Dette er en kort oppsummering av mitt syn på begrepet verdi. Jeg har vært opptatt av begrepet og vært inne på dette i diverse refleksjoner. Dette er en samleside som peker til mine viktigste refleksjoner rundt dette.

Det er viktig å presisere at dette handler om verdier som gir opphav til verdifullhet. I andre sammenhenger kan man jo få verdien på en promilletest, eller radioaktiv ståling. Vi kan også snakke om rene tallverdier osv. Det er ikke slike verdier som er temaet her[1].

En rask introduksjon til subjektivistisk verditeori

Hva er verdi?

På grunn av at verdi er så grunnleggende i vårt mentale univers, er det vanskelig å definere det uten ved hjelp av synonymer eller dets funksjon. Det er en svakhet vi må leve med. Men det i seg selv forteller oss hvor grunnleggende dette er. Med utgangspunkt i at opplevelse av verdi er en del av vårt mentale univers, prøver jeg meg på følgende definisjoner:

1)   Verdi er det som farger elementene i vårt mentale univers med mening

2)   Verdi er det som gjør det mulig å foretrekke noe foran noe annet

3)   Verdi er det som gir retning til våre valg

4)   Verdi er en indre erkjennelse av hvordan vi skal forholde oss til noe

Verdier skiller seg ut på den måten at de ikke har opphav i ytre ting, eller informasjon om omverdenen. Verdier er ikke informasjon på den måten at de gir oss mer innsikt eller kunnskap om verden rundt oss. I stedet legger verdier seg til informasjonen og gir den subjektiv mening, som styrer hvordan vi forholder oss til den.

Den tekniske nødvendigheten av verdisystemer i biologiske systemer

Vi tar utgangspunkt i punkt 2 over, som er det som er den mest presise definisjonen. For å kunne foretrekke noe foran noe annet, er systemet avhengig av å kunne rangere kandidatene i forhold til hverandre. Dette kan oppnås gjennom sortering. Teknologien «sortering» er i utgangspunktet arbitrær. Det som er arbitrært, er sorteringskriteriet.  Mennesker kan sorteres på vekt, høyde, alder, navn, personnummer, etter hvor nært Nordpolen de er født, på lengen på strået de trekker, hvilket stjernetegn de er født under osv. Det eneste vi er i behov av, er en form for mangfold pluss et sett med regler for rangering. Hvor en kandidat havner i rangeringen avhengig av hvilken «verdi»-kandidaten har i forhold de andre kandidatene. Til å hjelpe oss med dette har vi tallsystemer. Et vesentlig system som benytter tallsystemet, er penger. Ved hjelp kan vi sette «pris» på ting, og sortere med utgangspunkt i dette.
Men nå tenker vi kunstige, tekniske innretninger for rangering. Vi finner også naturlig sortering i naturen.  I vannet flyter lette ting opp, mens tyngre ting synker.

Men hva med et autonomt system? Da snakker vi om et system som har en selvstendig atferd i verden. Dersom et slikt system bare registrerer sine omgivelser, så vil det ikke være i stand til å konstruere sine handlinger. For systemet må også ha mål for sin autonomi. «Hva skal jeg oppnå?». Først da kan de alternativer som mulighetsrommet byr på, rangeres og systemet kan beslutte hvilket alternativ som passer best, og utføre handlingen. Dersom vi tenker oss en robot eller en selvkjørende bil, så vil denne prosessen typisk skje i en datamaskin. Den baserer seg da på tallsystemer, rangering etter algoritmer, sortering og deretter «foretrekke» det alternativet som kommer best ut.

Men hva med biologiske hjerner? Husk at dette er urgamle systemer. De har i utgangspunktet ikke tilgang til tallsystemer, eller kunstige sorteringsalgoritmer. Hvordan har biologien løst dette problemet? Det kommer vi til nå.

Hvordan oppstår biologiens verdier?

Verdier har sitt opphav i hjernens emosjonelle mekanismer. Les mer om det  her. Et godt forslag til hvordan det har utviklet seg, finner du her. Ytre og indre hendelser skaper emosjonelle responser i hjernen, såkalte affekter. Slike responser varierer i styrke og retning, og er resultat av evolusjonens naturlige filtrering på «fitness». Hendelser som skaper affekt, lagres i hukommelsen. Jo sterkere affekter desto sterkere blir minnene. Verdier er implisitte minner om slike emosjonelle utbrudd, og de hendelser de er assosiert med. Dermed danner verdiene en emosjonell erfaringsbakgrunn som preger atferdsmønstret på den måten at det blir målrettet. Slike minner er ofte språkløse og de opptrer i det mentale landskap i form av ønskelighet eller u-ønskelighet som legger seg til våre forestillinger.

I det mentale landskap opptrer verdiene som en indre erkjennelse. Det er ikke forskjellig fra emosjoner. Emosjoner opptrer enda sterkere som en indre erkjennelse. På samme måte som at det er en illusjon at vi velger den virkelighet vi erkjenner, slik er det også en illusjon at vi velger de verdier vi erkjenner. For vi trenger både virkelighetsoppfatning og verdier for å kunne ta en beslutning. Dermed er disse to kategoriene, virkelighetsoppfatning og verdier, premisser som inngår i beslutningsprosessen. Dette er atferdsdualismen i et nøtteskall.

Hvilken funksjon har verdier?

For å kunne fungere i verden har individet evne til atferd. Evne til atferd betinger handlingsevne. Handlingsevne betinger beslutningsevne. Beslutningsevne betinger evne til å kunne foretrekke noe foran noe annet. Evne til å foretrekke noe foran noe annet betinger at man i tillegg til å registrere verden, også er i stand fil å føle «hva betyr dette for meg». Her har vi altså koblingen til følelser, som altså ikke bare handler om at jeg registrerer tingene, men også forholder meg til dem. Det vil i praksis si at jeg rangerer tingene. Det er å kunne foretrekke noe foran noe annet. Denne rangeringen skjer via at jeg verdsetter tingene.

Verdier er altså det som setter et komputerende informasjonssystem i stand til å ta beslutninger. Et komputerende informasjonssystem uten verdier er kun i stand til å gjøre slutninger. Verdier gir en ny dimensjon til systemet som gjør det i stand til å ta beslutninger. Den enkleste implementeringen kunne være en konstant i at dataprogram. En konstant er en tallverdi som er satt av programmereren og som ikke kan påvirkes av programmet selv. Denne konstanten kan så brukes som kriterium når programmet skal velge alternativer. De alternativer som ligger nærmest konstanten foretrekkes.
Oppsummert har altså verdier samme funksjon som følelser: det er det som forårsaker at individets atferd blir målrettet.

Om uklarheten i den generelle bruken av verdi-begrepet

Jordan Peterson og Sam Harris om forskjellen på fakta og verdier, se her.

Les gjerne min refleksjon over begreper her. For å nyansere tvinges vi til å se litt på den praktiske bruken av verdi-begrepet. Her vil jeg starte med å nyansere mellom det som verdsetter og det som blir verdsatt. Jeg er blitt oppmerksom på denne distinksjonen ganske sent i min tenkning. Det burde hete verdsettingsteori. Men overalt snakker jeg om verditeori. Det får så være, men presiseringen er her at min subjektivistiske versjon av verditeori, egentlig er en verdsettingsteori.

