Kommentar

Denne refleksjonen ble skrevet på slutten av 1980-tallet. Det var en del av mitt bokprosjekt På Tvilens Grunnvoll. Hovedtema dreier seg om spørsmålet om rettferdigheten i å sortere mennesker i to kategorier, frelste og fortapte, på bakgrunn av tro og levd liv. Jeg har bevisst tatt utgangspunkt i den troende adventists forestillingsverden. Etter å ha lest dette mange år i ettertid, sitter jeg igjen med den refleksjonen at hovedproblemet koker ned til den protestantiske forestillingen om at frelsen er ufortjent samtidig som at fortapelsen er fortjent. Beveggrunnen for å hevde at frelsen er ufortjent, bunner i at man avviser at frelsen avhenger av gjerninger eller menneskets fysiske eller mentale prestasjoner. Man blir frelst av nåde, helt ufortjent. Alt dette er vel og bra for det medfører igjen en etikk som gir mennesket sitt menneskeverd, uavhengig av alle andre egenskaper som det mennesket måtte ha. Altså et ubetinget menneskeverd. Det er et utmerket protestantisk bidrag til humanismen. Problemet oppstår når man skal forsvare at noen går fortapt allikevel. For ethvert forsvar av dogmet om at den fortapte fortjener sin skjebne handler jo om hva vedkommende har gjort og ikke gjort i sitt liv. Så må jo altså gjerninger bety noe likevel. Dermed sitter den kristne i et spenningsfelt hvor man likevel blir fokusert på egne og andres gjerninger, i frelsesøyemed. Dette på tross av en «annen» teori som tilsier at dette ikke har noe å si. Kanskje skaper dette et avhengighetsforhold som passer de geistlige bedre enn den angrende menige synderen. For det er et paradoks at man i sitt daglige liv, gjennom sine daglige gjerninger, opparbeider en økende gnagende følelse av ikke å strekke til, av å feile, komme til kort. Så trekker man inn til pastoren, som gir sin jevnlige dosering av tilgivelse og den uendelig store ufortjente nåde. Når det hele sklir ut går han på nytt på talerstolen og retter ut pekefingeren. Det kan man gjøre. Det er jo tross alt et flertall av dårlige mennesker og fordømme og forakte her i verden. Og prosessen gjentar seg i et evig livslangt avhengighetsforhold, basert på et ulogisk paradoks man ikke kan resonnere seg ut av.

Jeg har hatt en gjennomgang av refleksjonen, hvor jeg har koblet til andre (ofte nyere) refleksjoner. Jeg har rettet opp språkfeil og endret litt på teksten her og der, der den falt helt gjennom.

 

18.3 Hva skiller den frelste fra den fortapte?

For å gjøre det helt klart: jeg tar nå stort sett utgangspunkt i trad­isjonell adventistisk tenkning. Dette er ikke alltid helt enkelt da argumentasjonen fra dette hold ofte kan være opp­ortunis­tisk. Selv om grunnsynet står fast finnes det uten tvil divergerende syn på detaljene i disse spørsmål. Men detaljene er viktige, det er de som avslører om tenkningen er konsekvent. Det skal ikke legges skjul på at de fleste unge adventister, jeg diskuterer med, tar til dels stor avstand fra fortapelses-læren slik den blir beskrevet av Ellen G. White i "Mot historiens klimaks". Utviklingen fortsetter altså i akselererende tempo, bort fra den gamle tenkningen. Men prisen for dette er meget høy. Etter min mening er man på tur bort fra selve adventismen. Jeg vil derfor igjen poengtere at det er tradisjonell adventisme som her diskuteres, ikke andre mer eller mindre udefinerte relig­ioner.

Min påstand er: Frelsen avhenger utelukkende av flaks. De som blir frelst, blir det av flaks, de som går fortapt har uflaks. For å bevise dette må jeg:

 

1.    Kunne påvise ett eneste tilfelle av fortapelse på grunn av uflaks. Det vil fortelle oss at alle de som ble frelst hadde flaks fordi de ikke var tilfelle 1.

2.    Kunne påvise ett eneste tilfelle av frelse på grunn av flaks. Det vil fortelle oss at alle de som gikk fortapt hadde uflaks fordi de ikke var tilfelle 2.

 

 

18.3.1 Argumenter for fortapelsen

De fleste begrunnelser for fortapelsen er i seg selv logiske. De kan ofte sammenlignes med aktors argumenter i en vanlig rettsak. Disse argumentene har som regel følgende hensikt:

1)   Påvise / bevise ulovlige handlinger

2)   Påvise skyld

3)   Argumentere for at straffeutmålingen er rettferdig

Argumentene for fortapelsen kan struktureres på samme måte:

1)   Påvise synd

2)   Påvise at vedkommende selv har skylden

3)    Vise at Guds straff er rettferdig.

 

Når man argumenterer for fortapelsen har man altså påtatt seg aktors, eller anklagerens rolle. Det er forresten den rollen Satan har i adventistisk teologi. Djevel betyr jo nettopp anklager. Husk at du ikke vrir deg unna dette stemplet ved å nekte å knytte fortapelsen til noen bestemte, men til en slags grå upersonlig masse, fjernt fra din omgangskrets. Dette gjelder størsteparten av menneskeheten, og hver eneste en av dem er som deg og meg; mennesker med person­lighet, elsket av sin mor og far, mennesker med gleder sorger og masser av følelser. Men la oss nå se litt nærmere på "aktors" argumenter:

 

Påvise synd

Mennesket er syndig ved fødselen. Dette i seg selv kvalifiserer til straff (arvesynden). I tillegg er det ikke et menneske som går igjennom livet uten å synde. Derfor fortjener egentlig alle å gå fortapt. Men de som tar imot frelsen i Jesus Kristus, slipper soningen fordi Jesus har sonet med sitt blod. De mennesker som i sin stolthet nektet å ta imot dette tilbudet må ta konsekvensen av det. De har valgt å sone selv. Gud tvinger ingen. Han tvinger heller ingen til å ta imot frelsen selv om han ønsker det aldri så mye. Da disse mennesker ikke er tvettet rene i Jesu blod, står de der håpløst fanget i sin egen synd. Derfor må Gud utslette dem.

 

Påvise at vedkommende selv har skylden

Det at en person nekter å ta imot Jesu offer er hans egen feil. Han velger det jo selv. Opp igjennom vedkommendes liv har Gud gjort alt som stod i hans makt for å redde personen. Både de frelste og han selv skal få se hvordan Gud gang på gang gav han en ny mulighet. Men personen var sta og gikk sin egen vei, han velger Satan gang på gang. Til slutt sitter han fullstendig i garnet, og han vil ikke ut. Han holder krampaktig fast ved synden.

 

Viser at Guds straff er rettferdig

Det er påvist at personen er en uforbederlig synder. Han nekter å ta imot frelse, derfor er han også skyldig. Han vil ikke slippe synden, men syndens lønn er døden. Gud kan ikke slippe synden løs i universet. Den har forårsaket nok elendighet. Guds langmodighet er slutt. Den som ikke har sluppet tak i synden må gå til grunne sammen med den. Men det er ikke rettferdig at en stakkars toller skal få samme straff som en grusom massemorder. Enhver må få igjen etter sine gjerninger. I Guds fortærende ild lider noen lengre enn andre. De store syndere lider lengre enn de små, og lengst av alle, lider Satan fordi han er den største synderen. Men i den rensende ilden blir til sist alle de ugudelige tilintet­gjort. Synden er utslettet og de frelste priser Gud for hans rettferdighet. Gud gjorde en kjærlighetshandling. Et liv i himmelen ville blitt et helvete for de ugudelige.

 

I tillegg til disse fornuftsargumentene dukker også uttrykkene «Synd mot Den Hellige Ånd» og «gal anger/ judas-anger» opp fra tid til annen. Disse skal også kommenteres.

Dette tror jeg skal være de fleste argumentene i et nøtteskall.

Oppsummering

Det første argumentet har jeg stort sett forståelse for. Vi mennesker er i liket mad alle andre skapninger, jeg kjenner til, syndere. Men da forstår jeg begrepet synd i den forstand at alle handlinger vi gjør vil få negative konsekvenser for livskval­iteten til et eller annet liv.

Det andre argumentet krever en temmelig omfattende behandling. Det er her jeg har de største innvendingene. Jeg tror ganske enkelt ikke på tanken om det frie valg.  Jeg tror at uansett hvordan vi vrir og vrenger på det vil til syvende og sist elementet "FLAKS" bli avgjørende for frelsen. Jeg stiller følgende spørsmål:

1)   Den frie vilje, finnes den?

2)   Dersom den finnes, kan vi påvirke utvelgelsen?

3)   Kan vi med sikkerhet kjenne Guds vilje?

4)   Kan noen ha direkte uflaks?

5)   Kan vi unngå å synde mot Den hellige Ånd?

 

En lojal adventist MÅ svare: 1.ja, 2.ja, 3.ja, 4.nei, 5. Ja, dersom selv-valg-ideen skal holde. En bom på et av disse spørs­målene vil bli skjebnesvanger for hele ideen.

Det siste argumentet bygger på et, for meg, forkvaklet rett­ferdighets begrep. Jeg spør: er fortapelsen rettferdig? Dette spørsmålet må sees på bakgrunn av de foregående spørsmål og på bakgrunn av innholdet i rettferdighetsbegrepet.

 

18.3.2 Den frie vilje, finnes den?

Newtons mekanistiske tankesystem har også øvet sin innflytelse på psykologiens område. Tankeprosessene er intet annet en kjemi, riktig nok avansert kjemi, men dog kjemi. Tankeprosessene er til syvende og sist styrt av kjemiens og fysikkens lover. I likhet med de fleste andre har jeg meget vanskelig for å fri meg fra dette tankesettet. Er vår adferd kjemisk betinget? Er vi et produkt av arv og miljø? Eller har vi mennesker en "åndelig dimisjon»? Dersom mennesket skal ha en fri vilje MÅ det ha en slik åndelig dimisjon. Det må være herre over mekanikken. Nå er det interessant å se at de kristnes innvendinger mot den mekanis­tiske psykologi utelukkende gjelder oss mennesker. Dyrene blir ofte sett på som utelukkende mekaniske systemer. Dette til tross for at en dyrehjerne i prinsippet fungerer på samme måte som en menneskehjerne. Det aksepteres umiddelbart at dyrenes adferd styres av hormoner, instinkter, miljø, kanskje til og med kosthold. Er egentlig vi mennesker så forskjellig fra dette? I forbindelse med menstruasjon og graviditet gjennomgår kvinnene store hormonforandringer. Med disse endringene endres også kvinnenes adferd. Pubertet og overgangsalder kan også virke sterkt inn på adferden hos begge kjønn. Det er altså ingen grunn til å tvile på hormonenes innflytelse. Undersøkelser har også vist at kosthold også kan ha til dels store virkninger på sosial adferd og ikke-språklig intelligens. I begynnelsen av 80-årene økte kriminaliteten i USA sterkt. Flere politikere stod fram og påstod at det skyldtes gatekjøkkenmaten. Dette ble avvist av de fleste fagfolk. Den amerikanske kriminologen Dr. Steven Schoenthaler bestemte seg for å undersøke dette nærmere. Hans første undersøkelse fant sted i et ungdomsfengsel i Virginia. De innsattes kosthold ble endret. Etter tre måneder hadde det skjedd dramatiske endringer. Tilfeller av voldsadferd hadde sunket med 82%. 14 senere undersøkelser viste samme resultat. Deretter gjorde han et forsøk ved et ungdomsfengsel i Oklahoma. Her endret han ikke kostholdet, men han gav mineral/vitamintilskudd. Eksperimentet var fullt ut vitenskapelig. Alle fikk piller, men ikke alle inneholdt vitaminer/ mineraler. Ingen ved fengslet visste hvem som fikk hva. Som mål på adferden brukte Dr Schoenthaler den informasjon om brudd på fengselsreglementet som ble fortløpende registrert av fengselspersonalet. Etter dette eksperimentet ble han temmelig sikker i sin sak. En håpløs kriminell som hverken reagerte på kjærlighet eller trusler, kan endre adferden drama­tisk innen 72 timer v.h.a. vitaminpiller.

I dag er det heller ikke tvil om at den kjemiske balansen i hjernen er helt avgjørende for adferden. Sinnslidelser, schizofreni, manisk depressive, er alle ofte utslag av kjemisk ubalanse i hjernen. Du kan ta piller mot depresjon, mot vrangforest­illinger og ikke minst mot angst. Mekaniske endringer i hjernen kan endre et individ totalt. På 40 - 50 tallet var lobotomi en populær behandlingsmetode for vanskelige pasienter. Et lite snitt i hjernen og pasienten ble snill som et lam. Det er nylig oppdaget at autisme skyldes en mekanisk defekt i hjernen.

Når vi ser hvordan all adferd uten tvil henger sammen med hjernens mekanikk, og kjemi er det naturlig å spørre om vi mennesker egentlig har så stor innflytelse på vår egen adferd. Kan vi lastes for hvordan hjernen fungerer? Dersom vi har en åndelig dimisjon må denne finnes utenfor hjernefunksjonene, en slags sjel som er i oss, men uavhengig av vår fysikk. Men hva er denne sjelen? Er den vår bevissthet? Nei det kan den ikke være, fordi vår bevissthet er totalt avhengig av hjernen. Slutter den å fungere slutter også bevisstheten å fungere. Når vi sover, ved oksygen-mangel, ved ulykker osv. mister vi bevisstheten, eller den blir sterkt redusert. Det er altså en klar sammenheng mellom bevissthet og hjernens funksjonalitet. Det er også ved hjelp av bevisstheten vi foretar valg. Ingen bevissthet, ingen valg. Konklusjonen blir altså at valget avhenger av bevisstheten, bevisstheten av hjernen, hjernen av mekanikk og kjemi. Under avsnittet om rasjonelle beslutninger gikk vi detaljert igjennom hva et rasjonelt valg egentlig er. Et valg har alltid to dimensjoner, det er alternativer og konsekvenser. Valgets utfall avhenger av to parametertyper: konsekvenssannsynlighet og kon­sekve­ns-verdier. Dersom vi gjør en H - analyse på verdisiden vil vi til slutt finne vår reelle verdi­profil, vår vilje, eller vår lengsel. Jeg har vist hvordan denne lengsel uansett er full­stendig egosentrisk orientert. Dens opprinnelse ligger i drift­ene, de samme driftene som hos dyrene. Jeg tror at vi mennesker er nok så like på dette punktet. Det som gjør oss forskjellig er ulike konsekvensvurderinger og ulike forskyvninger. I dette tankesystem forsvinner den frie vilje som dugg for solen. Tilbake de harde og kalde fysiske lover. Din innvending mot dette er kanskje at valg slett ikke foregår på den måten jeg beskriver. Mitt motspørsmål blir da: Hva er da et valg? Jeg vet ikke. Du vet kanskje heller ikke. Men dersom vi ikke en gang vet hva et valg er, hvordan kan det da forlanges at vi skal klare å velge rett? Vi vet jo ikke en gang når vi velger.

 

Bortforklaringen av Romerne 9 og andre forpliktende dogmer

I Bibelen finner vi sterke utsagn som taler imot den frie viljen. Dette gjelder spesielt Romerne 9. De tanker som kommer fram her representerer et kraftig slag mot tanken om det frie valg. La oss nå kikke litt nærmere på det som står her:

 

"For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere tilhører virkelig Abrahams barn. Det står jo: Gjennom Isak skal du få en ætt som kalles din. Dette betyr at den naturlige avstamning ikke gjør noen til Guds barn. Det er de som er barn i kraft av løftet, som skal regnes som Abrahams ætt. For det var jo et løfte han fikk: Neste år på denne tid kommer jeg til deg, og da skal Sara ha en sønn. Og dette er ikke alt. Rebekka fikk to sønner med en mann, Isak, vår stamfar. Før de var født da de hverken hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til henne: Den eldste skal tjene den yngste. Guds plan og utvelgelse skulle stå fast, og den er ikke avhengig av menneskets gjerninger men bare av ham som kaller. Det står jo skrevet: Jeg hadde Jakob kjær, men Esau hadde jeg uvilje mot. Hva skal vi si til dette? Er Gud urettferdig? Slett ikke! Han sier til Moses: Jeg viser miskunn mot den jeg miskunner meg over, og er barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser miskunn. For skriften sier til farao: Jeg lot deg stå fram for å vise min makt på deg og for å la mitt navn bli forkynt over hele jorden. Altså viser han miskunn mot den han vil og han forherder den han vil. Da vil du vel innvende: Hva har han da å bebreide oss? Hvem kan da stå imot hans vilje? Men hvem er du menneske som tar til gjenmæle mot Gud? Kan det som er formet, si til ham som formet det: hvorfor gjorde du meg slik? Er ikke pottemakeren herre over leiren, så han av det samme materiale kan lage både et fint og et simpelt kar[1]? Og enda Gud ville vise sin vrede og kunngjøre sin makt, har han tålmodig båret over med de kar som var under vreden, de som var laget for å gå til grunne. Han gjorde det for å kunngjøre hvor rik hans herlighet er for de kar som han ville vise miskunn, og som var gjort ferdig for herligheten."

 

Kan du finne den frie vilje i dette sitatet? I så fall må den være godt gjemt. Men en ærlig kristen kan ikke gå forbi denne teksten i stillhet. Den franske reformatoren Johan Calvin tok den direkte konsekvensen og proklamerte læren om menneskets totalt slavebundne vilje, også kalt «dobbelt predestinasjon». Mennesker er forutbestemt til enten frelse eller fortapelse. Læren var den ytterste konsekvens av Calvins anstrengelser for å gjøre Gud til alt og mennesket til intet. Calvinismen lever den dag i dag, men størsteparten av kristen­heten har forkastet denne læren på grunn av dens totale meningsløshet.

C.A. Johnsen bruker mye av sin bok "Den Baktalte Gud " til å drøfte disse problemstillingene. Hans holdning til den Calvinske teologi er absolutt klar:

 

"Vi må her ha mot til å foreta en nøktern analyse av hva den Calvinistiske interpretasjon av Romerne 9 faktisk fører til. Det jeg får ut av hva den sier om Gud, er stort sett det samme som humanistene i Calvins Genève satt igjen med. Guds etikk - i ordets realistiske betydning blant tenkende og følende mennesker - kommer fullstendig til kort i alle vesentlige henseender. Ikke bare at Gud er helt ute av stand til å elske de onde og elendige blant sine skapninger, men han har endog selv vilkårlig dannet dem så onde og elendige. Og det med ett eneste mål for øye: Derved ville han ikke ha noen som helst grunn til å elske dem. Calvins tolkning av teksten blir verken mer eller mindre enn nettopp dette: Gud har formet det store gross av menneskebarn som onde kar. Og formingen er i samsvar med hans evige og omhyggelige uttenkte plan."

