Menneskeverd

Generelt om menneskeverd

Subjektivistisk verditeori definerer verdi som det som må til for at man skal kunne foretrekke noe foran noe annet. Jeg påviser subjektiviteten i dette her. Uten at det er noen som verdsetter er det meningsløst å snakke om at noe har verdi. Vår evne til å verdsette har opphav i våre følelser og danner den ene av to dimisjoner i forhold til rasjonelle beslutninger. Dette leder til at ideen om objektive verdier forkastes. Men vil ikke det undergrave en egenskap vi gjerne skulle hatt tilgang til når det kommer til menneskeverd? Det er ikke vanskelig å se denne dimensjonen. Problemet er at objektive verdier fremstår umulig. Når menneskeverd skal etableres mellom oss, kan vi ikke starte med en falsk antagelse om noe som ikke er. Det vil i alle fall ikke skape respekt. Vi må starte med en fot i bakken, og erkjennelsen av at slik er det.
Hva er det så ved mennesker som gir verdi? Det kommer som sagt an på subjektet som verdsetter. Her har jeg undersøkt tre forskjellige måter å verdsette mennesker på:

1) Etisk verdi
Med etisk verdi mener jeg en prinsipiell verdsettelse av subjektet, uavhengig av alt annet. Det er altså en verdi som låses og ikke kan endres, uansett omstendigheter. Det er viktig å påpeke at etisk verdi ikke er noe objektivt selvstendig eksisterende. Det vi snakker om her er en mental og sosial konstruksjon. Det er noe som innvilges. Det er en viljes-handling, som man enten tilslutter seg eller ikke.
Etisk verdi avgjøres av hvilken etikk som ligger i bunnen hos den enkelte. Mitt utgangspunkt er at etisk verdi handler om erkjennelsen av at alle mennesker er subjekter, akkurat som meg. Anerkjennelse av subjektet, er derfor helt avgjørende. Det er det som er subjektivisme: å anerkjenne subjektet. Dette er da også utgangspunkt for empatisk etikk. Det som gjør det meningsfylt å snakke om etisk verdi er at alle mennesker har evne til livskvalitet, positivt som lykke og velvære, negativt som lidelse og meningsløshet. Det er dette som gir mennesket en ubetinget etisk verdi, uavhengig av alle andre egenskaper. Det er denne verdien som gjør mennesket til «et mål i seg selv» som Kant formulerte det. I og med at denne egenskapen er uavhengig av alle andre egenskaper har alle individer lik verdi.
Vi mennesker har naturlig empati. Men rekkevidden på denne er nødvendigvis ikke så stor. Hjernen har enkelt og greit ikke kapasitet til å føle med all verdens mennesker og dyr. Dette innebærer at våre naturlige tilbøyeligheter i forhold til et empatisk etisk ideal er begrenset. I tillegg har jeg den hypotesen at vi har aggressive impulser som slår av medfølelsen. En som tilslutter seg empatisk etikk vil dermed måtte bruke fornuft og resonnement for å kompensere for manglende empati. Man kan altså, som menneske, gjøre en fornuftsmessig forlengelse av vår naturlige empati til å la den gjelde for alle mennesker, og sette den like høyt for alle. Dette innebærer nødvendigheten av å måtte mobilisere kognitivt til å praktisere dette, der følelser og intuisjon gir impulser som går i andre retninger. Man praktiserer etisk verdi ved å praktisere respekt «som om», vi vi hadde emosjonell respektfølelse for vedkommende.
Nå er kanskje denne type tankeøvelse umulig å realisere i alle situasjoner, og det er slett ikke alle som hverken reflekterer over dette eller ønsker å tilslutte seg en slik måte å tenke på.
Empatisk etikk er universalistisk. I universalismen er naturligvis mennesket ikke noe selvstendig etisk begrep. Menneskeverdet oppstår som følge av at mennesket har evne til livskvalitet. Men etikken er på ingen måte avgrensende i forhold til mennesket fordi evne til livskvalitet ikke utelukkende er noe som tilhører mennesket. Vi har all god grunn til å tenke at dyr også har samme evnen. Kanskje kan man i fremtiden også utvikle roboter eller datasystemer med samme evnen. Og selvsagt er den etikken også fullt ut gjeldende i møte med vesener som ikke har opprinnelse her på jorden.
Så litt om at etisk menneskeverd er betingelsesløst. Dette er ikke noe bare deklareres. Det er en logisk konsekvens av det å innvilge egenverdi. Egenverdi betyr at individet har verdi som et mål i seg selv. Det vil si at det ikke er på grunn av noe. Den har ingen begrunnelse utover at det er en innretting med evne til å føle livskvalitet, positivt og negativt. Dersom dette kom på andre betingelser så vil jo verdien svinge med disse betingelsene. Det vil da motsi den proklamerte egenverdien. Dette får også en annen konsekvens: Det er ikke mulig å innvilge etisk verdi for noen mennesker og andre ikke. For da har vi innført et sorteringskriterium. Det vil da fungere som en betingelse for de individer hvor dette innvilges. Da rammes dette av motsigelsen nevnt over. Derfor hevder jeg at det er umulig å innvilge ett menneske egenverdi, uten samtidig å innvilge det samme for alle andre individer med evne til livskvalitet. Dette gjør at etisk verdi aldri kan bli diskriminerende.

