Den seksuelle utvalgsmekanismen dyrker frem synlighet. Jo mer synlig individet er i det sosiale landskapet, desto større er suksessen på seksualmarkedet. Dette er jo noe som er lett å observere da dette går på rent fysiske egenskaper hos mange dyrearter. For mennesker skaper dette et seleksjonstrykk på tilbøyeligheten til å ville søke oppmerksomhet og til å ville vise seg frem. De individene som var mest synlige fikk flere paringer og derved større reproduksjonsmessig suksess. Dette skaper tilbøyeligheter i oss alle til å søke en arena hvor vi kan vise oss frem og høste anerkjennelse.

En del av det sosiale spill dreier seg om forholdet mellom det å utnytte eller bli utnyttet. Her finner vi også en refleksjon i forhold til behovet for å ha noe å bidra med. Det å ha noe å bidra med er individets forsikring mot omgivelsenes eventuelle etiske forfall. For et samfunn med store brister i forhold til menneskeverd blir individets nytteverdi siste skanse mot nedverdigelse og brutalisering. Det er den viktigste årsaken til at mennesket hele tiden søker seg mot et handlingsmønster som skaper anerkjennelse. For anerkjennelse skaper respekt og mulighet til makt. Det er ikke slik at vi alle tenker dette. For vi drives av de gode følelsene, av stoltheten og æren av å høste anerkjennelse. Men det sosiale og biologiske resultatet av dette er at vi befester vår sosiale posisjon. Vi får adgang til sosiale ressurser og allianser som sosialt vaksinerer oss mot nedverdigelsens og ydmykelsens katastrofe.

Så drivkraften bak all vår innsats er ofte stolthet og anerkjennelse. Men på veien oppmuntres vi av en rekke andre tilbøyeligheter i oss. For ingen klarer å yte stor innsats der vi ikke belønnes med mestring. Innsats, mestring og talent er gode oppskrifter på å opparbeide en genuin interesse for det vi holder på med. Vi oppnår gleden ved mestring og ved det å nå våre delmål. Det er god belønning. Men uten at omgivelsene nærer innsatsen med oppmuntring, ros og anerkjennelse så vil som oftest interessen visne hen.

 

Sosial eksistens og behovet for å bli sett

Se og så her og her.

Å bli sett er ikke det samme som at fotonene reflekterer fra min kropp og treffer netthinnen din. Det er ikke den fysiske mekanismen for å se jeg snakker om her. Det vi snakker om er å se subjektet. Så når jeg snakker om blindhet, som for eksempel agentblindhet, eller subjektblindhet så snakker vi ikke om det fysiske synet, men det mentale eller sosiale blikket vi mennesker er i stand til å prestere oss imellom.
Det er fysisk umulig å se subjektet, men det er mentalt, sosialt og ikke minst, etisk nødvendig å se det.
Begrepet sosial eksistens ser ut til å være fraværende i all filosofi, psykologi og litteratur generelt. Forklaringen er veldig enkel. Det å bli filosof eller forfatter, eller psykolog forutsetter at individet er sosialt eksisterende. Sosialt synlige mennesker oppdager ikke problematikken fordi de selv er synlige og tror at alle andre er det også (intuitiv projeksjon). Den som strever med sosiale eksistens er jo usynlig. Og sosialt ikke-eksisterende mennesker vil jo aldri nå gjennom med sine budskap. Det følger jo som en del av tilstanden.

En vanlig oppfatning er at eksistensen av eget subjekt er noe som kommer innenfra oss selv. Det kan vanskelig benektes. Men subjektets eksistens i de ytre omgivelsene kan kun bekreftes utenfra. En ting er å «oppleve å være til». Noe annet er å oppfatte egen ytre eksistens i sine omgivelser. Dette er en sosial erfaring. Døde ting kan ikke bekrefte sosial eksistens. Det er kun andre aktører som kan bekrefte individets sosiale eksistens. Sosial eksistens bekreftes i vekselvirkning med omgivelsene. Sosial eksistens bekreftes gjennom oppmerksomhet og anerkjennelse av subjektet. Da snakker vi om utvikling av positiv sosial identitet. Det er en opplevelse av at «jeg som subjekt» har en verdi i seg selv, at jeg har en likeverdig status i de sosiale prosesser, og at jeg blir tatt hensyn uten annen grunn enn at jeg er meg, og at andre ser og tar hensyn til meg som subjekt. Det å bli sett handler om bevegelsen fra å være «et fenomen» til å oppfattes som en likeverdig aktør med egen autonomi, som respekteres.

