Kommentar

Denne teksten er en del av bokprosjekter jeg holdt på med på begynnelsen av 90-tallet. Min tilnærming til begrepet er i høy grad preget av den retorikk jeg ble møtt med i adventistmiljø, da jeg stilte kritiske spørsmål i forhold til frelse og fortapelse. Jeg, vil imidlertid si litt mer om dette her i innlendingen, nå som jeg har et par ekstra tiår med refleksjon bak meg og fått adventismen mer på avstand. Rettferdighetsbegrepet preges av to forskjellige innhold:

1)   Gjengjeldelse
Dette er et grunnsyn som har sitt utgangspunkt i et maskulint verdisyn. Dets opphav kommer fra tilbøyeligheter som dominans, rivalisering og aggresjon. Dette har nok sementert seg i kulturene som alfa-menneskets språk og retorikk. Jeg sier også litt om den utviklingen her. Gjengjeldelse kan sannsynligvis også føres tilbake til mekanismer som har å gjøre med såkalt gjensidig altruisme som veldig enkelt forklart er en atferds-strategi i en flokk som er så stor at graden av slektskap går ned. Er du OK mot meg vil jeg være OK med deg. Men faller du meg i ryggen vil jeg falle deg i ryggen. Det vil si at mennesket har en biologisk programmering for gjengjeldelse. Denne samsvarer med moderne spillteori.

2)   Likebehandling
Dette er et grunnsyn som har utgangspunkt i et feminint menneskesyn. Det har sitt opphav mekanismer som morskjærlighet, empati, slektskapsseleksjon, og kanskje også søskenrivalisering. Som barn vil individet være veldig følsomt i forhold til enhver form for forfordeling i barneflokken. Barn som blir nedprioritert vil ofte reagere kraftig på det, med sjalusi, søking etter oppmerksomhet, men også etter hvert snikende strategier. En høy bevissthet på likebehandling vil avdempe slike mekanismer. Likebehandling har utgangspunkt i familiens naturlige verdighetskultur. Dette er det optimale sosiale samspill. Men strategien er sårbar i forhold til utnyttelse, og overgår da gjerne til en rettighetskultur, som kan fungere utmerket i store flokker og organisasjoner. Rettighetskulturen er umulig uten et rettferdighetsbegrep basert på likebehandling.

Det er verdt å merke seg at respekt-begrepet følger dette mønstret. Man kan ha respekt med utgangspunkt i tre perspektivet:

1)   Jeg har respekt for deg fordi jeg er redd deg.
Dette er en måte å forstå respekt på som ikke er uvanlig. Det dekkes ikke av mitt begrep om respekt. Men for eksempel i Bibelen så finner man uttrykk som «frykt Gud og gi ham ære». Dette er en uttrykksmåte som nøyaktig samsvarer med dette perspektivet.

2)   Jeg kan ha respekt for deg fordi du har rett til å bli respektert.
Samsvarer med rettighetskulturen.

3)   Jeg kan ha respekt for deg fordi du har egenverdi.
Samsvarer med verdighetskulturen.

I mine gamle tekster innfører jeg, i tillegg til gjengjeldelses-perspektivet og likeverds-perspektivet, et tredje perspektiv, nemlig kjærlighetsprinsippet. Dette er en idealisering av rettferdighetsbegrepet opp som gir mest resonansen i forhold til de tilbøyeligheter vi har som følge av slektskapsseleksjon, altså den ideelle verdighetskultur. I det modne samfunn er det dette idealet som legges til grunn for rettferdighetsbegrepet. Du behandles med rettferdighet fordi du har egenverd.

Refleksjonen rundt gjengjeldelsesprinsippet er blitt med meg videre i min tenkning rundt dette med straff og ansvar. Det finnes sannsynligvis titalls henvisninger til dette i resten av biblioteket. I ettertid har jeg videre utviklet tanker både i forhold til dette og i forhold til straff i refleksjonen Fra naturtilstand til rettsvesen.

Ansvarsbegrepet er videre utviklet her.

 

Innledning

Rettferdighet er et sentralt begrep i etikken. Men oppfatningen av begrepets innhold viser seg å variere meget sterkt fra dogme til dogme, fra person til person, fra religion til religion. Mange jeg møter har ingen bevisst oppfatning av begrepets innhold, men bruker det på en sterkt inkonsekvent måte i forskjellige sammenhenger. Spør man direkte hva de legger i begrepet blir de agnostikere: "Bare Gud vet". Vi skal i dette kapitlet se litt på begrepets innhold, samt tre begreper som ofte knyttes til, nemlig gjengjeldelse, straff og ansvar.

 

Hva er rettferdighet?

Kommentar: Dette er en eldre refleksjon om rettferdighet. Du finner en nyere versjon her.

I oss mennesker finnes lengselen etter det fullkomne. Noen av oss er kanskje mer idealister enn andre. Med det mener jeg at de søker og strever etter det ideelle og er misfornøyd med alt annet. Blir man for stor idealist mister man det realistiske grep på tilværelsen. Den motsatte grøften er å miste idealet av syne. Vi har snakket mye om menneskets avmakt i denne verden. Vi bærer lengselen etter fullkommenheten i oss, men vi er sjanseløse til å oppfylle den. Noen av oss nekter å innse at det er slik, og de danner tanke-systemer som gjør dem illusjonistisk fullkomne. Slik oppstår f.eks. ideen om de absolutt gode og onde handlinger. Den kristne ideen om rettferdiggjørelse hører naturlig inn i et slikt tanke-system. Derfor er den religiøse kristne oppfattelse av begrepet rettferdighet nokså forskjellig fra det som vi til daglig legger i det. Den kristnes mål er å bli rettferdiggjort slik at han kan stå "fullkommen" foran Guds trone, blant de rettferdige. Denne oppfattelsen av rettferdigheten er av en meget abstrakt karakter. Oppfattelsene er da også nokså mange. Det har noe med "å bli slik som Gud vil ha oss" [1] , men hvordan Gud vil ha oss er der delte meninger om. Innenfor protestantismen kan vi i alle tilfelle regne med at en del av denne prosessen, det å bli rettferdig har noe med:

1.    Erkjenne sin synd

2.    Få tilgivelse, og renselse fra denne gjennom Jesu blod.

3.    Leve i den rette tro.

Abstraksjonen er her meget sterk, og det er interessant å se hvordan de kristne kan manipulere med dette begrepet i det ene symbol-bildet etter det andre uten noensinne å berøre jorden. De forblir i sine abstraksjoner. Det er virkelighet for dem. Slik som jeg oppfatter det har slike begreper som "rettferdighet", "helliggjørelse", "synd" og "soning" en egen virkelighet i den kristnes verden. Det oppfattes som ånds-begreper med reell substans. Derfor er det meget vanskelig å få den kristne til å se igjennom illusjonen for å oppdage at dette bare er begreper, skapt av fornuften. Så lenge han ikke innser dette, forblir begrepets innhold vagt og ubestemt. Ofte lar deg seg forme hvor det vil, og det anvendes på forskjellige steder på en slik måte at det oppstår selvmotsigelser dersom det skulle bety det samme. Oppfattelsen av Guds rettferdighet er f.eks. nokså forskjellig fra den rettferdighet et menneske har. Det er heller ingen tvil om at rettferdighets-begrepet også anvendes i sammenheng med de ugudeliges straff på en måte som er vesensforskjellig fra dette med rettferdiggjørelsen. Mitt hovedproblem i forbindelse med argumentasjonen med de kristne har vært dette at man har anvendt begreper og symboler uten og noensinne knytte dem til noe håndfast. Hva skal man møte slikt med? Fortapelsen er nødvendig fordi rettferdighetens krav må oppfylles sier den kristne. Rettferdighetens krav, hva er det? En gang stilte jeg meg selv spørsmålet: Hva er rettferdighet? Da oppdaget jeg at det bare var et begrep. Fortryllelsen forsvant, og jeg kunne ta fatt på en nøktern analyse som virket veldig oppklarende for meg. Etter dette har jeg spurt kristne mange ganger det samme spørsmålet. Men den kristne nekter å svare. I alle fall på annen måte enn bare å føre inn nye religiøse symboler. Presser jeg ham, blir han agnostiker. Bare Gud vet. Men hvorfor er et begrep blitt så viktig for oss når vi ikke vet hva det betyr?

I de sammenhenger jeg har sett rettferdighets-begrepet anvendt kan jeg trekke ut tre hoved-assosiasjoner. For det første er det nøye knyttet til dette med straff og belønning. For det andre, er det knyttet til dette med likeverd og like-behandling. For det tredje assosierer jeg det med det gode; kjærlighetsprinsippet. Jeg prøvde meg da på noen enkle definisjoner:

 

1.    Rettferdighet er at enhver skal gjengjeldes etter sine handlinger; gode handlinger gjengjeldes med godt og onde handlinger gjengjeldes med ondt. Dette er gjengjeldelsesprinsippet.

2.    Rettferdighet er at alle skal behandles likt og at alle har lik verdi, at der er likhet for loven. Dette er likhetsprinsippet.

3.    Rettferdighet er å strebe etter at alle skal ha det godt. Dette er kjærlighets-prinsippet.

 

Disse tre forslagene fant jeg ut virket nokså dekkende for de fleste anvendelser av rettferdighets-begrepet utenfor den religiøse sammenheng.

Gjengjeldelsesprinsippet har jeg personlig forkastet som en definisjon på rettferdighet. Jeg tenker da på negativ gjengjeldelse. Å gjengjelde godt med godt, og å gi noen lønn for sitt strev er selvfølgelig et godt prinsipp. Men hva skal vi gjøre med de onde handlinger? Det kommer vi tilbake til når vi tar for oss begrepet "straff".

