Subjektivistisk estetikk
Estetikk handler om det vakre og skjønne. Men i denne sammenhengen så utvider jeg området til å dreie seg om smak generelt. Det handler om en rekke forhold som vi intuitivt knytter «liker» eller «ikke-liker» til. Opplevelsen av like eller ikke-like opptrer som positive eller negative verdier i et beslutningsregnskap. Følgelig tilhører det verdisiden. Verdier generelt lar seg ikke begrunne logisk på noen grunnleggende måte.
Jeg definerer kunst slik
Kunst er ikkevoldelige uttrykk som har til hensikt å skape en emosjonell opplevelse og som gir noen en emosjonell opplevelse.
Jeg avgrenser kunst mot vold. Da handler det om det voldsbegrepet jeg beskriver her. Dette for å demme opp, særlig mot terror, psykisk vold og sosial vold, som jo kunne oppfylt min definisjon på kunst, dersom avgreningen ikke var der. For eksempel å brenne koranen, skaper jo med hensikt en emosjonell opplevelse, men kunst blir det ikke av den grunn. Dette er sosial vold.
Avgreningen er vanskelig. Kanskje kan kampmodus være det beste kriteriet. Men den emosjonelle opplevelsen må ikke nødvendigvis være positiv. Den kan også være provoserende og skape f.eks. forargelse eller vemmelse for noen, men også refleksjon. Så lenge noen reagerer emosjonelt på verket, så er det kunst. Kunst er kommunikasjon på et språkløst emosjonelt plan. Men kommunikasjonen har ingen protokoll, og blir dermed kunstnerens subjektive uttrykk og tilhørerens subjektive inntrykk.
Det som er spennende med kunsten er at den kan sies å være et språk uten felles estetisk referanseramme. Det vil si at kunstneren selv kan oppleve, og mene noe med sin kunst, mens tilhøreren eller betrakteren kan få noe helt annet ut av det. Om tilhøreren oppfatter det som kunst eller ikke kommer litt an på oppfatningen av selve kunstbegrepet.
Denne subjektivistiske innsikten på kunstens område betyr selvsagt også veldig mye i forhold til kultursyn. Selv om smaken er subjektiv så er det jo ikke tvil at den formes av vår oppvekst. Dermed vil hver kultur utvikle sine egne kunstneriske retninger. Mangel på subjektivistisk innsikt kan fort lede til at man ser på alle andre kulturers kunst som mindreverdig. Dette vil jo også kunne bli til faktorer som bidrar til konfliktnivå mellom kulturene. En subjektivistisk refleksjon nøytraliserer denne faktoren.
Hvorfor er det maleriet så fantastisk vakkert?
På grunn av den fantastiske fargekombinasjonen, og måten linjene utrykker dybden på.
Hva er det som gjør den fargekombinasjonen og dybdeuttrykket vakrere enn andre malerier?
Jo det er akkurat de fargene, og at dybden i bildet gir en veldig god opplevelse.
Hva er det som gjør at akkurat den kombinasjonen blir vakrere enn andre, og hva er det med dybde som er så spennende?
Dette er et forsøk på å anvende en variant av hensiktsanalysen på estetiske utsagn. Jeg tenker at den oppmerksomme leser raskt vil oppdage at en slik kjede ganske raskt vil gå i ring med synonymer, og kanskje ikke gi noe klart grunnleggende svar på dette. Det ser ut til at man alltid vil ende opp i noe som bare peker på den intuitive opplevelsen av å like eller ikke like noe. Og jeg tror også vi aner at andre bedømmelser, med andre «konklusjoner», vil fungere vel så overbevisende. Det hele gir en følelse av å stange mot en barriere. Spørsmålet er hva den barrieren er, og hva som er bak den.
Innenfor subjektivistisk tenkning er grenseoppgangen mellom etikk og estetikk av ren sosial karakter. Dette handler om at begge kategoriene har basis i verdier, og dermed også omfattes av subjektivistisk verditeori. I hjernen er det de samme hjernesentre, og de samme belønningssystemene som er involvert. Og den biologiske funksjonen i dette handler om det emosjonelle, og den påvirkning dette har på menneskelig atferd, som beskrevet her. Rent funksjonelt snakker vi med andre ord om de samme mekanismene, som involverer den samme dynamikken for utforming av atferd. Det som er forskjellen, er den sosiale signifikansen av det hele.
Dette kan illustreres ved at det er lettere for meg å akseptere noen stygge bygninger i mitt nærmiljø, enn at det skulle ligge skarpskyttere opp på takene der, og skyte på meg.
Sagt mer generelt, mens det estetiske er en del av det daglige spillet mellom oss mennesker, så blir det etiske en nødvendig forutsetning for at det sosiale samspill i det hele tatt skal være mulig. Da tenker jeg på det universalt etiske. De tre etiske kategoriene er beskrevet her. Vi oppdager at det estetiske lett sortere seg inn som en del av det jeg kaller for fin-etikk.
Men fin-etikken kan være et yndet verktøy for misbruk av den type som er beskrevet her. Som marginale mennesker er vi i behov av beskyttelse mot denne type misbruk. En ide om objektive standarder her, kan fort blåses opp, skape bølger av intoleranse, for deretter å bruke dette som påskudd til undertrykkelse og sosiale utrenskningsprosesser. Dette er jo noe som hører hjemme i autoritære regimer og det kan jo ikke få noen retorisk kraft, uten en argumentasjon som forutsetter objektivitet i makthavernes synsinger om dette.
Subjektivismen i kunst handler om erkjennelsen og respekten for det nødvendig subjektive i kunsten.
Det å erkjenne at kunstopplevelsen er subjektiv, kombinert med empatisk etikk, gir et enkelt fasitsvar på dette. Idealet er å respektere hverandres kunstopplevelse. Vi må tåle og tolerere kunstutrykk, som vi selv ikke synes noe om. Kunst er nøye forbundet med livsutfoldelse og dermed også livskvalitet. Det å, hemme, tvinge, være nedlatende eller nedgradere andres kunst og kunstopplevelse kan assosieres direkte med krenkelse av individets etiske verdi. Og det er noe vi bør anstrenge oss for å unngå.
Dette er ikke enkelt. For, som vi skal se er kunst assosiert, både med forfengelighet, arroganse og også som identitetsmarkører. Vi har tunge impulser i oss, til estetisk nedgradering av andre. Det utfordrer oss til å reflektere over dette, og ikke minst mobilisere mot slike impulser.
Men tenk også på den friheten dette gir for hver enkelt av oss, at vi kunne boltre oss i kunsten, uten hele tiden å måtte gå på nåler, se oss over skulderen, og være redd for «hva de andre måtte tenke». Kunsten er faktisk et område hvor grenser, normer og barrierer, kan trekkes helt tilbake, eller kun introduseres som et midlertidig verktøy for vår lek med kunst, her og nå.
Det er kanskje der de fleste filosofer vil bevege seg. Drømmen er jo å finne noe evigvarende stabilt som man kunne bedømme all kunst etter. Sant å si, så er det mulig å komme opp med et utall av mulighet måter å gjøre dette på:
· Hvor mye innsats er brukt på kunsten?
· I hvilken grad er den trofast mot tradisjonene?
· Er den banebrytende og nyskapende?
· Er den genial i sin enkelthet?
· Er den genial i sin matematiske kompleksitet?
· Hvor populær er den?
· Hvor mye oppmerksomhet vekker den?
· Er den et solid stykke håndverk?
Alt dette er relevante spørsmål. Men vi oppdager jo også at for hvert slikt kriterium, så kunne vi funnet eksempler som på en utmerket fyller dette på en god måte, men likevel «treffer ikke kunsten meg». Den gir meg ingenting. Den virker støyete og meningsløs på meg. Og hvordan virker den på en katt? Eller på E.T?
En ide om det «universelt skjønne», måtte nødvendigvis kunne gjelde over alt alltid. Jeg tror vi ganske raskt kan avfeie at det er en utopi. Men ved å komme bak barrieren, så kan vi kanskje ane, både hvorfor, og oppdage at kunsten, nettopp gjennom sin uforutsigbarhet og subjektivitet, er langt mer spennende enn det kjedelig objektive.
I tidligere tider var ikke kunnskapen der. Filosofiske tenkere var overlatt til metafysiske ideer om dette. Det kan handle om «den platonske illusjon», om «åndelige ting», eller om gudommelige forhold. Selvsagt har det alltid eksistert grader av narsissisme og, med det, ureflekterte forestillinger om dette.
«Jeg synes jo at noe er pent, fordi det er pent. Jeg er jo ikke som de idiotene som synes at det som ikke er pent, er pent. For noen tullinger!»
Så selvsagt har jo da idiotene måttet stille spørsmålet «Hva betyr det at noe er pent?» Er vi ærlig, så ser vi altså barrieren i vårt mentale landskap. Men hva har vi i dag, som de gamle filosofene ikke hadde er mer kunnskap. Det gjør det mulig å kikke rundt hjørnet og bak barrierene, og få øye på langt mer spennende fenomener bak dette.
Kunnskapen jeg snakker om er dette:
1) Hjerneforskning
2) Evolusjonsmekanismer og historie som kan hjelpe oss å ane hvordan våre hjerner kom dit
Dette er subjektivismens utgangspunkt: «Jeg er et informasjonssystem». Og punktene over er det som hjelper meg til å kikke bak barrierene i mitt eget sinn.
På et vis er det vanskelig å fatte at en fysisk svamplignende klump, inne i hodeskallen skal kunne prestere noe slikt. Og det er jo det som er det egentlige miraklet her.
Men, lar kunsten i sin helhet seg forklare, med dette utgangspunktet? Vel, mange vil jo være kritisk til det. Men innenfor det paradigmet som rammer inn nåværende vitenskap, er det det vi har. Og selvsagt har vi mange, til dels store huller her. Men jeg tenker at det ikke er intellektuelt selvmord å holde seg innenfor dette, og søke forklaringer innenfor dette.
Så kan det høres kjedelig ut at det vakre og det pene, og det heslige, kun har sin opprinnelse i fysiske systemer, at det kan kobles til hjernens straffe og belønningssystemer. For så pass vet vi, at disse systemene er forankret i empirien, og at de også er involvert i all vår kunstopplevelse. Så la oss ta utgangspunkt i dette, og se hvor langt vi kommer.
Jeg kommer i det følgende til å være mest fokusert på musikk. Jeg tror imidlertid at mye av dette, på en grunnleggende måte, har overføringsverdi til andre kunstformer. Det er det samme emosjonelle system, som er involvert, de samme kongevei funksjoner, men varierende sansesystemer. Og ikke minst har vi de samme evolusjonsmekanismene, og de samme sosiale prosessene. Alt dette påvirker og preger alle kunstformer.
