Plikter, rettigheter og friheter

Om plikten

Ordet plikt kan defineres som en regel eller et påbud som man må følge, selv om det skulle medføre ulemper for en selv eller andre. En annen måte å si det på er at plikt er noe som har evne eller makt til å korrigere et individs naturlige handlingsmønster uten direkte bruk av ytre virkemidler. Plikten er også noe som kan oppleves å komme innenfra.
Evne til å la seg lede er fundamental for individets overlevelse. Spesielt gjelder dette for oss mennesker. Vår høye tilpasningsdyktighet forutsetter at handlingsmønstret må kunne formes til det miljø det enkelte individ er født inn i. Samtidig har mennesket sterke tilbøyeligheter til lek, eksperimentering, utforskning, utfordring, provokasjon, og til å sprenge grenser. I de tidligere barneårene er det foreldrenes beskyttelse og omsorg som setter grensene og som utløser belønning og straff.  Senere blir det venner og det interne maktspill i venneflokken, og til slutt handler det om å unngå handlinger som pådrar seg vreden fra samfunnets maktpersoner eller eliten i flokken.  Alt dette ivaretas av et sett mekanismer som må balansere trygg lydighet og underkastelse opp mot behov for selvrealisering og frihet. Balansen tilpasses individets ressurser. Et misforhold her kan medføre alt fra tap av sosial status til ren sosial utstøtelse. I verste fall kan det medføre døden.

Bak plikten ligger det alltid en makt. Uten makt er plikten verdiløs. Makten kan komme utenfra, eller innenfra individet selv. Uansett består denne makten i at individet belønnes når plikten følges eller straffes når plikten brytes. Da ligger det også i kortene at hjernen har egne funksjoner som kan sette i gang straffe og belønningsprosesser. Uten disse hadde mennesket kun kunnet opptre som «øyentjener».  Delvis kjennes disse mekanismene som samvittighet, eller det som Freud kalte superego.  Det er en instans i personligheten som har sitt opphav i det sosiale spill, men som etter hvert er utviklet og integrert som en del av personligheten. Både genetisk arv og samspillet med foreldre, venner og samfunnet fører til dannelsen av disse mentale mekanismene.

Men plikt kan også være pålagt av en ytre makt i form av reelle trusler eller sanksjoner.  I sin ytterste form følges plikten kun så lenge trusselen består. I den konteksten er plikten ufrivillig. Mellom disse ytterpunktene finner vi et hav av nyanser. En sanksjon behøver ikke direkte å bestå av en uttalt trussel, man kan f. eks bestå av redsel for å bli sosialt utstøtt, eller for tap av sosial ansiennitet. Mennesker er i stand til å ta inn over seg de verdinormer de oppfatter blir forventet i gruppen og gjøre dem til sine egne. Etter hvert som verdiene sementeres vil individet opptre som forsvarer av de samme verdiene, og gjerne oppleve brudd på verdinormene som en trussel. Dette har også noe med enkeltmenneskets evne til å forutsi det sosiale spill i gruppen. Brudd medfører utrygghet. Likefullt kan brudd medføre betydelig gevinst for enkeltindivider, som er i stand til å bedra «offentligheten». Denne spenningen forblir en del av det sosiale spill. Blir et individ tatt for brudd, undergraves individets integritet, med påfølgende tap av anseelse. Er bruddet graverende kommer sanksjonene. I dette spillet vil alltid andre individer forsøke å tjene på «avsløringen» i form av offentlig fordømmelse, mens eliten befester sin maktposisjon ved å iverksette sanksjoner. Alt i alt skjer det en ren transaksjon av sosial status bort fra den «avslørte» til allmennheten og mest til eliten. Alle mennesker utvikler egne strategier i forhold til det sosiale spillet. Menneskets natur innebærer en tilbøyelighet til å prøve «bedrager» strategien ut i form av erting og luring, særlig i barndommen. På denne måten oppdager den enkelte egne evner til å forføre og manipulere, og resultatet av det kan være en bedragers strategi. Dette er en risikostrategi som kan gi svært høy avkastning, men som også kan føre til sosial katastrofe. Mennesker med høy empati, eller som ikke får dette til velger tidlig lydighet eller lojalitets strategi, og i denne befester gjerne plikten seg som en god strategi. De fleste mennesker legger seg gjerne på en mellomstrategi.

 

Plikt forstås, som sagt, først og fremst som et viktig element i det sosiale samspill, og kan forekomme i alle varianter fra rent opportunistisk øyentjeneri, til en oppvisning i fromhet, til reell mental underkastelse. Den mentale underkastelsen er vanligvis basert på frykt for overmakten, enten det er fysisk reell menneskelig overmakt, eller det er religiøs tro. Men den kan også være basert på ren ideologi. Men også ideologien kan fungere som sinnets forsøk på å skjule frykten og underkastelsen for bevisstheten.

