Om forholdet mellom strategi og ressurser
Ofte er det bare fantasien som setter begrensinger på hvor mange forskjellen strategier som er mulig med tanke på å nå et mål. Det rasjonelle mennesket er bevisst mål og på å gjøre en best mulig innsats for å få en god virkelighetsoppfatning på plass. Deretter starter den kreative prosess som skal ende opp i en plan eller en strategi for å nå målet.
Denne refleksjonen handler om å bli bevisst på at en del av denne virkelighetsoppfatningen også handler om et realistisk forhold til individets egne ressurser. Det er særdeles viktig å bli klar over at best mulig strategi varierer svært mye i forhold til disponerte ressurser.
Et enkelt eksempel: Vaskemaskinen ryker.
1) Er du fattig vil strategien være å forsøke å finne feilen, og fikse maskinen selv, eller å vurdere muligheten for å få den reparert. I et slikt tilfelle kan det gå med timer med slit, prøving og feiling og eventuelt sjekking med verksteder.
a. Er du populær og har mange venner, kan du ringe rundt til noen som sikker kan mer enn deg og dermed få mange tips om hva du kan gjøre
b. Er du en ensom faen, må du finne opp kruttet på nytt. Du må sette deg inn i hvordan vaskemaskiner fungerer og lete etter muligheter til å teste ting ut.
i. Har du Internett finnes mange forklaringer og beskrivelser f.eks. på YouTube
ii. Har du ikke råd til Internett, går du ufrivillig inn i rollen som grunnforsker
1. Er du ikke teknologisk anlagt og får det ikke til, må du gå med skitne klær og du stjeler deg noe parfyme for å dekke over det meste
2. Er du litt teknologisk anlagt, kunne du lære deg litt om vaskemaskiner og etterpå sette en annonse i avisen hvor du tilbyr din kunnskap til salgs.
2) Er du velstående, drar du og kjøper ny maskin, samtidig som du inngår avtale om at de henter og kaster den gamle.
Noen ganger tenderer vi til å gjøre den empatiske feilslutning. Om en rik mann så noen bruke masse energi på alternativ 1, så ville han riste oppgitt på hodet og ikke fatte hvorfor den idioten ikke bare kan gå og kjøpe seg en ny maskin og bruke innsatsen på noe «mer fornuftig». Det de fleste av oss glemmer når vi skal sette oss inn i en annens situasjon, er at vi må ta med den andres ressurssituasjon inn i denne ligningen. Om vi ikke gjør det, vil vi ikke forstå. Vil bli arrogante og mene at «den dumme» fortjener sin elendighet.
Vi skal også være klar over at forholdet strategi ressurser kan gjelde på mange nivåer. Kanskje er det slik at ubevisste prosesser i oss tidlig oppfatter individets omgivelser, i forhold til sosiale evner og i forhold til det sosiale klima. Kanskje styrer dette epigenetiske mekanismer som slår av og på gener for atferd og disponeringer i hjernen. Slik at f.eks. et fiendtlig miljø vil skjerpe våre fiendtlige og kritiske holdninger til andre.
Vi, i Norge, er jo stolte av å ha fått til et samfunn som fungerer bra. Så tror vi at andre land som ikke får det fullt så bra til, at dette handler om at de ikke har gjort som oss. Så prøver vi oss med hjelp og bistand hvor vår måte å løse ting på blir en betingelse for å yte hjelp. Ofte blir dette fullstendig feil fordi strategier ikke er direkte overførbart på den måten.
Jeg har også noen ganger observert det som kanskje kan kalles for «lillebrorkomplekset» innenfor bedrifter. Små bedrifter vil så gjerne kopiere de stores måte å gjøre ting på. Ofte blir dette fullstendig feil. Om en elefant eller en kanin blir angrepet av et rovdyr så er størrelsen helt avgjørende for vellykket strategi. En kanin kan hoppe og sprette og forsvinne inn i hull, gjemme seg osv. En elefant kan bare være stor og true angriperen i kraft av sin egen tyngde og styrke. På samme måte vil små bedrifter tjene mest på å høy opprettholdelse av fleksibilitet og innovasjon. De kan lett snu seg og tilpasse seg stadig skiftende endringer. Store mastodonter er ikke i nærheten av å kunne gjøre det samme. Får vi arrogante sjefer i den små bedriften som innfører like rigide systemer som de store, så går bedriften fort på trynet.
La oss tenke oss en skala fra knapphet til overflod. Da har vi altså en skala som starter med total mangel og ender med en overflod så langt øye kan se. Det vi skal se på er hvordan lønnsom strategi endrer seg når vi beveger oss på en slik skala. Jeg kjenner ikke til forskning på området, men jeg tenker det er forholdsvis enkelt å resonnere seg frem til. Den subjektivistiske definisjonen på fattigdom er gitt her. Det er et utvidet fattigdomsbegrep som omfatter individets fysiske, mentale, sosiale og økonomiske kapital. Det å være fattig handler om signifikant knapphet på ett eller flere av disse områdene. Det som er poenget her, er at den optimale strategien for å handtere disse utfordringene vil endre seg dramatisk avhengig om det er overflod eller knapphet.
