Innledning

Da jeg som tenåring gikk på adventistenes internatskole, ble jeg forundret over at det ble så kraftige reaksjoner over at noen av jentene kom i bukse på andakten. De ble straffet og begrunnelsen var at eldre damer i menigheten tok anstøt. Jeg har nok nevnt denne episoden en del ganger, men denne gangen skal jeg ta bladet fra munnen og snakke om hvilket fenomen jeg tror dette egentlig dreier seg om. Jeg kan selvsagt ta grundig feil. Men la meg nå kaste ut tanken.

Dette dreier seg overhodet ikke om genuin forargelse, men om et fenomen som jeg tror svært ofte forekommer når mennesker definerer seg i grupper. Det handler om å vise frem seg selv og sine verdier. Ved å oppvise forargelse viste disse eldre damene sin lidenskapelige omfavnelse av gruppens verdinormer. I tillegg fremviser de sin egen «høye» moralske standard som et smykke de ønsker å pryde seg med.  Alt dette gjør at de kan befeste sin stilling i gruppen og vedlikeholde og forsterke sine allianser innad i gruppen.
Dette handler også om intoleranse og hvordan dette samspiller med moralske hersketeknikker, som jo er fenomener som fungerer ved rivalisering og sosial rangering.

Et annet eksempel er den episoden da Plumbo vant spellemannsprisen for «møkkamann» i 2010 og vokalisten i et anfall av eufori som en «dårlig spøk» døpte sangen om til «mokkamann», som en respons på at de som delte ut prisen (Madcon) var såkalt melaninrike. Det førte til buing fra publikum og en massehysterisk reaksjon, som endte med at gitaristen i Kaizers Orchestra tømte et glass sjampanje i hodet på den uheldige spøkefuglen. Jeg finner det rimelig å tro at dette som var en impulsiv uskyldig spøk, som omhandlet hudfarge og dermed hadde en sårbar kobling opp mot rasisme, ikke nødvendigvis hadde så mye med denne humoren å gjøre som det hadde med muligheten det gav til å markere en populær moralsk holdning.

Enda et eksempel er mennesker som gyver løs på mødre som ammer i det offentlige rom. Her er eksempel på en tankeløs kvinne som forestilte seg at barnet hennes ikke tåler å se en damepupp. Selv en femåring er rasjonell nok til å gjennomskue dette.

Men dette går sannsynligvis lengre enn som så. Jeg er blant dem som tviler på at den jevne muslim blir så voldsomt forarget eller såret av tegninger av profeten Muhammed. Det kan jo godt være innslag av noe genuint her, men når dette fikk de utslagene vi har sett så tenker jeg det også har vært andre mekanismer involvert. I tillegg til de tilbøyelighetene som er nevnt over så tenker jeg at dette også er en kjærkommen anledning til å få utløp for aggresjon og dyrke sin voldsforherligelse. I slike miljøer henger vold sammen med styrke, som igjen henger sammen med ære. Dette er «alfa-mennesker» som ser sitt snitt til å vise seg frem. Det kan få dem til å føle seg som helter. Selvsagt kan ledere og de som organiserer og driver dette frem, ha andre motiver. Men det hadde ikke vært mulig å få til uten at mennesket også har slike tilbøyeligheter.

Fenomenet er også nært beslektet med sterke tendenser til å vedlikeholde tradisjoner. Når de eldre kvinnene i gruppa kommer med sine innstendige oppmodinger om at nå må datteren din omskjæres, så har det ikke så mye med datteren å gjøre. Det har med vedlikehold av egen rolle å gjøre, og det har med hva de andre måtte tenke, altså skammen over å ikke være som de andre.  Gjennom fenomenet «æresdrap» er det hele satt i system og ideologisert.

Dermed har jeg trukket en tråd mellom de gamle adventistdamers såkalte anstøt helt til de alvorlige og forferdelige æresdrap som vi ser i vår tid. Det kan kanskje være urettferdig, men sammenhengen her handler om at det er de samme mekanismene som er involvert. Dette er tilbøyeligheter vi alle har i oss. Men deres manifestasjon avhenger av kultur, personlighet og kanskje også personlig etikk.

Ubevisste signaler som signaliserer andre mennesker verdiløshet

Innerst inne aner det meg at et flertall gjennomskuer at dette er et spill. Men kanskje er det fleste av oss opportunister og spiller med. Poenget er uansett at alt dette handler om å utøse grader av forargelse over andre mennesker som ikke rekker opp. Disse blir altså brukt, eller skal vi heller si, misbrukt i dette spillet. Det å bruke andre mennesker på denne måten signaliserer verdiløshet.

Signaler om verdiløshet er noe jeg gjerne skulle ha sett at samfunnet spanderte innsats på å forske på. For dette griper så direkte inn på vår etiske grunnholdning, som det går an å komme.

Det er ikke mulig å leve i verden uten å ta plass. Det er heller ikke mulig å leve fullkomment, eller som dusinvare. Poenget er at det aldri er vanskelig å finne noe å blåse opp og kritisere andre for, dersom dette er formålet. I det sosiale samspill, vil vi alltid ha et spenningsforhold mellom egeninteresse og fellesinteresse. Det har jeg blant annet skrevet om i teksten om samspillsbalansen. Men dette er jo også kjent stoff i moralfilosofien, som motsetning mellom egoisme og altruisme, og mellom individualisme og kollektivisme.

Fra gamle dager har jeg noen kritiske refleksjoner om «fellesskapet» som belyser litt at de retoriske utfordringer med dette. Alt man gjør kan snus til en beskylding om at man er egoistisk, eller at man ikke tar nok hensyn til andre osv.

Den absolutte selvoppofrelse, som det å frivillig forlate denne verden slik at alle andre kan få mer plass, blir jo en absurditet. Det å leve og eksistere og ta plass er et etisk dilemma i seg selv. Forestillinger om at noen «fortjener» mer plass enn andre er det jeg kaller for vulgært. Så de fleste av oss blir og de fleste av oss forøker seg på en slags balanse, et livets kompromiss, en uunngåelig livsvei med humper. Den beste etiske grunnholdningen, som møter dette på en måte som gir mening, er det jeg kaller for det etiske grunnfjellet. Vi innvilger oss selv og hverandre en ubetinget etisk verdi. Det snakker jeg om her. Men slett ikke alle er enig. Så vi går alle på denne livsveien og det blir humper og spenninger mellom oss.

For de av oss med begrensede ressurser vil mulighetene være færre, løsningene få, kompliserte og ofte omstridt. I tillegg har vi det fenomenet jeg kaller for toleransetrappen. Det er beskrevet her. Det handler om at mennesker med høy anseelse kan stille krav. Jo høyere anseelse, desto større og mer urimelige krav kan stilles, og desto større drittsekkfaktor kan man ha. Dette er en del av den moralske asymmetrien, som preger dysfunksjonelle relasjoner med narsissistiske trekk.

Alt dette resulterer i at det alltid vil eksistere et trykk av moralsk fordømmelse og indignasjon mot mennesker som strever.

