Denne teksten ble skrevet på begynnelsen av 90-tallet. Jeg lekte meg med statistikk, opp daget at den «kunne trylle».  Jeg var neppe den første som tenkte i disse baner. Her er en video hvor andre har tenkt mye mer og lengre enn dette. Enda en her.

 

Innledning

Vi har nå sett på de mest anerkjente ideer angående eksistensen, i vår del av verden. Kristendommen kan jeg ikke ta stilling til fordi den inneholder lukkende postulater. Den står og faller på disse. Den er basert på intuitiv tro. Evolusjonsteorien sliter i dag med større problemer enn noen gang. Den er likevel 100 % vitenskapelig. Derfor tror jeg den vil endre innhold etter som vår kunnskap øker. Sammen med Big bang utgjør evolusjonsteorien en alternativ forklaring til kreasjonismen. Vi kommer likevel, heller ikke her utenom postulater. Jeg tror fortsatt det er lang tid før vi mennesker kommer opp med noe i nærheten av en forklaring på de eksistensielle problemer. Likevel er det både morsomt og nyttig å forske og filosofere over disse ting. Dersom vi får nye ville ideer, la oss ikke være redd for å kaste dem frem. Dersom bare en av tusen slike ideer hadde noe for seg, ville det være verd bryet. Uendelighetsteorien kom ramlende inn i hodet mitt en dag jeg drev å lekte meg med terninger. For meg er den like sannsynlig som de andre teorier, dessuten er den et godt eksempel på en avansert lukket eksistensialmodell. Derfor har jeg tatt den med.

 

Litt om tallet uendelig

Er det noen som kan tenke seg ingenting? Den absolutte tomhet, det evige intet. Det er umulig å forestille seg noe slikt, og som vi tidligere har antydet finnes der sannsynligvis ingen tomhet. Det er meningsløst å snakke om rom, uten at masse og dermed energi kommer inn i bildet. Likevel bruker vi til stadighet tallet 0. Dette tallet er kanskje det viktigste av alle. Men det er, som alle andre tall en abstraksjon. Null behøver ikke å bety absolutt tomhet, det betyr bare fravær av noe, enten det er fravær av noe abstrakt eller noe konkret. En mangel klarer vi å forestille oss. Men vi må da ha begreper om hva som mangler, derfor må det som mangler på en eller annen måte eksistere, enten abstrakt, i hukommelsen, eller i fantasien eller i den reelle virkelighet. Likesom tallet null er en abstraksjon er tallet uendelig det også. Der er imidlertid et nært slektskap mellom disse to tallene. De representerer helt spesielle egenskaper i aritmetikken. La oss prøve å sette opp de aritmetiske regnereglene for null, for så å finne de tilsvarende for U:

 

X + 0 = X	X + U = U
0 - X = - X	U - X = U
X - 0 = X	X - U = - U
X * 0 = 0	X * U = U
0 : X = 0	U : X = U
X : 0 = U	X : U = 0

 

 

 

 

De to nederste påstandene er det vel få som egentlig går med på. For hvis X : U = 0 må 0 * U = X. Men vi ser det blir konsistent for samme resultat får vi av X : U = 0. Det betyr i så fall at dersom vi multipliserer null med uendelig får vi et ubestemt tall. Og det er virkelig ubestemt. Det er det mest ubestemte tallet i hele verden. Men hva blir U : U ? Blir det 1 eller U eller X ? Vi ser at disse tallene U og U har en mengde egenskaper som er helt spesielle. Null er vi vant til å bruke, så dette skaper ikke problemer for oss, U virker så totalt utenfor vår forstand. Har vi problemer med å forestille oss intetheten er det ikke enklere å forestille oss uendeligheten. Den er og forblir en mystisk størrelse, med noen kanskje forbløffende egenskaper.

 

 

Dimensjonsnivå

Et viktig begrep som inngår i denne teorien, er "Dimensjonsnivå".

Et Dimensjonsnivå er et system som består av et bestemt sett av byggesteinstyper. For eksempel: En planet kan sies å bestå av grunn­stoffer. De forskjellige grunnstoffene utgjør da det settet av byggesteinstyper en planet består av. Et annet Dimensjonsnivå kan f.eks. være et atom. Det består av elementær-partikler. Av disse har vi tre typer. (elektron, nøytron og proton) Et tredje nivå kan være en galakse. Den består av stjerner. Vi har mange typer av stjerner.

Vi kan selvfølgelig også si at galakser består av atomer. Vi avgrenser selv dimensjonsnivået der vi finner det hensiktsmessig. Det vi kan si er at et dimensjonsnivå alltid består av de byggesteinstyper som er definert på laveste nivå under.

 

Uendelighetsteoriens grunnleggende postulater

I 1948 hadde father Copleston en diskusjon med Bertrand Russell i BBC. Debatten gjaldt Guds eksistens, og Copleston forsøkte å forme et gudsbevis. Beviset bygger på den vanlige kristne oppfatning at man ut fra verdens eksistens må slutte at Gud eksisterer. Copleston kom aldri så langt som til beviset, fordi Russell steilet allerede ved det viktigste premiss. Her er noen av replikkene fra debatten:

 

Copleston: Hvorfor stanse ved et spesielt objekt? Hvorfor skulle man ikke reise spørsmålet om årsaken til at alle objekter er til?

