La mennesket være menneske!

Innledning

Visjonen om det modne samfunn er mitt forsøk på å gi noen pekepinner på hvordan jeg tenker politisk. Altså en form for politisk filosofi. Jeg har i stor grad fokus på å få til to ting samtidig. For det første er det viktig å skape et samfunn hvor alle hører hjemme og for mulighet til å leve meningsfylte liv. For det andre så står menneskeheten foran formidable utfordringer. Og det vil kreve hver eneste en av oss. Jeg tror at det samfunnet som er godt for enkeltmennesket også er det beste til å klare seg gjennom disse utfordringene.
Med oss på veien har vi rasjonaliteten og etikken, som jo er grunnpilarene i den ideologien jeg forsøker å skissere. Opp i dette er det vesentlig at vi greier å frigjøre oss fra mentale stengsler og tenke ut av boksen. Det har jeg gjort, og mange av forslagene her er nok så radikale i forhold til dagens tilstand. Mye er kanskje ikke realistisk og noe er spredte ideer. Det jeg imidlertid vil vise med dette er en måte å tenke på, og en måte å bryte ut av mentale stengsler på. Dette er nødvendig dersom menneskeheten skal klare å gjøre noe mer ut av sin eksistens og ha en plass i en fjern fremtid.
Noen vil selvsagt forsøke å plassere meg i dagens politiske landskap. Jeg føler meg mest hjemme på den borgerlige siden. Men mange vil nok oppdage at mine standpunkter og forslag også gjenspeiler at jeg tenker uavhengig av dagens sortering i høyre og venstre blokker. Jeg deler frihetsidealet med liberalismen, rettferdighetsidealet med sosialismen og det humanistiske idealet med mer verdiorienterte miljøer i alle partier.
Denne teksten må ses i nær sammenheng med teksten i empatisk etikk i praksis. For meg henger politikk og etikk nært sammen. Uten etikk i politikken vil vi ikke kunne snakket om samfunnsansvar. Jeg vil påpeke at det ikke nødvendigvis er alle politiske retninger som har et slikt utgangspunkt i etikken. Mye tradisjonell politikk handler om særinteresser, og det å oppnå mest mulig fordeler for seg og sine. Skal man ha samfunnsansvar må man ta alle med i regnskapet, det betyr å måtte tenke globalt, helhetlig og ha et perspektiv mot fjern fremtid.

Illusjonen om høyre-venstre aksen

De fleste har vel mer eller mindre oppdaget at den såkalte høyre-venstre-aksen i politikken er en illusjon. Begrepene høyre og venstre handler jo om retninger relativt til en selv, og er i så måte meningsløse rent politisk. Det skal visst nok komme fra måten fraksjonene var plassert på i det britiske parlamentet, i gamle dager. Poenget er at viktige parameter som stor eller liten stat, personlig frihet opp mot statlig inngripen, ikke lar seg plassere på denne aksen, ettersom vi finner både anarkistiske og totalitære bevegelser i ekstremsonen på begge sider. Vi har også en historisk forvirring inn i dette. Både Nazisme og Fascisme, som tradisjonelt plasseres på ytterste høyre, har utgangspunkt i sosialistiske bevegelser, og burde egentlig befunnet seg på ytterste venstre side, sammen med kommunismen. Grunnen til at dette har blitt annerledes kan kanskje historikere si mer om. Resultatet er uansett at det liberalistiske «sentrum» ofte blir borte i dette spillet.

Jeg tenker at individets politiske orientering må ha mer komplekse strukturer for å kunne beskrives rent grunnleggende. Under har jeg listet opp en tabell med karakteristikker hvor grunnposisjonen kan plasseres på et spektrum mellom motsetninger. Disse karakteristikkene er ment å representere underliggende grunnholdninger som blir styrende for politisk stillingtaken i den enkelte sak. Men det er viktig å si at posisjonering i den enkelte sak, ofte kan være vanskelig å spore tilbake til politiske grunnholdninger, i alle fall direkte. Det som jo kunne være morsomt med en slik liste er å undersøke det enkelte individs politiske standpunkter i sak til sak, og reenginere dette tilbake til politiske grunnholdninger for å undersøke hvor trofast eller prinsipiell vedkommende er mot slike grunnholdninger. Sterk sammenheng kan karakteriseres som prinsippfasthet, og dermed også god forutsigbarhet. Svak sammenheng kan karakteriseres som pragmatisme som jo også kan bety vilkårlighet eller uberegnelighet. Men dette blir jo da også en akse som vi må ta med: nemlig motsetningen, Prinsipiell-Pragmatisk. Vi har også en annen variant, nemlig at summen av individets politiske standpunkter graviterer mot hva man ellers finner i bestemte miljøer, f.eks. politiske partier eller religiøse bevegelser. Dersom alle standpunkter er forutsigbare på den måten at de inngår i et «cluster» som forbindes med et bestemt miljø, ja da vil jo det antyde mangel på selvstendig politisk tenkning. Også det kan jo beskrives på en akse, fra original tenker til betingelsesløs sosialorientering. Dette fenomenet er nok mer utbredt enn vi liker å tro. Jeg har den hypotesen at menneskers politiske holdninger ofte handler mer om sosial identifikasjon enn om kompetanse.

 

 

Grunnholdning	beskrivelse	høyre venstre-orientering	min grunnholdning
Totalitær-Liberal		Totalitære regimer har eksistert både på høyre og venstresiden. Det går også an å betegne kapitalisme som totalitært, dersom vi har en situasjon med mektige monopoler, ekstreme forskjeller og råsterk kapitalmakt.	Jeg er prinsipiell liberalist. Det er i betydning respekt for enkeltindividet, dets frihet, etiske verdi, og autonomi. Statlig inngripen handler om å sikre dette. Det er jo egentlig en selvmotsigelse, da inngripen jo innebærer avgrensing av nettopp frihet. Det betyr kompromiss. Da er det viktig at dette er rasjonelt, mest mulig rettferdig, og at etikken aldri kommer i bakgrunnen.
Stor stat- Ingen stat		Venstresiden forbindes med stor stat, med sterkere kontroll over næringslivet. Høyresiden forbindes med liten stat og mindre kontroll med næringslivet.	Tilhenger av blandingsøkonomi, hvor hverken stat eller næringsliv får for stor dominans. Begge deler må holdes i ørene for å unngå statsmonsteret vokser frem. Nøkkelen her er maktbalanse, og høy kunnskap om alfa-mennesket, menneskets natur og historien.
Eiendom: Staten eier alt-Private eier alt		Ekstrem venstreside er mot privat eiendomsrett. For høyresiden er privat eiendomsrett hellig.	Er tilhenger av privat eiendomsrett, men også tilhenger av statlige reguleringer slik at Jørgen Hattemaker også får tilgang til fjell, natur, kyst, strand og hav.
Handel og næringsliv Planøkonomi-Uregulert kapitalisme		Kommunismen er kjent for planøkonomi, mens høyresiden er kjent form kapitalisme. Men bildet er jo snudd opp ned f.eks. I Kina.	Som tidligere nevnt: tilhenger av blandingsøkonomi. Men det er også viktig å forstå at teknologi, kulturendringer og globale utfordringer hele tiden krever nytenkning på området.
Personlig frihet: Totalitært regime-Anarki		Både høyre og venstre siden har sine avarter av både totalitære regimer og anarkister.	Den gyldne middelvei, kanskje med mer vekt på liberalisme, som er et viktig mål. Dette er et kompromiss, kanskje best beskrevet her. Det totale fravær av stat (anarki) medfører spontane dannelser av organiserte strukturer (mafia, gerilja osv.). Mitt syn på naturtilstand finner du her. Om kulturutvikling og sosiale prosesser: her. Men samtidig, for å holde oss med en stat er de vesentlig å bygge inn robuste kontrollmekanismer på mange nivåer slik at vi forhindrer statsmonstre i å utvikle seg.
Livssyn: full livssynsfrihet - Påbudt statsreligion		På begge sider finner men både ideologier om livssynsfrihet og religiøs tvang. Kommunismens religionsforbud er også religiøs tvang (til ateisme). Her skal vi også være klar over at forbud/påbud om religiøse plagg, også er en inngripen i livssynsfriheten.	Tilhenger av full livssynsfrihet. Noen avgrensinger i forhold til lovbrudd, og der det er fare for terrorisme.
Demokrati-Diktatur		Finnes både på høyre og venstresiden i politikken.	Stor tro på demokrati. Men innser også at demokratiet har svakheter og kan forbedres, også ved hjelp av teknologi. Det er viktig å forstå at demokrati ikke bare handler om politikk, det er en moralsk grunnholdning.
Omfordeling: Ingen omfordeling - Alt deles likt		Ideen om omfordeling knyttes til venstresiden. Ekstrem omfordeling knyttes til kommunismen. Men, særlig religiøst høyre side har også hatt sine mekanismer for dette (gaver, tiende osv.)	Tilhenger av moderat omfordeling, og bruk av skatt som en av virkemidlene. Tilhenger av å utvide dette til sosial- og mental- omfordeling.
Mangfold 1 Full respekt for individets autonomi - Sterk konformitet		Venstresiden er mest kjent for ensretting og A4-tenkning. Det finnes nok konformitetspress på høyresiden også, men mer åpent for tradisjonelt mangfold.	Er tilhenger av mangfold, mener at konformitetspress må avdempes. Toleranse for mangfold settes i direkte sammenheng med frihet. Kobles også opp med innovasjonsevne, og menneskesyn.
Mangfold 2 Monokultur- Multikultur		Multikultur er kun en naturlig utvidelse av grunnsyn på mangfold. Da er det et paradoks at det nettopp er høyresiden som promoterer monokultur, og nasjonalisme.	Er tilhenger av multikultur. Se også her. Nødvendig for å realisere en global politisk overbygning. Politisk innsats for å gjøre alle kulturer kompatibel med global overbygning.
Nasjonalisme-Globalisme		Nasjonalisme forbindes med høyresiden, og globalisme mer med venstre-siden. Men også dette bildet er blandet.	Er i utgangspunktet globalist. Har aldri vært nasjonalist. Men innser også at det kan være utopisk å nå det målet.
Idealisme - Pragmatisme	Pragmatisme handler i stor grad om at man avviser å la seg styre av grunnleggende prinsipper. Ekstremvarianten av pragmatisme har jeg beskrevet her. Det handler om vilkårlighet og styring etter innfallsprinsippet. I motsatt ende handler det om ideologi, doktriner eller religiøse dogmer som legger en rigid begrensing på vårt handlingsrom.	Ingen sammenheng med høyre-venstre aksen	Den gylne middelvei. Det er viktig med forutsigbarhet, rasjonalitet, vitenskap og etikk. Men selvsagt kan det komme situasjoner der avmakten tvinger frem løsninger som ellers ikke er gangbare.
Etikk 1: Individualisme -Kollektivisme	Enkeltmenneskets verdi ofres til fordel for «den store sak»	Kollektivisme er mest forbundet med venstresiden, men både fascisme, nazisme, nasjonalisme og religion har samme tilbøyeligheter	Empatisk etikk er kompromissløs. Se også Etiske Singulariteter. Men politisk er dette å regne som en utopi. Det blir kompromisser, men ansvaret for enkeltmennesket kan aldri avskrives.
Etikk 2: Etisk grunnholdning Autoritær pliktetikk – Rasjonell konsekvensetikk		Autoritær pliktetikk forbindes gjerne med høyresiden, men figurerer også på venstresiden.	Er selv konsekvensetiker, og mener også at staten, som aktør skal være det. Begrunnes her.
Etikk 3: Straff Sanksjonisme - helseproblem	Sanksjonisme er straff for lidelsens skyld. Helse er redefinering av kriminalitet til helseproblem, orientering om behandling og rasjonell begrunnelse for statlig inngripen	Høyresiden forbindes med sanksjonisme, på venstresiden finner man stort sett det samme, men dog spredte forsøk på nytenkning.	Tar avstand fra sanksjonisme. Sier mest om dette her.
Konservativ-Radikal	Spenningsforholdet er best beskrevet her. De som har det best i nåtilstanden vil motsette seg endringer og motsatt.	Høyresiden forbindes med konservatisme. Dette har historiske årsaker med utgangspunkt i spenningsforholdene i de gamle klassesamfunnet. Der var arbeiderklassen fattige og ønsket radikale endringer, mens de rike, bedriftseierne, adel osv. ville beholde tingenes tilstand. Dermed har høyresiden fått «eierskap» til «Konservativ». Det har blitt et alternativt navn på høyresiden.	Er tilhenger av evaluering: vi beholder det som fungerer opp mot samfunnsoppdraget, men eksperimenterer med det som ikke fungerer. Er motstander av omfattende revolusjoner, som jeg oppfatter å handle om overgang dramatisk eller voldelig overgang fra et alfa-regime til et annet. Jørgen Hattemaker er prisgitt.

 

Den kosmiske adel

Jeg har mange ganger tenkt på Thomas Andrews, mannen som var hovedarkitekten bak konstruksjonen av Titanic. Han var jo som kjent med på jomfruturen og var en av dem som omkom i forliset. Det fortelles at han var aktiv og hjalp til med å få kvinner og barn i livbåtene. Selv ble han igjen på skipet. Kanskje hadde han noen stille stunder etter at alle livbåtene var satt på vannet. Hva kan han ha tenkt på i en slik skjebnesvanger stund? Han visste at skipet var på vei mot havets bunn. Han kjente sin egen skjebne, med en nesten uhyggelig matematisk sikkerhet. Jeg lurer på om han tenkte på hva han eventuelt kunne gjort annerledes. Kanskje omdisponert litt slik at skipet hadde nok livbåter. Eller kanskje endret på konstruksjonen slik at skipet kunne holde seg flytende selv med fem vanntette seksjoner revet opp. Kanskje så han for seg det livet han visste han ville gå glipp av, drømmene og fantasiene som det aldri ble noe av.

Titanic har blitt et symbol på undergang og mange ganger lurer jeg på om det kommer en tid hvor selve menneskeheten kommer dit som Andrews var den gangen. Og da vil kanskje noen mennesker reflektere over hva som gikk galt eller hva vi kunne gjort ting annerledes. Kanskje kunne vi forberedt oss bedre. Og ikke minst ville vi kanskje tenkt på og drømt om hva det kunne blitt av oss mennesker, dersom vi virkelig hadde skjøttet vår skjebne mer ansvarlig og rasjonelt. Min visjon om det modne samfunn kan kanskje være en slik refleksjon.

Min forestilling om det modne samfunn har perspektiv utenfor og forbi menneskets historie. Mennesket er et biologisk vesen som har dratt med seg sin biologi inn i en lang og kronglete utvikling mot sivilisasjon. Jeg har da den forestillingen at sivilisasjonsutviklingen har passert flere stadier og at hvert stadium har representert store fremskritt. Men hvert stadium har også skapt sine «lik i lasten», en historie og et tankegods som mennesket har måttet bekjempe for å komme videre og over på neste stadium.

Det er nærliggende å anta at enhver sivilisasjon i hele universet har utgangspunkt i evolusjon. Evolusjon begynner alltid med egoisme på den måten at artene består av individer med strategier for egen overlevelse uten utgangspunkt i samarbeid. Så får vi forskjellige former for slektskap og det skaper seleksjonstrykk i retning av samarbeid. Men samarbeid står i motsetning til egennytte.  Det er det første hindret, og det ble tidlig overvunnet godt hjulpet av slektskapsseleksjon. De egoistiske tilbøyeligheter, som jo er så nødvendig i evolusjonens første fase er et effektivt hinder for mer sosial interaksjon.  Samtidig er fordelene med samarbeid store at det eksisterer et potensielt seleksjonspress nettopp i den retningen. Slektskapsseleksjon er den katalysatoren som utløser dette potensialet. Vi får starten på sosiale tilbøyeligheter og kognitiv utvikling. Evne til samarbeid åpner for muligheten til å leve i flokk. Her får vi også retninger hvor samarbeidet blir nærmere og mer sofistikert. Det krever mye av hjernen. Jo større sosial interaksjon, desto mer kreves det av hjernen. Menneskets forløpere gjennomgår sannsynligvis en selvforsterkende prosess hvor hjernestørrelsen vokser raskt. Dette skaper den viktigste forutsetning for sivilisasjon, nemlig høy kognitiv kapasitet.  Det vil si at alle andre sivilisasjoner i universet må ha bakgrunn i en utviklingsgren som skaper lignende kognitiv kapasitet. Men menneskets emosjonelle programmering er på ingen måte utviklet for sivilisasjon. Menneskets emosjonelle programmering passer best til å leve i små grupper, kanskje opp mot hundre individer. Dette kalles for in-grupper i biologien. Alle andre grupper er utgrupper, og her finnes sterke tilbøyeligheter til å se på dem som fiender. De er konkurrenter om ressurser på alle plan. Dette skaper grupperivalisering. Mennesket er emosjonelt programmert til denne  inn/utgruppe-tilbøyeligheten. Det skaper en nesten uoverstigelig barriere mot å samarbeide - og ikke minst organiseres seg sammen med - andre grupper i større antall. Det er den andre store utfordringen. Vi ser helt klart sammenhengen med den første. Det handler om to motstridende strategier: samarbeid eller rivalisering. Dette er menneskets naturtilstand. Mitt syn på naturtilstanden er at mennesket organiserer seg spontant i mindre grupper, men at det må forsere emosjonelt programmerte barrierer for å komme over i neste stadium som er organisering i store tall.
Det er ikke utenkelig at de fleste andre sivilisasjoner i universet må ha hatt samme type utfordring. Men utfordringen ble forsert og mennesket klarte etter hvert å organisere seg i store antall og de første sivilisasjoner så dagens lys. Her er det nok mange tilfeldigheter som har spilt sammen, men en vesentlig faktor jeg tenker som har vært med på å overkomme denne barrieren er religion. Religion er en bivirkning av menneskets kognitive kapasitet. Den viser seg altså å ha slik sprengkraft at noen maktet å utnytte dette til å skape mer omfattende samarbeid mellom grupper. Når først et slikt tyngdepunkt er etablert, er neste steg maktstrukturer, våpen og soldater, organiserte hærer, som med tvang og terror kan fortsette sin utbredelse. Og det hele er ofte drevet av religion og troen på krigsguder, som en samlende kraft. Sivilisasjonens vugge i menneskets historie er neppe noe vakkert syn. Men det resulterte tross alt i sivilisasjoner. Riktignok er den spede start primitive sivilisasjoner, men nok til å skape det kollektive livsoverskuddet som bereder grunnen for utvikling av teknologi, mer religion, filosofi, og etter hvert vitenskap og moderne teknologi.
Men de samme religiøse mekanismer som en gang hjalp menneskeheten over kneika til sivilisasjon, viser seg senere som et nytt «lik i lasten».
Mennesket har nå havnet hodestups, baklengs inn i det globale høyteknologiske samfunn. Bak seg har det en blodig historie av irrasjonalitet, vold, undertrykkelse, hat, nasjonalisme, religiøs fanatisme og krig. Og det har på ingen måte en emosjonell programmering laget for sivilisasjon og høyteknologi. Det har gått så altfor fort. Fem til ti-tusen år er ikke nok til at mennesket evolusjonært kan følge den utviklingen som har skjedd.

Mennesket har en med andre ord en sosial mentalitet som er uegnet for de utfordringer vi nå står over for. Dette er menneskehetens evolusjonære og historiske lik i lasten. I tillegg vil vold, krig og konflikt være en del av vår kollektive sosiale arv. Begge disse to vil til sammen skape et klima for opprettholdelse av dagens globale naturtilstand.
Det eneste vi har, i motvekt, er en kognitiv kapasitet og rasjonalitet nok til å se problemet, ta det inn over oss og forholde oss til det som det er. Og aldri har vel utfordringene vært så omfattende, så grunnleggende og så uoverkommelige som nå. Det største hindret for å kunne overkomme slike utfordringer er at den menneskelige sivilisasjon er fragmentert og forbruker mesteparten av sin innsats på strid med seg selv. Vi har med andre ord enda ikke klart å ta det siste og viktigste steget, nemlig å etablere en global sivilisasjon som står samlet til å møte utfordringene. Og barrieren er akkurat den samme, bare på høyere nivå. Harald Hårfagre måtte gjennom store anstrengelser for å samle alle småkongene i Norge til en nasjon. Selv i dag har vi land som ikke har klart denne prosessen: Afghanistan. Sammenlign de to landene og oppdag hva som lønner seg. Nå er den norske inn-gruppe-mentalitet utvidet til å gjelde nasjonen. Neste logiske steg er menneskeheten, kanskje med noen mellomsteg av type EU. I dag er statusen slik at menneskeheten globalt sett fungerer omtrent som Afghanistan. Det gir oss en pekepinn på potensialet. Men vi er langt unna. Vi har enda ikke klart å etablere globale strukturer, økonomiske systemer, politiske systemer, rettslige systemer som er i nærheten av å kunne håndtere dette stadiet i vår utvikling. Og det begynner å bli seint.

Min forestilling om det modne samfunn er mine fantasier om hva som karakteriserer den type samfunn som kunne ha taklet disse utfordringene uten å kjøre hele sivilisasjonsprosjektet i grøften.

I skrivende stund aner ikke vi mennesker om det finnes andre sivilisasjoner i det enorme universet vi befinner oss i. Vi innser at mulighetene er uendelige og blir kanskje overrasket om det skulle vise seg at vi er alene. Noen har da tenkt den tanken at det finnes utallige sivilisasjoner der ute. Da er det også nærliggende å forestille seg at også de en gang har stått på terskelen til katastrofen. Og kanskje er det slik at her skjer det en sortering. Noen klarer ikke den omstillingen som må til. Sivilisasjoner bryter sammen, og på grunn av at lavteknologi har konsumert alle de lettest tilgjengelige ressursene på planeten, så er det blir vanskelig å reise seg en gang til. For man har ikke den teknologi som skal til for å komme i gang med en bærekraftig utvikling på fornybare ressurser. Det er lett å se for seg at de fleste slike sivilisasjoner har endt i kolossale kriger, på en utarmet klode, de har ødelagt sitt eget livsgrunnlag og til syvende og sist forsvunnet ut av historien.
På den andre siden har vi de som klarte det. Kanskje er det de færreste sivilisasjoner som slipper gjennom dette nåløyet. Det er de som så problemene i tide, klarte å omstille seg og kom over i en mer bærekraftig høyteknologisk fase. Dette er det jeg kaller for den kosmiske adel. Om noen skulle komme så langt som å reise mellom stjerner, og kanskje også mellom galakser, så måtte det være denne universets kosmiske adel.

Min refleksjon om det modne samfunn handler om de forestillinger jeg har om hva som karakteriserer en type kultur som klarer dette kvantespranget. Selvsagt har jeg ikke noen fasit på dette. Og selvsagt kan mine forestillinger være totalt feil. Men likevel vil jeg påpeke at selve dette perspektivet er viktig. For det er et perspektiv som kunne virket samlende på menneskeheten. Det kunne styrket lagånden og vi kunne komme ut av den fragmenterte tilstanden vi nå befinner oss i. Min hoved-tese er nemlig at det er først den dagen at hovedtyngden av vår stolthet handler om at vi er innbyggere på planeten Tellus, at vi har reelt håp om å møte denne utfordringen. Men for å komme dit må vi bort fra familie-stoltheten, religions-arrogansen, nasjonalstoltheten, ja til og med artsstoltheten. Vi må innse at vi alle er i samme båt og at vår største felles interesse er nettopp å klare denne utfordringen.

Det etisk rasjonelle samfunn

Tenk deg at du står overfor et valg. Du er et lite individ, som aldri vil få noen stor innflytelse i samfunnet. Du kommer til å leve i et samfunn med en uovervinnelig overmakt. Det er denne overmakten som styrer og kontrollerer samfunnet, som forvalter samfunnsinstitusjonene, kontrollerer forsvar, politi, rettsvesen og så videre. Ditt valg handler enkelt og greit om du ønsker at denne overmakten skal være gjennomgående rasjonell eller irrasjonell. Jeg innbiller meg at et stort flertall ville stemt på at de ønsker at overmakten skal være rasjonell. For hva kan vi vel frykte mer enn mennesker og grupper med stor makt som samtidig er irrasjonelle? Hva betyr det? Det betyr at de ikke er forutsigbare. Det betyr at man ikke kan snakke fornuft med dem. Det betyr at saklig argumentasjon er nytteløs. Det betyr vilkårlighet. Overmakten kan være besatt av fikse ideer, religiøse forestillinger, fanatisme og diverse ideologier. Den lille mann og kvinne vil være prisgitt opp i dette. Men rasjonalitet forutsetter målbevissthet. Og mål forutsetter verdier. Da er det ikke likegyldig hvilke verdier rasjonaliteten styrer etter. I et samfunn, som er til for alle sier det seg at verdigrunnlaget handler om menneskeverd. Det er denne kombinasjonen av rasjonalitet og verdigrunnlag, jeg kaller for etisk rasjonalitet. Se også her.

Jeg tenker at de fleste av oss, vil, når vi tenker oss om, vil ønske at samfunnet, på alle områder er gjennomsyret av rasjonalitet. For eksempel:

·       Politikk (rasjonell analytisk argumentasjon og kommunikasjon, rasjonelle beslutninger)

·       Forvaltning/Rettsvesen (samme som for politikk, all maktutøvelse har basis i fornuftig rasjonalitet; det må utvikles mekanismer for å fange opp og korrigere avvik fra dette.)

·       Utdanning (Vekt på opplæring i filosofi, etikk, kritisk tenkning og rasjonalitet)

·       Forskning (Forskningens idealer som uavhengighet, nysgjerrighet, oppriktighet åpenhet og selvkritikk må gjenopplives, dessuten forskning på kildekritikk, hvordan måle/kvantifisere troverdighet og rasjonalitet)

·       Omgangsform eller sosialt samspill

Men ideen om det etisk rasjonelt pregede samfunn går lengre enn som så. For det baserer seg på den forestillingen at et rasjonelt samfunn gjennomgående vil ha større suksessrate enn et mer irrasjonelt samfunn. Med suksessrate så mener jeg forholdet mellom antall vellykkede prosjekter og totalt antall prosjekter. Min grunnantagelse er altså at samfunn med høy grad av rasjonalitet i sine prosjekter og beslutninger vil ha høyere grad av suksess.  Det rasjonelle samfunnet er altså ikke bare det beste å leve i, men også det samfunnet som i størst grad evner å håndtere sine utfordringer på en best mulig måte.

Men for å komme dit må det finnes en felles oppfatning av hva rasjonalitet er, det skal vi komme tilbake til, og man må ha konstant fokus og innsats på forhold som skaper risiko for irrasjonelle innslag i samfunnsprosessen. Dette er jo noe som burde forskes på. Det er et grunnleggende område for samfunnets kontinuerlige kunnskapsutvikling.

I skrivende stund vet jeg ikke om det er forsket på dette i det hele tatt. Men som overordnet hypotese har jeg den forestillingen at det sosiale spill og en rekke mekanismer i menneskenaturen er viktige faktorer som truer gruppe-rasjonaliteten. For eksempel er det mye som tyder på at mennesker med psykopatiske trekk tiltrekkes av makt, og at personer med slike egenskaper samtidig er utmerkede sosiale spillere og at vi dermed har en naturlig filtrering som skaper en overrepresentasjon av det jeg kaller for alfa-mennesker på toppen av alle maktstrukturer. Mye av det jeg forsøker å vise i det bildet jeg tegner av menneskets natur er at også elitemennesket er bergtatt av egen emosjonell programmering. Vi er jo kjent med forestillingen om konflikten mellom «kjødet og ånden». En annen variant handler jo om konflikten mellom den dannede og det udannede mennesket. En tilsvarende sortering mellom det syndige (som er slave av kjødet) og det frelste mennesket. Alt dette er jo en negativ karakteristikk på mennesker hvis emosjonelle programmering skinner så klart igjennom (opptatt av «brød og sirkus»).
Gjennom min analyse av menneskenaturen, som har utgangspunkt i beslutningsteori, atferdsdualisme, verditeori, så påviser jeg hvordan også maktmennesket, herskermennesket, elitemennesket, ledere og moralske oppdragere ofte er akkurat like preget av emosjonell programmering som det enkle mennesket. Jeg påviser veien fra biologi til kultur, hvordan normer og tabuer sementerer seg inn i kulturen, blir en del av det sosiale spill og ender opp som irrasjonelle villfarelser som er så alvorlige at de kan bli en trussel for kulturen. Selvsagt er det slik at individer som kommer lett til mye ressurser har andre strategier enn det enkle mennesket. Men like fullt behøver altså ikke herskermennesket, hverken å være rasjonelt, analytisk eller empatisk etisk, for å bli tilbedt og heiet frem av allmuen. Tvert imot er det vel slik at de største egoistene befinner seg nettopp på toppen.
Dette fenomenet gjør det til en konstant utfordring å utvikle kulturer og samfunn som er gjennomgående rasjonelle i sine samfunnsprosesser.

Den generelle utfordringen er, som sagt, at den menneskelige hjerne på ingen måte har en emosjonell profil utviklet til å kunne skape en sivilisasjon. Da snakker jeg altså om emosjonell programmering på alle sosiale plan, ikke bare det enkle mennesket.

Menneskets hjerne er definitivt ikke utviklet til å kunne skape en kategori 1 sivilisasjon. Og spørsmålet er om den rasjonaliteten, mennesket har til rådighet, er nok til å overkomme menneskets mer naturlige biologinære tilbøyeligheter. Det er slett ikke sikkert. Men en ting er sikkert, er at om ikke det modne samfunn har et klart mål om å innrette seg slik at irrasjonalitet får minst mulig innflytelse på samfunnsprosessen, så vil mennesket som art tape dette løpet, og gå under som et punktum i den store naturs historie.

Så til rasjonalitets-begrepet. Jeg har min egen måte å definere rasjonalitet på. Det har utgangspunkt i atferdsdualismen. Rasjonalitet handler om å tilstrebe en realistisk virkelighetsoppfatning og ha et bevisst fokus på hva vi vil.

 

Hvorfor skal vi ha et samfunn i det hele tatt?

Men her mangler vi noe, for hva er det samfunnet egentlig vil? Det er da det er betimelig å spørre seg om hvorfor vi skal ha et samfunn i det hele tatt? En tilstand uten samfunnsmessig overbygning kalles for naturtilstanden. Man kan ha forskjellige oppfatninger av naturtilstanden, men jeg tenker at de fleste er enige om at vi foretrekker et alternativ som inkluderer et samfunn. Hvorfor? Fordi vi tror det, er bedre for oss å leve i en tilstand med samfunn. Hva ligger det i det å ha det bedre? Vi er tilbake til h-analyse. Og her er det bare å hoppe rett til konklusjon. Mennesket søker det gode liv, mennesket søker livskvalitet. Men livskvalitet for hvem? Snakker vi om livskvalitet for oss, eller for alle? Jeg håper at det er lett å innse at dette er et av de mest grunnleggende politiske spørsmål vi kan stille. Er samfunnet til for meg og mine, eller er det til for alle, inkludert de vi måtte forakte eller sågar hate? Er samfunnet til for flertallet, eller er det til for alle? Hva med våre etterkommere? Tar vi de med i regnestykket? De svarene man måtte komme med på slike spørsmål, har avgjørende betydning for hvilken politisk profil vi ender opp med.

Det modne samfunn toner flagg og tilslutter seg empatisk etikk. Empatisk etikk er konsekvent i sin tilnærming hvem som inkluderes som etiske målobjekter. Det er i korte trekk alle individer med evne til livskvalitet, med evne til å lide eller oppleve lykke.

Av dette utkrystalliserer det seg en ubetinget tilslutning til alle individers livskvalitet som det ultimate mål og verdigrunnlag for den rasjonelle samfunnsprosess. Jeg kaller det for Empatisk Rasjonalitet. Det er altså en rasjonalitet hvor alle mål er preget av og kobles opp mot denne overordnede verdien som heter livskvalitet for alle.

La oss starte med en visjon:

Samfunnet er et sted hvor alle har det bra, lever meningsfulle liv og, til fulle, utvikler sine potensialer.

Dette er en visjon. Omtrent alle slike visjoner er utopiske. Utopier er umulige. En visjon kan derfor ikke formulere rettigheter eller krav. Det samfunnet kan, er å forplikte seg på lojalitet til en slik visjon:

Samfunnet, representert ved staten forplikter seg på lojalitet mot visjonen om det gode samfunn for alle.

Det er dette som kan kalles for det ultimate samfunnsoppdrag. Og på mange måte vil det fungere på samme måte som det emosjonelle system i hver enkelt hjerne. Det er retningsgivende for de løsninger som søkes. Det emosjonelle system preges i stor grad av rigiditet. «Alle mennesker streber uten unntak etter lykken», som Blaise Pascal utrykker det. På samme måte må en lignende rigiditet beskytte samfunnsoppdraget. Samfunnsoppdraget kan ikke være gjenstand for noen demokratisk prosess, eller på noen måte avskaffes. Det må ligge der, like fasttømret som at solen skinner på vår klode. Samfunnsoppdraget er samfunnets viktigste grunnstein. Alt annet som samfunnet driver på med hviler på denne grunnsteinen.

Hva betyr dette for den enkelte borger i et samfunn?

Et samfunn og en stat som forplikter seg på lojalitet mot en visjon om det gode samfunn for alle vil samtidig forplikte seg på alt som denne visjonen forutsetter. I og med at ordet «alle» er en del av dette, så gjenspeiler dette forutsetningen om alle menneskers ubetingede menneskeverd. Dette er det jeg kaller for det etiske grunnfjellet. Når jeg sier samfunn og stat, så er dette noe som utfordrer hver enkelt av oss som del av samfunnet. Jeg kaller det for en dugnad, at hver og en av oss flagger tilslutning til det etiske grunnfjellet. Dette er ikke noe som kan kreves, og det er slett ikke sikkert at alle i et samfunn vil være med på dette. Målet er tilslutning fra et stort flertall. Men når det gjelder staten, så blir dette en grunnforutsetning, og betingelse for anerkjennelse av legitimitet. Her er flere grunnforutsetninger. For eksempel demokrati og en velfungerende rettferdig rettsstat. Det er ting vi kommer tilbake til. Men allerede her er det igjen å påpeke at dette er en utopi.
Ethvert samfunn må forholde seg til de motsetninger det jeg kaller for samspillsbalansen utgjør. Da handler det om at individets egeninteresse ikke alltid er i harmoni med fellesskapets interesse. Dette er en balansegang samfunnet aldri kan komme utenom. Og den innebærer kompromisser. Det betyr også bevissthet om nødvendigheten av å unngå sub-optimaliseringer til den ene eller andre siden av dette balansepunktet. Det er dette som gjør samfunnsutfordringen vanskelig, og som er opphavet til all politikk.

Hva avgrenser samfunnsoppdraget?

Den måten vi har definert samfunnsoppdraget på vil naturlig ikke bare omfatte alt innenfor landets grenser, men alle mennesker på hele kloden på også mange dyrearter. Men det stopper ikke her. Et samfunn må erkjenne ansvar, også for de som kommer etter oss. Det modne samfunn har en visjon om en nesten ubegrenset fremtid. Dette innebærer at begreper som bærekraft blir viktig.

Men et samfunn kan jo ikke ha noe ansvar for alle de som befinner seg utenfor våre grenser? Jeg tenker at det er en nærsynt konklusjon. Av praktiske grunner, så lenge samfunnet ikke er globalt, så må man jo operere med begrepet «borgere» og dermed etablere et begrep for alle de som sorterer inn under statens formelle ansvarsområde. Og her kan vi jo selvsagt ha rettigheter og forordninger som borgerne i dette landet spleiser på og nyter godt av. Samfunnet er utilstrekkelig, og i sin avmakt må man ty til slike forordninger. Men samfunnsoppdraget er likevel i prinsippet globalt. For empatisk etikk kjenner ingen nasjonale grenser. Det betyr at samfunnet er forpliktet til å ta globalt ansvar, og ha et globalt rettferdighetsperspektiv. Her er det ikke noe som heter at det bare er å grafse til seg på andres bekostning. Det betyr å ha en tanke om rettferdig fordeling, og å støtte opp under samfunns modningsprosesser i andre land, støtte opp under internasjonale institusjoner og forordninger som kan bidra positivt til dette. Det best mulige modne samfunn har som mål en type global organisering som ender opp med like rettigheter og muligheter for alle mennesker i alle land. Det betyr ikke at alle områder og land skal være like og at alle kulturer skal ensrettes. Men en grunnleggende individuell frihet må være å kunne bevege seg fritt mellom disse samfunnene. Individet skal aldri låses til noe samfunn eller noen kultur, men fritt kunne bevege seg og slå seg ned i det samfunn som passer akkurat det individet best. På den måten vil forskjellige samfunnsformer fritt kunne bestå. De dårligste samfunnene vil oppleve folkeflukt, mens de beste samfunnene vil oppleve tilstrømning. På den måten vil de samfunnene som tilbyr de beste vilkårene for enkeltmennesket vokse, overleve og til slutt bli globale.

Konkretisering av målene

Jeg tenker at samfunnsoppdraget utkrystalliserer seg i tre målsettinger som det modne samfunn styrer etter. Det er:

1)   Rettferdighet (å ta menneskeverdet på alvor, intensjonen om det gode liv for alle, fordeling, moral og etisk tenkning)

2)   Verdiskaping (Å utrydde fattigdom, allmenn ressurstilgang, å kunne være til nytte, å kunne skape velferdssamfunnet)

3)   Bærekraft (menneskehetens fremtid, å kunne avlevere «gården» til neste generasjon, i bedre stand enn da vi overtok, å ta menneskehetens utfordringer på alvor, å være i beredskap, å ikke undergrave vår egen eksistens, hverken nå eller i fremtiden)

Det som er verdt å merke seg er at disse tre, til en viss grad står i motsetning til hverandre. Det frister til suboptimalisering. Rettferdighet kan undergrave verdiskaping og motsatt. Rettferdighet kan også undergrave bærekraft og motsatt. Verdiskaping kan undergrave både rettferdighet og bærekraft.

Derav har vi også politiske skillelinjer. Venstresiden tenderer til suboptimalisering av rettferdighet, mens høyresiden tenderer til suboptimalisering av verdiskaping.

Erkjennelsen er at dersom man skal forsøke å skape det best mulige samfunn, med begrensede ressurser, så innebærer det kompromisser på alle disse variablene. Det viktigste her er å komme bort fra utopisk tenkning. Menneskearten er ikke utviklet for å leve i paradis. Mennesket er ikke utviklet for et liv uten motgang. Vi er heller ikke i stand til å skape paradis på jord. Dette er ikke konklusjoner som man må være rakettforsker for å kunne erkjenne. Tiåringer vil kunne tilegne seg denne innsikten. Det handler om modenhet. Det handler om tålmodighet. Det handler om toleranse, både for hverandre, oss selv og den livsveien vi alle går. Tanken om at det modne samfunn skal fylles til randen av modne mennesker er også utopi. Ideen er å skape et samfunn der modne mennesker alltid er i flertall. Det er det som gir bærekraft, både for moralen, kulturen og samfunnet.

 

Et samfunn av mennesker, basert på rasjonell kunnskap om mennesket

Det er ikke uten grunn at jeg tar avstand fra deduksjonisme i etisk teori. Man kunne jo drømme om den enkle formel som viser vei i alle situasjoner. Men all erfaring viser at den ikke finnes. Det modne mennesket forholder seg til dette. På samme måte kan ikke et samfunn styres etter doktriner og smale ideologier. Det kan sammenlignes med å kjøre et fly på en dårlig autopilot. Det går bra så lenge flyet går rett fram og i de scenarioene den er designet for å handtere. Men praksis viser at det er utallige muligheter for å komme ut for situasjoner ingen har tenkt på. Da er det ofte det pragmatiske og menneskets kreativitet som er redningen. Og om man noensinne skulle klare å komme opp med en autopilot som overgår mennesket, så ville det neppe være en liten formel som styrte det hele. Det ville heller vært et omfattende bibliotek av strategier og virkemidler, og kanskje et lag til over der med omfattende strategier på seleksjon av de riktige strategier. Og kanskje et kreativt system, som kopierer den kreative prosess på toppen av det hele.
Og dette gjelder enda mer for samfunnet. Det mangler ikke på forsøk på universale ideologier og doktriner. De mest kjente doktrinene fra vår tid og nyere historie er kommunisme, fascisme, islamisme, kapitalisme. Selv vårt eget sosialdemokrati er neppe en fullkommen formel som kunne gjelde for alle land i verden, til alle tider. Men vi kan plukke nyttige tips og lærdommer fra alle disse ideologier. Noe har da fungert, og noe av dette kan tilpasses og brukes rent pragmatisk. Men poenget er ikke å bli fastlåst i doktrinen for doktrinens skyld. Altså at en strategi går over fra å være en av flere strategier til å bli et mål i seg selv. For hver eneste dag i samfunnet er unik og ulikt alt som tidligere har skjedd. Hver eneste kultur, hvert eneste samfunn er konstant på en reise. Og hvert eneste landskap vi beveger oss gjennom er nytt og byr på sine unike utfordringer. De gamle virkemidler treffer ikke. De gamle doktriner og ideologier er utgått på dato. Troen på det enkle standardiserte og rigide er naiv og direkte skadelig. Det er ikke tilfeldig at jeg starter med et samfunnsoppdrag. Dette er den viktigste forutsetningen for å etablere den kreative prosess på et høyere nivå. Det modne samfunn er et vitalt og innovativt samfunn, med vilje til å ta i bruk nye virkemidler til nye utfordringer. Og alle deler av prosessen gjennomsyres av rasjonalitet. Det innebærer en ufravikelig plikt til å strebe etter rasjonalitet, gjennomgående i alle ledd og nivå av samfunnsprosessen.

 

Hva er mennesket?

Få trollene ut i sola!

Metaforen fra de gamle folkeeventyrene er kanskje dypere enn vi er klar over. For meg er dette en metafor med utgangspunkt i at vi alle har «trollene» i oss. Vår menneskelige natur har også skyggesider og uheldige bivirkninger som må erkjennes kognitivt og adresseres med utgangspunkt i slike erkjennelser. Her eksisterer utallige religiøse og politiske teorier som kan se fin ut på overflaten, men som mangler akkurat dette aspektet. Vi har fått teften av det biologiske mennesket, som er et produkt av natur og evolusjon. Det modne samfunns strategi er å avdekke våre naturlige tilbøyeligheter, gi dem et navn slik at de kan adresseres kognitivt. Så kan de studeres vitenskapelig og adresseres som utfordringer samfunnet må ta høyde for og innrette seg i forhold til. Dette beskrives da best ved hjelp av vår felles kulturelle arv fra folkeeventyrene. La oss gå sammen om det fellesmenneskelige prosjekt å få disse trollene ut i sola, slik at vi kan se dem. For det er kun gjennom å se dem at fortryllelsen kan avsløres og vi kan få bukt med utfordringene. Dette forutsetter at vi oppgir enhver form for glansbildeillusjon av oss selv. Det modne samfunn er avhengig av at vi «jekker oss ned» slik at vi blir i stand til å utøve medmenneskelighet både i våre egne personlige liv og som samfunn.

Å se mennesket som det er

 

Mennesket er av natur, det har en natur og det er en del av naturen.

I enhver politisk teori om samfunn er mennesket grunnenhet og samspill mellom mennesker er den grunnleggende prosessen. Det innebærer at man må være bevisst på hvilke forestillinger om menneskets natur man legger til grunn. Teorier som er bevisstløs på dette, eller legger feilaktige forestillinger til grunn, vil dermed stå i fare for å feile. Jeg har den forestillingen at dette var Karl Marx største bommert. Enten må han ha vært bevisstløs på området eller han har rett og slett hatt feil virkelighetsoppfatning. For han bommet både på hva kommunisme gjør med dusinmennesket, dets lojalitet og produktivitet, og på hvordan etablering av diktatur korrumperer maktmennesket. Sistnevnte fenomen fikk fatale følger. Men i ettertid er dette blitt til erfaringer som vi kan se, analysere og lære av. I tiårene etter Andre Verdenskrig var det et slikt politisk «eksperiment» som stakk seg ut. Det var delingen av Tyskland. Vi hadde DDR, eller Øst-Tyskland som ble styrt etter kommunistiske prinsipper, og Vest-Tyskland som ble styrt etter demokratiske prinsipper. DDR ble et mareritt, av politisk undertrykkelse, fattigdom og stillstand, mens Vest-Tyskland ble et vellykket levende effektivt demokrati, i rivende utvikling. Dette var det samme folket, samme språket, samme kultur. To politiske teorier, og fasiten vet vi i dag. Spørsmålet er bare hva det er med kommunismen som ikke fungerer.  Min analyse er som sagt da at den på en grunnleggende måte tar feil av menneskenaturen. Virkemidlet for å innføre kommunisme er jo revolusjon og proletariatets diktatur. Væpnet revolusjon vil naturlig brutalisere kulturen. Samtidig vil diktatur medføre at veldig mye makt samles på få hender. Dette er en dårlig kombinasjon.  Makt er en ressurs som kan brukes til å skaffe seg enda mer makt. Eliten bygger et maktapparat rundt seg basert på det grå mennesket. Ved hjelp av det brutaliserte grå mennesket undertrykkes massen, som dermed blir apatisk, lite produktiv og grunnleggende illojal. Min refleksjon er at den som ikke tar hensyn til menneskenaturen vil tape i sitt politiske prosjekt.

Mye av det vi ser av Islamske politiske prosjekter viser den samme svakheten. Det Islamske syn på menneskenaturen er et vrengebilde. Mennesket oppfattes å ha en syndig natur som må tuktes inn i folden. Hvem er så tukteren, og hvem er Ahmed Hattemaker?  Dette har skapt en amoralsk ideologi som både er brutal, kollektivistisk og totalitær. Ekstreme forestillinger om helvete og ekstreme straffemetoder skaper et elendig menneskesyn.  Enkeltindividet er verdiløst, Allah betyr alt. Og hvem er Allahs representanter på denne kloden om det ikke er eliten og presteskapet, som «tilfeldigvis» bader i penger og luksus, mens Ahmed Hattemaker lever i fattigdom og undertrykkelse. Menneskenaturen fornekter seg ikke her heller. Også her finner vi den samme strukturen med en liten elite, gjerne alfa-hanner på toppen. Disse forsvares av et tykt sjikt av grå mennesker. Deretter finner vi Ahmed Hattemaker, den undertrykte verdiskaperen, gjennominfisert av det religiøse viruset, som bærer godene til gildet.

Det kristne syn på menneskenaturen ligner mye på det islamske. Det er mange generasjoner siden vi hadde stater under kristen religiøs styring. Men også de viste de samme mønstre som islamske stater. Utgangspunktet er det syndige mennesket. Det gir automatisk et dårlig menneskesyn. Vi får en elite med fromme alfa-mennesker på toppen, og et mellomlag med grå mennesker som med brutalitet, undertrykker menigmann.

Så må selvsagt dagens populære politiske doktrine om mennesket som en blank tavle nevnes. Et slikt grunnsyn medfører selvsagt også totalitære udemokratiske tilbøyeligheter. For hvem er det som skal forme mennesket og hvem er det som skal bli omformet? Igjen ser vi en åpning for alfa-mennesket. En teori om menneskets plastisitet må nødvendigvis gi maktmennesker griller i hodet om at Jørgen Hattemaker skal friseres og formes i elitens idealbilde. Det er en oppskrift på manipulasjon, totalitære tendenser og undertrykkelse.

Samtlige av disse ideologiene bygger på hver sine vrengebilder av menneskenaturen. Og ideologien skaper et menneskesyn basert på begreper, og individet faller ofte utenfor ideologiens etiske radar. De er med andre ord oppskrifter på etiske singulariteter. Alle disse ideologiene er enten blind for elitemenneskets natur, eller ønsker ikke å vite av dem. Selvsagt er elitemennesket like influert av menneskenaturen som dusinmennesket. Det er bare det at strategien blir annerledes, og dermed også uttrykket. Ideologiene blir til en gift som forurenser samfunnet og som «tilfeldigvis» skaper en vellykket makt-elite, et sjikt med grå mennesker og til slutt en moralsk insignifikant masse av hverdagsmennesker som må kontrolleres i ideologiens navn.

 

Man må knuse noen egg for å skape en omelett. Du er egget, vi spiser omeletten.

 

Skal man skape et modent samfunn må man ta av seg slike sosiokulturelle briller og igjen få øye på enkeltmennesket. Hvem er individet? Hva skaper individet? Hva gjør individet til hva det er? Og ikke minst det moralske aspektet: hva gir individet livskvalitet?

Det å si at samfunnet er til for individet og ikke motsatt er en kopernikansk helomvending i forhold til ideologiene over. Det er en grunnleggende etisk revolusjon.

I det modne samfunn står enkeltindividet i sentrum. Dette er banket fast ved hjelp av samfunnsoppdraget som jo fungerer som det ytterste verdigivende evalueringskriterium i en rasjonell samfunnsprosess.

Det modne mennesket har ristet av seg alle antroposentriske forestillinger om mennesket. Mennesket er av natur, det er natur og det har en natur. Mennesket kan ikke forstås uten å se det i sammenheng av den naturen som har utviklet det og som det stadig er en del av. Mennesket er en av utallige arter som henger sammen i et globalt økosystem hvor alt henger sammen med alt. Mennesket skiller seg ikke ut på noen fundamental måte. Det som har skapt menneskets suksess er høy kognitiv kapasitet i kombinasjon med evnen til å organisere seg i store tall.

Om jeg skal oppsummere summen av den menneskeforståelse som bør ligge i bunn for all politisk tenkning så kan det oppsummeres slik:

1)   Mennesket er biologisk programmert

2)   Den biologiske programmeringen forstås best ved hjelp av evolusjonsteorien og atferdsdualistisk analyse.

3)   Den biologiske programmeringen er i stor grad preget av et liv i små rivaliserende grupper på savannene i Afrika

4)   Jo mer vi forstår av de forhold mennesket et utviklet under, desto bedre kan vår biologiske programmering forstås.

5)   Menneskets biologiske programmering er delvis inkompatibel med sivilisasjonens utfordringer.

6)   Det er dette som skaper de største utfordringer i forhold til menneskehetens sivilisasjonsprosjekt.

7)   Årsaken til inkompatibilitet handler om at den naturlige evolusjonshastigheten er langt lavere enn utviklingshastigheten på sivilisasjonsprosjektet. Det er heller ingen garanti at seleksjonstrykket i en sivilisasjon skaper en utvikling som vi kan fantasere om i lys av drømmen om den perfekte sivilisasjon[1].

Det er vesentlig å påpeke: Dette er intet forsvar for ideologier av typen «tilbake til naturen» osv. Enhver art, kanskje i hele universet, som kommer så langt at man utvikler sivilisasjon, vil før eller senere møte denne problemstillingen. Og problemet oppstår i kjølvannet av utvikling av kognitiv kapasitet. For nettopp denne evnen gjør at det, i større grad, er mulig å overstyre biologisk programmering. Mennesket er med andre ord mindre biologinært enn andre arter. Menneskets adelsmerke er evne til rasjonalitet. Og er man først startet på denne veien, er det ingen vei tilbake. Kulturprosesser er ofte enveiskjørte. Løsningen er enda mer rasjonalitet. Og det er her mennesket ofte taper fokus på seg selv og hva det er. Det vil si «nåsituasjonen» i rasjonalitetens ligning er i utakt med realitetene. Det fører til irrasjonelle standpunkter.

 

Det modne samfunn baserer seg på forestillingen om at rasjonalitet er den forutsetningen som skaper høyest sannsynlighet for at beslutningene gir de beste resultat på samfunnsnivå. Og rasjonalitet forutsetter en realistisk virkelighetsoppfatning. I forhold til mennesket handler det altså om å tilegne seg et mest mulig realistisk bilde av hva mennesket er. Dette innebærer altså en vilje til å se mennesket som det er, ufiltrert av ønsker og eller ideologiske forestillinger om hva det burde være.

Forestillingen om at mennesket er et resultat av evolusjon er altså en grunnleggende erkjennelse som både sier noe om hva mennesket er, hvordan det fungerer, og gir en forklaring på hvorfor det er slik. Det at denne forestillingen er så grundig vitenskapelig dokumentert, medfører at dette blir en fundamental forestilling i det modne menneskets forståelse av seg selv. Dette er en revolusjonerende erkjennelse som også blir grunnleggende for samfunnssynet. Det er dette perspektivet som gir den innsikt som er nødvendig for å kunne bære menneskeheten gjennom de utfordringer vi ser foran oss i vår tid. Det er dette perspektivet som gir størst potensiale for å bli det beste samfunn å leve i for alle. Da har vi selvsagt empatisk etikk som en annen grunnleggende forutsetning i denne ligningen.  Hvordan kan jeg hevde noe slikt? Kanskje ser vi dette først og fremst gjennom de praktiske eksperimenter mennesker har gjort. Vi har tidligere vært inne på kommunistiske og muslimske samfunn. I alle slike samfunn kan man nok ha sett ambisjoner eller retorikk i retning av å ville skape det beste samfunn. Men ingen av disse har nådd opp på noen måleskala over gode eller suksessrike samfunn. Hvorfor? Fordi rasjonaliteten har gått tapt allerede i utgangspunktet på grunn av forvrengt eller manglende kunnskap om menneskets natur. Man har blindt latt seg forlede inn i maktkamp og det sosiale spill, noe som lokker ut noe av det verste mennesket har å by på av irrasjonalitet og råttent sosialt spill. Det modne samfunn baserer seg på forestillingen om at rasjonalitet er den strategi som skaper høyest suksessrate, også på samfunnsnivå.  Her er eksempel på noen lærdommer vi kan trekke ut av et realistisk syn på menneskets natur:

·       Avviket mellom menneskets emosjonelle programmering og det å tilpasse seg de utfordringer sivilisasjonen skaper
Mennesket er emosjonelle programmering tilpasset et steinalder-liv i små grupper. Og før det som flokkdyr. Dette gir flere utfordringer for et høyt sivilisert rasjonelt samfunn. For det første risikerer vi å omforme våre omgivelser så fjernt fra dette at individet blir fremmedgjort og ikke får utløp for fundamentale tilbøyeligheter som ligger i oss. For det andre må dette balansere mot tilbøyeligheter som kan slå ut i atferd som er inkompatibel med et sivilisert rasjonelt samfunn. Dette gjelder på alle nivåer i samfunnet også, og kanskje særlig, i forhold til alfa-mennesket. Denne siste varianten er noe det modne samfunn må være særlig fokusert på. Det komme vi tilbake til i neste punkt. Det naturlige redskapet for å handtere disse inkompatibilitetene er vår kognitive funksjon. Det er denne som blir det modne samfunns hovedstrategi. Andre strategier som undertrykkelse eller manipulasjon regnes som etisk uakseptable.

·       At menneskets emosjonelle programmering driver stater til å utvikle seg i retning av stats-monster.
Den som forstår menneskenaturen, forstår også hvilke dynamiske sosiale prosesser som kan utvikle seg når mennesket organiserer seg i grupper. Det kan fort oppstå en «vi og de» mentalitet, og gruppen begynner spontant å oppføre seg som en kollektiv aktør med egeninteresse som rivaliserer med omgivelsene. Enhver stat er en gruppe, eller mange grupper. Med den makt og de monopoler som en stat må ha for å kunne fungere vil dette raskt kunne spinne ut av kontroll og vi får et statsmonster som ikke lengre lar seg kontrollere. Det er Jørgen Hattemakers største mareritt.
Men, for å ta en teknologisk parallell. Mennesket er på god vei til å få kontroll på fusjonsteknologi. Det er en svært krevende og avansert teknologi som må til for å hindre at en slik prosess løper løpsk. På lignende måte må man ingeniør-tenke gjennom hvordan en stat skal kunne fungere som en organisasjon som forblir trofast mot samfunnsoppdraget, og som ikke begynner å utvikle seg som en kreftsvulst uten annet mål og mening enn å vokse og utplyndre sine omgivelser. Til dette kreves det svært gode kunnskaper om menneskets natur, det sosiale spill og sosialt samspill.

·       At samfunn taper på ensretting og undertrykkelse av mangfold.
Enhver som forstår menneskenaturen vil også forstå evolusjonsmekanismene. Og den som forstår evolusjonsmekanismene forstår også den kreative prosess. All utvikling krever prøving og feiling. Og dette er kun mulig gjennom mangfold. Samfunnet må ikke falle for normalismen, eller forestillingen om enkeltindividet som dusinvare. Har vi mangfold så har vi både suksess og fiasko. Et vesentlig mål for sivilisasjonsgrad er samfunnets toleranse for fiasko på alle plan. Har vi ikke toleranse for fiasko og det mislykkede så vil samfunnets innovasjonskapital forvitre. En god refleksjon her er jo at dette også er evolusjonens drivkraft. Og evolusjonens drivkrefter stopper ikke opp. Det vil si at individene i samfunnet har et naturlig mangfold. De som ikke er privilegert må derfor ses på med respekt og takknemmelighet. Det er disse som bærer den største kostnaden for at biologisk utvikling i det hele tatt kan finne sted. Uten disse som bærer denne kostnaden har ikke suksess vært mulig i det hele tatt. Det privilegerte mennesket skylder de upriviligerte stor takk. Da er det uhøflig og uetisk å møte dem med forakt.

·       At sterke fiendebilder skaper et dårlig menneskesyn, som undergraver moralen og driver mot æreskultur.
I naturtilstanden vil sannsynligvis de fleste kulturer være æreskulturer. Dette drives frem av seksuelt selekterte tilbøyeligheter som dominans, oppmerksomhet, rivalisering, opportunisme, underkastelse og tilbedelse. En sentral del av dette er rangeringsprosessen, hvor individer rangeres helt fra gudommelig status og ned til den ytterste forakt. Opp i dette utvikles både forestillinger om guder og hellige mennesker og helt til de forhatte og foraktede. Dette er skaper også kraftige virkemidler for retorikeren. Hele prosessen driver tilstanden over i råttent sosialt spill. Alt dette er biologinære prosesser. Det må en del kognitivt arbeid til for å innse at dette er noe som ikke hører hjemme i et samfunn med grunnleggende tilslutning til etisk menneskeverd. Og det gir dårlige praktiske resultater. Rasjonaliteten ødelegges. Det sosiale samspill bryter sammen. Verdiskapning og innovasjon kollapser.
Og dette er jo ikke ren spekulasjon. Se på de samfunn som eksisterer i dag. Noen er bygget rundt idelogier som baserer seg på fiendebilder av mennesker, mens andre er bygget rundt filosofiske arbeider basert på tanken om menneskeverd og det gode samfunn. Det kommunistiske system bygger på fiendebilder av overklassen og annerledestenkende. Nazismen hadde jøder og mindreverdige raser som fiender. Islamismen har vesten og annerledestroende som fiender. Sammenlign dette med de landene som har bygget samfunn rundt ideer om menneskeverd og det gode samfunn. Konklusjonen er lett å trekke.

·       At individets kreativitet og effektivitet er optimal dersom individet er egenmotivert.
Den lærdommen vi trekker ut av dette er at personlig egeninteresse er en vesentlig suksessfaktor opp i alt man holder på med. Det vi kan lære av det er at det er helt plausibelt, også for Jørgen Hattemaker å ta vare på sin egeninteresse. Vi kan også lære at vi trenger å utvikle en vitenskap som tar vare på dette i måten vi innretter organiseringen på. Målet er at innretningen fungerer slik at egeninteressen i størst mulig grad sammenfaller med organisasjonens overordnede mål. Nøkkelen er gjensidig suksess. Når jeg lykkes, lykkes min organisasjon. Når min organisasjon lykkes, lykkes jeg. Det er det jeg kaller for insitamentsdesign.

