Innledning

Denne refleksjonen handler i bunn og grunn om min livsfilosofi. Og den har så nær sammenheng med min oppfatning av det å være moden, at jeg slår dette sammen.

Her er min spissformulering om det å utvikle modenhet:

Å bli moden er å etablere vilje til å fullføre livets reise på tross av egen utilstrekkelighet, på tross av at fullkommenhet er en illusjon, på tross av at livets mening forutsetter lidelse.

Dette er selvsagt ingen fulldekkende definisjon. Det å definere modenhet er sannsynligvis kontroversielt. For modenhet kan fort bli en modell av et idealmenneske, et glansbilde som perfeksjonister kan strebe etter. For meg er ikke modenhet nødvendigvis noe glansbilde. Et modent menneske trenger slett ikke å være vellykket eller ha suksess på alle plan. Et modent menneske kan godt befinne seg i elendighet og ufullkommenhet. For meg er ikke modenhet med nødvendighet forbundet den store suksessen i livet, men heller av hvordan man forholder seg til de utfordringer livet har å by på, og selvsagt også hvordan man forholder til fjern og nær av dem vi er på vår livsreise sammen med.

Vi forbinder gjerne modenhet med individuell utvikling. Et lite barn er umodent. Det mangler erfaring, kompetanse, evne til analyse, det er ukritisk, og i høy grad en slave under egne følelser, emosjonell programmering eller biologinært, som jeg kan finne på å kalle det.

Men jeg har også med i min tenkning at det er ikke alt vi risikerer å tape av barnets kvaliteter, som er av det gode. For med i dragsuget kan fort også lekelysten forsvinne. Og med i det dragsuget forsvinner nysgjerrigheten, åpenheten, eksperimentviljen og kreativiteten. Dette er kvaliteter som kan bli tatt av dage av det sosiale spill, religion eller ideologier. Det å bli moden handler lite om å bli en kopi av et eller annet ideal som noen autoriteter en gang har funnet opp. Det å bli moden er heller ikke å bli sugd opp i en kultur, bli en kopi av kulturens tradisjoner og normer, og med strenghet videreføre dette. Tvert imot så handler modenhet ofte om evnen til opprør, til nytenkning og innovasjon, til å stille spørsmål, kort sagt selvstendighet og uavhengighet. Den som lever livet i rasjonell trass og på tross, utøver etter min mening modenhet. I trass og på tross handler om selvstendighet og vilje til ikke å la seg definere og bli oppslukt av omgivelsene. Egentlig er det jo det selve livet dreier seg om. Det biologiske livet er jo på mange måter en motsetning til den fysiske verden. Det har et skall mot verden. Det bryter den andre termodynamiske lov, og er i konstant kamp for å beholde sin posisjon. Det er en kamp individet alltid taper til slutt. Men mange slag kan vinnes innen krigen tapes.

Menneskets mulighetsrom avgrenses av det enkelte individs ressurser. Jeg brukte en gang et bilde om at livet er som et kortspill. Fra det øyeblikk individet starter på sin ferd i livet, vil det måtte forholde seg til gode og dårlige kort. Mange av dem med skremmende selvforsterkninger i seg. Jeg sa også at evnen til å spille kortene, ja det er også et kort. Det ligger en slags determinisme i dette. Men det er ikke å forveksle med skjebne. For jeg tenker at grader av modenhet er mulig på alle nivåer i dette. Og jo mer modenhet individet evner å mobilisere på sitt stadium, desto større er muligheten til å spille kortene på en bedre måte og dermed få mer ut av livet. Men modenhet forutsetter kognitive ressurser, kreativitet og en viss porsjon selvkontroll.  Er disse ressursene skadet eller ødelagt vil det begrense vår evne til å utvikle modenhet. Men er dette sånn noenlunde på plass så finnes muligheten der. Da er det viktig at denne evnen kun begrenses av egne ressurser, og ikke av det sosiale spill. Mange av oss har en sosial innbæring om at vi mangler ressurser til å utøve egen selvstendighet. Det ligger jo en maktmekanisme i dette å ta fra den undertrykte troen på seg selv og egen selvstendighet. Det betyr at mange av oss besitter langt mer ressurser enn vi selv tror. Første steg til modenhet handler om troen på, og viljen til å mobilisere egne ressurser og ta seg selv i bruk. Kanskje trenger vi litt opprør og sinne for å sette i gang prosessen. Arvid Hansen skrev en gang dette geniale diktet:

At poteten væks
På nesset har dæm ein liten åker
det e han Ragnvald sin
Men det sei æ dåkker,
at poteten væks

Med arbeid e ikkje han Ragnvald ødsel
ingen trur det e av jord og gjødsel
at poteten væks

Nei steinåt e den, og vill om våran
Men æ kan se gjennom kaldværsbåran
at poteten væks
Æ kan ikkje ainna forklaring finne
det e i TROLLSKAP, DET E I SINNE
at poteten væks

Alle mennesker vil før eller senere måtte konkurrere om sin plass her i verden. Og her er forutsetningene dramatisk forskjellige, og selvsagt også totalt urettferdig. Men kanskje er noe av nøkkelen her evnen til å bruke den frustrasjon og det sinne det skaper og kanalisere dette inn i konstruktive strategier i stedet for destruktiv passivitet og selvmedlidenhet. Verden kommer aldri til å bli rettferdig. Plukk opp de kortene du har, bit tennene sammen, bruk hue og spill dem. Ikke heng deg opp i å sammenligne deg selv med alle andre. Tenk deg at du konkurrerer med deg selv. Tanken er å unngå å miste momentum selv om man opplever å ha noen dårlige kort her i livet. Noe kan kompenseres, og noe må aksepteres. Men det verste er å bli dvelende ved det og aldri komme seg videre. Mitt hoved-mantra for livsfilosofi er enkelt:

Vi tar det vi har, så gjør vi det beste ut av det

I dette uttrykket ligger det mye. «Det vi har» er utrykk for ren realistisk virkelighetsoppfatning. Det er uttrykk for en vilje til å ta meta-perspektiv på seg selv og omgivelsene. Hvordan er tingene egentlig? Ingen utflukt, ingen strutsestrategi, men en vilje erkjennelse av realitetene, usminket som de er. I dette ligger det også en vilje til å akseptere realitetene som de er, og ta dette som utgangspunkt for våre handlinger.

«Så gjør vi det beste ut av det» uttrykker rasjonalitet. Det utrykker viljen til å ha en vilje, og viljen til å bruke den. Det uttrykker også viljen til å se fremover og at fremtiden er nedslagsfeltet for mine handlinger. Mine handlingers fokus er på fremtiden. For den kan jeg gjøre noe med. Fortiden kan aldri endres, vi kan kun lære av den, og da med fokus på hvordan vi kan bruke dette for å forbedre fremtiden. Den rasjonaliteten vi snakker om her er av typen empatisk etisk rasjonalitet. Rasjonalitetens retning avhenger av hvilket verdisett vi legger inn i det etiske regnskap. Den grunnleggende basis her er at man innvilger ubetinget egenverdi både på seg selv og andre.

 

Å gjøre det beste ut av det handler også om ikke å la seg overvelde av alle de andre, som ser på deg, og som kanskje kommer lett til det og får det til på måter som du bare kan drømme om. Lær å leve med misnøyen på den måten at du ikke lar den overvelde deg. Kanskje vil du aldri noensinne få like god råd som de rundt deg, kanskje heller ikke den karrieren, det sosiale nettverket, det rike livet. Men det skal ikke hindre deg i å leve ditt liv fullt ut, med de kort du har, og med de muligheter du har.

 

 

Åpne opp!

«Everyone sits in the prison of his own ideas. A human being is a part of the whole called by us «Universe,» a part limited in time and space. He experiences himself, his thoughts and feelings as something separated from the rest- a kind of optical delusion of his consciousness. This delusion is a kind of prison for us, restricting us to our personal desires and to affection for a few persons nearest to us. Our task must be to free ourselves from this prison by widening our circle of compassion to embrace all living creatures and the whole of nature in its beauty.» 

Albert Einstein

Som menneske tar du din plass her i verden enten du vil eller ikke. Noen av oss liker ikke tanken og vi gjør oss så små som mulig. Andre utnytter dette, og legger ut manipulerende feller slik at vi ender opp ikke bare med å unngå å komme i veien for andre, men også med å bli grå mennesker under andres kontroll. Det jeg prøver å si er at vi mennesker fra dag en utsettes for et sosial press til innordning og underordning.

Det var en tanke som slo meg her om dagen. Jeg satt på restaurant og snakket med søsteren min om min kollega, som jeg delte kontor med for mange år siden. Han hadde diagnosen schizofreni. Han var overbevist om at CIA eller andre, sendte ubehagelig og forstyrrende tanker rett inn i hodet hans. Og tanken er vel ikke helt bak mål, reflekterte jeg, all den tid vi vet at både USA og Sovjet drev med eksperimenter for tankekontroll på 1940-50 tallet. Her testet man ut både medikamenter, hjernevask og forskjellige teknologier. Tenk å få frem en person som man bare kunne programmere til å gjennomføre et attentat. I konspirasjonsteoriene lever sannsynligvis disse ideene fortsatt. Men virkeligheten er vel nærmere at dette fikk man ikke til. Det vil si amerikanere og russere fikk det ikke til. Men kanskje blir man overrasket når jeg hevder at andre faktisk har fått det til. Og det med gamle virkemidler, som har vært kjent og tilgjengelig siden tidenes morgen. Jeg tenker på selvmordsbombere og terrorister, som er bergtatt av troen på sin religion, lokket av jomfruer i paradis, skremt av et vanvittig helvete. Muslimene greide det på en måte, ingen andre før dem hadde mestret. Og med det har de skapt et våpen som truer vår sivilisasjon den dag i dag.

Jeg er blant dem som har et forholdvis avbalansert syn på religion. Religion er ikke noe som kan avskaffes, og det er noe som er uløselig knyttet til det å være menneske. Jeg har tilligg med reflektert over at kanskje religion er nødvendig i faser av sivilisasjonens utvikling, som en katalysator for å komme over vanskelige terskler i utviklingen. Men religionen kommer ikke uten kostnader. Så lenge religionen begrenser seg til de gode menneskelige verdier, til håpet, og til den tryggheten den kan skape, så er dette en fin ting. Men religion har en tendens til å bevege seg over i det umenneskelige, til å grafse og gripe i menneskelivet, ødelegge livsutfoldelsen, undertrykke, skape frykt, konflikt og til å gjøre mennesket til en blindpassasjer i eget liv.

Veldig mange av oss mennesker er programmert til å tro at religionen bringer oss moralen. Og uten religion forsvinner moralen. Og da blir man redd alt som kan true forestillingen om Guds eksistens. Dette er feil. Poenget er ikke om Gud eksisterer eller ikke. Poenget er at Gud moralsk sett, er irrelevant. Dette er ikke et moralsk standpunkt det er en erkjennelse. Denne erkjennelsen kan man lett komme til ved å analysere hva et valg egentlig er. Et valg forutsetter verdier. Følgelig er det ikke mulig å velge verdier uten at man på forhånd har mer grunnleggende verdier å velge med.

Som menneske kommer du ikke unna deg selv. Og det er heller ikke meningen. For det er det som er å være levende. Det er en trass mot naturen. Fold ut dine vinger. Ta i bruk viljen til å bruke deg selv og dine verdier, og vit at de er dine.

Man kan jo kanskje påpeke den metaforen at «Gud har laget oss, og derfor også er den som er best egnet til å formidle brukermanualen». Men en slik metafor viser at man har misset på poenget. Om vi viderefører denne metaforen til en lege. Så er det jo klart at en lege vet mer om kroppen enn jeg gjør, og at intuisjonen derfor blir å følge legens råd. Men vi innser at det er en forskjell om legen heter Mads Gilbert eller om han heter Josef Mengele. Og da er det ikke nødvendigvis kunnskap vi snakker om, men moral. For igjen handler dette om den gamle forvirringen som går på å blande verdier med kunnskap. Hva vil legen? Følger jeg hans råd dersom jeg vet at hans intensjon er å drepe meg eller mitt barn? Så kan man innvende at slik er jo ikke Gud. Gud er jo god. Vel, et slik argument gir kun mening fordi det appellerer til mitt verdisystem. Det forutsetter verdier, som allerede er der fra før. Det er med dette verdisystemet jeg evaluerer det utsagnet. Jeg har med andre ord, bevisst eller ubevisst gjort en selvstendig evaluering. Og denne må komme før Gud. For det kan vel ikke å være meningen at jeg blindt og uten evaluering skal underkaste meg hva som enn måtte komme, bare det kalles Gud? Det må vel sies å være oppskriften på den rene amoral. En slik blind underkastelse er en illusjon. Vår hjerne gjør ikke noe slikt dersom den ikke på forhånd tror at det kommer noe fordelaktig ut av dette. Med andre ord kommer vi ikke utenom å ha utgangspunkt i oss selv og egne verdier.

Dette er subjektivismens mest grunnleggende moralske erkjennelse. Det er at du aldri kommer unna ditt eget sett med grunnverdier som utgangspunkt. Det modne mennesket er seg bevisst denne erkjennelsen. Det er det første steget på veien mot moralsk selvstendighet. Og en slik selvstendighet gjør ikke bare Gud, moralsk irrelevant, den gjør faktisk enhver ytre moralsk autoritet irrelevant.

Jeg tenker at denne, kanskje mest fundamentale rasjonelle erkjennelse et menneske kan komme til, er at gigantsteg på individets vei til selvstendighet, til viljen til å ta i bruk egne mentale ressurser, og dermed også til modenhet.

Og om du tenker deg om, selv med forestillingen om Gud som skaper av mennesket. Hvorfor i all verden skulle en allmektig og vis Gud skape mennesker med slike ressurser dersom det ikke var meningen vi skulle bruke dem?

Du har verdiene i deg selv. Det verste du kan gjøre er å la andre overbevise om at dine egne verdier er dine fiender, at de må undertrykkes, kastes over bord, at din vilje må underlegges en eller annen guddommelighet, som selvsagt kommer fra andre mennesker som på en merkverdig måte står nærmere gudene enn deg. Åpne øynene! Dette er manipulasjon.

Reis deg opp, pek nese til den gamle manipuleringsstrategien, flir av den, vaksiner deg, ta din plass, rett ut dine vinger, bruk deg selv og bli et menneske.

Det å åpne opp det er å innse at du befinner deg på en vei mellom de to stolpene vi kaller for fødsel og død. Hva som er foran og bak disse stolpene vet vi ikke så mye om. Faktisk er det frigjørende å erkjenne at min egen evne til erkjennelse er begrenset. Det frigjør deg fra fanatisme, og det vaksinerer deg fra kunnskapens gravitasjonslov. Dette setter deg i stand til å dyrke nysgjerrigheten, men også til å dyrke fantasien og tegne og male bilder som går utover og overskrider våre forestillinger om det som er. Dette er å beholde våre vitale ressurser intakt gjennom hele livet. Det er dette som er åpenhet. Det er å innse at min virkelighetsoppfatning er feilbarlig, at tro bare er en følelse. Det er stadig å utvikle, modifisere og bygge på min virkelighetsoppfatning.

Og det er ikke bare morsomt, givende og utviklende. Det er også grunnleggende for rasjonalitet. For vi skal jo gå på denne livets vei, skal vi ikke? Og de skrittene vi tar bør jo være av oss selv, ikke hva vi er manipulert til. Og jo mer vi forstår av verden, desto større er sannsynligheten for at skrittene bringer oss dit vi ønsker. Derfor er empatisk etisk rasjonalitet den eneste ideologien det modne mennesket kjenner.

Grip friheten

Et ordtak sier at man kan leie hesten ned til vannet, men man kan ikke tvinge den til å drikke. Fysisk sett er individet ofte prisgitt overmakten. Men likevel er det individet selv som kontrollerer handlingene innenfor det mulighetsrommet som finnes. Men tanken er fri …, eller er den det? Den mest effektive måten å binde et individ på er ikke via fysisk makt, men med tankens stengsler. Noe av dette kan ha utgangspunkt i forhistorisk manipulasjon, som sprer seg i kulturen, og via kulturen ned gjennom generasjonene. Da tenker jeg selvsagt på religion. Religion kan jo ofte sammenlignes med et virus som tar fra individet dets frihet. Er man fanget av religion er det kanskje ikke så enkelt å gripe friheten og komme ut av dens stengsler. Det beste er kanskje å vaksinere seg slik at man selv evner å stoppe før man blir bergtatt av religionen. Og den beste vaksinasjonen er filosofi, rasjonalitet, kritisk tenkning, vitenskap og en god etikk i bunnen. Det er mange veier inn i religionen. Den intellektuelle veien handler gjerne om at man fanges inn i det jeg kaller for en lukket eksistensialmodell. Det er et tankesystem med svar på alt. Ser man et slikt system er det en rød lampe det er god grunn til å vie oppmerksomheten på. Gå gjerne gjennom erkjennelsesteori, logikk, vitenskapelig erkjennelse og sammenlign alt dette med åpenbaringserkjennelse eller enda verre definisjonserkjennelse.

Verden er full av lukkede eksistensialmodeller som gjensidig utelukker hverandre. La deg ikke fange i en slik grøft. På samme måte kan et slikt system inneholde deduktive etiske tilnærminger, eller systemmoralisme som jeg også har kalt det. Da er det en fordel å ha reflektert over slike ting på forhånd, slik at man gjenkjenner dette og avviser det før man blir bergtatt.

Mental vaksinasjon via filosofi, etikk og refleksjon øker også friheten direkte ved at vi blir motstandsdyktig overfor alskens fremmede eller nye inntrykk. For å ta sammenligningen med sykdom helt ut. Har du et sterkt immunforsvar slipper du å flykte og å gjemme deg bort. Slik er det også med mental vaksinering. Er du godt mentalt vaksinert, kan du uten frykt eksponere deg for litteratur, filmer, ideer, teorier, refleksjoner, eventyr, kunst, humor, musikk eller hva det måtte være av kulturelle utrykk. Dette sier jeg som en slags kontrast til den snevre umodenhets-religionen jeg er født og oppvokst med. Her finner man til og med overdreven redsel for så uskyldige eventyr som Harry Potter. Man flyktet unna kulturelle utrykk, både film og musikk, i redsel for «uheldig påvirkning». Det rasjonelle modne individ har vaksinert seg og kan ta seg full frihet i forhold til dette, og dermed også nyte full livskvalitet og livsutfoldelse.

Det er en rekke teorier og forestillinger der ute som innebærer risiko for at mennesker gjør kortslutninger eller mer eller mindre bevisste fra er til bør slutninger. Dette kan lede til skjebnetro eller at man låses inn i mentale blindveier, og dermed taper friheten. For eksempel:

·       Determinisme

·       Kants variant av rasjonalitet

·       Evolusjonsteorien

Det finnes sikkert også mange andre eksempler. Det får vi ta etter hvert som de dukker opp.

En annen frihetsdreper er det sosiale spill. I hvor stor grad lar jeg mitt liv formes av min oppfatning av hva andre kunne finne på å tenke om meg. Alle styres vi i større eller mindre grad av det sosiale spill. Det er umulig å unngå all den tid vi lever våre liv i det sosiale og er hundre prosent avhengig av våre sosiale omgivelser. Det er det jeg kaller å utvikle proaktivt ansvar. Men en del av dette er alltid å ha referanse i et meta-perspektiv utenfor det sosiale spill, slik at vi ikke blir bergtatt av det. Det modne mennesket motsetter seg å bli bergtatt av fenomener som hat-massesuggesjon, negativ konkurranse, sosialetiske normer, sosial kontaminasjon, stigmatisering,  gruppetenkning, fantasimonstre eller umenneskeliggjøring.

Man kan som sagt aldri unngå det sosiale spill, men man kan unngå å la seg oppsluke det eller bli en drittsekk i dette spillet. Det mest grunnleggende her igjen er jo det etiske menneskeverdet, at dette aldri tapes av syne.

Det å la seg drive med av det sosiale spill innebærer tap av selvstendighet. Vi fødes som originaler, og de som fanges av dette dør som kopier. Man blir opptatt av mote, detaljer, uvesentligheter, kutymer, ritualer og de korrekte standpunkter. Man lever og dør i et stress av å forsvare et glansbilde, en rusting av seg selv, en falskhet, en svindel. For hva?

Frigjøringen fra dette er å by på seg selv. Hvem er jeg? Hva står jeg for egentlig? Tør jeg blotte mine sårbarheter? Tør jeg vise meg som et ekte medmenneske? Glem ikke at de venner som forsvinner når suksessen uteblir, når ulykken eller skammen rammer, de er ikke ekte venner, de har aldri vært det. Det er kun de som blir igjen, når der ikke er noen fordeler igjen å høste av vennskapet, det er kun de som er ekte venner.

 

Bli et medmenneske

Det motsatte av medmenneske må jo være «mot-menneske». Om jeg skulle stille disse to opp mot hverandre så er kanskje det enklest å si at et medmenneske har en konstruktiv grunntone i sitt liv, mens mot-mennesket har en destruktiv grunntone. Men så er det jo viktig å legge til at vi har begge deler i oss. Dette er på ingen måte et skarpt skille. De aller fleste av oss er medmennesker, i alle fall når det kommer til, våre nærmeste og våre venner. Det er når vi kommer utenfor denne sosiale komfortsonen at våre destruktive krefter fort blir mer synlig.

I enhver kultur vil konstruktive og destruktive motsetninger brytes mot hverandre:

På den konstruktive siden har du en læringskultur, hvor typiske grunnspørsmål er: «hva skjedde?», «hvordan fungerer det?», «hva styrer prosessen?», «hvordan kan den påvirkes». Læringskulturens grunnleggende drivkraft er nysgjerrighet. Læringskulturen søker kompetanse og forståelse. Grunntonen er at det er gjennom kunnskap, kompetanse og forståelse at vi kan skape det beste samfunnet og best mulig liv for de som er i samfunnet. Dette er samarbeidskultur. Den er basert på kompetanse. Læringskulturens etiske grunntone er individets ubetingede verdighet. Ingen er fullkomne. Alle gjør feil. Det å tråkke feil kan skape ulykke. Da er det viktigst å handtere skaden så best man kan, men ikke minst å lære av dette. Lærekulturens gode menneskesyn manifesterer seg i viljen til å forstå den andre , på tross av at det noen ganger går galt.  Jo bedre bilde vi har av hva som faktisk skjedde, desto større potensiale for læring, slik at vi kan innrette oss bedre neste gang. Dette er den konstruktive grunntonen som skaper medmennesker.

På den andre siden har du sanksjonskulturen. Typiske spørsmål her er «Hvorfor skjedde dette?» «Hvem kan vi skylde på?». «Hvor mye straff må den skyldige lide før vi er fornøyd?». Sanksjonskulturens grunnleggende drivkraft er aggresjon. Sanksjonskulturen søker aggressiv tilfredsstillelse. Grunntonen handler om dominans, ære, skam og ydmykelse. Dette er æreskultur. Og den er basert på tyrannisk makt. Sanksjonskulturens etiske grunntone er: jo større sanksjon, desto større ære. Enhver krenkelse søkes gjenopprettet via sanksjon. Dersom sanksjonen ikke er stor nok fungerer det som en ny krenkelse. Sanksjonens størrelse symboliserer makt, eller tilgang til maktbruk. Høy sanksjon signaliserer at den fornærmede har høy verdi og motsatt. Dette er den destruktive grunntonen som skaper mot-mennesker.

Det er i høy grad modenhet som styrer hvilken grunntone som blir den fremtredende. Modenhet handler i høy grad om forståelse og ikke minst perspektiv. Du og jeg er på en livsreise sammen. Det er ingen dans på roser. Vi får uoverkommelige motbakker og vi faller gang på gang. Oppdag at naturen ikke noen moralsk aktør. Tvert imot. Hele vår eksistens er en motsigelse mot naturens grunntone som er kaos. Ingen av oss kan ha noen forventinger om at naturen serverer oss bare roser på vår vei. Tvert imot serveres vi ofte den ene kilevinken etter den andre. Det er ikke rart vi blir forbannet. Vi har all grunn til å bli det. Spørsmålet er hvordan vi forholder oss til det. Oppdag at aggresjonens mest nærliggende mål er lidelse og destruksjon. Oppdag at vi ikke vinner noe med å la dette villdyret spille seg fritt ut. Oppdag at det finnes alternativer. Et mer konstruktivt utløp er å peke nese mot naturen selv, ved ikke å la seg diktere av denne impulsen som naturen har utstyrt oss med, men heller kanalisere ut all dens energi til konstruktive formål, til beste både for oss selv og alle våre medpassasjerer på denne livsreisen.

Mange spør seg hva som er meningen med det hele. Det finnes intet gudgitt svar på dette spørsmålet. Det eneste vi vet er at livet en gang tar slutt, og at det ser ut som at all mening tar slutt. Vi har ingen aning om hva som er bak denne horisonten, eller om der er noe i det hele tatt. Alt vi vet er det vi har her og nå. Vi kan påvirke er livet her og nå. Oppdag din evne til å skape mening etter som livet ruller i vei.

Australske Bonnie Ware har mange års erfaring med å pleie pasienter i siste fase av livet.  Hun har med andre ord snakket med veldig mange mennesker som bare venter på å dø. Med utgangspunkt i dette skrev hun boken «The Top Five Regrets of the Dying - A Life Transformed by the Dearly Departing», som også handler om den livs-innsikt hun selv oppnådde med utgangspunkt i dette perspektivet. Når vi ser på de fem viktigste sakene mennesker angrer på i en slik fase, så innser vi hva som betyr mest i dette livet. Og det gir perspektiv, for det materielle kommer helt i skyggen.

Her er listen:

1.    Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å leve et liv tro mot meg selv, ikke det livet andre forventet av meg.

2.    Jeg skulle ønske jeg ikke hadde jobbet så hardt.

3.    Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å uttrykke følelsene mine.

4.    Jeg skulle ønske jeg hadde holdt kontakten med vennene mine.

5.    Jeg skulle ønske jeg hadde latt meg selv være lykkeligere.

Jeg tenker at det å bli moden på mange måter kan oppsummeres i det å komme opp med dette perspektivet lenge før det er for seint å gjøre noe med det. Det er jo så synd dersom man har rast gjennom livet, opptatt av karriere, konkurranse, det sosiale spill, at man har jaget etter et glansbilde, kun for å komme dit at når man får vite at man bare har uker igjen å leve, så oppdager man til sin forferdelse hvor meningsløst alt dette har vært. Det å søke modenhet er ikke å glemme dette perspektivet.

Og jeg håper at du med dette også innser hva essensen av alt dette er. I bunnen av alt dette ligger menneskeverdet, livskvaliteten, og i søken etter muligheten til å være menneske fullt og helt. Da er det ikke slik at dette er noe vi kan klare alene. Vi trenger hverandre. Jeg trenger deg, og du trenger meg. Det er ikke en nødvendighet vi burde plages av og gremmes over. Det at vi trenger hverandre er en fantastisk ting. De aller fleste av oss vil bli glade av å bli spurt om en liten håndsrekning på gaten. Vi er glade for å hjelpe. Ja det kan faktisk redde dagen vår.

Hva er det som skjer når vi oppdager at vi kan hjelpe noen og vi gjør det? Jo det er jo det som er paradokset i det hele. Det er kun i vår utilstrekkelighet at vi kommer i behov av hjelp fra andre. Paradokset er at dette samspillet ikke er mulig uten at vi er utilstrekkelige. Men det å vise frem sin utilstrekkelighet er også å vise frem sårbarhet. Og egentlig er det en sosial risikofylt ting å gjøre. I det kalde sosiale klima, kan en slik sårbarhet bli utnyttet kynisk. Jo kaldere sosialt klima vi har, desto hardere skall omgir vi oss med. Og jo hardere skall vi omgir oss med, desto mindre menneskelighet viser vi frem for hverandre. I det iskalde sosiale klima er vi ikke mennesker lengre, vi er kategorier, vi er sorteringer, vi er objekter, vi er avindividualisert. Det harde sosiale spill, hvor vi jager glansbilder og sosiale gevinster, vi jager moter, farger, klær, merkevarer, vi definerer hverandre ut og inn av kretsen alt etter i hvilken grad man behersker kutymene, eller stammespråket. Uforvarende dras vi med i et spill hvor menneskesynet forvitres, og meningen med livet tapes på veien.

Vil vi dette? Vil vi rase gjennom livet på denne måten, for så å komme til en bråstopp hvor vi ikke fatter hva som skjedde før vi må gå av bussen for godt?

For å kunne komme ut av dette må man ta den sosiale belastningen det er å melde seg ut av mye av dette. Dette er spillet for umodne mennesker.

I det varme sosiale klima er ikke lengre dette spillet dominerende. Det gir plass for utilstrekkelighet, sårbarhet, mangfold og det uhøytidelige. Til dette behøves et etisk fundament, ikke for den fullkomne men for det utilstrekkelige mennesket. Det er dette empatisk etikk er laget for. Empatisk etikk står for et kompromissløst menneskeverd, med individet i sentrum og livskvalitet for den enkelte som mål. Fullkommenhet er ikke en del av dette. Tvert imot snakker vi her om en realistisk etikk for vanlige utilstrekkelige mennesker, som snubler seg fremover på sin livsreise. Empatisk etikk handler om varme og medmenneskelighet, på tross av svakhet og elendighet. Vi lever våre liv etter beste evne, med fokus på livskvalitet både for oss selv og andre. Og selvsagt også fokus på ikke å hindre andre i å gjøre det samme.

Og det som er det gode evangelium er jo nettopp at et samfunn hvor det modne i oss får dominere er langt mer robust, langt mer effektivt og tilpasningsdyktig enn det stive harde samfunn basert på illusjoner og glansbilder. Derfor ønsker vi et samfunn som gjennomsyres av modenhet og rasjonalitet. Det er klart at vi kan ha noen idealer opp i dette, uten at det i seg selv får bli til klisjeer og glansbilder. Som modne medmennesker lærer vi oss å tåle at andre mennesker tar sin plass i våre omgivelser. Vi utviser respekt og vi tilstreber det å se våre medmennesker. Det å se, handler om våre anstrengelser for å se forbi kategorier og sorteringer og la seg fascinere av individet bakenfor.

Det dekadente mennesket i paradis

Se også her og her og her. Hypotesen er at manglende motgang øker sannsynligheten for å utvikle dekadanse. Et gammelt ordtak sier at «det skal god rygg til å bære gode dager». Det er nok en gammel visdom, med utgangspunkt i at god suksess, velstand, og et bekymringsløst liv, har sine fallgruver. Vi mennesker har en drøm om paradis. Hvor kommer denne drømmen fra? Det nærliggende svaret er at dette handler om hjernens belønning og straffesystemer, i kombinasjon med vår kapasitet til fantasi og kreativitet. Hjernen er programmert til å ville unngå ubehag og søke nytelse. Det ligger mye mer i dette. Men dette er med på å gi retning til fantasien. Så er dette noe vi alle har. Vi kjenner på misnøye og frustrasjon, det skaper fantasier om et liv uten alt dette. Og dette kan vi sammen fantasere om og sette ord på. Og ordet heter paradis. På hver sin måte, i forskjellige kulturer, så har dette utviklet seg til myter, både om paradis som har vært og paradis som skal komme. 

Ideen om paradis, som har vært er interessant. Både Bibelen og Koreanen opererer med myter om fordums paradis, og om hvordan dette har gått tapt. Dette tapet skyldes menneskets synd. Løsningen er at mennesket må komme ut av sin syndige tilstand, så kan vi atter en gang komme tilbake til paradis.

Så er det interessant å peke på parallellen til dette, i tankene til den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau. Det har jeg vært inne på her. For Rousseau har også utgangspunkt i en paradis-forestilling, nemlig forestillingen om «Den Noble Villmann». Han snakker om at steinaldermennesket levde i en paradisisk naturtilstand, og at det er utvikling av sivilisasjonen som fremmedgjør mennesket. Det er parallellen til at mennesket faller i synd. På samme måte som mange religioner har en frelseslære hvor mennesket atter skal returnere tilbake til paradis, så opererer også Rousseau med en slags frelseslære. Og på samme måte som religioner opererer med forskjellige former for forsakelse, og «den smale sti», så opererer Rousseau mer ideer om at «mennesket må tvinges til frihet», så har han noen ideer om hvordan samfunnet kan utforme sin politikk, slik at mennesket igjen kan nærme seg denne tilstanden. Blant annet legger han stor vekt på tribalisme, noe vi ser igjen i dagens identitetspolitikk. Og på samme måte som religionene så ender dette opp med at alfa-mennesket vulgariserer det hele og skaper det om til undertrykkende kollektivistiske systemer. For de som står lavere på rangstigen blir dette selvsagt alltid til et mareritt.

For det vanlige utilstrekkelige mennesket, er forestillinger om glansbildemennesket i paradis, et rent mareritt. Men det er ikke poenget her. For dette handler om erkjennelsen av at mennesket er inkompatibelt mer paradis. Mest sannsynlig er forestillingen om det tapte paradis en ren fantasi. All forskning viser at jo lengre vi går bakover i tid, desto verre var livet til menneskene. Livet i steinalderen var slett ikke paradisisk. Gjennomsnitts levealder var nede i 30 år. Og livet var en kamp, om ressurser, mot sykdom, mot klima og naturkrefter. Innslaget av vold var dramatisk høyere enn det er i dag.  Darwinismen forteller oss at en lang periode av slike tilstander har formet vår art. Evolusjonen er en langsom prosess, og vi er bare i liten grad forskjellige fra de menneskene som for 10 tusen år siden, utviklet jordbrukskulturen, og derved startet det menneskelige sivilisasjonsprosjekt. Så her treffer nok Rousseau, på en måte spikeren på hodet. Vi mennesker er en art, formet av en brutal naturtilstand. I så måte så representerer sivilisasjonen en omkalfatring av våre omgivelser, som etter hvert gjør oss inkompatible med sivilisasjonen. Vår evne til tilpasning er imidlertid svært stor, og den går via en velutviklet hjernebark, som ved sin kognitive kapasitet er unik, gjennom hele evolusjonens artshistorie. Men det er fordi dette er hjernens mest fleksible utrustninger. Den nedre delen av hjernen, det jeg kaller for villdyret, er fortsatt den samme. Vi deler det meste av vårt emosjonelle register med steinaldermennesket og med andre arter av pattedyr. Og det er dette som skaper inkompatibiliteten.

Min posisjon er at mennesket er uskikket til et liv i paradis. Det har jeg reflektert over her og her. Vår fantasi om et paradisisk Utopia, er et resultat av våre egne belønnings og straffesystemer. Det har neppe noe med noe som har vært, eller noensinne kommer til å bli. Det å ta dette inn over seg, er en del av det «å se villdyret i hvitøyet». Vi mennesker er simpelthen ikke utviklet for et liv i paradis. Og om vi skulle tenke på å omforme oss til det, så vil vi sannsynligvis ende opp med et sluttprodukt som ikke lengre kan kalles for menneske.

Og her er da paradokset: Jo mer frihet og velstand en menneskekultur utvikler, desto større er risikoen for at den fanges i et sosialt spill, som ender med å gjenskape steinalderens utfordringer. Når jeg sier dette, så synes jeg at jeg ser det vulgære alfa-mennesket, ligge på lur, klar til å rykke inn. For det er ingen større musikk i hodet på villdyret enn at mennesket ikke har godt av frihet. Det er en fri-billett til dominans og undertrykkelse. Beklager sier jeg. Tvang og totalitære virkemidler er ikke løsningen. For nettopp dette skaper statsmonstret; en herskende elite som benytter muligheten til å skape sine egne lommer av paradis. Beklager, men alfa-mennesket er like mye menneske som alle andre. Makten vil korrumpere og velstanden skaper dekadens; voldsomt strenge på normene, men er i dypt moralsk fall.

Det finnes ingen ideell løsning på dette. Vi vil aldri kunne skape et paradis for mennesker. Men noen samfunn er bedre enn andre. Derfor er måten vi innretter samfunnet på, viktig. Forstå meg heller ikke slik at jeg er imot velstand og frihet. Tvert imot. Men det skal modenhet til for å bære dette. Det aller viktigste vi kan gjøre er å erkjenne problemet. Vi må erkjenne at vi mennesker er av naturen, vi er natur og vi har en natur. Det er vår kognitive kapasitet, vår rasjonalitet som har gjort sivilisasjon mulig. Det er gjennom analyse, forståelse og rasjonalitet at dette er mulig. Men fortsatt har vi en lang vei å gå i det å forstå oss selv. Da må vi legge bort glansbildemennesket, vi må temme det sosiale spill, og avdempe alfa-attraksjonen. Uten innsikt i den menneskelige natur, vår egen psyke og de sosiale prosesser, så står vi i fare for å falle for villdyrets bedrag. Den som fornekter villdyret, blir slave av det. Den som ikke kjenner villdyret, blir også slave av det. Skal vi kunne bære velstand og det gode samfunn, så må vi komme til forståelse med villdyret i oss selv. Det krever kompromiss. Det blir aldri et paradis. Det blir aldri et liv uten motgang. Dyp forståelse innebærer erkjennelsen av at motgang er nødvendig. Vi må anerkjenne villdyrets behov for motgang.  Uten motgang vil dyret i oss skape sin egen motgang. Det vil i praksis si å lage helvete, storm i vannglass, virtuelle problemer som åpner for at organismen får brukt seg selv. Før vi vet ordet av det, gjenskaper villdyret sin steinalder, de farlige monstrene, demonene, fiendene, noe å krige mot, noe å vinne og triumfere over. Overlater vi dette til seg selv, så er det du og jeg og andre utilstrekkelige med våre skavanker, som på den måten blir demonisert, gjort til fiender, slik at villdyret har noe å rase over, noe å knuse, og vinne over. Det blir ikke mye paradis av dette. Nøkkelen er å mobilisere viljen til å forstå. Og da er det ikke et hvilket som helst eventyr som gjelder. Vi har hatt nok av religioner og ideologer som tar av og blir omformet i villdyrets tjeneste. Hva om vi for en gangs skyld forsøkte å realitetsorientere oss. Den anatomiske utformingen av hjernen forteller oss akkurat den samme historien som Darwin begynte på. Anerkjenn dyret i deg selv. Det er der og det har en lang brokete historie. Dette er ikke spekulasjon, det er ikke religion, det er vitenskap. Det er det nærmeste vi kommer en realitetsorientering av hva som faktisk er. Subjektivt kjenner vi dette i oss hver eneste dag. Og vitenskapen forteller oss at historien, bokstavelig talt, står skrevet, i fossilene, i det økologiske system, og i hver eneste celle kroppene våre. Det neste steget i modenhetsprosessen handler om å forstå, og å utforme fortellingen i tråd med voksende vitenskapelig kunnskap. Kun ved å kjenne villdyret kan vi begynne å forhandle med det. Og det er utfordrende. Ingen av oss får det vi drømmer om, kun kompromisser. Så villdyret er sint, det er redd, og det begjærer. Det begjærer ikke bare det fysiske, men alt av de ressurser som utgjør den menneskelige totalitet, inklusive det sosiale. Villdyret begjærer makt, status, dominans, stolthet, skadefro og mennesker, både fysisk og det de representerer av ressurser. Selv andre menneskers lidelse er et begjær. Nøkkelen er ikke å demonisere alt dette, men å anerkjenne at det er der, og at det på et eller annet vis må kanaliseres. Kunsten er å kanalisere dette, slik at det blir levelig for oss selv og alle medpassasjerer på livets vei. Det betyr kompromiss, men det betyr også ansvar. Det er sjelden vi får det som vi drømmer om. Ansvar handler om viljen til å ta denne refleksjonen, viljen til å leve, med alt som er ufullkomment og ufullendt. Ansvar handler om viljen til å tåle andre og selg selv. Ansvar handler om viljen til å være medmenneske. Nøkkelen til dette er kognitive ressurser. Uten dette kan vi ikke bli moden. Derfor er det heller ikke alle som har det privilegiet å bli moden. Det må vi også tåle og handtere på en anstendig måte.

Modenhet betyr ikke et liv uten utfordringer. Modenhet er hva vi møter utfordringene med; med hvilken holdning. Jeg tenker at dette handler om to ting: innsikt og trening. Vi må trene oss på å tåle, stadig mer av livets motgang. Vi må trene oss på å tåle hverandre og ikke minst oss selv. Ingen er perfekte. Villdyret temmes ved hjelp av innsikt. En god historie, og villdyret roer seg ned. Da kan like godt den historien handle om realiteter, slik at vi mennesker kan dele historiene med hverandre, og på den måten utvikle et humanistisk fellesskap. Her har vi intet annet enn vitenskapen å falle tilbake på. Og med det en stor takk til Charles Darwin, som åpnet for muligheten til dyp innsikt, også på oss selv.

Hva med villdyret i oss?

Jeg bruker ofte den metaforen at vi har et villdyr i oss. Jeg er litt mer konkret om det her.  Noen ganger morer jeg meg med at jeg noen ganger har blitt konfrontert med «det manglende mellomledd». Vi har mennesker og vi har aper. Så hvor her mellomleddet? Kanskje kunne man vært fristet til å be vedkommende se seg selv i speilet. Det kan jo bli tatt som en fornærmelse, men det går dypere enn som så. Hjernen er tredelt. I bunnen har vi lillehjernen, og hjernestammen. Det refereres ofte som krypdyrhjernen. Det er ikke uten grunn, for her er slående likheter. Så har vi det limbiske system, som ligger oppå krypdyrhjernen. Denne refereres som «apehjernen». Også her er likhetene slående, ikke bare med aper, men med pattedyr generelt. Opp på der igjen har vi hjernebarken. Det er også noe som andre pattedyr har, men i mindre grad. Hos oss er den spesielt stor, og den refereres da gjerne som «menneskehjernen». Det er viktig å merke seg at alle disse delene står i nær integrasjon med hverandre. De kontrollerer, styrer og påvirker hverandre. Tanker vi tenker, kan påvirke det som skjer, både i ape-hjernen, i krypdyrhjernen, ja til og med videre ut i kroppen. Og den motsatte veien er like åpen. Dette er et helintegrert system, inkludert kroppen.

