Innledning

Da jeg var liten, opplevde jeg mye redsel og angst. Voksne rundt meg vil nok si at jeg var en redd og utrygg unge. Jeg var redd for høye lyder, for ulykker og for andre mennesker. Samtidig var jeg lat, og det er en dårlig kombinasjon når man blir pålagt masse lekser av en lærer som ofte oppfører seg truende. Jeg hadde ofte for vane å komme på skolen med leksene ugjort. Jeg var redd, grudde meg til timen og forsøkte å spekulere ut måter å unnslippe ubehaget på. En dag gikk det galt. Det var tredje dagen på rad jeg kom på skolen uten å ha gjort engelsk-leksa. Dagen før hadde jeg enkelt kommet unna det ved å «glemme» skriveboka hjemme.  Jeg hadde ikke kommet meg til å gjøre noen lekser til denne dagen heller og hadde intet annet valg enn å prøve meg på samme strategien igjen, selv om jeg nok visste at jeg nå sannsynligvis strakk strikken for langt. Noen uker tidligere hadde denne truende læreren eksplodert i klasserommet. Han hadde kastet et kritt i tavla, tatt det opp igjen, gått bak i klasserommet og kastet på nytt. Han bommet og traff en av jentene i panna. Hun gråt. Jeg husker henne enda på skoleveien med en stor kul i pannen. Et voksent menneske som slipper aggresjonen løs på denne måten virker svært truende på en redd liten gutt. Men ikke snakk om at det påvirket motivasjonen til å gjøre lekser. Jeg var nok like korttenkt som jeg var irrasjonell.

Frykt kjennes fysisk på kroppen. Kroppen er i alarmberedskap. Adrenalinet pumpes ut, pulsen øker og hjertet slår kraftig. Man kaldsvetter. Det redde mennesket har smal fokus på en ting. Hvordan komme unna denne faren som truer meg?

På lærerens forespørsel svarer jeg med grautete stemme at jeg dessverre har glemt bøkene hjemme. Denne gangen går ikke læreren på kroken. Han ser truende på meg og ber meg med dyp foruroligende stemme om å gå hjem og hente bøkene. Jeg går, og returnerer ikke mer den dagen. Vel hjemme utrykker jeg redsel for at læreren kommer til å drepe meg om jeg møter opp på skolen med bøker som avslører at jeg har holdt på med alt annet enn lekser.

Jeg måtte lokkes og lirkes med for i det hele tatt å gå på skolen neste dag. Jeg gikk ikke før jeg hadde en garanti mot å bli utsatt for represalier.

Frykt regnes som en av de mest grunnleggende emosjonelle mekanismer vi mennesker har. Den er nært beslektet med aggresjon og den er faktisk lokalisert i samme hjernesenter, nemlig Amygdala. Og det er neppe så rart fordi begge tilbøyeligheter setter i gang kroppslige reaksjoner som ligner på hverandre. Hypothalamus regnes ofte forenklet for å være den del av hjernen som regulerer en rekke kroppslige funksjoner, blant annet blodtrykk, hjerterytme, automatisk pust, temperatur og glukosenivå. Amygdala snakker tett med hypotalamus. Og det er sannsynligvis mye av de samme signalene som går, enten det er aggresjon eller det er frykt det er snakk om. Det er også tett integrasjon mellom Amygdala og hyppocampus som er en viktig komponent i mekanismen for langtidshukommelse. Det fungerer slik at jo sterkere emosjonell reaksjon, desto sterkere blir minnet om hendelsen. Dette er forholdsvis logisk i forhold til frykt. For det lærer organismen å unnvike farer i fremtiden. Alle disse hjernesentrene inngår i det limbiske system, som regnes som det området av hjernen som har med følelser å gjøre.
Det er nok grunn til å hevde at frykten er mer grunnleggende enn alle andre ubehagelige følelser. Om vi tar f.eks. skam, kjærlighetssorg, savn, sorg eller dårlig samvittighet, så hadde det ikke vært noen grunn til å kunne huske disse dersom ikke dette påvirker atferdsmønstret. Og måten det skjer på er via frykten. Vi husker ubehaget og er dermed i stand til å frykte situasjoner som kan utløse disse følelsene på nytt. Dermed har vi etablert en rekke mekanismer for unnvikelse som baserer seg på den mer grunnleggende fryktreaksjonen. Vi kan jo også gå så langt som å si at dette også gjelder for fysisk smerte. Men smerte står på mange måter også i en særstilling da jo dette er et viktig sanntidssignal om at organismen er i ferd med å bli skadet. Dermed er jo dette en mekanisme som er nyttig, selv uten at frykt er involvert. Derfor kan man nok diskutere hva som kom først, smerten eller frykten. Jeg tipper at smerten kom først enkelt og greit fordi den ikke er så kompleks. Forholdet smerte/frykt er mer komplekst fordi det forutsetter hukommelse og evne til assosiasjon. Men kanskje er det nettopp smertemekanismen som har drevet frem hukommelse med tilhørende proaktive unnvikelsesmekanismer. Og kanskje nettopp dette er utgangspunktet for utvikling av evne til frykt.

Uansett kan man mer generelt si at evne til å oppdage farer, gjemme seg eller flykte er en fundamental egenskap som ofte er avgjørende for overlevelse. De individer som hadde gode strategier på dette, spredte sine gener bedre enn de som var svakere på dette området. Den er en selvfølgelig tilbøyelighet, dyrket frem av det naturlige utvalg. Den ble sannsynligvis tidlig utviklet. Den finnes hos alle pattedyr og de fleste krypdyr.

