8.4.1 Vilje av 2. grad

Dersom vi står ovenfor en homogen gruppe av mennesker, dvs. en ensartet gruppe uten særlig markante innslag av subkulturer, vil vi oppdage at denne gruppen har en selvstendig vilje i seg selv. Denne viljen gir seg først og fremst utslag i et generelt konformitets press. Grunnen til at det er slik er at gruppen har behov for å markere sin egenart utad, og det enkelte gruppemedlem har behov for å identifisere seg med gruppen. Dette kan kun skje dersom det enkelte gruppemedlem har kjennetegn som kan identif­iseres som gruppens særmerker. Ofte oppleves graden av kon­formitets-press større av det enkelte individ enn det faktisk er. Vi snakker da om fiktive konformitetskrav. Det er også mitt bestemte inntrykk at kvinner i vår kulturer mer følsomme for konformitetskravene enn menn, og at disse også tenderer til selv å være mer kravfulle enn menn på dette området.

En gruppe kan oppføre seg mer nådeløst og kynisk mot et enkelt­individ enn de enkelte individer i gruppen hver for seg kunne tenke seg. Hvorfor er det slik? Hvilke krefter er det egentlig som virker i en gruppe? Jeg foreslår følgende faktorer:

 

-         Pulverisert ansvar

-         «keiserens nye klær»

-         flertallsfrykt

-         suggesjon

-         behov for trygghet og tilhørighet

 

Dersom det er mange nok i em mobb er det ingen som har noe direkte ansvar for det mobben gjør, dvs. ansvaret pulveriseres.

Undersøkelser har vist at det i grupper lett oppstår fiktive krav. Dette avsløres ved å spørre enkeltindividene ut om deres holdninger til forskjellige spørsmål, og deretter hva de tror gruppen mener. Ofte viser det seg at enkeltindividene tror alle i gruppen mener noe som nesten ingen i gruppen egentlig mener. Dermed får gruppen en egen vilje som går på tvers av individenes interesser. Dette oppstår på grunn av flertallsfrykt. Dette er ikke bare et ungdomsfenomen. Det er på denne måten soldater kan manipuleres til å begå ugjerninger i krig. Dersom en prøver å desertere risikerer han å bli drept av de andre, og dersom disse ikke «gjør sin plikt», risikerer de selv å bli drept. På denne måten kan en general ha total makt over en stor hær uten at en eneste en av hærens medlemmer ønsker å gjøre hans vilje. Tenk deg situasjonen, du er en av soldatene på vei inn mot Den Himmelske Freds Plass i Peking for å massakrere fredelige studenter. Du har ordre om å skyte enhver soldat som går foran deg og som stopper opp. Dersom du selv stopper vil raden bak deg raskt skyte deg i nakken. Ikke en av disse soldatene behøver å ønske det han er med på, men hvordan skal generalens makt kunne brytes? Generalen bygger sin makt på alles frykt for alle. Du kan ikke bryte ut, da ofrer du bare livet for intet. Hvilken forferdelig situasjon å sette et menneske i.

Slike krefter er mer eller mindre virksomme i enhver gruppe, de drives av behov for trygghet og tilbørlighet. Her har forresten massemedia stor makt. Massemedia kan brukes for å skape fiktive krav og behov i folket. Massemedia kan også brukes for å fjerne disse.

 

Suggesjon

Suggesjon kan brukes positivt. Suggesjon er en slags bootstrap effekt, dvs. det er en prosess som forsterker seg selv. Den enkleste måten å oppdage dette på er å studere hvordan panikk oppstår i en menneskemengde. Den begynner med at enkeltindivider viser tegn på frykt. Denne frykten observeres av andre og den smitter. Da de første oppdager frykten hos de andre får de bekreftet sin egen frykt og de får panikk. Deretter sprer panikken seg i raskt tempo.

Så lenge suggesjonen er under kontroll kan den brukes positivt og utløse kreativitet i mindre grupper eller å gi en mengde en stor opplevelse (f.eks. religiøs eller musikalsk). Men suggesjon ute av kontroll er livsfarlig. Mangt et liv er gått tapt på fotball tribunen på grunn av ukontrollert massesuggesjon.

