Jeg skrev dette som en del av mitt bokprosjekt på slutten av 80 tallet. Det var lenge før internett og Wikipedia. De temaene jeg har samlet her er tilfeldig plukket opp her og der. Noe har jeg funnet opp selv. Men totalt sett finnes en bedre oversikt under begrepet «tankefeil» i Wikipedia. I ettertid har jeg lagt til en del refleksjoner som jeg synes hører hjemme under det å resonnere og utvikle argumenter. I mine andre tekster refererer jeg ganske mye til dette.

 

 

Over-abstrahering / over-detaljering

Både over-abstrahering og over-detaljering inngår i problemet med å holde diskusjonen på riktig nivå. Det er en kunst. Det er det samme problemet som nevnt i forbindelse med hierarkisk argument­asjon (se 3.1) og det er en av årsakene til drift. Dersom problemet skal løses må både lytter og taler oppfylle visse krav. Lytteren må la taleren gjennomføre argumentet, selv om han er uenig i noen av de forutsetningene han nevner. Taleren må aldri bevege seg over mer enn to nivåer i argumentasjonen.

Over-abstrahering oppstår lett dersom man skulle være så uheldig å få en pratsom "filosof" med i en arbeidsgruppe som er satt til å løse et bestemt problem. "Filosofen" har stadig tendenser til å abstrahere bort det egentlige problemet. Det kan selvfølgelig være greit, som en innledning, å få satt problemet i en sammenheng, og få slått fast de overordnede mål, men "filosofen" kan ha en tendens til aldri å komme ned igjen. Han fortsetter å snakke om gruppens målsettinger i relasjon til bedriftens, og om bedriftens målsettinger i forhold til samfunnet, samfunnets samkvem med resten av verden. Han ender opp i verdenspolitikken. Men det var jo ikke verdens politikk gruppen var satt til å diskutere. Man kan ikke arrestere "filosofen" for ikke å holde sag til saken. Han kan nemlig bevise sakens relasjon til verdenspolitikken. Men det kan man med alle andre saker også. Alt blir til syvende og sist verdenspolitikk, dersom man er flink nok til å abstrahere seg bort. Man kan derfor arrestere ham for over-abstrahering. Uenighet som gjelder motiv og målsettinger vil imidlertid gjøre det nødvendig å abstrahere seg stadig høyere over problemet inntil man enten finner overordnede mål man kan enes om, eller man finner ut at man har grunnleggende forskjellige målsettinger. Her er H-analysen et godt verktøy å ha. Dersom overordnede mål­settinger spriker, kan man aldri komme til enighet om hvilket middel som skal brukes. Her er det bare to løsninger:

 

1. Kompromiss

Begge oppgir deler av sin målsetting for å komme den andre i møte. Det blir en styrkeprøve mellom partene.

2. Suverenitet.

Den ene er suveren i forhold til den andre. Han har makt og autoritet til å kreve at den andre skal oppgi sine mål.

Over-detaljering

Over-detaljering er det motsatte av over-abstrahering. Man tar tak i en side av problemet og begynner å grave seg ned i detaljer. Denne tendensen ødelegger kommunikasjonen, og den er et spill av tid og resurser. Her er et eksempel:

 

Ole møtte Anna på butikken. Ole var nysgjerrig på om Anna og Roald hadde tenkt å bygge den fjøsen, de hadde snakket om. Han var nemlig snekker og kunne tenke seg jobben.

- Hei Anna, har dere tatt en avgjørelse om den fjøsen?

- Ja, visste du ikke det, Ole? Den avgjørelsen ble tatt i forrige uke den. Men det kunne vel ikke du vite, du var jo i Bergen. Da vet du vel heller ikke at Hansine har fått en liten. Det var en gutt. De har ikke bestemt seg for noe navn enda, men det er på tale å kalle ham opp etter bestefaren, han gammel Jens. Ja det er lenge siden han døde nå. Det var litt av en raring. Ja det sies, at han hadde flere lausunger i bygda. En av dem skal visst være ho Oline. Men det vil ikke ho vite av, så sta som ho er. I forrige uke sa ho klart ifra at vi ikke fikk bruke siloen deres, enda de selv ikke har bruk for den. Det var da vi bestemte oss for å bygge ny fjøs ....

 

I noen situasjoner er uenigheten av en slik art at detaljene må diskuteres. Dersom man er uenige i noen av forutsetningene (premissene) og disse har avgjørende betydning for konklusjonen, har man intet valg. Man må ned i detaljene, dersom man ønsker å bli enig, eller ønsker å finne ut hvor man er uenig. En slik uenighet om forutsetninger er ofte deskriptiv. Det vil si at det dreier seg om forskjellige oppfatninger om hva som er fakta. I noen tilfeller kan dette avgjøres ved at man undersøker hva som virkelig er fakta. Men i svært mange tilfeller lar ikke dette seg gjøre. Man må da arbeide med sannsynligheter. Og her kan opp­fatningene sprike.

 

 

Sirkelbevis

Sirkelbevis får vi når konklusjonen brukes som premiss for den samme konklusjon. Påstanden brukes som begrunnelse for påstanden. Blant småbarn er denne som regel lett å avsløre:

 

·       Pappa vet alt.

·       Hvordan vet du det?

·       Fordi han har fortalt meg det.

·       Hvordan vet han det?

·       Fordi han vet alt.

 

Her er hvert eneste svar logisk mulig. Gutten vet det fordi faren har sagt det. Dette er en logisk slutning basert på den forut­setning at faren vet alt, ergo vet han også at han vet alt. I dette tilfellet er bommerten enkel å oppdage på grunn av at premisser og konklusjoner ligger så nært hverandre. I en lang beviskjede kan slike resonnement være vanskelig å oppdage. Et konkret eksempel kan være et av bevisene for bergartenes alder. For paleontologene var funnstedet avgjørende for fossilenes alder. Det vil si, det berglaget, de ble funnet i var avgjørende for dateringen. Dateringen av selve berglagene var gjort av geologene. Men geologene daterte berglagene i henhold til de fossiler de inneholdt. Og datering av fossilene var gjort av paleontologene, på grunnlag av de bergartene de var funnet i. Denne er vrien å oppdage fordi den strekker seg over to fagområder. Men en som leter etter direkte beviser for bergartenes alder vil før eller senere oppdage det. En henvisning til fagfolk er ikke noe bevis i seg selv, for det sier intet om grunnen til fagfolkenes konk­lusjon[1].

 

Kortstokk-syndromet (monokausalitet)

Monokausalitet handler om at noen får overfokus på en bestemt faktor, henger seg opp i den og ser den som en universal forklaring på alt som er galt.

Denne tilnærmingen resulterer i overforenkling, vansker med å se nyanser eller komplekse, gjerne dynamiske årsaksmønstre. Dette har nær sammenheng med tendensen til å lete etter sammenhenger som fungerer bekreftende på det man tror fra før.

Mitt stjerneeksempel fra gamle dager er noens frykt for kortstokken. Derav mitt gamle begrep «Kortstokk-syndromet».
Kortstokken har vært opphav til mye spekulasjoner. Fra gammelt av er den kjent som noe mystisk. Symbolene som brukes har gammelt spiritistisk opphav. I adventistmiljø lærte vi å unngå kort­stokken. En av begrunnelsene for dette er å henvise til "hva kortstokken fører til." Man tenker da spesielt på de miljø kortstokken forekommer i. Det fortelles om pokerspill, der folk mister gård og grunn. Det fortelles om alkohol, drap, klespoker, og det som verre er. Det er utrolig hvilken makt kortstokken kan få over et menneske.

Men er dette et gyldig resonnement? Nei, det er skremselspropa­ganda. Men hva er galt med resonnementet? Var ikke kortstokken en del av all denne elendigheten? Jo, den var absolutt en del, men ikke nødvendigvis årsaken. Poenget er at man ser på en type miljø, påviser alle elendige sider med miljøet. Deretter trekker man ut en bestemt faktor, som finnes i miljøet og gir denne skylden. (samme teknikk brukes b.la om rock-musikk) Dette er middelaldersk tenkning. I dag vet vi at et miljø er uhyre sammensatt og komplekst. Dårlige sider ved miljøet kan spores tilbake til en rekke forskjellige faktorer. Det hele er et komplisert samspill av mennesker og hendelser. Det å trekke ut en eneste faktor, gi den skylden og brenne den, løser ingen problemer. Og det vil bremse på ærlig søken etter årsaker, eller kjeder av omstendigheter. Eksemplet med kortstokken har dobbel betydning. For det første er den et godt praktisk eksempel på denne type feilslutninger, for det andre kan vi mer generelt si:

Man trekker et kort ut av kortstokken, så gir man dette kortet «skylden» for at hele kortstokken ligger på bordet. Man ramser opp en rekke problemer, deretter trekker man ut en eneste faktor og gir den skylden.

Denne måten å argumentere på er mye utbredt. Man ramser opp verdens problemer:

·       Overbefolkning

·       Krig

·       Forurensning

·       Atomtrusselen

·       Skilsmisse

·       Massakre

·       Drap

Deretter finner man den utløsende faktor: Stolthet, kapitalisme, porno, det kartianske tankesystem, synd, teknikken, kunnskap, alkohol, video, ugudelighet osv. (trekk ut hva du vil)

Det er sant at alle disse faktorene er med på sin måte, men å legge overvekt på en eneste faktor, å tro at dersom den forsv­inner er alle problemer løst, er rett og slett naivt.

Kausalitetsfeil

Dette gjelder fenomener som opptrer i sammenheng. Her fristes de fleste av oss til å trekke ensidige slutninger. Man tar for gitt at det ene fenomenet forårsaker det andre. For å konkretisere det kan jeg ta noen eksempler:

Du finner et veldig godt eksempel i denne videoen. Det er Dr. Wasim Zahid i en samtale med Gunnar Tjomlid om dødsfallene eller koronavaksinen. Her forklarer Tjomlid denne problemstillingen på en utmerket måte. Problemstillingen er at folk har dødd etter å ha fått vaksinen. Dette er i den eldste aldersgruppen. Tjomlid poengterer at det dør omentrent 400 i uka av denne aldersgruppen rent generelt. Da vil man alltid ha noen statistiske tilfeller med tilfeldige sammentreff mellom disse hendelsene. Dette kan man beregne med utgangspunkt i antall vaksinerte som var pr. uke i den tidsperioden hvor dette foregikk. Med mange tusen vaksinerte pr uke, sier det seg selv at sannsynligheten for at slike tilfeldige sammentreff vil skje er høy.

Men dette er vår kognitive analyse. Vår hjerne har en naturlig tilbøyelighet til å trekke slutninger med utgangspunkt i den siste tids hendelser. Det skaper ofte feilslutninger.

 

Et annet eksempel: En undersøkelse viser at personer som jobber mye med datamaskiner er mer kalde og følelsesløse enn gjennomsnittet. Ergo, slutter man, blir vi kalde og følelsesløse av å jobbe med datamaskiner.

Men dette er ingen logisk slutning, så besnærende den enn kan høres ut. Det kan nemlig likegodt være slik at personer som er kalde og følelsesløse naturlig tiltrekkes av datamaskinen. Hva som er årsak til hva, sier denne undersøkelsen intet om.

 

En annen undersøkelse viser at kommuner som har flyplass har raskere økonomisk vekst enn andre kommuner. Av dette slutter man selvfølgelig at flyplass fører til økonomisk vekst. Men denne slutningen er ikke selvfølgelelig. Flyplassen kan ha kommet tid på grunn av at kommunene var i vekst, mens andre kommuner som ikke hadde fullt god vekst ikke hadde råd til flyplass. Kommer veksten av flyplassen, eller kommer flyplassen av veksten? Eller kan begge deler komme av kommunens naturgitte fordeler, eller av spesielle menneskelige resurser som tilfeldigvis befant seg i kommunen. Generelt kan vi si at det vi vet er at disse fenomener opptrer sammen. Men vi vet ikke hva som forårsaker hva, eller om det i det hele tatt er noen direkte årsakssammenheng. Det kan jo være et tredje fenomen (kommunens naturlige resurser) som var årsaken til de to andre.

 

Det har vært nevnt at det er fantastisk at jorden befinner seg akkurat i den avstanden fra sola som den gjør. Hadde den vært nærmere hadde det blitt for varmt. I motsatt tilfelle hadde det vært for kaldt. Til og med små avvik ville gjort store utslag. Derfor, påstår noen, kan det ikke være noen tilfeldighet at vår planet har akkurat den banen. Dette må være Guds verk. Men her har vi gått i baret igjen: har jorden fått sin bane fordi livet skal kunne eksistere her, eller eksisterer livet her fordi jorden tilfeldigvis har den banen den har?

En annen variant av denne:
Det hevdes at universet er fininnstilt for å skape liv. Hadde ikke diverse naturlover og konstanter vært innstilt og fungert akkurat som de gjør, ville hverken galakser, stjerner eller planeter kunnet bestå. Ja så trekker man den konklusjonen at universet må være designet. Men er det en sikker konklusjon? Er livet her fordi det passer i denne type univers, eller er universet tilpasset slik at liv skal kunne oppstå her?