Vår verdighet signaliseres gjennom med hvilken romslighet vår tilstedeværelse og navigering i verden, resulterer i. Og det oppfattes best gjennom forskjellsbehandling. Omgivelsene balanserer en slags smalsynt normalstandard. Et toleransenivå på gjennomsnitt, gir opplevelse av likeverd og inkludering. Toleransenivå over standard, signaliserer verdighetsnivå over andre, altså selvberettigelse, mens toleransenivå under standard oppleves nedverdigende.

Mitt filosofiske prosjekt handler i stor grad om kampen for moralsk likestilling. Da handler det om å utvikle en moral som ikke er definerbar for eliter, og heller ikke fungerer som elitens glansbilder.

Moralsk elite kan være alt fra politisk elite, til geistlige til fromme mennesker til narsissister til fanatikere eller politiske aktivister. Fellesfaktoren er sterke uttrykk form moralsk indignasjon over andre, som man ser ned på. Dette signaliseres gjennom reaksjoner på bakgrunn av annerledeshet, mangfold, fattigdom, utilstrekkelighet, elendighet, kutymer, utakt med kultur og tradisjoner, språk, livssyn osv.  Reaksjoner kan være alt fra utestengelse, sosial utrenskning, kansellering, sanksjoner, tiltale, avstandtaking, baktalelse osv. alt med en fellesfaktor som degraderer individets etiske verdi.

Det å ta plass, det å være seg selv, det å fungere med andre vil alltid innebære risiko for spenninger og gnisninger. Det å blåse opp dette, lage storm i vannglass, fungere anekdotisk, vilkårlig nettopp med forskjellsbehandling på toleranse, er det som skaper signaler på verdiløshet.

Det å utøve en slik praksis er i selg selv moralsk diskrediterende. Mennesker som driver med dette, avslører gjennom denne aktiviteten at de selv er det de anklager andre for å være: moralsk diskreditert. Så er det viktig å se forskjell på mennesket og dets atferd. Det å fremstå moralsk diskreditert er ikke det samme som å fortjene etisk degradering og bli utmeldt av menneskeheten. Det er dette moralsk likestilling handler om. Vi må ikke glemme at det å drive på denne måten er svært menneskelig med utgangspunkt i tilbøyeligheter som kan forklares med evolusjonen, og som vi alle har i oss.

 

Sosial kontaminasjon og dirtyfisering

Skittengjøring av avvikende og elendige mennesker har sannsynligvis nær sammenheng med den primitive tilbøyeligheten i oss til å føle vemmelse, som jo er der for å beskytte oss mot smitte. Det er de samme hjernemekanismene som utløses når vi kjenner på moralsk indignasjon. Dette kan gjøre seg utslag i det jeg vil kalle for irrasjonelle handlinger for å unngå sosial kontaminasjon. Det forutsetter et grunnleggende dårlig menneskesyn. Det handler om at mennesker i ord og handlinger tar avstand og gjør tiltak for å unngå å bli assosiert med enkeltpersoner eller grupper.  I noen miljøer kan for eksempel det å være nær venn med en homofil være nok til å bli ekskludert fra gruppen. På samme måte lar politikere og journalister være å ha dialog med veldig upopulære personer, eller personer som tilhører stigmatiserte grupper. Vanlige teknikker her er så skape sosial distanse, ved enten å skittengjøre mennesker (dirtyfisering), innta en formynderholdning, eller rett og slett betrakte enkeltmennesker som kasuser eller fenomener som forskere må skrive en rapport om (objektivisering). Typiske metoder for dirtyfisering kan man finne i nazistenes propaganda mot jødene. Jødene ble betraktet som «skadedyr» som man måtte bli kvitt ved desinfisering. De ble sammenlignet med kakerlakker. 
I mer folkelige fremstillinger av prostituerte snakker man ofte om «den skitne musa, full av kjønnssykdommer». Alt dette produserer forakt. Forakt er nært forbundet med oppfatningen av det skitne og ekle. Og det er ageringen på denne forakten som leder til nedverdigelse.
Denne type kombinasjon av emosjonell programmering og sosiale prosesser kan føre til sosial berøringsangst. Det vil si det er individer eller grupper man unngår å forholde seg til. Man unngår all kontakt, unngår å snakke om, og i alle fall ikke med dem. Det kan handle om en bevisst eller ubevisst usynliggjøring. Samtidig holder man selg selvsagt med en demonisert forestilling om disse.

Her er det vesentlig å peke på et vesentlig prinsipp som nødvendigvis må følge empatisk etikk for å unngå misbruk. For det er ikke tvil om at vi mennesker har med oss i bagasjen en emosjonell programmering til å oppleve eldre, syke eller avvikende mennesker som ekle.  Om vi nå legger et ureflektert empatisk prinsipp til grunn så kan man jo påstå at for eksempel overvektige mennesker gjør noe galt ved å vise seg på stranden. Ganske sikkert kan noen av «tilskuerne» oppleve et slags negativt gufs ved å se noe slikt. På samme måte vil en ung søt jente gjøre noe godt fordi hun gir en tilsvarende «godfølelse» hos mange av tilskuerne. Dette er i så fall misbruk av empatisk etikk. Og det blir lett å forstå dersom vår fordømmelse og indignasjon handler mer om hvem som gjør enn hva som gjøres. Dette er diskriminering. Sånn kan det selvsagt ikke være. Mennesker vi rent biologinært oppfatter som ekle eller usmakelige, skal ha akkurat den samme frihet som alle andre. Her er det den som føler seg støtt som eier problemet. Og problemet er ikke det han eller hun ser, problemet ligger hos den som observerer. Observatørens ansvar opp i det hele er å utvikle sine kognitive ressurser, jobbe med seg selv for å trene opp den nødvendige styrke til å kontrollere biologinære reaksjoner på dette. Bruk hue. En dag er du selv tykk, gammel eller stygg!

Dydssignalisering

Et mulig motiv bak moralsk indignasjon handler om å signalisere egen moralsk standard til omgivelsene. Da handler det altså om å bygge egen moralsk kapitalbase. Når vi ser hva det signaliseres om, så er det en nærliggende konklusjon at dette er ingenting med ekte moral å gjøre. Ofte er det tvert imot. Dette er falskhet og en del av det sosiale spill. Det handler om å signalisere nidkjær oppslutning om gruppens normer, som jo igjen handler om å befeste gruppetilknytningen. Dette er et fenomen som går igjen i alle kulturer som har utviklet strenge sosiale normer. Det kan handle om:

1)   Religiøse kulturer
Man kappes om nidkjær etterlevelse av de religiøse normene, og lar seg «voldsomt provosere» over normbrudd. Eksempel kan være den ekstreme reaksjonen blant muslimer, over noen vitsetegninger av Mohammed.

2)   Mafia-kulturer
Slike kulturer er kjent for svært strenge normer og æreskodekser. Det blir voldsomme reaksjoner ved brudd, gjerne med et skudd midt i trynet. Dette signaliserer normenes strenghet og nulltoleranse. Det er veldig viktig å forstå at strenge normer på ingen måte er et signal om god moral.

