Erkjennelsesteori Utvidet
Denne artikkelen beskrevet som en del av mitt store «bokprosjekt» på begynnelsen av 90 tallet. Det overordnede temaet handler om å erkjenne usikkerheten i alle våre forestillinger om virkeligheten. På 70 og 80 tallet befinner vi oss i en tid hvor relativitetsteorien og kvantefysikk for alvor begynner å synke inn som en integrert og fullt ut akseptert del av vårt vitenskapelige verdensbilde. Men det har nok tatt en generasjon eller to til å begynne å fatte de filosofiske implikasjonene av dette. På den tiden ble jeg særlig inspirert av to bøker av den amerikanske fysikeren Fritiof Capra. Den ene het Fysikkens Tao, og den andre het Vendepunktet. Capra var jo veldig interessert i Østens filosofiske tankesystemer, og i Fysikkens Tao finner han en rekke paralleller mellom disse og kvantefysikken. I dag er forskningen kommet mye lengre og i skrivende stund er forskerne i ferd med å påvise eksistensen av Higgs partikkelen, og man er i ferd med å nærme seg en «teori om alt». Jeg vet ikke om utviklingen helt går den veien Capra tenkte seg. Men den vesentlige refleksjonen jeg sitter igjen med etter denne runden handler om menneskesinnet i seg selv. Deler av Østens filosofi handler om å oppdage at vårt eget sinn er trukket ned som en gardin over vår evne til å se og forstå virkeligheten. Jeg sammenligner ofte våre mentale modeller med avanserte dataprogrammer. Vi bygger strukturer, objekter og variabler i et forsøk på å simulere en flik av virkeligheten. Dette er hjernens arbeidsform. Det kognitive systemet er universelt på den måten at det er ikke er begrensinger på hvordan modeller kan utformes. Men samtidig innser jeg mer og mer at sinnet på ingen måte er optimalt utformet med tanke på å utvikle den optimalt objektive kunnskap. Vårt sinn virker mer å være utformet for å overkomme steinaldermenneskets umiddelbare utfordringer. Det handler om å løse de daglige problemer, det handler om å fungere best mulig i samspill med andre og å vinne det sosiale spill, og det handler om sinnets kontroll over seg selv. I tillegg har hjernen energisparemekanismer og begrenset kapasitet. Alt dette gjør at vi har tro, at vi føler at vi vet noe vi egentlig ikke vet, at vi forsvarer våre «sannheter» med alle midler. Vi forveksler kartet (våre mentale forestillinger) med terrenget (virkeligheten). Vi lever alle i vår egen virkelighetsoppfatning og klarer oss ganske godt med det.
Jeg tar for meg Sannhetsbegrepet på en forholdsvis grundig måte (til meg å være) og i ettertid ser jeg at jeg henger ganske mye med de gamle filosofiske paradokser som ligger i begrepet. Nyere refleksjoner finner du her og her. I dag er min enkle refleksjon at også dette begrepet er en mental konstruksjon. På samme måte som et dataprogram har feil og ikke fungerer like godt i alle sammenhenger, så er også systemet rundt sannhetsdefinisjonen problematisk. En del av paradoksene handler om at vi oppkonstruerer vårt eget mentale tankesystem som idealiserer virkeligheten på en måte som ikke er praktisk mulig. Her har jeg lagt til to tillegg, for å dekke opp for problemstillinger som er relevante i dagens dialoger. Særlig gjelder dette anvendelse av sannhetsbegrepet på verdi og moralområdet, hvor jeg presiserer den subjektivistiske posisjonen, hvor sannhetsbegrepet er utopisk og reservert det deskriptive området.
Angående kreative systemer: vi er i dag kommet mye lengre enn til heissystemer. Har blant annet sett i Illustrert Vitenskap at man har laget systemer som forsøker å konstruere optimale antenner og systemet kom opp med helt nye løsninger som man i utgangspunktet ikke forstår, men som i praksis viste seg å være veldig effektive. Dette har man fått til ved å bruke prøve og feilemetoden, akkurat som det naturlige utvalg. I dag begynner vi å få datamaskiner med kapasitet nok til å simulere kreativitet.
På slutten av artikkelen har jeg utviklet en egen modell for menneskets erkjennelse. Nå, mange år i ettertid måtte jeg faktisk bruke lang tid på å forstå denne modellen. På den tiden jeg utviklet denne var jeg influert av dialektikken. Modellen bærer preg av dette. Det er neppe en optimal måte å beskrive erkjennelsesprosessen på. Men det som er viktig er at den tar opp i seg at mennesket er et aktivt skapende og eksperimenterende vesen. Våre forestillinger om verden skapes i forhold til hva vi har behov for. Poenget er at vi konstruerer våre indre forestillinger om verden, i motsetning til forestillinger om at dette på en måte bare speiles passivt inn.
Teorien har for øvrig et par svakheter som må påpekes. For det første har den har for lite fokus på at vi har forhåndsprogrammerte anskuelsesformer av typen fornemmelse av rom tid og kausalitet. Det nevnes, men det er for lite fokusert på. Poenget er at enhver signalstrøm må tolkes. Og denne tolkningen er avhengig av kunnskap om hvordan signalstrømmen ble kodet. For i det hele tatt å kunne begynne å tolke signalstrømmer er derfor mennesket avhengig av forhåndsprogrammerte fortolknings nøkler. Det er dette Kant kaller for anskuelsesformer. Og det gir et gjennomgripende preg i menneskets måte å forstå verden på.
Den andre svakheten er at språkets betydning for vår tenkning for lite fokusert på. Sannsynligvis foregår mye av vår bevisste tenkning i naturlig språk, og selve tenkningen vil preges av vårt begrepsapparat. Dette er jo en vekselvirkende prosess på den måten at tenkningen påvirker språket, men språket påvirker også tenkningen. Det ville jo selvsagt ikke være så vanskelig å bygge slike ting inn i modellen.
Men kunne selvsagt gjøre en helt annen tilnærming i dag, med utgangspunkt i nevrovitenskap og psykologi. Å ja, vi er så absolutt blitt klar over at det er et sinnrikt, ufattelig komplekst informasjonssystem vi har med å gjøre. Men systemet er fullt av illusjoner og lar seg lett lure i alle mulige retninger.
På den annen side går det kanskje an å si at, ved å studere andres hjerne, så er vi på mange måter på begge sidene av sanseapparatet. Vi kan med andre ord betrakte subjektet og objektet utenfra og dermed slå fast hvilke forvrenginger som ligger i dette. Så kan vi kompensere for det. Og dette er jo en utmerket objektiv tilnærming. Og om vi skulle forsøke oss på et svar, så må man vel kunne si at, på tross av en del rariteter, så er det et fantastisk samsvar mellom det som observeres og de forestillinger dette skaper. Løser dette erkjennelsens problem? Nei, det ligger en rekke feilslutninger i et slikt resonnement. For det første så er fasiten vår egen erkjennelse. Og det er jo neppe annet å forvente at det mennesket vi studerer fra utsiden har lignende forestillinger. For det andre handler dette igjen om subjektivisme. Selv om mitt indre sinn kan observere et annet menneske utenfra, så er den signalstrømmen som kommer inn til meg fortsatt noe jeg hverken kan garantere for, eller nødvendigvis tolke riktig. De grunnleggende erkjennelsesproblemene består.
I ettertid har jeg lagt til:
1. Avsnittet om negative bevis
2. Avsnittet om selve sannhetsbegrepet
Se også her og her og her. Kunnskap kan bygges opp og den kan bygges ut. Vi tenker oss kunnskapen som et tredimensjonalt legeme. Kunnskapsutvidelsen kan skje både horisontalt og vertikalt. Den horisontale utvidelsen representerer nye kunnskapsområder, eller at temaer vi allerede har kunnskap om utvides. Det handler om at vi lærer oss, får kjennskap til, eller utforsker nye ting. Som mennesker har vi som regel oversikt over et stort landskap av kunnskap. Det er veldig mye vi vet litt om. Kunnskapsutvidelse vil alltid koste innsats. Og vi må økonomisere med hvilke tema vi setter oss inn i. Som regel utvikler vi overflatisk kjennskap til temaet.
For å få innsikt i temaene, må vi bevege oss vertikalt. Vi må ned i dybden. Det krever ofte analytiske verktøy i form av basiskunnskaper, for å kunne grave seg ned i noe. Noen slike basiskunnskaper er mer generelle enn andre. De kan brukes i mange sammenhenger. Språk, begrepsstrukturer, matematikk og logikk er eksempler på slike verktøy. Fysikk, kjemi er litt mere spesielle områder.
Måten mennesket strukturerer sin kunnskap
på, handler i høy grad om hvordan våre kognitive evner
er utformet. Vi er ikke i stand til å holde veldig mye kompleksitet i bevisst
minne på en gang. Det er selvsagt store forskjeller mellom oss. Men poenget er
at for å kunne handtere kompleksitet og dybde, er vi avhengig av å kunne
fokusere på en bit om gangen. For å få til dette benytter vi oss av nivåer.
Innenfor et nivå har vi et håndterbart skjema, med strukturer og komponenter,
vi evner å se hvordan elementene i systemet fungerer sammen, og hvilke
relasjoner de har. Men hver blokk eller komponent i systemet, kan være en egen
verden, et eget nivå med sine strukturer og sine begreper og virkemåter. Slik
kan vi utvikle store strukturer, som er mulig å beherske fordi vi evner å
fokusere på en bit av gangen, et nivå av gangen. Og på denne måten blir det jo
også mulig for oss mennesker å samarbeide. Du kan være ekspert på komponent A
og jeg på komponent B, mens andre bare ser dette som komponenter på overordnet
nivå.
Det er sammenheng mellom dette og det filosofene kaller for reduksjonisme. Min hypotese er at
reduksjonismen ofte har mer med vår fornufts virkemåte å gjøre, enn med den
verden vi studerer. Men det handler også om at komplekse systemer også er
emergerende. Det betyr at nye egenskaper blir til, på høyere nivåer i
systemet. Da snakker vi om egenskaper som ikke eksisterer i enkeltkomponenter
som systemet består av. Et eksempel kan være at en stein an rulle, men ikke
atomene den består av. Hvordan nye egenskaper blir til, av et samspill mellom
komponenter, er noe som kan la seg analysere og forstå, gjennom beskrivelser av
samspillet. Dette skaper da åpenbart en kompleksitet, som best lar seg gripe
på denne måten.
Idet kunnskapen øker i høyde, øker som regel graden av kompleksitet og spesialitet. Graden av spesialitet fører til at kunnskapen vokser som et tre. Et tynt tre betyr liten basiskunnskap. Dersom det vokser for høyt kan det bli ustabilt og spinkelt. Et tykt tre har mye bedre fundament og burde derfor kunne vokse seg både høyre og sterkere enn det tynne treet. Derfor er basiskunnskaper viktig. De skaper mye større grunnlag for stabil og sikker kunnskapsvekst. Dersom basiskunnskapene mangler kan treet fort ramle fordi det vokser feil. Kunnskapen blir gal rett og slett. Dersom vi begynner å fjerne alt det spesielle med kunnskapen vil den bli mer generell. Eks. Fra forgassere til motorteknikk, fra motorteknikk til mekanikk, fra mekanikk til fysikk, fra fysikk til matematikk fra matematikk til logikk. Ved å redusere all spesialkunnskaper på denne måten kommer vi til treets rot. Det er kunnskapsteorien. All kunnskap bygger altså på en eller annen form for kunnskapsteori.
Går det an å lære relativitetsteorien uten å kunne matematikk? Det er klart at vi kan skjønne noen av resultatene. Vi kan forholdsvis enkelt skjønne at massen øker med hastigheten. Men vi skjønner ikke hvorfor, og vi kan heller ikke si hvordan den øker. Til det trengs det matematikk-kunnskaper. Vi ser at anvendelsesmuligheten kan synke, til dels dramatisk, dersom vi ikke kan teoriens basiskunnskaper.
Hvor høyt kan så et slikt kunnskaps-tre bli for et individ? Det avhenger av flere faktorer:
· Læreteknikk
· Lære evne
· Mental kapasitet
· Intelligens
· Innsats /motivasjon
· Vilje
· Kunnskapstilgjengelighet
· Helse
· Levetid
Alle disse er påvirkbare variabler, men likevel har de alle en øvre grense. Den mest markante begrensningen ligger i teoretisk menneskets levetid. (I praksis viser det seg at psykologiske faktorer kan ødelegge læreevnen lenge før alderssymptomene viser seg) Det viser at det finnes grenser for hvor langt et enkeltmenneske kan nå i kunnskap. Hvordan er det så med hele menneskeheten? I de siste årtusener har jo vi mennesker akkumulert kunnskapen i bøker. I vårt århundre har vi også fått nye og bedre metoder til å ta vare på kunnskapen. Ved bruk av tekniske hjelpemidler har også kunnskapstilgjengeligheten økt dramatisk. Hvilken betydning dette vil ha for den videre utvikling på Jorden er vanskelig å si, men jeg tror at nettopp her ligger vår store redning. Men kan vi mennesker nå uendelig langt? kan treet bli uendelig høyt? Nei, dessverre vil også menneskehetens kunnskaps-tre være begrenset av menneskets levealder. Ikke i bredden, men i høyden. For å bygge videre på en kunnskap må du nemlig først lære deg all nødvendig basiskunnskap. Deretter kan du tilføye dine egne grener. Men da må andre lære enda mer for å komme videre. Til syvende og sist kreves det mer enn ett menneskeliv for å sette seg inn i alle kunnskapene som skal til for å kunne komme videre. Vi har da nådd en uoverstigelig grense. Den kan kanskje omgås v.h.a. datamaskiner og gruppesamarbeid. Gruppesamarbeid vet vi har sin begrensning, men vi vet ikke hvilke grenser datateknikken kan sprenge i århundrene som kommer. I alle fall er det lenge til vi når en slik grense og kanskje vil vi aldri nå den, så det er intet å bekymre seg om.
Strengt tatt regnes kun nye fakta som en forutsetning for ny kunnskap. Men her er det viktig å skille mellom kunnskap / informasjon og data. Fakta er data. Data må tolkes, det gir informasjon. Informasjonen må språklig-gjøres, struktureres og settes inn i større modeller (deduksjon / induksjon).
Vi hører ofte om personer som ikke får sin sak gjenopptatt i retten fordi ingen nye fakta er kommet på bordet. Man mener altså at de fakta som var til stede da, dommen ble felt, gav nødvendig kunnskap til å dømme vedkommende rettferdig. (under forutsetning av riktig saksbehandling) Et slikt resonnement er bare delvis riktig. Nye fakta er ingen nødvendig betingelse for ny kunnskap. Men det er klart at uten nye fakta vil kunnskapsoppbyggingen til slutt stoppe opp. Nye fakta er en betingelse for ny informasjon ikke kunnskap. Her er jeg muligens på kollisjonskurs med den engelske filosofen John Locke, som hevdet at all vår viten stammet fra erfaringen. Ingen ny erfaring, ingen ny viten. Det har vist seg vanskelig å imøtegå Locke på dette punktet. Jeg ser det slik at man kan ha tilgjengelig store datamengder uten å ha særlig kunnskap. Dataene ligger der, men vi har ikke maktet å gjennomføre DIT-prosessen. Vi har ikke ressurser til å finne informasjonen i datamengdene. Til dette må det redskaper som matematikk, abstraksjon, induksjon og deduksjon. Først da får vi kunnskap, selv om fakta hele tiden har vært tilgjengelig. Den psykiske hoved-betingelsen for ny kunnskap er faktisk tvilen. Det at man tviler på den foreliggende oppfatning fører til at man leter etter alternative forklaringer. Man kan så komme opp med alternativer som er mer sannsynlige enn det opprinnelige. Dette gir ny kunnskap. Men merk at det ikke har gitt mer informasjon. Informasjonen har ligget der hele tiden, det er bare omtolkningen som har gitt ny kunnskap. Men nå kan det skje noe interessant: Den nye kunnskapen kan vise oss nye områder å hente fakta på. Fakta som kan styrke, avkrefte, eller gi svar på nye spørsmål. På denne måten får vi en spiraleffekt i kunnskaps-oppbyggingen. Hoved- forutsetningen for kunnskaps-oppbyggingen er altså tvilen. Det skal styrke til for å dra allment akseptert kunnskap i tvil. Den kjente polske astronomen Nicolaus Copernicus (1473 - 1543) tvilte på datidens oppfatning om at Jorden var universet sentrum. Dette var forløperen til den moderne astronomi. Charles Darwin våget å tvile på bibelens skapelsesberetning, dette førte til evolusjonsteorien. Enhver som våger å tvile må regne med hard motstand fra vitenskapelige, religiøse og politiske dogmatikere. Som regel har disse stor makt, og er interessert i at tingenes tilstand forblir som de er. Dersom denne makten er for stor vil det knekke samfunnets naturlige kunnskapsvekst. En slik kultur er stivnet og vil før eller siden bryte sammen. Den andre betingelsen for kunnskapsvekst er altså fleksibilitet og toleranse i samfunnet. Den store kunnskaps akselerasjon i vår tid startet med renessansen. Renessansen gav starten til reformasjon, fritenkning og kunsten blomstret. Til syvende og sist brøt det katolske maktmonopol fullstendig sammen. Den katolske kirke var dogmenes kirke fremfor noen. Den forsvarte sine dogmer med rå makt. Dersom dens makt ikke var blitt brutt, ville den før eller senere ha ført vår kultur i undergang. Tidligere kulturer har lidt en slik skjebne. For eksempel holdt både den sumeriske, den egyptiske, og den aztekiske kultur seg i mange århundrer. de nådde store høyder på det kunstneriske plan og i praktisk vitenskap, men når det gjelder forståelse av verden omkring dem nådde de ikke særlig langt. Den sumeriske sivilisasjon var kulturens vugge i Midtøsten i over to tusen år, og den utviklet avanserte juridiske og landbruksøkonomiske systemer. Likevel var sumererne fullstendig avhengige av tempelguder og naturens guddommer, og dette satte skylapper over menneskenes øyne. Hele deres liv var styrt av gudenes tegn og varsler. Det avanserte sumeriske samfunns trygghet og ro var ikke nok til å sikre mot ytre trusler. Mens sumererne lurte på om gudenes tegn var gunstige voldtok barbererne deres kvinner, brannskattet deres byer og ødela deres kultur.
Noe lignende skjedde med aztekerne. De hadde utarbeidet en korrekt kalender, et regnesystem som også omfattet tallet null, og høytstående arkitektoniske og kunstneriske ferdigheter. De hadde et urbanisert samfunn, der byen Tenochtitlan hadde et innbyggertall på over 300000 ved den spanske erobring i 1520. Likevel var deres tilværelse overveldende preget av ritualer og dyrking av gudene. Til tross for at samfunnet var sterkt militarisert, ble de til slutt overvunnet av en gruppe spanske conquistadorers under ledelse av Hernan Cortes. Erobrerne talte 500 mann. Aztekerne ble i en viss utstrekning ødelagt av sin egen religion, ettersom de til å begynne med mottok Cortes med åpne armer som den hvite gud som hadde vendt tilbake i overenstemmelse med det som var profetert.
Som vi ser viser historien at troen skal behandles meget varsomt. Der tvilen har en oppbyggende effekt vil troen som regel bryte ned. Men vi skal ikke kaste troen helt fra oss. En type tro må vi ha for å komme videre. Vi kan dele troen inn i to typer:
1. Autoritær tro (dogme)
Tro som bygger på ubetinget lydighet mot autoriteter, ideologier, myter, eller systemer. Slik tro kan ikke rokkes selv om fakta taler mot. Man tror på en ting fordi en autoritet sier det er slik. Vi skal senere komme tilbake til årsaken til denne type tro, men allerede nå våger jeg å kaste frem den påstanden at autoritær tro har sin rot i psykisk umodenhet, en umodenhet som kan vare livet ut.
2. Dynamisk tro
Fra å være et statisk, digitalt begrep med bare to absolutte verdier (tro og vantro) har jeg utvidet tros-begrepet på to måter:
Det vil si at grader av tvil kan inngå i troen. Jeg kan tro mye på noe, da har jeg bare litt tvil, eller jeg kan tro lite på noe, da er tvilen tilsvarende større. Troens styrke kan altså variere lineært mellom ytterpunktene tro og vantro. Nå bør det nevnes at ytterpunktene tro og vantro er relative punkter; vantro er også tro, like sterk som tro. Dersom du spør en ateist om han tror at det ikke finnes en Gud som har skapt verden må han svare ja. Og en ateist kan kalle en teist for vantro, fordi han ikke tror dette. Derfor må begrepene tro og vantro ses på som et og samme punkt, psykologisk sett. Felles for dem er nemlig at tvilen mangler. Befinner du deg i et ytterpunkt har tvilen opphørt å eksistere; du er sikker. Men i alle verdier mellom tro og vantro inngår der en komponent av tvil.
Det betyr at man må ha evne til å kunne endre trosvariabelen.
For å kunne bygge ny kunnskap må vi ha et "troens»-fundament å stå på. Det vil si at vi forutsetter at viktige basiskunnskaper er riktige. Det er ikke dermed sagt at de er riktige, men vi antar at de er riktige for å komme videre. Kan du bevise at den korteste avstand mellom to punkter er den rette linje? Det har ingen klart hittil. Likevel bygger store deler av matematikken på at dette er et faktum.
La oss ta et eksempel:
Mattelæreren sier: "Anta at vi har en rettvinklet trekant."
Her kan jeg protestere: Det finnes ikke rettvinklede trekanter. Trekanten består av streker, og streker er lengder uten bredde, men lengder uten bredde finnes ikke. Jeg har aldri sett en strek som ikke hadde bredde, for dersom den ikke hadde bredde kunne jeg ikke ha sett den. Slik kunne jeg fortsatt, og mattelæreren ville aldri komme noe lengre med meg, for han kunne ikke bevise at det finnes noen rettvinklet trekant, hvorfor skal vi da holde på med det? Men avvisningen har sin pris, jeg ville aldri sett skjønnheten i Pytagoras lov om rettvinklede trekanter, jeg ville aldri sett den skjønnheten som ligger i den euklidske geometri osv. Læreren ba meg ikke om å godta, men om å anta.
Det er en slik antatt tro vi må ha for å komme videre. Men troen må aldri føre til avvisning av andres nytenkning. Det er vantro. Troen må være betinget. Den avgjøres altså kun av fakta og logisk resonnement med en sikkerhet som avhenger av sikkerheten på disse.
Metodisk tvil er det eneste rasjonelle. Vær skeptisk, tenk i sannsynligheter, ikke i NEI/JA.
Sinnets utvikling, tror jeg, skjer gjennom labile psykiske tilstander. Vi mennesker har en naturlig iboende frykt for det ukjente. Samtidig har vi en nysgjerrighet som bringer oss i stadige konfrontasjoner med det ukjente. Dette behøver ikke å være motstridende egenskaper. Trangen til å vite bygger jo nettopp på det å lære verden omkring å kjenne. Etter hvert som personligheten utvikles, etableres det stadig sterkere "sannheter" i vårt sinn. Vi blir tryggere. Men jakten på trygghet kan føre til en overetablering av "sannheter" som er til hinder for den videre utvikling. Slike "sannheter" gir falsk trygghet, idet de gir seg ut for å være den hele og fulle forklaring på tilværelsen. Dette er lukkede eksistensialmodeller. En slik tilstand kan gardere mot ubehagelige labile psykiske tilstander. Man mister evnen til å konfrontere seg selv med fakta, og mangler i egne resonnement. I stedet for å møte tvilen med åpenhet, og ærlig søken, flykter man inn i fornektelse eller bønn. Ekte tvil krever psykisk styrke. Det å oppgi ting man tror på fører uvegerlig sinnet inn i en labil tilstand. Det gjør oss utrygg. Den labile fasen kan drive oss to veier: 1) vi flykter tilbake til troen, 2) Vi starter søken etter nye og bedre alternativer. Dersom disse finnes klamrer vi oss til disse og sinnet stabiliseres. Det har da foregått en utvikling. Hvis vi ikke finner noe alternativ, faller vi tilbake til det gamle. Men merk at det også da har foregått en utvikling. Vi har styrket den gamle troen.
Denne utviklingen vil derimot utebli hvis vi flykter fra tvilen. Det eneste vi oppnår da er at vi må slåss mot denne tvilen gang på gang uten noen gang å få avgjort denne kampen. Dette binder psykisk energi. Energien brukes til å bygge opp tankesperrer, som hindrer tvilen i å nå inn. Man blir sterk i troen, kaller noen dette. Jeg kaller det en hard tro. En hard tro er sterk til et visst punkt. Går det over en bestemt grense knuses den og etterlater seg et psykologisk kaos. De psykiske konsekvensene av et slikt "breakdown" kan være katastrofale for et menneske. Dersom du søker en sterk tro kan denne kun oppnås gjennom dens motsetning som er tvil. I den stadige syklus mellom antatt tro og tvil oppstår den dynamiske tro. En slik tro vil alltid være formbar som følge av dynamikken; man oppnår intellektuell fleksibilitet. Den kan derfor aldri knuses på den samme dramatiske måten som den harde, og ofte innkapslede troen.
Den franske filosofen og matematikeren Rene Descartes (1596-1650) regnes som grunnleggeren den moderne vitenskaps-filosofi. Han var en fremdragende matematiker, og hans filosofiske synspunkter ble sterkt påvirket av den nye fysikk og astronomi. Det verdensbilde og det verdisystem som danner grunnlaget for vår kultur ble utformet i sine hovedtrekk i de sekstende og syttende århundre. I denne prosessen finner vi to sentrale personer, nemlig Descartes og Newton. Descartes hovedprinsipp var å tvile på alt til en har funnet et prinsipp som ikke kan betviles. En slik metodisk tvil var et klart brudd med datidens autoritetstro og en nyorientering i filosofien. Hverken i oldtiden eller i middelalderen ble viten om hva vi kan vite betraktet som viktigere enn viten om virkeligheten, enten denne ble oppfatter som ideer (fra Platon) eller det sansbare (Aristoteles). Tvert imot synes oldtidens filosofer å gå ut fra at studiet av viten forutsetter at vi har viten. Men Descartes bruker tvilen som metode til å rydde grunnen før grunnlaget for viten kan legges. Muligheten for å oppnå viten må drøftes før man prøver å nå viten. Det er bevissthetens muligheter og begrensninger som først må bli gjenstand for et grundig studium.
Til tross for grundig utdannelse, fant Descartes at hans kunnskap var ufullkommen og utilstrekkelig på alle måter. De største forventinger hadde han hatt til filosofien. Men om denne konstaterer han bare at "den gjennom mange århundrer var blitt dyrket av de fremste ånder, og at det ikke desto mindre ennå ikke er en eneste ting man ikke strides om". Han besluttet seg derfor "til ikke å søke andre vitenskaper enn den som måtte finnes i meg selv eller verdens store bok". Straks han var gammel nok til å bestemme selv, forlot han sine boklige studier og dro ut for å lese "verdens bok". I de neste årene var han stadig på reisefot. Dette studiet i "verdens bok" befridde ham nok for mange av hans fordommer, men den gav ham ingen sikker viten.
Da gjenstod det siste alternativet, han ville søke inn i seg selv for å se om han i sin egen bevissthet kunne finne et sikkert erkjennelsesgrunnlag.
Han skjønte at han måtte befri seg fra alle oppfatninger han tidligere hadde hatt, slik at han kunne begynne å bygge opp kunnskapen fra bunnen av. Det første han gjorde var å legge en plan for hvordan han gjennomføre dette og hvordan han skulle gå frem for å bygge opp igjen sin viten på et nytt grunnlag.
Denne planen kan beskrives ved hjelp av fire regler:
1. Aldri å godta noe som sant med mindre det fremtrer så klart og tydelig at det ikke er mulig å tvile på det.
2. Dele opp hvert problem i så mange deler som mulig og som det er nødvendig for å kunne løse det.
3. Lede tankene i følgende orden: Begynne med de enkleste og lettfattelige, for litt etter litt å komme frem til de mest sammensatte.
4. Overalt å foreta fullstendige oppregninger og så almene oversikter at man kan være sikker på ikke å ha utelatt noe.
Gjett om disse grunnregler har båret frukt. Sammen med Isac Newton (Descartes samtidige) Har Descartes vært med på å legge grunnen for den mekanistiske tenkning. All vår industri, og nesten alle vitenskaper ble etter hvert preget av denne tenkemåten. Vårt samfunn kan takke den newtonske og kartianske arv for mesteparten av vår velstand.
Litt nærmere om metoden
Det er ikke vanskelig å se at metoden er nært beslektet med deduktivt oppbygget matematiske systemer. Pkt. 1 antyder det hans krav for å kunne godta det aksiomatiske grunnlaget. Pkt. 3 antyder betingelsene for hvordan den deduktive utledningen skal foregå, fra det enkle til det sammensatte. Men filosofien begynner sjelden med aksiomer, den begynner med problemer. Og det var jo filosofien Descartes ønsket å undersøke. Derfor finner vi også Pkt. 2 som beskriver en analyse av problemer, for å komme frem til sikre sannheter. Både i analysen og i den etterfølgende syntesen kreves det nøyaktighet og stadig kontroll for å sikre at feil unngås. Dette sikres av Pkt. 4.
Det reduksjonistiske prinsipp ligger her implisitt i metoden. Det går ut på at man oppfatter naturen slik at alle dens komplekse strukturer kan reduseres til enklere forklaringsmodeller. Metoden kan bare fungere der dette er tilfelle. Dette danner, som vi skal se, metodens begrensninger. I dagens samfunn kan vi se hvordan alle de store tekniske og naturvitenskapelige disiplinene til syvende og sist er integrert i fysikken. Faget radioteknikk, kan reduseres til elektronikk, som igjen kan reduseres til fysikk. Faget brobygger-teknikk kan reduseres til mekanikk som igjen kan reduseres til fysikk. En milepel i den reduksjonistiske filosofi var da man lyktes å redusere kjemien til fysikk. Man kan selvfølgelig diskutere en videre reduksjon av fysikken, f.eks. til et sett grunnleggende krefter i universet. Men dette er ikke den eneste måten å redusere fysikken på. Mye av fysikken er matematikk. Rent teoretisk kan man også tenke seg å gripe fatt i de grunnleggende begreper i fysikken, f.eks. tid, rom, masse, energi osv. og se på dem som manifestasjoner av andre enda mer grunnleggende strukturer. Dette er metafysikk. Foreløpig dominerer filosofien her.
Descartes anvender metoden på filosofien.
I flere år etter at Descartes hadde funnet sin metode anvendte han den på matematikken. Han brukte den til å utvikle sin analytiske geometri som han mente kunne forene alle eksisterende grener innen matematikken ved hjelp av en universell analysemetode. Hans oppdagelse førte til en gjennomgripende omveltning innen matematikken. Den la, gjennom sin syntese av algebra og geometri, grunnlaget for den utvikling matematikken senere har gjennomgått.