Hvorfor befinner forresten stranden seg akkurat der krabben er? Hadde stranden vært litt lengre ned, hadde krabben dødd ut. Dersom den hadde været litt lengre opp, hadde den heller ikke overlevd. Kan du tenke deg en smart krabbe som løfter sitt blikk, og ser hvor nøyaktige omgivelsene er tilpasset ham selv og blir overveldet over den store gudekrabben som laget det hele slik. Er det ikke fantastisk at stranden er akkurat der den er? Er det ikke fantastisk at den maten krabben liker å spise er akkurat der krabben er?

Det er lett å se at dette resonnementet er på jordet, men det er faktisk en parallell til resonnementet om jordens bane. Og det er en parallell til det fininnstilte universet. Alt vi rent logisk kan slutte om slike sammenhenger er at der kan være en sammenheng. Eller det hele kan være tilfeldig. I tilfellet eksemplet om universet har vi for lite datagrunnlag til å si om dette er en tilfeldig sammenheng eller om der er en sammenheng. Om der er en sammenheng så kan kanskje forklaringen være at det finnes kanskje et uendelig antall av universer. Da er vårt univers et av de som tilfeldigvis har de rette egenskaper. Men selvsagt har vi også den andre muligheten. Dette er designet. Noen har med vilje fininnstilt variablene for å få en slik ønsket utvikling. Vi har ingen grunn til å avvise noen av disse mulighetene. I tilfellet jordkloden så vet vi nok til å kunne anta at sammenhengen ikke er tilfeldig. Liv kan ikke oppstå på alle planeter. Vi er her fordi denne planeten tilfeldig har betingelser som gjør det mulig for liv å eksistere her.

 

Når to fenomener, A og B, stadig opptrer sammen, kan vi med en viss sannsynlighet anta at det er en sammenheng. Da krever det at vi analyserer dette statistisk for å avdekke signifikant statistisk sammenheng. Dersom det er tilfellet, har vi grunn til å anta at der er en sammenheng. Men hva er den sammenhengen? I utgangspunktet har vi to muligheter:

 

1.    Begge fenomenene har felles årsak C.

2.    Det finnes en direkte årsakssammenheng mellom A og B.

 

I det første tilfellet blir problemet å finne C.
I det andre tilfellet har vi tre muligheter:

1.    A er master (årsak), B er slave (virk­ning)

2.    B er master (årsak), A er slave (virk­ning)

3.    A og B virker gjensidig forsterkende på hverandre (vekselvirkning)

I tilfellene 1 og 2 kan man ved å kjenne konteksten avgjøre hvilket fenomen som forårsaket det andre. Eller man kan finne det ut ved å søke å forstå de prosesser som A og B består av. Den første metoden består i å observere tidsforskjellen mellom A og B. Den andre metoden er mer analytisk.

I tilfelle 3 er det snakk om to prosesser som gjensidig påvirker hverandre. Det er et typisk labilt system, som på en måte biter seg selv i halen. Et eksempel kan være et nervøst aksjemarked. En mis­tanke om at et selskap går dårlig fører til at noen begynner å selge aksjer. Øker tilbudet i forhold til etterspørsel. Kursen synker. Andre aksjeeiere oppdager at kursen synker, de begynner derfor å selge ut sine aksjer. Igjen øker tilbud i forhold til etter­spørsel, kursen synker ytterligere. Etternølerne får panikk og vil selge sine aksjer til spottpris osv.  Aksjene raser ned i kurs i løpet av kort tid. Her er det flere ting som virker gjensidig forsterkende på hverandre. Kursens virkning på aksje­eierne, og aksjeeiernes salg av aksjer virker på kursen. Begge drar i samme retning. Systemet er labilt. Vi kan like godt tenke oss at prosessen går motsatt vei. En stigende kurs fører til stigende etterspørsel. Sigende etterspørsel fører til stigende kurs. Et slikt system hvor begge yttertilstandene er labile vil være svingende eller oscillerende. Dersom frekvensen på signingene er meget lav (sykluser på flere tusen år) vil sammenhengen mellom fenomenene være vanskelig å oppdage uten nøyaktige nedtegnelser.

 

Suboptimalisering

I avsnittet om mål og målstrukturer snakket vi om statiske målstrukturer. Slike strukturer kan ofte beskrives hierarkisk. Ved å forsøke å oppfylle delmålene forsøker man å nærme seg en overordnet målsetting. Men kan slike underordnede målsettinger, som alle peker mot samme overordnede målsetting, stå i innbyrdes konflikt med hverandre? Rent intuitivt skulle man ikke tro det. De peker jo alle mot samme mål, hvordan kan de da komme i innbyrdes konflikt? Men det er faktisk intet i veien for at ikke dette kan være tilfelle. Og nettopp dette kan være årsaken til at det overordnede mål aldri kan nåes helt og fullstendig. Det gjelder da å finne en optimal balanse mellom delmålene, slik at det overordnede resultat blir best mulig. Dersom et delmål blir optimalisert på bekostning av de andre, vil nødvendigvis resul­tatet bli dårligere. Vi snakker da om suboptimalisering. La oss se på et konkret eksempel:

 

En produksjonsbedrift har som overordnet mål å tjene mest mulig penger nå og i fremtiden.

For å klare dette må følgende delmålsettinger optimaliseres:

1.    Maksimum kundeservice (Markedsføringssjefens ansvar)

2.    Minimum lagerinvesteringer (Lagersjefens ansvar)

3.    Maksimum effektivitet i produksjonen. (Produksjonssjefens ansvar)

Maksimum kundeservice oppnås dersom lagrene økes til et nivå som til enhver tid umiddelbart kan dekke forespørslene fra kundene. Samtidig må produksjonsapparatet være fleksibelt nok til å kaste om produksjonen for å møte kundenes endringer i smak. Mål to og tre vil lide for å oppnå det første.

Maksimum effektivitet i produksjonen oppnås normalt når prod­uksjonsnivået er stabilt og uendret over lang tid. Dette betyr svært store serier og dertil hørende store kapitalbindinger i lagre og i varer i arbeid.

Lagernivåene kan holdes lave dersom man lar kundene vente og om produksjonen tvinges til å reagere hurtig på endrede behov hos kunden og avbrytelser i produksjonen.

 

Kan du tenke deg at markedsføringssjefen, lagersjefen og produk­sjonssjefen er uenige iblant. Kanskje bedriftens ledelse gir bonus til den av dem som greier å optimalisere sitt område best mulig. Da har disse tre herrer riktig fjernet seg fra den overordnede målsetting, og satt personlige motiv i stedet. Dersom de glemmer bedriftens overordnede mål, kan de aldri bli enige. De søker å suboptimalisere sine områder. Overbalanse på det ene eller det andre område er til skade for bedriften. Derfor er det viktig å få kjennskap til den komplette målstrukturen, slik at man ved hjelp av kompromisser kan oppnå optimale resultater.

 

 

Postulater og aksiomer

At et resonnement er logisk gyldig behøver ikke å bety at det er sant. Sannhetsverdien avhenger av de forutsetningene, eller premissene resonnementet bygger på er sanne. Enver teori bygger på forutsetninger som til syvende og sist ikke kan begrunnes. Slike forutsetninger er enten postulater eller aksiomer. Et postulat er en setning som, uten å kunne bevises, likevel gjør krav på gyldighet. Her er noen eksempler:

 

·       Enhver hendelse har en årsak

·       Mennesket har en fri vilje

·       Massen har alltid eksistert

·       Universet er uendelig (Kant viste at dette er umulig å bevise)

·       Gud er alle tings opphav

·       Et atom går fra en energitilstand til en annen ved å avgi, eller oppta energikvanter. (Bohrs 2 postulat)

·       Sjelen er udødelig

 

Det er viktig å være klar over at logisk sett er postulater likeverdige. Ved hjelp av en teori kan man forklare et fenomen. Teorien bygger på en del postulater. Men selv om teorien samsvarer med fenomenet, beviser ikke det at postulatene er sanne. Man kan i mange tilfeller ved hjelp av et annet sett postulater forklare det samme fenomenet ved hjelp av en helt annen teori. Vi har da i utgangspunktet to likeverdiges forklaringer. Et fenomen kan med andre ord ikke bevise et postulat. Men noen postulater kan motbevises. Et postulat er motbevist dersom det logisk medfører at tingene må oppføre seg slik og slik, og de ikke gjør det.

Et aksiom er sterkere enn et postulat. Det er en påstand som er selvinnlysende selv uten at den kan bevises. Et eksempel kan være at den korteste avstand mellom to punkter er den rette linje. All tradisjonell (Euklidsk) geometri bygger på det.

 

 

Overgeneralisering

Kobber leder elektrisk strøm. Utallige ganger har vi prøvd. Hver eneste gang leder kobberet strøm. Da gjør vi følgende slutning: All kobber som finnes i hele universet har den egenskapen at det leder strøm. Men hvilken rett har vi egentlig til å trekke denne konklusjonen. Hvordan kan vi bevise at kobber som finnes i fjerne galakser leder strøm? Saken er at vi kan ikke bevise det. Men vi kan anta det som høyst sannsynlig. Vi har gjort vår erfaring, med det kobberet som vi har tilgang til, generell for alt kobber. Vi kan også si at, dersom kobber i fjerne galakser ikke leder strøm, så er det ikke kobber. Vi har da satt denne egenskapen som en av betingelsene for at metallet skal kunne kalles kobber. I det henseende er utsagnet "all kobber leder elektriske strøm" absolutt sant. Det er en del av definisjonen på kobber. (Et analytisk apriorisk utsagn ifølge Kant) Men dersom vi sier: "et hvert grunnstoff med atomnummer 29, atomvekt 63,54 vil alltid i ren tilstand lede elektrisk strøm", er dette en generalisering. Vi gjør vår erfaring med grunnstoffets egenskaper gjeldende for alt som finnes av dette grunnstoffet.

Vi mennesker kan ikke leve uten slike generaliseringer. Vi regner med tyngdekraften hver dag. Vi går ut fra at alt salt alltid vil oppføre seg som salt. Vi kunne faktisk ikke planlegge noen ting dersom vi ikke generaliserte. Vi stoler på tingenes uforanderlige egenskaper og manipulerer med dem i henhold til vår erfaring. Men i enkelte tilfeller går vi for langt i vår generalisering. Dette gjelder spesielt egenskaper som gjelder mennesker. Dersom man har møtt fem jøder i sitt liv, og alle var gode forretningsfolk, kan man da slutte at alle jøder må være gode forretningsfolk? Hva må forresten spanjolene tro om nordmenn. Hver gang han ser en nordmann er han full, eller fyllesjuk. Så tenker spanjolene at i Norge der raver nordmennene rundt i et eneste stort fyllekallas. Vi som bor her i landet vet at det ikke er tilfelle. Spanjolene har gjort en feil i resonnementet. De har overgeneralisert. De har gjort sine erfaringer med noen nordmenn i spesielle situasjoner, gyldig for alle nordmenn til alle tider. Spesielt når det gjelder familier, yrkesgrupper, befolkningsgrupper, raser har denne feilen vært gjort utallige ganger. Vi har jødeforfølgelsen under den andre verdenskrig friskt i minnet. Ja noen har den kanskje for friskt, jeg har faktisk hørt eldre folk anklaget unge tyskere for forbrytelsene som ble gjort i Nazi-tyskland for nesten femti år siden, tyskere som ikke en gang var født da. Mennesker er og forblir individer. Det er forkastelig å forvente holdninger eller oppførsel av dem, bare fordi de tilhører en bestemt gruppe. Vi vet at i selv den minste gruppe kan vi finne ytterst forskjellige egenskaper ved hvert enkelt individ. Dette gjør generalisering av spesielle individuelle egenskaper ugyldig. Vi har imidlertid lov å forvente at enhver neger har mørk hud. Men dette er ikke individuelle egenskaper, det er egenskaper som definerer rasen. Egenskaper som intelligens, musikalitet, politiske holdninger, religion har vi ikke lov å tillegge noen individer bare på grunnlag av rase eller kjønn. Dette er logisk feil. Det er overgeneralisering.

 

 

Forklaring eller bortforklaring?

Har du noen gang sett en politiker prøve å redde en partikollega som har vært så uheldig å forsnakke seg? I et politisk parti vil det alltid oppstå uenighet og divergerende oppfatninger. Utad skal jo partiet fremstå som en enhet. Derfor har en god politiker ofte to meninger; sin personlige og partiets. Når en er så uheldig å bryte med denne regelen, så må de andre prøve å forklare hva vedkommende faktisk sa. Det er her man må spørre seg selv, er dette en forklaring eller er det en bortforklaring? Dersom vi skulle anvendt de samme metodene på Martin Tranmæl, ville vi sikkert kunne gjort han til høyre-mann.