Frykt er en sentral ingrediens i ethvert menneskes liv. Hver eneste dag preges vår tenkning og vår atferd av frykt. Det er ikke nødvendigvis alltid snakk om utbrudd av fryktreaksjoner. De er nok mer sjeldne i forhold til hele biblioteket av minner som forbindes med tidligere fryktreaksjoner. Uten at vi tenker over det, så oppfører vi oss på en slik måte at vi unngår potensielle farlige eller skadelige situasjoner.
Frykten inngår også som en sentral del av det sosiale spill. Vi preges av bekymringer for andres reaksjoner, for hva andre måtte tenke om oss, for ekskludering, for ydmykelse, og, bevisst eller ubevisst sender vi ut signaler som andre oppfanger og innretter seg etter.
Frykten henger også sammen med aggresjon på den måten at aggressiv atferd har potensiale til å skape kraftige fryktreaksjoner hos andre. Menneskers aggressive atferd skaper et trusselbilde som det redde mennesket må forholde seg til. Forholdet frykt-aggresjon er den mest primitive formen for maktutøvelse. Den er basert på primærstrategier.

Fryktens asymmetriske natur

Noen kaller dette for negativitets-bias. Det handler om at vi frykter det usikre og det ukjente fordi det i seg selv demper risiko. Altså det styrker vår overlevelse.  Investering i frykt er altså en så nyttig egenskap at den har innkodet en sterk asymmetri i oss på den måten, at det er bedre å frykte og ta feil, eller å mangle frykt og ende i fatale hendelser, som å bli spist.

Resonnementet er ganske enkelt. For byttedyret er det bedre å flykte hver gang det rasler i graset, selv om det er 99 prosent sikkert at det bare er vinden. Det er bedre å flykte 99 ganger for mye, enn å bli spist den ene gangen. Så vi har en primærstrategi om å unngå det vi frykter. Og, svært ofte er frykten grunnløs. Men det det koster jo mye innsats å skulle flykte hele tiden.

Det er denne logikken som er biologisk kodet i oss, og som gjøre oss spesielt sensitive dersom vi aner risiko. Men samtidig merker vi oss at dette har en kostnad. Det å være på alerten og stadig måtte flykte koster energi, tid og muligheter. Dette skaper en balansegang, hvor kostander balanseres mot risiko.

Men vi skal merke oss at jo mindre vi vet om risikoen, desto større marginer må vi ta. Og motsatt: Kunnskap og kompetanse gjør det mulig å senke marginene, og dermed også kostnadene forbundet med dette.

Kanskje har dette vært en driver for utvikling av mer intelligent atferd. Jo mer intelligent, jo lavere risiko, og desto lavere kostnad. Det vi ser er at dette kan skape et seleksjonstrykk mot stadig bedre informasjonsprosesser. I dette inngår både utvikling av sanser og prosessering av sanseinntrykk. Og vi oppdager at dette vil vekselvirke. Jo mer sanseinntrykk, desto mer kreves det å høste relevant informasjon ut av dette. Dermed har vi kanskje en vekselvirkningsprosess som gjensidig driver evnen til frykt, sansing og informasjonsbehandling. Og vi ender opp med systemer hvor ingen av delene kan eksistere uten de andre.

Såkalte domestiserte dyr, altså dyr som har utviklet evnen til å leve nær mennesker, dras på den ene siden, mellom frykten for mennesket og på den andre siden av muligheten til å få seg en godbit. De individene som balanserte disse motsetningene best, ble vinnere i den prosessen. Resultatet er at de kom nærmere og nærmere oss. Til slutt ble noen av dem husdyr og våre kjæledegger. Hverken hund eller katt er utrydningstruet, fordi de har maktet å alliere seg med verdens mektigste art, mennesket.

Men jeg tenker at erkjennelsen av at kunnskap og kompetanse er suksesskriterier for å redusere risiko, sier mye om hvor viktig dette er. Da er det selvsagt et paradoks at noen flykter fra kunnskapen. Dette er jo noe som oppstår som følge av bekymringer. Men da er det greit å vite at kunnskap både kan få oss til å føle oss tryggere og at den faktisk reduserer risiko. Da er vi igjen tilbake til troen på rasjonaliteten, da spesielt på realitetsorientering. Rasjonalitet innebærer troen på at vi i gjennomsnitt har bedre suksess basert på rasjonalitet, enn på vilkårlighet.

Dersom vi trekker fantasien inn i denne ligningen, tenker jeg at det er nærliggende at fantasien følger den biologiske tilbøyeligheten til å overdramatisere. Det meste av vår katastrofeerfaring skjer i fantasien. Og nettopp fantasien dekker opp alle informasjonshullene. Og igjen, jo mindre vi vet, desto reddere blir vi. Fantasien forsterker dette, og vi blir oversensitive.

Jeg tenker at vår kognitive kapasitet kan avdempe dette. Da handler det om å søke kunnskap og refleksjon, slik at hullene i vår opplevelse av å forstå blir mindre, og det gjør oss tryggere.

Dette gjelder ikke bare på individuelt plan, men også kollektivt eller kulturelt. Der kunnskapen har dårligere kår erstattes dette med religion og overtro. Det skaper fryktkulturer som fungerer langt dårligere enn kunnskapsbaserte kulturer.

Spenningsforholdet mellom frykt og nysgjerrighet

Som individer merker vi mennesket spenningsforholdet vet at opplever å dras mellom nysgjerrigheten og forståelsen på den ene siden, og risikoen og faren på den andre siden.

Da jeg var liten opplevde jeg et hus som brant ned, i nabolaget. Dette ble et sjokk for meg. I månedsvis etterpå var jeg livredd for brann i huset vårt. Noen ganger, når vi var alene hjemme, så synes jeg det luktet brent. Og jeg syntes jeg hørte det spraket og brant nede i kjelleren. Men jeg motstod frykten og gikk ned i kjelleren, kun for å konstatere at alt var i skjønneste orden. Sprakingen jeg hadde hørt, var nok et vindkast som hadde presset litt på huset og laget lyder.

