Guds eksistens
Jeg anser det å kalle seg for agnostiker som å være den mest korrekte filosofiske posisjonen. For det første er Gud utenfor det vitenskapelige domene. Så dersom vi baserer vår virkelighetsoppfatning på vitenskap, så er vi her inne på et område hvor vitenskapen ikke kommer til. Følgelig har ikke vitenskapen noen svar. Det at vitenskapen holder seg unna spørsmålet om Gud, oppfattes av noen som at vitenskapen forfekter et ateistisk verdensbilde. Det er en myte. Vitenskapen holder seg klokelig unna hele spørsmålet.
Jeg vet ikke om ateister noensinne har prøvd å bevise Guds ikke-eksistens. I så fall tenker jeg det er dødfødt. Filosofisk har man for lenge siden avskrevet muligheten for negative bevis. Det er ikke logisk mulig å bevise ikke-eksistens på et generelt grunnlag. Ateisters hyppigste argument er det såkalte ondes problem. Det synes jeg er et dårlig argument. Det er intet som med nødvendighet tilsier at ikke Gud kan være ond.
Troende (eller teister) har opp gjennom tidene forsøkt seg på å bevise Guds eksistens. Om slike bevis hadde holdt mål, så hadde jeg gått fra å være agnostiker til å blitt teist. Men da hadde jeg likevel ikke vært troende. For tro er det som må legges til virkelighetsoppfatningen for å oppnå en overbevisning om at Gud eksisterer. Et entydig bevis på Guds eksistens ville gjort tro overflødig. I denne refleksjonen analyserer jeg slike beviser. Og jeg mener å kunne føre gode argumenter i marken, for å kunne avskrive alle slike forsøk som ikke holdbare.
I praksis kaller jeg meg gjerne for ateist. For jeg har ingen tro på Gud. Men om du presser meg, sånn rent filosofisk så vil den rette betegnelsen være agnostiker.
Spørsmålet om Guds eksistens begynner med å klargjøre hva vi egentlig spør om. Hvem, eller hva er Gud? Rent logisk må dette spørsmålet gå foran spørsmålet om Guds eksistens. Hva mener vi når vi sier Gud? Vi kan ikke spørre etter eksistens før vi vet hva som eventuelt skal eksistere. Hva er den allmenne oppfatning av Gud? Finnes det en allmenn oppfatning av Gud i det hele tatt? Personlig ser jeg intet som kan bekrefte det. Dermed ligger det an til kortslutning allerede i begynnelsen fordi vår oppfatning av hva Gud er avgjør måten vi søker å erkjenne ham eller henne på. Det mest vanlige her er å ta utgangspunkt i Gud som skaper av alt som er. Og da dreier bevisene seg om det umulige i at alt kan ha blitt til av seg selv, og at det derfor må være en Gud som står bak. Hvilken Gud, eller hvilke guder det da kan dreie seg om kommer da i neste rekke. Det er jo også et poeng at dersom universet vårt er skapt av noen, så er det ingen nødvendighet at det er guder det må være snakk om. Alt kan jo være skapt i et laboratorium, av et team fra et vitenskapelig miljø. For man behøver slett ikke å definere at skaper=gud. Det er ikke noen universell logisk forbindelse. Og her er jeg jo igjen inne på grunnspørsmålet som handler om at den entiteten vi kaller Gud, nødvendigvis må defineres med noen egenskaper før vi kan begynne å tenke på om dette er noe som eksisterer eller ikke. Ellers leter vi etter noe vi ikke vet hva er. Og det blir logisk meningsløst.
En egenskap som knyttes til Gud er fullkommenhet. Det er denne egenskapen de såkalte ontologiske gudsbevis baserer seg på. Men et slikt begrep er fjernt fra for eksempel Brahman innenfor hinduistisk tenkning. Da er Gud redusert til en upersonlig kraft eller et prinsipp. Her tegnes heller et bilde som har slående likhetspunkter med moderne M-teori.
De fleste forsøk på bevis halter på grunn av at gudsbegrepet i seg selv dels er uklart, dels er implisitt definert av den religion som vedkommende som fremsetter beviset tilfeldigvis er en del av. Her finner du en god oversikt over forskjellige typer gudsbevis. Her skal jeg liste opp områder hvor jeg har gjort refleksjoner og som berører dette:
1) Eksistensen
Hva
er eksistens?
Fra
ikke-eksistens til eksistens
6) Mirakelbevis
9) Kan Guds ikke-eksistens bevises
10) Er Gud skapt av mennesket?
I det kristne tankesystem er Gud absolutt noe mer enn en mental forestilling. Vi snakker om et fullkomment vesen som verdens og menneskets skaper. Av en eller annen grunn er dette vesenet ikke observerbart rent empirisk. Spørsmålet er om dette kan erkjennes av den rene fornuft, uten empirisk støtte. Vi har allerede, med begrunnelse i erkjennelsesteorien, sagt nei til dette, men la oss likevel se på det mest kjente av de forsøk som har blitt gjort på å få til dette kunststykket. Argumentet har fått betegnelsen Det ontologiske Gudsbevis. Det ble fremsatt på 1000-tallet av italieneren Anselm, senere biskop av Canterbury:
Ifølge Anselm kan Gud ikke forestilles på noen annen måte enn som et vesen som det ikke kan tenkes noe høyere enn. Det finnes, innrømmer han, noen som mener at Gud ikke eksisterer, men det viser at de ikke har forstått hva Gud egentlig betyr. Det den ikke-troende benekter, finnes som en tanke i ham, selv om han hevder at Gud ikke eksisterer i virkeligheten. Hvordan kan vi få ham til å forstå at Gud også eksisterer utenfor hans tanke?
Anselm fortsetter: "Hvis det vesen som det ikke kan tenkes noe høyere enn, eksisterer bare i tanken, så vil det vesen som det ikke kan tenkes noe høyere enn, nettopp være et som det kan tenkes noe høyere enn." For å eksistere i virkeligheten så vel som i tanken er å ha mer væren. Men dette fører oss inn i en uløselig selvmotsigelse, for hvis det som det ikke kan tenkes noe høyere enn kan tenkes ikke å eksistere, er det ikke det som det utgir seg for, nemlig det som det ikke kan tenkes noe høyere enn. Vi kan derfor slutte, mener Anselm, at et vesen som det ikke kan tenkes noe høyere enn, må eksistere både i tankene og i virkeligheten.
Dersom dette resonnementet holder, holder ikke erkjennelsesteorien. For det prøver med den rene fornuft å erkjenne noe utenfor en selv, med absolutt sikkerhet. Feilresonnementet her er at forestilt eksistens settes synonymt med reell eksistens. Det er forståelig at et vesen som det ikke kan tenkes høyere enn må forestilles å ha eksistens. Det er ikke dermed sagt at det har reell eksistens, men i min fantasi må jeg forestille meg at dette er tilfellet også i virkeligheten. Der finnes imidlertid intet som tilsier at den reelle virkelighet retter seg etter vår fantasi.
La oss se på et mot-eksempel:
La oss tenke på et vesen som det ikke kan noe hesligere enn. Det er klart, et heslig vesen, som har reell eksistens, må være hesligere enn et som ikke eksisterer. Ergo må dette vesenet eksistere. Hvor heslig er så dette vesenet? Jo det må være så heslig at det ikke finnes en krok i universet som ikke er besmittet av dets heslighet. Det må være så heslig at alt er blitt heslig av dets nærvær. Dets heslighet må oppfylle hele universet og alt som eksisterer. Men kan et slikt vesen eksistere side om side med den fullkomne Gud? Den fullkomne Gud må jo nødvendigvis være høyere enn den ufullkomne, derfor er Gud fullkommen. Kan disse to tenkes å eksistere sammen i samme univers?
Med et slikt resonnement er det mange ekstreme vesen i universet, uendelig stygge, grusomme, onde og heslige vesen. Spørsmålet er om disse kan være skapt av en fullkommen Gud? En fullkommen Gud må nødvendigvis ha skapt alt, ellers var han ikke fullkommen. Eksistensen av disse negative vesener harmonerer ikke med forestillingen om den fullkomne Gud, og dette viser i seg selv at resonnementet er feil.
Men hvorfor kan ikke forestillingen om noe fullkomment dannes i oss selv? I min egen erkjennelsesmodell har jeg forsøkt å få frem at erkjennelse er mer enn passivt mottak og strukturering av sanseinntrykk. I og med at fantasi og kreativitet er trukket aktivt med som et nødvendig element i erkjennelses-prosessen kan vi godt tenke oss at denne er i stand til å konstruere forestillinger som går utover sanseerfaringen. Vi har også nevnt hvordan fantasien påvirkes av menneskets emosjonelle programmering. Emosjonell programmering opererer sammen med fantasien og skaper forestillinger om det fantastisk uoppnåelige. Her tror jeg forestillingen om det fullkomne har sitt opphav. Men fantasien er også kraftig nok til f.eks. å kunne danne forestillingen om det fullkomment heslige. Her kunne vi dannet et parallelt mot-eksempel med det ovenfor.
Min konklusjon er derfor at forsøkene er geniale, og har all respekt, men de holder ikke mål. Det er fullt mulig å finne forklaring på forestilling om det fullkomne uten at det behøver å eksistere. Det nytter ikke å slutte fra forestilling til reell eksistens, uansett forestillingens form, Ip-teorien forklarer hvorfor.
Hovedvekten på argumentasjonen om Guds eksistens går på det å vise til de empiriske fakta. Altså ved å henvise til hva vi kan observere. Dette er de såkalte aposterioriske bevis for Guds eksistens. Disse kan igjen deles opp i
1) Kosmologiske Gudsbevis som går ut på å påvise Guds eksistens ved hjelp av universets eksistens
2) Teleologiske gudsbevis som går ut på å påvise Guds eksistens med utgangspunkt i å avdekke hensikt i naturen, og universet.
3) Mirakelbevis som går ut på å bevise Gud ved å henvise til mirakler og alt det vi mennesker ikke kan forklare.
4) Anekdotiske bevis som handler om personlig opplevde historier og fortellinger som vitner om «Guds inngripen i våre liv».
I praksis blandes ofte argumentasjonen med argumenter fra alle disse kategoriene. For kategoriene er jo egentlig nært beslektet og henger ofte sammen.
