|
Filosofibiblioteket Om meg Bokmerker i dette dokumentet |
Det konsumerende mennesket
Svangerskapet demonstrerer den determinisme som karakteriserer kvinnens seksualitet. Enhver kvinnes kropp og sinn blir overtatt av en ktonisk kraft hinsides hennes kontroll. I det velkomne svangerskap er dette et frydefullt offer. Men i det uønskede, det som er kommet i stand ved voldtekt eller ved et uhell, er det en gru. Disse ulykkelige kvinnene skuer rett inn i naturens mørke hjerte, for fostret er en godartet svulst, en vampyr som stjeler for å kunne leve. Det såkalte fødselens mirakel er naturen som får det som hun vil.
Dette sitatet fra Camille Paglia har jeg brukt flere ganger før. Her er det på sin plass å bruke det igjen. Da med hovedvekt på dette:
for fostret er en godartet svulst, en vampyr som stjeler for å kunne leve. Det såkalte fødselens mirakel er naturen som får det som hun vil.
Individet starter sin tilværelse, ofte som en ren bivirkning, som et resultat av en forførende natur. Og individet stjeler fra mammas ressurser for å kunne leve, utvikle seg og vokse frem.
Dette er det konsumerende mennesket. Det
er mennesket som på ingen måte kan eksistere uten å konsumere. Og på sett og
vis, så gir dette oss mennesker ofte et sosialt dilemma fra den dagen vi blir
til. Jeg har møtt mennesker som har opplevd dårlig samvittighet for i det hele
tatt å eksistere. For mennesket kan ofte være dyrt i drift. Vi drives til å ta
for oss. Vi trenger mat
klær, varme, tak over hodet, redskaper, oppmerksomhet
og underholdning.
Vi trenger kjærlighet,
vi trenger partnere vi trenger sex. I det hele tatt, fra før vi er født
befinner vi oss i en konkurranse
med andre om ressurser.
Noen ganger er konkurransen hard og nådeløs. Andre ganger er det overflod. Men
det som til syvende og sist er sikkert er at ethvert individ, som får vokse
frem, vil ta sin plass her i verden. Og vi tar plass, fysisk, mentalt,
økonomisk og sosialt. Og den plassen vi tar er selvsagt ikke likt fordelt. Synlige
mennesker, narsissister
og bøller
befinner seg i den ene enden av skalaen. De er kravstore og storforbrukere. Og,
som
nevnt mange ganger tidligere: Jo mer plass vi har, desto større er vår evne
til å ta enda mere plass. I andre enden av skalaen finner vi usynlige
mennesker og elendige
mennesker. Disse blir fortrengt opp i et hjørne, og sniker seg til en smule
her og der, gjerne med dårlig samvittighet.
En annen faktor opp i det hele er at dette behovet for ressurser bare for å
eksistere også handler om maktrelasjoner mellom mennesker. I våre dager skal
individet vokse opp og ta en utdannelse. Dette støttes av foreldre og staten.
Men i neste omgang har individet behov for å bo, for mat, for energi, for
transport mm., for i det hele tatt å klare å eksistere. Dette klarer ikke
individet å etablere på egenhånd, og blir da avhengig av langsiktige lån for å
få det hele til å gå rundt. Så etableres det selvsagt systemer som melker
mennesker med utgangspunkt i slike behov. De individer som ikke har rike
foreldre ender da opp med, gjennom et langt liv å bidra med store andeler av
sin verdiskaping
til, nettopp de som har rike foreldre. Dermed kan man si at det konsumerende
mennesket er født med et handicap som skaper negativ omfordeling omtrent fra første
dag.
Et politisk og moralsk spørsmål opp i det hele er i hvilken grad vi evner å tåle at andre individer tar sin plass her i verden. Og da handler det ikke bare om fysisk plass, heller ikke bare om materielle ressurser, men også sosialt, politisk, religiøst og kulturelt. I hvilken grad tåler vi at andre utrykker sin fremmede kultur? I hvilken grad tåler vi andres religiøse uttrykk? Hva med deres matvaner (som ofte kan oppfattes illeluktende av utenforstående)? Hva med deres meninger, oppfatninger og religiøse skikker? Hva med menneskers utseende? Tåler vi at stygge mennesker tar sin plass i det offentlige rom, eller i det hele tatt i vårt synsfelt? Hva med andres musikk og kulturuttrykk? Og kanskje er det slik at de fleste av oss tåler mye av dette, bare det ikke kommer for nær oss, og fortrenger vår plass her i verden. Og da er vi inne på spesielt det å ta sosial plass. Dominerende og synlige mennesker tar ofte stor sosial plass. Og dette forskyver selvsagt godene slik at man i andre enden får mennesker som blir usynlige og undertrykte. Bør det være slik? Eller burde det være slik at det modne samfunn også bevisst fokuserer på å utvikle mekanismer som gir god omfordeling, både sosialt og økonomisk?
Den dypere filosofiske refleksjonen handler om viljen til å være til. Naturens normaltilstand er statistisk uorden. Vi kaller det gjerne for en naturlov, dette med naturens tendens til å bevege seg mot statistisk likevekt. Det kalles den andre termodynamiske lov, eller også entropiloven. Oppdag at livet er i en slags opposisjon mot dette. For livet representerer det motsatte av statistisk likevekt. Det eksisterer i en form for trass mot den naturlige tilstand som ser ut til å eksistere i 99,999% av resten av universet. Dette innebærer at organismen, ikke bare angripes av andre livsformer, men befinner seg i et konstant press fra selveste moder natur, som hvert sekund kaller deg tilbake til den tilstand du opprinnelig kom fra, nemlig den døde tilstand. Det å dø er sannelig å returnere tilbake til den naturlige harmoni, kanskje en form for himmel, dersom vi legger Spinozas livsanskuelse til grunn. For det er en kamp vi står i. Det er en strid, hvor noen slag kan vinnes, men hvor krigen alltid vil tapes. Det grunnleggende her er viljen til denne livskampen. Det er det som grunnleggende representerer «viljen til å være». Men livet i seg selv har jo utviklet en ny dimensjon i alt dette. Det er kampen, eller konkurransen mellom livsformene. Det er en kamp om ressurser, eller rettere sagt en kamp om hverandres ressurser. Oppdag at når et dyr spiser et annet, så handler dette egentlig om en transformering av hvilke informasjonsstrukturer som får dominere materien. Molekylene som før representerte Sebra, representerer nå Løvens informasjonsstrukturer. Intet materielt blir borte, det er kun forflytninger mellom forskjellige former, styrt av informasjonsstrukturer.
Våre egeninteresser er i konkurranse med hverandre og med fellesskapet, samtidig som moralen inngir en plikt til å ivareta alle med utgangspunkt i likt individverd. Vi har en biologi som diskriminerer opp mot et moralsk ideal som krever rettferdighet. Dette er den grunnleggende konflikten mellom sosiale- og egoistiske drivkrefter i oss. Jeg kaller det for den biologiske moralknuten. Ingen av oss slipper unna dette dilemmaet. Vi er født av synd, i synd, til synd, og vi kan ikke annet.
