Det undrende mennesket

Nysgjerrighet er en fundamental drivkraft i oss mennesker. Dette er en egenskap vi nok deler med mange dyrearter.  Og logisk sett gjelder det alle dyrearter med evne til innovativ atferd. Den mentale kreative prosess fungerer jo slik at prøving og feiling skjer opp mot en mental intern representasjon av virkeligheten. Det er det jeg kaller virkelighetsoppfatningen. Jo mer rik denne virkelighetsoppfatningen er på empiriske data, desto mer treffsikker blir den indre evalueringsprosessen. Og jo mer treffsikker denne indre evalueringsprosessen blir desto større er muligheten for at mennesket kan komme opp med løsninger som gir suksess. I bunnen ligger vår evne til rasjonalitet, som jo, i sin ytterste konsekvens handler om evnen til tilpasning gjennom smart atferd. De individer som hadde den mest tilpassede atferden var de som i gjennomsnitt spredte sine gener best. Det er de som ble våre forfedre. Vi mennesker står her i en særklasse blant artene på denne kloden. Kanskje er det tilfeldig, men vår art har altså bak seg en periode som ser ut som en eksplosiv utvikling av mental kapasitet. Kanskje drevet frem av seksuell seleksjon. Uansett, så har alt dette til sammen gitt mennesket en egen, forholdsvis sterk hunger etter kunnskap. Dette suget i oss har selvsagt fått sitt eget navn. Vi kaller det for nysgjerrighet. Jeg vet ikke om nysgjerrigheten i seg selv kan lokaliseres i hjernen.  Kanskje er den spredt på mange systemer. Men det er ikke tvil om at nysgjerrigheten opptrer i vårt mentale landskap som et selvstendig behov vi har. Det er faktisk et behov vi ofte må kontrollere. Særlig gjelder dette i det sosiale spill. Jo mer vi vet om våre medspillere, desto større muligheter for sosial suksess. Men jo mer andre vet om oss, desto mer de kjenner våre svakheter, desto svakere står vi i det sosiale spill. Dermed danner det seg raskt sosialetiske normer i forhold til vår nysgjerrighet på hverandre. Slike normer gjør at vi må legge bånd på vår nysgjerrighet.
Men innerst inne må nok de fleste av oss innrømme at vi er nysgjerrige. Vi er veldig nysgjerrige, både på menneskene rundt oss og på resten av verden. Ofte driver sosialetiske normer noen av oss til å karakterisere dette som negativt. Men faktum er nok at nysgjerrighet er et tegn på god vitalitet. Det er et tegn åpenhet, og til dels også på oppriktighet. Sannsynligvis avtar nysgjerrigheten etter hvert som mennesket blir eldre. Som barn er leken i stor grad drevet av nysgjerrighet. Før 12 års alder er kanskje mennesket på sitt mest åpne og oppriktige. Deretter kommer hormonene og det sosiale spill overtar. Dessverre faller mange av lasset i denne prosessen. Det handler ikke bare om at nysgjerrigheten avtar, men at man rett og slett utvikler normer mot dette. Disse normene kommer selvsagt fra voksenverden og kan kanskje sorteres på følgende måte:

1)      Strutsestrategi

2)      Religion
Nysgjerrigheten er sannsynligvis også en av de mest sentrale mekanismer bak utvikling av religion. Det hjernen ikke «vet» fyller den ut med gjetninger og fantasi. Dette for å gi individet en illusjon om kunnskap. For manglende kunnskap skaper usikkerhet. Behovet for å dempe usikkerhet er en drivkraft som virker fordelaktig for de nære ting, særlig sosiale forhold. Men en «bivirkning» av høy kognitiv kapasitet er muligheten til å forestille seg også det fjerne, utilgjengelige, det usynlige, de store sammenhenger. Det å føle uvitenheten om dette gir den samme usikkerhet. Det skaper bekymringer og stress som kan få dramatiske negative konsekvenser. Dette kompenserer hjernen for med å skape en illusjon om å vite.
Dette er en av de mekanismene jeg tror er drivkraften bak religion. Og når dette først er etablert vil enhver trussel mot forestillingene møtes med et irrasjonelt forsvar. Det er det som er religionens negative virkning på nysgjerrigheten. Når religionen settes i system og blir en del av kulturen, vil dette manifestere seg i kulturnormative forsvarsverk mot utfordring av religionens dogmer. Dermed kan den nysgjerrigheten som en gang var med på selve religionsdannelsen, ende opp som et bolverk mot vitenskap og rasjonell kunnskap.

