Hørte en gang på verdt å vite hvor man reflekterte over at språket kan ha begynt med sang (på samme måte som fuglesangen virker i dag). Programlederen var inne på at sangen kan ha utviklet seg fordi hannene lokket på hunnene. Men hun slo det fort bort fordi begge kjønn jo synger. Dette tenker jeg er et feil resonnement.  Ofte tenker vi på de forskjellige kjønnene som to arter. Det er vi jo ikke. Begge kjønn deler alle genene bortsett fra de som ligger på y-kromosomet. 
For å ta det konkrete eksemplet, nemlig at hanner selekteres av hunnene for sin sang. Hvis vi antar at genene som skal til for å gi dette talentet ikke er lokalisert på y-kromosomet, så vil jo egenskapen arves, ikke bare av sønnene, men også av døtrene.  For å gå videre på dette eksemplet så vil sannsynligvis evnen til å bedømme sang kanskje også avhenge av de samme genene. På den måten kan man få en dynamikk som er selvforsterkende i forhold til det å utvikle sang innenfor arten. Så skal det heller ikke så mye til før denne sangen også får andre funksjoner.
Poenget er altså at seleksjon på kjønn, som jo er mest fremtredende for seksuell seleksjon vil endre gener omtrent likt for begge kjønn. Unntaket er mutasjoner på Y-kromosomet. Hvordan kan det så være mulig at fenotypen kan bli så pass forskjellig for de to kjønnene? Det handler sannsynligvis om to forhold, nemlig hormoner og epigenetikk og kanskje også samspillet mellom dem. Epigenetikk er de mekanismer som styrer aktivering og deaktivering av gener. Hormoner er kjemiske signalstoffer som påvirker en rekke funksjoner i kroppen. Det er å anta at egenskaper, fremkommet ved seksuell seleksjon kan utnyttes hos begge kjønn. Men dersom egenskapen er til ulempe for det utvelgende kjønn vil de nevnte mekanismene utvikle en måte å undertrykke egenskapen på.

Men undertrykkelsen er jo ikke alltid komplett. Derfor har f.eks. vi menn også brystvorter. Vi skal merke oss at denne hypotesen åpner for at en rekke kjønnsspesifikke egenskaper, ikke er dikotome, men heller kan bestå av en rekke varianter på et kontinuum som avgrenses av henholdsvis feminine og maskuline ytterpunkter. Vi kan f.eks. ikke definere mann som «menneske med skjegg» fordi noen ganger har kvinner skjegg, og noen menn har ikke skjegg. Denne analysen blir imidlertid mest interessant opp mot mentale egenskaper, altså hjerner. Det finnes ingen fundamentale forskjeller på feminine og maskuline hjerner. Men her finnes en rekke gjennomsnittsforskjeller, på variabler som gjerne fordeler seg som typiske bell-kurver. Dette antyder at feminisering eller maskulinisering av hjernen er svært komplekse prosesser, og handler ofte om gradsforskjeller som følge av hormoner eller andre typer påvirkninger.