Verdiskaping
Jeg hadde en gang en diskusjon med Peder
hvor vi kom inn på begrepet verdiskaping. Her hadde vi nok så
forskjellige oppfatninger om hva slags typer aktiviteter som sorterer under
verdiskaping. Jeg antydet blant annet at det å transportere mennesker fra sted
til sted også må regnes som en form for verdiskapning. Peder var uenig. Vi var vel
ganske raske med å konstatere at dette nok har å gjøre med forskjellig måte å
forstå verdibegrepet
på, og derav også verdiskaping. Husk at det ikke finnes fasitsvar på slike
spørsmål. Den reflekterte tenker går ikke inn i lange diskusjoner om begreper.
Den fruktbare tilnærmingen er å
undersøke hverandres forståelse. Peders begrepsforståelse passer inn i
Peders tenkning, mens min begrepsforståelse er tilpasset min måte å tenke på.
Det som imidlertid slo meg i ettertid var at Peders tenkning også i denne
sammenheng er indirekte influert av en sentral filosof innenfor hans ideologi,
nemlig Ayn
Rand. For når vi gikk inn i dette så viser det seg at Peder knytter
verdiskapning inn mot det man gjerne kaller for primærnæringer. Det er
matproduksjon, husbygging, industri, kraftproduksjon osv. Ayn Rand opererer
gjerne med begreper som «creators», «second handers» og «parasites». Med det så
mener hun at det er noen som skaper verdiene, mens andre bare utnytter og
forbruker dem. Og da blir den primære verdiskapningen veldig synlig opp imot
dette. Det er med andre ord de som skaffer råstoffene og omdanner dem til noe
vi mennesker har nytte av. Men er virkelig alt det vi andre driver med ikke
verdiskaping? Vi kan jo gå enda lengre inn mot pietistisk
tenkning. Vi kan si at det eneste som har verdi er det som primært bidrar til
at mennesket overlever: mat på bordet, tak over hodet og klær. Alt annet er
unyttig støy. Hovedpersonen i Ayn Rands roman «Kildens Utspring»
heter Howard Roark. Han er arkitekt, men i deler av romanen jobber han fysisk
som bygningsarbeider, visstnok veldig flink i det han gjør. I andre faser er
han bygnings leder. Den konkrete verdiskapingen er «tak over hodet». Og Roarks
stil som arkitekt tror jeg kanskje har en viss symbolsk betydning. Roark nekter
plent å ty til datidens ekstravagante utsmykning av bygninger. Alle elementer i
hans bygninger er begrunnet av den funksjonen de har. Idealet er stilrene
bygninger hvor det vakre ligger i det funksjonelle. Kanskje var både
romanfiguren Roark og Ayn Rand noe forut for sin tid i forhold til dette.
Roarks bygninger var både vakre og funksjonelle, men på egne premisser. Jeg
tenker at det er et premiss som avspeiler et grunnsyn på verdier; et grunnsyn
som kanskje dras noe i den pietistiske retningen.
Nå skal ikke jeg gå for langt i spekulasjonene i dette, annet enn å komme til
poenget, nemlig at noe av denne diskusjonen nok handler om grunnsyn på verdier,
og verdibegrepet. Hva gjør noe verdifullt? Om Roark opptrer som arbeider,
arkitekt, arbeidsleder eller kanskje entreprenør, eller investor, i hvilken
rolle i denne kjeden er det verdiene skapes? Om man pynter et hus eller en
eiendom slik at det føyer seg inn i det som gir resonans i samtidens oppfatning
av det vakre, er det ikke å regne som verdiskaping? Innenfor subjektivistisk
tenkning er det ingen fasitsvar på dette spørsmålet fordi selve basisbegrepet verdi
oppfattes å ha sitt opphav i det subjektive. Følgelig er subjektivisten nøytral
i forhold til hva som bedømmes å være verdifullt. Det er heller snakk om en
erkjennelse og en aksept av at dette oppfattes forskjellig, fra individ til
individ, fra kultur til kultur, fra tidsepoke til tidsepoke. Dette er basis
verditeori. Men når det er sagt så betyr ikke det at vi har et nødvendig nivå
av viktighet i verdier. Overlevelse er viktigere enn sosialt
spill. Foruten overlevelse kan man ikke spille noe sosialt spill. Men vi
overlever greit uten sosialt spill. Og det er et perspektiv som det er viktig å
holde fast ved, også i gode dager.
