Forakt
Holdning til enkeltmennesker eller grupper som inneholder et eller flere elementer av:
· fordømmelse eller intoleranse
· manglende empati eller likegyldighet
· Hat
Forakt er en emosjonell tilstand som sorterer inn under rangeringsmekanismene. Man opplever seg selv eller sin gruppe som overordnet eller overlegen og den andre eller den andre gruppen som mindreverdig. Dette tilsvarer å anse seg selv eller sin gruppe som høyere oppe i hierarkiet. Man er arrogant og ser ned på den man forakter. Man distanserer seg fra den og regner seg selv som et bedre menneske. Forakten har sin bakgrunn av aggresjon, ønsket om å dominere, og vilje til å plage usynliggjøre, eller skamme den som foraktes.
Den moralske blindsonenHypotesen om den moralske blindsonen handler om at det aggressive emosjonelle registeret, som forakt er en del av, skaper en blindsone som blokkerer omsorgsbaserte impulser. Dette slår ut i form av det jeg kaller for «objektivisering» av den eller de som aggresjonen rettes mot. Det vil si at subjektet mer eller mindre forsvinner fra radaren til den som forakter eller fordømmer. Og dette er en omfattende blindsone. Man blir blind for:
1) Den virkning egne handlinger og holdninger skaper hos den utsatte
2) Subjektets budskaper eller kommunikasjon (analytisk objektivisering)
3) Subjektet som resurs
4) Subjektets behov
5) Subjektets krav på respekt og likeverd
6) Subjektets rettigheter (sosiale normer har en tendens til å bli opphevet)
7) Subjektet som aktør (alt subjektet gjør av eget initiativ er ikke handlinger, men forstyrrelser som kan urimelig problematiseres og kritiseres)
Listen kan sikkert gjøres lengre. Men det
er en viktig del av subjektet som beholder sin status og synlighet på
forakterens radar. Det er det lidende subjektet. Det er den delen av subjektet
som kan bli gjenstand for ydmykelse, fornedrelse og som sagt lidelse. Disse
beholdes fordi dette er basis for aggressivt
begjær.
Her
har jeg noen refleksjoner om narsissisme som henger sammen med dette. Hypotesen
er at opplevelse av egen overlegenhet øker latensen for utløsning av
narsissistiske trekk. Konsekvensen av dette er at normalmennesket
har «mange ansikter». Det vil si at slike trekk ikke bare forbindes med
personlighetsforstyrrelser. Dette er absolutt et potensiale i normalmennesket.
Og det kan utløses når relasjonen ligger til rette for dette. Og da utløses det
i relasjonen og ikke andre steder. Det vil si at mennesker utenfor dette
samspillet ikke vil merke noe av dette. Det er et mangfold i normalmenneskets
atferdsmønster som varierer med relasjonene, og som omgivelsene i stor grad
også er blinde for.
Hypotesen om at tilbøyeligheter
generelt har diffuse triggere ligger også til grunn for at dette kan
utvides, ikke bare til å gjelde en-til-en relasjoner, men også på gruppenivå.
Les gjerne refleksjonen om det
store mennesket. Det holder med opplevelsen av «større enn». Vårt fotballag
er i en høyere divisjon. Vi kommer fra en større by. Vårt land er størst. Jeg
jobber i en større bedrift. Det er ikke tall på mulige variabler som er egnet
til å sortere grupper i rangeringsforhold. Og dette utløser det noen kaller for
tribalistiske
tilbøyeligheter. Et annet navn er vi-og-de
mentalitet. Poenget her er at med på kjøpet kommer den forakten som skaper
disse moralske blindsonene med et ytterste potensiale til folkemord.
Men lenge før vi kommer dit er tendensene virksomme i oss alle. Følgelig er det vesentlig i det modne samfunn å få disse trollene ut i den kognitive sola, slik at den kan skinne og skape erkjennelsen av hva dette er. Dette er tilbøyeligheter som kun kan avdempes ved at vi erkjenner eksistensen av dem og lager oss kognitive strategier for å avdempe eller bekjempe dem.