·       At individets potensielle talenter har størst muligheter for å bli utløst i samspill med andre

·       At avvik er en kostnad ved mangfold. Avvik kan ikke avskaffes ved vedtak eller bruk av makt.
Det modne samfunn vil ikke la normalismen bli noen ideologi. Mennesket og dets interaksjon med omgivelsene er en svært kompleks prosess. Ideologiske forestillinger om at alskens elendighet og alt vi ikke liker kan avskaffes (abolisjonisme) kan ikke bli irrasjonelt styrende for en rasjonell og realistisk tilnærming. I stedet anvendes moderne kaosteori og spillteori den hensikt å skape innretninger som demper lidelse mest mulig, uansett på hvilket stadium individet måtte befinne seg. La mennesket være seg selv. La mennesket være menneske.

·       At det positive sosiale klima, ikke bare er det etisk beste alternativ, men også det mest effektive.

·       At ekskludering skaper fiendskap, mens inkludering skaper lojalitet.

·       At den verden mennesket ser er en verden formet i menneskets bilde.
Vår evne til erkjennelse er formet for optimal reproduksjonsmessig suksess, ikke for korrekt gjengivelse av virkeligheten. Dette er en fundamental erkjennelse som både gjør oss ydmyk og som opprettholder vår nysgjerrighet og drivkraft til å finne nye veier til erkjennelse. Da er det viktig å vite at vi har tilbøyelighet til å søke trygghet for vår tro, og til å la prestisje sette nysgjerrighet og kritisk tenkning ut av spill. Det modne mennesket har en bevisst strategi for å holde slike tilbøyeligheter i sjakk. Men det er ikke bare en mental kostnad ved dette, det er også en sosial kostnad og en kostnad på kjønnsmarkedet. For der er vi emosjonelt programmert til å gi de selvsikre de beste poengene. Det er altså mer sosialt lønnsomt å fremstå som eplekjekk bedreviter (Dunning Kruger) enn som en som vet mer og som dermed også er mindre skråsikker. Den samfunnsmessige siden av dette er jo at rasjonaliteten ofte skyves ut av de besluttende prosesser. Og dette blir da et av de områdene som det modne samfunn må adressere i den hensikt å ta vare på rasjonaliteten i samfunnsprosessen.

·       At det er lurt å vite forskjell mellom fakta og verdier og vite når disse skal holdes fra hverandre og når de kan kombineres. En måte å komme frem til denne innsikten på er via å reflektere over menneskenaturen og hva som skaper menneskets atferd. Her er atferdsdualismen helt sentral. For denne gir en forklaring på de viktigste systemene i den menneskelige hjerne som skaper denne atferden og hvordan dette er satt opp slik at millioner av års erfaring med atferdsmønster formet av det naturlige utvalg, representert genetisk, slår inn på atferdsmønstret samtidig som dette er gjort fleksibelt slik at systemet blir kompatibelt med store variasjoner i miljøet.

·       At menneskets moral har opphav i mennesket selv og at den utformet av mennesket selv. Det meste vi har av tradisjonelle moralsystemer er direkte eller indirekte influert av gammel religion og tradisjon. Det gir åpning for irrasjonalitet, tilfeldigheter og lik i lasten.  Den friheten som denne erkjennelsen gir, åpner for at det modne samfunn kan kaste av seg alt dette, re-designe moralen og innrette den rasjonelt. Men for å få det til må det settes et mål som alt skal forankres mot. Det er samfunnsoppdraget. Empatisk etikk er et forsøk på å gjøre akkurat det.

Det å innrette et samfunn med den intensjon at dette skal bli optimalt i forhold til samfunnsoppdraget forutsetter at man tar hensyn til og baserer seg på den type refleksjoner som fremkommer i denne listen, som jo er noe av det jeg klarer å trekke ut basert på min forståelse av menneskets natur. Jo bedre vi forstår mennesket, desto større er muligheten for at denne fremgangsmåten gir det beste resultat. Det betyr at jeg kommer til å referere mye av dette når jeg gir mine forslag til konkrete løsninger på hvordan det modne samfunn burde være innrettet.

Kan et samfunn bli kompatibelt med menneskenaturen?

Det enkle svaret på det er nei. Og den enkle forklaringen er at menneskenaturen ikke er i harmoni med seg selv. Vi er utstyrt med emosjonell programmering som trekker i mange retninger. Dette er jeg også inne på her. Det at mennesker og dyr har fått utviklet kognitiv kapasitet er nok også delvis drevet av denne problematikken. Vår fornuft bygger altså en slags kognitiv bro over det enorme kaoset av tilbøyeligheter og emosjonelle impulser som figurerer i vårt mentale landskap. Når jeg sier at samfunnet må tuftes på vitenskapen om menneskenaturen, så handler det altså ikke om en slik harmonisering på ideologisk basis. For det er umulig. Samtidig er det opplagt at det er grenser for hvor disharmonisk med menneskenaturen et samfunn kan være. For da går det ut over livskvaliteten. Et menneske er emosjonelt programmert til å forsøke å være menneske og til å utfolde seg som menneske. Det er som å sette en fugl i bur og hindre den fra å fly. Sterke hindringer her vil gjøre individet ulykkelig og det risikerer å visne bort i apati. Så det er et hensyn vi alltid må ha med i ligningen. Problematikken mellom det å balansere samfunnsinteressen opp mot individets egeninteresse er jeg nærmere inne på i refleksjonen om den personlige frihet.
Men, som jeg har vært inne på over, så kan jo samfunnet ha stor gevinst på høy kunnskap om menneskenaturen. Dette er med på å øke toleransen for vår forskjellighet og de mange fasetter i vår natur. Og vi kan bli mer treffsikre når vi innretter samfunnet, slik at vi evner å dempe de dårlige utslagene av vår natur og forsterke de gode. Hva som er dårlig og hva som er godt måles i forhold til samfunnsoppdraget og den empatiske etikken det danner utgangspunkt for.
Det at menneskenaturen alltid vil ha grader av inkompatibilitet med samfunnet er en utfordring som samfunnet må besvare på samme måte som naturen selv, nemlig med rasjonalitet. Her har vi allerede banket samfunnsoppdraget som mål. Og virkelighetsoppfatningen må preges av sunn vitenskap. Og samfunnet etablerer en levende kreativ prosess, som alle kan delta i (demokrati), som prøver ut strategier med utgangspunkt i vitenskap og samfunnsoppdraget. Gjennom dette vil samfunnet langsomt utvikle de innretninger som må til. Dette er en levende prosess som varer like lenge som samfunnet eksisterer.

Friheten i samfunnet

Jeg har vært inne på den personlige frihet i samfunnet her. Men nå skal jeg ta en litt annen tilnærming. La oss anta et ekstremt totalitært samfunn, kanskje enda mer inngripende enn det George Orwell snakket om i 1984. Det er et samfunn hvor individet ikke har tankefrihet, ingen valgfrihet, ingen bevegelsesfrihet og selvsagt ikke ytringsfrihet eller livssynsfrihet. Det er det samfunnet hvor staten disponerer deg helt og fullt: hva du skal spise, hvordan du går kledt, når du skal jobbe, hva du skal jobbe med, når du skal hvile, hor lenge du skal sove. Det er det samfunnet hvor man risikerer straff dersom man ikke sover på angitt sted og tidspunkt.

Vi snakker altså om et samfunn hvor marerittet er totalt. Det er det ene ekstreme ytterpunktet. Det andre ekstreme ytterpunktet er at samfunnet ikke eksisterer. Det er dette ytterpunktet som kalles for naturtilstanden. Har vi ingen stat, ingen ordensmakt, ikke politi, forsvar eller noe som helst. Vi gjør akkurat hva vi vil, uten at noen stat kommer og blander seg inn i det. Naturtilstanden er et tankeeksperiment. Spørsmålet er om vi mennesker ville blitt lykkeligere i en slik tilstand. Svaret på det avhenger av hvordan vi grunnleggende forstår menneskets natur. Du finner ideen om statens fullstendige fravær blant anarkister og ekstreme liberalister.

Om vi tenker oss en ideell anarkisme, det vil si en tilstand hvor vi alle oppføres oss som ideelle mennesker. Da tenker jeg et stikkord er slektskapsseleksjon. Noe av dette har jeg beskrevet i Det Sosiale Samspill. Jeg tenker at de fleste i dag forstår at det er naivt å tro på en slik paradisisk tilstand av ideelle mennesker. Jeg var tidlig ute i min refleksjon om naturtilstanden å hevde at mennesket organiserer seg spontant. Fravær av fungerende statsmakt gir tilstander som vi har sett i Afghanistan og Somalia.  Vi får mafiaer, militser, bander og en alles krig mot alle. Gir det frihet? Grenseløs frihet er en tilstand som heller ikke begrenser alfa-mennesket. Vi hattemakere er fullstendig prisgitt og har tapt all vår frihet.

Min refleksjon er da at de ekstreme ytterpunktene på samfunnsskalaen er frihetsdrepere. Frihetskurven har et optimum en eller annen plass imellom disse ekstremitetene. Men hvor ligger dette optimumet? Det optimale frihetssamfunnet innebærer altså en samfunnsmessig overbygning som også begrenser frihet. Dette er en erkjennelse som de fleste kan gå med på. Men det er vesentlig å ikke stoppe her. Forn selv et slikt argument kan brukes av maktmennesker til ukritisk å begrense enkeltindividets frihet som det måtte passe. Vi må si noe om hvilken type frihet som må begrenses. Om vi da tar tak i mafia-scenarioet så ser vi ganske så umiddelbart hva det dreier seg om. Det dreier seg om tvang, undertrykkelse, maktovergrep. Min frihet slutter der din begynner.  Det handler å innrette samfunnet slik at den gode friheten får blomstre, mens den dårlige friheten som handler om tvang og undertrykkelse, dempes mest mulig. Ifølge liberalistisk tenkning så handler den gode friheten om muligheten til å forvalte eget liv, egen helse og eiendom. Den empatisk-etiske varianten av dette finner du her. Summen av dette er at ja, de fleste av oss ønsker å leve i en stat. For vi tenker at vår mulighet til frihet og livskvalitet er størst i en velfungerende demokratisk stat. Det er et tankekors at den viktigste frihetsbegrensingen ikke handler om hverdagsmennesket, men om alfa-mennesket. Akkurat den innsikten er det ikke så mange som deler. For den er kontraintuitiv. De fleste av oss søker etter alfa-mennesker vi kan beundre og tilbe. Modenhet er å avstå fra å bli bergtatt av alfa-mennesker. Ikke bare det, men staten må innrettes slik at våre alfa-tendenser vingeklippes. Husk at staten skal overleve din generasjon. Vi kan jo godt være heldig å snuble over en «Nelson Mandela», eller andre staute alfaer, som er av det gode demokratiske slaget. Men, om vi nå innretter samfunnet, dets institusjoner, konstitusjon, lover og regler på en slik måte at disse snille superlederne får vide fullmakter, så skal vi vite at en dag får de sine etterfølgere. Statistisk sett er sannsynligheten stor for at gjennomsnittsmennesket nok en gang mister kontrollen og knuges under alfa-trykket i generasjon etter generasjon.

Å holde kontroll over staten er som å holde kontrollen over en atomreaktor. Det må tenkes nøye gjennom. Det må ingeniørtenkes. Det må monitoreres, det må testes, nød-prosedyrer må etableres. Mye av refleksjonene og ideene i denne teksten handler om akkurat dette. Hvordan kan vi rigge dette maskineriet, slik at det blir vedlikeholdt og ikke ruster bort i sosialt spill eller maktkamp? Hvordan kan vi opprettholde rasjonaliteten og den gode effekten i år etter, år, generasjon etter generasjon? Det er utfordringen.

Strukturen på lovgivningen

Dagens tradisjonelle måter å formulere lover på har sine røtter tilbake til steinalderen og det naturlige alfa regimet. Og den igjen har sine røtter tilbake til den type kulturer man kan observere blant sjimpanser og gorillaer den dag i dag. Kanskje har alfa-regimet i tidligere menneskesamfunn vært i en noe mer avdempet variant. Men poenget er at dette er en kultur som har sine røtter i førspråklig tid. Men selv da har nok menneskets forløpere hatt avanserte former for sosialt samspill. Og alt dette krever regler for at samspillet skal kunne fungere. I førspråklig tid har disse reglene manifestert seg i det mentale og sosiale landskap i form av normer og tabuer. Så har språket utviklet seg. Og en eller annen gang, i historiens vugge har også disse fenomenene antatt språklig form. Sannsynligvis har dette vært i form av enkle regler, som kanskje først har vært konkrete setninger og språklige uttrykk for hva man kan og hva man ikke kan, gjerne med tilhørende trusler. Dette har nok først vært helt konkret og fragmentert som en del av samspillet. Hvilken uttrykksform dette har hatt kan man jo bare spekulere om. Men før eller senere har vi fått meta-navn på dette, som «regel» og som «lover» eller «bud». Dette er en abstraksjon som neppe var der til å begynne med, men som naturlig har kommet i det noen har samlet og systematisert det hele. Sannsynligvis har dette fått sin legitimitet ved hjelp av henvisning til gudene og det religiøse.
Det som karakteriserer disse eldre lovsamlingene er at de alle har fått plass på noen tavler. Det tilsvarer knapt en bokside. Dette har vært lister på 10-20 regler som man ble pålagt å etterleve. Det som kan være interessant her er at disse i bibelen har fått navnet «bud» eller på engelsk «commandments». For meg gir dette klare assosiasjoner tilbake til alfa-regimene i fordums tid. Dette var kommandoer, det var instrukser som det ble forlangt ubetinget lydighet til. Og det er denne typen forestillinger jeg mener har røtter tilbake i alfa-regimet.  Selv om man har gitt kommandoene legitimitet ved å henvise til den store usynlige, men allmektige alfahannen som bodde over skyene, så har håndhevelsen skjedd diktatorisk med en alfahann på toppen og et stort knippe grå mennesker i allianse som sanksjonerer de som ikke innordner seg.
Lovene får sin legitimitet i kraft av overmaktens fysiske overlegenhet. Altså den sterkestes rett. Dette er pliktetikkens egentlige røtter. Og i en slik setting er lovens bokstav et absolutt. Regelen er en instruksjon som forventes å bli etterfulgt, betingelsesløst og uten at den må begrunnes. Opp i dette blir altså absolutt lydighet en etisk dyd. Dette er diktaturets språk. Men selv om vi for lenge siden har lagt bak oss diktaturet og beveget oss over i demokratier, så er den sosiale arven fra diktaturveldet fortsatt levende innenfor jus og rettsvesen.
Det modne mennesket søker mentalt å nullstille seg fra denne arven og tenke nytt og rasjonelt om dette. Den gamle formen for lovforståelse har flere opplagte svakheter:

1)   Lovene er formet i det naturlige språk. Det naturlige språk er formbart. Det gjør at lovene må fortolkes. I den grad dette oppfattes som instruksjoner, kan fortolkning gjøres opportunistisk. For eksempel er det hevdet fariseerne kunne drepe, uten «å slå i hjel». Å ta noen med ut i ørkenen, og binde dem fast, og la dem bli der til de tørstet i hjel, er ikke det samme som «å slå i hjel».  Ergo er det lov.  Og man kunne ha utenomekteskapelige seksuelle forbindelser uten «å drive hor». Å ta en kvinne bakfra er ikke det samme som «å drive hor». Ergo er det også lov. I en typisk syklus går lovteksten i skytteltrafikk mellom den lovgivende makt som utformer lovene og den dømmende makt som fortolker dem. Advokater er godt betalt for å utnytte uklarheten i det naturlige språk, vri og vrenge på dette slik at det tjener deres spesifikke agenda best. Når hullene blir for mange og uklarhetene for store, så omformer den lovgivende forsamling lovene i håp om at lovteksten nå skal tjene deres hensikt i større grad.

2)   Instruksjonsprogrammering er rigid i sin natur. Instruksjonsprogrammering kan sammenlignes med å følge en oppskrift, en serie med instruksjoner. Dette er en prosedural prosess. En prosedural prosess er en forhåndsdefinert løsning.  Det gjør at fleksibilitet tapes.
Jeg pleier å si at mennesket kan ikke programmeres. I den grad lovene oppfattes som absolutte instruksjoner, så må den oppfattes som et forsøk på å programmere mennesket ved hjelp av instruksjoner. Etter hvert som kompleksiteten på samfunnet øker, og kompleksiteten på lovgivningen øker, så blir dette en umulig oppgave. Mennesket er ikke naturlig utviklet til å følge oppskrifter. Dette er noe vi kan, men det er ikke slik våre handlinger naturlig blir til. Vår evne til å følge oppskrifter er selvsagt svært nyttig, og vi kunne ikke vært foruten dette innenfor vitenskap, teknologi og mange spesialiserte fag. Subjektivistisk filosofi hevder at mennesket naturlig er emosjonelt programmert. Det er en stor forskjell fra å være instruksjonsprogrammert. Les gjerne min refleksjon om emosjonell programmering, for å få øye på forskjellen mellom disse to. Det er en grunn til at naturen har kommet opp med et slikt konsept. Det er fordi omgivelsene hele tiden byr på nye utfordringer som ikke kan forutsies og dermed heller ikke forhåndsprogrammeres. Følgelig vil innovativ kapasitet være løsningen. Individet må være kreativt og finne opp løsningen i stedet for å følge oppskrifter. Instruksjonsprogrammering sier hvordan du skal handle. Emosjonell programmering sier hva du skal ville, så får du selv finne løsningen.
I den grad lover sier hvordan du skal handle, så må altså lovmakerne klare å forutsi alle tenkelige og utenkelige situasjoner, og deretter formulere prosedyrer og logikk for å dekke alt dette. Dette er programmering. Det er koding. Det er det jeg driver med, og selv i den lille verden mine programmer skal fungere så greier ikke jeg som programmerer å forutsi alt. Det gjør etter hvert programmene mine til lappverk. Og en slik skjebne får fort også lover. Det som en gang begynte som et sett med kommandoer som fikk plass på en steintavle, er nå blitt til tykke lovbøker, med en enda større flora av forskrifter og reglementer. Det tar en jusstudent mange år å komme gjennom dette, og enda da er det bare på det generelle plan. Advokater må spesialisere seg på snevre fagfelter før de blir eksperter på sine områder. Det er nå mange år siden man i næringslivet oppdaget at en kommando/kontrollbasert organisasjon er langt mindre effektiv enn en som er resultatorientert. Resultatorientering og målstyring ble de nye mantraene. Og dette har vist seg å være fullstendig overlegent et system hvor mennesker arbeider etter instrukser og under streng kontroll. En god sjef i dag sier ikke hva du skal gjøre, men kommuniserer hva som er ønskede resultater. Så er det opp til deg å finne din måte å løse utfordringene på. Dette skaper fleksibilitet i forhold til skiftende utfordringer og det skaper innovasjon. Det er dette som er menneskets naturlige måte å fungere på. Derfor skaper ikke dette bare mer effektivitet og tilpasningsdyktigheta, men det skaper også lykkeligere medarbeidere.

3)   Lovene lar seg lett misbruke.
Alt av instrukser som er formulert i det naturlige språk lar seg selvsagt misbruke opportunistisk. Den som har penger å bruke på advokater og informasjonseksperter kan vri fortolkningen på en overbevisende måte slik at det passer deres agenda. Det gjør at loven ikke blir lik for alle. Det blir fort en fortolkning for den ressurssterke eller status, og en annen for Jørgen Hattemaker.
Selvsagt har man i fungerende demokratier forsøkt å sette opp kraftige beskyttelsesmurer for å hindre slike effekter. Rettslige avgjørelser kan ankes helt opp til høyesterett som setter presedens for lovanvendelsen. Hvor bra dette fungerer, er vel et spørsmål all den tid de som sitter i slike posisjoner er ressurssterke elitemennesker, gjerne alfa-korrumpert, som fort gjør sine empatiske feilslutninger med utgangspunkt i hva de selv er.

Det modne mennesket forstår at en lov ikke kan være et mål i seg selv, men en strategi. Denne innsikten er noe man bestreber seg for å gjøre til en allmenn innsikt i befolkningen. Det fordrer at myndigheten ikke inntar en formynderholdning overfor borgerne, men tvert imot begrunner alle sine lover rasjonelt. Det innebærer at enhver lov blir spesifisert med en hensikt, og gjerne også målbare evalueringskriterier. Hensikten kobles så opp mot samfunnsoppdraget. En lov som ikke kan kobles mot samfunnsoppdraget, eller motvirker det, har intet i lovverket å gjøre. Det betyr også at loven forstås som en veiledende strategi. I den grad strategien opplagt ikke oppfyller sin overordnede hensikt er det åpning for å lete etter en alternativ strategi. Hensikten står over den spesifikke lovteksten. Fortsatt har jo dette den svakheten at det er formulert i det naturlige språk. Men det er klart enklere å spesifisere mål og hensikt enn å gi spesifikke instrukser. Sammen med dokumentasjonen på loven, som jo selvsagt ligger åpent på internett, bør det også ligge et beslutningsregnskap hvor berørte grupper og deres plusser og minuser tas med. Er det grupper med minuser involvert bør det finnes refleksjoner rundt dette, og eventuelt forslag til måter å kompensere dette på.
Så må jeg også skynde meg å si at det selvsagt ikke er alt av lover og regler som går an å ha på en slik form. På enkelte områder er det konfliktdempende å ha forholdsvis rigide regler. For eksempel der penger eller ressurser skal fordeles. Der bør det jo finnes et mål om rettferdighet og rimelighet, og regler bør ha utgangspunkt i dette og praktiseres forholdsvis rigid. Men det er klart, dukker det opp spesialtilfeller der reglene åpenbart vil fungere urimelig eller urettferdig, så må også dette være åpent for skjønn. Her er noen eksempler som jeg har hørt om:

1)   En lærer arvet barndomshjemmet sitt. I sin tid hadde foreldrene skaffet seg en liten tomt og et hus et stykke utenfor byen, der det fortsatt var så pass billig at de hadde råd. Men over neste generasjon ble byen og omegn et kraftig pressområde. Så den dagen da datteren arvet eiendommen ble den vurdert til en markedsverdi på over 20-millioner. Men hun var glad i barndomshjemmet og hadde planer om å bo der. Men da slår formueskatten til og krever henne for årlige bidrag som hun med lærerlønn er sjanseløs til å klare. Følgelig tvinges hun til å selge. På den måten får rikfolket tak i sine godbiter ved å tvinge Jørgen Hattemaker fra går og grunn ved statens hjelp. Dette er urimelig. Som bruksverdi var denne eiendommen som et vanlig hus. Markedsverdien er teoretisk og realiseres ikke før den dagen eiendommen selges. Selvsagt er det enkelt å utvikle en matematikk som tar høyde for slike tilfeller. Men i mellomtiden burde hun kunne klaget på at dette er et tilfelle hvor reglene fungerer urimelig. Men som sagt hadde jo vært enkelt å fikse slike tilfeller. I gamle dager hadde man jo et skatte-tak på inntekt. Det kan f.eks. være slik at skatten ikke kan overstyre en viss prosent av inntekten. Eller det kan være slik at staten aldri kan ta så mye fra et individ at man kommer under en grense for normale levekostnader. Så skjønner også jeg at den dagen en slik eiendom selges så bør deler av en slik gevinst inndras til omfordelingsformål.

2)   Et samboer-par har drevet en gård i over 20 år. De er begge om jobben. Gården er veldrevet og stiger kraftig i verdi på disse årene. Så dør mannen. Da kommer mannens barn og kaster henne på dør uten et rødt øre. På tross av all innsats hun hadde lagt ned i dette, så faller hun utenfor alle regler og står plutselig som eldre dame bokstavelig talt på gata, uten noen ting. Også i dette tilfellet burde hun kunne påberopt seg at reglene i dette tilfellet fungerer urimelig og urettferdig. Hun burde beholdt sin del av den verdiskapning hun hadde lagt ned i dette prosjektet. Selvsagt kunne det bli brukt mot henne at de ikke hadde sørget for skriftlig avtale. Men også her burde det jo ringe en klokke for de som utformer forskriftene. Foreligger det ingen avtale burde det inntre en standard avtale som beskytter begge partene mot slike utslag.  Men som sagt, om reglene nå er ufullstendige, så burde hensikten om rettferdighet og rimelighet i slike prosesser overstyre ordlyden i forskriftene.

3)   Min datter har et problem med koordinering av samsyn mellom høyre og venstre øye. Det er en forholdsvis sjelden tilstand. Men de som har den vil oppleve det som veldig anstrengende å lese. Og symptomene er nesten sammenfallende med dysleksi. Den gangen ble det søkt om at hun fikk datamaskin på skolen (det er noen år siden). Hun fikk avslag med begrunnelse i at hun ikke hadde diagnosen «dysleksi». Her ser man med en gang urimeligheten i at en slik tjeneste begrunnes i en spesifikk diagnose i stedet for barnets behov. Det er det vi systemutviklere kaller for «hardkoding», og det er en uting. Dermed får ikke alle barn med samme behov den samme støtten. Det er både urimelig og urettferdig. Så når regelen først var så klossete utformet, så burde man kunne anket i med begrunnelsen om at det ikke er rimelig at barn med like behov får ulike rettigheter til støtte.
Nå er det jo selvsagt ikke vanskelig å gjennomskue hvorfor en slik regel er hardkodet. Det handler om at når politikere vedtar slike rettigheter så blir de som regel underfinansiert. Det vil si at det sjelden er nok penger til at alle som trenger dette kan få. På den måten kan politikerne skryte av mer enn de egentlig har levert. Men når man utformer regelverket passer man på å gjøre det så rigid og søknadsprosessen så vanskelig at vi får en stor nok avskalling til at budsjettet kan holdes.
Sannsynligvis er det vanskelig å unngå at rettigheter fra tid til annen blir underfinansiert. Men i det modne samfunn har man en helt annen tilnærming til måten å løse det på. Reglene lages på ingen måte rigide. I dette tilfellet er det behov som er styrende. En enkel regel, en enkel rettighet og en enkel søknadsprosess. Når man så bommer totalt på finansieringen av dette. Så har man to alternativer. Enten smører man det tynt utover, eller så blir det loddtrekning (der ellers prioritering og vilkår er like). Å smøre tynt utover er nok et dårlig alternativ. For støtten blir da symbolsk og egentlig får ingen hjelp. Ved bruk av loddtrekning hjelper man i alle fall noen.
Allerede i dette forslaget aner vi konturene av hva som er det modne samfunns strategi og verdigrunnlag. For det første, dersom man begår slike feil eller generelt er utilstrekkelig, så er man åpen om det. Man kommuniserer på en likeverdig måte med respekt og forventing om at dusinmennesket faktisk har rasjonelle kvaliteter. Ingen manipulasjon eller retorikk. For det andre så settes det sosiale spill ut av spill.  Reglene er soleklare og søknadsprosessen er enkel, og ingen er avhengig av andres goodwill for å få sine rettigheter. Her blir det ikke mulig å gråte seg til noe, eller kjenne noen som kjenner noen, eller andre hemmelige avtaler gjort i badstua. Det blir en loddtrekning med sikkerhet på høyde med Norsk Tipping, altså immun mot juks. Selvsagt er det ergerlig at staten ikke strekker til. Men man er åpen om det og alle får sin rettferdige mulighet. Etter min oppfatning føles det bedre for den enkelte å tape i en loddtrekning enn å gå rundt å mistenke noen for manipulasjon, eller å ha nedvurdert trynefaktoren din, eller regelrett å ha jukset. Uflaks er lettere å akseptere enn urettferdighet. Og dette kan videreutvikles. Har man først hatt uflaks en gang, det vil si man går glipp av tjenester som staten egentlig hadde plikt til å yte, men som ikke lot seg realisere, så får man registrert dette slik at man får høyere prioritet ved neste korsvei.

Tilbake til grunnspørsmålet som handler om hvordan man kan utforme lovene i samfunnet slik at de ikke kan misbrukes mot enkeltindividet eller grupper. Her har jeg altså vært inne på det grunnleggende, nemlig at lovene får en rasjonalitet innebygget gjennom at også hensikt oppgis og at hensikten knyttas an mot samfunnsoppdraget. Men samtidig tenker jeg at det modne samfunn må ha et personvern som står langt sterkere enn i dagens lovverk. I dag har vi en grunnlov som alt annet baserer seg på. Og denne grunnloven krever to tredjedels flertall for å bli endret. Det modne samfunn viderefører dette med noen modifikasjoner:

1)   En grunnlov, som med utgangspunkt i samfunnsoppdraget slår fast individets verdighet, rettigheter og friheter. Denne loven er ikke gjenstand for demokratiske prosesser. Det vil si den kan aldri oppheves. Det kan finnes bestemmelser om nivåer av unntakstilstand hvor noe av dette midlertidig kan settes til side. Men da snakker vi om ekstremsituasjoner. Til forskjell fra alle andre grunnlover vil en slik grunnlov, med utgangspunkt i empatisk etikk, være allmenngyldig gjeldende for alle individer i hele universet. Særrettigheter som tilkommer statsborgerne, må komme i tillegg i de vanlige lovtekstene.

2)   En grunnlov som beskriver samfunnets konstitusjon. Denne loven er gjenstand for demokratisk behandling med regelen om to tredjedels flertall.

3)   De generelle lovene som omhandler alt annet.

Samfunnsformuen

Jeg har skissert noe av dette her. Poenget er å utvikle et verktøy som måler og kvantifiserer formue som en total av det som finnes av ressurser innenfor samfunnets grenser. Og da er det ikke bare materielle og økonomiske ressurser. Jeg har hørt antydning om at noen regner humankapitalen som 80 % av nasjonalformuen. Og humankapital handler ikke bare om antall individer, men også «kvaliteten» på individene. Altså utdannelsesnivå, helse, livskvalitet, alderssammensetning osv. er vesentlig. Det kan heller ikke være slik at det blir humankapitalen er ukritisk proporsjonal med antall individer. Samfunnet må ha ressursmessig bærekraft i forhold til dette. Dersom forholdstallene her er av en slik art at dette, over tid, tærer på naturressurser må dette regnes negativt inn. Urørt natur må verdsettes. Og sannsynligvis må den verdsettes ganske høyt. For menneskeheten generelt vil få problemer dersom man overstiger grenser slik at artsmangfold forfaller, og man kanskje setter i gang uventede negative økologiske spiraler. Man bør ha god margin i forhold til det. Så når man tar ut urørt natur, så må dette skape et minus og et pluss i regnskapet. Et minus for den tapte naturen og et pluss for det man oppnår med bruken av arealet og de ressursene som var der. Verdsettes urørt natur høyt nok kan balansen vippe i retning av at man lar den ligge. Det modne samfunn har gjerne en rutinemessig oppfølging på dette, slik at man hele tiden monitorferer status og lar dette inngå som premisser i styringen av samfunnet.

Denne måten å regne på gjør at områder som utdannelse, likestilling, sivilisasjonsgrad, natur, livskvalitet kommer med på samfunnsregnskapets pluss-side og regnes naturlig inn som verdier for samfunnet.  Dermed får vi et mer helhetlig fokus når samfunnets store beslutninger skal tas. Og vi har en struktur å bygge våre argumenter rundt. Det vil si et samfunnets samtaleunivers hvor de viktigste verdiene; det som inngår i samfunnsformuen, inngår.

Stat eller monster

Gang på gang har mennesket skapt sosiale overbygninger som de har mistet kontrollen over fordi de utviklet seg til samfunnsmonstre. Det som er det forunderlige er at når dette skjer så er de fleste blind for at det er akkurat det som skjer. På tross av at det ene brutale kongevelde, prestevelde eller diktaturet etter det andre har vokst frem, utpint sine innbyggere, undertrykket, ført mennesker bak lyset og til slutt dratt med seg hele samfunnet i avgrunnen, så sitter erkjennelsen av at dette er en samfunnsprosess som løper løpsk, akkurat som en atomreaktor som smelter ned, langt inne. For å forhindre at en atomreaktor smelter ned er det helt vesentlig å kjenne til hele teknologien og alle prosesser, slik at man kan bygge en overbygning som gjør det mulig å monitorere og kontrollere. På samme måte må man innrette samfunnsprosessen slik at man blir i stand til å monitorere og kontrollere den slik at den ikke løper løpsk. Men det er ikke enkelt. Det er makt og maktmekanismer det er snakk om. Erfaringen viser at makt korrumperer. Størrelsen på modent rasjonelt vett er ofte omvendt proporsjonal med tilgang til makt. Dette skjer både i liten og stor skala. Enkeltmennesker som får makt kan ofte endre seg over natta. Det er selvsagt ikke alle som gjør det. Mange vokser med oppgaven. Men alt for ofte ser vi at mennesker tåler makt dårlig. Makt medfører risiko for å utløse narsissistiske trekk. Man blir ofte æres-orientert, kutter forbindelsen til mennesker de oppfatter som uinteressante eller har lavere rang, og de begynner å anvende sin posisjon til å mele sin egen kake. Det sosiale spill trer inn for fullt. Rasjonaliteten erstattes av sosial rasjonalitet. Handlingene er ikke motivert av «hva er best for samfunnet og individene som bor i den?», men heller «hva er den beste strategi for meg og min posisjon opp i dette?». I og med at makt gir synlighet, sosial attraktivitet og status, så vil maktmennesket raskt opparbeide seg verdifull sosial kapital i form av bekjentskaper og strategiske allianser. Og selvsagt vil deres posisjon åpne for utvikling av relevant kompetanse pluss materiell avkasting. Alt dette gir etter hvert også livsoverskudd nok til å investere i fysiske retoriske midler, altså å forme seg selv og sine private omgivelser slik at man fremstår som «viktig». Alt dette gir enda mer gjennomslagskraft og mulighet til å forsterke egen posisjon. I maktens øverste korridorer får vi et iskaldt sosialt klima av vinn eller forsvinn. Dette skaper en naturlig sosial seleksjon på dominante egenskaper, altså psykopatiske trekk.
Om vi setter alt dette inn i en kontekst av det offentlige, altså staten så vil det åpne for at det utvikles et miljø som har en grunnsortering av individer: nemlig de som er innenfor og de som er utenfor. Staten er en sosial overbygning som er konstruert for å utøve makt, og som har tilgang på virkemidler andre aktører ikke har. Staten kan utøve vold, staten kan sanksjonere. Staten kan overvåke, samle informasjon, kontrollere spilleregler, og gjøre unntak for seg selv fra de samme spillereglene.
Uregulert vil en stat i hundre prosent av tilfellene utvikle seg til et monster. Det er bare et spørsmål om tid. Årsaken til at det er så mye krig mellom stater ligger i akkurat dette fenomenet. De som karrer til seg de beste posisjonene i et slikt system er de flinkeste sosiale spillerne. Og de flinkeste sosiale spillerne er de med psykopatiske trekk. Vi får en overopphoping av individer med psykopatiske trekk i alle besluttende organer. Følgelig vil en uregulert stat agere psykopatisk. Og psykopater i konflikt har bare en løsning i sin ligning. Det er vinn eller forsvinn. Dette er alfa-mennesket. Man forsøker å dominere hverandre. Språket preges av manipulasjon og signalspråk: trusler, sanksjoner, fornærmelser, retorikk, propaganda og fiendebilder. Klart at det blir krig av dette.

Demokrati er det beste virkemidlet som mennesket hittil har kommet opp med i forhold til å kontrollere dette. Medisinen virker på to vesentlige områder. For det første er ikke makten udelt. Den er splittet opp i tre formelt uavhengige institusjoner (lovgivende, dømmende og utøvende). For det andre har folket innflytelse gjennom valg. Man kan altså ikke herse for mye med for store grupper uten å risikere å tape sine posisjoner.

Og vi må jo innse at demokrati har gitt oss svært gode resultater, i form av langt mer stabile og mer ressurssterke innovative samfunn. De demokratiske landene er langt fra perfekt, men de er langt bedre enn alle andre alternativer. Menneskeheten har altså kommet opp med en måte å organisere seg i store tall, uten at de mørke sidene av menneskenaturen tar overhånd.
Det modne samfunn bygger selvsagt videre på denne strategien. Det skal vi komme tilbake til.

Vi har i dag på plass viktige mekanismer for å monitorere offentlige prosesser. Vi har høy grad av transparens og kontrollfunksjoner. Likevel, så blir ofte enkeltmennesket overkjørt av forvalting på flere nivåer. Og vi har ikke en systematisk kunde-evaluering. Altså, i enhver sammenheng hvor menigmann har en sak med det offentlige, så er det første han skal få utlevert et evalueringsskjema, informasjon om prosessen, hva han kan forvente, hvilke klage-muligheter han har osv. Og på flere stadier i prosessen leverer han, gjerne elektronisk, sine evalueringsskjema. Og, i saker hvor mye står på spill, så skal all kommunikasjon dokumenteres, gjerne gjennom film eller lyd. Og det er kunden som eier den informasjonen.
I tillegg må offentlig forvalting jevnlig kontrolleres ved hjelp av stikkprøver. Saker oppkonstrueres, og forvaltingen møter enten skuespillere eller personer som har den evnen at de enten vekker forakt eller tiltrekker seg plagere. På den måten kan skap-mobbere og plagere jevnlig lukes ut av systemet. En plager i skolegården er en katastrofe. Men en plager i offentlig forvalting kan være en enda større katastrofe.

Sosiale Brannmurer

I tillegg til dette er jo sosiale allianser mellom instanser, som ellers skulle kontrollere hverandre, et stort problem, særlig på lokalt plan. Her må det innføres formelle sosiale brannmurer som dekker opp for slike effekter i alt som heter kontrollfunksjoner. Sosiale brannmur er et formelt forbud mot sosial forbindelse, direkte eller indirekte, slik at enheter blir sosialt frikoblet fra hverandre. Dette ivaretas best ved geografisk avstand. Det er en selvfølge med slike sosiale brannmurer mellom de som kontrollerer og de som blir kontrollert. I tillegg til dette er partene forpliktet til, i enhver sak å forsikre seg om at det ikke finnes slike forbindelser. Om man skulle oppdage slike forbindelser må man erklære inhabilitet. Brudd på dette er korrupsjon. Inn i dette gjelder det jo også at det heller ikke kan eksistere lojalitetsbånd mellom slike instanser. Tvert imot, så må det konstant jobbes med at instansens første lojalitet skal ligge hos kunden, altså det enkeltindivid som har sin sak med staten.

Borgerkontakt

Et annet mulig forslag er at hver borger har sin faste kontakt inn i systemet. Det vil si i alle sammenhenger hvor borgeren har en sak med det offentlige så er det denne faste kontaktpersonen som fronter borgeren. På samme måte som for fastleger, så kan slike fast-kontakter byttes ut, dersom kjemien ikke stemmer. På den måten kan man eliminere eventuelt trynefaktorer. Borgeren slipper å gå seg vill i «statsjungelen», og han har en kjent person som han stoler på som ivaretar hans interesser inn i systemet. Det er selvsagt ikke alle prosesser hvor denne metoden egner seg. Og det er jo selvsagt et regnestykke hvor lønnsomt dette er. Vi må jo regne med at veldig mye av borgernes kontakt med det offentlige vil skje via internett. Da blir kanskje volumet så lavt at dette ikke blir så dyrt.

Staten som konkurrerende aktør
Staten vil uvegerlig fungere som en aktør i samfunnet. Kanskje er det umulig å unngå at denne aktøren til tider kommer i en konkurransesituasjon med private aktører. Her er det vesentlig at det blir «likhet for loven». Det vil si at den delen av staten som konkurrerer ikke kan påvirke spilleregler, heller ikke kan ha diskriminerende spilleregler, og heller ikke har større tilgang til besluttende eller lovgivende organer enn private aktører. Også her kan det være nødvendig med sosiale brannmurer. I den grad dette ikke lar seg gjennomføre, bør staten trekke seg ut som aktør, og heller kjøpe nødvendige tjenester.
Statens tilgang til bruk av virkemidler, som andre ikke har, må avgrenses til det mest nødvendige, for eksempel til bekjempelse av kriminalitet, til forsvar og til sivil-forsvar. Dette gjelder også for informasjon og overvåkning, med unntak av informasjon som etater trenger for å kunne gjøre sin jobb, f.eks. skatteetatens tilgang til økonomisk informasjon om den enkelte borger.

Forebygge mot statsmonster og nedsmelting

Det å utvikle en stat som ikke smelter ned som en atomreaktor, uten kontroll og blir til en katastrofe, er ikke en enkel oppgave. Menneskeheten har hittil bruk flere tusen år på prosjektet. Og det har kostet enormt mye i menneskelige lidelser. Her har vært kriger, revolusjoner og forferdelige samfunnseksperimenter. Men, i løpet av de siste par hundre år, har man kommet opp med statsformer som begynner å nærme seg. Våre demokratier er ikke perfekte, men de representerer det ypperste av hva man hittil har greid å komme opp med. Likevel ser vi også klare svakheter. Det skal vi komme tilbake til, når vi tar for oss nettverksdemokratiet.  Nå skal jeg avslutte med å liste opp en del momenter som må tenkes på for å forhindre at staten utvikler seg i monsterreting:

1)   Oppdeling av makten
Vi har allerede en tredeling. Jeg mener det i tillegg er nødvendig med sosiale brannmurer for å unngå at statsmakten konspirerer seg mot enkeltborgeren.

2)   Ha bevisste prosesser som forhindrer overopphoping av alfa-mennesker i alt av ledelse og statlig forvalting.
Herunder også standard kundeevaluering på alle nivåer i prosessen.

3)   Nettverksdemokrati

4)   Kontrollfunksjoner som reelt sett fungerer etter hensikten (altså hvor allianser, kollegial lojalitet osv. er forhindret via sosiale brannmurer)

5)   Klare begrensinger på bruk av virkemidler. Her videreføres det gamle rettsprinsippet om hjemmel. En samfunnsborger er fri til å gjøre hva han vil, så lenge loven ikke spesifikt forhindrer ham. For staten er det motsatt. Alt staten gjør må ha hjemmel i lov.

6)   Kunnskap om menneskenaturen, særlig om maktmennesket.

7)   Kunnskap om rasjonalitetens kår i store organisasjoner.

8)   Et edruelig forhold til informasjon, bruk av informasjon og informasjonsformidling. Vi trenger nytenkning i forhold til meda og sosiale media, slik at vi ikke kommer inn i spor som undergraver demokratiet, eller skaper bølger av kollektivt hat eller raseri. Her er kilderevisjon og uavhengig selvstendig forskning sentrale pilarer. Propaganda må være uakseptabelt, og bruk av retorikk, svært begrenset. Det kan selvsagt ikke legges mer bånd på media enn det som er tilfellet i dag. Men i tillegg må man etablere en såkalt formell uavhengig statsmakt, som er et medium som hverken har kommersielle eller politiske bindinger.  Hensikten må være å formidle kunnskap med høy kvalitet, basert på vitenskap og forskning og analysert av kilderevisorer, saklige debatter og analyser av debatter. Det henvender seg til det rasjonelle mennesket, uten skjult agenda, forsøk på «å selge et budskap», eller manipulasjon. Og selvsagt skal et slikt medium være like kritisk til staten som alt annet i samfunnet.

9)   Sist, men ikke minst kreves det et etisk grunnfjell, med nok allmenn oppslutning til å holde den moralske standard som er nødvendig for at et demokratisk samfunn skal kunne fungere. Etikken må være religiøst nøytral og kultur-nøytral. Her er det empatisk etikk som passer best. For den baserer seg på et ufravikelig menneskeverd. Dermed vil alle mennesker være omfattet av dette grunnprinsippet. Dette går vi mer i dybden på i avsnittet om «Det empatisk etiske samfunn».

Hvordan beholde rasjonalitet og den kreative prosess virksom i samfunnsprosessen?

Den rasjonelle politiske prosess preges av at de beslutninger som tas, er rasjonelle beslutninger, og at den har innovasjonskraft nok til å klare å få frem de beste alternativene å velge mellom.

Når rasjonaliteten løftes til samfunnsnivå, må vi være mer konkret på hva det innebærer. I min tenkning defineres rasjonaliteten av at man baserer seg på et ansvarlig faktagrunnlag og kombinerer dette med bevissthet på de mål som søkes oppnådd.

For det modne samfunn, så er mål og visjon gitt ved samfunnsoppdraget. Selvsagt blir det ofte nødvendig å bryte dette ned i målhierarkier. Dette er uproblematisk så lenge god lojalitet til samfunnsoppdraget opprettholdes.
Et ansvarlig faktagrunnlag må, i et modent samfunn, baseres på vitenskap. Dette betyr ikke at vitenskapen alltid har rett, eller alltid har fasiten. Dette handler mest om den vitenskapelige metodikken og tankemåten, fordi vi ikke vet om noen mer ansvarlig metode for å skape faktagrunnlag enn det. Dette handler også om etikk, slik jeg har beskrevet her.

Men det er ikke uproblematisk å få dette til. Det vil alltid være nødvendig med innsats i samfunnet for å holde irrasjonalitet på lavest mulig nivå. Mye av denne problemstillingen har jeg vært innom her. Dette er jo ikke noe fasitsvar på fremgangsmåter. Poenget med det er å vise en tenkemåte. Man kan komme opp med denne type refleksjoner, så bør man ha vilje til å forske på dette. Kunnskap om organisasjonsprosesser og organisering er helt sentralt opp mot det å få en stat til å fungere.

I tillegg til refleksjonen i oppgitte link vil jeg kommentere noe av dette.
Jeg pleier å si at mennesket er et begrenset rasjonelt vesen. For å spesifisere dette nærmere oppdager vi et lite dilemma her. For selvsagt er individet avhengig av omgivelsene og andre mennesker for å kunne få utløst sine mentale talenter på en god måte. Men samtidig har den samme rasjonaliteten en tendens til å ramle midlertidig ut av spill når mennesket agerer i samspill med andre. Det kan handle om massesuggesjon, massemennesket og det sosiale spill. Som regel er enkeltmennesket mye mer nyansert, reflektert og rasjonell på tomannshånd. Og jo kaldere det sosiale klimaet er, desto sterkere blir denne forskjellen. Det er jo selvsagt ikke alle mennesker som er slik. Nerder er kanskje mer lik seg selv i alle situasjoner, mens noen mennesker konstant er bergtatt av en eller annen ideologi.
Poenget er uansett at dersom man skal utløse det beste rasjonelle i mennesket så må det sosiale klimaet være godt, og man må veksle mellom å jobbe i små grupper på fire og fem til å jobbe alene for seg selv, samt utstrakt bruk av konstruktiv dialog, i grupper og to og to.
Min drøm er at rasjonaliteten skal komme på mote. Det vil si at man ser opp til det rasjonelle og beundrer storheten i det menneskelige intellekt. Da er det også rasjonelt å la det hele gjennomsyres av et demokratisk sinnelag. Jo flere som er med og bidrar rasjonelt og demokratisk mot et felles mål jo høyere blir suksessraten.
Den mest grunnleggende forutsetningen for innovasjonskapitalen er mangfold. Dette gir seg selv ut fra forståelsen av den kreative prosess. Uten mangfold eller variasjon vil den stoppe opp. Margaret Heffernan sier i dette interessante foredraget at ingen ide er født fullkommen. Alle ideer starter rotete og forvirret, men med et potensiale full av muligheter. De store ideer starter også slik. Men det er kun gjennom utvikling i det positive sosiale klima at de kan bli til store ideer. Uten den variasjon som mangfoldet gir, så kan ideer hverken ha den diversitet og det utviklingspotensialet som er nødvendig for gruppens innovasjon, tilpasningsevne og suksess. Mangfold gir også potensiale for uenighet. En organisasjons suksess er avhengig av evnen til å handtere uenighet konstruktivt. Det vil si at man gjennomgående forstår at det er forskjell på uenighet og konflikt. Uenighet er kilde til forbedring og innovasjon, mens konflikt er destruktivt. Evnen til å handtere uenighet konstruktivt, handler altså om evnen til å dyrke frem uenigheten, men samtidig forhindre at den eskalerer til konflikt. Det krever en viss modenhet blant medarbeidere for å få til en slik balansegang. Og det er en modenhet som kan læres og dyrkes frem i en kultur.
Suksessfulle organisasjoner har mindre fokus på tjenestevei, mindre sosial distanse og dermed større sosial interaksjon på tvers av faggrupper og organisering. Dette er en vesentlig faktor for å punktere potensielle spenninger mellom grupper.
Et siste vesentlig moment må nevnes, nemlig insitamentsdesign. Altså kunsten å strukturere organisasjonen slik at enhvers individuelle insitament er i harmoni med organisasjonens toppmål.  Dette med utgangspunkt i menneskets natur. Mennesket er mest engasjert og kreativt når insitamentet er koblet opp mot egeninteressen. Dette er en kunst, og sannsynligvis en ligning som ikke alltid går opp. Men her er det vesentlig å analysere insitamentsstrukturen i enhver sammenheng, og at man i de posisjoner hvor dette går dårlig opp, er åpen om det, har fokus på det, og passer på at de som bekler den posisjonen har den modenhet som er nødvendig for å mestre oppgaven på en god måte.

Den utopiske sonen

Mitt syn på utopi og utopisk tenkning finner du her. Det er viktig å lese dette. Utopisk sone kan defineres som gapet mellom hva som er realistisk oppnåelig og et tenkt ideal (utopien). Ut av det kan vi lære at:

1)   Utopier kan aldri realiseres

2)   Utopier er kun retningsgivende

3)   Det er menneskets lodd i livet å leve med utilstrekkelighet, ufullkommenhet og sårbarhet.

4)   Det finnes en grense for hvor lang opp mot utopien vi kan nå.

5)   Modenhet er å lære seg å leve med at ingenting noensinne blir perfekt.

6)   Det modne samfunn innretter seg også å leve med at elendighet vil finnes, at den ikke gjøres til gjenstand for det sosiale spill, men søker heller å opprettholde menneskeverdet og avdempe lidelse i alt dette.

Den utopiske sonen handler om å finne grensen for «nok er nok». Kriteriene for når denne grensen er nådd er når:

1)   Videre ekstrainnsats fungerer kontraproduktivt

2)   Videre innsats korrumperer menneskeverd

3)   Videre innsats skaper mer lidelse enn det demper

4)   Videre innsats kun er motivert av ideologi og moral, ikke av praktiske konsekvenser

5)   Videre innsats skaper så høye investeringer uten at vi oppnår noe særlig mer, slik at det går ut over andre viktige oppgaver (suboptimalisering).

Det er viktig å poengtere at grensen for den utopiske sone ikke er absolutt. Teknologi og ressurstilgang styrer også veldig mye av dette. Vi må f.eks. akseptere høyere risikonivå i land, områder hvor ressursene er begrenset, eller som følge av kompetansemangel. Alt dette kan løses på sikt, men det tar ofte tid. I mellomtiden er det kontraproduktivt at andre kulturer herser og lager bråk om dette. Slik er det på det individuelle plan også. Les gjerne dette eksemplet. Det krever innsats å opptre moralsk. Det krever mye innsats å oppfylle utopiske normer. Det var en øyeåpner for meg, for mage år siden, å erkjenne at moral fungerer som en hersketeknikk, utmerket designet for sosiale utrenskningsprosesser. Generelt så er ofte slike utopiske soner utmerkede redskap for sosial markering.

Eksempler på dette:

Eksempel 1: En hundre prosent sikker trafikk.
Tenk deg følgende: Kravet for å få tillatelse til å kjøre bil i trafikken, er at du er en hundre prosent sikker sjåfør. Dersom det ikke kan utelukkes at du begår feil, så slipper du ikke inn. Og dersom noen har sluppet til i trafikken, og begår feil, så blir den som gav tillatelsen, gjort ansvarlig. Dette er eksempel på en praksis innenfor utopisk sone. Hundre prosent sikre sjåfører er et utopisk krav. Rent moralsk og emosjonelt er det fullt mulig å forsvare dette. Tenk på all den lidelse, dødsfall og kostnader vi får på grunn av trafikkulykker. Tenk på hvor mange barn som dør, hvert eneste år. Er det noen moralsk god ting å utsette barn for denne risikoen? Slik kan vi argumentere, og det er lett å la seg drive med av den moralske vinden inn i den utopiske sonen. Poenget er å oppdage at det vi forsvarer er en utopi.
Samfunnet har løst dette ved å innføre kriterier som man må oppfylle for å få førerkort. Man må ha bestått teoretisk og praktisk prøve, tatt noen kurs osv. Kan man hake ut alt dette, så oppfyller man kriteriene for å ha førerkort. Så når ulykken skjer, så går ingen klandring tilbake til bilsakkyndige, så fremt vedkommende har gjort denne jobben. Det betyr også en erkjennelse at de som slipper ut på veien ikke er hundre prosent sikre sjåfører. Da kommer andre lærdommen, nemlig at samfunnet innretter seg på at ulykker skjer.  Og de skjer på tross av store investeringer for å redusere risiko. Men når de skjer, så har vi alt fra nødtelefoner, til politi, til ambulanse og helsetilbud osv. Samfunnet er da utenfor utopisk sone, har et rasjonelt forhold til dette, og innretter seg på en feilbarlig trafikk.

Eksempel 2: Et alkoholfritt samfunn
I land hvor alkohol er en del av kulturen har man nå og da forsøkt seg på totalforbud. Dette har uten unntak ledet til katastrofer. Mer om det her. Forbud fører til hjemmebrenning, smugling og oppblomstring av organisert kriminalitet (mafia). Forbudet er gitt ut fra en utopisk ide om et alkoholfritt samfunn (abolisjonisme). Overholdelse av dette i en kultur som har alkohol som en del av tradisjon, er utopisk. Det undergraver respekt for samfunnets lover og myndigheter, med tilhørende oppblomstring av kriminalitet som resultat. Dette indikerer klart at tiltaket er innenfor utopisk sone, og fungerer kontraproduktivt. Den modne tilnærming er erkjennelse av at samfunnet er dømt til å leve med kostnader av alkoholbruk, og innrette seg deretter, med tjenester som demper skadevirkninger og omfang så optimalt som mulig, uten å komme innenfor utopisk sone.

Eksempel 3 Screening av forskjellige slag
Nå og da dukker skeptikere til screening opp i media. For eksempel forsøket på å forebygge prostatakreft. Der har man utviklet en blodprøve som måler «PSA». Når tersklene overskrides, blir man sent til biopsi av prostata, som er en temmelig omfattende, risikabel og ubehagelig test. Så antyder altså forskningen at man sannsynligvis ikke redder liv på denne måten. Jeg skal ikke gå inn i det, men, om vi tar utgangspunkt i dette, så er denne forskningen en antydning om at vi kanskje er i en utopisk sone. Fordi, dette i tillegg til å være svært belastende for pasienten, også beslaglegger ressurser, og fører til overbehandling, så blir summen av dette at det blir kontraproduktivt, og skaper mer lidelse enn det forhindrer. Men dette er også et eksempel hvor vi vet at grensen kanskje kan flyttes ved hjelp av forbedret teknologi. I England har man utviklet en langt bedre og presis metode som erstatter biopsi (basert på MR skanning og datateknologi for billedanalyse). I teorien kan dette flytte slike grenser. Slike fremskritt flytter altså grensen for den utopiske sonen.
Samme diskusjon har det vært rundt mammografi. Men et område er fritatt for offentlig debatt. Det er en screening for foregår i det stille, og som mistenkes å ligge langt innenfor den utopiske sone. Det handler om barnehagenes meldeplikt på enhver atferd som kan gi mistanke om at barnet er utsatt for seksuelle overgrep. Tanken er god, men spørsmålet er om det virker kontraproduktivt. Statistikken tilsier rundt 3000 tilfeller i året på landsbasis. Samtidig er det, årlig, bare rundt 300 tilfeller av dommer for seksuelle overgrep mot barn. Sannsynligvis kommer på langt nær alle via bekymringsmeldinger fra barnehagene. Praksis er at barnevernet ikke legger resultat av politietterforskning til grunn, men fortsetter og kan holde på med et barn i årevis. Dette koster store ressurser, og skader hele familier som går med dette som en langvarig belastning. Det utopiske her er to ting. På overordnet nivå handler det om visjonen om det overgrepsfrie samfunn. Men det handler også om den utopiske ideen om å komme med hundre prosent sikker erkjennelse av at barn ikke har vært utsatt for overgrep. Enhver analyse av dette vil vise at dette er en utopi. Det man ikke har gjort er å spesifisere kriteriene for «nok er nok». Det betyr å akseptere den teoretiske muligheten for å glippe. Men ansvaret er overordnet. Ved å sette kriterier i forskrifts form, at ved å ha gjennomført en serie med undersøkelse uten funn, så skal saken henlegges. På den måten vil ikke saksbehandler eller barnevernsledere kunne klandres dersom det viser seg at man har tatt feil. Dette går da tilbake til samfunn og politiske myndigheter. Her går det an å argumentere rasjonelt, med utgangspunkt i utopisk sone. En rasjonell praksis vil antagelig kunne øke presisjonen. Det vil si at man finner de barna som trenger hjelp og bruker ressursene der i stedet. Samtidig går den samfunnsmessige belastningen ned i form av familier som slipper langvarig traumatiserende prosesser.

 

Tenkningen om utopiske soner er mest inspirert av Per Fugellis refleksjon om «nokpunktet». Det er å innse at i et demokratisk samfunn som vårt, med kommersielle media i kombinasjon med velstand og fri flyt av utopiske normer og standarder, så utgjør dette en latent risiko for at sosialt spill ender opp med å legge et alvorlig press på menneskeverdet. Dette skjer fordi grupper, som ikke rekker opp til standardene, blir demonisert og gjort til fiendebilder. Og når ulykker skjer så brukes dette ukritisk i politikernes sosiale spill. Dette forvitrer det sosiale klimaet, og skaper et altfor lukrativt marked for drittpakker.
I det modne samfunn vil man være bevisst på slike mekanismer. Men starte allerede i allmennopplæringen, slik at denne bevisstheten blir allmennkunnskap. Samtidig så innretter man forvaltningssystemene på en slik måte at dette minimeres. Blant annet med godt fokus på insitamentdesign, sosiale brannmurer, aktiv uavhengig monitorering osv.
Ulykker vil skje. Systemer vil feile.  Mennesker som settes fri vil kunne gjenta sine handlinger. Det vil skje feilbedømmelser. Mennesker vil falle tilbake til rus. Mennesker vil dø av sykdom og ulykker. Mennesker vil bli feilbehandlet. Alt dette handler ikke om «hvem har skylden», men «hva kan vi lære?» Vi må utvikle en lærekultur og investere i «havarikommisjoner» når ulykken er ute. I det modne samfunn er tiden for «blame game» over. Sammen tar vi ansvar i en dugnad for stadig å høyne kompetansen. Det er der fokuset er, ikke på å krenke hverandre.

 

Nettverksdemokrati

Kritikk av demokratiet

Jeg tror det var Churchill som sa at demokrati er en dårlig ide og at den eneste grunnen til å anvende det er fordi alle andre alternativer er enda verre. I vår del av verden har vi jo etter hvert utviklet demokratier som fungerer veldig bra. Det kan man jo se på resultatet. Ingen andre land har fått til så høy levestandard, verdiskapning og vært så innovative som de som har klart å utvikle stabile demokratier. Selvsagt er de politiske prosesser sannsynligvis både frustrerende og sjelden feilfrie. Men sett opp mot sivilisasjonsgrad og livskvalitet så er dette det ypperste mennesket hittil har klart å komme opp med.

Men når alt dette er sagt så er det vel liten tvil om at her finnes en rekke forbedringspotensialer. For hver dag som går akkumuler menneskehetens erfaring med sitt sivilisasjonsprosjekt. For hver dag vet vi mer, og hver dag gir også nye muligheter på grunn av teknologi og kunnskapsforbedringer som kan komme til anvendelse når man skal tenke nytt om demokrati. Men før vi kommer dit skal jeg prøve å sette ord på erfaringer og svakheter med demokratiene slik de har fungert så langt.

