Denne refleksjonen er en del av mitt bokprosjekt på slutten av 80-tallet.  Da jeg leste dette 20 år etter var min første innskytelse at jeg må ha hatt et anfall av religiøs anfektelse. Men faktum er at dette er skrevet av en person uten religiøs tro, og som ofte beskriver seg selv som å mangle religiøse antenner. Sett i ettertid, tenker jeg at jeg har hatt flere motiver for å gjøre dette.

1)   Jeg ønsker å vise mental fleksibilitet. Det vil si forsøke å bevege seg utenfor egen virkelighetsoppfatning og ta utgangspunkt i noe helt annet. På denne tiden var jeg oppe i mange diskusjoner, både skriftlig og muntlig. Stort sett opplevde jeg frustrasjon av at diskusjonspartneren brøt diskusjonen. Ofte er begrunnelsen at vi har så forskjellig utgangspunkt. Det var dette som drev meg til å reflektere om diskusjon eller dialog generelt. Men jeg ønsket også å vise i praksis, at det å ha forskjellig utgangspunkt ikke er noe hinder for samtale. Det handler ikke om noe annet enn at vi undersøker hverandres utgangspunkter, på et rent intellektuelt plan. Vår fornuft og fantasi har denne fleksibiliteten innebygget. Det å møte hverandre og sette seg inn i hverandres utgangspunkter, reflektere over dette er noe ev den mest overskridende analysen man kan gjøre. Normalt sett tenker jeg at det resulterer i gjensidig øket forståelse og respekt. Mine refleksjoner om den fullkomne Gud står som et forsøk på å si: «Hei, nå kommer jeg å besøker deg. Jeg kommer på din banehalvdel. Håper jeg er velkommen».
Når det er sagt, og jeg tenker tilbake på dette, i dag, så tenker jeg at mine tanker om alle brutte samtaler kanskje var min egen vikarierende retorikk. Jeg kan jo like å forestille meg at vi bevegde oss inn i faser av samtalen hvor samtalepartneren kom på «utrygg grunn». På denne måten kan jeg jo gi meg selv en slags følelse av triumf (selv om dette er stikk i strid av hva jeg forfekter bør være målet med en diskusjon). Men jeg må jo også være ydmyk åpen for at motivet for å bryte slett ikke har med noen av disse tingene å gjøre. Det kan rett og slett ha vært meg selv, og måten jeg har fremstått på. Kanskje det er noe jeg er blind for, den dag i dag.

2)   Min versjon av Gud har utgangspunkt i Bibelen. Det er helt bevisst i den hensikt å eksemplifisere mine refleksjoner om teksttolkning og det naturlige språk. Jeg har oppkonstruert et gudebilde som er temmelig fjernt fra tradisjonelle gudebilder, basert på utsagn fra den samme Bibelen. Min tanke er at den dagen vi blir bevisst dette fenomenet så åpner dette for at vi slutter å se på Bibelen som en objektiv forpliktende kilde, på samme måte som naturens svar er forpliktende for forskeren. Vi kan, helt bevisst, lese «det gode» ut av Bibelen og nedtone alt det voldelige og forferdelige. Fenomenet er universelt, fordi det naturlige språk er universelt. I dag er jo Islam på full fremmarsj inn i vår verden. Her ser vi mye av det samme fenomenet ved tolkning av Koranen som kristne har ved tolkning av Bibelen. Islam kan være alt fra en fredfull tilbaketrukket religion, til en totalitær, intolerant og krigersk religion, alt etter hva man legger vekt på i Koranen. Om jeg skulle ta bladet fra munnen og si hva jeg egentlig tenker om dette, så er det ideen om at mennesker sorteres rent personlighetsmessig inn de forskjellige tolkningsuniverser. Altså, er man aggressiv og intolerant, så er det disse sidene ved skriften man vektlegger. Og motsatt, er man tolerant og fredfull, vektlegger man dette. Om det virkelig er slik, så er vi tilbake til den urgamle gnostisismen på den måten at våre forestillinger kommer innenfra og ikke utenfra. Religionen er ikke i skriften. Religionen blir til gjennom at tolkning skriften manifester individets grunnleggende livsholdning. Ideene kommer innenfra, men individet lever i en blind illusjon om å ha fått det hele fra en objektivt forpliktende kilde. Dette handler selvsagt om de som foretar tolkningen og som har den nødvendige gjennomslagskraft.

3)   Den tredje motivasjonen for å skrive dette handler selvsagt om et oppgjør med min tidligere tro på Adventismen.

 

Først litt om troens form

Som uvitende har jeg ingen grunn til hverken å bekrefte eller å benekte at Gud eksisterer. Uvitenheten gir meg derfor den friheten å erklære at Gud er mulig. Min troens form er ikke å påstå, men å vise vilje til å anta. La meg belyse det med et enkelt eksempel:

Mattelæreren sier: "Anta at vi har en rettvinklet trekant."

Her kan jeg protestere: Det finnes ikke rettvinklede trekanter. Trekanten består av streker, og streker er lengder uten bredde, i flg. Euklid, men lengder uten bredde finnes ikke. Jeg har aldri sett en strek som ikke hadde bredde, for dersom den ikke hadde bredde kunne jeg ikke ha sett den. Slik kunne jeg fortsatt, og mattelæreren ville aldri komme noe lengre med meg, for han kunne ikke bevise at det finnes noen rettvinklet trekant, hvorfor skal vi da holde på med det? Men avvisningen har sin pris, jeg ville aldri sett skjønnheten i Pytagoras lov om rettvinklede trekanter, jeg ville aldri sett den skjønnheten som ligger i den Euklidske geometri, jeg ville aldri lært dette språket som beskriver rommet så fantastisk. Læreren ba meg ikke om å godta, men om å anta.

 

Dette er min troens form. Dermed er det mulig for meg å anta mange forskjellige tankebygninger selv om disse står i konflikt med hverandre. Denne formen for tro gir fantasien vinger, intellektet bredde, sinnet fleksibilitet, og livet mening. Jeg ville ikke leve mitt liv i stadig flukt fra det jeg tror er usant. Ved å studere menneskers tankebygninger utvides horisonten og du lærer mye om mennesket som erkjennende vesen.

Så la oss nå hive oss ut i det, la oss anta Guds eksistens. La oss ta skrittet fullt ut, og forsøke så godt vi kan å tegne det rene ønskebildet av en gud. Vi er jo uvitende, så hvorfor ikke?

 

Men hvem er nå denne guden, kan han defineres?
Mange vil kanskje protestere og mene at Gud ikke kan fanges i noen definisjon. Her kan det være nyttig å se forskjellen på den Gud som er tilstede i manges liv og selve gudsbegrepet. På spørsmål om «blable» eksisterer vil det umiddelbart være naturlig å etterspørre hva «blable» er for noe. Det er først når vi vet hva det er snakk om at vi kan begynne å reflektere om noe slikt kan finnes.
Våre forestillinger om Gud, våre gudsopplevelser er så individuelle og avhengig av kultur at det ville vært banalt å prøve å fange gudsbegrepet inn i noen entydig definisjon. Dessuten ligger det i selve forestillingen at det er noe som står over mennesket og som derfor går utover den menneskelige fatteevne. Det er nettopp dette religiøse, det uutsigelige som gjør denne forestillingen så spennende og levende og, ikke minst, personlig. De egenskaper som knyttes til Gud blir ofte forstått som analogier. Det er begreper hentet fra vår verden, beregnet på vår verden, og kan derfor ikke regnes som fullstendige nok til å beskrive Gud, fordi han også tilhører en dimensjon som ikke er av denne verden. Likevel ville det være meningsløst å stoppe her. De egenskaper vi velger å tilregne Gud må vi nødvendigvis hente fra det sett av begreper vi kjenner, ellers ville enhver beskrivelse av Gud bli meningsløs for oss. Men de begreper vi velger å bruke kan aldri bli annet enn retningsgivende beskrivelser av Guds egenskaper. Av denne grunn kan Gud aldri identifiseres gjennom positiv klassifikasjon. Selv om vi skulle råke bort i et vesen som har egenskaper som ligner de vi har valgt til å beskrive Gud, kan vi aldri bekrefte at dette virkelig er Gud, fordi egenskaper også går utover vår fatteevne og disse deler kan vi mennesker aldri teste. Men da de begrepene som brukes er retningsgivende kan Gud elimineres ved negativ klassifikasjon. Vi har sett at negativ klassifikasjon er en betydelig enklere test enn den positive. Dersom det vesen vi står overfor har egenskaper vi lettest kan beskrives med kontrære begreper av Guds egenskaper kan vi trygt si: dette er ikke Gud. F.eks Gud er "god". Vi knytter begrepet "god" til Gud. Dersom det vesen vi skal klassifisere gjør noe som med sikkerhet kan klassifisere som "ondt" kan vi med like stor sikkerhet si: dette var ikke Gud. Men selv en slik negativ klassifikasjon kan aldri bli allmenngyldig, først og fremst fordi vi knytter forskjellige egenskaper til Gud, og fordi vi legger forskjellig innhold i de begreper vi anvender. Vi skal senere også se at der finnes en annen, nokså utbredt, metode å knytte egenskaper til Gud på. Den har jeg kalt for den agnostiske metoden. Her er den normale klassifikasjonsmetoden snudd på hodet. I stedet for å klassifisere objektet ved å sammenligne dets egenskaper med klassifiseringsegenskapene, er det de begreper som beskriver klassifiseringsegenskapene som får innhold i det objektets egenskaper identifiseres. F.eks. man sier "Gud er rettferdig" men man vet ikke hva rettferdighet er før man observerer Gud utøve rettferdighet. Man er altså gått over til å være agnostiker når det gjelder begrepers innhold. Dette er en enkel retorisk løsning å ty til fordi man bare kan vise til problemet som er nevnt ovenfor, at Guds egenskaper går utover vår fatteevne og dermed kan vi ikke beskrive dem på noen måte. Men tenkemåten har en høy pris: enhver beskrivelse av Gud blir til syvende og sist meningsløs. Dette er filosofiens største problem angående Gud og teologi i dag. Ethvert utsagn om Gud ender opp i meningsløsheter når filosofen presser teologen.

Dette er hovedgrunnen til at jeg bryter ut av denne agnostiske tradisjonen og velger å gå tilbake til den enkle normale tenkemåten ved klassifikasjon. Men med det forbehold at de begreper jeg bruker kun er retningsgivende.

 

 

18.1.1  Mennesket skapt i Guds bilde.

Bibelen gjennomsyres av ideen om at mennesket er skapt i Guds bilde. Det må bety at vi på en eller annen måte ligner Gud. Mange blir da fristet til å tolke det slik at vi på en eller annen måte ligner Gud i det ytre. "Det kan jo ikke være i det indre da vi har en grunnleggende syndig natur". Men er Gud avhengig av en bestemt ytre form? Hvem gjorde ham avhengig av noen bestemt form? Dersom Gud er suveren kan ingen andre ha bestemt noen former for ham enn han selv. Dersom Gud ikke skal kunne forme seg til noe annet enn et menneske, hva er han da annet enn et menneske? Den Gud jeg tenker på må være større enn som så, eller var det ingen vits i å kalle ham Gud. Det er da meningsløst å snakke om noen legemlig likhet fordi Gud kan anta de legemlige former han vil. Når vi er skapt i Guds bilde, må det bety noe mer grunnleggende enn det rent ytre. En forutsetning for ekte lykke er at vi alle er verdi-moralister. Det vil si at det ikke kan finnes avvik mellom Guds ideelle verdiprofil og vår. Dersom Gud skapte oss med et slikt avvik måtte vi alle bli system-moralister for å kunne eksistere i Guds rike. I et fullkomment harmonisk samfunn er dette umulig. Dersom Guds målsetting er et slikt samfunn kan det, at vi er skapt i Guds bilde, bety at Guds ideelle verdiprofil er avfotografert i oss mennesker. Vi har diskutert hvilke krefter som er med på å omforme vår egen verdiprofil. Det er dette som er syndens preg på vår natur. Men i og med at vi, i oss selv, har et fullkomment bilde av Gud kan vi lære noe om han, ved å frigjøre oss fra de krefter som preger vår verdiprofil. Dette kan vi ikke gjøre i praksis, men i fantasien. Vi velger altså å se bort fra resurser, mot, karakter, og modenhet. Vi antar at Gud er uten begrensninger, og ved, i fantasien, å fjerne disse begrensninger, kan vi alle finne frem til det bilde av Gud som er i oss.

Men hvis Gud skal ha nedlagt den ideelle verdiprofil i alle mennesker, da har vi jo ikke valgt den selv. Vi ville jo bli programmerte, vi ville jo blitt roboter, fordi vi ikke hadde noen fri vilje. Hvordan skulle vi da kunne bli lykkelige?

Ja dette er, som vi skal se, kjernen i argumentasjonen for Guds hensikt med å gi oss en fri vilje. Så langt jeg kan se er den til og med i strid med selve Bibelen. Dette kommer jeg tilbake til senere i dette kapitlet. Her vil jeg bare åpne for spørsmålet om denne tankemåten er holdbar. Vi har sett litt på forskjellen mellom robot og et levende vesen. Her er det ikke viljen som er avgjørende men bevisstheten. Likeså har vi gått grundig gjennom hva et valg egentlig er. Den levende skapning treffer sitt valg på grunnlag av verdier. Dette avsløres gjennom H-analysen. Men skal vi ikke ha anledning til å velge våre egne verdier? Jo, i høy grad velger vi verdier, men også disse valg foregår ved hjelp av andre mer grunnleggende verdier. Vi kan ikke gjennomføre et valg uten å ha verdier som gir valget retning. Så det mest grunnleggende valget, nemlig valget av grunnverdier, kan vi ikke gjøre selv. Hvordan skulle vi kunne gjøre et slik valg? Vi ville jo mangle valgets andre dimisjon? Vi ville jo da bare velge i hytt og vær, uten mål og mening. Da er det forunderlig at alle mennesker og dyrs grunnverdier er akkurat de samme. Alle streber vi etter å oppnå lykke. Hvilken fantastisk tilfeldighet det måtte være dersom vi alle skulle slumpe til å velge det samme. Dersom du tror at du har valgt dine verdier selv kan det ikke komme av noe annet enn at du er uærlig mot deg selv. Du har ikke gjennomført en konsekvent H-analyse av deg selv. Personlig kan jeg ikke huske at jeg noen gang valgte å sette min egen og alle andres lykke aller høyest. Dette er min natur. Men det bekymrer ikke meg. Det gjør meg ikke på noen måte ulykkelig, eller til noen robot. Selv om jeg ikke har noen vilje-frihet har jeg absolutt beholdt min valgfrihet. Jeg føler at jeg velger. Så lenge jeg ikke tvinges til å velge mot min ideelle verdi-profil er jeg fri. Min vilje består altså ikke av valg av hvem jeg er eller mine grunnverdier, men av fravær av tvang. For meg er det den største selvfølge at Gud har valgt mine grunnverdier for meg. Disse er det logisk umulig for meg å velge selv. Når Gud da gir meg sin egen ideelle verdi-profil er det et bevis på at han vil meg godt og har som mål at jeg skal komme i hans fullkomne rike. Og Gud når sine mål for han er fullkommen og allmektig.