2) Nytteverdi
Begrepet nytteverdi er, rent moralsk sett, mye mer problematisk enn etisk verdi. For det er jo slik at vi mennesker er svært forskjellig begunstiget i forhold til ressurser og dermed også hvilken nytte man kan være for andre. Dermed vil nytteverdien variere. Dette er hovedbegrunnelsen for å skille mellom nytteverdi og etisk verdi. Det springer ut av et ønske om å kunne gi alle mennesker det samme menneskeverd, uavhengig av egenskaper. Men samtidig erkjenner vi at alle har et sterkt innebygget behov for å kunne være noe for andre, vise oss frem, få beundring og anerkjennelse. Grunnen til denne tilbøyeligheten er forholdene som tidligere er nevnt, nemlig at den naturlige empatien ikke rekker særlig langt. Risikoen for å bli vraket, ekskludert, krenket eller utstøtt, øker dramatisk med synkende nytteverdi. Et menneske uten nytteverdi har med andre ord svært dårlige forutsetninger for å kunne få god livskvalitet. Våre følelser straffer oss dersom vi ikke presterer. Da vil vi raskt merke det i forhold til respons fra omgivelsene.
Det å bidra til livskvalitet må ikke forstås for snevert. Første bud er å fjerne seg fra et snevert pietistisk tenkesett. Nytte handler ikke bare om mat i munnen og tak over hodet. Det handler om alt, absolutt alt, som kan bidra positivt til andres og egen livskvalitet. Og det kan jo selv et blikk eller et smil gjøre. Om man jobber i en samlefabrikk som produserer sko, så er man med på å skape verdier som kommer til nytte for andre. All aktivitet som skaper noe, kan settes i samme kategori.
Men det går lengre enn som så. Et menneske som tigger kan bidra til å lette giverens dårlige samvittighet. Dermed kan tiggeren også bidra til andres livskvalitet. Et fotballag som taper, skaper livskvalitet for tilskuerne og for motstanderen. Det å vinne er ikke mulig uten at det er noen som taper. Et smil på gaten, en hjelpende hånd, en givende samtale, en vits, underholdning, religiøst håp. Det er utallige måter å bidra til livskvalitet på. Og selv om de primære behov er viktige, så er alt som bidrar til livskvalitet like viktig. Vi mennesker er sosiale vesener. Derfor er det å inngå i det sosiale, det å ha venner, det å by på seg selv også viktige bidrag til livskvaliteten.
Når det er sagt må vi jo innse det faktum at vår evne til å skape nytte for hverandre er svært så forskjellig fordelt. Derfor står nytteverdi ofte i motsetning til etiske idealer om at alle mennesker skal ha lik verdi. Men når først etisk verdi er på plass, er det ingen nødvendighet at nytteverdi fortrenger denne. Det menneskelige samfunn kan ikke eksistere uten at vi evner å verdsette hverandre også for det vi er i stand til å gjøre for hverandre. Faktisk ligger det dypt i vår natur at det å føle seg unyttig gjør oss dypt ulykkelige. Dermed blir det slik at den etiske verdien ikke begrenser, men underbygger vår tilbøyelighet til å verdsette det vi skaper for hverandre. Ideen om menneskets ubetingede etiske verdi ansporer også i forhold til det å innvilge alle en mulighet til å ha en arena å vise seg frem på, til å skape noe, til å være noe.
Det er jo heller ikke slik at et stort gjennomsnitt av enkeltmennesker har et prinsipielt forhold til menneskeverd. Når menneskeverdet til tider uteblir har mennesket bare nytteverdi å falle tilbake på. Der man ikke er verdt noe i kraft av det å være menneske, kan man likevel berge seg ved å kunne tilby varer og tjenester. Ergo er muligheten til å kunne utvikle sin evne til å skape nytteverdi en fundamental drivkraft i oss alle.
Det er også en klar sammenheng mellom nytteverdi-tenkning og altruisme. Altruisme kan ofte forstås som å ofre seg selv til beste for andre. Da er det først og fremst et bidrag i form av nytteverdi som er mest aktuelt. For det er ikke mulig å ofre sin egen etiske verdi. Etisk verdi er ikke noe man objektivt har. Det er noe man innvilges av omgivelsene. Men individets innsats for å skape nytteverdi for andre kan ofte gå på bekostning av individet selv. Her ligger det en kime til manipulasjon. For vi alle faller gjerne for den gode altruistiske tanke. Men hvem ofrer, og hvem får godene? Er det de som mottar godene som roper høyest om det altruistiske ideal? Det å ofre seg selv kan også innebære å undergrave egne evner og talenter. Og mange gjør det. I mangel av etisk verdi ofrer mennesker seg selv for å forsvare sin egen eksistensberettigelse. Er det av det gode? Vi ser det at nytteverdi alltid blir etisk problematisk dersom den grunnleggende etiske verdien mangler.
Den etiske spenningen mellom nytteverdi og etisk verdi er kanskje best uttrykt her.

3) Sosial verdi
Med sosial verdi menes den rang eller status som ethvert individ har i det sosiale spill. Det skapes av individets sosiale appell. Strengt tatt sorterer vel dette også under nytteverdi. Men den trekkes ut fordi det er en så sentral del av vår sosiale virkelighet. Sosial verdi er relativ og avhengig av gjeldende sosiale klima. Manifestasjon av sosial verdi handler om hvordan vi tillater oss å behandle hverandre. Skam er et signal om at vi står i fare for å bli dårlig behandlet. Dersom det sosiale klima tillater det, åpner manglende sosial verdi for den sosiale ventilasjonseffekten. Dersom den sosiale aksepten er til stede vil de grusomme og plagende sidene av oss lettere slippe frem i lyset, og vi kan behandle den «sosialt mindreverdige» på en helt forferdelig måte. Refleksjonen her er altså at mennesket skaper den sosiale verdien gjennom måten vi behandler hverandre på. Rent etisk så står sosial verdi i direkte motsetning til empatisk etikk. Dersom mennesket tillegges absolutt etisk verdi, vil effekten av sosial verdi nøytraliseres fullstendig. For da begrenses ikke måten vi behandler hverandre på av hva som er sosialt akseptert eller ikke, men av omtanke for enkeltmenneskets livskvalitet. Aksen for sosial verdi går langs linjen ære og skam, mens etisk verdi orienteres rundt lykke og lidelse. Etisk tenkning handler derfor om å dempe våre tilbøyeligheter til å rangere hverandre. Mekanismen kan neppe avskaffes da dette er en helt sentral del av menneskenaturen. Våre sterke sosiale tilbøyeligheter kan selvsagt utnyttes som politisk verktøy. Siden vår redsel for skam og vår dragning mot ære er så stor så kan selvsagt dette fungere som insitament for å påvirke handlingsmønstre. Men et slikt instrument burde brukes med varsomhet. For det første må vi ikke stimulere æreskultur. For det andre kan det brukes asymmetrisk. Det vil si mye ære og begrenset skam. Virkemidlet å påføre skam er nedverdigelse. Dette har sterke negative konsekvenser, ikke bare for den det gjelder, men også for familien. Derfor tenker jeg at et slikt virkemiddel kun er til for å brukes i nødstilfelle.
En liten refleksjon til slutt: Mennesker søker hele tiden etter å vinne. Men for å få et modent intellekt har vi større behov for å tape.

Dårlig menneskesyn

I mine tekster bruker jeg av og til utrykket «dårlig menneskesyn». Hva mener jeg med det? Dårlig menneskesyn er når man direkte eller indirekte uttrykker seg slik at det kan oppfattes som åpninger for at menneskets etiske verdi kan degraderes.

Som regel er det menneskets sosiale verdi som degraderes. Men fordi dette må ses i sammenheng med at de fleste av oss ikke har den distinksjonen mellom sosial verdi og etiske verdi, så følger som regel den etiske verdien ureflektert den sosiale.

Innenfor empatisk etisk tenkning betraktes den etiske verdien med et moralsk perspektiv, mens sosial verdi betraktes som fenomen. Sagt i klartekst så aksepterer ikke en empatisk etisk tenker sosial degradering. Men likevel må det erkjennes at slik er den sosiale virkeligheten. En empatisk etisk orientert tenker vil alltid ha en agenda om å dempe slike fenomener så langt det lar seg gjøre.