Likevel skal vi ikke underslå den muligheten at en person kan utrykke seg på en så forkjært måte at han blir totalt mis­forstått. Personen må da, i rimelighetens navn, ha lov til å presisere hva han egentlig mente. Her må vi legge godviljen til. Vi må unngå å tillegge en person en mening han faktisk ikke har, på grunn av en slik misforståelse. For å kunne gjøre det må vi ha gode grunner til å anta at personen har skjulte motiver.

Når det gjelder fraværende eller avdøde personers skriftlige uttalelser skal vi imidlertid være forsiktig med å tolke dem i for stor grad. Hvorfor lete i Bibelen etter dogmet om sjelens udødelighet når det faktisk ikke finnes? Enten var det under­forstått, eller det var motstridende oppfatninger, eller kanskje de ikke har tenkt på det i det hele tatt. Det samme gjelder den frie vilje. Begrepet er faktisk ikke nevnt i Bibelen. Når en forfatter er død, kan man ta hans skrifter og tolke dem bort i veggene. Dette gjør men ved å henvise til underforståtte "selvfølgeligheter" og en høy grad av fordreining av begrepers innhold. Men når resultatet blir noe helt annet enn det forfatteren faktisk skrev må man spørre seg om man her står overfor en bortforklaring. Det finnes altså to måter å bortforklare en tekst på:

·       Henvise til underforståtte overordnede sammenhenger

·       Endre begrepers innhold

Det er ingen tvil om at en tekst kan endre fullstendig betydning dersom vi setter den i forskjellige sammenhenger. I de tilfeller hvor en overordnet sammenheng er uklar, er det mest objektivt å tolke teksten ut fra flere alternative overordnede sammenhenger. Det neste blir å drøfte sannsynligheter for hver enkelt sammen­heng. Dette gjelder spesielt eldre skrifter som f.eks. Bibelen. Her blir tolkningen mer sannsynlig, jo mer kjennskap man har til historisk og kulturell bakgrunn.

Når det gjelder endringen av begrepers tankemessige innhold, er dette en lett løsning for mange teologer. Men den medfører en stor fare; "de tusen utvanningers problem". Hvor langt skal man tolerere fordreining av begreper. "I sin store barmhjertighet torturerte kongen den grusomme forbryteren, før han fikk han henrettet. Dette viser at kongen var både rettferdig og barm­hjertig". Begrepene "rettferdighet" og "barmhjertighet" er positivt ladet. Men de andre ordene "tortur" og "henrettelse" er så negativt ladet at hele utsagnet skurrer. Men dersom vi omskriver utsagnet: "I sin store barmhjertighet straffet kongen den grusomme forbryteren. På denne måten viste kongen at han var både rettferdig og barmhjertig". For mange ville dette utsagnet, i gitte sammenhenger, hørt både positivt og rimelig ut. Men dersom innholdet i begrepet "straff" er det samme som i det første utsagnet har vi faktisk sagt det samme. Men er det akseptabelt å kalle "tortur" og "henrettelse" for barmhjertig? Begrepet har jo faktisk endret sitt innhold til det diametralt motsatte av allmenn forståelse av begrepet. På denne måten kan man få noe svært negativt til å høres positivt ut. I andre tilfeller mister begrepet totalt sitt tankemessige innhold. La oss se på en lignelse: (etter John Wisdom)

Det var en gang to oppdagelsesreisende som kom til en rydning i skogen. På rydningen vokste der mange blomster og mye ugras. Den ene oppdagelsesreisende sa: "der må være en gartner som passer denne jordflekken". Den andre er uenig: "Der er ikke noen gartner" De slår seg ned og holder utkikk. Ingen gartner å se. "Men kanskje det er en usynlig gartner" De setter opp et piggtråd-­gjerde. De elektrifiserer det. De avpatruljerer det med blod­hunder. (for de kommer i tanker om at H. G. Wells "usynlige mann" både kunne luktes og høres selv om han ikke kunne sees) Men ikke et skrik røper noensinne at en ubuden gjest har fått strømmen gjennom seg, ingen bevegelse i tråden avslører at en usynlig person er i ferd med å klatre over. Blodhundene gir ikke hals. Men ennå er ikke den troende overbevist. "Men der er en gartner, usynlig, ulegemlig, ufølsom overfor elektrisk støt, en gartner som hverken gir lukt eller lyd fra seg, en gartner som lønnlig kommer for å se etter sin elskede have." Tvileren utbryter til slutt i fortvilelse: "Men hva er der egentlig igjen av din opprinnelige påstand? Hvordan skiller din usynlige, ulegemlige, alltid uhåndgripelige gartner seg fra en innbilt gartner eller endog slett ingen gartner?"

Den troendes påstand har lidt "de tusen utvanningers død". Den er blitt til intet. Slik er det også når begreper tilpasses stadig nye fakta på en opportunistisk måte. Innenfor estetikken og etikken finnes det flere vage begreper. Hva er stygt? Hva er pent? Hva er ondt? Hva er godt? Hva er best?

For å kunne avgjøre slike spørsmål må vi på forhånd bli enige om observerbare kriterier for å kunne avgjøre spørsmålet. Ellers vil slike utsagn bli subjektive. I slike tilfelle må man selv spesifisere sine egne subjektive kriterier før man anvender begrepet. Dersom jeg med "godt" mener "alt som fører til mest mulig lidelse", må jeg presisere dette før jeg bruker begrepet "godt" på min måte. Ellers vil folk kunne misforstå meg når jeg sier at: "En kjernefysisk krig er til det beste for oss alle". Noen vil da kunne misforstå meg og tro at jeg mener at en kjernefysisk krig, til syvende og sist vil skape minst mulig lidelse.

Ved å snu begrepers innhold på denne måten kan vi altså få en tekst til å si hva som helst, eller ingenting i det hele tatt. Fra tekstkritisk hold hører vi stadig at Bibelen er full av selvmotsigelser. Mange teologer hevder det motsatte. Slike spørsmål kan vi aldri få klarhet i. Grunnen til dette er nettopp begrepsfordreining og henvisning til underforståtte overordnede sammenhenger.

 

 

Abstrakte begreper som avleder oppmerks­omheten

Dette er stort sett samme problemtype som ovenfor. Men nå brukes begrepene i særlig grad, på en abstrakt måte, for å si en hel masse uten egentlig å si noe i det hele tatt. Vi omgir oss stadig med begreper som vi bare har en intuitiv forståelse av. Det vil si vi har aldri satt ord på oppfatningen av begrepet. Dette fører til begrepsforvirring og misforståelser. Visse begreper har en slags avvæpnende virkning på oss, uten at vi helt forstår hvorfor. Ordet moral får vi alle en salgs ærbødig følelse av. Det har en slags autoritet i seg, og slengt frem i en debatt kan det ha stor virkning. Man bøyer seg for autoriteten. Det er først når vi begynner å grave i begrepets innhold at debatten kan komme videre. Men ofte kommer vi ikke lengre, fordi begrepet er så abstrakt at vi ikke vet hvordan vi skal gripe det an. Hva betyr egentlig f.eks. begreper som "solid­aritet", "rettferdighet", "kvalitet", osv. De har alle en viss autoritet i seg. Men det forløsende spørsmål er alltid å spørre "Hva legger du i dette begrepet?" Oppfatningene kan ofte være både ubevisst og subj­ektiv.

 

Den kompakte majoritet        (Ad Populum)

Ofte kan man høre man utsagn som "de fleste vitenskapsmenn er enige om at...", "Folk flest mener...", "Alle forskere har kommet frem til..". osv.

Man henviser til den kompakte majoritet for å overbevise om at en oppfatning er riktig. Her er det viktig å merke seg at man sier intet til støtte for selve påstanden. Man gir bare en indirekte begrunnelse. La oss se på et vanlig brukt utsagn: "De fleste leger er i dag enige om at røyking er skadelig for helsen" Dette argumentet holder ikke i en debatt om røyking er skadelig eller ikke. Det sier bare noe om legenes konklusjoner, det sier intet om hvorfor de har kommet til den konklusjonen. Grunnen kan jo være en felles påvirkningskilde blant legene. Og denne kilden kan jo ha tatt feil. Hvor mange leger har egentlig drevet direkte forskning på røyking? Faktum er at de fleste har ikke det. De bygger sine konklusjoner på andres forskning. På denne måten kan et stort flertall innenfor ett fagfelt bli ført vill av et lite innflytelsesrikt mindretall. For å gi konkrete argumenter mot røyking må vi gå direkte til vår viten om emnet. Utsagnet "Statistikken viser en klar sammenheng mellom røyking og lunge­kreft" er derimot logisk gyldig. Det forteller direkte noe om sammenhengen mellom røyking og helse. Det første sa ingenting direkte, det bare henviste til autoritet. Likevel har det sterkt påvirkningskraft og derfor rammes det av saklighetsnormene. I en debatt om legenes oppfatning om røyking kan likevel utsagnet være på sin plass. Det slår jo da bare fast at de fleste leger anser røyking for å være farlig. I historien har vi flere eksempler på at majoriteten har tatt feil. Det mest klassiske eksemplet kan være oppfatningen om at jorden er flat. Det var tider da de fleste lærde bekjente seg til det standpunktet. I dag vet vi at det var feil. (Gjelder kun hvis vi vil godta bevisene, det finnes fortsatt såkalte flatjordinger)

 

Propaganda

Nyere tekst om dette her. Ordet propaganda er i norsk fremmedordbok definert slik:

Agitasjon, arbeid for å utbre en mening, lære, ide osv.

For de fleste er propaganda et noe negativt ladet ord, man forbinder det gjerne med Adolf Hitler eller Joseph Goebbels, propagandaens mester. Ved første øyekast ser imidlertid denne definisjonen ikke så verst ut. Hva er galt med å "arbeide for å utbre en ide»? Det kan jo være en kjempegod ide. Må enhver som driver en slik geskjeft kalles en propagandist? Svaret er definitivt nei. Nøkkelen ligger her i ordet "agitasjon», det er nemlig arbeidsmetoden det her er snakk om. I fremmedordboka er "agitasjon" definert slik:

Bearbeiding av folks oppfatning i en bestemt retning; opphissing, oppegging.

Agitere:
Bearbeide stemningen i en viss retting; virke for en sak gjennom oppegging og overtalelse.

 

En propagandist overbeviser på en måte som vi tidligere har definert som usaklig. Hovedhensikten er i første rekke å skape intuitive holdninger hos folk. Her brukes ikke bare usaklige slagord, men også musikk, massesuggesjon, gruppepress, reklame osv.

Adolf Hitler må uten tvil regnes som en av de største innenfor dette faget. I boken "Min Kamp" er det interessant å se de tanker han har rundt dette emnet. Han har faktisk spandert et helt kapittel på det. Jeg tror at vi her finner en av mange faktorer som førte til at den nasjonalsosialistiske bevegelse fikk så stort gjennomslag i det tyske folk. Hitler var kald og bereg­nende. Da han i 1921 gikk inn i det tyske arbeiderparti, overtok han straks ledelsen av propagandaen. Denne fikk topp prioritet. Organisatoriske spørsmål fikk komme i annen rekke. "Propagandaen skal ile langt foran organisasjonen og først vinne det menneske-­materiale, som skal bearbeides". Hitler advarer sterkt mot en for hurtig voksende organisasjon. Han skiller klart mellom medlemmer og tilhengere. Tilhengere er bare sympatisører, som ikke er villige til å ofre noe for saken. Dersom slike elementer får innpass i organisasjonen, vil de bli en bremse. De vil holde på sin plass i systemet og dermed hindre dyktigere elementer å komme inn. "Den skade som oppstår i et slikt tilfelle, kan få en skjebne­svanger betydning især for en ung bevegelse"

"Propagandaen søker å påtvinge hele folket en lære, organisa­sjonen rummer innenfor sine rammer kun de som ikke av psyko­logiske grunner truer med å bli en hemsko for en videre ut­bredelse av ideen."

Hitler har også helt bestemte ideer om de mennesketyper som passer til å være førere:

"Det er en enda større sjeldenhet at en stor teoretiker er en stor fører. Agitatoren passer mye bedre, noe mange som kun arbeider med vitenskapelige spørsmål, ikke liker å høre; dog er det en selvfølge. En agitator, som har evne til å formidle til det brede lag, må alltid være psykolog, selv om han kun er demagog. Han vil alltid være bedre egnet som fører, enn den menneskefiendtlige og verdensfjerne teoretiker. Å føre betyr det samme som å bevege masser."

Her gjøres et klart skille mellom fører og idemaker. Hitler regner disse som likeverdige, men de har hver sine funksjoner. Denne tankegang kan man tydelig se videreført spesielt i ameri­kanske valgkamper. Tenkerne, rådgiverne og idemakerne er bakmenn. I rampelyset står sangvinikeren, forkynneren og skuespilleren. De sjarmerer folkemengden med vakre ord og karisma. Og folket vil bedras. Det som er synd her er at det er den samme skuespilleren som blir president. Den reelle makt ender alltid i hendene på en middelmådig tenker, men en stor skue­spiller og organisator.