Likhetsprinsippet er et godt prinsipp som selvfølgelig hører inn under rettferdighets-begrepet. Hva mener vi så med likhet? Det er at alle moralske målobjekter - objekter som har evne til å føle lykke og lidelse - i prinsippet har lik verdi, og derfor burde ha de samme rettigheter. Men likhetsprinsippet kan bli noe stivt dersom det står alene. Det er forskjell på oss. Vi finner individuelle forskjeller som gir forskjell i muligheter. Det er liten vits i å gi en papegøye rett til niårig skole. Men husk, de individuelle egenskapene er de som i siste instans teller for hvilke rettigheter du har. Og alle rettighetene, som det gir et individ mening i å ha, bør det få. Det vil si dersom f.eks. en mann mot alle formodninger skulle bli gravid skal han selvfølgelig automatisk få de samme rettigheter som enhver annen gravid. Det betyr at begreper som kjønn, rase og art burde abstraheres bort fra ethvert lovverk, og aldri knyttes til rettigheter. Det er ekte likestilling. (Kanskje nokså upopulært i dagens samfunn).

Men likhet og likeverd er ikke nok, så lenge vi ikke har spesifisert hvilken verdi alle objekter skal ha. Dette fanges opp av kjærlighets-prinsippet som blir min hoved-definisjon. I kjærlighetsprinsippet fanges likhetsprinsippet naturlig opp. I tillegg er formålet klart gitt; noen stivhet i likhetsprinsippet kan ikke eksistere. Og endelig er verdien gitt. Alle individer har maksimal verdi. Dersom målet er det ideelle samfunn, hvor liv og livskvalitet er det primære er kjærlighets-prinsippet den eneste naturlige rettferdighets-norm.

 

Gjengjeldelses-prinsippet

Gjengjeldelsesprinsippet ligger latent i oss alle. Sett i rettferdighetssammenheng bygger det på den ideen at "man får som man fortjener". Dette med fortjeneste er nært knyttet inn i gjengjeldelsesprinsippet, og positivt sett er det et godt prinsipp. I positiv betydning sier gjengjeldelses-prinsippet at du har krav på å få lønn for ditt arbeid. Fortjener arbeideren sin lønn? Enhvers rettferdighetssans ville steile hvis noen benektet dette. Men det gjelder kun i våre dager. I eldre tider fikk slavene ingen lønn, selv om det var de som gjorde alt grovarbeidet. I dag er de fleste enige om at slaveri er umoralsk og urettferdig. Men siden gjengjeldelses-prinsippet gjelder positivt, er det vel naturlig at det også skal gjelde negativt?  Ellers vil vel symmetrien bli skadelidende ville vel «den dype filosof» si. La oss først se litt på argumentene for å godta den positive siden:

 

1.    Dersom arbeideren ikke får sin lønn, blir han skadelidende. Hvorfor skal ikke arbeideren bli skadelidende? Fordi, at da lider han, det er det motsatte av lykke, og enhver handling (eller ikke-handling) som fører til lidelse er umoralsk. Etisk sett er det derfor naturlig at arbeideren må få sin lønn.

2.    Men hva med arbeidsgiveren? blir ikke han ulykkelig av å måtte betale ut lønn? Ikke nødvendigvis, den største lykke er å glede andre. Dessuten: arbeideren kommer ikke tilbake hvis han ikke får sin lønn, og arbeidsgiveren er avhengig av ham. Derfor er det i arbeidsgiverens interesse at arbeideren har tillit til ham, slik at han er sikret arbeidskraft.

 

Så vi ser det er etisk klokt å betale ut lønn. Det øker den totale lykke i samfunnet. Men da må vi vel beholde den negative siden slik at vi beholder en viss symmetri i vårt tankesystem? Jeg har faktisk, i kristen litteratur, sett antydet at likesom de frelste skal oppleve lykke til fullkommenhet, skal de fortapte oppleve lidelse til fullkommenhet. Her er det ingen skjevheter ute og går. Men la oss nå riste litt på hodet å komme ned på jorden igjen. Det skal vedgås at det å finne symmetri i et tankesystem, eller i naturen, kan være en estetisk tilfredsstillelse. Men den som må lide for at et system skal inneholde en viss symmetri har vel neppe noen forståelse for dette. Især ikke hvis hans lidelse kun begrunnes av at et tankesystem må ha en bestemt geometrisk form. Det er ikke systemet i seg selv man skal beundre, men fruktene av det. Og fruktene av det er lidelse, altså stikk i strid med de grunnleggende etiske forutsetninger, og dermed etisk forkastelig. Altså er symmetriargumentet ikke mer verdt enn at det er egnet til å holde fornuften paralysert en liten stund.

 

Den negative gjengjeldelse kan motbevises matematisk

Det hender man får bruk for enkel matematikk også i etikkens tjeneste. La oss si at samfunnet vurderte å innføre en såkalt øye-for-øye / tann-for-tann praksis. Det vil direkte si at hvis en person er skyld i at en annen mister et øye, så skal han selv miste ett. Øyet er et verdifullt organ. Ethvert øye representerer en verdi. En person som mister ett øye er halvt invalid, en som mister begge er fullstendig invalid. Det totale reservoar av å menneskeøyne i samfunnet er X. En person blir skyld i at et øye går tapt. Vi står igjen med X-1 øyne, altså har den totale verdi i samfunnet gått ned. Ifølge øye-for-øye filosofien må vedkommende gjøre opp for seg. Det blir m.a.o vedtatt at han må miste et av sine øyne. Er dette en klok avgjørelse? Når vedkommende mister sitt øye sitter vi igjen med X-2 øyne, altså er den totale verdi i samfunnet gått ytterligere ned som følge av myndighetenes avgjørelse. En avgjørelse som reduserer verdiene i samfunnet, må nødvendigvis være en dum avgjørelse. Og vi skal merke oss en ting: vedkommende har ikke gjort opp for seg. Ofret fikk ikke sitt øye tilbake, han ser like dårlig uansett. Kanskje hadde det vært en ide å transplantere øyet? På denne måten kunne kanskje gjerningsmannen ha gjort opp for seg. Men dette gjelder ikke bare øyer, det kan f. eks gjelde liv. Vi kan vel neppe tenke oss at noen kan gi sitt liv til et dødt menneske. Poenget her er at destruksjonsprosessen ofte er mye lettere enn reparasjonsprosessen. Ofte er reparasjonsprosessen umulig; destruksjonsprosessen er irreversibel. I slike tilfeller er den skyldige ute av stand til å gjøre opp for seg, som man gjør opp en annen konto. Det man oppnår ved gjengjeldelsen er et slags fiktivt oppgjør som, når man regner på transaksjonen, ikke er noe oppgjør i det hele tatt, men en ytterligere verdiforringelse.

Men det går da vel ikke an å mene at det ikke skal være noen straff for ugjerninger som blir begått? hva ville vel ikke resultatet ha blitt om vi skulle godta all slags vold? Det ville blitt et høyst utrygt samfunn å leve i.

Dette er et godt argument, men hvilke negative konsekvenser medfører ikke gjengjeldelsestenkningen? Det er en kjent sak at hevn og gjengjeldelse både kan og vil medføre kjeder av voldelige hendelser. Blodhevn er det vanligste navnet på den slags. Fra vår egen tid er de gjensidige terrorhandlinger mellom Israelere og Palestinere et godt eksempel. Det er en kjede av vold, som bare fortsetter og fortsetter og fortsetter. Hvorfor er det slik? To forutsetninger må være oppfylt for at slik atferd skal oppstå:

 

1.    Ideen om at enhver voldshandling må hevnes (gjengjeldelses-prinsippet)

2.    Hevnen kan overførers fra gjerningsmannen til andre som han er relatert til; familie, slekt, folk og rase.

 

Dette er en direkte parallell til det eksemplet vi så fra 2. Sam 21 om mennene fra Gibeon som tok hevn. Slike ideer bør vi nå få lagt bak oss, som ubrukelige.

 

Hva er det egentlig som tilfredsstilles når vi gjengjelder?

Jeg er overbevist om at vi mennesker har krefter i vår natur som driver til gjengjeldelse. Det vi oppnår ved den rene gjengjeldelse er altså tilfredsstillelse av tilbøyeligheter som ligger latent nedlagt i oss. En gjengjeldelseshandling er altså en handling hvor de som gjengjelder oppnår personlig tilfredsstillelse. Disse kreftene i oss er ikke bare av det onde. I sin rette sammenheng er den naturlig og nyttig, men den er ikke intelligent. Like lite som vår tilbøyelighet til å suge i de tidligere barneår er intelligent er vår hevntrang det. Alle vet at det å suge på narre-smokk eller tutt ikke gir næring. Men tilbøyeligheten tilfredsstilles. Slik er det også med vår trang til hevn. Denne trangen må utløses med den aller største varsomhet. Vi har fått et redskap som heter fornuft. Den kan gi oss beskjed om når en slik tilbøyelighet virkelig gjør nytte i henhold til et bevisst overordnet mål. All annen utløsning av denne tilbøyeligheten er suboptimalisering og tjener ikke til annet enn en kortsiktig fysisk tilfredsstillelse av egoet. Derfor er den rene gjengjelderen ikke bedre enn voldtektsforbryteren; begge søker de fysisk og psykisk tilfredstillelse egoistiske drifter, på bekostning av andre.

 

Ofte finner man i forskjellige sammenhenger argumenter for gjengjeldelse som går i sirkel. På den ene side hevdes det at dersom mennesket ikke hadde fri vilje var de ikke "ansvarlige for sine handlinger"[2]. På den annen side hevdes det at belønning og straff er betinget av eksistensen av den frie vilje[3]. Altså: vi blir staffet fordi vi har en fri vilje, og vi har en fri vilje fordi vi skal kunne straffes. Dette er en sirkel-begrunnelse som egentlig ikke begrunner noe som helst. Forresten hadde David Hume en god innvending mot denne type tenkning. Dersom mennesket virkelig hadde en fri vilje, i betydningen akausal, hadde straffen ingen hensikt. Man ville på ingen måte kunne regulere atferd ved hjelp av straff, fordi atferden er uavhengig av ytre årsaker. Det eneste formål man da står igjen med er den rene gjengjeldelse.