 

Et merkverdig bud

Bibelen sier at hele loven og profetene bygger på to bud. Det siste av disse, nemlig at du skal elske din neste som deg selv, er det jeg bygger hele min etikk på. I så måte er jeg i full samsvar med Bibelen. Men det første budet, det som skulle være det største, hva med det? Dersom man ikke kjenner denne guden, hvordan kan man elske ham av hele sitt hjerte og av all sin sjel? En annen merkelig ting: begge budene har formen "Du skal". Her har vi ikke noe valg, vi skal. Hørers ikke dette avskrekkende ut for en erklært agnostiker som meg? Som uvitende vet jeg ikke om Gud eksisterer. Uten at jeg vet det, kan jeg ikke kjenne ham, uten at jeg kjenner ham kan jeg ikke elske ham. Men budet sier: "Du skal!!". Kanskje er det nettopp her svaret ligger. Kanskje spørsmålet er galt stilt. Det at jeg "skal" elske denne guden, gjør at jeg ikke har noe valg her, jeg elsker ham nå, og har gjort det så lenge jeg har levet. Jeg er programmert til det, alle er det. Kanskje heller spørsmålet er: hva er det med Gud som gjør at jeg ikke kan la være å elske ham? Hvilke egenskaper må noe ha som gjør at ethvert vesen som kommer i befatning med det ikke kan la være å gjøre nettopp dette til sentrum i sitt liv? Det må være noe fullkomment noe, og hva er det?

Dersom jeg skulle konstruere en ny religion ville jeg begynne med å grunne på Gud. Gud er uutgrunnelig, men jeg kan finne et bilde av ham, ved å gå inn i meg selv. Dette ville jeg gjøre med utspring i Bibelen. Ikke fordi jeg ser på Bibelen som spesielt inspirert, men fordi vi i Bibelen finner en mengde utsagn om Gud som har sitt opphav i vårt indre gudebilde. Vi har sett hvordan Bibelen lar seg omforme av den menneskelige anskuelse. Den kan gjøres til hva som helst. Gud kan ikke la sin åpenbaring bli begrenset av et så upålitelig medium. Jeg ville altså omforme Bibelen i henhold til det gudebilde jeg fant i mitt indre. Det er mulig. Et slikt religionssystem ville i så fall bygge på Gud, men ha utspring i Bibelen. Jeg har ikke tenkt å konstruere et slikt system, men jeg har, i begynnelsen av dette kapitlet, som er bokens hovedkapittel, tenkt å gripe fatt i en del av Bibelens utsagn om Gud, og ut fra disse forme et bilde av den ideelt moralske Gud.  En del av de utredningene jeg gjør får stor betydning for den moralske tilnærming til deler av den adventistiske lære.

 

 

Guds fullkommenhet

Når jeg skal begynne å grunne på Gud, føler jeg det naturlig å begynne med forestillingen om at Gud er fullkommen. Descartes brukte denne forestillingen som et bevis for Guds eksistens. Alt ved oss mennesker, dyr og vår verden virker ufullkomment på oss. Hvordan kan vi da ha fått forestillingen om at noe er fullkomment? Er det forresten en allmenn forestilling? I genene våre ligger det kodet, det vi strever etter. Fantasien, som drives av driftene, kan godt tenkes å stå for dette produktet. Men, siden det er så allment utbredt, kan det ha sitt opphav i de mål vi alle naturlig strever mot, nemlig den ideelle verdiprofil. Det er litt forskjellige måter å se på dette med fullkommenhet på. Vi kan si at et barn er fullkomment selv om det ikke har fullendt sine muligheter. Men det er fullkomment på det stadium det er. Så dette med fullkommenhet er ikke nødvendigvis det samme som fullendthet. Vi har tidligere vært inne på at vi mennesker ikke blir lykkelig ved å bli "allmektige"; vi blir uavhengige av alt og alle fordi vi kan alt. Mennesker og dyr knyttes sammen ved gjensidig oppfylling av hverandres behov. Et menneske kan bare få del i fullkommenhet ved at det eksisterer i fullkommen harmoni med et hele. Dette gjelder alle skapninger. Men Guds fullkommenhet må være vesensforskjellig. Det kan ikke finnes noen mangler hos ham. Vi skal senere se på dette med Guds uendelighet, men en av konsekvensene av Guds uendelighet er at Gud må være fullendt. Gud må i seg selv ha oppfylt alle muligheter. Gud må alltid ha vært fullendt og fullkommen. Så når vi snakker om en fullkommen Gud, snakker vi om en statisk fullkommen Gud. Alle hans egenskaper er positive og de er opphøyd i det uendelige; de må gå utover vår fatteevne. Når vi sier at "Gud er Kjærlighet" har vi et bilde, eller en metafor i vårt indre som ubesmittet ikke kan stå i strid med den virkelige Guds kjærlighet, men som er fullkommen utover vår fatteevne. Vårt gudebilde antyder måten Gud er fullkommen på, det gir oss muligheter til å fatte Guds fullkommenhet til det ytterste av vår fatteevne, men Guds fullkommenhet går videre utover våre evner. Når vi snakker om Guds egenskaper må vi se på dem som absolutt fullkomne og fullendte. Gud er fullkomment kjærlig, fullkomment rettferdig, fullkomment barmhjertig og fullkomment allmektig. Hva slags gudebilde får vi egentlig når vi, på denne bakgrunn, grunner på Guds egenskaper? Ligner det på Bibelens Gud? La oss prøve så langt vett og fantasi rekker.

 

Guds kjærlighet

Et utsagn i Bibelen «beviser» Guds eksistens: "Gud er kjærlighet". For en logiker er dette utsagnet meningsløst fordi det oppfattes som syntaktisk galt. "Gud" er et objekt mens "kjærlighet" er et substantiv. Men hva om vi ser på "Gud" som et substantiv. Da er "Gud" og "Kjærlighet" synonymer. På denne måten kan jeg direkte erkjenne Gud. Jeg har opplevd kjærlighet, jeg har m.a.o. opplevd Gud. Dersom vi forstår "Gud" på denne måten er han åpenbar for alle og enhver. Dessverre har dette resonnementet sin pris. Gud er blitt redusert til en følelse, skapt av vår psyke. Som ved alle apriori beviser: begrepene er skapt av oss selv. Vi får da den eiendommelige konsekvensen at Gud er skapt av oss, ikke omvendt. La oss likevel dvele litt med ideen om at at når jeg føler kjærlighet føler jeg Gud. Den kjærligheten alle mennesker føler i seg er et bilde av Gud. Egenskapen "Kjærlighet" er så nært knyttet til vårt gudebilde at det representerer Gud i oss. Av alle ting er kjærligheten størst. Ingen annen egenskap blir så nært knyttet til Gud enn nettopp kjærligheten. Kjærligheten er alle skapningers naturlige drivkraft. Når mennesker oppgir denne drivkraften oppstår synden.

Hva er kjærlighet? Begreper kan ofte utdypes ved å ty til negasjoner, altså å finne frem til det motsatte. De to vanligste alternativer er "hat" og "egenkjærlighet". Selv lander jeg på "hat», som det nærmeste. Vi elsker de objekter som gir oss positiv verdi, og vi hater de objekter som gir oss negativ verdi. Vi streber mot det, for oss, positive, og vi motarbeider det, for oss, negative. Men dersom vi kun hadde kjærlighet, ville vi ha elsket alt. Men dette er logisk umulig. Dersom jeg ønsker meg en hage, henter jeg blomstene fra deres naturlige sted inn i min hage. Jeg motarbeider altså plantenes plassering. Alle transaksjoner, eller forflytninger jeg gjør, er et arbeid og et motarbeid. Jeg motarbeider det som virker mot mitt motiv, og streber for det som er for mitt motiv. Når vi lager en hage, tvinger vi naturen inn i våre former, for å oppnå det vi synes er estetisk akseptabelt. Det vi ødelegger i denne prosessen, er oss likegyldig, eller vi hater det. Det vi skaper elsker vi. Det å ha positive verdier medfører at vi også har negative verdier og null-verdier. Hvordan kan vi komme unna dette? Kanskje skal vi sløyfe verdiene. Gi alt null verdi. Da er vi med ett fullkomment objektive; vi er roboter. Men dette oppfatter jeg også som et motstykke til kjærligheten, nemlig likegyldigheten. Dersom ditt liv var uten verdi for meg, ville jeg ikke bry meg om du levde eller døde. Vi har da funnet to klare motstykker til kjærligheten: hat og likegyldighet. Vi mennesker plages kanskje mer av likegyldighet enn av hat. Men hva med egenkjærligheten, er ikke denne motsatt av kjærlighet? Det at du plasserer en verdi på deg selv som objekt, er logisk sett det samme som at du setter en verdi på ditt barn. Kjærlighet er kjærlighet uansett. Jeg vil si det så sterkt, at kjærlighet til selvet er en forutsetning for kjærlighet fordi det er nettopp denne som driver deg til å strebe etter verdier i det hele tatt. I motsatt fall ender vi opp i likegyldighet, alt har null-verdi. Her kan vi begynne å snakke om en robot-lignende tilstand. Roboten mangler den selvstendige viljen. Den er et redskap, drevet av den rene fornuft. Det er vi mennesker som gir den retning, slik at den blir en tjener for vår sak.

Det er først i sonderinger som gjelder den egosentriske prioritet hvor dette med egenkjærlighet kommer inn. Hvordan rangerer vi verdiene, dersom vi må prioritere? Er jeg verdt mer enn naboen? Er mine følelser verdt mer enn naboens følelser? Dersom naboens barn og mitt barn var inne i et brennende hus, og jeg kun hadde mulighet til å redde en av dem, hvem ville jeg velge? Men, som vi senere skal se, blir disse spørsmålene uvesentlige når vi snakker om Gud. Dette følger av Guds allmakt. Men kan en Gud, som er kjærlighet, på noen måte hate noe? Finnes det negative verdier og null-verdier for Gud? Så langt vår fornuft rekker må også Gud ha både negative verdier og ikke-verdier. Vi snakker nå om primære verdier. Objekter som har null-verdi i seg selv kan godt ha instrumentell verdi på grunn av sine muligheter til å skape primære verdier. Det er, som vi har sett, en nødvendig følge av det å ha motiv. Når vi derfor snakker om Guds fullkomme kjærlighet, kan det ikke bety at Gud elsker absolutt alt. Men alt det han elsker blir satt like høyt; uendelig høyt. Og alt det han hater blir satt like lavt; uendelig lavt. Her kan det ikke finnes noen ufullkommen gradering. Det Gud elsker, elsker han fullkomment og det han hater, hater han fullkomment. Men hva er det Gud elsker, og hva er det han hater? Det er enklest å finne ut, dersom vi kan finne Guds motiv. Det første vi erkjenner er at Gud har skapt universet. Det må bety at Gud elsker universet. Hva var det Gud motarbeidet når han skapte universet? Jo han motarbeidet ikke-eksistensen. Det faktum at universet ikke eksisterte ble omstøtt av Gud. Gud elsker altså alt han har skapt. Men vil det si at Gud elsker hvert støvkorn like mye som meg? Støvkornet i seg selv har null-verdi, men det er støvkornets muligheter, eller de betingede egenskaper som ligger i det som har fullkommen verdi. Materien i universet er bare et middel for det som var kronen på Guds skaperverk, nemlig livet. Materien hadde livet som mulighet. Denne muligheten virkeliggjorde Gud, og det er denne fullendelsen av skaperverket han elsker med fullkommenhet. Det at materien i seg selv har null-verdi gjør at Gud kan bearbeide den som han vil. Han hater materiens stadige drift mot uorden og oppløsning, og skaper derfor orden i den. Den høyeste form for orden er livet. Gud må altså med nødvendighet elske alt det liv han har skapt. Hans kjærlighet gjelder disse objekter, alt annet som eksisterer, eksisterer fordi det har sekundær verdi, altså det tjener som midler for opprettholdelsen av Guds skapninger. Uten at vi skal komme for mye inn på det, hva med plantene? Er ikke et eple liv? Sett fra vår side er det det. Men for Gud er det mulighet til liv. For han har det derfor bare sekundær verdi. Et eple kan bli spist, da opprettholder det liv, eller det kan bli plantet, da skaper det nytt liv. Det er klart vi kan vikle oss inn i spissfindigheter her, men jeg synes ikke det er viktig. Men når det gjelder skapninger som på en eller annen måte har Guds bilde i seg, det vil si de føler kjærlighet, er de uten tvil elsket av Gud. Dette gjelder både dyr og mennesker. Det er verdt å merke seg at mennesket på ingen måte går foran dyrene her fordi de står på et høyere tankemessig stadium. Både dyr og mennesker viser at de har kjærlighet, det er det som teller, det er det som er gudebildet. Kjærlighet er å oppleve å ha verdier. Gud vet hvor godt det er å oppfylle sine egne verdier. Den samme lykke gir han sine skapninger ved å oppfylle deres verdier som han har lagt i dem. På denne måten er det lett å innse at Gud er alt, og hans skapninger var ingenting uten ham. Men fordi Gud har gitt oss sine verdier har vi fått verdi for ham.

