Dominansen rusvirkning

Den største utfordringen mennesket har med sin egen natur er å holde våre dominante tilbøyeligheter i sjakk. Men det blir en evig kamp. For det vi snakker om nå, ligger i oss som en biologisk programmering.

Det er nær sammenheng mellom det å vinne over noen, triumfere og det å dominere. Sammenhengen er opplevelse av maktovertak, stolthet og følelsen av suksess. Dette er videre beskrevet i tekstene om aggressiv tilfredsstillelse og det plagende mennesket. Opplevelsen av å dominere andre og komme gjennom med det, gir et bokstavelig kjemisk rush i hjernen. Det gir sannsynligvis et kick som kan gi avhengighet. Den biologiske forklaringen på dette er beskrevet i teksten om sosial rangering.

 

Hvem er det dominante mennesket?

Om vi tar utgangspunkt i naturtilstanden er det min oppfatning at mennesket, som de fleste andre flokkdyr, spontant organiserer seg i en hierarkisk struktur med noen få dominante individer på toppen. Det er det jeg kaller for et alfa-regime. Mekanismen som driver denne prosessen, kaller jeg for sosial rangering. Den biologiske drivkraften er aggressivt begjær. De egenskaper som går igjen hos de individer som havner høyt i slike hierarkier (alfa-mennesker) kan være:

·       Evne og vilje til makt
Makt handler om evnen til å få gjennom egen vilje. Dette avhenger igjen av individets handlingsrom, som igjen avgrenses av individets totale ressurstilgang. Virkemidlene begrenses bare av fantasien. Et individ som kan oppvise resultater signaliserer samtidig viljestyrke. Dette i seg selv kan frembringe både frykt og respekt hos andre.  Som regel er evnen til makt selvforsterkende. Jo mer et menneske evner å synliggjøre makt, desto større er muligheten for allianser og desto større er muligheten for at andre underkaster seg.

·       Synlig

·       Ressurssterk
Som tidligere nevnt er resurs-tilgangen som individet til enhver tid disponerer ofte i seg selv selvforsterkende. Det vil si at jo mer ressurser individet disponerer, desto større er evnen til å skaffe seg enda mer. Og motsatt, et individ som taper terreng vil som følge av det tapet være mer sårbar for enda større tap. Hverken vilje til makt, evnen til å dominere, eller synlighet er mulig uten at de er støttet opp av ressurser.

·       Dominant

·       Stolt

·       Kynisk
Forskning antyder at gjennomsnittsforekomsten av kynisme eller psykopatiske trekk øker jo lenger man kommer opp i det sosiale hierarkiet. Kanskje er det flere mekanismer som er involvert i denne effekten. For det første, jo mer makt man har desto mindre trenger man å frykte sine omgivelser. Det innebærer lavere terskel for å vise et mer egoistisk atferdsmønster. For det andre vil bøllete oppførsel av et ressurssterkt individ, i seg selv gi sosial gevinst. For det tredje kan de sterkeste inngå innbyrdes allianser, hvor rekruteringen inn i dette fellesskapet sorteres nettopp på slike egenskaper. Til sammen vil slike mekanismer naturlig, det jeg kaller et alfa-orientert kultur, basert på fysisk vold som den viktigste strategi for sosial og, til slutt, biologisk suksess.

·       Tiltrekkende og sexy
Da snakker vi om utseende og vi snakker om størrelse og stemmeleie. Kjønn kan spille inn, kanskje indirekte nettopp på grunn av fysisk størrelse og stemmeleie.

Det er jo en selvforsterkning i dette fordi dominans er sexy. Begge kjønn tiltrekkes av det dominante. Personlig har det tatt meg noen tiår å forstå dette. For meg virker dominans frastøtende. Så gjorde jeg en empatisk feilslutning og trodde at dette gjelder alle. Der innser jeg å ha tatt grundig feil. Man er slem og spennende. I den motsatte enden er man snill og kjedelig. Dette kan være den ultimate forklaringen på at noen kvinner gang på gang havner i voldelige forhold, om og om igjen. De er spesielt tiltrukket av dominans. Men dominans er som regel synonymt med å være slem, egoistisk om dermed også mer voldelig. Det er også en grunn til fenomener som Donald Trump og den store tilhengerskare er hvite lavstatus menn. De følger den naturlige biologiske programmering, nemlig å søke allianse med den største og sterkeste alfa-hannen i området. Det er selvsagt ikke til deres eget beste, med en superegoist av riking på toppen som vil gjøre forskjellene i samfunnet enda større enn de allerede er.

Alle disse mekanismene styrer individets evne til å dominere andre. Kanskje spiller også ubevisste mekanismer en rolle når det gjelder å signalisere autoritet. Intelligens, særlig sosial intelligens har stor innflytelse på dette, og kanskje når det gjelder mennesket så er kanskje denne egenskapen den mest signifikante.

Viljen til makt er drevet frem av det naturlige utvalg fordi det er biologisk svært lønnsomt. Og her har kjønn mye å si. Mens en hann i prinsippet kan spre sine gener i det uendelige, så er hunner uansett begrenset av sin kapasitet til å føde. Det gjør at hanner konkurrerer om hunner. Og her viser det seg i alle arter at dominante egenskaper gir suksess. Dominans er derfor en utpreget maskulin strategi. Det er ikke dermed sagt at ikke hunner også har denne egenskapen. Her kommer både lekkasje og andre fordeler inn i bildet. For gjennom sin dominans kan hunner øke muligheten til best mulig gen-kvalitet og skaffe avkommet bedre vilkår. Men hannens kurve er brattere. Han har biologisk mye å mer å vinne på å stige i hierarkiet og biologisk mye mer å tape på å synke ned i hierarkiet. Dette skaper en naturlig sterkere drivkraft for kostbar rivalisering. Kostbar rivalisering handler som regel om fysisk konflikt, gjerne med livet som innsats. De egenskapene som gir suksess i dette spillet, blir da gjenstand for det seksuelle utvalg. Dette er en mekanisme som driver frem både aggresjon, stolthet, størrelse, fysisk styrke, psykisk styrke, i sterkere grad for hanner enn for hunner. Dette er da også forklaringen på at atferdsmønstre for karriere-drivende strategier i gjennomsnitt er sterkere for menn enn for kvinner. Slike forskjeller kan både forsterkes og dempes, kulturelt.   

Når et individ først har oppnådd dominans innebærer det at andre individer aksepterer en relasjonsmessig- og samspillsmessig asymmetri. Det betyr at underdanige individer ikke kan tillate seg samme type handling mot den dominante som de selv må akseptere fra den dominante. Det direkte dominante språk preges av dette: Jeg stiller krav, og du har plikter. Jeg er autoritær, og du skal være lojal. Jeg lager lover og du skal være lydig. Jeg bruker trusler og du blir sanksjonert. Man må knuse noen egg for å få en omelett. Du er egget, jeg spiser omeletten. Om dette får utvikle seg helt uregulert vil det som regel ende opp som et terrorvelde, hvor noen få har det veldig bra og resten har det dårlig.

En interessant observasjon opp i dette er at menneskets sensitivitet i forhold til rettferdighet eller likebehandling er størst dersom vi anser den eller de andre som våre likeverdige i rang. Vi har lettere for å akseptere at de som er høyt over oss i rang også har fordeler vi ikke har. På samme måte er det lettere å tenke at de som er langt under oss i rang ikke skal ha samme fordeler som oss. Det gjør at dominante også opplever seg som berettiget. Jeg snakker da om de biologinære emosjonelle impulsene i oss, og ikke med utgangspunkt i en bevisst filosofisk tilnærming til moral eller rettferdighet. Det at vi er mest sensitive i forhold til de vi oppfatter å stå på omtrent samme sosiale plan som oss selv, er uttrykk en emosjonell programmering for rivalisering. Dette kan fremstå i vårt mentale landskap som sjalusi, misunnelse og aggresjon.

Menneskets emosjonelle programmering er optimalisert opp mot biologisk lønnsomhet. Det gir en tilbøyelighet til underkastelse og tilbedelse til de som er så høyt over oss at det å provosere her medfører for stor risiko. Man kan til og med bli drept. På samme måte er det unyttig å bruke energi på personer som man allikevel dominerer.  Derfor er kraften i rivaliseringsmekanismene størst blant individer som oppfatter seg som nær jevnbyrdige.

