Rasjonalitet

Hva er rasjonalitet?

Jeg definerer rasjonalitet som en prosess som kjennetegnes av bevissthet på egne verdier(eller formål) kombinert med en realitetsorientert verdinøytral  virkelighetsoppfatning. Rasjonalitet som mental og sosial teknologi er verdinøytral på den måten at den kan brukes til alt. Men rasjonalitet kan ikke anvendes verdinøytralt, fordi den forutsetter verdier for å kunne fungere. Det verdinøytrale består i at den fungerer uavhengig av hvilke verdier som benyttes.

Den rasjonelle prosess består i å lete etter løsninger med dette som utgangspunkt. Når alternativer skal velges kombineres kunnskap med verdier. Vi foretrekker noen alternativer foran andre. Dette danner rammene for saklig argumentasjon. Saklig argumentasjon fungerer best innenfor rammene av konstruktiv dialog. Produktet av rasjonalitet er standpunkter eller handlinger.

Min oppfatning av rasjonalitet avviker noe fra den tradisjonelle oppfatningen slik jeg leser den på wikipedia. Mitt syn på rasjonalitet er først og fremst styrt av ideen om at atferd forutsetter beskytninger som kombinerer virkelighetsoppfatning med verdier. Jeg kaller det for atferdsdualisme. Sammenfallende er troen på at handlinger basert på rasjonelle beslutninger, i gjennomsnitt har større suksessrate enn irrasjonelle handlinger. Men forskjellen handler om resultatet av handlingen skal tas med i regnestykket når man skal bedømme om dette var rasjonelt eller ikke. Her tror jeg jeg ikke er alene om å avvise ideen om at resultat er et nødvendig kriterium. Jeg regner rasjonalitet som å være en egenskap som kun handler om mentale prosesser og tilstander i individet selv. Min beslutningsteori er selvsagt bevisst utviklet på et usikkerhetsprinsipp. Alle konsekvenser oppgis med sannsynlighet. Dette handler om erkjennelsen av at individet ikke har noen direkte kontroll over handlingens resultat. Man kan vel til og med si at individet ikke nødvendigvis har hundre prosent kontroll over handlingen i seg selv. Som den elendige fotballspiller jeg er, klarte jeg en gang å skyte ballen utenfor målet, enda jeg stod to meter fra åpent mål. Å skyte ballen må her assosieres med selve handlingen. At jeg treffer ballen med tåa på midten og på en slik tilfeldig måte at den skrår kraftig til venstre, viser med tydelighet at selve handlingen ikke ble i samsvar med hensikten. Om nå ballen i neste omgang hadde gått gjennom vindusruten på nabohuset, så er dette en 1-ordens konsekvens som er helt utenfor det som var tiltenkt. Det er nettopp denne type problematikk som Immanuel Kant bruker til å avvise konsekvensetisk tenkning. Han konstaterer enkelt og greit at individet ikke har kontroll på konsekvensene av egen handling. Konklusjon han trekker da er at individet heller ikke skal bedømmes med utgangspunkt i konsekvenser. I min tankeverden er dette ikke nødvendig sort hvitt. Min verden er basert på en refleksjon om det avmektige og utilstrekkelige menneske. Det utilstrekkelige menneske handler under usikkerhet. Derfor er beslutningsmatrisen bygget opp over konsekvenssannsynligheter. Men individet har til en viss grad evne til å forutse eller gjøre kvalifiserte gjetninger i forhold til hendelsesforløp. Og hendelsesforløp kan påvirkes gjennom handlinger. Om det ikke var slik, ville jo mennesket være handlingslammet. Så vi mennesker er privilegert eller utrustet med mentale ressurser som gjør oss til noe langt mer enn tilfeldighetsmaskiner. Vi handler rasjonelt og som regel opplever vi i praksis å ha god kontroll på de direkte konsekvensene av våre handlinger. I de tilfeller det ikke skjer, så kan vi ofte bli svært overrasket. Men poenget her er at rent prinsipielt så har vi ikke denne kontrollen på en hundre prosent sikker måte. Men det som blir feil for meg her er å bedømme individets rasjonalitet med utgangspunkt i handlingens konsekvenser. Dette kommer av at rasjonalitet utelukkende er interessant å studere i forhold til de mentale prosesser som ligger bak handlingen.

Forskjellige former for rasjonalitet

I Wikipedia artikkelen referert over skiller man mellom formåls og verdirasjonalitet. Jeg er inne på noe av det samme her.  Men det er verdt å merke seg at jeg mener det ikke er noen prinsipiell forskjell på disse to. Forskjellen er bare om det som egentlig søkes, oppfattes å komme som 0-ordens konsekvens eller senere i konsekvenskjeden. En annen variant er hvor i h-analysen den søkte verdien opptrer. Om h-analysen viser at handlingen ikke har noen begrunnelse blir jo handlingen et mål i seg selv.

Målbevissthet

Menneskets tendens til å miste målet av syne handler om måten vårt mentale system er skrudd sammen på. Om vi ser bakover i evolusjonssystemet så oppdager vi at det emosjonelle systemet er betydelig eldre enn det kognitive. Det betyr at det i utgangspunktet er et språkløst system. Og det forblir språkløst helt til individet blir oppmerksomt på sitt eget mentale landskap og begynner å sette ord på de fenomener som oppleves der. Det emosjonelle systemet er opphav til motivasjonen for våre handlinger. Så lenge dette er stumt eller språkløst, så blir det utenfor vår egen bevissthetssfære. Det blir ikke en del av den tenkningen som vi bevisst opplever går forut for våre handlinger. Dette leder til det man kan kalle en delvis «mindblindness».  Målbevissthet handler om en bevisst mental prosess hvor man arbeider seg ut av en slik blindhet. Dette er kanskje ikke alltid en enkel mental prosess. For det er ikke alle motiver som tåler dagens lys, ikke en gang for individet selv. Så det kan godt være at vårt eget sinn, system 1, mobiliserer forsvar mot å avdekke hva det er som driver et sett med handlinger. Slike selvbedrag kan bestå i forskjellige strategier. De kan møte med sinne, med bortforklaringer, eller rettferdiggjørelse eller vikarierende motiver av alle slag. For alfa-mennesker kan dette handle om at makt gir rett eller opplevelse av egen eksklusive berettigelse. Mye av dette handler om det sosiale spill. Vi vil gjerne fremstå som moralske, uegennyttige og gode. Og noen ganger går vi høyt på banen og reklamerer for vår egen moralitet. Det binder oss til masten, og vi ønsker ikke å se oss selv som noe som ikke holder vår stramme moralske standard.

For selvsagt er det slik at mange av de motivene som driver oss er egoistiske. Husk at egoistiske motiver kom før de sosiale. De meste synlige grunnleggende belønningssystemene i hjernen har utgangspunkt i individets egoisme. Målbevissthet handler også i stor grad om å erkjenne disse sidene i seg selv, om å se seg selv som et helt menneske på godt og ondt. Det handler om både å se egen utilstrekkelighet ,og innse at alle mennesker har behov for å ta plass i verden, dersom man skal kunne blomstre.

Det modne mennesket innser at det finnes en mellomting mellom alfa-mennesket, som gjerne lever for seg selv på andres bekostning, og det usynlige mennesket som visner bort i en krok. Skal vi kunne blomstre og utfolde oss selv, så må vi være villig til å kjempe oss til en plass i denne verden, men dog uten å bli arrogante alfa-mennesker, som ødelegger for at andre får den samme muligheten. Det innebærer at du har bruk for de ressursene naturen har gitt deg, også ditt ego.

Det å gå gjennom en prosess hvor man kommer seg rundt forsvarsmekanismer som gjerne vil gi oss et glansbilde av oss selv, er den del av det å bli moden. Det å gå gjennom en slik prosess og oppdage sin egen ufullkommenhet uten samtidig å grave seg ned i et hull av skam og selvforakt, er også en del av det å bli et modent menneske. Vi må tørre å se oss selv i hvitøyet, akseptere vår eksistens og mobilisere viljen til å ta vår plass i verden.