Jeg hevder da følgende:
1) Overflod: Ved overflod er den beste strategien å være kritisk. Være kresen og ta seg god tid til å gjøre sine valg. Man bevisstgjør seg egne krav og betingelser. Man identifiserer absolutter og hva man kan kompromisse på. Så anvender man den tid og de ressurser som er nødvendig for å finne alternativer som oppfattes akseptable. Man setter seg inn i alternativene, og i hvilken grad de er i stand til å møte kravene. Den beste måten å gjøre dette systematisk på går via rasjonalitet og beslutningsteori. Betingelsene handler ikke bare om «produktet». Vi kan godt også tenke oss betingelser basert på, estetikk, mote, identitet, normer, eller etiske vurderinger.
2) Knapphet: Da er den beste strategien å være opportunistisk,
senkede ambisjoner og sikte etter «bra nok». Det å senke ambisjonene og å være
mindre kresen øker sannsynligheten for å finne løsninger som det kan gå an å
leve med. Det er ikke gitt at knapphet alltid følges av realitetsorientering
av ambisjonsnivå. Dette handler i høy grad, både om mental-
og sosial
kapital.
Opportunismen handler om å være på leting etter åpninger i mulighetsrommet, og
ha midler til å handle
når muligheten byr seg. Dette innebærer også raske
beslutninger, som igjen innebærer at langt mindre innsats
investeres i vurdering av alternativene. Med andre ord høyere risikovilje.
Den som intet våger, intet vinner. Er man for nølende, så glipper man på
muligheten. Dette skaper en avveining mellom risiko for tap av mulighet og
risiko for å gjøre alvorlige feilvurderinger. Risikoen for feilvurdering
avhenger igjen av kunnskaps/kompetansenivå og mentale ressurser. Risikoviljen
vil avhenge av tro på egen vurderingsevne. Manglende tro på egen vurderingsevne
kan føre til handlingslammelse. Følgelig kan mekanismer som overvurderer troen
på egen vurderingsevne, noen ganger være biologisk lønnsom. Her ser vi en
kjønnsforskjell. Og den skal vi komme tilbake til.
Men uansett, som jeg viser her, så er sannsynligheten høy for at, i en tilstand
av knapphet, så vil ingen alternativer fylle normalitetskulturens standarder,
hverken for risiko, standarder, eller normer. Noe av det dilemmaet har jeg
tegnet et bilde på her.
Poenget er at mulighetsrommet
ikke bare avgrenses av økonomi, eller logisk eller fysisk mulighetsrom, men
også av normer, gjerne kombinert med intoleranse,
risiko å bli misbrukt som sosial
valuta, eller i verste fall sosial
utrenskning.
Dersom det er noe i denne hypotesen om hvordan forholdet knapphet/overflod former strategier og dermed også handlingsmønster, så kan dette ha store konsekvenser for hvordan vi ser og forstår oss selv og andre mennesker. Det er ingenting i veien for at en slik hypotese kan undersøkes, både ved statistiske målinger, men også eksperimentelt og via simuleringer. Så dette er en falsifiserbar hypotese.
Jeg har allerede antydet at dette kan skape seleksjonstrykk og dermed også være formet som tilbøyeligheter i den menneskelige natur. Dersom det er tilfellet er det nærliggende å tenke at det kan ha påvirket kjønnene forskjellig. Dette på bakgrunn av at kjønnenes reproduktive utfordringer er naturlig forskjellig. Refleksjoner om koblinger mellom gener og atferd finner du her og her og her. Dersom alt dette holder ender vi opp med en antagelse om at, i alle fall på kjønnsmarkedet, så er det forventet en gjennomsnittsforskjell hvor kvinner er mer kresne, og menn er mer opportunistiske. Så dette er et område hvor en slik teori kunne anvendes.
Men selvsagt også vil dette fungere sosialt og mentalt med utgangspunkt i enkeltmenneskets tilstand og livserfaring kombinert omgivelsenes tilstand og det sosiale klima. Man kan forvente at fattige grupper er mer opportunistiske, tar større risiko, har lavere standarder, bryter flere normer og til slutt ender opp med høyere kriminalitetsstatestikk. Og når vi snakker om grupper, så vil dette også påvirke mentaliteten i kulturen. Disse mekanismene har jeg beskrevet her. Og selvsagt gjelder dette på alle nivå i kulturen, altså i subkulturer og helt ned til familier og relasjoner.
Og her er jo et viktig budskap til det
dømmende mennesket. Det handler om det jeg kaller for den
empatiske feilslutningen. Er man tilvendt et liv preget av knapphet og
fattigdom, så vil man rett og slett ikke forstå det
kresne mennesket, som kommer fra overfloden.
Og motsatt: Er man tilvendt et liv i overflod, så kan man ikke intuitivt forstå
det
utilstrekkelige mennesket. Nøkkelen her er, som alltid kognitiv
mobilisering. Man må anvende fornuft og analyse for å kunne oppleve
forståelse, og dermed også sikre mer respekt
for hverandre.