Studier av treenighetslæren

Utgangspunkt

Det er ikke alltid enkelt å komme i åpen dialog med folk om livssyn. Mange blir frustrert og tilkneppet når de oppdager at ens livssyn ikke harmonerer med deres eget. Derfor er det alltid en fare for at all kommunikasjon bryter sammen dersom man betoner eget livssyn for sterkt. Man mister en verdifull mulighet til å få reell innsikt i en annens livssyn. For meg er det derfor en kjærkommen anledning når Jehovas vitner "frivillig" tropper opp hjemme hos oss for å snakke åpent om sitt livssyn. Mitt utgangspunkt for å velge treenighetslæren som emne er at denne læren er et sentralt dogme for alle kristne kirkesamfunn utenom Jehovas vitner. Jehovas vitners grunnsyn på bibelen er fundamentalistisk. Det betyr at de hevder at bibelen alene er rettesnor for tro, liv og lære. Dette er også det adventistiske grunnsyn. Likevel kommer disse til forskjellig konklusjon i synet på Guddommen. Utgangspunktet, fakta, autoriteten er altså den samme men konklusjonene er altså nærmest motsatt. Hvordan henger dette sammen? Min ambisjon er å systematisere og analysere begge siders bevisføring for om mulig å finne svar på dette spørsmålet.

Alternativer

Jehovas Vitner hevder at treenighetslæren ikke finnes i bibelen, den kan heller ikke utledes fra bibelen. De hevder også at den ikke harmonerer med bibelen.

Adventistene hevder at treenighetslæren kan utledes fra bibelen og at den er, fullt ut, i harmoni med bibelen.

Logisk sett har vi fire alternativer: 1) Jehovas Vitner har rett, 2) Adventistene har rett, 3) begge har rett, 4) ingen har rett.

Generelle betraktninger

Min første innskytelse er at bevisbyrden egentlig ligger hos adventistene. De må ikke bare bevise at treenighetslæren harmonerer med Bibelen, men også kunne utlede den direkte fra bibelske tekster. Dette må kunne gjøres ved hjelp av logiske slutninger som er av så høy kvalitet at de oppnår allmenn-menneskelig appell. La meg belyse dette nærmere ved å vise til et enkelt eksempel:

Her er noen fakta:

a) Bonden Per hadde ved nyttår 1985, 10 kyr og ingen okser.

b) I løpet av 1985 kalvet 3 av dem (en kalv pr ku), mens 2 ble sendt til slakt.

c) I løpet av 1986 døde en av kalvene (som ble født i 1985) i en ulykke. To kyr fikk nye kalver.

Her er noen utledninger på grunnlag av gitte fakta:

· Per er bonde.

· Bonden er mann (ut fra den "allmenne" loven at ingen kvinner heter Per)

· Ved utgangen av 1985 hadde Per 8 kyr og tre kalver

· Ved utgangen av 1986 hadde Per 8 kyr, to eldre klaver og to yngre kalver

Her er noen litt mer usikre konklusjoner:

· Per har traktor

· Per bor ikke i byen

· Per driver melkeproduksjon

Her er noen svært usikre konklusjoner:

· Per stemmer Senterpartiet

· Per har jobb, ved siden av småbruket han driver

· Per var den eldste gutten i søskenflokken

Her er to historier som harmonerer med gitte fakta:

I 1986 brant fjøset til Per ned. Per greide å redde hele buskapen utenom en ettårsgammel kalv. Per fikk låne naboens fjøs inntil han fikk satt opp ny.

Sommeren 1986 forvillet en av Pers ett år gamle kalver seg i en myr, hvor den ble sittende fast og omkom.

Jeg skal ikke begi meg ut på noen av logisk analyse slutningene men bare nevne at de fleste slike slutninger bygger på skjulte forutsetninger som konklusjonene er dedusert ut fra. Den første serien med såkalte sikre slutninger bygger på sikre konvensjoner av allmenn karakter. Her er de matematiske konvensjonene (bl.a. tallrekkefølgen) blant de mest allmenne og dette gjør disse konklusjonene svært sikre. De mere usikre konklusjonene bygger på kunnskap eller viten om bønder generelt. Her kunne vi brukt statistikk for å beregne sannsynligheten for at konklusjonene var riktige. Vi oppdager at enhver form for slik avledning ut fra fakta forutsetter tidligere kunnskap. Ved å analysere slutningen kan vi finne frem til disse forutsetningene og dermed vurdere kvaliteten på slutningen.

De to historiene harmonerer begge med angitte fakta, men ikke med hverandre. Dette er et eksempel som viser at harmoni ikke er ensbetydende med sannhet. De viser at det går an å konstruere historier, teorier, dogmer som er harmoniske med et gitt sett med fakta uten at det behøver å være et fnugg av sannhet i disse. Slike tankebygninger fungerer som integratorer for fakta; de sammenstiller fakta i et helhetlig tankesystem. Et slikt system tilfører alltid ny informasjon i tillegg til de fakta som allerede er gitt.

Adventistene må vise at deres tro på treenigheten ikke er en slik oppkonstruksjon, men en utledning. Det vil si at man ved hjelp av rimelige logiske slutninger viser at det må være slik ut fra den tekst som foreligger. Bevisbyrden ligger her fordi vi innser at det er mulig å konstruere utallige overbygninger som harmonerer med det meste av bibelen.

Innenfor vitenskapen identifiserer man den nye informasjonen som teorien gir, og deretter forsøker man å evaluere dens sannhets-verdi. Hypotesen medfører konsekvenser som må være testbare dersom man skal komme videre i å sannsynliggjøre eller usannsynliggjøre teorien. Denne metoden er kjent som den hypotetisk-deduktive metode. Nå er det interessant å studere parallellen mellom den hypotetisk deduktive metode og bibelsk religiøs argumentasjon/ bevisføring. Innenfor teksttolkning generelt opererer man den hermeneutiske metoden. Denne har klare paralleller med den hypotetisk-deduktive. I den form for debatt vi nå har med å gjøre finnes ingen slik klart formulert filosofi for tolkning av bibelen. Både vakttårnet og adventistsamfunnet har jo uttrykt generell mistillit til alt som har med filosofi å gjøre. Derfor fortoner diskusjoner mellom Jehovas vitner og adventister seg som rene stillingskriger uten mål og mening. Der finnes liten vilje til analyse og systematisering av argumenter, klassifisering og generell bedømming av bevisformer. For meg er dette et generelt utrykk for manglende vilje til å finne sannheten ut fra felles allmenn-menneskelige kriterier. For det innebærer at man må drøfte slike kriterier (f.eks. Aristoteles slutninglære, generell erkjennelsesteori, logikkens aksiomer) på forhånd, men dette er jo filosofi. Enkelt kan man si det slik at partene elsker «sannheten» men ikke sannheten. Med dette mener jeg at begge parter har satt navnet «sannhet» på sitt budskap. Når de sier de elsker sannheten er det sitt eget budskap de elsker. Dermed unngår de analyse av «sannhet» som begrep. Den som elsker sannheten i betydning av et begrep om hva som er sant, hva som er virkelig nærmer seg spørsmålene ad filosofisk vei, ikke ad dogmatisk vei. Her har filosofisk orienterte mennesker i årtusener studert menneskets mulighet til sikker erkjennelse. Her finnes mange skjær i sjøen. Jeg oppfatter det slik at en oppriktig undersøkelse av dette spørsmålet leder oss til den ene sikre erkjennelse at det ikke finnes noen sikker erkjennelse. En slik slutning er et paradoks i seg selv, og den fører oss ut på uvitenhetens hav hvor vi aldri mer skal se fast land igjen. Under slike forhold er det mennesket må velge en kunstig autoritet, en autorativ sannhets-referanse, vel vitende om at dette er et utgangspunkt som i seg selv ikke kan begrunnes rasjonelt. Vitenskapen har valgt empirien (erfaring, observasjon, gjennom sanser og eksperimenter) som sitt utgangpunkt. Andre har valgt hellige skrifter og dogmer. Skulle man vurdere Bibelen og empirien mot hverandre kommer man til den konklusjonen at empirien har en mer allmenngyldig karakter. Empirien er derfor den eneste referanse som kan danne basis for felles-menneskelig kunnskap. Det er da også min begrunnelse for å sette oppriktig vitenskap over alle dogmer. Men det agnostiske utgangspunkt skaper en helt annen fleksibilitet enn det dogmatiske (det finnes også dogmatiske vitenskapsmenn). Jeg vet at jeg ikke kan gi noen absolutt vanntett begrunnelse for min tilslutning til empirismen. Jeg er derfor ikke redd for til tider å sparke bort hele empirismen for så å velge et helt annet utgangspunkt. Min erkjente uvitenhet gir meg altså en unik mulighet til å lære andre tankesystemer å kjenne. Innblikk i andres tankeliv gjør en bare enda mer ydmyk. Jeg innser at vi alle tenker, ikke bare overfladisk men dypt. Jeg får respekt og toleranse for andres tanker.

Interessant er det imidlertid å konstatere at mennesket, av natur, arbeider hypotetisk-deduktivt. Når man vurderer enkelt-tolkninger, vurderer man dem ofte utfra hvilke konsekvenser dette får for andre passasjer i skriften. Her er parallellen til vitenskapelig tenkning. Forskjellen er at vitenskapsmannen arbeider med empiriske data (erfaring og observasjon av naturen, eksperiment) mens den fundamentalistisk kristne arbeider med skriften. Metoden er den samme, men autoriteten er forskjellig. Men selve metoden innebærer forutsetninger. En er at autoriteten må være harmonisk. Vitenskapsmannen går naturlig ut fra at det ikke kan finnes to reelt motstridende forklaringer på ett og samme fenomen som begge er sanne. Enklere sagt: naturen motsier ikke seg selv. Denne forutsetningen leder naturlig til den neste: Logikken må anerkjennes som det redskap vi har til utprøve våre teorier. For logikk er den eneste metoden vi vet om for å teste harmoni. Faktisk kommer man ikke utenom logikk når harmoni skal defineres. Begrepet "harmoni" har kun mening sett i lys av logikk.

Også den som "resonnerer ut fra skriften" må anerkjenne dette, ellers blir resonnementet meningsløst. Dette innebærer at de som har valgt Bibelen som sin sannhetsreferanse må ta det utgangspunktet at Bibelen er harmonisk. Jeg ønsker her å presisere at dette er et utgangspunkt, ikke et resultat. Dersom jeg undersøker Bibelen finner jeg mange selvmotsigelser, men jeg innser at de fleste av disse kan harmoniseres, også fordi Bibelen er skrevet i det naturlige språk. Min teori er da at man via denne harmoniseringen legger til ny informasjon; informasjon som ikke direkte kan utledes fra Bibelen, men som er harmonisk med den. Denne informasjonen fungerer, som før nevnt som en integrator av Bibelske fakta. Partene snakker derfor om å lese skriftstedene i lys av helheten. Men min teori går videre. Jeg tror at Bibelen kan harmoniseres på mange forskjellige måter. Det finnes tross alt rundt 20000 forskjellige kirkesamfunn i verden som alle bygger på den samme Bibelen. Disse har alle mer eller mindre forskjellige syn på hvordan Skriften skal tolkes. Likevel hevder alle at Bibelen er harmonisk. Min teori forklarer da også hvorfor man stadig møter gjensidige beskyldninger om manglende helhetsforståelse. Man ser sin igjen helhet, og andres oppfatning kommer i grell motsigelse mot denne. Dersom man antar at der finnes bare en helhet er konklusjonen klar: motparten argumenterer løsrevet uten noen form for helhetsforståelse.

Min ambisjon er å påvise hvordan begge parter bevisst velger å harmonisere ut fra en på forhånd gitt helhetsforståelse. Klarer jeg å sannsynliggjøre at denne helhetsforståelsen er en fordom - ikke direkte gitt i skriften - har jeg sannsynliggjort min egen teori. Dette er mitt alternativ.

Tanker angående «Det hellige Mysterium».

Påstanden er at Bibelen klart og entydig sier at:

- Gud er en.

- Guddommen har likevel tre personer.

- De tre personene er i alle ting jevnbyrdige.