Men vi skal ta alvorlig argumentet om straff, som middel til å gjøre samfunnet tryggere. Men det bygger på den forutsetning at det er mulig å endre atferd ved hjelp av ytre faktorer. La oss se nærmere på straffe-begrepet.

 

 

Fokus på begrepet «straff»

Det å løse opp et begrep i sine enkelte komponenter, kan svært ofte virke klargjørende, og det kan være med på å avsløre «lik i lasten». Dette gjelder i særdeleshet vår oppfatning av hva «straff» er for noe. For å se litt nærmere på dette må vi se tilbake på naturtilstanden. Når et menneske, eller et dyr, kommer opp i en farefull situasjon i naturtilstanden kan reaksjonene deles inn i fire grupper: dominans, forsvar underkastelse og flukt. Dominans er når individet på en eller annen måte klarer å beherske/ kontrollere situasjonen. Det vil si at det, i kraft av sine ressurser (fysiske, psykiske og sosiale) er i stand til å kontrollere de andre individers atferd, slik at de ikke blir noen trussel. Nytter ikke dette, må individet forsvare seg, enten ved å søke å drepe motparten, eller ved å jage ham på flukt. dersom dette ikke går, må han enten underkaste seg den andres vilje, eller søke å flykte bort fra motparten. Både for mennesker og dyr, er tilbøyeligheten til en slik atferd nedlagt i oss. Når man drives av tilbøyeligheter er man ofte ikke reflektert på deres funksjon. Man dominerer fordi man er stolt, man angriper fordi man er sint, man flykter fordi man er redd. Men fornuften gjør det mulig å reflektere over egen og andres atferd og følelser. Ut fra en tenkt naturtilstand kan man også se hvilken funksjon slik atferd har. I dag lever vi ikke lengre i noen naturtilstand, det miljø vi vokser opp i er ganske annerledes. Men fortsatt bærer vi i oss tilbøyeligheten til de gamle atferdsmønstre. I et velregulert samfunn manifesterer disse tilbøyelighetene seg på en måte som er mer tilpasset vårt nye miljø. Men like fullt kan vi ofte være delvis ubevisst hvorfor vi handler slik som vi gjør. I straffe-begrepet finner vi igjen alle elementene fra fordums tid. La oss ta et eksempel fra "gatens justis": Ole, stjeler Pers sykkel og ødelegger den. Per blir rasende og hevner seg på Ole ved gi ham en skikkelig omgang. Hva kan en slik hendelse naturlig medføre? Den kan medføre at Ole, aldri mer tør å røre Pers sykkel. Dette behøvde ikke å være Pers hensikt, han bare banket fordi han var rasende.

Men det kan også hende at Ole reagerer ved å ville for å hevne seg. Han får med seg gjengen som søker å ta livet av Per. Per måtte kanskje flykte. I så fall har Ole fått vekk en brysom motpart, for en tid. Men i det Per flykter, forsøker Ole og gjengen og få tak i ham. Kan de drepe ham er de kvitt ham for godt. Får de fatt i Per er han fullstendig i deres makt, han er underkastet. Men Ole behøver ikke å være bevisst alt dette. Han bare hater Per, og ønsker å drepe ham. Når Per flykter, forsøker han i realiteten å frata Ole muligheten til å drepe ham. Men dette tenker ikke Per på, han er bare redd.

Slik kan vi fortsette å utlede en slik historie, for å vise at våre følelser har reelle sosiale funksjoner.

Når jeg som far oppdrar mine barn, kan jeg ofte føle sinne. Det kan være med på å forsterke reaksjonene mot mine barn, og bevirke til at de endrer atferd i den retning de oppfatter at jeg ønsker. Jeg vil se den faren, eller moren, som oppdrar sine barn etter den rene fornuft. Heldigvis spiller følelsene som oftest på lag med det som er det endelige mål med oppdragelsen, det er jo derfor vi har dem. det er jo derfor våre forfedre, som aldri hadde hørt om psykologi, tross alt også klarte å få folk ut av sine barn.

Men det er klart, dersom jeg mistet selvkontrollen, og suboptimaliserte tilfredstillelsen av mitt sinne ovenfor en av mine kjære barn, kunne det være at jeg, i øyeblikkets opphisselse, gikk hen og drepte en jeg var glad i. Man kan ikke stole blindt på sine følelsesmessige svingninger, alle vet at det fører galt av sted. Aggresjon er et redskap vi er i besittelse av og som vi får trang til å anvende i mange situasjoner. I noen situasjoner får vi bruk for å anvende det fullt ut (f.eks. hvis vi ble utsatt for drapsforsøk). I andre situasjoner ødelegges formålet. Her har vi mennesker fått utdelt fornuften, og den er et redskap vi bør gjøre oss flittig bruk av. Ved hjelp av den, blir vi i stand til å sikte mot høyere mål enn den øyeblikkelige tilfredstillelse av våre drifter.

Når vi straffer bør vi vite hva vi vil, og vi bør anvende fornuften for å se om våre reaksjoner er tilpasset det formål vi søker å oppnå.

For hevneren er straffen et mål i seg selv. Det er snakk om å søke å tilfredsstille sitt eget raseri. Det er målet.

I strafferettslige lærebøker defineres straff som "et onde staten påfører lovovertrederen i den hensikt at han skal føle det som et onde".[4]

 

Dersom vi begynte å argumentere mot straff ville det imidlertid komme på bordet argumenter for straff, som har mye større vekt enn dette. Gode argumenter for straff, er argumenter som viser til bakenforliggende verdier som oppfylles som en følge av straffen. Med det har vi tatt det utgangspunkt at straffen er et middel, altså ikke et mål i seg selv. Målet er etikkens mål, nemlig lykke og livskvalitet.

 

Straffens funksjon i et sivilisert samfunn

De fleste av oss er enige i at det å leve i naturtilstanden ikke er å foretrekke. Grunnen til dette er at vi tror at det å leve i en slik tilstand vil føles som et onde for de aller fleste av oss, altså vil den totale livskvalitet befinne seg på et minimum. Det betyr at vi velger å søke etter å leve i et ordnet samfunn, fordi vi tror det kan påvirke den totale livskvalitet i positiv retning. Det er en grunnforutsetning i etikken at det er mulig å heve den totale livskvalitet for alle over nivået for naturtilstanden. Ellers ville all etikk være meningsløs. Det å leve i et ordnet samfunn betyr:

·       større trygghet

·       mer samarbeid

·       høyere levestandard

·       bedre utviklingsmuligheter

·       osv.

Men en ordning av et samfunn har sin pris. Vi er alle unike individer. Våre handlinger må, til en viss grad, ensrettes, samordnes og tilpasses samfunnet. En for høy grad av ensretting, samordning og tilpassing vil medføre mindre differens og dermed et stivere samfunn, mindre egnet til å tilpasse seg skiftende miljøer. Mens naturtilstanden medfører den totale dynamikk, kan det overstyrte samfunn medføre statisk stivhet og manglende utviklingsevne.

For å optimalisere livskvaliteten i et samfunn må vi altså balansere, mellom naturtilstanden og det stive statiske samfunn. Det betyr at avvik i atferd må tolereres i en viss grad. Men det er på det rene at visse avvik aldri kan tolereres. Vi må regulere avvikende adferd gjennom lov. Det er lovene som trekker opp linjene for hvilken atferd som skal tolereres og hva som ikke tolereres. Ideelt sett bør lovene til enhver tid ligge på det optimale nivået. Vi har tidligere diskutert hovedproblemet med lover, nemlig det at det er umulig å skrive dem slik at de bakenforliggende mål oppfylles ved å til enhver tid følge loven. Derfor bør alltid også hensikten med loven ligge ved, som en del av loven. I de tilfeller loven virker mot sin overordnede hensikt bør den ikke anvendes.

I et demokratisk samfunn er debatten om lovene en kontinuerlig prosess. Hvilke avvik som tolereres endres med tiden.

Men hvordan oppnår samfunnet at lovene følges? Det oppnås gjennom statens suverenitet, som kan deles inn i to områder, nemlig makt og autoritet. Ideelt sett burde det være slik at alle fulgte lovene fordi de ser sammenhengen med de overordnede verdier, som er alles lykke, og som dermed alle deler. Et slikt samfunn trengte altså hverken makt eller autoritet for å opprettholde lov og orden. Når dette ikke kan realiseres skyldes det flere forhold:

 

1)   Noen lover kan virke urettferdige, og er mistilpasset samfunnets behov (f.eks. raselover).
Samfunnets grunnverdier kommer til uttrykk i grunnloven. Dersom den er skjev f.eks. at den forfordeler bestemte grupper, er grunnlaget for konflikt lagt allerede her.

2)   Konflikten mellom det individuelle og det allmenne.
Det at jeg kjører til og fra jobb kan aldri, i seg selv gjøre noe fra eller til på miljøet. Det har m.a.o. ingen umiddelbare konsekvenser, hverken for meg selv eller andre. Men det at alle forurenser like mye som meg, kan ødelegge miljøet fullstendig. Om det ikke får konsekvenser for meg, får det konsekvenser for mine barn.
Et annet eksempel:
Muligheten for at akkurat jeg skal kollidere akkurat på denne turen er, statistisk sett, så liten at jeg praktisk talt kan se bort fra den. Hvorfor skal jeg da bruke bilbelte? Men det er også et statistisk faktum at dersom ingen brukte bilbelte vil vi kanskje fordoble antall skadde og drepte i trafikken. Begge disse eksemplene illustrerer at argumentet for å gjøre bestemte handlinger, dersom vi ser dem isolert, får så liten vekt at de ikke kommer med i den individuelle betraktningen. Dette gjør at lovbrudd blir den mest rasjonelle handlingen. Derfor, for å få meg til å bruke bilbelte er det nødvendig å tillegge kunstige konsekvenser som får så pass stor vekt at det i seg selv blir avgjørende for min bilbeltebruk. Mitt beste argument for å bruke bilbelte på denne spesielle turen blir da at jeg kan få bot for ikke å ha det på meg.