Et demokrati kan aldri bli universelt på den måten at absolutt alle samfunnets instanser, innretninger og spilleregler er gjenstand for demokratisk kontroll. For det første bør ikke et demokrati kunne avskaffe seg selv. For da har man ikke bare gitt kontrollen fra seg selv, men også tatt en svært så udemokratisk beslutning på vegne av sine etterkommere. Og har man først avskaffet demokratiet da vil selvsagt de instanser som nå sitter med makten bruke alle midler for å beholde status quo. I tillegg har vi en latent risiko for at samfunnseliten etter hvert utvikler seg til et statsmonster.

For det andre skal ikke et demokrati kunne utvikle seg til et flertallstyranni. Det må gå klare grenser for hvordan flertallet skal kunne behandle et mindretall, marginaliserte grupper eller personer. I det modne samfunn vil prinsippet om at demokratiet ikke kan avskaffe seg selv og samfunnsoppdraget (som skal forhindre maktovergrep) være nedfelt i et konstitusjonelt verdigrunnlag som ikke kan endres på. Denne forpliktelsen kontrolleres typisk av den dømmende makt, eller rettsstaten.
De fleste demokratier har nok innebygget forsvarsverk mot at de kan avskaffe seg selv. Men noen hevder at Nazi-tyskland kunne oppstå på grunn av at Weimarrepublikkens grunnlov var for svak på akkurat dette området.

Poenget er at demokratiet må utvikles med robuste forsvarsmekanismer mot krefter som truer systemet. Det betyr at demokrati ikke bare er et valgsystem. Det kommer også med minst en lov som ikke er demokratisk. Det er loven mot avskaffelse av demokrati. Og dette er egentlig en selvmotsigelse. For det kan igjen lede til for eksempel forbud mot partier som vil avskaffe demokratiet. Det sier seg selv at dette blir en balansegang. For nettopp beskyldinger om at det og det partiet er «antidemokratisk», vil jo igjen kunne bli en hersketeknikk. I vår tid i vårt land, kan man se slike beskyldinger mot partiet «Rødt». Det handler om fortid og tradisjon.  Men hvor lenge skal man kunne bruke fortiden mot et parti? Dersom et parti i sitt program sier at det er demokratisk, så tenker jeg at de må tas på ordet, og ikke utsettes for konspirasjonstenkning.

Så er det dette med verdigrunnlag og flertallstyranni. Jeg tenker at hele grunntanken med demokrati har sterke moralske dimensjoner. Jeg snakker gjerne om den demokratiske grunnholdningen først og fremst som en moralsk grunnholdning. Derfor tenker jeg at det er lite mening i å snakke om demokrati, uten at det støttes opp og er basert på en menneskeverds basert moralsk grunnholdning. Og jeg tenker at dette er så fundamentalt at vi også her må ha en udemokratisk lovfesting av dette prinsippet.
Begrepet «flertallstyranni», inneholder etter min mening noe mye mer enn et flertall som herser med et mindretall. For det finnes utallige muligheter å sortere mennesker på. Vi snakker om minoriteter, og minoriteter i minoriteten, og ender til slutt på at slike mindretall til slutt kan bestå av bare én person. Hvordan skal enkeltmennesket kunne forsvare seg mot den store overmakten som er samfunnet? Det beste svaret man hittil har kommet opp med er forpliktelse på menneskerettigheter.

I det modne samfunn vil man gå ett steg lengre og definere verdigrunnlaget bak menneskerettighetene. Og igjen, dette er et verdigrunnlag som ikke er gjenstand for forhandlinger. Det jeg refererer som samfunnsoppdraget kan ses på som et forsøk på å uttrykke verdigrunnlaget som dagens menneskerettigheter har utgangspunkt i. Det blir nok ikke helt likt. Men poenget er at dagens demokratier har gått langt i å forplikte seg på menneskerettighetene. Det modne samfunn går altså et steg lengre og definerer «den ytterste hensikt» bak dette, som er samfunnsoppdraget. Og det er en helt klar grunn for dette. For selv, på dette nivået, kan hverken mennesket eller samfunnet programmeres ved hjelp av instruksjoner. Stadig hører vi retorikken om at det ikke er en menneskerett med ditt og datt. Formulering av menneskerettigheter er ikke nok. Det må en overordnet ytterst hensikt til for å beskytte enkeltmennesker og grupper mot denne type retorikk. Taliban må gjerne hevde at det ikke står i menneskerettighetene at man har rett til å høre på musikk. Men det er i strid med hensikten (noen ville sagt «lovens ånd») å forby mennesket denne type livsutfoldelse. Ergo er denne type lovgivning et brudd på samfunnsoppdraget, på tross av at det ikke står formulert spesifikt i de regler som følger av dette.
I det modne samfunn baseres dette på at staten er forpliktet på det jeg kaller for «det etiske grunnfjellet». Da handler det om å etterleve det, men like mye om konstant innsats for å appellere til den befolkningsdugnaden som må til for å opprettholde legitimiteten.

De fleste demokratier i dag er av typen indirekte eller representativt demokrati (parlamentarisme). Altså den jevne borger stemmer sjelden på saker, men heller på personer og partier.  Et unntak er Sveits som har større innslag av direkte demokrati.

Det er nok flere gode grunner til å velge representativt demokrati. For det første kan dette virke som en buffer mot tilfeldige svingninger i folkeopinionen, hvor enkeltsaker får stor oppmerksomhet. For det andre er folkeavstemninger ressurskrevende. For det tredje henger sakene sammen i en helhet. I et anfall av massehysteri kan f.eks. man få et overveldende flertall for å doble straffene, men ikke samtidig flertall for å øke kapasiteten i kriminalomsorgen. En mindre gruppe kan tenke helhetlig om dette. For logisk sett vil en dramatisk økning i straffenivå medføre at fangebefolkningen øker. På samme måte, om man kriminaliserer nye typer forhold så vil det kreve en økning av kapasiteten både i rettsvesen, politi og i kriminalomsorgen. Det er jo ikke det at de aller fleste ikke evner å se disse sammenhengene. Men et demokrati er i seg selv ikke et tenkende vesen. Splitter man dette opp i enkeltsaker, så kan man godt komme ut med en helhetstenkning som er selvmotsigende.
Særlig innenfor økonomiske prioriteringer gjør denne typen problemstillinger seg gjeldende. Vi kan jo alle drømme om å gi en overflod av penger til alle de gode formålene. Men realitetene tilsier at her må det prioriteres. Mer til noe betyr mindre til noe annet. Og igjen, om man splitter dette opp i enkeltsaker så vil jo det sparke beina under en forsvarlig økonomisk politikk. Dette løses jo elegant ved hjelp av partipolitikk og partiprogrammer. De enkelte partiene tenker helhetlig og den enkelte borger stemmer på partier og dermed på helhetlige politiske alternativer.

Selv om vår tids demokratier, viser seg å ha fungert bra, så er det flere enn meg som har innsett at spesielt partipolitikk har en tendens til å undergrave demokratiet.  Som utenforstående borger har vi jo ingen påvirkning på hvem som står på valglistene. I noen valgsystemer kan vi imidlertid påvirke rekkefølgen. Vi stemmer på partiprogrammer, men hvem som skal implementere dette har vi mindre innflytelse på. Og vi har jo alle hørt at kampen om posisjoner, innad i partiene er beinhard. Håkon Lie er jo kjent for utsagnet om at «arbeiderpartiet er faen ikke noen søndagsskole». Dette er organisasjoner som ofte er sterkt forurenset av det sosiale spill.  Her er kanskje den sosiale kapitalen det aller viktigste verktøy i konkurransen.  Det vil si sosiale allianser og bekjentskaper. Da er det også opplagt at dette fostrer makt-mennesker med psykopatiske trekk. Det fostrer rivalisering og juksekultur, drittpakker og sosial ryggdolking. Det sier seg selv at dette kan bli svært ødeleggende for det sosiale klima i partienes indre liv. Følgelig risikerer samfunnet å bli dominert av mennesket formet av sosial kulde, juks og kynisme.
Det å måtte stemme på partiprogrammer i stedet for enkeltsaker betyr også at man til tider tvinges til å stemme mot egen overbevisning i enkeltsaker. Velgeren blir ofte stående igjen med et dilemma.  Skal vi velge pest eller kolera? Sofastitting handler ikke bare om passivitet, men også om vegring mot å stemme mot egen overbevisning ved å gi tilslutning til et partiprogram man tenker har mye godt i seg, men som kanskje også promoterer standpunkter som blir for drøy å svelge.

Og politikerne selv står jo her i et enda verre dilemma. Sannsynligvis er ikke den jevne politiker så forskjellig fra sine velgere. Risikoen er stor for at han eller hun må fronte standpunkter han eller hun innerst inne ikke er enig i. Ikke bare er det udemokratisk, men det er også i høyeste grad falskt. Den indre rivaliseringen i partiene medfører også at prestisje blir en helt vesentlig faktor. For det å tape gjennomslag er ensbetydende med å tape mulige posisjoner. Det kan få alvorlige sosiale kostnader. Følgelig vil den strategiske politiker ikke bare vurdere saken i seg selv, når et standpunkt skal utvikles, men også med et sideblikk på hva som lønner seg rent sosialt å stå for. For å oppsummere:

For å få makt og gjennomslag vil altså partipolitikere tvinges til:

1)   Forsvare standpunkter de er uenige i

2)   Holde egne standpunkter for seg selv inntil de ser hvilken vei vinden blåser

3)   Vedlikeholde strategiske sosiale allianser, det vil si holde seg inne med dem man oppfatter har innflytelse på karrieren.

Summen av dette er at rasjonaliteten forsvinner ut bakdøra, fordi standpunktene drives av popularitet i stedet for saklig analyse. Retorikken får fritt spillerom og motsatt vil saklig analyse forsvinne i den retoriske støyen. Innovasjonen fordufter fordi den frie meningsutveksling blir hemmet. Dermed risikerer vi at landets politikk er drevet av sosial rasjonalitet heller enn saklig rasjonalitet.

Så må vi også ta med det vesentlige punktet at politikken blir valgdrevet. Det vil si at standpunkter som er upopulære, men kanskje nødvendige, aldri vil kunne bli gjennomført. Herav forsvinner også mye langsiktig tenkning. En bærekraftig utvikling krever langsiktighet. Derfor må det samfunn må være langsiktig.  Det vi som generasjon gjør i dag kan få massiv innflytelse på hvilke utfordringer våre etterkommere får opp i hendene. Dette punktet har kanskje ikke fullt så mye med partipolitikk å gjøre som det har med en generell svakhet med demokratiet. En og en er vi villige til å ta noen løft og kostnader. Men det fordrer at fordeling av belasting blir sånn noenlunde rettferdig. Men massen blir ofte kortsiktig, nådeløs, egoistisk og kravstor. Vår tids demokrati, som jo ofte drives av media, driver frem massesuggesjonen i oss. Og det ødelegger rasjonaliteten i hverdagsmennesket og dermed også i samfunnet.

Penger og innflytelse

Jo mer ressurser et individ disponerer desto større er muligheten for å skaffe seg enda mer ressurser. Dette er en sosial naturlov. Årsaken til at man i tidligere tider fikk mektige eneherskere og enorme forskjeller på rik og fattig, ligger i akkurat denne mekanismen. Den er med andre ord ikke demokratisk. Pengenes innflytelse på den politiske utviklingen er kanskje like høy i dag som i tidligere tider. I dag kan man bestille forskningsresultater og definere sannheten på den måten. Man kan kjøpe tjenester fra informasjonsbyråer og sette dagsorden på den måten. Man kan hyre glatte selgertyper, eller profesjonelle informasjonsbyråer til å utføre lobbyvirksomhet for å fremme sine interesser der makten og innflytelsen sitter. Man kan gi pengegaver til de politiske partier som best ivaretar ens egeninteresse, støtte og skape sosiale allianser med innflytelsesrike politikere. Siste skudd på stammen er såkalt astroturfing, hvor man jobber bredt i alle slags media, med alt fra leserinnlegg, til blogginnlegg og setter i gang «uavhengige» kilder til å promotere ønsket budskap. For en som googler temaet, vil det se ut som et unisont budskap med basis i grasrota. Alt dette er prosesser som undergraver demokratiske prosesser.
I det modne samfunn er man bevisst på at pengenes innflytelse på politiske prosesser må avdempes. Et vesentlig poeng her er at privat pengestøtte til politiske partier reguleres. Det vil si at private må gjerne støtte, men alt går inn i en felles pot som fordeles likt til politiske partier uten hensyn til oppslutning. Slik er det også med statlig støtte. Den blir lik på alle partiene. Når partiene skal drive valgkamp, blir deres valgkampbudsjett like stort på hver. Tilgang til media blir likt fordelt. Tilgang til informasjon og ressurser blir likt fordelt. Og alt partiene kommer med blir rettferdig analysert av uavhengige kilderevisorer. Hva er fakta i det man kommer med, med hvilken sannsynlighet? Hvilke særinteresser kan være involvert og hvordan vil dette slå ut for samfunnet som helhet, med hvilken sannsynlighet osv.
Det skal selvsagt ikke være mulig å bestille forskningsresultater. Måten forskning reguleres på kommer vi tilbake til.
Lobbyvirksomhet må også reguleres. Behovet for særinteresser er å få frem sine argumenter. Dette vil man ha full mulighet til innenfor nettverksdemokrati, uten å bedrive lobbyvirksomhet. Innflytelsesrike personer pålegges å registrere hvem de snakker sak med. Dette skal være transparent, allmenn tilgjengelig informasjon. Dersom sammensetningen er tendensiøs er dette å anse som politisk korrupsjon. Det kan bli nødvendig å demme opp med sosiale brannmurer.

Media og innflytelse

I et fritt og liberalt samfunn må media ha full media-frihet. Men media er en mektig aktør i det moderne samfunn. Samtidig har jeg inntrykk av at journalistenes faglige integritet er eller mindre er ofret på alteret til profitt og særinteresser. Jeg vet ikke hva man lærer på journalisthøyskoler. Men journalister burde lære forskjellen på å få frem sitt personlige budskap og på det å beskrive en virkelighet. Jeg ville foreslått at en journalists faglige integritet var knyttet opp mot å gi en ufarget virkelighetsbeskrivelse, men at dette gjøres på en faglig dyktig måte slik at det blir lettfattelig og fanger tilhørerens interesse. På den måten fabulerer jeg om at det budskapet en journalist produserer burde holde en faglig høyere kvalitet enn det menigmann evner å få til. For å få til dette må man også ha signifikante innslag av media som er uten bindinger til særinteresser, politiske eller kommersielle interesser. For å få til dette må man ha statlige støtteordninger. Men det kan ikke være ordninger hvor man er avhengig av sosiale allianser for å få utløst dette. Med andre ord må det være utarbeidet noen objektive kriterier, og forvaltingen av dette må gjøres av en instans som er sosialt frikoblet fra staten. Og det skal selvsagt være mulig å klage på media som får støtte og som viser seg å være tendensiøse. I grove tilfeller skal støtten kunne bli trukket tilbake. I tillegg til dette burde man kanskje også gi støtte til media-profilering i forhold til svake grupper i samfunnet.

Demokratiets kostnader

Selv om jeg er demokratitilhenger så betyr ikke det at jeg tror at demokratiet er løsningen på alt, og at ikke demokratiet har sine svakheter. Noen av disse er allerede nevnt. En av demokratiets største kostnader er at samfunnets handlingsevne og handlingskraft kan bli betydelig svekket. Beslutninger kan både ta urimelig lang tid, kostbare og ikke minst kraftløse som følge av kompromisser og «tusen hensyn».  Vi risikerer også for stor grad av kortsiktighet. Den ene generasjonen stemmer på bekostning av den neste. Dette ser vi kanskje best nå midt i det grønne skiftet. Sett i et slik perspektiv forstår jeg stemmer som tar til orde for å sette demokratiet ut av spill, rett og slett for å komme i mål med handtering av klimakrisen.

Innsikten er at det kan være at samfunnet kan havne opp i utfordringer hvor demokratiet ikke strekker til. Når jeg senere i denne teksten lanserer nettverksdemokratiet så tror jeg at det kan kompensere for noe av dette. Da tenker jeg spesielt på dette med langsiktighet og ansvarlig forvaltning av ressursene. Men likevel innser jeg at nettverksdemokrati neppe tilstrekkelig, gitt uventede utfordringer, særlig det som kommer plutselig og uventet.

Jeg skriver dette i en tid hvor vi har vært herjet av Covid19 i over et år. Her er jeg av den oppfatning at det norske demokratiet faktisk har fungert og bestått sin prøve. Her har kommet evalueringer. Feil er selvsagt begått, og vi kan høste læring av dette i lang tid fremover. Men for meg er totalen imponerende. Her er det mye jeg kunne ha nevnt, men det er ikke temaet her. Men en ting kan jeg ikke la være å trekke frem. Det er nettopp de evalueringskommisjonene som har vært, og som kommer i fremtiden. Dette oppfatter jeg som indikasjoner på høy modenhet blant våre ledere. For her kommer kritikk, tabbene kommer i søkelyset, opposisjonen får vann på mølla, og vi er midt i et valgår. Men det at regjeringen faktisk investerer i denne kvalitetssikringen, er for meg et fantastisk godt eksempel på et demokrati som fungerer.  For da handler det ikke lengre om «hvem har skylden», men mer om «hva kan vi lære». Det er nettopp dette som preger en type verdighetskultur, som er helt nødvendig for at et demokrati skal kunne fungere.

Men et poeng er at det slett ikke er alle demokratisk valgte ledere som har en så høy modenhet at man ville utsette seg selv for dette.  Motsatsen er jo Donald Trump, som jo er desperat etter å ta æren for at «sola skinner» og påstå at alle andre har skylden for alt som gikk galt. Han var jo også en demokratisk valgt leder, og det viser kanskje også noe av spennvidden og ikke minst sårbarheten ved demokratiet.

Uansett så er min generelle refleksjon at høy handlekraft har størst betydning der samfunnet usettes for plutselige og uventede utfordringer.  For eksempel krig, eller omfattende store katastrofer. Det er i slike tider at behovet for handlekraft går ut over rammene for hva et demokrati kan levere.

Vi har sett konturene av problematikken i forbindelse med Covid19. Da handler det om vide fullmakter til regjerningen, og en opposisjon med bekymring, nettopp for den risiko det kan innebærer. Vide fullmakter innebærer tillit til de som forvalter dette. Da er vi nettopp inne på dette med risikoen for utvikling av statsmonster. Vide fullmakter kan bli misbrukt. Etter 11.septebmer kom en del slike vide fullmakter i USA. Mye av dette ble aldri reversert. Slike plutselige hull i demokratiet, kan bli en trojansk hest som kan ende med at noen makter å rive beina under demokratiet. Hitler og hans naziparti klarte sannsynligvis å skape en slik unntakstilstand ved å sette fyr på Riksdagen, eller i alle fall å utnytte den situasjon som oppstod, nettopp til å kuppe demokratiet. Vi vet at dette kan skje. Derfor vil alltid unntakstilstand og vide fullmakter utgjøre en risikofaktor mot demokratiet.

Så her har vi altså balansegangen mellom handlekraft på den ene siden opp mot risikoen for demokratikollaps på den andre. Dette er noe det modne samfunn er i behov av å arbeide seg gjennom, nettopp for å finne kriterier og formaliserte prosedyrer som definerer grader av kontrollerte unntakstilstander. Løsningen er at man utvikler gjennomtenkte, formaliserte måter å innrette dette på, som reduserer den risikoen.
Altså dersom krisen overstiger visse terskler eller fyller visse kriterier, så inntrer unntakstilstand inn på en kontrollert formalisert måte, og som er innrettet slik at retretten ikke uteblir når situasjonen igjen normaliseres. Slike scenarioer må forskes på, simuleres, jevnlig øves og revideres. Enhver som har lederposisjon som kunne tenkes å ende opp med vide fullmakter, må være kvalifisert med kompetanse på alt dette, og vi må også har ha uavhengige kontrollfunksjoner, og kanskje også en selvmords- paragraf, som ødelegger sentrale maktmidler dersom nedsmeltingen likevel skulle et faktum. Denne siste varianten er sannsynligvis alternativ til statskupp, men da igjen gjennomført etter kriterier og prosedyrer og i kontrollerte former. Alt dette innebærer risiko. Fokus ved utvikling av dette er likevel å holde risikonivået så lavt som mulig.
Denne måten å innrette det modne samfunn på gir en slags «ja-takk-begge-deler» effekt på den måten at handlekraften vil kunne mobiliseres dersom det skulle bli nødvendig, samtidig som vi har et trygt og godt demokrati i normaltilstanden.
Men selvsagt vi demokratiet ha kostnader også i normaltilstand. Beslutningene blir ikke alltid de beste. Vi mangler ofte de skarpe handlekraftige løsningene. Og ting tar ofte urimelig mye tid. Jeg tenker at det å oppøve tålmodighet med dette blir en viktig del av allmenndannelsen. Demokrati er ikke perfekt. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på idiotiske løsninger, håpløse beslutninger og tusen ting å kritisere. Men det som alltid må eller bør ligge som et bakteppe, er at alternativet er verre. Reis til Nord-Korea eller Hviterussland og kjenn alternativet på kroppen. Vi må legge ideen om utopien bak oss. Demokratiet har sine kostnader. Men oppdag at alle andre løsninger som regel har mye større kostnader for de fleste av oss. Les gjerne litt om filosofien til John Rawls, og om tankeeksperimentet om uvitenhetens slør. Den som kjenner på et samfunnsansvar, vil åpenbart foretrekke demokrati.

Demokratiets avhengighet av graden på allmenndannelse i samfunnet

Fra den gang stemmeretten var på dagsorden kjenner vi en viktig innvendig mot demokrati. Det er at folk flest ikke evner eller har den innsikt som skal til for å kunne gjøre kloke valg i sin stemmegivning. Dette er en innvending som nok har kommet i alle faser i utviklingen mot demokrati. De kom når man diskutert allmenn stemmerett (kun for menn), og videre når stemmerett for kvinner kom på bordet. Dette går faktisk så langt tilbake som til Platon. Bekymringen kan absolutt forstås, men når vi ser på utviklingen fra begynnelsen av 1800-tallet og frem til i dag, så må jo konklusjonen være at innvendingen er gjort til skamme.

Men vi oppdager jo også at «fasiten» avhenger, nettopp av graden av allmenndannelsen i befolkningen. Dette kan ha vært en doktrine som var fullt ut gyldig på Platons tid, og sannsynligvis langt inn i forrige årtusen. Men på et tidspunkt i den vestlige kultur, kan det kritiske punkt ha blitt krysset. På 1800 tallet kan analfabetismen ha vært så pass på retur, og tilgangen til litteratur så pass høy, at denne milepælen i sivilisasjonens utvikling kan ha vært nådd. Men selvsagt er ikke allmenndannelse det eneste kriteriet. For dette handler også om autoritetstro, tillitsnivå i befolkningen osv. Det handler igjen om de store narrativer som kulturen holder seg med, som definerer to og livssyn og ikke minst menneskesyn. Så her er det mange variabler i sving.

Etter 1989 da muren falt, bredte det seg en sterk tro på «demokratiets seier» i verden. Vi trodde hele verden skulle følge. I dag har vi oppdaget at det ikke er så enkelt å «kopiere» demokrati mellom kulturer.  Man burde jo investere i forskning for å lære, også av disse erfaringene. For meg er det åpenbart at allmenndannelsen er en viktig variabel opp i det hele. Men den er som sagt ikke den eneste. Da må vi ikke tenke utopisk her. Det vil alltid være slik i et fritt samfunn at menneskers virkelighetsoppfatning og meningsdannelse eksisterer i et mangfold. Og slik skal og må det være. Da vil vi også finne alt fra totalitære ideologer, til religiøs fanatisme til konspirasjonsteorier, ekstremisme og fanatisme generelt. I et demokrati, er det viktig å bevare og forsvare mangfoldet. Det er ikke ensretting vi snakker om her. Det vi snakker om er at prosentandelen mennesker som tenker ansvarlig i forhold til sine demokratiske plikter, er så høy at det fungerer stabiliserende på demokratiet.
Det er viktig å være klar over fenomener som massesuggesjon, gruppetenkning, alliansesignalisering, tribalisme, hat-ideologier, intoleranse og antivitenskap alltid vil utgjøre en demokratisk trussel, dersom noe av dette tar fyr og vi mister kontrollen. Alt dette kan avdempes ved hjelp av allmenndannelse. Jo høyere grad av allmenndannelse, desto større trygghet kan vi ha for at også vi klarer å overlevere den demokratiske arv til våre etterkommere.

Og dette gjelder jo ikke bare «folk flest». Det gjelder jo i høyeste grad politikere, samfunnets elite og de som er innflytelsesrike. Det verste som kan skje er at disse forlater allmenndannelsen, blir dekadente og beveger seg over i populisme, propaganda, manipulasjon og sosialt spill. Da øker risikoen for at tilliten tapes. Og nettopp tillit er vel kanskje det viktigste parameter man kan måle på humankapitalen. Taper man tilliten, så er også demokratiet tapt.

 

 

Nettverksdemokrati som forslag til forbedring

Hovedproblemet med dagens demokratimodell er at den er innrettet slik at insitamentene spriker forholdsvis dramatisk. Insitamentene handler om posisjoner, det sosiale spill og velgernes gunst i stedet for å være innrettet mot samfunnets beste.

Det modne samfunn vil naturlig adressere disse problemstillingene fordi de undergraver rasjonalitet, innovasjon og dermed også direkte levekårene til de små og store mennesker som jo utgjør dette samfunnet. Og det gjør samfunnet mindre robust i forhold til å takle store kriser. Derfor er dette svært viktig. Jeg og min venn Peder har over mange år utviklet en ide om nettverksdemokrati. Ideen er selvsagt på ingen måte ferdigutviklet.  Igjen handler dette om å ivareta samfunnets rasjonelle, innovative og moralske kapasitet på en bedre måte enn dagens samfunn. Hovedkonseptet går på å kombinere fordelene med indirekte demokrati med direkte demokrati og en spesiell variant av såkalt teknokrati. Ideen baseres på utstrakt bruk av internett i demokratiets tjeneste. Internett har potensiale til å effektivisere avstemninger og gir ikke minst menigmann tilgang til all relevant informasjon. Med andre ord faller argumentet om at folkeavstemninger er for omfattende bort. Fortsatt er det slik at allmenn stemmerett gjelder. Men om du ønsker mer innflytelse kan du ta deg til det, uten å måtte pisse partipamper opp etter ryggen eller gjøre deg populær og spiselig i media. Den ekstra innflytelsen kan du få ved å dokumentere kunnskap på gjeldende saksområde. Kunnskapen det er snakk om blir en del av den store samfunnssamtalen. Systematisert pro-kontra argumenter, dybde-analyser, evalueringer, debatter og analyser av debatter. Det tilrettelegges små kurs, hvor man kan sette seg inn i stoffet og ta online tester. Beståtte tester legger poeng til kontoen din for innflytelse. Jo mer kunnskap du dokumenter på denne måten, desto større blir din innflytelse. Og som menigmann har du selvsagt full mulighet til å bidra med dine egne argumenter i debatten. Og om de representerer nye vinklinger eller ikke er gjentatt tidligere så blir de pent formulert og evaluert av kilderevisorer og tas med i den store prosessen. Politiske partier er selvsagt også inne i disse prosessene. De kan bidra med sine innspill og de kan holde seminarer. Deltakelse på slike seminarer, som jo selvsagt må være åpen for menigmann, gir også poeng.
Man skal også kunne bygge seg opp generelle poeng ved å ta kurs via internett. Dette er noe man skal kunne ta seg til. Består man online tester har man dokumentert kunnskap. Og selvsagt skal også meningmann, med eller uten ekstra innflytelse ha mulighet til å ta initiativ og spille inn saker eller ideer de brenner for.
Når man jobber seg frem på denne måten og går fra den allmenne stemmeretten til tyngre stemmevekt så blir stemmegivningen åpen. Systemet skal være fullt ut transparent. Og hver avgitte stemme som er tyngre enn den allmenne skal også gi en liten økonomisk kompensasjon. Jo tyngre stemmen er, jo større er kompensasjonen. Dette gir en viss egeninteresse til innsats og til å sette seg inn i sakene og gjøre seg opp selvstendig kvalifiserte meninger, altså et insitament til rasjonalitet. For når jobben gjøres er det ingen taktiske hensyn som følge av det sosiale spill involvert. Man har sin vekt kun i kraft av innsats for å bygge opp rasjonell kunnskap om saken, og ikke på grunn av sosiale allianser.
En svakhet med dette, så langt er jo den tidligere nevnte helhetstenkningen.  Dette vil jo selvsagt avgjøre på hvilket nivå saker skal legges ut for avstemning. Det ene drar gjerne med seg det andre og noen må selvsagt ha jobben med å snekre sammen slike helhetlige pakker. Det kan være en jobb for både politiske partier eller andre sammenslutninger.  Det er kanskje også behov for at personlig egeninteresse kan sette en grense for nivå på innflytelse.
I forhold til implementering av vedtakene så stemmer man selvsagt inn politiske partier i et parlament, og man får en regjering som utgår fra parlamentet. Grunnprinsippet bør imidlertid være at man ikke setter noen til å administrere gjennomføring av et vedtak de selv er uenig i. Vi har jo erfaring på at det sjelden blir vellykket.
Mye av poenget med dette er at det sosiale spill avdempes i prosessen slik at rasjonaliteten får komme til. De som har innflytelse har også kunnskap. Debattene modereres og struktureres av kilderevisorer. Kilderevisorer har også en oppgave i å holde debatten på et saklig rasjonelt plan. Ethvert argument har en underliggende verdikomponent og en oppfatning.  Dette dekomponeres slik at man får synliggjort verdi-komponentet og eventuelle koblinger opp mot samfunnsoppdraget. På samme måte blir oppfatningen, altså de fakta som legges til grunn, evaluert i forhold til tilgjengelig forskning og evaluert sannsynligheten på. Er det stor usikkerhet involvert, kan hvem som helst sette frem forslag om ekstra forskning, noe som det også kan stemmes over, både formulering av forskningsoppdraget og hvor mye ressurser man skal legge inn i det. Men selvsagt så vil man jo med god kilderevisjon etter hvert bli klar over at de fleste store beslutninger tas under usikkerhet. Det er en del av det å bli moden å kunne ta inn over seg akkurat dette. Det betyr at det modne samfunn alltid vil være i en konstant prosess av prøving og feiling. Ethvert samfunn er unikt på ethvert stadium. Det vil si at man ikke alltid vet hvor kompatibelt samfunnet er med de endringer man setter i gang. Noen ganger lykkes man, andre ganger fiasko. Man retter opp, tar det på lærekontoen og går videre.
Som tidligere nevnt er økonomi en utfordring i et slikt system. For det går jo ikke an å stemme over enkeltposter uten å lage et kaos ut av dette. Økonomien må henge sammen. Hvordan skaffe inntekter? Hvor mye skal spares og hvor mye penger kan man bruke det enste budsjettåret. Når totalstørrelsen ligger fast blir det jo snakk om å prioritere poster. Det meste ligger jo som regel fast og kan ikke gjøres så mye med. Men det som kan beveges på blir jo som regel gjenstand for beinhard dragkamp. Jeg har ikke noen god løsning på dette, men for å ta utgangspunkt i en visjon Peder kom med: Anse hver enkeltpost som en spake på en miksepult, som man kan bevege opp og ned. Virtuelt kan man tenke seg hundretusener av hender på spakene, som trekker i den ene eller andre retningen. Men som sagt man kan ikke bevege på bare en spake i gangen. Det man legger på en post må tas fra andre poster. Også her foreslår jeg at for å få innflytelse på en spake må du dokumentere kunnskap. Du må vite konsekvensene av det du gjør. Så, jo flere spaker du skaffer deg kunnskap om og grader av innflytelse på, jo mer kan du være med å påvirke dette. Kanskje vi her er inne på et område hvor innflytelsen kan bli begrenset av egeninteresse. Det kan f.eks. ikke være slik at alle bønder slår seg sammen og båser opp landbrukssubsidiene til astronomiske dimensjoner. Er du bonde vil din mulighet til innflytelse på f.eks. landbrukssubsidier være begrenset av din egeninteresse i saken. På den måten kan man se for seg at forslag til statsbudsjett kunne utformes. Når så resultatet er klart, så kunne samfunnsøkonomer, politikere og eksperter komme ut med sine vurderinger av dette. Og kanskje kunne det bli omkamp om hele eller deler av budsjettet. På den måten kunne kanskje en slik prosess gå over flere måneder inntil man har et akseptabelt budsjett i havn.
En annen problemstilling som noen kan komme opp med her ar jo at det neppe er alle som har tid eller livsoverskudd nok til å engasjere seg i den politiske prosessen, slik som den her beskrives. Og det er absolutt en holdbar innvending. Men den gjelder jo vel så mye for dagens system. Under dagens system må du ikke bare ha livsoveskudd nok til å sette deg inn i sakene, du må også bruke all tid og energi på å bygge og utvikle din sosiale kapital, på å pleie strategiske vennskap, ha den beste badestampen, og den beste rødvinen.
Under dette systemet vil vi nok også ha en del av dette, men her vil også nerdene og arbeidskraumen utenfor ha mulighet til å delta. Er man f.eks. arbeidsledig har man ekstra tid til overs. Og selvsagt er det slik at man skal kunne tjene en slant på slik virksomhet. Det blir nok ikke mulig å leve av det, men det burde kunne fungere som en god attåtnæring. Selvsagt blir det slik at jo flere som deltar, desto flere blir det å dele på. Men jeg anser slikt engasjement som en god samfunnsinvestering. Så det burde ligge en del i potten her. Og, om man f.eks. mottar stønader fra nav, så skal ikke nav ha mulighet til å avkorte på grunn av et slikt verdifullt samfunnsengasjement. Tvert i mot. Det samme gjelder pensjoner. Dette kan jo være en utmerket innbringende hobby for engasjerte pensjonister.

Jeg innser jo at det jeg kommer opp med her er en ganske vill ide, som trenger modning. Alle ideer begynner som sagt vaklende og forvirret. Det er ikke vanskelig å finne utfordringer med det forslaget jeg kommer opp med her.  Men jeg håper å få frem hva jeg ønsker å adressere med dette. Jeg ønsker et samfunn som er mer gjennomsyret av rasjonalitet i sine prosesser. Min diagnose på dagens samfunn er at den opp mot dette er for sårbar i forhold til det sosiale spill. Poenget er å avdempe dette.  Det vil vi sikre ved å ha et krystallklart felles mål for samfunnet, samt at de avgjørelser som tas er helhetlige og vel kvalifiserte, samtidig som de er resultat av meningmanns innflytelse. I gamle dagers debatt om allmenn stemmerett var det jo sterke argumenter mot denne fordi menigmann ikke var kvalifisert. I dag er nok menigmann mer kvalifisert. Vi har bedre grunnutdannelse og vi har langt bedre tilgang på informasjon og på samfunnsdebatten generelt. Men våre dagers velstandssamfunn har også etter hvert utviklet et problem. Og problemet kan kanskje beskrives slik at når for mange har det for godt, så synker engasjementet. Samtidig har vi jo beveget oss over i underholdningssamfunnet. Alt skal være morsomt, alt skal være underholdning. Jeg vet ikke, men jeg er ikke så sikker på at samfunnsorienteringen i vår tid har øket så veldig mye. Kanskje er den på tur tilbake. For alle bruker sin fritid på underholdning, fotball, spill, såpeoperaer og overflatiske partyer.

Det at en forholdsvis høy prosent av ungdom i dag heller vil ha diktatur er en tankevekker. For da kan de ikke ha fått med seg mye i historietimene. Det videre problemet da blir at styringen av dette samfunnet overlates til subkulturer, det vil si små lommer av grupper hvor man dyrker frem politisk interesse hos de unge. Dette blir da fremtidens elite som stort sett får fritt spillerom, som kan handtere media og blir storforbrukere av informasjonsbyråer slik at massen kan masseres med passende retorikk, og resten avledes med et vell av underholdning. Og dette går nok bra så lenge vi har et velstandssamfunn som går sånn noenlunde på skinner. Men vi har ingen grunn til å anta at dette vil fortsette til evig tid. Den dagen krisen setter inn vil vi vår evne til å takle dette avhenge at vi har rasjonaliteten på plass. For dem som ikke vet annet enn at fotballen er rund, og hva som er denne ukens store hype, vil i en slik krisesituasjon være verdiløse som demokratiske medborgere. For alt vi vet selger de sjela si til en religiøs guru. Og før vi vet ordet av det er vi over i et irrasjonelt diktatur som er dømt til undergang når krisen slår inn for alvor.

Er det mulig å etablere nettverksdemokrati?

For å si det med en gang. Dette er ikke et manifest eller en politisk plan for å revolusjonere demokratiet. Dette er en visjon. Og den er skrevet for å sette ord, både på grunnleggende problemer jeg ser i samfunnet i dag, utfordringer for fremtiden, og fantasien om hvilken type samfunn som kunne ha overkommet dette.
Da Marx og Engels skrev sitt manifest foreslo de væpnet revolusjon som virkemiddel for å komme ut av datidens samfunn og over i det nye. Også her mener jeg Marx overså menneskenaturen og ikke minst hvordan kulturer fungerer. Det er jo enkelt å se for seg at man organiserer seg, skaper en politisk kraft som vokser seg så stor at den til slutt bare ruller over det etablerte system. For det gir jo fokus på det etablerte systemet og hva som skjer med det, nemlig at det blir overvunnet. Det man ikke ser er hva en slik prosess gjør med kulturen i egen organisasjon. Og dette endte jo opp i en brutal revolusjon i Russland i 1917. Min teori er at voldelige revolusjoner ikke bare er umoralske, de omskaper også sin egen kultur slik at den blir inkompatibel med demokratiske grunnholdninger.  Jeg har litt sans for at Bibelen sier at Kong David fikk «blod på hendene» da han hadde ført krig. Jeg aner ikke hva man egentlig mente med det. Men kanskje handler det om den erkjennelse at en del av krigens kostnader er at den omskaper krigeren. Ingen enkeltpersoner eller kulturer kommer upåvirket fra en slik prosess. Dette er en effekt jeg tror mange er blind for og den kan utvides. Det en organisasjon eller en kultur driver med, vil påvirke kulturen selv. Driver kulturen med vold, vil den dyrke frem voldelighet i seg selv. Driver den med juks, propaganda, retorikk og manipulasjon, så vil dette etter her bli virkemidler man bruker i egne rekker.
Altså er det en risiko for at bruk av udemokratiske virkemidler i den hensikt å skape mer demokrati, faktisk kunne gjøre egen organisasjon inkompatibel med demokrati.
Skal man videreutvikle demokratiet i en mer demokratisk og rasjonell retning, så sikrer man seg mot dette ved å bruke rasjonelle og demokratiske virkemidler. Dersom dette ikke er mulig, er allerede den kulturen vi er en del av inkompatibel med den visjonen jeg her stiller opp. Selvsagt er ikke dette noen kulturell livstidsdom. Vår kultur er i stadig endring, utviklingen kan påvirkes og ting kan skje.
Det som kanskje er tankekorset opp i det hele er at vi allerede befinner oss i et kappløp med tiden i forhold til å takle kommende alvorlige utfordringer. Tror vi at den globale kultur som er i verden i dag, evner å handtere dette og overleve? Hvis svaret på det er ja, har vi jo en lys fremtid. I motsatt fall har vi et alvorlig problem. Om vi da prøver å se for oss hva som skal til (som jo er noe av det jeg skisserer her), og finner en bunnløs inkompatibilitet i forhold til dagens kultur. Da vil vi sannsynligvis tape det kappløpet, og resultatet blir uforutsigbart. Men her er usikkerhetsfaktorene så store, at selv om jeg er kjent pessimist, så er det verdt å trekke frem denne visjonen. Ikke det at jeg tror den skal revolusjonere noe, men håpet er at jo flere som deler denne visjonen, som er opptatt av denne problemstillingen, jo større er muligheten for at kulturen vil ta farge av dette og kanskje få på plass nødvendige løsninger i tide.

Er det mulig å helbrede kulturell uhelse?

Jeg er blant dem som tenker det er fruktbart å anvende helse-begrepet på tilstander i sosiale- og kulturelle prosesser. Dette er jeg inne på her. Den definisjonen av helse som jeg er inne på her, går fint an å anvende på sosiale miljøer og kulturer. Dersom det viser seg at vår globale kultur ikke greier å handtere klimautfordringen i vår tid, så tenker jeg at det skyldes kulturell sykdom. For det er ikke slik at vi ikke, gjennom koordinert innsats, kunne ha klart dette. Da handler det om at kulturen ikke er i stand til å handtere utfordringen, noe som pr. definisjon er et tegn på dårlig kulturell helse. Kanskje vi kan skrive den litt om:

Kulturell helse er kulturens evne til å fungere i forhold til nåtidens krav og utfordringer, samt å være rasjonelt forberedt på fremtidens utfordringer

I et fragmentert kulturelt system på kloden, har den enkelte kultur sjelden vanskeligheter med å se patologiske tendenser hos andre kulturer, men ser kanskje mindre feilene i egen kultur.

Men det er ikke så enkelt. Kanskje er det med kulturer som det er med immunsystemer. Immunsystemer er sannsynligvis et desentralisert system, akkurat som kulturer er det. Når immunsystemet går amok, er det ikke bare å gripe tak i den enkelte celle og fikse den. For kompetansen sitter i totaliteten i systemet. Kunnskapen er distribuert. Her snakker jeg om sosial arv. Det er en irreversibel mekanisme. På samme måte som immunforsvaret ikke kan gå bakover og avlære ting, så er det heller ikke mulig for kulturer å bevege seg bakover (noe alle konservative og nostalgikere bør merke seg). Kulturer kan kun gå en vei, og det er fremover. Kanskje er noen av oss er tilbakeskuende og søker mot en «lykkelig tilstand som en gang var». Sannsynligvis var den ikke så lykkelig, og dessuten så kom kulturen dit fra et helt annet utgangspunkt enn det vi har i dag. Og jeg har sagt det mange ganger: kulturutviklingen er en kaotisk prosess, som er inkrementerende. Den bygger på det som er nå. Kulturen er i dag den samme som den var i går pluss alle påvirkninger som er kommet i mellomtiden. Ideer om konservering eller reversering av kulturer kan vi bare glemme. Den kulturelle tidspilen er enveiskjørt.

Jeg har ikke sett eller hørt om noen som bevisst har forsket på dette med bevisst kulturomforming. Men med min kulturforståelse handler det først og fremst om kartlegging, om å forstå sosiale mekanismer generelt, om å forstå menneskets natur, om å undersøke handlingsrom med utgangspunkt i nå-tilstand.

I det modne samfunn ville man etablert fagfelter med formål om å utvikle kunnskap og metoder for akkurat dette. Så tenker jeg at standard alfa-fremgang; sterk sosial kontroll, sosial utrenskning, ideologisk omskolering osv. Dette kan man bare glemme. For det ødelegger både kulturen som skal omformes, og kulturen som omformer. Bibelens metafor om «Kong David, som hadde blod på hendene» er sannsynligvis gammel dyrekjøpt visdom. Kanskje trenges det flere generasjoner å endre kurs på en kulturell utvikling. Fristelsen til streng sosial kontroll for å se resultater i egen levetid, er kanskje som å pisse i buksa. Man ser resultater, men langtidsvirkningene er kanskje katastrofale. Men her trenges det innsats, forskning, grunnleggende forståelse og en ny form for ingeniørtenkning for å oppnå en sunn kultur.

Et vesentlig problem med dette er at det er håpløst å oppnå demokratisk enighet, både om hva som er problemet, og hvilken vei vi skal styre. Men, om vi har en allmenn tilslutning til samfunnsoppdraget og har det etiske grunnfjellet sånn noenlunde på plass, så kan faget «kulturforvaltning» gjøres objektivt og rasjonelt. Men opererer med det jeg kaller for betingede sannheter. Dermed er det også mulig å snakke om «betingede fakta», og alt dette kan gjøres til gjenstand for akademiske prosesser, fag og vitenskap. Jeg tenker at en nøkkelfaktor er sosial arv. Og den kan måles:

1)   Våre barn skal ikke arve fiendskap

2)   Våre barn skal ikke arve hatideologier

3)   Våre barn skal ikke arve patologiske institusjoner og innretninger

4)   Våre barn skal ikke arve dårlig menneskesyn

5)   Våre barn skal ikke arve irrasjonalitet

6)   Våre barn skal ikke arve patologiske normsystemer

7)   Våre barn skal ikke arve konspirasjonsteorier

8)   Våre barn skal ikke arve patologiske ideologier

En slik liste kunne nok gjøre uendelig mye lengre. Poenget er at mye av dette kan defineres og måles. Vi har her et fag, som riktig nok ikke lengre opprettholder verdinøytralitet, men som like fullt kan være fullt ut vitenskapelig fordi det betingende verdisettet er eksplisitt spesifisert. Det å komme opp med betingede fakta (av typen «dersom vi ønsker et samfunn som er godt for alle, så er innretning A bedre enn innretning B») som er bunnsolide vil representere en utfordring for enhver som søker seg utenfor og forbi den sosiale dugnaden som det etiske grunnfjellet representerer. Dette vil jo fungere utmerket som moderat sosial kontroll i riktig retning.

Og selvsagt er det ikke bare negativ sosial arv som bør listes opp. Det er like viktig å etablere hvilken kompetanse som våre barn må erverve seg for å kunne bli positive bidragsytere til det modne samfunn og den videre sosiale arv. Og det er viktig å hegne om innretninger som fungerer.

1)   Våre barn skal arve menneskerettighetene

2)   Våre barn skal arve den positive humanismen

3)   Våre barn skal arve god kompetanse på menneskenaturen

4)   Våre barn skal arve god kompetanse på det modne samfunn

5)   Våre barn skal arve et godt menneskesyn

6)   Våre barn skal arve det etiske grunnfjellet

Igjen, så kan en slik siste gjøre uendelig lang. Alt det jeg har kommet med her, er bare forslag. Vi må være ydmyke og innse at det er ikke alle våre ideologiske strøtanker som ville ha fungert i praksis. Det som er gitt her er målet og den grunnleggende etiske forankringen. Selvsagt må det finnes en eksperimentvilje for å komme opp med gode svar. Det må være lov til å feile. Derfor må også det modne samfunn utvikle kunnskap om hvordan man best klarer å hente seg inn etter å ha utviklet innretninger eller institusjoner som mal-funksjonerer. Det skal jeg komme tilbake til. Men først et viktig poeng:

Hva skal til for å få en kultur over i en slik tilstand at den er kompatibel nok til å ta fatt på slike prosesser? Og hva om disse prosessene i seg selv blir patologiske, vulgære eller dekadente? Akkurat dette problemet er nok hovedproblemet, kanskje alle politiske problemers mor. Det å komme dit, hvor man jobber på den måten som jeg skisserer her forutsetter at kulturen har noen gode kvaliteter å starte med. Det må finnes et handlingsrom å starte med i kulturens nå-tilstand. Det store spørsmålet er om løpet er kjørt for denne gangen.

Det er åpenbart at ikke alle kulturer som eksisterer i dag er i en slik tilstand at det er mulig å etablere noe slikt. Den største muligheten i menneskets historie, hadde vi kanskje på begynnelsen av 90-tallet, etter den kalde krigen var over, og kommunismens fall i mange stater. I dag ser det ut som at den muligheten er skuslet bort. Det handler selvsagt, om et svært komplekst årsaksmønster. Min analyse er at manglende forståelse av menneskenaturen har noe med dette å gjøre. Og, på tross av menneskerettigheter, globale institusjoner som FN, og humanisme, så har forståelsen av mennesket selv og det moralske fundamentet vært mangelfullt. Men også mer trivielle årsaker, som at vi fortsatt er svært fragmentert, at vi hadde pågående konflikter som aldri fant sin løsning osv. Det er slett ikke sikkert at mennesket som art har de forutsetninger som må til for å kunne realisere det modne samfunn. Eller det kan være at vi aldri greier å etablere den kulturelle tilstanden som må til. Men jeg er ikke blant dem som bare slår meg til ro med dette. Det må i alle fall kunne gå an å dagdrømme om hvordan vi kunne løst det, og vise det frem i noen tanker. Man vet jo aldri hva det kan bli av de frø som sås.

Kulturell nullstilling

I enhver stat vil etater, innretninger og institusjoner kunne utvikle patologiske kulturer, altså manglende

evne til å fungere i forhold til nåtidens krav og utfordringer, samt å være rasjonelt forberedt på fremtidens utfordringer

Krav og utfordringer måles opp mot samfunnsoppdraget, inkludert menneskeverd, eller det etiske grunnfjell. Når dette svikter så har vi alvorlige utfordringer. I vårt samfunn i dag, så «reparerer» vi dette ved å bytte ut ledelse. Det er ikke alltid det hjelper. En årsak, som jeg tror mange er blind for, er risikoen for at ledelsen raskt sosialiseres inn i kulturens sykelighet. Dermed nøytraliseres det drivet som var der i utgangspunktet, til å snu kulturen og rette opp organisasjonen. Det er jo ikke alltid dette skjer. Ledere har klart å snu kulturer 180 grader. Men det er en svært smertefull prosess, og det krever helt spesielle egenskaper av lederen. Kanskje innebærer det også sosial brutalitet, og psykopatiske trekk for å tvinge reformen gjennom. Dette igjen kan skade lederen, skape konflikter og antenne nye patologiske retninger, kanskje noen ganger til det verre.

Det er selvsagt ikke bare ledere som sosialiseres inn i kulturen på denne måten. Det gjelder alle (eller de fleste) som blir ansatt i organisasjonen. Dette er sosial arv. Man sier det ofte slik at «kulturen sitter i veggene». Så lenge tilstrømningen inn i organisasjonen er under et kritisk nivå, så er dette en sterk konserverende effekt. Store utskiftninger på en gang kan selvsagt spinne i gang kulturelle omformingsprosesser, men det er jo sjelden dette skjer fordi systemet krever kontinuitet.

 

Det er her jeg tenker at konseptet «kulturell nullstilling» kan være på sin plass. Teknologien kjenner vi fra vår egen kropp. Et immunforsvar som går amok, kan ikke fikses. Det man gjør er at man dreper ned hele immunforsvaret, og etablerer et nytt. Dette lar seg gjøre med dagens teknologi, selv om det er en svært kompleks og risikofylt prosess.

Det er selvsagt ikke aktuelt å «drepe ned hele organisasjonen». Kulturell nullstilling handler om at man utvikler en parallell organisasjon fra bunnen av. Utgangspunktet kan være at man, i tillegg til god organisasjonskompetanse, også trekker ut lærdom av hvilke mekanismer som gikk galt i den gamle organisasjonen. Så vil man kanskje ha flere år hvor organisasjonene eksisterer parallelt. Men en åpen agenda er at man langsomt faser ut den gamle og faser inn den nye. Dette er nok en svært krevende prosess. Jeg tenker at det er viktig at en slik prosess starter med fokusering og bevisstgjøring på overordnede mål og verdigrunnlag. Så har man frie tøyler og innovasjon i forhold til strategier. Man kan jo selvsagt trekke kompetanse med seg fra den gamle organisasjonen, men man må være varsom for ikke at kulturelle trekk smitter over på det nye. Her gjelder det særlig å identifisere, beskrive og analysere subkulturelle rammeverk som kan mistenkes å fungere som sosiale patogener. Dette er memer som kan sammenlignes med smittsomme virus, som man må forhindre smitter over til den nye friske subkulturen.

Mens jeg skriver dette så pågår det en sak, hvor en mor er innvilget politisk asyl i Polen etter å ha blitt forfulgt og trakassert av det norske barnevernet i årevis. Nettopp det norske barnevernet burde ha blitt gjenstand for kulturell nullstilling. Når man ser protestmarsjer i utlandet, og det kommer så langt at norske flyktninger innvilges politisk asyl i andre land, så er det på tide å ta signalene på alvor. Det norske barnevernet har hatt en patologisk utvikling gjennom mange år. Skaden er sannsynligvis uopprettelig. Vi har til og med hatt barneminister fra FRP, som jo har vært den største kritikeren, som har latt seg sosialisere inn i dette, og blitt ute av stand til å temme monsteret.

Jeg tenker at løsningen kan være å etablere en parallell organisasjon, basert på høy kompetanse og vitenskapelig faglighet, samt et mer helhetlig syn på forholdet barn og familie. Uttrykket «barnets beste» er blitt til et smalt forhold i seg selv. Den største trusselen mot barnets interesse er jo at foreldrene settes ut av spill, enten fysisk vold eller sosial vold. Den gamle organisasjonen er også kraftig forurenset av den overgrepspanikken som preget landet på 80-90 tallet, og som delvis fortsetter. Videre har nok dette linjer bakover til grove krenkelser av minoriteter som samer, tatere osv.

Selv i vår tid har man i stor grad forlatt vitenskapen og preges, arroganse, forakt og overtro. Det er viktig at man se dette med nye øyne og unngår at dette på nytt forurenses av ideologi og alfaregimets vulgariseringer. En viss form for vaksinering kan oppnås med kompetanse på menneskenaturen, alfa-tilbøyeligheter, sosial oppblåsing, samfunnspanikk og ideologisk utopisk tenkning.

Poenget er at dette er et godt eksempel på subkulturer som sannsynligvis er kommet for langt til å kunne reddes.

I praksis kunne man, som sagt, bare ha startet et nytt barnevern, kanskje med et annet navn. Så har man selvsagt fått en rekke praktiske problemer, med systemer og rutiner, slik at disse kunne fungert om hverandre. Det er jo ikke enkelt, med innsatsvilje kunne man kanskje ha fått det til. Dette måtte jo forskes på. Man måtte utvikle en verktøykasse for å gjøre det mulig. Og selvsagt, og det er viktig: En kultur er ikke det samme som individer. Kulturer har ingen etisk verdi. Det å la en bedrift gå konkurs har mange moralske sider ved seg, men ingen av dem handler om bedriften i seg selv. Det er individene i kulturen som har moralsk verdi. Det betyr at det å inngå i en kultur med patologiske tilbøyeligheter, hverken degraderer individets etiske verdi, og det sier nødvendigvis ikke så mye om individet. Slike prosesser må selvsagt ta godt vare på individene som berøres. Og selvsagt er det ingen absolutte sperrer mot å komme over i den nye etaten. Men, man kan ikke komme for mange på en gang. Man må med andre ord avgrense migrasjonshastigheten, nettopp for å hindre at man tar med seg den gamle kulturen inn i det nye. Dette gir begrensinger, særlig i oppstartsfasen. Selvfølgelig vil man finne individer som er bergtatt av det gamle. Slike vil være inkompatible med den nye organisasjonen.

Også på saksnivå kan man anvende denne type tenkning. Det at saker som er patologisk forvrengt kan passere fra politietterforskning og gjennom flere rettsinstanser, handler i stor grad om de samme mekanismene. Man tar med seg fortolkningsskjema, og tankemessig rammeverk fra instans til instans. I det modne samfunn er man oppmerksom på slike mekanismer. Her får kilderevisorene rollen å overføre informasjon mellom instansene, men filtrere bort fortolkningsskjema. Hvordan dette kan gjøres, er en kompetanse som enda ikke er utviklet.

I det modne samfunn er det ikke noe som heter «ingen nye beviser i saken», som om rettsprosessen er uten feilbarlighet i sine slutninger i en slik sak. Selvsagt er den ikke det. Da gjelder det å forhindre at neste instans forgår seg inn i samme spor. Skal man ha mekanismer som begrenser «omkamp» må dette oppnås på andre måten enn å gi foregående rettsprosesser en falsk guddomsstatus.

Pragmatisme

Pragmatisme er en retning innen filosofi. Den er beskrevet her. Mitt fokus er mest på hvordan dette passer inn med politisk filosofi. Ideen bak pragmatismen er at det er handlingen og dens effekt som teller, og at bakenforliggende ideologi eller doktriner ikke må komme i veien for dette. «Vi bare gjør det». Denne tilnærmingen fokuserer altså i stor grad på handlekraft og at alskens teoretiske innvendinger ikke skal komme i veien for dette.

Sett i perspektiv av politisk filosofi er jeg mest interessert i hvilke implikasjoner og fallgruver dette kan ha opp mot demokratiske politiske systemer.

 

Pragmatisme som motsetning til rigiditet

Jeg kommer ikke på noen mer nærliggende motsatt ytterlighet til pragmatisme enn rigiditet. Da tenker jeg begrepet brukt på en type psykologiske tilstander.

Jeg hørte om en autist som brukte mesteparten av formiddagen på å stå opp. Da handler det om at prosedyren «å stå opp» består av del prosedyrer som hver må gjøres nøyaktig og i en bestemt rekkefølge. Så kunne det komme forstyrrende elementer inn, slik at noen av oppgavene ikke oppfylte kravene. Da måtte vedkommende gjøre prosedyrene baklengs tilbake til utgangspunktet. Så kunne han begynne på nytt.

Dersom man kommer inn i store foretak, av type stat eller bedrifter, så vil man ofte finne store innslag av prosedyrer, direktiver og forskrifter. Ingenting skjer enkelt eller impulsivt. Alt skjer etter retningslinjer. Alle skal ha ryggen fri. Fleksibiliteten forsvinner, og alt blir tungrodd.

Jeg kan veldig godt tenke meg at det er denne type erfaringer som har inspirert til pragmatisme. Hvorfor kan man ikke bare gjøre ting? Hvorfor må alt være i henhold til tusen formaliteter, skjemaer og retningslinjer?

La oss gå rett på sak. Spørsmålet er om begge ytterpunkter, pragmatisme på den ene siden og rigiditet på den andre siden egentlig er suboptimaliseringer.

For vi innser lett at en organisasjon kan bli altfor rigid. Da blir den handlingslammet og kreativiteten forsvinner. Men hva med den motsatte ytterligheten? Det er en tilstand, uten regler, uten lover, uten formaliteter. Man bare gjør ting. Oppdag at det er denne tilstanden vi kaller for naturtilstand. Da er vi tilbake til spørsmål om samfunn eller ikke samfunn, den politiske filosofiens mest grunnleggende spørsmål.

Det ligger i menneskets natur å være pragmatisk. Det er den fullkomne frihet. Kostnaden ved samfunn og sivilisasjon er å måtte oppgi noe av dette.

Samtidig har jeg allerede nevnt risikoen for at dette går for langt. Og da har vi på plass poenget om at vi her snakker om kompromiss, slik det jo alltid er når hver av ytterpunktene er suboptimaliseringer.

 

Forholdet alfa-menneske og pragmatisme

Men la oss fortsette å dvele litt ved naturtilstanden. For selvsagt kan dette nyanseres. For ethvert alfa-menneske på toppen av pyramiden, er naturtilstanden paradis. Det er optimalisering av handlekraft. Men her er et paradoks. Plasser et alfa-menneske i naturtilstand og det opphever naturtilstanden. Alfa-mennesket er asymmetrisk i sin relasjon til andre. Vi andre har værsågod å lystre alfa-mennesket. Vips så er vi i gang med lover, direktiver og dekreter.  Med utgangspunkt i naturtilstanden vil vi spontant organisere oss rundt alfa-regimer. Det som er interessant med slike regimer, er at naturtilstanden beholdes på toppnivået, mens handlingsrommet suksessivt snevres inn etter hvert som vi beveger oss nedover i systemet.  Toppnivået er pragmatiske, og handlekraften mangedobles nettopp fordi det underliggende systemet er godt organisert. Vi finner et mellomsjikt av administratorer og byråkrater. Vi som er nederst på rangstigen transformeres til produksjonsenheter.

