Varianter av forestillinger om fri vilje

Indeterminisme etablert via kvantefysikken

Fant en veldig interessant variant av denne på Youtube.

Du finner den her:

https://www.youtube.com/watch?v=TMp30Q8OGOE

Nå skal jeg etter beste evne forsøke å oppsummere det som forsøkes fremstilt her:

Vi som er skeptiske til ideen om fri vilje sier ofte at determinismens motsetning er tilfeldighet. Det grunnleggende her er at determinismen forsøkes opphevet i hjernens prosesser ved hjelp av kvantefysikk. Men anvendelse av kvantefysikk åpner for tilfeldigheter og vår hjerne er ikke mer «fri» om dens prosesser også er påvirket av tilfeldigheter.
Personlig kom jeg opp med denne innvendingen da jeg, for mange år siden, fant et lignende resonnement i en adventistpublikasjon. Det er gjengitt og kommentert her. Det anbefales at du følger linken og leser dette avsnittet. Jeg er selvsagt ikke den eneste som har kommet opp med denne innvendingen, men Youtube videoen over kunne ha vært en respons på mitt resonnement. Den forteller meg og mine meningsfeller at vi har misforstått på den måten at det ikke er tilfeldigheter som er kjernen i dette, men at systemet, på grunn av dette blir uforutsigbart. I og med at det i prinsippet er umulig å forutse hva jeg kommer til å gjøre, så gir det systemet den nødvendige åpenhet og mine valg er dermed ikke fremtidslåst. Følgelig er viljen fri. Men dette løser ikke tilfeldighetsproblemet. Dette er man selvsagt klar over, og mesteparten av denne videoen handler om å sannsynliggjøre at kvanteprosessene i dette systemet ikke lengre er tilfeldige men styrt av sinnet selv. Altså, vårt sinn har i seg selv en påvirkning på kvanteprosessene slik at de ikke lengre blir tilfeldig, de blir ikke avhengig av forutgående hendelser, men sinnet inntar en rolle som en primær årsaksfaktor inn i dette systemet (prima causa).
Denne tankemåten forutsetter såkalt kartiansnsk dualisme, nemlig distinksjonen mellom hjerne og sinn. Det utløser hele komplekset av hjerne-sinn problemet. Men det skal vi komme tilbake til.

Måten man søker å oppnå primær årsak på er å ta utgangspunkt i at observasjon påvirker kvantesystemer på to måter:

1)   Vi kan aldri observere subatomære partikler uten å trigge systemet til å gå fra ubestemt til bestemt. Dersom du ønsker å måle egenskaper som posisjon, hastighet, retning eller spinn så vil de gjennom å observere dette også gjøre den egenskapen du måler bestemt.

2)   Det er ikke mulig å måle en av egenskapene hastighet, posisjon, spinn eller retning uten samtidig å gjøre det umulig å bestemme de andre egenskapene.

Dette kan ikke forstås intuitivt. Det må aksepteres. Alt av eksperimenter som er gjort på dette i alle mulige varianter, bekrefter at dette er tilfelle. Og vi har en teoretisk basis for dette i Heisenbergs usikkerhetsteori. Kvantefysikken er derfor en grell påminnelse av at vår evne til erkjennelse er utformet av evolusjonen. De forhold vi er utviklet under, på makronivå, som aper som lever i grupper på steppene i Afrika, vi har på ingen måte bruk for eller nytte av kunnskap på mikronivå. Vår hjerne er ikke laget for intuitivt å kunne se dette for seg. Det gjør at vår måte å anskue verden på, vår oppfattelse av tid, rom, materie og kausalitet, i denne sammenheng representerer en forblindelse for oss. Det er kun nitide eksperimenter og matematikk, som gjør det mulig for oss å kikke rundt erkjennelsens hjørne slik at vi kan bli oppmerksom på våre begrensinger. Glem ambisjonen om å forstå dette på den måten at «man ser det for seg». Jeg vil absolutt anbefale leseren å ta en titt på følgende video, som på en utmerket måte visualiserer de eksperimenter som er gjort som viser oss et glimt av kvantefysikkens bisarre verden:


https://www.youtube.com/watch?v=iVpXrbZ4bnU

Og en annen video:
https://www.youtube.com/watch?v=CBrsWPCp_rs

Den oppgitte teorien om fri vilje forsøker å utnytte det faktum at det ikke er mulig å observere noe i mikroverden uten å påvirke det.

Jeg går nå gjennom teorien steg for steg og kommenterer den.

Den starter altså med å påpeke at:

Ikke-determinismen i kvantemekanikken snakker om vår evne til ikke å vite resultatet før en observatør gjør en måling, ikke at tilfeldige hendelser forårsaker alt.

Kommentator:
Libertalister sier ikke at ting ikke er bestemt, de sier bare at de er bestemt av en aktørs valg.

Så henviser man til denne siden for å vise det som påstås at resultatet av en måling ikke er bestemt før vi har bestemt oss hva vi skal måle.

Kommentator:
Da må en utenforstående observatør introdusere ny informasjon inn i systemet for at et resultat faktisk skal oppstå.

Min kommentar 1

:
Slik jeg forstår det bestemmer man ikke resultatet ved å observere, men man påvirker det. Måler man et elektrons spinn vil dette spinnet defineres i det man registrerer det, mens andre variabler som hastighet og retning forblir udefinert. Om spinnet ender opp i den ene eller andre retningen kan vi ikke påvirke med observasjon. Det er ikke slik at elektronets spinn er noe som er der, men som vi ikke vet, så måler vi, så vet vi det. Poenget er at elektronet ikke har noe veldefinert spinn før vi måler det. Det kan uttrykkes slik at «universet vet ikke hvilket spinn elektronet har». Ikke før elektronet tvinges i en situasjon hvor det må interagere med omverdenen i form av spinn, vil det ha et spinn.
Det har fått meg til å tenke at dette ikke nødvendigvis har noe med observasjon å gjøre, men at elektronet tvinges inn i en tilstand, hvis interaksjon med omverdenen forårsaker permanente endringer. Disse endringene behøver ikke nødvendigvis å være lokale. Den permanente endringen kan skje i en menneskehjerne (observasjon/hukommelse), et videokamera, en datamaskin osv. Det er slik jeg forstår kvantefysikken per nå. Man kan jo være svært kreative i fortolkningen av dette. Men dersom mine antakelser er riktig, altså at observatør like godt kan være et videokamera, da kan vi avskrive hypotesen om sinnets interaksjon med dette. Vår hjerne påvirker utfallet fordi dens hukommelse er en permanent endring i universet. Men et videokamera kan gjøre akkurat samme nytten.

Min kommentar 2:
Det som er vesentlig å forstå her er at resonnementet har utgangspunkt i et
dualistisk verdensbilde (kartiansk dualisme). Streken i bildet over er en god indikasjon på dette. Du har sinnet på den ene siden og den fysiske verden (hjernen) på den andre siden.

Stephen Barr:

Den matematiske beskrivelsen av den fysiske verden, gitt oss av kvanteteorien, forutsetter eksistensen av observatører som er utenfor de matematiske beskrivelsene.

Kommentator:
Basisfeilen i dette er å anta at kun hendelses-baserte årsaker kan forklare årsaks-koblede resultater i den virkeligheten vi kan observere. Men libertarianere hevder at aktør-kausalitet er det som forårsaker at valg kan skje. Ikke tilfeldige kvante-hendelser.

Kommentator:
Aktørkausalitet er enkelt den forestillingen at en selv-opplevende entitet kan starte en ny årsakskjede som ikke er forutbestemt i fortiden og de fysiske lover i naturen.

Anton Zeilinger:

Hva vi oppfatter som virkelighet nå avhenger av vår tidligere beslutning om hva vi skal måle.

Kommentator:
Så vi kan ikke si at uavhengige partikler i bakgrunnen, forårsaker våre handlinger. I stedet påvirker vi resultatet av vår virkelighet. Så fri vilje er ikke en illusjon, siden fysiske partikler ikke påvirker våre handlinger. Dette setter oss i stand til å utøve initielle årsaker som kan skape en kjede av kausalitets-koblede hendelser. Dette er hva kvantemekanikk forteller oss om virkeligheten.

