|
Filosofibiblioteket Om meg Bokmerker i dette dokumentet |
Om hva et menneske er og hva det har
Denne refleksjonen ble skrevet på begynnelsen av 2000 tallet og henger nøye sammen refleksjonene Det sosiale spill og Maktmekanismer. Disse overlapper. I ettertid har jeg skrevet Menneskeserien, som jo også overlapper en god del. Kanskje er det en del selvmotsigelser også. Dette er refleksjoner utviklet over år, og modifisert etter hvert som jeg har lært mer. Jeg har gått gjennom teksten og her og der linket til andre nyere refleksjoner.
Hva er forskjellen på det jeg er, og det jeg eier? Et slikt spørsmål kan, i første omgang, se banalt enkelt ut. Jeg er Ola Nordmann, og jeg eier en bil. Men hva er det som eier? Jeg eier armene mine, hodet mitt og navnet mitt. Hvor er den som eier hodet mitt? Er det mitt jeg, min bevissthet? Men jeg eier også bevisstheten. Det er jo fullt mulig å miste denne. Denne refleksjonen er skrevet med tanke på å gjøre oss bevisst på at alt et individ er betinges av individets disponible ressurser. Det er faktisk ikke mulig å skille individet ut fra dets ressurser. Refleksjonen er ikke fulldekkende i beskrivelsen av alle typer ressurser. Da hadde den blitt lang og kjedelig.
Et individ kan altså oppfattes å være
summen av det individet eier, inkludert egen kropp, helse, rykte, nasjonalitet,
språk osv. Individets handlekraft
bestemmes av de ressurser individet disponerer. Ut fra den kunnskapen vi har er
det nærliggende å trekke den slutningen at individets handlinger
er hundre prosent betinget av disponible ressurser. Ved hjelp av egne ressurser
kan individet skaffe seg enda flere ressurser. Vi kommer til å oppdage en rekke
selvforsterkende
prosesser, som skaper
store kontraster mellom mennesker, selv om forskjellen i utgangspunktet er
relativt liten. Det er det jeg kaller for loven om kapitalens selvforsterkning,
eller loven om negativ omfordeling, Den kan enkelt uttrykkes slik:
Jo mer man har, desto større er evnen til å skaffe seg enda mer
Dette er en kjent effekt og kalles for pareto-distribusjon, etter den italienske økonomen Vilfredo Pareto. Han fant ut at 20 prosent av befolkningen i Italia disponerte 80% av ressursene. Senere har det vist seg at alt som kan fordeles mellom mennesker har slike fordelingsnøkler, nemlig at et fåtall disponerer mesteparten av ressursene. Den som har spilt Monopol og reflektert litt, vil raskt ha oppdaget noen av mekanismene bak denne type effekt. For Monopol, starter jo opp mer at alle har like mye penger. Men ender opp med at en av spillerne stort sett sitter igjen med alt. Her er det hovedsakelig to mekanismer i spill: Det første er tilfeldighet, representert med terningene og hvilke kort man får. Det andre momentet er disponeringen den enkelte spiller gjør. Da handler det om beslutninger og sosiale evner (til å gjøre en god handel). Både tilfeldigheter og kløkt kan avgjøre spillet. Men uansett vil spillet alltid komme inn i en fase hvor noen få eller en har god råd. Det betyr mulighet til å investere slik at man kan tjene enda mer. Og på et stadium i prosessen er løpet kjørt. Da er det bare et spørsmål om tid.
Det vi kan trekke ut av dette er at vi har tilfeldigheter, men at dette kombineres med rasjonalitet og sosial kompetanse. Dette forsterker forskjeller, og jo mer ressurser man har, desto mer risiko kan man ta, desto mer kan man investere. Poenget er at det meste av de sosiale prosessene vi mennesker er involvert i har slike mekanismer innebygget i seg. Dette gjelder fra vugge til grav. Det er ikke slik som i monopol at alle mennesker starte likt. Vi kommer til denne veden med ulik bagasje. Og alle naturlige sosiale og kulturelle prosesser tenderer til å forsterke dette.
Menneskets disponible ressurser kan inndeles i fire hovedkategorier:
1. De fysiske ressurser (kroppen, helse, genetisk arv, styrke, utseende osv.)
2. De mentale ressurser (personlighet, erfaring, kompetanse, intelligens, EQ osv.)
3. De sosiale ressurser (status, allianser, makt, slektskap, bekjentskap, navn, etnisitet, karisma, attraktivitet osv.)
4. Materielle ressurser (økonomi)
Kategoriseringen her kan sikkert gjøres på mange måter. Det er ingen skarpe grenser mellom kategoriene. Egentlig hører de mentale ressursene inn under de fysiske, men det er hensiktsmessig å skille dem ut i en egen kategori. Midt imellom ligger f.eks. egenskapen motorikk. Den er både en mental og en fysisk ressurs. På samme måte er det med utseende. Utseende er jo en del av kroppen, men det er definitivt også en sosial ressurs. Det samme gjelder materielle ressurser. De er på mange måter også sosiale ressurser fordi de påvirker status og makt. Rent generelt kan man si at enkeltressursene påvirker og forsterker eller hemmer hverandre på tvers av kategorigrensene.
Da snakker vi om kroppen dens helse og kvalitet. Kroppens kvalitet avgjøres av hundre prosent av arv og hundre prosent av miljø. Når jeg sier hundre prosent, så er det kun for å markere vår totale avhengighet av både arv og miljø. Begge faktorer er hver for seg avgjørende for vår eksistens og utvikling.
Arven eller genene er et produkt av naturens programmering gjennom millioner av år. Genene er allerede kartlagt, men, i skrivende stund, vet vi fortsatt lite om deres funksjon og samspill. Det vi vet er at det er masse gener individet aldri bruker. For det første har vi dobbelt sett av alle gener (med unntak av de som finnes i det mannlige y-kromosomet), for det andre kan genene slås på og av alt etter behov. Denne mekanismen, at gener kan slås på og av, kan kanskje være med på å forsterke diversiteten også hos mennesker. Kanskje kan det være slik at den sosiale tilpasningen også involverer at gener slås på og av alt etter hvilken plass vedkommende får i det sosiale hierarki. Kanskje kan det også være slik at det fysiske miljøet også trigger forskjellige gener. Uansett vet vi at miljøet har stor betydning for det fysiske individs utvikling. Denne påvirkningen starter allerede i livmoren, hvor fostret kan bli sterkt skadelidende dersom moren ikke får nok næring, eller får i seg stoffer som er skadelig for fostret. Sannsynligvis påvirker også moren fostret med psykiske tilstander, for eksempel stress. Resultatet er uansett at vi kommer til verden med svært så mangfoldig bagasje, hvor alle elementer enkeltvis eller samlet har avgjørende betydning for utvikling, livskvalitet og overlevelse.
Et moderne syn på helse er at den fysiske helsen og den psykiske helsen påvirker hverandre gjensidig. Et menneske med god livskvalitet har bedre helseutsikter enn et ulykkelig menneske. På samme måte er god fysikk med på å motvirke depresjon. Vi aner raskt både positive og negative selvforsterkende effekter her. God helse gir et lykkelig menneske som igjen gir mer god helse. Og motsatt depresjoner svekker immunforsvaret, og gjør oss dermed mer mottakelig for å bli syk. For å komme ut av en ond sirkel kreves det viljestyrke til for eksempel å begynne å trene. Dette er en del av de mentale ressurser.
Forskning antyder at det er tre biologiske faktorer som påvirker vår bedømmelse av utseende. Disse tre er:
1) Symmetri
Det hevdes at symmetri gjenspeiler god gen-kvalitet. Vår hang for det
symmetriske går jo langt utover våre utseender. Men den arketype preferansen
handler sannsynligvis om dette. Og, som jeg skjønner, så er denne preferansen
tverrkulturell, og den begrenser seg ikke bare til vår art.
2) Proporsjonalitet
Dette handler om størrelsesforhold mellom ulike deler av kroppen. Mange forhold
kan tekke ned. For lange bein. For korte bein, stor nese, små tenner osv. Små
barn har en annen proporsjonalitet enn voksne, slik at riktig proporsjonalitet
kan være et tegn på modenhet, og dermed også fruktbarhet. Men dette er kun mine
spekulasjoner. Andre varianter kan rett og slett være normalitet, altså at
store avvik fra det gjennomsnitt man er vant til, kan trekke ned. I så fall kan
dette være kulturpåvirkelig. Jeg kommer tilbake til spekulasjoner rundt
normalitet.
3) Harmonisk kjønnsmarkering
Dette handler om at hankjønn har markerte maskuline trekk, mens hunkjønn har
markerte feminine trekk. Igjen kan dette handle om modenhet, men kanskje også
en måte å senke sannsynligheten for at individet bruker ressurser på eget
kjønn.
Det er åpenbart at vi har forskjellig
smak. Hvordan blir dette til? Jeg har observert meg selv, og har oppdaget egen
tendens til å assosiere fremmede mennesker med noen jeg kjenner fra før. Har
jeg positiv erfaring med den jeg minnes om, er jeg mer positiv til den
fremmede, og motsatt. Jeg vet ikke om dette er generelt. Men, om det er det, så
kan det handle om utslag av slektskapsseleksjon. Sannsynligheten for stabilitet
i et parforhold øker jo mer man ligner på hverandre. Samtidig vil det å få
avkom med søsken medføre innavl. Hypotesen er at vi også har mekanismer som
motvirker dette. Men jeg mener å ha sett forskning som antyder at den optimale balansen
her, er tremenninger. Men uansett, tenker jeg at felles kultur og fjern slekt
kan spille inn. Kanskje er det også slik at kvinner vil falle for menn som
ligner egen far, mens menn faller for kvinner som ligner egen mor. Igjen er jo
dette rene spekulasjoner. Poenget er uansett at dette er subjektivt, med grader
ned mot artssubjektivitet. Totalen blir jo et mangfold til hva vi liker, men
noen felles trekk går altså igjen.
Og pene mennesker blir som regel bedømt som pene ganske tverrkulturelt. Herav
finnes naturlige tilbøyeligheter til forskjellsbehandling, i alle aldre og i
alle kulturer.
Da snakker vi ikke bare selve utseende, men også stemme, bevegelser, ja til og med kroppslukt. Alt dette, i sum, kan få avgjørende innvirkning på hvordan individet oppfattes og behandles av omgivelsene. Det er sammenheng mellom for eksempel lønnsnivå og høyde. Overvektige kvinner har lavere lønnsgjennomsnitt enn sine slankere medsøstre. Selv i rettssystemet viser forskning at mennesker med forskjellig utseende blir forskjellig behandlet. Kanskje kan man trekke denne refleksjonen så langt at det er grunn for å tro at den gjennomsnitts sosiale velvilje enkeltmennesket bli møtt med påvirkes betydelig av utseende eller attraktivitet. Pene mennesker får lettere oppmerksomhet, flere tilbud og kommer unna med mer enn de som ikke er fullt så tiltrekkende. Man tåler at pene mennesker er mer kravstore og man tåler at de får flere fordeler. Og kanskje vil dette forme pene mennesker som, i sin ytterste konsekvens, kan utvikle psykopatiske trekk. Kanskje er det slik at kurven for sosiale fordeler i synker med nedadgående utseende, kanskje eksponentielt. Men den ender ikke i null. Når mennesker blir frastøtende nok tenker jeg at «morsinstinktet» slår inn, slik at det de mangler på attraktivitet, det får de igjen i form av omsorg og sympati.
Men selvsagt kan det være etisk betenkelig å forske og reflektere på slike ting fordi det kan virke stigmatiserende i forhold til de mest pene av oss.
Jeg har hørt antydninger om at kvinner i
vår tid bedømmer 80% av mennene til å ligge under gjennomsnittet. Min hypotese
som forklaring på dette er kanskje uvanlig. Jeg setter dette i sammenheng med
historisk utvikling av meda, som beskrevet her.
Poenget er at media er selekterende på pene mennesker. Det begynte nok lenge
før bilder og film, nemlig med teater. Men med bilder, film, massemedia og til
slutt sosiale media, så overeksponeres vi for pene mennesker. Følgen blir at
alle vi andre, i langt større grad, måles opp mot pene mennesker. Og her faller
vi andre gjennom. Resultatet er at hverdagsmennesket blir grått og kjedelig i
forhold til dette.
Dersom resonnementet er riktig, må vi kunne betegne dette som en kulturell
skade. Dette vil selvsagt drive til eskalerende forfengelighet
og pynting. Sannsynligvis må overdreven vekt på pynting og utseende legges
til som en synlig indikasjon på kulturell
dekadanse.
I ytterkanten av dette kan det slå over på forherligelse av de narsissistiske
trekk som ofte forbindes med pene mennesker, noe som igjen driver kulturen
inn i stagnasjon og forfall.
For å kunne fungere best mulig, er det mye som må klaffe ved utviklingen av den menneskelige personlighet. Personligheten kan se på som et totalintegrert høyt avansert informasjonssystem, som inneholder evne til f.eks.
· Kognitive ressurser som logisk tenkning/analyse
· Språk
· Evne til å lære og til å tilegne seg kunnskap
· Kompetanse og kunnskapsbase
· Sanser
· Følelser
· Viljestyrke/karakter/selvkontroll
· Initiativ (evne til å iverksette handlinger)
· osv.
For hvert av disse områdene har hvert individ forskjellig styrkeforhold og forskjellig funksjonalitet. Til sammen skaper dette en kompleksitet vi mennesker foreløpig bare kan ane et glimt av. Som systemutvikler vet jeg at et program som på overflaten ser enkelt ut kan ha en kompleksitet som, ingen andre enn programmereren, aner omfanget av. Det får meg til å bøye meg i støvet nå jeg står overfor et informasjonssystem av dette formatet. Jeg tror at vi mennesker fortsatt er på steinaldernivå når det gjelder å forstå dette. Jeg tenker at den mentale opplevelsen kan ses på som en slags intern mental dataskjerm hvor «jeget» blir presentert resultater av en omfattende informasjonsbehandling som foregår «bak skjermen». Dette «jeget» eller bevisstheten er naturens geniale oppfinnelse av en måte å formidle overordnet kontrollopplevelse i systemet. Bakenfor ligger det Freud kalte for underbevisstheten. Kanskje denne opptar opp til 99 % av all informasjonsbehandlingen.
Som alt annet levende i naturen kan lar også hjernen seg forklare og forstå opp mot det naturlige utvalg. Den er optimalisert for å bevare og spre genene videre. Fra teknologien kjenner vi den sammenhengen at økende kompleksitet gir økende sårbarhet. Man kunne da også forledes til å tro at dette også må være tilfellet med hjernen. Men faktum er det at hjernen er temmelig robust mot feil og mangler, ikke bare rent fysiske skader, men også mentale belastninger. Jeg tror at hjernen har en rekke kraftige forsvarsmekanisme mot mentale overbelastninger og ubalanse. Systemet vedlikeholder seg selv. Likevel er det selvsagt forskjell fra individ til individ på hvor optimalt systemet fungerer.
Det er vesentlig å forstå at hjernen ikke er noe fullharmonisk system. Faktisk tror jeg at den er full av konflikter og motstridende mekanismer. Ofte opplever vi det vi kaller for konflikt mellom fornuft og følelser. Men dette kan like gjerne være innbyrdes konflikt mellom følelsene. Årsaken til dette er at hjernen er utviklet over mange millioner år, hvor individene har hatt utallige utfordringer av mange forskjellige slag. En rekke overlevelsesmekanismer er sementert i hjernen, klar for å hentes frem når de riktige forhold utløser det. Men det er først i løpet av den siste million år at det som vi oppfatter som fornuft og språk har kommet til. Med utvikling av fornuft og intelligens har individene stadig oppnådd høyere grad av selvprogrammering. Dette har en rekke bivirkninger i form av at ytterligere skjerping av interne konflikter. Individets suksess avhenger av dets evne til å tilpasse seg omgivelsene. Det betyr at individet må greie å kontrollere de mange impulsene som det oppfatter ikke passer til den gitte situasjon. Sannsynligvis går det med en del energi til å opprettholde denne selvkontrollen.
Styrkeforholdene mellom de forskjellige mekanismene som kjemper om kontrollen er individuelt. Det samme gjelder kvaliteten. Forholdene påvirkes, både av gener, fysisk påvirkning (små og store skader, næringstilgang osv.) og av erfaring (omgivelsene). Dette gir en uendelighet av variasjoner. Utallige modeller er laget for å kategorisere mennesker inn i forskjellige personlighetstyper i et forsøk på å holde orden i dette. Sannsynligvis fungerer det i hjernen som i det sosiale liv. Her er en rekke selvforsterkende prosesser som gjør at enkelte mekanismer blir etter hvert dominante mens andre blir underdanige. Dette er en energisparende prosess som hele tiden bidrar til å holde balansen i systemet.
Vi mennesker peker oss ut blant andre arter på den måten at vi fødes svært hjelpeløse. Sannsynligvis er årsaken at vi har forholdsmessig stort hode og at dette setter begrensinger på lengden på svangerskapet. Dette medfører minst to viktige forhold. Det medfører at kvinner er enda mer sårbare i forhold til det å føde og fostre opp et barn, og dermed forsterker behovet for å være kritisk i partnervalg (dette går jo igjen hånd i hånd med den store hjernen som jo dermed blir enda bedre i stand til å gjøre kritiske bedømmelser).