Svært mye motivasjonslitteratur legger mye vekt på dette å sette seg mål. Da skal ofte målene konkretiseres. Samtidig er nok forskningen i tvil om hvor effektivt dette egentlig er. Men jeg tenker at selve prosessen, det å sette seg konkrete mål, er en del av prosessen som skal til for å bli mer målbevisst. For uten at man er målbevisst så er man ikke rasjonell.  Men for å kunne gjøre dette på en god måte er det vesentlig at man har reflektert over mål og målhierarkier. Et konkret mål som vi tar sikte på å oppnå innenfor et gitt tidsrom, vil aldr kunne utgjøre toppen av et målhierarki. Toppen handler alltid om versjoner av lykke eller livskvalitet. Det er noe vi aldri blir ferdig med å streve etter. Når vi setter oss konkrete mål, så er dette som regel instrumentelt. For å ta det banalt. Det er ikke konkret å si at «jeg vil bli rik». Det er mer konkret å si at innen år X så skal formuen min være på Y kroner. Men selv det «å bli rik» er å regne som instrumentelt. For som regel har vi raske svar på spørsmålet om «hvorfor vil du bli rik?» Men en h-analyse vil uvegerlig lede deg til mål av type lykke eller livskvalitet, mål som til syvende og sist ikke kan begrunnes. Det å sette seg mål, og bli målbevisst handler om å plassere dette inn i slike tankesystemer. Dersom jeg ser ut til å mislykkes med å få en formue på Y kroner innen år X, finnes det andre måter jeg kan oppnå mitt overordnede mål på? Husk at det finnes mange veier å oppnå et mål på. Det finnes ikke bare en vei til Rom. Da handler det selvsagt også om ikke å la en urealistisk målsetting bli stående i veien for å oppnå et overordnet mål (suboptimalisering). Husk at de fleste konkrete mål også kan sees på som strategier. Fungerer ikke strategien? Søk etter en annen strategi.

Rasjonaliteten i dette består i at du vet hva du vil, og du søker etter de best egnede virkemidler for å få det til.

Rasjonalitet og moralitet

Verdisystemet avgjør moraliteten i rasjonaliteten. Dersom verdisystemet har etisk verdi som toppunkt, kan rasjonaliteten karakteriseres som etisk rasjonalitet. Det betyr at det er fullt mulig å være rasjonell men komplett umoralsk. Her er min tekst om etisk bedømmelse. Legger vi den til grunn, så vil verdisystem som snur etisk verdi, altså mål om andres lidelse, være den mest umoralske formen for rasjonalitet. Men vi får også inn kyniske og egosentriske verdisystemer, som umoralsk rasjonalitet. Det er altså fullt ut mulig å være psykopat, men likevel iskald rasjonell. Det er også klart at umoralsk rasjonalitet er mer frykte enn umoralsk irrasjonalitet.

Men selv om det er mulig å være umoralsk men likevel rasjonell, så er det ikke mulig å være moralsk uten å være rasjonell. Da handler det om at moralitet også innebærer ansvarlighet for egen virkelighetsoppfatning. Det må regnes som uansvarlig å være lemfeldig med egen virkelighetsoppfatning. Og er man uansvarlig, så kan man ikke være moralsk. Men nå er det slik at selve erkjennelsesprosessen har sine fallgruver som kan låse oss inne. Dette har jeg beskrevet her og her. Vi har også en rekke religiøse og sosiale mekanismer som kan dytte oss utenfor stupet av den epistemiske balanse. Poenget er at dette kan skje så pass tidlig i livet, at den mentale innlåsingen skjer før man kan anses som ansvarlig for manglende epistemisk refleksjon. En annen variant av dette er manglende eller begrenset erkjennelsesevne, altså at våre mentale ressurser begrenser oss. Dette og sikkert mange andre forhold kan gjøre det meningsløst å betegne det som uansvarlig. I den grad at villfarelsen i stor grad er uforskyldt, passer det kanskje bedre å kalle dette for amoralsk. Da har man altså de beste intensjoner, men er fanget inn i en villfarelse man ikke kunne unngått, og skaper dermed høy risiko i resultatet.

 

Om irrasjonalitet

Jeg pleier å si litt populistisk at alle menneskers handlinger er resultat av valg. Det er selvsagt en sannhet med modifikasjoner, for her er det også store nyanser ute og går. Derfor blir det for enkelt å si at det som ikke er rasjonelt blir irrasjonelt. På grunn av alle nyansene så er det kanskje mer fruktbart å snakke om grader av rasjonalitet. Uten tvil har vi alle normale mennesker har innslag av irrasjonalitet i vår atferd.  Faktum er vel at de fleste av våre handlinger er system 1-drevet. Det vil si de går på intuisjon. Og slik må det være for å få den nødvendige flyt i vårt liv og vårt samspill med verden.  Dette er noe vi ikke kan unngå å måtte leve med.

Vi har begrenset erkjennelsesevne, vi sliter med et disharmonisk følelsesliv, og på toppen av det hele har vi begrenset mental energi. Likevel tenker jeg at det selvbevisste reflekterte mennesket faktisk kan påvirke dette i positiv retning. Det gjør man først og fremst med å reflektere over dette og dermed sette seg i stand til å unngå noen av fallgruvene. Først skal vi se litt overordnet på dette, så ser vi på noen områder som jeg mener er kilder til irrasjonalitet.

Overordnet om irrasjonalitet

Ettersom rasjonalitet handler om målbevissthet og realitetsorientert virkelighetsoppfatning, så handler irrasjonalitet om svikt på ett eller begge av disse områdene. Rent logisk kan vi da snakke om tre typer irrasjonalitet:

1)   Realitetssvikt
Det er at man ikke realitetsorienterer oppfatningene sine. Alternativer er orientering mot religion, fantasi, konspirasjonsteori. Eller det kan dreie seg om strutsestrategi, manglende kognitive ressurser, eller det jeg kaller for sosial rasjonalitet. Man definerer virkeligheten i stedet for å erkjenne den.
Selvsagt lar ikke alltid virkeligheten seg fange ved hjelp av vitenskap og erkjennelse. Som regel handler dette om utilstrekkelighet. Det modne mennesket forholder seg derfor til sannsynligheter, og erkjenner usikkerhet som en del av måten og forholde seg til dette på. Det moralske idealet for dette er jo ydmykhet, nysgjerrighet og oppriktighet.

2)   Målblindhet
Målblindhet handler som regel om verdiblindhet, eller mangel på refleksjon eller selvsanalyse. Men det kan også handle om underkastelse, som jo er en sosial prosess hvor man fremstår som å ha overlatt hele sitt verdisystem til en ytre makt. Verdiblindhet, eller verdiovergivelse er jo et uttrykk en amoralsk grunnholdning. Selvsagt kan ikke noen mennesker fungere uten verdisystem eller egeninteresse. Det nærmeste man kan komme en ekte tilstand av verdiløshet er å bli lobotomert. Men siden verdier ofte har opprinnelse i det språkløse, så kreves det kognitive ressurser for å få dem frem og bli bevisst på dem. Det er først når man formulerer egne verdier, og spesifiserer sine mål, helt konkret, at man oppnår målbevissthet. Manglende målbevissthet vil som regel medføre at man faller tilbake på primærstrategier og blir, det jeg kaller for biologinær. Vaksinen mot dette handler om å utvikle kunnskap om beslutningsteori, verditeori, og hensiktsanalyse. Moralen i det, er jo å bli bevisst på dette, og åpen om det.

3)   Den doble irrasjonalitet, som er både realitetssvikt og målblindhet.
De beste eksemplene på dette kan jo hentes fra religionen. Både kristendom og islam har jo elementer i seg som dikterer dogmer og doktriner, og som forsvarer disse med å forkaste erkjennelse, særlig vitenskapelig erkjennelse. Dette er systematisk realitetssvikt. På verdisiden handler jo dette om underkastelse, om «å lyde Gud mer enn mennesker» og om «å overgi sin vilje til Gud». Alt dette handler om forsøket på å nøytralisere individets eget verdisystem. Det er jo en umulighet, og leder individet til å skjule sitt verdisystem, både for seg selv og omgivelser. Det resulterer i målblindhet.

Årsaken kan handle både om uvilje eller mangel på kognitive ressurser. Uviljen kan selvsagt også handle om at man er villedet av religion, ideologi eller karismatiske personer.