Et vesentlig poeng her er erkjennelsen av at pragmatisme blir en karakteristikk som i høyeste grad forbindes med alfa-mennesket.  Følgelig blir dette en del av det jeg kaller for alfa-attraksjon og alfa-identifikasjon.

Følgelig vil bevegelser som orienterer seg mot dette, idealisere nettopp pragmatisme og handlekraft. Vi kjenner det igjen fra populistiske bevegelser, som for eksempel fascisme og nazisme. Vi gjenkjenner det også ved religiøse bevegelser og deres forestillinger om Gud. Vi innser også at dette er en egenskap ved autoritære og totalitære regimer.

Pragmatisme som motsetning til system

Når jeg leser om pragmatisme så stusser jeg på hvorfor ikke Nietzsche er nevnt. Nietzsche var anti-system. Han var imot å skape store vakre filosofiske tankesystemer. Han foraktet alt som smakte av system. Samtidig var han en stor beundrer av elite-mennesket, de store mennesker som stikker seg ut og har kraft nok til å dyrke frem sin egen ubegrensede autonomi. Jeg tenker det er nær sammenheng mellom Nietzsches alfa-tilbedelse og denne forakten for det systematiske.

Kan det være så enkelt at systemer skaper barrierer? Er det tankesystemer, så skaper de mentale barrierer som hindrer menneskets utfoldelse.

Tenk over følgende eiendommelighet med et eneveldig alfa-menneske på toppen: Ingen kan ansvarliggjøre vedkommende. Diktatorer har ingen behov for å måtte svare for seg. De er ikke i behov av å begrunne. De har ingen å spørre om lov. De har ingen å svare for. «De bare gjør det». Det å bli stilt til ansvar forutsetter avmakt, eller at noen står over deg.

La oss snu bordet. Vi som befinner oss langt nede i hierarkiet, må så definitivt svare for oss. Vi må begrunne ting. Og vi håper at våre begrunnelser skal bli akseptert. Hvordan fungerer så en begrunnelse, og hva leder til dens aksept? Vel, da må vi til retorikken, og her finner vi noen eiendommelige sammenhenger. De fleste av oss har hørt om etos, patos og logos. Men så er det kanskje et sjokk å oppdage at ditt gjennomslag handler alle mest om hvem du er, og hvordan du fremstår. Hva du sier - logos, som er selve argumentet står for mindre enn 30% av gjennomslaget. Har du hørt om nyanseringen mellom å overtale og overbevise? Vel, de to første, altså hvem du er og hvordan du fremstår, handler om overtalelse.  Det er kun gjennom argumentet i seg selv, at du kan overbevise noen. Overbevisning krever at mottaker forstår argumentet og innser at det er sant, holdbart og i harmoni med egne verdier. Det krever mye innsats. De to andre faktorene er utenfor fornuften og appellerer til våre følelser og vår intuisjon. Dette er funksjonalitet som var der lenge før menneske ble menneske. Det er dyret i oss. Oppdag at jo høyere du stiger i rang, desto mer drahjelp får du av disse eldgamle funksjonene. Dette er jo da også årsaken til at når alfaen taler, så svarer folket «ditt ord er lov».  Men for oss, som sitter på gulvet i dette systemet, så har vi altså intet annet igjen enn nettopp logos. Da snakker vi om argumentet i seg selv. Da skal vi nærmere inn på betingelsene for at et argument skal kunne få nå gjennom. På skolen lærer vi at argumenter må være gyldige (henge logisk sammen), sanne (premisser og påstander må være sanne eller sannsynlige) og de må være relevante. Men for å fylle de vilkårene er vi avhengig av at avsender og mottaker har en felles referanseramme som utgangspunkt. En slik referanseramme fungerer da best dersom sender og mottaker er på bølgelengde med måten å tenke på, system, språk, begrepsapparat, kulturell bakgrunn felles erfaring osv. Og de må dele verdier (relevans).

Dette betyr at det marginale mennesket, i langt større grad, er avhengig av å mobilisere kognitive ressurser for å kunne utvikle vanntette argumenter, der det er nødvendig. Men det er ikke lett. Noe av det som letter dette, er tilgang til eller utvikling av systemer og orden. Det er langt lettere å begrunne innenfor system og orden enn i en tilstand av kaos. Vakre tankesystemer er godsaker for oss som er avhengig å forstå og samtale om verden på en systematisk forutsigbar måte. Og selvsagt er jo dette også i harmoni med realisme. Vi realitetsorientere oss i verden fordi vi er i den og nær den på en helt annen måte enn mennesker som bæres på gullstol.

Uansett er det vanskelig å forholde seg fornuftsmessig til verden uten å ha noen form for systematikk i vår tankeverden. Noen hevder at Nietzsche egentlig møtte seg selv i døra her. Min teori er at hans motstand mot systemer nettopp handler om den store forskjellen mellom viktige og marginale mennesker.   Dette er biologisk innebygget i oss. Alfa-mennesket er i høyeste grad manifestasjon av dyret i oss. Beundringen av alfa-mennesket er også i stor grad manifestasjon av det samme dyret. Vi snakker om sosiale dyr. De er alltid orientert rundt noen markante alfa-individer. Vi kaller det for instinkt. Men oppdag at det er i oss. Alfa-spillet er langt eldre enn mennesket. Oppdag at det å rendyrke dette krever at vi kobler fra fornuften, den senere evolusjonære påbygning. Vi går i biososial modus. Det er menneskets lengsel tilbake til paradis.

 

Sammenheng mellom pragmatisme og postmodernisme

Det er verdt å merke seg at i pragmatismen ytterpunkt så er fornuften satt ut av spill til fordel for kraftfulle umiddelbare handlinger. Det er denne prestasjonen vi beundrer. Vi snakker om prestasjon, uten reservasjon, betingelsesløs, nådeløs, nulltolerant og med et kraftfullt nedslagsfelt.

Jeg har reflektert over postmodernismen her. La oss først se på logikken. Dersom argumentet inneholder logiske feil så er det ikke gyldig. Men, kan en pragmatiker si, hva så? Er det noen selvfølge at begrunnelsen må holde logisk mål? Jeg hørte en gang at en del som tror på konspirasjonsteorier tenderer til å være enig i benektelse på at Prinsesse Diana er død. Dersom man, noen spørsmål senere, må svare på om det var den britiske kongefamilien som drepte Diana, så svarer mange  ja på det også.

Så kan jo kanskje vi marginale le litt overværende over dette. Diana kan jo ikke være både død og ikke død samtidig. Det henger jo ikke logisk sammen sier vi.

Men hvorfor ikke? Hva vet vel vi? Det er en logikk her: Alt myndighetene sier er løgn. Så når myndighetene sier at Diana er død, ja da er jo det et bevis på at hun lever. Når myndighetene benekter at Diana ble drept av den britiske kongefamilien, da er det bevis på at hun nettopp ble drept av den britiske kongefamilien. Kan du se dette følger jo en viss logikk. Hvem er du som bestemmer hvilken logikk som skal følges?

Jeg er tilhenger av selvbestemt abort, men mot dødsstraff. Da kan jeg arresteres for at i en sammenheng så aksepterer jeg å ta liv, mens i en annen sammenheng så motsetter jeg med det. Det henger jo ikke på greip.

Dersom jeg var pragmatiker så kunne jeg møte dette med at jeg på ingen måte er i behov å måtte forsvare alle mine standpunkter på basis av en slags overordnet ideologi hvor alt henger sammen. Og dette er kanskje den viktigste egenskapen ved en pragmatiker. Det å bli arrestert for inkonsistens på tvers av temaer er irrelevant. Hvorfor må alt være konsistent?

Hvordan kan man møte en slik utfordring? Oppdag at dette sparker grunnlaget under muligheten for enhver form for motargument. Når vi begrunner ting, så forankres jo det i overordnede prinsipper med varighet og nedslagsfelt langt utover den enkelte sak. Da er vi igjen tilbake til den felles menneskelige referanserammen. Uten denne så er våre tunger skåret ut, og våre stemmer er stilnet hen.

Det vi står overfor her, er ikke et resonnement, heller ikke et argument, det er en erklæring. Det er den ultimate demonstrasjon av makt. For her forsvinner marginalmenneskets siste rest av innflytelse, nemlig logos.

Jeg hørt en gang en historie om en student på campus i USA som startet en egen gruppe for menn. Da handlet det mange utfordringer ved å være mann i dag, og hvordan man kan avhjelpe dette. Men det at dette var eksklusivt for menn medførte store protester. Det er jo kvinnediskriminering å ha manne-grupper som ekskluderer kvinner. Det endte med at gruppen ble forbudt, og jeg mener vedkommende som startet dette ble utvist. Dette på tross av at det fantes en rekke eksklusive grupper for kvinner, på den samme campus.

Her vil jo mange av oss reager ut av rettferdighetshensyn. Vi tenker at det er urettferdig at noen grupper kan organisere seg, mens andre ikke får lov. Det vil jo også være en begrunnelse for vår reaksjon på dette. Men det forutsetter jo at vi alle har det samme synet på rettferdighet. Det forutsetter en felles referanse til rettferdighet, som noe som omhandler likebehandling og likeverd. Men det er jo ingen selvfølge. En pragmatiker kan jo bare si at «jeg lar meg ikke trollbinde av tullete  spissfindigheter».

Vær oppmerksom på at det er på denne måten alfa-regimer etablerer det jeg kaller for moralsk asymmetri. Dersom «de andre» oppfattes som mindreverdige, så utløser det en egen logikk som former rettferdighetsbegrepet på en måte som på ingen måte innbefatter alle mennesker.

Det vi ser her handler om våre verdisyn. Vi kan ikke begrunne verdier logisk, vi kan kun appellere. Dette blir da en del av det som kan kalles for argumentets relevans. Når vi kommer og klager på urettferdighet så blir det irrelevant. For en slik forestilling om rettferdigheten eksisterer jo bare i vårt hode. Det er jo ikke noe ledelsen trenger å forholde seg til. De «bare gjør det».

Postmodernismen inneholder verktøy for å nøytralisere ethvert argument, på logikk, på relevans og på at sannhet er noe relativt. Kan du se sammenhengen? Min generelle betegnelse på dette er at vi forlater menneskeligheten i oss, som er fornuft og moral.

Nå sier jeg ikke at dette er pragmatismen. Det jeg sier er at dette er pragmatismens ytterpunkt. Da snakker jeg heller ikke om at enkelte mennesker er fanatikere. For dette er som regel en praksis som varierer, ikke som personlighet, men opportunistisk etter hva som måtte passe. Her stiller jeg spørsmålet om den ekte postmodernist finnes. Samme spørsmål kan stilles om pragmatikere. For pragmatikere er selvsagt ikke pragmatikere alltid. Pragmatismen er en strategi. Men dersom det passer å binde mennesker opp i rigide rammeverk, ja så gjør man det også. Så har vi dette som kalles for inngruppen. Selvsagt, blant «våre egne», så eksisterer både likeverd, rettferdighet, kutymer, kodekser, lover og regler, som om intet var skjedd. Poenget er at dette er og må bli opportunistisk.

 

Sammenhengen mellom pragmatisme og påskudd

Jeg har tidligere skrevet om påskudd her. Da handler det om at man har skjult agenda som man styrer mot. Så er man på utkikk etter muligheter for å komme videre med neste steg. Når ting skjer er man kreativ med å skape de grunner ut av dette, som åpner for neste steg.

Det jeg vil peke på her er dette med lettvinte begrunnelser.  For det er jo ikke slik at diktatoren ikke kommer med grunner for det han gjør. Grunnene kommer ofte i form av signalspråk. Det kan være mye retorikk, med sterk emosjonell appell, ofte med henvisning til fiendegrupper og gjerne desinformasjon i tråd de narrativ som er utviklet for formålet. Mye av dette kan nok være gjennomskubart for oss marginale. Da kan de ofte handle om maktdemonstrasjon. Føreren sier noe alle vet er tull. Men alle lever etter det og handler i tråd med det. Finnes det noen mer effektiv måte å vise makt på.

Poenget er at en pragmatisk ideologi vil fungere utmerket med bruk av påskudd som instrument for å oppnå det man ønsker.

 

I hvilken grad passer pragmatisme i et demokrati

Jeg har jobbet både i store og små organisasjoner. Det man raskt lærer er at liten organisasjon kan tillate seg å være mye mer pragmatisk. Nettopp dette er jo den marginale aktørens fordel.

Man konkurrerer best med å kunne snu seg fort. Man klarer enklere å tilpasse seg.  Man løser utfordringene med mindre ressurser, tar ofte snarveier, er amatører.

I vår lille bedrift var vi ofte i front av utviklingen og kom opp med løsninger som større konkurrenter bare kunne drømme om.

Det å drive på denne måten vil alltid medføre grader av kaos.  Og kostnaden ved å være liten vil alltid være en trussel.  Man møter mer arroganse, og har ikke mye innflytelse på omgivelsene. Og selvsagt vil de store ofte kunne styre i retninger som krever seriøsitet, store ressurser. Da står ofte de små i fare for å bukke under.

Det å jobbe i større organisasjoner krever i langt større grad at man må koordinere med mange, at beslutningsprosessene tar tid, og at det styres mer ved hjelp av forskrifter, standardiseringer og struktur.  Dette er en del av samarbeidets pris. Samarbeid over store grupper, krever forutsigbarhet, langsiktighet og ikke minst alt som skal til for å unngå at organisasjonen fragmenteres i konflikt. Prosessene går mer i sirup. Det krever mer tålmodighet.

Og selvsagt er det slik at dersom det sosiale klima forgiftes, så vil motivasjonen ofte blir mer styrt i retning av å holde ryggen fri enn å oppnå organisasjonens mål.

For å holde ryggen fri, holder man seg nøye til regler og forordninger. Man utviser nulltoleranse for avvik og spiller det sosiale spill, så langt det går. På denne måten står store organisasjoner i fare for å bli ineffektive og rigide, gjerne styrt av sterke dominante autoriteter. Det er en kunst å holde store organisasjoner vitale. Nøkkelen er som sagt å forhindre at det sosiale klima forvitrer.  Det gjør det mulig med grader av pragmatisme innenfor systemet. Jeg hadde en leder som ofte sa at «det er bedre å be om tilgivelse enn om tillatelse». Men det er kun mulig i organisasjon som makter å vedlikeholde rom for det å ta ansvar og ha rammer som gjør det mulig å være kreativ. Men som sagt det er en balansegang. Går det for langt, blir det kaos og ledelsen mister kontrollen.

 

Når det kommer til demokratier så oppdager vi at en viktig forutsetning er å omfordele den pragmatismen som naturlig kan oppstå i gigantorganisasjoner.  Dersom vi skaper en gudeskikkelse av lederen, og aksepterer alt, er risikoen stor for at vi skaper oss et statsmonster. En diktator med alle fullmakter, som har en pragmatisk tilnærming er bokstavelig talt livsfarlig. Vi har sett mange slike og det leder alltid til katastrofer. Det er omtrent ikke mulig for en diktator å gå av tronen uten å bli lynsjet.

Fordelen med et fungerende demokrati er at lederne vet at de kan miste sin posisjon ved valg. De kommer en dag til å måtte møte folket uten livvakter og sikkerhetspoliti. Det gjør noe med motivasjonen.

Det vil alltid være et spenningsforhold mellom ledelsens handlekraft og nødvendigheten av å holde statsmonsteret i sjakk. Da er det også slik at det finnes normaltilstander og det finnes krisetilstander. Et velfungerende samfunn må også ha planlagt for krisetilstander, og ha formalisert hva som utløser unntakstilstander, hvilke ekstraordinære fullmakter det medfører, og hvordan unntakstilstanden er satt opp for å unngå at ledelsen benytter den til å kuppe makten, og videre hvordan tilbakeføring til normalen skal skje. På denne måten kan handlekraften forbedres når det er nødvendig.

Men uansett, i en normaltilstand er vi tilbake til kompromisset igjen. Vi vil ha et spenningsforhold mellom handlekraft og stabilitet. Overvekt på stabilitet kan resultere i konservatisme, overbyråkrati og rigiditet. Poenget er at dette er et kompromiss, som i et stabilt demokrati vil bølge frem og tilbake innenfor trygge grenser. Kommer vi utenfor disse trygge grensene risikerer vi demokratiets sammenbrudd.

Da blir det jo også slik at tendenser til handlingslammelse i samfunnet vil skape utålmodighet i befolkningen. Dette gir næring til populisme, som jo alltid kritiserer manglende handlingsevne, som jo alltid vil ha endringer fort. Populisme baserer seg på manglende refleksjon over nødvendigheten av å trygge demokratiets stabilitet. Karismatiske førerskikkelser vil alltid reklamere for handlekraft. Slutt å tulle! «Vi bare gjør det». Og dersom samfunnskompetansen i gjennomsnittsbefolkningen er for lav, så faller man selvsagt for dette. Det er jo derfor det er så viktig å opprettholde høy samfunnskompetanse i hele befolkningen.

Forholdet pragmatisme og den demokratiske grunnholdningen

Man kan kanskje innvende at pragmatisme i seg selv er verdinøytralt. Det handler kun om en måte å tilnærme seg utfordringene på. Så vil våre grunnholdninger styre forløpet. I teorien så kan nok det være mulig. Men et vesentlig poeng med poeng med pragmatismen er nettopp at analysen kommer i veien. Det er nær sammenheng mellom analyse, usikkerhet, tvil og handlingslammelse. Det tar lang tid og mye innsats å komme frem til hva man bør gjøre. Og når man først beslutter, så blir handlingen ofte tam, eller kraftløs. Poenget med pragmatismen er å bli kvitt slike effekter. Da kobler man ut analysen, men dveler ikke så mye med det, man bare gjør ting og legger all kraft i innsatsen.  Dette er det motsatte av kognitiv mobilisering. Pragmatisme omgår «mennesket i oss» og leder oss over i biososial modus. Man blir «slave av villdyret». Å være «slave av villdyret» betyr i praksis at det er følelsene som styrer oss. Argumentenes emosjonelle responser overdøver korrigering fra fornuftens analyse. Mennesket regrederer tilbake til førmenneskelig tilstand.  Vi faller for tribalisme, gruppetenkning og alfa-dyrking. Man bryr seg egentlig ikke så mye om mennesker, men blir heller konsumert i kampen mellom mennesker. Les gjerne om Jonatan Haidts tre dårlige ideer her. Her kan de oversettes til oversensitivitet (handle uten å tenke), styrt av følelser og et sterkt skille mellom «vi og de» (kampen mellom mennesker blir det sentrale).

Det har fått meg til å tenke at disse tre ideene ikke er tilfeldige strømninger i en tilfeldig kultur. Det vi snakker om er at det biososiale handlingsmønstret har fått for stort grep om befolkningen. Et vesentlig poeng her er at vi finner det igjen på begge sider av en polarisering. Donald Trump er høyresidens mest markante manifestasjon. Venstresidens manifestasjoner er best beskrevet i teksten «Fra villdyr til menneske og tilbake igjen». Den er mangfoldig og strekker seg fra cancel-kultur til mikroaggresjon til metoo. Vi finner uttalt pragmatisme på venstresiden også. Da handler det om en form for ekstrem radikalisme. Man vil ha forandring, skaper aktivisme og protester uten å ha gjort hjemmeleksen på forhånd.

Jeg tenker at det er åpenbart at ingen av disse amerikanske bevegelsene, hverken på høyre eller på venstresiden er demokratiske i sin grunnholdning. Da handler det igjen om at kampen mot fienden er blitt det sentrale. Alt måles og forstås i det perspektivet. Og så lenge man holder seg med hat-ideologier, så har man kastet menneskeverdet på havet.
Det som er det tragiske med det, er at slike mentale prosesser er enveiskjørt. Har man først forkastet viljen til å la seg utfordre av kunnskap, kompetanse og fornuft, av motpartens saklige motargumenter, så har man jo avskåret seg fra å finne veien ut av dette. Man er jo i behov av å mobilisere fornuften for å forstå fornuftens rolle i mentale og sosiale prosesser. Men har man først utviklet vegring mot kognitiv mobilisering, så er det jo ikke lengre mulig å få individet tilbake på sporet igjen.

Da tapes den demokratiske grunnholdnings viktigste redskap, nemlig konstruktiv dialog. Får vi for mye av dette i et samfunn, så forvitrer demokratiet innenfra.

 

Den etiske siden av pragmatisme

Vi som er marginale mennesker, har alt å tjene på å ikke la oss bedra av karismatisk alfafigurer. For hvis det kommer dit hen vi lar oss lokke av utsiktene til ledernes utemmede handlekraft, så er vi naive dersom vi tror at det kommer oss til gode. Historien er full av eksempler på katastrofen ved å gi lillefingeren til superalfaer. Plutselig har vi ikke lengre noe demokrati å overleve til våre barn og barnebarn. Og da kan det være slutt for godt.

Det viktigste som går tapt i et slikt dragsug, er nettopp tilgangen til konstruktiv dialog, analyse og ekte rasjonalitet. Her har jeg reflektert over de etiske sidene ved å forlate vitenskapen. Vitenskapen leverer et sannhetsideal basert på evidens. Det er utenfor mennesket selv, og tilbyr dermed en triangulering, hvor ledelse og elite får begrenset sine muligheter til desinformasjon og propaganda. I alle sammenhenger har vi som marginale mennesker all nytte av å skjermes mot elitens definisjonsmakt, identitetsdominans og moralsk trakassering.   Et samfunn med demokratisk grunnholdning forutsetter alle menneskers likeverd. Dette blir borte i en tilstand under vilkårlige frepperkonger. Og glem aldri: Et avskaffet demokrati er et ran fra våre etterkommere.

 

 

Det empatisk etiske samfunn

Respekten for enkeltindividet

Det er ikke uten grunn at mitt fokus ofte har vært på spørsmål som dreier seg om menneskets natur. For våre oppfatninger om mennesket vil alltid danne basis for enhver politisk teori, reflektert eller ureflektert.
Mitt grunnsyn på mennesket er, som sagt, at mennesket er resultat av biologisk evolusjon. Empatisk etikk kan ikke avledes av evolusjonsteorien. Men evolusjonsteorien åpner for det perspektivet at menneskeheten ikke på noen måte holdes ansvarlig av noen utenforliggende makt. Det åpner igjen veien for en ubundet analyse av etikkens funksjon i det menneskelige samspill. En slik analyse gir raskt den innsikt at etikken ikke er noe absolutt, og at tanken om at etiske verdier kan pådyttes mennesket utenfra er meningsløs, all den tid verdier er noe som blir til i individet som et resultat av hjernens emosjonelle systemer. Summen av dette gjør mennesket til herre over etikkens utforming. Mennesket er med andre ord overlatt til å oppkonstruere sin egen etikk. Resultatet av en slik konstruksjon er på ingen måte gitt. Denne psykososiale arenaen gir da åpning for en vifte av mulige etiske tenkemåter, både positive og negative. Det er derfor jeg opererer med begrepet «den doble pekefinger». Det er min egen finger som peker på meg. Hva står jeg for, på det helt grunnleggende etiske plan? Hvilket menneskesyn står jeg for? Hva er mine grenser for hvordan jeg kan tenke meg å behandle andre? Det er ingen andre som kan besvare det spørsmålet for meg. Det å oppføre seg lydig og peke på en eller annen overmakt er ingen etisk verdi, det er en strategi. Men hvor er du opp i det hele? Hva er dine grenser, som du ikke kan overskride på tross av overmaktens trusler? Er det samsvar mellom disse grensene og hva du aksepterer at ditt samfunn skal kunne gjøre mot enkeltindivider? Det å reflektere selvstendig over dette uten referanse til utenforliggende autoriteter eller overmakt er et vesentlig steg på veien til personlig modenhet. Og da vil jo dette etiske grunnsynet selvsagt også slå ut i et politisk grunnsyn. Sammenhengen her er jo åpenbar.

Vi kan konstatere at en vesentlig del av menneskehetens store samtale handler om synet på menneskenaturen. Ofte kan vi skimte en bakenforliggende agenda som handler om mer enn den rene nysgjerrighet eller erkjennelse. Grunnen til engasjementet er at mange nok innser hvor viktig synet på mennesket er for hvordan vi utformer samfunnet. Dette gjør temaet sårbart for å bli forurenset av det sosiale spill og sosial rasjonalitet.

På den ene siden har vi politiske krefter som har dratt veksler på eldre tiders biologi og naturforståelse. På den andre siden har vi politiske miljøer som tviholder på forestillingen om at individet kan formes i det uendelige, så lenge vi bare kan kontrollere omgivelsene. Fellesnevneren for begge er ønsket om kontroll over andre. Begge ideologiene gir en slags naturrett til maktmennesket om å vingeklippe enkeltindividets egen autonomi.

Så har vi jo selvsagt alskens religiøse doktriner hvor man slår hverdags-mennesket i hodet med guder og hellige bøker. Alt dette bunner jo også i strategier som handler om å utøve makt over andre.
Alle slike autoritære ideologier er etisk uakseptable i det modne samfunn. De er etisk uakseptable fordi enkeltindividet ofres på systemets eller ideologiens alter. Empatisk etikk er den eneste etikken som er konsekvent i forhold til denne type handlinger.
Det empatisk etiske samfunn har ikke hovedfokus på kontroll eller undertrykkelse, heller ikke på omforming av individer. Hovedfokus er på å dyrke frem individene, med det formål om å la dem blomstre på egne premisser. På denne måten ivaretar samfunnet den grunnleggende respekten for enkeltindividet. Og det er en respekt som aldri fravikes. For selvsagt vil man aldri, i sin utilstrekkelighet, komme bort fra det å måtte ta kontroll på enkeltmennesker. Men når det skjer, så skjer det med ekte respekt. Andre før meg har ofte brukt blomstermetaforen om dette. Samfunnets hovedstrategi i forhold til samfunnsoppdraget er å legge forholdene til rette for at hvert enkelt individ kan trives og blomstre. Det kan forenklet sammenlignes med å sørge for at blomsten har nok jord, vann og lys, men at den ellers får vokse på egne premisser.
Dette har jo først og fremst med etikk å gjøre. Men det jeg hevder, er at det glade budskap at dette også skaper det mest effektive og robuste samfunn. Det er det varme sosiale klima hvor enkeltmenneskets verdiskapning blir optimalt, fordi alle støtter hverandre og fordi individet bidrar mye mer positivt motivert, enn som kontrollert produksjonsmiddel.

I et empatisk etisk samfunn vil alltid grensene mellom den personlige frihet og samfunnets styringsarena være oppe til debatt. For det modne mennesket er dette alltid et spørsmål om rasjonell tilnærming, basert på vitenskap og på rasjonelle avveininger opp mot samfunnsoppdraget. Som regel vil fasitsvar mangle og enkelttemaer vil sikkert bølge frem og tilbake. Men det modne samfunn preges av at sosialt spill, irrasjonelle forestillinger og fiendebilder ikke får signifikant innflytelse på resultatene.

I Det Modne Mennesket introduserer jeg begrepet Det Etiske Grunnfjellet. Min stille revolusjon og svaret på utfordringen om «absolutt moral», er ideen om at det etiske grunnfjellet ikke er noe som er, hverken gudegitt eller noe svevende platonsk. Det er heller en sosial konstruksjon som skapes som følge av en moralsk dugnad, en kollektiv bevissthet og vilje. Det er ikke noe som påtvinges, men som oppfordres og bevisstgjøres. Kunnskapen har vi. Forskning antyder at den viktigste sosiale kapitalen vi har, er tillit mellom mennesker. Den allmenne tillit kan kun eksistere der menneskeverdet blir holdt høyt i hevd. For det er nettopp gjennom å behandle hverandre via respekt og likeverd at tillit skapes. Man kan se klare sammenhenger mellom sosialt funksjonsnivå og den generelle tillit i befolkningen. Et modent samfunn vet dette, tar det inn over seg, utvikler og fremmer etiske tenkemåter som samsvarer med dette. Da må selvsagt stat og det offentlige selv gå frem med et godt eksempel. Samtidig blir jo dette den beste garanti vi kan ha mot utvikling av dysfunksjonelle sosiale mekanismer, og mot statsmonsteret. Derfor er etikk viktig. Derfor er filosofi så viktig.

Da jeg skrev om empatisk etikk i praksis, gjorde jeg den interessante erkjennelsen av at et samfunn, som har individets frihet som en sentral verdi, naturlig vil falle på konsekvensetikk som den etiske tilnærmingsmåten som gir størst uttelling i forhold til frihetsverdiene. Dette er på grunn av en konstatert asymmetri mellom pliktetikk og konsekvensetikk. Denne asymmetrien kommer frem på den måten at det er mulig for en pliktetiker å leve i pakt med egen etikk i et konsekvens-etisk samfunn, mens det motsatte ikke er mulig. For da opptrer plikten som en allmenn lov som alle tvinges til å adlyde, uansett hvilket etisk grunnsyn man selv har.
Her er det vesentlig å spesifisere at det er selve samfunnsprosessen vi her snakker om. Altså den politiske prosessen som ender opp med å forme samfunnets lover, dets innretninger og institusjoner. Dette er ikke fullt ut gjeldende i forholdet mellom samfunn og individ. Forhold mellom samfunn og individ er å regne som et kontraktsforhold. I denne sammenheng er det rimelig å operere med pliktbegrepet. Selvsagt vil det, i kraft av en slik samfunnskontrakt, eksistere gjensidige forpliktelser mellom individ og samfunn. Men dette er forpliktelser som eksisterer i kraft av hva det, realistisk sett, er og ikke i noen metafysiske forestillinger om absolutt moral eller tause tabuer. Når individet støter bort i samfunnets grenser er det ikke noen metafysisk begrunnelse for dette. Samfunnet opererer i kraft av sin makt og ansvarliggjøringen er reaktiv. Individets rettigheter og friheter er samfunnets plikter. De er rasjonelt begrunnet i samfunnsoppdraget, i nødvendighet og uten retoriske overdrivelser. Og samfunnsoppdraget er basert på en ren menneskelig konstruksjon. Det etiske grunnfjell skapes av en felles tilslutning til det ufravikelige etiske menneskeverd. Det er ikke noe hellig eller magisk ved dette. Det er en forordning som er der for å skape basis for rasjonalitet.
Selve samfunnsprosessen er derimot innrettet mot mest mulig rasjonalitet. Det betyr at argumentasjon som er religiøst basert eller basert på svevende pliktetiske argumenter får veldig lite relevans i en slik prosess.

Et vektig rasjonelt argument i samfunnsprosessen må ha utgangspunkt i en fellesmenneskelig vitenskapelig virkelighetsoppfatning, forståelige logiske resonnementer og være verdimessig forankret i samfunnsoppdraget. Rasjonaliteten i dette skinner gjennom. Det er målbevissthet kombinert med en oppriktig realismebasert virkelighetsoppfatning. Opp mot dette passer empatisk etikk som hånd i hanske.

Humankontrakten

I tråd med dette utkrystalliseres også hvilken grunnholdning i enkeltindividet som er det beste, og hva som forsøkes å dyrkes frem i oss. Det er ingen tvang i dette. Men samfunnet og staten vil være ærlig om hva som ønskes, og hvorfor. Dette har samme innretning som «Det etiske grunnfjell». Ideen om en kontrakt har sin inspirasjon fra Thomas Hobbes og ideen om en ikke-skrevet samfunnskontakt.

Jeg tenker at vår tids kultur og demokrati, er kommet dit hen at konseptet, med fordel kunne revideres.  Her har jeg skrevet om vår menneskelighet, altså hva som særpreger oss mennesker som biologisk art. Jeg har også dvelt med begrepet «medlemskap i menneskeheten».  For kanskje er vår tid, kanskje overraskende, preget av et formidabelt press på vår menneskelighet.  Les gjerne også denne teksten om postmodernisme praktisert på «sine egne».

Jeg tenker at svaret på dette er ideen om en humankontrakt. Og den baserer seg på akkurat samme konsept som det etiske grunnfjellet.  Dette er noe vi tilslutter oss, fritt og selvstendig. Og sant og si så følger humankontrakten av det å praktisere menneskeverd likt for alle. Vi snakker altså om viljen til å møte alle mennesker på det menneskelige planet. Altså ingen manipulative teknikker for å nøytralisere det menneskelige i oss.

For til syvende og sist handler det om at du viser den andre verdighet og respekt når du viser vilje til:

 

1)    Å tilslutte seg det etiske grunnfjellet basert på ubetinget menneskeverd for alle

2)   Å holde seg innenfor den felles menneskelige referanseramme

a.    Vitenskapslojalitet

b.   Basere den virkelighetsoppfatning som legges til grunn på anerkjent vitenskap

c.     Anvendelse av analytiske metoder basert på felles menneskelig kompetanse på logikk og matematikk

3)   Å praktisere den demokratiske grunnholdning i alle sosiale prosesser

a.    Inkludert samfunn og samfunnsoppdraget som benevnt i Det modne samfunn

b.   Inkludert i alle prosesser, også der hvor man opptrer i asymmetriske maktrelasjoner

c.     Å praktisere etisk rasjonalitet i alle sosiale prosesser

d.   Å inngå i konstruktiv dialog

e.    Å ønske mangfoldet velkommen

f.      Toleranse: Å ønske utilstrekkelighet og ufullkommenhet velkommen

g.    Å forstå samspillsbalansen, og nødvendigheten av kompromiss

I samspill med andre mennesker så etterstreber vi anerkjennelse av hverandres bruk av logikk, selv om den kan plukkes fra hverandre. Vi anerkjenner bruk av vitenskap, selv om den har svakheter. Vi anerkjenner individverd inklusive menneskeverd, som det vi tilslutter oss, og er åpen for å anvende og kunne bli konfrontert i forhold til, der vi ikke strekker til. Vi praktiserer respekt, selv om vi skulle føle for noe annet. Med andre ord, vi holder oss med felles forutsetninger, som et grunnlag og en basis for å kunne være mennesker sammen.  Humankontrakten kan godt være skrevet, men ordene er ikke bindende. Den fungerer som beskrevet i Det etiske grunnfjellet. Det er noe vi tilslutter oss, som i en frivillig dugnad. For vi vet at dersom et flertall i samfunnet tilslutter seg dette, så øker det sannsynligheten for at vi og våre etterkommere kan leve i et godt og trygt samfunn.
Det er det viktig å poengtere at dette ikke handler om en oppskrift på levd liv i alle fasetter. Selvsagt må vi gjerne spekulere i uvitenskapelige teorier, være åpne, og fullt ut eksperimentelle i våre tankeeksperimenter. Vi må gjerne holde oss med religiøse livssyn, og dermed bidra til et verdifullt religiøst mangfold. Det er ikke vårt personlige livssyn jeg snakker om. Det vi snakker om er å leve i samfunn med mange andre, i et bredt mangfold.  Da er det en del områder hvor prinsippene i samfunnskontrakten er viktig å etterstrebe. Det er avgjørende for å kunne få gode samfunnsprosesser For eksempel:

·       I alle prosesser der det er maktubalanse, inkludert offentlig forvalting, rettssystemer og lignende.

·       I alle helse- og utdanningsinstitusjoner

·       På alle politiske arenaer

·       I alle mellommenneskelige relasjoner, særlig der det er makt-ubalanse i relasjoner

Og selvsagt må det være slik at mennesker skal kunne distansere seg fra dette. Men de vil jo oppfordres til å flagge hvor de står. Er man mot ubetinget menneskeverd, ønsker å innføre systematisk rangering osv. så er alt dette lovlige meninger. Men, på samme måte som man ikke ansetter leger som baserer seg på «helbredelse ved bønn», så vil det være dårlig plass for en lærer med ideer om rangering av menneskeverd, i skolen.
Det å oppfordre mennesker til å tilslutte seg samfunnskontrakten gir et signal om samfunnets syn på mennesket, og hva det gode er. Det er en felles menneskelig referanseramme, ment å gi de beste medmenneskelige forutsetninger for at enhver av oss skal kunne blomstre på egne betingelser.

Det å nekte medmennesker humankontrakten er en dyp form for sosial vold. Det representerer den ultimate mangel på respekt, og dermed også en sønder-knusing av individets menneskeverd.  For vi vet alle at innerst inne, så er dette nødvendige sider ved ethvert menneskelig fellesskap. Ingen praktiserer slik vold, på generell basis. Det er et maktovergrep, og det er en berøvelse av individets menneskelighet. Derfor er det i praksis en utmelding av individets medlemskap i menneskeheten.

 

 

 

Samspillsforvaltning (erstatter strafferett)

Samfunnets grenser for individets frihet er først og fremst begrunnet i samfunnsoppdraget. Med utgangspunkt i samfunnsoppdraget innser vi at det sosiale samspill må ha kjøreregler for å kunne fungere. Det finnes altså hverken magi eller guder med i ligningen når samfunnet skal definere sin «absolutte» moral som må gjelde for alle individer i samfunnet. Vi trenger heller ikke mentale krykker som forestillinger om fri vilje, religion, ånd eller absolutt moral. Et samfunn med full livssynsfrihet må stå utenfor dette.  Det modne samfunnet begrunner sine handlinger rasjonelt, med utgangspunkt i samfunnsoppdraget som det bærende verdigrunnlag.
Men det vil ikke si at det ikke etableres en moral som av samfunnet settes opp som absolutt. Nils Christie sier i dette foredraget at begrepet kriminalitet er en sosial konstruksjon. Det er noe som hverken er absolutt eller noe gudommelig ved det. Grunnen til å poengtere dette så sterkt er å fremheve rasjonaliteten i dette. Det er en menneskelig konstruksjon og den må begrunnes rasjonelt. Når samfunnets handlinger begrunnes rasjonelt, med utgangspunkt i samfunnsoppdraget så betyr det at det er rettet mot fremtiden. Altså begrunnes handlingene med den effekt de har på individenes livskvalitet i fremtiden.
Ideer om å rette opp fortiden hører altså ikke hjemme i dette paradigmet. Konsekvenser av handlinger i fortiden gjelder nå og i fremtiden. Det er det som kan påvirkes. Dermed må samfunnets reaksjonsformer gjenspeile dette. Da gir det seg selv at dette handler om det sosiale samspill og de universalt etiske prinsipper vi kan trekke ut av dette.

Samfunnet har altså en plikt til å gripe inn, forhindre og forebygge atferd som er inkompatibel med dette. Det innebærer at dagens straffelov og straffetenkning byttes ut med en samspillslov. Dette er jeg mer detaljert inne på her. Fokuset er på å forebygge, og bøte på av skade som har skjedd, inkludert å gjenopprette de innvolvertes menneskeverd. Alt dette søkes da gjennomført uten å krenke noens menneskeverd.

Det permanente re-humaniserings-prosjektet

Det modne samfunn satser på verdighetskultur. Her er det ufravikelige etiske menneskeverd selve grunnsteinen. Svekking av menneskeverd er synonymt med at moralen i samfunnet svekkes.

For å si det direkte: ja det er lett å hegne om menneskeverdet når man er godt hjulpet av de følelser empatisk appell gir. Det er ikke dette som er menneskeverdets egentlige lakmustest. Den store testen handler om de vi fristes til å forakte, definere som onde, eller  demonisere.  Det er der den store testen står.

Å være god mot de vi liker og føler velvilje for er jo vel og bra, men gir ikke de store poengene i den moralske karakterboka. Det er først når vi er gode mot de vi ikke liker, eller har uvilje mot, at vi kan skilte med god moral.

Dersom vi virkelig mener at menneskeverdet er ubetinget og ukrenkelig, så vil vi se dette i praksis når vi blir satt på slike prøver. Jo verre vi behandler mennesker vi forakter, demoniserer eller hater, jo lavere er gulvet satt for menneskeverdet, desto lavere blir menneskeverdet i praksis. Husk, om man behandler et eneste ett menneske som dritt, så gjør vi oss alle til dritt. For da kommer alle andres menneskeverd på betingelse. Vi skaper oss en etisk fallhøyde, mot en avgrunn, som skaper en angst som knuser oss selv, vår modenhet, vår rasjonalitet.

Så det modne samfunn har en permanent prosess som konsekvent jobber for å forhindre demonisering av grupper og enkeltindivider.  Hat-ideologi og demoniseringer søkes umiddelbart fanget opp, og imøtegått.

Re-humanisering handler om å utvikle forståelse på bekostning av fordømmelse. Dette kan kun skje gjennom å gjenoppdage demoniserte individer og grupper som mennesker. Da handler det om den forståelse som kan oppnås ved å samhandle, om sosial punktering, og å innvilge hverandre en arena som gjør det mulig å vise frem vår menneskelighet på, vise frem sårbarhet. Når vi ser mennesket i hverandre, kommer forståelsen av seg selv, og aggresjon viker plass for medmenneskelighet.

Det modne samfunn har vilje til å investere i forskning og utvikling av kompetanse på re-humanisering. Hvordan vende hat til vennskap? Hvordan skape miljøer som utvikler det beste i hverandre? Hvordan tilgi? Hvordan gjøre det beste av at vi alle er ufullkomne? Hvordan skape det varme sosiale klima?

Jeg har en hypotese om at det i ethvert samfunn, enhver kultur ligger en latent tilbøyelighet til å utpeke enkeltpersoner eller gruppe som hat-objekter. Det som er paradokset, er at kulturen som regel ikke oppdager dette selv. Man ser det først mange generasjoner senere, eller utenfra. Det modne samfunn driver med forskning som speider etter hvite flekker på radaren, og tar den belastingen det er å påpeke dem. Men det forutsetter en allmennutdannelse hvor den vanlige mann i gata kjenner disse mekanismene og har et språk for det. Tanken er at den dagen dette blir allmennkunnskap så vil trollene komme ut i sola så snart de dukker opp. Allmenn mennesket er modent nok til å overstyre impulsen til å dyrke frem monstre, umennesker og demoner.

Dette er det modne samfunns kollektive demonutdrivelse.

Livssynsfrihet

Se også her. Religionsbegrepet erstattes med det mer generelle livssynsbegrepet. Det vil si at for å utløse de rettigheter og plikter som er knyttet til dette så handler det ikke om definisjon av religion, men av livssyn. Et livssyn er en grunnholdning til livet og det å leve livet. Det kan inkludere religion, men ikke nødvendigvis. Det kan inkludere reflekterte etiske standpunkter, men ikke nødvendigvis. Det kan inneholde filosofi og forestillinger om det som er, holdninger til vitenskap og kultur osv. Ikke alle mennesker føler behov for å ha et omfattende livssyn. Livssynet kan være enkelt og pragmatisk, et forsøk på å produsere en tilværelse med mening, for seg selv og andre. Alle individer har rett til å leve ut sitt livssyn. Individet skal være beskyttet mot livssynstvang, og dets mulighet til å leve ut sitt livssyn skal være beskyttet. Livssynstvang er enhver form for tvang til å leve og tro på en måte som avviker fra ens eget livssyn.  Organisasjoner som forvalter livssyn, har krav på å bli beskyttet og praktisere sitt livssyn. Det er en avgrunn av forskjell på religionsfrihet og livssynsfrihet. For det handler ikke bare om friheten til å tro hva man vil, men om friheten til å praktisere et helt livssyn. Dette setter klare grenser hva som kan legges inn under demokratisk kontroll. Det springende punkt her er etikken. For etikk er en sentral del av ethvert livssyn. Og enhvers rett til å leve etter sin overbevisning må beskyttes, også mot et eventuelt demokratisk flertall. Jeg har tidligere delt etikken inn i tre kategorier som blir styrende for dette. Det som jo er spesielt her er at ingen av disse tre kategoriene skal på en grunnleggende måte underlegge demokratisk kontroll. Her er hvordan dette vil fungere seg i praksis:

Etisk kategori	Samfunnet	Individet
Den universelle (vold, drap, tyveri osv.)	Kan ikke avskaffes av demokratiet. Implementeres, forvaltes og opprettholdes av samfunnet.	Forpliktes til å overholde. Må påregne at samfunnet reagerer ved brudd. Jamfør samspillsloven.
Det etisk omstridte (alkohol, narkotika, abort, prevensjon, seksualitet osv.)	Regulering og forvaltning er under demokratisk kontroll. Men reguleringen er innrettet slik at personlig frihet respekteres. Individets frihet kan ikke avskaffes.	Kan leve etter egen overbevisning, aldri påtvinge sin moral på andre. Må forholde seg til samfunnets regulering og forvaltning.
Det fin-etiske	Samfunnet har ingen rolle i dette.	Individet kan fullt og helt praktisere sin egen overbevisning.

 

Summen av dette er altså at det modne samfunn har en tilslutning til det universelt etiske som er utenfor demokratisk kontroll. Dette følger av samfunnsoppdraget. Tar vi utgangspunkt i en god analyse av det sosiale samspill og evaluerer dette opp mot samfunnsoppdraget, så gir veldig mye av dette seg selv.

Moralsk Mangfold

De to etiske kategoriene «Det omstridte» og «Det fin-etiske» utgjør det som kan kalles moralsk mangfold. Det er en viktig verdi i seg selv å opprettholde moralsk mangfold i et samfunn. Det handler om at vi, både som enkeltmennesker og som samfunn har behov for å bli utfordret i vår etiske tenkning. Dette åpner arenaer for diskusjoner, dialog og etisk engasjement. På den måten dyrker vi frem samfunnets etiske bevissthet. Og jo mer vi forstår av hverandre, desto større toleranse og vidsyn oppnår vi. Samtidig er bevissthet om verdien av moralsk mangfold en beskyttelse mot moralpanikk og massehysteriske bevegelser som søker monokulturelle løsninger, eller konformitet på området. Alt dette handler til slutt om tilgang til overdreven sosial kontroll. Dette er krefter som konsekvent må tøyles i det modne samfunn. Og de tøyles best ved å holde dialogen åpen, og hele tiden måle mot det moralske grunnfjell, gitt ved samfunnsoppdraget. Utvikling av gjensidig fiendskap og hatideologier har ofte strenge moralkodekser som ingredienser. Da handler det om å anse de man forakter som å ha plassert seg selv utenfor den moralske sirkel, noe som gjør det fritt frem å behandle dem deretter. Da utvikler man gjerne strenge moralnormer for seg selv, og skaper dermed en sosial kontrast mot de man forakter. Så her har vi ofte effekten av en kombinasjon av en normutvikling som «går av hengslene», og åpninger av rettferdiggjøring av sosial kontroll, og kanalisering av aggresjon. Dersom dette får anledning til å dyrkes frem i ekko-kammer, vil det jo både fungere konfliktskapende og voldsdrivende. Derfor er det viktig at dette løftes ut, konfronteres og blir en naturlig del av samfunnets store samtale. Tanken er at det har en nøytraliserende effekt. Man oppnår moralsk bevisstgjøring og øker dermed resistensen mot usunne sosiale utviklingstrekk.

Monokulturen og det liberale samfunn

Se også her. Jeg og Peder havner ofte inn i uenighet om forholdet samfunn, kultur og frihet. Peder har noen monokulturelle ideer. Mens jeg har en mer multikulturell magefølelse. Peder tenker ofte som følger: Vi skal respektere hverandres kulturer. Respekten for andre kulturer står veldig høyt hos Peder. Den står så pass høyt at jeg noen ganger vil karakterisere ham som kulturrelativist. Dette standpunktet innebærer at Peder setter kultur veldig høyt. Spesielt vår kultur. Og jeg oppfatter ham for å ha et genuint ønske om å beskytte vår kultur, og han er villig til å benytte statsmakten som virkemiddel til å få det til. Peder trekker ofte frem Dubai som et eksempel. Han har noen kjente som fikk seg jobb i en norsk virksomhet i Dubai. Men før firmaet sendte dem nedover måtte de forberedes. Og den forberedelsen innebar blant annet at de måtte gifte seg. I Dubai kan ikke kvinne og mann leve sammen uten å være gift. Og her står statsmakten bak. Det er ulovlig, og de risikerer å havne i fengsel med strenge straffer. I tillegg måtte de gå på kurs for å unngå å havne i trøbbel på grunn av manglende kjennskap til en kultur som er beskyttet av loven. For eksempel: Kvinner kan ikke kjøre bil. Kvinner som, sitter i en bil, skal helst sitte bak, unntatt når hun og ektemannen er alene i bilen. Kommer det en mann, eller en liten gutt ekstra inn, skal gutten sitte foran og kvinnen bak. Kvinner må dekke seg til. Et lett kyss på åpen gate kan medføre straffeforfølgelse. Her er en video hvor en araber åpenlyst kritiserer de muslimske samfunnssystemene i Midtøsten. Mye av problemet referer seg tilbake til egen kulturforherligelse.

I dette landet er altså kulturen landets lov. Dette er et ideal Peder fremhever. Det er en strategi også vårt samfunn skulle ta i bruk for å beskytte sin kultur.  Mennesker fra fremmede kulturer som kommer til vårt land, må bare akseptere og måtte tilpasse seg vår kultur. Det kan gå på klesdrakt, mat, religiøse skikker, helligdager osv. Er de ikke villig til det, så får de bare flytte hjem igjen. Og dette burde vært implementert med loven i hånd, slik som i Dubai. Og han viser da til det norske paret. De evner å leve i Dubai, og forholde seg til deres kultur. Dette må da gjelde begge veier.

Både jeg og Peder er gift thailandsk. Thailand har en fremmed kultur, men har en annen politikk. Et unntak er kanskje kongehuset. I Thailand tuller man ikke med de kongelige uten å risikere straffeforfølgelse. Men bortsett fra det så handler vår tilpasning til den kulturen utelukkende om respekt. Man må lære seg å unngå de mest blamerende overtramp. Og de fleste av oss europeere har ikke store problemer med å tilpasse oss dette. Men mitt inntrykk er at respekten er gjensidig. For det hender jo at vi tråkker i salaten. Og som regel blir det tatt med et smil. Dette avhenger selvsagt av hvor opplyst folk er. Uopplyste fattige mennesker fra landsbygda kan selvsagt finne på å reagere kraftig. For de har ikke andre referanser å holde seg til. Poenget er at Thailand, med sin rike kultur, i langt mindre grad har tatt i bruk statens lovverk som virkemiddel til å opprettholde og beskytte sin kultur.

Thailand har sterke liberalistiske trekk i sin politikk. Det gjelder i alle fall når det kommer til kultur og individenes frihet til å bevege seg og innrette sine liv som de ønsker. Og det er en liberalisme som, på noen områder går veldig langt i forhold til hva vi er vant til fra vårt samfunn. I skrivende stund er det f.eks. alvorlig vegring fra politiets side i forhold til hva som skjer i det private hjem, inkludert vold. Det er først når kona blir drept, at det blir et anliggende for staten. Thailand er et fritt land, og det er en frihet som gjelder på godt og på ondt.

De spørsmål vi er inne på nå reiser minst to prinsipielle problemstillinger:

1)   Hva setter grensene for den personlige frihet?

2)   Grunnsyn på det fenomenet vi kaller kultur

Den personlige frihet

Jeg har tidligere behandlet temaet «Den personlige frihet» på et mer generelt plan. Nå kommer kultur inn i bildet og det er på tide å reflektere litt mer over dette. Det modne samfunn har livskvalitet som samfunnsoppdrag. Og det samsvarer med empatisk etikk. Livskvalitet forutsetter høy grad av frihet. Og om individet var alene så ville maksimal frihet være det ultimate målet. Men det heter jo at min frihet slutter der din begynner. I det sosiale samspill er ikke individet alene. Det begrenser friheten. Begrenset frihet er altså kostnaden, mens gevinsten er den livskvaliteten som oppnås gjennom det sosiale samspill. Og jeg tenker at i det varme sosiale klima så er den gevinsten langt høyere enn det vi måtte ofre av frihet. Men da reiser selvsagt spørsmålet seg om hvordan og hvor mye denne friheten skal begrenses. Det er det som er den prinsipielle problemstillingen her. Om vi nå tar utgangspunkt i et totalt fraværende samfunn, altså naturtilstanden, så vil menneskets frihet være svært ujevnt fordelt. Og fordelingen vil avgjøres av forhold som sosial rang og sosial viljestyrke. Sagt i klartekst så vil ressurssterke mennesker ha svært høy frihetsgrad, så vil kurven synke bratt nedover til et flertall uten frihet. I dette kalde sosiale klimaet, vil selvsagt noen smette unna. De vil velge bort det sosiale samspill og leve sitt liv i ensomhet. Vi har en terskel hvor det sosiale samspill ikke lengre er verdt den ekstreme kostnaden på kontoen for frihet. Vektbalansen tipper motsatt vei og individer som har ressurser nok til det, smetter unna. Med utgangspunkt i denne analysen innser vi at det er en sentral oppgave for det modne samfunn å forsvare individet mot tilfeldig lokal undertrykkelse.  Man kan aldri unngå at det blir ujevn fordeling av makt i samfunnet. Og nettopp makt er jo den største trusselen mot individets personlige frihet. Det må med andre ord finnes lover i samfunnet mot maktovergrep og unødig maktbruk mot enkeltindivider og grupper. Så kan man jo diskutere hva som ligger i begrepet «unødig». Det er jeg nærmere inne på i refleksjonen om Den personlige Frihet.  Her er jeg også inne på den oppfatningen at dette kan ha stor innvirkning på samfunnets produktivitet. I tillegg til dette vil jeg gjøre følgende resonnement i forhold til innovasjon: Innovasjon er en kreativ prosess. Kreative prosesser krever mangfold. Men mangfold forutsetter igjen individets frihet. Min konklusjon er da at jo mindre grad av frihet som finnes i samfunnet, desto mindre mangfold, desto mindre innovasjon. Et strengt samfunn vil med andre ord være mindre innovativt og dermed mindre tilpasningsdyktig.

Mot dette kunne man kanskje hevde at i et strengt samfunn ville enerne befinne seg på toppen, de vil ha maksimal frihet og vil dermed kunne stå for all innovasjon.
Min innvending mot det er at det slett ikke trenger å være enerne som er på toppen, at den toppen er ganske smal. Men toppen preges ofte av overdådig luksus. Min antagelse om det er at enerne på toppen vil få sine talenter oppslukt av sosialt spill, klær, smykker, underholdning, kunst og pynting. Man risikerer å mangle de livsutfordringer som setter individet på vei mot typen «nød lærer naken kvinne å spinne» (satt på spissen). Den innovasjon som finner sted i et slikt samfunn oppslukes i maktspill og sosialt tull, den er smal. Totalen blir dramatisk svekket innovasjonskraft.

Jeg har altså nå begrunnet mitt liberalistiske utgangspunkt, både etisk, og i forhold til produktivitet og innovasjon. Jeg tenker da også at denne liberalistiske grunnideen på alle måter er rasjonell.

Konklusjonen er da at det modne samfunnet, på rasjonelt grunnlag, tar til seg liberalismen, som en bærende grunnverdi. Det innebærer i praksis at samfunnet har en grunnleggende plikt til å forsvare individets frihet.

Men om vi nå måler dette opp mot Dubai, så vil vi innse at det umiddelbart kolliderer. For det kan ikke være slik at et samfunn med plikt til å forsvare individets frihet selv benytter seg av sine maktmidler til å detaljstyre mennesker på denne måten. Samfunnets plikt blir her en automatisk plikt for samfunnet selv. Ved selv å undertrykke vil samfunnet bryte med denne plikten. I forhold til Dubai vil jo dette særlig slå ut i forhold til kvinners frihet. I det samfunnet er kvinner annenrangs borgere med sterkt begrenset frihet. Det kan aldri aksepteres i et samfunn basert på liberalistiske prinsipper.

Nå ville nok Peder innvende at vi her kun snakker om kulturforskjeller, og at mine innvendinger her kun handler om manglende respekt for andre kulturer.

Her tenker jeg vi kolliderer i forhold til å kunne gjøre distinksjoner mellom hva som er politikk og hva som er kultur. Jeg anser min tilnærming å ligge nært opp til et allmennmenneskelig perspektiv. Det er forskjellig fra et kulturelt perspektiv. Det er ikke nødvendigvis slik at disse to perspektivene er upåvirket av hverandre, og Peder ville kanskje innvende at mine ideer i høy grad er påvirket av min egen kultur. Og det er klart at vi alle er det. Det er slett ikke sikkert at mine liberalistiske ideer ville kommet like lett frem dersom jeg hadde vokst opp på den arabiske landsbygda. På den måten må jeg innrømme at Peder har rett. Ingen lever alene i verden. Likevel tar jeg meg den friheten å differensiere mellom et kulturelt- og et allmennmenneskelig perspektiv. Her har vi en klar parallell i forhold til det å skille mellom et religiøst og et allmennmenneskelig perspektiv. Tidligere har samfunn blitt innrettet med utgangspunkt i kulturelle og religiøse perspektiver. Ja, det skjer jo fortsatt i dag det er jo samfunnet i Dubai et godt eksempel på. Men jeg tenker at valget av slike styrende perspektiv på utforming av samfunn er basert på grunnleggende politiske ideer. Et religiøst perspektiv handler om at viktige religiøse verdier implementeres som en selvfølgelig del av lovene som samfunnet opprettholder og forsvarer. Man kan ha utgangspunkt i hellige skrifter, profeter eller prester. Tilsvarende vil man med et kulturelt perspektiv ha utgangspunkt i kulturell identitet, tradisjoner, historien og «vår måte å gjøre tingene på».  Ofte vil alle disse perspektivene være sauset sammen. Opp gjennom historien har nok dette vært det vanlige, og det har jo på mange måter fungert. Men, etter hvert som mennesket har blitt stadig mer effektivt i å forflytte seg på denne kloden, og alle mulige impulser og innflytelser har gått alle veier, så har dette blitt et problem. Mange av de som dro til den nye verden, Amerika på 14-15-hundre tallet var også motivert av å komme unna de politisk-religiøse forholdene i det gamle Europa. De flyktet ofte fra regelrett religiøs forfølgelse. Det er en historisk grunn til at religionsfrihet står så sterkt i det amerikanske samfunn. Det er en historisk grunn til at man har et klart skille mellom religion og stat, at religion anses som et privat anliggende. Denne innsikten ble oppnådd av smertelige erfaringer med det gamle Europa.

Det politiske perspektivet handler om å ha utgangspunkt i ideer om det gode samfunn for alle. Det handler om ideer om hva det gode samfunn er og hvordan vi bør innrette oss for å komme dit. Det er et annet perspektiv enn ideer om kulturell identitet, eller ideer om evige religiøse sannheter.

Full religionsfrihet innebærer at samfunnet er innrettet slik at alle religioner er tillatt så lenge de ikke bryter samfunnets lover. Og da er selvsagt samfunnets lover innrettet slik at de ikke unødvendig interfererer med dette. Og det innebærer at samfunnet har en plikt til å forsvare enkeltindividets rett til å dyrke sin religion. Det ville ikke vært mulig dersom samfunnet ikke hadde hatt plass til alle mulige religioner. Dette må jo henge sammen.

Dette er en nøyaktig parallell til kultur. Samfunnet som samfunn må være hevet over kulturen og kun forholde seg til dette som et sosialt fenomen som menneskene naturlig sorterer seg inn i. I et monokulturelt samfunn vil enkeltindividet tape sin kulturelle frihet. Sannsynligvis vil religionsfriheten gå med i dragsuget fordi religion og kultur ofte er tett sammenvevd. Dermed står det monokulturelle samfunn i sterk motstrid til grunnleggende liberalistiske ideer. Etter min mening kan man ikke kalle seg monokulturalist og liberalist på samme tid. Dette er motsetninger. Husk at liberalisme ikke bare handler om frihet for meg og mine. Liberalisme handler om en frihet som gjelder alle mennesker.

Arnulf Øverland er ofte sitert med følgende:

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!

Dette gjelder like mye i det liberalistisk baserte samfunn.  Det monokulturelle samfunn vil gjøre alle som ikke passer med gjeldende A4-norm til annenrangs borgere i eget land.

Jeg tenker at man, i et monokulturelt samfunn, vil få behov for å definere stats-kulturen. Hvem skal gjøre det og med hvilken rett? For om det var slik at man går langt med å implementere detaljstyring av menneskets liv inn, så vil det jo med en gang bli behov for å definere hva som er «det kulturelle kanon». Hva er den kulturelle lære? Hva er doktrinen?