Min hypotese er at forsøk på utvikling av gode verditeorier, handler om at begrepet verdi ikke er basis i det vi omtaler. Basismekanismen er verdsetting. Og det er en biologisk seleksjonsmekanisme. Verdi er resultat av prosessen «å verdsette». I naturen vet vi ikke om noe annet enn subjektet som verdsetter. Kunstige beslutningssystemer må ha en direkte eller indirekte mekanisme for verdsetting, for å kunne fungere. 

Alt mulig kan bli verdsatt, alt ettersom. Så om man starter med produktet av verdsettingen, så oppstår forvirringen. Det kan jo være alt mulig.

Mitt fokus i verditeorien er altså på subjektet som verdsetter. Det jeg kaller for «verdi» er da den funksjonen det er å kunne verdsette noe. Derav definisjonen «å kunne foretrekke noe foran noe annet». Rent teknisk kan vi få et informasjonssystem til å foretrekke noe foran noe annet. Men egentlig blir vel begrepet «å foretrekke» litt misvisende. For tekniske informasjonsprosesser kan sortere. Og kan den sortere så er det jo bare å sortere og «foretrekke» fra øverst i listen til nederst. Rekkefølgen i listen vil avhenge av hvilke variabler prosessen sorterer på. Det er ikke verre enn det.
Men et biologisk subjekt baserer sin prioritering på mekanismer, ganske forskjellig fra dette. Det baserer seg på det emosjonelle systemet, som igjen baserer seg på hvordan «kroppen har det», som igjen baserer seg på biologisk kompetanse. Fysisk implementeres dette i hjernen i form av straffe og belønningssystemer, som oppleves i form av behag eller ubehag. Og min påstand er at det er nettopp den bevisste opplevelsen av dette som gir systemet den etiske dimensjonen.

Jeg har en mistanke om at verdi-begrepet, på samme måte som sannhetsbegrepet har en lang og kompleks utvikling, gjerne med store innslag av det jeg kaller for paleo-konstruksjon Det vil si at det ikke er spesielt egnet på nyansering og klarhet på det nivå som er nødvendig for presisjon i filosofiske dialoger om temaet.

Det første vi finner, er at det som verdsettes ofte kalles, med fellesbetegnelse for verdier. For eksempel benevner vi gjerne «demokrati» som en verdi. Vi kan også nevne tradisjon og kulturer som andre verdier. Vi kan snakke om «norske verdier» eller «kristne verdier».

Min verditeori, dekker ikke denne praksisen. Men det er en utbredt bruk, og jeg gjør selvsagt det samme selv. Så det er ikke det at jeg er uenig i dette. Men når det kommer til filosofisk tenkning, fordrer det mer klarhet, og dermed også høyere grad av nyanser. «Demokrati» hører blant det som blir verdsatt. Det samme gjør mat, partnere, gull og penger osv. Alt dette blir verdsatt, men det er subjekter som verdsetter.

Hva er så subjektivt ved dette? Jo poenget er at ulike subjekter verdsetter på hver sin unike måte. Subjekter kommer i mangfold, og deres preferanser kommer i mangfold. Selve mekanismen å verdsette, blir derfor en subjektiv operasjon.

Det som ikke er subjektivt, er beskrivelser av dette. At jeg liker lutefisk, er et objektivt faktum. Man kan sette to streker under svaret på det. Men det kan ikke settes to streker under svaret på det å foretrekke lutefisk foran pinnekjøtt. For det er ikke noe som er gjeldende og bindende for alle subjekter.
Det som verdsettes behøver heller ikke å være subjektivt. Gull regnes som noe reelt eksisterende, og kan beskrives som metall og grunnstoff, med egenvekt, helt uavhengig av hva subjektet måtte tenke. Så når vi snakker om «verdier» på den måten, så er det fullt ut mulig å betegne det som objektivt.
Men dette blir jo vanskeligere når det kommer til det abstrakte. Demokrati er en abstraksjon. Er det subjektivt eller objektivt? Jeg tenker det er mulig å objektivisere, eller i alle fall «intersubjektivisere» ved å bli enig om hvilke kriterier som må oppfylles for å kunne kalle noe for et demokrati. Det som da er objektivt, er om det oppfyller eller ikke oppfyller kriterier vi har blitt enige om. Så er kanskje noen uenig i kriteriene, kanskje nettopp på verdibasis. Så dette blir vanskelig.

Jeg tenker at den distinksjonen jeg har gjort mellom det som verdsetter og det som blir verdsatt, er nyttig, fordi det kan utløse nye spennende tanker og spørsmål.

For eksempel: kan man tenke seg at subjektet kan eksistere uten evne til å verdsette? Jeg tenker at svaret gir seg selv. En handling er en hendelse om initieres med utgangspunkt i en foregående beslutning. Men beslutning er ikke mulig uten å kunne foretrekke noe foran noe annet. Og, som subjekt så realiseres dette ved evnen til å verdsette. Tar man fra subjektet muligheten til selv å verdsette, så er selve meningen med subjektet opphørt.

På samme måte kan man stille spørsmålet om noe kan være verdsatt, uten at det er noen som verdsetter? Dersom svaret er nei, så sier det seg selv at verdi-konseptet kun har mening i en verden hvor subjekter eksisterer. Og svaret er etter min mening, ganske så selvfølgelig nei, verdsetting er ikke mulig uten at det er noe som verdsetter. Min konklusjon er at subjekt og verdi, gjensidig betinger hverandre. Uten subjekt, ingen verdier. Og verdibegrepet er meningsløst uten eksistens av subjekter.

Oppsummering
Kanskje burde spørsmålet grunnleggende formuleres slik: Hva er forskjellen på verdsetting og beskrivelse? Begge deler gjøres som mentale operasjoner. Subjektet kan beskrive, og det kan verdsette. Forskjellen er at verdsetting er en operasjon som gjøres på beskrivelser. Har jeg ingen beskrivelser, kan jeg ikke verdsette noe. For å komme videre med begrepet «beskrivelse», så er det bare å gå rett på subjektivistisk informasjon, som beskrevet her. Og jeg gjør ingen distinksjon mellom informasjon beskrivelser. Informasjon defineres som noe som representerer noe annet. Merk deg at det finnes utallige måter å representere på. Så det er ikke gitt at beskrivelsen er i menneskelig språk. Andre dyreartas sanseinformasjon er også beskrivelser. Våre hjerner er informasjonsprosesserende systemer. Som tidligere nevnt vil også vår verdsetting kunne beskrives. Da må man ikke gå i den falle å anse beskrivelse av verdsetting, som verdsettingen i seg selv.