3)   Sosialt avvik.
Til sist har vi den tendensen, vi har i alle samfunn, nemlig at der alltid vil finnes avvikere som mangler forståelse for samfunnets grunnleggende verdier, og som derfor ikke har noen slik grunn til å holde loven. Når slike bryter loven på en slik måte at grunnleggende verdier i samfunnet krenkes snakker vi om kriminalitet. Disse kan altså ikke styres ved lovens kraft, alene, men må reguleres av samfunnet. I en slik regulering av atferd, må der naturlig utøves makt fra samfunnet på individet. I denne sammenheng er det vi helst snakker om straff, som et middel for å motvirke kriminalitet. I dette bildet finner vi de samme elementene som gikk igjen i naturtilstanden: dominans (samfunnet forsøker å endre individets atferd), underkastelse (at man adlyder samfunnets lover) forsvar (at samfunnet reagerer mot kriminalitet, både forebyggende og beskytter seg mot kriminelle handlinger) og flukt (at samfunnet fratar et individ muligheten til å begå visse handlinger)

 

Hvorfor straffer vi?

4)   I det forgående har vi egentlig gitt bakgrunnen, både for det rasjonelle og det irrasjonelle svar på det spørsmålet. Vi skal her summere opp vanligste motivene man har for å straffe:

 

1)   Gjengjeldelse

2)   Beskyttelse

3)   Avskrekking

4)   Behandling

5)   Sikre rettssikkerheten (fredsbevarende)

6)   Vise offeret medfølelse

7)   Gi lovbryteren mulighet til å kvitte seg med sin skyldfølelse

 

Alle disse grunnene viser klart at her har vi med et område å gjøre, som har mange aspekter og hvor det er mange skjær i sjøen. Vårt syn på rettferdighet blir avgjørende for vårt syn på straff. Dersom vi følger kjærlighetsprinsippet er det klart at straff, som mål i seg selv, er etisk forkastelig. Straff kan ikke være annet enn et middel, og bak hvert middel ligger det en hensikt. Kjærlighetsprinsippet gjør målet klart: det er streben etter alle individers lykke, som må være drivkraften også her. På dette området er altså jeg fundamentalt uenig med de som måtte hevde at målet er noe annet (f.eks. lovbryterens lidelse). I mine drøftinger av gjengjeldelses-prinsippet er det nettopp denne forutsetningen som ligger til grunn. En drøftelse av selve målsettingen er derimot ufruktbar. Men jeg er så pass naiv at jeg tror at kjærlighetsprinsippet er drivkraften for alle mennesker, som ikke er følelsesmessig amputert som følge av vold eller system-påvirkning. Iallfall ser vi lett av folks argumentasjon at dette er en allmenn oppfatning (kanskje delvis ubevisst). I en lærebok om "Kristen Etikk", hvor noen av grunnene for straff ble listet opp, ble disse kommentert slik:

 

"Alle disse tankene om straff har en moralsk kjerne. Kristen moral gir ingen ferdige løsninger på rettsproblemene, men understreker på den ene siden at vi står ansvarlige for våre handlinger, og på den andre siden at også forbryteren er et menneske, skapt i Guds bilde med samme menneskeverd som alle andre. Det viser seg ofte at fengselsstraff er lite egnet til å oppdra forbryterne til lovlydighet. Bak kriminelle handlinger kan det ligge årsaker som gjør at vanlig straff virker mot sin hensikt. Forbryteren kan ha medfødte svakheter, hjerneskader osv., eller ha særlig vanskelig personlig bakgrunn. I slike tilfeller kan behandling i et trygt miljø føre lovbryteren tilbake til et normalt samfunnsliv.[5]"

 

Den sterke vekt på behandling, som her legges for dagen, er en klar indikasjon på at kjærlighets-prinsippet ligger bak. Hensikten er å få lovbryteren i harmoni med samfunnet, og på denne måten oppnå øket livskvalitet både for forbryteren og for samfunnet som helhet.

I nyere strafferettslig tenkning går det også klart frem at det er dette som er formålet: "Formålet med strafferettslige reaksjoner er å hindre at folk begår straffbare handlinger".[6] Dersom man ser på hva som er straffbare handlinger, i norsk lov, er det også enkelt å se at optimalisering av livskvaliteten også her er drivkraften.

 

Så kan man spørre seg om norsk rettspleie virker etter hensikten. For meg virker det som at dette på langt nær er tilfelle. Selv om Norge kanskje er et liberalt land på dette området, ser vi alt for ofte at fengsel nettopp er det midlet som skal til for, effektivt å sette lovbryteren ut av stand til å bringes tilbake til samfunnet. Jeg tror at årsaken til de mange problemer vi sliter med i kriminalomsorgen er manglende fokusering på hva som er målet for denne. Gjengjeldelses-tenkningen henger, i alt for høy grad igjen, både i folks bevissthet, i rettsapparatet, i politiet, og hos myndighetene.

Når formålet klart kan tilbakeføres til etikkens hovedmål, må vi begynne å se på den reelle virkelighet rundt et lovbrudd for å se hvilke naturlige tiltak som må settes i verk for å nærme oss dette målet. Her er det en ny forutsetning vi må gjøre, nemlig at tidens retning er entydig og ikke reverserbar. Dette kan kanskje høres ut som et banalt utsagn i denne sammenheng, men det er faktisk ganske viktig. For det antyder at de tiltak vi setter i verk har sitt formål, i nåtid eller framtid. Fortiden er passert, det som er skjedd er skjedd, og kan ikke gjøres ugjort. Dette får en avgjørende betydning for min oppfatning av hva ansvar er. Jeg fjerner meg altså bort fra den oppfatning at ansvarets pil strekker seg bakover i tiden. Vårt, og alles ansvar er ikke fortiden, men fremtiden. Hva vi gjør, eller ikke gjør skal styres av målet, som ligger fremfor oss, og ikke noe fiktivt mål som ligger bak oss. Prosessen rundt et lovbrudd plasseres slik i tid:

 

Årsak--> forbrytelse--> virkning--> reaksjon--> ...

 

Når vi har å gjøre med en forbrytelse, finnes der alltid forutgående årsaker som medvirker til at forbrytelsen finner sted. Forbrytelsen får videre virkninger, som regel skadelige. Etter dette har skjedd får vi reaksjonen på det som er skjedd. Det er en beskrivelse av selve hendelsesforløpet. Aktørene i prosessen er offeret/ ofrene, lovbryteren/ lovbryteren og samfunnet. Det jeg vil fremheve her er at tidspunktet når beslutningen skal tas, om hvilke reaksjoner som skal settes i verk, befinner seg etter både årsak forbrytelse og virkning. Og samfunnets reaksjon kan kun få virkninger fremover, ikke bakover; ansvarets og rettferdighetens pil peker forover, ikke bakover. Den som studerer reker, vil merke seg en eiendommelighet med denne. Den svømmer bakover. Reken ser hvordan det har vært. Mange mennesker er mer opptatt av fortiden enn av fremtiden. Det sier seg selv at en slik tenkning medfører et liv uten mål og mening. Så langt vi vet, eksisterer fortiden bare i vår hukommelse, og den kommer aldri tilbake. Tidens pil går naturlig fremover. I gjengjeldelses-tenkningen kan man forestille seg en fiktiv pil bakover, men dette har intet med virkeligheten å gjøre, og det er virkeligheten etikkens mål sikter mot.

 

Idet vi må ta beslutning om reaksjon står vi altså tilbake med virkningen av et allerede passert hendelsesforløp. Hva kan vi gjøre, som optimaliserer livskvaliteten til alle individer i samfunnet, ut fra denne situasjon?

 

Logisk sett to ting:

1)   Reaksjon for å hindre gjentagelse denne og lignende hendelser i fremtiden.

2)   Reaksjon for å rette opp, eller begrense, de skader som fulgte av den aktuelle hendelse.

 

Den første reaksjonen er den som faller inn under det vi hittil har diskutert, nemlig straff. Men utover dette må vi også se hva vi kan gjøre for å minske skadeomfanget av lovbruddet. Dersom det er mulig å gjenopprette, eller å kompensere for de skader som oppstått, er det også naturlig å se på i hvilken grad lovbryteren selv kan medvirke til dette. Dermed kan de to reaksjoner kombineres i en effektiv reaksjon. Men merk, at dette ikke er gjengjeldelse, det er gjort for at:

1)   lovbryteren selv, gjennom sitt bidrag får:

a.    motvilje mot å begå lignende forbrytelser i fremtiden

b.   følelsen av å gjøre opp sin skyld

2)   samfunnet selv skal slippe å bære alle kostnadene for kompensasjonen.

Reaksjonen har derved klare formål, både for ofrenes, forbryterens, og samfunnets lykke og er derfor ikke gjengjeldelse.

 

Den reaksjonen som her er nevnt, er en ideell reaksjon. Ofte tillater ikke virkeligheten så perfekte løsninger. Vi skal nå ta for oss de forskjellige grunnene som er gitt for straff, for å se hvor etisk gode de er. Jeg foreslår følgende rangering:

1)   Behandling

2)   Forsvar

3)   Avskrekking

4)   Freds-bevaring ----- Nedre grense for etisk aksept -----

5)      Hevn

Reaksjoner for oppretting av skader er ikke tatt med her.