Og hva med den dagen et annet flertall, eller en annen makt råder. Da kan man bare bytte ut lovverket med nye detaljerte normer som folket pålegges og følge. Man kan gå fra den ene dagen hvor det er forbudt med hijab, til den neste hvor det er påbudt. Siste helligdag var på søndag, heretter blir det fredager.

Og de av oss som måtte protestere på overgangen fra en monokultur til en annen. Hva har vi å si til vårt forsvar? Vi har jo undergravd hele vårt arsenal av prinsipielle motargumenter. Vi har jo selv drevet med denne detaljstyringen, og må vel da finne oss i at når andre har makten så er det andre detaljreguleringer for menneskets liv som gjelder. Heretter blir det forbudt for kvinner å ta buss. Dette er maktens rett. Det er alfa-kultur.

Vi må lære oss forskjell på kultur og politikk. Det å akseptere kulturelt begrunnede lover og påbud i lovverket gjenspeiler en politisk grunnholdning som er totalitær.  Det er bare manifestasjonen av den som er forskjellig alt etter som hvem som tilfeldigvis sitter med makten.

I det modne samfunn vil den liberalistiske grunnholdning medføre at religion og kultur ikke er aksepterte begrunnelser for lover. Tvert imot så er lovverket siktet inn på å forsvare enkeltindividets mulighet til å kunne velge både kultur- og religionstilhørighet.

 

Grunnleggende kultursyn

Mitt grunnleggende kultursyn er at kulturer er mer som prosesser å regne. Men prosessene er langsomme og går over utallige generasjoner. Når jeg sier de er prosesser så mener jeg at vi snakker om fenomener som utvikler og forflytter seg over tid. De er også diffuse og flyter over i hverandre.  De er også innfiltret med religion. Alt dette er kaotiske prosesser. Med dette kultursynet så blir det min oppfatning at kulturer alltid har møttes og måttet forholde seg til hverandre, også i historisk tid. Slike møter kan ha resultert i handel og gjensidig kulturutveksling. Men det kan også ha resultert i konflikt og krig. Min forestilling er at kulturer som har maktet handel og utveksling, har redusert den sosiale avstand, og de har blomstret. Jeg tenker også at redusert sosial avstand demper faren for konflikt. Jeg har også den teorien at kulturer som lever side om side uten utveksling vil bygge opp sterke sosiale spenninger. De vil bli mistenksomme og utvikle negative forestillinger om hverandre. Den sosiale distansen vil øke og fiendskapet vil etter hvert blomstre opp, parallelt med dette. Dette er en negativ spiral som leder mot konflikt og krig. Botemidlet mot dette er en konstant punktering av den sosiale spenningen. Det betyr i klartekst utveksling og handel. Den ideelle utvekslingen er at man gifter seg med hverandre, stifter familie sammen, blander gener, språk, religion og kultur.

Det kulturelle grunnsynet at kulturer er prosesser i stadig endring medfører også andre implikasjoner.  Ofte skjer prosessen så langsomt at man ikke oppdager den innenfor en generasjon.  Det kan føre til at man utvikler en illusjon om statiske kulturer. Den monokulturelle ideen om en rådende statskultur handler om forsøket på å realisere denne illusjonen. I utgangspunktet går jo dette på å hindre kulturell forurensing utenfra. Men det impliserer jo ideen om at egen kultur skal beskyttes og forvaltes. For å kunne forvalte kulturen må den defineres. En slik prosess kan ikke annet enn virke konserverende på kulturen. Man risikerer å legge inn bremser på den naturlige kulturutviklingen. Dette blir en dobbel tvangstrøye for menneskene som er i denne kulturen. For det første har de tapt mye av den personlige friheten. For det andre vil all innovasjon og nytenkning bli hardt slått ned på av konservative kulturaktivister. Slike kulturer vil sannsynligvis forvitre innenfra.
Når alt dette er sagt så har jeg jo også en erkjennelse av at ikke alle kulturer er like kompatible med høy sivilisasjonsgrad og rasjonalitet. Man kan jo se på kultur som mange segmenter som jo kan være forholdsvis uavhengige av hverandre. Det vil si at det meste av kulturelle uttrykk som kunst, språk, klesdrakt, boform, mat, delvis religion og delvis levemåte kan være kompatibelt med høy sivilisasjonsgrad og rasjonalitet. Men det er i de tilfellene hvor man har segmenter som legger en klam hånd på humanitet, demokratisk grunnholdning og rasjonalitet, som en del av denne kulturen, som er inkompatibelt med det modne samfunn. Svært ofte handler jo det om religion. Det handler ofte om fanatisk religiøse mennesker og grupper som definerer samfunnet og andre kulturer som sine fiender og går til angrep på dem. Det handler selvsagt også om tendensen til inhumane utrenskninger i egen gruppe, på basis av avvik eller ulydighet. Da er det selvsagt ikke deres kultur som må bekjempes, men enkeltmennesket og samfunnet som må beskyttes mot fanatiske gruppers forsøk på angrep eller undertrykkelse. Selvsagt må det modne samfunn forsvare seg og individet mot dette. Men det viktigste er å jobbe iherdig over tid, kanskje over mange generasjoner med å harmonisere kulturer slik at kompatibiliteten med høy sivilisasjonsgrad og rasjonalitet kommer opp på et akseptabelt nivå. Og det er slett ikke sikkert at det er en kamp som noensinne vil opphøre. For mange kulturer har dessverre signifikante segmenter i seg, som er svært inkompatible med demokratiske verdier. Jeg har jo den visjonen at vi skal komme dit at enkeltmenneskets opphold på denne planeten, ikke skal være begrenset av hvor vedkommende er født, eller andre urimelige sorteringsvariabler. Det er et mål. Men det forutsetter modne kulturer. Med modne kulturer mener jeg kompatibilitet med høy sivilisasjonsgrad, særlig på det som går på prinsipiell likestilling, både på individuelt plan, men også på andre kulturelle sorteringsvariabler, som religion, etnisitet, kjønn, kultur, språk osv. Det vil i klartekst si at kulturer eller subkulturer med kulturelle alfa-ambisjoner, ikke må komme i nærheten av flertall, slik at den totale sivilisasjonsgraden står i fare. Det å opprettholde nasjonale, eller regionale grenser for bevegelsesfrihet, i en overgangsperiode, må altså begrunnes i dette. En tankemåte her kan være «kulturkvotering». Det vil si at et land eller en region, regulerer sin innvandring, ikke bare på volum og absorbsjonskapasitet, men også på kvotering kulturer imellom. Det er altså ikke snakk om å utestenge eller diskriminere kulturer. Det handler kun om å gardere seg mot at enkeltkulturer med alfa-ambisjoner kommer i nærheten av å kunne realisere et slikt prosjekt. Men begrunnelsen må alltid ligge på sivilisasjonsgrad. Det handler ikke om at noen kulturer er mindreverdige. Men det handler om å forhindre at en generell utvikling mot global frihet og sivilisasjonsgrad, ikke skal komme i fare. Så må man da jobbe innenfor de enkelte kulturer, slik at de blir mer kompatibel med høy sivilisasjonsgrad. Det behøver ikke å gå ut over det vi vanligvis forbinder med kultur: tradisjoner, språk, kunst, mat, musikk, forestillinger og tenkemåter.

Tillegg: Hva er norsk kultur?

Tankeeksperiment: Gå tilbake hundre år i Norge og vurder om kulturen er den samme. Jeg tror vi blir overrasket når vi tenker oss om:

1)   Språket er vesentlig forandret.

2)   Klesdrakter er totalt forandret.

3)   Spisevaner er nesten ikke til å kjenne igjen.

4)   Vårt syn på religion er totalt forandret.

5)   Vårt syn på homofili er totalt forandret.

6)   Vårt syn på likestilling er totalt forandret.

7)   En rekke tradisjoner er forsvunnet.

8)   En tilsvarende rekke med nye tradisjoner er kommet til.

9)   Vi har et helt annet syn på fremmede folk og minoriteter.

10)                    Vi har et helt annet kunnskapsnivå.

11)                    Boforhold er totalt forandret.

12)                    Transport er totalt forandret.

Så påstanden min over om en illusjon om at kulturer er statisk, gjelder fortiden. Og utviklingen akselererer.
Så hva er norsk kultur? Er det slik den er nå, eller som for 20 år siden, eller som for hundre år siden? En ide om kulturforherligelse vil åpne utallige konfliktlinjer og meninger om akkurat dette. Kulturbegrepet er en illusjon. Realiteten er sosiale prosesser i stadig bevegelse.

Samfunnets basisoppgaver

Med utgangspunkt, i samfunnsoppdraget, rasjonalitet og etikk følger det nå naturlig å se på hva som naturlig er samfunnets basisoppgaver. Da snakker vi strategi. En strategi forutsetter at vi banker ned de to pålene som markerer vår strategiske bevegelse. På den ene siden har vi nåsituasjonen. På den andre siden har vi målet. Og målet er gitt, nemlig samfunnsoppdraget. Det å finne nåsituasjonen er derimot et langt mer omfattende og kompleks oppgave. Det handler både om vitenskap og om den kollektive erfaring menneskeheten har så langt, slik den kommer til uttrykk gjennom vår historieforståelse. Kanskje kan man dele problemstillingen i to. For det første handler det om den generelle forståelse av vår verden, naturen og ikke minst mennesket selv. Det er jo mennesket selv som er basisenheten i ethvert samfunn. For det andre handler det om den aktuelle kulturen vi opererer i, her og nå. Jeg har jo et grunnsyn på kulturutvikling som en temmelig kompleks prosess og hvor hvert steg videre må ses i sammenheng med kulturens nå-tilstand. I klartekst betyr det et vi må gi slipp på drømmen om universale strategier. Enhver strategi må tilpasses sin kulturs egenart. Som en motvekt mot dette kan man anta at det å blande kulturer til en viss grad kan nøytralisere denne effekten. Og, etter hvert som globaliseringen vokser frem, så vil det vokse frem en global kultur.

Vi har i dag noen nylige smertelige kollektive erfaringer. Vi så den arabiske våren gå i vasken. Vi har også sett et Russland som heller ikke er modent for vår type demokrati. Noe av forklaringen på dette handler sannsynligvis om de forhold jeg har nevnt. Nå skal vi ikke videre inn på de spesifikke kulturene men holde oss til det generelle.

Verdiskapning i det modne samfunn

Ethvert individ som ikke evner å produsere noe vil lide av det. For vi er emosjonelt programmert til å bruke oss selv, ha noe å by på, bli uavhengig av andre. Men det at noen faller utenom samfunnets verdiskapning er ikke bare en tragedie for de det gjelder, men også for de som er rundt og ikke minst for samfunnet. Et velferdssamfunn som vårt taper svært mye på et ikke produserende menneske. For det første vil da vedkommende bli avhengig av samfunnets velferdstjenester. Det vil fort koste en halv million i året, kanskje i 60 år. Det blir 30 millioner. I tillegg går samfunnet glipp av skatteinntekter. Kanskje så mye som to hundre tusen i året. Det blir kanskje 40 år ganger to hundre tusen som blir ytterligere 8 millioner. Så må vi jo regne inn tapet på grunn av manglende verdiskapning, altså de varige verdiene som det mennesket kunne ha produsert og som regnes inn i samfunnsformuen. Kanskje ytterligere fem millioner. Altså til sammen 43 millioner.
Et individ som ikke produserer er altså en tap-tap situasjon for alle parter. Derfor er høy arbeidsledighet å regne som et stort onde i samfunnet. Nå må jeg skynde meg å si at det i ethvert samfunn vil være mennesker som ikke vil kunne produsere på vanlig måte. I et idealsamfunn vil jo selvsagt alle «være med» men realitetene er jo selvsagt ikke slik. Men med mitt syn på verdiskapning så vil likevel ethvert menneske kunne bidra med noe. Men sannsynligvis vil det være slik at jo mer innsats samfunnet legger inn i å få alle med, jo færre vil falle utenfor, men at denne kurven vil nærme seg asymptotisk, ikke null men et eller annet nivå over null. Samfunnets utfordring handler altså om å komme ned mot et minimum som balanserer i forhold til rimelig innsats og måten vi innretter samfunnet på.
For at et individ skal kunne delta i verdiskapning trengs alle fire kategorier resurser. Mentale ressurser; kunnskap og kompetanse. Det trenger fysiske ressurser; helse. Det trenger sosiale resurser og det trenger økonomiske resurser. I det modne samfunn er alle disse kategoriene gjenstand for omfordeling. Det skal vi straks komme tilbake til.
Selvsagt må vi ta med i ligningen at dette også avhenger av individets egen innsats. Og da er vi inne på individets naturlige forutsetninger for å kunne bidra.  Min teori om individets utvikling er at den er forholdsvis kaotisk på den måten at små naturgitte forskjeller kan eskalere til gigantiske forskjeller mellom mennesker og at dette hovedsakelig skjer gjennom interaksjon med omgivelsene. Altså vil måten, omgivelsene fungerer på, kunne ha stor betydning på positive og negative utviklingstrender for det enkelte individ. Dette er ikke det samme som blank slate teorien om at individet kan formes ubegrenset i ideologens bilde. Ethvert individ er født med sitt sett, eller sin profil av medfødte disposisjoner. Det vil si at individet vil ha ulik grad av kompatibilitet i forhold til omgivelsene og hvilke standard metoder man forsøker å anvende på individet. Ideologer og fanatikere har gjerne et dusinvareblikk på individer. Det er ikke en moden analyse. Og selvsagt er det slik at jo tidligere i prosessen man er desto større innvirkning kan forskjellige påvirkning ha. Det betyr også at vi har tidsvinduer hvor tilbøyeligheter kan påvirkes og at når tidsvinduet er passert, så er forsøk på å tvinge individet på riktig spor å sammenligne med å tvinge en inn skrue med feil gjenger. Man ødelegger både skruen og det man skulle skru den inn i. På ethvert stadium vil individet ha et potensial, men også noen tapte potensialer. Det som gjelder er alltid å forsøke å fiske ut de potensialene individet har på det stadium han eller hun befinner seg. Dette er noe helt annet enn blank slate. For her handler det om å se individet, respektere individet og lete etter hvilke potensiale denne personen har og forsøke å støtte opp under det. Det er forskjell på å forsøke å undertrykke mennesket til å passe i en form og forsøke å dyrke frem det individet med sine muligheter. Dette får man til ved å ha individets mestring som mål. Barn bygger sin kompetanse gjennom lek, innsats og mestring.
Poenget med dette handler, i tillegg til det etiske, om den oppfatningen at individet er mest effektivt når det er genuint motivert av sin jobb. Dette er selvsagt et ideal og det er neppe alle som får det til. Men jo større andel det er som har en lystbetont meningsfylt hverdag med det de holder på med, desto bedre effektivitet og kvalitet blir det på verdiskapingen.
Så bør jo samfunnet være modent nok til å innse at det tar tid for noe å vokse opp. Det gjelder både bedrifter og individer. I startfasen kan man ikke stille krav til bedrifter, som om de var vel etablerte. Å kreve skatt og moms av en bedrift som går konkurs av kravene er dårlig butikk for staten. Det er bedre med reduserte betingelser enn at alle arbeidstakerne skal bli arbeidsledig. Om der finnes vilje så kan det utvikles kriterier for dette. Bedrifter i oppstartsfasen, lavkonjektur eller bedrifter som sliter bør ha rimelige betingelser i slike kritiske perioder. Ja, jeg er selvsagt klar over at slike «innrømmelser» vil bli forsøkt utnyttet. Men jeg tror det skulle være mulig å sette opp noen objektive kriterier for dette. Og igjen, med hensikt om å opprettholde samfunnets verdiskapning. Bedrifter som egentlig fungerer utmerket, men som forsøker å finne hull i regelverket skal selvsagt ikke komme gjennom det, under henvisning til hensikten. Dette er noe som man må bruke tid på og som går deg til.

I forhold til enkeltpersoner, så tenker jeg at det er bedre å selge noe, pusse sko osv. enn å sitte og tigge på gata. Da skal man ikke kveles av krav om regnskap og revisor osv. Under et visst nivå på enmannsbedrifter så betaler man ikke moms og skatt. Man skal yte etter evne. Og evner man å ta vare på seg selv på denne måten, så ligger man i alle fall ikke samfunnet til last. Om nå enmannsbedriften viser seg å bli en suksess og inntjeningen er god nok, ja så kan man etter hvert stille krav om bidrag til fellesskapet. Da med en forsiktig opptrappingsplan.
En arbeidsledig person skal bare kunne ta seg til å drive med samarbeid. Er vedkommende på trygd skal systemet være slik at det lønner seg å arbeide. Man inndrar ikke trygd med overestimater på hva vedkommende «sikkert» tjener, for så bare å pasifisere vedkommende. Verdiskapningen i seg selv er et gode, ikke bare for verdiene, men også for menneskeverdet. Terskelen skal være høy, særlig dersom vedkommende ellers er uformuende. En person som er initiativrik nok til å skaffe seg en salgsvogn og, og stille seg opp og selg vårruller, skal oppmuntres, ikke skyves ut. I det modne samfunn er dette noe man bara kan ta seg til uten å måtte gå gjennom et byråkrati og ta på seg kostbare regnskapsløsninger, og selvsagt uten å måtte stå med lua handa for å oppnå en eller annen byråkrats gunst.
Dette er jo forslag jeg ikke har regnet på. Men jeg har altså den troen at verdiskapning alltid er bedre enn passivitet, at eget initiativ er bedre enn å bli dyttet rundt. Det modne samfunn spiller med mennesket og ikke mot det.

Omfordeling

Hvorfor omfordeling?

En subjektivistisk grunntanke er at individet ikke skaper seg selv og fortjener ikke sin tilstand objektivt sett. Dette er en fundamental etisk premiss som styrer erkjennelsen av samfunnsansvar for individenes tilstand. Det må ikke misforstås som absolutt. For det er ikke mulig. Dette handler om hvordan samfunnet utformes og innrettes. En ide om at enhver fortjener sin egen tilstand fungerer ansvarsfraskrivende (rettferdiggjøring for ikke å bry seg). Det kan fort bli et alfa-mantra for utvikling av totalitære samfunn på elite-premisser. Det er ingen god ide, hverken etisk eller i forhold til samfunnsnytten. For å begrunne dette må vi inn med loven om kapitalens selvforsterkning. Den sier at jo mer man har, desto større er evnen til å skaffe seg enda mer. Og motsatt: jo mindre man har, desto høyere risiko for å tape enda mer. Dette gjelder på alle fire kapitalkategorier; fysisk kapital(kroppen), psykisk kapital (psyken), sosial kapital og økonomisk kapital. Din evne til å tjene penger på forretninger avhenger av sosial appell. Dine muligheter til å få «en god deal» er i høyeste grad avhengig av hvem du er, hvilken posisjon du har, hvor godt likt du er osv. Og det går lengre enn som så. Responsen på individets uttrykk for misnøye eller klage, er i stor grad avhengig av sosial appell. For mennesker med høy sosial appell, elite og alfa-menneske er dette ofte en blindsone på radaren. Man gjør ofte empatiske feilslutninger og innser ikke at mer sårbare individer på ingen måte har det sosiale handlingsrommet som de selv har. Denne type utfordringer gjelder for alle de fire kapitalkategoriene. For økonomisk kapital er det åpenbart. Men få har skjønt hvor mye f.eks. et godt utseende har å si på måten individet møtes på. Det samme gjelder f.eks. IQ, eller hvordan individets talenter treffer i forhold til omgivelsene. Det sosiale har vi allerede nevnt. Alt dette er selvforsterkende. Det betyr at både tilfeldigheter, og sårbarheter kan selvforsterke. Og det er åpenbart at det å brenne inne med sine ressurser og talenter er ekstremt frustrerende. Det er den etiske komponenten. Samtidig innser vi at samfunnet risikerer å gå glipp av veldig nye nytteverdi og verdiskaping. Også dette er selvforsterkende, både slik vi har beskrevet og fordi helheten ofte er større enn summen av delene, se her.

Det modne samfunn søker å kompenser for dette ved å opprettholde bevisstheten om menneskeverd, ved å feire mangfoldet, og ved omfordeling. På den måten vil man dempe utfordringene som er nevnt over. Sannsynligvis vil vi får mangfoldig igjen for en slik investering. Men omfordeling er også et kompromiss. Her vil vi alltid ha et press mot suboptimalisering, den ene eller den andre veien. Det kommer vi inn på i neste avsnitt.

 

Om enere og middelmådige

I et samfunn vil vi alltid ha såkalte enere, altså veldig flinke og ressurssterke individer med store talenter. Disse har potensiale til å drive samfunnsutviklingen fremover. Det er dem som Ayn Rand sier «beveger verden». Et samfunn som hindrer disse enerne i å blomstre vil tape på det. Dette er også den ekstreme høyresidens kronargument for å la enerne være i fred og ikke hindre dem. I et slikt grunnsyn vil hele samfunnet tjene på dette, også Jørgen Hattemaker, fordi det vil dryppe mer på ham.
Innenfor ekstrem sosialistisk tenkning har man det utgangspunktet at dette er urettferdig. Her blir rettferdighet det grunnleggende utgangspunktet. Arbeideren skal få del i de godene han selv skaper. Det vil si at godene fordeles likt, og at enerne ikke skal ha noen særrettigheter.
Dette er to politiske grunntenkninger som står steilt mot hverandre. I den første varianten er omfordeling bannlyst, og i den andre er omfordelingen doktrinær og ekstrem. Begge deler er suboptimaliseringer.

Det som er interessant er at i begge tilfellene, altså det ekstreme høyre-samfunnet, og i det ekstreme venstre-samfunnet så ender vi opp med en liten søkkrik elite og mange fattige. Slike samfunn er sjelden bærekraftig over tid fordi verdiskapingen blir lidende i begge tilfeller. Og dette skjer ikke fordi de rike er søkkrike, men fordi de fattige er lutfattige. For uansett hvordan man vrir og snur på dette, så er det allmuen, den jevne borger, den middelmådige som står for mesteparten av verdiskapingen. Jo dårligere stilt det er med arbeidsmennesket, desto dårligere stilt er det med verdiskapingen i samfunnet. Og jo mindre ressurser samfunnet har, desto dårligere er samfunnet rustet til å takle de utfordringer som måtte komme.

Det er viktig at enere får blomstre i samfunnet. Et menneskes evne til å blomstre avhenger av ressurser. Men dette er ikke proporsjonalitet som vokser inn i himmelen. Mangelen på ressurser kan hindre et individ i å ta ut sitt fulle potensiale. Men når den mangelen er dekket opp så trenger ikke individet mer ressurser. Det finnes med andre ord et nok-punkt for ethvert individ. Mer luksus enn det vil ofte virke hemmende på individets produktivitet og kreativitet.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg liker arbeiderpartiets slagord «yte etter evne, motta etter behov». Det mest solide samfunn er å finne i en gylden middelvei mellom det ekstreme høyre og det ekstreme venstre. Det er i et samfunn hvor enerne ikke hindres av dogmatisk sosialisme, men også hvor menigmann ikke hindres av sin fattigdom. Og det er akkurat dette siste som er poenget med å ha omfordeling i samfunnet. Det modne samfunn er ikke så opptatt av å sette tak for hvor rik noen kan bli, men å sette bunnen for hvor fattig det skal gå an å bli. Og det må være et mål at denne bunnen skal befinne seg godt over det punktet hvor individets blomstring hindres av fattigdom. Og nettopp det at det finnes et nok-punkt, også for enere, så blir det mulig å omfordele uten at enerne hindres i sin blomstring.

Den bakenforliggende teorien bak omfordeling baserer seg på sammenhengen mellom ressurser og selvforsterkende mekanismer. Den kan generelt utformes slik at jo mer ressurser man har, desto større er evnen til å skaffe seg enda mer ressurser. Et uregulert samfunn vil dermed naturlig ha mekanismer som driver til stadig større forskjeller mellom individene. Noen få blir søkkrike mens resten ender opp lutfattige. I tillegg til at dette er umoralsk fordi urettferdigheten er så stor, så vil altså slike samfunn etter hvert stagnere. De blir rigide fordi eliten vil misbruke sine ressurser til å kontrollere massen for å opprettholde status quo, de vil utvikle dekadens.  Og som tidligere nevnt så vil innovasjonskapitalen forvitre og verdiskapingen være svak i slike samfunn.

Omfordeling i det modne samfunn

Nå er det slett ikke all omfordeling som koster like mye. Det modne samfunn er opptatt av omfordeling på alle typer ressurser.
La oss ta utgangspunkt det utvidede fattigdomsbegrep. Det bygger på en refleksjon om hva som utgjør individets totale ressursstatus. Da snakker vi konkret om:

1)   De fysiske ressurser (kroppen)

2)   De mentale ressurser (sinnet)

3)   De sosiale ressurser (sosialt nettverk)

4)   De økonomiske ressurser (penger og eiendeler)

Formålet med omfordeling er altså ikke at alle skal ha like mye. Det handler heller ikke om å få bort forskjeller. Det handler først og fremst om å heve standarden for bunnivået så høyt at fattigdom ikke blir signifikant begrensende for individets utvikling og livsutfoldelse. Dette handler om to ting. For det første går jo dette direkte på individets livskvalitet. Der treffer vi jo direkte på samfunnsoppdraget. For det andre handler jo dette om at det er en direkte sammenheng mellom individets ressurssituasjon og individets evne til verdiskapning. Fattigdom er ikke bare et tap for den enkelte. Det er et tap for hele samfunnet, for vi går glipp av det bidrag det mennesket kunne gitt i form av verdiskapning, og dermed også til samfunnet. Og her snakker vi ikke om en marginal effekt, den er enorm. Et individ som blomstrer og få utviklet sine talenter gir mangfold tilbake til samfunnet, den investeringen som omfordeling gir. Dette er en vinn-vinn for alle parter.
Det modne samfunn har ikke noe tak i forhold til rikdom. Unntaket er den delen av sosiale ressurser som kalles makt og innflytelse. Her må det bygges inn mekanismer som hindrer selvforsterkende maktspiraler, som jo uvilkårlig vil ende opp med mye makt på få hender.

I moderne demokrati har vi allerede utviklet omfordeling på flere av de nevnte områdene. Vi kaller det bare ikke for omfordeling. La oss begynne med fysiske ressurser. Disse måles best ved å måle helsen. Omfordeling av fysiske ressurser kan altså relateres til helse. Det viktigste her er altså et helsevesen som er tilgjengelig for alle uansett lommebok. Samfunnet har altså en oppgave å sørge for at alle får tilgang til gode helsetilbud. Hvordan dette fremskaffes, er en pragmatisk tilnærming, tilpasset situasjonen i samfunnet her og nå. Det modne samfunn har altså ingen dogmatiske føringer på om dette skal være privat, offentlig, blanding, samarbeide med utlandet osv. Jeg skal senere komme mer tilbake til helse. Men før vil forlater temaet vil jeg påpeke at helsevesen ikke er det eneste anliggende opp i dette. For selvsagt må samfunnet sørge for at kunnskapen om helse, kosthold osv. er noe som tilflyter befolkningen, ufarget av kommersielle interesser. Og da er vi selvsagt inne på både mat, matsikkerhet, tilgang til sunn mat (som ikke er giftig). I tillegg må man ha ordninger som stimulerer til fysisk aktivitet.
De mentale ressurser handler om mental helse, kunnskap-, kompetanse, og talentutvikling. Mental helse inngår jo i helsevesen. Men også et samfunn som er bevisst på å unngå mobbing, ekskludering, fremmedgjøring, dårlig menneskesyn og hat-ideologier. Dette ivaretas grunnleggende ved å dyrke frem et godt sosialt klima og ved hjelp av empatisk etikk og rasjonalitet.
Så har vi kompetanseutvikling som handler om individets mulighet til å utvikle kunnskap og kompetanse, og ikke minst holde hjernen i trim. Og da snakker vi selvsagt først og fremst om retten til utdannelse for alle. Det skal jeg også komme tilbake til. Det modne samfunns vekt på rasjonalitet kommer også inn her. Det må etableres mekanismer i samfunnet som stimulerer individets evne til å tenke kritisk, omfavnelse av rasjonaliteten og rasjonell kunnskap. Det må konstant jobbes for å holde rasjonaliteten på moten.

Sosial omfordeling

Vårt samfunns svakeste område i dag er sosial omfordeling. Der finner vi ingen tenkning og heller ingen etablerte mekanismer. Men det er opplagt at sosiale ressurser har en avgjørende betydning for individets livskvalitet og evne til å utfolde seg. Og dette slår inn på alle livets områder. Et trivielt eksempel er at du skal kjøpe deg bruktbil. Du har ikke særlig peiling på biler. Hvor mye påvirkes muligheten til å gjøre et godt kjøp av at du kjenner noen som kan bil? Sannsynligvis vil din mulighet til å gjøre et godt kjøp, øke så mye som 50-60 % dersom du kjenner noen som er villig til å hjelpe deg. Og det kan slå ut i en kraftig økonomisk forskjell. Kjenner du mange så plukker du også opp den informasjon som skal til for å gjøre de beste valgene. Kjenner du mange så plukker du også opp hvilke muligheter og alternativer som finnes. Sannsynligvis vil også selgeren vurdere deg, og tilbudet blir dårligere jo svakere han oppfatter at du står sosialt. Summerer man opp dette så er det opplagt at mange vår sosiale kapital har en avgjørende betydning for de muligheter vi oppnår gjennom livet. Og dette er selvforsterkende. Små variasjoner kan bety forskjellen på suksess og fiasko.
Og da er vi bare ved begynnelsen. For det å kjenne innflytelsesrike personer gir også mulighet til å påvirke, til innflytelse til allianser som gjør at man oppnår fordeler og får muligheter man ellers ikke ville ha hatt. Følgelig er den sosiale kapitalen ofte helt avgjørende for et godt liv. Men hvordan kan samfunnet bidra til dette?
Samfunnet kan bidra på mange måter. Her er det kun snakk om å være kreativ. Jeg har allerede snakket om den negative eller bremsende delen av dette. Det er det jeg kaller for sosiale brannmurer. Innflytelsesrike mennesker må bremses i sin sosiale utfoldelse ved hjelp av sosiale brannmurer. Men selvsagt etableres ikke slike begrensinger dersom det ikke kan begrunnes. Og begrunnelsen er at Jørgen Hattemaker ikke skal møte på et statsapparat og en elite som er i sosial allianse med hverandre alle veier, altså en vegg av uvilje. Sosiale brannmurer er et vesentlig redskap for å forhindre at statsmonstret vokser frem.
I tillegg til dette kan man innføre påbud om kvotering ved alle sammenkomster av den mer eksklusive vip-typen. For eksempel ved alle anledninger der kongen inviterer til større sammenkomster så skal alltid 30 prosent av de inviterte være tilfeldig plukket ut av folkeregistret. Man kunne også ha kriterier som definerer individer som «vip». Det kan f.eks. handle om innflytelse og sosialt kontaktnett. I dag kan jo dette måles bedre ved hjelp av sosiale media. Da vil vedkommende pålegges samme type forpliktelser, nemlig å ta med randomiserte utvalgte «hattemakere» på alle sine sammenkomster. Dermed vil f.eks. over tid veldig mange flere ha en personlig relasjon til f.eks. ordføreren i en kommune. Og forpliktelsen gjelder jo selvsagt ikke bare invitasjon. Man har også en forpliktelse til å være sosialt interaktiv med vedkommende. Det at dusinmennesket vil være til stede i de fleste slike sammenhenger vil forhåpentligvis også dempe eksklusiviteten som jo ofte utvikler seg. Man ser litt løsere på kutymer og stammespråk, og blir bevisst på menneskets etiske verdi uavhengig av rang. Forhåpentligvis kommer klassefleksibilitet på moten. Det vil si at det blir upopulært ikke å kunne menge seg på tvers av klasse og rang.
Meningen med alt dette er å redusere sosial distanse, ta hull på spenninger mellom klassene, dempe snobberi og stivhet; kort sagt skape et varmere sosialt klima. Sosial omfordeling handler ikke bare om «veldedighet» i forhold til hverdagsmennesket, men også om den gjensidige positive innvirkningen slik blanding vil medføre. Min tro er altså at dette vil medføre et varmere sosialt klima. Menneskets livskvalitet er som ofte langt mer avhengig av det sosiale enn av det materielle. Jeg tenker at det faktisk er slik at dette legger en demper på forbruksveksten. Forbruk tjener som et dårlig surrogat for manglende sosial interaksjon. Og det kalde sosiale klima kan i seg selv være en driver på forbruk. Massemennesket må forsterke sin rustning med materiell staffasje.
I tillegg til dette er det vesentlig at det modne samfunn stimulerer til et mangfold av arenaer hvor enhver kan finne seg til rette, vise seg frem og bli noe blant likesinnede på tvers av klasseskiller.
Og sist, men kanskje viktigst er at det modne samfunn promoterer et positivt menneskesyn. Det vil si at alle tilløp til hat-ideologier, stigmatisering, gruppeforakt og fantasimonstre, imøtegås av det offentlige. Samfunnet skal aldri bli redskap for bevegelser som profiterer på forakt eller hat mot andre grupper eller enkeltmennesker.
Meningen med dette er å dempe forakt og sosial avstand mellom mennesker slik at tendensen til å ville gjøre seg eksklusiv vil avdempes. De som er privilegerte forstår at de i bunn og grunn hverken er det av egen fortjeneste eller spesielt begunstiget av gudene. Det er til syvende og sist snakk om tilfeldigheter. Slik at det eneste som avgjør hvor jeg treffer på kurven er gjennomsnittsfordelingen i befolkningen generelt. Og i og med at jeg like godt kunne vært det ene som det andre, så kunne alle de andre vært meg. Det gir ikke grobunn for å forakte noen. Tvert imot gir det insitament til å ville ta hverandre med og gi vårt bidrag til hverandre på denne livsreisen vi tilfeldigvis møtes på. Glem ikke evolusjonsteoriens mest positive etiske implikasjon: Alt du er stolt av, hele din suksess, alt du har, bæres på ryggen av et uendelig antall varianter av fiaskoer, elendighet og tragedier. De variantene du ser rundt deg, alt mangfoldet, er en del av den prosessen som har gjort deg mulig. Hvor du er og hvor de er, skyldes hverken fortjeneste eller berettigelse, men tilfeldighet. Så behandle de som bærer dine byrder med dyp respekt. Det er det som er den sanne moral.
Til slutt vil jeg påpeke at en vesentlig del av den sosiale omfordelingen er omfordeling av makt. Menneskets tilgang til innflytelse skal ikke rangeres av fysisk styrke eller økonomi. Det viktigste instrumentet vi har for å motvirke dette er demokrati.

Økonomisk omfordeling

De fleste demokratier har etablert mekanismer for økonomisk omfordeling. Dette kan handle både om å skape et økonomisk sikkerhetsnett for de som faller utenfor, men som jeg tidligere har nevnt så er det vesentlig å forstå at de økonomiske mekanismene ofte har en motsatt omfordelingseffekt, nemlig at de rikeste blir rikere og de fattige blir enda fattigere.
Det modne samfunn må derfor etablere mekanismer for å motvirke dette. Da er vi jo inne på skatter og avgifter. Da kan det være på sin plass å ta noen generelle refleksjoner om dette. Dagens skattesystemer er ofte svært komplekse. Rike mennesker med gode rådgivere finner som regel sin vei i jungelen og skatteplanlegger slik at deres bidrag til felleskapet blir minimalt. Da er vi igjen inne på at mye av dette er regelstyrt og en hærskare av advokater og jurister lever godt av å vri og vrenge og twike på dette slik at det tjener til oppdragsgivers gunst. Men det er selvsagt ikke bare her. Også det offentlige har sine «hærførere» med oppdrag om å melke berettiget og uberettiget ut av innbyggerne. Slik at dette er et nullsumspill som går begge veier.
At dette er regelstyrt er for så vidt lett å forstå. Motstykket er gamle dagers skattefut, som gikk rundt på gårer og virksomhetene og inndro på statens vegne etter skjønn. Opprinnelsen til skatt har neppe vært motivert av å skape et velferdssamfunn, men heller av egen vinning og for å kunne bygge opp hærer og politi som kunne holde folket under kontroll. Sannsynligvis ligner den opprinnelige skatteinnkrevingen på dagens mafia. Du betaler ditt bidrag til oss og vi beskytter deg. Det er omtrent disse vilkårene en del kristne får i muslimske land, den dag i dag. Og det er klart at i et demokrati så er man interessert i å få bort vilkårligheten i dette, og at dette virkelig blir til fellesskapets penger som brukes til å etablere felles gode til beste for alle i samfunnet.

Det modne samfunn vil forsøke å utvikle en mellomløsning mellom disse to ytterlighetene; den vilkårlige skattefuten på den ene siden og det overivrige regelstyrte byråkrati på den andre siden. Dette kan oppnås ved hjelp av flere virkemidler. For det første følges praksis med at forskriftene definerer hensikt og knytter alt opp mot samfunnsoppdraget. Dermed blir det ikke hull der utformede regler ikke tjener sin hensikt. Videre jobber etaten etter insitament som belønner rimelighet og rettferdighet i måten man opptrer på.  Det kan oppnås gjennom at menigmann får mulighet til å evaluere prosessene på alle nivåer. Etaten skal opptre høflig og rimelig og takknemlig. På ligningsattesten skal det alltid stå «Vi takker for ditt bidrag til fellesskapet, og vi vil gjøre vårt til at pengen skal bli anvendt til det beste for oss alle. Klikk deg inn her for å se hva dine penger ble brukt til i året som gikk.»
Denne setningen skal gjenspeile og gjennomsyre holdningen til etaten. Og hoved-mantraet skal være at vi alle yter etter vår evne, uten å bli urimelig belastet fordi vi ikke er flink nok med skatteplanlegging.
I mange år har jeg tenkt at det ideelle ville vært å få bort inntektsskatten til fordel for skatt på forbruk. I dag har jeg skjønt at dette ikke er så lurt da forbruket nok er noe som varierer og kan skape svingninger i statens inntekter. Statens inntekter må derfor spres på mange pengestrømmer for å unngå sårbarhet i forhold til enkeltsvinglinger.
For det første er det jo vesentlig at staten er medeier i store deler av næringslivet. Dette handler om å få inn inntekter uten å belaste skattesystemet. Kanskje kunne lavprosents medeierskap erstatte bedriftsbeskatning. Kanskje kunne staten ha krav på å kjøpe seg inn opp til 20 % i enhver bedrift. Dette er en fordel for da får staten utbytte når bedriften tjener penger. På den måten blir det umulig å ødelegge bedrifter ved å skatte dem i hjel. En annen variant er kun å ha skatt på utbytte. Igjen samme logikk. Man får inntekter kun når bedriften tjener penger og eierne tar ut utbytte. Og hensikten er jo selvsagt at staten henter ut sin andel av fortjeneste. Om noen luringer finner ut andre måter å tappe ut pengene av bedriften på, så kan staten påberope seg hensikten som trumfer den generelle regelen.

I forhold til omsetningsavgift så er jeg tilhenger av å generalisere avgiftssystemet. Det vil si variabel omsetningsavgift avhengig av varegruppe, salgssted, hvem som selger, hvem som kjøper osv. Med andre ord blir prisen til i det man kjøper varen. Fordelen med dette er at det ikke vil bety ekstra administrasjon å innføre nye avgifter eller å justere på disse. Alt går over samme system. Man har et felles internasjonalt system for varer og varegrupper. Ønsker man f.eks. å innføre avgift på sukker så må man ikke sette i gang et helt byråkrati for å utrede og implementere dette. Man justerer enkelt og greit avgiftsnivået på alle varegrupper som inneholder sukker. Om man ønsker å skjerme et helt distrikt, økonomisk, så trenger man ikke et helt byråkrati for å få til det. Mann justerer enkelt og greit ned avgiftsnivået for alt som selges innenfor dette området. Ønsker man å skjerme eller skjerpe avgiften for enkeltgrupper av mennesker, gjelder det samme. Også hvert enkelt individ kan få tildelt en personlig indeks som enten skjerper eller demper avgiftsnivået. Hvert enkelt individs inntektsevne kan være kvantifisert. Og svake grupper får dermed f.eks. all mat og drikke billigere enn gjennomsnittet. Men hva er prisen på varen og hva har jeg råd til? Butikken gir alltid en veiledende pris basert på normalen. Men en app på telefonen kan skanne varen og den har også min personlige indeks med. Så kan jeg se prisen min på denne varen.

Hva er det så som avgjør hvilken gruppe forbruker jeg havner inn i? Her er et mulig forslag: Hvert år regner man gjennomsnittsformue for hvert årskull. Dersom jeg har lavere formue enn mitt årskulls gjennomsnitt vil det generelt ligge an til at jeg får lettelser. Dersom jeg ligger over ligger det an til at jeg får skjerpelser. Personlig formue behøver ikke nødvendigvis være det eneste. Er jeg veldig ung, eller pensjonist ligger det nok an til lettelser. Har jeg svak arbeidsevne eller kan dokumentere «ti tommeltotter» slik at jeg er under gjennomsnittet på verdiskapning på praktisk arbeid, ja så ligger det an til lettelser f.eks. i forhold til å kjøpe denne type tjenester. Vi skal yte etter evne og bidra etter evne. Vet hjelp av moderne teknologi kan dette realiseres på en langt mer treffsikker og rettferdig måte.

Jeg tenker at prinsippet om hvordan individet ligger an i forhold til gjennomsnittet av sitt årskull er et utmerket prinsipp for styring av omfordeling. Det vil selvsagt også styre skattetrykket på inntekter. Det modne samfunnet skiller mellom lett likvider-bare økonomiske verdier og verdier som f.eks. fast eiendom som ikke er så lett å konvertere til likvide midler. Individet skal selvsagt ha en lovfestet beskyttelse mot å måtte selge ut, eller låne for å betjene skatter som tar slike ikke-likvide midler med i ligningen. Har man arvet en gammel gård opp i en fjellside, som ikke gir avkasting, så skal man slippe å selge den fordi den genererer så høyt skattetrykk. Det må betegnes å være død ikke-likvidiserbar kapitel, som bare ligger der. Så kan staten eventuelt ta en andel den dagen gården omsettes. Men totalformuen skal påvirke skattetrykket indirekte på inntekt. Dog innenfor rimelighetens grenser. Man skal aldri kunne beskatte noen så mye at de ikke har til daglig livsopphold.  Men har man formue over gjennonsittet for sitt årskull må man påregne en høyere skatteprosent på inntekt, og man må påregne å betale noe mer for varer og tjenester.

Jeg er i tillegg også tilhenger av at stat og kommune ikke opptrer som subjekter som har krav på dine skattepenger. Skattene går primært ikke «til staten» eller «til kommunen», men til formål. I det modne samfunn har man:

1)   Omfordelingsskatt
Denne skaper ikke inntekter til hverken stat eller kommune. Dette er omfordeling som går i null. Alt man får inn, går ut igjen til svakere grupper.

2)   Velferdsskatt
Dette er statens og kommunens driftsinntekter. Dette dekker alt staten yter i form av helse, utdannelse, forskning, politi, forsvar osv.

3)   Dugnadsskatt
Vi tar stadig noen felles løft og strekker oss ekstra for nye investeringer. Det er vår felles dugnad og det tas inn ved hjelp av dugnadsskatt. For hvert år beslutter nettverksdemokratiet hva som skal være neste års satsningsområde og hva vi skal bygge. Deretter beregnes det en dugnadsskatt i henhold til dette.

4)   Pensjonssparing
Dette kan selvsagt også være private ordninger. Poenget er at vi har et system for pensjoner. Når vi betaler vår pensjonsskatt vil vi som nå få poeng i forhold til det.  Det man får inn i nåværende år er det som blir ytelsen til neste års pensjonister. Det blir fordelt i forhold til poeng. I tider med demografiske endringer vil selvsagt et slikt system får noen utfordringer. Det må det i så fall kompenseres for.

Kunnskapsutvikling

Rasjonalitet forutsetter realorientert kunnskap. Har vi feil virkelighetsoppfatning, tar vi feil av hvor vi er, og vi bommer på målet. Kunnskapsutvikling handler både om videreutvikling av menneskehetens kollektive kunnskap og om utvikling av enkeltindividets kunnskap og kompetanse. Dessverre er det også slik at kunnskap gir mulighet for makt og blir til kort i det sosiale spill. Opp i dette er sannhetsbegrepet viktig. For mange er det blitt slik at sannhet ikke lengre er noe som erkjennes, den skapes. Og den som har definisjonsmakten har dermed et mektig kort for manipulering av mennesker. På denne måten vil det sosiale spill ofte ende opp med å bli kunnskapens verste forurenser.
Det finnes kun en grunn til å ville definere sannheten i stedet for å erkjenne den. Det handler om makt og penger. Den som kontrollerer individets virkelighetsforståelse, kontrollerer også individet. Dette er en velkjent metode fra gammelt av.
Det at kunnskap er så nært knyttet opp mot makt og penger innebærer at det i ethvert samfunn alltid vil være en kamp om kunnskapen. Det sosiale spillet motiverer ikke til nysgjerrighet men til kontroll av menneskesinnet.
Det modne samfunn er selvsagt oppmerksom på disse mekanismene. Men i det modne samfunn erkjennes rasjonaliteten som helt fundamental, både på samfunnsnivå, men ikke minst også for individets selvstendighet og mulighet til å blomstre. Dette er en fundamental demokratisk verdi. Den som kontrollerer individet gjennom villeding er ikke demokratisk, men totalitær.  Derfor må samfunnet innrettes slik at det sosiale spill får minimalt spillerom som kunnskapsforurenser. Men hvem kan bestemme hvilken kunnskap som er den rette? I dette spørsmålet ligger det en feiloppfatning av hva kunnskap egentlig er. Poenget er at kunnskapen ikke bestemmes, den erkjennes. Og da er det den allmennmenneskelige erkjennelse jeg snakker om. Med andre ord er kunnskap ideelt sett et produkt av den vitenskapelige metode; noe som alle har mulighet til å observere, teste ut og resonnere seg frem til. Nå er jo dette et ideal. Enhver kunnskap, til enhver tid vil ha en viss grad av kulturavhengighet. Dette er det modne samfunn oppmerksom på. Det modne mennesket snakker derfor sjelden om sannheten med stor «S», men heller om sannsynligheter. Men disse sannsynlighetene og måten de har kommet frem på har vitenskapens kvalitetsstempel på seg. Det er det allmennmenneskelige, og det er det det modne samfunn til enhver tid legger til grunn. For det er det som gir høyst suksessrate i forhold til samfunnets beslutningsprosesser.
Samfunnets forråd av kunnskap er en vesentlig del av samfunnsformuen. Vi må ikke anvende snevre økonomiske modeller som anser kunnskapsutvikling som et forbruk. Det modne samfunn ser på kunnskap som en investering. Og det har utviklet modeller hvor også kunnskapen kommer med som en del av samfunnsformuen. Og den som kjenner litt til regnskap vet at investeringer bare flytter verdiene fra likvider til eiendeler. Med andre ord så påvirker ikke dette resultatet med mer enn differansen mellom disse. Investering i kunnskap vil sannsynligvis mangedoble seg på vei til posten over eiendeler, og dermed skape en positiv avkasting som varer langt inn i fremtiden.

Målet er altså opplagt. Det er å fremelske vitenskapelig basert kunnskap i alle ledd, fra det enkelte individ, til grupper til de store samfunnsprosesser. Dette kan oppnås ved hjelp av strategier på mange områder:

1)   Forskning og vitenskap

2)   Demokratiets behov for forskning

3)   Media og formidling av kunnskap og informasjon

4)   Skole og utdannelse

Forskning og Vitenskap

Vi har bare en fellesmenneskelig metode for erkjennelse. Det er vitenskapen. Derfor må den være basis form samfunnets kollektive erkjennelsesprosess. Dette har jo også med rasjonalitet å gjøre. Det vi vet er at det rasjonelle samfunn vil være i konstant behov for kunnskap med god kvalitet. Her har altså samfunnet en viktig basisoppgave. Og oppgaven handler ikke bare om å støtte og dyrke frem forskning, men like mye om å bygge mekanismer som garanterer forskningens kvalitet. Det betyr i klartekst at forskningen må få en uavhengig status, slik at dens resultater i minst mulig grad er forurenset av det sosiale spill, ideologier, politikk, religion, kommersielle interesser eller andre miljøer som gjerne vil bruke sin makt til å definere oss inn i en «sannhetsboble».

Vitenskapens kvalitetsstempel må bety en forskjell. Derfor settes det strenge krav til forskning, forskningsmetoder og forskeren. Når samfunnet skal utvikle en strategi på hvordan dette skal innrettes så er det vesentlig å tenke på insitamentsstrukturen. Da gir det seg selv at forskningen må være frikoblet fra kommersielle og politiske interesser. Det skal ikke være mulig å påvirke forskningsresultater ved hjelp av politiske eller kommersielle virkemidler. Jeg har vanskelig å se for meg noe annet enn at denne frikoblingen må skje gjennom at det ikke skal være mulig å bestille forskning direkte av forskere eller forskningsmiljøer. Vi må med andre ord ha en uavhengig instans som frikobler makt og penger fra forskningsmiljøene. Vi snakker med andre ord om en uavhengig instans for forskningsforvalting. Så må man inn med mekanismer som er ment å forhindre at forskningsforvaltingen korrumperes. For det er vesentlig at denne fungerer etter hensikten. De som ønsker et forskningsprosjekt, må gjennom en prosess. Dette meldes inn til forskningsforvaltingen. Finansiering avklares. Men oppdragsgiver er på ingen måte suveren i forhold til å definere oppgaven. Allerede på dette planet er kilderevisjonen inne for å se til at definisjonen av ikke får en retorisk skjevhet over seg. Allerede på dette planet kan det oppstå uenigheter. Slike uenigheter må gjerne løftes ut på internett til bred dialog og analyse slik at allmuen får mulighet til å delta i dette. Når oppdraget er klart, blir det opp til forvaltingen å fordele det til de rette forskere eller forskningsmiljøer. Også her kan vi jo kollidere med det sosiale spill. Sannsynligvis må det eksistere sosiale brannmurer også mellom forskningsforvaltingen og de enkelte forskningsmiljøer. Her må noen kriterier på plass, og avgjørelsene må være transparente. I kontroversielle saker kan man kanskje dele ut slike oppdrag dobbelt, til uavhengige forskningsmiljøer, som ikke vet om hverandres oppdrag.
I tillegg til at forskningsmiljøer får slike oppdrag, blir det også delt ut og rettferdig fordelt midler til uavhengig forskning. Da er det opp til den enkelte forsker eller det enkelte forskningsmiljø å finne sine temaer og forske på.  Kanskje kunne man ha en nøkkelfordeling slik at f.eks. enhver forsker bruker 50 % av sin tid på uavhengig forskning og 50 % av sin tid på oppdragsforskning. God forskning skal premieres. Og da er det ikke resultatet som premieres, men måten forskningen er gjennomført på. I dag er det veldig høy prestisje i å komme opp med positive forskningsresultater. Det vil si, om man forsker på noe og ikke finner det man håpet på, så regnes det ofte som en fiasko. Det er det ikke. Det å avkrefte en hypotese er like mye verd som det å bekrefte en hypotese.  For slike avkreftelser legger seg også til som en del av vår kunnskap, og dermed også til samfunnsformuen. Insitamentet må aldri være rettet mot resultat, men belønne redelighet og profesjonalitet i gjennomføringen. Vi må ikke glemme at resultatet i prinsippet er uavhengig av hva vi måtte ønske eller ville. Det å blande våre drømmer og ønsker inn i resultatet kan bli en katastrofe for kunnskapsutviklingen. En god forsker oppnår ikke et resultat, han erkjenner det og formidler pedantisk, men på en god måte. Og da er det måten man har kommet frem til resultatet på, som teller. Resultater er sjelden absolutte. Profesjonelt så angis resultater innenfor en sannsynlighetsskala. Poenget er at forskerens prestisje ikke ligger på hvordan resultatet blir, men på kvaliteten på den forskningen som er gjort. Bedømmelse av kvaliteten skjer ved hjelp av fastlagte metoder. Og den gjennomføres og form av tradisjonell fagfellevurdering, men også av uavhengige kilderevisorer.
Selvsagt må det også finnes mekanismer som kan gjennomgå forskning, repetere den og oppdage eventuelt juks eller uredelighet. Og her må det være strengt. Blir man tatt i uredelighet mister man status som selvstendig forsker.

Demokratiets behov for forskning

Det modne samfunn har en sterk vilje til å prioritere kunnskapsutviklingen i samfunnet. Det betyr å avsette midler til generell forskning. Noen ganger har verden tatt store løft. F.eks. månelandingsprogrammet, kartlegging av det menneskelige genom, LHC (Partikkelakseleratoren i Cern), fusjonsteknologi, klima, karbonfangst osv. Det å bedrive forskning krever ofte ekstraordinær innsats over lang tid. Ofte vil politikere påpeke at det ikke er noe «matnyttig» i dette. Det er veldig kortsiktig. All erfaring viser at slike store prosjekter kaster av seg ikke bare kunnskap om det vi ville finne ut, men også om den teknologien som måtte utvikles for å komme tid. Og teknologi er svært ofte gjenbrukbart og gir avkasting på utallige andre områder i samfunnet. Det må jo være bedre å få en høyere andel av de kloke hodene involvert i dette, i stedet for at de skal være sugd opp som aksjemeglere eller fotballspillere.
Jeg har mange ganger stusset på den merkelige uttalelsen til John F. Kennedy da han lanserte månelandingsprogrammet. Han sa at dette gjør vi ikke fordi det er lett, men fordi det er vanskelig. Jeg aner ikke hva han kan ha tenkt, men jeg ser mye visdom i akkurat dette. Det sies at i sin tid så var hver femte amerikaner involvert, direkte eller indirekte i månelandingsprogrammet. Kanskje er dette det største løft som er gjort av en nasjonalstats befolkning noen gang. Det som er poenget her er at dette gave det amerikanske samfunnet et ekstremt teknologi-løft. Det er et forsprang de har den dag i dag. Vi vet at elektronikken fikk en flying start gjennom dette. Jeg er slett ikke sikker på hvor vi hadde vært med internett i dag, dersom ikke man hadde tatt dette løftet. Jeg tro at dette løftet gjorde noe med hele den amerikanske kulturen og er en av forutsetningen for at USA har vært verdensledende på teknologi i all ettertid. I dag falmer det og faller tilbake. Men det har gått noen generasjoner og fruktene er udiskutable.
Det modne samfunn har stor vilje til å investere i forskning og ambisiøse teknologi-prosjekter. Dette kommer selvsagt i tillegg til det å forske på de daglige utfordringer som samfunnet eksponeres for. Skal man være rasjonell må man basere seg på vitenskap og forskning slik at man har god kunnskap om konsekvensene av de avgjørelser som fattes. Men det skal altså ikke være mulig for den enkelte politiker bare å gå å bestille forskning som er utformet på en slik måte at det skal understreke hans retorikk slik at han kan vinne neste valgkamp. Slik kan det ikke være. Og da bør behovet for kunnskap meldes inn for forskningsforvaltingen. Dette vaskes gjerne av nettverksdemokratiet. Hele prosessen er fullt transparent. Så vil altså forskningsforvaltingene kjøre sine uavhengige prosesser for å finne de forskningsmiljøer som er best egnet til å ta oppdraget. Her kan det f.eks. dreie seg om en form for anbud. Også denne prosessen må være fullt ut transparent.
De store langsiktige forskningsprosessene må gjerne starte med at ivrige forskere og andre kommer opp med forslag. Så blir det da gjenstand for en prosess i nettverksdemokratiet, som jo kan ende opp for å gå for en omfattende dugnad, hvor man investerer og kanskje etablerer større miljøer og innretninger med formål om å finne ut av et eller annet tema. Poenget er at slike store fellessatsinger er under demokratisk kontroll, da med et demokrati som er kunnskaps og rasjonelt basert nok til å styre dette på en god måte.

Media og formidling av kunnskap og informasjon

Hvem eier all den kunnskap som blir produsert av forskningen? Det enkle svaret er at dette er menneskehetens felleseie, og at vi dag har teknologi som gjør at dette kan være tilgjengelig for alle. Da er selvsagt internett løsningen. Og dette må være kunnskap som er søkbar med funksjonalitet minst like bra som google. Og ikke bare må slike «white papers» være offentlig tilgjengelig. Men også kritikken av dem, og dialogen som følger, og selvsagt kilderevisjonens kvantifisering av kvaliteten. Man skal også få frem all forskning som er relevant for temaet.
Det som nok alltid vil være svakheten for menigmann er at dette ofte er tungt stoff i et vanskelig tilgjengelig språk. Populariserte utgaver er derfor ofte påkrevet. Her kan man bruke journalister med spesiell kompetanse og som ikke gjør typiske vulgærjournalistiske feil som f.eks. å forveksle sammenheng med årsakssammenheng. Jeg har tidligere vært inne på at man kunne etablere et system som ikke bare evaluerer det enkelte arbeid, men som også drar med seg evalueringene av de arbeider som dette bygger på, slik at dette bygger seg inn i evalueringen av det aktuelle arbeidet.
Men igjen er det vesentlig å påpeke at man i tillegg til det frie media også har samfunnsfinansierte media som blant annet har som oppgave å formidle denne type stoff på en nøytral og balansert måte. Også her må insitamentet være, ikke å manipulere, men å støtte enkeltmennesket i å bli opplyst med rasjonell kunnskap. For i det modne samfunn sitter engasjerte enkeltmennesker med hver sin hånd på det rattet som påvirker samfunnets retning. Da er det helt vesentlig at den kunnskap de baserer seg på har god nok kvalitet.
Nøytrale media skal også fungere som en buffer mot hysteri og samfunnspanikk som til tider kan oppstå av profitt-jagende media, religiøse og kommersielle eller ideologiske aktører.

Skal folket villedes eller veiledes?

Det er selvsagt ikke tilfeldig at jeg har reflektert over menneskets tilbøyelighet til foreldreatferd. Altså det at politikere ser seg selv i en foreldrerolle, mens «folket» er barn. I en slik modus er det en fristelse å utforme kommunikasjonen på en slik måte at man skaper den virkelighetsoppfatning som er nødvendig for å få til det man ønsker. Jeg vet ikke om du innser at dette er en grunnleggende udemokratisk holdning. For hvordan kan dette kombineres med at disse «barna» faktisk har stemmerett? Ønsker vi ikke at mennesker med stemmerett skal avlevere sin stemme etter en rasjonell beslutning? Og krever ikke en rasjonell beslutning at man har en mest mulig realistisk virkelighetsoppfatning? Av dette skjønner alle at et virkemiddel som f.eks. propaganda eller kraftig retorikk, er grunnleggende udemokratisk. Dette er manipulasjon og det skaper ikke nødvendig realisme. I vårt samfunn er ren propaganda for lett gjennomskuelig. Likevel tenker mange at menigmann utsettes for mye manipulasjon likevel.