 

"Jeg vil også vise dere den vei som er den aller beste: om jeg taler med mennesker og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare en drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet da gagner det meg intet.

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke det som er usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke opprakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort" 1. Kor 13 1-8

 

Disse ordene utsier i et nøtteskall kjærlighetens vesen. Den første del velger jeg å tolke som et utsagn om hva Gud verd-setter. Det er helt i tråd med tidligere resonnementer. Å ha kjærlighet er å ha et mål, og dette målet må stå i samsvar med Guds mål. Vi har tidligere sett at uten mål og mening er vi ikke levende. Målet er det viktigste. Det Paulus beskriver, som har all kunnskap osv. er en ren datamaskin. En datamaskin vet mye, men den opplever det ikke og den verdsetter ingenting. Den er en død ting.

Den siste delen av sitatet gjør det klinkende klart hva kjærligheten må oppfylle for å bli fullkommen. Kjærligheten er tilgivende og evigvarende. Det Gud en gang har begynt å elske, kan han aldri slutte å elske. Da ville ikke kjærligheten være fullkommen. En fullkommen Gud elsker med en evig kjærlighet. Vår kjærlighet er ufullkommen. En dag elsker vi, en annen dag hater vi det samme menneske. Ekteskap går i oppløsning, kjærligheten blir kald. Slik er det ikke med Gud. Gud oppgir aldri en eneste en av sine skapninger. Da hans kjærlighet er fullkommen vil den vare evig. Derfor vil Gud aldri kaste noen av sine skapninger i den fortapelse og glemsel slik noen hevder. Gud vil aldri pine og plage noen i all evighet, slik noen hevder. Kan hende vi trenger å oppdras, og det kan kanskje være en smertefull prosess, men det gjør bare lykken enda større når prosessen er fullført.

 

 

Guds rettferdighet

Vi har funnet tre mulige prinsipp for rettferdighetsforståelsen:

 

·       Gjengjeldelses-prinsippet

·       Likhets-prinsippet

·       Kjærlighetsprinsippet

 

Passer gjengjeldelsesprinsippet på Gud? Vi fant at det eneste motivet for gjengjeldelse var selvtilfredsstillelse. Det å påføre andre lidelse har egen-verdi. Selve handlingen, det å påføre andre lidelse, gir selvtilfredsstillelse. Det vil si at man oppfyller egne verdier ved å frata andre verdier, eller skape negative verdier hos andre. Men dette er egenkjærlighet. La Paulus selv svare: "Kjærligheten søker ikke sitt eget". Vil det si det samme som at man ikke skal elske seg selv? Nei, dersom man ikke elsket seg selv, ønsket man ikke å oppfylle sine egne verdier. Men Gud søker stadig, som vi, å oppfylle sine verdier. Men vi har skapt et problem som ikke finnes. For gjengjeldelsen kan aldri representere noen verdi for Gud, simpelthen fordi det måtte bety at hans kjærlighet til det straffede individ da må opphøre. Paulus sier at kjærligheten ikke "gjemmer på det onde" at den er "tålmodig", at den "tåler alt". Når det gjelder Gud er han tålmodig i det uendelige. Gud prioriterer ikke mellom primære verdier, de kan derfor ikke stå i konflikt med hverandre. Det er m.a.o. umulig at den rene hevn-tanke får noen positiv verdi hos Gud. Gud er allmektig, det betyr at han, i stedet for å påføre synderen lidelse, gir ofret full-kommen lindring. Gud fjerner konsekvensene og behandler synderen. Det er kjærlighetsprinsippet: alle skal få det godt. Vi har sett hvordan vi matematisk kan bevise at alle taper på gjengjeldelsen. Det er ingen som vinner. Gud er ikke så dum, for å si det rett ut.

Hva med likhetsprinsippet? Jo det har vi allerede kommet frem til at Gud må ha satt lik verdi på alle sine skapninger. Men likhetsprinsippet sier ingenting om verdiens størrelse, det gjør derimot kjærlighets-prinsippet. Gud har satt uendelig stor verdi på alle sine skapninger, og han oppfyller disse. Dette prinsipp er nedfelt i Guds fullkomme lov. Guds fullkomne lov er et direkte uttrykk for hans uendelige kjærlighet og fullkomne rettferdighet:

 

"Du skal elske din Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men det er et annet som er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene."

 

Guds fullkomne verdiprofil er enda rettere enn en linjal. Den setter lik verdi på alle Guds skapninger. Loven er et uttrykk for Guds fullkomne kjærlighet. Alle bud i moralloven peker mot nettopp dette. Loven er fullkommen nettopp fordi også dens fullkomne gode hensikt er gitt oss. Når loven anvendes i våre liv er det viktig at lovens ånd går foran lovens bokstav. Dessverre tolkes budene galt av de aller fleste, fordi de ikke ser sammenhengen mellom målet og midlet, dette gjelder også Bibelens forfattere. Lovens prinsipp ligger i oss, som en del av gudebildet. Dersom noen vil tolke budene til det onde, er de i strid med gudebildet i deres natur.

Jeg vil nå ta for meg en del av budene og vise hvordan de er med på å oppfylle lovens hensikt.

 

De fire første budene handler som kjent om vårt forhold til Gud. Det handler om vår trofasthet, eller lojalitet til Gud, slik han har manifestert seg for oss gjennom sitt gudebilde.

 

1. Du skal ikke ha andre guder en meg.

Er Gud misunnelig? Hvorfor skal vi ikke ha andre guder enn han? Vi kan da vel ha det godt selv om vi tror på noe annet. "Enhver er salig i sin tro " som det heter. Står vi i fare for å få det verre dersom vi antar andre guder? Vi har jo sagt at Gud ikke gjengjelder, så her kan det kun være snakk om naturlige konsekvenser. Men hva betyr det egentlig å bytte ut Gud med noe annet? Da må vi gå på akkord med vårt indre gudebilde. Vi må oppgi vår ideelle verdi-profil. Å ha andre guder, betyr å anta andre verdiprofiler enn vår egen. Vi blir system-moralister. Ingen er lykkelige som system-moralister, og vi har sett hvor mange grusomheter det har ført til. Det å beholde verdi-profilen er en forutsetning for å kunne bli enig i resten av loven. Derfor står dette budet først. Nekter du å godta Guds målsetting, som er din naturlige, kan du bare glemme hele loven.

 

2. Du skal ikke lage deg noe Gude-bilde...

Dette budet er dessverre belemret med menneskelig gjengjeldelses-filosofi. Det kan fortolkes bort på den måten at det er naturlige konsekvenser det er tale om, for det å erstatte vårt naturlige indre gudebilde, med ting, eller symboler medfører store negative konsekvenser. Vi mister da det ekte gudebilde, som er i oss av syne, og kan aldri grunne på Gud slik som jeg gjør nå. Dette sprer seg lett i en befolkning, og medfører ritual-religion. Ritualer er til-lærte tvangs-prosedyrer. De kommer fra det ytre, og betegner autoritets-religionen som får oss til å oppgi vårt indre gudebilde. Et brudd på dette budet, medfører naturlig et brudd på det første bud.

 

3. Du skal ikke misbruke Guds navn.

Dette budet har en vanvittig tolkning blant folk flest. Man har trukket fenomenet banning inn i bildet, og gjort det hele til et ritual-bud. Det å ta Guds, eller djevelens navn på i sin munn, gjerne i utrop, har ingenting med dette å gjøre. Det å misbruke Guds navn er noe langt verre: Det er 1) å baktale Gud, 2) å gjøre synd i Guds navn. Den som sier at Gud bryter loven, eller på noen måte gjør noe som ikke peker mot målet, baktaler Gud. Det å si at Gud dreper eller piner, sine skapninger uten hensikt for skapningen selv, baktaler Gud. I kjærlighetsprinsippet inngår behandling av individer. Vi skal foreløpig ikke benekte at slik behandling kan medføre midlertidig lidelse eller død, men det vil alltid ende godt. Den som sier at Gud noen gang skal slutte å elske sine skapninger, baktaler han. Den som sier at Gud ikke elsker dyrene baktaler han. Fortapelsen er et eksempel på slik baktalelse. Her har teologene et forferdelig ansvar. Hvem vet hvilke utallige kvaler, depresjoner og bekymringer dette har skapt.

Så er det de som begår ugjerninger i Guds navn. Her er eksemplene mange og grusomme. Vi kan nevne alt fra ødeleggelse av folks musikk-gleder og sex-liv til hekseprosesser. Poenget er at Guds navn ikke skal svertes i tale eller handlinger. Når vi gjør ondt, eller ønsker andre ondt, har vi aldri Gud på vår side. Dersom vi påstår det misbruker vi Guds navn.

 

4. Kom hviledagen i hu....

Gud ønsker mer av alt å velsigne sine skapninger. Det vil si å oppfylle deres verdier. Ved å ha en spesiell hviledag viser vi at vi stiller oss til disposisjon for Guds velsignelse. Gud har satt av den syvende dagen. Tallet syv er et bilde på fullkommenhet. Vi skal minnes at Gud er fullkommen. Hvorfor påbyr Gud oss dette? Jo, fordi vi vi skal bruke denne tiden til å grunne på ham. Dersom vi ikke gjør det, kan lett vårt indre gudebilde komme i skyggen, og andre kan overta. Dette kan medføre at vi oppgir det sanne bilde av Gud, som er i oss. Dette kan kun erstattes med noe mer ufullkomment, noe som får negative konsekvenser både for oss selv og andre. Nå skal ikke vi gjøre dette med den syvende dag til noe rituelt nødvendig som kreves av oss. Gud kan, og vil velsigne oss like mye på alle dager. Men, jeg tror (rent subjektivt), gleden vil bli større på den syvende dag, rett og slett fordi den blir stående som symbol på den fullkomne, og fullendte Gud. Den står som symbol på idealet, det vi må strebe etter. Men det å låse hele samfunnet til akkurat denne dagen medfører store ulemper. I industri, reiseliv, helsevesen osv. er vi helt avhengig av kontinuitet. Det er ikke Guds mening at vi skal lide for å holde akkurat den dagen. Det er jo stikk i strid med lovens prinsipp. Adventistene har lagt stor vekt på akkurat det med tiden, ja de har gått så langt at de driver og regner med solens oppgang og nedgang. Vi skal senere komme inn på hvordan slike fariseer-regler fører til misbruk av Guds navn. Gud er ikke urimelig, han møter oss når vi har tid, for selv har han uendelig med tid.

 

De neste seks budene handler om forhold oss skapninger imellom. For de fleste av dem er hensikten innlysende. De går ut på at du skal verdsette dine medskapninger, glede deg med dem, og sørge med dem.

 

5, 6, 8

Kan tolkes bokstavelig. Det er en selvfølge.

                  

7. Du skal ikke bryte ekteskapet. (Du skal ikke drive hor)

Dette budet er også utsatt for fundamental feiltolkning. De fleste knytter dette til sex. På denne måten er seksualiteten skitnet til på en måte som er vanskelig å rense. Budet har ikke noe med sex å gjøre, det har med hor. Hva er hor? Hor er svikt. Dersom du bryter ekteskapet svikter du din ektemake og din familie. Tro ikke at, dersom du går fra din ektemake, men ikke ligger med noen andre, så unngår du dette budet. Om du ligger med noen eller ikke, eller ikke spiller ingen rolle, du har brutt budet. Det å bryte ekteskapet er bare en av mange måter å drive hor på. En som roper at Gud er rettferdig, når han piner dine medskapninger driver hor. Han svikter sine medskapninger. En som unndrar seg beskatning til staten driver hor. Han svikter staten. En som lurer sin kompanjong i forretningslivet driver hor, han svikter sin kompanjong. En som forteller nazistene hvor den jødiske gutten har gjemt seg, han driver hor. Han svikter sin neste. Du kan også drive hor med å hindre ekteskapsbrudd. Dersom du vet at mannen banker kone og barn, men nekter henne skilsmisse, da driver du hor, du svikter den familien. Sex, er skapt av Gud for å glede oss skapninger. Feiltolkningen av dette budet har forkludret dette mer enn noe annet. Det å skitne til seksualiteten er å drive hor, for da svikter du din neste, og nekter ham de naturlige gleder. I gamle dager passet man psykisk utviklingshemmede så de ikke skulle onanere. På denne måten håpet man å berge en plass i himmelen for dem. Hvilket forvrengt gudebilde. I dag er det nedfelt i menneskerettighetene at enhver har rett til seksuell utløsning. Dette burde også gjelde dyr.

Tro ikke at jeg dermed har et naivt ubalansert syn på sex. Vi har berørt emnet et par ganger i denne boken, men noen full utretning vil jeg unngå her. Det får komme senere.

 

Vi skal senere komme inn på det ondes problem, men allerede nå må vi bare konstatere at det onde eksisterer. Vi har ikke mulighet til å oppnå det ideelle. Vi trekker ikke en gang samme vei. Verdier står mot hverandre, og vi sloss om det som er. Styrt av vår egosentriske prioritet. De to siste budene handler om det å kunne glede seg over at det går andre godt. De er gitt oss fordi vi skal kunne gjøre det beste ut av det i en syndig verden. Dersom vi, som prinsippet sier, elsker vår neste er ikke det noe problem å gi slipp på egne verdier til hans fordel. Dersom vi ikke gjør det lider vi indre samvittighetskvaler fordi vi er i konflikt med vår dypeste natur. I praksis får vi det ikke godt selv, og vi kan bli fristet til å motarbeide andre, slik at de heller ikke får det godt. Det går m.a.o. nedover med den totale lykke, noe vi må motarbeide.