 

Det er ikke tvil om Johnsens holdning til dette spørsmålet. Han kan på ingen måte finne noe meningsfullt i menneskets slavebundne vilje. Han, som så mange andre teologer, er dermed nødt til å tolke teksten annerledes, eller bortforklare den. Det er ingen tvil om at det er mulig, og jeg synes Johnsen har gjort et grundig arbeid her. Men la oss først se med hvilken innstilling han nærmer seg teksten. Jeg har plukket ut noen strø-kommentarer her og der:

 

«Romerbrevets 9 kapittel har gjennom århundrer vært den klassiske anstøtssteinen, når det gjelder for mennesker å danne seg et meningsfylt bilde av Gud. Hvordan skal vi "komme utenom" Romerne 9? Eller kanskje det slett ikke er nødvendig å gå utenom, selv i dette hardnakkede tilfelle. Hva om vi heller forsøkte å arbeide oss tvers igjennom kapitlet?»

 

«Jeg skal innrømme at dette ikke alltid ser så lovende ut ved første øyekast - antagelig som følge av våre egne forutfattede begreper - dette vi umiddelbart er fristet til å legge i ordene som brukes»

 

«Mange av dem som oppriktig søker etter en mening i livet og i kristendommen, er blitt målløse over denne tekst, nesten lam­slått»

 

«Intet under at de som enda søker den milde meningsfylthets ånd, føler seg skaket som ved en fulltreffer»

 

«Noen teologer vil her karre seg ut av vanskelighetene ved...»

 

«Den ene bibeltekst - mer ubønnhørlig en den andre- ramler liksom ned over hodet på den arme anti-predestinasjons leser. Særlig fra det 17 vers synes bombardementet å bli faretruende»

 

«For en uheldig beskrivelse av Gud kan du gjerne si»

 

«Jeg sier ikke at den teksten er blant de letteste å hamle opp med for den som ikke orker å ta skrittet rett ut i predestinas­jonen, en predestinasjon av det argeste slaget. Jeg er fullt klar over hvordan teksten må lyde for mangen Bibel-leser som stilles ansikt til ansikt med den uforvarende og uten sammenheng med resten av Guds inspirerte ord, for her kunne det virkelig se ut som om Calvin har fått en uhyggelig masse vann på møllen sin. Skal det lykkes ham ved hjelp av den store apostel Paulus å presse predestinasjons-dogmet inn på oss på nåde og unåde?»

 

 

 

Skal det virkelig være nødvendig «å hamle opp» med Bibeltekster for å få dem til å stemme? Det er godt at Johnsen er ærlig på dette punktet. Han innrømmer at teksten er vanskelig både for ham selv og andre, og jeg forest­iller meg at han må ha satt mye inn på å «redde» Paulus, m.a.o. å fortolke bort det Paulus faktisk sier. Denne oppgaven har han faktisk klart meget bra, men vi skal merke oss en ting: Johnsen har på ingen måte nærmet seg teksten obje­ktivt. Det er det vel heller få teologer som kan gjøre. Løsningen på problemet blir å henvise til det underforståtte, og fordreie begreper. På denne måten kan alt bortforklares. Men når vi nå skal gjennomgå Johnsens løsninger må vi alltid ha i bakhodet: Tenkte Paulus alt dette?  Hvis han tenkte det, hvorfor skrev han det ikke ned? Han må vel ha skjønt hvilke problemer dette ville skape dersom han ikke kommenterte seg selv litt grundigere. Eller kan kanskje forklaringen være at Paulus tenkte akkurat som det står, at han rett og slett ikke var klar over de problemer som vi har laget rundt dette tema? Paulus var kanskje ikke fri for tradisjonelle jødiske tankebaner. Nok om det, la oss se på Johnsens forklaring (eller bortfor­klaring).

 

Argument 1. (den frie viljes nødvendige konsekvens)

For å kunne gjøre et valg må det være alternativer å velge mellom (valgets første dimisjon). Et viktig prinsipp for Gud er at hans skapninger skal tjene ham av egen fri vilje. Det forut­setter at de må kunne nekte å tjene Gud. Derfor har Gud forut­bestemt to kategorier av menneske-skjebner: frelsen og for­tapelsen. Disse er altså uløselig knyttet til den frie vilje. Men mennesket velger selv hvilken kategori de vil stå i. Men Gud bestemmer kategor­ienes skjebne.

 

Argument 2. (Forutseenhet og forutbestemmelse)

Det er forskjell på forutbestemmelse og forsyn. Det at Gud ser inn i fremtiden betyr ikke at han har bestemt det. Johnsen velger et godt eksempel fra det praktiske liv: En lærer i en klasse vil kunne forutsi at elevene vil gå ut når klokken ringer. Han har ikke dermed bestemt det. På samme måte forutser Gud.

 

Argument 3. (Forherdelsesprosessen)

Det står at Gud forherdet Faraos hjerte. Gud påvirker alle mennesker med sin kjærlighet (agabe). Virkningen på hjertet kan gå to veier:

 

1.    Den kan bløtgjøre hjertet

2.    Den kan forherde hjertet

Det som avgjør hvilken vei det skal gå er ditt eget valg. Dersom du står Gud imot vil du bli forherdet. Dersom du overgir deg smelter du. Dette er forklaringen på at det på en plass står at Gud forherdet faraos hjerte, mens det en annen plass står at farao selv gjorde det.

Som forsvar for denne påstanden bruker Johnsen hovedsakelig to argumenter:

 

Argument 3.b. Solidaritetsloven

Solidaritetsloven er en del av Guds innerste vesen. Den lyder omentrent slik: Ingen kan gjøre noe godt uten at det har uanede konsekvenser i nåtid og framtid for andre levende vesener. Johnsen ser meget positivt på dette så jeg går ut fra at det må være positive konsekvenser han her snakker om.

Men loven har også en bakside: Onde handlinger fører til uante negative konsekvenser, i nåtid og framtid, for andre levende vesener. Nå kan man spørre om hvorfor Gud "smuglet" inn denne negative siden ved den ellers så gode loven.

Har du noen gang sett et ark med bare en side, eller et kritt med bare en ende? På samme måte som dette er umulig, er også solid­aritetslovens to sider adskillige. Vil du ha forsiden må du også ta baksiden. Det samme gjelder for agabes virkning på hjertet.

 

Argument 3.c Følelsesløshet er det beste som kan skje i noen tilfeller

Hjertets forherdelse gjør det hardt som flintsten. Og til slutt ender det med døden. Er det kjærlighetens skikk å drepe? Mange teologer har problemer med Guds strenge rett­ferdighet. Er streng rettferdighet det motsatte av barmhjertighet? Tvert imot den er barmhjertighet. Gud tvinger ingen, men selv om noen velger den gale vei, opphører ikke omsorgen. Smerte er i noen tilfeller bra, i andre tilfeller mindre bra. I de tilfeller hvor smerten har mulighet til å fungere som indikator på at noe er galt, er den av det gode. Dersom den ikke har denne muligheten er den meningsløs. "Er det ikke noe lignende som blir tilfelle med ufølsomheten i det åndelige liv? Ufølsomhet er ikke det beste som hender et menneske. Langt derifra. Men det er heller ikke det verste. En barmhjertig Gud lar muligheten for en slik gradvis ufølsomhet stå åpen som et alternativ. Dette er det nærmeste du kan komme inn mot døden uten faktisk å dø. Ufølsomheten er det første skritt nedoverbakke. Døden er det siste. Først ufølsomhet, og siden død, er det beste som kan hende, der hvor det store idealet, føl­somheten og livet, ikke velges"

 

Argument 4 Læren er i strid med resten av Bibelen

Det er ikke vanskelig å finne Bibelske motargumenter mot denne læren. Oppfordringen om å velge går jo som en rød tråd igjennom hele Bibelen.  "Velg i dag hvem du vil tjene" (Jos 24.15).

I 2.  Peter 3.9 gir apostelen Peter et klart utrykk for at Herren ønsker at alle skal bli frelst: "Herren er ikke sen med løftet, således som noen akter det for senhet, men han har langmodighet med dere, da han ikke vil at noen skal fortapes , men at alle skal bli frelst." Det skorter altså ikke på Herrens ønske om å frelse hvert eneste menneske på jorden, men bare på det enkelte menneskes villighet til å ta imot frelsen.

 

Argument 5 pottemakeryrket

Hva er en god pottemaker? Har du noen gang sett en pottemaker som gav seg hen til å lage en hel serie med ubrukelige potter utelukkende for å demonstrere sin makt ved å knuse dem mot veggen etterpå? Eller har du sett ham lage kar i massevis, stygge som arvesynden, bare for å la de bedre potter briljere desto mer i sin makeløse skjønnhet mot en bakgrunn av grimhet og elendighet? Hva ville du synes om en slik håndverker? Var han sitt håndverk verdig? Visselig ikke. Det må jo sannelig finnes et lavmål innenfor enhver profesjonell stand. Gud er pottemakeren over alle pottemakere. Når ikke en gang de dårligste pottemakere kan finne på noe slikt, hvordan kan du komme på den tanke at Gud er slik?

Likevel kan selv den mest sømmelige pottemaker ha en betydelig skala av differensiering i sin produksjon. Han kan lage alt fra røkelseskar til nattpotter. Dette kan gjerne kalles finere og simplere kar. (I den gamle oversettelsen er utrykkene "kar til ære" og "kar til vanære" brukt) «De fleste intelligente bibel­oversettere er enige om at "kar til vanære" slik Paulus utrykker det, er nødt til å forstås som "kar til ringere ære"». (Den kompakte majoritet)

Med andre ord: Alle skapninger har sin fulle berettigelse i Guds skaperverk. Selv den minste bakterie er til uunnværlig nytte. Men var det Guds mening at bakteriene skulle skape sykdom? Bibelen sier nei, "Dette har en fiende gjort" Matt 13.28. I alle til­feller av det slaget kan det gjentas "Dette har en fiende gjort". Satan kan ikke skape, men han kan omskape. (Lukket eksistensial­modell)

 

Argument 6 Romerne 9.20

Dersom vi har mot til å foreta en nøktern analyse av hva den Calvinske fortolkning av Romerne 9 faktisk sier, blir det det samme som humanistene i Calvins Geneve satt igjen med. Guds etikk kommer til kort i alle henseender. Ikke bare at Gud er helt ute av stand til å elske de onde og elendige blant oss, men han har til og med vilkårlig gjort dem slik av en eneste grunn: Dermed ville han ikke ha noen som helst grunn til å elske dem. Han ville være i sin fulle rett i det han kastet dem ned i sitt grundig opphetede helvete. Og hva med Paulus. Hva slags kar er han som kort og godt sier ja og amen til Gud? "jeg overlater blindt den saken til Gud. Hvorfor skulle jeg ta til motmæle mot ham, jeg var jo så heldig å bli formet som et godt kar. Så får det gå som det går med de andre."

Det var omentrent slik reformatorens svorne fiender oppfattet det han sa om de heldige som pottemakeren hadde forutbestemt til å bli kar til ære. De var selv blant de mindre heldige, dømt til den skjebne som synes å være formet for kar til vanære. Sarka­stisk ymtet de frempå at Gud måtte være vel til mote, siden han hadde fått dem akkurat der hvor han helst ville ha dem. Og hva svarer Calvin på deres sarkasme? Han lar dem ganske enkelt vite at de fortjener ikke noe svar. Hvorfor ikke? Jo fordi svaret er gitt i Romerne 9.20 en gang for alle: "Men hvem er du som tar til motmæle mot Gud..."

Vel, siden Romerne 9.20 er kommet i den Bibelske kanon, må det vel være det best mulige svar. MEN, svar på hvilket spørsmål? Det er her Calvin har gått seg vill. Han har ikke oppdaget spørsmålet, det relevante spørsmål i den angjeldende sak. Spørs­målet er slett ikke "Hvorfor har Gud skapt Olsen og fru Olsen slik at de skulle bli de fordervede skurker de nå en gang er?" Nei, hele Bibelen er full av det egentlige spørsmål: "Hvorfor har Gud laget lover med evig gyldighet og absolutt uforanderlighet, lover ifølge ethvert menneske kan velge en kurs i livet som enten automatisk gjør hjertet hardt som stein, eller mykt som dun, i samme grad som vedkommende enten nekter å ta imot det generøse tilbud fra Gud om frelse eller favner det med åpne armer?

Det er den store solidaritesloven som kommer tilbake i siste instans. Gud har ikke skapt den, den er en del av Guds innerste vesen.

 

Sammenfatning av Johnsens argumenter

Gjennom alle versene i Romerne 9 klarer Johnsen å bevare menneskets frie vilje. Det er riktig at Gud har forutbestemt to forskjellige menneskeskjebner, men det er du selv som avgjør hvilken av disse skjebner som skal velges.

Når Gud forutser at noen går fortapt, har han ikke forutbestemt det. Han forutser bare de valg et menneske selv kommer til å gjøre, fordi "Han har sett enden fra begynnelsen".

Guds kjærlighet kan virke både til bløtgjøring og forherdelse. Det er mennesket selv som velger hvilken virkning den skal få. I noen tilfeller, dersom et menneske ikke vil, er forherdelsen det beste som kan skje.

Gud skaper ingen til fortapelse, men folk er gjort forskjellige slik at alle kan fylle hver sin oppgave i et harmonisk samfunn. Det er mennesket selv som velger om de vil fylle denne oppgaven, eller om de vil la "en fiende" omskape dem i ondskapens hensikt.

Dersom vi spør Gud hvorfor han har latt de negative mulighetene stå åpne, er svaret at disse sidene er uløselig knyttet til de positive sidene ved lovene. Da kan vi spørre Gud hvorfor han tok den risiko å skape vesener med en fri vilje? Svaret på dette er gitt i Romerne 9.20, "Hvem er du menneske som tar til motmæle mot Gud?" Dette er Guds innerste vesen, her har du intet å gjøre. Hva er alternativet? Johnsen foreslår mennesker med kålhoder og granitthjerter, eller kanskje like godt stabbesteiner: "Disse (stabbesteinene) ville nå absolutt garanteres som skapte ting, uten den minste risiko for å forville seg inn i området for de uetiske valg, det bibel-teologi kaller et syndefall. Nå kan det hende at det er noen som våkner opp til en viss grad av protest. Det finnes folk som insisterer på, tross alt, å ha noe mer levende, noe mer spenne­nde i denne verden en just stein, stein, stein, høvlet eller uhøvlet. Jeg forstår dine betenkeligheter. Vel, så innrømmer jeg deg muligheten for at vi kunne gå til den luksus å skaffe til veie en og annen gulrot, en levende agurk iblant, ja kanskje noe så ekstravagante som en salamander, eller selveste urmoslusken for å friske opp litt i landskapet. Natur­ligvis kan slike fantasi-forslag bare oppfattes som den rene ironi i en ellers intelligent og følelsesfull verden. Den hemmelighet Bibelen betror oss - og i virkeligheten står til rådighet som et ugjendrivelig vitne - er at vår Gud tydeligvis ønsket seg en noe mer insisterende enn dette. Kan du tilgi ham den svakhet? "

Mine Innvendinger

Det er ingen tvil om at Johnsen her har gjort en teologisk bragd. Han har klart å bevare den frie vilje og Guds kjærlighet gjennom hele Romerne 9. Jeg må innrømme at argumentene i seg selv stort sett holder mål. Når jeg leser denne argumentasjon er det et spørsmål som stadig dukker opp for meg: Hva ville Calvin ha sagt til dette? Han hadde sikkert hatt et og annet svar, men det er umulig å si hva. Men nå vil jeg sette meg i Calvins sted og forsvare den Calvinske tolkning ut fra mine forutsetninger.

 

Argument 1 den frie viljes nødvendige konsekvens

En av definisjonene på fri vilje handler om å ha muligheten til å gjøre noe annet enn det man faktisk gjør. I det ligger det at det må finnes mer enn ett alternativ. Dermed har man en logisk begrunnelse for at et valg må ha mer enn et alternativ for at det skal kunne være meningsfylt.  I dette tilfellet brukes denne logikken snedig retorisk. For det er ingen nødvendighet i det at det absolutt må finnes valgmuligheter på alle områder for at mennesket skal kunne ha fri vilje. Det er en rekke forhold vi ikke kan velge. Vi kan ikke velge når vi ble født. Vi kan ikke velge våre foreldre. Vi kan ikke velge det kjønn vi er født med. Vi kan ikke dermed trekke den slutningen at fordi vi ikke har noe valg, på slike områder så har ikke mennesket fri vilje. Det blir en selvmotsigelse å hevde at mennesket må ha et helvete som alternativ til Gud, for eller ville ikke mennesket ha fri vilje. Selvmotsigelsen består jo nettopp i at man samtidig hevder at mennesket har fri vilje. Hvordan kan denne frie viljen være avhengig av at man må kunne praktisere den på et bestemt område? Vi har jo tydelig påpekt at det er mange områder hvor valgfrihet ikke finnes. Skal det da legges som begrunnelse for at mennesket ikke har fri vilje likevel?  Nå kan det nok kanskje være slik at noen av oss er misfornøyd med hvor eller når vi ble født, eller at vi i det hele tatt ble født. Og da blir det jo en slags tvang at vi er i den tilstanden vi er i. Samtidig er andre av oss veldig fornøyd med å være privilegert på dette området. Hva forteller dette oss? Jo, det forteller oss noe om frihet. Frihet handler ikke nødvendigvis om flere alternativer, men at vi kan velge det alternativet vi ønsker. Altså kan mennesket godt leve i Guds univers med fri vilje og fornøyd, selv om dette er det eneste alternativet. Alle henvisninger til at dette gjør oss til «roboter» er retorikk, og det er ulogisk. Det er absolutt ingen nødvendighet i dette, og moralsk sett er det jo absolutt det beste om alternativet ikke fantes.

Når vi først har kommet til denne innsikten så er det vesentlig å reflektere over at vilje og valg ikke er det samme. Når vi mennesker velger er allerede viljen til stede. I sin dypeste grunn kan ikke denne viljen velges eller skapes av mennesket selv. Hvor kommer den fra? OK, som ikke-kristen så tror jo jeg den er et produkt av evolusjonen. En kristen kan ikke hevde det. Men poenget mitt er at, med utgangspunkt i et mer nyansert syn på hva et valg egentlig er, så er det nærliggende å hevde at menneskets vilje må være skapt av Gud. Det blir jo ikke en fri vilje, men det er den neppe uansett.

Senere i dette kapitlet jeg stiller spørsmål om, er om vi i praksis har reell valgfrihet når det gjelder vår evige skjebne. Her har jeg mine tvil.

Argument 2.

Forutbestemmelse og forutsigelse

Gud forutså Esaus undergang fra begynnelsen, men det betydde ikke det samme som at han hadde forutbestemt den. 