Man kan sette opp en enkel nøytral formel for verdiskaping:
Produkt=ressurser + arbeidsinnsats
Produkt kan være både varer og tjenester. Produkt er i denne sammenheng noe som, for noen, har verdi. Derav begrepet verdiskaping.
Mennesket skaper verdier gjennom sitt arbeid, eller sine handlinger. Generelt kan man si at verdier handler om det som bidrar positivt til livskvalitet. Og da handler det ikke bare om goder direkte, men om hele kjeden av alt det som bidrar til godene våre. Og da må vi ta med hele Maslows Behovspyramide inn i dette regnestykket. Menneskets aktivitet kan alltid tilbakeføres til livskvalitet, i form av søken etter lykke, tilfredsstillelse, frihet, trygghet osv. Når vi nå benytter verdiskaping som en politisk og økonomisk term er det en rasjonell forpliktelse ikke å miste fokuset på bakteppet og hva dette egentlig dreier seg om. Det som er det positive og fantastiske er at vi alle har en drivkraft, i retning av å ville skape verdier for oss selv og for andre. Ja, kanskje ikke minst for andre, fordi dette gir det best mulige utgangspunkt for det sosiale samspill.
Det som er verdt å merke seg at alle produkter har til dels store innslag av menneskelig arbeidsinnsats.
En gang i tiden var jeg på et foredrag med en norsk økonom som het Bjørn-Erik Willock. Det er ikke så mye jeg husker, men jeg fikk med meg et poeng som jeg har husket for alltid. Willock har nemlig ikke bare bakgrunn som økonom, han er også ingeniør. Han hentet begrepet virkningsgrad fra ingeniørverdenen. Fra fysikken husker vi virkningsgraden som forholdet mellom utført arbeid og forbrukt energi. Poenget er å få et mål på energitapet, og å utvikle maskinen slik at energitapet blir lavest mulig. Willock hadde utviklet en modell for å måle organisasjoners virkningsgrad. Tankegangen blir det samme. Det blir å måle investerte ressurser pr. produsert enhet. En del av den analysen handlet også om å se på i hvilken grad hver enkelt avdeling tilførte verdi til produktet. Problemstillingen har en klar parallell til min refleksjon om det late mennesket.
Jeg tenker at verdiskaping generelt må handle om det samme. I hvilken grad bidrar våre anstrengelser til samfunnets verdiskaping? Her er det selvsagt også vesentlig å understreke at våre evner eller privilegium til å bidra inn i dette er ujevnt fordelt.
Ja, og den måles hele tiden. Det økonomisk- og politiske mål vi har på verdiskaping i en stat kalles Brutto Nasjonal Produkt (BNP). Den som analyserer dette vil fort finne ut at måten jeg har definert verdiskaping på, går langt utover det som måles av BNP. BNP er økonomisk orientert, og det er selvsagt naturlig at det er slik fordi dette er kvantifiserbare størrelser som lett kan måles. Men det er verdt å merke seg at land som Bhutan har utviklet et alternativt «Brutto Nasjonal Lykke». Denne tankegangen er ikke helt fjern fra en del økonomiske miljøer i vår del av verden. Det som er klart er at rene økonomiske variabler ikke er tilstrekkelig i forhold til å gi et godt bilde av verdiproduksjonen i et land, slik jeg har definert den. Da må man inn med mer målinger som orienterer seg mer mot livskvalitet. Og det kan faktisk være at land som Bhutan kommer ut svært urettferdig ut på rangeringer på gode land å leve i, fordi dette er så sterkt relatert mot økonomi. For det er klart, om alle land skulle hatt samme forbruk som oss, måtte vi ha minst to jordkloder. Det forteller oss at de parameterne vi måler dette mot, kanskje både er for snever og det styrer landenes politikk i retning av en utvikling som ikke er bærekraftig på sikt.