Min kommentar 3:
Her setter jeg opp tre betingelser for fri vilje. De tre betingelsene er handlingsrom, beslutningsevne og uavhengighet. Det man forsøker å løse i denne videoen er uavhengigheten. Her oppgir jeg mine subjektive grunner til at jeg holder på kravet om uavhengighet. Men i tillegg til dette må man bare konstatere at debatten om fri vilje, som regel ender opp med å handle om å etablere uavhengighet i systemet. Her kommer kvantefysikken inn som en reddende engel. For det første frigjør den fra ideen om den fremtidslåste determinisme. For det andre griper den fatt i det faktum at man ikke kan observere kvantefenomener uten at vi påvirker dem, og at de svar vi får avhenger av hva vi bestemmer oss for å måle. Den konklusjonen som kommentatoren trekker ut av dette, at vi ikke kan si at uavhengige partikler forårsaker vår virkelighet, er vel å dra dette litt vel langt. Det som omtales her er kvantefysikken. Her påvirker vi resultatene ved hjelp av måleoppstillinger og observasjon. Hva har dette med de hundre milliarder nevroner i hjernen å gjøre? Det er en laaang vei fra den enkelte partikkel til mentale prosesser. Det viktigste her er at antall partikler involvert er så stort at eventuelle kvante-effekter nulles ut. Men kanskje kan det finnes mekanismer her som er så små, og så finstilte at kvante-effekter kan få en butterfly-effekt (f.eks. av type Schrödingers katt). Men da er vi tilbake til uforutsigbarhet og objektiv tilfeldighet. I vårt bevisste sinn driver vi jo ikke med noen slik påvirkning. Hvordan kunne vi? Det er snakk om billioner på billioner av sub-atomære partikler. Her mangler vi fullstendig ingeniørtenkning på hvordan dette skulle kunne foregå i praksis.

Fra videoen:
Realisme kontra idealisme:

Realisme: Det eksisterer en objektiv verden uavhengig av observasjon.
Idealisme: Realiteten er en mental konstruksjon som ikke eksisterer uavhengig av observasjon.

Simon Kochen:
Vår forestilling om virkeligheten nå avhenger av vår tidligere beslutning om hva vi skal måle.



 

Min kommentar 4:
Jeg slo opp den siden som vises i videoen. Den er her:

http://arxiv.org/abs/1106.4481

Så langt jeg forstår dette dreier det seg om at det regnes som bevist at det er umulig å bestemme f.eks. en sub-partikkels posisjon og hastighet samtidig. Har først man målt en av disse variablene (spinn,hastighet,posisjon,retning) vil man aldri kunne bestemme de andre variablene. Dette handler ikke om mangel på informasjon om systemet. Måten man måler på påvirker systemet til slik at bare den egenskapen vi måler forblir bestemt.
I forhold til realisme eller idealisme, så er jeg, selv om jeg er erklært
subjektivist, ikke enig i noen av disse oppfatningene. En subjektivist som meg har en praktisk tilnærming til at vi opplever å observere og påvirke verden. Det er det jeg kaller for empirien. Likevel er det grunn til å anta at det finnes en objektiv virkelighet uavhengig av subjektet som observerer og interfererer med verden. Men det er en antakelse, som ikke kan bevises fordi subjektet ikke har evne til å observere verden objektivt. Hva denne mulige objektive virkeligheten er, på helt fundamentalt nivå, eller på hvilket nivå den er objektiv eller uavhengig, kan vi ikke vite, av samme grunn. Men det å tro at jeg skaper virkeligheten ved min tankeaktivitet er selvmotsigende. Det vil si det blir selvmotsigende dersom jeg antar at det er flere tenkende individer i denne verden enn bare meg. Tenk da at jeg skaper meg en verden hvor månen aldri har eksistert, mens kona mi skaper seg en verden hvor den eksisterer. Altså noe har eksistert og ikke eksistert på samme tid. Dette paradokset gjør at to selvskapende sinn ikke kan eksistere i den sammen verden samtidig. Men kanskje kommentatoren ikke hadde ment dette så vidtgående. Da er vi igjen tilbake til ingeniørtenkning. Dette må avgrenses, man må komme med forslag på hvordan dette virker, rent konkret. Dersom du og jeg kan påvirke verden bare ved å tenke, hvordan kan jeg da være sikker på at det er jeg som velger, og ikke du?
I forhold til kvantefysikk så bygger altså dette på den erkjennelsen at vi ikke er i stand til å observere uten å påvirke. Det gir ingen grunn til å trekke en logisk slutning om at vi skaper virkeligheten. Og kanskje er det slik at dette har lite med subjektet som observerer, men at det heller er slik at vi ikke kan registrere tilstander i mikroverden uten at den samtidig påvirkes av dette.

Kommentator:
Fremtiden av vår virkelighet avhenger av vårt valg. Ikke av forhåndsbestemte tilstander og tilfeldige hendelser, men av aktørers valg. Konklusjonen som følger av dette er at vitenskapen har åpnet døren til fri vilje. Men noen kan alltids komme unna med superdeterminisme.

Min kommentar 5:
Dette er ikke en nødvendig konklusjon og jeg tenker at den også er urimelig. Riktig nok påvirker våre valg fremtiden, under forutsetning av at de utspiller seg i handlinger. Det er kun de som antar en fremtidslåst determinisme som vil være uenig i det. Men det som gjøres her er å koble de valgene fysikerne gjør når de skal måle tilstander i mikroverden, med valg generelt, også i makroverden. Nesten hundre prosent av de valg vi mennesker gjør har intet å gjøre med oppstilling av kvantefysiske-eksperimenter. Følgelig påvirkes ikke dette av de kvantefysiske effektene det her er tale om.

Sitat John Bell:
… det er å si at verden er superdeterministisk, det at ikke bare er livløs natur bare deterministisk, men vi eksperimentatorer som forestiller oss at vi kan velge å gjøre et eksperiment heller enn et annet, er også determinert.

Kommentator:
Superdeterminisme: Hver beslutning du noensinne har tatt, selv om de skjedde utenfor den fysiske beskrivelse av verden, er fortsatt på en eller annen måte determinert. Men problemet med dette er at det ikke er noen bevis for dette. Fordi vi ikke kan komme ut av vår opplevelse for å se om mentale hendelser faktisk var forutbestemt.

Min kommentar 6:
Den refleksjonen vi ser her baserer seg igjen på
dualisme. Det tas for gitt at beslutninger tas utenfor den fysiske beskrivelse av verden. Da får vi riktignok et problem med bevis fordi den bevisstheten som opplever å ta beslutningen ikke kan komme ut av seg selv for å se utenforliggende årsaker som påvirker prosessen. Men den som hevder det har jo tatt som forutsetning at den bevisste valgprosessen skjer i en åndelig dimensjon utenfor den fysiske hjernen. Er ikke det en påstand som krever bevis? Jeg tenker at denne forestillingen er en illusjon. Jeg tenker at opplevelse og bevissthet er noe som skapes av og foregår i den fysiske hjernen. Dette kan ikke bevises direkte. Men indirekte har vi jo gode indikasjoner på dette, i og med at logikk, resonnement og beslutningsevne kan etableres i andre systemer som vi vet er fysiske systemer.

Kommentator:
Noen prøver å påpeke det faktum at vi har grunner for våre handlinger. Det antyder at de grunnene må ha forårsaket våre handlinger. Med andre ord: det var ikke våre beslutninger som forårsaket disse handlingene, men de grunnene som styrte beslutningene. Men det kan ikke være tilfelle fordi det leder til paradoksale konklusjoner. For eksempel: hva om jeg har forskjellige grunner til å produsere forskjellige utfall? For eksempel, jeg har en god grunn fordi jeg liker pizza, men jeg har også god grunn til å spise sunnere mat. Hvilke grunner forårsaker utfallet? Man kan si at det sterkeste ønsket vinner. Men hva og hvem bestemmer hva som er det sterkeste ønsket? Dette er ikke-fysiske ønsker. Jeg har gode ikke-fysiske ønsker for den sunne maten. Et ønske har ikke mer vekt eller kjemisk kraft. Det er ingen fysisk hendelse som forårsaker dette. De er ren mental i sin natur. Så vi kan ikke si vi kan studere den fysiske strukturen og vite hvilken som er den sterkeste. Så hvis de er mental og ikke fysisk, slik at sinnet bestemmer hvilket ønske som er sterkest. Hvis sinnet bestemmer, så er det akkurat det fri vilje er; evnen for sinnet til å velge mellom mulige utfall.