Russell: Fordi jeg ikke ser noen grunn til at det skulle være noen. Forestillingen om årsak henter vi jo fra vår egen iaktt­agelse av enkelttingene. Jeg ser ingen som helst grunn til at helheten skulle ha noen årsak.

 

Copleston: Skulle helheten være uten noen årsak, må den etter min mening være sin egen årsak, og det er så vidt jeg kan forstå umulig.

 

Russell: Nei, den behøver ikke å være sin egen årsak. Hva jeg hevder er at forestillingen om årsak ikke kan anvendes på helheten.

 

Copleston: Da vil De altså være enig med Satre i at universet er hva han kaller «umotivert»?

 

Russell: Ordet "umotivert" innebærer at det kan være noe annet. Jeg vil si at universet ganske enkelt er der, det er det hele.

 

Copleston: Jeg forstår ikke hvordan De vil komme bort fra berettigelsen av å stille spørsmålet om hvordan helheten eller hvordan noe som helst finnes?

 

Russell: Jeg skal forklare hva jeg mener er feil i Deres tanke­gang. Alle mennesker som er til har en mor, og jeg oppfatter Deres argumentasjon slik at menneskeheten følgelig også må ha en mor, men det sier seg selv at menneskeheten ikke har noen mor.

 

Debatten om Gudsbeviset måtte oppgis. Den katolske tenkeren kom altså ikke lengre enn til premissene. Men la oss nå likevel gripe fatt i Coplestons oppfatning om at verden må ha en årsak. All vår erfaring viser at kausalitetsprinsippet gjelder. Men vi har ingen grunn til å gjøre dette generelt gjeldende for alle ting. Immanuel Kant, hevdet imidlertid at så var tilfelle. Det var en syntetisk apriori sannhet. Det kan ha vært dette Copleston ville frem til: Kausalitetsprinsippet er universelt, det gjelder alle ting til alle tider. La oss tenke oss at han får medhold så langt. Hvordan ville så hans resonnement videre ha artet seg? Jo vi kan tenke oss at han da ville slått fast at universet må ha en årsak. Universet består av en høy grad av orden. Vi vet at all erfaring viser oss at bak orden må det stå en intelligens, fordi, uten intelligens driver alt mot større og større uorden. Ergo må det stå en Gud bak. ( Jfr Humes hovedinnvending mot denne slutningen)

Men hva er årsaken til Gud? Her ser jeg to muligheter: 1) Gud har skapt seg selv, men dette må forkastes da ingenting kan være årsak til seg selv. Dette innrømmer Copleston. La oss så gripe den andre muligheten 2) Gud har alltid eksistert. Men da er vi tilbake til utgangspunktet. Logisk sett er det likeverdig å hevde at universet alltid har eksistert, som at Gud alltid har eksis­tert. Gud befinner seg bare et steg bak universet i årsakskjeden. Vi står fortsatt ved samme problem, hva er årsaken til Gud? Kant forsøkte å løse dette problemet ved å frita Gud fra kausalitetsprinsippet. Gud hørte ikke denne verden til, hans verden er den åndelige, og i denne verden er det mulig å være den første årsak. Menneskets vilje var heller ikke av denne verden, ergo kunne også den fritas fra kausalitetsprinsippet. Dette kan ikke bevises. Det var Kant klar over, så han innførte tre postulater som gjaldt sjelens udødelighet, Guds eksistens, og menneskets frie vilje. Men la oss nå sløyfe disse postu­latene, men likevel holder vi fast på at kausalitetsprinsippet er universelt gyldig. Denne kombinasjonen regner de fleste som umulig. Men som vi skal se, fører den til ganske merkelige ting.

La oss først formulere kausalitetsprinsippet klart og konsist:

 