Det viser seg at effektivitet henger nøye sammen med tilfredshet. Men dette blir mer kvalitative individuelle variabler som blir vanskelig å måle direkte. En ide er at man kan måle verdiskaping i form av endring av formue. Da tenker jeg formue i retning av ressurser, økonomiske, fysiske, mentale og sosiale. Sett opp imot samfunn kan dette komme til utrykk som
· Finansielle muskler
· Økonomiske verdier, eksempler kan være:
o Infrastruktur
o Bygningsmasse
o Naturressurser
o Alt av maskiner og nytte gjenstander
o Tilgang på energi
o Jordbrukslandskap
o Teknologi
o Kulturskatter
o Osv.
· Humankapital
o Helse
o Utdannelsesnivå
o Kunnskap og kompetansenivå
o Opplagret kunnskap (litteratur eller nedskrevet kunnskap)
o Sosialt klima / konfliktnivå
o Menneskeverdets kår i kulturen
o Innbyggertall
o Nivå på vold og kriminalitet
o Osv.
· Politisk klima (sosial kapital)
o Indre konfliktnivå
o Stabilitet
o Allianser med andre stater
o Interaksjon / samarbeid med andre stater (handelsavtaler, bevegelsesfrihet, utveksling av mennesker og kultur)
o Konfliktnivå med andre stater
o Bærekraft
Skal ikke gå inn på de enkelte punktene, men bare her skissere tankegang. En nasjons formue handler om alt hva man har, og hvilke forutsetninger man har nå og i fremtiden. Her vil f.eks. forskningsresultater ikke stå som en ren utgiftspost, men faktisk legge seg inn som en målbar aktiva i formue-regnskapet. En plutselig oppstått konflikt med et annet land vil umiddelbart slå negativt ut i regnskapet. Eksempel: Norge provoserte Kina ved å gi nobelprisen til en dømt opposisjonell. Dette slår ut i brudd eller motvilje fra kinesiske myndigheter, som igjen slår ut på næringslivets tilgang til kinesiske markeder. En slik hendelse vil vises i et slikt regnskap som en kostnad som senker Norges brutto ressursformue. Utvinning av olje vil slå positivt ut på den økonomiske siden, men tilsvarende dårlig ut i forhold til naturressurser og bærekraft. På denne måten etablerer vi et system som gir mulighet for insitament i retning av det kvalitative gode bærekraftige samfunn. Og den totale endringen blir da uttrykt som verdiskaping.
Hvem skaper verdiene og hvem forbruker
dem? Jeg husker historien fra en større industribedrift om en mann som jobbet i
20-30 år i bedriften og aldri gjorde noen ting. Riktignok hendte det nå og da
at han gikk over hallen, bærende på en planke, sånn for syns skyld. Dette hadde
sannsynligvis ikke gått i dag, men i store industrisamfunn i gamle dager kan
det kanskje ha vært mulig. I en moderne industribedrift i høykostlandet Norge,
ville en slik person sannsynligvis raskt ha blitt fanget opp og oppsagt.
For hver og en av oss er det teoretisk mulig å sette opp et balanseregnskap
mellom forbruk
og verdiskaping. Men selvsagt er det en farlig vei å gå dersom man ikke har en grunnleggende
god etikk på plass. For det kan ikke bli slik at vårt grunnleggende menneskeverd
avhenger av om vi er netto bidragsytere eller netto forbrukere i den store
sammenhengen. Det er nå en gang slik at vår evne til å bidra varierer mye fra
menneske til menneske, samtidig som våre fysiske behov er det samme. Vår evne
til å produsere varierer jo også sterkt i forhold til hvilken livsfase vi er
inne i. Dermed er det jo slik at det alltid vil være netto forbrukere i dette
systemet. Og dette er fullt akseptabelt så lenge det er våre evner som styrer
dette. Men her må vi fortsatt understreke at det ikke kun er økonomisk
produksjon vi snakker om. Det å samtale med noen, gå tur med noen, gi gode råd,
underholde osv. alt dette er aktiviteter som egentlig betyr veldig mye for oss
og vår livskvalitet. Derfor går det an å være nav-bruker, uføretrygdet eller
pensjonist, og samtidig ha aktiviteter som gjør at man teller positivt med i
dette totale regnestykket. Og denne tankegangen er positiv for de som ikke
evner å bidra økonomisk, fordi den styrker selvfølelsen og opplevelsen av å
være noe for andre. Dermed vil en slik positiv fokusering på livskvalitet bidra
til å forsterke livskvaliteten.