Det å måle egen sosial status er egentlig ikke enkelt. Det handler om fysisk styrke, intelligens og ikke minst sosiale ressurser, her under spesielt sosiale allianser.  I naturtilstanden er, som sagt, menn mer orientert mot fysisk styrke, mens kvinner er mer orientert mot sosiale ressurser.

Sannsynligvis starter evalueringen av egen status tidlig i utviklingen, gjerne i form av lek. Aktivitetens biologiske formål er selvsagt noe som er utenfor individets mentale landskap. Her inngår store og små provokasjoner, i det sosiale spill, som en del av eksperimenteringen som må til for å evaluere egen styrke. I tillegg til dette gjør selvsagt også mennesket bruk av sine kognitive kapasiteter for å bevisstgjøre seg selv om egen status. Og det er med utgangspunkt i et komplekst samspill mellom slike mekanismer at mennesket finner sine rivaler. Det ubevisste utløser den emosjonelle programmeringen. Man blir sjalu eller aggressiv. Man opplever forakt og får en trang til å plage, ydmyke, eller skape negativ oppmerksomhet. Våre kognitive ressurser brukes da til enten å finne passende reaksjonsformer, eller til å undertrykke følelsene og late som ingenting. Dette avhenger oppfattelse av egen styrke, men selvsagt også av sosiale normer og egen moral. Mennesker kan selvsagt bomme totalt på egenvurdering. Det handler både om overvurdering og undervurdering. Her er det gjort en del interessante eksperimenter med andre dyrearter. Fisk har også sosiale hierarkier.  Om man plasserer to fisker sammen vil ofte den ene dominere den andre. For eksempel fisk A dominerer B. Men bytter litt på det og finner også at fisk B dominerer C. Men om man plasserer A og C sammen, så kan det godt hende at C dominerer A. På den måten kan dette med dominans utvikle seg forholdsvis kaotisk. Det er neppe så forskjellig med mennesker. Det vil si at rangordning også kan ha tilfeldighetskomponenter i seg. Og det er vel heller ikke så rart. For hvem som oppfattes å vinne kan også avhenge av tilfeldigheter. Det er ikke alltid den sterkeste som vinner en slåsskamp. Den, litt svakere, kan ha flaks og få inn et velrettet slag som slår ut motstanderen. I kampen mellom David og Goliat, var det jo David som vant.

 

Viljen til dominans er sterk hos mennesket som art. Opp til et visst nivå er den et gode. Men en høy sivilisasjonsgrad vil ha som et vesentlig kjennetegn at disse mekanismene bevisst er dempet og også delvis balansert ut ved hjelp av demokrati og effektive maktfordelingsprinsipper. Det er vesentlig at de miljøer som forvalter makten i samfunnet har egenskaper mer orientert mot det feminine i stedet for det maskuline. Det gir, etter min mening, den beste muligheten for realisering av det modne samfunn.  

 

 

Moralsk asymmetri

Moralsk asymmetri er et narsissistisk trekk. Det er en direkte motsigelse gamle visdomsord av type «Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg». Dette er sannsynligvis en urgammel refleksjon som nettopp kan ha oppstått i møte med moralsk asymmetri. Narsissister tåler ikke å bli utsatt for det de selv utsetter andre for. Mekanismen drives av selvberettigelse, som kan drive en blindhet for andres sosiale eksistens. Utvikling av narsissistiske trekk er en tilbøyelighet i oss, fordi det er biologisk svært lønnsomt dersom det lykkes.
Den moralske asymmetri har basis i den maktkamp som skjer gjennom rivalisering, og som ender opp med sosial rangering. Den positive effekten av rivalisering, er at det skaper forutsetning for at gruppen bedre samspiller i en helhet. Men det er en tynn balansegang med høy latens for overgang til terrorvelde.
Dermed kan man si at moralsk asymmetri er et kraftig og nødvendig verktøy for sosial organisering. Men det kommer ikke uten bivirkninger og kan lett komme ut av kontroll. Den naturlige balansen i dette er at på toppen er man i mindretall. Jo skarpere pyramiden blir, og jo mer bølle toppen er, desto større er sannsynligheten for at bøllen blir overmannet av en underliggende allianse som skaper flertall nok til å vippe bøllen ut av posisjonen. Sosial dominans handler dermed om balansekunsten mellom å vise nok styrke (bøllefaktor), men akkurat ikke så mye et signifikant flertall vender seg mot deg. Bruk av teknologi har utvidet maktmenneskets nedslagsområde dramatisk. Det er en basis for at sivilisasjon kunne oppstå.

Dominans handler om asymmetriske relasjoner.  Det betyr en ubalanse i forholdet, særlig dobbelstandarder.  For eksempel:

·       Jeg kan slå deg, men du kan ikke slå meg.

·       Jeg kan lyve for deg, men du kan ikke lyve for meg.

·       Jeg kan være illojal mot deg, men du kan ikke være illojal mot meg.

·       Jeg kan krenke deg, men du kan ikke krenke meg.

·       Jeg kan ta fra deg, men du kan ikke ta fra meg.

·       Jeg kan straffe deg, men du kan ikke straffe meg.

·       Jeg kan trakassere deg, men du kan ikke trakassere meg.

·       Jeg krever at du hører på meg, men jeg hører aldri på deg.

·       Jeg kan demonisere deg, men du kan kun forgude meg.

·       Jeg kan kritisere deg, men dersom du kritiserer meg, straffer jeg deg.

Denne asymmetrien inngår i det som kalles for «berettigelse». Det dominante moralsyn handler om at makt gir rett. Dette er jo selvsagt en språkløs overlevelse fra førmenneskelig tid, men om vi skal sette ord på denne moralen nå, så er altså den mest treffende formuleringen at makt gir rett.

Det å begrunne meninger og handlinger er ikke et ultimat maskulint trekk. Begrunnelse assosieres med det å måtte forsvare seg. Den ultimate maskuline uttrykksform handler mest om å uttrykke vilje. Jeg hørte akkurat en på verdibørsen som hadde studert nazismen, og da spesielt Joseph Gobbels. I mye av hans litteratur er til og med formålet borte. Det handler om å fremheve viljen og vilje styrke. Man skal ut på en hard marsj. Det er ikke så viktig hvor man skal, eller hvorfor, man vet bare at man vil ut på denne marsjen. Her snakker vi ikke om lange resonnementer eller analyse. Dette er for pingler. Det maskuline språk handler derfor om slagord. Da handler det som regel om egen storhet kontra forakten for de svake andre. Vi snakker med andre ord æreskultur. I tillegg til dette, inneholder, som sagt, maktspråket ofte uttrykk for egen vilje uten begrunnelser.

Maktspråket er maskulint, og det er sexy og tiltrekkende. Man masserer ikke massen med resonnementer, men med å oppvise styrke.

Derfor har det dominante mennesket sjelden bruk for å måtte formulere noen moralsk overbygning. Nietzsche gikk til og med så langt som å hevde at moralen er det svake menneskets påfunn, i den hensikt å holde den sterke i sjakk.

Opplevelse av selvberettigelse hos alfa-mennesket, er sannsynligvis et resultat av emosjonell programmering. Det har nær sammenheng med mekanismene rundt sosial rangering. Jeg ser for meg to mulige triggere:

1)   Fordi jeg fortjener det
Denne varianten handler om tilgang til ressurser. Man oppdager at man er størst eller flottest, man har store talenter og omgivelsene bidrar med den støtte som er nødvendig for å utvikle dette. Man får en kraftig plattform å arbeide ut ifra. Man har talent og arbeider hardt. Derfor en opplevelse av fortjeneste. Da er det lett å falle for fristelsen til å se på mislykkethet og utilstrekkelighet, som svakheter de andre har fortjent. Man innser ikke at evne til å arbeide hardt, også er en ressurs. Og man er behagelig blind for loven om kapitalens selvforsterkning.

2)   Fordi jeg er utvalgt
Selv i vårt samfunn er mange stolt av å være utvalgt. Man kan bli utvalgt av foreldre, lærere, sjefen eller potensiell make. Den viktigste mekanismen her er nok parental seleksjon. Naturen ar full av eksempler på at foreldre velger ut de mest resurssterke av sine barn, og overlater resten til å seile sin egen sjø. Det er opplagt at det å vokse opp med et slikt privilegium vil forme personen til å føle en overlegen egenverdi, på andres bekostning. Dette er da også utvidet inn i religionen. Man snakker både om «de utvalgte» og «Guds utvalgte folk». Alt dette refererer seg til mekanismene i parental seleksjon, hvor individet opplever seg berettiget over andre. Sannsynligvis kan dette være årsaken til at diktatorer litt ut i generasjonene ofte er det mest nådeløse og grusomme. Eksempler er alt fra Nero, til Kim Jong Un.