Men den effekten som er aktuell her er at barnet er enda mer avhengig av andre for å kunne klare seg og vokse opp. Med andre ord, behovet for sosial tilhørighet øker. Men dette er ikke et behov som forsvinner i voksen alder. Etter hvert som menneske-kulturen har utviklet seg, har det gått i retning av stadig mer spesialisering. Diversitet eller mangfold er et stikkord i denne sammenheng. Menneskets universalitet, både på det fysiske planet og ikke minst mentalt (kognitivt) har åpnet for en utvikling for at dette kunne trekkes veldig langt, med alle de fordeler det har gitt i forhold til velstand og trygghet for den enkelte. Men bieffekten er et ethvert enkeltindivid er fundamentalt avhengig av andre livet ut. Dette betyr at det rett og slett er dødelig å bli helt ekskludert fra alle sosiale grupper. De i vår fortid som har stelt seg på en slik måte at de har blitt utestengt, ble ikke våre forfedre. De er de individene med de beste sosiale egenskapene som gikk seirende ut av den kampen. Følgelig er det å anta at vi mennesker har sterke sosiale tilbøyeligheter.
Avhengigheten av hverandre skaper samhold og lojalitet, men ressursknapphet og den seksuelle seleksjonsmekanisme er basis for konfliktdannelse og konkurranse. Dette skaper en prosess som balanserer mellom sosialt samspill og sosialt spill.
En vesentlig mekanisme her er sosial rangering. Da handler det om rivalisering, status dominans og maktmekanismer. Spillet går på at alle individer forsøker å heve seg selv i den sosiale strukturen. Denne prosessen er altså mest sannsynligvis et resultat av den mekanismen Darwin kalte seksuelt utvalg.
Mekanismen er forholdsvis enkel: det er de
dominante
hannene som har størst tiltrekningskraft på hunnene, dermed sprer de sine gener
lettere enn individer som befinner seg lengre nede i strukturen. Dette
fremdyrker gener som programmerer for drivkraften til å kjempe om status, hos
hanner, men på grunn av «lekkasje»
vil den også spre seg til hunnene.
At sosiale hierarkier og mekanismer for dannelse av disse også finnes hos oss
mennesker går ikke an å benekte. I alle samfunn framstår det naturlig en elite,
en sosial overklasse, middelklasse, underklasse, tapere og utstøtte. Men dette
begrenser seg ikke bare til samfunnet som helhet. I enhver sammenheng hvor
mennesker opererer i grupper ser man de samme tendenser: i bedrifter, i
sandkassen, i menigheten, i skoleklassen, i idrettslaget, i vennegjengen osv.
Det er kvalitet og styrke på de sosiale ressursene som avgjør enkeltindividets
plassering i den sosiale struktur.
En annen vesentlig mekanisme er tribalismen; menneskets tilbøyelighet til å organisere seg i grupper. Her blir gruppetilhørighet en svært viktig del av individets sosiale kapital. Da handler om tilbøyelighet til å ville være en del av gruppen og fungere sammen som en helhet. Til dette er vi utstyrt med en rekke tilbøyeligheter, for eksempel alliansesynkronisering, massesuggesjon, tenkesurfing, heroisme, tribalisme, alle kulturelle mekanismer osv.
Individets suksess opp i alt dette er fullstendig avhengig av individets kapitalbase, herunder også den sosiale kapitalen.
Individets sosiale kapital kan beskrives som et regnskap hvor følgende regnes som sosial valuta:
2) Det sosiale nettverket; form av relasjoner, omfang og kvalitet på disse
3) Faktiske rettigheter og privilegier
4) Kvaliteten på det sosiale klima individet inngår i
Sosial appell er en samlebetegnelse på individets evne til å tiltrekke seg positiv oppmerksomhet og beundring. Det er en rekke faktorer som påvirker dette. Det finnes utallige veier til sosial appell, men felles for alle er at den forutsetter en startkapital av ressurser, som gjør det mulig å løfte seg til stadig nye høyder. Kapitalbasen kan være så mangt, det er helt klart at godt utseende, karisma, og mentale ressurser gir gode forutsetninger. Noe av dette kan kanskje likevel erstattes av at man, for eksempel arver store rikdommer eller er barn av en berømt person, eller rett og slett arver makt og posisjon.
Vår impuls til å skryte av oss selv er nok drevet av tilbøyeligheten til å ville forsterke egen sosial appell. Og sosial appell har alt å si for i hvilken grad man lykkes her i livet. Om man har aldri så god kompetanse, kunnskap eller IQ, så kommer man ingen vei uten sosial appell. Det nytter heller ikke å være snill, ettergivende, omgjengelig og samarbeidsvillig. Uten sosial appell blir bare slikt utnyttet og tråkket på.
Det er vanskelig for oss mennesker å unngå
at vi i stor grad lar oss påvirke av sosial appell. Vi er biologisk programmert
til urettferdighet. Vi tenderer til å behandle mennesker, som er svake på
sosial appell, dårligere. Dette skjer uten at vi selv oppdager det. Og effekten
er selvforsterkende. Svak sosial appell innskrenker individets
arena, og individets sosiale
handlingsrom. Dette er jo nettopp katalysatorer som slike mennesker er i
behov av for å kunne ta seg ut av den begredelige tilstanden.
Resultatet gis av loven
om kapitalens selvforsterkning. Vi får en omvendt omfordeling på sosial
kapital. Et positivt
sosialt klima koblet med et
bevisst positivt menneskesyn kan kompensere for de verste utslagene av
dette. Uten slike strategier, får vi kriminalitet, skoleskyting, ekstremisme og
terrorisme. Derfor vil det i
et modent samfunn være strategier for sosial
omfordeling.
Det er som sagt mange muligheter og faktorer som kan inngå i å skape sosial appell. Her er forslag på noen slike faktorer:
Karisma er menneskets evne til å tiltrekke seg positiv oppmerksomhet, oppnå beundring, begeistre og engasjere andre. Jeg tenker at det handler om en kombinasjon av utseende og positiv væremåte. Da handler dette om fysisk utseende, empatisk appell og mentale ressurser.
Om man skulle målt et menneskes karisma, slik jeg oppfatter begrepet, så ville det kanskje vært best å måle dette ved å la vedkommende samspille i et nøytralt miljø, altså blant mennesker som ikke kjenner vedkommende. Så kan man observere dette uten at noen av partene vet om det. Så måtte man rett og slett måle forskjeller i forhold til den oppmerksomhet og imøtekommenhet vedkommende møtes med. Jeg tenker at de aller fleste intuitivt vil vite at her er det store forskjeller ute og går. Ofte er vi ubevisst på dette fordi vi blir vant til på hvilken måte omgivelsene møter oss og tar det ofte som en selvfølge at alle blir møtt slik. Og ofte går vi etter naturlige innskytelser i måten vi møter andre på. Som et godt eksempel på dette hadde jeg en pussig opplevelse her en søndag, jeg ble sendt ut for å handle noe. Dette var en typisk «brustadbu», altså forholdsvis trangt og passe kø. På vei inn så ser jeg en ung dame, som jeg syntes var så pass pen og tiltrekkende at jeg la merke til henne. Så gikk jeg rundt i butikken til jeg fant det jeg skulle ha, og stilte meg i kø for å betale. I kassen satt en ung sjarmerende mann. Da turen kom til meg møter han meg med det vanlige veloppdragne «hei». Og han registrerer varene mine. Mens han holder på med det, kommer superdama bak meg, og begynner å spørre ekspeditøren om et eller annet. Jeg hadde stukket inn kortet og ventet på beløpet, som lot vente på seg. Dama overtok hele showet, og jeg ble stående og vente. Jeg klarte med nød og neppe å få mannen til å trykke på knappen for beløpet. Jeg trykket koden og betalte, men gav opp å få kvitteringen. Og jeg gikk ut av butikken uten at de to merket noe som helst. Jeg tror jeg kunne gått uten å betale uten at noen hadde merket noe som helst. Dette er en hverdagshendelse og den betyr selvsagt ingenting. Men akkurat da hadde jeg et lyst øyeblikk slik at jeg kunne registrere det som skjedde. Og jeg tenker at om vi hadde snudd om litt på rollene så ville nok den superdama ha røsket litt i ekspeditøren og bedt ham om å ta en kunde i gangen.
Karisma er ofte selvforsterkende
på den måten at når oppmerksomheten
øker vil flere oppdage og falle for personen og dermed spre oppmerksomheten
enda mer. Mennesker vil så i kø
for å komme nær karismatikeren, og det blir enkelt for ham
å bygge sterke sosiale relasjoner og få utført alle mulige slags tjenester.
Dette gir innflytelse og status,
noe som igjen gir mulighet til å skape enda mer oppmerksomhet rundt egen
person. Karismatiske personer blir ofte ledere eller berømte. Mennesker kan nok
komme langt med karisma alene, men ofte gjenspeiler karismaen andre kvaliteter
som for eksempel sterke mentale ressurser. Men massen
er som regel ukritisk i forhold til karismatikerens andre egenskaper som empati og
medmenneskelighet. Verden har sett mange eksempler på mange karismatiske
ledere som har vist seg å være rene despoter. Adolf Hitler, Pol Pot og Mao Tse
Tung var alle karismatiske personer.
Ser vi rent biologisk på det har nok de karismatiske mekanismene vært til stede
lenge før mennesket oppstod. At individer underkaster
seg og lar seg lede av en
dominant leder kan la seg forklare med: Den dominante
er ofte mer intelligent, det lønner seg å følge etter. Det kan lønne seg ikke å
utfordre eller provosere
lederen, da det kan føre til utstøtelse eller i verste fall døden. Beundring
kan være en mekanisme som hindrer at ledere blir utfordret. Det følger
beskyttelse med å stå på lederens side. Strategien er kjent og har navnet «Hvis
du ikke kan vinne over dem, så gå sammen med dem». Man søker allianse
med den sterke. Den som kommer nær lederen har flere fordeler. Det vanker
status, beskyttelse og kanskje økonomiske fordeler.
Disse mekanismene kan ha gitt individer som følger denne strategien mulighet til å spre sine gener i skyggen av en dominant leder. Dermed har det utviklet seg en rekke mekanismer for i form av smisking, beundring og underkastelse. Da jeg var liten, observerte jeg en gang katten vår i ufrivillig konfrontasjon med en større katt. Katten vår må ha skjønt sin begrensing og hun kastet seg ned foran motstanderen. Dermed unngikk hun en kamp som i verste fall kunne medført at hun ble drept. Vi ser det samme hos hunder. Hos oss mennesker ser vi også lignende mekanismer. Det er neppe for ingen ting skikken med å bøye seg for hverandre er oppstått. I gamle dager satt gjerne kongen på en trone plassert høyt over undersåttene, og som for å forsterke det hele hadde han en stor krone på hodet. Kronen skal gjøre ham enda større. Vi ser ofte det samme i eldre rettssaler hvor dommerne er plassert høyere enn de andre. I de fleste store religioner bøyer man seg for Buddha, for Mekka og Allah, for paven og foran det kristne kors osv. Atferdsmønstret er så utbredt på tvers av kulturgrensene at det er nærliggende å anta at det er genetiske overlevelsesmekanismer for underkastelse som ligger bak.
Først et biologisk bakgrunns-perspektiv:
Vi har hørt om insektarter som makter det kunststykket å leve i store samfunn. For eksempel maur. I boka The Human Swarm forteller Mark W. Moffett om de store og svært komplekse samfunn som enkelte maurarter er i stand til å bygge. Men han forteller også om hvordan de kommer i krig, når de treffer på maur fra fremmede samfunn. De skiller venn fra fiende ved hjelp av kjemiske markører. Dette ligner litt på hva våre egne celler driver med i kroppen. For også de er i behov av å skille venn fra fiende (immunforsvaret). Her benyttes et sofistikert system av genetiske markører, som ikke bare er i stand til å peke ut fremmede organismer, men faktisk også sanse slektskap.
Sosiale insektarters hemmelighet er altså kjemi. Til sammenligning, har vi jo mange sosiale arter, særlig av pattedyr. Men hvordan skiller f.eks. sjimpanser mellom «venn og fiende»? Det gjør det ved hjelp av bekjentskap. Internt i flokken, kjenner alle hverandre. Dette er da basis for den biologiske inngruppen. Alle ukjente individer er utgruppe, og møtes med fiendskap. Antall individer i en flokk, begrenses derved av det antall individer et gjennomsnitts individ, er i stand til å ha bekjentskap med.
Den fundamentale forskjellen på menneskearten og andre sosiale arter, er antall individer vi er i stand til å samarbeide med, uten å havne i krig med hverandre. Mens vi mennesker, i prinsippet klarer tusener på tusener, går sjimpansenes grense, sånn rundt et par hundre. Så hva er det menneskearten får til, som våre nærmeste slektninger ikke kan?
Nøkkelen ligger, ikke uventet i vår kognitive kapasitet. Men jeg nevnte dette med markører. Mens insektarter benytter seg av kjemi, og enkeltceller i såkalte superorganismer, benytter seg av genetiske markører, så benytter vi mennesker oss av sosiale markører. Forskjellen til f.eks. sjimpanser er altså at de må kjenne hverandre personlig, for å kunne samarbeide. Det setter en klar grense, og selv vi mennesker har klare grenser på hvor mange individer vi er i stand til å kjenne personlig. I stedet identifiserer vi hverandre ved et utall sosiale markører, og vi er i stand til, ved hjelp av høflighet, fraser og ritualer å innrette oss på måter som unngår å eskalere til konflikt. Men det ligger tett under overflaten.
Vi har kognitiv kapasitet nok til å
assosiere sett av egenskaper, med markører. Vi kaller det for stigmatisering,
eller stereotyping, og karakteriserer det ofte negativt. Men det er dette som
gjør at vi opplever nok tillit til å kunne samhandle, om enn som fremmede, uten
at vi vår i strupen på hverandre. På den måten kan menneskesamfunnene bygge seg
sammen i mange millioner individer.
Sosial identitet kan defineres som det sett med markører som assosieres med enkeltindivider i sosiale relasjoner og prosesser, og som dermed skaper individets etos. Man kaller det ofte for identitetsmarkører, og de eksisterer i nesten ubegrenset mangfold. Eksempler: klær, pynt, meninger, livssyn, språk, interesser, rollemønstre, titler, vennskapskrets, kunstsmak og mye mer. Alt dette fungerer som identitetsmarkører.
Og selvsagt er noen av oss mer bevisste på dette enn andre. Høyt fokus på dette kan karakteriseres som et narsissistisk trekk. Men vi har også den motsatte grøften, som kanskje kan forbindes med apati.
Se også her (om det å finne seg selv) og her (om det sosiale universet) og her om sosial eksistens og her (om sosial definering).
Jeg bruker begrepet «univers» som
avgrensing av de store rom i det mentale landskap. Det er store rom som er
sentrale i min oppfattelse av verden, og de inneholder selvsagt mye. Det å
forholde seg til slike rom forutsetter som regel en identitet.
I det sosiale univers er identiteten sentrum i universet. En svekket identitet
vil medføre problemer med å forholde seg til dette.
Nesten alt man kan si om sosial kapital relaterer seg til subjektiv sosial
identitet. Den
sosiale prosess baserer seg på individenes subjektive sosiale identiteter.
Gode identiteter er et suksesskriterium. Da snakker vi om såkalt etos. Det
handler om hvem man er, at man forbindes med menneskelighet,
oppfattes å ha menneskelige kvaliteter og anerkjennes som subjekt. Tap av subjektiv
sosial identitet (etos), er som regel er en katastrofe. Det
handler fundamentalt om menneskeverd. Tap av subjektiv sosial identitet
indikeres av følgende:
1) Avindividualisering
Det er selve prosessen hvor individet taper sin etiske verdi, blir demonisert
eller umenneskeliggjort.
2) Instrumentell identitet
Det tilsvarer det samme som serienummeret på en vare. Det er jo alltid
nødvendig å identifisere individer. Man beholder jo som regel navn og
personnummer. Men noen ganger går det så langt at man kun får et nummer
tatovert inn på kroppen. Parallellen til en vare er åpenbar. Individet er
redusert til teknologi, utstyr som kanskje
kan brukes til noe nyttig, eller kanskje kun egnet til å kaste på fyllinga,
dersom ikke kalde
rettigheter i et humanistisk samfunn, blokkerer for dette.
Tap av individuell identitet representerer også tap av etisk menneskeverd. En slik tenkning åpner derfor døren på vid gap for etiske singulariteter. Får denne type tenkning, gjennomslag i samfunnet, kan man vinke farvel til verdibasert moral. Den erstattes da med «Makt gir rett».
Og dette kan komme snikende. Manglende fokus på individuell (subjektiv) sosial identitet gjør individet sårbart for normalitetsvurderinger, ofte opp mot strenge standarder
Eksemplene på dette er mange: Sortering på sykdommer: spedalskhet, kjønnssykdommer og hiv. Sortering på etnisitet: Jøder, Afrikanere eller ROM folk. Sortering på religion: Muslimer, ateister, kjettere osv. Sortering på mentale varianter: Tilbakestående, downs, homofile, pedofile. Sosiale varianter: Prostituerte, lavklasse, fattige, kriminelle osv.
Sortering på kropp: alder, høyde, utseende, kjønn osv.