Min kommentar 7:
Det er interessant at man kommer opp med begrepet «ikke-fysiske ønsker». Også her ser vi en helt klar kobling mot dualistisk tankegods. Det går frem at ikke-fysiske ønsker refererer seg til langsiktig (fornuftig) tenkning i motsetning til det mer nære lystbetonte begjæret etter kortsiktig gevinst eller nytelse. Dette skillet er kjent innenfor kristen tenkning. Allerede Paulus beklager seg jo over dette (Rom. 7:18-20). Det er kampen mellom «det åndelige og det kjødelige». Og da assosieres naturlig det åndelige med noe «ikke-fysisk».

Min måte å forholde meg til denne tenkningen på er via analyse og kunnskap. Det handler om nitid analyse av prosessene i det mentale landskap. Det handler om psykologi, informasjonsteknologi, filosofi, vitenskap generelt og evolusjonsteorien spesielt. Vi mennesker opplever svært ofte konflikter i vår sinn. Dermed er problemstillingen kjent for all verden. Den enkle intuitive forklaringen er den vi nettopp har sett. Dessverre er ikke jeg tilhenger av å bruke Ockhams barberkniv i en slik sammenheng. Det vil si at jeg aksepterer ikke ukritisk den enkleste forklaringen. Menneskets hjerne er det mest komplekse organet vi kjenner. Det åpner for den muligheten at forklaringen også kan være svært kompleks.

Mine alternative refleksjoner på dette området handler om beslutningsteori og refleksjonen om Det besluttende mennesket. Det handler om verditeori, synet på emosjonelle mekanismer, kontra kognitive mekanismer. Det er ikke slik at det bare er en eller to «grunner» til en beslutning. En beslutning påvirkes av en rekke bakenforliggende mekanismer og prosesser. Det handler om individets tilstand her og nå, om individets ressurser, om individets utvikling fra genom til nå, om kulturen og om individets vekselvirkning med sine omgivelser.

Men la oss nå anvende litt beslutningsteori på det eksakte problemet som nevnes her. Konsekvensene av pizza-alternativet kan være utløp for spise-lysten her og nå, intensiv nytelse, prisen, usunne virkninger i fremtiden.  Det er lett å se hva som gir verdien på dette, det er forventningen om intens nytelse innen kort tid.
Konsekvensene av et sunt alternativ er kanskje plikt-spising her og nå, prisen og sunne virkninger i fremtiden. Valg mellom disse handler om verdsetting. Verdsetting handler om evnen til å foretrekke noe foran noe annet. Evnen til å foretrekke noe foran noe annet kommer fra
det emosjonelle systemet. Det emosjonelle systemet er et produkt av evolusjon. Den som har lært litt om nevrale nettverk vet også at jo, her er det styrkeforhold ute og går. Det avsetter seg i form av at forbindelsene mellom hjernecellene blir styrket av bruk og svekket av mangel på bruk.

Bevissthetens veksling mellom alternativene og vurderingen av dem har jeg beskrevet her og her. For mange år siden fant jeg også en interessant refleksjon i en bok om Freud. Det er den sultne katten som skal fange en mus. Her gjelder det å stagge sulten og vente på det rette øyeblikket for å sikre fangsten. Slår katten til for tidlig kan fangsten glippe. Dette relaterer Freud til ego, altså fornuften som, på bakgrunn av fornuft og analyse, finner frem til det riktige øyeblikket. Fornuften har altså evne til å bremse handlinger som er rent følelsesstyrte. Dette finner man igjen som fysiske koblinger mellom pannelapp hvor fornuften sitter, og det limbiske system hvor følelsene sitter. Jo sterkere koblingen er, desto større evne har fornuften til å vinne denne maktkampen. Jeg tenker at fornuften her, ikke handler uavhengig av motivasjon. Samtidig tenker jeg at all motivasjon stammer fra det emosjonelle. Men i denne sammenheng opptrer motivasjonen i form av verdier. Mennesket har evne til å fantasere om fremtiden. Denne fremtiden skal helst se god ut. Den blir ikke god dersom helsen er dårlig. Motivasjonen er en god fremtid. Den er verdibasert, men verdiene skaper ikke nødvendigvis så sterke fysiske reaksjoner, som tanken på Pizza gjør. Det er ikke dermed sagt at slike verdier ikke kan ha en styrke som kan hamle opp med pizza-begjæret. Men her er en annen forskjell. Pizza begjæret er intuitivt, lett synlig og krever lite kognitivt arbeid. Visjonen om en god fremtid krever langt mer av fornuften. Men det stopper ikke her. Om jeg anstrenger meg hardt for å stå i mot i dag, vil jeg klare det i morgen? Hvilken tro har jeg på meg selv, og en mulig fremtid? Uansett er det slett ikke sikkert at fornuften har ressurser nok til å stagge begjæret.  Les gjerne refleksjonen om Det automatiske mennesket, refleksjonen om biologinære handlinger.

Men alle slike problemstillinger kan reduseres ned til fysiske prosesser, både kognitive og emosjonelle, bevisst og ubevisste. Og de kan, i prinsippet, erstattes av en datamaskin. Da ville vi nok snakke om en teknologi som etterligner «nevrale nettverk». Det er en teknologi som nettopp simulerer nevroner og deres utløpere, samt det prinsippet at jo mer en forbindelseslinje brukes, desto sterkere blir den.
Da jeg så denne videoen kom jeg på den såkalte «
andre deterministiske feilslutning». Det er en forenklet forestilling om en deterministisk beslutningsprosess som et primitivt maskineri, som i sanntid gir en mekanisk respons på en stimulans. Hvordan i all verden skulle man ellers komme frem til en forestilling om at et fysisk system ikke skulle kunne vurdere mange momenter opp mot hverandre? Alt dette handler om mindblindness. Man har ingen innsikt i psykologi, biologi eller informasjonsteknologi. Man har ikke fokus på eget subjekt. Man er ikke nitid nok i å observere egne mentale prosesser.

Kommentator:

Fri vilje og aktør-kausalitet jobber i en to-stegs prosess:

1)   Den ukontrollerte generering av mulige utfall

2)   Sinnets vilje forårsaker et av utfallene til å bli realisert.

Min kommentar 8:
Punkt 1 er det jeg beskriver som
den kreative prosess. Den behøver ikke å være objektivt tilfeldig. Det er fullt mulig med psaudo-tilfeldigheter.  Hvor tilfeldig dette egentlig er i den menneskelige kreative prosess er uklart. Sannsynligvis vil de koblinger og selekteringer som gjøres på tidlig stadium allerede være preget av relevans og tidligere kunnskap.
Punkt 2 refererer seg til selve den
bevisste beslutningsprosessen. Det å kalle dette for sinnets vilje er muligens en forenkling. I min tenkning er ikke en beslutning ren vilje. Det er en kompleks prosess som sonderer mellom alternativer, gjerne under usikkerhet og verdi-konflikter, men som likevel, på tross av dette til slutt lander og manifesterer seg i en handling.

 

Alfred Mele:
Den beskjedne ikke-determinisme vi snakker om her gir aktørene rikelig kontroll over deres vurderinger. Anta en tro, hypotese eller et ønske som er indirekte relevant til det praktiske problemet vedkommende arbeider med, kommer opp i bevisstheten som en følge av prosessen, men var ikke deterministisk forårsaket til å gjøre det. Vi må anta at en normal aktør ville være i stand til å vurdere denne ideen. Og rasjonelt, gjennom refleksjon kunne avvise ideen, rasjonelt bedømme at hypotesen ikke fortjener videre undersøkelse, eller rasjonelt bestemme at ønsket skal tillegges lite eller ingen vekt i denne vurderingen… Vurderinger som er ikke-deterministisk forårsaket til å komme opp i sinnet (på samme måte som vurderinger som er deterministisk forårsaket til å komme opp i sinnet), er ikke noe annet enn input for vurdering. Deres ankomst til sinnet har på det meste en indirekte effekt på hva aktøren velger, en effekt som er avveid av aktørens vurdering av dem.

Min kommentar 9

:
Dette handler igjen om
den kreative prosess som produserer forslag som kommer opp i bevisstheten.  I vårt sinn oppleves dette som intuisjon. Det er ideer som kommer opp uanstrengt og uten noen bevisst forhåndsbehandling. Her er har jeg (som eksempel på ingeniørtenkning) laget en skisse til hvordan dette kan foregå.

