Det utilstrekkelige menneske
Utilstrekkelighet handler om avmakt, som er det egentlige temaet i denne teksten. Jeg har definert makt som evnen til å påvirke sine omgivelser i ønsket retning. Utilstrekkelighet handler altså om det motsatte. Vi har alle kjent på opplevelsen av avmakt og vi vet at dette kan medføre apati. Derfor er det viktig å forholde seg til denne utfordringen gjennom refleksjon. Målet må jo være å klare å møte avmakten, uten å la seg overmanne, og utvikle evnen til å reise seg igjen og gå videre i livet. Videre må jo målet være at når vi ser andre mennesker preges av avmakt, at vi er reflekterte nok til å avdempe fristelser til å fordømme og forakte. Dette gjøres best ved å forstå at ingen mennesker frivillig velger seg inn i tilstander av avmakt.
Avmakt handler om at våre handlingsrom er avgrenset. Det er flere måter denne avgrensingen kan skje på. Jeg har tatt utgangspunkt i kategoriene for menneskets ressurstilgang. De er beskrevet her, som fysiske ressurser, mentale ressurser, sosiale ressurser og økonomiske ressurser.
1) Det fysiske handlingsrom
For det første har vi det som kan kalles for et mulighetsrom. Det er hva som er
mulig innenfor rammene av de begrensinger som naturen og logikken setter. De
begrensinger som naturen setter lar seg best beskrivelig innenfor det
vitenskapelige rammeverk.
2) Det mentale handlingsrom
Her har vi begrensinger som følger av manglende kompetanse. Da handler det ikke
bare om kunnskap, men også om intelligens og kreativitet. Vi kan se for oss
hvordan utfordringen kan møtes, men alternativet krever ferdigheter vi mangler.
Men vi har også den varianten at vi ikke klarer å komme på mulige løsninger,
som faktisk er innenfor rekkevidde. Men vi mangler kunnskap eller vi er ikke
smarte eller kreative nok til å komme på denne muligheten. Akkurat denne
varianten kan avhjelpes av et godt og støttende sosialt nettverk.
3) Det sosiale handlingsrom
Det sosiale handlingsrom handler om hva de sosiale omgivelsene tillater deg å
gjøre. Dette er beskrevet her.
4) Det økonomiske handlingsrom
Dette handler om finansielle begrensinger. Det medfører materielle
begrensinger. Da handler det om tilgang på materielle ressurser, inklusive
verktøy og instrumenter. Det er vel på dette området man kan si at menneskets
handlingsrom har utvidet seg dramatisk, gjennom utvikling av teknologi og vitenskap.
Handlingsrommet gjenspeiles altså av individets ressurstilgang. Og her gjelder akkurat den samme dynamikken for negativ omfordeling. Jo større handlingsrom, desto større muligheter til å skape seg enda større handlingsrom. Med andre ord er handlingsrommet svært ulikt fortelt mellom oss mennesker. Manglende refleksjon på dette gjør at vi fristes til å forakte mennesker som fremstår utilstrekkelige.
Livmotstand kan defineres som et mønster av hvor mye opplevd innsats som må til for å få utført noe.
Livsmotstand lar seg lettest beskrive i en metafor hvor man sammenligner det å gå en kilometer i en halv meter snø, kontra det å bevege seg en fin sommerdag, i lette joggesko. Jo høyere livsmotstand, desto vanskeligere er det å få gjennomført ting i livet. Vår gjennomføringsevne varierer ekstremt mellom individer. Og ofte vil «rike» individer projisere sin opplevelse over på alle andre, og legge skylde på dem selv der det ikke går så fort. De er ofte blinde for hvor mye vanskeligere det kan være for andre å oppnå det de selv har oppnådd.
Livmotstand handler i stor grad om de fire
kapitalkategoriene som jeg skriver om her.
Er vi fysisk dårlig utrustet, så vil vi ofte trenge hjelp, og den er ofte
begrenset. Mennesker med handicap av forskjellig slag, vil nødvendigvis slite
med å få ting til.
Så har vi den mentale tilstand. Da handler det både om intelligens,
kunnskap og kompetanse.
Mangler vi dette vil handlingsrommet skrumpe kraftig inn. Videre har vi kanskje
den viktigste, nemlig den sosiale kapitalen. Dersom du tilhører en gruppe som
er stigmatisert eller diskriminert,
så vil alt gå mye tyngre. Som diskriminert risikerer man også å bli
motarbeidet. Tenk deg at du er i en velferdsstat med mange fine rettigheter.
Men når du kommer i behov for. eks sosial-stønad, så kan saksbehandleren være
umotivert, ting tar tid, og du får avslag på urimelig grunnlag. Klager når ikke
frem, advokater koster penger, og vil ikke ta i saken på fri rettshjelp, som du
heller ikke får innvilget på urimelig basis. Det lyves og fordreies i din
disfavør. Politikerne når du ikke frem til. De er langt utenfor din arena, og
ser dessuten en annen vei. Og media, avviser, vel de kan vel alt fra å
«beskytte deg mot deg selv», til å ignorere deg og din historie. For du er kanskje
ikke i kategorien av mennesker med empatisk
appell, eller sosial
appell. Du er usynlig,
og ethvert forsøk på å
bryte ut av det, er enten ulovlig, uanstendig eller forstyrrer ro og orden.
Oppdag at dine rettigheter
på ingen måte er mer verdt enn enkeltmenneskers vilje til å følge dette opp. Er
hverdagen slik for mange enkeltmennesker? Ja selvsagt er den det. Og det er jo
ikke bare de fokuserte kategoriene for diskriminering som gjelder, som for
eksempel hudfarge, kjønn, livssyn eller seksuell
orientering. Her er også de usynlige variablene, utseende, sosial-økonomisk
status, alder og i hvilken grad du oppfattes forsvarsløs, og dermed lett kan
ignoreres, sjaltes og valtes med.
Hadde du bare hatt penger nok, det er den siste kapital-kategorien, så hadde
kanskje mye vært løst, men neppe alt. Se hvordan de har herset med Bill Gates,
som i tillegg til å være søkk-rik også er blant de mer sosialt klossete av oss,
et lett bytte, for MeToo-jegerne i vår tid.
Det som er viktig å forstå med livsmotstand er at selv i en velutviklet
velferdsstat, så kan det variere svært mye. Som enkeltmennesker handler dette
om å ha den rasjonaliteten
at man evaluerer egne ressurser
og eget livsoverskudd,
og legger ambisjonslista etter det. Rent mentalt handler det om å ha litt
avstand til det, ikke ta inn over seg andres skrå blikk på deg, men heller
kalkulere det inn som den utfordring det er, og beregne det inn i regnskapet
for livsmotstand, ta det man har å gjøre det beste ut av det. Det man ikke må
glemme, er
at vi er i behov av livsmotstand, for å kjenne mening i livet, unngå tomhet
og i alle fall ikke bli dekadente.
Erkjennelse av avmakten er viktig for modenheten. Det sier noe om hvilken forventing vi kan ha til livet og det er det modne utgangspunkt for forståelse av oss selv og alle andre rundt oss. Og dette går så langt som til vår forståelse av evolusjonen. Evolusjonen rammes også inn av avmakt på den måten at dens løsninger aldri blir fullkommen. Det rammer også inn oss som mennesker. Ikke bare lever vi livene våre i utilstrekkelighet, alt vi er, hele vår utrustning består av ufullkomne løsninger.
Jeg har sett fullkommenhet brukt som argument for Guds eksistens. Men hva om fullkommenhet er umulig? Dersom noe slikt er tilfelle, ville ikke det kunne brukes som argument mot Guds eksistens? Vel det er et sidespor. Poenget her er å beskrive in innsikt jeg kom til ganske tidlig. Da handler det om at det er noe paradoksalt med fullkommenheten.
Jeg ble klar over at det er gjennom vår utilstrekkelighet at vi bindes sammen, sosialt sett. Tenk på et fullkomment vesen. Et fullkomment vesen vil kunne alt, aldri være i behov av noe eller noen. Et fullkomment vesen er seg selv nok. Men er det vesenet da egentlig fullkomment? Hvordan kan man få noen relasjon til noe slikt, som egentlig ikke har behov for noe som helst? Dette er fullkommenhetens paradoks. Sosiale relasjoner har kun mening mellom ufullkomne individer. Det er våre sårbarheter som binder oss sammen. Min konklusjon er at fullkommenheten eksisterer i oss, kun som en illusjon.
Her er en ny moden innsikt: Det finnes ikke et eneste gode uten at det har bivirkninger. Det finnes ikke en medisinsk løsning uten bivirkninger. Det finnes ikke en teknisk løsning uten bivirkninger. Det finnes ikke en sosial forordning uten bivirkninger. Vel, det er kanskje sterke påstander. Man kan sikkert konstruere opp unntakene. Men hovedbudskapet her er at generelt i livet, og stort sett med alt så er det slik. Det er nettopp denne innsikten som åpner øynene våre for utopier, og hvor skadelig det er å forsøke å realisere dem. Det finnes utallige eksempler på dette:
Gode |
Bivirkning |
Barn som vokser opp uten motgang |
De blir bortskjemte, selvsentrerte og ofte med narsissistiske trekk |
Overflod på mat |
Fedme |
Bilen |
Dårlig kondisjon |
Materiell overflod |
Overforbruk av kloden |
Evig liv |
Overbefolkning |
Religion |
Undertrykkelse og terror |
Overflod på underholdning |
Overflatiskhet |
Det er viktig å forstå at dette strekker seg lengre enn til mennesket og menneskets livsvilkår. Jeg har nevnt evolusjonen. Det er viktig å forstå og akseptere at alt av løsninger som evolusjonen har kommet opp med er ufullkomne løsninger, som både feiler og til tider løper løpsk. Kreft er levende celler hvor kopieringsmekanismene løper løpsk. Vi er biologisk programmert til å elske søtsaker. Det er en drivkraft som kan løpe løpsk hos de fleste av oss. Resultatet er fedme, diabetes og tidlig død.