Her er kausalitets-prinsippet hoved-forutsetningen for disse argumenters gyldighet. Som tidligere nevnt har man først tatt den forutsetningen at den første årsak er mulig, og deretter at Gud er den eneste som kan være en slik første årsak (vi ser her bort fra diskusjonen om den frie vilje, hvor mennesket også blir tillagt denne egenskapen). I vår normale erfaringsverden virker det som at kausalitets-prinsippet gjelder konsekvent. David Hume plukket imidlertid fra hverandre muligheten for at kausalitet er et prinsipp som gjelder apriori. Det Hume gjorde var å strukturere årsaks-prinsippet i tre forestillinger:
1. Forestilling om berøring i tid og sted
2. Rekkefølge
3. Nødvendig forbindelse
La oss tenke oss to klinkekuler A og B. Vi setter A i gang og den støter bort i B og denne settes i bevegelse. De inntrykk denne observasjonen gir er 1. A traff B (berøring i tid og sted) 2 A, var først i bevegelse, så kom B i bevegelse (rekkefølge). Dermed har vi identifisert de inntrykk som ligger til grunn for den første og den andre forestillingen. Men den tredje forestillingen, hva med den? Det er en kjent tankefeil å anta at sammenheng mellom fenomener medfører årsakssammenheng. Se også her og her. Det er ikke slik at det nødvendigvis eksisterer et årsaksforhold mellom to fenomener som opptrer i sammenheng med hverandre. Saken er at den nødvendige forbindelse mellom to fenomener ikke er umiddelbart gitt i en observasjon. Forbindelsen erkjennes induktivt. Det vil si at vi slutter det enkelttilfeller til det allmenne. En slik induktiv slutning har ingen logisk begrunnelse, den er en ren generalisering. Hume fant aldri noe inntrykk som tilsvarte den tredje forestillingen, fordi den er som han konkluderte dannet av oss selv.[i]
Med disse resonnementer i bakhånd går det greit å avvise det aprioriske bevis for Guds eksistens. Men husk, vi har ikke dermed avvist indikasjonene på Guds eksistens. Disse bevisene går alltid på det å slutte fra virkning til årsak. Verden, universet, livet, bevisstheten er virkninger, Gud er den «nødvendige» årsaken. Her skal vi merke oss hva som er akseptable generaliseringer i forbindelse med kausaliteten. Akseptable generaliseringer (som ikke er logisk nødvendige) er det som vi, etter mange observasjoner av samme fenomen, kan konstatere eksisterer en sammenheng mellom, og hvor vi har god grunn til å tro at det er et kausalitetsforhold mellom fenomenene. La oss tenke oss at vi har observert et slikt forhold mellom fenomenene A (årsak) og B(virkning). Dersom vi observerer B, kan vi med rimelighet si at det var A som var årsaken, selv om vi ikke har sett A. Men dette er ingen absolutt sikker konklusjon, fordi det kan tenkes at det finnes en annen mulig årsak til B, som vi ikke kjenner. Vi kan godt tenke oss et fenomen C, som også kan forårsake B. Slutningen fra virkning til den bakenforliggende årsak er derfor ikke logisk nødvendig. Men det er nettopp dette som gjøres i ethvert apriorisk bevis på Guds eksistens. Og her mister faktisk resonnementet også sin akseptable gyldighet fordi vi aldri noensinne har observert Gud som årsak. Vi har altså ingen «vitenskapelig» grunn til å foreta noen generalisering her.
Her har jeg brutt meg på et eksempel på det såkalte Kalams kosmologiske argument
Denne debatten handler mye om det samme, men med andre vinkler.
Det følgende argumentet er nok et kosmologisk bevis, med referanser til universets årsak. Men her finner vi også teleologiske elementer:
«Noen avviser i oppriktighet tanken på en skaper, for de sier at de «tror på det de kan se». De mener at det bare er det som kan ses eller måles på en eller annen måte som eksisterer. De erkjenner riktignok at de i det dagligdagse liv er berørt av mye som ikke kan ses, for eksempel elektrisitet, magnetisme, radiobølger og gravitasjon. Likevel får ikke dette dem til å forandre syn, for alt dette kan måles eller registreres ved et eller annet fysisk middel. Men vi kan ikke se eller måle en skaper eller Gud ved hjelp av et fysisk middel. Men som vi har sett... har vi gode grunner til å tro at det finnes en usynlig skaper, for vi kan se bevisene for det, de fysiske resultatene av hans gjerninger, for eksempel den teknisk fullkomne og innviklede atomstrukturen, det storslagne, velorganiserte universet, den enestående planeten jorden, livsformenes forbausende oppbygging og menneskets imponerende hjerne. Dette er virkninger som må ha tilstrekkelige årsaker hvis vi skal kunne forklare deres eksistens. Også materialister går ut fra denne loven om årsak og virkning i alle andre forhold. Hvorfor ikke anvende den på det fysiske univers?
På dette punktet er Bibelens enkle argument det beste: «[skaperens] usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har mennesket helt fra skapelsen av kunnet erkjenne av hans gjerninger». Bibelen peker med andre ord på virkninger og påviser på dette grunnlag en årsak. Det synlige skaperverk «hans gjerninger», er en åpenbar virkning som må ha en årsak. Det må stå en intelligens bak. Denne usynlige årsak er Gud.»[ii]
Om jeg skulle kommentere dette generelt så avslører jo forfatteren en fundamental mangel på kunnskap om vitenskapsfilosofi. Vitenskapen befatter seg med det som kan observeres, direkte eller indirekte, systematisering og utledninger av det og hypoteser og teorier som forholder seg til dette, og avgjøres ved å «spørre» naturen, med andre ord eksperimenter, målinger og observasjoner. Dette er sann erkjennelse. Selvsagt er det svært mye av dette vi ikke kan se med våre øyne. Men det betyr selvsagt ikke at det ikke er observerbart. Gud er naturlig utenfor dette fenomenet. Det er minst to grunner til det. Det ene er at Gud ikke er observerbar, hverken direkte eller indirekte. Og det andre er at Gud er en universalhypotese som forklarer alt og ingenting. Med andre ord hypotesen kan stoppe den vitenskapelige erkjennelsesprosess. Det betyr ikke at vitenskapen avviser Gud på noe måte. Det betyr bare at Gud ikke er en del av den empirien som vitenskapen befatter seg med.
Alle ville vel vært enig i at det ville vært dumt å slå seg til ro med at lyn kommer av Tor som kaster hammeren. Fordi vi ikke har slått oss til ro med den forklaringen, så har vi i dag en langt større forståelse av de naturlige prosesser som forårsaker dette.
En annen ting som må bemerkes er forfatterens forestilling om det velorganiserte univers. Det må jo unnskyldes med at boken er skrevet for 30-40 år siden. Universet er slett ikke harmonisk og velorganisert. Det koker av kaos, kollisjoner, ulykker og katastrofer av ekstreme proporsjoner. Nesten hundre prosent av universet er ubeboelig for mennesker, fiendtlig og dødelig. Det sies at universet er skapt for liv. I minst 99 % av universet er dette slett ikke tilfellet.
På bakgrunn av den tidligere drøftingen kan vi avdekke i det minste en logisk feil i dette forfatterens resonnement. Det gjelder henvisningen til kausalitetsprinsippets absolutte gyldighet, noe som vi tidligere har sett ikke er dekning for. (Andre refleksjoner som berører dette resonnementet finner du her og her og her.)
Hva med den generaliseringen som fører til konklusjonen at Gud med nødvendighet må være denne årsaken? Er den gyldig? Generaliseringen her er at det må stå en intelligens bak enhver plan. Spørsmålene her er flere: 1. er dette en overgeneralisering? Må det egentlig stå en intelligens bak enhver plan, og er denne intelligensen nødvendigvis et vesen eller en person, eller kan det også her være snakk om en fysisk prosess? 2. Er der virkelig plan til stede, eller er det bare en spesiell form for kaos vi observerer? Kanskje er det mennesket selv som legger planen inn i observasjonen (jfr. Kant) 3. Medfører eksistensen av en bakenforliggende intelligens med nødvendighet en gud? (som sagt, det kan jo være et team av vitenskapsvesener, hva vet vi?)
Hume bemerker at et slikt argument om orden i høyden kan bevise en skaper som ikke er større enn skapningen. Årsaken kan ikke tillegges mer enn nettopp så mye makt, forstand og godhet som vi finner i verden. "Siden vårt kjennskap til årsaken er avledet utelukkende fra virkningen, må de avpasses nøyaktig til hverandre., og den første kan aldri henvise til noe mer eller være grunnlag for nye slutninger og konklusjoner." Ingenting mer kan sies å være bevist.
Men Hume vil ikke en gang gå med på at vi kan slutte til en slik begrenset skaper. Hvorfor ikke? Slutter vi ikke fra hus til husbyggere, fra klokke til urmakere? "Hvorfor vil du da ikke tillate samme resonnement når det gjelder naturen?" Saken er, svarer Hume, at slutningen bare er tillatt på grunnlag av tidligere tilfeller hvor vi har kunnet bekrefte at slutningen ikke var berettiget. Slutningen fra ur til urmaker er gyldig fordi vi av alltid av erfaring har funnet (induksjon): ingen ur uten urmaker. Vi vet av erfaring at det første fenomen aldri opptrer uten det andre.
I virkeligheten er både naturen og dens antatte årsak, Gud, enestående. Av disse har vi kun observert naturen, og det er kun ett eneste tilfelle. Derfor har vi ingen erfaring å bygge på. Dette gjør det umulig å foreta slutninger, hva enten det er fra virkning til årsak, eller fra årsak til virkning.
Humes argument er sterkt og kan ikke avvises. Men om vi nå abstraherer problemet ett hakk opp og antar at slutningen fra intelligens til plan, til orden er en gyldig generalisering. Her har vi abstrahert oss over urmakerproblemet til den generelle observasjon at det alltid står en intelligens bak enhver plan, orden. Dette gjelder alt mennesker og dyr frambringer, som vitner om målbevissthet. Spørsmålet er om også naturen kan sies å ha en slik målbevissthet i seg. Dersom det kan erkjennes med sikkerhet at det finnes en slik plan i naturen, en ren målbevissthet, er det rimelig å anta at det står en intelligens bak. Men det er ikke dermed sagt at dette er den eneste mulige forklaringen. Hvordan kan vi arme skapninger, med vår begrensede forstand kunne påstå noe slikt? Der kan vel finne gode nok forklaringer på både tilsynelatende plan og orden selv om vi ikke kommer på dem. Darwins teori om det naturlige utvalg er et forsøk på en slik forklaring. Denne teorien bygger på det generelle selvorganiseringsprinsippet, eller den kreative prosess. Naturen fremstår for oss som en engangshendelse, som kanskje har en årsak kanskje ikke. Vi har ingen erfaringer med dannelser av naturen. Vi er mitt oppe i den - en del av den - og kan kanskje ikke anvende erfaringer fra naturen selv som overordnet forklaring. Det er ingenting som tilsier at vi kan slutte oss til hverken det ene eller det andre.