Behovet for oppmerksomhet

Mennesket er et sosialt orientert vesen. Opplevelse av sosial eksistens er like viktig for menneske-individet som det er for en fugl å få fly. Manglende sosial eksistens vil utløse oppmerksomhetsfrustrasjon. Dette driver individet til å ville søke oppmerksomhet i sine omgivelser.
Behovet for oppmerksomhet er kanskje enklest å observere om man kommer et sted hvor der er barn. Barn lager konstant støy som ofte relateres til søken etter oppmerksomhet. De barna som er mest frempå tar kanskje tak i deg og skal vise deg et eller annet, enten noe de kan eller noe annet å se på. I voksenverden vil positiv oppmerksomhet alltid belønnes med anerkjennelse, ære og status. Mennesket vil derfor være svært kreativt i sin streben etter å finne sin plass i dette bildet. Noen ganger tar denne tilbøyeligheten perverterte vendinger som når mennesker begår massakre og grusomheter ene og alene for å bli sett. Noen kan gjerne være villige til å ofre livet i den samme prosessen. Denne type utslag forteller hvor stort dette behovet er og hvordan det kan overskygge alt annet hos en del mennesker. Selvsagt kan det være store individuelle variasjoner mellom individer. Noen faktorer, som påvirker dette, kan være rangering, selvfølelse eller sosiale erfaringer. Sannsynligvis kan stadige ydmykelser og gjentatte sosiale fiaskoer forsterke en villighet til å ville synes, til det abnorme.

Den overordnede strategien for å bli sett kan kanskje deles inn i fire faser:

1)   Opparbeide noe å vise frem
Her er det bare fantasien som begrenser. Det kan handle om utseende, pomp og prakt, størrelse, ferdigheter innenfor alt fra sport, kunst, show til litteratur, til selvoppofrelse, til moral, religion, mobbing, terror, askese, dominans, ledelse osv. Men uansett handler mye av dette om innsats, vilje til innsats og at man har noen talenter å bygge ut i fra. Det hender, men det er sjelden man lykkes uten planmessig innsats for å få det til.

2)   Skaffe seg en arena å vise dette frem på
Dette er en stor utfordring for de fleste. For kampen om massens oppmerksomhet er beinhard. Og ofte er det egen status, sosial rangering og allianser som avgjør dette. Og dermed aner vi jo selvforsterkningen i dette. Jo mer synlig man er, desto større er interessen fra massen og desto større arena har man i kraft av egen status. Dermed kan man utnytte denne synligheten til å vise frem enda mer. I og med at vi har denne selvforsterkningen i dette vil også tilfeldighetsmomentet være betydelig. Det innebærer selvsagt at det ikke nødvendigvis alltid er de beste som vinner frem i denne kampen. En annen faktor som bidrar til tilfeldigheten, er den selvforsterkende massehysteriske mekanismen. Det handler om tendensen til å ville slutte opp om det alle andre slutter opp om. Noe av denne tendensen kommer sannsynligvis fra seksuelt utvalg. Mens andre faktorer handler om konformitetseffekten og tendensen til å ville definere seg inn i gruppen. Alle disse faktorene gjør det ofte umulig for vanlige mennesker å penetrere de mest profilerte sjiktene av synlighet. Men, for de aller fleste av oss er ikke dette noen katastrofe. For her finnes en lagdeling hvor hvert lag, eller hvert sjikt har sine arenaer. Dermed byr det seg likevel muligheter for de fleste av oss til å finne sin arena. Kanskje den viktigste, og vanligste arena som finnes, er parforholdet. Det å ha en partner representerer også en arena å vise seg frem på. Det å føle at man er noe for partneren, det å ha partnerens oppmerksomhet kan i seg selv være et viktig bidrag til å tilfredsstille vårt behov for oppmerksomhet. Samtidig finnes det utallige anledninger, som foreldre, i idrettslaget, på jobb og som en venn og samtalepartner. Det å ha tilgang til slike arenaer må alltid regnes som et privilegium. Andres oppmerksomhet er ingen selvfølge. Selv i en dialog, mellom to personer, er ikke nødvendigvis oppmerksomheten rettferdig fordelt. Den mest dominante vil som regel ta størst plass og gjøre de fleste avbrytelser. Og jeg tenker at ensomme mennesker står i fare for å forfalle fordi de mangler insitament til å ville utvikle noe som de kan ha å vise frem. Det er en selvforsterkende negativ spiral.