Villdyret i oss er alt det som ikke er «menneskehjernen». Poenget er at det meste av våre følelser og mentale drivkrefter ikke kommer fra menneskehjernen, men lengre ned. Derfor vet vi at vi deler det meste av vårt følelsesregister med, i alle fall pattedyrene. Og da snakker vi om alt fra kjærlighet, til forelskelse, til omsorg og over til aggresjon, begjær, sjalusi og frykt. Villdyret i oss er et mangslungent vesen, i all hovedsak uten moral, slik vi forstår den. Mennesket er av naturen, det har en natur og det er natur. I vårt mentale univers, representerer villdyret koblingen mot naturen. På samme måten som naturen selv er amoralsk, så er villdyret i oss amoralsk.

Den store hjernebarken er menneskets velsignelse og forbannelse.  Vi slites mellom våre sosiale tilbøyeligheter - som omhandler det vi trenger for å fungere sosialt – og våre egoistiske tilbøyeligheter, som dreier seg om frykt, aggresjon og begjær. Disse står i ofte motsetning til hverandre, og hjernebarken, særlig pannelappen har den «utakknemlige» oppgaven å megle mellom disse, og finne en farbar vei ut av utfordringene.

Det er veldig lenge siden mennesket oppdaget denne splinten i eget sinn, og hvordan vi alle slites mellom kreftene i oss. I religionene har det fått navn som «synd», «haram», eller «karma». Vi finner det også igjen i forestillinger om kampen mellom det gode og det onde. Hvor det gode, absolutt står for det sosialt velfungerende, det sosiale samspill, morskjærligheten og selvoppofrelsen, mens det onde assosieres med aggresjon, frykt og begjær.  I filosofien finner vi det igjen innenfor de mange etiske tankesystemer, som hele tiden refererer til søken etter å overvinne vår egoisme, og bli gode mennesker, og gjøre de gode handlingene. I litteraturen kan Isaac Asimovs figur «The Mule» fortolkes som å handle om det samme. Det er vel formulert av Deep Purple i denne sangen. I psykologien finner vi det særlig igjen i Freuds oppdeling mellom ID (lysten og begjæret) Ego (megleren) og superego (samvittigheten og selvkontrollen). Så finner vi det også hos Carl Gustav Jung, med begrepsparet persona/skyggen.

Jeg anbefaler også å lese Peters Andre Brev kapittel 2, med denne vinklingen i bakhodet. Oppdag at dette er innsikt som vi finner igjen i eldgamle tekster. Selvsagt er det kledt inn i et annet språk og en religiøs virkelighetsoppfatning. Men den som leser mellom linjene vil se sporene av menneskets gryende blikk på seg selv og hovedutfordringene ved det å være menneske, nemlig den store splinten som evolusjonsprosessen har etterlatt i vårt sinn.

På hver sin måte handler dette om kognitivt utviklede forestillinger som, hver på sin måte, søker løsning på denne fundamentale utfordring i individets liv. Og løsningen er en ide, en forestilling, som, etter all sannsynlighet,  gir vår kognitive funksjon de handtak som trengs for å kunne dra og skyve i det ubevisste landskapet, slik at det gir en lindrende effekt.
Det modne mennesket har en vilje til å undersøke dette, og være åpen for det nyeste innen forskningen på området. For her er det mye vi fortsatt ikke vet. Men visdommen, så langt, kan vel oppsummeres slik kampen handler om enten at villdyret vinner, at selvkontrollen vinner, eller kompromiss. Man kan tenke seg et kontinuum som er avgrenset av to ytterligheter:

1)   Villdyret vinner
Dette handler om det jeg kaller for biologinærhet. Man er impulsiv, egoistisk og kynisk med asosiale tilbøyeligheter. Det fører i ulykke både for en selv og omverden.

2)   Villdyret taper
Det er sjelden villdyret taper fullstendig. Men det vil gjøre oss alt fra deprimert, til følelse av meningsløshet, manglende beslutningsevne, nevrotisk og overkontrollerende. Og igjen, dette leder både individ og omgivelser i ulykken.

Så langt jeg har tenkt gir dette tre mulige måter å forholde oss til dyret i oss selv på:

1)   Fornekte villdyret (vi har ingen menneskenatur, eller lukke det inne I en stor boks og kalle det synd)
Det er ved å fornekte dyret i oss at vi blir slaver av det.

2)   Drepe villdyret
Da mister vi kontakten med oss selv og taper opplevelse av mening i livet.

3)   Se villdyret I hvitøyet og komme til forståelse med det.

Paradokset er altså at det er villdyret i oss som forsyner livet med mening, farger innholdet med verdi, gir oss vår vilje og vår mentale energi. Dør villdyret, så dør all mening med livet. Vi sitter igjen med en meningsløs regnemaskin. Vi kan ikke kvitte oss med villdyret, uten å kvitte oss med oss selv. Villdyret er vår uløselige forbindelse og identifikasjon med resten av naturen rundt oss. Uten villdyret er vi frakoblet verden.

Vår tids forskning og kunnskap gir oss et bilde av den hjernen som skapte alle disse forestillingene. Og vi kan se den fysiske manifestasjon i selve anatomien, som jo er formet nettopp av de utfordringer som organismene på denne planeten har møtt. Men integrasjonen er så høy, at den ikke tillater at det ene skilles fra det andre. I gamle dager forsøkte man lobotomi. Man skapte apatiske ulykkelige mennesker. Den enkle kirurgi eksisterer ikke. Det modne mennesket innser at, ja vi skal ikke la villdyret få overtaket, men vi skal heller ikke drepe det. Løsningen er viljen til å se villdyret i hvitøyet. Da snakker vi om å komme til forståelse, temme det, og lære seg å leve med det. Det er den mentale domestifisering. Å temme villdyret, handler om å forstå det, forholde seg til det, og kanskje også, i fremtiden, omforme det til høyere kompatibilitet med sivilisasjonens utfordringer.

Det modne mennesket forholder seg til villdyret i oss. Det kjenner til hvem det er, hvor det kommer fra, dets lyse og mørke sider. Å temme villdyret handler ikke bare om å holde begjæret, frykten og aggresjonen i sjakk, men også å forstå alfaen i oss selv, vår hang til å ville dominere alt og alle, plage, markere seg og gjøre livet miserabelt for hverandre. Det lille og fattige mennesket kan nok saktens slite med sin elendighet, men elite-mennesket er ikke et hakk bedre, det er bare andre mer sofistikerte tilbøyeligheter som kommer til uttrykk.

Nøkkelen ligger i å forstå, hva dette er, hvorfor det er der, sette ord på det, identifisere det, adressere det, og bruke rasjonalitet og god etikk til å komme i mål med de beste kompromissene. Mye av mitt prosjekt med å analysere menneskenaturen, handler om akkurat dette. Og det er ikke en meningsløs aktivitet. Det har et formål. Og formålet er det gode liv for alle individer, så langt mulig. Prosjektet er det modne samfunn, en velfungerende global sivilisasjon, en menneskehet som sprenger seg ut av sine biologiske rammer og tar til stjernene.

Hva ligger i det å være slave av villdyret?

Inspirasjon til dette begrepet finner du her. Du finner dette mer utbrodert her.

Until you make the unconscious conscious, it will direct your life and you will call it fate.

Carl Jung, Two Essays on Analytical Psychology

Den som er ureflektert, har overtro på egen dømmekraft, eller fornekter menneskenaturen er sårbar for denne biologiske påvirkningskraften fordi vedkommende er blind for den. Dette er menneskets primær-modus. Les gjerne refleksjonene om intuisjon, og om følelser som en bakgrunn for denne refleksjonen.
En beskrivelse av å være slave av villdyret er å være i biososial modus. Det innebærer ikke noe mer mystisk enn at fornuften eller system2 i liten grad er aktivert. Vi går på autopilot. Husk at fornuftens rolle er å stå i motsetning til dette og korrigere der det er nødvendig. Og det er temmelig ofte. Dersom denne aktiveringen ikke skjer, så fungerer vi som andre dyrearter, bare mer intelligent. Det er fornuften med dens metastemme, som er menneskeligheten i dyrearten «menneske». Ta bort fornuften og vi oppfører oss «som dyr». Dyr har ingen forhold til at de gjør som de gjør. Det er kun i kraft av fornuften at vi evner å se dette «utenfra». Men der fornuften pasifiseres, så skaper dette det som kan kalles for intellektuell blindhet.
Oppdag at den tilstand, å fungere uten fornuftens aktivering, er den mest behagelige, gitt at det stort sett går på skinner. Vi kaller det for «å være i flyt». Og det idealiseres som en optimal tilstand av velvære og mening. Og det skal vi ikke kimse av. Fornuften er der fordi menneskets utfordringer ofte ikke er kompatibel med en auto-tilstand i flyt. Derfor avbrytes vi i vår flyt. Det smerter, og det er anstrengende. Fornuftens aktivering signaliserer trøbbel. Dette er menneskets lodd. Dette er kostnaden ved det å være menneske. Gevinsten er våre sosiale evner, vår rasjonalitet og vår moral. Og når vi tenker oss om, så vil vi neppe slippe dette. Utviklingen er kommet for langt. Fornuften er menneskets skjebne på godt og ondt. I min tenkning representeres dette av det jeg kaller for den store splinten som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn.
Det å glippe på denne type refleksjon utgjør da en risiko for å komme tilbake til den behagelige flyt-tilstanden, hvor vi bare er det vi er, og gjør det vi gjør. Det er dette jeg kaller en slavetilstand. Fordi vi blir ett med dyret i oss, og dermed blind for dets eksistens. Det påvirker oss uten at vi hverken ser det eller har noen refleksjon over det. Gjennom dette taper individet evnen til å korrigere, særlig der det er moralsk nødvendig. Vi blir med andre ord slaver av våre impulser.

Noen sier at dyr ikke har moral. Dyr bare agerer etter sin egen iboende natur. Dyr kan også agere etter rettferdighet og omsorg. Men det er kun mennesket som kan ta steget videre og inn i moralsk refleksjon. 

I begrepet «overtro på egen dømmekraft» legger jeg også forestillinger om intuisjonen eller magefølelsen, som en nærmest ufeilbarlig kraft, man bare lytter til og agerer ut ifra. Dette er igjen oppskrift på slaveri under villdyret. Og for å si det slik: svært ofte fungerer dette meget bra opp mot egeninteressen, særlig når det dreier seg om forhold i det domenet jeg kaller for Det sosiale univers. Det er fordi det sosiale univers har lavere verifiseringsgrad og derfor vanskelig å korrigere opp mot realiteter. Dette er en av grunnene til at hoved-hypotesen går i retning av at denne vår ubevisste kraftige tenke-motor, ikke er optimalisert på sannhet, men på biologisk lønnsomhet. Les gjerne her om sosial rasjonalitet, og her om det sosiale univers.

Noen viktige erkjennelser er:

1)   Å forstå at det er mulig å føle seg sikker på noe og likevel ta feil

2)   At selv om jeg opplever meg som nøytral og etisk rasjonell, så kan villdyret ha andre agendaer

3)   At begrunnelser som regel konstrueres etter at beslutning er tatt (rettferdiggjøring)

4)   At massemekanismer kan sette rasjonalitet ut av spill

5)   At budskapets gjennomslagskraft er 70-80% på etos (hvem som snakker) og patos (presentasjonen), og resten på logos.

6)   At vi som regel ikke klarer å kompensere kognitivt for dette alene. Vi er i behov av å bli utfordret via konstruktiv dialog

Vi er alle i utgangspunktet fanget av dette. Mennesket starter sin reise i dette livet som et hvilket som helst annet dyr. Og dyret (psykologene kaller det selvsagt for «barnet») er med oss, det lever i oss og det søker å dirigere oss. Det å komme ut av dette, handler om å utvikle et kognitivt rom for det. Det kognitive rommet er det som gir oss den avstand som er nødvendig for å kunne oppnå den frikoblingen som muliggjør fleksibilitet. Tenk på at omgivelsenes utfordringer strømmer inn via sansene; en god venn som sier «Hei», å bli forbigått på jobb, en nær slektning som dør, den merkelige klumpen på halsen, å bli tutet på i trafikken. Alt dette gir responser, ofte med kraftige referanser til det jeg kaller for «primærstrategien». Vel, sinnet får oss sjelden til å gi etter for impulsen til å kjøre i baken på bilen som fløytet. Det er absolutt tilpasningsdyktig dette dyret. Men tenk på at når dette kommer inn den usynlige døra, ferdigtygget, så er vi i opplevelsen og vi agerer den ut. Så tenkte jeg at det å bygge et kognitivt rom, er å bygge en slags sluse, hvor tankene kommer inn, men hvor jeg går meta, og spør meg selv: hva er dette? Er det sinne, redsel eller vemmelse jeg føler? Hvorfor? Dypere hvorfor: Hvorfor reagerer jeg annerledes enn jeg reagerte for noen år siden på noe som lignet? Svekker tanken på min syke mor, min impulskontroll?
Vel, dette er sannsynligvis ikke mulig i særlig stor grad. Vi kan ikke unngå å være i det, og vi faller ofte for fristelsen til å rettferdiggjøre våre ugjennomtenkte handlinger. Dette er vi forbausende flinke til. Men spørsmålet er om vi skal bruke all vår kognitive energi til å forsvare oss selv, eller om vi heller bør bruke noe til et mer undersøkende og kritisk blikk på oss selv.  I det første scenarioet er vi slaver, og det er ofte en sosial vinnerstrategi. Det andre scenarioet, det å vende blikket mot tankestrømmene i vårt eget sinn, med en dypere selvkritisk analyse, er noe helt annet. Det krever mer kognitiv innsats og ofte har det en sosial kostnad.

Men det å utvikle kunnskap om det mentale maskineriet, dets historie og virkemåte, skaper oss et kognitivt rom for dette. Det er å gå meta. Og selv om jeg ikke klarte å fange meg selv i øyeblikket når det gjelder, så tenker jeg at det er en nyttig øvelse å gjøre i ettertid. For jeg tenker at sannsynligheten er høy for at det kan gi positiv effekt på senere situasjoner.

Så er det en ting som er viktig: En ting er å være i det, fanget av det, men noe annet er at dette også avslører informasjon, ikke bare om meg selv, men også om andre. Det lille glimtet av Fru Jensen, som rydder møterommet alene, arrester det. Hvilken kategori har dyret plassert henne i? Er hun en venn? Nope. Er hun fiende? Nope. Er hun en mulig seksualpartner? Så definitivt ikke! Vel, da har du bare en kategori igjen, hun er uviktig. Med fornuftens ettertanke, kan du tenke: Er det en kategori hun fortjener? Plutselig ser du Fru Jensen.

Du ser denne operasjonen, med enkel kategorisering av andre individer, drev våre forforeldre med allerede på krypdyrstadiet. Bedømmelsen starter lang der nede i krypdyrhjernen. Den er språkløs, og for uviktige personer også nesten uten emosjonell respons. Derfor har du sett henne hver dag dette året, men du har ikke sett henne. Det er et mirakel at du ser henne nå. Hopp nå ut av skammen over å være så blind. Oppdag heller at måten ditt sinn responderer på, det gjelder sannsynligvis de fleste andre. Plutselig sitter du med informasjon om hvordan dette mennesket mest sannsynlig blir møtt av sine omgivelser. Hun er kanskje en nok så ensom person. Bare det å se hvilke lamper dyret blinker med handler egentlig om å høste ut informasjon som villdyret ufrivillig avslører om seg selv. Er du psykolog, dommer, saksbehandler i nav, så er dette informasjon som ikke bør dirigere dine handlinger, dit dyret vil, men legge seg til helheten i en analyse, som forhåpentligvis hjelper deg med å se bildet på en mer rettferdig måte. Det skader ikke å venne seg til å se mennesker på denne nye måten, særlig for dem som har ansvar og er forvaltere på områder som kan få store konsekvenser for de det gjelder.

Og selvsagt er det å gå tilbake på egne rettferdiggjøringer en sosial kostnad. Og verre blir det dersom problemet skyldes alliansesynkronisering. Du er en del av en gruppe i en politietterforskning som har gått seg vill i bekreftelsesfellen. Da handler din «logiske konklusjon» mindre om realiteter, faglighet og vitenskap, og mer om gruppelojalitet, tenkesurfing eller prestisje. Alt dette er sosiale gruppemekanismer som overstyrer fagligheten. Da er du fanget av dyret. Det å komme ut av dette kan være både ydmykende og ha en sosial kostnad. Dessuten er hele ditt fortolkningsskjema, skrudd sammen på en slik måte at informasjonen blir konsekvent farget og du ser ikke din egen linse. Men jeg tenker at forhåndskunnskap om slike mekanismer gjør oss mindre sårbare for akkurat denne effekten. Selv om jeg «føler meg sikker» på min konklusjon, så inntar jeg en prinsipiell åpenhet og tvinger meg til nødvendig tvil. Dette bør være en del av enhver opplæring ment å gi oss faglighet i vår forvaltning. Og det er vanskelig, særlig når vi blir gamle i faget.

Paradokset med dette er jo at tvil signaliserer vår menneskelighet, mens troen både er mer sexy og så alt for lett å falle ned på.

Oppsummeringen er at det å frigjøre seg fra villdyrets slaveri krever innsats og det koster, også sosialt. Men vi innser at dersom vi skal klare å overstyre villdyrets herjinger med oss, særlig sosialt, så er dette en nødvendig dugnad å delta i.

Tillegg: Biososial modus

En stund etter at dette ble skrevet kom jeg opp med betegnelsen «Biososial» modus. Se også her. Det kan fungere som navn på den tilstanden som her beskrives. Biologisk sosial modus kan da stå som en motsetning til analytisk modus. Det sosiale samspill er drevet av et vell av emosjonelle impulser. Det er hele spektret av sosiale- og egoistiske impulser. Dette er dyret i oss i fritt spill. Man er i spillet drevet av impuls og intuisjon. Man er drevet av rivalisering, sosial rangering, tribalisme, dydssignalisering, sanksjonisme, ære, stolthet, skam, forakt, arroganse, tilbedelse, beundring osv. Det «å være i spillet» blir en form for eksistens som står i motsetning til å ha med seg meta-perspektiv på det hele. Det vil ikke si det samme som at den kognitive kapasiteten er ute av spill. Det er fornuftens rolle som hemmer av impulsene som er satt ned til et minimum. Men ellers benyttes den som støtte i impulsenes tjeneste. Det er dette som gir sosial flyt. I det hele tatt er det denne tilstanden som gir mennesket best prestasjonsevne. Fordi dette åpner for et vell av ressurser, som ligger utenfor bevissthetssfæren. Derfor er det mange og store fordeler med å fungere på denne måten. Men ingenting kommer uten bivirkninger. Vi kan ikke være der hele tiden. Da taper vi vår menneskelighet og vår medmenneskelighet. Husk at det som regjerer er uttrykk for en natur utviklet på dyrestudium lenge for sivilisasjonen eksisterte. Dersom vi skal skape samfunn, være moralske og ta ut vårt menneskelige potensiale så må vi tvinge oss til å gå de motbakker som kreves for å få det til. Menneskets natur er en dyrenatur, og den er ikke kompatibel, hverken med samfunn eller med moral. Kanskje kan man kalle det for kulturell regresjon dersom kulturen faller tilbake til dette. Det bærer bud om kulturens sammenbrudd.
Motsetningen til bio-sosial modus er altså analytisk modus, som er drevet av nysgjerrighet, refleksjon, analyse, forståelse, kunnskap, kompetanse, men hvor den viktigste drivkraften er omsorg og empati.

Vår menneskelighet og vårt ansvar

Etter hvert som kunnskapen øker, blir det stadig vanskeligere å definere menneskets egenart. I gamle dager gikk jeg gjennom listen her. Mitt poeng den gang er som nå: Det er ikke noe fundamentalt skille mellom menneskearten og andre dyrearter.
Men uansett er vi tross alt en art, og da er det nyttig å påpeke de egenskaper som preger vår art, og som vi kjennetegnes på. Listen kan diskuteres, men grovt sett snakker vi om høy kognitiv kapasitet, språk og sterke sosiale ferdigheter. Dette blir da basis for vår evne til å organisere oss i store tall, utvikle teknologi, skape kulturer og sivilisasjon. Jeg oppsummerer vår menneskelighet enkelt til å handle om fornuft og moral.

Og selvsagt: dette er ikke hele mennesket. Formelen er:

Menneske=dyr + fornuft + moral

Jeg sier ofte at mennesket er et dyr som i tillegg er utstyrt med noe vi selv kaller menneskelige egenskaper.

Det er ikke slik at vi må eller bør ta avstand fra dyret i oss. Paradokset er dette at det ikke er mulig å være med bare vår menneskelighet. Ethvert forsøk på dette, og vi har ikke bare amputert opplevelse av mening, men sannsynligvis i det hele tatt opplevelsen av å være til, vår bevissthet.  Dette er så tett sammenvevd at tanken på å dele disse fra hverandre blir latterlig.  Ta dette innover deg:

·       Uten dyret kan du ikke ville noe

·       Uten dyret kan du ikke føle noe

·       Uten dyret kan du ikke sanse noe

·       Uten dyret kan du ikke vite noe

·       Uten dyret kan du ikke oppleve noe

Det er som om naturen flirer til oss og gir oss denne ene pakken: alt eller intet.

Kanskje har vi her en ny innsikt i hva som er vår skjebne, og hvilket valg vi egentlig har med det. Enten er vi mennesker og eksisterer som det, eller vi er ute av eksistensen.
Jeg erkjenner så at dette må bli en vesentlig del av humanismen. Det å fornekte, hemme eller avskrive fornuft og moral, kan da fungere som definisjon på filosofisk dehumanisering. Det gir da også den grusomme konklusjonen at alle ideologier, religioner eller tankesett med potensiale for å undergrave menneskets fornuft og moral er anti-humanistisk. Det å anse seg for å være humanist skaper etter min mening en forpliktelse eller et ansvar for å beskytte og dyrke frem vår menneskelighet.

Det samme gjelder faktisk dersom vi overhodet har en tanke om å leve sammen i samfunn som er større enn familiegrupper. Begrunnelsen er at det å leve i større samfunn forutsetter vår menneskelighet.

Den store splinten handler også om balansen mellom dyret i oss, og vår menneskelighet. Dette er ingen enkel balanse. Vår menneskelighet koster, i form av lidelse, men faktisk også sosialt.

Det som er unikt for oss mennesker er det spenningsforholdet dette skaper.  Vi er altså i en fase i menneskehetens historie hvor vi har oppdaget at dette fysisk er innebygget i oss. Dette er altså en pakke som biologisk kommer med på kjøpet, og som ikke bare lar seg trylle bort med en kulturell oppgradering.

Og dette har komplikasjoner som jeg tenker tvinger den reflekterte til å ta stilling til sin egen menneskelighet. Da handler det om å ikke la seg rive med i all slags spill og massebevegelser som dyrene i oss stadig vikler oss inn i. Det er åpenbare gevinster i dette, kanskje særlig med tanke på muligheten for å skape mer harmoniske samfunn. Men samtidig treffer det oss mest som en kostnad på det individuelle planet. Vi snakker da for eksempel om sosial rangering eller sosial appell.  Er du smart, med høy manipulasjonskompetanse og kaster moralen under bussen, så er det store gevinster å hente på dette. Dette er oppskriften på veien mot toppen av pyramiden.

Skal du forføre menneskemengder er dyrets virkemidler langt mer effektiv enn vår menneskelighet. Det er også sosialt lønnsomt å falle tilbake på dyrets virkemidler i en gruppe, så lenge flesteparten ikke gjør det. Dette er det jeg kaller for samspillbalansen, beskrevet her.

Den sosiale kostnaden er jo en risiko som kommer i tillegg til den individuelle byrden. Den handler jo om filosofisk mer velkjent stoff. Vår kognitive kapasitet gir oss forestillinger om fortid og fremtid på en helt annen måte enn hos andre arter. Noe av dette potensialet har jeg beskrevet her og her. Vi har jo den unike evnen til å danne oss, ikke vare forestillinger om det som er, eller har vært, men også hva som kan bli. Jeg kaller det for mulighetsrommet. Det mentale mulighetsrommet rommer alt vi ser for oss som kan skje, og ikke minst det som med nødvendighet vil skje. Herav døden, og angsten for døden, som jo mange filosofer har vært opptatt av, og som kanskje også er styrende for mye den eksistensialistiske filosofien. Men allerede her i levende livet oser jo tilværelsen av bekymringer. Mulighetsrommet for de store og små katastrofene ligger konstant på lur. Den uro og angst dette utløser er en del av den byrden vi må bære, som er prisen for det å være menneske. Dette er en del av den store splinten. Frykten er noe av de eldste emosjonelle mekanismene som evolusjonen har kommet opp med. Så har mennesket fått åpnet sine øyne for mulighetsrommet. Nytten hadde ikke vært der, dersom ikke dette også hadde evnen til å melke hjernens belønnings og straffesystemer. Det er jo nettopp denne kombinasjonen som på iskaldt matematisk vis forbedrer artens fitness. Det hele munner ut i et handlingsmønster, en atferd som gir biologisk gevinst.

Da er vi over på handlinger. For dette handler jo ikke bare om mulighetsrommet, hvordan det kan bli, men beveger seg sømløst over David Humes er-bør-kløft og over på forestillingen om hvordan det burde bli. Den magiske overgangen fra «kan være» til «burde være» er bygget inn i det som kan kalles for menneskets beslutningsevne. Her tenker jeg at overraskende få filosofer, om noen går inn i selve funksjonaliteten som må til for å skape et beslutningsmaskineri. Jeg utviklet tidlig en egen form for beslutningsteori. Guiden inn i dette finner du her. Selve beslutningsprosessen er temmelig kompleks. Jeg har skissert noe av dette her. Men her anbefaler jeg også boken «Behave» av Robert Sapolsky.
Ut av et mulighetsrom har mennesket kognitiv kapasitet til å utvikle handlingsrommet. Hva er mine muligheter? Hva kan jeg gjøre? Det er vesentlig å skille mellom teknisk- og mentalt handlingsrom. Det å utrede hva et individ faktisk hadde mulighet til å gjøre, i en gitt situasjon kan kanskje kreve et årelangt studium i seg selv. Det mentale handlingsrommet handler om hva jeg, som individ makter å komme opp med av alternativer, med den innsats og de ressurser jeg har til rådighet der og da. Selvsagt er det store forskjeller og stort mangfold her. Med den kompleksiteten som er i dette, og det mangfoldet vi har, både i personlighet, ressurstilgang og livserfaring, så er det en nødvendig konklusjon at utfallet til de grader kan variere fra individ til individ.

To forhold må nevnes her. Det første er usikkerheten. Forestillinger om beslutning uten usikkerhet er en utopi. Men selvsagt er det de tunge beslutningene som er vanskelige. Problemet er formalisert i beslutningsteorien. Men et vesentlig poeng her er at høy grad av usikkerhet kan medføre beslutningsvegring. Her har jeg den hypotesen at vi har mekanismer i oss, som til en viss grad skjermer oss for usikkerhet og risiko. Beslutningsvegring medfører handlingslammelse, noe som ofte kan være enda verre enn å velge feil. Selvsagt er det slik at jo mer vi utreder alternativene, desto mer usikkerhet vil vi avdekke. Står det mye på spill, skaper dette angst. Dette er en type angst andre arter føler mye mindre på. Her har jeg beskrevet hypotesen om primærresponser. Andre arter faller langt lettere ned på en emosjonell autonomi. Dette er en impuls også for oss mennesker. Det har jeg beskrevet her. Kampen mellom impulsen og andre alternativer har jeg beskrevet her. Vi mennesker opplever i langt sterkere grad enn andra arter, kampen mellom det impulsivere og det å måtte bremse og tenke oss om, og ikke minst forholde oss til samvittighet. Og denne kampen fører oss inn i det andre forholdet jeg vil nevne, nemlig den sosiale dimensjonen. Da handler det om omgivelsene blikk på meg. Hva tenker andre om det jeg gjør? Denne evnen mener noen kan være basis for noe ev det som skal til for å utvikle matematikk. Hva tenker den om at den og den tenker slik og slik om meg? Vi holder rede på mange ledd og komplekse sosiale sammenhenger. Vi mennesker er en sterkt sosial dyreart. Våre handlinger påvirker ikke bare oss selv og vår egeninteresse, men også alle rundt oss. Flokken har noe med hva du gjør. Og uten det sosiale nettverket er vi som individer fortapt. Dette er spenningen mellom de egoistiske og sosiale drivkreftene i oss.

Alt dette summerer seg sammen i den mentale beslutningsprosessen vi alle kjenner på fra tid til annen. Eller er det slik? For det jeg har gjort her er å tegne den store skissen av dette maskineriet, basert på hva jeg har oppfattet av kunnskap innenfor psykologi, neurologi, informasjonsteknologi, evolusjonsteori, antropologi, vitenskapsfilosofi, og tegne en kompleks skisse av denne prosessen. Dersom individet så alt dette for hvert eneste valg og steg i livet, ville det raskt brutt sammen. Jeg er neppe kommet til bunns i dette, og skissen er åpenbart feilbarlig. Skulle vi sett hvilken formidabel oppgave hjernen egentlig står overfor når den skal orkestrere vår atferd, så hadde vi gått inn i en mental frys-tilstand. Og jeg tror at ikke bare er vi uvitende, men at vi faktisk også har aktive mekanismer på gang, for å forblinde, slik at vi blir i stand til å fokusere, navigere og agere. Vi har et system tar det det har og gjør det beste ut av det. Men det er ikke i nærheten av tilgang på den uendelighet av ressurser som måtte til for å trygge oss på noen måte.  Denne feilbarligheten sette hver dag sine store og små stygge spor som preger vår livsvei. Og når det går feil, når det intuitive maskineriet svikter oss, så tvinges vi over på kognitiv mobilisering. Det er bare det at jo mer vi graver oss inn i tåken, desto mer ser vi tåken, risikoen, utryggheten, våre egne sårbarheter, og moralske svakheter. Ikke bare blir vi utrygge og redde, vårt glansbilde av oss selv falmer og faller til slutt fra hverandre.

Dette er byrden ved det å være menneske. Vår tids stein til byrden er oppdagelsen av at hele knuten er skrevet inn i oss gjennom naturens amoralske vilkårlige prosess, som vi kaller for biologisk evolusjon. Det ligger en ufravikelig skjebne i dette. Da er det ikke å forstå som en villet forbannelse fra gudene, men heller som en naturens omstendighet, et kort spilt i blindhet, uten tanke uten vilje.

Nå har vi spist av treet til kunnskap om godt og ondt. Kanskje kan vi omskrive Bibelens vers som sier noe slikt som at «kvinnen gav ham og han åt» [1], til «Og naturen gav dem og de gråt». Når jeg leser historien om syndefallet i 3 Mosebok, så blir jeg slått av i hvilken grad dette treffer, det vi er inne på her.  Og selvsagt, dette er det jeg kaller for en katalytisk tekst. Det vil si at vi tenderer til å lese våre egne tanker inn i teksten. Men samtidig tar jeg inn over meg den tilnærmingen Jordan Petersen har til slike tekster. De treffer oss fordi det refererer noe i oss som ligger dypere enn språket. I så måte er historien om syndefallet, kanskje en av de mest forunderlige og innsiktsfulle som Bibelen har å by på. Og det setter på en måte hele det store temaet som går igjen, i nesten all teologi, filosofi ja til og med i politikk: «Drømmen om å vende tilbake til paradisets uskyld». Dette er den bevegelsen jeg orienterer hele min analyse av postmodernismen på. Tittelen er jo «Fra villdyr til menneske og tilbake igjen».  Lengselen tilbake til paradis, har jeg beskrevet her.

Jeg skal ikke la meg friste til å komme med lange utlegninger av 3. Moseboks historie om syndefallet, men nøye meg med å påpeke noen merkverdigheter i denne teksten. Det gjør jeg ved å beskrive fortolkningsrammen i klartekst. Så er det jo bare å ta oppfordringen med å lese det innledende kapitlet i 3.Mosebok med dette perspektivet.

Synden vi snakker om her symboliserer vår menneskelighet, fornuften og moralen. Å «Spise av treet til kunnskap om godt og ondt», symboliserer fornuftens utvikling til et stadium av språk og tenkning, hvor de mange spenningsforhold som ligger i det jeg kaller for «Den store splinten», kan språk-settes og dermed gripes av fornuftens analyse og perspektiver. På denne måten utvikler også mennesket forestillinger om moralen; vår ansvarlighet, samvittighet og synliggjøring av de gode og onde sidene ved oss mennesker. Denne utviklingen har jeg beskrevet her.

Det bruddet dette representerer med Gud, kan forstås med utgangspunkt i flere perspektiver. Det første perspektivet er det mest grunnleggende. Da er det selveste naturen som symboliseres ved gudsforestillingen. Dette er et kraftig perspektiv som jeg har brukt flere ganger. Det ligger neppe arketypisk innebygget i oss, men etter hvert som vi har forstått mer om biologisk liv, så åpner dette for nye måter å tenke om dette på. For på sett og vis så representerer livet i seg selv et brudd med naturens orden. Noe av det første livet «finner opp» er cellemembranen, som setter et skille mellom det levende og naturen utenfor.  Cellemembranen er ikke bare et skall, men en intelligent portvokter som filtrerer inn og utgående kjemisk trafikk, for på den måten skape sitt eget miljø, på egne betingelser, som står i motsetning til vilkårligheten utenfor. Og merk deg dette: Systemet er i konstant kamp mot kaoset utenfor. Dette «utenforskapet» som biologisk liv representerer, den selektiviteten som ligger i det, representerer et markant brudd med det vi i dag kaller for loven om entropi, eller den andre termodynamiske lov. Merk deg også hvor uvanlig dette er. Vi har enda ikke sett maken, annet enn på denne ene planeten. Oppdag at livet i seg selv, eksisterer på trass og er fremmedgjort fra naturen utenfor.

Kampen er opphav til all lidelse. Det finnes bare en utgang på denne kampen: Det er gjennom døden. Døden er en tilbakevendelse til harmoni med naturens tilstand. Det er å bli ett med eller gjenforent med Gud.

Nå er alt dette metaforer. Men hva kan vi gjenfinne av dette, som kan forvares å anse som en del av teologisk og filosofisk tankegods? Jo, det er nettopp kampen og den lidelsen den medfører. Og akkurat den, blir svært synlig i lyset av menneskets kognitive funksjon, språk og fornuft. Drømmen om harmonien med Gud, er en drøm om fred, om det å få slippe unna selve byrden ved det å leve og være til.

Det andre perspektivet er mor-barn perspektivet, representert ved morsomsorgen, som igjen er en viktig komponent i vår arts strategi for reproduksjon. Gud representeres her av omsorgspersonene i barnets liv.

Slangen representeres her av fantasien, som er en kombinasjon av fornuft og kreativitet. Merk at opprøret starter med kombinasjon av tvil på Gud og nysgjerrighet.  Tenk over at evnen til å tvile i langt større grad er menneskespesifikt enn evnen til å tro. Ubetinget tro, det er dyrets tilstand, og det er banets tilstand. Slangens første bevegelse er å så denne tvilen, og vekke denne nysgjerrigheten. Hva har de voksne for seg, som skjules for oss barn? Og er dette del av en strategi for å beholde kontrollen over oss? I barnets normale utviklingsforløp så styres det opp til en maktkamp mellom foreldre og barn. Denne er kjent som tenåringsopprør, som opposisjon, som ulydighet. Og det starer med et kritisk blikk på foreldrene, her symbolisert som det første kritiske blikket på Gud. «Har Gud virkelig sagt …?». Er det sant det Gud, truer oss med? Handler dette om rivalisering?

At syndefallet skjer mot Guds vilje, og i opposisjon mot Gud kan, med andre ord, forstås som den smerte og spenning som oppstår i overgangen fra barn til voksen, og den løsrivelse fra barnets omsorgspersoner som dette innebærer. Foreldrerelasjon, og hierarkiet har eksistert fra lenge før mennesket ble menneske. Spenningsforholdet som ligger i dette, settes uvilkårlig mer på spissen jo mer sosial en art utvikler seg til å bli. Noe av dette har jeg beskrevet her, om «Det tilbedende mennesket» og om «parental seleksjon».

Men kanskje noe av det mest forunderlige i teksten om syndefallet er hva som skjer når mennesket først har syndet. Det står at de oppdaget at «de var nakne», og behovet for å skjule sin nakenhet. Nakenheten representerer her sårbarhet. Dette kan direkte relateres til mitt syn på bluferdighet. Dette knyttes igjen til skam. Som sårbart individ er du i behov av å skjule din sårbarhet. Impulsen er fra lenge før menneske ble menneske.

En liten avstikker her. Jeg vokste som sagt opp i en familie av syvendedags adventister. På denne tiden var det profetinnen Ellen G. White som var den store autoriteten. Dette er et miljø som leste denne teksten som en bokstavelig hendelse. Ellen G. White beskriver hvordan mennesket, før syndefallet var dekket av en slags lys. Dette lyset forsvant med den første synd. Ellen G. White levde i den tiden vi i dag kaller for viktoriatiden. Hennes moralsyn har sannsynligvis vært preget av dette. Tanken på at det første menneskepar var reelt nakne var sannsynligvis uutholdelig. Dette ble sannsynligvis forbundet med skitten seksualitet. Derfor ideen om «lys» som erstatter klærne. Men interessant er bruken av lys-metaforen. Det er lyset som dekker over mørket der inne. Parallellen til Carl Gustav Jungs begreper om «Persona» og «skyggen» er slående.
Denne metaforbruken handler videre om en hypotese jeg har, at vår tilbøyelighet til å assosiere lyset med det gode og mørket med det onde, handler om at mennesket har basis som en visuell art. Våre øyne er sannsynligvis det viktigste sansesystemet vi har. Hjernesentret for behandling av visuell informasjon, fyller hele bakhodet, og er markant større enn sentre for annen sanseinformasjon. Det inngår dessuten som en del av hjernebarken, og er med andre ord en av de senere utrustningene i vår art hjerneutvikling. Det å være forhindret fra å se, forbindes ikke bare med risiko, det er farlig. Det er svært vanlig å være mørkredd. Jeg har aldri hørt om mennesker med fobi for lys. Slik kan begreper baseres på metaforer som strekker seg langt tilbake og inn i vår kroppslige utrustning.

Det som kanskje var lite reflektert på E.G. Whites tid, er spørsmålet om hvordan Gud kunne skape noe som var nødvendig å dekke til. Det å erstatte klær med lys avhjelper jo ikke dette problemet.

Historien om syndefallet avsluttes med at selveste Gud kommer på besøk til Adam og Eva i paradis. De to reagerer med å gjemme seg. De skammer seg, og de er redd. Det som åpenbart ligger under her er ulydigheten, det å oppdages av overmakten, og den skyld dette skaper.

La meg oppsummere noe av det jeg har vært inne på her, som jeg tenker er elementer i vår menneskelighet:

·       Evnen til bekymring

·       Evnen til å tvile

·       Evnen til å bli fortapt i kompleksitet og bratte kognitive oppoverbakker

·       Å forstå at vi kommer til å dø

·       Evnen til å skamme seg

·       Evnen til å forestille seg paradiset uten noensinne å kunne komme dit

·       Ikke bare evnen til å lide, men også evnen til å forestille seg lidelse

·       Evnen til å frykte tap av mening

·       Evnen til å bli betatt av storheten i det vi er en del av

 

Denne listen kan selvsagt diskuteres, gjøre lengre eller kortere, men et grunnpoeng her er at det menneskelige i oss, gir oss mange gevinster, men kommer ikke uten byrder og bivirkninger. Min liste er i all hovedsak orientert om byrden. Gevinstene er åpenbare. Fokus på byrden er likevel nødvendig for å forstå at dette totalt skaper en lengsel i oss mennesker etter en tilstand hvor vi slipper unna denne byrden. Omtrent all religion handler om dette. Men det forbauser meg i hvilken grad filosofien også gjennom de siste århundrer har blitt sugd inn i det samme. Da tenker jeg spesielt på eksistensialismen.
Så kommer altså jeg med følgende brannfakkel: Det er ingen vei ut av dette uten det å forlate vår egen menneskelighet, det å være menneske. Men enda hardere: Lidelsen er en nødvendig uunnværlig forutsetning for mening i livet.

Konklusjon: Man kan nok alltids ha forestillinger om paradis, men dit kommer du aldri, så lenge du er menneske. Jeg avviser ikke paradisets eksistens. Det jeg sier er at der er det ingen mennesker. Dette koker da ned til en finger som peker på deg og på meg:

Vil du mennesket eller vil du ikke?

Dette er humanismens mest grunnleggende spørsmål. Dette er menneskehetens grunnleggende eksistensielle problem.

Den modne oppfordring er: Ta deg sammen, og bli et medmenneske!

La oss gå denne livsveien, la oss gå den sammen. Det er det ansvaret jeg oppfordrer til.  Dette er det vi har. Det modne mennesket gråter en skvett, reiser seg, samler stompene. Vi tar det vi har og gjør det beste ut av det.

Med andre ord: det å ta ansvar for vår menneskelighet er også en byrde som må bæres. Det koster i anstrengelse, forsakelse og faktisk noen ganger også sosialt. Men oppdag at i alle sammenhenger hvor alle forlater sin menneskelighet, så ender vi opp i naturtilstanden, en alles kamp mot alle, og mennesket regrederer til noe annet enn sin egenart.

Her er det viktig å skyte inn at oppfattelse av at individer eller grupper «taper sin menneskelighet» ikke er noen fribillett til umenneskeliggjøring. Den som tenker empatisk etisk vil være lojal til ubetinget menneskeverd. Innenfor empatisk etikk vil mennesker som forlater sin menneskelighet, likefult regnes som fullverdige medlemmer av menneskeheten. Deres menneskeverd kan ikke degraderes. Gjør vi det, så forlater vi jo vår egen menneskelighet fordi vi undergraver moralens viktigste grunnsten: menneskeverdet.

Jeg kommer senere inn på Den Modne Humanisme og Det Etiske Grunnfjellet. La denne refleksjonen danne en bakgrunn for dette.