Enkeltindividets hovedkilde til informasjon i dag er via media og internett. Heldigvis er ingen av delene underlagt sterk politisk kontroll. Informasjonstilfanget er enormt. I prinsippet er media og internett et fritt marked for informasjon. Enhver kan synge med sitt eget nebb. Det er den store fordelen. Men selvsagt er det slik at det er mulig å kjøpe seg både oppmerksomhet og påvirke informasjon ved hjelp av penger. Både media og de store aktørene på internett drives av jakten på profitt. Og det er klart at dette former det informasjonstrykket menigmann blir utsatt for. Grensene mellom reklame, annonser «veiledende» artikler avdempes, informasjonsbyråer vokser og trives og vi får mer bevisste strategier som astroturfing. Dette er en knallhard kamp om å fange individet i sin informasjonsboble. Her snakker vi om koordinert aktivitet, betalt av en aktør, gjerne med kommersielle eller politiske særinteresser, koordinert av informasjonsbyråer, som setter en hær av informasjonskonsulenter til å sette i gang med alt fra blogger, Youtube, leserinnlegg, sosiale media og til og med kontrollere wikipedia og google. Og selvsagt går de også på media. Informasjonskonsulenter er jo ofte journalister og tidligere politikere med stor kontaktflate inn i media, og som kjenner spillereglene. Og selvsagt, med dagens press om å produsere mest mulig innhold som fenger, så går journalistene i samme fella som oss. De googler, leser innlegg, blogger osv. som allerede på forhånd er godt manipulert av informasjonsbyråer. Så kommer media og bekrefter budskapet, gir det legitimitet. Og det handler ikke bare om å promotere et bestemt budskap, men også om å diskreditere enhver stemme som er kritisk til budskapet.
Når da du og jeg, forsøker å være kritisk i vår tilnærming; vi gjør hjemmeleksa: søker google, sjekker wikipedia og leser blogger så presenteres vi for noe som ser ut som et entydig budskap som vokser frem fra grasrota. Men dette er en kunstig grasrot og de fleste av oss går lett i fella. Vi blir fanget av pengesterke aktører som på dem måten forsøker å påvirke og kontrollere oss.
I et demokratisk samfunn er det viktig at vi har aktører på plass som ikke er drevet av profitt som insitament, men heller har et mål om realistisk kunnskapsformidling. Jeg er usikker på hvordan man skulle kunne etablere et slikt insitament. Et forslag kan jo være jevnlige evalueringer i form av spørreundersøkelser. Målet med disse er å måle realismens kår i samfunnet. Og kanskje kunne disse instansene ha systemer som belønner gode skåringer på slike evalueringer. Men jeg innser jo at dette jo vil starte med en kamp om hva som er realistisk kunnskap. I det modne samfunn handler dette om å idealisere vitenskap, fordi den har et allmennmenneskelig fundament. Men en vesentlig del av dette er evnen til ikke å ha svar på alt, at det er noe som er sannsynlig, og mye vi ikke vet. Å være realistisk handler også om erkjennelsen av at det faktisk er mye vi ikke vet, eller som vi bare har vage hypoteser om.
Jeg tenker at det modne samfunn er bevisst på at det føres dialog i samfunnet. Vi kan kalle det for den store samfunnsdialogen. Dette er noe som pågår hele tiden, og hvor alle kan delta, og hvor ingen meninger eller oppfatninger er forbudt, men at de brynes mot hverandre. Og denne dialogen foregår på mange plan også i skolen, i universitetene, i media, i sosiale media osv. Og dette er ikke bare politikernes debatt. Det er en debatt for alle. Og man etterstreber gode prinsipper for å holde samtalen på et konstruktivt nivå. Eksempler kan være:

·       Definer aldri sannheten

·       Forskning er fri og uavhengig

·       Driv aldri på med manipulasjon eller propaganda

·       Innrøm og beklag feiltagelser

·       Brede og mangfoldige perspektiver

·       Maksimal åpenhet og klarhet i hva man ikke kan være åpen om

 

 

 

 

Skole og utdannelse

Survivial of the fittest er ofte et trylleord også innenfor politikk og markedstenkning. Siste eksempel kom fra Peder her om dagen. Vi diskuterte utdannelsespolitikken i USA. Jeg hadde akkurat sett et foredrag på TED, hvor det viser seg at høyere utdannelse i USA er blitt så dyrt at det i praksis blir utilgjengelig for en stor del av befolkningen. Dette i tillegg til at finansieringssystemet for utdanning er «big business», altså at de rikeste tjener store penger på å lånefinansiere utdanningen. Og dette er en utvikling som har skjedd i løpet av en generasjon eller to.
Jeg ble litt overrasket over at Peder kom trekkende med survival-kortet i denne sammenhengen. Og jeg tror ikke det var gjennomtenkt. Han har neppe hatt noen konstruktive tanker om amerikansk utdanningspolitikk før jeg kom trekkende med det. Vi snakker altså om en ryggmarksrefleks, og da er trylleord gode å ha. Min respons på dette er selvsagt: hvordan fungerer dette? Responsen her at dette visste jeg selvsagt best selv. Men saken er at det gjør jeg faktisk ikke. Det jeg gjør i slike situasjoner er følgende: Jeg forsøker å utlede virkningen av det, så vil jeg måle dette opp mot et ideal for samfunnet. Her snakker vi politikk, og da snakker vi rasjonalitet. Rasjonalitet er ikke mulig uten at vi har et mål for samfunnet å måle alternativene opp i mot. Det modne mennesket er rasjonelt. Det innebærer også å ha et bevisst mål for samfunnet. Jeg tror Peders ryggmargsrefleks kanskje henspiller på at dette vil medføre en sterkere befolkning. Er det dyrt å ta utdannelse må du evne å arbeide og ta utdannelse på samme tid. Det gir en sortering hvor bare de mest utholdende og ressurssterke kommer gjennom nåløyet og får nyte godene på samfunnets solside. Da har jeg ingeniørtenkt Peders alternativ og jeg ser flere svakheter. Første svakheten er at dette ikke gjelder for den rike delen av befolkningen. Her har vi gromgutter som får utdannelsen servert på sølvfat av foreldre og familie. Allerede her ser jeg for meg en løpebane hvor startlinjen er individuelt fordelt. De rikeste trenger bare å løpe en fjerdedel av banen, så går sorteringen bak til de fattigste, som kanskje starter til og med bak den ordinære startstreken (med lån i utgangspunktet). Dette er en sosial sortering. I skrivende stund er tilstanden i USA foruroligende. 1% av befolkningen disponerer 60% av ressursene. Og samtlige av disse formuene er arvet. I det hele tatt avgjøres individets velstand, i all hovedsak av arv. Les mer om økonomiske ressurser og oppdag loven om kapitalens selvforsterkning. Det betyr at de store forskjellene har mer med tilfeldigheter og tradisjon å gjøre enn det har med gener.
Under dansketiden var det stor diskusjon om man burde etablere et eget universitet i Norge. Mange nordmenn var imot av den enkle grunn at det ble det for enkelt å skaffe seg utdannelse. De mest velstående kunne sende poden til København for å få sin utdannelse. Da kom han hjem med noen fordeler som jamngamlingene ikke kunne skilte med, med alle de fordeler dette gir for å kunne dominere og berike seg på den fordelen.
Om vi snur på dette og spår oss selv: hvilket samfunn er rikest, er det et samfunn hvor andelen av vel utdannede mennesker er høy, eller et samfunn hvor andelen velutdannede mennesker er lav? Jeg tror svaret gir seg selv. Og dette handler ikke bare om den faktiske kunnskap og de ferdigheter individet har som følge av utdannelsen. Utdannelse er også en prosess for intellektuell modning av individet. Individet tilegner seg en mer moden og rasjonell måte å forstå verden på. Dette er selvsagt ingen nødvendighet, men poenget er at dersom mange nok tilegner seg denne modenheten, så vil det skape en mer moden kultur i samfunnet. Og en moden kultur er svært godt nytt for et samfunns evne til å fungere rasjonelt og handtere de utfordringene som måtte komme på best mulig måte.

Grunnskolen

Det er ofte bråk om skolen. Og mange eldre hevder at dette jo var noe som fungerte da de gikk på skolen. Det som er forskjellen fra noen generasjoner tilbake og til nå er at samfunnsforandringene skjer hurtigere og hurtigere. Et klart overordnet mål for utdanning er at barn og unge skal bli i stand til å kunne fungere og blomstre med de utfordringer som møter dem i det samfunn, de lever i. Og disse utfordringene endrer seg med stadig større hastighet. Det vil si at innholdet i opplæringen hele tiden må holde tritt med dette. Noen ganger hører man om konservative krefter som vil tilbake til å pugge salmer, bibel-vers og årstall. Dette er ferdigheter som ikke er kompatible med utfordringene i dagens samfunn. Kanskje kan man trenge selve den mentale treningen det gir å pugge noe. Man da ville jeg heller ha pugget syntaks på google-søk, formler for renteregning eller min definisjon på rasjonalitet i stedet. Stadig flere ungdom vet ikke hva renter er for noe, eller inkasso. Det gjør det mulig å sette opp kyniske systemer som fanger fattige ungdommer inn i en evigvarende kredittkortgjeld. De, som knapt nok har råd til mat, ender opp som netto bidragsytere til rikmannens oppvarming av asfalten på gårdsplassen utenfor villaen.  Hvorfor? Fordi dagens økonomiske hverdag er langt mer kompleks enn den var for noen generasjoner siden. Da nytter det lite å lære om salmer eller hvilket år dronning Victoria døde. De har behov for å lære personlig økonomi og familieøkonomi. På samme måte blir dagens unge bombardert av informasjon, underholdning og et hav av tilbud på mulige og umulige ting. Det gir behov for å lære å tenke kritisk, gjøre dem resistent mot alskens lokkemidler som finnes der ute. De trenger å bli bevisst på sin egen tidsbruk. Det er fullt mulig å bli oppslukt av spill 24 timer i døgnet. Det finnes så mye film, musikk og bøker at ingen vil kunne få med seg alt selv om man hadde ti menneskeliv. Vi må prioritere. Det å vokse opp i et velstandssamfunn byr også på sine problematiske sider. Og da tenker jeg ikke bare på de som sliter eller faller utenfor, men også der hvor livet går på skinner. Det gjør noe med perspektivet. De kan bli samfunnsblinde. Mennesket tenderer i retning av å bli blind for det som fungerer. For det har man jo egentlig ikke bruk for å engasjere seg i. Det er en logisk mental strategi. Det kan gjøre mange perspektivløse og sårbare og dermed uforberedt den dagen denne selvfølgen opphører, at de møter et samfunnsmonster de ikke hadde regnet med. Dette er kanskje velstandssamfunnets akilleshæl. Blir prosentandelen av uengasjerte mennesker høy nok, og man ikke har innebygget gode mekanismer for demokratiets beskyttelse, så kan demokratiet forsvinne med et pennestrøk, før vi vet ordet av det.
I gamle dager het det at den som overtar gården etter foreldrene har som oppgave å drive den, men også at når den går videre til neste generasjon, så er den i bedre stand enn hva den var da den ble overtatt. Vårt samfunn er noe vi overtar og som vi leverer videre til neste generasjon. Dermed har samfunnsborgeren en oppgave, ikke bare å fungere og bidra i samfunnet, men også et ansvar for at selve samfunnet er i bedre stand enn det var i forrige generasjon. Dette er en analogi som til syvende og sist kan overføres til selve jordkloden.
Vi skal være forsiktig med å si at målet er at våre barn skal bli nyttige samfunnsborgere. For et barn er et menneske og det er et mål i seg selv. Men dette er også uløselig knyttet til tilstanden på det vi overleverer til neste generasjon. Og en viktig del av dette er at de som skal bli fremtidens borgere er i stand til å ta vare på og videreforedle den arven.  Her er kunnskap og utdannelse alfa og omega i forhold til denne utfordringen. Men utdannelse er også en personlig individuell kapital. Dermed er også utdannelse en vesentlig del av samfunnets investering i omfordeling av mentale ressurser.
Det er to strategier man som foreldre og lærer kan ha i forhold til det at barn risikerer å bli utsatt for diverse uheldige eksponeringer. Hva som er uheldig kan jo ofte variere. Men få av oss ønsker f.eks. at barna våre skal bli tilbudt narkotika, eller dratt inn og hjernevasket av en totalitær kult. Her er det to grunnleggende strategier å velge mellom. Enten kan man skjerme barna mot dette, eller, man kan vaksinere dem og gjøre dem robuste slik at de tåler det uten å ta skade eller å bli revet med. Det er selvsagt opplagt hvilken strategi som gir størst frihet. De myndighetspersoner, som er mest redd for eksponering, vil ende opp med å lage et fengsel for sine barn. Det er en fryktstrategi. Og frykt kan lamme mennesker så mye at de ikke kommer ut av sitt eget hjem. Derfor må den foretrukne strategien være å gjøre barna robuste slik at de tåler eksponeringen. Og her har skolen en helt vesentlig oppgave, som kanskje bare blir mer og mer viktig i etter hvert som samfunnet blir mer og mer en informasjonsjungel. Her er våre viktigste sverd kunnskap, rasjonalitet og evne til refleksjon. Gang på gang viser det seg at jo mer vi evner å prosessere med den kognitive del av vår hjerne, desto mindre emosjonelt sårbar blir vi for det vi blir eksponert for. Men vi må kjenne disse mekanismene, barn må også kjenne disse. Man må vite hva rasjonalitet er og man bør være seg bevisst om menneskenaturen, det sosiale spill, og en overordnet forståelse og oppmerksomhet for de prosesser som virker i vår egen hjerne. Og selvsagt trenger man en god universell etikk i bunnen, en etikk som er uavhengig av religion og dogmer. Suksess på dette område burde kunne evalueres direkte på forekomsten av mobbing i skolen. I skrivende stund er jo dette noe som tiltar for tiden. Men måten man møter det virker utelukkende å være på det reaktive plan. Og selvsagt må vi ha instanser som detekterer og handterer dette på en adekvat måte. Men det er mindre snakk om den proaktive delen, som jo har med hvilke holdninger det er som gir slike utslag. For det er vel neppe tvil om at det sosiale klima er noe som påvirker den relative forekomsten av mobbing. Barnas holdninger kommer jo fra et sted. Har vi økende tendenser i mobbing så vil mye av dette kunne krediteres en generell samfunnsholdning som har med menneskesyn å gjøre. Jo dårligere menneskesyn samfunnet signaliserer, desto mer vil dette slå ut i mobbetendenser i skolen. Jo kaldere sosialt klima, desto mer plaging.  Dette har med holdninger til avvik, til svakhet, til rivalisering, ja i bunn og grunn hva som gir enkeltmennesket verdi. Er det, nytte, styrke, penger, det perfekte og vellykkethet som gir verdi eller er det individet i seg selv?
Alt dette summerer seg opp til at filosofi blir en like selvfølgelig del av barns utdannelse som norsk og matematikk.
Dessverre kan det fort bli slik at skolen er en kamparena for ideologier. Barn skal fanges inn i den og den ideologien. Den modne måten å gjøre dette på passer bedre med blomstermetaforen. Målet er å dyrke frem de talenter og muligheter et barn har i seg. Men da må man finne dem. Og det er ikke alltid så enkelt. Så langt jeg vet, er dette kun mulig gjennom muligheten til å prøve seg på mange forskjellige område; gi mange forskjellige utfordringer. Og ofte ligger svarene i at barnet liker det det holder på med. Det at man liker hva man holder på med er nok nært knyttet til opplevelsen av mestring og fremgang. Og der barnet har talenter, vil mestringen komme fortere.

Fra gammelt av var det vel slik at grunnutdannelsen var en felles pakke som alle må gjennom. I dag er det større muligheter for differensiering. Og da tenker jeg at innholdet i grunnskolen deles i to kategorier. En fellespakke, og deretter en jungel av andre muligheter opp på dette. Spørsmålet er hvor stort forholdet skal være mellom disse to. Kanskje er fellespakken for stor i dag. Og kanskje kunne man også der ha flere nivåer, slik at elever som er ut på flankene kan satse mer ressurser på sine mestringsområder, slik at vi unngår demotiverende opplegg som elles gir lite avkastning.  Dette kan gjelde både elever med smale interesser, og elever med supertalent på enkelte områder. Finner man slikt må det være vilje til å bruke nødvendige ressurser for å dyrke det frem, fra tidlig alder. I forhold til viktige fag som språk og matematikk, så tenker jeg at modenhet for å lære seg dette er svært forskjellig fra person til person. Det ideelle er dermed at rekkefølge og strategi tilpasses individuelt. Dette kan gjøres ved å utnytte dagens teknologi mye bedre. Man kunne benytte flere typer spill-basert læring, Youtube, læremoduler osv. Altså snakker vi mer om en bevegelse mot mindre tradisjonell klasseundervisning og mer lærer-støttet selvstudium. Den elev som er interessert i det han eller hun holder på med kan klare dette fra ganske tidlig alder. Så kan man bruke sosiale media slik at eleven kan inngå i et bredere miljø av personer som har sammenfallende interesser. Og lærere på spesialområdene kan bidra bredere enn bare i sitt nærmiljø. Selvsagt har dette sine begrensinger, men det er jo et langt steg frem enn at barn må gå alene med sine smale interesseområder.
Innholdet i skolen er jo bare en del av diskusjonen rundt utdannelsen. Noe helt annet er den utfordringen det er å få alle med. Jeg er ikke pedagog, men jeg har nå gått i skolen noen år og kan kanskje si litt på bakgrunn av den erfaringen. Jeg kan godt skjønne at noen økonomer gjerne vil se på skolen som en produksjonsbedrift. Det er en produksjonsbedrift som produserer dusinvare kunnskap i våre barn. Og med denne tenkningen så kan man forestille seg en effektivisert masseproduksjon som kverner barna igjennom. I samfunnsregnskapet så står skolen som en utgiftspost. Hva dette gjør i forhold til humankapitalen vises ikke i økonomens snevre bedriftsregnskap. Det er kanskje overflødig å si at dette er en feil tilnærming. Utdannelse er en investering. Kostnadene forflytter seg til aktivasiden i balanseregnskapet, og der blir de til formue.
Masseproduksjonstenkningen vil i beste fall gi middelmådige resultater for normalmennesket, man kommer man for langt ut på flankene blir det for mange som faller utenfor. Dette er et stort tap, ikke bare for de individene det gjelder, men også for samfunnet. En masseproduksjonsmodell vil nødvendigvis produsere dusinvare normalmennesker som flertall og et mindretall med outsidere. Dette skaper et sterkt konformitetspress, og det ødelegger mangfoldet. Med andre ord vil dette gå kraftig ut over samfunnets innovasjonskapital.
Da jeg var liten fikk jeg høre en historie som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg aner ikke sannhetsgehalten i den. Men den gikk som følger: Det vare fagperson i USA som hadde til oppgave å måle evnene til alle barna som skulle begynne i første klasse. Med utgangspunkt i dette gjorde han forutsigelser på hvordan barna ville klare seg på skolen. Og lærerne fikk så disse forutsigelsene slik at de kunne måle treffsikkerheten. Dette ble gjort med hvert kull. Og alle var overrasket over hvor høy treffsikkerheten var. Det var da fagpersonen bestemte seg for å snu bildet opp ned. Altså, lærerne fikk vite det motsatte av målingene. Det overraskende resultatet var at det ikke gjorde noe med treffsikkerheten. Lærdommen var at elevenes resultat i stor grad var påvirket av lærerens tro på den enkelte elev. Dette kan nok være en litt karikert historie. Men jeg tenker at lærerens tro på eleven kan ha veldig mye å si for resultatet. Og dette er jo noe som lærere bør vite om og være bevisst på, slik at de kan motvirke det.
Barn er individer. De utvikler seg i forskjellig retning og i forskjellig hastighet. Med andre ord er det ikke alle barn som er kompatible med ethvert pedagogisk virkemiddel. Jeg tenker at en pedagogs viktigste oppgave er å se det enkelte individ, se mennesket, og med utgangspunkt i analysen av individet plukke frem de mest egnede pedagogiske virkemidlene ut av verktøykassen, eventuelt prøve seg frem hvis suksessen uteblir.
Det er sannsynligvis stor forskjell på hvor modne barn er. Men, etter min mening er, umodenhet ikke nødvendigvis et signal om at individet er hemmet på noen måte. Det er sannsynligvis gjennomsnittsforskjell på kjønn i forhold til modenhet. Kanskje finnes det også etniske gjennomsnittsforskjeller. Ikke tenk på dette som en begrensing. Et sjimpansebarn er raskere moden enn et menneskebarn. Og katter blir voksne i løpet av et år. En kalkulator er klar med en gang du slår den på. En datamaskin bruker ofte betydelig lengre tid. Det betyr ikke at datamaskinen er «dummere» enn kalkulatoren. Tvert i mot. En lærer som tror at umodenhet er uttrykk for mental ressurssvakhet, står i fare for å behandle barnet med utgangspunkt i den troen. Dermed er faren stor for at det skapes en selvoppfyllende profeti.  Jeg tenker at å bruke lang tid på å modnes, også kan være et signal om stort potensiale.
Forestillingen om at mennesket starter livet som et blankt ark, står i sterk kontrast til den tenkemåten jeg presenterer her. For om mennesket har utgangspunkt som blanke ark, så er jo enhver forskjell fra normalen å betegne som et avvik som må behandles og tvinges over i folden. Blanke-ark teorien er latent til å skape en dusinvaretenkning hvor de som faller utenfor blir forsøkt presset inn i en form hvor de ikke passer. Når et barn ikke oppfyller normalkravene tildeles skyld. Det kan være læreren, foreldrene, søsknene eller barnet selv. Dette skaper et insitament til å ville presse barnet inn i vår forestilling om normalformen. Og, når dette mislykkes, vil til slutt skylden bli lagt på barnet selv. Dette skaper frustrasjon og fortvilelse hos alle parter, og det kan være en katastrofe for barnet selv. En lærer som ikke forstår at mennesket har en natur og forholder seg til det, er etter min mening uegnet. For da er sannsynligheten stor for at vedkommende gjør mer skade enn gagn.

Forholdet samfunn undervisningsinstitusjoner

Det er opplagt at det må være demokratisk styring på, både hvor mye vi satser på utdannelse og hva slags kvalifikasjoner samfunnet til enhver tid skal prioritere å få frem. Til en viss grad vil man kunne forutse behovet innenfor hver sektor. Og det må jo legge føringer på hvordan samfunnet satser. Men dette er jo bare de store linjene. I tillegg til dette vil vi jo hele tiden ha en underskog av muligheter for utvikling av kompetanse og kvalifikasjoner.
Jeg tenker også at samfunnet, som i dag, setter standarder for minimumskrav for å oppnå fagmessige grader og titler. På den måten har samfunnet en viss styring på innholdet i den enkelte utdannelse. Men det går noen klare grenser her. Det går på fristelsen for å påvirke det enkelte fag i spesifikke ideologiske retninger.
For eksempel er det lett for oss å forstå at dersom myndighetene f.eks. i Nord-Korea går inn og styrer historiefaget på en slik måte at Nord-Korea fremstår som et glansbilde, så er en totalt uakseptabel strategi, sett opp mot våre demokratiske idealer. Og vi har mange slike kamper i samfunnet. Innenfor historie, så har vi f.eks. holocaustbenektelse. Det er det enkle. Men tenk også på det at vi har bak oss to verdenskriger hvor historien stort sett er skrevet av seierherrene. I det hele tatt er det demokratisk uakseptabelt å ville forme vårt bilde av fortiden slik at det passer med en eller annen bestemt ideologi. Jo beredere og mer realistisk forståelse man har av fortiden, desto mer er det å lære, og ta med i ligningen når fremtiden skal formes.
Innenfor vitenskap har vi flere kontroversielle temaer. Vi har klima-debatten, vi har kreasjonistenes motstand mot evolusjonsteorien og vi har det såkalte kjønnsmaktsperspektivet. Sistnevnte ble aktivt forsøkt innført i alle relevante fag på universitetene i Sverige. Altså skulle kjønnsmaktsperspektivet få monopol som fortolkningsperspektiv på alt fra sosiale prosesser, menneskelige relasjoner og politiske prosesser. Selvsagt kom det et unisont opprør mot dette fra universitetene. Og forsøket ble til slutt stoppet. Men tenk på hvilken skade en slik akademisk ensretting ville fått. Og her er det også vesentlig å forsøke å trekke ut prinsippet for hvor grensen går for samfunnets mulighet til å påvirke undervisning. Grensen går der man på ideologisk basis forsøker å definere sannheten. Dette er et fundamentalt avvik fra vitenskapens rasjonelle tilnærming. Dette tilsvarer at man har et islamsk perspektiv på alle fag i et islamsk diktatur. Dette hører ikke hjemme i et demokrati, og heller ikke i et rasjonelt samfunn. Har skal og må kunnskapen få blomstre på egne premisser.
Selvsagt må ikke dette misforstås dit hen at, for eksempel, kjønnsmaktsperspektivet ikke hører hjemme på universitetet. Her kommer det naturlig inn som en sentral del av feministisk teori, som jo også må være et fag som eksisterer, dyrkes frem og videreutvikles.
Vi må ikke være redd mangfoldet. For historikere som skal sette seg inn i nazismen er det naturlig å få innføring i de raseteorier som florerte på den tiden. Og selvsagt skal det kunne gå an å studere marxisme og Karl Marx.
Igjen vil jeg påpeke at det er en bedre strategi å praktisere mental vaksinering i kombinasjon med eksponering, frem for å skjerme seg mot ideer og forestillinger som åpenbart er dårlige og gått ut på dato. Det er sagt at den som ikke kjenner historien er dømt til å gjenta den. Alle mulige ideer og forestillinger som er på vår kulturs skraphaug, må ikke glemmes. De er også en viktig del av vår kulturarv.
I det modne samfunn er det et mål at utdannelse er noe som skal være tilgjengelig for alle og som vi skal kunne holde på med hele livet. Det å leve nesten halve livet som student er en utfordring. Mange blir tvunget til å få barn i sen alder, fordi studiene kom først. Et rasjonelt samfunn i hurtig forandring krever at dette er noe vi holder på med hele livet, også mens vi jobber. Også her er det vesentlig å ta teknologien i bruk, slik at utdannelse kan oppnås uten at man nødvendigvis fysisk må være i nærheten av f.eks. et universitet. Alt av forelesninger legges ut f.eks. på Youtube. Det eneste som kan begrense dette er sikkerhet. Undervisningsopplegg skal legges fritt ut på nett. Og alle skal kunne tilknytte seg mentorer mot en billig penge. Og man må utvikle et opplegg hvor det er mulig å kvalifisere seg og dokumentere kunnskap via internett. Kanskje bør også bedrifter stimuleres økonomisk til å gi sine ansatte kurs, eller støtte til kurs, også de kurs som utvider horisonten utenfor det faget som medarbeideren vanligvis assosieres med.

 

Livets skole

En venn av meg kom opp med ideen om en såkalt livets skole. Bakgrunnen er kanskje en erkjennelse av kunnskap som kan hjelpe oss til å få et godt liv i det samfunn vi lever i, er noe som vi trenger, men som vi kanskje ikke er så moden for når vi er barn og tenåringer. Så kanskje kunne man hatt forskjellige tilbud om en måned eller tre på en såkalt «Livets Skole». I tidligere tider, for gutter, så fungerte kanskje forsvaret noe i den retningen, som en ren bivirkning. For en del av dette handler om å lære å komme gjennom kriser, komme ut av komfortsonen og balansere på yttergrensene av sin yteevne. Disiplin er noe som er mulig å trene opp. Men da snakker jeg ikke om såkalt «kadaverdisiplin», som jo idealiserer absolutt lydighet. Tvert i mot. Det å ta i bruk hele seg selv, inneholder også viljen til å bruke egen vilje, altså aldri komme på troen på at det er noe ideal å underkaste seg, enten det er guruer, religioner, guder eller ideologier. Derfor tenker jeg at også livsfilosofi er en viktig del av dette. Kanskje kan man gjøres mer resistent opp mot å bli bergtatt av glansbildeideologien, altså den forestillingen om at dersom ikke alt er perfekt og livet går på skinner, så taper man sosial verdighet, og enhver skavank må for all del skjules for omverden. Livet består av kronglete opp og nedoverbakker. Det består av knall og fall, men også mange flotte øyeblikk. Livet er ikke en konkurranse, men en reise.
Men også i livets skole kunne man hatt tema som samliv, og privat økonomi, og andre tema som kan være til god hjelp med på livets vei.
Nå er det neppe praktisk å gjøre dette obligatorisk. Og det burde vel være noe som mennesker i alle aldre kunne delta på. Et av virkemidlene innenfor kriminalomsorg kunne være at man «dømmes» til tre måneders opphold på livets skole. For jeg tenker at kriminalitet ofte er et utslag av at individet ikke behersker det å leve livet.

Individets trygghet

Målet om livskvalitet gir, som tidligere nevnt, sterke føringer i forhold til individets frihet. Individets frihet forutsetter trygghet. Da har samfunnet en basisoppgave som handler om beskyttelse av individet, og å legge forholdene til rette slik at individet gis mulighet til å utfolde sitt potensiale. Historisk sett er kanskje vekselvirkningen mellom overmakten som trussel og overmakten som beskytter en av de vesentligste drivkrefter for å skape en sivilisasjon. Det betyr at det alltid, så lenge samfunnet har eksistert, har vært en naturlig oppgave for samfunnet å utøve en beskyttelsesfunksjon. Så har dette langsomt utviklet seg over i mer formaliserte funksjoner, og til slutt endt opp med å ha en effektiv voldsdempende funksjon i samfunnet.

Individets beskyttelsesbehov kan inndeles i tre hovedområder:

1)   Beskyttelse mot generelle trusler
Det handler om forskjellige utfordringer som truer oss, både de store utfordringer men også begrensede ulykker og katastrofer, sykdom osv.
Dette handler både om sivilforsvar, organisering, teknologi, kunnskap forskning, beredskap osv.

2)   Beskyttelse mot hverandre
Den kanskje mest omfattende hverdagstrusselen vi mennesker erfarer, er trusselen fra hverandre. Det gjelder i smått og stort. Utenfor landegrensene kan jo det handle om andre millitærmakter, så ja vi må ha et forsvar. Men det handler også om det interne, alt fra kriminalitet til menneskeorganisasjoner. Enhver sammenslutning av mennesker kan opptre som en trussel mot enkeltindividet. Det gjelder alt fra staten selv, til bedrifter, til mafia, til religiøse organisasjoner, til fagforeninger osv. I det modne samfunn er individets frihet og autonomi hellig. Samfunnet har da både rett og plikt til å intervenere der disse verdiene er truet. I det moderne samfunn har individet gitt fra seg sin rett til bruk av fysiske maktmidler, til fordel for en garanti om samfunnets beskyttelse. Dette er en god ordning som demper voldsnivået i samfunnet. Men det gir da også samfunnet en plikt til å handtere dette på individets vegne.
I det modne samfunn foreslås kriminalitets-begrepet avskaffet på grunn av dets belastende retoriske karakter. I stedet innføres begrepet kompatibilitet. Denne snuoperasjon er en konsekvens av et nytt syn på mennesket, basert på kunnskapen om biologisk evolusjon, naturlig utvalg og hvordan har formet menneskenaturen til det den er i dag. 
Et individ som fungerer godt i sitt samfunn er regnes å være begunstiget med høy kompatibilitet med samfunnet. Kompatibilitet mellom samfunn og individ stiller krav, både til individet og til samfunnet. Individet må ha ressurser nok til å kunne tilpasse seg. Alle har vi impulser som til tider er inkompatible. Ofte er det biologinære impulser vi da snakker om. Vi mennesker har da varierende grad av kognitive ressurser til å kompensere for dette.
Men det stiller også krav til samfunnet. Heller ikke samfunnet kan være styrt av ensrettende og biologinære impulser. Det modne samfunn er til for alle, og må derfor ha høy robusthet med tanke på å tåle mangfoldet. Og det skal ikke bare tåle mangfoldet, men også beskytte og dyrke det frem. Husk at kompatibilitet oppnås gjennom tilpasning. Tilpasning krever fleksibilitet og rasjonalitet. Og her stilles det selvsagt lagt større krav til samfunnet enn til enkeltindividet. For samfunnet er ressursmessig overlegent. Er samfunnets mal på dette området får vi grove utslag av det som kan kalles for unødvendig inkompatibilitet (irrasjonelt opp mot samfunnsoppdraget). I et muslimsk samfunn er f.eks. det å være homofil, en slik inkompatibilitet. Individet kan ikke endre på dette, uten umenneskelig store anstrengelser og forsakelser. Det er samfunnets mangel på fleksibilitet som er problemet. Det modne samfunn setter livssynsfrihet svært høyt. Det vil være en verdi som virker drivende på å gjøre samfunnet fleksibelt opp mot alskens smale ideologier og religiøse doktriner. Dette er jo også mekanismer individet må beskyttes mot. Men selvsagt har det modne samfunn også en strategi om å sette enkeltindividet i stand til å tåle mangfoldet. Det kan være en del av utdannelsen og av livets skole. Dette kan blant annet oppnås med å fremheve den smale normalisme som en ideologi som er inkompatibel med det modne samfunn. Det finnes både kommersielle og ideologiske grunner til å ville innskrenke grensene for det normale. Det kommersielle handler om at alt som er unormalt må adresseres og medisineres. Det gir grobunn for hele industrier å vokse frem på en bølge av ulykke for dem det rammer. Ideologier og særlig religioner vinner jo også sine tilhengere ved å forakte det uvanlige. Derfor vil man alltid ha mekanismer som vil drive samfunnet i retning av normalisme. Det modne samfunn må være bevisst på dette, motvirke det og aldri la seg bergta av dette.
Dette var den irrasjonelle inkompatibiliteten. Men selvsagt finnes det en reell inkompatibilitet med det modne samfunn. Det modne samfunn baserer seg på et godt sosialt samspill og et positivt sosialt klima.  Atferd som truer enkeltindividet, liv helse og eiendom, eller som blir en signifikant trussel mot disse verdiene er å regne som reelt inkompatibel med det modne samfunn. Her har samfunnet en samspills-lov som regulerer dette. Refleksjoner som omhandler dette temaet finner du her og her og her.

3)   Beskyttelse mot samfunnet
Mange har vel hørt dystopier om roboter som følger Isaac Asimovs tre robot-lover og som dermed ender opp med å ta fra menneskeheten friheten i den hensikt å beskytte dem mot seg selv. Og dette er ikke et utenkelig scenario.  Stats-monstret kan bli en realitet, nettopp på bakgrunn av denne type ideer. Derfor må det eksistere en innebygget mekanisme i det modne samfunn som er utformet nettopp i den hensikt å forhindre slike utslag. Og løsningen er enkel. Når samfunnet skal beskytte mennesker mot hverandre så er intervensjon et aktuelt virkemiddel. Dette virkemidlet er ikke aktuelt i forhold til å beskytte individet mot seg selv. Og det sier seg selv: Individets frihet kommer først. Det innebærer også friheten til å gjøre de gale valgene, eller leve usunne liv, ta dumme risikoer, bli lurt, selvdestruktiv atferd osv. Friheten er et tveegget sverd. Har man friheten, så har man også ansvaret. Det vil si at de handlinger man gjør får konsekvenser. Og i den grad dette kun rammer individet selv, så bør terskelen være svært høy for at samfunnet skal gripe inn. Men det betyr ikke at samfunnet dermed ikke skal engasjere seg i dette. Og da handler det først og fremst om kunnskap og informasjon. Samfunnet kan opptre som en premissleverandør i individets beslutningsprosess. Det vil si at samfunnet skal tilstrebe at individet i størst mulig grad har tilgang til korrekt informasjon og mulighet til å erverve seg den virkelighetsoppfatning som er nødvendig for å kunne ta best mulig valg. Herunder råd som angår helse, rus, risiko osv.
I tillegg går samfunnet inn og støtter. I mange såkalte moralsk omstridte saker vil samfunnet kunne tilby støtte på likeverdig basis, uansett hva individet måtte bestemme seg for. F.eks. tilbyr vårt samfunn all nødvendig kapasitet og støtte for å gjennomføre abort. Men samfunnet har vel så mye støtte i forhold til det å bære frem barnet.  Og samfunnet regulerer omsetning av alkohol. Men det er individets egen beslutning som avgjør hvordan vedkommende forholder seg til dette.
Også når individet forgår i rus eller selvdestruktiv atferd, så skal samfunnet være der og støtte på likeverdig basis. Og med likeverd så mener jeg at individet, så lenge det har mental kapasitet, sitter i førersetet og forvalter sitt eget liv.
Unntak finnes selvsagt. For eksempel kan narkomane, eller andre som sliter med selvkontroll be om å bli satt under kontroll. Da skal den støtten finnes.
Det er ikke til å unngå at individet har en risiko for å bli lurt. Individet har ikke forbud mot å bli lurt. Men selvsagt er det ingen som ønsker å bli lurt. Der har også samfunnet en oppgave å være en støtte til å forhindre at det skjer. Også her kolliderer to strategier. Den ene strategien handler om å begrense individets handlingsrom, slik at sannsynligheten for å bli eksponert for muligheten senkes. Det er den formynderske strategien. Det modne samfunn har en annen strategi. Den går på to plan. For det første handler det om mental vaksinering mot å bli lurt. Altså kunnskap på mange plan. Dette kan man få til ved hjelp av utdannelse i kritisk tenkning, og informasjonstilgjengelighet. For det andre, selv om det er lov å bli lurt, så er det ikke fritt frem å lure. Det er klare grenser for hva som kan aksepteres av forsøk på å lure, svindel og bedra individer. Samfunnets innsats på dette området styres av skadeindeksen på handlingen. Svindel som har signifikante skadevirkninger er uakseptable og krever at samfunnet intervenerer. Og da handler det ikke bare om store minuser for enkeltindividet, men også aggregert i samfunnet. For eksempel hadde jeg og Peder en diskusjon en dag om såkalt dritvare. Bakgrunnen var at jeg hadde kjøpt en ny laptop til kona. Den var billig. Grunnen var nok at den var sponset av tvilsomme leverandører som hadde fått fritt leide til å installere såkalt dritvare på maskinen.  Dritvare er typisk software som er aggressiv i sine forsøk på å lede brukeren til å kjøpe leverandørenes produkter og tjenester. De kan overta nettleserne og, med jevne mellomrom kaste brukerne inn på shoppingsider eller leverandørens reklamesider. Og enda verre, som i dette tilfellet, så kan man få installert bakgrunnsprogrammers som hurtiglister hundrevis av sider, som dermed får trafikk. Trafikken genererer poeng for f.eks. google-annonser og dermed inntekter for bakmennene. Slike pakker kan gjøre PC-en ubrukelig i løpet av de første timene etter at den er nyinnkjøpt. På toppen av det hele reklameres det da for software som skal gjøre PC-en mer effektiv. Altså ødelegger man PC-en og tilbyr forbrukeren å kjøpe et produkt som skal fikse problemet. Noe det produktet selvsagt ikke gjør. Jeg måtte bruke et par dager på den PC-en for å få kontroll på den og rensket bort all dritten.
Diskusjonen med Peder handler jeg som forbruker burde ha rettigheter til å bli beskyttet mot denne type svindel. Peder mener at det har jeg ikke, fordi det ville ta fra meg friheten til å bli lurt. Jeg er ikke enig i dette. Et poeng her er at den PC-en neppe hadde vært så billig dersom ikke disse dritvareleverandørene hadde sponset produktet. Følgelig må jeg ta konsekvensene av at jeg er så dum å kjøpe en så billig PC. Og det er nok et argument som kan gjelde meg, men neppe den jevne forbruker. En novise vil kunne bli lurt til å kjøpe noe han ikke får. For om han ikke har kunnskapene, så vil han ikke få brukt produktet. I det modne samfunn er det selvsagt fritt frem med reklame. Men aggressiv markedsføring som reduserer eller ødelegger produktets funksjon vil ikke kunne aksepteres. Og her kommer vi inn på dette med akkumulert skade. At jeg måtte bruke noen timer på å fikse problemet, er vel greit. Men ser vi på det fra et samfunnsperspektiv så blir denne type aktiviteter svært kostbart. Dritvare, spionvare er eksempler på programvare som burde gå under samme kategori som datavirus.
Poenget er at forbrukerrettigheter står sterkt i det modne samfunn. Og strategien går ikke på å begrense individets handlinger, men svindlerens handlinger. Pluss innsats for å gjøre individet robust mot slike forsøk. Det skal ikke mye etterforskning til for å finne ut hvem som tjener på dritvare. De det reklameres for og sider som blir kontaktet hundrevis av ganger i bakgrunnen slik at nettstedets annonseinntekter går opp. Finn disse og bøtelegg dem så mye at denne type aktivitet blir et tapsforetak.
På sett og vis ligner denne debatten på voldtekts-debatten som nå og da raser gjennom samfunnet. Jeg har hørt om tilfeller hvor man har lagt ned forbud mot at kvinner skal kunne ta bussen. Dette fordi risikoen for å bli voldtatt på bussen er stor. Det er en forkastelig strategi. Prinsippet må være at samfunnets innsats går på å forhindre at voldtektsmenn går løs, at hjelpen er nær og at kvinnen er utstyrt med både selvforsvarskurs og pepperspray.
Men, om vi nå bringer inn forholdet helse, legemidler og naturmedisin inn på banen, så er det mange feller å gå i. Også her er idealet informasjon, kunnskap og kritisk tenkning. Jeg tror det er få av oss som ønsker at legemidler skal være fritt og ukontrollert tilgjengelige. Hadde det vært slik er det mange som hadde mistet friheten til å ta medisin. For de hadde ikke turt å prøve seg på det åpne markedet. I de fleste vestlige land er dette regulert. Og det er nok en ordning de fleste av oss setter pris på. Men over-regulering på slike områder kan dessverre få rare utslag. For eksempel ryktes det at valnøtter har veldig god effekt på helsen. Men å sette i gang holdbare vitenskapelige undersøkelser for å bekrefte dette er både for kostbart og kanskje også et tveegget sverd. For dersom det viser seg at valnøtter har slike virkninger så kan man risikere at det blir definert som legemiddel, og regulert gjennom apotek. Dette er sannsynligvis et resultat av legemiddelbransjens lobbing og hegemoni på området. Det skal vi komme tilbake til. Dersom det er mistanke om at matsorter har gode helsevirkninger, så tåler vi forbrukere å se anekdotiske eksempler på dette i presse, reklame og på produktene. Og selvsagt vil helsekostbutikkene selge mye rart. Den modne forbruker som beveger seg inn på dette markedet, er selvsagt klar over det. Det som skal reguleres er ikke gode eller udokumenterte virkninger av vanlig mat, men legemidler som kan ha signifikante farlige virkninger. Hva som er signifikant her kan jo diskuteres. Men et vesentlig prinsipp er som i alt sikkerhetsarbeid. Det skal ikke overdimensjoneres. Investering i sikkerhet gir avkasting på en kurve som nærmer seg asymptotisk et toppnivå. Det betyr at effekten av første krone investert er langt høyere enn siste krone. Og en plass på denne kurven er det rasjonelt å si at nok er nok. Livet kan aldri bli risikofritt. Det modne mennesket vet at det er farlig å leve, og aksepterer at det alltid vil være risiko og at skitt skjer nå og da. I et samfunn med dårlig sosialt klima, hvor man er fokusert på å «finne de skyldige» i stedet for å lære av hendelsen, så bærer dette ofte raskt over i en kollektiv overfølsomhet. Hver gang ulykker skjer så må samfunnet på banen med tiltak som ganske koster alt for mye og i tillegg ødelegger enkeltmenneskets handlerom i alt for stor utstrekning. En del av det å være moden handler om å avdempe slike panikkreaksjoner. Bruke en vitenskapelig tilnærming. Kan man tette noen hull med enkel innsats så gjør man selvsagt det. Men man må alltid balansere dette opp mot det rasjonelle. Det å ha et samfunn, og leve i det utgjør alltid en risiko. Samfunnet blir aldri ulykkesfritt.
Det siste jeg skal komme inn på her, også som et eksempel, er internettpornografi. Grunnen til at akkurat dette området er interessant er at det å holde på med pornografi er noe som det umodne flertall regner som snuskete. Det er på overflaten. Utbredelsen viser imidlertid at det er svært vanlig å bruke pornografi. Det er en god måte å spe på seksuallivet på. Men på grunn av at dette, for noen, befinner seg i en moralsk gråsone, så er holdningen ofte at dette er et område som får seile sin egen sjø. Den som beveger seg i den pornografiske delen av internett vil raskt oppdage at dette er et marked med mange aktører som er ute etter deg og din datamaskin. Og igjen så er det novisen som får svi. Maskinen blir infisert, kidnappet, overtatt av andre og misbrukt til spamming eller enda mer lyssky aktiviteter. Og fordi vedkommende befinner seg i dette grå markedet, er samfunnets vilje til å gjøre noe med dette, laber. Konsekvensen er selvsagt at mange får infisert sine PC-er, eller de blir lurt, eller utpresset. Alt dette fyrer opp under organisert kriminalitet, som på denne måten har enda et sugerør inn i samfunnet for å gjøre seg enda mektigere.
Sannsynligvis vi samfunnet kunne spart seg store omkostninger med å etablere en godkjennelsesordning for seriøse aktører i internet-pornobransjen. Så kunne man tilbudt en egen søkemotor til slike nettsteder. En slik godkjenningsordning kunne fungert som en garanti mot all slags infisering av datamaskinen, og for at den pornografien som er der er trygg og lovlig.  På den måten kunne man slått to fluer i et smekk. Man forhindrer alle omkostningene ved datamaskiner som blir ødelagt eller misbrukt, og man ville ødelagt profittmulighetene for organiserte kriminelle.

 

Velferdsstaten

Det modne samfunn er i høyets grad et liberalistisk samfunn. Men det skiller seg kanskje best fra andre liberalistiske modeller med at det ikke ser på velferdsstaten som umoralsk eller ønsker å avskaffe den. Den mest basale liberalistiske stat er den som kun har et forsvar, rettsvesen og kriminalomsorg som institusjoner, i tillegg til den lovgivende forsamling. Den har ingen skatt og finansieres ved borgernes frivillige gaver og kanskje noen andre inntekter. Noen liberale modeller har veldig moderate skattesystemer.
Hva er en velferdsstat? Det jeg legger i det begrepet er at vi har en stat som påtar seg å gjøre mer enn de basale oppgavene som vi allerede har nevnt. Da er det spesielt utdannelse, helse, familiestøtte og omfordeling som er de store stridstemaene. I et tradisjonelt liberalistisk samfunn vil man jo også ha både helsevesen og utdanning. Men dette er ikke sentralt styrt og produseres av private aktører. Systematisk omfordeling eksisterer ikke. De fattigste blir avhengige av frivillige gaver og private frivillige organisasjoner.
I tradisjonelle liberalistiske miljøer er velferdsstaten ofte benevnt som umoralsk. Jeg tenker det kan handle om den type etisk filosofi som Ayn Rand la til grunn, nemlig rasjonell egoisme. Ofte kan denne tankegangen være anvendt deduksjonistisk.  Man kan oppfatte det slik at en velferdsstat har trekk av undertrykkelse i seg, fordi borgerne tvinges til å avgi deler av sin verdiskapning til fellesskapet, uten at det nødvendigvis er i deres egeninteresse. Og egeninteresse er jo et hellig begrep innenfor rasjonell egoisme.
Jeg tenker at dette kan bli unyansert. Fordi virkningen av en slik statlig praksis vil variere kraftig med doseringen. Jeg kan absolutt slutte meg til at dersom doseringen kommer over en viss terskel så kan de ødeleggende effektene av dette bli høyere enn gevinsten. Ytterpunktet i denne retningen er jo kommunisme hvor verdiskapningen i sin helhet blir inndratt av et statsmonster. Vi er alle enig om at en slik innskrenkning av egeninteressen er ødeleggende for alle andre enn den politiske makteliten. Men her skal vi ikke glemme, om vi går til den andre ytterligheten av dette, nemlig at kapitalismen blomstrer uhemmet og er uten regulering. Under slike forhold er sannsynligheten stor for at arbeideren får det meste av sin verdiskapning inndratt, ikke av staten, men av den kapitalistiske makteliten. Også her er den lille manns egeninteresse i høy grad satt på sidelinjen. Vi skal ikke glemme at utgangspunktet for den sosialistiske bevegelsen nettopp handler om at den enkelte skal få større del av sin egen verdiskapning. Sett i det perspektivet er det ikke bare statsmonstret som suger. Kapitalistmonstret suger like mye, om det bare får overtaket. Det modne samfunn tar høyde for at dette ikke bare handler om politisk system, men også mer grunnleggende om en menneskenatur med tilbøyelighet til å suge der den kommer til. Ofte kan kampen mellom sosialisme og kapitalisme handle mindre om ideologi og mer om hvilken av elitene som skal få tilgang til å suge. Det ideelle må befinne seg et sted innimellom hvor ingen av disse sugende mekanismene får overtak. Altså snakker vi om den gyldne middelvei.
Skal menneskets egeninteresse bevares så må mennesket se gevinstene av sin egen innsats. Uansett hvilket system eller i hvilken setting hvor dette ikke skjer, så vil verdiskapningen bli skadelidende. Jeg tenker at her må vi vektlegge det rasjonelle. Det heter jo rasjonell egoisme. Her tenker jeg at det også kan være i den enkeltes egeninteresse å leve i et samfunn der vi har en grad av dugnad om sentrale fellesoppgaver.  I refleksjonen om omfordeling har jeg også den refleksjonen at vår verdiskaping ikke har en proporsjonalitet med tilgang til materielle goder, som vokser til himmels. I klartekst betyr det at når man kommer til et visst nivå med tilgang på materielle goder, så flater verdiskapningsevnen ut, og den blir ikke høyere selv om jeg ble rikere. Med andre ord vil vi som velstående individer tåle å måtte gi fra oss litt av godene og det går ikke nevneverdig ut over evne eller motivasjon til verdiskapning. Det som kanskje kan virke demotiverende her er måten det blir gjort på. Føler man at skattemodellen er urettferdig, eller vilkårlig, virker det demotiverende. Det samme skjer dersom graden av plikt blir overdimensjonert i måten dette fremstilles på. Ved hvert eneste oppgjør skal det ligge ved et takkekort fra staten, hvor den takker for din innsats og ditt bidrag til felleskapet. I tillegg til dette bør man høre slike takksigelser oftere når politikere og myndighetspersoner er i media. Det modne samfunn er ikke et sugesamfunn. Det modne samfunn har evnen til å takke i behold. Det er en selvfølgelig del av prinsippet om å opprettholde individets respekt og verdighet.
Enda et vesentlig poeng handler nettopp om omfordeling. Det går på teorien om kapitalens selvforsterkning. Et samfunn som ikke omfordeler vil alltid ende opp med en søkkrik elite som suger, en liten middelklasse og en stor hop med lutfattige mennesker. Dette er en tilstand som ikke bare er umoralsk, den er også svært usunn for samfunnet. Det ødelegger verdiskapningen og det gjør samfunnet dårlig rustet til å handtere de utfordringer som måtte komme i dets vei. Det mest robuste samfunnet er det modne samfunn som følger prinsippet om den gyldne middelvei og som har nødvendige mekanismer på plass slik at hverken statsmonster, kapitalmonster eller andre ansamlinger med monsterpotensiale får lov til å utvikle seg.

Det siste og kanskje viktigste argumentet i til fordel for velferdsstaten knyttes direkte til menneskehetens overlevelse. Jeg hører til blant dem som anser befolkningseksplosjonen som den største nåværende trussel mot menneskeheten. All erfaring viser at den største driveren for befolkningseksplosjon er fattigdom i kombinasjon med manglende velferdssystem. Vi må jo selvsagt også ta med at dette kombineres med lavere barnedødelighet og mer effektiv matproduksjon (teknologi). Et velferdssystem som avhjelper fattigdom og trygger alderdom vil ta luften ut av denne drivkraften.

Når vi tenker på velferdssamfunnet kobler vi som regel dette automatisk til velferdsordninger hvor mennesker mottar støtte og hjelp fra staten. I min tenkemåte er omfordeling av kunnskap, sosial omfordeling og omfordeling av helse en del av dette. Men vi skal nå konsentrere oss om den delen av dette som handler om økonomiske ytelser. Og her finner vi kanskje noen av de kraftigste innvendingene mot et slikt system. Økonomiske ytelser legger inn en type insitament som skaper elendighet i stedet for å dempe den. Ligningen er enkel.  Dersom jeg kommer til godene uten egeninnsats, hva er da vitsen med å anstrenge seg? Lett tilgang til økonomiske ytelser skaper parasittær atferd. Det er vel en hypotese som er mer enn en hypotese. Vi ser jo dette i praksis.
Min hypotese om elendighet er at dette er et fenomen som ikke kan avskaffes. Elendighet er noe som vil forekomme i ethvert samfunn. Men jeg tenker at det finnes en måte å innrette samfunnet på som holder dette på et minimum. Og kanskje finnes det ikke en evig gyldig sannhet om hva denne formelen er. Kanskje er dette noe som kan variere fra kultur til kultur. Og kanskje er dette noe som også vil variere i kulturen, med tiden over generasjonene. Så det universale svaret finnes kanskje ikke. Kulturen er med andre ord i en konstant læringsprosess i forhold til dette. Og hver generasjon må gjerne lære av fortiden, men oppgaven er at den må finne sin måte å gjøre dette på.

Det modne samfunn innser at dette er noe som aldri kan bli hundre prosent treffsikkert. Det vil alltid være slik at kulturens anstrengelser for å avdempe fattigdommen vil avstedkomme utnyttelse for noen, og at andre faller gjennom og ikke får den hjelpen de har behov for.
Det modne samfunnet har selvsagt fokus på begge problemstillingene, men kanskje mest på det siste. Det er en større tragedie at noen ikke får den hjelpen de trenger enn at noen klarte å snuske til seg noe de egentlig ikke hadde behov for. Men på den annen side sett. For mange luringer vil undergrave systemet og til slutt kanskje true med å velte hele ordningen.
Denne problemstillingen er kanskje den mest sentrale vi har i forhold til det å utvikle en velfungerende velferdsstat. Jo mer raus velferdsstat vi har, desto mer vil den bli urettmessig utnyttet, og desto mer vil den pasifisere mennesker til permanent fattigdom. I dagens system medfører dette at det bygges en administrativ forsvarsmur rundt ytelsene. Denne begynner etter hvert å bli så solid at det bare er de mest ressurssterke, altså de som ikke trenger det, som klarer å slå seg gjennom dette, mens de mer ressurssvake sliter. Med andre ord vil systemets treffsikkerhet avta med en slik administrativ forsvarsmur. Og det er jo stikk i strid med intensjonene. Så får vi en annen variant av dette. Det handler om fristelsen til å kutte noen hjørner på den måten at det er mange som ikke kjenner sine rettigheter og som derfor ikke får dem fordi de ikke krever dem. Dette sparer staten milliarder på hvert eneste år. Og igjen så svekker dette systemets treffsikkerhet ytterligere.

Det kan se ut som vi her i Norge har en av de rauseste velferdsstater i verden. Samtidig er vi i verdenstoppen på helsefronten. Likevel har vi har vi det en langt høyere statistikk på sykefravær, enn de land det er naturlig å sammenligne seg med. Og andelen av de som ikke er i arbeid er også langt høyere. Da er det lett å trekke den konklusjonen at det må være den rause velferdsstaten som er årsaken. Men jeg tenker at virkeligheten nok er mer nyansert enn dette. Det kan være flere sammenhenger opp i dette. For eksempel har Norge tradisjonelt hatt høy sysselsetting. Det betyr at flere halvsyke mennesker er i arbeid. Det kan påvirke sykefraværet. Samtidig skal vi ikke underslå effekten av at arbeidskraft er svært dyrt i Norge. Det har sammenheng med oljeøkonomien, men det kan også ha sammenheng med et høyt skattenivå. Og et høyt skattenivå gir til syvende og sist også råd til høyere satser på trygder og ytelser. Dermed kan vi også her ha en prosess som biter seg selv i halen.

Det vi også vet er at individet sjelden kommer uskadet fra en lengre periode som arbeidsledig. Det i seg selv kan gå dramatisk ut over arbeidsevnen.
Men når alt dette er sagt, så betviler heller ikke jeg at det nok kan være en årsakssammenheng mellom en raus velferdsstat og andelen av arbeidsstokken som ender på trygd.

Jeg skal ikke si at jeg har alle svarene på hvordan dette kunne gjøres bedre. Men min oppfatning er at systemet hos er veldig rigid og sentralstyrt. I tillegg virker det som at de understøttende datasystemene er uegnet. Dette henger sammen. For om man hadde hatt en god it-forvalting så kunne bildet sannsynligvis sett bedre ut. Det er mulig å få langt mer IT ut av pengene dersom man hadde organisert forvaltingen av dette annerledes enn i dag. Men det er en egen historie. Dagens system virker overfokusert på forsvarsmuren. Og da er vi tilbake til systemet treffsikkerhet. Jo mer treffsikkerheten undergraves desto dårligere berettigelse har et slikt system. Derfor er det grenser for hvor langt man kan gå i å bygge slike forsvarsmurer rundt ytelsene. På den annen side sett må der selvsagt ligge forsvar mot utnyttelse av systemet. Uten forsvar vil det også bryte sammen. Med andre ord finnes det et optimalpunkt for slike forsvarsmekanismer. Og dette optimalpunktet ligger ikke der forekomsten av urettmessig utnyttelse er lik null. Følgelig vil det i et optimalt system forekomme en viss andel av utnyttelse. Det modne samfunn har en forståelse for at vi her opererer med en nok-visjon, ikke en nullvisjon (abolisjonisme). Dermed vil man heller ikke drive klappjakt på «skyldige» ledere i en håpløs jakt på nullvisjonen. Dette er irrasjonalitet.
Men å finne hvor et slikt optimalpunkt ligger, kan være en utfordring. Ethvert tiltak mot urettmessig utnyttelse må alltid balanseres mot kostnaden det har i systemet og for den jevne bruker. For systemet handler kostnaden om både etablering og utvikling av it-systemer og den ekstra ressursbruken dette koster i saksbehandlingen. For den jevne bruker kan det bety ende flere hindre man må slå seg gjennom for å komme i mål med å få ut rettmessig ytelse.

 

I skrivende stund er nok tilstanden slik at det går med svært mye unødvendig innsats i dragkampen mellom NAV og den enkelte. Dette drar ressurser ut av systemet, ressurser som kunne vært brukt til å fokusere på å støtte den enkelte i strategien for å komme seg i jobb.