1. Enhver hendelse må ha en årsak

2. En hendelse kan aldri være årsak til seg selv

Hva er så definisjon på en hendelse? Jo en hendelse er en forandring. Vi kan se på alt som forandringer. En banan er en hendelse. Den har vært ikke-eksisterende, men som en følge av kombinasjoner av prosesser, og ingredienser "oppstår" den. Proses­sene er årsaken til at ingrediensene til slutt ble en banan. Men bananen vil til slutt opphøre å eksistere. Nye prosesser bryter ingrediensene fra hverandre. Bananen opphører å eksistere. Den var en hendelse. Lignende resonnementer kan gjøres om alle eksisterende objekter. Men hva er en årsak? Jo en årsak er også en hendelse. Dermed kan vi lenke sammen kjeder av årsak virkning. Det sier seg selv at en gud, som skulle være alle tings opphav, ikke kan eksistere i et slikt system. Derfor kunne ikke father Copleston bevist Gud ved å tviholde på årsaksprinsippet, uten å innføre nye, og kanskje mer tvilsomme postulater. Russell på sin side hevder, stikk i strid med all erfaring, at kausalitet ikke er noen absolutt nødvendighet. Det er jo ganske naturlig, for hvordan skal vi i det hele tatt komme ut av en slik kjede? La oss forsøke med syklusprinsippet. Vi tenker oss big-bang mod­ellen. Dersom det er masse nok i universet, vil det en gang stoppe opp og trekke seg sammen. Til slutt vil det ende i en voldsom kollaps i seg selv. Men resultatet av denne kollapsen kan være en ny eksplosjon. Dermed er syklusen sluttet. En slik kjede av årsak og virkning kan med andre ord sluttes i en ring, dermed er den på en måte uendelig.  Dermed har vi løst problemet. Universet kan gjennom en slik syklus på en måte være årsak til seg selv. Ja, er problemet egentlig løst? Hva er årsaken til at syklusen som en enhet i det hele tatt eksisterer? Dersom vi følger kausalitetsprinsippet slavisk må syklusen i seg selv ha en årsak. Universet må ha en årsak som har satt det hele i gang. Denne årsaken må nødvendigvis ligge utenfor universet. Men vi kan ikke slutte her, universets utenforliggende årsak må igjen ha en årsak. Vi ender opp i uendelighet. Nå kan kanskje påstanden om at universets årsak må ligge utenfor universet virke bastant. Og jeg innrømmer at det ikke følger direkte av kausalitetsprinsippet. Universets årsak kan jo komme innenfra, fra årsaken til materien. Men la oss ikke se oss blind på ingrediensene. En stein består av atomer. Men er atomene årsaken til at steinen eksisterer? Nei atomene var bare det steinen ble til av. Steinen i seg selv kan ha blitt til av mange forskjellige prosesser. Det kan være prosesser i jordskorpen, eller den kan føres helt tilbake til fusjoner i stjernenes indre. I begge tilfellene er det ytre omstendigheter som er steinens årsak. Hva er årsaken til et elektron, jo det må sies å være energi, og energi er ytre omstendigheter. På samme måte er det rimelig å anta at også universet må ha blitt til som en følge av ytre omstendigheter. Dersom dette er en lov, må vi forutsette at det må finnes noe utenfor vårt univers som er årsak til det. Dette betyr i utstrekning. Ikke nødvendigvis utstrekning i vår romlige betydning. Utstrekningen kan godt være i en fjerde dimisjon. Eller en høyere. Matematisk kan vi regne med så mange dimisjoner vi bare ønsker. Poenget er at dersom dette er til­fellet må universet (i betydning av alt som i det hele tatt eksis­terer) være uendelig i utstrekning.

Hva med tiden, hvor lenge kan så et slikt gigantunivers ha eksistert? Tiden ligger innebygget i kausalitetsprinsippet. Jeg har før nevnt at jeg ikke regner tiden som soen fysisk realitet. Tiden er en abstraksjon som følger av hukommelsen. Ved hjelp av hukommelsen lagrer vi "stillbilder" med en gitt frekvens. Når disse stillbildene settes sammen, er vi i stand til å oppdage hendelsesforløp. Vi får en fortid. Ved hjelp av fantasi og fornuft er vi videre i stand til å forutse videre hendelses­forløp. Til dette bruker vi vår tidligere erfaring med kausalitetsprinsippet. Vi får en fremtid. På denne måten opplever bevisstheten tid. I den virkelige verden har den sitt opphav i kausalitetsprinsippet. De kjeder av hendelser, bundet sammen av årsak og virkning, vi har snakket om vil for oss strekke seg bakover i tid. Hvor langt? Er det mulig å finne en begynnelse? Hvordan tenker vi oss i så fall en slik begynnelse? Før denne begynnelsen må i så tilfelle alt ha vært i ro. Ingen hendelse kan ha funnet sted. Men at alt er i ro betyr ingen årsak, og dermed ingen virkning. I en slik verden av intet vil heller intet kunne starte. Den ville forblitt intet. Da vi benekter eksistensen av en første årsak, må kjedene strekke seg uendelig bakover i tid. Altså er fortiden uendelig. Hva med fremtiden? Kan den stoppe opp? Ja da må vi tenke oss at alt til slutt vil forbli i ro. Null bevegelse. Den siste hendelse har funnet sted. Dersom tiden strekker seg uendelig bakover, hvorfor har ikke denne still­standen kommet før? Hva er det som i det hele og store skulle avgjøre når et slikt tidspunkt ville komme? Dersom vi benekter en begynnelse, vil det være ulogisk å påstå en ende. Vi vet i dag at energien i universet er konstant, den er m.a.o. uendelig. Energi er bevegelse på et eller annet plan. Energien kan aldri forsv­inne, den kan bare gå over i andre former. Bevegelser vil alltid forekomme på et eller annet plan. Vi kan altså aldri få noen ende, noen siste hendelse. Fremtiden er uendelig. Tiden er uendelig.

 

Uendelighets bygger på følgende postulater:

 

         1. Universet har alltid eksistert.

          2. Universet er (og har alltid vært) uendelig.

          3. Atomet finnes ikke.

 

Disse postulatene kan i første omgang virke svært så diskutable og forvirrende, derfor skal først forklare hva mener med dem:    

 

Postulat 1 Universet har alltid eksistert.

Universet er like gammelt som tiden. Det betyr ikke at universet må være statisk, tvert imot kan det være i stadig endring. Det kan være et dynamisk univers med et utall av sykluser på de forskjellige Dimensjonsnivåer, som pendler mellom Yin og Yang.