Etter å ha gått litt grundigere inn på musikk, både generelt og min egen livserfaring, så høster jeg innsikten om at her er en klar sammenheng mellom estetikk og identitet. Dette skal jeg utvikle videre her. Når jeg snakker om identitet, tenker jeg mest på sosial identitet, selv om her nok er åpenbare overlappinger til mental identitet. La meg begynne med et par omskrivninger av utsagnet Du er hva du spiser. Det kan skrives om på to nye varianter:
1) Du er hva du liker
2) Du er hva andre liker
Det kruttet som ligger i dette, ender jeg her med å døpe til «Den biologiske estetikk-knuten». Altså en ny variant av biologiske knuter som naturen har belemret oss med. Jeg kom på sporet av dette, da jeg hørte en podcast hvor Einar Duenger Bøhn og Öde Nerdrum samtaler om Kants verk om estetikk (Kritikk av dømmekraften). Her sier Bøhn noe slikt som at «Når jeg liker noe, så krever jeg at andre også skal like det». Det jeg oppfatter han setter på spissen her, er higen etter objektivitet i estetikken. Det er jo dette Kant forsøker å finne «formelen» til.
Nå reklamerer jeg jo for meg selv som estetisk subjektivist. Da blir jo dette en inspirerende utfordring. For det spørsmål som da ramler ut av skapet er jo da:
Hvorfor higer mennesket etter etisk objektivitet?
Det utfordrer oss jo igjen til enda en refleksjon om intensjon som ligger bak dette. Dersom her ikke er noen intensjon, så er jo spørsmålet over malplassert. Men jeg ser ingen begrunnelser, annet enn en form for intuisjon om at slik må det jo være. Hvorfor, og hva er problemet om det ikke var sånn? Anerkjenner man disse spørsmålene, så følger det også naturlig en forutsetning om intensjon.
Som sagt, etter å ha spandert mer tid og innsats på musikk, og min egen livserfaring rundt den, så ramler identitetsbegrepet ut av skapet. Jeg oppdager hvordan musikken interfererer seg med min egen identitet.
Min hypotese er altså at drivkraften bak ønsket om estetisk objektivitet, bunner i nettopp identitet, særlig sosial identitet.
Den biologiske knuten jeg refererer, henger direkte sammen med de to utsagnene over.
Hvis det er slik at hva jeg liker, blir en del av min sosiale identitet, så bør jo, det jeg liker, i stor grad sammenfalle med hva mine omgivelser liker. For dersom jeg og mine omgivelser liker det samme, så øker sannsynligheten for at omgivelsene liker meg. Dette er gruppeidentitet, og hele komplekset rundt alliansesynkronisering slår derved inn på dette.
Men her er knuten: Dersom jeg harmoniserer mine estetiske preferanser hundre prosent med omgivelsene, vel da undergraves jo min særegenhet i dette. Dermed avindividualiseres jeg og blir til «dusinvare». Jeg mister altså identiteten, ved å oppfylle det harmoniske målet hundre prosent.
Dette knuten skaper nødvendig behov for kompromiss. Det vil si at det ikke kan suboptimaliseres.
Dette spenningsforholdet mellom full harmonisering av estetiske preferanser, og behovet for særegenhet for å unngå å bli en «anonym» del av mengden, blir da til en egen dynamikk i dette sosiale spillet. Det er for øvrig en dynamikk, som ikke er spesifikt låst til estetikk.
Her er utfordringen: Når du eller jeg stikker oss ut, så høyner vi muligheten for sosial gevinst, samtidig som vi introduserer risiko for sosial avstøting. Men hva er det som påvirker utfallet av dette? Mitt forslag er at det mest grunnleggende her handler om ressurser. Og da introduseres jo også loven om negativ omfordeling. Med andre ord, det selvforsterker. Koblingen til det biologiske her går via handikap-prinsippet, og mekanismene bak ornamenter.
Her vil jeg spesielt påpeke at når omgivelsene liker deg, så er sannsynligheten for omgivelsenes støtte langt høyere. Dette har også en selvforsterkende effekt, slik som beskrevet i denne teksten om den sosiale multiplikasjonseffekten.
Men la oss si litt mer om denne koblingen. Jeg har introdusert begrepet livsoverskudd, her. Den estetiske komponenten i dette, handler om at jo lavere livsoverskudd man har, desto mer tvinges man til å økonomisere, med optimalisering mer på funksjon og mindre på estetikk. Jeg er der. Jeg er en person, som bevisst prioriterer funksjon foran estetikk. Jeg har større fokus på at bilen skal hjelpe meg å komme meg rundt, enn på hvordan bilen ser ut. Jeg har større fokus på at klærne skal holde meg tørr og varm, fremfor at jeg skal ta meg godt ut. Jeg har større fokus på at håret skal være lettstelt, fremfor at se flott ut. Og for meg har jo dette blitt et slags ideal, hvor jeg oppfatter fokus på pomp og prakt, som en negativ og umoden ting.
Summen av dette er altså at livsoverskudd gir handlingsrom for å reklamere for egne ressurser. Og da snakker vi selvsagt ikke bare om penger, men om alle de fire kategoriene av ressurser, som benevnt her. Og selvsagt går dette dypere enn det kulturelle og sosiale. Dette har en biologisk realitet i seg. Symmetri nevnes. Det er åpenbart en kobling mellom symmetri, og hva vi oppfatter som vakkert. Det gjelder også oss mennesker. Symentriske mennesker oppfattes som vakrere enn de som ikke er fullt så symmetriske. Å ja, det skal eksistere en kobling mellom symmetri og gen-kvalitet. Koblingen er direkte, og vi kjenner den langt dypere enn det kognitive. Sagt i klartekst: Hjernens belønningssystemer trigger på dette. Og selvsagt er det langt flere parametere i det. Oppdag at vi ikke synes mennesker er pene på resonnement. Jeg er jo blant dem som i disse MeToo-tider, konsekvent stirrer ned i bakken, når en av disse vakre overopphøyde og overpyntede gudinnene går forbi. I min litt autismepregede tilstand, var jeg nok tidligere mindre bevisst på dette. Da glante jeg, sannsynligvis litt for uhemmet og tok til meg alt det mentale rushet, hjernens belønningssystem gav. Slik stirring skal visstnok være sunt for oss, ifølge forskning, jeg overhodet ikke er interessert i å imøtegå (he he). Poenget er uansett at menneskets egen skjønnhet, er noe som sitter langt dypere i oss enn rent resonnement.
Men det går lengre enn som så. For det er klart, at selv om jeg kjører rundt i en shabby bil, så handler jo ikke det om at jeg er uinteressert i å fremstå på en god måte. Hadde jeg hatt ubegrenset med ressurser, og kjørt med noe som «reklamerte for det», så ville selvsagt også jeg kjent på stoltheten av det.
Det er heller ikke resonnement, men en dypere emosjonell respons. Med andre ord er den biologisk fundert. Og, på samme måte, når jeg til min forskrekkelse oppdager at mine klær er i total utakt med den forsamlingen jeg skulle være en del av, så kan også jeg kjenne, både på at jeg er flau, og skam. Igjen, det er jo ikke mine kognitive resonnement, som forteller meg dette. Det kognitive er bare redskapene. Den biologiske responsen, som er skammen, eller flauheten, sitter langt dypere enn dette, nærmere bestemt i det limbiske systemet. Sannsynligvis er Amygdala en viktig del av dette, for det er en variant av frykt, vi snakker om. Impulsen om å «kunne synke ned i jorden», er en direkte avart av primærresponsen til å springe og gjemme seg. Dette henger sammen, og det er dypt evolusjonært.
Men er det da som noen psykologer kan «berolige oss med», at det er irrasjonelt, og at vi må overvinne dette? Jeg tenker at svaret på det er nei. Det å hige etter å ta seg ut, eller frykte å flause seg ut, er en realitet i det biologiske språk, som virker den dag i dag, mellom oss mennesker. For dette vil avgjøre hvordan omgivelsene kommer til å behandle deg. Realiteten er biologisk, rå og brutal: Omgivelser som ikke liker deg, vil behandle deg dårlig. Hvor stor påvirkning dette har, vil avhenge av minst to viktige parameter: det sosiale klima, og din egen plassering i den sosiale rangordning. Jeg har egne tekster for dette. Her skriver jeg om det sosiale klima, her om sosial rangering og her om toleransetrappen. En viktig parameter her, er det jeg kaller for sosial appell. Utseende er en stor del av dette, og det er biologisk programmert i oss.
En ekstra hypotese må nevnes: Da handler det om omgivelsenes toleranse, nettopp for pynting. For man kan jo tenke seg at nettopp den store innsatsen for å ta seg godt ut, også, i seg selv, kan skape negative reaksjoner i omgivelsene. Jeg mener å ha oppfattet en viss negativ valør i det «å være forfengelig», og i uttrykk som «pomp og prakt». Og vi snakker jo om biler som «penisforlenger» osv. Vi vet så inderlig godt om motivet for å ville ta seg godt ut. Selvsagt ligger det jo sterke muligheter for bedrag i dette. Noen snakker om «hel ved». Da snakker vi om mennesker som «ikke gjør seg til», men som er «ekte tvers gjennom». Poenget er at forfengelighet også signaliserer risiko for falskhet, ja til og med bedrag. I dette ligger det altså en impuls om intoleranse, nettopp for forfengelighet. Men hvordan treffer dette oss? Eller for å spisse det: Treffer dette oss rettferdig? Poenget er jo svakere det egentlig står til med diner resurser, kombinert med et sterkere skall av forfengelighet, desto mer er du jo en bedrager. Tenk handikapprinsippet. Dette er dypt biologisk rotfeste i oss. Fasiten her må jo bli, at jo lengre ned du befinner deg på rangstigen, desto lavere er toleransen for nettopp pynting og forfengelighet. For å si det stygt: Jeg ville jo ikke trengt en «penisforlenger», dersom den faktisk var «stor nok».
Konklusjonen av dette er jo at jo lengre ned på rangstigen, desto større er risikoen for å gjøre det enda verre ved å forsøke seg på å kompensere estetisk for det. Samtidig vil den manglende pynten, bekrefte den lave stand. Dette fungerer dermed som en sosial lås som holder individet behørig nede og på sin plass.
Men på sett og vis så harmonerer dette da igjen, med at da blir vi som befinner oss lengre nede og er rasjonelle, mer funksjonsorienterte. Og vi tar oss den friheten å latterliggjøre forfengeligheten vi beskuer, lengre opp i systemet. Og det er en frihet jeg synes vi skal holde på, ja i tillegg til å kjempe for den tapte friheten til å kunne glane uhemmet på gudene og gudinnene, som de skjønne kunstverk de er.
Har jeg noe empirisk belegg for å heve at det er slik? Vel, jeg har to kilder. Det ene er å kjenne på og observere egne impulser, til ville gi mer oppmerksomhet og mer støtte til vakre mennesker enn til stygge mennesker. Denne kjenner jeg på, og klarer ikke alltid å kompensere kognitiv og etisk for dette. For det er den eneste måten å «glatte over det» på. Selvsagt kjenner jeg også på tendensen til å like pene mennesker bedre enn mindre pene. Bildet er selvsagt mye mer nyansert enn som så. Når vi først kommer inn i dybden på et menneske, så vet vi jo at den «indre skjønnhet» er noe vi egentlig setter mye mer pris på. Men da er vi over på det etiske.