Samtidig bearbeidet jeg frykten ved å tenne bål i fjæra. Jeg lærte meg hvordan ilden fungerte. Jeg tegnet brann, og tok til meg alt jeg kunne komme over om temaet. Det tok kanskje et år, men frykten forsvant og jeg normaliserte mitt forhold til brann.

Poenget her er noe psykologene har visst lenge. Det handler om eksponering. Eksponering handler jo i utgangspunktet om å utsette seg for det man frykter. Men i dette ligger det også at man utvikler kunnskap og kompetanse på området. På flyskrekk-kurs lærer man ikke bare å beherske frykten, men om fly, flyvning, lyder, sikkerhetssystemer, sikkerhetsarbeidet, og statistikken som forteller hvor usannsynlig det egentlig er å komme ut for en flyulykke.

Dermed er vi over på nettopp spenningen mellom frykten og nysgjerrigheten. Det handler ikke bare om det åpenbart farlige, men vår tendens til å søke oss mot tryggheten generelt; at det å bevege seg ut av komfortsonen utløser frykt. Dette handler ikke minst om hvordan jeg forstår og oppfatter verden. Da er vi direkte inne på dette å erkjenne muligheten for egen feilbarlighet. For tenk om jeg avslører meg selv i å ta feil, eller enda verre, at andre avslører det? Hva sier det om min egen dømmekraft? Og hva skjer da med min sosiale prestisje? Som vi ser så står denne drivkraften i direkte motstrid med nysgjerrigheten. Her er det helt vesentlig for utvikling av modenhet, å trene seg opp til å bevege seg ut av egen mentale komfortsone. Dette avgjør forskjellen mellom det åpne og nysgjerrige mennesket, og det lukkede og redde mennesket.

 

Fryktens mange ansikter

Vi mennesker har etter hvert utviklet begreper for de forskjellige nyanser av fryktreaksjoner:

·       Redsel
Redsel er vel nærmest å betegne som navnet på selve fryktreaksjonen. Det er selve utbruddet av frykt. Som regel er den knyttet til en fare, eller risiko som vi kan forstå eller forholde oss til. Selve utbruddet av frykt er sannsynligvis selvforsterkende. Fornuften kan identifisere en fare, eller mer primitive ubevisste mekanismer kan identifisere fare. Dette trigger Amygdala til å sende signaler til hypotalamus om å forberede kroppen på innsats. Pulsen øker, fordøyelsen stoppes, pustefrekvensen øker osv. De kroppslige reaksjonene forårsaker i sin tur signaler tilbake til hjernen. Etter hvert blir også bevisstheten klar over tilstanden. Dette medfører ytterligere kognitive analyser, som enten kan dempe eller forsterke reaksjonen, alt etter analytisk resultat. Jeg tenker at bare det å produsere fryktreaksjonen krever forholdsvis mye mental energi. Et av de mest energikrevende områdene i hjernen er hyppocampus, som nå går på høygir for å distribuere opplevelsen til langtidsminnet. Dette gjør kanskje at cortex, som er de øvre lagene som inneholder kognisjon eller analytiske mekanismer får mindre energi. Det vil si at evnen til å analysere situasjonen ved hjelp av fornuften, ofte er redusert ved et kraftig fryktutbrudd. Hjernen er «aktivert» som fagfolkene sier. Det innebærer at fornuftens evne til å dempe et fryktutbrudd er forholdsvis begrenset. Når det først kommer, så kan det komme med full styrke. Frykt kan oppleves meget ubehagelig. Og man får en umiddelbar tilskyndelse til å ville dempe dette, ved å komme seg ut av situasjonen. Og man kjenner programmeringen i form av søken etter unnvikelsesmuligheter, enten ved å handtere situasjonen, flykte eller gjemme seg.

·       Bekymring
En av «bivirkningene» av menneskets unike kraftige kognitive kapasitet er evnen til å kunne se for seg alle mulige og umulige scenarioer av den umiddelbare fremtiden. Dette er selvsagt en stor fordel fordi mennesket da kan handle proaktivt for å unngå å komme i vanskelige situasjoner. Men bivirkningen er selvsagt bekymringen. Bekymring er basert på minner om farlige situasjoner og ubehagelige opplevelser. Vi er programmert til å søke tryggheten. Denne oppnår vi primært ved å sikre oss så godt vi kan mot det vi er bekymret for. Noen ganger er det ikke mulig å sikre seg. Vi kan ikke gardere oss hundre prosent mot sykdom, ulykker og død. Dette i seg selv er en motor i menneskets handlingsmønster. Kraften på motoren er selvsagt individuell, og de strategier vi velger for å handtere dette varierer fra person til person. Jeg kommer videre inn på dette under avsnittet om trygghet.

·       Angst
Forskjellen på angst og bekymring handler som regel om at, i forhold til angst, så er årsaken til frykten ikke er åpenbar. Her har vi en åpenbar selvforsterkende mekanisme ute og går. Redsel skaper ubehag. Vi forholder oss til minner om ubehag ved å frykte det. Det er jo det som skal drive oss til å unngå ubehaget. Men når ubehaget er frykten i seg selv, og vi reagerer med frykt for å unngå frykt. Da får vi den selvforsterkende sirkelen som kalles angst for å få angst. Det sier seg selv at den biter seg selv i halen, forsterker seg selv. Slik kan angst bli sykelig og ofte totalt invalidiserende for et menneske. Kanskje handler angst om en overfølsom Amygdala som lever sitt eget liv og trigger på ubetydelige signaler som vanligvis vil bli avdempet hos friske mennesker.