Man burde kunne forvente at samfunnet sitter med all informasjon som skal til for å danne seg et bilde av den enkeltes situasjon. For, i forskjellige systemer, sitter man med informasjon om vedkommende er i jobb eller ikke, hvor mye vedkommende tjener, formuen, samboer, forsørgeransvar, kostnadsnivå i området vedkommende bor osv. Men all denne informasjonen befinner seg i fragmenterte øyer av spredte systemer som de enkelte etatene forvalter, og personvern setter begrensinger på kobling mellom informasjonen. Det hele ender med at borgeren selv får oppgaven med å flytte informasjon mellom systemene. Han må til folkeregister, skatteetaten, helsevesenet, tidligere arbeidsgiver osv. for å sette sammen den dokumentasjonen som systemet krever. Og ofte blir ikke dette korrekt, eller godkjent, og en del av dragkampen. Og den tapper alle parter for ressurser. I dag har vi teknologi som kan handtere dette strømlinjeformet. Men lovgivningen på personvernområdet er som sagt et vel så stort hinder.
Jeg har tidligere vært inne på systemet med informasjonsbanker. I en slik løsning vil personvernet blitt bedre ivaretatt og systemet kunne vårt strømlinjeformet. Jeg forestiller meg at det kunne fungert slik at initiativet komme fra borgeren. Når borgeren mister han jobben søker han opp NAV på nett, identifiserer seg og gir NAV nødvendige informasjons-tilganger. Det trigger systemene i NAV til automatisk å beregne de ytelsene borgeren har krav på. Dette er noe borgeren kan akseptere. Hvis ikke kan han jo selvsagt bestille time og møte opp. Man må jo selvsagt ta høyde for at systemet ikke alltid fungerer som det skal.
Ytelsen avsluttes automatisk når det blir registrert at borgeren kommer tilbake i inntektsgivende arbeid og inntekten oppfyller minstekrav.
En variant av dette kunne være at visse typer ytelse gjør at vedkommende automatisk blir ansatt i det offentlige. Det må bli på spesielle betingelser. Det betyr at man må møte opp og kan bli satt til forefallende arbeid, enten for det offentlige selv, eller i praksis i private bedrifter. Selvsagt kan dette også være å ta kurs eller utvikle og følge en strategi som har som mål å komme tilbake i jobb. Det er vesentlig å forstå at det å gå arbeidsledig er skadelig. Sannsynligheten er vel høy for at dette utvikler seg i en retning hvor den arbeidsledige ikke blir i stand til å komme tilbake i jobb. Derfor er det særdeles viktig at det er her innsatsen settes inn.
Beregning av størrelse på ytelse og hvilke ytelser man har krav på er et kapittel for seg. Det lille jeg har sett av dette ser ut til å være rigide finurlige bestemmelser som har til formål å hindre utnyttelse, begrense volumet og gjøre det lite attraktivt å være arbeidsledig. Til sammen skaper dette den forsvarsmuren jeg tidligere har vært inne på.
Mye av dette handler jo om å forhindre at systemet bryter sammen. Og systemet bryter sammen når utgiftene til systemet overstiger det samfunnet er i stand til å bære. Her må vi skille mellom en realøkonomisk kollaps og en finansøkonomisk kollaps. Det siste er en følge av at systemet er basert på penger. Og det er fullt mulig å komme i en situasjon hvor kontoen er i null, men hvor samfunnet fortsatt har evne til produsere fersvareverdier nok til å holde liv i hele befolkningen. Det er det jeg kaller for en finansøkonomisk kollaps. En realøkonomisk kollaps har vi når samfunnet ikke lengre er i stand til å produsere nok ferskvareverdier til å holde liv i hele befolkningen. Også det kan handle om en systemindusert kollaps, dersom det er forårsaket av at halve befolkningen ikke er i jobb, samtidig som verdiskapningen kommer under kritisk nivå. Det vil si at samfunnet i en slik situasjon har ressursene, men ikke et system som evner å ta dem i bruk.
Det er viktig at det modne samfunn har tenkt gjennom slike scenarioer og har planer for en kontrollert nedtrapping av velferdsytelsene. Og her er flere mulige modeller. Den ene å opprettholde ytelsene for de fleste, men at det er loddtrekning og noen uheldige faller ut. Men her snakker vi om overlevelse, slik at «uheldige» får tilbud om kollektive billige tjenester, en seng og mat. Den andre varianten er at alle deler likt på byrdene. Ytelsenes størrelse bør jo alltid være i form av poeng eller grunnbeløp. Altså, man justerer ned grunnbeløpet inntil regnestykket går opp. Eller man kan gå på kombinasjoner av dette.
En del av forsvarsmuren er rigide regler for beregning av ytelser. Jeg skal nevne et par eksempler på slike rigide regler som jeg har sett. Da jeg var i oppstart som nybakt ingeniør på lav lønn hadde jeg en periode hvor vi hadde krav på bostøtte. Da oppdaget jeg en regel som fikk meg til å stusse. Regelen var omtrent slik at støtten ble mindre jo fler barn man hadde. Altså ble støtten beregnet ut fra inntekt, så fikk man et fratrekk i pr. barn i den støtten, sannsynligvis med et «bunnfradrag» på to barn, om jeg husker rett. Altså, en familie med to barn ville fått langt mer støtte enn vår familie, med fire barn. Dette er med andre ord motsatt av den behovsprøvingen som jo ordningen tok utgangspunkt i. Det er jo opplagt at en slik regel vil spare penger. Etter det jeg kan huske så var begrunnelsen noe i retning av at barn er en selvvalgt byrde man har tatt på seg, og at dette må man selv bære konsekvensen av. Som sagt vil slike regler undergrave treffsikkerheten, fordi behovsperspektivet blir undergravet. Alternativet ville jo være å ha regler som gir en rimelig støtte pr barn, uavkortet, men at samtlige som mottar støtte får noe mindre. Altså en mer rettferdig fordeling sett i et barneperspektiv. Hadde vi hatt en tilstand med høy befolkningsvekst i området, kunne jo dette ha blitt begrunnet som et insitament for å avhjelpe dette. Men det er jo ikke tilfelle med Norge som jo har en fødselsrate under 2, altså en befolkning som langsomt hadde sunket, dersom det ikke hadde vært for innvandring. Nå er jo dette lenge siden (begynnelsen av 90-tallet) så disse reglene kan jo være borte for lenge siden.
En annen regel jeg har sett er at man ikke kan gi støtte til såkalt formuesøkning. Altså, om man eier et hus, og mister jobben, så kan man få hjelp til å betale renter, men ikke avdrag. Følgelig vil boligeiere som kommer i en vanskelig situasjon bli tvunget til å selge huset. Og om man som følge av salget, blir sittende med kapital i banken, så risikerer man at NAV systemet tapper familien for disse reservene før man blir så fattig at man kvalifiserer for at velferdsstaten dekker levekostnadene.
Det som er det urimelige med en slik regel er at det jo som regel koster like mye å leie som å eie. Da forutsetter jeg en normal boligstandard. Mennesker som bor i luksusvillaer må jo påregne en viss fallhøyde i forhold til dette. Det er forståelig.
Jeg ville ha hatt et helt annet utgangspunkt ved beregning av en slik stønad. Først og fremst burde det finnes en årlig beregning av et minimum levekostnader, inkludert mat, bolig, klær, transport osv. Så burde det finnes en lokalindeks, som justerer kostnadene lokalt i forhold til hvor man bor. Opp på dette kommer det jeg kaller for velferdspoeng. Det skal jeg komme tilbake til. Det vil si om man klarer å betjene et lån på en selveid bolig på disse ytelsene, så er ikke det noe staten skal blande seg opp i. Det skal heller ikke være en strategi for staten å ta enhver som er i systemet lenge nok, ned til fattigdomsgrensen. Det blir omvendt omfordeling. Det er både urimelig og urettferdig at de som mister jobben, også skal tape formuen gjennom snirklete regler med strategi om å tappe den uheldige for midler. Det man eier, det eier man. Og det å eie noe er jo bare en fordel, dersom man kommer i uføret.
En annen variant som, nå og da kommer opp, er såkalt borgerlønn. Det er en såkalt minstelønn som alle som er over myndighetsalder får, enten man har jobb eller ikke. Men det er det man får og det finnes ikke noe annet å ty til om man skulle miste jobben, eller bli ufør. En slik borgerlønn kunne hatt utgangspunkt i en beregning av minimum levekostnader. Det sier seg selv at mye administrasjon kunne vært spart på denne måten. Og skattesystemet måtte jo vært dimensjonert slik at systemet går opp. Det som kanskje blir vanskelig med en slik modell er jo at den kan representere en fristelse til å forbli på dette nivået. Samtidig kan den kanskje generere et så høyt skattetrykk at det legger ende en begrensing på fristelsen til å jobbe. Men det er hundre måter å sette oppe slik modell på, så jeg er åpen for å eksperimentere med tanken.

Innføring av velferdspoeng er etter min mening en god ide, sett opp mot innvandrings- og flyktningpolitikken. Vi vet at det og komme til et land hvor man får fulle rettigheter fra dag en, representerer en fristelse for individer fra andre land. Samtidig vil stort press fra fattige mennesker utenfra representere en risiko for å undergrave velferdsstaten.
Jeg tenker at deler av dette kan løses ved å innføre velferdspoeng. De som vokser opp i landet, tildeles seg såkalt allmenne poeng. Deretter, når man jobber og betaler skatt, får man velferdspoeng på samme måte som man får pensjonspoeng. Allmenne poeng dekker helse og et minimum av velferdsytelser. Skolegang er uansett gratis. Jo mer velferdspoeng man har, desto bedre blir ytelsen fra velferdsstaten. De som kommer hit i voksen alder vil måtte tegne helseforsikring, og de mottar bare et absolutt minimum av stønad. Dersom de jobber så pass at de betaler skatt vil de bygge opp velferdspoeng, og vil etter noen år som produktive samfunnsborgere oppnå samme rettigheter som de andre borgerne.
Land som har samme ordningen vil kunne inngå avtaler, slik at det blir mulig å flytte med seg velferdspoeng mellom statene. Meningen med systemet er selvsagt at det skal kunne bli mer robust i forhold til innvandring, slik at velferdsstaten ikke undergraves som føle av innvandring. Nå er dette bare en kreativ skisse i forhold til de problemer vi ser i samfunnet i dag. Det er jo ikke sikkert det er gjennomførbart.

Helse

Jeg har tidligere reflektert over helse her. Men verden går fremover. Her en dag plukket jeg opp en spennende definisjon på helse på verdibørsen. Den ble gjengitt av Arnhild Lauveng som er forfatter og forsker på psykisk helsevern. Den er slik:

Helse er evne til å fungere i forhold til hverdagens krav

Jeg tenker at her nærmer vi oss en definisjon som kan fungere bedre på samfunnsnivå. Jeg er fristet til å justere litt på den slik:

Helse er evne til å fungere i forhold til hverdagens krav og utfordringer

Her er det vesentlig å poengtere at krav og utfordringer ikke bare dreier seg om kropp (den fysiske kapitalen). Vi har også mentale utfordringer og ikke minst sosiale utfordringer. Alt dette kan innlemmes under helseparaplyen. Vi har også den økonomiske dimensjonen, hvor man kan diskutere om dette også kan falle inn under helse-begrepet. Det å være fattig, er definitivt også et sosialt problem, og dermed også et helse-problem. Det er viktig med et totalsyn på helse som går ut over det tradisjonelle. Håpet kunne jo være at, særlig de mentale og sosiale utfordringene kunne bli sett på mer, som vi ser på helse-problemer og mindre som juss og kriminalitet. Dette handler om menneskesyn.

Krav og utfordringer er utfyllende begreper. Det er viktig å ha med krav fordi det handler om oss selv. Hvilke krav stiller vi til oss selv og andre. Samtidig bærer jo hverdagen med seg utfordringer som ikke alltid kan relateres til påvirkbare krav, noe som bare er der og skaper utfordringer for oss. Evnen til å fungere i forhold til dette er ulikt fordelt mellom oss mennesker.
Det som gjør at dette passer så godt med forestillingen om det modne samfunn er at det implisitt refererer til livskvalitet. Den som ikke evner å fungere i forhold til hverdagens krav, risikerer å oppleve lidelse og frustrasjon. Da handler det om det å leve et meningsfullt liv, som ikke handler om fullkommenhet eller fravær av motgang og problemer, men heller om det å kunne leve et meningsfullt liv med det utgangspunktet man har. Det å tape evne til å fungere i forhold til hverdagens krav, er derfor det samme som å tape livskvalitet, ikke bare i forhold til seg selv, men også i forhold til omgivelsene. Det gjør at helse helt naturlig blir et kollektivt ansvar. Måten jeg behandler mine medmennesker på kan slå tilbake, ikke bare på meg selv, men mine barn og barnebarn.

Dette er gode grunner for at samfunnet tar et ansvar i forhold til befolkningens helse. Jeg har også vært inne på dette her.

I tillegg vil jeg påpeke at vår felles dugnad for å gjøre helse tilgjengelig for alle, er en sentral del av det modne samfunnets politikk for omfordeling. Men, det at samfunnet tar et ansvar på dette området representerer jo også en risiko for totalitære tendenser. For dette er jo en verdi som balanserer mot individets frihet. I det modne samfunn er individets frihet en svært grunnleggende verdi som har prioritet foran f.eks. tvang til helse. Men jeg kan veldig godt forstå at man kan bli litt overivrig her. For det er jo slik at uten helse så taper jo individet både friheten og livskvaliteten. Og det er jo et tap-tap for alle parter. Så det å gå inn på en vei, hvor samfunnet tar styringen på den enkeltes liv, slik at vi unngår at vedkommende gjør dårlige helsevalg, er definitivt en fristelse. Men, dersom samfunnet blir for ivrig og går for langt i maktbruk, vil det medføre stor risiko for å vekke samfunns-monsteret og legge en klam hånd på befolkningens livsutfoldelse. En slik utvikling er ikke et modent samfunn verdig. Skal man kontrollere livsstil, må man kontrollere atferd. Skal man kontrollere atferd, må man kontrollere individet. Skal man kontrollere individet må man bruke totalitære virkemidler. Det samfunn som tar i bruk av totalitære virkemidler, vil påvirke seg selv og sin egen kultur. Og samfunnskulturen får da en omdreining i totalitær retning. Før vi vet ordet av det, har statsmonstret våknet og er ute av kontroll. I sum betyr dette at det modne samfunnet har begrensede virkemidler til å forhindre at individer har en helseskadelig livsstil. Den modne måten, å påvirke mennesket på, er gjennom å appellere til rasjonaliteten. Alle mennesker søker livskvalitet, slik at målet er gitt. Da er det kunnskapen om helse i samfunnet som er den påvirkbare variabelen. Og da snakker vi vitenskapelig kunnskap, med høy kvalitet.
Men modenhet handler også om det å lære seg å leve med utilstrekkelighet, mangfold og variasjon. Per Fugelli er en av vår tids best reflekterte tenkere på helseområdet. Han har skrevet bøkene om Nokpunktet og 0-visjonen. Jeg ser på disse to begrepene som grunnleggende forskjellige holdninger til livet generelt. Det umodne mennesket hegner om 0-visjonen. I glansbildesamfunnet har vi skapt oss en forestilling om at all elendighet skal og kan avskaffes (abolisjonisme). Det som ikke er fullkomment har feil, som det kreves innsats å bekjempe. Utilstrekkelighet hauses opp, og avstanden mellom yttergrensene for det normale, blir smalere og smalere. Politikere og innflytelsesrike personer som bærer denne umodenheten risikerer, med sine ideer, å utløse store og små katastrofer i samfunnet.
Nokpunktet representerer en helt annen grunnholdning. Det er den livsholdningen jeg beskriver som «å ta det man har og gjøre det beste ut av det». Og her er det beste, ikke alltid det perfekte, kanskje ikke en gang det ideelle. Det vi søker er å finne frem til de strategier som er «gode nok», altså til å leve med. Troen på perfeksjonismen ender som regel med at «det beste blir det godes fiende». Ambisjonen om å leve det perfekte liv blir ofte mer ødeleggende enn nyttig. I stedet søkes det mot å etablere en robusthet med tanke på å tåle og akseptere det ufullkomne. Og det går lengre enn som så. Det ufullkomne er ofte mer spennende og tiltrekkende enn det fullkomne. Det å slå seg til ro med «godt nok» er i tillegg, mindre stressende, mer miljøvennlig, krever langt mindre innsats, gir bedre livskvalitet, og er mer menneskevennlig. Det modne samfunn er først og fremst til for det utilstrekkelige mennesket. Og når vi tenker oss om, så er vi alle i den kategorien.
Det modne samfunn legger denne grunnholdningen til grunn for sitt syn på helse, og den politikk som føres. I praksis vil det si at man legger en realisme inn i dette, og individet beholder sin posisjon i førersetet som forvalting av egen kropp. Opp mot dette opptrer samfunnet som en støttespiller.

Omfordeling av individenes fysiske og psykiske ressurser koker ned til at samfunnet enes om en dugnad på følgende områder:

1)   Tilgang til helsetjenester med god standard, uavhengig av individets personlige økonomi.
Når jeg sier tilgang, så betyr det at det ikke utelukker at det kan etableres private tjenester, eller at det å framskaffe denne tilgangen låses til at tjenestene må produseres av det offentlige. Her er det modne samfunn pragmatisk. Hvordan kan disse tjenestene fremskaffes med god nok kvalitet og på en slik måte at vi får mest mulig helse ut av hver krone? Måten denne utfordringen løses på, vil måtte variere fra sted til sted, kultur til kultur, fra land til land. Det finnes neppe noen universal oppskrift. Men for å få mest mulig helse for hver krone, er det viktig å ha øye for å unngå at de organisasjonene som driver dette ikke blir irrasjonelle eller ineffektive. Og vi må hele tiden ha mekanismer som demper tilløp til at parasittær mekanismer skal kunne få vokse frem. Da snakker vi insitamentsdesign. Det kan ikke være slik at private aktører skal kunne øke sin profitt ved å «finne opp» sykdommer, hause opp psykiske eller sosiale tilstander, eller utvikle behandlinger som aldri kurerer, osv. Men alt dette handler i bunn og grunn om vitenskapen om organisering.
Så litt om prioritering. Noe av dette er vi inne på i eksemplene her. Poenget er at det modne samfunn vektlegger at prioritering sier på en måte som ikke kompromitterer menneskeverdet. Men i tillegg til gode kriterier for prioritering, så dukker det neppe sjelden opp situasjoner hvor kriteriene ikke strekker til. Kriteriene kan ikke bli for finmasket, og det modne samfunn aksepterer ikke at kriteriene utformes i den hensikt å begrense tilgangen til behandlingen. Den totale innsatsen samfunnet tilbyr på et område er begrenset av andre kriterier, ikke kriterier for prioritering innenfor tilbudet. Så hva gjør vi da når etterspørselen er større enn tilbudet og kriteriene ikke trekker til? (mange like-vektede tilfeller). Svaret er loddtrekning. Loddtrekning avslører samfunnets utilstrekkelighet. Det må bli en politisk diskusjon. Men samfunnet er ikke allmektig Gud, og slike situasjoner vil oppstå. Da er det ikke trynefaktor som skal avgjøre. Det mest verdige er loddtrekning. Vi mennesker tåler uflaks bedre enn krenkelse. Og det er en krenkelse når legen liker pasienten i naborommet bedre enn meg, og det slår ut på denne måten. Men de som taper får en trøst. De blir registrert med kompenasjonspoeng. Ved neste korsvei vil kompensasjonspoeng påvirke utfallet av loddtrekningen til eierens fordel. Man kan til og med ha regler for arv av slike poeng (innenfor rimelighetens grenser). På den måten oppnår vi ikke bare sosial omfordeling, men også omfordeling av uflaks.

2)   Forskning på helse og formidling av kunnskap om hvordan man kan ha en sunn livsstil.
Det er vesentlig at denne forskningen er uavhengig, både av politisk ideologi, religiøs ideologi, eller kommersielle interesser. Måten denne uavhengigheten kan oppnås på er nærmere beskrevet her. Men dette innebærer også at samfunnet selv må bære hovedtyngden av denne investeringen. Selvsagt er det mulig med frivillige gaver. Men, da er det gaver som ikke kjøper innflytelse. De går med andre ord inn på via samme mekanismer som statlige midler.
Det er også vesentlig at de resultater som kommer fra forskningen formidles på en moden måte. Det vil si at journalister som for eksempel ikke skjønner forskjellen på korrelasjon og årsakssammenheng, heller må søke jobb i mer tabloide media. Det modne mennesket ønsker mer konkrete detaljer. I stedet for å si at «Nå har man funnet en kur mot Alzheimer», så kan man fortelle at dette var et dobbelt blindtestforsøk, hvor hundre pasienter fikk placebo, mens hundre fikk forsøksmedisin. Og at mens intet skjedde i placebogruppen, så var det 12 personer som hadde dokumentert målbare positive virkninger, mens ytterligere 14 pasienter hadde kvalitative forbedringer og resten ingen virkning. Så kunne man gå mer i detaljer, gjerne trekke frem andre og linke til undersøkelser som viste andre resultater osv. Det modne mennesket tåler og forstår et ullent resultat. Dette er en type formidling med voksen kommunikasjon på dialog-form, den er helt fri fra formyndersk tankegods.
Forskningsresultatene regnes som menneskehetens eiendom. De skal uten begrensing være fullt tilgjengelig på nett, og indeksert i søkemotorer slik at de dukker opp alle steder der de er relevant.

3)   Forskning på og utvikling av legemidler.
Den måten dette er organisert på i dag, i global sammenheng, medfører store problemer. Det er først og fremst et resultat av troen på det frie markedet som en universal mekanisme som passer i alle sammenhenger. Det gjør den ikke, og legemiddelindustrien er et grelt eksempel på akkurat dette. Etter at jeg skrev dette er jeg blitt stadig mer nysgjerrig i forhold til forestillingen om at legemiddelindustrien faktisk er en kynisk aktør, som kan ha vokst seg til et monster på egen profitt. Da snakker vi om et monster som forurenser ikke bare forskning og utvikling av legemidler, men hele helsesektoren. John Virapen er forfatter av boken «Dødelige Bivirkninger». Her hevder han å ha vært direktør i et ledende amerikansk legemiddelfirma. Igjen, så er det vanskelig å bekrefte objektivt noen av de påstandene han kommer med. Men det er ikke poenget. Poenget er at vi i dag har organisert dette på en måte hvor slike strategier som kommer frem i boka, virker både mulige og rasjonelle, om man kun kynisk går etter profitt. For eksempel gir han eksempel på en type strategi som går som følger. Man undersøker et virkestoff som har noen virkninger omtrent som lykkepiller. Firmaet bestiller og eier forskningsrapportene som omhandler pillene. Kun de rapportene som gir positive resultater vises frem. Så er det noen rapporter som viser til dels alvorlige bivirkninger. En av dem er diabetes. Dette oppfattes som godt nytt for firmaet, som også er tungt inne i medisin mot diabetes. Det får firmaet til å legge enda større tyngde på markedsføringen, nettopp fordi dette «skaper nye markeder» for en lønnsom diabetesmedisin.
Og siden vi først er inne på lykkepiller så kan vi gå videre. Man kan f.eks. kjøre store kampanjer som promoterer smal normalisme. Alt får en diagnose, og trykket rettes mot barn. Barn som er litt urolige, får diagnosen ADHD. Barn som er litt engstelige får en eller annen nevrotisk diagnose. Barn som er litt sjenerte, får diagnosen sosial-angst. Barn som er litt utagerende blir diagnostisert som overgrepsofre. Alle slags sårbarheter får en diagnose og alle ender opp med å gå på lykkepiller. De ender opp i hjelpeapparatet. Vi får en industri av fosterhjem og institusjoner som aktivt spiller på lag med barnevern og rettsapparat for å fiske ut stadig flere barn fra foreldre som man strategisk anser ikke å ha nok ressurser til å stå imot. Alt gjøres i profittens tjeneste.
I forhold til land som har offentlig helsetjenester så blir dette en melkeku for legemiddelindustrien. For da kan selv fattige mennesker betale for dyr medisin, fordi det offentlige betaler. Følgelig kan man se for seg en industri som smører og infiltrerer personer med nøkkelroller innenfor systemet slik at de blir nyttige idioter for en industri med det eneste formål: profitt. Og hva gir vel bedre utsikter til profitt enn sugerør i en velfødd statskasse?
Nå skal jeg være veldig klar på at dette er satt på spissen. Hele industrien er neppe gjennomsyret av en slik kynisme. Poenget her er å være oppmerksom på to ting: For det første at insitament-designet i denne mekanismen er i total konflikt med samfunnsoppdraget. For det andre, at vi her har å gjøre med en industri som er svært lønnsom og som har vokst seg mektig, både økonomisk og i form av innflytelse. Begge disse to forholdene er ubestridelige faktum. Det gir nok til både å fyre under konspirasjonsteorier, men faktisk også at noe av dette har med virkeligheten å gjøre.
Utfordringen blir altså å etablere et globalt system for utvikling av legemidler hvor insitamentet er styrt opp mot samfunnsoppdraget via humankapital og rett ned på individets helse som en sentral del av humankapitalen og individets livskvalitet. Sykdom er en minuspost i et statlig helsevesen. Den faller seg naturlig. Jo friskere staten klarer å holde befolkningen, desto mindre ressurskrevende blir helsevesenet og desto større blir humankapitalen og dermed også samfunnsformuen. Det er ikke samfunnstjenlig å ha sterke krefter som er motivert av å tjene penger på sykdom og skape kunstige behov for behandling av ellers friske mennesker. Såkalte samfunns-panikker er kan ofte være ofte indusert og eller forsterket av krefter med vikarierende motiver. Dette skaper ofte store omkostninger, både økonomisk og menneskelig.
En måte å tenke på er at de instanser som finansierer utvikling av legemidler og behandlinger, også bærer kostnadene for behandling av den enkelte. Vi kunne f.eks. tenke abonnement og forsikring. Individet abonnerer på sin egen helse. Innbetalingen kan være en kombinasjon av statlig støtte og bidrag fra den enkelte. Så lenge vedkommende ikke blir syk vil dette være netto inntekt. Det gir insitament til å drive med helse-forebyggende arbeid. Når man først blir syk så er det om å gjøre med en mest mulig effektiv behandling og at behandlingen kurerer sykdommen. Følgelig er fokuset å få frem medisiner og behandlingsopplegg som kurerer i stedet for å holde en kronisk tilstand i sjakk. Man må også ha mekanismer som hindrer at tidlig død blir lønnsomt. For eksempel kan det statlige bidraget øke med økende alder. På den måten blir eldre pasienter minst like lønnsomme som de yngre.
En annen tenkemåte, som kanskje kunne kombineres med abonnement, er at utvikling av behandling og medikamenter skjer i statlig regi, og at alle resultater regnes som menneskehetens felleseie. Det vil si at det ikke finnes patenter på dette, og at det er opp til enhver å sette i gang produksjon (selvsagt innenfor regelverk).
I tillegg er det nok en fordel med konkurranse på selve behandlingssegmentet. Pasienten skal ha det avgjørende ordet for valg av hvem som skal levere tjenesten. Kanskje kan det gjøres slik at en diagnose utløser et beløp, som utstedes i helsevaluta, som er en valuta som kun er omsettelig innenfor helsevesenet. Så vil pasienten kunne bruke disse pengene på den aktøren han eller hun ønsker.

4)   Fokus på respekten for individets lidelse
En sentral del av den sosiale helsen er opplevelsen av likeverd og menneskeverd. En vesentlig del av dette er å vise respekt for andres lidelse. Når et individ rapporterer at det lider, skal det tas alvorlig. Det modne samfunn erkjenner at ingen individer har skapt seg selv, at de også er produkt av samfunn og kultur. I møtet med det elendige og det utilstrekkelige vil samfunnets respons kunne forsterke eller avdempe problemene. En viktig del av det å forebygge negativ sosial selvforsterkning er å reise menneskeverdet som en ryggmargsrefleks i alle slike prosesser. Mennesker som opplever seg som en del av og likeverdige i samfunnet, blir sjelden eller aldri kriminelle, eller terrorister. En del av det å føle et slikt likeverd er muligheten til å kjenne omgivelsens støtte i ryggen, samt selv å kunne få lov til å være en del av en slik støtte for andre.
For å få til dette må det modne samfunn forplikte seg på kompromissløs promotering av menneskeverd. Det er det viktigste vaksinering et samfunn kan ta for å forebygge sosiale sykdommer. Det innebærer også holdningskampanjer mot dårlig menneskesyn, forakt, hat-ideologier, æres-kultur og moralisering på bekostning av andres sårbarheter.

5)   Oppgjør med en paleo-konstruert diskurs på helseområdet
Jeg snakker gjerne om språkbobler som både kan være en katalysator for tanken, men også kan bli til et mentalt fengsel. Hva betyr egentlig begreper som, helse, sykdom, livskvalitet, lidelse, diagnose, behandling osv. Hva er legemiddel, narkotisk stoff, naturmedisin, helsekost osv.? Hva er behandler? Hva er en kvakksalver? Har det med behandlingens effekt å gjøre, eller handler det om kompetanse? Hva er normalitet, hva er et avvik, hva er et sosialt problem og hva er kriminelt? Dette kan høres ut som flisespikkeri, men saken er at i vårt samfunn, har vi komplekser av slike tankestrukturer innenfor forskjellige fagområder eller forvaltningsstrukturer og de er ikke alltid kompatible med hverandre. Noen ganger fører dette til bisarre utslag. For eksempel er marihuana i Norge klassifisert som narkotika. Det er dermed ikke et legemiddel selv om det, i spesielle situasjoner har dokumentert svært god virkning på spesielle tilstander. Da blir det en voldsom diskusjon om man skal tillate bruk av det eller ikke. Og dette er utelukkende et psykososialt problem. Hadde vi hatt et legemiddel som hadde hatt akkurat samme virkninger og bivirkninger som marihuana, men som heller er et kunstig kjemisk stoff, utviklet og utprøvd av legemiddelfirma, så hadde det ikke vært noe problem. Det er den sosiale historien som knyttes til stoffet som skaper problemet. Og den sosiale historien er at dette tradisjonelt, fra gammelt av er et rusmiddel. Det er på narkotikalisten. Dermed er det ulovlig, og den som driver med dette får betegnelsen «kriminell». Det gjør at en statlig institusjon som driver med dette rent språklig, logisk pådrar seg det samme sosiale stemplet. Vi innser at dette ikke har noe med stoffet og dets virkninger å gjøre, men om det sosiale spill som oppstår fordi stoffet har en tradisjon og en historie. Dermed har vi en totaldiskurs rundt dette som skaper irrasjonalitet. Det skal vi ikke ha noe av i et modent samfunn, som jo skal etterstrebe det motsatte, nemlig rasjonalitet.
Et annet eksempel, som jeg nok har vært inne på før, er inkompatibiliteten mellom det psykiske helsevesenet og rettsapparatet. Dette ble jo så veldig tydelig for oss i kjølvannet av rettsaken etter 22.juli. Er Breivik tilregnelig eller er han ikke? To team av psykiatrisk sakkyndige kom til to forskjellige resultat. Det viser seg at det å definere, systematisere og utvikle diagnosemanualer for psykiatriske diagnoser er svært komplisert. Her er en video som Rune Fardal har laget om temaet. Diagnostisering handler om å gruppere tilstander. Det gjør det lettere å standardisere behandling der det er mulig, eller at man enklere kan forholde seg til sorteringer i stedet for individer. Helseperspektivet på dette handler jo om å avhjelpe tilstander best mulig. Rettsperspektivet handler derimot om å plassere ansvar. Det er to forskjellige formål. Dette er på ingen måte harmonisert. Det kan gjøre forvirringen total. For den modne samfunnsplanlegger burde alarmklokkene ringe. Både rettsvesen og helsevesen har store innslag av paleo-konstruksjon i seg. Det vil si dette er ikke strukturert på en helhetlig måte slik at institusjonene kan samhandle på en harmonisk og rasjonell måte med utgangspunkt i individenes beste. Jeg skal ikke påta meg å løse denne floken. For den er kompleks og krever mye forskning og helhetlig samfunnstenkning. Jeg har mine forslag i forhold til rettsvesen. Og jeg er veldig klar på at selve de skarpe skillelinjene mellom helsevesen, rettsvesen og forskjellige former for sosiale institusjoner, som ligger imellom disse, er problematisk. Dette skaper utallige tragedier i samfunnet. Det er tragedier som stort sett ikke vises fordi det ikke rammer eliten.
I det modne samfunn vil helse oppfattes å være helt fundamentalt for livskvaliteten. Og da tenker jeg helse, slik det er definert over. Det gir igjen en overbygning som jeg har vært inne på her. Og det gir etiske implikasjoner som jeg har vært inne på her. Poenget her er viljen til å skape et helhetlig begrepsmessig rammeverk, som i større grad åpner for muligheten for samfunnet å fungere helhetlig rasjonelt i forhold til dette. Jeg har noen forslag i avsnittet under.

Helsebegreper

Jeg oppfatter at samfunnet sliter med en rekke begreper innenfor området. Slik som vi har definert helse, så vil nødvendigvis det som truer helsen, til syvende og sist handle om sårbarheter. Sårbarheter er forbundet med skam. Det er ikke uten grunn, fordi sårbarheter også kan bli utnyttet og tiltrekke seg plagere. Jo dårligere kår menneskeverdet har i samfunnet, desto dårligere blir det sosiale klima, og desto større er risikoen for negativ effekt av sårbarheter. Følgelig har vi en drivkraft til å ville skjule våre sårbarheter. Men paradokset er at det nettopp er våre sårbarheter som bringer oss sammen, som skaper det sosiale limet mellom oss. Derfor vil det modne samfunn arbeide for større åpenhet om våre sårbarheter, først og fremst ved oppfordring til oppslutting om menneskeverdet. Med et godt menneskeverd i bunnen aksepterer vi lettere andres egne sårbarheter. Det gjør oss bedre i stand til å adressere dette og forholde oss rasjonelt, vitenskapelig og etisk til dem.

Når mennesker vegrer seg for at deres utfordringer kalles for «sykdom» eller får en «diagnose», så handler det om akkurat denne problematikken. Man er redd for stigmatisering, og derigjennom, nedverdigelse, enten i form av utnyttelse, fordømmelse, ekskludering eller paternalisme. Ingen menneskesamfunn vil kunne garantere mot krenkelser, men det modne samfunnet vil anstrenge seg for å bygge inn sikkerhetsmekanismer i alle sine innrettinger slik at staten aldri blir en støttespiller i dette.

Dersom man skulle utvikle en egen diskurs, altså et sett med begreper, så tror jeg kanskje det er viktig å vektlegge en språklig distansering mellom subjekt og tilstand. Menneskeverdet knyttes til subjektet. Subjektet er ikke sin tilstand. Subjektet har tilstander. Innenfor subjektivistisk tenkning er subjektet på mange måter hellig. Det er selve målet for menneskeverdet. Det er et mål i seg selv og er etisk ukrenkelig. Det å karakterisere subjektet for å «være» sine negative tilstander faller inn under begrepet «demonisering».

Nå er nok dette et område som krever ganske mye tenkning. Her noen forslag:

1)   Lidelse
Min definisjon på lidelse finner du i linken. Et vesentlig poeng er at lidelsens omfang; hvor alvorlig samfunnet ser på den, er uavhengig av hvem som lider.
Empatisk etikk konstaterer at lidelse er en tilstand som reduserer eller ødelegger livskvalitet. Vi kan ha fysiske medfødte lidelser, som f.eks. forskjellige typer funksjonshemninger. Ubehandlet eller mangel på innsats for å avhjelpe dette, kan selvsagt medføre alvorlige konsekvenser.
I en patologisk kultur kan dette forsterkes sosialt: man kan lefle med ideer om at dette er en straff, enten for tidligere liv, eller noe som foreldre eller slektninger har gjort. Da forsterkes lidelsen av sosial stempling. Vi ser at dette henger sammen, ikke bare med samfunnets ressurser og innsatsvilje, men også det generelle menneskesyn. Konsekvensen av dette er at holdningskampanjer for det gode menneskeverd og menneskesyn må anses som en helseinvestering.
Lidelser kan også være av mental og sosial art. Det handler ofte om tilstander som har utviklet seg som følge av vekselvirkninger, både sosiale, mentale, fysiske og økonomiske. Derfor er det ofte vanskelig å komme til bunns i entydige årsaksforhold. Lidelse behøver ikke å være klassifisert som sykdom. Men det kan være sykdom. Lidelse er derfor en bredere betegnelse enn sykdom. Og man kan klassifisere lidelser uten at man kjenner årsakene til dem.
Dette er vesentlig i forhold til samfunnsansvar og forpliktelser. Samfunnets ansvar kan deles i to områder, nemlig forebygging, som er fokusert på utvikling av kunnskap på mekanismer og årsaker, og på behov som er fokusert på lidelsen i seg selv og hvordan den kan avhjelpes. Det er selvsagt viktig å finne forklaringer og årsaker til lidelser. Men det er ikke alt man finner forklaringer på, og mye kan ikke kureres ved å fjerne årsaker. Derfor burde disse skilles fra hverandre. Rettigheter i samfunnet bør være innrettet mot lidelser og de behov dette skaper. Dette gjelder uansett årsaks-bilde. For eksempel kan lesevansker utløse like rettigheter uavhengig av om det, for eksempel skyldes dysleksi eller synsforstyrrelser. Dersom samfunnet tar seg råd til å kompensere barns lesevansker med hjelpemidler eller spesialundervisning, så bør det ikke diskrimineres på årsaker. I begge situasjoner bør rettigheter til spesialundervisning eller adekvate hjelpemidler. Dette er en bevissthet man bør tilstrebe i det modne samfunn. Man må ha en bevissthet om å unngå å blande diagnose og lidelse, og la rettigheter bli utløst på behov, ikke på klassifisering av lidelse.
Lidelse kan også være av rent sosial art. Man kan være fattig, utestengt, arbeidsledig, stemplet eller mobbet. Alt dette er lidelser, og samfunnet har et ansvar i forhold til alt dette. Det er viktig å forstå at måten samfunnet innrettes på vil påvirke omfanget av slike tilstander.
Selvsagt er det ikke slik at samfunnet vil kunne avhjelpe all lidelse. Men det er vesentlig at samfunnet inngår en forpliktende kontrakt med befolkningen hvor man aktivt bidrar til å ha en politikk som demper, alt man kjenner til av lidelse. I en slik forpliktelse inngår det også at samfunnet aktivt motarbeider tendenser som skaper f.eks. sosiale lidelser. Et eksempel på et slikt forsøk kan være at man for noen år siden forbød bruken av begrepet «neger» i offentlig sammenheng. Selv er jeg skeptisk til akkurat det tiltaket, men intensjonen bak det er lett å forstå. Begrepet «neger» representerer en stigmatisering, og har en lang og vond tradisjon som skjellsord. Det er vondt for de som komme inn under kategorien. Tanken er at de skal slippe dette. En del av løsningen er altså at man forbyr offentlig bruk av ordet.
Dette er et godt eksempel på at samfunnet bruker innsats på å avdempe sosial lidelse. Men det modne samfunn går lengre. Om f.eks. vi fortsatt hadde denne hetsingen i samfunnet, så ville de, som er rammet, med loven i handa kunne saksøke staten for å ha unnlatt å ta et oppgjør med holdninger som skaper signifikant lidelse for enkeltgrupper. Dersom en slik lov er formulert generelt, så har vi et mektig instrument mot diskriminering i samfunnet. Det har utgangspunkt i en generell refleksjon om lidelse og om et samfunn som investerer i å avdempe lidelse.

2)   Sykdom
Begrepet «sykdom» er mer komplisert. Er f.eks. en som er født blind å betegne som syk? Vi innser at det blir forholdsvis meningsløst. Vedkommende kan jo få influensa og dermed utrykke at hun føler seg syk. Når influensaen er over, kan hun utrykke at «nå er jeg frisk». Det samme gjelder jo en med kronisk diabetes, som er hjemme fra skolen fordi han er syk. Når han er frisk, går han på skolen igjen. At han har diabetes, er i seg selv ingen fraværsgrunn. Sykdomsbegrepet er gammelt. Det stammer sannsynligvis fra steinalderen. Begrepet favner ganske vidt og er dermed også er uklart. Vi ser at det inneholder både subjektive opplevelser og knytter an mot en rekke uklare forestillinger. Innenfor legevitenskapen har man selvsagt strammet opp begrepet. I tillegg opererer man gjerne med begrepet «patologi», sannsynligvis for å øke presisjonen. Dersom man skulle stramme opp begrepet så tenker jeg at det må relativiseres med utgangspunkt i individets normaltilstand. Har man kronisk funksjonsnedsettelse eller kroniske diagnoser så er sykdomsbegrepet mindre anvendbart på akkurat det. Det passer bedre å bruke på helsemessige negative endringer med utgangspunkt i individets normaltilstand. Dermed kan en funksjonshemmet person både bli syk og frisk, uten at det er noe problematisk med språkbruken rundt det. Og når man er syk så har man selvsagt krav på samfunnets hjelp, dersom det er behov for det.
Sykdom innebærer lidelse, men sykdom definerer ikke lidelse. Man kan lide uten å måtte kalle det for sykdom. Lidelsen kan for eksempel skyldes kombinasjonen av en tilstand og sosial patologi. For eksempel det å være homofil. I seg selv er det hverken en sykdom eller en lidelse. Men det blir en lidelse dersom samfunnet fordømmer og forfølger homofile. Og slik er det med mange psykiske tilstander og forstyrrelser. Mye av dette kan forsterkes og selvforsterkes av sosial patologi. Derfor er det også meningsfylt å snakke om sosial patologi, eller sosial helse. For slike fenomener handler ofte ikke bare om den enkelte, men om den totale vekselvirkning i det sosiale miljøet og kulturen generelt.
Men ser stadig spørsmålsstillinger som om f.eks. personlighetsforstyrrelser er å regne som sykdom, tilstander eller annerledesheter osv. Vi innser at noe av dette blir akademiske øvelser, men at dette sklir inn som en del av det sosiale spill opp mot staten, og de ytelser man ønsker at den skal bidra med. Innenfor medisinske sammenhenger kan det passe å benytte seg av sykdoms-begrepet, dog som en veldefinert utgave av den mer folkelige bruken av dette.
Det er kanskje et radikalt forslag å fjerne sykdomsbegrepet begrepet i forhold til langvarige og permanente lidelser. Men dette handler om diskursen innenfor samfunnsforvaltningen. Det må selvsagt fortsatt være mulig å dokumentere midlertidig sykdom, som grunn f.eks. for fravær sykemelding ets. Rent folkelig kaller man jo dette for sykdom, men innenfor offentlig forvaltning er alt dette lidelser, og rettigheter styres av individuelle behov som følger av lidelsen.
Det modne samfunns helse-plikt er å avdempe lidelse, avhjelpe skade, avhjelpe funksjonsnedsettelser og forebygge mot alt dette. Dette kan ikke bare basere seg på diagnoser og strenge definisjoner av sykdom. Plikten styres av signifikans på omfang av lidelse, skade eller funksjonsnedsettelser. Et barn som opplever seg mobbet eller utestengt, skal respekteres. Det er ikke alltid at årsaken til noe slikt objektivt kan identifiseres i miljøet rundt barnet. Men det at man ikke har noen å skylde på, overstyrer ikke det faktum hva barnet rapporterer å oppleve. Lidelsen signifikans avkrever tiltak.
Denne tenkningen begynner kanskje å virke enda mer radikal i det man også definerer rus og kriminalitet som lidelser. Det klare skillet mellom justis og helse avdempes. Å være kriminell er et sosialt stempel. Dermed er det også en lidelse, og må også ses på som et helseproblem. Den juridiske delen av dette består av at samfunnet har et ansvar for borgernes sikkerhet, og for at det skjer et oppgjør når noen begår kriminelle handlinger. Den helsemessige delen består i å avdempe de skadevirkningene som skjer som følge av våre handlinger. Oppgjørsprosessen plasserer seg her midt mellom det juridiske og det helsemessige aspektet. Alt dette er jeg inne på her. Poenget i denne sammenheng er å bevisstgjøre at dette også handler om lidelser og dermed også helse. Det gjelder både ofre og gjerningspersoner. Samfunnets ansvarlighet, i helseperspektiv, sorterer ikke mellom ofre eller gjerningspersoner. Det overordnede er helse for alle.
Det er selvsagt klare faglige skillelinjer mellom det å undersøke med henblikk på å behandle, etterforske hva som har skjedd, og risikovurderinger. Alle disse tre er egne fagfelter. Her er det vesentlig at samfunnet ikke blander kortene. For eksempel er psykologi et fag hvor den vitenskapelige forankringen er svakere enn innenfor naturvitenskapene. Dermed kan man operere med teorier innenfor psykologien, som ikke er vitenskapelig bekreftet, men som likevel er fruktbare i forhold til klinisk behandling. Dette må ikke blandes inn i risikovurderinger eller etterforskning av hendelsesforløp. Her må man bygge på forskning og etablert vitenskapelig kompetanse.
Det er heller ikke sikket at sykdomsbegrepet trenger å avgrenses til individet. En lidelse er individ-avgrenset fordi bare individer kan lide. Sykdomsbegrepet har ikke denne begrensingen. Derfor kan det være fruktbart å utvide sykdomsbegrepet til å gjelde sosiale forhold. Det kan være alt fra familie, til skoleklasse, til fagmiljøer, religiøse miljøer og hele kulturer. Dette er tankesprang jeg har drevet med her.

3)   Diagnose
Som tidligere nevnt er diagnoser i seg selv svært komplisert. Jeg vet ikke om man har klart for seg hensikten med diagnoser. Men det er nærliggende å tenke at diagnoser er kategoriseringer som styrer tilpasning av behandling, eller handtering av utfordringen. I tillegg bør de være utformet slik at det går an å forske på tilstanden, på tvers av forskningsmiljøer rundt om i verden. Det vil si et felles rammeverk for å kunne dele kunnskap, utveksle erfaringer, kompetanse og ikke mins utvikling av medisiner. Kanskje bør man utvise stor varsomhet i å ta med diagnoser inn på andre områder, som ikke har fokus på terapi eller helbredelse, som for eksempel utdanningssystemet eller rettssystemet.

4)   Skade
Et tredje begrep, verdt å reflektere over er «skade». Hva er en skade, og hva er forskjellen på en skade og en tilpasning? Man kan ta utgangspunkt i den refleksjonen at skade defineres som destruktive virkninger av forskjellige typer påkjenning. Kanskje kan skadeverdien defineres omtrent slik:
Skadeverdi=Varighet på skaden * Skadeomfang

Hvor skadeomfang i denne sammenheng handler om størrelsen på tap av fysisk, psykisk eller sosial funksjonsevne.

Egentlig kan dette forenkles til at:

Omfanget av skade=Varighet på skaden * Tap av helse i skadeperioden.

Men vi skal merke oss at særlig på det mentale og sosiale området så har vi mennesker en rekke biologiske tilpasningsmekanismer som utløses opp mot forskjellige typer påkjenninger. For eksempel kan det å vokse opp med jevnlige krenkelser eller ydmykelser, omkonfigurere individet til å bli mer aggressivt, psykopatisk, mistenksomt, eller motsatt tilbaketrukket. Evolusjonært eller biologisk er jo dette en tilpassingsstrategi. Felles for slike tilpasninger er at om individet kommer i et nytt miljø, med varmere sosialt klima og bedre sosialt samspill så er det inkompatibelt med disse strategiene. Altså, en type strategi som er nyttig og forståelig i et fiendtlig miljø, vil være inkompatibel i et mer velfungerende miljø.
Skaden må da forstås i relasjon til det miljø individet skal fungere i. Det er først når vi får dysfunksjonelle utslag i det miljøet individet eksisterer at man kan kalle det for skade. Vi kan snu på dette. Mennesker som har vokst opp langt ute i en liten bygd, med stort sett omgang med slektninger, vil kanskje bli oppfattet som naive når det kommer til større miljøer med hardere sosialt klima. Det kan gi utfordringer som leder til katastrofe. Hvem er det da som er skadet, den naive fra landsbygda, eller de fra det harde bymiljøet? Vi innser at vi dermed har med noe relativt å gjøre. En måte å komme unna dette på er å definere det ideelle utopiske miljø, som det typiske varme sosiale klima med godt sosialt samspill, og så definere dys-funksjonalitet i forhold til evnen til å kunne fungere godt med de utfordringer et slikt miljø har å by på.
Uansett så er det vesentlig, i det modne samfunn å utvikle pålitelige metoder til å kvantifisere skadeverdi, både på individuelt og aggregert nivå. Dette er fordi dette blir signifikant styrende for måten vi innretter samfunnet på. Da må vi hele tiden monitorere skadenivået, både på individuelt plan og på mange plan i samfunnet. Da kan vi ikke overlate dette til retorikere, men til velutviklede metoder for kvantifisering, og dermed også en viss objektivering av vår forståelse av de forskjellige problemstillinger hvor dette er relevant.
Skadebegrepet blir for eksempel sentralt opp mot samfunnsinnsats i forhold til kriminalitet. Det har jeg vært inne på her.

5)   Normaliteten
Andre vesentlige begreper å reflektere over er forholdet mellom mangfold og normalitet. Vi trenger mangfold. Men vi trenger også en slags normalstandard å definere helse ut ifra. Disse er egentlig motsetninger. Hvor store må avvikene blir før vi definerer dette som et problem? Eksempler på slike problemstillinger kan være at man i dag kan bli medisinert mot sorg, eller at barn som er litt sjenerte får lykkepiller, eller at barn som er vel aktive blir medisinert mot ADHD osv. Vi skal være klar over at det fort vokser frem hele industrier som lever av å «behandle» alskens fysiske, mentale eller sosiale avvik mot stadig strengere standarder for normalitet. Samtidig vil et stadig dårligere menneskesyn skape en drivkraft i oss alle til å fremstå mest mulig konform med nåtidens kulturelle standarder. Vi får en helse-industri motivert av å profitere på at disse standardene blir smalere og smalere og strengere og strengere. Dette truer mangfoldet, og det avleder vårt moralske kompass til å dreie seg om perfeksjonisme i stedet for menneskeverd. Vi risikerer en utvikling av avmoralisering, på samme tid som moralismen blir stadig synligere.

Kvalitetssikring av sosiale prosesser

Det er ikke bare fly og båter som havarerer. Begrepet kan også brukes metaforisk om mange forhold hvor ting går signifikant galt, for eksempel i sosiale prosesser. I tekniske prosesser er havarier ofte ganske synlige. Det kan ende i små katastrofer, men også i store katastrofer med store ødeleggelser og tap av menneskeliv. Dette gjør at kvalitetssikringssystemer har lange tradisjoner innenfor teknologisk baserte miljøer.

Systemene har jo som formål å forebygge havarier i fremtiden. Da handler det om å fange opp store og små feil og avvik, registrere dem systematisk, og har gode rutiner for oppfølging av dette. På denne måten utvikles en lærekultur, hvor den viktigste ressursen jo er feilene og avvikene som oppstår. Det disse som blir utgangspunkt for de stadige små og store forbedringer som hele tiden gjøres.

Oppdag da at hele systemet er basert på at feil og avvik erkjennes, og selvsagt at havarier erkjennes. For det er jo i analysen og oppfølgingen av alt dette at systemet dynamisk utvikler stadig høyere kvalitet.

Vi oppdager også at dette forutsetter en læringskultur. Æreskulturer er inkompatible med kvalitetssikringssystemer. Forskjellen er enkel. Når feilen erkjennes, spør lærekulturen: «Hva kan vi lære av dette?» Æreskulturen spør «Hvem har skylden for dette?». Æreskulturen er inkompatibel med evnen til kvalitetssikring. Derfor vil æreskulturer hemmes i egen selvforbedring. Og dette går faktisk så dypt som til menneskeverd.

I en lærekultur er vi alle feilbarlige, sårbare og utilstrekkelige mennesker. Men i et positivt sosialt klima har vi et fellesskap som støtter opp om hverandre. Det er denne tryggheten som gjør det lettere for oss å bære våre feil og avvik til torgs, slik at vi kan høste læring av dette. Oppdag at overhengende trusler og sanksjoner for feilbarlighet gir oss motivasjon til å ville skjule våre feil, dekke over, manipulere og skylde på andre.

Oppdag også at dette går helt ned på menneskeverd. Et svakt menneskeverd vil alltid innebære et sosialt klima som umuliggjør reelle kvalitetssikringsprosesser. Det er jo derfor vi ofte kaller det motsatte av æreskulturer for verdighetskulturer. Organisasjonens læreevne og innovasjonsevne avhenger av og forutsetter verdighetskultur, som igjen forutsetter gode kår for menneskeverdet.

Når vi så kommer til sosiale prosesser, så oppdager vi at det å erkjenne feil, avvik og havarier er langt mer utfordrende. Dette handler om at realitetsorienteringen er langt svakere. Dette er best beskrevet her. Vi oppdager også en viss naturlig sortering hvor tettheten av sosialt kompetente mennesker er mer utbredt i miljøer med hovedvekt på sosiale prosesser, mens de mer teknisk orienterte miljøene får et lavere gjennomsnitt av slik kompetanse.  Det er jo naturlig at det er slik, men det innebærer nok også at latensen for manipulasjon og sosialt spill er høyere i sosialt orienterte miljøer.

Mitt personlige inntrykk er at grunnmentaliteten for kvalitetssikring ofte er langt svakere i mer sosialt orienterte miljøer. Har du noensinne opplevde at advokaten din har kommet med et evalueringsskjema underveis, eller på slutten av oppdraget? Hva med psykologen? Hva med saksbehandleren hos NAV? Har du noen gang sett dommere med kvalitetssikringstiltak under og etter rettsprosessen? Har du noen gang hørt om erkjennelse av sakshavari i barnevernet? Hva kan årsaken være til at det nesten er umulig å få gjenopptatt saken sin i rettssystemet, på tross av at her har vært åpenbare feil og mangler? Og dersom systemene åpenbart er i selvforsvar og ute av stand til å erkjenne egne havarier, hva blir det da med læreevnen, og ikke minst den reelle kvaliteten på det de holder på med?

Vi må erkjenne at slike svakheter finnes i så stort monn, selv i vår gjennomdemokratiserte del av verden. Hva blir konsekvensen av det? Konsekvensene er allerede pekt på. Dette skaper latens for kulturell dekadanse, inkludert risiko for kulturens tilbakefall til mer pre-siviliserte tilstander.

I det modne samfunn innebærer dette en erkjennelse av at vi er i behov av å utvikle kunnskap, kompetanse og etter hvert etablere innretninger for kvalitetssikring som empirisk vider seg å fungere, og at dette må gjøres gjeldende i alle viktige prosesser i samfunnet, særlig prosesser som det offentlige har kontroll på.

Hva er et sosialt prosesshavari?

Her snakker vi både om prosesshavarier, og sakshavarier. Det som gjelder, er å etablere kriterier og metoder for å erkjenne slike havarier. Definisjonen kan for eksempel se slik ut:

Sosiale prosesshavari er sosiale prosesser som utvikler seg signifikant kontraproduktivt opp mot gitte åpne målsettinger eller moralske og saklige standarder

Da blir nøkkelordene for erkjennelse av sosiale prosesshavarier:

1)   Målsettinger
De fleste sosiale prosesser bør være styrt av åpne målsettinger. Dette er jo relativt, men de avgrenses av de moralske standardene. Så målsettinger om for eksempel folkemord, vil ikke kunne settes inn her fordi de bryter mot de moralske standardene. Det er positive målsettinger vi snakker om her. Og de må være åpne. Det vil si at alle som er aktører i prosessen kjenner disse og er bevisst på dem. Mangler målsettinger, eller de er sprikende eller uklare, så er jo dette i seg selv et havari. Men er de på plass, så har man forutsetninger for å analysere og måle i forhold til dette. Det er utallige måter slike prosesser kan havarere på. Det mest nærliggende er jo at prosessen eskalerer i konflikt, overmannes av manipulasjon, forvitres av sosialt spill, gruppetenkning eller bekreftelsesfelle. Alt dette utgjør latent risiko for at prosessen blir ineffektiv og til og med kan virke mot sin hensikt. Men vi har også utfordringer der ideologier eller religion spinner over i fanatisme, slik at målsettingene blir til utopier, noe som i seg selv kan bli kontraproduktivt eller fungere suboptimaliserende og ødelegge for andre viktige verdier. En overordnet paraply her er jo det sosiale klima. Jo dårligere sosialt klima, desto høyere latens for at ting går galt. Dårlig sosialt klima er derfor en viktig indikator på prosesshavari.

2)   Moralsk standard
Da snakker vi ikke om arbitrære relative moralske standarder. Dette må måles mot empatisk etikk. Sosiale prosesser som ender med å inkludere brudd på menneskerettighetene, alle typer vold, drap, folkemord, sosiale utrenskninger eller til og med moralske systemer med signifikante innslag av etiske singulariteter, er havarier. Det grunnleggende her er respekten for det etiske menneskeverdet. Og dette har jo igjen nær sammenheng med det sosiale klimaet som er nevnt i forrige punkt.

3)   Saklige standarder
Saklige standarder handler om at det man driver med opprettholder høy faglighet, i form av kompetanse basert på vitenskapelig grunnlag, og på basis i den felles menneskelige antroposentriske referanseramme. Det handler om realitetsorientering, og at de narrativer som styrer prosessen er faglig vitenskapelig basert. Det handler også om å ha på plass kontrollmekanismer som forhindrer at vilkårlige former for definisjonsmakt får gjøre seg gjeldende. Det handler også om god filosofisk innsikt om menneskelig erkjennelse og fallgruver ved utvikling av virkelighetsoppfatninger osv. Prosesser som kommer ut å kjøre i konspirasjonsteorier eller spekulative narrativer, eller bekreftelsesfeller må betegnes å ha havarert.

Dersom vi tenker oss om så har vi alle i stort og smått erfart eller hørt historier som kvalifiserer som sosiale havarier. Fra nyere historiske tid vil jo de store politiske eksperimentene i det 20-århundre alle kvalifisere som gigantiske sosiale havarier. Utviklingen av Nazi-tyskland er jo det mest nærliggende å komme på. Men også Sovjetunionen, og ikke minst Maos Kina hadde store innslag av dette. Dette var statsmontre hvor både målsettinger, moral og rasjonalitet brøt sammen. Studer gjerne prosesser som kulturrevolusjonen og moskvaprosessene. I dag vet vi at dette var gigantiske sosiale havarier. Vi blir aldri ferdig med å analysere og høste innsikt av slike prosesser.

Men når vi først er inne på politi og rettsvesen, så er vårt eget lands historie full av slike havarier. Vi kan nevne Liland-saken, Torgersen-saken, Fritz Moen-saken, Birgitte-Tegns-saken og Baneheia-saken. Og samfunnet er ikke fremmed for å høste lærepunktene i saker hvor man til slutt ender opp med å erkjenne havari. Det skjedde i Liland-saken hvor man satte nede et utvalg for å analysere hvordan politi og påtale-myndighet hadde handtert saken. Det som er vesentlig å forstå, er at her var det ikke bare snakk om feil eller tabber i etterforskning og rettsprosess, men også regelrett juks i form av tukling med bevis. Sjekk gjerne utvalgets konklusjoner i Wikipedia og oppdag hvordan elementene passer med det jeg beskriver som sakshavari.

Dette betyr at kvalitetssikring sporadisk skjer i samfunnet, særlig når det oppstår åpenbare havari, som i denne saken. Men samfunnet mangler systematisk oppfølging av dette, og en systematisk tenkning og innretninger for å gjennomsyre prosessene med tilhørende kvalitetssikringsarbeid. Som jeg tenkte til å begynne med. Det er sjelden man møter et evalueringsskjema hos nav, og i alle fall ikke hos barnevernet.  Det innebærer sannsynligvis store mørketall av sakshavrier som rammer mange mennesker. Problemet er at man oppdager dem ikke, dels fordi prosessene ikke evalueres, dels fordi de som rammes ikke har ressurser til å mobilisere oppmerksomhet om det som har skjedd.

Derfor er det viktig, ikke bare å få på plass en definisjon, men faktisk også målbare kriterier for å erkjenne sakshavari.

 

Rettsvesenet

Forvandlingen av rettsvesenet er kanskje det mest kontroversielle og synlige samfunnsendringen som foreslås innenfor filosofien om det modne samfunn. Men dette er en direkte følge av at samfunnet baserer seg på empatisk etikk, og avviser aggressivt basert etikk. Mye av dette er beskrevet her.

Oppsummeringen av starter med den analysen at vår tids tradisjonelle rettsvesen, i høy grad er sosiale paleo-konstruksjoner som har røtter helt bak til førmenneskelig tid. Det er beskrevet i oppgitt tekst. Andre beskrivelser av dette finnes i teksten om sosialetikk, hvor den samme utviklingen beskrives med fokus på kulturell utvikling av moral. Her er det vesentlig å oppfatte at moralutviklingen har to spor basert på to fundamentale tilbøyeligheter i menneskets natur: Det er omsorg og aggresjon. Empatisk etikk forkaster at den aggresjonsbaserte moralen skal få innflytelse i måten vi innretter rettsvesenet på. Tvert imot vil det modne samfunn investere i å av dempe disse tilbøyelighetene. Dette handler om at aggresjonsbasert moral er en direkte motsigelse til empatisk etikk.

Denne grunnpremissen gjør det så nødvendig med store omveltninger i måten vi tenker rettsvesen på.