Tillegg: Dyr elsker dyr

Jeg har allerede vært inne på det, formulerer det gjerne en gang til. Dyrenes spill er med hverandre. Det å være i flyt, innebærer et impulsapparat og en intuisjon som i stor grad er i harmoni med dette spillet. Dyret applauderer dyret. Dette gjelder også i menneskelige sosiale prosesser. Jeg har noen ganger snakket om den moralske karakterboka. Det å være motivert av mulig straff eller belønning, er jo bedre enn ingenting, men likevel ikke mye å skryte av. For når trusselen heves, slipper dyret løs og lager sitt helvete.  Evnen til å la atferden bli overstyrt av trusler om straff er i stor grad et spørsmål om kombinasjonen læreevne og selvkontroll. Det er ingen indre moral her.
Men så konstaterer jeg at mange troende miljøer gir moralsk toppskår til dem som er motivert av «å elske Gud». Det vil si at selv om et regime av straff og belønning blir opphevet, så er vi gode fordi vi elsker Gud. Jeg går jo videre og kritiserer denne posisjonen, og lanserer i stedet alternativet moralsk autonomi. Det kommer jeg tilbake til. Poenget her er at dette er dyrets toppskår. Alfaen elsker dem som elsker ham. Og man kan være felles, og ha et fellesskap i et fokus på det dyrke alfaen. På den måten gir det mange og store sosiale gevinster.
Dette er ett av mange eksempler på at vi liker og hegner om mennesker, når dette fungerer i flyt, på intuisjon, på direkten. Dette tar ikke hensyn til ansvarlighet, til langsiktighet eller andre mennesker. Vi elsker handlekraft. Vi liker ikke nøling. Vi liker ikke usikkerhet. Vi liker ikke kompromisser. Vi liker å seire, vinne, rivalisere, fordømme, demonisere og tribalisme. Vi rangerer hverandre og spiller gladelig spillet.  Alt dette er biososial modus.

Motsetningen til dette, er jo blasfemi, eller ti-åringen som er dum nok til å si at «keiseren er naken». Poenget er at vår egen menneskelighet er fremmedgjort i dette spillet. Vår fornuft, moderasjon og analyse, er å betegne som svakhetstegn. Paradokset er jo at det nettopp er vår menneskelighet som har brakt frem den mennesketypen vi ser i dag. Altså, man bygger velstand og fremtid gjennom hardt arbeid, framsyn, moderasjon og slit. Men serverer du mennesket paradiset, så endres balansen, og mennesket glemmer sin menneskelighet, og tyr til å håne den rasjonelt etiske mentalitet, som det hele består av.
Og dette gir store sosiale gevinster, slik at samfunnets sammenbrudd ligger innebygget i fremgangens resultater.

Den eneste mulige måten å adressere dette problemet på er å forstå det, akseptere det og deretter demme opp for det. Dette er en del av det å bli moden, å forstå slike sammenhenger.
 

Moralsk autonomi

Med moralsk- eller etisk autonomi mener jeg at individer er moralsk selvstendige.  Da handler det om at de ikke er i behov av overstyring utenfra for å være etisk bevisst i sin atferd, og at de i stor grad har etiske refleksjoner som begrunner dette uten henvisning til autoriteter, lover eller normer.

Dette handler ikke om at mennesker utrykker seg moralsk. Den som leser Det moralsk indignerte menneske, vil oppdage at nettopp moral misbrukes hele tiden i det sosiale spill, som dydssignalisering, alliansesignalisering, til sosial utrenskning, til undertrykkelse av utilstrekkelige mennesker gjennom eskalering av intoleranse som forgifter og ødelegger det sosiale klima. Mennesket er spontant moralsk, som en del av det sosiale spill. Det er ikke denne type moral jeg snakker om. For dette har ingen dybde, ingen refleksjon, det er aggressivt og har ingenting med omsorg for hverandre å gjøre.

Moralsk autonomi er det modne svaret på påstanden om grunnleggende behov for moralsk autoritet. Kanskje lar dette seg best undersøke ved å ta utgangspunkt i et kjent sitat fra romanen «Brødrene Karamasov» av Fjodor Dostojevskij.

Her sies noe slikt som at «Uten Gud er alt tillatt». Jeg kjenner ikke den russiske originalteksten, men merker meg at den norske oversettelsen preges av ordet «tillatt». Det sier alt. At noe er «tillatt», forbinder vi med lov, håndhevelse, makt og maktutøvelse.

Det kan være snakk om alt fra juss og statens restriksjoner, til hva barn får lov til av sine foreldre.  Poenget er at individet står i et forhold hvor handlingsrommet ikke bare begrenses av fysisk mulighetsrom, men også av sosial kontroll utøvd av en instans, ofte med makt til å sanksjonere.

Hva skjer der maktapparatet oppheves? Da er vi egentlig over til spørsmålet om naturtilstand, og her er det ingen enighet. Det som kan sies er at dersom alle mennesker var moralsk autonome, så ville dette ha gått helt fint.

Vel, vi har jo erfaringer der stater har brutt sammen. Uten unntak ender det opp i en terrortilstand av mafia og militser. Bruken av begrepet «mafia» her, er ikke tilfeldig. Med mafia mener jeg løselig organiserte grupper, hvor lederne ofte er kriminelle på den måten at de har ubegrenset brutalitetstoleranse, med psykopatiske og narsissistiske trekk, og alt de gjør dreier seg om eget ego, uten hensyn til andre. Og selvsagt handler brutaliteten i aller høyeste grad om sanksjonisme. Den sosiale kontrollen blir ikke borte i slike systemer, den intensiveres. Og lovmessigheten er jo at de som havner på toppen, ofte er de mest hardbarkede brutale kriminelle, som alle er redde og derfor underkaster seg, allierer seg med og går i tjeneste for.

Det er dette jeg tenker er den mest sannsynlige utgaven av naturtilstanden, i alle fall der det er snakk om en stat som har brutt sammen. En naturtilstand som har basis i utvikling fra en steinalder-tilstand, vi sannsynligvis være noe mildere, da teknologi mangler og man har utgangspunkt i familiegrupper hvor slektskapsseleksjon har dominert og dermed dyrket frem høyere forekomst av moralsk autonome individer med innflytelse.

Dostojevskij ser ut til å ha utviklet ideen om «friheten fra Gud» i romanen Forbrytelse og Straff. Her handler det om en karakter som er ateist, og som ser muligheten til å «forbedre verden» ved å begå et drap. Poenget her ser ut til å være at hovedpersonen utvikler alvorlige psykiske kvaler av å ha begått disse drapene (det ble to drap).  Poenget ser ut til å ha vært at handlingen i seg selv, er så avskyelig, at dette ikke bare kan være noe man «gjør» og så forvente å komme upåvirket fra det, uten at det kommer tilbake og hjemsøker deg.

Vel, tenker jeg, det forutsetter en god porsjon moralsk autonomi. For det kan da se ut som at brutal mafia-atferd i fullt monn kan eksistere i generasjoner, til synelatende uten store kvaler blant dem som burde ha hatt det.

Mitt poeng er at vi på ingen måte kan trekke alle mennesker under en kam her. Mennesker er ikke «slik eller slik». Mennesker kommer i mangfold, og noen individer utvikler moralsk autonomi. Andre gjør det ikke.

Et spørsmål her hva som former denne utviklingen. Men før jeg kommer til det, så vil jeg trekke frem min egen uutgitte roman «Gudenes sang», som på sin måte undersøker noe av det samme temaet. Men da er fokuset snudd. Grunnspørsmålet er «Dersom ingenting begrenser meg, hva begrenser meg da?».  Romanens første del, handler om et elendig menneskes reise fra nederst på rangstigen til allmektig. Med andre ord ubegrenset makt, ubegrenset handlekraft. Ingen over, ingen ved siden.

De fleste vil vel oppdage at dette er et fundamentalt tankeeksperiment, egnet å avsløre hva det allmektige individet egentlig står for. For, som sagt, der ingen begrensinger finnes, vil da individet begrense seg selv, rent etisk?

Tankeeksperimentet kan ikke helt sammenlignes med det å bli diktator. De som blir diktatorer, har høy sannsynlighet for å ende i en malstrøm av brutalitet. Logikken er enkel. Når en diktator styrer med jernhånd, får han fiender. Det å ty til straff er ofte en ryggmargs-refleks, særlig der diktatoren har narsissistiske, eller psykopatiske trekk. Litt egoisme, litt urett, litt «rydde motstand av veien». Dette blir det hat og fiender av. Disse må kontrolleres. Dette eskalerer, og over tid eskalerer terrorregimet med alle slags brutale virkemidler for å holde kontroll. Og diktatoren utvikler etter hvert betydelig sosial fallhøyde. Det betyr i klartekst: enten holde seg ved makten, eller bli lynsjet. Herav kan vi forstå hvordan diktaturer over tid utvikler statssystemet til brutale statsmonstre.

Men det vi også ser er jo at diktatoren, som jo ikke er allmektig, fanges inn i en malstrøm av stadig økende urett og brutalitet. Hadde han vært allmektig, kunne han vært hundre prosent trygg, og ikke kommet inn i en slik malstrøm. Allmakt står derfor som et rent tankeeksperiment med tanke på å avdekke denne ene subjektivistiske grunnutfordringen til hver enkelt av oss: Hva står du for, egentlig?

I romanens tredje del, den som heter «Gudene tar farvel», anvendes dette på selveste Jahve, Bibelens Gud. Og det fortapte mennesket «Munken», gir frekt og freidig guden karakteren «ikke bestått». Dette handler jo særlig om fortapelsen. Men det er ikke det viktigste poenget her. Det viktige poenget er jo at Munken bedømmer Gud med utgangspunkt i moralsk autonomi. Med andre ord, selvstendig, uavhengig av «Guds moral». Den som har fått noen glimt inn i teologiske kriker og kroker, vil umiddelbart oppdage at dette er et alvorlig brudd med en gjenganger innenfor teologien (Divine Command Theory) hvor Gud er moralsk definerende, og dermed også absolutt moralsk autoritet.  

Det heter jo «Gud er god». Men hva er «god»? Jo det er det Gud er og gjør. Så det å brenne mennesker levende til døde eller evig blir til «gode handlinger», fordi alt Gud gjør er godt. Jeg kaller jo dette for en agnostisk definisjonsmetode (Gud er god, men hva «god» egentlig betyr, ser vi først når Gud handler). Med dette bedømmes jo utsagnet «Gud er god», som meningsløst, som beskrivelse av Gud under henvisning til en ytre referanse, samtidig som det er retorisk kraftfullt.

Mye av dette setter jo utfordringen med moralsk autonomi på spissen. For, ut av dette utkrystalliseres de to grunnleggende moralske moduser, på en klar måte:

1.    De moralsk uselvstendige

2.    De moralsk autonome

Og det er jo åpenbart at når vi begynner å studere kategorien «moralsk uselvstendig», så blir kanskje ikke det så mye å skrive hjem om. Men før vi kommer dit, kan vi jo starte med de positive superlativene som kan bli brukt om slike mennesker. Det viktigste er at de er «lojale». De er lojale til sin autoritet. Og dette er selvsagt noe en autoritet vil sette pris på, berømme og belønne. Og lojalitet er et godord, og i seg selv en viktig moralsk standard. Mennesker som er lojale i relasjonen, baktaler ikke, de faller deg ikke i ryggen, de står last og brast ved din side, de støtter og hjelper der de kan.  Jeg tenker faktisk også at lojalitet er en viktig del av det å vise respekt og dermed også signalisere den andres menneskeverd.

Så fikk vi altså Holocaust, Adolf Eichmann og Hanna Arents dype refleksjoner over temaet. Holocaust er menneskehetens dyreste lærepenge hittil. Her er det potensiale til å høste innsikt i mange generasjoner fremover.  Et slikt tema er Adolf Eichmann. Les historien her. Poenget er at her ser vi ubetinget lojalitet, ubetinget lydighet, spille seg ut til det groteske. Et vesentlig poeng her er følgende: Eichmann brøt ingen lover. Han handlet på oppdrag av landets øverste autoritet. Han var pliktoppfyllende, flink og utførte de oppgaver han ble satt til, på en utmerket måte.

Det store spørsmålet er om det virkelig er slik at man forventer at mennesker skal sette seg ut over statens øverste myndighet, ja regelrett stilles til ansvar dersom man ikke gjør det, der det er påkrevet? Er det moralsk riktig å ansvarliggjøre et menneske, kun for ubetinget lydighet? Det var jo dette som skjedde, og Eichmann ble hengt. Uansett hva vi lander på her, så innser vi at forutsetningen for denne løsningen er at mennesket tillegges et etisk ansvar som går utover hva som måtte oppfattes som øverste autoritet. Når jeg sier «ansvarliggjøring» så innser vi at det jo forutsetter en autoritet over oppfattet øverste autoritet. På det tidspunktet hvor Eichmann begikk sine handlinger, var ingen slik autoritet i siktet, i alle fall ikke av menneskelig opprinnelse. Og hadde Eichmann hatt tanker om at den autoriteten han jobbet for, ikke nødvendigvis er den sterkeste, og at han risikerer å bli stilt til ansvar, hadde det påvirket hans valg? Jeg tror ganske sikkert, at hadde han sett den endelige utgangen av dette, så hadde han kanskje vridd seg unna den rollen han fikk.

Jeg setter dette litt på spissen nå, fordi vi innser at den grunnleggende etiske holdningen, her ikke endres. Det ligger impulser i menneskets natur å søke å alliere seg med det man oppfatter som den sterkeste eller mektigste. Så ja, om Eichmann hadde hatt et bedre forsyn, så kunne han ha unnsluppet, men kun fordi han da hadde hatt en annen oppfatning av hvem den sterkeste overmakten er.
Det vi oppdager i dette, kalles jo for opportunisme. Jeg gjør det som er nødvendig for å tjene min egeninteresse best mulig. Vi oppdager at det å alliere seg med den vi oppfatter som «den sterkeste», på ingen måte kvalifiserer til moralsk autonomi. Alt vi oppnår, dersom vi er smarte nok, er alltid å stå på overmaktens side, den dagen oppgjøret kommer. Og det er jo en vinner strategi. De beste sosiale strategene er jo det jeg kaller for grå mennesker.

Og hovedproblemet er jo hva Eichmann ikke gjorde, nemlig å begynne å reflektere over det han var med på, på eget selvstendig grunnlag, uavhengig av autoriteter. Og slik må det nødvendigvis være, dersom det overhodet skal være mening i å kunne klandre Eichmann på rent etisk basis for det han har vært med på.

Det jeg henter ut av dette er at det ikke er noen prinsipiell forskjell mellom det moralsk uselvstendige, og det amoralske.  Poenget er jo at for å kunne utøve en slik total og betingelsesløs lydighet, så forutsetter det at man avskriver hva som måtte være av egen moralsk autonomi. Og dette gjelder uansett nivå på autoriteten over. Det hjelper ikke med Gud her. Dette er sub-optimalisering av lojalitet. Les gjerne også dette om alfa-respekt. Og vi oppdager at det ikke smaker noe særlig godt av dette, unntatt for en, diktatoren over, som nå har et redskap i sin hånd, som aldri stiller spørsmål, som aldri setter grenser.

Jeg snakker, som sagt om «det grå mennesket». Det vil si mennesker som i prinsippet er grenseløse i sin tjeneste og beundring av makten over. Og det er jo veldig forståelig at maktapparatet er fullt av godord om slike. For de er jo hundre prosent å stole på. Kombiner dette med kompetanse og handlekraft, og her har du byggesteinene i et brutalt maktapparat.

Den eneste måten å komme unna dette, er å ta den tunge byrden det er å utvikle selvstendige refleksjoner om det etiske. Du må selv sette de standarder som du måler autoritetene opp mot. Hvordan kan du ellers ta dette ansvaret, uten å ha egne standarder som du evaluerer opp mot, inkludert hva du måtte oppfatte som autoriteter.

Men dette har som sagt en kostnad. Det innebærer så definitivt risikoen å komme på kant med overmakten eller med flertallet, eller det «normale».

Moralsk autonome mennesker, passer ikke inn i det autoritære bildet. Ikke bare det, de blir en trussel. Så kunne vi jo dagdrømme om en største og ypperste autoritet, Gud om du vil, med moralske standarder som samsvarer med dine egne. Intet ville jo ha vært bedre. Men det du skal merke deg, er at de moralske standarder, fortsatt må ha denne selvstendigheten, også i forhold til Gud. Det er ikke fordi Gud sier det, at standarden gjelder. Standarden gjelder heller ikke fordi den objektivt «er rett». Den er ene og alene innvilget av deg, tilsluttet av deg. Det er det du egentlig står for her i verden, med eller uten Gud. Alt du kan håpe på er samsvar med autoritetene over oss, og at et betydelig flertall av oss mennesker tilslutter seg de samme standardene.
Men med en gang jeg begynner å snakke om flertall, her, så gir det seg selv at ideen om det ubetingede menneskeverd, er det som rekker lengst. Da er vi alle ivaretatt, vi er alle innenfor sirkelen av moralske målobjekter. Jeg vil være overrasket om ikke dette gir seg selv, der flertallet har den innsikt som skal til, for å kunne ta en ansvarlig stilling til dette.

Ut av Andre Verdenskrig, Holocaust og Nazismen, kom et oppgjør som har satt en ny standard. Men denne er implementert av en autoritet, gitt innenfor de største å mest omfattende intuisjoner vi mennesker noen gang har kommet opp med, nemlig FN. Dette er på ingen måte en avskriving av nødvendighet av autoriteter i våre samfunn. For det er åpenbart, at i praksis, så vil ikke samfunn, stat eller sivilisasjon kunne fungere uten autoriteter. Man vi merker jo klar forskjell på stater med demokratisk grunnholdning, og stater som ignorerer dette. Det er friheten det moralsk autonome mennesker tar seg opp i dette, nemlig til å måle autoritetene med utgangspunkt i uavhengige standarder.

Så er det det store spørsmålet: hva påvirker individets utvikling i retning av moralsk autonomi? Jeg sitter selvsagt ikke med noe fasitsvar her, men jeg tviler sterkt på at det kun handler om medfødte personlige egenskaper.

La meg si det med en gang: Moralsk autonomi, er en risikosport, også rent etisk sett. Dette gjelder jo særlig hvis din mentale prosess er alene, med lite støtte fra omgivelsene. Her er problemet: Du er selv i stor grad avhengig av å finne sin egen vei. Og det ligger ikke lite risiko i dette.

Mennesker som i ung alder, kaster autoriteter over bord, begir seg i praksis ut i et minefelt. Alle barn og unge får jo råd, og kanskje også råd om å være lojale mot rådene. Det å bryte med dette er som regel oppskriften på katastrofe.

Så det er jo ikke rart at livsveien er full av historier med bratt lærekurve om at det å ta for lett på den gamle visdommen, kan bli skjebnesvangert. Ytterpunktet av dette er jo akkurat det vi har snakket om, altså moralsk uselvstendighet. Så dette er komplisert.

Jeg tenker at ingen av oss skal behøve å gå den lange etiske veien alene. Denne risikoen kan reduseres, dersom samfunnet har vilje til å arbeide med dette. For det modne samfunn vil ha høy forståelse for at et samfunn med et stort innslag av moralsk autonome individer, vil være mer robust på de fleste områder. Vi vil ha høyere tillit i samfunnet, det blir vanskeligere å slå gjennom med populistiske bevegelser, eller i det hele tatt massesuggesjon. Politiske prosesser blir ryddigere, mer rasjonelle, og det er plass på arenaen for alle i de store samtalene. Vi tåler å være uenige, og trolling tørker ut av seg selv, vi møter det med et overbærende skuldertrekk. Vilkårlig intoleranse får ingen vind i seilene, vi opprettholder det gode tolerante sosiale klima.

Jeg skal være forsiktig med å tegne et paradisstempel her. Det blir aldri noe paradis. Ja, samfunnet vil ha, og alltid ha utfordringer. Og vi blir ikke kvitt alt det negative, men kanskje avdempet en del, og ikke minst at samfunnet er mer rasjonelt i sin håndtering av det. Det er forskjell på å handtere verdige mennesker, selv om de er havnet i rennesteinen, og det å håndtere noe vi ser på som demoner eller skadedyr.

Dersom det bare er litt i dette, så har det modne samfunn motiv nok til å investere i dette. Og det må gjennomsyre samfunnet. Her er mitt forslag til format på de lover som utvikles. Når individet presenteres for lov, så er det ikke under trussel om straff, men under henvisning til hensikten med loven og hvordan loven er tenkt å virke opp imot det. Dette er et format som appellerer til menneskeligheten i oss, ikke til kampmodus og dyret i oss. Det er et format som melder oss inn som fullverdige medlemmer av menneskeheten. Slikt skaper tillit, lojalitet og innsikt.

Så tenker jeg at det i høy grad handler om innsikt, som kan tilegnes i en utdannelsesprosess. Det må være like selvfølgelig å lære beslutningsteori, erkjennelsesteori, verditeori og om menneskets natur på skolen, som det er å lære språk og matematikk.

Og vi har et vell av erfaring å vise til. Blant annet Holocaust, men også utallige religioner, og egenskapene til de sektlederens som forledet mennesker, som aldri var vaksinert med innsikt i disse mekanismene.

Men mest av alt, tenker jeg det sosiale klimaet er viktig. Vi er i behov for overgang fra autoritær mentalitet til lærekultur. Vi må skape et sosialt klima, hvor det er rom for kritisk tenkning og skråblikk på autoriteter.

 

Dersom vi forutsetter «det gode samfunn», og dette samfunnsoppdraget, som mål på hva som er de «gode» verdiene, så tenker jeg at for å kunne utvikle disse verdiene så er det viktig at individet fra fødsel av, grunnleggende blir behandlet med den respekt som ubetinget menneskeverd krever. Selvsagt vil alle oppleve urett, så vi snakker ikke utopi her, men gjennomgående slik at individet utvikler tillit og lojalitet til sine omgivelser.

For det er jo disse verdiene som skal utvikles: Tanken om det gode samfunn, på alle nivåer. Det utløser refleksjonene om hvilke egenskaper det store gjennomsnittet av individer må ha for at dette skal kunne la seg realisere. Selvsagt er det rom for stor uenighet om virkemidlene - det er mange veier til Rom - men målet står fast. Teksten i Det Modne Samfunn, kretser om akkurat disse spørsmålene.

Men vi har et paradoks her: Utvikling av slike verdier forutsetter lojalitet til samfunnet. Men var det ikke nettopp lojalitet, den uselvstendige sub-optimaliserte? Hvordan henger dette sammen?

Vel, det er forskjell på lojalitet til maktapparatet, og lojalitet til samfunnet. Det å tjene maktapparatet blindt, medfører stor risiko for et totalt brudd med lojalitet til samfunnet. Og ikke minst dyp illojalitet til enkeltmennesker, ofte de mest forsvarsløse.

Men, selvsagt om vi går helt til ytterlighetene med moralsk autonomi, så er jo forutsetningen om «det gode samfunn», ikke gitt. Alt er i spill for den som tenker fritt. Og mennesker har til tider landet langt utenfor dette bildet. Det mest kjente eksemplet er jo Nietzsche som kastet alt dette på båten, kalte det for «slavemoral», og utviklet begrepet om «herremoral» som en kontrast til dette. Og vi kjenner en rekke ideologier som forkaster dette. For eksempel deler av politisk Islam, kritisk raseteori, radikalfeminisme, nazisme og varianter av fascisme.

Det nærmeste vi kommer ideen om et moralsk bærekraftig samfunn, for alle, med ubetinget menneskeverd, er jo sosialdemokratiet på sitt beste.

Så kan man jo stille spørsmålet om moralsk autonomi må forutsette refleksjonen om det ubetingede menneskeverd for å kunne «godkjennes» som dette. Det er det sikkert uenighet om. Kanskje er det slik at det er mest fornuftig å reservere begrepet til akkurat dette: selvstendig uavhengig reflektert moralsk grunnholdning.

 

Og dette er på ingen måte uproblematisk. Moralsk uselvstendighet er ikke mye å skryte av, mens moralsk selvstendighet utgjør betydelig risiko. Og her finnes utallige eksempler. Vi hadde en periode med hippietid rundt slutten av 1960-tallet. En del av dette var ideer om «fri kjærlighet», og noen fant ut at de gamle normene rundt parforhold, ekteskap og familier var å regne som avleggs, og unødvendige begrensinger på menneskelig livsutfoldelse.

Så man opprettet kollektiver hvor dette i prinsippet var opphevet, kanskje etter ideal av dvergsjimpansens levemåte. Samtlige av disse eksperimentene havarerte. Det oppstod sjalusi, rivalisering, dominanshierarkier osv. Og krigen var i full gang. Barn hadde neppe godt av å vokse opp under slike forhold.

Det jeg vil frem til her, er at selvsagt har vi store hull i vår forståelse av menneskenaturen, og hvilke virkninger våre innretninger får på kort og lang sikt.

Eksemplet over kunne vært brukt som argument mot moralsk autonomi. Men merk da hvordan argumentet får sin vekt. Det er jo fordi eksperimentet gikk galt, at dette får sin vekt. Men hvordan får argumentet sin vekt? Vel det enkle er jo å ta fatt i faktadelen av det. Og sant og si, så mangler jeg dokumentasjon, jeg har hørt ting, men har ingen kilder på dette. For det utilstrekkelige mennesket innebærer dette at vi hverken kan avvise eller bekrefte at min fremstilling, er korrekt. Det modne utilstrekkelige mennesket, er trenet på usikkerhet. Alt er sannsynlighet, og vi lander kanskje på 50% sannsynlighet.

Men det som er mer interessant her er verdidelen av dette. For dette hadde neppe vært relevant dersom vi var likegyldig til at det endte i ulykke og gikk ut over barn. Oppdag at dette argumentet ikke har vekt dersom du og jeg ikke er enige om de verdiene som er nødvendige for å bedømme dette med vekt. For det kan jo være, at en av oss er totalt likegyldig til hvor mye smerte eller lidelse dette skaper. Hva kan jeg si til det? Oppdag at jeg kan ikke annet enn appellere. Verdisiden av etiske argumenter får sin kraft, ikke i form av analyse, logikk eller sannhet, men av appell. Og det er dette veldig mange er blind for.

Og da er vi litt tilbake til verdigrunnlaget basert på «det gode samfunn for alle».  Og jeg tenker, at ja vi kan alltids snu opp ned på verdisystemene våre. Men min hypotese er at, skal man oppnå allmennmenneskelig appell, så kommer man ikke langt med dette.

Så på et vis gir verdigrunnlaget seg selv, dersom man er moralsk autonom, og forventer en viss resonans hos gjennomsnittet av befolkningen i et samfunn.

Grunnen til denne analysen er at ja, man kan bli konfrontert med «hvorfor hører vi ikke på autoritetene?» Hvorfor «kaster vi god gammel visdom over bord?»   Det vi oppdager er jo at visdommen eller autoriteten i så fall ikke handler om verdisystemet, men om innsikten i hvilke fallgruver forskjellige handlemåter eller innretninger kan føre til på kort og lang sikt.

En moralsk autonom person, kan være fullt ut lydhør for slike argumenter. For dette handler ikke om avvisning av autoriteter, i seg selv. Dette handler om at verdigrunnlaget ikke er til salgs. Menneskets utilstrekkelighet handler om fakta spørsmålene. Hvordan er verden? Hvordan fungerer tingene? Hvordan fungerer mennesket egentlig? Alt dette handler om kompetanse på kart og terreng, men ikke om hvor vi ønsker å gå. Og selvsagt er det viktig med ydmykhet her. OK, om vi går til kildene, i dette tilfellet Bibelen, så finner vi noe tvetydighet her, men gitt at vi tar for god fisk at Bibelen anbefaler monogami. Og vi «tuller» med eksperimenter, og lærer på den harde måten at Bibelen hadde rett. Men vi finner jo også dødsstraff for homofili, kvinnediskriminering og andre forhold som nesten direkte motsier vårt verdisystem.

OK, så kan vi vel avskrive gudommelig innsikt. Men kan vi dermed også avskrive de gamle tekstene som irrelevante på alle måter? Jeg tenker at det ville vært arrogant. En hypotese man kan ha, er at man kan ha hatt en lang fortid, med eksperimentering med praksis, men har sett hva som fungerer. Dette har funnet veien inn i tekstene, og ikledt et gudommelig opphav. Gitt en slik hypotese, så innser vi plutselig at, ja la oss ta dette alvorlig, og med i våre vurderinger. Men igjen, det forutsetter det samme verdisystemet. Poenget er at de gamle normene, ikke lengre har autoritet i seg selv, men analysert og vurdert, som mulig bidrag til faktakunnskap, men også med full vektlegging på et verdisystem vi ikke kompromisser på.

Moralsk autonomi handler først og fremst om verdisystem. Og for å ta det med en gang. Nei, verdier er ikke noe man tror på. Da blander man med fakta-informasjon. Verdier er ikke noe som er sant eller ikke sant. Det er ikke fakta, men noe som opererer på fakta. Verdisystemet er noe man aktivt tilslutter seg, ikke på basis av bevis, men på basis av viljen til å stå for noe av seg selv. Verdiene kommer selvsagt ikke ut av løse luften. De er mange, de komplekse, og her er indre konflikter. Vi snakker ikke om utopi, eller en form for «vakker renhet» eller noe slikt. Jeg snakker om verditeori her, og verdienes opprinnelse i det emosjonelle systemet. Poenget er at det ikke er noen informasjonsmessig avstand mellom subjekt og første-persons erfaring med det å verdsette. Verdierfaringen er noe som foreligger i subjektet, på samme måte som steier er noe som erfares utenfor subjektet. Å snakke om at steiner er sanne eller usanne, er tull. På samme måte kan vi ikke snakke om at vår opplevelse av å verdsette er ant eller usant.

Kampen er i subjektet, og mellom subjekter. Og det er i det landskapet subjektet tilkjennegir sitt verdisystem. Ikke som et glansbilde, eller et moralsk smykke, men som en nødvendighet i streben etter det gode liv, for alle individer.  Og jeg sier ikke at det moralsk autonome menneske er «moralsk overlegen».  For mye kan gå feil. Vi er alle ufullkomne, vi er alle utilstrekkelige, vi er alle på en livsreise og i en livskamp, hvor både dømmekraft og selvkontroll kan svikte. Det jeg sier er hva det moralske autonome menneske tilslutter seg, og gjennom dette forplikter seg på, ta på fullt alvor i de sosiale prosesser, og dermed også kan konfronteres med, der det måtte svikte.

Det jeg imidlertid tror på, er at sannsynligheten for å bli dratt inn i en sosial malstrøm, enten det er sekter, politiske bevegelser, næringsliv eller politikk, er redusert, fordi individet er bevisst på at ens egen sjel ikke er til salgs, under noen omstendighet.

 

Å snu nihilismen til en frigjørende kraft

Jeg så en 97 år gammel filosof, på tampen av sitt liv, komme tilbake til det «endelige spørsmålet»:

Hva er poenget med alt sammen?

Spørsmålet ble hengende en stund. Og på den stunden gjentok jeg inni meg selv: Du finner intet poeng. Så kom det: «Det er ikke noe poeng».

I yngre dager hadde filosofen hadde skrevet en bok om døden. Hvorfor skal man skal man frykte døden? Døden er subjektets overgang fra å være til å ikke å være. Hva er det da å frykte? Er man ikke, så kan man heller ikke føle. Man kan ikke være redd, man kan ikke lide, man kan ikke oppleve. Hva er problemet? Det var vår alles tilstand før vi kom til denne verden.

Vel, jeg har ikke lest boken hans. Men ut fra hvordan han gjenga det, kjente jeg meg igjen i dette. Men, som han sa: for oss som ikke føler oss nær enden, så er dette teori. Det er åpenbart at den dagen vi oppfatter døden banke på døren, så kan nok noen og enhver av oss kjenne på dødsangsten og impulsen til å stritte imot. Dette er emosjonelt programmert i oss.

Jeg har en onkel som jeg aldri har møtt. Han døde under krigen av tuberkulose, 24 år gammel. Min mor forteller at sykdommen hadde kommet snikende fra 18-års alderen. Han var i sin beste alder. Det var en tragedie. Han var på institusjon en periode og ble sendt hjem for å dø. Det er sparsomt med opplysningen om denne tragedien. Men min mor forteller at han var helt rolig og forsonet med sin skjebne. De satt vakt over ham, dag og natt. Tanken var god. De var redd for at han skulle være alene når han døde. Han bedyret, han var ikke redd. Min mor beskriver ham som svært moden og svært rolig. Men de satt vakt likevel. Min tante Anny satt vakt den natta han døde. I 3-tiden på natten spurte han hva klokka var. Det var hans siste ord. Så hørte de ikke mer fra ham. Om han virkelig var så rolig inni seg, som han gav utrykk for er vanskelig å si.

Noen ganger har jeg tenkt at mennesker legger demper på sin angst og sorg, nettopp for å spare omgivelsene. Mennesker som er panisk i angst eller knust i sorg er et opprivende syn, enten man er barn eller voksen. Kanskje ligger det noe i oss som sparer hverandre for vår indre smerte og angst.

Den gamle filosofen som hadde skrevet en hel bok om døden, sleit med å innse at han ble plaget av tanken på at det nå snart var slutt. Jeg tror ikke vi kan filosofere oss bort fra dødsangsten. Den ligger dypere i oss enn fornuften. Jeg er usikker på om denne 97 år gamle filosofen hadde fått så mye evolusjonspsykologi under huden i den tiden han var aktiv. Dette er jo tabu i vår tid. Han kunne ikke forstå hvorfor han smakte på angsten hver gang han fornemmet at slutten nærmet seg. Han kunne heller ikke forstå hvorfor han hadde denne impulsen om å klynge seg til «å være» så lenge som han overhodet maktet.

Vel, den ultimate forklaringen er at dette er impulser som er skrevet i oss av naturen selv. Det er et ubehagelig resultat av tørr kjedelig statistikk. Individer som hadde disse egenskapene, reproduserte seg i gjennomsnitt promiller bedre enn de som ikke hadde det. Over utallige generasjoner blir det da slik: tørre tall skaper endringen.

Når jeg tenker over det, er den onkelen jeg aldri traff en helt for meg. Han var storebror til min mor, og visstnok et fantastisk eksemplar av et menneske. Han var rolig, ansvarsfull, omtenksom og alltid en omsorgsfull støtte for sin lillesøster. Han fremstår som å ha vært en av dem som passer med beskrivelsen om at «Gud henter sine til seg». Og kanskje det nettopp var i troen han hadde sin trøst, og som gav ham den lindringen han trengte for å kunne stå frem rolig og fattet når det gjaldt. Det sies nettopp det: Troende har en trygghet, et håp som lindrer og som kanskje er det beste virkemidlet mot den dypeste fortvilelse når slutten nærmer seg.

Hva skal vi da si, som ikke har noe slikt å falle tilbake på, når det uunngåelige nærmer seg? Den gamle filosofen ble kanskje tatt på sengen av sin egen natur. Men det er jo ikke slik at man bare kan ta seg til en tro. Det er ikke rart at man, med slike utsikter, stiller dette mest grunnleggende spørsmålet: «hva er poenget med det hele?». Snakk om masseflukt, men filosofer rygger i flokk med en gang ordet «nihilisme» kommer på dagsorden.

Hva er nihilisme? Det er nettopp det spørsmålet den gamle filosofen besvarte, så direkte og nådeløst: «Det er intet poeng!» Filosofer rygger i hopetall. Dette på tross av at filosofien nok i dag er, eller burde være kommet så langt at dette er et åpenbart svar. Kast dagdrømmer, tro, fantasi og sofistikerte teorier til side, og se livet i hvitøyet. Guder eller ikke guder, moral eller ikke moral, uten ditt subjekt er meningen borte. Meningen er i deg, avgrenses ved deg og dør ved deg. Andres mening kan være hva som helst, garantert ofte i konflikt med din. Glem det! Din mening er din og din alene. Den kom med deg og forsvinner med deg, punktum.

Den gamle filosofen hadde skrevet mange bøker. Det er ikke bare dødsangst og selvopprettholdelses drift som moder natur jager oss med, men også et uimotståelig behov for å sette spor etter oss, spor som varer, helst til evig tid. Det er drivkraften som driver meg til å skrive og skrive. Jeg drømmer om at ordene blir evige. Når jeg skriver, tenker jeg ofte på mine barnebarn. Igjen, det kan forstås av den ultimate biologiske forklaringen som kalles for fitness og naturlig utvalg. Kanskje er det slik at de som greide å gi sine etterkommere gaver, enten i form av ressurser, kultur, tanker eller tradisjoner samtidig forbedrer sine etterkommeres fitness så pass mange promille at, over utallige generasjoner, så former det populasjonens felles genom. Da har evolusjon skjedd.

Men hva er poenget? Hva er det endelige poenget? Tiden vil gå. Jorden vil brenne opp av en sol som vokser til en rød kjempe. Men en gang vil også den gamle solen slukke. Og vi vet ikke noe mer enn at det er sannsynlig at universet vil utvide seg til et slags uendelig «freeze». Hvor er da dine tanker? Hvor er da dine gleder, sorger og din skam?

Skammen ja, slitet lidelsen … Det er en tanke at de fleste kommer fra en klasse av elite, av suksess nok til å bli en slags vise filosofer som alle hørte på. Har de sett undersiden av en sko? Hvor er deres tanker nå? Tanken på at skammen og fornedrelsen også er borte er jo en slags trøst for alle oss mer elendige og utilstrekkelige mennesker, ja nærmest en slags mening.

Det at det ikke er noen mening, betyr også friheten fra å mislykkes. Det betyr også friheten fra tanken om at man skulle oppfylle en eller annen standard, et eller annet endelig mål, en eller annen endelig mening som er satt av glansbilder fjernt fra det elendige utilstrekkelige mennesket.

Innse det: Jeg er et elendig, utilstrekkelig menneske, som på mange måte er prisgitt. Hvem f** skal jeg forestille meg for? Jeg er her nå, det er alt. Det er den eneste meningen som finnes. Ja, det kan være en fristelse å søke akkurat dette: Bort fra skammen. Bort fra fiaskoen. Bort fra elendigheten. Bort fra alt.

Men tenk over at dette livet er det vi har. Vi aner ikke noe om hverken før eller etter. Så drar vi på noen skavanker og humper i den veien vi går. So what? Ingen grunn til ikke å ta med oss det som er. Det er heller ingen grunn til ikke å forsøke å ta det ansvar vi har ressurser til å mestre. Det er ingen grunn til å forsøple dette, hverken for oss selv eller andre. Det er ingen grunn til ikke å være til, for seg selv og andre. Hvorfor ikke?

Så får den tid komme hvor det vi består av, blir omorganisert på en måte, slik at det informasjonssystemet vi selv er, overgis til den naturen den en gang kom fra.

Mange ganger har jeg tenkt på Spinozas ide om at man kan substituere Gud med naturen[2]. For i dette blir vi jo igjen ett med den naturen vi kom fra. Jeg har tenkt på de utallige historier om nær-døden opplevelser. Jeg anser dette for å være informasjonssystemets nedstenging fra det sist utviklede til det første. Så hva forsvinner først: fornuften og de sosiale funksjonene. Og da forsvinner denne ubehagelige opplevelsen av eget og andres kritiske blikk på seg selv. Og kanskje i dette øyeblikket, belønnes vi med: Hva f** var det vi stresset over? Det betydde jo absolutt ingenting. Og kanskje i det øyeblikket hvor naturen omslutter deg, tar deg tilbake, glemmer dine synder, og intet betyr noe, så er det greit å la fare hen og la gå. Det er kanskje det lyset noen har sett, før de igjen forenes i den harmoni som naturen i bunn og grunn må være der nede på den grunnflaten ingen av oss noensinne vil, hverken se eller reflektere over.

Oppdag at uansett forestillinger om en «overordnet mening» så er det alltid mulig å spørre «hva er poenget med det da?».  Det går alltid an å spørre hvorfor. Kjeden kan ikke fortsette evig. Og mening kan ikke dikteres.

Det er viktig å se forskjell på mening i livet og mening med livet. Vi kjenner alle meningen i livet. Hvordan kan vi forestille oss en mening med livet, uten å forutsette mening i livet? Og er da ideen om mening med livet i det hele tatt nødvendig?  Realitetsorienteringen kan være at overordnet mening er umulig. Subjektivismen erkjenner nettopp dette: Mening tillegges av subjektet. Det er ikke det at vi lever livene våre i meningsløshet. Det er bare det at dette ikke er, eller kan være noe gudegitt objektivt. Dette er da nøkkelen til den innsikt mange har hatt før oss: Vi må selv skape det vi opplever som gir meningen i våre liv. Er det så tragisk? Husk det modne menneskets motto: Vi tar det vi har, og vi gjør det beste ut av det. Oppdag at det er noe frigjørende med akkurat dette. Oppdag at dikterte meninger ikke er våre meninger, men andres meninger forsøkt tvunget på oss. Oppdag at dette er nok et spill, andre som søker å kontrollere oss. Stakkars oss! Det gamle bedraget atter en gang. Men det er jo nettopp her frigjøringen ligger. Bedraget mister sin makt, og vi er nådeløst likestilt. Vi er ikke forpliktet til å etterleve standarder andre måtte forsøke å påtvinge oss. Det betyr ikke at vi fraskriver oss ansvar og respekt for andre. For det er jo en viktig del av det vi opplever som mening. Det betyr heller ikke at vi alle unnslipper tvangen eller pisken. Det betyr intet annet enn at til syvende og sist, så er vi alle likestilt. Vi er alle prisgitt. Vi er alle fanget i oss selv og våre omstendigheter. Så har vi våre handlingsrom, nå og da. Så kan vi krenkes, tape og bli fornedret. Men den moralske seieren får du aldri av meg. Å være moden er å ta det vi har, og gjøre det beste ut av det. Kast av deg skammen! Det finnes lommer av mening, selv i det mest forsmedelige liv. Etabler din vilje til å være i verden. Gå med hevet blikk, du utilstrekkelige medmenneske. Lev ditt liv på tross, på trass og med et flir om munnen. Føl deg fri til å ta din plass, og pek din nese hvor det måtte passe. Pek din nese på alle som måtte ytre at det ikke er godt nok. Du har da fortsatt din kropp og din nese å peke med, så hvorfor ikke? Der har du meningen, og det er ikke hvilken som helst mening. Dette er livets biologiske ur-mening, naturens unntakstilstand, trassen mot destruksjonen, å eksistere og ta plass enda en tid til.

 

 

Det modne mennesket og lidelsen

La oss starte med det ideelle. Empatisk etikk definerer lidelsen som det ytterpunktet vi ønsker oss bort fra. Lidelsen definerer dermed det onde, og det som er galt. På samme måte definerer lykken den motsatte ytterligheten, det som vi strekker oss mot, det som definerer det gode, og dermed også hva som er rett.