De gamle kineserne forestilte seg et univers i stadig forandring:

 

"En av de mest betydningsfulle innsikter som ble oppnådd i den kinesiske kultur, var erkjennelsen av at aktivitet -"den stadige strøm av bevegelse og forandring" som Chuang Tzu (kinesisk filosof) kalte den- er en grunnleggende egenskap med universet. Under denne synsvinkel fremtrer forandring, ikke som en konsekv­ens av en eller annen kraft eller makt, men som en naturlig tendens nedlagt i alle ting og i alle situasjoner. Universet er i virksomhet, i stadig bevegelse og aktivitet, i en kontinuerlig kosmisk prosess som kineserne kalte Tao-veien."  (sitat Fritjof Capra Vendepunktet)

 

Etter det vi kan observere i dag vet vi at vi vi befinner oss i et univers i stadig endring. Spørsmålet er om alle disse endr­inger kun går en vei, eller om vi har med en syklus å gjøre. Dette er fortsatt et åpent spørsmål. Big bang gir angir en klart definert begynnelse, men universets skjebne er enda uviss.

Uansett om vårt lokalunivers skulle trekke seg sammen til intet, eller utvides i det uendelige, står vi igjen med en hel del åpne spørsmål? Har det hele hendt før? Vil det hende igjen, hender det samme samtidig et helt annet sted, hva satte det hele i gang, osv. postulat 1, sier: Dette hender hele tiden, uendelig mange steder i et uendelig univers.

 

Postulat 2 Universet er uendelig

Med dette mener jeg at universet er uendelig i tid, rom, masse og Dimensjonsnivåer. Her dukker det nok med en gang opp en vitenskapelig innvending:

La oss tenke oss at universet var uendelig, med uendelig mange stjerner, og at det alltid har vært slik. Da ville lys fra en uendelighet av stjerner nå oss fra alle kanter. Når vi ser opp mot stjernehimmelen vil vi måte en massiv mur av lys. Dette er ikke tilfelle, ergo kan ikke universet være uendelig.

Dette resonnement er klassisk, og det virker nokså logisk. Faktum er imidlertid at det eneste vi egentlig kan slutte av det er:

 

Universet ikke er et uendelig stort rom fylt av stjerner og galakser som alltid har eksistert.

 

Dersom det skal eksistere et uendelig univers med uendelig mange stjerner, må lyset fra mesteparten av disse på en eller annen måte bli forhindret fra å nå oss. En forklaring kan f.eks. være at det universet vi klarer å observere fra jorden er et endelig univers. Det er lukket. Vi befinner oss da egentlig i et kjempe­svært sort hull. Det vil si at den hastighet et legeme må ha for å kunne forlate dette universet er større en lyshastighet i vakuum. Ut fra Einsteins relativitetsteori kan da intet (som vi kjenner til) slippe ut fra vårt univers, ikke en gang lyset. Vi har da ingen mulighet for å undersøke om det finnes flere slike univers. Det kan altså finnes en uendelighet av dem uten at vi klarer å oppdage det. Slike lokalunivers kan igjen være bygge­steiner på et dimensjonsnivå høyere enn vårt univers. Det at det finnes et uendelig antall dimensjonsnivåer gjør at det må finnes et uendelig antall bygge­steinstyper. Dette leder oss til neste postulat.

 

Postulat 3 Atomet finnes ikke.

Finnes det en grense oppover eller nedover for dimensjonsnivåer? Allerede 400- 500 år f.kr foreslo Leukippos og Demokrit at alt stoff var bygd opp av minstedeler som de kalte atomer (etter det greske ordet atomos som betyr udelelig) Finnes det virkelige atomet? Dersom universet også har et uendelig antall Dimensjonsnivåer. Da finnes ikke atomet. Dette er en forutsetning for uendelighetsteorien.

 

 

Den statistiske trylleformelen som kan alt

Slik jeg nå har definert de tre postulatene, fungerer de som rene påstander som hverken kan bevises, eller motbevises. Den videre diskusjon forutsetter at du har evne til å anta disse at disse forutsetninger er fakta. Gjør som barna: "Nå leker vi at du er flyver og jeg er flyvertinne" La oss "leke" at postulatene er sannhet. Vi kan da begynne å la tankene spinne på dette utgangs­punktet.

Når vi derfor skal håndtere et univers som på alle måter er uendelig må vi avgrense problemet. Jeg vil avgrense problemet slik at det kommer mest mulig innenfor vår begrepsverden. Yttergrensene for Dimensjonsnivåer setter jeg mellom elementær­partiklene (proton, elektron og nøytron) og lokaluniversunivers.

 

Tallet "uendelig" ligger langt utenfor vår begrepsverden. I matematikken kan vi imidlertid studere en del virkninger av et slikt tall. Blant annet kan vi bli fristet til å tro at -U og +U er samme punkt. ( det ser vi bl.a. på hyperblene) Den statistiske virkningen av U er enorm. Den gir uante muligheter. La oss se litt nærmere på den.