Etter hvert som bevissthet og det emosjonelle gjør seg stadig mer gjeldende, så kommer ny dimensjon inn i bildet: Den moralske. For livets herjinger er etter hvert ikke bare en kreativ prosess, det er en i høyeste grad også brutal prosess. En del av menneskets byrde er, en kanskje uunngåelig skjebne, å få teften av det store narrativet som knuser det som måtte være av glansbildeforestillinger om vår opprinnelse. Vår blotte eksistens står på skuldrene av en brutalitet som strekker seg uendelig langt utenfor vår fatteevne. Men som om ikke det er nok, så eksisterer hver og en av oss i dag på bekostning av hverandre og alt annet liv på denne kloden. Jevnlig kan kanskje snev av denne realiteten gripe fatt i noen av oss. Vi har vår tids veganisme, men fra gammalt av kjenner vi Jainismen, som har en lære som munner ut i en ideologi om å unngå å skade alt slags liv i verden. Når man går på veien, koster man foran seg for å unngå å tråkke på innsekter. Så har vi bevegelsen kalt Antinatalisme, som jo argumenterer mot å få barn, fordi ingen kan leve livet uten lidelse.
Alt dette demonstrerer en oppfatning om at det er noe grunnleggende umoralsk med selve vår eksistens i denne verden. Ingen av oss kan gå gjennom livet uten lidelsen, og ingen av oss vil kunne vandre denne livsveien uten å være årsak til andres lidelse og død.
Så hvordan navigerer vi i dette? Det finnes alltid ukloke ekstreme holdninger, og en mer innsiktsfull gylden middelvei. Også her har vi to ekstreme motsatte ytterpunkter:
1) Den psykopatiske: Den starter med rettferdiggjøringer av typen: Lidelsen er naturens lov. Så fortsetter den med selvberettigelsen: Jeg slutter å ta hensyn til andres lidelse og lever ut meg selv uberørt av hvilke kostnader det har for andre.
2) Den selvoppofrende: Min tilstedeværelse kommer i veien for andre. Jeg er en byrde og forårsaker derfor andre lidelse. Den mest naturlige veien ut av dette er selvmordet.
Dette er to ytterpunkter som begge er fanatiske og destruktive. Den psykopatiske er åpenbart dypt umoralsk. Den representerer en ekte vulgarisering av denne utfordringen. Den fremmer hverken samspill eller samarbeid på noen måte. Og den er bunnløs i sin hensynsløse kynisme. Denne er på ingen måte kulturelt bærekraftig. Et samfunn av bare psykopater vil bli en alles brutale kamp mot alle, og dermed også bli fortrengt av andre kulturer som høster fordelene av samarbeide.
For de fleste av oss vil nok kanskje alternativ 2 være mest fristende. For de fleste av oss plages av tanken på at vi faktisk forårsaker andres lidelse, at vi kommer i veien for hverandre. Og vi idealiserer selvoppofrelsen. Dette har jo bibelske proporsjoner over seg. Vi har en tilbøyelighet til å se på det å gi avkall til fordel for andre, som noe høymoralsk. Og selvsagt er det vanskelig å være uenig i dette. Det signaliserer storsinn og omsorg. Og selvsagt kjennes også fristelsen av det å fremstå på denne måten. Fristelsen handler jo da om å sole seg i den glansen som oppstår av en slik handling. Dermed er vi inne på det som kalles for dydssignalisering. Det kan fort bli konkurranse av dette. Hvem er den mest kreative og flinke i selvoppofrelsens kunst?
Men det er åpenbart at heller ikke dette er noen bærekraftig holdning. For alle levende organismer er i veien for hverandre. Den «Endelige løsning» er jo å sterilisere universet. Det grunnleggende spørsmålet er om det livløse universet er et bedre alternativ enn vårt univers? Men et livløst univers er hverken godt eller dårlig for noen eller noen som helst. Med utgangspunkt i egen verditeori, har det livløse univers ingen moralsk relevans i det hele tatt. For hvem er det som eventuelt skulle foretrekke det livløse univers foran det livgivende univers? Det finnes jo ingen der.
Det modne menneskets tilnærming starter med refleksjoner på lidelse, etisk realitetsorientering og på utopier. Begge refleksjoner ender opp med å forkaste ideer om det perfekte, det fullkomne som utopier. Livet kommer med gevinster og kostnader. Perfeksjonens ligning vil aldri gå opp. Det hele blir et spørsmål om viljen til å akseptere livet, dernest viljen til å akseptere menneskeheten som en del av dette, og til slutt: Viljen til å være, som biologisk organisme, som menneske.
Det å være er en trass mot naturen, det er en hån mot ideologier om det fullkomne, det er å peke nese, selv om jeg svir i øynene på andre, det er å være i forbannelse og på trass. Dette er ikke det samme som å gi blaffen i alt og alle. Selvsagt tar vi hverandres behov for det gode liv på alvor. Men mennesket utsetter mennesket for det kritiske blikk, for den dømmende perfeksjonisme, for skammen over sårbarheten, for frykten for å være til byrde. Viljen til å være, består i trassen, særlig mot det brennende blikk fra andres forakt. Det er å møte den selvberettiges blikk med en god latter. Men trassen består også av å være medmenneske der det finnes handlingsrom for det. Det er slett ikke alle som får det til. Men hvilken glede og inspirasjon det er når slike åpninger dukker opp. Vi tar det vi har, og gjør det beste ut av det. Så får resultatet bli det det blir. Det er det som heter «Å leve».
Som vi aner så er det mange interessante filosofiske og moralske refleksjoner vi kan fordype oss i kjølvannet av en refleksjon om at mennesket også er et konsumerende vesen, og ikke kan unngå å være noe annet.
Mennesket er heldigvis også et produktivt
vesen. Det er jo absolutt nødvendig, ellers hadde det jo ikke vært mulig for
oss å eksistere. For det som konsumeres, må også produseres. Forbruk handler
dermed om å benytte seg av alt som mennesket kan skape ved sin verdiskapning,
og i videre forstand naturressurser. Naturressurser er begrenset, og ikke alt
er fornybart. Det betyr at forbruk i teorien kan sorteres i to typer, nemlig
destruktivt og bærekraftig. Destruktivt forbruk er forbruk hvor det som
forbrukes ødelegges eller forsvinner og aldri kan gjenskapes. Så har vi
bærekraftig forbruk hvor det som forbrukes kan gjenvinnes. Nå kunne man jo gå
inn på selve gjenvinningsbegrepet. For det er klart at svært mye kan gjenvinnes
bare innsatsen er stor nok. Og da snakker også om tid. Men i fysikken har vi
noe som heter loven om energibevaring. Summen av alt som inngår i en prosess,
materie og energi, forblir konstant. Ingenting blir borte. Det bare forandrer
tilstand. Men så har vi loven om entropi, nemlig at alle prosesser skaper
økende uorden. Forbruk er dermed egentlig å «rote det til». Når vi mennesker
utvinner metaller og mineraler, og forbruker det, så innebærer dette ikke at
alt dette forsvinner, det blir bare spredt utover på en slik måte at det blir
vanskeligere å gjenvinne det etter bruk. Så skillet mellom destruktivt og
bærekraftig forbruk må gå der vi anser det som praktisk umulig å gjenvinne noe,
for eksempel innen en generasjon.
Som art er vel vi mennesker i dag i ferd med å bli en trussel for verdens
økologiske systemer. Vi er i ferd med å skape en verden fattigere på mangfold.
Mennesket har alltid forbrukt ressursene i sitt nærområde. Nå er mennesket i
ferd med å forbruke ressursene på kloden. Det er selvsagt en utvikling som ikke
kan fortsette i lengden.
På den ene siden av skalaen finner vi overdådig forbruk, mens i den andre enden av skalaen sulter mennesker i hjel. Samtidig har antallet mennesker på kloden aldri vært så høyt som det er i skrivende stund. Jo flere mennesker, jo større gjennomsnittsforbruk, desto større belastning blir det på kloden. Hvor går tålegrensen? Kanskje kan formelen for gjennomsnittsforbruk pr menneske slik:
Totalt gjennomsnittsforbruk= (totalt bærekraftig forbruk + totalt destruktivt forbruk)/antall mennesker
Vi ønsker jo å redusere det destruktive forbruket til null. Det betyr i praksis at vi må gi avkall på noe forbruk, mens noe av dette forbruket kan erstattes med utgangspunkt i bærekraftig verdiskapning.