Mye av dette er negative sosiale stemplinger. Et sosialt stempel sletter individets sosiale identitet, og erstatter det med en gruppeidentitet. Det er vesentlig å forstå at gruppeidentitet ikke er det samme som sosial identitet. Gruppeidentitet kan eksistere som en del av den sosiale identiteten, f.eks. at jeg er norsk. Men nordmenn er ikke dusinvare. Derfor er ikke gruppeidentitet tilstrekkelig i forhold til individet. Sosial stempling handler da om at individet fratas sin individualitet og sorteres inn i en kategori, karakterisert med negative karakteristikker. Enhver som kommer inn under en slik stemplet sortering vil gjøre hva som helst for å holde det skjult.
På den andre siden vil de som klarer å skaffe seg populære gruppeidentitet også sikre seg sin individuelle identitet. Gjennom individuell identitet oppnår man ikke bare menneskeverd, men ære og dermed også sterk sosial gjennomslagskraft. Slike gruppeidentiteter man for eksempel i populære yrker, roller, makt, rikdom og suksess som gir status.
Man kan vel si at sosial identitet består av en ytre og en indre identitet. Den ytre identiteten er hvordan omgivelsene ser individene, mens den indre identitet handler om egen selvoppfattelse. Avvik mellom disse er det jeg kaller for sosial identitetsfrustrasjon. Disse påvirker selvsagt hverandre i en gjensidig vekselvirkning. Men den ytre sosiale identitet vil alltid utvikles i samspill med omgivelsene. Et ubalansert samspill gir risiko for at identiteten defineres av omgivelsene. Da kan man kalle det for identitetsdominans. Graden av omgivelsenes påvirkning på dette avhenger av maktforhold, dominans og sosial viljestyrke. Det er ikke noen rettferdighets-logikk i dette. Man kan godt få store sosiale gevinster på å vinne i lotto, eller arve en rik onkel. Og, som alltid er det store innslag av kaos eller tilfeldigheter i slike prosesser. Man bytter gjerne ytre identitet fra miljø til miljø, og hvilken identitet man utvikler i hvilket miljø kan ofte være tilfeldig. Men noen faktorer kan ha god forutsigbarhet. To viktige faktorer er førsteinntrykk og tilgang til en arena å synliggjøre seg selv på.
Sosial identitet er fundamentalt for å kunne utvikle sosial kapital. Tapt sosial identitet vil etterlate individet uten mulighet til å komme tilbake. For alt det individet gjør vil deretter fortolkes med utgangspunkt i et negativt fortolkningsskjema. Om jeg møter deg for første gang og skjønner at du ikke liker meg noe særlig. Så kan jeg kanskje komme på døra di med varm kaffe og boller, måke snøen din osv. Alt dette blir da fort fortolket som «smisking» og jeg gjør min sak enda verre. Hadde du likt meg ved første møte ville fortolkningsskjemaet sett annerledes ut. Da ville mine handlinger blitt fortolket som at jeg var hjelpsom og oppmerksom osv. Fenomenet kalles ofte for «conformation bias» eller «bekreftelsesfellen» på norsk. Poenget er at dette er en selvforsterkende prosess. Det innebærer at positive eller negative sosiale stempler vil ha formet fortolkningsskjema, allerede før vi møtte hverandre. Dermed vil mennesker som på en eller annen måte er stemplet og det er kjent, ikke bare ha vanskelig utfordring, men ofte en som er umulig å overkomme, uten å skifte ut hele det sosiale miljøet.
Sannsynligvis har vi mennesker en biologisk programmering for å søke bekreftelse på egen sosiale identitet. Dette manifesterer seg i søken etter oppmerksomhet og tilsvarende frustrasjon over usynlighet. Sosial identitet tar opp plass i det sosiale rom. Synlige mennesker tar stor plass og motsatt. En markant sosial identitet er derfor den viktigste indikatoren man kan ha for god sosial kapital. Den som sliter med dette, vil ha en drivkraft til å søke bekreftelse på egen sosiale identitet. Opplevelsen av å mangle dette kan sammenlignes med opplevelse av å mangle eksistens i det sosiale universet. Det barnet som ikke oppnår trygghet for dette allerede i tidlig barndom vil ha stor risiko for permanent skade resten av livet.
Vi mennesker fortolker
all informasjon via fortolkningsskjema.
Informasjon er ikke mulig uten fortolkning. Dette gjelder selvsagt også når vi
fortolker hverandre. Da er vedkommendes sosiale identitet en vesentlig del av
dette fortolkningsskjemaet. Fortolkningsskjemaet kan formes av utallige
faktorer. Her
har jeg beskrevet hvordan et kaotisk førsteinntrykk kan bli styrende for den
videre fortolkningen. I tillegg kommer det at vår
hjerne gjerne kategoriserer mennesker. Da kan det handle om kjønn, alder,
opprinnelse, etnisitet, utseende osv. Alt dette skaper stigmatiseringer
som ubevisst inngår i alt dette. I tillegg tilhører vi ofte selv grupper og arver
som regel gruppeoppfatninger, både av individer og av andre grupper. Alt
dette spiller inn på hvordan vi møter den andre. Deretter opptrer gjerne de
selvforsterkende mekanismene. Dette sementerer seg da i komplekse
fortolkningsskjema. Når slike fortolkningsskjema sprer seg som memer,
i grupper, subkultur eller kultur, så snakker vi om sosial identitet.
Her er det vesentlig å forstå at enkeltindivider og grupper kan bli fanget av
negativ sosial identitet, fordi alle deres utrykk og handlinger, konsekvent
fortolkes negativt, og dermed forsterker den negative oppfatningen.
Dette er den sosiale tilhørighet med tilhørende status individet erverver seg gjennom sosial arv. Familietilhørighet, etternavn, klasse, nasjonalitet, stammetilhørighet, kaste, etnisitet, art osv. er et velkjent sosialt virkemiddel. Det gir mulighet til stolthet og anledning til å undertrykke eller se ned på andre. Ideen er at status kan avgjøres på bakgrunn av genetisk arv eller slektens historie. I India, hvor hinduismens kastesystem er velkjent, gikk sikhene så langt at de forkastet familienavnet og alle tok navnet Singh i et forsøk på å få bekjempe skikken. For kastesystemet er et mektig system for den som er født i familier som tilhører høy kaste. Det gir seg utslag i mulighet for utdannelse, tilgang til økonomi, et mer stimulerende oppvekstmiljø osv. I dag, i vårt samfunn regnes slike ideer som uakseptable. Årsaken til dette er sannsynligvis en bevisstgjøring av samfunnet gjennom nazismens rendyrking av disse ideene.
Individets omdømme er avgjørende for
individets status. Innenfor retorikken
kalles dette for etos. Det handler om andres oppfatning av hvem du er.
Individets renommé skapes gjennom handlinger
som viser ferdigheter, godt inntrykk, stil, utseende, tittel, skryt, bløff osv.
Det er forskjell i grader, men alle mennesker er opptatt
av å gi et godt inntrykk. Man strever etter å undertrykke eller
skjule sine dårlige sider, og fremhever sine gode sider. Atferdsmessig er
mennesker ofte som
kameleoner idet de skifter fremtoning alt etter omgivelsene. Sannsynligvis
gjelder dette alle normale mennesker. Dette er en meget viktig egenskap i
forhold til å kunne ta vare på og forbedre egen plass i det sosiale hierarki,
og for videre ekspandering av det sosiale nettverket. En meget viktig ressurs
her er evnen til å gjøre et godt førsteinntrykk. Her kan ofte klær, pynt
og lukt ha stor betydning. Men det er umulig sette de fysiske ressursene ut av
spill. Faktorer som utseende, alder, stemme, høyde osv. er med på å avgjøre
førsteinntrykket. Forskning viser at førsteinntrykket, som
ofte dannes i løpet av få minutter, svært ofte får varige konsekvenser for den
videre sosiale relasjonen. De fysiske faktorene får mindre å si dersom
individet har et godt renommé. Vedkommende kan være berømt, kjent for spesielle
ferdigheter, eller ha en tittel, et yrke eller en stilling.
På den andre siden dersom renommeet eller ryktet er negativt kan dette være
helt ødeleggende. For eksempel vil ingen bli forbundet med å være narkoman,
prostituert eller pedofil. Ressursen kan fort få en selvforsterkende
effekt. Et godt inntrykk/image, gir gode tilbakemeldinger, flere kontakter,
som igjen speiles tilbake og gir et lykkeligere individ som dermed utstråler
mer karisma, samtidig muligheten til
å utvide arenaen og vise seg frem på. Det vil føre til at det sosiale
nettverket øker osv.
Motsatt vil fordømmelse
og nedverdigelse
tære sterkt på det sosiale nettverket. Man taper som regel synlighet
og troverdighet.
Individet blir ulykkelig og deprimert og det i seg selv ødelegger for
prestasjonsevnen og blir dermed selvforsterkende.
En bekjent av meg er en enkel og liketil person. Han er kjent for å klare å få ting til, altså en god porsjon sosial gjennomslagskraft. Men samtidig er han både frittalende og legger ofte ikke skjul på de snarveier han enkelte ganger har måttet ty til for å få ting til. Jeg husker godt et møte hvor en kollega av ham, fra en litt fjernere avdeling å kommentere dette på følgende måte.
«Denne jobben må du ta, for du er enda flinkere til å lyve enn det jeg er».
Så min venn hadde nok absolutt rykte på seg i organisasjonen for ikke alltid å være helt «presis» i sine uttalelser. Og bedre ble det sikkert ikke av at han hadde en yndlingshistorie som han serverte i tide og utide. Vi hadde noen svensker på besøk en gang for lenge siden, og vi viste stolt frem våre fasiliteter, blant annet datarommet. Det var da en av de besøkende damene lurte på om vi hadde installert «porrfilter», hvor på min frittalende kollega repliserte at det kunne han aldri tenke seg. Om noen av medarbeiderne ble mer tilfreds med å se på damer som «smiler i begge ender» så hadde han intet imot det.
Jeg har mange ganger tenkt på det at kanskje fremstår ikke min venn som blant de mest «moralske» personer i stallen. Men om det nå kommer til stykket og den reelle moralen virkelig blir satt på prøve. Hvem vil da stikke seg ut med å innta selvstendige standpunkter i forhold til det som skjer rundt oss? Erfaringen viser vel at dette er noe som absolutt ikke kan forutsies på bakgrunn av hva vi går rundt og tror om hverandre. Gang på gang har min venn vist seg å ha en solid moralsk grunnholdning i bunnen. Husk at genuin moral ikke handler om normer, men om etisk grunnholdning til mennesker og dyr. Opportunister kan lett følge normer, når det passer seg, og gjerne skryte av det.
Noe å tenke på:
Det sier ikke så mye om din moralske standard når du støtter opp om de du bryr deg om. Det sier langt mer når du støtter opp om de du ikke bryr deg om. Det sier mest når du støtter opp om de du føler mot.
Men den dagen du av moralske grunner svikter de du bryr deg om, da sier det mest om din moralske forkvakling.
Men når jeg snakker om den moralske kapital, så handler det mest om vår etos, altså hvordan vi fremstår rent sosialt.
Da er det slik at en del av individets sosiale kapital er moralsk kapital. Det har som sagt ingenting med hvor genuint moralsk en person er, men heller med hvordan vedkommende fremstår i omgivelsene. Og da er det ikke knyttet til genuin moral, men som regel til sosialetiske normer eller religion. Det å bygge moralsk kapital handler med andre ord om forståelse for det sosiale spill, og evne til å sende ut de riktige signalene. Dette forutsetter sosiale evner og sosial kompetanse. Moralsk kapital bygges ofte med å fremstå som from, eller gi uttrykk for moralsk indignasjon i forhold til andre, som ikke er fullt så flink med normene. Det ligger en selvforsterkning også i dette. En person som opplever sosial gevinst på å fremstå med «høy moral» vil da oppleve mestring på denne strategien, som da vil finslipes og forsterkes, noen ganger til det ekstreme. En person som svekkes sosialt vil ofte bli utsatt for konsekvent negativ fortolkning. Da er den sosiale kapital tapt, inklusive den moralske kapital. Det medfører at den personen lettere tilbøyelig til å «ta snarveier» i sin måte å løse hverdagens utfordringer på. Han har jo ikke så mye å tape fordi «investeringen» allerede er tatt og den sosiale formuen er tapt. Det blir ofte til en selvoppfyllende profeti.
Før du bebreider noen, kan det være klokt å vurdere om individet har de ressurser som skal til for å korrigere problemet. Hvis ikke, er det bedre å arbeide med strategier for å leve med, eller avdempe eventuelle ulemper.
Individets mulighet til å etterleve noe handler om tre typer ressurser:
1) Å oppfatte hva som kreves
2) At det som kreves er innenfor individets handlingsrom
3) Evne til selvkontroll
Å oppfatte hva som kreves forutsetter kognitive ressurser, i form av å kunne oppfatte og forstå kommunikasjon, både det uttalte og det som ikke alltid er direkte uttalt. Det kan også kreve kreativitet i form av å kunne se løsningen som kreves. Der det ikke er snakk om instruksjoner, må individet selv komme opp med alternativer og vurdere konsekvenser. Alt dette krever oss kognitivt.
Vi vet f.eks. at for små barn så kan straffereaksjoner komme som lyn fra klar himmel, fordi de enda ikke har utviklet god nok evne til å assosiere den ene hendelsen med den andre. I tillegg vil affekt sette kognitiv kapasitet ut av funksjon, slik at man ikke «vet» hva som kreves i gjerningsøyeblikket. Kompetanse på hva som kreves handler også om den sosiale kapitalen. Dersom denne er svak, vil man kunne glippe på vesentlig informasjon som «alle vet». Man kan også, ubemerket ha navigert over i et miljø, hvor normsettet er endret, opp mot det man kjenner fra før.
Det at normsettet er dynamisk og ofte endrer seg på basis av sosial appell, rangering og sosial status, gjør ofte normer til «bevegelige mål». Særlig individer som befinner seg langt nede, kan ha vanskeligheter med å se sin tilstand, og være ute av stand til å oppfatte et bevegelig normmønster i systemet.
Handlingsrom er beskrevet her, og individets mentale handlingsrom er beskrevet her. Det å gjøre ting som koster, krever selvsagt ressurser. Mange normer og regler krever ressurser å etterleve. Et godt eksempel er budet «Du skal holde hviledagen hellig». Det har til tider vært strenge krav til å ikke arbeide hver syvende dag. Les gjerne her om livsoverskudd. Dersom livsoverskuddet er under en viss terskel, så blir det umulig å kunne avsette hele dager til hvile. Skal familien overleve, kreves det innsats hver eneste dag. I så måte ville et slikt bud være utenfor handlingsrommet til en slik familie. Oversatt til dagens normsett, så kan en overlevelsesstrategi være å jobbe svart. En overlevelsesstrategi kan være å selge sex. En overlevelsesstrategi kan være å stjele på butikken. Renten på huslånet kan ha steget så mye, at nødvendig vedlikehold må gjøres med svart arbeidskraft. Som student kan man velge å ta den ekstrajobben for å få råd til de kule klærne og dyr iPhone, på tross av at det går ut over studiene, noe som kompenseres ved å jukse på eksamen. Og det kan være hundre prosent rasjonelt. For ved å tilhøre den kule gjengen, opparbeider man viktige relasjoner og tilgang til et elite-miljø som støtter og hjelper hverandre gjennom hele karrieren. Uten denne sosiale kapitalen, men med en ekte karakter og dermed ekte kompetanse, blir man likevel tvunget til å ta de jobbene ingen ville ha. Det kan også handle om krysskrav, som beskrevet her. Det ene miljøet krever at du går med hijab, mens storsamfunnet bøtelegger deg for det samme.
Alt dette handler om forholdet mellom normenes kostnader og etterlevbarhet på den ene siden og ressurser, fattigdom og utilstrekkelighet. Sett i dette perspektivet er det åpenbart at vi har en kraftig sosial seleksjonsmekanisme som indirekte sorterer ut ressursbegrensede mennesker til fordel for ressursrike. Og dette selvforsterkes selvsagt av sosial kannibalisme, særlig i form av bølger av moralsk indignasjon og dydsposering. Det er vesentlig å være klar over at forekomsten av høy intoleranse i samfunnet, er et utslag av dette, og er i seg selv dypt umoralsk.
Det å velge det rette, selv om det rette er det vanskeligste alternativet, krever vår selvkontroll. Det har jeg skrevet om her. Evne til selvkontroll er en del av individets mentale ressurser. Selvkontroll er en intern styrkeprøve, men selvsagt også avhengig av trening og mental modenhet. Det grunnleggende er todelt, men henger sammen. Det er kortsiktighet kontra langsiktighet, og det er individ kontra fellesskap. Dette har jeg litt mer om her. Et viktig poeng er at en fugl i hånden er bedre enn ti på taket. Et menneske som sliter, har ofte dårlig suksessrate. Det resulterer i manglende tro på fremtiden og risiko for at langsiktig innsats blir bortkastet. Samtidig resulterer dette i en tilstand hvor individet er sett ned på av andre. Det svekker fellesskapslojalitet og senker den sosiale fallhøyden. Dermed svekkes også den sosiale motivasjonen.