3)      Ideologi
Fanatiske ideologier tenderer ofte til å ofre kunnskapen på ideologiens alter. Det handler om ukritisk tro på at man jo allerede har sannheten. Men det handler mest om viljen til å definere sannheten slik at den er kompatibel med ideologien. Strategier kan være alt fra å undertrykke informasjon, bestille forskningsresultater, bruke retorikk, hindre dialog, hindre fri informasjonsflyt, normative virkemidler osv. fantasien er stor. Men det er opplagt at i et totalitært miljø, hvor dette er agendaen, så forsvinner både nysgjerrighet og oppriktighet med i dragsuget.

4)      Det sosiale spill
Suksess i det sosiale spill handler mer om å få rett enn å ha rett. Og det handler om å utrykke maktens oppfatninger og standpunkter. Nysgjerrigheten forsvinner ikke nødvendigvis av den grunn. Men innsatsen går da mest på å forstå og analysere det sosiale spillet. Virkeligheten blir i denne sammenheng ofte irrelevant.
Det sosiale spill handler også om å fremstå som sterk og sikker. Nysgjerrighet og undring kan fort bli tolket som usikkerhet og svakhet.

5)      Rangeringsmekanismer
Dette blir jo en del av det sosiale spill, men dersom person A føler seg høyere rangert enn B, vil dette kunne utløse narsissistiske trekk hos A. Et narsissistisk trekk er at person B undervurderes både i forhold til kompetanse og ellers som likeverdig partner for refleksjon. Dette vil ødelegge potensiell refleksjonsevne i relasjonen. A kan nok spørre B «hvor hammeren er», og også kunne undervise B, men den motsatte veien er sperret. Det vil av A bli oppfattes som «belæring». Som regel vil A sperre for enhver arena hvor dette finner sted, og i den grad B skulle våge seg utpå vil det bli oppfattet som en provokasjon. Disse to vil aldri kunne «undre seg» sammen.

Det ligger i det modne menneskets natur å komme ut av strutsestrategier, religionen, ideologien eller det sosiale spill og bare undre seg som et barn, kjenne på uvitenheten, på spørsmålene, på den evige mangelen på svar. Det modne mennesket har utviklet evnen til å leve med uvitenheten. Riktignok gir det en usikkerhet, men gevinsten er at det gir nysgjerrigheten fritt spillerom, og det gir fantasien mat. Det modne mennesket er åpent for nye tanker, for den frie refleksjon og for sin egen feilbarlighet.

Litt om evnen til å stille spørsmål

Med språket har vår evne til å utvikle kunnskap eksplodert. Dette manifesterer seg i evnen til å stille spørsmål. Språket har egne syntakser som tydelig kommuniserer søken etter informasjon. Denne fasiliteten finnes sannsynligvis i alle språk, til og med i programmeringsspråk. Den viktigste informasjonskilden vi mennesker har til kunnskap, er andre mennesker. Og her er språket hovedverktøyet. Og vi ser jo at barn tidlig lærer seg å spørre, og at det kommer perioder hvor de spør om alt mulig. Det at dette er så ettertrykkelig innebygget i språket viser hvor viktig dette er for mennesket. Vi har hva- og hvordan- spørsmål som etterlyser fakta og virkemåte. Vi har når- og hvor- spørsmål som plasserer i tid og rom. Så har vi hvorfor-spørsmål som etterlyser hensikt. Jeg har bygget hele hensiktsanalysen på hvorfor-spørsmålet. Og det er jo interessant at dette har utkrystallisert seg som en egen kategori i spørreformene, i alle fall i vår språkgruppe. Det sier faktisk ganske mye om hvor viktig det er for mennesket å forstå andres sinn, og seg selv.