·       Usikkerhet
Det er viktig å påpeke at usikkerhet utløser angst-respons. Og motsatt: angst utløser usikkerhet.  Det betyr at vi har et driv til å bevege oss bort fra usikkerhet og over på det trygge. Usikkerhet kommer minst i to utgaver. Det ene er usikkerhet på verden rundt deg. Da handler det om alt fra å forstå hvordan ting fungerer, eller å ikke vite hva andre tenker om meg, eller å ikke vite hvilke hensikter andre har, eller oppleve ikke å kunne stole på det vi blir presentert osv.
Men vi har også en mer grunnleggende usikkerhet, nemlig usikkerheten på meg selv, min egen dømmekraft, hvem jeg er og om jeg er et verdig menneske. Denne siste er mer grunnleggende. For dersom jeg tviler på egen dømmekraft, så vil jo det blokkere min mulighet til å bli trygg på at jeg forstår og oppfatter mine omgivelser på en god måte. Dersom jeg tviler på egen verdighet vil dette skape tilbaketrekning fra sosiale relasjoner, eller jeg ofrer meg selv for andre.
Det faktum at usikkerhet skaper grader av angst, gjør det nærliggende å tenke at vi også har utviklet forsvarsmekanismer mot dette. For dette skaper konstant angst, som jo kan fungere lammende på min evne til å fungere i verden. Så vil jeg også påpeke at usikkerhet kan prege oss så pass mye at den er umulig å skjule for omverdenen. Følgelig vil dette være en sosial sårbarhet for oss. Den kan både utnyttes, men også medføre til sosial degradering. Min hypotese er at vi har en rekke forsvarsmekanismer som avdemper usikkerhet. Noe av dette er beskrevet i Det troende mennesket. Dette er også relevant i analysen av hvorfor det er så tungt for oss å tvile. Tvil utløser, eller uttrykker usikkerhet. Er vi angstsensitive kan det gi oss problemer med å tvile. Det igjen kan gi oss en opplevelse av skråsikkerhet. Paradoksalt nok er det kanskje slik at man er i behov av en grad av trygghet i bunnen for å kunne tvile, da spesielt der tvilen har relevans for våre egne liv.

·       Panikk

·       Skvetting
Det finnes minst to måter Amygdala kan sette i gang en fryktreaksjon på. Den ene er en direktekobling mellom Amygdala og Hypothalamus. Den andre veien går via cortex, altså kognitiv analyse. Denne mekanismen er interessant. Vi må jo regne med at direktekoblingen er den første og mest primitive mekanismen. Her skjer triggingen meget rakt. Det handler om rask reaksjon på plutselig fare. Selvsagt har dette vært en viktig overlevelsesmekanisme. Den som reagerer seinest i en flokk, når rovdyr angriper, har størst sannsynlighet for å ende som mat. Derfor har vi evnen til å skvette og reagere lynraskt på hendelser som kommer plutselig og uforvarende på oss. Men samtidig sendes signalene også den andre, tyngre veien. Det er veien om analysen. Den skal gi svar på om dette egentlig er en reell fare, eller om alarmen kan avlyses her og nå. Analysen tar lengre tid. Det går selvsagt ut over reaksjonsevnen. Dermed er den urgamle primitive reaksjonen fortsatt intakt. Særlig sosial interaksjon krever mye mer analyse. Her må systemet fungere slik at analysen kan dempe fryktreaksjonen og eventuelt slå av alarmen før reaksjonen gir synlige utslag. Dette er vesentlig for det sosiale spill.

·       Fobier
Her er jeg spesielt opptatt av at vi mennesker (og sannsynligvis mange dyrearter). Har en predisposisjon til å utvikle angst for slanger, småkryp og innsekter. Det er viktig å poengtere at dette er en predisposisjon. Det er ikke noe som nødvendigvis utvikles. Men det ligger der latent. Det skal ofte ikke mye til for å aktivere dette. For eksempel sosial arv. Min mor viste ofte sterk frykt for edderkopper. Bare det at jeg som barn opplevde dette, gjør at jeg plukket opp den samme egenskapen. Kanskje er det et eksempel på sosial arv. Det er lett å forstå at en slik egenskap er dyrket frem av evolusjonen. For dette gir individet en naturlig beskyttelse mot giftige slanger, edderkopper og smitte fra småkryp. Og selvsagt er det slik at, i områder der det finnes arter som er reelt farlige for mennesker, så vil redselen for dette utbre seg i de kulturer som lever der. I andre kulturer hvor slike arter ikke finnes, er egenskapen mer fjern.

Frykt og fornuft

Vi mennesker og svært mange dyrearter har altså ervervet evnen til å lære å frykte farer og unngå dem. Hva som skal fryktes er delvis kodet i oss som predisposisjoner og delvis programmert i oss ved erfaring av hendelser som gav smerte eller opplevelse av ubehag. Dette frykter vi og dermed unngår vi det. Men vi mennesker har nok tatt et stort steg lengre ved hjelp av vår kognitive mentale kapasitet. For ved hjelp av fornuften åpner det seg en mulighet til å frykte noe som hverken er predisponert eller som vi tidligere har erfart. Det gjør det altså mulig å kalkulere seg frem til potensielle farer. Dette gjør mennesket enda mer robust i forhold til å gi seg i kast med nye utfordringer som ingen har prøvde seg på før. Og kanskje er det slik at mesteparten av det som utløser frykt eller bekymringer i oss har sin opprinnelse i vår fantasi. Det er et gode, men selvsagt kan det også være et onde. Vi kan bli overdrevet redd for smitte, for kometer, for flyvende tallerkener, for djevelen og for Gud. Ingen andre arter på denne kloden går rundt og er redd for slike ting. Den skikkelige nedsiden av dette er jo at vi mennesker kan utvikle angstlidelser og tvangstanker. Blant annet som følge av dette.