Det som antydes i dette sitatet, er at noe av det som bare dukker opp i vår bevissthet kan ha et ikke-deterministisk utgangspunkt. Det vil si at de også er resultat av komponenter som ikke har noen forutgående årsak. Dette er et godt poeng. Kreativitetens grunnforutsetning er kaos. Dette kaoset kan realiseres på bakgrunn av kvantetilfeldigheter. Om det skulle være noe område hvor hjernen har bruk for kvante-tilfeldigheter, så måtte det være for å løse problemet med å skape et absolutt kaos. Fremtiden vil vise om dette har noe med realitetene å gjøre. Det jeg hevder er at man selv innenfor et deterministisk paradigme kan skape nok kaos til å få dette til å fungere. Og som jeg antyder her, så er kanskje utgangspunktet i det rene kaos nokså ineffektivt. Vi skal ikke bli forbauset om hjernen er full av praktiske snarveier også for å løse dette problemet.
Men Meles poeng, slik jeg oppfatter det, er jo at denne type objektiv tilfeldighet i hjernen på ingen måte forsvarer en ide om fri vilje. For dette hører jo ikke til selve valg-prosessen. Alternativene må jo bli til, før vi kan velge mellom dem.

Et kritisk spørsmål som kan stilles til dette resonnementet er om subjektet selv er forfatter av de tankene som gjør selve evalueringen av dette? Bestemmer du selv din neste tanke? Med hva? Tanker? Bestemt av hva? Noen som har en ide om hvordan man kommer ut av dette?

 

Aleksander Pruss:
Det å si at en person frivillig velger alternativ A av en rekke grunner er selvforklarende (fra eksistens, frihet og verdsettelse av disse grunnene). Man sier at vurderingen av disse grunnene spiller en forklarende rolle, men ikke en fullverdig rolle på egen hånd til å forklare handlingen. En persons valg spiller også en rolle, riktignok en betinget rolle.

 

Min kommentar 10:
Når jeg leser dette tenker jeg at her kunne det ha vært fint med en
begrepsklargjøring. Det jeg får ut av det er at selve valget er noe som er isolert fra vurderingene. Hvor skarp denne avgrensingen er, fremgår jo ikke av teksten. For meg handler dette om en beslutningsprosess. Det er en prosess som starter med en åpenhet og ender med et eller flere selektert alternativ. Finnes det noe øyeblikk hvor selve beslutningen skjer? I de små valg skjer jo dette så fort at hele prosessen oppleves som et øyeblikk. Men slike valg er som regel basert på intuisjon og inneholder minimalt av bevissthetssonderinger. Det er det store valgene som ofte tar tid. Når jeg observerer meg selv i slike situasjoner, kan jeg sjelden peke ut et nøyaktig øyeblikk. Beslutningen vokser frem inntil jeg «vet» hvilket alternativ som blir utfallet. Hvorfor Pruss skiller ut et «personlig valg» som noe isolert fra dette skjønner jeg ikke. Kanskje har dette å gjøre med mindblindness. Men ser bare logikken, men ikke verdiene. Det kan gjøre at man glipper på hva som skaper vektleggingen og evnen til å foretrekke noe foran noe annet. Så setter man merkelappen «det personlige valg» på det.
Selvsagt er det slik at en beslutningsprosess også inneholder underliggende beslutninger. Det kan være, som det nevnes å bruke tid på en mulighet eller å avskrive en annen før man har undersøkt den grundig. Ressursbruk på utredning er jo typisk slike underliggende valg. Men hver slik beslutning er jo å betrakte som beslutninger i seg selv. Noen slike valg går på intuisjon, mens andre blir nærmere vurdert.
Jeg tenker at, dersom valget ikke hører til de riktig store, så skjer ofte store deler av prosessen på autopilot. Det er først i ettertid, dersom det er nødvendig, at man ser det som nødvendig å sette ord på, eller til og med konstruere opp begrunnelser.

Kommentator:
Valgprosessen er altså ikke reduserbar til deterministiske hendelser, men avhenger av forskjellige grunner i en bevisst prosess av å velge. Selv naturalisten John Bishop innrømmer i boken «Natural Agency» at et liberalistisk konsept av beslutningsprosessen ikke er reduserbart til kausale hendelser. Vi ser at en aktørs valg er ikke bestemt på forhånd av fysiske prosesser, men må komme fra sinnet, som har evnen til å bestemme sine egne utfall, fra et utvalg av mulige utfall, akkurat som vi intuitivt forventer. Det får meg til å minne deterministen om at bevisbyrden er ikke på libertarianere for å bevise at fri vilje eksisterer. Bevisbyrden ligger hos deterministen som må vise at det vi alle opplever å ha, faktisk er en illusjon. Du kan ikke anta at byrden er på libertarianeren fordi, som deterministen Greg D. Caruso innrømmer at

«vi føler alle subjektivt at det i siste instans er opp til oss selv hva vi velger og hvordan vi handler, og at vi kunne ha valgt eller handlet annerledes enn vi faktisk gjorde. Når vi observerer oss selv, på vår evne til å handle med utgangspunkt i våre valg, så føler vi oss direkte oppmerksom på vår frihet. Denne sterke opplevelsen av frihet får oss til å tro at vi har fri vilje.»

Det er ingen som på et helt grunnleggende plan starter med den antagelsen at determinismen er sann. Byrden er på deterministen til å vise at denne opplevelsen vi alle intuitivt har, er feil. Faktisk viser fysikken at en utenforstående observatørs input er nødvendig for å oppnå et målbart resultat. Man trenger å vise at sinnet på en måte må være determinert, selv om det er utenfor de fysiske realiteter.

Min slutt-kommentar:
Påstanden om at valgprosessen ikke er reduserbar til deterministiske hendelser er ikke noen nødvendig slutning med utgangspunkt i det som hittil er sagt. Dersom man kunne påvise og beskrive akausale mekanismer i vår hjerne så er jo det en god indikasjon på at avvisning av determinisme har noe for seg. Men dette er så langt jeg vet ikke påvist. Men hundre prosent vil vi ikke vite det før vitenskapen entydig har avskrevet determinismen. Men det vil selvsagt ikke løse problemet med fri vilje, fordi akausalt betyr tilfeldig. Det uoverstigelige problemet her er å påvise ånd og påvise hvordan ånd samspiller med materie. Videoen forsøker tydeligvis å gjøre det ved hjelp av kvantefysikk. Problemet er at man tar kvantefysikkens metaforer, altså at vi gjennom å «beslutte» forsøksoppstillingen også påvirker hva som kan måles, og hva som forblir udefinert, og at vi gjennom å «observere» påvirker resultatet. Dette generaliseres til å gjelde beslutningsprosessen generelt. Og «observatøren» fortolkes å være et sinn uavhengig av den fysiske verden. Det finnes ingen dekning for denne type fortolkninger. Herfra overføres kvantefysikken som en slags magisk tryllestav til menneskets beslutningsevne. Det vil si at ingeniørtenkingen er fullstendig utelatt; det gjøres uten noen forslag om hvordan disse mekanismene egentlig er skrudd sammen og fungerer.

Så til dette med bevisbyrde. Min første reaksjon er at vi fortsatt har mye å lære, både om metafysikk, fysikk og ikke minst vår menneskelige hjerne. Det er mye vi ikke vet. Å snakke om bevis i denne sammenheng er vel litt sterkt. Men jeg stusser litt på måten man trekker frem bevisbyrde på. Begrepet bevisbyrde er jo hentet fra justis-sektoren. Ideelt sett er den asymmetrisk: det er staten som må bevise at jeg har gjort det jeg anklages for, det er ikke jeg som må bevise at jeg ikke har gjort det. Dette handler om rettssikkerhet, pluss det faktum at negative bevis er langt vanskeligere. Men nå er vi ikke i en rettssak. Hvilke prinsipper gjelder da?
Om mennesket har fri vilje eller ikke, avhenger av oppfatningen om hva fri vilje er, og deretter om dette er noe vi har eller ikke. Det er altså snakk om
oppfatninger. Da snakker vi fakta. Fakta avgjøres med vitenskap og forskning. Her møter vi både på det semantiske problemet: hva er fri vilje, og det vitenskapelige problemet om vi har det eller ikke.

Det vitenskapelige problemet kan kanskje oppsummeres i kommentatorens siste setning:

Man trenger å vise at sinnet på en måte må være determinert, selv om det er utenfor de fysiske realiteter.

Her er det snakk om et sinn «utenfor de fysiske realiteter». Men vitenskapen opererer kun innenfor de fysiske realiteter. Følgelig snakker vi her om en forestilling som, i tillegg til å være uklar, heller ikke kan undersøkes vitenskapelig.