Vi har fått utviklet fornuften som avdemper og kontrollerer biologiske impulser. Ja selv den kontrollmekanismen kan løpe løpsk og føre til for eksempel anoreksi. Eller kontrollmekanismen kan feile og gjøre oss impulsive utover ethvert ansvar. Vi har et immunforsvar, som beskyter oss mot bakterier, virus og kreft. Men selv det kan løpe løpsk, gi oss allergi og auto-immune sykdommer.
Jeg ramser opp slike ting for å påpeke at alt vi har i kropp og psyke er ufullkomne løsninger, som består av kompromisser, balanseganger og mye som kan gå galt. Og mye går galt, og det gjelder oss alle.
Samme refleksjon når det gjelder teknologi. Alt fra hus, til biler til elektronikk består av kompromisser og skjøre balanser. Ting feiler. Jo mer avansert, desto større er muligheten for feil. Det er vel få av oss som ikke har opplevd forbannelse på smarttelefoner, datamaskiner og apper som er «så utrolig dumt laget». Ha en overbærenhet for ingeniørene som strever med dette. Du aner ikke hvor mye kompromisser og sofistikerte løsninger med uventede bivirkninger som finnes opp i alt dette.
Samme refleksjon med sosiale og kulturelle innretninger. Hvorfor er NAV blitt det det har blitt? Ta et dypdykk inn i historikk, regelverk, rammevilkår, komplekse systemer, krysskrav og utfordringer med alskens forsøk på å melke systemet i alle retninger. Slike mastodonter oppstår som resultat av kompromisser, rammevilkår og uhandterlig kompleksitet. Dette kommer i tillegg til all menneskelig svikt opp i det hele.
En bivirkning av overflod er mangelfull realitetsorientering.
Manglende realitetsorientering medfører overflatiskhet. Det betyr bokstavelig
talt at man ser alt dette kun i et overflate-perspektiv. Man ser bare pansret
på bilen, man aner ingenting om den komplekse teknologien som befinner seg
under. Man ser bare fargene på smart-telefonen. Man ser bare tabloide
fremstillinger av politikken, eller enda verre, populismen i kommentarfeltene. Denne
overflatismen er en del av den dekadanse
som kan komme som en snikende bivirkning av overflod. Dette medfører igjen
manglende vilje og evne til å forstå. Det sosiale spillet handler om å stille
krav, uten å ha noen formening om rekkevidden av det man krever.
Det er viktig for menneskets utvikling av innsikt og visdom at individet selv
får kjenne på utfordringer, motgang og oppleve egen utilstrekkelighet. Dypdykk
som beveger seg under panseret på temaer, skader heller ikke. Det som da
gjenstår, er oppdagelsen av egen utilstrekkelighet til å forstå alt man møter
på sin livets vei. Det skaper den ydmykheten som skal til for at man demper den
store kjeften og kravene, og heller blir medmennesker som takker for utfordringene
som motgangen gir. For det gjør oss sterkere.
Avmakt er det motsatte av makt, og dermed en minuspost på menneskets sosiale appell. Jo større makt man har desto større sosial appell. Men sosial appell er en viktig parameter, særlig for det sosiale handlingsrom. Dermed får dette en selvforsterkende effekt. Dette øker de sosiale forskjellene. Det er åpenbart at den som holdes igjen av forskjellsbehandling vil oppleve det som en urett. Den destruktive virkningen kan være dramatisk, og verden kan gå glipp av mye. Det vil i sin tur skape frustrasjon og til slutt mistillit. Frustrasjon og mistillit kan til slutt lede til desperate destruktive handlinger som i sin tur fungerer som selvoppfyllende profetier. Resultatet er en tap-tap-prosess som ingen er tjent med.
Ingen ønsker å havne i en slik situasjon. Denne frykten er biologisk innebygget i oss, med til hørende impuls til å fremstå «stor og sterk og fullkommen». Tilbøyeligheten er skapt av at det å skjule sårbarhet gir fitness-plusspoeng. Derfor kjenner vi skam. Jo mer sårbarhet vi avslører desto mer er vi eksponert for andre sosiale tilbøyeligheter i menneskets sinn. Vi snakker om tilbøyeligheten til å dominere, til å utnytte, til å triumfere, til å fornedre, til å mobbe, til å distansere seg, til å kannibalisere på andres sosiale goodwill-kontoer. Det er åpenbart at dette ender opp med statistisk å påvirke reproduksjonen negativt.
Men dette er dårlig kompatibelt med sivilisasjonen. En vesentlig oppgave for utvikling av god sivilisasjon er dempe disse æresmekanismene. I den grad dette lykkes vil mennesket tillate seg å vise fram mer av sin utilstrekkelighet. Da er det mindre behov for den falskhet, kulde og arroganse som må til for å beskytte et hardt image av fortreffelighet.
Vi trenger hverandre. Vi gir, og vi tar. Vi bruker hverandre, og vi handler med hverandre. Vi kjøper hverandres produkter og vi byr på oss selv. Vi er sårbare, men til sammen har vi en styrke som overgår æreskulturen. Det å innse egen avmakt er å ta ansvar. For når vi gjør våre valg tynges vi av den avmakt som til enhver tid begrenser våre muligheter. Dette blir ikke det ideelle. Alt vi gjør ender alltid med å gå ut over noen. Det blir aldri riktig. Vi kan aldri unnskylde oss, men vi kan anstrenge oss for å ta hensyn og vi kan beklage. Vi kan ta inn over oss den ulykke våre handlinger måtte medføre i andres liv, forholde oss til det, og tynges av det. I dag er det deg, i morgen er det meg. Rettferdighet på millimeteren kan aldri oppnås. Det modne mennesket blir aldri fullkomment.
Når individets handlingsrom skrumper inn, blir dilemmaene hardere. Det er logisk at jo færre alternativer man har, desto større er sannsynligheten for at ingen tilgjengelige alternativer er akseptable. Det er det som betegner et dilemma. Det utilstrekkelige mennesket tvinges av sin avmakt til å måtte gjøre større ofre, ta større risiko, bryte flere normer, bryte flere lover eller akseptere høyere kynisme. I tillegg øker risikoen for å komme opp i krysskrav fordi det er som mange som skal herse med deg.
Empatisk etikk godkjenner ingen av delene. Så dette kan ikke forsvares etisk. Men det er handlingen som fordømmes, ikke mennesket bak handlingen. Det første som må etableres er vilje til forståelse. Og avmakt er en faktor egnet for nettopp forståelse. Hvorfor forståelse? Jo for det er den ressursen vi har til å lære slik at vi kan gjøre forbedringer og dermed forebygge. Ingen liker å bli satt i «pest eller kolera»- situasjoner. Når det skjer, så må man alltid vurdere bakenforliggende systemer og innretninger. Selvsagt kan jo utilstrekkeligheten også handle om personlige egenskaper. For eksempel manglende evne til å se de beste løsningene. Man alt dette blir jo en del av begrensingene på individets handlingsrom. Derfor kan også valgene preges av dette. Det er åpenbart at mange handlinger vi preges av dette. Konsekvenser vil preges av dette. Og det kan medføre ytterligere tap av handlingsrom, slik at dette blir en selvforsterkende spiral, som til slutt leder individet ut i elendighet.
Moralsk sett burde dette innebære at, jo mer makt, jo mer ressurser, desto større er valgmulighetene, og desto større er ansvaret. Det burde forventes mer ansvar av et mektig menneske enn av et avmektig, rett og slett fordi handlingsrommet er større. Det er alltid galt å stjele, men bedømmelsen av en fattig småbarnsmor som stjeler mat til sitt barn fordi hun ikke evner å få hjelp noen andre steder, må bedømmes langt lettere enn en rikmannssønn som stjeler bare fordi mamma ikke vil gi ham en dynejakke til en halv månedslønn.
Men ofte er det motsatt, fordi det sosiale handlingsrommet tenderer til å øke med sosial rang fordi toleransen øker med sosial rang.
Det modne mennesket har gjerne et perspektiv på det hele. Hva er viktig her i livet? Mennesker som har møtt mye motgang blir gjerne mer reflekterte og utvikler en visdom til å skille mellom det som er vesentlig og det som er uvesentlig. Klær, kutyme, ordbruk og estetikk sorterer under det jeg kaller fin-etikk. Men her finnes selvsagt et grenseland. En venn av meg kjørte 7 mil til sykehuset på svingete vei på rundt 45 minutter med sin fødende kone. Han var desperat, og kanskje satte han både egne og andres liv i fare. Rett eller galt? Det er det berømte valget mellom pest eller kolera. De fleste av oss kan forstå unntakstilstanden.
Noen ganger er dette virkeligheten, og den kan være vanskelig nok å ta inn over seg for ressurssterke mennesker bak en skrivepult. Men avmakten handler ikke bare om det akutte. Nærmere en milliard mennesker i verden lever i den ytterste fattigdom. Dette er mennesker som sannsynligvis daglig står overfor umulige valg. Dette er hverdagen. Mange gjør selvsagt helt uakseptable kriminelle handlinger i et forsøk på å løfte seg og sine ut av håpløsheten. Men hvor går grensen for hva man kan anse som akseptabelt? Her nytter det lite med følsom etisk fin-tenkning tenkning. Må barna jobbe? Det er bedre enn at de sulter i hjel. Man kan selvsagt ikke ta lett på at barn må jobbe lange arbeidsdager for å overleve. Det er alvorlig, og sett fra vår synsvinkel er det totalt uakseptabelt. Men hvis alternativet er sultedøden så er det forståelig. Normalt vil vi fordømme foreldre og arbeidsgiver for utnyttelsen. Men er det rettferdig? Klarer vi å sette inn oss inn i deres desperate situasjon. Da handler det ikke om å sette våre feite velutdannede hjerner inn i situasjonen, med den fattige, den underernærte og kunnskapsløse. Kanskje døyver vi samvittigheten ved å boikotte arbeidsgiverens produkter. OK, gutten mister jobben. Søstera må slutte på skolen og lillebror sulter i hjel. Hurra! vi har gjort noen gode moralske valg. Det modne mennesket retter den moralske pekefingeren går nok mot seg selv, men ikke som kunder, men som velgere og som deltakere i demokratier som ikke tar rettferdig omfordeling på alvor. Dette kunne vært unngått med en annen fordelingspolitikk i verden. Samme problemstilling gjelder på områder som abort, prostitusjon og Surrogati. Det er ikke tvil om at alle disse områder inneholder problematikk som går langt utover det fin-etiske området. Men hvor går grensen for det totalt uakseptable? Med totalt uakseptabelt mener jeg forhold hvor virkemidler som lovforbud, kriminalisering er nødvendig for å begrense atferden.