- De tre personene er: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Her snakkes det om to typer entiteter (klasser), det er Gud eller Guddommen, og en person i Guddommen. Guddommen er en entitet som består av tre andre.

Generell klassifikasjon går ut på å finne frem til de egenskaper (attributter) som entydig identifiserer en entitet. En entitet er et objekt, eller en enhet med forhåndsdefinerte egenskaper. Dersom noe skal klassifiseres som en bestemt entitet må det inneha de bestemte egenskapene som er definert for den aktuelle entiteten.

En regjering er en entitet. Den har bestemte egenskaper. Disse egenskaper kan være at den har makten i et land, at den består av et x antall statsråder eller ministre, at den formelt er underlagt en konge eller president, at den har rett til å foreslå nye lover og lovendringer, at den er underlagt landets lover (er den ikke det, snakker vi kanskje om en junta), at den representerer landets høyeste myndighet både innad og utad, at den ledes av en statsminister osv.

En statsråd er en entitet som inngår i en regjering. En egenskap er at han/hun tilhører en regjering. En statsråd er ikke en regjering, fordi han mangler flere av de egenskapene som en regjering har.

Kan Guddommen sammenlignes med en regjering? Har Guddommen flere egenskaper tilsammen, enn de enkeltpersonene som inngår i den?

Ideen er at de alle tre er like store og er like uinnskrenket i alle sine egenskaper. Det er denne grenseløsheten, f.eks. i makt, kunnskap og visdom som skaper problemer. For de tre tilsammen kan da ikke være større en den enkelte person. Dersom vi legger uendelig til uendelig blir svaret det samme: uendelig.

Av denne grunn blir analogien med regjeringen dårlig. Den enkelte person i Guddommen innehar nøyaktig de samme egenskapene som hele Guddommen. Hva er da vitsen med å være tre? Dette er et av de mange mysterier som knytter seg til en treenig Guddom. Noen har kalt slike mysterier for «hellige mysterier» som vi mennesker ikke har noe med å spekulere i. Vel, vi kommer ikke noen vei her. Det vi må slå fast er at alle attributter som tilhører Guddommen også tilhører den enkelte person i Guddommen. Dette er viktig å slå fast, for den eneste logiske vei å gå for å påvise en treenig Guddom ut fra Bibelen (uten å finne læren direkte formulert) er gjennom et såkalt klassifikasjons-bevis).

Alle slike forsøk, som jeg har sett, er forsøk på å klassifisere Sønnen og Den Hellige Ånd som Gud.

Bevis ved hjelp av klassifikasjon går ut på følgende:

1. Man navngir og beskriver en entitet vha. alle dens attributter slik at dette blir tilstrekkelig til entydig identifikasjon av entiteten.

2. Ut fra en, på forhånd vedtatt sannhets-referanse, påviser man at et bestemt objekt (kandidat-objektet) innehar alle de nødvendige egenskapene.

I punkt 2 inngår der selvfølgelig mange andre former for bevis. Nå kan det virke absurd å antyde at man må definere Gud. Gud bør jo være høyt hevet over menneskelige definisjoner. Det er en kritikk jeg gjerne tar til etterretning, men det kommer kanskje an på storheten i de begreper man anvender når Guds attributter skal beskrives. Dersom denne analysen skal ha mening må vi gjøre et forsøk på å tilskrive Gud entydige egenskaper. I spørsmålet om noe har god kvalitet må der ligge en felles forestilling om hva kvalitet er. Før man spør om noe er rettferdig må man ha gjort seg opp en mening om hva rettferdighet er. Utallige diskusjoner er meningsløse fordi man oppfatter begreper forskjellig. Det er sant at spørsmål om innhold i begreper som sannhet og rettferdighet, må føre oss hodestups inn i filosofien. Men har vi noe valg? Er vi virkelig interessert i å se inn i andres tankeverden eller er vi bare interessert i å ri egne kjepphester?

Første steg i prosessen er altså å finne frem til de egenskaper som entydig identifiserer Gud. Deretter må vi påvise at alle personer i Guddommen innehar alle disse egenskapene.

Det såkalte hellige mysterium dukker igjen opp i tankene mine, for har vi ikke da påvist tre Guder? Er egentlig et slikt klassifikasjons-bevis fullstendig? Må vi ikke også utlede fra Bibelen at disse tre virkelig forenes i en og samme Guddom? På hvilken måte kan vi tenke oss et slikt bevis etablert? Saken er at vi mangler fullstendig paralleller fra vår egen verden her. Vi kjenner ikke til noe fenomen som er tre, men likevel en i samme henseende og på samme måte, hvor hver og en er det samme som alle tre, men likevel en??? Ingen av oss kjenner noe slikt (iallfall ikke i edru tilstand).

Dersom vi ikke kjenner noe slikt har det heller aldri vært behov for å finne en bevisform som indikerer at noe slikt er tilfellet. Vi mangler rett og slett ideen til hvordan noe slikt skal kunne bevises indirekte. Erkjenner vi dette, får det dramatiske konsekvenser. Den eneste gyldige bevisform er det direkte bevis: nemlig at dette forholdet er entydig beskrevet i Bibelen. Det må stå i klartekst. Ulogiske dogmer kan ikke identifiseres ved hjelp av logikk.

Nå kan jeg ikke la være å nevne at jeg en gang hadde min egen løsning på dette problemet. Problemet oppstår dersom man blir overbevist om at Bibelen virkelig beviser at Jesus er Gud. Den samme Bibelen består jo tross alt også av de gamle jødiske skrifter. Jødenes religion adskilte seg markant fra omkringliggende religioner i sin ekstreme monoteisme. Monoteismen er sentralt nedfelt i Guds hellige lov: "Du skal ikke ha andre guder enn meg", og 5 Mos 6.4 slår ettertrykkelig fast at "Herren er en".

Motsier da Bibelen seg selv? Jeg forestiller meg at dette må ha vært det sentrale problemet for de kristne i oldkirken som var opptatt av slike spørsmål.

Med utgangspunkt i at Bibelen er harmonisk forsøker man så etter beste evne å harmonisere motsigelsen. I dette tilfellet er løsningen ikke særlig god. Man rett og slett definerer seg bort fra problemet. Man sier at Faderen er Gud, Sønnen er Gud, og (noe senere) Den Hellige Ånd er Gud, men likevel finnes det bare en Gud (for det betones overmåte sterkt i GT). Siden legger man et mystikkens slør over det hele (et paradoks når jeg vet hvor kategorisk adventistiske tenkere avviser alt som overhodet smaker av mystikk).

Men der finnes likevel en annen mulig måte å harmonisere det hele på som kanskje kommer bedre ut: Faderen er en manifestasjon av Gud, Sønnen er en manifestasjon av Gud, Den Hellige Ånd er en manifestasjon av Gud. En allmektig Gud må nødvendigvis være i stand til å kunne manifestere seg på alle måter som er nødvendig i sitt skaperverk. For oss mennesker manifesterer han seg på tre forskjellige måter: Som skaper og opprettholder av universet (Faderen), som Person og menneske på vårt plan (Sønnen), og som innflytelse på vårt tankeliv (Den Hellige Ånd).

Uten å nøle kan vi kalle Jesus Gud, det samme gjelder Den Hellige Ånd, vel vitende om at dette er forskjellige sider av den samme Gud. Gud begrenses da heller ikke til bare tre manifestasjonsformer, han kan manifestere seg som ild, som en storm, som en stemme, som en finger. Ordet treenighet blir derfor overflødig: vi snakker om en Gud, mange manifestasjoner av denne samme Gud.

Det er heller ikke vanskelig å finne paralleller i vår egen verden på det samme forhold. Et elektron kan manifesterere seg som en bølge, eller en partikkel, likevel er det snakk om bare ett fysisk fenomen. Omstendighetene (eksperimentet) avgjør manifestasjonsformen.

Hvilke konsekvenser får så et slikt syn for andre dogmer som Bibelen fremholder? Ja dette kan jeg ikke svare på. Men det er klart at dersom det strider mot andre dogmer er problemet like uløst.

La oss forsøke å beskrive "det hellige mysterium" på en annen måte:

Hvor mange Guder finnes det? Det finnes en: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Er faderen Gud? Ja, er Sønnen Gud? Ja, Er Den Hellige Ånd Gud? Ja. Altså 1+1+1=1, stikk i strid med hva vi lærte på barneskolen. Igjen kan man bli møtt med svaret: at slik er det, selv om vi med vår begrensede forstand ikke kan forstå det. For det første undergraver denne holdning troen på vår egen logiske sans. Konsekvensen av å hevde dette er en total agnostisisme. Man har fratatt seg selv og alle andre muligheten til å kunne gjøre et eneste resonnement. Hva er da utsagnet "Bibelen er i fullstendig harmoni med seg selv" verdt? Harmonien hviler jo på logikken, den menneskelige logikk, ellers er utsagnet meningsløst. En slik holdning kan ikke ha tyngde i noe annet enn i ren skjær maktorientert autoritet. Denne slags autoritet underbygger dogmer. Dogmer og autoritet hører sammen på samme måte som kunnskap og logikk.

Utsagnet 1+1=2 er et aritmetisk utsagn. Vanligvis regner vi slike utsagn som absolutt sikre. Filosofer har i århundrer diskutert hva det er som utgjør denne sikkerheten. David Hume mente f.eks. at dette dreide seg om forhold mellom begreper og at svaret derfor ikke ga noen ny informasjon utover det som allerede er gitt. Konklusjonen er m.a.o. like sikker som dens forutsetninger. Immanuel Kant var uenig. Hverken begrepet "1" eller "+" inneholder begrepet "2". Dette er derfor ny informasjon. Kant brukte bl.a. annet aritmetikken til å begrunne sin teori om at vi mennesker virkelig hadde mulighet til å trekke såkalte syntetiske slutninger som var uavhengig av empirien (apriori), men likevel hundre prosent sikker[1].

Dersom dette er sant undergraver det treenighets-læren på det sterkeste, for da vet vi mennesker av oss selv at utsagnet 1+1+1=1 er galt, og i den utstrekning Bibelen hevder dette tar den feil.

Nå må jeg ærlig innrømme at jeg tror Kant tok feil her. Kanskje Kant hadde glemt da han en gang lærte å telle. Det har også jeg, men da jeg så min datter Monica lærte å telle gikk forklaringen opp for meg. Monica var mellom ett og to år, hun tellet til 12, hoppet over 13, fikk med 14, begynte på 8 osv. Monica kunne mye annet. Hun kunne "Bæ bæ lille lam...", "Jesu lille lam jeg er..." osv. Hun elsket å si og synge de regler og rim hun hadde lært. For henne er reglen "1,2,3,4,5.." bare en av de mange. Selvsagt hadde hun ikke begrep om tall, men allerede dette er grunnleggende, fundamentalt for all senere tall forståelse. Men hva er det? Jo det er en konvensjon. Det er en opplest og vedtatt rekkefølge som vi alle lærer når vi er små, og som er uhyre nyttig i svært mange sammenhenger. Begrepet 5 har kun mening i lys av den helhet, eller sammenheng det inngår i. Kjente vi ikke de andre tallene var 5 meningsløst. "+" er også et matematisk veldefinert begrep. Det betyr i praksis at man starter på ett av de angitte tallene og går oppover så mange steg som det er steg i fra 1 til det andre tallet i rekkefølgen. Det vi har, er altså en innlært tankestruktur og et sett veldefinerte regler (operatorer). Dette utgjør til sammen de konvensjoner som gjør oss i stand til å fullføre utsagnet "1+1=".

Hva har så dette med treenigheten å gjøre? Saken er den at utsagnet 1+1+1=1 ikke nødvendigvis er brudd med noen logiske regler, det er brudd med en konvensjon. Nå er det ingen som kan nekte å bryte med konvensjoner, men et selvsagt krav her er at man entydig omdefinerer konvensjonene. Hvis ikke dette gjøres bryter kommunikasjonen sammen. Utsagnene blir meningsløse for mottakeren.

Påstanden er "Faderen er Gud, Sønnen er ikke faderen men Han er Gud, Den Hellige Ånd er ikke Sønnen, Han er ikke Faderen, men Han er Gud, men der er likevel bare en Gud".