 

Frykten for det ukjente

Tilbøyeligheten til mørkeredsel er så vanlig blant oss mennesker at det gir grunn til å tro at den er arketyp. Menneskearten er et visuelt basert dyr. Dette kan vi ane, bare med å se på størrelsen på synssentret i hjernen, som fyller hele den bakre delen av hjernebarken. I mørket faller mye av dette bort. Det gjør oss sårbare og i stor grad forsvarsløse. Derav er det en god arketypisk ide at denne tilstanden setter oss i alarmberedskap. Hos noen blir da dette til en fobi. Men mekanismen forteller oss jo også om det generelle problemet med det ukjente. Menneskearten kjennetegnes jo ved evnen til å utvikle kunnskap og kompetanse. Uten dette er vi svært sårbare. Hele vår trygghet er basert på en opplevelse av at det eksisterer kunnskap og kompetanse nok til å ta oss ut av de utfordringer som måtte komme. Selvsagt blir det da også slik at vi har en tilbøyelighet til å skape en komfortsone rundt våre liv. Dette starter jo med den såkalte trygghetssirkelen som barne-psykologene beskriver. Barnet starter ut med en snever komfortsone sentrert rundt viktigste omsorgsperson. Denne utvides gradvis frem mot voksenlovet. Dette skjer gjennom at komrotsonen stadig utfordres, drevet av spenning.

Selvsagt er det lett å utvikle strategier hvor trygghetsfølelsen opprettholdes av at man utvikler blindhet for egen uvitenhet. Kanskje er evnen til tro en del av slike mekanismer. Da handler dette også om egenbedømmelsen, altså troen på egen dømmekraft, motviljen til å innse egen epistemiske utilstrekkelighet og ikke minst angsten for å ta feil. Angsten for å ta feil handler ikke bare om prestisje, men også at det avslører egen feilbarlighet i vår virkelighetsoppfatning. Vi er utstyrt med fornuft og fantasi nok til erkjennelsen av at vi lever i en verden vi bare har begrenset usikker forståelse av.
Det kan kanskje skremme oss fra å ta inn over oss vår tids oppdagelser av hvor enormt det kosmos, vi er en del av, er. Dette er så overveldende at det sprenger grensene for vår oppfattelse. Samtidig er jo dette en dramatisk påminnelse av hvor ufattelig lite vi vet, hvor små vi er, hvor ubetydelige vi er, opp i alt. Tenk på reisen fra troen på en flat jord, en kuppel og gudene over der, til det vitenskapelige bilde vi sitter med i dag. Jeg har hørt om tilfeller hvor dette skaper angst hos mennesker. Jeg vet ikke hvor utberedt det er. Min spekulasjon er at dette handler om nøyaktig det samme. Vår opplevelse av oversikt og kontroll rokkes i sine grunnvoller. 

Vårt visuelle sanseapparat er faktisk så viktig for oss at det preger språket vårt. Vi søker «opplysninger». Det «går et lys opp for oss». Vi «ser saken i et nytt lys». De andre er «uopplyste». De «lever i mørket». Deres sinn er «formørket». Det ukjente er mørkt, og det er farlig. De frelste portretteres i hvite kjortler. Utenfor finnes «mørkets krefter». Noen av oss har en «mørk fortid». Vi opererer med hvite- og svarte penger. Noen av oss «jobber svart». Noen driver med «sort magi». Jeg har den hypotesen at dette blir et minus for mørke mennesker. Jeg har sett noen forsøk hvor selv barn, med afrikansk opprinnelse tenderer til å anse de mørke dukkene som mer farlige. Da de hvite første gang kom til noen steder i Sør-Amerika, skal de etter sigende ha blitt oppfattet som guder.  Både kunst, dikt og religion, har store innslag, som spiller på dikotomien mellom det lyse og det mørke. Det er et empirisk faktum. Min hypotese søker altså forklaringen i kombinasjonen av angsten for det ukjente og det faktum at menneskearten i så stor grad er visuelt basert.

Frykten for det ukjente kan som sagt møtes destruktivt, ved at vi skygger unna alt som kan minne oss hvor dårlig det står til med vår forståelse. Heldigvis har vi også en konstruktiv variant i form av nysgjerrighet eller undring. Denne siste strategien krever modenhet i form av kognitiv mobilisering, vilje til å møte ubehaget, kjenne på det og overvinne det. Slik oppstår det undrende mennesket, basis for vitenskapen.

Behovet for trygghet

Jeg vil starte med at jeg er usikker på om trygghetsfølelsen kun handler om fravær av frykt, eller om det også kan handle om en mer aktiv komponent, kanskje med utgangspunkt i omsorgsdynamikk. Da snakker vi altså om aktive positive komponenter som ikke bare slår av frykt-responsen men også gir en egen følelse av trygghet. Men la meg tenke litt høyt gjennom å skrive denne teksten, så kommer vi tilbake til denne utfordringen.

Som tidligere nevnt danner vår evne til frykt et grunnleggende behov for å oppnå trygghet. Frykttilstanden er ressursmessig krevende. Kroppen er i forsvarsposisjon, og rasjonaliteten er mer eller mindre satt ut av spill. Dette skjer i tillegg til at frykt kan svekke prestasjonsevnen. Er du redd eller bekymret vil typisk din prestasjonsevne synke drastisk. Her har vi også kimen til en selvforsterkende mekanisme. Fordi vi vet at for mye nervøsitet kan ødelegge prestasjonsevnen, så risikerer vi at vi blir nervøse for å bli nervøs.  