Men her er en kobling. For selv i vår informasjonsprosesserende hjerne vil ikke vår verdsetting kunne formidles uten intern representasjon av prosessen. Det som formidles er informasjon som vedrører kroppens tilstand, og evolusjonært basert kompetanse. Grunnleggende handler alt om informasjon. Og enda mer grunnleggende handler alt om molekyler og atomer. Her er det fort å gå seg vill i nivåer. Problemstillinger rundt dette har jeg vært inne på her. På overordnet nivå har biologiske hjerner utviklet en funksjonalitet for å kunne verdsette. Dette er særlig relatert til det emosjonelle-systemet. Og vi kan analysere bok og utover dette, både på hjernens virkemåte, nevrale nettverk, genetikk og evolusjon. Alt dette er viktig å drive på med. Men på dette nivået er det helt vesentlig å holde fast ved at verdsetting er en fundamental funksjon for filosofien. Det er her etikken starter. Og da er vi i behov av en god og klar begrepsstruktur, som tillater oss meningsfylte dialoger med hverandre, om dette temaet. Hovedhensikten her er å klargjøre hva jeg fokuserer på når jeg snakker om verditeori. Det er subjektet som verdsetter, for det er her opprinnelsen til verdiene ligger.

 

Verdier i subjektivistisk filosofi

Mitt syn på verdi starter egentlig med beslutningsteorien, hvor verdiene fremkommer som en av to hovedtyper av elementer i beslutningsregnskapet. Grunnformelen er:

Argumentets vekt=Konsekvensens sannsynlighet * Konsekvensens verdi[2]

Uten tilgang til verdier har vi ikke beslutningsevne. Det vil si kapasitet til å ta rasjonelle beslutninger. Men dette sier ikke noe om hva verdier er eller hvor de kommer fra. Først og fremst viser beslutningsteorien oss at verdier er fundamentalt for enhver innretning med evne til å produsere sin egen atferd. Da snakker jeg om autonom atferd, i motsetning til instruksjons-programmert atferd. Det leder meg til å tenke at dette har utgangspunkt i noe vi har med oss fra fødselen. Dette identifiserer jeg som følelser eller emosjoner. Verdier har med andre ord utgangspunkt i følelser. Og nettopp fordi dette er en forutsetning for atferd, så tenker jeg at vi da snakker om en mekanisme som er utviklet og formet av evolusjonen.

Innenfor subjektivistisk filosofi tenker jeg at det er vesentlig å kunne dekomponere argumenter i en verdikomponent og en fakta-komponent. Dette er helt vesentlig for å kunne forstå hverandres posisjoner. Til dette har jeg blant annet utviklet hensiktsanalysen. Jeg har også i tidligere tekster hatt noen ideer om mental utvikling av verdier og verdityper.

Verdier er ofte språkløse fornemmelser. Det betyr at de ikke nødvendigvis er en del av vår bevisste indre samtale. De ligger der bare som språkløse premisser. Dette innebærer muligheten for verdiblindhet. Man ser ikke verdiene som inngår i egne vurderinger. Det kan lede noen til å tro at man trekker rene logiske slutninger, mens realiteten er at stumme verdier ligger og påvirker våre vurderinger. Min hypotese at er at denne tankefeilen er en av de forhold som leder til forestillinger om absolutt moral. Bruk av hensikts-analyse og generell argumentasjonsanalyse er verktøy som kan hjelpe oss til å få øynene opp for dette.

Synet på verdibegrepet blir på mange måter avgjørende for hvilket etisk grunnsyn man ender opp med å slutte seg til. En ikke-subjektivistisk forestilling om objektive verdier leder raskt til forestillingen om en absolutt moral. Og motsatt: forkaster man dette ender man, som meg, opp med en subjektivistisk basert etikk, basert på individets evne til å tillegge verdi.

Dermed vil dette grunnsynet også slå ut i forhold til samfunnssyn og dermed også politisk grunnsyn. For dette berører synet på mennesket, verdiskaping og som nevnt etikk.

I en livløs verden vil det ikke eksistere verdier. Dersom vi tar bort alt som kan tenkes å ha egenprodusert atferd vil det ikke eksistere noe som kan kalles for verdifullt. Dermed har det ingen mening å snakke om verdier i et dødt univers. Dermed kan ikke verdier være noe objektivt, uavhengig av subjektet. En subjektivist vil derfor stille seg avvisende til at verdier er en del av den objektive virkeligheten, uavhengig av subjektet.

Kan man virkelig ikke velge verdier?

Vi kommer ikke utenom det, selv om det blir komplisert. Når jeg slår opp aksiologi, som er den filosofiske betegnelsen på temaet, så overraskes jeg over hvor teoretisk man blir i forsøket på å beskrive hva verdier er. Det jeg gjør er å sette dette inn i en praktisk sammenheng, nemlig som en nødvendig ingrediens i beslutningsprosessen.  Men det jeg kanskje kan arresteres på, er formatet på beslutningsformelen, som er vekt=sannsynlighet * verdi. Som sagt ser vi at verdi er forutsetning for valg. Hvordan kan man da velge mellom verdier?

Beslutningsteorien og refleksjonen om slutninger og beslutninger, plasserer altså verdiene som en forutsetning for i det hele tatt å kunne gjøre et valg. Altså uten verdier er ikke rasjonell beslutning mulig. Men i det praktiske liv opplever vi jo å måtte prioritere mellom verdier. Hvordan er det mulig uten å gjøre valg? Da vil jeg påpeke to forhold:

1)   Verdier har forskjellig styrke. Det naturlige er at viktige verdier går foran det mindre viktige. Det er egentlig ikke så mye valg i dette, annet enn at vi tenderer til å følge det som oppleves som viktigst for oss. Det er i høy grad vår emosjonelle programmering som styrer dette. Selvsagt har vi også den varianten at noen verdier er kortsiktig fristende, og at det må ses opp mot langsiktige virkninger. Da må vi ikke gå i den grøften å anse det kortsiktig fristende som verdier og det langsiktige som vilje. Begge deler representerer verdier, og selv om vi ikke kjenner begjæret etter en verdi som en fysisk fristelse, så kan den likevel trumfe en mer kortsiktig umiddelbar fristelse. Akkurat samme forhold har vi i brytningen mellom det sosiale og det egoistiske. Egoistiske verdier kan oppleves biologinære og fristende. Men likevel kan de trumfes av sosiale verdier som har utgangspunkt i f.eks. empati, stolthet, skam eller hensynet til egen anseelse i det sosiale spill osv.

2)   Vi må skille mellom primære verdier og instrumentelle verdier. Instrumentelle verdier er noe vi strever etter for å oppnå noe annet. For eksempel penger. Noen sier at «penger er ikke alt, men nøkkelen til resten». Penger i seg selv har ingen verdi. Det er det vi kan bruke dem til som gir verdi for oss. Når vi velger mellom instrumentelle verdier, er det mer primære verdier skaper verdisiden i beslutningen. Med andre ord snakker vi om at overordnede verdier, rangerer mellom mer underliggende verdier. Denne type valg fordrer kognitiv mobilisering. Altså vi gjør analyser utover her og nå, og tar større og videre hensyn enn bare mitt ego. Dette er beslutninger. Og de er komplekse nettopp på grunn av motstridende verdier, og ikke minst vår kompetanse, både sosialt og på hvordan verden fungerer. Men slike overordnede verdier kan være veldig bakenforliggende. Det kan medføre verdiblindhet. Man kan bruke hensikts-analyse for å få øye på dem. Hensiktsanalysen viser at verdiene er organisert i kjeder eller i hierarkier. Øverste nivå er primære verdier.  Men for å tilfredsstille primære verdier, kan man ha kjeder av strategier. Hver slik strategi kan fremstå som en verdi i seg selv. Penger er jo nettopp et eksempel på det.
Man kan velge mellom mange strategier. Dersom man oppfatter strategiene som verdier, så opplever man å kunne velge mellom verdier. Men enhver slik beslutning forutsetter da at vi har mer grunnleggende verdier som gjør det mulig å foretrekke den ene verdien foran den andre. Da kan som tidligere nevnt de mer grunnleggende verdiene være stumme og usynlige i det mentale univers, slik at man kan forledes til å tro at det er logiske slutninger man trekker. Her er hensiktsanalysen nøkkelen. Spør hvorfor. Har man en begrunnelse så spør videre på den. Enhver verdi som har en begrunnelse, er ikke grunnleggende. Det er først, når man ikke kan begrunne verdien, at man har kommet frem til primærverdien.