3)   Utnytte muligheter til å vise dette frem
Her handler det om evnen til å se muligheten når den byr seg og om villigheten til å by på seg selv når det gjelder.

4)   Høste anerkjennelse av våre prestasjoner
Søken etter oppmerksomhet drives av muligheten til å oppnå anerkjennelse og beundring. Den som oppnår dette, oppnår også at sosiale dører åpnes, allianser bygges lettere og muligheten til ære og rikdom følger med. Mennesker kan vise anerkjennelse ved å vise oppmerksomhet, ved tiljubling, vise respekt, ved åpenhet. Noen ganger går dette over i underkastelse og persondyrking. Man kan selvsagt aldri vite hvor ekte dette er. Men de fleste av oss mottar dette ukritisk og legger det til på kontoen for selvfølelse. Det er en uvurderlig kapital å ha med seg i det sosiale spill. Mennesker som gir synlig positiv respons på andres prestasjoner er ofte avhengig av selv å ha en god selvfølelse for å kunne gjøre dette. Om man tenker seg en gruppe hvor man gir hverandre ros og anerkjennelse, så blir dette ofte en selvforsterkende mekanisme som kan varme opp det sosiale klimaet til noe veldig positivt. Det er også slik at bordet fanger. Det vil si at om man gir uttrykk for begeistring over noen, så har man samtidig lagt prestisje i dette og man er beredt til å forsvare det. Så har vi da selvsagt massesuggesjonseffekten i dette. Om en blir begeistret og utrykker dette så smitter gjerne denne begeistringen over på andre. Denne mekanismen har jeg også beskrevet som en del av den seksuelle utvalgsmekanismen. Det er særlig kvinner som tjener på denne atferden, men genetisk lekkasje gjør at begge kjønn har denne egenskapen.

Et vesentlig resultat av vår tilbøyelighet til å være synlig er en drivkraft for kulturell utvikling. Det handler om insitament til kreativitet og innovasjon. Mennesker er villige til stor innsats, til risiko og til å ofre mye for det å bli sett og den anerkjennelsen det gir. Samlet skaper dette et kulturelt driv, til å ville lede, ta ansvar, underholde, utvikle teknologi, estetikk, vitenskap, filosofi, religion osv. Det skaper mangfold og holder kulturen i stadig utvikling.

Fra mistenksomhet til respekt

Vi mennesker tenderer til å tro best om oss selv, ha tiltro til de som er nær oss, og være mistenksom overfor fremmede. Vår kunnskap om de nærmeste er selvsagt mer realistisk enn kunnskapen om fremmede. Vi vet hvem vi kan stole på og hva vi kan forvente oss, basert på erfaringer vi har gjort med det enkelte individ.

De som er nær oss har en stor arena å vise seg frem på. Det er det som skaper kunnskapen. Jo fjernere og mer fremmed mennesker blir, desto mindre blir arenaen. De, etter hvert store hullene som manglende arena skaper, vil ikke være tomme, men erstattes av fantasi. Fantasien er ikke nøytral. Jo mer fremmed, desto større sannsynlighet for at disse hullene fylles med negativt fantasi-generert stoff. Det kan handle om mistro, forakt og nedlatenhet. I den grad vi møter dem, vil vi tendere til å fortolke dem med utgangspunkt i slike nedlatende holdninger. Vår oppfatning bekreftes og vi skaper fiendebilder av hverandre.

Vår biologiske programmering til å se på fremmede med nedlatenhet henger nært sammen med vår tilsvarende tendens til å være stolte og oppfatte oss selv som bedre enn andre.

Den avstand som gjør at arenaen, for å vise seg frem skrumper, inn til ingenting, handler ikke bare om fysisk avstand. Det handler i høyeste grad også om sosial avstand.

Det modne mennesket erkjenner slike prosesser og skjønner at de må motvirkes for å unngå alt det negative som kan følge av slike mekanismer. Det er alt fra manglende samarbeid, at handelen uteblir, ingen kulturell utveksling til åpen konflikt og krig.

En vesentlig strategi for å motvirke dette er det jeg kaller for sosial punktering. Det handler nettopp om å innvilge hverandre arenaer stor nok til at vi kan se hverandre og basere våre holdninger til hverandre på erfaringer i stedet for fantasi.