Vedvarende fryktreaksjoner gir stress, noe som er skadelig, både for det mentale og rent fysisk. For å unngå dette har vi mennesker innebygget et grunnleggende behov for trygghet. Vårt behov for trygghet avtegner seg tydelig i vårt atferdsmønster. Men selvsagt er dette individuelt. Noen er tilbakeholdne og forsiktige. Andre har mindre bekymringer, ser ikke alltid farene og tar større sjanser. Men det ligger også i oss mennesker et behov for å utfordre frykten. Det skal vi komme tilbake til. Men det som er interessant er at vi mennesker, særlig som barn beveger oss i en syklus mellom det å utfordre frykten, eksperimentere, teste ut, utvide grenser, og deretter på den andre siden søke tryggheten. Men da er det vesentlig at individet har en reell trygg base å komme tilbake til. For de fleste barn er løsningen på dette lett. De søker jevnlig tilbake til mamma eller pappa, en liten kosestund, før de igjen er klar for nye eventyr. Sannsynligvis kan man finne igjen noe av det samme mønstret for voksne mennesker, men de har ikke alltid en mamma eller pappa og søke sin trygghetsbase i. Dette gjør at det voksne mennesket søker etter substitutter for sin barndoms tryggehetsbase. Her kan strategiene være mange. Her er noen eksempler:

·       Søke makt
Trygghetsbehovet dekkes ved å bli sterk. Det handler om fysiske virkemidler som egen styrke, våpen, festninger, gjerder og stengsler. Og det handler om sosiale maktmidler i form av evnen til å kunne kontrollere og dominere andre. Rikdom og penger hører selvsagt også med i denne kategorien.

·       Religion
Behovet for trygghet er en vesentlig drivkraft i forhold til utvikling av religion. Og religionen gir ofte mennesket den tryggheten og roen som det søker. For religionen gir en illusjon om svar på det vi ikke har svar på. Den gir illusjonen om guder som passer på og tar vare på deg. Den gir illusjonen om moral og en mening med livet. Samlet sett, demper dette uro og substituerer pappa og mammas trygge fang.  Kanskje er religionen et av de kraftigste virkemidlene som mennesket har utviklet for å dekke trygghetsbehovet. Fordelen med religionen er at man ikke trenger å være rik og mektig for å kunne ta del i dette virkemidlet. Men selvsagt er ikke religionen uten bivirkninger.

·       De mektige mennesker
Om ikke religionen klarer å fylle foreldresubstitutten så kan forestillingen om mektige mennesker gjøre dette. Mennesket har en sterk tilbøyelighet til å ville vise seg frem og overbevise andre om sine fortreffeligheter. Dette kan selvsagt gå langt utover det realistiske og mennesker med behov for noen å beundre kan bite på dette. Frykten dempes på flere måter. Man har en mektig alliert og tillit til et eller flere mennesker som sikkert besitter en visdom og en kunnskap som overgår all fantasi. Parallellen til det religiøse er åpenbar og ofte er forestillingen om de mektige mennesker kombinert med religion. De mektige mennesker står gudene nær, de har sin makt og sin visdom fra Gud.

·       Fellesskapet
Fellesskap gir trygghetsfølelse fordi mennesket er et sosialt vesen. Alle kjenner vi tryggheten ved å tilhøre et fellesskap. Samlet sett representerer felleskapet en uendelig mye kraftigere base for å ivareta enkeltmenneskets behov. Det sosiale samspill skaper en kraft som er mye større enn summen av enkeltindividenes kraft alene. Individet tiltrekkes felleskapet som en magnet. Det ekskluderte menneskes størst straff er ensomheten borte fra alt dette. Tap av tilgang til fellesskap betyr også tap av beskyttelse og andre goder. Det utstøtte mennesket risikerer ofte livet.

·       Strutsestrategi
Menneskets kognitive evner gir opphav til kunnskap, og dermed også evne til å erkjenne risiko og dermed også bekymring og frykt.  En strategi for å unngå dette er å innrette seg slik at man unngår informasjon som kan virke truende. Så kan de engasjere seg i andre mer trygge ting og får derved frykten på avstand. Det man ikke vet om er man heller ikke redd. Bivirkningen av dette er opplagt at dersom trusselen er reell så er individet på ingen måte forberedt til å møte den når den dukker opp. Men, som det heter at de fleste bekymringer blir det ingenting av, har man flaks så får man jo et godt liv uten å ha bekymret seg unødig for en masse ting som aldri skjedde.

·       Nysgjerrighet og rasjonalitet
Det modne mennesket søker å møte farene, bevæpnet med mest mulig kunnskap og rasjonalitet. I motsetning til strutsestrategi, så oppsøker individet kunnskapen, så nøyaktig som overhodet mulig. Tryggheten etableres gjennom rasjonell tilnærming til risiko. Man bruker innsatsen der den monner mest, men lærer seg samtidig å leve med risiko og usikkerhet. En slik strategi fjerner ikke nødvendigvis all bekymring. Men frykten reduseres ved at risikoen reduseres. Man innretter livet rasjonelt i forhold til dette, og lærer seg å håndtere bekymringen positivt. Dette er selvsagt et ideal som ingen karer å leve opp til, men som man kan se hen til og bruke aktivt når bekymringene banker på døren.

·       Rus
I siste instans kan mennesket ty til rusmidler og medisiner som virkemidler til å dempe sin angst. Ofte er det et tveegget sverd. Man kommer fort inn en negativ spiral med avhengighet og hvor dosen må økes og økes for å oppnå den ønskede effekten.

Så tilbake til spørsmålet om det kan eksistere en grunnleggende trygghetsfølelse som ikke kun handler om fravær av frykt. Det vi innser er at frykt som vedvarer over tid er skadelig, både fysisk og psykisk. Da ville det ikke vært overraskende med mekanismer som aktivt hemmer frykten og gir opplevelse av trygghet. Flere av punktene over, tenker jeg er indikatorer på nettopp dette. Og min viktigste kandidat for dette ligger i omsorgsmekanismene.  Dette kan ha koblinger til opplevelse av egenverdi eller selvberettigelse. Jeg tror at dette er forhold som empirisk skal kunne la seg bekrefte eller avkrefte ved å måle aktivitet i hjernen, kombinert med eksperimenter som er tenkt å skulle utløse slike mekanismer.

Kan vi ha egne mekanismer for frakobling av frykt?