Samtidig har vi en realisme som forteller oss at empatisk etikk strekker seg mot et utopisk ytterpunkt. Det er viktig å forstå denne nyansen. Det modne mennesket slipper ikke tak i idealet, selv om det ytterste målet er av utopisk natur.

Dette representerer hva jeg vil kalle for den rasjonelle måten å forholde oss til utopier på. Se gjerne her om utopisk tenkning.

Jeg tar med denne bakgrunnen fordi vi nå skal se realismen i hvitøyet. Vi skal bevege oss fra skrivebordet og over til levd liv. Vi skal forholde oss til det faktum at lidelsen er med oss alle sammen, som en ufravikelig del av det å gå på denne livsveien. Og da må vi tørre å tenke, også de mer vanskelige og uortodokse tanker om det å forholde seg til lidelsen.

Jeg har allerede vært inne på lignede tanker om lidelsen her. Den som leser dette avsnittet mot slutten, vil oppdage hvordan jeg etter hvert utvikler nyanser i synet på lidelse. Jeg vil kalle det for et glimt inn i lidelsens positive sider.
Først vil jeg påpeke at store religioner som buddhismen har et udelt negativt forhold til lidelse. «Alt er lidelse», og dette forsterkes jo av troen på gjenfødelse. Man får et glimt av å være fanget i dette til evig tid. Hele religionen har derfor et omdreiningspunkt om hvordan man kan komme ut av dette. Og her finnes det sannsynligvis mye visdom. Det handler om å komme ut av sitt begjær, og etablere avstand til frykt og sinne. Kort og godt, dersom vi ser psykologisk/biologisk på dette, så er det våre emosjonelle systemer som er problemet, og som må overvinnes.

Lignende syn på lidelsen finner vi for eksempel i antinatalisme. Videre har vi filosofer som Schopenhauer som jo bygget inn mye av den buddhistiske holdningen til lidelse inn i sin filosofiske pessimisme.

Det å snu om, og spørre seg om ikke lidelsen også kan ha sine positive sider, er derfor kanskje som å banne i kirka (tempelet). Men det er akkurat det jeg gjør i mine refleksjoner om lidelse i empatisk etikk.

Det modne mennesket oppfatter lidelsens tvingende tilstedeværelse i verden, som en realitetsorientering. Da handler det ikke om å flykte fra den, men heller lære seg å leve med også denne livsledsageren på livets vei. Det er det som er modenhet. Da gir man slipp på fantasien om den endelige frihet fra lidelsen, ser villdyret i hvitøyet og aksepterer denne skjebnen som en ufravikelig del av det å leve. Og min refleksjon er at nettopp disse to er så nært forbundet at det å leve og det å lide er to sider av samme sak. Og dette er noe som stikker så dypt ned i biologiens mangfold, at vi misliker å tenke på det.

Jeg var så pass frimodig i min tidligere refleksjon at jeg komponerte følgende poetiske uttrykk:

Takk for lidelsen, for uten lidelse finnes ikke mening
Takk for lidelsen, for lidelsen gjør meg sterkere
Takk for lidelsen, for lidelsen skaper visdom
Takk for lidelsen, for lidelsen forteller meg at jeg lever

Jeg mistenker altså at her er en ufravikelig kobling mellom lidelse og liv. Det er ikke dermed sagt at det ikke er tenkbart med liv og tilværelse uten lidelse. Men det jeg sier er at, om noe slikt eksisterer, så er det i alle fall ikke biologisk liv utviklet av evolusjon og det naturlige utvalg, det er snakk om.

I klartekst: Alternativet, altså forestillingen om evig liv i evig lykke, kan nok finnes i en fjern himmel en plass. Men erkjennelsen er at dette alternativet med nødvendighet ikke kan eksistere for deg og meg.

I Gudenes Sang konfronterer Munken Gud med menneskets mange svakheter og skavanker. Hvorfor kan ikke den allmektige guden bare frigjøre oss fra alt dette. Gudens svar er overraskende at, ja det kan han nok, men vil da mennesket fortsatt være menneske? Etter hvert har dette spørsmålet blitt veldig grunnleggende for meg. Kanskje kan det kalles for «gudespørsmålet», og kanskje også gudens ultimate svar på det ondes problem. For det rommer utvetydig følgende utfordring: Vil vi mennesket eller gjør vi det ikke? Er ikke det å svare ja på dette spørsmålet, den ultimate betingelse for å kunne kalle seg humanist? Og hvis vi vil, mennesket, hvilke konsekvenser medfører det?

Poenget er at ja, vi er biologisk levende vesener. Og med i den pakken følger det både ønsket og uønsket bagasje. Man kan alltids ønske dette bort, men kanskje er forbindelsen så omfattende og tett at da forsvinner vi selv med i prosessen.

Våre skavanker blir da en så ufravikelig del av vår identitet, at vår blotte eksistens avhenger av det. Det er i dette dypet at tanken om lidelsens ufravikelige nødvendighet blomstrer opp. Gitt at det er slik, så snur det jo opp ned på hele spørsmålet. Spørsmålet blir da:

Vil jeg være eller vil jeg ikke?

Det vi oppdager er at lidelsen her gir oss en innsikt i det mest grunnleggende spørsmålet for biologiske bevisstheter: Viljen til å være. Viljen til å ta kostnaden ved det å være. Viljen til å få bekreftet sin egen eksistens på den sterkeste og mest direkte måten er nettopp gjennom lidelsen. 

Veldig mange av oss som lever våre liv utenfor glansen og som har opplevd vanskelighetene, sykdommene, skadene, krenkelsene, skammen, fornedrelsen, håpløsheten eller utilstrekkeligheten vil kunne kvittere på at det er nettopp her innsikten kan hentes. Det er nettopp i dette perspektivet at livsmeningen materialiserer seg og blir til en signifikant størrelse på vår livsvei. Ja, vi kan dagdrømme om paradis, det bekymringsløse liv, glansen og den evige lykke. Men er det ikke slik, når vi kjenner godt nok etter, at vi aner en tomhet og overflatiskhet i det hele?
Og når vi hører glansbildene tale, hører vi ikke skyggen av tomheten bak ordene? Misforstå meg ikke. De fleste glansbilder er ikke glansbilder. De bare fremstår slik. Mye dybde kan nok skjule seg bak en glatt maske. Lidelsen er latent til stede i alle våre liv. Forestillingen om den fullkomne lykke skaper bare en drøm i oss. Kanskje er det i denne forestillingen at vi aner tomheten skinne gjennom. For hva skal vi drive med, i et evig liv i lykke? Det kan jo hende noen av oss kan få teologene på glid. Da snakker de om at vi også må arbeide. Det er vanskelig å se for seg et liv hvor vi ikke er på vei, hvor vi ikke møter utfordringer, hvor vi ikke må overvinne motbakkene. I alt dette ligger lidelsen latent innebygget. En motbakke er ikke en motbakke dersom vi ikke lider underveis.
Jeg tenker at langt der nede i dypet så vet vi dette. Drømmen om det evige paradis er ikke bare en drøm, den er en biologisk umulighet.

Jeg har sagt det mange ganger før. Det er en trass i det å leve. Livet er en naturens unntakstilstand. Den levende celle setter opp en membran mellom seg selv og verden. Denne membranen fungerer som en portvokter til sortering mellom ønsket og uønsket. Den levende celle er under konstant angrep av naturens kaos. Den levende celle representerer en naturens disharmoni. Det er et ulydig brudd på naturens lover. I seg selv er det min inspirasjon. Det er det som er viljen til å være, på trass og på tross. Og selvsagt må det bli slik, når dette organiseres i stadig mer omfattende kompleksitet, så omgjøres uønsket og ønsket, til hemmende og fremmende, til unngåelse og oppsøkende, til straff og belønning, til smerte og nytelse, til frykt og begjær, til ondt og godt, til galt og rett. Dette er en biologiens dikotomi, like nødvendig som at mynten har to sider.

Det guden utfordrer Munken på er: Dette er «the only game in town, take it or leve it».  Og guden har en utfordring til: Hva vet du om hva jeg har skapt eller ikke skapt? Det ligger et underliggende signal i dette, som setter valget på spissen. Ja, mulighetsrommet er der, en type fullkommen eksistens uten slike rammevilkår. Tenk om guden har et etisk råd, som forbyr alle andre eksistenser enn slike fullkommenheter. Oppdag at her har ikke menneskeheten noen plass.

Jeg har et eller annet sted satt dette på spissen på en annen måte: Mennesket oppnår til slutt og skaper et super AI som raser av gårde og videreutvikler seg selv til en superorganisme. Etter mange politiske kommaterer fikk systemet bare en ramme å gå etter. Lidelse er ulovlig, og AI skal jobbe aktivt for å fjerne alle brudd på denne loven. På den måten mente politikerne, ikke bare å ha sikret seg selv, men alt liv i universet. Men de manglet gudenes innsikt i dette, at biologisk liv har lidelsen som grunnforutsetning. Følgelig startet super-AI på det store prosjektet å sterilisere hele universet for alt biologisk liv.

Kan guden «unnskyldes» for å ha skapt «det onde»? Kan han i det minste forstås? Oppdag at dette er et verdispørsmål, og det koker ned til humanismens mest grunnleggende spørsmål: Vil vi mennesket eller vil vi ikke?

Jeg vet ikke om du ser det, men plutselig får spørsmålet om livets mening en helt annen dimensjon. Og pekefingeren retter seg mot meg. Og jeg kan ikke peke videre. Ta deg sammen og bli et medmenneske! Tenk over det, alt som skal til for å komme til verden som et menneskebarn.  Jeg har regnet på det her, og reflektert over det samme her. Det finnes ingen lottogevinst i veden som er i nærheten av hvor usannsynlig dette er. Det å være her, er en gevinst større enn vi kan forestille oss. Så hvorfor ikke peke nese, til all elendighet og motgang, gråte litt, men flire mest og ta den trassen til seg: «Jeg er den jeg er, og jeg har tenkt å være, så lenge det står i min makt». Hvorfor ikke spør jeg?

Jeg sier ikke at dette er en universal fortrøstende tanke for alle modne mennesker. Men for meg er dette en inspirasjon, en glede i dette. Og på sitt forunderlige vis så tar det bort noe av skrekken for lidelsen. Det holder angsten på avstand. Til sammen blir det en viktig del av min «meningen med livet».

 

Det modne mennesket og ansvar

Jeg har tidligere skrevet om ansvar her.  Kjapp oppsummering av ansvarsbegrepet:

 

1)   Ansvarsbegrepet får sin mening gjennom sosiale prosesser

2)   Det hører til under etikken

3)   Innholdet vil preges av etisk grunnsyn

4)   Ideen om objektivt ansvar framstår som skapt som en del av det sosiale spill, for makt og gjennomslag

5)   Ansvarsbegrepet i empatisk etikk

a.    Det er kun rimelig å ansvarliggjøre der man har en rimelig påvirkningsevne
På hvilke områder er man med rimelighet kan si å ha påvirkningsevne? Det som er vesentlig her er at det henger nøye sammen med vårt handlingsrom.  Det har jeg beskrevet her. Og da er det mentalt handlingsrom som gjelder. Da starter jeg med kritikk av utsagnet «han hadde muligheten til å gjøre noe annet». For dersom man ikke vet om, eller har blitt opplyst om alternativet, så er det utenfor det mentale handlingsrom. Ofte kan en slik ide handle om projeksjon. Det er ikke slik at selv om jeg vet om andre alternativ, så vet alle andre det også. Det er åpenbart at dersom vi alle var i stand til å handle i tråd med det mest effektive alternativet i vårt handlingsrom, så ville vi alle vært supersmarte. Fattigdom på sosialt nettverk blir også en del av denne ligningen.
En annen projeksjonsfeil er å glemme at det reelle handlingsrommet varierer fra person til person. Dette handler om at handlekraft varierer fra menneske til menneske. Og dette handler ikke bare om fysisk begrensinger, men mest om sosiale forhold. Da handler det ikke bare om penger, men også om sosialt handlingsrom, slik som beskrevet her.
Alt dette er gjenstand for sosialt spill begge veier. Ressurssterke mennesker driver med sin projeksjon, men også sosialt spill drevet av aggressivt begjær. Nettopp da frister det å fyre på med litt ekstra intoleranse, noe som igjen poengterer de store avvikene på sosialt handlingsrom.
Men motsatt er det også mulig å bruke alt det jeg ha sagt som unnskyldning. Altså man visste godt hva man gjorde, også alternativene, men man «gjør seg dum» og forklarer at man kunne ikke annet. Det er selvsagt svært vanskelig å sortere mellom de som ikke kunne, og de som ikke ville. Jeg tenker uansett at det er et fåtall som bevisst vet, som vet at de kan, men som bevisst ikke vil, og bevisst satser på bedraget.
Det modne samfunn ville forsket mer på manipulasjonskompetanse. Det er ikke utenkelig at mennesker som virkelig har høy manipulasjonskompetanse, i større grad kommer unna uansett, mens det er de hvor forholdene beskrevet over faktisk er gjeldende, som ikke blir trodd på dette, slik at overmakten tenderer til å dobbelfeile begge veier.

b.   Ansvarets pil peker ikke bakover, men fremover
I empatisk etikk er det forskjell på ansvarliggjøring og gjengjeldelse, eller straff.  Vi kan ikke påvirke fortiden. Rasjonalitet handler alltid om fremtiden. Det vi kan påvirke er vår tilstand nå og i fremtiden. Ansvarsbegrepet har kun mening i den konteksten. Men vi husker fortiden, og en vond fortid kan så definitivt legge beslag på tilstanden nå og i fremtiden. Dette betyr at fortiden ikke kan ignoreres. Har det skjedd krenkelser, så er ofte menneskers etiske verdi blitt skadelidende. Det å lege slike sår, kan ofte handle om oppgjør. Men da snakker vi om oppgjør som adresserer akkurat dette: å gjenopprette menneskeverdet, og da er ikke nødvendigvis sanksjon eller straff noe egnet virkemiddel. Når mennesker begår ugjerninger kalles det innenfor empatisk etikk for en ulykke. Det er en ulykke som rammer både overtreder og offer.  Dette har jeg reflektert over her. Slike hendelser kan også indikere at det er risiko rundt mennesker. Det er samfunnets ansvar å forebygge ulykke, og da handler det også om å redusere risiko. Det å irettesette, eller andre tiltak som adresserer overtrederen, har kun mening dersom vedkommende har de mentale ressurser som skal til for å kunne la seg påvirke og evne til å endre atferd.

 

Ansvarlighet optimisme og pessimisme

Det er nær sammenheng mellom disse begrepene. I tillegg må vi inn på utdaterte begreper som tro og skjebnetro.
Jeg knytter altså grunnleggende ansvarlighet til vår menneskelighet. Vår menneskelighet kan oppsummeres i to utfordringer som skiller oss ut som art:

1.   Vår evne til langsiktighet

2.   Våre sosiale evner

Begge disse fasilitetene krever både kognitiv kapasitet og selvkontroll. Dette henger sammen, og kan oppsummeres som menneskeartens fornuftsevner, som beskrevet her.
Det er vesentlig å merke seg at det er med våre fornuftsevner som det er med alle andre menneskelige attributter: De kommer i mangfold. På samme måte som noen er lange og korte, så har vi alle varianter av kognitiv kapasitet.
Det vil i klartekst si at ansvarsevne er ujevnt fordelt mellom oss. Men her er ingen direkte kobling mot faktisk ansvarlighet. For man kan godt ha høy ansvarsevne, men likevel være uansvarlig. Jeg vil altså nyansere mellom det å oppføre seg uansvarlig som følge manglende ansvarsevne, og det å være uansvarlig på tross av egen ansvarsevne. Det er den siste varianten det er mulig å påvirke, og som det gir mening å ansvarliggjøre.

Så er det dette med optimisme og pessimisme. Jeg tenker det er konstruktivt å sortere mellom vulgære og rasjonelle varianter av disse. De vulgære variantene knytter seg til tradisjonell tro. Altså, man går rundt og tror eller ikke tror ting om fremtiden. Man ser trang dikotomi, i en virkelighet full av nyanser. Det er den umodne varianten. Den modne varianten, som er rasjonell erstatter troen med sannsynlighetsbetraktninger og videre risikovurdering. Dette utkrystalliserer seg til håp, som er den optimistiske varianten, og bekymringer som er den pessimistiske varianten.

Det modne mennesket håper på det beste, men planlegger for det verste. Her knyttes ansvarligheten direkte til vår evne til langsiktighet, som både handler om forsyn og selvkontroll. Det å planlegge for det verste handler om å identifisere risiko, og forebygge innenfor det handlingsrom man har. Man kan aldri bli hundre prosent trygg. Man får aldri eliminert all risiko. Man må ha en rasjonell tilnærming til hva man kan avse i form av investering i dette, kontra det å fungere på kort sikt.

Den uansvarlige formen for optimisme er å ta unødvendig risiko og dulle seg inn i forestillingen om at «det går nok bra». For eksempel kan man legge seg til å feste ofte, eller bruke stoff, og se bort fra muligheten for å bli hekta og komme i trøbbel. Eller man kan bruke opp alle pengene her og nå, i den tro at «det ordner seg nok» når man blir blakk lenge før tiden. Politisk kan man tenke at, vi gidder ikke å ta de store klima-løftene nå, for man finner sikkert opp gode tekniske løsninger i fremtiden, som fikser alt.
Så litt om dette med skjebnetro, og ansvarlighet. Les dette langsomt: Skjebnetro er uvitenskapelig, og er utdatert fra et modent synspunkt. Det er en tro på at fremtiden er styrt av noen eller noe overnaturlig. Den optimistiske varianten av skjebnetro er det jeg har beskrevet her som selvberettigelse. Da går det på at jeg er «gudenes øyensten», jeg kan basere meg på at skjebnen eller gudene alltid «passer på meg».  Dette gir meg en slags «moralsk rett» til å oppføre meg uansvarlig, fordi det jo aldri kan gå galt. Dette er en dypt umoralsk grunnholdning, men den kan ofte være lønnsom på andres bekostning. Les her om uansvarlighetens triumf. Men vil vi ha det slik?

Vi har også den pessimistiske varianten av skjebnetro. Det er troen på at man har skjebnen, gudene og all verden mot seg. Uansett hva jeg gjør, så går det galt. Dette medfører unødvendig passivitet, eller tilbaketrekning. Man utnytter ikke det handlingsrom man tross alt har. Det verste med dette er jo at det er selvforsterkende. For selve atferden gjør at man svekkes, både fysisk, mentalt, økonomisk og ikke minst sosialt.

Dette handler også om forhold til risiko. Man kan ha utgangspunkt i en utopi hvor all risiko er eliminert. Man kan utvikle uvillighet til all risiko. Men det i seg selv er jo en høy risiko. Les dette langsomt: Et liv uten bekymringer kalles ikke for liv, det kalles død. En fundamental del av vår modenhet er vår vilje til å leve, til livets reise, og det er umulig uten livskampen.  Livskampen er vår skjebne, men også vår lykke. Foruten den, hadde ikke livet mening.

Det er vesentlig å trekke ut av dette at vi kanskje burde nyansere begrepet uansvarlighet. For man kan altså begå uansvarlige handlinger, fordi man mangler ansvarsevne. Det beste eksemplet er jo å utstyre en seksåring med en fulladet AG3. Ja, seksåringens handlinger kan jo fort bli uansvarlige, og veldig farlig. Men barnet kan ikke ansvarliggjøres for dette, fordi vi vet at ansvarsevnen mangler. Det uansvarlige i dette er jo at vi stelte oss slik at barnet fikk tak i våpenet. Men konsekvensen for barnet vil måtte bli noe helt annet enn for en voksen som begikk de samme handlingene.

Jeg knytter ansvarliggjøring til ansvarsevne. Og da handler det om reell påvirkningsevne på det som skjer. Da må vi se dette som en helhet, for selv om man evner å trykke på avtrekkeren, så handler dette også om forståelse av hva det innebærer.

Men som konklusjon kan vi si at en vesentlig del av modenheten her handler om å komme over fra å gå rundt å tro ukritisk, så lærer vi oss heller å tenke dynamisk i form av sannsynligheter, konsekvenser, risiko og gevinst. Vå lærer oss å motsi våre egne impulser om skjebnetro, eller selvberettigelse.

Den modne ansvarlige ansvarsutøvelse

Dette kan oppsummeres under begrepet ansvarlig pessimisme. Da gjentar jeg ordtaket at vi forbereder oss som best vi kan på det verste, men håper på det beste. Det vi konsentrerer oss om her er tenkning rundt hvordan modne mennesker kan utøve ansvarlighet med utgangspunkt i empatisk etikk.

Da blir følgende tema relevante:

1)   Mitt personlige ansvar
Mitt personlige ansvar starter med det modne menneskets motto:
Vi tar det vi har og gjør det beste ut av det.
Ansvaret er først og fremst knyttet til rasjonalitet, beskrevet her. Da handler det om at jeg er seriøs i utviklingen av egen virkelighetsoppfatning. Jeg er i behov av å sette meg inn i svakhetene ved menneskelig erkjennelsesevne, og oppdage hvordan den vitenskapelige tenkemåte søker å kompensere for dette, vel vitende om at dette ikke er fullkomment, men det er det beste vi har. Det er fakta-siden. På verdisiden handler det om kompromisset mellom egeninteresse og allmenninteresse. Jeg har et ansvar for meg selv, både for å ha et godt liv, men også for å unngå å havne i hjelpetrengende situasjon, dersom det er mulig. Så har jeg ansvar for å ta hensyn til alle i mine omgivelser. Her kommer det jeg kaller for det etiske grunnfjellet. Altså at jeg bevisst tilslutter meg det ubetingede etiske menneskeverd, gjeldende uavkortet for alle mennesker. Det har jeg skrevet om her. Summen av dette er altså at jeg forsøker å praktisere rasjonalitet, og det er med utgangspunkt i denne jeg svarer ut mine omgivelser. Men, jeg er et utilstrekkelig menneske, med mange sårbarheter. Det er ikke til å unngå at jeg kommer til kort opp mot dette. Mitt ansvar opp mot dette er å være ærlig, både overfor meg selv og mine omgivelser om de utfordringer som hefter ved meg. Mitt ansvar er å forvalte meg selv og mine svakheter slik at jeg utgjør minst mulig risiko og belasting for mine omgivelser. Men jeg ser det også som et ansvar å etablere vilje til å være her, også på trass og på tross. Jeg er tross alt født inn i dette, og har ikke bedt om å komme. Det er ikke mulig å gå gjennom livet uten å ta plass, og noen ganger måtte svi i øynene på andre mennesker. Men det å forlate verden av en slik grunn, er å reklamere for intoleranse for de elendige, at slike ikke har livets rett. Det er jo i direkte motstrid mot ideen over om menneskeverd. Jeg tenker at mitt ansvar som modent menneske også er vilje til å være og ta plass, selv om elendigheten skulle ramme. Et viktig poeng her er at har blir det mange hensyn å ta, og ingen kan optimaliseres til det fullkomne. Viljen til å leve det ufullkomne liv, og tåle dette med seg selv og av andre, blir en del av dette.
Vårt personlige ansvar handler også om hvordan vi vurderer fremtidsutsiktene. Vi forholder oss til dette med utgangspunkt i ansvarlig pessimisme. Vi gambler ikke med uansvarlig risiko og, som sagt, vi håper altså på det beste, men forbereder oss på det verste.
Som ansvarlige mennesker går vi ikke rundt og tror på ting. Det er utdatert. Det handler om risiko. Risiko har jeg best beskrevet her.  Ingen av oss kjenner fremtiden. Men kanskje noen superoptimister, låner masse penger for å gamle, for de «tror» de kommer til å vinne. Dette er uansvarlig og skaper risiko, ikke bare for en selv, men for dem vi låner fra. Vi kan håpe på å vinne, men planlegge for å tape. Det betyr at om det skjer (høyst sannsynlig for den som kan regne), så berger vi oss gjennom det på en grei måte. Og det er klart, selv om sannsynligheten er liten, men konsekvensen er katastrofal, så er det greit å adressere det, både det å forebygge (senke sannsynligheten), men også ha katastrofeberedskap, der det er innenfor handlingsrommet. Vi oppdager at ansvarligheten forutsetter grader av pessimisme, analytisk tenkning og innsats. Og vi innser at det er umodent å gå rundt og tro ting. Vi må ikke slutte å håpe og se livsmening fremover. Men ansvarligheten består i å oppdage og forholde seg til risiko. Og det er en treningssak. Det er fullt mulig å sette seg inn i dette, og beherske det.

2)   Mitt samfunnsansvar
Tilslutning til ubetinget etisk menneskeverd, styrer også samfunnsansvaret. Det er kun ett politisk system som har dette utgangspunktet, det er demokratiet. Og igjen, demokratiet er ufullkomment og har en rekke sårbarheter. Men, som noen har sagt: alle andre styringsformer er enda verre.  Jeg har skrevet om demokrati her, og den demokratiske grunnholdning her. Men vi har alle ansvar for å gjøre vårt til for å demme opp for demokratiets sårbarheter. Da handler det også om at våre etterkommere også skal få muligheten til å leve i demokrati. Igjen er det slik at ansvaret strekker seg til hva vi kan påvirke. Flesteparten av oss har kun påvirkning gjennom stemmeseddelen. Men det er en rettighet som bør tas på dypeste alvor. Demokratimotstandernes viktigste argument er at allmuen er dårlig skikket til å bedømme politiske temaer. Men det stemmer kun dersom kompetansen mangler. Mottrekket er å oppgradere befolkningen slik at flertallet når godt over kompetanseterskelen for ansvarlig bedømmelse av politiske saker.  Jeg har skrevet om allmenndannelse her og her. Men så vil jeg kaste inn en brannbombe her. For vi oppfordrer jo alle til å stemme. Egentlig er jeg uenig. Mennesker som er reelt politiske analfabeter, er regelrett uansvarlig dersom de likevel stemmer. Jeg er ikke tilhenger av å inndra stemmerett, men jeg er bekymret for at tilfeldige valgvinder en dag kan feie demokratiet av banen. Et viktig problem er Dunning-kruger effekten. Mange er så inkompetente at de ikke vet at de er inkompetente. Slike mennesker er ofte offer for ekstremist-krefter i samfunnet, som benytter emosjonelle innfallsvinkler og antagonisme for å vinne dem over på sin side. Blir det mange nok av dette, kan det velte demokratiet en gang for alle. Dersom stats-monstret først får overtaket, er det for seint å snu.

a.    Hva er rimelig ansvarliggjøring av andre?
Jeg har vært inne på mye av dette i første punktet. Grunnprinsippet er at ansvarliggjøring kun har en mening der individet har reell påvirkningsmulighet. Hovedregelen blir da at krav og ansvar kun er rimelig innenfor individets handlingsrom. Men så var det dette med forskjellen på kan og vil.
Jeg har tatt i bruk begreper som projeksjon og empatisk feilslutning til å beskrive en mentalitet av typen «når jeg kan, så kan alle».  Rike og ressurssterke mennesker er vant med store handlingsrom, og klarer ofte ikke å regne seg tilbake til at det ikke gjelder alle. Dermed utvikler de en overtro på at det er motivet som er problemet. En vesentlig del av dette er ansvarliggjøring.
Det modne mennesket er tilbakeholdent og ydmyk i møte med det utilstrekkelige. Man innser viktigheten av kunnskap og forståelse. Det modne mennesket etablerer bevisst viljen til å forstå. Det er en balansegang i dette. Ansvarliggjøring må doseres riktig. For mye, og individet etterlates i depresjon og apati. For lite, og individet slutter å utvikle seg. Vi har da også den nevnte varianten at viljen til å forstå kan utnyttes, manipuleres. Det er ingen kvikk fiks på dette, og feil vil bli gjort. Men jeg tenker at god bevissthet om at dette er en balansegang, er en grei start.

Det modne mennesket og det absurde

Jeg er ikke umiddelbart enig i å se på livet som absurd.  Jeg ser at begrepet absurd kan brukes om flere ting, men ord som «meningsløs», «uforståelig» og «urimelig» går igjen. Jeg er ikke blant dem som ukritisk vil anvende det på individets livsopplevelse. Jeg tenker at alle biologiske organismer med evne til opplevelse, opplever mening i livet. Da snakker jeg ikke bare om det positive, men også at kampen og lidelsen har trekk av dyp mening i seg. Er jeg sittende i tannlegestolen og kjenner den skarpe smerten, så har jeg faktisk noen ganger vært nærværende nok, til å si til meg selv: Nå kjenner jeg at jeg lever. Og kanskje kan dette være en av beveggrunnene til at noen bedriver selvskading. På et vis er ikke livets nærvær så sterkt som i smerten. Men uansett, glede eller sorg, smerte eller nytelse, alt dette er meningsbærende opplevelser. Ingen kan nekte for meningens tilstedeværelse i livet, uansett nivå.

Så kan man kanskje kaste inn at mening i livet ikke er det samme som mening med livet. Vel, hvorfor ikke? Må det være noe mer? Hva da? Min refleksjon er at vi som rasjonelle vesener er programmert til å tenke intensjonalt. Våre atferd får mønster og retning gitt av de formål vi søker.  I den grad vi agerer uten formål, så blir ordet «meningsløst» nærliggende.   Vi har en forventning i oss, om formål på mange nivåer. Det handler ikke bare om å spise seg mett i dag, men om en ansvarlighet opp mot det å bygge og forvalte vår fremtid. Vi vedlikeholder tingene våre, trener og setter penger i banken. Alt har et formål, i form av forestillinger om hvordan disse investeringene skal komme til nytte senere i livet. Og selvsagt er vår hjerne i stand til å ekstrapolere dette til et spørsmål om totalen av det livet vi lever. Hvorfor leve i det hele tatt? Hva skal vi oppnå med det? For når tiden kommer, og vi resirkuleres, da er vi ikke i noen posisjon til å realisere et slags mål med lives totalitet.  Dette er først og fremst ateistens problem. Eller jeg vil omformulere det slik at problemet blir veldig synlig, ja nesten påtrengende gitt et ateistisk livsperspektiv.

Men blir problemet egentlig borte, dersom vi ser for oss et evig etterliv? Dersom vi avviser at mening i livet også er meningen med livet, hva er det da som skal gi mening i et evig etterliv? Tar vi tilbake meningen i livet, vel så kan også vi ateister finne vår mening her og nå. Men det er heller ikke vanskelig for en troende å se for seg at etterlivets mening, jo må være i det livet som leves.  Er tanken på et meningstomt evig etterliv noe som gir mening? Jeg tror ikke det.

Eller kan det være en kortslutning i mitt resonnement her? En tanke jeg har hatt er tanken på tilstanden hvor jeg har vært død i en million år. Betyr det da noe i det hele tatt hva mitt liv en gang bestod av? Vi innser at om en million år betyr det absolutt ingenting, for jeg er jo ikke der da, og kan oppleve noen mening. Heller ingen andre av alle de medmennesker jeg gikk livsveien sammen med, er der. Noen ganger i vanskelige faser av livet ser jeg det som en lettelse at «om tusen år er allting glemt». Jeg er et elendig menneske, og skammen er ikke ukjent i mitt liv. Så deilig det da er å tenke at en dag er alt dette borte. På den annen side, og da er vi tilbake til vår nedarvede intensjonalitet. Jeg skulle jo så gjerne ha lagt noe igjen etter meg, noe som betyr noe positivt i mange generasjoner etter min død. Vi vektlegger ettermælet vårt. Og det må jo være en fin tanke for de mer glansfylte av oss mennesker, og kunne tenke på fremtiden etter egen død, at glansen etter dem varer lenge.  Og jeg tenker at det er nærliggende at dette er noe som spesielt hefter ved menneskearten, fordi vi er kultur-byggende.  Vi bygger, og klarer ikke å se mening i dette, uten at frukten av innsatsen «varer evig».  Personlig så består faktisk en av mine mange mislykketheter av at jeg ikke får til noen nærhet i kontakt med mine barnebarn. Jeg føler jeg har så mye å by på, videre i deres liv. Men den dype relasjon er hittil uteblitt. Jeg observerer min egen sorg over dette. Og jeg analyserer det. Sannsynligvis ligger dette dypt i oss. Og kanskje blir det da en del av min motivasjon for å skrive. For tanken på at noen, kanskje mine barnebarn, en gang skal lese og finne gullkorn i dette, er noe som gir mening for meg. Hvorfor? Kan det være noe som ligger som en arketyp i oss? Kan vårt behov for å bringe videre vår innsikt, ligge i oss dypere enn fornuften? Dette er neppe en bortkastet tanke, gitt menneskets evne til kulturutvikling. 

Så vi har en tanke om «å leve evig» gjennom vårt positive ettermæle, og finner en slags mening i det. Men den varer ikke i en million år. Den varer ikke etter at menneskearten er utdødd. Den varer i alle fall ikke til den dag en for lengst livløs jordklode brennes opp av en døende sol som svulmer opp i sin siste livsfase, og brenner de innerste planeter før den kollapser inn i seg selv. Og den varer i alle fall ikke til galaksene i universet for lengst er borte, og universet ikke er noe annet enn ensomme atomer med enorme avstander til det neste osv. Hva da? Et nytt Big Bang, eller noe annet, kanskje en gjentagelse av alt, kanskje Nietzsches «evige gjenkomst», for all evighet. Hva så, hva er det i det som gir mening?

En gang i tiden fant jeg opp noe jeg kaller for «hensiktsanalysen». Det er en teknikk som handler om å spørre hvorfor, på hver eneste begrunnelse du kommer med, som etterspør hensikten med den. På den måten kan man tegne en kjede av hensikter opp til et nivå hvor det stopper opp for oss. Jeg oppdaget at dette stopper opp, etter forbausende få steg. Og alt ender opp i en form for visjon om lykken eller det gode, enten for oss selv eller de rundt oss. Hvorfor stopper det opp? Hva er det vi egentlig da snakker om? Jeg holdt på å si at dessverre vet vi litt mer om dette nå, ved hjelp av hjerneforskning. Det er hjernens belønnings og straffesystemer vi snakker om. Og er kjemi: Dopamin, serotonin, og oksytocin. Og ubehaget handler blant annet om noradrenalin. Vi er organismer som er programmert til å søke å melke våre egne belønningssystemer, og hemme våre egne straffesystemer. Det er en urgammel biologisk teknologi utviklet slik at den dytter oss til å søke mest «lønnsomme» veiene til såkalt fitness. Les dette langsomt: De meningsbærende mekanismene i oss er fysikk og kjemi, og et resultat av biologisk evolusjon.

Men igjen, dette er jo et ateistisk perspektiv. Vel, ja og nei. Poenget er at disse mekanismene er der uansett Gud eller ikke. Det er altså slik at meningen blir til på en nok så triviell måte, gitt at vi aksepterer det vitenskapen har kommet frem til om dette. Om vi hadde Gud, og aldri så mye levde evig, så er meningen ifølge dette, aldri noe annet enn «meningen i livet». Hva annet kan det bli? Guds mening? Hva er det verdt dersom det er meningsløst for oss?  Selv en troende blir svar skyldig konfrontert med toppunktet i hensiktsanalysen. Leve evig for hva? For å elske Gud? Oksytocin, kalles det stoffet for. Ja, det gir mening I livet. Men det gjør også å det elske sine barn her og nå. Så hva er egentlig forskjellen?

Oppdag at vår evne til fremtidsperspektiv er det som skaper denne frustrasjonen i oss. Til forskjell fra alle andre arter, som har mening i livet, så er vi mennesker i stand til å forestille oss en fremtid langt utenfor vår egen livslengde. Og i og med at vi er programmert intensjonale, så havarerer denne tanken i en opplevelse av meningsløshet. Derav frustrasjonen. Dette er en del av det jeg kaller for den store splinten, som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn. Jeg tenker at i den grad vi vet hva dette er, så mister det noe av kraften i seg. Det er en form for lettelse i det å forstå at her er vi over i et domene, vårt biologiske system for opplevelse av mening ikke er laget for. Det bryter sammen.  Og jeg er neppe den eneste som i den fasen får en impuls til å flire rått av det hele. For det er ikke noe svar her. Men i seg selv gir det en viss innsikt å ha fått en følelse av innsikt i hvorfor det ikke er noe svar. Hva ler jeg av? Jeg ler av meg selv, og jeg ler av menneskearten. Vi har fått en gave av naturen. Det er en kognitiv kapasitet av abnorme dimensjoner. Ved hjelp av den blir vi i stand til å se opp på stjernehimmelen og undre oss. Men det er også mange byrder i det å bære vår menneskelighet. Og dette er en av dem. Og meningen, ja den skaper vi selv ved å flire rått av det hele.

Glimt av modenhet og umodenhet

Da skal jeg bruke resten av denne refleksjonen til å peke på områder og eksempler, både på hva jeg synes fyller modenhetsidealet og hva jeg synes er umodent.

 

Å være et ansvarlig menneske

Da jeg for mange år siden utviklet denne teksten om ansvar, så har mitt perspektiv, kanskje i for stor grad, dreid seg om ansvarliggjøring, altså det «å stå til ansvar for overmakten».  Men hva med fokus på selve overmakten? Vil jeg at overmakten skal være ansvarlig eller er det ikke så farlig? Dersom vi tenker oss om så er det vel ikke noe mer skremmende enn ansvarsløse mennesker med mye makt. Jeg har flere ganger brukt bildet å gi en seksåring en skarpladd Kalashnikov. Jeg tenker at de fleste av oss ville vært desperate etter å få kontroll over den situasjonen.
Så ja, jo større kraftigere tilgjengelige maktmidler, desto større er behovet for ansvarlighet. Dette følger mer eller mindre rett ut av min avgrensning av ansvar til hva vi kan ha en påvirkning på. Så hva er den ansvarligheten? For meg er dette forholdsvis enkelt å sette ord på. Det handler om etikk og om rasjonalitet. Disse slår jeg gjerne sammen til etisk rasjonalitet.

Tenk deg om: E.T. har oppdaget oss. De vet hvor vi er, de vet hvem vi er, og de har alle midler til å gjøre hva de vil med oss. Så hva er E.T’s etiske ståsted? E.T-nasjonalisme? E.T- Fascisme? Vel, gratulerer, da ligger vi tynt an. Og det beste vi kunne håpe på var at vi var så betydningsløse at vi går under radaren.
Det vi oppdager er at enhver etikk som strunter i ideer om ubetinget individ-verd, handler om vilkårlighet; flaks eller uflaks om det blir himmel eller helvete. Overmaktens velvilje og vi seiler på en sky. Overmaktens motvilje, og vi kan ikke få gjemt oss fort nok. Så om vi nå var blant de heldige, som kom inn under velviljen, og vi seiler der rundt på en sky, mens vil lukker øynene for andre som vansmektes, er det en god moralsk posisjon å skrive hjem om? Når vi tenker oss om så finnes det bare ett svar på hva som er en ansvarlig posisjon her: Det er det ubetingede etiske menneskeverd (individverd, så har vi E.T med i ligningen).
Jeg gjentar altså at en ansvarlig etisk posisjon, med nødvendighet må innbefatte anerkjennelse av alle individers ubetingede etiske verdi. Hva dette innebærer har jeg beskrevet her og i mine tekster om etikk. Guiden finner du her. Og dette henger selvsagt nøye sammen med modenhet.

Men ansvar handler også om rasjonalitet. Som jeg beskriver så er rasjonalitet i utgangspunktet verdinøytral som mental teknologi, men at den er avhengig av å få installert et verdisystem før den kan tas i bruk. Verdisystemet her er gitt. Det er den etikken som er nevnt. Det er denne kombinasjon som blir til etisk rasjonalitet.
Men her er mer. For rasjonalitet handler også om å utvikle kompetanse på det vi tar ansvar for, og ellers nødvendig basis kunnskap om verden og våre omgivelser, slik at vi vi vet nok til å se grensene for egen kompetanse, og respektere andres kompetanse. Da er metoden vitenskapelig, der det er mulig, og alltid vitenskapslojalt. Forholdet mellom vitenskap og etikk er beskrevet her.

Det å være ansvarlig er jo ikke bare å ha slike idealer, men også å mobilisere kognitiv innsats for å etterleve det. Det kan da godt være at her er det ikke bare innsats det kommer an på, men også evner. Sagt i klartekst, så handler sannsynligvis ansvarlighet også om evner. Vi kan ikke forvente høy ansvarsevne av alle mennesker. Men jeg tror mye kan trenes innenfor de ressurser individet har til rådighet.
Kanskje kan det også være på sin plass å påpeke at det sosiale klima og hva vi utsetter andre for, har mye å si for deres utvikling av ansvarlighet. Ansvar utvikles i vekselvirkning med omgivelsene. Nøkkelord her er tillit og respekt. Den som erfarer høy tillit og høy respekt, vil som regel svare tilbake med ansvarlighet. Og motsatt, blir man krenket, undertrykket, mistrodd eller misbrukt, vel, da er sannsynligheten også større for at ansvarligheten forsvinner ut av vinduet.

Følgelig kan man se for seg ansvarligheten i miljøer kan bli selvforsterkende høy og god, eller komme inn i en negativ spiral som ødelegger miljøet.
Til slutt vil jeg peke på humankontrakten. Den er beskrevet her. Jeg tenker at det mest åpenbare uttrykk for vilje til ansvarlighet, er å åpent tilslutte seg humankontrakten. Dette er den dype ansvarligheten, og den er enkel. Det er ikke snakk om prestasjon, men åpen tilslutning.

Formynderrollen

Det å være ekte medmenneske handler om å la være å falle for fristelsen til å ta en formynderrolle over andre. Som foreldre skal vi riktig nok hjelpe våre barn ut i livet, men det å ta en formynderrolle over voksne mennesker som ikke er mentalt skadet er det samme som å nedverdige andre. Og modne mennesker ydmyker og nedverdiger ikke andre. Empatisk etikk har individets frihet til å forvalte eget liv som et sentralt punkt. Det modne mennesket lar enhver styre sitt liv. Så i de berøringspunkter vi har med hverandre så praktiserer vi alt fra mikrodemokrati, til lokaldemokrati til demokrati på samfunnsnivå. Noen ganger har noen av oss større kunnskap enn andre. Men det er ikke blanko fullmakt til å ta kontroll over andres liv. Vi deler kunnskap med hverandre, vi gir råd, ja til og med anbefalinger. Men det enkelte individ er ikke forpliktet av dette. Det modne mennesket som mottar et råd, tar det med i sitt beslutningsregnskap. Men den beslutningen som følger ut av det, er ikke nødvendigvis i tråd med anbefalingen.