3)   Fangekulturer
Individer som er dømt for kriminalitet har et særdeles stort behov for å rette opp inntrykket ved å signalisere egen moralske standard. Dette skjer ved at fangene spontant rangerer hverandre etter moralstatus på den forbrytelse de har begått. Så trakasseres det nedover i rekkene, som for å markere at «jeg tross alt har en grense for hva jeg kan akseptere av kriminalitet».
Øverst finner vi individer som har begått økonomisk kriminalitet, lederpersoner fra organisert kriminalitet osv. Så får vi ranere og drapsmenn. Dette følger jo også typisk alfa-orientering. Ledere er alfa-hanner. Drapsmenn og ranere har begått modige handlinger. Dette samsvarer jo med stammers «opptaksprøve i manndomsklubben». Sannsynligvis finner vi terrorister også i denne gruppen. Nederst finner vi henholdsvis narkotika-relaterte kriminelle og aller nederst, sedelighetsdømte. Da er det jo spesielt pedofile (i vår kultur, i vår tid) som besitter det absolutt nederste. Og signaliseringen kan gå så langt som til drap. Det er ikke lenge siden en overgrepsdømt ble drept i et fengsel i Norge. Drapsmannen opplyste at «den pedofile irriterte ham». Sannsynligvis skåret han mange moralpoeng på dette stuntet.

4)   Radikalfeministiske kulturer
En del av indignasjonen mot pornografi og prostitusjon kan nok handle om å signalisere egen høye moralske seksualstandard. Forestillingen om at dette «nedverdiger kvinner», er sannsynligvis et utslag av impulser drevet av farskapsusikkerheten. Det er impulser som eksisterer i de fleste kulturer, og som kan lede til at man ser mer ned på promiskuøse kvinner enn menn. Se også her. Det er jo egentlig ikke så rart at radikalfeminister og religiøse omfavner hverandre, akkurat på dette punktet. For begge retninger har utviklet dels fanatiske moralnormer, hvor seksualitet er en viktig del av dette. Alle utfall mot dette er en del av den trakassering som jevnlig finner sted, særlig mot de mer svakerestilte i samfunnet.
Men radikalfeministiske kulturer har jo utviklet ekstrem intoleranse mot alt som ikke harmonerer med ideologien.

5)   Rettferdiggjøring
Selv de verste handlinger kan forsøkes rettferdiggjort ved hjelp av moral. Det mest grelle eksemplet på dette var da en av gjerningsmennene bak en meget stygg gjengvoldtekt i India, med døden til følge, gikk ut på BBC og forsvarte det hele med at en anstendig jente ville ikke ha fartet ute klokken ni på kvelden, og fortsatte med å påstå at voldtekten ble gjennomført for å lære den kvinnelige 23-åringen og vennen hennes en lekse, og at det var hennes egen feil at hun ble drept. De skal altså ha blitt så mektig moralsk indignert over at denne jenta fartet ute klokken ni på kvelden at det så det som nødvendig å lære henne en hard lekse. Dette er appell til en moralsk referanseramme som kanskje treffer mange.

Aggressiv dydssignalisering

Dydssignalisering handler i stor grad om å ta avstand fra andres «sviktende moral». Her kan man fristes til å forsterke fiendebildet. Jamfør menneskets tilbøyelighet til å ville «gjenskape steinalderen» (i dette tilfelle en farlig fiende). Bruk av karakteristikker som «rasist», «kvinnehater», «usømmelighet» eller «kulturmarxist», handler mindre om at mennesker er unyanserte, men mer om forsøk på å demonisere motparten, identitetsdominans, eller å blåse opp saker (alarmisme) slik at man selv fremstår som «den gode forsvarer mot ondskapen». Når mennesker som ellers opplever å ha et normalt forhold til kvinner, uforvarende kommer til å si f.eks. noe slikt som at «menn er fysisk sterkere enn kvinner», og så får kvinnehatekortet slengt etter seg, så handler ikke dette om at vedkommende som karakteriserer er dum eller unyansert. Følgelig nytter det ikke å komme med forklaringer. Her går flertallet i den fellen at de undervurderer vedkommende, eller miljøet han kommer fra fordi de fremstår som ureflekterte. Knekk da koden og forstå hva dette er. Dette handler ikke om evne til å forstå, men om manglende vilje til å forstå. Den karakteriserte har gått i en sosial felle, og blir aggressivt misbrukt som middel til dydssignalisering, signalisering av dominans (aggressiv nulltoleranse) og signalisering av egen heltestatus (forsvare den svake part mot monsteret). Jeg kaller dette for sosial kannibalisme (man hever seg selv ved å trykke ned andre), og handler ikke om dumhet, men om sosial rasjonalitet. Undervurder ikke sosial rasjonalitet, selv om den ofte åpenbart fremstår både irrasjonell og kunnskapsløs. Dette er villdyrets spill med emosjonelle instrumenter, og det har en lei tendens til alltid å vinne majoriteten på sin side.

Det er viktig å forstå at den gode moralen, som handler om omsorg for hverandre og som baseres på gode følelser som omsorg og empati, har en «ond tvilling». Det er den aggressivt baserte moral. Det har jeg skrevet mer om her.

Moralsk Trakassering

Moralsk trakassering kan defineres som bruk av vilkårlig intoleranse og av strenge (ofte urimelige) moralske normer i den hensikt å diskreditere, krenke, demonisere andre individer eller grupper. Ofte leder dette til sosiale utrenskningsprosesser, som jo også kan være hensikten med dette.

Men også mye av den moralske indignasjonen, som vi har snakket om, som jo ofte er motivert av dydssignalering , alliansesynkronisering eller gruppe-identifikasjon, kommer selvsagt også inn under dette. For ofte ender det opp i moralsk trakassering.

Nå har jeg strammet opp selve trakasseringsbegrepet, slik at det avviker noe fra det du finner i wikipedia. Det viktigste er at individets opplevelse ikke definerer hverken utøver eller handling. Det som i all hovedsak definerer utøvers handling som trakassering er hensikt og holdninger bak hensikten. Dersom hensikten er å krenke, true, skremme eller generelt fiendtlig så er det trakassering. Da snakker vi ofte om aggresjon og alle typer vold som kommer av det, og alle mulige manifestasjoner av aggresjon. Man kan jo selvsagt også tenke seg instrumentell trakassering. Det vil si at den overordnede hensikten er noe annet. Trakasseringen er ikke for aggressiv tilfredsstillelse, men for å oppnå noe annet.

Med utgangspunkt i dette er det lett å definere hva moralsk trakassering er:

Moralsk trakassering er trakassering er en krenkelse, trussel eller demonisering som utøves gjennom angrep på individets moralske kapital.

Den moralen vi snakker om handler som regel om oppblåste normer som kan sorteres som fin-etikk og omstridte etiske temaer. Ofte adresserer det menneskelig svakhet og ufullkommenhet. Man setter en moralstandard som idealiserer det privilegerte, og forakter det utilstrekkelige. I dette kan det også ligge elementer av mobbing og eksklusjon.

