Nevrotypisk mind-blind

Da jeg googlet «mindblindness» oppdaget jeg at fenomenet stort sett knyttes til dysfunksjonelle diagnoser, spesielt innenfor autisme.  Ettersom jeg selv etter all sannsynlighet selv sorterer under en såkalt autisme spektrum variant (Aspergers), så burde jeg mest sannsynlig ikke uttale meg om noe jeg så definitivt ikke kan ha peiling på. Da jeg første gang hørte om begrepet, på verdibørsen, falt jeg straks for det. Men min innfallsvinkel gikk nok mer på de såkalte «nevrotypiske», altså normale mennesker.
En god grunn for meg til å lage denne refleksjonen er jo da at jeg sannsynligvis bruker begrepet noe på utsiden av det vanlige. Min ide er altså et svært mange av oss er forholdsvis lite bevisst på det faktum at alt vi ser og opplever er gjennom et sinn.  La meg starte refleksjonen med meg selv. Jeg er en av de som mener å huske prosessen med å oppdage mine egne øyne. Jeg kan huske forestillingen om at bare jeg vendte ansiktet i en retning så oppfatter jeg alt som er i den retningen. Jeg hadde altså en forestilling om ansikt, og at det er mitt ansikt som ser alt. Kanskje noen dyrearter aldri kommer langer enn hit. De bare ser, men de har ingen forestilling om det å se, eller sine egne øyne. Verden er transparent tilgjengelig som en del av dyrets livsverden.

Gradvis har nok bevisstheten om mine egne øyne blitt utviklet. Jeg lukker øynene og jeg bruker hendene til å skjerme for dem. Etter hvert er min bevissthet klar over at det er øynene mine som ser. Den videre utviklingen går da på en bevissthet om at det neppe er alt som kan se. Lekebilen, kan ikke se, stolen og veggene kan ikke se. Ettersom man vokser opp blir man klar over at øyet er et komplisert instrument. Etter hvert kan vi lære det som ikke lengre er en selvfølge, at øyet er forbundet med hjernen via nervebaner, at signaler beveger seg gjennom nervebanene, at de blir bearbeidet på veien og at det ender bak i hjernen et meget kraftig syns-senter. De mer interesserte av oss blir etter hvert klart over at det foregår en kolossal bearbeiding på mange nivåer, at informasjon formes, legges til, trekkes fra, forfines og gjøres presentabelt for en kravstor bevissthet, som er mer interessert i de store linjene, og ikke detaljene. Jo mer vi forstår av prosessen jo lengre beveger vi oss bort fra det som før var selvfølgelig, en slags indre intuitiv magi. Vi har tatt noen steg bakover og er blitt litt klokere på oss selv.
Og de mest observante av oss ender opp med en anelse om at dette nok gjelder det meste av våre forestillinger i det mentale landskap.

Et stadium jeg ikke husker var tiden før jeg var bevisst på mitt eget ansikt. Også da kunne jeg se og opplevelsen av det er selvfølgelig. Det er ikke noen forskjell på den ytre og den indre virkelighet. Jeg befinner meg i en verden som oppleves der og da, direkte som den er. Man er i verden, og opplever den som den er, direkte intuitivt og uten refleksjon.

Når jeg snakker om «mindblind» så handler det om denne illusjonen. For det er en illusjon. Vestens klassiske filosofer har vært svak på å avdekke nettopp denne illusjonen. Det er først i løpet av de siste par hundre år, at denne bevisstheten har vokst fram. Min oppfatning er altså at all filosofi som er eldre enn det, lider av denne svakheten. For å starte med Platon med sine forestillinger om ideer, ånd og sjel, via Descartes[1] forestillinger om det fullkomne og Gud, via Kant med sine forestillinger om realismen, altså matematikk og geometri som åndelige realiteter. Og tankegodset preger oss fortsatt den dag i dag. Man kan vel si at alle disse skarpe hjerner, som filosofene var, var unnskylt på den måten at de ikke hadde tilgang på psykologi og moderne hjerneforskning. Samtidig var de en del av en tradisjon med et tankegods (ånd, sjel og Gud) som ikke akkurat lå til rette for å kunne ta steget ut av egen blindhet.  Det var nok ikke før det tradisjonelle ånds-paradigmet var så pass svekket at det ble en åpning for fritenkning og ateisme at tenkere som Sigmund Freud langsomt kunne åpne våre øyne for den grå, mystiske massen oppe i hodet.
Men lenge før den tid fantes det andre filosofiske tradisjoner som, for lengst, hadde fått øye på vårt eget sinn og blitt klar over at vi alt for lett lar oss lure av sinnets illusjoner. Men de var ikke en del av vår vestlige kultur. Det indiske begrepet maya skal visstnok handle om dette.

I oppveksten eksperimenterte jeg mye med elektrisitet og elektroniske signaler. Jeg ble tidlig bevisst på signalstrømmer, kilder, måling og monitorering. En forsterker kan lage lyd enten kilden kommer fra en iPad eller en gammel CD-spiller. En forsterker har ikke noe forhold til hvor signalene kommer fra, så lenge de holder seg innenfor standard. Det ble selvfølgelig for meg å anvende den samme tankegangen på min tro. Er det rettferdig å ansvarliggjøre noen for deres tro? Bibelen hevdet det. Rent intuitivt betyr det at om det skal være rettferdig så må jo vi mennesker kunne påvirke vår egen tro. Jeg hadde for lengst utviklet et nok så sterkt ideal om oppriktighet. Men jeg opplevde en stor frustrasjon opp i det hele. For det skapte en forventing om at oppriktigheten skal kunne lede meg til den rette tro. Men alt jeg gravde i, det være seg teologi, historie eller vitenskap. Jeg kom ikke til bunns i noe. Jeg opplevde tvil om alt og var vel gjennom en periode hvor jeg mer eller mindre desperat var på søken etter den endelige bekreftelse. Hva er den endelige bekreftelse? Det kunne i alle fall ikke være en opplevelse av typen euforisk omvendelse, eller bønnesvar, eller mirakler. Det er jo så mye lureri i verden, så lett å misforstå. Hvordan kan vi vite sammenhengen mellom vår sanseerfaring og virkeligheten? Er mine sanser koblet til en kasettspiller eller en cd-spiller? Og hvem har laget Cd-en? Hvordan vet jeg at det jeg ser er det som er? Problemet mitt var at jeg ikke fikk meddelt problematikken til mine trosfeller. Gang på gang fikk jeg høre at det jo er selvfølgelig at når jeg ser en stein, så ser jeg en stein. Det er bare tullinger som kan finne på å spekulere i slikt. Ingen ville gå den veien med meg.

Etter hvert utviklet jeg meg til å bli en overbevisst tviler, og det var vel egentlig en lettelse for jeg kunne gi slipp på forestillingen om den gudommelige ansvarliggjørelse. Jeg ble et fritt menneske som kunne bevege meg fritt i den enorme jungelen av kunnskap, informasjon, spekulasjoner og teorier som mennesket har skapt opp gjennom tidene. Det er en enorm jungel, som man kanskje bare kan se en bitteliten brøkdel av gjennom et helt liv. Og med årene er den jo ikke blitt mindre.

Jeg utviklet IP-teorien, sannsynligvis en nytteløs teori av selvfølgeligheter hvor det vi vet fra før er satt inn i et nytt system. For meg hadde den en helt klar hensikt. Jeg ville begrunne hvorfor jeg mente alt er usikkert, at man egentlig aldri kan være sikker på noe. Det skulle være utgangspunkt for debatt eller dialog. Den representerte et håp om at noen skulle se i min retning, komme til mitt utgangspunkt, forholde seg til min måte å tenke på. For det er jo slik at om noen tar feil, så kan man jo aldri vise dem en bedre vei uten å ta deres utgangspunkt, uten å møte dem der de enn måtte være. Der var jeg, og ingen kom dit, før en eller annen pastor siterte Descartes «Jeg tenker derfor er jeg». Sitatet ble selvsagt gjort i en negativ kontekst, men jeg hadde fått mitt. Og talen som jo skulle bevege oss bort fra «den meningsløse filosofien» hadde gjort det motsatte med meg. Plutselig åpnet en ny verden seg for meg og jeg ble etter hvert klar over at det var noe som het erkjennelsesteori. Det handler om teorier som jobber med spørsmål om hvordan mennesket kan vite noe i det hele tatt.  Det var en fantastisk oppdagelse at jeg ikke er alene i mine refleksjoner om det virkelig kan eksistere et kunnskapens grunnfjell.

