Definisjon av virkelighet

Jeg definerer virkeligheten til å være en uendelighet av alt som er, alt som har vært og alt som noensinne kommer til å bli.

Innholdet av begrepet Virkelighet

Det finnes bare en virkelighet. Hvordan kan jeg si det? Dette er egentlig et semantisk spørsmål. Det avhenger av hvordan vi definerer begrepet. Min definisjon har bare plass til en virkelighet. Om noen påstår at det finnes to virkeligheter så abstraherer jeg bare begge inn i en «over-virkelighet» som omfatter alt. Så blir det virkeligheten. Sånn kan vi holde på. Hvor langt dette går, vil vi neppe få svar på.

Det som eksisterer i virkeligheten, kan ha flere begreper. Jeg har reflektert over noe av dette her.

Subjektivismen i dette er at virkelighet må ikke forveksles med virkelighetsoppfatning. Som mentale individer har vi ikke direkte tilgang til virkeligheten. Det vi har tilgang til, er sanseapparat og kommunikasjon med andre individer. Dette er kilden til vår virkelighetsoppfatning. Man kan gjerne kalle denne kilden for empirien. Vi har en naturlig forestilling om at det finnes en reell virkelighet helt uavhengig av vårt sinn bak denne empirien. Men det eneste vi kan forholde oss til er empirien. En naturlig grunnantakelse er at empirien er en manifestasjon av virkeligheten. Man kan kanskje betegne dette som et aksiom. Men noen tenkere går ikke en gang med på det, så selv dette er jo mulig å betvile. Men uten at vi naturlig tar denne forutsetningen, er all handling og vekselvirkning med virkeligheten meningsløs. En del av det å etablere vilje til å være i verden, forutsetter å ha dette utgangspunktet, men da med en ydmyk åpenhet om at selv det kan være feil. Det vi ikke kan benekte er opplevelsen av at empirien kan manipuleres. Illusjon eller ikke, det er det eneste spillet i byen. Vi kaster ballen over gjerdet og ballen kastes tilbake. Vår naturlige erfaring er at våre handlinger påvirker den empirien vi kan oppfatte. I forhold til dette blir den reelle virkelighet, i seg selv, egentlig irrelevant. Dette er da også Kants løsning på det uløselige problemet med å erkjenne virkeligheten i seg selv. I mine tekster opererer ikke jeg med skille mellom empiri og virkeligheten. Når jeg refererer virkeligheten kan den som regel forstås som empirien. Unntaket er selvsagt erkjennelsesteorien.

Det finnes like mange virkelighetsoppfatninger som det finnes erkjennende individer. Som individer har vi kun tilgang til forestillinger som på en mer eller mindre hensiktsmessig måte beskriver deler av virkeligheten.

Er virkeligheten uavhengig av mitt sinn? Erkjennelsesteorien setter en effektiv bom for vår mulighet til å vite noe som helst om virkeligheten slik den egentlig er uavhengig av vårt sinn. Dermed kan ikke dette spørsmålet besvares på noen meningsfylt måte. Enkelte filosofier[1] og religiøse teorier[2] orienterer seg i retning av at vi selv skaper vår egen virkelighet. Men de fleste filosofer har utgangspunkt i at det finnes en virkelighet der ute som eksisterer uavhengig av mitt eget sinn. Min pragmatiske tilnærming til dette, er at kjernepunktet om virkeligheten i seg selv ikke kan besvares, men at den empirien vi erfarer oppfattes å være uavhengig av mitt sinn. Riktignok har jeg påvirkningsmulighet. Men jeg opplever at det meste av det som er der er noe som jeg ikke kan påvirke i det hele tatt. Dette kan vel kalles et å ha en objektivistisk utgangsposisjon for det praktiske liv. Dette objektivistiske utgangspunktet er en forutsetning for å kunne forholde seg til begreper som realisme, rasjonalitet, sannhet og erkjennelse. Det er også en forutsetning for å kunne anvende våre kognitive ressurser på en fornuftig måte i forhold til dette. Et eksempel på en slik kognitiv ressurs er logikken. Uten at verden oppfattes konsistent og uavhengig av meg, hvordan skulle jeg da kunne anvende logikk i forsøket på å forstå verden?