Min hypotese om dissosiasjon åpner for akkurat den muligheten. Da er det spesielt den ulempen at angst kan ødelegge prestasjonsevnen. Evnen til å koble bort frykten i det du fokuserer på prestasjon, kan derfor være en evne som gir biologisk gevinst og som dermed fremelskes av det naturlige utvalg. Dette kan være mekanismer som påvirker vårt mot, og sterkere vilje til å ta risiko. Sannsynligvis er det slik at når man først tar risikoen, så fungerer det best dersom man i «gjerningsøyeblikket» er fullstendig blind for risikoen. I min hypotese om dissosiasjon, så baserer jeg den hovedsakelig på graden av frakobling er styrt på fokus, som igjen kobles til relevans, som igjen kobles til det emosjonelle systemet.  Men nettopp frykten er jo en del av det emosjonelle systemet, og skulle normalt sett fungere slik at jo mere frykt, desto større relevans.
Så det jeg snakker om her kan være en tilleggs mekanisme, og den kan være eldre enn den kognitive dissosiasjon. Fininnstillingen må jo handle om å frakoble frykten, når det kreves prestasjon, eller det kreves mot. Samtidig har jo frykten en nytteverdi som ikke kan gå tapt. Sannsynligvis er dette motsetninger som kanskje ikke lar seg særlig godt forene i det enkelte individ.
Dersom man er ressurssterk og med et godt sosialt sikkerhetsnett, så risikoen lavere. Poenget er at risiko ofte avhenger av individets ressurssituasjon. Kanskje kan det være slik at særlig tidlig livserfaring vil bli styrende for sensitivitet. Forskning antyder at gener har mye å si. Men det kan også handle om epigenetiske mekanismer.
Men summen av dette er altså evne til å koble bort frykten og dermed utvikle en kognitiv blindsone hvor man er risikoblind.
Så kan man tenke seg at sterke belastninger vil kunne gjøre slike mekanismer oversensitive og koblet til tema. Da nærmer vi oss den type sykelige dissosiasjon som psykologene snakker om.

Intellektuell høydeskrekk

Les gjerne en refleksjon om overflatiskhet her.

Jeg leste en gang et leserinnlegg av en ung mann som strevde med angst. Hans opplevelse var at det hele hadde startet i barndommen da han hadde sett et program på TV hvor man fortalte om universet. Man startet med et hus i en by, og zoomet utover slik at utsikten dekket stadig større landområder, vi ser konturene av en rund jordklode, og deretter jordkloden, og deretter månen i bane rundt dette, og deretter planetsystemet, solsystemet, nabostjernene, galaksearmen og ser vi hele galaksen Melkeveien. Så dukker det opp flere galakser: De magellanske skyer, deretter Andromeda-galaksen, den lokale galaksehoper, andre galaksehoper, store strukturer, og enda større strukturer i det vi aner utsikten over større deler av det synlige universet.

I et glimt beskriver denne mannen hvordan følelsen av det å være så liten i noe så enormt stort, utløste sterk angst.

Og det er forståelig dersom dette kommer bardus på, og man ikke gradvis har vennet seg til tanken. Hjernen blir overveldet. Responsen kan være fult ut av opplevelsen, forsvarsmekanismer, unngåelse osv.

Jeg har den hypotesen at det å ane konturene av dybde i et tema, utgjør risiko for å oppleve intellektuell høydeskrekk. Det vil si at man opplever angst i det man aner dybde og omfang av noe, som går langt utover det vår hjerne er utviklet for å handtere. Denne angsten vil gi naturlig respons til unngåelse inkludert kreative strategier for å slippe å vite om slike dybder.

Et jevnlig trekk jeg ser ved normalmennesket er utallige kreative strategier for å unngå å bli eksponert for intellektuell dybde.

Jeg tenker at det kan være gode forklaringer på dette. For saken er den at menneskehetens kunnskapsbase for tiden er så enormt omfattende, at dersom man var heltidsstudent hele livet, så ville man ikke komme i nærheten av en promille av dette. Dette er bivirkningen av menneskets evne til å akkumulere kunnskap over utallige generasjoner. Det krever differensiering og store investeringer for å kunne vedlikeholde og videreutvikle.

For å kunne fungere i menneskekulturen må nesten hundre prosent av vårt kunnskapsforråd «outsources» til andre mennesker, store biblioteker, datamaskiner og internett.  Og vi blir avhengige av tillit til andres kompetanse for å kunne fungere i dette.

Fra før av har jeg utviklet flere hypoteser som kan lanseres som medfødte mekanismer som kan være formet av denne grunnleggende kulturutfordringen som mennesket eksponeres for:

1)   Normalmenneskets dissosiasjon

2)   Vår evne til å tro

3)   Forskjellige blindhets mekanismer

4)   Fantasiens spesialiserte evne til å skjule våre kunnskapshull med forenklede narrativer og forestillinger

Og alt dette duller oss jo inn i en falsk trygghet på at «vi har oversikten». Det å vite om hvor svakt man egentlig står skaper usikkerhet.  Usikkerhetsfrustrasjon har jeg reflektert over her. Usikkerhet er ikke bare en kognitiv erkjennelse, men utløser også følelser sannsynligvis basert på frykt. En sensitiv Amygdala kan da gi full gass og skape følbar angst.

Det å ane dybde i et tema, avslører egen utilstrekkelighet. Det å koble dette videre til å gjelde neste alle andre tema man kan komme på, vil skape usikkerhet. Usikkerhet kan medføre beslutningsvegring, og dermed også handlingslammelse.

Menneskets kognitive evne til langsiktighet, blir også en del av dette. Særlig vanskelig blir dette for noen når man gjennom dette ser sin egen død i horisonten. Hva møter oss da? Det å ha dullet seg inn i en forenklet historie om hva dette er, må for all del ikke utfordres.