Det vitenskapen kan gjøre er å undersøke hjernens beslutningsmekanismer. Det vitenskapen også kan gjøre er å utvikle teknologi som fungerer innenfor rammene av determinisme og som simulerer beslutningsevne, gjerne kombinert med handlingsrom. Alt dette er gjort. Alle piler peker i retning av at det den fysiske hjernen, både kan og faktisk tar beslutninger. Dersom man snakker om bevisbyrde, så er det fristende å gjenta spørsmålet om hva ånden skal med en hjerne, dersom den er fullt ut kapabel til å tenke og beslutte på egen hånd? Og motsatt, hva skal en hjerne med ånd, dersom den fungerer helt utmerket på egen hånd? Hvordan kan man postulere en ånd utenfor bevisets rekkevidde og samtidig legge bevisbyrden på de som er skeptiske til dette?

Her er noen refleksjoner om hjerne-ånd-problemet, og her er mine antakelser om bevissthetsillusjonen og illusjonen om den frie vilje. De teller neppe som beviser, men jeg tenker at mine refleksjoner er bedre fundert og nærmere vitenskapen enn de spekulasjonene som finnes i videoen.

Semantiske varianter

Semantiske varianter har utgangspunkt i at begrepet «fri vilje» er uklart. Begrepet er sannsynligvis uklart fordi det har uklar opprinnelse og fordi det opptrer i en rekke sammenhenger opp gjennom historien, uten at noen entydig definisjon har fått universalt gjennomslag. Da jeg for lenge siden satte meg ned for å utvikle noen tanker om dette, støtte jeg umiddelbart på akkurat dette semantiske problemet. Jeg visste bare at den måten som mine venner adventistene og teologer brukte dette på var problematisk. Den var, etter min oppfatning, både overflatisk og retorisk. Men det viste seg vanskelig å komme opp med en definisjon som er fulldekkende for hva jeg oppfattet mine omgivelser la i begrepet. Jeg mistenkte også at begrepet endrer mening, alt etter konteksten. Dette er jo en egenskap som til fulle kan utnyttes av en god retoriker.

Her setter jeg opp tre kriterier som må være oppfylt for å kunne akseptere fri vilje:

1)   Handlingsrom

2)   Beslutningsevne

3)   Uavhengighet

Andre har satt opp andre kriterier. For eksempel Aristoteles. Du finner dem her.  Her er det selvsagt variasjoner. Men jeg vil rette oppmerksomheten mot et av kriteriene til Aristoteles:

En handling er likevel ikke fri dersom den som handler ikke kunne ville annerledes enn det han faktisk ville.

Denne betingelsen har nær sammenheng med min betingelse om uavhengighet. Det er kanskje ikke så lett å se. Her kommer forklaringen:

Jeg sier at illusjonen om fri vilje ligger i vår opplevelse av at vi kan gjøre det vi vil. Men, i motsetning til mange andre så hevder jeg at, ja vi kan faktisk gjøre det vi vil. Begrensinger varierer fra tilfelle til tilfelle, men i den grad vi har handlingsrom og beslutningsevne så kan vi faktisk gjøre det vi vil. Hva er illusjonen? Illusjonen er at vi er blind for at vårt «vil» er noe som er gitt. Det gjelder ikke nødvendigvis på første nivå. Men anvender vi H-analyse så vil vi raskt ende opp i en vilje som er gitt. Vi har altså ikke valgt vår vilje. Den kan da heller ikke velges, fordi vi trenger vilje for å kunne velge. Dette kan ikke fortsette i det uendelige og ender derfor opp i noe som ikke er valgt, som er gitt og som styrer våre valg. Her har vi da koblingen til uavhengighet. Dette er mitt ultimate argument mot fri vilje. Den siste betingelsen om uavhengighet kan aldri oppfylles fordi systemet rent logisk aldri kan bli uavhengig.

Men kan vi da ikke bare frafalle kravet om uavhengighet? Jo så absolutt. Dette er jo bare begreper. Og det er nettopp det som er gjort i de to eksemplene jeg skal vise her. Jeg er selvsagt ikke enig i å frafalle dette kravet. Min grunn er rent subjektiv. Kampen om «fri vilje» er ikke bare ren filosofi. Da hadde det neppe vært så engasjerende. Dette er en maktkamp. I sin ytterste konsekvens handler det om alfa-menneskets behov for å undertrykke. Da handler det både om politikk, religion og sosialt spill.

Det å frafalle kravet om uavhengighet har en kostnad. Den kan oppsummeres med Aristoteles utsagn om at:

Om ikke viljen er fri, kan ikke et menneske gjøres ansvarlig for handlingene sine.

Om vi trekker inn ansvar i ligningen så innser vi intuitivt at det å ansvarliggjøre noen for noe de ikke har kunnet påvirke, er urimelig. Dette slår noen ganger ut i rettsapparatet i form av «bevistløs i gjerningsøyeblikket», «varig svekkede sjelsevner», «strafferettslig utilregnelig» osv. I slike tilfeller frafalles gjerne kravet om straff, og samfunnets plikt går da over til å handtere problemet på en trygg og sikker måte.
Mitt resonnement viser med all tydelighet at Aristoteles betingelse om ikke å kunne ville annet enn det man vil, faktisk aldri kan bli oppfylt.

Dette har alt å si for måten vi tenker straff på. Vi ser at sykelige tilstander i hjernen kan frita et menneske for ansvar. Det er fordi vi da innser at vedkommendes handlinger er et produkt av omstendigheter vedkommende ikke hadde kontroll over. Mitt resonnement viser at dette ikke bare handler om syke hjerner, på det ultimate plan så gjelder det oss alle sammen. Vår forestilling om straff henger intuitivt nøye sammen med dette. Det er en nær sammenheng mellom ideen om fri vilje og «straff for straffens skyld», straffenivå, gjengjeldelse. Faller ideen om fri vilje, undergraves ideen om straff. Samfunnets tilnærming går da over fra å ha plikt til å straffe til å ha plikt til å handtere. Utilregnelige personer blir tatt hånd om og kontrollert dersom de er farlige. Bør dette gjelde all kriminalitet?

Et frafall av uavhengighetskriteriet for fri vilje gjør det mulig med en retorisk tilnærming til dette. For da kan vi hevde at mennesket har fri vilje likevel. Deretter kan vi anvende begrepet i rettssammenheng, i politikken og i religionen (fortapelse), i fullt monn som om fri vilje betyr det samme som det Aristoteles la i begrepet. Da er det opplagt at en slik argumentasjon, nok rent retorisk fungerer bra, men den er både uredelig og umoralsk. Så over til eksemplene.

 

Fri vilje kontra maksimum autonomi

Se gjerne følgende video:
https://www.youtube.com/watch?v=xCwY36a19aQ

Den som så den første videoen om indeterminisme etablert via kvantefysikken, vil umiddelbart kjenne igjen kommentatoren og stilen. Dette er den samme gjengen. Og det er faktisk litt overraskende. For veldig mye av argumentasjonen i den første videoen handler nettopp om å etablere uavhengighet. Denne videoen driver med begge deler, men hovedargument er at fri-vilje-skeptikere som Sam Harris går for langt i sitt krav om uavhengighet. For å få dette til gjør man et semantisk grep. Man innfører begrepet «maksimum autonomi».  Dette er navnet på total uavhengighet. Så avgrenser man begrepet «fri vilje» slik at dette kravet blir irrelevant. Med andre ord vil dette si at den første videoen er bortkastet. Den argumenterer dårlig for noe som man ikke trenger i denne reduserte versjonen av fri vilje. Dette antyder dårlig sammenheng i den filosofiske grunntenkningen. Dette sier jeg selvsagt med forbehold. Her skal jeg ta opp noen utsagn i denne videoen og kommentere dem:

Kommentator:
Hvis noen har en grunn for et valg, så betyr det ikke automatisk at den grunnen forårsaker handlingen.

Min kommentar:
Å si et en grunn forårsaker valgets utfall er en alt for enkel fremstilling. Svakheten med mesteparten av diskusjonene rundt fri vilje, er at beslutningsteorien mangler. Hva er grunner? Er det fakta, eller verdier? Jeg tipper man tenker på begge deler i kombinasjon. Det er det som i beslutningsteorien fremkommer som produktet av kvantifisering av fakta-sannsynlighet med kvantifisering av verdi. Det mest presise er å si at slike grunner påvirker beslutningens utfall. Men de er sjelden alene.

Kommentator:
Det å forstå hvorfor man gjør et valg betyr ikke at vi ikke gjør valg i det hele tatt.