Den andre kilden er jo nettopp det å befinne seg langt nede på rangstigen. Da er det veldig lett å oppdage forskjellsbehandlingen. Dette er jo egentlig kjent stoff, fra alle sammenhenger hvor man tilhører grupper som er synlige og derfor vekker impulser til nedlatenhet og mindreverdighet. Dynamikken i dette er kjent, og min hypotese er jo basert på at denne type ubalanse utløser narsissistiske trekk hos normalmennesket. Men vi adresserer jo kjente parameterer, her som kjønn, etnisitet osv. Det vi er mindre bevisste på er de naturlige rangeringsmekanismene som alltid skjer innad i grupper; høyde, kroppsform, utseende, status, popularitet osv. Alt dette samler jo jeg inn i begrepene sosial appell og empatisk appell. Mangler du dette, har du samtidig gratis kildemateriale til å observere mennesket fra denne vinkelen. Det gir dyp innsikt, og man forstår hvorfor det estetiske kan være en lønnsom strategi for å avhjelpe dette.
Men for å komme tilbake til kunsten: Det jeg har vært innom her, er som sagt den biologiske forklaringen på at skjønnhet blir en viktig del av spillet mellom oss mennesker, og hvorfor de store tenkere søker etter «objektive sannheter» i dette.
Saken er den, at dersom dette var objektivt. Så kan skjønnhet læres som et fag, og gevinstene av det, kunne bli oss alle til del, dersom vi bare brukte fornuften. Nå kan vi bruke refleksjonene over til hypoteser over hvordan det egentlig er.
Den enkle skissen for dette, finner du her, i den felles menneskelige referanserammen. Om vi starter på bunnen i dette, finner vi garantert arketyper som spiller inn på dette. Blant annet dette med symmetri. Og det går dypt. Går man langt nok ned i selveste fysikken, så blir nettopp symmetri et hett tema. Faktum er jo dette, at nettopp forestillingen om at naturen, på sitt dypeste er vakker, har gitt opphav til søken etter symmetri, som ledesnor til de endelige løsninger. Og hvor enn mye dette skurrer for meg, så må jeg bare konstatere at dette har medført betydelig fremgang innenfor teoretisk fysikk.
Saken er jo den, at dersom det egentlig er noe reelt i dette, så betyr det jo at det vakre jo må være objektiv til stede, dypere i realitetene enn vi kan drømme om. Jeg er selvsagt blant dem som tviler sterkt på dette. For hvor skulle «det vakre» komme fra i et ellers dødt univers? Er ikke våre forestillinger om det vakre antroposentrisk, så skjønner ikke jeg det. Vel, har det startet med et «dødt» univers? Det tenker jeg er det essensielle her. For det som aner meg er at ideen om det objektiv vakre, forutsetter, enten et gudskapt univers, eller at vi befinner oss i en simulering. Men når jeg tenker videre på dette, så blir det jo ikke objektivt likevel. Det er kun gudenes subjektive estetiske dømmekraft som blir objektivt for oss her. Vi kan omskrive Platon med «Er det vakkert fordi gudene sier det, eller sier gudene det fordi det er vakkert»? Lykke til med den spekulasjonen, sier jeg.
Jeg har sett størrelser som Sabine Hoseenfelder, stille seg kritisk til denne måten å arbeide med fysikken på, så helt alene er jeg ikke.
Men når det er sagt, oppdager vi at symmetri er essensielt vesentlig i selveste matematikken. Omtrent alt av matematikk, handler jo om ligninger. Finnes det et eneste matematisk utrykk, som ikke inneholder tegnet «=»? Oppdag at omtrent all matematikk handler om regnskap. Vi balanserer forhold mot hverandre, og fordi vi forutsetter balanse, så gir det oss muligheten til å fylle inn de tomrom som skal til i dette, for at balansen skal opprettholdes. Uten et slikt prinsipp, hadde aldri Newtons lover kunne vært beskrevet. All mekanikk er basert på det. Einsteins relativitetsteori, er basert på det. Kvantefysikk er basert på det, og all mekanikk er basert på det. Vi finner jo lignende forhold i logikken, i forholdet mellom premisser og konklusjon.
Det jeg vil frem til her, er hvilket mektig redskap symmetri er som verktøy for, på avanserte måte kunne høste svært nyttig informasjon ut av det datagrunnlaget som vi har til rådighet. Min hypotese er at dette er et urgammelt verktøy, som nesten ethvert biologisk system av en viss kompleksitet må holde seg med. Da ligger dette dypere enn vår bevisste tenkning. Sannsynligvis anvende dette om og om igjen, i utallige lag i informasjonsprosesserende system. Og da er det ikke rart at symmetri, kan anses som en arketyp form som gir mening, å holde seg med, og dermed også utløser belønning. Men, som Kant antyder: Vi snakker ikke om en egenskap ved realitetene, men om et svært effektivt redskap til å handtere informasjon om realitetene. Som subjekter dytter vi symmetrien inn i verden, for å kunne nyttige frukter ut av verden.
Jeg har noen ganger tenkt på, i møte med sivilisert E.T. Hvordan vil deres kunst se ut? Og det er jo nettopp slike betraktninger som jeg nå har gjort, som kan anspore til å tenke at det er sannsynlig at også E.T. forguder det vakre i symmetrien. Og la det være klart, dersom dette går tvers gjennom referanserammen til all biologi, på denne planeten, og gjenfinnes over hele universet, vel da er vi vel så nær det objektive som det går an å komme.
Men forutsetningen er likevel, eksistensen av det biologisk levende i universet. I et dødt univers, mister dette sin mening.
Så vi kan oppsummere med et stadig mer bakenforliggende fellesskap i dette, jo lengre ned vi kommer i den felles biologiske referanserammen. Men min påstand er altså at det er vanskelig å tenke seg noen mening i dette utenfor biologien. Men uansett er det denne referanserammen som gir oss det nødvendige mulighetsrommet for estetisk samspill med andre biologiske organismer.
Grunnen til at identitet blir viktig her, er forutsigbarhet. Når Bøhn snakker om «å kreve at andre liker det samme som meg», så handler det grunnleggende om medlemskapet i menneskeheten. Det handler om forutsetninger for å kunne navigere og fungere i det sosiale universet. Og da er det lagene i den antroposentriske referanserammen som teller. Jeg må kunne treffe det som likes av mine omgivelser og min kultur. Dersom jeg ikke liker det samme, så er jeg ille ute. For da kan jeg ikke på noen genuin måte produsere det som imponerer mine omgivelser, og som får dem til å like meg og mitt. Så jeg må lære meg kunstutrykkene i min egen kultur. Og dersom jeg har en bra prestasjonsevne, samt opplever å like sammenfallende med min egen kultur, da er mulighetsrommet stort. Samsvarer ikke disse, kan jeg saktens bli skolert, men aldri genuin, og jeg vil falle gjennom. Får jeg ikke hjelp av min egen biologi i dette, blir det aldri mer enn middelmådig skolekunst. Det objektive i dette er kompetansen på hvordan man oppnår resultater som identifiserer denne kunsten, og gjør den attraktiv for den kulturen som har utviklet den. Og som for alt av kompetanse: det sklir lettere dersom man har interesse for det. Interessen er en viktig bidragsyter til å opprettholde den utholdenhet og innsats som skal til for å beherske faget på en god måte. Interesse, har jeg skrevet om her. Den kommer lettest i harmoni med hjernens egne belønningssystemer. Uteblir dette, blir kunsten et levebrød, men ikke et kall. Og jeg tror at mange av oss, lukter forskjellen, med et grin om munnen.
For min del grøsser jeg, der jeg oppfatter musikken, jeg hører, som gjennomskolert, som fag, som rigid, etter oppskrift. Ja, jeg vil nesten ikke kalle det kunst. Men her har som sagt, vår egen biologi kommet oss langt i møte. For hva jeg liker, gjenspeiles i stor grad av hva jeg er eksponert for i min kultur. Så dette er den kulturelle referanserammen.
Men ut over dette finnes det åpenbart noe felles menneskelig, noe antroposentrisk allmenngyldig her. Det er jo ikke så vanskelig å dra til Østen, og får utbytte av kunst man ser der. Det er heller ikke vanskelig å bli imponert av for eksempel skulpturer fra gamle, utdødde kulturer. Musikk, sliter mange med, og kanskje her er hjernens plastisitet mer synlig. Vi opererer med forskjellig skala i vestlig og østlig musikk. Selv har jeg lært meg å like mye moderne thailandsk musikk. Men selvsagt, når vi kommer tilbake til det gamle klassiske, så blir det vanskeligere. Det som antydes er at hjernen vår, i et tidsvindu, tilpasser seg den skalaen den blir eksponert for. Dette er lignende som for språk, hvor evnen til å høre og gjenta fonemene i språket, lukkes etter som vi blir eldre. Dermed vil vi miste evnen til å høre nyansene i språk som ligger langt unna oss. Slik er det sannsynligvis også med toneskalaer. Men jeg er ganske sikker på at, når det kommer til frekvensanalyser, så finner vi samsvar.
Og igjen, dette kan man utvikle objektiv kunnskap om. Men hjernens belønningssystemer lar seg jo ikke diktere av det.
Under det felles menneskelige, har vi det felles biologiske. Da er vi over på f.eks. fuglekvitter og hvalenes kjærlighetssanger. Rekk opp hånden til den som ikke elsker fuglekvitter. Man er vi i stand til å sortere «de attraktive» fra de mindre «attraktive»? Sannsynligvis ikke. Men på tross av det, så er fuglenes kunst, til de grader i stand til å begeistre oss. I moderne popmusikk, er jo dette brukt. Pink Floyd har f.eks. brukt fuglekvitter flere ganger. For meg handler ikke dette bare om «illustrasjoner», men også om at det blir vakkert i den sammenhengen.
Det objektive her, går nok på mye av det jeg har vært innom. Da er vi på det nivået at vi studerer evolusjon, hjerne og belønningssystemer, og finner funksjonaliteten i hjernen, som hjelper oss med dette. For meg er dette så spennende, at det legger seg som nye lag i den kunsten jeg allerede er så fasinert av. Det blir jo også en del av min identitet.
Uten musikk vet ikke jeg hvor jeg hadde vært i livet. Det er ikke en gang sikkert at jeg hadde eksistert. Jeg overlevde ungdomstidens langsomme realitetsorientering på egen utilstrekkelighet, gjennom en urealistisk tro på at jeg kunne bli en stor rocke-musikker og at billetten til medlemskap i menneskeheten gikk gjennom dette. Men det var samtidig også en billett til fortapelse og helvete, gitt at den adventistiske troen jeg vokste opp med var sann.
Jeg identifiserte meg i 60 og 70 tallets ungdomsopprør mot datidens foreldre-generasjons musikkvaner. Dette var ingen bevisst holdning eller strategi. Jeg følte det kanskje heller motsatt.