Men om sider følte Descartes seg moden nok til å gi seg i kast med filosofiske problemer. Han startet med analysen. Descartes var fullt ut oppmerksom på sansenes problem. Sansene var ikke alltid til å stole på, og alt som ikke er til å stole på blir i utgangspunktet forkastet som falskt. Det er dette som senere er blitt kalt Descartes metodiske tvil. Ikke tvil for tvilens skyld, men med sikte på "å skaffe meg sikkerhet og spa bort løs jord og sand for å finne frem til stein og fjell". Denne metoden gjennomfører Descartes med hard hånd. Sansingen forkastes, men hva med matematikken. Kan vi være siker på at 2 + 2 = 4, at summen av vinklene i en trekant er lik summen av to rette? Selv når det gjelder disse ting kan jeg ta feil, sier Descartes. Finnes det ingen ting å være sikker på?
Men stopp en halv, hva er det som har foregått under denne analysen? Jeg har tvilt. Jeg har tenkt. At jeg tenker, kan ingen benekte. For selv om jeg forsøker å betvile det, er det et bevis på at jeg tviler. Men kan jeg ta feil av at jeg tenker? Nei for å ta feil er også å tenke. Vi har nådd en sannhet som aldri lar seg betvile: "Cogito ergo sum", "Jeg tenker derfor er jeg". Opplevelsen av jeget gir oss den innlysende sannhet at bevisstheten eksisterer. Min bevissthet eksisterer med absolutt sikkerhet. Altså er det noe som eksisterer. Dette "jeg" kalte Descartes for den tenkende substans. Dette er grunnlaget for Descartes menneskesyn. Den videre syntesen gav Descartes sikkerhet om at verden bestod av to substanser: den legemlige, og den tenkende. Disse substansene eksisterte absolutt uavhengige av hverandre.
Vår tenkning omfatter tre typer ideer, sier Descartes. Noen ideer er medfødte, andre kommer fra sansingen, og noen har jeg funnet på selv. Det er kun de medfødte ideene som er absolutt sikre. Men hva er en medfødt ide, og hvordan skal vi kunne skjelne den fra andre idetyper?
La oss se litt på Descartes beskrivelse av medfødte ideer:
Platon regnes som grunnleggeren av idelæren. Han mente at ideene var medfødte, og opptrer som former for vår tenkning og for det materielle. Det fortelles at Sokrates klarte å få en slavegutt, uten skolegang til å løse avanserte matematiske problemer, bare ved å spørre. Dette antyder at kunnskapen finnes i oss, vi trenger bare en "trigger" til å utløse den. Descartes syn går videre enn selv Platon. Descartes så ingen slik "trigger" i sanseerfaringen slik som Platon gjorde. En medfødt ide kunne kun erkjennes gjennom tenkningens virksomhet.
"Når vi sier at en forestilling er medfødt, mener vi ikke at den alltid fremtrer for oss. For i den forstand ville det overhodet ikke finnes noen medfødte forestillinger. Vi mener bare at vi, i oss selv, har evnen til å utvikle den"
Bare slike ideer kan, mener Descartes, inngå i sikker viten og erkjennes intuitivt, dvs. umiddelbart. "Med intuisjon forstår jeg ikke sansenes skiftende vitnesbyrd, og heller ikke den villedende dom som utgår fra fantasiens feilaktige dannelser, men den ubetvilelige forestilling som oppstår for en klar og oppmerksom bevissthet" og som "springer ut av fornuftens lys alene".
Descartes har forkastet fantasien, han har forkastet sansene, og står igjen med den rene fornuft.
Descartes benytter seg av det indre sannhetskriterium han angir i Pkt. 1: klarhet og tydelighet. Med klarhet mener man det som er nærværende og åpenbart for en oppmerksom bevissthet. Med tydelighet mener han det som er så presist og forskjellig fra alle andre gjenstander at det i seg selv ikke inneholder annet enn det som er klart.
La oss nå se litt på de andre sannheter Descartes fant ved hjelp av den rene fornuft. Her kan vi vanskelig komme utenom Descartes bevis for Guds eksistens, fordi dette til syvende og sist, blir det avgjørende bevis for Descartes oppfatning av seg selv og verden rundt ham.
Descartes merker seg at han har forestillinger om noe som er fullkomment i alle henseender. Alt han ellers har forestillinger om er ufullkomment. Da imidlertid forestillingen om noe fullkomment ikke kan ha noe ufullkomment som årsak, må det være forårsaket av noe fullkomment. Kun Gud er fullkommen, altså har forestillingen Gud som årsak. Dermed er det bevist at Gud eksisterer. Forestillingen om Gud som fullkommen innebærer at Gud ikke kan være falsk. Dersom vi ikke visste at alt virkelig og sant i oss kommer fra et fullkomment vesen kunne vi ikke feste lit til vår fornuft. Men når Gud har gitt oss vår fornuft som et redskap for å erkjenne sannhet, må vi stole på, at den rene fornuft aldri kan ta feil. Descartes hevder at våre feiltagelser skyldes at vår vilje går utover fornuftens begrensninger, og dermed åpner for muligheten til å gå feil. En vilje som konsekvent underlegger seg fornuftens dommer kan aldri ta feil.Descartes har nå skapt et grunnlag for fornuftens absolutte sikkerhet. Den rene fornuft er det eneste redskap vi har for å oppnå sikker viten.
Argumentasjonen slik den er fremstilt her ser ut til å gå i sirkel. Opp gjennom århundrene har man stadig diskutert om Descartes her har gjort seg skyldig i sirkelbevis. Dersom han forstås slik som jeg har beskrevet her kan det være liten tvil om det:
1. Fornuften gir oss absolutt sikker viten.
Hvordan kan vi vite det?
2. Fordi fornuften er gitt oss av en fullkommen Gud
Hvordan kan vi vite det?
3. Fordi det erkjennes av fornuften.
Hvordan kan vi være sikre på fornuften?
4. Fordi fornuften gir oss absolutt sikker viten
4 viser at 3 forutsetter at 1 er sann, dermed er sirkelen sluttet.
De viktigste konklusjoner som videre fulgte og som hadde stor betydning for den vitenskapelige fremgang var:
Det kan synes merkelig at dette skulle ha noe å si for vitenskapen, men faktum er at det her utkrystalliserer seg et meget viktig vitenskapelig prinsipp, nemlig skillet mellom subjekt og objekt. Du påvirker ikke verden ved å se på den. Dersom du hadde gjort det, kunne du ikke ha oppnådd sikker viten om verden, fordi all informasjon var formet av din anskuelse. (jfr. kausalitets-forvrenging). Denne tenkning særdeles nyttig i all måling og observasjon av omverden. Vi vet at måleinstrumenter kan påvirke det målte. Et voltmeter trekker spenningen ned fordi det selv trekker strøm, fra kretsen. Et amperemeter senker strømmen i kretsen fordi det selv har resistans. Dette er kilder til målefeil, som enhver vitenskapsmann må kjenne til, og kunne korrigere for. Det vitenskapelige ideal er å kunne adskille subjektet fra objektet på en fullkommen måte. (Dette kommer vi tilbake til i forb. med erfarings-bevis)
1. 1.Den stofflige årsak (Det at det er stoff til stede)
2. 2.Den bevirkende årsak (Det som bevirker noe)
3. 3.Den formale årsak (Den form stoffet formes etter)
4. 4.Formåls årsaker (Formålet med noe)
Disse årsakstypene kan enklest beskrives ved å ta en skomaker som eksempel:
Det råmaterialet skomakeren bruker er den stofflige årsak.
Skomakeren selv som lager skoen, er den bevirkende årsak.
Den tegning, eller den modell skoen lages etter er den formale årsaken.
Det at skoen skal brukes til å beskytte foten er formålsårsaken.
Denne aristoteliske tenkning preget hele den middelalderske filosofi. Man søkte spesielt etter tingenes formål. Tingene ble forklart etter hvilken nytte de hadde i et større hele. Descartes tok avstand fra de to siste årsakstyper, og anerkjente kun den stofflige og bevirkende årsak. Dermed hadde også Descartes fjernet Gud som aktiv deltager i universets gang. Gud hadde bare satt det hele i gang, i tidenes morgen. Siden hadde det hele gått av seg selv. All forandring skyldtes mekanisk bevegelse, og kunne derfor beskrives i mekanistiske termer. Vitenskapen skulle heller ikke beskjeftige seg med tingenes sekundære egenskaper (slikt som farge, lukt og smak) da dette var et resultat av sansenes virksomhet, og dermed formet av vår egen anskuelse. I stedet skulle den arbeide med de primære egenskapene, som er kvantitative; de kan måles og beskrives ved hjelp av tall (vekt, størrelse, lokalisering). På denne måten kan hele verden beskrives ved hjelp av geometriske og kinetiske egenskaper.
Det mest oppsiktsvekkende i denne filosofien, var at også det menneskelige legeme og dyrene skulle sees på som maskiner. Men maskinmodellen passet godt ved fremstillingen av tidens store fysikalske oppdagelser, f.eks. Harveys oppdagelse og beskrivelse av blodomløpet (1628).
Den som skal følge den kartianske metode, vil måtte søke å nå så langt som mulig på grunnlag av et lite antall intuitivt evidente utsagn og et nettverk av slutningskjeder med bare få ledd. Ellers blir det kombinert intuitive og deduktive systemet altfor komplisert til å kunne brukes. Kontrollene blir tidkrevende, og hoved-byrden vil ved stigende kompleksitet bli avhengig av en langt fra sikker evne, nemlig hukommelsen. Dermed vil sikkerhetsgraden bli redusert, og sikkerheten opphører.
Den klassiske fysikk kan i særdeleshet takke den kartianske metode, for sin makeløse fremgang på 17- og 1800 tallet. Fysikken ble idealet for alle andre vitenskaper: Medisin, biologi, kjemi, økonomi, psykologi, mekanikk, astronomi for å nevne noen. Også i disse vitenskaper gav metoden gode resultater. Men i begynnelsen av vårt århundre fikk den klassiske fysikk noen kraftige skudd for baugen. Relativitetsteorien og i særdeleshet kvantemekanikken knuste det mekanistiske program. Dette har fått noen av vår tids fysikere til å innse at også den kartianske metode har sine begrensninger. En av de mest kjente kritikere er den amerikanske fysikeren Fritijof Capra. I sin bok "Vendepunktet" tar han et kraftig oppgjør med vår tids mekanistiske vanetenkning. Her forsøker han å vise hvordan denne tenkningen hindrer vitenskaper som medisin, psykologi og økonomi, i å utvikle seg i den retning som er nødvendig for at menneskeheten skal overleve.
Hvor ligger så svakheten i denne tenkningen? Jo den ligger i reduksjonismen, sier Capra. Vi kan ikke oppnå fullstendig viten ved bare å analysere og redusere problemene til sine minste bestanddeler. Dessuten henger vitenskapene til syvende og sist sammen i et stort nettverk. (Helse av landbruk, økonomi av helse, økologi av landbruk, helse av økologi osv.)
Capra gir et klart bilde av at det er slik. Han nevner hovedproblemet, som er mangel på helhetstenkning. I den nye fysikk lar ikke lengre realitetene seg beskrive ved hjelp av klassiske begreper. "Den tyske fysiker Werner Heisenberg formulerte begrensningene av de klassiske begrep i en presis matematisk form, kjent som usikkerhetsprinsippet. Det består av et sett matematiske ligninger som bestemmer i hvilken grad de klassiske begreper kan anvendes på atomære fenomener; disse ligningene setter grensene for den menneskelige forestillingsevne i atomenes verden." "Når vi bruker klassiske termer - partikkel, bølge, posisjon, hastighet - for å beskrive atomære fenomener finner vi at det er par av begreper, eller aspekter som er avhengige av hverandre, og som ikke kan defineres samtidig på en presis måte. Jo mer vi betoner det ene aspekt i vår beskrivelse, desto mer blir det andre aspekt usikkert, og det presise forhold mellom de to er gitt ved usikkerhetsprinsippet."
"Løsningen på partikkel/bølge paradokset tvang fysikere til å akseptere et aspekt av virkeligheten som satte spørsmålstegn ved det mekanistiske verdensbilde. På det subatomære nivå, eksisterer ikke materien med sikkerhet på bestemte steder, men viser heller tendenser til å eksistere, og atomære hendelser inntreffer ikke med sikkerhet på bestemte tidspunkter og på bestemte måter, men viser heller tendenser til å inntreffe. " (Fritjof Capra, Vendepunktet)
Når vi har med sannsynligheter å gjøre, og vekselvirkninger mellom fenomeners manifestasjon i par av begreper, er det klart at den kartianske tenkemåte kommer til kort. Her nytter det ikke med reduksjon, til det absolutt sikre, her må vi nøye oss med å se sammenhenger eller sannsynlige sammenhenger. Verst blir det når det viser seg at det på det subatomære nivå finnes nonlokale sammenhenger. Dette bryter tvert med det mekanistiske prinsipp om berøring som absolutt betingelse for kausale sammenhenger.
I Østens religioner og filosofier finner man ofte den oppfatningen at erkjennelsen av et selvstendig jeg, et selvstendig eksisterende ego er en illusjon. Dersom dette, vårt ego egentlig bare er en manifestasjon av en bakenforliggende helhetlig virkelighet forsvinner vitenskapens mest grunnleggende forutsetning nemlig at subjektet er adskilt fra objektet. Denne forutsetningen er nødvendig dersom kausalitetsforvrenging skal unngås. I våre dager blir man mer og mer klar over at skillet mellom subjekt og objekt er kunstig. Kausalitetsforholdet mellom observatør og objekt kommer klarest frem når vi mennesker begynner å undersøke forhold som ligger fjernt fra vår alminnelige opplevelse. I forbindelse med kvanteteorien sier Capra:
"Kvanteteorien har således ugyldiggjort de klassiske begreper om faste legemer og strekt deterministiske naturlover. På det subatomare nivå er den klassiske fysikks materielle objekter blitt oppløst til bølgelignende sannsynlighetsmønstre, og disse mønstre representerer i siste ende sannsynligheter for innbyrdes forbindelser og ikke sannsynligheter for egentlige ting. En nøye undersøkelse av iakttagelsesprosessen i atomfysikken har vist, at de subatomare partikler ikke har noen mening som isolerte størrelser, men kun kan forstås som vekselvirkningen mellom oppstillingen av eksperiment og de etterfølgende målinger.
Kvanteteorien har på denne måten avslørt en grunnleggende enhet i universet. Den har vist at vi ikke kan nedbryte verden til dens minste selvstendig eksisterende enheter. Etter hvert som vi trenger inn i stoffet viser det seg at naturen ikke består av isolerte byggeklosser, men snarere av et innviklet nettverk av forbindelser mellom de forskjellige deler av helheten. Disse forbindelsene innbefatter alltid betrakteren på en avgjørende måte. Den menneskelige iakttager utgjør det siste ledd i kjeden av iakttagelsesprosesser, og en atomar gjenstands egenskaper kan kun forstås som denne gjenstands vekselvirkning med iakttageren. Dette betyr at det klassiske ideal om en objektiv naturbeskrivelse ikke lengre har gyldighet. Den kartianske adskillelse mellom jeg og omverden, mellom betrakteren og det betraktede, kan ikke opprettholdes, når det dreier seg om stoff på det atomare nivå. I atomfysikken kan vi aldri tale om naturen uten samtidig å tale om oss selv." [i]
Hvordan skal vi kunne skille mellom medfødte ideer og de vi har funnet opp selv? Vil vi alltid huske at det var vi som fant på ideene, og på den måten kunne skille mellom dem vi alltid har visst, og de vi selv har funnet på? Men de medfødte ideene har vi ikke alltid visst hevder Descartes, men vi har alle muligheter til å erkjenne dem ved hjelp av den rene fornufts arbeid. Dersom jeg intuitivt ser noe innlysende, hvordan kan jeg vite at det ikke er fantasien min som har produsert det? Finnes de medfødte ideene i det hele tatt? Dette er nøkkelen til striden mellom rasjonalistene, som på den ene side forfektet læren om medfødte ideer, og mellom empiristene som på den andre side benektet dette. Blant rasjonalistene finner vi Descartes, Leibniz og Spinoza. Den empiristiske filosofi kom først og fremst fra Storbritannia, og er der representert ved Berkeley, Locke og Hume. De tre siste hevde konsekvent at all vår viten stammet fra erfaringen. Læren om medfødte ideer kom fra Sokrates og Platon. Den tidligere greske filosofi hadde gjort spørsmålet om foranderlighet til et sentralt spørsmål. Her finnes filosofer som hevder at alt var uforanderlig (sansene bedrar oss) og noen som hevdet at ingenting var uforanderlig. Det var lett å erkjenne at sansene fortalte oss at alt forandret seg. Men hvordan kunne vi oppnå fast og sikker viten, når alt forandrer seg? Det som er sant i dag er ikke nødvendigvis sant i morgen. Platon erkjente at sansene bare gav oss antagelser, og han skilte klart mellom antagelser og sikker viten. Sikker viten kunne ikke omstøtes. Den er fast til evig tid. Men er da viten mulig når alt er i forandring? Platon var overbevist om at han hadde viten, og kom derfor til at denne viten ikke kunne ha sitt opphav i sansene. dette førte Platon til læren om selvstendig eksisterende ideer, som var evig og uforanderlig. Både Platon og Descartes bygger sin filosofi på intuitivt erkjente sannheter. Descartes bygger på Gud, mens Platon bygger på sin overbevisning om at viten er mulig. Begge ender derfor opp med at vår viten ikke bygger på erfaringen men må være gitt oss via en slags åndelig intuisjon.
John Lockes viktigste tese var det motsatte: Alt bevissthets-innhold stammer fra erfaringen. Vår bevissthet, eller vår forstand har ingenting å arbeide med før vi gjennom sansene har mottatt sanseinntrykk. Med i sanseinntrykkene regner også Locke den indre refleksjon; vår iakttagelse av bevissthetens aktiviteter - tenkning, tvil, tro, resonnement, viten , vilje osv. Ideene stammer altså fra ytre sanser og refleksjon. Men bevisstheten har evne til å sette sammen komplekse byggverk av ideene, og derved skape noe nytt. Men byggematerialet kommer alltid fra erfaringen. Alle våre forestillinger kan til syvende og sist brytes ned i elementer som har sin opprinnelse fra erfaringens verden. Ut fra dette konkluderte han med at all vår viten stammet fra erfaringen. Ingen nye fakta, ingen ny viten.
Locke får kraftig motstand av Gottfried Wilhelm Leibniz. Leibniz mener Locke har misforstått hva som menes med "medfødte ideer". Han henviser bl.a. til motsigelsesprinsippet, som er noe som er uavhengig av all erfaring. I vår bevissthet og vår fornuft ligger en rekke slike "forestillinger som sansene ikke kan gi oss" - som forestilling om "eksistens, substans, enhet, identitet og årsak". Slike prinsipper setter sitt preg på all vår erfaring fordi selve vår bevissthet og vår måte å tenke på fra først av er preget av dem. Det preg bevisstheten har ifølge sin natur viser seg som tilbøyeligheter, anlegg, vaner og naturlige tendenser når vi arbeider med det stoffet sansene forsyner oss med.
Dersom all vår viten stammer fra sansene, og vi vet at sansene har mulighet for å bedra, kan vi i det hele tatt vite at stoffet eksisterer? Dette var George Berkeleys utgangspunkt, og han gikk til det skritt å benekte at stoffet eksisterte. Årsaken til sanseinntrykkene står åpen, materien er ikke bekreftet. Så hvorfor ikke like godt si Gud. Opphavet til sanseinntrykkene er Gud, og han bruker ikke stoffet som noen mellomting. Gud spiller film for våre øyne, og radio for våre ører. Det hele er Guds visjoner (les Matrix).
Berkeleysfilosofi blir ofte brukt som et skremmebilde på hva filosofer kan få seg til å tro på. Men faktum er at Berkeley her løser sansingens problem på en enkel måte. Avstand mellom erfaring og ide elimineres. Dermed er informasjonen ideell, uten tap. Vi kan stole hundre prosent på det vi opplever. For Berkeley ble sansenes vitnesbyrd i seg selv et ugjendrivelig bevis for Guds eksistens. Dessverre er Berkeley ofte blitt misforstått. Mange trodde at Berkeley mente at hvis jeg slutter å se på en stein, vil dens eksistens opphøre. Når jeg ser på den igjen blir den til på en uforklarlig måte. Det var en slik misforståelse den kjente forfatteren Samuel Johnson gjorde seg skyldig i etter å ha hørt filosofien. "Etter at vi kom ut av kirken», forteller hans venn James Bosvell, "Stod vi en stund og snakket sammen om biskop Berkeleys oppfinnsomme sofisteri for å bevise at stoffet ikke eksisterer og at alt i universet bare er ideer. Jeg bemerket at vi nok kan være enige i at hans lære ikke er riktig, men at den likevel er umulig å gjendrive. Jeg skal aldri glemme den intensitet Johnson svarte meg med, idet han med stor styrke sparket til en svær stein, slik at foten spratt tilbake: 'Slik gjendriver jeg den.'"
David Hume ga et bidrag til filosofien som det ble mange senere filosofers, ikke minst Kants, store mål å overvinne. Humes konklusjoner, ble og blir fortsatt sett på som "skandaløse for fornuften", "intellektets selvmordsforsøk", "skrekkelig negativisme", "bunnløs skeptisisme", "iskald nihilisme", "fordervelig ateisme". Hume hadde i likhet med Locke, og senere Kant satt seg fore å løse filosofiske grunnspørsmål ved en analyse av den menneskelige natur. All erkjennelse vi mennesker kan få er menneskelig erkjennelse. Altså vil forskningens grenser og dens yteevne kunne finnes ved en analyse av selve den prosess som erkjennelse består i. Vi må vende vårt blikk "innover": våre evners dypeste grunnlag må avsløres. Personlig tror jeg Hume er den som kom lengst av disse tre. Hume fant ikke noe grunnlag for sikker viten i vårt indre. I stedet innførte han noe han kalte "naturlig tro". Vår viten om omverden er ikke noe som kan erkjennes av forstanden, men den erkjennes av våre følelser. Naturen har nedlagt i oss en naturlig tillit til sansene. Men denne tilliten er en følelse, og den kan aldri begrunnes ved hjelp av forstanden. I sin ytterste konsekvens medfører en så radikal konklusjon at vår forstand aldri kan oppnå sikker viten om omverden. Grensen går ved bevisstheten. Men det skal mer enn vanlig forstand til for å kunne erkjenne dette. Det skal psykisk styrke og åpenhet til. Har man ikke det, hjelper det ikke med forstand. Derfor er det ikke rart at mange følte at Hume hadde knust filosofien. Det verste var at han hadde gode grunner. Filosofien hadde spilt falitt. "Jeg tilstår åpent" sier Kant i 1783 "det var nettopp David Hume som for mange år siden først vekket meg av min dogmatiske døsighet og ga mine undersøkelser i den spekulative del av filosofien en helt annen retning." Kant forsøkte å redde filosofien fra det uføre empiristene, med Hume i spissen, hadde satt den i.
Humes redskaper.
Hume videreførte Lockes argumentasjon om at all vår viten hadde sin opprinnelse i erfaringen, eller i våre sanseinntrykk. Men Hume skiller klart mellom "ide" og "sanseinntrykk". (Locke hadde kalt alt for ideer). Et sanseinntrykk er det umiddelbare påtrykk virkeligheten gir vår bevissthet via sansene. Ideen, eller forestillingen, er en kopi av dette sanseinntrykket. Når vår bevissthet fester sin oppmerksomhet på en forestilling, betrakter den altså en kopi av et tidligere sanseinntrykk. Det som skiller sanseinntrykket fra forestillingen er styrken og livaktigheten. Årsaken til dette er at sanseinntrykket er opprinnelsen, eller grunnlaget for forestillingen. Nøkkelen til forståelse av Humes filosofi ligger nettopp i dette at alt vårt bevissthets- og forestillings-liv har sin opprinnelse i sanseinntrykk. Hva er så Humes begrunnelse for dette? Jo, her trekker Hume frem sitt første arbeidsredskap, nemlig forstørrelsesglasset. Det er en analyse av forestillingene for å finne hvilke sanseinntrykk de stammer fra. La oss f.eks. ta for oss forestillingen om et gullfjell. Har du noen gang sett et gullfjell? Nei, men likevel kan du ikke benekte at du har en forestilling om det. Da har vi jo en forestilling som ikke har sin opprinnelse i sansene. Nei, sier Hume. Et gullfjell er et fjell av gull. Det består av sanseinntrykkene "fjell" og "gull". Begge disse forestillingene har sin opprinnelse i sansene. Forstørrelsesglasset bryter ned sammensatte forestillinger til enkle elementer som alle kan føres tilbake til ostensive begreper (begrepet er ikke definert med ord, men med på å peke og gi navn.)
Men vi mennesker har evnen til å tenke abstrakt. Det betyr at vi kan sette sammen forestillingene på ulike måter, og vi kan danne begreper som gjelder forholdet mellom forestillinger. Matematikken gjelder forhold mellom forestillinger. Hume aksepterer altså bare to typer erkjennelser:
· Matematikk
· Naturviten
Matematikken studerer forholdet mellom forestillinger. Den danner abstrakte begreper som bare ligger i bevisstheten. Disse begrepene er formale sannheter. Det betyr at de aldri kan fortelle noe om virkeligheten, men er rene aksiomatiske tankesystemer utviklet ved deduksjon. Slik erkjennelse er alltid sikker, fordi den finnes i vår bevissthet og bygd på bevissthetens premisser.
Vår naturviten er grunnlagt på sanseinntrykk, og er derfor bare sannsynlig.
Disse to erkjennelsetyper representerer de to tinder i Humes andre redskap, som er gaffelen. Alt som ikke fanges opp av denne gaffelen har ikke sin opprinnelse i inntrykk og er derfor uekte avkom, et misfoster frembragt av bevisstheten. På slike forestillinger bruker Hume sitt tredje redskap, nemlig barberkniven. Barberkniven fjerner effektivt alt som ikke fanges opp av gaffelen. Ved hjelp av disse tre redskaper mener Hume seg i stand til å foreta en opprydding i bevissthetens rotekammer. To enkle spørsmål avgjør forestillingens gyldighet:
1. Handler den om noe abstrakt angående størrelse og antall?
2. Inneholder den noe erfaringsresonnement angående kjensgjerning og eksistens?
Hume har i likhet med Descartes en klar oppfatning av sansenes begrensede evne til å gi oss sikker viten. Men dette hadde ikke bekymret Descartes da han ved hjelp av beviset om Guds eksistens oppnådde en apodiktisk tillit til den rene fornufts ufeilbarlighet. Descartes var derfor overbevist om at matematikken gav oss sikker viten om virkeligheten. David Hume benektet dette. Matematikken kunne gi oss sikre aksiomatiske deduktive systemer (lukkede forklaringsmodeller), men deres samsvar med den ytre virkelighet kunne ikke bevises. Hovedkonklusjonen på David Humes erkjennelsesfilosofi må derfor bli at vi aldri kan oppnå apodiktisk viten om omverden. Gaffelen gir oss et sannsynlig sanse-vitnesbyrd, og den rene fornuft gir oss lukkede forklaringsmodeller, hvis samsvar med omverden også bare er sannsynlig. Hvilke ynkelige skapninger blir ikke vi mennesker til slutt, dømt til evig uvitenhet. Ikke rart at mennesker både da og senere protesterer høylytt mot en slik filosofi. Men Humes resonnementer er vanskelig å imøtegå, og på flere områder er filosofien ikke kommet lengre enn hit. Jeg tenker da spesielt på Humes analyse av årsaksbegrepet, hvor han tydelig viste hvordan dets elementer alle stammet fra erfaringen, og hvor dets nødvendighet slett ikke lot seg utlede deduktivt fra denne erfaringen. Vår viten om kausalitet bygger på induksjon. Hume selv førsøkte som sagt å redde erkjennelsen ved å innføre det han kalte "naturlig tro". Han søker tilbake til det verdensbilde som "barn, bønder og størstedelen av menneskeheten" har. Vår viten blir kun sikker gjennom en barnlig tillit til sanseinntrykkenes samsvar med virkeligheten.
Immanuel Kant blir av mange sett på som den moderne filosofis redningsmann. Som de fleste filosofene før han, erkjenner han sansenes utilstrekkelighet. Men i motsetning til Hume er hans tro på matematikken urokkelig.
En egenskap med alle analytiske utsagn er at vi ikke trenger erfaringen for å bekrefte dem. Dersom vi har bestemt oss for at det er et krav, for å kunne kalles kobber, at stoffet må lede elektrisk strøm, så vet vi at alt kobber i universet må lede elektrisk strøm. Dersom vi finner noe som ligner kobber men ikke leder elektrisk strøm, er det ikke kobber fordi denne egenskapen er en del av det å være kobber. Denne egenskapen ved et utsagn kalles apriori. Apriori utsagn er altså utsagn som vi vet er sanne. Vi trenger ikke erfaringen for å få dem bekreftet. Alle analytiske utsagn er derfor også apriori.
Dersom jeg definerte kobber på en annen måte, nemlig at kobber er det grunnstoff som har atomnummer 29, ville utsagnet "all kobber leder elektrisk strøm" være syntetisk. Fordi det å "lede elektrisk strøm" ikke på noen måte inngår i begrepet "atomnummer 29". Syntetiske utsagn er utvidelsesdommer, fordi de sier noe som går utover definisjonen. I dette tilfelle må utsagnet "all kobber leder elektrisk strøm" bekreftes gjennom erfaring. Vi måtte i så fall sjekke alt kobber i hele universet for å være sikker. Eller må vi gjøre en generalisering, eller en induksjon. Vi må anta at siden vi har målt 100000 kobbertråder og alle leder elektrisk strøm, går vi ut fra at det må gjelde alt kobber i hele universet. I så fall er ikke utsagnet sikkert. Et utsagn som må bekreftes av erfaringen kalles aposteriori (på etterskudd).
Humes gaffel består av to tinder. Den ene tinden fanger opp alle analytiske apriori utsagn. Det er sant at dette er sikre utsagn, men de er bare sikre fordi de gjelder forhold mellom forestillinger som er dannet av vår forstand. Deres samsvar med omverden kan vi ikke si noe om. Analytiske utsagn apriori kan derfor aldri fortelle oss noe om virkeligheten, og kan m.a.o. ikke gi oss sikker viten om forhold utenfor vår bevissthet.
Den andre tinden fanget opp syntetisk utsagn aposteriorisk. Slike utsagn må bekreftes av erfaringen, som både Kant og Hume erkjente var usikker, derfor kunne heller ikke slike utsagn gi oss sikker viten.
Her hadde Hume stoppet opp og erkjent at sikker viten om virkeligheten utenfor vår bevissthet ikke var mulig.
Dersom Kant skal gjendrive Hume må han vise at det også finnes syntetiske utsagn apriori. Dette er den tredje tinden på Kants gaffel, som Hume overså.
Den egenskap slike utsagn må ha er at de foruten å ha apodiktisk sikkerhet, også må utsi en utvidelses-dom.
Alle erfaringsutsagn er syntetiske, hevder Kant. Logikkens utsagn er analytiske og grunner seg i siste instans på motsigelsesprinsippet.