Pynting

Den såkalte pyntekrabben er jo kjent for å pynte seg. Men spørsmålet er om et er det den gjør. Kanskje er det heller kamuflasje det er snakk om. Mennesket er enestående i forhold til pynting, i alle fall i forhold til omfang og kompleksitet. Pynting har nok nær sammenheng med naturlig tilbøyelighet til forskjellsbehandling på utseende. Jo penere man er, desto bedre muligheter for vellykket partnervalg og jo bedre blir man møtt i sosiale sammenhenger. Det å være pen er det beste instrumentet vi kjenner, for sosial suksess.

Det at menneskearten har begynt med dette kan kanskje ha sammenheng med utvikling av bruk av klær. Men også religion kan ha spilt en rolle. For eksempel tro på hellige stener og gjenstander som bringer lykke. Da er veien kort til bruk av smykker. Klær og smykker er et velegnet medium for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Og, ganske sikkert, når dette først er kommet i gang, så vil selvsagt de mest oppmerksomhetshungrige utnytte dette til å skaffe seg ekstra fordeler. Den som kan fremvise prektige klær som er som er så vanskelig å skaffe seg at det går langt ut over nytteverdien, de signaliserer livsoverskudd. Attraktiviteten gjør at andre følger etter. Vi får moter eller normer som sementerer seg i kulturen. Etter hvert vil forskjellige typer klær forbindes med roller og typer personer. Vi får uniformering av f.eks. soldater og munkeordener. Mennesket utvikler forfengeligheten. Forfengeligheten gjenspeiler rangeringen. Her snakker jeg om en naturlig tredeling. Vi får noen superforfengelige menn, vi får de aller fleste kvinner som i gjennomsnitt er mer forfengelige enn menn. Så har vi menn hvor forfengeligheten varierer fra «nødvendig anstendig» til uinteressert. Kanskje kan det eksistere en terskelverdi hvor forfengelighet utgjør en risiko for å bli latterliggjort. Menn med lav status kan altså komme til et punkt hvor det blir synlig påtatt å vise forfengelighet. Dette kan vise seg å være kontraproduktivt, og utløse hånlige bemerkninger: «Se, han gjør seg til noe han ikke er».
Pynting har etter hvert fått en helt sentral rolle i det sosiale spill. Dersom man tar seg veldig godt ut, vil sosiale dører i livet åpnes langt lettere. Jeg tenker at vi her snakker om dramatiske forskjeller. Husk at akkumulering av sosial kapital sjelden er en lineær prosess. Det ligger en selvforsterkning i dette. Jo større vennekretsen er, desto raskere vokser det sosiale nettverket. Og motsatt, jo mer upopulær man er, desto flere vil vegre seg for å ha noe med vedkommende å gjøre. Da blir det fort slik at en liten forskjell i utseende kan akkumulere seg opp til en dramatisk forskjell i sosial kapital. Dermed kan investering i pynting gi mangedobbel sosial avkasting i andre enden.

Men dersom alle hiver seg inn i denne konkurransen, så vil jo effekten av dette mer eller mindre nøytraliseres. Det er kun de som melder seg ut av konkurransen som blir tapere. Jeg synes også jeg aner en tendens til at jo penere man er, desto mer forfengelig blir man. Man skulle jo tro det var motsatt. Men slik er det ikke. Forklaringen kan være at pene mennesker som regel har mer ressurser å bruke på sitt utseende. En annen forklaring kan være at jo lenger opp man kommer i dette forfengelighetshierarkiet, desto viktigere blir utseendet for den sosiale gjennomslagskraften, og desto hardere blir konkurrensen. Mindre pene mennesker må da finne seg andre arenaer å hevde seg på og blir dermed mer moderate i sin forfengelighet.
Fenomenet mote er også interessant i denne forbindelse. For det er jo ikke lengre slik at forestillinger om vakre og stygge klær er noe som konservativt sementeres i kulturen for all fremtid. Nei i dag er det de store moteselskapene som bestemmer hva som er vakkert akkurat nå. Det dette først og fremst skaper er forbruk, prangende høyt dyrt forbruk. Den som alltid følger moten, signaliserer livoverskudd på minst to måter. For det første handler det om overforbruket, eller sløseriet som jo er en kjent variant av handicapprinsippet. For det andre handler det om å vise at man er oppegående, altoppslukende interessert i dette unyttige emnet, og at man derfor holder tempoet i dette uendelige kappløpet. Dette identifiserer en som verdifullt medlem av den eksklusive klubb, med alle de sosiale fordeler dette gir.
For vårt kapitalistiske samfunnssystem passer selvsagt dette som hånd i hanske. Det skapes gigantiske motehus som etablerer «hotte» merkeklær. Penger tjenes i stor stil og politikere lobbes til å vedta proteksjonistiske lover for å ivareta kapitalinteressene. Den etiske totalen av dette er en unødvendig overdådig ressursbruk, og et dårlig menneskesyn.
I vår kultur med hvor forbruk og klima er blitt et problem er vi kanskje nå ved et vippepunkt: Det kan bli på mote å gjenbruke, og ikke minst utnytte det man har mye lengre. Det vil i så fall være en seier for miljøet, og kanskje også for det sosiale samspill. Menneskeverdet burde være uavhengig av utseende.