Denne påstanden kan altså ikke tolkes ut fra vanlige konvensjoner. Har Bibelen omdefinert disse konvensjonene? Er det noe Bibelen snakker lite om så er det matematikk. Vi kan trygt slå fast at noen slike om-defineringer finnes ikke. Konklusjonen er altså at påstanden representerer ingen mening for oss, den er uforståelig. Hvordan skal man forresten utlede noe uforståelig? Hvorfor befatter Bibelen seg med meningsløsheter? Hva er vitsen med et Guds Budskap til menneskene, som er uten mening?

Det er kanskje en mulig vei ut av dette uføret. Jeg har tidligere antydet at uendeligheten eller grenseløsheten i Guds egenskaper naturlig gjør ham til et (matematisk?) spesialtilfelle. Når vi opererer med uendelighet i matematikken beveger vi oss langt utover grensen til vår fatteevne. Men det hindrer oss ikke i å trekke visse forsiktige konklusjoner angående uendeligheten. La oss si jeg har uendelig mye av noe. Så begynner jeg å øse av denne uendeligheten. Ville mengden min minke? Det ville den ikke for da var den ikke uendelig. Uansett hvor mye og hvor lenge jeg øste av mengden ville den ikke minke. Jeg ville altså kunne øse i det uendelige og likevel ha like mye igjen. Men dersom jeg øser i uendelig lang tid vil jo den mengden jeg tar ut bli uendelig stor. Skal vi våge den forsiktige konklusjonen at uendelig - uendelig = uendelig? Er dette sant er også uendelig + uendelig = uendelig. Altså 1 uendelighet + 1 uendelighet = 1 uendelighet. Når vi regner med uendeligheter kan altså 1+1+1=1, være sant uten at noen konvensjoner er brutt. Dersom vi beskriver Gud ved hjelp av en rekke uendelige egenskaper er det klart at selv om der finnes tre med disse egenskapene blir ikke egenskapene tredoblet.

Oppsummering

Lærer Bibelen virkelig en treenig Gud kan denne treenigheten oppfattes på flere måter. La oss kalle den tradisjonelle oppfatningen for den mystiske. Den mystiske oppfatningen avviser enhver logisk analyse av treenighetsdogmet under henvisning til vår begrensede forstands evne. Følgelig består denne oppfatningen i kraft av sin autoritet. Hvilken autoritet? Bibelen? Nei, for denne doktrinen står ikke systematisk beskrevet i Bibelen. Den må i så fall utledes. Men en slik mystisk oppfatning kan umulig utledes. Det ulogiske kan ikke utledes av logikk. Dessuten er vår logikk satt ut av spill av selve doktrinen, hvorfor skal vi da tro den samme logikken når den eventuelt leder oss til doktrinen? I sin ytterste konsekvens medfører denne teorien en undergraving av all rasjonalitet. Hva står da tilbake? Østens mystikk?

I et forsøk på å komme videre har jeg gått utover den tradisjonelle oppfatningen og foreslått to alternativer som kanskje er noe bedre. Det ene er manifestasjonsteorien, teorien om at personene i guddommen ikke er annet enn forskjellige manifestasjoner av den samme Gud. Det andre alternativet er uendelighets-teorien; der finnes tre personer, som hver for seg innehar alle Guds egenskaper, men hvor egenskapene er uendelige og derfor ikke tredobles; de tre har samme effekt som en Gud.

På hvilken måte skulle vi kunne bekrefte eller motbevise disse teoriene? I skrivende stund er jeg tom for ideer men la oss ha ideene i bakhodet idet vi går til Bibelen for å finne Guds egenskaper.

Hva sier Bibelen om Guds egenskaper?

Hva er Gud? Betyr Gud alltid Gud? snakker vi om et entydig begrep eller er det nødvendig med nyanser her. De lærde teologer strides om f.eks. Jesus er Gud, om Den Hellige Ånd er Gud. Diskusjonene bølger frem og tilbake uten mål og mening, og full av frustrasjon trekker de seg tilbake og slikker sine sår. Sjelden begynner de med grunnspørsmålet, sjelden nevnes det, for dette er religiøse tenkere ikke filosofiske. Deres drøftinger er ut fra dogmer og autoritet. Deres mål er å vinne over motstanderen. De filosofiske tenkere drøfter ut fra kunnskap og analyse. Deres mål er å finne sannheten. Hva er Gud? Hvilke kriterier må oppfylles for at noe kan kalles Gud? Er begrepet Gud entydig? Hvis ikke trengs det en ytterligere spesifisering av hvilken betydning av begrepet det er vi befatter oss med.

Et tvetydig begrep vil gjøre den teksten det forekommer i, formbar. Dersom ikke sammenhengen (konteksten) er entydig står vi overfor flere mulige måter å forstå teksten på. Tolkning av tekst avhenger altså svært mye av hva vi legger i de ord og begreper som anvendes. En meningsfylt drøftelse av teksten bør alltid inneholde analyser av ord og begreper, hvor man lister opp mulige alternative oppfatninger av begrepene.

I min Bibel snakkes det om Gud (med stor g) , gud (med liten g), guder og om Herren. I mine studier med Jehovas Vitner får jeg vite at disse betegnelsene er nokså usystematisk oversatt i mange bibeloversettelser. De hevder at gud kan oppfattes som en tittel, men at denne tittelen ikke må blandes sammen med Den Allmektige Gud, som i GT benevnes med tetragrammet JHVH. Denne har også tittelen gud, men er ikke den eneste som innehar en slik tittel. Er dette riktig må vi definere to begreper: 1) tittelen "Gud" og 2) det vesenet som er kalt ved egennavnet JHVH. Finnes det noen bibelsk basis for å hevde at det er slik?

Formulering av hovedpåstand:

H: Gud er en guddom bestående av tre personer: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Vi bryter hovedpåstanden ned i flere underpåstander som tilsammen presiserer og utyper hovedpåstanden:

H1: Det finnes kun en Gud.

H1.1 Den Gud vi snakker om her er den som benevnes med tetragrammet "JHVH" i GT.

H2: Faderen er Gud.

H3: Sønnen er Gud.

H4: Den hellige Ånd er Gud.

H5: Disse tre personer forenes i en treenig guddom som er den Gud H1 snakker om.

Jeg ser ikke for meg noen annen måte å bevise treenighetslæren på, enn å bevise alle disse fem påstandene entydig ut fra Bibelen. Dersom en eneste av disse påstandene ikke kan bevises faller hele treenighetslæren fra hverandre.

H5 kan kanskje virke noe overflødig. Dersom jeg beviste H1-H4 har jeg ikke da samtidig bevist H5? Sett strengt logisk på det, har vi da påvist en selvmotsigelse. Vi har da påvist tre Guder samtidig som Bibelen sier at der bare er en. Jeg har tidligere nevnt tre måter å harmonisere dette på. Hvilken av dem skal vi velge? Adventistene har valgt H5. Men i og med at der finnes andre muligheter må adventistene begrunne sitt valg her. Begrunnelsen må selvfølgelig skje ut fra Bibelen. Dette resonnementet skulle være tilstrekkelig til å begrunne at H5 må tas med i betraktningen.

H1.1 er kun en presisering av H1. Grunnen til dette er at det finnes flere vesener som innehar tittelen "gud" (se P2). Denne tittelen blir også brukt på det vesenet som har navnet "JHVH" forveksling av disse to ("JHVH" og tittelen "gud") må nødvendigvis bety at H1 og P2 er i strid med hverandre. Derfor presiserer jeg at når jeg snakker om "Gud" (med stor "G") er det "JHVH" jeg snakker om. Dette gjelder ikke nødvendigvis i sitater.

Det stridsspørsmålet står om ligger i H3-5. H1 og H2 er det enighet om, men for å bevare helheten drøfter vi også disse påstandene.

H1: Det finnes bare en Gud

Belegg H1.B1

5.Mos. 6:4

Sammenheng

Israel har mottatt Tibudsloven. I denne forbindelse gjør Gud det tydelig klart hvem han er, og hvordan hans bud og forskrifter og dommer skal behandles, og hvilket forhold nasjonen skulle ha til dem. I denne forbindelse står det "Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er en."

Vi er nå kommet til kjernen i stridsspørsmålet om treenigheten. Det er dette spørsmålet som absolutt er viet størst oppmerksomhet og som de fleste kristne reagerer mest på overfor Jehovas Vitner. Var Jesus Gud, var han den samme som den store "JHVH" i GT? Hvilke konsekvenser har svaret for andre dogmer, doktriner, trospunkter? Vi er først og fremst ute etter direkte belegg for eller mot H3 og deretter kan det bli interessant å vurdere den konklusjon vi kommer til mot andre relevante trospunkter.

Jeg skal først vurdere et 11 punkts bevis fra "Seventh Day Adventists answer questions on doctrine".

Beviset begynner slik:

"Vår Herre Jesu Kristi guddom bekreftes av minst 11 separate bevispunkter, som samlet stadfester kristi guddom"[ii].

Dette viser at det må være en form for indirekte bevisføring det er snakk om. Jeg skal nå forsøke å analysere rent logisk hvordan dette beviset etableres uavhengig av holdbarheten i de enkelte punkter. Etter dette vil jeg bryte ned de enkelte punktene i påstander, som hver for seg, forsøkes bevist ved hjelp av utsagn i Bibelen. Til slutt gir jeg en samlet vurdering av hele beviskjeden.

H3.PK.1: Jesus selv godtok og brukte tittelen "Guds sønn".

Jeg har lurt en del på hva det er ved dette som indikerer at Jesus er Gud? Det står at dette viser at han stod i et unikt forhold til Faderen. Det er ingen som tviler på at han virkelig gjorde det, men dette forhold viser ikke en gang dette. Jeg viser til påstand P3 som beviser at mange vesener har tittelen "Guds Sønn". Alle disse er beviselig ikke Gud og da det er mange som har denne tittelen viser det også at dette i seg selv ikke indikerer noe unikt. I høyden er altså dette et uholdbart bevis for at irrelevant faktum. Det er relevansen som svikter her.

H3.PK.2:

Jesus blir tilskrevet en rekke navn og titler som kun er forbeholdt Gud.

Dette må klart bevise at Jesus er Gud. Det er en form for klassifikasjons-bevis som i dette tilfellet kan bygges opp etter følgende skjema:

Premiss 1: Entitetsklassen A har de unike egenskapene (X,Y, Z...). At egenskapene er unike betyr at ingen andre kan inneha noen av dem uten å tilhøre A.

Premiss 3: Det kan bevises at objekt B har minst en av egenskapene (X,Y, Z...)

Konklusjon: Objektet B må tilhøre entitets-klassen A.

I dette tilfellet er entitetsklassen A Gud, eller Guddommen. Egenskapene (X,Y, Z...) er alle de egenskapene som er unike for Gud og som ingen andre enn Gud kan ha. Noen av disse egenskapene er navn og titler. Konklusjonen er sterk nok til å stå alene. Dvs. en sikker konklusjon av dette slaget anvendt på Jesus er nok til å bevise H3.

Men for å gjennomføre en slik beviskjede trenges følgende logiske oppsett:

a) Man må bevise at X er en egenskap som tilhører Gud og som er unik for Gud. (Dette bør bevises positivt for å gi sikker konklusjon. Det vil si at å antyde at dette er tilfelle ved å slå fast at egenskapen ikke innehas av noen andre i Bibelen enn Gud ikke kan gjelde som annet enn en indikasjon. Et bevis må være et som direkte eller indirekte stadfester at dette er en unik egenskap.).

b) Man må bevise, enten direkte eller indirekte, at Jesus innehar X.

En vanntett gjennomføring av et slikt skjema vil entydig bevise at Jesus er Gud.

Dette skjema vil gjelde for flere av de punktene vi drøfter. Det gjelder for så vidt også for H3.PK.1. Der påpeker jeg at tittelen "Guds sønn" ikke er noen antydning om at Jesus er Gud fordi egenskapen ikke er unik (andre hadde tittelen). Vi har heller ingen antydning om at denne tittelen tilhører Gud selv. Dermed faller a), og beviset er verdiløst.

H3.PK.3 Jesus tillegges egenskaper som er unike for Gud.