Men matematiske utsagn gjelder ikke forhold mellom begreper slik Hume hadde hevdet, de er syntetisk aprioriske. "Denne læresetning synes hittil å ha unngått oppmerksomheten hos dem som har analysert den menneskelige fornuft." "Først må det legges merke til at de egentlig matematiske læresetninger alltid er aprioriske utsagn og ikke erfaringsutsagn (empiriske utsagn), fordi de medfører nødvendighet. Den lar seg ikke utlede av erfaring".
Tidligere, ut fra Humes lære, har Kant fastslått at ingen utsagn som, "nødvendigvis" må være sanne, dvs. som ikke kan vise seg å være feilaktige, lar seg begrunne ved serier av iakttagelse, hvor lange de enn er. Dette resultat sammen med premissen om at matematiske utsagn er nødvendige, bruker så Kant til å avlede at de matematiske utsagn er aprioriske.
Men de er også syntetiske. For å vise dette benytter Kant bl.a. følgende eksempel:
"Man skulle til å begynne med tro at setningen '7 + 5 = 12' er bare en analytisk setning som følger av begrepet 'summen av syv og fem', ut fra motsigelsesprinsippet. Men når man ser nærmere på det, finner man at begrepet 'summen av syv og fem" ikke inneholder annet enn foreningen av de to tall i ett, hvorved det slett ikke blir tenkt, hvilket det ene tall er som sammenfatter begge." "... jeg kan oppkløve mitt begrep om en slik sum så lenge det skal være: jeg vil likevel ikke finne tolv i det. Man må gå ut over begrepene '5','7' og '+' og ta anskuelsen (direkte iakttagelse) til hjelp ... la oss si ens fem fingerer eller fem punkter, og så litt etter litt føye de fem enheter som er gitt på anskuelig måte til begrepet 'syv'.... At 7 skulle legges til 5 ligger i begrepet 'sum = 7 + 5', men ikke at denne sum er lik tallet 12. Den aritmetiske setning er altså syntetisk".
Et annet eksempel Kant nevner er geometrien. Ta f.eks. setningen "den rette linje er den korteste vei mellom to punkter". Den er syntetisk fordi det i begrepet "den rette linje" ikke ligger noen forestilling om avstand. Kant anså den også for å være apriori, noe vi i dag har grunn til å tvile på. (j.fr kapitlet om lukkede forklaringsmodeller)
Da Kant på denne måten har vist at det virkelig finnes syntetiske utsagn apriori har han samtidig vist at det finnes utsagn som sier noe om virkeligheten (syntetiske utsagn) og som er nødvendig og allment gyldig på forhånd, allerede før vi har undersøkt dem gjennom erfaringen. Dette blir også Kants svar til Hume.
Kants kopernikanske revolusjon
Stoff + form = opplevde sanseinntrykk (4)
Dette materialet arbeider forstanden med og kan ut fra disse abstrahere almene lover og begreper(5). I IP-teorien finner vi en klar parallell:
Tingen i seg selv representerer IDT-prosessen. De ubehandlede sanseinntrykk er media. Nøkkelen utgjøres av anskuelsesformene og forstanden, de formede sanseinntrykk er den rene informasjon, og de almene lover og regler representerer kunnskapen.
Kant regner anskuelsesformene(3) og de almene lovene (5) for å være opphav til de aprioriske former for vår erkjennelse. De syntetiske utsagn apriori har sitt opphav i anskuelsesformene. De har med rom, tid, kausalitet, og kvantitet å gjøre:
· 7 + 5 = 12
· Det finnes bare ett rom.
· Verden vi lever i har tre dimisjoner.
· Enhver begivenhet kan plasseres i tid.
· Fortiden kommer ikke tilbake.
· Tiden beveger seg i en retning.
· Enhver begivenhet må ha en årsak.
Vi oppfatter altså verden gjennom et filter. Anskuelsens filter. Da vår erfaringsverden er formet av vår egen anskuelse, kan vi være absolutt sikre på at vi alltid vil erfare verden avgrenset av denne anskuelsen. Vi kan altså, ved analyse av anskuelses formene, gi sikre utsagn om hva vi vil erfare. Med dette har Kant abstrahert vår erfaringsverden bort fra den egentlige virkelighet (ding an sich). Men hva kan vi egentlig si om denne tingen i seg selv? Kan vi vite noe som helst. Da vi ikke kan ha noen erfaring om den, kan den overhodet fremstå for oss som begrep?
Ja, svarer Kant, det gir ingen selvmotsigelse. "ding an sich" er som begrep uten lyte. Men vi kan ikke si noe om dens egenskaper. Anskuelsen forvandler den. Egentlig er begrepet "ting" litt misvisende fordi det antyder noe som har utstrekning. Kanskje "objekt" ville vært bedre, eller X som er det som blir igjen av egenskaper når alle egenskapene som skyldes tingenes oppfattelse er trukket fra. Grensen for våre erfaringer går mellom (2) og (3), dette gjør at tingen i seg selv egentlig blir uvesentlig. Den kan aldri erfares slik den egentlig er, da har vi heller ikke bruk for den kunnskapen.
Hvilken forbedring har nå egentlig Kant tilført erkjennelses-filosofien i forhold til Hume? Kant har påvist at det finnes andre typer utsagn kunne regnes til de apodiktisk sikre enn de Hume hadde erkjent. Nå er dette en sannhet med modifikasjoner fordi Hume også regnet med matematikken som absolutt sikker i den grad den gjaldt forhold mellom begreper. Hume så m.a.o. på matematikken som analytisk. Det nye med Kant er at han i b.la matematikken finner utsagn som ikke kan være analytiske, men likevel er aprioriske. Nå viser det seg at f.eks. Kants urokkelige tro på den euklidske geometri kan ha ført han på villspor. Dette ble kommentert i kapitlet om lukkede forklaringsmodeller. Kant viste også til naturvitenskapelige utsagn f.eks. at "ved alle forandringer i den legemlige verden forblir stoffmengden uforandret." Dette vet vi i dag er feil dersom vi regner stoff som det som har masse. Einsteins viser den direkte sammenhengen mellom masse og energi, og forteller at det i kjernefysiske prosesser vil skje en transformasjon fra masse til energi og omvendt. Kant kalte også Newtons lover for analytisk syntetiske utsagn. Først i det 19 århundre begynte det for alvor å heve seg kritiske røster for at de fysiske grunnsetninger til dels er analytiske og bare av den grunn aprioriske, dels syntetiske men da aposterioriske.
Kants eksempler fra geometrien, og fra fysikken (som egentlig er det viktigste) har altså til dels slått feil. Han trodde de var absolutt sikre, men det er de altså ikke. Hva med aritmetikken? Det var jo her vi fant det beste eksemplet. Vi vet med full sikkerhet at dersom vi har fem epler og får syv til så vil vi dersom vi teller dem få tolv til sammen. Det er ikke nødvendig å telle dem en gang, vi er sikre.
Kan du forresten peke på tallet 2? Ok, du peker på tallet, men det er et symbol for tallet. Hvor er det egentlige tallet 2? Vi kan ta to bananer å peke på dem, men da peker vi jo bare på noen bananer. Totallet er et abstrakt begrep. Det har ingen ekstensjon i erfaringsverden. Men hvor er det kommet fra? Dersom det ikke stammer fra erfaringen, må det ha kommet innenfra. Hvordan har totallet egentlig oppstått? Visste jeg om totallet da jeg ble født? Nei, jeg gjorde ikke det. Men da jeg var liten lærte jeg å telle. Først var det bare ren lek. Jeg lærte en rekkefølge utenat. Det å kunne telle, er å kunne en algoritme, eller en prosedyre. Intelligensen er en god kopimaskin, den er flink til å lære sekvenser, og den reagerer straks rekkefølgen er byttet om, eller når noe er utelatt. Men knytningen mellom rekkefølgen og de faktiske ting er mer komplisert. Men som små barn lærer vi også dette. Vi lærer å telle fingrene våre, vi lærer å telle lekene våre. Etter hvert blir denne enkle, men abstrakte, rekkefølgen et nyttig redskap for å holde orden på kvantiteter. Den dagen vi skjønner at vi kan anvende rekkefølgen både på bananer og mennesker har vi gjort en abstraksjon. Totallet er ikke bare et symbol, på et papir, det er ikke bare ett ord, det er et mentalt begrep. Men med i dette begrepet ligger også en algoritme som knytter begrepet sammen med mange andre begreper, nemlig alle tallene. På skolen lærer vi om begrepene "+" og "-" og "=«, alle sammen har tilknytning og er en utvidelse av rekkefølgebegrepet. Ved å kjenne disse algoritmene kan slutte oss til at 5 + 7 ifølge tillærte regler blir 12. Begrepene "5», «7», «+» er begreper med tilhørende algoritmer. Denne algoritmen kunne ikke jeg da jeg ble født, men det fantes i meg en kognitiv kapasitet for å lære algoritmen. Og når jeg først kan denne algoritmen, kan jeg også lære, eller spekulere ut andre algoritmer som bygger på rekkefølge-algoritmen.
Ok, det er greit at jeg har lært både tallene og det å telle fra andre mennesker, men hvem har de lært det fra? Hvor har så denne tellingen sin opprinnelse?
Først og fremst, vil jeg poengtere at alle mennesker som lever i dag, har lært å telle av andre. Det å telle er en del av språket vårt. Det er en nyttig mellommenneskelig konvensjon, kanskje den mest nyttige vi har. Slik var det også på Kants tid. Kant må ha glemt at han, som alle andre, en gang som liten lærte den algoritmen det er å telle. Derfor er det heller ingen som kunne betvile hans påstand om at 5 + 7 = 12. Alle sammen er vi inne i den samme vanetenkningen. Men dette er ikke noe svar på hovedspørsmålet: hvor kommer tellingen ifra? Den må ha oppstått i noens hode, og da kommer den jo innenfra og har altså ingen opprinnelse i erfaringen. Her må jeg foregripe begivenhetens gang litt:
Vår fornuft er ekspert på å produsere tankesystemer. Det er ingen tvil om at også tellingen er en del av fornuftens produkter. Men jeg benekter at fornuften har noen resonerende evne, på den måten at tankebanen foregår slik: dersom A, så B, og dersom B, så C osv. Det er ikke slik vi tenker, iallfall ikke jeg. Jeg tenker slik: Dersom A, så kanskje X, eller kanskje Y, eller kanskje B? La oss prøve X, nei det passet ikke, hva med Y, nei da prøver vi B, ja den passet. Men dersom B... Hvem er det som slenger frem forslagene X, Y og B, jo det er fantasien. Fantasien er fornuftens kreative del. Den gir intelligensen mulige og umulige løsningsforslag. Disse overprøves av en logisk enhet, etter almene logiske prinsipper og på grunnlag av tidligere erfaring. Der vi får tilslag har vi funnet en mulig ny byggestein i vår tankebygning. Slik kan fornuften bygge opp tankesystemer. Den største kilde for aksept av byggesteiner er erfaringen. Det tankesystemet som vi kaller aritmetikk, som består av et sett med begreper med tilhørende algoritmer, er et system som erfaringen har gitt sin fulle tilslutning til. Det er blitt et mektig redskap for bevissthetens samspill med erfaringen. Når et slikt redskap får så sterk respons i erfaringen, blir algoritmen sterk og dominerende. Tellingen blir en tvangstanke som vi oppfatter som absolutt nødvendig. Tankesystemer som ikke gis tilslutning fra erfaringen er vanskelig å bygge opp. La oss tenke oss et tankesystem bygd på den påstand at 2 + 2 <> 4. Svaret på to pluss to er alt annet enn fire. Vi snakker da om to mengder tall, som til sammen inneholder alle tall uten 4. På et slikt system kunne vi utviklet gjeldende algoritmer og kanskje flere begreper. Men et slikt system vil bli meget vanskelig å forstå, fordi tvangstanken "tellingen" er blitt så dominerende. Systemet finner heller ingen parallell i erfaringens verden. Dette systemet, så vel som aritmetikken er lukkede forklaringsmodeller i den grad de samsvarer med deler av vår erfaringsverden. Jeg tror Kant har sett seg blind på begrepenes rene innhold, og ikke merket seg med at begrepene inngår i et større system der også algoritmer inngår. Det er de tillærte algoritmene som leder Kant til 12, og de er tillært på grunn av erfaringens bekreftelse. Altså blir utsagnet til syvende og sist aposteriori.
Kant løste Humes problem på nesten samme måte som Berkeley gjorde det. Kant har tatt vår erfaringsverden inn i vår bevissthet. Berkeley var oppmerksom på, og påpekte de vanskeligheter som oppstår når man søker å bruke den modellen av verden som bygger på tre størrelser; verden i seg selv (sender), sanser (media)og verden slik vi oppfatter den (mottaker). Berkeley fjernet avstanden mellom verden i seg selv og verden slik vi oppfatter den. Det har ikke Kant gjort, men han gjorde det som ligger utenfor (ding an sich) uvesentlig. Begge har altså flyttet det som det er verd å ha viten om inn i vår bevissthet. Berkeleys årsak er Gud, Kants årsak er tingen i seg selv.
Men dersom man går litt hardere inn på dette begrepet "ding an sich" har det en tendens til å forsvinne ut av horisonten. Dersom kausalitetsprinsippet er en av våre anskuelsesformer, har det da noen mening å snakke om noe kausalitetsforhold mellom tingen i seg selv og sanseinntrykkene? Dette er jo ting som ligger utenfor anskuelsen, så hvorfor skulle det eksistere noe kausalitets-forhold der i det hele tatt? Hva med egenskapene til tingen i seg selv eller X? Alle de egenskapene vi oppfatter er jo et resultat av anskuelsens virksomhet. Er det mening i å snakke om egenskaper i det hele tatt hos X? Men hva blir da det igjen av denne X, når den hverken har egenskaper eller kausalitet? Et tomt begrep? Det er kanskje det som gjør X uvesentlig. Den er ikke fattbar for vår tanke i det hele tatt. I så måte må jo Kant ha ført filosofien enda mer i grøfta enn Hume har gjort. Det var faktisk tingen i seg selv Hume erkjente sin manglende viten om, han snakket om sannsynligheter. Hos Kant kan vi kanskje ikke snakke om sannsynligheter en gang. X er blitt borte rett og slett.
La oss begynne helt forfra igjen. Spørsmålet er: Kan jeg oppnå sikker viten om virkeligheten utenfor min bevissthets grenser? I utgangspunktet regner jeg meg altså for uvitende om alt som er utenfor min bevissthet. Jeg må derfor begynne å lete i meg selv for å se om jeg kan finne noe som gir meg sikker erkjennelse. Det første jeg gjør er å forsøke å strukturere de forskjellige deler som bevisstheten består av på en hensiktsmessig måte.
Jeg er verdens sentrum. Hele min verden er opplevelse. Når jeg ikke opplever er jeg ikke. Hva er det jeg opplever? Hva består min opplevelses verden av?
· Jeg opplever å tenke.
· Jeg opplever å føle.
· Jeg opplever å fantasere.
· Jeg opplever å sanse.
· Jeg opplever å ville.
· Jeg opplever å huske.
Fig. 7.6.1 viser disse elementene og deres sammenheng med hverandre slik jeg tenker meg dem.
Å tenke er blant annet å fantasere, resonere og kontrollere. Så fantasien inngår i tenkningen og inngår derfor i fornuftens aktiviteter (mer om det senere)
Å føle og å sanse hører sammen. Det har vist seg meget vanskelig for meg å skille fysiske følelser (indre sansefornemmelser) fra de rene psykiske følelser. Jeg tror overgangen her er myk, jeg har derfor valgt å slå følelsene sammen med sanseapparatet. Hukommelsen er den enhet som "logger" all min opplevelse. Jeg husker at jeg tenkte, jeg husker at jeg følte, jeg husker at jeg så, jeg husker at jeg husket. Uten hukommelsen hadde ikke tenkning vært mulig. Hukommelsen er tenkningens direkte stoff. Hukommelsen virker integrerende mellom alle elementer i min bevissthet. Og gjett om den er integrert? Det er det som gjør det hele så komplekst. I denne omgang må vi holde viljen, og følelsene delvis utenfor. Disse elementene kommer vi sterkere inn på i neste kapittel.
Jeg kan konstatere at jeg opplever. Jeg omskriver derfor Descartes grunnsetning: Jeg opplever derfor er jeg. Hva er så denne opplevelsen. Kan jeg definere ordet "opplevelse»? Vi har tidligere nevnt at alle forestillinger kan føres tilbake til de uutsigelige ostensive definisjoner. Hva med dette begrepet "opplevelse", kan det defineres ostensivt? Kan vi peke på det? Nei. Kan vi bruke ord for å beskrive det? Jeg finner ingen som passer. Må vi derfor etter Humes kriterier forkaste hele begrepet? Er opplevelsen en illusjon, verdig til flammene? Jeg nekter. Jeg nekter å kaste meg selv på bålet, fordi jeg er opplevelse. For meg selv kan jeg definere begrepet rent subjektivt. Jeg foretar en indre ostensiv definisjon; i mitt indre peker jeg på mitt jeg, og sier "opplevelse". Men har da et slikt begrep mening? Kan det gis et allment innhold? Kan det brukes som informasjonsbærer? For det første har det mening for meg, og foreløpig så vet jeg ikke om andre bevisstheter eksisterer. Men dersom det ikke finnes andre bevisstheter, hva skal jeg da med en informasjonsbærer. Jeg har jo ingen å overføre informasjon til. Jeg trenger da ikke begrepet utenfor meg selv, og for meg har det innhold. Men dersom andre bevisstheter finnes kan de gjøre den samme indre ostensive definisjonen, som jeg har gjort, i sin bevissthet, ved hjelp av sitt eget jeg. Ergo har begrepet mening uansett hva som er utenfor meg.
Jeg begynte med å konstatere at jeg er verdens sentrum. Dette er en av opplevelsens eiendommeligheter. Alt du opplever, er sentrert rundt deg. Uansett hvor du enn befinner deg geografisk sett, er du selv i midten. Nettopp dette faktum er grunnlaget for opplevelsens egosentriske natur. Er det på noen måte mulig å flytte opplevelsen utenfor seg selv? Man taler jo om «utenfor-kroppen-opplevelser». Da er man jo utenfor seg selv? Men selv om jeg skulle befinne deg utenfor min kropp, er min opplevelse med meg. Min opplevelse og mitt jeg er uløselig knyttet sammen. Uten opplevelse eksisterte ikke mitt jeg. Jeg opplever verden og meg selv ut ifra ett ståsted. Dersom opplevelsen skal kunne flytte seg fra sentrum, må dette ståstedet oppløses. I så fall opplevde man verden ut fra mange ståsteder, eller ingen ståsteder. For en som ikke driver med meditasjon, LSD, hypnose, eller bønn er dette en umulighet. Og for meg er det ufattelig hvordan en slik opplevelse oppleves. Den virker umulig på meg. Jeg tenker at enhver er seg selv nærmest enten han vil det eller ikke. Erkjennelsen av opplevelsens egosentriske natur danner grunnlaget for mitt syn på etikk.
Den neste eiendommeligheten ved opplevelsen er at den er absolutt privat. Opplevelsen kan ikke deles av to eller flere. Den er en. Dette blir begrunnet i kapitlet om sannhet.
Er «Jeg opplever» et apriori utsagn, eller er det et aposteriorisk utsagn? Vet jeg at jeg kommer til å oppleve, før jeg opplever? Nei, for det å vite er også å oppleve. Jeg må ha opplevd, før jeg erkjente at jeg opplevde. Derfor er opplevelsen aposteriorisk. Jeg erfarer å oppleve.
Jeg har aldri opplevd å begynne å oppleve. For meg har jeg alltid opplevd. Min opplevelse er evig. Jeg har ikke dermed sagt at jeg har eksistert uten begynnelse og ende i tid, men min opplevelse kjenner ingen begynnelse, og kan aldri kjenne sin begynnelse og opplever derfor seg selv som evig. Det må ytre påvirkning til for at et menneske skal innse at det har en begynnelse, og ikke så få filosofer og religiøse og barn hevder det motsatte. Sjelen er evig, hevdes det. Grunnen til dette er at du aldri kan oppleve din egen begynnelse, for det forutsetter at du opplevde tilstanden før begynnelsen og tilstanden etter begynnelsen, og dermed kunne du registrere forandringen. Men å oppleve tilstanden før begynnelsen til din egen opplevelse er jo også opplevelse, derfor er det umulig. Samme resonnement gjelder for din bevissthets slutt. Ingen mennesker kjenner at de dør. Har du noen gang kjent når du sovnet? Innsovning og oppvåkning er nøkkelen til forståelse av opplevelsens grenser i tid. Opplevelsen begynner gradvis, og når den forsvinner på naturlig måte gjør den det gradvis. Opplevelsens evighet, eller manglende evne til å oppleve sin begynnelse og slutt, i tid, er den tredje eiendommeligheten ved opplevelsen.
Opplevelsens innhold er de før nevnte elementer. Også disse erkjennes aposteriorisk. Min første tanke er ikke at jeg erkjenner tenkningen. Det var først under bevisstgjørings-prosessen jeg erkjente at jeg tenkte. Det jeg opplever er absolutt sant. Jeg kan aldri benekte at jeg opplever å tenke, eller huske, eller føle osv. For meg er disse elementenes tilstedeværelse absolutt subjektiv sannhet. Jeg erfarer dem. Men var ikke opplevelsen aposteriorisk? Kan da likevel aposteriorisk utsagn være sikre. Utsagnet "Jeg tenker" er aposteriorisk, men likevel er det apodiktisk sikkert. Det eneste som kan være apriori her er selve språklig-gjørelsen av opplevelsen. Jeg kan lage nye navn på "jeg" og "tenke" og "føle". Det er det som gjør selve utsagnet sikkert, men erkjennelsen fenomenet er aposteriorisk. Hvorfor er det at jeg opplever absolutt sannhet? Jo fordi denne informasjon oppstår spontant i meg, i min bevissthet. Den har ikke flyttet seg, og informasjon som ikke har flyttet seg er ifølge IP-teorien 100 % sikker. Her kommer det altså ikke an på apriori eller aposteriorisk, men på den vei informasjonen har gått fra sender til mottaker. Her er denne veien null. Der er ingen vei. Jeg opplever, og jeg setter navn på det jeg opplever. Derfor er det sant. All informasjon er informasjon om noe. I dette tilfellet er det informasjon om at jeg mottar informasjon.
Men hvilke dramatiske følger får dette resonnementet? Opplevelsen er i seg selv aposteriorisk. Å vite er å oppleve. Jeg kan ikke vite noe før jeg har opplevd noe. Erfaringen å oppleve er en forutsetning for å kunne vite. Jeg har altså ingen kunnskap i meg før jeg opplevde noe. Hele min bevissthet består av erfaring. Hvordan kan jeg da være sikker på noe som helst annet enn at jeg erfarer?
Se også her. Før vi kan komme videre må vi se litt nærmere på sannhetsbegrepet. Her strides de lærde, for her som på mange andre områder er oppfatningene forskjellig. I dag finnes det to vesensforskjellige oppfatninger av sannhet. Den eldste av dem er korrespondanseteorien, en oppfatning som blant andre Platon hadde.[ii] Denne teorien går ut på at det må være samsvar, eller korrespondanse mellom bevissthetens oppfatning og virkeligheten for at noe skal kunne kalles sant. Den klassiske definisjonen på sannhet, som hevder dette synet, ble gitt av Aristoteles i "Metafysikken" på denne måten:
Å si om det som ikke er at det er, eller om det som er at det ikke er, er usant, mens å si om det som er at det er og om det som ikke er at det ikke er, er sant"[iii]
I nyere tid (fra 1600) har det imidlertid dukket opp en annen oppfatning av sannhet som er kalt koherens-teorien. Denne teorien bygger på oppfatningen om at alle sannheter henger sammen i et harmonisk hele, og derfor ikke kunne være i strid med hverandre. Den avgjørende prøven på om noe er sant er derfor oppfatningenes koherens, eller samstemmighet, med hverandre. I tillegg til dette kravet mente mange at oppfatningene også skulle implisere hverandre. For å bevise sannheten trengte man da kun å bruke logikk og matematikk.
"JEG HAR FORKYNT SANNHETEN SIDEN 1967" Dette var ordene en Jehovas vitne brukte for å fortelle hvor lenge han hadde vært med i bevegelsen. Det kristne sannhets‑begrep er ofte besnærende inkonsekvent. Til vanlig bruker man ordet slik vi alle skjønner og forstår det, som en referanse til virkeligheten. Men straks noen kristne blir spurt om hva de mener med sannhet smetter de unna enhver form for filosofisk drøfting av begrepet. Istedet slår de opp i bibelen. F.eks. kan de slå opp Joh 17.17 hvor det står:" Hellige dem i sannheten; ditt ord er sannhet." Så snur de på setningen og vips har vi en definisjon på sannhet, nemlig Guds ord (bibelen). At skriftstedet ovenfor ikke er en definisjon og at man bryter fundamentale tolknings‑prinsipper ved å snu det til en definisjon på denne måten ser ikke ut til å bekymre stort. Man har til og med definert sannheten som Jesus Kristus ut fra Bibelen. I Joh 14.6 står det: "Jesus sier: << Jeg er veien ,sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten ved meg>> ". Ved slik useriøs bruk av "skriften" får man ubrukelige definisjoner. Men formålet er ikke en søken etter ekte sannhet, men å gi den propagandistiske effekten at alt man sier som ikke stemmer med skriften pluss noen bestemte lærdes tolkninger av den, er løgn som til sist skal straffes. Sannheten er ikke lengre det som er sant, det er navn på et bestemt dogmatisert budskap.
|
Bertrand Russel er en av de som har gått sterkest imot denne teorien fordi den inneholder flere vanskeligheter. Disse er tidligere drøftet i kapitlene om lukkede forklaringsmodeller og lukkede eksistensial-modeller. Da vi vet at det finnes parallelle helhets-oppfatninger som ikke kan forenes, men som begge er koherente hver for seg, er dette bevis nok på at koherens ikke er et tilstrekkelig kriterium på sannhet.
Man kan jo også stille det berettigede spørsmålet om virkeligheten er koherent. Dette med koherens avhenger svært ofte av de begreper vi anvender for å beskrive virkeligheten, dvs. selvmotsigelser og paradokser ofte har sin rot i det språk vi bruker. Særlig godt ser vi dette når vi forsøker å anvende den klassiske fysikks grunnbegreper til å beskrive forholdene i den subatomære verden. Alt dette har fått meg til å innse at 1) koherens kan produseres av fornuften, og behøver av den grunn ikke å ha noe med virkeligheten å gjøre. 2) At manglende koherens ikke nødvendigvis er et bevis på gale oppfatninger, men kan like godt være en indikasjon på begrepsmessige begrensninger.
Forveksling av sannhet med belegg for sannhet er en utbredt feil som strekker seg langt inn i filosofenes rekker. Koherens er et belegg for sannhet, men ikke et bevis. Manglende fokusering på nettopp dette faktum har forblindet mange og låst dem fast i sine lukkede eksistensial-modeller.
I både koherens-teorien og korrespondanse-teorien inngår bevisstheten som en viktig komponent. Og man kan spørre om bevissthet er en forutsetning for sannhet. Uten bevissthet hadde det ikke vært noen mening i å snakke om sannhet i det hele tatt. Man kan videreføre denne tankerekken og postulere at virkeligheten ikke eksisterer uavhengig av bevisstheten. I et slikt system blir korrespondanseteorien overflødig fordi det ikke finnes noen virkelighet som vår bevissthet kan korrespondere med. Vi er igjen inne på en tilnærmet Barkley-løsning av problemet. Virkeligheten skapes i oss. Man skulle da tro at koherens-teorien da var det eneste naturlige, siden korrespondans-teorien har mistet sin mening. Men selv en slik virkelighet er ikke noe forsvar for koherens-teorien fordi min bevissthet uten problemer kan skape en virkelighet full av paradokser, og siden det først er min bevissthet som skaper verden kan også verden være full av selvmotsigelser iblant.
Men med aksept av korrespondans-teorien innfører vi store problemer som først og fremst har sin årsak i at vi aldri kan sammenligne den oppfattede virkelighet med den reelle virkelighet for å finne ut om det virkelig foreligger korrespondans. Vi kan kun forholde oss til virkeligheten slik vi oppfatter den. Dermed mangler vi kriterier for å kunne bevise sannhet. Vi har sett filosofenes forsøk på å overkomme denne vanskeligheten, og vi skal senere anvende IP-teorien til å indikere at nettopp dette er umulig. Man kan da spørre om det i det hele tatt er mening i å anvende sannhetsbegrepet slik det er blitt gjort hittil.
Les en nyere kommentar til dette her.
En type problemer som melder seg i alle teorier om sannhet er det såkalte
"løgnparadokset".[iv] I Bibelen finner vi et godt eksempel på hvordan det kan arte seg.
Paulus sier i Titus 1.12 at
"En av deres egne, til og med en profet, har sagt: Kreterne er alltid løgnere arge villdyr, grådige og late og dette vitnesbyrd er sant".
Den profeten Paulus refererte til var sannsynligvis Epimenides (fra ca. 600 år f.kr), som selv var kreter. Allerede på antikkens tid følte filosofene at det var noe paradoksalt ved at en kreter kunne si at kreterne alltid lyver.
Hvis det er sant at kretere alltid lyver, da måtte det jo Epimenides påstand være løgn. Så, hvis Epimenides snakker sant lyver han, eller hvis utsagnet ovenfor er sant, så er det usant. Vi har m.a.o. en klar selvmotsigelse her.
Dette problemet har opptatt mange filosofer. Det sies at stoikeren Krysippos (ca. 280 -207 f.kr) skrev hele seks bøker om problemet.
Senere har problemet blitt klarere formulert:
En person som sier at han lyver nå. Er det han sier sant eller usant?
Eller
Denne setning er usann.
Det finnes flere forslag til løsning på dette problemet, og formulering av teorier om sannhet som skulle være frie for dette paradokset. Den ledende teori i dag ble formulert av den amerikanske filosof Saul Kripke (1940-). Der er hovedpoenget at en del av den tradisjonelle logikken oppgis, nemlig prinsippet om at det kun finnes absolutt sanne og usanne utsagn. Det finnes altså en tredje sannhetsegenskap ved utsagnene og det er at de ikke har sannhetsverdi. Sannsynligvis skaper dette en del problemer for den tradisjonelle logikken, men dersom man kan innebygge denne muligheten inn i en generell sannhetsteori, løser det sannhets-paradokset. En annen måte å løse det på er å påvise at sannhet er en udefinerbar term i alle språk av uendelig orden (dvs. metaspråk; språk som sier noe om et annet språk som igjen sier noe om et annet osv.) Dette er visstnok blitt gjort av G.E. Moore, ved hjelp av en egen teori om definerbarhet. Nå er jo kanskje slike problemstillinger av mer teoretisk art. Aristoteles definisjon har holdt seg i over 2000 år og er en god definisjon som virker i praksis. Uten kjennskap til de nevnte teorier kan jeg ikke gå videre med dem, men ideen om å frafalle kravet om at enhver setning er sann eller usann kan vi spinne litt videre på.