 

Lov og straff

Er ikke trussel om straff en naturlig del av et lovverk? Hvordan kan vi vente at noen vil følge en lov dersom ingen blir straffet for å bryte den? Ingen vil jo da ha respekt for loven. Hvor viktig vil må det ikke da være at Gud straffer ethvert brudd på hans fullkomne lov.

Dette resonnementet er kjent. Det er en tvangstanke. Dersom loven i sin natur er ufullkommen må den inneholde trusler om straff for å bli overholdt. F.eks. raselover. Det er forbudt for en neger å bevege seg i denne parken. Hva er det som holder negrene unna? Jo det er selvfølgelig trusselen om straff, for i seg selv gjør det ikke negeren noe vondt å gå i parken. Tvert imot, det gjør godt. Derfor må staten innføre kunstige negative konsekvenser som langt overgår det positive med å gå i parken. Og disse konsekvensene må selvfølgelig være selektive. De må utelukkende ramme negrene. Her ligger også svaret. Guds lov er fullkommen. Den naturlige konsekvens av å bryte den er at våre egne verdier blir rammet. Det er unødvendig for Gud å legge til noe kunstig her. Hvorfor skulle Gud forsterke syndens grusomme følger? Enhver slik forsterkning er en løgn fordi den er en forkludring av det naturlige resultatet av det eksperimentet det er å bryte Guds lov. Kanskje er vårt opphold her på jorden, hvor vi lever i strid med Guds lov, en del av en universell oppdragelse. Her lærer vi hva disharmoni med loven naturlig fører til.

 

 

Guds nåde og barmhjertighet

Gud er fullkomment nådig og barmhjertig. Dette med nåde forutsetter skyld. Ifølge tradisjonell tenkning gjelder dette gjengjeldelsen. Men gjengjeldelse, ligger under verdigheten til en fullkommen Gud, så det er ikke her nåden kommer inn. Vi skapninger prøver av natur å velge det som er best. Når vi ikke gjør det, skyldes det de fire faktorer som før er nevnt: karakter, ressurser, mot, og modenhet. Det med ressurser kan vi ikke gjøre noe med, men de tre andre faktorene føler vi at vi har en viss kontroll over. Når vi velger galt gir det oss skyldfølelse. Uansett fører våre handlinger til mer eller mindre negative naturlige konsekvenser for oss selv og andre. Dette medfører lidelse både for oss selv og andre. Men Gud er barmhjertig, så han hindrer lidelsen dersom det er til det beste. Og Gud er nådig, han tar til slutt bort de negative konsekvensene av mine handlinger, og han behandler meg slik at jeg til syvende og sist oppnår å få oppfylt min ideelle verdiprofil. Dette gjelder, selv om de gale handlingene skyldtes f.eks. karaktersvikt. Når Gud er barmhjertig, så hindrer han lidelse. Når Gud er nådig så behandler han synderen og fjerner syndens konsekvenser. Guds nåde og barmhjertighet gjelder alle skapninger, til alle tider. Dette følger av Guds fullkomne kjærlighet og rettferdighet.

Alt det som motarbeider Guds rettferdighet og Guds kjærlighet hater Gud. Her kommer Guds vrede inn. Gud er «vred» på synden, ikke synderen. Det Gud er vred på kommer han til å utslette. Det er slik han fjerner lidelsen fra synderen. Syndens lønn er døden, men synderen skal leve, frelst fra synden.

 

 

Etterhvert som vi skrider fram med denne beskrivelsen av Gud er det et problem som stadig vokser og vokser: Hvordan kan det onde eksistere i det hele tatt med en slik Gud? Personlig ser jeg på meg selv som uvitende. Jeg vet ikke om en slik Gud finnes, men nettopp det at jeg er uvitende gjør Gud mulig i utgangspunktet. Skal vi nå gi opp gudebildet? Det rimer jo ikke med fakta i det hele tatt. Særlig får vi problemer når vi skal ta opp spørsmålet om Guds allmakt. Det finnes ingen løsning på dette problemet i denne boka, men når vi ser på dette med allmakten, kommer jeg med ett forslag.

 

Guds vesen

Dette med Guds vesen har skapt store problemer innenfor den kristne verden. Det er da spesielt dogmet om treenigheten jeg tenker på. Jeg har aldri forstått problemet, og når man ikke forstår problemet kan man heller ikke finne noen løsning. Det snakkes om Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Dette skal være tre personer. Men Bibelen gir klart utrykk for at Gud er en. Hvordan kan 1 + 1+ 1 = 1? Spør man seg. For meg er dette bare ett spill med ord. Gud er ikke tre, han har aldri vært det og kommer aldri til å bli det. En fullkommen Gud kan aldri splittes opp på den måten. Vi som er Guds skapninger, kan ikke oppfatte hele Gud. Det er umulig for oss. Det er ikke fordi han er et så sterkt lys at vi ville omkomme av det. Gud er ikke noen atombombe. Gud er uavhengig av materien. Derfor har Gud lagt sitt bilde ned i oss, for at vi skal kunne få en ide om ham, så langt forstand og følelser rekker. Vi mennesker kan altså aldri oppfatte hele Gud, like som en maur aldri kan oppfatte hele meg. Men vi kan oppfatte manifestasjoner av Gud. På hvilken måte er det da naturlig at vi skal kunne komme i kontakt med Gud? Den enkleste er at Gud gir seg selv en skikkelse, og kommer og hilser på oss. Dersom Jesus var Gud, var han en slik legemlig manifestasjon av Gud. Men vi skapninger har behov for mer enn å bare håndhilse på Gud i ny og ne. Dersom Gud er fullkommen, må han kunne sette seg i forbindelse med oss til enhver tid. Gud kan snakke til oss direkte via tanken, og vi kan snakke til ham på samme måte. Dette er den hellige ånd. Men Gud er mye mer enn bare åndelig og legemlig kontakt. Han er skaper og opprettholder av universet. Gud manifesterer seg for oss konstant gjennom sitt skaperverk. Det er Faderen. Dersom det var behov for flere funksjoner, ville Gud fikset det også. Også her merker vi Guds uendelige kjærlighet. Gud kommer ikke til oss som en hovmodig konge eller atombombe, som roper etter tilbedelse. Han kommer enkelt og greit som en likemann. Som et menneske til mennesker, som en katt til katter, og som en engel til engler. Flere steder i Bibelen omtales Jesus som en engel. Over for englene har han altså et litt annet vesen enn for oss mennesker. Kjærligheten er ikke hovmodig. At det tilfeldigvis ble tre slike former for manifestasjoner for oss mennesker er vel ikke noe å spekulere på. Det Gud gjør er fullkomment.

                  

Guds uendelighet

Det er en gammel tanke dette at alt må ha en årsak, men ikke Gud. Gud er den første årsak. Men han kan ikke være årsak til seg selv ergo må han ha eksistert evig. Det er ikke vanskelig å tenke seg at Gud er evig fremover. Det betyr bare at han aldri vil opphøre å eksistere. Det er begynnelsen som er problemet. Det første man kan spørre seg er: Hvor kom Gud ifra? Standard svar er at Gud aldri kom noe steds fra, han har alltid eksistert. Dersom vi skal begynne å fabulere om at Gud på en eller annen måte har skapt seg selv, kommer vi i uløselige vanskeligheter. Den amerikanske matematikk-professoren John Taylor berører dette problemet i sin bok "Sorte Hull":

"De fleste religioner forsøker å unngå tanken om en evig eksisterende verden ved å innføre et skapelsesøyeblikk: forut for dette var det ingenting og etterpå fantes i det minste kimen til vårt nåværende univers. Imidlertid er denne forklaringen bare et sidetrinn, som fremdeles utsetter oss for de samme vanskelighetene. For vi kan spørre om hva som forårsaket denne skapelsesakten. Svaret er vanligvis at det var Guds handling, eller en gudenes handling hvis det er flere av dem i vedkommende religion. I 1.Mos 1.1. heter det "I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden." Men hvem skapte Gud? Hvis svaret er ingen, vil vi ha behov for en evig eksisterende guddom, for ellers vil vi kunne spørre om hvem som skapte Guds skaper, dennes skaper og så videre. Gud, den uendelige og uerkjennelige skaper av alt kan bare ha vært uten noen annen skaper hvis Gud var i stand til å skape både universet og seg selv. Så vi kan bare nå frem til en tilfredsstillende løsning når det gjelder verdens begynnelse hvis vi har en virkelig mektig Gud, som klarte å skape både seg selv og oss ut fra et tidligere fravær av en hvilken som helst kvantitet eller kvalitet. Dette er en bedrift som virkelig er Den uendelige verdig, men som også virker usannsynlig. For hvordan begynner han å skape seg selv? Han har jo absolutt ingenting å starte med for å skaffe seg et fotfeste så og si, for han hadde jo ingen fot før han hadde noen form for eksistens. Samtidig kan vi spørre om selve tidsbegrepet har noen mening når det absolutt ikke finnes noen omgivelser tiden kan måles mot. Forut for Guds selvskapelse er det faktisk ingen hendelser som følger tidens evigflytende strøm.  Faktisk finnes det høyst sannsynlig ingen tid hvis det ikke finnes noen hendelser. Så hvordan visste Gud når han skulle begynne sin bemerkelsesverdige skapergjerning? Og hvordan kunne han vite når han skulle vite å begynne, selv om det var en mening med tiden? Hvis han enda ikke eksisterte var han jo ute av stand til å vite noe."

 

Dette med Guds selvskapelser skaper alvorlige problemer for vår fornuft. En måte å løse dette problemet på er å henvise til vår fornufts begrensninger. Dette er logiske problemer for oss, men Gud kan løse selv disse. Jeg har gode grunner til å hevde at det må eksistere logiske problemer som selv for Gud er uløselige. Dette kommer jeg inn på når vi skal studere Guds allmakt. Den andre og mere tradisjonelle måten å løse dette på er å innføre uendelighet. John Taylor vil nemlig stå overfor akkurat de samme problemer dersom han regner universet for å være en avgrenset engangshendelse. Ved å gjøre universet uendelig i tid og rom, løser vi disse problemene på en elegant måte. (Jfr uendelighetsteorien)

Både Augustin og Thomas Aquinas forsøkte å løse problemet ved å gjøre Gud tidløs. Taylor antyder at tiden er meningsløs uten hendelser. Dette er helt i tråd med mine begreper om tiden. Tiden er et begrep, produsert av vår bevissthet, som følge av sansing og hukommelse. De samme tanker gjør seg gjeldende hos Augustin. Før Gud skapte noe kunne det ikke være noen hendelser. Ergo var der ingen tid. Han hevder derfor at det er meningsløst å spørre om hva Gud gjorde før han skapte universet. Der finnes ikke noe før. Thomas Aquinas skiller mellom to former for evighet, den ene er tidløs, den andre er uten begynnelse og ende. Gud er tidløs. Gud er væren, mens hans skapninger har væren. Et av de hebraiske navnene på Gud sier nettopp dette: "Jeg er". Men lar problemet seg løse så enkelt? Nå vil problemets form avhenge av hva vi legger i tidsbegrepet. Er tiden en substans, er den en ide, eller er den et begrep. Augustin så nok på tiden som en ide etter et platonisk mønster. Dvs. ideene har selvstendig eksistens uavhengig av stoffet. Men dersom vi ser på Augustins utdyping av tiden ser vi at også han knytter det til hendelser. Der det er hendelser har tiden mening. Uten hendelser har ikke tiden mening. Hendelser er altså en forutsetning for tid. Vi kan da lett lande på den konklusjonen at hendelsene skaper tid, dersom det finnes noen som opplever hendelsene. Som før nevnt ser jeg ikke på tiden som annet enn et begrep. Det er en abstraksjon som er nødvendig for å kunne oppfatte hendelsesforløp. Finnes det hendelser uten tid? Ja, dersom ikke noen opplever hendelsene har ikke tiden noen mening. Der det ikke er opplevelse er der heller ingen mening. Hva med Gud? Regner vi Gud for å være et opplevende vesen, et bevisst vesen? Hvis ikke var Gud en maskin. En Gud som har fullkommen kjærlighet må være bevisst, ellers kunne han ikke elske. Da er den første betingelsen til stede for tidens eksistens. Dersom vi nå skal gjøre Gud tidløs må vi fjerne alle hendelser fra hans bevissthet. Men opplevelse er en hendelse i seg selv. Er det noen som vil gjøre Gud tankeløs? Tenkning er en hendelse. Gud er kjærlighet. Å elske er en hendelse. "Mor, hvor var jeg før jeg kom inn i din mage?", spørres det i en sang, "lille Ole du var i Guds tanke" er svaret, kanskje med et snev av innflytelse fra Platons idelære. Men hvor var Ole før han kom inn i Guds tanke? I Platons ånd: Ole har alltid vært i Guds tanke. Hva med universet? Tenkte ikke Gud på universet før han skapte det? Var skapelsen en spontan impulsiv handling? Er universet som en uplanlagt graviditet etter en fyllefest? Dersom Gud skal gjøres tidløs, gjør vi han også bevisstløs før skapelsen. Kanskje må han ta abort når han oppdager hva han har gjort. Vi er tilbake til Taylors problem. Jo mer vi analyserer denne tidløsheten jo mindre blir det igjen av Gud. Vi ender opp i ingenting. Dersom vår analyse av tid og opplevelse holder må tiden ha eksistert så lenge Gud har eksistert. Dersom Gud er evig er tiden evig. For meg er Guds eksistens utenkelig uten tidens eksistens. Men hva med det spørsmål Augustin forsøkte å løse ved å innføre tidløshet? Hva gjorde Gud før han skapte den første tingen? "Han gjorde klart helvete til å ta imot folk som spør og graver for mye" skal noen ha sagt for på en morsom måte å komme unna spørsmålet. Augustins løsning holder ikke dersom vi bruker hans egen oppfatning av tiden, og tillegger Gud bevissthetens egenskaper. Og spørsmålet er alvorlig, det byr på flere vanskeligheter. Carsten Johnsen tar opp ett av dem i sin bok "Den baktalte Gud". Hans utgangspunkt er at Gud er kjærlighet. Men hva elsket Gud før han skapte den første skapningen? Der var jo ingen andre enn ham selv å elske. Men dette er jo egenkjærlighet. Gud elsket bare seg selv i en evighet. I et ufattelig tidsrom bakover i tid har Gud bare elsket seg selv. Hvilken over-egoistisk Gud måtte dette ikke føre til? Dette er jo stikk i strid mot CAJ's egen filosofi om altero-sentrisme, som er en utadrettet kjærlighet i motsetning til ego-sentrisme som er en innadrettet kjærlighet. CAJ løser dette problemet ved å henvise til treenigheten. Faderen elsket sønnen, sønnen elsket Faderen, osv. Denne løsningen er akseptabel for CAJ pga. hans tradisjonelle syn på treenigheten. Med det syn jeg har på treenigheten holder ikke denne løsningen. Men jeg kan foreslå to andre muligheter til å kvitte seg med problemet på. Vi kan si at Gud elsket tanken på sine fremtidige skapninger, og dermed elsket han dem før de ble til. Den andre måten er å benekte at det er noe problem. Slik jeg ser det, er det ikke noe motsetning mellom å elske seg selv og å elske andre. Det er først når vi må begynne å prioritere på grunn av manglende resurser at denne motsetningen oppstår. En allmektig Gud har alle resurser, og slipper dermed denne prioriteringen. Gud kan da med full rett elske seg selv uten at det går ut over andre. Gud kunne ikke ha skapt oss hvis han ikke hadde elsket seg selv. Hvorfor skulle Gud oppfylle sine egne ønsker? Han har da ingen grunn til å tilfredsstille seg selv på den måten. Der ville heller ikke være andre å oppfylle noen ønsker for, så skapelsen ville aldri blitt realisert.