 

Når du kaster en terning en gang, hvor stor er da sjansen for å få 6? Terningen har 6 sider derfor har du 1 av 6 muligheter til å få 6, det vil si 1/6 eller 16.67 %. Dersom du kaster to terninger samtidig, hvor stor er da muligheten for at en av dem skal være 6?   2/6?   Nå må vi faktisk tenke oss litt om. Hvis det var slik, ville vi ha 6/6 sjanse for å få 6 dersom vi kastet 6 terninger. Alle som har spilt yatzy vet at dette ikke er tilfelle. La oss gå tilbake til to terninger. For å finne den statistiske muligheten for at en av terningene skal bli 6, må vi finne forholdet mellom alle kombinasjoner som inneholder 6 (X) og det totale antall kombina­sjoner (Y). Den statistiske muligheten for å få en sekser med to terninger P(i %) = 100 x X/Y = 100 x 11/36 = 30.56 % Innfører vi flere terninger øker sjansen. Generelt kan denne statistiske loven settes opp i en rekke:

 

P = sannsynligheten i prosent for at en gitt kombinasjon skal fremkomme.

K = antall kombinasjonsmuligheter. (i vårt tilfelle: 6)

m = antall perioder (i vårt tilfelle: antall terninger)

n = tellevariabel

 

Denne rekken blir uhyre interessant dersom vi lar m gå mot U. P vil da gå mot 100 %. Rekken bekrefter altså det alle intuitivt vet fra før, nemlig at hvis vi slår en terning uendelig mange ganger, er vi GARANTERT en sekser. En annen interessant ting ser vi dersom vi plotter rekken med forskjellige verdier for K: Jo mindre K jo fortere går P mot 100 %.

 

 

Hva har så disse statistiske betraktninger å si for det uendelige univers? Jo den forklarer hele vår eksistens.

Hesten "svarten" er en kombinasjon X av et gitt sett Q av molekyler. X representerer en viss mengde kompleksitet. Dersom X er en kombinasjon som inngår i K, vil X i et uendelig univers oppstå med 100 % sikkerhet. Hesten "Svarten" er m.a.o. 100 % sannsynlig. Nå representerer X en meget høy kompleksitet. Den er derfor meget sjelden i universet. Likevel vil det finnes et uendelig antall av den. Ut fra dette kan vi formulere noen stati­stiske lover som gjelder for vårt univers.

 

La K være den mengde av kombinasjoner som finnes innenfor et gitt intervall av dimensjonsnivåer.

Dersom X er en kombinasjon i K, vil X eksistere med en tetthet som avhenger av den absolutte kompleksiteten av X. Mindre absolutt kompleksitet fører til større tetthet. (Omvendt propor­sjonal? det overlater jeg til matematikeren å finne ut)

 

Tilsynelatende og absolutt kompleksitet

Hydrogenatomet er det enkleste av alle atomer. Det er også det det er mest av i universet. Deretter kommer Helium-atomet. Heliumatomet er mer komplekst enn hydrogenatomet, derfor er det sjeldnere. Men så stemmer det dessverre ikke lengre. Det finnes f.eks. mye mer karbon enn beryllium i universet. Dersom dette skal stemme må vi må vi skille mellom tilsynelatende- og absolutt kompleksitet.

 

Den tilsynelatende kompleksitet (TK) for et system (S) som består av en kombinasjon X avhenger av:

         1. Det antall byggesteinstyper S består av.

         2. Antallet av hver byggesteinstype.

         3. Strukturen på S.

 

Dette er det vi kan observere i øyeblikket. Dersom vi skal se på den absolutte kompleksiteten (AK) må vi ha med flere faktorer:

 

         4. Kompleksiteten av de prosesser som frembringer S

         5. Stabiliteten på S

 

Et system som kan ha mye større tilsynelatende kompleksitet enn absolutt kompleksitet, og motsatt. Det kommer an på de prosesser som frembringer systemet.

 

Nær null, men dog IKKE NULL

Kreasjonistenes hovedargument mot evolusjonen må kunne sies å være fysikkens andre termodynamiske hovedsetning. Charsten A. Johnsen bruker i boka "Den baktalte Gud" nesten et helt kapittel på dette emnet.  La oss kikke på noen sitater derfra:

 

"Og siden, i dag, i atomenes tidsalder, hver gråstein du møter på din vei, betyr et veridabelt konsentrat av tettpakket orden, i form av energi, kan spørsmålet godt bli det den ateistiske ateist Sartre stiller seg, og jeg forestiller meg at han riktig må klø seg i hodet idet han stiller det: hvorfor eksisterer noe i det hele tatt. Var det ikke rimeligere om ingenting eksisterte?

Jovisst, i den verden Sartre forestilte seg (en verden uten Gud, altså uten skaper), der ville non-eksistens være det eneste rimelige. For eksistens betyr orden. Gråsteinen burde aldri ha kommet dithen at den eksisterte. For selv den betyr orden, ja en fantastisk grad av slik orden. Og orden -det er vi vel nå enige om - blir ikke til av seg selv. Gråstein hender ikke automatisk."

 

Han påpeker et meget alvorlig problem her C.H.J, dette løser han selvfølgelig ved å henvise til sin egen lukkede eksistensial modell; Gud, skaperen, men hvilken orden må ikke Gud selv være. Ifølge fysikkens lover må jo Gud representere en enda større orden en den han selv har frembrakt. Dette løses enkelt ved et nytt postulat: Gud har alltid eksistert. Men dette postulatet er altså ikke mere verdt enn: Universet har alltid eksistert. Der står vi altså likt.