Men vi har selvsagt de tilfellene der enkeltmennesker faktisk har evner, store potensialer, men ikke får utnyttet dem. Noe av dette kan selvsagt være selvmotivert som følge av velferdsordninger som gjør det «lønnsomt» å forbli passiv. Men hovedansvaret ligger selvsagt på samfunnet, bedrifter og i alle sosiale sammenhenger som ikke innretter seg slik at dette kan fungere bedre. En interessant refleksjon er å analysere et scenario med en person som vinner en kjempegevinst i lotto. Vi tenker at dette er en servitør eller vaskehjelp, så han sier opp jobben umiddelbart. Deretter bevilger han seg nytt hus, nye møbler, ny bil og alt han drømmer om. Den nøkterne analysen her er at vedkommende ikke lengre er med på verdiskapingen. I alle fall ikke økonomisk. Og sånn kan det bli resten av livet hans. Han blir en netto forbruker, og skaper ingenting selv. Det koster altså samfunnet noe å få en stor-lotto-millionær. Et annet scenario er at vedkommende starter en bedrift, eller leier inn musikere for å hjelpe ham med å spille inn all den musikken han har holdt på med på kammerset, men ikke kommet noen vei med fordi han ikke kjente noen som kunne hjelpe ham. Kanskje han kunne fått kjempesuksess og endt opp med å doble formuen sin etter noen år. I dette tilfellet har lottogevinsten fungert som en katalysator for å ta ut vedkommendes potensiale, som ellers ville blitt liggende der ubrukt. Samme type refleksjoner kan man egentlig gjøre i forhold til alle som har tilgang til rikdom. Rikdom gir store muligheter til å ta ut egne potensialer, men baksiden er at rike mennesker kan bli formidable netto forbrukere av andres verdiskaping. Det vi ser her er varianter av det jeg kaller for den sosiale multiplikasjonseffekten. For med økende muligheter så øker også sannsynligheten for mennesket til å ta ut sine egentlige potensiale, til glede for dem selv og alle andre rundt dem. Tilgang til penger er en måte det kan skje på, men selvsagt om vi klarer å etablere et samfunns og økonomisk system som dyrker frem dette på generell basis i befolkningen så vil samfunnets gevinst mangedobles. I Norge regnes 80 % av brutto nasjonal formue å tilhøre humankapitalen. Mennesket selv og dets potensiale er definitivt den største og viktigste ressurs et samfunn kan ha. Hva er det å dyrke frem humankapitalen? Det handler om allmenn tilgang til utdannelse, til helsetjenester, til velferd, til deltakelse og til samfunnets goder. Ofte tenker vi banalt at arbeidsledighet bare er en katastrofe for de det gjelder. Men saken er at omfattende arbeidsledighet er det samme som en omfattende svikt i verdiskapingen. Samfunnet taper ikke bare ytelser og skatteinntekter. På toppen av dette kommer all verdiskaping som en passiv befolkning kunne ha bidratt med. Og denne siste utgiftsposten er mange ganger større enn ytelsene og tap av skatteinntekter. Det er en egen negativ dynamikk i dette. For meningsløs arbeidsledighet former mennesket negativt og hindrer mennesket i å ta ut sitt potensiale. Den mentale belastningen det er å bli stigmatisert, følelse nytteløs og ikke verdsatt, kan dra mennesket inn i en selvforsterkende negativ spiral. Det er den motsatte sosiale multiplikasjonseffekten. Jo dårligere selvfølelse, jo dårligere prestasjon. Jo dårligere prestasjon, jo mindre muligheter. Jo mindre muligheter jo dårligere prestasjon. Arbeidsledigheten biter seg fast til et permanent problem det blir vanskelig å reise seg ut av. Derfor er massearbeidsløshet det verste som kan skje i et samfunn. En slik tiltagende håpløshet virker også potensielt destabiliserende på samfunnet. Vi får økende fare for opprør, åpne konflikter ekstremisme osv. Men det er en annen debatt.