Med dette vil jeg ikke ha sagt at jeg ikke tar denne typer argumentet alvorlig. For eksistensen i seg selv, den orden som finnes, bevisstheten, erkjennelsen av naturlovene, er alle fenomener som driver mennesket til å strekke seg etter en forklaring. En slik forklaring kan være Gud, men dette er bare en hypotese. Det finnes andre parallelle hypoteser, men vi må bare se i øynene at dette er ikke noe som kan avgjøres med de data som foreligger her og nå.
Mange kristne er enige i at Gud ikke kan bevises ad empirisk vei. Roald Guleng skriver i boken «Tanker i tiden»:
«Bibelen forsøker ikke å bevise at Gud er til. Selve den bibelske beretning innledes med de suverene ord: «I begynnelsen skapte Gud…» I skriften er Guds eksistens det mest selvfølgelige av alt. De bibelske forfattere prøver ikke å føre bevis for at det er en Gud i himmelen, en universets skaper. De sier bare det. De har opplevd ham. Han talte gjennom dem og de trodde. I tusenvis av år har millioner lest og trodd. Den kristnes forhold til Gud er ene og alene et trosforhold. Det kristne liv er en vandring i tro. Den kristne tenkning er en tenkning i tro. Troens sted er her på jorden. Den kristne lever på jorden, lever som et bitte lite vesen i en gåtefull og komplisert tilværelse. I denne tilværelse aner den kristne mysteriet bak alt. Den kristne vet at han egentlig ikke forstår noe, til tross for alt det de andre mener å forstå. Dette er den kristnes forhold; troens forhold... Et vitenskapelig bevis, i ordets vanlige verdslige betydning, er noe annet enn et bibelsk bevis. Det ligger på et annet plan enn et bibelsk bevis; ikke nødvendigvis på et høyere plan. Det vitenskapelige bevis ligger på det eksperimentelle erfaringsmessige plan, de menneskelige sansers plan."[iii]
Ærlige ord, av en ærlig tenker. De fleste kristne i dag innser dette. Guleng gjør en distinksjon mellom bibelske beviser og vitenskapelige beviser. Personlig synes jeg det er misvisende av de kristne å bruke ordet «bevis» i det hele tatt i denne sammenheng. Det er ikke alltid, ja det er svært sjelden at det fra kristent hold poengteres at det er bibelske beviser, eller troens beviser det er tale om. Dermed sitter man igjen med en bevisføring som er av bibelsk art, men som av utenforstående blir prøvd på vitenskapelig måte, og som dermed ikke holder mål. Dermed virker den kristne tenkning umåtelig naiv, ja, rett og slett dum, på mange utenforstående. Dette kan da vel umulig tjene det kristne formål?
Moderne teleologiske argumenter baserer seg på vitenskapen. For med vitenskapelig kunnskap åpner det seg nye mysterier hvor man kan argumentere for en skaper. Denne skaperen er ikke nødvendigvis gud. Det man forsøker å påvise er at forhold som indikerer plan, at ting ikke kan ha vært tilfeldig. Jeg skal her ta for meg tre varianter av dette:
Akkurat denne er vel ikke så moderne og forholdsvis lett å avvise. Jordkloden har en avstand til solen som gjør at vann kan flyte og danne hav som ikke fordamper eller fryser til is. Det beltet i avstand fra sola er forholdsvis tynt. Innenfor oss har vi Venus, hvor alt vann er kokt bort. Utenfor oss har vi Mars, hvor alt vann er frosset.
I tillegg til dette har vi jordens omdreiningsakse og den skråstilling i forhold til jordbanen. Det gir i tillegg til årstidene et forholdsvis stabilt klima hvor vi får værsystemer som utjevner temperaturforskjeller og skaper levelige temperaturer over store deler av kloden. Vi har også månen i passende avstand, som skaper tidevann og klima, og som sannsynligvis også påvirker bevegelser i magmaen under overflaten og skaper et system med magnetiske poler, noe som igjen blir en del av systemet som forhindrer skadelig innstråling fra solen. Og alt dette er parametere som er forholdsvis følsomme på den måten at små endringer kan skape store endringer i dette bildet. Da er det jo nærliggende å falle for fristelsen å si at dette ikke kan være tilfeldig, at en skaper må ha stilt dette inn og gjort det velegnet for liv.
Det er som sagt enkelt å avvise denne varianten. Vår galakse består av mellom 200 og 400 milliarder stjerner. Mange av dem med planetsystemer som vår egen sol. Og vår galakse er bare en av mer en 170 milliarder galakser i det observerbare universet. Dette gir så store tall at vi er sjanseløse å se det intuitivt for oss. Her er det bare å benytte seg av ren matematikk og statistikk til å regnes seg frem til at vår type jordklode nok kan være sjelden, men dog finnes i milliarder av utgaver, spredt rundt omkring i universet.
Det er altså ikke slik at planeten er her for oss. Vi er her på grunn av planetens gunstige egenskaper.
Jeg er inne på samme type resonnement her.
Noen sier at oppfinnelsen av Intelligent design (ID) bare er et nytt kreasjonistisk propagandafremstøt, at det er den samme kreasjonismen bare ny innpakning. Men jeg tenker at her er det en klar nyanseforskjell. Intelligent Design hevder at de tradisjonelle evolusjonsmekanismene som jo er naturlig utvalg, seksuelt utvalg og slektskapsseleksjon, ikke er nok til å forklare utvikling av komplekse biologiske mekanismer. Her kommer grunnleggeren av ID, Michael Behe, som jo selv er vitenskapsmann, opp med hypotesen at de vanskeligste sprangene her kun kan forklares ved at det står en designer bak. Velkjent er jo den klassiske debatten om hvordan et øye kan utvikles gradvis. I dag regnes for øvrig den debatten å være avsluttet. Man har et komplett teoretisk forløp fra utvikling av lysømfintlige celler på huden til et komplett øye. Og man har nålevende biologiske eksempler på alle stadier i utviklingen.
Selvsagt er det ikke alle som godtar dette. For naturen er full av finurlige komplekse organismer, symbioser og gjensidige avhengigheter. Og jeg kan godt skjønne at det kan være vanskelig rent intuitivt å se for seg at dette kan ha blitt til ved hjelp av evolusjonen og det naturlige utvalg. Det er her Behe kommer inn med at på mange slike kritiske punkter i utviklingen har det funnet sted støtte fra en designer, som har hjulpet livet over kneikene. Behe har selv bakgrunn innenfor mikrobiologien. Og her er det ganske tydelig. For celler er også maskiner. For eksempel er en måte cellen kan bevege seg på via såkalte flageller, som er en slags propell. Og disse propellene er drevet av små nano-motorer som godt kan sammenlignes med motorer vi mennesker har konstruert. Hvordan kan slike konstruksjoner bare komme dettende ned uten mål og mening? Behes svar er at dette ikke kan være tilfeldig. Noen må ha hjulpet til. Noen må ha hatt en vilje og en plan, og manipulert i utviklingen akkurat på de rette stedene. Det er da nærliggende å trekke dette «noen» videre og kalle det for Gud, selv om Behe visstnok selv skal ha vegret seg for å bruke den termen. Behe er vitenskapsmann. Han kjenner vitenskapens spilleregler. Han vil gjerne fremstille dette som en fullgod vitenskapelig teori. Og teorien går ut på å utvikle en ide om såkalt ikke-reduserbar kompleksitet. Altså kompleksitet som det er umulig å redusere til så enkle bestanddeler at det lar seg dekke av tradisjonelle evolusjonsmekanismer, og som dermed må henfalle til Behes alternativ som er Intelligent design.
Det har vært mange og lange diskusjoner om dette i det hele tatt skal kunne aksepteres som vitenskap. Dette er særlig brennbart i USA hvor teorien må aksepteres som vitenskap, før den kan tas i bruk i skolen. Og her har det selvsagt vært rettsaker. Det sies at Behe i en slik rettssak påstod at det ikke fantes andre, alternative forklaringer på bakterienes maskineri, enn hans. Dette ble imøtegått i rettssalen, og det ble lagt et lass av vitenskapelige bøker og arbeider på bordet foran ham, som dokumenterte dette. Behe vedgikk at han ikke hadde lest noe av dette. ID bevegelsen tapte den saken.
Mitt ankepunkt mot ID ville hatt utgangspunkt i forsøket på å adressere hva intelligens og kreativitet egentlig er og hvordan det fungerer. Det vil si å ty til ingeniørtenkning i stedet for å se på sinnet som en sort boks av åndelig mystikk. Det vi vet er at mennesker (og dyr) er i stand til å komme opp med kreative innovative løsninger på utfordringer. For oss mennesker går dette svært langt, i og med at vi kan ha planer og konstruere systemer som henger sammen i komplekse strukturer, med kompleksitet på utallige nivåer, og hvor hver enkelt detalj er gjennomtenkt. Her må vi ikke falle inn i mindblindness, eller åndeforestillinger, slik at vi lar være å observere og analysere de prosesser som er i stand til å skape intelligente løsninger. Så mitt første spørsmål til Behe ville jo vært om han tror at det er den menneskelige hjerne som har stått bak for eksempel konstruksjon av en oljeplattform. Neste spørsmål ville vært om dette er noe som den fysiske hjernen klarer alene, eller om den har noen form for åndelig drahjelp. Kommer vi sammen frem til at den fysiske hjernen faktisk er i stand til dette, utelukkende ved hjelp av kjente fysiske prosesser og mekanismer, da har vi kommet langt. For da kan vi si at jo, så sannelig, det er en fysisk prosess som har frembrakt alt dette. Og argumentene for dette er gode. Vi er i stand til å skape kunstig intelligens og til og med systemer som slår de beste av oss i sjakk. Og dette er sannsynligvis bare begynnelse. Vi aner ikke hvor grensen går for hva en slik maskin vil være i stand til å oppkonstruere i fremtiden. Og dette er rene fysiske prosesser. En slik erkjennelse innebærer erkjennelsen av at fysiske prosesser faktisk er i stand til å frembringe komplekse løsninger. Ville det ikke da være spennende å analysere hvordan slike fysiske prosesser egentlig opererer? Hvordan klarer de dette? Jeg har gjort slike overfladiske analyser, både i forhold til fornuft, kreativitet, følelser, fantasi, og beslutninger. Nøkkelen her er den kreative prosess. Her viser jeg at Det Naturlige Utvalg har de elementer som skal til for å skape en kreativ prosess. Og dette er det mentale steget som sitter så langt inne for mange å ta. For her snakker vi mer enn enkle en-stegs mentale slutninger. Vi snakker om evnen til å tenke prosess, dvs. forløp, og evnen til å eskalere dette utover hva vi evner å visualisere i vårt sinn.
