Er religionen en egen drivkraft i mennesket?

Som den ikke-religiøse tenker jeg er, søker jeg etter forklaringer på menneskets religiøse atferd med utgangspunkt i evolusjon og menneskets natur. Jeg tviler på at mennesket har en egen selvstendig religiøs funksjon. Jeg tenker at religion er en «bivirkning» av funksjoner og mekanismer, som i utgangspunktet har blitt fremelsket av andre årsaker. Men her kan jeg selvsagt være på tynn is. I tinninglappene er det påvist noen steder som, dersom de blir stimulert, gir følelser som gjerne assosieres med det religiøse. Men det å føle noens nærhet, eller sterk tilknytning eller eufori er ikke nødvendigvis i seg selv spesifikt religiøst. Dette er emosjoner som likegodt kan handle om mekanismer rundt foreldre-barn-relasjon og andre sosiale tilbøyeligheter. Uansett, menneskets hang til religion er mest sannsynligvis et resultat av mange samspillende tilbøyeligheter og mekanismer i vår natur. Da kan det handle om kognitive mekanismer, emosjonelle mekanismer og mennesket unike innovative kapasitet. Alt dette er involvert i konstruksjon av en hvilken som helst fortelling.

Det som er opplagt, er at religion er et universelt fenomen som går igjen i alle kulturer til alle tider. Det er vel også lett å få øye på at de fleste kulturer preges av en gjennomgripende påvirkning av religionen. Men først:

Hva er religion?

Et forsøk på en overordnet definisjon:

Religion er samlinger av fortellinger som gir svar på store spørsmål, ofte utenfor grensene for menneskelig erkjennelse, og som er kulturelt integrert, ofte ortodoks, forutsetter tro, og er en viktig del av den sosiale identiteten.

Min måte å avgrense religion på, er uavhengig av fortellingenes innhold. Denne definisjonen åpner altså for at det er fullt mulig å være ateist, men likevel religiøs.

Forskjellen mellom religiøs og ikke religiøs handler dermed ikke om «hva man tror på», men hvilket refleksjonsnivå man har på egne forestillinger og erkjennelsesevne. 

Mange skiller mellom tro og overtro. Dette er etter min mening et unyansert skille, ofte brukt retorisk. Noen religioner er selvsagt mer velutviklet enn andre religioner. Og innenfor de fleste religioner har man et akademia som også forvalter religionens teoretiske fundament. Folkereligionen har ikke nødvendigvis en så sterk forankring i slike akademiske analyser og betraktninger. Det er gjerne da forestillingen om overtro kommer opp som en (ofte litt arrogant) karakteristikk av den folkelige delen av dette. Men det store spørsmålet er om den etablerte religion er så mye mindre irrasjonell, selv om den bygger på en mer velutviklet irrasjonalitet. Uansett har det vist seg vanskelig å definere religion på en måte som alle kan være enig i. Det er heller ikke det jeg forsøker. I stedet setter jeg opp en liste over noen karakteristikker som preger mange religioner:

1.    Den skaper et kulturelt sosialt fellesskap
Religiøse grupper opptrer ofte som subkulturer. Den sosiale dimensjonen er ofte meget sterk, og kanskje den viktigste drivkraften for flertallet av medlemmene. Gjennom det sosiale felleskapet får man dekket sosiale behov, man skaffer deg venner og allianser, og man får mulighet til å by på seg selv, og lar seg involvere i det sosiale spill.

2.    Virkelighetsoppfatning med store innslag av ikke-rasjonelle forestillinger. Da snakker vi om dogmer og doktriner, gitt av guder ofte via hellige skrifter, prester og profeter. Dogmene strekker seg som regel langt utenfor den rasjonelle virkelighetsoppfatning. Det fyller ofte de huller i vår kunnskap, hvor det er vanskelig å komme til med vitenskap og observasjon. Slike forestillinger kan også være i direkte konflikt med rasjonelle forestillinger. Og mennesket har en evne til å utvikle en ubetinget tillit til dette. Derav utvikles også grader av antivitenskap, som en del av forsvarsmekanismene mot dette.
Dogmene er ofte helt sentrale i religionen, og det danner seg lag på lag med intellektuell fortolkning og analyse av dette. Noen ganger oppstår uenigheter om dette. Skriftene er jo i det naturlige språk og fasiten mangler. Spillet om dogmene inngår i det sosiale spill. Dogmenes polymorfe natur gir selvsagt stort spillerom for alskens retoriske virkemidler. Det kan noen ganger gå så langt at det oppstår splittelse. Religioner kan ofte fremstilles som utviklingstrær, med en sped begynnelse, men etter hvert en grunnstamme som splitter seg opp i stadig nye grener. Slike splittelser har som regel kampen om dogmer og doktriner som innhold, og det sosiale spill som drivkraft. I bunnen ligger selvsagt alfa-mennesket, med sin naturlige hang til rangering og makt.

3.    Religion målbærer ofte egen ideologi eller etikk.
En vesentlig ingrediens i alle religioner er formaninger, krav eller restriksjoner i forhold til oppførsel. Som regel har disse kravene en allmennmenneskelig kjerne som passer godt for det sosiale samspill. Dette er blant de forhold som får meg til å anta at religionen kan ha virket katalyserende på sivilisasjonens oppståen og utvikling. Men reglene stopper aldri her. De går ofte langt videre for de fleste religioner er subkulturer. Kjerne-etikken samsvarer som regel med det som ellers er i det sivile samfunn. Derfor vil de fleste religioner markere seg med regler som dekker alt fra det universalt menneskelige til de omstridte etiske spørsmål, til fin-etikken og videre ut over i det irrasjonelt meningsløse. Slike regler blir da ofte en del av det sosiale spillet, og ikke sjelden inngår det som en viktig ingrediens i en konstant prosess av indre justis og sosial utrenskning.

4.    Dyrking av overmakten, det hellige og mysteriene
Menneskets hang til å tilbe her beskrevet her. Kulturenes tilbøyelighet til å dyrke frem det hellige er beskrevet her. Det er vesentlig å forstå at dette skjer i sosiale og kulturelle kontekster. Drivkrefter her er ofte dydssignalisering og allianse synkronisering. Dermed fungerer dette også som identitetsmarkører. Derav blir dette også gjenstand for ærestenking, og følgelig også for utvikling av normer mot blasfemi.

5.    Religion er et kraftig redskap for maktutøvelse
Religioner er ofte sårbare for misbruk av maktmennesker. Maktmennesker kommer som regel inn, enten som profeter, eller noen som står nær gudene, eller som presteskap. Felles for dette er at det åpner for muligheten for å bergta enkeltindivider rent mentalt. Det vil si at individets kritiske mentale ressurser settes ut av spill. På mange måter kan det sammenlignes med snyltevepsens teknikk med å sende virus opp i hjernen på marihønen, slik at den blir til en lydig tjener for snyltevepsens larver. Eller det kan sammenlignes med parasitter som går opp hjernen på mauren, overtar kontrollen og driver mauren til å sette seg på toppen av en plante, slik at den blir spist og parasitten kan komme videre med sin syklus. Menneskets kritiske ressurser kan nøytraliseres ved hjelp av religiøs retorikk. Vi kjenner jo alle til oppfordringen om å underlegge oss Guds (les elitens) vilje, om intoleranse for kritikk, om absolutt lojalitet og lydighet til Gud (les eliten eller profeten), om Guds straffedommer som rammer de ulydige, om «å velge og tro», ta doktrinene ukritisk til seg, om himmelens herligheter for de som tror, om omverdens fall og elendighet og om farene ved å låne øret til dem, om oppgivelse av egne følelser og egen menneskelighet. Alt dette handler jo selvsagt om makt og maktutøvelse. Så er det jo slik at noen, svært karismatiske retorikere, får plantet sine mentale virus i sine tilhengere. Og når karismatikeren dør, så er det jo ikke slik at det mentale viruset blir borte. Det blir værende der, det lever videre og sprer seg i kulturen fra generasjon til generasjon. Når man leser Det Gamle Testamentet, så gir det en god indikasjon på at det var akkurat dette som foregikk. I tillegg ser vi jo også rivaliseringen mellom religionene (en sjalu Gud), og rivaliseringen mellom de religiøse (profetene) og politiske (kongene) lederne i gruppen. Og de forestillinger disse retorikerne fra eldgamle dager, den gangen plantet, ja de lever i mennesker den dag i dag.

6.    Kulturelle utrykk gjennom kunst, kulturelle særtrekk og ritualer
I forhold til det kulturelle utrykk og kunst, har som regel religion vært en sterk medvirkende drivkraft. Religionen gir inspirasjon. Dogmene inneholder myter og er mat for fantasien.  Guder og gudinner dyrkes, moral og verdier belæres. Kunsten er det retoriske virkemidlet som binder det hele sammen og gir det et visuelt utrykk.  Sterke kunstneriske uttrykk gir et retorisk inntrykk av det overnaturliges nærvær. Det gir en aura av mystikk og høytidelighet.  Religioner som omgir seg med denne type virkemidler virker som en magnet på mennesket. Og ikke minst tiltrekker det kunstneriske talenter som nå får en kraftig arena å eksponere seg på.

7.    Religion er ofte organisert
I og med at religion først og fremst er folkelig så finnes den i utallige uorganiserte varianter. Men selvsagt blir ikke religion synlig før man konstruerer opp fungerende organisasjonsstrukturer. Fra gammelt av kjenner vi jo roller som munker, prester, profeter osv. Ofte får vi et presteskap eller geistlige som «høster godene» av religionen, enten i form av makt, status eller i form av økonomiske fordeler. Men dagens religiøse organisasjoner har, i tillegg til de religiøse rollene, som regel også en moderne organisasjon, gjerne etter bedriftsorganisatoriske prinsipper.

Hvordan oppstår religion?

Alle de fasetter som jeg her har nevnt ved religionen berører i mer eller mindre grad forhold som stimulerer fundamentale drivkrefter i mennesket. Felleskapet gir mulighet til å spille ut en rekke sosiale tilbøyeligheter, som behovet for å vise seg frem, behovet for rangering, behovet for gruppetilhørighet , behovet for å definere seg selv i en gruppe man er stolt av, behovet for trygghet, behov for allianser, behov for makt, behov for ære, behovet for tilbedelse, behov for å plage, behov for å hjelpe. I det hele tatt er det nære gruppefelleskapet en utmerket arena, både for sosialt spill og sosialt samspill.

De religiøse forestillingene drives frem av nysgjerrighet og behov for å forstå, også det som ikke er tilgjengelig via informasjon eller normal erkjennelse. Her har mennesket en rekke mentale redskaper. Vi kan bruke fantasi, avdekke mulige sammenhenger, konstruere opp teoretiske overbygninger som gir forklaringer. Troen kommer gjennom at våre forestillinger oppleves å bli bekreftet av våre erfaringer. Felles for de fleste religioner er forestillinger om ånder og det åndelige.  Denne universaliteten har jeg forsøkt å forklare her. Likeså tenker jeg det ligger en universalitet i å utvikle forestillinger om guder og gudeverdener. Slike forestillinger utgjør en perfekt og enkel løsning av den ligningen urtidsmennesket søker å forstå.

Religionens signifikans for menneskets kulturelle utvikling har sannsynligvis også nær sammenheng med at religionen bringer med seg muligheten til å etablere og legitimere etiske verdier. Dette har nok, i stor grad, utvidet rommet for sosialt samspill. De mest reflekterte menneskene har nok sett denne gevinsten. Dermed har det også spredt seg en forestilling om gudene som sikrer menneskets trygghet og velferd mot de verste utslagene av menneskets egoisme og brutalitet. Dette vil jo etter hvert skape et kollektivt avhengighetsforhold til religionen. «Uten religionen så faller samfunnet sammen». Denne type trussel jager mennesket mot oppslutning om religionen.  Religionen sementerer seg dermed i kulturen og går etter hvert inn som en del av den kulturelle tradisjon.

«Halvgale» mennesker og deres religiøse roller

På Youtube finner du et veldig interessant foredrag om dette. Det er holdt av Dr. Robert Sapolsky.

Jeg anbefaler de som måtte være interessert til å se det. Her er linken:

http://www.youtube.com/watch?v=4WwAQqWUkpI

Jeg skal ikke gjengi dette i dybden. Men hovedtanken er at innholdet i de fleste av religionene også kan være formet av mennesker med forskjellige type mentale eiendommeligheter. For mange er jo dette en provoserende tanke. Men jeg tenker at dette ikke nødvendigvis er noe absolutt. Religionen hadde nok mest sannsynlig vært der også uten denne type påvirkning. Men jeg synes at Sapolsky belegger disse teoriene veldig bra. Og det jeg tenker er at det er nettopp på den religiøse arena at mange slike mentale eiendommeligheter har muligheter til å blomstre. Dette har med religionens natur å gjøre. Man har tross alt sluppet tak i noe av realitetsorienteringen og noen ganger kan den kritiske tenkningen være nesten fraværende i religiøse sammenhenger. Vi skal jo også være klar over at det er ikke gått mer enn hundre to hundre år siden vi begynte å få øye på og forstå at det kunne være noe som het mentale sykdommer. De fleste religioner er jo formet i en tid hvor alle slike utslag ble tolket i en religiøs kontekst, både positivt og negativt. Dette legger selvsagt veien vid åpen for en gjensidig vekselvirkning mellom mentalt avvikende mennesker og den religiøse utvikling.

Først ute er såkalt Schizotyp personlighetsforstyrrelse. Her snakker vi om en variant av Schizofreni som er så mild at vedkommende stort sett fungerer normalt. Men personen har i mild grad evne til å høre stemmer, se syner, snakke rart. Og personen preges av tankemønster med omdreiningspunkt om det overnaturlige. Dette er også personer som kan ha en tendens til å isolere seg sosialt. Det som er den interessante oppdagelsen er at man blant urfolk ofte finner slike blant sjamaner, medisinmenn og eller religiøst fremtredende personer. Og når vi ser på symptomene så passer jo dette som hånd i hanske på profeter. Er de ikke ofte ute i ørkener, hører stemmer, snakker med Gud i en brennende tornebusk, ser syner og kobler alt mot en virkelighetsoppfatning preget av forestillinger om det overnaturlige og overtro? Det er klart, i den grad slike mennesker eller kan ha hatt religiøs, eller sosial appell så kan de også ha hatt stor gjennomslagskraft.

Tvangslidelser eller OCD har sterke paralleller til religiøse ritualer. Mennesker med denne type lidelse knytter ofte dette opp mot hygiene, renhold, spising osv. Det som er interessant er at de fire vanligste utslagene av dette sammenfaller med de fire vanligste ritualistiske temaer i religionen:

1)   Spising
Regler for hva som kan spises, rekkefølge, og ritualer før og etter måltidet, og rituelle måltider (nattverden og det å be for maten, uren mat osv.)

2)   Hygiene
Både jødedom og Islam har religiøse instruksjoner på dette. I adventistsamfunnet vasket vi hverandre på beina.

3)   Ritualer for å ankomme og forlate hellige steder
Bøye seg, korsets tegn, ta av seg skoene osv.

4)   Numerologi (tallene 3,7,12, 70 osv. Innenfor Jødedommen finnes det fraksjoner hvor dette er hovedtema)

Lidelsen kan bli så omfattende at personen stort sett ikke får gjort noe annet hele dagen. Det som er teorien med å forbinde dette med religion er at religion kan fungere som en måte å dempe problemet på. Sapolsky nevner f.eks. Martin Luther, som når man leser om hans omvendelsesprosess og de problemer han hadde i lys av OCD, så går det et lys opp. Det er god grunn til å tro at han var plaget av dette. Tanken er da at mennesker med slike problemer lett kan tiltrekkes av religionen og at de der igjennom blir med å påvirke dette. Vi må også se dette i sammenheng med at slike mennesker ofte kan bli tolket som hellige og standhaftige. De deler sine bekymringer og løsningen på dem i sine sosiale omgivelser. Og siden de er eksperter på å utføre ritualene kan de leve av å hjelpe hele samfunnet med dine ritualer.