Min kommentar:
Dette er et interessant utsagn. For det ser ut som at selve valget her anses som isolert for valgprosessen. Det kan antyde den tidligere nevnte dualismen. Vår vurdering av grunner foregår i hjernen, det er en fysisk prosess. Men selve beslutningen tas av jeg-et utenfor dette. Det er jeg som velger, ikke vurderingsprosessen. Så, vi kan i teorien rekonstruere og forstå vurderingsprosessen. Men selve beslutningen gjøres av sinnet, som ikke kan rekonstrueres.
Min respons på dette er at om jeg skulle konstruere et dataprogram som tar beslutninger, så ville denne ånds-dimensjonen bli unødvendig. Beslutningsprosessen er selvsagt fullt opp kapabel til å summere opp del-evalueringer til mer og mer overordnede evalueringer, og til slutt en avgjørende evaluering. Det er den vi kaller en beslutning eller et valg. En datamaskin kan gjøre dette ved hjelp av å kvantifisere sannsynligheter og verdier. Kan noe tilsvarende gjøres av en fysisk hjerne? Så absolutt. For eksempel kan styrken på verdier og sannsynligheter, representeres ved hjelp av styrken på koblingen mellom nevronene i et neuralt nettverk. I tillegg har vi signalstoffer som assosierer med det ønskede og det uønskede, altså verdier. Samspillet mellom dette vet jeg ikke så mye om, men selvsagt kan fysiske hjerner gjøre dette. Det er jo det, hjerner driver med. Poenget her er at «ånden» er overflødig.

Tilbake til videoen som fortsetter med et sitat av Ayn Rand:
Menneskets frie valg handler om det å samle tankene, om det å fokusere eller å la være, hvor mye fokus og hva man fokuserer på. Mennesket kan holde sin bevissthet fullt fokusert eller drive av sted uten fokusering. Eller unngå fokus og nekte å tenke. Vår frihet er å kontrollere hvilke elementer eller argumenter vi skal fokusere på, som lar oss velge hva vi tenker er sant.

Kommentator:
Tilhengere av fri vilje argumenterer ikke for at det ikke finnes grunner som motiverer våre handlinger, men vi er frie og har kontroll over hvilke fakta og ideer våre tanker fokuserer på.

Min kommentar:
Denne varianten av fri vilje refererer seg til beslutningsevne. Det er en mini-utgave av en semantisk variant av forestillingen om fri vilje. Man har altså frafalt kravet om uavhengighet. Jeg har kommentert denne varianten nærmere her.

Men det som er interessant med denne videoen, er at selv om den gjennom innføring av begrepet «maximum autonomy» frafaller kravet om uavhengighet, og fokuserer på beslutningsevne, så ser det ut til at man likevel argumenterer for å etablere uavhengigheten. Og da er selvsagt determinismen først ute:

Kommentator:
Det viktigste beviset for fri vilje kommer fra nylige framskritt innen for kvantefysikken.
Det betyr at observatørens handlinger ikke kan bli bestemt av forutgående årsaker slik determinismen hevder… Nylig presenterte matematikeren John Conway og Simon Kochen sitt fri-vilje teorem:

SItat Kochen&Conway:
Vi kan kun ha fri vilje dersom vi lever i et idealistisk, ikke-deterministisk univers i stedet for et realistisk deterministisk univers …

Kommentator:
Så kvantenivået må oppføre seg indeterministisk i stedet for å fungere som en klokke. Ifølge Cohen og Conway er det er ingen mellomposisjon:

Enten er vi fri og universet er indeterministisk eller der er ingen fri vilje og universet er deterministisk.

Min kommentar:
Alt dette refererer seg til Den deterministiske feilslutning. Interessant at dette er vitenskapsmenn, som kanskje burde ha reflektert litt lengre.

 

Kommentator:
Men nylige fremskritt innenfor kvantefysikk har vist at kvantnivået oppfører seg på en ikke-deterministisk måte. Nylige eksperimenter av Anton Zeilinger og andre har vist at intuitive trekk ved realismen må forkastes. I årene før dette eksperimentet, håpet deterministene på at bølgefunksjonens kollaps ikke egentlig var indeterministisk og observatør-avhengig, at der var skjulte variabler som ventet på å bli oppdaget. Disse skjulte-variablene ville da forklare hvorfor en partikkels posisjon bare tilsynelatende avhenger av observatøren. Men vi vet nå at det ikke er tilfellet. I 2007 sa kvantefysikken farvel til realismen, da nye eksperimenter brøt det berømte teoremet «Bells ulikheter», som viste at teorien om skjulte variabler var feil. En partikkels posisjon er avhengig av observatøren.

I 2007 viste Caslav Brukner og Johannes Kofler at dette til og med påvirker makro-nivået. Eksistensen av realiteten er avhengig av at der er en observatør. Dersom ikke en observatør gjør en måling er intet er sikkert.  Så hva betyr alt dette? Det betyr at en observatørs handlinger ikke kan bestemmes av forutgående årsaker, slik determinismen hevder.

 

Min kommentar:
Så er vi over på kvantefysikken igjen. Der har vi vært før. Men her vil jeg enda en gang fokusere på begrepet «observatør», som jo brukes svært misvisende i denne fremstillingen. Forvirringen i denne fremstillingen oppstår på grunn av uklarhet i måten begrepet «observatør» brukes. En observatør kan være et videokamera, eller en datamaskin. Å observere betyr enkelt og greit å registrere. Og registrering handler selvsagt ikke bare om menneskelige innrettinger. All permanent forandring i naturen kan betegnes som en registrering. Det betyr i klartekst at naturen holder på med dette hele tiden, med eller uten vår deltakelse. Det er fortsatt mulig å anta et det eksisterer en objektiv virkelighet der ute, med eller meg. Med andre ord kan vi glemme at dette er noen støtte for den «vulgær-subjektivistiske» antakelsen om at vi skaper verden bare ved å se på den. Jeg tenker at denne videoen baserer seg på akkurat denne antakelsen. På et vis blir verden til som et resultat av vår frie vilje. Og det tas med som en del av ligningen som skaper fri vilje. Det lengste vi kan trekke dette er at vi, bare ved å observere verden uforvarende også influerer på den på et mer grunnleggende plan. Hva betyr, i så fall, det annet enn at det bare er enda en kanal for oss å påvirke verden på. Fra før trodde vi bare at vi hadde vi hender, føtter og alle mulige fysiske utrustninger. For alt jeg vet, kan hjernen vår være i stand til å utnytte dette uten at vi selv har noen bevissthet om det. Men alt dette er like langt borte fra å skape den uavhengigheten som forsøkes etablert her. Fravær av streng determinisme gjør intet fra eller til på vår kontroll. Heller ikke det faktum at vi kanskje også påvirker verden, uforvarende bare ved hjelp av sansene våre. Ingenting, av dette, etablerer den uavhengighet, jeg mener, må til for å kunne proklamere fri vilje. Men det var jo heller ikke nødvendig med den definisjonen, av fri vilje som kom på begynnelsen av videoen.

Dersom videoen angriper determinismen, og bruker kvantefysikken til å fortelle oss at vi som observatører påvirker denne verden, skaffer oss rom for beslutningsevne, vel så er det bortkastet. For beslutningsevne kan fint eksistere innenfor rammene av den klassiske-mekaniske virkelighet vi observerer til daglig i vår verden.

Men det er noe med fri-vilje-begrepet som kommer frem her, som jeg hittil ikke har kommentert. Det sies at vi ikke har fri vilje i form av maksimum autonomi, men i form av det vi vanligvis oppfatter, og den som gir moralsk ansvar. Forholdet fri-vilje og ansvar er diskutert her. Min hovedkonklusjon er at ansvar rasjonelt bør begrunnes i noe annet enn fri vilje. En naturlig begrunnelse er etablering og opprettholdelse av et samfunn basert på verdighetskultur. Her tråkker man ikke på hverandre, og en del av samfunnets oppgaver er å sørge for at det blir overholdt. Vi trenger ingen metafysisk overbygning for å begrunne dette på en god nok måte.

Så til slutt noe som ligner på en selvmotsigelse:
Essensen i den avsluttende delen av videoen hevder at fri vilje «bevares» fordi tilfeldigheter eksisterer på en grunnleggende måte i universet.

Kommentator: Det (usikkerheten) at observatørens handlinger ikke kan bli bestemt av forutgående årsaker slik determinismen hevder.

Så refererer klassisk determinisme (mekanisme), som jo hevder at enhver tilstand er bestemt av forutgående tilstand. Dette blir da en motsetning til et univers, hvor også tilfeldigheter rår.