I dag blir man mer og mer oppmerksom på at forhold som trivsel, omsorg og raushet legger seg til som positive variabler som forbedrer bedriftens resultater. Og forskjellene er sannsynligvis ganske store. Dette er ikke så rart. Et selvmotivert og tilfreds menneske er naturlig produktivt, på alle måter. Et menneske som er redusert til et produksjonsmiddel drives naturlig i retning av apati. De indre drivkrefter er ute av spill. Menneskets handlinger blir til prosedurale responser, som en hund som jages av slag og spark. Det blir ingen kreativitet eller innovasjon ut av det. Man kan kanskje litt flåsete ateistisk si at mennesket er en maskin, men man gjør en fatal feil dersom man da ser for seg en dampmaskin. Mennesket er også et bevisst vesen, utviklet til å drives av egenmotivasjon. Da tenker jeg at biologien kan underskrive på at enhver biologisk organisme som hindres i å leve ut sin egen iboende natur, er dømt til å visne hen. Av alle organismer så gjelder dette mest for mennesket, fordi mennesket, på grunn av sin «abnorme» fornuftsevne har så ufattelig mye høyere potensiale.
Jeg tenker at det må være vesentlig for dem som skal utvikle økonomiske modeller og samfunnsmodeller at man nyanserer verdiskapingen i forhold til varighet. For eksempel, så er vår tids samfunn opptatt av å forberede seg på å håndtere den såkalte «eldrebølgen». En samfunnsplanlegger ser seg forhåpentlig ikke blind på at vi bygger opp et formidabelt pensjonsfond som skal hjelpe oss gjennom floken. Penger er ikke annet enn binære representasjoner i datasystemer. De kan, i høyden, hjelpe oss med å få et finansielt informasjonssystem, som opprinnelig ikke var designet for dette, til å kunne fungere gjennom krisen. Poenget er at en stor del av verdiskapingen i et samfunn er ferskvare. Det vil si, den må skapes der og da. I 1950 var det mer enn syv yrkesaktive per pensjonist, mens vi i 2050 vil ha bare to yrkesaktive per pensjonist. Å tro at dette skal kunne løse seg bare ved noen tall på en harddisk, er naivt. For mesteparten av de verdier vi skaper kan ikke settes i banken eller lagres på noen måte. Maten må skapes der og da, det samme gjelder helsetjenester, omsorgstjenester, energi, transport, underholdning, rengjøring, kos, vedlikehold osv. Det er dette jeg kaller for ferskvare verdier. Disse står i motsetning til varige verdier. Avgrensingen kan vi jo strides om. Men jeg tenker at verdier som har en varighet på mindre enn en generasjon ikke fortjener merkelappen varig. Her er eksempler på hvordan jeg sorterer noen slike verdiområder:
Ferskvare verdier (assosierer med forbruk, tidshorisont mindre enn en generasjon):
· Helsetjenester
· Mat
· Transport
· Vedlikehold
· Jobbe i kassen på butikken
· Kultur (konserter, underholdning)
· Besøke ensomme mennesker
· Alle sosiale aktiviteter
Varige verdier (assosieres med investering og forvaltning, tidshorisont mer enn en generasjon):
· Naturressurser
· Infrastruktur
· Arkitektur
· Opparbeidet kulturlandskap
· Kunnskap
· Teknologi
· Kultur (kulturarv, i form av bøker, musikk, filmer, reportasjer osv. som vi evner å bevare for ettertiden)
En historie som gikk i hjembygda for noen
generasjoner siden handler om to søstre som var kjent (eler beryktet) for å
være litt
lette på tråden. På et tidspunkt hadde de fire barn hver, med forskjellig
far. Ingen av dem var gift eller i forhold. Så ble den ene av dem gravid igjen.
Da fortelles det humoristisk
at den andres søstera kommenterte det slik at fire barn nok er akseptabelt, men
fem… Jeg vet ikke så mye om disse søstrene men jeg kan godt tenke meg at dette
var det man i gamle dager kalte for «arbeidsfolk». I den grad de hadde livsoverskudd
slet de nok med datidens kroppsarbeid for kvinner. Det var gjerne innen hushold
eller gårdsarbeid osv. Det som er refleksjonen her er å poengtere at det ikke
nødvendigvis er sammenheng mellom sosialt resultat og biologisk resultat.