I kategoriseringen av etiske problemstillinger har vi kategori 2 som omhandler de omstridte problemene. Det er særlig innenfor denne kategorien at menneskets avmakt og utilstrekkelighet blir gir klare problematiske utslag. Det ene er det faktum at utilstrekkeligheten og den sårbarhet det medfører er medvirkende til å utløse problematikken. Ofte presterer da de mer privilegerte av oss, fagetikere og teologer å bruke dette mot denne gruppen. Dette kan vanskelig tolkes som annet enn utslag av det sosiale spill hvor formynderi og egen moralsk utsmykning er sterke ingredienser. Vi må ikke glemme at en av de sterkeste hersketeknikkene vi har i det sosiale spill, er den moralske hersketeknikken.
Det var interessant å høre på en debatt, om surrogati, i verdibørsen 22/12 -2012. Der ble det poengtert at surrogati nok er omstridt og kanskje en «gradert synd». For det oppfattes ikke å være fullt så uetisk å kjøpe tjenesten fra USA som fra India. Årsaken ble oppgitt å være at Indiske kvinner er mye fattigere og derfor i en mer sårbar situasjon til å utnytte. Denne vinklingen er sosialt nærsynt. Den handler om hvor uetisk det er «for oss» å benytte oss av en slik tjeneste. Jo fattigere leverandøren er desto større er «min skyld». På spørsmål om disse indiske kvinnene ikke hadde en rett til å velge dette selv, ble konklusjonen at de måtte beskyttes mot seg selv. Vi har altså her med en nærsynthet på to plan å gjøre. For det første er man blind for det faktum at jo fattigere man er, desto større er behovet for å kunne ha en slik mulighet. I tillegg utviser man altså vilje til å overstyre menneskets selvbestemmelse. Begrunnelsen for dette er ikke kvinnens og hennes families ve og vel, dette er selvsentrert mot meg og min moralske status. Refleksjonen går i retning av «varer som ikke bør være til salgs». Noe som indikerer at «jeg som kjøper» får flekker på min moralske kappe ved å kjøpe tjenester fra fattige mennesker.
Dette ligner også veldig på et argument jeg en gang hørte i debatten om prostitusjon. Hvor en ivrig debattant slo fast at det ikke er de prostituertes ve og vel som er målet, det er selve kvinne-begrepet. En annen variant av etisk utilstrekkelighet kan eksemplifiseres med en hendelse hvor et fly styrtet i Andesfjellene, hvor det gikk måneder før de overlevende ble funnet. De som overlevde, hadde overvunnet motviljen og spist kjøttet av likene til de omkomne. Det ble snakk om tiltale. For en slik atferd kan jo tolkes som en trussel mot selve menneskebegrepet.
Slike refleksjoner kan man jo gjerne sette seg ned og ta, men bjelken i eget øye er det ofte vanskelig å oppdage. Blindheten er at man anvender egne sofistikerte etiske refleksjoner til å overkjøre mennesker som ofte er i desperate situasjoner. Det er jo dette som er den sanne nedverdigelse. Hvem gir det privilegerte menneske rett til å overprøve andre menneskers valg på denne måten? Er det noe man tar seg til i kraft av sine privilegier? Kanskje mangler de enda en etisk refleksjon i sin verktøykasse. Hva er et privilegium? Hva er kriteriene for å definere misbruk av egne privilegier?
Det er vesentlig for etisk-refleksjon å forstå at evnen til å etterleve etiske normer korrelerer med handlingsrom og dermed også med tilgjengelighet på ressurser. Da skal det heller ikke mye refleksjon til for å forstå at også dette ender opp del av det sosiale spill. Hvem er flinkest i klassen til å holde normene? Slik bygger den sosiale spilleren den moralske kapitalen han fremstår med.
Et annet eksempel er de problemstillinger som reiser seg i spørsmålet om selvbestemt abort. Området er på alle måter problematisk. Der er risiko forbundet med inngrepet. Det er et ufødt barn det står om. Barnet har en far og en familie. Det er risiko for psykiske problemer i ettertid og man kan bli steril. Det kan være voldtekt involvert. Det kan være medisinsk risiko knyttet til graviditet. Hele problematikken er dypt omstridt. Hvem bestemmer? Hvem tar avgjørelsen? Må kvinnen beskyttes mot seg selv? Skal det sitte lærde teologer, leger og andre av bygdas prominente personer og «beskytte» denne kvinnen mot seg selv? I Norge gjorde vi et klokt valg. Det ble et slagord at kvinnen måtte ha det avgjørende ord i et valg som til de grader berøres hennes egen kropp. Det er ikke et lett valg. Ingen av de problemstillingene som er nevnt over er lette valg. Noen vil kanskje vegre seg og be andre ta valget for seg. Det skal respekteres. Men hoved ideen må jo være å bevare menneskeverdet gjennom krisen. Og det gjør man ikke ved å utnytte sårbarhet og utilstrekkelighet til å ta fra et menneske det som skal tilkomme alle mennesker uten spørsmål, nemlig friheten til å forvalte sitt eget liv.
Generelt tenker jeg at det sosiale klimaet er den viktigste faktoren som påvirker dette. Da er det slik at det varme sosiale klimaet dyrker frem vilje til å eksperimentere. Husk at all menneskelig innovasjon er avhengig av eksperimentering. Eksperimentering innebærer å gjøre feil hele tiden. Dersom vi har et kaldt sosialt klima risikerer vi at våre feil, i langt sterkere grad, blir brukt mot oss. Det gir en kultur som driver oss all til å stå frem som glansbilder og skape en glasert fullkommenhetsillusjon.
Men, er det da også slik at det å få feil-stemplet på seg er like mye avhengig av hvem som gjør som av hva som blir gjort? En typisk situasjon er en mann som gjør tilnærmelser til en kvinne, på et utested. Dersom mannen tilhører den øvre delen av attraksjonsskalaen, blir dette til et fristende tilbud. I den nedre delen av attraksjonsskalaen blir dette til trakassering. Hattemakere kan ikke tillate seg å gjøre det samme som eliten. Det forteller oss at det å begå feil ikke nødvendigvis handler om objektiv bedømmelse av handling, men mer om hvem som har definisjonsmakten i den aktuelle situasjon.
Se også her og her. Jo større og oftere individet møter på utfordringer i sitt liv, desto mer behov er det for rasjonalitet. Det individ som aldri møter på utfordringer, som aldri møter konsekvenser eller ansvar i forhold til egne handlinger, har ikke behov for rasjonalitet. I den motsatte enden av skalaen vil de individer som har god rasjonell kapasitet klare seg bedre enn de som ikke har det. Følgelig er det utilstrekkeligheten som i størst grad utløser menneskets rasjonelle evner.
Men her møter vi det paradokset at rasjonalitet er usexy. For å forstå hvorfor, må vi se på menneskets biologiske bakgrunn:
Det er blitt hevdet at det verserte en holdning blant den gamle engelske adelen, at de som hadde kommet til sin rikdom ved hjelp av arbeide eller næringsvirksomhet, ble sett på som annenrangs rikinger. De ble holdt på en armlengdes avstand. Mens de som hadde kommet til dette i kraft av sin adelige herkomst, var på en måte edlere. De hadde aldri hatt behov for å arbeide eller anstrenge seg i den hensikt å tjene penger.
Dette er det jeg kaller for en oppfatning om berettigelse. Mekanismen har sitt utspring i det jeg kaller for parental seleksjon. Da er man begunstiget av foreldrene. Dette videreføres da igjen til at man opplever seg begunstiget av gudene, eller naturen.
Jeg tenker at opplevelse av berettigelse er en alfa-egenskap. Det kan da lett assosieres med alfa-attraksjon. Alfa-mennesket fremstår så overlegent at det ikke trenger å anstrenge seg. Alfa-attraksjon har sin biologiske basis i individets søken etter allianse med overmakten. Det har nok startet med foreldre, som jo er familiens mektigste. Men så har det eskalert videre til gruppens mektigste individer.
En gjennomgående egenskap ved fortidens alfa-mennesker er at de er i mindre behov for å begrunne sine handlinger. Men tilsvarende vil de avkreve dette fra individer de har makt over. I stedet utfører alfa-mennesket språkhandlinger. De karakteriserer, gir signaler, og gir sine befalinger. Alt dette er egenskaper som forbindes med makt, og oppfattes dermed biologisk som sexy.
Det utilstrekkelige menneskets behov for rasjonalitet vil ofte kunne forbindes med det man i dag kaller for nerder. I motsetning til de attraktive nærbiologiske språkhandlinger, tenderer det utilstrekkelige mennesket til å bruke symbolspråket, som jo er mer egnet til å tenke med. Men det oppfattes som tørt og kjedelig. Men ut av dette kommer nysgjerrigheten, behovet for kunnskap, kompetanse og forståelse. Og alt dette har drevet mennesket fremover, åpnet for teknologi og for sivilisasjon.
Alt dette ender jo i et paradoks. For dersom menneskets suksess blir stor nok, blir det færre utfordringer pr. individ. Det innebærer en fare for at velstand kan svekke opplevelsen av behov for realitetsorientering og rasjonalitet. Vi ser det samme som i det såkalte likestillingsparadokset, at menneskets biologiske programmering slår hardere gjennom. Dette kan være forklaringen på at irrasjonalitet og antivitenskapelighet er på fremmarsj i den vestlige delen av verden. Vi er alle glansbilde mennesker, og vil ikke skitne oss til med å måtte anstrenge oss mentalt.