De eksempler jeg har sett på løgnparadokset har gitt meg den ideen at paradokset ligger i språket. Det oppstår fordi det språk som brukes til å beskrive et forhold er for begrenset; sannhetsbegrepet er for stivt definert. Vi skal nå se litt på en annen måte å definere sannhet på, men som likevel er en klar korrespondanse-teoretisk variant:
Sannhet er forvrengt informasjon om virkeligheten.
Forvrengingsbegrepet ble nøye gjennomgått i Ip-teorien.
Hva er så virkeligheten for noe? Her nærmer vi oss begreper som virkelig begynner å bli vanskelige. Det merkelige med dem er at de er en selvfølge for folk flest, men når filosofene begynner å grave i dem blir de plutselig totalt uhåndterlige. Jeg velger å knytte virkeligheten nært til eksistens-begrepet:
Virkelighet er det psykisk, og det reelt eksisterende.
Med det psykisk eksisterende, mener jeg de objekter som jeg opplever, eller som er gjenstander for min bevissthet. Det reelt eksisterende er den verden som eksisterer uavhengig av min opplevelse.
Umiddelbart ser kanskje ikke en slik definisjon så spesiell ut, men ser vi litt nærmere på den vil vi oppdage at den er vesensforskjellig fra den tradisjonelle definisjon. For det første oppdager vi at vi ikke kan lese ut av definisjonen hva usannhet er for noe. Vi får straks problemer med å finne sannhetens motsetning. Derfor må vi spørre oss selv hva usannhet er for noe. Hva mener vi når vi sier at noe ikke er sant? Går det an å si at usannhet er forvrengt informasjon om virkeligheten? Vi får en følelse av at dette er en svært upresis definisjon av usannhet. For i begrepet forvrengthet ligger det en viss dynamikk. Det finnes grader av forvrengning. Vi vet at forvrengt informasjon gir et ufullstendig og sannsynlig bilde av virkeligheten, ikke eksakt. Men er det dermed sagt at det er en usannhet? Informasjonen har jo verdi selv om den er forvrengt. La oss si at vi fikk informasjon om at en bedrift tjente 100 millioner et år. Men det eksakte tallet var 99.702.654,- , var det første utsagnet sant eller usant? Det er klart vi opplevde en viss forvrenging i forhold til virkeligheten, men informasjonen var likevel så pass nær virkeligheten at vi får problemer med å kalle det for usant. Så den definisjonen av usannhet holder ikke. Kun når graden av forvrengthet blir så stor at informasjonen blir misvisende kan vi begynne å snakke om usannheter. En definisjon på usannhet kan da bli:
Usannhet er informasjon om virkeligheten som er så forvrengt at den blir misvisende.
Med misvisende mener vi at informasjonen fører til en oppfatning som ikke kan sies å korrespondere med den virkeligheten vi tror den sier noe om.
Med innføringen av forvrengings-begrepet i sannhets-definisjonen har vi introdusert sannhets-begrepet som et dynamisk begrep. Det har dermed mistet den presisjon det hadde i den tradisjonelle definisjonen, til gjengjeld har vi fått et begrep som i mye større grad er overførbart på våre opplevde utfordringer i forhold til dette. Sannhet og usannhet er polære motsetninger på et kontinuum, og forestillingene om absolutt sannhet og absolutt usannhet er bare en del av det totale begrep.
I forbindelse med drøftingen av teksttolkning var vi inne på forholdet mellom språk og virkelighet. Vi har her et klart eksempel på at innføringen av en dynamisk upresishet i et begrep fører til at begrepet får større anvendelsesområde og det blir lettere å unngå paradokser. En annen fordel med denne definisjonen er at blir fullstendig integrert med IP-teorien.
La oss nå se på noen eksempler på løgn-paradokset og hvordan det forsvinner med den nye definisjonen.
Vi ser først på det tidligere eksemplet hvor kreteren Epimenides sier at "Kretere er alltid løgnere". Er dette utsagnet sant, eller er det ikke sant? I praksis må vi regne det som umulig at alt kretere sier, eller sa på den tiden var løgn. I et slikt samfunn ville sameksistens vært umulig. Vi må derfor kunne gå ut fra den antagelsen at kretere i noen tilfeller snakket sant. Men ryktet om kreternes løgnaktighet går langt tilbake, så det var et visst snev av sannhet i utsagnet likevel. Utsagnet er altså en overdrivelse av virkeligheten; det er nesten sant, eller kanskje man kan si at man på en viss tid kunne stole mindre på kretere enn på gjennomsnitts-mennesket. Men selv dette er bare en tilnærmet beskrivelse av virkeligheten da det ikke er umulig at enkelte kretere var mye ærligere enn andre. M.a.o. det vi her står ovenfor er et utsagn som gir et noe forvrengt bilde av virkeligheten, men som likevel er på den rette siden av sannhetsskalaen. Epiminides utsagn er kanskje mer sant enn usant. Og dette løser jo et annet problem. Epimenides, som selv er kreter, bekrefter med sitt utsagn at han ikke er helt til å stole på idet han tegner et sterkt unyansert bilde av den reelle virkelighet.
Altså går vi nærmere inn på de empiriske fakta utsagnet bygger på viser de at det ikke er noe paradoksalt ved dem i det hele tatt. Det som lager paradokset er generaliseringen, altså en abstraksjon fra virkeligheten. Det vil i dette tilfelle si at ordene "alle" (underforstått "alle kretere" ) og "alltid" blir tatt som absolutter, noe som skulle indikere at kreterene var serieprodusert dusinvare og ikke individer, hvor egenskaper endres fra tid til tid og fra individ til individ. Dette er den reelle virkeligheten rundt utsagnet.
Neste eksempel ble formulert av Kipke og lyder omentrent slik:
La oss tenke oss at Jones påstår følgende:
1) De fleste (dvs. mer enn halvparten) av Nixons påstander om Watergate er usanne.
Vanligvis skulle ikke en slik setning føre til noe paradoksalt. Men la oss tenke oss at vi undersøkte alle Nixons påstander om Watergate og fant at der var like mange sanne som usanne, bortsett fra en, som skaffer en del hodebry:
2) Alt Jones påstår om Watergate er sant.
Vi antar så at alle de andre av Jones påstander er sanne. Er da 1) sann eller usann? Hvis 1) er sann må 2) være sann, dermed blir 1) usann.
Samme resonnement med 2. Hvis 2) er sann må 1) være usann, dermed blir 2) usann. Vi får altså den paradoksale situasjonen at både 1) og 2) er sanne bare og bare hvis de er usanne.[v]
Dette eksemplet viser først og fremst at man ikke kan se av en setning i seg selv at den inneholder et slikt paradoks, her måtte det "uheldige" omstendigheter til for at paradokset skulle oppstå.
For det første ser vi at de empiriske fakta rundt disse utsagnene på ingen måte er paradoksale. Både Nixon og Jones kan tenkes å ha gitt en del utsagn om Watergate som gjelder de faktiske forholdene vet Watergate. Men vi skal merke oss at ingen av de angitte utsagnene sier noe praktisk om Watergate. Hvis vi aldri hadde hørt om Watergate hadde vi ingen mulighet til å finne ut av hva disse utsagnene egentlig handlet om. Utsagnene refererer til andre utsagn, og via de uheldige omstendighetene refererer de i siste instans tilbake til seg selv. Det er altså i dette tilfelle snakk om rene språk-problemer, som også i dette tilfelle oppstår på grunn av den idealiserte anvendelsen av sannhetsbegrepet. Så lenge vi fastholder at ethvert utsagn må være absolutt sant eller usant vil paradokset vedvare. Vi løser problemet enkelt ved å si at Johnes uttalelse er nesten usann fordi nesten mer enn 50 % av Nixons uttalelser var sanne, den siste var bare nesten sann.
En ting som går igjen i alle disse eksemplene er selvreferansen. Det vil si at utsagnene, enten direkte eller indirekte refererer tilbake til seg selv. Det er nærliggende å tro kan ha vært dette som fikk Bertrand Russel til å si at:
ethvert utsagn om en mengde A av utsagn, hvor utsagnet inngår i A er logisk meningsløst.
Det gjelder iallfall så lenge det er snakk om utsagn om sannhet / usannhet.[vi] Men hva med dette utsagnet:
Alle setninger i dette kapitlet er på norsk.
Det er vanskelig å finne noe paradoksalt med dette utsagnet selv om det også refererer til seg selv. Men gir dette utsagnet noen ny informasjon? Man må nemlig kunne norsk for å kunne lese det, og når man kan norsk vet man at kapitlet er på norsk uansett om setningen står der eller ikke. Setningen er altså egentlig overflødig. Men hva med disse utsagnene?
DETTE ER STOR SKRIFT
dette er små skrift
dette er uthevet skrift
Dette er utsagn som har absolutt meningsberettigelse. Men det er ikke lengre påstander vi har med å gjøre det er definisjoner. I dette tilfelle kanskje ostensive definisjoner. Definisjoner krever alltid en viss form for selvreferanse, idet man anvender språket for å beskrive språket. Så, uten å gå nærmere inn på det, virker det på meg som at utsagn med direkte selvreferanse enten er definisjoner, eller de gir ingen informasjon i det hele tatt.
På denne bakgrunnen skal vi se litt på de senere versjonene av løgnparadokset:
1. Denne setningen er usann.
Vi kan først løse problemet ved å si at denne setningen er nesten sann. Den er altså ikke helt usann, derfor er den heller ikke helt sann. Men vi skal gå litt dypere inn i denne for å se hvordan vi kan analysere den og fjerne paradokset ved hjelp av den definisjonen jeg har gitt. Vi skal først merke oss at denne setningen ikke inngår i noen kontekst. Det er derfor ingen empiriske fakta rundt setningen som kan være med å avsløre årsaken til paradokset. Setningen er m.a.o. et rent språkproblem, egentlig uten praktisk betydning.
Vi har tidligere definert informasjon som "forflytning av kunnskap". I informasjonsprosessen inngår det sender, mottaker og media.
Sannhet er altså u-forvrengt informasjon om virkeligheten. Hvilken virkelighet er det denne setningen sier noe om? Den sier noe om seg selv, altså mediet som i dette tilfelle er språket. Men hva sier den om seg selv? Er det snakk om en definisjon? I så fall, hva er det som definerer hva? Ut fra setningen slik den står alene er det umulig å se hva som blir definert og på hvilken måte. Hvis påstanden ovenfor holder har vi bare et alternativ igjen: hvis setningen ikke er en definisjon snakker vi ikke lengre om informasjon i det hele tatt. Men la oss prøve å begrunne at dette spesielle utsagnet ikke gir noen informasjon om seg selv? Umiddelbart kan vi være uenige i det. Sier den ikke at den er usann? Er ikke det en informasjon? Hva betyr det at noe er usant? Ifølge definisjonen på usannhet er det informasjon om virkeligheten som er så forvrengt at den fører til misoppfatninger om virkeligheten. Det er altså et krav til usannheten at der skal kunne inngå en forvrenging, men dette er ikke mulig fordi avstanden mellom sender og mottaker er null (fordi avstanden mellom media og mottaker i prinsippet er null). Kunnskapen forflytter seg ikke, ergo kan det ikke oppstå noen forvrenging. Og uten at forvrenging kan oppstå er det meningsløst å snakke om at noe er usant. Det er jo nettopp derfor en definisjon alltid er sann. Men da skulle jo setningen være sann. Da må vi igjen gå til definisjonen av sannhet. Vi har sagt at sannhet er uforvrengt informasjon om virkeligheten. Så for at noe skal kunne være sant må det inneholde informasjon. Men denne setningen sier ikke noe fordi den har brukt et begrep på en måte som er umulig. I og med at 1) den ikke er en definisjon får begrepet "usant" intet nytt innhold og 2) at begrepet har mistet sitt tidligere innhold er begrepet tomt; det sier ingenting. Det er m.a.o. en setning uten informasjon. Og uten at setningen inneholder informasjon kan den heller ikke inneholde noen sannhet. Det ingen mening å etterspørre korrespondans mellom virkelighet og informasjon, fordi informasjonen mangler.
Vi skal ta med det siste og kanskje vanskeligste eksemplet:
En person som sier at han lyver nå, snakker han sant eller usant?
Det forrige eksemplet var av rent språklig art; det hadde ingen forbindelse med den reelle virkelighet, ingen empiriske fakta å analysere. Det var derfor snakk om et rent språklig paradoks.
Dette eksemplet virker umiddelbart som om det er av samme karakter, men der er en forskjell. Dette utsagnet kan tenkes å inngå i en kontekst, og dermed kan vi på flere måter knytte den til den reelle virkelighet. Det er da heller ikke vanskelig å konstruere kontekster rundt utsagnet "Nå lyver jeg" som gjør det meningsfylt.
På jobben har jeg mulighet til å sende meldinger til min kollega gjennom dataterminalen. La oss si at jeg klargjør meldingen "Din kone er på besøk" og har bare å trykke på send-knappen for å sende meldingen. La oss også anta at det slett ikke er sant at min kollegas kone er på besøk. Jeg kan da si, idet jeg sender meldingen: "Nå lyver jeg". I en slik sammenheng er det intet paradoksalt ved utsagnet, fordi det ikke gjelder seg selv, men det andre.
Vi kan også tenke oss at jeg sitter og ser på et videoopptak av meg selv, og roper ut idet jeg, på tv-skjermen kommer med en grov løgn: "Nå lyver jeg".
En tredje måte å komme unna det på er å ikke la "nå" bare gjelde akkurat dette øyeblikk, men f.eks. i denne timen.
I alle disse tilfeller konstruerer jeg altså kontekster som fjerner selvreferansen fra utsagnet. Men la oss nå skjerpe problemet å si at utsagnet er selvrefererende.
En person sier altså "Nå lyver jeg". Er det mulig at det kan være snakk om en definisjon her? Ja det kan være snakk om en operativ definisjon. Vi kan tenke oss at personen hoppet idet han sa det. Det kan tolkes som at han mente at denne type handlag kalles "å lyve". "Å lyve betyr å gjøre det som jeg gjør nå". I denne betydning kan utsagnet gi mening og det er sant, i den betydning at vi konstaterer at vedkommende kaller handlingen (å hoppe) for å lyve.
Også i dette tilfellet kvittet vi oss med selvreferansen.
Men la oss si at personen ikke gjorde noe annet enn å si: "Nå lyver jeg". Vi kan fortsatt komme unna ved å tolke det som en definisjon; det å utsi noe er å lyve. Vi erstatter altså ordet "snakke" med "lyve".
I alle tilfellene hvor utsagnet er tolket som en definisjon har begrepet "å lyve" endret innhold. Så nå skjerper vi problemet enda mer ved å si at dette ikke er en definisjon. Så når personen sier lyve mener han "å tale usant".
Da er vi igjen tilbake til det rent språklige problemet, og her kan vi gjøre akkurat de samme resonnementene som i det forrige eksemplet.
Sannhetsbegrepets utvidede anvendelsesområde.
Er utsagnet
Forholdet mellom omkretsen og diameteren i en sirkel er 3.14
sant eller usant? Ifølge den klassiske definisjonen måtte vi svare at dette er et usant utsagn. Selv om jeg tok med flere desimaler (3.141592654) ville det ikke hjelpe fordi det sannsynligvis ikke finnes noen ende på desimalene i tallet i Pi. Dersom vi holdt oss strengt til den klassiske definisjonen ville aldri et slikt utsagn bli annet enn usant.
Den beste måten å komme rundt dette på var å definere tallet Pi:
Pi = O/D i en sirkel.
Deretter kunne vi si:
Forholdet mellom omkretsen og diameteren i en sirkel er Pi
Dette er et absolutt sant utsagn. Men vi skal merke oss at en slik omgåelse har sin pris. Det siste utsagnet sier mindre enn det første. Det gir oss faktisk ingen opplysninger om virkeligheten som angår størrelsen av dette forholdet.
Med den nye definisjonen kan vi si at det første utsagnet er nesten sant, og jo flere riktige desimaler vi tar med, jo mer nærmer vi oss den reelle sannhet. Dette er altså et eksempel på at når vi kommer nær den virkelighet vi søker å beskrive kommer språket til kort. Når vi måler, eller kvantifiserer størrelser i naturen er det alltid tilnærmelser det er snakk om. Alle slike utsagn har en viss berettigelse; de tegner et bilde som tilnærmelsesvis korresponderer med virkeligheten.
De to typer sannhet.
Jeg har allerede nevnt at virkelighet kan være både den virkeligheten jeg oppfatter og den virkeligheten som eventuelt måtte eksistere utenfor meg selv. Med dette utkrystalliserer det seg straks to typer sannheter, nemlig:
1. Den subjektivt opplevde
2. Den reelle.
Den subjektive opplevde sannhet er en korrekt beskrivelse av hva jeg opplever. I forhold til opplevelsen i seg selv, er ingen forvrenging mulig fordi det skjer ingen kunnskaps-forflytning. Men straks jeg forsøker å beskrive dette kan jo språket være inadekvat.
Når det gjelder den reelle virkelighet er min oppfattelse av den avhengig av overenstemmelsen mellom det jeg opplever, og den reelle verden. Her skaper den informasjonsmessige avstand risiko for forvrenging.
Se også her. Etter mange år føler jeg behov for å si litt mer om min bruk av selve sannhetsbegrepet. Da jeg hørte denne diskusjonen mellom Jordan Peterson og Sam Harris, så fikk jeg lyst til å «hjelpe» dem litt med å vise hvordan man kan tenke om dette. Det er en lang video, og jeg har skjønt at de fleste oppfatter den som noe meningsløs. Jordan Peterson har utgangspunkt i en sannhetsdefinisjon av Nietzsche som han i hovedsak fortolker på den måten at sannhet er de forestillinger vi trenger for å sikre artens overlevelse. I det ligger ikke bare forestillinger om hvordan verden er, men også hvordan det lønner seg å agere. Diskusjonen som går frem og tilbake, handler om at Harris forsøker å etablere at det også finnes sannheter utenom dette, og at de samme sannheter kan fungere både positivt og negativt, alt etter hvordan de anvendes.
Min kommentar til dette er:
«Sannhet» er et abstrakt begrep.
Mitt syn på begreper finner du her og her.
Hovedpoenget i denne sammenheng er at noen begreper har en viss dynamikk og
bevegelse i seg. Denne diskusjonen viser jo det med tydelighet. Så
sannhetsbegrepet er bevegelig.
1. Det finnes ikke noen absolutt
eviggyldig definisjon på sannhet.
Igjen er det bare å vise til denne diskusjonen og utallige diskusjoner som har
vært rundt dette begrepet.
2. Dersom fortolkningsnøkkelen inneholder et sannhetsbegrep som avviker fra det som er anvendt når budskapet ble produsert, så får vi nøkkel-forvrengning. Vi misforstår med andre ord budskapet.
3. For å unngå slike misforståelser er vi avhengig av å sette oss inn i opphavspersonens definisjon. Og den kan variere fra tekst til tekst. Følgelig burde enhver som baserer sitt budskap signifikant på sannhetsdefinisjonen, presisere sin bruk av begrepet.
Konklusjonen på dette er at jeg er fri til å spesifisere min bruk av begrepet, så lenge jeg ikke påberoper meg at dette er noen allmenngyldig måte å definere det på.
Da vil jeg også bemerke at mange begreper har ladning. Det betyr at vi tenderer til å verdsette dem positivt eller negativt. I så måte er sannhetsbegrepet et forholdsvis sterkt positivt ladet begrep. Sannhet har en slags autoritetens aura over seg. Sannhet er noe vi tenderer til å bøye oss for. Det å bestride sannhet er ingen god ting. I beste fall kan det assosieres med villfarelse, i verste fall, snakker vi om løgn. Begge deler er diskrediterende. Det finnes en slags mental- og sosial forpliktelse i sannheten.
Da er jo neste steg å innse at ladede begreper er verktøy for retorikere. Og husk at sannhetsforestillinger har avgjørende innflytelse på vår atferd. Den som styrer min virkelighetsoppfatning, han kontrollerer også meg. Kampen om sannheten er dermed også en retorisk kamp; det er en maktkamp; en kamp om mitt og ditt sinn.
Det er ikke tilfeldig at jeg, i min opprinnelige tekst refererte uttalelsen til en Jehovas Vitne: «Jeg har forkynt sannheten siden 1967». Utallige ganger har jeg hørt at religiøse budskaper bli referert som «Sannheten». Det ligger en kraftig retorisk effekt i dette. Det er vel heller ikke tilfeldig at George Orwell, i 1984, kalte ministeriet som drev med historieforfalskning for «sannhetsministeriet».
Mitt anliggende er å stramme inn begrepet til sin opprinnelige bruk, og samtidig bevisstgjøre oss om at vi slår ned på retorikken, og viser dermed begrepet den respekt det fortjener.
Da starter jeg med å referere basis som er Aristoteles definisjon, som handler om det som er.
Å si om det som ikke er at det er, eller om det som er at det ikke er, er usant, mens å si om det som er at det er og om det som ikke er at det ikke er, er sant
I tillegg er jeg klar på at denne versjonen er uavhengig av verdier. En ting er våre forestillinger om det som er. Det er det jeg kaller for oppfatninger. Disse kan være sanne, usanne eller delvis sanne, sannsynlige osv. alt etter i hvilken grad forestillingen stemmer med virkeligheten. Dette er forskjellig fra verdier, som handler om vår evne til å foretrekke noe foran noe annet. Utsagn som har implisitte eller eksplisitte verdikomponenter i seg kaller jeg for standpunkter.
Det er en vesentlig årsak til at jeg skiller mellom disse: Virkeligheten eksisterer uavhengig av subjektet, mens verdier har opphav i subjektet.
Det at virkeligheten eksisterer uavhengig av subjektet, gjør at den også kan fungere som en fellesmenneskelig referanseramme utenfor mennesket selv. Det er derfor sannhet har en slik forpliktende effekt. Det gir begrepet en egen respekt. Gitt mitt syn på erkjennelsesteori, så får sannhetsbegrepet status som utopisk. Det vil si at å oppnå sannhet er målet for all vår erkjennelse. Men målet er utopisk. Vi kommer aldri dit, men det angir retningen. Verdinøytralitet er en viktig del av denne utopien. De fleste av oss kjenner til hvordan tendensiøsest, eller bias påvirker og forvrenger informasjonen. I tillegg til å påvirke fortolkning, så påvirker det også vektlegging, fokus, språk osv. Sannhet handler om beskrivelser, og idealet er at de er verdinøytrale.
Men som sagt er dette også en utopi. Alt vi holder på med vil påvirkes av våre iboende verdisystemer. Og vi har en rekke kilder til feiltakelser:
· Fortolkning
· Forstyrrelser i signalstrømmen
· Manglende ressurser til å innhente informasjon
· Manglende ressurser til å kvalitetssikre informasjon
· Det sosiale spill
· Osv.
Det er også grunnen til at jeg tenderer til å sette begrepet i anførselstegn slik: «sannhet». Her er jeg klar over at postmodernister gjør det samme. Da handler det kanskje mer om relativiseringen av begrepet. Men denne beskrivelsen bør gjøre det klart at mitt sannhetsbegrep ikke er relativt. Det er utopisk, det er et mål, men erkjennelsen av vår utilstrekkelighet inngir til en respektfull anvendelse av begrepet.
I forhold til verdinøytralitet, så handler det også om subjektivistisk verditeori, som hevder at verdier har opphav i subjektet. I et univers uten subjekter har verdier ingen mening. Hvert subjekt er sin egen sol som stråler ut sine verdifarger på verden. Men det betyr også at subjektenes verdsetting kan stå i motsetning til hverandre. Det eksisterer altså ikke objektive verdier, som enten er sanne eller usanne. Det eneste som er sant er at jeg har de verdiene jeg har, og du har de verdiene du har.
Men en nyanse kan vi føye til. Dersom du og jeg er i ørkenen og vi begge ønsker å gå mot Mekka, og vi finner ut at Mekka ligger mot vest, så er det meningsfylt for oss to å omtale det at vi bør gå mot vest, som en sannhet. Men dersom tredjeperson ønsker å gå mot Medina, så kan jo dette umulig bli en sannhet. Dette er jo på tross av at vi har samme virkelighetsoppfatning. Men fordi målet avviker, så blir konklusjonen forskjellig.
En lege vet mer om kroppen min enn meg. Men det betyr ikke at jeg alltid vil følge legens råd. Legen kan jo hete Josef Mengele, eller Dr. Død osv. Selv om legen vet mer enn meg, har han ikke nødvendigvis samme mål som meg. Da kan hans råd koste meg livet.
I den refererte videoen er man inne på dette med menneskeartens overlevelse. Her prøver Harris seg på et tankeeksperiment som har ligner en god del på det jeg prøver meg på her. Poenget er å konstruere et tankeeksperiment som setter ideen om «artens overlevelse» som den ultimate verdi på prøve. Det ser ut som Peterson tar poenget og gir seg på dette. Men det er ingen selvfølge. Noen kan hevde at en menneskehet hvor alle befinner seg i helvete, er bedre enn ingen menneskehet. Hva kunne jeg imøtegå det med, annet enn at vi her snakker om en maksimal lidelse verre enn døden? Andre kan hevde at våre følelser er irrelevant, i forhold til at arten jo får evig liv på denne måten. Her jo vi gå tom for argumenter. For et argument forutsetter at du kan referere til noe som gir gjenklang hos motparten. Med andre ord snakker vi om en felles referanseramme oss imellom. Når referansen til lidelse, ikke biter på, så handler det om at vi mangler felles verdisystemer å referere til. Følgelig finnes det ingen objektiv referanseramme som kan få oss ut av den uenigheten. Hvordan kan jeg da referere dette til sannhetsbegrepet? Selvsagt behøver det ikke å være så fjernt som dette. Mine politiske standpunkter kan ha omdreiningspunkt om meg, og bare meg, eller meg og min familie. Resten får seile sin egen sjø. Det kan ha omdreiningspunkt om vårt land, nasjonalstaten, vår kultur, den hvite rase. Resten får seile sin egen sjø. Eller den kan ha omdreiningspunkt om menneskeheten, om livet, eller om livskvalitet, som er den ultimate subjektivistiske grunnverdi. Intet av dette kan trianguleres mot noen form for ytre referanseramme utenom dette. Årsaken er enkel at verdier har opphav i subjektet. Derfor er det viktig å holde disse fra hverandre. Vi oppdager jo da umiddelbart at dersom vi åpner for å sette sannhetsbegrepet på verdi-bedømminger, så har vi igjen gitt maktmennesket et verktøy av retorisk slag. Og det kan misbrukes. Og det blir misbrukt.
Derfor er det viktig for meg å reservere sannhetsbegrepet til sin opprinnelige intuitive status. Det er her det er mest fruktbart, verdinøytralt og noe som vi alle mennesker kan referere til med den respekt det fortjener.
Men, for å komme Peterson og Harris litt i møte, og de fleste andre som tenderer til å blande verdier inn i sannhetsbegrepet, så innfører jeg begrepet betingede sannheter. Grensen for ubetinget sannhet går ved det deskriptive. Det at jeg liker laks kan betegnes som en sannhet. Da er det ikke verdien «å like laks» som er sann, men beskrivelsen av at «Jeg liker laks». Det er et deskriptivt utsagn som også omhandler verdikomponenter.
Men så kan vi ha en diskusjon om f.eks. hvordan vi bør innrette samfunnet. Jeg kan f.eks. argumentere med at vi bør skattlegge boliger. La oss si at jeg kan gi gode begrunnelser for at en slik ordning vil tjene flertallet best, og til og med etablere en tankerekke som viser at dette totalt sett gir minst lidelse, uten at det fører til stor ulempe for noen. La oss nå ta som utgangspunkt at denne tankerekken er vanntett. Men hele argumentet baserer seg på det utilitaristiske målet om mest mulig lykke for flest mulig. Det er det verdiparametret som gir appellen i min argumentasjon. Dersom du deler dette målet, så kan man anse det som en sannhet at denne strategien fungerer. Men den betinges altså av at vi har dette felles målet. Derfor kan et standpunkt teoretisk være en betinget sannhet. Det betinges av at verdikomponenten er felles: Dersom målet er mest mulig lykke for flest mulig så er det, gitt et sett av argumenter som er vanntett, sant at vi bør skattlegge boliger.
Dette er jo også grunnen til at jeg vektlegger hensiktsanalysen. Det å avklare våre felles mål er det første man bør gjøre når man skal diskutere uenigheter som involverer standpunkter. Det å ha avklart felles mål åpner for muligheten for å tilstrebe strategiske sannheter. Men det fungerer kun innenfor kretsen hvor målet er felles. Utenfor dette, faller betingelsen, dermed kan slike sannheter aldri bli objektive eller universelle. Slike sannheter er intersubjektive innenfor den gruppen av individer som deler det samme målet.
Om vi så skal kunne snakke om «moralske sannheter» så er også de betinget av slike rasjonelle målsettinger. I min refleksjon om sosialetikk, kommer jeg inn på de individuelle drivkreftene som har vært mest fremtredende i kulturell moralutvikling. Da bør man kanskje også ta med seg hvordan biologiske drivkrefter slår inn i kulturutvikling generelt. Det har jeg reflektert over her. Mitt forslag til moralske drivkrefter er empati på den ene siden og aggresjon på den andre siden. Empatisk etikk omfavner altså bare den ene halvdelen av denne ligningen, og avviser at de aggresjonsdrevene komponentene har noe med moral å gjøre. Det er selvsagt svært kontroversielt. Men igjen ser vi at om det er aggressiv utløsning som er målet, eller omsorg så gir dette helt forskjellige strategier fordi målene, ikke bare er forskjellig, men i direkte konflikt med hverandre. Da har vi samme forhold som med standpunkter. Å karakterisere slike strategier for moralske sannheter har kun mening innenfor den gruppe av mennesker som deler samme mål. Følgelig er det meningsløst å hevde at noe av dette er objektivt og kan relateres til sannhet på noen tvingende nødvendig måte. Det eneste jeg ser er den retoriske effekten av å bruke sannhetsbegrepet på. Man da snakker vi om maktutøvelse eller ren manipulasjon.
For helhetens skyld er det også verdt å nevne hvordan sannhetsbegrepet kommer til anvendelse i forbindelse med løgn. Det har jeg vært inne på her.
I innledningen på den gitte videoen er både Harris og Peterson inne på en retning som opererer med «darwinistiske sannheter». Det er særlig Petersons antydning om at det som gir suksess opp mot naturlig utvalg får sannhetsstempel. Jeg tenker at dette er å misbruke Darwins teori om naturlig utvalg. For det andre knytter dette sannhetsbegrepet opp mot moralens område (hvordan bør vi handle). Det er noe jeg er meget kritisk til. Noe av dette har jeg vært inne på her og her og her. Jeg tenker at Darwins syn på naturen ligner mer på min oppfatning, nemlig at naturen er en blind prosess og dermed også grunnleggende amoralsk. Så kan man gå videre i dette og innse at mennesket er av naturen, det er natur og det har en natur. Ingen av de løsningene naturen har kommet opp med, handler om moral som sådan, men om løsninger på utfordringer som våre forforeldre har blitt eksponert for gjennom utallige generasjoner. På sett og vis tenker jeg at darwinismen her er vulgarisert. Den misbrukes til å kidnappe viktige begreper, for å sette dem i alfa-regimets tjeneste.