 

Økonomisering

Generelt om økonomisering: Se her. Generelt tenderer vi mennesker til å legge mer innsats i store beslutninger enn små. Dette handler om økonomisering med mentale ressurser. Å ta feil i en stor beslutning kan få store negative konsekvenser. Derfor er det rasjonelt å investere innsats i å unngå å gjøre feil. Så kan man si at man får en naturlig rasjonell sortering av innsats i beslutninger i forhold til det vi oppfatter som viktighet. Dette medfører også at vi på svært mange områder går på autopilot. Når jeg handler mat står jeg sjelden og leser varedeklarasjoner og pris, med stor nøyaktighet. Den prosessen ble gjort første gang jeg kjøpte hvert enkelt produkt. I ettertid går dette på autopilot. Vi etablerer vaner. Det er ikke tilfeldig at vi mennesker organiserer hverdagen slik. Fordi vi må økonomisere med våre ressurser, også de mentale, er dette en rasjonell handlingsmåte. Og da er det jo også slik at vi mennesker er forskjellig i forhold til hvilke ressurser vi disponerer. Et menneske med mindre ressurser må nødvendigvis gjøre hardere prioriteringer i forhold til innsats på egne beslutninger. En mulig måte å omgå dette på er å gjøre det samme som alle andre gjør, (se også her) følge tradisjoner eller la seg lede av andre. Alle disse strategiene kan også være utslag av økonomisering i forhold til beslutningsprosesser. I den grad dette er tilfellet kan man si at strategien er rasjonell. Men kan dette lede til irrasjonalitet? Ja selvsagt. For gjennom denne prosessen kan man miste både mål og virkelighetsoppfatning ut av syne og da er vi definitivt over på det irrasjonelle.  Kanskje er økonomisering er kanskje en av de store kildene til irrasjonalitet.  Men det er et viktig poeng at dette sannsynligvis er en irrasjonalitet som normalt utrustede individer ikke kan unngå, nettopp fordi ressursene er begrenset. Og noen ganger kan dette selvsagt gå fryktelig galt. Vi handler av vane, men en dag får vanehandlingen fryktelige konsekvenser. Eller, vi legger lite vurdering i en handling som vi tror i utgangspunktet har lite å si, men som viser seg å få store negative konsekvenser som vi kunne ha unngått om vi bare hadde lagt litt innsats i dette. Nå skal vi i denne omgang ikke befatte oss med etisk bedømmelse av slike scenarier, men kun konstatere at sannsynligheten for å bli eksponert for slike scenarioer øker omvendt proporsjonalt med tilgang på ressurser. Altså jo mindre ressurser man har, jo større er muligheten for å havne i store problemer på grunn av økonomisering i forhold til valg man tar.

Underkastelse

Underkastelse som ikke er en økonomiseringsstrategi handler om individets kamp for å nøytralisere egne mentale ressurser til fordel for å legge seg inn under andres kontroll. Da forsvinner også individets rasjonalitet med i dragsuget. Les gjerne her om dominansbasert autoritet. I den grad dette ikke er opportunisme, altså en nødvendig overlevelsesstrategi uten lojalitet, så må dette oppfattes å være irrasjonelt fordi individet da aktivt bekjemper sin egen vilje og for å bli et lydig instrument til andres tjeneste. Den kampen individet naturlig kjemper da er kampen mot sin egen rasjonalitet. Resultatet er selvsagt en person som gjennomgående kan kalles for irrasjonell.  Vedkommende omskaper seg til en hund i sin herres makt.

Feil virkelighetsoppfatning (realitetssvikt)

Konkret handler dette om at virkelighetsoppfatningen har signifikante avvik fra virkeligheten. Her må vi gjøre noen distinksjoner. Vi har alle mange gale oppfatninger i vårt mentale landskap, og til tider inngår de i beslutningsregnskapet og utgjør en risiko for handlinger som får utilsiktede resultater. Jeg vil nyansere mellom følgende:

1)   Gale resonnementer eller manglende resonnement/refleksjon
Dette er noe som skjer hele tiden. Normalt skyldes det økonomisering eller at mentale ressurser har vært feil prioritert. Kan det kalles for irrasjonelt? Vel det går jo på virkelighetsoppfatning så man kan vel si at det har en svak grad av irrasjonalitet i seg, men ikke nok til at jeg ville peke på den person og karakterisere det mennesket som irrasjonelt. Et side-spørsmål i denne problemstillingen er spørsmålet om feilslutningen i seg selv kan karakteriseres som irrasjonell. For å ta et banalt eksempel:
2+2=5
 Er dette et irrasjonelt utsagn? Nei, dette er en logisk feilslutning (eller kan være alt etter regler). En person som i vanvare begår en slik feil kan ikke kalles for irrasjonell, bare feilbarlig. Vi kan også tenke oss bruk av et slikt utsagn i en hundre prosent rasjonell sosial kontekst. Person A, som er offeret for det sosiale spill, hevder naivt at 2+2=4. Person B, som er mobberen hevder hardnakket at A tar feil, 2+2=5. Person A motsier person B. Men person B er av kongelig familie og i dette landet er motsigelse av kongelige ulovlig. Person B har rasjonelt fremkalt en situasjon hvor han kan kvitte seg med A, som han ikke liker.

2)   Feil informasjon eller manglende informasjon
Her skal vi være oppmerksomme på at hjernen lider av en konstant mangel på relevant informasjon samtidig som konstant overøses med all mulig informasjon. Hjernen befinner seg i en konstant prosess av å sortere ut relevant informasjon på en effektiv måte. Dette innebærer en rekke metoder som på ingen måte kan sies å være vanntett i forhold til holdbarhet. Den informasjonen, som hjernen mangler, legger den gjerne til i form av mer eller mindre kvalifiserte gjetninger eller fordommer. I tillegg skaper hjernen en illusjon av sikkerhet ved å skape en følelse av tillit til våre oppfatninger. Vi kaller det gjerne for tro og handler som om det er viten. En vesentlig refleksjon for det modne menneske er at hundre prosent sikker viten om virkeligheten ikke eksisterer.  Men her kommer også økonomiseringen inn. Det er bare noen få av oss som er privilegert med livsoverskudd nok til å tenke prinsipielt om dette. Usikkerheten i vår kunnskap er alltid reell. Det vil si at vi står alle i konstant fare for å handle på bakgrunn av feilinformasjon.  Jeg så en gang en episode av flyhavarikommisjonen.  Det var en flyulykke som fikk alvorlige konsekvenser.  Her skjedde en kjede av uheldige omstendigheter og feil. Hovedsakelig analyserte jeg alle feilene som relatert til feilinformasjon.  Spørsmålet er om alle de beslutningene som her ble tatt kan karakteriseres som irrasjonelle? Mitt svar på dett er nei. I hvert av tilfellene kan man tenke seg en klar målbevissthet og også en seriøs faglighet som skulle ledet til korrekt informasjon, men som ikke gjorde det på grunn av en rekke uheldige omstendigheter. På spørsmål om utfallet kunne blitt annerledes dersom man hadde tatt andre forholdsregler, så er svaret absolutt ja. Men heller ikke her må vi glemme at vi har en viss økonomisering inne i bildet. Det er å regne med at godkjenning av flymotorene uansett må ha vært en omstendig og kostbar prosess. Likevel er kompleksiteten så stor og antall muligheter så mange at vi her fikk en glipp. Vi må være klar over at en hundre prosent gardering mot slike feil ikke er mulig. Her er også en annen «lov» som gjelder. Det er at effekten av hver investerte krone i sikkerhet synker jo mer vi nærmer oss målet på 100 %. Matematisk for vi det man kaller for en asymptotisk kurve som aldri når hundre prosent. Det vil si at en videre økning av sikkerheten kan bli mer kostbart enn vi som kunder er villig til å betale, fordi vi nesten ikke får noe igjen for pengene. En del av rasjonaliteten handler også om å bruke ressurser fornuftig der de monner mest. Jeg kan ikke huske om noen kunne klandres for akkurat denne ulykken.  Det jeg vil ha frem er at det finnes en reell balansegang her og at det må regnes som rasjonelt å forholde seg til dette.  Realistisk sett kommer vi altså aldri unna usikkerhet, og ethvert forsøk på å gjøre det likevel vil bare medføre at vi mister ressurser som kunne ha vært brukt på noe viktigere. Selvsagt vil man i ettertid analysere hendelser, organisasjon og rutiner. Og selvsagt er det noe man kan lære og ting man kan endre på. Den tradisjon som er utviklet i forhold til flyulykker er i høyeste grad rasjonell på den måten at hovedformålet er å bli bedre gjennom den dyrebare lærdommen som ulykken gav.
Selvsagt kan man ikke tilbakeføre all feilinformasjon til økonomisering. Det kan være tusen andre årsaker. Noen av disse kan selvsagt tilbakeføres til beslutningstakeren selv, som kanskje har hatt alle muligheter til å skaffe seg informasjon og til å nærme seg problemstillingen med noe større respekt og åpenhet. I så måte må denne type feil også kunne karakteriseres å ha komponenter av irrasjonalitet i seg.