I praksis avgrenser jo ikke dette seg bare til det verbale, selv om det er det mest synlige. Vi har også baktalelse; trakassering uten at vedkommende vet om det. Man snakker mer om vedkommende enn med vedkommende. Dette kan også være trakassering. Men grensen kan være flytende.

For den som ikke har oppdaget det, så er moralsk trakassering er svært effektiv hersketeknikk. Den er sosial brutal. Moralsk diskreditering kan ødelegge, ikke bare enkeltpersoner, men også familier i generasjoner.

Eksempler på moralsk trakassering kan være:

·       Da starter jeg med en av min mors opplevelser fra adventistmenigheten. På 60 tallet (og kanskje før) fikk man det for seg at det var synd å drikke kaffe. Min mor husker å ha vært på et møte man kalte for «menighetstukt». Det var en tordentale mot kaffen. Tydligvis var dette en vel regissert innsats for å skjerpe inn den utbredte kaffebruken, særlig blant adventister i Nord-Norge. Min mor husker pastoren kalte kaffen for «den svarte vederstyggeligheten», på Kristiansands dialekt. 

·       Moralpolitiet på Grønland i Oslo, som adresserer spesielt muslimske jenter som ikke går «anstendig» kledd.

·       Kjefting på kvinner som ammer i offentligheten.  Se også her.

·       Hån og forakt for homofile, høylytt fordømmelse av homofili.

·       Kvinnegruppa Ottars demonstrasjoner utenfor strippeklubber.

·       Helsepersonells dårlig skjulte forakt og indignasjon i forhold til kvinner som tar abort.

·       Pisking av mennesker som ikke kommer på fredagsbønnen i moskeene.

·       Angrep på pornografi eller «dårlig musikk», gjerne i form av bokbål og brenning av CD-er.

·       Mennesker som viser offentlig bestyrtelse over nakenhet eller bannskap i media

·       Nedsettende holdninger og kommentarer i forhold til ekteskap mellom nordmenn og ikke-vestlige personer.

·       Harselering med alenemødre

·       Barn utenfor ekteskap ble kalt for «lausskinnsunger» og behandlet deretter. Dette var grov moralsk trakassering.

·       Ungjenter som hadde fått seg tyske kjærester under krigen (kalt for tyskertøser). Det ble ringet inn, forhånet og foraktet og snauklipt.

·       Sanksjonering av livsutfoldelse. Se her.

·       Landssvikoppgjøret mot kvinner som hadde tatt tysk sykepleierutdannelse og hadde jobbet på tyske lasaretter under krigen. Den mest kjente av dem var Hanna Kvanmo.  Det er en vedtatt konvensjon at helsepersonell har både rett og plikt til å ta seg av sårede og skadde uansett hvilken side av fronten de befinner seg på. Dette var grov moralsk trakassering, med den norske stat som hovedaktør.

·       Sultanen av Brunei som forbyr synlig julefeiring. Opp til fem års fengsel og 175000 i bot, dersom man blir tatt.

·       Henge ut individer eller grupper, offentlig og tildele dem moralsk diskrediterende karakteristikker, som f.eks. seksuell trakassering, rasist, sexist eller lignende. Me Too-kampanjen er det beste eksemplet på dette.

·       Å utlevere andres sårbarheter, gjerne kommunisert i fortrolighet, til uvedkommende

 

 

Fra mitt eget liv kan jeg servere enda en historie fra livet i adventistmenigheten:

Min mor snakker enda om et begredelig bryllup hun har vært med på. Nærmere bestemt var det hennes sønn, altså jeg som giftet meg. Jeg husker at jeg den gang ble overasket over at hun kom reisende den lange veien for å være i bryllupet. For meg personlig hadde dette ikke noe betydning, annet enn et ritual som vi bare måtte bli ferdig med. Vi var unge og naive adventister. Naturen hadde gått sin gang. Min tilkommende var gravid og vi hadde, naiv som vi var, vært åpne om det. Den første pastoren vi spurte, nektet å vie oss. Det var noe jeg ikke helt skjønte logikken i. Hun var gravid, og vi valgte å ta ansvar og få orden på dette. Så skulle vi nektes å gifte oss? Men noen (jeg var ikke involvert) klarte altså å få til en ordning på dette. Vi ble gift i en adventkirke, men slapp ikke inn i kirke-salen. Vi ble gift i det min mor i all ettertid kalte for et bøttekott ved siden av. Personlig var jeg som sagt bevisstløs på dette, og hadde stort sett bare det ene målet å bli ferdig med dette meningsløse ritualet. For min tilkommende var nok dette en drøm som ble knust, og min mor ble overveldet av skam. Det tok mange år og bryllup før jeg begynte å reflektere og sammenligne vårt eget bryllup med det som er vanlig.

Var dette moralsk trakassering? Dette var neppe bevisst, men ingrediensene inneholder dydssignalering og åpenbart nedlatende holdninger. Min respons på dette i nåtid er at kanskje er det ikke så mange å klandre i dette. Men praksisen er opphørt. Det betyr jo at noen må ha innsett at dette er uakseptabelt. Samtidig tenker jeg at dette også bærer preg av å være en sosial malstrøm, som mange føler seg ukomfortabel i men hvor kostnaden ved å protestere, eller trekke seg ut blir for høy.

Men om vi ser bakover i tid så snakker vi nok om sosial arv. Vår bryllupshistorie er et resultat av generasjoner av menneskers uvettige moralske indignasjoner. Poenget er at slike utspill kan skape sosiale branner som vi ikke forstår enden på, og som kan skape mye lidelse. Jeg har den forestillingen at radikalfeminismen er en slik sosial brann.

Empatisk etikk er den eneste etikken som fullstendig immunisert mot å fungere som utgangspunkt for moralsk trakassering av ufullkomne menneskers som tar sin plass her på kloden, og som finner sine måter å løse utfordringene på. Visdommen handler om vilje til å forstå, til å tåle, til å være medmennesker selv når det er vanskelig.

 

Moralisme

Moralisme er et negativt ladet begrep. Men hva er egentlig forskjellen på det å være moralsk og det å være moralist? Det finnes vel ikke noe fasitsvar på det spørsmålet.  Jeg tenker slik at når noe blir til en –isme, så er dette noe blitt til et mål i seg selv. Det handler det som noe ideologisk som står på egne ben og som ikke trenger noen begrunnelse utover seg selv. I tråd med dette prinsippet så betegner jeg moralisme som en holdning hvor ens egen moral blir et mål i seg selv. Det er forskjell på å anse vår moral som et verktøy som hjelper oss til det gode liv, og å se på moralen som noe absolutt overordnet alt, selv det gode liv. Den siste varianten er det jeg fristes til å kalle for moralisme. En annen måte å si det på er at normene i seg selv er blitt hellige.