Sannsynligvis spredte disse kvinnene sine gener langt bedre enn sine medsøstre
kunne drømme om. Men ikke bare det. Sosialt sett vil den type arbeid de
utførte, som jo både handlet om å få frem barn (samfunnsborger) og alt det
fysiske arbeidet de utførte (verdiskapingen), gjerne bli foraktet,
ja til og med sanksjonert
om det hadde vært i den rette kulturen. Dette er selvsagt på ingen måte
rettferdig eller moralsk på noen måte. Datidens moralsyn var nok forkvaklet.
For det å få frem barn, det å arbeide med kroppen det er definitivt
verdiskaping. Og kanskje overgikk den humanformuen som ble skapt gjennom deres
innsats, deres argeste
kritikere med en faktor på flere hundre, dersom vi ser dette over flere
generasjoner.
Mitt poeng med denne vinklingen er å sette søkelyset på det faktum at det
sosiale spill ofte har et insitament som går motsatt vei av reell verdiskaping.
Det å sitte på toppen og bare peke, har ofte langt høyere status enn det
faktisk å skape noe selv. I viktoriatiden, da moralen var på sitt mest
forkvaklede, ble de som hadde skapt sin formue selv, sett på som mindreverdige
i forhold til adelen som jo hadde arvet sin formue. Det ble faktisk sett på som
nedverdigende bare det å lette på en finger for å måtte bidra til sin egen
økonomi. Det var neppe noen basisfilosofi bak dette, annet enn at det handlet
om «sluttresultat» av en rendyrking av det sosiale spill. Men om vi skulle
gjette på noe bakenforliggende så kan et forslag handle om at de som er «født
med sølvskje i munnen», er begunstiget av Gud. Det å være begunstiget av Gud
har jo en klar parallell
til det å være foreldrenes favoritt-barn. Og det kan igjen relateres til
det å ha en så høy egenverdi at man får verden servert på et fat. Med andre ord
relaterer dette seg til menneskesyn. For det må jo bety en
skarp rangering på menneskets egenverdi. Men når jeg setter det slik på
spissen vil holdningene i dette også avsløres. Og selv i viktoriatiden ville
det nok vært problematisk å vedkjenne seg at det er slik man tenker. Dette er
jo en viktig oppgave for filosofien, det å sette ord på det som kan ligge bak.
Og da gjelder dette særlig holdninger som kan dyrkes frem dersom man slipper
det sosiale spill for langt. Poenget med dette i alle fall å påvise at det
sosiale spill kan undergrave verdiskapingen, og at det ikke nødvendigvis er
noen sammenheng mellom høy sosial status og resultatet i form av verdiskaping.
Verdier blir til som et produkt av
menneskets arbeid og materielle ressurser. Bærekraft opp i dette er enkelt å
definere. Dersom de ressurser som blir forbrukt ikke kan gjenvinnes, er
verdiskapingen ikke bærekraftig. Altså enhver verdiskaping som forbruker
materielle ressurser på en praktisk talt ugjenkallelig måte, er ikke
bærekraftig. Dette er logisk fordi forbruk av en begrenset ressurs, over tid
vil medføre at denne ressursen tappes og til slutt blir tom. Dramatikken i
dette avhenger av tidsperspektivet. Vi er alle forbrukere av sola. Men den vil
vare i fire milliarder år til, så det er ikke noe problem å bruke tiden på. Det
som forbrukes ved en ikke bærekraftig verdiskaping er varige ressurser. Typisk
er det naturressurser. Problemet kan dempes, eller elimineres ved hjelp av
resirkulering eller vedlikehold. Et hus taper seg sjelden særlig i verdi av 10
års bruk. Det er fordi hus vanligvis vedlikeholdes, slik at bruksverdien er
like god etter 10 år.
I et moderne samfunnsregnskap over verdiskaping hører bærekraft naturlig med.
Om verdiskapingen ikke er bærekraftig må den komme på utgiftssiden i form av
tap av varige verdier. Denne kostnaden vil etter hvert øke, etter hvert som
knappheten på resursen øker. Dermed har vi representert det insitamentet som
skal til for å korrigere kuren mot en mer bærekraftig utvikling.