Jeg fant en rekke forsøk på å gi overbevisende argumenter for at vår viten er til å stole på.  Men jeg kan jo ikke akkurat si at den klassiske filosofien løste problemet på noen særlig god måte. For det faktum at fortidens filosofer, inkludert Descartes, konsekvent dro med seg «ånden» i sine arbeider, og aldri egentlig etterspurte hva slags «maskineri» det kunne være som skapte denne ånden, så forble deres erkjennelsesteorier mangelfulle. Årsaken er, tror jeg, at de ikke så sitt eget sinn i arbeid. Før jeg går videre må jeg bare presisere at dette er satt på spissen. Filosofer har alltid hatt en større bevissthet om menneskesinnet enn gjennomsnittet i sin samtid.
To forhold influerte sterkt på min utvikling i forhold til dette. For det første førte min nysgjerrighet meg til kvantefysikken, da sett på med de litt uortodokse øynene til Fritiof Capra og hans Fysikken Tao. Jeg fikk kanskje noe annet ut av dette enn gjennomsnittet. Det Capra gjorde meg oppmerksom på, og fokusert på, er i hvilken grad vi mennesker observerer og tolker våre observasjoner gjennom våre egne forestillinger og begreper. I forhold til kvantefysikk så kommer språk og begrepsapparat i veien for på noen måte å kunne visualisere dette for meningmann. Kvantefysikk kan bare forstås med utgangspunkt i den matematikk og begrepsstruktur som er utviklet for dette. Det er et system som kan fattes av intellektet, som tall og komplekse begreper, men vi kan ikke se det for oss. Og det går lengre enn som så. Det begrepsapparatet som er utviklet, er det det eneste mulige? Kan det være slik at våre begreper faktisk står i veien for en enda dypere forståelse av fenomenene? Og kan det være at det faktum at vi er kommet så langt i vår forståelse som vi er nettopp kommer av fokus og oppmerksomhet på denne problemstillingen? Niels Bohr, som jo må regnes som kvantefysikkens grunnlegger, hadde jo et godt grunnlag for dette. Han hadde studert Østens filosofier i Kina. Det samme gjelder Werner Heisenberg, som jo også bidro meget tungt i tilblivelsen av denne vitenskapen.
Jeg gjorde mine egne refleksjoner på dette. Ideen om den såkalte «eteren» var jo et mistak som var begrunnet i videreføring av datidens kjente fysiske begreper.
Jeg tenker slik at etter hvert som vår kunnskapssøken trenger seg dypere ned i det bitte lille, og lengre ut i det ufattelige store, og dypere inn i det menneskelige sinn, så vil våre vanlige intuitive hverdagsbegreper komme til kort. Vår intuitive oppfattelse av verden rundt oss er formet av de omgivelsene som vi kan påvirke og som vi må forholde oss til og forstå, for å kunne fungere som de reproduktive vesener vi er.  Men, ved hjelp av matematikk og abstrakte systemer er vi i stand til å kunne forstå mer.
Men da er vi inne på det andre forholdet som påvirket min utvikling, nemlig min befatning med datamaskiner og systemutvikling. Hva er systemutvikling? Jo det handler jo nettopp om å finne frem til begreper, variabler, strukturer som på en god måte kan representere den oppgaven vi er satt til å løse. Sett to utviklere til å løse den samme oppgaven. De kan ofte komme opp med forskjellige strukturer, forskjellige begreper, men likevel med et system som løser samme oppgaven. Det finnes mange måter å bygge et system på. For den reflekterte er det jo lett å se parallellen til menneskesinnet. Det er jo sånn menneskesinnet opererer. Vi baserer oss jo på indre mentale forestillinger, strukturer og systemer. Vi har språk, vi har begreper og vi har en rekke mentale verktøy, regler og prosedyrer, logikk og slutninger. Men, det som er så fantastisk er at alt dette opptrer for det bevisste jeg, i form av illusjoner. Hjernen har ingen intuisjon som forteller deg at det er kartet du ser, ikke virkeligheten. Illusorisk ser du virkeligheten og du agerer i den. Det er ikke «sinnets mening» at du skal kunne se forskjellen. Det må sannsynligvis en lang prosess med refleksjon til for å bli klar over at det er slik det må være. Normalt vil dette fungere så godt at det ikke er behov for å spekulere på noe annet. Men i det sosiale spill, med vinner og tapere, med retorikk, og seksuell seleksjon på retthaveri bærer en strategi raskt i retning av analyse og mer dypere forståelse av tingene. Hvert slikt gjennombrudd skaper en ny forståelse, ny innovasjon, en ny lekegrind med nye begreper. Og prosessen kan gjenta seg. Etter hvert som vi kommer dypere, vil begrepenes begrensinger og uklarheter bli mer fremtredende. Den videre utviklingen kan bestå i at de modifiseres eller at tankemåten byttes fullstendig ut. Det er det vi kaller for paradigmeskifter.
Jeg tenker at middelalderens såkalte universaliestrid i dag kan bilegges om vi er villig til å ta inn vår viten om psykologi, neurologi og moderne hjerneforskning med i betraktning.  Vår erkjennelse er en mentalt aktivt skapende prosess. Vi utvikler begreper og språk med utgangspunkt i de utfordringer vi har. Det er ikke noe universalt, åndelig eller gudommelig over dette. Vi er kort og godt i besittelse av verdens mest brilliante informasjonssystem. Så lenge det varer.  Ideene er ikke noe åndelig. De er kort og godt skapt i vårt eget sinn. Naturlover er ikke noe selvstendig eksisterende. En gang i tiden ble jeg presentert for problemet med at den andre Termodynamiske Lov eller loven om entropi representerte et alvorlig problem for evolusjonsteorien. Loven sier at all orden går mot kaos og at orden ikke kan bli til av seg selv. Men livet, som jo er høy grad av orden, skulle altså kunne oppstå av seg selv, mot denne loven. En slik problematikk kan selvsagt analyseres fra flere synsvinkler, og fysikerne har vel løst det hele ved å påvise at loven «ikke gjelder» for såkalte åpne systemer som tilføres energi utenfra. Den er vel grei, men min måte å reflektere om dette på, er å undersøke på hvilken måte en naturlov eksisterer, eller om den i det hele tatt har noen selvstendig eksistens Er det slik at loven står skrevet i en slags allesteds nærværende ånd, og at all materie kan se den og dermed også adlyde. Det er vel lett å se at dette jo minner sterkt om begreper vi kjenner fra andre sider i vårt liv. Det er vel flere tusen år siden at mennesket fant opp lov-begrepet som formaliserte regler som vi skal innordne våre liv etter. Loven er nedskrevet i en bok, skapt av politikere, anvendt av jurister og dommere og opprettholdt av politiet. Er det noe lignende som er tilfelle med all materie og energi?  Jeg tenker at det er svært tvilsomt at noe slikt er tilfelle. Med vårt utgangspunkt er det mest sannsynlig å anta at naturlovene er et produkt av vårt eget sinn. Vi observerer fenomener, vi utvikler begreper og forestillinger og vi finner sammenheng og system. Dette kaller vi for lover. Ptolemaios lover om planetenes bevegelser med utgangspunkt i et system med jorden i sentrum og stjerner og planeter i baner rundt er jo et godt eksempel på at man kan finne brukbare systemer for å beskrive og forutsi noe, selv om modellen er fjernt fra virkeligheten. Det samme gjelder Newtons tyngdelover. Lover kan de jo ikke være, da jo Einsteins relativitetsteori begrenset gyldighetsområdet og forklarte de spesialtilfellene de gjaldt på en dypere måte. Da min kollega hørte om kreasjonistenes trumfkort; «Den Andre Termodynamiske Lov», kommenterte han tørt at ethvert tre bryter tyngdeloven fordi det vokser oppover. Lovene er blitt til i menneskesinnet og eksisterer bare der. Selvsagt gjenstår da det dypere og mer grunnleggende spørsmål om hva det da er som styrer materiens oppførsel. Det handler om dypere fysiske spørsmål som jeg ikke kan noe med, men Fritjof Capra pleide å si at materien oppfører seg i henhold til sin egen iboende natur. Personlig har jeg ikke noe belegg for å si at ikke alle fysiske fenomener på et eller annet vis blir kontrollert av noe annet, som ikke er iboende og som kanskje ikke er innenfor vår fattbare verden. Vi er ikke kommet til bunns i dette. Alt jeg mener å vite er at den lovmessighet vi mener å se handler om våre egne abstraksjoner av det vi observerer. Det er ingen grunn til å tenke at lovmessigheten er kommet inn i vårt sinn som en slags åndelig åpenbaring fra en annen dimensjon. Det er fenomener vi observerer gjennom våre sanser og vi klarer å utvikle indre mentale strukturer som passer så godt med det vi ser at vi oppfatter det som et mønster. Men vi ser ikke de dype prosessene i vårt sinn som gjør akkurat det kunststykket, derfor tror vi det må være noe åndelig over det.

Intelligent Design bevegelsen gjør en lignende minblind kortslutning, bare andre veien. Resonnementet er enkelt. Om du går i skogen og finner en klokke, så tviler du ikke på at det er mennesker eller et intelligent vesen som har laget det. Da er det selvmotsigende å tro at treet som står vide siden av, og som er langt mer komplisert, er blitt til av seg selv.
Den videre analyse fortsetter da gjerne med fokus på treet og hvordan det er blitt til. Min analyse går fra andre siden. Hvordan er klokken blitt til? Den er blitt designet, svarer ID-tilhengeren. Men hvordan? spør jeg. Hvordan foregikk dette i hodet på designeren? Den mindbilinde vil da si at vedkommende da bare her tenkt det ut. Det er noe guddommelig magisk med intelligensen. Den kan jo bare tenke ut ting? Men er det ikke masse små grå der som er involvert i dette? Jo, det er det vel sikkert, men hvordan det skjer er jo et mysterium? Vel, det er vel nok av mysterier involvert i dette, men vi kan jo si med rimelig grad av sikkerhet at dette blir til ved mental og empirisk prøving og feiling. Vi har en rundgang mentalt med prøving og testing av ideer. Noen av dem passerer mange nåløyer og blir til en bevisst ide med praktisk utprøving og feiling som sin ytterste manifestasjon. Hva er poenget? Poenget er at det er sånn evolusjon fungerer også. Riktig nok er det noen nyanseforskjeller men i prinsippet så er det prøving og feiling som skaper intelligensen. Vår hjerne har regelrett kopiert naturen. Hva er forskjellen? Intelligens er intelligens.