Nå er det ikke slik at jeg tror at alle vi fristes til å kalle for moralister vil være enig i dette. De mest ivrige moralister kan ofte være filosofisk uinteresserte og har kanskje ikke reflektert så nøye i de baner jeg gjør nå. Om vi nå tar hele denne refleksjonen om det moralsk indignerte mennesket, så er det nærliggende å anta at det vi har å gjøre med er kraftfulle mekanismer i det sosiale spill.
Om vi så går tilbake til forestillingen om moralen som et mål i seg selv, så er kanskje ikke en slik forestilling den egentlige årsaken. For da tillegger vi moralisten refleksjoner han eller hun kanskje aldri har gjort.  Det vi egentlig har å gjøre med er jo moral uten begrunnelse, eller som den ytterste begrunnelse. Tenk på forholdet foreldre barn. Foreldrene gir sine direktiver, og noen barn etterspør kanskje: hvorfor? Hvor mange foreldre fristes ikke da til å ta den enkle kraftfulle: fordi JEG sier det. Hva signaliserer dette? Det signaliserer en rekke forhold:

1)   Dominans
Jeg har makten, jeg har retten, jeg kan sanksjonere.

2)   Arroganse
Jeg snakker ikke med deg.  Jeg er ikke interessert i dine vurderinger. Jeg tiltror ikke deg noen forståelse.

3)   Undertrykkelse
Jeg skal tale, du skal lystre uten å mukke.

Den ubegrunnede moralkodeks sender ut alfa-signaler. Den signaliserer avsenderen som en dominant, mektig person. Det å sende ut slike signaler demonstrerer altså styrke og alfa-status. Det er sannsynligvis den biologiske programmeringen som ligger bak dette.

Selvsagt ligger det mye mer i dette. For eksempel vil enkeltmenneskets evne til å leve opp til strenge moralkodekser variere. Husk at dette egentlig ikke handler om etterlevelse, men mer om hva man fremstår som i det sosiale spill. Og her blir det mange nyanser. Blant de mest ressurssterke finner vi nok både individer som reelt sett makter å etterleve, og individer som er fabelaktig flinke til å dekke sine spor. Jo mindre ressurser man har, desto svakere er evnen både til å etterleve og til å skjule sine spor. Følgelig har vi et system for sosial sortering, altså en av mange mekanismer for sosial rangering. De som er lavest på rangstigen blir da også de som blir mest blottlagt i forhold til dette.

Her trer nye mekanismer inn. For disse kan da utnyttes kynisk til å defineres som de onde og umoralske. Disse er mat for sosial kannibalisme. Man uttrykker sin moralske indignasjon, trakasserer, bygger sin moralske kapital og fremstår som ekstra fromme mennesker målt i kontrast mot elendigheten.

Enda en mekanisme må nevnes. For selvsagt er det slik at mennesker blir tapere i dette spillet naturlig også vil ha færre allianser, lavere sosial kapital og er dermed også mer sårbare for plagere. Vi snakker altså ikke nå om elendighet generelt, men om individer som i tillegg er stemplet rent moralsk sett. I en rettsstat kan slike individer ha en minimumsbeskyttelse i form av kalde rettigheter. Men i den grad dette står svakt, blir individet avindividualisert, og plagerne ser sitt snitt til å gå løs på dem. Dette forsterker selvsagt deres elendighet og blir til en selvoppfyllende profeti.

I praksis gir moralisme seg mange utslag. Eksempler kan være:

·       Støyende moralsk indignasjon

·       Sanksjonering av «det umoralske»

·       Forestillinger om absolutt moral

·       Begrunner standpunkter med moralen i seg selv

·       Lar faktaspørsmål eller oppfatninger bli styrt av moralske overbygninger

·       Fanatisme og eller ekstremisme

·       Formynderatferd

 

Moralterrorisme

Terrorisme forbindes gjerne med voldelige handlinger som har til hensikt å spre frykt i en hel befolkning. Den videre hensikten er jo å påvirke via den trusselen som etableres i kjølvannet av slik vold. Om vi nå erstatter det tradisjonelle voldsbegrepet med den jeg opererer med her, og utvider voldsbegrepet til også å omfatte sosial vold, så aner vi konturene av en mer sofistikert usynlig terrorisme i samfunnet. Klassisk terrorisme rammer oss fysisk og økonomisk. Vi kan bli skadet eller drept eller lide store økonomiske tap. Vi er alle sammen redde for dette, derfor skaper dette frykt og fungerer som en trussel.
Men om vi nå erstatter det tradisjonelle voldsbegrepet med psykisk vold og sosial vold, så får vi en type terrorisme som manifesterer seg først og fremst gjennom massekommunikasjon; media og sosiale media. Frykten handler ikke lengre om skade på liv og helse og bygninger, men om psykisk skade og sosial skade. Den viktigste trusselen mot individets sosiale kapital er moralsk diskreditering. Derav er det meningsfullt å omtale handlinger som sprer denne type frykt som moralterrorisme. I og med at samfunnet mer eller mindre er bevisstløse på dette, at vi mangler språk for det, så er det fritt frem og ingen restriksjoner på dette i dagens samfunn. Det er det jeg prøver å rette på nå. Men da må jeg være litt mer spesifikk, slik at begrepet ikke kan misbrukes på bagateller. Her er mitt forslag på hva moralterrorisme er:

Moralterrorisme er moralsk trakassering som:

·       Kanaliseres gjennom massemedia

·       Har underliggende trusler om sosiale sanksjoner

·       Virker urimelig begrensende på den offentlige samtalen

·       Gjerne fanatiske tendenser
Benytter seg av tematisk nulltoleranse, tåler ikke motsigelser på enkelte «hellige» tema. Eksempel: se her.

·       Utbredt bruk av sosial stempling
Eksempler er: rasist, homofob, islamofob, kvinnefiendtlig osv.

·       Offentlige sosiale utrenskninger
Mennesker stemples sosialt, fratas privilegier og utestenges fra det gode selskap gjennom oppvaskprosesser som går i media

·       Gjerne benytter seg av aktivistiske metoder (megafonaktivisme)

·       Gjerne benytter seg av massesuggesjon

·       Har den virkningen at individer bli redd for å by på seg selv og tenke høyt i det offentlige rom. Skaper en tilstand hvor alle frykter alle.

Det sier seg selv at muligheten til å bedrive moralterrorisme begrenser seg til individer med signifikant definisjonsmakt, og som dermed har en offentlig stemme. Men vi skal også merke oss den effekten at medias deltakelse i stor grad handler om kommersielle interesser. Fra før vet vi at baktalelse eller sladder er det som mest opptar plass i våre private samtaler. Så når det kommer saker med offentlige diskrediteringer så selger det svært godt. På den måten kan media uforvarende bli propagandapåvirker og talerør for underliggende krefter i samfunnet med høy definisjonsmakt.

 

Normvelde

Dersom eliten i en kultur samler seg om å benytte seg av urimelige eller urettferdige moralnormer, som en del av sine virkemidler, kan det kalles et normvelde. Merk min definisjon på overgrep, og sosial vold, som samlet sett gir definisjonen på sosiale overgrep. I et normvelde er dette satt i system. Dette slår da inn i det sosiale spill, da med den varianten at det har utgangspunkt i kraftig ubalanse i maktforholdene. Da er det som regel samfunnet selv som bedriver, for eksempel:

·       sosial utrenskning

·       sosial kannibalisme

·       sosial stempling

·       offentlig demonisering

·       osv.

