Oppgjør med Adventismen
Dette er en kort oppsummering av de
vesentligste områder jeg har vært innom og som kan danne hovedpunktene i min
vei ut av Adventistsamfunnet. Mye av min personlige historie i finner du her,
hvor jeg har reflektert
over hva som binder oss mennesker til religionen. Jeg finner at jeg selv
hovedsakelig har hatt en intellektuell tilknytning til den religionen jeg ble
innprentet med som liten, og at dette er en svak tilknytningsform. Derfor var
min hovedinteresse for religion stort sett på sidelinjen av det vanlige. Jeg
ble spesielt interessert i kreasjonisme, vitenskap og profetier. Etter
hvert sviktet kreasjonismen for meg, og dermed rakner også den eneste
tilknytningsformen jeg hadde til dette. Jeg ble kritisk
til adventismen, jeg hadde ikke skamvett nok til å holde det for meg selv, og
det gjorde det selvsagt ikke bedre rent sosialt. Det at jeg tapte troen på
dette medførte også at de andre tingene jeg hadde slitt med nå kom til
overflaten. Jeg har nemlig så lenge jeg kan huske hatt et problem i forhold til
det at mennesker skulle gå fortapt. Dette har avstedkommet et
moralsk oppgjør med dette temaet. Dette har igjen åpnet mine øyne for
problemet med å straffe i det hele tatt, og begrunnelsen for dette. Jeg har
først tatt et
oppgjør med mine adventistiske forestillinger om straffeutmålingen. Siden
er dette utviklet mer generelt her
og her.
Det radikale syn på straff som jeg etter oppdager ved meg selv gjør det også
forståelig at
jeg aldri har hatt noe godt forhold til den kristne frelseslære. Og her er
vi vel også med kjernepunktet på hvorfor jeg aldri har identifisert meg som
kristen. Hele min oppvekst har jeg alltid skjemtes
av å kalle meg kristen. Jeg tenker at det handler om at jeg naturlig
ikke identifiserte meg med dette.
En del av dette har selvsagt også handlet om gudsbegrepet.
Her begynte jeg også med et oppgjør
med mine adventistiske forestillinger om Gud. Dette handler også om å
avsløre at det er mulig å konstruere tankesystemer som har svar på alt. Og at
man ikke må la seg bergta
av det, for det er lett å konstruere andre tilsvarende systemer som har de
samme egenskapene. Jeg har kalt det for lukkede
eksistensialmodeller. Jeg har også påpekt at selve gudsbegrepet er
problematisk og at det
til tider fungerer rent opportunistisk. Dette blir en del av det samme
problemkomplekset. I kontrast mot dette gudssynet utviklet jeg en visjon
om Gud basert på fri fantasi. I ettertid har jeg selvsagt også hatt det
morsomt med å reflektere over Guds
eksistens. I praksis er jeg vel ateist, selv om jeg rent filosofisk er
agnostiker.
Jeg er ikke et typisk religiøst menneske. Dette handler selvsagt om hvordan jeg er skrudd sammen som person. Så kan man selvsagt diskutere om jeg er født sånn eller blitt sånn. Men uansett så tenker jeg at religion og filosofi ofte er motsetninger i det mentale landskap. Jo mer religiøs man er, jo mindre filosofisk og motsatt. Jeg har nok en mer filosofisk personlighet enn en religiøs en. Og jeg har nok fomlet mye med dette og dagdrømte ofte om å kunne ha en ordentlig dialog med andre mennesker om dette. Og det var vel ikke alltid så enkelt.
Men det er klart at ut av alle de problemstillinger jeg var innom så utkrystalliserer det seg en rekke refleksjoner i retning av erkjennelsesteori, om språket, om menneskets frie vilje, om menneskets natur, og til syvende og sist om etikk generelt. Og alt dette er jo egentlig grelle motsetninger til den adventismen jeg er vokst opp med. Jeg tenker ofte litt som Sokrates, på den måten at filosofi er ikke noe man konstruerer, man bare setter ord på dypere og dypere lag av en tenkning, som er der fra før og som alltid har manifestert seg på andre måter, men som det er greit å få på plass og utvikle et språk for. I så måte har den livsutfordringen adventismen har gitt meg fungert som en katalysator til å utvikle evner jeg kanskje ellers ikke visste jeg hadde. Og det er utrolig verdifullt.
Som et lite tillegg må jeg nevne Adventistenes store profet Ellen G. White. Slik jeg har oppfattet det er nok hun tonet veldig mye ned i våre dager. Og det er nok et klokelig trekk, og utenkelig sett med den 60-70 talls adventismen jeg vokste opp med. Med dette har adventistsamfunnet, på mange måter, tapt mye av sin gamle sjel, og forhåpentligvis erstattet den med en ny. Jeg har sett mange opprivende konflikter innad i samfunnet vedrørende profetinnen og hennes stilling. Selv har jeg aldri gått mye inn i kritikken mot henne. Jeg har lest en del. Hun er beskyldt for plagiat og feilslåtte profetier. Noe av dette er referert i denne videoen.