Fysiker Tom Hartsfield:
Kvantefysikken forteller oss essensielt at det er ting vi ikke kan vite om fremtiden, ting som ikke er forutbestemt, men som skjer med en viss grad av tilfeldighet. Selv om mange ting i verden er forutsigbart, så er ikke alt forutbestemt, og våre handlinger utfolder seg ikke i mekanisk på en forutbestemt måte siden det første øyeblikket av Big Bang. Fri vilje er bevart.

Miko Kaku:
Så kommer Heisenberg med prinsippet om uskarphet, og sier «nonsens». Der er uskarphet. Du vet ikke hvor elektronet er. Det kan være her eller her eller mange plasser på samme tid. Selvsagt likte ikke Einstein dette. Han sa: «Gud spiller ikke terninger med universet». Vel hei, bli vant til det. Einstein tok feil. Gud spiller med terninger. Hver gang vi ser på et elektron, så beveger det seg. Der er usikkerhet i forhold til elektronets posisjon. Så hva betyr det for fri vilje? Det betyr, på en måte så har vi en form for fri vilje. Ingen kan bestemme dine fremtidige hendelser, gitt din forhistorie. Der er alltid en joker, der er alltid en mulighet for usikkerhet i hva enn vi gjør.

Se nå åpningen på denne videoen. La oss kalle den for video 2, og den vi akkurat har gjengitt slutten på for video 1:

Kommentator:
En av innvendingene mot forestillingen om fri vilje er at hvis kvantemekanikken virkelig er tilfeldig, da er jo våre handlinger bare styrt av tilfeldige hendelser. Vi er fortsatt ikke fri, men bestemt av tilfeldige hendelser. Dette er en misforståelse. Libertarianere har aldri sagt dette, heller ikke vårt argument fra kvantemekanikken.

Min kommentar:
Er avslutningen på video 1 en misforståelse? Her er hva jeg tror: Jeg tror at forrige video kom før man fikk denne innvendingen, og at man kanskje ikke hadde tenkt på den. Men dette forsøkes da å rettes opp i den nye videoen. Men det er jo positivt at tenkningen går fremover.

Men for å oppsummere i forhold til tema:
Tilfeldighets-argumentet forsøker å adressere to problemer med fri vilje:

1.    Uavhengigheten
Min respons: Viljen er ikke mer fri om den er også er påvirket av tilfeldigheter.

2.    Skjebnen
Det at universet er forutbestemt. Dette er det jeg kaller for den deterministiske feilslutning.

 

 

 

Stefan Molyneux versjon av fri vilje

Her er de videoene som denne refleksjonen bygger på:
Free will part 1: https://www.youtube.com/watch?v=RX-Iq9a3uwA
Free will part 2: https://www.youtube.com/watch?v=GmaAihuyfP4
Free will part 3: https://www.youtube.com/watch?v=xi6Tx_xV-D4
Responser https://www.youtube.com/watch?v=G3UYZcwUEfw

Stefan Molyneux er objektivist. Han har nok beveget seg de siste årene, men på det tidspunktet han produserte disse videoene var han objektivist. Så når Molyneux argumenterer så bygger dette videre på Ayn Rand. Jeg har tidligere tatt for meg en annen objektivist, nemlig Vegard Martinsen. Og vi ser at tenkningen rundt fri vilje har paralleller. Ingen er religiøse. Ånd eller sjel har ingen pass i deres tenkning.  De er stort sett vitenskapelig i sin virkelighetsforståelse, men hevder altså at den menneskelige hjerne opphever determinismen og at mennesket derfor har fri vilje. Men det jeg ser er at mens Martinsen holder seg litt nærmere til Ayn Rands formuleringer, så er Molyneux litt mer fritenkende og videreutvikler dette.
Det jeg har oppdaget gjennom denne refleksjonen er at mine motforestillinger mot Martinsens tenkemåte baserer seg i høy grad på min egen oppfatning av hva determinisme er. Jeg har tatt det som en selvfølge, men det er det jo selvsagt ikke. I denne refleksjonen kommer jeg til at det ikke bare er begrepet «fri vilje som er uklart, men også selve determinisme -begrepet. Det å bli klar over dette ville jo kunne gjort en dialog med disse mer fruktbar.

Molyneux argumenterer som sagt med utgangspunkt i objektivisme. Her har jeg en viss følelse av at det kunne blitt vanskelig å få en åpning for at fri vilje kunne ha vært definert annerledes. Mitt inntrykk av objektivisme er at de oppfatter definisjoner som sanne og objektive. En refleksjon over begrepet fri vilje ville sannsynligvis resultert i en meningsløs debatt: «hva betyr fri vilje?», «hva her det korrekte svaret?». Her vil jo jeg, som subjektivist ha en konsept-fleksibilitet, på den måten at: OK nå tar vi utgangspunkt i din definisjon av fri vilje. Så får du forklare meg hvordan denne formen for fri vilje kan begrunnes. Det er ikke dermed sagt at jeg adopterer denne definisjonen.  Men for meg er ikke kamp om definisjoner så viktig. Det som er vesentlig er å forstå konseptet bak begrepet. Uenighet om definisjon er en semantisk uenighet. Det kan handle om smak og behag, det kan handle om retorikk, men det kan også handle om at begrepet er tilpasset en større tankemessig overbygning. Slike forhold kan det jo være greit å finne ut av. Men vi må skille mellom dette og selve tankeinnholdet. I dette tilfellet er jeg mer interessert i tankeinnholdet, som i dette tilfellet gjelder en fundamental egenskap ved mennesket. Det kan jo være spennende å høre om uavhengig av hva man kaller det.

Definisjon av fri vilje med tilhørende konsept

Fri vilje er evnen til å evaluere våre handlinger opp mot en objektiv moralsk standard.

Molyneux tar utgangspunkt i noe som er spesifikt menneskelig. Og her finner han vår evne til å referere til en objektiv referanseramme utenfor oss selv. Slike referanserammer kan være virkeligheten selv (vitenskapen), logikk og også moral. Her kjenner vi jo igjen det objektivistiske tankegodset.

Når Molyneux beskriver hvordan dette konseptet er, så er det mye jeg kan nikke OK. Jeg vil anse meg som ganske nær. Mye av argumentasjonen går på å henvise til at mennesket har kognitive evner og beslutningsevne.  Og jeg er også med på at vi kan ha overordnede konsepter som basis for evaluering av våre tanker. Men å kalle disse konseptene for «objektive» er noe jeg gjør med forbehold. Det vil si, innenfor logikk, fakta og vitenskap, så er jeg der nesten. Dette er fellesmenneskelig og derfor intersubjektivt. Det betyr at jeg kan forvente at andre mennesker responderer med utgangspunkt i samme referanseramme. I forhold til moral vil den fellesmenneskelige basis skrumpe betydelig inn. Men i den grad noen klarte å få inn en slik felles moralsk referanseramme, som alle mennesker sluttet seg til, så kunne moralen også ha fått status som antroposentrisk intersubjektiv (det er jo ikke sikkert at ET, ville sluttet seg til). Mitt syn på forestillingen om en evig objektiv moral, finner du her og her og her og her.

Det mest kontroversielle her er jo at moralen til syvende og sist handler om hva som er sant eller ikke sant. En moralsk dom er sann dersom den er i overenstemmelse med den objektive moralske referanserammen. Det er noe kantiansk over dette på den måten at moralen i sin helhet trekkes inn i fornuftens domene.

I dette tilfellet kan det handle om ønsket om å avgrense begrepet til mennesket. Da er det naturlig å ta utgangspunkt i den kognitive kapasiteten. Det er denne som setter oss i stand til å tenke langsiktig, være rasjonell og å tenke prinsipielt. Her står mennesket i en særstilling. Så avgrensingen treffer bra. Det er også vår kognitive kapasitet som avgjør i hvilken grad vi er i stand til å kontrollere våre impulser. Her har forskning vist at vår evne til å kontrollere våre impulser avhenger av styrken på koblinger mellom f.eks. Amygdala og de funksjoner som iverksetter handling. Dersom koblingene via pannelappen er sterkest, vil vår evne til å kontrollere være bedre. I motsatt fall er vi mer biologinære. Jeg kaller det gjerne for biologinært, fordi dette er hvordan vi ville ha reagert dersom ikke atferden var filtrert av en kognitiv modul. Poenget med å si dette er å innse at alt dette handler om systemer som på ingen måte har noe magisk ved seg, og som lar seg forstå, og som godt kunne ha vært implementert ved hjelp av en annen teknologi.
Molynoux er nevner jo også at evnen til å kontrollere impulser, er individuell og kanskje også avhengig av trening.
Det Molynoux beskriver er egentlig et kognitivt system med beslutningsevne. For ham danner dette til sammen fri vilje. Og igjen, med utgangspunkt i hans definisjon så er dette fri vilje. For jeg kan ikke benekte at mennesket både har tenkeevne, kognitiv kapasitet og at alt dette inngår i menneskets beslutningsevne. Jeg ser jo selvsagt dette systemet i lys av evolusjonen.