 

Menneskefrykten

Menneskefrykten bunner seg i en høyst reell risiko som de fleste av oss brutalt erfarer fra barnsben av.  Når jeg analyserer meg selv, så oppfatter jeg at svært mye av min frykt i barndommen knyttet til redsel for andre. Det handlet både om foreldre, søsken, lærere og andre barn i mine omgivelser. Og dette var ikke teoretisk. Jeg var utsatt for vold, til dels grov, plaging, svikt, bedrag, lureri, erting, mistro og utenforskap. Og jeg er neppe den eneste so erfarer slike ting fra tidlig oppvekst. De fleste av oss lærer tidlig å frykte andre mennesker.

Og etter hvert som vi vokser til, så oppfatter noen av oss systemet i form av sosiale hierarkier. Jeg har spekulert en del på hvor i hierarkiet man er tryggest. Det er neppe på toppen, fordi mange misunner deg og vil kapre din posisjon. Det er heller neppe på bunnen hvor alle tråkker på deg, behandler deg som dritt, faller deg i ryggen når det måtte passe. Jeg har tenkt på en slags anonym tilværelse, nøytralt sånn ca. midt på treet. Kan det være tryggest?  Jeg vet ikke. Det jeg vet er at vi sikrer oss best ved å ha gode allianse-nettverk. Og særlig der vi besitter allianser oppover i systemet, så er det gode ressurser. Det er alltid en stor fordel å ha «mektige venner», dersom noen skulle angripe deg på noen måte.

Sosial rangering handler i stor grad også om dette: allianser og det å trygge våre posisjoner. Herav fenomener som alliansesignalisering, alfa-attraksjon og alfa-identifikasjon. Og jo høyere opp man kommer, desto viktigere er det å ha en grunnbase av alliansenettverk under seg, slik at dette er gjensidig. Det er ikke tilfeldig at det narsissistiske alfa-mennesket er så til de grader opptatt av å bli beundret. Jo høyere «gudestatus» du har, desto mindre sårbar er du.

Menneskefrykt handler også om frykten for å komme i konflikt med menneskemassen. Da snakker vi om sosial utrenskning, om utestenging, eller i det hele tatt å bli gjenstand for masse-hysterisk raseri.

Og massen er virkelig ikke til å spøke med. En negativt ladet menneskemasse kan med rette betegnes å være så nær det ekte monster man kan komme. Søk gjerne opp lynsjing i Wikipedia. Brutaliteten er grenseløs, moralen er erstattet med sadisme, og rasjonalitet eksisterer ikke.

Sosiale magikere har ofte lært seg kunsten å «massere» massen, omforme den til egne formål, som et mektig våpen i kampen mot rivaler eller andre.  Og alfa-menneskers mest primitive maktmiddel er avskrekking og frykt.

Det er menneskefrykten som driver alfa-mennesket til brutalitet. Det er menneskefrykten som driver det grå mennesket inn i en symbiose av terror. Det er menneskefrykten som driver til alfa-attraksjon, og til at vi outsourser vår egen selvstendige tenkning via alliansesynkroniserings-mekanismer.

Men det som også er åpenbart, er at alt dette kan dempes, at det er mulig å skape et mildere sosialt klima, at tilliten kan vokse frem. Og det gode budskap er at grupper hvor tillit dominerer, blomstrer langt bedre og kraftigere, enn fryktkulturer.

Frykten som underholdning

Først en liten refleksjon jeg har om hjernefunksjoner generelt. Jeg tror (eller vet) at hjernefunksjoner som ikke blir brukt, etter hvert forfaller. Kanskje er vår hjerne utstyrt med en del mekanismer for å motvirke dette. Kanskje er dette en av grunnene til at vi drømmer. Ofte drømmer vi jo følelser, som til tider blir svært sterke. Kanskje handler dette om en slags «militærøvelse» hvor alarmene settes i gang for å teste dem ut og holde dem ved like.
Dette kan være en av flere funksjoner som ivaretas i form av vårt åpenbare behov for også å oppsøke frykten. Den andre mekanismen er tidligere nevnt. Det handler lek og eksperimentering. En tredje tilbøyelighet kan handle om å strekke seg langt for å vise styrke eller oppnå stolthet. Modighet er jo noe vi ser opp til og beundrer.
Uansett så gir vårt behov for å utfordre frykten en rekke positive og negative utslag. Sannsynligvis har vi lyttet til historier med skrekkblandet fryd siden leirbålenes tid. I dag er det erstattet med filmer og dataspill. Frykten har i dag meget høy underholdningsverdi. Kanskje har det sammenheng med at hverdagen for det siviliserte mennesker ikke innebærer så stor risiko og fare som steinalder mennesket var utsatt for.

Vi strekker også grensene ved risikoatferd som pumper adrenalin. Det kan være diverse risikosport som dykking, fjellklatring, skihopp, bilkappløp, fallskjermhopping, hanggliding, rafting, basehopping osv. Noen ganger ender dette i dødsulykker og sannsynligvis er nettopp det faktum at det virkelig kan gå galt en av drivkreftene i dette. En kraftig fryktreaksjon pumper ut adrenalin, som i neste omgang omdannes til endorfiner som oppleves som en rus.  Populært kaller vi dette ofte for adrenalinkick, eller adrenalinavhengighet. Dette er jo atferd som driver mennesket til å strekke seg til det ytterste av sin yteevne. Dette bygger kunnskap og det fører mennesket langt av sted til alle klodens øde avkroker.

Negativt er det nok de samme mekanismer som er ute og går i forhold til sosial risiko som man tar i forbindelse med kriminell virksomhet, det være seg alt fra ran til innbrudd. Pyromani, kleptomani og seksuell risikoatferd kan sannsynligvis også være drevet av de samme mekanismene. Krig har vel neppe heller vært mulig om ikke mennesket hadde hatt denne egenskapen.