Men en ting er filosofi og vitenskap. Verre er det nok når vår mindblindness slår inn på det sosiale området. Her kan man selvsagt angripe meg av den grunn at jeg i denne refleksjonen har avslørt meg selv som en såkalt «aspie». Hva kan et menneske som er dysfunksjonelt i forhold til det å intuitivt oppfatte sosiale prosesser og empati med andre, kunne bidra med på dette området? Det er jo som å be en fisk forklare oss matematikk. Men jeg tenker at en viss sosial distanse faktisk kan være en fordel på noen områder. På samme måten som biologer observerer dyr, slik observerer en aspie mennesket, nemlig med intellektet. Et dyr observerer ikke seg selv og sine omgivelser på en abstrakt og analyserende måte. Dyret deltar og agerer helt naturlig i sitt liv. På samme måte deltar de fleste mennesker i det sosiale spill. Det faller ikke naturlig å observere det.  Dette er selvsagt satt på spissen. Essensen er at det ikke skader vår klokskap og visdom å forsøke å ta noen steg tilbake og forsøke å observere seg selv og andre og utvikle en forståelse på linje med den biologene har om dyr. Hva er illusjonen her? Illusjonen handler om at våre forestillinger om at etiske og sosiale begreper har en slags selvstendig eksistens utenfor vårt sinn. Dette har i sin tur ført til en absolutisme som plager oss den dag i dag. Hva konkret snakker jeg om da? Det er mange begreper som faller inn under dette. Eksempler kan være rett og galt, godt og ondt, skam og ære, rettferdighet og straff, ansvar, skyld og fortjeneste.  Dette er forhold som har utgangspunkt i vårt sinn. Mye av det er manifestasjoner av medfødte disposisjoner. Men så har kulturen og de sosiale omgivelsene tatt det opp i seg og formalisert det i intellektuelle strukturer. Så blir disse strukturene, i sin tur til en illusjon, noe reelt eksisterende med åndelig opphav. Begrepene blir et ideal i seg selv og står derfor i fare for å hemme den sosiale rasjonalitet.

For meg er det forunderlig å oppdage at mestepartene av filosofers og teologers dveling ved ideen om den menneskelige frie vilje, som jo også er en illusjon, ikke ser ut til å ha ofret fem minutter på å undersøke ideens mest grunnleggende størrelse, nemlig valget i seg selv. I stedet har analysene gått på valgfrihet, determinisme og teologiske analyser.  Den samme manglende analysen på valget har også skapt alvorlig støy innenfor humanistisk vitenskap, spesielt i grenseland opp mot politikken. Er vår atferd styrt av arv eller miljø? Ingeniørens retoriske motspørsmål må være: Er det dieselen eller motoren som driver bilen fremover? Er det elektrisiteten eller glødetråden som skaper lyset fra en glødelampe? Er det hardwaren eller softwaren som skaper applikasjonen? Den som forstår valget, dets grunnleggende elementer, og dets tilblivelse vil skjønne at slike spørsmål er meningsløse. Valget er en aktiv kompleks prosess som foregår i vårt sinn, både bevisst og ubevisst. Selvsagt er vi påvirket av arv. Beslutningsteorien sier ganske nøyaktig hvordan den slår inn. Selvsagt er vi påvirket av miljø. Den samme beslutningsteorien gir svaret på hvordan det slår inn. Den som forstår evolusjonsteorien vil raskt kunne konstatere at vi aldri ville ha vært her om ikke vi hadde mekanismer som viderefører forfedrenes suksessatferd, samtidig som vi har en formidabel evne til å anvende dette på utfordringene som finnes i våre omgivelser. Hva er problemet? Prestisje? Hvor kommer den tilbøyeligheten fra? Religiøst baserte forestillinger om menneskelig overhøyhet? Eller handler det kanskje bare om fagblindhet eller politisk ønsketenkning. Og nettopp politisk ønsketenkning om menneskenaturen er kanskje det mest farlige vi snakker om her.  Dette var etter min mening Karl Marx største tabbe. Han overså menneskenaturen på to vesentlige områder. Det ene er proletariatets diktatur, som jo egentlig skulle vare bare den perioden som var nødvendig for å få eliminert den daværende maktelite og avskaffe kapitalismen. Feilvurderingen er jo at ethvert diktatur vil tilstrebe alt som står i dets eneveldige makt for å opprettholde seg selv. Diktatoren kommer i posisjon fordi han er et menneske som typisk søker makt og som behersker maktspillet. Det er en seleksjonsprosess i dette også. Og diktatoren vil selvsagt benytte sin makt til å få enda mer makt og til å befeste et diktatur som kan gå i arv i generasjoner. Dermed kom de fleste kommunistiske stater aldri lengre enn til diktaturet. Det andre forholdet er at mennesker som ikke kan påvirke sitt eget liv, som regel blir demotiverte og apatiske, eller de blir desillusjonerte medspillere i et kynisk spill om godene. Til sammen bryter dette samfunnet ned innenfra, og de fleste kommunistiske prosjekter har mislyktes. Man kan kanskje si at Kina jo likevel har lykkes på et vis. Men, med sin ekstreme markedsliberalisme kan de neppe betegnes å være trofast til ideologien.

 

Som en oppsummering vil jeg si det slik at om man har en ide om å skape det gode bærekraftige samfunn, et samfunn som ikke favoriserer noen og tar vare på alle i den utstrekning det er mulig, så kommer man ikke utenom en best mulig forståelse av den mest grunnleggende enhet i ethvert samfunn, nemlig menneskeindividet selv og dets forunderlige sinn. Gjennom dette kan vi oppnå dypere forståelse av:

1)   Hvilke svakheter som finnes i vår natur og hvorfor de er der og hvordan man best mulig kan forholde seg til dette.

2)   Hvilke mentale blindsoner vi har.

3)   Grunnleggende forutsetninger for å kunne leve det gode liv

4)   Hvordan vi best kan fungere sammen

5)   Hvordan vi kan ha en klok innsikt i hva vi kan gjøre noe med og hva vi ikke kan gjøre noe med

6)   Hvordan vi kan kontrollere hverandre uten å undertrykke

7)   Hvordan unngå sterke maktkonsentrasjoner

8)   Hvordan få frem det beste i oss

9)   Hva som gjør menneske til menneske og hvordan vi kan la oss fasinere av vår menneskelighet

Tillegg 1: Den emosjonelle blindsonen (verdiblindhet)

Se også her og her.

Våre følelser ruver ofte som fjell i vårt mentale landskap. De var der lenge for språket kom og fornuften var utviklet. Allerede ved fødselen starter mennesket, overveldet av følelser. Den første manifestasjonen er gråt. Følelsene var der til og med lenge før mennesket ble menneske. Hos svært mange dyrearter er emosjonelle mekanismer nesten enerådende i å skape dyrets atferd. Det blir kalt for instinkter, noe som gjør at vi tenderer til å anse det som noe annet enn følelser. Men det er følelser og hele registret av emosjonelle tilbøyeligheter, evolusjonens lag på lag med utvikling av dette, er til stede i oss mennesker den dag i dag, og det styrer oss mer enn vi er villige til å innrømme.

Forskjellen er at vi mennesker har fått utviklet noen kraftige universelle kognitive mekanismer i tillegg. Dette har kommet på rekordtid og avsatt seg som et nytt lag i utviklingen. Intet av dette er planlagt, og man kan stille store spørsmålstegn ved designet, for prosessen har satt en evolusjonær splint i vårt sinn. I vårt mentale landskap manifesterer dette seg som en rekke dualistiske paradokser: hva er forskjellen på jeg og meg? Ånd versus materie, spenningen mellom «det kjødelige» og det åndelige, legeme og sjel. osv.

Det er ikke tvil om at vi mennesker har gitt «det åndelige» et adelsstempel. Da snakker jeg om fornuften, vår unike kognitive kapasitet. De fleste store religioner og filosofier har omdreiningspunkter om disse spenningene, og mye av dette handler om teknikker for å overvinne «villdyret i oss». Dette lar seg enkelt forklare med den mest sannsynlige grunnen til at vi i det hele tatt har fått utviklet den store kognitive kapasiteten, nemlig den sosiale utfordringen. Mennesket er nesten hundre prosent avhengig av sine sosiale omgivelser. Da er man avhengig av sosiale omgivelser som fungerer og selv og kunne fungere i disse sosiale omgivelsene. Utviklingen av det sosiale univers har gått hånd i hånd med utvikling av kognitiv kapasitet. Vi er avhengig av dette for å kunne forstå hverandre, og vi er avhengig av å kontrollere de mange emosjonelle impulsene som er inkompatibel med den sosiale utfordringen.

Da er det ikke rart at det er «det åndelige» som får adels-status, mens «det kjødelige» får en sosial synde-status.

Neste steg på denne utviklingen er utvikling av mekanismer som mentalt og sosialt fornekter dyrets påvirkning på vår atferd. (Se også her) Det er denne fornektelsen som kan kalles den emosjonelle blindsone. Dette skjer vet at vi utnytter kognitiv kapasitet til å skape oss en historie om oss selv, om våre omgivelser og om mennesket. Det kan være snakk om:

1)   Fantasi

2)   Lukkede forklaringsmodeller

3)   Språkbobler

4)   En virkelighetsoppfatning som i stor grad preges av kunnskapens gravitasjons lov

5)   Religion

6)   Illusjonen om den frie vilje

7)   Vår evne til å tro

Vi mennesker har en tendens til å forakte dyr, og til å forakte de mennesker som fremstår som preget av «dyriske» tilbøyeligheter. Vi har for lenge siden oppdaget at den store forskjellen ligger i menneskets fornuft. Det er dette som gir vår fornuft et sosialt adelsstempel.

Men det grunnleggende problemet er at mennesket ikke kan fungere eller leve bare med utgangspunkt i den rene fornuft. For den rene fornuft kan ikke ta beslutninger. Den rene fornuft kan ikke finne mening. Den rene fornuft kan ikke ha verdier. Kvitt deg med synden i mennesket, og mennesket skylles ut med badevannet. Du sitter igjen med en tørr regnemaskin.

Den emosjonelle blindsone er mekanismer som forhindrer oss fra å se eller avsløre emosjonenes innflytelse på vår atferd.

Jeg ble etter hvert klar over dette da jeg utviklet beslutningsteorien. Jeg oppdaget at beslutning ikke er mulig uten verdier. Verdier er det som gjør det mulig å foretrekke noe foran noe annet. Man kan ikke unngå, at man i faser av beslutningsprosessen, tar inn verdiene, direkte eller indirekte som premisser som dikterer retningen på beslutningsprosessen.

I verditeorien beskriver jeg hvordan verdiene blir til som en følge av de emosjonelle mekanismene. Verdier har utgangspunkt i minner om hendelser som resulterte emosjonelle responser (affekter). I utgangspunktet er jo dette språkløse mekanismer. Det skal en del bevisst fokus og selvgranskning til for å oppdage dem. Det gjør at de som regel blir liggende som skjulte premisser for våre bevisste vurderinger.