Her gjelder det samme prinsipp som under H3.PKT.2. Man må gjennomføre a) og b) for å få et fullstendig bevis. Når det gjelder identifikasjon og beskrivelse av Guds egenskaper møter vi det problemet jeg en gang (i mangel av noe annet) kalte agnostisk klassifikasjon. Jeg skal forklare hva jeg mener. Gud tillegges egenskaper som f.eks. allmakt, fullkommen rettferdighet, fullkommen kjærlighet osv. Dette er begreper som må gis et innhold dersom teksten skal få mening. I vanlig klassifikasjons-teori må en entitets attributter være veldefinert. For å avgjøre om et objekt tilhører en entitetsklasse undersøker man objektets attributter og sammenligner med entitetens attributter. En slik undersøkelse er ikke mulig dersom entitetens attributter består av tomme begreper. Vi må imidlertid akseptere at religiøs språkbruk kan ikke ha samme krav til klarhet som f.eks. vitenskapelig språkbruk. Vi kan derfor ikke vente å finne noen klar definisjon på f.eks. rettferdighet og allmakt hverken i Bibelen eller hos den troende. Når den kristne blir presset i et slikt spørsmål viser han tydelig sin autoritets-orienterte livsholdning. Han avviser spørsmålet med den begrunnelse at "du og jeg har ingen rett til å bestemme hva rettferdighet er". Den autoritets-orienterte kristne er derfor i utgangspunktet agnostiker når Guds attributter skal bestemmes. Men har den kristne ingen mening når han utbryter at "Gud er fullkomment rettferdig"? Hvis han selv ikke vet hva rettferdighet er, hva er dette annet enn tomt svada? Jo det er klart dette har mening. Vi alle har en menneskelig forestilling av rettferdighet. Det er jo et begrep vi bruker daglig. Dette er det som i første omgang gir utsagnet mening og kraft, og så lange det forblir på dette stadium skaper det ingen problemer. Det er når man begynner å analysere utsagnet i lys av relevante dogmer at problemet oppstår. Det første som skjer er at utsagnet reduseres til en analogi: man snakker om menneskets rettferdighet i motsetning til Guds rettferdighet. Så oppdager man raskt at Guds rettferdighet formes etter dogmene i Bibelen. I den grad dette skaper innbyrdes motsetninger hevder man at "Gud rettferdighet overgår all menneskelig forstand". Man nekter altså, også på grunnlag av dogmene, å gi en klar definisjon på begrepet. Gud kan jo komme til å gjøre noe annet i fremtiden som kommer i konflikt med nåværende definisjonen. Derfor må den kristne bevare stor nok uklarhet i begrepet til at det passer i alle sammenhenger. Eller man kan knytte definisjonen av begrepet direkte til Gud: "Rettferdighet er det som Gud gjør". Vi har nå snudd klassifikasjons-teroien på hodet: entiteten definerer attributtene. En slik form for harmonisering har imidlertid sine konsekvenser. Utrykket "Satan påstår at Gud er urettferdig" er fullstendig meningsløst. Hvordan skal Satan kunne bevise dette når "rettferdighet" til enhver tid er det Gud gjør? Relevant for oss er imidlertid dette at det er umulig for oss å bevise at Jesus er Gud ved f.eks. å påvise at Jesus er rettferdig ved å vise til alle hans handlinger. Hva betyr "allmakt"? hva betyr "udødelighet"? Klassifikasjons-bevis av Jesu guddom avgjøres av innholdet i slike uklare begreper.

H3.PK.4: Jesus tilegnes tjenester og rettigheter som utelukkende utføres og innehas av Gud selv.

Samme form for bevis som i de to foregående punktene.

H3.PK.5: Jesus brukte "Jeg Er", som er Guds navn (JHVH) om seg selv.

Dette punktet hører logisk til under H3.PK.2 for di det er snakk om bruk av et navn som utelukkende er brukt om Gud. Sannsynligvis regnes det for å være så sterkt at det er tatt ut som et eget punkt.

H3.PK.6: Identifikasjon av Jehova i GT med Jesus i det nye.
I prinsippet samme bevisform som H3.PK.2, men her er beviskjeden indirekte. Et tilleggskrav er at identifikasjonen er entydig. Det må altså kunne bevises entydig at teksten i NT virkelig tilsvarer teksten i GT. Et slik bevis kan gjennomføres ved å påvise at tekstene omhandler det samme. Vi må vise hvilke aspekter ved temaet som går igjen i begge tekstene, og hvordan dette entydig peker til ett og samme tema. Vi må være klar over at forskjellige temaer kan berøre de samme aspektene slik at det nærmest er umulig å komme frem til noe sikkert bevis her.

Et vesentlig moment som svekker denne form for bevisføring er at man alltid kan hevde at Jehova gjorde sine gjerninger gjennom Jesus, og også gjennom andre. Vi har en sterk indikasjon på dette i P4. Dette vil alltid svekke de belegg som anvendes til støtte for dette argumentet.

H3.PK.7: Jesu navn er nevnt sammen med Faderen på en måte som viser jevnbyrdighet.

Dersom man ramser opp en rekke ting, eller personer sammen, viser dette entydig at disse er jevnbyrdige eller tilhører samme klasse? Dersom jeg snakker om Gud, kongen og dommeren har jeg da gjort disse jevnbyrdige i alle ting? Det er en selvfølge at slik er det ikke. Dette kan i høyden godtas som en svak indikasjon.

H3.PK.8: Jesus gikk gjennom livet på jorden uten å synde.

Ettersom det ikke finnes noe annet menneske som har gjort det det samme viser det at Jesus var spesiell. Men er syndfrihet en egenskap som er unik for Gud? I skrivende stund kjenner jeg ikke noe bibelsk belegg hverken for eller mot dette. Indirekte kan vi resonnere slik: Mennesket har mulighet til å oppnå evig liv. Denne muligheten er betinget av syndfrihet. Jesu offer dekker fortiden, ved guddommelig hjelp lever mennesket syndfritt i fremtiden. I Guds øyne forblir altså mennesket syndfritt og dermed verdig til evig liv. Vi vet også at der er engler og andre vesener som lever i et nært forhold til Gud. Vi antar alle at disse må være syndfrie. Vi kan da trekke den konklusjonen at syndfrihet ikke er en egenskap som er unik for Gud. Dersom dette er et riktig resonnement forsvinner grunnlaget for dette beviset. Punkt a) i vårt skjema faller.

I P2.B2 har jeg har vist at de vesener det er snakk om ikke innehar egenskaper som man må ha for å være Gud. Dette er negativ klassifikasjon. Fordi Jesus ikke syndet kan man ikke hevde at han diskvalifiserte seg på denne måten. Det er i høyden hva H3.PK.8 viser. Men dette gjelder også alle andre syndfrie vesener i universet. Dette er altså ikke annet enn en meget svak indikasjon. Interessant er imidlertid spørsmålet om hvordan Jesus bevarte sin syndfrihet. Var han Gud, som umulig kunne synde? Hva var da fortjenesten i hans bragd? Var han født fullkommen, uten tilbøyelighet til synd? Hva var da fortjenesten i hans bragd? Ble han født som et vanlig menneske, med de samme tilbøyeligheter som alle oss andre? Hva gjorde da at han greide å overvinne sin natur?

H3.PK.9: Jesus mottok tilbedelse som om han var Gud.

Dersom man ser på det å motta tilbedelse som en rettighet kommer denne inn under H3.PK.4, og samme krav til bevis gjelder. Det må bevises at det kun er Gud som har retten til å motta tilbedelse, og det må bevises at Jesus, uten reservasjoner, virkelig mottok slik tilbedelse.

H3.PK.10: Jesu bevissthet om sin egen guddommelige person og speile oppgave.

Da han var tolv år aksepterte han Gud som sin far. Da han var 30 ble hans guddommelige oppgave åpenbart for ham.

For å være ærlig forstår jeg ikke hva det er med dette som indikerer at Jesus er Gud. Dersom Jesus hadde gitt uttrykk for å ha en klar bevissthet om at han var Gud, hadde dette hatt relevans. Men i de henvisningene som er gjort her snakkes det bare om Jesus som "Guds Sønn", og det er jo allerede drøftet.

Kanskje har dette noe med en oppfatning av at den oppgave Jesus utførte her på jorden kun kunne utføres av Gud selv. Dette spørsmålet kan være interessant å analysere senere. Foreløpig melder jeg pass her.

H3.PK.11: En rekke gammeltestamentlige profetiske spesifikasjoner sammenfaller, eller ble oppfylt av Jesus.
Dette er ifølge forfatteren det avgjørende bevis. Flere separate spesifikke og presise forutsigelser utpeker Ham som Den som kom fra Gud.

Igjen må jeg beklage at jeg ikke ser noe nytt i forhold til tidligere argumentasjon. At Han kom fra Gud, benekter ingen. Det sier han jo selv. Jeg har aldri hørt at den utsendte er den samme som den som sender ut. Iallfall kan vi trekke den konklusjon at dette må være meget uvanlig. Da kan vi umulig trekke den konklusjon at dette nødvendigvis gjør Jesus og Gud til den samme. Engler er jo sendebud fra himmelen, men ingen påstår at de dermed er Gud. De henvisningene som er gjort her (Jes 7:14 og 9:6), begge disse blir drøftet i underpunktene under H3.PK.2. H3.PK.11 tilfører derfor ikke noe nytt.

Oppsummering, generell vurdering av punktene 1-11:

PK1,7,8,10,11 kan tas som selvstendige indikasjoner på H3. Det er klart at jo flere slike indikasjoner, desto mer styrkes H3. Men det er klart at noen av disse punktene dekker hverandre, mens andre er meget svake. Derfor må vi ikke forblinde oss på mengden av indikasjoner. For meg ser det ut som at punktene er strukturert på en måte som gir inntrykk av at indikasjonene er flere enn de er.

Punktene PK.2,3,4,5,6 og 9 er punkter som ,dersom de gjennomføres etter angitte skjema , hver for seg vil stå som selvstendige komplette bevis på H3.

Jeg vil nå drøfte den bibelske holdbarheten til alle punktene.

H3.PK.1: Jesus var Guds Sønn.

Dette er bevist gjennom P1. P3 gir imidlertid en sterk indikasjon på at dette ikke er noen unik tittel. Dessuten mangler vi fullstendig bibelske holdepunkter for at Guds sønn er det samme som Gud.

Alt i alt kan ikke dette tas som mer enn en svak indikasjon.

H3.PK.2: Navn og titler som kun kan brukes av Gud, brukes også av Jesus.

Belegg H3.PK.2.B1

Joh 1.1

Sammenheng

Johannes 1 forteller om "Ordet" som ble menneske, og som kom fra Gud. Det går klart frem av teksten at Ordet er Jesus (Se P6).

To ganger i dette kapitlet sier Johannes at Jesus er Gud. (1:1 og 1:18).

Holdbarhet

Joh. 1.1 er det skriftstedet som oftest anvendes for å bevise at Jesus er Gud. Slik som det står i min Bibel er det også et fullgodt bevis. Gud står med stor G. Nå har jeg også sett at Moses er blitt kalt for Gud med stor G i min oversettelse. Jehovas Vitner hevder at oversettelsen av Joh. 1.1 er villedende. De hevder at det egentlig er tittelen "gud" som det her menes.

P2 slår fast at denne tittelen blir brukt om andre enn Gud. Johannes evangelium er skrevet på gresk. Det er et språk jeg overhodet ikke kan. Her er jeg henvist til å stole på eksperter og lærde. Men er ikke alle eksperter og lærde farget av sin egen oppfatning? Her må jeg som lekmann melde pass. Bibelen slår flere ganger fast at man ikke skal stole på mennesker. Så skulle jeg følge Bibelen var jeg sjanseløs på dette punktet. Mitt eget livssyn agnostisismen bekreftes stadig.

"Gud" er "theos" på gresk. Slik jeg forstår Jehovas Vitners syn, hevder de at når ordet brukes om Gud står det en bestemt artikkel foran ("ho", eller "ton". I dette tilfellet står det "ton theos" første gang og kun theos andre gang. Altså: "I begynnelsen var Ordet (ho logos), og Ordet var hos Gud (ton theos) og ordet var Gud (theos)". I tråd med dette viser de til en rekke oversettelser som bruker "guddommelig", "en gud", "av guddommelig art"[iii].