 

Behandling

(punkt 1)

Dersom vi klarer å gjøre noe med forbryteren slik at han senere takker oss for å ha fått ham tilbake til samfunnet, viser det at: lovbryteren er blitt lykkelig lovlydig, vi er glade, samfunnet er tryggere; en ideell løsning. Her er den totale lykke størst, m.a.o. er denne løsningen etisk sett den beste.

 

Forsvar

(punkt 2)

Dersom det ikke står i vår makt å endre forbryterens holdning til sin atferd, må vi se etter måter å frata ham muligheten til å gjenta forbrytelsen. Her gjør man en hard verdiprioritering, idet man prioriterer vanlige folks trygghet og livskvalitet fremfor forbryterens. I mange etiske tankesystemer sier man at det er samfunnets rett og plikt til å gjøre akkurat dette. Men uansett hvordan vi vrir og snur på det kan vi ikke komme bort fra det at et menneskes livskvalitet forringes på grunn av våre handlinger. Det må i større eller mindre grad oppleves som et onde for den som blir rammet. Ut fra min oppfatning av rett og galt, inneholder derfor samfunnets handling et element av galt, eller ondt i seg. Hva gjør vi med det? Ja, det er den reelle etikks dilemma. Man kan kun finne fiktive løsninger på slike problemer, men noen reell løsning er vi ikke i stand til å finne. Det samfunnet gjør mot en kriminell er ufullkomment, delvis galt, og urettferdig. Det er vår avmakt. Vi velger det minste av flere onder; det er bedre å be en om unnskyldning enn 1000.

 

Avskrekking

(Punkt 3)

Jeg har tidligere nevnt hvor jeg mener avskrekking hører hjemme, nemlig der det eksisterer en konflikt mellom det individuelle og det allmenne. Ordet "avskrekking" er kanskje litt for sterkt i denne sammenheng, fordi man assosierer det med mye verre ting enn f.eks. en trafikk-bot.

Dersom lovene i et samfunn tjener alle til gode, er det ikke vanskelig å akseptere at der med mange lover må finnes svakere avskrekkelsesmetoder, som er store nok til at de får individuell vekt. Selv om jeg kanskje mest bruker sikkerhetsbeltet fordi jeg ikke vil ha bot, har jeg ingen problemer med å se hensikten bak loven. Kanskje vil jeg ikke betale boten med glede, men jeg er absolutt glad for at loven finnes der.

Men det finnes grenser for hvor langt man kan gå i bruken av avskrekkelsesmetoder. Bruk av avskrekking for, bokstavelig talt, å sette skrekk, i folket er totalt etisk forkastelig. Det er ikke bare den som blir hengt offentlig som lider, men også svært mange av de som ser på, og som hører om det opplever store psykiske lidelser etter en slik hendelse. Vi skal komme tilbake til de psykiske skader grov vold medfører, både for offer, pårørende, tilskuer og utøver.

Frykt, depresjoner, følelsesmessig amputasjon osv. er negative konsekvenser av grov avskrekking, som nødvendigvis må senke den totale livskvalitet i et samfunn. Dersom et samfunn er kommet så langt at man for, å håndheve lovene, må ta i bruk slike kraftige virkemidler, er det et tegn på at noe er fundamentalt galt i samfunnet. På det symptomatiske plan er dette at lovene på en eller annen måte er kommet fullstendig i utakt med den alminnelige rettsoppfatning i folket. Dette kan ha flere årsaker. Lovene i seg selv kan være absurde og urettferdige, f.eks. gitt av en fanatisk diktator. Eller det kan være at folket, i seg selv, er blitt moralsk forherdet. I begge tilfellene lar ikke problemet seg løse ved bruk av avskrekkelsesmetoder. Avskrekkelse hjelper bare kortsiktig, men på lang sikt forherdes folk, vold blir allment akseptert og til syvende og sist slår det hele tilbake på samfunnets ledere, og samfunnet går i oppløsning.

Men man kan selvfølgelig også tenke seg et samfunn der lovverket er godt nok, men at folket av en eller annen grunn er blitt fullstendig demoralisert. F.eks. kan narkotika florere. Også her er avskrekking en symptom-løsning. Å snu en slik utvikling er kanskje den mest krevende oppgave en politiker kan stå overfor, og han må, som i vårt land, spille på mange strenger for å kontrollere problemet.

I prinsippet gjelder det her, som for enkeltindividet. Behandling er den ideelle løsning. Behandling består hovedsakelig i å forsøke å endre folks alminnelige grunnholdninger. Også her går beskyttelsen foran avskrekkelsen. Man kan f.eks. tenke seg stor satsing på politi og tollvesen.

Som vi ser, har dette med avskrekking mange sider. Men min hovedkonklusjon er at avskrekking i mildere former (f.eks. bot) må kunne aksepteres, også rent etisk, mens de grovere former for avskrekking (pisking, tortur, dødsstraff, lange fengselsstraffer, gapestokk osv.) er etisk forkastelig, fordi de skaper frykt og lidelse hos offer og tilskuer, og følelsesmessig avstumpethet hos voldsutøveren.

 

 

Fredsbevaring (punkt 4)

En av grunnene for straff er at man skal unngå selvtekt, eller gatens justis. "Dersom ikke staten henretter morderen, gjør vi det selv, og det på en mye verre måte."

Det er ingen tvil om at dersom man overlot rettspleien til "gatens justis" ville den bli mye mer brutal, tilfeldig og person-avhengig enn om staten tok seg av det. Derfor er det en selvfølge at det må være et samfunns- eller stats-anliggende å reagere på kriminalitet. Men dette er intet argument for straff i seg selv. Det er kun et argument for at rettspleien må utøves av en objektiv instans.

Jeg tror at folks rettsoppfatning varierer med tid og kultur, og at denne påvirkes av den holdning staten inntar. Dersom staten tillater, og benytter seg av dødsstraff, vil dette påvirke folks holdning til det å ta menneskeliv i negativ retning. Pilatus bøyde av da folket ropte "korsfest ham, korsfest ham", men dette hadde vel neppe funnet sted dersom ikke romerne hadde oppfunnet, og flittig anvendt denne grusomme henrettelsesmetoden. Staten er et eksempel for folk, og folk påvirkes av dens handlinger. Derfor kan argumentet om straff fordi folket krever det virke selvforsterkende i negativ retning.

Vi vet at folkemengden kan være mer kynisk, mer ubarmhjertig og nådeløs enn enkeltindivider noen gang kan bli. Det er en livsfarlig vei for ansvarlige politikere å gi etter for slike strømninger. En ansvarlig politiker må i stedet søke å skape motstrømninger. Men dette er kanskje lettere sagt enn gjort. Selvtekt, som medfører lovbrudd, bør behandles som lovbrudd, og ikke noe annet. Jeg tror, at staten, ved hjelp av media, er i stand til på lang sikt, å endre folks rettsoppfatning, slik at den bringes i nærmere harmoni med etiske grunnprinsipper. Et tiltak her er f.eks. å innføre obligatorisk undervisning i etikk i grunnskolen.

 

Hevn (punkt 5)

Vi kan straks luke ut pkt. 5. fordi dette ikke er noen løsning i det hele tatt, det er gjengjeldelse og har et hel annet formål enn det vi har satt oss.

Enkelte ganger er det strid om en reaksjon skal kunne kalles hevn eller ikke. Dette spørsmålet kan ikke avgjøres før man er enige om hva hevn egentlig er. Min oppfatning er at en handling må kunne kalles hevn dersom følgende kriterier er oppfylt:

 (H = Hevneren O = den hevnen er myntet på)

·       Det er en reaksjon på handlinger, som H mener O har begått.

·       H's intensjon er negativ (søker å påføre O eller O's nærmeste lidelse/død)

·       H's hovedmotiv er ikke oppdragelse/forsvar/avskrekking

 

 

 

Reparasjoner av psykiske skader etter en forbrytelse.

Til å begynne med nevnte vi to andre grunner for straff som kanskje ikke alltid kommer så klart frem. Den første var forbryterens behov for å kvitte seg med sin skyldfølelse. Om ikke skyld er noen fysisk realitet, så er skyldfølelsen iallfall en psykisk realitet. Ethvert menneske, med normalt utrustede sjelsevner vil, etter å ha begått en alvorlig forbrytelse lide samvittighetskvaler, og føle behov for å gjøre opp igjen.

Den andre er offerets, eller ofrenes/pårørendes, behov for samfunnets forståelse og medfølelse for den urett som er skjedd. En kjent problemstilling er at "ofret blir glemt mens forbryteren dulles med."

Grunnen til at disse ikke ble tatt med i prioriteringslista er at dette hører med til opprettingen av skader som følger av forbrytelsen. Jeg skal likevel kommentere disse faktorene. Begge grunnene er psykiske følger av en handling. I kapittel 8 snakket vi om de mekanismer som regulerte vår atferd. De sosiale drifter, eller vår sosiale bevissthet bruker den indre samvittighet som et middel til å regulere vår sosiale atferd. Et utslag av denne, kan være at man føler behov for straff, etter å ha gjort noe vi visste var galt. Skyldfølelse er et stort problemområde. Både kristne og psykologer har utviklet mer eller mindre vellykkede metoder for å hjelpe mennesker med den lidelsen. Kristne hevder ofte at lidelsen alltid har en årsak, og at årsaken ligger i vår syndige natur, og er en følge av våre handlinger. Sett på bakgrunn av den funksjon samvittigheten har, er dette også en rimelig antagelse. Men i og med at samvittigheten er en del av våre drifter, gjelder det for denne som det gjelder for andre driftsorienterte prosesser; man er ikke alltid bevisst dens hensikt. Den bare slår til der det er naturlig. Det betyr at skyldfølelsen ofte kan være irrasjonell, og den kan være ubevisst. Jeg hørte nettopp om en ung pike som druknet seg. Den mest sannsynlige grunnen var at hun hadde mislyktes i å redde en gutt fra å drukne. Hun klarte å redde broren, og ble påskjønnet for det. Likevel tok skyldfølelsen overhånd, og drev henne til slutt til det drastiske skritt.