3)   Valg mellom verdikjedenes toppunkter.
Lenge var jeg så pass naiv at jeg så form meg kun ett mulig toppunkt, nemlig ett mål om alles beste. Og jeg vegret meg for å karakterisere veien hit, som et valg. I denne teksten har jeg har brukt begrepet tilslutning. Den forståelsen har jeg i stor grad avdempet, slik som i denne teksten. Leser du denne teksten så oppdager du at det ligger en moralsk appell i dette. For alle andre toppunkt ser forholdsvis problematisk ut på en moralsk CV.  Appellen er brodert ut her, i teksten om Det modne menneske. Her beholdes begrepet tilslutning, som en tanke om utfordring eller konfrontasjon i sosiale prosesser, vi alle bør bli delaktig i, som en del av nødvendig demokratisk allmenndannelse. Det vi tilslutter oss er det etiske grunnfjell, som i erkjennelsen av ikke å ha noen objektiv eksistens, likevel realiseres gjennom en dugnad av allmenn tilslutning. Og dette er et reelt valg, særlig for ressurssterke mennesker som fristes til å tenke at de kunne fått mer ut av å spille sine kort for egen gevinst, på tross av at det går på bekostning av andre. Valget er enklere for de av oss som innser at våre liv er best tjent med et samfunn som respekterer menneskeverdet ubetinget.

Forskjellen på verdier i seg selv og beskrivelser av dem

En av de store årsaker til verdiblindhet handler om mangel på refleksjon om forskjell på verdier i seg selv og beskrivelser av dem. Dette starter med at vår evne til å verdsette har en biologisk genetisk opprinnelse. Det er naturens språkløse stemme i oss som forteller oss hva vi vil. Vi har en krypdyrhjerne, en pattedyrhjerne og en menneskehjerne. Vårt symbolspråk er en biologisk nyvinning. Evnen til å foretrekke noe foran noe annet, har åpenbart vært der allerede på krypdyrstadiet, ja sannsynligvis før dette også. Det vil uansett si lenge lenge før et eneste ord var uttalt på denne kloden. Selvsagt er dette språkløst, og har sitt utgangspunkt langt utenfor vår bevissthet. Men i vår bevissthet opererer vi med forestillinger om våre verdier, men vi har også en direkte opplevelse av dem. Poenget er at dette er sammenflettet i vår opplevelse, og det krever refleksjon og analyse for å dekomponere elementene fra hverandre. I refleksjonen om begreper opererer jeg med den generelle tegntrekanten:

 

Vi har et stort vokabular av begreper som refererer vårt verdisystem, enten eksplisitt eller implisitt. Ord som like, ikke like, ønskelig, preferanse, det gode, det onde, omsorg, moral, synd, livskvalitet er bare noen av utallige eksempler på ord som refererer forestillinger hvor hele eller deler av realiteten inneholder verdier. For den som driver med systemutvikling: tenk på ordene som navn på variabler, og på forestillingen som definisjonen av variablenes innhold. Dette er igjen informasjonsstrukturer som representerer et lite utsnitt av den verden vi søker å handtere ved hjelp av dette informasjonssystemet. Sett opp mot dette, er det lett å innse at ord er ikke det samme som realitet, heller ikke forestilling. Verdier kommer her inn som en del av realitetene, og de manifesterer seg i vårt mentale univers, enten i form av emosjonelle responser, eller som minner om emosjonelle responser. Ved hjelp av ord og forestillinger kan vi utvikle språklige beskrivelser av dette. Og dette har en objektivitet over seg, i og med at dette er beskrivelser av et utsnitt av virkeligheten. Det er rimelig å kunne kalle slike beskrivelser som mer eller mindre sanne eller usanne, alt etter hvor treffende de er i forhold til den reelle opplevelsen av verdier. Mitt sannhetsbegrep dekker dette fordi det er deskriptivt. Men verdiene i seg selv, faller utenfor dette sannhetsbegrepet. Det er en viktig grunn til dette. Mitt sannhetsbegrep handler om forholdet mellom forestilling og realitet. Dermed blir det meningsløst dersom vi kun snakker om realitet, isolert. Det er forestillingen som er mer eller mindre sann. Realiteten er det den er, uavhengig av dette. Det jeg sier er altså at sannhetsbegrepet er meningsløst anvendt direkte på realiteter. Det er beskrivelser av realiteter som kan være sanne eller usanne. Verdier i seg selv, tilhører altså realitetene og her er stemplet «sann eller usann» meningsløst.

La meg ta et par eksempler. Bølgene på et hav, er de sanne eller usanne? Vel det er sant at de er der, men da refererer jeg forestillingen om dem. I seg selv er de det de er; en del av realitetene. Og de er store og små, flyktige med utallige former. Er steinene på stranden sanne eller usanne? Igjen, dette er meningsløst tøv. Steiner er steiner. De har egenskaper som massetetthet, konsistens, form osv. Når vi undersøker steinen kommer vi opp med adekvate begrep for å beskrive alt dette, og det kan bli svært så komplekst og nyansert. Men ingen som analyserer steiner har noensinne kommet opp med sannhet, som en del av egenskapene ved en stein. Dersom vi skulle anvende sannhetsbegrepet på realiteter så må nødvendigvis alt av realiteter få verdien sann. Med andre ord kan sannhetsegenskapen ikke nyansere mellom realiteter. Følgelig er begrepet meningsløst benyttet direkte på realiteter.

Slik er det også med verdier og følelser. De er en del av en indre realitet som består av et uendelig mangfold. Det å snakke om f.eks. at steinene på min strand er sanne, mens steinene på din strand er usanne, er tøv. Men kunne jo gå så langt som å finne «den normative steinen par excelence», så måler man alle andre steiner mot denne, og de kommer mer eller mindre til kort. Ideen om sanne og usanne verdier fungerer på samme måten. Det kan ikke benektes at verdisystemer er realiteter i våre hjerner. Det kan ikke benektes at de er individuelle. I totalen finnes de i et uendelig mangfold. Det å sette normative stempler på dette er alfa-menneskets vulgære supertrekk. «Mine verdier er sanne, mens dine er mindreverdige». Om vi beveger dette over på det moralske området, så appellerer dette til likestilling på et dypere plan. Det handler om anerkjennelse av hverandres verdisystemer. Det betyr å anerkjenne deres eksistens, deres nødvendighet, og at dette krever etisk hensyn. Det betyr ikke at alle verdier er kompatible med alt. For det er de ikke. Verdier står i innbyrdes motsetning til hverandre. Og det krever tilpasning når vi skal leve i samfunn med hverandre. Det blir et nødvendig kompromiss. Det store grunnleggende politiske og moralske spørsmålet er: hvor langt strekker denne nødvendigheten seg. Dette spørsmålet oppstår kun dersom vi etablerer vilje til å anerkjenne likestilling på dette dype nivået. For andre moralske teorier, som sorterer individene på andre måter, er det jo bare å rulle over de individer som ikke passer inn. Konklusjonen er jo da at synet på verditeorien, i bunn og grunn ender opp i dype moralske og politiske grunnspørsmål.