Vi mennesker er nærmest programmert til å søke sosial status. Når våre fysiske behov er dekket dreier ofte fokuset seg mot sosial status. Det betyr å unngå negativ status og å oppnå positiv status. Dette er ikke nødvendigvis motpoler som går mot samme konto. Et menneske kan ha begge typer status samtidig. Status er både et mål og et middel for oss mennesker. Drivkraften til å hevde seg sosialt er dypt rotfestet hos begge kjønn. Sannsynligvis er dette drevet frem av det seksuelle utvalg. Det forårsakes av to ting. For det første er det en klar sammenheng mellom høy status og høy genkvalitet. For det andre kan det antas at menn med høy status har større evne til å bidra i forhold til avkommet. Rett og slett fordi høy status gir større makt og handlekraft. Hos andre dyrearter har dette alt å si. En løvehann som har beseiret lederen i flokken kan godt finne på å drepe alle ungene i flokken. Dette øker mulighetene for eget avkom fordi hunnene kommer raskere i brunst, og bruker all energi på den nye lederens avkom. Samme atferdsmønster kan også observeres hos sjimpanser. Det gir grunn til å anta at hunnene naturlig søker sterke og dominante hanner som fedre til sine barn. Dermed får også mønstret en selvforsterkende effekt. Samme programmeringsmønstret gjenfinnes selvsagt også hos oss mennesker. Forskning viser at kvinner har status som det viktigste kriteriet i valg av partner.
Begge kjønn søker status og er fokusert på sosial posisjon. Men atferdsmønstret er noe mer markert og synlig hos menn. Sannsynligvis har også kvinnen genetisk nytte av atferden fordi den øker hennes sjanser til å få avkom med høystatusmenn.
Poenget med denne lille evolusjonistiske digresjonen er å bevisstgjøre at søken etter status ligger programmert i oss fra fødselen av. Selvsagt vil vi mennesker, etter hvert som vi vokser til, oppdage fordelene ved å inneha en god sosial posisjon, men lenge før det har vi slåss, ertet, mobbet og blitt mobbet, og konkurrert med søsken og kamerater, helt naturlig, uten at vi noensinne reflekterte over hvorfor. På denne måten fikk vi med oss ferdigheter som senere kommer til nytte i det nådeløse sosiale spillet.
Flertallet av oss mennesker kan ikke bli ledere eller karismatiske berømtheter. Vi er heller ikke født rike. Derfor er vi avhengig av andre strategier for å dekke våre behov. Her er kompetanse en av våre viktigste ressurser. For å kunne bytte til oss vare og tjenester er vi nødt til å produsere varer og tjenester selv. Vi aksepterer å bli verdsatt ut fra ren nytteverdi. Vi aksepterer å bli målt i form av karakterer, vitnemål og til slutt lønn eller betaling. Kompetansemessig er vi født som blanke ark, men med talenter som har potensiale for å bli noe. Kompetansen bygges opp gjennom lek, arbeid, aktivitet og formell utdannelse. Kompetanse er ingen gratis ressurs. Etter hvert som samfunnets kompleksitet har økt opp gjennom tidene har kravene til kompetanse steget. Dette fører til at det å oppnå nok kompetanse tar lengre og lengre tid, og det koster mer og mer. Dette medfører at flere og flere må forsørge seg selv mens de tar utdannelsen. For en topputdannelse er man ofte nærmere 30 år før man er ferdig. Selv om selve utdannelsen ofte er gratis, har mange ikke råd. Fysisk sett er vi mennesker klar til å etablere forhold og få barn en gang mellom 12 og 16 år. I et primitivt fiske- og jegersamfunn er dette en naturlig alder og den genetiske programmeringen er ikke endret siden den tid. I et komplekst samfunn vil det være en stor ulempe og ødelegge for muligheten til formell utdannelse, særlig for det store flertallet som har begrenset økonomi. Vi har dermed en latent kronisk konflikt mellom genetisk programmering og samfunnets krav. Dette slår ut i en indre kamp hvor form, styrke og resultat avhenger sterkt av enkeltindividets mentale ressurser. Da sier det seg selv at dette igjen blir utnyttet som en sosial sorteringsmekanisme. De individer som ikke er mentalt sterke nok blir fort avslørt gjennom sin atferd. De innleder forhold i en alder som er under det som er sosialt akseptert og det kan ende med at de får barn i ung alder. Særlig går dette ut over jenter som blir gravide for tidlig. Men det kan gå ut over begge de unge foreldrene i forhold til muligheten til å skaffe seg utdannelse. I vårt samfunn prøver man å dempe konsekvensene ved å gi forskjellig støtte, men også ved å tilby abort. På det forebyggende stadium fremmes verdier om seksuell avholdenhet, og prevensjon. Prevensjon og abort er upopulært i en del religiøse kretser fordi det fratar den religiøse eliten den makt det ligger i å kunne plage og undertrykke de svake individer. Igjen vil effekten forsterke seg fordi avbrutt utdannelse medfører manglende eller dårligere jobber, lavere lønn og derved lavere status. Rike foreldre kan selvsagt kompensere for dette.
Ordet «talent» kommer egentlig fra Bibelen, og etter det jeg kan huske så var det en myntenhet. Det var vel en av Jesu lignelser, dette om herren som gav en ti talenter og en annen bare ett talent. Og historien gikk jo ut på at han med mange talenter fikk dem til å yngle, mens han med bare et talent, gravde det ned og gjorde intet ut av det. Realiteten er sannsynligvis mer nyansert enn som så. Men la oss begynne med en formel som ofte hevdes:
Suksess=10 % talent pluss 90 % innsats
Men hvordan oppdager vi våre medfødte talenter? Vi mennesker blir født uten tekniske spesifikasjoner. Verken våre omgivelser eller individet selv kjenner hvilke talenter man besitter. Sannsynligvis er utviklingen av talenter svært avhengig av omgivelsene. En rekke muligheter vil aldri komme til syne fordi stimulans for dette mangler i omgivelsene. For normalt utrustede mennesker er ikke dette noe problem da de bærer i seg et arsenal av muligheter klar til å utnyttes. Mer begrensede mennesker er mer sårbare og er avhengig av et lykkelig sammentreff som får fram et av de få talenter de besitter. Også her er fattige mennesker mer sårbare fordi omgivelsene i fattige miljøer, generelt er svakere på stimulans. Talentenes utvikling avhenger av materielle goder og sosialt nettverk. Stimulans fører til respons. Responser gir opphav til opplevelse av fiasko eller mestring. Opplevelse av mestring, gjerne koblet med positiv respons fra omgivelse, vil skape interesse. Interesse blir da en motivasjon til å oppsøke aktiviteten. Dersom utvikling av et talent blir verdsatt av omgivelsene, vil det ofte medføre anerkjennelse, og ofte fordeler i form av tilgang til mer materielle goder og styrking av det sosiale nettverket.
Igjen ser vi hvordan den selvforsterkende effekten er til stede og kan få avgjørende betydning for individets suksess eller fiasko. Og flere slike prosesser kan identifiseres: Et menneske, som besitter kompetanse, er avhengig av evnen til å selge sin kompetanse i markedet.
Også her kan sosialt nettverk, sosial kompetanse, status osv. få avgjørende betydning. Når man først får gjennomslag for bruk av kompetansen, vil selve aktiviteten gjøre at kompetansen forsterkes og videreutvikles. Dette øker igjen etterspørselen, fordi man blir flinkere med det man holder på med. I motsatt fall, dersom man ikke får brukt kompetansen vil den forfalle, og etter en tid vil den være verdiløs. Arbeidsledige kjenner godt til den onde sirkelen: man må ha erfaring for å få jobb, men man må ha jobb for å få erfaring.
På bakgrunn av dette kan man kanskje nyansere formelen over:
Kompetanse=talent * innsats * sosiale ressurser* tilfeldigheter
I denne formelen blir talent, innsats, sosiale ressurser og tilfeldigheter alle avgjørende faktorer for utvikling av kompetanse. Dersom en av dem er svak, så kan hele prosjektet falle sammen. Jeg har også tatt med tilfeldigheter her. Noe av dette har jeg anskueliggjort her.
For å komme videre til suksess så kan man si at:
Suksess=kompetanse * sosiale ressurser * tilfeldigheter
Det holder altså ikke bare med kompetanse. Men er også avhengig av å bli gitt tillit, og mulighet til å praktisere. Gjennom å praktisere får man en arena for å vise frem sin kompetanse. Også her aner vi at for å kunne praktisere må man ha en arena. Men for å få en arena må man kunne praktisere. Alt dette er sosiale prosesser som ikke går av seg selv. Derfor er man avhengig av sosiale ressurser og flaks for å få en heldig utgang på dette.
Det vi kan lære dette er at omgivelsene er avgjørende for individets evne til å utvikle kompetanse. Vi aner også at omgivelsenes investering i individet kan gi mangfold avkasting. Og det kommer jo i tillegg til at dette jo også er oppskriften på et godt liv. Altså en vinn-vinn for alle parter. Man kan vel også se at jo bedre kvalitet omgivelsene har, desto høyere vil prosenten av individer som fungerer og har suksess blir. For meg er det også opplagt at det er det varme sosiale klima og samarbeidskulturen som representerer de beste omgivelsene.
Se også her og her. Man kan lære svært mye av å studere det spillet som foregår når mennesker er på leting etter partner. Man har funnet ut at kvinner er overrepresentert av den gruppen mennesker som velger og vraker. Det heter seg at kvinnen velger og mannen blir valgt. Dette er ikke alltid sant. Her er det noen meget interessante nyanser. Første gang jeg som liten begynte å reflektere over dette var da jeg så opptak fra Beatles konserter. Jeg så store jenteflokker, fullstendig hysteriske. Siden har jeg sett fenomenet en rekke ganger. Jeg har ikke sett lignende fenomener blant gutter. Hva er dette for noe? Jeg begynte ikke å forstå sammenhengen før jeg leste om et interessant fenomen blant fugler. For de fleste fuglearter er hannen som regel flott og fargerik, og den står og kaller på hunfuglene. Hunnene kan som regel være tilsvarende grå og kjedelige. Studerer man atferden ser man at hunnene velger seg ut de flotteste og beste hannene. Dermed fremelskes hannens utseende. Noen ganger går dette svært langt. Se på påfuglens hale. Det kalles seksuell seleksjon. Kun teori? Tja, faktum er at hos noen fuglearter er mønstret snudd på hodet. Her ser vi noe rart. Hos disse artene er det hannen som bygger reiret, ruger og mater ungene. Normalt er det motsatt. Biologiens forklaring er at det kjønnet som investerer mest i avkommet er det kjønnet som har det privilegiet å velge. Og dette stemmer nøyaktig med hva vi finner blant fuglearter. Men det er ikke bare i fugleverden, se på elgen og på reinen osv. Gjelder det oss mennesker? Det er nettopp det forskningen viser. Kvinnene er generelt mer kritiske i sitt partnervalg enn mannen. Tradisjonelt investerer nemlig hun mye mer i avkommet en han gjør. Nettopp i denne skjevheten kan vi observere mange interessante fenomener hos oss mennesker. Nøkkelen her er altså at kvinnen av natur er mer kritisk i sitt partnervalg enn mannen. Dette er gjennomsnittet. Det finnes alltid unntak. Hvorfor er kvinnen mer kritisk? For det første: hun kan kun føde et begrenset antall ganger. Til sammenligning kan en mann i teorien få tusenvis av barn. For det andre: hun er svært sårbar i perioden fra og med graviditet til småbarns-stadiet er gjennomført. I denne perioden vil hun ha stor fordel av at mannen stiller opp. Dette er forhold som har sterk påvirkning på hennes evne til reproduksjon. Det vil si: kvinner som er kritisk i forhold til partnervalg med hensyn på denne type variabler vil spre sine gener lettere enn sine mindre kritiske medsøstre. Følgelig vil atferden fremmes av evolusjonen. Sett i biologisk reproduksjonsmessig sammenheng er mannen mindre verdt enn kvinnen. Det mannlige kjønn har, for å si det med andre ord, lavere seksuell markedsverdi enn det kvinnelige kjønn. Mønstret følger vanlig markedsøkonomisk tenkning. En mann kan, som sagt, teoretisk gjøre mange tusen kvinner gravide, mens en kvinne er begrenset til kanskje mellom 10 og 20 barn. Det er kvinnen som er «den knappe produksjonsfaktor». Følgelig er det best at f.eks. menn sendes ut i krig og på farlige oppdrag. Reproduksjonsmessig er de enkle å erstatte.
Gutter / menn gis generelt mindre oppmerksomhet enn jenter og kvinner. Men dette er ikke alltid riktig. Tilbake til «Beatles fenomenet». Hvordan kan dette forklares i lys av denne teorien? Dersom vi forsker på de to kjønns oppmerksomhet og fokusering på hverandre tror jeg vil se en interessant sammenheng. Jenters oppmerksomhet vil veldig ofte dreie seg om noen få superpopulære gutter. Resten av guttene vil i større eller mindre grad usynligjøres opp i dette. Denne kurven er sannsynligvis mye skarpere i yngre aldersgruppene. Konkurransen om superguttene blant jentene er beinhard. Superguttene på sin side utvikler gjerne en enda mer kritisk sans enn jentene, fordi de har «råd» til det. Mange faller for fristelsen og gjennomgår en fase med mange partnere og uforpliktende forhold. Jentenes valg av «supergutter» er trolig basert delvis på kriterier som status, utseende, økonomi, personlighet osv. I undersøkelser viser det seg ofte at status kommer høyest. Dette stemmer overens med den biologiske strategien å velge gruppens leder som far til egne barn. Delvis lønner dette seg fordi lederen sannsynligvis har større ressurser til omsorg og beskyttelse. Men det skyldes også at lederen i motsatt fall kan utgjøre en trussel for barnet.
Men kvinners tendens til å søke mot høystatusmenn får også en selvforsterkende effekt. All oppmerksomheten øker statusen i seg selv. Dessuten kan det ha noe å si at kvinnene oppdager at andre kvinner kommer til «samme konklusjon». Dette gjør dem mer sikre i sin konklusjon. I møte med popstjerner og andre berømtheter kan dette fenomenet ta helt av. Jentene hyler i håp om idolenes oppmerksomhet. I massesuggesesjon og hysteri tar dette fullstendig overhånd en del av dem besvimer. Samme fenomenet kan også observeres på religiøse møter.
Menn opplever en større spredning i popularitet enn kvinner. Grovt kan man dele begge kjønnene i tre grupper. De superpopulære, de vanlige og de upopulære. Med populær i denne forbindelse menes oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Hos kvinner tror jeg man får en typisk normalfordeling med relativt få i det øverste sjiktet og kanskje enda færre i det nederste sjiktet. For menn tror jeg kurven er smalere. Det er relativt få i det øverste sjiktet, et flertall er i det midtsjiktet, og det laveste sjiktet (de som ikke når opp til nederste hylle) er det mange flere enn for kvinner. Dessuten er kontrasten større.
Menn vil etter hvert utvikle optimale strategier i forhold til hvor de befinner seg på kurven og selvfølgelig har miljø og personlighet mye og si. Flertallet av de superpopulære er nok fristet til å bytte partner ofte. Det er deres egen vilje det kommer an på. Tilgangen er stor nok. Her finnes en rekke strategier. Det er nemlig ikke spesielt populært å åpenlyst ha mange partnere. Egentlig en sannhet med modifikasjoner. På den ene siden avslører mannen seg som upålitelig og utro. På den andre siden kan det også øke hans status fordi den viser at han har stor tiltrekningskraft. Denne egenskapen gir også sosial status med alle de fordeler det medfører. Effekten er selvforsterkende. Men dette avhenger av kulturelle holdninger i miljøet rundt ham. Strategien kan være å fremstå som trofast og standhaftig, men i det skjulte, ha elskerinner. En annen strategi kan være å søke opp den perfekte drømmekvinne, og å gi seg hen i forelskelse til henne og avvise alle andre fristelser. Dette er god mental selvkontroll, og blir alltid godt verdsatt av omgivelsene, i sær når mannen er populær.
Menn med normal tiltrekningskraft lærer seg etter hvert å senke ambisjonene noe. De har som regel ikke problemer med å finne noen partner. Da er strategien å være trofast, solid og snill. I den grad de ikke får dekket sine behov kan strategien fordele seg på samme måte som for de populære. Noen holder seg i skinnet, mens andre i hemmelighet kan ty til utroskap, pornografi eller prostituerte.
I den nedre delen av kurven begynner menn å få problemer. Mangelen på oppmerksomhet fra kvinner forsterker den dårlige selvtilliten. Selvtilliten er et viktig kriterium for kvinners valg og dermed blir effekten selvforsterkende. Ambisjonene senkes til nær nullpunktet.
Med alderen avtar kontrasten i kurvene. Dette kommer av at enkeltindividene etter hvert får et mer realistisk forhold til sein egen seksuelle markedsverdi. Jentene som ikke når opp i forhold til de mest populære guttene, senker (motvillig) ambisjonene. Det samme skjer med guttene. Men den kjønnsmessige forskjellen på markedsverdien langt ut i livet, men kanskje til slutt oppveies av at kvinner har lengre levealder enn menn.
Det er langt enklere for en kvinne å finne seg en seksualpartner enn en mann. Dette kan observeres direkte på sex-markedet, som kan være alt fra pornografiske blader til filmer til strippeshow til prostitusjon. 99 % av markedsgrunnlaget er menn. Vi ser det også på kriminaliteten. Nærmere 100 % av alle overgrep begås av menn. (muligens må dette justeres litt da man etter hvert også begynner å få øynene opp for at det også finnes kvinnelige overgripere). Dette er forhold man finner i alle samfunn, i alle kulturer. Det er et universelt menneskelig fenomen.
Vi ser at den seksuelle markedsverdi er en ressurs som står i nær sammenheng med andre ressurser som status, sosialt nettverk, økonomi, fysisk utseende, mentale og fysiske ressurser. Alle påvirker de hverandre gjensidig. Veldig ofte er effekten selvforsterkende.