Smaken på rockemusikk kom like tidlig som jeg smakte på den. Jeg kan ikke huske noen tilvenningsprosess. Det var heller en fjern drøm det var snakk om. NRK opplevdes nesten fraværende på området. Har hørt at BBC hadde samme holdningen. Det var noe grums i datidens foreldregenerasjon. Musikken hjemme, var preget av min foreldregenerasjon. Radioen, vel jeg ble vel aldri noen aktivt radiolytter. Det var noe som het Radio Luxemburg og 10 i skuddet. Men jeg kan ikke huske å bevisst ha oppsøkt noen av delene. Rockemusikken kom til meg i bruddstykker, glimt på radio, kanskje også på TV, på elevkvelder, og kanskje også ute etter hvert som en og annen kasettspiller dukket opp i ute-sammenhenger.
Men det jeg kan huske er altså at glimtene traff meg, og noen ganger bergtok de meg. Det var først i tidlige tenår at jeg konkret ble ledet inn i pop og rock-verden.
Jeg kan huske at særlig min far antydet at dette handlet om at jeg «gjorde meg til». Men ærlig talt, musikken falt meg så definitivt i smak. Det er ikke det. Jeg er oppvokst i et hjem med svært mye musikk. Min mor lot lydbåndspilleren gå timevis hver dag. Og selvsagt var det mye som traff meg, også av 30-40 og 50 talls musikk. Vi hadde platespiller også, og noen eldre plater med klassisk musikk. Vi hørte på Måneskinns-sonaten av Beethoven. Husker vi lå over bordet, med øynene igjen og bare fantaserte. Min musikkinteresse hadde intet med identitet, generasjon eller mote å gjøre, kun med smak. Jeg gjorde meg ikke til. Alt dreide seg om hva som traff meg. I dag ville jeg sagt at jeg gikk etter det som melket belønningssystemene mine i hjernen.
Men selvsagt må jeg nevne den sterke konflikten mellom min egen musikksmak og den religiøse kulturen jeg vokste opp i. Jeg ligger 5-10 år etter hippiegenerasjonen. Ikke rart at dette naturlig ble forbilder for meg. Jeg kaller det for alfa-attraksjon, og det sto i sterk kontrast og opposisjon mot det religiøse miljøet jeg befant meg i.
Adventismen var konservativ musikalsk. Men når det er sagt: korsang fungerer for meg. Kirkeorgel fungerer for meg. Gospel maktet jeg dårlig og jeg sliter den dag i dag med afrikansk inspirert musikk og syngestil.
Men uansett, så skaper alt dette en uløselig konflikt i meg. For jeg så som sagt for meg at billetten til medlemskap i menneskeheten gikk gjennom mitt innbilte talent som rockemusikker, mens det motsatte måtte til for å tekkes gudene. Men finnes det en vei til himmelen, uten å tekkes menneskesamfunnene?
Det er egentlig ikke rart at jeg i oppveksten gikk meta i forhold til musikk. For det var mye hult i den argumentasjon mitt religiøse miljø presenterte. Jeg snappet opp at en gang ble flerstemmig sang ansett som synd. Jeg oppdaget at «riktig musikk» var den som tilhørte vestlig kultur fra et par generasjoner bakover osv. Altså en form for streng konservatisme basert på en ubevisst dyrking av forfedrenes autoritet. Hvorfor akkurat den musikken, all den tid kristendommen hadde oppstått i en tid lenge før dette, og utenfor vår kultur.
Samtidig, etter hvert som jeg forstod at adventismen tok feil og at mennesket var et resultat av biologisk evolusjon, så dukker selvsagt spørsmålet opp: Hvor kom da musikken ifra? Hva er årsaken til at musikk spiller en så sentral rolle i alle kulturer (bortsett fra Taliban)?
Av alle ting er dette et puslespill jeg stadig har kommet tilbake til opp gjennom livet. Musikk går under kategorien «kunst», og her kan man komme opp med mange hypoteser.
Men noen filosofer, kanskje mest Artrhur Schopenhauer, satte musikken i en særstilling. Jeg mener han så den som det nærmeste vi kunne komme selve urviljen, som jo var hans metafysiske fiksering.
Og jeg kan på mange måter skjønne Schopenhauer. Jeg deler hans intuisjon om at musikken står i en særstilling blant alle kunstarter. Men kanskje skal jeg være varsom med å slå dette fast som en «objektiv sannhet». Det jeg tror er at musikken er den kunstformen som i gjennomsnitt skårer høyest i sin evne til å melke hjernens belønningssystemer.
Litt mer om min personlige opplevelse: Jeg tror jeg vil sette malerier på en god nummer to. Malerier er i stand til å begeistre meg. Men det er også foto, eller salige kombinasjoner av dette. Også dette kan melke mine belønningssystemer. Både musikk og malerkunst kan i glimt gi opplevelse av umiddelbar eufori, og begeistring av selve stimulansen i seg selv. Selvsagt kan dette forsterkes av lyrikk, dagdrøm tanker og bilder. Men disse to har altså synlig en slags direktekanal til utløsning av godfølelse og eufori. Generelt er glimt av eufori svært sjelden i min erfaring. Men det skjer oftere og sterkere for musikk, enn for maleri. Når det gjelder maleri, så kan naturen, synet av et fjell, eller et vakkert kvinneansikt, gi den samme opplevelsen. Det er en variant. En annen variant er abstrakte malerier som stimulerer fantasien. Her har jeg opplevd lignende effekter av musikk eller lyder som er ekstremt svake.
Selvsagt har vi andre stimulanser som har lignende effekter. For eksempel, mat og romantikk og erotikk. Men alle disse siste formene lar seg enkelt forklare innenfor evolusjonens rammeverk. De kunstformer jeg har nevnt, er ikke fullt så umiddelbart forståelige.
Min definisjon på kunst handler altså om uttrykk mellom oss mennesker, som er velegnet til å skape komplekse emosjonelle responser. Jeg snakker om emosjonell kommunikasjon her. Men det vesentlige med kunst er at den i større grad frikobles fra spesifikk kommunikasjon, med intendert budskap og over til uttrykk som treffer oss dypere, i form av språkløs emosjonell respons. Og den emosjonelle responsen er langt mer uforutsigbar. Men poenget er at det er det emosjonelle laget som berøres. Men selvsagt er det mer nyansert enn som så. For responsen har jo også mange lag. Vi har det emosjonelle, liker eller ikke-liker, og fantasier og assosiasjoner som spontant skapes som respons på responsen. Dette gir et vell av muligheter. Når musikken først etablerer seg som kunst i menneskearten, så fyller den en rekke nisjer i det store mangfold av menneskelige sosiale prosesser. Det er nærliggende å tenke på reproduksjon og omsorg. Men selvsagt fungerer musikken som identitetsmarkør, som kulturell referanseramme, som bedrageri, som dramaforsterker, som maktdemonstrasjon, som rivalisering, som berikelse, som tilbedelse, som beundring, som beroligende, men også som verktøy til å piske opp eufori, eller raseri.
Så selvsagt må vi kunne erkjenne at musikk har både destruktive og konstruktive sider ved seg. Den skaper avstand mellom mennesker, men også samhold. Men dette har lite med sjanger å gjøre, det har med kontekst; måten musikken brukes på.
Les gjerne her om emosjonelle responser, og her om affekt. Jeg har også skissert en meningsteori her. Mening er ikke noe vi resonnerer oss frem til. Mening er mer knyttet til indre respons på det som skjer. Mening er nok mer komplisert og nyansert en min skisse. Men likevel tror jeg det er vesentlig å erkjenne at uten indre respons, ingen mening. Min sterkeste hypotese er at musikken ikke kan bli kunst uten at den påvirker oss emosjonelt. Ingen emosjonell reaksjon, og musikken reduseres til meningsløs lyd. Det er denne forståelsen som gjør at jeg avviser ideer om objektive målekriterier for musikk.
Men når det er sagt, så har vi utallige nivåer og forhold i musikken som fungerer som utløsere for slike responser. Og selvsagt kan slike utløsere i høy grad handle om komplekse systematiske forhold, som krever mye av vår kognitive kapasitet, kombinert med kompetanse. Samtidig så kan den enkleste melodi, eller klang utløse gode responser hos andre.
Så det er ikke slik at man «velger» mening ut av løse luften. Dette er den gamle illusjonen om «fri vilje», en slags magi. Det er først og fremst kroppslige responser og organisk kjemi som fysisk ligger bak og skaper det vi opplever som mening. Her sorterer jeg mellom «det verdsatte» og «det beskrevne». Det beskrevne kan være objektivt og ha sannhetsverdi. Men det «verdsatte» er det det er. Vår musikksmak tilhører den siste kategorien, og er derfor ikke objektiv, og kan ikke tilleggenes noen sannhetsverdi. Dette handler ikke bare om begrepsstrukturer, men handler også om etisk refleksjon. Det er ikke noen objektiv fasit på hva som kjennes fint eller stygt. Det er en subjektiv opplevelse. Og den delen av etikken som vektlegger menneskeverd, og dermed også respekterer subjektet, vil anse subjektet som suverent i sin opplevelse av kunsten.
Noens musikksmak er ikke bedre enn andres. Det å erkjenne dette og praktisere det, handler om respekt. Så når musikksmaken kommer i mangfold, så handler ikke det om rivalisering eller konkurranse, men om muligheten til å lære og forstå og erverve innsikt om oss selv, om andre om mennesket.
Og vi skal jo være kjempeglad for at et lite barn, uten utviklet kognitive kapasitet, og uten kompetanse, spontant kan danse, glede seg og synge med musikken. Det å nedgradere dette som noe mindreverdig, er etter min mening uetisk.
Musikken har sin verdi, gjennom subjektet som verdsetter. Man kan ikke sette rett eller galt på dette. Det er ingen fasit her. Det er subjektivt.
Så innser jeg også det enkelte musikksjangere i langt større grad krever oss kognitivt, og i stor grad også kompetanse, for å kunne begeistres av dybden i alt dette. Så tenker jeg at det å få livserfaring med velutviklede musikksjangere, kjenne normer, standarder, teknikker osv., at dette inngår og blir en del av musikk opplevelsen, som kan fryde oss i sin fortreffelighet. Herfra er det jo lett å se en utviklingsbane i retning av perfeksjonering, gitt disse rammer og systemer. Her kommer inn både prestasjon, beundring for prestasjon og ikke minst evne til å oppfatte prestasjon som en del av denne frydefulle opplevelsen.
Så, hva skaper egentlig vår musikksmak?
Kanskje kan vi generelt sette opp tre kategorier:
1) Det medfødte som er felles for alle mennesker
2) Det medfødte som kommer i mangfold
3) Vår livserfaring
Min hypotese er at alt det som til slutt skaper vår smak på musikk kan sorteres inn under disse kategoriene. Samlet sett skaper det en kunst-opplevelse som er unik for hvert menneske. Det man selvsagt kan spørre generelt om er i hvilken grad de forskjellige kategoriene påvirker totalen. Dette handler dels om det gamle spørsmålet om arv og miljø. Og vi ser jo at i alle fall på overflaten, så har kulturell påvirkning enormt å si for vår musikksmak. Men la oss ta dette systematisk:
Først litt grunnleggende om evolusjonære mekanismer som har anriket dette. Blant biologiske organismer ser vi et spekter av systemer som innhenter informasjon fra omgivelsene. Da handler det om lys, temperatur, kjemi og vibrasjoner. Når det gjelder lyd, så handler det om vibrasjoner. Biologiske organismer har alltid oppholdt seg enten i gass eller i væske. Dette er medium for bølger. Og vibrasjonene er velegnet for innhøsting av informasjon om omgivelsene.