 

Fra kjemi til verdi

Den andre termodynamiske lov handler om at entropien vil øke i alle naturlige prosesser. Et glass med sort væske på toppen og hvit i bunnen har lav entropi. For antallet måter å arrangere molekylene på, som gir denne strukturen er helt ubetydelig i forhold til alle andre måter å arrangere molekylene på. Det nesten et uendelig antall måte molekylene kan struktureres på som vi oppfatter som kaos. Lar vi prosessen i glasset gå sin naturlige gang så vil den drive mot et slikt kaos, entropien vil øke.

Livet er en motsetning mot dette. Eksistensen av selvkopierende mekanismer som er stabile nok til å eksistere lenge nok og lage kopier en motsetning mot dette. I åpne systemer med tilførsel av energi er dette mulig. Poenget er at livet på mange måter eksisterer i motsetning og i «trass» mot naturens normal-prosesser. Det betyr også at denne motsetningen innebærer en «kamp» for livets eksistens. Et system som bare driver med «strømmen», og ikke har noen gode mekanismer for å stabilisere seg selv og reprodusere vil forsvinne i malstrømmen av naturlige prosesser som rent statistisk har all sannsynlighet til å motvirke dette. En forutsetning for liv er muligheten til å skille et indre miljø fra et ytre miljø. Livet er en avgrensing mot resten av naturen. Det er en avgrensing som gjør det mulig å trosse naturens normalprosesser. I praksis handler det om å opprettholde det usannsynlige foran det sannsynlige. Jo bedre dette fungerer, desto større sannsynlighet har livet for å overleve og spre seg.

Følgelig finnes det noen løsninger som fungerer bedre enn andre løsninger. Naturlig utvalg, burde etter min mening døpes om til naturlig filtrering. Poenget er at bruken av begrepet «valg», frister oss mennesker til å anlegge et antroposentrisk perspektiv på det. Når vi sier at «naturen velger» så har vi utgangspunkt i vår egen beslutningsprosess som referansepunkt for forståelse av dette.  Vi ser for oss at det er «noen som tenker og velger». Dette har sin bakgrunn i det jeg i metafysikken kaller for aktørisme. Jeg appellerer til å frigjøre seg fra dette. Naturlig utvalg er en blind mekanisme, som filtrerer over generasjoner. Det er en prosess som skjer med statistisk nødvendighet gitt de riktige forutsetninger. Seleksjonstrykket er på gener, videre på individer og mer løst på grupper. Men det betyr ikke det samme som at det er individer som blir utvalgt. Alt handler om statistiske nødvendigheter over utallige generasjoner.

Så vi har altså en filtrering hvor noen strukturer passerer lettere gjennom dette filtret enn andre. Det er på den måten utvikling skjer. Men, oj, her har altså naturen kommet opp med noe som ligner på evnen til «å foretrekke noe foran noe annet». For det er nøyaktig det denne mekanismen gjør. Vi kan gjerne kalle det for «hensikt», men la oss nå ikke falle i den antroposentriske fellen igjen. Alt vi har erkjent er at denne mekanismen eksisterer i dette systemet. Mekanismen fungerer selektivt. Prosessen er blind. Prosessen er amoralsk. Den er uten bevissthet, den er uten magi. Men den fungerer selekterende. Er det så vanskelig å akseptere? Ved hjelp av datamaskiner kan vi lett lage kunstige fysiske prosesser med akkurat samme type funksjonalitet.

Jeg har i mange år forsøkt å beskrive forskjellen på informasjon og verdi. Kanskje er dette et av mine beste forsøk på akkurat dette. Les gjerne gjennom det. Men nå er jeg kommet litt videre og kan nyansere det enda litt til. La det med en gang være sagt: dersom vi går veldig dypt i dette handler alt om informasjonsprosesser. Også det som handler om verdier, handler til syvende og sist om informasjon. På mange måter er dette å sammenligne med at absolutt alt rundt oss, stoler, bord, biler mennesker, klokker og kameraer, alt dette kan også teoretisk beskrives i form av fysiske prosesser, atomer molekyler, kjemi og fysikk, og enda lengre ned av kvantefysikk. Poenget er at å snakke om atomer blir kontraproduktivt dersom jeg skal snakke om bilen min. Når vi skal utveksle og samtale om noe, er det nødvendig å sette navn på virtuelle strukturer som fungerer på det nivået som temaet befinner seg i.

Så ja, alt handler til syvende og sist om informasjon, og til slutt om komplekse fysiske prosesser. Men vi finner ikke verdier på dette nivået. Så når jeg stresser om forskjell på verdier og informasjon, så befinner vi oss på det mentale og sosiale planet.

Det vi har konstatert er at det levende individ egentlig er under konstant press mot egen eksistens og reproduksjon. Det å «være» handler om en kamp mot disse kreftene og mekanismene. Den «hensikten» som det naturlige utvalg gir, bygger seg inn i individet i form av løsninger på disse utfordringene. Det skjer gjennom naturlig utvalg. Jo bedre løsninger individet har, desto høyere statistisk mulighet for å lykkes med naturens biologiske «hensikt». Mesteparten av dette arver individet fra sine forgjengere. Denne arven representerer biologisk kompetanse har vist seg å gi den lange kjeden av forgjengere biologisk suksess. Da er det selvsagt at atferd blir en del av dette. For måten individet oppfører seg på, blir også gjenstand for de samme mekanismene.

Naturlige prosesser, la oss si «det normale» driver i en retning som er i konstant motsetning mot kaos. Individets evne til å foretrekke noe foran noe utvikles, ved hjelp av naturlig utvalg, som en del av strategien for å møte denne utfordringen. Og da kommer ikke preferansene tilfeldigvis dettende ned fra intet. Preferansene er også en del av den kollektive arven, en implisitt kompetanse som medfører biologisk suksess. Individet eksisterer på tross og i trass mot alle destruktive krefter mot dette. Det ligger ikke innebygget i naturen å «hjelpe» individet med dette. Individet overlever ved å opptre selektivt opportunistisk opp mot de utfordringer som omgivelsene byr på. Derfor er evnen til å verdsette, utadrettet. Det er individet som tillegger verdi i kraft av denne biologiske kompetansen. I det livløse univers eksisterer ikke dette. Dette skapes som en del av artens informasjonsprosess, og det manifesterer seg i det enkelte individ i form av preferanser. Det er den ene halvparten av en beslutningsprosess. Den andre halvparten er informasjon om omgivelsene. I sin rene form kan man tenke objektivt om informasjon om omgivelsene. Og det kan deles mellom mennesker og systemer. Når jeg snakker om informasjon i vanlig forstand, så er det dette jeg mener.

