Dette er en kort oppsummering av de vesentligste områder jeg har vært innom og som kan danne hovedpunktene i min vei ut av Adventistsamfunnet.  Mye av min personlige historie i finner du her, hvor jeg har reflektert over hva som binder oss mennesker til religionen. Jeg finner at jeg selv hovedsakelig har hatt en intellektuell tilknytning til den religionen jeg ble innprentet med som liten, og at dette er en svak tilknytningsform.  Derfor var min hovedinteresse for religion stort sett på sidelinjen av det vanlige. Jeg ble spesielt interessert i kreasjonisme, vitenskap og profetier. Etter hvert sviktet kreasjonismen for meg, og dermed rakner også den eneste tilknytningsformen jeg hadde til dette. Jeg ble kritisk til adventismen, jeg hadde ikke skamvett nok til å holde det for meg selv, og det gjorde det selvsagt ikke bedre rent sosialt. Det at jeg tapte troen på dette medførte også at de andre tingene jeg hadde slitt med nå kom til overflaten. Jeg har nemlig så lenge jeg kan huske hatt et problem i forhold til det at mennesker skulle gå fortapt. Dette har avstedkommet et moralsk oppgjør med dette temaet.  Dette har igjen åpnet mine øyne for problemet med å straffe i det hele tatt, og begrunnelsen for dette. Jeg har først tatt et oppgjør med mine adventistiske forestillinger om straffeutmålingen. Siden er dette utviklet mer generelt her og her. Det radikale syn på straff som jeg etter oppdager ved meg selv gjør det også forståelig at jeg aldri har hatt noe godt forhold til den kristne frelseslære. Og her er vi vel også med kjernepunktet på hvorfor jeg aldri har identifisert meg som kristen. Hele min oppvekst har jeg alltid skjemtes av å kalle meg kristen. Jeg tenker at det handler om at jeg naturlig ikke identifiserte meg med dette.  
En del av dette har selvsagt også handlet om gudsbegrepet. Her begynte jeg også med et oppgjør med mine adventistiske forestillinger om Gud. Dette handler også om å avsløre at det er mulig å konstruere tankesystemer som har svar på alt. Og at man ikke må la seg bergta av det, for det er lett å konstruere andre tilsvarende systemer som har de samme egenskapene. Jeg har kalt det for lukkede eksistensialmodeller. Jeg har også påpekt at selve gudsbegrepet er problematisk og at det til tider fungerer rent opportunistisk. Dette blir en del av det samme problemkomplekset.  I kontrast mot dette gudssynet utviklet jeg en visjon om Gud basert på fri fantasi. I ettertid har jeg selvsagt også hatt det morsomt med å reflektere over Guds eksistens. I praksis er jeg vel ateist, selv om jeg rent filosofisk er agnostiker.

Jeg er ikke et typisk religiøst menneske. Dette handler selvsagt om hvordan jeg er skrudd sammen som person. Så kan man selvsagt diskutere om jeg er født sånn eller blitt sånn. Men uansett så tenker jeg at religion og filosofi ofte er motsetninger i det mentale landskap. Jo mer religiøs man er, jo mindre filosofisk og motsatt. Jeg har nok en mer filosofisk personlighet enn en religiøs en. Og jeg har nok fomlet mye med dette og dagdrømte ofte om å kunne ha en ordentlig dialog med andre mennesker om dette. Og det var vel ikke alltid så enkelt.

Men det er klart at ut av alle de problemstillinger jeg var innom så utkrystalliserer det seg en rekke refleksjoner i retning av erkjennelsesteori, om språket, om menneskets frie vilje, om menneskets natur, og til syvende og sist om etikk generelt. Og alt dette er jo egentlig grelle motsetninger til den adventismen jeg er vokst opp med. Jeg tenker ofte litt som Sokrates, på den måten at filosofi er ikke noe man konstruerer, man bare setter ord på dypere og dypere lag av en tenkning, som er der fra før og som alltid har manifestert seg på andre måter, men som det er greit å få på plass og utvikle et språk for. I så måte har den livsutfordringen adventismen har gitt meg fungert som en katalysator til å utvikle evner jeg kanskje ellers ikke visste jeg hadde. Og det er utrolig verdifullt.

Som et lite tillegg må jeg nevne Adventistenes store profet Ellen G. White. Slik jeg har oppfattet det er nok hun tonet veldig mye ned i våre dager. Og det er nok et klokelig trekk, og utenkelig sett med den 60-70 talls adventismen jeg vokste opp med. Med dette har adventistsamfunnet, på mange måter, tapt mye av sin gamle sjel, og forhåpentligvis erstattet den med en ny. Jeg har sett mange opprivende konflikter innad i samfunnet vedrørende profetinnen og hennes stilling. Selv har jeg aldri gått mye inn i kritikken mot henne. Jeg har lest en del. Hun er beskyldt for plagiat og feilslåtte profetier. Noe av dette er referert i denne videoen.