Dette er en kort oppsummering av mitt syn på begrepet verdi. Jeg har vært opptatt av begrepet og vært inne på dette i diverse refleksjoner. Dette er en samleside som peker til mine viktigste refleksjoner rundt dette.

Det er viktig å presisere at dette handler om verdier som gir opphav til verdifullhet. I andre sammenhenger kan man jo få verdien på en promilletest, eller radioaktiv ståling. Vi kan også snakke om rene tallverdier osv. Det er ikke slike verdier som er temaet her[1].

En rask introduksjon til subjektivistisk verditeori

Hva er verdi?

På grunn av at verdi er så grunnleggende i vårt mentale univers, er det vanskelig å definere det uten ved hjelp av synonymer eller dets funksjon. Det er en svakhet vi må leve med. Men det i seg selv forteller oss hvor grunnleggende dette er. Med utgangspunkt i at opplevelse av verdi er en del av vårt mentale univers, prøver jeg meg på følgende definisjoner:

1)   Verdi er det som farger elementene i vårt mentale univers med mening

2)   Verdi er det som gjør det mulig å foretrekke noe foran noe annet

3)   Verdi er det som gir retning til våre valg

4)   Verdi er en indre erkjennelse av hvordan vi skal forholde oss til noe

Verdier skiller seg ut på den måten at de ikke har opphav i ytre ting, eller informasjon om omverdenen. Verdier er ikke informasjon på den måten at de gir oss mer innsikt eller kunnskap om verden rundt oss. I stedet legger verdier seg til informasjonen og gir den subjektiv mening, som styrer hvordan vi forholder oss til den.

Den tekniske nødvendigheten av verdisystemer i biologiske systemer

Vi tar utgangspunkt i punkt 2 over, som er det som er den mest presise definisjonen. For å kunne foretrekke noe foran noe annet, er systemet avhengig av å kunne rangere alternativene i forhold til hverandre. Dette kan oppnås gjennom sortering. Teknologien «sortering» er i utgangspunktet arbitrær. Det som er arbitrært, er sorteringskriteriet.  Mennesker kan sorteres på vekt, høyde, alder, navn, personnummer, etter hvor nært Nordpolen de er født, på lengen på strået de trekker, hvilket stjernetegn de anses født under osv. Det eneste vi er i behov av, er en form for mangfold pluss et sett med regler for rangering. Hvor en kandidat havner i rangeringen avhengig av hvilken «verdi»-kandidaten har i forhold de andre kandidatene. Til å hjelpe oss med dette har vi tallsystemer. Et vesentlig system som benytter tallsystemet, er penger. Ved hjelp kan vi sette «pris» på ting, og sortere med utgangspunkt i dette.
Men nå tenker vi kunstige, tekniske innretninger for rangering. Vi finner også naturlig sortering i naturen.  I vannet flyter lette ting opp, mens tyngre ting synker.

Men hva med et autonomt system? Da snakker vi om et system som har en selvstendig atferd i verden. Dersom et slikt system bare registrerer sine omgivelser, så vil det ikke være i stand til å konstruere sine handlinger. For systemet må også ha mål for sin autonomi. «Hva skal jeg oppnå?». Først da kan de alternativer som mulighetsrommet byr på, rangeres og systemet kan beslutte hvilket alternativ som passer best, og utføre handlingen. Dersom vi tenker oss en robot eller en selvkjørende bil, så vil denne prosessen typisk skje i en datamaskin. Den baserer seg da på tallsystemer, rangering etter algoritmer, sortering og deretter «foretrekke» det alternativet som kommer best ut.

Men hva med biologiske hjerner? Husk at dette er urgamle systemer. De har i utgangspunktet ikke tilgang til tallsystemer, eller kunstige sorteringsalgoritmer. Hvordan har biologien løst dette problemet? Det kommer vi til nå.

Hvordan oppstår biologiens verdier?

Verdier blir til av noe som verdsetter. Det som verdsettes kaller vi mennesker for verdier. Biologiske systemer verdsetter. Verdsettingsfunksjonaliteten har sitt opphav i hjernens emosjonelle mekanismer. Les mer om det  her. Et godt forslag til hvordan det har utviklet seg, finner du her. Ytre og indre hendelser skaper emosjonelle responser i hjernen, såkalte affekter. Slike responser varierer i styrke og retning, og er resultat av evolusjonens naturlige filtrering på «fitness». Hendelser som skaper affekt, lagres i hukommelsen. Jo sterkere affekter desto sterkere blir minnene. Våre indre forestillinger om verdier er implisitte minner om slike emosjonelle utbrudd, og de hendelser de er assosiert med. Dermed danner verdiene en emosjonell erfaringsbakgrunn som preger atferdsmønstret på den måten at det blir målrettet. Slike minner er ofte språkløse og de opptrer i det mentale landskap i form av ønskelighet eller u-ønskelighet som legger seg til våre forestillinger.

I det mentale landskap opptrer verdiene som en indre erkjennelse. Det er ikke forskjellig fra emosjoner. Emosjoner opptrer bare enda sterkere som en indre erkjennelse. På samme måte som at det er en illusjon at vi velger den virkelighet vi erkjenner, slik er det også en illusjon at vi velger de verdier vi erkjenner. For vi trenger både virkelighetsoppfatning og verdsettingsevne for å kunne ta en beslutning. Dermed er disse to kategoriene, virkelighetsoppfatning og verdier, premisser som inngår i beslutningsprosessen. Dette er atferdsdualismen i et nøtteskall.

Hvilken funksjon har verdier?

For å kunne fungere i verden har individet evne til atferd. Evne til atferd betinger handlingsevne. Handlingsevne betinger beslutningsevne. Beslutningsevne betinger evne til å kunne foretrekke noe foran noe annet. Evne til å foretrekke noe foran noe annet betinger at man i tillegg til å registrere verden, også er i stand fil å føle «hva betyr dette for meg». Her har vi altså koblingen til følelser, som altså ikke bare handler om at jeg registrerer tingene, men også forholder meg til dem. Det vil i praksis si at jeg rangerer tingene. Det er å kunne foretrekke noe foran noe annet. Denne rangeringen skjer via at jeg verdsetter tingene.

Verdier er altså det som setter et kalkulerende informasjonssystem i stand til å ta beslutninger. Et kalkulerende informasjonssystem uten verdsettingsevne er kun i stand til å gjøre slutninger. Verdier gir en ny dimensjon til systemet som gjør det i stand til å ta beslutninger. Den enkleste implementeringen kunne være en konstant i at dataprogram. En konstant er en tallverdi som er satt av programmereren og som ikke kan påvirkes av programmet selv. Denne konstanten kan så brukes som kriterium når programmet skal velge alternativer. De alternativer som ligger nærmest konstanten foretrekkes.
Oppsummert har altså verdier samme funksjon som følelser: det er det som forårsaker at individets atferd blir målrettet.

Om uklarheten i den generelle bruken av verdi-begrepet

Jordan Peterson og Sam Harris om forskjellen på fakta og verdier, se her.

Les gjerne min refleksjon over begreper her. For å nyansere tvinges vi til å se litt på den praktiske bruken av verdi-begrepet. Her vil jeg starte med å nyansere mellom det som verdsetter og det som blir verdsatt. Jeg er blitt oppmerksom på denne distinksjonen ganske sent i min tenkning. Det burde hete verdsettingsteori. Men overalt snakker jeg om verditeori. Det får så være, men presiseringen er her at min subjektivistiske versjon av verditeori, egentlig er en verdsettingsteori.

Min hypotese er at forsøk på utvikling av gode verditeorier, handler om at begrepet verdi ikke er basis i det vi omtaler. Basismekanismen er verdsetting. Og det er en biologisk seleksjonsmekanisme. Verdi er resultat av prosessen «å verdsette». I naturen vet vi ikke om noe annet enn subjektet som verdsetter. Kunstige beslutningssystemer må ha en direkte eller indirekte mekanisme for verdsetting, for å kunne fungere. 

Alt mulig kan bli verdsatt, alt ettersom. Så om man starter med produktet av verdsettingen, så oppstår forvirringen. Det kan jo være alt mulig.

Mitt fokus i verditeorien er altså på subjektet som verdsetter. Det jeg kaller for «verdi» er da den funksjonen det er å kunne verdsette noe. Derav definisjonen «å kunne foretrekke noe foran noe annet». Rent teknisk kan vi få et informasjonssystem til å foretrekke noe foran noe annet. Men egentlig blir vel begrepet «å foretrekke» litt misvisende. For tekniske informasjonsprosesser kan sortere. Og kan den sortere så er det jo bare å sortere og «foretrekke» fra øverst i listen til nederst. Rekkefølgen i listen vil avhenge av hvilke variabler prosessen sorterer på. Det er ikke verre enn det.
Men et biologisk subjekt baserer sin prioritering på mekanismer, ganske forskjellig fra dette. Det baserer seg på det emosjonelle systemet, som igjen baserer seg på hvordan «kroppen har det», som igjen baserer seg på biologisk kompetanse. Fysisk implementeres dette i hjernen i form av straffe og belønningssystemer, som oppleves i form av behag eller ubehag. Og min påstand er at det er nettopp den bevisste opplevelsen av dette som gir systemet den etiske dimensjonen.

Jeg har en mistanke om at verdi-begrepet, på samme måte som sannhetsbegrepet har en lang og kompleks utvikling, gjerne med store innslag av det jeg kaller for paleo-konstruksjon Det vil si at det ikke er spesielt egnet på nyansering og klarhet på det nivå som er nødvendig for presisjon i filosofiske dialoger om temaet.

Det første vi finner, er at det som verdsettes ofte kalles, med fellesbetegnelse for verdier. For eksempel benevner vi gjerne «demokrati» som en verdi. Vi kan også nevne tradisjon og kulturer som andre verdier. Vi kan snakke om «norske verdier» eller «kristne verdier».

Min verditeori, dekker ikke denne praksisen. Men det er en utbredt bruk, og jeg gjør selvsagt det samme selv. Så det er ikke det at jeg er uenig i dette. Men når det kommer til filosofisk tenkning, fordrer det mer klarhet, og dermed også høyere grad av nyanser. «Demokrati» hører blant det som blir verdsatt. Det samme gjør mat, partnere, gull og penger osv. Alt dette blir verdsatt, men det er subjekter som verdsetter.

Hva er så subjektivt ved dette? Jo poenget er at ulike subjekter verdsetter på hver sin unike måte. Subjekter kommer i mangfold, og deres preferanser kommer i mangfold. Selve mekanismen å verdsette, blir derfor en subjektiv operasjon.

Det som ikke er subjektivt, er beskrivelser av dette. At jeg liker lutefisk, er et objektivt faktum. Man kan sette to streker under svaret på det. Men det kan ikke settes to streker under svaret på det å foretrekke lutefisk foran pinnekjøtt. For det er ikke noe som er gjeldende og bindende for alle subjekter.
Det som verdsettes behøver heller ikke å være subjektivt. Gull regnes som noe reelt eksisterende, og kan beskrives som metall og grunnstoff, med egenvekt, helt uavhengig av hva subjektet måtte tenke. Så når vi snakker om «verdier» på den måten, så er det fullt ut mulig å betegne det som objektivt.
Men dette blir jo vanskeligere når det kommer til det abstrakte. Demokrati er en abstraksjon. Er det subjektivt eller objektivt? Jeg tenker det er mulig å objektivisere, eller i alle fall «intersubjektivisere» ved å bli enig om hvilke kriterier som må oppfylles for å kunne kalle noe for et demokrati. Det som da er objektivt, er om det oppfyller eller ikke oppfyller kriterier vi har blitt enige om. Så er kanskje noen uenig i kriteriene, kanskje nettopp på verdibasis. Så dette blir vanskelig.

Jeg tenker at den distinksjonen jeg har gjort mellom det som verdsetter og det som blir verdsatt, er nyttig, fordi det kan utløse nye spennende tanker og spørsmål.

For eksempel: kan man tenke seg at subjektet kan eksistere uten evne til å verdsette? Jeg tenker at svaret gir seg selv. En handling er en hendelse om initieres med utgangspunkt i en foregående beslutning. Men beslutning er ikke mulig uten å kunne foretrekke noe foran noe annet. Og, som subjekt så realiseres dette ved evnen til å verdsette. Tar man fra subjektet muligheten til selv å verdsette, så er selve meningen med subjektet opphørt.

På samme måte kan man stille spørsmålet om noe kan være verdsatt, uten at det er noen som verdsetter? Dersom svaret er nei, så sier det seg selv at verdi-konseptet kun har mening i en verden hvor subjekter eksisterer. Og svaret er etter min mening, ganske så selvfølgelig nei, verdsetting er ikke mulig uten at det er noe som verdsetter. Min konklusjon er at subjekt og verdi, gjensidig betinger hverandre. Uten subjekt, ingen verdier. Og verdibegrepet er meningsløst uten eksistens av subjekter.

Oppsummering
Kanskje burde spørsmålet grunnleggende formuleres slik: Hva er forskjellen på verdsetting og beskrivelse? Begge deler gjøres som mentale operasjoner. Subjektet kan beskrive, og det kan verdsette. Forskjellen er at verdsetting er en operasjon som gjøres på beskrivelser. Har jeg ingen beskrivelser, kan jeg ikke verdsette noe. For å komme videre med begrepet «beskrivelse», så er det bare å gå rett på subjektivistisk informasjon, som beskrevet her. Og jeg gjør ingen distinksjon mellom informasjon beskrivelser. Informasjon defineres som noe som representerer noe annet. Merk deg at det finnes utallige måter å representere på. Så det er ikke gitt at beskrivelsen er i menneskelig språk. Andre dyreartas sanseinformasjon er også beskrivelser. Våre hjerner er informasjonsprosesserende systemer. Som tidligere nevnt vil også vår verdsetting kunne beskrives. Da må man ikke gå i den falle å anse beskrivelse av verdsetting, som verdsettingen i seg selv.

Men her er en kobling. For selv i vår informasjonsprosesserende hjerne vil ikke vår verdsetting kunne formidles uten intern representasjon av prosessen. Det som formidles er informasjon som vedrører kroppens tilstand, og evolusjonært basert kompetanse. Grunnleggende handler alt om informasjon. Og enda mer grunnleggende handler alt om molekyler og atomer. Her er det fort å gå seg vill i nivåer. Problemstillinger rundt dette har jeg vært inne på her. På overordnet nivå har biologiske hjerner utviklet en funksjonalitet for å kunne verdsette. Dette er særlig relatert til det emosjonelle-systemet. Og vi kan analysere bok og utover dette, både på hjernens virkemåte, nevrale nettverk, genetikk og evolusjon. Alt dette er viktig å drive på med. Men på dette nivået er det helt vesentlig å holde fast ved at verdsetting er en fundamental funksjon for filosofien. Det er her etikken starter. Og da er vi i behov av en god og klar begrepsstruktur, som tillater oss meningsfylte dialoger med hverandre, om dette temaet. Hovedhensikten her er å klargjøre hva jeg fokuserer på når jeg snakker om verditeori. Det er subjektet som verdsetter, for det er her opprinnelsen til verdiene ligger.

 

Verdier i subjektivistisk filosofi

Mitt syn på verdi starter egentlig med beslutningsteorien, hvor verdiene fremkommer som en av to hovedtyper av elementer i beslutningsregnskapet. Grunnformelen er:

Argumentets vekt=Konsekvensens sannsynlighet * Konsekvensens verdi[2]

Uten tilgang til verdier har vi ikke beslutningsevne. Det vil si kapasitet til å ta rasjonelle beslutninger. Men dette sier ikke noe om hva verdier er eller hvor de kommer fra. Først og fremst viser beslutningsteorien oss at verdier er fundamentalt for enhver innretning med evne til å produsere sin egen atferd. Da snakker jeg om autonom atferd, i motsetning til instruksjons-programmert atferd. Det leder meg til å tenke at dette har utgangspunkt i noe vi har med oss fra fødselen. Dette identifiserer jeg som følelser eller emosjoner. Verdier har med andre ord utgangspunkt i følelser. Og nettopp fordi dette er en forutsetning for atferd, så tenker jeg at vi da snakker om en mekanisme som er utviklet og formet av evolusjonen.

Innenfor subjektivistisk filosofi tenker jeg at det er vesentlig å kunne dekomponere argumenter i en verdikomponent og en fakta-komponent. Dette er helt vesentlig for å kunne forstå hverandres posisjoner. Til dette har jeg blant annet utviklet hensiktsanalysen. Jeg har også i tidligere tekster hatt noen ideer om mental utvikling av verdier og verdityper.

Verdier er ofte språkløse fornemmelser. Det betyr at de ikke nødvendigvis er en del av vår bevisste indre samtale. De ligger der bare som språkløse premisser. Dette innebærer muligheten for verdiblindhet. Man ser ikke verdiene som inngår i egne vurderinger. Det kan lede noen til å tro at man trekker rene logiske slutninger, mens realiteten er at stumme verdier ligger og påvirker våre vurderinger. Min hypotese at er at denne tankefeilen er en av de forhold som leder til forestillinger om absolutt moral. Bruk av hensikts-analyse og generell argumentasjonsanalyse er verktøy som kan hjelpe oss til å få øynene opp for dette.

Synet på verdibegrepet blir på mange måter avgjørende for hvilket etisk grunnsyn man ender opp med å slutte seg til. En ikke-subjektivistisk forestilling om objektive verdier leder raskt til forestillingen om en absolutt moral. Og motsatt: forkaster man dette ender man, som meg, opp med en subjektivistisk basert etikk, basert på individets evne til å tillegge verdi.

Dermed vil dette grunnsynet også slå ut i forhold til samfunnssyn og dermed også politisk grunnsyn. For dette berører synet på mennesket, verdiskaping og som nevnt etikk.

I en livløs verden vil det ikke eksistere verdier. Dersom vi tar bort alt som kan tenkes å ha egenprodusert atferd vil det ikke eksistere noe som kan kalles for verdifullt. Dermed har det ingen mening å snakke om verdier i et dødt univers. Dermed kan ikke verdier være noe objektivt, uavhengig av subjektet. En subjektivist vil derfor stille seg avvisende til at verdier er en del av den objektive virkeligheten, uavhengig av subjektet.

Kan man virkelig ikke velge verdier?

Vi kommer ikke utenom det, selv om det blir komplisert. Når jeg slår opp aksiologi, som er den filosofiske betegnelsen på temaet, så overraskes jeg over hvor teoretisk man blir i forsøket på å beskrive hva verdier er. Det jeg gjør er å sette dette inn i en praktisk sammenheng, nemlig som en nødvendig ingrediens i beslutningsprosessen.  Men det jeg kanskje kan arresteres på, er formatet på beslutningsformelen, som er vekt=sannsynlighet * verdi. Som sagt ser vi at verdi er forutsetning for valg. Hvordan kan man da velge mellom verdier?