Jeg har allerede nevnt depresjon som en av drivkreftene bak menneskets tilbøyelighet til å tilknytte seg religion. Sapolsky påpeker at en av de beste måter å dempe risiko for depresjon på er å bli religiøs. Jeg regner med at dette er basert på forskning. Jeg vil selvsagt alltid ha en viss kritisk tilnærming til en slik kobling. For kanskje vi også har den motsatte koblingen, nemlig at mennesker som er robuste mot depresjon oftere har en religionstilhørighet. Altså at vi aner en sammenheng, men hva forårsaker hva? Kanskje har vi begge varianter.

Forstyrrelser i hippocampus svekker evnen til å realitets-vurdere assosiasjoner. Det gjør mennesket mer sårbart i forhold til å gjøre overtroiske koblinger. «Jeg drømte at jeg spiste i går. I dag fikk jeg uventet lønnspåslag. Ergo det å drømme at man spiser betyr lykke». Normale mennesker kan også gjøre slike koblinger. Men jo mer kompetanse man har på kritisk tenkning jo bedre rustet er man mot dette. Men selvsagt, dersom man er svekket med en dysfunksjonell hippocampus, så har man ikke mye å stille opp.

Temporal lobe disorder (tinninglapp forstyrrelse)

Blant de som har denne lidelsen er det altså en overhyppighet av personer med unormal høy interesse for religiøse og filosofiske temaer. Dette må regnes som fakta. Så har selvsagt diskusjonene gått høyt om mer eller mindre kjente religiøse personligheter har hatt noe av dette. Sapolsky nevner Paulus. Andre har hatt for seg Muhammed og Jesus. Innenfor adventistsamfunnet har diskusjonene gått høyt om dette kan gjelde deres profet Ellen G. White. Dette er selvsagt ikke noe vi kan få svar på. Men man burde kunne anta at i noen tilfeller vil personer med uvanlig særinteresse på slike områder, samt en uimotståelig trang til å skrive, i noen tilfeller vil kunne ha stor påvirkning, både i forhold til religion og filosofi. Og, ja, selvsagt har tanken slått meg om jeg, med min overdrevne interesse for dette og all min unyttige skriving, nettopp kan ha et snev av dette J.

Åpenbaringserkjennelse

Jeg utviklet tidlig min egen erkjennelsesteori. En av de forhold som drev meg til det var forestillingen om å kunne vise den jevne Adventist at det kanskje burde ligge mer generell refleksjon bak det å evaluere alt det vi går rundt og tror, eller ikke tror på. I dag har det vel demret for meg at adventister og de fleste andre religiøse, jo har sin egen konkurrerende erkjennelsesteori. Det er åpenbaringserkjennelsen. Når jeg først ble bevisst fenomenet så falt en del brikker på plass. Jeg kan huske et fast ritual, foran hvert bibelstudium, eller ved enhver anledning hvor vi skulle befattes oss med «oppbyggelige ting». Det er en bønn til Gud. Et fast punkt i den bønnen er at vi ber om Den Hellige Ånds velsignelse. Og på sett og vis var vi jo indoktrinert med teorien. Den hellige Ånd er alltid med oss og påvirker oss, slik at vi ikke havner på ville veier i vår forståelse. Dermed skulle det være duket for en slags gudommelig korrigering av våre tanker og ideer, slik at vi kunne være trygge på at det som blir servert medfører riktighet. Den Hellige Ånd er vel mer eller mindre en kristen oppfinnelse. Og kanskje er det et av de mest geniale retoriske trekk ved den kristne teologi. Det har tatt meg lang tid å innse akkurat dette. Kanskje fordi at jeg selv nok var en av dem som ikke ble helt bergtatt av dette. Ja, jeg kjente teorien, ja jeg trodde vel på den, men rakk ånden frem til meg? Er min bønn dyp og inderlig nok til at jeg fikk del i denne gaven? Det var en kunst jeg absolutt ikke følte meg på høyden med. Mitt sinn oser av usikkerhet. Og om ikke andre la merke til det, så kunne jeg se et mønster som fortalte meg at det neppe var alle som fremsa denne bønnen som fikk denne gaven. For alle rundt meg hadde de forskjelligste oppfatninger av tingene. Jeg er oppvokst med stillingskriger, hvor munnen er kanon, og bibelversene er kanonkuler. En samlet kristenhet, som alle ber om den samme ånden, skulle vel være mer harmonisk enn som så. Så, er jeg blant dem som er privilegert? Neppe. Følgelig er det ikke rart at jeg er ute etter alternative måter å finne en fast grunn å stå på. Så egentlig har forestillingen om Den Hellige Ånd stort sett bare vært enda en intetsigende teori for meg. Det som nok går opp for meg nå, er at dette neppe gjelder alle. Andre kan ha opplevd dette helt annerledes.

Ideen om at mennesket kan motta åpenbaring fra gudene er svært gammel. Jeg er inne på dette i min refleksjon over åndsbegrepet. Det å utvikle kunnskap er en kunst som i seg selv ikke er medfødt. Men vi er født med en rekke kraftige kognitive kapasiteter som gjør det mulig. Men min teori er at våre kognitive evner er kraftige generelle mekanismer for oppkonstruksjon av tankestrukturer. Det største avviket med min erkjennelsesteori, i forhold de tradisjonelle, at jeg forkaster forestillingen om at alle slike strukturer nødvendigvis er et slags avtrykk av noe i virkeligheten. Byggeklossene, små eller store, har nok sin opprinnelse både i persepsjon, men også i emosjonelle erfaringer. Men dette er byggeklossene. Konstruksjonen kan ofte være rene mentale produkter uten rot i virkeligheten. Det å utvikle kunnskap handler om, bevisst, å ta hånd om denne prosessen med en metodikk som sikter på at resultatet, i størst mulig grad, speiler virkeligheten. Dette er det vitenskapsfilosofien holder på med, rent grunnleggende.
I steinalderen hadde mennesket på ingen måte utviklet slike mentale redskaper og metoder. Kanskje de skarpeste hodene så problemet. Man trenger ikke all verdens geni for å observere at menneskets forestillingsevne, både er tilfeldig og feilbarlig. Og de fant sin løsning på det. Det er å spørre gudene. Egentlig, når vi tenker oss om så aner vi at dette jo må ha sin basis i en historisk selverkjennelse uten sidestykke i verdenshistorien. Vi har en art som langsomt men sikkert erkjenner at det kan bli avvik mellom hva jeg tror og det som er. På sett og vis kan kanskje en slik erkjennelse representere det første glimt av eksistensen av ens eget mentale univers. I dette ligger det også en underliggende bekymring, ja regelrett frykt. Om vi nå legger dette sammen med forestillinger om ånder, om guder, om menneskets avmakt i forhold til alt dette, så blir vel forestillingen om åpenbaringen en naturlig forlengelse av alt dette.

Dette har neppe kommet som et Eureka-øyeblikk. Mennesker med fantasi, og halvgale sjamaner kom jo ikke plutselig inn i verdenshistorien. Dette er en langsom kollektiv prosess, som langsomt utvikles i ord, utrykk, myter og begreper. Men summen av dette er at åpenbaringen er et naturlig svar på menneskets første glimt av erkjennelsesprosessen. Og forestillingen videreutvikles inn i alskens religioner, og, på tross av en parallell utvikling av filosofi og vitenskap, så er den med oss den dag i dag, og kanskje gjennom resten av menneskets historie i fremtiden. For den er så naturlig, lettfattelig og så fundamentalt sementert i all verdens kulturer.  

I denne sammenheng hører det selvsagt med en generell kritikk av denne filosofiske metoden, på rent filosofisk basis. For svakheten er jo åpenbar. Det finnes intet mønster av logisk konsistens i de forestillingene som kommer ut av dette. Vitenskapelig erkjennelse er orientert om virkeligheten. Mennesket kaster ballen over gjerdet og virkeligheten kaster den tilbake. Det er jo et mønster i det som kommer tilbake. Det er faste repeterende mønstre og mye av dette er logisk og konsistent. Vitenskapen har en drøm om å forene alt dette inn i en ligning, ikke mer enn en tomme lang. Det er det den såkalte streng-teorien går ut på. Bare det at denne drømmen føles innenfor rekkevidde, vitner om at erfaringsverden oppfattes grunnleggende konsistent, logisk og lovmessig. Åpenbaringserkjennelsen er til gjengjeld det totalt motsatte. Den er kaotisk, disharmonisk og full av gjensidig utelukkende forestillinger. Jeg kaster ballen over gjerdet. Null svar. Men andre påstår seg å ha fått svar. Og det er svar som spriker i alle retninger. Etter hvert som det religiøse kulturuttrykket har etablert seg, så har det da også inngått i det sosiale spill. Og jeg er neppe alene om å være blant de som aldri fikk slike åpenbaringer. Det jevne uopplyste mennesket var da prisgitt de åpenbaringer som andre fikk. Jeg vet ikke om du ser hvor dette bærer hen? For den som sitter på åpenbaringen, er også den som definerer sannheten. Tenk hvilket fortrinn det gir i det sosiale spill. Den som definerer sannheten er den som håver inn de største sosiale gevinster. Eierskap til sannhet er en nøkkel til rikdom og til makt. Det er da naturlig at det det blir konkurranse ut av det hele. Og konkurranse handler ikke bare om å være best. Det handler også om å stikke kjepper i hjulene for enhver konkurrent. Bibelen er full av hatske utfall mot falske guder, mot falske prester, falske profeter, mot åndemanere og spåkoner. Hovedpersonen selv, Jahve er til de grader sjalu og aksepterer ingen ved sin side. Dette er en naturlig konsekvens av en flora av medier for åpenbaring, på alle plan i samfunnet. Grunnleggende er dette en kamp om makt. Og denne kampen fortsetter også i våre dager. For noen århundrer siden har vi lagt bak oss hekseprosessene, og de mest voldelige religiøse konfliktene innenfor kristendommen. Konkurransen er der selvsagt den dag i dag, men sverd og kanoner er blitt erstattet med propaganda og bibelvers. Jeg nevnte den geniale oppfinnelsen av Den Hellige Ånd. Noe av problemet har jeg balt med her. Svakheten er jo åpenbar. Utallige teologier og doktriner er utviklet under en såkalt innflytelse av Den Hellige Ånd. Og de fleste er gjensidig utelukkende. I dette geniale trekket ligger det dermed den alvorlige svakhet at det ikke er grenser for fremveksten av utallige åpenbaringer. Ofte følger det med en retorikk som undergraver troen på individets egen dømmekraft. Budskapet er ofte: ta dette til deg, uten forbehold. Straks mennesket tyr til egen dømmekraft, så farer det vill. Setter du din egen dømmekraft over åpenbaringen, så er det et uttrykk for manglende tro. Men her oppstår jo igjen et problem i og med at åpenbaringen kommer jo til oss i form av det naturlige språk. Det er ikke mulig å dekode det naturlige språk uten fortolkning. Da får vi det fenomenet som kalles sekundære åpenbaringer. Ellen G. White er et utmerket eksempel på dette. Da adventistpionerne hamret ut teologien manglet det ikke på uenighet om fortolkning av Bibelen. Og her var det et mønster av at når slike uenigheter oppstod, så fikk Ellen G. White et syn, som stadfestet hva som skulle være den korrekte forståelsen. Altså en åpenbaring, som skal hjelpe oss å forstå åpenbaringen. Hva gjorde mennesket tidligere, uten denne veiledningen? Hvordan kan Guds ord til mennesket være så uklart, at det må komme en ny åpenbaring, etter tusener av år, som forklarer det hele? Og er det slik at adventistene i dag fremstår med en homogen harmonisk teologi? Langt der ifra. Her er mange fraksjoner og dype splittelser. For erkjennelsens problem har vokst. Hva gjelder og hva gjelder ikke av Ellen G. Whites skriverier? Er det gjenstand for fortolkning? Fantes det feil i hennes åpenbaringer? I så fall hvor og hva? Finnes der en feil, hvor mange andre kan der finnes? Svært lite av dette er jo verifiserbart. Og plutselig… ubs… nei og nei vi er jo overlatt til vår egen bedømmelse. Uuuu… la oss be hardt om Den Hellige Ånds veiledning til å forstå både Bibelen og Ellen G. White.

I forbindelse med kreasjonismen er jeg inne på Kent Hovinds retorikk i forhold til dette. Ikke tenk, bare observer og aksepter. Her påviser jeg en kraftig asymmetri på beviskrav. Det som strider mot Hovinds oppfatninger blir gjenstand for umulige beviskrav. Det vil i praksis si at erkjennelse utover hva vi observerer er utelukket. Han sier om fossilene at «Alt vi vet er at den døde». Egentlig vet vi ikke det heller. Alt vi vet, er at vi oppfatter det som å ligne på det vi har sett av bein i døde dyr. Det er alt vi vet. Dette kan jo være gudenes verk for å sette troen vår på prøve. Men, det var en avsporing for samtidig presenterer Hovind ukritisk konspirasjonsteorier og løse spekulasjoner på løpende bånd. Jeg forsøker selvsagt å arrestere dette med referanse til en filosofisk basert erkjennelsesteori. Men jeg innser at dette er nytteløst. For Hovind har nok bedt om Den Hellige Ånd. Og Åndens innflytelse bekrefter at alle disse konspirasjonsteoriene er sanne, mens evolusjonsteorien er gal. Ikke alle kristne har fått den akkurat den åpenbaringen, og andre har vel fått åpenbaringer som strider mot dette. Men alle har de bedt om den samme Hellige Ånd.

Islam har jo løst dette på en enda mer retorisk genial måte enn kristendommen. Profeten Muhammed var «den siste profet». Han slår enkelt og greit fast at, etter dette kommer det ingen flere åpenbaringer. Og Muslimene er da etterlatt med problemet å tolke Koranen, som jo også er skrevet i det naturlige språk, på en korrekt måte. Og allerede ser vi jo at her er splittelsene store og dype. En elefant i rommet her er jo nettopp det naturlige språk. Det er og forblir uklart og tvetydig. Om gudene hadde noe svært viktig på hjertet, vil det være ekstremt uklokt å meddele seg til en enkelt person, i skjul for alle andre. Det er jo oppskrift på feilinformasjon og tilfeldig fordeling av denne informasjon til alle mennesker rundt om på kloden. Bare tanken på bruk av en slik metode, oppviser en mangel på visdom, som til de grader diskvalifiserer den eller de som eventuelt måtte stå bak.

Min erkjennelsesteori inneholder også «åpenbaringserkjennelse». Den tar inn over seg menneskets kreative evner, som er kraftig nok til å konstruere en hvilken som helst kompleks tankestruktur, uten noen form for rot i virkeligheten. Jeg kan dikte. Da er det vel nærliggende å tenke at Muhammed også kunne det.

Er mennesket kun et medium eller også et tenkende individ?