Opp i dette er det to åpne spørsmål: Er det mulig å erstatte all destruktiv verdiskapning med bærekraftig verdiskapning? Og er det mulig å øke den totale verdiskapningen ved bruk av smartere teknologi?
Dette er sentrale spørsmål, som det sannsynligvis er mange meninger om. For det som er opplagt er at verdens befolkning er økende, og sannsynligvis vil være det i mange år fremover. Denne enkle matematikken tilsier da at dersom ikke verdiskapningen øker tilsvarende så vil gjennomsnittsforbruket pr mennesket måtte gå ned. Nå er det slik at en økning av antall mennesker på kloden, også i seg selv øker potensialet for verdiskapning. Men dersom teknologier og løsninger ikke blir tilsvarende smartere, og vi fortsatt forbruk basert på destruktiv verdiskapning, så vil det medføre at ressursene uttømmes og verdiskapning pr gjennomsnittsmenneske vil gå ned. Hvor går i så fall tålegrensen for at dette spinner ut av kontroll og ender opp med samfunn som går i oppløsning?
Det vi ser er at alle variabler i denne formelen er bevegelig. Men en ting kunne vi ha forsøkt å låse den på. Det går på spørsmålet om hvor minimumsgrensen for det meningsfylte liv ligger.
Den dagen store grupper mennesker mangler det mest nødvendige, mat, klær, tak over hodet osv. er det duket for bråk. Revolusjoner har kommet av slikt. Dersom steinaldermennesket opplevde denne type problem kunne man ane en løsning ved å søke etter nye og bedre områder. Men jeg tenker at steinaldermennesket, selv om det var et langt hardere liv, så var kanskje ikke frustrasjon nødvendigvis den samme, som for et moderne menneske. For steinaldermennesket hadde faktisk en annen frihetsgrad, og kunne ta ut frustrasjonen på innsats. Hver dag, nye muligheter, for jakt, fiske eller annen matsanking. Det er steinaldermenneskets naturlige verdiskapning. Og den kunne pågå hele tiden, selv om resultatet noen ganger var magert.
Innenfor det siviliserte samfunn kan enkeltindividet oppleve helt andre begrensinger. Det har potensiale for verdiskapning, men får ikke brukt den. Det har to hender, føtter, og et hode som kan brukes, men ingenting å bruke det på. Dermed blir frustrasjonen dobbel. For det første har vi denne usynlige lenkingen av hender og føtter. For det andre er det det å kjenne på og oppleve sulten og fattigdommen. Det er egentlig ikke rart at mennesker tar til gatene i slike situasjoner. Så får de i alle fall brukt seg selv.
Sett opp mot denne kontrasten så kan man si at individet er i behov av tilgang på ressurser som minst dekker to nederste nivåene i Maslows Behovspyramide. Det er de fysiske behovene og behovet for trygghet. Men er mennesket lykkelig i denne tilstanden? Svaret er at generelt sett, så kan man ikke regne med det. Begge disse behovene kan jo dekkes av mennesker i fengsel. Og er man i fengsel, så er man neppe lykkelig. Nivåene videre opp i pyramiden går alle på det sosiale. De knytter særlig an til menneskets behov for å være noe for andre, få til noe som andre anerkjenner, og få til noe å være stolt av. Og nettopp her ligger kimen til en drivkraft til et forbruk som går utover det nøkterne, beveger seg til storforbruk og videre derfra til prangende forbruk. Kanskje begynner dette med en type atferd vi observerer med katter. De kommer gjerne hjem og viser stolt frem byttet. Det er i alle fall slik vi fort kan tolke det. Det steinaldermennesket som kunne vise til suksess i form av å skaffe mat og ressurser til familien oppnår selvsagt høy status. Det påvirker igjen reproduktiv suksess. I større grupper vil dominante mennesker kunne forsterke denne effekten ved å utnytte andre. Summen av dette er at høystatus mennesker forbindes med rikdom. Og så snart sammenhengen har sementert seg i kulturen, så fungerer den begge veier. Høy status gir tilgang på ressurser, men også den andre veien, om du kan vise til rikdom, eller noe som minner om det, så gir det høy status. Dermed er helvetet i gang. Vi får et driv til å fremvise stort forbruk, ikke fordi vi trenger det, men som en kompensasjon for opplevd manglende status. Dette signaliseres gjennom raushet og synlige signaler på rikdom. Den som kan oppvise slike signaler vil på den måten oppnå falsk respekt og falsk beundring. Jeg sier falsk fordi dette stort sett vil opphøre straks signalene blir borte. Dette er en type kompensasjon som oppstår på grunn av dårlig menneskesyn. Individet er usikker på sin egenverdi. En respons kan da være å kompensere dette med pomp og prakt. Derfor er det sannsynligvis en sammenheng mellom sosialt klima og slike signaler. Et sikkert tegn på dårlig sosialt klima er nettopp at man har en elite som preges av overdådighet, arroganse og prangende forbruk, og at dette står i grell kontrast til resten som ofte lever på eksistensminimum.
Men om vi går tilbake til basisdrivkreftene som driver til overdådig forbruk, så ser vi at disse utmerket kan kompenseres med et varmere sosialt klima, hvor menneskene er trygge på sin egenverdi, uavhengig av økonomisk rikdom. Dersom mennesket naturlig innvilges sin verdifullhet av varme sosiale omgivelser, så kan denne effekten dempes, og livet kan oppleves som rikt og meningsfullt likevel, selv om man ikke har så mye å rutte med.
Jeg mener å ha sett forskning på folk som vinner store pengepremier. Den forhøyede lykken varer i ett til to år, så er man tilbake på normalen igjen. Man kan altså ikke oppnå langvarig lykke bare på en boost av penger. Jeg har også hørt at forskning antyder at kvinners lykkerus varer omtrent i 20 sekunder etter at hun har kjøpt noe. Det er som å spise sukkertøy. Det gir et kortvarig behag, etterfulgt av sur smak i kjeften. Sett i dette perspektivet blir kanskje forbruk å anse som et utrykk for generell misnøye og frustrasjon, som medisineres bort ved kortvarig symptomlindring. Slike fylles hus og garasje opp med dingser vi egentlig ikke har bruk for, og som ofte aldri blir brukt, og som heller ikke gir noen varig lykke. Så jeg tenker at kurven for lykke som funksjon av forbruk er en kurve som først stiger bratt, men som deretter flater ut og deretter nærmer seg asymptotisk en grense for livskvalitet som aldri kan overstiges.
En moden kultur må ha fokus på denne problemstillingen, og hele tiden det betingelsesløse menneskeverdet, og det varme sosiale klima. Drivkraften til å vise oss frem ved å signalisere rikdom, vil alltid være der. Men man kunne jo forsøke å etablere en mote på at dette egentlig er litt dumt og biologinært.
Jeg tenker også at en god kur til kompensasjon for dette er at vi alle deltar i verdiskapning. Og da tenker jeg ikke bare på verdiskapning som beriker oss selv, men også på den som gleder andre. For det er gjennom å glede andre at mennesket kan oppleve seg selv som ekte verdifull.
Se denne videoen for et litt annerledes perspektiv på dette.
Min måte å definere dekadanse på er:
Tap av realitetsorientering og perspektiv som følge av manglende eller skjevfortelte utfordringer i livet.