3)   Gjennomgripende avvikende virkelighetsoppfatning
Med en gjennomgripende virkelighetsoppfatning mener jeg en tankestruktur som er overordnet, gir svar på de store spørsmål, samtidig som den gir en basisforståelse for livet og verden slik den fremstår for oss her og nå. Gjennomgripende betyr også at man er så sterkt inne i dette et det fremstår som sannheten med stor «S». Slik er verden og dette forholder vi oss til.
Begrepet «avvikende» bruker jeg i forhold til det normalt, realistisk fornuftige. Det er ikke dermed sagt at virkelighetsoppfatningen er feil. Jeg har enda til gode å se en konspirasjonsteori eller religiøs oppfatning som jeg kategorisk med hundre prosent sikkerhet kan avskrive som nonsens. Men som det feilbarlige menneske jeg er så har jeg reflektert nok over dette til å ha en åpenhet for at noe av dette likevel kan være sant, selv om det fra mitt ståsted virker svært usannsynlig. Men det er vanskelig å forestille seg at alle slike motstridende konspirasjonsteorier og religiøse oppfatninger kan være fullstendig sanne alle sammen samtidig. Følgelig har vi en rekke mennesker som til daglig og gjennom livet sitt former sitt liv i henhold til en gjennomgripende virkelighetsoppfatning som er feil. Er dette irrasjonelt? Svaret er nyansert. Spørsmålet er hvordan den virkelighetsoppfatningen er utviklet og individets mulighet til å gjøre noe med det.  Her er det flere ting som kommer inn i bildet. Økonomisering er et av dem. Hvilke muligheter har de forskjellige individer til å ta en seriøs, grundig gjennomgang av dype filosofiske spørsmål angående eksistensen, hvordan verden egentlig, ideer om fortid og fremtid? Om vi går inn i dette så er dette et så omfattende prosjekt at vi som enkeltindivider er sjanseløse til å gjennomføre det.  Vår evne til å gjøre dette avhenger av tid, livsoverskudd og ressurser. Alt dette er individuelt for hvert enkelt menneske, og vår mulighet til å skrape i det, begrenses av dette. I tillegg så er en vesentlig del av ressursene det vi kaller for sosiale ressurser. Det er sosiale ressursene som er kilde til kanskje 99 % av all den informasjonen vi har tilgjengelig i forhold til å vurdere dette. Dette er informasjon som til dels er sterkt formet av gjeldende kultur og den er formidlet via det naturlige språk. Oppgaven er formidabel og nærmest uoverkommelig. Gjennomsnittsmennesket har ikke tid til å «tulle» med dette om det skal ha håp om å kunne få det sånn noenlunde til i livet sitt. Følgelig har vi et flertall som stort sett forholder seg til de forestillinger som tilfeldigvis måtte være utviklet i den kulturen de er en del av. Nei, dette kan neppe betegnes som irrasjonelt. Men, og der er et men her, om man likevel er så pass privilegert at man har mulighet til å sysle med slike spørsmål så er det ikke dermed sagt resultatet blir så veldig annerledes. Her vil jeg påpeke strutsestrategi, mangel på oppriktighet, retorikk, manglende forankring, manglende epistemisk refleksjon, bekreftelsesfelle og det sosiale spill som de viktigste kilder til at mennesker låser seg selv inne i et mentalt fengsel. I den grad slike mekanismer har forekommet må man kunne kalle det for irrasjonalitet.

Impulshandlinger

Jeg oppfatter det slik at ingen normale individer gjør en handling uten at der ligger noen som helst mental prosess bak. Graden av irrasjonalitet av dette avhenger av viktighet og hvor mye mental innsats som egentlig ligger bak. Om vi går til de lette impulshandlingene som det å gjøre et impulskjøp av en pyntegjenstand, eller noe man ikke har bruk for, eller bare det å kjøpe seg en sjokolade, så kan dette kalles for lettere irrasjonelt. Det er ikke noe som nødvendigvis betyr noe i den store sammenheng. Men vi kan jo komme hjem og så skjønne at vi overhodet ikke har bruk for det vi har kjøpt. Så kan vi kanskje angre litt, men konsekvensene er overkommelige. Dette går igjen på økonomisering av mentale ressurser.  For eksempel, om man har en romslig økonomi så er konsekvensen av små impulskjøp overkommelige. Det kan altså ligge et overordnet rasjonelt standpunkt bak dette om ikke å legge for mye innsats i det, og heller oppleve gleden ved å få tulle litt fritt på shoppingsentret. Dette stiller seg jo helt annerledes dersom en person med anstrengt økonomi driver med det samme. Da kan nok det rasjonelle standpunktet være at dette bør vedkommende ikke drive på med, men vedkommende sliter med selvkontrollen. I en slik sammenheng må impulskjøpet absolutt anses som irrasjonelt.

Affekt og manglende selvkontroll

Affekt er jo også en impulshandling. Men da er altså handlingen dominert av den emosjonelle affekten. I min tenkning forbindes affekt med det jeg kaller for primærstrategier. Det er de mest nærliggende responser på emosjonelle impulser. Primærstrategier preges av høy grad emosjonell autonomitet. I den modusen er bevissthet om mål og mening meget svak. Det er først i ettertid at pannelappen tas i bruk for å rettferdiggjøre eller sette språk på det som har skjedd.
Affekt svekker individets kognitive funksjoner. Her bypasses mye av det vi forbinder med normal rasjonell mental tankeaktivitet. Dermed blir handlinger som følger av dette pr. definisjon irrasjonelle. Vår evne til å handle i affekt er neppe tilfeldig. Sannsynligvis er denne formens for atferd det mest normale blant de fleste dyrearter. Sannsynligvis er det flere områder hvor dette har skaffet individet en evolusjonær fordel. Først vil jeg trekke frem massesuggesjon som nok stammer fra livet i flokk. Det handler om å kopiere og integrere med flokkens handlingsmønster på en slik måte at gjennomsnitts sannsynlighet for å overleve, f.eks. angrep fra andre ville dyr øker.
Det andre forholdet som er verdt å reflektere over handler igjen om økonomisering. Kognitive funksjoner og en besluttende bevissthet er energikrevende og forholdsvis langsomme omstendelige mentale prosesser. I kritiske situasjoner er det ikke tid til avveininger. Og her er det ikke individets rasjonalitet som økonomiserer. Her overtar krypdyrhjernens, mer primitive mekanismer for handling. Dermed vil ikke menneskets overdimensjonerte fornuftsevner bli noen hemsko i forhold til kritiske forhold som naturen har handtert utallige generasjoner før fornuften tilfeldigvis kom inn i bildet. Og siden dette evolusjonært har vist seg lønnsomt så har vi ikke fått noe seleksjonstrykk i retning av å eliminere dette. Vi mennesker kan nok til en viss grad kontrollere dette. Det er individuelt, men sannsynligvis har hver og en av oss en grense hvor vi ikke lengre klarer å stå i mot. Det at våre kognitive evner svekkes, er kanskje et resultat av omdisponering av blodtilførselen i hjernen. Men sett opp imot at dette faktisk kan være en evolusjonær fordel så kan man kanskje gå så langt som å si at det ikke bare handler om omdisponering. Det handler rett og slett om overtakelse av kontroll og da er tilbaketrekning av blodet, som egentlig representerer den mentale energien, en måte dette kan fungere på. Så fornuften svekkes samtidig som det investeres i å etablere følelsesreaksjoner sterke nok til å bevege til umiddelbar og resolutt handling. Handlingen kan være å flykte eller å angripe.
Affektuelle handlinger er også impulshandlinger. Og her kommer bruken av begrepet «impuls» til sin rett. Veien fra stimulans til handling er redusert til et minimum. Og handlingen bærer preg av kort vei fra stimulans til impuls og til handlingens tilfredstillelse av denne impulsen.