Beslutningsteorien og refleksjonen om slutninger og beslutninger, plasserer altså verdiene som en forutsetning for i det hele tatt å kunne gjøre et valg. Altså uten verdier er ikke rasjonell beslutning mulig. Men i det praktiske liv opplever vi jo å måtte prioritere mellom verdier. Hvordan er det mulig uten å gjøre valg? Da vil jeg påpeke to forhold:

1)   Verdier har forskjellig styrke. Det naturlige er at viktige verdier går foran det mindre viktige. Det er egentlig ikke så mye valg i dette, annet enn at vi tenderer til å følge det som oppleves som viktigst for oss. Det er i høy grad vår emosjonelle programmering som styrer dette. Selvsagt har vi også den varianten at noen verdier er kortsiktig fristende, og at det må ses opp mot langsiktige virkninger. Da må vi ikke gå i den grøften å anse det kortsiktig fristende som verdier og det langsiktige som vilje. Begge deler representerer verdier, og selv om vi ikke kjenner begjæret etter en verdi som en fysisk fristelse, så kan den likevel trumfe en mer kortsiktig umiddelbar fristelse. Akkurat samme forhold har vi i brytningen mellom det sosiale og det egoistiske. Egoistiske verdier kan oppleves biologinære og fristende. Men likevel kan de trumfes av sosiale verdier som har utgangspunkt i f.eks. empati, stolthet, skam eller hensynet til egen anseelse i det sosiale spill osv.

2)   Vi må skille mellom primære verdier og instrumentelle verdier. Instrumentelle verdier er noe vi strever etter for å oppnå noe annet. For eksempel penger. Noen sier at «penger er ikke alt, men nøkkelen til resten». Penger i seg selv har ingen verdi. Det er det vi kan bruke dem til som gir verdi for oss. Når vi velger mellom instrumentelle verdier, er det mer primære verdier skaper verdisiden i beslutningen. Med andre ord snakker vi om at overordnede verdier, rangerer mellom mer underliggende verdier. Denne type valg fordrer kognitiv mobilisering. Altså vi gjør analyser utover her og nå, og tar større og videre hensyn enn bare mitt ego. Dette er beslutninger. Og de er komplekse nettopp på grunn av motstridende verdier, og ikke minst vår kompetanse, både sosialt og på hvordan verden fungerer. Men slike overordnede verdier kan være veldig bakenforliggende. Det kan medføre verdiblindhet. Man kan bruke hensikts-analyse for å få øye på dem. Hensiktsanalysen viser at verdiene er organisert i kjeder eller i hierarkier. Øverste nivå er primære verdier.  Men for å tilfredsstille primære verdier, kan man ha kjeder av strategier. Hver slik strategi kan fremstå som en verdi i seg selv. Penger er jo nettopp et eksempel på det.
Man kan velge mellom mange strategier. Dersom man oppfatter strategiene som verdier, så opplever man å kunne velge mellom verdier. Men enhver slik beslutning forutsetter da at vi har mer grunnleggende verdier som gjør det mulig å foretrekke den ene verdien foran den andre. Da kan som tidligere nevnt de mer grunnleggende verdiene være stumme og usynlige i det mentale univers, slik at man kan forledes til å tro at det er logiske slutninger man trekker. Her er hensiktsanalysen nøkkelen. Spør hvorfor. Har man en begrunnelse så spør videre på den. Enhver verdi som har en begrunnelse, er ikke grunnleggende. Det er først, når man ikke kan begrunne verdien, at man har kommet frem til primærverdien.

3)   Valg mellom verdikjedenes toppunkter.
Lenge var jeg så pass naiv at jeg så form meg kun ett mulig toppunkt, nemlig ett mål om alles beste. Og jeg vegret meg for å karakterisere veien hit, som et valg. I denne teksten har jeg har brukt begrepet tilslutning. Den forståelsen har jeg i stor grad avdempet, slik som i denne teksten. Leser du denne teksten så oppdager du at det ligger en moralsk appell i dette. For alle andre toppunkt ser forholdsvis problematisk ut på en moralsk CV.  Appellen er brodert ut her, i teksten om Det modne menneske. Her beholdes begrepet tilslutning, som en tanke om utfordring eller konfrontasjon i sosiale prosesser, vi alle bør bli delaktig i, som en del av nødvendig demokratisk allmenndannelse. Det vi tilslutter oss er det etiske grunnfjell, som i erkjennelsen av ikke å ha noen objektiv eksistens, likevel realiseres gjennom en dugnad av allmenn tilslutning. Og dette er et reelt valg, særlig for ressurssterke mennesker som fristes til å tenke at de kunne fått mer ut av å spille sine kort for egen gevinst, på tross av at det går på bekostning av andre. Valget er enklere for de av oss som innser at våre liv er best tjent med et samfunn som respekterer menneskeverdet ubetinget.

Forskjellen på verdier i seg selv og beskrivelser av dem

En av de store årsaker til verdiblindhet handler om mangel på refleksjon om forskjell på verdier i seg selv og beskrivelser av dem. Dette starter med at vår evne til å verdsette har en biologisk genetisk opprinnelse. Det er naturens språkløse stemme i oss som forteller oss hva vi vil. Vi har en krypdyrhjerne, en pattedyrhjerne og en menneskehjerne. Vårt symbolspråk er en biologisk nyvinning. Evnen til å foretrekke noe foran noe annet, har åpenbart vært der allerede på krypdyrstadiet, ja sannsynligvis før dette også. Det vil uansett si lenge lenge før et eneste ord var uttalt på denne kloden. Selvsagt er dette språkløst, og har sitt utgangspunkt langt utenfor vår bevissthet. Men i vår bevissthet opererer vi med forestillinger om våre verdier, men vi har også en direkte opplevelse av dem. Poenget er at dette er sammenflettet i vår opplevelse, og det krever refleksjon og analyse for å dekomponere elementene fra hverandre. I refleksjonen om begreper opererer jeg med den generelle tegntrekanten:

 

Vi har et stort vokabular av begreper som refererer vårt verdisystem, enten eksplisitt eller implisitt. Ord som like, ikke like, ønskelig, preferanse, det gode, det onde, omsorg, moral, synd, livskvalitet er bare noen av utallige eksempler på ord som refererer forestillinger hvor hele eller deler av realiteten inneholder verdier. For den som driver med systemutvikling: tenk på ordene som navn på variabler, og på forestillingen som definisjonen av variablenes innhold. Dette er igjen informasjonsstrukturer som representerer et lite utsnitt av den verden vi søker å handtere ved hjelp av dette informasjonssystemet. Sett opp mot dette, er det lett å innse at ord er ikke det samme som realitet, heller ikke forestilling. Verdier kommer her inn som en del av realitetene, og de manifesterer seg i vårt mentale univers, enten i form av emosjonelle responser, eller som minner om emosjonelle responser. Ved hjelp av ord og forestillinger kan vi utvikle språklige beskrivelser av dette. Og dette har en objektivitet over seg, i og med at dette er beskrivelser av et utsnitt av virkeligheten. Det er rimelig å kunne kalle slike beskrivelser som mer eller mindre sanne eller usanne, alt etter hvor treffende de er i forhold til den reelle opplevelsen av verdier. Mitt sannhetsbegrep dekker dette fordi det er deskriptivt. Men verdiene i seg selv, faller utenfor dette sannhetsbegrepet. Det er en viktig grunn til dette. Mitt sannhetsbegrep handler om forholdet mellom forestilling og realitet. Dermed blir det meningsløst dersom vi kun snakker om realitet, isolert. Det er forestillingen som er mer eller mindre sann. Realiteten er det den er, uavhengig av dette. Det jeg sier er altså at sannhetsbegrepet er meningsløst anvendt direkte på realiteter. Det er beskrivelser av realiteter som kan være sanne eller usanne. Verdier i seg selv, tilhører altså realitetene og her er stemplet «sann eller usann» meningsløst.

La meg ta et par eksempler. Bølgene på et hav, er de sanne eller usanne? Vel det er sant at de er der, men da refererer jeg forestillingen om dem. I seg selv er de det de er; en del av realitetene. Og de er store og små, flyktige med utallige former. Er steinene på stranden sanne eller usanne? Igjen, dette er meningsløst tøv. Steiner er steiner. De har egenskaper som massetetthet, konsistens, form osv. Når vi undersøker steinen kommer vi opp med adekvate begrep for å beskrive alt dette, og det kan bli svært så komplekst og nyansert. Men ingen som analyserer steiner har noensinne kommet opp med sannhet, som en del av egenskapene ved en stein. Dersom vi skulle anvende sannhetsbegrepet på realiteter så må nødvendigvis alt av realiteter få verdien sann. Med andre ord kan sannhetsegenskapen ikke nyansere mellom realiteter. Følgelig er begrepet meningsløst benyttet direkte på realiteter.

Slik er det også med verdier og følelser. De er en del av en indre realitet som består av et uendelig mangfold. Det å snakke om f.eks. at steinene på min strand er sanne, mens steinene på din strand er usanne, er tøv. Men kunne jo gå så langt som å finne «den normative steinen par excelence», så måler man alle andre steiner mot denne, og de kommer mer eller mindre til kort. Ideen om sanne og usanne verdier fungerer på samme måten. Det kan ikke benektes at verdisystemer er realiteter i våre hjerner. Det kan ikke benektes at de er individuelle. I totalen finnes de i et uendelig mangfold. Det å sette normative stempler på dette er alfa-menneskets vulgære supertrekk. «Mine verdier er sanne, mens dine er mindreverdige». Om vi beveger dette over på det moralske området, så appellerer dette til likestilling på et dypere plan. Det handler om anerkjennelse av hverandres verdisystemer. Det betyr å anerkjenne deres eksistens, deres nødvendighet, og at dette krever etisk hensyn. Det betyr ikke at alle verdier er kompatible med alt. For det er de ikke. Verdier står i innbyrdes motsetning til hverandre. Og det krever tilpasning når vi skal leve i samfunn med hverandre. Det blir et nødvendig kompromiss. Det store grunnleggende politiske og moralske spørsmålet er: hvor langt strekker denne nødvendigheten seg. Dette spørsmålet oppstår kun dersom vi etablerer vilje til å anerkjenne likestilling på dette dype nivået. For andre moralske teorier, som sorterer individene på andre måter, er det jo bare å rulle over de individer som ikke passer inn. Konklusjonen er jo da at synet på verditeorien, i bunn og grunn ender opp i dype moralske og politiske grunnspørsmål.

 

Fra kjemi til verdi

Den andre termodynamiske lov handler om at entropien vil øke i alle naturlige prosesser. Et glass med sort væske på toppen og hvit i bunnen har lav entropi. For antallet måter å arrangere molekylene på, som gir denne strukturen er helt ubetydelig i forhold til alle andre måter å arrangere molekylene på. Det nesten et uendelig antall måte molekylene kan struktureres på som vi oppfatter som kaos. Lar vi prosessen i glasset gå sin naturlige gang så vil den drive mot et slikt kaos, entropien vil øke.

Livet er en motsetning til dette. Eksistensen av selvkopierende mekanismer som er stabile nok til å eksistere lenge nok og lage kopier, er en motsetning mot dette. I åpne systemer med tilførsel av energi er dette mulig. Poenget er at livet på mange måter eksisterer i motsetning og i «trass» mot naturens normal-prosesser. Det betyr også at denne motsetningen innebærer en «kamp» for livets eksistens. Et system som bare driver «med strømmen», og ikke har noen gode mekanismer for å stabilisere seg selv og reprodusere vil forsvinne i malstrømmen av naturlige prosesser som rent statistisk har all sannsynlighet til å motvirke dette. En forutsetning for liv er muligheten til å skille et indre miljø fra et ytre miljø. Livet er en avgrensing mot resten av naturen. Det er en avgrensing som gjør det mulig å trosse naturens normalprosesser. I praksis handler det om å opprettholde det usannsynlige foran det sannsynlige. Jo bedre dette fungerer, desto større sannsynlighet har livet for å overleve og spre seg.

Følgelig finnes det noen løsninger som fungerer bedre enn andre løsninger. Naturlig utvalg, burde etter min mening døpes om til naturlig filtrering. Poenget er at bruken av begrepet «valg», frister oss mennesker til å anlegge et antroposentrisk perspektiv på det. Når vi sier at «naturen velger» så har vi utgangspunkt i vår egen beslutningsprosess som referansepunkt for forståelse av dette.  Vi ser for oss at det er «noen som tenker og velger». Dette har sin bakgrunn i det jeg i metafysikken kaller for aktørisme. Jeg appellerer til å frigjøre seg fra dette. Naturlig utvalg er en blind mekanisme, som filtrerer over generasjoner. Det er en prosess som skjer med statistisk nødvendighet gitt de riktige forutsetninger. Seleksjonstrykket er på gener, videre på individer og mer løst på grupper. Men det betyr ikke det samme som at det er individer som blir utvalgt. Alt handler om statistiske nødvendigheter over utallige generasjoner.

Så vi har altså en filtrering hvor noen strukturer passerer lettere gjennom dette filtret enn andre. Det er på den måten utvikling skjer. Men, oj, her har altså naturen kommet opp med noe som ligner på evnen til «å foretrekke noe foran noe annet». For det er nøyaktig det denne mekanismen gjør. Vi kan gjerne kalle det for «hensikt», men la oss nå ikke falle i den antroposentriske fellen igjen. Alt vi har erkjent er at denne mekanismen eksisterer i dette systemet. Mekanismen fungerer selektivt. Prosessen er blind. Prosessen er amoralsk. Den er uten bevissthet, den er uten magi. Men den fungerer selekterende. Er det så vanskelig å akseptere? Ved hjelp av datamaskiner kan vi lett lage kunstige fysiske prosesser med akkurat samme type funksjonalitet.

Jeg har i mange år forsøkt å beskrive forskjellen på informasjon og verdi. Kanskje er dette et av mine beste forsøk på akkurat dette. Les gjerne gjennom det. Men nå er jeg kommet litt videre og kan nyansere det enda litt til. La det med en gang være sagt: dersom vi går veldig dypt i dette handler alt om informasjonsprosesser. Også det som handler om verdier, handler til syvende og sist om informasjon. På mange måter er dette å sammenligne med at absolutt alt rundt oss, stoler, bord, biler mennesker, klokker og kameraer, alt dette kan også teoretisk beskrives i form av fysiske prosesser, atomer molekyler, kjemi og fysikk, og enda lengre ned av kvantefysikk. Poenget er at å snakke om atomer blir kontraproduktivt dersom jeg skal snakke om bilen min. Når vi skal utveksle og samtale om noe, er det nødvendig å sette navn på virtuelle strukturer som fungerer på det nivået som temaet befinner seg i.

Så ja, alt handler til syvende og sist om informasjon, og til slutt om komplekse fysiske prosesser. Men vi finner ikke verdier på dette nivået. Så når jeg stresser om forskjell på verdier og informasjon, så befinner vi oss på det mentale og sosiale planet.

Det vi har konstatert er at det levende individ egentlig er under konstant press mot egen eksistens og reproduksjon. Det å «være» handler om en kamp mot disse kreftene og mekanismene. Den «hensikten» som det naturlige utvalg gir, bygger seg inn i individet i form av løsninger på disse utfordringene. Det skjer gjennom naturlig utvalg. Jo bedre løsninger individet har, desto høyere statistisk mulighet for å lykkes med naturens biologiske «hensikt». Mesteparten av dette arver individet fra sitt opphav. Denne arven representerer biologisk kompetanse har vist seg å gi den lange kjeden av forgjengere biologisk suksess. Da er det selvsagt at atferd blir en del av dette. For måten individet oppfører seg på, blir også gjenstand for de samme mekanismene.

Naturlige prosesser, la oss si «det normale» driver i retning mot kaos, som er i konstant motsetning mot livets orden. Individets evne til å foretrekke noe foran noe annet, utvikles, ved hjelp av naturlig utvalg, som en del av strategien for å møte denne utfordringen. Og da kommer ikke preferansene tilfeldigvis dettende ned fra intet. Preferansene er også en del av den kollektive arven, en implisitt kompetanse som medfører biologisk suksess. Individet eksisterer på tross og i trass mot alle destruktive krefter mot dette. Det ligger ikke innebygget i naturen å «hjelpe» individet med dette. Individet overlever ved å opptre selektivt opportunistisk opp mot de utfordringer som omgivelsene byr på. Derfor er evnen til å verdsette, utadrettet. Det er individet som tillegger verdi i kraft av denne biologiske kompetansen. I det livløse univers eksisterer ikke dette. Dette skapes som en del av artens informasjonsprosess, og det manifesterer seg i det enkelte individ i form av preferanser. Det er den ene halvparten av en beslutningsprosess. Den andre halvparten er informasjon om omgivelsene. I sin rene form kan man tenke objektivt om informasjon om omgivelsene. Og det kan deles mellom mennesker og systemer. Når jeg snakker om informasjon i vanlig forstand, så er det dette jeg mener.

Men som jeg har påpekt så inneholder ikke denne informasjonen, noe om individets respons på dette. For det må nødvendigvis komme fra individet selv. Det er denne responsen vi kjenner i form av emosjonelle responser, og som blir til minner om emosjonelle responser, og som dermed skaper en funksjonalitet som gir oss evne til å foretrekke noe foran noe annet. Til sammen gir dette individet beslutningsevne.

Det er på dette nivået jeg appellerer til å trene seg opp til å se forskjellen på informasjon og verdier. Verdier er subjektive, har retning utover og tillegges av individet. De er en del av individets indre realiteter og kan ikke være sanne eller usanne (på samme måte som steiner ikke kan det). Informasjon har høyere grad av objektivitet, har retning innover og erkjennes av individet. Informasjon kan være mer eller mindre sann eller usann.

Hvordan begrunnes verdier?

Se også her. Det faktum at verdsetting har individet som kilde, og er rettet fra subjektet og ut, kolliderer med individets epistemiske utrustning som går motsatt vei. Vi oppfatter verden gjennom sanseapparatet og hjernens prosessering av informasjon som formidles via dette. Hele filosofiens diskurs om epistemologi, handler om dette. Og vi idealiserer gjerne sannhet som det endelige kvalitetsmål på kunnskap. Vi trener oss opp til nøytralitet, som en motsetning til bias, i utviklingen av vår virkelighetsoppfatning.  I våre mellommenneskelige utvekslinger må vi derfor alltid være forberedt på å måtte begrunne våre påstander. Lenge før vår tidsregning formaliserte Aristoteles logikken, som det viktigste verktøy vi har for analyse av påstander. Mye av dette er gyldig, selv i vår tid. I Aristoteles system begrunner vi altså påstander ved hjelp av premisser. Vi sammenfatter dette i konklusjoner som støtter våre påstander. Konklusjonen er sann dersom premissene er sanne og at slutningen er logisk gyldig. Så når Platon sier at vi vet noe, dersom vi tror på det, kan begrunne det og at det faktisk er sant, så handler altså begrunnelsen om den type syllogismer som Aristoteles beskriver.

Kan vi begrunne verdier på samme måte? Jeg vil hevde at det ikke er mulig. Jeg har akkurat beskrevet hvordan verdsetting og erkjennelse egentlig er to forskjellige prosesser. Erkjennelse har retning utenfra og inn. Premissene omhandler ofte forhold, der ute som vi ikke har direkte tilgang til. Og vår hjerne er på ingen måte immun mot tankefeil. Begrunnelsene har da den hensikt å avdempe denne usikkerheten. Vi søker oss nærmest mulig sannheten. Hovedfokuset handler altså om å komme til best mulig samsvar mellom våre forestillinger og det som er.