Denne avviker noe fra tradisjonelle syn på dette. Men jeg synes begrepet passer fordi det gjerne ofte assosieres med eliter og moralsk forfall med utgangspunkt i pompøst orienterte toppskikt, som for eksempel den engelske adel for noen generasjoner siden.
Min bruk av begrepet henger nøye sammen med forestillingen om at den massevelstand vi har sett, særlig i vesten, også har uheldige bivirkninger, som dersom man er ureflektert på det, kan sette i gang prosesser mot forfall og oppløsning. Jeg er ikke alene om å tenke at vi, i dagens vesten, er i en slik trend. Men her er det viktig å forstå at når jeg sier «moralsk forfall», så handler ikke dette om selvbestemt abort, eller seksuell frihet eller noe slikt. Dette handler mest om at menneskeverdet er kommet under kraftig press.
Jeg tenker at livet kan sammenlignes med å gå tur. I motbakke går det trått og vi opplever motstand, men samtidig går det oppover. Altså er det i motgangen vi vokser. Og motsatt er det lett å gå nedoverbakke. Ingen motstand i livet og det går jevnlig nedover med oss. Det er nok en forskjell på oss mennesker at noen er mest orientert om å forbruke, mens andre er mer opptatt av å skape. Ureflekterte forbruksmennesker har neppe så mange tanker om balansen mellom egen verdiskapning og forbruk. Og med manglende erfaring på verdiskapning forringes også interessen for den reelle verden. Man er hverken interessert i vitenskap, teknologi, samfunn, politikk eller filosofi. Det som teller er hva man har på seg, vennene, ferier, filmer, party og underholdning. Alt dreier seg om det sosiale spill. Da får vi ofte en effekt hvor verdiskapning forbindes med noe mindreverdig. Man skal helst ikke ha tatt i noe som gjør en skitten på hendene, og man skal heller ikke ha venner som driver med slikt. I dette sosiale klimaet utvikler den arrogante narsissist et slags smørbilde av seg selv, som noe utsøkt som bare fortjener det aller beste. Ofte blir slike mennesker temmelig uvitende om den reelle verden rundt dem. Tilsvarende utvikles et dårlig menneskesyn av typen at menneskeverdet er proporsjonalt med det forbruk og den rikdom man kan oppvise. I denne arrogansen ligger det selvsagt også en bakenforliggende ide om de andre, som er mindreverdige. Dette relaterer seg biologisk til det jeg kaller for parental seleksjon, som skaper en opplevelse av egen berettigelse som særlig utvalgt. Noen er kanskje reflektert nok til å se på «de andre» som et nødvendig onde, mens noen kanskje er så ureflektert at de helst skulle hatt dem bort og ut av verden, i alle fall ut av synsvidde. Den dekadente er blind for sammenhengen mellom sitt eget forbruk og hva som skaper verdiene. Det å oppleve seg selv i en overlegen tilstand utgjør latent risiko for at det utløser narsissistiske trekk.
Nå er jo det jeg fremstiller her en
karikatur. Men, likevel går det an å påpeke at dette er en trend. Og kanskje er
det velstandssamfunnets skyggeside vi aner et glimt av her. For det er nettopp
velstand, som jo ofte medfører tilgang til flere goder enn man kan skape selv,
som kan lede mennesker inn på denne ulykksalige veien. For mennesker i denne
tilstanden kan fort få en følelse av misnøye,
tomhet og meningsløshet. Og det er jo noe som igjen driver til å søke enda mer
shopping, moter og unyttig forbruk.
En annen effekt av dette er tendensen til å ville skape de utfordringer man
mangler (den som ikke har problemer hen lager problemer). Min hypotese er da at
vi har en tilbøyelighet til å ville «gjenskape steinalderen». Det har jeg vært
inne på her.
Innenfor denne problematikken kan det kanskje spesielt i vårt samfunn være interessant å sette søkelys på informasjon og utdannelse, altså kunnskapsutvikling. For det er vel slik at den samme manglende realitetsorienteringen påvirker både yrkesvalg og fritidsinteresser. Det blir mer utrendy å velge yrker som står sentralt i verdiskapning. Det kan være alt fra yrkeskompetanse, til matproduksjon, til håndverkere, til ingeniører, til forskning og vitenskap. Og i forhold til informasjon, så har vi jo i dag alle muligheter. I min oppvekst hadde vi bare NRK. Dermed fikk vi med oss den bredden som var i det tilbudet. Her inngikk alt fra underholdning, til vitenskap, til nyheter, til politikk, debatter og sport. I dag er bare å velge bort alt som ikke er underholdning. Det er et paradoks. For vi har i dag en jungel av tilbud om all slags informasjon. Men så får vi altså noen grupper, som knapt nok vet navnet på statsministeren i landet. Her ligger altså en latent mulighet for en tilstand av ignoranse, forårsaket av en flom av unyttig underholdning. Dersom en slik trend går langt nok, blir det til slutt en trussel, både mot demokratiet, men også mot velstandssamfunnet. Et velstandssamfunn blir jo ikke til av seg selv. Det må skapes. Om balansen tipper over på forbruk er vi jo over på en utvikling som ikke kan vedvare uten å ende i krise.
Mennesket er utviklet for å bruke hele seg. Funksjoner som ikke tas i bruk vil forfalle. Det å leve et liv med lite utfordringer hvor forbruk er hovedingrediensen, er sannsynligvis skadelig, både fysisk, psykisk og sosialt. Det passer å definere en slik tilstand som dekadanse. Den kan selvsagt unngås. Det er fullt ut mulig for rike mennesker å vedlikeholde all sin vitalitet. Da handler det om arbeide og en bevisst strategi om å eksponere seg for utfordringer. Dekadanse har en tendens til å komme snikende der velstanden bugner over flere generasjoner. Dekadente mennesker kan også bli svært skadelige for samfunnet. Fordi makt kan være en av privilegiene de tilegner seg i kraft av sin velmaktsposisjon. Da har vi den livsfarlige kombinasjonen av makt, tap av moralske standarder og irrasjonalitet. Dermed har vi også koblingen til en av de største farer et vellykket samfunn står overfor, nemlig det moralske forfallet over generasjoner av herskende alfa-regimer.
Forslag til sjekkliste for dekadanse:
1) Menneskeverd defineres av forbruk, sosiale posisjoner og berettigelse
2) Overflatiskhet
Her gjenfinner vi mange av de andre punktene på denne listen. Dette henger nøye
sammen.
4) Pompøsitet
5) Manglende realitetsorientering
6) Kravstor
7) Narsissisme
9) Fragilitet (tåler ikke motstand)
10) Misnøye
11) Perspektivløs, overflatisk, ureflektert og ignorant
12) Hyppige innslag av moralsk indignasjon (gjerne på mote-normer) kombinert med manglende metaperspektiver på moral
13) Æresorientert, med høyt fokus på skamming
14) Sosialt spill
15) Moralsk indignasjon (dydsposering)
Dette er neppe forsket på fordi dekadanse
sannsynligvis regnes som et svært oppkonstruert begrep. Selvsagt er det det.
Men kanskje er det mulig å se dette i sammenheng med spørsmålet om hva som
former mennesket uten for mye utfordringer eller begrensinger. Høy velstand og
sosial oppbakking på alle plan vil øke menneskets frihetsgrader dramatisk. Da
snakker vi både om materielle og sosiale begrensinger. Min refleksjon er at vi
da kommer nærmere det biologiske mennesket. For det som da vil forme vårt fokus
er å optimalisere våre verdisystemer, slik de ser ut, urørt av normalmenneskets
utfordringer. Det er sannsynligvis dette det såkalt «norske
likestillingsparadokset» handler om. Det er vel en god indikasjon på at
der det ikke finnes andre begrensinger, så vil menneskets atferd bli mer biologinær.