Det er selvsagt at du dukker dersom noen kaster en stein imot deg. Noen vil si at det er logisk. Men det finnes ingen logisk slutning som med bakgrunn i denne kunnskapen alene (at det kommer en stein susende imot deg) kan trekke den slutningen at nå må du dukke. Premissen kan komme inn slik (Ser bort fra at dette i praksis, ofte er en ren reflekshandling. I dette tankeeksperimentet er altså dette en bevisst vurdering).

1)   Det kommer en stein mot meg (virkelighetsoppfatning)

2)   Steinen har en bane som er slik at om jeg dukker så treffer ikke steinen meg (virkelighetsoppfatning)

3)   Harde ting som treffer meg, gjør vondt (virkelighetsoppfatning, dette er basert på minne om en eller flere erfaringer)

4)   Steinen er en hard ting (virkelighetsoppfatning)

5)   Jeg vil ikke ha vondt (verdiens polaritet, ønskelig eller uønskelig)

6)   Konklusjon: Jeg dukker

 

Dette er sannsynligvis bare toppen av isfjellet av informasjonsbehandling som foregår i en slik prosess. Poenget er at de fleste av dem foregår utenfor vår bevissthet. Når vi senere setter ord på det, og må begrunne hvorfor vi dukket, så er det enkelt. Det kom en stein imot meg og da er det jo logisk at jeg dukket for å unngå å bli truffet.

Det kreves en mer inngående analyse for å innse at et rent kunnskapssystem, som kun trekker slutninger med utgangspunkt i informasjon om verden utenfor, aldri kunne ha kommet til en slik konklusjon. For det ligger mer i dette enn ren informasjonsbehandling. Beslutningen er avhengig, ikke bare av informasjon, men også hvordan du skal forholde deg til den (foretrekke noe foran noe annet). Verdipremisset kommer her inn som punkt 3. Det at «Jeg får vont» er en egenskap ved meg, og min indre opplevelse. Det handler ikke om egenskaper ved steinen i seg selv eller virkeligheten utenfor. Ofte er slike premisser stumme og ubevisste.

Den som ikke innser dette, viser at vedkommende har en emosjonell blindsone. Man forveksler beslutningen med en slutning. Man innser ikke at beslutning er umulig uten at man evner å tillegge verdi. Verdi eksisterer ikke fysisk i den virkelige verden. Verdi eksisterer kun i kraft av individet som tillegger verdi. Den som ikke innser dette, vil heller ikke se verdsettingen i sitt egen sinn, og vil komme til å tro dette dreier seg om objektive logiske slutninger. En slik verdiblindhet innebærer stor risiko for irrasjonalitet. Man er nemlig kun rasjonell dersom man er bevisst på de mål man har. Mål er ikke objektive. De er et resultat av vår evne til å verdsette, som igjen er et resultat av emosjonelle mekanismer.

I refleksjonen om slutninger og beslutninger kommer jeg med følgende påstand:

Et valg mellom flere alternativer kan ikke gjennomføres utelukkende med utgangspunkt i informasjon fra alternativene alene.

Jeg kommer også med eksempler som belegger denne påstanden. Ta f.eks. eksemplet om valg av leilighet. Jeg sitter med mulighet om å finne frem all verdens informasjon om leiligheter i Jomtien, men så lenge jeg ikke kjenner min kamerats preferanser, så er jeg ikke i stand til å plukke ut den riktige for ham.
Men det er ikke lett å innse dette for den som evaluerer alternativer. Et problem her er at det enkelte informasjonselement allerede er verdifarget idet det fanges av oppmerksomheten. Denne fargingen skjer med andre ord utenfor vår bevissthet. Og elementet presenterer seg for oss, ferdig verdsatt. Vi hører «god utsikt», men verdidommen er viklet inn i opplysningen og vi kjenner «godfølelsen» av det uten å reflektere over at dette er noe mitt sinn subjektivt vikler sammen med informasjonen. Og da er vi litt i den samme situasjonen som når vi f.eks. tillegger et objekt farge. Grunnleggende vet vi ikke at det er snakk om lysfrekvenser, og at disse konverteres til fargeopplevelse i vårt sinn, en opplevelse som igjen utløser et «liker» eller «ikke liker» på toppen av det hele. Men, farge har tross alt opprinnelse i erkjennelsen av objektet. Verdsettingen har opprinnelse i oss selv. Men på grunn av at dette er sammenflettet, ubevisst og ureflektert, så er det nærliggende å feil-slutte at verdien er en faktisk egenskap ved objektet. Vel, det kan den ikke være fordi vi vet at vi verdsetter ting forskjellig. Dette møtet mellom det emosjonelle- og det kognitive systemet, er så helintegrert, så intuitivt og umiddelbart at vi blir blind for det.

Men igjen kan vi avsløre vår egen hjernes manipulasjon med dette ved å konstatere at vi mennesker kan velge forskjellig, selv om informasjonen er hundre prosent lik. Men nettopp ved å gjøre denne analysen, og ikke minst lære oss hensiktsanalyse, så kan vi trene oss opp til å dekomponere verdisystemet fra det deskriptive fakta-systemet. Og det igjen setter oss i stand til å lære nytt om oss selv.

Noen eksempler fra virkeligheten

Jeg har kanskje hengt meg vel mye opp i dette med klarhet i å skille verdier og fakta. Jeg mener selvsagt at det er veldig gode grunner til dette. Uklarheter fører til:

 

·       Feilresonnementer om f.eks. kunstig intelligens, noe som er et hett tema i vår tid. Da handler det om redselen for at slike systemer vil ta makten fra oss, umyndiggjøre oss og til slutt kanskje utslette oss

·       Uklarheter i forhold til hvilke etiske forpliktelser vi pådrar oss, både i forhold til kunstige systemer, men også i forhold til andre arter og eventuelt andre livsformer i universet.

·       Uklarheter i måten vi forstår oss selv på, i hvilken grad og på hvilken måte vårt biologiske opphav slår inn på vårt atferdsmønster.

·       Uklarhet i måten vi tenker om moral på, hva som er innenfor og hva som er utenfor det moralske domenet, og hvorfor det er slik.

·       Vanskeligheter med å nøste opp i problemet med fri vilje.

·       Uproduktive debatter fordi man ikke analyserer om uenigheten handler om virkelighetsoppfatning eller mål.

·       Svekket målbevissthet. Og det medfører at man f.eks. fra venstreaktivisters side utrykker «vilje å endre verden» frikoblet fra den forståelsen at man må forstå verden for å kunne gjøre rasjonelle endringer.

·       Skepsis til rasjonalitet fordi man er blind for at rasjonalitet krever verdisystem for å kunne fungere. Det igjen kan lede i retning av overskepsis til vitenskap og forskning.

·       Overtro på rasjonaliteten som verdinøytral og objektiv.

I det hele innebærer verdiblindhet en risiko for at massen i samfunnet blir dekadent og beveger seg bort fra det rasjonelle og dermed også det moralske.

I denne debatten strever både Jordan Peterson og Sam Harris med problemet. Dette er ikke første gangen de undersøker temaet seg imellom. De har gjort to forsøk før. Se her og her. Den første (i forkortet versjon) ledet meg til å tilføye flere refleksjoner i forbindelse med sannhetsbegrepet, se her. For å ta helheten i dette så handler den om at begge frykter nihilisme og moralsk relativisme. Nihilisme handler om erkjennelsen av at det ikke finnes noen overordnet moral, ingen hensikt, ingen objektiv moralsk grunn. Jeg kaller det gjerne for det etiske grunnfjellet. Moralsk relativisme handler om en forståelse hvor moralen funderes i den enkelte kultur. Og for å ta den siste først. Jeg hørte en kommentar av Thomas Hylland Eriksen, i dette foredraget (etter ca. 30 minutter), hvor han sier at kulturrelativisme er en arbeidsform for sosialantropologi eller kanskje sosiologi, som noen har misforstått og gjort normativ. Det treffer egentlig ganske godt i forhold til hvordan jeg har forstått det. Og man kan godt si at dette er en form for vulgarisering av forskningsdisipliner. Jeg sier da også i min analyse av dette at jeg tviler på at det er noen som egentlig praktiserer etisk relativisme fullt ut. Men, dette er jo en del av postmodernismens arsenal for å fyre løs mot enhver moralsk teori. Da handler det om at vår moralske bedømmelse av uheldig praksis i andre kulturer stemples, i beste fall som arrogant, men vanligvis som rasisme, eller sjåvinisme; et uttrykk for underliggende oppfatninger om egen kulturelle overlegenhet. Vi kan altså ikke kritisere f.eks. Sharia-lovene i Islam uten å pådra oss slike stempel. Men det kan bli voldsomt oppstyr over en dårlig vits servert i en heis, som treffer en sart kvinne på et ømt punkt. Alt dette signaliserer jo dekadens og tap av moralsk bakkekontakt, og dersom dette får det intellektuelle overtaket i vår kultur, hva kan da forhindre nye brutale strømninger å utvikle seg, slik at vår kultur går på moralske smell kraftigere enn Holocaust.

Nihilisme tegner et lignende skremmebilde. Det er vel ikke å nekte for at en vulgarisert versjon av Nietzsches filosofi, en nihilistisk versjon, grodde inn i Nazistenes innerste sirkler. Selv tenker jeg at nihilisme ikke er en holdning, men en erkjennelse. Det handler igjen om det subjektivistiske synet på verdier. Jeg har vært inne på mye av dette her.