Dårlig menneskesyn refererer seg alltid til at menneskelige egenskaper, prestasjoner, makt, rikdom eller handlinger definerer sosial status og rangering. I neste omgang gir dette sosial åpning for at de individer, som ikke når opp i forhold til dette, kan behandles nedverdigende.
Det er umulig å forhindre at slike prosesser stadig finner sted. Men, på det personlige plan, kan man ta et aktivt standpunkt mot det. Et empatisk etisk basert samfunn vil ikke akseptere at dårlig menneskesyn forurenser beslutningsprosesser eller forvaltning.

Avindividualisering

En god indikasjon på tapt egenverdi er individets identitet ikke anerkjennes. Det kalles stereotypi. Det vil si at individet avindividualiseres og, i stedet, tilordnes en kategori. Individet mister «sitt ansikt» og blir en del av en sortering, en kategori som gjerne har navn og er tilknyttet karakteristikker av ymse negatives slag. Negative stereotypi kan videre fungere som sosial stempling eller stigmatisering. Man kan for eksempel snakke om «innvandrere» uten nyansering ned på individbasis. De blir karakterisert som gruppe og oppfattet som dusinvare. Dette er i realiteten individets tap av egenverdi. For det å ha egenverdi, er det samme som å bli sett, respektert og anerkjent først og fremst som individ, og ikke som gruppe.

Brutalitetstoleranse

En annen indikasjon er når bunnivået for hvor dårlig vi kan behandle hverandre, rives bort. Jeg opererer med begrepet brutalitetstoleranse. Hvor mye brutalitet kan jeg akseptere, uavhengig av hvem den påføres? Dersom vi setter oss en grense, vil den inngå i det jeg kaller for det etiske grunnfjellet. Dostojevskij skal ha sagt noe om at samfunnets moralske standard måles på måten vi behandler våre kriminelle. Her ligge noe av den samme tankegangen. Det du kan tenke deg å gjøre mot de kriminelle som opprører deg mest, det definerer din etiske minstestandard, og dermed også ditt etiske grunnfjell. Da snakker jeg ikke om fantasier, for det kan vi alle ha når aggresjonen herjer som verst i oss, men dette handler om hvor grensen går i vårt personlige liv og hva vi appellerer for at samfunnet kan drive med.

En veldig god lakmustest er å spørre om jeg kunne ha tenkt meg å gjøre dette dersom det var min egen sønn eller datter. Tenk på at ethvert menneske er en sønn eller en datter, at jeget er et følende opplevende subjekt. Rent rasjonelt er jo dette også det mest fornuftige, da grusomme handlinger mot hverandre, reproduseres og eskalerer kulturens voldsnivå. Det er ingen rasjonelle grunner til å behandle hverandre grusomt. Alle slike grunner handler om sofistikert rettferdiggjørelse av aggresjon.

Menneskeverds-inflasjon

De fleste av oss forbinder inflasjon med prisstigning. Da handler det om at vi får mer penger, men ikke mer varer. Det betyr at pengene synker i verdi. Jo mer penger, desto lavere blir verdien på penger.
Kanskje kan vi ta oss den refleksjon at, i den grad menneskeverd er basert på nytteverdi og sosial verdi, så fungerer denne loven på samme måte. Jo større folketetthet, desto lavere verdi pr. hode. Dette er ikke sant dersom vi ser det hele fra at analytisk samfunnsperspektiv. Her vil humankapitalen kunne beregnes antall hoder multiplisert med gjennomsnittlig potensiell verdiskapning pr hode. Dette kan jo bli et tveegget sverd ved overbefolkning. Følgelig finnes det en optimal humankapital.

Dette forteller oss at, over en viss terskel, jo større befolkningstetthet desto lavere er nytteverdien pr. hode. Og lavere nytteverdi pr. hode gir selvsagt også press, både på sosial verdi og på etisk verdi.

Men dette handler ikke bare om befolkningstetthet. Det handler selvsagt også om individets sosiale kapital. Jo flere mennesker jeg kan inngå allianser med, desto lavere nytteverdi pr. allianse.

Summen av dette utgjør forskjellen på om man ser på mennesket som forbruksvare eller som kapitalbeholdning. Mennesker som er rike på sosial kapital vil altså ha lavere terskel for å se på mennesker som forbruksvare.

Denne hypotesen gir noen forutsigelser: De områder av verden som er tettest befolket er de også de områder hvor menneskeverdet er under størst press. Kulturer som er i slike områder tenderer til å ha et kaldere sosialt klima, mer brutalitet, mer kynisme og flere brudd på menneskerettigheter.

De kulturer som har lavere befolkningstetthet kan forventes å ha kulturer hvor menneskeverdet står sterkere, mindre vold, lavere konfliktnivå, kort og godt et varmere sosialt klima.

I kampen for menneskerettigheter kan man sannsynligvis forvente mindre av befolkingstette kulturer enn av kulturer med lavere befolkningstetthet.

Det er å forvente at samarbeidskulturer har lettere for å utvikle seg i kulturer med lavere befolkningstetthet. Det gir også den forventingen at det er kulturer med utgangspunkt i lavere befolkningstetthet som er mest kompatible med sivilisasjonens utfordringer.

Denne teorien kan også anvendes på kjønn. I kulturer med høyt konfliktnivå vil avskallingen av menn bli større. Det blir flere kriger og flere voldelige konflikter. Menn blir drept. I slike kulturer kan det bli overskudd på kvinner. Følgelig vil man få et press på kvinnesynet i slike kulturer.

Og motsatt, i kulturer hvor konfliktnivået er lavt kan vi få et lite overskudd av menn (det blir født flere gutter). Menn har lavere reproduksjonsmessig verdi, slik at menn som gruppe er mer sosialt sårbare for denne type inflasjon, selv om det kun er marginale forskjeller på antallet. Det gir et press på mannesynet, noe som særlig går ut over lavstatus menn (som ellers ikke har noen annen nytteverdi). De blir gjerne samfunnets lavkaste og hakkekyllinger.

Det vi kan lære av dette i forhold til menneskets sivilisasjonsprosjekt er at det finnes en optimal befolkningstetthet, og at i samfunn med god balanse på kjønn, så er det behov for sosial omfordeling for å unngå å utvikle en underkaste av menn som ikke finner sin plass i systemet.

Egenverd og selvfølelse

Vår opplevelse av egenverd er, fra naturen av, styrt av emosjonell programmering rundt dette med sosial rangering og dominans. Rangering er noe som er svært utbredt i naturen. Studer hunder, katter, rotter eller høner. Alt dette er sosiale dyr som inngår i naturlige hierarkier. Vi har arvet dette fra vår biologiske fortid. Det er en del av «villdyret» i oss. Derfor er dette mekanismer som i utgangspunktet er språkløse og som i stor grad befinner seg i det ubevisste.