Nå går det tydelig frem av teksten i Romerne 9, at Gud planla og valgte ut. "Guds plan og utvelgelse skulle stå ved makt". Så her er det ikke bare snakk om forutsigelse, men også forutbest­emmelse. Mot dette kan man innvende at det ikke frelse eller fortapelse denne ut­velgelsen gikk ut på, og det har blitt hevdet at det Gud valgte, ikke hadde noe med dette å gjøre, men hvem som skulle føre Israels slekt videre. Det var Jakobs slekt som skulle bli det utvalgte folk. Det er muligens riktig, men hvorfor understreker ikke Paulus akkurat dette. Hele resten av teksten dreier seg jo nettopp om frelse og fortapelse. Dersom Paulus tenkte dette, må han jo ha skjønt at det lå an til en gigantisk misforståelse. Som den inspirerte forfatter han var, burde ikke «Ånden» ha gjort ham oppmerksom på akkurat dette? Og når Paulus i tillegg trekker fram ordene om at "Jeg hadde Jakob kjær, men Esau hadde jeg uvilje mot", ja da er det vanskelig å bortforklare Paulus mening, med dette tanke­spranget.

Men la oss nå likevel ta det utgangspunktet at Gud kun forutså Esaus undergang. Her virker argumentasjonen alt for lettvint. Jeg føler meg her tvunget til å stille det nokså utopiske spørsmålet: Hvordan forutser egentlig Gud? Så langt jeg kan se har vi her tre muligheter:

 

1)   Planlegging
Du vet noe om fremtiden ut fra kjennskap til hva du selv vil komme til å gjøre

2)   Prognostisering
Ut fra komplett kjennskap til den nåværende situasjon, og hvilke krefter som virker, og hvilken innflytelse disse har, kan du beregne hva som vil skje i fremtiden (determinisme).

3)   Reise i tid
Du springer langs tiden pil, observerer fremtiden, og springer tilbake igjen, med sikker informasjon om fremtiden.

 

1. Planlegging

Det første punktet er uten tvil, rent forutbestemt. Det er bevist planlegging, og m.a.o. planleggerens vilje det er snakk om. Det kan altså ikke være på denne måten Gud forutser, fordi da har han jo også forutbestemt. Men er Gud en planløs Gud? Legger ikke han planer. Hele Bibelen er jo full av nettopp Guds planer. Er noen av disse planene mislykket? Dette er et provoserende spørsmål. Kan en fullkommen Gud mislykkes, en som har all makt i himmelen og på Jorden? «Hvem kan stå hans vilje imot?» Dersom vi tar utgangs­punkt i at «Gud ønsker å frelse alle mennesker» repres­enterer hver eneste fortapt sjel en mislykket plan fra Guds side. Heri ligger det paradoks at «Intet er umulig for Gud», men hvorfor er det da umulig å frelse de fortapte?

 

2. Prognostisering(Determinisme)

Det er nok slik de fleste tenker seg at Gud forutser. Ut fra kjennskap til nåtiden, kan han mekanisk beregne fremtiden. Dette er det rent mekanistiske syn på livet, Newton og Descartes tankeverden. I diskusjon om fri vilje,konstaterte vi at mange anser ikke-prognostiserbarhet som en nødvendig forutsetning for fri vilje. Og det er vel en nærliggende refleksjon at I det komplett deterministiske system har ingen enheter noen objektiv uavhengig mulighet til å påvirke egen atferd. Alle prosesser, også de som kontrollerer atferd, kan føres direkte tilbake til fysiske lover. Her er det ikke plass for noen fri vilje. I den kristne verden møter selvfølgelig denne tanke stor motstand. Hvorfor? Jo nettopp fordi den undergraver ideen om en fri vilje. Vi står da tilbake med det eneste logiske alternativ:

3. Reise i tid

Gud prognostiserer ikke, han rett og slett skuer inn i fremtiden på en for oss uforståelig måte. Til å begynne med høres dette ikke dumt ut. Det må vel være svaret? På en måte kan vel dette være svaret, men vær klar over at, dersom dette skal virke, må Gud betale en umåtelig høy pris. Vi havner vi her opp i store logiske problemer. La meg sitere Johnsens avslørende setning:

«For da kan du vite, når det hender nøyaktig slik som jeg har sagt, at jeg er Gud, den som ser enden fra begynnelsen, og leder menneskets liv i samsvar med det»

 

Kunne du se det? eller må jeg gjenta bisetningen for deg:

«Og leder menneskenes liv i samsvar med det»

Eller for å si det med en av menighetsforstanderne i Drammen:

«Gud forutser alt, og han tar sine forholdsregler»

Mennesket har alltid drømt om å reise i tid, og det har vært spekulert mye i dette. Blant annet har vi det paradokset at en reiser bakover i tid og forhindrer at foreldrene møtes. Man skulle da teoretisk sett aldri ha vært født. Lignende paradokser finner vi i her, hvor det er snakk om å handle med utgangspunkt i informasjon fra fremtiden. Gud ser fremover, og han handler med utgangspunkt i det. Dermed vil han endre fremtiden. Og med vår viten om handlinger og konsekvenser, vet vi at selv den minste hendelse kan endre fremtiden totalt. Hvordan kan Gud se i en fremtid som aldri kommer? Finnes det flere fremtider? Et hav av alternative fremtider? Hva som blir den virkelige fremtiden, ja det avhenger av Guds handling. Med andre ord: Gud kan ikke handle uten at han samtidig bestemmer fremtiden. Vi er altså likevel låst inne i forutbes­temmelsens dilemma. «Hvem kan stå hans vilje imot?». Det skulle ikke forundre meg om vi ikke har støtt på en logisk grense for Guds allmakt her. Jeg kan i alle fall ikke se noen logisk måte å løse dette problemet på, kan du? Det skulle ikke forundre meg om vi her har påtruffet en klar logisk grense, også for Gud.

 

La meg forsøke å stille problemet på en annen måte:

1. Vi må erkjenne at den verden vi oppfatter er en kausal verden. Her er det nok å henvise til Johnsen, som sier at alle gode handlinger fører til en uendelighet av gode konsekvenser, og motsatt. Personlig har jeg et litt mer nyansert syn på det, da jeg innser at en og samme handling både kan medføre gode og dårlige konsekvenser (jfr. etikken). Men uansett er vi enige om at en hendelse medfører kjeder av naturlige konsekvenser som teoretisk sett er forutsigbare.

 

2. Selv om vi, som utgangspunkt, har den oppfatningen at Guds forsyn ikke er prognose, må vi erkjenne at Gud er den største prognosemaker som finnes. Det vil si at kun Gud kan se enhver hendelse i evighets-perspektiv. Det vil si at han, med apodiktisk sikkerhet kan se alle de kausale konsekvensene av en hendelse.

3. Bibelen er full av utsagn om Guds inngripen i vår verden. Gud har planer, han gjennomfører dem, han griper aktivt inn i verdens hendelser.

 

Disse tre punktene; 1.den høye grad av kausalitet, 2 Guds fullkomne oversikt over konsekvenskjedene, 3 Guds stadige inngripen fører til følgende logiske konklusjoner:

 

A.   Det finnes et uendelig antall mulige tidsforløp (følger av 1)

B.   Tidens løp kan endres til det ugjenkjennelige.  (følger også av 1)

C.   Gud har den den totale kontroll over tidens gang. (følger av 2 og 3)

D.  Gud velger / bestemmer fremtiden (følger av 3 og C)

 

Vi skal nå forsøke å komme oss ut av problemene ved å postulere at mennesket har fri vilje i betydningen av akausal vilje.

Den totale situasjon jeg befinner meg i; det miljø som har påvirket meg, den arv jeg har (mine gener) har Gud den fulle og hele kontroll over. Men når jeg velger, finnes der en akausal komponent i mitt valg. Det vil si at mine valg i prinsippet ikke kan prognostiseres på bakgrunn av hva jeg , fysisk sett ,er og hva som påvirker meg.

La oss først spørre oss selv, hvor stor kan denne akausale komponenten være? Ingen kan vel benekte at der må finnes kausale komponenter i våre valg. All reklame, all religiøs påvirkning, all psykologi taler jo for dette. Det hadde vært liten vits i å satse milliarder av kroner på reklame hvis den ikke påvirket våre valg. Hvorfor ellers griper Gud til stadighet inn i hendelsene i vår verden? Var det ikke for derved å kunne frelse flere? Altså må vi erkjenne at våre valg kan påvirkes, og vi kan derved forklare våre valg ved å vise til årsaker som strekker seg utenfor vår egen vilje. Vi kan så spørre oss selv: hva dominerer mest, den akausale eller den kausale komponenten? Jeg kan jo gjette at det må komme an på typen av valg vi gjør. Noen valg er lette; vi oppdager raskt hvilket alternativ som er det beste. Eks. Du befinner deg i et brennende hus. Du kan velge om du vil gå ut, eller om du vil bli. Andre valg er mye mer komplisert. Konsekvensene er uklare, sannsynlighetene er uklare, man må prioritere mellom verdier av omtrent lik størrelse. Kanskje er det her, den akausale komponenten må komme inn. Går det an å gjøre ethvert valg så klart og tydelig at alle mennesker ville valgt akkurat det samme i samme situasjon; den kausale komponent blir eliminert? La oss se på det brennende huset. Kan vi si med sikkerhet at alle mennesker ville valgt å komme seg ut hvis de hadde muligheten til det? Vi må erkjenne at kanskje en liten brøkdel av en promille ville blitt værende i huset. Det er de som akkurat i den situasjonen er selvmordskandidater, og som har mot nok. I andre mindre klare valg, vil den statistiske usikkerheten øke. Og i de helt umulige valg ville vi kanskje fått en jevn statistisk fordeling på de forskjellige alternativer. Dette minner meg litt om radioaktive grunnstoffer. Halveringstiden kan bestemmes med stor sikkerhet. Vi vet at innen så og så lang tid vil halvparten av alle atomene ha eksplodert. Men vår viten er rent statistisk. Vi kan ikke si noe om hvilke atomer som vil eksplodere. For et enkelt atom er det, ifølge den viten vi har i dag, være umulig å forutsi akkurat når det eksploderer. På samme måte må det bli med menneske. Man kan altså statistisk sett forutsi prosent fordelingen på valgets alternativer, men ikke hvem som velger hva. Dette medfører at Gud ikke kan forutse noe menneskes valg på grunnlag av komplett viten om alle fysiske tilstander og kjennskap til uforanderlige naturlover. Dette medfører alternativ 3. Gud "ser" fremover, langs tidens pil. For oss mennesker er det utenkelig, derfor vil vel de fleste stoppe opp her, og la påstanden bli stående som et postulat. Jeg vil imidlertid føre dette tankespranget videre.

 

Umiddelbart ser det innlysende ut for meg som at dette med forutsigelse av et system uten at det er forutbestemt i seg selv må være logisk umulig. Jeg skal prøve å begrunne det:

Først prøver jeg påstanden: enhver info­rmasjon må ha en reell kilde. Enten er det sant, eller det er ikke sant. Enten har all informasjon en kilde, eller der finnes noe informasjon som ikke har noen kilde. Jeg har definert informasjon som forflytning av kunnskap. Ut fra en slik definisjon må kunnskapen ha forflyttet seg fra kilden til mottakeren. Kilde og mottaker behøver ikke nødvendigvis å ha forskjellig lokasjon. Den viten jeg har om hva jeg opplever er sikker fordi kilde og mottaker er på samme sted; informasjonen har oppstått i min bevissthet. Men poenget mitt er at der, ut fra den definisjon jeg har gitt av informasjon, må finnes en kilde til denne informasjonen. Men dette er ingen allmenngyldig definisjon av informasjon. Derfor holder nødvendigvis ikke dette resonnementet.

Gud har viten om fremtiden. Det er en viten som ikke er oppnådd gjennom prognostisering. Hva er kilden til denne informasjonen? La oss først forsøke å benekte at der er noen kilde. Informasjonen har oppstått spontant i Guds bevissthet. Er den skapt av Gud? Nei, det kan den ikke være fordi da hadde Gud selv vært kilden til informasjonen. Men kan informasjon oppstå spontant uten at noen har skapt den? Det hadde vært interessant å spørre en adventist som har satt seg inn i evolusjons-teoriens problemer om akkurat dette spørsmålet. I denne sammenhengen ville en adventist ikke ha betenkt seg på å gi et klart svar på det spørsmålet: informasjon blir ikke til av seg selv. Hvis Gud ikke hadde skapt universet ville denne informasjonen om fremtiden fortsatt ha oppstått spontant i Guds bevissthet? Det er et meningsløst spørsmål, for da var jo fremtiden en helt annen. Kan noe i det hele tatt eksistere uten at Gud står bak? Hvis denne informasjonen er uten kilde må den være uavhengig av Gud selv. Jeg tror enhver adventist er klart enig i at intet kan eksistere uten at Gud står bak. Altså kan heller ikke informasjonen om fremtiden gjøre det. Den må m.a.o. ha en kilde. Så til neste spørsmål: Hva er kilden til Guds viten om fremtiden? Vi har prøvd med planlegging og prognostisering. Et slikt system kan vi fint tenke oss logisk mulig, men da vil alle faktorer som avgjør menneskenes valg ha årsaker som strekker seg utenfor vår vilje. Det er det adventisten ikke kan gå med på. Derfor må vi forkaste denne mulige kilden. Vi står igjen med den muligheten at Gud henter informasjonen fra tiden selv. Dette medfører at vi rent filosofisk må se på tidsbegrepet i et hel annet lys enn det vi hittil har gjort. Vi er tilbake til den oppfatningen at tiden må ha en selvstendig eksistens uavhengig av hendelsene i universet, uavhengig av bevisstheten. Denne oppfatningen er tidligere diskutert, her er jeg en stor tviler. Men alt er mulig, også dette. Nå kan vi stille spørsmålet: hvilket årsaksforhold eksisterer det mellom denne tids-substansen og hendelsene? Hvis jeg endrer forholdene i tids-substansen, ville det influere på hendelsene? Årsaksforholdet kan jo ikke være andre veien fordi tidssubstansen med nødvendighet må eksistere før hendelsene den gir informasjon om, fordi ellers kunne jo Gud ikke forutse. Men her får vi problemer. Vi slo fast at Gud, og vi kan endre tidens løp. Slike endringer av hendelsene må nødvendigvis medføre endringer i tidssubstansen. På hvilken måte kan dette foregå? Jo det må eksistere et kausalitetsforhold mellom tidssubstansen og hendelsene som er uavhengig av tid. Altså: Når Gud griper inn i verdens begivenheter må tidssubstansen endres som en følge av dette. Men hva med tidssubstansen slik den var før Gud handlet? Den må jo da ha vært feil? Nei det behøver den ikke, for også denne, Guds hendelse, må jo ha vært preget inn i denne substansen. Gud hadde altså bare å avlese tidssubstansen og der stod det at han skulle gjøre slik og slik, og Gud adlyder. Hvis alle hendelser, inkludert Guds handlinger, står innskrevet i denne tidssubstansen, fra evighet av, behøver den aldri å endres. Det vil si at hver gang Gud griper inn har han alltid forutsett at han kom til å gripe inn på akkurat den måten på det tidspunktet og hans forsyn er til enhver tid apodiktisk sikker fordi tidssubstansen, som er hans kilde til forsyn aldri endrer seg. Vi kan altså oppgi tesen om at hendelsene påvirker tidssubstansen. "Han har sett enden fra begynnelsen", og den ligger fast. Og hvordan kan vi da bebreide Gud for de valg vi gjør, som i dette tankesystemet godt kan ha komponenter i seg som er uavhengig av alle andre hendelser? Vi kan da ikke bebreide Gud for å være innehaver av den boken hvor det står hva vi kommer til å velge. Han har jo bare lest det. Nei, Gud er sannelig fritatt for dette ansvaret. La oss like godt fortsette: kan Gud ha noe ansvar i det hele tatt? Han er jo fratatt hele forfatterskapet. Han bare adlyder bokens bokstav. Han er jo rett og slett redusert til en nikkedokke, bestemt til å adlyde denne mystiske autoriteten, tidssubstansen. Hvem er forfatteren? Hvem skapte denne urkilden fra fordums tid? Går det an å skape den i det hele tatt? Jeg mener, dersom den er upåvirkelig, og har vært det fra evighet av, da kan vel ingen noensinne ha gjort noe ved den. La oss forsøke oss på denne:

Du, og jeg og Gud er alle denne bokens forfattere. For det kan jo ikke være motsatt. Da eksisterer det jo et kausalitets forhold fra boken til forfatteren. Den såkalte akausale komponenten i vårt valg viser seg da slett ikke å være akausal fordi tidssubstansens inskripsjoner er årsaken til denne. M.a.o. kan årsaksforholdet ikke gå denne veien, uten at vi oppgir tesen om en akausal vilje. Boka danner ikke forfatteren, det er forfatteren som danner boka. Men i dette tilfelle, blir det for mitt og ditt vedkommende unikt forfatterskap. Bokas innhold ble til før forfatteren, likevel har forfatteren skrevet den. Altså: vi har her et meget merkelig fenomen. Vi har en hendelse A (forfatter) som er årsak til en annen hendelse B (boka), men B hendte før A. Det vil si virkningen eksisterte før årsaken. La oss forsøke å sammenfatte hva vi egentlig påstår:

 

1. Vi, eller våre handlinger har virkninger som strekker seg bakover i tiden.

2. Det det virker på, nemlig tidssubstansen, forutsigelsens bok, eller hva man vil kalle det må være upåvirkelig, fordi:

          A: Ellers får argumentet om at Gud gjennom sin inngripen i verdens begivenhet full gyldighet.

          B. Ellers ville den vært usikker, slik at Gud ikke kunne ha noen sikker viten om fremtiden, og han ville kunne avlese tidssubstanser hvis tid aldri kom.

3. Tiden er en selvstendig eksisterende substans; den er ikke en abstraksjon.

4. Våre handlinger lar seg ikke påvirke av tidssubstansen, men like fullt er de nøyaktig bestemt etter den.

 

Altså, våre handlinger påvirker noe som ikke kan påvirkes hvis eksistens er meget tvilsom, og påvirkningen går bakover i tiden.

Det er klart, her stopper det opp for oss. Vi snakker om en verden, en type lovmessighet langt hinsides vår fornuft. Det er et formidabelt logisk problem.

Men ærlig talt, det ringer noen klokker i mine ører her. Vår tids fysikk forteller oss at slike umulige tilstander faktisk eksisterer i den subatomare verden. Hendelsenes rekkefølge avhenger av iakttageren. Vi har tidligere gitt eksempler på nettopp dette. Da har vi jo løst halve problemet, har vi ikke? Nei vi har bare snakket oss rundt. En aksept av romtid-diagrammer forutsetter en aksept av de konsekvenser Einsteins relativitets teori har for synet på tiden. Og i følge denne er tiden en abstraksjon, skapt av vår bevissthet, relativt oppfattet. Altså må alt det bablet jeg har bedrevet om en såkalt tidssubstans være nonsens. Det nytter altså ikke å ta fysikken til inntekt for denne type hypoteser, tvert imot, fysikken svekker muligheten for at en forutsigelse uten forutbestemmelse kan være en realitet.