Arkitektur og mennesket omforming av omgivelser

Veien fra forfedrenes habitater til dagens prangende skyskrapere er nok også drevet av menneskets sterke behov for oppmerksomhet. Det er nok tenkbart at det i den fjerne fortid godt kan ha vært stor forskjell på jordhulene. Dette er reirbygging. Og selv i fugleverden konkurreres det om å kunne bygge de flotteste reirene. Og når man kom så langt som til å utvikle teknologi for telt, så er det ikke utenkelig at de mest prominente individene i gruppen også hadde de største og flotteste teltene. Og det er heller ikke utenkelig at det utviklet seg normer for akseptabelt telthold. Så begynte man å male bilder, i huler og sikkert også på telt. Dette kan nok ha vært drevet både av religiøse forestillinger, men ikke minst for å tiltrekke oppmerksomhet og beundring.
Overgang fra telt og huler til hus av tre eller stein har sannsynligvis vært en utvikling som kom med jordbruksrevolusjonen. Å bygge et hus krever stor innsats. For at investeringen skal være lønnsom forutsetter det et langsiktig perspektiv. Og det er ikke forenelig med nomadeliv. Et husprosjekt innebærer også at flere samarbeider. Jo større huset er, desto større gruppe kreves det og desto mer organisert samarbeid kreves det. Og nettopp den store innsatsen gjør huset til et velegnet objekt for promotering. Også her gjelder de gamle alfa-parameterne; høyest og størst. De mest ressurssterke, slår seg ned på de høyeste stedene, med de største og peneste husene.

 

Denne drivkraften at ressurssterke mennesker har vært motivert av å vise seg frem, har nok, sammen med religion, også virket som en katalysator for utvikling av stadig forbedrede byggeteknikker. Men den sosiale prisen har jo selvsagt vært den mest markante oppvisningen av forskjellen på Kong Salomo og Jørgen hattemaker.

 

 

Strategier for underholdning

Dersom mennesker har livsoverskudd gir behovet for synlighet seg ofte utslag i behovet for å underholde og for å bli underholdt. Disse to sider av samme sak vil naturlig følge hverandre i både en biologisk og kulturell utviklingsprosess. For det er ikke mulig å underholde noen som ikke skjønner hva dette dreier seg om. Det blir bare dumt. Evnen til å underholde har nok alltid gitt biologisk uttelling. Men har man evne til å underholde i noe, så forutsetter det også evnen til å forstå dette. Vi er alle barn av underholdere. Derfor har vi da både biologiske og kulturelle forutsetninger for å forstå underholdningen. Selvsagt er den kulturelle komponenten av dette resultat av en lang kaotisk prosess. Følgelig er vår evne til å forstå underholdning også dirigert av den kultur vi har vokst opp i. Sannsynligvis har mennesket evnet å underholde hverandre, kanskje fra før språket var utviklet. Barn underholder gjerne fysiske oppvisninger. Det er noe som signaliserer motorikk, fysisk styrke, mot og utholdenhet. Dette tas jo av voksne til ekstreme høyder i form av akrobatikk av forskjellig slag