I vår tid blir vi stadig utsatt for propaganda gjennom masse­media, på jobb, på skolen, via reklame osv. Heldigvis spriker denne propagandaen i alle retninger. Vår generasjon er nok adskillig mere tykkhudet enn tidligere generasjoner. Vi kjenner propagandaen, når vi ser den, og vi har mot til å danne oss selvstendige meninger. Slik burde det i hvert fall være. Poenget her er at vi alle burde oppdras til å ha et bevist forhold til bruk av propaganda. Den kan nemlig brukes positivt til en ting, det er å åpne en følelsesmessig kanal hos et menneske, slik at det åpner for dialog. Men vi må aldri stoppe der. Realisme må alltid følge i propagandaens kjølvann.

Eksempel:

Kommunale saksbehandlere er personer som ofte må utsettes for propaganda for i det hele tatt å få dem til å tenke. Propagandaen i slike tilfeller kan være klesdrakt, sjarm, smil osv. (en flaske vin ville kanskje være for drøyt?). Men dersom vi kun brukte disse midlene for å få en sak gjennom var vi ikke ærlige. Den stakkars saksbehandleren ville kanskje senere få store problemer med å forklare sin håndtering av saken. Her er objektivitet alfa omega. Saker som egner seg for propagandafremstøt er saker som har låst seg på grunn av paragrafrytteri og prestisje. I slike saker er problemet ofte å komme i konstruktiv dialog med nøkkelpersonene. Slike problemer kan propagandaen hjelpe oss med. Men når vi endelig har brutt muren må vi alltid ha saklige argumenter å komme med. Vi må argumentere i henhold til kommunens målset­tinger, og vise hvordan disse blir ivaretatt dersom vår sak går gjennom. Dersom vi ikke har slike argumenter er saken åpenbart i strid med kommunens målsettinger. Da burde vi være så pass voksne at vi gir oss, eller vi burde bli politikere for å forsøke å endre kommunens målsettinger.

 

Som en oppsummering av det hele har jeg laget noen regler for sundt propaganda-vett:

Mottaker:

1.    La deg gjerne sjarmere av propagandaen, men glem aldri H-analysen.
Vær ikke redd for all slags påvirkning. Det trenger du ikke dersom du har bevisste selvstendige meninger

2.    Ta aldri viktige avgjørelser i emosjonell rus.
Pass deg for impulshandlinger etter andres (f.eks. dør­selgeres) sjarmfremstøt, dersom du ikke får betenkningstid, så avvis fremstøtet

3.    Lær av andres metoder.
Ta stilling til om du selv kan bruke den

 

Sender:

1.    Vurder nøye om bevist bruk av propaganda er nødvendig.
Dersom du allerede har opprettet en normal kommunikasjons­kanal er propagandaen unødvendig

2.    Vær alltid ærlig.
Bruk aldri bevist feilinformasjon, eller manipulasjon for å nå dine mål

3.    Følg alltid opp med saklig argumentasjon
Et emosjonelt fremstøt skaper et intellektuelt tomrom som må fylles. Dersom du ikke er i stand til dette har du ikke ærlige hensikter

4.    Vær aldri ensidig.
Vær alltid objektiv, tenk over om ditt syn på saken også tjener mottakeren til beste, dersom dette ikke er tilfellet, vis også forståelse for mottakeren, og vurder synene objektivt opp mot hverandre. Forsøk aldri å lure mottakeren med å bagatellisere hans innvendinger.

5.    Ha vett til å gi deg.
Prestisje er tabu, dersom det viser seg at du har vurdert saken for ensidig, må du ha selvrespekt nok til å bakke ut

 

 

Opportunistisk argumentasjon

I en konfrontativ diskusjon blir kreativiteten stimulert til det ytterste. Motstanderen kommer med momenter man ikke har tenkt på før. Man presser seg til det ytterste for å finne innvendinger. Dette er av det gode, det kan komme mye fruktbart ut av det. Men dersom emnet er komplisert nok kan man komme i skade for å motsi seg selv. Man finner stadig på påstander for å unngå motstanderens argumenter. I verste fall snur man kappa etter vinden. Man vrir og vrenger på holdninger doktriner og fakta for å få det til å stemme. Dette kan lett avsløres hvis man begynner å kryss­eksaminere de forskjellige påstander mot hverandre. Det er på denne måten politiet arbeider under forhør. Forbryteren vikler seg inn i et nettverk av løgn som uunngåelig før eller senere fører til selvmotsigelser. Dersom man representerer et politisk parti, eller forvarer sin egen religion skal man være meget forsiktig med å vikle seg inn i et slikt nettverk av oppor­tunisme. Dersom man diskuterer med flere personer fra samme parti ( til ulike tidspunkter) vil man raskt oppdage at de motsier hverandre. Dersom man en slik situasjon finner på noe, bør man si ifra om det. "Det var et meget godt argument, det har jeg faktisk ikke tenkt på før, men rent umiddelbart slår det meg at det kan være...". Kan du ikke partiprogrammet godt nok, opplys om det, og si at du nå snakker som privatperson.

Bias eller tendensiøsitet

Vår evne til å etablere en virkelighetsoppfatning avhenger av at vi tolker informasjon ved hjelp av en forutgående forforståelse. Dette åpner for muligheten til å være selektiv i forhold til en ønsket posisjon. Det vil si at vi tenderer å være over-kritisk til de forhold som taler mot egen virkelighetsoppfatning samtidig som vi er ukritiske til alle forhold som taler for egen virkelighetsoppfatning. Det er dette som menes med å være tendensiøs. Andre kaller det for «motivated reasoning». Det betyr at man tillegger argumentene vekt, mer på grunn av deres forhold til «hva jeg mener», i stedet for argumentet i seg selv. Man er ikke objektiv eller rettferdig mot argumentene i seg selv.
Jeg synes den historien som beskrives i denne videoen er et knakende godt eksempel på denne type fenomen. Man setter svært høye krav til motpartens argumenter, mens tilsvarende strenge kritiske blikk mangler på egne argumenter. Dette kan også brukes bevisst eller ubevisst rent retorisk. Det viser seg at vi ubevisst tenderer til å være tendensiøs til vår egen fordel. Sannsynligvis handler dette om intuisjon, eller system 1 som noen foretrekker å kalle det. Det å motvirke dette krever anstrengelse og aktiv bruk av fornuften. Det som er spennende med den videoen jeg viste til, er at både en tendensiøs tenkemåte (solider mindset) og en analytisk tenkemåte (scout mindset) er motivert av følelser. Er man tendensiøs er man fokusert på å vinne, mens den analytiske er motivert av nysgjerrighet.
Men selvsagt er det ofte slik i kampens hete, at man fristes til å være ubalansert, som en bevisst strategi. Det vil si at man systematisk argumenterer for å undergrave motargumenter og tilsvarende styrke argumenter som støtter den oppfatning man flagger. Dette er en kraftig retorisk mekanisme. Som regel er det den sterkeste debattanten som får gjennomslag uavhengig av hvilken oppfatning som fremstår som mest realistisk. Mennesker som opererer på denne retoriske måten, kan ofte avsløres gjennom å debattere mange temaer over tid.  For ren retorikk leder ofte til grove selvmotsigelser når man setter oppfatningene systematisk opp mot hverandre.

Tendensiøse konsentrater

Se her for den vitenskapelige tilnærmingen til dette.

Her er et utmerket eksempel av Steven Pinker.

Vi lever våre liv i et mangfold, av prosesser, hendelser og vekselvirkninger. Livets vei er kaotisk og mangfoldig. Det gjør den også spennende.  I den grad informasjon akkumuleres gjennom disse prosessene, så åpner det også muligheten for at «som man roper i skogen, så får man svar». Dersom man over år samler opp f.eks. mareritt, og samler alt dette i en sammenstilling, så kan det se ut som at personen er sykelig plaget av mareritt. Men dersom dette er samlet opp f.eks. over år, og her er listet f.eks. 10 slike hendelser, så kan man raskt regne ut at dette ikke er spesielt hyppig over f.eks. en tre-års periode. Men, sammenstilt i en oppstilling så ser altså dette «unormalt» ut. Andre fokus, som for eksempel å liste hendelser hvor vedkommende kom for seint på jobb. Det kan f.eks. være fire slike historier, listet opp i en rapport fra HR. Så kunne det kanskje brukes til å klandre en arbeidstaker, dersom man ikke er bevisst og ser at dette f.eks. er en oppsamling over fem år.

Jeg har valgt å kalle denne teknikken for tendensiøse konsentrater. Det vil si man tråler et mangfold og store datamengder eter spesifikke kriterier, samler dette i konsentrater og får det til å se ut som et fremtredende negativt mønster med et menneske, og kan dermed brukes som diskreditering.

Måten å møte dette på er å telle forekomster og se sette opp mot tidsperioden. En person som kommer for seint på jobb mindre enn en gang i året, kan neppe karakteriseres som upålitelig. Men når man ser alle oppføringene i samme rapport, så gir det fort et galt inntrykk.

Karakteristikker

Bruk av karakteristikker er et kraftig retorisk virkemiddel. Det kan være handlinger eller personer som karakteriseres. Karakteristikker er alltid begreper. Eksempel: «Per utnytter henne». Her karakteriserer Pers handlinger som utnyttelse. Først og fremst må vi slå fast at et slikt utsagn ikke er en observasjon.  Dette er en tolkning.  Begrepet her er «utnyttelse». Fordi begrepet er negativt ladet og uklart avgrenset vil utsagnet gi en god retorisk effekt. Men er det sant? Det kan man selvsagt bråke og slamre med dører om, men hva er nøkkelen til å finne sannhetsgehalten i et slikt utsagn? Her har analytikeren et utmerket redskap dersom vedkommende får slippe til. Det handler om å være bevisst på begreper og deres uklarhet i det naturlige språk. Analytikeren stiller to standard-spørsmål.  I dette eksemplet:

1.    Definer utnyttelse

2.    Påvis hvordan Pers handlinger passer inn med gitte definisjon

Å etterspørre begrepets definisjon vil alltid være en trussel mot det rent retoriske. For det betyr at man må avgrense begrepet. Dette bør jo skje på en noenlunde rimelig måte for å beholde troverdighet. Blir avgrensingen for vid risikerer man at egne handlinger eller helt vanlige handlinger rammes av karakteristikken. Blir det for snevert risikerer man at «Pers handlinger» likevel ikke rammes av karakteristikken. Vesentlig her er også om definisjonen gjøres på en slik måte at begrepet kan brukes konsistent. Dersom det finnes en definisjon for Per og en annen for meg så er retorikken umiddelbart avslørt.
Spørsmål 2 om å påvise at handlingen eller væremåten dekkes av begrepet handler om å presse retorikeren fra tolkning til observasjon. Hva konkret og objektivt er det som er observert? Det er først på dette stadiet at andre kan begynne å forholde seg til saken på en seriøs måte. Selvsagt vil dette medføre en punktering av all retorisk effekt av det hele.  Vi har altså her et verktøy for å løse opp endeløse krangler om karakteristikker. Forutsetningen er selvsagt at alle parter er interessert i det. Som regel er dette den største utfordringen analytikeren vil møte.

 

Inflasjon av negative karakteristikker

Negative person-karakteristikker er kun effektive ved bruk av negativt ladede begreper. Og nettopp begreper er bevegelige. Da kan det være fristende å la definisjonen av begrepet flyte, slik at man kan ramme de man ønsker ved å favne de inn under begrepet. Jeg har to eksempler på denne prosessen, nemlig voldtekt, og rasisme. Begge begrepene har gjennomgått det jeg kaller for inflasjon. Den kvinnen som har gjennomgått en reell angrepsvoldtekt, med all den dødsangst og fornedrelse som det har medført, kan fort oppleve det som uberettiget, at en annen kvinne som har blitt stirret på, på badestranden, hevder å ha vært utsatt for det samme. Noen har jo gått så langt som å foreslå, at nettopp det siste skal defineres som «bikinivoldtekt». På den måten mister begrepet sin originale meget alvorlige betydning. Det er derfor jeg kaller det for inflasjon.  Det er neppe mangel på språklig kreativitet, som er årsaken til dette. Tvert imot er det motsatt. Årsaken ligger i den retoriske effekten i å utnytte et allerede sterkt negativt ladet begreper til å ramme enda flere, i form av sosial stempling,  demonisering, skamming eller nedverdigelse. Dette de-nyanserer begrepet; det tømmes for nyanser, og går over til å fungere som signalspråk. Vi får en bevegelse ut av det intellektuelt kognitive og over mot det emosjonelle intuitive (system1).  Mekanismene har sitt utgangspunkt, særlig i det sosiale spill eller i hat-ideologi. Resultatet er at språklige nyanser forvitres. Vi får en bevegelse mot en sort-hvit nyanseløs beskrivelse av mennesker. Dette passer nok ekstremister og fanatikere utmerket, med det vil jo uvegerlig ødelegge det sosiale klimaet, og fordumme de sosiale prosessene.

