Hva kaller vi det som egentlig er?

Noe av dette har jeg tidligere reflektert over i metafysikk, og i forhold til begrepet «eksistens» (som filosofiene kaller for ontologi).

Det som er, har en del betegnelser som jeg vil nyansere litt først:

·       Tingverden
Dette er ikke mye brukt. Jeg har hørt filosofer bruke dette, og det er et begrep som jeg synes treffer. Man kan jo selvsagt dekonstruere begrepet «ting», grave oss langt ned i kvantefysikk, og finne at begrepet her mister mye av sin mening.  Men dette har med nivå på diskursen å gjøre. Innenfor den felles menneskelige referanseramme fungerer begrepet «ting» utmerket. Vi alle forstår sånn sirka det samme når vi snakker om «ting». Når vi så snakker om «tingverden», så utvides begrepet til et domene, alt som har med ting å gjøre. Og det er det meste.

·       Realiteter
Knyttes opp mot virkeligheten. Det omfatter alt som er. Vi får selvsagt noen avgrensinger og problemer opp mot det abstrakte, informasjon og innholdet i selve begrepet «eksistens». Og her er det viktig å nyansere. Problemet er at vi oppfatter virkeligheten gjennom linsen av et informasjonssystem, basert på et spesifikt sanseapparat. Uten dette kan vi ikke gripe virkeligheten på noen måte. Samtidig er det åpenbart at informasjonssystemet i seg selv former det vi oppfatter, og at det er umulig å omgå dette.  Dermed blir det vi oppfatter av realiteter, manifestasjoner underliggende realiteter. Så når vi snakker om realiteter, så handler det igjen om nivå på diskursen. For det er ikke sikkert at de realiteter vi snakker om er det som egentlig er.

·       Empirien
Distinksjon mellom empiri og virkeligheten i seg selv handler om at empirien er det vi tross alt kan oppfatte, registrere og måle. Empirien refererer seg til den felles menneskelige referanseramme, uten benektelse for eksistensen av noe underliggende. Vitenskapen er empirisk basert.

·       Naturen
Alt vi kjenner, som er, tilhører naturen, som da blir enda et begrep som omfavner alt som er, inklusive oss selv. Troen på det overnaturlige, blir da troen på noe som er utenfor alt som er, noe som egentlig blir en selvmotsigelse. Må man inn med et slikt begrep, så må i så fall det som er, defineres i to kategorier. Da blir det i så fall en egen oppgave å spesifisere en slik avgrening.

·       Det fysisk eksisterende
Når vi snakker om det fysisk eksisterende så avgrenses det til den fysiske verden, gjerne beskrevet mest grunnleggende gjennom fysiske teorier. Spørsmålet om det egentlig eksistere noe utenom dette, er omstridt. Andre forslag er jo alt det abstrakte, bevissthet, sjel eller ånd, verdier osv. Det å være fysikalist er å sette grensene ved det fysiske, regne inn alt annet som manifestasjoner av fysiske prosesser. Jeg betegner meg som moderat fysikalist. Det betyr at jeg ikke avviser at noe eksisterer utenom det fysiske, men at vi i ansvarlige fellesmenneskelige prosesser, ikke regner spekulasjoner om noe annet inn i ligningen. Det er i bunn og grunn et etisk standpunkt. Ser vi på min erkjennelsesteori så er den åpen for å kunne spekulere i andre retninger. Og det må den være. Og det kan vi godt spekulere i, og forske på. Men i felles menneskelige prosesser så unngår vi misbruk, lidelse og ulykker, ved å legge den fysikalistiske rammen til grunn.

·       Fakta
Fakta er sanne beskrivelser av det som er. Dette er en viktig nyansering. Realiteter er ikke i seg selv fakta. Beskrivelsen av realiteter er fakta. Fakta er en abstraksjon, og i en verden uten informasjonssystemer, vil ikke begrepet ha noen mening. Jeg har skrevet nærmere om dette her. Når vi mennesker forholder oss til det som er, er det kun mulig gjennom fakta, eller mulige fakta (hypoteser). 

Hva er Realisme?

For meg handler realisme om viljen til å søke kunnskap om det som er. Idealet er å komme nærmest mulig den reelle virkelighet som den er, mest mulig ufarget av våre egne mentale briller. Jeg har imidlertid utviklet en erkjennelsesteori som konkluderer med at dette idealet er umulig i forhold til alt som ikke direkte kan observeres i mitt eget mentale univers. Men en pragmatisk tilnærming kan kanskje kalles for psaudorealisme. Den handler ikke om å knekke koden i forhold til den reelle virkelighet, men heller søke å utforske verden, som den fremstår for meg rent empirisk. Jeg kaster ballen over gjerdet og noen eller noe kaster den tilbake. Jeg har en omverden som vekselvirker med mine intervensjoner. På denne måten kan jeg spørre naturen, og naturen svarer. Dette er empirien jeg kan forholde meg til, og det er jo egentlig bare den som er relevant i forhold til rasjonaliteten. Det er vel egentlig dette Immanuel Kants kopernikanske revolusjon går ut på. Jeg tenker et godt navn på det er empirisme. Empirisme kan kanskje defineres som det utgangspunkt at det finnes en virkelighet der ute, at det er sammenheng mellom denne virkeligheten og signalstrømmene som når mitt sanseapparat. Samtidig opprettholdes erkjennelsen av at virkeligheten som den er i seg selv er utilgjengelig. Det er ikke bare en ærlig erkjennelse, det gir også en åpenhet, og ydmyket. Det er mye modenhet i å skolere seg i at: vi vet ikke alt. Det inspirerer igjen både vår kreativitet og fantasiens flukt. Det er slik fruktbare tanker blir til.

Men i forhold til praktisk liv og livskvalitet er det kun empirien som gjelder. Det er motivasjonen for å dyrke den empiriske tilnærmingen til all kunnskap. Den naturlige tilnærming til realisme idealet er vitenskapen.

Det er vesentlig å erkjenne at søken etter å forstå og handtere empirien, er en fellesmenneskelig egenskap. Vi kan gjerne, i praksis, kalle empirien for virkeligheten, selv om det er viktig for vår ydmykhet og nysgjerrighet at vi beholder distinksjonen. Men mest av alt så representerer empirien en fellesmenneskelig referanseramme for vår forståelse av verden. Og den er uavhengig (objektiv) av den enkelte av oss. Vi kan ikke definere virkeligheten, vi kan bare erkjenne den, og ha vilje til å bøye oss for de svar som naturen gir. Det er en vesentlig del av den vitenskapelige grunnholdning.