Kunst

Det hender jeg ser religiøse mennesker som refererer det vakre og det skjønne som en gudegitt gave til mennesket. Da er det raskt å gjøre en ureflektert kobling til en slags objektivitet i dette, en slags norm for det vakre. Da er det jo raskt å ende opp i endeløse diskusjoner om hvem som har rett i et noe er vakkert og noe er stygt.
Opp mot dette er det opplysende å reflektere at dette ikke er annet enn belønningssystemene i din egen hjerne som forteller deg hva som er vakkert og hva som er stygt. Ideen om en objektivitet i dette er uttrykk for ureflektert mindblindness.
Menneskets utvikling av estetiske evner kan nok ha opprinnelse i flere forhold. I utgangspunktet var nok våre tilbøyeligheter innrettet mot nytelse og motsatt vemmelse. Samtidig har vi jo seksualiteten som definitivt også har komponenter i seg til å oppleve mennesker som vakre og stygge. Nytelse og vemmelse er jo også knyttet til seksualiteten.  Den seksuelle eleksjonsmekanisme har også drevet oss til pynting, sannsynligvis ikke bare av oss selv, men også våre omgivelser. Men dette er nok forhold som har eskalert i takt med mennesket at mennesket utviklet stadig sterkere kognitive evner. For med kognitive evner følger også evnen til å forme sine omgivelser. Det innbefatter også klær og bosted. Det å pynte seg selv, forme sine redskaper og sitt bosted på en måte som krever ekstra innsats utover den rene funksjonalitet, signaliserer livsoverskudd. Livsoverskudd signaliserer god ressurstilgang. God ressurstilgang signaliserer gode gener og evne til dominans. Da er vi igjen tilbake til egenskaper som er verdifulle i den seksuelle seleksjonsprosessen.
Men de eventuelle genetiske komponentene i dette er neppe annet enn bakenforliggende drivkrefter og vage føringer. For dette er tilbøyeligheter som i høy grad er formbare. De kan læres. Dette er en egenskap de har felles med vår appetitt og vemmelse. Og her forklarte jeg det med behov for å kunne tilpasse seg de lokale variantene av det spiselige og uspiselige. Men evnen til å lære smak avtar ettersom vi vokser til. Som kjent er hjernen vår spekket med utallige nerveforbindelser når vi blir født. En vesentlig del av læringen består i at nerveforbindelser brytes. Dette er en irreversibel prosess. Dette betyr at smakens formbarhet er størst i tidlig barndom, men avtar suksessivt, og er vel nok så rigid etter at vi er blitt voksne.
I praksis handler dette om tilpasning til den kultur man er født inn i. Derfor er ofte vår evne til å nyte fremmede kulturers kunst begrenset. Om denne hypotesen medfører riktighet, så kan det tenkes at det er en fordel å eksponere barn for mange forskjellig kunstutrykk fra forskjellig kulturer mens de enda er mottagelige for det. Det kan bety at de kan utvikle evnen til å glede seg over andre kulturers kunst i voksen alder.
Sang og musikk er en vesentlig del av kunsten som for noen er problematisk å forklare biologisk. Men faktum er at sang er et utbredt fenomen i naturen. Vi kjenner jo alle til fuglesangen. Men ikke fullt så kjent er hvalenes kjærlighetssanger. Hanhvalene synger for å imponere hunner. Også her finnes kulturelle forskjeller, og sangene endrer seg litt fra år til år. Sangene er på så lave frekvenser at de er utenfor rekkevidden av vår hørsel. Men også disse består av sekvenser av forskjellige frekvenser, og forskjellige lydbilder, satt sammen i avanserte strukturer og variasjoner over tema. Og alt dette henger sammen med seksuell seleksjon. De hanhvalene som treffer best på «årets mote», får best uttelling hos hunnene.

Igjen så må det poengteres at slike ferdigheter signaliserer gode ressurser, livsoverskudd og til syvende og sist gode gener. Dette er ikke så forskjellig for mennesker. Menneskets musikk har ganske sikkert begynt med sang. Men det som mange stusser over er at hos vår art så synger begge kjønn. Jeg vet ikke om det er enestående, men egentlig tviler jeg. Igjen snakker vi om genetisk lekkasje. Når hunner selekterer syngende hanner så arves egenskapen både av sønner og døtre. Og dette er vesentlig, for det å kunne synge forutsetter jo også evnen til å kunne forstå, nyte eller bli imponert av sangen. Dermed følger evnen til bedømming av ferdigheten med i seleksjonen. Dette har jo begge kjønn nytte av. Men bieffekten er da selvsagt at damene også synger. Kanskje kan vi til og med kaste ut den hypotesen at hele prosessen har begynt med mødrenes sang for å roe ned sine barn. I så fall var jo damene de første til å utvikle slike ferdigheter.