Vi har altså her en stor prosess i naturen som fungerer på en måte som har klare likhetspunkter med prosessen som foregår i vårt eget sinn. Vanskeligheten her er sannsynligvis å oppfatte omfanget av prosessen, som jo baseres på et enkelt prinsipp, men som er avhengig av store mengder prøving og feiling for å kunne fungere. Begge prosesser involverer millioner, kanskje milliarder av forsøk. Og det er noe vi ikke intuitivt klarer å se for oss. Og dermed blir vi lurt til å avvise at noe slikt kan være tilfelle. Men det betyr også at vi nekter å la oss overbevise av enkel matematikk og statistikk. Hvor mye er egentlig en milliard? Tenk deg at du skal telle så langt, og klarer å telle to tall i sekundet. Hvor lang tid vil du bruke? Regn det ut. Jeg kom til 951 år. Hvor mange Yatzy hadde du klart å slå på den tiden? Hvor mange lottorekker ville du ha vunnet med så mange forsøk? Tenk på milliarder på milliarder av bakterier, i milliarder på milliarder av år. Selvsagt blir det intelligens av dette. Det er slik kreativ intelligens blir til. Dette er ikke trolldom, det er ren matematikk og statistikk.
Men, som jeg påpeker, så er det også en vesentlig forskjell på sinnets kreative prosess og naturlig utvalg. Vår kognitive funksjon inneholder også en komplett simuleringsmekanisme. Dette betyr evne til forutsigelse og planlegging i forhold til dette. Dette er noe som mangler i det naturlige utvalg. Dette er en forskjell som, i denne sammenheng kan utnyttes til å avgjøre hvilken av de to teoriene som gjelder. For mens en biologisk hjerne er i stand til å lage et komme opp med et komplett helhetlig design som et prosjekt, så vil det naturlige utvalg jobbe inkrementelt. Denne forskjellen er nærmere forklart her.
En inkrementell kreativ prosess vil til tider komme opp med rariteter og upraktiske løsninger som enhver ingeniør ville fått sparken for. Noen har kalt det for paleo-design. Naturen er full av slike rariteter. Her er noen eksempler. De forutsigelsene som dette gir, gir altså 1:0 til Det Naturlige Utvalg. Og eksemplet med giraffen er svært overbevisende i så måte.
Men hvordan kan da naturen noen ganger komme opp med strukturer som tilsynelatende er ikke-reduserbare? Det vil si at hver komponent i seg selv ikke har noen funksjon, men kun i sammenheng med den totale strukturen. Ofte viser det seg jo at underkomponentene faktisk har selvstendige funksjoner. Men som jeg har vist her, er det intet i veien for at en inkrementell utvikling kan skape slike symbiotiske systemer.
Noe av dette kan selvsagt imøtegås ved en hybrid-teori hvor det naturlige utvalg er fullt virksomt, men hvor noen har hjulpet vanskelige deler av prosessen litt her og der. Og det er der jeg oppfatter at Behe befinner seg. Og dette er viktig. Faktum er nemlig at Behe er evolusjonist. Hans teorier berører ikke temaet evolusjon eller ikke evolusjon, men føyer seg kun inn i de mange og lange diskusjonene om evolusjonsmekanismer. Man kan altså ikke hevde Intelligent Design som alternativ til evolusjonsteorien, slik mange naive kreasjonister gjør. Tar man ID-teorien i sin munn, har man samtidig akseptert at det har foregått en evolusjon. Det er kostnaden.
Men som vi her har vært inne på så ser det nok ut som teorien er nok så overflødig, da alt det som teorien forsøker å adressere utmerket kan forklares av moderne evolusjonsteori. Kanskje kan vi svare som Laplace da Napoleon etterlyste Gud i hans teorier: «Den hypotesen hadde jeg ikke bruk for».
Jeg kom plutselig på en helt annen metode
til å avsløre intelligent design i genene. Dette kom jeg på da jeg så et
foredrag på Youtube som også omfattet «synteny».
Som systemutvikler ville jeg kanskje formulert det slik at det her handler om
adresseringen til de enkelte gener eller kodesnutter. På en harddisk kan en fil
være fysisk spredt på flere fysiske lokasjoner. Det gjør ingenting så lenge vi
har informasjon nok om adresseringen til å kunne sette sammen filen på riktig
måte. På samme måte er genenes innbyrdes lokasjoner i kromosomene egentlig
likegyldig så lenge den interne adresseringen er intakt. Når jeg utvikler kode
er det selvsagt en fordel for meg selv at koden er sånn noenlunde ryddig. Det
hjelper meg å finne frem i koden. Koden er fordelt på «uniter». Og her har jeg
sortert, en unit som tar seg av oppkoblinger til databaser, en som tar seg av
alt som har med mail å gjøre, en som er ren verktøykasse som alle de andre kan
bruke, en som handterer alt som har med SMS å gjøre, en som tar seg av alt som
har med logging å gjøre osv. Jeg hadde nødvendigvis ikke trengt å ha slik
orden i koden. Alt kunne vært blandet i alle uniter. Og koden ville fungert
like godt likevel. Det vil si at den orden jeg har skapt i måten å sortere
funksjonene på, ikke påvirker programmets funksjon, kun min egen navigering og
sans for orden. Derfor forteller denne andre grads orden i koden noe om
koderen. Det er koderens signatur. Dersom andre skulle ha skrevet min kode,
ville de kanskje hatt andre sorteringer. Dermed blir måten koden er strukturert
på en personlig signatur for koderen. Jo mer rotete en kode er, desto mer
rotete må man forvente at koderen er. Kode som har
blitt til uten en bevisst koder vil bære preg av dette på den måten at
denne type andre grads orden er totalt fraværende i koden.
Det jeg altså har åpnet for her, er en langt kraftigere metode for å finne Vår
Herres signatur i den genetiske koden. Logisk ville vi finne sorteringer slik
at alt som har med øye å gjøre er sortert for seg, alt som har med hjertet å
gjøre har sin plass. Slik kan man gå videre med funksjon etter funksjon. En
slik andre grads orden i koden ville vært et formidabelt bevis for intelligent
design. Og hadde jeg blitt klar over at man ser akkurat dette, så skal jeg være
den første til å ta av meg hatten og konstatere at vi mennesker og dyr faktisk
er planlagt, konstruert og designet. For dette kan ikke ha blitt til av seg
selv fordi denne type orden ikke kommer til utrykk i organismens funksjon.
Dermed er den ute av rekkevidde for det naturlige utvalg. Det hadde ikke
nødvendigvis vært noe entydig bevis for Gud, bare for en bevisst tenkende
designer. Hvem eller hva det er, kunne vi bare ha spekulert om.
I motsatt fall, dersom det naturlige
utvalg er koderen, så vil en slik andre grads orden være fullstendig
fraværende.
Jeg har aldri hørt at en slik andre grads orden er funnet i vårt genom. Men jeg
vet heller ikke nok om det til å konstatere hverken det ene eller det andre. Så
her ligger utfordringen.
Jeg vil da også bemerke at fravær av andre grads orden i koden ikke nødvendigvis er noe bevis for at det ikke er en intelligent designer. Det det beviser er at en eventuell designer på ingen måte har hatt noe ønske om å sette sitt spor i koden, og at han heller ikke har hatt noe behov for det. Opp mot kreasjonister ville jeg kommentert dette fraværet slik, at her hadde Vårherre muligheten til å åpenbare seg på en utvetydig måte. Hvorfor i all verden gjorde han det motsatte?
Ideen om det fininnstilte universet kommer fra en rekke modeller og teorier knyttet til moderne astronomiske teorier om universets utvikling, galaksenes utvikling, stjernenes utvikling og utvikling av planetsystemer i bakkant av utvikling av stjerner. Samlet refererer dette seg vel enkelt til teorien om Big Bang. Modellene bygger jo selvsagt på velkjent fysikk, på den generelle relativitetsteorien, på hva vi vet om grunnstoffer, det periodiske system, grunnstoffenes egenskaper, på partikkelfysikk, kvantefysikk, så langt vi rekker inn i kvantefysikkens verden. Og alt sammen verifiseres, kassereres eller aksepteres med utgangspunkt av hva vi klarer å observere. Og her har vi mennesket virkelig kommet svært langt. Vår utsikt over universet har vokst kanskje i en skala fra 1: mange milliarder i løpet av de siste århundrene. Og enda har vi perspektiver til å se enda mer. Men teoriene testes også ut i kraftige datamaskiner og tallknusere, hvor utviklingen blir forsøkt simulert. Og det er herfra man oppdager at slike simuleringer vanskelig kan skape universer som ligner på vårt, uten at enkelte variabler er finstilt. Og noen av dem er ekstremt følsomme. Du finner en god oversikt over problemstillingen her. Her finnes både saklig kritikk og forsvar for argumentet. Min generelle kommentar er først og fremst at vi foreløpig ikke er der at vi kan forklare disse konstantene på noen sikker vitenskapelig måte. Vi skal ikke glemme at enhver konstant i en teori er en klar indikasjon på teoriens utilstrekkelighet. Konstantanene er avgrensingspunkter som teorien baserer seg på, men som i seg selv trenger ytterligere forskning og teorier for å forklares. Følgelig vet vi heller ikke med absolutt sikkerhet hvilke avhengigheter som finnes mellom alle disse konstantene. Kanskje kan vi ikke bare variere dem fritt og uavhengig av hverandre. En forklaring på at vi har slike konstanter kan være at dette har blitt avgjort av forhold svært tidlig under Big Bang. Det kan være tilfeldige kvantefluktuasjoner, eller det kan ha å gjøre med forhold før Big Bang. Og det åpner jo igjen for spørsmålet: Hvor mange andre slike forsøk har det vært? Har det vært mange nok, så løser jo dette hele problemet. Da er vi jo igjen inne på den muligheten at selve vårt univers kan være resultat av en enda større gigantisk kreativ prosess. Flere av dagens kosmologiske teorier opererer med multiverser, bobler av universer osv. Det man kan kritisere her er at dette blir rene spekulasjoner uten at vi er i nærheten av å kunne observere dette. Med andre ord er disse hypotesene like lite falsifiserbare som hypotesen om at det er «noen» som star bak i stedet for noe. Sean Carroll responderer på noen av disse utfordringene her. Mitt poeng her er i alle fall at om vi en dag finner at måten vårt univers er tunet på, umulig kan være tilfeldig, så er har et godt argument for å anta at da kan det ligge en eller annen kreativ prosess i forkant av dette. Det er i høyden hva vi kan sannsynliggjøre. Hva dette er, vet vi ikke. En hypotese kan være Gud, en annen kan være fremmede vesener, eller oss selv i en slags tidsmaskin, eller vi kan leve i en simulering, eller det kan være en fysisk prosess som produserer et uendelig antall universer med tilfeldige egenskaper hvor av noen slumper til å passe for en eller annen form for liv. Det kan også være en prosess som fungerer omtrent som naturlig seleksjon, for eksempel, optimalisering av antall sorte hull, som seg selv er frø til nye universer. En slik teori kalt «Cosmological Natural Selection» (CNS), er foreslått av den amerikanske fysikeren Lee Smolin. Og så lenge det finnes slike rimelige alternativer så fungerer kun gude-hypotesen som bare en av flere (uvitenskapelige?) hypoteser, og Gud er dermed på ingen måte bevist.