Jeg fester tillit til at disse oversettelser ikke er fantasi, og heller ikke er manipulert av vakttårnet. Det er også verdt å merke seg at Vakttårnet også nevner eksperter som mener noe annet. Dette gir inntrykk av balanse, objektivitet og ærlighet i argumentasjon.

Jeg står altså overfor følgende problem:

a) Jeg skal vise at denne tittelen er unik for Gud.

Dersom det er Gud med stor G det er snakk om er dette overflødig. Dersom det er tittelen gud det er snakk om har P2 bevist det motsatte.

b) Jeg må vise at denne tittelen er brukt om Jesus. Det går klart frem av teksten at dette er tilfelle, så jeg bruker ikke tid på det.

Relevans

Udiskutabel.

Vekt

Uklarheten i a) svekker dette beviset så pass kraftig at det for meg ikke kan bli annet enn en svak indikasjon på H3.

Belegg H3.PK.2.B2

Matt 1:23

Sammenheng

Da Josef fikk rede på at Maria, hans forlovede var gravid, ville han skilles fra henne. Men en engel kom og forklarte Josef hvordan det var gått til og hva som var hensikten med det hele. Dette anser Matteus for å være en oppfyllelse av profetien i Jes 7, som sier at "Herren selv skal gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn; hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel...". Matteus forteller at navnet betyr "Gud med oss". Resten av det som står i denne profetien er foreløpig uforståelig for meg og jeg kan vanskelig se hva dette har med Jesus å gjøre. Men vi har jo Bibelsk belegg for at denne profetien snakker om Jesus.

Holdbarhet

Kan vi her vise at navnet "Immanuel" er et navn som kun kan brukes av Gud? Jeg vet ikke hvordan bruken av dette navnet var i det gamle Israel, men jeg vet at navnet har vært brukt på andre enn Jesus. Så langt jeg kan se det kan ikke pkt a) i vårt bevisskjema gjennomføres. Det kan ikke vises til skriftsteder som viser at dette er et navn som er unikt for Gud selv. Det hadde også vært interessant å granske betydningen av alle de andre navn som fantes i det gamle Israel. Kanskje det var flere som betydde noe med "Gud"? Å slutte fra et navn og hva det betyr til hva Jesus er, er på ingen måte en holdbar logisk slutning Alt dette undergraver dette beviset. Denne form for bevisføring undergraver også troverdigheten til den som fremsetter det.

Relevans

I den grad teksten handler om Jesus så har det en viss relevans.

Vekt

Meget svak.

Belegg H3.PK.2.B3

Titus 2:13

Sammenheng

Paulus kommer i sitt brev til Titus med en rekke formaninger og forskrifter som Titus skal gi videre til menighetene på Kreta. Versene 11-15 henger sammen. De gir en slags sammenfatning av bakgrunnen for det hellige liv en kristen lever. I denne forbindelse er det Paulus sier "vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet..".

Holdbarhet:

Den siste delen av dette verset hevdes å kalle Jesus for "den store Gud". Pkt. a) er her, i så fall, direkte oppfylt. Dersom det snakkes om "Den Store Gud", kan det ikke være tvil om at det er Gud selv det siktes til. Nå har jeg for nysgjerrighets skyld kikket på andre oversettelser. I min Bibel står det: "mens vi venter på at vårt håp skal få sin salige oppfyllelse, og at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme til syne i herligheten".

Her stilles jeg overfor følgende muligheter:

1) utrykket "den store Gud" sikter til Jesus.

a) det er tittelen gud som brukes her

b) det er Gud det siktes til.

2) Først er det Gud som nevnes og deretter Jesus; uttrykket "Den store Gud" sikter til faderen og ikke til Jesus.

Antar man mulighet 1.b sier dette verset direkte at Jesus er Gud. Det er tydelig at de to oversettelser jeg har sett i forstår dette på forskjellig måte. Når det står "Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet" er det mest nærliggende at det er to personer det er snakk om, ellers hadde man skrevet "Den store Gud, vår frelser Jesu Kristi herlighet". Den andre oversettelsen forstås intuitivt helt forskjellig. Den snakker om at "vår store Gud og frelser skal komme til syne i herligheten". Jesus gis to titler, "Gud og frelser". Ifølge Jehovas Vitners forklaring på skillet mellom "Gud" (ho theos) og "gud" (theos) skal vi skille mellom nyanse a) og b) i alternativ 1. Derimot vet jeg ikke hvordan jeg skal kunne skille mellom alternativ 1) og 2). I den ene oversettelsen er det Jesus som skal åpenbares i herlighet, i den andre er det Guds og Jesu herlighet som åpenbares. Enten er grunnteksten svært uklar her, eller oversetterne slurver, eller vi er utsatt for manipulasjon. Foreløpig veier jeg alle tre alternativene (1.a) 1.b) og 2) likt og sier 2/3 mulighet for at verset ikke sier at Jesus er Gud, og 1/3 mulighet for at den sier det.

Relevans:

Udiskutabel

Vekt:

Indikasjon.

Belegg H3.PK.2.B4

Rom 9:5

Sammenheng

Romerne 9 er i særdeleshet et interessant kapittel for den som er interessert i det bibelske syn på menneskets frie vilje. Jeg mener å ha bra belegg for å hevde at Calvin hadde rett her. Mennesket er forutbestemt til frelse eller fortapelse. Her er Rom. 9 det sterkeste belegg. De som bortforklarer de eksempler som Paulus gir (farao og tvillingene Jakob og Esau) undergraver Paulus argumentasjon her. Hvorfor i all verden skulle han velge akkurat disse eksemplene, og hvorfor skulle han ellers utrykke seg som han gjør? Mine studier på dette området har gjort at jeg dessverre har mistet mye tillit til de såkalte ekspertene på bibel-tolkning. Det er blant annet slike erfaringer som har satt meg på teorien om at det er de menneskelige oppfatninger som former teksten og ikke teksten som former de menneskelige oppfatninger.

I innledningen til dette kapitlet beklager Paulus, på det sterkeste, den håpløshet mange av hans landsmenn befinner seg i. Han skulle gjerne ofret sin egen frelse hvis det var mulig å redde noen av dem. Jødene var jo det utvalgte folk. De var gitt fortrinn andre ikke hadde. Og fra dem var "Kristus kommet som menneske, han som er Gud over alle ting, lovet i all evighet. Amen".

Paulus fortsetter med å påpeke at det å være israelitt ikke gir noen selvfølgelig rett til å tilhøre Guds folk. Paulus går så videre med å vise til at dette utvalget ene og alene er Guds valg, basert på Guds løfte og miskunn.

Relevans
Relevant i vår sammenheng er bisetningen som sier at Kristus er Gud over alle ting.

Holdbarhet

Igjen avhenger dette spørsmålet av om det er snakk om tittelen "gud" eller om "en allmektige Gud". Igjen er det grunnteksten som avgjør om Jehovas Vitners motargument kan anvendes også her.

Vekt

Indikasjon.

Belegg H3.PK.2.B5

Joh 3.16

Sammenheng

Joh. 3.16 regnes for å være kjernen i evangeliet. Nikodemus, en av Jødenes rådsherrer oppsøkte Jesus om natten. Han innrømte (kanskje ytterst privat) at han trodde at Jesus var fra Gud. Jesus forklarer Nikodemus frelsens hemmelighet, både i lignelser og rett ut, som i det 16 vers. Her blir troen på "Guds sønn, den enbårne", angitt som nøkkelen til frelse.

Holdbarhet

P1 viser klart og tydelig at Guds sønn i denne sammenhengen peker direkte på Jesus selv. Altså er det Jesus selv som er "den enbårne".

Utrykket "enbårne" forekommer ikke særlig ofte i norsk dagligtale. Jeg må innrømme at jeg stusser litt på betydningen av ordet. Jeg finner det ikke i de synonymordbøker jeg har tilgjengelig. På engelsk brukes ordet "begotten" som betyr "avlet". Vakttårnet hevder at det greske ordet som er brukt for "enbårne" (monogenes) betyr noe slikt som "enestefødt, "enesteavlet", "enebarn". Dette dokumenterer de også ganske godt[iv]. Umiddelbart ser dette ut til å komme i konflikt med P3, som sier at Gud har mange sønner. Vi får et lite harmoniserings-problem. Adam var Guds sønn, hva er forskjellen på Adam og Jesus? Jesus var født, mens Adam var skapt. De som er nevnt i Jobs bok kan ha vært engler. Den vanlige oppfatningen er at englene er skapt (dette kan kanskje være vanskelig å bevise direkte). Går vi ut fra at de "gudesønnene" som fikk barn med "menneskedøtrene" også er engler ser vi at av alle disse er Jesus den eneste som er født. Vi kan vel også hevde at Jesus er den eneste som er født av en kvinne hvor Gud selv er fysisk far. Det siste avhenger ikke av om engler er skapt eller ikke. Jehovas Vitner har en tredje forklaring: Jesus er den eneste som er skapt av Gud selv, alt annet er det Jesus som har skapt (Se P6). På sett og vis gjør disse teoriene Jesus til en unik Guds sønn, men gjør det ham til Gud? Vi ser straks at å forsøke å gjennomføre pkt a) i vårt skjema blir tåpelig. Den evige allmektige Gud kan ikke ha avlet seg selv og blitt født av en kvinne. Han må jo i så fall ha skapt denne kvinnen først, og deretter avlet seg selv en gang i fortiden. Dette står det selvfølgelig ingenting om. Denne egenskapen kan altså ikke en gang knyttes til Gud selv, og langt mindre gjøres unik. Jeg har da heller aldri sett noe skriftsted som sier at dette er unikt for Gud selv.

Jeg har altså antydet noen måter å forstå dette på, ingen av dem innebærer noen antydning om at Jesus er Gud.

Interessant i denne sammenheng er også det faktum at Bibelen bruker det samme greske uttrykket når den skal beskrive Isaks forhold til Abraham (Hebreerne 11.17). Det er ingen som tror at dette gjør Abraham og Isak til samme person.

Vekt

Ingen.

Belegg H3.PK.2.B6:

Åp. 1.17

Sammenheng

Dette verset står i innledningen til Johannes Åpenbaring, profetien som omhandler "det som snart skal skje", og som er skrevet i et særs kryptisk symbolspråk. Dette er en åpenbaring som Gud har gitt Jesus, og som Jesus åpenbarer Johannes gjennom en engel (Åp 1.1). Åpenbaringen ble gitt Johannes mens han satt i fangenskap på øya Patmos (1.9). Johannes beskriver møtet med denne engelen som et voldsomt syn som får ham til å falle til jorden "som død".

Engelen sier til Johannes: "Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket".

Holdbarhet

Det er uttrykket "den første og den siste" som her hevdes skal peke direkte på Gud selv. Resonnementet er omentrent slik: Kun Gud er "den første og siste" (a), og Jesus sier han er "den første og siste" (b) ergo må Jesus være Gud selv. Dersom det virkelig er slik har vi et fullgodt bevis på at Jesus er Gud.

La oss først ta pkt. b: Er det Jesus som er "den første og siste"? Det første man kan stusse på er jeg-formen. Det er jo en engel som sier dette. Det bekreftes i 22.9. Bruken av jeg-formen må ses som et uttrykk for at Jesus taler direkte gjennom engelen. Dette bekreftes i 22.16. Med det utgangspunkt at teksten ikke er inkonsekvent har vi dermed etablert koblingen mellom utsagnet "den første og den siste" og Jesus selv. Vi har altså rimelig grunn til å anta at Jesus her kaller seg selv for "den første og den siste". Det som gjenstår er å påvise at dette uttrykket også er brukt om Gud og at det er unikt for Gud. Jeg kan ikke uten videre finne uttrykket brukt direkte om Gud. Men jeg kan finne et tilsvarende uttrykk "Alfa og Omega", som jo er første og siste bokstav i det greske alfabet. Uttrykket er uten tvil brukt om Gud selv i Åp. 1.8, og om Jesus i 22.13. Jeg vet ikke om uttrykket er brukt om andre enn disse to i Bibelen, så noe direkte motbevis kan heller ikke etableres. Det ser altså ut som vi står overfor et uttrykk som kun er brukt om Jesus og Gud. Men er uttrykket unikt for Gud selv? Det kan jeg heller ikke finne noe indikasjon på. Det er klart at et og samme uttrykk kan brukes om samme personer uten at de dermed blir en og samme person. Et bevis som har følgende form: A er X, B er X, ergo A = B, er ugyldig. Sonja er Dronning, Elizabeth er dronning, men Sonja er ikke Elizabeth. Nøkkelen til en riktig konklusjon på dette spørsmålet ligger i en analyse av hva som egentlig menes med uttrykket. Kan man underbygge en analyse som konkluderer med at "kun Gud kan kalles Alfa og Omega", er dette en sterk indikasjon. På det nåværende tidspunkt mangler jeg forutsetninger for en slik undersøkelse, så jeg melder pass.