Sang er jo ikke bare tilfeldig lyd. Det er snakk om toner som står i matematisk riktig forhold til hverandre. Når man dobler frekvensen så tilsvarer dette en oktav. Innenfor dette finnes det forskjellige skalaer i forskjellige kulturer, men felles for dette er toner som står i spesielle matematiske forhold til hverandre. Ferdigheten er evnen til å høre dette og kunne uttrykke det. Dette er ferdigheter som krever store mentale ressurser. Og det er nettopp dette som er signalet om at vi har med en velfungerende hjerne å gjøre. Og en velfungerende hjerne er attraktiv. Hjerneskanninger av musikere viser at musikalsk fremføring ikke bare krever mye, men det involverer store deler av hjernen.
Fra sangen er ikke veien lang til rytme og musikkinstrumenter.  Sammen med all annen kunst, har musikken etter hvert funnet sin plass i kulturutviklingen og i religiøse forestillinger. Kunsten varierer kraftig mellom kulturene. Men felles er det faktum at man har kunst, man har sang og musikk i alle kulturer vitner om at dette er et universelt menneskelig fenomen. Og det er vel få områder som er så betydningsfull for livsutfoldelsen som kunsten. Og en vesentlig drivkraft i det hele er behovet for å vise seg frem. Mennesker med kunstneriske talenter oppfattes ofte å ha en «gave». Det er et privilegium og en verdifull inngangsbillett til høy anseelse og sosial anseelse.

Konkurranse og sport
Konkurranse har sannsynligvis opphav i rivalisering. Smågutter leke-slåss og jentene driver sitt sosiale spill. Alt dette handler om rangering og behov for dominans. Slåsskamper skaper umiddelbart publikum. Og det er viktig å følge med, for det forteller noe om rangering, status. Kanskje er det også noe å lære av strategier, og det å se på andres ferdigheter. Dette kan komme godt med i neste omgang når en selv havner i trøbbel.  Dermed har vi alle elementer på plass for underholdningselementet i dette. Og etter hvert som kulturen utvikler seg får rivaliseringen mer rituelle preg, og man blir mer oppfinnsomme i mer fredelige og underholdende måte å konkurrere på. Dermed skaper dette et naturlig driv mot konkurransen som en del av kulturen. Mennesket har drevet dette svært langt på alle områder. Vi måler oss mot hverandre i en ustanselig trang til å skape vinnere og tapere. Og drømmen om å bli en vinner har selvsagt hele tiden vær koblet opp mot behovet for synlighet og oppmerksomhet. Det er vel få arenaer hvor mennesket til de grader får vist frem sine ferdigheter som i konkurransen. Etter hvert har dette også blitt til sport. Sporten er i dag et globalt fenomen, som underholder de aller fleste av oss (unndratt meg), og som til de grader gir muligheter for beundring, rikdom ære og berømmelse.

Fortellingen

I IP-teorien gjør jeg noen betraktninger angående mennesket som informasjonsformidler.  Jo mindre et informasjonsledd forvrenger informasjon, desto mindre synlig er leddet i seg selv. Det ligger i teknologiens natur at komponenter blir mindre synlige jo bedre de fungerer. Tenk på det, vet du om hjullager på en bil?  Det er to grunner til å få vite om det. Enten er det fordi man er spesielt interessert eller så er det fordi de begynner å bråke i svingene som tegn på at de er nedslitt. Det samme gjelder vel egentlig kroppen vår.
En forteller som ikke legger seg selv inn i historien vil med andre ord heller ikke være så synlig. Den usynlige forteller er en budbringer. Budbringeren er naturlig usynlig. Fristelsen til å legge seg selv inn i budskapet for å få oppmerksomhet kan derfor være stor. I Bibelen er det vel kanskje bare en gang at budbringeren fikk oppmerksomhet. Det var den budbringeren som kom til Kong David med «det glade» budskap om at Kong Saul var død. Men der bommet han katastrofalt. Han ble tvert imot henrettet[1]. Budbæreren hadde kanskje en drøm om å gjøre seg synlig for det store mennesket som Kong David var. Han benyttet seg av kunnskap om at kongen var fiende av Saul, og forestilte seg derfor at han ville bli meget glad for det han hørte. Å gjøre seg synlig for Kong David er et behov drevet av søken etter verdifulle allianser. En oppvisning av samme følelser som han forventet av Kongen, var derfor en naturlig strategi. Han kunne jo selvsagt ikke ane det sosiale spill som pågikk, og at egen verdi som alliansepartner var lik null. Utfallet ble fatalt.