En ting som er hundre prosent sikkert, er at en intelligent arts utforskning av eget miljø og eget univers alltid vil finne at miljøet er skreddersydd for seg selv. Hadde det ikke vært det, så har det heller ikke kunnet oppstå en art som kunne stille slike spørsmål. Følgelig er det selvsagt at vi må regne med å finne en rekke eiendommeligheter som tillot et miljø hvor vi selv kunne oppstå. Men etter hvor mange forsøk? Ja se det vet vi ikke for vi aner ikke hvor mange alternative universer som eksisterer eller har eksistert.
Noen tenker at vårt univers, selv med dets fininnstillinger, om de skulle vise seg å være reelle tvert imot er et argument for ateisme, ikke for en personlig Gud, som hadde mennesket som mål for sin skapelse. Grunnen er jo som jeg nevnte i innledningen at langt over 99,9 % av universet er totalt ubeboelig og direkte fiendtlig for alt levende. Hvordan kan en allmektig Gud finne på å bruke 13,8 milliarder år, og skape et univers med 170 milliarder galakser, hver av dem besående av milliarder av stjerner, kun for å skape en klode, beboelig for mennesker? Og det i et univers som til de grader er upassende for liv, og hvor livet klorer seg fast, mer på tross av enn på grunn av universets fasiliteter?
Da jeg var liten lurte jeg på om ikke vår klode gjennom evigheten kom til å bli overbefolket? Alle fikk jo barn, og de fleste på den tiden mer enn to. Om det alltid skulle finne barn på «Den Nye Jord», så måtte det jo bety at befolkningen alltid ville øke. Hvordan skulle det bli plass til alle? Jeg spurte min far som unnvek spørsmålet med å si at Gud nok alltids ville ha en løsning på dette. Og en løsning ville jo vært en beboelig måne, Mars, Venus, Jupiter, Saturn og planeter i bane rundt all verden stjerner i universet. Et univers i harmoni som syder av liv, lykke og glede. Er det det vi finner? Nope, i stedet finner vi et univers full av kaos, katastrofer, hvor absolutt alt har sin levetid, går til grunne, og intet forblir i noen form for evig harmoni. Så nei, jeg finner ikke universets beskaffenhet som å være et særlig godt argument for eksistensen av en allmektig personlig Gud.
Også argumentet om universets fininnstilling har en kostnad. For, i tillegg til at det er basert på konvensjonell fysikk, så er det også basert på relativitetsteorien, på kvantefysikk og ikke minst på Big Bang, da med utgangspunkt i at universet utvider seg, og teorien om hvordan galakser formes og blir til, hvordan stjerner utvikler seg, teorier om hvordan grunnstoffene skapes i stjernene, og hvordan solsystemer dannes. For å kunne anvende argumentet om universets fininnstilling må du altså samtidig godta alle disse teoriene. Kreasjonister som jo svært ofte angriper alle disse teoriene, vil med andre ord ikke kunne stå og messe om hvor fininnstilt universet er, uten å latterliggjøre seg selv i sin uvitenhet og naivitet. Det er kostnaden.
Her er en interessant kritikk av
problemstillingen på Youtube:
https://www.youtube.com/watch?v=c6DP5lgzmTA
(Sabine Hossenfelder: Was the universe made for us?)
En annen video med uttalelser fra kjente
forskere:
Se her.
Gjennom hele min oppvekst var jeg opptatt av profetiene i Bibelen. Jeg var en såkalt intellektuelt troende person. Det vil si jeg manglet de normale religiøse antennene. Derfor søkte jeg å bekrefte min tro gjennom det jeg kunne forstå og selv observere. Altså en intellektuell tilnærming til problemet. I ettertid ser jeg at det var dette som styrte min fokus. Nitti prosent av alle prekener jeg hørte handlet om «Jesus, livet og meg». Det var tema som var totalt uinteressant for meg, og jeg sovnet ofte. Men når temaet kom inn på vitenskap eller profetier, da våknet min interesse til liv og jeg støvsugde det lille jeg kunne få med meg. Jeg var på jakt etter «den endelige ugjendrivelige bekreftelse». Jeg måtte vite dette med stor sikkerhet før jeg gikk hen og investerte i det mer kjedelige «Jesus, livet og meg».
Jeg fant aldri min endelige bekreftelse. Men for meg står det nok klart at den eneste mulige veien å komme dit var gjennom å konstatere utvetydig at profetier har gått i oppfyllelse. Profetier som går i oppfyllelse er mirakler. Og de er ikke anekdotiske. Det skal vi komme tilbake til. Men det betyr at deres beviskraft er mer direkte tilgjengelig for meg. Det er noe fellesmenneskelig ved det, og dermed også vitenskapelig. Vi kan forske på hvor og når profetiene ble fremsatt. Vi kan forske på en utvetydig fortolkning av dem. Og vi kan sammenligne den med en allment akseptert og mest mulig ufarget historieforståelse. Dersom alt dette slår til, og profetiene stemmer, da har vi et mirakel. Men er dette miraklet et bevis for Guds eksistens? Egentlig ikke. Men det er en kraftig indikasjon på at det er mulig å se inn i fremtiden. Da er det nærliggende å koble dette til Gud.
Noen ganger var jeg nær ved å komme dit. Det, jeg husker best, var Kong Nebukadnesars drøm i Daniels bok. Her ble det forutsagt 1. Det babylonske rikes fall 2) Det medio-persiske 3) det gresk-syriske og 4) det romerske, og til slutt Europa. Jeg sier jeg var nær. Dette var veldig overbevisende. Men jeg kan val aldri si at jeg var helt overbevist. Og det kom av flere ting. For det første handler jo dette om troen på min egen dømmekraft. I tillegg hadde jeg hverken tid eller ressurser til å gå ordentlig og dypt inn i dette. Er dette en rimelig utvetydig forståelse av profetien? Er dette en rimelig objektiv forståelse av verdenshistorien? Ja, jeg kan jo se teksten i Bibelen. Men skjønner jeg sammenhengen? Vet jeg egentlig når dette ble skrevet? Er det en rimelig objektiv oversettelse? Når jeg en sjelden gang hørte en preken og man kom inn på dette, så var det ikke rart at jeg spisset ører. Taleren var som regel prest og teolog. Han var en informert person. Kanskje han kunne peke på det utvetydige grunnfjellet i dette. For meg holder det ikke at han sier: Dette tror jeg på. Jeg har studert dette og profetien er åpenbar. Det hjelper ikke meg. Det føyer seg bare til alt det andre forteller om mirakuløse opplevelser. Jeg var ikke der. Jeg har ikke sett fjellet. Jeg har bare hørt det omtalt. Pek på fjellet. Jeg må se det. Jeg må gå stiene. Jeg må forstå dem. Jeg må ned på grunnfjellet. Jeg må selv kjenne det under mine føtter.
Men i dag vet jeg at selv dette ville ha etterlatt meg med en gnagende tvil på min egen dømmekraft.
Uansett, så kom jeg egentlig aldri i mål med dette. Jeg oppdager etter hvert at det er stor tvil om når Daniels bok ble skrevet. Det finnes overbeviste mennesker på hver side av fronten. Hva er et verdensrike? Hvorfor er f.eks. det Medio-Persiske riket et verdensrike og ikke Det Osmanske Riket? Hvorfor er ikke Kina, Sovjet eller USA med på dette kartet? Hva med EU? Hva er de objektive kriteriene på et verdensrike? Har dette mer å gjøre med øynene som leser og tolker enn hva teksten faktisk forsøker å meddele?
I dag tenker jeg fortsatt at dersom man skal bevise det «overnaturlige» ved å vise til mirakler så er profetier og forutsigelser den beste måten å gjøre det på. Men like fullt vil dette bli vanskelig å etterprøve fordi vi sjelden har en sikker forståelse av historien. Profetien er som regel fremsatt i det naturlige språk. Det vil si formbart av den menneskelige fantasi. Og vi vet sjelden sikkert om omstendighetene rundt profetiens tilblivelse.
Det som ville hatt den største overbevisningskraft på meg er at jeg får vite om en profeti som sier noe om den nære fremtiden. Jeg og alle andre forstår profetien. Og, når tiden kommer, så ser vi at dette skjer foran våre øyne. For eksempel om jeg hadde møtt en spåmann i 1990 som fortalte forholdsvis detaljert om 11. september 2001, så ville jeg ha tatt det på dypeste alvor. Og jo mer detaljert en slik profeti hadde vært, desto mer usannsynlig ville det vært at dette er tilfeldig. Men vi skal være klar over at mengden av profetier og spådommer som fremsettes er stor. Og selvsagt vil noe av dette treffe, rent tilfeldig. Husk at enhver lotto-rekke er å anse som spådommer. Og det er høyst usannsynlig at de treffer. Likevel er det neon slike fulltreffere hver eneste uke. Her og her er noen eksempler på slike utroligheter.
Svært mange antatte mirakler handler om slike tilfeldigheter. Det går jeg nærmere inn på her.
Det finnes nok en del definisjoner på hva et mirakel er. En definisjon kan være at det er en hendelse som bryter med kjente naturlover og vår forståelse av verden generelt.