Vekt

Indikasjon.

Belegg H3.PK.2.B7

Ap.Gj. 3:14.

Sammenheng

Peter og Johannes helbredet en lam mann ved templet. Folk undret seg over dette og stimlet sammen rundt disse ved "Salomos buegang". Da holder Peter en tale til folket, hvor han sier en del interessante ting. Blant annet sier han at jødene, inkludert deres rådsherrer, handlet i uvitenhet da de forlangte Jesus korsfestet. Enda mer interessant er det at det står at det var Gud som handlet på denne måten for å kunne oppfylle profetien om at messias skulle lide. Dette undrer jeg på fordi jeg tilfeldigvis var på sabbatskolen i går, og der studerte man profeten Mika. I Mika 4 står der en storslagen profeti om Jødene som misjonsfolk. Det hevdes at denne profetien ikke ble oppfylt, for Israel, fordi jødene forkastet kristus[v]. Dette høres jo unektelig litt underlig ut i relasjon til hva Peter faktisk sier. Nok om det. I denne sammenhengen kaller Peter Jesus for "Den Hellige og Rettferdige", noe som er tatt som indikasjon på at Jesus var Gud.

Holdbarhet

Det går ganske klart frem av teksten at det er Jesus som får denne tittelen. Svakheten er ligger som vanlig i pkt. a) i vårt bevis-skjema. Er det å være "Rettferdig og Hellig" unikt for Gud? Helt klart er det at dersom Jesus ikke var Hellig og rettferdig kunne han ikke være Gud. Altså dersom det motsatte hadde stått hadde det altså vært et fullgodt motbevis. Men skal dette fungere som bevis må det påvises at dette er unike egenskaper for Gud.

Er det ikke slik at de frelste blir rettferdig og hellig etter at de er frelst? Gjør dette dem til guder, eller til Gud selv? Neppe. Dette faller på sin egen urimelighet.

Vekt

Svak indikasjon.

Belegg H3.PK.2.B8

Ap.Gj. 10:36

Sammenheng

Se P5.B1. Peter holder tale, og i innledningen sier han "Dere kjenner det ord som han sendte til Israels barn med evangeliet om fred ved Jesus Kristus, han som er alles Herre".

Holdbarhet

De logiske ordene "alt", "alle" og "ingenting" inneholder alltid muligheten for feilslutninger. Vi kan vel like gjerne ta med ordene "dere" og "vi". Når f.eks. Paulus sier at "vi skal bli opprykket", betyr det alle de frelste, betyr det de Paulus snakket eller skrev til, eller hva? Noen velger det ene, og andre det andre, alt etter som det passer.

Som regel er det slik at man ikke spesifiserer ordet "alle" i naturlig språk, det gjelder også Bibelsk språk. Likevel kan det ofte gå frem av sammenhengen hva slags avgrensning som gjelder.

At Jesus plasseres svært høyt ser vi f.eks. i innledningen til hebreerbrevet. Denne kan vi ikke gå forbi i stillhet. Uten tvil sier Bibelen at han står over alt som er skapt. Så kan han da uten reservasjoner hevdes å være "Herre over alle". Så vidt jeg vet strider dette da heller ikke mot f.eks. vakttårnets oppfatning. Men hvor er det utsagnet som sier at kun den allmektige Gud er herre over alle ting? Kun et slikt utsagn vil gi dette vekt som bevis.

Vekt

Svak Indikasjon.

Belegg H3.PK.2.B9

Es 9:6.

Sammenheng

Jeg må dessverre melde pass når det gjelder det meste av profetiene i Esaias. Men det 6 vers i kapittel 9 gir en del karakteristikker som passer svert godt på Jesus: "For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er lagt på ans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste".

For meg ser det ut som det er en av de mange messianske profetier vi finner hos Esaias og de andre profetene i Gt. Sannsynligvis en profeti som gav næring til Jødenes håp om et kommende verdens-herredømme.

Holdbarhet

Det er spesielt uttrykkene "Evig far", og "Veldig Gud", som anvendes som bevis på H3. La oss begrunne med "Evig far". Vår tilvante forestilling om Gud er at han er evig, i betydningen at han alltid har eksistert. Uttrykket "evig" her antyder at det samme gjelder Jesus. Nå er det slik at argumenter man bruker i andre sammenhenger kan få konsekvenser for ens egen argumentasjon. Hverken Adventistene eller Jehovas Vitner tror på læren om evig pine. Dette på tross av at det i Åp. 20.10 og 14.11 brukes "evig" om den pine de fortapte skal lide. Et av argumentene mot dette har vært et studium av det greske ordet som er anvendt her. Her konkluderer man med at evig ikke nødvendigvis betyr evig. Det vises også til Guds Pakt med Israel som skulle vare til evig tid, men som fikk sitt opphør med korset. Samme argumentasjon kan vel gjelde her. Jesus er evig, men det betyr ikke nødvendigvis at han alltid har eksistert. Det kan like godt bety at hans eksistens fra den dagen han ble skapt varer til evig tid. Dette er en mye større evighet enn Israels pakt.

Måten jeg argumenterer på her er via en typisk begrepsuklarhet; jeg benytter meg av et uklart begrep til å forme det dit jeg vil. Dette gjør jeg ved 1) å analysere ordet (ved f.eks. å gå til grunnteksten) og ved å vise til anvendelser av ordet som bekrefter mitt syn. Det naturlige språk er fullt av slike uklare begreper, enda verre er det med religiøst språk og ikke minst profetier, som jo er full av symbolikk. Begrepene lar seg forme, hit og dit. Jeg projiserer min egen oppfatning inn i teksten; teksten formes av min forståelse, ikke motsatt. Det er selvsagt klart at jeg ikke kan påstå at bruken av ordet evig her ikke betyr "fra evighet til evighet". Men straks jeg har funnet belegg for at dette kan forstås på en annen måte, har jeg fått inn et nytt alternativ. Vips så har vi to muligheter å velge mellom, vips er sannsynligheten 50 % for at argumentet er riktig.

Bruken av "far" her assosieres lett med "Faderen" og dermed Gud selv. Men nå er det slik at svært mange av oss har denne tittelen, så den er på ingen måte unik for Gud. For alt jeg vet, kan bruken her ha symbolsk betydning, f.eks. overordnet, eller opphav, overhode osv.

Bibelen gir Jesus tittelen "gud" (Joh. 1.1). Vi har påvist at dette ikke er noen unik tittel for Gud(P2). Ordet veldig er relativt. Jesus er veldig i forhold til oss mennesker, og også i forhold til englene. Men ingen steder står det at "Veldig" kun brukes om Gud. Vi har altså en tittel som gir Jesus tittelen "gud", og som gjør ham til en "Veldig Gud", noe som er i harmoni med hva vi tidligere har sett, men likevel ikke noe bevis for at han er den allmektige Gud.

Vekt:

Indikasjon.

Belegg H3.PK.2.B0-B15

Jeg har foreløpig valgt å bare ramse opp de andre skriftstedene som er nevnt som belegg for H3.PK.2. Det meste av argumentasjonen som tidligere er nevnt vil gå igjen i disse. Jeg har angitt hvilke punkter i vårt skjema som rammer disse beleggene og foreløpig bedømt deres vekt.

Jesus er kalt:

Betegnelser på Jesus	Referanse	Belegg for	Vekt
Herre	Mange steder	a)	Svak indikasjon
Herlighetens Herre	1 kor 2:8	a)	Indikasjon
Herlighetens Konge	Sal 24:8-10	a) Og b)	Svak Indikasjon
Guds Ord		a)	Ingen
Mellommann	1.Tim 2:5	a)	Negativ
Kongenes Konge	Åp 19:16	a)	Svak Indikasjon
Herrenes Herre	Åp 19:16	a)b)	Svak Indikasjon

H3.PK.3: Jesus tillegges egenskaper som utelukkende tilhører Gud.

Belegg H3.PK.3.B1

Matt 28:18.

Allmakt.

Sammenheng

Skriftstedet er gitt som bevis på Jesu allmakt. Etter oppstandelsen viser Jesus seg for disiplene på et fjell i Galilea. Like før han forlater dem og drar opp til himmelen gir han dem misjonsbefalingen. Den formuleres slik: "Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden, gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn".

Holdbarhet

Logisk sett måtte vi først bevise ut fra bibelen at kun Gud er allmektig. Uten tvil ar det sagt om Gud at han er allmektig, både direkte og indirekte, men jeg vet ikke om det står noen plasser at denne egenskapen er unik. Imidlertid kan vi resonnere slik: er det mulig at universet kan romme to uavhengige allmektige vesener? Dersom de stod mot hverandre får vi et logisk problem. Dersom vesen A er allmektig kan det når som helst eliminere B. Men B kan ikke elimineres uten at han vil det selv. Altså er det umulig for A og eliminere B, og motsatt. Det medfører at ingen av dem virkelig er allmektig. Nå ligner jo et slikt resonnement mistenkelig på det såkalte omvendte gudsbevis. Det lyder slik «Dersom alt er mulig for Gud kan han lage en stein så tung at han ikke kan løfte den». Dette er så brukt som argument på at allmakt er umulig, noe som dermed har eliminert Guds eksistens. Et slikt resonnement burde utfordre den kristne til å filosofere litt mer over allmakts-begrepet. Her kan man komme til særdeles interessante resultater.

For å imøtegå det omvendte gudsbevis er den kristne tvunget til å avvæpne argumentet ovenfor. Spørsmålet er om denne avvæpningen også medfører at mitt argument for at det kun kan finnes en allmakt undergraves. Selv har jeg arbeidet en god del med emnet "Guds allmakt" og de konklusjoner jeg kommer til rokker hverken ved Guds eksistens eller mitt resonnement. Nok om det. Med utgangspunkt i at mitt resonnement holder, la oss anse det som sikkert at det kun kan finnes en allmakt. Vi har altså belegg nok til å gjennomføre pkt. a) i vårt skjema. Kan vi nå påvise at Jesus virkelig har denne egenskapen, snakker vi om et selvstendig bevis på at Jesus er den allmektige Gud.

Er Matt 28.18 et slikt bevis?

Først må vi merke oss at Jesus er gitt denne makten.

Faderen har overgitt makten til Jesus. Altså var det en tid da Faderen hadde den og ikke Jesus. Så kom det en tid da Jesus fikk makten fra Faderen. Makten skiftes altså fra den ene til den andre.

Da Jesus var her på jorden gav han avkall på sin guddommelige posisjon. I denne perioden manglet han altså mange av de egenskapene han hadde som Gud. Likevel var han Gud; et Faderen, som fortsatt innehadde alle disse egenskapene. Da hans gjerning var fullført fikk han tilbake sin guddommelige posisjon (Se P7). Han ble altså "gitt all makt I himmelen og på Jorden". Denne forklaringen tror både adventistene og Jehovas vitner på. Den regnes da også som bevist i P7. Vi skal også merke oss at den kan anvendes i alle tilfeller hvor Jesus her på Jorden viser at han mangler noen av de egenskaper som tilhører en allmektig Gud.

Men forklaringen reiser to problemer, et for Jehovas vitner og et for adventistene.

For adventistene reiser problemet seg på denne måten:

Logisk sett skulle vi da tro at når en person gir makten til en annen, så er det to personer som inngår i en slik operasjon. Men adventister og andre som tror på treenigheten hevder at det er en. Hvordan forklarer man dette?

Hvordan en person kan dele seg opp på denne måten er uforståelig for oss, men det er jo en allmektig Gud vi har med å gjøre. Det er derfor ikke rart at noen av hans gjerninger blir uforståelige for oss.