Men som jeg har påpekt så inneholder ikke denne informasjonen, noe om individets respons på dette. For det må nødvendigvis komme fra individet selv. Det er denne responsen vi kjenner i form av emosjonelle responser, og som blir til minner om emosjonelle responser, og som dermed skaper en funksjonalitet som gir oss evne til å foretrekke noe foran noe annet. Til sammen gir dette individet beslutningsevne.

Det er på dette nivået jeg appellerer til å trene seg opp til å se forskjellen på informasjon og verdier. Verdier er subjektive, har retning utover og tillegges av individet. De er en del av individets indre realiteter og kan ikke være sanne eller usanne (på samme måte som steiner ikke kan det). Informasjon har høyere grad av objektivitet, har retning innover og erkjennes av individet. Informasjon kan være mer eller mindre sann eller usann.

Subjektivistisk meningsteori

Definisjon:

Mening er subjektets opplevelse av mental respons på stimuli

Da er det stimuli som tillegges grader av mening, og det er subjektet som tillegger mening. Da handler det om alt av stimuli som hjernen eksponeres for, inkludert stimuli som hjernen selv skaper. Dette henger nært sammen med subjektivistisk verditeori, hvor erkjennelsen er at det er subjektet som tillegger verdi. Det å tillegge verdi og det å tillegge mening handler i stor grad om det samme.

Mening oppstår når datastrømmer lar seg fortolke og blir til informasjon som gir et subjekt opplevelse av grader av respons eller forståelse. Det er fruktbart å sortere dette i to kategorier:

1.    Kognitiv gjenkjennelse

2.    Emosjonell respons

I utgangspunktet starter mening som informasjon, men begrepet mening har mer omdreiningspunkt om subjektets opplevelse av gjenkjennelse og videre eventuelt emosjonelle responser på denne gjenkjennelsen.

Det betyr at mening er en dynamisk størrelse som varierer fra meningsløst til svært meningsfylt.

Den ufortolkede signalstrøm har ingen mening. I den grad man mangler ressurser til å fortolke signalstrømmen, så forblir den meningsløs. Oppfattelsen starter med grader av gjenkjennelse. Opplevelse av gjenkjennelse handler om at hjernen greier å gjøre koblinger til mulige fortolkningsskjemaer. Man gjenkjenner mønstre som igjen aktiverer fortolkningsprosessen som sannsynligvis i stor grad handler om å søke etter enda mer gjenkjennelse.  Kanskje er det nettopp responsen i slike gjenkjennelser at den kognitive mening oppleves som en følelse, som etter hvert vokser seg stor nok til at forståelse gjør seg gjeldende.

Dersom en potensiell datastrøm ikke er fortolkbar i det hele tatt, vil den ikke oppfattes. For eksempel lysfrekvenser som vi mangler sanseapparat til å oppfatte. I store deler av menneskehetens historie har dette vært totalt meningsløse signalstrømmer. Derfor har vi ikke en gang visst om dem. Men nå har vi utviklet kunstige hjelpemidler til å konvertere dette over til signalstrømmer som er kompatible med vårt sanseapparat.  Da kan vi oppfatte at det er noe der. Det i seg selv gir en svak grad av mening. Og for å ta den helt videre. Det som er fundamentalt her, er at all vår forståelse må ende opp på formater som er analyserbare av systemene som er evolvert til å fortolke datastrømmer som kommer via sansene våre, inklusive kroppslige fornemmelser. Ved hjelp av generasjoners utvikling av kompetanse på fysikk og fysiske prosesser, samt utvikling av kunnskap på astronomi, har vi utviklet teknologi som konverterer ikke sansbare fenomener over til et rammeverk egnet til å skape mening ut av slike signaler fra verdensrommet. Ved hjelp av dette rammeverket opplever vi å forstå stadig mer, og det bygger ut verktøykassen i rammeverket slik at vi blir i stand til å høste stadig mer ut av dette.

Men er den virkelighetsoppfatningen vi utvikler ut av dette sann? Det vi ser, er at hva virkelighetsoppfatningen blir i svært stor grad handler om hva rammeverket er. Rammeverket er jo fortolkningsnøkkel, og den som har lest litt av min filosofi, vet at det er akkurat den samme modellen jeg snakker om. Og den inneholder akkurat de samme svakheter og muligheter. Et alternativt rammeverk til astronomien er astrologien. Da kan samme signalstrømmer skape to komplett forskjellige fortellinger. Men begge gir opplevelse av mening. Opplevelse av mening gir ingen sannhetsgaranti.

I min skisse har vi to nivåer i bevegelsen fra signalstrøm til mening:

1)   Hva er det?
Dette er kategorien for kognitiv mening. Da handler det om bevegelsen fra potensiell datastrøm via gjenkjennelse via fortolkning til informasjon. Dette er faktadelen. Den utvikles i oss som en oppfatning. Meningsgraden avgjøres av opplevelsen av forståelse av informasjonen. Et fremmed språk kan synes meningsløst. Likevel fanges noe informasjon opp. Lys eller mørk stemme. Ordmønstre. Sint eller glad? Vi har biologiske referanserammer som høster informasjon på tross av at ordene ikke forstås. Det gir mening, ofte implisitt; vi er ikke tankebevisst på den meningen vi oppfatter. Vi har hele veien herfra og opp til informasjon på forhold som vi har høy kompetanse på, og som derved skaper opplevelse av høy forståelse og innsikt.
Det som er vesentlig med fakta-informasjon er at den i seg selv kun gir svak oppfattelse av mening. Dersom hjernen ikke oppfatter «nytteverdien» av informasjonen, vil den i stor grad marginaliseres; vies svært lite oppmerksomhet. Vi opplever det som manglende interesse og som svært tungt å måtte forholde seg til.

2)   Hva betyr det for meg?
Dette er kategorien for emosjonell mening: Dersom ren informasjon ikke utløser emosjonelle responser, så er det neppe uvanlig at vi vil uttrykke at vi opplever det som meningsløst. Da jeg var liten gutt, fikk vi det noen ganger for oss at vi satte oss med veien og noterte numrene på bilene som passerte. Og kanskje fikk vi noen lister på 40-50 numre. Og jeg husker en gang vi fikk det for oss at vi skulle prøve å selge disse bilnumrene. Så vi gikk på dørene og spurte folk om de ville kjøpe bilnumre. Det ble ingen salgssuksess. Bilnumre er informasjon. Alle vet hva det er. Men i seg selv har de ingen nytte.
Alt som oppfattes å ha nytte gir emosjonell respons. Da handler det om at det er informasjon som oppfattes å ha relevans til de utfordringer vi oppfatter å stå i.
Den emosjonelle responsen handler ikke nødvendigvis om affekt. Man opplever interesse. Det er også en følelse, og den oppstår fordi hjernen erkjenner nytteverdi av informasjonen. Men det er når informasjonen utløser emosjonelle responser at fullverdig mening oppstår. For da reagerer dyret i oss, kroppen. Det er jo dette som er kroppens «formål» med det hele. Det er dette all retorikk baseres på. Det som skaper emosjonell respons, er etos (hvem du er) og patos (hvordan du sier det). Forskning antyder at disse to utgjør ca. 70 % av budskapets gjennomslagskraft.