Men selvsagt er det ikke slik at alt som ser ut som mirakler virkelig er det. Her er flere forhold som kan påvirke dette:
1) Svindel
Det er ikke til å komme fra at vi opp gjennom tidene har oppdaget utallige
forsøk på å lure oss til å tro at det vi ser er mirakler. Det vi oppdager er
nok bare toppen av isfjellet.
2) Mytedannelse
Det er typisk historien som vokser og utvikler seg fra
munn til munn, fra generasjon til generasjon.
3) Fantasi
og hukommelse
Dette har nær sammenheng med forrige punkt. Det er påvist at hukommelsen er
upålitelig. Det vil si at det vi husker kan avvike svært mye fra det som
egentlig skjedde. Hver gang vi tar minnet frem, så bruker vi fantasien til å
dekke opp for de huller
vi har og det vi ikke husker godt nok. Slik blir historien etter hvert kapret
av vår egen fantasi.
5) Naturlige fenomener vi enda ikke forstår. Denne skal vi bruke litt tid på, så jeg tar den i et eget avsnitt.
Det er flere måter å vinkle dette på. En
variant er at vi har spesielle hendelser, eller anekdoter. Det er noe som
skjer, f.eks. noen ser en UFO. Så kan man i ettertid spekulere på hva det var.
Her kan det godt fremsettes forklaringer innenfor et vitenskapelig paradigme.
Men det kan ikke etterprøves for vi var ikke der med alle de måleinstrumentene
som skulle til for å fange fenomenet. Da beror vår manglende evne til å
forklare dette på manglende informasjon. Denne type uvitenhet er selvsagt ikke
bevis på at noe mirakuløst har funnet sted. Men selvsagt er slike huller
gjenstand for spekulasjoner også godt utenfor den vitenskapelige boksen. Og de
fyller opp metervis med spekulativ litteratur, hvor det er lett å falle for de
forklaringsmodeller som gis. Og en av dem er selvsagt Gud.
Den andre varianten er jo mer permanente tilstander som vi enda ikke forstår.
Det kan være fenomener som bryter med det nåværende vitenskapelige paradigmet,
eller fenomen som er så fjerne og vanskelige å få tak på at vi igjen bare er
overlatt til å spekulere. Slike fenomen kan f.eks. bevisstheten,
logikken, naturlovene,
eksistensen
og alt det rare som vi enda ikke har fått helt snøring på.
På engelsk har men uttrykket «God of the gaps». Altså våre beviser på Guds eksistens
er å finne i de
huller som vitenskapen til enhver tid ikke har klart å fylle. Eksempel på
en slik forklaring kan være lyn og torden, som i gamle dager ble forklart med
gudene, mens vi i dag vet at dette er fenomener som skyldes elektromagnetiske
krefter. Og det er opplagt, at etter hvert som vitenskapen fyller hullene, så
fortrenges gudehypotesen mer og mer. Dermed blir vitenskapen til en trussel mot
troen. Naturlig vil det medføre forsvar og resistens mot vitenskapelig innsikt.
Det tydeligste eksemplet på det er kreasjonisme
og den voksende bevegelsen av mennesker som tror at jorden er flat.
Jeg går ut fra at det er lett å innse at dette er en dårlig langsiktig strategi. Her er det minst tre feller å gå i. For det første innser vi at det er utrolig mange fenomener vi tidligere ikke skjønte noe av, men som vi nå forstår veldig godt. Det betyr at det å binde seg til masta på dogmer som baserer seg på slike huller, vil medføre stor risiko at man til slutt taper troverdigheten. Men det er nok ikke det verste. For så har vi jo det at når vi «tror» vi har en forklaring, så stopper innsatsen opp. Vi kan altså risikere å bli hengende i en forklaring som overhodet ikke har med realiteten å gjøre, uten at vi oppdager det. Dermed går vi glipp av kunnskap som i fremtiden både kan bli nyttig og kanskje også kritisk for menneskehetens overlevelse. Det er en grunn til at vitenskapen avviser å ta Gud med i ligningen Det er nettopp for å unngå at dette blir en soveputer som hindrer den videre kunnskapsutviklingen.
Den tredje fellen er at man risikerer å bli bergtatt av egne forestillinger, slik at man bruker all energi på å forsvare seg mot vitenskapen. Det er dette vi ser kreasjonistene driver med i dag. Og igjen, her går store ressurser til spille, som kunne vært brukt mer fornuftig, til menneskehetens beste. Enhver religion som binder seg til masten på konkrete dogmatiske forestillinger om verdens beskaffenhet, risikerer å gå i denne fellen. Uoverensstemmelser som oppstår i kjølvannet av dette kan ende opp i konflikt og krig.
I mine tidlige tekster opererer jeg med begrepet «lukket eksistensialmodell». En lukket eksistensialmodell er en forestilling med ubegrenset forklaringskraft. Det betyr at ethvert hull, ethvert mysterium lar seg forklare ved hjelp av en slik modell. Den er med andre ord i stand til å svare på ethvert spørsmål som måtte komme opp. Nettopp det at lukkede eksistensialmodeller har denne egenskapen, gjør at det er lett å bli bergtatt av dem. Vaksinasjonen består i å innse at det bare er fantasien som setter grenser for hvor mange slike modeller det er mulig å oppkonstruere. Og de kan ikke alle være sanne på samme tid. Mirakler kan forklares med Gud, med Satan, med julenissen, med uendelighetsteorien, ja til og med Harry Potters tryllestav. Det leder oss til å innse at en hypotese som forklarer alt, ikke nødvendigvis har noe med virkeligheten å gjøre.
Hva da med hypoteser som forklarer
ingenting? Her vil vel noen riste på hodet og si at det er vel ingen som tror
på hypoteser som forklarer ingenting. Jo, nettopp det at en hypotese ikke
forklarer noen ting som helst, gjør den faktisk ekstra tiltrekkende. Det eneste
man trenger å gjøre er å pakke uforståeligheten inn i pene ord som for eksempel
transcendens.
Vips så har vi en forestilling høres troverdig ut, som brukes av troverdige
pastorer og prester verden over, pastorer med både etos og patos
i tipp topp stand. Selvsagt høres dette troverdig ut, helt til vi begynner å
tenke på at det begrepet faktisk betyr ufattelig. For mange av de mysterier vi
utfordres med, er jo mysterier fordi de fremstår som ufattelige for oss. Da er
det fint å gi problemet et penere navn, og vips så har vi en illusjon
om at problemet er løst.
I min oppvekst hørte jeg ofte referert historien om en gammel adventist som hadde reist rundt i Nord-Norge og solgt adventistlitteratur. Dette var i gamle dager, og reiser foregikk ofte til fots. De var to stykker som gikk fra den ene bygda til den andre. Og ferden foregikk over et fjell. Terrenget var forholdsvis ulendt, og de var passe nervøse der de gikk. Men de kom da ned til slutt, og de møtte bygdefolket som for lengst hadde oppdaget dem på tur ned av fjellet. De fikk spørsmål om hvor den tredje personen var. De som hadde observert dem var overbevist om at det var tre personer som kom ned fjellet. Men de var bare to.
De to adventistenes forklaring var enkelt og greit at Gud hadde sendt en engel for å gå sammen med dem og passe godt på dem gjennom den farefulle ferden ned av fjellet.
Dette er en typisk anekdote. En anekdote er en muntlig fortelling, gjerne en personlig opplevd historie. De fleste av oss vokser opp i en kultur full av slike anekdoter. Og sant og si så har slike anekdoter sterk overbevisningskraft. Og det er ikke rart. Dette er jo måten mennesket har samlet opp og overlevert kunnskap og erfaring på, fra generasjon til generasjon gjennom kanskje hundre tusen år eller mer. Dette er den naturlige måten vi mennesker tilegner oss kulturens visdom på. Og vi har alle de beste forutsetninger for å kunne gjøre akkurat dette. Vi har naturlig tiltro til de eldre med all deres erfaring og kunnskap. Og vi elsker å la oss underholde av fortellinger. Vi elsker spennende historien, og slik sklir kunnskapen inn bakveien, slik at vi kan huske det og dra veksler på det i de utfordringer vi møter på vår livsvei. Slik oppnår vi en fordel av det. Da er det ikke utenkelig at også dette kan ha skapt et seleksjonspress som har formet og disponert mennesket for akkurat den egenskapen.
Med bakgrunn i dette og egen erfaring tenker jeg at det er rimelig å anta at nettopp anekdotiske bevis er det kraftigste virkemidlet vi har for å overbevise mennesker om f.eks. religion. Det anekdotiske trykket er sannsynligvis nok til å bergta individet allerede i barndommen. Min oppvekst var i alle fall full av andres historier om «deres erfaringer med Gud» og «Guds mirakler i dem selv og deres liv».
Men det er klart, den dagen vi begynner å tenke prinsipielt om dette så sliter vi. Og som vanlig handler dette om å ta en del skritt bakover slik at vi får utvidet perspektivet litt. Og nettopp dette perspektivet viser oss at slike anekdoter stort sett favner alt. Fra min barndom husker jeg troverdige historier om huldra. Det er jo en forestilling som på ingen måte er konsistent med den adventismen jeg ellers lært om. Men det er bare begynnelsen. Ta en titt på hele verden. Over alt ser vi at anekdotene bekrefter all slags tro og overtro, og intet av dette er på noen måte konsistent. Vi ser selvsagt også at der de tror på ufoer så ser de ufoer. Der de tror på hekser, ja så ser de både heksene og grisen de rir på.
Vi innser også ganske raskt at anekdoten er en historie, som hverken kan gjentas eller bestrides. Vi var ikke der, alt er bare overlevering, vi vet ikke hva som egentlig er tilfellet. Som regel er det umulig å verifisere historien og finne tekniske bevis på det som påstås å ha hendt. Følgelig innser vi at det å bruke slike historier som allmenngyldige bevis på Guds eksistens er nytteløst. Dette har ingen fellesmenneskelige referansepunkter og er dermed å anse som tankefeil, eller ugyldige argumenter.
Dermed blir jo dette et paradoks. For kanskje er det slik at det nettopp er anekdoter, sammen med personlige opplevelser som utgjør den kraftigste overbevisningsmekanismer i flertallets tro på Guds eksistens.