Jeg tror det gjelder å bli klar over våre følelsers funksjon, og derigjennom finne ut om følelsen er berettiget eller ikke. I mange tilfeller er selvfølgelig vår skyldfølelse berettiget; den er der fordi vi handlet mot vår samvittighet. Men at vi i slike tilfeller, merker skyldfølelsen, er bare et sunnhetstegn. Det indikerer at vi fortsatt er i stand til å skille mellom rett og galt. Positivt fungerer den som en pekefinger som sier at "dette skal vi aldri gjenta". Mye verre er det fatt med oss dersom vi ikke kjenner denne følelsen, når vi burde gjøre det. Det indikerer at vår naturlige evne til å leve i harmoni med resten av samfunnet, er alvorlig svekket.

Hva skal vi så gjøre med en forbryters berettigede skyldfølelse? Første bud her er å tilgi. Men kan vi tilgi på vegne av et offer som ikke er i stand til å tilgi? Her er den kristnes store svar: Det kan Jesus gjøre. Og ofte virker det forbausende bra. Hovedhensikten her er å frigjøre forbryteren fra den ødeleggende skyldfølelse, når den ikke lengre har noen positiv funksjon. Vi ser at mennesker ikke absolutt må ha tilgivelse fra den, eller de hans forbrytelse har rammet. Det kan holde med religion. Kanskje psykiatrisk behandling, eller andre institusjoner i samfunnet kan gjøre samme jobben. Her er midlene uvesentlige, bare målet nås.

Som vi ser er ikke straff den eneste måten å bearbeide et slikt problem på, der finnes mange andre metoder.

 

Så har vi problemet med ofret som, dersom samfunnet ikke reagerer, føler at omverdenen er likegyldig overfor det som har hendt. Dette er et problem man ofte ser, især gjelder det voldtektssaker. Jeg tror at også på dette området er offerets innstilling avhengig av samfunnets innstilling. De fleste av oss er opplært til å se på straff som et mål i seg selv, og det vil gjenspeile vår oppfatning av hvilke reaksjoner samfunnet må ty til for å utøve rettferdighet. En mer bevisst og klar holdning til straffens hensikt bør kunne endre på dette forholdet. Samfunnet bør ikke ha plikt til å "hevne" seg på offerets vegne, bare fordi offeret får "fred i sinnet". Kanskje er det ikke så sikkert at en hard og nådeløs straff for forbryteren vil gjøre offeret så godt. Der finnes tusen andre måter å vise offeret medfølelse på, enn ved hjelp av vold. Her er det snakk om å ta fantasien til hjelp.

 

 

Straffeutmåling etter gjengjeldelseskriterier.

De kriterier som ligger til grunn for samfunnets reaksjon på kriminelle handlinger bør, etter min mening, rettes mot to formål:

1)   Forebygge mot gjentakelse

2)   Oppretting av skader.

 

I gjengjeldes-sammenheng blir kriteriene nødvendigvis noe helt annet. Hvilke "objektive" kriterier kan vi her legge til grunn? Det dukker straks opp en del problemer her. La oss si at en person har satt fyr på en by. dette er en ond handling, som skaper mye ulykke. Hvordan skal vi, etter gjengjeldelsesprinsippet gi ham en straff som tilsvarer denne handlingen? Brenne opp hjembyen hans? Det ville det vel neppe være noen som gikk med på. Men er det mulig å gi den mannen like mye ulykke som alle de andre opplevde til sammen?  La oss si at ti mennesker døde i den brannen. Vi kan ikke ta livet av mannen ti ganger. Om vi så kunne ville ikke det hjelpe, for vi fikk ikke gjort opp for all den ulykke han hadde skapt for resten av befolkningen. Hva med å sette fyren til å bygge opp igjen byen? Vi vet at dette ville han ikke klart alene, dessuten ville vi ikke kunne vekke opp igjen de døde. Vi er nå inne på det som kan kalles irreversible prosesser. Mannen har satt i gang en irreversibel prosess, det vil si: det står ikke i menneskelig makt å gjenopprette de skadene som ble forvoldt. Kanskje vi kunne legge mannen inn på sykehus og la ham gjennomgå alskens smertefulle tester gang på gang resten av livet. Men hvordan skulle vi vite når han hadde fått nok? Lykke og lidelse kan ikke kvantifiseres. Nettopp her er vi inne på nok et generelt problem. Hvilke kriterier skal vi bruke for straffeutmåling? Hva skal avgjøre hvor stor lidelse en person skal utsettes for? La oss se på følgende kriterier:

 

1)   Konsekvensverdi

2)   Intensjon/ motivasjon

3)   Identitet

4)   Situasjon

5)   Handlingstype

 

Konsekvensverdikriteriet (punkt 1)

Straffeutmålingen avgjøres av hvor store negative konsekvenser en handling har hatt. Ut ifra foregående betraktninger i dette kapitlet erkjenner vi at konsekvensverdier er subjektive. Det vil si at det ville blitt tilfeldig, alt etter hvem som vurderte konsekvensverdiene hvor stor straffen ble. Dessuten hvordan kunne vi vite at den negative verdien vi tilførte skyldneren var like stor som den negative verdien han hadde tilført andre? Hvordan skulle vi f.eks. straffe en voldtektsmann? ved å voldta ham, eller hans kone? Hvem skulle i så fall stå for udåden? Vi ser at det ikke kan være samsvar mellom skylderens handlinger og straffen. Vi har også tidligere nevnt dette med irreversible prosesser. Det er forresten interessant å merke seg at denne type tenkning er karakteristisk for småbarn og amerikanere. Ta for deg en fireåring og gi ham følgende problem:

 

Mor ropte Per til middag. Per styrtet inn, men bak døren stod der et brett med fem kopper. Brettet gikk i gulvet og alle koppene ble knust.

Ivar skulle være alene hjemme. Han hadde fått klar beskjed om ikke å røre syltetøyet i skapet. Men når mor var gått ville han nå smake likevel. Idet han strakk seg opp i skapet kom han bort i en kopp. Den gikk i gulvet og ble knust.

Hvem var slemmest, Per eller Ivar?

 

De aller fleste yngre barn ville svart at Per var slemmest fordi han knuste flere kopper. Eldre barn ville imidlertid svare Ivar, fordi han gjorde noe han ikke fikk lov til.[7]

 

Man kan lure på om amerikanerne har vokst fra denne holdningen, når man hører om fengselsstraffer på 200 år. En person som har drept en person kan få 60 år (hvis han er hvit og har en god advokat), mens man får 120 år for å ha drept to. Det verste tilfellet jeg har hørt om var en mann som kjørte i fylla. Han kolliderte med en buss, bussen tok fyr, og mellom 10 og 20 ungdommer brant inne. Det ble nedlagt påstand om dødsstraff for den mannen. Hadde han kollidert med en folkevogn i stedet, og ingen personskade, hadde det kanskje bare endt med bot. Dette er en typisk amerikansk tenkning som man bare kan riste på hodet av. Men det illustrerer et godt poeng ved urimeligheten i denne tenkningen. Man kan ikke alltid forutse konsekvensene av de handlinger man gjør. En og samme handling kan i et tilfelle føre til store negative konsekvenser, og i et annet til små. Det som avgjør straffeutmålingen, er hvilken flaks/uflaks du hadde da du begikk handlingen.

Konsekvensverdikriteriet viser seg derfor til syvende og sist å være et uhyre mangelfullt kriterium for straffeutmåling og umulig å gjennomføre, dessuten virker det helt urimelig.

 

 

Intensjon/motivasjon (punkt 2)

Dette er et allment akseptert kriterium for straffeutmåling. Det også tatt med i formelen for den moralske handling (hvor også konsekvensverdien er tatt med). Allerede da nevnte vi et problem med intensjonskriteriet. Personlig kjenner jeg mine egne intensjoner, men kjenner jeg andres? Hvordan skal jeg finne ut av hvilke intensjoner andre kan ha hatt? Ofte må man gjette seg til det, og mange ganger er de innerste intensjonene skjult for individet selv.

Vi har tidligere sett at formelen: MH = I * H gir rare utslag. En negativ intensjon og en negativ hendelse gir et positivt resultat. Dette avslører at den moralske handlings-polaritet er subjektivt oppfattet. Skal vi da bryte gjennom å si at all negativ intensjon er galt og må straffes? (vi snakker nå om straff kun for straffens skyld, og ikke i oppdragelsesøyemed). Men i selve dette utsagnet ligger det en selvmotsigelse, for hvilken intensjon har vi selv, når vi gjengjelder? I strafferettslige lærebøker defineres straff som "et onde staten påfører lovovertrederen i den hensikt at han skal føle det som et onde".[8] Her er intensjonen klar, og lykkes staten i å påføre dette onde, har den ifølge formelen lykkes. Men dette var jo en negativ intensjon. Er den etisk riktig eller gal? Slik som det her er fremstilt er den utelukkende gal fordi den fører til ulykke, og spesielt fordi ulykken påføres som et mål i seg selv, altså stikk i strid med etikken. I en slik situasjon kan man jo egentlig spørre seg om ikke staten gjør en like stor forbrytelse som forbryteren. Det kan jo være at forbryteren slett ikke hadde noen intensjon om å gjøre noen noe ondt.