Når dette drives av strenge normer, støttet tvers gjennom at det offentlige og staten, så fortjener det betegnelsen normvelde. I alle totalitære regimer ser vi eksempler på akkurat dette. Man utvikler en ideologi, som gjennom normforsterkende mekanismer ofte blir urimelige og får fanatiske utslag. Dette slår da inn og benyttes i retorikken for rettferdiggjøring av brutale overgrep mot de som ikke er i stand til å forsvare seg. Det sier seg selv at dette ødelegger det sosiale klima, og det ødelegger samfunnets etiske grunnfjell, menneskeverdet.

Det finnes som sagt eksempler på dette i alle totalitære samfunn:

·       Noen muslimske samfunn (angrep på homofili, vantro, seksualitet, blasfemi osv.)

·       Katolske, og andre kristne samfunn med strenge lover mot abort og prevensjon

·       Nasjonalistiske samfunn som angriper homofili, abort, etnisitet, religiøse symboler osv.

·       Kommunistiske diktaturer som angriper ideologisk blasfemi

Men vi har også tendenser i demokratiske samfunn:

·       Radikalfeministiske angrep på prostitusjon og pornografi

·       Angrep på mennesker med mentale lidelser som kan kategoriseres som seksualforstyrrelser, særlig pedofile

·       Også har kan MeToo-kampanjen regnes som å ha så kraftig gjennomslagskraft at det kan betegnes som et normvelde

Påskuddsbaserte normer

Påskudd har jeg beskrevet her. Påskudd er altså en grunngiving konstruert i den hensikt å skape et vikarierende motiv for en handling. Det å utvikle normer som er dårlig moralsk fundert er som regel motivert av det sosiale spill. Kanskje kan det ha startet som følge av et sosialt spill, altså at sterke dominante mennesker blir voldsomt moralsk indignert av eller annen sårbarhet eller tilfeldig atferd hos et menneske, de forsøker å ramme. I etterrasjonaliseringen av dette bygges en argumentasjon som det måtte passe, og som andre går med på. Dermed rammes vedkommende utsatt person, og normen etableres som følge av denne hendelsen.  På den måten kan normer etableres, utvikles og misbrukes mot utsatte mennesker i det sosiale spill.

Ondskapsmotiverte påskuddsnormer

Dette navnet kan gis en variant av påskuddsbaserte normer som gir grunn til å mistenke at motivet er ren plaging, altså det jeg kaller for den sosiale ventilasjonseffekten. Ondskap har jeg definert her som handlinger hvor intensjonen er tilfredsstillelsen av den utsattes lidelse. Impulsen er en del av dominans- og sosiale rangeringsmekanismer. Den er sosialt og biologisk lønnsom og fremelskes derfor av det naturlige utvalg.
Så kan vi kombinere dette med andre mekanismer for rivalisering. Her fungerer moralnormer som noe av det kraftigste virkemidlet, både for å ramme andre, men ikke minst i form av gruppeidentifikasjon og dydssignalisering. Dette skaper utvikling av irrasjonelle ofte uetiske normer, som fungerer som sosial valuta i slike spill.

 

Sedelighetsforfølgelse er et farlig fenomen som preger vår tid

Sedelighetsforfølgelse kan defineres som forfølgelse av mennesker som stemples utenfor samfunnets seksualnormer. Forfølgelsen manifesterer seg i kriminalisering, diskriminering, demonisering, skamming, usynliggjøring, trakassering osv.

De seksuelle utfordringene mennesket eksponeres for er beskrevet med forskjellige vinklinger i Det erotiske mennesket, Voldtekt Likestilling og Juss, den biologiske kjønnsknuten og primær kjønnsfrustrasjon.

I Det Erotiske Mennesket beskrives seksualmoralen her og her; det biologiske bakteppet og hvordan dette slår inn i kultur og sosialt spill, selvforsterker seg og ender opp lidelse og sosiale tragedier, og hvor de som utøver forfølgelsen er ofte de mest umoralske av alle, men likevel framstår som moralske vinnere.

Når vi snakker om forfølgelse så handler det ikke om den nødvendige innsats som samfunnet må investere i for å begrense voldtekt og seksuelle overgrep ned mot realistisk minimum. Det handler mer om hvordan dette ansvaret blir forvaltet, om hvordan det oppstår oversensibilitet, overreaksjoner og hvordan dette eskalerer til sosialt spill og gir dermed uttrykk for en annen, mer lumsk og mye farligere drivkraft enn seksuelt begjær, nemlig det aggressive begjæret.

Gjennom de siste århundrene har vi sett at dette har gått i bølger.  Vi har sett den sterke svingningen fra den svært strenge viktoriatiden til 60-tallets hippiebevegelse, og et 70-tall som preges av humanisme og seksual liberalisme. På denne tiden ble sedelighetsnormer gjerne oppfattet som fyord. Vi får bevegelser som åpner det kollektivt kognitive rom på området, for forskning, vitenskap og rasjonalitet. Men det var en naiv tid. Ideer om en menneskeart frigjort fra instinkter, og derfor som en blank tavle kunne skrives og formes utelukkende av omgivelsene hadde stor innflytelse. Det medførte at eksperimenter med fri seksualitet og kollektiver mislyktes. Fra den tid har pendelen langsomt snudd, forsterket av kvinnebevegelsens agitasjon mot pornografi og prostitusjon, og videre forsterket av fokus på seksuelle overgrep og voldtekt og erkjennelse av hvor skadelig dette er. Videre har pendelen akselerert og via Me-Too bevegelsen er vi på full fart inn i en ny viktoriatid. Utfordringene som Me-Too-bevegelsen satte fokus på, er reell. Men i stedet for en human og vitenskapelig rasjonell tilnærming har man gått i sosial brutal retning av demonisering og skapt et kraftig press på rettssikkerheten. Bevegelsen skapte en media-hype. Da får vi den vanlige filtreringen med fokus på vakre rike kvinner som fremstår som offer. Det er vel slik at vakre kvinner utsettes for et sterkere trykk av tilnærmelser. Dette er det jeg kaller for kvinnens primære kjønnsfrustrasjon. Det er trykket fra en hærskare av menn hun ikke er interessert i, mens de hun er interessert i glimrer med sitt fravær. Analyser som ikke gjøres er den type jeg har gjort i «Den biologiske Kjønnsknuten» og det faktum at det er få som unnslipper de utfordringer som skapes av primær kjønnsfrustrasjon. Det gjelder begge kjønn. Dette er biologiens spill med oss. Det er de færreste forunt å gå gjennom livet som prinsesser og prinser i en idealisert glansbildetilstand.