Undringens kostnader

Hjernen er et system med begrensede ressurser. Det har jeg reflektert over her. En viktig konsekvens av dette er at vi alle ikke kan ha kompetanse på alt. Men mennesket er en sosial art, med evne til å organisere seg i store tall. Forutsetningen for dette er evnen til å differensiere. Det vil si at vi spesialiserer oss på hver våre områder, og bygger dette sammen sosialt, slik at vi som gruppe skaper vår handlingsevne gjennom å fungere som en organisk helhet. Jeg er blant dem som tenker at denne differensieringen starter allerede før vi er født. Vi er født med forskjellige evner og talenter, og dette styrer utviklingen av våre interessefelter, som så igjen skaper utgangspunkt for utvikling av kompetanse. Det å analysere og drive med kunnskapsutvikling er svært krevende og krever mye spesialisering. Men det samme gjelder sosiale ferdigheter. Jeg vil hevde at disse dermed konkurrerer om de samme ressursene.
Poenget er at det å spesialisere seg på teknologi, teori, analyse, praktiske løsninger eller forhold som krever mye analyse og realitetsorientering, vil kunne gå på bekostning av utviklingen av sosial kompetanse, og motsatt. Dette kan kreve innsats som undergraver utvikling av sosial kompetanse. Innvirkning avhenger selvsagt av individuell sårbarhet for akkurat denne effekten. Men, sosial kompetanse er en del av individets sosiale kapital. Her gjelder selvsagt loven om negativ omfordeling. Det ender ofte i selvforsterkning som forverrer nivåforskjellen på sosial kompetanse.

Enda en effekt som forsterker dette er at vår biologiske profil i liten grad belønner fornuftsorienterte individer med store sosiale plusspoeng. Fornuftsbaserte individer taper altså sosial appell. I vår tid kalles de nerder. Nå er selvsagt dette nyansert. For det dukker jo opp noen genier nå og da. Da snakker vi om mennesker som, med sine intellektuelle bragder, presterer så oppsiktsvekkende at det gir synlighet og status. Da vekkes «villdyret» til live i sin beundring av status. Men det er på langt nær alle nerder som havner i den klubben. Egentlig er de nok sjeldne, og det er ofte ikke bare «genialitet» det handler om. Det kan også handle om å være på rett sted til rett tid, et heldig sammentreff som matcher utfordringen med talent, eller det kan handle om det jeg kaller for samspillskatalysatorer. Men det er uansett ikke slik at alle nerder er genier. Det som preger nerder, slik jeg bruker begrepet, er at de har en aktivitets- og interesseprofil som, i større grad, krever kognitiv mobilisering. Det kan handle om god IQ, men det kan også handle svekket talent på sosiale ferdigheter i utgangspunktet, eller at individet har blitt eksponert for utfordringer som i større grad krever kognitiv kapasitet. Vi må ikke glemme at dette med utvikling av interesser og kompetanse skjer i vekselvirking med omgivelsene. I tillegg til den emosjonelle profilen er det også mye tilfeldighet og kaos i slike prosesser.
Men uansett utgjør det å investere innsats i forståelse, kunnskap og tenkning en betydelig risiko for at det går på bekostning av sosial kompetanse. Individet risikerer å bli oppfattet som sosial klossete, og snuble i sosiale blundere. Dette er den sosiale manifestasjonen av det jeg kaller for «den store splinten» som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn. Da handler det om at menneskets emosjonelle profil fortsatt preges av alfa-tilbedelse, hvor størrelse, posisjon, utseende og atletiske-prestasjoner er de viktigste triggere for sosial attraktivitet. Det er selvsagt mye mer komplekst enn det jeg sier her. Det er en beundring av fornuftsprestasjoner i kulturene. Og dersom rivaliseringen sorterer på fornuftsprestasjoner, så støttes dette momentant av biologiske mekanismer for sosial rangering. Det er jo dette kulturen som skapte opplysningstiden klarte å løfte frem. Men egentlig tenker jeg at det er spesielt, og det er skjørt. Dersom vi løfter blikket, ser oss om i verden og bak i historien, så er det oftest ledere og generaler som kommer på statuer.
En annen faktor er at dumskap ofte slår ut på den sosiale prestasjonsevnen. Så vi har absolutt sortering på intelligens. Den som stemples som dum, kan forvente seg nedverdigende behandling fra omgivelsene. Så det er ikke IQ og store intellektuelle prestasjoner jeg snakker om her.