Men i den grad man forsøker å sette ord på den moralske overbygningen av dette, så kan den altså oppsummeres i uttrykket: «makt gir rett».

Det grå mennesket gir overmakten sin rett

Det å ha observert fenomenet «Donald Trump» over tid tvinger frem bevissthet om at menneskets toleransegrenser på ingen måte er absolutte. Hypotesen er at toleransegrensene i gjennomsnitt varierer med sosial status. En variant av dette er beskrevet her i forbindelse med seksuell trakassering. Det anbefales å lese dette. Les gjerne også om det tilbedende mennesket for å finne forslag til den biologiske drivkraften bak en slik mekanisme. Formulering av hypotesen er altså at jo høyere sosial status desto slappere blir den moralske avgrensingen av individets handlingsrom. I tilfellet Donald Trump er jo dette tatt ut til ekstreme høyder. Trump lyver uavbrutt, skryter seg selv opp i skyene, innrømmer aldri feil, trakasserer sine motstandere og bøller sin vilje gjennom som det måtte passe. Han avslører store politiske kompetansehull, søker å kontrollere rettssystemet, har åpenbare narsissistiske trekk og leder USA i et forferdelig corona-uføre. Han virker immun mot alle påstander om seksuell trakassering, samkvem ned Jeffry Epstein eller opptak med nedsettende uttalelser om kvinner i garderoben. Og dette er i en tid hvor intoleransen for normbrudd på sedelighet er ekstrem. I skrivende stunde er det fortsatt stor fare for at han kan bli gjenvalgt. Trump er kanskje det beste eksemplet på at det gjelder en nullstandard for stjerne-alfaen og hele veien ned til mindre enn nulltoleranse for de sosialt minste av oss.

Dette støtter opp under hypotesen. På den andre siden ser vi at i vår tid er dette i ferd med å rakne, især når det gjelder høyt rangerte eldre hvite menn. Det har nok sammenheng med en bevegelse i sosial status. Poenget her er en fremvoksende forakt for denne gruppen. Da handler dette ikke nødvendigvis om mekanismen som sådan, men at den sosiale statusen, i seg selv, er i bevegelse.

Men skulle vi ha undersøkt dette seriøst, måtte man både basert seg på eksperimenter av typen at man får et hint om vedkommendes status og så registrere reaksjoner på der vedkommende strekker normene. Er det da slik at reaksjonene er sterkere jo lavere status vedkommende oppfattes å ha?
Min teori er at dette er en såkalt biologinær respons. Det betyr at det er slik vi responderer på autopilot. Det kan korrigeres kognitivt, ved hjelp av fornuft. Men uten bevisstgjøring vil det grå mennesket fortsette å forfordele alfaer når det moralske handlingsrom skal tildeles.

Dersom vi beveger oss til andre enden av denne skalaen er det da min påstand at det sosiale handlingsrommet til tider kan innskrenkes til nesten ingenting. Her har jeg en beskrivelse som jeg kaller for det sosiale dødsbudskap. Da handler det om at individets autonomi søkes blokkert og at individets egenverdi utraderes. I tillegg kan individets menneskeverd ytterligere raderes bort ved å blokkere enhver form for nytteverdi, noe som skaper en hjelpeløstilstand som igjen gjør individet til en byrde. Det vil jo igjen forsterke tilstanden, som en selvoppfyllende profeti.

I denne tilstanden har individet tapt handlingsrommet fullstendig. Det eneste som gjenstår er fullstendig underordning under det dominante systemet, det vil si pedantisk etterlevelse av alle pålegg og restriksjoner. I praksis, ingen autonomi og heller ingen verdighet.

Omfanget av en slik tilstand avhenger av det dominante systemets rekkevidde. Utenfor rekkevidden vil jo handlingsrommet igjen kunne ta seg opp igjen. Heldigvis at det sjelden, kanskje aldri, at rekkevidden er total.

Men det er viktig å være oppmerksom på at denne type sosial vold på ingen måte er teoretisk. Omfanget kan være større enn vi aner. Vi må være klar over at når mennesker havner i en slik tilstand, så er det neppe sjelden at muligheten til å varsle om det, eller søke hjelp også er en opsjon som befinner seg utenfor individets handlingsrom. Dermed blir det ingen oppmerksomhet rundt slike forhold. En vesentlig faktor her er at omgivelsene blir en del av problemet og på ingen måte en del av løsninger. Mennesker som brytes ned og befinner seg nederst på rangstigen risikerer å utløse narsissistiske trekk også hos hverdagens normal-mennesker. Her finnes all verdens muligheter til å snu seg bort og unnlate å ta ansvar. Da er vi inne på nøyaktig samme mekanisme som her beskrives. Det å varsle kan snus til at «man sutrer», «man overdriver», «man legger ansvaret for egen tilstand over på andre». Legg på en ingrediens av omsorg, eller det jeg kaller for «empatisk appell» og akkurat det samme handlingsmønstret blir til «hun er modig som står frem», «endelig en som tør å si ifra» osv. Det er ikke handlingen i seg selv, men holdningen til vedkommende, som avgjør om responsen vipper til det ene eller til det andre. Vi mennesker er eksperter på rettferdiggjørelse av våre responser, samtidig som vi er blindet for vår egen umoral. Vi er i biososial modus uten å forstå det selv.
Dette skaper en kulturell latens for at denne type mekanismer får spille seg ut i ethvert samfunn, nesten uavhengig av hva samfunnet ellers måtte holde seg med av gode moralske verdier eller ideologier.

Dette er da også en av grunnene til at det er nødvendig med permanente innretninger for sosial omfordeling i et hvert samfunn med gode humanistiske ambisjoner.

 

Mer om maktspråk

Maktspråk er å bruke språket som redskap til å utøve sosiale handlinger. Dette står i motsetning til å bruke språket til ren utveksling av informasjon og som redskap for tanken. Det å bruke språket som redskap for tanken innebærer å utvide sin egen tenkning til å involvere flere personer. Det er en invitasjon til å tenke og resonnere sammen. Det appellerer til fornuften. Da snakker vi med andre ord om den type tenkning som er bevisst, er anstrengende og som krever noe av oss. Men samtidig er den inkluderende og signaliserer likeverd. Det er dette som i kommunikasjonsmodellen kalles for voksen kommunikasjon.

Maktspråk står i motsetning til dette. Jeg tenker man kan nyansere mellom signalkommunikasjon og tenkekommunikasjon. Maktspråk er den atferd i ord og handlinger har langt større innslag av signal enn av tenkning. Mens dialogen er inkluderende, er maktspråket et uttrykk for dominans og er ofte manipulerende. Men maktspråket har gjennomslagskraft fordi vi mennesker har en naturlig biologisk programmering for dette. Vår intuisjon kan både produsere og forstå slagord og viljesuttrykk uten anstrengelse.

Dersom man skal forsøke å sortere mellom maktspråk og analytisk språk, så inneholder maktspråk færre resonnementer, kortere resonnementer, er mer ureflektert, urealistisk, gjerne med utstrakt bruk av karakteristikker, demonisering og hat-ideologi. Det appellerer til følelser som aggresjon, forakt, latterliggjøring. Samtidig en forherligelse av «meg og vi». Maktspråk er som regel tydelig på hva vi vil, vår vilje og ikke minst egen posisjon og hvem som har beslutningsmyndighet. Les gjerne gjennom min refleksjon om signalspråk, og refleksjonen om hvordan massesuggesjon maner frem det språkløse villdyret i oss. Det er vesentlig å oppdage at det er urgamle arketyper vi her snakker om. Rangering og rivalisering er mekanismer som har vært med oss i millioner av år før mennesket ble menneske. Den mest kraftfulle signaleringen mellom oss er preget av dette.  Her er min liste over hvilke typer handlinger vi snakker om:

·       Selvopphøyelse
Utsagn som direkte eller indirekte refererer til egen storhet. Det kan være seiere, handlekraft, styrke, intelligens, resultater osv. Selvopphøyelse underbygger det man i retorikken kaller for etos. Det refererer seg til hvem jeg er, og min egen fortreffelighet.