Men dette problemet er bare form barnemat å regne i forhold til det problemet vi nå skal ta opp: Hva avgjorde tidspunktet for skapelsen? Men er dette noe problem? Gud kunne jo bare sette et tidspunkt, og så satte han i gang. La oss se litt på en regneregel vi har sett på før: U - X = U

Uendeligheten kan aldri bli mindre enn uendeligheten. La oss si at Gud måtte bruke en uendelighet for å planlegge universet, derfor ble tidspunktet som det ble. Ja men hvis Gud begynte å skape universet 10 milliarder år før, hadde han fortsatt en uendelighet å planlegge universet på. Ja, men han trengte 10 milliarder år i tillegg til denne uendeligheten. Hvor mye er U + 10 milliarder? Det er U. Du kan ikke forandre størrelsen på U ved å legge til eller trekke fra. Hvorfor har ikke Gud skapt universet før? Poenget er at starttidspunktet er håpløst uansett hvor i denne uendeligheten det settes. Hva fikk Gud til plutselig å begynne skapergjerningen? Hadde han planlagt den? Hvorfor planla han det ikke før? Tanken på at en gud har eksistert i tid i all evighet før han skapte noe i det hele tatt er umulig. Kan forresten Gud i løpet av denne tiden ha gjennomgått en utvikling? Kanskje han ble mer og mer kjærlighet ettersom tiden gikk, og til slutt ble den så stor at den brøt ut i skapelse? Men en slik kvantitet kan ikke ha vokst i det uendelige uten selv å ha blitt uendelig. Men når skjedde det? U - X = U Kjærligheten har alltid vokst inn i uendeligheten. Det finnes intet tidspunkt hvor kjærligheten ikke kan ha vært uendelig. Dersom vi begynner å sette verdier her kommer vi farlig ut å kjøre. La oss si at kjærligheten var mindre dagen før Gud begynte å skape. (Det er meningsløst å snakke om dager her, man la oss nå anta vårt eget tids begrep for å gjøre det enkelt). Så var den enda mindre dagen før der igjen. For 10 milliarder år siden var den ganske liten. Går vi enda lengre bak blir den null, Gud er likegyldig. Deretter snur verdien. Vi snakker om negativ kjærlighet, eller hat. Går vi lengre bakover vokser dette hatet. En eller annen plass er dette hatet så stort at Gud må ha foretatt seg noe. Kanskje han tilintetgjorde helvete den dagen hatet sank under en bestemt verdi. De grusomheter som utspant seg før denne tid går over vår fatteevne. Men dette er meningsløst. Dersom Gud en gang har hatt stort nok hat, kunne han, allmektig som han er ha fratatt seg selv muligheten til å skape et univers bygd på kjærlighet. Ja han kunne ha hatet seg selv så mye at han hadde tilintetgjort seg selv. Dermed ville ikke vi ha eksistert. Med en gang vi begynner å kvantifisere Guds egenskaper, og forutsetter en utvikling uendelig bakover i tid får vi dette problemet. Men la oss la være å kvantifisere. Guds kjærlighet er uendelig, men likevel vokser den. Men det uendelige kan ikke vokse. U + X = U. Er Guds kjærlighet uendelig, og Gud evig kan ikke Guds kjærlighet ha vokst. Dersom Gud er evig må hans egenskaper være konstante. "Han er i går og i dag den samme, ja til evig tid" står det. Samme resonnement kan gjøres med Guds visdom. Gud kan ikke planlegge slik vi kan. Gud vet alt og har alltid visst det. Gud er fullkomment allvitende. Hva nå? Gud kan ikke eksistere uten tid, han må ha eksistert evig, og hans egenskaper er konstante. Hvordan fastsatte Gud tidspunktet for skapelsen av universet? Faktum er at det finnes ingen logisk begrunnelse. Uansett hvordan vi vrir og snur på det går det galt. Det er meningsløst at ikke Gud skapte universet før. Gud har elsket universet like mye i all denne evigheten. Hans lengsel etter det må ha vært like stor alltid. Han ville ikke kunne motstå å holde ut i all evighet med en slik lengsel. Men det hjelper ikke hvor tidlig han skaper universet. Problemet er like stort uansett. 10 milliarder, 1000 milliarder 10 ^ 100000 milliarder, det hjelper ikke U - X = U. Dersom Gud har elsket universet like mye til alle tider, ville han ikke vært villig å vente med å skape det. Konklusjon er klar. Gud må ha skapt universer så lange han har eksistert. Det finnes ikke noe første ting. Gud har eksistert i all evighet og han har skapt universer i all evighet, ergo må det finnes et uendelig antall universer. Der har vi den igjen, uendelighetsteorien. Selv i et system med Gud er det vanskelig å komme utenom den. Den løser CAJ's problem på en enkel måte: Gud har alltid hatt noe utenfor seg selv å elske. Den løser mitt problem om starttidspunktet ved enkelt og greit å fjerne det. Men vi får selvsagt andre problemer. Gud kan ikke eksistere uten tid, og nå heller ikke uten det uendelige univers. Er det i det hele tatt mulig å adskille Gud fra universet? Er Gud og universet ett? Jeg kan ikke mye om Østens filosofi, men jeg vet at disse tanker finnes også her. Kosmisk identifikasjon, hva er årsaken til den? I Bibelen finnes det bilder som forteller at vi alle er grener på Guds tre. Hvor var disse grenene før de ble grener? Jo, de var i stammen. Vi var i Gud, eller i kosmos, i total kosmisk harmoni. Kanskje kan vi huske litt av det?

 

Guds allmakt

Guds allmakt er i særdeleshet et interessant emne å kikke litt nærmere på. Gjennom hele dette kapitlet vil vi støte på argumenter som setter eller fjerner grenser for Gud: "Gud kan..." , "Gud kan ikke...", "Gud vil ikke..." osv. Det jeg savner her er en konsekvent måte å avgrense Gud på.

Begrepet "Allmektig" finner vi ofte i Bibelen, da alltid brukt om Gud. Jesus brukte det sannsynligvis indirekte om seg selv: "Meg er gitt all makt i himmelen og på Jorden." Dersom vi anerkjenner at Jesus er Gud skulle ikke dette by på noe problem. Vi kan da konkludere med at dette med allmakt er en guddommelig egenskap som ikke tilkommer noen skapning. Men hva legger vi så i denne egenskapen? Hva betyr det å være "allmektig"? Jo det forklarer Bibelen selv flere ganger. Gud har all makt over alle ting, han har den totale kontroll. To skriftsteder i Bibelen stadfester dette resonnementet:

 

1. Lukas 1.37: "For ingen ting er umulig for Gud"

2. Mt 19.26 : "For Gud er alt mulig"

 

I drøftelsen i 18.3/4 og 5 kommer jeg stadig tilbake til dette. Det kan spesielt oppsummeres i paradokset: "Dersom alt er mulig for Gud, hvorfor er det ikke mulig for han å frelse de fortapte?" Jeg har ved et par anledninger fått tilbake følgende argument:

 

"Dersom alt er mulig for Gud kan han skape en stein som er så stor at han ikke kan løfte den." Man argumenterer så videre på dette at det er visse ting Gud logisk sett ikke kan. Det å frelse de fortapte skal bl.a. være en av dem.

 

Dette gjør det klart at Guds allmakt har en avgrensning. Vi skal nå spinne litt videre på disse tanker, for å prøve å finne hvordan Guds allmakt kan avgrenses. Hittil har Guds allmakt blitt avgrenset på en nokså tilfeldig måte. Grenser settes og fjernes tilfeldig for å tilpasses de forskjellige kirkesamfunns dogmer. Jeg vil her forsøke å finne en generell formel for å kunne anerkjenne, eller forkaste slike tilfeldig satte grenser.

Nå er ikke jeg noen logiker, men ved hjelp av argumentet ovenfor har jeg konstatert at utsagnene i Lukas 1.37 og Mt 19.26 egentlig er formidable logiske selvmotsigelser. Dette gjelder dersom vi ser strengt logisk på det. Hvis vi ser på "Alt" som en uendelig mengde, som inneholder alle tenkelige og utenkelige handlinger, er dette en selvmotsigelse. Et allmektig vesen kan nemlig ikke gjøre ting umulig for seg selv. Dermed er det noe vesenet ikke kan, og vips så er begrepet "alt" blitt til en meningsløs frase. Dette gjør utsagnet falskt apriori. De fleste strenge logikere fra første halvdel av vårt århundre ville nok stoppet her. Men hvis vi letter litt på de logiske kravene og bruker sunn fornuft kan vi likevel få mening ut av disse utsagnene. Det er snakk om et udefinert mengde-problem. Betyr "alt" absolutt alt, eller betyr "ingenting" ingenting av alt? I setningen finnes ingen slik avgrensning, men ved hjelp av streng logikk kan mengden "alt" reduseres til "alt som er logisk mulig." Dvs. alle tekniske problemer, og med tekniske problemer mener jeg:

 

Problemer som, dersom de tenkes løst, frembringer et resultat som er logisk mulig, eller tenkbart (intelligibelt).  Nå blir dette også en flytende definisjon, for heller ikke her kan vi bruke streng menneskelig logikk. Vi kan f.eks. ikke regne Gud som underlagt fysiske lover som f.eks. tyngdeloven, eller ohms lov og de logiske problemer som blir umulig pga. at slike lover eksisterer kan likevel være fullt mulige for Gud.

 

Ut fra dette resonnementet kan vi konkludere med at Gud kan alt som ikke er logisk umulig for ham selv. Da vi mennesker er mye mer begrenset enn Gud må alle våre tekniske problemer og i tillegg en hel del av våre logiske problemer kunne løses av Gud. Et unntak er selvfølgelig de logiske problemer som direkte følger av allmakten.

La oss tenke oss følgende logiske problem: I går kl. 2200 var Gud hos Hansen og fikset bilen, han var hos Pedersen og bakte julekaker, han var hos Isaksen og talte fred og han satt i et møte med Olsen. En streng logiker ville med en gang stusse på dette utsagnet. Hvordan kan Gud være flere steder samtidig?

Dersom vi fjerner forutsetningen om lover for stedsavhengighet, blir ikke dette noe logisk problem. Men dersom vi sa at Gud var til stede hos hver av disse personer med hele seg, og brukte all sin tid, ville vi da ha et logisk problem også for Gud? Det at hele Gud på et gitt tidspunkt er lokalisert på et sted må nødvendigvis medføre at han er fraværende på alle andre steder. Vi har altså nå laget et logisk problem også for Gud.

Ok, dette var kanskje et uklart logisk problem for Gud, men hva med dette:

 

Gud plasserer tre mennesker på en vanlig stige. En på hvert trinn. Alle på samme stige. Men ingen av dem blir stående i midten.

 

Dette problemet kan vi umulig tenke oss løsningen på, det er et logisk problem, og slike logiske problemer skal selv Gud ha problemer med å overvinne. Dersom alt er mulig for Gud, da kan han vel også forsvinne, rett og slett opphøre og eksistere. Deretter skal han etter denne non-eksistens kunne skape seg selv. Vi har sett hvilke problemer dette medfører.

Hvis du ikke kan godta at dette er logiske problem også for Gud, kan du heller ikke godta stein-argumentet. Alle problemene er av en slik art at vi ikke kan tenke oss noen løsninger på dem. Vi har nå muligheten til å benekte disse grensene for Gud ved å henvise til vår egen upålitelige fornuft. Det resonnementet skulle jeg gjerne blitt med på, for da blir den videre diskusjonen meget enkel å trekke konklusjon på. Utsagnet "Gud kan ikke.." ville alltid være galt. Det ville kun finnes et "Gud vil ikke..".  Fortapelsen kan ikke forsvares på noen logisk måte. Der finnes ingen grunn til at Gud ikke kunne gjort det annerledes. Dersom utsagnet om Guds kjærlighet og fullkommenhet og rettferdighet skal holde mål, kan ikke fortapelsen forsvares på noen måte. Men jeg er villig til å åpne for muligheten til at det kan finnes logiske grenser for Gud. Dermed har jeg også åpnet for muligheten til at fortapelsen kan eksistere med logisk nødvendighet. Det finnes en eneste grunn til dette. Det er at den Gud jeg tidligere har beskrevet vil bli klart og entydig motbevist hver gang jeg ser dagsrevyen. Hvordan kan vi forsvare det ondes eksistens? Med en så kjærlig, en så fullkommen, og så allmektig Gud, er det umulig at noe kan gå så galt. Det onde må eksistere med logisk nødvendighet ellers er ikke Gud fullkommen. Hvilken logisk begrunnelse vil jeg så prøve på for å redde Gud? Jeg har allerede i avsnittet om livskvalitet antydet svaret. For å vite hva lykke er må du ha kjennskap til kontrasten. Et begrep kan ofte kun kjennes gjennom det kontrære begrep. Du må ha et referansepunkt å måle lykken mot. Derfor lar Gud oss oppleve ulykke. Det er en logisk forutsetning for den lykken Gud ønsker å gi oss alle. Ingen av oss kan benekte at det onde eksisterer. Det er ateistens største bevis på at Gud ikke kan eksistere.

