Respekt

Jeg anvender begrepet i en etisk kontekst. Det vil si at det avviker en del fra gjengs oppfatning, hvor respekt naturlig kan oppstå som følge av aktelse, ære, beundring eller frykt. Ingen av disse har noe med den type respekt som baseres på at individet har en verdi i seg selv, slik som beskrevet i refleksjonen om empatisk etikk. I tradisjonell forstand oppfattes respekt som noe man føler. I subjektivistisk forstand er respekt ikke en følelse, men en bevisst praksis. Det vil si anstrengelse for å praktisere respekt frikoblet fra emosjonelle impulser.

Respekt handler, i denne sammenhengen, om å anerkjenne seg selv og alle andre som likeverdige selvstendige individer med sin egen autonomi.  I praksis innebærer dette mye. For eksempel:

-         Akseptere at andre har samme rettigheter som en selv

-         Anerkjenne at individet er et mål i seg selv

-         Å ta med alle berørte individer i sitt beslutningsregnskap

-         Å anerkjenne individets lidelse

-         Å kunne føre en konstruktiv dialog med individet

-         Å kunne uttrykke mangfold og uenighet uten å la det eskalere til konflikt.

-         Å mobilisere vilje til å se individet og forsøk på å forstå individet på dets egne premisser

-         Å anerkjenne at ethvert individ har sin egen autonome måte å oppleve verden på og at alle anskuelsesmåter er likeverdige, på den måten at de har rett til å komme til utrykk og bli gjenstand for likeverdig oppmerksomhet og analyse.

-         Å avstå fra manipulasjon og sterk retorikk

-         Å anerkjenne individets frihet og selvstendighet

-         Å behandle individet på en verdig måte

-         Å avstå fra forakt og arroganse

-         Å avstå fra demonisering og utvikling av fiendebilder

-         Å avstå fra sosial utrenskning

-         Å motstå aggressivt begjær

-         Å motstå fristelsen til å objektivisere

-         Å snakke med, ikke til eller om individet

-         Å kunne handle med individet under likeverdige vilkår(altså kjøpe/selge)

-         Å kunne samhandle med individet under likeverdige vilkår (samarbeide, spille på samme lag osv.)

Igjen: respekt er ikke det samme som frykt eller underkastelse.

Respekt for andres meninger

Respekt for andres meninger er ikke det samme som respekt for meningen i seg selv på den måten at man aksepterer den. Respekten handler om individet som uttrykker en oppfatning eller et standpunkt.
Man kan fristes til å forveksle autoritet med respekt. Særlig kan det være en slagkraftig retorisk metode for viktige individer når det gjelder å få egne standpunkter igjennom.  Da kan man jo falle for fristelsen til å forlange «respekt» for det en mener. Men saklig uenighet er ikke mangel på respekt. Uttrykk for saklig uenighet med tilhørende dialog er derimot et tegn på respekt. Respekt i forhold til andres meninger dreier seg om:

1)   Viljen til å søke å forstå den andre på dens egne premisser

2)   Viljen til saklig analytisk argumentasjon på likeverdige vilkår

3)   Viljen til å utrykke uenighet og begrunne dette saklig

4)   Viljen til å avstå fra å gjøre billige retoriske poenger av en overfladisk forståelse eller misforståelse av den andres standpunkter

5)   Viljen til å se forskjellen på uenighet og konflikt

Mangel på respekt for andres meninger kan slå ut i usaklig argumentasjon, usynliggjøring, latterliggjøring, personangrep, demonisering, trusler, vold, mistenkeliggjøring. Listen kan gjøres mye lengre, men jeg tenker dette holder til å belyse poenget.

Respekt og menneskeverd

Det er som sagt flere måter å oppfatte hva respekt egentlig innebærer, rent semantisk. Det vanlige er å tenke at respekt er noe man fortjener, og at respekt er noe man kan tape. Det empatisk etiske grunnsyn har et annerledes syn på fortjeneste, og på etisk menneskeverd. Dette påvirker hvordan respekt-begrepet forstås og brukes. Dersom respekt avhenger av fortjeneste. Hvordan kan man da for eksempel respektere et spedbarn? Jeg tenker at alle spedbarn også fortjener respekt. Dyr fortjener respekt.

Årsaken til denne meningsforskjellen, tenker jeg, har sin bakgrunn i om man ser dette fra et verdighetsperspektiv eller om man er orientert om  sosial rangering. Sosial rangering er en biologisk drevet mekanisme. Den drives av biologiske impulser som ubevisst skapes i oss. Dette er krefter som virker i oss, men som kan avdempes av bevisst kognitiv mobilisering.

Jeg har nevnt at respekt ikke er det samme som frykt. Man kan frykte uten å respektere. Det kan bety at i det øyeblikk overtaket snur, så kan det ende i hevn og drap. Dette har skjedd gjentatte ganger opp gjennom historien. På samme måte er heller ikke underkastelse en handling ut av respekt. Det er en handling ut av frykt.

Slik som jeg har beskrevet begrepet er det helt klart knyttet opp mot etisk verdi. Etisk verdi fordrer en respektfull håndtering av relasjonen. Det vil si innsats med retning mot individenes etiske likeverd.

Det betyr at det er uetisk å «tape respekten» for noen. Dette erstattes med tap av anseelse. Mennesker kan gjøre handlinger eller vise egenskaper som gjør at de taper anseelse. Det er en sosial tilstand, som riktignok frister til etisk degradering, men hvor empatisk etisk grunnholdning fordrer til kognitiv mobilisering for å motvirke det. Det samme gjelder autoritet. Individet kan ha autoritet i kraft av sin rolle eller i kraft av sin kompetanse. Dette er forhold som påvirker individets gjennomslagskraft i relevante sosiale prosesser. Og slik må det være for å få samspillet til å fungere. Men individet har ikke «krav på ekstra respekt» i kraft av sin styrke. I kraft av sin styrke kan individet etablerere et terrorregime. Men, som sagt, den tilsynelatende respekten det gir, er ikke respekt, men frykt, eller mer rasjonelt: man er i avmakt og «stryker hunden etter hårene» i rent nødverge.