·       Massemassasje
Handler spesielt om massesuggesjon som refererer til vår gruppes overlegenhet og fortreffelighet. Ingen ting er som når den supermektige leder avgir anerkjennende ord som treffer enkeltindividet. Det gir individet en euforisk følelse av den hardt tiltrengte alliansen med overmakten. I naturtilstanden vil vi mennesker som regel søke oss til den eller de vi tror er den sterkeste aktøren. Men det forutsetter at vi tror på en mulig allianse med denne aktøren.

·       Fører-handlinger
Dominant ledelse er ofte direkte, gjerne i kommandoform og uten åpning for innsigelser. Innsigelser blir ikke møtt med begrunnelser, men med henvisning til hvor makten ligger. Den direkte talen treffer som regel intuitivt og oppfattes umiddelbart uten anstrengelse. Den motsatte formen for ledelse er målstyring. Vi utvikler en felles tilslutning til målet, men så blir det opp til den enkelte å finne frem til den beste strategien. Lederen kan selvsagt også hjelpe til her. Men da handler det om forslag, fakta, analyse eller resonnementer. Altså voksen dialog. Dette appellerer til fornuften, som er krevende og anstrengende. En som ikke takler dette vil oppfatte lederen som uklar, og kommunikasjonen som «tåkeprat». Typisk eksempel på dette er Jonas Gahr Støre, som i media og kommentarfelter har fått tilnavnet «tåkefyrsten». Det handler om uvilje til å ta i bruk fornuften til å analysere hans tankerekker. Det å appellere til fornuft og resonnement er ikke fører-handlinger, men det er selvsagt den beste formen for ledelse.

·       Forakt, hån eller krenkelser
Gjennomslagskraften i retorikken forsterkes i betydelig grad av fiendebilder. Det kan være indre fiender eller det kan være ytre fiender. Uansett fremstilles fiendene som onde, dumme, feige, gjerne uten moral. Denne teknikken er som sagt meget effektiv. Den strammer opp lojalitet og moral. Kostnaden er dårlig menneskesyn; tap av menneskets generelle egenverdi og en dikotomisk sortering av mennesker i kategorien gode og onde. Den moralen som strammes opp er av sosialetisk art. Den er ikke grunnleggende eller prinsipiell. Det er ikke måte på hva man kunne tenke seg å gjøre med disse fiendene. Alt dette forsterkes selvsagt av massesuggesjon.

·       Sanksjoner og trusler
Det er vel unødvendig å hevde at sanksjoner er et av de viktigste signalene på styrkemessig overlegenhet. Selv om det ikke sies høyt, så er nok dette den viktigste hensikten bak sanksjonering. «Oppdragelse» kommer nok i annen rekke, ofte kun som proforma rettferdiggjøring. Utøvelse av sanksjoner er den mest effektive metoden å signalisere egen overlegenhet på.

 

Hardt-mot-hardt (kampmodus)

Se gjerne denne videoen hvor Julia Galef, på en god måte forklarer forskjellen mellom undrings-modus og kamp-modus.  Se gjerne også denne videoen, for et litt annet perspektiv på det samme. Kamp-modus er en variant av det jeg kaller for biososial-modus. Altså en tilstand hvor våre kognitive ressurser er lite mobilisert, og vi går på intuisjon.

Menneskebasert kontra dyrebasert vurdering av hverandre

Jeg hørte nettopp historien til en vellykket grunder som fikk en nok så hardhendt start her i livet. Han hadde dysleksi. Og dette var en tid hvor denne type utfordringer ikke var særlig høyt på radaren. Gutten klarte seg dårlig i alle språkrelaterte fag på skolen. Og dette la en stor demper på livet hans. Da han var ungdom var det endelig en lærer som «så ham». Han ble sjekket opp og diagnostisert med en ganske omfattende variant av dysleksi. På podkasten beskrev han lettelsens slik: «Da var det jo ikke meg det var noe feil med». Og dette forandret livet hans. Og han ble en vellykket person med mye suksess i livet. Men poenget her er formuleringen over; «Da var det ikke meg det var noe feil med». Men hvem var det da? Kan vi undre oss? Det som slår meg, er at dette handler om å vippe mellom to forskjellige måter å vurdere hverandre på. Kanskje kunne han ha fullført setningen med «Det var hjernen min». Det å ha fått et navn eller en diagnose på en fysisk tilstand som forårsaker utfordringen, fritar oss på en måte for ansvaret for problemet. Det vi oppdager er nyanseforskjellen mellom jeg og meg. Det er å anta at denne nyanseforskjellen baserer seg på en illusjon. Vi kjenner den igjen for eksempel i Descartes dualisme, eller i Platons ide-univers, eller i religiøse doktriner om «kropp og sjel». Det kan man si mye om, men her fokuserer jeg på at vi har to distinkt forskjellige måter å vurdere hverandre på. Den eldre metoden, som er dyrets metode, er at vi dømmer hverandre. Spektrumet går hele veien fra at vi forguder, beundrer, elsker, til at vi forakter, avskyr eller hater. Alt dette stammer fra systemer som driver med emosjonelle ting. Slik forholder dyr også seg til hverandre.
Den menneskelige motsetning til dette er undring, nysgjerrighet, analyse eller forståelse. Dette har jeg oppsummert her. Disse er hverandres motsetninger. Dette har jeg beskrevet her. Bak en diagnose av type dysleksi, ligger det år-tier med forskningsinnsats, statistikk, observasjon, tester nitide registreringer osv. Dette er et terreng som krever mentale oppoverbakker. Jeg kaller det for kognitiv mobilisering. Oppdag at vi ikke har noen umiddelbar nysgjerrighet på å forstå mennesker vi forakter. Oppdag at våre impulser, bare kommer lett og uanstrengt. Det krever kognitiv innsats å roe det ned, slik at vi kan rydde rom for analysen.  I den grad vi ikke makter denne selvkontrollen, faller vi naturlig tilbake til kampmodus.

Hva kampmodus er og dens destruktive dynamikk

Kampmodus er, som sagt, en variant av det jeg kaller for biososial modus. Da handler det om at impulsene, som jo føyer seg inn på verdisiden av beslutningsformelen, får uforholdsmessig høy dominans i forhold til fornuften.

Maktspråk refererer seg til den primitive måten å avgjøre interessekonflikter på, altså kamp. Man måler styrke mot hverandre. Dette er biologiens mest nærliggende oppfinnelse, med utgangspunkt i at «de største spiser de minste», slik det er blant bakterier.

Den mest primitive formen for interessemotsetning er kampen om ressurser. Da handler det ikke bare om ytre ressurser, men at også kroppene våre er potensiell mat for andre organismer. Størrelse, styrke og jakt blir da strategier og mekanismer som utvikles som løsning på denne utfordringen.

Dynamikken er veldig enkel på den måten at når først én av aktørene i interessekonflikten tar i bruk tvangsmidler, så er motmakt ofte den eneste måten å møte dette på. Vi kjenner alle utrykk av type «rå makt er det eneste den eller den forstår». Dette etterlater en avmakt i form av at rå motmakt blir det eneste alternativet. Og denne rå motmakten må være så omfattende at den minst nøytraliserer trusselen, enten i form av forsvar eller motangrep. Det er en logisk naturlig eskalering i denne dynamikken.  Det er også en realitetsorientering i dette. Det å bli møtt med maktbruk tvinger prosessen over i en brutaliserende konflikt med høy risiko for at partene skader eller ødelegger hverandre. Og selvsagt der det er ubalanse så vinner den sterkeste.

I menneskets sofistikerte sosiale prosesser kan dette gå faser før det eskalerer til destruksjon og til slutt drap. Poenget er uansett at, idet man blir møtt med vold eller brutalitet, så er valget enten å overgå den andre med sterkere kraftigere vold eller tape. Problemet med å tape veldig ofte at det stopper ikke der. Det å trekke seg kan innby til ytterligere angrep inntil man er oppslukt.

Man tvinges med andre ord til en hardt-mot-hardt strategi, dersom alternativet ikke er å komme seg langt unna.

Lovmessigheten bak hardt-mot-hardt strategien er basis for et negativt syn på naturtilstanden. En tilstand hvor ingenting regulerer dette tenkes da å resultere i en alles kamp mot alle. Det vil si en ond og grusom tilværelse for det store flertall av aktørene i systemet.