 

C.H. J siterer (i samme avsnitt) den franske filosofen Etienne Gilson:

 

"Ta det tilfelle at summen av uorden langt oppveier summen av orden. Ta endog det tilfelle at bare en ørliten smule er blitt tilbake. Likevel måtte man samvittighetsfullt søke årsaken til denne orden"

 

Også dette problemet løser C.H. J ved hjelp av Gud. Jeg kan løse det ved hjelp av postulat 2.

 

C.H. J sier selv at det finnes en mulighet for tilfeldig orden, men poengterer hvor liten denne muligheten er:

 

""Tja, det var jo nevnt at også en ren tilfeldighet til tider kan skape en viss grad av orden, ikke sant," sier du. "ved et ras for eksempel kan de saktens noen stener slumpe til å falle slik at de danner et tydelig kors, en viss symmetri og en viss orden"

Ja vel så unektelig! Men er det mulig at universets enorme forråd av energi kan ha ordnet seg ved en tilfeldighet? Det måtte eventuelt være en tilfeldighet så fantastisk at intet nålevende menneske innenfor noe erfaringsområde der nøktern vitenskap gjør seg virksomt gjeldende, har opplevd noe som helst av det slaget." (henvisning til den kompakte majoritet)

 

 

Han er svimlende nær her C.A.J, likevel så langt fra den åpenbare løsningen. La oss se på enda et sitat:

 

"Hva sjanser er det vel for at dette endeløse vell av orden skulle ha dannet seg av seg selv, "spontant" som det heter så vakkert i evolusjonistenes terminologi? Muligheten for en slik "spontan generasjon" er så nær null som det går an å komme. Tall av den ynkelige størrelsen tas ellers ikke alvorlig av noen realistisk forskningsekspert i noen respektabel vitenskap. Det ville ganske enkelt være en skam å ta det med i sitt regnestykke"

 

La du merke til, han sa ikke null, han sa bare "så nær null som det går an å komme", MEN DOG IKKE NULL. Når man regner med uendelige størrelser innenfor statistikk, kan selv dette tallet få enorm betydning. Jeg skammer meg ikke over å ta det med for alle tall som er større enn null multiplisert med U = U.

Uendelighetsteorien gir bare to muligheter 0 eller U, han sa ikke null, dermed er sannsynligheten for en hest lik 100 %!!

I bladet Våkn Opp (nr 2/87), som utgis av Jehovas Vitner, fant jeg denne interessante betraktningen:

 

"Et typisk protein har cirka 100 aminosyrer og inneholder mange tusen atomer. En levende Celle trenger omkring 200 000 proteiner til sine livsprosesser. 2000 av dem er proteiner som cellen ikke kan overleve uten. Hvor stor er så sannsynligheten for at disse enzymene skulle bli dannet ved en tilfeldighet i ursuppen? Sannsynligheten er en til 10 opphøyd i 40000.... Og dette gjelder bare proteiner som en levende celle trenger til sine livs­prosesser."

 

Fortsatt et tall større enn null, men dog veldig lite. Man kan begynne å lure på om vår jord er et meget sjeldent fenomen.

 

En underlig taushet

Hvor komplekse er så egentlig vi mennesker? Det er ingen tvil om at vi har en meget høy TK, men er AK større, eller er den mindre. Ifølge moderne evolusjonsteori kan ikke den være så høy. All leting etter liv i universet tyder på det. Så lenge vi ikke kjenner de prosesser som har resultert i liv fullt ut, kan vi heller ikke vite noe om dette. Et spørsmål som stadig dukker opp blant vitenskapsmenn er: Er den biologiske evolusjon en natur­lov? Vil det på en planet med samme forutsetninger som vår alltid utvikles liv? Finnes det krefter som driver livet fram? eller er livet kun et resultat av "Guds spill med terni­nger"?  Dersom det første er tilfelle burde muligheten for liv andre steder i universet være stor.  I motsatt fall tror jeg vi er temmelig alene i vårt lokalunivers[1].

I 1960 startet man prosjektet Ozma. Man lyttet i et par måneder etter signaler fra de nærliggende stjernene Tau Ceti og Epsilon Eridani. Resultatet var, som ventet, negativt. Siden da har det vært gjennomført nesten 40 prosjekter av samme type. Etter 25 års forgjeves lytting skal det optimisme til for å fortsette. Man er begynt å snakke om den store stillheten. Bare i melkeveien finner man over 200 milliarder stjerner. Hver tiende av dem ligner på solen. Man mener at de fleste av dem omgis av solsystemer. Planeter som jorden kan vi bare vente å finne i hvert tiende solsystem, men fortsatt gjenstår det 2 milliarder muligheter for liv. Sentralområdet i melkeveien ubeboelig p.g.a at stjerne tettheten er for stor og at det sannsynligvis finnes et sort hull i sentrum. Stråling p.ga supernovaeksplosjoner og oppvarmet gass som trekkes inn i det sorte hullet vil sterilisere planeter i enorme omkretser. Dersom vi utelukker sentralområdet, vil vi fortsatt sitte igjen med 200 millioner muligheter for liv bare i melkeveien. I en artikkel med navnet "Derfor er vi kanskje alene" i Illustrert vitenskap nr. 7 /87 (hvor mesteparten av dette stoffet er hentet fra) antydes muligheten for at månen har spilt en vesentlig rolle i dannelsen av liv på jorden. I så fall har vi en god forklaring på et ellers livløst univers. Månen vår er nemlig meget sjelden. En annen forklaring kan f.eks. være at kommunikasjon v.h.a. elektromagnetiske bølger er en kortvarig periode i en sivilisasjons utvikling. Eller kan det rett og slett tenkes at livet er så komplisert at det f.eks. kun forekommer en gang pr en milliard univers?