Både Sam Harris og Jordan Peterson har sine strategier for å komme utenom nihilisme. I debatten i Vancouver er det egentlig Harris strategi som er mest under lupen.  Harris strategi er å gjøre et hopp fra er til bør, gjennom å spesifisere den aller verste tilstand, som tenkes kan for alt levende, og gi det navnet «ondt», og deretter den aller beste tilstand som tenke kan for alle, og gi det navnet «godt». Det gir at det som beveger oss fra det onde til det gode er å betegne som universelle moralske sannheter. Det at dette gis et sannhetsstempel gir også en opplevelse av objektivitet over det. Jeg tenker at denne debatten og de to foregående avslører to grunnleggende uenigheter mellom Peterson og Harris. Det ene punktet er allerede nevnt. Det handler om funderingen av det etiske grunnfjellet, altså å bevege seg bort fra nihilisme. Det andre handler om holdning til religion, hvor Harris er mest negativ og Peterson er mest positiv. Men det er en annen debatt. Det vi skal konsentrere oss om her er altså forsøket på å fundere det etiske grunnfjellet. Her starter Peterson med en grundig undersøkelse av Harris resonnementer. For meg er det åpenbart at Peterson pirker i noe her, som kanskje er den største svakheten ved Harris tankebygning. Men la meg si det med en gang. Jeg er en stor fan av Harris, og han har en etisk grunnholdning som jeg kjenner meg igjen i. For han ender jo opp på samme ståsted som meg, med sitt begrep om «well-being», som grunnbasis for etisk tenkning. Dette harmonerer svært godt med mine ideer om livskvalitet, som har samme rolle. Det gir felles basis og utgangspunkt for måten å tenke moral på. Men vi har forskjellig måte å komme dit på. Min tilnærming sameksisterer med en forestilling om nihilisme. Følgelig opererer ikke jeg med «moralske sannheter» på samme måte som Harris gjør. Jeg er subjektivist. En del av det er erkjennelsen av at moral ikke kan funderes på samme måte som fakta, at den har opprinnelse i subjektet og derfor aldri kan bli objektiv. Derfor forstår jeg Petersons innvendinger på dette. Harris foretar et kunstgrep, dels for å unngå nihilist stemplet, dels for å imøtegå påstander fra kristent hold om at ateisme gjør det umulig å fundere moral. Den beste til å påpeke dette, fra kristent hold er professor William Craig. Se f.eks. denne debatten. Her hamrer Craig løs på Harris og ateiste generelt på akkurat dette punktet.

Men Peterson har mer en psykologs tilnærming på dette. Men omdreiningspunktet er det samme. Det er den filosofiske strategien for å etablere det moralske grunnfjellet som er under angrep. Og her støtter jeg Petersons antydninger om at dette, dels er et kunstgrep fra Harris side, men også dels at han har innkalkulert ubevisste verdiforutsetninger i sitt resonnement, som ikke kan gjøres objektivt rede for. Da handler det om verdiblindhet. Her går altså Peterson inn med hele tyngden av sin psykologiske ekspertise. Og de treffer «ground zero» omtrent her, hvor Peterson på en måte formulerer det slik at Harris forsøker å fundere verdisystemet i noe som er sant. Og han sier selv at de her er ved kjernen i sin uenighet. De beveger seg rundt dette nullpunktet i en halvtime fremover, og moderatoren Bret Weinstein er flere ganger inne og forteller dem at dette er et «kaninhull» de aldri vil komme ut av. Og det har han kanskje rett i. Dersom du ser dette i lys av denne debatten, som jo Harris selv senere beskrev nokså negativt, så innser vi at de faktisk her berører samme problemet, men da med Petersons vinkling under lupen. Hva er Petersons «løsning» på problemet? Jo det er en rekonstruksjon av sannhetsbegrepet slik at det også innbefatter alle handlinger som fremmer livets overlevelse eller suksess. Dermed utartet denne debatten seg til en diskusjon om selve sannhetsbegrepet. Men poenget med å gjøre dette kunststykket handler igjen om å kunne favne moral og verdier inn i objektivitetens verden. Det er med andre ord en strategi for å komme unna moralsk relativisme og nihilisme. Og her er det Harris som presser Peterson på akkurat dette, i det han hevder at det jo må eksistere andre sannheter enn bare de som leder til livets suksess.

Det disse to har felles er at de begge anser nihilisme og moralsk relativisme som farlig, og de har hver sine strategier for å komme unna dette, og hver av de påpeker og presser den andre på svakheten i hverandres strategier.

Nå skal ikke jeg gå detaljert til verks i å analysere selve samtalen. Jeg har sett en god del på dette, og deler opp til flere ganger. Og jeg kan selvsagt ikke unngå å få min egen vinkling på hvordan alt dette kan forstås.

Jeg har sagt noe om hvordan jeg forstår Harris posisjon. Den er egentlig enkel. Han definerer godt og ondt på en slik måte at det får et universelt preg over seg. Der Craig og Peterson sier vi trenger transcendente løsninger, definerer bare Harris seg bort fra problemet. Dersom vi tenker oss virkeligheten bestående av at alle individer som har eksistert og som noensinne kommer til å eksistere, befinner seg i den verst tenkelige tilstand av lidelse og håpløs elendighet, så kaller vi det for «ondt». Og lignende beskrivelser med motsatt fortegn gis navnet «godt». Med dette som utgangspunkt må det være mulig å kunne skape en universell enighet om at noen alternativer er bedre enn andre. Følgelig kan man hevde at dette er sannheter.

Jeg gjetter på at grunnen til at Harris går så dypt ned i dette, handler om utfordringer fra troende som William Craig. For når man er ateist - man tror ikke på Gud - hvordan kan man da komme å si at «dette er bra, og dette er dårlig». Hvordan bare «vet» man dette uten å ha noen referanseramme på hva som gjør noe bra eller dårlig? «Vi har Gud, og Gud kan fortelle og bestemme dette for oss, derfor har vi en objektiv referanseramme som gjør at vi vet dette» Så kan jo troende se litt mer analytisk på dette, slik Peterson gjør, at når vi ateister forsøker å heve moral-fanen, i løse luften, så forutsetter vi ubevisst denne kunnskapen fra Gud, som sitter så dypt i vår kultur at vi vet ikke om det en gang. Men mens Craig og andre troende hoderystende stopper her, så går altså psykologen Peterson grundigere til verks med dette. Og jeg synes han lykkes forholdsvis bra med å påpeke dette: Argumentet til Harris er forståelig, det er holdbart men den såkalte uendelige ondartede regressen til G.E.Moore er der fortsatt. Tenk på ordene jeg bruker når jeg beskriver Harris definisjon: «Den verst tenkelige tilstand», «lidelse», «elendighet». Alt dette er verdiladede begreper. Jeg benytter meg altså av ord som allerede smaker av «dårlig», for å skape «dårlig», det er en rundgang med ord, som aldri kommer til kjernen i hva som gjør at alt dette er «dårlig». Peterson kaller det for en fortelling, eller et «narrativ» for å bruke det mer postmoderne uttrykket på det. Poenget er at Harris argument forutsetter noe som er vanskelig å komme til med ord.

Jeg tenker at grunnen til at Peterson presser så pass mye på dette, nettopp handler om denne fornemmelsen. Petersons eget svar på denne utfordringen, slik jeg forstår det, er at det er der de gamle religiøse historiene, fyller dette tomrommet. Igjen, jeg spekulerer bare, men etter å ha hørt og sett Peterson i aksjon i et x antall timer, så er det slik jeg forstår ham. Ideen er at tekster og forestillinger som har overlevd tusener av år og utallige generasjoner, har overlevd fordi de treffer noe dypt i oss mennesker. Dette er egentlig darwinistisk tenkning, konkretisert i begrepet «memer», som ble lansert av Richard Dawkins. Jeg vet ikke om Peterson ville akseptert en slik beskrivelse. I hans verden handler dette om jungianske arketyper. Det er kollektive disposisjoner som ligger dypt i oss, og som er der fordi de har gitt biologisk suksess. Og det er disse responsene som filtrerer kulturelle tekster og forestillinger. De tekster som gir dårlig kulturell respons, er borte for lenge siden. De som gir god kulturell respons, har blitt foredlet og blitt til et kulturelt rammeverk for navigering i verden. Vi har med andre ord ikke ord for alt dette, men vi har historier, og den urgamle visdommen ligger der implisitt i disse gamle historiene. Når Harris konstruerer opp sitt argument så forutsettes dette rammeverket, implisitt, uten at han vet det selv. Mitt inntrykk er at Petersons «prosjekt» i disse samtalene, er å åpne Harris øyne for dette implisitte. Og det er, som sagt, ikke enkelt, da det kun kan erkjennes gjennom historiene.

Peterson refererer til Kants kompliserte erkjennelsesteori, og da spesielt til at vi ikke kommer utenom anskuelsesformer i vår erkjennelse av verden. Det nye er at Peterson anser slike historier for å være en del av disse anskuelsesformene. Her nærmer han seg i stor grad mitt syn på erkjennelse. Du finner en forenklet versjon her, mer utfyllende her og her, og i en mer moden form her. Alt er basert på refleksjoner jeg gjorde i ung alder her. Sammenligning med Kants erkjennelsesteori, finner du her. Petersons henvisning til et mellomliggende rammeverk for fortolkning av signalstrømmer, tilsvarer mitt begrep om fortolkningsnøkkel. For å kunne høste informasjon ut av en signalstrøm, er vi avhengig av forhåndskunnskap som kan forholdes til signalene. Og en del av en slik fortolkningsnøkkel kan utmerket godt være slike historier.

Jeg tenker også at det er i lys av at slike urgamle historier, er foredlet, fordi de treffer vår kollektive underbevissthet, er forståelig at Peterson har det synet på sannhetsbegrepet som han har. For om vi anvender en darwinistisk forståelsesramme på Jungs arketyper, så er de der, nettopp fordi de har gitt biologisk suksess. Sannheten blir da den arketypiske visdommen som utløses i kraft av de urgamle historiene. Og visdommen er sann fordi den gir biologisk suksess, og er dermed livsfremmende. Dette er da også Petersons store prosjekt, særlig i boken «Maps of meaning». Og han går jo ikke bare løs på de urgamle fortellingene, men finner den samme visdommen i mer moderne eventyrfortellinger som Pinocchio, og Løvenes Konge. Dermed er han svimlende nær hva mange er opptatt av i evolusjonsbiologien. Vi ser tema som går igjen, i sanger, tekster og fortellinger. Det handler om helter, skurker, dilemmaer, kjærlighet, prins og prinsesse. Her er Peterson noen ganger utrolig kreativ. Se f.eks. her. Det at alt dette treffer oss, bærer bud om at det også kan fortelle noe om vår psykologi, noe vi ikke helt visste eller har satt ord på fra før av. Så er spørsmålet å trekke ut dette og relatere det til forståelsen av mennesket som evolvert vesen.