 

8.4.2 Vilje av 3 grad og høyere

Et samfunn består av mange ulike undergrupperinger (undergrupper). Når disse slår seg sammen for å bygge et felles samfunn snakker vi om vilje av tredje grad. I et samfunn virker mye av de samme krefter som virket i homogene grupper, men de er mye svakere fordi undergruppene ofte har motstridende interesser. Tredje grads vilje preges derfor av manglende vilje. Så lenge det ikke finnes noen suveren makt som bestemmer samfunnets konvensjoner vil samfunnet i høy grad drive viljeløst avsted fordi hver gruppe søker å SUB optimalisere sine egne mål. Dersom menneskeheten en dag frembringer sin egen og planetens undergang er det dette som er årsaken. I dag ser det ut som om verden driver hjelpeløst mot sin egen undergang. Hvert menneske ønsker det motsatte, men på grunn av konkurransen landene i mellom, legges globale hensyn til side. Det gjelder å overleve i nuet. Dermed pulveriseres vår vilje til overlevelse og hjelpeløst driver vi mot avgrunnen. La oss ta det konkret. Norge bestemmer seg for å være «flinkeste gutt i klassen» når det gjelder forurensning. Vi pålegger oss selv dyre rensetiltak. Men dette får nødvendigvis følger for vår vare eksport. Våre konkurrenter gir en god dag i forurensningen dermed produserer de mye billigere enn oss og vips så er vi ute av konkurransen. Vår industri er ikke lengre levedyktig og dermed forsvinner den, og Norge blir et u-land. Men så langt vil det aldri komme. Før politikerne har rukket å sette sine miljøtiltak i verk blir de feid av banen av sterke interesse-grupper. Hva om disse gruppene begynner å vise ansvar? Det kan nok til en viss grad skje, men ofte opplever vi at en slik gruppe er nådeløs mot de ledere som ikke er ubetinget lojale mot gruppens interesser. Her er det i høy grad 2.grads viljen som gjør seg gjeldende, og denne går ofte på tvers av sunn fornuft og objektiv vurdering. Vi kan derfor snakke om en gruppe-egoisme som er hardere, mer kynisk og kompromissløs en noen enkeltindivider. I vår verden opplever vi mer eller mindre en tilstand av anarki mellom landene, noen har kalt dette naturtilstanden. Jeg har i denne boken ikke tenkt å komme med noen løsning på disse problemene, for det har jeg ikke. Kanskje ligger det i menneske­hetens natur å ødelegge seg selv, eller kanskje vi mennesker også kan takle disse problemer. Gjennomgående ser fremtiden mørk ut for oss, men likevel er der lyspunkter vi kan feste vårt håp til. Kommunikasjonene har etterhvert gjort verden mindre, og vi får stadig bedre kjennskap til andre kulturer. Dette er faktorer som er med på å bryte ned den sterke nasjonalitets-følelsen de fleste av oss er belemret med. Dermed blir undergruppene mindre markante og vi får mer og mer følelse av å være verdensborgere i stedet for nasjonale borgere. Etter min oppfatning er det de sterke nasjonalitets følelser som er det største hinder for å snu verdens negative utvikling. Men kanskje er nasjonalismen en barnesykdom, «menneskehetens mesli­nger» som Einstein sa. Dersom vi klarte å se på oss selv som verdens-borgere og at alle verdens innbyggere er medlemmer av det samme samfunnet ville konkurransen mellom landene falle bort. Vi ville komme tilbake til 2.grads viljen, den er mye sterkere og verden ville overleve.

 

Lovmessigheter i samfunnet

Hvordan reagerer et samfunn på ytre påvirkninger av forskjellig slag? Er der større lovmessighet i et samfunns atferd enn i et individs atferd. Opp gjennom historien kan vi se hvordan samfunn har fungert under forskjellige politiske, religiøse og økonomiske systemer. Mest markant er det å se hvordan sterk kapitalistisk og sterk sosialistisk økonomi virker i samfunnet. Den utpreget kapitalistiske økonomi medfører at det dannes store kontraster mellom rik og fattig. Det dannes klasser, og konkurransen er hard og kynisk. På den positive siden blir hele samfunnet stimulert av muligheten til å bli rik og få makt. Dermed er kreativiteten på topp. Samfunnet preges av stor oppfinnsomhet, det beste av kunst og kultur siles ut. På områder som teknikk, vitenskap og medisin går utviklingen i stadig raskere tempo. En sterk sosialistisk økonomi skaper små kontraster mellom fattig og rik. Dermed blir ikke fattigdommen så utpreget relativt sett. Det sosiale sikkerh­etsnett er vel utbygget og skaper sosial trygghet. På den annen side blir samfunnet pasifisert og ineffektivt. Ansvaret er pulverisert og ingen er spesialister på noe. Dette skaper en jevnt over lav økonomisk status. Alle er fattige, bortsett fra en liten makt-elite. Kanskje finnes det i ethvert folk en lov­messighet som ligner på det såkalte Le Chateliers prinsipp. Det lyder slik:

 

Når et system i dynamisk likevekt utsettes for en ytre påvir­kning, vil en eventuell endring i systemet foregå i en slik retning at den ytre påvirkning motvirkes.