Åpenbaringserkjennelsen blir ofte til en doktrine hvor menneskets rolle reduseres til et medium for gudenes innspill. Ellen G. White skal ha satt det så på spissen med å hevde at: dersom ikke hennes åpenbaringer kom fra Gud, så er det eneste gjenværende alternativet, djevelen. Ut av denne forestillingen aner vi altså en oppfatning av menneskets tanker som en kanal. Når en tanke kommer til meg, oppstår den ikke i mitt eget hode, men den er sendt til meg av noen. Og disse «noen» vil meg enten godt eller ondt. Jeg står da overfor det problemet at jeg da må bedømme enhver tanke, i et forsøk på å identifisere den overnaturlige kilden. Kanskje er dette religionens svar på kritisk tenkning. Men den inneholder jo et formidabelt problem: med hvilke tanker skal jeg bedømme mine tanker? Hvor kommer de tankene, jeg tenker når jeg bedømmer, fra? Kommer de også fra Gud eller djevelen? Men da må jeg jo bedømme tankene som bedømmer tankene som … Problemet inneholder seg selv. Det er rekursivt, og leder til en såkalt ondartet uendelig regress. I praksis fungerer det selvsagt ikke slik. De tanker, man intuitivt har tillit til, vil dyrkes frem, mens alt som mangler denne tilliten vil begrenses.

Dette er nok så langt fra kritisk tenkning som man kan komme. Dette er tankekontroll. Paulus skiver i 2. Kor 10 at «Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus». Hva han kan ha ment kan vi jo spekulere om, men min erfaring er at akkurat dette sitatet er brukt til akkurat det: tankekontroll. I praksis innebærer dette en teknikk som konserverer de forestillinger jeg måtte ha tillit til som riktige og fra Gud. I praksis innebærer jo det at enhver utfordring mot mine forestillinger blir arrestert og satt i karantene. Og det gjelder ikke bare hva andre måtte komme med, men også min egen indre tankedialog. Den vil, på denne måten, begrenses eller stoppe opp. For tankene er enten fra Gud, eller fra Satan. Min jobb er å være portvakt, med oppdrag om å forsvare de religiøse forestillinger jeg har tillit til. Dette er tankekontroll og den vil ødelegge menneskets innovasjonsevne. For den kreative prosess mates av idemyldringen, av motstridende tanker og ideer som brynes mot hverandre i en evig indre dialog. Den som evner å stoppe denne prosessen har med det, konservert seg selv innenfor en tilfeldig ramme av tankeforestillinger. Dermed går både oppriktighet, åpenhet og nysgjerrighet tapt i dragsuget. Og for den som har truffet lotto-rekka, altså den rammen som er innenfor det som blir akseptert av gudene på «den ytterste dag», kan jo kanskje prise seg lykkelig. Men tenk på alle de som havnet inn i et rammeverk som lå utenfor dette? Hva blir de klandret for, på den ytterste dag, om det var at de ikke ville høre, at de ikke var åpne, at de ikke «tok imot». Akkurat dette paradokset viser jo at det neppe er noe gudommelig bak disse ideene i det hele tatt. På samme måte som muslimenes doktrine om «den siste profet», så er dette en effektiv teknikk for å ramme et menneske inn sosialt, vaksinere det mot påvirkning utenfra, ja til og med egne kreative ideer. På den måten oppnår man makt og kontroll over andre. Dette er tankekontroll-teknikker som kan utnyttes til å melke andre, enten det er penger eller din nytteverdi som kan utnyttes.
Det grunnleggende her er forestillingen om menneskets tenkeevne. Den humanistiske tradisjon har utgangspunkt i menneskets selvstendige tenkeevne. Og hjerneforskningen gir oss stadig bedre grunner til å erkjenne at det er vår egen hjerne som produserer våre egne tanker. Ideer om at tankene er sendt til oss fra noen utenfra, er i dag sortert under psykiske lidelser av typen paranoia, psykose eller schizofreni. Motsetningen er i bunn og grunn subjektivismen, som jo baserer seg på bevisstheten for eget sinn, og de kapasiteter det har, og det å bli bevisst på at man kommer ikke utenom å ha utgangspunkt i nettopp eget sinn. Det er ikke mulig å gjøre en eneste bedømmelse uten å ha noe å bedømme med. Selv som portvokter, baserer du deg på eget sinn og de tanker som det måtte produsere. Subjektivismen er den beste vaksine mot denne formen for tankekontroll.

Hvordan sprer religionen seg?

Se også her. I boken om «Det egoistiske Genet» finner Richard Dawkins opp begrepet Meme hvor han anvender teorien om naturlig utvalg på ideer og forestillinger. Analogien er ikke helt borte vekk. For de ideer med størst sosial gjennomslagskraft er de ideer som jo vil spre seg best og dermed få størst utbredelse. Det er ikke nødvendigvis de beste ideene, selv om det nok er en sammenheng, men også dårlige ideer kan spre seg på denne måten bare de får tyngde nok i det sosiale spill. Religiøse forestillinger hører selvsagt også til i denne dynamikken. Og jeg har også mange ganger tatt meg den tanken at religiøse forestillinger også kan sammenligne med parasitter og virus. Det finnes parasitter som for eksempel kun kan formere seg i magen på et dyr, men som sprer seg via innsekter. Insektet får i seg parasitten via dyrets avføring. Parasitten går så til hjernen på insektet, omprogrammerer dets atferd slik at det klatrer opp på toppen av en blomst, og stiller seg dermed i stor fare for å bli spist. Slik kommer parasitten tilbake igjen i magen på det beitende dyret, og syklusen er sluttet. Analogien her er mekanismen som er i stand til å sette vertsorganismens egeninteresse ut av spill og gjøre den til et lydig redskap for helt andre hensikter. Slik kan religionen bergta et individ, sette deler av individets egeninteresse ut av spill og ofre seg for å skape nye kopier av seg selv hos andre «vertsorganismer» som jo er mennesker. Religionen kan på samme måte sammenlignes med et virus, som jo egentlig har samme strategi. Et virus setter seg på en celle, borer seg gjennom membranen, trenger inn i cellen, installerer sitt eget DNA og setter cellen i gang med å produsere kopier av seg selv. Analogien her er det samme. Alle store religioner har mekanismer i seg til å angripe individets sinn. Her er det mange strategier. De enkle er jo å lokke med hjelp her og nå, lokke med himmelen, true med helvete. I tillegg kommer en rekke strategier basert på det sosiale spill. Så invaderer religionen menneskesinnet med sofistikerte tankesystemer, dogmer og forestillinger som gir svar på alt. Deretter følger en marsordre som både kan være parasituell, altså suge ressurser ut av individet, og en marsordre om å bidra til forestillingens reproduksjon, altså misjonere og promotere religionen. Dette kan i fordums tid ha startet med rene manipulasjoner, altså rene svindlere som bevisst konstruerte opp ideen i den hensikt å oppnå makt over andre. Og jeg kan god se for meg at noen av disse kanskje først ble overrasket over hvor godtroen og lettlurt de rundt dem faktisk viser seg å være. Men kanskje det igjen kan ha skapt en dynamikk i retning av at selv opphavspersonen blir bergtatt av sine egne fantasihistorier. I denne videoen om narsissisme fremstilles sektlederen for «Children of God», David Brandt Berg, som en som skårer maksimalt på skalaen for narsissisme. Her hevdes det at religion er det perfekte redskap for en narsissist.

Uansett om religionsstarteren er narsissist, svindler eller halvgal, dersom han får gjennomslag og mange tilhengere, så setter jo dette i gang en kjedereaksjon. Det sementerer seg i kulturen. Det inngår i normer og i det sosiale spill. Og det fortsetter i generasjon etter generasjon. Det utnyttes kynisk og beregnende av noen. Men dette sprer seg også via den fanatiske men naivt blinde tilhenger.

Analogien med virus handler jo her om at mennesket gjennom disse mekanismene lokkes til innsats og underkastelser som kanskje setter deres egeninteresse på spill, som er en trussel mot individets selvutfoldelse og personlige frihet, en trussel mot moralen, og rasjonaliteten.

Med utgangspunkt i en slik teori burde vi kunne se en viss sammenheng mellom religionens utbredelse og spredningseffektivitet. Religioner utbredelse har jo selvsagt også hvor gammel den er, og selvsagt også med hvilken suksess de kulturer som bærer religionen ellers har. Egenskaper som definerer spredningseffektivitet kan være:

Åpenhet:

·       Er religionen til for alle mennesker, eller bare begrenset til noen eksklusive grupper

Hva religionen har å tilby:

·       Hjelp og støtte i hverdagslivet

·       Hjelp til fattige og vanskeligstilte

·       Overlevelse av døden og paradiset etterpå

·       Svar på de store spørsmål

·       Livsutfoldelse

·       Sosial tilhørighet

Sanksjoner eller trusler

·       Kobling mot sivile lover og straffer

·       Straff og oppgjør etter døden

·       Sosial ydmykelse

·       Utestengelse

Gjennomslag for krav og almisser

·       Sosial utrenskning av elendige og utilstrekkelige

·       Personlig frivillig gratisinnsats for misjonen

·       Bidrag til livsopphold for geistlige og organisasjonen

·       Skatter, kollekt og tiende

Om vi for eksempel skulle måle på åpenhet, så stemmer dette. For eksempel er Jødedommen en forholdsvis liten religion. Det forklares enkelt med at den bare er for Jøder. Kristendommen er en stor religion. Det handler om at den er åpen for alle mennesker «Gå ut i all verden…». Islam er også en stor religion. Den er også åpen for alle mennesker.

Slik kunne vi fortsette på område for område, og kanskje utvikle en modell for kvantifisering av religionens spredningskraft.

 

 

Religion og moral

I debatter med ateister drar alltid muslimer og kristne det såkalte moral-kortet opp av ermet. Hvor kom moralen fra? Og hvis vi mennesker virkelig må gi opp religionen, hva skal det da bli til med den viktige moralen som jo er helt nødvendig for at samfunnet skal kunne fungere på en god måte for oss alle sammen? Svarene som gis av størrelser som Richard Dawkins og Sam Harris gir er både gode og overbevisende, uten at de nødvendigvis går inn i selve de filosofiske spørsmål: Hva er moral, og hvor kommer den fra? Dette er jo de litt mer «kjedelige spørsmålene». Men sannsynligvis adresserer de mer direkte den problemstillingen som kristne og muslimer ofte adresserer. Hadde jeg blitt utfordret i en debatt om ikke-religiøs moral, ville min respons sannsynligvis ha blitt langt mer kjedelig, analytisk og uten retorikk. Men det jeg hadde håpet på med en slik respons er å gi et skudd for baugen på den religiøses klokketro på eget monopol på moralen. Jeg ville begynt med å sortere ut logikken i en slik utfordring. Det moralske argumentet for Gud kan forstås begge veier. Den ene veien er slik:

Det å hevde at Gud ikke eksisterer, vil dra med seg moralen med i dragsuget. Derfor bør vi tro på Gud.

Det er omtrent som å si til legen:

Du må ikke hevde at jeg har kreft, for da vil jeg bli ulykkelig.

Dette er et uttrykk for å nekte for alle de fakta jeg ikke liker. Det er dette jeg kaller for strutsestrategi eller teleologisk fakta-argumentasjon, og det kan umiddelbart avskrives som irrasjonelt.

Det modne mennesket forholder seg til det som er, uavhengig av hva som er ønskelig. Det innebærer at spørsmålet om Guds eksistens er frikoblet fra opplevelse av behov for moral, eller andre behov.

Men, vi kan tolke denne utfordringen andre veien. Altså: Om ikke Gud eksisterer, hvor kom da moralen fra? En slik utfordring kan logisk fremstilles på følgende måte:

1)   Bare Gud kan skape moral

2)   Moralen eksisterer

3)   Konklusjon: Gud eksisterer

Om vi spisser premiss 1) vil vi oppnå en interessant symmetri. Den er slik at Gud ikke bare kan skape moralen, han vil alltid skape moral. Ut av en slik påstand ville vi jo også kunne avkrefte Guds eksistens ved å avkrefte at moralen eksisterer. Symmetrien består i at vi her har å gjøre med et fenomen hvor eksistensen av dette fenomenet både kan avkrefte eller bekrefte eksistensen av et bakenforliggende fenomen. Nok om det. Parallellen til det såkalte «ondes problem» er her slående. For her kan vel ateisten hevde at moralen ikke eksisterer fordi det onde eksisterer, ergo eksisterer ikke Gud.

Den disputt som må oppstå i kjølvannet av en slik logikk relaterer seg til uklarheter både rundt gudsbegrepet og moralbegrepet. Nøkkelspørsmål her kan være: Hva er Gud? og ikke minst hva er moral? Gjelder virkelig premiss 1)? Er det virkelig slik at kun Gud kan skape moral? Hvordan vet vi det? For å vite det, så må vi både vite noe om Gud, og om moral. Gjør vi det, egentlig? Om vi begynner å undersøke i all verdens religioner og kulturer så finner vi neppe entydige svar på noen av disse spørsmålene. Men før vi har besvart spørsmålet om hva er moral er, hvordan kan vi da teste ut om den virkelig eksisterer?
Men jeg ville likevel ha gitt den religiøse den kredit at opp gjennom historien så har moral og religion fulgt hverandre som hånd i hanske. Det går ikke an å se utelukkende negativt på en slik historie. Kanskje er dette en nødvendig del av det å utvikle en sivilisasjon. For fem tusen år siden hadde vi ingen vitenskap som kunne fungere som alternativ til forestillingen om gudene. Men gudene gjorde da den nytten for seg at de langsomt men sikkert «forsynte» menneskeheten med mer eller mindre fornuftige påbud og forbud. Og de var nok fornuftige nok til at den gryende sivilisasjon kunne fungere og utviklet seg. På tross av all grusomhet og elendighet så må vi kunne gi utviklingen hittil karakteren betinget suksess. Og suksessen hadde neppe vært mulig uten den illusoriske legitimitet som religionen gav til lover og forordninger som skulle regulere samspillet mellom  mennesker og grupper av mennesker.
Mennesket har gjennom sin fortid på Afrikas sletter utviklet en naturlig moral for inngrupper. Inngrupper er de små flokkene av opp til hundre individer som levde og fungerte sammen på denne tiden. Dersom det sosiale samspill skulle kunne fungere, så betinget det begrensinger i det enkelte individs atferdsmønster. Vi skal nok være forsiktige med å forherlige denne tilstanden. Den hadde nok elementer av brutalitet, undertrykkelse og urettferdighet som vi neppe ville ha akseptert i dag. Men det sosiale samspill må nok ha fungert så godt at lønnsomheten for det enkelte individ sannsynligvis var i pluss med god margin. De moralske verdiene har smått om senn kommet etter hvert som flokkdyrenes sosiale samspill har blitt mer og mer avansert.
Med religion og kultur har slike kjerneverdier blitt sementert. Dette har i sin tur skapt en moralsk bevissthet som igjen har åpnet for utvidelse av den moralske horisonten til også å favne nære utgrupper. Dette har da åpnet for en konsolidering mot større enheter, noe som etter hvert kan kalles sivilisasjoner. 

Men som alle andre programmer og strategier så kommer det alltid til et punkt hvor de har gjort sin nytte og hvor nåværende funksjon er mer til skade enn til gavn. Innenfor den enkelte kulturen har religionen stadig utvidet området for det etiske repertoar. Med tiden har det utviklet seg et voksende antall påbud og forbud, som både kan ha vært tilfeldige men som også kan ha handlet om lokale tilpasninger. Der er mennesket nå. Religiøse forestillinger og deres medfølgende moralske tankegods er fulle av «lik i lasten». De representerer ikke noen løsning for den moderne sivilisasjons store utfordringer.  Det modne samfunn er i behov av å fundere sin moral på rasjonalitet i stedet for religion. Våre normer må kunne begrunnes rasjonelt, ellers kan det bære irrasjonalt av sted med hele menneskeheten. Akkurat det har vi ikke råd til akkurat nå.