For å oppsummere:
Vi må ikke glemme at vår hjerne er et organ som skal orkestrere individets atferd i verden. Atferd krever handlinger. Handlinger krever evne til beslutninger. Beslutninger krever at vi vet hva det er (informasjon om verden), og at har evnen til å foretrekke noe foran noe annet (verdisystem).   Informasjon om verden krever et sanseapparat med tilhørende kognitive funksjoner for å oppfatte «hva det er».  Evne til å foretrekke noe foran noe annet, krever et verdisystem. I vår hjerne er dette koblet opp mot det emosjonelle systemet. Hjernen opplever grader av mening i den grad disse betingelsene oppfylles.

Med litt selvinnsikt så erkjenner vi at ren informasjon som ikke gir emosjonell respons oppfattes som tung, kjedelig og gir oss motvilje mot å spandere innsats på det. Husk at hjernen er storforbruker av knappe ressurser. Det gir strategier til optimal bruk av ressursene. Vi kan godt uttrykke f.eks. at en lang liste med bilnumre er meningsløs. Da er det fordi den emosjonelle responsen mangler. Likevel har de en slags mening, fordi vi vet hva det er (semantisk mening), men det har ingen nytteverdi for oss. Her er et poeng, at nytteverdien ofte er en intuitiv kalkulasjon som rekvirerer det emosjonelle, dersom dette har noen relevans i forhold til de utfordringer vi står i.

Kan du kontrollere hva du skal interessere deg for? Ja? OK, da hadde det vært utmerket å kunne skru på knappene for superinteresse for alle fagene du må gjennom i løpet av neste semester. Vi vet at det ikke er slik det fungerer. Og vi velger det ikke. Det er ikke dermed sagt at interesse er upåvirkbart. Vi velger heller ikke opplevelsen av smerte. Men vi kan vite hvordan vi kan unngå, og noen ganger påføre oss smerte. Men det faktum at jeg opplever smerte av å bli trukket i håret, kan jeg gjøre lite med. Slik er det med alt av følelser. Interesse er også en følelse. Det er en respons på stimuli, for eksempel informasjon. Hvorfor er det noe som interesserer, og noe ikke? Oppdag at dette er en kalkulasjon som i stor grad skjer ubevisst, altså utenfor bevisst kontroll. Den ultimate forklaringen på dette er evolusjonær. Uten at vi kjenner det i detalj, kan vi vite at måten dette fungerer på, må ha gitt generasjoner av forforeldre reproduktiv gevinst. Interesse handler om fokus på det som gir nytte, eller muligheter til gevinst. Vi er programmert til å føle interesse for de tingene som komplekse kalkulasjoner - i stor grad utenfor vår bevissthet - finner ut tjener oss best, komplekst koblet til reproduksjonens tjeneste. Dette er absolutt et feilbarlig system. Når interessen er der så oppleves informasjonen som meningsfylt.

Så kan vi gå videre til stimuli som utøser emosjoner, gjerne i form av affekter. Det er det mest meningsfulle for oss. Og jo eldre og mer primitiv følelsen er, desto nærmere er den kroppsfunksjonene. Følelser manifesterer seg i fornemmelse av kroppslige tilstander. Og de har en sterk nærmest uimotståelig impuls til å påvirke våre handlinger. Det sterkest meningsfylte vi har er opplevelser rik på emosjonelle responser.

Ut av dette får vi også subjektivisme. Det er responsen i det enkelte subjekt som avgjør opplevelse av mening. Forsøk på å utvikle teorier på objektiv mening strander på akkurat samme måte som forsøk på å utvikle teorier om objektive verdier. Dette blir motsigelser fordi det objektive er et ideal for beskrivelse av det som er, mens verdier handler subjektets rangering av dette, og ulike subjekter rangerer forskjellig. Det samme gjelder mening, fordi dette er nøye forbundet med verdsetting. Den etiske dimensjon ved dette handler om respekt. Respekten for subjektet handler også om anerkjennelse av subjektets suverene frihet til utøvelse av sin suverene autonome evne til å verdsette. Ikke bare det, det handler også om erkjennelsen av at subjektet er verdienes og meningens eneste opphav.

Hva er meningens egentlige kilde?

 

Du hvileløse menneske, søk ikke den endelige fred, for det er i kampen at meningen finnes

Med utgangspunkt i de perspektiver som er skissert over, kanskje litt kjedelig, skal vi nå dykke til bunns med refleksjoner om meningens egentlige kilde. Og jeg slipper umiddelbart katta ut av sekken:

Meningens kilde ligger i livskampen!

Hva som gjør bevissthet så unikt og så viktig er at det er det minst nøytrale fenomen i universet. Det er det eneste fenomenet i universet, så langt som vi vet, som innebærer lidelse. Men på mange måter er lidelse er det motsatte av ren observasjon. Mens observasjon forsøker å fange realitetene her og nå, så objektivt som mulig, er kjernen av lidelsen en avvisning av realitetene og en preferanse for noe annet.

Yuval Noah Harari i denne videoen.

Hva er livskampen? Livskampen har basis i det biologiske livs egenart. Det er å stå imot og trosse det som fysikerne kaller for den andre termodynamiske lov, eller entropiloven. For det å være levende på den måten at man opprettholder en reproduserende og overlevende organisme, innebærer en konstant kamp mot dette. Liv krever orden, naturprosessene driver mot kaos. Konklusjonen er altså at livet krever aktiv kamp mot dette. Og kampen har vært der fra første dag livet har eksistert. Vi vet ikke mye om hvordan livet kom til. Men uansett hvordan det har vært, så har det handlet om å skape den absolutte nødvendige barrieren mellom organismen og verden. Den eksisterer i form av en såkalt cellemembran, i de mest primitive organismer vi kjenner, nemlig arkebakteriene.

Jeg sier ikke dermed at disse organismene har noen bevissthet eller forståelse av kamp. Kamp-begrepet kommer selvsagt ut av vår felles antropiske referanseramme. Poenget er at de kjemiske utvekslinger som foregår i det miljøet har mange av kampens egenskaper i seg. Organismene har rammet seg inn i en beskyttende kappe, og de har en atferd som til en viss grad dytter organismen i retning av høyere stabilitet (overlevelse) og reproduksjon (selvkopiering). En teori er faktisk at forstadiet til slike organismer kan ha utviklet seg i små porer i undersjøiske strukturer på havbunnen. Dette viser igjen nødvendigheten av å avgrense seg fra naturens skadelige prosesser ved å inneha en form for skjerming.

Det er ingen grunn til å ta hele evolusjonshistorien med i dette, for poenget er at denne livskampen som har vært til stede fra dag en, alltid er og vil være der. Og stadig mer sofistikerte organismer utvikler stadig mer sofistikerte løsninger på livskampens utfordringer. Men uansett hvor sofistikert og kompleks det blir, så handler det fortsatt om å tiltrekkes livskampens suksess-elementer, og om å unngå livskampens skade-elementer. Det er to punkter, noe vi ønsker oss bort fra og noe vi ønsker å komme til. Her har jeg beskrevet hypotesen om overgang til en emosjonelt basert løsning på den samme utfordringen.