Kan virkeligheten være noe helt annet enn det vi tror den er?

Jeg sier at empirien er en manifestasjon av virkeligheten. Men hvor fjernt kan virkeligheten være fra mine forestillinger? Her har filosofene alle varianter fra aksiomatisk objektivisme som sier at virkeligheten er det vi oppfatter, til vulgær subjektivisme som sier at vi skaper virkeligheten ved å tenke på den. Den vitenskapelige antagelsen er at virkeligheten er materiell, dvs. bestående av energi og materie, selv om våre dagers fysikk forteller oss at det finnes noe langt dypere enn dette. Andre varianter kan være en type «demon» som skaper en virtuell virkelighet for oss (Descartes), eller en mer moderne variant av dette, som er at vi lever i en datasimulering (f.eks. som i «Matrix»). Denne siste varianten er noe som det ikke er utenkelig at vitenskapen kunne avsløre, eller finne indikasjoner på. Det betyr at menneskets potensiale til å grave i dette, er nærmest grenseløs. Men, om vi f.eks. skulle oppdage, rent entydig at vi faktisk lever i et virtuelt univers, så har vi jo likevel ikke funnet det ultimate svaret på hva virkeligheten i sin dypeste grunn er. Vi er kun kommet til et steg, hvor det åpner seg en hel verden av nye spørsmål.

Det er vanskelig å tenke på en personlig Gud som noe annet enn et informasjonssystem som ligner på det vi har i vår egen hjerne. Men i så fall så har dette informasjonssystemet de samme grunnleggende begrensinger som det vi har, nemlig at det er umulig å høste informasjon, uten at den er fortolket av eget subjekt. Det vil si at selv Gud er begrenset av dette problemet, og kan heller ikke «vite» hva virkeligheten egentlig er. Hvordan kan Gud vite at ikke også hans eller hennes verden også er en simulering?

Subjektiv, Intersubjektiv og objektiv

Dersom jeg googler «objektivitet» kommer raskt ord som «nøytralitet», «upartiskhet», «saklighet» og «verdinøytral» opp. Objektivt er det som er, uavhengig av subjektet. Noen formulerer det som uavhengighet av menneskelige meninger.

Men å finne en nøyaktig definisjon på hva «subjektiv» egentlig betyr er vanskelig. «Subjektiv» regnes som en motsetning til «objektiv». Kanskje er den beste beskrivelsen av subjektiv ytterlighet et endimensjonalt personlig perspektiv. Dersom man tar det som utgangspunkt så kan kanskje bevegelsen mot det objektive handle om å utvide perspektivet slikt at det blir mulig å dele med stadig flere grupper av individer. Da handler altså objektivitet om å tilstrebe perspektiver av allmenn karakter. Men vi innser også at dette kun handler om felles forståelse, altså noen individer (og andre informasjonsbehandlende systemer) kan ha mellom seg. Neste spørsmål er jo om dette noensinne kan bli mulig. Da tenker jeg på virkelighetsoppfatning hvor enhver oppfatning er avhengig av individets fortolkningsskjema.

Noe av det jeg kaller for vulgærsubjektivisme kobler gjerne erkjennelse opp mot eksistens (ontologi). Da handler det altså om at våre forestillinger er mer enn representasjoner av virkeligheten. Det vil si at de på en måte er virkeligheten, og at det er meningsløst å forestille seg virkeligheten uavhengig av subjektet. Dette er igjen basert på en filosofi hvor skillet mellom subjekt og objekt er opphørt. Satt på spissen: Dersom et tre faller i skogen og ingen var der og oppfattet det, så har det ikke skjedd. Dette leder til den konklusjonen at den dagen alle subjekter er døde, så eksisterer det ingenting. Jeg kaller, som sagt, dette for vulgærsubjektivisme, en filosofi jeg er kritisk til. Den subjektivisme jeg forfekter, kaller jeg for ny-subjektivisme, eller real-subjektivisme, fordi den anerkjenner sorteringen mellom subjekt og objekt som et fruktbart filosofisk grep, både i forhold til erkjennelse og ikke minst etisk. Men det forutsetter at:

1) Det eksisterer en virkelighet uavhengig av subjektet

2) Det er en sammenheng mellom de datastrømmer subjektet mottar og virkeligheten der ute

3) Virkeligheten lar seg påvirke via subjektets handlinger

Kanskje kan disse forutsetninger betegnes som postulater. En logisk konklusjon av dette er at objektivitet avhenger av at våre forestillinger forankres i noe utenfor subjekter som oppfatter og fortolker.

Men her er det vesentlig å nyansere. Begrepet «objektivt» er abstrakt, og har kun mening eller signifikans i et informasjonsprosesserende system. En virkelighet, i seg selv, utenfor informasjonsprosesserende systemer, er utenfor det som kan karakteriseres som objektivt eller subjektivt. Det «objektive» kan kun evalueres som et forhold mellom informasjonssystemet og virkeligheten. Uten informasjonsprosesserende systemer, er det å snakke om objektivitet meningsløst. Det som er, det er. Mer kan ikke sies, fordi det forutsetter språk, som jo er en egenskap ved informasjonssystemet.

Empirien og våre forestillinger varierer på et kontinuum fra subjektivt til intersubjektivt alt etter hvor mange som deler forestillingene. Og jo sterkere felles forankring mellom individer, desto bedre er muligheten til utvikling av felles referanserammer. Vi skal være klar over at språk og begrepsstruktur, i stor grad, former hvordan vi forstår og griper virkeligheten i vårt sinn. Kulturer som står fjernt fra hverandre kan derfor ha forskjellige måter å oppfatte de samme fenomener på. I den grad vi snakker om vitenskap så er dette også et forsøk på å standardisere slike begrepsstrukturer og øke presisjon i forhold til det naturlige språk. Dette kommer i tillegg til at vitenskapen metodisk forankres mot den virkelig som observeres og registreres, inn i den standardiserte begrepsstrukturen.

Vitenskapen plasserer seg derfor systematisk i den ene enden av dette empiriske kontinuumet som nærmer seg det objektive. Eksempler som tyngdekraft, elektrisitet, og mekaniske krefter som virker på materie er alt sammen resultat av vitenskapelig erkjennelse. Det er noe vi kan observere, kvantifisere, kalkulere, og de henger sammen i velstrukturerte forestillinger. På det ytterste avgrenses dette av de vinduer vi har skapt oss, observasjon, matematikk og grunnleggende humane anskuelsesformer. Siden omtrent alle mennesker kan nærme seg dette og enes om det kunne man kanskje kalle dette for human intersubjektivitet. Dette er den fellesmenneskelige referanse-ramme, som alle mennesker, i prinsippet har tilgang til. Vi kan alle gjøre det samme fysikkforsøket, gjøre de samme observasjonene, og forstå de logiske resonnementene bak, og på denne måten enes om en felles menneskelig referanseramme. I praksis kaller vi det for objektivt. Men teoretisk sett er det kun pseudo-objektivt. En fullkommen korrekt totalbeskrivelse av virkeligheten er det nærmeste vi kan komme det genuint objektive. Og noe slikt vil, for alltid, være utilgjengelig for mennesket. Så i praksis blir det enklere å definere den vitenskapelige erkjennelse som objektiv. Men som den uforbederlige subjektivist jeg er, tenker jeg at det er vesentlig å opprettholde en refleksjon om nettopp dette skillet. Dette for å opprettholde åpenheten i vårt sinn. Vi må daglig påminne oss selv om at vår erkjennelse er feilbarlig, at sannsynligheten for feil er forholdsvis høy. Vi må nesten påregne at en stor del av våre forestillinger er avvikende fra det som egentlig er. Det modne mennesket disiplinerer seg til å kjenne på dette hver eneste dag, for derved å opprettholde den åpenhet, oppriktighet og ydmykhet som er så viktig, både for det sosiale samspill og for kunnskapens fremgang i verden.