Dersom vi godtar logiske forklaringer på det ondes problem må vi også godta at det finnes logiske grenser for Gud. Det er ikke mulig å avgjøre hvor disse går, men ut fra foregående resonnement kan vi slutte at disse grensene går til dels ut over våre logiske grense , dels innenfor. De logiske problemer som er forårsaket av selve allmektigheten, er ikke problemer for oss. Vi er jo ikke allmektige. Vi har altså ingen problemer med å lage objekter større enn vi selv kan løfte. Vi har altså funnet et kriterium for å kunne avgrense Guds allmakt. "Alt er mulig for Gud», kan i så fall med rette omskrives til: "Alt som er logisk mulig er mulig for Gud.», og "Intet er umulig for Gud" kan omskrives "Intet av alt det som er logisk mulig er umulig for Gud". Setningene har m.a.o. fått tilbake sin logiske mening.

 

Kan det tradisjonelle kristne gudebilde forsvares?

De logiske problemer vi har drøftet viser at det er grenser for hva Gud kan gjøre, her gir jeg enhver kristen som prøver seg med stein-argumentet helt rett fordi jeg anerkjenner at det onde eksisterer. Men ved hjelp av steinargumentet kan vi definere kriteriene for hva som er utenfor Guds kontroll, ting han ikke kan gjøre noe med om han aldri så gjerne ville. Altså, dersom den kristne prøver å sette grenser for Gud for på denne måten å gjøre et dogme logisk, må vi kunne bruke disse kriteriene for å avgjøre om dette er en slik grense. Kriteriet er enkelt: grensen må være forårsaket av en logisk umulighet som går høyt over vår forstand og langt inn i Guds. Disse grensene vil jeg kalle logiske grenser for Guds allmakt. Men i kristen argumentasjon støter man stadig på andre grenser. Noen er ganske klare og blir aldri stilt spørsmål ved, f.eks. Hvorfor har ikke Gud skapt et helvete som han piner og plager alle sine skapninger i? Det er ikke noe logisk i veien for at han skulle kunne gjøre det. Likevel føler vi at en grense er oversteget. Denne grensen må Gud selv ha valgt, og valget er et typisk etisk valg. Dette er en "Gud vil ikke..."-grense. Her kommer altså etikken kommer inn med full tyngde. Alle grenser som settes, eller oppheves for Gud må kunne begrunnes logisk, eller etisk. De etiske grensene er grenser som Gud har valgt aldri å overstige. Ved å finne disse grensene avdekkes Guds etikk i praksis. Nå har vi altså to alternative måter å finne frem til den kristne Guds etikk på:

 

1.    Vi kan se hva Gud selv sier (i Bibelen)

2.    Vi kan se hvilke grenser han faktisk setter for seg selv. (Gjennom Guds praksis og kristen dogmatikk)

 

Ved å sammenligne den kristne Guds etiske profil med min egen kan jeg enkelt avgjøre om jeg kan godta den. Dette kan jeg fordi min moral er ego-relatert. Den knyttes altså ikke til noe ytre system. Personer med system-relatert moral kan derimot ikke gjøre slike betraktinger fordi de må adoptere Guds moral slik den er på godt og ondt. Men selv for disse har jeg en ubehagelig overraskelse. Jeg har som sagt nå mulighet til å finne Guds etikk på to måter. Dersom de ikke stemmer med hverandre er Gud i strid med seg selv, eller den kristne har tolket Bibelen feil. Det er nemlig dette som viser seg å bli resultatet. Her står den arme kristen-realist (naivist) i stampe. Han klarer nemlig ikke å finne Guds universelle moral. Gud sier en ting, men gjør noe annet. Den stakkars kristenrealisten vet ikke hvor han skal gå, for Guds fotspor er doble, og går i forskjellige retninger.

 

La oss nå se på hva de fleste oppfatter som Guds etikk. Man hører stadig slike utsagn:

"Gud elsker alle mennesker"

"Gud ønsker at alle mennesker skal bli frelst."

Hvis dette er et utrykk for Guds etiske profil, ville nok de fleste synes at den er OK, fordi disse utsagnene gjør det positivt å være menneske. Personlig synes jeg det er påfallende at dyrene ikke kommer i betraktning. Jeg føler at profilen får en påfallende unaturlig knekk her, og det i seg selv minner meg om at det kanskje er menneskelig artssjåvinisme som ligger til grunn for en slik profil. Det finnes ingen logiske grenser for å gi dyrene samme verdighet som menneskene, derfor må dette være etiske grenser. Vi kan altså allerede her konstatere at Guds etiske profil har avveket ganske markant fra det jeg ser på som en ideell etisk profil.

 

Utsagnene over antyder at Gud vil det beste for alle mennesker. Et av hoved-målene for Gud må jo da være å heve livskvaliteten til alle mennesker mest mulig. Det bør da være et krav at alle de etiske grenser som settes for Gud på en eller annen måte må kunne føres tilbake til nettopp dette hoved-målet. Dersom vi ser dette i lys av et snevert jordisk perspektiv, er det ingen tvil om at Gud ikke holder mål her. Mange logikere har avvist Bibelen på nettopp dette grunnlag. Utsagnet: "Gud elsker alle mennesker" kunne aldri forenes med det ondes problem. F.eks. en liten treåring som får strupekreft. Hans far, legene og mange fler gjør alt de kan for å redde den lille krabaten, de elsker han på sitt begrensede vis. Men Gud, som skulle elske ham med en fullkommen kjærlighet og som kan helbrede han hvis han vil, letter ikke en finger for å gjøre noe som helst. Han står altså passivt og ser på at gutten pines langsomt ihjel. På denne måten kan dette utsagnet gjøres til en meningsløs frase. Jeg har allerede antydet en logisk løsning på dette problemet. Men vil vi ikke da få problemer med å forklare at det finnes vesener som lever i fullkommen lykke og som aldri har sett synd? Hva med Adam, var ikke han lykkelig i Edens Hage før han spiste av kunnskapens tre og fikk kjennskap til det onde? Vi ser det bærer ut i problemer med oss uansett. Dette er bare ett av mange uløste problem som følger av denne betraktingen på Guds allmakt i tradisjonelt kristent perspektiv. I den videre diskusjonen vil Guds allmakt stadig være et tilbakevendende tema. Og vi skal se hvordan den adventistiske gud gang på gang kommer til kort i forhold til sin egen uttalte etikk. Vi har nemlig nå et konsekvent redskap for å avgjøre gyldige avgrensninger for Guds handlinger /ikke-handlinger. Nå er det kanskje mange som vil reagere på at jeg vil overprøve Gud på denne måten. Hvilken rett har jeg til å stille spørsmål ved Guds handlinger? Svaret er at jeg ikke overprøver noen reell gud, men et adventistisk gudebilde slik det er fremstilt for meg, muntlig og skriftlig. Jeg vil også poengtere at jeg i dette kapitlet kun overprøver dette gudebilde en eneste gang, og det er når jeg sammenligner hans etiske profil med min egen. Da jeg har erklært min moral for å være ego-relatert følger det naturlig at jeg også overprøver det adventistiske gudebilde på denne måten. Men i den videre diskusjon vil jeg overprøve denne guden med seg selv ved å sammenligne hans uttalte etikk med praksis ifølge kristne/ adventistiske dogmer. Barn og ungdom oppdager ofte forskjellen på hva vi voksne sier vi står for, og hva vi egentlig står for. I vår kultur forbeholder de seg også retten til å konfrontere oss med dette. Vi kan selvfølgelig reagere med å kalle dem frekk og respektløs, men oppnår vi deres sympati med det? Gjør vi dem til lykkelige mennesker ved å nekte dem svar, og å straffe dem for at de ser vår egen svakhet? Alle vet at slik er det ikke. Vi kan kanskje oppnå større disiplin, produsere øyentjenere, men samtidig fratas de livskvaliteten. Hvordan burde det så være med forholdet Gud /menneske? Har vi lov å sammenligne hva Gud sier og hva han gjør? Dette er i seg selv etiske spørsmål, og ut ifra kriteriene ovenfor er vi i vår fulle rett når vi gransker Gud på denne måten. Som vi senere skal se er også dette en klar konsekvens av den adventistiske lære. Var det ikke slik, elsket ikke Gud oss med noen fullkommen kjærlighet. Vi ville følge Gud av frykt, istedenfor hengivenhet. Utgangspunktet for denne undersøkelsen er altså at jeg stoler på Gud når han sier at han elsker alle mennesker. Dette kaller jeg en betinget tro. Min tro er altså stor nok til å gå i gang med undersøkelsen. Dersom undersøkelsen viser seg å få et negativt resultat vil kan jeg bare modifisere bibeltolkningene etter mitt eget naturlige gudebilde. Jeg har vist hvordan dette er fullt mulig. 

Vi har altså nå ikke bare skaffet oss et redskap for å finne Guds profil, men vi har også skaffet oss retten til å anvende det. Vi skal senere snuse litt på fortiden, og da spesielt på Israels historie. Deretter går vi tvers over på fremtiden, og da spesielt grundig inn på frelse / fortapelse problematikken som er denne bokens hovedtema. Og vi spør oss, kan Guds handlemåte i fortiden, og kristne / adventistiske dogmer om fremtiden forsvares etisk og logisk? Måleenheten skal som før nevnt være Guds egen etikk, og vi skal bruke logikken så langt som vi har vett og forstand til. Allerede nå skal jeg røpe at resultatet ikke blir særlig oppløftene. Idet vi går igjennom hele fortapelse-problematikken på nytt at de grenser som settes opp for Guds allmakt er tilfeldig, det er ikke logiske grenser og de er høyst uetiske. I særdeleshet blir straffeutmålingen stående som den totale absurditet. Her brytes uten tvil alle etiske prinsipper. Jeg tenker her spesielt på torturen. I dette lys blir utsagnet "Gud elsker alle mennesker" virkelig en meningsløshet, ja det blir et direkte hån, et grovt brudd på det tredje bud. Kanskje strekker hatet fra fordums bibelskribenter seg, på en ubarmhjertig avslørende måte, like inn i Guds etikk (begrunnes senere).

Ordene "ingenting er umulig for Gud" er bibelens lukkende postulat. Nå viser det seg at de sannsynligvis også lukker hele den kristne bibelforståelse.

 

Kan det finnes avvik mellom en fullkommen guds etikk og handling?

Den ideelle verdiprofilen kan oppfylles dersom vi har resurser nok. Men i disse resursene inngår det også evnen til å kunne løse logiske umuligheter. Da vi alle har erfart det ondes eksistens må vi erkjenne at det er noe Gud ikke kan. Dette er forsøkt forklart ved å gjøre det onde til en logisk forutsetning for lykke. Det onde eksisterer derfor med nødvendighet i en fullkommen Guds univers. Men det er ingen ting logisk i veien for at Gud skal kunne bringe oss skapninger over dette stadium. En fullkomment kjærlig og rettferdig Gud vil også gjøre dette, med alle sine skapninger. Ellers var han ikke kjærlig og rettferdig. Alt Gud gjør, begrunnes i hans etikk, og hans etikk er å gjøre sine skapninger lykkelig. Alt Gud ikke gjør, kan begrunnes logisk, eller etisk. Der kan ikke finnes avvik mellom handling og etikk hos en fullkommen Gud. Noen ganger kan det kanskje synes slik, men sett i evighetsperspektiv er alle Guds handlinger til det beste for alle hans skapninger. Og det beste er den fullkomme lykke. Dersom en eneste av Guds skapninger forblir ulykkelig eller ikke-eksisterende i all evighet er ikke universet lengre fullkomment. Hvert menneske, hver katt er unik. Det finnes ikke dens make. Dersom noen ikke eksisterer som før har eksistert er det en mangel i universet. I et univers, som stadig vokser mot større og større fullkommenhet, kan ikke en slik mangel vedvare. Dette garanterer enhver Guds skapning en plass i Guds rike.