Det er forholdsvis lett å se at dette kan gi store biologiske gevinster, slik at vi må regne med at hjerner med tilgang til lyd-baserte sansesystemer, har holdt på med dette i uminnelige tider. Da handler det om evnen til å kunne sortere fenomener fra hverandre ved hjelp av lydsignaturer. Og noe av dette handler om farlige fenomener som gir respons til å trekke seg unna, mens andre lydbilder signaliserer positive muligheter som organismen tiltrekkes.
På den måten er det nærliggende å tenke at
dette på en grunnleggende måte kobles på straffe og belønningssystemer. På den
måten opplever organismen lydbilder som er tiltrekkende og motsatt skremmende
eller plagsomme.
Dette er den basisen som skal til for at arter, før eller senere bygger videre
på dette, til aktiv bruk i signalisering mellom hverandre. Vi snakker språk,
men også i et mer emosjonelt spill mellom hverandre.
Dersom vi går litt under overflaten på musikken, så vil vi finne komponenter som går igjen i alle kulturer:
• Harmonier
• Melodier
• Lyd klang
• Rytme
• Lyrikk
• Samspill
Evolusjonen bygger alltid på det som er. De evnene vi snakker om her, baserer seg på funksjoner og mekanismer som har vært der tidligere, og som hver på sin måte har bidratt til biologiske gevinster. Så er det altså slik at når funksjonalitet først er utviklet, så lar den seg også anvende på områder den egentlig ikke er utviklet for. Våre musikalske evner baserer seg altså grunnleggende på funksjonalitet som var der fra før.
Det vi skal merke oss er at alle de elementene som er nevnt kan utnyttes i reproduksjonens tjenester. Da snakker vi partnervalg og omsorg. Partnervalg handler om å signalisere ressurser og gen-kvalitet. Dette har jeg skrevet om her. Et viktig poeng er at vi alle kan sorteres på dette i form av uttrykk og prestasjon. Men hva er i så fall målestokken? Hvordan rangere mulige partnere på deres musikalske prestasjonsevne? La oss gå inn på de enkelte elementene og studere det.
Harmonier forutsetter hjernens evne til å
se forhold mellom frekvenser, og knytte emosjonelle responser til dette.
Her er noe som undrer meg. Det er klare matematiske forhold mellom toner, som
virker harmoniske mellom oss. Riktig nok finner vi forskjellig skalaer i de
forskjellige kulturene. Men oktaven (frekvens-dobling) er allmenn. Det samme
gjelder nok kvinten som har frekvensforholdet 3:2 og kvarten (motsatt kvint),
som har forholdet omtrent 3:4. Når musikken skal systematiseres bygges den som
skalaer av toner orientert rundt disse frekvensforholdene.
Min hypotese er at disse frekvensforholdene ligger i oss som arketyper. Kanskje fordi det er lettere for hjernen å dekode dette, og å måle i hvilken grad det treffer. Med andre ord innebærer det muligheten til å sortere mellom de som synger «falskt» og de som synger «rent». Det å treffe rent på disse er en prestasjon. Og det kan absolutt fungere som et kriterium som spiller inn på seksuelle utvalgsmekanismer. Dette gir altså noen plusspoeng på en hypotese om at vi her har å gjøre med grunnleggende medfødte arketyper form musikk.
Musikk handler også om spill med frekvenser, i et forløp. Vi kaller det for melodi. Men merk at også her rangeres dette med utgangspunkt i den harmoniske basisen vi allerede har etablert. Vakre melodier passer sammen med harmonier som smaker oss godt. Det å kunne synge melodier handler selvsagt også om prestasjon. De å bytte mellom toner, og endre tonelengder etter forutsigbart mønster er en del av dette. Også dette handler om prestasjon og kan rangeres etter det.
Jeg har oppfattet at både fuglesang, og hvalsang er en måte å flørte og tiltrekke seg partnere på. Studier av fuglearter viser oss slike mekanismer i fullt monn.
Mennesket har i tillegg evnen til å berolige småbarn med sang. Mors stemme, i sang, roer et barn og dysse det i søvn. Jeg har merket meg dette. Det mest synlige er nok flørte-delen av dette, men vi skal ikke kimse av den evolusjonære verdien av vuggesang, heller.
Dette fungerer da som hypoteser som forklarer hvorfor sang er i stand til å utløse positive emosjonelle responser. Motstykket er kanskje små barn som gråter. Det utløser stress og behov for å stoppe det. Og man stopper det ved å gi barnet omsorg. Det er den normale responsen. Selvsagt kan det utløse aggresjon, med svak risiko for at foreldre dreper sine barn i stedet for omsorg.
Jeg tar dette med for å sette fokus på at stemmebruk, da særlig den med førmenneskelige røtter, treffer oss emosjonelt. Da er det heller ikke så utenkelig at mors sang for å roe den lille har denne positive virkningen. Jeg vet ikke om det er forsket på, men jeg ville ikke blitt overrasket om oksytocin inngår i dette samspillet mellom mor og barn.
Så kan man tenke seg at denne stemmens evne til å utløse gode emosjonelle responser har tatt steget videre inn i det romantiske spillet mellom mennesker. Forskning viser, som sagt, at selv hvaler driver med dette. Jeg har også sett antydninger til at musikk-fremvisning er en gullvinner for å få damer oppmerksomme på menn. Men det er nok motsatt også. Kvinners talent for å synge, er kanskje et signal om at de har potensiale for å bli gode mødre.
Og det er åpenbart, at med slike mekanismer i spill så kan man forvente et signifikant seleksjonspress på begge kjønns kapasitet for sang.
En annen viktig variant er bølgeformer. Altså klang på tonene. De som kjenner til fourieranalyse vet at formen på bølgene kan dekodes i frekvenser basert på ren sinus. Jeg tviler imidlertid på at vår hjerne går den veien. Det kan heller handle om at den oppfatter bølgene som de er, uten matematiske omveier. Det som er sikkert er at denne evnen brukes til å sortere lyder fra hverandre, så måte som vi sorterer lysfrekvenser i farger.
Vår hjerne har en imponerende evne til å sortere lyder fra hverandre, også ved hjelp av klang. Og da er vi tilbake til at dette er ressurser hjernen har hatt tilgang til og utviklet i utallige arter, lenge før mennesket ble menneske.
Her er for eksempel det å gjenkjenne stemmer essensielt. Det sies at hjernen kjenner mors stemme allerede ved fødselen. Vi indentifiserer de vi kjenner, også på klangen i stemmene. Dette er en svært viktig funksjon.
Men så er det jo slik at det er noen stemmer vi liker bedre enn andre stemmer. Kanskje kan noe av dette avsløre gen kvalitet. Men kanskje handler det også om slektskap, eller om sosiale roller.
Vi snakker alle om lyse- og mørke stemmer. Den oppmerksomme oppdager raskt at dette er en kobling fra det auditive systemet til det visuelle systemet. Selv har jeg synestesi, og ser lydene i form av farger og former. Men min hypotese her, ut fra språkbruk er at også normalmennesker har en rest av dette, på den måten at man sorterer mellom «lyse-» og «mørke» lyder. De mørke lydene er «lave»[1] frekvenser mens lyse lyder er høye frekvenser. Det mørke assosieres med det farlige. Det er ikke så rart, da det nok handler om lydbildet fra store predatorer. Men det mørke assosierer også med alfa-er som er større enn oss selv. Lengden på stemmebåndet avgjør stemmeleiet. Og alfaer representerer på den måten også styrke og dermed trygghet for de som er alliert, med denne. Barn og kvinner har lysere stemmer, sannsynligvis for å unngå å bli oppfattet skremmende eller som en trussel. Jeg har til tider observert, særlig kvinners stemmebruk. Stemmen er ofte lysere når de snakker med barna, eller egen partner, enn når de snakker med hverandre. Kvinnestemmen er et kompromiss. For kvinner dominerer hverandre med stemmen. En kvinne i autoritær modus, snakker ofte med lavere toneleie.
En kvinne som snakker i et lavt toneleie til et barn, er ikke særlig vennlig. Da handler det ofte om oppdragelse. Men til små barn, og det gjelder også oss menn, så får stemmeleiet høyere frekvens. Denne mekanismen er ganske sikkert langt eldre enn mennesket. Enhver som har observert huskatter, vil oppdage noe av samme fenomenet. I forhold til oss mennesker så er katter i barne-modus. Men den som i skjul observerer katter, seg imellom, så endres stemmene ganske så dramatisk. For da er de inne i voksenspillet og rangeringsmekanismene er i full gang.
Dersom det er slik, så er det åpenbart nær knytning mellom dette og de emosjonelle systemet. Og det er jo denne koblingen som åpner for mer sofistikert utnyttelse av dette inn i den menneskelige kunsten. Frekvens og bølgeform gir samlet en klang, som på en grunnleggende måte får sin plass i musikken.
Her vil jeg påpeke enda et interessant fenomen. Når to mennesker synger samtidig og synkronisert så hører vi klar forskjell, sammenlignet med solo-sang. Hva er det som skjer? Det er at bølgene er ute av fase. Vibrasjonene når ikke sine bølgetopper samtidig. Dette skaper en effekt som alle mennesker lett gjenkjenner. Selv har jeg den opplevelsen at klanger som har denne faseforskyvningseffekten kan bety forskjellen mellom vakkert og stygt. Og i moderne elektronikk kan dette gjenskapes, og man kan sette på langsomme variasjoner slik at dette får en ekstra flott effekt. Og for å ta dette helt ut.
Forsiktig bruk av ekko-effekter og coruseffekter skaper denne effekten. Det er hyppig brukt både på vokal, elektrisk gitar og på synther.
Effekten skaptes i gamle dager ved hammondorgler ved hjelp av roterende høyttalere (leslise) og på ekte Hammond ved hjelp av roterende hjul som skapte frekvensene. Vi har samme effekten på kirkeorgel, fordi vibrasjonene i de forskjellige pipene ikke er synkronisert. Vi har den i orkestre, strykere som spiller sammen og ikke minst i korsang.
Jeg tror at den fylden som dette gir er noe som oppleves universelt som mer vakre, fyldige toner. Og motsatt, når dette mangler så kan tonen fremstå som «tørr».
Disse fundamentene av frekvens og klang, forløp (melodi) og harmoni baserer seg åpenbart på nedarvet og dermed også av medfødt funksjonalitet.