Tilbake til der jeg begynte, med begreper som «upartiskhet» og «verdinøytral». Jeg oppfatter det som en utbredt oppfatning at objektivitet også innebærer nøytralitet. Min ny-subjektivisme er i tråd med dette. Her er den beste definisjonen på verdi formulert slik: «Verdi er evnen til å foretrekke noe foran noe annet». Det å foretrekke noe foran noe annet er ikke nøytralt. Og det er definitivt ikke verdinøytralt, og det er heller ikke upartisk. Derfor blir forestillingen om «objektive verdier» en selvmotsigelse. Dersom noe er objektivt, inneholder det ikke verdsettinger. Min form for subjektivisme aviser at objektet har noen iboende verdi-fasetter i seg selv. Det betyr i klartekst at verdier er subjektets produkt. Derfor kan hverken verdier eller moral bli objektive.

Dette er også i tråd med den oppfatningen at den objektive virkeligheten (uten subjekter) i seg selv er verdinøytral. Alle beskrivelser av virkeligheten (fakta) må derfor ha et ideal om å være verdinøytrale. Alle beskrivelser har med andre ord et objektivt potensial. De er objektive i den grad de er sanne. Her er det viktig å holde tunga rett i munnen. Verdier er subjektive, men beskrivelsene av dem kan være objektiv. Det at jeg synes banan smaker godt, er subjektivt, men beskrivelsen «han like banan» er objektivt. Det er dermed ikke mulig å snakke om verdier, uten at selve språket objektiviserer det. Verdier er noe som er i subjektet, men som eksisterer i mangfold, noe som igjen gjør at subjekter foretrekker i mangfold. Dette er en fundamental funksjonalitet i subjektet, og som skaper subjektivitet. Men beskrivelser av alt dette kan være objektivt.

Hva er subjektet egentlig?

Nå går jeg litt dypere inn i dette. Heng på! Jeg har reflektert over subjektet her og her. Det som er viktig å bemerke er at begrepet subjekt er en abstraksjon. Det er ikke mulig å finne subjekter i verden, på samme måte som man finner en stein. Vi vet at subjekter har sin eksistens i biologiske hjerner. Vi vurderer muligheten for å etablere noe lignende i kunstige informasjonssystemer, eller vi spekulerer på om subjekter har i seg ingredienser av ikke-fysisk art. Noe av dette spekulerer jeg over her. Dersom man holder seg vitenskapslojal, så blir første-antakelsen den fysikalske. Dette er det subjektivistiske utgangspunktet. Subjektet er skapt i et fysisk basert informasjonssystem. Det vil i så fall si at subjektet er unntaket. Den virkeligheten vi assosierer med det objektive, er normalen. Så kan man kanskje definere alt det som er i subjektet som subjektivt. Men det meste av informasjon handler ikke om det som er i, subjektet, men det som er utenfor. Her tilstrebes en presisjon av et slag som gjør det mulig at et mangfold av subjekter kan dele kompetanse mellom seg og nyttiggjøre seg det. Og jo mer presis og korrekt informasjonen er, desto mer allmenn-nytte kan den ha. Følgelig skaper det et kollektivt behov for «objektivitet». Men subjektet har også et indre liv. Det er også en virkelighet, uavhengig av om det er basert på det rent fysiske, eller en eller annen åndelig virkelighet i tillegg. Det er en virkelighet, som også subjektet i seg selv kan anskue, registrere, beskrive og meddele. Og selvsagt beskrives av dette er deskriptive, og har dermed også objektivt potensiale.