Jeg vil likevel nevne at intensjonen, i den grad den er tilgjengelig er viktig å finne ut av, fordi det sier noe om hvordan en person kommer til å oppføre seg i fremtiden.

Identitet (punkt 3)
Hvem har begått forbrytelsen? skal det være avgjørende for straffeutmålingen? Enhver med noenlunde rettferdighetssans vil her protestere. Men man skal ikke langt tilbake i tiden, eller langt bort for å finne tilfeller av denne tenkemåten. I vårt samfunn er dette med likhet for loven et fundamentalt prinsipp. En direktør skal i prinsippet ikke slippe lettere enn en uteligger. Dersom det hadde vært slik ville straffeutmålingen virket totalt urimelig og systematisk undertrykkende. Mennesker som ble påvirket av Nietzsches filosofi har trukket den konklusjonen at enkelte overmennesker stod over moralen. La oss si at dette var allment akseptert i et samfunn. Dette var da faktisk nesten tilfelle i Nazityskland. I et slikt samfunn kan ingen av "undermenneskene" føle seg trygge på hva overmenneskene kan finne på. Der er derfor et fundamentalt hull i lovgivningen som gjør at undermenneskene er totalt ubeskyttet. Det vil igjen føre til store lidelser, noe som er etisk forkastelig.

En hund som dreper en sau får dødsstraff uten lov og dom, mens slakteren får lønn. Gjorde slakteren mindre galt enn hunden fordi han er slakter?

Det er en kjent sak at det i USA gis lettere dødsstraff for en neger som har drept en hvit, enn motsatt.  Hvorfor er det slik? Er det ikke fordi de fleste dommere er hvite, og har lettere for å identifisere seg med hvite enn med svarte? Eller er det fordi de hvite er generelt mer resurssterke og har råd til bedre advokater? I begge tilfeller virker et system som fører til en slik praksis helt urimelig, og undergraver prinsippet om likhet for loven. Ideen om at visse supervesener står over moralen begynner forresten ikke med Nietzsche. Vi har allerede sett, og vi skal senere se, at i den kristne etikk oppfattes Gud å stå over moralen. Dette fører til at Gud kan gjøre hva han vil, inkludert å lage et brennende helvete, og den kristne samtykker. Grunnen til at den kristne samtykker er nettopp at det er Gud som gjør ugjerningen, altså identiteten til det moralsk handlende vesen blir her avgjørende. Dette "hullet i loven" medfører angst for Gud, og hva han kan finne på. Det muliggjør eksistensen av fortapelsen i den kristne lære.

 

Situasjon (punkt 4)
Dette er et vanlig kriterium for differensiering av straff for forskjellige typer av lovbrudd. Situasjonen kan virke, enten skjerpende eller formildende på straffeutmålingen. Men hvor mye skal den enkelte situasjon bety for differensiering av straff? Ingen situasjoner er like. Vi har ofte begrenset kunnskap om hvilken situasjon vedkommende befant seg i. Hvor stor vekt skal vi legge på det vi vet? I første omgang må det bli snakk om subjektive vurderinger av slike spørsmål. For å komme bort fra dette bygger juristene ofte på "tidligere rettspraksis". det vil si, man studere lignende saker, og legger seg på den linje, som tidligere dommere har gjort. Dermed har man sikket seg mot altfor stor tilfeldighet i avgjørelsene. Men hva tidligere rettspraksis er, det kan vel bero på tilfeldigheter. Derfor må nødvendigvis bedømmelsen av saker på grunnlag av situasjon variere fra land til land, og til en viss grad også med de personer som er involvert i en doms-prosess. Det man vet om situasjonen rundt en forbrytelse kan imidlertid være nyttig kunnskap når samfunnets reaksjon skal vurderes. Men da ikke som straffeutmålingskriterium, men som behandlingskriterium. Situasjonen vedkommende befant seg i, kan ha vært årsaken til at forbrytelsen ble begått. I så tilfelle, kan man forebygge ved å unngå lignende situasjoner i fremtiden.

 

Handlingstype (punkt 5)
I den rene lov-etiske formen avgjøres straffen automatisk etter hvilken type lovbrudd som er blitt begått. Dette kriterium står i sin rene form i skarp motsetning til situasjonskriteriet. Situasjonskriteriet vil i sin rene form undergrave handlingstypekriteriet. På en måte kan man vel si at ekstreme holdninger på hver av sidene representerer konflikten mellom situasjonsetikk og lov-etikk. Innen vårt rettsvesen ligger man på en linje midt imellom; man tar hensyn, både til typen av lovbrudd, og hvilken situasjon det er begått under. I sin rene ekstreme form må handlingstypekriteriet gi mange merkelige utslag. Jeg har tidligere nevnt flere eksempler på det. Det er her paragrafrytterne, de som er blinde for lovens hensikter, finner seg best til rette. Det hevdes, at bestemte typer handlinger, etter regelen, må etterfølges av bestemte reaksjoner. Og må følges uansett hvilke konsekvenser det måtte få. Ofte blander man inn naturlover og loven om årsak og virkning for å begrunne at bestemte typer straff må følge av bestemte typer lovbrudd. Dette er imidlertid en lett blanding med kortene. For det første ser vi at straffen for bestemte typer lovbrudd straffes forskjellig, fra tid til tid, kultur til kultur, fra samfunn til samfunn. Så noen naturlov er det vel neppe noen berettigelse å snakke om. For det andre må vi skille mellom naturlige og kunstige konsekvenser. Det eksisterer et direkte kausalitetsforhold mellom en handling og dens naturlige konsekvenser. De direkte konsekvenser av at jeg bryter meg inn og stjeler er selvfølgelig at hus blir skadet, ting blir borte, folk blir fortvilet osv. Men denne hendelsen medfører ikke med nødvendighet at jeg blir sperret inne i et mørkt fengsel i fem år. Det er det i noen grad andres vilje som avgjør. Vi vet at det i noen land begås innbrudd etter ordre fra det offentlige. Slike innbrudd medfører ikke med nødvendighet noen straffeforfølgelse. Samfunnets reaksjoner på lovbrudd er kunstige konsekvenser. For å belyse dette nærmere tar vi et eksempel:

La oss tenke oss en familie som bor i en sterkt kriminalitetsbelastet by. Foreldrene vet, at dersom deres 11 år gamle sønn, Finn, havner ut på gata, på egen hånd, er sannsynligheten stor for at han kan får alvorlig trøbbel. Men Finn, selv ser ikke dette så klart. En kveld må begge foreldrene ut. Moren til Finn, gir ham klar beskjed: Går du ut av huset, får du ikke den datamaskinen vi har lovet deg. Fordi Finn ikke skjønner den naturlige konsekvensen av å gå ut, legger foreldrene til en kunstig konsekvens, en straff, for å dempe på hans lyst til å gå ut. Der eksisterer ikke noe direkte kausalitetsforhold mellom det å gå ut, og det å få datamaskin i gave av foreldrene. Det gjør det derimot mellom det å gå ut, og det å bli eksponert for muligheten til trøbbel der ute. Dette er en naturlig konsekvens. Foreldrenes motiv for å gi regelen og dens kunstige konsekvens var ikke regelen i seg selv, men deres kjærlighet til sin sønn.

Men la oss nå si, at mens foreldrene er borte, oppdager Finn at det brenner i huset. Hva skal han nå gjøre? Er han paragrafrytter er svaret klart: Det er galt å gå ut, så han velger å brenne inne. Men dersom Finn har skjønt at hensikten med å gi ham regelen var hans eget beste, innser han fort at hans muligheter er større om han går ut enn om han blir. Vi har her et spesialtilfelle hvor regelens hensikt oppfylles best ved å bryte regelen. Det er nettopp det Finn gjør, han bryter regelen og flykter ut av huset. Så er det store spørsmålet, hva gjør foreldrene når de kommer hjem og oppdager hva som har skjedd? Skal Finn få sin datamaskin, eller ikke? Er foreldrene harde lov-etikere er svaret gitt. Finn har brutt regelen, og kan selvfølgelig derfor ikke få noen maskin. De fleste rimelige foreldre ville vel handlet motsatt. Her berører vi igjen et sentralt etisk spørsmål: Er det mulig å lage regler som i enhver situasjon oppfyller deres overordnede hensikt? Kunne man det var det mulig å leve fullkomment bare ved å følge et bestemt sett med regler. Jeg tror svaret er nei. Jeg har enda ikke sett slike regler. Min konklusjon er tidligere begrunnet.

 

En digresjon:

I kristendommens fundament finner vi det mest ekstreme eksempel på den rene lov-etiske tenkning. Der er det en ubrytelig lov at synd medfører straff og død. For å unngå å bryte denne "naturloven" må Gud, for å redde menneskene, la sin sønn ta den straffen som "med rette" tilkommer menneskene på grunn av deres synd. I og med at det er Gud som deler ut denne straffen vet vi at det er kunstige konsekvenser det er snakk om. Her gjelder m.a.o. ingen andre naturlover enn Guds vilje. Men er ikke Guds vilje kjærlighet? Det er lett å se at dette er systemer konstruert av mennesker som var forblindet av den rene fornuft. De så bare regler, ikke hensikter.

Sannsynligvis er det her den kristne situasjonsetikeren møter sitt største problem. Det er umulig å se at kjærlighetsprinsippets oppfyllelse er betinget av en suboptimalisering av denne merkelige regelen. Til og med, CAJ, som hevder at Gud er situasjonsetiker må få problemer med denne. For begge gjelder det at man da til syvende og sist vedgår at reglene bare er midler, ikke mål i seg selv. Hvorfor må så på død og liv denne regelen følges, når den likevel blir satt ut av spill? Det hele minner om fariseerne som kunne drepe, uten å "slå i hjel" og ha utenomekteskapelige seksuelle forbindelser uten "å drive hor". Å ta noen med ut i ørkenen, og binde dem fast, og la dem bli der til de tørstet i hjel, var ikke det samme som å "slå i hjel", ergo var det lov. Det man ser her er en ren fornuftsmessig omgåelse av regler, for å sette dem ut av funksjon, uten tanke for hva som var reglenes hensikt. Den samme tenkningen finner man igjen i læren om Jesu soning på korset. Regelen, som er ufravikelig, anvendes på en slik måte at den settes ut av funksjon. Men var dette nødvendig dersom Gud var situasjonsetiker?