Men den sosiale patologien går mye lengre enn som så. I vår sekulære kultur er seksualiteten den siste demon. Vi har erkjent uretten fra tidligere tider med demonisering av alt fra fysiske funksjonsnedsettelse til psykiske lidelser, schizofreni, Tourettes, epilepsi til alle former for mangfold som har gått utenfor strenge normal-normer. Vi har erkjent at å fordømme, straffe og forfølge mangfoldet er en dyp urett begått mot utallige grupper av sårbare mennesker opp gjennom tidene. Også på seksualitetens område har fremskrittet kommet spesielt i forhold til homofili, og med en begynnende aksept for mangfold av sosiale kjønnsuttrykk. Det som gjenstår, er atferd og lidelser som medfører belastinger og psykiske skader på omgivelsene. Da gjelder det alle varianter av voldtekt, pedofili, seksuelle overgrep og forskjellige former for grenseoverskridende atferd. Problemet er ikke at dette adresseres, men at det demoniseres. Hypotesen er at utfordringene forsterkes gjennom demoniseringen og de menneskelige kostnadene rundt dette er mye høyere enn hva de kunne ha vært. Det er ingen som ber om sårbarheter i seksualsystemet. Lidelser i seksualsystemet er akkurat like mye helse-problem som alle andre helse-problemer.

Det kan være at den utviklingen som er beskrevet med humanismens fremvekst som jo har fredet stadig flere grupper har skapt en fokuseringslinse for aggressiv tilfredstillelse, nettopp på disse få områdene hvor demonisering fortsatt er sosialt og juridisk akseptert. Det gjør at stigmatiseringen fokuseres mot de få akseptene som er igjen, og utgjør muligens et kollektivt utslag av behovet for å holde seg med fiende-bilder og hat-ideologi. Dette må også ses i sammenheng med vekselvirkning mellom media, masse og politikk. Dårlig skjult hat-retorikk er svært tiltrekkende og skaper store kommersielle gevinster for media. Resultatet er en selvforsterkning hvor media masserer massen. Massen responderer med deilig forargelse, dydssignalisering, og krav til politikerne om mere blod. Politikerne responderer med stadig høyere straffenivåer og stadig mer ressurser til politi og påtale-myndigheter. Det skaper jo igjen mer mat for media, og slik går spiralen mot stadig nye høyder.
Prosessen viser at demokratienes forsøk på å skape bolverk mot flertalls-tyranni og terror mot forsvarsløse minoriteter, faktisk har sviktet på dette området. Sannsynligvis er svikten ikke en gang erkjent. For det kunne jo vært interessant, både for statsvitere og sosiologer og studere disse prosessene, og ikke minst tenke ut måter å forbedre den demokratiske forsvarsevnen mot slike utslag.

Det som er viktig her at dette ikke bare handler om den gruppen som er direkte offer for dette, men at dette har sterke bivirkninger som vil påvirke og kanskje true resten av samfunnet. I et humanistisk orientert samfunn burde det være nok at sårbare minoriteter forfølges, men faktum er at det å slippe dette fritt utgjøre en trussel, nettopp mot den humanistiske orienteringen i samfunnet. Det er enkel matematikk. Den humanistiske ideen om et ubetinget menneskeverd for alle, vil bryte sammen, enkelt og greit fordi at man på dette området plutselig slipper tak i menneskeverdet. Det betyr at det ikke er ubetinget likevel. Dette er en ulykke som kan ramme i din egen familie. Og rammer den først så er hele familien stigmatisert. Er det virkelig slik at du vil slå handa av din sønn fordi han var uheldig og utviklet en lidelse i seksualsystemet? Måten man behandler samfunnets mest utsatte på setter standarden for menneskeverdet i hele samfunnet. Min hypotese er at nettopp denne utviklingen kan være en viktig bidragsyter til at vår kultur sliter med menneskeverdet. Norge har i skrivende stund flere titalls saker oppe med påstand om brudd på menneskerettighetene. Hadde vi hørt dette for to tiår siden, så hadde vi ikke skjønt noen ting. Vi skal også være klar over den medie-hypen rundt dette som nettopp er beskrevet så til de grader masserer massen med antihumanisme. Dette skaper ikke bare press mot den stigmatiserte gruppen, men mot menneskeverdet som helhet.

I vår tid er klima en av menneskehetens største utfordringer. Selv på dette området virker et negativt menneskeverd negativt. For med et betinget menneskeverd, så åpner det umiddelbart for hva betingelsene er. Det ligger i vår natur. Menneskeverdet styres av suksess, ungdom, popularitet, posisjon, elite og makt. Jo større forbruk, desto mer er vi verd. Nye klær hver uke, ny mobil-telefon hvert halvår. Alt dette driver opp et forbruk som ingen er tjent med, og som kun er skapt av behovet for å overleve sosialt. Vi har andre bivirkninger også, kroppspress, mobbing, plaging, kraftig rivalisering, vinn eller forsvinn.

Jeg sier ikke at alt dette skyldes sedelighetsforfølgelsen. Det blir for enkelt. Utviklingen er kompleks, og har nok et komplekst mønster av mekanismer i seg. Men jeg tenker at sedelighetsforfølgelse både kan være en årsaks-komponent og samtidig være en av mange manifestasjoner av denne utviklingen, og på den måten virke selvforsterkende på systemet. Det å underminere menneskeverdet skaper definitivt et destruktivt press på selve grunnstenen i det humanistiske byggverket. Vi ser at dette skaper press på rettsikkerhet, rettssystem, demokratiske grunnverdier og det korrumpere politisk tenkning. Det er ikke veldig stor forskjell på medias massering og oppvigling av massene, de samme teknikkene som Hitler brukte for å rope seg frem til maktposisjon. Og nå går jo mye av denne forsterkningen av seg selv, via sosiale media.

Jeg er blant de som tenker at det er mye som står på spill. Uten å opprettholde humanistisk basert sivilisasjon, vil menneskeheten før eller siden gå til grunne.

 

Kampen for moralsk likestilling

Matematikken bak moralsk likestilling er enkel. Det er en konstant som innvilges oss alle. Vi snakker om det ubetingede etiske menneskeverd, som likevel er tuftet på én betingelse: at vi innvilger hverandre dette. Det er det jeg kaller for det etiske grunnfjell. Det handler ikke om at vi skal, må eller bør elske hverandre. Det handler ikke en gang om kjærlighet. For ingenting av dette, forstått som emosjonelle tilstander i oss, strekker til. Dette vet vi. Innrøm det! Vi forakter mennesker, vi hater mennesker, vi ser ned på mennesker. Noen ønsker vi dit «pepperen gror», og det som verre er: vi fantaserer om det. Hvorfor tror du ellers fromme mennesker, supermoralens helter og heltinner, holder seg med forestillinger om helvete, i alskens former og farger? Refleksjonen om det moralsk indignerte mennesket setter dette på spissen. Det forteller oss om en urgammel side ved menneskets sosiale prosesser, som er vond, som hemmer livsutfoldelsen, som får oss til å gjemme oss for hverandre, som skaper dype kløfter mellom oss, som på ingen måte har noen som helst annen virking enn den destruktive. OK, dette er jo massemenneskets svar på onani: Man gnir og gnir og får en slags aggressiv orgasme idet man oppvigler hverandre i denne grupperunkingen; å trykke ned de andre, de vi forakter.