En interessant refleksjon er at som ateist, så er det fullt mulig å følge Petersons tankegang, helt ut så langt. Men jeg ser faktisk ikke nødvendigheten av å koble alt dette opp mot noe guddommelig i det hele tatt. Jeg oppfatter Peterson å være svært tro mot vitenskapen. Hele hans filosofi er i stor grad vitenskapelig fundert. Så noen ganger glipper det, men det kan det jo gjøre for noen og enhver. Poenget er at selve resonnementet ikke krever noe som ikke en ateist kunne skrevet under på. Og jeg skal gå lengre enn det. For ja, jeg er også en av dem, som ikke helt følger Harris i generalisert negativitet mot religion som fenomen. Gitt Petersons tilnærming over, så innebærer det at, ja, de gamle tekster har en verdi, og de krever en respekt. Hadde jeg vært Harris, så ville jeg utfordret Peterson på følgende: Gitt at det er slik, som Peterson hevder, at disse tekstene kan utløse visdom i oss, som det er verdt å vie oppmerksomhet til, hva er det som hindrer en ateist i å ta i bruk den samme referanserammen? Den eneste forskjellen er at ateisten ikke tillegger tekstene gudommelig opprinnelse. Men historiene i seg selv, de er jo der. De forteller noe. Og de har kanskje koblinger mot noe dypt ubevisst i oss. Så la oss høste visdommen av det. Man trenger ingen kobling mot overnaturlig opphav for å kunne gjøre det. Peterson tror neppe at historien om Pinocchio er sann. Men det er utrolig hvilke gode refleksjoner man kan høste ut av dette likevel.

Men, når vi først har kommet så langt inn i denne materien, så er det på tide at jeg flagger hvordan jeg ser på dette med gamle tekster, eller moderne, for den saks skyld. For det første så har jeg lenge tenkt at vi tenderer til å lese våre egne holdninger inn i tekstene. Tekstene fungerer da som katalysator for å sette ord eller struktur på egne holdninger. Når jeg ser andres fortolkninger av tekster så inneholder det ofte like mye eller kanskje mer informasjon om vedkommendes fortolkningsunivers enn om forfatterens budskap. Jeg tenker også at jo mer etos teksten har, desto kraftigere er denne katalyserende effekten. Hva gir etos? Jo, nettopp urgamle tekster, eller tekster av personer som kulturen oppfattes som betydningsfulle, eller tekster som har fått stempel som guddommelig. Ta en hvilken som helst tekst, av en ubetydelig forfatter, og sett i gang et sosialt spill med det formål å vippe opp den sosiale majoritet, til å oppfatte dette som av en viktig forfatter, eller med gudommelig opphav, eller skrevet av et geni, la dette gro og utvikle seg i kulturen og du skal se den kommer opp med lag på lag av dybdefortolkninger og refleksjoner av teksten. Så vi har altså den effekten, at tekster utløser våre egne refleksjoner, og det er jo fruktbart. Men i neste omgang kan jo dette lære oss noe om oss selv. På den måten kan dette fungere som en katalysator som f.eks. psykologen kan bruke til å høste kunnskap om individets mentale univers. Men så går altså dette enda lengre. For det å studere populærkulturen, og de klassiske overleveringer, så kan man ikke bare si noe om individet, men også høste kunnskap om kulturer og til slutt om mennesket selv. Peterson peker på stadige gjengangere. Alt dette kan tas videre i evolusjonspsykologien og gi oss innsikt i hvilke utfordringer som har preget utallige generasjoner før oss, inklusive før-menneskelig tid, og vi kan forklare det ved hjelp av evolusjonsteorien og naturlig utvalg, noe som igjen kan gi opphav til rik innsikt i mennesket selv.

Men, det som jeg tenker er vesentlig opp i det hele er selvsagt at vi beholder vår ydmykhet. Det er ikke sannheter skrevet i stein vi får ut av dette. Det er i høyden hypoteser, noe som kan forskes på, men andre forestillinger kommer aldri over stadiet som rene spekulasjoner. Men det aller viktigste er at dette holdes på det deskriptive området. Vi høster ut bruddstykker av vår egen forhistorie på godt og ondt. Det er ingen moralsk autoritet over dette. Det er her jeg er redd Peterson bommer. Tanken om å reklamere for dette som «moralske sannheter» kan føre oss langt av gårde og ut i moralsk sett svært ulendt terreng. Her kan det se ut som at nettopp koblingen opp mot det transcendente, det gudommelige eller det hellige, gir tekstene den etos som skal til for å gjøre spranget fra er til bør. Her kan jeg jo fristes til å påpeke hvor usikkert og subjektivt dette er, særlig sett opp mot resonnementet over. Men det er ikke det som er det vesentlige. Det er selve ideen om at dette har noen moralsk autoritet som er kjernepunktet her. Dette gjelder uavhengig av om man er ateist eller ikke. Problemet er handler ikke om det er Gud, eller naturen som tillegges den moralske autoriteten, problemet er illusjonen om en moralsk autoritet utenfor mennesket selv. Dette er problemstillinger jeg har adressert her, og her og her og her.

Det er et punkt Petersen kanskje kunne blitt utfordret på. For slik som han argumenterer så peker alt i retning av at naturen selv er den store autoriteten. Og som sagt, kunne en ateist, særlig en som tillegger naturen moralsk autoritet, skrive under det meste av Petersons tankesett. Så mitt spørsmål til Peterson ville jo da vært: Hvor hører Gud hjemme i dette bildet, egentlig? Ja, vi ser Gud i mytologien, i alle disse historiene. Men her finner vi også drager, tredukker, monstre, trollmenn, magi og utallige metaforiske forestillinger. Hva er Gud annet enn en del av alle disse metaforene? Selv har jeg spekulert i at Gud, særlig den Jahve som springer rundt i Det Gamle Testamentet har utgangspunkt i en vulgarisert versjon av den arketypiske alfa-hann.

Men uansett vil jeg avslutte denne bolken med igjen å poengtere at Petersons ideologi inneholder noen farlige vulgariserbare fallgruver. Enten det er naturen, Gud eller tekstene som får den moralske etos, så gir nettopp kombinasjonen av formbarheten av alt dette, samt ideen om «livets overlevelse» som det endelige mål, en farlig sprengkraft. Liv overlever i all hovedsak på bekostning av annet liv. Og liv kommer og går, det utbrer seg og dør ut. Så hva gjelder? Dette er en ekstremt vid definisjon. Når jeg sier vulgariserbar, så tenker jeg mest på det jeg kaller for etiske singulariteter. Det er moralsystemer som er vid åpne for misbruk. Nå er det viktig å påpeke at jeg ikke er blant dem som «brunbeiser» Peterson. Men det er ikke til å stikke under en stol at om vi ser dette isolert, så ligner det vel mye på ideer bak sosialdarwinisme, eugenikk og vulgariserte deler av Nietzsches filosofi. Alt dette var moralske komponenter som ble en del av miksen i nazismen. Igjen vil jeg skynde meg å si at Peterson ikke er i nærheten av dette. Men han er selv opptatt av hvordan bakenforliggende tankegods kan inneholde åpninger som gjør at de kuppes av bevegelser, vulgariseres og ender opp i forferdelse. Vel, det å sette den moralske pålen ved overlevelse, og i tillegg sette sannhetsstemplet på det, inneholder åpninger for akkurat det.

I en av de to foregående seanser mellom Harris og Peterson, så kommer Harris opp med et tankeeksperiment som får Peterson til å bakke noe tilbake på dette. Jeg har vært gjennom samme diskusjon med Peder, som også hevder «overlevelse over alt annet». I ettertid kom jeg opp med dette tankeeksperimentet. Les gjennom det. Jeg vil nå videreføre dette. For tenk nå videre på at det ikke er «en fremmed sivilisasjon» som besøker oss fra en galakse langt borte, men Gud selv og hans hær som kommer. Så denne guden, som har skapt universet, og som snuser på sivilisasjoner som oppstår her og der, han finner hele menneskeheten uverdig til å få adgang til den kosmiske overklasse. Han studerer mennesket og dets historie, og rister på hodet over hvordan denne arten gang på gang forkludrer det for seg selv. Da er det ikke slik at han bare rekvirerer himmelens bulldosere til å komme og bare rydde opp i elendigheten. Han skaper et evig brennende helvete, følger omtrent Islamsk oppskrift og han landsforviser hele menneskeheten dit, for all evighet. Med det slår han to fluer i ett smekk. For det første sikres arten evig overlevelse. For det andre så blir de en del av det kosmiske bakteppe som den kosmiske overklassen kan speile seg i og bli minnet på sin overlegenhet. Og igjen kan vi si: Hurra! Målet er nådd. Men jeg vet ikke om vi mennesker, bare etter å ha eksistert noen timer i helvete, om vi skulle få spørsmålet om dette er noen overlegen moral. Jeg vet ikke hvor mange av oss som ville falt på kne og tilbedt denne Guden, fordi han er allmektig og derfor har «rett til å definere moralen», og som derfor piner oss selv, våre barn og barnebarn til evig tid.

Jeg skal ikke dvele så mye med dette tankeeksperimentet, men kun la det stå som en utfordring, rettferdig eller urettferdig. For her er jeg åpen for at jeg har mangelfull forståelse for hvordan Peterson tenker. Da kunne jo en slik utfordring utløse de forklaringer og responser som er nødvendig for å øke min forståelse. Uansett, er det neppe bare jeg som lett kan misforstå en slik tankegang. Andre har gjort det før meg, og konsekvensene har vært fatale.