Men hva er det igjen av selve subjektet? Vel nå beveger vi oss inn på bevissthets-problematikk. Men det som aner meg, er at subjektet eksisterer i en indre virkelighet, som har samme karakter som virkelighet overalt ellers. Vi får en kunstig kategorisering av indre og ytre virkelighet. Begge deler er noe som er, og som kan beskrives. Og den indre virkelighet er ikke nødvendigvis noe subjektet velger, har bevisst konstruert eller har noen kontroll på. Og for subjektet så ender denne indre virkeligheten - det mentale landskap, som jeg kaller det – i en slags mental tåke, hvor ting kommer inn og forsvinner ut. Poenget er at vi snakker prosesser som strekker seg utenfor den indre virkelighet som subjektet «ser». Det subjektive er å regne som det samme som den indre opplevelse av dette. Det kan beskrives objektivt, men opplevelsen i seg selv er subjektiv.
Og her er et samspill med andre subjekter. Man skal ikke utvikle mye modenhet for man forstår at subjekter må være unike og kommer i mangfold. Hver av dem har sin egen indre virkelighet. Og det er nettopp mangfoldet som skaper det unike subjektive problem. Men tenk på subjektene som maur i en maurtue. Det vi oppdager er at maurene kommer i mange utgaver og de har mange roller, og de blir alle en del av en helhet, som arbeider til beste for kolonien.
Hos menneskearten kobles subjektene sammen til et stort hele, på en måte som strekker informasjonsprosesseringen ut og over i et kollektivt nivå. De kollektive informasjonsprosessene defineres av i hvilken grad forestillingene får kollektiv oppslutning. Er du alene om din forestilling, så handler det om ditt subjekt alene, og er dermed «subjektivt». Og du vil oppleve press fra den store majoriteten om å innordne din forestilling i harmoni med majoriteten. Så er det komplekst, men nærliggende å anta at de mest effektive forestillinger om forhold i empiren, fortolket og forankret i en felles referanseramme, naturlig vil prege det kollektive flertallet. Men dette er ingen nødvendighet. Da handler det nettopp om egeninteresse, og at den ikke alltid er i harmoni med hva som er sant. Så mener jeg ikke at flertallsoppslutningen definerer hva som er objektivt. Her kommer sosiale prosesser, bekreftelsesfelle, alliansesynkronisering, osv. inn i bildet. Det jeg vil frem til her er imidlertid at dette skaper normer som tilstreber det objektive. Og det objektive forankres gjennom at flertallet av subjekter realitetsorienterer seg mot empirien, som er utenfor mennesket selv, og dermed felles menneskelig.

Problemet er bare at, i den grad slike objektivitets-normer lekker over og anvendes på hvert subjekts indre virkelighet, så blir jo resultatet, egentlig en frakobling mellom beskrivelse og indre empiri. Altså det motsatte av realitetsorientering.

Det er vesentlig å nyansere sannhetsbegrepet opp mot det objektive. Jeg har en oppsummering om mitt forhold til sannhetsbegrepet her. En viktig ingrediens i dette er at sannhet handler om et forhold mellom forestilling og realitet (i praksis empiri). Det er meningsløst å karakterisere steinen i seg selv som sann eller usann. Realiteter er det det er. Å kalle dem alle for «sanne» er meningsløst, fordi det nyanserer ikke realitetene i forhold til hverandre. Det er våre forestillinger og utsagn om realiteter som kan være sanne eller usanne.

Når det gjelder subjektets indre opplevelse, så smelter forestillingen sammen med empirien. Det er ingen informasjonsmessig avstand mellom det som oppleves og det som er. Men subjektets beskrivelse av dette, kan være både mangelfull og usann i kommunikasjonen ut.
Jeg tenker at denne sammensmeltingen skaper en rekke paradokser i vårt begrepsapparat, og måten å tenke om dette på. Vi er i en form for singularitet. Og dette er jo så til de grader infiltrert av hele problematikken rundt bevissthet. Jeg parkerer den problematikken her, men tar med meg som et lærepunkt: Vi kan ha å gjøre med et kognitivt sammenbrudd i denne singulariteten. Kan det være en del av utfordringene rundt bevissthet?
Men det som jeg synes er vesentlig å trekke frem her, er at det er åpenbar sammenheng mellom subjektets førstehånds erfaring og de komplekse informasjonsprosesser som foregår i systemet. For det er opplevelsene i seg selv som er gjenstand for denne sammensmeltingen, men ikke hva alle disse komplekse informasjonsprosessene representerer.