Jeg tenker at som utilstrekkelig menneske så står vi overfor to grunnleggende utfordringer:
1) Vårt syn på oss selv og andre mennesker
2) Andre menneskers syn på oss
Begge deler utfordres av vår egen menneskelige natur, vår biologiske programmering. Da nærmere bestemt de mekanismer som er utviklet rundt sosial rangering.
For de fleste av oss lar problemet seg ikke løse ved at vi rivaliserer og stiger opp i hierarkiene. Utfordringen handler da om å gå livsveien og finne meningen langs stier langt der nede i dalen.
Den universale løsningen handler om kognitiv mobilisering. Det vil si å ta i bruk fornuften og ikke minst endre på måten vi tenker om dette.
Sosiale hierarkier er ofte illustrert med pyramider. Man kan nok diskutere formen, men det som er udiskutabelt er at flertallet av oss befinner oss langt ned på den pyramiden. Og her er et misforhold, fordi flertallet av prominente tenkere og filosofer befinner seg i det øvre sjiktet. Spørsmålet er da om dette mindretallet er best egnet til å hamre ut filosofien for oss som befinner oss langt nede, og som stort sett bare kan glemme å endre på dette. Mesteparten av det som kommer handler jo om råd om hvordan man kan «komme seg ut av dette», med andre ord å stige oppover i systemet. Men igjen, studer formen på pyramiden og oppdag at det er matematisk umulig at dette kan bli noen løsning for oss alle. Hvordan vi enn snur og vender på dette, så vil det være slik at flertallet av oss må vandre sin livsvei gjennom «skyggenes daler».
Hvordan forholder vi oss til dette? Som en respons på denne type utfordringer har jeg jobbet en del med teksten «Det modne mennesket». Men, på et vis, så adresserer dette kanskje mer de, der oppe som setter dagsorden, enn mot oss mer avmektige mennesker. Det modne mennesket innser at verden ikke er rettferdig, og innretter seg deretter. Samtidig handler det om å forsøke å overstyre våre biologiske impulser i egen bedømmelse av seg selv og andre. Målet må jo være å skape allmenn bevissthet om disse mekanismene, og på den måten skape nødvendig toleranse og romslighet i samfunnet. Så ja, det er intet i veien for å appellere oppover i et forsøk på å påvirke samfunnet i en god retning. Men uansett, flesteparten av oss er ikke i posisjon til å rekke lengre i vår påvirkning enn til stemmeseddelen, og knapt nok det.
Nå har ikke jeg tenkt å gjøre dette til en selvhjelpsbok for avmektige. For jeg tror mange av oss finner vår livsvei gjennom dette, og kommer kanskje ut ikke så aller verst. Men noen innspill har jeg, som jeg tror kan komme til nytte:
1) Unngå å la deg konsumere av misunnelse
Det er lett å falle for fristelsen til å
hate oppover, og se på eliten
med forakt.
All erfaring tilsier at dette ikke tjener noen, og aller minst deg selv. Husk
at tendensen til å stigmatisere
går alle veier. Husk at vi alle er mennesker, vi er subjekter og vi har et
ubetinget menneskeverd. Vi kjenner ikke livsverdenen til de der oppe.
Selvsagt ser vi glansbilder.
Det er jo innebygget i vår natur at det er det vi søker å vise frem. Men jeg
kan love deg, at
hadde du sluppet inn portene der oppe, så ville du truffet mennesker som
deg og meg, i alle varianter. De er hverken guder eller demoner, og de sliter
alle med sine
sårbarheter.
2) Ikke fall for fristelsen til destruksjon
Er man langt nede i hierarkiet er krenkelser uunngåelig. Dette utløser
naturlig frustrasjon
og det utløser aggresjon.
Da er det fare for at det slår ut i det jeg kaller for kainsk
raseri. Dette er primærreaksjoner
på sinne, og det er på ingen måte kompatibelt med den sitasjonen vi befinner
oss i. Og igjen, dette går ut over andre, og ikke minst deg selv. Som regel
rammer det tilfeldig. Det er alltid både urettferdig og umoralsk.
Vi har åpenbart mange negative manifestasjoner av misunnelse og aggresjon som følge av undertrykkelse. Dette skaper latens for terrorisme, ekstrem ideologi, ekstrem religion, masseskytinger, kriminalitet og til og med revolusjoner. Alt dette er destruktivt, og det medfører sjelden eller aldri forbedringer.
Alternativet er selvsagt å søke det konstruktive. Det vil si å ta det man har, og gjøre det beste ut av det, både for seg selv og sine medpassasjerer på denne livets reise. Dette krever at vi mobiliserer kognitivt for å utvikle modenhet og rasjonalitet.
For ordens skyld: Det er fullt ut mulig å utvikle modenhet, på tross av at man er utilstrekkelig. Og modenhet handler i høy grad om å utvikle rasjonalitet og innsikt. Jeg vil faktisk snu på det: Utilstrekkelighet innebærer at livet byr på utfordringer. Og utfordringer er nøyaktig hva individet trenger for å utvikle modenhet.
Så er det jo viktig å påpeke at mine råd ikke fungerer universelt, fordi rasjonalitet også krever mentale ressurser som mange kanskje ikke besitter. Et poeng jeg kunne gjort er å si at «av alle mennesker som ikke kommer inn i mine tekster, så vil i alle fall ikke mennesker uten grader av rasjonelle ressurser på plass, noensinne komme hit». Men grunnen til å påpeke dette er at alle mennesker har ukrenkelig ubetinget etisk verdi. Vi har forskjellige mangler og sårbarheter i livene våre. Der er et mangfold i våre sårbarheter, som alt annet.
I vår kultur er man faktisk ganske ureflektert på forholdet mellom menneskeverd og IQ. Hvorfor skulle man ellers være så reservert og finne det så uetisk å forske på sammenhenger mellom etnisitet og IQ? Skjønner man ikke at selve denne reservasjonen i seg selv forutsetter at det å «være dum» innebærer nedgradering av menneskeverdet? Det er dette som motvirkes av den dugnaden som det etiske grunnfjellet i samfunnet innebærer. Dette er jo da de budskap man kan mobilisere til å påvirke oppover i systemet med, og som i stor grad ville avdempet den problematikken vi nå snakker om. Og dette er noe som er vesentlig å påpeke, for den viktigste krenkelsen for skjer ovenfra og ned handler i stor grad om moralsk degradering. Det er neppe tilfeldig at jeg, som filosofisk tenker stor sett er alene om å påpeke og utdype de moralske hersketeknikker som eksisterer i det sosiale spill. Dette er videre utdypet her.
Før eller siden vil noen komme i posisjon til å møte dette oppover i systemet, med nettopp grunnsynet på det ubetingede menneskeverd. Dette er fordi de fleste former for rettferdiggjøring av tingenes tilstand, ender opp med å undergrave akkurat dette. Skal man hevde moralsk overlegenhet så kan man ikke operere med sofistikerte teorier for undergraving av dette. For det betyr i praksis at man er diskriminerende, at man tåler så inderlig vel, den urett som ikke rammer en selv.
Her er hemmeligheten: Sosiale hierarkier gjenspeiler ikke noen form for moralsk overlegenhet. Denne type budskaper ovenfra, kan du bare glatt la prelle av deg. Dette er grunnleggende vesentlig, for ditt syn på deg selv og din verdighet i verden. Reis deg opp. Du er hverken taper, demon eller alle de andre betegnelser man har funnet opp. Du er et menneske, og du har din moralske verdighet i kraft av å være et bevisst følende vesen, ingenting annet. Det er ingenting du må prestere. Det er ingen nytteverdi du må vise til. Det eneste er at du innvilger deg selv dette, og at du tilslutter deg ideen om det ubetingede menneskeverd, så gir matematikken seg selv.
Det er i kraft av at du anerkjenner dette, at du kan reise deg og mobilisere viljen til å være i verden og ta din plass. Da er det på tide å reise seg, berge stompene, ta det man har og gjøre det beste ut av det for seg selv og alle andre. Hvorfor ikke? Hev deg over taper-stemplet. Du har vunnet livets lodd. Sannsynligheten for at du skulle oppstå er nærmere null enn du kan drømme om. Det er ikke alle som får vip-plasser på konserten. Det finnes alltid noen av oss som får den litt dårligere utsikten. Men det er ingen grunn til å forlate konserten. Det er heller ingen grunn til å bli rasende og sette fyr på konsertsalen. Så hvorfor ikke ta fatt på livsveien og gå den fullt ut?
Det er ikke et søtt liv i nedoverbakke. Men oppdag at et liv uten utfordringer er et meningsløst liv. Det er alt for lett å falle ned i dekadanse. Et liv nede i dalen betyr oppoverbakker og nedoverbakker. En salig blanding av fiaskoer, fortvilelse, bebreidelse, men også noen glimt hvor også du kan se månen, stjernehimmelen, fjellene, naturen og alle de merkelige biologiske vesenene rundt deg. Det finnes absolutt nok, både å undre seg over og å glede seg over.
Det å befinne seg lavt i hierarkiet byr på
muligheten til å se mennesket som et barn. Det er lite å tape på å, både å se
at keiseren er naken, og ikke minst si det, snakke om det, ja le av det. Ta deg
din frihet til å flire rått av mennesker der oppe som geberder seg i all slags
sosialt spill, for å holde seg sosialt flytende. For det er jo god
underholdning, er det ikke? Det er ikke de samme som at de er mindreverdige.
Det er jo en ulykke det også, å havne i det
sosiale spill. Man kan jo synes
synd på dem også.