Som jeg nevner i IP-teorien så er mennesket en forholdsvis dårlig informasjonsformidler.  Dette handler, ikke minst, behovet for å gjøre seg selv synlig opp i det hele. For at mennesket skal kunne bli synlig i informasjonen, må enten individet selv være en del av historien, eller historien må gjøres sensasjonell, eller individet lar sine egne holdninger skinne gjennom i måten historien formidles på.

Men normalt sett er det nok lønnsomt for mennesket å vise frem holdninger til den historien som fortelles. Det kan være både beundring, eller avsky og forakt. Selvsagt blir ordvalg og retorikk formet i forhold til budskapets moralske status. Om det er moralsk indignasjon det er snakk om vil informasjonen ikles negative begreper og man tar ekstra hardt i, overdriver, overtolker, tillegger motiver, dikter litt osv. Det samme gjelder selvsagt motsatt. Om det er beundring som skal vises frem, så skaper man helteroller, smykker historien med positive superlativer, underslår svakheter, overdriver bragder, legger til litt ekstra osv.
Opp i dette kan det være interessant å reflektere litt over sensasjonslysten i oss alle sammen. I gjennomsnitt opplever nok de fleste av oss det som en fornøyelse å fortelle om sensasjoner.  Gode positive sensasjoner er jo vel og bra, men det er kanskje de negative skandalene som underholder oss mest. Dette driver fortellingene og de medfølgende forestillinger suksessivt mot sensasjonen. Dette skaper vekselvirkninger og driver oss til selektive fortolkninger, overdrivelser, underdrivelser og utformingen av fellesforestilingene tar sitt eget løp. Sensasjonene tiltrekker mennesket nettopp på grunn av den synlighet som dette gir. Ressurssterke mennesker kaster seg på. De blir eksperter. De utvider sine arenaer. Dette er mekanismer som en gang bidro til mytene om de store guder. De bidro til hekseforfølgelsene, holocaust, og de er fullt ut levende den dag i dag. De bidrar til konspirasjonsteorier, fantasimonstre, og grufulle menneskeskjebner. Noen av oss tror ukritisk på dette. Andre utnytter det. Det modne mennesket analyserer det kritisk.
Men heldigvis har vi i dag utviklet en kultur hvor fortellingen er gjort til kunst. Det er lov å fantasere og dikte helt ut av det blå. Vi mennesker er på mange måter laget nettopp for fortellingen. Fortellingen gir fantasien vinger, og vi lar oss rive inn i verdener og hendelser helt hinsides vår virkelighetsoppfatning. Sannsynligvis er dette svært stimulerende for vår hjerne, og vi lar oss villig underholde av det.

Massesamspill og dans

Dans og massesamspill er begge aktiviteter somkrever svært mye av utøveren. Rytme handler om evnen til å kunne styre etter en indre selvskapt klokke, på forskjellige frekvenser og i forskjellige mønstre. Det krever mye av hjernen. Dans krever i tillegg også sterke motoriske ferdigheter. Og til slutt kommer evnen til å synkronisere det hele i et gruppesamspill. Dans er en av de fenomenene jeg strever med å finne en god biologisk forklaring på. For det er neppe tvil om at dette er tilbøyeligheter som ligger i oss fra vi er født. Og vi nyter å drive med dette. Dans handler ikke bare om å vise seg frem. Det er en egen tilfredsstillelse i selve aktiviteten. De samme gjelder selvsagt sang og musikk. Og kanskje er forklaringen på dans omtrent parallell med den for sang og musikk. Kanskje den til og med er en videreføring av det som en gang begynte med vuggesang, eller som hannens kurtisering. Jeg har ikke hørt om at andre arter har denne evnen i nevneverdig grad. Så mye tyder på at dette er en av naturens «nyvinninger». Og nettopp det faktum at slike ferdigheter signaliserer en velfungerende hjerne, gjør dette til en kandidat for de mange utslagene av seksuell seleksjon.
Uansett så representerer dansen, sammen med musikken i dag en av de ypperste uttrykk for den menneskelige livsutfoldelse. Dansen er massens kunst. Vi kan alle delta (unntatt jeg, jeg danser som en kråke). Dermed får vi alle en arena å vise oss frem på. Dermed er den en kolossal kilde til glede og livsutfoldelse. Men selvsagt finnes det pietistiske motkrefter som vil hindre mennesket i dets naturlige autonomi. Det er askesen. Det er også en måte å vise seg frem på.