Vi har hittil ingen konkrete beviser på liv andre steder i universet. Dersom dette tolkes som fravær av liv i resten av vårt univers, taler det for to ting:

 

         1. Vår planet har ekstremt høy absolutt kompleksitet.

         2. uendelighetsteorien er sann.

 

Noen motforestillinger

Jeg vil nå diskutere to motargumenter mot denne teorien:

 

1. den andre termodynamiske hovedsetning

Ethvert system fremkommer og omdannes som en kombinasjon av:

 

         A. Prosesser

         B. Byggesteiner

         C. Tilfeldigheter

 

Tilfeldighetene avgjør rekkefølgen av uavhengige prosesser, tilstedeværelsen av byggesteinene. Oppeggingen av et nytt system vil alltid skje igjennom omdannelse og nedbryting av gamle systemer, her er vi igjen inne på den gamle kinesiske tanke om et univers i stadig aktivitet, en stadig omdannelse ved nedbrytning av gamle systemer, til fordel for nye. Igjen dukker et gammelt spørsmål opp: Hva om alle prosesser går i en retning?

 

Vi tidligere diskutert evolusjonsteorien, men jeg vil her gjenta evolusjo­nsteoriens største problem. Evolusjonsteoriens største problem i dag er ikke manglende mellomledd og store sprang, det er den andre termodynamiske hovedsetning:

 

Enhver naturlig prosess fører til at den samlede energi kvalitet avtar.

 

Det at energikvalitet avtar betyr enkelt og greit mer uorden. Mekanisk bevegelse og elektrisitet regnes som høy energikvalitet. Disse (og alle andre energiformer) ender alltid til slutt opp som varme. Varme er molekylenes bevegelse og vibrasjoner i alle retninger, m.a.o. mindre orden en ved f.eks. den rettlinjede bevegelsen som forårsaket varmeutviklingen. Dette er vitenskap som faktisk taler evolusjonen midt imot. Darwin prøvde å løse dette problemet v.h.a. teorien om det naturlige utvalg, men, som vi før har sett, den løser ikke dette grunnleggende problemet.

All verdens forsøk på å konstruere en evighetsmaskin er så langt mislykket. Dette er nettopp fordi alt enhver ordnet bevegelse fører til tap av energi. Derfor vil en slik maskin uansett, dersom den ikke blir tilført ny energi, før eller senere stoppe opp.

Hvilken konsekvens får så dette for uendelighetsteorien? Et univers som har eksistert i et uendelig tidsrom burde forlengst ha endt i kaos. Nå sier andre fysiske lover at energien i universet er konstant. Selv om vi taper energikvalitet, taper vi ikke energi. Men uansett burde vel universet ha endt opp med den laveste energikvalitet som fins. Slik er det ikke. Er da den andre termodynamiske hovedsetning et like stort slag mot uendelighetsteorien som den er mot evolusjonsteorien?

Det er ingen tvil om at vi her har en alvorlig innvending. Jeg vil likevel prøve meg på en forklaring (bortforklaring?).

Jeg har funnet to måter å angripe problemet på. Den ene er å stille spørsmålstegn ved den andre termodynamiske hovedsetnings gyldighetsområde.

 

I forrige kapittel var vi inne på at Newtons lover ble avgrenset av kvanteteorien og relativitetsteorien. Hvilke følger dette får for den 2 termodynamiske hovedsetning vet ikke jeg, men det er klart at den også kan ha sitt gyldighets­område. Uendelighetsteorien omfatter alt. Vårt erfaringsområde utgjør kanskje bare et lite snitt av en enorm helhet som vi ikke har begreper om.

 

Den andre måten å angripe problemet på er å godta den 2 termo­dynamiske hovedsetning. Det er her postulat 3 kommer inn som en reddende engel. Jeg har snakket om et dynamisk univers, hvor systemer hele tiden omdannes til nye. Prosessene går i en retning, "tao-veien". Det betyr at du f.eks. ikke kan få aske til å bli brensel igjen uten å tilføre energi. Overgangen papir, ild og aske er enveiskjørt. Dersom vi skal ha konvertering den motsatte veien, må vi gå omveier. (f.eks. aske - jord - sol - tre - cellulose - papir.) Men dersom vi har en uendelighet av alle typer systemer på alle Dimensjonsnivå, vil ikke dette være noe problem. Vi vil alltid få nye tilførsler av energi, som stammer fra det/ de systemer som var foran oss, og de systemer, som for oss tilsynelatende ender i kaos, er bare tilførsler til de suksessive systemer, som foreløpig er utenfor vårt erfarings­område. Den 2 termodynamiske hovedsetning angir bare Tao-veiens retning innenfor vår kunnskapssfære. Dette forutsetter imidlertid at det ikke finnes noen endepunkter for materien, det finnes ikke noen endelig 100 % stabil tilstand, altså atomet (slik Demokrit definerte det) finnes ikke.