Selvforståelse

Det modne mennesket forstår seg selv og andre med utgangspunkt i vitenskapelig tilnærming, men behandler seg selv og andre som etisk verdifulle subjekter, uten irrasjonelle sammenblandinger av disse to.

Tegn på umodenhet i dialogen

Evne til dialog er en forutsetning for modenhet. Da er det viktig å ha reflektert over dialogen, både hva den er, og hvilket potensial den har. Konstruktiv dialog er en forutsetning for å oppnå bevissthet, både om egne fordommer, bias og ikke minst hvor nyansert alt er. Konstruktiv dialog utfordrer oss. Det er forskjellen fra det man kaller for ekko-kammer, som jo bare forsterker vårt trangsyn. Her er min liste over det som kan kalles for umodne trekk som avsløres gjennom dialogen:

1)   Eksponeringsvegring

2)   Monokausalisme

3)   Inkonsekvent moral
Gjerne i form av overdreven finfølelse for inngruppen, men avslørende mangel på moralsk grunnfjell i forhold til utgruppe, eller grupper/personer man forakter eller opplever hat mot.

4)   Verdiblindhet
Manglende evne til å se verdikomponenten i egne standpunkter.

5)   Ubalanse i integrasjonen mellom verdi og fakta, gjerne i form av vekslinger mellom emosjonell argumentasjon og iskald logikk. Manglende forståelse for beslutningsteori.

6)   Opportunistisk rettferdiggjøring
Moralsk rettferdiggjøring styrt av tema eller hvem som berøres.

7)   Overfokus på sosial identitet
Det som i dag kalles for identitetspolitikk

8)   Fanatisk eller bergtatt

9)   Personangrep

10)                    Manglende evne til å forholde seg til motargumenter
Messer på sitt uten å ta inn over seg, eller reflektere rundt utfordrerens innvendinger. Dette er et typisk alfa-trekk.

11)                    Uvilje til anerkjennelse av utfordreren
Bruker personangrep; diskreditering, karakteristikker eller demonisering for å slippe å forholde seg til utfordrerens innvendinger.

Listen kan åpenbart gjøres svært lang. Men som jeg sier i «Konstruktiv Dialog», så er bare det å få bygget inn i seg selv at det viktigste målet med debatt ikke er å få rett eller vinne over utfordreren. Det er ikke en gang å få utfordreren til å skifte mening. Det skjer svært sjelden. Men det er å forstå utfordreren bedre og, ikke minst å komme til en bedre selvinnsikt og forbedre evnen til å kunne se kritisk på seg selv og egne holdninger. Det er viktig å forstå at det å være sikker på noe, bare er en følelse, men på ingen måte en garanti, at vi alle er feilbarlig og at jeg hele tiden fristes til å filtrere verden gjennom egne holdninger. Blir jeg utfordret spør villdyret i meg «Må jeg tro på dette?». Da er vi i gang med all den kreativiteten som skal til for å rettferdiggjøre at jeg ikke trenger å tro på det. Når jeg får bekreftelse, spør villdyret i meg: «Kan jeg tro på dette?». Da er den samme kreativiteten i gang med å rettferdiggjøre hvorfor dette er en bra ting å tro på. Mener også jeg har sett forskning på at vår egen hukommelse filtreres i forhold til våre fordommer. Ubehagelige motsigelser glemmes. Mens de deilige bekreftelsene, tas vare på som gull og diamanter. Opplevelsen av å være på «de godes side», være rasjonell, ha den store oversikten, føle seg sikker er, ja det er en opplevelse. Ligger det noen som helst garantier i dette? Oppdag at motparten føler akkurat det samme. DETTE ER EN ILLUSJON. Paradokset er at dette ikke er noen sexy erkjennelse. Du vinner hverken moralsk kapital, eller sosial profitt ved å innse egen usikkerhet og feilbarlighet. Dette er en byrde. Og det krever modenhet å bære den.

Modenhet og sosial rangering

Modenhet er også evnen til å fremstå som den samme uavhengig av rangering eller maktforhold. Altså personer som behandler mennesker dårligere jo lengre ned på rangstigen de er, er ikke modne. Det modne mennesket lar seg heller ikke friste av den sosiale ventilasjonseffekten. Jeg hørte en gang et intervju med en jødisk kvinne som hadde overlevd Nazistenes herjinger i Nazi-tyskland. Hun ble jo merket med gul stjerne og deportert, hun som alle andre. Når hun stod der på togstasjonen, i dyp fortvilelse, kom det en kvinne opp til henne og spyttet henne i ansiktet. Det umodne mennesket benytter seg gjerne av anledningen til å markere seg på andres bekostning, og går alltid så langt som de, til enhver tid gjeldende, normene tillater.

 

Å tåle å tape

Vi mennesker er biologisk programmert til å ville vinne og til å unngå å tape. Men statistisk sett vet vi at vinnere alltid er i stort mindretall. På de aller fleste områder må vi mennesker, altså regne med å være middelmådige eller tapere. Det er ren statistikk. Forutsetningen for å kunne lære seg å leve med dette, er å frikoble menneskeverdet fra konkurransen. Det krever vilje til å investere kognitiv energi i å avdempe denne biologiske programmeringen. Vi må avdempe vår vinnerdyrkelse og vi må bestrebe oss på å behandle mennesker vi oppfatter som tapere, med verdighet, oppmerksomhet og respekt, og å være med på å spre disse holdningene så godt vi kan. Det å innta denne holdningen vil selvsagt også påvirke eget forhold til det å tape. Det handler om å utvikle et selvbilde som består uavhengig av dette. På den måten blir vi mindre sårbare, mer robust, mer moden.

Å tåle å vinne

Det å være modent menneske handler også om refleksjon over egen suksess og det å vinne. Dette er jo nært beslektet med det å tåle å tape. Da handler det om et menneskeverd og selvbilde som er frikoblet fra suksess. Det er selvsagt ikke fullt ut mulig. Selvsagt blir vi påvirket av suksess og stolte av oss selv. Det er ikke noe negativt i det, bortsett fra at vi skal vite at dette også kan gi sosiale bivirkninger. Jeg kaller det for alfa-effekten. Det skaper altså en latent risiko for å omskape oss til alfa-mennesker. Det modne mennesket har reflektert over dette og prøver aktivt å avdempe denne effekten.

Den modne feminisme

Skal feministbegrepet knyttes til fanatisk irrasjonell kjønnskamp, som jo er grunnleggende maskulint i sitt uttrykk, eller skal det knyttes til de gode feministiske verdier, som binder mennesker sammen, skaper fred og dyrker frem mennesket? For det modne mennesket er svaret gitt, for modenhet handler om viljen til å leve livet og til å unne andre å gjøre det samme.

Den modne humanisme

Den modne humanisme handler om viljen til å anta et felles menneskelig utgangspunkt, både i forhold til erkjennelse av virkeligheten og til grunnleggende moralsyn. Kontrasten er at det finnes alternativer som er grunnleggende inhumane. Den inhumane virkelighetsoppfatning preges av ideologier, politiske- eller religiøse forestillinger, som igjen er utviklet innenfor snevre subkulturelle miljøer, gjerne influert av særinteresser og hat-ideologier.

Den humane tilnærmingen handler om å utvide perspektivet og søke etter det felles menneskelige. Dette handler ikke bare om erkjennelsen i seg selv, men også om viljen til å tre inn i hele menneskeheten, alle mennesker inkludert. Det er ikke utviklet noen annen tilnærming til felles menneskelig erkjennelse enn vitenskapen.

På moralens side handler den modne humanisme om viljen til å inkludere alle mennesker i den moralske sirkel. Dette som et minimum. Empatisk etikk favner langt videre. Også dette har et felles menneskelig perspektiv. Et moralsyn som trakasserer andre grupper og holder seg med hat-ideologier kan med nødvendighet ikke basere seg på et moralsk grunnsyn som favner alle mennesker med et ubetinget etisk menneskeverd. Det å skyve grupper ut av den moralske sirkel vil med nødvendighet medføre at menneskeheten fragmenteres, og er dermed både inhuman og konfliktdrivende.

Når jeg snakker om vilje til å tre inn i menneskeheten, så handler det i stor grad om å motstå villdyrets fristelser i oss.  Vi er biologisk programmert til å ville dominere, til å opptre som alfa-mennesker, til å forakte, ydmyke og krenke andre. Det er svært få av oss som ikke opplever små eller store innslag av livets skyggesider. Ofte fristes vi til å legge «skylden» på de andre. Vi kjenner på frustrasjonene som raser gjennom kroppen. Humanisme er viljen til å handtere denne frustrasjonen og dette sinnet på en mer konstruktiv måte, enn å definere ut grupper vi elsker å hate. Jeg hørte nettopp noen sitere den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij. Han skal ha sagt noe slikt som at et samfunn kan måles på måten det behandler sine kriminelle. Det er noe av det samme jeg har vært inne på her og her. Det er viktig å reflektere over at gulvet i måten du og jeg kan tenke oss å behandle andre mennesker på, setter det etiske grunnfjellet for hver og en av oss. Det er noe å reflektere over.

Moden humanisme handler også om viljen til å forstå mennesket, vitenskapelig uten avkortning, men også til å se mennesket, kulturelle og sosiale prosesser i et kritisk lys. Det er det jeg kaller for humankritikk. Humankritikk er en videreføring av evolusjonspsykologi. Da snakker vi om å ta dette perspektivet over i vår forståelse, ikke bare av psykologi og sosiale prosesser, men også videre inn i humanistiske fag, alt fra pedagogikk, historie, samfunnsvitenskap, politikk og litteraturvitenskap. Alt dette inneholder både kilder til forståelse, og ikke minst et mer fruktbart fortolkningsskjema i synet på mennesket.

Til slutt: Moden humanisme handler også om perspektiv på menneskeheten og dens fremtid. Det handler om viljen til å ta ansvar også for våre etterkommere. Det handler både om å etterlate «gården i bedre stand enn den var da vi overtok», men ikke minst om sosial arv. De fleste konflikter som er mellom grupper og folk i dag, er konflikter nåtidens generasjoner har arvet fra foregående generasjoner. Dette er store minuser i menneskehetens store verdiregnskap. Derfor er evne og vilje til å bryte slik negativ sosial arv et viktig anliggende for ethvert modent menneske.

Det å ha et perspektiv på menneskeheten og dens fremtid, handler også om et antroposentrisk perspektiv. Det er viljen til å være, viljen til å eksistere, viljen til å akseptere mennesket som en del av tilværelsens mangfold. Uten denne viljen er perspektivet på menneskehetens fremtid meningsløs. Men det vi oppdager, er at nettopp dette antroposentriske perspektivet, egentlig representerer en motsigelse mot utopien (maksimal livskvalitet) som funderer empatisk etikk. For mennesket er inkompatibelt med en tilstand uten motgang og lidelse. Vår blotte eksistens medfører, med nødvendighet, lidelse. Om vi utvider dette til alt biologisk liv, så er alternativene:

1)   Ingen lidelse, men heller ingen mening (ideologisk nihilisme)

2)   Lidelse, men også opplevelse av mening med livet

Vi har selvsagt et tredje alternativ, som er Ingen lidelse, men likevel opplevelse av mening med livet. Og det kan jo de store tenkere bryne seg på, og vurdere muligheten av. Poenget er at alt vi vet om mennesket, og alt naturlig utviklet biologisk liv, så finnes ikke dette alternativet innenfor realismens mulighetsrom. Vi har aldri sett slike systemer, og vi er uten ideer om hvordan noe slikt skulle kunne etableres. AI er en simulering. Vi er ikke i nærheten av å vite hvordan vi skulle utvikle bevissthet i et slikt system. Kanskje vi en gang tror vi har fått det til, så overlater vi overmakten til et system, som egentlig ikke er i stand til å oppleve noe som helst, og som raderer oss ut, i kraft av en utopisk moralteori den selv ikke er en del av.

Det er ingen fasitsvar på dette. Dette inneholder verdidommer som til syvende og sist peker tilbake på meg selv. Hva står jeg for, egentlig? Det handler ikke hva jeg tror på, eller hva jeg kan regne meg frem til, men hva jeg vil. Vi snakker om en tilslutning, som er en viljeshandling. Dette blir en del av det jeg kaller for Det Etiske Grunnfjell, som jeg skal komme tilbake til. Min viljeshandling er det andre alternativet: Jeg heier på det biologiske liv inklusive mennesket og aksepterer at den lidelsesløse utopien forblir en utopi. Det betyr ikke oppgivelse av utopien, men erkjennelse av at den aldri kan realiseres, men at den fungerer retningsgivende for min etiske tenkning. Dette er modenhet i praksis, fordi det er et kompromiss. Det handler om vilje til å oppgi fantasien om realisering av Utopia. Det handler om å akseptere det ufullkomne, det utilstrekkelige, og det faktum at våre sårbarheter binder oss sammen, og skaper meningen med livet. Viljen til å være og oppta plass, er en viktig del av dette. Dette har jeg reflektert over her.

Det etiske grunnfjellet kan skapes av modne mennesker

Nihilismens grunnleggende dilemma løses ikke med illusjoner om guder, eller en slags platonisk eksistens av moralens fundament, en eller annen plass langt der ute.

Samtidig innser vi at dette er noe vi trenger for å kunne fungere som samfunn. I fantasien har vi kanskje noen illusjoner om fast fjell der ute, noe utenfor mennesket som vi kan holde fast i. En del av det å bli et modent menneske er villigheten til å gjøre den nødvendige erkjennelse: Det faste etiske fundament utenfor mennesket eksisterer ikke. Det som verre er, det er moralsk umulig. Tenk over følgende: Dersom det fantes noe utenfor der, som forteller oss «den moralske sannheten», og vi følger dette, uten å blunke, uten en eneste moralsk vurdering av dette, hva er det annet enn at du som menneske, abdiserer som moralsk individ, og blir amoralsk? Det er bare å venne seg til det:

Du kan ikke outsource moralen uten å fremstå som amoralsk

Du blir ikke amoralsk, for det er det ingen som blir. Moralens grunnenhet er verdier. Som subjekt er det DU som skaper dine verdier. Det er hele poenget med verdier: at du forholder deg til verden også ved å foretrekke noe foran noe annet. Og det er hele poenget med subjektet. Disse henger sammen som to sider av samme mynt. Så om du søker å fremstå som «verdinøytral» som oppgir seg selv, så er det også en handling. Og enhver rasjonell handling forutsetter motivasjon. Og motivasjonen er utrykk for ditt verdisystem. Dette kommer du ikke utenom. Et verdinøytralt subjekt er et dødt subjekt. Og det er en logisk selvmotsigelse.

Du kan ikke outsource moralen til naturen

Du kan ikke outsorce moralen til autoriteter

Du kan ikke outsource moralen til biologien

Du kan ikke outsource moralen til religioner

Du kan ikke outsource moralen til politiske partier

Du kan ikke outsource moralen til ideologier

Du kan ikke outsource moralen til guruer

Du kan ikke outsource moralen til metafysiske forestillinger

Du kan ikke outsource moralen til Gud

Oppdag at verdier er noe annet enn kunnskap, noe annet enn kompetanse, noe annet enn logikk og IQ. Ikke la deg forlede av mennesker med autoritet. For dette handler ikke om mennesker kompetanse, sosiale posisjon eller rang. Det handler kun om en ting: Hvilket individverd vi som subjekter innvilger hverandre.

Ta en prat med deg selv og spør: Hva står jeg for? Ja, det kan være opportunt å late som man er en brikke som ofrer seg fullt og helt for en folkekropp av et eller annet slag.

 Tenk på Adolf Eichmann. Han gjorde akkurat det. Er det noe å skryte av? Se hva resultatet ble. Men vi innser raskt at den motsatte ytterligheten også er en alvorlig utfordring. For ingen av oss er alene. Hver og en av oss er moralsk autonome individer. Dersom vi lever hundre prosent etter vårt eget indre moralske kompass, så kolliderer jo det. Disse er jo på ingen måte samstemt mellom oss. Heller ikke denne løsningen er gangbar for et modent samfunn.

Dette er en ligning menneskeheten har strevd med i utallige generasjoner. Skinn-løsningen har som regel vært å falle tilbake på amoralske systemer. Da kan det for eksempel handle om religiøse eller politiske diktater, som har implementert moralsynet til enhver tids gjeldende elite. Problemet er bare at de forskjellige løsningene er inkompatible med hverandre, og det skaper utallige konflikter, mellom kulturer, religiøse retninger og politiske systemer. Den modne løsningen er først og fremst å erkjenne problemet og få satt ord på det. Det handler også om å innse (som vanlig): utopien eksisterer bare i fantasien. Dette har ingen fullkommen løsning. Ta det som et modent menneske: Du er overlatt til å navigere i verden basert på kompleksitet, sannsynlighet, tvil, utallige nyanser og nødvendige kompromisser. Samfunnets viktigste grunnpilar i forhold til løsninger er: kompromiss, og ikke minst utvikle den modenhet som skal til i det å være ufullkomment menneske, i et ufullkomment samfunn. Det finnes ingen universal moralsk formel.

Det modne mennesket aksepterer ikke forfall på noe så grunnleggende som menneskesynet. Dersom det etiske grunnfjell ikke eksisterer, så kan det skapes. Det etiske grunnfjell kan skapes som en sosial dugnad, hvor alle vi som inngår i samfunnet deltar med hvert vårt bidrag. Dette er ikke den utopien som religiøse fabulerer om. Det er heller ingen filosofiske tankeforestillinger som holder mål. Hvordan skapes det? Omtrent på samme måte som penger. Penger kan kun fungere dersom vi alle har en enighet og felles oppfatning om hvordan pengene fungerer og hva de gjør for oss. Penger er en sosial konstruksjon. Og jeg vet at begrepet «sosial konstruksjon» får det til å vrenge seg i magen på mange, fordi det har et dårlig rykte, og til tider misbrukes. Men problemet handler ikke om konseptet i seg selv, men evnen til å sortere mellom sosiale konstruksjoner og realiteter. Det etiske grunnfjell har ingen realitet i seg selv. Da står vi kun igjen med muligheten til å skape det i form av en bevisst sosial konstruksjon. Det er ikke perfekt. Det er ikke garantert. Det når ikke opp til utopien. Men det er det vi har folkens. Vi tar det vi har og gjør det beste ut av det. Det etiske grunnfjell er en bevisst tilslutning til individets etiske verdi, som eksisterer i form av at et stort flertall av samfunnets borgere slutter opp om det. Det er kun gjennom denne allmenne tilslutningen, en dugnad hvor de fleste av oss bidrar, at et slikt etisk grunnfjell kan «realiseres» i det sosiale univers. Det betyr på ingen måte, hverken tvang, eller at alle kommer til å slutte opp om det, eller at alle lever etter det. Men i samfunnet måles all moral grunnleggende, etter dette, ikke fordi Gud har sagt det, eller metafysisk fiksfaks, men enkelt og greit fordi det eksisterer en bred vilje til denne tilslutningen. Det står og faller på samfunnets oppslutning om denne grunnverdien. Den eksisterer som en humanistisk konvensjon. Det er noe vi har mellom oss. Det er ikke objektivt hellig, men hellighet kan også skapes. Vi kan utnytte vårt eget biologiske maskineri, til å skape noe som de fleste av oss hegner om, og måler alle verdispørsmål opp imot.

For det modne mennesket er det vesentlig å erkjenne at dette faktisk er en dugnad. Det krever innsats. Det å gjøre godt mot individer vi liker eller føler omsorg for er jo en fin ting. Selvsagt koster det også, men det er ikke det offeret jeg snakker om her. Det er viljen og innsatsen som må til for å gjøre godt mot de vi ikke liker, de vi kjenner forakt for, føler aggresjon mot, eller ser ned på, det er det som er det modne moralske offer. Det er det som er dugnaden. Villdyret i oss frister stadig til forakt og lokker med aggressiv tilfredstillelse. Det er dette som krever kognitivt arbeid å stå imot. Og videre krever det innsats å etablere vilje til å forstå i stedet for å fordømme. Det krever innsats å utvikle humanismen, i stedet for å la seg friste av demoniseringer og hatideologi.

Fordelen er åpenbar. Dette er en åpen, ærlig og verdig måte å skape et etisk grunnfjell, som gjennom samfunnets implementering av dette, skaper den trianguleringseffekten som alle etterspør, og som vi mennesker naturlig er tilpasset. Forskjellen er bare nå: Vi vet hvor dette kommer fra. Vi vet hva det er. Vi vet hva det står for. Vi vet hvorfor det er der. Og de fleste av oss vil ikke ha store problemer med å tilslutte oss dette. På denne måten skaper vi den «absolutte moralen», som så mange av oss etterlyser. Det er bare det at den er så grunnleggende, så universell at det ikke lengre blir mulig å bruke samfunnets moralnormer til å skyve noen utenfor den moralske sirkel. Og slik må det jo være i et modent samfunn fullt av mangfold. Dette er det beste moralske forsvar mot angrep fra aggressivt basert moral, enten den kommer fra religiøst hold, eller politiske ideologier. Enkeltmennesker må gjerne gå rundt med mange slags forestillinger, men samfunnet skal aldri kunne brukes som instrument for å få utløp for denne type aggresjon.

Det modne sannsynlige verdensbilde

Det modne mennesket sorterer ikke forestillingene i tro eller viten, eller rett eller galt. En del av modenheten handler om å trene seg opp til usikkerhet og til det å mangle svar. Informasjonssystemet i vårt mentale univers er feilbarlig. Derfor beheftes alt med sannsynligheter og noen ganger total mangel på svar. Det modne mennesket lever godt med denne usikkerheten. Man blir ydmyk, unngår forsvarsreaksjoner, man blir åpen og nysgjerrig. Det er mat for fantasien. Verden åpner seg, og livet blir verdt å leve.

 

Karriere

Dersom noen stiger i gradene og endrer atferd som følge av det er det et tegn på umodenhet. Det kan dreie seg om å bli mer arrogant eller kanskje rett og slett drittsekk. I noen tilfeller kutter man ut venner og orienterer seg mot høyere lag. Det kan nok være sosialt lønnsomt, men modent er det ikke. Ofte kan det å stige i gradene og ha suksess utløse en alfa-effekt. Alfa-menneskets leder-stil er ikke kompatibel med vår tids sivilisasjon og moderne ledelse. Det modne mennesket har reflektert over dette og søker å kontrollere alfa-tendensene i seg selv. En moden leder bør:

1)   Skjønne at det er en rolle, men ikke en foreldrerolle.
Å være leder er en rolle som alle andre roller. Ikke tenk på hierarki og rangering. Du er ikke mer berettiget. De prosesser, vi mennesker holder på med, er komplekse. Det betyr kompleksitet på mange nivåer. Hvert nivå har sin egen logikk og egne strukturer. En rolle er å konsentrere seg om et slikt nivå. Å være leder betyr at din rolle integrerer mange underliggende nivåer. Hvert nivå krever sin kompetanse. Det ene nivået har ikke større verdighet eller rang enn det andre. Dette krever noe både av leder og medarbeider. Det som kjennetegner lederens område, er at det integrerer og koordinerer medarbeiderens område. Det som er vesentlig er å kjenne rollefordelingen, utveksle informasjon og at hver av partene kjenner til hvem som har beslutningsmyndighet i den enkelte sak. Lederen skal ikke interferere på medarbeiderens område, så lenge medarbeideren holder seg til overordnede mål og prinsipper. Medarbeideren skal respektere overordnede beslutninger. Det forutsetter at medarbeideren er involvert, som premissleverandør, i prosessen som leder til beslutningen.

2)   Takle at medarbeidere kan mer enn deg
Detaljstyring og problemer med å overlate kontroll, medfører at lederen sliter seg ut, og ledelsen blir dårlig. Kontrollorienterte personer er dårlig egnet som ledere. En god leder må tåle at medarbeidere begår feil. Da er det lederens oppgave å ha et læreperspektiv på hendelsen (hva kan vi lære av dette? hvordan kan vi bli bedre neste gang?) og, ikke minst støtte medarbeideren. Det er både en personlig og sosial belastning å begå feil. Det å bruke slike hendelser mot hverandre er ødeleggende for det sosiale klima. Den beste måten å lede på er resultatstyring. Det betyr at medarbeideren ikke får instrukser som sier hvordan han skal løse oppgaven. I stedet blir leder og medarbeider enige om ansvarsområde, rollefordeling og mål. Dette er i tråd med det modne syn på rasjonalitet.

3)   Takle å ta feil.
Vi er biologisk programmert til å oppleve det som et nederlag å ta feil. Men samtidig er det slik at den som ikke prøver og feiler, han lærer heller ikke noe. Det er den kreative prosess som skaper innovasjon og utvikling. Derfor vil alle mennesker som «stikker hodet ut» og prøver å gjøre noe, før eller senere begå tabber. En leder som tabber seg ut vil intuitivt føle at autoriteten er truet. Men det modne mennesket vet at autoritet ikke er avgjørende, men forståelse og samhold. Dersom jeg ikke bruker dine tabber mot deg, så bruker heller ikke du mine tabber mot meg. Vi lærer av dem, så går vi videre. Det er kjennetegnet på et varmt og raust sosialt klima.

4)   Kunne delegere ansvar
Vi har allerede vært inne på det. Den modne leder er bevisst på ansvarsdeligering, på å være strukturert og krystallklar på avgrensing av ansvarsområder, og hvem som har ansvar for hva. Et ansvarsområde betyr at «Dette området forvalter jeg. Jeg har overordnede mål og direktiver å forholde meg til, men jeg er suveren i måten jeg løser oppgaven på. Min leder kan opptre som støtte og rådgiver, men innenfor mitt område er det jeg som styrer og har det avgjørende ordet.»

5)   Opprettholde tillit som samsvarer med ansvar.
På området organisering, er tillit en dikotom variabel. Enten har man tillit eller man har det ikke. I det uformelle sosiale samspill fungerer ikke tillit på denne måten. Men kan stole litt, mye eller hundre prosent på hverandre. Slik fungerer vår biologiske programmering. Innen formell organisering må denne intuitive tilbøyeligheten overstyres. Innen du tildeler ansvarsområde må du ha vurdert tilliten. Når delegering skjer, må tilliten bli prinsipiell. Det vil si at lederen noen ganger må opptre som at tilliten er hundre prosent, selv om intrusjonen sier bare 80 %. Dersom lederen begynner å agere på en svakket stillits-følelse vil det øke risikoen for at man ubevisst inndrar innflytelse. Altså, man skaper et misforhold mellom ansvar og innflytelse. Da er man på ville veier. Dersom man har en slik utvikling må forholdet evalueres. Enten må medarbeideren få fornyet tillit, eller han må få noe annet å gjøre. Alle mellomløsninger vil medføre uklarhet, usikkerhet. Ledelsen blir utydelig. Da er man, som leder på ville veier.

6)   Tilrettelegge slik at innflytelse samsvarer med ansvar.
Man kan ikke ansvarliggjøres for det man ikke har innflytelse på. Det er intuitivt urimelig. Det beste eksemplet på dette er å pålegge f.eks. en kommune fordyrende løsninger uten at det følger penger med. Da kan sentrale politikere vedta en reform, skryte av det, svikte i bevilgningene og legge skylden på lokalpolitikerne når det ikke blir gjennomført.

Uenighet

Det modne mennesket ser forskjell på uenighet og konflikt. Uenighet er nødvendig. Det representerer en mulighet til å lære. Men det modne mennesket kobler ikke enighet/uenighet til vennskap/fiendskap. Da er det vesentlig å lære seg teknikker som gjør at uenighet ikke eskalerer til konflikt. Umodne mennesker kan oppfatte dette som svakhet. Men det er det motsatte som er tilfelle. Det modne mennesket trener seg på å tåle motforestillinger mot egne oppfatninger eller standpunkter. Det skal mental styrke til å sette seg inn i og forstå synspunkter som er utfordrende opp mot eget ståsted.

 

Kritikk

Det modne mennesket bestreber seg på å bekjempe den biologiske programmeringen til å gå i forsvarsposisjon når det kommer kritikk. Kritikk kan føles berettiget eller uberettiget. Jeg tenker at mesteparten av det man får høre av kritikk om seg selv oppleves uberettiget. Det er ikke dermed sagt at det er uberettiget. Det at kritikk oppleves uberettiget er ofte også en intuitiv forsvarsreaksjon. Vår intuisjon er definitivt ikke designet for å gi oss en uhildet objektiv versjon av realitetene. Det modne mennesket har reflektert over dette og vil derfor bestrebe seg på å overkomme den automatiske reaksjonen og forsøke å undersøke den kritikken som kommer. Dette gjøres gjennom undersøkende dialog. Her er det vesentlig å være tilbakeholdende med å hevde at den andre «tar feil». Den andres opplevelse må tas på alvor og undersøkes. Så det er da første steg i prosessen med å handtere kritikk konstruktivt, nemlig å komme nærmest mulig realiteter.
Neste steg består jo i å undersøke muligheten for å gjøre noe med dette. Og da må vi jo sette oss et mål. Dette er rasjonalitet satt i system. Jeg må se realiteten i hvitøyet, og målet er jo gitt. Det er jo en grunn til at kritikken er kommet. Den grunnen er ikke positiv. Da er målet å fjerne eller dempe problemet så godt det la seg gjøre.
Så når vi har et mål, så handler det om å finne frem til realistiske strategier for å komme dit. Her må alle parter være kreative, gi og ta litt. Finnes forbedringen innenfor mitt handlingsrom? Det er viktig å ta inn over seg at det ikke er alt som kan forandres på, og at noen ganger så er kostnaden ved forandringen uakseptabelt høy. Her er det viktig at alle parter ser egne og hverandres kost-nytte. Så om resultatet skulle bli ingenting, altså f.eks. at jeg ikke evner å forandre meg, så kan det likevel være positivt fordi man har kommet til en større forståelse med hverandre om problemet.
Det modne mennesket evner også å innse at ikke alt kan forandres, at det er noen negativer her i verden man må lære seg å leve med. En del av prosessen med å handtere dette er nettopp å ha kommet til en slik gjensidig forståelse. For da vet man at noen negative sider ved mennesker ikke er av vond vilje, men bare et utslag av utilstrekkelighet.
Selvsagt er det modne mennesket oppmerksom på at kritikk ofte er en del av det sosiale spill og slett ikke har til hensikt å forandre på noe. Da er det desto viktigere, om man får en arena å handtere dette på, at fremgangsmåten over benyttes. For dersom dette handler om fenomener som plaging, dominans eller å vise seg frem, så vil den videre analytiske dialog avsløre om det er substans i dette. Dersom dialogen kveles uten at man kommer til bunns i analysen er det et tydelig signal på at her er det andre mekanismer i spill.
Det er jo en veldig trist oppdagelse. For det forteller jo litt om hva man er verdt i denne sosiale sammenhengen. Men selv det er en opplysning som kan være nyttig å ta med seg i en rasjonell vurdering av videre strategier. For et avgjørende spørsmål blir da: kost-nytte i forhold til å forbli i denne sosiale sammenhengen.

Den umodne perfeksjonist

Som en første modenhets realitetsorientering vil jeg hevde at det eksisterer et fullkommenhetsparadoks. For hva er det egentlig å være fullkommen? Det er selvsagt et åpent spørsmål. Men er en bil fullkommen idet det triller ut av fabrikken, og er helt uten feil og mangler? Kanskje vil noen hevde at det er forskjell på å være feilfri og det å være fullkommen. Jeg skal ikke gå langt inn i den diskusjonen. Men jeg tenker at kompetanse og handlekraft er noe som gir plusspoeng, jo mer vi har av det. Uansett, jo mer feilfri et menneske er, desto mindre sårbart er det. Og jo flinkere vedkommende er, jo mindre er vedkommende avhengig av andre. Og det er nettopp dette som gir paradokset. Jo mer et individ nærmer seg fullkommenhet, desto mindre behov har vedkommende for andre. Og det er paradokset. Et super-fullkomment vesen, ville jo da ikke ha behov for noen. Er det ikke et uttrykk som heter «å være seg selv nok».  Men er det egentlig å være fullkommen? For, i alle fall når det gjelder menneskearten, så har vi behov for at vi har behov for hverandre. Og slike behov kan ikke dekkes uten at vi har sårbarheter. Konklusjonen er at det å være sårbare fører oss sammen.
Så begrepet perfeksjonist, gir egentlig ikke noen god klang for det modne mennesket. Det virker umodent fordi det er en utopi, og fordi mennesker med denne holdningen skyver oss andre fra seg.

Perfeksjonister ser ofte ikke forskjell og maksimalt og optimalt. For å se denne forskjellen gir jeg deg følgende definisjon på hva optimal betyr:

Optimalt er det alternativet som, med lavest mulig kostnad beveger oss over grensen for nokpunktet.

Begrepet nokpunktet har jeg hentet fra Per Fugellis bok som heter «nokpunktet». Se her. Nokpunktet handler altså ikke om å finne det maksimale, men hvor grensen går for å komme til det punkt som er rimelig tilfredsstillende.

Verdiskaping krever innsats. Rasjonalitet handler om å styre innsatsen på en slik måte at avkastningen blir optimal. Avkastning av innsats utvikler seg ofte på følgende måte:

Det vil si man får mye igjen for den første investeringen. Men vi ser at økningen i avkastning avtar jo større investeringen blir. Det er ikke alltid det er slik. Men det er omtrent alltid tilfellet når vi strever etter det fullkomne. Vi kan slite oss ut, over-forbruke våre krefter, men vi når aldri det makspunktet vi fantaserer om.
Det å søke nokpunktet handler om å ta den refleksjonen som må til, og sondere grensen for den ufullkommenhet vi kan akseptere å leve med. For vi vet at det å nå glansbildefantasien er et spill av innsats. Vi kommer aldri dit. Det er umodent, ja regelrett irrasjonelt å prøve.

Et vesentlig poeng her er at nivået på nokpunktet er forskjellig fra person til person. For vi har forskjellige resurser, talenter og prioriteringer. Nokpunktet gir altså den romslighet vi trenger for å kunne bidra til gode liv, både for oss selv og våre medmennesker. Denne refleksjonen er også god medisin mot det jeg kaller for «Den empatiske feilslutning».

Er du magiker eller ingeniør?

I mine tekster bruker jeg ofte uttrykket «ingeniørtenkning».  La meg forklare det litt nærmere. Det er fullt mulig å bruke Harry Potters tryllestav til å forklare hvorfor biler har fremdrift, kometers vandring over himmelen, naturkatastrofer eller at lyspæren lyser. Det er det jeg ofte kaller for magitenkning eller lukkede forklaringsmodeller. Svakheten med slike forklaringer er at de ofte bare gir illusjon av en forklaring, uten å forklare noe i det hele tatt. Hvor ville vitenskapen ha vært i dag, dersom vi hadde slått oss til ro med forklaringen om lyn er et resultat av Tors hammer? Dette er det jeg kaller for magi-forklaringer. De eksemplene jeg har nevnt er veldig enkle å se. Men i praksis er det ikke alltid så lett. Her vil jeg nevne tre magi-forklaringer som ikke er fullt så lett å avsløre:

1)   Det Naturlige Utvalg.
Darwins Naturlige utvalg er en vitenskapelig forklaringsmodell. Den forklarer hvordan evolusjonen virker. Den forklarer ikke bare at evolusjon skjer, men den går i dybden på hvordan det skjer. Dette er belagt med observasjon, resonnement, matematiske modeller, eksperimenter og tester. Og den er verifisert utallige ganger. Dette er ingeniørtenkning i verdensklasse. Likevel, i Gudenes Sang blir Munken konfrontert med at han alt for lettvint forklarer det meste av menneskets natur med Naturlig Utvalg. Og det er en relevant innvending. Det er fordi forklaringskraften i denne modellen er så kraftig at det er en fristelse å bruke naturlig utvalg, omtrent som når Harry Potter svinger tryllestaven sin. Hvorfor har Giraffen så lang hals? En magiker vil kunne si at det er på grunn av «survival of the fittest». Det er en umoden forklaring, for den sier ingen ting. En litt mer sofistikert magiker vil kanskje forsøke seg på dette: Evolusjonen så at giraffene ikke nådde opp til de høyeste bladene derfor gjorde den halsen lengre.
Denne kan kanskje høres mer sofistikert ut, men her er en syretest: Kan jeg modifisere denne forklaringen med Harry Potter? Absolutt: Harry Potter så at giraffene ikke nådde opp til de høyeste bladene, derfor svingte han med tryllestaven og gjorde giraffhalsen lengere.
Vi merker oss også at denne forklaringen er en formålsforklaring. Naturvitenskapen sluttet med formålsforklaringer for flere hundre år siden. Det er en veldig god grunn til det. Det er at man ikke har grunn til å tro at naturen har noen form for hensikt. Her er det bare årsak og virkning som gjelder. En moden forklaring er en årsaksforklaring. Årsaksforklaringer krever ingeniørtenkning.
Variasjon i gener på grunn av mutasjoner gir giraff-individene forskjellig lengde på halsene. De med lengst hals har noen fordeler frem for de andre. De får tak i mer mat, kanskje er de mer tiltrekkende og kanskje er det lettere for dem å dominere andre. Og kanskje medfører alt dette til sammen til at de individene som har lengst hals, i gjennomsnitt får flere avkom. Det vil med matematisk sikkerhet medføre en filtrering over mange generasjoner. Andelen langhalsede giraffer i populasjonen vil øke over tid. Og siden denne reproduksjonsmessige fordelen er relativ i forhold til andre individer, så medfører det et «våpenkappløp» som vil balansere der investeringen i lengere hals er mer kostbar enn den reproduksjonsmessige gevinsten som oppnås. Da stopper utviklingen opp.
Dette er eksempel på ingeniørtenkning. Den er et forsøk på å forklare prosessen i form av årsaker, virkninger logiske resonnementer og ren matematikk. Den forklarer hvordan systemet virker. Prøv å finne plass til Harry Potter i dette bildet. Han blir overflødig.

2)   Markedsøkonomi
Her er et eksempel som ligner på denne type argumentasjon. Mange på høyresiden i politikken virker å ha lært seg at markedsøkonomi og konkurranse er den trolldommen som skal løse alt. Ofte har man vanskelig for å se at samarbeid er en vel så kraftig mekanisme til å løse samfunnets utfordringer. Markedsøkonomi er en kraftig mekanisme som kan gjøre mye. Men dersom man gjør dette til en ideologi, så innebærer det at man gir slipp på bakkekontakten og dermed også ingeniørtenkningen. Skal man bruke markedsøkonomi som et virkemiddel må man forstå mekanismene og man må ingeniør-tenke på hvordan dette fungerer på angitte anvendelsesområde. Innenfor et ideologisk paradigme hopper man over ingeniørtenkningen fordi man tror markedet er et slags universalt tryllemiddel som løser alt. Dette er intellektuell umoden tenkning. Les gjerne min refleksjon over kapitalismen. Her finner vi en rekke eksempler på hvordan markedsmekanismer kan forstås, som rene årsaks baserte prosesser og mekanismer. Oppdag at det ikke er noe hokuspokus med dette, at det har sine svakheter og at enhver form for anvendelse forutsetter at man konstruerer og forstår hvordan mekanismene fungerer i den aktuelle settingen. Først da kan man si om dette er noe særlig smart eller ikke.
På globalt plan og med menneskehetens globale utfordringer har nåtidens kapitalisme spilt falitt. En kapitalistisk naturtilstand mellom nasjonalstatene vil uvegerlig føre til sterkere og sterkere konkurranse inntil «siste tre er hugget» og vi for all fremtid har ødelagt vårt eget livsgrunnlag. Dette kan vi vite gjennom ingeniørtenkning. Det er også gode grunner til å anta at kapitalistisk markedsøkonomi må vokse for ikke å kollapse. Veksten hittil har kommet av befolkningsvekst og akselererende uttak av verdens naturressurser. Dette er variabler som ikke er uendelige. I seg selv har hverken markedsmekanismer eller kapitalisme noen bremser i seg til å stoppe denne utviklingen. Den som tror at markedsmekanismer, som ved et trylleslag skal handtere også denne utviklingen, han er en umoden magi-tenker.

3)   Kjønnsmaktperspektivet
Best beskrevet her. Kjønnsmaktperspektivet er en ekstrem- feministisk sjablongmessig fortolkingsmodell av menns atferdsmønster. Selvsagt er virkeligheten langt mer nyansert enn dette. Og jeg kan egentlig ikke fatte at man ikke har protestert mer og tatt større avstand fra dette som jo opplagt er en avindividualisering av individet og dermed også en krenkelse av menneskeverdet. Vi har sett en rekke skadelige effekter av kjønnsmaktperspektivet. Jeg tenker at kunnskapen om dette i dag er så pass stor at eneste grunnen til å kramp-holde på dette er manglende vilje til å forstå, fordi det går på bekostning av aggresjon og ideologi.

Den som søker rasjonelle løsninger på våre utfordringer, innser at det er nødvendig å tenke dynamisk og med dybde. I vår tid har vi en tendens til å skumme overflaten. Og vi leter gjerne etter måter å skumme på som kan gi oss motivasjon i form av underholdning. Vår kunnskap baseres på film, spill og reality-TV. Det å bevege seg ned i dypet krever kognitivt arbeid. Det er en investering mange er uvillig til å gjøre. Men jeg kan love at gevinsten ikke uteblir.

Det modne mennesket er bevisst på at det som finnes «under panseret» ofte er langt mer komplekst og vanskeligere å forstå enn det vi forestiller oss. Ofte er det komplekse strukturer, mange og sammensatte årsaksmønstre, kaotiske utviklingsforløp og mye vi ikke vet. Det gjør også at våre forsøk på å forklare og forstå, både kan bli utilstrekkelige, vanskelig å forstå og sannsynligvis også alltid sårbar for retorikeres angrep. For opp mot dette opererer ofte retorikeren med enkle og kraftige forklaringer, ofte med en «magi-faktor» som forklarer alt i hele verden. Det er det jeg kaller for kortstokk-syndromet, andre har kalt det for monokausalisme. Det modne mennesket er bevisst på hverken å falle for denne type forenklinger, eller å ty til dem selv.