Når det kommer til verdsetting, så handler det om våre ønsker om hvordan ting skal bli. Det handler om fremtiden. Fremtiden er ikke nå, og er derved ikke en del av det som er. Når vi skuer fremover, så konstruerer hjernen opp en vifte av muligheter. Her kommer vår verdsettingsevne til nytte. For nå er vi i stand til å foretrekke noen av disse mulighetene foran andre. Nøkkelen til alt dette er jo at vi har handlingsevne. Via våre handlinger kan vi påvirke hvilken mulighet som faktisk blir realisert. Det er på ingen måte gitt at våre handlinger resulterer i hva vi ønsker. Ikke sjelden er vi både usikre og uenige med hverandre om hva vi bør gjøre. Her ser vi konturene av en tilleggsdimensjon som introduserer ekstra kompleksitet i hele prosessen. Fortsatt er det relevant å vite tilstanden i releventa omgivelser, akkurat nå, og ikke minst hvordan ting fungerer. Erkjennelsesprosessen er fortsatt akkurat like relevant. Og selvsagt kan vår utveksling om temaet fortsatt utelukkende dreie seg om dette fokuset. For hva vil effekten av de enkelte handlingsalternativene egentlig bli? Men, kanskje umerkelig har vi nå beveget oss fra en slutningsprosess over til en be-slutningsprosess. Vi har beveget i faser. Vi starter med «hvordan er?», som krever sin form for begrunnelse basert på empiri og logisk analyse. Så havner vi over til «hva skjer hvis?» Da er vi over i en kreativ prosess, hvor hjernen forsøker å fremskride «det som er» til «hva som kommer til å skje dersom …». Vår hjerne er en prediksjonsmaskin. Den benytter seg av den kreative prosess i et forsøk på å predikere utfall av mulige alternative handlinger. Men igjen, så handler evalueringen av dette om empiri, observasjon og analyse. Men vi er nå over i en beslutningsprosess, og usikkerheten i disse antakelsene, altså hvordan konsekvensene kommer til å spille seg ut, kan da utrykkes i form av sannsynlighetsanslag i beslutningsregnskapet. I prinsippet er begrunnelser noe som støtter eller svekker våre antakelser, bygget opp på samme måte som før. Men i tillegg til dette, kommer altså spørsmålet «hva betyr dette for meg?», eller «hva betyr dette for oss?». Det er her verdidimensjonen kommer inn.

Oppdag at nå er vi havnet utenfor erkjennelsesprosessen. Vi er over i verdsettingsprosessen. Det som kanskje kan komplisere her er at alt det andre, altså omgivelsenes tilstand, og hvilken effekt våre handlinger vil ha, er fullt ut relevante. Dette er det håndfaste vi kan ha dialog med andre om. Vi har en felles referanseramme i empirien. Men kilden til vår verdsettelse finnes ikke her. Den er i oss selv. Plutselig snakker vi om helt andre begreper, en helt annen diskurs. Og i og med at vi er mange individer så har vi ikke lengre noen felles plattform som utgangspunkt.
Måten å løse dette på har tradisjonelt handlet om ledere og autoritet. En autoritet kan peke retningen. Han kan dirigere målet for oss. På den måten kan massen ensrettes til å søke mot felles mål. Da er spørsmålet «hva betyr dette for meg?», nøytralisert. Vi er tilbake på trygg grunn, med ett nytt empirisk tillegg å nøste opp i: «Hva er kongens vilje?».
Men all historie viser at denne løsningen kommer med alvorlige bivirkninger. Les gjerne her og her.

Summen av dette er at vi ikke kan gi slipp på våre verdisystemer, uten både å oppgi egeninteresse og ikke minst eget moralsk ansvar. Begge deler innebærer risiko for alvorlige konsekvenser.

La oss si at du er dømt til døden, og du vet at kongen har fullmakt til å benåde deg. La oss si at faktagrunnlaget her er ubestridelig. Du glemte håndbrekket, bilen trillet, traff en barnevogn og drepte et barn. Du vet også at i slike saker er det vilkårlighet ute og går. Noen slipper unna fordi de kjenner kongen, mens andre henrettes nådeløst. Så når du stilles frem for kongen med din søknad om benådning, hvordan argumenterer du? Hvilke fakta vil du påpeke som skulle tjene din sak? Hvilke logiske resonnementer kunne du bruke? Oppdag at det eneste som avgjør utfallet i en slik sak, er kongens humør kombinert med kongens relasjon til deg. Alt handler om hvordan kongen verdsetter deg, i den avgjørende seansen. Det handler ikke lengre, hverken om logikk, empiri eller kunnskap. Det er utelukkende kongens verdisystem som vil avgjøre dette. Her er flere alternativer:

1)   Du kan appellere til medlidenhet, eller medfølelse. Dersom kongens omsorgsimpuls vekkes, så kan dette fungere. Men er du et menneske med god empatisk appell? Les mer om empatisk appell her. Hadde du vært av kongens familie, kunne det vært håp. Hadde du vært en ungjente med godt utseende, så er nettopp empatisk appell et utmerket verktøy. Dersom du imidlertid er en velvoksen mann, og kanskje i tillegg tilhører en utgruppe, så ville denne type «stakkars meg», kun forsterket aggressive impulser, med garantert negativt resultat.

2)   Dersom du tilhører en mektig gruppe, kunne du appellere til frykt, altså true. Er du sterk nok, kunne det kanskje ha hjulpet, særlig dersom den tunge klanen du tilhører, rasler med sablene. Husk at fortidsmenneskets viktigste rivaliseringsverktøy var styrkeprøven. Dette sitter rett under vår kognitive overflate. Hvem er størst? Hvem er sterkest? Hvem er mest uansvarlig og uberegnelig?

3)   En annen variant av trussel-strategien er å true med gudene. Du kunne markedsført deg selv som profeten, med egen superkanal til sterke guder, som både kan knuse kongen, eller velsigne ham. Dette kommer selvsagt an på dine evner til å bedra koblet med hvor godtroende du tror kongen kan være.

4)   Du kunne appellert til din egen nytteverdi
Kanskje kan du markedsføre deg selv som en høykompetent person, med store potensialer for verdiskaping.

Nå er kanskje dette et søkt eksempel. Men det jeg forsøker å vise er at, når det kommer til verdier så er det helt andre mekanismer i spill, enn de vi kjenner fra fornuftens verden. Det er ingen logikk, forskning, vitenskap eller kunnskap i dette. Det vi skraper bort i her, er dyret i oss selv. Eksemplet over handler om å lokke, skremme, true eller appellere. Verdikomponenten kan ikke begrunnes logisk. Eneste mulighet er å appellere til hverandres verdisystem. Og i den grad verdisystemene er felles, så er jo ikke dette noe problem. Det er fundamentalt å forstå forskjellen mellom en verdi-konflikt og uenighet om fakta. Det er også vesentlig å forstå at dette ikke er uløselig, nettopp fordi verdiene henger sammen i store komplekse systemer. Da er det typisk en god strategi og se etter kompromisser, eller analysere seg frem til toppverdiene. Dersom kongen har nedgradert meg og mine, til utryddelsesverdig, så er jo dette grusomt, men greit å vite. Vår overlevelse vil da faktisk kunne avhenge av denne type kunnskap.

Inn i teksten om ….

1)   To viktige verdi-kategorier

2)   Instrumentelle kontra reelle verdier, og konkrete verdier kontra abstrakte verdier

3)   Selve Teksten

 

Fra informasjon til verdsetting

Les gjerne her om ny-subjektivistisk informasjonsteori og særlig her om informasjonsprosessering. Poenget er at hjernen består et komplekst nettverk av moduler som samspiller i ett hele. Og dette er tilfelle i mange lag. Vår evne til å verdsette handler også om komplekst samspill mellom moduler. Den endelige kilden til verdsetting, er vår egen kropp. Vi har systemer som monitorerer (krypdyrhjernen). Så har i systemer som fortolker datasømmene fra kroppen og avgjør hva som er bra for kroppen og hva som er farlig. Så har vi systemer som husker alt dette, og det gjør det mulig for et rasjonelt beslutningssystem å evaluere og dermed også prioritere mellom alternativer. Dette er selvsagt en veldig grov og unyansert skisse. De delene som er involvert i dette er den såkalte krypdyrhjernen, som jo er den som steller med kroppen, monitorerer og regulerer. Så har vi det Limbiske system som gjør om alt dette til følelser, impulser, emosjonelle utbrudd, og påvirker hjernens belønnings og straffesystemer. Så har vi Hypokampus som prioriterer hvor sterke minnene om dette skal bli, avhengig av emosjonell respons. Så har vi en liten modul som kalles for VPN som har god oversikt over minner om emosjonelle utbrudd. Denne er dypt involvert i dette med å verdsette ulike alternativer, foreslått av det kognitive systemet (frontal-lappen).

Poenget med å si dette er å få frem at vår verdsettingsevne er en svært kompleks mekanisme for evaluering av hva det måtte være av forestillinger. Altså veien fra den rene informasjon, som har utgangspunkt i kroppen, altså organismen i seg selv, ender altså her opp i en evalueringsmekanisme. Dette er det vi kaller for emergering i praksis. Vi får en funksjonalitet som emergerer fra en underliggende fysisk informasjonsprosess. Men det som emergerer er noe nytt, på den måten at det har egenskaper som ikke eksisterer på det grunnleggende fysiske planet. En annen måte å si det på er at vi nå befinner oss på et nivå, mange lag høyere enn de underliggende informasjonsprosesserende lagene.

Filosofisk kategorisering av verdsetting

Vi har nå konstatert at når det kommer til mekanismer for verdsetting, så befinner vi oss på et langt høyere abstraksjonsnivå enn den rene informasjonsanalyse. Vi snakker nå om mental handtering av kompleksitet. Da tvinges vi over på reduksjonistiske metoder, for å kunne erverve innsikt. Da er det fruktbart å strukturere det hele i lag på lag med detaljeringsnivå. Hvert lag i systemet, vil nødvendigvis øke abstraksjonsnivået.  Så når vi snakker om verdsettingsevne som helhet, så er dette et abstrakt begrep. Men det betyr ikke at det er meningsløst, eller at det ikke fyller en funksjon. Husk at informasjonsbegrepet i seg selv, er en abstraksjon. For å komme ned på det konkrete planet, må vi ned på media, som bærer informasjonen. Men fra media og opp, er vi over på lag på lag med abstraksjoner. Dette er det samme som forskjellen mellom skog og trær. Jeg kan sitte i flyet og peke ned på skogen. Men når jeg kommer ned dit, så ser jeg bare trær. Går jeg enda nærmere treet, med mikroskopet ser jeg celler. Og vi kan gå videre inn i kjemiens og fysikkens verden. Alt dette er analytiske nivåer. Hvert nivå med særegenheter, som gjør det nødvendig for oss å utvikle begreper, modeller og strukturer som passer med dette nivået. På den måten skaper vi oss innsikt, og vi blir i stand til å utveksle våre tanker om dette, mellom hverandre.

Og som tenkere forstår vi at en del av nødvendig felles referanseramme er at vi forsikrer oss om at vi er på det samme strukturelle nivået i vår diskurs. Bommer vi her, så er vi dømt til å snakke forbi hverandre, uten å forstå.

I beslutningsformelen som kan skrives som at vekt=sannsynlighet*verdi, så er det altså slik at verdisiden har basis i en funksjonalitet som har basis i mange lag informasjonsprosesseringens algoritmer.
Men hva med sannsynlighet? Da snakker vi om forestillinger som er beskrivelser av omgivelsene. Oppdag at det å analysere dette, ligger langt nærmere hva vi oppfatter som informasjonsprosesseringens kjente metoder. For vi kan bearbeide dette, ved observasjon, strukturering, logikk, statistikk, hypoteser, forskning osv. Vi snakker epistemologi. Vi snakker om vitenskapen som den epistemiske gullstandard.

Når vi snakker om modeller, logikk og analyse her, så ligger metodene langt nærmere det vi kan forestille oss at et informasjonsprosesserende system driver med, også på lavere nivåer. For touring-maskiner finner vi dette hundre prosent helt ned til basisnivået. Når det kommer til nevrale nettverk, så er dette mer komplisert. Men her handler det om at en node, i seg selv er langt mer intelligent enn en transistor, som bare kan styre en datastrøm. I skrivende stund tenker jeg at forståelsen av det nevrale nettverk har sine største begrensinger i forståelsen av hvordan det enkelte nevron kan oppføre seg så intelligent. Men her kan vi håpe på større innsikt i fremtiden. En ting som er sikkert, er at her må finne sted basis informasjonsbearbeiding også inne i den enkelte celle. Det innebærer at på ett eller flere nivåer i dette, så har vi logikk, kanskje instruksjoner, kanskje mikrosett av programmering osv. Så gjentar logisk analyse seg i nettverket.

Dersom katten ikke er inne, vil vi rent intuitivt oppfatte at da må den være ute. Dette er basert på at objekter ikke kan være to steder samtidig, og at objekter ikke bare oppstår og forsvinner i løse luften. Alt dette med basis i hvordan vi erfarer at empirien grunnleggende oppfører seg. Men ingen av oss er fysisk gjennom denne tankerekken, før vi konkluderer med at katten må være ute. Vi bare vet dette, rent intuitivt, og handler etter det. Og selv det omfattende nevrale nettverket, som produserte dette, behøver ikke å ha gått veien om en slik tankerekke. Kunnskapen kan ha kommet inn, som en kombinasjon av erfaring, men også arketypiske funksjoner (arv). Dette med logisk analyse, gjentar seg også i vår bevisste analyse. I årtusener har dette vært intuitivt, inntil Aristoteles formaliserte logikken noen århundrer før vår tidsregning. Da fikk vi også en formalisert avgrensing av sannhetsbegrepet. Det skal ikke mye refleksjon til å erkjenne at sannhetsbegrepet er en absolutt nødvendighet i enhver logisk analyse. Det er en del av det metodiske maskineriet vi benytter oss av i epistemiske prosesser. I boolsk algebra er dette formalisert til matematikk, og i fullt bruk i vår tids datamaskiner.

Begrepet sannsynlighet består av «sann» og «synlighet». Da er sannhetsbegrepet utvidet med en dynamikk som introduserer tvil i systemet. Med ett er sannhetsbegrepet bare en av ytterpunktene på et spektrum som beveger seg fra absolutt sant til absolutt usant. Vi har altså alle varianter inn imellom som beskriver erkjennelsen av utilstrekkelig kunnskap. Og dette kan vi utvikle systemer for å tallfeste. Dermed blir det mulig å introdusere matematikk i det hele. I gamle dager reflekterte jeg over informasjonsforvrengning, nettopp med formål om erkjennelse og aksept av usikkerhet og manglende kunnskap, som en helt vesentlig del av epistemisk analyse. Mer stuerent er selvsagt Bayes teorem for beregning av sannsynligheter. Uansett handler altså en epistemisk analyse om analyse av forhold i empirien som kan fortelle oss noe om sannsynligheter for gitte utfall, som følge av gitte hendelser.

Tilsvarende kan vi kvantifisere verdien av dette ved hjelp av verdsettingssystemet. Dermed blir det mulig å tallfeste vekten på et argument. Men metoden for kvantifisering må nødvendigvis ha en ganske annen tilnærming enn det vi finner i de epistemiske metoder. Her er det igjen vesentlig å skille mellom verdsettingen i seg selv og beskrivelsen av dette. For beskrivelser av verdier kan være sanne, usanne eller sannsynlige. Men dette er ikke det samme som verdsettingen i seg selv. Den fysiske verdsettingsprosessen tilhører den filosofiske kategorien vi kaller for ontologi. Det er altså noe som fysisk eksisterer på samme måte som steiner eller datamaskiner. Det er bare det at vi nå snakker om en kompleks informasjonsprosesserende funksjon.  Kanskje er det sant at dypt ned i de mentale prosessene hos hver eneste en av oss, så reduseres det hele riktig nok, nettopp til informasjonsprosessering. Men det er praktisk umulig å operere fra et slikt nivå, både på grunn av omfanget og at vi faktisk ikke har noen innsikt i hva som egentlig foregår så dypt nede i et omfattende system.

Her blir det like kontraproduktivt å snakke om verdier, som informasjon, som det er å snakke om vaskemaskinen i termer av kvantefysikk. I bunnen er jo en vaskemaskin en samling av subatomære partikler, men vi vil aldri kunne komme i mål med å beskrive en vaskemaskin på denne måten.

Vi kommer ingen vei med dette, med mindre vi tar utgangspunkt i verdsettingsprosessen på nivået der totalen av denne funksjonen har sin misjon. Altså på nivå av å rangere alternativer i forhold til ønskelighet. Men området er ikke utenfor all analytisk rekkevidde. Dersom vi etterspør prioriteringsrekkefølgen, kan vi få øye på hva aktøren har basert sin rangering på. Når jeg velger type is, er det prisen, størrelsen, vekten, smaken, sunnheten, eller fargen jeg legger vekt på? Og videre kunne man gjort en hensiktsanalyse, for derved å få et innblikk i verdihierarkiet som ligger til grunn. Alt dette kunne man videre analysert opp mot langsiktighet, omtanke eller manglende omtanke. Man kunne satt dette opp mot andre verdier, kanskje i konflikt, avdekt kompromisser, selvkontroll eller undertrykte impulser. Og selv om alt dette er kunnskap, så oppdager vi at hele begrepsapparatet er på et helt annet plan enn det å dedusere seg frem til sannhet. Vi har introdusert helt nye typer egenskaper, helt andre dynamikker helt andre strukturer, enn hva som eksisterer i den rent epistemiske verden.  Og dette blir særdeles viktig for alt dette handler jo om vår interaksjon med hverandre, vårt samarbeid og våre interessekonflikter. Og akkurat den siste varianten, står jo i fare for å bli nøytralisert, dersom vi opererer med sannhetsbedømmelser på den enkeltes verdsettelse, som om «fasiten» skulle være diktert utenfra. Så lenge hver og en av oss har en unik individuell egeninteresse, så sier det seg selv at «fasiten» må bli individuell. Det å generalisere dette, er jo den mest ekstreme form for kollektivisme.

Det å nøytralisere individets egeninteresse, er i prinsippet det samme som å nøytralisere individets egenverd. Det er nøye sammenheng mellom det å forholde seg til individets egeninteresse og individets egenverdi.

Nå setter jeg dette på spissen, og tviler egentlig på at tilhengere av objektive verdier, egentlig mener dette, når de begrunner sin tilnærming. Det jeg advarer mot, er at dette kan bli resultatet. Og for å stave ut det resultatet i klartekst, så handler det om risikoen for den dypeste form for krenkelse av individets egenverd.