I det daglige sosiale samspill fungerer også plikten som et element i individets forsøk på å opprettholde eller heve egen sosial status. Den gir et signal om lojalitet eller gruppetilhørighet og om at individet innehar den nødvendige selvkontroll som skal til for å bli sosialt akseptert.

 

Om rettigheter og friheter

Dette er begreper som ofte brukes om hverandre i samfunnsdebatten, men som har forskjellig betydning.

Hva er en rettighet?

En rettighet kan defineres som et gode som innvilges av en aktør som har etterlevingsevne og etterlevingsvilje.

Det å innvilge en rettighet handler om aktøren beslutter dette, og proklamerer det. Dette kan kun regnes som reelt der vi har tillit til at aktøren har etterlevingsevne, det vil si ressurser nok til å kunne levere, og etterlevingsvilje, altså at vi kan ha tillit til at aktøren vil levere.

Rettigheter er annerledes enn en avtale mellom to aktører. Rettigheten er noe som utløses på betingelser, ved behov. Og godet handler ikke bare om økonomiske midler, men også beskyttelse eller understøttelse på andre måter. Begrepet passer med andre ord best i forholdet mellom stat og enkeltindivid.

En rettighet eksisterer kun som en sosial konstruksjon. Rettigheter eksisterer i kraft av de sosiale omgivelser som innvilger retten.
Med en rettighet følger det alltid en motsvarende plikt. Det betyr at innehaveren av rettigheten har krav på noe enten fra samfunnet eller fra enkeltpersoner. På samme måte som for plikt så ligger det en makt bak enhver rettighet. Uten at det står en makt bak, blir rettigheten meningsløs.

Et eksempel på en rettighet er barnetrygden. Innføring av denne rettigheten medfører automatisk at samfunnet påtar seg en økonomisk forpliktelse i forhold til alle barn i Norge. Et annet eksempel er barnebidrag, hvor foreldre som ikke lengre forsørger eget barn er forpliktet til å betale bidrag til barnet. Den motsvarende plikten her er delt mellom samfunnet og individet. Dersom faren eller moren svikter sin plikt er samfunnet forpliktet til å rydde opp i forholdet. Her kan samfunnet bruke sanksjoner av forskjellig slag, eller gå direkte inn og ta kontroll over vedkommendes økonomi.

I et sivilisert samfunn er selvsagt rettigheter skrevet ned i lovs form, og man har instanser som søker å forvalte dette på en ikke-vilkårlig rettferdig måte. Men det vil alltid være mennesker man møter. Her utløses det både empati og antipati. Selvsagt kan det også eksistere allianser som korrumperer dette bildet.

Forskjellen på en rettighet og en frihet er at friheten mangler en slik direkte motsvarende plikt. Frihet handler mer om fravær av makt, eller at makten trer tilbake. Frihet betyr at enkeltpersoner eller samfunnet ikke blander seg inn i, eller forsøker å hindre eller begrense individets atferd eller utfoldelse på forskjellige områder. Av praktiske grunner kan ikke lover og regler utrykke alt individet har frihet til. Som regel har lover og regler en symmetrisk ubalanse i forholdet begrensinger på den ene siden og friheter på den andre. Men av og til er det nødvendig for samfunnet å erklære individets frihet på enkeltområder. Da kan man si det slik at makten brukes til å holde andre krefter unna for å skape rom for frihet. To slike viktige friheter i vårt samfunn er religionsfriheten (eller livssynsfrihet) og ytringsfriheten. På sett og vis medfører slike erklæringer også en forpliktelse til å sørge for at friheten blir reell. Men samfunnet har ikke dermed plikt til å gi deg den religionen du trenger, eller taletid på radioen. Samfunnet innvilger (I Norge etter 1972) frihet til å leve i homofile forhold, men det betyr ikke at den enkelte homofile har krav på en partner. Det må han finne selv.  Innenfor retorisk argumentasjon finner vi ofte at smarte retorikere med vilje snur om på disse begrepene. Man kan for eksempel hevde at det ikke er noen «menneskerett» å ha en homofil partner. Med dette som utgangspunkt kan man forsvare lover som forbyr homofile datingtjenester. Man setter dermed motdebattanten i et dårlig lys på den måten at man gir inntrykk av at vedkommende krever at samfunnet skal skaffe ham en partner. Men den analytiske vil raskt observere at det er friheten debattanten er ute etter, ikke noe krav. Vi ser det kanskje mye enklere dersom Taliban tok over makten i Norge og innførte streng sharialovgivning. Vi kunne tenke oss en diskusjon om adgangen til å høre på musikk. Med rette kunne Taliban hevde at det ikke er noen menneskerett å høre på musikk. Heldigvis er det slik at lover fungerer slik at det som ikke spesifikt er nevnt, det er i prinsippet lov. Friheten er fundamental i et samfunn som er til for alle. Det samme er velferdsstaten. Men med velferdsstaten følger det også rettigheter, med alle de utfordringer som det har å by på. Men det er ikke tema her.