Man kan sannsynligvis ha lange diskusjoner
om hva man legger i dette begrepet. De fleste vil kanskje si at sosial
kompetanse er den kompetansen som skal til for å være i stand til å kunne
fungere sammen med andre på en god måte. Men måten jeg bruker dette på i mine
tekster på, forutsetter at det også er mørke sider ved dette å ha sosial
kompetanse.
Det å kunne fungere på en god måte sammen med andre, kaller jeg for
samarbeidskompetanse. Det har jeg skrevet om her.
Her er det vesentlig å forstå at det å samarbeide, det kan selv vi
nerder eller sosialt klossete også få til. Verden er full av nerder og
sosialt klossete personer som ikke kan unnværes i det store
samspillsuniverset. Og mange oss vil sannsynligvis skåra lavt på sosial
kompetanse, selv om i samarbeider på en god måte med omgivelsene rundt oss.
Dette leder jo til erkjennelsen av at det også må finnes noe annet her. Da handler det i stor grad om den sosiale kapitalen. Høyt sosialt kompetente personer utvikler og bygger den sosiale kapitalen mye lettere enn andre. Da snakker vi om alt fra nettverk, til gjennomslagskraft, til synlighet, til posisjon, til status, til rangering i hierarkier.
Sosial kompetanse handler i langt større grad om evnen til å kunne vinne frem i det sosiale spill. Her er elementer av samarbeid, men vi oppdager at dette også handler om krig, konflikt, rivalisering, maktmekanismer som jo har en rekke elementer i seg som jo undergraver samarbeid.
Sosial kompetanse handler i stor grad om sosial appell, og motsatt. Disse henger nøye sammen. Dette er fordi at det å utvikle sosial kompetanse forutsetter handlingsrom for dette. Dette handlingsrommet er i stor grad definert av sosial appell. Men det hele forsterkes og utvikles i takt med utvikling av sosial kompetanse. Disse er med andre ord i vekselvirkning. Men uansett så skal man altså ha sjarme, utseende og naturlig status på plass idet man begynner å eksperimentere med dette. De som ikke har dette på plass vil feile ved første forsøk. Men når først dette er på plass, så handler dette i stor grad om talent, intelligens og ikke minst evne til å forstå andre mennesker. Her er en liste av hva jeg tenker inngår i en miks som gir høy sosial kompetanse:
2) Mørk empati
Det vil si evne til å forutsi andre mennesker uten at det nødvendigvis er noen
form for medfølelse involvert.
3) Empatisk
appell
Denne kan til en viss grad erstatte sosial appell. Det er jo dette som gjør at
for eksempel barn kan vinne frem. Men også kvinner og jenter har mye av dette.
Dette gir da det toleranserommet
som skal til for å kunne utvikle denne kompetansen. Men ofte henger disse
sammen, slik at empatisk appell også åpner mulighetsrommet for å kunne utvikle
sosial appell.
4) Evne til å identifisere sosiale
bølgebevegelser
Da snakker vi om å
oppfatte hva som gjelder akkurat nå: siste mote, siste kutymeregel, å være
i forkant av normer og sosiale bølger.
5) Sosial gjennomslagskraft
6) Manipulasjonskompetanse
Man kan nesten sette likhetstegn mellom manipulasjonskompetanse og
sosial kompetanse. Det er ikke helt det samme, for selvsagt finnes det sosialt
kompetente mennesker som er reale, og som fortsatt har det gode menneskesyn og
den gode moral intakt. Men likevel kan man vel si at uten at
manipulasjonskompetansen er til stede også hos disse, så vil de raskt bli
skjøvet ut av de mer narsissistiske variantene av dette.
Jeg kobler altså sosial kompetanse, i mye sterkere grad til andre egenskaper ved mennesket, da spesielt sosial appell og empatisk appell. Mangler man den medfødte bagasjen som betinger utvikling av sosial kompetanse, så er altså dette noe som i stor grad låser individet ute fra å kunne utvikle noe på området. Her er det kjønnsforskjeller ute og går, som er verdt å nevne.
De to kjønnene har hver sine biologiske gjennomsnittsprofiler som påvirker og former denne utviklingen. Den maskuline profilen har sin naturlige startkapital i egenskaper som høyde, stemme og utseende generelt. Andre fordeler er intelligens, og ikke minst, annen synlig kompetanse. Slike faktorer kan, til en viss grad kompensere for manglende autoritets-signaliserende attributter. Men dersom man er liten av vekst, uten tiltalende stemme, og uten utseende og skryte av, så er man i stor grad avskåret fra å komme noen vei på den sosiale arenaen.
Den feminine biologiske profilen er har naturlig høyere empatisk appell. Dette er en type appell som utløser omsorg og støtte i omgivelsene, basert på egenverd. Utvikling av sosial kompetanse basert på en startkapital av empatisk appell, er beskrevet her.
Så har man også en barneeffekt som utløser empatisk appell. Dette er beskrevet her. Ethvert individ fødes med en god startkapital av empatisk appell. Men denne appellen avtar, etter hvert som individet vokser til. Det vil si, jeg tror den avtar mer og raskere for gutter enn for jenter. For empatisk appell vekkes også av det feminine. Kanskje kan man si det så sterkt at i gjennomsnitt har jenter mer empatisk appell en gutter, og for gutter så forsvinner dette markant etter hvert som gutten vokser til. Det er muligens også et poeng at det å basere sosial kompetanse på en mekanisme som vil forsvinne etter hvert som man kommer inn i tenårene, kanskje ikke er noen god ide. Gutter vet ikke dette, men det kan være innebygget i biologien, at gutter ikke evner å utnytte empatisk appell i samme grad som jentene. For kanskje kan det slå tilbake, når den empatiske appellen er borte. Kanskje vi her har snublet bort i en av årsakene til at gutter er mindre sosialt kompetente enn jenter.
For jenter vil den empatiske appellen kunne vare livet ut. Det kan gjøre at den feminine profilen er mer sensitiv for dette, og mer motivert til å utvikle kompetanse på det. Kanskje kan det være slik at jenter i det hele tatt ikke taper empatisk appell i oppveksten. Det er tabu og utenfor normene å spekulere som jeg gjør nå, og derfor er det ikke forsket på. Så det jeg kommer her, er altså hypoteser inkludert forutsigelser, som muligens kan testes ut.
Men dersom det virkelig er slik, så er det åpenbart at det vil forme individets strategier, avhengig individuelle profiler. Det ligger en selvforsterkning og en vekselvirkning i dette.
De mest sårbare er jo gutter som ligger under gjennomsnittet på ressurser. For her har vi altså et tidsvindu i oppveksten med muligheter til å utvikle annen kompetanse for verdiskaping, som kan være med og gi nødvendig startkapital for utvikling av sosial appell. Men igjen, dersom de fysiske ressursene er for svake, så er individet avskåret.
Som enkeltindivider vil man som regel inngå i en rekke store og små sosiale nettverk. Da handler det om alt fra familie, til arbeidsplass, til klubber, menigheter, frivillighet, uformelle nettverk og ikke minst sosiale media.
Det å tilhøre slike nettverk er av uvurderlig verdi for enkeltindividet. Det er noe med den viktigste ressursen vi har. Derfor er vi alle biologisk programmert til å søke tilhørighet i slike nettverk. Uten slike nettverk vil de fleste av oss oppleve ensomhet, være ulykkelige, men ikke minst, vi har ingen til å stå sammen med oss, dersom behovet skulle oppstå.
Tre parametere kan antyde verdien av det sosiale nettverk for et enkeltindivid:
1. Kvantitet eller volum (antall bekjentskaper eller relasjoner eller
nettverk)
Se Sosial
Tilhørighet
2. Kvalitet (hvem man kjenner og kvaliteten på relasjonen)
3. Egen posisjon i nettverket
Det er også verdt å merke at man også må ta med fiendskap og utgrupper med i dette regnskapet. Fiendskap representerer negativ verdi. Og man kan selv være utdefinert eller demonisert, og dermed ha mennesker mot seg. Jo mektigere fiender man har, desto mer trekker det ned på den sosiale kapitalen.
I sosiale miljøer kan enkeltpersoner eller grupper være så upopulære at det blir viktig å unngå å bli assosiert med dem. Dette er fordi det kan skade posisjonen i nettverket eller i verste fall medføre ekskludering fra hele nettverket. Det å ha pådratt seg slike stempler representerer igjen store minusposter i et slikt regnskap.
Enkeltindividets forhold til en gruppe kan beskrives langs to akser alt ettersom forholdet er aktivt eller passivt. Disse akser beskriver holdninger, og kan derfor kalles holdnings-skalaer. Holdningen kan selvsagt gå begge veier, og de behøver ikke å være symmetriske. Det er helt vesentlig å være oppmerksom på at holdninger er en sterk medvirkende faktor i forhold til bedømming av individer. Ofte kan holdninger virke som selvoppfyllende profetier.
Ved et passivt forhold har individet ikke
noe med gruppen å gjøre. Vedkommende kjenner kanskje til gruppen, men gruppen
kjenner ikke vedkommende på annen måte enn at de har forestillinger om en
kategori eller et stigma. En slik passiv relasjon kan beskrives langs følgende
akse:
Fiendtlig==>tolerert==>likegyldig
==>akseptert==>respektert==>interessert==>alliert.
Denne aksen starter negativt med fiendtligheten.
Det å tilhøre en gruppes fiendegruppe må regnes som negativ kapital. Det
innebærer risiko for forskjellige former for uvennlige
handlinger fra gruppens side. Det kan være alt fra angrep til
stigmatisering, diskriminering, latterliggjøring osv. Om man kommer over på
nivået «tolerert» er man fortsatt på den negative siden. Riktignok kan man ikke
lengre forvente aktiv diskriminering eller fiendtlige handlinger, men man kan
heller ikke forvente respekt
eller inkludering på noen måte[1].
Dette henger jo sammen med den aktuelle gruppens negative
menneskesyn. Likegyldig gir null i regnskapet. Vi snakker da om en gruppe
som bare er der og som man ikke har noe forhold til, men som man heller ikke
har grunn til å frykte eller forvente noe fra. Veien videre fra respekt og opp
mot alliert gir pluss i regnskapet. Alliert betyr en gruppe som er villig til å
legge innsats i samarbeid eller å hjelpe hvis det skulle trengs. En slik
relasjon er et stort pluss på individets sosiale kapital.
Et aktivt forhold til en gruppe forutsetter at der finnes et sett av
individuelle relasjoner mellom individet og enkeltindivider i gruppen. Da kan
relasjonen beskrives langs denne aksen:
Ekskludert/sanksjonert==>foraktet==>tolerert==>akseptert==>anerkjent==>attraktiv==>beundret==>forgudet.
Å være spesifikt ekskludert eller sanksjonert av en gruppe er en sterk negativ
post i det sosiale kapitalregnskapet. Om dette skulle være den eneste
relasjonen individet har til noen gruppe, dvs. vedkommende har ingen allierte
utenfor gruppen er dette en personlig katastrofe. Vedkommende er da prisgitt
det menneskesyn som gjelder i gruppen. Om gruppen har et negativt menneskesyn
er sannsynligheten for å bli drept veldig stor. Mennesket
i flokk er et nådeløst uhyre. I siviliserte
samfunn vil samfunnets normer for ubetinget
menneskeverd, og implementering av dette demme opp for slike effekter. I så
måte opptrer samfunnet som en alliert. Men storsamfunnet kan også være den
gruppen som ekskluderer/sanksjonerer.
Utenfor familien,
i alle sammenhenger hvor grupper defineres, vil status ofte assosieres med
gruppene. Her kan nevnes etnisk
opphav, nasjonal tilhørighet, lokal
tilknytning , partimedlemskap, klubbmedlemskap, fagforening, yrkesgruppe,
utdannelse/faggruppe, kjønn, religionstilhørighet
osv.
Men medlemskapet i gruppen innebærer ikke bare påvirkning av status. Like
viktig er de privilegier medlemskapet gir. For det første utgjør dette en del
av det sosiale nettverket enkeltindividet
inngår i. For det andre kan selve medlemskapet innebære privilegier. Ethvert
menneske som blir født på kloden blir automatisk statsborger i en nasjonal
stat. Dette innebærer rett til opphold i staten. Systemet begrenser
bevegelsesfriheten avhengig av hvilket land man tilhører. Det er enorm
forskjell på de privilegier mennesker innvilges avhengig av land.
Uten det sosiale nettverket er enkeltindividet stort sett hjelpeløst. Et menneske kommer ikke langt uten det sosiale nettverket. Spesielt i elite nettverket finnes en rekke døråpnere i form av mennesker som har makt til f.eks. å utdele posisjoner, oppgaver/kontrakter, skaffe finansiering, eller skaffe kontakter osv. I den grad individet lykkes med å utnytte nettverket vil suksessen forsterke den sosiale posisjon og dermed bidra til videre ekspandering av nettverket med enda nye muligheter. På denne måten forsterkes og sementeres de sosiale forskjellene.
En viktig mekanisme for å komme inn i sosiale nettverk er det jeg kaller for menneskelige katalysatorer. Det vil si at man kommer inn i nettverket ved å kjenne noen som har en fot innenfor. Dersom man har en god relasjon med denne personen, kombinert med at vedkommende har innflytelse i nettverket, så vil dette være en god mulighet for å komme inn. Men det å ha slike inngangsressurser handler ofte om ren flaks.
Men det å få foten innenfor er ikke alltid nok. Konkurransen er sterk og svake individer kommer som regel ikke noen vei, selv om de kommer innenfor døren. Det er nemlig ikke til å komme bort fra at alle sosiale nettverk har høy grad av nytteorientering. Det vil si at enkeltindivider må kunne bidra med noe nyttig for å kunne stige i nettverket.
En viktig strategi handler om de personlige relasjonene man klarer å utvikle i nettverket. Relasjoner har kvaliteter. Det er reflektert over her og her.
Det å ha nære venner må betegnes som å ha svært høy verdi i regnskapet. Her er det ikke lengre kvantiteten som teller, men kvaliteten. Noen få, eller bare en nær venn betyr alt. Her handler det om kvaliteten på relasjonen. Det optimale er en horisontal relasjon med avdempet innslag av rivalisering. Det vil si at man er likeverdige, har høyt toleranserom, er lojale og tåler å være sårbare sammen.
Jeg har reflektert mer over vennskap her.
Den aller viktigste i det sosiale nettverket er ofte partneren. Partneren representerer det mulig nærmeste vennskapsforholdet. Derfor gjelder det som er sagt om venner, også her. Men man er bundet til partneren på en langt sterkere og mer forpliktende måte. Det innebærer utfordringer, enten man vil det eller ikke.
Partnerforholdet er et eget regnskap av pluss og minusposter. En verdi i seg selv er evnen til å akseptere at det finnes intet parforhold uten at det også inneholder minusposter. Men helst bør jo plusspostene i stor grad overgå det negative.
Jeg har reflektert mer over parforholdet her.
Ofte er et vesentlig kriterium for valg av partner at partneren også skal fungere som et «smykke». Det vil si at partneren skal forsterke individets sosiale status. Partnere kan smykke seg med hverandre, og ofte er dette selvforsterkende. Personer med høy sosial status finner seg ofte partnere som sosialt befinner seg på samme nivå. Dermed forsterkes populariteten gjensidig. En annen, like viktig effekt, er at partneren kan fungere som en døråpner til videre ekspansjon av det sosiale nettverket.
Et gammelt ordtak sier at det står en kvinne bak hver mann. I dagens likestilte samfunn kan vi sikkert også finne omvendte eksempler. Uansett har partneren stor innflytelse på alt fra livskvalitet til suksess. En vesentlig faktor er samspillet. I ethvert forhold vil det finne sted en form for maktkamp, særlig i startfasen. Styrken og formen på maktkampen er fullstendig avhengig av begges personlighet. Med tiden vil forholdet sementeres på godt og ondt. Utfallet kan grupperes i følgende
1. Forholdet bryter sammen
2. Den ene parten blir dominant i forhold til den andre
3. De inngår i konstruktivt samspill
4. De inngår i konfliktfylt samspill
Det er kun i utfall nummer 3 at den gjensidige respekten beholdes. Veldig ofte resulterer det i at helheten blir større enn summen av delene, på den måten at de gjensidig fremdyrker og forsterker hverandres positive egenskaper, mens det negative dempes. Dette er det ideelle forhold, hvor partnerne har gjensidig stor nytte av hverandre. Merk at dette er en type forhold hvor ingen av partene vinner maktkampen, men at samspillet utnyttes konstruktivt. Muligheten for å få dette til avhengig av de mentale ressursene hos begge. En del mennesketyper mangler rett og slett evne til å inngå i et slikt forhold.
Ved utfall av type 2 vil vi ha en taper og en vinner i forholdet. Taperen vil bakke opp vinneren, men selv usynligjøres. Vinneren vil alltid tape respekten for taperen, men i noen tilfeller kan det være gjensidig. Vinneren kan ha et maktmiddel, f. eks i form av fysisk eller psykisk vold, trusler, eller i form av sterk passiv aggressiv atferd. Den fysiske eller mentale overmakten resulterer i at den svakere parten overgir seg, ikke av respekt, men av frykt.
Det å eksistere i et parforhold hvor den ene er veldig dominant er et kraftig minus, fordi det utløser narsissistiske trekk hos den dominante parten. Ofte er det slik at totalen av et slik forhold ikke er verdt innsatsen.