 

Guds allvitenhet

Gud vet alt. Han er fullkomment allvitende. Dette er en ren konsekvens av sonderingen om Guds uendelighet. Dette må også bety at Gud kjenner fremtiden like godt som han kjenner fortiden. I Bibelen står det at Gud kjenner enden fra begynnelsen. Her antydes det en begynnelse og en ende. Dette må tolkes om, dersom det ikke skal komme i strid med Guds uendelighet. Det finnes mange begynnelser og ender, men Gud og universet har ingen begynnelse og ende. Men Gud er allvitende, han kjenner alle begynnelser og ender. Men hvordan vet Gud dette? Og betyr det ikke at vår skjebne var beseglet før vi ble født? I sin ytterste konsekvens betyr det det. Dette blir grundig begrunnet senere. For mange representerer dette et alvorlig problem. Problemet oppstår på grunn av dogmet om to skjebner for oss mennesker, nemlig frelse og fortapelse. Eksistensen av en fortapelse fører som vi senere skal se til mange paradokser. Her er ett av dem: Gud er allmektig, allvitende, rettferdig og kjærlig til det fullkomne. Samtidig regnes han av de fleste for å være aktivt deltagende i denne verdens begivenheter. Kan vi på noen måte unngå at Gud ikke har bestemt vår skjebne? Dersom vi benekter fortapelsen er svaret lett. Gud har beseglet vår skjebne, som er evig lykke, fra tidenes morgen. Hurra!! Men i fortapelsens lys blir problemet grusomt. Det finnes likevel utallige forsøk på å redde Gud fra dette dilemma. Vi skal her ta for oss et av dem: (etter min mening det beste)

 

Den kjente matematikeren og filosofen Gottfried Leibniz, er ofte blitt gjort narr av for sin ide om at vi lever i den beste av alle mulige verdener. Jeg tenker da spesielt på Voltaires "Candide". Men faktum er at opprinnelsen for denne ideen ligger nettopp i denne problemstillingen. Leibniz tar utgangspunkt i en dialog om den frie vilje av den italienske humanisten Lorenzo Valla. Men Leibniz er ikke helt fornøyd med fabelen, så han spinner videre på den. Dialogen åpner med å belyse selve problemstillingen. Her forsøkes først løsningen å skille mellom Guds forsyn og Guds forutbestemmelse. Gud forutser vår skjebne, men han bestemmer den ikke. Gud visste at Judas ville forråde Jesus, men han tvang ham ikke til det. Det var Judas selv som valgte å gjøre det. Men dialogen føres videre. Det blir brukt et eksempel om en viss Sextus som går til guden Apollo, for å få vite sin skjebne. Han får vite det: "Landflyktig og hjelpeløs vil du falle, forjaget av en vred by". Sextus klager sin nød over denne skjebnen. Men Apollo har ingen makt til å endre fremtiden. Her går skille mellom forsyn og forutbestemmelse. Men Apollo viser til Jupiter som har bestemt alt. Men, tenk om Sexus protesterer og nekter å gjøre det Apollo har sagt. Men Apollo vil stå på sitt: "Du vil gjøre det jeg sier". Sexus ville kanskje be gudene om å forandre skjebnen og gi ham et bedre hjerte. "Hold opp med å håpe på at gudenes vilje avbøyes ved bønn" var svaret. Dermed er Sextus skjebne likevel bestemt på forhand. Apollo viser til Jupiter som har den endelige vilje. Problemet er altså ikke løst likevel. Uansett, hvor mye Sextus enn ville, kunne han ikke unnfly den skjebne Jupiter hadde bestemt for ham.

Dette problemet forlater Valla uløst. Det eneste han gjør er å henvise til at Gud er god og vil gjøre det beste for alle. "Man spør ikke hvorfor han befaler det slik, hvorfor han forherder et menneske og har barmhjertighet med et annet. Grunnene som han kan ha til det, kjenner vi ikke, men det er nok at han er meget god og meget vis for å få oss til å forstå at de er gode. Og da han også er rettferdig, så følger av det at hans vilje og hans handlinger ikke på noen måte ødelegger vår frihet...".

 

Fortsatt er problemet uløst, og vi skal senere se hvordan det er umulig at en allvitende Gud, aktivt deltagende i vår verdens begivenheter, kan unngå å forutbestemme menneskenes skjebne. Leibniz forsøker å løse problemet ved å innføre bestemte logiske grenser for Gud.

Sextus har en vilje. Leibniz lar Sextus gå til Jupiter å klage sin nød. Jupeter svarer: "Hvis du gir avkall på Roma kommer nornene til å spinne en annen skjebne for deg". Dette offeret var for stort for Sextus han går og overgir seg til sin skjebne. På denne måten har Sextus fått en begrenset vilje. Viljen er likevel apodiktisk forutsigbar. En datamaskin kan velge på samme måte. Den kan være programmert til å velge flere muligheter. Den kan skrive "A" eller "B" på skjermen. Muligheten fins. Men i det inngangsparametret er gitt vet vi hva datamaskinen vil velge. Sextus følte at han valgte, men Jupiter hadde gitt ham både hans vilje og inngangsparametret, som her representerer omstendighetene. Begge faktorer ender til syvende og sist utenfor Sextus kontroll, de er styrt av Jupiter. Dette må Leibniz ha innsett for det er her han setter inn med sin geniale løsning.

Ypperstepresten Theodorus hadde vært til stede under Sextus samtale med guden:

"Jupiter: Gå til min datter Pallas. Hun vil fortelle deg hva jeg skulle gjøre.

Theodorus gjorde reisen til Athen og man befalte ham å sove i gudinnens tempel. Her drømte han at han ble hentet til et ukjent land. Han så et slott som hadde en ufattelig glans og var umåtelig stort. Gudinnen Pallas viste seg ved inngangen, omgitt av en blendende majestets stråler, slik og så stor hun pleier å vise seg for himmelboerne. Hun berørte Theodorus ansikt med en olivengren, som hun holdt i hånden. Da ble han i stand til å tåle den guddommelige glans fra Jupiters datter og fra alt det hun skulle vise ham.

- Jupiter, som elsker deg (sa hun til ham), har henvist meg til deg for å bli undervist. Her ser du Skjebneslottet som jeg vokter. Vi har fremstillinger, ikke bare av det som skjer, men også av alt som er mulig; og da Jupiter før verdens begynnelse lot alt dette passere i revy, overveide han verdens muligheter og valgte den beste av dem. Han kommer av og til på besøk til dette stedet og gleder seg ved å gjennomgå tingene en gang til og fornye sitt valg, noe han nødvendigvis må finne behag i. Jeg behøver bare å tale, så vil vi se en hel verden som min far kunne skape, i hvilken alt som man kunne forlange finnes forestilt; og på denne måten kan man igjen få vite hva som ville skje dersom denne eller hin mulighet skulle eksistere. Og hvis betingelsene ikke er tilstrekkelig bestemt, vil det være så mange som man bare kan ønske av slike innbyrdes forskjellige verdener, som gir forskjellige svar på samme spørsmålet- på så mange måter som mulig. Som alle veloppdragne grekere har du lært geometri da du var ung. Du vet således at når betingelsene for et søkt punkt ikke er tilstrekkelige for å bestemme det, og det er uendelig mange av dem, så innbefattes de alle i det som matematikerne kaller et geometrisk sted, og dette geometriske sted (som ofte er en linje) vil i det minste være bestemt. Slik kan du forestille deg en ordnet rekke av verdener, som alle - og bare disse - inneholder det tilfellet det dreier seg om og som varierer omstendighetene og konsekvensene. Men setter du et tilfelle som bare avviker fra den aktuelle verden i en eneste sak, og dens følger så vil en viss bestemt verden gi deg svaret på det. Alle disse verdener er her. De eksisterer som ideer. Jeg skal vise deg noen av dem hvori befinner seg ikke helt og holdent den samme Sextus som du har sett, (det er ikke mulig han bærer alltid med seg det han vil bli) men lignende Sextuser, som har alt det du kjenner hos den virkelige Sextus, men ikke alt det som allerede er i ham - uten at han merker det- og følgelig ikke alt det som enda vil hende ham. I en verden vil du finne en meget lykkelig og opphøyet Sextus, i en annen en Sextus som er fornøyd med sin beskjedne stand, Sextuser av alle slag på utallige måter. Derpå førte guddinnen Theodorus inn i ett de store rommene: da han var kommet inn var det ikke lengre noe rom men en verden som hadde sin egen sol og sine egne stjerner. På Pallas befaling kom Dodna med Jupiters tempel til syne og Sextus som går ut av det: Man hørte ham si at han ville adlyde Gud. Nå går han til en by som ligger mellom to hav, den ligner Korinth. Der kjøper han en liten have; og mens han dyrker finner han en skatt og blir en meget rik mann, elsket og ansett; han dør i en høy alder, avholdt av hele byen. Theodorus så hele hans liv som i et øyeblikk og som i en teaterforestilling.  Det var et stort bind med skrifter i denne salen. Theodorus kunne ikke bare seg for å spørre om hva det betydde. Det er historien til den verden som vi nu besøker, sier guddinnen til ham: det er boken om dens skjebne. Du så et tall på pannen til Sextus. Søk i denne boken stedet som det angir. Theodorus gjorde det og fant der Sextus historie mer utførlig enn han hadde sett i forkortet utgave. Legg fingeren på hvilken linje du vil, sa Pallas til ham, og du vil se forestilt i alle detaljer det som linjen angir i store trekk. Han adlød og alle spesielle ting i en del av denne Sextus liv viste seg for ham. Man gikk til en annen sal, og se her var en annen verden, en annen Sextus som går ut av templet med den beslutning å adlyde Jupiter og begir seg til Thrakien. Der gifter han seg med datter til kongen, som ikke hadde andre barn og blir hans etterfølger. Han blir tilbedt av sine undersåtter. Man gikk til andre værelser og så stadig nye scener.

Rommene var gruppert i pyramideform: de ble stadig vakrere etterhvert som man steg oppover mot toppen og forestilte stadig vakrere verdener. Endelig kom man til det høyeste hvor pyramiden sluttet og som var det vakreste av alle. For pyramiden hadde nok en begynnelse men man så ingen ende på den; den hadde en topp men ingen grunnflate, den vokste utover i det uendelige. Det er slik (forklarte gudinnen) fordi det blant uendelig mange mulige verdener er en som er den beste; ellers ville Gud slett ikke ha bestemt seg for å skape noen; men det er ingen av dem som ikke har en mindre fullkommen under seg: derfor fortsetter pyramiden i det uendelige. Da Theodorus kom i det høyeste rom falt han i ekstase, så gudinnen måtte komme ham til hjelp: en dråpe av en guddommelig saft som ble dryppet på tungen hans, bragte ham i likevekt igjen. Han var ute av seg av glede.

- Vi er i den virkelige aktuelle verden (sier gudinnen) og du er ved lykksalighetens kilde. Se, hva Jupiter der bereder deg hvis du fremdeles vil tjene ham trofast. Se nu Sextus som han er og som han virkelig vil bli. Han går helt opprørt ut av templet, han ringeakter gudenes råd. Du ser ham, hvordan han kommer til Roma, hvordan han setter alt i forvirring og voldtar sin venns kone. Se, der blir han forjaget sammen med sin far, slått og ulykkelig. Hadde Jupiter her tatt en lykkelig Sextus i Korinth, eller konge i Thrakien, ville det ikke mer være den samme verden. Og allikevel ville han ikke kunne unngå å velge denne verden, som i fullkommenhet overgår alle de andre og som danner toppen på pyramiden: ellers ville Jupiter gitt avkall på sin visdom, og han ville ha forbannet meg som er hans datter.

- Som du ser, har min far slett ikke skapt Sextus ond; han har vært det fra evighet av og bestandig av fri vilje: han har bare skjenket ham den eksistens som hans visdom ikke kunne nekte den verden hvori han er innbefattet: han har bare flyttet ham fra de mulige til de aktuelle veseners krets. Sextus forbrytelse tjener også til store ting; av den oppstår et stort keiserrike, som vil gi store forbilder. Men alt det er ingenting mot den totale verdi og betydning av denne verden, hvis skjønnhet du skal beundre, når gudene, etter en lykkelig overgang fra denne dødelige til en annen og bedre, vil ha satt deg i stand til å kjenne den.

I dette øyeblikk våkner Theodorus, han takker gudinnen og gir Jupiter rett. Og oppfylt av det han har sett og hørt fortsetter han i yppersteprest-embetet full av iver som en sann tjener for sin gud og med all den glede en dødelig kan ha."[1]

 

La oss forsøke å oppsummere hva Leibniz egentlig vil si her:

Vår verden er bare en del av den verden Leibniz snakker om. Denne verden inneholder også himmel, og sannsynligvis også helvete. Det er mest himmelen Leibniz legger vekt på. Dette er et vesentlig poeng, for ellers blir ideen absurd. Det er dette Voltaire må ha oversett i sin "Candide". Vår verden er full av ondskap å ulykke, det virker utenkelig at dette var det beste Gud kunne prestere. Men vår verden er en forutsetning for den himmelen Thedorus får se inn i. "Sextus forbrytelse tjente til store ting", skrev han. Den beste av alle verdener var ikke mulig uten den onde Sextus. Det er ikke dermed sagt at Sextus ikke hadde fri vilje. Sextus hadde mulighet til å  velge annerledes. Det var ingenting som hindret han i å gå til Korinth i stedet for Roma.

 

Løser Leibniz problemet?

Fremstillingen preges av at Leibniz er bundet av tradisjonelle ideer om frelse / fortapelse og gjengjeldelsesprinsippet. Vi har før vært inne på at fri vilje kan forstås på to måter. Den ene måten er fravær av tvang. Den andre måten er ideer om at viljen har akausale komponenter, det vil si den er ikke fullt ut bestemt av forutgående årsaker. Leibniz fremstilling må medføre den første måten å definere viljen på. På tur ut av slottet hadde Sextus flere muligheter å velge mellom. Den som avgjorde valget, i siste instans, var Jupiter. Den verden var mulig, der Sextus tok en annen vei. Dersom Jupiter hadde valgt en annen verden ville han ha gitt Sextus en annen vilje. Det var altså Jupiter som valgte å gi Sextus en ond vilje. Jupiter er programmereren. Sextus er datamaskinen. Og Sextus velger som Jupiter befaler. Sextus gjør uten tvil et valg. Og valget er ikke tvunget. Men Jupiter gav ham viljen, som gjorde den beste av alle verdener mulig. Utfallet av Sextus valg var altså utelukkende avhengig av faktorer som lå utenfor Sextus rekkevidde. Leibniz har ikke løst problemet med den frie vilje kontra Guds forsyn, men han har gitt en god forklaring: Gud har valgt den beste av alle verdener. Og hvem kan bebreide Gud for det? Verden hadde ikke vært så god dersom Sextus ikke hadde hatt en vond vilje. Dermed er Gud unnskyldt.