Biososial modus

Biososial modus er beskrevet her. Dette er nært beslektet med de foregående på den måten handling eller standpunkt mangler målbevissthet. Det er handlingen i seg selv som utgjør meningen, uten at den har noe videre mål. Dette er emosjonelt dominert, men forskjellen mot den forrige er at her snakker vi ikke nødvendigvis om affekt. Poenget er at mange irrasjonale handlinger handler nettopp om dette, fristelsen til å gjøre noe, motivert av meningen i selve handlingen. Selvsagt blir det unyansert å alle slike handlinger for irrasjonelle. For det kan jo dette være noe positivt. Ofte gjør vi jo spontane ting, som skaper glede der og da.  Og vi gjør spontane ting på intuisjon. Det er jo slik dyr flest agerer. Det er i all hovedsak nært beslektet med primærstrategier. Slik sett er det jo ikke irrasjonelt, når det er hverdagslige ting vi finner glede i. For eksempel å legge puslespill, for så å ødelegge «verket» etterpå.  Vi har ikke noe formål med det annet enn tilfredsstillelsen der og da. Det irrasjonelle elementer kommer inn når dette blir destruktivt. Man gjør noe som ødelegger enten en selv eller for andre, uten at her er noe bevisst mål for det vi gjør, annet enn den aggressive tilfredsstillelsen.  For det er klart, at det destruktive er en åpenbar kostnad. Det burde sette i gang en refleksjon om det er verdt det. Mangler denne refleksjonen er det åpenbart irrasjonelt.  Forklaringer på slik atferd handler ofte om aggresjon.  Det kan dreie seg om kampmodus, plaging, forakt eller fiendskap.  Og det avsløres ofte at man blir tatt litt på sengen på spørsmål om hva man ønsket å oppnå med dette. Responsen er ofte varianter av kreative rettferdiggjøringer av dette. Noen er selvsagt flinkere til dette enn andre.

 

Det sosiale spill (om sosial rasjonalitet)

Se også her og her. Høy sosial rasjonalitet kan døpes om til å være «bøllesmart». Det vil si at smarte mennesker forbruker alle sine ressurser på det sosiale spill.

Dersom en handling motivert av det sosiale spill skal kunne karakteriseres som irrasjonell, avhenger av bevissthet i forhold til formål. Ofte kan det være slik at vi har et naturlig «ikke-sosialt» formål med vår handling, men at denne endrer karakter utelukkende på grunn av forestillinger om hva andre måtte tenke, og ubevisste tilbøyeligheter til å ville fremstå på en fordelaktig måte i forhold til det sosiale spill.  Dette er da en kilde til irrasjonalitet, at formålet er sprikende, delvis uklart og delvis ubevisst.

Men vi har også den motsatte varianten, nemlig at man er veldig bevisst på det sosiale spill og kanskje utrykker irrasjonelle standpunkter eller gjør irrasjonelle handlinger som et middel til å oppnå sosial suksess. For ofte er det slik at det er langt større sosial suksess i å få rett enn å ha rett. Og ofte kan man oppnå store sosiale gevinster ved å gjøre ekstreme irrasjonelle handlinger.  Om vi vinkler dette i forhold til personen som handler, eller mener noe så kan dette utmerket godt defineres som rasjonelt. Men her får vi en interessant nyanse, nemlig at det som noen ganger er i enkeltindividets interesse ikke nødvendigvis er i hele gruppens interesse. Om vi tar utgangspunkt i standpunkter så kan altså en sterk person vise sin styrke ved å reklamere for et irrasjonelt standpunkt, og i kraft av sin styrke og retorikk få majoritetens oppslutning. Som gruppe kan man da sette standpunktet ut i livet og derved opptre irrasjonelt som gruppe, mens den som promoterte det hele nyter sitt otium.
En annen kilde til irrasjonalitet som følge av sosialt spill handler om virkelighetsoppfatning. Virkelighetsoppfatning i forhold til det sosiale univers, er en høyst usikker affære. Vi har ikke direkte innblikk i andres sinn. Dette kan vi kun ha hypoteser om. Ofte er våre forestillinger om dette delvis ubevisste eller ureflekterte. Jeg tenker at menneskets sosiale kompetanse er så sentral og vesentlig at mye av dette er overtatt av ubevisste funksjoner som gjør en langt bedre jobb med dette enn vi klarer ved hjelp av bevisste refleksjoner.  Jeg tenker at mennesket ofte går på autopilot i forhold til sosial interaksjon. Igjen handler dette om at våre kognitive evner er for langsomme og begrensede i forhold til å håndtere dette på en måte som gir god sosial suksess. Mennesker som mangler denne sosiale autopiloten helt eller delvis (f.eks. Aspergers syndrom) vil bare delvis evne å kompensere for dette via bevisste kognitive ressurser.

Mental sykdom

Det er ikke nødvendigvis noen selvfølge at en person er irrasjonell selv om vedkommende er mentalt syk. Sykdommer som påvirker virkelighetsoppfatningen, vil selvsagt resultere i handlinger som er absurd for oss. Men for individet selv kan det hele fremstå som rasjonelt. Man kan kanskje kalle dette for psaudorasjonelle handlinger i og med at de åpenbart er basert på en syk virkelighetsoppfatning. Men jeg tenker at om det kun er det som er problemet, at virkelighetsoppfatningen er sterkt forvrengt, så kan alle andre kognitive og emosjonelle funksjonere fungere som normalt opp imot dette.
Men ofte er vel slike sykdommer kombinert med annen dys funksjonalitet som mer eller mindre setter det kognitive ut av funksjon, endrer følelseslivet og svekker selvkontrollen. Da er det opplagt at individets handlinger med utgangspunkt i dette må betegnes irrasjonelle.

 

Automatiske handlinger

Med automatiske handlinger mener jeg handlinger som ikke er motivert på et eller annet plan. Jeg har problemer med å se at normale mennesker kan utføre automatiske handlinger med unntak av refleksbevegelser. Men i noen sammenhenger opererer mennesker med forestillingen om dette. Vi har jo hørt om automatskrift. Carsten Johnsen opererer med en lignende forestilling her. I den grad dette eksisterer eller ikke er ikke så interessant. Poenget er at automatiske umotiverte handlinger er en teoretisk tenkbar mulighet. Ut fra min definisjon på rasjonalitet vil en slik handling kunne karakteriseres som komplett irrasjonell, fordi den ikke er resultat av noen rasjonell prosess. En interessant vinkling her i forhold til Carsten Johnsens teori, er at dette er noe som fullstendig frikjenner Samuel for drap, selv om det var hans armer som ble brukt til å føre sverdet. Det ligger noe intuitivt i dette. Det er den intuitive innsikten at det må jo finnes en rasjonell vurdering bak en handling, dersom det skal være mening i å ansvarliggjøre et individ for handlingen. Dette er da også en tankegang som blir mye brukt i rettsaker. Vi har jo begrepet «bevisstløs i gjerningsøyeblikket». Det at dette har gjennomslag innebærer forestillinger om at handlinger kan forekomme uten at det ligger noen rasjonell prosess bak.  Slike handlinger klassifiseres automatisk som irrasjonelle. I den grad dette forekommer snakker vi ikke om en normalt fungerende hjerne. Det kan være rus, det kan være sykdom.  Jeg pleier å si at enhver handling er motivert. Dette er muligens det eneste unntaket.

Hva er dumskap?

Studer dumskapen og bli litt klokere
Studer egen dumhet, lær av den og bli enda litt klokere

Jeg har etter hvert kommet frem til at bruken begrepet må frikobles fra intelligens. Det betyr ikke at det ikke er sammenhenger. Men man kan ikke sette direkte likhetstegn mellom dumskap og manglende intelligens. I perspektiv av modenhet, så er min og din evne til å påvirke egen intelligens begrenset. Og selvsagt vil noen av oss oppdage at det er mange områder vi ikke når opp på. Noen av oss oppdager kanskje at vi ikke er de raskeste til å oppfatte ting, og vi gjør kortslutninger og tar feil. Men av alle lignelsene som Jesus kom opp med, så stikker den om talentene seg litt ut. Da handler det om at det ar det er bortkastet å grave ned det lille man måtte ha av talenter. For en gangs skyld synes jeg Jesus har et poeng. Dette er ingen moden ting å gjøre. Hører man ikke til blant de skarpeste knivene i skuffen, så er det fortsatt mulig å ta det man har, og gjøre det beste ut av det. Og kanskje er dette den beste måten å definere dumskapen på, nemlig ikke å ta i bruk de ressurser man tross alt har tilgjengelig.