Selvsagt er dette nyansert. For det sosiale spill slutter jo ikke på toppen av
velmaktens tinder. Tvert imot. Men likevel tenker jeg at det biologiske preg er
lettere å få øye på i slike kretser. Om det stemmer så tenker jeg at vi har
feminine og maskuline profiler på dekadanse. Rent ureflektert forbinder jeg
dekadanse med det ekstrem-feminine. Men jeg tenker at den maskuline utgaven av
dekadens mer er preget av biologinære maskuline glansbildeforestillinger. Her
er min liste over forslag på hvordan dette kan slå ut på forskjellige områder:
|
Område |
Menn |
|
|
Pompøsitet. Høye hodeplagg, forfengelighet, storhet, styrke, maktbegjær |
Sosiale
utrenskningsmekanismer: Den overbeskyttende mor, |
|
|
Forførerinnen |
||
|
Prinsessen: |
||
|
Konkurranse, jakt, underholdning og kunst, monumenter, storslagen arkitektur. |
Selskapsliv, underholdning, kunst og sosialt spill. |
Når hele kulturer tar preg av dekadanse, regnes det for å være en indikasjon på at forfallet er i gang. Mange har jo spekulert i at det var medvirkende til Romerrikets fall, og man har sett mønstre i sivilisasjoner i tilbakegang. Mitt syn på en kulturs- eller sivilisasjons helse (se også her) koker ned til tre forhold:
1) Rasjonalitet
3) Moral
Vi har kulturelt forfall når disse gjennomgående svekkes i kulturen. Svekkelse av rasjonalitet medfører at den kollektive beslutningsevnen blir irrasjonell. Det kan føre til alvorlige feildisposisjoner, at innsatsen mangler mål og mening, irrasjonelle innretninger eller forordninger, ekstreme økonomiske forskjeller, tap av tillit til stat og elite og at teknologi og kunnskapsutvikling stopper opp, og i verste fall reverserer. En god indikasjon på kulturens dekadens er at yrker og aktiviteter som relaterer seg til teknologi, naturvitenskap, realfag, ingeniørfag mister sin status og blir usynlig. En annen indikasjon er overflatiskhet. Da tenker jeg mest på manglende intellektuell dybde, og innsikt. Det har jeg reflektert over her. Jeg har den hypotesen at det overveldende underholdningstilbudet i samfunnet kan være en medvirkende faktor til at overflatiskhet griper om seg. Overflatiskhet er temaavhengig. Det som har mest å si for dekadanse er manglende selvinnsikt, manglende innsikt i sosiale prosesser, manglende innsikt i menneskets natur, manglende forståelse for hvordan man kan fanges inn i dette og hvordan man ender opp mentalt innelåst.
Innovasjonsevne er betinget av rasjonalitet, men forutsetter også mangfold, muligheten til å prøve og feile, fri forskning, investering i grunnforskning som ikke har utsikter til umiddelbar avkastning, ytringsfrihet, fri meningsutveksling og høy toleranse for varianter, og brede grenser for normaliteten. Mangel på dette handler om vegring mot risiko fordi fiasko betyr katastrofe i det sosiale spill. Det betyr politisk korrekthet med tilsvarende mangel på brytning av meninger. Det betyr ensretting generelt, i form av mote og forfengelighet. Manglende mangfold, og lavere toleranse for annerledeshet, ødelegger dermed innovasjonskapitalen.
På moralens område handler det først og fremst om grunnsyn på menneskeverdet. Den dekadente tendens handler i stor grad om sortering på rikdom og sosial suksess, på ungdom og skjønnhet, på estetikk, smale normer og kutymer. Det etiske menneskeverdet handler, i motsetning til dette, om individets verdi uavhengig av alt dette. Med menneskeverdet i bunn, så gir det seg selv en demokratisk grunnholdning, evne til å tåle mangfold og annerledeshet, nysgjerrighet og åpenhet i forhold til andre kulturer og subkulturer, i motsetning til forakt og hat-ideologier.
Summen av dette gjør jo at kulturen blir mer sårbar i forhold til de eksterne og interne utfordringer som måtte komme. Og de kommer, for verden står ikke stille. Manglende realitetsorientering forvitrer ressursene. Manglende innovasjonsevne ødelegger muligheten til å reagere på nye utfordringer, mens svekket moral ødelegger samarbeidsevnene, både innad og utad.
Det store spørsmålet er at om vi erkjenner at det virkelig er slik, er dette da en uunngåelig følge av kulturell suksess? Er det en kulturell determinisme i dette? Jeg tror ikke det. Vi må se på dette som helse. Kulturell dekadens fungerer omtrent som overvekt gjør for individet. Overvekt er en latent effekt av ubegrenset tilgang på mat. Dersom individet ikke vet dette, eller skjønner det, ja så ender det med overvekt, uhelse og til slutt død. Men dersom man vet om det, og forstår prosessene, så kan man sette inn tiltak som forebygger. Akkurat det kan også gjelde kulturer. Men det avhenger selvsagt av hvor langt dekadansen er kommet i form av antivitenskapelighet. For den kulturen som taper tilliten til vitenskap og realitetsorientering, vil jo ikke oppdage eller forholde seg til problemet. Da blir det selvsagt heller ingen tiltak, og kulturen seiler sin egen sjø.
Se gjerne denne videoen og oppdag at vi mennesker egentlig ikke er utviklet for fritid. Vi kjenner gjerne utrykket:
Lediggang er roten til alt ondt
Det er et ordtak jeg etter hvert har skjønt kan ha en dybde eller dimensjoner jeg tidligere ikke oppfattet. Her må jeg ikke oppfattes dit at jeg er imot fritid. Vi elsker og setter pris på fritiden som et gode skapt av velferdssamfunn og teknologi.
Men les gjerne denne refleksjonen om livsoverskudd. Går vi langt nok tilbake i tid var dette noe som var de færreste forunt. Poenget er at mennesket neppe er utviklet for en verden som flommer over av livsoverskudd. Det skaper utfordringer. Det blir som å få ubegrenset tilgang til godteri og brus. I små mengder er dette goder. Men den store tilgangen utgjør altså en betydelig helserisiko.
Åpenbart er det et gode at vi har kommet så langt at allmennheten får muligheter fritid. Men dersom dette viser seg å være en del av risikobildet for å skape psykiske lidelser og dekadanse, så bør vi være klar over det og søke og forebygge det. Blant ordtakene finner vi også at:
Det skal god rygg til å bære gode dager
Det å få rikelig tilgang til fritid medfører altså også et ansvar for at dette ikke forvaltes på måter som bryter oss ned eller er skadelig for oss. Dette kan gå dypt på den måten at vår analytiske tenkeevne, etter hvert forvitrer.
Min hypotese om hva som skjer, er akkurat den samme som for dekadanse. Fritid og livsoveskudd vil naturlig lede til at man søker rekreasjon. Man skal ha meningsfylte opplevelser. Sjekk mine oppfatninger om verditeori og meningsteori, og oppdag at alt dette til syvende og sist baseres på det emosjonelle systemet. Les gjerne så om adferdsdualismen og oppdag at det emosjonelle systemet er evolusjonært utviklet som de bakenforliggende drivkrefter for den type atferd som gir størst sannsynlighet for biologisk suksess. Dette er belønningssystemene. Fritid og livsoverskudd leder til søk etter det meningsfylte. Fritid og livsoverskudd åpner for impulser som tilfredsstiller dyret i oss, urmennesket, vi søker å gjenskape steinalderen. Det er altså en nær sammenheng mellom dette og risikoen for å utvikle dekadanse.