Bønn som fenomen

Bønn forekommer i mange varianter og religioner. Jeg vet ikke hvor godt fenomenet er studert vitenskapelig. Kanskje er det det. Min refleksjon handler mest om egen erfaring med fenomenet, og løse refleksjoner og spekulasjoner generelt. Kanskje er jeg temmelig ukvalifisert til å reflektere over dette. Jeg pleier ofte å si at jeg mangler religiøse antenner. En del av det er at jeg ikke har del i noen indre opplevelse de ganger jeg har prøvd meg på dette. Det har nok gjort at jeg alltid har oppfattet bønn som «en forestilling». Men det er mest sannsynlig min egen empatiske feilslutning. Når jeg nå setter ord på det, tenker jeg at det er åpenbart at religiøse mennesker ofte opplever noe annet. Men, her om dagen fikk jeg noen tanker om dette, og de kaster jeg da frem her.

Den første, kanskje revolusjonerende tanken, er at bønnen egentlig er en av mange måter å kommunisere med villdyret i oss. I skrivende stund har jeg vært opptatt av det såkalte «villdyret» i oss en stund. Og spørsmålet om en kommunikasjonsform som direkte adresserer villdyret har stadig dukket opp. Men den neste tanken er alltid at «villdyret er språkløst». Det er det jo egentlig ikke. Villdyret forstår signalspråk, og det er åpenbart at det er en tett integrasjon mellom hjernebarken og resten av hjernen. Det betyr selvsagt at språk også påvirker villdyret, også avansert språk, på indirekte måter vi kanskje ikke helt forstår enda.

Det var da jeg kom på dette med demonutdrivelse. Det er faktisk en interessant parallell som kunne være verdt å undersøke. Ideen om demoner og ånder handler jo om tanken om noe som «bor i oss». Kanskje fungerer noe av denne kommunikasjonen med «demonen», egentlig som en kommunikasjon som treffer villdyret og får det til å respondere. Begrepet «demon» skaper kanskje en forventing om at det er våre skyggesider som adresseres og at det får enkelte aspekter ved «villdyret» til å våkne til liv; levere varene i henhold til forventinger. Hvem vet hvilke mekanismer som er i spill her. Noe av dette kan kanskje ha sammenheng med fenomener som sorterer under dissosiasjon, og da manifestasjoner som har blitt tolket som personlighetsspaltning. Det kan jo være at noe i oss, har denne morfologiske evnen til å skape seg om i forhold til kulturelle forventninger, men at dette også kan fortolkes som manifestasjoner som dyrkes frem, men som også drives av villdyret i oss. Merk at bruken av begrepet «villdyr» er en metafor. Det er en samlebetegnelse på de deler av vår hjerne som vi har felles, særlig med andre pattedyr. Men vi har også krypdyret i oss. Dette er systemer som hver for seg har fungert selvstendig og autonomt i andre arter, og som har gjort det med formidabel biologisk suksess. Men det faktum at disse systemene har i seg det meste som skal til for å fungere autonomt og selvstendig, åpner for spekulasjoner om at dersom det gis rom for det, så har de fortsatt den egenskapen. Den store splinten som evolusjonen har etterlatt seg i vårt sinn handler også om en mental maktbalanse mellom systemer i vår hjerne. Kontinuumet er kanskje fra full harmoni til den rene krigstilstand. Fenomener som bønn, meditasjon, hypnose, men også dagdrøm og fantasi handler kanskje også om forskyvning av slike balanser. Kanskje kan rusmidler, musikk, og kunst også tillegges slike effekter.

Kanskje er det også slik at morfologien i dette også åpner for at urgamle arketyper kan manifestere seg i dette. Det religiøse handler kanskje om at bønnen egentlig adresserer for eksempel alfa-arketypen, eller mødre-arketypen i form av en hellig gudinne. Opplevelse av «Guds nærvær» kan kanskje handle om den uvanlige kommunikasjonen som blir utviklet gjennom slike ritualer. Kanskje representerer den indre bønnen en ekstrakanal i kommunikasjon med villdyrets mange fasetter. Kanskje ligner det litt på hypnosen. Kanskje handler ritualer, figurer, altre, lyd og lys som katalysatorer som åpner ekstra kanaler til ens indre og dermed også potensiale til ekstraordinær påvirkning og mental massasje. Dermed blir dette kanskje til en ekstraordinær opplevelse som, de av oss som mangler religiøse antenner, ikke er i stand til å oppleve.

Dette leder meg også til å spekulere i det jeg har hørt om forskning på nær-døden opplevelser. Det er jo en del som går igjen, blant annet møtet med et gudommelig vesen, gjerne i form av et fantastisk lys. Den nærliggende måten å forstå dette på handler jo om en hjerne hvor balansen mellom systemene forrykkes etter hvert som funksjoner bryter sammen. Det vi vet er at rekkefølgen på funksjonenes sammenbrudd ikke er tilfeldig. Jo viktigere funksjonen er for livsopprettholdelse, desto lengre holder den ut. Jo nærmere livsfunksjonene vi kommer, jo nærmere kommer vi mot kjernen av villdyret i oss. Så faller mest sannsynlig de perifere kognitive funksjonene først. Med i det dragsuget forsvinner sosiale funksjoner som samvittighet og skam. Da handler det i høy grad om de straffesystemene, som hele livet har holdt villdyret i et jerngrep. Så er det kanskje ikke tilfeldig at selvforakt og fordømmelse forsvinner som dugg for solen. Vi står tilbake med livsmeningen. For en stakket stund er splinten borte, og vi opplever oss som et hele, i harmoni med alt og alle. Kanskje er det slik at noen mennesker, i et slikt øyeblikk for første gang kjenner den ubetingede kjærligheten, som kanskje har vært der hele tiden, men som nå i individets siste sekunder flyter fritt, et siste kyss fra naturen idet individets materielle bestanddeler oppløses og transformeres tilbake til den kosmiske dans de en gang kom fra.

Vel, dette er mine løse spekulasjoner om fenomenet «bønn». Men jeg er ikke ferdig med dette før jeg har spekulert litt om bønnens sosiale funksjoner. Jeg begynte med å si at jeg ofte har oppfattet bønnen som en forestilling. I tillegg til den indre funksjonen bønnen har, som jeg bare kan spekulere i, så er det nok lettere å observere at bønnen også har en sosial funksjon. Bildene av hundrevis av muslimer som ber i takt er en nøyaktig manifestasjon av det fenomenet jeg kaller for alliansesignalisering. Selv jeg, som religiøs analfabet kunne vært med på dette og få uttelling av det. Selv om bønnen i seg selv ikke rører ved en eneste indre streng i mitt sinn, så vil bare det å delta, være synkronisert med de andre konstituere en opplevelse av fellesskap med de andre. Og det er en tiltrekkende fristelse, kanskje særlig for en type som meg, som befinner seg i den sosiale randsonen. Bare tanken på å inngå i en slik forbrødring, gir et mentalt rush. Kanskje nettopp mennesker som meg, som kanskje ellers sliter sosialt, kjenner litt ekstra på akkurat den dragningen.

Kanskje er det ikke tilfeldig at kulturer har utviklet ritualer for bønn. Da handler det ikke bare om synkroniserte bevegelser, men at vi også sier de samme ordene og synger de samme strofene. Det skulle ikke forundre meg om ikke slike fellesritualer stimulerer produksjon av Oksytocin. Det utløser jo igjen inn-gruppemekanismer (slektskapsseleksjon), men øker samtidig fremmedfiendtligheten (utgruppe-mekanismer). Dette er vel nøyaktig den tendensen man kan se i sekter og religioner hvor man holder på med dette.

Min egen erfaring med bønn i adventistsamfunnet har også gitt meg den refleksjonen at det å be høyt i en forsamling, også er en kanal for påvirkning og kanskje ofte regelrett propaganda for de som hører på. Litt googling og jeg oppdager raskt at jeg ikke er alene om å erkjenne denne type problematikk. Kanskje er dette en svært effektiv måte å påvirke på. For det første: Den som ber inderlig bekrefter gjennom dette sin egen fromhet. Fromheten blir ofte til en rangeringsmekanisme i menighetens indre liv. Dette handler med andre ord at den som ber, på den måten forsterker sitt eget etos. For det andre må vi trekke inn nettopp de mekanismer jeg tidligere har snakket om, nemlig at dette åpner kanaler i vårt sinn som i stor grad går utenom den kognitive portvokteren, og taler direkte til villdyret i oss. Når jeg sier det slik, så kommer jeg på at nøyaktig den samme forståelsen ble brukt i gamle dager når adventistsamfunnets forkynnere advarte mot rocke-musikk. Og kanskje traff de blink, på en måte. For nettopp musikk har mest sannsynlig den samme type effekt. Jeg har vært på utallige rockekonserter. Her er jeg selvsagt like religiøst analfabet, som andre steder. Men jeg kan ikke la være å observere mye av de samme effektene. Samme på fotballkamper. Mye av disse effektene har jeg reflektert over her.  Hoved-hypotesen er at sosiale massemekanismer nøytraliserer kognitive funksjoner fordi kommunikasjon med avansert symbolspråk tenderer til å svekkes etter hvert som gruppestørrelse øker og sosial interaksjon tiltar. Men signalspråket, som jo er kommunikasjonen villdyr imellom, er langt mer robust og fortsetter å fungere i slike sammenhenger. Dette gir dyret dominansen over prosessen. Kanskje er ideene i Johannes Åpenbaring, om «dyret som oppstår fra havet», en mer treffende metafor enn vi liker å tro. Havet symboliserer folkemassen, og innerst inne har vi nok alle sett effekten: Dyret som emergerer ut av massen. Problemet med denne hypotesen er imidlertid at bønn, jo nettopp er avansert symbolspråk. Det gjelder for så vidt også musikktekster. Det har alltid vært mitt største ankepunkt mot at avanserte budskaper ikke kan formidles på denne måten. Det står jeg ved. Men bønn blir jo på en måte en mellomting. Dette skjer ofte i lukkede grupper, i mindre sammenheng, hvor nettopp avansert symbolspråk er mulig. Her er jeg på ingen måte ferdigtenkt i hvordan disse mekanismene egentlig er. Samtidig er det sannsynligvis en overdrivelse at bønner har noe spesielt høyt intellektuelt nivå, at de krever så mye av vår kognitive kapasitet. Vanlig talespråk har jo også et lag med signalspråk i seg, og bønner om styrke til ditt, og hjelp til datt, trygghet fra fare, og Guds forbarmelse over oss, krever ikke så mye kognitivt arbeid. Mesteparten av dette treffer oss jo emosjonelt, akkurat som signalspråk gjør. Men i et slikt signalspråk så kan det også ligge rangeringsmekanismer, at vi opphøyer noen, og ikke minst ber for «de svake» blant oss. Det ligger jo kraftige sosiale rangerings-signaler i akkurat slike utsagn. Så er det viktig å observere at slike emosjonelle budskaper også handler om å befeste tillit. Dette gjør man ved å formidle omtanke, omsorg, lojalitet og fromhet. Jeg har jo tidligere vært inne på det kristne genitrekket å be om «Den Hellige Ånds veiledning». For som regel kommer bønnen i forkant av en eller annen seanse hvor man formidler budskap, ideologi og teologi. Nettopp dette ritualet, befester sannsynligvis den tillit som skal til for å ta til seg den undervisningen som skal komme. Kanskje ligner dette på det man i psykologisk sammenheng kaller for «priming». Her slår jo også fenomener som «tenkesurfing» og «alliansesignalisering» inn for fullt.

Fra Gud til natur

I avsnittet «Om det å bære lidelsen med verdighet» i Det Modne Mennesket gjør jeg et tankeeksperiment. Jeg substituerer Gud med naturen. Ettersom tiden har gått har jeg reflektert litt mer over dette. Jeg ser interessante paralleller. Da starter jeg først med det som kanskje kunne blitt min religion. Det er gudinnetilbedelse. Faktisk lever vi i en tid med store trekk av dette. I den vestlige verden har vi utviklet en kultur som i praksis tilber kvinnen. Det betyr ikke å tilbe alle kvinner, men det feminine og det som kan oppfattes som feminine alfa-trekk. Jeg har en tekst om feminisme her. Les gjerne dette og dette og dette. Dette handler om kvinnen som en naturlig del av seleksjonstrykket på oss menn. I teksten om Det reproduktive mennesket finnes en del passasjer som berører dette. Se her og her og her. Nå skal vi inn på den menneskelige siden av dette. Summen av de refleksjoner jeg viser til, er den vilkårligheten som ligger måten mannen blir ansett av det motsatte kjønn. Mannens liv, og livskvalitet står og faller på om han finnes verdig eller uverdig for kvinnen. Og kontrasten er nærmest dikotomisk. Kvinnens gunst innebærer omsorg, omtanke beundring, anerkjennelse, ære, all mulig støtte og hjelp. Er det ikke slike ting man ber til gudene om? Det euforiske handler om kvinnes skjønnhet, erotikk, og empatisk attraksjon. Vi forguder henne. Mange av temaene i romanen Gudenes sang har omdreiningspunkt om dette. Men her går det åpenbart fram at dette i stor grad handler om en fasinasjon og kjærlighet som på ingen måte blir gjengjeldt. Munken er en fortapt sjel, og dette gjenspeiler av flere passasjer hvor han erfarer kvinnens fordømmelse og forakt. Da er vi over på den motsatte enden av skalaen. Det er gudenes vrede. Det å ikke bli utvalgt handler om forakten, arrogansen, den totale fordømmelsen, den sosiale dekrediteringen, uretten, overflødigheten, skammen og fornedrelsen. Gudinnen er herre over det sosiale himmel og helvete. Det oppleves vilkårlig. Det er ikke nok med anstrengelse og innsats, heller ikke lydighet. Alt dette har dikotomiske fortolkningsnøkler. For en utvalgt blir det til fortjeneste, offer og samarbeid. For en utstøtt blir det til egoisme, smisking og svakhet. For den som er utstøtt er alle virkemidler nøytralisert. Livets rett innvilges kun av objektets nytteverdi.