Jeg karakteriserer ideen om objektive verdier, som en filosofisk kategorifeil. Da handler det om at verdsettingsmekanismene er noe annet enn det rent epistemiske, og de lar seg ikke gripe av rent epistemiske metoder. Dette blir opphav til forvirring. For dersom det å verdsette faktisk er et produkt av subjektet, hvordan kan det da bli objektivt? Er ikke disse dikotomiske motpoler? Og dersom verdier ikke handler om dette, eller om individets verdsetting, hva er det da vi snakker om? Og hva kaller vi da det alle subjekter driver med? Ser du opphavet til forvirringen her? Poenget er at verdibegrepet her forsvinner i tåkeheimen. Vi etterlates med en ullen følelse av uklarhet og selvmotsigelser som lurer rett under overflaten. Min hypotese er at det er akkurat denne tåka Jordan Peterson havner i når han ender i mystisk eufori, i det han eksponeres for den uutgrunnelige mystikken som manifesteres i fortolkningen, nettopp av den samme tåka. Jordan Peterson skiller seg åpenbart fra mange mot-debattanter, på den måten at han har innsett at verdsetting ikke kan deduseres ut av et fakta-materiale. Men hverken Sam Harris eller Matt Dillahunty ser ut til å ta den tegningen alvorlig.  Se for eksempel denne videoen. Men nettopp det at Jordan Peterson har denne innsikten, gjør det ekstra vanskelig å forstå hvorfor han tviholder på at dette til slutt er objektivt. Hypotesen er at dette ikke går i hop, og får derved Petersons geniale intellekt til å gå av hengslene. Derav dette irrasjonelle spranget over i religiøsiteten.

En tilleggshypotese på opphavet til dette problemet, og som er et viktig tema i bokmanuskriptet, gudløse forbud, handler det om to uforenelige moralske mentaliteter. Da er vi over på moral. Koblingen mellom verdier og moral har jeg eksemplifisert her. Dersom vi forlater denne koblingen, finnes det bare en løsning. Det er autoritets orientert moralsk mentalitet. Denne står i motsetning til moralsk autonomi. Innenfor en autoritetsorientert moralsk mentalitet, så er moralen i sin helhet redusert til det rent epistemiske. Det er dette jeg kaller for deduksjonsetikk. Vi finner moralsk sannhet ved å dedusere fra en kilde som beskriver autoritetens moralnormer. I den prosessen sier det seg selv at det krever at du oppgir egen moralsk autonomi. Dette er en reell dikotomi. Du kan ikke evaluere autoriteten moralsk uten å sette deg ut over den samme autoriteten. Da er jo ikke autoriteten lengre noen autoritet. Dette blir en selvmotsigelse. Følgelig kommer vi ikke ut av den dikotomien. Det er enten eller. Men det som reelt sett idealiseres her er individets totale undertrykkelse av eget verdisystem. Samtidig ansvarliggjøres enkeltmennesket moralsk. Hvordan kan det være mulig der individets moralske autonomi idealiseres nøytralisert? Igjen, dette må jo få tankene til å gå i spinn hos tenkere som forfekter objektive verdier. Hvor ble det av vår egen moralske ansvarlighet? Da er vi igjen tilbake til uklarhetens tåke, og fristelsen til å overlate hele mysteriet til magien.

Det epistemiske problemet

Så når først innser den nære koblingen fra objektive verdier, til objektiv moral, kommer vi ikke unna vi det epistemiske problemet med objektiv moral. Jeg har da nevnt forestillingen om en autoritet som dikterer absolutt moral. Men da må vi jo vite hva autoriteten dikterer. Det er det som er den epistemiske utfordringen. For hva er kilden? Og om vi samler oss om en kilde, så vil vi alltid ha et fortolkningsproblem. Og dette handler ikke bare om det direkte budskapet, men også om anvendelsen av dette. For budskapet er neppe heldekkende til å gi klare svar på alle moralske problemstillinger vi råker bort i, i våre liv. Her finnes det flere varianter. Den ene varianten er ansvarsfraskrivelse. Vi vet ikke helt hva autoritetens svar er, og blir litt agnostisk i våre meninger. Vi går rundt og tror eller ikke tror på forskjellige verdier. Vi tar ikke stilling, før det er gravd lenge nok i kildene til man finner et solid svar. Verdier er noe som oppdages og dikteres.

Selvsagt skaper dette et epistemisk vakuum som det blir fristende å misbruke til egen fordel. Man dikter opp det som mangler, benytter overbevisende retorikk, og markedsfører seg selv, som med spesiell innsikt i dette. Eller man hevder å ha en privilegert tilgang til autoriteten. På den måten formes verdiene til noe som blir mistenkelig fordelaktig for den eliten som har ervervet seg denne definisjonsmakten.

Ansvarsfraskrivelsen handler om at hele denne diskursen nøytraliserer insitamentet til å gå inn i saken i seg selv. Den tillater både analytisk tankeløshet og ikke minst omtankeløshet i forhold til eventuelle konsekvenser av praktisering. Og det «er ikke vårt problem» fordi hele moraldiskursen handler om lojalitet til autoriteten. Med andre ord: Vi følger bare ordre.

Enda en kategorifeil

Ideen om at verdier kan være sanne eller usanne handler også om forveksling mellom det beskrevne og det som beskrives. Begrepet har et navn. Navnet peker på en beskrivelse. Beskrivelsen omhandler noe reelt. Dette blir litt komplisert, så her må vi holde tungen rett i munnen.

Jeg har tidligere forklart forskjellen mellom det å verdsette og verdien i seg selv. Det som verdsettes kan være både noe abstrakt og noe konkret. Gull er konkret. Vi anser ofte gull som noe verdifullt. Men hva betyr det? Vi har navnet «gull», dette peker på vår mentale forestilling om gull. Og den forestillingen harmonerer med empirisk observerte egenskaper av det faktiske gullet som eksisterer der ute. Da kan gullet betegnes som en verdi. Og gullet i seg selv, er jo noe reelt eksisterende. Mange kan finne på å omtale dette som objektivt eller sant. Her er jeg uenig. Da handler det om at jeg ser lite mening i å tillegge det reelt eksisterende egenskaper som objektivt og sant. For det finnes absolutt intet reelt eksisterende som ikke favnes av disse betegnelsene. For det er ikke slik at gullringen min er mer objektiv enn gullmynten i skapet. Dette er en tautologi. I ontologiens domene er begrepene «sant» og «objektivt» meningsløse fordi de ikke sier noe om objektet i seg selv. Det er beskrivelsene av dette som kan være mer eller mindre sanne eller objektive. Det er her disse begrepene kommer til sin rett. Her finner disse begrepene sin mening. Min konklusjon er at de epistemiske grunnbeegrepene lar seg best anvende på forestillinger, og at vi dermed avstår fra å tåkelegge begrepene ved å anvende dem på kategorier, der de egentlig ikke har noen mening.

Med denne oppryddingen på plass, må vi også klargjøre sonderingen mellom det å verdsette og det verdsatte. Dette har jeg tidligere gjort, men jeg gjentar. Subjektet verdsetter, og det verdsatte blir ofte kalt verdier. Verdi er derved ikke en egenskap ved objektet i seg selv, men noe som tillegges av subjektet. Som sagt, det subjektet verdsetter kan være både konkret og abstrakt. Vi har nevnt gull.  Men vi kan også verdsette en nasjon, rettferdighet, eller vårt omdømme.  Men samtidig kan det som blir verdsatt også befinne seg i subjektet, og være subjektivt. Verdsettingsevnen er dermed ikke begrenset av kategorier av forestillinger.

Kategorifeilen her handler om at det faktisk verdsatte, om det er konkret, feilaktig kan omtales med epistemiske begreper som «sant» eller «objektivt» eller noe vi «tror på» osv. Men nå er vi over i det ontologiske domenet, altså det som er. Og som tidligere nevnt, steinen i seg selv har ingen egenskap av type «sann» eller «objektiv».
Men hva skjer når vi havner over på vår verdsetting av det abstrakte? La oss si demokrati? Men oppdag at selv det abstrakte kan handteres ontologisk. Demokrati er noe som er i vårt land (i alle fall foreløpig). Men det kan opphøre å eksistere. Eller vi kan tro vi har demokrati, men myndighetene lurer oss. Da er det forestillingen vår som har status som usann, ikke det ikke-eksisterende demokratiet i seg selv.

Men er ikke dette flisespikkeri?

For hverdagsmennesket, som lever sitt hverdagsliv i et velfungerende samfunn, så er dette ikke nødvendigvis veldig relevant. Problemet er at ideen åpner for grovt ideologisk misbruk, nettopp fordi den er uklar. Den er uklar fordi konseptet i seg selv er umulig å gripe, og reelt sett mangler den ontologisk forankring. Den religiøse varianten av dette kompenserer dette med forestilling om en Gud. Og ettersom vi i realiteten mangler empiri om Gud, så må den diktes. Det vi i realiteten snakker om her er altså å «outsoursce» moralen til menneskelig dikterverk. Og hvem er flinkest til å overbevise oss om at nettopp de har en «egen forbindelse til gudene, som vi må tro på»?

Problemet er at dersom sterke bevegelser med slike ideer får stor nok makt i et samfunn, så risikerer vi at vi får moralske diktater som tvinges gjennom med makt eller manipulasjon. Dette kan innebære at retten til selvbestemt abort blir inndratt. Det samme gjelder likekjønnet ekteskap, eller i verste fall dødsstraff for homofil praksis, som vi faktisk har sett i vår tid.
Samtidig er det et alvorlig moralsk problem at selve ideen om objektiv moral, kan undergrave insitamentet til å gå inn i saken i seg selv. Risikoen er jo at individer med stor makt, abdiserer moralsk og følger ideen om en innbildet moralsk autoritet. Husk at kilden til autoriteten ikke innbefattes av den felles menneskelige referanseramme. Risikoen for at noen dikter, som det måtte passe er overhengende. Det er vanskelig å forestille seg at en «ekte Gud», ville ha eksponert sine skapninger for denne type dilemma.

Og sist, men ikke minst, så fungerer denne type ideer som intellektuelle kortslutninger. Vi får ingen vitenskap som undersøker menneskets verdisystemer, med utgangspunkt i vitenskapelige metoder. Vi får ingen interesse for å se mennesket, som det er, med vitenskapelige øyne. Dermed mister vi vesentlig innsikt i oss selv.
Poenget er at totalt sett så kan dette få store og brutale konsekvenser i våre samfunn.

Så vi har altså en verdsettingsevne, men hva ligger bak den?

Den verditeorien som presenteres i denne teksten kobler verdier til subjektets verdsettingsevne. Det er nok dette som gjør denne varianten kontroversiell. Men dette er den eneste varianten som gir presis mening, som dermed gjør det mulig å komme bak verdiene, uten å måtte ty til omgåelser, uklarhet eller religiøse spekulasjoner. Hovedproblemet med denne type teorier, er risikoen for å omskape det hele til moralske hersketeknikker. For å sikre oss mot denne type risiko, er det nødvendig å se de reelle utfordringene i hvitøyet.

Kanskje har subjektet lav status blant filosofer generelt. Det kan kanskje forstås som en følge av at filosofi handler om søken etter innsikt som er ubundet av tid og sted. Hvordan kan et flyktig subjekt som til de grader er låst inne i et tidsvindu på noen ti-år, på denne planeten, og på alle måter farget av egen livserfaring, ha noe å bidra med her? Ny-subjektivisme handler også om å søke og erkjenne grensene for en ambisjon om å strekke seg utenfor seg selv. Her er det enklest, og mest nærliggende, å undersøke den epistemiske utfordringen. Det handler om naturlig undring og søken etter sikker kunnskap om det som er utenfor. Det var jo her Descartes startet for noen århundrer siden: «Jeg tenker derfor er jeg».
Men hvordan kan denne ambisjonen oppnås uten at vi først undersøker de verktøy vi skal bruke? Måten Descartes kom til «tro på eget verktøy» hadde utgangspunkt i Gud. Men kan et informasjonssystem komme ut av seg selv? Kan subjektet komme ut av seg selv? Dersom «utenfor» alltid forblir utenfor informasjonssystemets rekkevidde, hvordan kan da noe verifiseres i det hele tatt? Kan et informasjonssystem evaluere seg selv? Kan du med din dømmekraft evaluere din egen dømmekraft?
Med utgangspunkt i vår tids kunnskap er det naturlig å anse subjektet som et informasjonsprosesserende system. Og vi mangler empirisk belegg for å hevde noe utover den rammen. Her får subjekt og verdisystem status som kompleks funksjonalitet i et informasjonsprosesserende system. Det vil si at konstruktiv undersøkelse av dette, i stor grad handler om å konsentrere seg om avgrensede detaljeringsnivå for analyse, slik som beskrevet her. Felles for subjektet og verdisystemet er at begge havner i den filosofiske kategorien ontologi. Det er noe som er. Og de er nært integrert.

Nå er denne fremstillingen temmelig grov og unyansert. For hva mener jeg med «vår tids kunnskap»? Er ikke dette undergravd, nettopp av resonnementene over? Det er her den andre siden av ny-subjektivistisk filosofi må til. Den heter modenhet. Vi må besinne oss og nedskalere barnslige urealistiske forventinger. Som modne mennesker, tar vi det vi har, og gjør det beste ut av det. Ambisjonene over er riktig nok utopier, men de kan fungere retningsgivende. Det modne mennesket trener seg på å av-ideologisere urealistiske ideer om fullkommenhet. Så dette er det vi er servert. Vi er villige til å ta det i bruk, og vi har retningsgivende mål for våre søk.
Vi har to kilder for undersøkelse av vårt eget indre. Vi har såkalt introspeksjon, som baserer seg på vår indre mentale livserfaring. Og vi har vitenskapelige metoder for å undersøke dette utenifra.  Introspeksjon vil alltid lide under problemet med selvreferanse, slik jeg beskriver her. Da handler det om et informasjonsprosesserende system, som undersøker seg selv, med alle de komplikasjoner som det medfører. Men dette går i vekselvirkning med vårt empiriske erfaringsgrunnlag. Min egen livserfaring med kunstige informasjonssystemer, benyttes metaforisk som broer som forsøk på å utvide forståelsen av eget indre. Selvsagt kan det kritiseres. Men hva er alternativet? Det skaper i alle fall forestillingen om komplekse informasjonssystemer som kan forstås lagvis, stykkevis og delt. Dette er ny-subjektivismen i et nøtteskall. For hvordan kan du som subjekt forstå noe som helst uten med ditt eget subjekt? Og har du ikke kjennskap til hva som måtte være av sårbarheter, illusjoner eller mentale feller i dette, hva gjør da det med din egen erkjennelsesevne? Dette er instrumentet vi registrerer verden med, er det da ansvarlig å late som at den viktigste linsen vi betrakter verden gjennom, ikke er der?
Og med det samme instrumentet erkjenner subjektet sitt eget jeg, sine egne forestillinger og sitt eget verdisystem. Forskjellen på den indre erkjennelse og den ytre, er at den epistemiske utfordringen oppheves. Da snakker jeg om selve erfaringsopplevelsen. Den er i utgangspunktet språkløs, selv om vi er i stand til å navngi og beskrive noe av dette, for hverandre. Men poenget her er jo at representasjonen og det representerte, her smelter sammen i ett. Det er en slags ontologisk direktekontakt. I dette ligger det en slags informasjonssystemets sammenbrudd. Dette er den selvreferansen jeg tidligere har referert til. Min hypotese er at dette sammenbruddet veldig lett leder oss inn i forvirring. Og jeg anser dette problemet som en del av de store utfordringene vi har med å forstå bevissthet. Men uansett kommer vi ikke unna det faktum at her er informasjonsavstanden lik null. Oppdag at det å snakke om «å tro på verdier», her blir meningsløst. Verdisystemet er umiddelbart og direkte til stede, i vår indre erfaring. Det er ikke noe som «kanskje er, kanskje ikke». På samme måte blir det tøv å omtale dette som «sant eller usant». For alt dette refererer våre forestillinger om ting, ikke tingen i seg selv. I ontologien har vi andre begreper. Da handler det om eksistens eller ikke-eksistens, om å «være» eller om «ingenting», eller om «evighet» eller «midlertidighet». Det filosofiske domenet har sin egen diskurs, og her har ikke epistemiske begreper som tro, sannhet eller objektivitet noen mening.  Her er vårt subjekt, som i seg selv er en kompleks informasjonsprosesserende struktur, i ontologisk direktekontakt med verdisystemet. Så kan vi undersøke verdisystemet, for eksempel slik som jeg har gjort i hensiktsanalysen. Dette er undersøkelser via introspeksjon. Skal vi komme videre, bak dette må vi studere hverandre fra utsiden. Da går vi empirisk, vitenskapelig til verks.
Og det er her jeg hevder at det verdisystemet vi kjenner i vårt indre, konkret kan gjenkjennes og delvis lokaliseres i vår hjerne. Nitid bokføring av skader i deler av hjernen, sammenholdt med alt fra atferdsendringer til rapporterte effekter, avslører opprinnelsen, mest i det Limbiske system, med nær integrasjon via hjernestammen til kroppen. Ved å utvikle kunstige aktører, erkjenner vi det absolutte behovet for å kunne foretrekke noe foran noe annet. Vi ser den logiske nødvendigheten av funksjonaliteten, og overfører dette enkelt til biologiske systemer, hvor det naturlig føyer seg inn i teorien om biologisk evolusjon. Dette er verdisystemets ontologiske basis. På denne måten kan vi empirisk og mentalt undersøke hvordan verdisystemet fungerer, og hvilken funksjon det har. Men det som ikke leveres her, er noe fasitsvar på «rette eller gale verdier». For alt dette som er nevnt, altså subjektiviteten, den subjektive erfaring, hjernen og den lange biologiske historie, produserer fortløpende resultater som spriker i alle retninger, både i oss selv, mellom oss, mellom individ og fellesskapet, og mellom grupper og ideologier. Ingen kan nekte for at det jeg beskriver her, er gjenkjennelig som empiriske, biologiske og mentale realiteter. Spørsmålet er hvilken rolle dette har i filosofenes moralske diskurs. Vi er kommet hit via introspeksjon kombinert med vitenskapelig basert kunnskap om vår hjerne og generelt om biologisk evolusjon. Er dette irrelevant i filosofisk moralsk diskurs? Hvis det vi aksepterer at det er relevant, hvorfor holder man seg da med ideer som krever dikterverk, og som kortslutter innsikt i hva dette egentlig dreier seg om? Ingen har garantert at en slik undersøkelse skulle resultere i et slags enkelt harmonisk glansbildelignende mesterverk. Dette er ikke kunst. Estetikken har intet i dette å gjøre.  Det er som å åpne magen på noen, kjenne stanken og oppfatte «innmaten» der inne som et heslig kaos. Men et menneske uten mage, er et dødt menneske. Velkommen til verden kjære medmenneske! Oppdag at all vår lidelse, lykke, sorg og glede er uløselig integrert i alt det jeg nå har beskrevet. Enhver moralsk teori som raderer dette bort som irrelevant, er ingen moralsk teori, det er en hersketeknikk. For dersom det såkalte moralske filosofiske domenet overhodet skal ha noen mening, så er det dette som er utgangspunktet.

