Skoleeksempler

Innledning

I dette dokumentet vil jeg forsøke å samle opp eller koble til forskjellige eksemplifiseringer hvor elementer av min filosofi kommer til anvendelse. Den opprinnelige planen var eksemplifisering gjennom dagsaktuell blogging, og selvsagt i tekstene selv. Men noen ganger kan eksemplifisering bli så omfattende at de blir for brede for temaene i de enkelte tekstene. Da kan altså et alternativ være å legge de hit, og linke til dem der det passer i de forskjellige tekstene.

 

En statsråd med tvilsomme tilpasninger

Dette eksemplet er en analyse ved bruk av begreper som mulighetsrom, handlingsrom og rettferdiggjøring. Det handler om en litt trist sak i 2021, hvor statsråd Kjell Ingolf Robstad har vedgått å ha gjort noen «kreative tilpasninger» som har, gitt han fordeler ved å få tildelt bolig i stortingsperioden og spart ham for skatt. Se her og her.

Robstad tilhører Kristelig Folkeparti, selve partiet for moral og moralske verdier. Dette forsterker selvsagt det negative inntrykket. For det kan gi assosiasjoner til dobbeltmoral, eller det jeg kaller for moralsk asymmetri.
Vi skal ikke gå konkret inn i sakene, men se på hvilke muligheter for rettferdiggjøring Robstad har når en slik sak først får fokus. For han kan hevde (og gjorde det vel også delvis) at dette var gjort i god tro. Han har stolt på at administrasjonen hadde kompetansen på regelverket og riktig informasjon. Dette er en rettferdiggjøring som handler om henvisning til egen kompetanse: «Jeg visste ikke». Dette kan også handle om et sosialt mulighetsrom. Det vil si at kanskje er det en minimal vri i dette (at han faktisk ikke bodde på gutterommet hos foreldrene lengre), men at dette handler om «goder som innvilges og er sosialt akseptert». Den sosiale aksepten kan handle om at systemet bevisst «ser mellom fingrene», med utgangspunkt i det som kalles for selvberettigelse. Robstad var tross alt valgt inn på stortinget, i «tjeneste for folket» og dermed en spesiell person, som begunstiges deretter. Dette behøver ikke en gang å være en tanke som er bevisst formulert, men som former atferden med utgangspunkt i en intuitiv opplevd selvberettigelse.
Det å rettferdiggjøre dette i ord, ville definitivt falt gjennom i norsk kultur. Dette er en type argumentasjon at dette er noe jeg har rett til fordi jeg er en så god og flott person, og derfor fortjener dette. Det kunne kanskje ha gått gjennom i en annen kultur, eller i en annen tid. Vi oppdager at hele resonnementet kun har appell dersom man er autoritært orientert, eller æres orientert. Det betyr at impulsen kan være der, men i vår tid og kultur så kompenseres dette kognitivt. Jeg vil likevel hevde at den urgamle rangeringsimpulsen fortsatt er der, og virker i oss ubevisst. Og det kan godt være at den mentale massasjen den bedriver vil være en del av det som svekker forsvaret mot å arrestere seg selv på det man er i ferd med å gjøre.
Risikoen kan nok også ubevisst regnes som liten.

Muligens kan vi snakke om en viss skråplanseffekt her. Robstad er åpen om sin situasjon, at han er folkeregistrert med bosted hos foreldrene, mens han samtidig er vel etablert i Oslo. Det er et signal i å få høre at «Ja, men det er den kommunen du er folkeregistrert i når du begynner stortingsperioden, som gjelder.» Impulsen gir en viss fristelse i et «OK, så det er slik det er». Men så kan man skli noen millimeter til ned skråplanet. For eksempel å aktivt be foreldrene om en regning, slik at utgifter kan «dokumenteres». Her tenker jeg en viss form for dissosiasjon kan ha gjort seg gjeldende.

Men OK, tilbake til mulighetene Robstad har når han skal møte den kritikken han nå utsettes for. Han kan som sagt håpe på forståelse på at «jeg visste ikke» og bli bedømt å ha handlet i «god tro». Det er igjen tilbake til et mulighetsrom som begrenses av kompetanse.

Men det er kort vei fra å akseptere «god tro» til å bebreide Robstad for å være uaktsom. Jeg har reflektert over uaktsomhet her. Nyanseringen mellom disse handler utelukkende om moralsk bedømmelse. For dette handler om at «unnskyldningen» «jeg visste ikke» møtes med «du burde vite».  Det kommer et «bør» inn i dette som utvetydig beveger oss inn i det normative området. Her vil jeg igjen påpeke det jeg kaller for toleransetrappen.
Utfallet av responsen avhenger av din etos (hvem du er), sosialt klima og sosial kontekst. Hadde det vært Donald Trump med noe tilsvarende, så ville det neppe ha nådd opp til overskriftene.
Det er med andre ord ikke noe objektivt i bevegelsen fra «god tro» til «uaktsomhet». Alt handler om den sosiale prosessen, og er i høy grad styrt av hvem det gjelder. Hadde dette vært en «nav-klient», hadde neppe fengsel vært utenkelig. Det er tross alt tresifrede antall tusen kroner det er snakk om. Disse eksemplene belegger min påstand om at det sosiale mulighetsrommet kan variere dramatisk fra individ til individ. Og selvsagt, i media: Bare tanken på at Robstad skal «slippe lettere unna» enn en fattig nav-klient, rykker kraftig i rettferdighetssansen vår. Men jeg hevder altså at den usynlige diskrimineringen på sosialt mulighetsrom, i vår tid er formidabel.