 

Dette kan kanskje overføres til:

I et hvert samfunn vil der alltid være et flertall som søker å utnytte systemet på en slik måte at systemets intensjoner undergraves.

 

I et sosialistisk system reagerer flertallet med passivitet og ineffektivitet fordi «gulroten» er tatt fra dem. I et kapita­listisk system reagerer flertallet med sterkt «albue-bruk» for å nå «gulroten».
De kreftene som virker i og på et samfunn er mange og differ­ensierte. Som en parallell til arv og miljø kan vi si at samfunnet påvirkes av indre og ytre krefter.

 

Den største indre kraften er tradisjonen. Her er parallellen til arv direkte. Tradisjonen avgjør folkets kultur, religion, samfunnets struktur og i høy grad politikk. Dersom et samfunn på et eller flere områder skal bryte ut av tradisjonen må det en revolusjon til. Ellers må grunnleggende endringer i samfunnet foregå i meget langsomt tempo. Noen prosesser er irreversible. Er det f.eks. mulig å få det norske folk til å kutte ut alkohol? I USA i 1930 årene ble dette forsøkt. Det gav mafiaen gode dager. Amerikanerne sluttet ikke å drikke, de bare skiftet marked eller begynte egen produksjon. Det er ikke mulig å fjerne alkoholen fra et alkoholisert folk på kort tid. Det kan muligens skje over lang tid ved hjelp av intense holdningsskapende kampanjer. Men vi må ikke glemme at vi har en sterk tradisjon å kjempe mot. I Iran er derimot saken ganske enkel. Muslimene har lang tradisjon i avhold fra alkohol. Folket er dermed aldri blitt alkoholisert, derfor har et forbud mot alkohol mening. Til gjengjeld er folket utsatt for et sterkt religionstrykk fra tradisjonen.

Den andre indre påvirkningskraften av betydning er den påvirkning folket utsettes for av deres ledere. Svært ofte driver myndig­hetene propagandistisk påvirkning.

De ytre krefter kan være:

-         Andre makters politiske / økonomiske press

-         Massemedia fra andre land

-         Ytre kulturpåvirkning generelt

Virkningen av andre lands massemedier og kulturpåvirkning kan i stor grad kontrolleres av myndighetene. Når det gjelder økonomisk og politisk press (i verste fall krig) vil virkningen av disse før eller siden slå inn i samfunnet med mulighet for å skape ustabilitet og dermed omveltninger.

Generelt kan vi si at et folk i mye sterkere grad er prisgitt de krefter som virker på det enn et individ. Derfor preges samfunns viljen av viljeløshet, en drift som ingen har kontroll over.

 

Psykologisk status (økonomihumør)

Går det an å snakke om psykologisk status til et helt folk? Jeg tror absolutt svaret er ja. Et folks «humør» kan føles på økonomien. Faktisk finner vi her flere psykologiske utrykk: «Markedet er optimistisk/ spent / nervøst» eller «vi opplever økonomisk depresjon». Økonomistatusen avgjør hvordan markedet vil reagere. Uregulert vil enhver markedsøkonomi oscillere; den vil svinge mellom økonomisk oppsving og nedgang.

Det økonomiske oppsvinget virker selvforsterkende. Det begynner med økonomisk vekst. Den økende veksten skaper større forbruk. Det økende forbruket fører igjen til øket vekst osv. Slik vil oppsvinget drive seg selv i været inntil det når et metning­spunkt. De faktorer som vil bremse utviklingen kan være:

-         voksende administrasjon / byråkrati

-         tiltagende stivhet i den organisatoriske og økonomiske struktur

-         behov for større tempo i uttapping av naturresurser enn det er teknisk mulig

-         overbalanse i næringsstrukturen; sekundær/ tertiær-næringene øker i volum i forhold til primær-næringene.

 

Disse og andre faktor vil bremse den økonomiske vekst og til slutt stoppe den helt. Deretter begynner nedturen (depresjon). Sparetiltak settes i gang, forbruket går ned. Minket forbruk skaper enda mer nedgang, som igjen fører til ytterlig lavere forbruk osv. Dermed raser økonomien sammen.

Det nedre metningspunkt er en meget kritisk fase. Samfunnet destabiliseres og faren for store omveltninger er til stede. Sterke og stive krefter i ledelse og byråkrati må gi slipp på makten. Det gir innpass for kreativitet, som igjen fører nød­vendig endring i strukturen. Dette leder til ny økonomisk vekst og historien gjentar seg.

Det er ikke mulig å oppnå en 100 % stabil økonomi, men det er mulig å regulere den så pass at de verste svingningene dempes.