Samtidig er det umodent å se ned på mennesker som ikke er «så smart som meg». Først og fremst er dette umoralsk. Men for det andre, så kommer det menneskelige sinn i mangfold. Det å bedømme hverandre med utgangspunkt i enkelthendelser er ikke en klok ting å gjøre. Les gjerne denne refleksjonen om den sosiale multiplikasjonseffekten.

 

Jeg må innrømme at jeg i alle år har hatt vegring mot å kalle noen for «dumme». Samtidig har jeg reagert på at man er veldig redd for IQ-sammenligninger mellom etnisiteter. Jeg kan jo skjønne at dette kunne vært nok et påskudd for å diskriminere andre. Men det man kanskje ikke tenker på, er at dette også indirekte så indikerer at det å ha svakere IQ, er noe som degraderer vårt menneskeverd. Hva skal man da si dersom man ikke er blant de skarpeste knivene i skuffen? Burde man ikke heller ta problemet ved roten å anse våre mentale mangfoldigheter som en styrke? 

 

Etter at jeg reflekterte over IQ-låsen her, så har jeg konstatert at det ikke er noen motsetning mellom det å være smart og det å være dum.

På samme måte kan vi ha et mer nyansert syn på det å ha lav IQ, nemlig at det ikke nødvendigvis blokkerer, hverken for å være rasjonell eller klok.

Kanskje kan man si at smarte mennesker, definitivt har en fordel, på samme måte som mennesker som er pene. Og har vi en analogi nettopp på den måten at det kan defineres forskjell på å være pen og å være vakker. Man kan være vakker som person, uten at utseende nødvendigvis blir avgjørende for det. Pene mennesker behøver slett ikke å være vakre, som personer.

På samme måte kan det være bedre at betegnelser som dum eller klok, mer har å gjøre med forholdet mellom ressurstilgang og forvaltningen av dette.

Altså man kan godt være smart, men utnytte sin IQ på en uklok måte, for eksempel til å låse seg selv inne i egen sofistikerte argumentasjon. Man kan være dybde-løs, favne over store overflater, vite de riktige svarene på tusen Quiz-spørsmål, men totalt mangle innsikt.

Og når vi da vet at her er store ressurs-reservoar, til disposisjon, hvilken tragedie det er å se vedkommende feil-disponere dette til å bygge en festning for egen mentale innlåsing. Da kan kanskje karakteristikken dum, sitte løst. Kanskje kan vi tenke slik at jo smartere man er, desto større er potensialet for dumskap.

 

Når jeg sier feil-disponere, så ligger det selvsagt noen forutsetninger i dette. Jeg har reflektert over betingede sannheter her og over etisk rasjonalitet her. For det er selvsagt klart, akkurat som med pene mennesker så kan smartinger komme veldig langt, rent egoistisk sett, også med å være sta og «vinne» debatter der man likevel tar feil. Jeg har forklart samspillsbalansen her. Som enkeltmenneske, vinner man, men samfunnet som helhet taper på det.

Med andre ord, dersom vi måler rent ytre suksess, så vil smartingene som regel overgå de fleste av oss.  Men problemet er jo nettopp innlåsingen i kampmodus. Egenverdien defineres av prestasjon, posisjon og rivalisering. Den modne innsikt er at det er en tomhet i dette.
Mennesket er en sosial art. Og ekte sosiale relasjoner kan ikke annet enn baseres på likeverdig etisk menneskeverd. Dersom det virkelig var slik at vår verdi styres av prestasjon og suksess, så undergraves det ekte menneskeverdet. Da undergraves også egenverdet, og alt handler om fasade. Og i denne fasaden defineres også en fullkommenhets-utopi bestående av feilfrihet og uovervinnelighet. Man mangler innsikten i at det nettopp er gjennom sårbarhet og feilbarlighet at vi mennesker knytter ekte bånd.

Man går på nåler, leter etter feil og svakheter hos andre, samtidig som man innerst inne må vite at alt handler om fasader.

Er dette et godt liv? Setter man gode standarder for andre? Og det verste er jo at dette til syvende og sist er destruktivt. Man sub-optimaliserer konkurranse og rivalisering, som på tross av fine effekter i lav dose, blir ødeleggende der dette dyrkes frem på bekostning av alt annet.
Matematikken er enkel.  Det er dårlig plass på toppene, og der er kaldt og ensomt. Du finner kanskje smartinger og pene mennesker der, men klokskapen kan fort gå tapt. Og der kan man sjelden holde ut lenge. Så hva skjer med deg på veien ned? Faller du selv inn under det taperstemplet du har stemplet alle de andre med?

Jeg sier ikke med dette at vi skal avskaffe den hierarkiske måten vi ofte organiseres oss på, formelt eller uformelt. Kanskje vil det være klokt av et modent samfunn å finne gode metoder for å måle den robustheten som er nødvendig for å ikke skades av opphold «på toppene», på en slik måte at man ender med psykopatiske eller narsissistiske trekk. Det heter seg at det skal god rygg til å kunne bære gode dager. Det må vi ta på alvor, utvikle målemetoder slik at vi kan luke ut mennesker med slike sårbarheter.

 

Jeg har tenkt på dette med allmenndannelse. Det er viktig, kanskje særlig for smarte og pene og kunne utvikle den gode innsikt, før rivaliseringen tar dem, og de risikerer livsvarig mental innlåsing. Da snakker vi kanskje om å starte allerede i barnehagen. Jeg vet ikke om det ville virket. Men poenget er at sannsynligvis eksisterer låsingsmekanismer i dette, og kanskje også tidsvindu for åpenhet.
For sannsynligvis gjelder det både for smarte og pene mennesker, at suksessen som kan følge med dette, utgjør latent risiko for utvikling av høy dominans og de narsissistiske trekkene som følger med dette. Mange har erfaring med at dette kan gå riktig galt. Man kan komme under makttrykket på dem, og måtte gå på nåler. Det skal ikke mange mennesker av dette kaliberet til, før det sosiale klimaet er ødelagt.

Så spørsmålet er om det er mulig å forebygge dette ved hjelp av en from for vaksinering, slik at den enkelte kan gjenkjenne det, når han oppdager tilbøyelighetene i seg selv eller andre.

Dette handler om menneskenaturen. Det handler om at vi har et emosjonelt system, utviklet under helt andre forhold enn vi har i dag. Den gode nyheten er jo at vi også har mekanismer i vår egen hjerne som kan overstyre det.

 

Vi tar ofte feil. Årsaken kan kanskje nyanseres i følgende begreper:

·       Manglende kunnskap

·       Feilinformasjon

·       Tankeløshet

·       Feiltolkninger

·       Analytiske feil

·       Skråsikkerhet

 

Av disse egenskapene er det mest nærliggende å koble dumheten til skråsikkerheten. Oppdag at skråsikkerheten blokkerer for evnen til å oppdage egne feil. Manglende kunnskap, kan vi gjøre noe med. Vi kan lære. Feilinformasjon kan vi gjøre noe med, vi kan verifisere, sjekke flere kilder, vurdere kilder og sammenligne kilder. Tankeløshet kan vi gjøre noe med. Vi kan mobilisere kognitivt. Feiltolkninger kan vi gjøre noe med. Vi kan teste ut dette mot kilder og i dialog med andre. Analytiske feil, er tankefeil og logiske blundere. Det er noe vi hele tiden gjør, særlig når materien er kompleks. Vi kan bli mer kritiske til egen intuisjon, og ikke minst teste ut i dialog med andre.

Det eneste som er vanskelig her er skråsikkerheten. Får vi gjort noe med den, så er ikke, det å være dum, en uhelbredelig tilstand. Den dagen smartingen kommer ut av sin lås, blir reflektert og ydmyk, så er hen ikke dum lengre.

Utfordringen er nok å klare å utvikle metoden for å kunne helbrede «skråsikre» mennesker.

En hypotese er at hovedårsaken til dumskap er det sosiale spill. I praksis handler det om alt fra gruppetenkning, til alliansesynkronisering, til strutsestrategi, bekreftelsesfelle til ekkokammer.