Så sier jeg ikke at fortsettelsen er enkel, uten humper og feilspor. Og jeg sier heller ikke at det vi kommer ut med på andre siden er et slags filosofisk vakkert eventyr. Det jeg hevder er at det finnes bedre alternativer ut av dette enn såkalt moralsk relativisme. For det er akkurat det som skremmer de fleste filosofiske tenkere fra å gå hit. Og selvsagt er jeg enig i at moralsk relativisme er et feilspor. Men her er den gode nyheten: Det er fullt mulig å unngå moralsk relativisme, uten å gå i den andre tankefeilen, som er å oppheve verdsettingsfunksjonen og ikle det hele en slags falsk epistemisk glansbildekappe. Det som skjer i den etiske modellen, jeg foreslår, er at ingenting lengre kan feies under teppet, ingen mennesker blir noensinne moralsk irrelevant, og at ansvaret spisses akkurat der det hører hjemme, nemlig personlig hos deg og meg. Standarden er ikke noe vi deduserer oss frem til, det er noe vi selv kommer til gjennom noe som ligner en valg-prosess, tilslutter oss og forplikter oss på. Det å ha forpliktet seg på ubetinget menneskeverd som etisk standard, betyr enkelt at vi kan konfronteres med dette, i våre meninger og våre handlinger. Ettersom dette direkte henviser til verdi, altså ikke noen form for autoritet, vil automatisk medføre at fokus dreier seg over på saken i seg selv, ikke en diskusjon om autoriteter eller kilder. Det vil automatisk medføre at alle mennesker som berøres av våre handlinger eller standpunkter, skal inn i beslutningsregnskapet. Dermed vil dialogen rundt dette automatisk dreie over på det etisk rasjonelle. Dette medfører også automatisk at den epistemiske gullstandard, som er vitenskap, fullt ut blir relevant, som kilde til alle fakta-spørsmål som er relevant i saken.  Men det innebærer også at man gjennom en slik etisk rasjonell analyse også avslører utilstrekkelighet og valg mellom onder. Utfordringene i seg selv blir hverken større eller mindre, men de blir synligere og vi får en langt mer strukturert analyse av problemstillingene. Håpet er da at det i seg selv kan inspirere til større ansvar, og bredere hensyn, og at man gjør det som står i ens makt for å unngå at noen der ute blir brutalt skadelidende som følge av våre handlinger.

Som du ser så er dette svært langt fra etisk relativisme. I praksis vil vi finne mye samsvar med de mest velmenende delene av etisk realisme. Det er bare det at nå har vi en langt ærligere og tryggere begrunnelse. Og vi får luket ut ubegrunnet tøv, og risiko for vulgære moralske hersketeknikker.

 

Filosofisk kategorisering av verdsetting

Gjennom hensiktsanalysen oppdager vi at verdier kan henge sammen i kjeder, og at det finnes topper på disse kjedene, som ikke lar seg videre begrunne i høyere verdier.

Det er dette jeg kaller for det reelt verdifulle. Realiteten tas i bruk, av den enkel grunn at vi påtreffer dette i vår psyke på samme måte som vi påtreffer objekter i den ytre verden gjennom vårt sansesystem. Det er altså noe som er der, og som i prinsippet erkjennes som en erfaring. Det er bare det at dette er en indre erfaring, i motsetning til en ytre erfaring.

Reelle verdier havner derved rent filosofisk inn i samme kategori som empirien. Det er bare det at det er tilstander i våre indre liv som nå erfares. Dette rettferdiggjør derved bruken av begrepet reell. Men her er selvsagt forskjeller også. For det første oppheves altså avstanden mellom observatør og det observerte. Det vil si at den epistemiske utfordringen oppheves. Vår verdsetting er direkte tilgjengelig, og kan derved ikke tviles på. Dette medfører da også et sammenbrudd av informasjon som følge av selvreferanse. Det beskrevne og beskrivelsen sammenfaller i ett. Det filosofiske kategorisystemet bryter da også sammen som følge av dette. Er det ontologi eller epistemologi, vi snakker om? Dette kan da selvsagt kritiseres. Men jeg lander altså på at det er mest praktisk å handtere dette som ontologi. Dette er noe reelt eksisterende.

Men siden det reelle her handler om individets indre tilstand, så blir jo dette individuelt, og derved også subjektivt. Dette kan jo selvsagt også nyanseres. For hver enkelt stein er jo også på sin måte individuell. Vi kan ha individuelle beskrivelser av dem, men her er også egenskaper som kan generaliseres, inkludert de egenskapene som gjør det mulig å definere steiner inn i en kategori.

På samme måte havner altså reelle verdier inn i en kategori, som i min verditeori defineres med utgangspunkt i den funksjon dette har i et informasjonsprosesserende system, som skal ha evne til å agere i verden. Men underliggende blir også verdsettingsevnen til informasjonsprosessering. Og her er kanskje den vesentligste nyansen, som også er opphav til filosofers kategorifeil. Det vi snakker om her en av mange mulige typer funksjonaliteter som kan utvikles på basis av et generelt informasjonsprosesserende maskineri.

Dette får moralske implikasjoner. For selv om det er subjektivt, så er altså ikke subjektet i seg selv forfatter av eget verdisystem. Basis i dette systemet, er altså ikke selvvalgt. Dette får da også vidtrekkende konsekvenser i måten vi tenker om ansvarlighet på. Det vi oppdager er at kropp og arv har sin egen agenda. Dette betyr også at impulsstrømmen som individet eksponeres for i sitt indre, ikke er forfattet av individets bevisste beslutninger. Empatisk etikk avviser ansvarliggjøring av forhold som individets bevisste beslutningsapparat ikke har signifikant påvirkning på. Her bommer mange filosofiske tenkere kraftig, enten fordi man mangler denne indre innsikten, eller på grunn av at her ligger det aggressivt begjær som dominerer.

Uansett så vil den ærlige tenker oppdage at det er først når vi beveger oss noe ned i verdisystemet, at individuell bevisst beslutningsevne får signifikant påvirkning. Og detter jo logisk, etter som valgprosessen krever verdsettingsevne.

Som et konkret eksempel, kan vi ikke klandre noen for å «være pedofil». Det som kan påvirkes i hvilken grad individet lar dette spille seg ut i handling. For handlingen er alltid et resultat av beslutninger på lavere nivåer. Og her kan for eksempel empati trumfe eventuelle fristelser som følge av, for eksempel, pedofile impulser. Ansvarligheten blir først meningsfull på dette nivået. Ordtaket sier jo at man ikke kan forhindre at fuglen setter seg på hodet, men man kan hindre at den bygger reir der. Ofte ser vi at denne type nyansering blir mangelvare. Og det vil jo igjen forhindre at individer med uheldige impulser, må holde alt for seg selv, og ikke søke hjelp. Det kan igjen ende opp med tap av kontroll og svært alvorlige konsekvenser.
Innsikten her handler altså om at måten man forstår disse mekanismene på, kan få dypt virkende konsekvenser i måten vi tenker moral på. Det å anse verdisystemet, som en del av individets indre empiri, samt å belegge dette, både via vitenskap og indre erfaring, får derved avgjørende betydning for måten vi tenker filosofi på.
Som sagt hever jeg at måten man har strukturert dette på, kanskje helt fra antikken har bidratt til en form for filosofisk villfarelse som har fulgt oss hele veien frem til denne dag. For vi har altså tenkt ontologi, epistemologi og etikk i tre separate avgrensede bokser, mens det i realiteten kanskje er mer sammensatt. Tabellen under er ment å illustrere hvordan man kan tenke om dette:

 

 

Da starter vi nederst med ontologi som handler om subjektets omgivelser, slik som de er i seg selv. I et livløst univers, eksisterer noe, som enten er statisk, eller er i prosess. Det er alt. Når livet blir introdusert, muliggjør dette informasjonsprosesser.
Så har jeg separert ut informasjon som en egen kategori. Egentlig blir jo dette en del av den epistemiske prosessen. Men det tas med for å vise at dette ikke bare handler om informasjon. Fra utsiden og inn, men at det foregår en omfattende prosessering av datastrømmene fra sansene.
Poenget her er at når det kommer til verdsetting, evaluering og til slutt beslutninger, så forutsettes alt det andre å være på plass. Dette kan vi trekke ut av beslutningsformelen, altså vekt=sannsynlighet*verdi.

Sannsynlighet, kan egentlig skrives om som «sannsynlighet for utfall». Altså dersom alternativet omsettes til handling, hvilket utfall kan vi da forvente? Utfallet er en hendelse. En hendelse defineres som en endring av tilstand. Det er den ontologiske tilstand i omgivelsene som endres. Før handlingen realiseres, uttrykkes dette i form av fremsyn, altså anslag eller hypotese om at det er slik det kommer til å utspille seg. Styrken på hypotesen angir anslaget på sannsynlighet.
Men i tillegg verdsettes da altså utfallet i form av kjeder av konsekvenser, og totalen angis da som en vekt, som kan veies inn sammen med andre elementer, som handteres på samme måte. Poenget her er at evalueringen på ingen måte er en separat prosess. Den opererer på et epistemisk grunnlag, som igjen opererer på at ontologisk grunnlag.

Følgelig ville det vært naturlig å fremstille de filosofiske kategoriene slik:

 

 

Mer generelt om verdikategorier

Snakker man om verdier så finnes her mange nyttige måter å nyansere verdier på. Den viktigste nyanseringen er den mellom instrumentelle og reelle verdier.  Dette er en nyansering som er vesentlig i enhver hensiktsanalyse. For da skiller vi mellom mål, og midler til å oppnå mål.

Så vi kommer altså frem til reelle verdier som en form for beskrivelse av en bestemt type funksjonalitet i et informasjonsprosesserende system. Det som skaper den reelle komponenten i dette, er altså at dette er noe som på en måte er gitt. Grunnstrukturen i dette er en del av vår biologiske arv. Men fleksibiliteten må ikke undervurderes.

Vi har jo allerede oppdaget verdikjeder og verdihierarkier. Og vi snakker om at midler på veien til målet, også fungerer som verdier. Vi kaller det altså for instrumentelt. Men selv det er nyansert. For det å lære seg å gå, sykle, kunnskap og kompetanse, kan jo i seg selv utløse hjernens belønningssystemer. Dermed kan instrumentelle verdier også bli mål i seg selv, og derved også oppfylle kriterier som realiteter.

Men det kan også være motsatt. Arbeidet med å bære steinen, kan innebære lidelse, som jo er negativt i seg selv. Det er særlig da vi har behov for å kunne begrunne dette i en høyere verdi, som rettferdiggjør slitet. Akkurat dette er jo egenskaper som særlig særpreger menneskearten. Det er altså evnen til å ta kortsiktige belastninger, med håp og visjon om å oppnå høyere goder i fremtiden.

Alt dette er nyanseringer som gjør at verdsetting og de verdiene dette skaper, blir noe svært komplekst. Og det gjør ikke saken bedre at dette er noe handler om vårt indre. Det er med andre ord ikke like tilgjengelig som felles empiri for gruppen, på samme måte som steiner er det.

En viktig sortering er mellom abstrakte verdier og konkrete verdier. Da knytter jeg dette direkte til den ytre empirien. Konkrete verdier er hus, biler, gull, mat, kjæledyr osv. Abstrakte verdier kan være rettferdighet, demokrati, fred, penger, menneskeverd osv.  Og selvsagt er det sammenhenger mellom alt dette.

Nytten av å bevisstgjøre på abstrakte verdier, kommer særlig til syne når vi begynner å snakke om verdiskaping. I min lille tekst om menneskeverd, omtaler jeg begrepet nytteverdi. Altså «du er verdifull for meg fordi du er nyttig». Dette høres kynisk ut. Men dette er definitivt en omfattende realitet i relasjonen mellom oss mennesker. Dersom et menneske har absolutt ingenting å by på, ja tvert imot representerer en kostnad, det er da vår egentlige moralske standard blir satt på prøve. Og som jeg beskriver her, så har vi ofte et dårlig emosjonelt apparat for å støtte opp om dette. Det er med andre ord her våre kognitive evner må inn og kompensere. Realiteten her er at de fleste mennesker ikke har denne refleksjonen. Vi kan med andre ord ikke regne med veldig mye som nytteløse mennesker, dersom vi ikke har normer og forordninger som kompenserer for dette, gjerne i form av en stat.
Når dette er brutalt sagt, så er det selvsagt mer nyansert enn som så. Som hjelpeløse, kan mennesker ha håp om å utløse omsorgsfølelse hos andre. Og husk at det å yte omsorg, ikke bare representerer noe verdifullt for den som mottar omsorg, men at det også går motsatt vei. Verden er full av mennesker med historier om hvor godt det gjør å gjøre det gode for andre. Dette er med andre ord gjensidig verdiskaping.
Når vi tenker oss om, så er det ufattelig mye vi mennesker opplever som verdifullt, og meningsfullt uten at det har noen «nytte» ved seg. Og ofte så handler dette om abstrakte verdier.

Her snakker jeg om toppverdier i verdihierarkiet. Da er det også slik at når vi beveger vi oss opp i verdihierarkiet, vil abstraksjonsnivået øke. En ide om «det gode samfunn» er abstrakt. Både ideer om menneskeverd og demokrati er å betegne som abstrakte verdier, som ruver høyt oppe i verdihierarkiet. Men her blir da også de store forskjellene tydelige. En ide om «folkekroppen» er abstrakt. Det samme gjelder «vår familie». Men kanskje blir dette mer konkret når toppverdien er rent egoistisk, altså «meg selv».
Det er på dette nivået at, det jeg kaller for «Den dypeste moralske konfrontasjon» kan finne sted. Det har jeg skrevet om her. Poenget er at dette er punktet hvor verdsettingen starter. Og startpunktet må nødvendigvis være uten begrunnelse. Det kan ikke utledes. Vi kan ikke appellere til høyere verdier. Og selvsagt kan vi ikke appellere til autoriteter. Det er på dette punktet, hvor hver og en av oss, står alene, at vår vilje til eget moralsk ansvar begynner. Dermed fungerer verdihierarkiets toppunkt som basis den dypeste moralske konfrontasjonen, vi kan ha med oss selv og mellom hverandre. Og det er nettopp subjektiviteten i dette som gjør denne ansvarligheten mulig. Dette er det eneste punktet mennesket reelt kan signalisere sin medmenneskelighet, og derved bidra til å skape og opprettholde det etiske grunnfjellet.

 

 

 

 

 

Subjektivistisk meningsteori

Definisjon:

Mening er subjektets opplevelse av mental respons på stimuli

Da er det stimuli som tillegges grader av mening, og det er subjektet som tillegger mening. Da handler det om alt av stimuli som hjernen eksponeres for, inkludert stimuli som hjernen selv skaper. Dette henger nært sammen med subjektivistisk verditeori, hvor erkjennelsen er at det er subjektet som tillegger verdi. Det å tillegge verdi og det å tillegge mening handler i stor grad om det samme.

Mening oppstår når datastrømmer lar seg fortolke og blir til informasjon som gir et subjekt opplevelse av grader av respons eller forståelse. Det er fruktbart å sortere dette i to kategorier:

1.    Kognitiv gjenkjennelse

2.    Emosjonell respons

I utgangspunktet starter mening som informasjon, men begrepet mening har mer omdreiningspunkt om subjektets opplevelse av gjenkjennelse og videre eventuelt emosjonelle responser på denne gjenkjennelsen.

Det betyr at mening er en dynamisk størrelse som varierer fra meningsløst til svært meningsfylt.

Den ufortolkede datastrøm har ingen mening. I den grad man mangler ressurser til å fortolke datastrømmen, så forblir den meningsløs. Oppfattelsen starter med grader av gjenkjennelse. Opplevelse av gjenkjennelse handler om at hjernen greier å gjøre koblinger til mulige fortolkningsskjemaer. Man gjenkjenner mønstre som igjen aktiverer fortolkningsprosessen som sannsynligvis i stor grad handler om å søke etter enda mer gjenkjennelse.  Kanskje er det nettopp responsen i slike gjenkjennelser at den kognitive mening oppleves som en følelse, som etter hvert vokser seg stor nok til at forståelse gjør seg gjeldende.

Dersom en potensiell datastrøm ikke er fortolkbar i det hele tatt, vil den ikke oppfattes. For eksempel lysfrekvenser som vi mangler sanseapparat til å oppfatte. I store deler av menneskehetens historie har dette vært totalt meningsløse datastrømmer. Derfor har vi ikke en gang visst om dem. Men nå har vi utviklet kunstige hjelpemidler til å konvertere dette over til datastrømmer som er kompatible med vårt sanseapparat.  Da kan vi oppfatte at det er noe der. Det i seg selv gir en svak grad av mening. Og for å ta den helt videre. Det som er fundamentalt her, er at all vår forståelse må ende opp på formater som er analyserbare av systemene som er evolvert til å fortolke datastrømmer som kommer via sansene våre, inklusive kroppslige fornemmelser. Ved hjelp av generasjoners utvikling av kompetanse på fysikk og fysiske prosesser, samt utvikling av kunnskap på astronomi, har vi utviklet teknologi som konverterer ikke sansbare fenomener over til et rammeverk egnet til å skape mening ut av slike signaler fra verdensrommet. Ved hjelp av dette rammeverket opplever vi å forstå stadig mer, og det bygger ut verktøykassen i rammeverket slik at vi blir i stand til å høste stadig mer ut av dette.

Men er den virkelighetsoppfatningen vi utvikler ut av dette sann? Det vi ser, er at hva virkelighetsoppfatningen blir i svært stor grad handler om hva rammeverket er. Rammeverket er jo fortolkningsnøkkel, og den som har lest litt av min filosofi, vet at det er akkurat den samme modellen jeg snakker om. Og den inneholder akkurat de samme svakheter og muligheter. Et alternativt rammeverk til astronomien er astrologien. Da kan samme datastrømmer skape to komplett forskjellige fortellinger. Men begge gir opplevelse av mening. Opplevelse av mening gir, med andre ord, ingen sannhetsgaranti.

I min skisse har vi to nivåer i bevegelsen fra datastrøm til mening:

1)   Hva er det?
Dette er kategorien for kognitiv mening. Da handler det om bevegelsen fra potensiell datastrøm via gjenkjennelse via fortolkning til informasjon. Dette er faktadelen. Den utvikles i oss som en oppfatning. Meningsgraden avgjøres av opplevelsen av forståelse av informasjonen. Et fremmed språk kan synes meningsløst. Likevel fanges noe informasjon opp. Lys eller mørk stemme. Ordmønstre. Sint eller glad? Vi har biologiske referanserammer som høster informasjon på tross av at ordene ikke forstås. Det gir mening, ofte implisitt; vi er ikke tankebevisst på den meningen vi oppfatter. Vi har hele veien herfra og opp til informasjon på forhold som vi har høy kompetanse på, og som derved skaper opplevelse av høy forståelse og innsikt.
Det som er vesentlig med fakta-informasjon er at den i seg selv kun gir svak oppfattelse av mening. Dersom hjernen ikke oppfatter «nytteverdien» av informasjonen, vil den i stor grad marginaliseres; vies svært lite oppmerksomhet. Vi opplever det som manglende interesse og som svært tungt å måtte forholde seg til.

2)   Hva betyr det for meg?
Dette er kategorien for emosjonell mening: Dersom ren informasjon ikke utløser emosjonelle responser, så er det neppe uvanlig at vi vil uttrykke at vi opplever det som meningsløst. Da jeg var liten gutt, fikk vi det noen ganger for oss at vi satte oss med veien og noterte numrene på bilene som passerte. Og kanskje fikk vi noen lister på 40-50 numre. Og jeg husker en gang vi fikk det for oss at vi skulle prøve å selge disse bilnumrene. Så vi gikk på dørene og spurte folk om de ville kjøpe bilnumre. Det ble ingen salgssuksess. Bilnumre er informasjon. Alle vet hva det er. Men i seg selv har de ingen nytte.
Alt som oppfattes å ha nytte gir emosjonell respons. Da handler det om at det er informasjon som oppfattes å ha relevans til de utfordringer vi oppfatter å stå i.
Den emosjonelle responsen handler ikke nødvendigvis om affekt. Man opplever interesse. Det er også en følelse, og den oppstår fordi hjernen erkjenner nytteverdi av informasjonen. Men det er når informasjonen utløser emosjonelle responser at fullverdig mening oppstår. For da reagerer dyret i oss, kroppen. Det er jo dette som er kroppens «formål» med det hele. Det er dette all retorikk baseres på. Det som skaper emosjonell respons, er etos (hvem du er) og patos (hvordan du sier det). Forskning antyder at disse to utgjør ca. 70 % av budskapets gjennomslagskraft.