1)   Begrunnelsen for rettsvesenet baserer seg på den erkjennelsen at menneskets emosjonelle innrettinger har varierende grader av inkompatibilitet med hva som kreves av et sivilisert modent samfunn. Det krever samfunnets innsats for å kompensere og avdempe dette. Et viktig instrument her er rettsvesenet.

2)   Begrunnelsen for rettsvesenet baserer seg også på, og forutsetter den dugnad som skaper og utgjør det etiske grunnfjellet i samfunnet, nemlig tilslutning til et ukrenkelig menneskeverd. Dette krever at offer av alle, nemlig å motstå den fristelsen aggressivt begjær utgjør. Dette skjer på samfunnsnivå ved at man aldri oppmuntrer til demonisering, heller ingen hat-ideologer.

3)   Dette setter rammer og begrensinger på de virkemidler rettsvesenet har tilgang til.

4)   Den viktigste erkjennelsen her er at tradisjonell bruk og fokus på straff faller utenfor disse rammene. Straffeloven erstattes med samspillsloven. I stedet innrettes fokuset på forebygging, oppgjør, forsoning, bøte på skade og behandling. Tanken er at dette er de mest effektive virkemidlene for å få andelen av ugjerninger i samfunnet, ned mot et minimum. Da holder vi utenfor de andre mer strukturelle tiltakene som kan oppsummeres i innrettinger som konstrueres for omfordeling i samfunnet.

5)   En annen revolusjon er at estimering av alvorlighetsgrad på overtredelser baseres på en totalindeks som er vitenskapelig basert. På den måten unngår vi at sterke sosiale influenseres roping i media, eller tilfeldige fluksjoner i massene får definisjonsmakt over dette.

6)   En følge av revolusjonen i forrige punkt vil sannsynligvis åpne flere blinde flekker på den kulturelle moral-radaren. Ganske sikkert ville vi raskt fått øynene opp for sosial vold, som jo er mer utbredt, fritt frem og vel så skadelig som andre typer vold, enten det er fysisk vold, seksuell vold eller psykisk vold. Vi lever i dag i en naturtilstand av uregulert sosial vold. I det modne samfunn har vi sosial omfordeling, og lover mot sosial vold er like naturlig som lover mot fysisk vold. Dette vil rette opp en alvorlig ubalanse i samfunnet fordi sosial vold er det feminine motstykket til det maskuline uttrykket som er fysisk vold.

Rettsikkerheten i det modne samfunn

I demokratiske samfunn er det et viktig prinsipp at rettsvesenet er selvstendig uavhengig av alle andre maktstrukturer. Dette er et prinsipp som er under press i vår tid. Et rettsvesen som lar seg kontrollere av andre instanser er ikke et rettsvesen. Da er det proforma, og i praksis et maktredskap for andre. I det modne samfunn vil dette skjerpes inn. I tillegg må man ha innsats for å øke forståelse og bevissthet om viktigheten av dette i befolkningen generelt.

Men det modne samfunnet går mye lengre enn som så. En del av den sosiale omfordelingen er å sørge for at rettsikkerheten blir uavhengig av faktorer som økonomi og sosial status. I vårt samfunn har vi fri rettshjelp. Men denne tjenesten har store svakheter. Den er dårlig betalt, avgrenset og med alt for strenge krav på tilgang. Dette åpner for muligheten til å spekulere i lovbrudd fordi man vet at ofrene ikke har ressurser til å gå til sak. Og i den grad det kommer til sak, så gir fri rettshjelp en langt svakere rettshjelp.

Her kommer jeg med et radikalt forslag til løsning på dette problemet. Det er enkelt og greit at alle midler som partene bruker på advokathjelp deles likt på begge parter. Bruker du en formue på stjerneadvokater, ja så får motparten det samme. Man skal ikke kunne påvirke systemets balanse med penger.

Neste moment er at beslutningstakere innen systemet bør være drillet i mer enn bare lovparagrafer. De bør ha omfattende innsikt i utfordringer rundt mentale- og sosialpsykologiske-mekanismer (listen kan nok bli mye lengre):

1)   Tunnelsyn

2)   Fortolkning og bedømming av andre mennesker

3)   Intuisjon

4)   Manipulasjon

5)   Gruppedynamikk

6)   Spontan alliansesynkronisering

7)   Dydssignalisering

8)   Personlighetstyper

9)   Den mørke triaden

Ikke minst bør de kunne vite om og gjenkjenne egne svakheter på dette området, og kunne motstå fristelsen til la seg rive med av sosiale bølger i slike prosesser.

Så er det dette med formen på prosessen. Det er veldig forståelig at mye av dette tradisjonelt har utviklet seg inn i rigide ritualer og formalitet. Man kan ane at hensikten her er å holde prosessen fra å løpe løpsk i åpen krangel eller fysisk vold. Dette er et behov som er høyst reelt og som trenges å adresseres uansett hvilken form slike prosesser har. Men svakheten med eldre systemer er en tendens til å skulle kverne alt som er gjennom det samme formatet. Det er ikke nødvendig. Problemet er at kulturer endrer seg, vi har et mangfold av mennesker involvert, og sakenes karakter kan sorteres i en rekke kategorier.

Kanskje er den største svakheten ved tradisjonelle rettsprosesser, at store innslag av spill blir dominerende og styrende for utfallet. Rettsprosessen fremstår ofte som en miniatyr av kompakt men svært komplekst sosialt spill. Dette står i motsetning til en analytisk åpen og erkjennende prosess. I tillegg til det rigide ytre formatet, så har innholdet i prosessen omdreiningspunkt om en kamp om virkelighetsoppfatning koblet opp mot lovparagrafer og tidligere presedens og rettspraksis. Alt dette er bevegelige mål, og det har en viss grad av enveiskjøring i seg. Det er derfor dette får et preg av spill, hvor parter og advokater spiller sine kort, hvor her gjøres strategisk gode og dårlige trekk, tabber og geni-streker, og en dommer som også påvirkes av «trynefaktor»; alt fra sosial status til etnisitet, til kjønn til sosial appell, til empatisk appell, til alfa-faktor. Ikke? Sjekk dette innslaget i juridisk.no. Her refereres forskning som viser at avgjørelser styres av hvor sulten dommeren er, hvor sliten hun er, kjønn, attraktivitet osv. Her påpekes også i hvilken grad intuisjon påvirker utfallet. Dommere er også mennesker. Og satt på spissen: Mennesker er ikke mennesker. Vi er dyr som har utviklet noe vi kaller for menneskelige egenskapen på toppen av dyret i oss. Når dommere faller tilbake på intuisjon, utseende, kjønn og andre utenomsaklige forhold, så er det dyret som regjerer. Les dette langsomt: Dommere har også villdyret i seg.

I det modne samfunnet er man bevisst på dette. Hverdagsmennesket i gata har det som skolelærdom. Advokater vet det. Sakkyndige vet det, og dommere vet det. Det er en kollektiv erkjennelse at villdyret må avgrenses i prosesser som dette. Vi har en sannsynlig sosial paleo-konstruksjon som kompenserer for noe av dette. Men vi må bli bevisst problemet og adressere det. Ofte ser vi, i tradisjonelle rettssaler at dommeren er plassert i høyde over alle andre. Man har ritualer om å reise seg og bukke for dommeren, og ofte forsterkes dette av formaliserte kapper, eller symboler. Dette er ikke tilfeldig. Les her om den sosiale trianguleringsteknologien. Den illusjonen dette gir, spiller på våre biologiske tilbøyeligheter til å underkaste oss alfa-mennesket. Det har en fredsbevarende effekt, og det øker sannsynligheten for at den som dommeren forkynner blir etterlevd. Jeg tenker også at dette påvirker dommeren selv, til å oppføre seg mer «verdig» og kanskje dermed også skjerpe seg i sin gjerning.

Det betyr at dette også er en strategi i prosessens verktøykasse, men den er på langt nær den eneste. Her finnes nok flere svakheter med dette også. Et av dem er at mennesker kan bli rammet av autoritetsskrekk, at den sosiale avstanden blir for stor, noe som kan forringe dommerens dømmekraft. Men vi har også det forhold at dette kan utløse en alfa-effekt hos dommeren. Det gir en følelse av, eller vilje til å fremstå med ufeilbarlighet, og berettigelse til å skape sin egen virkelighet. Sannsynligvis er dette den biologiske bakgrunnen for at det er så vanskelig for rettssystemet å erkjenne feil. Det heter seg at «saken kommer ikke opp på nytt fordi det foreligger ingen nye beviser». Det forutsetter en klokketro på at den vurderingen som er foretatt av foreliggende bevismateriale er feilfri. Kanskje kan dette være bevisst, nettopp for å kunne framstå med en autoritet som gir sakenes avgjørelse nødvendig tyngde. Problemet med det er at kulturen har endret seg. Vår kultur er ikke lengre autoritetstro. Da blir dette ofte kontraproduktivt. Min generasjon har sett litt for mange rettsskandaler. Og like mange ganger har vi sett et rettsapparat som har strittet imot med alle midler. Dette gir ikke lengre noe godt inntrykk. Det fleste av borgerne i samfunnet vet nå at rettsapparatet er feilbarlig, høyst menneskelig, manipulerbart og kanskje også til tider korrupt. Dermed har enda en mekanisme som blir en trussel mot rettsikkerheten. Og ofte kan man stille seg spørsmålet om hvordan prosessen kom dit i det hele tatt. Noen ganger har det gått riktig galt. Vi vet at det har gått galt. Men hvilke mekanismer har vært i spill som har sporet prosessen av?

Det som er viktig her er erkjennelsen. Dette er en feilbarlig prosess. Den mangler fortsatt god nok motstandskraft mot manipulasjon, mot det sosiale spill, mot korrupsjon, mot menneskelige svakheter. I det modne samfunn vil denne erkjennelsen medføre investering i forskning. Alle slike prosesser dokumenteres, med bilde, lyd og systematisert digital dokumentasjon, søkbar alle veier. Dette vil kunne analyseres fra mange perspektiver og ståsteder. Men formålet er å lære, slik at systemet kan rekonstrueres til å oppnå den motstandskraft som er nødvendig. Rettsikkerheten er til for alle. Men mest er den til for Jørgen Hattemaker, alle sårbare mennesker, særlig mennesker som mangler den drahjelpen sosial appell, utseende og empatisk appell kan gi. Det er her sannsynligheten er størst for at det går galt. Som sagt, jeg har ikke svaret på alt her, men her er forslag til noen tiltak som tenkes å kan hjelpe:

1)   Frikoble tilgangen til rettstjenester fra individets ressurssituasjon. Har allerede nevnt forslaget om at kjøp av juridisk bistand inngår i en pott som deles likt mellom partene.

2)   Dokumentere med lyd, bilde og hva man kan få av digital støtte

3)   Det må vær lov å gjøre opptak, med eller uten andres viten, på alle møter og samtaler man selv er med på. Og det må være å bruke i rettsprosessen.

4)   Det må utvikles et mangfold av formater på prosessen. Og disse må kunne blandes. Det som er viktig her er å øke innsikten, ikke som følge av spill og sosial gjennomslagskraft, men dypere innsikt i saken som skal kunne vokse frem med utgangspunkt i vitenskapelig holdbare og faglige metoder. Det må være mulig med mer uformelle samtaler, gjerne med tilgjengelige tekniske hjelpemidler, for å kunne komme ned i dybden på enkelt-temaer. Det må være mulig med oppgjørsprosesser, uten at straffe-spøkelset skal henge over, men som prosesser designet for å avdempe negative følelser og øke gjensidig forståelse og respekt.

5)   Prosessen må ha løpende kontrollfunksjoner. Den må akseptere å bli gått etter i sømmene og korrigeringer. For å få til dette må man sikre det med sosiale brannmurer.

6)   Vurderinger som gjøres må også kunne videresendes til paneler av kilderevisorer, paneler av sakkyndige, paneler av filosofer osv. Noe av hensikten med dette er å eliminere trynefaktoren.

7)   Sakkyndigvurderinger bør i langt større grad enn i dag basere seg på kvantifiserbare tester. Mindre synsing mer måling.

8)   Det bør utvikles manipulasjonsanalyser, troverdighetsanalyser, fakta-analyser, og det bør utvikles et eget fag i kilderevisjon som kan utvikle modeller og verktøy for å sannsynlighets beregne alternativer og mulige relevante scenarioer.

9)   Troverdighet er ikke en dikotom størrelse. Det å bli tatt i løgn reduserer troverdigheten, men ikke ned til null. Vitnet kan fortsatt være kilde, men det innebærer mer innsats for verifisering og eventuell lavere skår på informasjon fra denne kilden.

10)                    Faginstanser, som sakkyndige, politi, barnevern osv. skal aldri ta parti i saken. De kan komme med informasjon som er faglig holdbar, som går i bestemte retninger, ja til og med anbefalinger som jo ikke kan være nøytrale. Men det er forskjell på dette og gå inn som en slags bi-advokat for en av sidene. Faginstanser må ha høy trening i nøytralitet, og gjerne trenes i «simulatorer» på å kunne motstå impulsen til å «kjempe for sin mening i saken». Gjør man dette, så undergraver man rettens uavhengighet og selvstendighet. Er de for svake på dette, kan de ikke ha oppdrag.

11)                    Det må være mulig med evalueringer på ethvert nivå. Er en par misfornøyd med prosessen på et punkt, må kan kunne be om en evaluering, hvor misnøyen evalueres av en uavhengig instans. Dette må kunne medføre korrigeringer. På den måten kan man hindre avsporinger.

12)                    Tilløp til «advokatvelde» må tas ned. Mennesker kan snakke for seg selv, og vanlige mennesker kan snakke for andre. Det hender at enkelte miljøer later som de slutter å forstå vanlig folkespråk, og legger seg til en slags arrogant mine i dialog «vanlige». Dette kan handle om å avskjære dialog vel vitende om at motparten ikke har råd til advokat, eller offentlige instanser som plutselig blid for god til å snakke med menigmann. Her bør det offentlige fasiliteten tjenester som er spesialisert på å avhjelpe at slike dialoger konstruktive og ikke eskalerer til munnhuggeri.

13)                    Partene som skal inn i en prosess, tilbys gjerne kurs i etikk, menneskeverd, konstruktiv dialog og hvordan det offentlige arbeider for å unngå krenkelser i slike prosesser, unngå sosialt spill, bevare menneskeverdet osv. Slike kurs kan godt ende med oppforing til å delta i ritual hvor man tilslutter seg etisk menneskeverd og villighet til å delta i den store dugnaden om å skape Det Etiske Grunnfjellet. Det er ikke alle mennesker som makter å utvikle kompatibilitet med slike prosesser. Her må det være mulig med kvantifiserbare personlighetstester, særlig med fokus på den mørke triaden. Narsissister og psykopater har også menneskeverd og skal behandles med respekt. Men dukker de opp i slike prosesser skal man vite om dem, og ha utviklet metoder for å kompensere for det.

14)                    Alle offentlige tjenestepersoner som inngår i slike prosesser, skal være klarert. Mennesker med høy skår innenfor den mørke triaden silers ut før de kommer inn i slike stillinger.

 

 

Infrastruktur og fellesløsninger

En helt vesentlig del av samfunnsformuen er infrastruktur. Med infrastruktur menes alt fra samferdsel (jernbane, vei, sjø og fly), til digital kommunikasjon til distribusjon av energi. Det sier seg selv at det må være helhetlig planlegging og tilrettelegging av dette og at det derfor er en naturlig oppgave som organiseres under det offentlige. Men selvsagt legger det ingen føringer på hvilke aktører som kan være med å produsere tjenestene. Ingen ideologi, hverken for offentlige eller private aktører. Igjen er dette en pragmatisk tilnærming i forhold til hvordan disse tjenestene fremskaffes. Der det er naturlig må man inn med konkurranse kombinert med anbudsregime som forhindrer korrupsjon.
Samfunnet bør jo ha et prinsipp om gode kommunikasjoner uavhengig av hvor man bor. Samtidig bør man legge til rette slik at det å forflytte seg mellom jobb og hjem minimaliseres. En del av dette handler om å tenke helt nytt og annerledes i forhold til å utvikle bymiljøer. Det er en opplagt konklusjon at største delen av fremtidens innbyggere på denne kloden kommer til å bo i byer. I dag vet vi mye mer om hva som skal til for å få trivelige bymiljøer som samtidig er miljøvennlig bærekraftig og effektive.
Digital kommunikasjon er etter hvert blitt så viktig at det bør være et mål å kunne kommunisere effektivt digitalt, uavhengig av hvor man befinner seg på kloden. Jeg skal ikke komme så mye inn på teknologi, men anser nok at en kombinasjon mellom fiber og sendere i et globalt satellittnett vil kunne gjøre mye av jobben.
Internett blir et helt sentralt element i bevegelsen mot en det globale samfunn, med global kultur.

Det globale samfunn

En menneskehet som ikke er i konflikt med seg selv vil være langt lykkeligere, ha bedre liv, ha færre tragedier og ha langt bedre kapasitet til å handtere de utfordringer som måtte komme, og ha et langt videre perspektiv på fremtiden.
Mange diktatorer og kulturer har tatt mål av seg til å oppnå verdensherredømme. De fleste, med ambisjoner om dominans over alle andre folk og kulturer. Med ambisjoner om dominans følger det også undertrykkelse, totalitære forestillinger, ideer om herrefolk og slavefolk, med tilhørende dårlig menneskesyn. Et slikt verdensherredømme er ikke en menneskehet som ikke er i konflikt med seg selv. Tvert imot ville en slik verdensmakt måtte bruke harde og omfattende virkemidler for å opprettholde sin egen posisjon. Dette ville brutalisert verdensherskeren og satt verden i en permanent krigstilstand.
Fra nyere historie kjenner vi til at både kommunister, nazister og kanskje også kapitalister har hatt slike ambisjoner. Konspirasjonsteoriene er fulle av fantasier om hemmelige grupperinger som sikter mot verdensherredømme og evig dominans. I skrivende stund er det vel den Islamske Stat som holder fanen høyest med sine ambisjoner om et verdenskalifat.
Felles for alle disse ideologiene er at de er diktaturer som skal tvinge mennesket inn under sin mal. De er et produkt av alfa-mennesker, de er kultivert av rivalisering og drevet av biologinært begjær etter makt og dominans. Det er en selvfølge at flertallet i verden opponerer og frykter en slik verdensmakt.

I dag befinner verdenssamfunnet seg, globalt sett i, noe som ligner en naturtilstand. Helt naturtilstand er det ikke. Vi har allerede etablert FN, en rekke internasjonale konvensjoner, lover og domstoler. Men fortsatt er det slik at de sterkeste dominerer banen og gjør nesten som de vil. De sterkeste er de landene med størst militær kapasitet, altså fysisk makt. Og det er akkurat denne rangeringen og utøvelse av dominans basert på fysisk styrke som karakteriserer en naturtilstand. Husk at demokrati er omfordeling av makt. Den enkeltes mulighet til innflytelse skal være uavhengig av fysisk slagkraft eller økonomi.
Det å samle menneskeheten i et globalt samfunn, handler ikke om å etablere en global dominerende maktelite som trekker i alle trådene. Vi er alle redd et globalt statsmonster som det er umulig å flykte fra. Følgelig må et globalt verdenssamfunn ha mekanismer som forhindrer statsmonstret i å vokse frem.
Likevel innser vi at dersom menneskeheten skal kunne ta ut sitt kosmiske potensiale, så er det ikke mulig uten at graden av harmoni med seg selv er langt større enn i dag. Og det betyr å heve seg ut av den globale naturtilstanden uten at statsmonstret vekkes til livet. Det er den politiske utfordringen.
 

Robuste politiske strukturer

La oss først slå fast at menneskeheten i dag stor overfor en rekke utfordringer som er av global natur. Det handler om klima, ressursbruk, teknologiutvikling, befolkningsvekst, pandemier osv. Tenk f.eks. på utvikling av kunstig intelligens. Jeg har tidligere vært inne på at dette innebærer en betydelig risiko. Samtidig vet vi at det kan være en fristelse å utvikle kunstige systemer med emosjonalitet, som for eksempel dominans, egoisme osv. fordi det kanskje representerer snarveier på hva vi ønsker å få til. Samtidig øker vi risikoen dramatisk for å miste kontrollen. Da hjelper det ikke at lille Norge, ensidig går inn og setter reguleringer på dette. Dersom andre land kommer forbi oss fordi de ikke har slike restriksjoner, så tvinges vi til å gi det opp, utelukkende for ikke å bli hengende etter. Dette resonnementet kan brukes på utallige områder: Bioteknologi, nanoteknologi, våpensystemer osv. Det vi ser er at det nasjonale politiske systemet er maktesløs til å løse slike problemer, på et globalt plan.

I svært gammel tid fantes det en rekke stammer og klaner som hersket over hvert sitt område langs Den Gule Flod, som jo utgjør kjernen i opprinnelsen til den kinesiske nasjon. Men hyppige oversvømmelser gjorde livet vanskelig for de mange samfunnene rundt. Dette varte til at noen, for å kunne løse problemer, med demninger og kanaler, så ble man nødt til å samarbeide på tvers av stammer og klaner. Dette samarbeidet løste mye av disse problemene og det ble opprinnelsen til den kinesiske nasjonen. Poenget er at vi ser mye av de samme problemstillingene i dag, på globalt plan. Menneskeheten er altså kommet inn i en fase hvor man enten tvinges over i globale strukturer, eller man overlates til en usikker skjebne av tilfeldigheter, sannsynligvis ingen god skjebne.

Ut av dette kommer menneskehetens viktigste globale politiske dilemma. Menneskeheten har valget mellom pest og kolera. Enten tar vi risikoen på en verdensordning som kan komme ut av kontroll og ende i en global totalitær stat, eller så kan vi fortsette å leve i konflikt med oss selv, med de store begrensingene det gir i forhold til å løse menneskehetens globale utfordringer.
I forhold til dette må jeg innrømme at jeg er begrenset pessimist. Dersom menneskeheten rammes av en eller flere mega-kriser samtidig, vil vi innenfor dagens tilstand være forholdsvis dårlig rustet til å handtere det på en slik måte at sivilisasjonen og menneskehetens fellesarv kan berges. Vi har nå hatt en del prøver på vår evne til å kontrollere vår atferd på globalt nivå. Den viktigste er global oppvarming. Egentlig har vi ant problemet siden 80-tallet. Siden den tid har det blitt enormt mye snakk om dette, men verdens utslipp fortsetter å øke, på tross av fine ord og internasjonale avtaler. Vårt fokus på dette er forholdsvis sterkt forurenset av mektige lobbyister som toner ned det største problemet i denne ligningen, nemlig matproduksjonen.
Alt dette forteller meg om en menneskehet som både er irrasjonell i sin evne til å erkjenne problemet og handlingslammet i forhold til å gjøre noe med dette.
Om vi ser på dette som en prøve på menneskets handlekraft i forhold til å styre unna globale mega- katastrofer, så er jeg ikke spesielt imponert.

Er menneskeheten i stand til å bevege seg ut av den globale naturtilstanden? Det vi snakker om her er å klare å organisere menneskeheten mer effektivt og harmonisk på et høyere nivå enn nasjonalstaten. Da må vi ha i bokhodet at det å etablere nasjonalstaten er en ekstrem utfordring. Dette er sjelden prosesser som går smertefritt. Enkelte land, som Somalia og Afghanistan har aldri fått det til, og veldig mange andre land sliter. Norge ble samlet med tvang av Harald Hårfagre. Vi har minst et eksempel på nivået over, nemlig EU. Det er et prosjekt som sliter og knaker i fortøyningene. Men dette er et prosjekt som jo på mange måter har stabilisert Europa, unngått krig, og oppnådd betydelige løft gjennom omfordeling. Likevel har problemene stått i kø. Sannsynligvis er det slik at for hvert nivå så introduseres nye utfordringer. Og kanskje kan man ikke bare ta lærdommen fra nivåene under og enkelt implementere dette på høyere nivå. Men nå er status slik at vi ikke har så mye erfaring i forhold til en mer effektiv organisering på globalt nivå. Det betyr at det ligger elementer av usikkerhet og risiko i dette. En gjennomføring av mer forpliktende overnasjonal organisering må ha en viss grad av det eksperimentelle i seg.
Jeg tenker uansett at det vanskeligste og kanskje viktigste skrittet bort fra en global naturtilstand er det samme som det i tidligere tider har vært på andre nivåer. Det handler om viljen til å frasi seg retten til bruk av fysisk makt. På dette nivået snakker vi om militær makt. Enkelt-stater skal ikke kunne agere militært på egenhånd uten å forvente et oppgjør med det globale fellesskapet. På samme måte som man i et vanlig demokratisk samfunn, søker mot domstol og myndighet for å få gjort opp konflikter og hvor man forventer å bli beskyttet av statens maktapparat, slik må det også fungere globalt. Med andre ord må vi ha en global internasjonal forsvarsallianse, under likeverdig demokratisk kontroll. Dersom et land blir angrepet av et annet, vil denne forsvarsalliansen være forpliktet til å forsvare det landet som ble angrepet. All militær aggresjon handteres av alliansen. For eksempel: Dersom Israel blir angrepet av raketter fra palestinske områder, vil Israel måtte ty til alliansen for hjelp. Når alliansen går inn for å ta kontroll på terroristene, er det etter en (hurtigarbeidende) demokratisk prosess. Det at det er det internasjonale samfunnet som går inn, vil forhåpentligvis medføre at retorikk i retning av at «nå må vi straffe Israel» ikke lengre vil ha noen virkning. Vi har altså brutt sirkelen av blodhevn på nasjonalt nivå. Forhåpentligvis vil dette skape en helt annen dynamikk i forhold til konflikter mellom nasjonalstater og folkegrupper. For det handler ikke lengre om forsøket på å dominere hverandre, men heller om å bruke den globale overmakten som en katalysator til å finne frem til gode kompromisser.
Det å holde seg med en global militærstyrke som er overlegen alt annet på kloden er en risiko. Når man organiserer en slik styrke må man bygge inn mekanismer, fra grunnen av, som er med på å dempe denne risikoen. Alle land bidrar med militær kapasitet. Men ingen land har myndighet eller rett til å kommandere sine egne styrker. Denne myndigheten er som sagt overlatt til en internasjonalt demokratisk kontrollert enhet f.eks. innenfor FN. Det er mange ting man kan gjøre for å dempe faren for misbruk. Jeg har tidligere vært inne på at dette kan bygges inn fra grunnplanet i form av «den moralske hær». En vesentlig ting her er at soldater aldri sverger troskap til sin egen stat, men til det modne globale samfunn. Og det er innebygget helt fra grunnplanet at denne troskapen ikke er betingelsesløs. Da tenker jeg at vi må ha en selvmords-paragraf som gjennomsyrer hvert nivå. Det vil si at på gitte betingelser, som indikerer misbruk eller statsmonster, så skal forsvarsevnen ødelegges. Og alle ledd skal drilles på dette. Et annet vesentlig moment opp i dette er jo at det å føre krig har en tendens til å omforme og brutalisere den kulturen som driver med dette. Her må vi inn med forskning og bevissthet på hvordan man skal kunne dempe denne effekten. Samtidig må jo en slik allianse kunne mobilisere på kort varsel og ha slagkraft. Hensynet til sikkerhet på den ene siden vil jo måtte balansere mot handlekraft og effektivitet på den andre siden. Selvsagt er det en formidabel innsats som skal til for å kunne etablere noe slikt. Men jeg tenker det er mulig med å ta modell av NATO eller utgangspunkt i NATO. Første steg ville vært at alliansen blir underlagt internasjonal kontroll, f.eks. under FN. Så kan alle land inviteres med i alliansen. Så videreføres alliansens grunnide om en for alle og alle for en.  Da vil jo dette få en selvforsterkende effekt. Jo flere som er med, jo sterkere blir alliansen, og jo større blir presset på land som er utenfor, til å søke tryggheten i den globale alliansen. Det som er vesentlig her er at dette henger sammen med en konstitusjon som innebærer at det enkelte lands suverenitet skal respekteres. Etablering flere fellesløsninger skjer gjennom demokratiske prosesser.
Men det må finnes en åpen agenda om å tone ned nasjonalismen til fordel for en global identitet. Vår tids nasjonalisme står i høy grad i veien for en internasjonal globaliseringsprosess. Det vi kan lære av EU er at vi må ha langt større hensyn til kulturers egenart. Vi kan ikke ha det slik at mektige aktører dominerer og vedtar standardiseringer som har høy grad av inkompatibilitet med andre kulturer. På dette nivået er det å forstå menneskekulturen like viktig som å forstå menneske naturen. Det er ikke alle kulturer som er like modne (relativt i forhold til høyt sivilisasjonsnivå). Hver enkelt kultur må studeres og forstås på egne premisser. Deretter kan man utvikle strategier som bygger broer inn mot det globale samfunn. Det er viktig at kulturers egenart og mangfold bevares. Da tenker jeg på tradisjoner, kunnskap, kunst, religion, levemåte osv. Mangfoldet er en del av samfunnsformuen. Det man må jobbe med, er jo å utvikle respekten for individets etiske verdi, gjerne uttrykt gjennom menneskerettigheter og tilsvarende dyrerettigheter. Jeg tenker at det å få slike verdier på plass, på ingen måte er en trussel mot kulturene i seg selv, tvert imot. Men de kan være en trussel mot maktforholdene internt i kulturene. Og det er vel her den store utfordringen ligger. Et slikt prosjekt må gå over mange generasjoner.
En vesentlig bevissthet som må bygges opp er at sorteringer basert på kultur, religion, etnisitet og nasjonalitet, aldri er sammenfallende. Dette er variabler som opptrer uavhengig av hverandre. Det å ikke å klare å se dette, det å tro på monokulturen, som en kultur, en religion, en etnisitet, en stat, er en utopi, som ikke en gang er ønskelig fordi den ødelegger mangfoldet. Summen av dette er at det å sperre individet inne på en av disse variablene, er et overgrep mot individet. Følgelig er stengte grenser, og låsing av individet mot slike variabler et stort problem, som har skapt ufattelige lidelser, konflikt og krig. Målet for det modne globale samfunn er med andre ord at slike grenser skal oppheves. Nasjonalstatene bør etter hvert få status som regioner, eller nødvendige organisasjonsnivåer. Men, på samme måte som jeg kan bevege meg fritt mellom fylkene i Norge, eller mellom land i EU, slik burde individet kunne bevege seg fritt på kloden. Og, som jeg har nevnt før. Det bør tilføyes et punkt i menneskerettighetene som sier noe slikt som at ethvert individs rett til opphold på denne kloden skal ikke være avhengig av fødested, heller ikke religion, kultur, etnisitet eller andre variabler man kunne finne på å sortere mellom.
Det at ingen lengre kan stenges inne, vi sette krav til regionene. Regioner som fungerer dårlig, vil enkelt og greit kunne risikere å miste folket. Det gir demokratiet enda en ny dynamikk. Plutselig får individene en kundestatus, med alle de fordeler for likeverdig samspill det skaper. Dermed har vi fått nyttige markedsmekanismer inn som en del av det politiske insitament. Sammen med en mer moderne måte å beregne samfunnsformuen på, vil innbyggere ikke bli sett på som et nødvendig onde, men som ressurser som bare blir bedre og mer effektive jo mer etisk verdi vi tillegger enkeltindividet.  Lokale statsmonstre blir dømt til å tape.
Nå må jeg skynde meg å si at vår nåværende globale kultur på ingen måte er moden nok for et slikt løft i sivilisasjonsgrad. Dette er noe som må etablerer over lang tid. Man kunne f.eks. begynne med et globalt demokratisk vedtak om en verdensomspennende fri bevegelse av individer som vil tre i kraft om f.eks. 50 år. Da har man gitt seg selv 50 år på å få verden i en slik tilstand at en slik frihet ikke vil utløse store folkevandringer på kort tid.

Global identitet og kollektivt selvbilde

Først og fremst er det vesentlig å erkjenne at identitet er en forestilling som ikke er forankret i fysiske realiteter. Identitet baseres alltid på en narrativ, som en kultur eller gruppe utvikler. Det gjør at identiteter er ustabile og at de er formbare.

Det globale modne samfunn har en klar målsetting om å avdempe nasjonal identitet i forhold til global identitet. Det er fordi nasjonal identitet har utgangspunkt i det etiske paradigmet som kan kalles for «vi og de». Det er en begrepsstruktur som gir fritt spillerom for rivalisering, diskriminering, fiendebilder og hat-ideologier.
Det mest konkrete symbolet på en slik global utvikling er etableringen av et verdensomspennende folkeregister. Men så kunne man jobbet med å få begreper som «verdensborger» eller gaia-identitet på moten. Vi identifiserer oss mindre som undergrupper, men mer som verdensborgere, og innbyggere av moder jord, den levende Gaia, som vi hegner om og holder «hellig».

Mangfold

En vesentlig del av et robust samfunn er mangfold. Mangfold er en viktig del av innovasjonskapitalen. Det fungerer på den måten at mange innfallsvinkler og mange typer forsøk gir mange bein å stå på ved forandringer og kriser. I tillegg er jo nettopp mangfold en garantist for frihet. Det skjerper selvbevisstheten på den måten at vi blir utfordret av ulikheter. Ved hjelp av ulikheter ser vi oss selv og andre i et høyere perspektiv. Dette lærer oss om oss selv og om mennesket. Den konforme monokulturen gjør oss selvblind. Det modne samfunn har behov for at stort innslag av modne mennesker. Og modne mennesker blir man ikke før man høyner perspektivet på seg selv, mennesket, kulturen, kloden og det universet vi lever i.
Politisk vil mangfold motvirke innslag av fanatisme, arroganse og intoleranse. Det betyr samfunn som ikke driver i retning av endimensjonale ideologier. Man innser at samfunnet må ha mekanismer som gjør det kompatibelt med en vifte av religioner, livssyn og kulturelle strømninger. Samfunnet er et konstrukt med rammer som gjør at alt dette mangfoldet kan sameksistere og leve i et harmonisk samspill. Selvsagt vil møte mellom ulikheter også skape gnisninger, rivalisering og konflikt. Mennesket er menneske, og slike fenomener vil man alltid se. Men det som er vesentlig er at det modne samfunn ikke lar seg overmanne av retorikk om at en monokultur som utrydder alt annet er et bedre alternativ. Det modne mennesket får ikke panikk og overreagerer av gnisninger og konflikter. Man gjør selvsagt sitt til for å dempe, forekomst, intensitet og skadevirkninger av slike fenomener. Men det er ingen grunn til å overreagere. Det modne samfunnet lever med mangfoldet på godt og ondt, i trygg forvissning om at alternativet er å regne som samfunnets undergang og politisk selvmord.
Summen av dette vil forhåpentligvis skape et globalt samfunn som tåler kriser uten at det starter selvforsterkende destruktive prosesser som risikerer å tape sivilisasjonen og kanskje menneskeheten selv; et samfunn som reagerer optimalt på de utfordringer som måtte komme, og som har lag på lag med mekanismer på plass for å tilpasse seg og handtere dette; et samfunn som har potensiale til å vokse ut av sin egen planet, kolonisere naboplaneter og deretter ta skrittet ut i kosmos.

Robuste økonomiske strukturer

I min refleksjon om kapitalismen identifiserer jeg en rekke selvforsterkende økonomiske mekanismer som går i begge retninger. Konklusjonen er enkelt og greit at de økonomiske systemer som preger dagens globale samfunn, er avhengig av vekst for å kunne holde seg stabile. Da sier det seg selv at dette ikke er bærekraftig ettersom vi foreløpig bare har en klode å vokse på. Følgelig er verden avhengig av å utvikle et økonomisk system som tåler å krympe uten å kollapse. Løsningen på denne ligningen er sannsynligvis svært kompleks. Men det er vesentlig å komme ut av et paradigme her. Det er at økonomiske modeller ikke er skrevet i stein. Økonomiske modeller er tankebobler. De kan være svært nyttige anvendt på områder de er utviklet for, men de har ingen uinnskrenket universalitet over seg. Det betyr at økonomiske modeller som i en sammenheng kan vise til suksess, i andre sammenhenger kan bety katastrofe og fiasko. Dersom en økonomisk modell skal kunne bli en suksess så er den avhengig av en viss grad av kulturell kompatibilitet. Og kulturer utvikler seg over tid. Akkurat denne refleksjonen kan man kanskje trekke ut av prosessen som fulgte krakket i 1929. Den daværende politiske trend var i retning av Laissez-faire kapitalisme. Og myndighetenes reaksjon var å gjøre som alle andre økonomiske aktører, nemlig forsøke å senke utgiftene og øke inntektene. Det vil si mindre statlig aktivitet og høyere skattetrykk. Alt dette bidro jo til å forsterke og forlenge krisen, som ble overvunnet ved en motsatt strategi, nemlig at staten lånte penger og økte sin egen aktivitet. Samtidig som skattetrykket ikke gikk opp.
Laissez-faire strategien er veldig forståelig sett opp mot utfordringen noen generasjoner tidligere hvor man kjempet mot aristokrati og grådige kongevelder (som jo er statsmonstret i kongeklær). Men i 1929 var dette overvunnet, den økonomiske virkeligheten var annerledes og kulturen var annerledes. Den gamle oppskriften er ikke universal. Nye økonomer som Keynes tenkte utenfor boksen og kom opp med mer kompatible strategier. Nå for tiden sorterer gjerne økonomene seg i to religiøse leire i forhold til disse to modellene, som jo egentlig er motsatte strategier.
I stedet vil altså jeg forsøke den tredje vei, som jo er erkjennelsen av at det ikke eksisterer universale økonomiske lover. De er enda fjernere fra selvstendig eksistens enn naturlover.  Økonomiske modeller er intet annet enn systemer utviklet av mennesker. Som systemutvikler vet jeg at slike systemer er opportunistiske i sin natur. De er tilpasset et formål og en virkelighet. Og når virkeligheten endres, så må systemet endres. Og noen ganger går dette så langt at hele systemet må kastes, ikke bare systemet men kanskje også de begreper som binder opp våre tanker og setter stengsler for vår kreativitet. Det er i denne smeltedigelen, begrepenes oppløsning og kreativitetens skremmende omkalfatringer at nye koblinger gjøres, nye begreper støpes og nye strukturer testes ut. Fremgang kan ikke oppnås bare ved resonnement, uten også et betydelig innslag av kaos i det hele. Økonomiske modeller og systemer er altså noe som må utvikles og tilpasses. Det handler i høy grad om ferskvare systemer. Altså systemer som er tilpasset de utfordringer vi har i dag. Men selvsagt vil man i en slik prosess møte til dels kraftig motstand. Og det handler om alt fra at man er bergtatt av gamle økonomiske modeller, til ønsket om å bevare tingenes tilstand, til det sosiale spill, og til frykt. Og frykten er selvsagt begrunnet. Det er en risiko å introduseres nye økonomiske systemer. For ingen av dem er uten barnesykdommer og effekter man ikke har forutsett. Det er en sannsynlighet for at dette kan ende i katastrofe. Derfor kreves det svært mye, både i forhold til å utvikle, tilpasse og vedlikeholde et slikt system.
Men vi må tørre å se dette opp mot alternativet, nemlig at vi dag har et system som ikke er kompatibelt med de utfordringer mennesket står overfor i dag.

Det man kunne begynne med, er å gjøre som innenfor utvikling av it-systemer. Man starter med behovsanalyse og tilstandsanalyse. Med utgangspunkt i dette utvikler man en kravspesifikasjon. Og det er med denne kravspesifikasjonen og tilhørende analyser på plass at man kan etablere kreative miljøer som med engasjement forsøker å konstruere det system som skal ivareta de utfordringene mennesket har nå.

Jeg har allerede nevnt første punktet på denne kravspesifikasjonen, nemlig at systemet skal tåle både vekst og nedgang uten å kollapse. Men her er jo også en rekke andre krav. Her er noen punkter som jeg ser for meg bør stå på en slik liste:

1)   Systemet må tåle nedgang og vekst uten å kollapse.

2)   Systemet må kunne fungere globalt og kunne være kompatibelt med et mangfold av lokale implementasjoner.

3)   Systemet må ha de samme katalyserende virkning på handel og økonomi, som vi kjenner fra penger og finansøkonomien.

4)   Systemet må ha innebygget muligheter for andre insitament-typer enn profitt. Det må med andre ord kunne harmoniseres med samfunnsoppdraget og ha langsiktig bærekraft, uten å tape for mye effektivitet.

5)   Systemet må tåle lokale kollapser uten at dette får dominoeffekter på globalt nivå.

6)   Systemet må være dynamisk i forhold til balansering mellom konkurranse og samarbeid. Denne dynamikken må kunne gjøre det mulig å styre dette både lokalt og innenfor bransjer eller sektorer.

7)   Systemet må virke rettferdig. Innsats må alltid lønne seg.

Det at systemet skal fungere globalt og ha bærekraft innebærer sannsynligvis mange nye utfordringer. En av dem er åpenbar: Dersom vi ikke skal ha vekst, og dersom produktene som produseres varer lenge så vil vi få noen interessante sideeffekter. La oss si at hus og infrastruktur som bygges varer i 10-15 generasjoner. Samtidig har vi ikke folkevekst. Det vil si at, når oppbyggingsfasen er over, vil behovet for nye boliger falle dramatisk. Det er kun hus og infrastruktur som går tapt i brann og katastrofer som må erstattes. Vil det være nok til å opprettholde den kompetanse og de virkemidler som er nødvendige til å bygge hus og veier? Innenfor nåværende system vil flesteparten innenfor bransjen bli arbeidsledig. Det er jo en prosess hvor de mest ressurssterke raskt kommer seg inn i andre bransjer, mens de som ikke er fullt så privilegert risikerer å havne i en tilstand av permanent passivitet. Effekten av dette er jo at den bransjekapitalen vi hadde da vil forvitre. Hva skjer da om landet blir rammet av en tsunami som krever år med full trøkk på gjenoppbygging av veier og boliger? Jeg har ikke den fulle og hele løsningen på denne type problemer. Det jeg vil adressere er at dette vil kreve at man tenker nytt, både politisk og økonomisk. Tenk på samme problematikken innenfor matproduksjon. Det modne samfunn er avhengig av å tenke mye sterkere i retning av beredskap, og det å ha mekanismer for å skalere opp og skalere ned forskjellige kapasiteter innenfor de forskjellige bransjer og sektorer. Og man må ha systemer som tåler lange perioder med lavt behov, uten at kunnskapen forvitrer og hvor kapasiteten hurtig kan skaleres opp.
En tanke jeg har hatt er at når forbruket synker så deler vi mer jevnt på byrdene. Det vil si at vi alle beholder jobbene våre, men vi har mer fritid, eller en kombinasjon av dette og at man bruker det overskytende kollektive livsoverskuddet til å vedlikeholde kompetanse, utvikle seg selv eller bedrive forskjellige former for forskning. Kanskje kunne man f.eks. i bygge-bransjen gå over til 3 timers dager (i gjennomsnitt) og bruke resten av tiden på andre jobber.
Det som er sikkert at med slike systemer på plass så synker insitamentet til å opprettholde kunstig forbruk. For veldig mye av det forbruket vi har er intet annet enn bransjenes massering av markedet og politikere for å holde seg selv stor og i livet. Hadde vi et system hvor dette skalerte med behov uten de negative ringvirkningene som allerede er nevnt, så ville insitamentet, som driver opp denne type kunstig forbruk, undergraves.
Jeg har jo også tidligere nevnt bruken av begrepet abonnement i stedet for det å eie alt. Man kjøper ikke et hus, man leier det heller ikke, men man abonnerer på en bo-tjeneste. Så kunne man ha krav til kobling mellom det å drive tjenesten og det å produsere hus. For da har vi et insitament på at huset skal være solid og vare lenge, samtidig som abonnementet har krav om kvalitet og standard. Om vi så kobler dette til det forrige problemet, så er det plutselig ikke det å bygge hus man lever av, men abonnementene. Da gjør det jo ikke noe at man i lange perioder driver bare med vedlikehold og ikke så mye nybygging.
Dette er kun ment som løse ideer og tankesprang; en slags brainstorming. Jeg er som sagt ikke i stand til å komme opp med en god løsning på denne ligningen. Det viktigste her er å adressere problemstillingen. Jeg er overbevist om at vi har nok av kreative økonomiske tenkere som er i stand til å løsrive seg fra dagens økonomiske paradigmer og belyse problematikken med utgangspunkt i den tilstand som menneskeheten må inn i for å kunne overleve på denne kloden både som sivilisasjon og som art.

Robuste tekniske løsninger som styrker evnen til overlevelse

Mange vil nok peke på at det er teknologien som er årsaken til at menneskeheten nå befinner seg i en kritisk situasjon. Og det er sant, dersom menneskeheten havarerer som følge av nåværende utvikling, så er teknologi en viktig del av årsaken til dette. Uten teknologi hadde mennesket vært som en hvilken som helst annen art, og kanskje fortsatt operert på slettene i Afrika, eller i jungelen. Eller kanskje vi allerede har vært utryddet. For vi må ikke glemme hva teknologi er. Det er alt av natur som vi bearbeider eller omformer for et eller annet nytteformål. Ild er en teknologi, klær er en annen. Uten disse to teknologiene ville mennesket neppe kommet ut av Afrika. Om vi sammenligner mennesket med andre dyr, står det ofte dårlig til rent fysisk. Om du lar et menneske møte en sjimpanse er det mennesket som ligger tynt an, ikke sjimpansen. En sjimpanse kan bevege seg raskere og er langt sterkere enn et menneske. I nærkamp ville mennesket blitt hakkemat. Det fortrinn mennesket har foran sjimpanser er en langt kraftigere kognitiv kapasitet. Det kan mennesket bruke sosialt, til å organisere seg mer effektivt i store tall, men også til å omforme sine omgivelser og til å ta i bruk naturen på en smartere måte. Menneske mot sjimpanser en mot en, og mennesket taper. Tusen mot tusen, og mennesket vinner. En sjimpanse mot et bevæpnet menneske og sjimpansens dager er talte. Det er det nakne ensomme mennesket som er sårbart. Poenget er at mennesket sannsynligvis er formet av sin egen bruk av teknologi. Bruken av ild går helt tilbake til Homo Erectus. Bruken av redskaper går kanskje enda lengre tilbake. Jeg sier dette som en brodd mot de mange varianter av nostalgi, som jo tenderer til å ideologisere en reaksjonær motstand mot teknologi. Det jeg utfordrer på er å trekke grensen. Skal mennesket helt bort fra teknologi, må vi kle oss nakne og slutte å bruke ild og andre redskaper.

Men det er vesentlig å forstå at teknologi også innfører sårbarhet. Det er fordi at etter hvert som vi utvikler teknologi, så baserer vi oss på den. Til slutt klarer vi ikke oss uten. Ta all elektrisitet i verden og sivilisasjonen risikerer å gå til grunne.
Erkjennelsen er at vi mennesket på mange måter er bundet til masta av teknologi, og dette er et særtrekk som ikke kan løsrives fra mennesket. Vi lever med teknologi på godt og ondt.  På mange måter gjør dette menneskelivet både bedre og verre enn for andre dyrearter. Ild er et gode vi ikke hadde klart oss uten, men det er også et kraftig destruktivt våpen med stort potensiale til å ødelegge og drepe. Det samme kan vel sies om det meste av annen teknologi som mennesket har evnet å utvikle. I og med at mennesket har en så kraftig adaptiv kultur, så var det vel ikke helt unaturlig at det før eller senere dukket opp kulturer som evnet å trekke dette i ekstrem retning. Der er vi nå, på godt og ondt.
Det å se på teknologien som en fiende i seg selv er irrasjonelt. Selvsagt kan man bruke dette kortet som en del av årsaks-bildet i forhold til alt som er galt. Så kan man kanskje få ideer om at dersom man bare tar bort teknologien så blir alt så mye bedre. Pol Pot var en av de som kan ha tenkt i denne retningen. Han skapte i alle fall en ideologi som tok avstand fra teknologi. Til og med briller ble sett på som fiendtlig. Byene ble avfolket. Men de sluttet ikke å bo i hus. De sluttet ikke med klær. De jaget folkene bort fra byene og ut på landsbygda. Og de brukte de våpnene de kunne få fatt på. Dette er total inkonsekvent tenkning. Det finnes ikke rasjonalitet i dette. Det hele endte i ufattelig tragedie. Mennesket kommer til å leve og dø med teknologi. Men det er bruken av den som avgjør vår fremtid. For sammen med teknologien har også mennesket en rasjonalitet. Jeg har i det siste reflektert over at teknologi og modenhet er noe som må gå hånd i hånd. Med andre ord er ikke alle kulturer kompatible med all teknologi. De fleste av oss ville ansett det som en katastrofe dersom f.eks. IS fikk tilgang på atomvåpen. Sannsynligvis ville det ha økt risikoen betraktelig for menneskehetens snarlige undergang. IS er enda mindre kompatibel med atomvåpen enn det vi er. Noen ganger jeg jeg tenkt at den kulturen som utvikler teknologien nok er den som er mest moden til å handtere den. Det er ikke nødvendigvis alltid sant. Men en viss sammenheng er det. Utvikling av teknologi forutsetter høy grad av rasjonalitet. Men høy grad av rasjonalitet øker sannsynligheten for at anvendelsen av teknologien blir fornuftig. Men denne sammenhengen gjelder bare til en viss grad. Det sosiale spill er en konstant trussel mot rasjonaliteten. Det er også mange kulturelle tilstander. Det betyr at mennesket kan miste kontrollen og skape den store katastrofen på tross av at de tilhører en kultur som var rasjonell nok til å utvikle avansert teknologi. For rasjonalitetens kår i en kultur er ikke konstant. Også den kan svinge frem og tilbake. Men selve kulturen er jo adaptiv og i konstant endring. Dermed kan en kultur raskt utvikle dårligere kompatibilitet med sin egen teknologi.
Nøkkelen er altså også her en bevisst strategi for å opprettholde et høyt nivå på rasjonaliteten i kulturen.

Når jeg er på det mest pessimistiske pleier alltid Peder å avspise meg med sin ukuelige optimisme i forhold til troen på fremtiden. Da snakker jeg om klima, ressurser og alle andre utfordringer som mennesket står overfor. Og det er sant, jeg trenger å bli korrigert i min pessimisme. Og det Peder alltid drar frem er teknologiske løsninger og muligheter. Han hevder jeg befinner meg i et tankemessig fengsel fordi jeg ikke evner å se hvilket enormt potensiale teknologen har for å få oss ut av dette uføret.
Og han har rett. Jeg håper i alle fall det. Jeg tror nemlig ikke at menneskeheten evner å avstå fra teknologi uten at dette medfører stor risiko for sivilisasjonens kollaps. Mennesket er på en vei som ikke kan snus 180 grader.
Gjennom hele denne refleksjonen har jeg snakket om politiske visjoner, og hva som skal til for å berge menneskeheten unna katastrofen. Men selv jeg er jo oppmerksom på at det ikke er så realistisk. Men teknologiutvikling er realistisk. Kanskje kan mye av det akutte i klimakrisen løses med teknologi. Og ikke minst i forhold til mange av de naturlige utfordringer som mennesket står overfor, så er vi avhengig av teknologi for å kunne handtere det. Før eller senere vil en stor asteroide eller komet komme på kollisjonskurs med vår klode. Vi trenger teknologi for å oppdage det, og vi trenger teknologi for å unnslippe det. Rasjonell bruk av teknologi er sannsynligvis en viktig betingelse for menneskets fremtid.

Min generasjon har vært vitne til en av de største teknologiske revolusjonene i menneskehetens historie. Det er selvsagt internett. Det er i ferd med å skape et paradigmeskifte i forhold til å spre kunnskap og kultur over hele kloden. Vi begynner å nærme oss gode tjenester for simultanoversettelse mellom språk. Det vil føre oss enda mange hakk videre. Det vi kan ane av dette er fremveksten av en global nettkultur. Dette har allerede fått store politiske konsekvenser. Jeg har da også foreslått en politisk retning som tar i bruk denne teknologien, for fullt for å skape bedre og mer rasjonelle demokratiske prosesser. Mer enn noensinne vil kunnskap og sosiale nettverk feie over kloden, uavhengig og uhemmet av grenser og politiske sperringer. Fremtidens individer vil ikke lengre finne seg i å bli sperret inne i maktkåte politikeres bobler, enten det nå er nasjonale grenser, sensur, propaganda eller andre begrensinger. Sannsynligst vil mye av løsningen på de kulturelle og religiøse konflikter vi ser i dag, finne sin løsning i forlengelsen av teknologier basert på internett.

Her er noen teknologier som kan revolusjonere fremtiden, men som samtidig bærer i seg risiko for å sette endelig punktum. Det er vår rasjonalitet som avgjør utfallet:

1)   Nanoteknologi
Kan løse alt fra forurensingsproblem, skape helt nye materialer, matproduksjon, skape basis for annen teknologi.

2)   Robot teknologi
Automatisering, roboter tar over de tyngste og mest trivielle oppgavene, de blir alt fra mekaniske hjelpere til sex-leketøy.

3)   Kunstig intelligens
Vi har enda ikke sett enden på datateknologien. Det vi vet er at det ikke er grenser for hvor høy intelligens vi kan skape. Dette er på godt og ondt. Men styrt på riktig måte har dette uante potensial.

4)   Fusjon
Løser verdens energiproblemer.

5)   Bioteknologi
Kan revolusjonere matproduksjon, helse, levealder og til og med omforme mennesket (og dyr). Uante potensialer.

6)   Det ukjente
Vi befinner oss i en tid hvor vi ikke er utlært på fysikkens område. Her kan det være duket for oppdagelser vi ikke aner rekkeviddene av og som kan bringe oss ut i universet, og kanskje også til slutt ut av universet.

Dataalderen har også gitt oss muligheter til å digitalisere menneskets felles kulturelle univers. Mitt håp er at vi mer og mer ser på dette som vår fellesmenneskelige arv og tar de nødvendige skritt for å beskytte den for all fremtid. Jeg har en visjon om at mennesket etter hvert vil etablere store sentra, gjerne under bakken og inn i fjell hvor alt dette samles og hvor man utvikler teknologi som gjør at det blir tilgjengelig for eventuelt fremtidige generasjoner, som kanskje på grunn av store katastrofer kan ha blitt kastet tilbake til steinalderen. På et stadium finner de et slikt senter. Og da skal all teknologi vær til stede for å ta mennesket over i sivilisasjonen i hurtig tempo. Men det stopper ikke der. La oss etablere slike sentre på månen og selvsagt i en koloni på Mars. Kommer vi så langt vil drømmen om menneskets inntreden i den kosmiske adel rykke mange hakk nærmere. Da har vi bevist oss verdig en eksistens som fornuftsvesener med potensielle til å seile på det kosmiske hav, fra galakse til galakse, ja kanskje til slutt over i fremmede universer. Min misjon er å få flest mulig med på visjonen om det modne samfunn. Jo flere som deler denne visjonen, desto større er sannsynligheten for at det kan bli en realitet.

 

Plan B

Det modne samfunn er rasjonelt. Da er det uunngåelig å ta inn over seg realitetene i de utfordringer vi etter hvert avdekker. Noen av dem er nærmest umulig å forhindre. For eksempel supervulkaner. Vi kan vel forvente at Yellowstone går av i løpet av få tusen år. Og det kan like godt være i morgen som om tusen år. Dersom den går av er det ikke så mye vi kan gjøre, annet enn å være forberedt på at en stor del av menneskeheten vil omkomme, enten direkte som følge av utbruddet, eller indirekt som følge av langvarig vinter, kulde og sult. Men selve mennesket kan ha mulighet til å komme gjennom en slik katastrofe. Siste gang det skjedde (Toba) overlevde mellom fem og ti tusen mennesker. Men de var kanskje mindre sårbare enn det vi er i dag. De levde tross alt på en steinalder teknologi. Dette har ikke vi kompetanse til å holde på med lengre. I tillegg til de enorme klimatiske og biologiske forandringene, vil nåtidsmennesket også måtte kunne handtere et dramatisk tap av teknologi.  Det betyr at færre mennesker vil kunne overleve. Det i seg selv vil raskt brutalisere de grupper som blir igjen etter katastrofen.

Hva kan vi gjøre for å forberede oss på en slik mulighet? Ønsker vi bare at menneskeheten skal overleve, eller har vi også noen tanker om å ta med oss hele vår kulturelle kapital? Pr. i dag har vi ingen tanker om dette og vi har ikke gjort noen ting for å forberede oss.

Jeg tenker at det er viktig, både å sørge for overlevelse og at vi tar med oss vår kulturelle kapital. Uten det, så er det slett ikke sikkert at mennesket noen sinne vil reise seg igjen. Og om det reiser seg, vil det da gjenta alle historiens feil og menneskelige katastrofer?

Dette er noe det modne mennesket må reflektere over nå, mens det enda er tid, og finne ut om vi har mulighet til å påvirke dette. Og det har vi.

Jeg har lenge vært opptatt at mennesket skal utvikle menneskelige og kulturelle overlevelsesenheter som spres utover hele kloden, ja kanskje også til Mars. Slike enheter handler om å være kunstige habitater, som er under fjell og best mulig sikret mot katastrofer og klima. Og de må kunne vare lenge, kanskje i mange generasjoner. I disse habitatene må det også være utviklet robuste løsninger for lagring av enorme mengder informasjon. Og robuste løsninger for å få informasjonen frem. Og dette må være robuste løsninger som kan motstå tidens tann gjennom tusener av år. Med slike løsninger øker muligheten for at menneskets enorme kulturelle kapital vil kunne berges, selv gjennom mega-katastrofer.

Men dette er selvsagt ikke det eneste vi kan gjøre for å øke sannsynligheten for sivilisasjonens overlevelse. For eksempel er kampen mot atomvåpen viktig. Eksistensen av atomvåpen i en tid hvor sivilisasjonen bryter sammen og trengselen bryter ut utgjør en stor risiko for at menneskeheten er idioter og utsletter seg selv i kjølvannet av en mega naturkatastrofe.
Og med det samme vi snakker om sivilisasjonens sammenbrudd. Et mer robust politisk system vil kunne forhindre at samfunnsstrukturer bryter sammen under en slik krise.
Jo flere som er bevisst og fokusert på denne visjonen, desto mindre er sannsynligheten for en brutal overgang til spontane alfa-regimer. Derfor tenker jeg at man allerede nå tar med bevisstgjøringen om denne visjonen i all utdannelse. Hver eneste en av oss trenger å tenke med seg selv: Det kan komme en tid hvor det er klokest av meg å tre tilbake. Kanskje er det mer nobelt å trekke seg enn å inngå i en stadig mer brutal kamp med naboene, hvor det eneste jeg oppnår er en kortvarig utsettelse. Glem ikke mennesker eller kulturer som må drepe eller begå folkemord for å overleve, vil brutaliseres. Er det slik vi ønsker at den nye menneskeheten skal starte? Jeg vet at det jeg sier nå er skremmende. Men vi skal ta med i ligningen at den situasjonen jeg snakker om er ekstrem. Da befinner mennesket seg i en ekstrem avmakt. Det er kanskje ikke verdt kostnaden å dra frem det verste alfa-mennesket i seg selv, selv om det er ren overlevelse som står på spill. Poenget er å ha tenkt og reflektert over dette på forhånd. Det kan man bli hjulpet til gjennom utdannelsessystemet.

Det samfunn som eksisterer den dagen mega-katastrofen er et faktum, vil ha signifikant betydning for hvilket utall dette får for menneskeheten. Robuste politiske, økonomiske og teknologiske løsninger inkludert eksistensielle «brannslokningsapparat», samt en gjennomreflektert, sindig befolkning vil etter min mening være det som gir menneskeheten de beste muligheter til å komme gjennom dette med sivilisasjonen i behold.

Men det krever rasjonalitet og global felles innsats. Det er her det modne samfunn er det som er best egnet.