Supersmartinger sløser ofte bort sine talenter på retoriske forsvarsverk som sperrer all annen intellektualitet ute, men låser dem selv inne.

En type helbredelse kunne jo være at de leste akkurat denne teksten, og faktisk lot det passere filtret, tok det inn over seg selv, kom ut av skapet og ble medmennesker.
Så har vi selvsagt underholdning som tapper store ressurser.  Det vil si at innsatsen som tross alt må til for å sette seg inn i ting uteblir. Og dette kan medføre store kunnskapshull, selv hos mennesker med IQ godt over gjennomsnittet.

 

Når dette er sagt, så kan vi ved å feste blikket på samspillsbalansen, erkjenne at på et vis, selv om man er kunnskapsløse og holder på sin idioti, så kan den personlige fortjenesten av dette, fort overgå resultat av en mer «kollektiv» strategi. Det vil si at dumskap kan være personlig å foretrekke, der ressurs-porteføljen passer med dette.

Spørsmålet er om det da kan kalles for dumskap. Jeg mener ja. Det handler jo om at totalen av dette blir, både til belastning, men også risiko for omgivelsene.

Dette gjelder særlig der slike dumminger får innflytelse og makt, og benytter dette til å dominere andre, og spille ut narsissistiske trekk, og på den måte forgifte sine omgivelser.
Mennesker med lav IQ får sjelden gjennomslag for tøv. Men det gjør altså denne type dumminger.

Og igjen vil jeg poengtere at dette i stor grad handler om det sosiale spill. Og da koker det hele ofte ned til moralen i det hele.

 

Gode indikatorer på dumskap?

Dersom jeg skulle gå til det skrittet å kalle noen for «dum», hva ville jeg bygge det på? Fortsatt sitter det langt inne å gjøre noe slikt. Og det er kun hensiktsmessig å gjøre der det kanskje kan bringe håp om forbedring. En slik etisk innvending er å bruke ordet er, her. Jeg har tidligere påpekt det nedverdigende i å sammenkoble karakteristikker som noe som til evig tid hefter ved denne personen. Dette har jeg skrevet om her.  I denne sammenheng er det viktig å påpeke at dumskap, både kan være midlertidig, men ikke minst at det er tema-avhengig. Det går an å si at «På dette området fremstår du å ha utviklet dumskap». Men da må jeg kunne begrunne hypotesen. Da foreslår jeg følgende indikatorer?

 

 

Nå er det jo selvsagt slik at de fleste av disse kriteriene også kan være permanente tilbøyeligheter som hefter ved vedkommendes væremåte. Summen av dette kan kanskje sammenfattes i manglende åpenhet. Og det er jo ett av personlighetstrekkene som måles i fem-faktormodellen for kartlegging av personlighet. I så fall er den dumskapen jeg beskriver her noe som følger et personlighetstrekk, preget av mangel på åpenhet, manglende undring. Men, igjen så tenker jeg at det er for enkelt. Som nevnt i innledningen så er hoved hypotesen at normalmenneskers dumskap er situasjonsavhengig. Da handler det om tema, relasjon, sosialt spill og ikke minst varianter av massesuggesjon. Her beskriver jeg hypotesen om at opplevelse av overlegenhet kan utløse narsissistiske trekk. Dialogutvekslinger kan kun foregå der partene opplever seg likestilt med hverandre. Alle skjevheter her forstyrrer utvekslingen, ofte så mye at dialog ikke er mulig. Da utløses ofte biososial modus, eller kampmodus og fornuftens evne til å overstyre biologiske impulser bryter sammen.

 

Lars FR. H. Svendsen om dumheten

Den norske filosofen Lars Svendsen har en nærmest genial start på sin bok «Dumhet Idioti og Dumme Idioter». Den er slik:

JEG ER DUM. Det er du også. I tillegg er jeg en idiot. Det er du også. Fra tid til annen er vi også dumme idioter.

 

Svendsen definerer begrepet dumhet som en slags tankeløs tilstand hvor man bare reproduserer noe man har lært eller hørt. Og noen ganger forsøker vi å bevege oss unna dumheten ved å begynne å tenke selv. Det fører ofte til tankefeil. Da blir vi idioter. Og der blir vi værende helt til noen påpeker og korrigerer våre tankefeil, og i den grad vi tar dette til oss, korrigerer og tenker på nytt, ja så har vi en farbar vei ut av dumheten, og blir litt klokere.

 

Etter som jeg selv holdt på med litt løse notater i en plan om å servere et par avsnitt om dumhet, så var det et pussig sammentreff at denne boken kom akkurat nå. Jeg kjøpte boka. Den var kort og lettlest, og kan forresten anbefales. Det er en god bok til å bli litt klokere av.

Et annet pussig sammentreff er nettopp denne Trump-tilhengeren som Svendsen beskriver i korte ordelag. For dette ligner jo på min erfaring med Goliat, som beskrevet her. Og det er nettopp denne erfaringen som fikk meg på sporet av at det kanskje går an å tenke om dumhet på andre måter enn «lav IQ». 
Jeg gjetter på at Svendsens erfaring med denne Trump-tilhengeren kan ha gitt noe av de samme refleksjonene. For det er jo ikke lav IQ vi snakker om her. Min første refleksjon handler om IQ-låsen, slik som jeg har beskrevet her. Gjeldende tekst om dumhet, er en slags naturlig fortsettelse av dette. Det å gjøre seg til dum idiot handler om skråsikkerhet og stahet. For eksempel så handler det ikke om selve det å være Trump-tilhenger, men om måten man er låst inne i dette på. Da handler nettopp om alle forsvarsverker, som i mitt tilfelle, at Goliat «slenger på røret», eller dialogsabotasje, eller arena-kontroll, kansellering eller personangrep. Forsvars-strategiene er mangfoldige. Felles for alle slike strategier er at de går utenom saken i seg selv. Man forsøker «å vinne diskusjonen» i stedet for å utvikle kompetansen. Oppsummeringen er manglende vilje til å gå inn å analysere og studere temaet fra flere perspektiver.
Men for den skråsikre, så er det jo «ikke nødvendig, da jeg vet at jeg har rett». Her har Svendsen lært meg et nytt ord: Selvtilstrekkelig. Det tenker jeg er et godt ord som fanger veldig mye av dette.

 

Vi har selvsagt ingen fasit på bruk av begreper. Jeg definerer som sagt dumhet litt annerledes enn Svendsen. Egentlig tror jeg vi begge har en hensikt om å få til et litt bedre rammeverk for å kunne tenke strukturert om våre vaner og metoder for tilegning av kunnskap. Jeg ønsker å gjøre dumhetsbegrepet litt mindre støtende eller stigmatiserende. Svendsens modell åpner jo for det samme. Samtidig stiller det opp et slags ideal for hva vi bør unngå. Forskjellen er at jeg fortsatt vegrer meg for å karakterisere noen som en idiot. Det Svendsen kaller for dumme idioter, ligner i stor grad på det jeg ville kalt for dumskap. Poenget med begge analysene handler i stor grad om det å bli fastlåst. Og det kan man som sagt bli, selv med høy IQ. Ja, jeg har hørt flere beskrivelser av at smartinger faktisk har større sannsynlighet for å havne her, en de av oss som er mer middelmådige. Det kunne jo vært interessant å studere forskning på dette.

Min hensikt er å poengtere akkurat det, at intelligens kan brukes, eller misbrukes på en uklok måte. I tillegg vil jeg ha frem at det faktisk er en viljes-handling å komme seg ut av egen dumhet eller dumme idioti, som Svendsen ville kalt det. Ressursene finnes der. Det er ikke mangel på mental kapasitet som skaper blokkeringen. Med andre ord: Det er håp. Men hvordan? Kan dette handteres på samme måte som hjernevask? Jeg har reflektert litt over hjernevask her, kombinert med hva som kanskje må til for å komme ut av det.

 

 

Hva med meg selv?