Det å ha rettigheter er åpenbart en del av individets sosiale kapital. Vi forbinder gjerne dette mer noe som samfunnet påtar seg. Da snakker vi om grunnleggende rettigheter som samfunnet er forpliktet til å ivareta på individets vegne. I tillegg til dette finnes det jo også i mer private sammenhenger, som f.eks. forsikringsselskap, eller banker osv. Privilegier er noe som innvilges. Det vil si at de er ikke forpliktelser. Det betyr at de kan fravikes, uten at individet nødvendigvis har krav på noe. I et velregulert samfunn vil uansett slike forpliktelser være støttet opp av rettsstaten.
Det å være understøttet på denne måten representerer en svært viktig del av individets sosiale kapital. Det demmer opp for urett og avdemper den sosiale fallhøyden. Nettopp ideen om sivile rettigheter, som innvilges betingelsesløst uavhengig av alt annet, enn det faktum at man er en del av samfunnet, er en vesentlig bærebjelke i en sivilisasjon. Og det fungerer sosialt omfordelende.
Men dette er i teorien. Selv i en sivilisert rettstat viser det seg at slike rettigheter ikke nødvendigvis er så selvfølgelig likevel. Det er flere grunner til det. Vi har den menneskelige faktor, og vi har ressursknapphet i samfunnet. For å ta det med ressursknapphet først. Det handler om skinnende rettigheter på papiret, som det ikke er dekning for. Da handler det selvsagt om ledere som høster sosial valuta av å tilby noe som fremstår bedre enn det i realiteten er. Med andre ord god gammeldags salgsstrategi. Resultatet blir som regel rigide regler, sabotasje i forvaltningen og underkommunikasjon slik at mange ikke er klar over hvilke rettigheter de har.
Dette ender uansett opp med at de er de minst ressurssterke mennesker som går glipp av sine rettigheter. Da handler det ikke bare om at de ikke er oppmerksom på dette, men at systemet saboterer på sine subtile måter. Her kommer den menneskelige faktor inn i bildet. Hypotesen er at det i all hovedsak er ubevisste faktorer som slår inn. Saksbehandler har dårlig kjemi med vedkommende. Dette avhenger jo igjen av både empatisk appell og sosial appell. Om det eksisterer bevisste strategier i dette kan man jo ha hypoteser om. Men sannsynligvis fungerer dette best på intuisjon med små-vrange mennesker som forvaltere. Intuisjonen handler om lettere narsissistiske trekk, eller mekanismer som det er reflektert over i det plagende mennesket. Her er treffsikkerheten stor opp mot å sortere ut de mest sårbare og forsvarsløse.
Den menneskelige faktor slår også til alle andre steder i forvaltningen. Da kan det handle om alt fra helsevesenet, barnevernet, rettsvesenet eller i forvaltningen generelt. Igjen så handler dette om personlig kjemi, og ikke minst narsissistiske trekk, hos saksbehandler, men også i hele grupper. Man «suger seg på» offeret og kommer unna det gjerne med overflatiske argumenter og manipulative strategier.
Poenget i denne sammenheng er å vise at
overgangen fra rettigheter for alle til privileger til dem som regnes som
«innenfor» ofte er mer enn teori. Med andre ord vil ressurssvakhet virke
negativt omfordelende.
Denne kan da også tas videre til at dersom noen skal hevde sine rettigheter så
må de ta det gjennom rettsapparatet. Her møter man et todelt problem. For det
første vil kostnader for advokat som regel være uoverkommelig for de svakeste.
For det andre er risikoen stor for at det nettopp oppstår narsissistiske trekk
i slike grupper, fordi rangering nettopp kan fungere som en utløsningsmekanisme
for slike tilbøyeligheter.
Dermed vil også rettsapparatet, som jo er tiltenkt å forsvare de svakeste,
faktisk også kunne fungere motsatt.
Oppsummeringen er at selv på området med rettigheter og privilegier så er risikoen stor. for at det bare blir med ordene for de som står svakt i utgangspunktet.
Det sosiale handlingsrommet avgrenses av individets resurser. Det vil si at jo mer fysisk makt, psykisk makt og økonomisk makt man har, desto mer sosialt handlingsrom har man. Det er forhåpentligvis en selvfølge. Det jeg vil feste oppmerksomheten på her, er de sosiale begrensingene på det sosiale handlingsrommet. Da handler det om de grenser sosial aksept setter på handlingsrommet. Her er min hypotese at dette i stor grad påvirkes av faktorer som sosial appell, empatisk appell, utseende, høyde, stemme, klær og fremtoning, sosial status, alfa-status osv. Les gjerne denne refleksjonen som et eksempel på hvordan dette kan slå ut. Men det beste eksemplet har vi fra vår tid, med Donald Trump. I sin presidenttid kunne Trump lyve, beskylde, trakassere, gi kalle-navn, skylde på andre, bli beskylt for overgrep, bølle, skryte av seg selv og gjerne fremstille seg som ekspert på temaer han åpenbart ikke har peiling på. Alt dette kan han gjøre uten at det ser ut til å påvirke velgeroppslutningen i nevneverdig grad. Hvordan dette er mulig er et spørsmål som burde interesserte sosiologer og samfunnsvitenskaper. Jeg tenker at forklaringen er kompleks og handler om mange faktorer. Noen viktige faktorer må nevnes:
1) Vår tilbøyelighet til å beundre de som står over oss i rang
2) Vår tilbøyelighet til å søke allianse med de som står over oss i rang
3) Vår tilbøyelighet til å øve omsorg for de som treffer oss med empatisk appell
4) Vår tilbøyelighet til å tolerere mer av de vi liker
Dette fører til at variabler som toleranse
og velvilje stiger. Dette er ikke bevisst. Dette er intuisjon
og impuls. Det urgamle emosjonelle
mekanismer som søker det opportunistisk beste for seg selv. Den kognitive
oppgaven er å rettferdiggjøre
dette. Vi blir blinde
for egen bias.
Min hypotese er at individet nærmest er programmert til å søke grensene for
sosial aksept, og til å søke å utvide og strekke disse for å øke det sosiale
handlingsrommet. Denne prosessen er den biologiske drivkraften bak fenomener
som erting, mobbing og forskjellige former for eksperimentell manipulasjon som
barn driver med.
Dette er utgangspunkt for utvikling av balansepunkt for selvkontroll.
Høy sosial motstand, altså lav sosial aksept krever mer av
selvkontroll-mekanismene. Men i motsatt ende vil de som oppnår størst mestring
på området, kunne senke selvkontrollnivået og tillate seg mer impuls. Høyt
innslag av impuls gir god sosial flyt. Det er sexy, og gir høy sosial appell.
Dermed er det også selvforsterkende. Men den gode sosiale flyten er ikke mulig
uten en velfungerende «magefølelse», med god drahjelp av de andre faktorene som
er nevnt.
I motsatt ende har vi mennesker som er svakere utrustet, ressursmessig. Dette kombinert med en svakere «magefølelse», vil kreve langt mer kognitiv kompensasjon. Balansepunktet for selvkontroll setter langt større krav til det kognitive systemet. I den grad dette ikke strekker til, vil dette manifestere seg i store sosiale problemer som vil selvforsterke og rangere individet stadig lengre ned på rangstigen. Her vil de fungere som aggressive fristelser og gjerne som sosial valuta for individer lengre opp i systemet. Samlet sett gir dette et stadig snevrere sosialt handlingsrom. Dette påvirkes av stadig lavere toleranse og forakt. Men som sagt så forsterkes dette også fordi dette gir alfa-mennesker mulighet til utløsning av aggressive fristelser, og til å omsette i sosial valuta, særlig i form av utvikling av narrativer som forsterker den moralske kapitalen. Dette skjer gjerne via utøvelse av forskjellige former for moralsk indignasjon.
Summen av dette er at dette er mekanismer som selforsterker mot dype sosiale forskjeller i kulturen. Dette skaper en type usynlig dyp diskriminering som alltid vil unndra seg oppmerksomhet i kulturens hovedstrømninger. Dette forsvares av kollektive forsvarsmekanismer i form av narrativer, skapt og videreutviklet av de utallige rettferdiggjøringer som er nødvendig for å opprettholde usynligheten.
Med økonomiske
ressurser så menes ikke bare penger, men
også alt som et menneske eier eller disponerer av materielle ressurser.
Økonomiske ressurser skapes i prinsippet av å arbeide.
Men det er ikke noe en-til-en forhold mellom
den tid og innsats som individet yter og mengden økonomiske ressurser som
disponeres. Fordelingen forblir alltid ujevn eller urettferdig på grunn av
at mennesker er avhengig av hverandre og dermed gjenstand for utnyttelse.
Mennesker som kan smykke seg med materielle ressurser som i kvantitet/kvalitet
eller estetisk er bedre enn gjennomsnittet, vinner en egen
verdighet i kraft av sin materielle rikdom. Men det er en gjensidig selvforsterkende
effekt her. Et menneske som fremstår med et tiltalende image og god karisma,
vinner materiell rikdom enklere enn andre. Deretter vil rikdommen i seg selv
kunne brukes til å skaffe enda mer, både i form av ren handel med varer og
tjenester, men også i form at den rike personen tiltrekker seg et stort sosialt
nettverk i kraft av sin rikdom. Summen av dette er at små økonomiske forskjell
har en tendens til å forsterke seg til å bli store forskjeller. De små
forskjellene trenger slett ikke å ha med gener å gjøre. Det kan være
tilfeldigheter (jeg kom først til gullåren) eller det kan være så enkelt som
tradisjoner. Det å være den førstefødte gutten, gir fordeler som de andre
søsknene ikke har. Den førsteføldte får kanskje mest oppmerksomhet, fordelen
med å være størst, mer hjelp til utdannelse og arver mye mer. Med andre ord et
helt annet utgangspunkt en f.eks. lillesøster eller lillebror. I neste
generasjon er forskjellene større og tradisjonen gjentar seg. Er du yngstefødt
av en yngstefødt kan forskjellen mellom deg og gromgutten oppe på gården være
dramatisk. Slik oppstår økonomiske forskjeller som forsterker seg selv, og over
generasjoner skaper klasser av befolkningen i fattige middelklasse og rike.
Det fortelles at i begynnelsen av 1900 tallet, da sosialdarwinisme og genetikk
var i skuddet, så stod eliten overfor et merkelig paradoks: de fattige fikk
flere barn enn de rike. De rike så selvsagt på seg selv som evolusjonens
sluttprodukter, en perfeksjonert klasse mennesker overlegen over alt annet. Men
når de begynte å anvende litt ingeniørtenkning på dette, så de med egne øyne at
dette ikke kunne stemme. Deres gener spredte seg dårligere enn arbeiderklassens
gener.
Det dette forteller er at det ikke er noen sterk sammenheng mellom økonomisk
suksess og gener. Det forteller også at tilfeldigheter og sosiale forhold har
veldig mye mer å si. For den som er samfunnsplanlegger forteller det også at
man ikke kan forbedre den genetiske kvaliteten i en befolkning ved hjelp av
store økonomiske forskjeller. Dermed forsvinner også det biologiske argumentet
for å opprettholde slike strukturer.
Vi står da tilbake med sosiale mekanismer og her vet vi at store forskjeller er
et ubetinget onde. Om vi tenker i retning av humankapital
så tenker jeg at det er opplagt at humankapitalen øker dramatisk med
velstandsnivå. Da kommer vi inn på faktorer som utdannelse, helse og det å
kunne ta ut mest mulig at det potensiale som ligger i enkeltindividet. Dette
får vi ikke til dersom individet er lutfattig. Individets økonomiske ressurser
fungerer som en katalysator for å få ut den
beste utgaven av individet.
Se også her. Måten vi omtaler oss selv og andre på avgjør en merkelig finurlighet i vårt språk. Igjen handler det om å «være» kontra det «å ha». Men om jeg stiller spørsmålet slik:
Er det mulig å være klanderverdig, uverdig eller umoralsk i kraft av det man er? De fleste av oss reagerer dersom jeg sier at en person som er blind er mer klanderverdig enn en seende person. Vi vil også reagere på at jeg påstår at stygge mennesker er mer umoralske enn pene mennesker. Og da handler det ikke om hva de gjør, men kun om at de faktisk er stygge. Altså det vi iboende er, gjør oss til gode eller onde, verdige eller uverdige eller moralske eller umoralske.
I vår kultur vil de fleste protestere på dette, særlig når det er formulert så generelt og direkte som jeg gjør det her.
Men så begynner det hele å bli problematisk fordi, det vi er, har stor innflytelse på hva vi gjør og hvordan vi utvikler oss. Om vi legger vitenskapelig determinisme til grunn, så er vi alle prosesser. Alle forandringer bestemmes av et komplekst sammensatt mønster av årsaker som forbindes med hva individet er og hva som påvirker det (ytre omstendigheter). Da vil det nødvendigvis også innebære våre handlinger.
Jeg forestiller meg at når det er satt på
spissen på denne måten utløser det en fjern respons som reagerer på
urimeligheten i dette, samtidig kanskje forvirring. For det er ikke tvil om vår
tendens til å ville fordømme
og forakte
andre, se
ned på dem. Og det er heller ingen tvil om at mange av oss har behov for å
føle at vi tilhører en slags moralsk overklasse. Men det betyr jo at det må
finnes en «moralsk underklasse». Men hvilke kriterier avgjør dette?
Mye av min filosofi adresserer problemet på forskjellige måter:
1) Om hva mennesker er og hva det har
3) Ansvar
4) Menneskeverd
5) Fri vilje
13) Det rivaliserende mennesket
14) Det diskriminerende mennesket
15) Sosialetikk og spesielt utvikling av moralske normer
Om jeg skulle foreslå en sum av dette så handler det om at vi her har å gjøre med en biologisk drevet mekanisme til å avsky «det heslige». Og nettopp det at man er «det heslige», utløser da både avsky, forakt og aggresjon. Det at man «er noe» innebærer også en indirekte indikasjon på at det er umulig å skilles fra det, uten at individet opphører å eksistere. Dette må ses i kontrast opp mot det å være menneske. Et slikt sosialt stempel definerer individet som «et avvik» fra menneske-standarden.
Vi har altså en sosial tilbøyelighet til å forherlige oss selv og demonisere andre. Kanskje er den der fordi den har styrket inngruppens sosiale samspill, og samtidig gitt nødvendig skepsis til fremmede.
Problemet oppstår fordi det ikke er kompatibelt med sivilisasjon. En sivilisasjon består nødvendigvis av en rekke samhandlende grupper, kulturer og subkulturer. Da må konfliktnivået nødvendigvis komme ned mot et nivå som gjør samspillet mulig. Alternativet er at sivilisasjonen sprekker opp og går i oppløsning.
Noen av oss har altså den forståelsen at det beste samspillet oppnås ved gjensidig respekt og toleranse. Men så har vi altså en biologi som frister oss i motsatt retning (villdyret) og det krever vilje til beherskelse og åpenhet til å forstå.
En del av dette handler altså om språket, som på mange måter gjenspeiler dette på den måten at det både kan bergta oss og vise oss nyanser. Eksempel:
Det er forskjell på å si at Jeppe er alkoholiker og å si at han har alkoholproblemer. Dersom en person sliter med alkoholen, er det lite fruktbart å starte den vanskelige samtalen med å si at «du er alkoholiker». Det er bedre å spørre forsiktig: «Kan det være at du har utviklet problemer med alkoholen?». Språket utgjør her en fundamental forskjell. I det første alternativet definerer vi Jeppe. I det andre tilfellet, introduserer vi en avstand mellom Jeppes egen identitet og et problem han har. Det å si et menneske er alkoholiker, utløser en rekke negative forestillinger som knyttes opp mot det stigmaet. Det er det jeg kaller for en sosial definisjon. Det kan være at Jeppe innerst inne vet at han sliter med dette. Men han protesterer på å bli assosiert med et umoralsk menneske, som går på impuls, drikker når det passer, ødelegger familien, lager trøbbel for jobben og forurenser sine omgivelser.
Sosial stempling er å tvinge en uønsket sosial identitet på et menneske. Det skaper det jeg kaller for sekundær sosial identitetsfrustrasjon, og det kan i verste fall drive et menneske til selvmord eller rasende terrorisme.
Andre eksempler:
|
Han/hun er |
Han/hun har |
|
fattig |
en begrenset økonomi |
|
dum |
noen kognitive utfordringer |
|
spillegal |
utviklet spilleavhengighet |
|
en hore |
vært uheldig med sine partnervalg |
Noen ganger greier utsatte grupper å snu stempelet. Det er ikke lengre problematisk å si at «han er homofil». Det er mye verre å si at «han har et avvik på sin seksuelle orientering». Her går homofil-begrepet inn og definerer identiteten på en positiv måte. Vi innser også hvor kulturavhengig dette er.