Disse mekanismene er i noen grad inkompatible med måten vi mennesker samspiller på, og med den kultur og sivilisasjon, vi etter hvert har utviklet. Naturens måte å møte dette på, er en generell, universal løsning som omhandler nesten all biologisk programmering. Vi har en velutviklet frontal cortex som gir oss kognitiv kapasitet til å overstyre noe av dette.

Hvorfor er egenverd viktig for individet? Jeg tenker at dette handler om prognosen for hvordan omgivelsene kommer til å behandle «meg», og til syvende og sist, hvordan «jeg kommer til å behandle meg selv». Måten subjektet verdsettes på, gir en biologisk respons i omgivelsene som styrer om jeg blir krenket, tråkket på, behandlet likeverdig eller tilbedt. Dette kan kun overstyres ved hjelp av kognitive ressurser. Men bruk av kognitive resurser er ofte svakere enn vi tror. Uansett er det lønnsomt for individet å ha et naturlig høyt fokus på dette.
Måten individet blir verdsatt på, inngår i det jeg kaller for individets sosiale identitet. Og vår sosiale identitet er avgjørende for utvikling av sosial kapital.

Vi har et kontinuum som går slik:

Mindreverd ==> likeverd ==> berettiget

Verdsetting imellom individer, er en biologisk programmering som påvirker hvordan vi fristes til å behandle hverandre.

1) Mindreverdige individer
Kan forvente dårlig behandling av omgivelsene. Man må akseptere å stå bakerst i alle køer, og være glad dersom man får tilgang til andre- eller tredjerangs goder. Man må finne seg i å bli utnyttet, oversett, manipulert, undertrykket og diskreditert og i verste fall demonisert. Og man må akseptere å hverken ha stemme eller arena å til å påpeke det, eller utrykke sin frustrasjon.

2) Likeverdige individer
Kan forvente et rettferdig og oppbyggende samspill med omgivelsene. Her gjelder rettigheter, gjensidighet, utveksling, likeveldig kommunikasjon, demokratisk grunnholdning, lojalitet, respekt osv. Goder deles likt. Man kappes om høflighet og gi hverandre fordeler. Det er en verdighetskultur.

3) Berettigede mennesker
Forventer forrang i alle ting. Tar seg forbi alle køer. Er dominant, og har en asymmetrisk grunnholdning til andre. «Du kan ikke gjøre det samme med meg, som jeg kan med deg». Får første-tilgang til alle goder. Definerer den sosiale virkelighet.

Psykologien forteller oss at selvfølelsen er noe som kodes inn i oss fra vi er små barn. I denne podcasten kaller psykolog Sondre Lysholm Liverød det for «psykens operativsystem». Selvsagt er det ikke slik at foreldre og omgivelser, i klartekst forteller hvem barnet er. Dette handler om vekselvirkning. Noe av dette har jeg snakket om i forbindelse med parental seleksjon. Lysholm snakker om de psykologiske mekanismene som styrer dette. Jeg tenker at et barn svært raskt vil oppdage (ubevisst og bevisst), i hvilken grad, det er begunstiget av sine foreldre. Alle barn burde få kjenne på den type kjærlighet som grekerne kalte for «agabe». Det refererer seg til idealisert morskjærlighet. Barnet føler seg ubetinget elsket, ikke på grunn av noe, hverken prestasjoner eller egenskaper, men rett og slett at «jeg har en verdi i meg selv». Dette er en basis grunntone som programmeres inn i barnet gjennom vekselvirkning med foreldre, og dernest omgivelser. Uten denne grunntonen så vil det utløse den neste strategi for verdifullhet, som er gjennom prestasjoner og egenskaper. For barnet er totalt prisgitt sine foreldre og sine omgivelser. Dersom ikke godene kommer «gratis» så betinges de av egenskaper og innsats. Dersom barnet mangler ressurser, vil innsats og egenskaper svikte. I en slik setting er selvfølelsen tapt. Tapt selvfølelse er en tragedie for alle parter. Og manifestasjonene er utallige:

1) Avhengighet og uselvstendighet

2) Usynlighet

3) Tap av fellesskapsfølelse

4) Tap av tillit

5) Tap av respekt og selvrespekt

6) Opprør eller provokasjon

7) Kriminalitet: Jeg er intet verd, og har derfor intet å tape på å bryte normer for å få tilgang til goder

8) Psykisk og fysisk sykdom

9) Skap-narsissisme: fordi jeg er så liten så fantaserer jeg om egen storhet

10) Sniking

11) Manipulasjon

12) Parasituell atferd

13) Arbeidsnarkoman

14) Prestasjonsangst

15) Perfeksjonisme

16) Refleksjon og rasjonalitet

17) Fanatisme, inkludert religion, politisk ekstremisme

18) Terrorisme

19) Narsissisme

20) Osv.

Men, som sagt er det like fort at dette kan vippe den andre veien. Det vil si at barnet utvikler en ide om egen berettigelse på bekostning av andre. Det kan være mange årsaker til dette. I Kina opererer man med begrepet «keiserbarn». Det er typisk gutter som er enebarn, og hvor foreldrene står på pinne fra morgen til kveld. Noen av disse barna er kjent for å bli såkalt «bortskjemte». Så har vi selvsagt den varianten jeg kaller for parental seleksjon, hvor foreldre bevisst eller ubevisst begunstiger et av barna på bekostning av de andre. Det barnet kan lett utvikle en opplevelse av å være «berettiget», en slags naturlig hvordan at «jeg kommer først i alle henseender». Dette er jo også en forstyrrelse som kan skape store problemer i det sosiale samspill. Mye av det jeg har skrevet om det dominante mennesket, handler om det samme. Her er en vesentlig konklusjon at dominans ikke er kompatibel med dominans. For mange alfa-mennesker inn i ligningen, og vi har oppskriften på konflikt og krig. Om vi skulle lage en tilsvarende liste over berettigelse så ville den kanskje se slik ut:

1) Asymmetrisk relasjoner

2) Sosial-rasjonalitet

3) Irrasjonalitet

4) Åpen narsissisme

5) Berettiget

6) Hensynsløshet og kynisme

7) Psykopati

8) Urettferdig

9) Uberegnelig

10) Synlig

11) Legal kriminell
Har ofte tilgang til virkemidler som blir kriminelle i hendene på gjennomsnittsmennesket, men som aksepteres dersom det er overmakten som benytter det.

12) Konservativ

13) Autoritær eller antidemokratisk

14) Banal
Mangler mental dybde. Har et språk som sentrerer om slagord, retorikk, karakteristikker, forakt og hat-ideologier.

15) Ressurssterk, rikdom og makt

16) Perfeksjonisme

17) Moralsk indignert

18) Osv.