 

Altså, dersom logikkens lover gjelder og kilden virkelig er fremtiden vil alle systemer være låst til denne fremtiden. Rent logisk sett må ethvert forutsigbart system være bestemt. Et menneske kan aldri influere på denne kilden. Den var jo der lenge før vi ble født. Likevel er det denne kilden som avgjør menne­skets skjebne, dvs. den er menneskets skjebne. Da dette er fullstendig ute av hendene på oss mennesker, og kanskje også ute av Guds kontroll, er det totalt meningsløst å snakke om valg. Vi er låst inn i skjebnen. Vi er her inne på gamle hedenske tanker om fastlåste skjebner. Dessverre er dette en uunngåelig logisk kon­sekvens av Guds evne til å forutse.

 

Men la oss nå forsøke med en siste utflukt: Gud forutser, men han tar ikke sine forholdsregler. På denne måten forutser Gud, men han forutbestemmer ikke. Du sperrer kanskje øynene opp. Det er faktisk ikke jeg som har kommet opp med dette argumentet. Adventister jeg har diskutert dette med har faktisk sett seg nødt til å gripe til denne siste mulige utflukten. Men nå er vi dessverre kommet meget langt ut å kjøre. Det vi faktisk gjør med dette argumentet er å fjerne Guds styrelse med verden, med våre liv, vekk fra denne planeten. Enhver handling som Gud gjør her i verden må få innflytelse på fremtiden. Hvorfor skulle han ellers gjøre det? Det betyr at Gud må trekke sin hand fullstendig vekk fra vår planet, for ikke å komme i skade for å forutbestemme noe av vår fremtid. Verden er altså hjelpeløst ute av den allmektige Guds kontroll. Den seiler sin egen sjø. Kanskje det er derfor vi har sett så lite til han i det siste. Dette er den uunngåelige prisen som må betales for å kunne forutse menneskenes skjebne uten å forutbestemme. Dette var forresten Descartes oppfatning, Gud skapte verden, deretter forsvant han, og lot den seile sin egen sjø. Så langt jeg kan se bærer dette langt bort fra alt som kalles bibelsk kristendom og rett inn i gamle hedenske relig­ioner. Det er ingen grunn til å føre dette videre.

 

Ingen av de tre alternativene lar seg altså forene med tanken om den frie vilje. Men, sier du, hvorfor tulle med disse logiske grensene, la oss nå likevel bryte dem. Står der at intet er umulig for Gud, så kan han gjøre, selv det logisk umulige.

Ja, det er kanskje riktig, men kan DU? Det er jo DU som skal være med å dømme. Det er jo du som skal se at det er rettferdig. Det er jo du som skal rope ut i fryd «Halleluja. Gud er rett­ferdig» idet de fortapte brennes opp.

Da blir det med deg som det Johnsen sier om Paulus i Calvinismens lys:

 

"Hva slags kar måtte vel den berømte apostelen være, om han kort og godt sa ja og amen til etikken hos en slik Gud? Det må vel være litt for drøyt å regne Paulus blant de opportunister som tenker som så: jeg bryr meg ikke med å ha noen personlig mening om denne saken i det hele tatt. Den etiske standard får bli Guds sak. Hvorfor skulle jeg umake meg med å vurdere Gud? verken etisk eller logisk? Det vesentlige for meg er nå likevel dette: Jeg for min del er i alle fall blant de heldige som har slumpet til å bli dannet som kar til ære... Gud være uendelig lovet for hans uendelige visdom som er uransakelig for mennesker!"

 

Ingen kan benekte at ikke den allmektige Gud kan bryte logiske grenser. Derfor har jeg da heller ikke klart å motbevise hypotesen om forutsigelse uten forutbestemmelse. Enhver kan, som sagt, bare arrestere meg, ved å henvise til min fornufts ufullkommenhet, og Guds allmakt. Guds allmakt, tja, det er vel et tema vi har sett litt på tidligere. Nå kan postulatet om Guds allmakt brukes mot meg med full tyngde. Og hva mener jeg med full tyngde? Jo, med det mener jeg at nå har vi effektivt fjernet de logiske grenser for Guds allmakt. Skal vi være konsekvent her må jo et slikt grensebrudd få dyptgående konsekvenser for resten av læren. Da har vi med ett fratatt oss muligheten til å argumentere logisk for fortapelsen, eller for eksistensen av noe ondt. Guds allmakt blir ubegrenset, og det eneste som blir etisk avgjørende er Guds ideelle verdiprofil.

 

 

Argument 3 Guds kjærlighets to virkninger på hjertet

Grunnlaget for denne påstanden ligger i det faktum at Bibelen sier på et sted at det var Gud som forherdet faraos hjerte, mens det på et annet sted står at det var farao selv som gjorde det. Her kan man også lure på om de som skrev dette, bevisst la inn denne motsetningen for å få frem akkurat dette. Da er det underlig å oppdage at det tok mange tusen år for mennesket å oppdage det, at det var nettopp slik det hang sammen. I mellomtiden har Bibelkritikerne slått de kristne i hodet med det de forstod som en åpenbar selvmotsigelse. Det kan ikke heller være slik at motsigelsen er et uhell? I drøftingen av Bibelens tilblivelse ble det antydet en mulig årsak til de mange dobbeltheter og motsigelser i GT. Det kom rett og slett av miksing av to, eller flere forskjellige verk, ført i penn av den såkalte Jehovisten.

Men la oss nå gå tilbake til teksten igjen. Her fremgår det tydelig at det er Guds planer det er snakk om. "Jeg lot deg stå fram for å vise min makt på deg og for å la mitt navn bli forkynt over hele jorden" Gud hadde en plan med at farao skulle stå imot. Han ville vise hele Egypt hvem han var. Kanskje han oppnådde å få flere frelst på denne måten. I boken «Den nye morals store spørgsmål» konkluderer Johnsen med at «Gud er situasjonsetikeren par exelence» Han valgte kanskje det minste av to onder. Kanskje han ofret farao til frelse for mange andre. I så fall var farao sjanseløs. Et ledd i en plan, med overordnede mål, som dessverre førte undergangen over ham.

Argument 3 b. solidaritets-loven

Først en kommentar til den noe fantasifulle og naive solidaritetsloven, som sier at enhver god handling medfører en uendelig kjede av gode konsekvenser og motsatt. Jeg aksepterer greit nok at alle handlinger får konse­kvenser hvis årsakskjeder strekker seg inn i uoverskuelig og fremtid. Men verdien av konsekvensene er avhengig av verdsetteren, og for en og samme kjede av konsekvenser kan ha både positive og negative ledd^[2].

Vi har tidligere diskutert emnet etikk. Og jeg har klart vist at det ikke finnes "objektive gode og onde handlinger". Troen på at dette finnes bygger på det selvbedraget at det kristne verdigrunnlag er en absolutt gjeldende norm for hele universet. Jeg har vist hvordan dette overegoistiske grunnsyn har ført til totalundertrykkelse av alle skapninger utenom mennesket selv. Artssjåvinisme er det rette navnet på det. Dersom dette verdisyn ikke snart endres vil det føre hele planeten rett til helvete! Enkelt og greit. Men en ting skal vi gi Johnsen rett i: Alle handlinger får uanede konse­kvenser i nåtid og fremtid. Men verdien av konsekvensene er avhengig av verdsetteren.

Solidaritetslovens parallell skal være loven om guds kjærlighets to mulige virkninger på hjertet. Den kan enten smelte hjertet, eller den kan forherde det. Gud kan altså ikke skape et hjerte som er garantert mot denne mulige negative virkningen. Spørsmålet er om denne grensen kan begrunnes logisk eller etisk. La oss prøve med følgende forslag: For at den frie vilje skal ha noen mening må mennesket kunne velge hva slags virkning Guds kjærl­ighet skal ha på hjertet. Dette er en etisk begrunnelse, og den logiske følge av dette er at vi må ha to alternativer. Den ene er den naturlige virkning, nemlig bløtgjøring, da må jo den andre være det stikk motsatte, nemlig forherdelse.

Men hvorfor skal vi ha bare to alternativer, vi kunne vel tenke oss ingen virkning i det hele tatt, eller en avventende virkning og masse annet rart. Kan vi forresten velge hvilken virkning Guds vrede skal ha på oss? hva med mat, og sol, vann? Hva er det egentlig som er så spesielt med Guds kjærlighet? Jeg tror ikke det er noen god etisk begrunnelse for at mennesket skal ha noe valg her. Vi kan jo risikere å velge oss selv i ulykke uten å være klar over det. Hvordan merket forresten farao denne kjærligheten? Visste han at det var Guds kjærlighet? Visste han hvilke valgmuligheter han hadde? Disse spørsmålene tror jeg, ærlig talt, den godeste farao ville skjønt lite av. Poenget er at om et valg er så utrolig viktig som dette, så må det finnes mulighet for en rasjonalitet opp i det hele. Beslutningstakeren må ha en realistisk virkelighetsoppfatning og forstå konsekvensene, elles er det ikke rettferdig å ansvarliggjøre vedkommende. Denne teorien om kjærlighetens virkning på mennesket, står ikke en gang i Bibelen. Dette er i høyden en spekulasjon, trukket ut av noen spredte bibeltekster og satt sammen med utgangspunkt i noen problemer de skaper.

 

 

Argument 3 c ufølsomhet er det beste som kan hende i noen tilfeller

Johnsen har her gjort det kunststykke at han har maktet å gjøre de ugudeliges ufølsomhet og påfølgende undergang til en kjærlighets handling fra Guds side. Sett ut fra den måten han tenker seg at vi velger på synes jeg at dette høres fornuftig ut. Du blir bedt om å velge, ja du blir tryglet om å velge livet. I din stahet nekter du blankt. Du vil ikke. Gud er tvunget til det andre alternativet, og i sin barmhjertighet bedøver han deg før han gjør deg til intet. Dette er som et kjæledyrs siste dag hos dyrlegen. Familien tar gråtkvalt farvel. Dyrlegen bedøver ømt og kjærlig dyret, slik at det ikke skal føle noen smerte. Så setter han den dødbringende sprøyten. Først ufølsomhet og deretter død. Dette er faktisk en av mine hovedbetingelser for en rettferdig fortapelse. 10 poeng til Johnsen, men dessverre, null poeng til Ellen G. White:

 

"Det er dommens og ødeleggelsens dag for de ugudelige. Fra Herren kommer en hevnens dag, et gjengjeldelsens åk for Sions sak. De ugudelige får sin straff på jorden. De skal være som halm, og dagen som kommer skal sette dem i brann, sier Herren hærskarenes Gud. Noen blir ødelagt på et øyeblikk mens andre lider lenger. Alle får lønn etter sine gjerninger. Satan blir straffet ikke bare for sitt eget opprør, men også for alle de synder han har fått Guds folk til å begå. Han får langt større straff en de han har bedratt. Etter at de ugudelige er utryddet, fortsetter han å leve å lide. Men i de rensende flammene blir de ugudelige til sist fortært, rot og gren‑ Satan er roten og hans tilhengere grenene. Lovens fulle straff er fullbyrdet, rettferdighetens krav er oppfylt. Himmelen og jorden som har vært vitner, erklærer at Gud er rettferdig" (Hører du med i heia‑gjengen?) 

Sitat fra Ellen G White "Mot historiens klimaks" side 383.

 

Hvor ble det av bedøvelsen? Hvor ble det av barmhjertigheten? Dessverre er den forsvunnet som dugg for solen. Dessverre, for Johnsen, han er på kollisjonskurs med adventistsamfunnet, og enda verre: kanskje han er i strid med seg selv:

Den kristne Solidaritetsloven?

«På dommens dag vil et menneske bli funnet skyldig, ikke bare i de onde handlinger de har gjort, men like mye de onde handlinger det ville ha begått, om det hadde anledning til det» (fra "den nye morals store spørgsmål")

Her brukes riktignok ikke ordet straff, men det fremgår av teksten at det var det han tenkte på, fordi han bruker ordet «belønning» om det motsatte tilfellet. Og jeg spør: hva er vitsen med den utopien å ikke bare grave i fortiden, men også i en potensiell fremtid, dersom man ikke tenker seg en straffeutdeling på ekte EGW-vis ?

 

I det hele tatt er dette forsøket på å gjøre straffen barmhjertig og på å gjøre valget realistisk, et klart eksempel på opportunis­tisk argumentasjon. Dette ser vi av andre sammenhenger i hele den adventistiske filosofi. Her gjelder fortsatt øye-for-øye-filo­sofien. «man skal få igjen for det man har gjort"». Hva er vitsen med det dersom man bruker bedøvelse?

Et annet vesentlig poeng er et alvorlig logisk problem her. Adventister er jo ikke tilhenger av ideen om et evig brennende helvete og en straff som varer til evig tid. Men om man nå summerer opp all den elendigheten et menneske kan tenkes å begå, i alle tenkelige og tenkelige situasjoner, så ligger det jo i selve logikken at denne hypotetiske syndeveien ikke er begrenset av et menneskeliv. Hvor skal grensen gå? Skal mennesket straffet for all potensiell synd i all evighet? Hm… ligner på et nødvendig argument for nettopp det evig brennende helvete.

 

Argument 4 Calvins lære er i strid med resten av Bibelen

Jeg holdt på å spørre om ikke det er Paulus lære som er i strid med resten av Bibelen.

Calvin selv må jo ha kjent grundig til hele Bibelen og han fant ikke mange motsigelser. Jeg vet ikke hvordan han har sett på skriftsted som 2 Pet. 3.9, men jeg har i alle fall ingen problemer med å omtolke det til Calvins fordel. Det vi står overfor er et kanskje udefinert mengde-problem. Begrepet alle betyr avgjort en bestemt mengde. Men omfatter denne mengden all verdens befolkning til alle tider? La oss tenke oss en skoleklasse hvor frøken sier: «I dag spanderer jeg sjokolade på alle sammen» Selv om mengden heller ikke her er definert, er den klart under­forstått. Begrepet alle, betyr enkelt og greit alle elever i det aktuelle klasserommet. Hvilken mengde er det så Peters alle henspeiler på? "Men en ting må dere ikke glemme mine kjære...Nei han er tålmodig med dere for at ikke noen (av dere?) skal gå fortapt, men at alle (av dere?) skal bli frelst"

Er det ordene dere og mine kjære som her avgrenser mengden? For meg kan det ikke være tvil om det. Mengden avgrenses tydelig og klart i «han er tålmodig med dere» og denne tålmodigheten må gjelde for alle elementer i Peters alle, ellers mister setn­ingen sin logiske holdbarhet. Og hvem er så dere, jo det sier Peter selv: det er «hans kjære» han snakker til. Inkluderer disse kjære hele verdens befolkning til alle tider? Dersom vi leser 2 Peters brev i sin helhet etterlater det meg ingen tvil om at det var enkelte Peter ikke hadde noe til overs for. Ja enkelte har i den grad reagert på Peters ordbruk at de ville ha hele brevet fjernet fra den nytestamentlige kanon. Professor Jacob Jervel er en av disse. La oss sitere litt fra denne teksten:

 

«Disse menneskene er frekke og selvsikre, og uten å skjelve spotter de englemakter. Ikke engang engler som står enda høyere i makt og styrke, kommer med spottende ord når de anklager dem for herren. Men disse menneskene spotter det de ikke kjenner, og er som dyr uten fornuft, som av naturen er bestemt til å fanges å gå til grunne. Så skal de da gå under i sitt eget forfall. Og få lide ondt for det onde de har gjort. De nyter svire ved høylys dag. De er til skam og skjensel når for dere når de spiser sammen med dere, og sitter og fråtser, nytelsessyke som de er. De er stadig på utkikk etter skjøger og kan ikke få nok av synd. De forfører ubefestede sjeler, og de kan kunsten å kare til seg. Under forbannelse er de»

 

Denne teksten skulle gjøre det klart at det ikke var alle mennesker Peter hadde kjær. Og for å understreke avgrensningen fullstendig og nådeløst: vi ser at Peter i denne teksten snakker om to mengder: De og dere. Og han skiller klart mellom dem. Dermed er Peters alle redusert til en liten håndfull mennesker som han hadde kjær, nemlig de han skrev til.

La meg ta et annet eksempel på den samme problemstillingen:

Hvor mange ganger har ikke Matt 10.30 vært brukt i følelses-ladede taler:

«Ja hvert hår på deres hode har han talt»

Dette brukes ofte slik:

«Gud bryr seg om oss, ja han kjenner hvert eneste menneske i hele verden så godt at han har talt hvert hår på hodet deres»

 

Men kjenner Jesus alle menneskene så godt?

«Men da skal jeg si dem rett ut: jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg dere som gjør urett»

Klare ord direkte fra Jesu munn. Det er ikke alle han kjenner. Ordet dere er her uten tvil urettmessig brukt om all verdens befolkning.

Nå har ikke jeg gått igjennom hele Bibelen, men jeg kan aldri huske at det noen plass står direkte at frelsen er for alle mennesker i hele verden. Det nærmeste vi kommer er Paulus ord i Tit 2.11: «For Guds nåde er blitt åpenbart for å gi frelse til alle mennesker». Likevel kan dette omtolkes i ekte Calvin-stil: Betyr «alle mennesker» alle mennesker i hele verden? Paulus sier selv i samme brevet at han ikke regner alle for å være mennesker: «En kreter, en av deres egne profeter har sagt: "Kreterne har alltid vært løgnere, arge villdyr, grådige og late" Det han sier her er sant...»   Når vi samholder dette med Peters før siterte utsagn: «Men disse menneskene spotter det de ikke kjenner, og er som dyr uten fornuft, som av naturen er bestemt til å fanges å gå til grunne», ser vi at utrykket «alle mennesker» godt kan omtolkes til å bety en avgrenset mengde mennesker. Nå skal jeg være ærlig å innrømme at jeg ikke tror noe særlig på at det var slik Paulus tenkte da han skrev brevet. Kanskje var det ganske enkelt slik at Paulus var en rotekopp som ikke var konsekvent i sin argumen­tasjon.

Nøkkelen til hele nøtten ligger kanskje i Jesu lignelse om kongesønnens bryllup i Matteus 22.

Lignelsen forteller om en konge som skulle holde bryllup for sin sønn. Men alle de innbudte avslo innbydelsen. De gjorde forfer­delige ting, og det endte med at kongen drepte dem. Da ba han sine tjenere om å gå ut for å innby alle de traff til bryllupet. Da bryllupet var godt i gang oppdaget kongen en mann uten bryll­upsklær. Da mannen ikke kunne forklare seg ble han kastet ut, i mørket, «der de gråter og skjærer tenner».