For å oppsummere:
Vi må ikke glemme at vår hjerne er et organ som skal orkestrere individets atferd i verden. Atferd krever handlinger. Handlinger krever evne til beslutninger. Beslutninger krever at vi vet hva det er (informasjon om verden), og at har evnen til å foretrekke noe foran noe annet (verdisystem).   Informasjon om verden krever et sanseapparat med tilhørende kognitive funksjoner for å oppfatte «hva det er».  Evne til å foretrekke noe foran noe annet, krever et verdisystem. I vår hjerne er dette koblet opp mot det emosjonelle systemet. Hjernen opplever grader av mening i den grad disse betingelsene oppfylles.              

Med litt selvinnsikt så erkjenner vi at ren informasjon som ikke gir emosjonell respons oppfattes som tung, kjedelig og gir oss motvilje mot å spandere innsats på det. Husk at hjernen er storforbruker av knappe ressurser. Det gir strategier til optimal bruk av ressursene. Vi kan godt uttrykke f.eks. at en lang liste med bilnumre er meningsløs. Da er det fordi den emosjonelle responsen mangler. Likevel har de en slags mening, fordi vi vet hva det er (semantisk mening), men det har ingen nytteverdi for oss. Her er et poeng, at nytteverdien ofte er en intuitiv kalkulasjon som rekvirerer det emosjonelle, dersom dette har noen relevans i forhold til de utfordringer vi står i.

Kan du kontrollere hva du skal interessere deg for? Ja? OK, da hadde det vært utmerket å kunne skru på knappene for superinteresse for alle fagene du må gjennom i løpet av neste semester. Vi vet at det ikke er slik det fungerer. Og vi velger det ikke. Det er ikke dermed sagt at interesse er upåvirkbart. Vi velger heller ikke opplevelsen av smerte. Men vi kan vite hvordan vi kan unngå, og noen ganger påføre oss smerte. Men det faktum at jeg opplever smerte av å bli trukket i håret, kan jeg gjøre lite med. Slik er det med alt av følelser. Interesse er også en følelse. Det er en respons på stimuli, for eksempel informasjon. Hvorfor er det noe som interesserer, og noe ikke? Oppdag at dette er en kalkulasjon som i stor grad skjer ubevisst, altså utenfor bevisst kontroll. Den ultimate forklaringen på dette er evolusjonær. Uten at vi kjenner det i detalj, kan vi vite at måten dette fungerer på, må ha gitt generasjoner av forforeldre reproduktiv gevinst. Interesse handler om fokus på det som gir nytte, eller muligheter til gevinst. Vi er programmert til å føle interesse for de tingene som komplekse kalkulasjoner - i stor grad utenfor vår bevissthet - finner ut tjener oss best, komplekst koblet til reproduksjonens tjeneste. Dette er absolutt et feilbarlig system. Når interessen er der så oppleves informasjonen som meningsfylt.

Så kan vi gå videre til stimuli som utøser emosjoner, gjerne i form av affekter. Det er det mest meningsfulle for oss. Og jo eldre og mer primitiv følelsen er, desto nærmere er den kroppsfunksjonene. Følelser manifesterer seg i fornemmelse av kroppslige tilstander. Og de har en sterk nærmest uimotståelig impuls til å påvirke våre handlinger. Det sterkest meningsfylte vi har er opplevelser rik på emosjonelle responser.

Ut av dette får vi også subjektivisme. Det er responsen i det enkelte subjekt som avgjør opplevelse av mening. Forsøk på å utvikle teorier på objektiv mening strander på akkurat samme måte som forsøk på å utvikle teorier om objektive verdier. Dette blir motsigelser fordi det objektive er et ideal for beskrivelse av det som er, mens verdier handler subjektets rangering av dette, og ulike subjekter rangerer forskjellig. Det samme gjelder mening, fordi dette er nøye forbundet med verdsetting. Den etiske dimensjon ved dette handler om respekt. Respekten for subjektet handler også om anerkjennelse av subjektets suverene frihet til utøvelse av sin suverene autonome evne til å verdsette. Ikke bare det, det handler også om erkjennelsen av at subjektet er verdienes og meningens eneste opphav.

Hva er meningens egentlige kilde?

 

Du hvileløse menneske, søk ikke den endelige fred, for det er i kampen at meningen finnes

Med utgangspunkt i de perspektiver som er skissert over, kanskje litt kjedelig, skal vi nå dykke til bunns med refleksjoner om meningens egentlige kilde. Og jeg slipper umiddelbart katta ut av sekken:

Meningens kilde ligger i livskampen!

Hva som gjør bevissthet så unikt og så viktig er at det er det minst nøytrale fenomen i universet. Det er det eneste fenomenet i universet, så langt som vi vet, som innebærer lidelse. Men på mange måter er lidelse er det motsatte av ren observasjon. Mens observasjon forsøker å fange realitetene her og nå, så objektivt som mulig, er kjernen av lidelsen en avvisning av realitetene og en preferanse for noe annet.

Yuval Noah Harari i denne videoen.

Hva er livskampen? Livskampen har basis i det biologiske livs egenart. Det er å stå imot og trosse det som fysikerne kaller for den andre termodynamiske lov, eller entropiloven. For det å være levende på den måten at man opprettholder en reproduserende og overlevende organisme, innebærer en konstant kamp mot dette. Liv krever orden, naturprosessene driver mot kaos. Konklusjonen er altså at livet krever aktiv kamp mot dette. Og kampen har vært der fra første dag livet har eksistert. Vi vet ikke mye om hvordan livet kom til. Men uansett hvordan det har vært, så har det handlet om å skape den absolutte nødvendige barrieren mellom organismen og verden. Den eksisterer i form av en såkalt cellemembran, i de mest primitive organismer vi kjenner, nemlig arkebakteriene.

Jeg sier ikke dermed at disse organismene har noen bevissthet eller forståelse av kamp. Kamp-begrepet kommer selvsagt ut av vår felles antropiske referanseramme. Poenget er at de kjemiske utvekslinger som foregår i det miljøet har mange av kampens egenskaper i seg. Organismene har rammet seg inn i en beskyttende kappe, og de har en atferd som til en viss grad dytter organismen i retning av høyere stabilitet (overlevelse) og reproduksjon (selvkopiering). En teori er faktisk at forstadiet til slike organismer kan ha utviklet seg i små porer i undersjøiske strukturer på havbunnen. Dette viser igjen nødvendigheten av å avgrense seg fra naturens skadelige prosesser ved å inneha en form for skjerming.

Det er ingen grunn til å ta hele evolusjonshistorien med i dette, for poenget er at denne livskampen som har vært til stede fra dag en, alltid er og vil være der. Og stadig mer sofistikerte organismer utvikler stadig mer sofistikerte løsninger på livskampens utfordringer. Men uansett hvor sofistikert og kompleks det blir, så handler det fortsatt om å tiltrekkes livskampens suksess-elementer, og om å unngå livskampens skade-elementer. Det er to punkter, noe vi ønsker oss bort fra og noe vi ønsker å komme til. Her har jeg beskrevet hypotesen om overgang til en emosjonelt basert løsning på den samme utfordringen.

Med utgangspunkt i dette perspektivet innser vi at hele det emosjonelle systemet handler om denne kampen, som hele tiden jager oss i retning fra biologisk-uønsket til biologisk-ønsket. Det er bare det at nå handler det ikke bare om registrering og respons, men om å oppfatte føle og handle. Og det er i denne overgangen at opplevelse av mening oppstår.

Rent filosofisk innebærer dette at enhver linje krever minst to punkter. Det betyr i klartekst at lidelsen er en ufravikelig del av ligningen bak det som skaper vår mening i livet. Når vi tenker oss om, så innser vi raskt at fraværet av utfordringer i menneskets liv resulterer i en ubehaglig følelse av tomhet og meningsløshet. Det er som fuglen som sitter hele sitt liv i bur, og aldri får brukt seg selv til det den egentlig er utviklet for, å fly.

Jeg oppkaller gjerne et spesielt fjell etter Maslow. Det er det fjellet hvor Sisyfos triller steinen opp på toppen av. Jeg har skrevet om det her. Ved å døpe fjellet ved navn Maslow, så kobles dette til Maslows behovspyramide.  Så lenge vi befinner oss nede i fjellet (pyramiden), så er vi oppslukt av livskampen. Her er det ikke plass til tanker om «livets mening» og det å «finne seg selv». Individet er i kampen, og livsmeningen er dypt sammenvevd i akkurat det.
Da er det ikke så rart at idet man nærmer seg toppen, og livskampen begynner å komme på avstand, så er det noe som begynner å gå på tomgang, og individet begynner å savne noe det egentlig ikke liker. Dette symboliseres ved steinen som triller ned fjellsiden. Sisyfos har slitt steinen opp fjellet, gjennom svette og lidelse. For hva? Kan det være at det er selve Sisyfos kamp med steinen, som er den egentlige meningen i denne historien?

Man hører gjerne fagre ord om selvrealisering på disse toppene. Studer selvrealiseringens mønstre og du finner igjen skyggene av livskampen. Mennesket gjenskaper steinalderen. Det er derfor mennesket aldri kan nå paradis. På den ene siden vil vi alltid lengte bort fra livskampen. På den andre side: uten livskamp, ingen mening.

Det er menneskets byrde å kjenne på den ambivalens som dette gir. Fordi vi har kognitiv kapasitet nok til å etablere de nødvendige perspektiver. Derfor er denne biologiske knuten en del av det å være menneske. Man kan tenke seg skapninger uten denne byrden, men hva det enn er, så er det ikke mennesker. Og like lite som vi med vår antroposentriske referanseramme evner å forestille oss tilværelsen til en flaggermus, like sjanseløse er vi til å oppfatte en slik tilværelse. Med det har jeg ikke påstått at mening ikke kan bli til på andre måter. Det jeg sier, er at så lenge menneske er menneske, ja så lenge biologi er biologi, så er dette vårt lodd, hvis eneste måte å velge det bort på er ved å dø før tiden. Men hvorfor det? Hvorfor heller ikke flire rått av skjebnen, omfavne lidelsen, trosse naturen og løpe linen ut? Hvorfor ikke? Her har du meningens kilde. «Take it or leave it».

Fra livskamp til dødsønske?

Oppsummert, så fungerer livskampen slik at individet eksponeres for lidelse, med tilhørende frustrasjon, som driver til handling for å motvirke lidelsen. Individets motiv er bevegelse fra lidelse til velvære. Men «bivirkningen» er den biologiske gevinsten det gir. Jeg har tidligere argumentert mot at det skulle eksistere «dødsdrifter» i oss mennesker. Det har jeg skrevet om her. Det står jeg ved, men kan kanskje moderere meg litt. For livskampen har sin nødvendighet, som mental drivkraft til å ville komme unna lidelsen, og jeg har akkurat forklart hvorfor. Dette ligger jo veldig nær et ønske om å komme unna livskampen for godt, for lidelsen og livskampen er nesten det samme. Når vi mennesker har fått utviklet så mye kognitiv kapasitet, så har vi de verktøy som skal til for å forestille oss en fremtid uten livskampen. Hele buddhismen er jo fundert på dette. Så vi snakker ikke spesifikt om dødsønske, her, men heller den store drømmen om en eksistens, utenfor livskampen. Men med litt innsikt så kan vi fort se for oss, at disse to er ett og det samme, og at det kanskje ikke finnes annen vei dit enn døden. Og det er jo her man kunne fristes til et skråblikk på Spinozas Gud, som jo er naturen selv. For hva skjer, når vi gir opp livskampen og dør? Jo det er jo nettopp at vi gir opp barrieren mellom oss selv, og resten av naturen. «Fra jord er du kommet, og til jord skal du bli». Skallet, du omgir deg med, blir borte. Du blir ett med den naturen du egentlig alltid har vært en del av. Lidelsen er borte, men det er også du som individ, dermed også all mening.
Så dette er jo forskjellen på disse to tilstandene: En tilstand med lidelse og dermed også mening, eller en tilstand uten lidelse og dermed også uten mening.
Det er jo åpenbart at «normaltilstanden» her er, det døde; fravær av individet. Du og jeg er det midlertidige unntaket fra dette, en slags midlertidig synd, før vi igjen overmannes, og kommer tilbake til det opprinnelige.

Meningen i det praktiske liv

Det foregående er en teoretisk ramme. Det kan være at normalmennesket vil fnyse av dette, da vi her ikke finner svar på «hvordan skal vi leve våre liv». Hva er meningen med det hele? Det my subjektivistiske nøkkelordet her er livskvalitet, som danner basis for empatisk etikk. Innenfor denne rammen finnes det intet fasist-svar, på hvordan vi bør leve våre liv. Da handler det grunnleggende om at meningen ikke kan komme utenfra. Noen kan kanskje dagdrømme om det. Men tenk om melkekua på båsen stilte seg selv det samme spørsmålet. Så får hun til fasit-svar at hun eksisterer kun fordi mennesket liker å drikke melk, og slakte henne og spise kjøttet. Samtlige kyr som står i fjøset, hadde ikke eksistert uten mennesket. Så når melke-kua stiller retter spørsmålet til «sin skaper»: hva er meningen med mitt liv, vel hva kan vel et ærlig svar bli, annet enn det oppgitte. Men vi oppdager jo at kua har en egeninteresse utenfor dette. Har du sett kyr slippe ut av fjøset? Skulle ikke vi mennesker ha oss frabedt at meningen med våre liv skulle være diktert utenfra, helt frakoblet fra vår egeninteresse? Dette blir jo meningsløst. Vi skal være glade for at spørsmålet om den overordnede mening, er åpent. Dette er det du og jeg, som skaper for oss selv og våre medskapninger. Kanskje kan vi kalle dette for den positive nihilisme. Det å insistere på nihilisme handler ikke om å fornekte meningen med livet. Det er faktisk tvert imot. Uten denne åpningen, kan aldri livet få noen mening. Så sier ikke jeg så mye om praktisk levd liv. Jeg utvider noe av perspektivet i teksten om det modne mennesket. Mitt anliggende her er å få på plass rammene, slikt at dette blir mulig. For verden er full av mennesker med impulser til å ta fra oss friheten. Da må vi ha et språk, en filosofi og et rammeverk, som setter ned pålen, setter grensen hit, men ikke lengre.      

Det store bildet

Verditeori høres kanskje kjedelig ut. Men samtidig innser vi at verdier gjennomsyrer alt vi oppfatter og gjør i verden. Det danner basis ikke bare for hvordan vi tenker, men hva vi tenker, vår oppmerksomhet og hva vi interesserer oss for. Da kan det være greit å ha god innsikt i dette, både for vår egen selvforståelse og ikke minst i vår anstrengelse for å finne ut av det med hverandre. Den teksten som følger, var egentlig ment som en oppsummering av det foregående. Den er nok blitt mer omfattende enn som så. Jeg jeg tenker at perspektivene som trekkes opp, er så pass relevante at jeg velger å ta det med som det er. Men selvsagt blir det gjentakelser her.

Verdisystemer og verdi-hierarkier

Begrunnelse av standpunkter krever at vi, ikke bare argumenterer for at fakta-delen av dette er reell og solid analysert, men også at verdi-komponenten begrunnes. Et standpunkt om at vi bør holde oss unna asbest, handler både om å begrunne premisser av typen «asbest er kreftfremkallende», og hvorfor man bør holde seg unna kreftfremkallende stoffer. Ofte er det fakta-delen som blir gjenstand for debatt og analyse. Og fakta-påstander må jo begrunnes på en gyldig måte, basert på empiriske observasjoner.

Men ofte glemmer både filosofer og andre den siste delen, for den er ofte så selvinnlysende at vi tar den for gitt. Dette er verdikomponenten, og den havner ofte i skyggen av analysen av påstanden, for eksempel, om at asbest faktisk er kreftfremkallende. Noen ganger kan verdi-komponenten være så selvfølgelig at det havner utenfor vår bevissthet. Det er det jeg kaller for verdi-blindhet.
Hensiktsanalysen handler også om det å få verdikomponenten frem i vår bevissthet. Da spør vi hvorfor, og adresserer nettopp denne.
Vi kan ikke begrunne verdi-komponenter på noen annen måte enn ved å appellere til høyere verdier. Hvorfor bør vi unngå å få kreft? Fordi det gjør oss syke og gir risiko for død. Vi appellerer til høyere verdier som for eksempel, helse og livslengde. Så vil vi erfare at hensiktsanalysen, ofte ganske raskt, leder oss opp til verdihierarkiets toppverdi. Dette har jeg skrevet om her.

Poenget er at alle våre standpunkter, og det kan jo fort være tusenvis av dem, leder oss over i høyere verdier, som igjen, via en kort kjede ender opp i en toppverdi, hvor vi ikke lengre kan appellere til høyere verdier, og derfor ender med å gå i sirkler av synonymer.

Dermed ser vi for oss en form som ender i en topp. Vi kan se for oss en trekant, en kjegle eller en pyramide. Dette er verdi-hierarkiet. Vi kaller det for et hierarki, fordi det ender i en topp, som samler alt vi har standpunkter om, under en og samme verdi-paraply. Men akkurat denne egenskapen avdekker nettopp den funksjonen som dette har i et informasjonssystem med beslutningsevne.

Verdi-teori er egentlig enkelt. Det handler om å avdekke hvilken funksjon verdier har i et informasjonssystem, med beslutningsevne, forstå hvorfor dette kan beskrives som kjeder som henger i et hierarki, forstå hvor verdisystemet kommer fra, forstå hvordan dette opptrer i vårt språk, vår daglige tenkning og i vår dialog om dette. Og til slutt handler det om å tilpasse begrepene, slik at vi kan uttrykke dette med klarhet i vår tenkning, og vår dialog.

Og selvsagt er det viktig å utvikle forståelse for hvordan dette er integrert med vår virkelighetsoppfatning, særlig i beslutninger, og ikke minst hvordan dagligspråk og dialoger kan bli upresise og skape unødvendig støy, som følge av dette.

I verdi-hierarkiet er det viktig å skille mellom topp-verdier og instrumentelle verdier. Alle verdier som har appell til høyere verdier er egentlig instrumentelle. Det vil si de er mellomsteg på veien til høyere mål.

Men, vi er biologiske organismer, og dette er også upresist. For eksempel kan det å sykle være en glede i seg selv, men det har også høyere mål, som å holde seg i form, eller det å komme seg rundt. Når vi som barn lærer å sykle, kan spenningen rundt dette og gleden ved mestringen være så omfattende at vi er blinde for eventuelt høyere målsettinger. Og på et vis, så er de ikke der i den prosessen. Vi er biologiske organismer. Og som barn finner vi stor glede i vår nysgjerrighet, iver etter å prøve ting, lære, mestre og kanskje få oppmerksomhet og være stolte av våre prestasjoner. Og igjen vil jeg påpeke at vi er biologiske organismer. På barnestadiet er vår biologi i en utfoldingsprosess. Barnet folder ut «sine biologiske vinger». Motivasjonen kommer ikke ut av løse lufta, den er programmert til akkurat dette.