Når det er sagt, så har selvsagt jeg en helt annen tilnærming til etikken. Jeg er svært kritisk til ideen om en objektiv uavhengig moral. Jeg forstår logikken. Det gjør også kristne og muslimer. De argumenterer omtrent slik:

1)   Mennesker lever sammen

2)   For å leve sammen trenger man felles spilleregler

3)   Dersom hver og en av oss skulle sette regler for seg selv, ville det blitt kaos.

4)   Ergo må vi ha en felles referanseramme for dette, som alle kan forholde seg til.

Men hvem skal bestemme denne rammen? For religiøse handler dette om Gud. Men hvilken Gud? Skal vi ha kristne/humanistiske prinsipper eller skal vi ha Sharialover?  Men de religiøse kan enes om en ting: Ateister har et formidabelt problem. For hvor skal de hente legitimitet til den moralske referanseramme som de hevder er rett? Det gjør at det ofte hefter en stigmatisering ved ateister, at de er grunnleggende umoralske. Slik er det selvsagt ikke. Men problemet består. Og det er selvsagt ikke løsbart på den måten at det er mulig for alle mennesker å anerkjenne og slutte seg til det. Så objektiviteten finnes ikke på dette området. Og som jeg har vært inne på her, så tenker jeg at dette er et etisk feilspor.

Løsningen i ethvert sekulært samfunn er at det er samfunnet som gir denne legitimiteten. Dette er ingen fullgod moralsk løsning, men det løser hovedproblemet som er det at vi må ha en felles referanseramme for å kunne leve sammen. Derfor kaller vi det ikke for moral, men for juss. Moral er mer enn juss, og juss er mer enn moral. Så dette er nyansert, men slik er skissen. Jeg har vært inne på samme tema her og her og her.

Min innvending mot å generalisere denne måten å forstå fri vilje på handler om hva bruken av begrepet fører til. Dette har jeg nevnt før, men jeg gjentar det. Den folkelige forståelsen av fri vilje impliserer forestillingen om uavhengighet og at mennesket er selvskapt. Det fungerer med andre ord som en sosial smaksforsterker, positivt og negativt. Dersom samfunnets tenkere kommer ut og støtter denne forestillingen, så er det få som vil oppdage at de legger noe annet i den. Og vi er tilbake til alfa-regimets menneskeforståelse, men harde straffer, ingen medmenneskelig forståelse, ingen realistisk kunnskap om mennesket, bare brutalitet. Det er ikke en holdning vi kan ta med oss i et modent moderne samfunn med høy sivilisasjonsgrad.

Determinismen
Molynoux argumentasjon orienteres som en motsetning til determinisme. Enten har vi fri vilje eller verden er deterministisk. Han avviser kompatibilisme som meningsløst og han nevner ikke muligheten for å avvise determinisme men likevel benekte fri vilje.

Molyneux vier ikke særlig oppmerksomhet til debatten om vitenskapelig determinisme. Fortsatt kan man jo holde noen knappe prosenter åpen for at verden kan være deterministisk på et grunnleggende plan. Men, pr. i dag, der vi er nå, så er det vel en god overvekt på reelle tilfeldigheter i kvanteverdenen. I mine fremstillinger, angående fri vilje har jeg stort sett tatt deterministens parti. Det er ikke fordi jeg tror determinisme er relevant i forhold til fri vilje, men heller fordi forvirringen rundt determinismen er så omfattende og gjennomsyrer nesten alt jeg ser av debatter på området.

Mitt konsept av fri vilje er uavhengig av determinisme, og sant og si så er det vanskelig å se at den på noen måte kommer i veien for Molyneux konsept. Men det handler i all hovedsak om hvordan vi forstår determinismen. Molyneux virker å være forblindet av metaforene. Første gangen jeg så disse videoene kom jeg opp med denne refleksjonen i forhold til filmmetaforen.  Det er en variant av den første deterministiske feilslutning. Men selvsagt finner vi også den andre deterministiske feilslutning. I hovedsak avskriver han at det i det hele tatt er mulig å tenke innenfor rammene av determinisme. Her er listen over det han mener forsvinner:

·       Moral
Hvis fri vilje er en illusjon, så er moralen en illusjon.

·       Kjærlighet

·       Preferanser

·       Argumenter

·       Ansvar

Kanskje er det slik at vi også her snakker om semantikk? Altså når jeg sier determinisme, så snakker jeg om noe annet enn Molyneux. For dersom det er sant at determinismen i praksis stopper evnen til å tenke, ja så er jo dette fullstendig kontraintuitivt i forhold til hva vi opplever. Da kunne det selvsagt være interessant med en full gjennomgang av hva vi egentlig mener med determinisme. Jeg har som sagt ingen problem med å se for meg et teknisk system, som både har kognitiv kapasitet på linje med oss mennesker, og også beslutningsevne på linje med oss. Molyneux påpeker at det er ingen determinister som ville finne på å debattere med TV-en eller en datamaskin. Så lenge de bare debatterer med mennesker, så viser de med dette at de motsier seg selv.

Men et spørsmål hadde jo vært interessant å stille: Molyneux, bruker jo mye tid på fortelle om hvordan vi har kommet til den erkjennelsen at ånden er borte. Det betyr at han, som meg, antar at mennesket bare består av stoff vi kjenner fra den døde verden, atomer og molekyler. Så vi er komplekse strukturerer, basert på materie. Og det er nettopp kompleksiteten, altså måten materien er organisert på, som skaper vår evne til å tenke, beslutte, debattere osv. Så vi er basert på karbonforbindelser, biologi, celler og en hjerne med celler i nettverk. Så kommer spørsmålet: er det tenkelig at vi kunne oppnådd det samme med andre teknologier? For eksempel datamaskiner, eller kvante-datamaskiner om vi nå en gang skulle få det til. Vil en datamaskin noen gang kunne bestå turing-testen? Jeg tenker at det er vanskelig å avvise dette som en teoretisk mulighet. Da hadde det vært interessant å vite om Molyneux ville ansett at vi, i den datamaskinen, faktisk har opphevet determinismen. Responsen på et slikt spørsmål ville ha gitt meg en indikasjon på om vi her faktisk har forskjellig oppfatning av hva determinisme er. Det jeg mistenker, er at dersom man ser på determinismen som en film, steiner som raser ned et fjell, eller kjeder av dominobrikker, at determinisme defineres av disse metaforene, så er det ikke rart om denne debatten varer til evig tid. Da snakker vi ikke om deterministisk feilslutning, men kort og godt om begrepsforvirring, altså en semantisk uenighet. Da er det ikke rart at determinismen, slik Molyneux forstår den, kommer i veien for hans konsept av den frie vilje. Min måte å tenke determinisme på er den vitenskapelige. Den sier egentlig intet annet enn at enhver tilstand er et resultat av forutgående tilstander. I dag har vi en rekke datasystemer som simulerer nevrale nettverk. Dette kan fint etableres innenfor rammene av vitenskapelig determinisme. Det behøver ikke å være slik. Datamaskiner kan også utnytte kvantetilfeldigheter og bruke dette i stedet for dagens komplekse algoritmer for å generere psauso-tilfeldigheter.  Tilfeldighets-generatorer er i bruk hele tiden. Men pr. i dag er de basert på simulering av tilfeldighet, altså innenfor rammene av vitenskapelig determinisme. Følgelig er det i teorien mulig å simulere en komplett menneskelig hjerne. Og det behøver ikke å bryte med vitenskapelig determinisme. Men selvsagt vil dette medføre kognitive evner, kreativitet, beslutningsevne, og bevissthet (hvilket også gjør dette til et etisk spørsmål).

Kan det være slik at uenigheten mellom kompatibilister og ikke-kompatibilister handler mest om forståelse av hva determinisme egentlig er? Jeg tenker at det kan være tilfelle. Men, ingen av disse systemene oppnår uavhengighet av den type jeg tenker må til for å kunne proklamere fri vilje, men det er en annen sak.