Men jeg har en annen darwinistisk tilnærming i forhold til dette. Det handler om språk, og mye av dette kan hentes fra tenkere som Daniel Dennet. Darwinistisk tenkning handler om prosesser som filtrerer informasjonskopier med utgangspunkt i reproduksjonseffektivitet. Det er noe helt annet enn det vulgære kuppforsøket vi ser over. Så Richard Dawkins innførte begrepet «memer» og det har medført en ny eksplosjon i forståelse av sosiale og kulturelle prosesser, ikke minst på området språk. Selv oppdaget jeg det naturlige språks dynamiske natur, svært tidlig i min tenkekarriere. Ord og begreper varierer over tid, kulturer, ja til og med individuelt og innenfor subkulturer. Men Daniel Dennet har åpnet øynene mine for at det er dypere enn som så. De fleste ord er ikke konseptuelt konstruerte av oppegående individer som «trengte et nytt ord». De er det jeg kaller for sosiale paleokonstruksjoner. De er der fordi de har fungert i våre mellommenneskelige prosesser. De overlever fordi de fungerer, og de bringes videre, og sprer seg på grunn av slike egenskaper. Ord og konsepter som ikke gir en slik effekt, de overlever ikke. Språket er resultat av en langvarig kulturell evolusjon, som ingen har tenkt ut, ingen har planlagt, ingen har konstruert og ingen satt i produksjon. Dette passer som hånd i hanske med min antakelse om at det naturlige språk balanserer et kompromiss mellom presisjon og kommunikasjonseffektivitet.
Jeg tenker at sannhetsbegrepet har en lignende historie. Min hypotese er at dette har startet med språkliggjøring fenomener som handler om svindel og bløff. Og det har presset seg frem som følge av utvikling av stabile sosiale samspill. Naturen er full av svindel og bløff. Og vi mennesker er mestre i bedrageriets kunst. Den viktigste milepælen i bekjempelse av dette, er å navngi det. Så vi har nok tidlig fått ord for løgn. Da er veien kort til en dikotomisk motsetning, altså sannhet. «Du lyver!», «Nei, jeg snakker sant!». Denne dikotomien har nok fungert i utallige generasjoner, og den er virksom den dag i dag. Veldig mange av oss svarer på intuisjon at det motsatte av sannhet er løgn. Som en digresjon har jeg stusset litt over budet i Bibelen: «Du skal ikke lyve». Hvorfor ikke si: «Du skal alltid tale sant»? Dette står jo i kontrast til at «Du skal elske din Gud» og «Du skal holde hviledagen hellig». Sannsynligvis er det tilfeldig, eller andre logiske grunner, men man kunne jo fristes til å tenke at det ligger en dypere visdom bak. For det å alltid tale sant er et langt strengere bud enn det å la være å lyve. For vi er feilbarlig, og kommer ofte i skade for å feilinformere. Er det det samme som å lyve? Noen bruker gjerne dette retorisk. Min subjektivistiske definisjon på løgn er til en viss grad frikoblet fra sannhetsbegrepet. Jeg vektlegger den moralske siden av begrepet, nemlig den bevisste intensjonen om å villede. Dette er noe ganske annet enn alle de komplikasjoner en refleksjon over sannhetsbegrepet innebærer. Følgelig har vi en asymmetri opp i dette som etter min mening bryter den enkle dikotomien mellom sannhet og løgn. Dette er det jeg vil kalle for en språklig rekonstruksjon. Det handler om at det jeg tror har vært begrepets opprinnelse, ikke kan videreføres i sin nåværende form, sett opp mot optimal sosial funksjon i forhold til vår tids utfordringer.
Det viktigste ved subjektivismens syn på sannheten er at sannhet er reservert det deskriptive området, og at det er utopisk. Med andre ord kan man ikke sette sannhetsstemplet på verdidommer, moral, eller i det hele tatt normative utsagn. Det betyr full tilslutning til David Humes refleksjoner om slutninger fra er til bør. Det betyr også at jeg (eller min form for subjektivisme) på moralområdet, ikke støtter såkalt moralsk realisme, men heller ikke moralsk relativisme. Dette har jeg reflektert mer over her og her og her og her.
Siste spiker i denne kisten handler om å søke å favne et sannhetsbegrep som dekker mange av de problemstillinger jeg har vært inne på her, men som like fullt rammes inn av det deskriptive området:
Sannhet er beskrivelse av det som er, altså virkeligheten eller utsnitt av virkeligheten, som er:
1. Koherent
Må være fritt for indre selvmotsigelser og heller ikke motsi andre
sannhetsbeskrivelser som oppfyller samme krav. Dette dekker dels Aristoteles
motsigelsesprinsipp, men stiller altså også det (umulige kravet) at det inngår
i komplett harmoni med alle andre sannheter.
2. Entydig
Dette handler om at det språket som anvendes i beskrivelsen er entydig. Dette
diskvalifiserer det
naturlige språk som bærer av fullkomne sannheter. Poenget er at det må
utvikles et språk som er fullstendig entydig, et såkalt ortogonalt språk. Den beste kandidaten vi har
er matematikken. Men vi har enda ikke klart å definere et entydig matematisk
språk som dekker alle fysiske fenomener på en konsistent måte. Dette er jo på
mange måter fysikkens store prosjekt: en teori om alt. Kanskje kan vi komme i
mål her. Men fortsatt så er vi jo milevis fra å kunne gjøre det samme f.eks. i
forhold til psykologi, sosiale prosesser etc. Det er jo heller ikke rart, da et
ortogonalt språk vil bli svært ineffektivt. Merk at jeg anser det naturlige
språk som et naturens kompromiss mellom presisjon og effektivitet.
3. Feilfritt
At det er feilfritt handler også om Aristoteles definisjon. Beskrivelsen må
faktisk være sann, noe som jo gjør at definisjonen av sannhet inneholder seg
selv. Min tolkning av denne såkalte ondartede uendelige regressen, er at den
gjenspeiler erkjennelsens grunnleggende problem, at vi ikke kan komme til virkeligheten uten å
fortolke den. Men likevel må vi ha med dette kriteriet, for å tette igjen
muligheten for usannheter, eller feiloppfatninger.
4. Komplett
Her er et vesentlig subjektivistisk kriterium. En beskrivelse av sannheter er
ingen god beskrivelse dersom den inneholder, manglende presisjon eller åpninger
og hull som overlates til fantasien. Hvor lang er Norges kyst? Jeg googlet og
fikk opp følgende betraktning: Tidligere har det offisielle tallet vært
85.000 kilometer. Norge har nok ikke vokst, vi har bare mer detaljerte
opplysninger om kystlinjen. Det er slik at man kan beregne en kystlinje til å
være så lang man nesten vil, alt etter hvor detaljert man er, sier landdirektør
Nils Karbø i Statens kartverk.
Poenget er at dersom vi går helt ned på atomnivå, så ender sannsynligvis
spørsmålet opp med å bli meningsløst. Kanskje kan vi kalle utsagnet om at
Norges kyst er 85000 kilometer for en «praktisk sannhet». Men den er ikke
komplett fordi den ikke klarer å fange opp den hele og fulle komplette
virkelighet i det vi spør om. Både vårt språk og vår bruk av begreper bryter
sammen om vi går langt nok i å nærme oss realiteten i et slikt spørsmål. Men
hvorfor er det viktig å stille så strenge krav til sannheten? Her vil jeg
påpeke to forhold. For det første har det med å bevisstgjøre oss på vår
utilstrekkelighet i forhold til å fange virkeligheten i våre forestillinger.
Men enda viktigere handler dette om å beholde verdinøytralitet i våre utsagn om
virkeligheten. Mennesket er først og fremst et verdikalkulerende vesen. Det er
faktisk unaturlig for oss å søke å unngå å la våre emosjonelle
tilbøyeligheter prege vår virkelighetsforståelse.
Det betyr overdrivelser, underdrivelser, tilpasninger og utelatelser. Vi er med
andre ord tendensiøse,
både i vår egen tenkning og i kommunikasjon med andre. Det utopiske ved dette
handler om å komme bort fra det. Eneste måten dette kan sikres på er gjennom
komplette beskrivelser, som er fullstendig entydige, og vår bevisste
(unaturlige) holdning til det må være pedantisk. Vi gjengir det vi registrerer
og observerer og setter sammen i et mest mulig komplett bilde, i et entydig
språk med høyest mulig presisjon. Ja, det blir kjedelig å høre på.
5. Funksjonelt
Den kunnskap vi besitter har jo ingen nytte dersom den ikke er funksjonell. Og
når jeg først har nevnt ordet «kjedelig», så er det ingenting som er så
kjedelig som å bli matet med informasjon som vi ikke ser nytteverdien av. Og
husk, det å se nytteverdien, handler i stor grad om at informasjonen treffer
oss emosjonelt. Vi verdsetter kunnskapen fordi vi ser hva den kan gjøre for
oss. Hele vårt biologiske maskineri er innrettet på dette, og også på å spare oss for det unødvendige.
Dette står egentlig i motstrid mot alt jeg tidligere har sagt. Og for å gjøre
forvirringen komplett, så er det at kunnskapen er funksjonell, ikke det samme
som at den er sann. Det går fint an å benytte matematikken fra det geosentriske
verdensbilde til å forutsi himmellegemenes bevegelser på himmelen. Dette
illustrerer at vi kan ha og
sannsynligvis har en rekke forestillinger, som er der ikke fordi det handler om
sannhet, men fordi det fungerer. Dette gjelder særlig på det sosiale
området. Her er det viktig for meg å skille mellom sannhetsbegrepet og det som
fungerer. Men grunntanken her er at jo «sannere» vår forståelse er, desto mer
effektiv kan vår anvendelse bli. Vi har langt større presisjon i vår bruk av
det heliosentriske systemet, og kunnskapen lar seg utnytte i langt større
utstrekning, fordi vi her har å gjøre med en «sannere» forståelse av
virkeligheten. Dette er rasjonalitetens
grunnforutsetning: Jo sannere vår forståelse
er, desto større er sannsynligheten for at våre valg gir suksess. Her er
det vesentlig at vi ikke snur opp ned på dette. Det at en forestilling fungerer
definerer ikke sannhet. Men sannhet gir større sannsynlighet for at en
forestilling fungerer.
Nå har jeg ikke nevnt verifiserbarhet som en del av sannhetsbegrepet. Tanken er at verifiserbarhet er noe vi anvender på hypoteser hvor sannhetsoppnåelse er et mål. En sannhet blir, med andre ord, ikke til, uten verifisering. Det vil si at mange uavhengige øvelser peker mot den samme sannheten.
Så har jeg som sagt også nevnt ordet «verdinøytralitet». Det kunne kanskje vært spesifisert som en del av kravene. Jeg tenker at dette er innebygget i kravet om at sannheten skal være komplett. Verdinøytralitet er imidlertid den største brodden mot objektivisme og det som kalles moralsk realisme. Dette er viktig for å unngå at maktmennesker tar definisjonsmakt over sannheten. Dette har igjen å gjøre med at sannhet er et kraftig positivt ladet begrep, som det er fristende å bruke retorisk. Verdier handler om evnen til å prioritere noe foran noe annet. Da snakker vi om subjektive kalkulasjoner basert på egeninteresse. Det kan aldri bli objektivt. Det er vesentlig å poengtere at sannhetsbegrepet er uavhengig av dette, fordi virkeligheten er uavhengig av subjektet. Idealet er at sannheten kan erkjennes, men ikke defineres.
Ifølge Platon er viten "Sann tro kombinert med grunn". Altså for å kunne ha viten om noe må tre betingelser være oppfylt:
1. Jeg må tro på det
2. Det må være sant
3. Jeg må kunne begrunne det.
Disse kriteriene er blitt temmelig universelt akseptert senere. Hva mener vi så med å tro på noe? En oppfatning er at "å tro" er "å holde noe for sant". [vii]
Sannhetsbegrepet er nettopp drøftet. Platon oppfattet noe som sant hvis det korresponderer med virkeligheten.
Kravet om begrunnelse er opphavet til utformingen av logikken eller slutningslæren. Men alle slutninger bygger på premisser, og dersom vi skulle ha sikker viten måtte alle premisser være begrunnet. Dermed ender vi opp i en uendelighet fordi begrunnelse av premissene nødvendigvis må medføre at stadig nye premisser måtte innføres.
Hvordan skulle vi kunne komme ut av dette? Kanskje kunne vi konstruert et system hvor premissene gjensidig begrunnet hverandre. Men det er egentlig sirkelargumentasjon, og den sier egentlig ingenting. En annen måte å gjøre det på er å begrunne våre oppfatninger på så få "første premisser" som mulig. Disse første premissene er da postulater eller aksiomer. Jo færre postulater jo bedre. Men i et slikt aksiomatisk oppbygd system vil vi alltid kunne tvile på aksiomene, disse kan ikke begrunnes og vi kan derfor ikke ha sikker viten om dem.
Så langt jeg kan se det, må Platon ha vært i strid med seg selv, fordi han mente at vi alle har medfødt viten. Når jeg holder min ukegamle datter, ser jeg på henne og spør:
Hva vet du egentlig? Vet du noe i det hele tatt? Vet du at du selv eksisterer? I et glimt tenker jeg at den gamle Platon må ha hatt rett, fordi min datter da må vite om seg selv, eller gjør hun det? Det er selvfølgelig nytteløst å spørre henne for det kommer ikke noe svar. Men brått kommer jeg på Platons tre krav til viten. Har barnet viten om seg selv?
1. Tror hun på det?
Tja, det vet vi vel ikke.
2. Er det sant at hun eksisterer? Ja.
3. Kan eventuelt begrunne sin tro? Til det trenger hun språk, og en vel utviklet logisk sans, så svaret her må bli nei.
Men da hun aldri kan begrunne noen ting, hvordan kan hun da ha viten? dersom vi tviholder på de platoniske kravene til viten må vi oppgi tanken om medfødt viten, ergo må Platon ha motsagt seg selv.
Nå henvender jeg meg til min nest yngste datter. Hun er mellom 1 1/2 - 2 år. Har hun viten? Vet hun noe? Jeg begynner å stille spørsmål:
Hvor er vinduet, Renate?
Renate peker og sier: deeeh.
- Hvor er gulvet?
Hun peker ned, - deeeh
- Hvor er David?
- deeh?
- Hvor er Jesus?
Renate peker tilfeldig i luften, -deeeh
- Hvor er Benedorm?
- deeeh
Tror hun egentlig noe?
- Kan du hente skoene dine?
Hun stikker ut på gangen og henter en sko, -ko, ko
Så begynner hun å gråte, hun ble skuffet fordi vi ikke gikk ut.
Når troen er sterk nok, disponerer den til handling. I tro gikk hun ut for å hente skoene. Dette ledet henne til den slutning at vi skulle ut. Men kunne hun begrunne det? Ikke språklig, men likevel må der ha vært prosesser i hennes sinn som ledet henne til denne slutningen, altså en ikke-språklig prosess.
Selv en hund tror at den skal få gå tur når vi henter hundebåndet. Men hunden kan ikke gi en språklig begrunnelse hvorfor den tror som den gjør. Slike assosiasjoner er egentlig intuitive slutninger, basert på erfaring. Det er forutsetningen for at vi skal kunne lære noe i det hele tatt. Jeg ville naturlig ha sagt at både min to år gamle datter og hunden hadde viten. Hvis det er et krav at grunnen skal kunne formuleres, når kan vi egentlig si at vi begynner å vite noe? Min sønn David er 8 år, han argumenterer og påstår en hel del. Noe er rett, og noe er tydeligvis galt. Likevel gir han ofte gode grunner for sine påstander, selv om de er gale, men ofte er grunnene logiske feilslutninger. Er det slik å forstå at jeg kun har viten fra og med den dagen jeg greier å gjennomføre et logisk resonnement? Visste jeg ingenting dagen før? Er ikke evnen til å gjennomføre et logisk resonnement et resultat av en utvikling, hvor man bygger på tidligere kunnskap?
Slik som kravene til viten er formulert er det ikke mulig å ha feil viten. Da jeg var liten "visste" jeg en hel del. I dag vet jeg adskillig mindre. Det vil si at jeg trodde jeg visste en hel del. Hvordan skal jeg kunne se forskjell på hva jeg tror jeg vet og hva jeg vet? Det kan nevnes mange eksempler fra historien hvor man trodde på ting, hadde god grunn til det, og det virket som om det var sant, men så var det feil likevel. Den mentale opplevelsen av å tro at man vet noe, og at man vet noe er nemlig akkurat den samme. Akkurat nå føler jeg at jeg vet at skoene mine står ute i gangen. Jeg kan også grunngi det. Likevel er der en mulighet, som jeg har oversett, for at de ikke er der. Om skoene faktisk står der eller ikke spiller ingen rolle for min opplevelse av å vite at de står der. Jeg kan altså ikke i mitt sinn skille mellom det å tro at jeg vet og det å vite.
Men hva skal vi da gjøre med de tre kriteriene for viten? På en måte virker de umulige å oppfylle selv for en voksen person, og vi fratar våre barn muligheten til å ha viten i det hele tatt.
Ut fra dette er jeg fristet til 1) å definere viten som den psykiske tilstand man har når man føler seg sikker på noe, 2) åpne muligheten for å innføre en tilsvarende dynamikk i dette begrepet som i sannhets-begrepet.
Dermed har jeg "subjektivisert" begrepet; sikker viten har jeg når jeg føler meg sikker på noe, usikker viten har jeg når jeg føler meg usikker på noe. Jo mere usikker jeg er, jo mindre vet jeg. Det betyr også at det er mulig å ha feil viten; viten som ikke er sann.
Hva er så forskjellen på viten og tro? Jeg ser på begge begreper som beskrivelser av psykologiske tilstander. Forskjellen på tro og viten er at, når du tror noe om verden utenfor din opplevelse, så vet du at du tror, når du vet noe om verden utenfor din opplevelse, så vet du ikke at du tror. Jeg skal utdype det litt nærmere: Når du tror på noe, innser du at det er mulig å tvile på det; du har gjort et bevisst valg av flere alternative måter å oppfatte den reelle virkelighet på. Dermed vet du at det finnes flere alternativer, og er dermed bevisst at det er mulig å tvile på det alternativ du har valgt.
Når du vet noe, avviser du denne muligheten, eller du er ikke klar over at det finnes alternativer til din oppfatning; du klarer ikke å tvile på det.
Men er det ut fra dette, i det hele tatt mulig å finne frem til allmenngyldig viten? Jeg tror svaret er ja/nei, mest nei.
Svaret på dette spørsmålet avhenger av om vi er i stand til å finne frem til allmenngyldige krav, eller kriterier for bevis. Det er helt klart at enkelte typer av bevis er mer allmenngyldige enn andre. I den grad bevis har allmenn overbevisningskraft er vi i stand til å ha allmenngyldig viten.
Men hva er så et bevis? Kan bevis bli objektive? Finnes det absolutt sikre bevis?
Jeg tror svaret er nei. Når det gjelder den reelle virkelighet er de absolutt sikre bevis umulig. Mitt svar på det bygger jeg på to argument, som delvis overlapper hverandre:
1. Ip-teorien
2. en enkel teori om bevisbarhet.
Før jeg går løs på argumentene tar jeg en kort oppsummering av problemstillingen.
Jeg vet at jeg opplever, og hva jeg opplever. Jeg ser ingen mulighet til å tvile på det. Informasjonen skapes i min bevissthet, og oppfattes i min bevissthet; den vei informasjonen forflytter seg er null. Ingen vei, ingen informasjonsforvrenging. Det at jeg opplever det jeg opplever er derfor absolutt sannhet. Psykologisk sannhet er sikker sannhet, derfor har jeg sikker viten om min opplevde psykologiske virkelighet. Men fortsatt vet jeg intet om den reelle verden. Finnes det så noen mulighet til å trenge ut av opplevelsens skall? Finnes det noe samsvar mellom opplevelsens verden og omverden? Filosofene diskuterer to mulige kilder for sikker viten om omverden:
- Utenfra (via sansene)
- Innenfra (Gud, medfødte ideer, anskuelse-former)
De fleste filosofer har en mer eller mindre utpreget mistillit til sansenes pålitelighet. Hvorfor er det slik? Folk flest, ja selv filosofene viser med sin praksis at de handler i full tillit til sansenes troverdighet. Det er en selvfølge at når jeg ser en bok så er den der. Dersom jeg ikke hadde trodd på det, hva er det da som får meg til å rekke ut hånden og ta den opp? Jo, det er sant, alle har vi en ubetinget tillit til vår sanse-verden. Det er først når vi står overfor hardnakkede påstander, at vi begynner å tenke. Hvordan skal jeg, som ikke er skråsikker på den og den påstanden, påvise at vedkommende kan ta feil? Det leder oss til det mer generelle spørsmål: Hvordan påvise at noe er feil? Det leder oss videre til spørsmålet om hvordan påvise at noe er sant? Hvordan kan jeg oppnå full sikkerhet om forhold i den reelle verden? Min konklusjon er at det kan jeg ikke på annen måte enn å suggerere meg bort fra virkeligheten. Det er mulig for meg å oppnå en psykisk tilstand hvor jeg føler meg skråsikker på oppfatninger om omverden. Men logisk og fornuftsmessig kan jeg aldri begrunne dem. Derfor, hvis jeg ønsker å være helt ærlig mot meg selv, er jeg uvitende. Her er mine to begrunnelser:
Ifølge denne avhenger informasjonspåliteligheten av:
- Resurser
- Media
- Nøkkel
- Kausalitetsforhold mellom subjekt og objekt
De resurser jeg har er min fornuft. Hvor sikker er den? Hvordan skal jeg finne det ut? Hva skulle jeg bruke for å finne det ut? Hovedsakelig måtte jeg vel støtte meg på min egen fornuft for å finne svar på et slikt spørsmål. Men kan min fornuft evaluere seg selv? Med hvilken sikkerhet kan min fornuft overprøve min fornuft? Ethvert forsøk på å begrunne min fornuft ved hjelp av min fornuft må ende opp i sirkel-begrunnelse:
Min fornuft er absolutt sikker.
Hvordan vet jeg det?
Fordi min fornuft sier det.
Hvordan vet jeg at min fornuft taler sant?
Fordi min fornuft er absolutt sikker.
Spørsmålet om min fornufts sikkerhet kan altså ikke besvares ved hjelp av min fornuft. Og er derfor umulig å besvare. Jeg skal senere inn på en egen teori om fornuften. Jeg tror at sanseapparatet er en forutsetning for fornuftens eksistens, og at vår fornuft kun kan evaluere seg selv gjennom sin evne til å trekke riktige slutninger om vår sanseverden. Men selv om dette er tilfelle, gjelder dette argumentet fullt ut. Enhver erkjennelse om fornuftens sikkerhet må baseres på fornuften selv. Så spørsmålet om fornuftens sikkerhet vi alltid forbli ubesvart.
Media er, i dette tilfellet, hovedsakelig mitt sanseapparat. Hvor mye forvrenging skjer fra netthinnen og inn til synssentret? Kan vi svare på det spørsmålet? Er det mulig å finne ut, bare ved å tenke? Husk vi er enda ikke kommet ut, vi kan ikke støtte oss på erfaringen her. Det er jo den vi tviler på, så den kan ikke bekrefte noen ting. Det blir i så fall sirkelbegrunnelse. Her gjelder samme problem, som vi hadde med fornuften. Dersom vi skulle kunne bekrefte vår sanseerfaring med full sikkerhet måtte vi ha en "over-sans" som kunne sanse kilden til våre sansers meddelelse, og deretter kunne sammenligne dette med vare sansers faktiske meddelelse for å se om gjengivelsen var korrekt. Men hvordan vet vi at denne over-sansen ikke er forvrengt? Ja det kunne vi kun få rede på ved å anvende en "over-over-sans". Men hva med dennes sikkerhet? Slik kunne vi fortsette i det uendelige. Så lenge vi ikke har en eneste sans, som vi med sikkerhet kan si er et ideelt medium, kan vi aldri si noe om våre egne sansers sikkerhet.
Kjenner vi avsender. Nei det gjør vi ikke, så vi kan i utgangspunktet ikke avtale noen protokoll for informasjonsoverføring. Hva med erfarings nøkkel? Dessverre, den bygger på tidligere kunnskap om avsender, noe vi ikke har. Kants anskuelsesformer samsvarer, som før nevnt, med erfaringsnøkkelen. Det vi kan tvile på, er om denne erfaringsnøkkelen samsvarer omverdenens nøkkel i DIT-prosessen. Dette vet vi ikke. Dermed mangler vi også nøkkel til å tolke sansenes budskap med. For å kunne begynne å tolke omverdenens budskap må vi anta en hel del om omverden. Noen av disse antagelsene er helt grunnleggende, det er f.eks. Kants anskuelsesformer. Andre antagelser er mer spesifikk avhengig av vår egen subjektive opplevelse. Derfor ser og tolker mennesker ting forskjellig. Vi tolker tingene ut fra vår virkelighetsoppfatning, eller vår horisont. Svært mange av våre forutsetninger er ubevisste; vi er ikke klar over at vi har dem. Freud er en av dem som har hevdet at vi har slike ubevisste forutsetninger, og at de bare kunne nås ved hjelp av møysommelig psykoanalyse. [viii] Det er blitt hevdet at, bare vi blir bevisst våre forutsetninger, kan vi avgjøre om de er riktige eller gale, og endre våre oppfatninger ut fra det. På denne måten skulle det altså være mulig å finne frem til en riktig tolkning av data. Mot dette kan jeg hevde det samme argument som for de to foregående elementer: Hvordan oppfatter jeg mine egne oppfatninger? Ut fra hvilke oppfatninger avgjør jeg deres sannhetsverdi? For å kunne komme til bunns her, trenger jeg oppfatninger om omverdenen som er absolutt sikre. Det utgangspunktet har jeg ikke. Den nøkkel jeg opererer med vil jeg altså alltid kunne tvile på. Når man observerer forskjellige mennesker, er det da også lett å se at vår erfaringsnøkkel må være feilbarlig. Svært mange hevder meget bestemte, skråsikre oppfatninger om omverdenen. Men de forskjellige skråsikre mennesker er i innbyrdes strid med hverandre, så noen av dem må ta feil. Derfor innser jeg at min måte å oppfatte verden på er feilbarlig; jeg har ingen grunn til å la være å tvile på min erfaringsnøkkel.
Dersom vi krever, at for at noe skal kunne kalles et bevis, må det ha evne til å gi allmenngyldig sikker viten. Om vi ser så strengt på det, tror jeg at bevis er umulig. Bevis er jo påstander som selv må bevises. Det vil si at begrepet bevis inneholder sin egen problemstilling. Det gir problemet en rekursiv natur. Beviset bevises av bevis, som må bevises av bevises som må bevises osv. Dette ender opp i en såkalt ondartet uendelig regress. Eneste veien ut er at dette ender opp i postulater eller aksiomer.
Man kan også gå i den fellen og bruke bevis der det ikke fungerer som bevis. Det kan man vise ved hjelp av logikkens mest kjente feilslutning:
Premiss 1: Dersom A så B
Premiss 2: B
Konklusjon: A
At dette er en feilslutning, kan vi vise gjennom mange eksempler. Feilen oppstår fordi, vi ikke har lagt inn som premiss at det er bare A som medfører B. Vi kan også tenke oss at C også medfører B. Konklusjonen kan da like godt bli C som A. Vi kan altså ikke med sikkerhet konkludere med A, selv om B er bekreftet. Det eneste vi kan si, er at B er et indisium på at A er tilfelle.
Når vi anvender den hypotetisk-deduktive metode, tar vi utgangspunkt i hypotesen for å dedusere forutsigelser av typen:
Dersom H så F, A, B, C,D...
En forutsetning for hypotesens (H) troverdighet er at det fenomenet (F) som den skulle forklare kan utledes (deduseres) fra hypotesen. Men F kan aldri anføres som bevis for H, fordi vi kan tenke oss alternative hypoteser som kan medføre F. Men dersom vi skal kunne komme videre med vår teori, dvs. styrke eller svekke den, må ikke bare F kunne utledes av H, men også andre konsekvenser (A, B, C,D..). Disse konsekvensene er forutsigelser som følger av H. Dersom A, B, C eller D er mulig å sjekke har vi mulighet for å styrke, eller svekke H.
Dersom vi makter å bekrefte A, har vi styrket vår hypotese. Men fortsatt har vi ikke bevist den. Dersom vi, etter å ha konstatert A, sier at H er bevist, gjør vi den samme feilslutningen, som er beskrevet i innledningen. Men hva om vi bekreftet, ikke bare A, men også B, C og D? Uten tvil har vi maktet å styrke vår tro på hypotesen, men vi kan fortsatt, strengt tatt, ikke si at den er bevist. Men det er klart, at for hver forutsigelse vi får bekreftet, reduserer sannsynligheten for at en konkurrerende hypotese skal kunne passe med alle de bekreftede data.
Et av de mest allment anerkjente krav til en vitenskapelig teori er at den skal være falsifiserbar; motbevisbar. Her viser det seg at det faktisk er enklere å motbevise, enn å bevise. Det henger sammen med at følgende slutning, i motsetning til, foregående, er en gyldig logisk slutning:
Premiss 1: Dersom A så B
Premiss 2: Ikke B
Konklusjon: Ikke A
Ut fra foregående eksempel, ser vi at vi kun trenger å avkrefte en av forutsigelsene A, B, C eller D, for å påvise at hypotesen er feil. Det betyr at, hvis vi finner at A ikke er tilfelle, trenger vi ikke å sjekke B, C eller D. Parallellen til denne asymmetrien finner vi også i klassifikasjons-teorien.
Men er det da komplett umulig å bevise en vitenskapelig teori? Svaret på det er ja/nei. Det avhenger av hvor høyt vi setter kravene til bevis.
Hvis den vitenskapelige teorien er av en slik natur at vi har direkte tilgang til det postulerte objekt (hypotesen) har vi mulighet til å få det sterkeste bevis angående forhold i den reelle virkelighet, som over hodet er mulig. For å forklare hva jeg mener bruker jeg et enkelt eksempel:
Fenomen:
Lampen lyser ikke, når jeg slår den på.
Hypotese:
Deler av glødetråden inne i lyspæren er gått i stykker.
Forutsigelse:
A: Når jeg bytter lyspæren med en som fungerer skal jeg få lys.
B: Når jeg rister på lyspæren skal jeg høre rester av glødetråden.
Begge forutsigelsene bekreftes, og i praksis er jeg sikker på at min hypotese var riktig. Men teoretisk sett har jeg altså ikke bevist det. Grunnet til at pæra ikke lyste kunne kanskje være kontaktfeil i sokkelen. Og grunnen til at jeg hørte noe når jeg ristet på den var kanskje at det ved et uhell var havnet noe der da lyspæren ble laget. For å bli enda sikrere kan jeg knuse pæren forsiktig, for så å observere glødetråden direkte. Dersom jeg da, virkelig ser, at glødetråden er i stykker, snakker vi om et meget sterkt bevis. Men det er fortsatt ikke et fullstendig sikkert bevis. Det kunne vært at tråden gikk i stykker idet jeg knuste lampa (kausalitetsforvrenging), eller at synet mitt lyver (media-forvrenging).