Grunnen til at dette er tatt med her er nettopp dette: En fullkommen gud kan ikke ha valgt annet enn den beste av alle mulige verdener. Her har Leibniz fullstendig rett. Men bundet som han var av kristen vanetenkning, kunne han ikke frigjøre seg fra gjengjeldelses-prinsippet. Derfor var det maktpåliggende å beholde den frie vilje, slik at Guds straffedommer kunne rettferdiggjøres. Men dette blir logisk umulig når Gud er allvitende og allmektig. Derfor unnskylder han Gud, med å påstå at det ikke var mulig å gjøre det bedre. Dersom vi frigjør oss litt fra den kristne vanetenkning, og skuer opp på den fullkomne Gud forsvinner problemene som dugg for solen:

 

Da Theodorus var gammel og mett av dage, utåndet han, i trygg forvissning om en lykkelig fremtid. Theodorus seilte av sted gjennom uendelighetens tunell, inn mot den nye verden. Etterhvert som han nærmet seg følte han en varme og hjertelighet som han aldri hadde kjent før. Han seilte inn i et lys så stort og godt som han aldri hadde sett før. Theodorus så hele sitt liv i et magisk øyeblikk. Han så sine sorger og gleder, sine feil og mangler. Mye av det han hadde strevd for, virket så uvesentlig nå. Hva har du gjort med livet ditt Theodorus? Et mektig vesen stod foran ham, det var ikke Gud, men det var engelen Gabriel. Med ett skjønte Theodorus at hans liv, hvor fint og godt det enn var, så var det ikke tilstrekkelig. Men han følte ingen fordømmelse. Bare lykkelig forventning. I sin hånd så Theodorus at engelen holdt en bok. Boken var sort og forseglet med syv segl. Theodorus var fra seg av lengsel etter å se inn i boken. Gabriel gav boken til Theodorus, men han greide ikke å bryte ett eneste segl. Da gråt Theodorus inderlig og bønnfalt engelen om å bryte seglene. Men selv Gabriel, den veldige engel var ikke mektig nok til å bryte bokens segl. Da kom en vakker kvinne ridende på en hvit hest. I hånden hadde hun en hvit stav, for hun var blind. Med staven rørte hun ved det først segl, hennes øyne ble åpnet og hun kom i stor barselnød. I stor nød fødte hun en sønn. Mens sønnen enda diet hennes bryst kom det en illrød drage fra vest og slukte han. Kvinnen var utrøstelig i sin sorg, og med høy røst ropte hun: "Hvem har tatt min sønn, og hvor er han?". Ropene gav gjenlyd fra øst, og tusen stemmer ropte i kor: "Hvor er kvinnens sønn? Himmelen sover ikke mere før han er kommet til sin rett."

Da kom en mann fra nord, ridende på en rød hest. Han hadde en fullkommen drakt og med sitt tveeggede sverd brøt han det andre segl. Da kom solen opp os skinte på hans drakt, så alle kunne se at den var skitten. Mannen kastet seg i havet, men havet kunne ikke rense ham. Da klaget han så høyt at hele himmelen fikk medlidenhet med ham. De ropt med høy røst: "Hvem kan vaske denne mannens drakt så han kan bli ren?". Da kom en heks ridende på en sort hest, og med sin sorte saks brøt hun det tredje seglet. Da ble flekkene på drakten til store hull. Ingen kunne vaske ham, likevel var han ren. Men drakten var ikke lengre fullkommen. Mannen kunne ikke skjule sin nakenhets skam, han trosset seg til å bryte det fjerde segl. Da ble han gulblek, og døde. Han kom til en sort port, og ble grepet av en fryktelig angst. Porten ble åpnet så mannen fikk se inn. Der stod en skare som ingen kunne telle, de var alle kledd i sort, dødens kapper. Til sin forskrekkelse var kvinnens sønn der også. Han steg ut til ham og sa: "Mitt navn er Sextus og kvinnen du så var min mor. Han tok av sin sorte kappe, og kappen fylte et hull i mannens dragt. Men Sextus var ikke mer. Alle døde, gjorde da det samme, og igjen var kappen hel, men døden var ikke der lengre. Fra sør kom et lam i hvitt. Det hadde et kors i sin høyre hånd. Med korset brøt det det femte segl, og der var de alle sammen. Den jublende hvite skare, gjort rettferdig i lammets blod. Et brus av tusen stemmer priste lammet. For det var rent. "Hvor lange skal du vente herre, med å bryte de siste segl?" "Når skal vårt tall til sist bli fullt?". Da brøt lammet det sjette segl, og det kom et stort brak. Verden ble rystet i sine grunnvoller og jorden var ikke mer. Theodorus ble kastet til bakken, for det han så var stort. Det var den samme pyramiden han før hadde sett i en drøm. Gudens datter kom imot ham og rakte ham sin hånd. Han fulgte villig med inn. "La oss gå til de steder du kjenner, Theodorus, til Sextus lykkelige verdener". Der stod kvinnens sønn. I en hvit kappe, og sang de rettferdiges sang. Sextus hadde sett sin verden, han hadde levd i den. Den var ikke fullkommen, men den ble til hans lykke. Sextus var en konge, en god konge. Så stod de døde opp, de kom fra alle uvirkelige verdener. De gikk inn i den virkelige verden, den beste. Der gav de mannen sine kapper. Han ble ren. Han brøt det syvende segl. Er en pyramide fullkommen? Slett ikke for den har kanter. Kun kulen er fullkommen. Over pyramiden, over lykksalighetens kilde. Der var den fullkomne verden, uten brodd og uten kant. Der var ingen mangel. Alle var der. Der fantes intet savn, og ingen var glemt. Men Theodorus var blitt stum, han skjønte ingen ting.  Foran stod en port av perler, men døren var stengt. "Hvor skal jeg gå spurte han?" Men Gabriel var ikke der. Ingen var der. Der var ingenting. "Hvor er jeg ropte han?" Men han hørte ingen ting. Da satte han seg ned og tenkte. Og det ble gitt ham mange svar:

"Theodorus, du er i boken. Boken er åpnet, og du er der inne. Kan du se noe? Er der noen som er fordømt? Men Theodorus kunne ikke se noen. Boken var tom. - Men hvordan er det mulig ikke å fordømme den onde Sexus? -Den Sextus du så i den virkelige verden var en maskin. Han har aldri vært levende. Han har alltid vært død. Den levende Sextus levde et annet liv, der Jupiter selv skapte hans verden, bare for ham. Du ser, en verden er ikke fullkommen der det mangler noe. Det finnes ingen fullkommen verden uten en Sextus. Men i den virkelige verden måtte Gud gjøre Sextus ond, for at den skulle blitt best mulig. Derfor var mannens kappe fulle av sorte flekker. Kappen kunne aldri bli hel uten disse sorte flekkene. Men verden kunne ikke bli ren, når en ond Sextus fylte et hull. Derfor lot Gud verden få en Sextus- maskin for å gjøre kappen hel. Men innenfor kappen fantes det ingen. Når de døde tok av seg kappene, ble de til intet. Men Gud er stor. Han bevarte Sextus ren i en annen verden, laget bare for ham. Derfor, i den fullkomne verden, kan en hvit Sextus fylle sin plass. Slik skaper den fullkomment kjærlige Gud den fullkomne verden. Dragen du så, er djevelen, løgneren. Han er i deg Theodorus. Det er den del av deg som fordømmer, og som vil sluke Sextus og hans likemenn. Derfor er du selv her, for med den dom du dømmer andre skal du selv dømmes. Du kan ikke komme inn i Guds rike så lenge du vil svikte kvinnens sønn. Kvinnen du så er alle mødre, som savner sine sønner, alle fedre som frykter helvetes straff for sine døtre, alle søsken som sørger over sin bror. Også din mor, Theodorus, vil sørge over deg så lenge du er i dette dyp. Men den gode Gud vet alt, og han vet at også du vil komme inn i hans rike. Der skal du elske alle dine tidligere fiender.

-         Men da har jeg jo ingen fri vilje lenger?

Da kom lammet ned til ham. Han var ikke alene lengre. Og lammet reiste seg og ble til en mann. Mannen var Gud, og denne gangen var hans kappe hvit som snø. - Se, jeg er kommet i døden for å gi deg et nytt hjerte, et som du kan elske med. Vil du ta imot? - Ja, og jeg vet at det er du Gud som gir meg viljen til det, for du er alt og jeg er intet. Da fikk Theodorus et nytt hjerte, og han ble fylt med en inderlig kjærlighet til Gud og alle hans skapninger. Lammet tok ham i hånden, og ledet ham ut. Bak ham lå en drage, den var sort, den var død. Sammen gikk de inn i den fullkomne verden, der stod Judas og tok imot. Theodorus omfavnet ham og takket Gud for at han var der.

 

Den frie vilje finnes ikke i den allvitende Guds verden. Men det er heller ikke noe problem. Vi føler at vi velger, men Gud har gitt oss viljen. Og dersom det er logisk umulig for Gud at den beste verden kan fremkomme uten onde mennesker, behøver ikke det bety at de går evig fortapt av den grunn. Gud kan bruke roboter og fiktive verdener (alla Barkeleys modell) for å eliminere fortapelsen. Det er ingen logisk hindring for det.

 

 

Gud og hans skaperverk

Hvordan er forholdet mellom Gud og hans skaperverk? Er Gud i universet, er han utenfor, eller er han universet? Vi har sett at den evig eksisterende Gud aldri kan ha vært uten sitt skaperverk. Skaperverket har eksistert like lenge som Gud selv, uendelig. Skaperverket er en manifestasjon av Gud, og kan derfor regnes som en del av Gud. Vi er derfor alle i Gud, og en del av Gud. Da Gud elsker sitt skaperverk, er det naturlig at han deltar aktivt i universets hendelser. Universet kan derfor ikke være noen maskin, slik Descartes hevder, men det er en del av Gud selv, og Gud er ingen maskin. Men Gud er en ordens Gud, derfor retter alle ting seg etter de lover som Gud har bestemt. Disse lovene kan vi skapninger stole helt og fullt på, de er like stabile som Gud selv fordi de er en del av Gud. Gud og universet er altså ett, ikke to. Da verden i sin helhet er fullkommen kan det ikke finnes noen mangel her. Men på vårt stadium, i vår del av verden, oppfatter vi en mengde mangler som Gud har lagt i den for at vi i den kommende verden skal kunne oppleve fullkommen lykke. I den verden kan ingen mangle. Derfor må alle eksistere der med nødvendighet. Vi har ingen fri vilje, men vi er ikke under tvang. Vi er der fordi vi ønsker å værer der. Og vi jubler fordi alle andre er der. Dette er en regelrett konsekvens av Guds fullkomne kjærlighet til alle sine skapninger.

 

 

Guds påvirkelighet

Kan vi mennesker påvirke Gud, med å ofre til ham, be til ham, dø for ham? Gud er allmektig og fullkomment allvitende. Dersom vi ber til ham, er det fordi han har nedlagt det i vår vilje. Han visste vi ville be til ham før vi ba. Han har alltid visst det. Vi kan ikke påvirke Gud til å endre sin retning. Vi kan ikke påvirke Gud til å gripe inn eller la være å gripe inn. Det som skjer, skjer etter Guds vilje. Vær glad fordi du ikke kan påvirke Gud. Dersom du kunne det ville Gud avveket fra å gjøre det beste til å gjøre noe som er mindre bra. Verden ville ikke lengre vært fullkommen. Gud er upåvirkelig. Han ser alt vi trenger før vi vet det selv og han ordner alt til det beste. Det er ikke dermed sagt at vi ikke kan be til Gud. Gud er der når vi snakker til ham. Han forlanger ikke at vi skal ofre til ham for at han skal gjøre, eller la være å gjøre noe. Du kan ofre din sønn, deg selv, ja selv ditt eget liv. Du påvirker ikke Gud. Gud er ikke noen ritualenes Gud. Han plages ikke av tvangstanker. Har du det vondt fordi du ofrer, så lider Gud med deg. Men du trenger ikke ofre noe. Verden er ond som den er. Det er et offer i seg selv å være her. Derfor blir vår lykke desto større når vi kommer inn i Guds rike. Og inn i Gud rike skal du. Du kan ikke påvirke Gud til å holde hverken deg selv, eller andre utenfor. Den allmektige Gud har tusen løsninger for å få deg innenfor. Og han vil seire, og du skal juble.

 

 

Avsluttende kommentarer visjonen om den fullkomne Gud

Dette gudebildet er bygd opp på fri fantasi over en del bibelske utsagn om Gud. Jeg har gjort meg selv til en troende på den fullkomne Gud. Jeg har antatt troen. Rekkefølgen i beskrivelsen er ikke tilfeldig. En naiv barnslig tro på en fullkommen Gud medfører med nødvendighet et slikt gudebilde som jeg har tegnet. Jeg har altså frigjort meg fullstendig fra de kristne dogmer om Gud, og vi ser hvordan mange stridsspørsmål, f.eks. om fri vilje og fortapelse forsvinner som dugg for solen. Gudebildet bygger ikke på Bibelen. Men det har sitt utspring derfra. Det er Bibelen selv som hevder at Gud er fullkommen, kjærlig, allmektig, allvitende osv. Jeg har bare trukket konsekvensene av det uten å se på resten av Bibelen. Men når jeg begynner å se på resten av Bibelen får jeg problemer. Her har jeg flere muligheter. Jeg kan si at Bibelen ikke er inspirert, men at den inneholder fragmenter av vårt naturlige gudebilde som det er verdt å gripe fatt i. Den andre måten er å omtolke Bibelen. Vi har sett prinsippene for omtolkning av Bibelen. Vi har gått så langt som å si at Bibelen formes av leseren, ikke leseren av Bibelen. Vi har poengtert at teologer har fortolket bort fortapelsen fra Bibelen. Når vi vet dette, hvordan Bibelen formes av vår anskuelse, hvordan kan vi i det hele tatt bygge vår tro på noe slikt. Dersom jeg skulle anta en tro, skulle jeg bygge den på Gud, så ville jeg forme Bibelen etter troen. Eksistensen av fortapelsen medfører en mengde paradokser og umulige valg. Jeg håper å berøre de fleste av dem i resten av dette kapitlet. Dette er problemer som ikke ville eksistert dersom Gud virkelig var fullkommen. Det er det som gjør dogmene så mistenkelig menneskelige. Med å beskrive det fullkomne gudebilde så langt vett og følelser har rukket håper jeg å kunne belyse kontrasten til det adventistiske gudebilde. Redskapet er Bibelens eget, i et nøtteskall : Guds kjærlighet og allmakt.