Rytme er et fenomen jeg gikk og spekulerte på i årevis. Jeg hadde jo hypoteser. For det er åpenbar sammenheng mellom rytme og synkronisering. Og synkronisering blir jo helt sentralt dersom flere mennesker skal samhandle musikalsk.
Men jeg kan jo ikke unngå å erkjenne at rytmen på mange måter også kan stå alene, uten tonene. Og vi ser jo dette i mange urgamle tradisjoner. Det må jo bety egen medfødt funksjonalitet i hjernen for rytme. Hvorfor? Jeg hadde derfor en gnagende følelse av at samhandlingshypotesen, ikke strakk til.
Dette varte til den dagen jeg så denne videoen på YouTube. Da fikk jeg en åpenbaring. Det har jeg skrevet om her. Dette handler om alliansebygging hos sosiale arter.
Vi signaliserer allianse med hverandre gjennom synkroniserte uttrykk. For å kunne gjøre det, må vi kunne prestere rytmisk. Og ingen plasser passer dette mer inn enn i musikken. Dermed har vi hele det mentale maskineriet på plass, tilrettelagt for menneskelig musikk, som kunstform.
Det er ikke umulig at rytme baseres på funksjonalitet som har med koordinering å gjøre. For eksempel det å springe. Det er åpenbart at det krever koordinering, og at dette oppnås enklest av rytmiske bevegelser. Også det å flykte sammen med andre, og angripe sammen med andre, krever tidskoordinering. Også her er det ikke utenkelig med funksjonalitet som baserer dette på rytme.
Jeg har i mange år hatt for vane å gå tur med musikk på øret. Det jeg merker meg er at det er mulig å gå i takt med nesten all type musikk. Kanskje er det ikke tilfeldig at musikken rytme treffer best i områder som passer med å gå eller springe. Vi vet at menneskearten nettopp har hatt det å gå og springe over lange avstander, som spesialitet. Det er ikke utenkelig at rytme-sans er en viktig del av en slik funksjonalitet. Og kanskje er det ekstra spisset, i menneskeartens tilfelle.
Så har vi dette med å oppfatte forløp. Det har med forutsigelse å gjøre. Også her kan timing bli vesentlig. Det kan oppnås gjennom intervallisering av tid, noe som igjen blir til rytme. Vi vet at dette er venstrehjernens spesialfelt. Og det er ikke tvil om at det har utallige anvendelsesområder. Så når det kommer til det å synkronisere motorisk med andre individer, så er det ikke noe annet enn videreføring av dette. Og selvsagt avhenger dette av prestasjoner. Dette kommer jo særlig til uttrykk gjennom dansen, som jo åpenbart er til stede i nesten alle menneskekulturer. Noen moderne religiøse fanatiske kulturer forsøker jo å hemme dette. Men de klarer det jo aldri.
Rytmen er i barnet fra tidlig alder. Denne universaliteten, lar seg som sagt lett forstå, og selvsagt er hjernen velutstyrt med ressursene for dette. Og på dansegulvet forføres mangt en kvinne, av menn som signaliserer presisjon og dominans. Jeg tror ikke fanatisk likestilling noensinne får bukt med dette.
Selvsagt burde lyrikken stått på egne ben i en egen analyse. Det kan kanskje komme en gang. Uansett så er hoved observasjonen når det gjelder lyrikk, at det naturlige språk, ikke bare har funksjonelle kvaliteter, men at det også har estetiske sider ved seg. Om man tenker vanlige setninger, så er det naturlige språk tvetydig (se begrepet tolkning). Det vil si at man kan utrykke ting på mange måter. Følgelig finnes det pene måter å utrykke seg på og mindre pene måter. Estetikken sniker seg inn allerede her. Kanskje kan man finne sammenhenger med behov for høflighet, kutyme osv. Vi har en rekke rangeringsmekanismer rundt språk. Følgelig vil også språket fungere som en del av spillet mellom mennesker, inkludert normer og estetikk. Men her tviler jeg på at ordlyd i seg selv har noe med dette å gjøre. Det som er medfødt her kan kanskje knyttes til rytme, og rim, pluss kanskje en generell evne til intuitivt å oppfatte hvilke estetiske elementer som er signifikant i egen kultur. Og deretter knyttes dette opp mot hjernens belønningssystemer, slik at individet evner å utnytte denne fasiliteten, konstruktivt, både for eget uttrykk og til å vurdere andres uttrykk.
Vi merker oss at språket inneholder tonale elementer. I varierende grad har dette også signifikans i kommunikasjonen, men også som estetisk krydring av utrykket. Derav også dette elementer i dialekter.
Når det kommer til sang, så er det vanskelig å tenke seg fordums sang uten ord. Dette har nok vårt sammenflettet helt fra opprinnelsen av. Og det har nok forsterket kulturens evne til å bevare og akkumulere viktige kulturelle temaer, fra generasjon til generasjon. Det har nok fungert som en katalysator på en stadig mer omfattende kulturutvikling. Dette opplevdes nok som en nødvendighet, i samfunn hvor skriftspråk enda ikke var tilgjengelig. For eksempel Salmens Bok i Bibelen, bærer nok på rester av en slik oral tradisjon. Og vi vet jo også at Koranen er utformet på vers-form som gjør det lettere å synge. Det blir lettere å huske og gjengi. Her benyttes jo sangen som teknologi, som avhjelper akkurat dette. Og det kan jo godt være at sangtradisjonene har vært der lenge før dikt ble en selvstendig tradisjon i seg selv.
Forskning viser at utøvelse av musikk krever samhandling fra store deler av hjernen. Når vi nå har fokusert litt på enkeltelementer i musikken så skjønner vi hvorfor. Men det stopper jo ikke der. Vi oppdager jo at dette har en omfattende sosial funksjon. Da har vi allerede vært innom dette med rytme og koordinerte bevegelser. Men i tillegg synger vi jo sammen, koordinert. Jeg kjenner ikke til andre arter som presterer noe lignende. Her har jeg allerede vært innom den fantastiske effekten av faseforskyvning, der flere stemmer eller instrumenter samspiller. Vi får en eksplosjon av nye lydbilder som følge av dette. Men igjen, det er jo bare begynnelsen. For her åpner det for fullt for det flerstemmige og videre over i polyfoni og harmonier. En ting er forhold mellom tonene i sekvens, noe annet er når lydbildet gjøres fullstendig om gjennom harmonier. Og igjen, vi vet ikke om andre arter som gjør det samme. Og det er jo dette som virkelig setter fart på musikken og gjør den storslagen. Og vi oppdager at dette får ingen av oss til alene (uten ved hjelp av teknologi). Dette med å kunne synge flerstemt, tror jeg, også handler om alliansesignalisering. Det signaliserer en gruppe mennesker som fungerer som et harmonisk hele. Hvilken signatur er ikke dette på sosialt samhold, differensiering og mangfold?
En ting jeg virkelig lurer på er om sansen for det flerstemmige, i seg selv er noe medfødt, eller om det er noe vi kulturelt tilegner oss? Grunnen til at jeg stiller spørsmålet er som sagt at jeg ikke kjenner til andre dyrearter som driver med noe lignende, eller forstadier til det. Og vi vet at det har kommet til nok så seint i kulturutviklingen. Så konstaterer jeg at det meste av beskrivelser av den historiske utviklingen bak dette, er orientert om det vestlige. Men jeg vil bli overrasket om ikke andre kulturer har hatt sine versjoner av dette, gjerne i samspill med instrumenter. Det jeg uansett merker meg er at alt jeg hører av musikk fra andre kulturer, har tatt opp i seg harmonier av ulike slag. Men svar på om dette er medfødt får man kanskje ikke før man ved eksperimenter klarer å observere hvordan nyfødte reagerer på harmonier kontra disharmonier. Finner vi sammenheng her, og ikke minst lokaliserer dette i hjernen, så vet vi at dette er mer enn bare tillært.
Vi har altså hittil sett på hvilke verktøy og funksjonalitet som er tilgjengelig for det nyfødte individet, for anvendelse til å utvikle musikalitet. Noe av dette kvalifiserer nok under min versjon av begrepet «arketyper». De er der som startmotorer for å komme i gang med individets utvikling av egne musiske evner, nært tilpasset den kulturen individet vokser opp i. Men her er sannsynligvis et stort medfødt mangfold, som gjør sitt til for å skape en musikalsk personlighet ut av det hele.
Det første å merke seg er at det er mange måter å høre og oppfatte musikk på. Musikk har så mange lag, at vi fokuserer forskjellig. Les gjerne her om utvikling av interesser. Interesser utvikles i vekselvirkning mellom egne ressurser og omgivelsene. Personligheten i dette skapes av hva som vinner frem og blir dominerende i denne prosessen. Jeg har plukket meg ut fire områder, hvor jeg tror medfødte evner spiller en rolle. Alle disse fire evnene, tror jeg også påvirker vårt musikalske fokus og derigjennom hva vi evner å verdsette i musikken.
Generelt vil jeg påpeke at særlig kreativitet og kognitive evner kan stå i motsetning til hverandre. De fungerer i et samspill. Men her er definitivt kompromiss ute og går. En for sterk fornuft skaper rigiditet og sperrer, mens overkreativitet skaper kaos og forvirring. Disse to må med andre ord holde hverandre i ørene. Men som personer vil våre medfødte evner også påvirke styrkeforholdet mellom disse, og derigjennom hvordan vi opplever musikken.
Jeg tenker at det er nøye sammenheng mellom høy fantasi og måten man hører musikk på. Poenget er at fantasien, både driver med gjetninger på hva som kommer, farger musikken med bilder og mønstre, og skaper assosiasjoner med dagdrømmer og historier. Denne måten å høre musikk på er dermed ikke så orientert om detaljer eller intellektuell analyse av det som skjer, men er heller i en flyt av en opplevelsesstrøm som skaper dette. Musikken fungerer med andre ord katalytisk.
Jeg beskriver dette slik, fordi jeg selv er en slik lytter. Samtidig er oppløsningen på min oppfattelsesevne så svak, at jeg sjelden får med meg teksten, annet enn et og annet ord. Men nettopp et og annet ord, blir en del av katalysen fordi det er nok til å spinne av gårde mine egne assosiasjoner rundt dette.
Med andre ord utløser musikken, strømmer av fantasi og bilder på mange nivåer. Og dette kommer i tillegg til godsakene som kommer fra belønningssystemene. Da er det ikke rart at man blir bergtatt.
Og selvsagt blir bildet enda mer fargerikt og stimulerende ved blanding av stilarter, utenom-musikalsk lydkrydder, og gjerne også provoserende normbrudd i det hele.
Det jeg merker med meg selv er jo at det er musikkskaperen som blir min helt, ikke nødvendigvis utøveren, dersom det ikke er samme person. Jeg beundrer først og fremst kreativitet i musikk.
Selvsagt kan vi konstatere at musikk neppe hadde utviklet seg til et mangfold av stiler og sjangere, dersom det ikke hadde vært for kreativitet, tilfeldigheter og mer eller mindre ubevisste avvik fra standarder.