Dette skaper så marked for en underholdningsindustri som møter disse behovene. Det er ikke bare jeg som har oppdaget at dersom man virkelig vil studere mennesket, så studer underholdningsindustriens produkter. Studer bøker, tekster, litteratur, drama, teater, film og dataspill, og oppdag hvordan alt dette har temaer i seg som avspeiler villdyret i oss, i alle fasetter. Det handler om krig, kjærlighet, kamp, utfordringer, rivalisering, bedrag eller intriger. Alt dette kan tilbakeføres til den grunnleggende livskampen som er fokusert på overlevelse og reproduksjon. Man kunne startet med Maslows Behovspyramide, for å vise forbindelsen. Jeg tenker at det ikke bare kunne vært skrevet en bok om dette, men mange. Egentlig burde det vært en egen sjanger og analysere underholdningsindustriens produkter nettopp i dette perspektivet.
Det finnes selvsagt en darwinistisk mekanisme i dette. Underholdning som ikke fenger det store flertallet, vinner ikke frem. Hva er det som gjør at det fenger eller ikke fenger? Oppdag at det ikke er noen logikk i dette. Du ser på filmen og den fenger, eller den fenger ikke. Oppdag at dette er noe du kjenner, ikke noe du resonnerer deg frem til. Oppdag at rekkefølgen er: først opplever du belønningssystemene og straffesystemenes respons, eller manglende respons. Deretter setter du ord på dette, og lager deg et narrativ som passer med den responsen. Det jeg vil frem til er erkjennelsen av at dette egentlig er utenfor fornuften. Det at vi produserer kreative narrativ handler kun om å skape en illusjon av forståelse av dette som gir ytterligere mening. Les gjerne om subjektivistisk estetikk, for en utdypelse av dette.
Jeg tenker at konklusjonen om at man kan lære mye om menneskets natur ved å studere menneskets underholdningsprodukter, er ganske holdbar. Og det vi lærer er at temaene dreier seg om alt det som var det grunnleggende for dyret i steinalderen og førmenneskelig tid.
Oppdag da også at vi lever under helt andre forhold nå, enn hva dette dyret i oss er utviklet for. Underholdning blir for psyken som sukker og fett for kroppen. Det er nødvendig i begrensede mengder, men blir det for mye kan det får skadelige bivirkninger.
Det er uklart om det er noen sammenheng mellom mye fritid, underholdning og psykiske lidelser. Det er i alle fall noe som burde forskes på. Mulighetsrommet for bekymringer kan fylles på følgende måte:
1) Skadevirkninger som følge av stort konsum
Dette er noe man burde investere i forskning på. Er det slik at det å melke
våre belønningssystemer for hardt, utgjør risiko for skadevirkninger? Kan det øke
sårbarheten for psykiske lidelser? Kan dette vær en del av årsaksmønstret bak
den økningen av psykiske lidelser som observeres blant unge i dag? Kan det gi
avhengighet? Kan det føre til dekadanse? Holder vi ut å måtte sette oss inn i
noe som umiddelbart ikke interesserer? Er vi i stand til å lese en kompleks
tekst? Klarer vi å mobilere nok intellekt til å utvikle kompetanse lag for lag,
modul for modul, og utvikle innsikt som er dypere enn overflatisk quiz-nivå?
2) Skadevirkninger som følge av innhold i underholdningen
Denne varianten ble vi som tenåringer pumpet full av. Det ble hevdet av vi ble
skadet av rocke-musikk. Så har vi de tradisjonelle innvendingene mot vold, sex
og banning i på TV og på film. Ofte har man ukritisk
sett på sammenhenger; at voldelige personer ser på voldsfilmer, at
sex-fikserte ser på porno osv. Den mest nærliggende forklaringen er vel at
mennesker med «tendenser», jo oppsøker det som stimulerer. Dette er jo i tråd
med hypotesen over. Så jeg tenker at det personlige utvalget av film og
litteratur, kan si noe om personligheten. Men om underholdningen
stimulerer til mer, eller om den fungerer som en ventilering, kan jo diskuteres.
Igjen så er dette sammensatt. Jeg tenker det er ingen grunn til å kaste seg på
de moralpanikkene
som ruller over landet nå og da. Som regel handler det mer om moralisme
og dydssignalisering.
Min tilnærming til dette er at risikoen for negativ påvirkning kan reduseres
ved hjelp av kognitiv
trening og filosofisk innsikt. Jeg tenker at vår evne til å absorbere hva
det skulle være av underholdning på en konstruktiv måte, avhenger av den
modenhet som er utviklet nettopp gjennom kognitiv trening og filosofisk
innsikt. Dette er da en veldig god grunn til å vektlegge dette mer i
utdanningssystemet.
Min største bekymring på innflytelse er reality-serier. Dette er serier som
fremelsker glamour, sosialt spill, juks og bedrag. Jeg har en hypotese om at
noe av dette kan ha blitt normalisert i vår kultur, inspirert av slike serier.
Dersom det er tilfellet, har reality-seriene vært med på å forsure det sosiale
klimaet i vår kultur. Vi har ikke så sterke normer mot å bedrive sosialt spill,
manipulasjon og manøvrere ut andre. Denne type holdninger setter menneskeverdet
under press.
3) Tap av tid og ressurser
Det er kanskje denne jeg er mest bekymret for. Hypotesen er at man generelt kan
bli avhengig av å bli underholdt hele tiden, og at dette fortrenger andre
aktiviteter for utvikling av innsikt, kompetanse, modenhet og mental
utholdenhet. Resultatet er at dette kan invalidisere mennesker mentalt i den
grad at de mister evnen til å ta vare på seg selv og langt mindre delta på en
konstruktiv måte i samfunnsprosessen.
Man mister etter hvert evnen til å holde ut å
kjede seg, og ikke minst til å gå
de intellektuelle motbakkene. Det er et kjent problem at vår tids unge
gutter står i fare for å bli sugd inn i dataspill og forbli på gutterommet til
de har passert 20 og tidsvinduet for å bygge seg et liv har passert. Dette må
igjen ses i sammenheng med at intoleransen
for sårbarheter og svakheter blir stadig sterkere, og at denne sorteringen
forårsaker at terskelen for sosial mislykkethet øker drastisk. Konsekvensen er
å stenge seg inne og la seg drukne i et uendelig tilbud av underholdning. Jeg
nevnte gutter, men selvsagt suges jentene inn i dette også. Da handler det om sosiale
media, og her har vi vel signifikante empiriske data på sammenheng mellom
dette og psykiske lidelser.
Men det jeg uansett er ute etter her, er ikke hva underholdningen gjør med deg,
men hva den fortrenger. Felles for begge kjønn er at underholdningstilbudet
langt overgår hva det enkelte individ er i stand til å konsumere i løpet av et
liv. Dette leder til tap av fokus på vår korte livsvei. Tapt utdannelse for en
som hadde evnene, er en tragedie for den enkelte, men også en stor kostnad for
samfunnet. I et velferdssamfunn kan dette bety flere titalls millioner i løpet
av et liv.