For den som har lest refleksjonene over, så er innsikten at dette egentlig handler om biologien, og dermed også naturen. Som mann så kan altså kvinnens moralske vilkårlighet oppfattes som en manifestasjon av naturen selv. Da er vi over på naturen. Det er her jeg oppdager mange fellestrekk mellom moder natur og religiøse forestillinger om gudene. Her er min liste:

Forestilling	Parallell
Gud er alle sted nærværende	Naturen er alle steds nærværende. Naturen er i oss, vi er av naturen og vi vender tilbake til naturen.
Gud er allmektig	Vi er totalt prisgitt naturen. Vi er avhengige av naturen, samtidig er vi i en kamp mot naturen, en kamp vi til syvende og sist vil tape.
Gud er moralens opphav	Naturen er amoralsk, men har likevel utviklet moralforestillingene i oss. Alt dette kan tilbakeføres til evolusjonsteorien.
Vi er Guds barn	Vi er barn av stjernene. Grunnstoffene er skapt av stjernene. Vi er av naturen. Vi har natur og vi er natur.
Når vi dør, kommer vi til himmelen	Å komme til himmelen er å komme tilbake til Gud. Når vi dør, så kommer vi tilbake til naturen, vi blir ett med naturen. Borte er all vår kamp og lidelse. Men også alt vårt begjær, vår lyst, vår frykt, vår kjærlighet, alle våre bekymringer. Dette ligner på forestillinger om Nirvana.
Synd	Det biologiske livs synd, er synden mot Den Andre Termodynamiske Lov. Livet representerer et unntak fra naturens normaltilstand. Og naturen er i konstant angrep mot dette. Du, som levende vesen tar en plass ved å skape et skille mellom deg og naturen. Alle celler har en membran, og flercellet liv bygger hud, skall og skjold som en ytre avgrensing fra alt annet. Denne ytre avgrensingen inneholder et sentrum med egeninteresse; det forsvarer seg selv, er for seg selv og kjemper innbitt mot forfallet, og sprer ut kopier av seg selv.
Helvetet	Moderne teologi har avdempet sine bilder av den evige brennende pine til såkalt «adskillelse fra Gud». Det hører jo litt bedre ut. Men er det det. Nå kobler vi til naturen. Helvetet er adskillelse fra naturen. Men er det ikke det livet allerede har gjort? Nja, kanskje det skaper i alle fall betingelsene for lidelse. Men merk dette: Alt liv består av natur. Vi er fortsatt av naturen. Naturen er i oss, Gud er I oss. Vi mennesker og mange andre dyrearter har subjekter. Det er en prosess som skaper vårt indre jeg. Gjennom dette opplever vi å interagere med naturen, fordi hele prosessen forutsetter naturen. Men tenk om Descartes «Jeg tenker derfor er jeg» kommer utenfor alt dette. For vi mennesket har utviklet kunsten å abstrahere. Så vi kan teoretisk abstrahere «jeg som tenker» fra absolutt alt annet. Det er opplevelse av eksistens utenfor alt som er. Du hverken ser eller hører noe som helst. Du opplever ingen kropp. Du kan ikke hverken trekke pusten eller oppleve bevegelse av noe slag. Du er utenfor og bortenfor naturen, du er adskilt fra Gud. I denne tilstanden bare er du. Du kan ikke gjøre noe som helst. Du kan heller ikke slutte å være. Du bare er, i et totalt lydløst mørkt vakuum, uten å kunne gjøre noe som helst fra eller til for å komme ut av det. Det er adskillelse fra naturen. I siste del av Gudenes sang dveler jeg ved et lignende scenario, selv om det ikke går så langt. Tanken på dette er uansett svært skremmende, dersom man forsøker å ta dette inn over seg.
Treet til kunnskap om godt og ondt	Dersom vi reflekterer over forestillingen om at liv egentlig er å bryte entropiloven, så handler liv fra første stund om an kamp om selvbevaring, mot naturens destruktive krefter. Når dette blir avansert, så utvikles altså emosjonsdrevne biologiske systemer. Dette skaper med nødvendighet de to motsetningene unngåelse og tiltrekning. Herfra kommer godt og ondt. Avanserte levende organismer kan med andre ord lide, og bygger dermed implisitt kunnskap om godt og ondt. Å spise av kunnskapens tre handler med andre ord om prosesser som kommer inn i det sporet at det utvikles slike mekanismer. Syndefallet knyttes til dette; det er dette som gjør det meningsfullt å snakke om synd.
Arvesynden	Ut av denne tankemåten følger det at det å være levende, i seg selv er det som er synden. Og kanskje kan vi trekke denne lengre på menneskets vegne. Da tenker jeg på det jeg kaller for «den store splinten» som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn. Vi har evnet å sette ord på det, og vi fødes i inn i en kultur og med biologiske forutsetninger til lidelse, som en uunnværlig bestanddel av liv og til og med livsmening.
Gjenfødelse	Alt stoff som vi består av, har eksistert i millioner, kanskje milliarder av tidligere organismer. Når jeg dør, så betyr det ikke noe annet enn at ressurser blir frigjort for andre organismer å gjenbruke. Det er kun informasjonsbasisen som endrer seg. Blir jeg spist av en løve, så blir deler av meg en del av løven. Stoffet «tjener» en annen bunt med informasjon, enn den bunten jeg forvaltet. Vinen som symboliserer «Jesu blod» og brødet som symboliserer «Jesu legeme», kan også oppfattes som et symbol på denne, materiens dans med livet.

 

Alle disse parallellene handler selvsagt bare om min fantasi og måten jeg forstår verden på. Men kanskje handler det også om at religioner manifesterer dypere innsikt om tilværelsen på en måte som har noe universelt over seg. Kanskje handler det om dypere arketyper i oss, som manifesterer seg på denne måten. Dette er jo bare ren spekulasjon, kun for moro skyld.

Fra religion til humanisme

Mye eldre religiøst tankegods er strengt deduksjonistisk. Hvilke regler og ritualer gjelder? Hva er oppskriften? Hvordan skal jeg leve litt liv slikt at hverken guder eller mennesker kan klandre meg? Denne strenge deduksjonismen skaper også en binding mellom kultur og tradisjon på den ene siden og religionen på den andre siden. I den grad religionen blir autoritet for liv og lære, så sementerer dette også samtidig den kultur og de tradisjoner som er sammenvevd med dette. Sammenlagt kan dette virke kulturkonserverende. Det vil si at den naturlige kulturutviklingen kan bli bremset, og kanskje stoppe helt opp. For enhver kulturutvikling blir da en trussel mot religionen, og dersom religionen står svært sterkt vil denne evne å bremse kulturutviklingen. Den vil aldri klare å stoppe den, men dog legge en bremse og bli en kilde til evig intern konflikt.

Humanisering av religionen består i det å bevege seg bort fra denne strenge deduksjonisme. I stedet for å etterspørre «hva er oppskriften?» så analyseres religionen med et formål å finne frem til dens mer grunnleggende bakenforliggende prinsipper. Dermed får vi en åpning mot universalisering. For dersom denne utviklingen går langt nok, betyr det at man kan implementere religionen i andre kulturer ved hjelp av disse generelle prinsippene. Det betyr at religionens uttrykk ikke behøver å ligne slik som den uttrykker seg i den originale kulturen, men heller bli tilpasset den gjeldende kulturen, dens tradisjoner og de utfordringer denne kulturen stor overfor. Og det er klart, jo dypere man går i å trekke ut generelle prinsipper, desto nærmere kommer dette filosofien. Og jo mer filosofisk dette blir, desto mer allmennmenneskelig appell har det og desto større er tilpasningsmuligheten, både i forhold til forskjellige kulturer og kulturutvikling. Det er dette jeg kaller for humanisering av religionen. For kulturer er i konstant utvikling. Det handler både om historisk utvikling, gjensidig kulturpåvirkning, og ikke minst at utfordringene endrer seg, både over tid, og geografisk. Religionens effekt som irrasjonell kulturbremse blir svakere med humanisering. Og dette demper selvsagt friksjonen ved kulturutviklingen.

I min oppvekst var det en stor debatt om når sabbaten startet og sluttet. I det gamle Israel var jo dette enkelt. Sabbaten var fra solnedgang fredag kveld til solnedgang lørdag kveld. Dette er jo selvsagt en kultur som ikke hadde peiling på at dette faktisk ikke er noe som gjelder universelt over hele kloden. I Nord-Norge hadde vi perioder på året hvor solen ikke gikk ned, og på vinteren hvor solen ikke stod opp. Den deduktive tilnærmingen til dette skapte store frustrasjoner og konflikter. Og Adventistsamfunnet var delt i to leire i forhold til praktiseringen av dette. Og her kunne man jo ikke bare «kopiere» originalkulturen. For dette er jo naturforhold som vi ikke kommer unna.

Men kanskje er Islam det beste eksemplet på dette problemet. Det sies at Koranen ikke er fyldig nok til å beskrive hvordan det gode muslimliv skal leves. Følgelig ble det et vakuum i ettertid i forhold til akkurat dette. Hva er oppskriften? Løsningen kom et par århundrer senere med den såkalte Hadith litteraturen, som beskriver profetens liv ned i alle mulige detaljer. Følgelig får vi her en kraftig konserverende effekt på kulturen. Det vil si at den som blir muslim, også konverterer til den arabiske kultur slik den var på den arabiske halvøya rundt 600 f.Kr. Det innebærer endring av klesdrakt, utseende, språk, matvaner og tradisjoner. Selvsagt varierer dette i forhold til hvor strengt deduktivt man tar dette. Kanskje er det slik at i noen miljøer så er humaniseringen av Islam kommet langt, mens andre miljøer står på stedet hvil. Uansett, jo mindre utbredelse humaniseringen har, desto mer vil jo dette kollidere med vestlig kultur, hvor store kristne miljøer jo er svært humaniserte, og kulturen innrettes mye sterkere i forhold til nåtidens utfordringer. Dette er jo ikke tilfeller i store deler av Midtøsten, som opplagt holdes i en religiøst-kulturell tvangstrøye. 

 

Religion og kunst

Religionens evne til å stimulere til kunst og estetikk er nærmest formidabel. Måten religionen fremstår på er avgjørende for dens evne til gjennomslag og opparbeidelse av en engasjert tilhengerskare. Med utgangspunkt i dette blir kunsten og estetikken det kanskje viktigste retoriske virkemidlet. Dette skaper igjen grobunn for etablering og utvikling av kunstneriske miljøer i tilknytning til religionen. Religionens dogmer og doktriner gjengis i form av bilder, skulpturer, musikk, dans og litteratur. Slike miljøer blir så igjen gravitasjonssentrum for mennesker som er fasinert av kunst og for kreative mennesker som vil skape kunst. Kunsten fungerer som en viktig plattform for det jeg kaller for den euforiske varianten av menneskets tilknytting til religionen.  Som retorisk virkemiddel er dette meget kraftig i den grad kunsten treffer individets emosjonelle strenger. Om kunsten virker frastøtende vil det mest sannsynlig få hele religionen til å virke frastøtende.  Noen ganger kan religioner utvikle normer også i forhold til kunst. Gjerne som et vern mot seg selv, ved å fiendtlig-gjøre og fordømme kunstneriske uttrykksformer som ikke inngår i den religiøse tradisjon. I den grad «de andres» kunst virker appellerende på individer i menigheten oppfattes dette som en «djevelens fristelse» som de berørte individer oppfordres til å motstå. Vi har altså å gjøre med en dobbel strategi om å tiltrekke seg mennesker som fasinerer av religionens kunst, og å advare de individer som ikke er fullt så fasinert mot all annen kunst. Sannsynligvis kan dette være bevisst strategi fra menighetens indre kjerne. Den enkelte religionen lever av oppslutning. Dør oppslutningen, så dør gudene med den. I den grad kunstutrykket kommer i utakt med samtiden vil selvsagt en slik strategi slå tilbake og i seg selv bli en trussel for troens eksistens. Som regel betyr det at religionen splittes i en konservativ utdøende kjerne og utbrytere som tar inn over seg samtidens kunst, tar avstand fra de gamle normene, og reetablerer en vekst basert på denne.
Religiøse samfunns tendens til å etablere estetiske normer vil selvsagt virke svært belastende på de individer i religionen som ikke evner å bli fasinert av kunsten. Dette kan selvsagt medføre store kvaler for de individer som ikke greier å etterleve slike normer. Dersom den sosiale tilknytningen er sterk kan dette selvsagt bli til skade, både mentalt, sosialt, i det hele tatt på livskvaliteten. Religion er et tveegget sverd. Dette er definitivt en av skyggesidene.

Religion og vitenskap

I vesten er vi jo vel kjent med at religionen ofte baserer seg på dogmer som ikke alltid stemmer overens med virkeligheten. Etter hvert som vitenskapen vokser frem vil denne etter hvert utgjøre en trussel mot disse dogmene. Nå er jo dogmene som regel formulert i det naturlige språk, og dermed ekstremt polymorfe.  De mest reflekterte delene av de religiøse miljøene er som regel klar over dette og motstrategien blir da å utvikle nye forståelser av dogmene som er mer i harmoni med vitenskapelige fakta. Men slike dogmer har som regel en hellighet over seg som gjør at de for noen er uangripelige, uansett tyngden av vitenskapelige data. Dette leder da til strategier som angriper vitenskapen på forskjellige plan, eller strategier som i større eller mindre grad påvirker det religiøse individ til å skjerme seg fra vitenskapen.  Angrep på vitenskapen kan ta form av ren mistro, store konspirasjonsteorier, pseudovitenskap (altså innsats for å fremskaffe kunnskap som støtter religionen i stedet for virkeligheten), men også i mer eller mindre konstruktiv kritikk av vitenskapelige resultater. Selvsagt er det slik at om dette får stor plass i et samfunn så vil det få negative konsekvenser og bremse den vitenskapelige utviklingen. Men på en annen side, litt av dette kan bare virke positivt fordi det skjerper vitenskapen. Seriøs konstruktiv kritikk av vitenskapelige resultater er på ingen måte negativt. Det er jo en del vitenskapens natur. Og det gjør ingenting om vitenskapelige «sannheter» jevnlig utfordres, selv om det kommer fra miljøer med en annen agenda.  Noen ganger kan dette være seriøse utfordringer som tvinger vitenskapen til å se og kanskje revidere sine resultater. Men selvsagt en type kritikk som går på underminering av vitenskapen, som disiplin og promotering av omfattende konspirasjonsteorier er ikke bra. Dersom vi får en trend i samfunnet der troen på den vitenskapelige metode undermineres generelt så er dette en vesentlig trussel mot rasjonaliteten i samfunnet. Hva skal da komme i stedet? Prester og profeter? Det finnes vel ingen større trussel mot det rasjonelle samfunn enn slike krefter.

Mirakler

Begrepet mirakel, er et ordspill. Det er sikkert uenighet om definisjon på hva et mirakel er. Men dette handler om hendelser som vi ikke kan gi en naturlig forklaring. Poenget er at vår evne til å forklare fenomener i naturen vil avhenge av vår kompetanse på naturen. Denne kompetansen har vært eksponentielt økende de siste århundrene. Som en følge av dette skrumper vinduet for overnaturlige forklaringer inn dag for dag. Men vi har fortsatt et språklig problem. La oss si at det finnes engler. Så hender det altså at disse englene gjør noe, vi mennesker kan oppfatte. Er dette da overnaturlig? Hvorfor kan vi ikke anse englene for å være en del av naturen, på samme måte som oss mennesker? Kanskje hadde det blitt slik, den dagen vitenskapen påviste engler, slik at de blir en del av de naturlige prosesser vi observerer. Det er altså en nærliggende refleksjon at vi tenderer til å karakterisere det vi ikke skjønner, eller kan forklare, som overnaturlig. I ytterpunktet av dette finner vi forestillingen om mirakler. Et mirakel er da en hendelse som vi, med velutdannede vitenskapelige øyne og all den kompetanse vi besitter, ikke kan forklare. Dette kobler mirakelbegrepet til min refleksjon om det transcendente. Transcendent er en fancy betegnelse på noe vi ikke kan forstå. Mirakel-begrepet havner i samme kategori. Den retoriske effekten av dette er at å si om en hendelse, som vi ikke kan forstå, er at den er et mirakel. Dette gir en illusjon om at vi har forklart det som har skjedd. Det har vi jo ikke. Vi har bare gitt hendelsen et annet ord. Dette er en magi-forklaring. Den er en illusjon. Motstykket til dette er ingeniørforklaringen. Magi er for den umodne tenker. Det modne mennesket baserer seg på ingeniørtenkning.