Det er altså treenighetens mysterium vi møter her.

For Jehovas vitner møter vi et annet problem:

Kan Faderen virkelig gi fra seg allmakten på denne måten, og hvordan kan han gjøre dette uten å gjøre Jesus til allmektig Gud, og uten å gi avkall på sin egen allmakt? Og om han beholder sin egen allmakt må de ikke da bli ett for å unngå det logiske problemet med to allmakter som er nevnt i innledningen?

Først kan vi stille spørsmålet om uttrykket "all makt i himmelen og på jorden" er synonymt med "allmektig". Dette sier ikke bibelen noe om, så her er vi overlatt til oss selv. Uttrykket snakker jo faktisk ikke om annet enn "himmelen og jorden", så det behøver ikke en gang å bety hele universet. Her hadde vi stått fast, hadde det ikke vært for at bibelen sier noe mer om akkurat dette.

I Heb. 1.8 sies det at "alt har du lagt under hans føtter" (se P7.B4). Skriftstedet understreker at det gjelder absolutt alt. Inkluderer dette Faderen? Paulus forklarer dette direkte i 1.kor: 15:27 - 28. Her sier han "For alt la han under hans føtter". Når det heter alt er det klart at Gud selv er unntatt fra dette. For han er jo den som har lagt alt under ham. Og når alt er underlagt ham skal også Sønnen selv underordne seg under Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle."

Figure 1 Hierarkiet som beskrives i 1.Kor 15:27-28

Sjelden har jeg sett en så direkte forklaring på mine spørsmål. Hierarkiet som beskrives 1. Kor 15:27-28 er grafisk fremstilt i fig 1. Dette er tatt rett ut fra Bibelen og representerer Jehovas vitners forklaring på dette "mysteriet". Vi ser at all makt er gitt Jesus, fordi alt er underlagt ham. Slik blir da Jesus alle Kongers Konge og Herrers Herre. Men som bibelen selv sier, Gud selv er selvfølgelig unntatt, og resonnementet er logisk, fordi det jo er Gud som har gitt Sønnen all makt.

Nå kan vi jo spørre hvilke av disse to forklaringer som har størst troverdighet. Det adventistiske problemet kan ikke løses ved hjelp av noen forklaringer basert på bibelen, men er stadig henvist til å anvende "det hellige mysterium". Den andre forklaringen er tatt rett ut fra bibelen. Det vi kan kritisere her er at man forklarer "all makt i himmelen og på jorden" med at "alt blir lagt under hans føtter". Men denne koblingen er slett ikke svakere enn å forklare begrepet med "allmakt". Begge representerer avvik fra de faktiske ordene til et annet uten direkte bibelsk bevis.

For meg ser det altså ut som at dette beviset kan snus på hodet og nærmest bli motbevis.

Vekt

Svak indikasjon.

Belegg H3.PK3.B2

Matt 9.4

Allvitende.

Sammenheng

Jesus kom til "sin by". Der bar de til ham en mann som var lam. Jesus forkynte han at hans synder var tilgitt. De som hørte på dette anså dette for å være blasfemi, men de sa ingenting. Men Jesus visste hva de tenkte og han spurte dem hvorfor de hadde slike "onde tanker". Like etterpå helbredet han mannen. Folk ble sjokkert.

Holdbarhet

Skriftstedet er angitt som et bevis på at Jesus var allvitende fordi han "visste hva de tenkte". P8 påviser at Gud vet mest av alle og at han vet alt vi vet. Jeg har ikke greid å bevise direkte at han er allvitende. Men dette mener jeg likevel er nok til å bevise at det å vite mest av alle er en unik egenskap for Gud. Vi kan altså gjennomføre pkt. a) i vårt bevis-skjema.

Kan vi nå påvise at dette også gjelder Jesus? Det teksten sier er at Jesus visste hva noen bestemte personer tenkte. Er dette et bevis på allvitenhet? Det kan ikke være annet enn en svak indikasjon. Jeg ser flere muligheter til at Jesus kunne ha fått denne viten uten å være allvitende. Han kunne f.eks. ha fått evnen til å lese menneskers tanker. Nå er dette lite sannsynlig fordi vi tidligere har slått fast at han ikke hadde tilgang på flere resurser enn andre mennesker. Og vi kan ikke lese hverandres tanker. Og her ligger kjernen i en stor svakhet ved dette beviset. Selv ikke adventistene tror at Jesus var allvitende mens han var her på jorden. P8.B3 viser jo dette klart og tydelig. Dette skriftstedet er brukt av Jehovas vitner nettopp for å påvise at Jesus ikke var allvitende, og dermed ikke Gud. Hva svarer adventisten da? Jo at dette kun var tilfelle mens han var her på jorden (se P7). M.a.o. var ikke Jesus allvitende mens han var her på jorden. Altså forsøker man å bevise noe man vet ikke er sant. Dette er lærde teologer og professorer som gjør slike grove feil. Hva skal jeg da si, som lekmann?

Det verste er at denne bevisføringen slår tilbake som en bumerang. For, med dette forsøket, har man vist at man anerkjenner at Gud er den eneste som er allvitende og at dette er en unik egenskap. At Jesus ikke har den mens han er her på jorden kan vi anvende P7 til å forklare. Hva skal vi da si til innledningen til Johannes Åpenbaring? Den begynner slik: "Dette er Jesu Kristi åpenbaring som Gud gav ham for at han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje." Åp. 1.1. Johannes fikk sin åpenbaring lenge etter at Jesus var ferdig med sin fornedrelses-periode (P7). Dersom Jesus var allvitende, trengte han noen åpenbaring fra Gud? Dette minner mer om motbevis enn om bevis.

Vekt:

Ingen.

Belegg H3.PK3.B3

Matt 18:20

Allesteds nærværende

Sammenheng:

Holdbarhet:

Relevans:

Vekt:

Høy.

Vekt

Hundre prosent holdbarhet multiplisert med hundre prosent relevans gir hundre prosent bevis.

Konklusjon P1

Jeg har tatt skriftsted for skriftsted inntil jeg har akseptert den som bevist. Der er angitt mange andre skriftsteder, men disse skulle være unødvendig å se så nøye på i denne sammenheng. P1, kan nå anvendes uten reservasjon i hovedargumentasjonen.

Påstand P2: Tittelen "gud" kan innehas av andre enn Gud.

Belegg P2.B1

2. Mos 4:16

Sammenheng

Moses er ute i ørkenen og blir av Gud (sannsynligvis gjennom en engel Se ap.gj. 7:30) kalt til å dra tilbake til Egypt for å føre folket ut. Moses er bekymret for at folket ikke vil tro ham, og han beklager seg over sin svake evne til å uttrykke seg. Da sier Gud til ham at han kan bruke sin bror Aron som Han "vet kan tale". Moses skal legge ordene i hans munn og lære ham hva han skal gjøre og si. I dette forholdet skal Moses være "som Gud for Aron".

Holdbarhet

Her står det ikke at Moses er Gud. Det er interessant å merke seg at man har brukt stor "G" i "Gud" her. Jeg vet ikke grunnen til dette. Sannsynligvis er det "Elohim" som er brukt i grunnteksten. Sannsynligvis kan dette forstås slik at forholdet mellom Moses og Aron i dette tilfellet kan sammenlignes med forholdet mellom Gud og en profet, eller forholdet mellom Gud og Moses selv. Dersom dette tas som en ren parallell, eller lignelse holder det ikke å ta dette som bevis for at Moses virkelig hadde tittelen "gud" i forhold til Aron. Men dersom dette ikke er noen parallell må det tolkes slik at Gud tildeler Moses denne tittelen. Jeg heller foreløpig til den første teorien på grunn av at det står "som" foran "Gud".

Relevans

Udiskutabel.

Vekt

Dette holder i høyden som en svak indikasjon.

Belegg P2.B2

Joh. 10:34-35

Sammenheng

Se P1.B4

Jesus henviser her (ifølge henvisningene) til salme 82:6. I salme 82.1, står det: "Gud står frem i gudenes forsamling, blant guder holder han dom". I 82.6 står det: "Jeg har sagt: << Dere er guder, Den høysetes sønner er dere alle >>".

Ifølge Jesus er det "de som Guds ord kom til" det snakkes om her. Om de samme personer sies det: "Hvor lenge vil dere felle urett dom, og holde med de ugudelige? (82:2), "Men som mennesker skal dere dø, som en av fyrstene skal dere falle"(82:7).

Holdbarhet

Hvem er det som kalles "guder" og "Den høyestes sønner" her? Følgende relevante fakta er knyttet til dem:

a) I Joh. 10.35 sier Jesus at det er de som Guds ord kom til.

b) Sal 82:2 sier at dette er feilbarlige versner.

c) Sal 82:7 sier at dette er mennesker som skal dø.

Dette er, i seg selv, svært interessant, man kan kanskje trekke den konklusjon at det må være mennesker som til tider har vært drevet av Den Hellige Ånd, f.eks. profeter og dommere i Israel, det er snakk om. Men dette er ikke relevant i denne sammenheng. Det som betyr noe er at vi har fått beskrevet nok egenskaper til å konkludere at det ikke kan være Den Allmektige Gud det er snakk om (jfr. drøftelsen om Guds egenskaper).

a) - c) gir altså grunnlag for å hevde at det ikke er Gud selv det snakkes om her. Dette, sammen med det faktum at de er kalt "guder" (Sal 82:6 og Joh. 10:34) gir tilsammen grunnlag for å trekke den konklusjonen at alt som kalles gud ikke nødvendigvis viser til Gud selv.

Relevans

Udiskutabel.

Vekt

Både relevansen og holdbarheten er udiskutabel. Påstand P2, kan brukes uten reservasjoner.

P3: Tittelen "Guds Sønn" er brukt om vesener som ikke er Gud.

Belegg P3.B1

Luk 3:38

Sammenheng

Luk 3:23-38 angir Jesu slektstavle helt tilbake til Adam. Her blir Adam kalt "Guds Sønn".

Holdbarhet

Om Adam vet vi at han ble skapt (1.Mos 5.1), at han syndet (1.Mos 3.17) og at han døde(1.Mos 5.4). Alt dette er egenskaper som beviser at Adam ikke var Gud. Likevel er han kalt "Guds Sønn".

Relevans

Udiskutabel.

Vekt

Dette er bevis som bygger på den forutsetningen at vesener som er skapt, synder og dør, ikke er Gud.

Belegg P3.B2

Job 1:6

Sammenheng

Historien i Jobs bok er kjent. Satan prøve å bevise at Job ikke ville være trofast mot Gud, bare ulykken rammet ham hardt nok. I denne forbindelse taler Satan og Gud direkte med hverandre ved flere anledninger. Samtalene foregikk hos Gud selv. Anledningene var når "Gud sønner kom og trådte frem for Herren". Satan ble regnet blant disse.

Holdbarhet

"Så hendte det en dag at Guds sønner kom og trådte for Herren; blant dem var også Satan."

Dette er en sterk indikasjon på at Satan var en av Guds sønner. Men direkte bevis er det ikke. Selv om Satan var blant Guds sønner, men ikke nødvendigvis en av dem. Men dette motargumentet er svakt.

"Det kom noen indere langs veien, blant dem var også Sahib". Dette høres unektelig noe rart ut dersom ikke Sahib var inder.

Imidlertid skal vi ikke bare henge oss opp i Satan her, her snakkes tydeligvis om flere andre sønner. Men i denne sammenhengen vet vi ikke nok om disse til å bevise at de ikke var Gud.

Relevans

Udiskutabel.

Vekt

Sterk indikasjon.

Belegg P3.B3

1.Mos. 6:2

Sammenheng

I tiden før syndefloden var der noen gudesønner som giftet seg med menneske-døtre. De fikk kjemper til avkom.

Det står ikke så mye om disse gudesønnene, men jeg har sett to teorier om hvem de var. Den første går ut på at det var menn av Sets ætt som fant seg koner blant Kains etterkommere. Dette rimer forøvrig dårlig med at avkommene ble kjemper. Den andre teorien går ut på at det var falne engler som blandet seg med menneskene på denne måten. Rent biologisk er jo dette et dristig tankesprang.