Det jeg snakker om er risikoen for svekkelse av sosial tilpasningsevne som følge av at ressursene benyttes kognitivt i stedet. Og i spektret fra gjennomsnitts begavelse og nedover så hevder jeg at det er nettopp dette som skjer. Fokusering på teknologi, analyse og teoretisk kompetanse utgjør risiko for svekkelse av sosial prestasjonsevne. Da handler det ikke bare om omdisponering av mentale ressurser, det handler like mye om lavere sosial eksponering. Skjerming mot sosial eksponering er faktisk ofte nødvendig for å kunne mobilisere nok kognitiv kapasitet til å kunne utvikle denne type kompetanse. Denne effekten er best beskrevet her. Sosiale ferdigheter handler ikke bare om talent, men om evnen til å fange opp spillet som det er her og nå. Man kan ikke sette seg på skolebenken og utdanne seg i sosialt spill, fordi rammer og betingelser i seg selv hele tiden er i flyt. Det er en del av spillet å kunne fange signalene på hva som gjelder der og da. Man må konstant være i spillet for å kunne hevde deg i dette. Dette skjer ubevisst. Det handler ikke om enkeltindividene, men om evnen til å forutsi den abstrakte komplekse bevegelse i flokken som helhet der og da. All IQ blir da sugd inn i den sosiale prestasjonskonkurransen. Og det går på intuisjon. Er man ikke der, så glipper man, og uten at man vet det, så anvender man gårsdagens kutymer og forrige generasjons normsett, og før man vet ordet av det har man pådratt seg flokkens uvilje.

Poenget er at kognitiv mobilisering ikke kan kompensere for dette. Dermed skjer spillet på villdyrets premisser. Den som må mobilisere kognitivt vil umiddelbart avsløre egen utilstrekkelighet, og denne sårbarheten blir som et sår som skaper fristelsen til å hakke i.

I dette ligger det en innebygget flokkbasert intoleranse for sosial utilstrekkelighet. Samtidig er den samme flokken komplett avhengig av verdiskaping som kun kan realiseres rasjonelle analytiske virkemidler. Og vi kan jo se av utviklingen at nerden jo må ha hatt vilkår og gjennomslagskraft nok til at den teknologiske og intellektuelle utviklingen har kunnet finne sted. Her ligger mange paradokser inne i dette, som det sikkert kunne blitt en hel bok av. Men det er ikke poenget her. Poenget er å påpeke den sosiale kostnaden som dette har.
Empirisk kan man kanskje se dette beste på hvordan retorikk fungerer. For som nerd som snubler sosialt, så nytter det lite eller ingenting med rasjonell argumentasjon. Det er hvem du er og hvordan du fremstår som betyr noe. Argumentene kommer i siste rekke. Sjekk forskningen på dette, og du her en empirisk bekreftelse på nerdens vilkår i de sosiale prosesser.
Dette er en av flere skjulte diskrimineringer som finner sted innenfor vår kultur. Andre slike diskrimineringer går på utseende, sosial appell og empatisk appell. Les mer om det her.