Og da har jeg egentlig beskrevet et forhold som kan synes vanskelig for mange tenkere å svelge: Det er nær sammenheng mellom verdisystemet og det som motiverer oss. Vi snakker om det emosjonelle systemet. Hadde vi ikke hatt dette, ville vi vært passive, likegyldige og tiltaksløse. Og dette gjelder hele livet. Koblingen mellom det emosjonelle systemet og verdisystem, burde ikke være filosofisk kontroversiell. Og det burde heller ikke være kontroversielt at verdisystemet på ingen måte er harmonisk. Selv Platon beskriver jo dette systemet som to hester, som trekker hver sin vei. Og disse forsøkes da kontrollert av en rytter som jo identifiseres som vår fornuft, vår kognitive funksjonalitet.

Den beste forklaringen på denne disharmonien er evolusjonsteorien. Men det er ikke det eneste. For det ligger i selve verdi-systemets natur at «det er mange veier til rom». Det er mange mulige strategier, og de kan stå i innbyrdes motsetning til hverandre. Tenker vi teknologi, så vet alle at all teknologi er full av kompromisser. Fly flyr raskere med smale vinger, men de er mer stabile med brede vinger. Og dette er et så omfattende problem, at man har utviklet systemer som konfigurerer vingene for begge formål. Men det innebærer langt mer kompleksitet og høyere utviklingskostnader.

Verdisystemets plass i filosofien

Det jeg beskriver over, er ikke enkelt-tilfeller. Omtrent alt av komplekse teknologiske innretninger er gjennomsyret av denne type kompromisser, på alle nivåer. Det gjelder også vår egen biologi, og ikke minst i alle våre sosiale prosesser.  Det å forstå verdi-systemets fundamentale plass i all vår tenkning og våre analyser er fundamental. Som filosofiske tenkere er vi helt avhengige av gode begreper og strukturer som beskriver dette, for å kunne tenke klart om det. Har vi ikke dette på plass, så roter vi det til, og vi risikerer å havne i forvirring og villfarelse i vår tenkning. Dette er ingen perifer problemstilling, den er fundamental. Dette påvirker selve forholdet mellom de to viktigste klassiske filosofiske disipliner, nemlig epistemologi og moralfilosofi. Det å anse disse to som separate disipliner, løsrevet fra hverandre, utgjør en alvorlig risiko for tankefeil. Filosofer tenderer til å blande dette i en uklar smørje, uten å vite det selv.

Ja, det enkle her er jo å rendyrke epistemologien. Da handler det om å innse at utvikling av kunnskap ikke kan bli objektiv uten at vi etterstreber verdinøytralitet. Filosofer vet alt om våre tendenser til bias i våre erkjennelsesprosesser. Og vi skjønner at det er noe vi må søke å minimalisere.  Så vi kan sortere ut epistemologien i en egen boks, fullstendig verdifri, bestående av pedantisk logikk, observasjon, analyse, begreper, strukturer og modeller.  Jo fjernere vi er, fra dette, som subjekter, jo bedre er det. Ut av dette kan vi utvikle en ideologi, som etterstreber objektivitet og det objektive. Herav er jo vitenskapsfilosofien vår tids gullstandard på dette området. Det er vanskelig å se at det kan være andre filosofiske teorier som seriøst kan konkurrere med denne, på dette området.

Men hva med moralfilosofien? Vi har en rekke filosofiske teorier om moral. Her er ikke landskapet fullt så entydig. For hver og en av disse, enten det er dydsetikk, pliktetikk eller konsekvensetikk, har jo noe for seg. Vi kan ikke si at noen av disse har «vunnet» på samme måte som vitenskapsfilosofien ruver i epistemologien. Har noe gått galt her? Jeg hevder det, og jeg mener at moralsk diskurs, selv i vår tid preges negativt av dette.  Selv i vår tid, befinner vi oss i en slags villfarelse i moralfilosofien, og det er en ulykke for menneskeheten. Det er dette jeg kaller for det store filosofiske underskuddet i vår tid. Og nettopp i vår tid har problemet blitt akutt, og det hele har fått eksistensielle dimensjoner.

I klassisk forstand er det kanskje skillet mellom plikt-etikk og konsekvens-etikk som har størst oppmerksomhet. Men kanskje er ikke det den beste beskrivelsen av utfordringen. Kanskje det er mer grunnleggende å snakke om moralsk autonomi, på den ene siden, kontra autoritets-basert moral på den andre siden. Det er enkelt: Enten er jeg moralsk selvstendig, eller jeg underlegger meg en moralsk autoritet. I ytterste forstand er dette en dikotomi som ikke kan brytes. Oppdag da at den siste varianten, forenkler moral-filosofien til epistemologi. På en måte er vi da tilbake til vitenskap og forskning, som gullstandard, nå ikke bare for kunnskapsutvikling, men også på det moralske området.

Selvsagt setter jeg dette nå på spissen, i håp om at du skal oppdage forskjellen. Jeg skal ikke gå dypt inn i dette her, men måten jeg spisser det til på, mer enn antyder hvor jeg befinner meg i dette landskapet.

I denne sammenhengen vil jeg du skal dvele ved dette: Verdidimensjonen blir borte, med en gang jeg blindt underlegger meg en moralsk autoritet. Så alle mine sonderinger rundt dette med verdi-systemer faller da utenfor all relevans. Men mennesket er da visselig noe mer enn bare logikk og observasjon. Vi er biologiske organismer, og ville aldri kunne fungert, dersom det hele stoppet her. Vi er ikke bare datamaskiner, her er noe mer. Det er da visselig filosofiens oppgave å få tak på hva dette er, og få det frem på en slik måte at helheten i vår tenkning og selvforståelse kan utvides på en konstruktiv måte slik at den omfatter mer enn bare tørr logikk.

Jeg er selvsagt ikke alene om å ha oppdaget dette problemet. Jeg vil nok tenke at de fleste filosofiske tenkere kjenner til det i en eller annen variant. Jeg tenger kun å minne om Hannah Arendt, og hennes beskrivelse av Adolf Eichmann, som åpenbart satte problemet på dagsorden.
Den tenkeren, jeg vet om i vår tid, som kanskje er nærmest å peke på problemet er Jordan Peterson. Jeg har kommentert Jordan Peterson her, og jeg er på ingen måte noen stor tilhenger, men den som vier litt oppmerksomhet til hans samtaler med f.eks. Sam Harris, vil oppdage at det er akkurat dette problemet han gnager på. For når det kommer til verdier, og verdisystemer så innebærer dette en kompleksitet, som får Peterson til å betegne dette som transcendent, altså utenfor vår fatteevne. Men samtidig omfatter det alt det som er viktig i vårt liv. For her finner vi alt som motiverer oss, verdier, spiritualitet, følelser, kunst, ja selveste meningen med alt. Dette er så grunnleggende forbundet med vår tilværelse, at det å redusere dette til «logikk» på et vis er et slags hån mot oss mennesker. Vi blir fremmedgjorte i en slags rasjonell objektivitet, hvor vi reduseres til mekaniske beskrivelser som ikke er i nærheten av å omfavne vår opplevelse av mening i livet.

Og la det være klart: Havner vi her, så er veien kort fra verdiblindhet til moralblindhet, og vi blir gjenstand for instrumentalisering og ender opp som prosedyrer på forvalterens bord. Veien derfra til folkemord inneholder derved ingen moralske barrierer.

Igjen, så setter jeg det på spissen, i håp om å motivere deg til å se en og to ganger til på fenomenet, verdisystem, som åpenbart er til stede i oss, på tross av at det har fasetter i seg som ikke lar seg gripe på direkten av våre kognitive systemer. Går vi ikke lengre enn dette, så ender vi opp med en slags mystikk her. Og da er veien kort til religiøs magi-tenkning, med all den moralske risiko det medfører.

Det er her jeg og Jordan Peterson skiller lag. Jeg hevder, at på tross av utfordringene, så er dette filosofisk handterbart, uten å måtte gå i Jordan Petersons felle. Og det er dette min verdi-teori handler om.

Får vi et godt grep om verdi-teorien, så er veien åpen for å kunne utvikle en ansvarlig verdibasert moral, uten å gå i tidligere tiders filosofiske feller. Det er dette min moralfilosofi handler om.

 En av disse fellene er troen på at objektiv moral og moralsk relativisme er dikotomiske motsetninger. Vi oppdager ikke at begge synspunkter er resultat av autoritetsorientert moral. Av samme grunn er begge like meningsløse, og begge havner i kategori Eichmann. Begge har en grunnleggende moralsk ansvarsfraskrivelse innebygget i sin tenkning. Da handler det nettopp om at verdisystemet er satt ut av spill. Og det er satt ut av spill, fordi evnen til å verdsette er uløselig knyttet til subjektet. Verdier kan ikke bli til uten at det er noe som verdsetter. Frykten for subjektet, stammer fra det tidligere nevnte epistemiske ideal. Vi oppdager ikke nødvendigheten av å måtte bevege seg utenfor, og at det er nettopp dette som skiller moralfilosofi fra epistemologi. Men det er sant, at dersom vi måler verdibasert moralfilosofi opp mot epistemiske idealer, så har det en kostnad. Vi mister deler av objektiviteten i dette. Det er nettopp her filosofer kortslutter i den nevnte dikotomien mellom objektiv moral og moralsk relativisme. Problemet stammer fra biologien, eller rettere sagt vår tilbøyelighet til over- og underordning i dominanshierarkier. Det er her vår impuls til å lete etter «regler å adlyde», kommer fra. Vi har en naturlig impuls til å avskrive eget moralske ansvar ved å peke på en eller annen moralsk autoritet. Du må mobilisere kognitivt og arrestere den biologiske impulsen. Og impulsen er: Dersom jeg ikke kan fraskrive meg ansvaret ved å peke på objektiv moral, så må jeg jo fraskrive meg ansvar ved å peke på min kultur, stamme eller klan, som moralsk kilde. Rettere sagt: Hvor er mamma og pappa? Ta deg sammen og bli et medmenneske! Det er det som er å bli et modent menneske. Slutt å peke hit og dit. Det å ta ansvar er å utfordre deg selv: Hva står jeg for? Det er dette som er den subjektive komponenten, som du, i ytterste, konsekvens ikke kan dedusere deg frem til. Du må stå for noe selv. Det er det som er ditt ansvar.
Dypest sett handler det om hvilket toppunkt, som gjelder i det verdihierarkiet du velger å tilslutte deg. Dessverre er det slik at slike toppunkter på ingen måte er entydige, og at verdier står i konflikt med hverandre. Dette finner vi ut, både ved å analysere våre egne impulser og verdier, men også ved å analysere verdisystemets opphav. Da snakker vi om det emosjonelle systemet, som etter all sannsynlighet er formet av biologisk evolusjon, med all den kompleksitet og de komplikasjoner det måtte medføre. Koblingen fra biologisk evolusjon, via kropp, emosjonelle impulser, via forestillinger om emosjonelle impulser, som er verdier og over til moralsystem er så kompleks og vanskelig at dette gir opphav til mange fallgruver og kortslutninger i vår tenkning. En seriøs filosofisk tenker må dessverre kunne nok vitenskap for å kunne navigere i dette, uten å havne i fallgruver. Da snakker vi Darwin, vi snakker biologi, vi snakker psykologi, vi snakker nevrologi, vi snakker hjerne, vi snakker sosial-psykologi og sosiale prosesser, vi snakker menneskeartens historie. For det er en fallgruve å tenke at dette ikke er et tilstrekkelig rammeverk til, i alle fall å kunne postulere plausible hypoteser, der vår empiri ikke lengre strekker til. Poenget er ikke å vite alt, men å unngå fallgruver av type «transendens», som jo åpner for å tilskrive verdiene magisk opphav. Det er jo her Jordan Peterson havnet, sammen med det meste av religiøse tenkere. Hvordan kan organismer, formet av «overlevelse og reproduksjon», ende opp med å bry seg om andre, ofre seg selv for andre, ja til og med gå i døden for helt fremmede mennesker? Jo det lar seg forklare innenfor de vitenskapelige rammer jeg akkurat har listet opp. Det er ikke det at vi vet. Det er ikke det det handler om. Men hypoteser er mulige innenfor det gitte rammeverket. Og de er plausible, fordi de ikke introduserer ny metafysikk, er i tråd med empiri, er ikke selvmotsigende, og er fullt ut forklarlige med utgangspunkt i de mekanismer vi allerede kjenner.
Alternativet, som er magi-forklaringer, er bare illusoriske forklaringer. Jeg kan forklare alt, ved hjelp av Harry Potters tryllestav, eller Julenissen. Men vi innser at det forutsetter metafysikk totalt utenfor vår mentale rekkevidde. Hva står vi igjen med da, annet enn å dikte? Og er det noe vår hjerne er ekspert på, så er det nettopp å dikte. Hva er da sannsynligheten for at innholdet i såkalt objektiv moral, er oppdiktet? I så fall, hvem får definisjonsmakten? Det er i alle fall ikke flertallet av oss mennesker, som er uten innflytelse og befinner oss langt ned i hierarkiet. Hva er da sannsynligheten for at dikterverket tjener den som dikter? Jeg tror vi kjenner svaret.  Det å åpne for slike ideer, åpner også for det jeg kaller for etiske singulariteter som beskrevet her. Da handler det om å snike inn brutaliteten og hersketeknikkene via moralens bakdør. Det er jo nettopp mulig der mennesker har forlatt egen moralske autonomi. Vi har abdisert som kaptein på eget moralske skip og overlatt ansvaret til noen autoriteter vi er kommet til å stole på.

Igjen, så settes dette på spissen. De fleste tenkere som sverger til objektiv moral, er velmenende, og gitt god objektiv moral, så fungerer jo dette bra, heldigvis. Men nå har jeg lagt til «god» foran objektiv moral. Det er egentlig en selvmotsigelse. For det objektive kan ikke være godt eller ondt, det er verdinøytralt. Bruken av begrepet «god», subjektiverer «objektiv moral». Ligner ikke det på en selvmotsigelse? Dette er den semantiske tåken som omkranser begrepet. Og nettopp semantisk tåke, indikerer at vi her har å gjøre med uklare begreper, som igjen skaper uklare analyse, og uklare tanker.

Det er ikke det at objektivitet ikke har en rolle i dette, men vi er nødt til å kunne se forskjellen, for å unngå å åpne dørene til både egne og andres skyggesider. Vi må tåle de subjektive komponentene der de er nødvendige for å få dette på plass. Og det som må på plass er nettopp verdisystemet. Klarer vi ikke å sortere dette ut, altså vite hva som er verdi-komponenter og hva som er fakta-komponenter, så risikerer vi at eksperter på temaet, samtidig dirigerer mål og mening med det hele. Det jeg har vist, er at det blir meningsløst å snakke om verdisystem, uten i nær relasjon til subjektet. Setter vi en strek over dette, setter vi også en strek over vår egen moralske autonomi, og vårt moralske ansvar. Hvor velmenende det enn måtte være, så åpner dette et gedigent hull for misbruk.

Et sted i min filosofi snakker jeg om det etiske grunnfjellet. Det er med klar referanse til en forankring, på samme måte som empirien forankrer rasjonell kunnskapsutvidelse. Her tenker jeg at moralske realister nikker gjenkjennende. Men her er forskjellen: Det etiske grunnfjellet er ikke noe som kan oppdages, det må skapes. Men dersom det først er skapt, så oppstår det jo en form for objektivitet i dette. Og dersom denne objektiviteten sammenfaller med moralsk realisme, vel så er vi i praksis enige. Forskjellen handler da kun om hvordan vi kom dit. Men dette er ikke et nødvendig resultat. Vi kan ende opp med grunnleggende verdisett som er i konflikt. Og nettopp måten vi tenker oss at dette oppstår på, kan dirigere innholdet i forskjellig retning. Men jeg dagdrømmer om å kunne komme hit, nettopp med andre tenkere som er uenige. For da var det jo dialogen herfra og ut, som kunne blitt svært interessant.

Valg eller tilslutning?

Jeg hevder på ingen måte å ha presentert en vanntett etisk tenkemåte i min filosofi. Andres blikk ville kunne åpnet for store forbedringer. Men dette er jo min ulykke, og jeg har ikke annet enn mitt nebb å kvitre med. Men hadde vi kommet hit, så hadde i alle fall min kritikk av moralsk realisme være godt presentert. Og dersom du har vært nysgjerrig nok til å lese noen av linkene i denne fremstillingen, så vil du ha gode hint om hvordan jeg tenker om dette.

Jeg er oppmerksom på store utfordringer i min tilnærming. Noe er selvsagt adressert. Det etiske grunnfjellet er avhengig av allmenn oppslutning for å kunne fungere. Hvordan det fungerer, vises da gjennom verdisystemet, som jeg tegner et bilde av i denne teksten. Via beslutningsteorien viser jeg hvordan dette slår inn i vår rasjonalitet, våre beslutninger og til slutt handlinger og atferd. Via tekster som «det modne mennesket» og «Det modne samfunn», viser jeg hvordan dette utvides til å kunne fungere i samfunnet. Men jeg opererer da med begrepet «Etisk rasjonalitet». Det er fordi rasjonalitet ikke kan fungere verdinøytralt. Vi kan ikke være rasjonelle uten å ha mål. Og nettopp målsettingen, gjenspeiler verdisystemet. Men rasjonalitet kan også være uetisk. For verdisystemet som legges til grunn, er arbitrert. Så kjernen i det hele er jo da nettopp verdisystemet. Dermed er vi der, hvor den moralske konfrontasjonen må skje. Hvilken toppverdi legges til grunn? Svakheten i dette er at begrunnelse av verdisystemets toppverdi ender opp i sirkelbegrunnelser. Og den kan ikke annet, for hvordan kan man begrunne en toppverdi ved appell til en enda høyere verdi? Selv ikke den allmektige Gud kan løse dette problemet. For dette er egentlig et logisk problem, og vi er havnet godt utenfor epistemologien som jeg viser her. Den som er litt oppegående på epistemologi, kjenner forhåpentligvis til at, i bunnen så ender epistemologien opp, omtrent på samme måte. Jeg trenger kun å peke på navn som Kurt Gödel for å pirke litt smertelig i dette.