Holdbarhet

En svakhet er "gudesønner" nødvendigvis ikke er det samme som "Guds sønner". Det kan jo være sønner av menneskeguder eller avguder det er snakk om. La oss si at muligheten for at det er snakk om Gud sønner er 50 %.

En annen svakhet er at vi ikke vet hvem disse gudesønnene var. Begge de to teoriene om dette støtter den oppfattelsen at det ikke er Gud selv det er snakk om her og at det som skjedde var negativt, ja kanskje stor synd. Å påstå at det var Gud selv som stod for dette er vel å gå temmelig langt, så dette motargumentet er svakt.

Relevans

Udiskutabel.

Vekt

Dette argumentet svekkes sterkest av at uttrykket "gudesønner" er brukt. Begrepet er høyst uklart og svevende, og vil kunne formes hit og dit alt etter oppfatning. Dette er en indikasjon.

Belegg P4.B4

Sal 82:6

Sammenheng

Se P2.B2

Holdbarhet

De som er kalt "guder" er også kalt "Den Høyestes Sønner". Vi har tidligere påvist at det ikke kan være Gud selv det er snakk om her. Det som kan diskuteres er at uttrykket "Den Høyeste" ikke er Gud. Men hvis den Høyeste ikke er Gud, hvem er han da? Man kan kanskje hevde at det er Jesus det er snakk om, men det ville se noe underlig ut i lys av Johannes 10.

Relevans

Udiskutabel.

Vekt

Sterk indikasjon.

Konklusjon P3

Vi sitter igjen med et bevis, to sterke indikasjoner og en indikasjon på at P3 er sann. Men et bevis er nok, derfor kan P3 hevdes uten reservasjoner.

P4: Gud utfører handlinger gjennom mennesker og engler

Denne virker som en selvfølge slik den står. Det som menes er at ting som Bibelen hevder Gud gjør egentlig gjøres av mennesker eller engler.

Vi sier f.eks. at Robert Oppenheimer utviklet atombomben, mens det i virkeligheten var et helt team av vitenskapsmenn og forskere som gjorde dette under ledelse av Oppenheimer. Vi sier også at Hitler drepte millioner av Jøder, mens sannheten er at han selv sannsynligvis ikke tok livet av en eneste en. Men ansvaret var hans. Hitler stod bak ideologien og den organisasjonen som medførte jødenes utryddelse. Har vi belegg for at det samme forhold finnes i Bibelen?

Belegg P4.B1

2.Mos 3:6

Sammenheng

Se P2.B1

Holdbarhet

Vekt

Sterk indikasjon.

P5: Retten til å motta tilbedelse er kun forbeholdt Gud

Belegg P5.B1

Ap.Gj. 10.25

Sammenheng

Da Peter var gjest hos Simeon, fikk han et merkelig syn: en duk kom ned med all slags urene dyr. Peter ble bedt om å slakte og spise. Men han nektet. Dette skjedde tre ganger. Litt før hadde en ved navn Kornelius, som ikke var jøde, fått beskjed av en engel om å sende bud på Peter. Mens Peter enda lurte på synet kom budet fra Kornelius. Synet betydde at Gud ikke gjorde forskjell på folk. Det var nemlig slik at jøder holdt seg for god til å ha omgang med hedninger. Men på grunn av synet valgte Peter å dra til Kornelius. Da han kom dit kom Kornelius ham i møte og falt ned for å tilbe ham. Men Peter reiste ham opp og sa at han var bare et menneske.

Holdbarhet

Dette viser at man ikke skal tilbe mennesker, men ikke uten videre at det kun er Gud man skal tilbe.

Vekt

Indikasjon.

Belegg P5.B2

Åp 22.9

Sammenheng

Den engelen som åpenbarte seg for Johannes på Patmos var så overveldende at Johannes falt om "som død". Ikke rart at han, ved avslutningen av synet ville falle ned å tilbe dette mektige vesenet. Men engelen sa: "Gjør ikke det! Jeg er en tjener sammen med deg og dine brødre profetene og dem som tar vare på ordene i denne boken. Gud skal du tilbe."

Holdbarhet

Dette viser oss at selv ikke engler kan tilbes, samtidig får vi befaling om å tilbe Gud. Vi har altså nå ekskludert både mennesker og engler fra tilbedelsen. Det er ikke så mange igjen.

Vekt

Sterk indikasjon.

Belegg P5.B3

2.Mos 20:3-5

Sammenheng

Dette er den første setningen i Tibudsloven:

"Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg noe gudebilde eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen er eller nede på jorden, eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem."

Holdbarhet

Man skal vri mye på begreper før man komme unna at det her står at det kun er Gud som har rett til å motta tilbedelse.

Relevans

Udiskutabel.

Vekt

Bevis.

P6: Jesus har skapt alt

Belegg P6.B1

Joh 1.3

Sammenheng

Johannes evangelium åpner med å snakke om Ordet som "var hos Gud og som var Gud". I 1.14 sies det at "Ordet ble kjød og tok bolig blant oss, og vi så Hans herlighet - en herlighet den en enbåren sønn har fra sin far - full av nåde og sannhet". Den vanlige oppfatningen er at det var Jesus som ble "kjød og tok bolig blant oss". Bibelen snakker da heller ikke om noen andre som dette kan passe på. Men jeg kan ikke uten videre bevise dette direkte. En mulig måte er å identifisere rytteren på den hvite hest som det står om i Åp 19, med Jesus, her er han nemlig kalt "Guds Ord" (Åp 19:13). Men i det virvar av symboler som forekommer her er iallfall jeg forsiktig med å trekke konklusjoner.

Men med denne oppfatningen som utgangspunkt viser Joh 1:3 og den videre historien at det er Jesus som er "Ordet". Om "Ordet" sies det i 3 vers at "Alt er blitt til ved ham, og uten ham er intet blitt til av alt som er blitt til".

Holdbarhet

Dette er direkte bevis for at "Ordet" er skaperen av alt som er. Knytningen fra "Ordet" til Jesus kan by på problemer, men det er noe som aksepteres av alle parter, og det skal bli vanskelig å forstå innledningen til Johannes evangelium uten denne oppfatningen.

Vekt

Meget sterk indikasjon, i praksis: bevis.

P7: I sin tid på jorden var Jesus «degradert» til vanlig menneske, i forhold til sin normale guddommelige posisjon.

Belegg P7.B1

Joh. 8.58

Sammenheng

Det er en diskusjon mellom Jesus og fariseerne. Diskusjonen er meget omfattende, men den dreier seg hovedsakelig om hvem Jesus er, Hans forhold til Faderen, og fariseernes tilstand. Jesus påstår en god del bl.a. om Abraham, noe som får fariseerne til å minne Jesus på hvor gammel han var og at han aldri kunne ha sett Abraham. Da svarte Jesus at "Før Abraham var til, er jeg". Da tok fariseerne opp steiner for å steine ham.

Holdbarhet

Denne teksten er tatt med for å påvise at Jesus selv hevdet å ha en førmenneskelig tilværelse. Ut fra den sammenhengen dette står i, har jeg vanskeligheter med å tolke det annerledes.

Vekt

Delbevis.

Belegg P7.B3

Joh . 1:1-3.

Joh . 1:14.

Sammenheng

Se H3.PK.2.B1

Holdbarhet

Teksten sier at "Ordet" var "Hos Gud" og at Ordet "Var Gud". Knytningen mellom Ordet og Jesus er tidligere drøftet.

Utsagnet om at "Ordet var Gud" angir at Jesus må ha hatt en svært høy posisjon i denne førmenneskelige tilværelsen.

Joh. 1.14 forteller at Jesus gikk fra denne posisjonen til en menneskelig tilværelse.

Vekt

Delbevis.

Belegg P7.B4

Fil 2:5-10

Sammenheng

Paulus anmoder de kristne om å ha Kristi sinnelag, så beskriver han dette sinnelaget med følgende ord:

"Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som et røvet gode å være Gud lik. Han gav avkall på sitt eget og tok på seg en tjeners skikkelse og var mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske, han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja til korsets død. Derfor har Gud opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen på jorden og under jorden og hver tunge skal bekjenne til Gud Faders Ære: Jesus Kristus er Herre!".

Holdbarhet

Disse versene forteller om tidligere storhet, om en midlertidig fornedrelse og om påfølgende opphøyelse.

Det går klart frem at fornedrelses-perioden hadde han mens han var menneske her på jorden. Vi kan altså avgrense denne perioden til tiden mellom hans fødsel og død.

Vekt

Bevis.

Belegg P7.B5

Heb. 1 og 2.

Kommentar

De to første kapitlene i hebreerbrevet sier omentrent det samme som det vi nå har bevist. Vi tar med et par skriftsteder her fra for å utdype noen nyanser i dette.

Heb 1:8: "alt har du lagt under hans føtter. Når det står << lagt alt under ham>>, da er ingenting unntatt; alt skulle underlegges ham. Ennå kan vi ikke se at alt er under ham".

Den høye posisjon han får er altså den høyeste som finnes.

Heb 2:17: "Derfor måtte han i ett og alt bli sine brødre lik, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest i tjenesten for Gud og sone folkets synder".

Jesus var som et menneske da han var her på Jorden, hverken mer eller mindre.

P8: Kun Gud er allvitende

Jeg er foreløpig kun i stand til å bevise dette indirekte. En sterk indikasjon på dette er at det nødvendigvis må følge av Guds allmakt, slik den f.eks. er beskrevet i Matt 10:26. Jeg vil imidlertid gjennomføre beviset gjennom å 1) vise at Gud har en svært omfattende viten, 2) at han kjenner alle våre tanker og 3) at der er ting han vet som ingen andre vet. Av dette kan vi iallfall trekke den konklusjonen at han vet alt som vi vet og mye mer til, og at ingen andre er allvitende.

Belegg P8.B1

Es 46:10

Sammenheng

Det 46 kapitlet i Esaias handler om Guds storhet og uforanderlighet. For meg ser det ut som at dette er tyngden bak de løfter som kommer til slutt i dette kapitlet som lover frelse og rettferd for Israel. I denne sammenheng sier Gud at han «kunngjør fra først av de siste ting" og «forutsier det som ikke har hendt».

Holdbarhet

Når man tenker på de svært omfattende profetiene som Gud har gitt, og de store tidsperspektiv dette har er dette en indikasjon på en nærmest altomfattende viten.

Vekt

Sterk indikasjon.

Belegg P8.B2

Sal 44:22

Sammenheng

Salme 44 gir inntrykk av at Gud har sviktet sitt folk. Den viser hen til Guds store gjerninger i tidligere tider. Men nå er tingenes tilstand svært bedrøvelig, de blir hånt og ledd av og drept dagen lang. Salmisten viser til at de ikke har sviktet, at de ikke har glemt Gud. Dersom de hadde glemt å tilbe Gud, ville han straks ha merket det, fordi "Han kjenner jo hjertets skjulte tanker". Salmen avsluttes med en oppfordring og bønn til Gud om å komme dem til hjelp.

Holdbarhet

Her sies det direkte at Gud kjenner våre skjulte tanker. Det kan kanskje innvendes at det ikke nødvendigvis gjelder alle mennesker. Men logisk sett, kan Gud lese ett menneskes tanker, hva er da i veien for at han kan lese alle?

Vekt

Sterk indikasjon.

Belegg P8.B3

Matt 24:36

Sammenheng

I dette kapitlet underviser Jesus disiplene om hendelsene i den siste tid. Han snakker bl.a. om sitt annet komme. Men dagen og timen når dette skal skje, vet ingen utenom Faderen.

Holdbarhet

Her har vi altså et eksempel på noe som hverken mennesker, engler eller Jesus vet, men som kun Gud vet.

Vekt

Sterk indikasjon.

Konklusjon B1-B3

Vi har ikke her noe entydig bevis for Guds allvitenhet, men vi har iallfall nok til å bevise at han vet alt vi vet og mer enn det.

[1] En syntetisk setning er en setning som gir spsifikk ny informasjon. Den står i motsetning til den analytiske, hvor sannhetsverdien kan finnes bare ved å analysere setningens begreper og logiske form. Eksempel på syntetisk setning: "Fjellet er bratt". Eksempel på en analytisk setning "Kulen er rund".