På samme måte som det ondes eksistens har vært et avgjørende argument for ateisten, har det godes eksistens ofte vært det avgjørende for teisten. Vi skal ikke her gå inn på hva som er ondt og godt, men bare i første omgang henvise til vår naturlige oppfatning av godt og ondt. Det sterkeste bevis som hevdes for Guds eksistens er den personlige erfaring med Gud. Her er noen sitater fra "Troen ABC" av Bo Giertz:
«Det er møtet med Gud som gjør et menneske til en kristen. Det er kontakten med en virkelighet som ikke kan demonstreres som et objektivt faktum, men som en intuitivt kan oppleve. Det er denne opplevelsen man mener når man taler om 'et samfunn med Gud'. Det er gjennom bønn og andakt, når en tror Gud på hans ord, i daglig lydighet mot ham, når en erfarer bønnhørelse, Guds dom, forlatelsens virkelighet, og kraften som hjelper en til å bære byrder en ikke orket å bære, at en blir sikker på at Gud er til.»[iv]
«En kristen og en ateist kan ha nøyaktig de samme verdensbildene og de samme erfaringer om virkeligheten. Dette stemmer når vi taler om den materielle virkeligheten, den som en kan utforske og beskrive. Men en kristen har en erfaring til av virkeligheten. Han lever nemlig i daglig kontakt med en side av virkeligheten som ateisten benekter og overser. En kristen kan derfor gjøre krav på å være mer realistisk og virkelighetstro enn irreligiøse.»[v]
«Først og fremst kan et menneske møte Gud i skaperverket som er hans egen gjerning og derfor vitner om ham. Det er primært ikke spørsmål om slutninger, slik at en ved fornuftens hjelp regner ut at det må være en ytterste årsak bak alt - en «prima causa» som en kalte det i middelalderen. Dernest er den alminnelige åpenbaringen ofte forbundet med spontan opplevelse av Guds nærvær. Denne opplevelsen er kjent i alle folkeslag, og Bibelen gir ofte uttrykk for den.»[vi]
Den troende hevder å ha en kontakt med en annen dimensjon av virkeligheten, troens dimensjon. Dette gjelder særlig opplevelsen av Guds nærvær. Personlig har jeg ikke opplevd å ha en slik spesiell følelse, men det er ikke dermed sagt at jeg ikke anerkjenner den. Innenfor religions-psykologien er den tatt alvorlig. Den religiøse opplevelse kan karakteriseres ved en rekke forskjellige typer av følelser. Alle disse følelsene kan spores tilbake til ikke-religiøse følelser bortsett fra en, det er nettopp den spontane persepsjon av den levende Guds nærvær.[vii] [1]
Selv om jeg personlig ikke har hatt noen slik opplevelse kan jeg selvfølgelig gjøre meg noen refleksjoner om hvordan jeg ville tolket dem hvis jeg hadde dem. Vi har nevnt opplevelsens uoverstigelige private natur. En indre opplevelse, en følelse, er ikke, og kan aldri bli bevis for noe reelt eksisterende utenfor en selv. Dette er tidligere vel begrunnet. Det er ingen grunn til å benekte følelsens eksistens, men dens årsak kan som vanlig diskuteres. Det er ingen nødvendig slutning at en personlig opplevelse av Gud nødvendigvis betyr at Gud er reelt eksiterende. Her gjelder de samme resonnementer angående årsak og virkning som ellers. Årsaken kan her godt tenkes å være psykologiske mekanismer, som trer i funksjon i spesielle tilfeller, f.eks. ved sterke naturopplevelser, eller ved suggesjon. Vi vet f.eks. at det ikke er sjelden at ensomme barn danner seg en fiktiv lekekamerat. Det er heller ingen grunn til å benekte at denne fiktive lekekameraten oppleves som reelt eksisterende for barnet. Det er også et faktum at mennesker i rus eller transe opplever hallusinasjoner som er svært virkelighetstro. Dette skjer når erfaringen ikke lengre er «kongen i erkjennelsesprosessen».
Det er også nevnt at dette fenomenet er kjent blant alle folkeslag. Men ikke alle folkeslag har den samme oppfatning av Gud. Kan det tenkes at det er Allah den kristne opplever? Som vi ser er folks oppfatning av årsaken til denne opplevelsen nokså forskjellig. Det viser at det må være mulig å ta feil i hva årsaken er (dersom det ikke finnes flere guder) og dermed åpnes det for den muligheten at alle kan ta feil. Sannsynligvis har vi her å gjøre med et mentalt fenomen som fortolkes i henhold til den kultur og virkelighetsoppfatning som den som opplever dette er en del av.
Jeg tenker at en ukritisk fortolkning av en religiøs opplevelse forutsetter en god porsjon mindblindness og manglende analytisk kompetanse. Man er blind for sin egen hjerne og hva den kan finne på. Og man har ikke analytisk kompetanse til å ta et bredere perspektiv på den opplevelse man har hatt. Da har jeg ikke nødvendigvis påstått at dette er egenskaper som gjelder personen generelt. Det kan godt være at illusjonen er så verdifull i seg selv at det å ikke gå inn på de perspektiver jeg har nevnt, blir en forsvarsstrategi for illusjonen i seg selv. Det er selvsagt en mulighet. Uansett så konstaterer jeg at mange religiøse, nok kan være med på teoretiske diskusjoner om sannhetsgehalten i deres tro, men at når det kommer til stykket så refererer de til denne indre opplevelsen av Gud, som det det avgjørende for deres overbevisning. Og det er jo på mange måter forståelig. For denne indre opplevelse er så nær, så personlig så praktisk håndfast. Der det som skaper den ubetingede tilliten.
Opplevelsen av det onde har vært brukt som bevis på at Gud ikke eksisterer. Dette kan avvises, for det er intet som tilsier at Gud ikke er ond, dersom det å være skaper er den eneste forutsetningen for å være Gud. Dessuten får vi problemer med å finne objektive svar på hva som er godt og hva som er ondt. Det som ser ondt ut kan vise seg å være til det gode og motsatt. [2]
På samme måte kan vi svare angående eksistensen av det gode. Vi kan ikke slutte fra «det godes eksistens» til Guds eksistens. Dette bygger i så fall på den forutsetningen at Gud er god, og at kun Gud kan være årsaken til det gode. Det onde og det gode eksisterer side om side i vår verden. Det oppleves i våre relasjoner til dyr og mennesker. Dyr kan være gode eller onde, det samme gjelder mennesker. Hva er det som gjør dem slik? For å være konkret så har det gode og det onde utgangspunkt i våre følelser og hjernens belønningssystemer. Dette manifesterer seg i oss som følelser og tilbøyeligheter i forhold til atferd. Samme systemer er opphav til våre verdier. Opp i dette er det en rekke disharmonier og konflikter mellom våre egoistiske og sosiale tilbøyeligheter. Dette oppleves som en kamp mellom «gode» og «onde» krefter, både i vårt mentale univers og ikke minst i det sosiale spill. Samlet sett utgjør dette vår menneskelige natur. Og den har sitt opphav i og er formet av evolusjonen, med det naturlige utvalg, slektskapsseleksjon og seksuell seleksjon som de viktigste mekanismene involvert. Og dette er med på å forme vår atferd hver eneste dag i vårt liv. I den åndsbaserte virkelighetsforståelse er dette metafysiske størrelser. I den vitenskapelige verdensanskuelse er dette fysiske mekanismer og prosesser. Er vi ute etter å finne «formålet» med det gode er vitenskapelige forklaringer vel så gode, ja sannsynligvis langt bedre enn gudehypotesen.
Noen argumenterer med at dersom Gud ikke finnes, så ryker moralen. Derfor må Gud finnes. Dette er det jeg kaller for teleologisk fakta-argumentasjon. Og det er selvsagt ikke et gyldig argument. Dessuten tenker jeg at moralen som regel kommer før religionen. Jeg tenker det burde være en fornuftig rekkefølge for enhver som er så åpen at han eller hun går inn og velger seg en religion. Det ville jo vært idiotisk å velge seg en religion uten verdivurderinger (det går jo egentlig ikke an, ifølge min beslutningsteori) for så å oppdage det at du pålegges å brenne alle dine barn på bål for så å ekspedere dem til det evig brennende helvete. Selvsagt vil verdier inngå i en slik vurdering. Og et modent menneske vil ha seg frabedt å bli manipulert til å nøytralisere egne selvstendige verdivurderinger.
Så i og med at moralen kan komme før religionen, så betyr det også at den kan eksistere og utvikles utenfor og uavhengig av religion. Og en slik rasjonelt basert etikk har jo all mulighet til å bli langt bedre og mer menneskelig enn en religiøst basert moral, som jo er oppskriften på det som kalles for absolutt moral, det som i praksis viser seg å resultere amoralitet. Og igjen handler jo dette om etisk grunnsyn. Jeg tar i alle fall en klar avstand fra enhver form for absolutt moralitet. For dette er oppskrift på etiske singulariteter, noe som i praksis kan lede til forferdelige handlinger.
Når Guds eksistens ikke kan bevises kan vi spørre oss selv om vi kan bevise at Gud ikke eksisterer. Vi har sett at ikke-eksistens kan bli umulig å påvise i gitte tilfeller. Se også her. Muligheten til å påvise ikke-eksistens avhenger av de attributter vi knytter til Gud. Men det er i høyeste grad individavhengig hvilke vi velger. I den kristne religion er attributter som kjærlighet, godhet, rettferdighet, barmhjertighet og nåde, fremtredende. Men her skal vi være oppmerksomme på en spesialitet som bare hører religionen til. Det er den agnostiske klassifiserings-metode. I vanlig klassifiserings-teori identifiseres objektet gjennom de avgjørende attributter. Det betyr at vi må kjenne, eller selv ha bestemt hva de begrep som beskriver attributtene, egentlig inneholder, ellers kan jo ingen identifikasjon foregå. I den agnostiske klassifisering snus dette på hodet. Man ender opp som agnostiker når det gjelder begrepenes innhold. Den kristne sier at Gud er kjærlighet. Men hva er kjærlighet? Dersom man presser den kristne (f.eks. med det ondes eksistens) på dette punkt ender han opp med at kjærlighets-begrepet bare er en analogi som prøver å beskrive en egenskap ved Gud. Til slutt mister begrepet sitt innhold. "Hva vet vel vi hva kjærlighet er, Gud vet best, og det han gjør (hva nå enn det er) er kjærlighet pr. definisjon". På denne måten defineres attributtet ved å henvise til hvordan Gud er. Resultatet er at vi får en Gud, beskrevet ved hjelp av et sett innholdsløse begreper, og dette gir selvfølgelig logikeren ingen mening. Å beskrive noe man ikke vet hva er, ved å henvise til noe annet man ikke vet hva er, er meningsløst.[viii] En slik gud kan selvfølgelig aldri hverken bekreftes, eller avkreftes.