OK, jeg har neppe forskningen med meg om jeg skulle påstå at livskvaliteten er
like god på bunn som den er der oppe. Det er ikke til å komme unna at livet her
nede er farligere og på alle måter mer helseskadelig enn lengre opp. Mennesket
på bunnen er langt mer utsatt for vilkårlighet og langt oftere på andre
menneskers nåde. Men nettopp dette er jo også en rik kilde til innsikt, både i
form av realitetsorientering
og innsikt i sider av mennesket man vanligvis ikke ser, når man er lengre opp i
systemet.
Alt dette setter andre perspektiver på livet, og i tillegg en viss immunitet
overfor de systemiske krenkelsene som ligger latent i alle hierarkiske
strukturer.
I vår tid, som følge av internett, lekker kunnskapens rikdom, som en foss nedover i hierarkiene. Aldri før har muligheten vært så stor til å kunne kikke alfa-mennesket i de intellektuelle kortene. Og gjennom min tid som hobby-tenkende filosof har fundamentale «sannheter» så alt for lett latt seg plukke fra hverandre. Og da snakker jeg ikke om «hva som helst», men nettopp den type narrativer som får sin anvendelse i form av maktmekanismer som bidrar til å rettferdiggjøre og holde hierarkiet på plass. Jeg har begynt å kalle meg selv for human-kritiker. Og som eier av begrepet, kan jeg sette nettopp betingelsen, å se mennesket og de sosiale prosessen-nedenfra for å kunne erverve seg tittelen. Her er noen av de store avsløringene som er funnet:
1) Fortapelsen
Viljen til å akseptere og tilbe en gud som forventes å massakrere og pine det
meste av menneskeheten, er kanskje det mest avslørende trekket som avslører
både ubegrenset opportunisme og manglende moral. Jeg skal ikke tillegge noen
motiver med å komme opp med denne forestillingen, men den fungerer åpenbart
både som sosiale kontroll-mekanismer og ikke minst til å knuse menneskeverdet.
Det var nettopp den hardnakkede troen på og forsvar for fortapelsen som åpnet
mine øyne for at det neppe stod så bra til med glansbildene
der oppe, sånn rent moralsk sett.
2) Forestillingen
om den frie vilje
Det har blitt enklere og enklere, med vitenskapen i ryggen å plukke fra
hverandre dogmet om den frie vilje. Hva har så det med dette å gjøre? Les
gjerne om «den
frie vilje som smaksforsterker». Da handler det om en forestilling at
hierarkier kan rettferdiggjøres med at «vi får som fortjent», fordi vi skaper
oss selv gjennom fri vilje. Dette er en teknikk, som i tillegg til å fungere
sosialt ansvarsfraskrivende og demoniserende, også gir full åpning for å kunne
utsette mennesker for brutale og grusomme straffer. Og nettopp dette siste
handler om maktdemonstrasjon (se hva jeg kan utsette andre for og likevel komme
unna med det).
3) Forestillingen
om menneskesinnet som «en blank tavle»
Forestillingen handler om benektelse av at vi mennesker
har en natur, at vi har en medfødt startkapital som både setter muligheter
og begrensinger på mulighetsrommet for utvikling. Dette innebærer jo også vitenskapsbenektelse
i form av at man forkaster fakta fra biologi, evolusjonsteorien
og evolusjonspsykologi.
Ideen om blank tavle åpner flere muligheter. For det første gjentar det
budskapet fra den frie vilje. Det at vi er det vi er, kan ikke «unnskyldes» med
«uheldig genetisk arv». Vi
kan bli det vi ønsker på pur vilje, og derfor også fortjene det.
Men, kanskje aller mest, så åpner dette for massiv
paternalisme. Ideen om at alle mennesker er ubegrenset formbar av kulturen rettferdiggjør
massive kulturomformings-prosjekter,
sosial
kirurgi, og streng
sosial kontroll. Noen som kan tenke seg bedre eldorado for undertrykkelse?
Igjen, dette er neppe konspiratorisk
tenkt ut. Ideene kan være uskyldige nok. Men gjennomslaget
er neppe tilfeldig, og heller ikke
det absurde forsvaret av slike ideer, på tross av at det er vitenskapelig
tilbakevist.
Nå skal jeg si deg en hemmelighet: Vi
har dyret i oss. Og det gjelder oss alle. Det er en uunngåelig konklusjon,
både empirisk konstatert og som følge av hvordan evolusjonsmekanismene
fungerer. Og den
som fornekter villdyret, han blir en slave av det. Bli ikke en bevisstløs
slave av biologien i deg selv. Bruk fornuften, det er det menneskelige i oss,
og det er derfor den er der.
4) Forestillingen om «absolutte
verdier»
Absolutte verdier handler om at verdiene
har sin
eksistens utenfor mennesket, og at dette er noe mennesker bare må forholde
seg til. Dette er da også grunnen til at noen anser verdier som «sanne» og
«usanne». Dette blir religiøs tro. Det finnes selvsagt ikke noen påvisbar metafysisk
virkelighet utenfor oss levende, som har slike egenskaper. Det finnes gode
grunner for å avvise dette som meningsløst. Tenk over det. Bare det at
forestillingen eksisterer, åpner for muligheten for at innflytelsesrike
mennesker bare kan diktere verdiene som det måtte passe, for deretter å referere
til gudommelige krefter eller annen oppkonstruert metafysikk. På denne måten
har man, som Nazistene, rangert mennesker på etnisitet. Og man kan
definere verdinormene så stramt at det skal store ressurser til for å overholde
dem. Dermed skaffer man seg maktovertak,
fordi slike normbrudd gir påskudd
til krenkelser
og mindreverd.
5) Bruken av moral
som hersketeknikk
Dette er allerede nevnt. Jeg har hittil aldri kommet over filosofer som har
oppdaget i hvilken grad moralismen
i seg selv blir umoralsk, fordi den graderer menneskeverdet. Mot dette har
altså jeg utviklet en etikk som er kompromissløs, og avslører oss alle som
utilstrekkelige. Dette fjerner muligheten for å gradere menneskeverd etter moralsk
prestasjonsevne. Den fjerner alle andre muligheter også, som gradering
etter empatisk
appell, etter sosial
appell, etter utseende, sosial prestasjonsevne, rikdom eller hva det måtte
være. Empatisk etikk er den eneste etikken som
ikke har huller man kan diskriminere gjennom. På den måten så er den mer
absolutt, enn absolutt moral. Men samtidig er dette en moral, som du
må tilslutte deg. Det er ikke lengre mulig å skjule seg bak oppkonstruerte
narrativer, guder
eller mystiske metafysiske
konstruksjoner. Glem det! Spørsmålet er: Hva står jeg for? Min
moralske pekefinger vender ikke bort og ut fra meg selv, men på meg selv.
Er jeg fortsatt villig til å kaste andre mennesker under bussen, og
rettferdiggjøre det ut fra en eller annen sofistikert konstruksjon? Det
empatisk etikk gjør, er først og fremst å påpeke kontrasten mellom idealet
(etikken) og vår egen menneskelighet. Innenfor empatisk etikk, blir vi alle
utilstrekkelige, og dermed også menneskelige. Og det er nettopp i nærværet av
denne utilstrekkeligheten at innsikten kan vokse frem, slik at vi kan forstå
hverandre mer, og fordømme hverandre mindre.
Grunnen til å ta dette med er for å bevisstgjøre deg om at du hverken trenger å føle skyld eller skam fordi du er der du er. Og de som er over deg har ingen «objektive» moralske grunner til å herse med deg. De kan selvsagt ha tvangsmidlene på plass, men den moralske seieren får de aldri. Og i den grad man kommer til, trenger man ikke å være tilbakeholdene med å hevde disse tingene. Reaksjoner kan jo ofte være anta at mange skygger arenaen, eller at de forhindrer deg i å ha noen plattform å operere ut ifra. Dette vil sjelden bli møtt med ekte motargumentasjon, men i høyden retorikk.
Men igjen tenker jeg det er viktig ikke å lage en vi-og-de-dikotomi ut av dette. Det vil alltid finnes gode krefter langt der oppe i hierarkiene. Selvsagt finner vi mennesker som bryr seg, og som kan ha gode engasjementer for å forbedre verden. Men les gjerne her om utfordringen i samspillsbalansen. Dessverre er vår natur innrettet slik at det å øve for stort press på det bestående utgjør en betydelig sosial risiko. Kanskje er det sjelden at det sosiale klima i slike strukturer blir så pass positivt at f.eks. slaveri kunne forbys, eller demokrati kunne oppstå. De siste århundrene har vi hatt tøvær i det sosiale klima. Det har ført til den oppblomstringen vi ser i dag. Men jeg er nok bekymret for at en sosial istid er på vei. Det er mange tegn som tyder på det.
I mellomtiden eksisterer slike som deg og meg. Vi er, til en viss grad, beskyttet av menneskerettigheter, og vi nyter en viss godvilje i demokratiske velferdssamfunn, og vi har begrenset tilgang til utdannelse og ikke minst til et foreløpig ganske så ubegrenset internett.
I gamle dager vulgariserte alfa-mennesket evolusjonsteorien på den måten at den ble redusert til «den sterkestes rett». Det gav evolusjonsteorien et så dårlig rykte at den sliter den dag i dag med å komme inn som forståelsesramme for mennesket, psykiske- og sosiale prosesser. Det er en tragedie fordi en mer nyansert forståelse av evolusjonsteorien faktisk snur bildet opp-ned. Den åpner for øket forståelse av mennesket, og den blokkerer for enhver form for demonisering, eller naturgitt degradering.
Det naturlige utvalg handler ikke om en
kamp mellom individer. Det naturlige utvalg er kjedelig statistikk over
utallige generasjoner. Enkeltpersoner blir ikke «evolusjonære vinnere». Vi
lever våre liv og ender opp som del av statistiske trender som former
populasjonen over tid. Men tenk over dette: Det naturlige utvalg betinger
mangfold. Det er et prøve og feile-system. For hver suksess finnes det tusen
fiaskoer. Uten fiaskoene ville ikke suksessen vært mulig. Suksessene bæres på
ryggen av utallige fiaskoer og katastrofer. Så når du lykkes og får suksess,
så kan du takke de utallige fiaskoene som har gjort det mulig. Ingen av oss får
suksess som fortjent. All suksess bærer på historier av sult, tyveri, sykdom,
feilvare, voldtekt, drap, slaveri og svindel. Vi har en trend å rive ned
statuene av de gamle, fordi de ikke når opp til våre moralske normer i dag.