Belønningen er en rikere forståelse av verden, og ikke minst en større ydmykhet. Jeg tenker at enhver burde ta den investeringen det er å gå i dybden på i alle fall et område. Det handler ikke bare om innsikten i akkurat dette området. Det handler også om respekten som oppnås av erkjennelsen av hvor dypt det er generelt, og at det å utbasunere sterke meninger der man kun kjenner til overflaten, ikke er en moden ting å gjøre.

 

Vennskap

Det å ha gode relasjoner til andre mennesker er viktigere enn penger. Derfor er sosial kapital et hovedområde å fokusere på nå individets tilgjengelighet av ressurser skal analyseres. Venner og gode relasjoner figurerer på plussiden i regnskapet, mens uvennskap og fiendskap er minus-poster. Dette er selvsagt svært ujevnt fordelt mellom individene. Derfor tar jeg til orde, i Det modne samfunn, for såkalt sosial omfordeling.

Både det å være fattig- og det å være rik- på sosiale relasjoner krever modenhet. Dette er litt å sammenligne med penger. Har man lite penger, er det en rasjonell tilnærming å være fokusert på inntekt og utgifter slik at man holder kontroll og forhåpentligvis får livet til å gå rundt. Er man rik, kommer dette fokuset i bakgrunnen.

Men her er en vesentlig forskjell. For penger er ikke mennesker. Man kan godt forbruke penger uten å ofre det en tanke. Men dersom man gjør samme med mennesker vil dette automatisk innebære at man har en etisk side å forholde seg til. For relasjoner handler om hvordan man behandler hverandre. Er man populær er man rik på venner og gode relasjoner. Modenheten kommer da inn i forhold til hvordan man behandler andre mennesker. Man har tilbud om langt flere relasjoner enn man kan absorbere. Det betyr i klartekst at en populær person har råd til å forbruke relasjoner, eller å avvise den. Da snakker vi ofte om alfa-mennesker. Man kan tillate seg å være egoistisk, kravstor, psykopatisk, ekkel, parasittisk osv. fordi man har råd til å forbruke venner. Det modne menneske er reflektert nok til å anse sosiale relasjoner som et privilegium. Da handler det om å utvikle en moralsk styrke til å stå imot fristelsen til å behandle andre på en uverdig måte. Er man mektig populær, så består utfordringen i å finne verdige metoder å skjerme seg på. Man kan ikke bli venner med alle. Men man bør likevel tilstrebe å behandle alle med verdighet. Det er nok ikke alltid så enkelt, når alle skal ha tak i deg. Jeg tenker at det handler om å dyrke frem et begrenset antall kvalitetsrelasjoner, et mer perifert nettverk, men samtidig gjøre seg utilgjengelig for å skjerme seg mot påtrykk utenfra. Kanskje man må bli mer bevisst på den utfordringen i dagens virkelighet, med smarttelefoner og sosiale media.

Det å ha kvalitetsrelasjoner er det som egentlig handler om vennskap. Her er det ikke så stor forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo. Poenget er at absolutt alle mennesker er ufullkomne. Når man kommer nær et menneske så vil man oppdage dette. Det modne mennesket søker selvsagt også å oppdage sine egne svakheter. Er man veldig nær hverandre så tåler man også at dette blir snakket om. Poenget er at det å bli moden handler om å komme over «glansbilde-stadiet». Hvordan forholder det modne mennesket seg til egne og andres svakheter? Jeg tenker at det er et ideal å ha høy toleranse. Det er å si til seg selv:

Jeg er ikke perfekt, jeg jobber med det, men jeg vil alltid uansett komme til kort. Jeg ønsker at andre skal kunne ta meg som jeg er, på tross av mine svakheter. Men når jeg ønsker dette, da må jo jeg leve etter det slik at jeg også tåler andres svakheter.

Det å snakke om menneskets svakheter handler ikke nødvendigvis om bagateller. Mennesker kan lyve, ha uforståelige meninger, være redde, paranoide, aggressive, har rusproblemer, være tidligere straffet, ha gjort ting i livet som ingen kan være stolte av, ha mentale forstyrrelser, være syke, fattige, over-religiøse, lav rang osv. Listen kan gjøres uendelig lang. Ambisjonen må være å kunne tåle. Men det er ikke det samme som å være grenseløs. Vi har et ansvar for at våre relasjoner ikke virker destruktivt, hverken på oss selv eller de andre i relasjonen. En god indikasjon på at grensen er nådd er at relasjonen over tid ser ut til å bryte deg ned. Det er ingen tjent med. Slike grenser er og forblir individuelle.

Når vi snakker om det å være rik på sosial kapital, så er det ikke til å unngå å komme inn på dette med status eller rang. Ulempen med å være rik på dette er jo at mennesker ofte er der fordi det gir status. I eventyret om «soldaten og fyrtøyet» forteller H.C. Andersen om en soldat som plutselig hadde tilgang til masse penger. Han levde et liv i sus og dus og hadde utallige venner. Det varte kun til pengene var brukt opp. Da forsvant alle vennene. Spørsmålet er om dette kan kalles for venner. Er du venn med meg, eller min status? Det er et vanskelig filosofisk spørsmål. Jeg har vært inne på det her og her. Men jeg tenker at den dagen ulykken kommer over deg, og du ender opp som et elendig menneske, da gir det i seg selv en mulighet til å finne ut hvem de sanne venner er. Det er de som blir ved din side, på tross av et kraftig sosialt fall. Det å være rik er ofte synonymt med ikke å vite forskjell på sanne og falske venner.

En moden gjennomreflektert populær person kunne kanskje funnet på følgende strategi: Det er å alliere seg med et lite nettverk av mennesker fra den motsatte kategorien, nemlig upopulære lav-status mennesker. Som upopulær person vil man se sider ved mennesker som den populære ikke ser. Det er i omgang med de lavest rangerte mennesker, at det sanne menneskesynet blir synlig. Har vennen din et grunnleggende dårlig menneskesyn. Finn ut hvordan vedkommende behandler de som ikke betyr noe.

Da er vi over på den motsatte siden av skalaen, nemlig det å ha lav sosial kapital. Man sliter med å utvikle det sosiale nettverket. Dette er også en utfordring som krever modenhet. Her snakker vi om flere typer utfordringer:

1)   Hva er årsaken til mitt problem og hva kan jeg gjøre med det?
La meg begynne med å være ærlig. Jeg tilhører denne kategorien og har ikke knekt koden. Du finner noen av mine refleksjoner rundt dette her. Jeg tenker at popularitet både handler om faktorer man kan påvirke og faktorer man ikke kan påvirke. Det er jo et mål å kunne navngi faktorene og deretter sortere dem i kategoriene påvirkbar og upåvirkbar. Det er jo opplagt at dersom man har en atferd som frastøter andre, så kan jo dette være påvirkbart. Da handler det om å bli oppmerksom på det, og utvikle teknikker for å korrigere.
Status har kanskje mye å si. Personlig har jeg vært opptatt av å ikke forsøke å vise meg større enn jeg, er, kanskje heller underdrive. Det er sannsynligvis ikke noen god strategi. Men det er en enda dårligere strategi å bli gjennomskuet i å overdrive. Så dette er en balansegang. Jeg pleier å tenke slik at dersom noen filtrerer meg ut på grunn av lav status, så signaliserer jo kanskje det noe om den personen, som ikke blir så interessant for meg.
Status er noe man kan investere i. Da snakker jeg klær, bil, mote, interesser, hus, hage osv. Alt dette koster. Dette har sin basis i biologisk programmering drevet av handicap-prinsippet. Det handler om å vise evnen til å «bære en tung bør» fordi det igjen signaliserer ressurser. Det modne mennesket ser utallige tilfeller av mennesker som ødelegger sine liv i et forsøk på å strekke dette lengre enn de har ressurser til å bære. Det er umodent, og fungerer som lærepunkter i livet. Det er ikke rart man er fattig og mangler penger til mat dersom man går på NAV og bruker tusenvis i måneden på klær.
Selvsagt finnes det andre måter å gjøre dette på. Man kan bli strengt religiøs, og spesialisere seg på fromhet. Eller man kan kaste seg over miljøbølgen, slutte å reise og bli streng veganer. Slike utslag er også tegn på umodenhet. Det modne mennesket forsøker å ta det man har og gjøre det beste ut av det, med en så rasjonell tilnærming som mulig.

2)   Viser jeg god nok respekt for de som er i andre enden av skalaen?
Mennesket har en biologisk programmering til å søke allianser med høyt rangerte mennesker. Det å følge denne tilbøyeligheten blindt vil nødvendigvis gjøre livet vanskelig for de som blir målet for denne atferden. Mange såkalte kjendiser får ikke gå i fred på gaten. Vi søker alle en bit av dem, en «selfie» eller en autograf. Det modne mennesket søker å forstå hvilken plage det kan være for populære mennesker. Det blir en slags diskriminering. For det er et privilegium å kunne bevege seg fritt uten å tiltrekke seg en masse oppmerksomhet. Det modne mennesket søker å motstå fristelsen til å bli en del av dette trykket.

3)   Hvordan kan jeg forvalte de sosiale relasjoner jeg allerede har på en best mulig måte?
Refleksjonen om meg selv og alle andre mennesker som ufullkomne vesener, er en nøkkel her. Det finnes ikke noe som heter en perfekt partner, perfekte foreldre, perfekte medarbeidere og heller ingen venner. Den som kommer nær et menneske vil få enhver glansbildeillusjon brutt. Det å innse dette, er en del av det å bli moden. Tålegrensen for relasjoner går ikke ved glansbildeillusjoner, men med om forholdet er signifikant skadelig for en eller begge parter.
Et annet vesentlig poeng er å forsøke å heve seg over det sosiale spill. Om det skulle være noen korrelasjon mellom status og kvalitet på relasjon, så er den sannsynligvis omvendt. Det er større sannsynlighet for å finne tilfeller av psykopatiske trekk og manipulasjon blant høy-status mennesker.
Modne strategier for å beholde vinneskap er å unngå rivalisering, ha et modent forhold til uenighet og diversitet, utøve mikrodemokrati, praktisere likeverd og respekt. Så må vi tåle av hverandre at vi fra tid til annen svikter også på dette området. Den beste relasjonen er når vi tåler hverandre, støtter hverandre, og gir av oss selv.
Det sies at «like barn leker best». Da handler det om umodne mennesker som ikke orker å gå ut av komfortsonen. Det blir et ekkokammer. Forskjellighet gir de utfordringer som beveger oss ut av komfortsonen og som utvikler oss som mennesker. For det modne mennesket gjelder det motsatte: ulike barn leker best.
Dersom jeg oppdager at jeg mister venner veldig fort, er det på tide å innse at dette nok har med meg selv å gjøre. Den rasjonelle strategien er allerede nevnt: Jeg må prøve å finne ut hva det er som gjør dette, og om jeg kan gjøre noe med det. En fremgangsmåte er grusom, men kan være desto mer fruktbar. Ta kontakt med en forhenværende venn og be vedkommende å baktale deg som om du ikke var til stede. Det er jo ikke bra å baktale andre. Men når man først fristes til å gjøre dette, så tenk på at den som kanskje mest trenger å høre dette er den som blir baktalt. Så informasjon om hva som sies bak min rygg er svært verdifull. Så kan man kanskje reagere med benektelse eller at karakteristikkene er urettferdige, at man er mistolket osv. Det kan så være. Ofte må det en dypere analyse til. Noe får andre til å reagere negativt på deg. Kan det være måten man fremstår på? Kan det være ord man bruker? Viser man ubevisst en nedlatende holdning? Poenget er å forsøke å komme frem til ting man kan gjøre noe med. Kanskje må man trene på det, eller gå til psykolog eller andre fagpersoner.

4)   Hvordan kan jeg leve med min sosiale fattigdom og likevel ha et meningsfylt liv?
At noen av oss ender opp som «sosialt fattige» er ikke til å unngå. Sosial attraktivitet bestemmes av kaotiske sosiale prosesser. Det betyr selvforsterkning begge veier. Så det skal nødvendigvis ikke så mye til før det går den gale veien og det blir langt mellom venner og oppmerksomhet.
Det krever mye modenhet å innse problemet. For bare det å innrømme det for seg selv er en belastning. Smak på ordene «Jeg er en sosial taper». De smaker ikke godt. Men det er alltid bedre å forholde seg til realitetene som de er. Det er først da man kan gjøre noe med det. I de foregående punktene har jeg vært inne på strategier for å komme ut av dette. Men det er jo ikke alltid det lykkes så godt. Men jeg tenker at man aldri skal gi opp. Det å gi opp handler jo om at man etter hvert blir likegyldig og apatisk, og ikke gjør noe for å bedre situasjonen. Så en viss innsats for å holde på de relasjoner man har og stadig søke nye muligheter, er noe man ikke kan gi opp. Men samtidig kan det være på sin plass å justere ambisjoner og forventinger slik at ambisjonene blir realitetsorientert. Hva kan jeg oppnå med de muligheter jeg har? Og igjen, det krever at man er villig til å se sin tilstand som den er. Det er helt vesentlig at man søker å bevare sitt egenverd og selvrespekt. Man kan ha forskjellige strategier på det. Man kan finne forskjellige religiøse retninger som promoterer menneskeverdet som en grunnleggende verdi. Eller man kan ty til filosofisk refleksjon om menneskeverdet, slik som jeg har gjort her. Vi har en biologisk programmering til å oppleve usikkerhet når vi ser at vi er forbigått eller usynliggjort. Dette er høyst reelt. Som sosialt fattig vil man tape på alle områder, og man risikerer også dårlig behandling, ja til og med plaging. Men i vår type velferdssamfunn, hvor menneskerettigheter står høyt, er risiko og belastning langt lavere enn det var i steinalderen. Med andre ord er ubehaget som følger med dette overdrevet. Direkte plaging, og omfanget av den er begrenset.
Strategien må jo være å skygge unna miljøer hvor man kan bli eksponert for slike ting. Men man må for all del ikke isolere seg. Kulturen i enkeltmiljøer er ofte tilfeldig påvirket av noen få. Det er kaotisk. Fungerer ikke det ene miljøet, så finnes det alltids andre. Det er vesentlig å arbeide med de relasjoner man har. Senk ambisjonene, bruk rasjonalitet og kast ikke bort muligheter. Vi mennesker vil visne bort uten relasjoner. Så her er det vesentlig å forvalte det man har på en god måte. Min erfaring er at man aldri går tom for relasjoner, hvis man ikke er helt irrasjonell eller vil det selv. Jeg tenker også at det skal ikke så mange til. Har man få relasjoner kan man legge mye innsats i å utvikle dem til dype og gode relasjoner. Samtidig må man passe på å ikke slite dem ut. Det blir en balansegang. Det modne mennesket er bevisst på å trene seg opp til det å være alene. Det å være alene er ikke det samme som å være ensom.
Det er viktig å forøke å trives i eget selskap.  Håndterer man det å være alene er mye gjort. Det er selvsagt umulig å gi noen generell oppskrift på hva man bør bedrive når man er alene. Men det finnes tusen ting. Det viktigste er å unngå å bli sittende passiv og synes synd på seg selv. Det er kun destruktivt.
Ellers er jo kjæledyr en løsning for veldig mange. Forskning viser at det virker positivt på de fleste av oss. En hund er jo også en fremdragende strategi som katalysator for kontakt med andre.

Evnen til å tenke prinsipielt

Det kan vel tenkes at vi ofte forveksler egoisme med manglende evne til å tenke prinsipielt. Denne evnen er selvsagt en kognitiv funksjon og kan trenes opp. Tenk deg to toåringer som sitter med bordet. Den ene får servert en kake og den andre får ingenting.  La oss tenke at den toåringen som ikke får, heller ikke reagerer på urettferdigheten og fortsetter med sitt. Nå er spørsmålet: vil den toåringen som fikk kake, tenke at hun skal dele med den som ikke har fått? Kanskje vil toåringer reagere forskjellig. Men jeg tenker at når en slik tanke kommer opp, så er det en første kime til evnen til å tenke prinsipielt. Dette er jo nært knyttet til rettferdighetssansen. Om jeg får en fordel, er det rimelig at de andre også får den. Om jeg tenker at det er greit å kjefte ut den andre, så er det rimelig at jeg finner meg i den samme behandlingen tilbake. Dersom jeg synes det er ugreit at andre blander seg opp i mitt private klesvalg, så er det rimelig at jeg innvilger andre den samme friheten. Synes jeg det er galt at det er påbudt for kvinner å dekke til håret sitt i Iran, så skjønner jeg at det er urimelig med et motsvarende forbud i Norge. Dersom jeg forlanger respekt for mitt livssyn, er det rimelig at jeg respekterer andres livssyn.
Jeg hørte om en barnefordelingssak hvor far ble rasende og laget masse bråk om at mor hadde skaffet seg advokat. Det hører med til historien at mannen selv allerede hadde advokat, og hadde hatt derfra saken startet. Igjen, total mangel på evne til å tenke prinsipielt. Har jeg skaffet meg advokat er det rimelig at motparten også gjør det.

Dersom det mangler tilstrekkelige bevis i en rettssak er det rimelig at tiltalte går fri. Akkurat de samme prinsipper gjelder om det var jeg som var tiltalt, som om det var min datters påståtte voldtektsmann som stod tiltalt. Beviser bør vurderes mest mulig objektivt og forutsigbart, uavhengig av hvem som står på tiltalebenken. Dersom jeg ikke ønsker å bli uskyldig dømt på utilstrekkelige bevis, er det rimelig at jeg innvilger andre den samme muligheten.

Det å tenke prinsipielt handler om å skape seg et system som man resonnerer ut ifra. Dette systemet gjøres uavhengig av det sosiale spill, av «deg og meg», av «vår kultur og deres kultur», av rangering eller andre sosiale sorteringer.

Selvsagt har vi kraftige biologiske drivkrefter som motvirker evnen til å tenke prinsipielt. For eksempel:

1)   Egoisme
Jeg kjemper for meg og mitt, med alle midler, så får de andre tenke på seg. Dette handler jo selvsagt også om å være sosialt nærsynt. Man evner ikke å se andre enn seg selv og egne behov.
Det er selvsagt viktig å ta vare på sin egeninteresse. Men det er i min interesse at mine omgivelser også fungerer, blomstrer og har et godt forhold til meg.

2)   Alfa-mennesket
Det ligger i alfa-menneskets natur å føle seg berettiget, og å være sosialt nærsynt. Alfa-mennesket kjennetegnes med det jeg kaller for asymmetriske relasjoner. Jeg har rett til å gjøre ting mot deg, men du har ikke de samme rettighetene tilbake (makt definerer rett).

3)   Det sosiale spill
Drivkraften er å vinne og heve seg opp på andres bekostning. Da er det jo fristende å lure til seg fordeler og muligheter som andre ikke har.

4)   Aggresjon
Det ikke å unne andre de samme muligheter man selv nyter godt av, kan også handle om vilje til å plage eller nedverdige andre.

5)   Frykt
Dersom man mistenker eller ikke stoler på et menneske, kan det være en naturlig å tenke at vedkommende ikke bør ha «de samme muligheter som meg». For da aner man ikke hva vedkommende kan finne på. Dette er jo forså vidt en legitim begrunnelse, gitt at den det gjelder er beviselig farlig, eller upålitelig. Vi skal imidlertid være klar over at fantasien ofte kan bære av med oss og at vi mistenker på et alt for tynt grunnlag. Vi skal også være oppmerksom på at det å nekte noen goder «som alle har» kan skape en selvoppfyllende profeti, fordi vedkommende da må løse sine utfordringer med ukonvensjonelle midler, eller lar følelsen av urett rettferdiggjøre urettferdige handlinger (jeg mot resten av samfunnet).

6)   Forakt eller dårlig menneskesyn
Drevet av hatideologi eller en forestilling om at den sosiale sorteringen man selv tilhører har en moralsk overlegen status. Denne overlegenheten gir igjen berettigelser som underlegne grupper ikke har.

Den gode nyheten er at vi mennesker har kognitive evner som i stor grad har kapasitet til å kontrollere, eller dempe slike biologinære impulser. Den viktigste refleksjonen her er etikken. En grunnholdning i tråd med empatisk etikk, medfører en prinsipiell tanke om at menneskeverdet er ukrenkelig. I lys av dette vil de fleste teknikker for å rettferdiggjøre egne biologinære impulser falle til jorden. En annen god refleksjon i samme ånd er ideen om demokratisk grunnholdning. Vi innser også at refleksjoner om det sosiale klima, det sosiale samspill og ren rasjonalitet alle peker mot en forståelse av at det beste samfunn skapes dersom flest mulig, av borgerne, evner å heve seg over egen mentale nærsynthet og tenker prinsipielt over tingene.

 

Å være moden i sin utilstrekkelighet

Jeg har tidligere sagt, og sier det igjen. Det er ikke noe en-til-en-forhold mellom det å være vellykket og ha suksess i livet og det å være et modent menneske. Ofte er det motsatt. For det å støte på motgang og utfordringer i livet kan ofte være en vei inn til modenhet. Da jeg hørte dette innslaget på verdibørsen ble jeg inspirert til å si litt om dette. Det er et innslag med Anette Gilje, som har levd i mange år med ME. ME er jo en sykdom de fleste av oss vet lite om. Og vi sliter med å forstå den. Den syke mister all energi, tåler ikke den minste belasting og får behov for å ligge mesteparten av døgnet. Da blir veldig mange av oss fristet til å gjøre en empatisk feilslutning. Vi tenker oss selv i samme situasjon, kjenner på egen latskap, vår egen evne til å overvinne den, tar energien som en selvfølge og gjør det hele til et spørsmål om å «ta seg sammen». Det er nok denne stigmatiseringen mange med denne sykdommen må leve med, og tåle i tillegg til selve sykdommen. Jeg hørte på noen av sangene og tekstene hennes. Det går opp for meg at vi her har å gjøre med et gjennomreflektert modent menneske. Da er jeg også fristet til å tenke at, nettopp den motgangen, den erfaringen hun har hatt, er en del av det som bidrar til hennes modenhet. Og det føyer seg inn i et mønster av hva jeg tidligere har oppfattet. Motgang skaper modenhet.

Anette Gilje reflekterer over det å finne meningen innenfor grensene av det mulighetsrommet man har. Det er å «ta det man har, og gjøre det beste ut av det».
Er det da slik at suksessrike og vellykkede mennesker ikke kan bli modne? Selvsagt ikke. Man skal aldri stigmatisere. For selv om man oppnår suksess så betyr det ikke nødvendigvis at livet har vært uten utfordringer, eller at man kan ha ervervet modenhet på andre måter.
Men jeg tenker at suksess og spesielt rikdom ikke kan tas som bevis på at man hverken er moden eller kompetent.
Noen har brukt dette argumentet for å stemme på Donald Trump. Han er jo en vellykket forretningsmann, så da kan han vel styre et land på en god måte. Det tenker jeg er en feilslutning.

Da jeg skrev «Om hva et menneske er og hva det har» så reflekterte jeg litt over dette. Her utviklet jeg loven om negativ omfordeling. Den går i korthet ut på at samme lov gjelder for alle områder for individets kapital. Jo mer man har desto bedre er muligheten til å skaffe seg enda mer. Og motsatt, jo flere begrensinger desto vanskeligere blir det. Til sammen gir dette en negativ omfordeling. Men det betyr også at noen kommer lett til det mens andre har langt større utfordringer. Men det er nettopp det å ha mange utfordringer som gir den indre veksten som skal til for å skape god modenhet. Og det gir mulighet for en indre mening og ro. For det er vel også velkjent at det å komme lett til alle ting i livet også medfører risiko for opplevelse av indre tomhet. Da er det kanskje heller å foretrekke å leve med en passe porsjon utfordringer i hverdagen. Man får liksom brukt seg selv. Det gir refleksjon og det gir mening. Hurra for de som opplever suksess her i livet, men den andre siden av det er ofte kanskje enda bedre.

 

Rettferdighet berettigelse og ansvar

Jeg har alltid hatt et ganske negativt forhold til den bibelske historien om Kain og Abel. Jeg synes Gud virker urettferdig og vel streng. Det synes jeg fortsatt, men det går kanskje an å trekke en annen lærdom av denne historien. Det står at Kain ble «harm» og det endte med at han drepte broren sin. Den nærliggende reaksjonen på det som kan oppfattes som urettferdighet eller urimelighet, er ofte aggresjon. Dette gjelder særlig dersom det er en overmakt som fremstår urettferdig på min bekostning. Det kan være sjefen, staten, foreldre, lærer osv. Jeg har tidligere snakket om opplevelse av berettigelse, sammenhengen med menneskeverd, og hvordan dette undergraves når man føler uretten på kroppen. Arketypen for dette har sannsynligvis sin bakgrunn i parental seleksjon, hvor det å oppdage skjevheter i egen disfavør egentlig er et arketypt signal om katastrofe. Dette er jo sjelden eller aldri en kognitiv prosess. Men vår biologi «vet» dette, og det setter i gang reaksjoner i form av stress og frustrasjon.

Men vi mennesker har etter hvert avdekket hvilke mønstre som er involvert i dette. Det å bli skjøvet tilbake, er å bli skjøvet nedover i et hierarki. Som en slags felles skjebne, felles trøst, så er det jo interessant å legge merke til formen på et slikt hierarki. Det er trangt på toppen, og stadig større plass, jo lengre ned man kommer i hierarkiet. Det betyr at som lavstatus mennesker så deler vi vår posisjon med de fleste andre.

Det eksistensielle spørsmålet, det å oppdage at man befinner seg langt nede i pyramiden, er med andre ord, noe de fleste av oss må forholde oss til og kalkulere inn som en av livets mange utfordringer. Så hva gjør vi med det? Kain reagerte med aggresjon. Det skapte katastrofe, uten at han vant noe som helst med det. Det å la seg styre av aggresjon, som følge av urett, er alfa-menneskets privilegium. Jeg kaller det for Kainsk raseri. En provosert overmakt kan true, ødelegge og dele ut sanksjoner i hytt og pine, og forvente at omgivelsene lar seg tukte på plass. Som lavstatus mennesker har vi ikke dette privilegiet. Man kan saktens klare å ødelegge eller markere seg. Men det er kontraproduktivt. Man oppnår ikke annet enn enda mere skam, ende flere stempel. Man ender som en selvoppfyllende profeti i tillegg til at man har ødelagt for andre. Selv om vi ønsker å ligne på alfaer, og gjøre som de store, så oppnår vi det motsatte. Lavstatus-menneskets aggresjon kan slå ut i en rekke destruktive sosiale prosesser. Det kan ende i kriminalitet, terrorisme, ekstremisme, vold og massesuggesjon. Hva oppnår vi med det, annet enn enda mer urett, enda mer vold enda mer fortvilelse, kanskje for generasjoner fremover?

Det modne mennesket holder seg både med rasjonalitet og moral. Livsvisdommen handler om å identifisere de rammevilkår i eget liv som mest sannsynlig ikke lar seg påvirke. Og da handler det også om evnen til å tåle urett som umiddelbart ikke lar seg rette opp. Det handler om evnen til å tåle å se at andre får eller oppnår mer og bedre enn meg selv. Ja, vi skal streve etter rettferdighet, og ikke minst mot diskriminering og systematisk forskjellsbehandling. Men det er en utopi å tro at ikke urettferdighet likevel vil dominere vår hverdag. Det å være modent menneske handler om ikke å la eget liv forsures og bli ødelagt i ergrelse over dette. La være å kjempe kriger som ikke kan vinnes.

Selvsagt bør vi engasjere oss for å rette opp urett. Men det er ofte en langsiktig politisk prosess, som kan gå over generasjoner. Husk at aggresjon representerer en konstant fristelse til å hate. Da er veien kort til demonisering og utvikling av ideologier basert på hat. Den som klarer å skape gjennomslag for noe slikt, kan ha skapt en sosial arv som kan ødelegge for flere titalls generasjoner frem i tid. Da er det bedre å bruke sin innsats på å fremme de liberale ideer basert på menneskeverd; verdighetskultur. Husk at i et samfunn hvor ingen tildeles sosiale stempler, så kan heller ikke du eller jeg bli stemplet. Selvsagt er også dette en utopi. Men det er åpenbart at måten vi innretter vårt samfunn på, og hvilke idealer vi holder oss med, både kan forsterke og avdempe slike tendenser.

 

Om det å bære lidelsen med verdighet

Les gjerne dette i forlengelsen av forrige avsnitt. Jeg har tenkt og studert litt mer over dette. Så nå gjentar jeg samme tema, bare enda litt dypere. Og selvsagt skal jeg motsi meg selv litt på dette punktet.

Grunnleggende handler det om den dype innsikt at livets mening forutsetter lidelse. Fantasien om utopien, et liv uten lidelse er... ja nettopp, bare en fantasi.

Det å komme til denne verden innebærer at du kommer til å ta plass, enten du vil det eller ikke. Det innebærer at du kommer til å måtte forbruke ressurser. Ofte er ressurser nullsumspill. Din plass og din ressursbruk vil gå på bekostning av andres, enten du vil det eller ikke. Den dagen du slutter å ta plass og å forbruke ressurser er du død. Det blir tidsnok tiden for å være død, men akkurat nå lever du, og det gjør du på bekostning av resten av naturen. Livet er en trass mot naturen. Livet peker nese til naturlovene. Naturen er full av motkrefter, som vil dekomponere deg, dekonstruere deg til ingenting og kaos. Den orden du representerer er høyst usannsynlig, ja ifølge noen totalt unaturlig. Selve din eksistens i denne tilværelsen er et hånflir mot naturen og alt som i den er. Og det er en kamp du kommer til å tape, men i mellomtiden kan vi få med oss noen gode glimt på vår livsvei.

For ikke lenge siden så jeg noe forunderlig i en dokumentar om Stalins Sovjet. Det var en scene fra slagmarken, sannsynligvis 2. verdenskrig. Man hadde tatt en hel bataljon til fange. Og Stalins direktiver var ikke nådig. Det ble brudd på alle konvensjoner. Alle ble henrettet. En av fangene tiltrakk seg oppmerksomhet. Han gjorde tydelig ablegøyer med overmakten. Det så ut som han lo, pekte nese og spilte klovn. Så ble han stilt opp på rekke for å skytes, sammen med to av sine kamerater. Og selv i dette dødens øyeblikk flirte han og gjorde ablegøyer. Dette ble festet på film, og er for meg et symbol på en trassig fandenivoldsk holdning til et liv, som på mange måter kan synes totalt uten mål og mening. For meg er dette kunst. Den mannen betalte med sitt liv for et kunstverk, og en lærdom vi alle kan ta med oss som en del av nistepakken på vår livsreise. Vi trenger å lære å ha en viss fandenivoldsk avstand til de utfordringer livet måtte kaste i vår retning. Vi trenger humor, og fremfor alt så må vi aldri gi slipp på viljen til å være og til å ta plass. Det er nettopp det livet er. Det er vilje til å ta plass. Det gjelder oss alle, og det skal vi ikke skamme oss over.

Med dette som bakteppe vil jeg si litt om min egen personlige livserfaring. Jeg er nå langt over halvveis gjennom denne livsreisen. Noen ganger har fått høre at jeg er snill, og mange kunne nok fristes til å gi meg betegnelsen «harmløs». Det er ingen hedersbetegnelse, og heller neppe et eksempel til etterfølgelse. Og jeg skal forklare hvorfor. Jeg startet ut i mitt liv som en «rasende gutt». Mitt raseri var så kraftig, at jeg hylte så mye at jeg fikk knuter på stemmebåndene, og havnet hos spesialist som følge av dette. Det ble selvsagt et problem, og mitt raseri ble det første sentrale tema jeg som liten gutt måtte finne ut av, og lære meg å handtere. På denne tiden fantes det selvsagt ingen psykologisk ekspertise til å hjelpe en liten gutt med det, så det måtte skje på egen hånd, uten noen som helst form for støtte eller hjelp. Min utfordring var jo selvsagt knyttet opp mot mye skam og selvforakt. Jeg aner jo ikke nå hvordan denne prosessen forløp, men det jeg vet er at jeg kom ut av den med en type språkløs ideologi som nærmest fanatisk går i motsatt retning:

«All aggresjon er skammelig. Det vet alle. Dette inkluderer å forsvare egne interesser, stikke seg frem, søke oppmerksomhet, kreve noe av omgivelsene, ta sin plass her i verden.»

Dette er oppskriften på harmløshet. Begrepet «harmløs» er i seg selv selvmotsigende. For, rett oversatt betyr det «uten harme». Ingen mennesker er uten harme. Og det å være harmløs er, sosialt sett aggresjonsfremkallende. Jeg vil nå forklare hvorfor. Da må jeg inn på en livsvisdom jeg selv fikk lære så alt for sent l livet. Selv om mennesket er menneske, eller i alle fall prøver å være det, så lever villdyret i oss. Og villdyrets natur er å organisere seg i usynlige sosiale hierarkier. Jeg sier usynlig, fordi dette har vært usynlig for meg, helt til jeg i godt voksen alder ble gjort oppmerksom på det. Det er en konstant pågående kamp om hierarkiets øverste poster. De beste stiger opp, men flesteparten synker ned. Det å være harmløs er å blottstille sårbarhet og manglende kampvilje. Det er en strategi hvor man tilsynelatende gir opp seg selv og ofrer seg for andre. Men det er også en invitasjon til å bli foraktet, nedgradert, usynliggjort eller krenket. Jeg tenker at mange har det som meg, i dette. De oppdager ikke prosessen, men kjenner på frustrasjonen over utallige små bekreftelser og krenkelser som signaliserer egen uverdighet. Dette er intet rettferdig system. Det er noe som de aller færreste er bevisst. Det er villdyret som regjerer uten at vi vet det. Det bare skjer. Og vi kunne nok dagdrømme om en slags ideologi, som kunne opphevet denne naturens brutale sosiale lovmessighet. Det tror jeg vi bare kan glemme i vår levetid.

Selvsagt kunne jeg ha blitt gjort oppmerksom på dette, allerede som barn. Så kanskje jeg hadde skjerpet meg mer, funnet meg i mindre, krevd litt mer. Så kunne jeg kanskje ha vunnet på det, men da på bekostning av noen andre.

I media blir vi hele tiden proppet ørene fulle om pågående menn, noen voldelige, andre lite lydhøre, vanskelige og egoistiske. Jeg snappet opp slike signaler, i min ungdom, og skapte meg et ideal om å være en god lytter, fleksibel, og snill. En kvinne skulle ikke angre på å slå seg sammen med meg. Hvor feil går det an å ta. Som mann, må du ikke være naiv og tro at du tjener noe på å være snill og harmløs. Det heter jo at «Menn tester ideer, kvinner tester menn». Et stort flertall av kvinner tenderer til å teste partneren sin (gjerne ubevisst) med urimeligheter. Om du er «snill» og lar deg hundse rundt, så vil du avsløre at du ikke er i stand til å forsvare hverken deg selv eller en familie. Det er et dypt biologisk signal om at du er et dårlig partnervalg. Vær for ettergivende, og din lønn for strevet vil være forakt, mangel på respekt, og til slutt et solid spark i ræva, over og ut. Ingen moralsk pekefinger, hverken til den snille eller den som står opp for seg selv. For uansett så er formen på det sosiale hierarkiet, det det er. Jo lengre opp, desto trangere blir det om plassene. Det store flertall av oss kan ikke regne med muligheten til å få skinne på toppene. Så min livsfilosofi handler mindre om hvordan man kan overleve der oppe på toppene, som sosiale alfa-mennesker. Den handler mer om Jørgen Hattemaker, og hans utfordringer. Det er ikke dermed sagt at man ikke kan si mye om Kong Salomo, og de utfordringer som følger med det å leve på toppene. For det skal god rygg til å bære gode dager. Og det skal mye visdom til for å motstå fristelsen til å la seg falle inn i dekadens, arroganse, og narsissisme. Noen steder sier jeg jo litt om dette. Men som Jørgen Hattemaker, så er altså en av utfordringene å måtte leve med et jevnt trykk av krenkelser, usynliggjøring, undervurdering, stigmatiseringer og vanskeligheter med å finne arenaer hvor du kan utfolde din menneskelighet. Du kan ikke forvente deg, hverken rettferdighet eller så mye støtte når det gjelder. Så hva gjør vi med dette? Hvordan griper man en slik utfordring?

Jeg opererer ofte med begrepet «primærstrategi». Raseriets primærstrategi er destruksjon og begjæret etter å påføre andre ydmykelser. Det drives av en konstant underliggende frustrasjon, en indignasjon over urett og en vilje til å sprenge seg frem. Tilbake til Bibelens historie om Kain og Abel. Det er som sagt en historie, som får meg til å tape respekten for Gud. Både Kain og Abel ofret til Gud, men Gud aksepterte bare Abels offer. På toss av hardt arbeid og slit ble Kains offer ikke akseptert. Fordi det var på «feil måte». Her opplever jeg at Gud er urimelig, kravstor og urettferdig. Derfor kan jeg forstå og identifisere meg med Kains raseri. Men historien ender jo i dypeste tragedie. For Kain går jo hen og dreper sin bror, nettopp i raseri mot Gud. Hver og en kan vel trekke sin moral ut av denne historien. Jeg trekker min. Historien handler egentlig ikke så mye om Gud. Men la meg heller forsøke meg på en fri fortolkning av dette, som gir meg mening. For meg representerer Gud naturen selv. Og naturen selv er brutal. Den er urimelig, og fullstendig uten moral og rettferdighet. For meg handler denne historien mye mer om hvordan vi forholder oss til dette. For de aller fleste av oss vil få servert lidelse, ydmykelser og skam i jevne strømmer. Så hvordan forholder vi oss til det? For meg har også begrepet «offer» en symbolsk betydning. Villdyret drukner oss i begjær. Begjær etter utløsning, konsum, reproduksjon, og rivalisering har alle sine belønningssystemer, i form av nytelse, seksualitet, og aggresjon. Å ofre handler om å nekte seg selv noen av disse primære formene for tilfredsstillelse. Og da snakker jeg ikke om en fanatisk fornektelse av seg selv og sin egen livsnytelse. Den andre fanatiske grøften er overkontroll. Man får spiseforstyrrelser, eller dårlig samvittighet for å ta sin plass her i verden. Det er det motsatte av å slippe villdyret utemmet løst. Det handler ikke bare om seksualitet og all sanselig nytelse, men kanskje aller mest handler det om aggresjon. Om du ikke har oppdaget det, så krever aggresjonen også sin utløsning. Det å ofre handler om viljen til å gi avkall på denne tilfredsstillelsen. Så, når det heter at «Kains offer ble feil», så er det kanskje mulig å høste en dyp visdom ut av dette. Som jeg før har vært inne på, så representerer Kains løsning tragedie. Kain slapp ikke tak i sitt raseri. Han lot villdyret agere ut på en destruktiv form som skapte enda mer ulykke og tragedie. Det er det som er lærdommen ut av dette. For vi har faktisk et valg. Vi kjenner igjen Kain i dag. Det handler om skolemassakrer, terrorisme, politisk fanatisme, trolling på nett, vold, rus og kriminalitet. Er det egentlig det vi vil stelle til for oss selv og våre medpassasjerer på denne forunderlige livsreisen vi er havnet på? Gir min egen elendighet og skam, en slags særrettighet til å ødelegge andres livsreiser og skape enda mer lidelse? Vi har et villdyr i oss som noen ganger roper og tørster etter nettopp dette. Det er vår menneskelige natur. Men det er ikke alltid vi skal la villdyret få sin vilje. Det er derfor naturen også har utstyrt oss med et ekstra tykt lag av hjernevev, på toppen av den gamle villdyrhjernen. Det er denne mentale muskelen som må gjøres i stand til noen ganger å overvinne villdyret.

Men det er en veldig kraft i raseriet. Kunsten er å lære seg å kanalisere det ut konstruktivt. Hver gang vi har opplevd ulykke, tapet, uretten, krenkelsen, så er det tid for å spørre seg selv, og andre: er det noen visdom vi kan høste ut av dette? Jeg tenker at den mest grunnleggende visdommen er kjent fra flere tusen å tilbake. Det heter den gylne middelvei. Og det er vanskelig, nettopp fordi villdyret alltid søker det ekstreme. Det driver oss gjerne enten mot den ene eller den andre grøften. Det finnes ingen perfekt, fullkommen vei ut av dette. Vi skal ikke oppgi vår vilje til å ta plass i verden, men vi skal heller ikke ødelegge livet for oss selv og andre. Det betyr at vi må etablere vilje til å ofre. Og offeret handler om at, her finnes ingen triumf, eller den totale nytelsen av å ødelegge for andre. Men hva er alternativet? Alternativet er å kanalisere dette ut på en konstruktiv måte. Det kan være veldig vanskelig, fordi Jørgen Hattemaker ofte rett og slett mangler en arena å gjøre det på. Men først vil jeg igjen påpeke dette med «å peke nese til naturen». Det er ikke for ingenting at jeg er svært så liberal i forhold til det humoristiske uttrykk. I tur og orden har jeg forsvart, alt fra Oluf, til Harald Eia, til Otto Jespersen, eller Dag Sørås. Ofte kjennes det bedre å flire rått av elendigheten, enn å gråte av den. Det er en utmerket metode for kanalisering av aggresjon. Offeret her er å tåle humor, både på egne og andres vegne. Vi må tåle latterliggjøring av vår egen sårbarhet og ulykke. Og vi må trene oss opp til å le med. Men vi trenger en refleksjon på at det er nettopp dette humoren er, og at det er her den har sin beste funksjon. La oss møtes for å le av oss selv og andre, det er mye god medisin i det.
Men la oss ikke stoppe der. For neste steg er å bestrebe seg for å utvikle et språk slik at man mer og mer nyansert kan sette ord på vår egen sårbarhet og elendighet. Dette adresserer jeg spesielt til oss menn. For her er vi svakest. Det er kanskje farlig å si det, men jeg tror kvinner har lettere for å få det til. Og kanskje har vi menn mye å lære her. Det å sette språk på sin egen utilstrekkelighet er biologisk kontraintuitivt for oss menn. Det handler om at menn som uttrykker utilstrekkelighet, samtidig gjør seg sårbare å bli foraktet og dominert. Menn har mindre empatisk appell enn kvinner. Det er ikke den samme gevinsten for en mann, å utlevere seg, som det er for en kvinne. Derfor er det naturlig at vi menn, holder kjeft, lider i stillhet og kanskje til slutt eksploderer i destruktiv atferd.