Se begynnelsen på denne videoen som omhandler inflasjon av begreper som seksuell vold og seksuell trakassering.

Liste over begreper som det kan være gått inflasjon i:

·       Rasisme

·       Hate

·       Hatefulle ytringer

·       Nazisme

·       Fascisme

·       Voldtekt

·       Egoistisk

·       Trakassering

·       Utroskap (Denne gikk det jo inflasjon i allerede på Jesu tid)

·       Vantro

·       Diskriminering

·       Kommunist

·       Utnytte

Personangrep

Se video her.

Personangrep eller Ad Hominem, handler oftest om karakteristikker. I tillegg kan det handle om å trekke frem forhold ved personen som sverter vedkommende sosialt og derved svekker troverdigheten. Den som blir angrepet kan ha gjort dumme ting i livet eller hatt «flaue» sykdommer, gått personlig konkurs, hatt fattige foreldre, ha indirekte forbindelser til upopulære grupper/kulturer/religioner osv. Rent retorisk er personangrep som angriper motstanderens etos. Det betyr i klartekst at det ikke berører saken, og er dermed usaklig. Personangrep vil ødelegge den videre dialogen, og etablere risiko for konflikt. Det avslører rivaliseringsmodus. Rivaliseringsmodus avslører igjen mangel på åpenhet og fleksibilitet. Finnes det grader av personangrep? Ja, absolutt. De groveste handler jo om å dele ut karakteristikker, skitne til eller annen form for verbal juling. Mildere angrep ligger nærmere temaet. For eksempel kan man hevde at vedkommende framstår som uvitende (om temaet) eller misforstår. Det å påpeke misforståelse er selvsagt ikke personangrep. Dette er jo noe vi alle gjør, og det skal alltid minst to aktører til for å skape en misforståelse. Men påstand om misforståelse kan lett misoppfattes som personangrep fordi det selvsagt også retter seg mot dømmekraften.
Det er ikke alltid lurt å arrestere milde personangrep. Man kan komme styrket ut ved å overse det, eller ved å innrømme svakheter og spørre om vi nå kan gå videre i den saklige debatten.

Hvem kan ytre seg

?

(Se også Arenakontroll) Kanskje den mest effektive måten å bekjempe andres meninger på er å hindre at de kommer til uttrykk. Her er det bare fantasien som setter grenser for hvilke strategier retorikeren kan ta i bruk for å få dette til:

1.    Gjentagende hyppig avbrytelse av mot-debattanten

2.    La være å debattere

3.    Ikke ha tid til å utveksle meninger

4.    Personangrep, karakteristikker, undergrave troverdighet, umenneskeliggjøring (Ad hominum)

5.    Skape formelle hindringer (gå tjenestevei, snakke kun med likeverdige, innfløkte regler om hvem som kan snakke med hvem, ikke ditt arbeidsområde osv.)

6.    Sensur

7.    Usynliggjøring

8.    Skape en eksklusiv klubb eller klikk som fungerer som et ekkokammer

9.    Henvise til fagkompetanse, eller autoritet

10.                     Holde saken unna dagsorden

Slutning fra Er Til Bør

Se her for flere praktiske eksempler. Her er en god video som beskriver temaet.

Problemstillingen er velkjent og ble introdusert av David Hume. Først er det vesentlig å påpeke at den etiske eller moralske rekkevidden av en slik oppfatning er formidabel. Verdier lar seg ikke bevise objektivt eller med matematisk sikkerhet. Det er fordi at verdier objektivt ikke kan sorteres i kategoriene sann eller usann. Enhver interessekonflikt er et bevis på at det er tilfellet.

Hume hevdet altså at man ikke kan trekke nødvendige slutninger fra er til bør, eller fra deskriptive til normative utsagn. OK, så stopper de fleste beskrivelser her. Men hvordan kan det begrunnes at dette faktisk er tilfelle? Vel, jeg kjenner ikke detaljene i dette, men kommer nå til å anvende egen filosofi og refleksjoner til å forsøke å forklare dette. Men la oss først gå til logikken. Jeg har tidligere beskrevet den enkle logiske deduksjon. Innenfor logikken snakker vi om slutninger fra premiss til konklusjon. En ikke-tilfeldig riktig konklusjon avhenger av at premissene er sanne. Premissene er enten definisjoner eller fakta. Fakta kan undersøkes empirisk og definisjoner handler om riktig anvendelse av begrepsapparatet. Dersom premissene er sanne og vi gjør en riktig slutning er konklusjonen riktig. Ikke bare er en deduktiv slutning sann, den er også med nødvendighet sann. Nødvendigheten i dette kan påvises. Men ingen har klart å finne tilsvarende nødvendighet i forhold til normative utsagn. Det er fordi at verdier ikke har samme allmennmenneskelige gyldighet som fakta. Hva som er verdt mye for meg er nødvendigvis ikke verdt noe for deg.

Denne manglende nødvendigheten i slike resonnementer gir retorikeren fritt spillerom. For hvilket «er» er det som skal sluttes til «hvilket «bør»?  Fordi kvinner vanligvis tar seg av hjem og barn, så bør de gjøre det. Fordi Gud elsker mennesket så bør vi også gjøre det. Hvis slike utsagn skal ha noen allmenn gyldighet så bør jo alt som er kunne sluttes til bør. Fordi det er mange fattige i verden, så bør det være slik. Fordi den sterke hersker over den svake, så bør det være slik. Det som er interessant her er at dette er retorikerens sterkeste forsvar for konservatisme. For ved hjelp av denne retorikken så kan alle ønsker om endringer avfeies med at alt bør være som det er.

For moro skyld kan vi jo leke oss med følgende utsagn:

Alt som er bør være

I utgangspunktet kan vi jo bruke dette som et premiss i en standard deduktiv slutning, Da kan vi jo tenke oss dette:

 

Premiss 1: Alt som er bør være som det er
Premiss 2: Per er syk
Konklusjon: Per bør være syk

I et slikt system fungerer Premiss 1 som en bro eller hjemmel for en deduktiv slutning fra er til bør. Men er dette en gyldig deduktiv slutning? Tja, det lurer jeg på. Det som umiddelbart slår meg er at premiss 1, ikke er et fakta, det er heller ikke et aksiom. Den har rett og slett karakter av å være en lov, eller ordre. Grunnen er at den opplagt uttrykker en vilje. Og min kongstanke her er at ethvert utsagn som inneholder en vilje, inneholder andre komponenter enn det som beskriver det som er. Derfor er premiss 1 uttrykk for et standpunkt. Andre ville kalle dette for et normativt utsagn. Derfor føler jeg meg ganske trygg på at enhver logiker ville steilet i forhold til dette. Det er ikke dermed sagt at det ikke er meningsfullt å bruke denne type slutninger. Lover og regler kan jo godt være formulert slik. Så i den grad vi gjør denne type deduksjoner, så handler det om implementasjon av lover, eller gode råd. Kanskje er det slik at ethvert sett med premisser, som inneholder et normativt utsagn, alltid vil få en normativ konklusjon. Det finnes sikkert doktoravhandlinger om dette også.

Men om vi går på den konkrete premiss 1, hvilken vilje uttrykker den? Intuitivt innser vi at dette må være det ultimate erkekonservative standpunkt. Det uttrykker en motvilje mot enhver forandring. Et menneske som mener noe slikt vil aldri kunne handle. For enhver handling vil medføre forandringer i denne verden og vil dermed være i strid med denne uttrykte viljen. Følgelig er premiss 1 i praksis totalt meningsløs. Men saken er at for enhver «er til bør» slutning, hvor hjemmelen, eller det normative premisset er utelatt, så er det egentlig dette premisset det henviser til. For når premisset er utelatt, hva annet kan da gjelde enn det helt generelle? Om det er en spesiell norm som gjelder, så må jo den uttrykkes. Og da har vi plutselig med en lov å gjøre. Hvor kom den loven fra? Ble den diktet opp her og nå? Hvis du kan påstå en slik lov, hvorfor skal ikke jeg også kunne gjøre det samme?

La meg prøve meg med en påstand: for å kunne begrunne en norm, så trenger vi alltid en overordnet norm som en del av premissgrunnlaget. Grunnen til at det er slik ligger i refleksjonen om slutninger og beslutninger. Her opererer jeg med begrepet subjektinformasjon. Det er den informasjon som ikke kan trekkes ut av alternativene i et valg, men som må komme fra subjektet som velger. Om dette er riktig observert, så må det jo også være slik at ethvert normativt utsagn må inneholde informasjon om subjektet som uttrykker utsagnet, i tillegg til informasjon om det som er. I den grad utsagnet tolkes deskriptivt, vil det altså være forurenset av opphavspersonens egen vilje. Den store refleksjonen her er selvsagt at vi observerer nærmest en uoverkommelig mur i forsøket på å bevege oss objektivt fra oppfatning til standpunkt. Denne uoverstigelige muren tenker jeg er et resultat av atferdsdualismen.

Hva betyr dette i praksis? Betyr det at vi aldri kan argumentere med f.eks. «fordi røyking er farlig så bør du ikke røyke»? Er jeg en av de flisespikkerne som på rent «akademisk» grunnlag vil arrestere enhver som kommer med noe slikt, for å begå feilslutninger? Svaret er absolutt nei. Men det å ha bevissthet om problemstillingen er nyttig. Den drevne analytiker vil umiddelbart for seg selv plukke ut verdikomponenten i et utsagn av typen over. Og verdikomponenten handler om det å verdsette god helse. Derfra er jo veien kort til livskvalitet. Når jeg hører et slikt argument vet jeg at verdikomponenten som premiss er utelatt. Men jeg har intuisjon nok til å plukke den ut selv og konstatere at dette er en verdi jeg kan tilslutte meg til og dermed får argumentet relevans sett fra mitt ståsted. Men noen ganger er ikke dette tilfellet. Vi tenker oss en politisk holdning som er uvillig til å gjøre noe med den skjeve fordelingen mellom fattig og rik i verden. Hvis vedkommende da slår fast at det er, og alltid har vært en skjev fordeling og at det derfor bør være slik. Så ville jeg umiddelbart arrestere vedkommende på ugyldig argumentasjon. For her ligger nemlig den stumme erkekonservative verdipremiss der (alt bør være som det er). Den er utelatt, men likevel nødvendig for gyldigheten av argumentet.

I andre tilfeller kan vi nøye oss med å bevisstgjøre verdikomponenten. For eksempel om man rent vitenskapelig kunne slå fast at oksens stressnivå øker dramatisk ved slakting i henhold til muslimsk tradisjon (halal). Så kan jo noen argumentere med at fordi dyrene blir ekstremt stresset så bør vi slutte med det. Jeg ville umiddelbart være enig i det, men også påpeke at dette ikke er noe allmenngyldig argument. Den utelatte premissen her er verdien av dyrevelferd. Den ville vel de fleste muslimer være uenig i. Og det finnes ingen måte vi kan bevise at dyrevelferd er en viktig verdi. For bevis hører fornuften til. Men verdien, vi appellerer til, er ikke en del dette.
Jeg tenker at det alltid er vesentlig å få verdikomponentene opp på bordet i slike debatter. Få trollet ut i sola. På den måten kan vi forholde oss til holdningene som ligger bak. Det er en bevisstgjørende læreprosess i akkurat dette. For om man har urimelige standpunkter og kanskje får seg forelagt verdikomponenter som kanskje ikke er så pene å se på, så kan dette sette i gang en modningsprosess som til syvende og sist kan endre slike holdninger.

Teleologisk fakta-argumentasjon

Jeg låner teleologibegrepet fra filosofien og lar det gi navn til den type fakta- argumentasjon som begrunner oppfatninger i forhold til hva de kan føre til. Populært så sier man jo ofte at man ikke skal blande fornuft og følelser. Mens filosofene sier at det fort kan bære galt av sted om man blander deskriptive og normative utsagn. Det er jo noe jeg også er inne på i refleksjonen over. Men her er en viktig nyanseforskjell. Teleologisk fakta-argumentasjon handler om å påstå eller og benekte fakta med utgangspunkt i konsekvenser av å tro på de samme fakta.
Generelt så fungerer vi mennesker slik at om vi eksponeres for en faktapåstand, så vil vår respons avgjøres av om påstanden passer med det vi tror fra før, eller om den motsier det vi tror fra før. Om den passer med egen tro, så styres vår respons av «Kan jeg tro på dette?» Dersom den ikke passer med vår tro, så vil vår respons styres av «må jeg tro på dette?».