Jeg tenker at hovedproblemet er at det moralske systemet ikke kalkulerer lidelse og livskvalitet inn i ligningen. Det er det som åpner dette hullet. Derfor er jeg langt mer komfortabel med Harris tankesystem, på tross av svakheten med at han gjør «et lite hopp» fra er til bør. Poenget er at han adresserer «well being», som jeg oversetter til livskvalitet og dermed sikrer en kobling til menneskeverdet, som er med på å avdempe muligheten til slike hull.

Det både Harris og Peterson sliter med er at vi mangler en god tenkestruktur for å nyansere mellom fakta og verdier, eller som Peterson sier det her: utlede verdier fra fakta. I den angitte videoen hevder Peterson å ha fått en aha-opplevelse på dette området. Og han kommer med en kortfattet forklaring som jeg har hørt på noen ganger. Det jeg hører er kanskje noe av det samme som min oppfatning, bare med en psykologs vokabular. Jeg har vært fokusert på dette temaet de siste 30 årene. Jeg har helt klart sett, både nødvendigheten av å skille mellom dette og hvor fatalt det er å blande det og jeg har søkt flere strategier for å kunne overbevise andre om nødvendigheten av å kunne dekomponere dette. Dette gjenspeiler seg, både i mitt syn på rasjonalitet, beslutninger, virkelighetsoppfatning, sannhetsbegrepet osv. Mye av det har jeg forsøkt å oppsummere når jeg er innom temaet «Nihilisme» i Filosofiske Tankeforskjeller. I ettertid har jeg kommet på enda en måte å fremstille dette på:

Sannhet-verdi-objekt og subjekt

Da tar jeg utgangspunkt i at hverken sannhet eller verdi har noen mening i et livløst univers. Det er fordi begge disse begrepene handler om forhold mellom subjekt og virkelighet. Dersom subjektet ikke eksisterer, har det ingen mening å snakke om verdi og sannhet. Om vi går til den andre ytterlighet; den som gir meg absolutt klaustrofobi, er tanken på subjekt uten omsluttende virkelighet. Da finnes det heller ingen sannhet, for det er ingenting der ute å ha noen forestillinger om. Og det finnes ingen verdi fordi det eksisterer ingenting som kan verdsettes.

Det jeg setter på spissen her, er altså at begge disse begrepene kun har mening dersom det både eksisterer subjekt og en omsluttende virkelighet, objekt om du vil. Så hvordan fungerer disse begrepene? I figuren under har jeg gjort et forsøk på å fremstille dette skjematisk.

 

Det jeg prøver å få frem, er at selv om begrepene i seg selv og forestillingene er en del av subjektets informasjonssystem, så omhandler de noe som handler om forhold mellom subjekt og objekt. Den gule pilen illustrerer at forestillingen er et resultat av erkjennelse, inkludert fortolkning. Det er jo en kompleks prosess, men forenkles i denne fremstillingen. Når vi sier at vi baserer virkelighetsoppfatningen på evidens, så handler det om en idealisering av dette forholdet. Og idealiseringen har sannhet som retningsgivende mål. Vi søker størst mulig grad harmoni mellom vår virkelighetsoppfatning og det som er. Vi kommer ikke unna fortolkning og en rekke feilkilder erkjennelsesprosessen, slik at forestillingen er feilbarlig, men kan befinne seg på et kontinuum mellom total disharmoni og harmoni med virkeligheten. Sannhetsbegrepet angir målet for denne prosessen.

Når vi skal over på verdier er tre setninger viktige:

1)   Objektet i seg selv har ingen egenskaper som er verdi.

2)   Verdi er evnen til å foretrekke noe foran noe annet.

3)   Verdi har sitt opphav i subjektet selv.

Objekter kan ha en rekke andre fysisk målbare egenskaper, som tyngde, størrelse, massetetthet, konsistens, kjemisk sammensetning, form osv. Et hvilket som helst utenforstående informasjonssystem har mulighet til å observere, måle og registrere alt dette. I prinsippet ville mennesket kunne bli enig med E.T. om slike egenskaper. Vi mennesker kan. i alle fall om vi legger godviljen til, bli enig med hverandre om slike målinger og observasjoner. Jeg kaller det for objektivt, selv om det egentlig er snakk om fellesmenneskelig intersubjektivitet. Men poenget er at verdi ikke er blant disse målbare egenskaper.
Jeg har kommet til at akkurat dette, banale selvfølgelige er veldig viktig å påpeke. Dette er et filosofisk skille, det er ikke psykologisk. Vår hjerne og psykologi blander dette på alle nivåer. Det krever kognitiv innsats å sortere det fra hverandre.

Jeg har illustrert verdsetting med de røde pilene. Poenget er at verdi er noe som tillegges objektet av subjektet selv. Derfor er pilen utadrettet.

Hvorfor trenger vi å strukturere det på denne måten? Først vil jeg påpeke at denne type dekomponeringer er veldig vanlig innenfor naturvitenskap, innenfor teknologi, eller i det jeg kaller for ingeniørtenkning. Tenk på et legemes hastighet i et koordinatsystem. Det kan dekomponeres i tre hastighetskomponenter (lengdehastighet, breddehastighet og vertikal hastighet). Dermed har vi en matematikk som blir i stand til å handtere dette kognitivt. Det setter oss i stand til å gjøre beregninger og forutsigelser på hvordan noe i verden oppfører seg og fungerer. Tenk på potensiell energi, som er en dekomponering av høyde og objektets masse. Alt dette er nødvendig for at vi skal kunne handtere det. Og det blir fruktbart fordi vi kan handtere dette kognitivt på en langt mer presist enn før. Uten dette hadde vi ikke kunnet utvikle teknologi.

På samme måte er det med verdier og sannhet. Ved å skille ut verdiene, og erkjenne (innrømme) at verdier oppstår innenfor subjektet selv, så har vi en kilde til ny forståelse, både av mennesket generelt, men også individet. Hva er verdier?

Jeg har definert det ved hjelp av den funksjonen som verdier har i et informasjonssystem som skal kunne orkestrere individets navigering i verden. Da trenger systemet en evne til å foretrekke noe foran noe annet. Men hva er det som styrer dette? Her snakker Jordan Peterson i angitte video om verdihierarkier. Jeg tenker at det er et ganske treffende begrep. Jeg opererer med verdikjeder og verdisystemer. Begrepet verdikjede har opphav i hensiktsanalysen, hvor man ved å spørre «hvorfor» på riktig måte får en integrerende effekt, hvor verdiene sorteres i kjeder, men hvor hvert nivå opp fungerer integrerende. Kjeden ender i en primærverdi, altså der verdisystemet butter mot det språkløse, mot selve verdiopplevelsen. Når jeg sier integrerende så betyr det at jo høyere nivå, jo videre favner verdien. Dersom du er sint (primærverdi), finnes det utallige strategier for å få utløst dette sinnet. Hver strategi er en plan med mange punkter, hvor hvert steg opp, fører deg nærmere målet. For hvert mål finnes det mange muligheter til oppnåelse. Det gir til slutt et hierarkisk verdisystem. Det som gjør dette vanskelig er at de nedre delene av et slikt system, består av det som kalles «instrumentelle verdier». Det er noe vi verdsetter fordi det åpner for muligheten til å oppnå noe annet. Penger er jo det beste eksemplet på dette. Og nettopp i denne verden av instrumentelle verdier så blir ofte sorteringen mellom verdi og fakta hvisket ut. Penger er så selvfølgelig at mange av oss er blind for at dette kun handler om sosiale mekanismer som forutsetter alles tilslutning til et metaforisk system for å kvantifisere våre verdsettinger. Sam Harris kommer på et stadium, inn på med hvordan verdien på hans vannglass kan øke dramatisk, dersom Elton John hadde drukket av det. Så kommer en av dem med eksemplet om Elvis gitar. Dette er eksempler på objekter som riktig nok har sin nytteverdi. Et glass gir oss muligheten til å drikke, med mindre anstrengelser, og uten å søle for mye. Hvorfor vil vi ha det? Det sparer oss for tid og krefter. Det igjen refererer seg til en organisme som er innrettet på å spare på ressursene; det er nok en belønning/straffemekanisme i hjernen og den er der fordi den har gitt biologisk suksess for utallige generasjoner av våre forforeldre. Glasset i seg selv, er nytteverdien. Ressursoptimaliseringen er primærverdien. Utenfor dette har det kun mening å snakke om gjennomsnittlig biologisk resultat over utallige generasjoner.

Men så kommer det nye: Glassets historie. Her er vi sannsynligvis over på sosiale mekanismer. Det å kunne skryte av at vi har et glass som er brukt av Elton John, åpner for sosiale gevinster. Det at Elton John har en slik appell, handler om en kombinasjon mellom talent, hard jobbing, sosial appell, flaks og sosiale vippeprosesser, hvor populariteten blir selvforsterkende. Det gir Elton John gude-status og dermed også alfa-attraksjon, som igjen handler om organismens tilbøyelighet til å knytte seg opp til foreldre og deretter til den sosiale eliten. Alt dette handler om sosiale gevinster, som igjen gir reproduktiv suksess; med andre ord biologisk resultat.

Individets verdsetting begynner ofte trivielt. Fokus er ofte triviell. Og den trenger ikke å være mer for at det skal kunne fungere. Husk at dette er mekanismer som har vært i funksjon helt fra «hummer-stadiet», (he he). Dette fungerer uten språk, og med nesten ingen kognitiv kapasitet.

Summen av dette er altså at verdier ikke har noen selvstendig eksistens som en del av den livløse fysiske virkeligheten. Det er subjektet som tillegger verdi. Men dette er så komplekst, og så sammenflettet med individets erkjennelse av verden, at det blir usynlig i det mentale landskap. Vi er født verdiblinde. Det må mye analyse, kognitivt arbeid og vilje til, for å kunne dekomponere dette fra hverandre. Men gevinsten er en langt bedre innsikt i oss selv.

