Når biologene studerer dyreatferd, forklarer de den gjerne i termer hentet fra evolusjon og naturlig utvalg. De er opptatt av biologisk resultat av den atferden som observeres. På Svalbard har man observert at hunnbjørner som regel parrer seg med alle hannbjørner som er i området. Man har også observert at hannbjørner, lar være å angripe hunnbjørner som den har paret seg med. Dette gjelder selvsagt også bjørnungene hennes. Det hører til bakteppet at isbjørner kan finne på å angripe og spise hverandre. Det er forholdsvis enkelt å se disse to observasjonene i sammenheng og skape en hypotese som forklarer dette på en systematisk måte. Hunnbjørnens strategi er lønnsom fordi det gir bedre muligheter for hennes egen overlevelse og at ungene kan vokse opp. Det er også nærliggende å forstå at hannbjørner også øker egen reproduksjonsevne ved å «beskytte» avkommet på denne måten. Som utenforstående til det hele vil de fleste av oss heller ikke ha store problemer med å akseptere dette som en rimelig bakenforliggende systemmessig forklaring på det som er observert.  Men, når dette populariseres og forklares for oss lekfolk kan vi fort komme til å gjøre den kortslutningen å tro at bjørnene faktisk tenker slik. For eksempel kan vi forestille oss hunn-bjørnen si til seg selv: «Nå er det viktig at jeg parrer meg med alle hannbjørner i området slik at de ikke angriper meg og mine, og på den måten skal jeg spre mine egne gener bedre». Når jeg setter det slik på spissen så er vel de fleste enig med meg i at dette er absurd. Bjørner har ikke språk. De har absolutt ingen ideer om spredning av gener og arv. Vi sier ofte at de handler instinktivt. Men hva er nå egentlig det å handle instinktivt? Hvordan opplevelse har egentlig bjørnen av det hele? Om vi sammenligner bjørnehjernen med menneskehjernen så vil vi finne mange likhetstrekk. Det mest slående er at vi begge har den såkalte «krypdyrhjernen» fullt intakt. Og vi har begge det såkalte limbiske system. Det er her vi finner hjernesentrene som kontrollerer mer grunnleggende følelser av type lyst, frykt og aggresjon. Det er derfor nærliggende å anta at det kan være store likheter i måten disse hjernesentrene manifesterer seg for oss i vårt sinn. Så, om vi anskueliggjør dette med utgangspunkt i egen opplevelse, så kan kanskje si at bjørner spiser fordi de er sultne, angriper fordi de er sinte (eller sultne), parer fordi de er kåte, flykter fordi de er redde. Det er dette jeg kaller for biososial modus. Individet drives  i stor grad  av emosjoner.  Det handler ikke om bevisste uttenkte strategier. Profilen på emosjonene er over utallige generasjoner optimalisert, med basis i biologisk kompetanse. Dette driver bjørnene til en atferd som har statistisk best mulighet til å resultere i gevinst.

Det ligger i kortene at dette ikke bare gjelder isbjørner. Dette handler om svært mange dyrearter. Hadde det kommet utenomjordiske forskere fra den ytre delen av galaksen og studert mennesker ville de sannsynligvis ha observert og tolket oss på samme måte som biologer tolker dyr. De har ingen problemer med dette fordi de ikke selv opplever det å være menneske. Problemet oppstår umiddelbart i det øyeblikk vi, som mennesker, begynner å betrakte oss selv på samme måte. For nettopp her har vi tilgang til to informasjonskilder. Vi kan observere og tolke hvordan vi oppfører oss, men vi har også den indre mentale opplevelse av det å være menneske. Dette gir fort komplikasjoner. Her er det er vesentlig å forstå at det er forskjell på den mentale opplevelsen av våre tilbøyeligheter eller følelser og det biologiske resultatet av dem.  Her er det fort gjort å kortslutte at når biologen forklarer isbjørnens sjalusi som en tilpasning som sikrer at den investerer i eget avkom i stedet for en annens, så er det ikke slik at isbjørnen tenker dette, eller har noe kognitivt forhold til det.  Isbjørnen er sint og sjalu, derfor blir den voldelig og sloss med andre hanner. På samme måte, når vi spiser, er det fordi vi er sultne og har lyst på mat. Vi tenker ikke alltid at nå må vi få i oss mat slik at kroppen kan få nødvendig næring og energi. De færreste dyrearter skjønner noe av sammenhengen mellom parring og avkom. De parrer seg drevet av lyst.  Men det biologiske resultatet av dette er avkom og til syvende og sist spredning av egne gener.