Eksempel kan være smerte. Det at jeg opplever smerte, er en absolutt sannhet for meg. Hva det representerer, er noe som er utenfor dette. Og, som for alt annet, så tillegger jeg det en fortolkning med utgangspunkt i noe som er utenfor mitt subjekt. Poenget her er at smerten her representerer empirien. På samme måte som steinene ikke kan være sanne eller usanne, så er det like meningsløst å snakke om smerten som sann eller usann. Dette kan beskrives objektivt. Men det handler om forhold i subjektet, og med stor sannsynlighet om individets kropp. Og siden subjektet er unikt, og kroppen er unik, så er dette noe som er lokalt gjeldende, og som bare et subjekt har en sikker kilde til.

For alle andre subjekter kan jeg godt lyve om at jeg har vondt. Dette er deskriptive utsagn, med objektivt potensial. Og på samme måte som det hefter usikkerhet ved det meste av annen informasjon, så hefter det også usikkerhet ved denne. Informasjonen kan være sann eller usann, men empirien i det subjektet som er informasjonens kilde, kan ikke i seg selv ikke være sann eller usann.

Jeg tenker at et slikt resonnement skaper behov for redefinering av hva vi legger i begrepet «subjektivt». Et forslag kan være å fokusere på mangfoldet, og dermed også på subjektets egenart og individualitet. Altså «hva definerer meg som unik og forskjellig fra alle andre subjekter?» I så fall så snakker vi om beskrivelser av forhold angående tilstander i subjektet, som subjektive. Og da er det ikke beskrivelsene som er subjektive, med den empiri som beskrivelsene refererer til. Forskjellen mellom slike beskrivelser, og beskrivelser av f.eks. et fjell, er at det kun er det ene subjektet som har tilgang til kilden. Kanskje kan man utvide dette til at alt det som kun et subjekt har kildetilgang til, er subjektivt. Det betyr det ikke annet enn at informasjonen er beheftet med den usikkerhet som følger av dette, og at den ikke kan verifiseres av andre kilder. Med andre ord handler dette om ren bedømming av informasjonskvalitet.

Men det er en viktig grunn til å grave så pass mye i dette, som jeg har gjort. Da handler det om at subjektet har evne til å verdsette. For det vi har nå, er et redskap som sorterer mellom det empiriske, som er selve prosessen å verdsette, opp mot beskrivelsen av det. Og på samme måte som steiner, i seg selv, ikke er sanne eller usanne, så er det meningsløst å snakke om subjektets verdsetting i seg selv, som sann eller usann. Beskrivelsen kan være sann eller usann, men verdsettingen i seg selv er det det er, uavhengig av dette. Og dette er et forhold i subjektet, hvor kun subjektet selv har tilgang til kilden. Dermed kan man si at verdsetting er en subjektiv operasjon. Hadde den ikke vært det, vil ikke individuelle subjektet kunne verdsatt forskjellig.

Sammenhengen mellom subjektiv virkelighetsoppfatning og virkeligheten

Dette er en av de virkelig dype filosofiske spørsmål. Menneskehetens store samtale om temaet kalles for epistemologi (erkjennelsesteori). Den subjektivistiske grunnoppfatning her, ligner på den som Immanuel Kant forfektet, nemlig at virkeligheten i seg selv er uoppnåelig for subjektet. Min måte å komme frem til dette på, er enkel. En datastrøm krever fortolkning, for å kunne bli til informasjon. Denne fortolkningen skjer ved at datastrømmen inngår i en syntese med det jeg kaller en fortolkningsnøkkel. Det behøver ikke å være en enkel nøkkel. Nøkkelen kan f.eks. være en hel vitenskapelig teori, eller et religiøst dogme, en fantasi osv. Kravet til perfekt dekoding av en signalstrøm, er imidlertid at nøkkelen har et nøyaktig samsvar med den virkeligheten som kodet den. Dette lar seg ikke verifisere, fordi vi i utgangspunktet ikke vet noe om virkeligheten.