Hva er så moralske implikasjonen av en erkjennelse av den rollen verdisystemer har i det totale samspillet mellom oss? Dette berører kanskje først og fremst spørsmålet om nihilisme, noe som er like fryktet blant filosofer og religiøse, som subjektivisme. For dette er noe som ligger i kjernen av subjektivismen: verdier er subjektets verk. De kan ikke utledes fra fakta. Det er ikke snakk om kompleksitet, men måten hele systemet er rigget på. Det er subjektet som verdsetter, og det er omgivelsene som blir evaluert. Det betyr i klartekst at det er meningsløst å snakke om verdier som kommer utenfra. Det betyr også at objektive verdier ikke eksisterer. Hva da med ideer om f.eks. absolutt ufravikelig menneskeverd? Den som leser min moralfilosofi, vil oppdage at jeg jo hevder akkurat dette: menneskets ufravikelige og ukrenkelige menneskeverd. Hvordan i all verden kan jeg komme opp med noe slikt, uten at det blir en selvmotsigelse? Vel, jeg hevder at dette snur opp ned på mye, også dette. Det er det jeg kaller for prinsippet med den doble pekefinger. Du kan ikke peke på andre uten å samtidig peke på deg selv. Les dette langsomt: Verdier blir til som et forhold mellom subjektet og omgivelsene. Retningen er utadgående. Det er subjektet som verdsetter og omgivelsene som blir verdsatt. Det er du og jeg som subjekter som er den aktive part her. Og her hviler ansvaret. Dette er ikke forskjellig mellom subjekter. Det evaluerende individet verdsetter, og det evaluerte individet blir verdsatt. Denne verdsettingen sier i alle fall like mye om meg og deg som evaluerende individer, som det sier om det individet som blir evaluert. Koster du på deg å devaluere et individ til avskum, så sier det alt om deg som moralsk person. Det er du og jeg som er ansvarlig for hvordan vi verdsetter andre. Mennesker er ikke avskum i seg selv. Det er noe andre gjør dem til. Ønsker du å stå fast ved ideen om et absolutt ufravikelig menneskeverd, så kan du ikke lengre peke på noen. Du må selv ta ansvaret for å innvilge dette. Dette er den doble pekefingers prinsipp: Hva står jeg for, egentlig?

En kultur kan praktisere dette prinsippet i kraft av en generell omforent forståelse og aksept av at slik har vi det mellom oss. Dersom mange nok er med på denne moralske dugnaden, så blir det slik. Og det varer til flertallet igjen lar seg forblinde av villdyret i oss, og taper det etiske grunnfjellet. Det er vi, alle sammen som subjekter som skaper det etiske grunnfjellet, gjennom en felles moralsk dugnad. Hverken guder, magi, mystikk eller ytre makter kan hjelpe oss med dette. Vi må selv bli bevisst på oppgaven, bli rasjonelle og moralske, så kan vi få det til.

 

Tillegg 2: Den moralske blindsonen

Når jeg ser det jeg kaller for moralsk asymmetri, altså at noen selv gjør det de klandrer andre for å gjøre, så har jeg alltid stilt meg spørsmålet: er det bevisst eller ubevisst. Vet de om at det er det de gjør, eller er de blind for det. Dersom det siste er tilfelle, snakker vi altså om en moralsk blindsone. Det er den hypotesen jeg utvikler her.

Min forestilling om den moralske blindsonen baserer seg på utsagnet «Den som fornekter villdyret er dømt til å bli en slave av det». Vår egen biologi har utstyrt oss med noen impulser som er skadelige, sett opp mot det gode etiske ideal.  Fornektelse kan også erstattes med blindhet. Dersom vi ikke vet om de mekanismer som påvirker oss, så blir det umulig å kompensere for dette. Det er spesielt tre områder jeg vil nevne her:

1)   Tribalisme
Vår tendens til å sortere mennesker i «vi og de». Beskrevet her.

2)   Ubalanserte maktforhold
Utløser narsissistiske trekk. Beskrevet her og her.

3)   Egenpropaganda
Beskrevet i form av gruppetenkning, alliansesynkronisering, dydssignalisering og annen moralsk indignasjon.

Poenget her er at dersom vi ikke er klar over slike mekanismer og reflekterer over dem så risikerer vi å oppføre oss dypt umoralsk uten at vi selv vet at vi gjør det. Vi gjør det altså ikke med vilje. Vi bare agerer ureflektert etter vår egen iboende natur, akkurat som dyr.

Det menneskelige i oss er at vi har evnen til å bremse dette via kognitiv mobilisering. Dette er ikke alltid personlig lønnsomt, men det er lønnsomt for gruppen som helhet at flest mulig er i stand til dette.

Det er lett å oppdage at mennesket at dette er en mekanisme som gir høy fleksibilitet. Hva er grunnen til denne høye fleksibiliteten? Var det ikke bedre med en permanent utkobling av destruktive impulser som ødelegger harmonien mellom oss? Ville ikke mennesket da kunne skape paradis?

Jeg skal komme tilbake til hypoteser, men svaret er helt åpenbart at det ikke har skjedd. Men først det poenget at når vi tar i bruk slike virkemidler, så ville neppe effektiviteten i dem blitt særlig svekket dersom vi ikke var blinde for de moralske implikasjoner. Det blir en slags enten eller. Dersom vi først slår til og blir brutale, så blir ikke virkningen noe særlig dersom vi vakler.

Jeg har en egen refleksjon om normalmenneskets dissosiasjon som gir en pekepinn om hvordan slike forblindelser oppstår og blir effektive. Dersom det er noe i dette, så gir jo det også en pekepinn om hvorfor tilstanden i menneskearten er som den er. Da er vi tilbake til spørsmålet om hvorfor evolusjonen ikke har satt slike impulser ut av spill. Og jeg tror som vanlig at her kan det gis mange forslag, og at ingen av dem nødvendigvis utelukker hverandre.

Jeg starter først med å påpeke samspillsbalansen. Les gjerne gjennom det her. Poenget er at det er det ofte er motsetningsforhold mellom hva som lønner seg for en gruppe og hva som lønner seg for individet. Og selv om man kan ha en åpning for naturlig utvalggruppenivå, er det ingen tvil om at den også fungerer på individnivå.
Samspillsbalansen skaper et kompromiss eller en prosess som vil oscillere rundt et balansepunkt. Spenningen er å ta å føle på, selv i våre tiders store sivilisasjoner. Vi kaller det gjerne for høyre og venstresiden i politikken, eller spenningsforholdet mellom sosialisme og kapitalisme. Mitt poeng her er at dette stikker dypere enn bare meningsmotsetninger. Vi har å gjøre med urgamle utfordringer som mer eller mindre hjemsøker alle sosiale dyrearter, men særlig mennesket. Det er en del av den store splinten som evolusjonen har etterlatt i våre sinn.

Enda en hypotese handler om differensiering. På den ene siden er gruppen i behov av homogenitet, for å skape harmoni, på den andre siden er det behov for mangfold for å ivareta innovasjonskapitalen. Det skaper også spenningsforhold. En del av dette er behovet for sterke og uredde ledere, kombinert med mennesker som er i stand til å innordne seg under slike. Mekanismene rundt dette er beskrevet i tekstene om «Det tilbedende mennesket» og «Det dominante mennesket» Les gjerne om det her og her.

En siste hypotese handler om begrensingene som ligger i evolusjonsmekanismene. Les gjerne om det her og her. La oss gjøre et tankeeksperiment som krever litt ingeniørtenkning. Rett ut din høyre arm. Så bøyer du kun på lillefingeren. Forestill deg signalene som hjernen sender ut for å få til dette. Som ingeniørtenke vil man intuitivt se for seg signaler som forteller musklene som påvirker lillefingeren til å trekke seg sammen eller slappe av alt ettersom.

Men faktum er at det er mer komplisert enn som så. For her går faktisk ut signaler som tilsier at alle fingrene skal bevege seg. Men så sendes også signaler ut til alle de andre fingrene med beskjed om ikke å reagere på de første signalene. Dette høres idiotisk ut, men det forstås i lys av evolusjonen. Og vi kan merke det i vår egen individuelle utvikling. Et nyfødt barn har griperefleks, men må trene opp evnen til finmotorikk. Poenget er at evolusjonen alltid bygge på det som er. Vi kommer fra arter med evne til å gripe. Så har vi en påbygning som sofistikerte dette.
Vi kommer også fra arter som naturlig agerer på impuls. Men vi har altså en mental påbygning med evne til å avdempe noe av dette, med mulighet for mer sofistikert atferd. Evolusjonens løsning på dette er altså ikke optimalisert på sivilisasjon. Da kan det handle både omsamspillsbalansen. Men man kan også tenke seg at det også er snakk om tid. Noen millioner av år i sivilisasjon, kunne kanskje gjøre oss bedre tilpasset den livsformen. Så hypotesen handler altså om et misforhold mellom våre biologiske utrustninger og måten vi lever på.

Dersom det jeg snakker om er reelle blindsoner, så er det en indikasjon på at vi her snakker om funksjoner som har hatt individuell lønnsomhet helt til denne dag. I så fall er dette en del av menneskenaturen, som det er helt vesentlig å ta med i ligningen i alt av sosiale prosesser fra den enkle relasjonen, til grupper, når vi skal utvikle vår politiske filosofi og utforme samfunnet.



[1] Dette er selvsagt mye mer nyansert. Descartes innså for eksempel at tingenes egenskaper (eller former) ikke kunne adskilles fysisk fra tingen selv. Han konstaterte at det kun var vårt sinn som gjorde denne abstraksjonen. Dette i kontrast til den gamle hevdvunne lærdommen fra både Platon og Aristoteles som hver på sin måte opererte med som egenskapene (formene) som realiteter utenfor tingen selv.