 Jeg har da den vesentlige grunnoppfatningen at det samme er tilfelle med oss mennesker. Men vi mennesker er utstyrt med kognitive ressurser som gjør det mulig for oss å forstå sammenhengen mellom vår atferd og det biologiske resultat av dem. Dette gjør det mulig for oss å utvide innsikten i den menneskelige natur inn mot biologiske mekanismer. Dette er ikke forhold som vi har intuitiv innsikt i. Det må observasjon, analyse og forskning til for å se at det faktisk forholder seg slik. Da er det vesentlig at vi ikke lar oss forblinde den andre veien i det jeg kaller for den pietistiske kortslutning: «Vi har sex for å få barn, ergo er all sex utenom dette et uttrykk for vår egen tilfredsstillelse og dermed moralsk forkastelig».

De tilbøyeligheter som finnes i vår natur kan betegnes å være evolusjonære strategier. Og strategiene uttrykker seg i form av tilbøyeligheter som manifesterer seg for vårt sinn i form av følelser, motivasjoner eller drivkrefter i oss. Følelsene utfordrer oss, gir retning til våre handlinger og driver oss til å handle. Vi anspores til å utnytte våre ressurser, enten det er mentale eller fysiske ressurser i den hensikt å tilfredsstille disse følelsene. Sett utenfra, manifesterer dette seg i en atferd som driver frem reproduksjon og spredning av våre gener.

Det er det biologiske resultatet som er gjenstand for den filtrering vi kaller for det naturlige utvalg. Men for mennesket, som jo kanskje den mest sosiale arten på kloden, går veien til det biologiske resultat ofte via et sosialt resultat. Gjennom vår atferd posisjonerer vi oss i en rangorden, som i neste omgang avgjør tilgang til partnere, og dermed også påvirker biologisk resultat. Det innebærer altså at samme refleksjon kan benyttes på sosialt resultat. Det vil si at våre handlinger ikke nødvendigvis alltid er bevisste gjennomtenkte strategier for å oppnå sosiale resultater. Handlingene kan være drevet av impulser, mens det sosiale resultatet kommer som en gevinst eller kostnad som er uforutsett av vår egen bevissthet.
Det er en svært vanlig kortslutning å anse konsekvenser av handlinger som individets intensjon. På det filosofiske plan innså blant annet Immanuel Kant at denne type resonnement ikke holder mål. Det er jo nettopp det faktum at vi mennesker ikke har kontroll på konsekvensene av våre handlinger som fikk Kant til å avvise konsekvensetikken.

Eksempel: Hvordan kan ressurssterke mennesker gå gjennom et helt liv og velge ikke å få barn?

Dette er jo en atferd som ureflektert kan synes å stride midt imot både seksuelt og naturlig utvalg. Beviser ikke dette at mennesket har fri vilje og dermed er i stand til å overstyre den biologiske programmering? Svaret er, nei absolutt ikke.  De valg som leder til beslutningen om ikke å få barn er alle basert på innebygde tilbøyeligheter. For eksempel kan en grunn være at man ønsker å prioritere karriere. Men karriere betyr å klatre på den sosiale rangstige, det betyr å kunne vise seg frem og det betyr status som man kan sole seg i. Alle disse tre er motivert av grunnleggende tilbøyeligheter i det sosiale spill. Det er strategier som igjennom utallige generasjoner har gitt mennesker reproduksjonsmessig suksess. Derfor belønnes denne aktiviteten i hjernen, og i det mentale landskap oppleves det som en tilfredstillelse og gir mening. En annen grunn kan være at man ønsker å vie sitt liv til religion. I dette kan de ligge den samme tilbøyeligheten til å ville fremstå som et godt menneske, det kan også ligge tilbøyeligheten til å ville bære en selvvalgt byrde, noe som igjen henspiller på handikap-prinsippet osv. Det er jo slik med strategier at de ikke alltid fører frem og at de noen gang er mistilpasset. Tilbøyelighetene lever sitt eget liv. Det biologiske resultat avhenger av omstendighetene i hvert enkelt tilfelle. Alt vi vet, er at under de riktige forhold (steinalderen) så har disse, i gjennomsnitt vært biologisk lønnsom.
I slike tilfeller som dette surfer altså individet på en bølge av belønningssystemer i hjernen. Det er belønningssystemer som til syvende og sist er fremelsket fordi de har gitt god avkastning i form av avkom.  Men individet har ikke noe forhold til biologiske resultat. Individet gjør bare det individ alltid har gjort, søker etter den gode belønning og tilfredsstillelse. Men det tenkende mennesket har ikke lengre problem med å sette siste sats ut av spill. Det kan til og med boltre seg med en av de mest belønningsdrivende aktiviteter som finnes, nemlig sex. Man har da prevensjon.