Innledning

Denne refleksjonen handler våre tilbøyeligheter til å kjede oss eller interessere oss. Dette er to motpoler.

 

Hittil har jeg identifisert to former for kjedsomhet:

1)   Kjedsomhet på grunn av innaktivitet

2)   Kjedsomhet på grunn av feil aktivitet

 

Det er viktig å erkjenne at er kjedsomhet er en følelse. Det er ikke noe logisk resonnement som ligger bak. Kjedsomhet er en negativ emosjonell respons. Den oppfattes ubehagelig, og den driver oss til å søke forandring.

Motsetningen, som er interesse, oppleves som en emosjonell belønning ved å søke seg inn på det tema so vekker interessen. Alt dette handler nok om en emosjonell programmering som driver individet i retning av å drive med aktiviteter som ender opp med reproduktiv suksess. Da er det overlevelse og reproduksjon som gjelder. Jeg aner ikke om det er forsket på dette området. Men her tenker jeg det kan dreie seg om en rekke interessante mekanismer. Og da er det ikke kognitive mekanismer jeg snakker om. Men det er heller ikke bare emosjonelle impulser. Individets erfaring spiller opplagt en rolle i hva som oppfattes som morsomt opp mot hva som oppfattes som kjedelig. Men det vi ser i den sofistikerte verden vi lever i er at disse mekanismene treffer nokså upresist i forhold til det vi vet individet har behov for i vår type omgivelser. Det er ikke lett for et barn å interessere seg for de rette tingene. Ofte må det mye kognitivt arbeid til for å få det til.

 

Kjedsomhet på grunn av inaktivitet

En mye brukt sanksjon mot barn er å måtte sitte stille noen minutter, gjerne alene. Og dette kan neppe være så utbredt dersom det ikke var effektivt. Dette handler nok om at det oppleves ubehagelig å måtte sitte uvirksom i noe som kanskje oppleves som lang tid. For det er kjedelig. Om ikke kjedsomhet er noen stor lidelse, så oppleves den som ubehagelig. Og jeg tror at et friskt individ som tvinges, enten til å være uvirksom, eller til monoton aktivitet over lengre tid, vil oppleve en voksende frustrasjon.

Alle biologiske vesener har kropper som er utviklet som verktøy opp mot den biologiske utfordringen, skapt av det naturlige utvalg. Så er det slik med biologien, at det er bruk eller mist. Funksjoner, som ikke brukes, vil degenereres og gå tapt. Dette manifesterer seg for oss mennesker som en drivkraft, til å være aktiv og til å utvikle oss.

Passive individer produserer ingenting, og de utvikler seg heller ikke. Dette kan umulig styrke reproduksjonsmessig suksess.  Og etter hvert har vi blitt mer og mer klar over at manglende bruk medfører forfall. Det er jo derfor vi trener. Men dette gjelder vel så mye våre mentale muskler. Manglende bruk medfører at vår mentale kapasitet forfaller. Akkurat dette danner en refleksjon jeg har om drømmer. Der finnes nok mange årsaker til at vi drømmer, men jeg tror jeg er på sporet av en av dem, nemlig behovet for å aktivere funksjoner som ikke er så mye i daglig bruk. Det kan være en (av flere) forklaringer på mareritt. Dersom man lever i en trygg tilværelse hvor frykt ikke er et vanlig innslag, så kan det være at hjernen er programmert til å holde «brannøvelse» nå og da. Det innebærer å aktivere Amygdala få full styrke nå og da om natten, slik at fryktberedskapen opprettholdes. På samme måte har jeg mange ganger opplevd å drømme personer som har betydd noe for meg, men som det er lenge siden jeg har sett eller tenkt på. Minnene om dem reaktiveres, slik at jeg ikke skal glemme viktig informasjon.

På mange måter er vårt biologiske system av typen vinn eller forsvinn. Enten er vi i aktivitet og bruker oss selv, eller så falmer vi bort og visner hen.

Det å kjede seg er et sunnhetstegn. Det er kroppens signal om at individet har livsoverskudd eller et uforløst potensial. Dermed har vi mennesker en innebygget drivkraft til å ville bruke oss selv. Om individet ikke er presset på noen måte, så er kjedsomhet ofte et puff i retning av lek, nysgjerrighet, interesse, oppsøke spenning, eller underholdning. Mesteparten av dette handler jo om å utvikle kompetanse, eller lete etter nye muligheter.

 

Kjedsomhet på grunn av feil aktivitet

Som nevnt så er nok disse mekanismene mye mer sofistikert enn bare det å drive oss til aktivitet. Vi skal ikke bare drive med noe. Vi har en emosjonell programmering i retning av å drive med aktiviteter som faller innenfor vårt interesseområde. Og hva vi skal interessere oss for, handler jo selvsagt om personlig erfaring, men også det er jo til syvende og sist drevet av emosjonell programmering. Jeg tror vi alle har erfart å gjøre ting som vi opplever som meningsløst. Det gir oss en ubehagelig følelse. Vårt sinn responderer med ubehag. Og vi leter etter muligheter til å komme unna det vi driver med. Dette er en mekanisme som driver oss i retning av å bruke innsatsen på vår biologiske egeninteresse. Og når vi treffer, opplever vi dette som noe som interesserer oss. Da utløses hjernens belønningssystem. Vår tilbøyelighet til interesse bygger sannsynligvis på den mer grunnleggende tilbøyeligheten til begjær. Og det skulle ikke forundre meg om ikke de samme belønningsstoffene går igjen. Og motsatt bygger nok den uviljen vi opplever ved kjedsomhet på vemmelse, eller kanskje smerte. Dermed har vi mekanismer som styrer vårt atferdsmønster på en mer sofistikert måte. Vi kan ikke velge våre interesseområder. Vi kan nok manipulere systemet. Men jeg kan ikke velge å bli interessert i f.eks. strikking, sånn over natta.
Men det er nok en nær sammenheng mellom interesseområde og opplevelse av mestring eller tilfredsstillelse. Dermed er denne mekanismen forholdsvis plastisk. I en kultur hvor f.eks. dans er viktig, og jeg opplever både å få det til, og ikke minst ros fra omgivelsene, selvsagt vil interessen for dans styrkes dramatisk. Interesse for poker handler neppe kortstokken eller systemet, det handler om det sosiale spillet som spillet er en katalysator for å utløse. Opplever du suksess blir du interessert, mens en serie med fiaskoer naturlig vil senke engasjementet. Det ville vært idiotisk å satse all sin innsats på et område hvor man åpenbart ikke har hverken talent eller potensiale. Gamle mekanismer, utviklet lenge før mennesket ble til, vet dette. Det driver oss til å forfølge våre suksesser og til å unngå fiaskoer.