Det er her Jesus kommer med den bemerkelsesverdige uttalelsen: «For mange er kalt, men få er utvalgt»

La meg prøve på følgende tolkning:

De først innbudte er Jødene. De var Guds utvalgte folk men de tok ikke imot. Deretter ble en stor mengde tilfeldige kalt. Noen av disse tok imot og ble frelst. Det er altså her snakk om tre mengder: De utvalgte, det vil si de frelste, de mange som ble kalt, og alle de som hadde uflaks. De frelste er en delmengde av de kalte, og de kalte er en delmengde av hele verdens befolkning. Den mengden som tilhører (hele verdens befolkning) \ (de kalte) er de ikke kalte, de som hadde uflaks.

Vi skal se på et annet forhold til som støtter den samme teorien. I det 20 kapittel i Åpenbaringen skildres en domsprosess (fra det 11 vers):

«Jeg så en stor, hvit trone og ham som satt på den. Jord og himmel svant bort fra hans åsyn og var ikke lengre til. Og jeg ¨så de døde, både store og små: De står foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livet bok. Og de døde ble dømt etter det etter det som stod skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Havet gav nå sine døde tilbake, og døden og dødsriket gav tilbake de døde som var der, og enhver ble dømt etter sine gjerninger. Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen, og ildsjøen det er den annen død. Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok ble han kastet i ildsjøen.»

Denne teksten sier at kun de som finnes oppskrevet i livets bok blir frelst. Innholdet i denne boken er altså avgjørende for vår evige skjebne. Spørsmålet er nå om et menneske fritt kan velge om det vil stå i denne boken eller ikke.

I det Åp. 13.8 står det imidlertid: «Og alle som bor på jorden skal tilbe dyret, alle som fra verden grunnvoll ble lagt ikke har fått sitt navn skrevet i livsens bok hos lammet, som ble slaktet». Navnene er kommet inn i boken lenge før noe menneske ble født (da verdens grunnvoll ble lagt). Nå hvordan skal vi løse dette i henhold til vilje-frihetens ideer? La oss nå forsøke med den tradisjonelle: Gud har forutsett, men han har ikke forutbestemt. Dersom dette var en ekte forutsigelse av en ufeilbarlig allvitende Gud, var det ikke mulig at han kunne ta feil. Med denne premissen trekker vi den konklusjonen at innholdet i Livets bok er uforanderlig. Er ikke dette tilfelle er Gud feilbarlig og hans allvitenhet begrenset.

Går vi nå tilbake til Åp. 3.5 antar vi at en slik konklusjon likevel kan være feil: «Ja, den som seirer, skal bli kledd i hvitt, og jeg vil aldri stryke hans navn ut av livets bok, men kjennes ved hans navn for min Far og hans engler».

Er det mulig å stryke noen ut av livets bok, dersom kriteriet for å komme inn i den var at den ufeilbarlige allvitende Gud hadde forutsett at vedkommende kom til å bli frelst? La oss prøve å komme rundt dette ved å si at dette verset ikke nødvendigvis viser at Gud virkelig stryker noen ut av boken, det sier jo bare at han ikke skal gjøre det.

La oss da gå til 2. Mos 32.32-33:

«Å om du ville tilgi dem deres synd! Kan du ikke så stryk meg ut av boken som du skriver i!» Da svarte Herren: «Den som synder mot meg, stryker jeg ut av min bok. Gå du og før folket til det stedet jeg har sagt deg. Men når oppgjørets dag kommer skal jeg straffe dem for syndene deres».

Et lignende eksempel ser vi i Salmene 69, 28-29.

Under forutsetning av at det er den samme boken det her er tale om kan det neppe lengre være tvil om at noen faktisk blir strøket fra denne boken. At det virkelig er den samme boken ser vi av salme 69, der det sies rett ut at det er frelse eller fortapelse det dreier seg om. Det var jo nettopp dette som kjennetegnet «livet bok». I «seventh day adventist Bible Commentary» nr 1 slås det fast uten reservasjoner at den boken det er snakk om i 2.Mos 32 refererer seg til «livets bok» (Side 668).

Er det ikke forutsigelse eller forsyn som er kriteriet for å komme inn i livets bok ved verdens begynnelse, lenge før noen av oss var født, hva er det da? Det er jo nærliggende å forsøke den løsning at, dersom dette kriteriet faller bort, faller enhver seleksjon bort og i rettferdighetens navn ligger alle mennesker inne i livets bok den dag de blir født. Men ved sin atferd kan de pådra seg Guds vrede og han stryker dem ut av boken.

Dessverre, denne går ikke, vi har allerede sitert Åp 13.8 som sier at noen ikke har fått sitt navn inn der helt fra begynnelsen.

Altså: enten må alle være i boken til å begynne med, samtidig som noen kan strykes hvis de blir for gjenstridig, eller bokens innhold er uforanderlig, i tråd med Guds ufeilbarlige forsyn. Disse forhold kan ikke være sanne på samme tid. Men det er jo nettopp det som er tilfelle. Er bibelen selvmotsigende? Saken er at dette blir til en selvmotsigelse dersom man ikke gir opp ideen om at Gud ikke har forutbestemt noen til fortapelse. Gir vi opp denne ideen løser det hele seg enkelt opp: der finnes tre mengder:

1.    De som alltid er i livets bok

2.    De som var l livets bok men ble strøket ut,

3.    De som aldri var kandidater til frelse.

Tre grupper, hvor den siste var forutbestemt å gå fortapt.

Denne tenkningen er en liten fordreining av den gamle jødiske forestilling om at man måtte være jøde for å bli frelst, men at ikke alle jøder blir frelst. Vi ender også her opp i de tre mengder, De frelste jøder, alle jøder, og hele verdens befol­kning. På denne måten stemmer Romerne 9. som fot i hose med resten av Bibelen. Vi får et begrenset fritt valg, og vi får en stor mengde uten valg «ufornuftige dyr som av naturen er bestemt til å fanges å gå til grunne». Denne tolkningen er selvfølgelig totalt uakseptabel for enhver adventist, og for mesteparten av kristenheten. Men så langt jeg kan se er den absolutt logisk holdbar. Den blir ikke 100 % Calvinistisk, men den ender dessverre ikke så langt unna.

 

Argument 5 pottemakeryrket

Han gjør et godt forsøk her Johnsen, men den tolkningen kan absolutt ikke leses av teksten. Det at "de fleste intelligente bibelforskere" vil la utrykket "kar til vanære" bli til "kar til ringere ære" er intet argument. Det er det gamle «kompakte majoritet» argumentet som her brukes, og det er fra før erklært som usaklig. For det sier intet for å støtte den aktuelle påstand direkte. Hvorfor skrev ikke Paulus «kar til ringere ære» da? Hadde han for lite papir kanskje? I teksten går det klart fram at denne pottemakeren bevist laget disse karene «for å gå til grunne». Den sier til og med hvorfor: «for å kunngjøre hvor rik hans herlig het var for de kar han ville vise miskunn, de som var gjort ferdige for herligheten». Så kan man spørre om Gud virkelig er en så undermåls pottemaker som Johnsen beskriver? Jeg må nok skuffe. Svaret er ifølge adventistisk lære et absolutt JA. Gud skaper nettopp noen mennesker med en hensikt, og det er å pine dem ihjel. Ifølge den adventistiske lære er det to oppstandelser. Den første skjer ved Jesu gjenkomst, denne er «til evig liv». Den andre oppstandelsen skal skje etter de tusen år. Da oppstår de ugudelige «til skam og evig avsky». Det er da altså gått tusen år siden de siste døde. Det er altså intet igjen av dem, annet en minnet. Disse blir gjenskapt til kun ett formål: De skal dras igjennom søla, motta sin dom, tortureres og utslettes, dvs. sendes tilbake til det intet de en gang kom fra.

Dette, mine venner, er intet annet enn skapelse med kun ett formål: destruksjon, vold. Dessverre må jeg gi Johnsen helt rett: Gud er en undermåls pottemaker. Et annet spørsmål er om denne Gud er virkelig. Det hele minner mistenkelig om et menneskelig makkverk.

 

Argument 6 Omtolkning av Rom 9.20

Dette argumentet falt jeg pladask for. Det når sitt klimaks idet Johnsen triumferende spør «svar på hvilket spørsmål om jeg tør spørre?» Ved å omdefinere spørsmålet får Johnsen mening ut av svaret. Ikke bare det, han hevder at det er et uunnværlig skrift­sted som forteller oss at Guds innerste natur er slik at han valgte å ta sjansen på å skape vesener med en fri vilje, på tross av den risikoen det medførte. Alternativet med stabbesteinene var ikke godt nok for Gud.

Selv får jeg på følelsen av at dette er en helt annen diskusjon. Spørsmålet står jo i teksten: «Hva har han vel da å bebreide oss? hvem kan stå imot hans vilje?».

Dersom spørsmålet var noe annet, hvorfor skrev ikke Paulus det? Hvorfor skal vi være nødt til å granske hele Bibelen bare for å finne spørsmålet? Hvorfor, i det hele tatt, skrive et så menings­løst svar at det tar menneskene 2000 å finne ut av hva som egentlig var spørsmålet?

 

Konklusjon

Teologenes forsøk på å sannsynliggjøre ideen om menneskets frie vilje ut fra Bibelen, er et forsøk på å tvinge det gamle hebraiske gudebilde inn i en mer akseptabel humanistisk drakt. Dette er en umulighet så lenge man innehar en fundamentalistisk holdning til bibelen (bibelen er eneste grunnlag for tro å lære). Utgangspunktet er at fortapelsesdogmet ikke kan assosieres med en kjærlig Gud uten at man kommer på en sinnrik forklaring som setter Gud (den allmektige) i en tvangssituasjon, og overlater skylden til de som rammes av denne forferdelige skjebnen.

Forestillingen om forsyn uten forutbestemmelse viser seg å bli meget komplisert, ufattelig for oss mennesker. Siden Gud nå en gang står bak alle lover som eksisterer. Må det i så tilfelle være hans vilje at det skal være slik. Da kunne det være på sin plass å spørre: hvorfor har Gud skapt menneske med fri vilje (i betydningen akausal)? Han må jo ha hatt en mening med det, og denne meningen burde jo stått og lese i Guds etikk. Det står som sagt ikke til å benekte at en diskusjon om akausal vilje må bli nokså teoretisk, ja rett og slett komplisert. Vi berører jo problemstillinger som klart går langt ut over vår fornuft. Summa samarium kommer vi vel aldri lengre enn Immanuel Kant, som måtte flytte det hele ut av den fysiske verden og over i en postulert åndelig verden, for å få det hele til å stemme.. Men la oss bryte gjennom og spørre oss selv: hvilken praktisk betydning har det for meg i min hverdag om min vilje er kausal, eller akausal? Uansett hva som er tilfelle er min opplevelse av å velge akkurat den samme. Spørsmålet, er og forblir, teoretisk, et rent intellektuelt anliggende. Da altså jeg opplever å velge på akkurat samme måte, uansett om valget er kausalt eller akausalt har det altså ingen praktisk betydning for meg. Så, hvorfor har Gud eventuelt skapt meg med en akausal vilje? Hva var det han ville oppnå med det? Vi skal igjen merke oss at Johnsens «forsvar» for Gud i dette tilfelle konsekvent går på henvisning til valgfrihet, eller fravær av tvang. Altså ikke akausalitet. Og her er det en stor forskjell. Tvang ville, i høyeste grad, oppleves forskjellig fra valgfrihet. Tvang er negativt. Derfor har også et slikt argument stor gjennomslagskraft. Men kan det påvises at akausalitet er en forutsetning for valgfrihet? Dette benekter jeg inntil det motsatte er bevist. Der skulle vært gitt grunner nok. Så vi står igjen tilbake med spørsmålet: hvorfor utstyrte Gud oss med en såkalt akausal vilje, når det ikke hadde noen betydning for vår opplevelse av å velge? Opplevelse er jo grunnlaget for vår evne til å føle lykke/lidelse, ting som er utenfor opplevelsens rekkevidde har ingen etisk betydning.

Her er det kanskje en fristelse å svare: Hvordan ellers skulle vi kunne forsvare at Gud er rettferdig når han gir det mennesket som har valgt syndens vei en rettferdig straff? Dersom viljen ikke er akausal ville alle Johnsens frustrasjoner over den Calvinske lære få full tyngde.

Det hele får kun mening dersom viljen er akausal.  Men, kjære oss, nå har vi jo snudd det hele på hodet. Det var jo læren om fortapelsen som skulle forsvares. Her forsvarer vi læren om akausal vilje med argumenter om fortapelsens eksistens, for derved å kunne forsvare fortapelseslæren ved hjelp av den akausale viljes eksistens. Vi har endt opp i en gedigen sirkel. Var det ikke fortapelsen Gud ville unngå at noen led, for enhver pris? Er det ikke det evangeliet går ut på?  Det må da være svært anstøtene å si at Gud skapte mennesket med en akausal vilje fordi nettopp det ville gi ham rett til å sende noen i fortapelsen.

Guds hensikter burde jo kunne begrunnes i hans kjærlighet og ikke i hat.

Dette frister meg til å anta at ideen om menneskets frie vilje (akausal) er innført ad hoc for å redde fortapelseslæren. En følge av dette er at læren om forsyn uten forutbestemmelse må innføres ad hoc for å redde læren om den frie vilje. Denne medfører enorme logiske problemer. Disse løser man ved ad hoc å innføre tesen om at Guds allmakt står over de logiske begrensninger. Men hvordan kan da fortapelseslæren forsvares? Jo ved å hevde ad hoc at menneskets frie vilje setter en nødvendig grense for Guds allmakt, enda dette slett ikke er noe logisk problem. Ideen om den frie vilje er, så langt jeg kan se det i konflikt med Rom.9. Her må det en mengde fantasifulle krumspring til for å redde både Paulus og Gud. Hvor langt skal man kunne gå i å godta slike «åpenbaringer»? Johnsen har trått feil fordi han ikke har sett forskjellen på akausal vilje og valgfrihet. Ved hjelp av argumenter som viser at valgfrihet er en betingelse for lykke han kunnet forsvart menneskets frie vilje med Guds kjærlighet. Men av det følger det ikke at man kan forvare viljens akausalitet med Guds kjærlighet. Denne er ikke på noen måte en betingelse for lykke. Den er en hypotetisk størrelse, uten etisk kraft. Men uten denne blir fortapelsen meningsløs. Mitt spørsmål blir da: blir den mer meningsfull selv om Gud skapte oss slik? Ser vi ikke her en konstruert fiktiv grunn, uten noen andre relasjoner til etikken en de negative? Nemlig den uendelige lidelsen det er å gå fortapt. Hvor lenge skal vi la oss forblinde av de rene tankesystemer?

 

Summa samarium kan jeg si at Johnsens gjorde et godt forsøk på å løse en umulig oppgave. Et sted snakker han om å være «stygge som arvesynden» kanskje nettopp her, uten å vite det, traff han spikeren på hodet. Arvesynden eksisterer absolutt som et begrep i den kristne teologi. «Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.» 2 Mos 20.5

Mennesker er dømt til straff før de er født. Dette synes selv Johnsen er stygt. Men det er hans gud i all sin gru. Det er slått fast i selve tibudsloven , Guds evig uforanderlige lov. Og hvem er du som tør å snakke bort det hele? Her møter vi nemlig kjernen i problemet: ET ENDRET GUDEBILDE. Den Gud Johnsen, tenker på er ikke den samme som den Paulus tenkte på, og slett ikke den samme som mosebøkene beskriver. Likevel slår Bibelen kategorisk fast: "Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid." Men la oss se nøkternt på Johnsens omtolkning av Romerne 9. Hvor mye ble det igjen av den egentlige teksten? La oss nå overføre denne tolkningsmetoden på andre Bibeltekster. Hvor mange hjertesukk har jeg ikke hørt fra adventister når de står overfor Jehovas Vitnes utlegning av Johannes evangeliums første kapittel. Der står det klart og tydelig, rett fram at "ordet var Gud". Det står der sort på hvitt at Jesus er Gud. Men hva sier Jehovas Vitner: Jo det står slik, men det betyr ikke det. Eller la oss ta Bergprekenen, der det står at «Ikke en tøddel av loven skal forandres», ja sier lutheraneren, men det betyr ikke det. Hva svarer adventistene da: Kom ikke med lange teologiske bortforklaringer, for det som står, det står. Dermed basta!! Med slike tilfeldige og inkonsekvente tolkningsmetoder kan Bibelen tilpasses enhver religion.

For meg, som fortsatt ikke kan fri meg fra den newtoniske tanke­gang, jeg har vanskelig for å innse at den ekte frie vilje virkelig finnes. Hva Bibelen sier om det betyr, ikke så mye for meg, men det ser ut som om de Gamle Bibelskribenter i sin tid har kommet til samme konklusjon. Det er først nå i vår humanistiske tid, når gudebildet er blitt forandret, at problemet oppstår. Og hvilket problem kjære teologer? Hvor finner dere dette utrykket "den frie vilje" i Bibelen? Det skal mer til for å overbevise meg. Konklusjon blir at så langt som jeg kan se det kan hverken Bibelen eller vitenskapen bekrefte myten om den frie vilje. Med andre ord. Her er det en ting som avgjør: FLAKS.

Men vi er ikke ferdig her. La oss nå likevel bakke tilbake og gi oss over. De neste drøftingene forutsetter at mennesket har en fri vilje, for selv om dette skulle være riktig, byr det på store problemer.

 

 

18.3.3 Er det mulig å påvirke utvelgelsen?

Vi har tidligere gjennomgått begrepet beslutning. Det er nærliggende å anta at den innsats som legges i beslutningen styres etter hvor viktig den oppfattes å være. Slik er det fordi et rasjonelt valg krever stor innsats. Men jo viktigere valget blir, jo mer rasjonelle blir vi. Vi er villige til å ofre tid og resurser på de store valg i livet, fordi gevinsten ved å velge riktig er så mye større. Et hvert valg har to dimisjoner. Det er alternativer og konsekvenser. Valgets utfall avgjøres av to parametertyper. Det er konsekvens-sannsynlighet og konsekvens-verdi. Dersom valget skal være rasjonelt bør konsekvens-sannsynligheten bygge på en mest mulig realistisk virkelighetsoppfatning. For å kunne gjøre det må vi bygge opp kunnskap ved hjelp av innsamling av informasjon. Vektleggingen av informasjonen må skje ved hjelp av IP-analyse. Denne kunnskapen systematiseres ved hjelp av redskaper som logikk, statistikk og matematikk. Den bearbeidede kunnskapen settes så inn i en prognose modell. Ut fra denne vil vi få et mål på sannsynlighet for de enkelte konsekvenser.

Dette er en omstendelig prosess som aldri kan gjøres godt nok. Derfor må vi ofte ty til ren gjetting. Det er her menneskets intuisjon kommer inn. Jeg har før antydet at denne intuisjon kan være underbevisstheten som arbeider på samme måte som når vi bevist foretar rasjonelle valg.