Vi innser igjen at det er den gylne middelvei som er det beste. Det sosiale samspill fungerer best med mennesker som har en verdighetskultur, og som dermed er likeverdige. Det forutsetter mennesker med:

1) God selvfølelse
Den gode nyheten er at selv om vårt mentale «operativsystem» har kommet skjevt ut, så har vi muligheten til å påvirke det. Jeg er ikke ekspert på dette. Men kongeveien er sannsynligvis å lære seg meditasjon. I tillegg, så tenker jeg at psykologi og filosofi er gode verktøy. Personlig har jeg tilsluttet meg ideen om etisk menneskeverd, om livskvalitet og empatisk etikk. Om ingen andre forteller meg at jeg er verdt noe, så kan jeg fortelle det til meg selv. Så kan det hende at jeg må streve hardt for å levere nytteverdi, og for å holde den sosiale verdien så pass at jeg unngår å bli angrepet. Men for meg er det viktig at jeg, på tross av omgivelsene, kan gi meg en verdi i meg selv. Høres det egoistisk ut? Vel, tenker jeg, har man ikke egenverd, kan man heller ikke sette verdi på andre, og man kan sjelden være noe for andre.

2) Refleksjon
Utvikle evne til å gå meta, endre perspektiv og til å tenke om tingene, ikke bare leve i takt med det sosiale spillet.

3) Etisk basert menneskeverd

4) Evne og vilje til å bruke kognitiv kapasitet til å avdempe vår biologiske programmering på dette området.
Det skal noe til, for vår biologiske programmering på området er svært kraftig. Vi elsker konkurranse, oppmerksomhet og stolthet. Vi frykter skammen, er redd for å vise sårbarhet. Og vi fristes til å dominere og undertrykke andre, samtidig som vi tilber overmakten. Alt dette er krefter i oss som vi må søke å legge en demper på. Vi vil jo aldri klare dette fullt og helt. Men tanken er at et godt livssyn, en velutviklet «mind sight» og god selvfølelse, skal kunne hjelpe oss på den veien.

Hvordan kan man prioritere mellom mennesker dersom alle har like mye menneskeverd?

Ideen om et etisk menneskeverd uavhengig av andre egenskaper enn å være et bevisst subjekt med emosjonsbasert egeninteresse og dermed evne til livskvalitet, er selvsagt ikke filosofisk uproblematisk. Problemet som er formulert her, er ett av dem.

Subjektivistisk verditeori handler om evnen til å verdsette. Ved å verdsette setter subjektet verdi. Og verdier gir subjektet muligheten kunne foretrekke noe foran noe annet.

Vi har altså definert en begrepet menneskeverd som noe som ikke varierer mellom mennesker, eller for så vidt, en hvilken som helst innretning som innehar oppgitte kvalitet. Det betyr at det ikke er mulig å anvende etisk menneskeverd til å sortere mellom individer. Og siden det er verdier vi snakker om så kan det jo virke nesten selvmotsigende, siden nettopp verdsetting er å sortere ved å foretrekke noe foran noe annet.

Likevel er etisk menneskeverd den viktigste etiske sorteringen vi har. Det er dette som sorterer inn og ut av den moralske sirkel. Det sorterer både mennesker og katter fra baller, steiner og all annen død materie. Siden vi først har blandet inn katter, så setter etisk individverd grenser for hvordan vi f.eks. kan behandle en katt. Slike grenser eksisterer ikke for steiner eller annen «død» materie. Vi snakker med andre ord om en enkel dikotomisk sortering. Sorteringen er slik:

Det som er innenfor den moralske sirkel er det som gir mening å ta etisk hensyn til. Men hvordan etisk hensyn praktiseres avhenger av individet, for individer er forskjellig. Det utløser en plikt til å søke å forstå individet på individets egne premisser. Det er på ingen måte en enkel oppgave. Og det krever innsats. Men den viktigste konsekvensen av dette er viljen til å forstå. Denne viljen til å forstå gjelder uavkortet også ut over artsgrensene, ja kanskje mest der. Men det er også der utfordringene er størst. Det er umulig å forstå en flaggermus uten å være flaggermus. Så vi har klare begrensinger her, men det hindrer oss ikke ifra å gjøre vårt beste.

For oss mennesker så har hver enkelt av oss behov for å bli sett. Det er ikke tilfeldig. Det å bli usynliggjort er en av de klareste faresignaler på risiko for tapt menneskeverd. Mennesker som er usynlige lever svært farlig. Blir man ikke sett som individ, så blir heller ikke subjektet synlig. Dersom subjektet er usynlig, er risikoen for krenkelse av menneskeverdet meget høy. For da mangler omgivelsene den naturlige empati som er den viktigste drivkraften bak etisk hensyn. Men det er verre enn som så. Dersom subjektet er usynlig så skaper det igjen et vakuum for at empatien. Da er det en latent risiko for at dette erstattes med demonisering. I omgivelsenes fantasi flytter subjektet ut og demonen kommer inn. Man trenger ikke å være troende for å tro på «demonbesettelse». Det holder at man har en implisitt forestilling om umennesket, det fremmede onde. Det ligger en latent tilbøyelighet i normalmenneskemiljøet til å søke substitutter for utløsning av aggressiv tilfredstillelse.

Individets frustrasjon over usynlighet er ikke noe som kommer ut av løse luften. Det er en evolusjonær tilpassing for å møte den utfordringen som her er beskrevet.

Tilslutning til ubetinget menneskeverd utløser en plikt til vilje til å forstå. Det er begrenset av avmakt, men den igjen utløser plikten til å kompensere dette med evne til å handle som om dette var noen som stod deg nær og som du opplever å forstå og bry deg om. Noe av dette har jeg vært inne på her.

I aller høyeste grad innebærer tilslutning til ubetinget menneskeverd noe for måten vi lever på i praksis, og i måten samfunnet innrettes på. Her er noen eksempler:

1. Likhet for loven
Dette er en gammel oppfinnelse, men den er et helt klart uttrykk for akkurat dette prinsippet om et ukrenkelig menneskeverd som tilkommer alle mennesker. Ideen om at loven gjelder for alle, uansett rang, uansett kjønn, uansett hvem man er, så er dette et gigantsteg i veien mot utviklingen av sivilisasjon.

2. Vektlegging av lidelse er uavhengig av hvem individet er. Beskrevet her.

3. Vektlegging av skade er uavhengig av hvem individet er. Beskrevet her.

4. Individets krav på rettigheter er uavhengig hvem individet er. Det modne samfunn er ikke-diskriminerende. Det betyr at rettigheter er uavkortet i kraft av å være borger i samfunnet.

5. Individets krav på personvern er uavhengig av hvem individet er. Dette hører jo inn under rettigheter, men bør nok nevnes spesielt, særlig fordi sårbare individer har høy risiko for diskriminering dersom personvernet krenkes.

6. Individets krav på rettsikkerhet er uavhengig av hvem individet er.
I det modne samfunn er rettsikkerhet også en rettighet. Det innebærer også uavhengighet av f.eks. økonomi. Det innebærer også at rettssystemet også må innrettes på en slik måte at dette ivaretas.