Men det er også en annen dimensjon i dette. Det er at underholdningen også
fortrenger samfunnsorienteringen. Hypotesen er at vi har et økende antall
mennesker i samfunnet som mangler det allmenne kompetansenivået som skal til,
innenfor samfunn og politikk, til å kunne fungere som ansvarlig samfunnsborger
i det demokrati. Dette skaper da polarisering, fiendtlighet og en folkemening
som er ustabil basert på bølger av massesuggesjon. Dette er demokratiets
største fare. Og det ligger et paradoks i det. For demokratiet fremskaffer
velstand, frihet og velferd. Men nettopp disse godene, kan bli misbrukt som
sukker og fett, og resultere i tap av den humankapitalen som skal til for å
opprettholde demokratiet. Manglende forståelse av politiske systemer og
prosesser, manglende forståelse av menneskenaturen, manglende livsinnsikt og
generelt manglende modenhet utgjør dekadansens anemier. Dette er bobler som
ligger klar til å detonere et skjørt demokrati, når det skulle være. Det
gikk nesten galt i USA da Trump tapte valget i 2020. Trumpismen er ikke
død. Bevegelsen eksisterer på basis av den dekadansen som åpenbart er til stede
i de vestlige samfunnene i dag. Neste gang kan det være over.
4) Overflatiskhet
Jeg har skrevet generelt om overflatiskhet her.
Underholdning representerer en konstant fristelse til å høste de lavt-hengende
frukter i våre belønningssystemer. Det er som jeg tidligere har beskrevet, å
sammenligne med å spise søtsaker. Men det vi skal oppdage er at underholdning
selvsagt kan benyttes positivt på den måten at det er noe vi går i dybden på.
Altså vår bruk omfatter ikke bare den direkte høsting av belønningssystemene,
men at vi også går mer analytisk til verks. Og her er det utallige muligheter.
Vi kan sette oss inn i verkets historie, kunstsjangeren, teknikken, samtiden,
og videre forsøke med psykologiske analyser, ja til og med biologiske analyser.
Som jeg tidligere har nevnt, har all kunst store potensialer for analyse og
refleksjon. Jeg har tidligere snakket om katalytiske tekster her.
All kunst har også denne katalytiske evnen. Den modne eller dannede måten å
forholde seg til kunst på, handler om balanse, både i form av tidsbruk, men
også at man har et rimelig forhold mellom å høste belønningssystemene, og det å
hente ut de dypere gevinster av analysen.
Min hypotese er at dersom underholdningen kun er motivert av tidsfordriv og
høsting av belønningssystemer, så medfører det at overflatiskheten forsterkes.
Med andre ord tror jeg det kan medføre at det blir stadig tyngre å mobilisere
kognitivt. Man kommer inn i en tilstand at dersom ikke aktiviteten gir
umiddelbar tilfredsstillelse, så mister den sin mening. Man tåler ikke å kjede
seg samtidig som det skal stadig mindre til før man kjeder seg. Det blir en ond
sirkel som ender i denne berømmelige tomheten. Manglende evne til kognitiv
mobilisering gir en effekt at man sklir over i dyrenes
livsverden og lever fra øyeblikk til øyeblikk. Det sier seg selv at, i en
brutal naturtilstand, er ikke dette bærekraftig på noen måte. Denne tilstanden
er kun mulig i organiserte kulturer der det er mulig at sosiale omgivelser
bakker opp utvalgte individer, og skaper en kunstig «barbie-verden» for dem. En
oppfatning av «adelens» overflatiskhet er ikke uvanlig. Det kan være at Marie Antoinette
ord om «hvorfor ikke gi dem kake?» er en vandrehistorie, men det avspeiler
åpenbart en tendens som er gjennomskuet for lenge siden. Og som sagt, så tror
jeg dette skader mennesker mentalt på den måten at de ender opp i en tanketom
narsissistisk tilstand. Dette er en del av det å utvikle dekadanse.
5) Kulturell skadeeffekt
Det er ingen regel uten unntak, men skal du komme deg frem som underholder så
er sosial appell, særlig med vekt på utseende
en viktig suksessfaktor. Jeg tror ikke det kreves mye forskning for å
konstatere at det er en overopphoping av pene mennesker i
underholdningsindustrien. Hypotesen er at med utvikling
av massemedia og dermed også massekonsum av underholdning, så får
hverdagsmennesket en overeksponering av pene mennesker. Denne
overeksponeringen, vil nødvendigvis påvirke vår subjektive standard for
utseende. Dermed kommer hverdagsmennesket i en slags uheldig skygge opp mot
kjendisene. Dette kan være forklaringen på undersøkelser hvor kvinner bedømmer
80% av mennene til å ha utseende under gjennomsnittet. Og ettersom vi alle har
«lookisme» tilbøyeligheter, kan det lede til at vi behandler hverandre
dårligere, blir kjendisfokusert og begynner å forgude narsissistiske trekk.
Totalen av dette er jo at menneskeverdet i kulturen kan komme under press. Og
dersom dette skjer, er kulturens viktigste lim i fare. Hypotesen er altså at
storkonsummering av underholdning utgjør en risiko for at kulturen
destabiliseres.
Menneskets overforbruk drives selvsagt ikke bare frem emosjonell programmering, utviklet i steinalderen. For nettopp de samme mekanismene kan også stimuleres og masseres av hypermoderne reklamepåvirkning. Og dette er ikke tilfeldig. For vårt kapitalistiske samfunn har nemlig den innebygde svakheten at det er avhengig av forbruksvekst for at systemet skal kunne fungere stabilt. Dette løses ved å massere menneskets latente emosjonelle programmering for forbruk. Og reklamen er også designet til å skape behov for nye produkter, som tidligere ikke fantes og som vi ikke «visste» at vi hadde behov for. Motebransjen er selvsagt en vesentlig del av dette spillet. For tingene vi kjøper skal helst fungere som ferskvare. Vi slutter ikke å bruke dem fordi de er utslitt, men fordi de ikke lengre har den riktige fargen, formen eller er trendy på andre måter. Merkevare blir også en del av dette trendhysteriet. Vi kjøper ikke klær fordi, de skal holde oss varme, eller være praktiske, men fordi de har et trendy merke, eller navn på seg, gjerne noe som forbindes med det litt mer eksklusive, dyre. Dessverre understøtter våre dagers samfunn slike reklameskapte merker, gjennom en lovgiing som tar mer hensyn til produsenten enn til forbrukeren. Slik fyrer samfunnet opp trender og moter, og vi får et forbruk som galopperer oss mot verdensveggen.
Som nevnt i innledningen så er mennesket avhengig av å forbruke for å kunne eksistere. Samtidig har mennesket en lang periode som barn og ung. I denne perioden er individet begrenset i sin evne til å bidra nevneverdig til verdiskapningen. Selvsagt er det slik at de barn som klarer å «melke» mest ressurser ut av foreldre og omgivelser, også for de som ender opp som reproduksjonsmessige vinnere. En viktig strategi for å få det til er empatisk appell. Dette er selvsagt ikke den eneste strategien. I tillegg handler det jo om å opparbeide et godt forhold til foreldre og omgivelser. Sunne og friske barn har i så måte et bedre utgangspunkt. De kan hjelpe til, være innsatsvillige og positive. Og de kan lykkes med det de gjør, vise fremgang, vekst og talent. Slikt varmer selvsagt en forelders hjerte, og barnet blir en øyenstein som «tilfeldig» oppnår mer goder enn sine søsken. De som ikke får det fullt så bra til kan fortsette å spille på empatisk appell. Og noen utvikler da dette talentet så langt at det blir en livsstrategi for å tilegne seg goder. Det er dette som jeg kaller for empatisk parasittær atferd. Det er atferd som planmessig og rasjonelt har asymmetrisk «melking» som basisstrategi. Altså: «Jeg kan melke deg, men du får aldri noe av meg, for det er synd på meg, og jeg er så svak». Spørsmålet er jo da om det er mulig å forsvare seg mot at mennesker utvikler en slik strategi. Jeg tenker at dette egentlig er et tap-tap for alle parter. Fordi jeg tror at mennesket har et grunnleggende behov for å skape og å bidra til fellesskapet. Jeg tenker at et grunntrekk ved denne type parasittær atferd, er innslag av narsissisme. Det vil si en slags blindhet for at man krever mer av sine omgivelser enn man selv bidrar med. Jeg tror at grunnlaget for empatisk parasittær atferd legges tidlig i barndommen. Det handler om at individet oppdager at det mestrer manipulasjon, og at manipulasjon blir en effektiv strategi for å oppnå noe. Og det er klart at jo større suksess den lille opplever, desto større er motivasjonen for å videreutvikle denne kompetansen. Kanskje er det slik at om ikke dette mønstret bevisst blir brutt tidlig så kan det fort bli for seint å gjøre noe med det senere i livet.