Når det gjelder konsekvens-verdiene finner vi som regel ut at disse også er avhengige av konsekvensvurderinger. Det er først ved en inngående H-analyse at vi finner frem til vår egentlige vilje. Jeg har før antydet at menneskets vilje egentlig = dets drifter. Det som gjør oss forskjellige er balansen mellom de motvirkende kreftene som driftene representerer, vår kunnskaps horisont og vår intelligens. Alle disse faktorene er til syvende og sist egenskaper som baseres på prosesser vi ikke kan påvirke. Men for å komme videre må vi forutsette den frie viljes eksistens. Men som vi skal se vil alle konkrete saker der valget diskuteres til syvende og sist koke ned til de nevnte faktorer. Derigjennom viser praksis gang på gang at den frie vilje egentlig ikke eksisterer.

Jeg har mange ganger spurt adventister om ikke det var rimelig at mennesker fikk en ny sjanse, når de står der i dommen og så gjerne vil ha evig liv. Svaret er alltid tommelen ned. Disse menneskene har valgt sier de. Nå er det for sent. Nå må de ta konsekvensene av sine valg. Men når var det disse menneskene valgte? Vis meg den dagen de foretok det valget. Da svares det at det store valget aldri ble tatt, men at de langsomt kom ut på den gale vei ved hjelp av en serie gale små valg. Men på hvilket tidspunkt visste disse menneskene at de valgte mellom himmel og helvete ? Svaret er egentlig at det gjorde de aldri. Men hvordan kan man da snakke om valg dersom man ikke vet hva men velger mellom. Hva er det som skiller den frelstes valg fra den fortap­tes valg her? konsekvens-vurderingen? Den fortapte hadde hverken himmel eller helvete på sin sjekkliste. La meg ta et eksempel fra hverdagen:

Du får et tilbud om 3 ukers gratis ferie på Hawaii. Du føler ikke at du kan takke nei, ordner deg fri fra jobben og drar. Men når du kommer dit blir du satt til å skrelle poteter 12 timer hver dag. Etter en dag gir du beskjed om at du vil hjem. Da får du til svar at det kan du ikke. Du har selv valgt å ta imot tilbudet, og da må du ta konsekvensen av det!! Når valgte du å skrelle poteter? Saken er at du har gamblet feil og tapt. Du har hatt UFLAKS, hverken mer eller mindre.

 

På dommens dag er det nok mange som får seg en overraskelse:

«Mange skal si til meg på den dag: Herre Herre, har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett." Matt 7. 21-22

 

Altså: når den fortapte står i dommen og vil velge, da får han ikke velge, og når han valgte visste han ikke hva han valgte. Hvor ble det av valget?

 

Direkte valg

Dersom et menneske her i verden sier til seg selv: «jeg velger å nyte livet her på jorden så godt jeg kan, så får jeg heller gå fortapt» kan det være to grunner til det:

 

1.    Han har ikke kontroll over lystene sine

2.    Fortapelsen er ikke realistisk for ham.

 

Tilfelle 1.

I det første tilfellet har han ikke noe valg, og vedkommende har det forferdelig. Han lider av såkalt «helvetesfrykt».

Men hva er adventistens råd til personer av denne kategori? Man kan legge problemet frem for Gud. Gud kan hjelpe dem til å kontrollere sine lyster. Og dersom denne personen ikke følger dette rådet, ja da er det han selv som valgte. Og det må han selv ta ansvar for. For det første er det mange mennesker i denne verden som aldri får det rådet. For det andre kjenner jeg mange tilfeller der denne oppskriften ikke har virket (de fleste, dette er psykologi og her er det sjelden Guds mirakler slår til). Og for det tredje, noen følger rådet andre gjør det ikke, hva er forskjellen? Forskjellen er enkelt og greit forskjellig konsekvensvurdering. Dette avhenger igjen av kunnskap og intelligens. Noe vi mennesker har liten innflytelse på.

 

Tilfelle 2

I det andre tilfellet har han heller ikke noe valg, fordi han ikke regner med fortapelsen som en realistisk mulighet. Han mangler kort og greit forestillings evne (også det er jo en mental ressurs). I det øyeblikk han står overfor den virkelige fortapelsen blir han livredd. Han var ikke klar over hva han gjorde. Han har m.a.o. ikke gjort et realistisk valg, eller i beste fall et valg på sviktende forutsetninger.  Det er ofte på denne måten et lite barn velger. Du kan vise en treåring en is og be ham om å velge mellom å få denne isen nå, eller å få yndlingsleken til jul. Svært mange ville nok valgt isen. Evnen til å se fremover, til å kunne investere i fremtiden må utvikles. Det er stor forskjell på oss alle her. Noen lever i nuet, andre i fortiden og noen ser stadig fremover mot nye mål. Slike egen­skaper avhenger av legning, psykisk modenhet, og miljø. Det er ingen tvil om at slike evner kan utvikles. Det å selektere mennesker til frelse/ fortapelse må være forkastelig. Det finnes hverken etiske eller logiske begrunnelser for at ikke Gud kan la alle mennesker utvikle denne evnen. Noen trenger kanskje lengre tid enn andre, men dersom Gud vil, og mennesket vil, må Gud kunne gjøre dette.

 

Det kan sikkert finnes mange flere motiverer for å «velge» fortapelsen, dersom jeg personlig hadde følt et slikt valg realistisk, ville jeg valgt fortapelsen av moralske grunner (dersom jeg hadde mot til det). For meg er tortur og massakre helt uholdbart i et idealsamfunn. Jeg kunne aldri tenkt meg å applaudere noe slikt. Grunnen til at jeg reagerer er at jeg føler meg temmelig sikker på at ingen går frivillig inn i en slik lidelse. Det er ingen som ønsker å gå fortapt. Det er et hån, mot dem å påstå at de selv har valgt det, og her kommer jeg til sakens kjerne: Det er kanskje riktig at noen av oss er som barn, vi velger nuet fremfor fremtiden, eller vi velger feil, eller rett og slett går oss bort. Den dagen vi står fremfor dommen går det opp for oss hva det hele dreide seg om. Burde vi ikke da få lov til å ombestemme oss? Hvorfor skal det da være for sent? Der står vi, Vi vil, Gud vil, vil du? Her må den kristne svare: Ja det er sant, vi vil, Gud vil, alle vil, men dessverre, Gud kan ikke.

Ok, vi har altså her avdekket en sentral grense for Guds allmakt. Spørsmålet er nå om denne grensen kan forsvare logisk eller etisk. Vi mennesker har ingen problemer med å la noen velge på nytt, eller å godkjenne en ombestemmelse, så dette kan umulig være noe logisk problem. Men hva med etikken? Jo den er absolutt klar. Gud elsker alle mennesker og Gud har, av denne grunn, gitt menneskene en fri vilje. Det må også bety fri vilje til å kunne ombestemme seg. Det å frata mennesket den frie vilje i dette mest avgjørende øyeblikk i menneskets liv, må jo derfor være stikk i strid med Guds etikk. Det burde derfor være klart at denne grensen ikke på noen måte kan forsvares med noen etisk begru­nnelse. For å komme unna denne floken må vi altså gjøre dette til en logisk umulighet og, tro meg kjære adventist, jeg vrir hodet mitt for å komme opp med holdbare forslag, men jeg må innrømme at det ligger noe høyt for meg. La meg prøve på følgende tese:

 

Den fortapte har knyttet synden til seg på en logisk uløselig måte. Det vil si at Gud ikke kan fjerne synden i ham uten at han også fjerner vedkommendes bevissthet. Hans bevissthet er synd, og ved å fjerne synden, fjernes også bevisstheten og vedkommende blir bevistløs. Men hva skal vi i et idealsamfunn gjøre med en slik grønnsak, vi kan da likegodt utslette hele personen.

 

Bevisstheten er et fenomen som vi mennesker har vanskelig for å fatte. Hva er bevissthet? Dersom vi fant det riktige svaret på dette spørsmål ville det være mulig å gjendrive eller bekrefte denne tese. Jeg har ikke noe godt svar på dette, jeg vet heller ikke om andre har det, så her stopper det opp for meg. La oss nå likevel gjøre noen generelle betraktninger omkring dette prob­lemet:

En ting er sikkert: En slik person kan ikke alltid ha vært i denne tilstanden. Han må en gang ha hatt en "ren" bevissthet som ikke var uløselig avhengig av synden for sin eksistens. La oss si det slik at en mengde små og store valg langsomt men sikkert har ført vedkommende inn i denne håpløse tilstanden. Hvor stor er hastigheten på en slik prosess? Er den forskjellig fra menneske til menneske? Jo, det må den være, en 17-åring som blir drept i en bilulykke er ikke garantert frelsen. Prosessen må derfor ha funnet sted temmelig tidlig i hans korte liv. Det er heller ikke for sent å omvende en person etter at han er fylt 60. Alt misjonsarbeid motsier at noe slikt skulle være tilfelle. Med andre ord må prosessen ha forskjellig hastighet for de forskj­ellige menneskene. (Hvem har valgt hastigheten?) Hva om et uomvendt menneske dør før det er kommet i denne tilstanden? Ifølge det vi hittil har sagt må dette menneske bli frelst, for da kan Gud frelse det. Poenget blir altså da å dø før man er kommet inn i denne tilstanden? Men hvor mange av oss kontrollerer dødstidspunktet og prosesshastigheten? Hvorfor kunne ikke Gud la 17-åringen dø som 10-åring for å redde ham for evigheten? Hvorfor kunne ikke Gud ha forsinket forherdelses-prosessen til etter han var død? Dette er grenser som hverken er etiske eller logiske. M.ao kan Gud i mange tilfeller bebreides for at personen er i en håpløs tilstand. Men som den allmektige Gud han er, burde han kunne redde vedkommende likevel. Han kunne vekke vedkommende opp igjen som tiåring, eller han kunne reversere forherdelses­prosessen. Der finnes tusen løsninger som en allmektig Gud kunne ty til for enten å forebygge situasjonen, eller å frelse vedkomm­ende ut av situasjonen.

Alt i alt kan vi vel si at dersom dette er en logisk grense, finnes der tusen måter å omgå den på. Dette undergraver grensens berettigelse i det hele tatt. Problemet forblir uløselig for meg.

 

En fortapt trygler for sitt liv

De fleste av oss er ennå ikke kommet så langt at vi nådeløst dreper en som trygler for sitt liv. Selv de kristne mener at dette må være synd. Likevel snus det hele på hodet i dommen.

La oss tenke oss følgende samtale mellom en frelst (FR) og en fortapt (FO) i dommen:

 

FO: Jeg har aldri valgt dette, det bare ble slik.

FR: Jo du har valgt gjennom en serie med små valg.

FO: Ja, men jeg visste ikke hva jeg egentlig valgte, men jeg ønsker å velge nå.

FR: Dessverre nå er det for sent for deg. Gud har satt en grense. Du vil, men du vil ikke på rette måten, du angrer, men du angrer ikke på rette måten. Guds nåde er slutt. Alt håp er ute for deg. Gud kan intet gjøre.

FO: hva meg deg, når valgte du?

FR: Jo jeg husker godt den dagen jeg tok imot Jesus. Jeg hadde lenge fulgt adventistenes virksomhet. Men i begynnelsen var jeg skeptisk. Jeg følte at jeg ikke ville greie å være en kristen, fordi min vilje ikke var guds vilje, og jeg klarte ikke å angre ekte på mine synder. Men menigheten ba og ba og ba for meg, og til slutt overbeviste Ånden meg. Intet var umulig for Gud, bare jeg slapp han til. Han løste alle mine problemer og hjalp meg å være en god kristen. Det var en stor dag, den største i mitt jordiske liv.

FO: Jeg gikk også på møter, men det var hos pinsevennene. Etter at de fortalte meg om helveteslæren tok jeg anstøt, og siden holdt jeg meg borte fra religionen. Jeg er klar over at advent­istene også hadde virksomhet i min by, men jeg var så influert av pinsevennenes negative holdning til adventistene at jeg ikke kunne tenke meg at de hadde et snev av sannhet. Jeg skjønner jo nå hvor grundig feil jeg tok.

FR: Ja der kan du se, du hadde sjansen og du valgte feil.

FO: Ja, men valget var ikke klart for meg. Hva med deg hvordan hadde du klart deg i min situasjon? hadde du vært så mye bedre?

FR: Jeg er overbevist om at Jesus ville fått meg trygt igjennom også din situasjon.

FO: Men hvorfor hjalp da ikke Jesus meg da?

FR: fordi du ikke lot ham gjøre det.

FO: Jeg vet ikke noe om at jeg noensinne nektet for noe slikt. Men jeg vil jo la ham gjøre det nå, jeg er villig til hva som helst.

FR: Ja, men nå er det for sent. Da du døde hadde var du håpløst langt fra å bli en kristen. Du har valgt.

FO: Ja, men hvorfor kan ikke Jesus hjelpe meg nå?

FR: Fordi du ikke vil på den riktige måte, din vilje er ikke Guds vilje og vi kan ikke slippe folk uten Guds vilje inn i himmelen, hvordan skulle det bli da? Ok, du sier at du angrer, men hvilken anger, du angrer ikke for det gale du har gjort, men for konsekv­ensen av det, som er at du må lide fortapelsen.

FO: Ja, men Jesus hjalp jo deg med de samme tingene, du sa jo at du ikke hadde den rette vilje og at du angret galt. Har han kunnet gjøre det med deg, må han vel også kunne gjøre det med meg, jeg står jo her, jeg vil jo.

FR: Det burde du ha tenkt på før du døde, det var da du hadde muligheten.

FO: Si meg, hadde ikke du egentlig flaks, som ikke havnet i min situasjon.

FR: Jeg hadde flaks fordi Jesus tok min straff på seg. Dette var helt ufortjent. Jeg takker Gud.

FO: ja, men hadde du ikke flaks som ikke havnet i mitt sted?

FR: Jeg har jo sagt at jeg er overbevist om at Jesus hadde hjulpet meg igjennom din situasjon også.

FO: Det finnes altså ingen situasjon, hvor du hadde endt opp som meg?

FR: Nei, for Gud er alt mulig.

FO: Hva da med Jesu uttalelse i Matt 25.22: «Om ikke den tiden ble forkortet ville ikke noe menneske bli frelst, men for de utvalgtes skyld skal den tiden bli forkortet» Du selv levde på den tiden, hva hadde skjedd med deg dersom ikke tiden var blitt forkortet, jo Gud forutså at du ville gått fortapt. Når Gud grep så drastisk inn for din skyld, hvorfor kan han ikke gjøre det også for meg?

FR: Men hvem er du menneske som tar til gjenmæle mot Gud? Farvel

Den frelste ble nok svar skyldig på flere punkter her. For det første, det er ingen tvil om at han selv i gitte situasjoner også ville endt i fortapelsen. Han hadde m.a.o. flaks som ikke havnet i disse situasjonene. Hva er så årsaken til at den fortapte ender opp som fortapt? Jo det er enkelt og greit tiden. I dommen befinner han seg på samme stadium som den frelste var før han tok imot. Begge gjør det samme valget, riktig nok må den fortapte ha det inn med teskei, men hovedforskjellen ligger i tidspunktet. Hvem har kontroll over tiden gang? Den fortapte hadde uflaks, tidspunktet var feil. Og da må jeg spørre hvorfor kan ikke Gud lengre det han kunne før? "Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid"

Hva er så din innvending mot dette, skal han fortsatt dømmes til døden? har han fortsatt valgt? Jo sier du han har jo på en måte valgt, ellers hadde ikke Gud vært rettferdig. Du må også tenke på de frelste, hva de var villige til å ofre på denne jorden. De ble forfulgt, de kjempet stadig mot Satan, de ble latterliggjort, hånt, pisket, og slått ihjel. Den fortapte valgte å slippe unna alt dette, og dette og det har sin pris.

Ja vel, så det er altså for din skyld at folk skal henrettes? Forresten har du lest lignelsen om den fortapte sønn? Hadde ikke han en bror som sa omentrent akkurat det samme?

 

 

Karakteroppbyggingen

Vi har kanskje nå rotet oss inn i ensidige tankebaner. Problemet angripes på feil måte, det er karakter oppbygging det her er snakk om. Det eneste vi skal ha med oss til himmelen er vår karakter. Og den må bygges på jorden. Gjennom stadig prøvel­ser og overvinnelse av fristelser bygger man møysommelig opp sin karakter. Ved Guds hjelp selvfølgelig. Den ugudelige derimot klarer ikke å bygge opp sin karakter fordi han ikke tar Gud til hjelp. Det er forskjellen. Karakteren er det forløsende ord.

 

Dessverre, svarer jeg. Dette er opportunisme i verste klasse. La oss tenke oss at du var adventistpastor. Du besøker en mann på sitt dødsleie. Han har dødsangst. Han har aldri vært kristen hele sitt liv, han føler at alle muligheter er forspilt. Hva sier du til ham? Skal ikke det være noen forstøtelsens ord. Du ville vel ikke finne på å sende mannen inn i døden med beskjed om at man må bygge opp karakteren gjennom et langt liv for å bli frelst? Hva sier du? svaret er standard, det er barnelærdom. Tror du virkelig jeg har glemt barnelærdommen. Røveren på korset er svaret. Mannen blir trøstet med røveren på korset. Hvor lang tid brukte han på å bygge karakteren sin? 5 minutter? 10 minutter? Det holdt i alle fall godt nok til å bli frelst.

Men la oss nå ta utgangspunkt i disse to konkrete skjebner. Hva var forskjellen på dem? Det som skjedde med den ene røveren fremgår kun av Lukas evangelium. Johannes nevner dem bare, mens det i Matteus og Markus står at begge hånte ham. I Lukas står det at kun den ene hånte ham, mens den andre tok ham i forsvar. Det som er interessant her er måten den ene røveren hånte ham på. Røveren stiller et ærlig spørsmål: «Er ikke du messias? Frels da deg selv og oss» Jeg føler det vanskelig å forestille meg at et menneske i en så forferdelig situasjon, sier noe slikt bare for moro skyld. Mannen hadde jo kun smerte og død igjen av dette livet. Kanskje så han håp i sidemannen. Kanskje var han messias. Kanskje kunne han frelse både seg selv og røverne. Mannen spør. Han håper på tegn. Men dessverre er han realist, han spør først etter bevis, deretter vil han tro. Den motsatte rekkefølge, den gale rekkefølge. Jo da mannen skal få sitt bevis. I dommen blir han overbevist, men da er det for sent. Den andre derimot, han er intuisjonist. Han føler at Jesus er messias. Han trengte intet bevis, ingen rasjonell overveielse, bare en følelse. Ser du, det er ikke snakk om egne valg her, det er mennesketyper det er snakk om. Realisten har lave kår hos Gud, enda han uten tvil elsker sannheten høyere en sitt motstykke intuisjonisten. Han tar ikke alt for god fisk. Han nøyer seg ikke med å føle hva som er sant, han spør. Spør naturen, spør mennesket, spør bøkene, spør stjer­nene, spør Jesus. Men hvem er han som tar til motmæle mot Gud?