7. Individets krav på frihet er uavhengig av hvem individet er. Dette er også en rettighet, særlig innrettet på å beskytte små grupper og mindretall mot krenkelser fra majoritet og overmakt.

Praktisering av etisk menneskeverd er som sagt en dugnad. Da handler det om at menneskets natur er inkompatibel med dette idealet, og at hver og en av oss er i behov av å mobilisere kognitivt arbeide for å avdempe «villdyret i oss». Vår natur strekker ikke til. Vi har en naturlig impuls til å rangere mennesker. Vi har en naturlig tendens til å forakte, og til å undertrykke og undervurdere. Alt dette og mer til, er en del av menneskets naturlige tendens til å ville dominere og rangere mennesker. Vi tenderer til å lete etter åpninger til å kunne utløse aggressiv tilfredstillelse ved å kunne plage, særlig sårbare og utsatte mennesker. Vi har en naturlig tendens til å diskriminere og ekskludere. Vi har en naturlig tendens til å ville demonisere, utdefinere fiender, anklage og heve oss selv som moralsk overlegne. Vi har en naturlig tendens til å utvikle fanatiske narrativer for rettferdiggjøring av det hele. Og vi har en naturlig tendens til tilbedelse av de som står over oss, og til å ville følge dem blindt.

Dette er manifestasjoner av latente tilbøyeligheter som naturlig ligger i oss. Og de er der fordi mennesket har organisert seg i hierarkier fra lenge før mennesket ble menneske, fra en tid før språket og hvor den kognitive kapasitet var en mye større begrensing. Dette er kodet i oss i form av følelser eller tilbøyeligheter. Innretningene er formet slik fordi dette medførte biologisk suksess i steinalderen og tidligere. Men nå har mennesket skapt siviliserte samfunn. Da er dette i stor grad inkompatibelt med forutsetningene for siviliserte samfunn.

Årsaken til at mennesket har greid å utvikle sivilisasjon handler i stor grad om vår kognitive kapasitet og dens evne til å avdempe disse tilbøyelighetene. Slipper vi tak i dette, faller vi tilbake igjen. Villdyret i oss øver et konstant press nettopp i denne retningen. For å kompensere for dette utvikler mennesket komplekse memer, omfattende narrativer, ofte i religiøs retning, forherligelse av forfedre og glorifisering av alfa-mennesker. Og dette har fungert som gode katalysatorer, men dog ikke uten mange, og ofte til dels stygge bivirkninger.

Subjektivistisk filosofi handler om realitetsorientering. Vi må oppdage hva dette er. Vi må oppdage at empirien overgår fantasien, at et realitetsorientert narrativ har potensiale til å ta oss langt videre i menneskehetens sivilisasjonsprosjekt. Kanskje er det et være eller ikke være for menneskeheten.

Forutsetningen her er evne og vilje til å ta dette redskapet i bruk har et utbredt gjennomslag i samfunnet. For et gjennomsnitts normalmenneske står det sjelden på evnen, men mest på viljen. De slutninger som leder oss til dette er ikke så vanskelige, men de forutsetter en etisk referanseramme: det er at individets beste samsvarer med et mål om god livskvalitet.

Med denne forutsettingen i behold kan man hevde at:

1) Det er bedre for et barn å vokse opp i et samfunn hvor respekten for menneskeverdet er utbredt, enn i et samfunn hvor dette ikke respekteres

2) Med utgangspunkt i empati og egeninteresse:

a. Det er bedre for meg å bli behandlet med verdighet og respekt enn at dette krenkes

b. Den empatiske slutningen er at da er det bedre for alle andre å bli behandlet med verdighet og respekt enn at de ikke blir det

c. Ergo hjelper jeg andre med dette dersom jeg behandler dem med respekt og verdighet.

d. Og andre hjelper meg med dette med å behandle meg med respekt og verdighet.

e. Ergo er det bedre å være i et samfunn hvor dette er en utbredt norm, enn i en tilstand av alles kamp mot alle.

3) Et samfunn hvor menneskeverd er utbredt respektert er sterkere og mer tilpassingsdyktig enn et samfunn hvor dette ikke respekteres.

a. Det skaper større mangfold fordi toleransen er høyere, dermed høyere innovasjonskapital

b. Færre innbyrdes konflikter og siviliserte løsninger på det som er; bedre samarbeide og sosialt samspill

c. Empirisk har vi eksempel på samfunn hvor sivilisasjonen bryter sammen, for eksempel Somalia på begynnelsen av 2000 tallet, Irak og IS. Dette er ikke bare samfunn som er vonde å leve i, de er også svake og må ha mye hjelp fra omverdenen.

Konklusjonen er at det er bedre å vokse opp i, og være i et samfunn hvor menneskeverdet står høyt. Man kan forvente at samfunnet da er tryggere, mer ressurssterkt og med høyere tilpasningsevne enn andre samfunn.

Tidligere har man, som sagt, brukt religion til å skape forestillinger om objektiv moral. Og i den kristne varianten av dette har vi det som kommer nærmest ideen om et universelt ukrenkelig menneskeverd. Men både kristne og muslimer går gjerne i strupen på ateister eller forsøk på å begrunne dette sekulært. Forutsetningen om en felles referanseramme for ubetinget etisk menneskeverd er allerede nevnt. Det er slike forutsetninger man, fra religiøst hold hevder ikke lar seg begrunne uten gjennom troen på en gud som gir lover for dette. Subjektivistisk filosofi gir de troende delvis rett delvis feil.
De har rett i at dette ikke lar seg begrunne med noen form for logisk nødvendighet. Men de tar feil i at deres eget trossystem redder dem fra denne «ulykken». Dette har jeg begrunnet her.

Men les gjerne min lille refleksjon om felles referanserammer. Ingenting lar seg begrunne uten at man deler noen form for felles rammeverk. Selv de rammeverk som forutsetter logikk og matematikk, forutsetter at vedkommende man har dialog med, aksepterer dem. Det er ingenting som kan tvinge noen til å akseptere noe som helst av rammeverk. I ytterste konsekvens er det nettopp dette all dekonstruksjon går ut på. Enhver referanseramme har sine svakheter. Enhver referanseramme kan imøtegås, og dekonstrueres. Du kan ikke engang arrestere noen for opportunistisk å dele referanseramme med person X, men ikke med Y. For det forutsetter en referanseramme om rettferdighet, og en om å fremstå koherent. Det behøver man ikke akseptere, særlig dersom man er i maktposisjon, med alle muligheter til å frarøve deg det fellesskapet som ligger i å dele felles referanseramme. Postmodernisters konklusjon om at det hele ender med makt mot makt, er en absolutt korrekt observasjon. Men da har man forlatt fornuften, menneskeligheten, sivilisasjonen og er tilbake til den førmenneskelige naturtilstand.