Når det er sagt, innser jeg jo at denne boka treffer meg selv, særlig på idiot-begrepet. Jeg har altså servert et helt filosofibibliotek på nettet uten noensinne å få hverken oppmerksomhet eller de nødvendige motstemmer. Det innebærer tankegods på tankegods, et hav av hypoteser, uten noen andres kritiske blikk eller tilbakemeldinger. Kanskje har jeg Norges-rekorden i idioti. Så har kan jeg selvsagt forsvare meg med at det er ufrivillig. Kanskje Svendsen har oversett kategorien «ufrivillige idioter». Jeg kaller det for «ufrivillig» og forsøkene på å arbeide meg ut av dette er beskrevet her. Men, uavhengig av meg, så er jo nettopp muligheten for voksen-dialog med andre mennesker, en avgjørende betingelse for å kunne komme seg ut av egen idioti. Og det er kanskje en vesentlig innsikt å ta med seg her. For hvor er arenaene hvor vi idiotene kan få tilgang til å eksponere vår idioti på en slik måte at vi kan starte den lange veien ut?
For dette er åpenbart mangelvare i vår tids sosiale media. Jeg tror vi er i behov av å møte hverandre fysisk. Vi er i behov av dialoger som først og fremst har en horisontal transaksjonsform. Det betyr samtaler hvor vi er trygge på hverandres likeverd. En hypotese kan være at dette er mangelvare. For noen mennesker kan eneste vei inn i en illusjon om likeverdighet handle om lokke-midlene fra ekstremistiske miljøer, inn i ja ekstremisme. Og der lukkes døren ganske fort.

Hverken ifølge min, eller Svendsens definisjon så er jeg ikke dum. Jeg preges, tror jeg, av en livslang kraftanstrengelse i forsøket på å komme ut av tankeløshet, kortslutninger og kunnskapsløshet.

Da har man forlatt dumheten, men veien videre har jeg til dags dato ikke funnet.

Er dumskap evolusjonært nedarvet?

Svendsen har, som sagt lært meg det nye ordet: Selvtilstrekkelig. Det spinner jeg gjerne videre på. Det er jo her låsen egentlig ligger. Dersom vi kommer til overbevisning om at vi har alt på plass, så trenger vi jo ikke hjelp fra noen. Vi snakker egentlig om en illusjon. Det er en illusjon om absolutt viten. Det er en illusjon om absolutt overlegenhet. Og da snakker vi om en type overlegenhet som sosialt usynlig-gjør enhver meningsmotstander. Dermed blir, ikke bare meningsmotstanderens oppfatninger uten interesse, men også meningsmotstanderen selv, som menneske. Og dette henger sammen. Jeg startet refleksjonen om dumskap med en oppfordring til å studere dumskapen. Tenk over det: Dersom vi føler oss temmelig sikre på at motstanderen tar feil, da er jo dette en rik kilde til læring og innsikt. Det vi snakker om er jo, i så fall, en form for mentalt og sosialt havari. I så fall er slike havarier neppe enestående. For hvordan havnet vedkommende her? Hva er historien? Hva er perspektivet? Hva er mentaliteten? Snakker vi om egenskaper og mekanismer som kan gjelde oss alle? Kan vi lære noe? Oppdag at i den prosessen, med å undersøke slike forhold, ja så må vi fortsatt være åpne for at det er «jeg som har havarert». En grundig analytisk prosess har potensiale til å avdekke slikt. Og om jeg fant ut akkurat det om meg selv, vel da har jeg enda en enda rikere kilde til innsikt.

Jeg vet kun om en god hypotese på hvordan en meningsmotstander, som fremstår som et havari, kan havne totalt utenfor vår interessehorisont. Det handler om forakt. Oppdag at vi nå er på en annen skala enn undring og nysgjerrighet. Undring tilhører fornuftens domener. Forakt er en del av rangerings-mekanismene. Vi snakker om arven fra artens fortid som dyr. Det at vi ofte oppfatter dyr som «dumme» er neppe en tilfeldighet. Men, vi har dyret i oss. Evolusjonen har på ingen måte kvittet oss med dyret. Og når vi havner her, og det gjør vi ofte, så har vi fjernet oss fra vår menneskelighet, og dermed også vår medmenneskelighet.
Selvtilstrekkeligheten som mentalitet, føyer seg inn i et mønster, som jeg oppfatter gjenkjennbar i rivaliseringsprosesser med røtter langt tilbake i før-menneskelig tid. For å ta det enkelt: Det er langt mer sosialt sexy å fremstå skråsikker enn usikker. Jeg har beskrevet undringens kostnad her.
Jeg skal ikke gjenta alt her, men med denne hypotesen som utgangspunkt kan vi regne med følgende:

 

1)   Dette er en tilbøyelighet vi aldri blir kvitt (den vedlikeholdes av evolusjonsmekanismene)

2)   Det er ikke alltid ubetenksomhet som ligger bak dumhet. Den kan være villet, eller strategisk kalkulert

 

Begge disse hypotesene er i prinsippet vitenskapelig verifiserbare. Poenget er at dersom det virkelig er slik, så burde det påvirke, særlig de normative sidene av dette. Kanskje kan vi kalle det for «strategisk dumskap». Jeg har vært inne på lignede resonnementer her. Det vesentlige her er fristelsen til å fortolke dumskapen på en måte som gjør at vi undervurderer hva vi har med å gjøre. Det gjør oss sårbare for å bli kapret av det jeg kaller for sosiale magikere. Det å kunne identifisere denne type risiko, er helt essensielt i et demokrati, som jo forutsetter tillit og redelighet. Derfor er det helt vesentlig å arbeide med, og forske på denne type temaer.

 

 

 

Om forholdet mellom det kognitive og det emosjonelle

Mennesket er utstyrt med den relativt største pannelappen som noensinne er utviklet på denne planeten. Men hva er egentlig forholdet mellom innslaget av kognitive og emosjonelle komponenter i vår atferd? Noen ville hevde at ved rasjonell atferd så er det emosjonelle helt borte. Det tror jeg er en alvorlig forblindelse. Det er opplagt at styrkeforholdet mellom disse komponentene varierer, fra handling til handling, fra individ til individ. I min refleksjon om det automatiske mennesket reflekterer jeg over akkurat dette. Det jeg vil påpeke her er at graden av rasjonalitet avhenger av innslaget av kognitive ressurser. Men vi er ikke i stand til å ta en eneste beslutning, uten støtte fra det emosjonelle systemet. De emosjonelle systemet skaper affekter i oss, men vi husker våre følelser, og det omskapes til verdier. Verdisystemet er et speil av våre emosjonelle ressurser. Mye av dette handler nettopp om hvordan vi rent kognitivt forholder oss til våre følelser filtrert gjennom linsene til verdisystemet. Har må vi holde balansen. Den ene grøften handler om total ignorering. Det vil si et forsøk på en deduksjonisme og på å skjule sine emosjonelle sider for seg selv. Den andre grøften er den jeg beskriver i det automatiske mennesket. Det handler om å leve i sine følelser i stedet for å forholde seg til dem med fornuftig analyse. Det er slik de fleste dyr lever. Men vi mennesker har den evnen at vi kan sette navn på verdiene og omgjøre dem til begreper som kan gripes av vår fornuft. På den måten kan vi reflektere over våre følelser, forstå hvorfor de er der. Vi kan forstå hvorfor vi har dette som individer, og hvorfor dette er en del av det å være menneske. Dette er den intellektuelle øvelsen som må til for å oppnå en viss profesjonell avstand til følelsen. Selvsagt avhenger dette av selvkontroll, men det øker sannsynligheten for en bedre analyse av oss selv og våre standpunkter. Er våre standpunkter resultat av en intuitiv følelse med tilhørende selvbekreftende selektiv retorisk argumentasjon? Hvorfor mener jeg egentlig det jeg gjør? Hva er den egentlige sannheten om veien til mitt standpunkt? Har jeg tatt en H-analyse? Er jeg ærlig med meg selv? Det er ikke alltid enkelt å bytte standpunkt gjennom en slik prosess. Men rasjonaliteten øker med økende selvanalyse. Noen ganger så kan man innse at egne følelsesnære standpunkter eller handlinger ikke er optimale. Da handler det jo om evnen til å ta i bruk fornuften til det den er utviklet for, nemlig som en korreks til våre naturlige innskytelser. Vi må aldri glemme at våre tilbøyeligheter er blitt til i en tid hvor de utfordringer vi stod overfor er temmelig annerledes enn det som gjelder i dag. Det modne mennesket innser dette, og det øker igjen viljen til å underkaste seg selv og andre en langt større grad av ærlig analyse enn det vi intuitivt har lyst til.