 
Vi kan tenke oss en mer radikal variant av dette. Robstad kunne for eksempel hevde at dette var det jeg måtte gjøre i henhold til regelverket. Med andre ord, henvisning til handling med utgangspunkt i nødvendighet. Dette er en sosial begrensning av handlingsrommet, manifestert av lover og forskrifter. Det er det jeg kaller for deduksjonsetikk. Man lar mulighetsrommet begrenses av reglene, og rettferdiggjør i nettopp dette: lovens bokstav. Jeg, vet ikke, men det hadde vært morsomt å undersøke i hvilken grad rettferdiggjøringer benytter seg av nødvendighet i sin argumentasjon. Jeg mistenker at man finner mye av dette. Da snakker vi om argumentasjon som gjør mitt alternativ «tvingende nødvendig», gjerne med henvisning til lover, regler og moral, men også til logikk. Mulighetsrommet er da redusert til bare ett alternativ, og man har i praksis da intet annet valg.

Men vi kan også tenke oss at historien om Robstad hadde spilt seg ut på en helt annerledes måte. La oss tenke oss at Robstad handlingsrom reelt innbefatter det som har skjedd. Det vil si sosialt, og juridisk aksept, med god trygghet for at hele samfunnet aksepterer dette. Så hadde Robstad, av etiske grunner takket nei, fordi at selv om dette er akseptert og innenfor, så ser han uretten i det, og avstår derfor fra de fordeler det innebærer.

Her har vi en situasjon hvor mulighetsrommet avgrenses av individets etiske holdninger. Dette er et tankeeksperiment jeg har dvelt med flere ganger i mine prosjekter. Grunnen er jo at det søker å besvare spørsmålet bak det jeg kaller for «den omvendte pekefinger»: Hva står jeg for egentlig? Men fremfor alt, så besvarer det spørsmålet om hva for eksempel Gud står for. Første gangen jeg dvelte ved dette var i denne teksten om Guds allmakt. Selve doktrinen om «Guds allmakt» er ikke bare en doktrine, men også et interessant filosofisk tankeeksperiment. Gitt at ingen andre enn logiske grenser finnes i Guds mulighetsrom, så vil jo måten Gud agerer på, representere Guds sanne etiske ansikt. Koble dette opp mot teologien og Gud faller gjennom som dypt umoralsk. Dette blir jo også kjernen i «det ondes problem». Hvorfor er det så mye meningsløs lidelse i en verden som en fullkommen allmektig og rettferdig Gud har skapt? Alle forsøk på å rydde opp i dette, handler enten om å argumentere for begrensinger i mulighetsrommet (på tross av allmakt), eller i verste fall, henfall til egen amoral (hvem er vi til å bedømme Guds moral?).

Dette blir også det springende tema gjennom det tankeeksperimentet som bygges opp i første del av Gudenes Sang (Gudene kommer). Hva begrenser meg når ingenting begrenser meg? Hva skjer dersom enkelt-mennesker noensinne skulle få allmakt? Dette handler kun om spørsmålet; selve tankeeksperimentet er ment for refleksjon. Og vi kan ta det ned på jorden: Har jeg alltid handlet etisk der jeg har hatt mulighet til å komme unna med å strekke strikken lengre? Hadde jeg kunnet falt for Robstads fristelser? Ut fra levd liv er vel konklusjonen klar. Jeg er ikke noe glansbilde. Jeg kunne aldri blitt politiker i Robstads posisjon med den bagasjen, jeg har.
Men det vil ikke si det samme som at jeg ikke idealiserer nettopp dette, å komme dit at det etiske begrenser, selv om «muligheten byr seg». Men ville eller kunne jeg følt meg mer stolt, om jeg hadde «mestret prøven»? Helst skal jo slike ting skje usynlig. Det er litt av poenget, for å unngå mistanke om dydssignalisering. Det skal vi komme tilbake til. Men gitt at vi får vite om et slikt forhold i ettertid. Det ville uten tvil ha gitt Robstad et betydelig omdømme løft. Han hadde blitt en helt og et forbilde. For her har vi en som står imot fristelsen av rent etiske grunner. Det vitner om selvkontroll og høy etisk standard. Det er et omdømme passende for KRF og noe å være dypt stolt av.