Likevel kan vi gjøre noen nærliggende antagelser her. For det første kan vi ta som en naturlig selvfølge at de datastrømmer som kommer inn til mitt informasjonssystem, de produseres av en eller annen virkelighet. Dermed er det umulig å benekte at mitt informasjonssystem har kontakt med en eller annen form for virkelighet. Det kan være en smal del av virkeligheten, eller det kan gjenspeile noe større. Da er den neste grunnantakelsen at det er eksisterer et kausalitetsforhold mellom denne delen av virkeligheten og signalstrømmen. Med dette som utgangspunkt, er det å anta at det faktisk er en sammenheng mellom informasjonen i mitt informasjonssystem og virkeligheten. Selvsagt kan vi fortsatt i ren kartiansk ånd tvile på dette, og gjeninnføre Descartes onde demon. Det vil si et ondskapens system som har som bevisst hensikt å villede oss. Dette er en teoretisk mulighet. Da er det lettere å ta det utgangspunktet at det der ute er en nøytral natur, uten hensikt for noe som helst. Det er dette som er utgangspunktet for den felles menneskelige referanseramme. Da er det å anta at vår oppfatning av virkeligheten er forårsaket av virkeligheten og at den derfor henger sammen med den.

Men dette tar likevel ikke bort det grunnleggende problemet med å fortolke virkeligheten, da særlig sett fra en subjektivists synsvinkel. Her er den store oversikten:

Toppen av denne pyramiden starter med individet. Det er deg og meg som subjekter. Alle inngår vi i en eller flere subkulturer. Hver av disse har sine strukturer, sine begreper og sitt språk, som er med på å påvirke vår forståelse av virkeligheten. Og subkulturene inngår i større kulturer, som også former vår virkelighetsoppfatning. I min refleksjon om virkelighetsoppfatning, opererer jeg med begreper som religiøse og kulturelle briller. Disse ligger, bevisst eller ubevisst som premisser som former våre fortolkninger. Min hensikt med å peke på dette, handler selvsagt om å bli oppmerksom på dette, og utvikle metoder for å redusere deres innflytelse på vår virkelighetsoppfatning. For den som vil nærme seg det felles menneskelige, må kunne klare å se og fortolke verden uavhengig av kultur, religion, og delvis også det naturlige språk. Dette er en vanskelig prosess, som krever mye. Det er det vitenskapsfilosofien går ut på. Men vitenskapens mål er uansett å søke en slik uavhengighet. Og, i den grad man lykkes, kan man sette på seg det objektive skiltet. Nå er jo selvsagt dette en sannhet med modifikasjoner. For mennesket har sterke tendensiøse tendenser, fra det intuitive system 1, til resonnering farget av motiv, til emosjoner. Vitenskapen er selvsagt også menneskelige kulturer. Og selv om de er akademiske, har god dannelse, og en rekke metoder og mekanismer på plass for å luke ut feil, så er jo dette selvsagt ikke feilfritt. Men det er det vi har. Så bør det jo være et ideal at man anstrenger seg optimalt for å holde god kvalitet på det man gjør.

Men vi skal være klar over at det felles menneskelige også har noen begrensinger. Vi er født med en rekke «startmotorer» for fortolkning av verden, som ligger der den dagen vi blir født, ferdige til bruk. Det er det spesifikt menneskelige måten å anskue verden på. Det er det Kant kalte for anskuelesformer, kategorier som handler om rom, tid, substans, kausalitet osv. Hvilken garanti har vi for at dette er fortolkningsnøkler som fungerer perfekt? Selvsagt ingen. Og vi har da oppdaget at våre egne intuisjoner faktisk er begrenset. Følgelig så ser vi verden gjennom et felles sett av humane briller. Og rent logisk, så er deler av denne strukturen felles med pattedyrene. Bak der finnes det en virkelighet.