Likevel er det en oppfordring til oss menn, og finne den arena, eller de trygge omgivelsene som lar oss ta del i denne sporten. Fordelen med å gjøre dette er åpenbar. For det å skape et språk, og en narrativ som plasserer en selv i en større sammenheng og forståelse, vil i seg selv åpne rom for vår intellektuelle fornuft, hvor dette kan behandles. Og på en forunderlig måte så gir dette et håndtak for vår kognitive kapasitet som skaper kanaler ned i villdyrets verden. Og her kan fornuften forhandle med villdyret, og trykke på knapper vi ikke aner at villdyret har. Slik kan villdyret temmes, slik at det legger seg ned og ikke roper så høyt. Og dette skjer, bare helt av seg selv, uten at vi egentlig vet hvorfor. Det å anlegge språk og forståelse på vår ofte uregjerlige emosjonelle verden har en forunderlig makt til å avdempe emosjonene, og skape levelige rom for dem, inne i oss selv. Denne type utvikling er en viktig del av det å skape modenhet. En faktor som er viktig her, er at det narrativ og det språket vi legger inn i dette, ikke behøver å ha noe med realiteter å gjøre, for å kunne ha effekt. Hva som helst kan virke, alt fra myter, til religion, til forskjellige psykologiske modeller, eller sosiale forestillingsverdener, fungerer. Betyr det da at det er likegyldig hvilken narrativ vi utvikler for formålet? Mitt svar på det er et entydig nei. Her kommer det andre offeret som jeg vil appellere til. For det er en fristelse å anlegge et narrativ som demoniserer andre, og gir dem skylden for egne problemer.  For også her lurer villdyret i kulissene. Og villdyret vil gjerne ha sin tilfredsstillelse. Et demoniserende narrativ, åpner for akkurat det. Dette er en felle og gå i, for når man først har etablert et slikt narrativ, og det har sin effekt, så etablerer villdyret sterke forsvarsstrukturer for å holde på det. Man kan altså komme dit hen at mennesker blir fullstendig bergtatt av sin historie, og at det dermed låses i et mønster av frykt eller hat mot de demoniserte. Dermed er vi like langt. Her har spesielt psykologer et stort ansvar. Så man kunne kanskje tenke mer på å utvikle effektive narrativ, uten demoner og hatobjekter. En måte å tenke det om dette på er å kanalisere sinnet, ikke mot individer, eller grupper, men mot tilbøyeligheter og tendenser vi alle har, men som ikke fungerer så bra i samspillet mellom oss. Men jeg tenker også at en viktig regel her er å søke å realitetsorientere det narrativ vi utvikler. Vi må være tro mot vitenskapen, avholde oss fra fristelsen til sosial definering, og heller møte det med et ideal om realitetsorientering. På den måten er vi rettferdige, ikke bare mot oss selv, men verden rundt oss.
Så her har vi den ene fordelen med bevisst og aktiv bruk av vår hjernebark til å handtere utfordringene på en human måte. Men her er flere fordeler. Og igjen, dette adresserer mest oss menn. Det å måtte lære oss å sette ord på de vanskelige tingene i vårt egent mentale univers, er også et verktøy for å kunne kommunisere dette ut. For eksempel i et forhold hvor vi noen ganger opplever at kvinnen utsetter oss for urimeligheter. Mønstret går ofte på anklager om utilstrekkelighet eller dårlige prioriteringer som går ut over hennes behov. Og, som sagt ofte er hun en mester i å beskrive egne behov. Det å møte dette med å flykte unna, med trusler eller vold er selvsagt ikke konstruktivt. Men, som nevnt, kan det være like skadelig å møte det med ettergivenhet, legge seg flat og være snill ut over alle rimelighetens grenser.

Noen ganger kan det lønne seg å lytte til reflekterte kvinner når de snakker om dette. For nettopp de kan klare å kle problemet i et språk som selv vi menn noen ganger er i stand til å forstå eller få noe ut av. Se her og her. Innsikten her er at alle de reaksjoner som tidligere er nevnt er kontraproduktive for forholdet. På en forunderlig måte, dersom du klarer å møte henne med å sette ord på din egen sårbarhet, og faktisk peke på at hun også har et ansvar i forhold til dette, så har nettopp dette det største potensiale for en mer konstruktiv utvikling. Det å ansvarliggjøre kvinnen, peke på henne og påpeke begges likeverdige ansvar for hverandre, er også et signal om at hun, tas på alvor som person. Det er å gi henne en opplevelse av identitet. Og nettopp dette er det beste signalet man kan gi for likeverd.

Nå skal jeg være den første til å innrømme at en slik strategi innebærer risiko. Menn er individer og kvinner er individer. Vi menn kjenner denne risikoen rent emosjonelt. Vi har vegring mot å blottstille egen sårbarhet, og det er ikke uten grunn. Det fortolkningsskjema som legges til grunn vil avgjøre utfallet. For dette kan også oppfattes som «sutring» som et forsøk på å mobilisere empatisk appell. Det er fortsatt politisk korrekt å kalle menns fortvilelse for «krokodilletårer».  Og det finnes ikke noe sterkere biologisk signal for utløsning av forakt, enn en mann som sutrer og er sårbar. Det er her jeg kommer inn med appell om enda et offer, nemlig det å avholde seg fra å la seg rive med i akkurat den retningen. Dette er et offer som rettes både til menn, men spesielt til kvinner. Den som benytter anledningen til å rive et menneske, som uttrykker egen sårbarhet, fra hverandre, emosjonelt og sosialt, er ikke sitt moralske ansvar bevisst. For dette er et moralsk ansvar. For å si det rett ut: menns moralske ansvar knyttes oftest mot mannlig seksualitet. Det kan jo diskuteres. Men lærdommen her er at kvinners moralske ansvar bør plasseres der det hører hjemme, nemlig på handtering av egen aggresjon. Empatisk etisk bedømmelse er at søken etter aggressiv tilfredsstillelse er langt verre enn søken etter seksuell tilfredsstillelse, og jeg forklarer hvorfor. Så her er en åpenbart moralsk oppfordring til begge kjønn, men kanskje spesielt til kvinner: du må ofre din jakt på aggressiv tilfredsstillelse. Og du må være villig til å møte mannens sårbarhet med noe annet enn forakt. Til dette offer behøves det mye kognitivt arbeide, inkludert vilje til å forstå.

OK, det var jo litt tilbake til start. For vi har jo allerede vært innom noen av virkemidlene. Det kan oppsummeres i to områder: ekte humor og oppriktig søken etter å forstå. Og det er et offer, for det å forstå står i direkte konflikt med søken etter å få utløst sin aggresjon.

Men, vi er selvsagt ikke ferdig med det. For jeg tenker at aggresjon også kan kanaliseres ut i form av egeninnsats som styrker både deg selv og samfunnet rundt deg. I stedet for å rive ned hus, kan du bygge dem, eller i alle fall fikse på dem. I stedet for å knuse mennesker, kan du hjelpe dem. Grip muligheten til å engasjere deg i frivillighet og hjelpearbeid, der den måtte by seg frem. Kjenn på følelsen av å kunne hjelpe noen. Kjenn hvordan det jager raseriet på flukt. I stedet for å rive deg selv i stykker med hat og forakt, anstreng deg for å elske andre. Jeg vet at kjennes håpløst, men her finnes veier rundt det. Det å bli en menneskeelsker (humanist) er ikke umulig. Det handler om å møte egen forakt med tankeeksperimenter: hva om det var mitt barn, meg selv eller min familie? Tror du virkelig at du kjenner fremmede mennesket når du ser det sosiale panser vi omgir oss med i farlige omgivelser? Bli med på den store sosiale dugnaden å skape det etiske grunnfjellet. Mobiliser den aggressive energien til å disiplinere deg til å forstå at vi alle er mennesker, vi er individer som tilfeldigvis deler denne livsreisen på samme tid. Hvorfor i all verden skal vi forsure hverandres livsreise med forakt og aggresjon? Vi har mer enn nok med å se villdyret som er i oss alle, med å temme det, med å lære oss å ri på det, i tjeneste for det humane, i en hyllest til livet, til mystikken og alt det rare som følger med. For det blir tids nok tid for å være død.

Det sosiale balansepunkt

En viktig refleksjon å ta med seg på livsveien handler om balansen mellom ønsket om å ta plass i verden og ønsket om å ta hensyn til andre. Dette balansepunktet er så fundamentalt at vi er utstyrt med biologiske impulser for begge deler. Ønsket om å ta plass handler om å skaffe seg ressurser, være synlig, ta oppmerksomhet og fylle arenaen. Det å ta plass går alltid på bekostning av andre. Dersom mennesket ikke møter grenser, eller setter egne grenser, er det i stand til fylle hele verden. Det vil skyve alle andre ut. Dette er drevet av det jeg kaller for våre egoistiske tilbøyeligheter. På den andre siden har vi sterke impulser til å ville ta hensyn til alle andre, gjerne på bekostning av oss selv. Da mister omverdenen et individ som ikke «byr på seg selv». Vi har impulser begge veier og balansen finnes ofte som følge av en rekke betingelser som er gitt både hos individet selv og ikke minst i omgivelsene.

Livsvisdommen her handler om at ingen av ytterpunktene er noe å trakte etter. Samtidig vil balansepunktet aldri bli perfekt. Ethvert individ kjenner på frustrasjonen, kjenner på alt som kunne vært bedre. Det modne mennesker lar seg «lutre» i denne ilden, og innser. Det er dette som er å leve.

Innsikt

Det nærmeste jeg kommer å få tak på begrepet «visdom» er kanskje å reflektere over hva «innsikt» er for noe. Først vil jeg poengtere at det er forskjell på quiz-kunnskap og innsikt. Forskjellen er enkel. Quiz-kunnskap har fasit. Innsikt omhandler temaer som ikke har fasit. Det er det vanskelig å ha konkurranse om.

Det er også forskjell på kunnskap og innsikt. Det er nok også en nyanseforskjell på kompetanse og innsikt. I gamle dager måtte man pugge plasser, navn og årstall som en del av det å lære seg historiefaget. Jeg har inntrykk av at det er mindre av det i dag. Det er greit nok å vite hvem Napoleon var, når han ble født, hvem han var og når slaget ved Waterloo var. Men ingenting av dette gir innsikt i denne epoken av historien. Hvem var Napoleon? Var han et produkt av sin tid? Hva var tidsånden? Hvordan påvirket det Napoleon? Hvordan påvirket det historien? Da må vi inn med bred kunnskap og analyse, og vi blir neppe enig. Vi må se det i kontekst av forutgående hendelser. Vi må se det i kontekst sammen med utvikling av vitenskap, språk og teknologi. Vi kan eksperimentere med hypoteser om hvordan påvirkningene var, og hvilke tilfeldigheter som spilte inn. Vi kan se det i lys av datidens filosofiske, religiøse og politiske ideer. Vi kan se det i lys av klima og naturlige forutsetninger. Dette kan man holde på med et helt liv. Det er å utvikle innsikt, for eksempel, i den historiske epoken når Napoleon levde.

Vi innser at denne såkalte «quiz-kunnskapen» opp mot dette blir overflatisk og ofte like meningsløs. Ja, det er noe man kan få poeng for i en underholdnings-konkurranse. Men har du noen ganger sett noen har vunnet priser i slike konkurranser, på innsikt?

Når jeg tenker på innsikt så tenker jeg mest på tema. Noen temaer har vi bare overflatisk forhold til mens andre kan vi holde foredrag om. Det å studere eller ta en utdannelse er kanskje den beste veien til å oppnå den innsikt at de fleste tema er svært dype og at dybden ofte er utenfor vår rekkevidde. Måten vi handterer kompleksitet på er ofte hierarkisk. Vi har en oversikt, så må vi lære oss undertema for å komme ned i dybden. Og mange av disse undertemaene kan åpne nye horisonter og bli store og dype tema i seg selv. Slik kan man klatre oppover og nedover i detaljeringsgrad. Vi oppdager også i hvilken grad perspektiver og kontekster kan påvirke hvordan vi forstår og tenker om temaet. Og vi oppdager også at når man kommer langt nok ned så ender man gjerne opp innenfor filosofiens domene. Det å bli filosofisk, er å bli reflekterende og undre seg over de spørsmål som reiser seg når man kommer langt nok inn i materien.

Kanskje kan man si at den mest alvorlige formen for mangel på innsikt, er manglende innsikt på at man mangler innsikt. Noe av dette er beskrevet her. I refleksjonen om det kritiske mennesket vektlegger jeg i stor grad evnen til å erkjenne egne begrensninger. Kanskje må man selv ha ervervet dyp nok innsikt på noen områder, for å kunne innse hvor dårlig innsikt man åpenbart har på de leste andre områder. Da er dette med å ha tatt en utdannelse, lært seg noen fag en mulig vei til en slik erkjennelse.  Det å ha måttet gå alle disse motbakkene, og slitt seg til innsikt, gir perspektiv på at dette koster, men at det også er svært verdifullt.

Man må ha sett dybden for å kunne få en anelse om at dybden finnes, og for å kunne opparbeide ydmykhet over at på de fleste områder, så har vi bare overflatisk quiz-kunnskap. Da er det å ha sterke meninger om dette, et uttrykk for dårlig selvinnsikt.

Faktisk har jeg sett foreslått at dette med å erverve selvinnsikt er en form for intelligens. Kanskje er det den viktigste ressursen vi har for å kunne utvikle oss til modne mennesker.
Noen ganger har jeg tenkt at høy IQ utgjør en risiko for overflatiskhet og manglende innsikt. Kanskje er det slik at å lese med lynets hastighet og fare som en tornado rundt fra suksess til suksess, innebærer risiko for at den delen av vår tenkeevne som skaper innsikt, blir understimulert. Mennesker med høy IQ har absolutt muligheten til å opptre opportunistisk, og «smarte» seg ut av enhver situasjon. På den måten får de ikke behov for dybden. Man skummer nyhetene, og ser filmer på hurtigspoling.

Igjen, jeg har hørt om (vet ikke hvor) forsøk som antyder gunstige effekter for eksempel å lese en tekst beskrevet i et uvant tegnsett. Eller i det hele tatt legge inn hindringer som senker prosesshastigheten, og at det gir positive effekter. Det kan kanskje sammenlignes med å kjøre gjennom landskapet i sin Ferrari i 150 km i timen, opp mot det å lunte av gårde langs veikanten. Det er åpenbart at man får med seg mye mer av omgivelsene når prosessen går litt langsommere.

Kanskje er det et stort problem at vi legger så stor vekt på ytelse, effektivitet og prestasjoner målt på tid, at vi misser vesentlige aspekt i livene våre.

Jeg tenker at analytikeren får stadig dårligere kår i overskuddskulturer som vår. Kan dette være en del av vår kulturelle dekadanse. Man blir overflatisk. Og når mange nok fylles av denne dekadansen, så svekkes den kollektive innsikten i så høy grad at samfunnets humankapital forvitrer, så å si fra undersiden. Plutselig er det bare skallet igjen. Fundamentet svikter, og kulturen kollapser.

Vel, det var kanskje overdrevet. Men kanskje er det på tide å bli litt mer bekymret for sviktende kollektiv innsikt i vårt samfunn.

Det overflatiske mennesket

Da jeg var liten opplevde jeg det som veldig spennende og sitte i robåten og se på havbunnen idet vi rodde utover. Havbunnen var spennende med mye rart, men like fullt utilgjengelig. Det gjorde nok verden der nede ekstra spennende. Noen ganger så jeg fisk, krabber og sjøstjerner langt der nede. Men, etter hvert som vi rodde utover ble det stadig dypere og til slutt kunne vi ikke se bunnen lengre. Men vi visste at den var der. Vi rodde langt ut og fisket. Snøret rakk langt ned. Kanskje hundre meter noen ganger. Så vi visste det var dypt, ofte svært dypt.

Slik er det kanskje med dybden i oss mennesker. Vi ser overflaten og det som er like under. Til slutt er det forsvinner utsikten, men vi har klare indikasjoner på at dybden er der. Etter hvert vil de fleste av oss oppdage at slik er det med veldig mange temaer. Vi kjenner dem bare overflatisk. Men har man først gravd dypt i et tema, så vet man at kunnskap også kan være svært dyp.

Vi har i det foregående sett på dette med innsikt, og sett at dette er en del av det å ha kognitiv dybde. Slik jeg forstår det opererer psykologiene med to former for mental dybde. Det ene er emosjonell dybde og det andre er kognitiv dybde. Det er viktig å sortere mellom disse to. Jeg tenker at man kan trene kognitiv dybde, men at det er vanskeligere for emosjonell dybde. Det ligger i ordet at emosjonell dybde handler om emosjonelle nyanser. Man opplever ikke de emosjonelle responsene som nyansert både i styrke og innhold, men heller dikotomisk, som av/på.  Det å være oppmerksom på dette, blir da en del av det å opparbeide selvinnsikt. Dette gir igjen en bedre forutsetning for å kunne forstå og føle empati med andre. Jeg tenker at første fase av en slik utvikling er å komme ut av dette at emosjonelle affekter overvelder oss. Som barn lærer vi etter hvert å bremse de emosjonelle responsenes tilgang til å overvelde hjernen fullstendig. Denne bremsemekanismen er lokalisert til høyre tinning-lapp, og den utvikler seg naturlig. Forklaringen kan være at det er evolusjonens rekkefølge som avspeiler seg. Men det kan også handle om at sterke følelser er svært viktig for barns mentale utvikling.

En del av det vi oppfatter som modenhet er når vi viser omgivelsene at vi behersker våre følelser, slik at de ikke overvelder oss. Tiden denne modningsprosessen tar er sannsynligvis svært individuell.

Jeg tenker at det er først når vi behersker dette, at individet blir i stand til å utøve sin kognitive magi opp i alt dette. Og hva er den kognitive magien? Oppdag at følelsene er responser. De er ikke veldig forskjellig fra det å skade seg og føle smerten. Dine tanker kan utløse følelser. Men hvilke følelser de utløser, styrke og innhold, er på organismens egne betingelser. Dette er en del av din kropp. Det er ditt mest avanserte instrument for kontakt og kommunikasjon med egen kropp.
Da er det å studere egne følelser ikke så veldig forskjellig fra å det å studere steinene på stranden. Det er det som er den kognitive magien. Det er å se, og undres over egne følelser og responser. Som mennesker har vi kognitiv utrustning slik at vi kan vi navngi følelser og kle dette inn i en språkdrakt. Vi kan utvikle store strukturer av begreper som beskriver dette, og vi kan ha hypoteser og teorier på hvordan og hvorfor bildet ser ut som det gjør.
Jeg tenker at det er dette som er den emosjonelle dybden. Og det gir oss en viss avstand og en viss ro opp i alt dette.

Og når jeg har beskrevet dette slik, så er det ikke så veldig forskjellig fra det å utvikle kognitiv innsikt på hvilket som helst annet tema i verden. Men det blir en viktig del av selvinnsikten.

En like viktig del av selvinnsikten år å utvikle et kognitivt blikk på egen erkjennelsesevne. Hvordan utvikler jeg min virkelighetsoppfatning? Hva er sammenhengen mellom virkelighetsoppfatningen og virkeligheten? Studer deg selv i dette perspektivet og studer andre. Det er lett å se at andres oppfatninger, som fremstår med overbevisning, motsier hverandre. Noen må ta feil, på tross at man finner supersmarte genier i alle leirer. Oppdag at utvikling av virkelighetsoppfatning er feilbarlige og sårbare prosesser, og at «splinten du ser i din bror øyne», like godt kan være «bjelken i dine egne øyne».  Dette er det jeg vektlegger i kritisk tenkning. Modenhetsindikatoren av dette er ydmykheten og åpenheten og evnen til å undre seg.

Så er det viktig å forstå at, når det kommer til det kognitive, så er dybde temaavhengig. Det er ikke slik at dersom vi oppfatter et menneske som overflatisk, så er dette den fulle sannhet om det mennesket. Det er flere forhold som gjør at vi oppfatter hverandre som overflatiske, uten at det nødvendigvis er den hele og fulle sannhet. En ting er som nevnt tema. Vi treffer ikke hverandre mentalt fordi vi ikke påtreffer overlappende temaer. Det kan forhindre at vi utvikler arena for god dialog mellom oss.

Et annet forhold handler om i hvilken modus du treffer den andre. Ofte er det bare massemennesket vi møter. Vi møter individet med full sosial rustning på, eller vi ser bare stereotyper og stigmatisering. Vi har et spill mellom oss som forhindrer oss i å se dybden i hverandre. Det at vi ser dybden i hverandre krever at vi innvilger hverandre inngangsbilletter til hverandre. Det handler om å åpne seg, om å undre seg, om det å by på oss selv. Det ligger en risiko i dette. For vi er alle sårbare. Dybde betyr også åpenhet og nysgjerrighet. Da er det fort gjort at våre sårbarheter blir synlige opp i den prosessen.

Oppsummeringen er altså: vær ikke for kategorisk i din dom over andre. Kanskje kan vi ha Sokrates som forbildet her. Vi kan utløse dybden i hverandre, gjennom dialogen.

Når alt dette er sagt, så er det slik at overflatiskhet nødvendigvis vil kunne true, alt fra parforhold, til vennerelasjoner til samfunn og demokrati. Dermed kan ofte diskusjonen om individets egentlige dybde, altså om overflatiskheten er reell eller ikke, bli mindre relevant. For når vi skal forholde oss til andre, så er det måten individet fremstår på, som teller. Jeg tenker at overflatiskhet også kan være strategi. Da handler det om å unngå visse temaer, som kan virker undergravende på det spillet som vedkommende bedriver.

Om vi går videre på denne, så kan strategien også være dypere enn som så. Den kan være ubevisst. Jeg har utviklet en ny hypotese på noe kan kalles for normalmenneskets dissosiasjon. Det har jeg beskrevet her. Mekanismen jeg beskriver leder til at normalmennesket tenderer til å utvikle en rekke blindsoner, som er tilpasset mest som en del av mentale og sosiale forsvarsmekanismer. En av manifestasjonen blir da overflatiskhet, gjerne kombinert med tung sosial gjennomslagskraft, som dermed forhindrer at det oppstår arenaer hvor konstruktiv dialog blir mulig.

Dette betyr at dersom vi har ambisjoner om å fungere bra som medmennesker og som samfunnsborgere, så er det en del innsikt som er obligatorisk. Det innebærer også at man må gå noen mentale oppoverbakker for å oppnå denne innsikten. Gevinsten er et bedre liv, både for oss selv og andre. Det er ikke «rakettforskning» vi snakker om. Det er ikke slik at man er i behov av all verdens IQ for å få dette til. Tvert imot har jeg den hypotesen at IQ ofte kan være en hindring. Men også det er en hindring som kan overkommes, særlig dersom man kommer til innsikt før man låser seg selv inne i sin «smarthet». Vi tar det vi har og gjør det beste ut av det. Da handler det om den innsats som skal til for å hjelpe oss selv og andre til denne nødvendige innsikten. Så er vi i alle fall ikke overflatiske når det gjelder.

Jeg har dristet meg til å sette opp en liste over kjennetegn på overflatiskhet:

1)   Verdensmester-syndromet: Det er det som kalles for Dunning-Kruger effekten. Den er beskrevet her.  Det handler om å ha så lav selvinnsikt at man ikke skjønner hvor lav selvinnsikt man har, og derfor tror man er bedre enn de fleste på, hva det skal være av tema.

2)   Manglende åpenhet, nysgjerrighet og evne til undring
Dette blir jo også en årsak til overflatiskhet. Manglende åpenhet og undring forhindrer jo muligheten til å lære og utvikle innsikt.

3)   Manglende kontekstfleksibilitet
Det handler om evnen til å slippe tak i egne perspektiver, og forstå det at for å forstå noen andre, så må man jobbe med å lære seg deres perspektiv, slik at man kan se verden gjennom det samme lyset som de gjør. Den overflatiske holder fast på, vil ikke eller forstår ikke nødvendigheten av å utvide egne perspektiver på denne måten.

4)   Kresenhet
Alt skal være på egne premisser. Mangler vilje eller evne til å utfordre seg selv på dette.

5)   Intoleranse
Den overflatiske blir ofte perspektivløst slukt inn i det sosiale spill. Der er intoleranse en «sosialt lukrativ» geskjeft hvor man kan tjene mange poenger. Dette frister til å fremstå intolerant, på de ureflekterte normer som tilfeldigvis måtte flyte rundt.

6)   Sanksjonisme
Har som regel dårlig forståelse for nødvendigheten av lærekultur. Er opptatt av fordømmelse, skyld og straff; man er i biososial modus.

7)   Mental nærsynthet
Det handler om snevre perspektiver. Det handler om «meg selv og de nære ting».  Lite opptatt av verden og utvidede perspektiv på det som skjer.

8)   Opptatt av det ytre
Igjen handler dette om det sosiale spill og er i biososial modus. Her blir utseende, popularitet og penger viktig.

9)   Intellektuell analfabetisme
Dårlig intellektuell innsikt. Kan fort bli fenget av «det alternative», religiøsitet, antivitenskap og konspirasjonsteorier. Er ofte dikotomisk, holder seg gjerne med hat-ideologier, deler verden i «de gode og de onde». Synes alt som ikke er underholdning, er «kjedelig».

10)                    Konsumert av sosial rangering
Igjen: Biososial modus. Alt styres av «hva de andre måtte tenke». Søker å tilhøre de litt «finere klasser». Ser mer enn gjerne ned på og forakter andre. Dette utløser det jeg kaller for «mennesket skaper steinalder-effekten».

11)                    Intellektuell høydeskrekk
Det å få teften av dybden i temaet, skaper angst. Dette har jeg skrevet om her.

 

Maktovertro

Samme tema er også belyst med perspektiv av religion, her.  Maktovertro er overtro på noens handlekraft. Det vil si en urealistisk tro på hva noen kan få til. Det er kjent at små barn ikke er bevisst på noen grenser for hva foreldre kan få til.  Et barn kan skape seg vrang fordi mor ikke kan hente ned månen.

Utgangspunktet for problemet handler både om kompetanse, men kanskje også om en bivirkning av vår hjernes evne til langsiktighet. Langsiktighet krever fornuft og fantasi til å kunne se fremover. Men dette utgjør konstant risiko for alt fra bekymring til ren angst for fremtiden, som kan virke handlingslammende.

Små barn har jo ikke dette problemet, fordi denne evnen til langsiktighet ikke er utviklet. Men det er åpenbart, at ettersom de mentale øynene åpner seg, så er man i behov av troen på at noen beskytter. Herav en naturlig overtro på handlekraften til gruppens ledersjikt.

Det er en del av modenhetsutviklingen, både å utvide egne mentale horisonter, kompetansen på dette og en stadig mer realistisk forståelse av grensene for gruppens handlingsrom.

Så er det slik at utvikling av modenhet avhenger både av personlige ressurser og livserfaringer.  Det er slett ikke gitt at alle mennesker når modenhet på området. En faktor som kan stoppe det er angst. Enten tviholder man på maktovertroen i egen gruppe, eller man utvikler konsepter om Guds allmakt.

 

Radikalisme som følge av maktovertro

Les gjerne om radikalisme her. Den velkjente scenen fra filmen Titanic der de desperat forsøker å styre unna isfjellet har brent seg inn i manges sinn. Offiseren ser fortvilt isfjellet nærme seg, uten at skipet viser tegn til å svinge. Han snur seg mot styrmannen «Is it hard over?» Og jeg ser for meg styrmann presse roret maks babord. Men skipet reagerer uutholdelig seint.

Det er jo ikke rart, gitt fysikkens lover. Rettere sagt, Newtons treghetslover, matematisk beskrevet av Isac Newton noen århundrer tidligere.  Vi snakker om en masse på 52000 tonn som nå skal endre retning. Det krever store krefter og det krever tid.

Og det er klart, barn og mennesker med manglende kompetanse vet ikke dette, sånn rent intuitivt. Man kjenner ikke problemstillingene og lever kanskje i en tro på at svinger man, ja så skjer det momentant.

 

La dette være et bilde på den type umoden radikalisme vi kjenner fra mange sammenhenger. Siden 90-tallet har jeg lagt merke til et mønster i politiske meningsmålinger, som er påfallende. Det kan se ut som en jevnlig bølgebevegelse mellom FRP og SP. Nå SP går frem som et skudd, så raser FRP på meningsmålingene og motsatt. Noen ganger så tar jeg meg den hypotesen at dette handler om en slags pendel-bevegelse av en umoden velgermasse.

Fellesnevneren mellom FRP og SP er høyere innslag av populisme og forenklede budskaper. Vi hører gjerne at «politikere bare snakker og snakker, men de gjør ingenting». Så hva skjer når man stemmer politikere inn i posisjon og forventningene ikke blir innfridd? Man blir desillusjonert, kaster seg over til neste parti, man har tro på. Totalen av dette handler om distinksjoner mellom kan, vil og får ikke til.

 

Kan eller vil?

Kan eller vil analysen er nærmere beskrevet her. La oss starte med «kan» her. Det umodne mennesket er utålmodig og ønsker endring fort. Hva er handlingsrommet? Vel går man langt nok ned i barndommen så er man gjennom en fase hvor man tar for gitt at foreldrene er allmektige. Så når ting ikke skjer, så er det fordi foreldrene kan, men de vil ikke. Barnets innsats handler jo da om å «gråte seg til» å få foreldrene til å ville.

Selvsagt er det ikke bare i fysikken det gir mening i å snakke om treghetslover. Selvsagt gjelder slike begrensinger også for land og samfunn. Og det er langt mer komplisert. Det er ikke snakk om enkle matematiske formler. Umodne mennesker har ikke denne refleksjonen. Så når ting ikke skjer, så handler det om at «politikerne lover og lyver». De «har en annen agenda», og de «gjør ikke det de har lovet». Dette kan fort ende i mistillit, eller i verste fall konspirasjonsteorier. 

Den andre varianten er at politikere ikke kan, altså inkompetanse. Den er jo litt mildere, for da lyver de i alle fall ikke. Men de sitter bare «på møter og prater tull». Men de er «middelmådige, og forstår ingenting». Dette forutsetter at mulighetsrommet er der. Den umodne radikale, er uten tvil om at det er mulig, det er «bare å gjøre det».

Den mest synlige indikasjonen på umodenhet eller manglende refleksjon er personer som er «hard over», enten på den ytterste venstre fløy, eller ytterste høyre. Umodenhet medfører utålmodighet. Utålmodighet driver det umodne mennesket mot de ekstreme ytterfløyene. Dette er populismens «hard over».

Min hypotese er at det beste verktøy for å motvirke dette, er god allmenndannelse. Kanskje er kan nettopp det å studere velgermasser, og deres bevegelser være en indikasjon på samfunnets tilstand av allmenndannelse. Dersom samfunnet polariseres i stadig sterkere grad, så er det sannsynligvis en god indikasjon på at den allmenne samfunnsdannelse er nedadgående.

 

Maktovertro som empatisk feilslutning

Les her om empatisk feilslutning. Det er enorm ressursforskjell mellom oss mennesker. Så er det slik at de ressursene vi har overflod av, blir usynlige for oss. Vi er for eksempel ikke veldig opptatt av å få nok luft. Det skjer ikke før vi kommer i situasjoner der vi får knapphet på luft. Mennesker som er energiske og proppfull av energi forstår ikke hvorfor «de andre er så late». Mennesker som ser veldig pene ut, tror det bare er å snakke med mennesker på rette måten, så gjør de som vi ønsker.  Det jeg snakker om her en type projeksjon, der man ubevisst tar for gitt at andre har samme forutsetninger som en selv. Dette fører til selvberettigelse, man tror man fortjener sin suksess, og andre fortjener sin fordømmelse, fordi «de andre gjør jo ikke som meg». Det gir en følelse av å ha kontroll, for man gjør jo ikke «de samme dumhetene som de andre» Dette fungerer jo også som en form for ansvarsfraskrivelse, ut fra en lettvint antakelse om at vi alle fortjener vår tilstand, rent objektivt.

 

Om det å utvikle og trene opp modenhet

Det kan nok være mange strategier som fører til modenhet. Jeg skal nevne et par:

1)   Mental vaksinering

a.    Refleksjon

b.   Oppøving i Kritisk tenkning

c.     Selvstendig etisk tenkning

2)   Eksponering
Mental vaksinering øker det modne menneskets frihetsgrader fordi grensene for eksponering flyttes utover.

a.    Realitetsorientering
Det modne mennesket søker å forholde seg til realiteter. Da unngår man for eksempel strutsestrategi, retorikk, tendensiøsitet osv. Man er mentalt robust slik at man ikke blir bergtatt av besnærende teorier og ideer. Det betyr også kontekst-fleksibilitet. Det er fullt mulig å studere f.eks. og lære seg å forstå moderne geosentrisme, uten å bli «troende flatjording». Det modne mennesket har en nærmest «nordnorsk» holdning til å ville se «realitetene i hvitøyet» og forholde seg deretter. Og realitetene er mange. For eksempel er andres virkelighetsoppfatninger også realiteter man kan lære om og bygge opp en forståelse for.

b.   Fantasieksponering
Ingen kunst, musikk, film eller bok er «farlig» for det modne mennesket. Selvsagt er det kanskje effekter eller innhold som kan overbelaste emosjonelt. Altså, man blir redd, skremt eller det skaper traumer. Dette er jo individuelt. Og modne mennesker kan jo også være emosjonelt sårbare. Så her kan det nok gå grenser, også for modne mennesker. Men poenget her er ikke slike grenser, men heller redselen for spesielt kognitiv påvirkning. For eksempel har noen kristne hengt seg opp i Harry Potter, som noe farlig man ikke bør eksponere seg for. Disse bøkene og filmene, handler jo om en magisk verden. Det er en fiksjon. Det modne mennesket ser dette og klarer å sortere det ut. Samtidig kan er man kontekstfleksibel nok til å kunne ta del i denne kunstens fulle potensiale. På samme måte er det intet problem å se kunstverk fra en tid hvor man fremstilte f.eks. afrikanere med utgangspunkt i datidens fordommer. Et grunnleggende godt menneskesyn og god realitetsorientering hindrer at man blir bergtatt av fordommene i slike kunstverk. Tvert imot blir en slik avstandsbegrensning gjenstand for refleksjon. Hvilke fordommer er det vi i dag formidler rundt oss, som alle er blind for, og som vil sette oss i et flatterende lys hos våre etterkommere? Slik kan vi bruke slik kunst, som et speil på oss selv, og kanskje enn kilde til økt innsikt.

c.     Sosial eksponering
Sosial eksponering handler om grenser for sosial omgangskrets. Det kan dreie seg om venner, organisasjoner, arrangementer, absolutt alt som kan assosiere et menneske sosialt. Eksponeringen kommer på to plan. For det første den konkrete eksponeringen i møtet mellom enkeltindivider. For det andre den sosiale kostnaden det kan ha. Og svært mange er veldig opptatt av å vedlikeholde sin sosiale kapital. Og det setter grenser for hvilke mennesketyper man kan tillate seg å bli assosiert med. En toppolitiker som har et forhold med en porno-modell, vil sannsynligvis slite kraftig i vår type sosiale klima. Et menneske som er assosiert med porno-bransjen vil sannsynligvis slite med å få seg jobb. Dette handler om det samme. Mennesker har klare grenser for hvem de tillater seg å bli assosiert med.
Det modne mennesket ser behovet for å fjerne slike grenser. Kanskje kan en god rollefigur her være den kristne Jesus. Han var jo kjent for å være sammen med «syndere og tollere». Det som er interessant her er at Jesus ikke hadde noen for eliterisk rolle i samfunnet. Han var fattig, nederst på rangstigen og hadde dermed veldig liten sosial fallhøyde. Dermed kunne Jesus uten stor risiko ha omgang med samfunnets utstøtte. Men selvsagt gir det sosiale klima noen begrensinger. Dette er jo noe det modne mennesket må forholde seg til, i en viss grad. Modne mennesker i gode posisjoner kan imidlertid gå foran med et godt eksempel når utfordringen slår til. Det så vi for eksempel da Bård Hoksrud fikk beholde sine verv i Fremskrittspartiet etter at han fikk et forelegg for sexkjøp. Det var en moden handtering av utfordringen.
Men, som jeg nevnte, handler dette også om hvilke individer som eksponeres for hverandre. Og da er det slik at det ofte er sosial distanse og stigmatisering som ligger bak slike holdninger. Det å ha venner som ikke assosieres med det politisk korrekte handler jo også om å avdempe sosial distanse, og dermed også bidra til å punktere sosiale spenninger. Derfor er det vesentlig for det modne mennesket, hele tiden å utfordre slike grenser.

d.   Moralsk eksponering
Dette blir en spesialvariant av sosial eksponering. Jeg snakket en gang med en person som hadde vært i Pattaya, men aldri gått på en eneste bar. Begrunnelsen var at han ikke ville bli assosiert med alle de «horekundene» som satt der. Dette er jo det samme som fenomenet over. Og i romanen Gudenes Sang, gjør jeg jo et lite nummer av den pensjonerte adventistpastoren, som jo gjør akkurat dette. Han er på ferie i Pattaya, og han bruker ofte kveldene på å besøke Kåres Bar i Pattaya. Her er det veldig mange nordmenn. Igjen så har jo dette en referanse til det eksemplet Jesus var på dette området. Det modne mennesket vil selvsagt ikke ha noen moralske grenser mot å sette seg på en bar i Pattaya. Og selvsagt ingen begrensing i forhold til å snakke med hvem som helst som måtte være der. Den type vegring det er snakk om her handler i høy grad om å vedlikeholde moralsk kapital. Det handler også om det å fremstille seg selv som et moralsk individ. Dette er jo to sider av samme sak. Det modne mennesket er en selvstendig etisk tenker, og er derfor immun mot denne type tilbakeholdenhet. Det modne mennesket lar seg ikke skitne til, hverken av prostituerte eller deres kunder. Tvert i mot, så setter ikke det modne mennesket seksualiteten i noen moralsk særstilling, og har dermed ingen moralske begrensinger i forhold til å innlate seg på en frivillig handelstransaksjon. Dermed er det modne mennesket «en av dem» på en fullverdig likeverdig måte. Og igjen, dette gir da en sosial punkteringseffekt slik at kunnskap erstatter fordommer, og dermed styrker det gode menneskesynet.

Summen av dette er et det modne menneske er bevisst på å jobbe med sin modenhet på den måten at det søker kunnskap og forståelse, der andre gjerne går på en biologisk sosial autopilot. Dette baserer seg på at virkeligheten alltid er mer nyansert, mer spennende og fargerik enn det autopilotens fordomsforestillinger kan servere. Dette gjelder særlig i vårt syn på oss selv og andre mennesker. Ofte er dette en kunnskap som utvikler seg dialektisk. Vi forstår oss selv gjennom å forstå andre. Og vi forstår andre gjennom å forstå oss selv. Og på den måten kan pendelen svinge frem og tilbake etter hvert som kunnskapen utvikles og nyanseres. Metoden jeg foreslår her kan gi sosiale kostnader. Her har jo modne mennesker som sorterer under «lav status» en fordel. Men selvsagt har jo ethvert modent menneske en vilje til å ville ta slike kostnader.

Det levende mennesket

Tenkere og filosofer skriver ofte bøker om døden, eller døden blir et sentralt tema i manges tenkning. Hvordan forholder det modne mennesket seg til døden? Her er det vanskelig å komme med noe fasitsvar.

Først er det vesentlig å oppklare hva døden er. Igjen så må vi til å definere oss ut av uklarhet.. Det er forskjell på død og fortapelse. Å være død, å opphøre å eksistere som individ. Det er opphør av livet. Et sted i Bibelen er det formulert noe slikt som at «De levende vet at de skal dø, men de døde vet ingenting». Og det er omtrent slik jeg tenker. Vi trenger ikke å spekulere på hva døden er. Vi definerer den. Å være død er altså opphør av individuell eksistens. De atomer og molekyler vi består av, går hver til sitt. Individet resirkuleres tilbake til den natur det kom fra. Livskampen opphører. Egentlig er det en motsigelse å si at «Jeg er død». For døden er ikke en tilstand. Døden er å ikke være.

Følgelig er angst for død i seg selv meningsløst. Jeg nevnte fortapelse. Det er noe annet. Det er en forestilling om transformasjon fra en form for livstilstand til en annen.  At en slik forestilling både kan vekke frykt og håp er forståelig. Men vi vet jo ingenting om dette. Fortapelse forutsetter guds eksistens. Men, det modne menneskets syn på hva gudsforestillingen er, gir minimal grunn til å bekymre seg.

Menneskets egentlige angst rundt dette, handler jo om tap av livet, og om angst for selve dødsprosessen. Generelt har mennesket en sterk biologisk programmering som gir livshunger og tilsvarende dødsvegring. Med utgangspunkt i evolusjon og det naturlige utvalg er det jo veldig forståelig at det er slik. Dødsvegring handler jo om overlevelse, om å beskytte seg selv. Livshunger handler i stor grad om å forfølge de gode belønninger som vår hjerne er programmert til å avgi, når livet går i tråd med vår biologiske programmering. De i vår fortid som ikke hadde dette, de ble ikke våre forfedre. For vi er etterkommere av individer som tok vare på seg selv og fikk til vellykket reproduksjon. Dermed er det å konstatere at vi har en medfødt sterk motvilje mot å dø.

Selvsagt er det individuelt hvordan man forholder seg til det. Jeg tenker også at det er umulig å angi «en standard» for hvordan modne mennesker forholder seg til dette. Men det å være moden gir noen utfordringer. Man kan gjerne ha en tro eller noen religiøse forestillinger, men det det er et modent trekk å vite at man ikke vet, selv om man føler at man vet. Vi vet altså ikke hva som skjuler seg bak død og grav. Vi kan også innse at sannsynligheten for at det er ingenting er ganske stor. For forestillinger om et liv etter døden har med stor sannsynlighet blitt til nettopp som følge av vår medfødte dødsvegring og livshunger. Dette er drivkrefter som er mat for fantasien. Jeg har sett forskning som antyder at det religiøse mennesket har det lettere med dette. Og det er noe jeg tenker det er viktig å respektere, ikke ødelegge og kanskje har vi mye å lære av dette. Men det er også et tveegget sverd. Troen på et paradis følges gjerne av troen på et oppgjør og et straffested. Det verste må jo være å komme nær døden med helvetes-frykt. Her har det modne mennesket en fordel med sin selvstendige moralske tenkning og at det slett ikke er rasjonelt av en god overmakt å gjøre det på denne måten. Ergo er dette en fantasi som det er lett å kaste over bord.