Psykiatriske diagnoser virker nok stigmatiserende. Men det er forskjell på å si at han er gal, og å si at han har utviklet schizofreni. Diagnoser er til en viss grad et tveegget sverd. Det er verre å si at «han er tungnem» i stedet for å si at «han har dysleksi». Det å gi vitenskapelige navn på tilstander gir en åpning for et bedre menneskesyn. Vi har tross alt sluttet å se på sykdom og ulykker som «gudenes forbannelse», noe som igjen kan kobles tilbake til parental seleksjon. Vi innser det umoralske og urimelige som ligger i det å gi etter for vår forakt og holde oss med narrativ om «gudenes velvilje overfor meg og uvilje overfor deg», eller andre historier om at «du har nok vært slem i ditt tidligere liv, eller foreldrene var det». Neste steg på denne humanistiske veien er jo å innse at vår hjerne også er et kroppslig organ. I en populasjon utgjør den et mangfold, som direkte utgjør gruppens innovasjonskapital. Vi innser at de av oss som har trukket gode lodd her i livet, ikke har noen egen objektiv fortjeneste av dette. Men villdyret i oss frister oss, for vi vil så gjerne stige opp i hierarkiet, føle at vi er noe og rage høyt over andre.
Så har vi vår tendens til å la menneskelige handlinger utøve samme funksjon. Det er forskjell på å ha drept noen og på å «være en morder». Det er forskjell på å ha blitt litt vel ivrig etter en fuktig kveld og på å være en voldtektsmann. Men, vi som innser at også våre handlinger springer ut av det vi har og det som påvirker oss, innser at handlinger ikke definerer individet på noen objektive måter.
Det modne samfunn vil aldri komme med restriksjoner på bruk av språk. Men det bør bli allmennkunnskap å forstå språkets virkemåte på dette området. Da er det menneskets etiske grunnholdning som avgjør hvordan dette anvendes. Men det modne samfunnet vil aldri oppmuntre til denne formen for sosial stempling. Her er det passende med en liten oppfordring til mennesker som lar seg moralsk indignere av bannskap. Det er meningsløst. Om vi skulle gå så langt som å definere en type språkbruk som lite etisk, så er det akkurat dette å stemple mennesker på denne måten.
Definisjon:
Økonomisering er systematisk rasjonell bruk av ressurser på en slik måte at nytten optimaliseres der behovet er størst
Rasjonell handtering av ressursknapphet krever at vi økonomiserer. Erfaring med ressursmangel medfører at man må prioritere, kompromisser, behov for planlegging, og utvikling av måter å innrette seg på som minimaliserer ressursbruken og sørger for at de basale behovene er dekket.
Behovet for økonomisering er et gjennomgående trekk ved alle biologiske organismer. Dermed er vi som biologiske organismer formet av dette behovet. For eksempel er vår «kamp mot vekta», også en kamp mot en kropp som til de grader motsetter seg vekttap, for hele tiden å økonomisere med energi og andre ressurser i kroppen.
Men det er ikke det biologiske vi fokuserer på her. Saken er jo den at dette også preger livene våre, på alle nivåer. Da krever det også våre kognitive ressurser. Da handler det både om rasjonalitet, men også om selvkontroll. Mangler man kognitive ressurser, er man langt mer sårbar for ressursknapphet. Selvsagt er det ikke alle som disponerer rasjonelle ressurser nok til å forvalte livene sine, på en forsvarlig måte på det nivå man er. Og jo fattigere man blir, desto verre blir det. Les gjerne her om min utvidede definisjon på fattigdom.
Begrepet økonomisering kan anvendes på alle de fire kategorier av menneskets kapitalbase. Det sier seg selv at fattigdom, altså omfattende ressursknapphet, medfører at fokus og strategier innrettes på økonomisering. Økonomisering krever innsats og er dermed i seg selv en kostnad. Da sier det seg selv at når ressursknappheten når en viss terskel, så blir den selvforsterkende. Man mangler de midler som skal til for å komme seg ut av situasjonen, og kanskje til og med for å forhindre forverring.
Dette en negativ side av loven om kapitalens omfordeling, og det er det fattige menneskets store forbannelse.
Dersom man tenker det modne samfunn, så snakker vi her om erkjennelsen av at det er fullt mulig å havne inn i en fattigdomstilstand som individet ikke kan komme ut av på egenhånd.
Så er jo det store spørsmålet om det er mulig å hjelpe mennesker over kneika og snu denne låsen, slik at det er mulig å bygge seg opp igjen.
Et vesentlig poeng her er at det nok er mulig. Men det er vanskelig, og svaret kan aldri generaliseres til å gjelde alle. La oss gå inn på de enkelte kapitalkategoriene og se hva man kan reflektere om innenfor hver kategori.
1) Fysisk økonomisering
Jeg har allerede nevnt den biologiske siden av dette. Kroppen er utgangspunkt
med alt, og alle som blir eldre vil kjenne fysisk på denne ressursknappheten.
Vi mangler fysisk energi, og må dermed avstå fra aktiviteter preget av livsoverskudd,
og heller sette inn innsatsen på å få til de basale tingene i livet. Mye av det
kan kompenseres med teknologi og hjelp fra andre. Men oppdag at teknologi,
hører inn under økonomiske ressurser, og «hjelp
fra andre» hører inn under sosiale ressurser.
Vi kan også kompensere med medisiner og legehjelp. Men igjen, det må da dekkes
av andre ressurskategorier. Så snakker vi selvsagt ikke bare alderdom her. Vi
har forskjellige kropper i utgangspunktet. Robusthet, styrke utholdenhet,
motoriske ferdigheter, alt dette varierer mellom individer. Det betyr også at
fysisk økonomisering er en utfordring noen har mye mer av hele livet, enn
andre. Og alt dette har selvforsterkende effekter. Vår evne til å skaffe mat og
drikke er i stor grad avhengig av kroppslige ressurser. Men kroppslige
ressurser er også styrt av tilgang til næring. Det å måtte økonomisere med mat,
er en grunnleggende del av dette. Til sist må jo nevnes dette med utseende.
Utseende er den delen av de fysiske ressursene som har alt og si for våre
sosiale ressurser. Her er vesentlige medfødte komponenter i dette, men utseende
kan selvsagt også kompenseres med innsats. Det at utseende nedprioriteres er
også en del av økonomisering. Man er mer opptatt av å skaffe basis ressurser
for å overleve enn hvordan man ser ut. Dermed blir utseende en markør på
hvordan det ellers står til med dette mennesket. Det kan altså betyr stor
sosial fattigdom, og det er selvforsterkende.
2) Mental økonomisering
Vi har medfødt
IQ og sikkert en god del utgangspunkter på talenter.
Mental økonomisering handler om hva vi prioriterer på utvikling av talenter,
kunnskap og kompetanse. Det grunnleggende her er jo
evne til rasjonell tenkning. Dersom denne evnen er svak, eller dårlig utviklet,
vil jo forutsetningen for all økonomisering være borte.
Hvilke tema bør vi interessere oss for, og utvikle kunnskap om? Jeg har skrevet
om interesser her.
Det er viktig å erkjenne at her må vi alle økonomisere. All verdens kunnskap og
temaer er enorm. Som individer er vi neppe i nærheten av å komme opp i
promiller av det. Les gjerne teksten om «interesser» og oppdag at vi her har
god drahjelp av medfødte mekanismer i hjernen. Vi oppfatter intuitivt
hva det er verdt å interessere seg for. Faktum er at det krever innsats å
justere på dette. Interesse er en følelse, og lar seg ikke omforme på kommando.
Det vil ikke si det samme som at det er umulig. Vi kan mobilisere kognitivt for
å motvirke dette.
Et poeng er at det ofte er utfordringer og motgang i livet som skaper våre
interesser. Jeg ser ofte unge mennesker, som er «på toppen av livet», ofte
slite med å velge hva de skal bli, eller satse på. Jeg tenker at slike
symptomer er et utslag av at man har hatt det for bra i livet. Mennesker med
belastningserfaringer mangler sjelden temaer å interessere seg for.
Og de temaer man interesserer seg for, er langt lettere å sette seg inn i og
utvikle kunnskap om. Men vi kjenner altså på en mental motstand mot å lære oss
ting, som vår underbevissthet ikke ser «nytten av».
Summen av dette er uansett at vi utvikler et mangfold av temaer vi vet noe om.
Og det viktigste er jo at vi ikke bare respekterer vår diversitet, men at vi
faktisk også ser den absolutte nødvendigheten av dette.
3) Sosial økonomisering
Den sosiale kapitalen er for oss mennesker
svært viktig ressurstilgang generelt. Den påvirker dermed alle de andre
områdene. Knapphet på sosial kapital handler om knapphet på sosialt nettverk,
venner, relasjoner og ikke minst egen sosial appell.
Individer som har høy sosial appell er selv den knappe ressursen, i den
ligningen vi kaller økonomisering. Da snakker vi om tid og innsats på den
enkelte relasjon. Man velger sine relasjoner med omhu, gjerne med hensyn på
eget utbytte, men også på det sosiale potensialet i relasjonen.
Det lønner seg å «kjenne kongen». Vi søker mot populære bekjentskaper, og blir stolt
når vi kjenner en «kjendis». Dette har vi i oss rent emosjonelt,
noe som forteller at det er evolvert. Årsaken er innlysende. Vi kjenner
utallige historier om mennesker som reddes ut av vanskeligheter ved hjelp av
prominente bekjentskaper. Dette går tilbake til førmenneskelig tid, hvor det
absolutt lønner seg å stå på god fot med alfa-eliten. Og selvsagt skaper denne
mekanismen en elitedannelse. Enhver som tilhører eliten, har et stort nettverk
av bekjentskaper fra eliten. Dette blir en slags egen klubb. Og det er jo ikke
rart at her utløses
tribalistiske mekanismer, i form av nedlatenhet
mot allmuen. Kanskje kan dype kvalitets-relasjoner
bli skadelidende, nettopp som følge av overfokusering på et bredt
elite-nettverk. Men dette er jo i så fall et valg. Saken er uansett den, at vi
alle har behov for det er den dype kvalitetsrelasjonen. Vi snakker da om nære
venner. Og de kan man ikke ha for mange av, uansett hvor populær man er. Og
selvsagt må det være mange innenfor eliten som innser dette, og er rasjonelle
nok til å innrette seg slik. Poenget her er at uansett hvor mektig og populær
en er, så er faktisk økonomisering nødvendig for en god forvaltning av eget
sosiale nettverk.
Så til oss mennesker med svak sosial appell. Her endrer utfordringen seg. Svak
sosial appell innebærer at man er utelukket fra å kunne velge på øverste hylle.
Når den sosiale appellen kommer under et kritisk nivå, er man i det hele tatt
avskåret fra det å «velge venner». Det hele handler om den tilpasning som må
til for å kunne ha et sosialt nettverk i det hele tatt. Og det er i denne
tilpasningen at økonomiseringen blir aktuell. Svak sosial appell, kombinert med
kresenhet,
eller manglende tilpasningsevne, utgjør overhengende risiko for å bli ensom
og venneløs. Det betyr at også her kan man utøve rasjonalitet
i et forsøk på å gjøre det beste ut av situasjonen. En del nettverk vil alltid
ha lav terskel. Det kan handle om ekstremist-nettverk, religiøse kulter eller
kriminelle nettverk. Dette er nettverk som ofte er ute etter mengden, og den
kraft man kan oppnå gjennom manipulasjon
av mengder av sinte, og bitre mennesker. Jeg pleier å si et «jeg går inn der
jeg får innpass». Men egentlig så tror jeg at også jeg ville satt grensen der
miljøet åpenbart er destruktivt. Da handler det om at det egentlig ikke er meg,
som er ønsket inn i slike nettverk, men den eventuelle kapitalen jeg utgjør kun
i kraft av å være et individ til full utnyttelse. Jeg tenker at selv på ganske
lavt nivå, så er det mulig å opparbeide seg nære relasjoner. Men det betyr som
sagt, at man må ha evne til fleksibilitet, tilpasse seg, og utvikle høy grad av
toleranse.
Men også her er det den nære vennerelasjonen som er den mest verdifulle. Men
nære vennerelasjoner krever innsats. Og selvsagt innser jeg at nivået kan være
så lavt, at man ikke en gang makter dette. Jeg tror imidlertid at mye av dette
kan læres. Man er i behov av å lære seg hvor langt man kan strekke seg, men
også hvor grensene bør gå. Dette er en egen kompetanse, og den kan bli
omfattende.
4) Økonomisk økonomisering
Dette er jo et kjent fenomen, som handler om å måtte snu på kronene, om harde
prioriteringer og om stigmaet som følger med. Selvsagt er det nok slik at
manglende rasjonalitet kan (men ikke alltid) lede inn i fattigdom. Og er man irrasjonell
som fattig, blir sjelden valgene noe klokere i fattigdommen. Men selvsagt
handler dette ikke bare om irrasjonalitet. Det kan også handle om uflaks, eller
det å bli bedratt av andre, eller rett og slett at fattigdommen er arvet.
Fattigdom har en innlåsingseffekt, som kan gjøre det svært vanskelig, selv for
rasjonelle mennesker å arbeide seg ut av det. De av oss som er på et lavere
økonomisk nivå blir kanskje overrasket når vi hører rike mennesker uttale at de
«ikke bryr seg om penger». Men når vi tenker oss om, så er det ingen av oss
som bryr seg særlig om luft, fordi det er overflod av den. Det er knapphet på
ressurser som skaper behovet for økonomisering, og derved også fokus. Når jeg
er i markedet for å kjøpe bruktbil, så er min første interesse fokusert på
prisen. Ofte er det ikke mange bilene, som faller inn under mine
budsjettrammer. Rike mennesker vil åpenbart ha helt andre ting de fokuserer på.
Her kan f.eks. bilens utseende, ha stor betydning. Bilen «må støtte opp under
min identitet». Da er det viktig at jeg «har
funnet meg selv», noe som forteller meg «hvem jeg er» og «hvilken bil som
passer til det imaget». Den rike kan være oppfatt av detaljer i et luksuriøst
design osv. I det hele tatt vil nok diskusjon og fokus oppleves som svevende og
latterlig for slike som meg. Mitt fokus er som sagt, hva koster bilen, hvor
lenge varer den, og i hvilken grad fyller den mine primære behov for transport?
Det ville vært idiotisk av meg å kjøpe en bil, med lån som ville knust
budsjettet mitt på andre ting, kanskje for år fremover. Økonomisk økonomisering
handler om planlegging og innretning med formål om å få livet til å gå rundt,
uten å introdusere for mye risiko,
både for tap av økonomisk kontroll, og risiko generelt. Men, når vi først
snakker om risiko, så er det åpenbart at som fattig så må man tåle mer risiko
enn om man er mer bemidlet. Da er igjen bilen et godt eksempel. De biler jeg
har hatt, som jo ofte ligger 10-15 år etter dagens utvikling, er åpenbart
farligere enn dagens biler. Og for å trekke den videre. Da jeg for første gang
kom til Thailand, ble jeg overrasket over hele familier på en moped, og ofte
uten hjelm. Eller hele familier på et lasteplan, uten noen form for sikring.
Det vi skal være klar over er at det å redusere risiko koster penger. Jo
fattigere man er, desto mer risikofylte liv tvinges man til å akseptere. Videre
kan man se at det å oppføre seg moralsk og holde seg innenfor normer. Lover og
forskrifter, kommer under press, når man må snu på kronene. Det blir mer
fristende å ta snarveier eller å gjøre noen halvkriminelle valg. Kanskje
fungerte den gamle utdaterte kondomen dårlig. Jenta blir gravid, og moralfolket
har blokkert for abort. Hun har ikke råd til å flykte over grensen, eller å
betale for den dyre klinikken, eller hva det måtte koste å gjøre det illegalt.
Men hun har heller ikke råd til den
sosiale kostnaden ved at moralfolket utestenger henne fra samfunnet, for å
ha blitt gravid, utenfor et ekteskap de ikke hadde råd til. Løsningen blir
strikkepinner eller alskens kjerringråd, eller i verste fall babydrap, etter å
ha holdt graviditeten skjult. Så er det hun som desperat forøker å
lette på presset ved å tilby seksuelle tjenester, til sosial-fattige menn som
ellers ikke har noen annen tilgang. Dette er selvsagt stor-party for
moralfolket, som gasser seg i selger og kunders elendighet og umoral. Som sagt
kan valgene tatt under fattigdom, ofte være umulige og noen ganger innebære at etiske
dilemmaer presses til
det ytterste. Dette er refleksjoner storsamfunnet bør ha med seg, når man
planlegger omfordeling i samfunnet. Mange tragedier, og også press på
moralnormer, er en naturlig konsekvens der man lar fattigdommen passere
terskelen over i nød.
Det er åpenbart nær sammenheng mellom det
som oppfattes som latskap og økonomisering. Jeg har reflektert over latskap her.
Og her er en nær sammenheng med livsoverskudd.
Poenget her er at nettopp det vi intuitivt oppfatter som latskap, også
signaliserer manglende livsoverskudd. Vår intuisjon er jo at late mennesker,
bruker latskapen som en strategi for å utnytte
andre. Selvsagt er det mange nyanser her. Vi må skille mellom
vinnings-strategier og overlevelsesstrategier. Mennesker som preges av
ressursknapphet, vil ofte ikke ha annet valg enn å økonomisere på en slik måte
at det blir en byrde for andre. Det vi kanskje bør tenke på er at vår intuisjon
er ikke noe objektivt presist moralsk kompass. Saken er den at økonomisering,
som sagt signaliserer svekket eller fraværende livsoverskudd. Dette skjer
sannsynligvis ubevisst. Og ubevisst evalueres dette som biologisk
ulønnsomt. Vi har en ubevisst intuisjon holde oss unna mennesker som
«suger», nettopp fordi det utgjør risiko for egen kostnad. Dette manifesterer
seg i oss i form av forakt, og den
moralske indignasjonen er rettferdiggjøringen
av dette. Og i den rettferdiggjøringen ligger ofte en bebreidelse
og ansvarliggjøring av det
elendige mennesket, kombinert mad at vedkommende derfor fortjener
sin skjebne. Totalen av dette er jo ansvarsfraskrivelse omtrent som det måtte
passe.