Opp mot dette får skolert musikk en litt dårlig klang. Det betyr ikke at jeg ikke erkjenner nødvendigheten av det skolerte. Men tanken her er at det skolerte, noen ganger kan skape sperrer som gjør musikken kjedelig, i alle fall for en kreativ lytter.
Jeg har skrevet om fornuften her.
Det er nok mange lag og fasetter av musikk som også krever oss kognitivt. For eksempel
• På rytme
• Identifikasjon av temaer
• Strukturell oppbygging
• Samsvar med standarder
• Kunne skille ut instrumenter, og forstå arrangementer
En tanke jeg har gnaget på i det siste, er om jeg burde legge til en refleksjon om at bruken av fornuften, i seg selv har evne til å utløse belønningssystemer i hjernen. I det late mennesket, som jeg har skrevet om her, har jeg vert inne på at kostnad ved bruk av kognitive evner, er så høy, at vi har strafferesponser som bremser det. Men det kan også være det motsatte. Her har jeg skrevet om det undrende mennesket. Når jeg graver i min egen erfaring, som ekstrem nysgjerrig person, så aner det meg at undring i seg selv, belønnes med tilfredstillelse når jeg får vite ting, eller noe går opp for meg, eller regelrett begeistringen over å oppleve at man forstår, eller får grepet på noe.
Grunnen til å nevne dette er jo at musikk, i stor grad krever oss kognitivt. Når vi hører musikk, skaper den forventinger om hva som kan komme. Og dette skjer sannsynligvis på mange plan. På rytme, på melodier og temaer, og sannsynligvis også på større strukturer. Her ligger det an til fryd når forventingene oppfylles, men også overraskelse over en uventet vri, eller også skuffelse over at det ikke utviklet seg slik som vi så for oss i fantasien.
Forutsigelse og gjenkjennelse er to sider av samme sak. Min erfaring er at musikken sjelden gir den høyeste opplevelse ved første gangs høring. Dette varierer jo, men ofte er det slik. Derfor opplever jeg en slags barriere mot «å investere» i å høre på noe nytt. Men ofte ender det med at jeg finner perler. Men all musikk er ikke slik. Noe treffer momentant. Jeg tenker at dette har å gjøre nettopp med hjernens forventinger. Dersom musikken strekker min forventing, kreves det en tilvenningsperiode til jeg er «tunet inn» på den.
Det jeg også, oppdager er at nesten uansett sjanger, så kan man lære å nyte musikk, ved å høre den mange ganger.
Når vi snakker om medfødte ressurser så er selvsagt fornuften medfødt. Vi kan måle IQ på alle mennesker. IQ-en er der, men den varierer mellom oss. Slik er det nok med alle hjernefunksjoner, men ingen steder er dette mer bekreftet enn for intelligens. Jeg ser da også i en del fora, ideer om sammenheng mellom IQ og musikksmak. Jeg er usikker på om det er forsket på. Dette er ikke enkelt fordi intelligente mennesker ofte eksponeres for andre subkulturer enn oss som ikke er fullt så smarte. I tillegg fungerer musikk som identitetsmarkør. Alt dette påvirker musikksmaken. Så spørsmålet er om en eventuelt gjennomsnittsforskjell handler om innlæring eller om IQ direkte.
Så er det viktig å sortere mellom musikk utøvelse og det å lytte til musikk. Mitt fokus her handler først og fremst om det å lytte til musikk. For jeg tar det for gitt at intelligente mennesker har bedre forutsetninger for musikk-utøvelse enn oss andre. Så, for å spinne videre på det, så tror jeg at musikk-utøvelse i seg selv vil påvirke hvordan man lytter til musikk, og hvordan man evaluerer og verdsetter den. Og går man videre inn i komposisjon, så er det uten tvil også en påvirkningsfaktor på musikksmaken.
En annen tilnærming er å studere på hvilken måte musikk-lytting krever våre kognitive evner. Musikk er full av systematikk på flere nivåer. Noe av dette krever kompetanse for å bli synlig for lytteren. Min forutsetning her, er på det felles medfødte. Og her tror jeg ikke vi kan si så mye mer generelt enn at forskjeller i IQ, vil avgjøre i hvilken grad man er i stand til å tilegne seg denne kompetansen. Noe tror jeg er til stede fra fødselen. Det er f.eks. rytmesans. Men sammenhengen er ikke en-til-en. Jeg har møtt flere veldig smarte mennesker som er mer eller mindre tonedøve. Det har fått meg til å tenke at sammenhengen mellom IQ og det musikalske, ikke nødvendigvis er så stor. Dersom det er en riktig antakelse, så blir jo konklusjonen at her er store deler av musikken, som ikke krever oss særlig kognitivt.
Det vil ikke si at ikke musikken krever høy grad av informasjonsprosessering. Det gjør den. Alt i hjernen handler om informasjonsprosessering. Men når jeg snakker om det kognitive, så handler det i all hovedsak om det som fremre pannelapp/venstre-hjernen driver med. Vi kjenner det som bevisst tenkning, analyse og resonnement.
En indirekte sammenheng kan være at en hjerne som har god tilgang på energi og alt som skal til, for å drive en hjerne, i tillegg til å være smart, også har god funksjon på all annen funksjonalitet, slik at mennesker som er sterk kognitiv, også presterer bedre på musikkfronten.
Jeg tenker at begrepet musikalitet både dekker evnen til å lytte til, og utøve musikk. Jeg har som sagt møtt noen tonedøve mennesker i mitt liv. Men jeg har aldri møtt mennesker som ikke evner å sette pris på musikk. Jeg har hørt at de finnes. Det kan kalles for amusikalsk. Eneste motiv for å lytte til musikk er det sosiale. Med andre ord, identitetsmarkøren. Jeg har fått med meg at dette både kan handle om noe medfødt, men at det også kan skje av hjerneskade. Det er interessant. Jeg vet at for språk så har vi et område for å forstå (dekode) språk, og et annet for å produsere språk. Med andre ord er det fullt mulig å forstå hva andre sier, men ikke kunne snakke selv, og motsatt. Jeg har lurt på om det samme er tilfelle med musikk. Jeg har en tonedøv venn, som er håpløs til å synge, men som åpenbart har stor glede av å lytte til musikk. Det har fått meg til å tenke at det faktisk er slik. Det betyr kanskje også at mennesker kan lære seg å utøve musikk, uten å kunne nyte den. Men det er nok mer teoretisk, da nok interessen i stor grad stimuleres av det å nyte musikk.
Jeg har tidligere nevnt at mange deler av hjernen er involvert i det å kunne utøve musikk. Det får meg til å tenke at musikalitet handler om en helhet hvor man har gode talenter på flere områder.
Men hvor mye av vår musikalitet kan trenes, og hvor mye forutsetter medfødte talenter? Sannsynligvis er dette komplekst, og handler i stor grad om vekselvirkninger, slik at spørsmålet egentlig blir umulig å svare på. Men jeg tenker at noen medfødte evner er nødvendig. Det innebærer å kunne oppfatte musikalske strukturer, rytmer, harmonier og melodier. Alt dette tror jeg vi kan finne egne hjernesentre for. Og i den grad disse er skadet eller underutviklet, så går det ut over vår musikalitet.
De fleste oss har observert små barn, spontant respondere positivt på rytme, og vil danse med. Forklaringen på rytme har jeg tidligere gitt, og det er liten tvil om at dette er medfødt. Mangler det noe her, vil det i stor grad gå ut over våre musikalske evner.
Min hypotese er at alle de egenskapene vi har nevnt, kommer i mangfold. Med andre ord snakker vi om en uendelighet av medfødte kombinasjoner som skaper et uendelig mangfold av personligheter, som hver på sin måte preger vår musikalske side. Her vil jeg påpeke et par generelle forhold i vår psyke som kan påvirke dette. Det er intelligens og kreativitet.
Men la meg starte med kreativitet, fordi det er enklest. Kreativitet og fantasi skaper musikalsk åpenhet og nysgjerrighet. Som tidligere nevnt står dette ofte i konflikt mot mer konservative kognitive funksjoner.
Kompromisset handler om følgende: Det å skape musikk av høy kvalitet innenfor en sjanger, handler i stor grad om kompetanse. Over tid og generasjoner utvikles kunnskap, teknikker og metoder som forbedrer og perfeksjonerer sluttproduktet. Dette krever selvsagt våre kognitive evner. Og jo mer vi har av dette, desto flinkere blir vi, og desto mer perfekte produkter kan vi skape. Men det som samtidig skjer er at alle disse metodene, faget, så å si, blir til normer. Og fagfolket utvikler etter hvert øre for å oppdage der normene brytes, og dette inngår da som en del av musikkopplevelsen og evaluerer produktet opp eller ned i forhold til dette.
Dette beveger sjangeren inn i en korridor av rammer og normer, som til tider kan utvikle seg ut av kontakt med grasrota eller andre miljøer utenfor dette. Og jo sterkere innslag vi har av dette, desto mer «skolert» blir musikken, men samtidig også mer rigid. Min hypotese er at mye elitistisk musikk, preges av denne rigiditeten. Vi har varianter av dette innenfor klassisk musikk, og kanskje også innenfor jazz. Poenget er at her kan dannes sperrer og rammer som ikke bare hindrer kreativitet, men også holder de mer kreative talenter utenfor alt dette. Dette er en type fenomen hvor det er mulig for elitens barn, bare å gjennomgå undervisning, teori og øvelse, bli skolerte og fungere i «faget». Og selvsagt vil dette løsrives fra det folkelige og leve sitt eget liv innenfor snevre kretser.
Motstykket til dette er jo det folkelige, som jo aldri har ressurser til slike utviklingsløp, og som dermed har langt større åpning for det kreative. Her slår jo selvsagt menneskets natur inn med sin tribalisme og narsissistiske trekk. Og det går begge veier, ofte med åpenbar forakt andre gruppers musikkstil.
Så det at musikalske revolusjoner har kommet nedenfra og opp, er kanskje ikke så rart. Det at konservatisme og elitisme kobles mot klassisk musikk er heller ikke så rart. Det at postmoderne kunst tas i bruk utenfor disse miljøene er heller ikke rart.
Selv opplever jeg å reagere med fryd og tilfredstillelse på normbrudd, og salig blanding av elementer fra mange sjangere. Kanskje ubevisst utløser dette mitt opprør mot dominans. Det å provosere, blir på en måte et uttrykk for den undertrykte autonomien, som endelig bryter gjennom. Gjennom normbrytende musikk, utløses opplevelse av stolthet og trassig tilstedeværelse i verden, på tross av og i motstand mot eliten. Jeg tviler på at jeg er alene om denne opplevelsen. En tilleggs hypotese her, er jo nettopp smaken på den fyldige dype klangen fra kombinasjonen bass og elektrisk gitar med fuzz. For dette kan kanskje tilbakeføres til de responser som den dype dominante stemmer gir. Når jeg så identifiserer meg med musikken, blir stemmen til min, noe som igjen utløser det som formodentlig er det emosjonelle rushet mennesket får av å dominere andre. Dette er selvsagt ikke kognitivt. Jeg kommer jo ikke dit ad kognitiv vei. Responsen er der umiddelbart og spontant. Dette er min hypotese som et forsøk på å forklare hva som kan ligge bak.