Det vi kaller for sosiale dyrearter, er arter som har forskjellige strategier som avdemper dette på en måte som åpner for sosialt samspill. Jeg oppfatter at menneskearten har kommet lengst på denne veien. Dette påvirker da også mitt syn på naturtilstanden på den måten at en ren tilstand av alles kamp mot alle, ikke kan vare lenge med mennesker som aktører. Men det vil ikke si at mennesket er frigjort fra denne naturens brutalitet. Men mennesket har fortsatt villdyret i seg. Det nye er bare påbygninger som i større eller mindre grad evner å dempe dette. Et vesentlig poeng her er at den dynamikken jeg beskriver her, er like fullt virksom, også for mennesker. Dersom ingen andre begrensinger eksisterer og den sterkeste nedskriver sin egen moral eller menneskelighet, så vil den sterkeste vinne, med den brutalitet som måtte være nødvendig, inklusive drap.

Det er viktig å forstå at kampmodus ikke er en permanent egenskap, som hefter ved personligheten. Jeg kaller det for modus, siden det er noe som individet kan veksle mellom. Typisk er inn-gruppe kontra utgruppe. I møte med individer fra inn-gruppen, kan vi fungere utmerket i analytisk modus. Men dette kan slå kontra i møte med utgrupper, litt avhengig av fordommer og personlighet. Vi har to typer sosiale prosesser, hvor kampmodus er latent. Det er i forbindelse med tribalisme, altså inn-/utgrupper, og sosiale rangeringsprosesser. Begge kan utløse denne vertikale måten å forholde seg på, altså enten nedlatende, eller underdanig. Hypotesen er at det er denne vertikale modusen som utløser narsissistiske trekk.
Spørsmålet er i hvilken grad kampmodus er viljestyrt. Det som kan være viljestyrt er selvkontroll, i form av kognitiv mobilisering. Det som neppe er viljestyrt, er impulsen. Hypotesen er at vilje til kognitiv mobilisering kan skapes ved hjelp av allmenndannelse, filosofisk refleksjon og trening.
Men her er det vesentlig å oppdage at kampmodus ofte er langt mer sosialt lønnsomt. Jamfør samspillsbalansen. Mektige enkeltindivider kan ha mye å tjene på sosial brutalitet. Her har vi altså et seleksjonstrykk, som går i motsatt retning av sosialt samspill. Følgelig forklarer dette at mennesket som art, aldri kan bli kvitt denne utfordringen.

Uansvarlighetens triumf

Andre har sett det samme som meg. Se gjerne noen minutter inn i denne videoen (fra angitte startpunkt) og få en god beskrivelse av det jeg snakker om her.

Det er verdt å poengtere at det selvsagt er slik at jo sterkere virkemidler som tas i bruk, jo mer destruktive er de er, desto mer risiko følger det med dem. Det vil i klartekst si at det med konflikteskalering følger med økende uansvarlighet i prosessen. Da er sannsynligheten også høy for at den mest uansvarlige aktøren vil vinne frem, fordi den andre aktøren tar ansvar og stopper eskaleringen. Vi skal være klar over at det er det som ofte skjer i parforhold. Den mest ansvarlige taper konflikten av frykt for den andres uansvarlighet. Det vil si at uansvarlighet kan fungere som en strategi for å vinne over den andre, i stedet for å sette seg ned, være medmennesker, forstå hverandre og finne minnelige løsninger.

Dette er en dynamikk som ikke bare gjelder mellom enkeltmennesker, men på alle nivåer helt opp til internasjonalt nivå. Og da kan man bare tenke seg den dagen en uansvarlig leder i konflikt, sitter på toppen av en stat med tilgang til store kjernefysiske arsenaler. Og det vil jo før eller siden skje. Det er derfor vi må gjøre atomvåpen ulovlig i verden.

Motsetningen til dette er altså det å ta i bruk vår menneskelighet i våre anstrengelser for å løse uoverensstemmelser mellom oss. Da handler det både om viljen til å forstå hverandre, vår respekt for hverandre, at vi avholder oss fra skitne triks av type demonisering eller umenneskeliggjøring. I det hele og store handler dette om ansvarlighet. Det er dette menneskeligheten i oss munner ut i. Ansvarlighet handler dette om en etisk rasjonalitet. Vi søker realitetsorientering. Vi er åpen og undrende. Vi er oppriktig.  Dette kombinert med et grunnleggende etisk fundament basert på menneskeverd. Dette motiverer til å finne løsninger som ikke skaper vinnere eller tapere, men som skaper vinn-vinn eller gode kompromisser.

Sammenhengen mellom sanksjon og dominans

Det at sanksjon skaper trussel, er jo en velkjent åpen effekt. Det er ikke mulig å dominere andre mennesker uten ved hjelp av underliggende trusler. Men i forbindelse med maktspråk så har sanksjonen også en tilleggseffekt. Sanksjonsverktøyet er ikke et privilegium som alle har tilgang til. Det er det slik at jo sterkere sanksjoner, desto større er trusselen, desto mer makt signaliseres.

Og nettopp det å vise sin makt, er noe som frembringer stolthet og tilfredsstillelse hos den dominante. Og impulsen er ikke tilfeldig. Jo mer uansvarlig, ødeleggende og irrasjonelt det forekommer, desto mer fryktet blir det dominante mennesket.  Det er ikke tilfeldig at mobbere og bøller sørger for tilskuere, der de trakasserer sitt utvalgte offer. Det å kunne gjøre dette, og komme unna med det, er i seg selv et signal som inngir frykt, men også en impuls til tilbedelse og underkastelse.
Totalen av dette er en drivkraft i seg selv til mest mulig brutalisering av straffer. Jo mer grusom og urimelig straffene er, desto mektigere fremstår utøveren av dette. Dette er en virksom kraft i ethvert samfunn. Men det holdes delvis i sjakk av demokratiske krefter. I autoritære regimer tar dette ofte fullstendig av.

Alfa-mennesket

For ikke lenge siden ble jeg innkalt på et møte, ledet av en sjef som hadde rykte på seg for å være egenrådig og vanskelig å samarbeide med. Selvsagt kastet jeg meg med, ikke bare på grunn av faglig engasjement, men også som vanlig for å tilegne meg interessant sosial erfaring. Og det stod en del på spill i dette møtet. I verste fall kunne det bety at den avdelingen jeg kom fra, ville miste viktige redskaper for utførelsen av sine oppgaver. Møtet beveget seg ganske hurtig over på det springende punkt. Og sjefen virket urokkelig samtidig som det ikke virket som hun forstod rekkevidden av dette. Så etter å ha presset på med mine innvendinger, blir vi plutselig fortalt at for det første er dette allerede besluttet. For det andre var det snakk om regelverk som bandt oss på hender og føtter. Det som var interessant å observere var min egen reaksjon på denne atferden. For jeg skjønner selvsagt nok til å forstå at dette i verste fall kan dreie seg om rene usannheter, i beste fall en svært unyansert fremstilling. I ettertid fikk jeg konstatert at det faktisk var løgn. I tillegg har vi altså det faktum at man var invitert på et møte for å diskutere noe som allerede er besluttet. Det underliggende her er nok en felles forståelse av at dette er manipulasjon. Rent intellektuelt kunne jeg gått videre med saken, men det faktum at jeg skjønner at jeg nå utsettes for manipulasjon av en overordnet, har et underliggende budskap i seg. Det forteller meg at jeg ikke blir behandlet likeverdig (kun saklige argumenter appellerer til fornuft). Det forteller meg at jeg ikke blir respektert (man respekterer ikke mennesker man forsøker å manipulere). Det forteller meg at rasjonelle argumenter ikke har noe for seg. Det forteller meg at jeg er utenfor sirkelen av denne sjefens allierte. I teorien kunne en slik sjef fortalt meg en åpenbar løgn, synlig for oss alle, som en ren demonstrasjon av dominans. Dette er en typisk alfa-strategi. Hun er med andre ord overordnet den moral jeg ville blitt utsatt for om jeg hadde prøvd meg på det samme.
I mine tekster kan jeg finne på å snakke om alfa-mennesker og alfa-regimer. Med alfa-mennesker mener jeg dominante mennesker i maktposisjon. Med alfa-regimer mener jeg grupper av allierte som opererer i et symbiotisk forhold for å tilegne seg og opprettholde maktposisjoner. I sin rene form vil slike regimer preges av æreskultur, dominans og foreldreatferd.