 

Alfa-respekt

Min hypotese er at det mentale og sosiale konseptet som danner utgangspunktet for respekt-begrepet har utgangspunkt i førmenneskelig alfa-dominans. I Bibelens ÅP 14.7 står det «Frykt Gud og gi ham ære». Sannsynligvis er dette skrevet i en tid og i en kultur hvor nyansene ikke var der at man sorterte mellom respekt og frykt. Bruken av frykt-begrepet opp mot den mektigste guddommen gir en god indikasjon på opprinnelsen konseptet. Sett i psykologisk perspektiv ser vi også det narsissistiske trekket her «gi ham ære». Samhold dette med de narsissistiske trekkene i de 10 Bud, se her. For meg er dette indikasjoner på at dette speiler forhold som handler om dominans og sosial rangering som har sitt opphav lenge før mennesket ble mennesket. Se også her om «det store mennesket» som jo en er en klar indikasjon på bakgrunnen for denne type impulser.
Alfa-respekt vises best gjennom fryktsignaler som å bøye seg, og signalisere andre former for underkastelse, og ikke minst «vise ham ære» gjennom tilbedelse og beundring. Sist, men kanskje viktigst er å «holde hans bud». Da handler det om lydighet. Den det verste signalet på manglende respekt er å være ulydig. Dette knyttes da opp mot sanksjoner. Tankegangen kaller jeg for sanksjonisme. I gamle dager, da jeg diskuterte dette med kristne venner, så het det seg at man kan angre på en riktig og en feil måte. Dersom du angrer på grunn av konsekvensen, altså at du blir straffet, så er dette en feil måte og angre på, og du blir ikke tilgitt. Så er spørsmålet hva som er den riktige måten å angre på. Her kan jeg tenke meg at et alfa-orientert svar er at det er selve ulydigheten som er den store synden. Du må angre på at du brøt Guds bud. Det kan også forstås nettopp i lys av at den store synden er at du ikke respekterer Gud. Da handler det om krav om absolutt lydighet. Det er det som blir respektens kjerne. Og du holder budene fordi du er redd for Gud, eller for Guds straffedommer. Det er kanskje unødvendig å si, men Gud står altså her som representant for den urgamle alfaen, eller den arketype oppfatningen av dette.
Innenfor empatisk etikk avvises lydighet for å unngå sanksjon som en god etisk dyd. Å holde regler for å unngå straff eller for å oppnå belønning er umodent. Det å holde lover kan gjøres på flere kognitive nivåer. Første nivå er å forstå hvordan du skal etterleve loven. En hund som lystrer eierens kommando på en for eieren tilfredsstillende måte presterer på dette førstenivået. På dette nivået oppdras individet til å assosiere uønsket atferd med straff og ønsket atferd med belønning. Det er en stimuli-responsmodell. Denne modellen er jo også basis for behaviorisme. Dette er en tilnærming som på ingen måte kan fylle behovene i et samfunn av mennesker.
Det neste nivået er evnen til å forstå regelen formulert i språk. «Du skal» og «du skal ikke». Dette forutsetter god språkevne og kognitiv kapasitet. Evnen til å forstå regelen er ikke i behov av å læres gjennom belønning og straff. Det er bare de mest tunglærte av oss som reelt sett må straffes for å lære dette. Det er jo egentlig en regresjon tilbake til stimuli-respons.
Men vi ser jo at den gamle hersketeknikken gjennom stimuli-respons delvis opprettholdes, da regelen kan inneholde trusler om sanksjoner dersom den ikke overholdes.
Neste nivå handler ikke bare om evne til å forstå regelen, men også å forstå hvorfor den er der. Da handler det både å forstå hvilken effekt regelen har i en større sammenheng, og hvilken hensikt den oppfyller. Det er først på dette nivået at det kreves rasjonalitet.
Men det er også her at rasjonell uenighet om regelen kan oppstå. Man kan være uenig om effekten av etterlevelse eller man kan være uenig i hensikten med det hele. Det er på dette nivået at alfa-konseptet for respekt bryter sammen.
Mentaliteten i alfa-konseptet er dominans, som i en mer intellektualisert form blir til et konsept om autoritet. Innenfor dette konseptet vil utrykt uenighet undergrave autoriteten og dermed også oppfattes som manglende respekt. Men som vi har sett i det subjektivistiske konseptet, så er nettopp det å holde tilbake sin uenighet et tegn på manglende respekt. Dette handler om at dialog er noe som finner sted mellom likeverdige. Og det er nettopp likeverdet som signaliserer respekten. Og vi oppdager at det å uttrykke saklig uenighet blir diametralt forskjellig oppfattet i de to konseptene.

Dersom vi så trekker det demokratiske konseptet inn her, så blir jo den alfa-orienterte versjonen av respekt fullstendig ubrukelig. For demokrati er jo nettopp tuftet på saklig handtering av uenighet gjennom dialog. Alfa-konseptet for respekt er derfor inkompatibelt med en demokratisk grunnholdning. Det er også inkompatibelt med verdighets basert etikk, og dermed også langt på vei inkompatibelt med menneskehetens store sivilisasjonsprosjekt.
Det er dette som gjør det nødvendig å reorientere respekt-konseptet slik at det passer inn i en orientering som på en god måte sammenfaller, både med den demokratiske grunnholdning og med empatisk etikk generelt.