Ofte er mirakler anekdotiske. Det vil si det er historier vi hører om, ofte fra en fjern fortid. En del av vår manglende evne til å forklare er jo da at vi ikke når til fenomenet med tilstrekkelig måling eller observasjon. Samtidig vet vi jo at historiene endrer seg. Jeg hørte en biskop på verdibørsen som fortalte at det som overbeviste ham var fortellingen om Jesu oppstandelse. For, som han sa, så er det vanskelig å bortforklare dette historisk fordi der var hundrevis av vitner til at Jesus faktisk stod opp fra de døde.
Her kunne jeg tenkt meg å referere til en hendelse i nyere tid, nemlig Titanic. Dette er en hendelse som i skrivende stund ligger noe over hundre år tilbake i tid. I løpet av den tiden som har gått har det oppstått en rekke myter rundt hendelsen. Men det er spesielt en myte jeg vil ta for meg her. Det er myten om at skipet sank uten å brekke i to. Dette var en seiglivet myte basert på sjøforklaringene. Myten varte helt frem til 1985 da man fant Titanic og klare bevis for at skipet hadde brukket i to før det gikk ned. 711 mennesker overlevde forliset. Alle disse var vitne til at skipet gikk ned. Det var en stjerneklar natt. Det påstås da også at flere av passasjerene hevdet at skipet brak i to før det forsvant fra overflaten. Årsaken til at sjøforklaringen ble så feil, kan man jo spekulere på. Teorien er at de høyere offiserene visste hva som stod på spill, nemlig renommeet til rederiet. Dette kan man jo spekulere på. Men faktum er altså at 711 mennesker så skipet gikk ned. Det var lys nok til at man kunne se at skipet brakk i to. Likevel var den gjengse oppfatningen frem til 1985 at skipet gikk ned i et stykke. Så fort kan altså en historie bli feil, på tross av hundrevis av vitner.

Evangeliene om Jesus ble nedskrevet 60-100 år etter at hendelsene fant sted. Vi har ingen originale manuskripter. Vi har kun fragmenter av kopier. Og disse er avskrifter fulle av feil og motsigelser. Hva er da en myte om Jesu oppstandelse verdt, sånn rent informasjonsmessig? Dette blir jo da også urimelig med tanke på at historier om oppstandne gudesønner florerte i området på den tiden dette fant sted.

De fleste mirakler man hører om er i denne kategorien. De er anekdotiske, tilhører fortiden og utilgjengelig for videre undersøkelser. De fleste av oss er kritiske, når vi hører slike historier som kommer fra andre miljøer eller kulturer enn det vi selv tilhører. Det er et veletablert faktum at historier vokser, utvikler seg, endrer karakter ettersom tiden går. Hvordan kan vi da med rimelighet legge avgjørende vekt på de historiene som tilfeldigvis harmonerer med vår egen virkelighetsoppfatning? Dette har nok noe med vår psykologi å gjøre. Men det modne mennesket kjenner disse mekanismene og har reflektert nok over dette til å kunne overstyre det med fornuft og kritisk tenkning.

Magitenkning

Jeg var og er i tvil om en refleksjon om magitenkning burde sortere inn under tankefeil og videre under kritisk tenkning. Poenget er at man ikke trenger å være religiøs i tradisjonell forstand for å magi-tenke. Dette gjelder i alle fall slik jeg tenker om begrepet. Vi kjenner alle magibegrepet. Den enkleste fremstillingen kan vel være Harry Pottes tryllestav. Han svinger med staven, sier noen ord og ting skjer. Det som særpreger dette, er den totale mangelen på undring eller forsøk på forklaring av hvordan det skjer. En eller annen plass i Bibelen står det at «Han talte og det skjedde. Han bød, og det stod der». Min nærmeste assosiasjon til dette er det små barnet som bare opplever at mamma eller pappa «tryller fram» det som skjer. Og det skjer jo på et stadium før barnet har utviklet evnen til å undre seg og stille spørsmål. Kanskje har vi en arketyp formulert forestilling om allmakten, som bare ligger der som basis og betingelse for vår evne til å utvikle tiltro og dermed også trygghet til verden.
Jeg tenker altså at dette handler mye om hvordan vår hjerne fungerer, sånn rent generelt. Jeg knytter det ikke til tradisjonell religion, men heller til mekanismer i hjernen, som vi sannsynligvis er avhengig av, og som gjennom utallige generasjoner har gitt biologisk nytteverdi.

Magitenkning er det motsatte av  ingeniørtenkning.  Ingeniørtenkningen handler jo om spørreordet «hvordan». Forklaringen består nesten alltid av delforklaringer. Og hver delforklaring kan jo være et forklaringsunivers i seg selv. Slik fungerer den reduksjonistiske analytiske delen av vår hjerne. Men her vil jo de fleste av oss oppdage at det er problematisk. Forklaringen er jo et eget univers, som avgrenses av utallige under-forklaringer. Her kommer det som kan kalles for fokusproblemet inn. For når forklaringen utvikles, enten at vi blir forklart, eller arbeider med den, så er det så snart å miste tråden i det vi «stuper ned» i en eller annen detalj. Jeg har beskrevet fokusproblemet her. Jeg kaller det for normalmenneskets evne til dissosiasjon. For vi skjønner fort at dersom vi ikke evner å overse uklarhetene her og nå, så mister vi grepet på det nivået av forklaringsuniverset vi er inne i akkurat nå. Vi må altså evne å sette «detaljer» til side, for eventuelt å komme tilbake til det senere. På den måten kan vi skape en helhet som lar oss gripe problemstillingene vi nå er inne i.
Så er altså hypotesen at dette driver vår hjerne med, hele tiden på ren intuisjon. Kanskje kan vi gå så langt som til å anta at det er bedre med en forenklet hypotese som fungerer enn en sann hypotese som er uoverkommelig kompleks.
Sagt i klartekst: dette er noe vår hjerne mest sannsynlig driver med hele tiden, for det meste uten at vi selv er bevisst på det.
Og i den grad vi, i det store narrativet, aldri adresserer spørsmålet «hvordan» så regner jeg slike forutsetninger som magitenkning. Dette er en variant, og det er noe vi alle driver med. Men vi kan ta dette videre. For hvordan responderer vi når vi blir utfordret på dette? Det er kanskje det som er den «religiøse» siden av det hele.

Den modne tilnærmingen er jo den analytiske. Det betyr å ta utfordringen på alvor. Vedkjenne seg at det er svakheter i narrativet. Det skaper usikkerhet. Det reduserer narrativet fra opplevd sannhet til hypotese. Oppdag at dette også er den vitenskapelige tilnærmingen. Det modne i dette er evnen til å forholde seg til usikkerheten, og ikke minst viljen til å undre seg, nysgjerrigheten og impulsen til å borre i dette og reflektere åpent om det.
Men vi har altså også en magitenkende impuls i oss. Det er den delen som misliker usikkerheten kombinert med manglende nysgjerrighet eller åpenhet. Min hypotese er at dette ofte er en biologisk lønnsom strategi. Det er derfor dette er en impuls. Det er ikke noe vi analyserer oss frem til, det ligger dypere enn som så, på det emosjonelle planet. Og jeg kobler altså det emosjonelle til vår biologiske arv. Utfordringen er at kritisk blikk på narrativet skaper usikkerhet. Det igjen kan skape ubesluttsomhet, som videre kan medføre handlingslammelse. Og vi risikerer å bruke innsats på noe som ikke er nærliggende relevant for biologisk nytte. Vi risikerer å fremstå usikker. Det skaper manglende flyt i vårt sosiale atferdsmønster. Og det igjen svekker vår sosiale appell. Dette utgjør risiko for sosiale kostnader.  Det er viktig å forstå at dette ikke er kognitive strategier eller vurderinger. Det er impulser.

Og slike impulser driver frem en rekke strategier som rettferdiggjør å parkere utfordringen ut av syne og ut av sinn for all fremtid. Og her finner vi selvsagt et nærmest ubegrenset mangfold av strategier. Men noen gjengangere peker seg ut:

1)   Argument fra uvitenhet
Dette er kanskje mest kjent som en tankefeil som begrunner troen på Gud. Fordi vi ikke vet hva som kan finnes der ute, så må Gud eksistere. Men den finnes i mange varianter. En variant av «guds beviset» er det såkalte «God of the gaps». Videre kan man hevde at fordi vi ikke vet «hva som skjer når vi dør», så finnes det et liv etter døden. Og fordi vi ikke vet hva bevissthet er, så finnes det ånd. Og finnes det ånd så må jo Gud eksistere.
Men tankemåten kan også eksistere blant ateister. For eksempel teknologioptimisme. Fordi vi mennesker ikke vet hvor langt teknologien kan nå, så har den ingen grenser. Dette beveger mennesker som ellers kan være ateister til trygghet på at menneskeheten har en lysende fremtid foran seg. Dette kan også utvides til en form for metafysisk positivisme. Fordi fysikken ikke er kommet i mål med det grunnleggende, og vi dermed ikke vet hva realiteten egentlig er, så forsvinner alle grenser for hva som er innenfor menneskehetens mulighetsrom, for eksempel å kunne nå frem til fjerne galakser. Positivismen handler da om en ubetinget tro på at det kommer til å skje.

2)   Lukkede forklaringsmodeller
Dette var et konsept jeg hadde for meg for mange år siden. Da handler det om at det eksisterer elementer i min forklaringsmodell, som har høy forklaringskraft, men som er umulig å verifisere. Denne forklaringskraften er så omfattende at forklaringen kan gjøres resistent mot enhver utfordring. Igjen så handler dette ikke bare om det vi tradisjonelt forbinde med religion. Det beste «verdslige» eksemplet jeg har er jo Baneheia-saken, hvor en demonisering av Viggo Kristiansen, kombinert med overtro på DNA beviset skapte så høy forklaringskraft at det trumfet mobil-beviset. Magitenkningen her handler jo om at man overser mobilbeviset, eller skisserer forklaringer som er fullstendig urealistiske. Forestilling om «onde mennesker», demonisering og fantasimonster er gjengangere i konspirasjonsteorier. Ofte handler det om at enkelt-mennesker eller miljøer tillegges nærmest gudommelig handlekraft, og at dette forklarer store og små hendelser. Siste eksempel på dette jo covid19, som noen tror er skapt av noen med en hensikt.
Men vi har andre slike superkraftige forklaringsmotorer som ikke forbindes, hverken med religion eller konspirasjonsteorier. Et eksempel er markedsmekanismer. Vi har jo vokst opp med narrativet om kapitalismen, og gode forklaringer på hvordan produksjon, marked, pris og etterspørsel fungerer regulerende. Vi har hørt om hvordan disse selvregulerende mekanismene utkonkurrerer enhver form for planøkonomi. Dette har ført til en politisk høyreside forestilling om at markedet «løser alle problem». Når dette skjer uten at man analyserer mekanismene, og analyserer om de er kompatible med det nye anvendelsesområdet, så er dette magitenkning. Troen på markedet går fra å være en innsikt til å bli en trylleformel. Og dette kan få store politiske konsekvenser.  Det er ingen dogmatisk sannhet at alle områder i samfunnet blir bedre ivaretatt av å kommersialiseres. Og for å kunne sortere mellom dette må hvert enkelt område analyseres med plusser og minuser. Uten dette er vi over i magitenkning.
Det samme gjelder evolusjonsteorien. Noe av dette har jeg skrevet om her. Naturlig utvalg er en mekanisme med særdeles høy forklaringskraft. Her er det fort gjort å magi-tenke. Dette treffer selvsagt også meg selv. Det er lett å tenke at den eller den egenskapen er en fordel og derfor vil bli fremelsket av det naturlige utvalg. Men dette er og forblir spekulasjoner så lenge vi ikke har forskning eller empiriske fakta til å støtte det opp. Da handler det om at dynamikken er et samspill mellom utallige ukjente variabler og effekter som ikke er lett å forutse. Overflatisk kjennskap til evolusjonsmekanismene kan også lede til en tro på at «evolusjonen løser alt», og at vi bare må slappe av og «la naturen gå sin gang». Dette er myter om evolusjonsmekanismene. Det ultimate blir jo når evolusjonsmekanismene går fra å være mekanismer til å bli normative, altså vår ultimate kilde til etikk og moral. Vi skal ikke gå langt tilbake i historien for å se hvilke katastrofer slike forestillinger kan føre til.  
Begrepet lukkede forklaringsmodeller kan videreføres til forklaringsmodeller som blir altomfattende. Da kaller jeg det for lukkede eksistensial-modeller. Harry potters tryllestav kunne fungert som motor i en lukket eksistensialmodell. For den kan «trylle» frem en forklaring på absolutt alt.

3)   Intuisjonisme
Les gjerne lenken om dette. Det handler om en mer eller mindre ubevisst overtro på det som kommer opp fra dypet ev eget sinn. Følelsen av å være sikker fungerer som en garanti for sannhet. Magien i dette er jo troen på ufeilbarligheten i eget sinn. Kanskje går det heller an å kalle det for manglende tvilsevne. Det kan kanskje kalles for en slags uskyldstilstand. Og som sagt, er hypotesen at dette, for det ureflekterte mennesket på ingen måte er formulert i ord. Man kan også ha hypoteser om et ganske omfattende forsvar mot å la seg utfordre på det. I så måte vet jo ikke individet at denne tilstanden forutsetter en tro på eget sinn som en «magisk sannhetsmaskin». Veldig mye av min refleksjon over det kritiske mennesket, har omdreiningspunkt om dette å etablere det kritiske blikk på egen tenkning. Andre kan ta seg av alle tankefeilene våre, det empiriske belegget for hjernen som en «feil-funksjonerende sannhetsmaskin». Det det fleste da glemmer er at dette faktisk også gjelder en selv.  

4)   Flertallet og «den sunne fornuft»
Det er minst to former for magitenkning inne i bildet her. Det mest nærliggende er jo ideen om at «siden flertallet mener det så er det rett». Dette er egentlig en tankefeil, hvor man begrunner oppfatningen med autoritet. Det kommer vi til. Magitenkningen her er ikke selve tankefeilen, men at den blir en sovepute som «fritar» oss for å undersøke saken. Nå sier ikke jeg at vi har en plikt til å undersøke alle saker. Det jeg sier: Har du ikke undersøkt saken, så kan du ikke vite. Innsikten er da å erkjenne den usikkerheten. Konsekvensen av en slik erkjennelse er å avholde seg fra sterke meninger om saken.
Den andre formen for magitenkning her er troen på at «siden jeg tenker slik, så tenker flertallet slik». Dette kan være en ubevisst projeksjon. Det kan også være at du befinner deg i et såkalt ekko-kammer, kulturelt eller sosialt.
Jeg tenker uansett at ideen om «massens visdom» er betydelig overdrevet. Egentlig tror jeg tvert imot. Det har jeg skrevet om her.

5)   Autoritet
Autoritet som magitenkning er allerede nevnt i forrige punkt. Magitenkningen her er jo en mer eller mindre ubevisst kollefast tro på at autoriteten er en sannhetsmaskin. Den fungerer som en slags omgåelse av den grunnleggende epistemiske utfordringen, vi alle lever under.  Autoriteten blir da vår «magiske vei til sannheten». Men oppdag at autoriteter også er mennesker. Og du kan ikke annet enn bedømme autoriteten, med din egen dømmekraft. Det er en alvorlig begrensing. Autoriteter er mennesker med akkurat samme utfordringer som deg, med sine agendaer, sine tankefeil og ikke minst med «magiske» evner til å få deg til å tro på dem. For vår virkelighetsoppfatning styrer våre liv. Den som syrer din virkelighetsoppfatning, styrer ditt liv. Magien her, er ikke trollmannens magi, men heller tryllekunstnerens magi, som får deg til å tro på trikset.