Skjønner man ikke at egen eksistens er betinget av fortidens a-moral og umoral
i all sin brutalitet? Skjønner man ikke at det skal en viss luksus og overflod
til for å kunne ha kraft nok til å finslipe den moralske kapital man så
inderlig ønsker å fremstå med? Skjønner man ikke at selve ønsket om å skulle
fremstå med alt dette, er et avslørende uttrykk for slaveri under det samme
villdyret?
Hver eneste trevl av din og min suksess er betinget av brutalitet, lidelse og
fiasko. Bør ikke det medføre en viss ydmykhet og ærefrykt?
Når det gjelder mennesket, så går dette enda lengre. Det er noe som heter
differensiering. Menneskets evolusjon har gått i retning av at vi alle fødes
med en viss universalitet, slik at vi kan spesialiseres til et mangfold av
oppgaver i et sosialt samspill. Det er ingen som kan alt. De fleste av oss kan
litt om noe, men har grader av kompetanse på andre ting. Og der kan vi bidra.
Uten dette vil aldri mennesket kunne blitt menneske. Med dette kunststykket har
evolusjonen gjentatt suksessen med superorganismer som består av celler som er
differensieres til spesial oppgaver hver på sin måte slik at en kropp kan
utvikles. Vår art gjentar nå suksessen på et høyere nivå sosialt. Hva innebærer
dette moralsk sett? Det innebærer jo at vi alle har lik verdi, uavhengig av vår
plass i systemet. Det er ingenting i dette som nødvendiggjør degradering av
etisk verdi.
Når vi ser noe som frister til å ligne, vit at det kun er et glansbilde man ser. Nettopp derfor beklager mange seg over ensomheten der oppe på toppen.
Oppsummert har jeg nå gitt deg noen filosofiske verktøy som kan anvendes til å gi oss moralsk likestilling. Det er viktig for å kunne innvilge seg selv og alle andre, nødvendig egenverdi. Menneskets moralske verdi lar seg ikke med nødvendighet implementere i noe hierarki, rett og slett fordi sortering på denne variabelen er umulig dersom den settes lik for alle. Måten vi tenker om dette på avgjør eget menneskesyn, og derved også vårt syn på oss selv.
Det finnes selvsagt ikke noen mirakelmedisin. Krenkelser kan være skadelig. Skadeligheten avhenger av krenkelsenes omfang. Så noe er vi prisgitt. Men samtidig kan man utvikle en viss resistens, og da kommer nettopp vårt filosofiske menneskesyn oss godt til hjelp.
Sosial rangering utløser biologiske tilbøyeligheter i oss. Psykologien er ikke kommet dit enda. Ovenfra og ned kan det utløse narsissistiske trekk. Nedenfra og opp kan det utløse misunnelse, men også tilbedelse og ikke minst forførelse.
Det å leve langt nede i hierarkier utgjør latent risiko for å bli utsatt for narsissistisk atferd, ikke bare fra enkeltpersoner, men også i flokk. Dette innebærer at man ikke er trygg, selv i sofistikerte demokratiske velferdssamfunn. Dette er en del av det jeg kaller for sosial vold. Det er ikke tilfeldig at vi har lover mot fysisk vold, men ikke mot sosial vold. Sosial vold er usynlig i en hierarkisk ovenfra- og ned-utsikt. Dette handler dels om agentblindhet (som jo er en del av den narsissistiske mentalitet). Det handler også om manipulasjonsteknikker som diskrediterer nedover, på en slik måte at eventuell opposisjon og protester forvitres.
Min personlige erfaring, for dette har jeg selvsagt opplevd, er at sosial vold gjør at man rammes av apati. Det har inspirert meg til å sette ord på det, slik som jeg har gjort her. Det har vært perioder hvor man opplever en slags mental utmattelse. Enkle hverdags-gjøremål som å gre håret, eller pusse tennene krever tung mobilisering. Det blir vanskelig å planlegge ting, og sosiale aktiviteter virker skremmende. Man kaller det vel for depresjon. Men jeg oppfatter meg som heldig som bare har sett glimt av denne fysiske utmattelses-tilstanden. Her er det vesentlig å påpeke at dette ikke må forveksles med depresjon som sykdom. Trøsten i det hele er at det er den konkrete livssituasjonen med sosial vold som utløser det. Når situasjonen letner, så letner også den tunge tåka umiddelbart.
Men selvsagt har jeg mange ganger spekulert på hvordan jeg egentlig overlever dette. Dette kan handle om at jeg er heldig og har en forholdsvis sterk psyke tross alt. Men jeg tror at et godt råd uansett er å spise variert, og holde seg i form. Selvsagt kan det også bli en utfordring dersom man er langt nede.
Psykolog?
Tja … det ville jo være dumt å fraråde dersom man ble skikkelig syk.
Problemet for oss langt nede på skalaen er at psykologer er dyre, og de fleste
av oss har ikke råd før vi er så syk at velferdsstaten må tre inn, om den i det
hele tatt finnes. Og når jeg snakker skikkelig syk, så må det ofte ha gått så
langt at man har overlevd sitt eget selvmordsforsøk,
før det kan bli snakk om å innvilge en slik tjeneste. Og jeg er blant de som
tviler på at utdeling av slike goder alltid går etter objektive regler for
prioritering. For mennesker som mangler empatisk-
eller sosial
appell, så kan veien enkelt og greit være sperret. Og når man først kommer
til psykologen så glem ikke at det er sosial
vold det er snakk om. Det kan innebære sosiale
stempler eller stigmatiseringer.
Psykologer er mennesker, og slett ikke upåvirket av hva det måtte være av
destruktive strømninger i samfunnet. Det var vel neppe så fruktbart for en jøde
og oppsøke psykologen under tiden for den verste nazi-propagandaen.
Psykologer på autopilot vil ofte gå i gang med teknikker for å blåse opp din
egen selvfølelse. Det er både plusser og minuser med det. Det er klart at en
forbedret selvfølelse vil kunne fungere som en katalysator i de sosiale
prosessene og dermed forbedre din tilstand. Men den hierarkiet har en reell
eksistens i de menneskelige sosiale prosesser. Kommer man ut med en «oppblåst»-selvfølelse
kan man fort brenne fingrene. Det er viktig å sortere mellom de signaler som
naturlig tyter ut av sosiale prosesser, og den filosofiske (kognitive) refleksjonen
som styrer eget menneskeverd. Her blir den
sosiale rangeringen en del av realitetsorienteringen.
Det er viktig å se sine egne kort i øynene. Jeg spiller mine kort bedre, dersom
jeg ikke spiller dem blindt. Det er bedre at jeg vet at det er en spar 2 jeg
har, og ikke innbiller meg at det er et spar-ess. Man har noen sosiale
realiteter å forholde seg til. Men man kan vaksinere seg mentalt ved å utvikle
gode filosofiske etiske refleksjoner, hvor «jeg selv inkluderer meg i
menneskeheten». Kunsten er å kunne navigere i verden med løftet hode, på tross
og på trass opp mot hva den sosiale status ellers måtte være.
Religion? Vel, her lurer mange farer for mennesker som befinner seg langt ned på rangstigen. Husk at mange religioner har de sosiale kontrollmekanismene bygget inn i sine teologiske doktriner. Ofte handler det om å måtte prestere, særlig moralsk. Og like ofte handler det om irrasjonelle normer, som over tid er fremelsket og forsterket av dydssignalisering, allianse-signalisering. Doktrinene kan også inneholde dårlig skjulte hat-ideologier, gjerne formulert i former for fortapelse. Dette indikerer dårlig menneskesyn, som jo skaper latens, nettopp for den type sorteringer vi snakker om. Og, ikke minst, så har jo de fleste religioner et synde-begrep med tilhørende vanskelige normsett. Synde-forestillingene medfører ofte store kvaler av skyldfølelse, som igjen skaper avhengighet av systemets tjenester. Og videre kan jo dette utnyttes til alt fra grader av sanksjoner til grader av sosiale utrenskningsprosesser.
Vi som befinner oss nederst på rangstigen, er yndede mål for slike prosesser. Det er ikke slik at religion er enten eller. Mennesker som er rangert høyere opp, med de sosiale medaljene på plass, kan sannsynligvis ha gode sosiale gevinster av deltakelse i menighetslivet. Spesielt gjelder det mennesker som er høyt oppe i det sosiale hierarkier, nettopp fordi slike arenaer åpner for alle de godsakene som tiltrekker mennesker med hang til narsissistisk atferd. Slik at man kan forvente at i toppsjiktet av slike systemer så er det en fortetning av mennesker med aggressivt begjær, som bare venter på anledninger stil å spille sine spill. Dette er jo mekanismer som kan fungere i alle sosiale prosesser, men de fleste religioner har ofte innebygget verktøy som er smidd og utviklet over generasjoner, nettopp tilpasset denne mentaliteten. Så hvorfor stille seg inn under dette? Vel, men er ekstra sårbar dersom man selv er lite bevisst på sin egen sosiale tilstand. Religion har en fristende inngang som lokker på mange plan. Det har jeg skrevet litt om her. Og ofte er det det sosiale som lokker, musikken og den euforiske stemningen. For dette ser jo så harmonisk, og forlokkende ut på utsiden. Etter hvert fanges man jo inn av doktrinene, og ikke minst skyldfølelsen, som skaper behov for religionens tjenester. Dette gjør det etter hvert vanskelig, nesten umulig å komme ut. Det å involvere seg i dette er som å stikke hånden i et vepsebol. Kjenner man sin egen sosiale status, så kan det være lurt å holde seg langt unna.