Et godt eksempel på denne type argumentasjon er nevnt her. Her hevdes det at folk ikke kan akseptere at mennesket ikke har fri vilje fordi det er en trussel mot det sosiale samspill. Formen på et teleologisk argument blir altså slik

A må (eller må ikke) være tilfelle, ellers ville vi få den uønskede konsekvens B

Eksempel:

Det må ikke være tilfelle at asiater er mer intelligent enn europeere for da vil europeerne bli diskriminert

Det må ikke være tilfelle at kvinner har dårligere orienteringssans enn menn for da gir dette mannssjåvinistene enda et effektivt argument for å få kvinnene tilbake til kjøkkenbenken

Det må finnes en Gud og en åndelig dimensjon, ellers vil ikke vi mennesker behandle hverandre med respekt

Det er vesentlig å understreke at aksept av et eneste argument av denne typen åpner for en kaskade av irrasjonalitet. For det medfører kunnskapsforvrengning. Jeg vil nå påvise akkurat hvordan dette skjer. Da tar jeg først utgangspunkt i  ip-teorien. Informasjon blir til i form av en signalstrøm med opprinnelse i en kilde og en fortolkning av den signalstrømmen. Kvaliteten av fortolkningen avhenger av i hvilken grad den bygger på en korrekt kunnskap om hvordan signalstrømmen ble kodet. Dette er de forhold som er relevante i forhold til at vår forestilling om objektet skal ligne objektet i seg selv i størst mulig grad. Alt annet som tas inn i denne fortolkningen kan ikke annet enn forvrenge virkelighetsoppfatningen.

Det som er tilfelle i denne sammenheng er at informasjon fra en helt annen kilde, som ikke har med objektet å gjøre, får mulighet til å påvirke fortolkningen av signalstrømmen. For å identifisere kilden til denne informasjonen kan vi ta for oss refleksjonen om slutninger og beslutninger. Her identifiseres denne informasjonen som subjektinformasjon, som igjen assosieres med følelser. Dette er informasjon som ikke har noen nødvendig sammenheng med det objekt som analyseres.

Dermed står vi i fare for at vår virkelighetsoppfatning blir unødvendig forurenset. Det kan få gjennomgripende virkning. For her har vi igjen identifisert en selvforsterkende prosess. Sannsynligheten er nemlig svært stor for at den samme forvrengte kunnskapen kan bli brukt til fortolkning av ny informasjon. Husk at vi alltid fortolker ny informasjon med utgangspunkt i den kunnskap vi allerede har. Om den kunnskap vi allerede har er feil, så vil selvsagt den nye tolkningen bli feil. Dermed er vi inne i en prosess hvor kunnskapen systematisk forvrenges i stadig økende grad. Dette har jeg forsøkt illustrert i figuren under.

 

 

 

Emosjonell argumentasjon

Se også her. Ethvert standpunkt har en verdi-komponent i seg. Dermed har vi også en referanse til det emosjonelle. Dette er til forskjell fra å ha en oppfatning, som jo er deskriptiv; handler kun om beskrivelse av hvordan man oppfatter at noe er. Dermed er det fullt mulig å ha en ren fakta-debatt uten å referere til verdier. Dette refererer jo tilbake til forrige avsnitt om teleologisk fakta-argumentasjon. Her har jeg vist hvordan det å trekke inn verdier og emosjoner i dette blir kontraproduktivt.

Men et standpunkt kan ikke forsvares uten at vi implisitt eller eksplisitt refererer verdier, og dermed også appellerer til vårt emosjonelle system. Det behøver på ingen måte å være irrasjonelt. Rasjonalitet kan ikke fungere uten direkte eller indirekte verdi-premisser. Forutsetningen er at verdireferansen må være kompatibel med det vi eksplisitt har uttrykt som målet for vårt standpunkt. Husk at rasjonalitet forutsetter en klar oppfatning om mål, i tillegg til en realitetsorientert virkelighetsoppfatning.

Men så har jeg blitt klar over at det er fullt mulig å argumentere rent emosjonelt uten at det hverken er koblet til noe mål, eller bidrar til øket forståelse i temaet. Her om dagen fikk jeg servert et utmerket eksempel på dette.

I en samtale med en venn var vi så vidt innom temaet «monster». Da forteller min venn om en film han har sett. Det var en liten gutt som spurte sin far om det fantes virkelige monstre. Faren benektet dette og forklarte gutten at monstre bare er noe som er i vår fantasi.

Ikke lenge etter fikk de innbrudd på natten. Og det endte med at den lille gutten ble vitne til at tre menn drepte hans far og voldtok moren før de drepte henne også. Resten av denne filmen handlet selvsagt om at gutten vokste opp og tok sin hevn over … monstrene.

Etter å ha reflektert over dette blir jeg klar over at dette er en historie som berører oss sterkt emosjonelt, uten å bidra med noe som helst i forhold til innsikt og forståelse. Den uttrykker ikke noe standpunkt med et implisitt mål, heller ingen innsikt om virkeligheten.

Effekten av denne historien er aggresjon. Aggresjonens primære respons er å søke lidelse og destruksjon. Les gjerne mine refleksjoner om aggresjon.  Og om jeg gjetter riktig, så handler resten av filmen om å få utløst dette. Dette er en form for aggresjonsporno. Når vi kjenner på denne aggresjonen så utgjør den en sterk impuls til nettopp å gi den lille gutten rett. Det finnes virkelig monstre. Det å kalle gjerningspersonene for monstre, er med på å lette det aggressive trykket. Det er en form for aggresjonsonani. For det første er det en tilfredsstillelse bare i det å stemple. For det skader den som stemples. Da snakker vi om sosial vold. For det andre representerer monsterbegrepet umenneskeliggjøring. Dette blir da et innlegg for sosial åpning for fysisk angrep, gjerne lynsjing.

Selvsagt er det mulig å komme med mer positiv emosjonell retorikk. Men det er viktig å bli oppmerksom på akkurat den varianten jeg nå har servert. For selvsagt skjer det mange forferdelige ting som opprører oss og utløser våre aggressive impulser. Da er det viktig å ha reflektert over at primærresponsen ofte er inkompatibel med et sivilisert modent samfunn. Det handler ikke bare om dyp umoral, men den er også sosial kontraproduktiv. Husk at ditt signal om menneskeverd aldri er høyere enn den du setter lavest.

Men verre blir dette i hendene på karismatiske retorikere. For disse gjerningspersonene kunne vært fargede, eller muslimer, eller menn. En slik utvidelse fra individ til gruppeidentitet er svært farlig. Villdyret i oss går mer enn gjerne med på denne logikken, enten det er innvandrere, muslimer eller menn vi kjenner fiendskap mot. For dette utvider dramatisk muligheten for aggressiv utløsning. Vi skjønner ganske raskt hvilken retning dette kan ta. Dette har forårsaket alt fra blodhevn, til krig til folkemord.

For å kunne unngå å bli bergtatt av emosjonell retorikk, er det en god teknikk som fungerer. Det er å stille rasjonalitetens viktigste spørsmål:

1.    Hva ønsker du å oppnå?

2.    Hva er det i dette som kan gi meg innsikt eller forståelse.

Dersom et eller begge av disse mangler klare svar, samtidig som du får en umiddelbar og uanstrengt emosjonell respons, da er det viktig å være på vakt.

 

Påskudd

Påskudd kan defineres som dårlige eller svake begrunnelser for tiltak eller handlinger. Tiltakene har da som regel vikarierende motiv. Bruk av påskudd kan bare finne sted der det mangler arena for imøtegåelse og realitetsorientering. Påskudd handler ofte om overdrivelser, tilpassede narrativet eller noen ganger rene fabrikasjoner. Noen ganger er dette lett gjennomskuelig. Da fungerer påskuddet som en maktdemonstrasjon. Alle kan gjennomskue det, men overmakten er for stor. Da kan ofte dette være selve poenget. For det signaliserer makt. For utenforstående kan da denne diktatoren virke dum eller overflatisk. Dette er en total undervurdering som det nerde mennesket ofte kan gjøre. For dette handler ikke om resonnement, eller IQ, det handler om det sosiale spill. Da er det helt andre forhold enn kjedelige resonnement som gjelder.

Bruk av påskudd er en sterk indikator på at her foregår det sosialt spill. Det henger veldig ofte sammen med anti-vitenskapelighet og manglende vilje til å realitetsorientere eller avklare ting som kan true det narrativet som presenteres.

Sannsynligvis er den beste måten å møte dette på å unngå å beskylde noen for noe. I stedet går det an å peke på de andre effektene av dette tiltaket. Dersom dette for eksempel gir aktøren økonomisk fordel, kan det være på sin plass å konfrontere vedkommende med om han har vurdert hvordan dette fremstår, og hvordan det kan gi grobunn for å mistenke noe. Har vedkommende vurdert å navigere på andre måter som unngår slike uheldige press på den tilliten som vedkommende har?

Og dersom effekten at en aller annen mostander av aktøren rammes, så er det på sin plass å spørre om dette innberegnet inn aktørens beslutningsregnskap.

 

Selektiv hørsel

Det å overse andres motpartens innvendinger eller argumenter er en svært hyppig brukt teknikk. Ofte kan meddebattanten som fremstå som ikke å forstå den argumentasjon man legger frem. Da kan det ofte være slik at argumentet ikke blir møtt i det hele tatt. Det blir ignorert. I stedet gjentar gjerne debattanten sine argumenter i forskjellige versjoner. I hvilken grad dette er en bevisst teknikk eller ikke, kan være vanskelig å vite. Mitt resonnement er at dette ofte kan være ubevisst. Vedkommende hører ikke innvendingene fordi hen er opptatt med å tenke ut sine neste trekk. Lytte-evnen, særlig i opphetede debatter, kan være helt utkoblet. Så det er en reell sannsynlighet for at debattanten rett og slett ikke hører det som blir sagt. Det som er vesentlig, er at dette sjelden har noe å gjøre med hverken IQ eller kompetanse. Det det handler om er at debatten er infisert av det sosiale spill. Man er orientert om å «vinne» eller unngå å tape ansikt. Det handler også om hvem som kommer med innvendingene (etos). Menneskets hørsel er selektiv. Naturlig lytter mennesker mer til viktige personer enn til dem man oppfatter som uviktig. Og man lytter i alle fall ikke til mennesker man forakter eller som oppfattes som fiender. Så det kan være en grunn til at motargumenter ikke blir møtt.

Men selvsagt må vi være åpne for at det å overse andres innvendinger kan være ren strategi; en del av en teknikk ment å usynliggjøre den andre personen. Teknikken kan være å «jamme» dialogen med utenomsnakk, beveger seg over til et annet tema, gjenta egne argumenter med stadig nye ord, henge seg opp i eller problematisere smådetaljer osv.

Som sagt handler dette sjelden om IQ eller kompetanse. Hovedproblemet er mangel på nysgjerrighet, mangel på åpenhet, og som regel en overdreven tro på seg selv. Den største utfordringen er da å få personen over i lytte- eller undre-modus. Her kan eget ethos, fungere som en permanent blokkering mot å kunne lykkes med dette.

Med uvitenhet som trylleformel

Argument fra uvitenhet

Vi har en kjent tanke-felle som kalles for «argument from ignorance». Det handler om at fordi vi ikke vet eller kan motbevise noe, så er det sant. Jeg kobler gjerne dette til mulighetsrom. Feilslutningen er altså at alt som er innenfor mulighetsrommet kan regnes som sant. Det er selvsagt feil. At noe er mulig betyr ikke at det er sant. Mulighetsrommet er begrenset av en matefysisk referanseramme kombinert med logikk. Og det er gjerne når det ikke er mulig å anvende logikken til å utelukke muligheten, at man dermed fristes til å hoppe til konklusjonen om at det er sant.

Som eksempel kan jeg nevne to områder, hvor jeg har sett dette. Det mest kjente er Guds eksistens. Legger vi til grunn en metafysisk referanseramme som inneholder magi, så er det ingen logikk i verden som kan motbevise Guds eksistens. I og med at vi ikke kan «bevise» at Gud ikke eksisterer, så blir da «den logiske» slutningen at han eksisterer.
Det man ofte kan møte slik argumentasjon med, er et mot eksempel. Jeg har brukt «Harry Potters tryllestav» som et slikt mot-eksempel. Ingen kan bevise at ikke den heller eksisterer. Og det er utrolig hvilke mirakler den kan utføre (en metafysisk referanseramme basert på magi).
Et annet eksempel er teknologioptimisme. Her må vi igjen tilbake til mulighetsrommet. Og vi legger da til grunn en vitenskapelig basert metafysisk referanseramme. Her vil Harry Potters tryllestav neppe kunne bli en teknologisk realitet. Men teknologioptimisme handler om at man baserer seg på at all den teknologi, vi kan tenke oss innenfor det vitenskapelige mulighetsrommet, før eller siden, vil bli utviklet. Teknologioptimismen handler da videre om at, ikke bare kommer disse oppfinnelsene, de vil også komme innenfor en tidshorisont som gjør det mulig å redde menneskeheten fra å omkomme i sin egen forurensing og utarming av miljøer, slik som alle andre biologiske organismer gjør, bare muligheten er der. Problemet er tendensen til å ville bare la det skure og gå, fordi teknologien vil redde oss. Man tar altså ikke det ansvar, og det kan bli skjebnesvangert. For selv om noe er mulig, så er det ikke dermed sagt at det er realiserbart.