Dominant parasittær atferd?
Dominant
parasittær atferd handler om å tilegne seg godene av andres verdiskapning
ved å utnytte egen makt
eller posisjon. Ethvert samfunn er fullt av slike eksempler. Stater kan
drive med dette i kraft av sin overmakt. Typisk her er et overdimensjonert
skatte- og avgiftstrykk, gjerne i kombinasjon med at makteliten direkte eller
indirekte blir søkkrik som følge av dette. Bedrifter kan også gjøre dette.
Enten kan det gjøres ved hjelp av slavearbeid, eller med dumping av lønningene
ned mot et absolutt minimum (altså nummeret før de sulter så mye at de ikke kan
arbeide).
Men selvsagt finnes det utallige eksempler på mer sofistikerte måte å gjøre
dette på. For eksempel fagforeninger som krever kontingent av arbeideren i
bytte mot den
klamme omfavnelse. For eksempel religiøse
organisasjoner som appellerer til gud og moral for å suge gaver og tiende. For
eksempel mellomleddene i landbruksindustrien som skaper sine monopoler, skrur
opp prisene, sluker mesteparten av fortjenesten og underbetaler bonden. På
tilsvarende måter har vi distribusjonsledd innenfor filmindustrien,
musikkindustrien, bokindustrien som driver med akkurat det samme. Det verste
eksemplet er kanskje legemiddelindustrien.
Vi får jo også den økonomiske selvforsterkningseffekten av dette. Jo mer penger
de tjener desto mer effektivt kan de posisjonere seg og monopolisere sin
stilling. Og mye penger gir også politisk innflytelse i form av lobbing,
kameraderi og noen ganger direkte korrupsjon.
Jeg kaller gjerne fenomenet for melking. Den typiske melker er en
gjennomsnittsflink person med høy sosial intelligens, som ikke produserer noe
selv, men spiller videre med de verdier andre
produserer. Det er klart at dersom vi har mye av dette så er det et uvesen.
For det betyr et stort sjikt av gjennomsnittsflinke mennesker som har et langt
større forbruk enn den verdiskapningen de selv står for. Samfunnsmessig sett er
jo dette et tap.
Menneskets emosjonelle programmering for å ville skaffe seg alt mulig, bygger sannsynligvis på en mer grunnleggende og svært gammel tilbøyelighet som starter med sult og begjær. Menneskets anatomi bærer preg av en lang fortid også som predator. Jeg sier også, fordi mennesket jo er en art som har kombinert vegetarisk kost med animalsk kost. Også sjimpansen, vår nærmeste slektning, har denne egenskapen. Ulempen med dette er at mennesket ikke er spesialisert på noen av delene. Det er på ingen måte utrustet med fart, styrke, klør og tenner, som for eksempel kattedyrene. På den annen side sett gir dette en universalitet som gjør det mulig for mennesket å tilpasse seg til flere habitater. En hypotese går på at mennesket, på grunn av sin store hjerne fikk behov for tilgang på mer proteiner og mer energi. Men mer hjerne, gir også større evner til mer intelligent jakt. På denne måten kan dette ha vært med i den spiralen som førte til den raske utviklingen av hjernestørrelsen. Her har vi i så fall en antydning til at arter som er predatorer har øket sannsynlighet for å utvikle store hjerner og høy intelligens.
De fleste predatorer har fremadrettede øyne. Dette er i motsetning til de fleste byttedyr som jo som regel har øynene mer siderettet. Dette er jo logisk fordi predatorer er spesialisert på å forfølge byttet, mens byttedyr jo først og fremst har øynene som antenner for å detektere fare. Menneskets universalitet vises også i tarmsystemet vårt. Vi har en tykktarm, som er spesialutviklet for å fordøye kjøtt, og en tynntarm som fungerer best med vegetarisk kost. Og med en slik anatomisk utrustning er det selvsagt naivt å tro at mennesket ikke også har emosjonell programmering som disponerer oss for jakt.
Om vi nå hopper til katter. Enhver som har huskatt vil jo observere et dyr som på alle måter er skreddersydd for jakt. Både smakssans, klør, hurtighet, fordøyelse, øyne ,ører og også værhårene er spesialutviklet for å finne og fange smågnagere. Så skulle man naivt tro at når huskatten får all mat hjemme, så gidder den ikke å jakte? Er det det vi observerer? Nei, vi observerer kattunger, som er fiksert på jakt-lek fra den dagen de får opp øynene. Og denne leken holder de på med så lenge de har helse til det. Katter synes opplagt at det er morsomt og spennende å jakte. Ja, det er så morsomt at de holder liv i den stakkars musa lengst mulig for å ta det meste av lek ut av det. Dette er emosjonell programmering. Katter jakter ikke bare fordi de er sultne, men også fordi det er morsomt og gir spenning.
Det er ikke å benekte at mennesket også har den samme emosjonelle programmeringen. For svært mange av oss lever og ånder for nettopp å gå på jakt, eller og fiske. Dette gjør vi selv om vi har nok tilgang på mat. Vi drives av spenningen, og muligheten for gevinst. Jeg har selv aldri jaktet, men jeg gjetter på at de som nedlegger vilt, ikke bare har spenningen, men de opplever også stoltheten. Å vise frem bytte, som trofeer, eller på sosiale media er vel ikke uvanlig. I dette gjenspeiler mennesket sine gamle urinstinkter, som jo både handler om spenningen, og det å bringe byttet tilbake til flokken.
Menneskets jaktinstinkt er også koblet over på partnerjakt. Det er den samme spenningen som er involvert, og ikke minst den samme stoltheten ved å kunne vise frem utbyttet i form av en partner man er stolt av. Dette henger i sammen. Det er tilbøyelighetenes diffuse natur som gjør det mulig å utvikle tilbøyelighetene til å møte varierende utfordringer.
Og sannsynligvis går dette lengre. Vi kjenner igjen den samme spenning og stolthet i forhold til penger. Da er vi jo igjen tilbake til dette med prangende forbruk som en måte å vise det frem på. Det driver oss også til aktiviteter som shopping, til dataspill, til turisme. Nåtidens mest brukte trofe må vel kunne sies å være bilder, lagt ut på sosiale media. Og noen av oss blir lidenskapelige samlere, da gjerne på ting som er vanskelige å skaffe, og som vi dermed kan «jakte» på.
Dette inngår selvsagt også i det sosiale spill. Jeg tviler ikke på at politi og rettsvesen også får jaktfølelse når de lykkes i å ta store og små «fisker». Og jeg tviler heller ikke på at det gir en god jaktfølelse å få mest mulig ut av NAV. Og selvsagt er dette en stor ingrediens i all sport. I forlengelsen av dette finner vi selvsagt også rivaliseringen.