Dersom man kjenner sterkt på de sosiale behovene, så er jo det en god ting på den måten at det fungerer som en motkraft mot det å isolere seg. Sosial eksponering er viktig, for å unngå å komme inn i en negativ spiral av sosial tilbaketrekning. Det er jo en katastrofe.
Min personlige erfaring er at det å greie å skaffe seg en personlig nær venn, er et veldig godt alternativ. Men slike mennesker vokser ikke på trær, og det kan være vanskelig å finne. Noen ganger har jeg dagdrømt om å sette opp en tjeneste som ligner på dating-tjeneste, men som i stedet kobler venner. Min erfaring er at det å søke etter noen som «ligner meg» ikke nødvendigvis er det som skal til. Men det ville jo naturlig det man kobler på. Men vellykkede vennskap kan også handle om forskjellighet som gjør at man utfyller hverandre. Som menneske langt nede på rangstigen kan man noen ganger være heldig å finne det jeg kaller for sosiale katalysatorer. Det er mennesker med positivt menneskesyn, som ser deg, og dermed også kan fungere som en katalysator inn i sosiale sammenhenger og miljøer. Ofte fungerer slike mennesker også som en beskyttelsesmekanisme mot å bli utsatt for krenkelser. Men ikke minst, så skaper slike mennesker åpninger og arenaer for utfoldelse som igjen gir mulighet til å skape seg en selvstendig sosial identitet som man kan bygge videre på.
Så må man aldri glemme familien. Selvfølgelig kan mye gå galt også innen familien. Men her har vi det biologiske fenomenet som kalles for slektskapsseleksjon, som i seg selv har en sosialt katalyserende effekt. Nær slekt tenderer til å samarbeide bedre, og ikke minst oppføre seg bedre mot hverandre. Men, dette er statistikk. Narsissistiske personer i familien kan ofte være totalt ødeleggende for hele det sosiale klimaet innenfor familien. Poenget her er at det er større sannsynlighet for å lykkes med nære relasjoner innenfor familien enn utenfor.
Rasjonalitet?
Det er vesentlig å forstå at moralnormer er mer enn bare det som er nødvendig
for godt samspill mellom mennesker. Normene må underkastes rasjonalitet
kombinert med god etisk grunnholdning for å vurdere om de holder. Holder de
ikke, bør man melde seg ut av rivaliseringen rundt dette. Og man bør avdempe
skyldfølelse. Min oppvekst var preget av foreldre som var
syvendedags-adventister. Her måtte man hode sabbat, og det var strenge regler
rundt dette. Man skulle betale tiende, hadde streng matseddel, og den musikken
jeg likte best var syndig. Og menneskene ble sortert etter prestasjonene på
dette og mye annet. Det å underkaste dette rasjonell analyse, åpner for helt
andre og frigjørende perspektiver. Det er få av oss som er sosiale- og moralske
atleter. Det skaper falskhet og sosiale spill. For meg var det frigjørende å ta
i bruk den menneskelige fornuft, for å komme seg ut av disse lenkene.
Rasjonalitet er også den beste vaksine mot å bli bergtatt av
konspirasjonsteorier, doktriner, ideologier av ymse slag. Da handler det også
om å ikke gå seg bort i spill og underholdningsverdien, men heller ta ansvar
for å holde seg godt orientert på vitenskap, samfunn og ikke minst
menneskeforståelse. Mennesket er en dyreart. Det har dyret i seg. Det er et
resultat av evolusjon. Mentale og sosiale prosesser preges av dette. Når vi
utsettes for belastninger, er det ikke bare overtredere vi utsettes for, men
også fenomener og mekanismer. Det reelle levende livet er mye mer spennende enn
underholdningsbransjen. Dette perspektivet hjelper oss fra å være fanget inn i
de sosiale rollemønstrene og spillet, men heller la oss fenge av fenomenene og
hvordan alt dette spiller seg ut. Dette perspektivet kan også anvendes på eget
reaksjonsmønster. Jeg er ikke bare i smerten, jeg er også en observatør til det
hele, og jeg analyserer og forsøker å sette det hele inn i en større
sammenheng.
Det å forstå rent intellektuelt at sosial rangering er en del av
menneskenaturen, gir en innsikt som i stor grad evner å lette på trykket under
tyngden av de sosiale hierarkiene. Redskapet er den menneskelige fornuft og
rasjonalitet, som jo nettopp er utviklet for å ta kontroll på det gamle
villdyret i oss. Det er jo slik vi har blitt mennesker. Det menneskelige i oss,
er jo nettopp denne evnen til å frigjøre seg fra biologiens gamle lenker.
Derfor er den rasjonelle, mer menneske, mer human, mer medmenneske, mer moralsk
enn hva man ofte finner lengre opp i pyramiden. Og det snur jo på en måte hele
pyramiden på hodet.
Se også her og her. Jeg tenker at synet på mennesket som et dyr, formet av evolusjonen, representerer en fullstendig omkalfatring av vårt syn på moral, menneskets og verdens muligheter. Denne innsikten har kommet svært sent i vår kulturs ide-historie. Og jeg er blant dem som tenker at vår kultur enda ikke har klart å forholde seg til dette på en moden måte. Jeg er selv blant dem som har stilt opp en utopisk standard for moralsk evaluering. Jeg kaller det for Empatisk Etikk. Men jeg innser at jeg må være nøye med å spesifisere dette moralsynet er et utopisk konsept. Det betyr i praksis avstandtaken fra glansbildeforestillingen. Ikke bare det, men også avstandtaken fra enhver forestilling om glansbildesamfunnet. Mennesket vil for all fremtid forbli utilstrekkelig opp mot disse utopiene. Les gjerne gjennom følgende og oppdag hvorfor det likevel er både nyttig og nødvendig å holde seg med utopier. Men det krever modenhet og rasjonalitet.
Jeg tenker at samfunnet alltid har moralske forbedringspotensialer. Men det er viktig å stikke fingeren i jorda og oppdage hvordan det egentlig står til med oss.
Vi kan forestille oss at verden enda går fremover i noen generasjoner. Da kommer vi kanskje til en epoke hvor all mat er syntetisk produsert. Vi trenger ikke å spise dyr mer. I en slik kultur vil det raskt utvikle seg normer mot det å spise dyr. Man kan godt tenke seg at mennesker blir arrestert og straffet for «dyrespiseri».
Men, når vi først har innlemmet dyr i den moralske sirkel, noe som absolutt er forståelig, gitt en moralforståelse basert på omsorg, så reiser det ganske raskt nye og grusomme problemstillinger. Har du tenkt over at ethvert uberørt økologisk system er en slagmark av meningsløs brutalitet og lidelse? Det er nok sant at mange dyr, som lever i fjøsen, lider. Men mange av dem er kanskje ikke i nærheten av den meningsløse lidelse som mange dyr i den frie natur gjennomlever. Skal mennesket bli fullkommet moralsk, må alt dette avskaffes. Men det vil nødvendigvis bety slutten for de fleste dyrearter, som jo nettopp er innrettet og spesialtilpasset de samme økologiske systemene. Det å se villdyret i hvitøyet, handler også om å realitetsorientere seg, og innse vår håpløshet opp mot den moralske utopi.
Så la oss nå si at vi, i en utopisk fremtid utviklet teknologi som gjør det mulig for oss å avskaffe hele det økologiske system. Med slike moralske normer er det en selvfølge at vi da også har skapt oss en teknologi som ligner på paradiset i Edens Hage. Vi har et økologisk system kjemisk renset for all død og lidelse. Alle dyrearter, helt ned til den minste bakterier, er søte, teddy-lignende kosedyr uten noe annet forsett enn bare godhet. Og selv lever vi våre liv uten lidelse, med alt vi måtte begjære, tilgjengelig med enkle kommandoer.
Da kommer jeg til å tenke på filmen «The Matrix», som også forteller en historie om en paradisisk dataskapt verden. På sett og vis hadde kanskje maskinene et godt forsett for mennesket. Endelig slapp mennesket inn i det paradis vi alle drømmer om. Men hva skjedde? Mennesket holdt ikke ut denne tilværelsen, og tuklet det så til, at man kastet hele ideen og heller skapte New-York, slik det så ut på slutten av 90-tallet Dette er fantasi, men en meget innsiktsfull refleksjon.
Nå har jeg akkurat snakket om dyr som er
så spesialutviklet for sitt økologiske system, at det ikke kan eksistere i noe
annet. Sorry, men forbered deg på den innsikten at mennesket selv ikke er noe
unntak. Mennesket er spesialtilpasset å leve i en brutal amoralsk verden. Dette
er det store moralske paradoks. Innsikten er at
jo mer vi nærmer oss utopien, desto større frihet. Det absolutt frie mennesket
lever i en verden hvor enhver har all mulig støtte til å realisere sine
villeste fantasier. Men hva er det som vil fylle dette mulighetsrommet av
ubegrenset frihet? Det vil i svært stor grad fylles av villdyret i oss selv. Hvem
er villdyret? Jo det er et dyr. Hvilket dyr? Vi snakker om et dyr tilpasset
livet i en ufullkommen verden som også er full av farer, lidelse og elendighet.
Merk deg dette: Villdyret
søker å skape den eneste verden det er tilpasset for. Alt annet fortoner
seg meningsløst. Hvilken verden snakker vi da om? Vi snakker om en verden full
av lidelse, farer trusler, fiender, demoner, hauk over hauk, rivalisering, vinn
eller forsvinn. Dette er tanken bak utsagnet at "den
som ikke har problemer hun lager problemer". Mennesket higer
etter å utfolde seg selv. Vel, alle adapsjoner vi har, er tilpasset
utfordringer i en brutal verden uten moral. Vi har en
drivkraft til å ville bruke oss selv. Det inkluderer også
våre mørke sider; frykten
aggresjonen,
begjæret,
hatet
og forakten.
Det absolutt frie mennesket har en nesten uimotståelig drivkraft til å ville
skape en verden som speiler villdyrets originale steinalder-verden.