 

Er døden en naturlig grense som avgjør den evige skjebne?

De tre foregående problemene om, valg, tro og karakter bygger alle på døden som det avgjørende "point of no return". For meg virker denne grensen temmelig unaturlig. Noen dør tidlig andre blir gamle, noen dør fort og brått, mens andre langsomt synker inn i det uendelige. Hva er det som gjør menneskets skjebne ved dette tidspunkt så ugjenkallelig? Ut fra adventistisk tenkning kan Gud vekke et menneske opp fra døden i samme tilstand som det var like før det døde, og han kan vekke det opp i en fullkommen tilstand. Da et menneske kan stå opp, som det sovnet inn, ser vi klart at det ikke er noen logisk nødvendighet som kan begrunne denne grensen. Denne grensen må altså være et resultat av Guds vilje. Måten dette kan gjennomføres på er at Gud lar ingen dø, før deres sak er definitivt avgjort. Den 17-åringen som så plutselig ble revet bort i en trafikkulykke, må altså ha avgjort sin evige skjebne på et tidlig tidspunkt i livet. Derfor lot Gud det skje. Men nå viser det seg at jo lengre vi kommer ned i levealder, jo vanskeligere blir problemet. Herav følger den groteske diskusjonen blant teologer om nedre aldersgrense for personlig ansvar. Denne diskusjonen er en nøyaktig parallell til de amerikanske juristers diskusjoner om nedre grense for død­sstraff. Jeg har hørt antydet 7 år i begge tilfeller. 7-åringer skal altså kunne stilles til ansvar i en fremtidig himmelsk dom, og dømmes til å brennes i hjel. Slike vanvittige diskusjoner er med på å gjøre min tvil nesten 100 %. Men ok, la oss si 7-år. Men vi vet at også 5-åringer dør, 3-åringer, ettåringer, ja vi kan til og med ta med fostre som blir drept i mors liv. Hva med disse? Hva blir deres skjebne? Her viser det seg at vi bærer ut i store problemer uansett hvilke løsninger vi velger. Dette kommer jeg nærmere inn på senere. Men poenget er at en hel del mennesker ikke får innflytelse på sin egen skjebne før døden rammer dem. De kan derfor aldri ha noe valg. Hvorfor skulle Gud ikke kunne gi dem noe valg etter døden? Og dersom han gjør det, hvorfor kan ikke de andre få det? Alternativet til å vekke et menneske opp som det var før det døde, er å vekke det opp forvandlet. Dette skal Gud gjøre med de frelste. Det er altså intet i veien for også å kunne gjøre dette med de fortapte. Kanskje dette er det som skal til for å redde dem? Kan du også her finne logiske, eller etiske stengsler for en allmektig Gud? Jeg synes dette begynner å bli vanskelig jeg.

Lojalitetsprøven

La oss prøve på følgende resonnement:

En betingelse for å kunne eksistere i den fullkomne verden er at man frivillig er lojal mot Gud. Dette innebærer at man stoler på at Gud vet hva som er best, og at man lojalt adlyder hans lov, selv om man ikke alltid forstår. Hvordan kan man så teste en slik lojalitet? Det er klart at det må bli vanskelig dersom Gud truer med fortapelsen for å få mennesket til å adlyde. Menneskene får da ikke noe valg, for konsekvensene av ulydigheten er det verste et menneske kan tenke seg. I realiteten står vi da tilbake med bare ett alternativ og det er lydighet mot Gud. En lojalitets­prøve kan altså aldri foregå på denne måten. Man velger å adlyde Gud for å unngå fortapelse. Spørsmålet om lojalitet drukner mot den enorme negative konsekvensen som fortapelsen er. M.a.o. dersom fortapelsen er den egentlige konsekvensen av lojalitetsbrudd, må dette skjules for kandidaten. Spørsmålet om frelse / fortapelse fjernes altså fra vedkommendes konsekvensliste, dermed kan Gud få svar på det egentlige spørsmål: Er skapningen lydig mot Guds lov fordi han elsker Gud? Den beslutningen vedkommende tar vil være avhengig av hvor høyt han verdsetter lydigheten mot Gud. En feil avgjørelse her vil til syvende og sist åpenbare sine skjulte konsekvenser for den arme skapningen, da er det ingen tvil om at han vil vende om. Men grunnen til at han vil vende om, er at han vil unngå fortapelsen. Den står plutselig hardt og brutalt på hans sjekkliste. Men da har vedkommende for alltid tapt muligheten til å vise sin lojalitet mot Gud. Alle hans gjerninger vil etter denne dag være siktet mot dette å unngå fortapelsen, og dette vil alltid overskygge, det vesentlige, det som er grunnen til at han går fortapt, nemlig ubetinget lojalitet mot Guds lov. Ved­kommende har da aldri valgt å gå fortapt, det var aldri det valget gikk ut på. Valget gjaldt noe helt annet, nemlig ved­kommendes personlige forhold til Gud.

I dette ligger forklaringen på at mennesket aldri kan gjøre noe som helst for å unngå fortapelsen, dersom motivet er akkurat dette. En adventistpredikant i USA hadde holdt en serie såkalte teltmøter. I det han er ferdig med siste møte, og holder på og ta ned teltet, kommer det en ung mann til han og spør: -Hva kan jeg gjøre for å bli frelst? - Du kommer for sent, svarte predikanten. -For sent? hva i all verden mener du, kommer jeg for sent bare fordi du holder på og tar ned teltet? -På ingen måte, svarte predikanten, du kommer 1900 år for sent til å frelse deg selv. Det som skal gjøres for å frelse deg, ble gjort for 1900 år siden, av Jesus Kristus vår frelser.

Man kan altså ikke gjøre noen ting med det motiv å bli frelst. Enhver form for gjerning med dette motiv, er derfor dømt til å mislykkes. På denne bakgrunn kan Jesu uttalelser i Matt 7, lettere forståes: «Mange skal si til meg på den dag: Herre, Herre! har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Men da skal jeg si dem rett ut, jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg dere som gjør urett!» Mye av dette kunne saktens være gode gjerninger, men motivet var galt. Motivene kunne tilbakeføres til egen vinning. Enten status og anseelse her i livet, eller en frelse i det kommende livet. Det rette motivet er derimot lojalitet mot Gud, og solidaritet med sine medmennesker.

Vi ser her at avskrekkingsmomentet fjernes. Edlere motiv som solid­aritet og lojalitet blir da avgjørende. La oss, i dette lys, se litt på syndefallet. Kunne dette være en slik lojalitetsprøve? Det er ingen tvil om at Eva hadde døden på sin sjekkliste da hun nærmet seg kunnskapens tre. Gud hadde sagt «Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det skal du dø» 1.Mos. 2.17  Men hva visste Eva egentlig om døden, hun hadde jo aldri sett noen dø, og synd kunne hun heller ikke vite noe om. Det hel må ha vært bare vage begreper. Men like fullt befant døden seg på Evas sjekkliste. Men når vi nå går til selve syndefallet ser vi at lojalitetsprøven blir reell. Slangen fjerner nemlig denne konsekvensen, eller gjør den høyst usannsynlig: «Dere kommer slett ikke til å dø!» Eva tror på det slangen sier, og denne verste konsekvensen faller bort. Det valg som Eva står igjen med har fortsatt to alternativer, spise eller la være. Konsekvensene kan være:

1.    Bryter Guds lov

2.    Kjenner godt og ondt

3.    Får vite hvordan frukten smaker

4.    Bli lik Gud

De tre siste må til sammen ha vært mer positive enn den første var negativ. Dermed vraket Eva Guds lojalitet til fordel for de tre andre fristelsene. En slik lojalitetsprøve må kunne sies å være ekte. Eva kunne svart slangen: «Døden betyr ikke noe for meg, jeg vil uansett aldri spise av det treet fordi jeg elsker Gud, og jeg vil aldri skuffe ham.»

Hva med Adam, hadde han et lignende valg? Dette kan vi bare spekulere på. Adam må i alle tilfelle ha stått i en ganske annerledes situasjon enn Eva. Han stod nemlig overfor det faktum at hun allerede hadde brutt Guds lov. Han elsket henne og kunne kanskje ikke tenke seg et liv uten henne. Kanskje Adams mest tungtveiende konsekvenser var disse:

 

1.    Leve et evig ulykkelig liv uten Eva.

2.    Dø sammen med Eva.

 

Dette er et valg mellom to onder, og det ville kanskje overskygge selve lojalitetsprøven. Adam valgte da det han oppfattet som det minste onde, nemlig å dø sammen med Eva. Men nå dukker det opp en del problemer her: Hvordan kunne Adam velge mellom to onder når han ikke en gang visste hva ondt var?

Likevel sier EGW i "Historiens morgen" at det var nettopp dette valget Adam stod på:

 

«Adam forstod at hans hustru hadde overtrådt Guds bud. Hun hadde unnlatt å ta hensyn til det eneste forbud som var gitt for å prøve hennes troskap og kjærlighet. Han angret at han hadde latt henne gå så langt bort fra ham. Men nå var det skjedd, han måtte skille lag med henne som hadde vært hans glede. Hvordan kunne han bære dette? Hittil hadde han kunnet glede seg over samværet med Gud og engler, og han hadde sett skaperens herlighet. Han forstod hvilken vidunderlig fremtid som åpnet seg for menneskene, om de bare ville være tro mot Gud. Men alle disse velsignelser var plutselig tapt av syne. Så stor var frykten for å miste den gave som i hans øyne var mye mer verd enn alt annet.  Kjærlighet, takknemmelighet og trofasthet mot skaperen- alt dette var overvunnet av kjærligheten til Eva. Hun var en del av ham selv, og han kunne ikke holde ut tanken på å skilles fra henne. Han tenkte ikke over at den evige Gud som hadde skapt ham selv støv og gjort ham til en levende vakker skapning, og som i kjærlighet hadde gitt ham en livsledsager, kunne fylle hennes plass. Adam bestemte seg for å dele hennes skjebne. Hvis hun måtte dø, ville han dø sammen med henne.»

 

De kvaler som Adam her gjennomgikk, må jo ha vært smertefull. Dette oppfatter jo vi mennesker som ondt. Men i teorien skulle Adam ennå ikke vite hva ondt var. Han hadde jo enda ikke spist av treet til kunnskap om godt og ondt. Dette kan løses på en grei logisk måte. Vi kan omdefinere begrepet «kunnskap om godt og ondt» Legg merke til at Adam heller ikke kjente til «godt». Likevel vet vi at han må ha hatt det meget godt før dette skjedde. Kanskje kunnskap om godt og ondt nettopp er dette å til fulle få kjennskap til konsekvensene av sine handlinger, kjenn­skap til belønningen for det som er godt og straffen for det som er ondt. I det øyeblikk menneskene får kjennskap til dette mister de sin reelle frie vilje, da deres handlinger utelukkende vil være dirigert av straff og belønning. Den amerikanske psykologen Fredrick Herzberg har forsket i hvordan ulike faktorer påvirker menneskelig adferd. Hans bidrag var bl.a. å påvise effekten av ulike faktorer som motiverer menneskene til innsats. Den tradisjonelle måte å anskue tingene på var at de ulike faktorer virket på samme måte, men med forskjellig styrke. Herzberg mente at faktorene måtte deles inn i to ulike kategorier fordi de hadde forskjellig effekt. Herzberg bruker følgende eksempel:

Hvis jeg vil få min hund til å bevege seg kan jeg gjøre det på flere måter:

1.    Dersom den er sulten, kan jeg lokke den med mat

2.    Jeg kan gi hunden et kraftig spark i baken, og jeg skal garantere at den vil bevege seg. (og neste gang vil den bevege seg bare jeg løfter foten)

 

Spørsmålet er: Hvem er det som er motivert, jeg eller hunden? Det er jeg som er motivert, men det er hunden som beveger seg. Begge disse faktorene kaller Herzberg for KITA-faktorer ((Kick In The Ass.) Poenget er at hunden beveger seg fordi den vil:

 

1.    Oppnå belønning

2.    Unngå ubehageligheter

Individer som styres på denne måten er ikke frie. Effekten av slike handlinger er derfor lav livskvalitet. Man har liten innflytelse på sitt eget liv, man er misfornøyd og ulykkelig. Den andre typen faktorer, som påvirker adferden, kaller Herzberg for motivasjons faktorer. Dette er en annen type faktorer som omfatter forhold som ligger i arbeidets art og innhold, ved at oppgavene er spennende, avvekslende, utfordrende, ansvarsfullt osv. Det som er felles for disse faktorer er at det er selve utførelsen som gir glede og lyst. De tingene vi gjør har verdi i seg selv. Effekten av dette er selvsagt lykke og glede, m.a.o. øket livskvalitet.

Etter dette resonnementet er det klart at det ville være uetisk av Gud å styre mennesket etter KITA-faktorer. Det som skjer like etter syndefallet er at syndens fulle konsekvenser hardt og brutalt blir blottet for synderne. Dette er kunnskapen de fikk. Denne kunnskapen overføres så videre fra slekt til slekt, og på denne måten sprer den seg i hele menneskeheten. Hele menneskets samfunnsstruktur bygges på nettopp dette, belønning og straff. Alt fra oppdragelse, disiplin i skoler, og militærvesen, fengsel og tortur, til kriger mellom nasjoner bygger på belønning og straff. Vår adferd styres av dette. Resultatet er at vi ulykkelig driver vi hjelpeløst av sted, uten vilje, uten håp mot den uunngåelige avgrunn. Kunnskapen om godt og ondt kan med rette kalles for en farlig kunnskap, en kunnskap som kun Gud kunne håndtere. Mennesket befinner seg altså i en håpløs situasjon. Det har tapt muligheten til å velge lojalitet mot Gud. «Men Gud elsker alle mennesker», han kunne ikke bare sitte å se på at mennesket drev hjelpeløst mot avgrunnen. Er det så mulig for Gud å gjøre noe med dette? Hva må til for at menneske igjen skal kunne stå på det riktige valg? Jo, det er selvfølgelig, å fjerne denne grusomme konsekvensen, som fortapelsen er, bort fra menneskets sjekkliste. Deretter må mennesket få klare begreper om Guds lov. Denne vil så danne grunnlag for en ny lojalitetsprøve. Hvordan gjør så Gud dette i praksis? Jo, han tar konsekvensen av menneskets synd på seg selv. Jesus døde på korset for å fortelle mennesket at det er uskyldig, at synden kan bli tilgitt. Konsek­vensen av synd går nå ut over Gud selv. Mennesket skal ikke tenke på dette. Fortapelsen er borte fra sjekklisten. Her kommer troen inn i bildet. Mennesket må tro at det er frelst. Det må tro at dets synd ikke fører til fortapelse. Det er kun på denne måten at det igjen kan vise sin lojalitet overfor Gud. Mennesket må glemme fortapelsen, og likevel stå synden imot. Vi kan nå oppsummere hvilke faktorer som er avgjørende for frelsen:

 

1)   Frelsesvisshet
En barnslig tro på at man er frelst uansett hvordan for­tiden­/fremtiden vil arte seg

2)   Et personlig gudsforhold.
Du kjenner Gud, hans lov og hans vilje, du elsker han.

3)   En sterk karakter
Styrke til å motstå synden fordi man elsker Gud.

 

Men hvordan kan en som en gang har fryktet fortapelsen, noensinne få frelsesvisshet, dersom motivet for å oppnå denne frelses­vissheten er nettopp å bli frelst? Og hvordan kan et menneske oppnå et personlig forhold til noe som er så abstrakt som Gud, når motivet for dette er å unngå hans vrede? Hvordan kan man bygge opp en sterk karakter, dersom motivet for denne oppbyggingen er fortapelses frykt? Dette vet vi at mennesker ikke kan av seg selv. Hvilke redskaper har da Gud gitt oss for å klare oppgaven? Svaret er: 1. Den Hellige Ånd, 2. Den Hellige Ånd, 3. Den hellige Ånd.

 

Så langt dette resonnementet. Det ble litt langt og jeg kunne uten tvil ha gjort det enda lengre. Dette er neppe den eneste måten å se på frelses­problemet på, men jeg har en følelse av at de fleste adventister, og mange andre kristne ville tatt dette som en klar og logisk fremstilling av hva frelsen egentlig går ut på. En konklusjon er i alle fall klar: ingen kan påvirke utvelgelsen bevist. Alt vi gjør med det motiv å bli frelst, er dømt til å mislykkes. I så måte har jeg altså rett i min påstand. Likevel har vi fått det til at det er menneskets valg som avgjør frelsen.

Vi skal nå se på:

1.    Lærens samsvar med Bibelen og en del adventistiske dogmer.

2.    En del logiske problemer.

3.    Hvordan Guds allmakt burde kunne redde alle ut av disse problemene.

 

1. Lærens samsvar med Bibelen / adventistiske dogmer

På mange områder i Bibelen kan vi finne støtte for disse tanker. Jeg tenker da spesielt på at syndefallet og frelseslæren kan tolkes slik. Men det er klart, vi får problemer hver eneste gang vi står overfor en trussel fra Gud i Bibelen. Vi har tidligere snakket om teokratiet. Dette var Guds styreform demonstrert i praksis. Jeg trenger ikke ta flere eksempel enn de som er gitt tidligere. Dette var avskrekking på sitt verste. I dag vet vi at det er fullt mulig å styre etter mer humane prinsipper, og man kan bare spekulere på om Gud virkelig trodde han skulle kunne gjøre Israel godt ved hjelp av vold og skrekk. De trusler som fremsettes i det nye testamente er på mange måter verre. Meste­parten av straff/belønning utsagnene i GT gjelder dette livet. Men NT er mere orientert mot menneskenes evige skjebne. Det er dette som gjør disse truslene så mye mer avskrekkende. Nå kan man spørre hvorfor dette fremheves så sterkt, når det ikke en gang skulle finnes på vår sjekkliste. Dette er jo faktorer som i seg selv hindrer menneskene fra å ta det rette valg. Fortapelseslæren hadde ikke behøvd å blitt noe mer enn den ene forbannelsen som Gud leste over Adam og Eva i Eden. Denne kunne Gud ha eliminert ved Jesu død på korset, og deretter erklært at alle var frelst. Dermed ville alle mennesker fått den frelsesvisshet som de trenger for å kunne gjøre det rette valg. Fortapelsen er denne bokens hovedtema. Grunnen til dette er at den gjennomsyrer hele den kristne religionen. Dette faktum er i seg selv et sterkt indisium på at fortapelsen ikke blir skjult for menneskene. Lønn for gode gjerninger, straff for onde, blir gang på gang poeng­tert. Men disse problemene blekner når vi begynner å gå inn på de adventistiske dogmer om straffeutmålingen. Denne kan overhodet ikke begrunnes med et argument om lojalitetstest. Det beste ville jo være å la de mislykkede kandidatene forsvinne. Det er altså ingen grunn til å pine eller plage dem. Dette er det heller ingen som påstår. Hovedargumentet er den effekten dette skal ha på resten av universet, og her er det nettopp syndens fulle konse­kvenser som tas frem. De rettferdige skal en gang for alle se hva synden fører til. Dette er altså stikk i strid med lojalitetsargumentet. Dersom en velger å bruke lojalitets-argumentet mister en altså et av hoved- argumentene for straffe­utmålingen. Man kan ikke få både i pose og sekk.