Poenget her er at et objekt i den reelle virkelighet kan iakttas, enten via sine manifestasjoner, eller direkte via sansene. Det er når objektet kun kan observeres via sine manifestasjoner, at betraktningene ovenfor gjelder. Kan vi observere noe direkte er dette et bevis i seg selv.
Fortiden kan kun observeres via sine manifestasjoner i nåtiden. Fortiden, i seg selv, eksisterer ikke, og kan derfor ikke observeres direkte. Derfor er beviser, som sier noe om fortiden, mye svakere enn beviser som f.eks. sier noe om jordens form. Jorden eksisterer for våre sanser, og betraktet på avstand ser vi at jorden er rund. I gammel tid, hadde man ikke mulighet til å betrakte jorden på avstand, derfor var man avhengig av å bevise jordens form via sine manifestasjoner (f.eks. at fjellene forsvant når man tro langt nok til havs, og at skyggens lengde forandrer seg med lokasjon, at skyggen av jorden på månen alltid er sirkelformet osv.)
Men når vi kunne komme så høyt at vi kunne se at jorda var rund fikk vi det sterkeste bevis på at dette er tilfelle.
Så vi ser at bevisstyrken avhenger av tilgjengeligheten til det objektet vi utsier noe om.
Men hvor stor er så tilgjengeligheten til omverdenen rundt oss? Her er vi først og fremst avhengig av vårt sanseapparat, så strengt tatt kan den reelle virkelighet kun erkjennes gjennom sine manifestasjoner i vår opplevelse. Det betyr at vi aldri kan få noe sikkert bevis som sier noe om den reelle virkelighet.
Slik som beskrevet ovenfor er falsifikasjon, mye enklere enn bevis. Likevel viser det seg, hvis vi graver litt i det, at falsifikasjon også er umulig. Vi tenkte oss at hvis vi kunne bevise at A, B, C eller D ikke var tilfelle, hadde vi falsifisert hypotesen. Men kan vi egentlig bevise det? Vi ser at selve falsifikasjons-prosessen også er avhengig av bevis, og bevis i sin strengeste forstand har vi argumenter for er umulig. dersom jeg kunne motbevise en hypotese om den reelle virkelighet, ville jeg vært i stand til å oppnå viten om denne likevel. Jeg kunne bygget all min viten på motbevis, som jo i realiteten er bevis. Men det er bare i drømmeland dette er tilfelle.
Men den asymmetrien vi oppdaget er reell. Det betyr at et motbevis som kun bygger forutsetninger om vårt sanseapparats sikkerhet, og vår fornufts sikkerhet er vitenskapens største redskap for kunnskapsmessig fremgang. Derfor hevdes det da også at en teori som ikke kan falsifiseres ikke kan gjøre krav på å være vitenskapelig. Fordi en slik teori, sier egentlig alt og ingenting. Den er umulig å avgjøre, det er umulig å komme videre dersom man står fast på den. Teorier som er lukkede eksistensial-modeller kan, av denne grunn, ikke kalles for vitenskapelige.
Etter som vi har påvist at bevis om den
reelle virkelighet er umulig må vi, dersom det i det hele tatt skal være mening
i å snakke om bevis, senke kravene til bevis. Men hvor mye skal vi senke dem? Når
skal vi snakke om bevis, når skal vi snakke om indisium? Hvilke kriterier skal
vi legge til grunn for å avgjøre bevis? Dette er en vanskelig, for ikke å si
umulig grenseoppgang. Jeg har et bestemt inntrykk av at de fleste av oss er
subjektive på dette området.
Jeg tenker meg at en "flatjording" må stille vesentlig høyere krav
til vitenskapelige bevis som sier at jorden er rund, enn til bevis som sier den
er flat. Dette indikerer at vi mennesker har en tendens til å endre
beviskravene, slik at vi overbeviser oss selv at verden er slik som vi ønsker
den skal være (bias eller
tendensiøsitet).
I enhver diskusjon, der det er snakk om bevis, er det viktig å være klar over dette. Jeg nevnte ovenfor at bevis er det som er avgjørende for å overbevise oss. Evnen til å bli overbevist varierer fra person til person; det er subjektivt. Nå har jeg ikke gitt noen klar definisjon på bevis, men ut fra min oppfatning om muligheten til å ha viten i det hele tatt, er det klart at jeg ser på bevis som subjektivt. Graden av subjektivitet er selvfølgelig varierende. De fakta som overbeviser meg om at jorden er rund, er for meg beviser, og de har høy grad av allmenngyldigheta i seg. Likevel vedgår jeg at det er mulig å tvile på det, og respekterer dem som måtte hevde at jordens form ikke er bevist.
Men det er klart, å hevde noe slikt viser klart at man er villige til å sette beviskravene meget høyt. Dersom man skal sette dem like høyt på alle andre områder får man alvorlige problemer. På samme måte blir det, dersom man setter noen bevis-krav altfor lavt. dersom jeg lar meg overbevise om helbredelse ved bønn, bare ved å høre at noen forteller om det, har jeg satt bevis-kravene alt for lavt. Objektivt sett burde jeg jo da sette alle bevis-krav så lavt. Men da fikk jeg også problemer.
Negative bevis handler om å bevise at noe ikke er tilfelle, at noe ikke eksisterer eller at noe ikke har skjedd. Det som er interessant er at vi også her finner en asymmetri som virker slik at det er lettere å bevise at noe har skjedd, at noe eksisterer, at noe er tilfelle, enn motsatt.
Hvordan skal man bevise at noe ikke har skjedd? Jeg skal med en gang si hvordan det kan være mulig. Det er i de tilfeller der det er et en til en årsaksforhold involvert. Altså: hvis A og bare A, så alltid B.
Altså B vil kun skje som følge av A, og det er kun A som kan forårsake B, og B vil aldri skje uten at A først har skjedd. Da kan man si at hvis man ser B, så kan man med sikkerhet konstatere at A har skjedd. Hvor ofte har man slike entydige årsaksforhold? Det hører nok til fåtallet av hendelser her i verden. Vi kan si «Ingen røk uten ild». Er det mulig at jeg ved hjelp av andre kjemiske prosesser kan skape en bestemt type gass, som vanligvis opptrer som røyk? Kan jeg samle opp røyken i en beholder, og så slippe den ut ved en senere anledning? Men kan det være ild uten røk? Hadde jeg oppdaget røyk i kabinen på flyet ville jeg blitt mektig nervøs. Men er der ingen ild i dette flyet selv om jeg ikke ser røyk? Tenk på forbrenningen i motorene.
La oss prøve oss på et annet eksempel:
Noen påstår at jeg har vært i en bilulykke. De sjekker bilen min. Ingen skader.
Det må ha vært en annen bil. Jeg nekter. Aha.. han må ha vært full og forsøker
å skjule det. Ingenting registrert hos politi, sykehus eller
forsikringsselskap. Aha
han har ikke sagt ifra, ergo har han noe å skjule.
Kanskje det handlet om spritsmugling. Jeg har alibi. Han manipulerer og truer
andre rundt seg. Jeg nekter. Alle forbrytere nekter, ergo må han være en
forbryter.
Hvordan kan jeg bevise at jeg ikke har vært i en bilulykke. For her finnes ingen slike en til et årsaksforhold. Man kan ikke bare konstatere fraværet av noe og bruke det som et bevis.
Dette er problemet som gjør at den som positivt påstår noe, er den som må bevise det.
Siden 1960 årene har vi mennesker lett etter tegn på liv andre steder i universet. Det er nå gått over 50 år og resultatet er null. Betyr det at det ikke finnes liv andre steder i universet? Selvsagt betyr det ikke det. 50 års leting betyr ingenting annet enn at vi enda ikke har funnet noe. Kan det være at det ikke finnes liv andre steder enn her på vår planet? Det er vanskelig å forestille seg at det kan være tilfelle, men vi kan heller ikke benekte det. Om det virkelig ikke finnes noe liv der ute, så vil kanskje menneskeheten lete så lenge mennesket er menneske, men aldri finne noe. Likevel vil mennesket i en slik situasjon aldri få noe svar på spørsmålet. Fravær av indikasjoner er ikke et bevis på at noe ikke eksisterer.
En ting er å føre bevis for at Gud finnes, men hvordan bevise at han ikke finnes? Noen anser det som tilstrekkelig at vi ikke ser ham. Men hvor mange av oss har sett et nøytrino? Det er ingen logisk nødvendighet at vi må avise eksistensen av noe bare fordi vi ikke kan observere det. Mangel på observasjon er intet bevis på ikke-eksistens. Ubåt-kapteinen kunne jo «ikke se den grense under vann», men han bestred jo ikke at den er der.
Man har jo vært svært kreativ med å finne indikasjoner på Guds eksistens. En gang var lyn og torden en slik indikasjon. Men når vi i dag har funnet bedre alternative forklaringer så vil ikke det si det samme som at vi har bevist at Gud ikke eksisterer.
Denne asymmetrien er også en del av grunnen for at tvilen skal komme tiltalte til gode, og at det påligger aktoratet å bevise påstanden om hva den tiltalte har gjort. Det er ikke den tiltalte som skal bevise at han ikke har gjort det. For, svært ofte er i bunn og grunn det en umulig oppgave.
Som konklusjon på det hele skisserer jeg en mulig bevis-skala oppdelt i fem grader. Viten som oppfyller krav til 1.grads bevis, er apodiktisk sannhet. Deretter synker sannhetsverdien med økende bevisgrad.
- At jeg opplever det jeg opplever
- Apriori analytiske utsagn (Mitt språklige maktområde)
Jeg kan si med apodiktisk sikkerhet at jeg opplever. Det jeg opplever setter jeg navn på. Jeg definerer begreper. Jeg opplever å sette navn på begreper, derfor er dette også apodiktisk viten.
Fornuftens samsvar med virkeligheten er usikker. Den viten jeg har som følger direkte av min fornuft med en entydig sikkerhet, har en sikkerhet som er lik fornuftens sikkerhet. (Matematiske utsagn, deduksjon, logikk, avhenger av tankelovenes overenstemmelse med virkeligheten)
Tvetydige konklusjoner som følger av fornuften. (X^2 = 4 gir to alternative svar, hvilket skal gjelde i virkelighetens verden? Her kommer konkurrerende hypoteser, eller lukkede forklaringsmodeller inn i bildet. Mange hypoteser som er fundamentalt forskjellige kan hver for seg være fullgode forklaringer på et sett av fenomener. Dersom vi regner med bare en sannhet, og disse hypotesene står i strid med hverandre vil deres sannsynlighet synke med antall mulige hypoteser.
Sikkerhet avhenger av fornuftens sikkerhet (2-grad) / antall alternative muligheter).
Konklusjoner som følger direkte av sanseinntrykk. Sanse-erkjennelse. Egne erfaringer, og de slutninger vi kan treffe av dem.
Sikkerhet avhenger av erfaringens sikkerhet og fornuftens sikkerhet (2.grad) og entydighet (3.grad)
Konklusjoner som følger av indirekte erfaringer via eksterne media. (Vitneforklaringer, bøker, radio, fjernsyn osv.)
Sikkerheten avhenger av mediets pålitelighet, sanseinntrykkenes pålitelighet(4.grad), entydighet(3.grad), fornuftens sikkerhet (2.grad)
4 og 5 grads bevis kommer inn under begrepet "erfaringsbevis". Det er denne typen bevis som brukes av vitenskapen. Det er kun denne bevisformen som holder mål, når vitenskapelige hypoteser skal styrkes eller bekreftes. Når vi skal bevise en teoris logiske holdbarhet, tyr vi til 2. og 3. grads beviser. Disse oppleves som sanne i den grad vi er i stand til å forstå resonnementet, og teoriens oppbygging. Når man har forstått tankebygningens struktur, går man til erfaringen for å finne støtte for teorien. Ifølge den hypotetisk deduktive metode, må denne støtten være en bekreftelse av forutsigelser som er dedusert ut fra teorien. Her er det viktig å erkjenne at både eksperiment og resultat kan formes for å støtte hypotesen. Det er m.a.o. mulig å manipulere (forskeren finner det han vil finne.) Ut av dette kan vi trekke et viktig prinsipp:
Dersom det eksisterer et kausalitetsforhold mellom hypotese og erfaring har de ingen verdi som beviser for hverandre; dersom fenomenet er modifisert til forklaringen, eller forklaringen er tilpasset fenomenet er det meningsløst å snakke om bevis.
Å bevise at noe er tilfelle består i å foreta en sammenligning mellom hypotese / begrep / tankeinnhold på den ene siden, og erfaring/ eksperiment på den andre siden. Dersom det ene er formet av det andre, er en slik sammenligning meningsløs. Da vet vi jo at de må passe sammen. Dette ser vi kanskje lettest når vi søker å bevise apriori analytiske utsagn ved hjelp av erfaring. Vi kan for eksempel foreta en undersøkelse om alle ungkarer er ugift. Vi vet på forhånd at dette er tilfelle fordi dette er definisjonen på en ungkar. Begrepet ungkar er tilpasset alle ugifte menn. Derfor er en sammenligning meningsløs. Samme problem får vi når vi ikke kan adskille det observerte fra observatøren (kausalitets-forvrenging) Eksisterer det et kausalitetsforhold her og dette ikke kan kompenseres for, blir observasjonen meningsløs. Vi husker hvor markant Descartes adskilte sjelen fra legemet. Dessuten fjernet han Gud som bevirkende årsak i universets hendelser. Universet ble dermed redusert til en maskin som kunne observeres slik den er i seg selv. At dette kravet til bevis er allment akseptert i samfunnet, ser vi forresten av den utstrakte bruken av varetekt. En hyppig grunn for varetekt er nemlig å "sikre bevisets stilling". En mistenkt skal ikke ha anledning til å tukle med bevisene. For rettssikkerhetens skyld bør også politiets adgang til å omforme beviser i en bestemt retning umuliggjøres. Det verste som skjer i en rettstat, er når loven tilpasses fakta for å få noen dømt. I dag, i vårt samfunn, kan dette bare skje ved omtolkning av loven, men i gamle dager finner vi ekte tilfeller av denne type bevisføring.
Dersom et fenomen er av en slik beskaffenhet at det gjentar seg hver gang jeg gjør noe bestemt, er vi inne i et deterministisk system. Hver gang jeg måler en kobbertråd finner jeg at den leder elektrisk strøm. Kan jeg ut fra dette gjøre den slutningen at all kobber i hele universet leder elektrisk strøm? Svaret er ja/nei. Det hele beror på hvordan kobber er definert. Dersom liten resistens er en del av definisjonen på kobber har jeg apodiktisk sikkerhet for at dette er tilfelle. For dersom jeg skulle finne et metall, som hadde alle kobberets egenskaper unntatt at det ledet elektrisk strøm, var det ikke kobber jeg hadde funnet. Det ville falt utenfor definisjonen. Men dersom jeg definerte kobber som grunnstoff med atomnummer 29, er svaret nei. Første gang jeg målte kobberet, altså det rene grunnstoffet med atomnummer 29, fant jeg at det ledet elektrisk strøm. Viseren slo ut. Ville jeg da etter dette ene forsøket konkludere med at dette måtte gjelde alt kobber i hele universet? Slett ikke. Det kunne jo være noe annet som var årsaken til at viseren slo ut. Jeg gjentar målingen under forskjellige forhold, med forskjellige instrumenter. Når kan jeg si at jeg er sikker? Hvor mange ganger må jeg måle før jeg er helt sikker? Det ville vært ulogisk av meg å sette et tall her. Det eneste jeg kan si er at sikkerheten øker med antall målinger. Men det finnes intet kriterium som sier når jeg skal stoppe. Dersom jeg har målt N ganger, hvor sikker kan jeg være på at N+1-te gang ikke vil slå feil. Temmelig sikker, men ikke apodiktisk. Hume viste klart at en slik induksjon ikke følger med nødvendighet. Likevel må vi godta deterministiske forhold som det sikreste erfaringsbevis vi kan ha.
Evolusjonsteorien er et eksempel på en teori som ikke kan bevises ved hjelp av deterministiske forhold. Det går ikke an å gjenta evolusjonen. Det samme gjelder f.eks. teorier om samfunnsutvikling, teorier om personlig utvikling osv. Derfor er da også slike teorier nødvendigvis mere usikre enn f.eks. atom-teorien, som jo i mye større grad bygger på repeterbare eksperimenter.
Med objektiv sannhet tenker jeg på overførbar sannhet. Det er den typen sannheter som kan meddeles mellom bevisstheter. Søren Kierkegaard benektet eksistensen av slike sannheter. Han indentifiserte seg med blant annet Sokrates som anså søken etter sannhet som viktigere enn selve sannheten. Det Kierkegaard må ha oppdaget er at opplevelsen ikke er overførbar. La oss ta fatt i bevisgradene og se hva som kan overføres her og hva som ikke kan overføres. Jeg forutsetter her selvsagt at det finnes en bevissthet utenfor meg som jeg kan kommunisere med.
Dersom vi er villige til å anta en annens tankesystem, som består av begreper og algoritmer, kan vi oppnå og forstå på samme måte begge to. Jeg kan selv kjenne denne opplevelsen, men jeg kan ikke oppleve at den andre opplever det, for da hadde våre opplevelser vært ett. Altså er selve opplevelsen ikke overførbar. Men tankesystemet, begrepene og symbolene har stor grad av overførbarhet.
Av samme grunn som i første grad, kan vi oppnå en felles forståelse av tankesystemer, men tilliten til dem, som beskrivelse av virkeligheten, kan ikke overføres.
Tilliten til valg av konklusjon kan i siste instans ikke overføres. Et resonnement om sannsynligheter kan overføres, men tilliten til resonnementet kan ikke overføres.
Når det gjelder konklusjonen i seg selv kan denne som i andre-grads bevis overføres. (Men den bygger fortsatt på vilje til å anta felles begreper og algoritmer)
Erfaring er opplevelse, og kan ikke overføres. Du kan beskrive for meg hva du har erfart (jfr språklig kommunikasjon), men ikke at du har opplevd å erfare det. Men de resonnementer som bygger på erfaringen kan, på de samme betingelser som er nevnt før, overføres.
Her er tilliten til felles kilde ikke overførbar. Men konklusjoner på grunnlag av kildens utsagn kan overførers.
Overføringsmuligheten mellom individer viser seg i en klar grense. Grensen går ved opplevelsen. Opplevelsen er privat i sin natur. Men tankesystemer kan med høy grad av sikkerhet overføres. Dersom mottaker er viljeløs, kan teoretisk sett alle tankesystemer overføres. Allmenne tankelover bygger sin allmenhet på felles anerkjente tankesystemer, bestående av begreper og algoritmer (f.eks. motsigelsesprinsippet). Slike tankesystemer har da også vi mennesker klart å overføre til maskiner. Der representerer de menneskets konvergente fornuft; den delen av fornuften som ikke utvikler seg, men som utfører sin aktivitet, i henhold til strengt avgrensede begreper og algoritmer. ( I de siste årene har men også begynt å utvikle såkalte adaptive algoritmer på datamaskiner, dette er algoritmer som lærer av egne resultater. )
Et antatt tankesystem er ingen reell sannhet. Det begynner alltid med "Anta at ...". For å kunne skjønne hverandre er det imidlertid en betingelse at vi er villige til å anta. Tenk deg at du nektet, når mattelæreren begynte: "å anta at vi har en rettvinklet trekant ..." Dersom vi nektet dette (Det finnes ingen rettvinklet trekant, fordi vinkelen alltid har en unøyaktighet og strekene har tykkelse uansett) vil mattelæreren aldri kunne komme videre med sitt resonnement, og du vil selvfølgelig heller aldri lære matematikk. Men systemer, som bygger på, "anta at", kan aldri bli apodiktiske sannheter som gjelder verden utenfor vår bevissthet, derfor er denne type sannhet aldri overførbar. Dersom vi opplever noe slikt som sannhet, skyldes det tilliten, og den kan ikke overføres. I hver enkelt bevisgrad finner vi brudd som skyldes opplevelsens ikke-overførbarhet. Ingen sannheter kan derfor overføres direkte. Alle sannheter er derfor subjektive. Det eneste som kan oppfattes som objektiv sannhet er de rene tankesystemer, men de sier ingenting om virkeligheten, de sier bare noe om bygningen i seg selv. De er som en tegning av et hus. Vi har bare tegningen, men vi vet ikke om huset finnes. Her er det troen kommer inn for de fleste mennesker. Men jeg kan ikke gi deg tro, og du kan ikke gi meg tro. Troen er en opplevelse, en tilstand, og den kan ikke overføres.
Søren Kierkegaard har rett når hen sier det ikke finnes objektive sannheter, dersom vi setter som krav at de skal være almene dvs. overførbare. Det som er mulig overførbart er fornuftens aktiviteter, men dette avhenger av vilje, og til en viss grad intelligens. For meg finnes det derfor bare subjektive sannheter. Min evne til å overbevise andre er begrenset og andres evne til å overbevise meg, er begrenset.
Men hvor langt er jeg kommet nå? Stein, etter stein har falt. Jeg står alene igjen i ruinene. Jeg har tvilt på erfaringen, jeg har satt store spørsmålstegn ved fornuften. Det er heller ikke mulig, hverken for Gud eller menneske å komme inn i min opplevelsens sfære, og jeg kan ikke komme ut. Kan vi mennesker oppnå sikker viten om noe som helst utenfor? Svaret er nei.
Sokrates ble dømt til døden for å ha spurt for mye. Han sa om seg selv at han var uvitende, og han forestilte seg egentlig ikke. Sokrates hadde trengt dypt nok ned i problemene til å forstå at det ikke finnes enkle løsninger. I sin forsvarstale forteller han at oraklet i Delfi engang hadde sagt - til Sokrates store forundring- at Sokrates var den viseste av grekere. "Hva kan vel guden mene, og hva er det slags gåte han kommer med? Jeg vet da med meg selv at jeg slett ikke er vis" funderer han. "Jeg gikk til en av dem som folk mente var vis, navnet hans behøver jeg ikke si, men det var en av politikerne." Hva oppdager Sokrates? "Jeg fant at denne mannen riktig nok gikk for å være vis i manges øyne og mest i egne, men at han ikke var det. Og så prøvde jeg å vise ham at han trodde han var vis, men ikke var det. Men da gjorde jeg meg til uvenn både med ham og mange av dem som var til stede."
Nå begynner oraklets mening å demre for Sokrates. "Jeg er altså visere enn denne mannen", slutter han, "for det ser ut at vi ikke vet så mye, noen av oss, men han tror han vet enda han ikke vet, men jeg - jeg vet ikke noe, men så tror jeg heller ikke at jeg vet noe. Så det ser sannelig ut til at jeg er lite grann visere enn han, i og med at jeg ikke går rundt og tror at jeg vet det jeg ikke vet."
"Gi meg et fast punkt og jeg skal rokke jorden." Arkimedes jublet av fryd, oldtidens store geni hadde funnet vektstang-prinsippet. Og jeg tviler ikke, jorden kan rokkes bare vi finner et fast punkt. Men Arkimedes rokket aldri jorden. Hverken han, eller noen senere har noen gang funnet et fast punkt. Se deg rundt i universet, kan du finne noe fast punkt? Se deg om i ditt indre, ser du der noe fast punkt, noe som kan bringe deg ut av din indre verden? Du finner det ikke. Uvitenheten blir ditt lodd. Bli moden! Innse det og avfinn deg. Hva nå? Gå rundt i din hage, se på dine tankers trær, de rekker ikke langt. Du kan gjøre dem høyere, du kan bygge store tårn, strekke deg og strekke deg utover. Ja i ditt overmot kan du komme til å bygge et babels tårn som skal ta deg like til himmelen. Men se, tårnet faller som et korthus, og etterlater deg i forvirringens mørke. Tankene oppløser seg i kaos. Du kommer ikke ut. Men hva skal du egentlig der ute? Er det ikke et goldt og ugjestmildt rom der ute? Har du det ikke bedre her i din trygge hage?
Det er hit jeg vil du skal komme. Vi trenger alle å komme dit hen at vi innser vår uvitenhet. Vi innser at hardnakkede påstander og benektelser (tro og vantro) om de ytre ting er dårskap. De ytre ting hører ikke oss til.
Dette er mitt utgangspunkt. Det er her jeg står. Egentlig har jeg alltid visst hvor jeg sto, men jeg har manglet vilje til å innse det. Men gjennom denne analysen har jeg lært en ting til:
Jeg kan ikke komme ut, og ingen kan komme inn. Ingen kan komme inn til meg. Her inne er jeg alene. Det betyr at jeg er enerådende. I min hage er jeg konge. Ingen andre kan noensinne komme inn å forstyrre denne orden. Det betyr at jeg er fri til å bygge mine tankes trær som jeg vil. Men dette må da være positivt. Mine tanker er fri.
Jeg forestiller meg at jeg er på et åpent hav. Jeg aner ikke hvor land er. Der er intet som kan indikere for meg, i hvilken retning min paradisiske øy ligger, eller om den finnes i det hele tatt. Iblant møter jeg andre båter. Noen ror som besatt. De mener at paradis ligger i den og den retningen. Noen snakker også om en forferdelig malstrøm, som ligger i motsatt retning, de har to gode grunner til å ro i den retningen de gjør. Men ingen har direkte sett, hverken øya eller malstrømmen. Men de er overbevist om at de ligger i den og den retningen. Selv har jeg ingen ide om retningene til de to stedene. Når jeg treffer andre båter, slår jeg følge med dem en stund, for å slå av en prat, men jeg gidder ikke å stresse. Var der ikke en i går, som sa at paradis lå i motsatt retning? Mange jeg møter, kommer med stygge advarsler til deg: "fortsetter du å ro i den retningen ender du til malstrømmen." Det er helt klart: dersom jeg fortsetter å ro i alle retninger kommer jeg ingen steder. Er muligheten for at jeg skal finne paradis større dersom jeg satser på en bestemt retning? Hvordan kan jeg vite at jeg ror i en bestemt retning? Stadig treffer jeg mennesker som jeg har truffet før. Hvordan kan det gå til dersom de ikke har rodd i sirkel? Men dersom jeg øker min mulighet til å påtreffe paradis, ved å satse på en bestemt retning, øker jeg ikke samtidig min mulighet for å havne i malstrømmen? Man bekymrer seg og bekymrer seg for den malstrømmen, men er man ærlig, så aner man ikke i hvilken retning den ligger, eller om den bare er et fantasifoster. Er den der, så er den der, jeg kan aldri gjøre noe fra eller til for å unngå den. Derfor har jeg heller ingen grunn til å bekymre meg om den. Min bekymring vil på ingen måte minke min mulighet til å havne der. Derfor: jeg gjør hva jeg vil. Jeg ror i hvilken retning jeg vil, der det passer meg. Jeg kan kanskje skape meg et paradis i min båt.
Jeg trenger ikke værer redd, for å tenke dette eller hint. Hvordan kan jeg vite hva eventuelt ytre makter vil jeg skal tenke. Også om dette er jeg uvitende. Dersom det finnes slike makter, og de akter å straffe meg dersom jeg tenker feil, hva kan jeg gjøre med det så lenge jeg ikke kjenner standarden? Den kan være hva som helst. Den finnes kanskje ikke i det hele tatt. Hvorfor skulle den det? Ideen om en slik tanke-standard kan jeg ikke avgjøre sannhetsverdien av. Og om den skulle finnes kjenner ikke jeg dens innhold. Det er da egentlig det samme hva jeg tenker. Dersom jeg, noen gang, skal stå til ansvar for min tenkning er m.a.o. sjansen like stor for straff eller belønning uansett hva jeg tenker. Derfor er det heller ingen vits i å avgrense tankegangen den ene eller den andre veien. Jeg er uansett prisgitt, hva som enn måtte ligge utenfor meg. Men jeg kan kanskje prøve å slutte å tenke, da tenker jeg i alle fall ikke noe galt. For det første er det umulig for meg å slutte å tenke, for det andre kan jo også det være galt ifølge en eventuell standard. Nettopp denne uvitenheten gjør at jeg kan tenke hva jeg vil. Det er nemlig ingen vits for meg å prøve å oppnå eller å unngå noe jeg ikke kjenner. Det blir bare skyggeboksing. Jeg erklærer meg derfor, frekt og freidig som FRI-tenker, så får det gå som det går, jeg er prisgitt uansett.
Gjennom å erkjenne min uvitenhet har jeg:
1. Tapt muligheten til å oppnå sikker viten
2. Vunnet tanke-frihet
3. Gjort alt mulig.
Jeg kan bare oppnå sannsynlig kunnskap om verden rundt meg. Det øker toleransen for alle andre byggverk som sansene måtte gi meg. For den uvitende er alt mulig. Verden er mulig, universet er mulig, Gud er mulig. Det at alt er mulig gjør at jeg kan lage, eller anta andres tankesystemer om disse ting uten å blunke. Noen tankesystemer fasinerer meg, andre liker jeg ikke. Det er ikke mulighet eller umulighet som avgjør deres gyldighet for meg det er til syvende og sist moral.
Hittil har jeg sett på meg selv som et passivt opplevende vesen. Det er bare halve sannheten. Den sanseverden jeg opplever lar seg manipulere av meg. Jeg opplever å ha et aktivt samspill med min sanseverden. Om dette er en illusjon eller ikke er egentlig uvesentlig. Jeg deltar selv i den verden jeg opplever. Dette gjør at jeg bestemmer meg for å anta denne verden som sannhet. Det er mulig for meg å leve i denne verden, og jeg ser på den som sann. I hele resten av boken kommer jeg til å ha dette utgangspunktet. Men min gode mann, nå er du jo kommet til det samme stadium som de fleste av oss andre. Hvorfor gå igjennom denne lange og smertefulle prosessen bare for å komme tilbake til utgangspunktet? Svaret er at jeg har oppnådd toleranse og tankefrihet. Disse grunnpilarene hadde ikke vært mulig for meg uten erkjennelse av uvitenheten. Jeg grunnlegger min filosofi på tvilens grunnvoll, den er kanskje ikke så solid, men den er ærlig. Senere i boken skal vi også se at noen tillegger det moralsk verdi, det å "ha den rette tro". Når vi ser det spinkle grunnlag vår viten bygger på, er dette et urimelig forlangende, det er ødeleggende og formålsløst.
Jeg har tvilt på min egen fornuft. Men hva er det som har fått meg til å tvile på den? Er det ikke nettopp fornuften? Men hvilken rett har jeg til å gi fornuftige grunner til å tvile på fornuften, når jeg tviler på den? Også disse grunner må jeg jo tvile på? Jeg tviler på tvilen. Her kommer jeg ingen vei. Jeg har ikke noe annet å måle fornuften med, enn fornuften selv. Her er subjekt og objekt smeltet sammen, vi har ikke noe redskap til objektivt å avgjøre fornuftens kvalitet. Fornuften er det redskap jeg har, på godt og ondt. Fornuften er min eneste hammer. Jeg kan bruke den, eller jeg kan la være. Jeg har allerede antydet hvordan vår fornuft kan ha arbeidet for å bygge det tankesystem som aritmetikken er. Vi har sett at aritmetikken er et mektig redskap i vår erfaringsverden. Det var fornuften som laget det. Derfor, når jeg nå har antatt erfaringsverden som "sann" verden, ser jeg at fornuften er et brukbart redskap i denne verden. Og i den grad verden er mulig, er også fornuften mulig. Jeg antar altså fornuften som redskap, fordi den er det eneste redskap jeg har, og fordi erfaringen forteller meg at den duger. Men merk hovedprinsippet: fornuften kan aldri bli noe annet enn et redskap. Et redskap kan aldri ha noen moral i seg selv. En kule kjenner ikke forskjell på jøde eller araber. Den kan drepe begge. Slik er det også med fornuften.