Å trylle bort motargumenter fra uvitenhet

Vi skal nå snu argument fra uvitenhet, og vise hvordan det kan brukes til å nøytralisere argumenter. Her henter jeg inspirasjon fra en tankefeil jeg aner er utbredt blant jurister, dommere og advokater.
Det å kunne utelukke muligheter er en vesentlig del av bevisføring.

Mistenkte frikjennes dersom han har alibi. Så hvis Per kan bevise at han var hjemme, så kan han umulig ha begått ranet. Dette er basert på den metafysiske antakelsen at Per ikke kan være to steder samtidig. Da er vi tilbake til mulighetsrom, og at vi denne gangen baserer oss på et mulighetsrom avgrenset av vitenskapens metafysiske referanseramme. Men hva om Pers alibi, ikke er hundre prosent vanntett? Kona kan lyve. Og transaksjonene gjort på Pers datamaskin kan være gjort av Kona, på tross at hun hverken kan passord, eller har kompetanse på dette. Men det kan ikke utelukkes at hun har gjort dette likevel. Kan Pers alibi forkastes på en slik argumentasjon? Nå skal jeg være forsiktig med å karikere alle jurister på dette. Selvsagt ville en god advokat kunne påpeke at denne muligheten, at kona lyver kombinert med transaksjonene på Pers datamaskin er høyst usannsynlig og hypotetisk. Det jeg har kommet i tvil på er om at de logiske implikasjonene av en slik problemstilling er forstått.
Da handler det om at sannsynligheten for at Per har begått ranet ikke kan være større enn sannsynligheten for de argumentene som nøytraliserer alibiet. Dersom Per blir dømt på basis at «det ikke kan utelukkes» at Kona lyver og har brukt Pers datamaskin, så bør dommeren være oppmerksom på følgende logiske sammenheng: Argumentet som nøytraliserer alibiet, er en betingelse for at Per kan ha begått ranet.
Dersom vi estimerer sannsynligheten for at kona har brukt Pers datamaskin, som f.eks. mindre enn 50%, så kan ikke sannsynligheten for at Per har begått ranet, være mer enn dette anslaget. Med andre ord en svært rimelig tvil. Så selv om vi f.eks. har vitner som hevder å gjenkjenne Per fra ranet, og som oppfattes troverdige, og oppgir seg selv som «hundre prosent sikker», så blir regnestykket likevel 100%*50%=50%. Og, selvsagt med kjennskap til vitnepsykologi så vet vi at «hundre prosent sikkert» i realiteten er langt under dette.
Nå skal jeg forsøke meg på en teknikk som baserer seg på følgende resonnement. Når vi først har undersøkt mulighetsrommet for alternative hypoteser, så står vi igjen med et sett med hypoteser som potensielt kan være sanne. I dette tilfellet står vi med to hypoteser: Enten har Per begått ranet, eller ikke. Logikken er enkel. Summen av sannsynligheten for alle hypoteser innenfor mulighetsrommet må være 100%. Det betyr at hypotesene kan settes opp mot hverandre i et nullsumspill.

Så la oss si at jeg, etter en del analyser kommer opp med et anslag for at Per begikk ranet, på 32% og for at Per ikke begikk ranet på 36%. Da blir jo ikke summen av disse lik 100%. Det handler om at estimatene er gjort uavhengig av hverandre. Så når jeg skal sette estimatene opp mot hverandre, så kan jeg se at det er en sannsynlighetsovervekt for at Per begikk ranet. I sivile rettsprosesser opererer man med dette nivået.

Rent matematisk kan vi fikse dette ved å beregne forholdet mellom dem. Det gjøres enkelt ved å gange opp hver av estimatene med en faktor K, hvor K=100/(summen av anslagene). I dette tilfellet blir K=100/(32+36)≈1,47%.  Da får jeg følgende anslag:

·       Sannsynligheten for at Per har begått ranet≈32*1,47≈47%

·       Sannsynligheten for at han ikke har begått ranet ≈ 53%.

Tryllekunsten med en slik estimering er altså at vi tror at vi hele mulighetsrommet dekkes av våre hypoteser. Da må nødvendigvis den riktige hypotesen eksistere blant de anslagene vi har. Så hvis hvert av anslagene er usannsynlige, så kan dette skaleres og bli ganske sannsynlig fordi vi ikke har andre muligheter.
På denne måten kan resonnementet over svekkes. Dersom vi tenker juss med norske forhold så har vi altså det med sannsynlighetsovervekt i sivile rettssaker, mens i straffesaker heter det «uten rimelig tvil». I dette tilfellet ville ingen deler kunne ført til dom mot Per.

Poenget her er uansett at man kan komme veldig skjevt og urettferdig ut ved ren intuisjon her. Man tryller bort alibiet med en type «kan ikke utelukkes» argument. Her har jeg et eksempel fra Baneheia-saken hvor jeg mener at akkurat det har skjedd.

 

Magihypoteser

Kan også kalles for magiforklaringer, som jeg også har skrevet om her.
Se også her om hva som kreves av en god forklaring.

En magihypotese kan defineres som en type hypotese som er enkel, overflatisk, fungerer veldig bredt, har høy forklaringskraft og som ikke kan verifiseres.

Magiforklaringer fungerer ofte som en nysgjerrighetens lynavleder og er derfor hemmende for kognitiv aktivitet. Noen har kalt det for intellektuell latskap. Og det er ganske treffende, gitt denne forklaringen på latskap. Det koster energi å bruke fornuften. Magiforklaringer fungerer da som en strategi, for å få vårt sinn til å falle til ro.

Det er altså fullt mulig å oppkonstruere falske forklaringsmodeller med som virker svært overbevisende, uten at det egentlig forklarer noe som helst. I gamle dager opererte jeg med begreper av type lukkede forklaringsmodeller og lukkede eksistensialmodeller. Begge deler har som regel en eller flere magihypoteser i bunnen.

Eksempler på magihypoteser:

·       Gud

·       Harry Potters tryllestav

·       Hekseri og trolldom

·       Seksuelle overgrep

·       Satan

·       Mektige konspirasjoner

·       Julenissen

·       Transcendens

·       Det naturlige utvalg

·       Markedsøkonomi

Men er det ikke slik at om man en dag skulle finne frem til en reell mekanisme, som faktisk forklarer absolutt, alt, vil ikke den kunne rammes av definisjonen på magihypotese? Vi kan nok tenke det som mulig. Men dette handler jo ikke bare om forklaringskraft. Den må også være enkel og den kan ikke være verifiserbar. Til å begynne med satte jeg strengteori, på listen over. Men jeg tok den raskt bort fordi den ikke er enkel. Det krever veldig mye å forstå strengteori. Det gjør at den ikke faller inn under kategorien magihypotese. I prinsippet kan den vel også være verifiserbar. Men pr nå kan man ikke verifisere den. Derfor fyller den kriteriet om manglende verifiserbarhet.

Så er det jo selvsagt ikke alt på denne listen som passer like bra. La oss ta den punkt for punkt:

Gud

Gudehypotesen fyller alle kriteriene.  Gudehypotesen er enkel. Den kan forklare alt. Forklaringen virker sterkt overbevisende.  Og den er ikke verifiserbar. Se gjerne denne videoen som på en god måte belyser dette.

Gudehypotesens kraftigste påstand er Guds allmakt. Men hypotesen er velutviklet og etter hvert har den blitt veldig sofistikert. Her er det vesentlig at gudehypotesen alltid baserer seg på religiøse tradisjoner, ofte med hellige tekster som går svært langt tilbake i tid. Dette fungerer ikke bare som autoritet, men skaper også bindinger. For eksempel at Gud er kjærlig og rettferdig.  En ide om at Gud er kjærlig og rettferdig skaper det ondes problem, som utgjør risiko for motsigelse i systemet. Vi har også en rekke ideer om fortapelse, og dette forsterker de indre spenningene i hypotesen. Men alt dette avhenger jo av hvilke kulturelle tradisjoner som har hatt innflytelse på dette.

Poenget er at uansett, når gamle tradisjoner trekkes inn, så kompliseres og nyanseres hypotesen. Vi får teologi, og i intellektuelle kretser blir dette til veldig komplekse  tankesystemer. Da får vi hjelpehypoteser som omhandler det ondes eksistens, for eksempel Satan og vi får «fri vilje» som nødvendig hjelpehypotese. Og når spenningene ikke holder helt i mål, så har vi alltids begreper som transcendens å ty til, altså en avart av mystisisme. Og her må vi jo også nevne at av allmakten, så følger jo allvitenheten. I forhold til allvitenheten vil jo vi mennesker skape en grell kontrast, som uvitende og med forestillinger fulle av feil. Det å stille spørsmål, ved dette blir da uttrykk for manglende ydmykhet, eller forståelse for hvor dårlig det står til med oss mennesker, i vår evne til å fatte slike ting. Tradisjonen forsterkes jo ofte av ideer om blasfemi. Ikke bare er det manglende innsikt vi utrykker, men vi er da også uforskammet, og fortjener straff.

På den måten utvikles systemet med lag på lag av forsvarsmekanismer, som gjør hypotesen til en uangripelig festning, i noen kretser.

Harry Potters Tryllestav

Denne kan man jo modifisere og dikte litt på. Man kan utvikle et narrativ for hvordan den først skapte seg selv, og deretter tryllet frem alskens verdener, inklusive vår verden og alt som i den er. Med andre ord, en forkledt gudehypotese, men gitt en annen valør slik at man lettere skal kunne oppdage tankefeilen.

 

Hekseri og trolldom

Da er vi over på hypoteser som i større grad vektlegger eksistensen av magi. Jeg har skrevet om magitenkning her. Poenget er at vi her snakker om forestillinger fremstår å tilby forklaringer, uten at det er en forklaring. Det er en over-panseret forklaring, som stilner spekulasjoner om hvordan noe egentlig fungerer. Magitenkningen er jo ingrediens i alle hypoteser som nevnes i denne listen.  Da snakker jeg altså om en naturlig tendens vi har, til å tenke overflatisk, på overordnet nivå, og på den måten skyve kompleksiteten og vanskelighetene langt i bakgrunnen. Ofte kan dette bli så bakenforliggende at vi blir blinde for det. Det er å bemerke at vår evne til å gjøre slike mentale operasjoner, er nødvendig for å kunne tenke systematisk på mange nivåer. Så vi har denne evnen i oss. Magitenkning blir dette når vi stopper der og blir blinde for denne muligheten og utvikler forsvarsstrategier mot å gå inn i det med nærmere analyse.

Ideer om trolldom og magi, finner vi igjen i omtrent alt av religioner over hele verden. Forklaringskraften er ubegrenset, og ingenting kan verifiseres. Så finnes jo dette i mange varianter, preget av religiøse myter og dogmer. Og det blir også ingredienser i det sosiale spill.

Jeg nevner hekseri her fordi dette ble en så sterk del av den kristne religion, i middelalderen. Ikke bare kunne det forklare sykdom og ulykker, men det gav altså full åpning for å kunne legge skylden på enkeltmennesker og grupper, som driver med dette. Innenfor den kristne religionen blir da myter om Satan og hans engler, som bakenforliggende overnaturlige medspillere en vesentlig del av dette. Dette blir da til sosial valuta, som kan utnyttes i det sosiale spill, for eksempel dersom man er lei av kona si.  Vi får sosiale utrenskningsprosesser, formalisert av kirke og stat. Og alt er preget av mekanismer jeg beskriver i det moralsk indignerte mennesket.

Poenget her er at dette muliggjøres, nettopp av de kraftige egenskaper som magihypotesen her.

 

Seksuelle overgrep

Nå går vi over på fenomener som i seg selv eksisterer uten ved hjelp av religiøse overtoner eller med magi som ingrediens. Men jeg skiller mellom magi, som metafysisk forestilling, og magitenkning som en slags overflatisk intellektuell latskap. Seksuelle overgrep har jeg skrevet om her. Det er et reelt eksiterende fenomen, og dens skadevirkninger er veldokumentert. Problemet her handler grunnleggende om psykologien, og realitetsforankringen her er mye svakere enn i naturvitenskapene. Poenget er at kobling av psykologiske utfordringer, mot årsaksforhold er løs og ofte svært mangfoldig. For eksempel har vi neppe sett enden på listen av hva som kan forårsake, angst, depresjon, uro eller sosial mistilpasning osv. Det vi snakker om er ofte svært komplekst og vi mangler verktøy for å komme til buns i hendelsesforløp. Dette åpner for spekulasjoner som det måtte passe.