 

2. En del logiske problemer

Hvordan skal vi mennesker oppnå en slik psykisk tilstand at vi tror vi blir frelst uansett hva vi gjør, men likevel velger å gjøre Guds vilje?

Mange vil her straks begynne å legge ut om bønn, Den Hellige Ånd, og overgivelse til Gud osv. Men faktum er at spørsmålet er galt i seg selv. Hva er motivet bak dette ønske om å oppnå en slik tilstand? En enkel H-analyse gir iallfall mitt svar. Jeg ønsker å bli frelst. Men dette er jo galt motiv. Men hvordan skal jeg klare å fjerne dette motivet? Men hvorfor vil jeg fjerne motivet? Jo nettopp fordi jeg ønsker å bli frelst. Men det er fortsatt galt motiv. Det er altså for de fleste av oss umulig i det hele tatt å komme på banen. Vi får liksom ikke begynt. Likevel, dersom ikke jeg klarer å få frelsesvisshet klarer jeg ikke en gang å komme i posisjon til lojalitetsprøven. Jeg nektes å avlegge eksamen. Dette minner meg om mitt tidligere forhold til tiende. Det ble fortalt meg at det å betale tiende var en stor velsignelse. Dette i seg selv skulle sikre økonomien. Så betalte jeg tiende for å få velsi­gnelse. Men både jeg og Gud kjente mine innerste motiver, dette fikk meg i tvil. Derfor uteblir velsig­nelsen. Men når Gud ikke godtar min gave, da kan jeg jo like godt slutte å gi den. Men når jeg slutter å gi den kommer Guds forbannelse over meg. Ok, så begynner jeg å betale igjen for å unngå Guds forbannelse. Men dette godtar ikke Gud at jeg betaler tiende for å slippe hans forbannelse. Så jeg blir forbannet likevel. Det hele er håpløst. Med en gang jeg tenker på å manipulere med Guds lønn/straff er jeg fortapt. Jeg kan ikke tenke på å la være å tenke på det, fordi da har jeg jo egentlig tenkt på det. Jo mer jeg anstrenger meg for å la være å tenke på det, jo mer tenker jeg på det. En realist som tør gå inn i seg selv, vet at alt han gjør er for egen vinnings skyld. Kjennskap til H-analysen, til verdiprofilen og den egosentriske prioritet levner meg ingen tvil. All handling er til syvende og sist motivert handling. Enten den gir lyst i seg selv, fører til lyst, eller unngår ulyst. På overflaten kan et menneske lure seg selv til å tro at dets handlinger utelu­kkende er for andres del. Da kan du kanskje oppnå en illusjon om denne frelsesvissheten. Ved hjelp av denne kan du bygge et personlig forhold til Gud, og da vil han hjelpe deg til å bygge den nødvendige karakter. Kanskje det var dette Jesus mente da han sa at den som har mye han skal få mer, men den som har lite han skal bli fratatt endog det han har. (Matt 26) Igjen faller vi tilbake på medfødte egenskaper. Når bestemte realisten at han skulle bli realist? Det er tidligere nevnt at Den Hellige Ånd kan være løsningen på disse problemene. Men det blir bare å forskyve problemet enda et hakk tilbake. Motivet forblir det samme. (Men dersom vi prøver oss på å få Den Hellige Ånd vil vi komme opp i lignende logiske problemer. Dette blir diskutert senere.)

Når du ikke kommer på banen, får du heller ikke valgt. Det er først når du har frelsesvisshet og tro at du står på det egentl­ige valget. Altså, den som aldri har oppnådd denne tilstanden i løpet av sitt liv, han har heller aldri fått sjansen til å vise sin lojalitet mot Gud. Han har altså aldri valgt. Vi er igjen tilbake til de tre mengder: De som hadde frelsesvisshet og som valgte rett, de som hadde frelsesvisshet og valgte galt, og de som ikke hadde frelsesvisshet og heller aldri valgte. Da disse aldri har valgt noe må de ha hatt uflaks.

 

3. Problemer med Guds allmakt.

Jeg vet ikke hvordan andre har det, men for meg er kravet om «riktig motiv» et umenneskelig krav. Jeg har ikke sjanse. For å få frelsesvisshet må du elske Gud og ha tillit til ham. For å kunne elske ham må du kjenne ham. For å kjenne ham må du leve sammen med ham helt frivillig på de riktige premisser. Frivillig betyr at du ikke er sammen med ham for å oppnå noe annet enn nettopp det å være sammen med ham. Dette betyr at du må tro at du er frelst, og at dette lengre ikke er noe vesentlig spørsmål for deg. M.a.o. du må ha frelsesvisshet for å oppnå frelsesbevissthet. Forresten hvordan leve sammen med Gud når han ikke kan lokaliseres noe sted? Hvordan bli kjent med ham når du ikke kan se lukte eller høre ham? Begrepene «å leve sammen med» og «å kjenne» er velkjent fra vår daglige omgang med medmennesker. Men i forholdet til Gud må de nød­vendigvis bety noe annet. Hva? For å komme på banen trenger de fleste av oss et amnesti fra Gud. Vi trenger motivet «jeg ønsker å bli frelst» som et fraspark for i det hele tatt å komme i et forhold til Gud. Det er et velkjent psykisk fenomen at et motiv kan være årsak til at andre motiver oppstår. Motiver driver oss mennesker til akti­vitet. Gjennom aktiviteten oppdager vi nye ting. Dette gir nye motiver, nye begjær. En person kan begynne på økonomistudium fordi han ønsker å skaffe seg et levebrød. Likevel kan hans interesse for fagene etterhvert bli så stor at de gir ham en glede i seg selv. Han kan f.eks. begynne å lese å studere ting ,han åpenbart ikke trenger til eksamen, av ren skjær interesse.

Er egentlig «lojalitetsprøven» en logisk forutsetning for lykke? Alle våre valg avgjøres av konsekvens-sannsynligheter og vår verdiprofil. Forskjellen mellom KITA-faktorer og motivasjons­faktorer er at handling drevet av en motivasjonsfaktor gir lyst i seg selv, mens KITA faktorene fører til handlinger for å unngå noe eller oppnå noe. Selve handlingen gir ingen lyst i seg selv, den kan til og med gi ulyst.

Det var en gang en liten uenighet på jobben mellom ledelse og personalet om et stemplingsur. Direktøren ville ha det vekk, mens personalet gjerne ville beholde det. (ja, du leste riktig) En av direktørens begrunnelser var denne: Folk blir for opptatt av timer og minutter i stedet for av deres egentlige oppgaver. Mange kan godt finne på å stå og vente på at det idiotiske uret skal tikke ett minutt til før de stempler ut.

Jeg må si jeg følte meg truffet. Men hvorfor skynder jeg meg å stemple inn om morgenen og nøler med å stemple ut om kvelden? Konsekvensen av dette var at et tall som kalles fleksitidsaldo økte litt fortere. Dette var en positiv konsekvens for meg. Men hvorfor betydde det dumme tallet så mye for meg. Et fordømt tall lagret i en elektronisk hukommelse. Hva har det med min livs­kvalitet å gjøre? Er det de elektriske ladningene, eller rettere sagt kombinasjonen av de elektriske ladninger som gir meg så mye lyst? Selvfølgelig ikke. Min lyst befinner seg lengre ut i konsekvenskjeden. Det har noe å gjøre med fritiden min. Jeg kunne ta meg oftere fri. Forskjellen mellom KITA faktorer og motiva­sjonsfaktorer ligger i verdi-konsekvensens plassering i konsekve­nskjeden. En motivert handling er enten i seg selv positiv verdifull, eller en av primærkonsekvensene (konsekvenser av 0-orden) er en positiv verdi­konsek­vens. Derfor gir handlingen lyst i seg selv. En KITA handling medfører konsekvenser som igjen er årsak til konse­kvenser som igjen er årsak til konsekvenser osv. og i n-te ledd får vi en positiv verdi-konsekvens. Handlinger som direkte motvirker negative verdi-konsekvenser må også komme inn under begrepet KITA-handlinger.

I vår verden er det ut fra dette naivt å tro at det er mulig kun å gjøre det som gir lyst. Personer som følger denne regelen kommer ikke langt. De kan umulig tilpasse seg andre, de kan umulig ofre noe for senere å få mer, de kan bare leve i nuet. Full fest hele tiden, bare nyte og nyte og nyte. Id har kont­rollen. Det finnes ingen bremser. Faktum er at folk som lever slik føler seg tomme og ulykkelig. Hver dag må være en fest, det finnes ingen hverdag, de klarer ikke å gjennomføre en grå hverdag. De må komme i konflikt med omverden. Vi mennesker er sosiale dyr. Det krever offer. Men hva får vi igjen? Det å gå i motbakke er ikke alltid så morsomt. Men å nå toppen, og nyte utsikten gir desto større lykke. Så jeg spør igjen: Er lojali­tetsprøven en forutsetning for menneskelig lykke? De ulovlige motivene som vi har snakket om er en forutsetning for at mange mennesker i det hele tatt skal ha sjanse til å nærme seg Gud. Men når de har gjort dette frasparket, og blitt kjent med Gud, da skulle det vel ikke være noe problem selv for dem, å elske ham og ha tillit til ham. Skulle det være umulig for Gud å gi mennesket en slik mulighet, selv etter oppstandelsen når de står der og frykter fortapelsen? Kan avslaget på en slik søknad begrunnes logisk, eller etisk? Menneskets forhold til Gud er ofte sammenli­gnet med et ekteskap. Her vet vi at åpenhet er en forutsetning for gjensidig tillit. Det at Gud orienterer mennesket om de viktigste konsekvenser av deres handlinger vil selvfølgelig påvirke valget. Det gjør valget lett. Vi ville følt oss trygg og sikker. Dette undergraver til en viss grad den frie vilje, men hva gjør det, den har sannsynligvis aldri eksistert likevel. Det viktigste er at vi mennesker føler at vi velger. Vi har en verdiprofil. Om det er Gud eller vi selv som har formet den, vet ikke jeg, men tilfredstillelsen ligger jo ikke i selve profilen, men at vi klarer å tilfredsstille den. Gjerne via en motbakke eller to, det gjør bare det hele enda mer morsomt. Et lite sidespørsmål til slutt: Kan et menneske gjøres lykkelig gjennom tvang? Det er klart at tvangen i seg selv er et onde. Likevel vet vi at menneskers livskvalitet er blitt betraktelig hevet gjennom tvangsmidler. Jeg tenker spesielt på narkomane som tvinges gjennom en avvenningsprosess. Mange av dem er dypt takknemlig etterpå nettopp for denne tvangen. Jeg tenker også på folk som har kommet ut av den såkalte moonie-bevegelsen. Det er en streng religiøs bevegelse som skaffer sine tilhengere ved hjelp av hjernevaskingsmetoder. Medlemmene kommer i en slik tilstand at de ikke tør tenke egne tanker. Enhver innsigelse mot religionen blir møtt med et «vik fra meg satan». Mange er kommet ut av bevegelsen ved hjelp av tvang. De ble kidnappet, stengt inne, og bombardert med argumenter mot religionen. De som gjør dette har ofte selv vært medlem og kommet ut av det. De kalles deprogrammerere. De fjerner tvangsprogrammet som er lagt inn i offerets hjerne. Dette kan ofte ta mange dager. Folk som har opplevd en slik deprog­rammering, har fortalt om den fantastiske følelsen det er når deres egne tanker begynner å bryte gjennom. De opplever en foss av nye egne tanker. De opplever den fantastiske følelsen av endelig å kunne bli seg selv igjen. Slappe av og bli individ. Opptakten til denne redningen er tvang. Er dette etisk fors­varlig? Alt som høyner livskvalitet er etisk forsvarlig.

Vi mennesker lever i en syndig verden. Det står ikke så bra til med mange av oss. Vi er kanskje forkvaklet og gjennomsyret av denne synden, og vi vet ikke vårt eget beste. Hvordan en all­mektig gud som elsker menneskene kunne klare å få menneskene i en slik situasjon er meg en gåte. Men når vi først er i denne situasjonen, burde Gud kunne få alle mennesker ut av den. Det må jo også gjelde de arme synderne som står der i dommen og kanskje ikke vet sitt eget beste. Det beste for ethvert menneske må jo være å bli frelst og kunne leve et lykkelig evig liv sammen med Gud. Faktum er at Gud må tvinge disse menneskene uansett. Ingen ønsker å brennes opp. Når noen må lide denne skjebne må de tvinges til det. Hvorfor kan ikke Gud tvinge dem til det beste i stedet? Kan du begrunne logisk eller etisk hvorfor Gud ikke kan gjøre noe slikt?

 

Hva innebærer et reelt valg om livssyn?

Vi går nå bort fra tesen om skjulte konsekvenser og ser litt på hva et reelt valg virkelig innebærer. Dersom menneskenes skjebne skulle avgjøres på grunnlag av slike valg ville vi virkelig stå overfor en formidabel oppgave. Ja det ville faktisk bli så omfattende at et helt liv ikke er nok til å utrede det. La oss først se litt på de konsekvenser vi kan ha med å gjøre:

 

I dette livet:

1.    Sosialt samvær sammen med andre kristne

2.    Sosialt samvær sammen med buddhister

3.    Et liv som munk.

4.    Lav fleksibilitet på grunn av at lørdagen er låst fast

5.    Emosjonelle opplevelser sammen med mine trosfeller

6.    En trøst i en hverdag hvor tusen farer lurer

7.    Høre popmusikk

8.    Lese gode kriminalromaner

9.    Frustrerende moral

10.                     Svar på alle livets spørsmål

11.                     Ødelegge jorden

12.                     Brudd med familie og venner

 osv, osv.

 

Etter døden:

 

1.    Et evig brennende helvete.

2.    Et evig liv i lykke og harmoni.

3.    Tortur med påfølgende henrettelse og evig død.

4.    Nirvana

5.    Et nytt menneske liv.

6.    Det absolutte intet (null dom , null oppstandelse)

7.    Et liv som flue i øst-afrika

8.    Et tusenårsrike sammen med Jehovas vitner.

osv, osv.

 

Det er et hav av konsekvenser. De fleste av dem er ikke så vanskelig å verdsette, og de fleste vil nok verdsette ganske likt (bortsett fra popmusikken da), men forsøk å beregne sannsynligheten. Om du fikk ti menneskeliv ville du ikke klare det. Og tenk på alle de alternativene vi har:

 

1.    Muslim

2.    Astrolog

3.    Adventist

4.    ateist

5.    kommunist

6.    katolikk

7.    Buddhist

8.    Læstadianer

9.    Norrøn Gudemytologi

10.                     New age

11.                     Bahai

12.                     Scientologi

13.                     Idiot (De gale har det godt)

14.                     Lutheraner

15.                     Spiritist

16.                     Vitenskap

 

Oppgaven er for stor, vel og merke dersom du elsker sannheten. Her må vi se sannheten i øynene: Kunnskap gjør uvitende. Jo mer vi vet, jo mindre vet vi. Forferdelig men sant. Elsker du sannheten, ja da sluk denne bitre pille rått!!

Er valget fortsatt lett? Åpne dine øyne og se deg rundt i verden. Spør ikke hva som gjør din religion spesiell for deg. Spør heller hvorfor den ikke er spesiell for resten av verden.

Konklusjonen må enkel og greit bli FLAKS. Flaks at du til­feldigvis slumpet bort i den riktige religionen. Til slutt vil jeg som den forvirrede person jeg er gi et eksempel på en som prøvde å helgardere seg:

                                                                 

                                                  

Dette er historien om Herr P (Herr Pessimist):                      

Herr P. var en forsiktig mann, som aldri tok noen sjanser Han tippet aldri fordi, det var for dyrt med tolv helgarderinger. Han kjørte med vinterdekk hele året, det kunne jo komme snø i, juli, man kunne aldri være for sikker.   

Herr. P. var ingen religiøs mann. Han trodde ikke på Gud. Men Satan trodde han på. Her var han temmelig sikker, hvem ellers var det som utspekulerte all den djevelskapen han til stadighet var utsatt for? Han trodde heller ikke på velsignelsen ved å holde sabbaten, men forbannelsen, ja den hadde han merket mange ganger. Man blir ikke rik av å betale tiende, men man blir svært fattig av å la være.

Herr P. trodde ikke på himmelen, men helvete var han overbevist om. Det fantes ikke bare ett, det var det muslimske, det katolske, det protestantiske, ja han var stadig på jakt etter å avdekke nye helveter.

Herr P. var en meget opptatt mann. Han var meget aktiv i menighets­livet. Han var Jehovas Vitner, Mormon, Pinsevenn, Katolikk, Adventist, Muslim, Metodist osv. Han var medlem alle plasser. Evigheten opptok han sterkt, han ville helgardere seg mot et hvert helvete. Men dataalderen nådde stakkaren igjen. Registre ble koblet, man ble klar over at Herr. P. jukset. Han fikk som vane å bli kastet hodestups ut av menighetene. Men Herr P. kjempet i mot, han måtte for en hver pris beholde plassen sin. Muslimene tok det verst. Han var blasfemisk, han var en feiging og en forræder. En fredag han, som vanlig kom tuslende inn i moskeen, ventet de på ham. Han ble dømt etter boken, og fikk repet om halsen. Han ba tynt for seg men fikk ingen nåde...

Herr P. hadde en tung bør på ryggen. Han slet seg frem mot himmel­porten. Gi slipp på dine synder, slipp børen. Tusen stemmer ropte til han. Men Herr P. slapp ikke taket. Hva skulle han gjøre i en hel evighet uten kvinner, uten flesk, uten god gammel popmusikk, uten porno, uten TV? Nei, han ville ikke slippe.                

Noe trakk i børen hans, han ble plutselig rykket mot avgrunnen, han kjente allerede svien av helvetes luer. Han kjempet imot, perleporten var så nær. Slipp børen, slipp børen ropte det.

Overmakten ble for stor, han måtte slippe, og det var i siste liten. Han hang etter en hand, og nedenfor var avgrunnen. Skyts­engelen var med ett på plass. Han ble hjulpet opp, det gikk

Lettere nå. Inn igjennom perleporten bar det. Alt ble hvitt, velkomstmusikken forstummet. Det var så fryktelig varmt.

‑Velkommen til helvete, sa en hes ond stemme, det var vanskelig å få deg til å slippe godene. Men nå har vi deg endelig, naken og uten hjelp. Snu deg, se, porten du nettopp gikk igjennom, den er borte, det fins ingen retur...