Oppdag at dette ikke står på noen form for mental nødvendighet, men på vilje. Overbevisning til å skifte standpunkt via diskusjon eller dialog er en sjeldenhet. Og i den grad man blir overbevist handler dette i mer om hvem avsender er (etos) og hvordan det fremføres (patos), enn av argumentet i seg selv (logos). Argumentet i seg selv kan i teorien bli «tvingende» nødvendig, men da man akseptere og oppfatte de referanserammer som argumentet baserer seg på, som tvingende nødvendig. Men slike ufravikelige referanserammer eksisterer ikke, enkelt og greit fordi mennesker har muligheten til å nekte eller benekte, uansett. Likevel kan man si at det er enklere å komme til det felles menneskelige ved å akseptere logikk, matematikk og vitenskap, enn det er med temaer som har verdi-komponenter i seg, som rasjonalitet og etikk.

Den mest realistiske erkjennelse opp i det hele er at alt dette uansett krever vilje. Og det krever mer vilje når det kommer til moralspørsmål. Det er derfor jeg snakker om «Prinsippet med den doble pekefinger». Jeg kan ikke peke finger mot andre, uten at det også treffer meg selv. Så la meg først som sist utfordre meg selv på hva jeg står for. Det er derfor jeg hevder at det å skape det etiske grunnfjell er en dugnad. Det forutsetter viljen til å tilslutte seg til ideen om etisk menneskeverd. Det er en sosial handling (her kunne det passet med et ritual). Det er en handling hvor jeg tilkjennegir min tilslutning til den etiske referanserammen, og aksepterer å bli målt opp imot den. Ingen klarer å leve fullkomment opp mot dette. Men det betyr at jeg innvilger at etisk menneskeverd gir argumentene tyngde. På den måten blir konstruktiv dialog mulig på tvers av alle andre kategorier vi måtte bli sortert i.

Dersom dette skal fungere i et samfunn er det avhengig av tilstrekkelig oppslutning. Her må vi være klar over at det ikke er slik at alle tjener på dette. Enhver med makt over andre kan oppleve seg vingeklippet av dette. Og dette forsterker seg jo ettersom man beveger seg oppover i hierarkiet. Mange alfa-mennesker vil tendere til å fnyse av det. Poenget med bred oppslutning er å skape en norm. Det må bli skammelig å bli tatt i standpunkter, handlinger og retorikk som avslører at man ikke respekterer dette. Men enkelt blir det ikke fordi mennesket er utilstrekkelig. Det betyr avmakt, inkludert dilemmaer som det ikke finnes noen fullkommen løsning på. Da må vi prioritere. Hvordan gjør vi det, dersom alle mennesker har lik etisk verdi? Hvordan snakker vi om det? Hvordan praktiserer vi det?

Det går an å prioritere uten å kompromittere menneskeverdet. Det krever at man klarer å gjøre dette uten å gå på kompromiss med respekten for det enkelte individ. Les gjerne her om respekt for en refleksjon over hva dette krever. Her kommer vi alle til kort. For vi bærer med oss vår natur. Men det som er viktig er viljen til å holde dette i sjakk, gjenkjenne det, når det overmanner oss og viljen til å gjøre opp for seg. Det er en viktig del av det å gjenopprette menneskeverdet når først krenkelsen har funnet sted.

Jeg har en hypotese om at nettopp det at vi så ofte faller for vår egen natur, og at vi stadig kommer opp i situasjoner hvor vi ikke kommer utenom prioriteringer, så kan det nettopp bli en fristelse å benytte seg av noen form for degradering av menneskeverdet som en rettferdiggjøring av det hva vi måtte finne på.

Det jeg vil frem til her, er at ideen om menneskeverdet som konstant for alle individer, uavhengig av alle andre egenskaper, uavhengig av hvem du er, uavhengig av hvem du tilhører, uavhengig av din historie, uavhengig av dine handlinger, gjør begrepet umulig å bruke til å prioritere mellom individer.

Finnes det da andre måter å prioritere på som bevarer menneskeverdet? For det må jo bli et overordnet mål, at dersom vi først må prioritere så skal dette gjøres på en måte som ikke krenker menneskeverdet.

Jeg tenker at det er fullt mulig å komme opp med løsninger på dette problemet. Mitt forslag er ikke nødvendigvis det beste svaret. Målet med dette er å skape prosesser som gjør nødvendige prioriteringer uten å krenke menneskeverdet til de som ikke når opp i prioriteringen. Jeg foreslår fire betingelser:

1) Det må være et edelt mål
Målet må være i tråd med det samfunnsoppdraget som er oppgitt her. Det må ha utgangspunkt i optimalisering på akseptabel livskvalitet for fleste mulig individer i samfunnet

2) Kriteriene må ikke styre på etos, hverken direkte eller indirekte
Her er formelen for lidelse et godt eksempel:
Lidelsens omfang= Lidelsens intensitet * lidelsens varighet.
I denne formelen er etos abstrahert bort. Hvem som lider påvirker ikke denne formelen.

3) De som utvikler kriteriene, må lojalt etterleve dette
Her forutsetter vi vanlige demokratiske prosesser, gjerne i form av utvalg, høringer osv.

4) De som praktiserer kriteriene, må etterleve dette lojalt og prosessen må ha kontrollfunksjoner.
Dette er sannsynligvis i praktisk det aller viktigste. Det er her juks og korrupsjonen skjer. Alt det andre er det enkle. Men det er den faktiske praktiseringen som avgjør det hele. Her er det vesentlig, både med etisk kompetanse og kontrollfunksjoner som fungerer.

5) Skulle man komme opp i tilfeller der alt ellers er likt, så kan man bruke loddtrekning.

Et praktisk eksempel kan være prioriteringer som må gjøres på tilgang til helsetjenester. Det vil alltid være større etterspørsel etter helsetjenester enn det som kan leveres. Det betyr harde prioriteringer, både på hvem som får behandling og hvem som ikke får, og på prioritering i køer. Se gjerne denne episoden av Torp, med intervju med professor Reidun Førde om akkurat dette temaet. Dette er et stort og omfattende tema, med mange brutale dilemmaer. Men om man skal ta summen av dette så handler det om kriterier som innrettes slik at innsatsen settes inn der den gir best effekt. Og da er det ikke effekt på nytteverdi, men på helse. Dette fikk meg til å reflektere på hvordan dette ville sett ut opp mot empatisk etikk. Og jeg tror ikke det ville sett så mye annerledes ut. Førde var klar på at nytteverdi (hva en person er verdt for samfunnet) og alder ikke er selvstendige kriterier. Men alder blir et indirekte kriterium. Også hvordan vi har levd (tatt vare på helsen).