Om begrepet «faktum» og andre beslektede begreper

Jordan Peterson og Sam Harris om forskjell på fakta og verdier: Se her.

Jeg går rett på sak og definerer faktum slik:

Et faktum er en forestilling om forhold i virkeligheten som er sann

Det ny-subjektivistiske synet på sannhet her beskrevet her. Dersom du leser det, finner du ut sannhetsbegrepet er utopisk. Og i og med at faktum, betinger sannhet så blir det på samme måte utopisk. Men også her er det mulig å fire litt på krave og operere med en mer praktisk versjon av dette:

Et faktum er en forestilling om forhold i empirien som er sann

Vi bruker jo som regel utrykket «fakta» som ikke er annet enn flertallsformen av dette. Låsing mot empirien må ikke forstås for snevert. Vi må være oppmerksomme på at alle deskriptive utsagn har basis i det empiriske. Det gjelder også alt av abstrakte beskrivelser. Jeg kan beskrive en «enhjørning» som en fantasihest med horn i pannen. Faktum her er at vi holder oss med en slik fantasi. Beskrivelsen av fantasien er sann, selv om enhjørningen ikke eksisterer i virkeligheten. Jeg kan også beskrive ideen om den kristne gud, som et vesen som er allmektig. Dette kan jeg gjøre selv om jeg mangler troen på at den kristne gud eksisterer. Men sier jeg «Gud er allmektig» så er ikke det et faktum, fordi vi ikke vet om det er sant eller ikke.

Så er det vesentlig å forstå at alt av deskriptive utsagn er noe som er mulige fakta. Dersom beskrivelsen er sann, er det et faktum. Er den usann, så er den ikke et faktum. Dette betyr at alt deskriptivt tilhører en kategori som kan være sann eller usann. Det er alt av utsagn som vi har mulighet for å sette to streker under svaret på. Det er utsagn som er mulig å forholde opp mot en fasit.

Hva med apriorisk analytiske utsagn? Ja, det er et faktum at 2+2=4. Og vi kan jo påpeke at dette ikke har noe med empiri å gjøre. Så jeg er klar over at jeg kanskje strekker strikken når jeg omtaler, også analytiske utsagn, av type logikk og matematikk, også som bekrivelser av mentale og kulturelle forhold, som vi holder oss med. Men dette blir mer av akademisk interesse. Og jeg er selvsagt åpen for å nyansere dette slik at det fanges bedre opp i begrepsapparatet, enn slik jeg gjør det her. Men jeg tror at det er forholdsvis lett å forstå hva jeg legger i begrepet faktum her.

Så vil jeg koble dette på begrepene objektiv og subjektiv. Jeg tenker slik at alt som er av deskriptive utsagn har et objektivt potensial i seg, på den måten at sannhetsverdien handler om forholdet mellom utsagnet og empirien (i vid forstand). Og empirien er det den er, selv om det handler om forhold i mitt mentale landskap her og nå. Når jeg beskriver meg som «redd», så er det noe som enten er sant eller usant, avhengig av om jeg virkelig er redd, eller ikke. Men det at jeg er redd, er en del av min subjektive opplevelse.
Utsagnet har objektivt potensiale fordi det er teoretisk mulig å verifisere om beskrivelsen passer med empirien.

Ned på jorden

Den type resonnementer og spekulasjoner jeg har gjort her er selvsagt svært teoretisk. Det modne mennesket stikker fingeren i jorda. Vi tar det vi har, og gjør det beste ut av det. Det vi har er rasjonaliteten. Og rasjonaliteten baserer seg på empirien, det vi kan se, observere, måle veie, forstå mekanismer, ingeniørtenke. Her er vitenskapen overlegen, og den har en felles menneskelig referanseramme. Den type refleksjon jeg nå har gjort er for å jekke oss ned i det sosiale spill, at vi ikke blir forblindet av egen tro, fanatiske og fulle av skylapper, slik at vi ender opp med å gjøre dumme ting og bli en pest og en plage for oss selv eller våre medmennesker.