Hvorfor er det slik? Og vil helte-glorien falme dersom vi gikk inn i en nærmere analyse av dette? Oppdag at perspektivet om handlingsrom ansporer og utløser dette spørsmålet. Det er neste prototype på hva vi forbinder med «fri vilje». Han hadde muligheten til å gjøre noe annet (det uakseptable), men han gjorde det rette. Men fri vilje er en illusjon, da er vi momentant over på analyser av motivasjon.

Det er to typer motivasjoner jeg ikke udelt ville ropt hurra for. Det ene handler om at jeg er motivert av risiko, særlig sosial risiko. Altså jeg blir bedyret og forsikret om det sosialt akseptable i dette, men at jeg er bekymret for at moralske holdninger kan endre seg i fremtiden. Vi har sett nøyaktig dette skje i forbindelse med Me-Too-bevegelsen. En gang for mange år siden så dagdrømte jeg urealistisk om å bli rockemusiker. Tenk om jeg hadde lykkes. I dag vet jeg hvilke fristelser jeg kunne ha blitt utsatt for. Historiene om rocke-musikere utskeielser er mange. Hadde jeg kunne gått på en «Me Too» smell i bakkanten av en «formidabel» rocke-karriere? Jeg hører absolutt til blant dem som kunne ha snublet i den fella. Det som var akseptert for en generasjon siden, er på ingen måte akseptert i dag. Men om jeg hadde avstått fra å forsyne meg av jenter, fordi jeg var redd for at det kunne bli bråk, så ville nok mange si at det ikke er nødvendigvis gir så mange stjerner i den etiske karakterboka.
Da må jeg skynde meg å si hva som ville gitt stjerner: Det er at jeg avstod av hensyn til jentene selv, og tanken på hva mine handlinger kunne ha påført dem.
Den andre motivasjonen jeg ikke ville ropt hurra for, er det som på norsk kan kalles for «dydssignalisering», på engelsk «virtue-signaling». Det har jeg reflektert over her. Selv i denne teksten, et par setninger lenger opp kan jeg oppfattes å ha bedrevet akkurat dette. Vil jeg virkelig kunne avstått fra sex med en flott ung dame som fremstår som mer enn villig, av tanke og hensyn til omsorg for henne?  Pekefinger på meg selv: Ville jeg virkelig kunne påberope meg denne motivasjonen?
Den dypt ærlige analysen jeg påtvinger meg selv, er frukten av analyse, blant annet via handlingsrom og rettferdiggjøring. Vær oppmerksom på skillet mellom usikkerhet mot å begå handlingen, og usikkerhet på egen motivasjon for å la være. For det er gjennom å gå så dypt at vi oppdager at jeg ikke er forfatter av egen motivasjon. Jeg oppdager også at de angitte (litt mindre edle) motivasjonene over, på ingen måte er bortkastet. Slike sosiale motivasjoner holder oss i tømmene og får samfunnet og det sosiale samfunnet til å fungere. Det betyr at det er en verdi i dette, selv om vi ikke alltid kan skilte med de edleste moralske motiver.
Men det setter også ord på hva som er den ideelle modellen, og hva det edle moralske motivet egentlig er. Det er omsorgen, ofte symbolisert med morskjærligheten. Derfor heter det «empatisk etikk» i min tenkning.
Videre er observasjonen av at motiver ofte lever sitt eget liv i oss, en vesentlig moralsk erkjennelse. Derav en viktig refleksjon innenfor empatisk etikk, nemlig erkjennelse av behovet for fornuftens hjelp også i etiske spørsmål. Derav erkjennelsen av behovet for at vi noen ganger må forsøke å leve «som om». Derav erkjennelsen av behovet for å skape et virtuelt moralsk grunnfjell som substitutt for et reelt grunnfjell, som ikke eksisterer.

Dette er betraktninger som er utviklet uavhengig av dette eksemplet. Eksemplet er ment som en mulig fremgangsmåte (av flere) for analyse av etiske temaer. Men det fungerer ikke uavhengig av etisk grunnholdning. Den skinner gjennom her, som formet av idealer skapt av forestillinger om morskjærlighet og omsorg. Og jeg må innrømme at det er vanskelig for meg å tenke etikk, uten gjennom dette perspektivet. Og allerede nå kan jeg se at ethvert forsøk på å bytte ut dette perspektivet vil kunne bli møtt og i imøtegått med dette grunnperspektivet.
Teoretisk kunne jeg nok ha gitt slipp på det, med det formålet å kunne følge andres analyser og tankerekker. Det er det som kalles for kontekstfleksibilitet. Og det anbefales selvsagt. Det jeg imidlertid lurer på er om ikke det perspektivet jeg uttrykker her er allmenn-menneskelig. Dette er et spørsmål som jeg tror kan undersøkes empirisk. Det kan by på utfordringer gjennomføre slike undersøkelser som går dypt nok. For en ting er å undersøke etiske holdninger til enkeltspørsmål på tvers av kulturer. Noe annet er å undersøke begrunnelser, og hvilke perspektiver som da ender opp som grunnleggende.