Neste gang du ser et
moralsk indignert menneske, så tenk litt på dette: Hva er det dette
mennesket egentlig driver på med? Ofte handler det om å skape stråmenn. Det vil
si fantasidemoner
som på alle måter er umennesker, fantasimonstre,
noe vi både kan frykte og hate. Hvorfor trenger slike forestillinger? Saken er
at dette fyller en rekke behov i vår ville natur. Behovet for å hate noen; utløp
for aggresjon. Behovet for å frykte noen; Amaygdala
har fått for lite stimulans. Nå må vi få noe å bli redd, slik at vi kan kjenne
på spenningen. Så har vi behovet for
å tilhøre stammen. Da bekrefter vi vår tilslutning til stammens
normer ved å vise vår avsky for brudd på disse tabuene.
Og med det samme vi nevner avsky:
sentret for vemmelse som ligger i Insula, har hatt lite å gjøre i det
siste. På tide å føle ekkelt. Behovet for å dominere.
Jeg vil overgå
alle andre i min tilslutning til normene. Jeg vil være kreativ å komme på
enda mer sofistikerte måter normene kan brytes på, slik at den
smale sti, blir enda smalere og enda
flere kan falle utenfor. Jeg vil være den absolutt strengeste og dermed
også sterkeste i moralhierarkiet.
Mange, filosofer og religiøse, refererer til utopien i form av paradiset. I både Islam, Jødedom og Kristendom, starter mennesket ut i paradiset. Forestillingen er at synden kom snikende inn og overmannet mennesket. Så er da hele menneskets historie preget av denne kampen mot synden, og ikke minst: veien tilbake til paradis. Men i disse religiøse dogmene, er mennesket håpløst fanget av synden, og er i behov av overnaturlig frelse utenfra. Og noen av oss er da så infiltrert av denne synden, at vi er ute av stand til å leve i paradis. Selv den allmektige Gud er maktesløs i det å redde de fleste av oss fra denne tilstanden.
Selv har jeg brukt en del innsats på å kritisere akkurat dette. Og det står jeg fortsatt ved. Men, samtidig, så har jeg utviklet min egen type innsikt på dette. For spørsmålet er nå, om vi nå utviklet teknologi for det, eller hadde en allmektig Gud, som kunne hjelpe oss: Kan vi ikke bare gå inn og skrive om menneskenaturen slik at den blir kompatibel med det å leve i paradis?
I Gudenes Sang spør Munken Gud, akkurat det spørsmålet. Gud svarer da med et motspørsmål: Vil da mennesket fortsatt være menneske?
Saken er at vår hjerne og funksjonene i den, er mer kompleks og helintegrert enn vi klarer å fantasere om. Tar vi bort frykten, trenger vi ikke smerte. Da må vi finne andre metoder som driver oss til å unngå skade. Og med frykten så forsvinner sannsynligvis vår evne til å skamme oss. Men da ryker sannsynligvis motsatsen, som er det å være stolt. Og stolt er det vi er når vi føler at vi rager over andre, at vi er spesielle. Men det er jo ikke mulig å rage over noen, uten at noen havner under, og føler på, skam. Hele dominanshierarkiet raderes ut. Det blir ingen tapere, men heller ingen vinnere. Da forsvinner menneskets drivkraft til å rivalisere og konkurrere. Hvordan kan vi elske noen, spesielt uten at vi samtidig nedprioriterer andre? Fint å fjerne all aggresjon i oss. Hatet blir borte, forakten forsvinner. Men hvor blir det da av innsatsviljen, gleden ved å oppnå noe, om ikke alt dette også er drevet av de samme kreftene? Prøv å fjern alt dette i det mennesket vi kjenner i dag, og se hvordan de ender opp. Det er delvis prøvd. Det kalles lobotomi. Sannsynligvis fungerer vårt mentale univers på samme måte som andre infiltrerte økologiske systemer. Man kan ikke fjerne noen ting, uten å skape ubalanse. Så må vi inn med nye tiltak for å rette opp denne ubalansen. Dette skaper i sin tur nye ubalanser. Sannsynligvis vil villdyret dø av denne behandlingen. Og den som dreper villdyret, dreper også meningen med livet.
Det er ikke det at jeg ikke tror at man ved å reenginere hele det menneskelige mentale system, til slutt kunne komme opp med et produkt som er egnet til å leve i paradis. Men gjenstår altså Guds spørsmål til Munken: Vil sluttproduktet være gjenkjennelig som menneske? Jeg er blant dem som tviler på dette. Og det sier jeg i kraft av å være en som har skrudd i informasjonssystemer gjennom det meste av en lang yrkeskarriere. Det skal ikke mye til før korthuset ramler, og vi må lage noe helt annet.
Men, om du er med på tankerekken så langt, så leder jo dette til neste spørsmål: Var det kanskje bedre om Gud ikke skapte mennesket i det hele tatt? Tilsvarende utfordring til oss ikke-troende: var verden et bedre sted uten menneske, økologi, ja livet i det hele tatt? Er hele livets eksistens grunnleggende umoralsk? Vi innser at det er noe paradoksalt ved det hele. Uten noe levende ville jo ikke moralen ha noen mening. Men vi kommer ikke unna spørsmålet ved bare å peke på et paradoks. Den som er med meg så langt innser at det blir vanskelig å forestille seg liv uten død, heller ikke avansert liv uten lidelse.
Men la meg nå gjøre dette enda verre. Jeg så akkurat et innslag om forskning på pedofili. Her er det forhold som antyder at noe av dette også kan handle om medfødte skavanker. Så var det et panel som kommenterte dette. Her var en av deltakerne mildest talt indignert over denne type forskning, og at det i det hele tatt gikk an å tenke den tanken at denne tilstanden kunne unnskyldes på noen måte.
OK, la meg ikke gå videre inn i dette. Men hva om jeg våger den påstand at dersom pedofile ikke hadde eksistert, så hadde heller ikke du eksistert. Den som aksepterer evolusjonsteorien, kommer ikke unna det faktum at alt vi er, alle de kroppslige og mentale innretninger, de representerer løsninger på utfordringer som våre forgjengere ble eksponert for i fordums tider. Hvordan er slike løsninger blitt til? Svaret er prøving og feiling. For hver suksesshistorie så finnes det millioner av fiaskoer. Arter som ikke prøvde og feilet på denne måten, de er ikke blant oss lengre. Våre gener muterer med like hurtig frekvens i dag, som i fordums tider. Naturen holder på, på samme måte som den alltid har gjort. Det finnes ikke noe som heter feilvare, bare mer eller mindre tilpassede forsøk i alle retninger. Så er du kanskje blant de heldige som har varianter innenfor det såkalte normalområdet for suksess i ditt miljø. Men da skal du vite at alle de varianter du ser rundt deg, og som du kanskje ynder å forakte, de bærer kostnaden for at du er mulig. Se på ditt genmateriale. Se på deg selv. Umoralen står skrevet inn i hver eneste celle i din kropp. Dine forfedre og formødre har drevet med alt fra voldtekt, utroskap, kidnapping, drap, ran, vold og tortur. Du og jeg står på skuldrene av en utvikling av lidelse, umoral, urettferdighet og elendighet. Dette kommer da i tillegg til at vår blotte eksistens tar plass i verden, og ikke kan unngå å sette umoralske spor etter seg.
Så hvordan forholder vi oss til dette?
Jeg kan se flere vulgære måter å forholde seg til dette på:
1) Livet
er galt. La oss kvitte oss med livet.
Alt blir vår fiende, inkludert meg selv. La oss utvikle gigantiske
hydrogenbomber som effektivt steriliserer planeten.
2) Moralen er feil, la oss kvitte oss med moralen.
Villdyret
er sluppet løs. De sterkeste gjør hva de vil. Rydder skrupuløst bort alt
som kommer i veien, eller ikke passer. Vi snakker gjerne massakre eller
folkemord.
3) Vi dreper villdyret, slik at vi kun står igjen med den rene fornuft; en datamaskin. Det kalles lobotomi. Da fjerner vi hele meningen med livet.
4) Vi inndrar så mye frihet at villdyret holdes i sjakk.
Villdyret
sier: vi inndrar så mye frihet for de vi har makt over, slik at det passer vårt
formål, vi som er adel og berettiget. Vi har skapt en totalitær stat,
diktatur og et statsmonster.
5) Jeg er håpløst fortapt, jeg gir opp og vil dø
Perfeksjonisten
som oppdager at hun ikke kan bli perfekt
Jeg tenker at den modne måten å forholde seg til dette på, handler om viljen:
1) Viljen til å akseptere deg selv som ufullkomment menneske uten utsikter til noensinne å bli fullkommen
2) Viljen til å akseptere alle andre som også er ufullkommen og aldri kan bli fullkommen
3) Viljen til å leve og å være på tross og på trass
4) Viljen til å sette etisk verdi på alle, ikke på grunn av, men på tross av.
5) Viljen til å gå videre i livet, ikke på grunn av, men på tross av hva skjebnen måtte kaste etter deg.
6) Viljen til å leve i et ufullkomment samfunn, til å ta det vi har og gjøre det beste ut av det.
7) Viljen til å være en åpen livs-reisende, med et positivt grunnsyn på alle sine medpassasjerer på denne reisen.
Egentlig tenker jeg at det er en god ting å oppdage at vi alle har «skitt på vingene», at vi er ufullkomne og at illusjonen om glansbildemennesket blir brutt. Det betyr ikke at vi heretter bare kan la det skure og gå. Det er det ingen som vinner noe på. Men det betyr at vi kan senke skuldrene, bli mindre selvfokusert, og heller konsentrere oss om å gjøre det beste ut av det, hvor vi enn måtte være, for oss selv og andre. For å gjenta meg selv: Det er ufullkommenheten som binder oss sammen. Vi trenger hverandre fordi vi er utilstrekkelige. Perfekte mennesker løper stor risiko for ensomhet. Heldigvis finnes de ikke.