Om vi starter med livskvalitet så råker jeg umiddelbart bort i følgende problem: Mest mulig livskvalitet for pengene, kan jo se ut som et edelt formål, helt til vi erkjenner at livskvalitet i stor grad avhenger av individets totalformuer, bestående av fysisk-, mental-, sosial og økonomisk kapital. Konkret, om jeg og pasienten på naborommet hadde samme lidelse, omtrent samme aldersgruppe og omtrent samme helsemessige utgangspunkt, så ville pasienten på naborommet bli prioritert foran, fordi han har hytte på fjellet, fritidsbåt, og et stort sosialt nettverk blant eliten. Han har altså langt mer livskvalitet å tape enn meg, som er mye mer begrenset på alle disse områdene. En slik praksis vil medføre en elitevriding av helsetjenesten. Det er ikke noe edelt formål. Jeg innser at den store skjevfordelingen som vi tross alt har på livskvalitet i samfunnet her vil virke selvforsterkende. Det modne samfunnet har fokus på omfordeling. Da kan det ikke være slik at fattige mennesker alltid vil tape i slike prioriteringer. Hele ideen med en velferdsstat med fri tilgang til helsetjenester, er en omfordeling på helse. Borgernes tilgang til helsetjenester skal ikke avhenge av lommeboken.

Derfor gjorde jeg en endring på betingelsen på livskvalitet. Når jeg lever livet mitt, som kanskje er begrenset sosialt og økonomisk, så kan jeg med god helse likevel ha hverdager hvor utfordringene er handterbare. Min definisjon på helse finner du her. Poenget her er at vi tenker minimumsnivå i stedet for maksimering. Da handler det om å definere terskelen for et tilfredsstillende helsenivå. Målet for innsatsen er å få pasienten opp til dette nivået. Det betyr ikke at all innsats stopper her. Fortsatt kan man komme til legen med mindre alvorlige problemer og få hjelp. Dette handler om prioriteringer i forhold til alvorlig sykdom og behandling som koster stor innsats.

Og kanskje kunne vi gått litt lengere i dette, med å relativisere denne minimumsgrensen, i alle fall innenfor noen grenser. Da tenker jeg på mennesker som har forskjellig grad av funksjonsnedsettelse. Relativisering handler da om å justere grensen opp mot hva som er normaltilstanden for det mennesket.

Her må man inn på spørsmål om hva er «skade» og hva er «sykdom». En person som har funksjonsnedsettelse, kan tiltaling være sengeliggende. Opplevelsen av å være «frisk» handler om denne normaltilstanden. Det å bli syk handler om tilstander som dårligere enn dette.

Skade kan betegnes som tap av helse, og estimeres som en kombinasjon av den lidelse og funksjonsnedsettelse det medfører (i vid forstand) multiplisert med varighet. Da tenker jeg at helsetapet må ha utgangspunkt i individets normaltilstand og det tap som kan beregnes med utgangspunkt i denne. Og da begrenses selvsagt individets normaltilstand opp mot den minimumsstandard som har utgangspunkt i et gjennomsnitt, igjen for å unngå at store formuer, lystbåter og hytte i fjellet skal kunne påvirke dette.

Og kanskje kunne man bygget inn i denne formelen en kompensering slik at om man starter fra en lav normaltilstand så vektes tapet sterkere.

Slike estimater kan selvsagt aldri bli rettferdige. Men poenget her er at dette er metoder for prioritering som utvikles med utgangspunkt i alles likeverdige krav på helsetjenester, uavhengig av hvem man er. Dermed opprettholdes menneskeverdet gjennom prosessen.

I den nevnte samtalen med professor Reidun Førde kom de inn på selvforskyldt skade. For eksempel røyking. Hun avviste at egenskyld i helsetap skulle tillegges vekt. Man tar utgangspunkt i vedkommendes tilstand nå, ikke i hva som var årsaken til at man kom dit. Jeg tenker også at det er rettferdig og klokt. Men min begrunnelse er kanskje annerledes. For da kommer alle holdninger og forestillinger om skyld og fri vilje inn. Her representerer subjektivistisk filosofi et brudd med normaltenkningen, i synet på skyld, fri vilje og fortjeneste generelt. Mye av dette tankegodset anes å ha opprinnelse i rettferdiggjøring av aggressivt basert moral. Det representerer en krenkelse av menneskeverdet. Da er det fint å observere at denne tenkningen avvises som selvstendig kriterium for tilgang til behandling.

Men det er ikke dermed sagt at ikke røykingen ender opp med å påvirke dette. Røyking skader helsen. Det vil si at disse skadene er en del av tilstanden, som jo er utgangspunkt for vurdering av effekt av behandling. Og da kan tilstanden være av en slik art at behandling ikke har noen effekt, eller har dårligere effekt slik at andre prioriteres foran. Da begrunnes dette ikke i skyld, men i en tanke om å få mest mulig helseeffekt ut av den innsatsen som legges ned i dette.

Kvinner og barn først

En type prioritering som faller oss naturlig er når det er ekstrem nødsituasjon, det står om liv, at kvinner og barn prioriteres først. Jeg har den refleksjonen at dette er en biologisk betinget prioritering. Den er basert på at barn har sterkere naturlig empatisk appell, enn voksne. Dette følger direkte av vår drivkraft for omsorg, som jo har utgangspunkt i å ta vare på barn. Deretter har kvinner sterkere empatisk appell enn menn. Men dette får også en «bieffekt» som tjener gruppen. Det er at reproduksjonshastigheten til gruppen er avhengig av kvinneandelen i gruppen. Jo større kvinneandel, jo raskere kommer gruppen til normalnivå. I tillegg kommer mekanismer beskrevet i Det Heroiske Mennesket. Alt dette skaper tilbøyeligheter som slår inn og sementerer seg i kulturelle tradisjoner. Så når katastrofen med Titanic skjedde var det neppe mange som reagerte på diktatet om «kvinner og barn først». Det var vel neppe heller så mange menn som opplevde dette som en krenkelse, men kanskje mer som uflaks. Men vi ser jo hvor sterkt dette preger, også våre moralske holdninger. Se gjerne historien om J. Bruce Ismay som fikk rykte på seg for å ha «sneket seg» med i livbåtene, på tross av at det var mange kvinner og barn som ikke fikk plass. Det ble hengende ved ham, og ødela sannsynligvis mye av livet hans.

Jeg tenker at dette er en type biologisk programmering i oss, som er vanskelig å overstyre, uansett hvor rasjonell kulturen måtte bli. Men det som er viktig er å bli klar over, og forstå mekanismene, og lære seg å leve med denne type kjønnsdiskriminering. Det gjør oss samtidig bevisst på risikoen for at slike latente tilbøyeligheter i oss, også er noe som kan selvforsterke til fanatisme, slik vi ser i dagens radikalfeminisme. Da burde varsellampa lyse og bremsene komme på. For mye av det som praktiseres i slike miljøer er et kraftig overtramp på menneskeverdet.