Kampen for moralsk likestilling starter med meg. Og den slutter kanskje med meg. Men gudene skal vite at den har vært, om så bare i form av stemmeløse ord, fra en filosofisk tenker, så til de grader i utakt med sin tid at han er, ja usynlig. For en gang skyld dagdrømmer jeg om å bli motbevist.

Vi har to former for moralsk status. Den ene har jeg allerede nevnt. Det er menneskeverd. I min pseudo-filosofiske karriere var jeg tidlige ute med tanker om dette. Noe av dette finner du her. Men så er jo dette videreutviklet som beskrevet i guiden til min etiske tenkning.

Men vi har også dette med moralsk bedømmelse av handlinger. Og så her var jeg tidlig ute med en slags formel for dette. Dette er en formel som bedømmer den moralske handling både ut fra intensjon (sinnelag) og konsekvens. I den senere refleksjonen om moralsk bedømmelse, er det intensjonen eller sinnelaget jeg legger vekt på.  Men den som leser dette vil også oppdage at jeg generelt er motvillig til bruk av moralske karakteristikker. Årsaken finner du blant annet i denne teksten om det moralsk indignerte mennesket.

Poenget er koblingen mellom negative moralske karakteristikker og hva det intuitivt gjør med menneskeverdet. Av alle negative karakteristikkene vi har, så er åpenbart de moralsk negative karakteristikkene de aller kraftigste virkemidlene vi har til å oppildne menneskers raseri mot hverandre. Dette er den raskeste snarveien til det jeg kaller for sosiale utrenskningsprosesser.

Sosiale utrenskningsprosesser starter nesten alltid med den type moralsk trakassering jeg har forsøkt å sette ord på i denne refleksjonen. Så kan det enten bremses av toleranse og medmenneskelighet, men vi kan også komme inn i tilstander av selvforsterkning, slik som er beskrevet her.

Jeg håper leseren nå forstår ironien i innledningen til dette avsnittet. Karakteristikker som «grupperunking» er designet for å treffe akkurat de samme strengene som oppvigler oss til destruktiv moralsk indignasjon. Oppdag at dette har vi alle i oss. Det største slaget i kampen for moralsk likestilling står i oss selv. Vi må finne frem til vår egen forakt. Vi må trykke på knappene for egen moralsk indignasjon. Så trenger vi å sette språk på dette, og ta en lang prat med villdyret om dette. Kampen handler om å menneskeliggjøre det eller de vi fristes til å forakte mest.

Menneskeliggjøring er det motsatte av dehumanisering og demonisering. Vi tar tilbake mennesket i hverandre. Kjenn hvordan villdyret i deg roper i protest. For dette harmonerer hverken emosjonelt eller intuitivt. Dette er en øvelse som avkrever kognitiv mobilisering. Den etiske utfordringen rundt dette er beskrevet her. Poenget her er erkjennelsen av at vi har en emosjonell programmering fra lenge før mennesket ble menneske, som ikke er kompatibel med de moralske idealer vi henter fra typiske inngruppe- relasjoner, som jo igjen idealiseres fra omsorgsrelasjonen mellom mor og barn.

Det å «ta tilbake menneskeligheten» har egentlig dobbel betydning. Den kognitive mobiliseringen i oss er det kun mennesket, som vi kjenner av alle dyrearter som er i stand til å gjøre. Derav koblingen mellom mennesket som en «spesiell art», og «skapt i Guds bilde», som et narrativ som fremhever menneskets moralske særegenhet.

Men her er en annen kobling opp i dette, som ikke direkte går på fornuften. For oppdag at det jo ikke er fornuften i oss som gjør oss til det jeg kaller for moralske målobjekter. Spørsmålet om «moralske mål-objekter» er grunnleggende. Jeg formulerte det tidlig i spørsmålet «Hvem er min neste?». Altså hvem er «verdig» til å bli tatt etisk hensyn til? Oppdag at det ikke er noen nødvendig kobling mellom spørsmålet om hvem som er høyverdig moralske individer, og hvem som er verdig å bli tatt etisk hensyn til. Like fullt har filosofer opp gjennom tidene gjort denne koblingen, nærmest ureflektert. Blant annet superfilosofen Immanuel Kant. Jeg kritiserer ham her, for blant annet dette.

For tenk over at det er ingen nyfødte babyer i verden som har «gjort seg fortjent» til etisk verdighet. Like fullt strider det alvorlig mot vår natur å gjøre noe annet enn å gi dem all den omsorg og kjærlighet vi klarer å prestere. Dette fenomenet er det jeg kaller for empatisk appell, som er den emosjonelle basis for empatisk etikk. Erkjennelsen er at den ikke rekker så langt, og at den derfor må kompenseres med kognitiv mobilisering.

Men koblingen fra forestillingen om det moralsk høyverdig menneske, til etisk verdighet kan være svært farlig. Det er her moralsk indignasjon slår inn. For dette treffer et annet emosjonelt system i oss, nemlig det aggressive. Det er dette jeg kaller for «moralens onde tvilling». Hypotesen er at aggresjonen slår i hjel omsorgsimpulsene i oss. Dersom nå den kognitive mobilisering, som her representerer menneskeligheten i oss, uteblir, så overtar aggresjonen. En kobling av dette slaget forvandler altså det ellers, på impuls så gode menneske, til et på impuls farlig menneske. Rettferdiggjøringen av dette, handler om å kle denne aggressive impulsen i et moralsk skalkeskjul. Der har du moralens onde tvilling. En av de mest kraftfulle utslagene av dette er den type moralsk indignasjon som beskrevet i denne refleksjonen. Og da gjøres koblingen over. Det moralsk høyverdige menneske avgrenser etisk verdighet til sin egen indre sirkel av moralsk høyverdige individer. Koble så dette selvbildet til opplevelse av såkalt «moralsk overlegenhet», og vi har alle ingredienser som utløser og passer sammen med narsissistiske trekk, sosial narsissisme og kulturell narsissisme.

Kampen for moralsk likestilling handler altså om det å påpeke at denne koblingen mellom egen moralske overlegenhet og etisk verdighet på ingen måte, hverken er logisk eller etisk nødvendig. Tvert imot er den dypt moralsk selvmotsigende og fullt ut kompatibel med narsissisme.

Utfordringen med å påpeke dette er å klare å påpeke dette uten at vi selv trer inn i rollen som moralsk indignerte, som fordømmer og demoniserer andre mennesker. For da gjør vi jo akkurat det samme selv. Det er handling og holdning som påpekes og avsløres. Individenes etiske verdi forblir uberørt. Det som kommer under press her elitenes moralske definisjonsmakt, og ikke minst at denne atferden i seg selv er dyp umoralsk. Moralsk likestilling handler om det krenkede menneskets kamp for å ta tilbake den moralske definisjonsmakten, for derigjennom å oppnå moralsk likestilling.