Min hypotese for magitenkning er at den har sin bakgrunn i det jeg kaller for «den store splinten» som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn. Mennesket har «spist av kunnskapens tre» og ser ting som ingen dyrearter før oss har sett. Velkjent er det at «mennesket vet at det skal dø». Men det er bare toppen av isfjellet. Vår fornuft evner å lyse opp forhold som vår «dyrehjerne» på ingen måte er forberedt for. Vi har ikke en hjerne som er utviklet til å handtere alle de forestillinger vår fantasi kan konstruere opp, all risiko vi egentlig ikke kan unnslippe, all usikkerhet som behefter hele vår tilværelse. Magitenkning fungerer en forsvarsmekanisme der realitetsorientering truer vår beslutningsevne, vår handlekraft og dermed vår evne til å fungere optimalt i våre omgivelser.  Forsvaret blir jo å dette deler av vår kognitive kapasitet ut av spill, som egentlig er en regresjon tilbake dyrenes uskyldstilstand. Jeg tror at dette er en strategi som er kraftfull og som fungerer. Vi har altså en rekke mentale strategier for dette. Men det mest synlige er kanskje sosiale unnvikelsesmekanismer.  Her er noen forslag:

Ubetydeliggjøring av ubehagelige tema

Vi har all grunn til å sortere på tema. Dette er strategien for å opprettholde fokus. Den grunnleggende erkjennelsen er at vi som enkeltindivider ikke er i nærheten av å kunne sette oss grundig inn i alt. Følgelig er det rasjonelt å sortere temaer etter relevans og hvilken innsats som er nødvendig for å sette seg inn i temaet. Man kan for eksempel sortere temaene i tre kategorier

1)   Tema som ikke har noen relevans på noen aspekter i våre liv, nå eller i fremtiden.

2)   Tema som har relevans, men som faller utenfor i mitt innsats/gevinst regnskap. Her er jeg i behov av tillit til andre som har den kompetansen jeg mangler. Dette er jo en nødvendig form for bruk av autoritet. Min kompetanse handler da om evnen til rasjonell sortering mellom autoriteter. Dette til forskjell fra absolutt autoritet, hvor denne evalueringen ikke skjer. Min «fasit» på dette faller på vitenskapen. Kilder måles altså opp mot vitenskapelig integritet, og ikke minst den ydmykhet som følger med. Husk at vitenskapen aldri gir deg sannheten, men kun et kvalifisert anslag på hvilken hypotese som står seg best nå for tiden. Min egen ydmykhet er at eksperters anslag er bedre kvalifisert enn mine.

3)   Tema som har relevans og som fordrer at jeg utvikler grader av kompetanse på det. Her snakker jeg ikke nødvendigvis om å bli ekspert. Minimum er at jeg skaffer meg så pass oversikt at jeg skjønner omfanget og aner dybden i temaet. Det vaksinerer meg mot Dunning-Kruger effekten. Alt etter hvor mye innsats jeg har råd til å bruke på det kan jeg bli alt fra lettere informert, til hobby-kompetanse til ekspert.

I modus av magitenkning er vi ikke innom denne vurderingen. Det er selvsagt ikke slik at vi alltid mestrer å ha en rasjonell tilnærming til hvilke temaer vi utvikler kompetanse på og hvilke vi sorterer ut. Ofte handler det om tilfeldigheter. Temaenes relevans endrer seg med tid, sted og kultur. Ofte handler dette om kultur og hvilke kulturelle fokus som eksisterer. Kulturelle bølger og fokus slår så videre inn i det sosiale spill og det sosiale samspill. Og det er som regel slike fluktuasjoner som blir styrende for hva vi ender opp med å investere i av kunnskap og kompetanse. Ubetydeliggjøring handler ofte om det sosiale spill. Begrunnelsene over fungerer utmerket som vikarierende rettferdiggjøring for å unngå ubehagelige tema. En annen variant er å utvikle aktiv resistens mot temaet. For eksempel ved å stigmatisere mennesker som «befatter seg med dette», eller ved å gjøre temaet politisk ukorrekt. Den enkleste varianten er nok at vi har ikke tid akkurat nå, og «utsetter det til senere». I modus av magitenking skjer dette ofte ubevisst.

Usynliggjøring av de som fokuserer på ubehagelige tema

Personer som fokuserer på, eller varsler om det ubehagelige har definitivt risiko for at det ubehagelige projiseres på personen selv. I slike sammenhenger kan sosial usynliggjøring være en strategi. Da handler det om at de sosiale omgivelsene ignorerer eller marginaliserer de som er opptatt av dette. Og igjen, dette er ikke nødvendigvis bevisst. Se gjerne her om utvikling av interesse. Mye handler om intuisjon. Og, som sagt mange ganger før. Intuisjonen er ikke optimalisert på sannhet, men på biologisk og sosial gevinst. Den brysomme dukker derfor ikke opp på vedkommendes oppmerksomhetsradar. Og problemet er ute av sinnet.

Arenakontroll av de som fokuserer på ubehagelige tema

Eksempler på vår tids manifestasjoner av arenakontroll kan være scenenekt, kanselleringskultur eller politisk korrekthet. I eldre tider hadde vi mediasensur og sågar forbud mot litteratur som regimet ikke likte. Det at slike virkemidler finnes gjør at de også kan anvendes som verktøy for å unngå temaer som kan blåse magien ut av våre forestillinger.

Religionen i samfunnet

De fleste samfunn opp gjennom historien har ikke hatt noe klart skille mellom religion og politikk. Årsaken til det er sannsynligvis at den lave mobiliteten som preget fortidens samfunn skapte homogene kulturelle enklaver som hadde så pass stor utstrekning at de fleste individer aldri fikk sitt eget religiøse trossystem utfordret i møte med fremmede kulturer. Dermed har man heller ikke hatt noe bevisst forhold til det faktum at irrasjonelle religiøse forestillinger fikk prege samfunnsutviklingen. Dette var noe selvfølgelig, samtidig som det religiøse gjorde sin nytte både med å ivareta samhold og moral i befolkningen.
I møte med fremmede kulturer, er det vel neppe tvil om at religionen både har skapt og forsterket konflikter mellom kulturer. Selvsagt ble religionen brukt retorisk, både for å forsterke det indre samholdet og det ytre fiendebildet. Men selvsagt har disse konfrontasjonene også skapt nysgjerrighet og refleksjon over det å oppdage at ikke alle forstår verden på «vår måte». Selvsagt vil nok en slik oppdagelse virke skremmende, og selvsagt vil det føre til forsvarsreaksjoner hos de fleste. Men før eller senere vil nok en eller annen tenke: Hva er det som er så spesielt med vår religion? Hva er det som gjør den til noe selvfølgelig som alle mennesker innser, dersom de vil? Det videre empatiske tankespranget går fort i retning av at: kanskje de synes vår religion er like rar. Denne type erfaringer vil det undrende mennesket kunne nyttiggjøre seg, både i from av et kritisk blikk på egen religion, nysgjerrighet på andre og til slutt få øye på religion som fenomen. De tidligste religiøse kulturer hadde neppe noe begrep for religion generelt. De hadde bare en tro på guder og ånder som de som noe selvfølgelig. Det er først i møte med andre religioner at det er mulig å få øye på selve fenomenet. Det er først når selve begrepet er etablert at man kan begynne å tenke prinsipielt om hvordan det burde håndteres i samfunnet. Og selvsagt finner vi varierende grad av denne erkjennelsen i de forskjellige kulturer opp gjennom tidene. Det finnes eksempler på samfunn som fanatisk har basert seg på en bestemt religion, det finnes samfunn som baserer seg på religiøs innflytelse og det finnes samfunn hvor religion er forbudt. Alle disse alternativene har totalitære trekk ved seg, det vil si at samfunnet i større eller mindre grad går inn og overstyrer borgernes preferanser i forhold til livssyn. Selvsagt er det ikke slik at de mest dominante individene, som jo er de mest toneangivende i samfunnet samtidig har de beste refleksjoner på dette. Livssyn er en personlig sak, og den bør ikke influere på et samfunnssyn ut over det rent allmennmenneskelige.  Den beste løsningen på denne ligningen er den sekulære modellen som forsvarer individets rett til å dyrke sitt eget livssyn. Det sekulære samfunn i seg selv er og må være livssynsnøytralt (å nei, det er ikke det samme som verdinøytralt). Samtidig tenker jeg at det modne samfunn verdsetter og oppmuntrer det religiøse mangfold. Mangfold er viktig fordi det nettopp stimulerer til kritisk blikk på egen religion og til bevissthet om religion som fenomen. Fordi mennesket har disposisjoner som stimulerer til religion og fordi det ofte kommer mye god livskvalitet ut av det, så er religion noe verdifullt for samfunnet. Samtidig må samfunnet være bevisst på at religion er et tveegget sverd og har sine skyggesider og selvsagt må samfunnet også konstant arbeide med å dempe de negative skadevirkningene av religion. Et av de viktigste temaene har handler om å unngå at irrasjonell religiøs innflytelse får nevneverdig påvirkning på selve samfunnsprosessen. Det kommer vi inn på nå.

Religiøse manifestasjoner i det moderne samfunn

Selv om samfunnet blir moderne og kunnskapsnivået høyt, så forblir menneskenaturen stort sett som en konstant opp i det hele. Det vil si at de religiøse tilbøyelighetene i oss kan manifestere seg på mange forskjellige måter. Da tenker jeg ikke bare på religion som definerer seg innenfor det religiøse domenet, men på samfunnsbevegelser og på subkulturer som har trekk av religiøsitet uten nødvendigvis å bli definert som religioner. Dette kan selvsagt være farlige kombinasjoner. En bevegelse som definerer seg som religiøs vil umiddelbart bli plassert i en sekkepost hvor dens mulighet til samfunnsinnflytelse blir handtert med utgangspunkt i at man vet hva dette er. Dette skjer fordi vi vet hvor giftig blandingen religion og politikk kan være. Dette har vår kultur bittert fått erfare i mange sammenhenger. Derfor har samfunnet et naturlig rammeverk av forsvar mot giftig religiøs innflytelse.
Men bevegelser som ikke fremstår som religiøse, men som likevel har klare trekk av det, vil ikke komme så fort på den radaren. På sett og vis er det som et virus som finner opp en ny strategi for å snike seg unna det sosiale immunforsvaret.
Om vi nå omformulerer punktene under «Hva er religion?» litt mer generelt, og ser oss rundt i det kulturelle terrenget, så vil vi ha muligheten til å identifisere fenomener som enten er halv-religiøse, eller fremstår som ikke-religiøse. Her er en kortliste disse punktene:

1)   Et kulturelt sosialt fellesskap
Selvsagt ikke spesifikt religiøst, men en forutsetning for kulturelt basert religiøse fenomener.

2)   Virkelighetsoppfatning
Tro ligger innebygget i vår naturlige erkjennelse av virkeligheten rundt oss. I dette konseptet ligger det innebygget muligheter for at systemet «går av hengslene» i villedning. Virkelighetsoppfatningen vil alltid preges av innslag av dogmatisme og hvor denne ofte får presedens over vitenskap. Ofte er man bergtatt av egne forestillinger, som går som i et ekkokammer innenfor subkulturens grenser. Fortolkninger preges ofte av tunnelsyn. Ofte dreier det seg om lukkede eksistensialmodeller, som fyller tomrom i vår kunnskap. Det handler også om innslag av konspirasjonsteori.

3)   Ideologi og eller moralisme
Sammenfaller med punktet over. Og her slår dette ofte ut i fanatisme, fiendebilder, hatideologi, som sammenfaller med konspirasjonsteoretiske forestillinger. Deler av virkelighetsoppfatningen ideologiseres og blir til en ufravikelig sannhet. Til en viss grad kan vi også se moralisme komme ut av dette. Det vil si at de som er innenfor gruppen oppfordres til å oppføre seg på bestemte måter og vise avstand til individer som ikke oppfyller kravene.

4)   Dyrking av overmakten, det hellige og mysteriene
I teksten om Det Tilbedende Mennesket tar jeg utgangspunkt i alfa-tilbedelse. Det er ingen nødvendighet i at det må være en usynlig allmektig guddom som er sentrum for tilbedelsen. Denne drivkraften kan selvsagt falle tilbake til det som en gang var, nemlig tilbedelse av alfa-mennesker. Da er veien vid åpen, også for de som mangler tro på Gud. Og dette fenomenet ser vi jo hele tiden. Både Mao, Hitler, alle Kim-ene i Nord-Korea, er jo klare eksempler på dette. Siste skudd på stammen er «Trumpismen», den skal jeg komme tilbake til.
Det er også vesentlig å poengtere at det ikke bare er guder som kan være hellige. Det som definerer noe som hellig er at det er satt til side, og overopphøyet på en måte som gjør at det ikke tåler hverken kritikk eller humor. Den beste indikasjonen på dette, er når fenomener får store likhetstrekk med det man på religiøst kaller for «blasfemi». I vår kultur befinner vi oss i en tilstand hvor slike fenomener brer om seg. Områder som identitetspolitikk, radikalfeminisme, islam og trumpisme har alle drag av sterk intoleranse for kritikk og humor. Da vet vi at vi har påtruffet en religiøs nerve, selv hos sekulære mennesker.

5)   Maktutøvelse
Dette handler selvsagt både om indre justis, men ikke minst dersom bevegelsen blir en maktfaktor i samfunnet. Det kan slå ut i samfunnspanikk og massesuggerert nådeløshet mot enkeltindivider.

6)   Kulturelt uttrykk
Gruppeidentifikatorer, først og fremst i form av ideologi, språk, begrepsbruk, men kan også gi synlige utslag synlige markører og gå så langt som til uniformering. Ellers er det jo vanlig å oversvømme sine brukere med litteratur og noen ganger til og med sanger eller musikk.

7)   Organisert
En bevegelse med signifikant oppslutning vil som regel raskt bli overtatt av alfa-mennesker, ofte med en egen agenda. Det som definerer «presteskapet» i slike subkulturer er de som tjener på kulturens eksistens. «Egne agendaer» kan dreie seg om status eller makt, økonomiske fordeler eller rett og slett et levebrød.

Hvilke sosiale fenomener kan sies å ha slike trekk? Jeg tenker at det i ethvert samfunn alltid vil være mange slike bevegelser. Her er noen eksempler på subkulturer som blomstrer i vårt samfunn:

1.    Klima
Jeg setter overskriften klima på dette fordi begge sider av klimadebatten har religiøse drag i seg. Men for å starte med majoritetsoppfatningen. Den er jo bygget på vitenskap, svært mye vitenskapelig forskning, og selv om den andre siden hevder det, så tror jeg ikke at dagens klimaforskere er dogmatisk låst og upåvirket av evidens.
Men det er en del foruroligende trekk ved nåtidens store klima-bevegelse. Forskere som er kritisk eller ikke involvert i klima blir ofte forbigått eller får ikke oppdrag. Det er jo en svakhet med systemet at politikere har denne type innflytelse. Det åpner for muligheten til å definere sannheten i stedet for å erkjenne den. Dette er et opplagt irrasjonelt trekk som samsvarer med punkt 2 i vår liste. Vi ser også en tendens til tendensiøs kommunikasjon i media. De observasjoner som skaper usikkerhet underkommuniseres mens de over-kommuniseres i motsatt fall. Det å «avblåse debatten» er et totalitært trekk som passer godt inn med punkt 3 i vår modell. Altså er virkelighetsoppfatningen blitt til en ideologi som ikke lengre aksepterer kritikk. Det er et typisk religiøst trekk. En tredje variant som er verdt å nevne er tendensen til demonisering av motstanderne. Selvsagt kan man, ofte med rette, fremstille motstanderne som «uinformert». Men det man bør være tilbakeholdende med å stille generelle diagnoser av typen «klimafornektelse», altså at all motstand har bakgrunn i det jeg kaller for strutsestrategi, altså at man synes sannheten er så forferdelig at den benektes. Selvsagt finnes det kvalifisert skepsis mot mainstream klimaforståelse. Og det skulle bare mangle. Dette er ikke noen eksakt vitenskap med klare svar. Klima er ekstremt komplekst. Det bør ikke komme som noen overraskelse på noen. Forenkler man dette, gjør man en fordummelse som ligner på den religiøse. Det modne samfunn vil ikke legger begrensing på saklig uenighet om noe tema. Tvert imot. For stor enighet er en klar indikasjon på at kunnskapsutviklingen ikke fungerer som den skal.
Presteskapet i denne menigheten er klimaforskerne og politiske ideologier representerer guddommen. Moralen er det jeg kaller for karbonmoralisme. Og menigheten er alle som ikke vil fremstå som politisk ukorrekt ved å gi uttrykk for skepsis. Det skulle også være unødvendig å påpeke at penger og makt bare renner inn i denne menigheten.
På motsatt side har vi altså klimaskeptikerne. Som sagt så tenker jeg det er viktig med en sunn porsjon skepsis. Det modne mennesket driver ikke med tro eller ikke tro. Det modne mennesket baserer seg på kunnskap og forståelse. Og det man ikke har kunnskap om, eller forstår, ja da er den subjektive sannsynligheten 50/50. Da går man ikke høyt på banen som en Dunning-Kruger.  Igjen går vi til punkt 2 som handler om virkelighetsoppfatning. En del klima-skeptikere, jeg har snakket med avslører total mangel på basiskunnskaper. Min respons er at dersom jeg skal mene noe sterkt om dette, så skal jeg vite og forstå mer enn den jevne tilhenger av teorien om klima-endringer.
Dette er et opplagt religiøst trekk, det å ha sterke meninger om noe man åpenbart ikke har satt seg inn i. Innenfor rekken av klimaskeptikere finnes selvsagt en rekke konspirasjonsteorier. Det er et kjennetegn. I rekkene av klimaskeptikere finner vi en stor gruppe fra religiøse miljøer. Her blir «klimahysteriet» sett på som en del av den totale konspirasjonen i verden. Og på hver sin måte blir dette tilpasset den fortellingen som går akkurat i det og det miljøet. Vi skal jo heller ikke se bort fra at kommersielle krefter som tjener penger på olje og gass, sprøyter penger inn i dette systemet for å få frem argumenter som undergraver dagens klimaforståelse. 