Påvirker vi stjernene ved å se på dem? Er vi skapt av verden, eller er verden skapt av oss selv? Er skillet mellom subjekt og objekt absolutt? Hvordan skal vi finne det ut? Den eneste måten å finne det ut på, er å bruke mine sanser, min fornuft, og min tidligere erfaring. Men hvor sikkert er det de kan fortelle meg? Heller ikke det kan jeg svare på. Dette spørsmålet er derfor alt for vanskelig for meg.
Konklusjonen er at vi kan tvile, både på media, resurser, nøkkel og vår evne til å observere uten å påvirke.
Vi mangler et fast punkt. Vi er tilbake til Humes "naturlige tro". Det finnes ingen fornuftsmessig grunn til å anta sansenes vitnesbyrd med apodiktisk sikkerhet.
Kan vår viten komme innenfra? Vår fornuft forteller oss om lukkede forklaringsmodeller. Flere fundamentalt forskjellige tankebygninger kan bekrefte de samme fenomener. Slike forklaringsmodeller kan motbevises med en sikkerhet som avhenger av vår fornuft og erfaring, de kan aldri bevises. Descartes og Berkeley prøvde seg med Gud. Det er klart, dersom Gud skal klare dette må han komme like inn i min opplevelse. Da opplever jeg Gud. Da, må jeg vel innrømme, at jeg kan få sikker viten. Det jeg får sikker viten om, er at jeg i tillegg til bevissthetens elementer opplever en kilde som jeg kaller Gud. Men kan han gi meg sikker viten om omverden? Da opptrer han i så fall som informasjonsbærer. For at jeg skal kunne tolke data riktig må jeg kjenne avsenderen. Hva er det? Er det underbevisstheten? Er det fantasien? er det Satan, eller er det Gud? Der er allerede tvil. Dersom det er Gud, hvordan kan jeg være sikker på at informasjonen virkelig er fra omverdenen, at den ikke er fra Gud selv, altså at Gud produserer informasjonen, slik Berkeley hevdet? IP-teorien er nådeløs. Selv Gud i min bevissthet kan ikke gi meg sikker informasjon om omverdenen. En av opplevelsens eiendommeligheter er at den er privat. Her er begrunnelsen: Spørsmålet er: Kan Gud egentlig komme inn i min bevissthet? Det må jo bety at våre opplevelser smelter sammen. Opplevelsen vil alltid opptre som en enhet. Dersom jeg fikk en annen opplevelse inn i min egen, ville jeg ikke oppleve det som to opplevelser. Kan du tenke deg å oppleve to opplevelser samtidig? Mitt utgangspunkt er at jeg er verdens sentrum. Det faktum at jeg opplever begge opplevelser gjør nødvendigvis begge opplevelser til en opplevelse, nemlig min. Og hvis jeg ikke opplever det slik, kan ikke den andre opplevelsen ha kommet inn. Altså må Gud da oppleve det jeg opplever, og jeg må oppleve det Gud opplever. Men dersom jeg opplever det Gud gjør, kan han ikke være særlig vitende. For jeg opplever ikke å vite noe. Og hvis Gud ikke opplever å vite noe, hva har han da å fortelle meg? Dersom Gud ikke vil dele denne direkte opplevelse med meg, blir han altså kun å oppfatte som en kilde, på lik linje med alle andre kilder, og derfor usikker fordi kildens årsak ikke kan identifiseres.
Hva med den ideen at sannheten ligger i oss som ideer? Ok, jeg opplever disse ideene. De er en kilde til viten på lik linje med erfaringen. Men hvordan kan jeg påvise ideenes samsvar med omverdenen? IP-teori igjen? Hvor kommer ideene fra, hva er deres kilde? Vet jeg det ikke, har jeg ingen nøkkel, og uten nøkkel ingen informasjon.
Kant, du er mitt siste håp. Kan jeg med apodiktisk sikkerhet godta din kopernikanske revolusjon? Tja, hva sier egentlig denne revolusjonen? Den sier egentlig ikke annet, enn at erfaringen formes av anskuelsen, og at hele vår sanseverden formes av anskuelsen. Akkurat det har jeg lært mye av. Men det kan misforstås dit hen at vi kan forandre universet med å se på det? Det ville i så fall vært helt ødeleggende. Men det er ikke det Kant sier. Tingen i seg selv "Ding an sich", kan vi, som vi har sett, ikke si noe om. Vi har før vært inne på at Kants overbevisning om eksistensen av en syntetiske apriori utsagn grunner seg på en klokketro på matematikkens gyldighet som i dag har slått store sprekker. Kant løste ikke Humes problem, han bare snakket oss rundt, og gjorde "ding an sich" til noe så ubetydelig at det ikke var verdt å ense. Det Kant egentlig sa, er at vi kan være sikre på at vi opplever en omkveden med sansene, og at denne verden er det den er fordi våre sanser gjør den slik. Han løste aldri det grunnleggende problemet om samsvar mellom sanseerfaring og tingen i seg selv. Ingen har løst det. Dersom du antar IP-teoriens holdbarhet skjønner du også hvorfor det er slik, og aldri kan være annerledes. Derfor, når vi uttaler oss om omverdenen kan vi bare si en ting sikkert: alt er usikkert.
Jeg har nå skaffet meg en grunnvoll å bygge på, og jeg har et redskap til å bygge. Min gamle drøm om å bygge bunnsolid på en grunnvoll uten tvil og på en ufeilbarlig fornuft har jeg måttet gi opp. Til gjengjeld kan jeg bygge fritt (tankefrihet) og jeg kan bruke andres byggematerialer og byggverk som jeg vil (toleranse). Nå er tiden kommet for å bli kjent med fornuften, og å lære å bruke den.
Kreativitet og intelligens
Psykologene er aldri blitt enige om hva intelligens egentlig er, og man finner i faglitteraturen en rekke forskjellige definisjoner. Ofte tilpasses definisjonene de forskjellige psykologiske modeller, eller teorier. En måte er å definere intelligens operasjonelt i forhold til de ulike typer av intelligenstester. Man sier at intelligens er det en måler med intelligenstester. Nå har det vist seg at de fleste intelligens-tester gir forskjellig utslag i forskjellige kulturer. For meg er det et signal om det menneskelige intellekts store tilpasningsevne. I den erkjennelses-modellen jeg senere skal presentere har intelligensen fått en litt mer beskjeden plass enn det som er normalt. Intelligens-begrepet er tilpasset modellen, og har dermed fått en spesifikk betydning som ikke er allment, men som kun gjelder for denne modellen.
Med intelligens mener jeg evne til konvergent tenkning. Med konvergent tenkning mener jeg det å lære algoritmer og å kunne evaluere tanke-objekter i henhold til disse. En evaluering av intelligensen går på å finne evnen til å kunne utføre disse operasjoner riktig og den tid som brukes. En person med høy intelligens lærer mer på kortere tid, enn en med lav intelligens. Det å lære, er å kunne kopiere algoritmer, og å kunne huske dem og å kunne bruke dem. (Vi trekker ikke inn alder og intelligens-koeffisient her)
Denne måten å avgrense intelligensen på, som sagt, er uvanlig, men glem ikke at det her bare er snakk om definisjon av ord. Jeg bare informerer om at når jeg snakker om intelligens, snakker jeg om de kopierende deler av vår fornuft. Når vi lærer å telle, bruker vi intelligensen. Vi lærer et sett med begreper, og tilhørende algoritmer. En person med høy intelligens lærer fortere å telle, enn en med lav intelligens. Nå er det slik at vi mennesker er intelligente på forskjellige områder her i livet. En av grunnene til dette kan være at vår oppmerksomhet er rettet mot forskjellige områder av vår opplevelse.
De tankeobjekter som skapes for automatisering regner jeg som en del av de motoriske prosesser. De første empiriske tanke-objekter som oppstår sannsynligvis de motoriske. De er lært gjennom handling og er direkte knyttet til den. Den amerikanske psykologen Jerome S. Bruner kaller dette for "enactive representation", som innebærer å kjenne noe gjennom handling uten å ha symboler eller forestillingsbilder tilknyttet objektet. Her er det stort sett snakk om handlings-algoritmer. Mye av denne læringen skjer antagelig stort sett i underbevisstheten. Men her er intelligensen absolutt med. Den lærer at "når jeg trykker på den knappen så skjer det, og den knappen så skjer det osv."
Allerede fra før ettårsalderen er barnet i full gang med å utforske verden omkring seg. Den første generelle datainnsamlingen er begynt. Gjennom denne aktiviteten og den motoriske utvikling lærer barnet å holde på forestillinger. Det får bevisste empiriske objekter. Og de er konkrete. Barnet har f.eks. et indre forstillingsbilde av morens ansikt. Denne representasjonen er ikonisk (figurlig). Denne erkjennelsen av ikoniske tanke-objekter representerer den første empiriske erkjennelse, representert av linjen mellom I og EO. Trekanten er sluttet og heretter følger en høy aktivitet for å fylle hjernen med empiriske tanke-objekter.
Hva er kreativitet egentlig? Når fornuften skaper, er den kreativ. Det er, så langt jeg vet, ikke påvist noen særlig stor korrelasjon mellom intelligens og kreativitet. Man kan godt være intelligent uten å være særlig kreativ, og motsatt. Men mye tyder på at et visst intelligens-nivå er en forutsetning for kreativitet. Kreativitet er karakterisert ved sterke innslag av det som kalles divergente tankeoperasjoner. Denne type tenkning kjennetegnes ved iderikdom, originalitet og fleksibilitet, dvs. skapende tenkning. Sentralt i den divergente tenkning står fantasien. Den rene kreativitet er den rene fantasi. Elementene fra sanseevnen settes sammen på mulige og umulige måter (random). Dersom vi kun var kreative, ville vår verden bestå av usammenhengende og ustrukturerte tankebygninger, som den ene dagen står og den andre dagen faller. Den rene fantasien skaper det kaos som det er intelligensens oppgave å lage orden i. Den rene intelligens produserer aldri noe. Det er en vanlig oppfatning at fantasien har en lav status i forhold til intelligensen. Dette tror jeg er på grunn av den overvekt som det tradisjonelt blir lagt på konvergent tenkning i vårt samfunn. I den modell jeg skal beskrive er derimot fantasien sentral. Den er en nødvendig forutsetning for all skapende tenkning.
På musikkens område kan pianisten stå som symbol på intelligensen, mens komponisten symboliserer fantasien. Pianisten har evne til å kopiere komponistens ideer, ved hjelp av noter. Den kreative komponisten behøver ikke selv å kunne spille piano, men i fantasien har han dannet musikken som det er mulig for pianisten å fremføre. Uten komponist, ingen musikk.
Alle normale mennesker har både intelligens og fantasi. Jeg regner begge for å være en del av fornuften. Intelligensen hører til den konvergente del, mens fantasien hører til den divergente del av vår tenkning. Konvergent tenkning er evnen til å anvende kjente tanke-objekter. Divergent tenkning er evnen til å produsere nye tankeobjekter. Begge er en forutsetning for den kreative fornuft. Tanke-objekter kan være så mye. Jeg regner med følgende:
· Entiteter (objekter)
· Klasser / strukturer
· Relasjoner / assosiasjoner
· Transformasjoner
· Implikasjoner
· Algoritmer (prosedyrer)
Når vi står overfor et problem er det intelligensen som forstår problemet. Den erkjenner problemtypen, og hvilke regler (algoritmer) som gjelder. Fantasien eller de kreative deler av vår tenkning, prøver stadig løsningsforslag, og den oppdager/ skaper nye problemer. Den utfører "brainstormingen", intelligensen evaluerer ideene. Dersom intelligensen er dominerende ignorerer den fantasi som går utenfor de algoritmer den har lært gjelder for problemet. Dersom problemet har en tradisjonell løsning finnes denne, hvis ikke resignerer fornuften. Dersom fantasien er dominerende mistes konsentrasjonsevnen. Man oppkonstruerer det ene byggverket verre enn det andre, og ender sannsynligvis opp med å glemme hele problemet. Likevekt mellom fantasi og intelligens er derfor viktig for kunnskaps-oppbyggingen. En personlighet med dominerende intelligens blir mer eller mindre tradisjonalist, den motsatte ytterlighet er kreativisten. Intelligensens største kompanjong er erfaringen. Den støtter seg hovedsakelig på induksjon og abstraksjon fra erfaringens stoff når den veier fantasiens produkter. Noen av fantasiens produkter er så hinsides all erfaring at de ikke en gang slipper fram til vår bevissthet i våken tilstand. I drømme opplever vi derimot ofte fantasiens frie spill. Slik som vi drømmer, slik kan vi tenke oss fantasiens arbeide. Et vesentlig poeng er her at fantasien ikke er helt tilfeldig. Den styres også av bevisste og ubevisste ønsker. Disse har til syvende og sist sin opprinnelse i driftene. Konsekvensen av dette er at våre hypoteser og tankemodeller oftest får form etter hva vi ønsker skal være tilfelle. Vi søker de vakreste løsningene først.
Etter hvert som erfaringen vokser blir den konvergente del av vår fornuft stadig mer dominerende. Vi blir mer konservative. Dette er en nødvendig prosess etter som det viktigste for oss er vårt samspill med omverdenen. Men samtidig taper vi mer eller mindre den fleksibilitet som fantasien gir, og hos enkelte personligheter går denne utviklingen for langt. Deres sinn stivner. Personer som går sykelig for langt i denne prosessen domineres fullstendig av prosedyrer. Det kan komme så langt at, dersom ting ikke går i riktig rekkefølge når personen står opp om morgenen, må han steg for steg gå tilbake i omvendt rekkefølge for så å prøve på nytt. Dette er selvfølgelig sykelige tilstander. Prosedyrene er tvangstanker. Den motsatte ytterlighet ser vi hos senile mennesker og små barn. En ettåring vil ikke reagere så sterkt om jeg forsvant i løse luften, for så å dukke opp igjen i den andre delen av rommet. For ham ville det bare være en morsom lek. Hans fornuft ville uten videre godta at ting bare forsvant. Når vi blir eldre taper vi tilpasningsevne på grunn av intelligensens stadig større dominans. I dag forandrer samfunnet seg så fort at mange eldre får store problemer med å følge med. Dersom vi skal kunne anvende fornuften til å bygge nytt, er vi avhengig av intelligens for soliditetens skyld, og fantasi for fremdriftens skyld. Men hvordan skal vi voksne mennesker, preget av erfaringens tyngde, kunne lokke frem fantasien i oss selv? Dersom noen har ledet oss i ortodoksiens hengemyr sitter vi fint i det. Vi avviser, ikke bare ubevisst, men også bevisst, vår egen fantasi, så lenge den ikke stemmer med "troen". Vi er redd for "farlige tanker", eller "uvitenskapelige spekulasjoner". En slik prosess har bare en ende, det er tvangstankenes fullstendige dominans. Den første forutsetningen for kreativitet er at vi tør å slippe fantasien til. Det kan vi får til ved å innse vår uvitenhet. Det blir da meningsløst å ikke slippe den til.
Den konvergente del av vår fornuft (intelligensen) har et våpen som vi må leve med. Den har, ofte uhemmet, tilgang til "angst-knappen". Når noe ikke følger prosedyren, reagerer vi med angst. Vi blir usikre. Denne angsten kan i sin tur være opphav til aggressiv atferd. Den andre betingelsen for kreativitet er derfor å kunne beherske labile tilstander i vårt sinn. En labil tilstand i sinnet kan medføre en emosjonell reaksjon som i sin tur medfører at "adrenalinet stiger". Vi blir stresset. Undersøkelser har vist at sterke emosjonelle opplevelser medfører at den fremre delen av pannelappen, som er sentret for vår fornuft, settes delvis ut av spill. Organismen blir forberedt på kamp, eller flukt og da er det mere "dyriske" instinkter som overtar. Dersom vi har lært å frykte fremmede tankebygninger (andres og egne) vil vi ikke kunne vurdere dem med sunn fornuft. Reaksjonen blir en forsvarsreaksjon i stedet for den naturlige som er nysgjerrighet. Jeg er fristet til å innføre begrepet "mental allergi" i denne forbindelsen. Allergi er som kjent kroppens overreaksjon på visse stoffer. Parallelt, kan vår mentale tilstand overreagere på lettere labile tilstander. Vi kan aldri oppgi vanetenkning, eller standardiserte prosedyrer uten at vi lar sinnet gjennomgå denne labile tilstanden. En normal fornuft takler denne tilstanden, og når dragkampen mellom intelligens og fantasi er over, oppnår vi igjen at sinnet stabiliseres. Da har vi bygget en stein. Fornuften har produsert et tanke-objekt. Dette kan være et element i et større system, eller det kan være et komplett system.
I vår erfaringsverden er det intelligensen som belønnes. Har du evne til å kopiere foreldrene er du "et snilt og oppvakt barn". Har du evne til å oppfylle lærerens forventninger, ved å kopiere hans algoritmer er du gløgg på skolen. Har du evne til å kopiere samfunnets forventninger kan du nå langt på maktens tinde. De utpregede kreative personer oppfattes derfor som "problemer" i hjem, skole og i samfunn. Likevel er det de kreative deler av oss som forandrer samfunnet. De konvergente deler av fornuften registrerer tankeobjektenes respons i erfaringen. På denne måten får objektene verdi. Derfor får de konvergente deler av fornuften all den trening de trenger. Og det er nettopp bruken som skaper dominansen. Hjernens funksjoner er ikke ulik musklene i den forstand at deres kapasitet og styrke øker med bruken. For å unngå den konvergente fornufts dominans, må vi stadig trene fantasien. Vi må være villige til å gi den vår tid og oppmerksomhet. Dersom vi ikke gjør det bevisst forfaller den, som enhver annen muskel. Den tredje forutsetningen for kreativitet er altså bevisst bruk av fantasien, gjerne gjennom dagdrøm og assosiasjoner.
Vi kan aldri overkomme den "ortodokse" fornufts hindre i vår bevissthet. En av Freuds største oppdagelser var underbevisstheten. Her er ting mye annerledes enn i vår bevissthet. Nøkkelen til kreativitet er å kunne assosiere utradisjonelt, dvs. å kunne anvende algoritmer, eller tanke-objekter på "gale" områder. Intelligensen vil alltid forsøke å hindre oss i det, da alt har sin bestemte plass. I fantasien snur vi og vender og bryter ned grenser. Dette er uhyre fruktbart. Men det koster mye energi. Det er imidlertid i vår underbevissthet at de fleste slike knytninger skjer. Men dette kan vi utnytte bevisst. Det er blitt hevdet at vi har en viss styring med hva vår underbevissthet skal arbeide med. Dette kan vi gjøre med f.eks. å arbeide hardt med et problem, for så å legge det bort uløst. Da hender det (på de merkeligste tider) at saken komme opp igjen, bearbeidet, og med løsning. Vi får en slags "åpenbaring". Den fjerde forutsetningen for kreativitet er å kunne assosiere utradisjonelt, bevisst og gjennom aktivt bruk av underbevisstheten.
Det er tidligere nevnt at korrelasjonen mellom intelligens og kreativitet ikke er spesielt stor. Likevel er det hevdet at høy IQ (over 120) er en forutsetning for kreativitet, og at kunnskapen på det aktuelle område må være høy. En person med høy IQ og stor kunnskap om et emne kan låse seg i sitt tankesystem, eller han kan bygge videre på det eller modifisere det. Dersom de andre forutsetningene er til stede, har han store muligheter for å utvikle systemet videre. En person som mangler kunnskap eller IQ kan være like kreativ som den første, men kvaliteten på hans produkter avgrenses av de to andre faktorene. Han kan lett bygge tankesystemet ut, men med større grad av usikkerhet. Intelligens og kunnskap er et redskap i den kreative fornufts hånd. Men er redskapene dårlige blir byggverket tilsvarende ustabilt. Den femte forutsetningen som er rimelig høy grad av IQ, og kunnskap er kanskje mer et kvalitetsmål, eller et mål på det enkelte individs kreative muligheter. Men dette er sannhet med modifikasjoner da en sterk og dominerende intelligens også kan virke hindrende på kreativiteten.
Dersom et menneske settes under press eller kommer i uvante situasjoner svekkes kreativiteten. Den amerikanske psykologen Torrance gjorde en undersøkelse blant amerikanske skolebarn i 1962 som viste at evnen til kreative prestasjoner hadde markante fall i de aldersgrupper hvor de største sosiale forandringer fant sted (barnehagestart, overgang fra "primary" til "intermediate grades" og overgangen fra "elementary" til "high school"). Lingenende undersøkelser fra andre land har styrket denne teorien. Spesielt viste undersøkelser i samoakulturen, hvor slike kulturelle press ikke forekom, ingen slike variasjoner. Den sjette betingelsen er altså trygghet i et stabilt miljø.
Denne refleksjon er ikke helt innenfor tema, men tas med som en viktig digresjon, siden vi først er inne på fantasi.
Fantasien er ikke uavhengig av følelser.
Jeg tenker at følelser virker sammen med fantasien på to måter. For det første
er fantasiens ideer sannsynligvis ikke helt tilfeldige. Her kan det være
filtreringer på mange nivåer før den når vår bevissthet. Men det er nærliggende
å tro at det som kommer opp ar farget av våre følelser og våre ønsker, og
kanskje også av vår moral og sosiale preferanser. Dette er den ene
påvirkningsmåten, filtreringen. Den andre måten er hvilke følelser vi
assosierer med fantasien som oppleves her og nå. Her er det noen interessante
aspekter. For jeg tror de fleste har erfart at fantasien overgår virkeligheten
i nesten hundre prosent av tilfellene. Det betyr at det vi ser for oss i
fantasien virker så mye større, så mye mer fantastisk enn det vi oppnår i
virkeligheten. Dette gjelder når vi ser for oss fremtiden. Det gjelder også de
drømmer vi har som aldri kan realiseres. Men ofte gjelder det også våre
forestillinger om egen fortid. Vi drømmer oss tilbake til gode stunder og
høydepunkter fra mange år tilbake. Og vi får en følelse at da var vi
lykkeligere, at det var en fin tid. I dag vet vi at hukommelsen endres. Den er
på ingen måte fotografisk. Og vi endrer hukommelsesbildet hver gang vi tar det
frem for å se på det. Summen av dette er at vi, i tillegg til å leve i den
virkelige verden her og nå, også lever i en fantasiverden av en fin fortid og
forventinger i fremtiden. Dette har altså plassert individet på en mental sky
som delvis skjermer for den verste utsikten av bekymringer.
Det er fortsatt stor diskusjon om i hvilken grad fantasi forekommer hos andre
dyrearter. Men en ting jeg har reflektert over er at denne bindingen mot
fantasiverden kan være en del av en nødvendig bivirkning av en overdimensjonert
kognitiv funksjon. Mennesket vet at det skal dø, og det kjenner så alt for godt
alle farene på den lange livsveien. Da skal det ikke mye til før slike
forestillinger setter kroppen i permanent alarmberedskap, altså stress.
Fantasien kan hos mennesket ha blitt utviklet i en unik retning. De individer
som evnet å dempe stress fikk bedre reproduksjonemesssig suksess enn de som
ikke klarte det. Her kan fantasien ha spilt en rolle og blitt fremelsket av det
naturlige utvalg som en del av løsningen. Dermed har også menneskets
kreativitet øket i takt med utviklingen
av stadig bedre kognitive funksjoner.
Fornuften kan deles inn i to områder, et konvergent og et divergent. Det divergente område representeres best av fantasien, og det konvergente område av intelligensen. For å kunne bygge opp kunnskap må disse to fungere som en enhet. Fornuften skaper tanke-objekter. Disse objekter kan være hele systemer eller elementer i systemer. De konvergente deler av fornuften prøver (hvis mulig) tankeobjektet mot erfaringen. Avhengig av erfaringens respons får tankeobjektet-verdi. Dette kan illustreres ved hjelp av to trekanter (se fig. 7.6.1). Oppbyggingen av kunnskap foregår etter det generelle selvorganiserings-prinsipp, som vi skal se på senere. I samspillet med erfaringen er det de konvergente deler av fornuften som er mest aktive. Dette medfører at denne delen etterhvert kommer til å oppnå dominans over de kreative deler. For å opprettholde kreativiteten må denne trenes bevisst. Her er noen forutsetninger for kreativitet:
1. Tankefrihet
2. Evne til å takle de labile tilstander som tvilen medfører.
3. Bevisst trening / oppøving av fantasien.
4. Evne til å assosiere utradisjonelt bevisst, og v.h.a. under bevisstheten
5. Intelligens og kunnskap.
6. Stabilt miljø.
Alle forutsetningene har store komponenter av miljø i seg. Undersøkelser har da også vist at der er en sammenheng mellom miljø og kreativitet. (McKinnon 1962, Larson og Sangren 1968)
Det er de konvergente deler av fornuften vi har greid å pakke inn i datamaskiner. Dette gjelder både tradisjonell databehandling og nye typer av kunstig intelligens. De såkalte adaptive algoritmer reagerer på "erfaring". Det er f.eks. konstruert heis-styresystemer som på en måte gir seg selv poeng etter hvor effektivt det er. Det gjelder at heisen plasserer seg på de rette steder til de rette tider allerede før folk trykker på knappen. Dette gjør det ved å registrere til trafikk tettheten over tid, og lære av den.
Til dags dato har vi mennesker imidlertid ikke kunnet skape kunstig fantasi. Det er ikke dermed sagt at det er umulig, men det betyr at vi må tenke på en annen måte. Selvorganisering er tidkrevende, og en mengde tid og energi går med til prøving og feiling. En intelligent person som kan prosedyren på fingrene klarer å løse eksamensoppgaven på den gitte tiden, mens den kreative, som må konstruere prosedyren før han kan løse oppgaven faller igjennom og stryker. En av de viktigste grunnene til at vi mennesker har tatt i bruk datamaskinen er at vi vil spare tid. Vi har ikke tid til plunder. Maskinen skal løse oppgaven raskt og riktig. Det gjør da også vår tids datamaskiner, men de gjør ikke noe mer. De kan ikke skape sine egne algoritmer. Det kan vi, for vi har fantasi, og vi kan bruke den hvis vi vil.
I den grad jeg lar meg overbevise av komponenter fra fornuft og erfaring kan jeg oppnå en opplevd viten om omverdenen. Denne viten vil alltid ha en sikkerhet som avhenger av fornuft og erfaring. Foruten personlig overbevisning består altså min viten av komponenter fra erfaringen formet av fornuften og komponenter av fornuften formet av erfaringen. Det beskrives enklest ved hjelp av formelen:
Viten = erfaring + fornuft + personlig overbevisning
Kort om hierarkisk tenkning
Jeg har nevnt fornuftens produkter som er tanke-objekter. Disse objektene kan inngå som elementer i større systemer, eller de kan være systemer i seg selv. Når vi bygger mere komplekse systemer, kan helhet og koherens ivaretas ved å tenke hierarkisk. Et begrep f.eks. "relativitetsteorien" inneholder masse teori i seg selv. Men vi kan snakke om relativitets-teorien i en større sammenheng og trenger da ikke å nevne all den underliggende teori. Relativitets-teorien er et tanke-objekt i seg selv, som kan inngå i en større helhet. Men denne kan brytes ned i under-objekter som hver for seg kan studeres. Descartes var inne på et viktig prinsipp, nemlig at vi måtte gå frem med så langsomme skritt, at vi var sikre på å få alt med oss. Grunnen til dette er at vi mennesker bare kan feste oppmerksomheten på få ting samtidig. Vi er ikke i stand til å holde komplekse systemer i hodet på en gang og samtidig forstå alle delene. Tenk på noe så trivielt som et farge-fjernsyn. Ingen som jeg kjenner, har forstått hele farge-fjernsynet på en gang. Men hvordan har vi mennesker i det hele tatt greid å lage farge-fjernsyn? Man kan grovinndeling farge-fjernsynet i noen få hoved-blokker. Sammenhengen mellom blokkene og selve deres funksjon kan forstås på en gang. Deretter kan hver enkelt blokk brytes ned i nye blokk diagrammer osv. Slik er det mulig å forstå farge-fjernsynet. Fordelen med å gjøre det hierarkisk er at du hele tiden bevarer helheten, samtidig som du kan detaljere deg ned så langt som nødvendig. Uten å kunne tenke på denne måten hadde vi ikke nådd langt. Tenk på noe så avansert som oljeplattformene i Nordsjøen. Et menneske er ute av stand til å holde så mye i hodet alene. Slike prosjekter er umulig uten at de organiseres hierarkisk. Ofte ser vi at menneskelige samfunn organiserer seg på denne måten. Jeg undres på om det er en del av vår natur. Lederne, de som tar de store avgjørelsene, tar helhetsbeslutninger. Detaljeringen og kompleksiteten øker jo lengere ned i hierarkiet vi kommer. Derfor trengs det mange flere på nederste nivå enn på de øverste nivåene. Men ansvarsgraden øker oppover, fordi beslutninger her for konsekvenser for alle de underliggende lagene.
Språket muliggjør hierarkisk tenkning. Dette er fordi språket er symboler. Relativitets-teorien er et objekt som inneholder temmelig mye. Men vi har satt navn på teorien. Vi har altså et symbol på selve objektet. Når vi behandler objektet i et større system, bruker vi dets symbol. Vi husker tegn-trekanten. Figur 7.6.3 viser dens generelle form. Det er ikke alltid at det finnes noen direkte ekstensjon for et symbol. Men symbolet peker på et tanke-objekt som igjen inneholder andre symboler som peker videre osv. Slik får tenkningen er hierarkisk struktur som til syvende og sist har sitt opphav i erfaringens verden.
Evolusjonsteorien bygger på selvorganiseringsprinsippet. Her er formålet[3] klar og greit: individets reproduksjonsevne. Dette sikres gjennom det naturlige utvalg. Individene skaper og påvirker bestanden, som er organisasjonen. Objektene som til enhver tid eksisterer i organisasjonen, dvs. individene, varierer på grunn av mutasjoner. Det naturlige utvalg tillater stor variasjonsbredde. Vi får derved en dynamisk organisasjon som har mulighet til å overleve endringer i de ytre betingelser (miljøet). Bestanden (organisasjonen) får en fremadrettet bevegelse mot en større og større tilpasning til miljøet. Dersom dette endres (over tid) er bestanden så fleksibel at den følger etter; den tilpasser seg de nye betingelsene.
De samme prosesser er kopiert inn i den enkelte organisme. Her er det genene som i siste innstas bestemmer formåls-kriteriene, disse domineres av livsdriftene (drifter for å opprettholde liv i individ og art.)