 

2. Finnes vår kombinasjon blant ternings-kastene?

Den andre innveiningen mot uendelighetsteorien er for meg et åpent spørsmål. Finnes vår kombinasjon i det kaoset livet skal ha oppstått av? Noen påstår ja, noen sier nei, jeg vet ikke. Derfor lar jeg det spørsmål stå åpent.

 

Uendelighetsteoriens enorme kosmiske perspektiver

Grunnlaget er nå lagt for en teori som gir tilfeldigheten (og fantasien) fritt spillerom. Det finnes ikke de fenomener jeg ikke skulle kunne forklare ved hjelp av denne teorien. Den er en lukket eksistensialmodell, et slags fullgodt alternativ til religionen. Denne teorien forklarer hvert eneste sprang i utviklingsrekken, og den forklarer livets begynnelse på en enkel måte. Dersom vi lar tankene løpe fritt, er det utrolig hva man kan få ut av en slik teori. Jeg har før vært inne på at +U og -U kanskje er det samme punktet. Den uendelige tiden er kanskje en uendelig syklus Kanskje de gamle kinesernes "Tao-vei" er en uendelig stor sirkel. Kanskje finnes det flere tider, uendelig mange tider. Et uendelig hav av livssykluser. Et uendelig antall Dimensjonsnivåer gir også grunn til de samme betraktninger. Kanskje består de minste deler, som vitenskapen i dag snakker om nemlig superstrenger, av enorme univers. Kanskje er hvert eneste atom som omgir oss, egentlig en uendelig samling av hittil ukjente univers.

Hvor mange er det av meg og deg? Vi snakker om en hvis tetthet. Det finnes altså flere av meg, en uendelighet. Dette gir grunn for påstanden: Jeg har alltid eksistert. Jesus var kanskje ikke så langt borte idet han uttaler disse merkelige ord: "Før Abraham er jeg" Kanskje jeg kan svare: Det er jeg også!!

Men det finnes helt sikkert mere komplekse ting/ vesener enn mennesket. Det er bare sjeldnere. Jo mer komplekst, jo sjeldnere. Hva hvis vi øker kompleksiteten opp til det uendelige? Det må bli noe fryktelig sjeldent, kanskje bare et eksemplar. Hva er det? Gud? Universet?

 

Vi har tidligere filosofert over dette med bevissthet. Var har antydet at opplevelsen godt kunne være non-lokal. Den er kanskje kun avhengig av strukturer med TK over en gitt grense.

Da kan det altså finnes flere av meg. Men hvem er meg? Hvorfor opplever akkurat jeg å være meg? Kanskje det ikke er slik. Kanskje jeg opplever alle som er meg. Kanskje jeg er til stede overalt der det i øyeblikket finnes en struktur som er nøyaktig som meg. Men felleskapet varer kun et øyeblikk. I neste øyeblikk har vi utviklet oss i forskjellig retning. Vi er blitt litt forskjellige. Fortsatt finnes forbinde­lsen, men den er svekket på grunn av den svake differensieringen som har skjedd i et kort øyeblikk. Jo større differensiering jo mindre forbindelse. På den banen min utvikling følger, finnes det en kontinuerlig uend­elighet av individer. Noen er samtidig med meg, andre ligger et millisekund foran, andre igjen ligger bak. Jo lengre et individ ligger foran, eller bak, meg i tid, jo mere svekkes forbindelsen mellom oss. Men jeg trenger kun å se et millisekund fremover for å kunne se langt inn i fremtiden, for dersom jeg kan det, kan individene rett foran også det, og de foran der igjen, osv. Jeg har altså funnet en måte å forklare profetier og spådommer på. Men jeg trenger ikke å gjøre det hele så komplisert for å kunne forklare profetier. I et hav av tilfeldige hendelser i et uendelig univers, må også de mest fantastiske profetier og forutsigelser oppstå. De behøver altså ikke å være informasjon fra fremtiden i det hele tatt. De er kun lykketreff av de helt store. Men husk at hvert eneste slikt lykketreff er med på å gjøre oss til et sjeldnere fenomen i universet.

 

Avsluttende kommentarer til uendelighetsteorien.

Uendelighetsteorien er så langt jeg kan se en lukket eksistensial modell. Det er ingen tvil om et en eller annen skulle være i stand til å konstruere en religion over et slikt tankesprang. Vi har vært inne på profetier, spådommer, udødelighet og til og med antydet en gud. (Vi skal senere grunne litt på Gud, og da kommer vi farlig nær en syntese med uendelighetsteorien) Jeg kan ikke si noe om sannhetsverdien av et slikt tankesprang. Postulatene kan verken bevises eller mot­bevises. Muligheten er 50/50 og det vil den være helt til noen kommer opp med noe som svekker logikken i resonnementene, eller fakta som svekker postulatene.

Mennes­kene vil bedras. Hadde jeg vært amerikaner (og sangviniker?) kunne jeg sikker tjent meg rik på å lage en religion ut av slike ideer. Grunnleggeren av Scientologi kirken var en tidligere Science- fiction forfatter. Det fortelles om ham at han noen år før uttalte at det ikke skulle være noe problem å konstruere en religion, som folk ville tro på. Noen år senere kom «plutselig» hans "åpenbaringer". Han ble en rik mann.