 

Bør ordet "straff" fjernes fra ordlisten?
Når man føler trang til gjengjeldelse, og man gir etter for denne, er det ens egen tilfredsstillelse man er ute etter. Når straffen er et mål i seg selv, er det fordi hevneren og hans medspillere nyter sin egen tilfredsstillelse av den. De er m.a.o. slett ikke bedre enn lovbryteren, som kanskje hadde akkurat samme motiv. Nå kan man spørre hvorfor enkelte av oss kan nyte det å påføre andre lidelse. Jeg tror det er snakk om en suboptimalisering av aggresjons-driftene i oss. I kontrollert form er aggresjon nyttig. I naturtilstanden er den en forutsetning for å overleve. Men ofte ser man dens manifestasjoner i pervertert form. Og slik bruk av driftene har ingen annen nytte en den tilfredstillelse den måtte gi for den perverse personlighet. For samfunnet som helhet er den kun skadelig. Vi komme nærmere inn på dette i forbindelse med vold. På denne bakgrunn innser jeg, at muligheten for å utmåle straff objektivt, etter gjengjeldelses-filosofien, er lik null. Det skal forskjellige midler til for å tilfredsstille de forskjellige personers lyster. Dette gjelder også aggresjon og hevntrangen. Vi har sett at forsøkene på å finne objektive kriterier for straffeutmåling nødvendigvis må føre galt av sted. Man ender opp i urimelig paragraf-rytteri og tilfeldigheter likevel. Dette er fordi motivet for straff er galt. Når man komme bort fra dette med egen tilfredstillelse og havn som motiv, kan man begynne å tenke konstruktivt, ikke destruktivt. Man kan selvfølgelig innvende at selv et endret motiv for straff, mot forebyggelse, behandling og skadeoppretting også må bli gjenstand for subjektive vurderinger. Hvem vet hva som er den beste behandling og forebyggelse i enhver situasjon? Det skal innrømmes at det også her, som på alle andre områder, er umulig å finne frem til allmenngyldige kriterier for reaksjoner. Alle saker er unike, mennesker er individer. Men jeg har den tro, at dersom man er seg selv bevisst de overordnede hensikter, med reaksjoner på kriminelle handlinger, ville i mye større grad være i stand til å løse kriminalitets-problemer. Man ville, i mye større grad, unngå å direkte ødelegge mennesker i stedet for å bygge dem opp. Man ville hindre kynisk utnyttelse av lovverket til private formål fordi man hele tiden må kunne begrunne sine beslutninger i samfunnets overordnede mål, og ikke i loven i seg selv.

Kanskje burde ordet "straff" fjernes fra ordlisten fordi det er et meget belastet og negativt ladet ord. Erstatningen kunne være ord som mer direkte pekte i retning av reaksjonens hensikt (f.eks. behandling, formynderi/ forsvar, forebyggelse, reparasjon av skader osv.).

 

Ansvar

Oppfatningen av hva ansvar er avhengig av hvilken etisk grunnholdning man har antatt. Først og fremst gjelder det spørsmålet om retningen på ansvarets pil. En typisk lov-etiker vil generelt søke å snu ansvarets pil bakover, mot handlinger som ligger i fortiden. Da er det skyld og straff som blir de sentrale begreper under ansvar. Min grunnforutsetning er at alle våre handlinger kun får virkning frem i tiden; de kan ikke gjøre noe fra eller til med fortiden, fordi den eksisterer bare gjennom vår hukommelse også sine spor i nåtiden. Men selv om vi endrer på disse sporene endrer vi ikke på fortiden, kun på fremtiden. For meg gjelder alt ansvar nåtiden og fremtiden. Altså ansvarets pil peker forover. Mitt spørsmål blir da: hva kan vi gjøre for å få en best mulig fremtid? Lov-etikerens tilsvarende spørsmål er: Hva kan vi gjøre for å gjøre opp for fortiden? Det første spørsmålet er av rent praktisk karakter. Det andre spørsmålet må nødvendigvis bli av teoretisk karakter, da fortiden for all fremtid kun vil eksistere i teorien.

Etter å ha slått fast, i hvilken tid, mitt ansvars-begrep skal gjelde, er det også naturlig å slå fast hvem jeg har ansvar for. Ut fra min grunn etiske holdning er dette svaret meget lett: det er alle skapninger som har, eller har mulighet til, å lide og til å være lykkelige. Det vil i praksis si alle mennesker og svært mange dyrearter. Som vi ser, er dette en formidabel oppgave.

Men har ansvars-begrepet noen reell praktisk betydning? Hva mener jeg egentlig når jeg sier at jeg har ansvar? Ligger der ikke et snev av plikt i dette ordet? Plikt eksisterer bare for dem som ikke har oppdaget sin egen ideelle verdi-profil. Mitt ansvar er dypere forankret enn i min fornuft. Det er en direkte følge av min anerkjennelse av den ideelle verdi-profil som et verdig mål å strebe etter. Ansvar betyr at jeg, i tanker ord og gjerninger, stadig søker å oppnå den høyes mulige form for rettferdighet. Dersom jeg mister dette mål av syne får dette naturlige konsekvenser, både for meg selv og for andre det går ut over. Det er disse konsekvenser, som burde gjøre meg mitt ansvar bevisst, ikke lover og regler.

Men hva kan vel jeg gjøre for å bedre tilværelsen for meg selv og andre nå og i fremtiden? Er ikke vi mennesker stort sett avmektige? I mange situasjoner er vi uten tvil det. Vi er alle individer utstyrt med en gitt mengde fysiske, sosiale og mentale resurser. Forskjeller her angir forskjellen i størrelse på vårt ansvar. Et individ med store ressurser har stort ansvar, fordi det har makt til å gjøre mye. Et individ med svake ressurser har tilsvarende mindre ansvar. På den annen side kan man si at hvert enkelt individ har like stort ansvar; vi har alle ansvar til å utnytte de ressursene vi disponerer over på en slik måte at det blir mest mulig rettferdig.

Vi mennesker har et mye større moralsk ansvar enn dyrene. Det betyr ikke at vi er mer verdifulle (da misbruker vi vårt ansvar) det betyr at vi er den art som har størst innflytelse på vår klode, vårt miljø. Men dette ansvar omfatter ikke bare menneskets ve og vel. Det omfatter hele naturen, som er den organiske helhet vi alle er en del av.

Vi har minst tre gode grunner til å behandle naturen med respekt:

·       Alt som kan hende andre kan i prinsippet også hende meg

·       Samarbeid gjør oss sterk og hever livskvaliteten

·       Alles livskvalitet avhenger av at naturen fungerer

 

Derfor er det er ikke en svakhet å hjelpe og å vise respekt, men en styrke!!

 

Ansvar er også en rettighet
Ideelt sett bør alle ha så stor grad av ansvar som deres ressurser tillater. Spesielt betyr dette at man bør ha størst mulig innflytelse på sin egen livssituasjon, og at man blir vist tillit. Tillit er en viktig forutsetning for evnen til å ta ansvar og til å tenke ansvarlig. Det fortelles om en grønnsakbutikk på Jæren, som ikke hadde noen betjening. Butikken stor åpen hele dagen. Folk kom og tok det de tenkte og la igjen penger. I en slik butikk er fristelsen mye mindre til å naske enn i en butikk full av alarm-systemer. Det kan det jo bli en utfordring å få med seg noe uten at noen oppdager det. Når kommunismen var på sitt verste i Øst-Europa ble folk generelt sett fratatt ansvaret for sin personlige livssituasjon. Resultatet ble likegyldighet og manglende personlig initiativ. Det kan ta generasjoner å rette opp en slik skade.

Nå er det selvfølgelig ikke alltid klokt å føre dette med tillit for langt. Det vil alltid være et lite mindretall som misbruker den. Når konsekvensene av slik misbruk av tillit kan bli for store er det selvsagt på sin plass med sikkerhetstiltak.

 

Åndelig ansvar
På det religiøse plan er jeg en sterk tilhenger av å gi all tillit til folket. Det betyr at presters og teologers åndelige og moralske maktmonopol må brytes ned. Teologi og presteskap har etter min mening forlengst forspilt sin rolle som åndelig autoritet. Religion er et personlig menneskelig fenomen og det bør forbli på det planet. Å vise tillit på dette område betyr å tolerere den enkeltes personlige religion, og å akseptere at den enkle primitive religion er like bra og akseptabel som enhver høytflygende teoretisk religion. En av hinduismens hovedtanker er at der finnes utallige veier til himmelen. Det er en tanke jeg liker, og som jeg vet øker vår toleranse og åpenhet. Vi skal få problemer med å imøtegå en slik tanke ut fra den viten vi har. Med dette mener jeg ikke at vi alle skal holde våre religioner for oss selv, og at det ikke skal være lov å utveksle religiøse tanker. Tvert imot viser jeg ingen tillit dersom jeg vegrer meg for å lytte til annerledestenkende mennesker. Den dagen jeg begynner å vegre meg for bestemte påvirkningen begynner jeg å la meg forme.

 

Politisk ansvar
Politisk ansvar betyr å bli gitt muligheter til å influere på samfunnets politiske system. I praksis betyr det å ha rett til å ytre politiske meninger, danne politiske partier, organisasjoner og ikke minst stemmerett. Dette er allment anerkjente rettigheter.