Metaforen refererer seg til alfa-hannen i en flokk av menneskeaper. Jeg er jo av den oppfatning at alle menneskekulturer har sitt utspring i noe som en gang var alfa-kulturer eller alfa-regimer.  Det som karakteriserer et alfa-regime, er et terror-regime hvor flokken holdes i et jerngrep. På toppen sitter som regel et eller noen få store dominante individer. Hos noen snakker vi ofte om kun et individ. Etter hvert som menneskearten har tatt form, tenker jeg at dette mer eller mindre har utviklet seg til strukturer av samarbeidende individer som troner på toppen. I refleksjonen om det reproduktive mennesket viser jeg en tabell som viser sammenhengen mellom størrelsesforskjeller mellom kjønnene og graden av rivalisering mellom hannene. Her ligger mennesket omtrent midt i mellom. Forklaringen på dette er at utvikling av kognitiv kapasitet har øket samarbeidsevnen og gjort det mulig, delvis å overstyre de verste utslagene av dominante tilbøyeligheter. Det betyr i praksis at man har en gradvis utvikling fra en dominant alfa-hann til et miljø av alfa-mennesker som inngår i sosiale allianser med hverandre. Mekanismen bak dette er forholdsvis enkel. Den sterkeste i flokken er neppe sterkere enn de to neste på rangstigen. Dersom disse to slår seg sammen, så banker de den sterkeste og fjerner ham fra maktens tinde.  Det betyr at topp-lederen ikke bare kan oppføre seg som en drittsekk. Han er nødt til å vise gode sider også, for uten det blir det ikke mulig å utvikle de nødvendige allianser. Her kommer behovet for kognitiv kapasitet, som er det som er med på å avdempe de spisseste alfa-egenskapene.

Jo mer kognitiv kapasitet en art har, desto større er muligheten for at allianser blir viktigere enn fysisk styrke. På den måten kan man opparbeide et regime av alfa-individer, som klarer å regjere, så lenge de står sammen. Mennesket har klart å utvikle et språk som gjør det mulig å forsterke allianser.  På den måten blir det mulig å kontrollere en større flokk. En større flokk er en sterkere flokk. I den grad flokker har rivalisert med hverandre kan dette ha medført en sortering. Med denne utviklingen legger altså menneskearten grunnlaget for en senere utvikling av sivilisasjon.

Men selvsagt er det ikke slik at alfa-tilbøyelighetene blir borte ved overgang til sivilisasjon. Det som setter oss i stand til å utvikle sivilisasjoner, er at vi har fått en ny overbygning i hjernen som evner å undertrykke de mer inkompatible deler av vår biologiske programmering. Det er fornuften eller den kognitive kapasiteten. Den er dynamisk. Det vil si den naturlig avdemper våre tilbøyeligheter kun der det oppfattes som individuelt lønnsomt. I en skolegård, hvor ingen lærere ser, vil ofte de største og sterkeste guttene more seg med å plage de som er mindre og svakere. Om samfunnets institusjoner bryter sammen, vil naturlig de største og mest ressurssterke overta makten og skape sine klaner. Menneskets natur ligger og ulmer rett under overflaten og vil når som helst komme frem dersom omgivelsene ellers tillater det. Alle sammen har vi en biologisk programmering i forhold til alfa-relasjonen, som manifesterer seg i de forskjellige kulturene:

1)   Den mektige har naturlig eller «gudgitt» rett til makt

2)   Den mektige definerer rett

3)   Den mektige har autoritet

4)   Den mektige har privilegier(føler seg berettiget over andre)

5)   Den mektige definerer virkeligheten

6)   Den mektige uttrykker egen vilje, begrunnelser er for pingler

7)   Den mektige avkrever gjerne andres begrunnelser

8)   Den mektige står over moralen (makt gir rett)

9)   Den mektige er stor

10)                    Den mektige er hellig

11)                    Den mektige er vår far

12)                    Den mektige er sterk

13)                    Den mektige har kraftig stemme (ofte med lav frekvens)

14)                    Den mektige har forrang

15)                    Den mektige er farlig

16)                    Den mektige har enerett på sanksjonsmidlene

Alt dette refererer seg tilbake til alfa-regimet. Det er den måten alfa-mennesket ser på seg selv. Men det er også den måten gjennomsnittsmennesket naturlig ser på alfa-mennesket. På samme måte som dominante tilbøyeligheter har utviklet seg, så har også tilsvarende utviklet seg underdanige tilbøyeligheter som blind lydighet eller evne til underkastelse og tilbedelse.

Alfa-stemplet i de 10 Bud

Jeg har vel tidligere vært inne på at sporene etter menneskets varemerke står skrevet over det meste som kallers for hellige skrifter. I Bibelen finner vi de 10 bud, og de første fire budene handler om forholdet mellom menneske og Gud. Men det går an å lese disse med andre vinklinger. Enhver som har satt seg litt inn i narsissisme vil gjenkjenne trekkene i de fire første budene.

Se gjerne denne videoen av Kristi Bruke, hvor hun kritiserer budene. Det er litt andre perspektiver, men jeg synes den er veldig bra.

Når jeg snakker om de fire første budene så tenker jeg mest på første til 11 vers i 2.mos kap. 20. Men jeg anbefaler å lese hele kapittelet. Dette er ultra-narsissisme assosiert med den ultimate alfa-hann.  Legg merke til storheten og maktdemonstrasjonen i dette, og ikke minst at «folket skjelver». Den gjengse alfa-orienterte oppfatning av respekt-begrepet har nok mye av dette i seg. Dette har jeg tatt et oppgjør med i min refleksjon om respekt.

1)   Første bud avslører at Gud ikke tåler noen over, eller ved siden av seg. Du skal ikke ha andre guder enn meg. Motviljen mot å ha noen over seg er et velkjent narsissistisk trekk. Det er en viktig komponent i maskulin selvberettigelse. Alfa-menneskets ultimate mål er å rage ubestridt på toppen av pyramiden.

2)   Det andre bud om ikke å lage gudebilder handler om det samme. Men her kommer et viktig element inn i bildet: tilbedelse. Det er det andre gjennomgående narsissistiske trekket: Beundring. Alfa-mennesket er umettelig på å bli beundret. Og det tåler ikke at andre blir beundret. Gud beskriver seg selv som sjalu. Sykelig sjalusi er også et gjennomgående narsissistisk trekk.
I dette budet dukker også sanksjonismen opp. Igjen dette er et typisk narsissistisk trekk. Vi ser også at sanksjonene rammer urettferdig og er nådeløse. Gud straffer mennesket, på bruk av symbolikk, og straffer etterkommere som ikke har hatt noe med dette å gjøre. Dette avslører brutalitet, mangel på empati og frakobling fra enhver tanke om rimelighet. Igjen det er et åpenbart narsissistisk trekk.

3)   Det tredje budet handler om Guds omdømme. For en alfa så er omdømmet det absolutte hellige. Dette må ses i sammenheng selvberettigelse og det umettelige behovet for beundring. Det må også ses i sammenheng med rivalisering. Gud er ufeilbarlig, alfa-mennesket er ufeilbarlig og narsissisten er ufeilbarlig. Hele drivkraften bak ideen om blasfemi stammer fra denne impulsen. Narsissisten tåler ikke kritikk. Merk at enhver form for kritikk torpederer beundringens glans. Den type beundring vi snakker om her er den grenseløse, sannsynligvis en parallell med småbarnets grenseløse tiltro til sine foreldre. Her er forholdet kritisk blikk opp mot grenseløs beundring en skarp dikotomi. Derfor tåles ikke kritikk. En annen grunn ar at kritikk er en trussel mot kravet om absolutt lydighet. Alfa-menneskets narsissistiske trekk forlanger ubetinget underkastelse.

4)   Det fjerde budet om å holde hviledagen hellig er en svært interessant tilføyelse opp i dette. Tilbøyeligheten til å reklamere for egen storhet er den samme. Dette reklamerer for Gud som den store skaper av alt. Men her får vi et påbud som svært få har forstått den egentlige effekten av. Noe av dette har jeg beskrevet her og, om sosial utrenskning her. Det er neppe alle i vår tid som har reflektert over at muligheten til å sette av hver syvende dag til ikke å arbeide, er et signal om livsoverskudd. På den tiden påbudet kom, var det sannsynligvis mange som måtte stå på hver eneste dag i kampen for å overleve. Med andre ord fungerer dette som en rettferdiggjøring av å kunne utrydde de svakeste individene. Praktiseringen av dette er direkte beskrevet i Bibelen. Strenge og urimelige normer, fungerer altså som et påskudd til utløsning av sanksjoner, noe som igjen fungerer som maktdemonstrasjoner, som både skaper frykt og underkastelse, men som sannsynlig gir alfa-mennesket en enorm «boost» av tilfredsstillelse.