Vi har allerede introdusert fornuftens to selvorganiserings-prosesser. Vi har den empiriske prosessen hvor fornuften produserer tankeobjekter som blir evaluert (selektert) av erfaringen. På denne måten organiseres de tanke-objekter som gjør det mulig, for oss å samspille med erfaringsverden. Fornuftens produksjon av tankeobjekter skjer i en egen prosess, den rasjonale prosessen. Her er det fantasien som står for produksjonen og intelligensen som selekterer. På denne måten organiseres tanke-objekter som bl.a. kan videre utprøves av erfaringen.
Det generelle selvorganiserings-prinsippet bygger på konflikten mellom den strenge regelbundethet og det totale kaos. Denne konflikten medfører organisering mot et overordnet mål, mot høyere orden. Dersom det totale kaos hadde eksistert uten dets motsetning ville utviklingen gått i alle retninger og opphevet seg selv. Det er kun når utviklingen får retning at den går fremover. Så dersom kriteriene mangler nytter det ikke å ha mål, vi ville aldri kunnet hverken nå eller nærme oss noe mål. Det er vesentlig å forstå at kaos (eller mangfold), er en forutsetning for utvikling. Det komplett rigide ville aldri kunne nå ut over seg selv. Det er avhengig av variasjon for å kunne utvikle seg mot stadig nye høyder. Denne utviklingens første lov eksister, i naturen, i personligheten, blant religionene, i vitenskapen, i fornuften, overalt hvor progressiv utvikling finner sted. Prinsippet er egentlig et paradoks. Best kommer det til syne i den tilsynelatende konflikten mellom den andre termodynamiske lov og darwinismen. Det er ikke til å benekte at vi her ser drift i to motsatte retninger, mot orden på den ene siden og mot uorden på den andre siden. Kanskje er det nettopp derfor vi er her.
Når jeg snakker om kaos, som forutsetning for utvikling, mener jeg ikke nødvendigvis at determinismen må være fraværende i dette kaos; kaos kan godt forekomme i et determinert kosmos.
Den amerikanske matematikeren og nobelprisvinneren John Nash er også kjent for å ha slitt med Schizofreni. Da han var på sitt verste skal noen ha spurt ham om hvordan det kunne være mulig at han som var så til de grader genial og oppøvd i rasjonell tenkning, hvordan kunne han få seg til å tro at utenomjordiske skapninger sendte meldinger til ham. Nash skal ha svart at denne kunnskapen hadde kommet til ham, same vei som de matematiske teoriene. Ergo var det naturlig å tro på den.
Hjernen er en aktiv kunnskapsproduserende enhet. Den bygger ikke sin forestillingsverden på passiv bearbeiding av informasjon. Det er denne erkjennelsen som er bakgrunnen for min måte å tenke erkjennelse på. For svakheten med eldre erkjennelses-modeller er, slik jeg har oppfattet det, at man i for stor grad har lagt vekt på mennesket som et passivt observerende vesen. I dag er det få som tviler på at mennesket hovedsakelig lærer gjennom aktivitet; stadig interaksjon med omverdenen. Mennesket er først og fremst et aktivt handlende vesen. Platons lære om selvstendig eksisterende ideer, Kant og Descartes klokketro på den menneskelige fornuft har det til felles at de ikke har skjønt hvordan mennesket egentlig erkjenner. Sokrates fikk en slavegutt til å løse kompliserte matematiske spørsmål bare ved å spørre. Hvor kom slaveguttens viten fra? Descartes beviste Guds eksistens ved å henvise til sin forestilling om fullkommenhet. Ingenting i denne verden er fullkomment, hvor hadde han denne forestillingen fra? Mitt forsøk på å besvare disse spørsmålene bygger på vårt intellekts selvorganiserende funksjoner. Slavegutten hadde ikke tilgang på selvstendig eksisterende ideer, men han hadde tilgang til de mentale ressursene som kunne utvikle disse ideene i interaksjon med Sokrates som spurte. Det er ikke mulig å separere objekt fra subjekt når man bruker spørsmål som metode til å observere andre mennesker. Når man spør påvirker man. Disse to faktorene er tilsammen årsaken til at slavegutten kunne løse problemet. Det andre poeng jeg vil frem til er at den menneskelige fornuft er i stand til å bygge hypoteser av et hvilket som helst slag, gjerne uten sammenheng med virkeligheten (men alltid med byggeelementer fra erfaringen slik Locke hevdet) I en annen virkelighet med andre lover, ville det menneskelige intellekt fungert kanskje like godt. Dersom det hadde vært vanlig at steiner kunne forsvinne i løse luften hadde ikke det vært noe problem. Vi har ikke noe begrep om f.eks. mengde-konservasjon (det at en mengde forblir konstant uansett ytre påvirkning) før vi erfarer det. Den grunnleggende ide er altså at det menneskelige intellekt er generelt[4]. Dets medfødte algoritmer er så generelle at det kan danne andre algoritmer, som så kan danne nye algoritmer som igjen er forutsetninger for f.eks. å løse et matematisk problem. Dersom Isac Newton var blitt født i Norge på 800-tallet ville han kanskje aldri ha kjent til matematikk i det hele tatt. Han ville kanskje blitt en stor båtbygger. Men hans intellekt hadde like fullt hatt muligheten til å danne de algoritmer som skulle til for å kunne løse f.eks. matematiske problemer.
En annen grunnleggende forutsetning, som må få vidtrekkende konsekvenser er at det settes et klart skille mellom subjektiv og reell sannhet. Dette klare skillet er først og fremst et resultat av at erkjennelsesprosessen er generell; den kan produsere hva som helst, uten at disse har noen nødvendig sammenheng med den reelle virkelighet. Det betyr at begreper, tankemodeller og forestillinger ikke er reell virkelighet, men kun en beskrivelse av denne. Begreper som "kvalitet", "informasjon", "prosess" osv. er ikke reelt eksisterende. Det er symboler, eller navn på tankeobjekter. Abstraksjon er et avgjørende trekk ved den rasjonelle aktivitet. Vi sammenligner, klassifiserer danner former, strukturer, symboliserer, generaliserer og assosierer. Alt dette er rasjonelle tankeoperasjoner, skapt og drevet av fornuften. Relativitetsteorien viser oss at selv begreper som tid og rom er tilpasset vår del av virkeligheten og har kun begrenset anvendelse i den virkelighet som relativitets-teorien beskriver. Selv et så grunnleggende begrep som eksistens, oppløses idet vi beveger oss inn i kvanteteorien.[ix]
Det er feilaktig påstått at dette begrepet betyr at verden er en illusjon. Illusjonen ligger i vår tendens til å tro at, anskuelsesformene, abstraksjonene, aritmetikken er reell virkelighet, eller reelt iboende i naturen; vi forstår ikke at disse objekter er skapt av vår fornuft og kun fungerer som kart over virkeligheten. Kartet er ikke virkeligheten.[x]
Hovedformålet med min erkjennelses-modell er altså at den på en eller annen måte må fange opp disse forutsetningene, slik at den beskriver hvordan jeg tror mennesket egentlig erkjenner.
Vi er nå klare til å ta et blikk på den generelle erkjennelses-prosessen slik jeg oppfatter den. Prosessen er anskueliggjort i fig 7.7.4. Jeg har splittet tanke-objektene i to kategorier:
1. Empiriske tanke-objekter (EO)
2. Rasjonelle tanke-objekter (RO)
I psykologien benevnes objektene som forestillinger. Her velger jeg å se på objektene i en videre sammenheng i og med at jeg også har tatt med algoritmer som et element. Forestillinger oppfattes ofte å være statisk[5]. Sansenes persepsjon kopieres inn i hukommelsen og danner en forestilling, eller et bilde av det oppfattede objekt. Et tanke-objekt er mer enn en slik statisk kopi. Det kan f.eks. bestå av serier av slike kopier, ordnet i en bestemt rekkefølge medfølgende nyanser av emosjoner. Eller det kan bestå av utadgående/ innadgående samspill med omgivelsene, altså algoritmer hvor handling inngår. For å kunne bli et objekt må elementet kunne feste seg i hukommelsen. Det må kunne erkjennes. Objektene er erkjennelsens produkt. Et nyfødt barn er ikke i stand til å kunne holde på forestillinger. Derfor har det ikke bevisste tanke-objekter. De empiriske tanke-objekter er et produkt av erfaring og intelligens. Intelligensen lærer av erfaringen, og husker den. Denne prosessen er illustrert i den venstre trekanten i fig. 7.7.4.
De rasjonale objektene er et produkt av fantasi og intelligens, eller divergent og konvergent tenkning. (høyre trekant 7.7.4) Fantasiens stoff er i første omgang de empiriske objekter, i den senere utvikling tas også de rasjonale tanke-objekter i bruk. Fantasien plukker objektene fra hverandre, blander dem godt og gir dem til intellektet. Intellektet plukker ut det som er brukbart. Det blir en dragkamp mellom intellekt og fantasi. Produktet er de rasjonale tanke-objekter.
Erfaringen er erkjennelsens konge. Den er, som John Locke hevdet, opphav til alle våre forestillinger. Hvorfor? Fordi jeg har erklært erfaringen for å være den virkelighet jeg anerkjenner. Dette gjør vi mennesker av natur. Et lite barn tror det det ser. Men når jeg snakker om erfaring mener jeg også mine følelser. Når jeg føler, kjenner jeg det fysisk. Følelser har evnen til å imitere og produsere fysiske spenningstilstander. Vi snakker om "klump i halsen», "vont i hjertet" og "kalde føtter". Det er ikke for ingenting at hjertet er blitt stående som et symbol på følelseslivet. Vi sanser følelsene og denne sansingen regner jeg som en del av erfaringen. Sansingens makt over erkjennelsen er suveren. Erfaringen har autoritet over intelligens og fantasi, og den har makt via emosjonene (lyst og ulyst).
Uten fantasi ville vi ikke kunne resonert. Vår verden ville vært den empiriske trekant, uten språk, og uten tilgang til rasjonelle tanke-objekter. Når jeg sier at fantasien er erkjennelsens dronning mener jeg at fantasien er underlagt erfaringen (kongen). (unnskyld kvinnediskrimineringen). Fantasiens produkter er ikke 100 % tilfeldig. Fantasien har evne til å oppfylle følelsenes ønsker. Fullstendig frigjort fra intelligensen kan fantasien oppfylle alle individets ønsker. Men fantasien er ikke bare ønske-oppfyller, den er også forslagsstiller, og dommedagsprofet. Fantasiens "dommedagsprofetier" er absolutt nødvendig for at individet skal kunne unngå faretruende situasjoner.
Fantasi og erfaring innehar logisk sett de samme funksjoner. De skaper det stoffet tanke-objektene består av. Intelligensen former dem. Dersom fantasien ikke hadde vært underlagt erfaringen ville vi ikke visst forskjell på virkelighet og fantasi. Denne rangeringen er sterkest i bevisstheten. I underbevisstheten er den delvis utvisket. Et menneske som har vrangforestillinger eller hallusinasjoner har ikke denne rangeringen. Han kan oppleve fantasiens produkter som absolutt sannhet, og handle deretter.
Enhver funksjon i kroppen streber mot en optimal tilstand spesifisert av genene. En kropp uten nervesystem er som en F16 uten ledninger og datamaskin; fullstendig ubrukelig. Men nervesystemet må vite hvordan det skal styre organene. Dersom en funksjon er langt fra sin optimale tilstand produserer den negativ psykisk energi (negative emosjoner). Denne energien er et signal om å endre tilstanden. Dette skjer gjennom prøving og feiling inntil systemet "vet" hvordan det skal styre funksjonen. En slik læreprosess foregår gjennom handling. Systemet regulerer, tester resultatet og på grunnlag av dette korrigeres reguleringen. En funksjon som nærmer seg den optimale tilstand produserer positiv psykisk energi. På grunn av funksjonenes korrelasjon (gjensidig avhengighetsforhold) kan ingen funksjon optimaliseres. Dette reguleres ved at positiv og negativ psykisk energi utligner hverandre. Dersom en funksjon sub-optimaliseres vil dens positive energi-produksjon, i normale tilfeller, overdøves av andre funksjonens negative energi-produksjon, og stimulansen opphører.
Linjene mellom de forskjellige elementer i erkjennelses-modellen representerer selvstendige prosesser. Disse lar seg lettest beskrive ved å følge individets utvikling.
Det autonome nervesystem styrer vitale prosesser gjennom forprogrammerte algoritmer (instinkter). Dette er sanntidsprosesser, dvs. de regulerer systemets tilstand i nuet. De reagerer på negativ energi og forsøker å minimalisere tilstander som skaper disse. På ett eller annet nivå blir disse energier så sterke at bevisstheten oppstår. De prosesser som er observerbare for bevisstheten lar seg i stor grad styre av denne. Vi vet fra forsøk at f.eks. blodtrykket kan legges under bevisst kontroll, dersom dette kan observeres av bevisstheten. Et nyfødt barn lever fullstendig i sansingens og følelsenes verden. All tenkning er bundet til handling og persepsjon. På dette stadium finnes kun sanse-elementet, og de prosesser som foregår i dette. I sansingen finnes de medfødte algoritmene som danner grunnlaget for erkjennelsens utvikling. Den første refleks som settes i gang hos den nyfødte er gråte-refleksen. Den er en ferdigprogrammert algoritme som er den første respons på negativ energi etter fødselen. Den tjener flere formål. For det første kommer åndedrettet i gang, for det andre setter den i gang ammealgoritmen hos moren. Barnegråt er den mest stressende lyden voksne utsettes for. Den produserer stor nok negativ energi, eller ulyst til å tvinge oss voksne til å handle. Handlingen består i å fjerne barnets ulystfølelse. Barnets amme-algoritme er også ferdigprogrammert.
Barnets persepsjon av omverdenen, egne algoritmer og følelser vil før eller senere føre til at intelligensen avspaltes fra sansingen. Når dette skjer er et definisjonsspørsmål, og avhenger av hva man legger i intelligensen. Det har vært gjort følgende forsøk med barn under ett år:
Man har festet en tråd til en kake og lagt tråden innenfor barnets rekkevidde for å se når det var i stand til å få tak i kaken ved hjelp av tråden. Ved ni måneders alder klarer de fleste å få tak i kaken. De fleste tolker dette slik at barnet på dette tidspunkt er i stand til å forstå sammenhengen mellom kaken og tråden. Personlig er jeg ikke så sikker. Det kan være snakk om en intelligent sanntidsprosess. Barnet ser kaken og ønsker den. Det kommer tilfeldigvis bort i tråden og oppdager at kaken beveger seg. De motoriske lærings-algoritmene er på dette tidspunktet i full funksjon. Disse foregår også etter selvorganiseringsprinsippet; fantasien, som nå befinner seg i sanseapparatet, produserer en masse tilfeldige bevegelser. Gjennom observasjon av bevegelsene, læres disse og etter hvert oppstår mulighet til målrettede bevegelser.
Den fantasien det her er snakk om tester ut de motoriske funksjoner. Barnet beveger armer og ben spontant og ustrukturert (bortsett fra medfødte reflekser). Fantasien trykker på knappene og intelligensen "ser" hva som skjer. Disse prosesser skjer stort sett utenfor bevisstheten, men motorikken blir etter hvert underlagt bevisst kontroll ved hjelp av disse prosessene. Den avgjørende utviklingen for å greie kake-oppgaven kan være at da er evnen til målrettet motorikk sterk nok. Jeg tror barnet oppdager sammenhengen mellom sine egne bevegelser med tråden og kakens bevegelse. Dette er sanntidsintelligens; på dette stadium er intelligensen i liket med prosessene i det autonome nervesystem overveiende sanntidsorientert. Dersom intelligens er evne til å kunne kopiere denne algoritmen kan vi snakke om en selvstendig eksisterende intelligens slik jeg har definert den. På det tidspunkt barnet påviselig er i stand til å ta bevisst lærdom av sine handlinger kan vi snakke om en selvstendig eksisterende intelligens.
Linjen mellom I og S representerer konkret tenkning, som er tenkning gjennom handling. For de fleste av oss forblir den konkrete tenkning dominerende for resten av livet. De fleste av oss kommer f.eks. ikke særlig langt med matematiske problemer uten penn og papir. Vi må se problemet foran oss før vi kan løse det. I sjeldne tilfeller er personer i stand til å løse avanserte problemer i hodet uten slike hjelpemidler.
Automatiserings-prosessen er fundamental for den motoriske utvikling. Den foregår etter selvorganiseringsprinsippet. Automatisering skjer også gjennom bevisst læring. Det å lære å sykle eller å kjøre bil er eksempler på dette. Disse prosessene er ikke forskjellige fra de som foregår i den motoriske utvikling. Men her er det den bevisste intelligens som gjennom konkret tenkning utvikler algoritmen for f.eks. sykling. Merk at produksjonen fortsatt foregår i sanseapparatet, men intelligensen observerer og lærer og blir etter hvert i stand til å styre. På dette nivået stortrives intelligensen. Det er morsomt å lære å sykle. Men når det er lært vil de grunnleggende algoritmer bli automatisert. Når vi først har lært å sykle trenger vi ikke lengre konsentrere oss om å holde balansen osv. Dette går av seg selv. Disse prosesser er blitt en del av de ubevisste reguleringsprosesser, men dog under kontroll av viljen. (Viljen sier hvor den vil, men ikke hvordan styre dit) Vi har nå fått skapt de første empiriske tankeobjekter.[6]
De ikoniske objektene danner grunnlaget for den bevisste fantasi representert ved linjen mellom fantasien og EO. Så lenge barnets intelligens ikke er utviklet får fantasien stort sett fritt spillerom. Dette resulterer i ustrakt bevisst prøve- feile- virksomhet i tillegg til den generelle datainnsamling som består i å fylle hukommelsen med ikoniske objekter. Fantasien danner algoritmer som prøves ut, og som observeres av intelligensen. Resultatene lagres.
Etterhvert som fantasien får mer stoff øker muligheten for abstrakt tenkning (representert av linjen mellom intelligens og fantasi). I en dragkamp mellom fantasi og intelligens oppstår abstraksjonen. De rasjonelle tankeobjekter er symboler som er abstrahert bort fra det empiriske tankeinnhold. Evnen til å abstrahere danner grunnlaget for språkdannelsen som er symbolsk i sin natur. Lyden "mamma" ligner ikke på bildet (ikonet) av moren, men vil etter hvert representere et symbol på dette objektet i barnets tankeverden. I tillegg til ikonisk representasjon har vi nå også symbolsk representasjon. Den generelle tegntrekanten er nå komplett (ord --> innhold --> ekstensjon). Grunnlaget for abstrakt tenkning er lagt og de rasjonale tankeobjekter oppstår. Rasjonal erkjennelse er symbolisert ved linjen mellom I og RO.
Knytningen mellom RO og EO er uløselig. Fri fantasi, ren assosiasjon foregår mellom RO og F. Det er ikke dermed sagt at EO ikke er med. Disse er fantasiens stoff, og da det er disse som er opphavet til RO vil det i fantasien alltid følge med empiriske objekter der relasjoner finnes. Men etter hvert som vi abstraherer oppover i den språklige struktur blir knytningene mer og mer vage og stadig løsere knyttet til empiriske objekter. Men hvordan er de egentlig representert, de abstrakte rasjonale tanke-objekter. Språket er tillært. Det er sjelden vi selv lager nye ord. Men kan vi tenke på f.eks. "PI" uten å si ordet inni oss? Uten tvil kan vi det. Vi kan tenke "høyt" inni oss, men vi kan også tenke uten ord. De abstrakte ordene er representert på en eller annen måte via figurlige / fargemessige symboler. Dette er individuelt. Jeg tror alle disse symbolene på en eller annen måte har sitt opphav i den persepsjon vi hadde da vi lærte ordet, eller lignende ord. Selv opplever jeg representasjon i farger og til dels form. Fargene er sterkest. Dette har jeg funnet ut ved bl.a. å analysere min musikkopplevelse. Jeg har funnet tilbake til de gjenstander jeg i tidlig barndom knyttet til forskjellige lyd-inntrykk. Det samme gjelder Ord. Navnene på mine eldre søsken som jeg har lært tidlig representeres ved klare fargemønstre som senere har vist seg å stamme fra de noen gensere som min mor strikket. Senere har også bokstavene fått symbolsk representasjon. På denne måten har selv nye ord jeg lærer ett visst fargemønster. Men dette er adskillig svakere en gamle ords symboler. Det at vi "ser" symbolene i vårt indre er forresten også interessant. Det er muligens individuelt, men det tyder på at synssansen har en sterk dominans i vår erkjennelse. Men, selvfølgelig blinde tenker jo like godt, så det er vel neppe noen forutsetning for abstrakt tenkning[7].
Små barn snakker mye med seg selv, voksne snakker mindre. I småbarnsalderen er språket egosentrisk. Det betyr at småbarn snakker mer til seg selv enn til andre. I en flokk med treåringer er kommunikasjon minimal selv om "skravla går for fullt". Sannsynligvis tenker småbarn høyt. Det er muligens først senere at vi blir i stand til å tenke ord inni oss uten å uttale dem (inni oss). Dette er en abstraksjon i seg selv. Den algoritmen det er å formulere et ord får selv et symbol. Dette muliggjør stadig hurtigere tenkning.
I oldtiden var all viten filosofi. Opp gjennom århundrene har det foregått en prosess mot en splitting av filosofien i egne grener. I middelalderen inngikk filosofien som en del av religionen. Utviklingen mot splittelse begynte i senmiddelalderen. Den fikk fart på 1600- og 1700-tallet, men fant sitt mønster først på 1800-tallet. Først får vi en splitting mellom filosofi og teologi, deretter skjer det en sondering mellom filosofi og vitenskap, hvor vitenskap mer og mer kommer til å bety eksakt empirisk vitenskap. Religionen regnes for å ha åndelig opphav. Dersom vi skulle tatt med denne åndelige dimisjonen av vår erkjennelse måtte vi sette den som en pil mot fantasien. For at religiøse tankesystemer skal kunne oppstå må den konvergerende tenkning i stor grad bli dominert av fantasien, og dens kilder. Både Thomas Aquinas og Augustin forsøkte å vise at tro og fornuft kunne forenes. Ingen lyktes helt. Den religiøse tenkning domineres av rasjonale-tankeobjekter i seg selv. Disse har makt, over fornuften som består både av fantasi og intelligens. Dersom intelligensen avdekker "umuligheter" underkjennes den av objektets autoritet. Selv empiriske objekter underkjennes, og derved også erfaringer. Det er svært få som konstruerer religioner. Konstruksjon av religiøse tankesystemer forutsetter normal abstrakt tenkning. Her er både fantasi og intelligens i sving. Dersom det er snakk om et rent budskap fra det hinsidige er det kun fantasien som anvendes. Denne fungerer da som et medium. De fleste av oss finner ikke på religionen selv, eller får budskap fra oven. Religionen gis oss utenfra, fra andre mennesker. Vi trenger da kun å kopiere de objekter systemet består av. Her får både fantasi og intelligens lite spillerom.
Når det gjelder filosofien er det intelligensen som er den store autoritet. Intelligensen blir gitt en makt som ligger over både erfaring og fantasi. Det som ikke stemmer med logikken, må forkastes. Det gis ingen toleranse overfor ulogiske tankesystemer. I middelalderen slo den teoretiske høykulturen hardt ut mot den empirisk-praktiske lavkulturen. Især innen naturmedisin, pleie og fødselshjelp var det fra gammelt av etablert praksis på grunnlag av erfaringer. Spesielt fra senmiddelalderen av førte den akademisk pregede medisin en hardhendt kamp, blant annet som "hekseprosesser" i allianse med kirken, mot lav-kulturens legekunst som ofte ble praktisert av kvinner. Allerede her ligger det an til et skille mellom empirisk vitenskap og filosofi.
I vårt århundre er tendensen gjerne motsatt. Den empiriske vitenskapen erklærer seg for å være den eneste sanne. Den empiriske vitenskapen er ikke rettet mot det å forklare fenomener, men mot å beskrive dem. Vi befinner oss nå på modellens venstre side. Denne måten har vist seg særlig fruktbar. Det er jo naturlig, det er erfaringen vi lever av. Vi kommer lengst ved å lære "kongen" å kjenne.
Men likevel konfronteres vi mennesker stadig med problemer som ikke kan avgjøres empirisk. Her er vi tvunget til å bygge på vår tankekraft, som er intelligens og fantasi. De såkalte humanistiske vitenskaper skal i dag ha teoretisk sett like mye anerkjennelse som den empiriske. Praksis har imidlertid vis at dette blir spesielt vanskelig i forhold til forståelse av mennesket selv. I den grad vi kommer inn på religion, livssyn eksistensielle spørsmål og delvis psykologi må vi ty til de rene spekulasjoner[8]. Dessuten er den empiriske vitenskap i dag kommet så dypt inn i materien (kvantemekanikken) at vanlig hverdagserfaring ikke holder mål. Her må det konstrueres systemer og modeller som er i stand til å fange opp de observerte fenomener. Men disse er så fjern fra vår hverdag at det her omentrent utelukkende krever rasjonal tankekraft. Her har kombinasjonen fantasi og intelligens sin styrke.
I kunnskapsteorien har jeg lagt spesiell vekt på å begrunne mitt agnostiske utgangspunkt. Jeg har utviklet en egen teori for informasjons-pålitelighet (IP-teorien) til dette formål. Deretter har vi sett litt på de store tenkeres forsøk på å overkomme vanskelighetene med å finne sikker viten. Ved hjelp av IP-teorien er alle disse forsøk avvist. Ved hjelp av lukkede forklarings modeller og en beskrivelse av hvordan fornuften virker har jeg også forsøkt å vise at selv den kan betviles. Ja, selv et så grunnleggende prinsipp som selvmotsigelses-prinsippet bygger på den premiss at det finnes bare en sannhet, en ren påstand. Ved å godta denne grunnleggende uvitenheten opplever jeg en tankens frigjørelse. Denne friheten har jeg tenkt å bruke til å konstruere mulige og umulige tankesystemer, ikke fordi jeg trenger det men fordi det er moro. Jeg kan også bruke den til å sette meg inn i andres tenkemåte, uten å være redd for mitt eget. Det må gjerne falle sammen eller kanskje slottene kan stå side om side. Jeg erkjenner at jeg ikke bare fungerer som passiv mottager i min erfaringsverden men at jeg aktivt er med på å skape mitt eget og andres liv i denne verden. Dette gjør den reelle verden, hva nå enn den måtte være, uvesentlig. Jeg er interessert i kunnskap om det jeg opplever, og det er min erfaringsverden. I den senere fremstilling tar jeg stort sett som utgangspunkt at denne verden er den sanne verden. Dette er å føre Kants kopernikanske revolusjon til sin ytterste konsekvens, samtidig som jeg ikke fraviker ideen om grunnleggende uvitenhet. I mitt studium av bevisstheten eller opplevelsen har jeg oppdaget dens uoverstigelige private natur. Samtidig har jeg slått fast hvorfor min eksistens føles evig. Dette er tråder som blir tatt opp senere. I beslutningsteorien har jeg forsøkt å vise valgets avhengighet av kunnskap og ressurser. Vår grunnleggende uvitenhet gjør ethvert valg usikkert. Men her endte vi opp med en antydning om viljens rolle i valget, nemlig verdiprofilen. Dette er en innledning til den senere drøfting av vilje og moral.
Ved hjelp av erkjennelsesmodellen har jeg forsøkt å vise hvordan kunnskapen erkjennes og bygges opp. Alle dens elementer er like viktige for erkjennelsen, de fungerer som et harmonisk hele. Dersom vi får en svikt i en eller flere av elementene vil erkjennelsen stoppe opp. Erkjennelsen skjer ikke kun gjennom passiv observasjon, men gjennom aktiv deltagelse i erfaringsverden. Erkjennelsen foregår gjennom en rekke prosesser som er interaksjoner mellom de forskjellige elementene (representert ved pilene). Disse oppstår suksessivt gjennom individets utvikling. (Denne ideen er bygd på Jean Piagets teori om barnets utviklingsstadier). En vesentlig side ved modellen er at den bygger på et selvorganiserings-prinsipp som ligner på evolusjonens drivkrefter. At hele nervesystemet er organisert på denne måten er en antagelse fra min side. Det må poengteres at dette er en modell uten støtte fra noe hold. Den er laget til praktisk bruk spesielt for å vise min oppfatning av kunnskapssøkingens forutsetninger. Psykologien er og forblir et vanskelig vitenskapelig område. Det er slik fordi det er så vanskelig å fjerne kausalitetsforholdet mellom observatøren og det observerte. Du påvirker et barn ved å stille spørsmål, eller ved å lage situasjoner for det. Du kan dessuten aldri komme innenfor andres opplevelses-sfære for å observere den. Den eneste du kan observere er din egen, og da sier det seg selv at det blir subjektivt.
[1] Se kapitlet om dødsstraff
[3] Det naturlige utvalg har ikke noe formål i seg selv, slik som vi kjenner det. Vi snakker om en blind prosess som gjennom filtrering skaper et fenomen som vi mennesker best gjenkjenner ved hjelp av vår egen opplevelse av formål.
[4] Unntaket er det Kant kalte for anskuelsesformer. Det vil si at vi har medfødte strukturer for dannelse av forestillinger om rom, tid, masse og kausalitet. Det er ikke mulig å erkjenne noe uten med utgangspunkt i en forforståelse. Disse anskuelsesformene er den forforståelse som menneskesinnet starter sin erkjennelse med.
[5] Nyere forskning viser at dette ikke er korrekt. Minner kan forvrenges bare ved å hente de frem. Man kan til og med skape falske minner bare ved å spørre på riktig måte
[6] Læreprosessen er bevisst. Men når noe er innlært overtar det underbevisste. Våre bevisste prosesser opptar bare en liten brøkdel av den totale hjernekapasiteten. Når ting automatiseres vil kapasiteten på det ubevisste være mye høyere og derfor øker prestasjonen dramatisk.
[7] Det er nylig påvist at blindes hjerne tar i bruk hjernens synssenter for å prosessere hørselsinntrykk. På den måten får de mye mer ut av lydsignaler enn seende mennesker.
[8] Moderne hjerneforskning vil etter hvert kunne redusere dette problemet, kanskje dramatisk
[i]. Fysikkens Tao side 71
[ii]. I "Argumentasjonsteori språk og vitenskapsfilosofi" på side 35 er det gjengitt den del av dialogen "Sofisten" hvor Platons syn på sannhet kommer klart frem.
[iii].Argumentasjonsteori språk og vitenskapsfilosofi side 36
[iv]. Argumentasjons-teori, språk og vitenskapsfilosofi side 38.
[v]. Alle eksemplene som beskriver løgnparadokset er hentet fra Argumentasjonsteori Språk og Vitenskapsfilosofi.
[vi].Se innledningen til logikken
[vii]. Argumentasjonsteori språk og vitenskapsfilosofi side 35.
Viser ellers til drøftingene av tro/vantro og tvil i 7.5.2
[viii]. Argumentasjons-teori Språk og Vitenskapsfilosofi side 62
[ix]. Kapittel 11 i "Fysikkens Tao" illustrerer dette på en glimrende måte slik at selv jeg godtok det til slutt.
[x]. Se "Fysikkens Tao" side 92.