Paradokset er jo at det å utnytte andre negativt, krever ressurser, ofte store
ressurser. De som driver på med dette er ofte rike og mektige mennesker. Det vi
ser er at terskelen for å bebreide slike ofte er langt lavere. Dette handler jo
om alfa-beundring.
Det er jo en god indikator på at det er en intuitiv urett som spiller oss et
puss her.
For å oppnå A må du ha B. Men for å få B må du ha A.
Dette er den formelle beskrivelsen av en
start-blokkering. Livet vårt er fullt av slike.
Eksempler:
· For å få jobb må du ha erfaring. Men for å få erfaring må du ha jobb.
· For å tjene penger må du investere. Men for å investere må du ha penger.
· For å få politisk gjennomslag må du bli lyttet til. Men for å bli lyttet til må du ha politisk gjennomslag.
· For å lære språk må du kunne bli forklart hva ord betyr. Men for å kunne bli forklart hva ord betyr må du kunne språk.
Slik kan vi fortsette. Det er nær sammenheng mellom selvforsterkende prosesser og start-blokkeringer. For vi ser raskt at jo mer penger man har desto mer penger kan man investere og tjene enda mer penger. Det er jo et kjent ordtak at det alltid er vanskeligst å tjene den første millionen.
Dette er da også årsaken til det jeg kaller for loven om negativ omfordeling. Det ligger latent i slike prosesser at forskjeller øker. Det ligger også latent i slike prosesser at fattige mennesker blokkeres fra å komme ut av sin tilstand.
I dette ligger også den refleksjon at slike blokkeringer kan overvinnes. Det kan skje på minst to måter:
· Man får nok starthjelp til å komme i gang, og ballen begynner å rulle.
· Det er ikke sikkert at A kun kan oppnås ved hjelp av B. Kanskje også C.
For eksempel språk. Barn lærer språk naturlig ved å være sammen med mennesker som benytter språk. Hvordan de gjør dette, er jo mektig imponerende. Og et viktig poeng er at det er sjelden at barn er i behov av å få forklart ord. Det skjer først når vi blir eldre, og eksponeres for mer kompleksitet.
Jeg tenker at det er viktig å forstå start-blokkeringer, både politisk, når vi forholder oss til fattigdom, til forskjeller, og ikke minst psykologi, ja til og med evolusjonsteorien.
En del av kampen mot forskjeller er jo å ha oppmerksomhet på slike fenomener, og innrette os slik at mennesker kommer ut av slike blokkeringer.
Normalt er vi ensidig fokusert på penger og materielle verdier når vi plasserer merkelappen fattig eller rik på individer. En mer helhetlig vurdering måtte være å analysere individets totale ressurssituasjon, f.eks. ved å forsøke å kvantifisere alle typer ressurser. Kan man kalle en person, som riktignok har mange penger, men lider av langt fremskreden Alzheimer, for rik? Det er jo et menneske som på ingen måte er i stand til å nyttiggjøre seg penger. Kanskje kunne man illustrere med å sette opp følgende formel:
Menneskets ressursstatus=Mentale ressurser * Fysiske Ressurser * Sosiale ressurser * Materielle ressurser.
Dette innebærer at dersom et av elementene er null, er individets fattigdom total. Men regnestykket gir ikke noe hundre prosent bilde, fordi der er nære innbyrdes avhengigheter mellom elementene.
Med utgangspunkt i dette kan man gi en definisjon på fattigdom:
Fattigdom er å ligge signifikant under gjennomsnittet på et eller flere av følgende områder:
1) Mental kapital
2) Fysisk kapital
3) Sosial kapital
4) Økonomisk kapital
Gjennomsnittet er da korrigert for alder og bosted.
Menneskets ressursmessige situasjon forandrer seg omtrent hele tiden. Det finnes alltid en inntekt og en utgiftsside. Menneskets kamp består i å få inntektssiden like stor, eller større enn utgiftssiden. Noen ressurser er mer påvirkbare enn andre. Når det gjelder fysiske ressurser vil alle mennesker til slutt måtte gi tapt mot forfallet som kommer med alderen. Vi lever, eldes og dør. Så langt har vitenskapen ikke vært i stand til å forhindre dette. Ved hjelp av et sunt levesett kan vi utsette det. Men et sunt levesett krever et godt fysisk utgangspunkt, høy selvkontroll og viljestyrke, kunnskap, sosial aksept og gjerne også god økonomi. Dette henger sammen. Dersom man ikke har det så godt, psykisk, vil det gå ut over helsen. Vi ser ofte en markant forskjell på livslengden alt etter hvor man bor på kloden. Forhold som kjønn og sosial status påvirker også helsen. Og helsen påvirker igjen psyken. Dette er nok en selvforsterkende prosess.
På økonomisiden består kampen i å bringe inntektene større enn utgiftene. En liten negativ forskjell, og man er på vei mot økonomisk ruin. En liten positiv forskjell, og man er på vei mot rikdom.
Som en konkusjon på det hele skal vi reflektere litt angående menneskets handlekraft. Handlekraft kan kanskje defineres å være en kombinasjon av individets handlingsrom og vilje til handling. Det er nær sammenheng mellom begge disse faktorene og de ressurser individet disponerer. Handlingsrommet definerer jeg som kombinasjonen mellom mulighetsrom og handlingsevne. Og begge disse er igjen avhengig av ressurser. Her har jeg mest fokusert på sosialt handlingsrom. Men også viljen til handling er jo et resultat av våre mentale ressurser.
I dette inngår absolutt alle ressurser, inkludert mentale ressurser som virkelighetsoppfatning, intelligens, beslutningsdyktighet og viljestyrke. Det sosiale nettverket, status og materielle og økonomiske ressurser påvirker gjennomførbarheten. Ser vi på de enkelte ressursene ser vi at de påvirker hverandre gjensidig og at der finnes en rekke selvforsterkende prosesser, både positive og negative. Totalt sett kan handlekraft være et middel for å tilegne seg mer, og motsatt kan redusert handlekraft føre til ytterligere svekkelse. Alle resursene og prosessene har årsaksforhold som, uten unntak, strekker seg utenfor individets kontroll.
Vi kan ane flere dramatiske konsekvenser av en slik tankemåte. For det første er den frie viljen vi opplever og dømmer andre etter en illusjon. For det andre oppdager vi at mennesket ikke er objektivt ansvarlig for sine handlinger. Dette er dramatiske etiske konklusjoner fordi det handler om hvordan vi bedømmer oss selv og andre.
Til slutt en analogi. Tenk deg et kortspill. Kortene du får delt ut representerer de ressursene du disponerer. Det kan ikke sammenlignes med et vanlig kortspill, for der utnytter du de mentale ressursene du allerede har før kotene ble lagt på bordet. I dette spillet er din evne til å spille med kortene en del av kortene. Dette er livets kortspill. Du er totalt prisgitt dine kort. På godt og vondt. Kan du se det?
Med årene har jeg kommet til å tvile på den intuisjonen som sier at «jeg eier kroppen min». Reisen startet for mange år siden da jeg ble bevisst forskjellen på fakta og følelser. Det handlet om beslutningsteori, hvor min måte å beskrive dette på gjennom formelen:
argumentets vekt=sannsynligheten for at noe er, multiplisert med verdien av det som er.
Rent matematisk er det jo enkelt. Og jeg
ser at tenkere før meg har satt opp den samme formelen, og anmodningen om ikke
å forveksle det deskriptive med det normative, samt Humes oppdagelse av det
uoverkommelige gapet mellom er
og bør, forteller jo at dette på ingen måte er nytt.
Etter hvert skisserte jeg en verditeori,
som enkelt kobler verdienes opprinnelse til det emosjonelle, samt at jeg
endelig fant en utmerket definisjon på verdier:
Evnen til å foretrekke noe foran noe annet
Det er en funksjonalistisk definisjon. Ut fra den kan vi se at verdi ikke er en egenskap ved objektet, men heller noe som opererer på objektet, tillagt av subjektet.
Det mest kontroversielle i dette, om noe, er den koblingen jeg gjør mellom følelser og verdier. Beslutningsteorien har for lengst vist at beslutninger er umulig uten verdier. Hvordan skal vi ellers kunne foretrekke noe foran noe annet? Følgelig kan vi, på et grunnleggende plan, ikke velge våre verdier.
Siste skudd på stammen er den skissen jeg har laget for utvikling av det emosjonelle systemet. Jeg var vel uenig med Peder i 20 år om koblingen mellom følelser og informasjon.
Jovisst har han rett. Det emosjonelle systemet er selvsagt også et informasjonssystem. Men det store åpenbaringen handler om hva dette systemet egentlig spesialiserer og bygger videre på. Hva er den egentlige forskjellen på et kognitivt system (fornuft) og et emosjonelt system? Forskjellen er at mens det kognitive systemet spesialiserer seg på spørsmålet «hvordan er verden?», så spesialiseres det emosjonelle systemet på spørsmålet «hva betyr dette for meg?». Det er i kombinasjonen mellom disse at det biologiske systemet evner å utvikle rasjonalitet.
Min skisse handler enkelt om den mulig evolusjonære veien fra enkle stimuli-respons-systemer, til innovative rasjonelle beslutningssystemer, og at utvikling av emosjoner er en forutsetning for dette. Når vi forestiller oss at et blindt informasjonssystem skal komme på sporet av et svar på «hva betyr dette for meg?», så må spørsmålet omformuleres: Hvordan har kroppen min det? Hva ellers skulle systemet bygge på? Husk at dette er systemer, fullstendig uten den antroposentriske konteksten vi opererer med i våre mentale landskap.
Hypotesen er altså at vi har fått utviklet et informasjonssystem, lag på lag som fortolker kroppens signaler, og videreformidler dette til et kognitivt system, i form av liker/liker ikke, behag/ubehag, nytelse/smerte, begjær/avsky.
Her har vi altså en kobling som utfordrer oss på «hvem er den egentlige sjefen her?».
La oss se litt på begrepet «eierskap». Jeg har tidligere berørt dette her. I dag er jeg tilbøyelig til å tenke at eierskap er en av dypeste og mest grunnleggende arketyper vi har i biologiske informasjonssystemer. Da snakker jeg ikke om dette som konsept eller som begrep, for det er hovedsak menneskelig.
Det tilsvarende praktiske forholdet kan
best beskrives som «besittelse». Dersom vi starter med selve livet, så jo det
en omfattende diskusjon om definisjonen. Men her er et par egenskaper som går
igjen som vi kan bite oss merke i. Det ene er avgrensingen, representert ved membranen
for alle levende celler og ved hud, skall eller andre biologiske oppfinnelser
for flercellede organismer. Vi mennesker har jo «gjenoppfunnet» dette på høyere
nivå, gjennom gjerder, murer og vegger.
Poenget er at dette konseptet har vært med livet siden den første spede start,
og det fungerer definerer livet. Selveste livet er umulig å beskrive uten at
noen form for besittelse inngår i beskrivelsen. Selve den fysiske utrustningen
som livet utgjør, har derved eierskapskonseptet i seg som en grunnleggende del
av mekanismene.
Så har vi et annet konsept, kalt metabolisme som beskriver et basisbehov for å omsette energi og materie, i dette systemet. Når den ene bakterien «spiser» den andre, så kan dette kobles til begge disse konseptene, besittelse og omsetning. Slik kommer organismen i besittelse av ressurser, og slik taper den ressurser, og mister til slutt seg selv.
Så vi har en avgrenset organisme, og vi har et miljø eller omgivelser som representerer et nødvendig livsrom for omsetning av materie og energi.
Herav utvikles strategier for å utvikle, opprettholde og reprodusere. Dette manifesterer seg som fysiske mekanismer tilpasset disse utfordringene.
Det er klart at når vi kommer med våre konsepter for eierskap, så vil det dukke opp spørsmål, både om avgrensinger og behov for tilpasninger for å få konseptet til å passe med realitetene. Det blir litt høna og egget. Er jeg en tjener for kroppen min, eller er kroppen min en tjener for meg?
For det enkle liv får vi en naturlig sortering mellom den fysiske organismen i seg selv og livsrommet, som er omgivelsene. Dermed har vi kategorien «de fysiske ressurser» avgrenset til organismen i seg selv. Så tar jo organismen sin plass i omgivelsene, den har det jeg kaller for et livsrom. Det representerer det jeg har kalt for de «økonomiske ressursene».
For avanserte livsystemer som oss mennesker så faller det naturlig å sortere dette videre, som jeg har gjort. Som fysiske organismer har vi altså også et omfattende informasjonsprosesseringssystem, som det faller naturlig å sortere ut som de mentale ressursene. Og i og med at den sosiale dimensjon er så dominerende for vår art, er det naturlig å plassere det sosiale i en egen kategori
Og det er klart at det er i det sosiale domenet at eierskap blir et grunnleggende konsept i vår interaksjon med hverandre. Dermed har vi alle de fire konseptene jeg benytter for eierskap basert på vår art. Dette er praktiske sorteringer basert på at innenfor hver kategori så strenger vi egne begreper og konsepter for p beskrive strukturer og mekanismer.
Konseptet eierskap i seg selv eksisterer ikke bare i vår art. Både når det gjelder mat, byttedyr, revir og ikke minst på avkom spiller konseptet en betydelig rolle.
Selv flaggermus «vet» forskjell på «mine og dine unger». Jeg hørte en gang om et eksperiment, som egentlig handlet om noe helt annet. Men det handlet om vampyr-flaggermus som hver natt drar ut på tokt, og suger blod. Poenget er at blodet de suger, tar de med seg tilbake til gruppen, og her vil den heldige moren, ikke bare dele med eget avkom, men alle ungene i gruppen. Blodet oppbevares i en slags sekk, som blir oppblåst når den er fylt opp. Eksperimentet var enkelt at en uheldig fikk blåst opp sekken sin med luft. Så når den kom hjem, ble den fortolket av de andre som å ha fått fangst. Men den var naturligvis ute av stand til å dele med noen. Det som skjedde i ettertid var at når andre kom hjem med fangst, så delte de med alle ungene utenom ungene til moren som «ikke ville dele». Dette var et eksperiment på altruisme, eller mer presist på strategien «tit for tat». Men poenget her er at en slik atferd ikke ville vært mulig uten at et eierskapskonsept var bygget inn i systemet. Videre er poenget er at dette derfor er en arketyp, og at den har fulgt med oss fra livets begynnelse.
Spørsmålet om eierskapets retning kan kanskje relativiseres. Jeg er din slave, men du er min master. Men det naturlige intuitive for oss vil nok handle om «besittelse» og «disposisjonsrett». Det uformelle eierskap baseres som regel på dominans. Jeg rører ikke maten fordi du er sterkere enn meg, og jeg vet at jeg får juling. Livets naturlige mekanismer rundt dette handler om forsvar og rivalisering. Dette er naturtilstanden. Og da kommer hele det spøkelset vi kaller for dominans og sosial rangering ramlende ut av skapet. Hva jeg eier handler om hva jeg er i stand til å forsvare. Og det jeg eier, disponerer jeg ubegrenset. Naturlig vil vi oppfatte at det er masteren som eier slaven.
I mine gamle tekster snakket jeg om at vi ved å studere det sosiale kan lære om det mentale. Dette er ikke tilfeldig. Både den fysiske kroppen og det økonomiske, relaterer seg til fysisk eierskap, mens det mentale og sosiale i lang større grad handler om informasjonsprosessering. Derav er det å forvente paralleller mellom mentale mekanismer og sosiale mekanismer.
Som kultur har vi utviklet eierskapet til et juridisk begrep, hvor eierskapet er nedfelt i lovs form og forsvares av fellesskapet, som regel staten. Og kanskje ser vi dette best når vi ser på bedrifter. Bedriftens eiere utøver sitt eierskap gjennom, rammer, direktiver og føringer.
Eiere legger altså føringer, men overlater til kompetansen i bedriften å implementere dette. Opp i dette er det mye kompetanse eieren ikke besitter, eller er i behov av å besitte. Eieren former de lange linjene, de overordnede strategiene for bedriften. Så er det opp til administrerende direktør utøve sin styring i henhold til dette. Og dette går jo videre nedover i hierarkiet, med økende detaljering.
Finner vi igjen dette forholdet i det mentale? Hvilke roller har de mentale systemene som kan passe inn i dette bildet? For meg er det nærliggende på å peke på fornuften som «administrerende direktør». Det handler om at de lange linjene, som jo er det som preger individets handlingsmønster styres av det emosjonelle systemet. Det handler om at det jo er det emosjonelle systemet som skaper de verdier som til syvende og sist gjør det mulig å prioritere noe foran noe annet. Nå er jo dette mer komplekst enn som så. Og her er vekselvirkninger ute og går. Men uansett, som jeg tidligere har påpekt (via h-analysen), så vil alt kunne tilbake-skrives til organismens vilje, definert ved de mange fasetter i det emosjonelle systemet.
Gitt da den beskrivelsen jeg har gitt av utviklingen av det emosjonelle systemet, så blir konklusjonen klar. Hjernen er utviklet i etterkant av kroppen. Den er der fordi den er i tjeneste for kroppen. Fornuften er kroppens tjener.
Smak på denne:
Det er ikke du som eier kroppen din, det er kroppen din som eier deg.