Men det det fordrer av personlige egenskaper er jo nettopp kreativiteten, åpenheten og fantasien. For det er i normbruddet at opposisjonen manifesteres.
Det er ikke tvil om at vår livserfaring, altså det vi eksponeres for i stor grad former vår musikksmak. Dette erkjenner vi bare ved å observere musikkutrykk i forskjellige kulturer, over generasjoner og også i sub-kulturer. Så vi har noen grunnleggende medfødte ressurser som hjelper oss i gang med det hele. Men deretter blir «organismen» temmelig lydhør for «hva som gjelder i mine omgivelser» og konfigurerer belønningssystemene til å fungere deretter.
Dette handler altså først og fremst om den musikken som er vanlig i våre omgivelser. Med det handler også om hvilken tilgang og hvilke muligheter vi får til å lære om musikk, og ikke minst selv å utøve den.
Så tenker jeg at det å få livserfaring med velutviklede musikksjangere, kjenne normer, standarder, teknikker osv., at dette inngår og blir en del av musikk opplevelsen, som kan fryde oss i sin fortreffelighet. Herfra er det jo lett å se en utviklingsbane i retning av perfeksjonering, gitt disse rammer og systemer. Her kommer inn både prestasjon, beundring for prestasjon og ikke minst evne til å oppfatte prestasjon som en del av denne frydefulle opplevelsen.
En forutsetning for å kunne fasineres av prestasjon er en viss evne eller kompetanse til å analysere det som skjer. Kompetansen erverves som en del av livserfaringen. Følgelig blir mye av måten vi bedømmer musikk på, avhengig av livserfaring.
Her er det jo også vesentlig at andre faktorer spiller inn. Da tenker jeg på massesuggesjon og alfa-attraksjon. Igjen er det å påpeke at musikk også i varierende grad fungerer som identitetsmarkører.
Den som ser litt på kulturer, vil oppdage at kunsten lever sitt eget liv i hver kultur, og utvikler seg i et mangfold av retninger. Det er gjennom dette mangfoldet at man oppdager at menneskets felles referanseramme for kunst, i så fall må være bakenforliggende. Jeg har kommet med noen forslag. Men det vi ser, er jo at dette på mange måter blir borte når vi kommer til overflaten og ser det faktiske kulturuttrykkene. Tenk på den felles referanserammen, som verktøy av type hammer og sag. Det mangfoldet som slike verktøy kan brukes til er i praksis uendelig. Så når kulturen utvikler seg, har dette store kaotiske elementer i seg. Dette har jeg beskrevet her. Følgelig får vi tradisjoner som utvikler seg som trær, med et utall forgreninger. På mange måter kan dette også sammenlignes med språk, dialekter, utallige variasjoner helt ned på individnivå. Det er jo et eventyr, sett fra det kreative menneskets side. For her er mulighetene uendelige. Det er bare å boltre seg. Det vil si, det er i en ideell verden. For selvsagt vil også kunsten bli gjenstand for det sosiale spill, for alfa-menneskets vulgarisering, for intoleranse og moralsk indignasjon.
Jeg har allerede nevnt generasjonskløften på musikk, som skjedde på 1960-tallet. I dette har vi alle ingredienser av det jeg snakker om. Jeg skal ikke gå dypt inn på dette her, men nevne noen stikkord:
Noen er opptatt av at musikken skal være «avansert». Hva er avansert musikk? Jeg kan få datamaskinen min til å produsere en masse noter ut av en rekke matematiske formler og skape noe fullstendig atonalt, ekstremt avansert og ekstremt logisk sammenhengende. Men liker vi det bedre av den grunn? Hva med teknologien som blir brukt til å produsere musikken? I dag er den ekstremt avansert i forhold til hva den var før. Er da musikken blitt mer avansert? Hvorfor skal kompleksitet være et mål på god eller dårlig musikk? Hvordan kan man begrunne det? Og om man kunne, hva betyr det for vår smak? Denne problemstillingen er en direkte parallell til den ideen innenfor etikken at det skulle finnes en objektiv instans som instruerer hva som er rett eller galt. Det kan oppsummeres i min refleksjon om etiske singulariteter. På estetikkens område kan opplevelsen av noe som vakkert og tiltalende, «objektivt» bli bedømt som heslig, og motsatt. For enkelt mennesket kan nok slike forestillinger om objektivitet gi en intellektuell respons, men vår opplevelse av det kan avvike totalt.
Allerede fra 50-tallet ble rock-bevegelsen med Elvis i spissen nedvurdert, særlig opp mot Jazz, som på den tiden hadde nådd et høyt intellektuelt modenhetsnivå. Og selvsagt, var rocken en umoden bevegelse. Særlig Beatles-fenomenet i sin oppstartsfase fikk jo så ørene flagret. Men det som er å si om utviklingen fra 18-20 år gamle uskolerte gutter, er at modenhetsutviklingen ble formidabel. Høydepunkter som Sg. Pepper og Abbey Road står vel selv i dag, 60 år etter, som bautaer i vestlig musikkhistorie. Det var en dramatisk vekst og utvikling vi så i dette ti-året. Det det forteller meg, er at den intellektuelle utviklingen av musikkforståelse, ofte går seg inn i spor av normer og standarder, og at den intellektuelle eliten, utvikler en slags blindhet for det. Det grunnleggende spørsmålet om hvordan musikken kan rangeres er filosofisk. Og det vi oppdager er at dette følger nøyaktig samme skjema som for verdier. Sorteringen er arbitrær, avhengig av hvilke variabler vi rangerer på.
Og hvem bestemmer hvilke kriterier som gjelder? Som vanlig handler dette om hvem som tilfeldigvis har definisjonsmakten i de avgjørende faser av utviklingsprosessen. Etterpå det oppstår blindhet, og det hele går inn i det sosiale spill, og gjerne også inn i det moralske.
Som nevnt tidligere, så infiltreres dette også inn i religionene. Plutselig er det noen som «vet» hva Gud har bestemt om dette. Og plutselig «synder du» når du hører på den musikken du liker. Ofte følges dette opp av pseudovitenskap om hvor farlig musikken er, og hva den «leder til». Det generelle mønsteret i dette, handler om avgrening på menneskets livsutfoldelse. Den hindres, og dette ledsages av intoleranse og moralsk indignasjon. Les gjerne her om sosiale utrenskningsprosesser, som dette har mønster av. De verste utslagene av dette i vår tid, finner vi f.eks. Taliban, hvor musikk er forbudt, og forbundet med strenge straffer. Intoleranse er alfa-menneskets sterkeste verktøy, for utøving av makt og kontroll over andre. Dette gjelder jo særlig intoleranse for livsutfoldelse, fordi det representerer en fristelse for oss alle. Noen med sterk viljestyrke klarer å holde seg, de smarteste klarer å skjule det, mens de mer sårbare på denne måten blir gjenstand for gruppens behov for, og påskudd til utøvelse av forskjellige varianter av alt fra sosial vold, til drap.
Fra religiøst hold ble musikken ansett å ha opprinnelse i onde krefter. Og vi fikk høre om hvilken type musikk Gud hadde bestemt oss for. Og det var jo selvsagt klassisk musikk og musikk som var vanlig i generasjonene før oss. Poenget er at det blir nesten håpløst med noen logisk argumentasjon i forhold til dette. Man kan jo godt lære at Gud vil ha det slik eller slik, men det hjelper dårlig dersom kontrasten i musikkopplevelse føles ekstrem. Enda verre er det dersom kunstnere som skal produsere dette, blir bundet og prøver å lage noe som er innenfor malen i stedet for å lage noe de liker eller brenner for. Det blir en katastrofe for resultatet.
Innenfor min egen oppvekst i Syvende Dags Adventismen, ble denne intoleransen svært nærgående. Det var sterke kampanjer mot dette, og den fungerte undertrykkende. Det hele ble krydret med konspirasjonsteorier om baklengs sataniske budskaper, og igjen. Pseuovitenskapelige forestillinger om hvordan Satan på den måten fikk lurt onde holdninger inn i vårt sinn, bakveien.
Som sagt fungerer musikk også som identitetsmarkører. Det som er åpenbart er at jo mer ressurser man har, desto mer kan man investere i det man interesserer seg for. Og jo mer man investerer i det man interesserer seg for, desto mer sofistikert kan man bli. Dette gjenspeiles selvsagt også på musikkens område. Og det skaper et klasseskille, mellom det folkelige og elitene. Men det som er interessant, er jo hvor ofte man har sett klassereiser, hvor mennesker fra arbeiderklasse eller lavere middelklasse, har gjort musikalsk karriere, og dermed tilegnet seg de ressurser som skal til for å fremdyrke sine talenter. Jeg nevnte, Beatles, men det eksisterer utallige eksempler på dette. Dette forteller jo at talentene ikke følger klasselinjer, men er nok så homogent spredt utover i befolkningen. Det som skal til, er jo at man finner talentene der de er, og ikke viser tilbakeholdenhet med å dyrke dem frem, og la dem blomstre på egne premisser.
Så er det jo vesentlig å erkjenne at musikk og teknologi hører nøye sammen. Vi driver ikke bare med sang, vi spiller også. Og igjen, når vi ser på musikkhistorien, så går musikken hånd i hånd, og i vekselvirkning med teknologi. Det betyr også at teknologien skaper musikken like mye som musikken skaper teknologien. Vi har vel alle hørt om «Stradivarius», som en slags super-fiolin. Selv ville jeg neppe hørt forskjellen. Men som en opptrent vinsmaker kan finne område og årgang, bare ved å smake, så er vel slike kunststykker også mulig å lytte seg frem til. Og mest sannsynlig finner vi lange tradisjoner på perfeksjonering av alle typer instrumenter. Også dette kan jo fort bli en del av det musikkbildet vi kan fryde oss over. Men det vil også være slik at teknologien, i tillegg til å åpne nye muligheter, også rammer inn musikken. Det gjelder særlig eldre instrumenter. Hele tradisjoner ble jo utviklet rundt, og i vekselvirkning med enkeltinstrumenter.
Men jeg vil tro at med oppfinnelsen av klaver-instrumenter, orkestre og kirkeorgel, så begynner disse rammene å rakne.
Når elektronikk og datateknologi gjorde sin inntreden, på musikkens område har jo dette eksplodert. Mulighetene har blitt uendelige, og lydbildene er fantastiske. Men jeg har lurt på om det å bli eksponert for ubegrensede muligheter, også kan være en hemmer for kreativiteten. For nettopp det ubegrensede kan lede oss inn i smale gater av suboptimalisering og perfeksjonisme. Vi blir så overfokusert på knapt hørbare nyanser, at gleden og entusiasmen i dette forsvinner.
Men i alle fall, i vi er der nå at teknologien har fjernet alle grenser for hva vi kan få til. Det neste som er på trappene nå, er AI som lager bedre musikk enn oss. Litt skremmende å tenke på den muligheten.