Alfa-triggere

Alfa-triggere handler om forhold som utløser alfa-atferd, typisk i form av narsissistiske trekk. Hoved-utløseren er opplevelse av overlegenhet, høyere rang eller selvberettigelse. Her er noen refleksjoner som peker på dette:

1)   Det store mennesket

2)   Underkastelse

3)   Det tilbedende mennesket

En trigger, betyr i denne sammenheng noe som utløser følelser eller tilbøyeligheter. Den primære alfatriggeren er sannsynligvis størrelse. Følelsen som utløses er stolthet, og primærstrategien er vilje til dominans.  Dominans rangeres primært på størrelse. Dette er noe som går igjen i hele naturen. Og det har plass like inne i språket vårt. Vi kaller mennesker vi beundrer for «store» og vi «ser opp» til dem. Alt dette refererer til vår biologiske programmering for størrelse som hovedkriterium for rangering.

Men vi mennesker omgir oss med en rekke virtuelle alfa-triggere. Her er noen eksempler:

1)   Å tilhøre et land som er større enn et annet land.
Det er interessant at dersom man viser uopplyste amerikanere (det finnes en hel del av dem) verdenskartet, bare med grenser, uten navn på landene, så vil mange peke på Russland når de skal peke ut USA. De er vokst opp med forestillingen om USA som rangerer på toppen. Da er det naturlig at de tror USA er det største landet på kloden.

2)   Jeg tilhører en bedrift som er større enn din.
I slike samspill vil ofte den store opptre dominant, og små bedrifter vil ofte «se opp til» de store og forsøke å bli som dem. Det er forøvrig en strategi som ikke er spesielt smart.

3)   Jeg har en stilling som er «høyere» enn deg.

4)   Jeg er sterkere enn deg.

5)   Jeg har mer penger enn deg.

6)   Jeg har et sterkere sosialt nettverk enn deg.

7)   Jeg har større bil enn deg.
Det har nok aldri vært forsket på forholdet store/små biler i trafikken. Min refleksjon forutsier at vi finner mer alfa-oppførsel blant store biler og høy-status biler enn blant andre. Vi vil sannsynligvis også se at små biler/lavstatus biler har en mer unnvikende kjøreatferd.

8)   Jeg tilhører et større politisk parti enn deg.

9)   Mitt fotballag rangerer høyere på tabellen enn ditt.

10)                    Jeg er smartere enn deg.

I forhold til ledelse er det viktig å være klar over alfa-triggere. For all erfaring viser at ledelse basert på samarbeid/likeverd gir mer suksess. Det modne mennesket er klar over disse biologiske mekanismene og søker å motvirke de mest negative utslagene. For det modne mennesket handler ledelse om at vi ser hverandre utfylle forskjellige roller. At jeg er den som har rollen som beslutningstaker, rangerer ikke meg høyere enn deg. Jeg setter meg inn i ditt område, jeg respekterer din fagkompetanse, og jeg setter deg inn i mitt område, slik at vi begge ser mest mulig helhet i det vi holder på med. Ledelsen skjer i form av målstyring, avklaring av rolle og ansvar. Vi blir enig om et felles mål. Så er det opp til deg hvordan du løser det. Samarbeidsledelse handler om lagspill, gjensidig støtte og utvikling av gjensidig forståelse. Dette er helt i tråd med hvordan mennesket opererer helt naturlig. Dette er praktisk anvendelse av teorien om atferdsdualisme og rasjonalitet. Jeg forteller deg ikke hva du skal gjøre, men hva du skal ville. Oppdager du fleksibiliteten i dette?
Det motsatte er når det å få tildelt en lederrolle utløser alfa-atferd. Da er det det motsatte som skjer. For meg er du et produksjonsmiddel.  Jeg involverer ikke deg i mitt område. Jeg manipulerer deg. Jeg er ikke interessert i ditt område. Og min ledelse er i form av instruksjoner om hva du skal gjøre. Og jeg innfører et nitid kontrollregime for å sikre din lydighet.

For en stund siden så jeg en dokumentar om rivalene Hitler og Churchill. Det er en del likhetstrekk, som for eksempel at begge var interessert i kunstmaling, at de begge deltok som soldater i 1. verdenskrig, osv. Men de begge endte altså som frontfigurer på hver sin side av 2. Verdenskrig. Ingen av dem var utdannede militære strateger, og de gjorde begge sine tabber. Da Hitler satte i gang massiv bombing av militære mål i England, var de ikke langt unna å ha kunne avgjort krigen der og da. Churchill gjorde da en impulshandling, som i første omgang må ses på som en tabbe. Han bombet Berlin. Dette var ikke et militært mål, og generalene bare ristet på hodet. Hitler ble rasende. Han hevnet seg med massiv bombing av sivile mål i Storbritannia, inklusive London. Churchill innså nok at det var en tabbe. Men, det førte også til at presset på militære installasjoner i Storbritannia, avtok, nok til at RAF fikk handlingsrom til å omgruppere seg. Det var nok til at de klarte å jage de tyske flyene ut. Hitler fikk aldri det samme overtaket igjen. Det er i denne fasen at forskjellen på de to blir mer og mer synlig. Churchill hadde nok mange innfall og påfunn, men han lyttet til sine generaler, slik at han unngikk de verste tabbene. På den tyske siden var det motsatt. Generalene falt i unåde, en etter en. Etter hvert som krigslykken dalte, fikk Hitlers generaler stadig hardere medfart. Ingen turte å motsi Hitler. Hitler gjorde den ene fatale tabben etter den andre.

Her har vi altså, på den ene siden, alfa-mennesket som styrer etter sanksjonsprinsippet, ikke hører på noen. På den andre siden har vi en person som styrer ved hjelp av samarbeid og allianser. Det kan ha avgjort krigen.

Alfa-mennesket, i sin reneste form er en dårlig leder, og ofte til stor skade for sine omgivelser.

Alfa-effekten

Bakgrunnen for denne refleksjonen er hva vi ser i enkelte insekts-samfunn. For det er slik at fôringen avgjør hvilken rolle individet får. Fôret avgjør om man blir arbeider, soldat eller dronning. På samme måte er det sannsynligvis innebygget i vår biologi, at «det sosiale» fôr. Måten omgivelsene vekselvirker med individet på, former individet. Dette er nok noe de fleste av oss innser. Men kanskje går det så dypt det utløser biologiske mekanismer. Da tenker jeg at dette særlig gjelder for alfa-mennesket, hvor omgivelsenes tendens til underkastelse og tilbedelse, utløser mentale mekanismer i individet, en emosjonell profil, som fremelsker alfa-holdningen hos den som beundres. Da snakker vi om en følelse av berettigelse, forrang, arroganse og dominans.

Dette skaper en dynamikk, som fungerer som gravitasjonskreftene i en galakse. En lett fortetning, forsterkes av massens tiltrekning. Jo mer masse, desto kraftigere tiltrekning. Et beundret individ vokser av beundringen. Dette kan utløse narsissistiske trekk, som igjen spilles ut i form av stadig voksende ingredienser av frykt, i tillegg til beundring. Det er ikke for ingenting det heter «Frykt Gud og gi Ham Ære». Det er en kjent scene hvor Putin har samlet sin krets av mektige menn, hvor Putin agerer på en måte, som fremkaller kraftige fryktreaksjoner, spesielt hos sikkerhetssjefen. Det som starter med lett beundring, kan til slutt selvforsterkes, og om despoten i sentrum, spiller sine kort riktig, ender opp i et terror-regime. Statsmonsteret tar fyr og våkner til liv, skapt av det grå menneskets beundring og opportunisme.

Alfa-regimet vil skape sin egen virkelighet. Og hva er virkelighetsoppfatningen? Alfa-menneskets virkelighetsoppfatning er beskrevet over. Det handler om å oppleve seg overlegen og berettiget. Poenget er at denne holdningen kombinert med mye ressurser, er en selvoppfyllende profeti.
Det er sannsynligvis ikke så rart at den tradisjonelle araber ser på kvinner som noe underordnet. Utallige generasjoner med streng undertrykkelse gjør noe med kvinne-individene og kvinne kulturen. Blir man fratatt likeverd og utsatt for systematisk formynderi, så vil rollemønstret etter hvert føye seg inn i dette. Man blir uselvstendig, avhengig, i det hele tatt en mer barnslig væremåte. Dette er selvsagt ikke fordi kvinner ikke har det samme potensialet som menn. Men de er formet inn i en rolle som deretter bekrefter deres underlegenhet. Dette gjelder jo selvsagt ikke bare arabere. Vi så akkurat det samme i vår kultur bare for et par tre generasjoner siden.