Med utgangspunkt i dette perspektivet innser vi at hele det emosjonelle systemet handler om denne kampen, som hele tiden jager oss i retning fra biologisk-uønsket til biologisk-ønsket. Det er bare det at nå handler det ikke bare om registrering og respons, men om å oppfatte føle og handle. Og det er i denne overgangen at opplevelse av mening oppstår.

Rent filosofisk innebærer dette at enhver linje krever minst to punkter. Det betyr i klartekst at lidelsen er en ufravikelig del av ligningen bak det som skaper vår mening i livet. Når vi tenker oss om, så innser vi raskt at fraværet av utfordringer i menneskets liv resulterer i en ubehaglig følelse av tomhet og meningsløshet. Det er som fuglen som sitter hele sitt liv i bur, og aldri får brukt seg selv til det den egentlig er utviklet for, å fly.

Jeg oppkaller gjerne et spesielt fjell etter Maslow. Det er det fjellet hvor Sisyfos triller steinen opp på toppen av. Jeg har skrevet om det her. Ved å døpe fjellet ved navn Maslow, så kobles dette til Maslows behovspyramide.  Så lenge vi befinner oss nede i fjellet (pyramiden), så er vi oppslukt av livskampen. Her er det ikke plass til tanker om «livets mening» og det å «finne seg selv». Individet er i kampen, og livsmeningen er dypt sammenvevd i akkurat det.
Da er det ikke så rart at idet man nærmer seg toppen, og livskampen begynner å komme på avstand, så er det noe som begynner å gå på tomgang, og individet begynner å savne noe det egentlig ikke liker. Dette symboliseres ved steinen som triller ned fjellsiden. Sisyfos har slitt steinen opp fjellet, gjennom svette og lidelse. For hva? Kan det være at det er selve Sisyfos kamp med steinen, som er den egentlige meningen i denne historien?

Man hører gjerne fagre ord om selvrealisering på disse toppene. Studer selvrealiseringens mønstre og du finner igjen skyggene av livskampen. Mennesket gjenskaper steinalderen. Det er derfor mennesket aldri kan nå paradis. På den ene siden vil vi alltid lengte bort fra livskampen. På den andre side: uten livskamp, ingen mening.

Det er menneskets byrde å kjenne på den ambivalens som dette gir. Fordi vi har kognitiv kapasitet nok til å etablere de nødvendige perspektiver. Derfor er denne biologiske knuten en del av det å være menneske. Man kan tenke seg skapninger uten denne byrden, men hva det enn er, så er det ikke mennesker. Og like lite som vi med vår antroposentriske referanseramme evner å forestille oss tilværelsen til en flaggermus, like sjanseløse er vi til å oppfatte en slik tilværelse. Med det har jeg ikke påstått at mening ikke kan bli til på andre måter. Det jeg sier, er at så lenge menneske er menneske, ja så lenge biologi er biologi, så er dette vårt lodd, hvis eneste måte å velge det bort på er ved å dø før tiden. Men hvorfor det? Hvorfor heller ikke flire rått av skjebnen, omfavne lidelsen, trosse naturen og løpe linen ut? Hvorfor ikke? Her har du meningens kilde. «Take it or leave it».

Fra livskamp til dødsønske?

Oppsummert, så fungerer livskampen slik at individet eksponeres for lidelse, med tilhørende frustrasjon, som driver til handling for å motvirke lidelsen. Individets motiv er bevegelse fra lidelse til velvære. Men «bivirkningen» er den biologiske gevinsten det gir. Jeg har tidligere argumentert mot at det skulle eksistere «dødsdrifter» i oss mennesker. Det har jeg skrevet om her. Det står jeg ved, men kan kanskje moderere meg litt. For livskampen har sin nødvendighet, som mental drivkraft til å ville komme unna lidelsen, og jeg har akkurat forklart hvorfor. Dette ligger jo veldig nær et ønske om å komme unna livskampen for godt, for lidelsen og livskampen er nesten det samme. Når vi mennesker har fått utviklet så mye kognitiv kapasitet, så har vi de verktøy som skal til for å forestille oss en fremtid uten livskampen. Hele buddhismen er jo fundert på dette. Så vi snakker ikke spesifikt om dødsønske, her, men heller den store drømmen om en eksistens, utenfor livskampen. Men med litt innsikt så kan vi fort se for oss, at disse to er ett og det samme, og at det kanskje ikke finnes annen vei dit enn døden. Og det er jo her man kunne fristes til et skråblikk på Spinozas Gud, som jo er naturen selv. For hva skjer, når vi gir opp livskampen og dør? Jo det er jo nettopp at vi gir opp barrieren mellom oss selv, og resten av naturen. «Fra jord er du kommet, og til jord skal du bli». Skallet, du omgir deg med, blir borte. Du blir ett med den naturen du egentlig alltid har vært en del av. Lidelsen er borte, men det er også du som individ, dermed også all mening.
Så dette er jo forskjellen på disse to tilstandene: En tilstand med lidelse og dermed også mening, eller en tilstand uten lidelse og dermed også uten mening.
Det er jo åpenbart at «normaltilstanden» her er, det døde; fravær av individet. Du og jeg er det midlertidige unntaket fra dette, en slags midlertidig synd, før vi igjen overmannes, og kommer tilbake til det opprinnelige.

Meningen i det praktiske liv

Det foregående er en teoretisk ramme. Det kan være at normalmennesket vil fnyse av dette, da vi her ikke finner svar på «hvordan skal vi leve våre liv». Hva er meningen med det hele? Det my subjektivistiske nøkkelordet her er livskvalitet, som danner basis for empatisk etikk. Innenfor denne rammen finnes det intet fasist-svar, på hvordan vi bør leve våre liv. Da handler det grunnleggende om at meningen ikke kan komme utenfra. Noen kan kanskje dagdrømme om det. Men tenk om melkekua på båsen stilte seg selv det samme spørsmålet. Så får hun til fasit-svar at hun eksisterer kun fordi mennesket liker å drikke melk, og slakte henne og spise kjøttet. Samtlige kyr som står i fjøset, hadde ikke eksistert uten mennesket. Så når melke-kua stiller retter spørsmålet til «sin skaper»: hva er meningen med mitt liv, vel hva kan vel et ærlig svar bli, annet enn det oppgitte. Men vi oppdager jo at kua har en egeninteresse utenfor dette. Har du sett kyr slippe ut av fjøset? Skulle ikke vi mennesker ha oss frabedt at meningen med våre liv skulle være diktert utenfra, helt frakoblet fra vår egeninteresse? Dette blir jo meningsløst. Vi skal være glade for at spørsmålet om den overordnede mening, er åpent. Dette er det du og jeg, som skaper for oss selv og våre medskapninger. Kanskje kan vi kalle dette for den positive nihilisme. Det å insistere på nihilisme handler ikke om å fornekte meningen med livet. Det er faktisk tvert imot. Uten denne åpningen, kan aldri livet få noen mening. Så sier ikke jeg så mye om praktisk levd liv. Jeg utvider noe av perspektivet i teksten om det modne mennesket. Mitt anliggende her er å få på plass rammene, slikt at dette blir mulig. For verden er full av mennesker med impulser til å ta fra oss friheten. Da må vi ha et språk, en filosofi og et rammeverk, som setter ned pålen, setter grensen hit, men ikke lengre.