Det dette kan lede til er altså fikseringer. Mennesket er på søken etter enkle forklaringer. Jeg har forstått det slik at Freud, hadde denne tendensen til å anse seksuelle overgrep som forklaring på alle psykiske problemer. Uansett tradisjon, så er dette en retning innenfor psykologien som har stort gjennomslag den dag i dag. Listen over symptomer som kan forklares med seksuelle overgrep er svært lang, og kan kobles stort sett til alt. Så når vi har et barn med problemer, og de riktige miljøene påtreffes, så er seksuelle overgrep på bordet med en gang. Spørsmålet er bare hvem som er synderen. Og selvsagt gir dette full åpning for sosialt spill, og sosiale utrenskningsprosesser.  Dermed er kjente mekanismer i gang, og de sosiale ulykkene produseres på løpende bånd. En av de beste eksemplene på dette er Thomas Quick saken, som beskrevet i denne videoen.  Det er flere som har sett sammenhenger mellom hekseprosesser og overgrepssaker, særlig de som var under samfunnspanikkene som bølget fra 80-tallet og utover mot 2000-tallet. Det har jeg skrevet litt om her. Sammenhengen er jo at det er de samme sosiale mekanismene som utløses i begge tilfellene.

Seksuelle overgrep inngår i en kategori av det jeg vil kalle for sekulære magi-forklaringer.  Andre på listen er naturlig utvalg, markedsmekanismer og egne varianter av transcendens. Sannsynligvis kunne vi hatt med teknologioptimisme også inn i dette.  Men på denne listen passer det ikke inn, fordi det her mer å gjøre med forventning om fremtiden, enn som forklaring på ting som har skjedd.

 

 

Satan

Satan er en viktig ingrediens, både i gudehypotesen og i hypoteser som omhandler trolldom og hekseri.  Satan har mange trekk av en mytologisk gudeskikkelse. Han er mektig, og forførende. Ofte forsterkes dette av en «ondskapens åndehær i himmel-rommet», altså en stor hær av mektige falne engler, ofte kalt «demoner».  Det som rendyrkes er ondskapen. Dette er ingredienser som går igjen i konspirasjonsteorier. Det kommer vi tilbake til.  Poenget her er at det er kombinasjonen av stor makt, bedrag og ondskap som skaper forklaringskraften til den store kategorien av hendelser som omhandler ulykker, sykdom elendighet og ondskap i verden.

Det vi skal være obs på er at mennesker anses som medium i dette. Altså når heksene laget uvær slik at fiskerne omkom på havet, så fikk de kraften fra Satan og hans demoner.  På den måten får hekseforestillingene et ekstra metafysisk lag som ligger bak og forklarer hvordan mennesker blir delaktige og skyldige i mange ulykker som skjer.

En refleksjon her, er jo at menneskets egen hjerne, har innebygget aggresjon. Jeg opererer med begreper som «aggressivt begjær». Poenget er at det egentlige «miraklet» her, som vitenskapen har avdekket, er den menneskelige hjerne, utformet av evolusjonsmekanismene. Den forklaringen jeg nevnte her, vil også kunne kritiseres. Det kommer jeg tilbake til. Men tilbake til poenget, som er at slike magi-forklaringer får fokuset bort fra menneskets selv, og menneskets natur, og det faktum at dette er noe vi alle har i oss. Hjernens aggressive mekanismer utløses, som følge av at satan-hypotesen. Og dette gir åpning for å anklage, andre som det måtte passe. Jeg bruker ordet «demonisering», som jo har klare referanser til dette.

Selvsagt kan Satan sende tanker til oss, onde tanker. Denne forestillingen kan kanskje ha opphav i mennesker som rammes av Schizofreni. For de opplever følelsen av at «andre plager dem med å sende tanker».  Fra gammelt av, var det Satan og demoner som stod bak. I våre dager kan det være CIA, eller andre institusjoner som inngår i konspirasjonsteorier. Likheten er slående. Men det vi glipper på, er jo studiet av hjernens kreativitet og tenkeevne.

Satan-hypotesen er kjent som en eldgammel forklaring på psykiske lidelser.  Og ofte pålegges den syke skylden for sin sykdom. Han har gitt etter for fristelser og inngått i forbund med Satan og hans demoner. Da er vi jo igjen tilbake til sosiale utrenskningsmekanismer. Vi har gode forklaringer på all elendigheten, vi har noen å skylde på, og det sosiale spill er i full gang med å produsere enda flere ulykker.

 

Konspirasjonsteorier

Konspirasjonsteorier er egentlig en modernisering av Satan-hypotesen. Jeg har nevnt parallellene: mektige krefter, bedrageri og ondskap. Og det forklarer all elendigheten, både det som rammer oss personlig, og det som rammer menneskeheten. Dette er aktørisme. Tilfeldigheter eksiterer ikke. Noen står bak og trekker i trådene. Dette er enkle forklaringer. De står som regel i et nettverk av andre konspirasjonsteorier, som fungerer som fiktiv evidens. Men selvsagt er det umulig å verifisere dette. Jeg har tidligere skrevet om konspirasjonsteorier her.

 

Julenissen

For mange år siden laget jeg julenisseteorien. Se her.  Denne benytter seg av magi-strategien og er dermed i klasse med Harry-Potters tryllestav.  Hele poenget med den var å vise hvordan en såkalt lukket eksistensial-modell fungerer, og hvorfor forklaringskraften ikke beviser forklaringen. Dette viser man ved å etablere mot-forklaringer. Strategien er jo enkel at jeg gjør julenissen allmektig. Så kan man jo spinne en masse fantasier rundt dette, og får det passe nyansert. Dette eksemplifiserer hvordan en forklaring, som åpenbart er feil, kan dekke alt.

Vi har jo i noen generasjoner nå hatt tradisjoner, som også innebære at vi forførte barn til å tro på julenissen. Og barn er som regel veldig mottakelige for dette. Så blir nissen forklaringen på gaver, og kanskje til en løs assosiasjon mellom barnets fantasiverden og erfaringsverden.  Jeg kan faktisk huske en viss skurring, i tanken om at jeg jo fikk pakkene av nissen, samtidig som jeg måtte takke andre for gaven. Så det er jo en mytologisk erfaring som er temmelig sårbar for sammenbrudd.

De siste årene har man reflektert over om det er så lurt å operere på denne måte. Barn kan jo oppleve det som belastende å oppdage at julenissen egentlig er oppdiktet. Kanskje kan vi lære av dette, hvor lett barn knytter seg til myter. Og viser at det kan oppleves belastende for noen å gi slipp. Jeg tenker at dette ikke er noe som blir bedre med årene. Her har jeg reflektert litt over angsten for å ta feil. Det har nok en sammenheng, ikke bare angst for å ta feil, men også rett og slett en personlig tilknytning til mytene. Det kan kanskje ha sammenheng med det jeg kaller for alliansesynkronisering, beskrevet her. Mytene fingerer som identitetsmarkører. Poenget er at vi har en rekke mekanismer i oss, som gir impulser til å ville fastholde vår tro, på hva enn det skulle være.

 

 

Transcendens

Jeg har skrevet om transcendens i forbindelse med gudstro her. Men jeg tenker at vi også har en sekulær variant av dette. Det handler om såkalt argumentasjon fra uvitenhet. Siden vi ikke kan vite, så kan vi heller ikke motbevise. Det fungerer ofte som et argument for, selv om det egentlig er en tankefeil. Det har jeg skrevet om her. Det som er paradokset, er jo at uvitenhet i seg selv kan utvide det mentale mulighetsrommet. Alt kan bli mulig. Jo mindre vi vet, desto mer er mulig. Dette gjør jo egentlig kunnskap, irriterende begrensende for vår fantasi. Og tenk om den kunnskapen egentlig er feil. Da stenger jo kunnskapen i seg selv, for muligheter vi kunne ha hatt. Så har vi jo dette med autoritet, og majoritet. «Vi vet mer enn deg». Med andre ord fungerer dette som en oppfordring til å la være å tenke kritisk. Og det er jo nettopp da vi blir sårbare for å kunne bli forført.

Motstykket til dette er, vitenskapslojalitet, å endre vår mentalitet til å tenke i sannsynligheter i stedet for binære (sant eller ikke sant). Alt dette handler jo nettopp om dette: å tenke kritisk.

Enhver forklaring som er uforståelig eller forutsetter det uforståelige, er ikke en forklaring.

 

Det naturlige utvalg

Det naturlige utvalg er grunnforklaringen på hvordan biologisk evolusjon skjer. Dette har jeg beskrevet her. Dette godt innenfor vitenskapens rammer, bunnsolid og bekreftet. Men, som jeg påpeker så har fenomenet en svært høy forklaringskraft. Og det å verifisere alle hypoteser som spinner ut av dette er en utfordring. Og mye kan jo ikke verifiseres, som følge av at spekulasjonen omhandler en svunnen tid.

Dette er en kritikk som i stor grad rammer meg selv. Jeg baserer i stor grad min forståelse av mennesket på denne basisen. Teknikken er forholdsvis enkel. Vi har et fenomen, av type menneskelig atferd. Er dette gjennomgående og tverrkulturelt, så har vi grunn til å mistenke biologiske komponenter. Oppgaven blir da å finne en type forklaringer som skaper seleksjonstrykk i retning av det i ser. Alt dette tenker jeg er innenfor. Men vi kan jo ikke stoppe der. Den videre prosessen er jo å finne alternative hypoteser, og presse forutsetningen om involvert biologi, så langt det går. Verifisering kan gjøres via snedig oppsatte eksperimenter, hjerneforskning og genetisk forskning. Poenget er at slike hypoteser, i prinsippet er verifiserbare. Men det er vanskelig og krever mye ressurser. Forklaringskraften i dette er i midlertid så høy at det sjelden er vanskelig å komme opp med flere konkurrerende hypoteser.  Men som sagt, så krever verifiseringen mye, og hos slike som meg, så uteblir den av forståelige grunner. Dermed har jeg da også lagt for dagen, hva jeg mener er de svakeste sidene ved egen tenkning.

 

 

Markedsmekanismer

Markedsmekanismer har jeg beskrevet her. Noen av dem er svært komplekse. Samtidig er det gode empiriske data til å hevde f.eks. at pris/etterspørsel-mekanismene fungerer. Faktisk tror jeg at slike forklaringsmodeller til tider har vært så vellykket at man fristes tilså magi-tenke om dette, og tro at bare vi innfører markedsmekanismer så løser alle problemer i samfunnet seg.

 

Retorisk asymmetri

Les gjerne denne refleksjon om sortering mellom signalspråk og symbolspråk. Et viktig poeng her er å oppdage at en påstand ofte kan komprimeres ned til en setning, mens en forklaring for kan kreve flere bøker. Dette er en vesentlig årsak til at populister, religiøse og Influensere omtrent alltid vinner over analytikere.
Kunnskap er krevende.  Den er ofte vid og har lag på lag av dybde, som beskrevet her. Kortversjonen er at nesten alle temaer eksisterer i lag på lag i dybde, med koblinger til andre temaer ofte som bakenforliggende stumme forutsetninger, som igjen er store lagdelte moduler.
Som regel er dette så omfattende at det sjelden er plass til brøkdelen av det i dagliglivets enkle utvekslinger.
Et alternativ er jo evnen til å koke alt sammen ned til noen enkle setninger. Men det er en kunst, og som regel blir dette så overflatisk at det kan utfordres fra alle kanter. Og om man skulle prøve seg på noe dypere, hvor kan man begynne? Begynner man mer dypereliggende grunnstener, så handler dette alltid som regel om filosofi, blir «høytflyvende» og man kan mistenkes, enten for dialogjamming, eller for å snakke seg bort.
Ofte indikerer enkle populistiske påstander manglende innsikt. Men det å meddele den innsikten, vil ofte kreve foredrag, henvisning til bøker eller annet media, som kunne sporet vedkommende inn på dette.
Dette forholdet at forklaring krever mye større plass og innsats enn påstanden, åpner for en svært kraftig retorisk strategi. For her er det bare å påstå, gi analytikeren et par setninger, som man så angriper og konstaterer at analytikeren ikke kan svare på utfordringen. Det ligger selvsagt mer enn retorisk strategi i dette. For argumentasjon krever mye mer enn bare utveksling av argumentene i seg selv (logos). For å kunne påstå med kraft, kreves det mye mer etos og patos. Med andre ord høy sosial appell, noe som igjen skaper asymmetrisk gjennomslag i utgangspunktet. Det er altså ikke bare opp til enhver å bare påstå ting. For å kunne gjøre det, må man i utgangspunktet ha sosialt overtak. Retorisk asymmetri handler dermed også om synlighet og fungerer derfor også som arena-kontroll.
Denne asymmetrien kan derfor fungere som en delforklaring på at populisme sprer seg så lett og ofte får så stort gjennomslag. Vaksinen er som alltid: Kunnskap, innsikt og refleksjon, og ikke minst at man kjenner til slike mekanismer. Men det krever intellektuell investering. Bli ikke en del av massebevegelser basert på tøv.