Og slik kan det også utvikle seg i et klassedelt samfunn. Underklassen presses inn i en rolle av underlegenhet, begrenset ansvar og uselvstendighet. Dette former klassen inn i en rolle som bekreftes. Og det er jo ikke bare slik at dette er overklassens forestillinger. Den som presses inn i en slik rolle vil naturlig nok også komme til tro på at dette er en slags ugjenkallelig verdensorden, tegnet opp av gudene og skrevet inn i stein.  Samme resonnement kan gjøres i forhold til raser, kulturer osv.

Det som er vesentlig med denne refleksjonen er at slike tvangsmessige rollemønstre er ødeleggende for samfunnets humankapital. Det er fordi vi får store grupper av mennesker med store uutnyttede potensialer.  Tenk på hvor mange store kunstnere, tenkere, forskere samfunnet har tapt fordi mennesker har blitt tvangs-formet inn i slike roller. Som samfunn har vi ikke råd til å tulle bort et eneste talent. Det modne samfunn er derfor svært opptatt av å ha en konstant prosess som motvirker alfa-effekten og som leter med lys og lykte etter mulighetene i hver og en av oss.

Brutalitetstoleranse

Med brutalitetstoleranse mener jeg hvilken terskel individet har for å begå eller akseptere brutalitet. Og da snakker jeg ikke bare om fysisk brutalitet, men om vold innenfor alle de fire kategorier som jeg beskriver her.

Hvordan reagerer man når man opplever at andre individer utsettes for belastninger. Eksempler kan være:

·       Diskriminering

·       Urett

·       Strenge straffer

·       Tortur

·       Mobbing

·       Utestenging

·       Krenkelser

·       Dødsstraff

·       Slakt

·       Tortur

·       Krig

·       Tvang

·       Sverting

·       Latterliggjøring

·       Fortapelse

Listen kan gjøres uendelig lang, og det er ingen tvil om at vår sensitivitet for dette varierer alt fra veldig sensitiv til å nyte det.

Det fleste av oss vil naturlig vegre oss for å være med på, eller akseptere eller argumentere for å drepe et annet menneske. Mennesket har en innebygget terskel som må forseres for å tåle noe slikt.

Vi er som sagt åpenbart forskjellig på det området. Men det går dessverre lengre enn som så. Vår toleranse for brutalitet tenderer også til å variere med hvem som blir utsatt (diskriminering). Dette er et vesentlig moment ved den etiske vurderingen av dette. Dostojevskij skal ha sagt noe slikt som at samfunnet kan måles på hvordan man behandler sine kriminelle. Dette gjelder ikke bare samfunn. Hver enkelt av oss har en naturlig impuls til å tåle mer brutalitet mot mennesker vi har avstand til, ikke liker eller forakter. Det er her refleksjonen om det etiske grunnfjellet får sin relevans. Min og din brutalitetstoleranse måles ikke på hva vi tåler mot oss selv eller våre nærmeste. Det er opp mot de vi fristes til å hate, forakte eller ikke bryr oss med, at den reelle toleransen for dette måles. Da sier det seg selv at det kreves etisk refleksjon og kognitiv mobilisering å innføre reell likestilling her. Det er her verktøyene for å heve det etiske grunnfjellet ligger.

 

Jeg tenker at jo høyere brutalitetstoleranse, desto mer markant blir dette som psykopatisk trekk. Årsaken til at jeg konstruerer dette begrepet er at det faktisk kan være målbart. Og da tenker jeg både på individ-nivå, men også på nivå med sub-kulturer eller kulturer. Da handler det om å kartlegge holdninger. Jeg tenker at det er viktig, fordi det kan gi forutsigbarhet. Jeg har spekulert på spørsmål som går på f.eks. straffenivå i samfunnet, toleranse overfor avvikere, toleranse overfor blasfemi, syn på utgrupper, og hvilke virkemidler vi eller samfunnet kan tenkes å ta i bruk for å oppnå våre mål. Er man innvandringsskeptiker: Vel hva burde gjøres med de innvandrere som allerede er her? Er man islam-skeptiker, samme spørsmål. Er man muslim: Ja hvordan bør vi som er ateister behandles i et muslimsk samfunn? Hva skal vi gjøre med kriminelle? Hvordan bør samfunnet handtere pedofile? Det handler også om i hvilken grad slike virkemidler oppfattes som etiske dilemma, eller om man utviser kynisme i forhold til det. Det handler også om det praktiske liv, og ikke minst om hatideologier.

Respons på slike spørsmål vil til slutt gi et bilde av grunnholdninger som til slutt sier noe om individets brutalitetstoleranse.
Og om vi kunne måle dette, så er jo neste steg å koble dette mot sosiale og kulturelle variabler. Er det for eksempel belegg for å hevde at noen kulturer er høyere brutalitetstolerante enn andre?
Dersom vi tenker «brutalt» darwinistisk her, så dukker følgende problemstilling opp. Jo høyere brutalitetstoleranse, desto kraftigere virkemidler for å oppnå sine mål. Og dersom du leser denne refleksjonen om konflikteskalering, så fremstår dette som et alvorlig moralsk dilemma.
Dersom en kultur har høy brutalitetstoleranse, så er det en fordel i konfrontasjon med en kultur som har lavere brutalitetstoleranse. For eksempel bruk av sivile, kvinner og barn som skjold mot angrep. Dette er jo en kjent strategi i en del terror-miljøer. Man begår angrep og terrorhandlinger. Og så trekker man seg tilbake og tekker seg med kvinner og barn som skjold. Dette er utnyttelse av grupper med lavere brutalitetstoleranse. For man vet at det skaper vegring mot å forsøke å ta terroristene.
Poenget er at dette med vilje til brutalitet vil skape dype moralske dilemma for mennesker som søker å etterleve en høyere moral. Ordet «snillisme», blir da ofte til et stempel på mennesker med lav brutalitetstoleranse, som søker å navigere i verden på en fredeligere måte.[1]
Dette dilemmaet setter idealer om å begrense seg til fredelige virkemidler under press. Og den mentale og moralske konflikten sitter dypt i oss. Her møtes de to moralske grunnholdningene, som jeg har beskrevet her. Her finnes det ingen utopisk løsning. Dette er en knute evolusjonen har bygget inn i oss. Men det får stor betydning for hvordan samfunnet innrettes, og da særlig også statens rolle. For mye kan avdempes ved å benytte trianguleringsteknikker, med den gode stat i toppunktet, slik som beskrevet her. Utfordringen blir teknikker for å beholde den gode stat, god. Dette er temaer jeg adresserer i det modne samfunn.
Det er nettopp samfunnet og statens bevissthetsnivå på dette, som blir avgjørende. Jeg tenker at det er høy sannsynlighet for at brutalitetstoleransen i stor grad påvirkes av kulturen. Derfor ville det vært vesentlig å monitorer dette i befolkningen. Og kanskje selve spørsmålene, målingene og oppmerksomheten rundt det i seg selv ville skapt et sosialt klima for lavere brutalitetstoleranse. Dette vil åpenbart kunne forskjøvet samspillsbalansen i positiv retning, for på den måten å opprettholde en innovativ og bærekraftig kultur.
Men den store utfordringen er jo å komme ut av den globale naturtilstanden, som jo fortsatt preges av den sterkestes rett. Men det spørs om menneskeheten er kapabel til et slikt moralsk løft.

 

Dominansens inkompatibilitet med dominans

En av de karakteristikker som preger dominante er den relasjonelle asymmetrien som er nevnt her. Det betyr i klartekst at den dominante utsetter andre for handlinger vedkommende selv ikke tåler. Da sier det seg selv at samspill mellom to dominante personer har et latent potensial for konflikt. Og når konflikten er et faktum vil den eskalere grenseløst. Man forsøker å dominere hverandre. Dette er svært destruktivt og alfa-mennesket på sitt dummeste. Konklusjonen er at dominante mennesker er inkompatible med hverandre. Det betyr at om man skulle samle en gruppe mennesker for å løse en oppgave, vil det ikke være noe sjakktrekk om et flertall av dem var utpreget dominante. Til sammenligning er jo ikke-dominante mennesker kompatible. Skal man skape et godt sosialt klima med godt sosialt samspill, er det viktig at dominante tendenser holdes i sjakk.