Problemstillingen som oppstår når toppverdien skal «velges», er best beskrevet her. For en verdifri beslutning er ikke mulig. Og vi kan ikke velge en verdi ved å appellere til den samme verdien, uten å ha «valgt» den først. Dette er en nådeløs sirkelargumentasjon. Dette er og blir aldri gyldig logikk. Moralske realister kan dermed flire seg selv ut av hele teksten. Det grunnleggende problemet er informasjonssystemets sammenbrudd via selvreferanse, som beskrevet her. Som sagt ender dette i en slags hermeneutisk sirkel. Den minner kanskje litt om Heideggers fenomenologi, uten at jeg er ekspert på det. Men i så fall er det ikke helt uten mening å ta noen runder her. For her kommer mange synonymer opp, og vi får frem et bredere bilde av den toppverdien vi hegner om. Men, hva finnes egentlig bak? Min hypotese er at du og jeg her støter på noe språkløst i oss selv. Det er en indikasjon på at det er noe som var der, lenge før mennesket ble menneske, lenge før språket, noe som har fulgt vår art gjennom hundretusener av år. Jeg mener da å gjenkjenne dette som fasetter av det emosjonelle systemet. Og jeg mener empirisk å ha både hjerneforskning og teorien om biologisk evolusjon med på laget her. Her avviker jeg som sagt fra Jordan Peterson, som tar dette videre i det såkalte transcendente. Dermed introduserer han risikoen for å kortslutte muligheten til en dypere forståelse av menneskets natur, basert på vitenskap. Den dype forståelsen av menneskenaturen ligger ofte gjemt nettopp i det svært sofistikerte emosjonelle systemet. Er vi virkelig undrende, og genuint interessert i å se våre medmennesker, hva er vel mer interessant enn forsøket på virkelig å se oss selv og våre medmennesker?

Etisk rasjonalitet legger menneskeverdet til grunn som verdihierarkiets toppunkt. Og selvsagt nyanseres dette når vi tar noen hermeneutiske runder. For generelt handler det om etisk individverd som beskrevet her. Men for alle praktiske formål i menneskesamfunn, snakker vi altså her om menneskeverd. Det etiske grunnfjellet skapes i form av en dugnad hvor flertallet tilslutter seg nettopp menneskeverd, som etikkens basis verdigrunnlag i samfunnet. Jo flere som slutter seg til, jo mer solid blir grunnfjellet. Dette handler ikke om tvang, men frivillig tilslutning. Det er her vi har den glede og frihet til selv å ta dette ansvaret. Ingen andre kan ta dette ansvaret for deg. Dette er det nærmeste vi kommer fri vilje i våre liv.

Og igjen, for å komme moralsk realisme litt i møte. Måten jeg definerer etisk menneskeverd på er at det er ubetinget. Det blir en litt spesiell verdi. For den kan ikke graderes, og den kan ikke mistes. Meningen med individverdet etableres i kraft av individets evne til livskvalitet. Så lenge du og jeg er bevisst med evne til gleder og sorger, nytelse eller lidelse, så innvilger vi hverandre hensynet til akkurat dette. Dersom dette kom på betingelse, eller gradert, så vil jo det signalisere at det handler om noe annet. Det å bry seg om andre, handler om viljen til å adressere den andres ve og vel, uten betingelser. Oppdag at der vi er et samfunn av mange, så er dette den eneste løsningen på denne ligningen, som fungerer for alle. Dette er en objektiv observasjon.

Vårt moralske ansvar kan kalles frem gjennom den moralske konfrontasjonen

Men dette er på ingen måte gitt. For det er slett ikke gitt at alle er interessert i å ta med alle andre i den moralske verdighetssirkel.  Faktisk kan vi vel konkludere med at det neppe er slik. Jeg utrykker som sagt ønsket om å komme hit, i dialog med andre tenkere. Da handler det om det som kan kalles for den moralske konfrontasjonen. For nå er vi på bunnfjellet, folkens. Enten du er moralsk realist, moralsk relativist, religiøs eller ateist, politisk rød eller blå, rik eller fattig, dersom du kommer så langt med meg, at du ikke lengre kan peke deg bort, bortforklare, eller snike deg unna: Hva står du for kjære medmenneske? Jeg vil påstå at det ikke eksisterer noe mer konfronterende moralsk spørsmål enn akkurat dette. For dersom du svarer noe annet enn menneskeverdet, slik som jeg har definert det, så betyr det at det er enkelte mennesker eller menneskegrupper du ikke bryr deg om. Din verdsetting av andre kommer på betingelser. Hva er det? Hva som tjener deg? Dette innebærer at dersom det er mange nok i din utgruppe, så er folkemord helt moralsk OK. Det betyr at du avviser å innvilge ethvert menneske sin iboende etiske verdi. Det betyr at du diskriminerer. Det betyr kort og godt at du ikke er til å stole på. Det betyr at du egentlig er et moralsk uansvarlig menneske. Alt dette er egentlig objektive observasjoner, gitt at vi er mennesker som risikerer at du faller oss i ryggen når det måtte passe. Risikoen er like reell, som stolen jeg sitter på.

Så ja, på denne måten blir dette objektivt. Men gang på gang ser vi at dette ikke er gitt. Og på et vis fremstår problemet som uavhengig av ideologi. Jeg går ikke rundt og tror at jeg har oppfunnet den universale etiske formel som skal frelse menneskeheten. Det er neppe mulig. Men den tenkemåten jeg her beskriver kan fungere som et verktøy, både for konfrontasjon og oppvåkning. For det setter fingeren på oss mennesker og våre holdninger, på en måte som jeg ikke har sett tidligere. På et vis setter den den etiske realitet på spissen, inklusive vår egen ansvarlighet. Den eliminerer det som på ekte nordnorsk kan kalles for moralismens «mainsjit» (eller bullshit på engelsk). Da handler det om språkbruk, klær, kutymer, tradisjoner, kjønn, hvem vi blir forelsket i, mote, mobiltelefoner, penger, utseende, symboler, diagnoser og alt vårt mangfold som enkelte finner det formålstjenlig å trakassere hverandre for. Hvor mange kjønn finnes det? Har du hørt et sånt tullete spørsmål å bli uvenner over? Det kommer vel an på definisjon, på tradisjon, på alle de sofistikerte mekanismene som bygger opp under enkeltmenneskets kjønnsuttrykk. Hvordan kan det være mulig at hele den vestlige verden koker over av konflikt rundt noe slikt? Hvor er filosofene? Har vi et alvorlig filosofisk underskudd i en vestlig dekadent kultur i forfall?

På tross av at verdisystemer har høy kompleksitet ved seg, så er anvendelsen ganske enkel. Verdier handler ikke om «å tro på», eller noe vi må «oppdage», noe som kan være sant eller usant. De er der direkte tilgjengelig i vårt mentale landskap. Filosofenes feiltakelse er av type «kategori».  Det er ikke beskrivelser av verdier jeg snakker om, men verdisystemet i seg selv. På samme måte som det er meningsløst å snakke om steinene på stranda, som sanne eller usanne i seg selv, så gjelder dette også verdisystemet. Filosofene forveksler verdisystemet med beskrivelsen av verdisystemet. For beskrivelser kan jo være sanne eller usanne, og det er noe vi kan tro på, eller la være. Men verdisystemet er i vårt mentale landskap, direkte tilgjengelig for hver og en av oss. Det gir som sagt en umiddelbarhet som fremstår veldig enkel, i den konteksten. Derfor krever det ingen voldsom kognitiv kapasitet å kjenne ubehaget av spørsmålet «Hva står du for?». Impulsen til å ville sprette unna som en mus, er også, ja «biologisk». Dominanshierarkiet er biologisk innebygget i oss. Og spørsmålet konverteres umiddelbart til epistemologi «Hvor er overmakten som jeg kan lene meg på her?». Dette er den opportunistiske grunnrefleksen. Terskelen for å vise egne kort her, er naturlig svært høy. For alle vet vi, innerst inne, at våre impulser ikke bare handler om omsorg, men at skyggen også lurer der inne. Våre impulser er mangfoldige og vil i alle retninger. Noen av disse «hestene» er sterkere enn andre, og deres styrke vokser der de slipper gjennom. Dette er svært kompleks dynamikk. Vi kan utvikle kunnskap og kompetanse om dette ved vitenskapelige metoder. Dette kan vi gjøre fordi vi ikke har kortsluttet det hele i magi-forklaringer.

Oppdag at den moralske konfrontasjon er enkel. Den krever ikke «vår tro» eller vår kunnskap, for vi har ressursene naturlig i oss. Tilslutningen er også enkel. Det er jo bare å si: «Ja dette står jeg for, jeg aksepterer at det ubetingede menneskeverdet er basis grunnverdi for all moralsk tenkning». Det innebærer at alt som krenker den enkeltes menneskeverd, er moralsk galt, og alt som understøtter den enkeltes menneskeverd er moralsk rett. Og der mange nok hegner om dette, så blir det til et etisk grunnfjell. Og der det eksisterer et slikt moralsk grunnfjell, så vil det i seg selv binde, også dem som gjerne vil noe annet.
Ingen av oss er moralske glansbilder. Den moralske konfrontasjonen handler ikke om «hvem vi er». Det handler ikke en gang om våre moralske prestasjoner. Det handler ikke en gang om alle de feilene vi har begått eller kommer til å begå. Dette handler om en tilslutning. Vi kan innvende at, ja det er enkelt å tilslutte seg, men det er noe helt annet å etterleve. Men dette er hele poenget. Det, du og jeg gjør når vi tilslutter oss, er å anerkjenne hva grunnstandarden er for moralsk bedømmelse. Dette krever ikke vår moralske prestasjon. Det er noe helt annet. Det krever ikke en gang at vi er «hel ved», eller at vi er ærlige. Det vi snakker om er basis for den moralske diskurs. Når jeg sier «god», så anerkjenner vi begge hva ordet betyr. Vi har skapt en felles referanse for hva det er vi snakker om. Vi har skapt oss en felles referanseramme for vår moralske diskurs. Dette er en forutsetning for at du og jeg skal kunne ha dialog om moralske spørsmål.

Hva er gevinsten av moralsk dialog?

Herfra og ut kan vi ta fatt på dialogen om de konkrete moralske problemstillingene. Som sagt: Ingen av oss kan noensinne bli moralsk fullkommen. For det etiske grunnfjellet setter en standard, som er uoppnåelig. Våre liv og våre samfunn vil alltid måtte preges av kompromisser. Vi kommer ikke utenom valg mellom onder. Og dilemmaene blir hyppigere og grovere jo større avmakten er. Dette er ingen tryllestav til paradis. Hele poenget med dette handler om retningen. Når beveger vi oss mot det gode, og når går det motsatt vei? Dette spørsmålet har kun mening der vi begge anerkjenner de etiske begrepenes innhold. Først når dette er på plass har vi et rammeverk for samtale om dette. Og det i seg selv er en kilde til forbedring. For det vil alltid eksistere muligheter til forbedringer, dersom vi innretter oss på klokere måter. Og slike finner vi best frem til dersom vi evner å ha konstruktive dialoger om dette.

Oppdag at vi her etterstreber et utgangspunkt, uavhengig av både ideologier, politisk farge, livssyn eller religiøs tro. Vi er kommet dypere enn dette, og nærmer oss den felles menneskelige erfaringsbase. Ubetinget menneskeverd fungerer hundre prosent nøytralt, oss mennesker mellom. Ingen er mer verdt enn andre. Men vi har alle sammen egenverdi som krever hensyn, uavhengig av hvem vi er. Men samtidig har vi alle impulser som sier noe annet. Jeg har nevnt dominanshierarkiet. Men det finnes en rekke hierarkier som rangerer oss mennesker. Vi slutter ikke å rangere hverandre. Det vi snakker om her er koblingen mellom slike hierarkier og menneskeverd. For dette er en kobling vi konstant fristes til å gjøre, og noe vi ubevisst driver med hele tiden. Poenget først og fremst å vite at vår hjerne også har bremsemekanismer som kan overstyre dette. Men det krever at vi mobiliserer kognitivt. Det krever igjen at vi utvikler en bevisst refleksjon om dette, slik jeg har gjort her. Dialog mellom oss mennesker er en bevisst prosess. Da kan vi bevisst avvise diskriminerende impulser i vår meningsdannelse. Dette er den kompliserte, og kontroversielle overgangen fra «følelser til fornuft».

Men vi trenger altså gode analytiske verktøy for å kunne ha gode samtaler om dette. Noe av dette har jeg vært inne på her. Men selvsagt kan ikke dette dikteres. En god dialog er i behov av at vi starter med å undersøke hverandres tenkemåte, begreper, strukturer, modeller og oppfatninger. På den måten bygger vi broer som tillater oss stadig mer nyanserte utvekslinger. Vi trenger også refleksjon om konstruktiv dialog generelt.
Men det dype utgangspunktet vi har vil forhåpentligvis gjøre det åpenbart for oss, hvor omfattende moraldimensjonen er i våre liv. Det hender jeg hører mennesker snakke om moral, som om det skulle være noe snevert, kanskje bare handle om seksualitet eller «forbudte ord». For andre kobles det til regler, lover og juss. Men nå har vi et verktøy som avdekker verdikomponenter i det meste vi har meninger om. Her har jeg gjort et skille mellom standpunkter og oppfatninger. Oppfatninger handler om våre forestillinger om hvordan verden er, har vært eller hvordan ting fungerer. Standpunkter er oppfatninger pluss verdikomponenter. Det handler om hvordan ting bør være. Husk at vårt biologiske maskineri er innrettet for å kunne møte fremtiden. Den er fremoverrettet. Dette gjelder i aller høyeste grad kroppens utrustninger, som jo er et uttrykk for naturens «forsyn» formet av evolusjonsmekanismene. Dette har jeg skrevet om her. Vår hjerne har nærmest kopiert denne teknologien og internalisert dette i det informasjonssystemet som hjernen utgjør. Noen kaller hjernen for en prediksjonsmaskin. Da handler det nettopp om forsyn. I en avansert hjerne fungerer dette blant annet med simulering av mulige fremtidsalternativer. Når vi snakker om hvordan noe bør være, så snakker vi om fremtiden. Vi snakker om en tenkt fremtid og selvsagt finnes det tusen alternativer for en tenkt fremtid. Verdisystemer hjelper oss og søke den type fremtid som tjener vår egeninteresse. Det jeg akkurat har beskrevet gjelder for veldig mange biologiske arter. Men menneskearten særpreges av to egenskaper. For det første er tids-vinduet for fremtiden nærmest ubegrenset. For det andre er vi en utpreget sosial art. Summen av dette er at det krever noe annet av oss enn de biologiske impulser vi har felles med veldig mange andre dyrearter. Her kommer kunnskap om evolusjonsteorien til nytte. For det er ikke slik at vi ikke har det urgamle dyret i oss. Egoismen er fortsatt på plass. Kortsiktigheten er fortsatt på plass. Det nye med menneskearten, er at vi har utviklet kognitiv funksjonalitet som, i tillegg til høy kapasitet, gjør oss i stand til å bremse- eller overstyre impulser. Følgelig vil dette skape disharmoni i oss og mellom oss. Vår menneskelighet handler om å navigere i dette. Vår byrde ved å være menneske handler om å stå i disse konfliktene. Det er dette jeg beskriver som «Den store splinten» som evolusjonen har etterlatt i våre sinn.

Forskjellen på verdibasert moralitet og regelbasert moralitet, altså autoritets basert moralitet, handler med andre ord om denne bevisstgjøring på verdier, hva verdier er, hvilken funksjon de har, hvilken bakgrunn de har, og hvordan de oppstår. Følgelig kompliserer dette den moralske diskurs i forhold til det rent faktuelle. Men det er dette som er den fundamentale forskjellen på epistemologi og moralfilosofi. Åpenbart så bringer dette vårt eget ansvar mye nærmere. Vi kommer ikke utenom vår egen person, vårt eget subjekt. Samtidig er det dette som beriker dialogen og gjør det mulig for oss å forstå hverandre. Studiet av verdisystemenes opphav, gitt gjennom vår evolusjonære historie, gjør det mulig for oss å oppnå en langt mer nyansert forståelse av menneskets natur og de utfordringer dette gir for oss mennesker i samhandling med hverandre.

Alt vi gjør krever beslutninger. Alle beslutninger krever et verdisystem. Konsekvensen av dette er at alle våre handlinger har utgangspunkt i verdier. Derfor er det moralske sider ved absolutt alt vi gjør. Alle våre standpunkter har verdi-komponenter. Og verdikomponentene kan så kobles inn i verdi-hierarkier som ender i ett toppunkt.

 

Men så tilbake til det faktuelle, altså epistemologien. Her er det to sammenhenger som må på plass. For det første er det integrasjonen mellom fakta og verdi. Dette er gitt i beslutningsformelen. Beslutningsformelen kan videre integreres i et beslutningsregnskap slik som vist her.  Dermed har vi et verktøy hvor vi kan modellere temaet på en strukturert måte slik at det blir mulig å samtale strukturert om komplekse temaer. Jeg sier ikke at dette er den beste modellen, eller den eneste mulige måte å gjøre det på. Poenget er å peke på at vi har muligheter til å utvikle slike verktøy, som kan støtte opp under dialogen, og skape god struktur for prosessen.

For det andre er det slik at idealet om verdinøytralitet i epistemologien ikke er det samme som at vår tilnærming til kunnskapsutvikling er uten moralske implikasjoner. Måten vi utvikler vår virkelighetsoppfatning på, er også et valg. For eksempel kan idealet om verdinøytralitet begrunnes i ønske om å komme nærmest mulig sannheten. Det er en verdi. Også den kan plasseres i det samme verdihierarkiet. Vi ser nær sammenheng med dette og vår intuitive motvilje mot det å bli løyet til, eller å bli lurt. Dette innebærer at epistemologien har en metadimensjon som ikke er verdinøytral. Måten vi tilnærmer oss kunnskapsutvikling på, er med andre ord også et moralsk spørsmål.

Vi trenger ikke å se oss mye omkring før vi oppdager at menneskers virkelighetsoppfatninger spriker i alle retninger. Gitt beslutningsformelen, så påvirker selvsagt også dette våre valg dramatisk. Så dette utgjør risiko for dramatisk utilsiktede konsekvenser. Da kommer vi ikke utenom spørsmålet om noen tilnærminger for kunnskapsutvikling er bedre enn andre. Umiddelbart er vi over i filosofien. Som sagt, pr. i dag, er det vitenskapsfilosofien som er gullstandarden her. Et viktig poeng her er at det viktigste instrumentet vi har for egen kunnskapsutvikling er vår egen hjerne. Og her kan den samme vitenskapen hjelpe oss til å avdekke fallgruvene. Kjenner vi ikke de mentale fallgruvene i vår egen tenkning, er vi dømt til et liv i villfarelse.

Men det grunnleggende poenget her er jo at epistemologien, i denne sammenhengen, blir til en underdisiplin av moralfilosofien. Uten våre verdisystemer er kunnskap meningsløst. Og uten at vi har menneskeverdet på plass, blir kunnskapen til villfarelse, for da blir det fritt frem å bedra hverandre, og den flinkeste bedrageren vinner. Menneskeverd innebærer respekt. Respekt innebærer sannferdighet og oppriktighet. Det verdige mennesket har krav på sannhet, eller så nær vi kan komme den.

Summen av dette er at vi har mye å samtale om. Plutselig har vi involvert, både vitenskap og filosofi. Plutselig er dette relevant, ikke bare kjedelig høytflyvende, men også for oss som personer, i våre liv og våre samfunn.

Og selvsagt er ikke moralsk diskurs enkelt. Vi lever i en verden full av dilemmaer, vi er avmektige og utilstrekkelige. Men herfra og ut, kan vi utvikle begreper, kunnskap og kompetanse til å se problemstillingene med linser som er sammenfallende nok, til at dialog blir meningsfullt. Det er vanskelig for meg å se at alternativet til dette ikke kan bli annet enn meningsløs konflikt og krig.