2.    Islamisme
Islamisme er jo religiøst basert og seiler i så måte ikke under falskt flagg. På den annen side, kanskje likevel, fordi dette uten tvil også er en politisk bevegelse. For de fleste av oss i vesten, med et minimum av historiekunnskaper, så fremstår islamismen som en sprengkraftig giftblanding av religiøs- og politisk fanatisme. Men vi skal være klar over at på toppen av disse nettverkene så sitter det mennesker med en politisk agenda og sikkert også personlige ambisjoner. Og de har fått et velegnet virkemiddel, beleilig lagt opp i hendene. Det er en beleilig fortolkning av Islam og Koranen. Det religiøse virus finnes i utallige utgaver. Men det mest smittsomme av dem er sannsynligvis den mutanten vi kaller for Islam. Her forsterkes paradisforestillinger og helvetes-forestillinger til det ekstreme. Det er gulroten og pisken som skal tiltrekke og dytte offeret inn i felle. Og om ikke det virker, så har forskjellige islamske retninger ingen moralske skrupler mot å spe på med tvang og trusler. Når man først er smittet, har viruset en rekke forsvarsmekanismer for å unnslippe det mentale immunforsvaret. For det første har vi all indoktrineringen, konspirasjonsteoriene og hatideologi, innrettet mot jøder og vantro. Som om ikke det er nok, så kan man risikere å bli drept dersom man forsøker å komme seg ut av dette.
Virus-metaforen er her brukt helt bevisst. Forhåpentlig evner det å åpne våre øyne, se dette i sin rette sammenheng og vaksinere seg mot dette.
Det man kan stille seg spørsmål om når man ser slike subkulturer er hva som egentlig er tilbedelsens adressat. Er guder og profeter bare metaforer, slik at det man egentlig tilber og underkaster seg er alfa-menneskene på toppen av nettverket. Og de blir tilbedt nettopp som følge av den synlige makt de fremstår med.

3.    Nazismen
Nazismen har mange kjennetegn på religion. Hitler er Gud, og prototypen på en alfa-hann. Hitler tok de maskuline egenskapene til det ytterste. Han var mektig, brutal, kynisk, nådeløs og snakket på slagordsform. Tilbedelsen kom i form av nazihilsen, uniformer, musikk og sang. Man kan kanskje si at det her var det også mye rasjonalitet. Den tyske kulturen var langt fremme på teknologi, vitenskap og medisin. Men var alt dette Nazismens fortjeneste? Jeg tviler på det. Dette hadde eksistert i den tyske kultur lenge før Nazistene kom til makten. Sett i ettertid er det opplagt at Nazistene kunne kommet mye lengre dersom de hadde vært rasjonelle. Men Hitler vokste først og fremst på å utvikle en kraftig hatideologi, særlig rettet mot jøder. Og man ble bergtatt av sine anekdoter, utviklet og tok til seg fullstendig virkelighetsfjerne konspirasjonsteorier om jøder. Dette var på ingen måte vitenskapelig basert. I tillegg til å støte fra seg verdifull humankapital, ble man, som sagt så bergtatt av egne konspirasjonsteorier at det førte til holocaust. Dette er en sterk fordreid virkelighetsoppfatning basert på irrasjonalitet, og dermed også et religiøst trekk. Ideologien var delvis hentet fra Nietzsche, som jo dyrket frem en renspikket alfa-ideologi på, bakgrunn av misforstått darwinisme, delvis også i form av raselover som jo ble det moralske uttrykket av hatideologien. Nazismen var velorganisert med et stort propagandaapparat, som tilsvarer presteskapet, med selveste propagandaminister Joseph Guebbels som yppersteprest. Nazismen hadde selvsagt ikke vært mulig uten disse religiøse drivkrefter i mennesket.   

4.    Den kalde krigen
Den kalde krigen kjennetegnes av mistenksomhet og konspirasjonsteorier begge veier. Både i USA og i Sovjet var det utbredt frykt for at den andres hensikt var å overfalle dem og overta verdensmakten. Samtidig fikk vi i USA en kraftig anti-kommunistisk bevegelse. Dette kan man se rester av i USA den dag i dag. Kommunister ble forfulgt, fikk ikke jobb og beskyldt for spionasje. De ble utsatt for en typisk hatideologi. I Sovjet gikk propagandaen om vestlig dekadanse og moralsk forfall. Og dette ble akseptert i tro av en jevne borger. Og man hadde doktriner om at markedsliberalisme ikke kan samhandle med kommunisme, ja ikke en gang sameksistere (dette var før Kinas omlegging til markedsøkonomi). Denne ideologien, som jo åpenbart er irrasjonell, var det som drev Sovjetunionens ekspansive politikk med å spre kommunismen over hele verden. Og selvsagt vil en slik politikk ende i en motreaksjon som går vel så langt i å karakterisere kommunismen og kommunister. Man kan vil trygt si at irrasjonaliteten i begge ytterpunktene av den kalde krigen var av lignende karakter som det man ser hos religiøse mennesker.

7.    Overgrepsindustrien
Jeg vil jo med en gang si at det er ingen grunn til å tro at overgrep ikke finner sted og at det er en tragedie når det skjer. Dette er tema i denne refleksjonen.
Et utmerket nøytralt resymé over overgrepsindustriens opphav og manifestasjoner finner du her. Det som er verdt å merke seg er at overgrepsindustrien inneholder mange ingredienser som er tilfelles med det religiøse mennesket. Det mest iøynefallende er at fenomener trekker veksler på gammel tradisjonell frykt for satanisme. Dette er et fellestrekk med hekseprosessene på 1600-tallet. Dermed har man etablert forestillinger om den mektige men usynlige fiende av satanister og pedofile i skjønn forening. Dette gir mat til konspirasjonsteorier og hatideologi. Og siden fienden er usynlig så blir forestillingen sårbar for fantasiens utallige krumspring og konstruksjoner.
Det er umulig å handtere dette temaet uten å komme inn på psykologien. Psykologer og terapeuter som tilhører denne industrien, tilsvarer religionens presteskap og guder i skjønn forening. Psykologi er jo ikke en eksakt vitenskap. De mange retninger innenfor psykologien fungerer ofte som språkbobler som forsterker seg selv inn i de forskjellige fortolkningsparadigmene. Selvsagt kan man se mange fruktbare resultater av dette. Men på mange måter blir det vanskelig å måle sikre resultater. Kunne pasienten ha fått like god lindring av å snakke med en prest? Er det oppmerksomheten og den kognitive bearbeidelsen, det å definere en historie som forklarer mine problemer, er det det som gjør utslaget? Er det det å få satt ord på ting? Ord som like godt kan være trolldomsord, velsignelser eller psykologiske termer? Mange som omvender seg får jo ofte en opptur. Da kan man plutselig konstruere en historie om Satan, onde engler og medsammensvorne mennesker, som årsak til alt som er elendig i livet mitt. Sannsynligvis vil man i fremtiden riste på hodet over denne perioden, og ha vanskelig for å forstå hvor overtroiske og uvitenskapelig man kunne være, selv i en moderne tidsalder, med store innslag av velskolerte aktører.
En annen side ved dette er det å avdekke at overgrep har funnet sted. Det må jo skje indirekte. Og med så svake mulighet for å korrigere mot «fasit», er det opplagt at feilkildene er store og mange. Og det gjør at hele fagfeltet er svært sårbart for uvitenskapelighet. Dette har jeg vært inne på her.
Den tidligere nevnte artikkelen er konkret inne på oppstyret rundt Betania Malvik, som i en periode var veldig omstridt. Når jeg leser artikkelen og ellers ser hva som kommer frem i media rundt dette, synes jeg det gir gode holdepunkter for at noe av dette har preg av sekterisk virksomhet. Sannheten dikteres, lite åpenhet for kritikk og brukere som er motstandsdyktig mot indoktrineringen blir nærmest stengt ute. Det er interessant at dersom en «bruker» kommer opp med en historie som passer med skjema, ja så bekreftes jo teorien. Men hvis vedkommende ikke kjenner seg igjen i den historien terapeuten forsøker å bygge, ja så forklares det med traumer og fortrengte minner. Også da bekreftes teorien. Følgelig vil enhver observasjon bekrefte teorien. Vi har med andre ord tunnelsyn med utgangspunkt i en lukket forklaringsmodell. Dette er ikke vitenskap, det er religion. Det tragiske med dette er at akademia er bedratt inn i dette og at det undergraver den rollen som akademia skulle ha hatt opp i det hele, nemlig som nøytral kunnskapsutvikler på området.

8.    Radikalfeminisme
Radikalfeminismen og dens virkninger på vår kultur har jeg vært inne på her og her. Denne sub-kulturen har flere religiøse trekk. Kjønnsmaktsperspektivet er en ideologisk doktrine som, brukt universelt, er dårlig forankret realiteter, som man kan mistenke er konstruert, ikke som nøkkel til god virkelighetsforståelse, men med formål om politisk profitt.
Dette er et markant synlig religiøst trekk ved radikalfeminismen. For her blir ikke virkeligheten erkjent, den blir definert.
De verste utslagene av radikalfeminismen preges også av dårlig skjult manne-hat. Noe av inspirasjonen stammer nok fra livet til Valerie Solanas og hennes SCUM-manifest (Society for Cutting Up Men). På Youtube kan man finne den svenske dokumentaren Könskriget som sier en god del både om mannshatet, fanatismen og konspirasjonsteoriene i dette miljøet. Dette forteller om et miljø som dyrker Solanas, synger hat-sanger om menn, og er så bergtatt av sine konspirasjonsteorier at det slår ut i paranoia.
Dette ligner veldig på trekk man har sett i ekstreme religiøse kulter. Det er selvsagt også vesentlig å ta med at også her som for overgrepsindustrien så er krisesenterbevegelsen en industri som er infisert av denne type ideologi. Det er ikke dermed sagt at ikke krisesentret har sin berettigelse, men ikke som propagandainstitusjoner for en halvreligiøs politisk venstreside. Det er altså både penger, makt og innflytelse å hente på å dyrke frem denne helt unødvendige kjønnspolariseringen.

9.    Kreasjonisme
Kreasjonismen har jeg vært inne på her. Kreasjonismen har jo utgangspunkt i religion. Men nå er det ikke nødvendigvis politikken som invaderes, det er selveste vitenskapen. Det religiøse trekket som kjennetegner kreasjonismen er måten man erkjenner virkeligheten på. Kreasjonisten har utgangspunkt i en fasit, som jo er en sannhet åpenbart av gudene. All forskning rettes inn mot og fortolkes slik at det passer med fasiten. Her jobber kreasjonister bakvendt i forhold til vitenskap. Mens vitenskapen ideelt sett jobber med å motbevise egne hypoteser, gjør altså kreasjonistene det motsatte. For oss mennesker faller kreasjonistenes metode mest naturlig. Vi er late og vil helst ha konklusjonene servert på et fat uten anstrengelse.
Det som er betenkelig med kreasjonismen er at den er på fremmarsj. I vår tid svekkes vitenskapens omdømme, blant annet av kreasjonisters ensidige hamring på vitenskapen, gjerne spedd opp med konspirasjonsteorier. Og her står kristenfundamentalister og muslimer skulder ved skulder. Det er en mektig kraft, verdt å frykte fordi den truer samfunnets rasjonalitet.

10.    Trumpisme
Jeg har vært så heldig å ha kjent en ivrig Trump-tilhenger på nært hold. I dag er det lengre mellom møtene mellom oss. Det skyldes nok at temaet er blitt betent. Men innen det kom så langt har det vært interessant å observere utviklingen. Jeg tror ikke det er en overdrivelse at Donald Trump er gjenstand for persondyrkelse. Mye kunne vært sagt i en slik analyse, men her skal jeg nøye meg med en skisse. Nå må jeg starte med å være forsiktig med å karakterisere Donald Trump, kun på bakgrunn av det jeg ser i media. Så det er min «disclaimer», at jeg tar forbehold om at mitt bilde av Donald Trump er farget av samfunnets og medias syn på ham. Og i skrivende stund er siste ord ikke sagt. Vi er midt i Corona-krisen og valgkampen i USA er under oppseiling. Det kan bli en Trump-periode-nummer to. Så mitt inntrykk av Trump er at han er anti-vitenskapelig og anti-intellektuell. Hans måte å manøvrere på er basert på dominans. Han lokker med goder og tvinger med trusler. Når tingene ikke går hans vei, blir han destruktiv og tyr til sanksjoner. Dette er så nær ren alfa som man kan komme. I gamle dager pleide man å kalle slike for bøller.
Bare for å ta kontrasten. Det er forskjell på å bølle sin vilje gjennom her i verden, og på diplomati. Den første strategien som er dominans, er basert på ubalanse i maktforhold med tilsvarende maktmisbruk. Den andre strategien, diplomati er basert på likeverd. Vær oppmerksom på at den noble helten er den som er i maktposisjon, men likevel respekterer og forsvarer menneskeverd. Men det var idealet. Nå snakker vi om menneskenatur.
Poenget er at dominans er sosialt sexy. Den legger en nesten uimotståelig dragning på enkelte mennesketyper. Mekanismen bak dette er best beskrevet i Det Tilbedende Menneske.

Min religionskritikk

Mitt lille bidrag til religionskritikken er sannsynligvis ganske smalt fordi jeg har hatt fokus på adventismen, den religionen jeg vokste opp med. For meg har adventismen representert en livsutfordring på den måten at det er et system jeg aldri helt fant meg til rette i. Samtidig har jeg definert dette som en av mine store livsutfordringer. Min religiøse oppvekst har preget meg og stimulert meg til å interessere meg i et bredt spektrum rundt fenomenet. Det har gitt meg en levende interesse for religion, psykologi, vitenskap, filosofi og politikk. Alt dette er områder som direkte eller indirekte berører inn mot den adventismen som jeg vokste opp med. Mye av dette er oppsummert i mitt såkalte oppgjør med adventismen.