Man kan hevde at det er et modent trekk å mobilisere viljen til å ville se døden i hvitøyet og komme til forståelse med den. Det å komme til forståelse med den handler om flere ting:

1)   Døden er ikke hellig
Jeg har vært inne på de etiske sidene ved dødens hellighet her. Det empatisk etiske grunnsynet er ufravikelig. Det er individet selv som eier sin egen død. Det er en del av en ufravikelig selvråderett over eget liv. Døden er ikke hellig. Det er ingen metafysisk rettighet som er overdratt, hverken til guder, andre mennesker eller tilfeldigheter. Jeg disponerer min død.

2)   Livet er ikke hellig
Jeg hadde en diskusjon med en objektivist som hevdet at selve livet er verdien som trumfer alle andre verdier. Jeg er ikke enig. Og når dette kommer fra en objektivist, så er det grunn til å stusse fordi dette da oppfattes som en sannhet på lik linje med at jorden er rund. Det kan bli grobunn for en totalitær tenkning hvor individet fratas selvråderetten over eget liv. Det er lett å vise til tankeeksperimenter hvor dette ikke kan være tilfelle. Det er derfor empatisk etikk er basert på livskvalitet i stedet for liv i seg selv. Den ureflekterte innvendingen er at man må jo ha liv for å kunne ha livskvalitet. Den reflekterte responsen er at livskvalitet både kan være positiv og negativ. Negativ livskvalitet er for noen et verre alternativ enn døden. Det gjør at liv i seg selv ikke er hellig. Det er derimot livskvalitet. Men først og fremst er dette knyttet opp til den enkeltes selvråderett over egen kropp. Den som tenker at liv er viktigere enn livskvalitet må selvsagt respektere dette. Vedkommende klamrer seg til livet og er villig til alt for å unngå å miste det. Det må respekteres. Men det må også respekteres at andre mennesker har det annerledes.

3)   Meta-perspektivet og meningen med døden
Man kan tenke mange gode ting om døden. Man overlater stafettpinnen til neste generasjon. Det å vite at man skal dø kan være en inspirasjon til å ville leve livet. Dette har jo noen filosofer satt på spissen. Det er vel få øyeblikk hvor man lever mer enn når man er i fallet fra 20 etasje på en bygning og vet at man bare har sekunder igjen. Så kan man ta dette tankeeksperimentet og gjøre det til en inspirasjon for viljen til å leve. Det kan også handle om å søke å slippe tak i fokus på meg som individ. Jeg er et menneske, jeg er en del av menneskeheten. Jeg dør, men menneskeheten går videre. Kirkegården er full av «uunnværlige» mennesker. Jeg må slippe tak over-fokuset på meg selv og min betydning. Det er en mening i å tre tilbake på samme måte som milliarder av individer har gjort før meg. Hva er problemet?
Jeg har mange ganger tenkt at det er umulig for oss mennesker å forestille oss det å være død. Da tenker jeg ikke på livet etter døden eller noe slikt, for det er jo liv. Jeg tenker på døden, altså opphør av meg selv. Vi mennesker har ikke evne til å visualisere ingenting. Alt vi visualiserer, er jo noe. Begrepet ingenting har ingen ekstensjon i vårt mentale repertoar av fantasibilder. Jeg har vært i narkose et par ganger i mitt liv. Det som skjer da er en opplevelse av at livet bare hopper fra et tidspunkt til et annet. Det er intet inn imellom. Jeg tenker at det å dø kan ligne litt på dette. Man aner ikke tidspunktet man slokner, forskjellen er bare at man aldri våkner opp. Dette er jo en tilstand vi ikke har grunn til å frykte på noen måte. For den inneholder ingenting. Var det en lidelse ikke å være født? Var det en ulykke? Selvsagt ikke. Da er det neppe verre å være død.
Noe av vår motvilje mot å være død handler om et medfødt behov for å bety noe i denne verden. Dette behovet kan forstås i sammenheng med evolusjonen. Og det gjør at vi ofte søker å legge igjen noe etter oss. Det kan være avkom, men kanskje også et godt rykte eller at vi setter spor etter oss som varer lenge utover vårt eget liv. På den måten kan jo noen som har oppnådd noe i livet, kommet i historiebøkene eller noe slikt, se på dette med tilfredsstillelse og trøst. Noe av dem overlever døden likevel. Men betyr dette noe for meg når jeg er død? Selvsagt ikke, for i døden er det ingenting som betyr noe som helst. Meningen har mistet sin mening. Derfor handler slike fantasier mest om mitt liv her og nå. Det modne mennesket bestreber seg på å innse at dette handler om biologisk programmering. Det har ingen funksjon for meg etter at jeg er død, og er derfor generelt uten betydning. Men selvsagt kan det ha betydning for de som overtar stafettpinnen etter meg. Og det er noe som det ikke er meningsløst å ha fokus på. Blir min arv til noe positivt eller negativt for de som kommer etter meg. Det er et etisk spørsmål, som innebærer ansvar som går ut over meg selv og mitt eget liv. Vi hadde ikke vært her om våre forfedre ikke hadde tatt dette ansvaret før oss. Dette med kulturell arv kommer jeg tilbake til.
Poenget er uansett at dette med å ta et meta-perspektiv på det hele, gjøre noen anstrengelser for å forstå, både min livshunger og min dødsvegring, ved en slik kognitiv prosess så ufarliggjøres prosessen. Vi har alle vunnet i livets lotteri. Det er en reise, og den har mening i seg selv. Den kan ikke settes i banken, den kan ikke spares og du får intet med deg. Hva er problemet? Vi har god grunn til å tenke at den dagen jeg er borte så er også problemet borte. Jeg skjønner at det ikke er noen trøst i dette, men en strategi her kan være å se problemet i hvitøyet, og røyke fredspipe med døden. For meg har det dempet uroen rundt dette. Dette er det livet vi har. Vi tar det vi har og gjør det beste ut av det. Så la oss slutte fred med døden, slik at den ikke fokker opp det lille livet vi har.

4)   De gode fantasiene
Det at vi ikke vet hva som finnes bak død og grav er mat for fantasien. Dersom uroen ikke slipper tak, gjør det ingenting om vi til tider hengir oss til noen magiske fantasier, urealistiske drømmer og leker oss med disse tankene. Dette kan vi gjøre uten å tape hverken rasjonalitet eller realisme. Men vi må være bevisst på dette. Vi må være bevisst på at vi ikke blir bergtatt av noe som skaper stengsler ikke bare i eget liv men også i andres. Derfor må vi vite at det er fantasier vi holder på med, at det på ingen måte binder oss til masten. Greier vi å holde fantasien på det nivået, så blir dagdrømmen om uendeligheten en velsignelse.
Min dagdrøm kan gjerne starte med denne gamle refleksjonen. Så kunne vi fortsette med mine gamle refleksjoner angående bevisstheten, for eksempel denne. Les gjerne hele min refleksjon rundt dette med materie og bevissthet. Etter dette har jeg endret syn på bevisstheten. Det finner du her. Men mange av de grunnleggende gamle refleksjoner har fortsatt noe for seg, og de passer med mitt nye syn som er at vår bevissthet er den mentale informasjonsprosess i seg selv. Det gjør at den er reproduserbar, til og med på grunnstrukturer basert på en annen teknologi. Det kan sammenlignes med forskjellen på å lagre data på en tradisjonell harddisk, eller via en mer moderne (i skrivende stund) SSD-disk. Det er totalt forskjellige fysiske teknologier det er snakk om. Men informasjon kan repliseres fra den ene til den andre, uten problem. Vi snakker ikke lengre om noe fysisk eksisterende, men, om måten materien er organisert på. Dette er noe kun en avansert informasjonsprosess kan abstrahere fra hverandre. Det skaper en illusjon av noe selvstendig eksisterende utenfor den materielle virkelighet. Men det at mitt jeg kan eksistere, i form av sammenfallende strukturer, i flere parallelle verdener, og på flere forskjellige måter, er på ingen måte i strid med vitenskapen.
Kombiner nå dette med uendelighetsteorien og forestillingen om at det kanskje finnes et uendelig antall universer på utallige nivåer. Den fullt utviklede fantasien jeg presenterer i Gudenes Sang. Det er forestillingen om det Uendelige Kosmiske Hav. Dette er en fiksjon som jeg mener ikke bryter med noe av det vi vet i dag.
Når jeg sovner i kveld, er det det samme «jeg» som våkner opp dagen etterpå? Når jeg sovner bryter bevisstheten sammen. I mellomtiden kunne jorden bli utslettet, det lages en kopi av alt i en parallell verden. Der våkner jeg opp? Vil jeg merke noen forskjell? Jeg har den samme hukommelsen, den samme livshistorien, jeg ser de samme omgivelsene. Er det jeg som våkner opp der, eller er det bare en kopi av meg?  Hva er forskjellen på dette og det å våkne opp i min egen verden? Ikke annet enn atomene jeg består av. Dør jeg hver eneste kveld jeg sovner? Betyr det noe? Jeg har begynt å innse at slike spørsmål egentlig ikke har noen mening. For i døden eksisterer ingen mening. Det er kun livsøyeblikket som har mening. Hver morgen når jeg våkner opp er det med en hukommelse som forteller en livshistorie, virkelig eller uvirkelig. Det er med en fantasi som skimter inn i fremtiden, virkelig eller uvirkelig. Det er med omgivelser som oser av mystikk og skjulte skatter, virkelig eller uvirkelig. Hvor mange ganger har naturen gjengitt dette øyeblikket. Kanskje finnes det med en viss tetthet spredt utover utallige parallelle verdener, i at antall som ingen kan telle. Slik eksisterer kanskje alle øyeblikk, for alle i en konstant tilværelse uten bevegelser. Hvem kan da bry seg med det som ikke er? Hva er problemet?

Den Kulturelle arven

Et vesentlig tema som fort kommer opp i forbindelse med døden er arv. Jeg har allerede vært inne på at mange av oss er opptatt av å sette spor etter oss, og på et vis leve videre gjennom slike spor. Om en slik tanke kan tilskrives vår dødsvegring eller ikke, er jo noe som man kunne forsket på. Men kanskje snakker vi om en bivirkning av menneskets iboende livshunger, nemlig vår søken etter mening. Tanken på at vi setter «evige» spor etter oss gir en illusjon av mening, utover den lille rammen av liv vi har. Men kanskje kan vi også spekulere på om dette også kan handle om det naturlige utvalg, nemlig at vi, i tillegg til å videreformidle våre gener også gir våre avkom andre fordeler ved at de også får en kulturell arv med på veien. Desto bedre kulturell arv, desto bedre vil vår etterkommeres suksess bli. Og dette slår også ut i form av flere avkom og dermed at den egenskapen, å videreformidle de beste kulturelle verdiene, blir gjenstand for en darwinistisk utviklingsprosess som former kulturer. I dag har vi gående en heftig debatt blant forskere om gruppeseleksjon kan ha noe for seg likevel. I denne episoden av Verdibørsen, snakker forskeren David Sloan Wilson nettopp om at gruppeseleksjon faktisk fortsatt kan være aktuelt som en måte å forklare altruisme på. Poenget er at vi trenger en viss porsjon selvoppofrelse for å få en samarbeidskultur til å fungere. Kan det være at vi her har å gjøre med mekanismer som påvirker kulturenes suksess på bekostning av hverandre. Altså kulturer som arver gode normer for samarbeid vil vinne over kulturer som fremelsker ære. Noen har denne teorien. Det er et svært komplekst tema og en diskusjon i seg selv. Poenget her er å påpeke av den kultur jeg er født inn i, og den kulturelle arv jeg får med meg på livsveien sannsynligvis har stor innvirkning det livet jeg kommer til å leve, inkludert min reproduktive suksess.

Vanligvis er vi mest opptatt av økonomisk arv. Men med utgangspunkt i min refleksjon om menneskets ressurser, så kan vi generelt liste opp fire typer arv som vi får med oss på livsveien:

1)   Den fysiske arven.
I all hovedsak gener, men også ressurstilgangen på fosterstadiet. Alt dette er avgjørende for mine fysiske egenskaper og min helse.

2)   Den mentale arven.
Det handler om den kunnskap og kompetanse jeg får med meg på livsveien.

3)   Den sosiale arven.
Sosiale ressurser er sammensatt av ett vidt spekter av sosial kapital, som vil få avgjørende betydning for min suksess i lovet.

4)   Den økonomiske arven.
Den mest fokuserte kategorien av arv. Da handler det om penger og materielle verdier.

Den kulturelle arven dreier seg her i all hovedsak om punkt 2 om kunnskap og punkt 3 om sosial kapital. Mitt inntrykk er at den sosiale arven har mindre oppmerksomhet enn den fortjener. Det betyr at sosial arv har veldig mye å si for livet til våre etterkommere men at her er det aspekter vi ofte er blinde for.

Til tider har vår kultur vært opptatt av den fysiske arven. I dag har vi jo mye forskning på gravide og hva som er bra eller ikke bra for fosteret. Dette må jo betegnes som etisk harmløst. Men hva med selve genene? Dette er selvsagt veldig kontroversielt. Vi ser med gru tilbake på vår nære forhistorie med fokus på rasehygiene og eugenitikk. Jeg tenker at all den elendigheten dette skapte har nær sammenheng med dårlig sosial arv. Det skal jeg komme tilbake til. Så er vi selvsagt superskeptiske til visjonen om sorteringssamfunnet, hvor bare de individene med foretrukne egenskaper får det privilegiet å vokse opp. I skrivende stund er Ole Martin Moen ute med en svært provoserende ide om at vårt samfunn skal hindre menn med IQ under 125 å reprodusere seg. Men hva med genetiske sykdommer og åpenbare genfeil, som vi vet vil ødelegge livet til de som er bærere av dette? Dette er en diskusjon for seg. Poenget er at vår kultur og vårt samfunn faktisk har fokus på fysisk arv og er i tenkeboksen i forhold til at vi nå har teknologi til å kunne gjøre noe med det.
Den økonomiske arven er jo det som har størst fokus i vårt samfunn. Her er det interessant at reglene favoriserer det biologiske prinsippet. Barn arver sine biologiske foreldre.

Og selvsagt er det slik at vårt samfunn eller vår kultur over mange generasjoner har hatt fokus på utdannelse og kunnskapsutvikling. Det er den mentale arven. Her har vår kultur vært eksemplarisk og i dag høster vi fruktene av at de fleste i samfunnet besitter mye kunnskap.

Som sagt så tenker jeg at vår største svakhet er den sosiale arven. Det er her de fleste kulturer synder mest. Vår sosiale kapital arves av kulturen rundt oss. Her har jeg en teori om kulturutvikling. En teori om sosial arv må bygge på denne type refleksjoner.

Hva er sosial arv? Sosial arv er egentlig svært mye. Under sosiale ressurser har definert dette som en sum av sosiale relasjoner, vektet med kvaliteten på relasjonene. I denne kvalitetsvurderingen inngår selvsagt også de sosiale ressursene til de vi har relasjon til. Egentlig handler det om alle ressurser. Men det er opplagt at de som «er venn med kongen» har en stor fordel fremfor de som ikke kjenner ham.

Det vi er opptatt av i denne sammenhengen er det modne menneskets arv. For det modne mennesket er bevisst på og opptatt av å etterlate sine etterkommere med en best mulig sosial arv. Hva betyr det? Kanskje ser vi det best ved å gi noen eksempler på dårlig sosial arv:

1)   IS
Alle som blir født i dag, fødes inn i et samfunn hvor trusselnivået fra terrorisme er høyt. Det er en svært dårlig sosial arv. Vi har store grupperinger av mennesker som hater oss, og som kanskje vi hater tilbake. Hvor kommer denne sosiale arven fra? Det er komplekst, men ingen kan nekte for at ikke politiske avgjørelser har noe med dette å gjøre. IS hadde ikke eksistert dersom USA ikke hadde invadert Irak. USA hadde ikke invadert Irak dersom vi ikke hadde fått 9/11.  Vi hadde ikke fått 9/11 dersom ikke USA hadde lært opp geriljaen i forbindelse med Sovjets okkupasjon av Afghanistan. Og denne opplæringen hadde ikke funnet sted dersom Sovjet ikke hadde invadert Afghanistan. Sovjet hadde kanskje ikke invadert Afghanistan dersom vi ikke hadde hatt den kalde krigen. Og vi hadde neppe hatt den kalde krigen dersom vi ikke hadde hatt andre verdenskrig. Og vi hadde ikke fått andre verdenskrig dersom tyskerne ikke hadde blitt så tråkket på og krenket etter første verdenskrig. Og tyskerne hadde ikke blitt så ydmyket dersom vi ikke hadde fått første verdenskrig. Og første verdenskrig… vel, jeg regner med du ser poenget. Alt dette er sosial arv. Og det er et eksempel på at dårlige politiske beslutninger, gjort for århundrer siden, legger sine mørke sosiale skygger over det som skjer i dag.

2)   Israel/Palestina
Mye av dette henger sammen med forrige eksempel. De som lever i Israel i dag er tredje eller fjerde generasjon etter den fatale etableringen av staten Israel og måten det ble gjort på, nemlig at palestinerne regelrett ble kastet ut av sine hjem, frarøvet all eiendom og deportert ut av landet. Og man kan finne frem til lignende kjeder bakover i tid, som endte opp i denne tragedien. For eksempel jødehat. Det er en sosial arv fra årtusener bakover i tid. Hadde vi ikke hatt jødehat, hadde vi ikke fått Holocaust. Hadde vi ikke fått Holocaust, hadde neppe Israel blitt etablert.
Tenk på de som lever i Israel i dag. Landet har et utmerket klima. Det har en nydelig natur og en fantastisk kyst. Menneskene som bor der er ressurssterke, smarte og innovative. Tenk hvor fantastisk de kunne ha hatt de. De kunne vært verdens turistland nummer en. Her er ufattelig med fortidsminner, et knutepunkt for gamle religioner, et arnested for sivilisasjonen.
Men alle som lever i denne regionen ødelegger hverandre som følge av en sosial arv. Og den sosiale arven er å forakte og se ned på og hate en sosial menneskelig sortering. For dette er ikke fysisk arv. Det er mindre genetisk forskjell på jøder og palestinere enn det er innad, mellom de forskjellige jødiske gruppene. Dette er samme folket, nesten samme språket. Men de har en sosial sortering som de læres opp i og som preges av gjensidig hatideologi.

3)   Islam
Egentlig snakker jeg om religion her. Men Islam er den mest synlige og yngste av religionene, så den fungerer utmerket som eksempel. Man kan spekulere på om Muhammed bare var opportunistisk sosialt smart eller om han hadde visjoner for kommende generasjoner og konstruerte sin religion deretter. Jeg tenker at det er belegg for å hevde det første. Det betyr at Islam’s suksess ikke er et resultat av vel gjennomtenkte designede strategier, men heller en darwinistisk nedenfra og opp utvikling. Det er en ganske stor forandring på de religiøse tekstene Muhammed produserte i Mekka og de han produserte i Medina. I Mekka hadde Muhammed få tilhengere, og hans religion var i høy grad orientert om tilbedelse og forholdet menneske/Gud. I Medina var Muhammed politisk leder og hærfører. Det er fra disse tekstene mange av dagens jihadister henter sin inspirasjon. For dette er tekster som forplikter muslimer på Jihad, skremmer dem med helvete og lokker dem med at paradis, inklusive 72 jomfruer. Dette er det religiøse viruset. Og det satte den muslimske hæren i stand til å kjempe med en helt annen innsats og risikovilje enn den mye større hæren fra Mekka, som var den første de møtte og slo ut. Dette ble Muhammeds store suksess, og det ble starten på et Islam, som i dag har utsikter til å bli verdens største religion.
Men poenget her er den sosiale arven. Den handler om elitens maktovertak på menigmann. Det handler om oppslutningen, erobringen og tvangen inn i religionen, og sanksjonene ved ulydighet mot religionen. Alt dette vekselvirker med kulturen, og kulturen bærer disse memene med seg i generasjon etter generasjon. Det er ikke sikkert at Muhammed hadde tilsiktet at dette skulle sette spor opptil flere tusen år frem i tid. Rent opportunistisk kan jo en karismatisk tillitsvekkende person overbevise sine tilhengere om «at det finnes en mektig herre oppe i skyene», og han kan kanskje høste de fordelene han ervervet seg ved hjelp av denne svindelen. Men har først en slik forestilling bergtatt en kultur, så dør den selvsagt ikke med opphavsmannen. Slike forestillinger fortsetter, og de videreutvikles. De mest slagkraftige av dem, altså de som sprer seg best fra person til person, kan vare i utallige generasjoner. Dette er sosial arv av religion. Og religion er arvelig. Jeg mener å ha lest at så mye som 90 % av alle mennesker forblir i den religion, eller det livssynet de er født inn i. Har vi en god religion, kan man si at den sosiale arven er til gode for folket. Er det en dårlig religion, vil det motsatte være tilfelle. Vi er nå inne i en sivilisasjonsutvikling hvor mange religioner blir mer og mer inkompatibel med utviklingen.
Det modne mennesket vil være opptatt av å utvikle virkemidler for å dempe denne sosiale arven, eller i alle fall gjøre den mindre skadelig.

4)   Norge ble uvenner med Kina
Det å gi nobel-prisen til en kinesisk opposisjonell var ikke noe sjakktrekk. Vi vet at kinesisk politikk ikke rekker opp til våre standarder for demokrati og menneskerettigheter. Men hvor godt kjenner vi kinesisk kultur og de utfordringer et land med over en milliard mennesker står overfor? Er vi så naive at vi tror at en politikk for fem millioner mennesker, i et av verdens rikeste land, med vestlig kultur, at våre politiske løsninger er kompatible med kinas utfordringer? Med et pennestrøk har vi tapt en viktig allianse med en av verdens mektige aktører. Det er å sammenligne med en av de minste guttene, i skolegården, som sparker den største i skinnleggen. Det er ikke noe sjakktrekk. Hva er en slik allianse verdt? Se denne listen over verdier som jeg mener må inn i en beregning av Norges samfunnsformue. En slik beregning burde gjøres hvert år. Har vi gjort oss til uvenner med noen, så er det umiddelbart et alvorlig minus i regnskapet. Et slikt fiendskap kan vare over generasjoner. Det er negativ sosial arv.

5)   Norge la seg ut med Russland
Da Russland inntok Krim, var vi nordmenn raskt på banen med såkalte sanksjoner. Vi skaffet oss en ny mektig uvenn, og nok en gang et kraftig minus i Norges sosiale formue. Vår indignasjon over Russlands oppførsel kan nok være berettiget. Men spørsmålet er om virkemidlene er rasjonelle. For det koster veldig mye, og det virker sannsynligvis overhodet ikke. Et enkeltmenneske som er liten og avmektig kan godt ha moralsk rett. Det å erkjenne egen avmakt blant de store og mektige er en del av det jeg kaller for proaktivt ansvar. Et enkeltmenneske som er liten og avmektig kan godt ha moralsk rett. Men det hjelper dårlig i en setting hvor det hovedsakelig er slik at makt gir rett. Mellom statene i verden i dag eksisterer det fortsatt en forholdsvis høy grad av naturtilstand. Det er en sosial arv vi har fra gammelt av. For den små kan valget kanskje være «Velg mellom liten innflytelse over lang tid, eller bli utslettet og få ingen innflytelse». Det som er verdt å peke på i denne sammenhengen er at virkemidlene er av god gammeldags alfa-strategi. Statene forsøker å dominere hverandre. Og de sterkeste vil alltid vinne. Med å være med på dette, signaliserer vi at denne alfa-måten fortatt er gangbar mynt i vår type sivilisasjon. Russland er sterkest, derfor tar de Krim. Og vi er å regne som en smågutt som sparker enda en av skolegårdens alfa-hanner på skinnleggen. Dermed pådrar vi oss enda et uvennskap. Og det kan vare i generasjoner. Det gir dårlig sosial arv.
Det gjør oss mer sårbare. I skrivende stund er det en viss sannsynlighet for at USAs neste president heter Donald Trump. Han har allerede signalisert sin manglende interesse for å ta vare på Nato. I verste fall kan Norge miste alliansen med den tredje av de tre store alfa-hannene i skolegården. Det vil i så fall være en elendig sosial arv og videreføre til våre barn og barnebarn.
Enhver person som har erfaring med å miste alle allierte blant de som har makt og innflytelse vil kunne skrive under på at det å forbli prisgitt på denne måten er en katastrofe. Det sies at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. La oss håpe at verdens politikere en gang tar til vett og utvikler et verdensomspennende nettverk av allianser med hverandre. Det er et håp, men min tro er ikke høy.

Den lille gutt i klassen kommer ingen vei med å opptre som den Aleksander Den Store, men heller som Sokrates. Bruk språket, møt dårlige ideer med gode ideer, møt dårlige holdninger med gode holdninger. Spre små frø rundt omkring der arenaen er åpen. Og de små frøene kan være kimen til den gode sosiale arv, den som gir oss alle det menneskeverd som er nødvendig for global solidaritet. Den største arven vi kunne gi til våre barn og barnebarn er en omforent menneskehet, et nettverk av positive likeverdige allianser i alle retninger, en global solidaritet.

Det modne menneskets arv handler mest om ideer eller forestillinger som fremmer rasjonalitet og det gode menneskeverd. Selvsagt vil det trykke på de knapper det har tilgang til i et forsøk på å dytte utviklingen i riktig retning.
På det private plan kan jeg gjøre mitt til for å unngå å skaffe meg for mange fiender. For mine barn eller de rundt meg, vil ofte arve mine fiender. Det er en dårlig arv.
Vi hører stadig historier fra innvandrermiljøer hvor man «sitter med middagsbordet og maler frem fiendebildene av nordmenn og vesten». Og med mange norske middagsbord skjer vel det samme, bare motsatt vei. Det er dårlig sosial arv. Våre barn og barnebarn har langt bedre livsutsikter i et samfunn hvor toleransen for hverandre er høy, eller om den er smal og fanatisk. Det er ikke dermed sagt at vi ikke kan kritisere ideer, religion eller ideologier. Jeg kritiserer gjerne Islam (og kristendom), men jeg rekker gjerne ut en hånd til muslimer og kristne. Jeg tror at de har mye å lære meg, og jeg har mye å lære dem. Det er det jeg kaller for sosial punktering. Jo større vi gjør den medmenneskelige arena mellom oss, desto enklere blir det å leve sammen og med hverandre.

Det modne mennesket søker å bringe videre ideer om moralen, om det gode menneskeverd, om rasjonalitet, visjonen om det modne samfunn og en felles drøm om Den Kosmiske Adel. Det er det jeg kaller for en god sosial arv. For det er en arv som øker muligheten for store nettverk av gode sosiale allianser, at vi samarbeider og støtter hverandre i stedet for å ødelegge for hverandre. Selvsagt blir det et bedre liv for alle ut av det. Det kan vel ikke være så vanskelig å skjønne?

 

Det modne mennesket i samfunnet

Modenhet kan først og fremst karakteriseres ved at individet beskytter og opprettholder sin egen rasjonalitet og derved også selvstendighet. Dette er ikke bare ønskelig, men absolutt nødvendig i det demokratiske samfunn.

Men for udemokratiske systemer, totalitære og autoritære er denne type modenhet alltid en trussel. Derfor vil mennesker som har denne modenheten bli svært utsatt i totalitære samfunn. Det modne mennesket er med andre ord ikke kompatibelt med massemennesket i det totalitære samfunn.

Lederne i et totalitært samfunn er selvsagt ikke irrasjonelle massemennesker. For det krever mye sosial rasjonalitet å komme i posisjon og holde seg der. Jeg sier sosial rasjonalitet fordi dette ikke alltid har med ekte rasjonalitet å gjøre. Et ledersjikt kan bli bergtatt av egne virkemidler. Det er ikke alltid at lederen konstruerer virkemidlene. Det kan også dreie seg om at han reproduserer dem. Det vil si at han selv ikke er bevisst på mekanismene, men er selv bergtatt av dem. Det gjelder særlig dersom det dreier seg om religion eller ideologi. Begge deler kan ha utgangspunkt i sosial arv, altså sosiale eller kulturelle mekanismer som er satt i gang for utallige generasjoner siden. Men her kan også sosiale dynamiske mekanismer virke inn. Troen på egen fortreffelighet og andres tilsvarende ufullkommenhet kan fungere som en selvoppfyllende profeti. Om vi nå legger til alfa-attraksjon så kan jo forblindelsen bli komplett. For makt er sexy. Totalitære ledere har mye makt og har derfor en ekstrem sosial- og seksuell appell. Dermed forblindes ikke bare massen av dette, men også lederen selv. Følgelig kan det utvikles en kultur som lever av og for umodenhet og irrasjonalitet. Slike samfunn har sin styrke i lojalitet, ensretting og handlekraft. Men samtidig vil individer som oppviser ekte rasjonalitet og modenhet kunne oppfattes som en trussel for dette. Derfor er de sosialt sårbare og vil kunne sorteres ut. Dermed taper samfunnet etter hvert bærekraft og innovasjonsevne. De er med andre ord ikke bærekraftige på lang sikt.

 

Den demokratiske plikt og allmenndannelsen

Stemmerett innebærer at vi alle har et ansvar for å hegne om demokratiet vårt. Jeg tenker at dette må anses å være en moralsk plikt for oss, dersom vi ønsker å oppfatte oss selv som ansvarlige samfunnsborgere. Jeg tenker at graden på utbredelse av allmenndannelse i samfunnet er en forutsetning for at et demokrati skal kunne fungere. Dersom utbredelsen kommer under en viss kritisk terskel, vil demokratiet ha høy risiko for å kollapse. Da handler det ikke bare om deg og meg som allmenne borgere i samfunnet, men i høyeste grad også om ledelse og forvaltningen i samfunnet.
Dersom det virkelig er noe i denne refleksjonen, så blir jo konsekvensen naturlig at allmenndannelsen blir en viktig del av allmennutdannelsen for alle mennesker i samfunnet. Neste steg av en slik erkjennelse handler jo om å identifisere hva dette er, og ikke minst hvordan bygge det inn i vårt utdanningssystem.

Så hva er det konkret vi snakker om? Mens jobbet denne refleksjonen så gikk jeg tur med en venn. Det er sjelden jeg gjør det, men i dag involverte jeg ham i problemstillingen, så pass at han forstod utfordringen. Hans forslag gikk på begreper som rettferdighet, toleranse og forståelse. Det får meg til å tenke at løsningen på dette er nærliggende og nesten intuitiv. Dette ligner på verdiene bak det jeg kaller for den demokratiske grunnholdningen. Grunnleggende koker dette ned til menneskeverd. Der menneskeverdet står seg godt, er ikke dette problematisk. Her er mitt forslag til liste over verdier som styrker demokratiets stabilitet i et samfunn:

1.    Menneskeverd
Menneskeverd er på toppen av listen, fordi det nesten gir alt annet som skal til for å utvikle en demokratisk grunnholdning. For det modne mennesket snakker vi da om tilslutningen til dugnaden for å etablere det etiske grunnfjellet. I praksis handler det også om å etablere den respekt som må til for å kunne motstå forakt, utløsning av narsissistiske trekk, demonisering og utvikling av hat-ideologier. 

2.    Et minimum av filosofisk innsikt
Hypotesen er at vestlige demokratier etter hvert har utviklet et filosofisk underskudd i forhold til de utfordringer man eksponeres for i utvikling og opprettholdelse av et fungerende demokrati.

3.    Vilje til tillit
Et fungerende demokrati kan ikke eksistere uten at det eksisterer et minimum av tillit mellom samfunn, stat og befolkning. Da snakker jeg ikke om ubetinget tillit. Et demorkati er i høyeste grad avhengig at vi er selvstendige og kritiske. Men det er forskjell på å være uenig i sak, og det å se på hele det poliske systemet, som en elite som konspirerer mot oss. Tillit utvikles i en vekselvirkning: Et samfunn som ikke fortjener sin tillit kan heller ikke kreve den av sine borgere. Da blir det falskhet og propaganda, noe som jo undergraver tilliten enda mer. Så vi er avhengig av et samfunn som respekterer sine borgere. Da er vi igjen tilbake til menneskeverd. Men om samfunnet fortjener sin tillit er også avhengig av meg og deg, og hvilken toleranse vi har for at staten også er, både sårbar, utilstrekkelig og feilbarlig. Vi må tåle en feilbarlig stat uten å knuse tillitsforholdet. Det er det modne menneskets ansvar å søke å navigere denne balansegangen på en måte som gir mulighet til at det kan fungere. Dette handler også i stor grad om vilje til å utvise toleranse, og vilje til å utvikle forståelse.

4.    Vitenskapelig orientert (ikke antivitenskap)
Det er helt vesentlig at staten gjennomsyres av rasjonalitet i alle ledd og på alle nivåer. Da har vi to sider. Det er verdisiden og det er kunnskapssiden. I det modne samfunn er verdisiden gitt ved samfunnsoppdraget, mens kunnskapssiden baseres på vitenskap. Begge disse er nøytrale på den måten at dette gjelder like mye for alle. Vi har alle de samme menneskeverd, og den vitenskapelige basis forhindrer at vi blir demonisert eller utsatt for blant annet sosial vold. Men det fordrer at vi som enkeltmenneske utvikler den forståelsen av vitenskap som er nødvendig for å forhindre at vi går fortapt i de mange antivitenskapelige bevegelser som florerer der ute. Alt dette summerer seg opp til destruktive krefter som undergraver samfunnet. Det personlige ansvar handler om god nok filosofisk orientering som vaksinering mot alt dette.

5.    En minimumsforståelse av demokrati, demokratiske systemer og politisk filosofi
Det har hendt at demokratiske samfunn har stemt bort demokrati. Det har hendt at demokratiske samfunn har stemt inn demagoger. Det hender stadig vekk at demokratier lar flertallet herse med forsvarsløse utgrupper.  Når et flertall i samfunnet stemmer seg bort på denne måten så sliter vi åpenbart med et demokratisk underskudd i samfunnet. Og et demokratisk underskudd handler både om filosofisk underskudd og moralsk underskudd.  Med andre ord går dette tilbake til allmenndannelsen. Paradokset er at dersom demokratiet lykkes godt nok, så risikerer vi at det blir usynlig for oss. Når utfordringene blir borte så blir vi ofte blinde for de systemene som bare er der under panseret og bare fungerer. Et usynlig demokrati er sannsynligvis det mest vellykkede. Da blir dette en del av den dekadansen som vi står i fare for å utvikle når demokratiet lykkes. Og uten at vi vet om det, er vi et lett bytte for å «spille bort gården» for alle fremtidige generasjoner. Derfor er det viktig å være oppmerksom på dette, og at det påhviler en plikt for både samfunnet og hver enkelt av oss å holde kunnskapsnivået om samfunnsmaskineriet på et nivå hvor vi forstår hvor viktig det er.

6.    Samfunnsorientering (det er en del av plikten å holde seg samfunnsorientert)
Igjen, dersom samfunnet lykkes «for godt» så utvikler vi alle en risiko for falle for fristelsen til å la all vår fritid bli et meningsløst konsum av underholdning. Vi mister bakkekontakten og blir et lett offer for populisme, KMM (Kos med Med Misnøye), og bli bergtatt av alskens bølgebevegelser i folkehavet. En del av vaksinen mot dette er å holde seg samfunnsorientert. Og det betyr ikke «bare en kanal». Det betyr ikke ekkokammer. Med en gang du føler deg lokket til å stenge ute alle andre kanaler, enten de karakteriseres som fake news, eller som «main-stream media», så bør du steile. Les gjerne min refleksjon om manipulasjon og oppdag at informasjonsmonopol er en vesentlig del av dette. Det modne mennesket lukker ikke ørene for «tvilsomme kilder», det vaksinerer seg mentalt mot å bli bergtatt. Som modne mennesker tåler vi å bli utfordret, og vi tåler mangfoldet. Så vi følger med i den store samfunnssamtalen, og vi utvikler forståelsen for de forskjellige synspunktene. Vi erkjenner usikkerheter, og vi vi konstaterer hvordan forskjellige motstridende interesser berøres. Men ikke minst søker vi å tenke helhetlig, på et samfunnsplan for å finne måter å navigere i dette på. Tro meg: Virkeligheten er ofte langt mer spennende og engasjerende enn underholdningen. Gjennom bred samfunnsorientering så vaksinerer vi oss mot hva det måtte være av tilfeldige populistiske strømninger. På den måten vil vi kunne gjøre de klokeste valgene i vår stemmegivning.

Den listen som jeg har foreslått her kan nok sikkert både utvides og revideres. Men jeg tenker at jeg har fått frem budskapet gjennom å formulere en slik liste. Hovedbudskapet er jo at demokratiet er skjørt, og at det er du og jeg som skaper den demokratiske prosessen. Dette blir da en del av samfunnsansvaret som påhviler hver enkelt av oss. Men også samfunnet selv har her en viktig oppgave å sørge for at allmenn utdannelsen i samfunnet støtter opp og legger forholdene til rette for akkurat dette.  

 

Den modne profesjonelle

Ingen samfunn kan fungere uten profesjoner, altså yrker som krever kompetanse og fagkunnskap. En refleksjon er at dersom alle slike profesjoner hadde etikken på plass, og en god porsjon mot til å stå opp mot overmakten, så ville ikke totalitære regimer kunne eksistere.

Men dessverre er ikke alle kompetente personer, modne mennesker. Jeg har mange ganger tenkt på de mange ingeniørene som gjorde Nazi-Tyskland mulig. Det verste eksemplet, jeg har hørt om, var en forholdvis detaljert beskrivelse av det ærverdige firmaet som leverte forbrenningsovnene til Auschwitz. Ovnene ble spesialbygget, og tankegangen var at dette var produksjons-komponenter, som i en hvilken som helst annen fabrikk. Det handlet om kapasitet, effektivitet og kvalitet. Og når ovnen var bygget var sjefs-ingeniøren på plass, med blokk og blyant. Han holdt på i dagevis med tellinger, antall «enheter» som kunne forbrennes pr tidsenhet. Han gjorde også sikkert justeringer her og der, for å hindre flaskehalser i systemet.

Dette er jo bare en brikke i et gigantisk maskineri, som starter med all logistikk i forhold til å bringe fangene inn til leiren, dvs. tog, jernbane, oppsamling, sortering osv.  Vi har all kjemien som er involvert i forhold til gassingen, all teknologien som må til for å hindre gass på avveie. Vi har all psykologien som må til for å beholde roen og unngå panikk. I alt dette samarbeidet leger, ingeniører, teknikere, ledere, politikere, administrasjon og handverkere. Denne dokumentaren forteller om hvordan sykepleieren og deres forbund, glatt aksepterte eugenetiske ideer og raseteorier, og dermed ble en uunnværlig del av det store apparatet, som systematisk tok livet av barn, enten det var downs-syndrom, mentale eller fysiske handicap.

Mot-eksempelet er alle de firmaene som nekter å levere kjemikaliene som brukes til henrettelser i USA. Man har etter hvert fått store problemer med gjennomføringen, kort og godt fordi legemiddelfirmaer nekter å levere. Dette står det respekt av.

Det store bildet er at ethvert samfunn kun kan eksistere på et forholdsvis tykt sjikt av kompetente aktører, som uforbeholdent tar oppdragene de får av overmakten, og gjennomfører uten etisk refleksjon over hva de er med på.

Jeg har to fag-utdannelser. Jeg har fagbrev som Radio-TV reparatør, og jeg har en ingeniørutdannelse. Etikk var ikke inne i bildet i noen av disse utdanningsforløpene. Jeg anser dette som å være en svakhet. For med kompetanse så følger det ansvar. Og det gjelder uansett hva det er man driver med. Ansvar og etisk grunnholdning bør være en del av det som kvalifiserer til enhver profesjon.

Hva bør en slik etisk grunnholdning handle om? Selvsagt vil dette variere sterkt med fag. Men her er også noen grunnleggende refleksjoner å gjøre seg. For eksempel det å forstå at det er forskjell på å være lojal mot samfunnet og på å være lojal mot overmakten. Samfunnet, det er du og jeg og alle andre som inngår i dette samfunnet. Staten er den institusjonen som for tiden holder orden på samfunnet. Staten kan utvikle seg til et monster. Da er det du og jeg, og alle andre som lever i dette samfunnet som blir offer for statsmonstret. Da er det viktig med en bevissthet om grensene som ligger i utøvelsen av min profesjon. Da tenker jeg selvsagt også at profesjonen bør ha en uavhengig faginstans som også forvalter det etiske. Dette er for å unngå at mennesker blir stående alene i sin kamp, når overmakten krever grenseoverskridende tjenester. En slik funksjon bør være en del av profesjonens faglighet, vitenskapelighet og stolthet.
F.eks. leger som deltar i henrettelser, bør umiddelbart få inndratt lege-lisensen. Det samme gjelder helsepersonell som tvangsmedisinerer mennesker på politisk/ideologisk eller religiøst grunnlag.

Utallige slike eksempler kan beskrives. Men det viktige her er å få tak i det grunnleggende.  Det grunnleggende er at vi skylder ikke staten noe, men samfunnet alt. Her er det som beskrives som samfunnsoppdraget i Det Modne Samfunn, en slags modell for hva som er normgivende for profesjonen. Det er en logikk i dette. Samfunnet er et fellesskap av mennesker. Lojaliteten er rettet mot alle individer i dette fellesskapet. Da gir samfunnsoppdraget seg selv.
Det, å oppdage at staten er på vei til å komme i utakt med samfunnsoppdraget, bør utløse en alarm. Det er en alarm som bør bli synlig for alle, fordi det er en del av allmenndannelsen å kunne erkjenne slike forhold. Denne type standarder signaliserer også hva som forventes av berørte fagpersoner, og ikke minst om den motstand staten kan forvente av fagmiljøene. Tanken er at dette vil kunne ha en kraftig korrigerende effekt på overmakten. Det tynnes i rekkene av grå mennesker som kan utnyttes blindt til overmaktens formål.