Men dersom vi nå våger oss tilbake til den normale klassifikasjons-måten og ser litt på de attributter som knyttes til Gud, kan han motbevises? Et vesentlig attributt her er Guds allmakt. Dersom noe er allmektig kan det ikke finnes noe annet som har makt på siden av, eller over dette vesen. M.a.o. Gud må være en, og han må være enerådende. La oss nå også knytte kjærlighets-attributtet til Gud. Denne gangen gir vi kjærlighetsbegrepet sitt naturlige innhold. Enhver handling som vitner om det motsatte, hatet, eliminerer kjærlighets-attributtet. La oss nå si at vi ble overbevist om at vi stod ovenfor et allmektig vesen. Men dette vesen viste hat i stedet for kjærlighet. Vi kan da trygt konstatere at dette uhyggelige vesen ikke er Gud. Men vi kan konstatere en ting til, Gud finnes ikke. For det kan ikke finnes to allmektige vesen samtidig, og selv om det skulle finnes et vesen som var overmåte kjærlig kunne dette ikke være Gud, for det var ikke allmektig.
Det fortelles om at en rabbi, da han sammen med andre jøder ubønnhørlig ble ført til gasskammeret, i sin fortvilelse utbrøt:
«Gud, hvis du lar dette skje finnes du ikke».
Det har tatt meg noen år å forstå visdommen i disse ordene. Rabbineren kunne umulig tenke seg at en allmektig Gud som også var kjærlighet kunne la dette skje. dersom der fantes et allmektig vesen, mistet det der og da sin tittel som Gud. Man har ikke dermed sagt at det ikke finnes en skaper, og en opprettholder, men denne har ikke alle de egenskapene som skal til før, men kan smykke seg med tittelen "Gud". På denne måten kan faktisk Guds ikke-eksistens påvises, og dette er da også gjort under henvisning til nettopp, kjærlighet og allmakt og konstatering av det ondes eksistens. Men husk at vi ved å resonnere på denne måten trekker Gud ned på et menneskelig plan. Kan kjærlighet forenes med det ondes eksistens i noen tilfeller? Hvem har fortalt oss at verden er ond? Disse spørsmålene er typisk etiske spørsmål, som går på: hva er kjærlighet, hva er det gode, hva er det onde, hva er rettferdighet osv. Det er et typisk valgorientert spørsmål, og svært personlig. Hva må til for at jeg skal anerkjenne noen tittel "Gud»? Hvor stor toleranse-grense har jeg? Men kan det ondes problem generelt brukes til å avvise Guds eksistens? Jeg tviler på det.
Med dette har vi effektivt fjernet oss bort fra eksistensens problem, men jeg følte at vi likevel måtte ha det med, fordi det absolutt har med spørsmålet om Guds eksistens å gjøre. De empiriske argumenter for Guds eksistens går hele tiden på dette med Gud som skaper. Men påvisningen av en skaper, er ikke nødvendigvis det samme som å påvise Gud. Derfor er det ulogisk å benytte argumentet om det ondes eksistens for å motbevise at det finnes en skaper. Det kan finnes en ond skaper, spørsmålet er om vi er villige til å kalle ham Gud.
Har Gud skapt mennesket, eller er det mennesket som har skapt Gud? Dersom det siste er tilfellet vet vi at Gud eksisterer, dvs. han har eksistens i vårt mentale landskap. Hvorfor, jo fordi jeg jo vet selv hva jeg har skapt. Et kjent utsagn i Bibelen er «Gud er kjærlighet». Tar vi det bokstavelig erkjenner jeg kjærligheten gjennom min opplevelse. Jeg opplever å elske, dersom det er det som kalles Gud, kan jeg med absolutt sikkerhet si at Gud eksisterer. Men dette løser ikke eksistensens problem, fordi jeg da vet at mennesket var før Gud, ergo, dersom kausalitetsloven gjelder kan ikke Gud være årsak til mennesket. Gud er redusert til en forestilling i mennesket.
Da blir jo hovedspørsmålet om det er mulig å avsløre menneskets avtrykk på denne gudsforestillingen. Altså: kan vi finne egenskaper ved den forestillingen som uforvarende peker tilbake på tilvirkeren, nemlig mennesket selv. Det ligner litt på politietterforskning. Vi har et åsted. Vi gjennomsøker åstedet etter spor. Deretter tar vi utgangspunkt i den eller de mistenkte, finner profiler eller egenskaper som åpner for muligheten på en utvetydig måte å koble funnene på åstedet med de mistenkte og deres profiler.
Problemet med gudsforestillingen er selvsagt at den ikke er entydig. Det finnes tusener av gudsforestillinger. Ingen tror på alle disse gudene samtidig. De fleste tror bare på noe få av dem, eller kanskje bare en. De avviser alle andre guder. Ateister er i så måte ikke så vesensforskjellige fra alle andre. De går bare en gud lengre.
Med bakgrunn i min oppvekst og kultur handler selvsagt denne utfordringen om Bibelens Gud og de dogmer og forestillinger som finnes rundt ham. Dette bildet er selvsagt heller ikke entydig. Også dette avhenger av hvem som leser og tolker de bibelske tekstene. Men ett sted må vi begynne. Og mitt utgangspunkt blir da menneskets natur, eller mer konkret menneskets emosjonelle programmering. Jeg har brukt svært mye av menneskeserien til å reletare våre naturlige tilbøyeligheter til evolusjonsteorien, ved å bruke det naturlige utvalg og teorien om seksuell seleksjon. Og her finner vi at menneskets natur passer som hånd i hanske med hva man ville forvente av en menneskeart som er formet av disse evolusjonære mekanismene. Dette skaper en kulturell -eller artsprofil. På den tiden de bibelske dogmer ble skrevet er det ikke å forvente at skribentene hadde noen som helst kognitive refleksjoner rundt dette. Derfor må de spor de uforvarende har lagt inn, helt naturlig i henhold til sine tilbøyeligheter være å anse som menneskets fotspor på guddommen og på dogmene. Dersom vi i stedet har å gjøre med en ekte gudommelig inspirasjon, så burde jo denne kunne påvises å være fri for tilbøyeligheter som er uten religiøs forklaring eller refleksjon, men som forklares av evolusjonsteorien.
Og de gamle bibelske dogmer oser av menneskets labber over hele seg. La oss ta noen eksempler:
Etter syndefallet blir Adam og Eva helt plutselig sjenert fordi de er nakne. Hvor kom bluferdigheten fra? De ble skamfulle og redde og gikk og gjemte seg. Hvor kom skammen fra, og hvorfor innskytelsen om å gjemme seg? Hvor kom redselen fra?
Hvorfor ble Kain sjalu på Abel? Og hvorfor er Gud selv sjalu, som han sier i første bud? Hvor kom sjalusien fra? Hvilken grunn hadde overhodet Gud for å ha den egenskapen å kunne bli sjalu, når han var allmektig, enerådende og ingen å rivalisere med?
Og hvorfor ble Kain så sint at han drepte Abel? Hvor kom aggresjonen fra? Tenk på at vi har et komplett senter i hjernen (Amygdala), bygget for angst og aggresjon. Har Gud programmert synden i mennesket? Hvorfor ligner dette «tilfeldigvis» på evolusjonært utviklede mekanismer?
Hvorfor driver Kain og Abel og ofrer til Gud? Hvor kom denne tilbøyeligheten til å tilbe og til å underkaste seg fra? Hvorfor ligner dette tilfeldigvis på hva både hunder og katter og andre driver med i spillet om dominans og rivalisering?
Hvorfor ble Jesus født av en jomfru? Hvorfor er jomfruelighet et tegn på renhet? Hvor kom den forestillingen fra?
Hvorfor skal man ikke «drive hor»? Hva er det som gjør at vi blir så opprørt av dette?
Hvorfor er kristendommens mest sentrale lære, nemlig læren om frelse på korset, basert på en tvangstanke om en straff som må eksekveres med absolutt nødvendighet?
All forskning viser at det å appellere til empati og rasjonalitet er den mest effektive måten å korrigere atferd på. Hvorfor ser vi da til stadighet en Gud som blir rasende og straffer mer eller mindre kollektivt og upresist? Se f.eks. 5.Mos 31.17. Hvorfor skulle en allmektig fullkommen Gud i det hele tatt ha aggressive tendenser?
Summen av dette er at det vi identifiserer som menneskets evolusjonært formede tilbøyeligheter preger både Gud, mennesker, dogmer og verdier på en måte som om dersom det var en rettsak, så preges «åstedet» av en svært så ureflektert og uforsiktig gjerningsperson, nemlig mennesket selv. Hvorfor i all verden skulle Gud ha slike egenskaper som ellers kun lar seg best forklare ved hjelp av evolusjonsteorien?
Konklusjonen må bli at mennesket selv står bak.
På YouTube fant jeg denne debatten mellom en kristen og en ateist om Guds eksistens. Debatten starter med et innlegg fra Matt Slick, som representerer den kristne siden i debatten. Men ofte er slike debatter lagt opp slik at de utfordringer som kommer fra hver av sidene sjelden blir godt nok belyst. Slicks motstander Dan Barker, som også har bakgrunn som prest, men som har snudd om og blitt ateist, gjør en utmerket jobb. Likevel blir ikke Slicks utfordringer godt nok adressert. Først en kort oppsummering av Slicks argumentasjon:
Det er umulig å bevise Gud i den fysiske verden, fordi Gud nødvendigvis må befinne seg utenfor denne verden. Det må han jo gjøre nettopp fordi han har skapt den fysiske verden. Gud er såkalt transcendent. Dersom vi skal finne indikasjoner på Gud i vår verden, så må vi derfor finne frem til forhold som har transcendentale karakteristikker. Her går Slick inn på tre slike forhold:
1) Logikken
Slick avviser Barkers argumenter i andre sammenhenger, om at logikken
utelukkende er et fenomen knyttet til den menneskelige hjerne. For dersom vi
skal kunne evaluere logiske påstander så må vi gjøre det med referanse til noe
som ligger utenfor oss selv, noe felles som alle kan se, altså grunnleggende
logiske lover. Eksempler på slike lover kan være kontradiksjonsprinsippet,
eller forskjellige typer logiske slutninger. Alt dette må jo evalueres i
forhold til en felles referanse som er utenfor mennesket selv. Hvordan ellers
skulle det kunne ha overbevisningens kraft på tvers av mennesker? Ergo er disse
lovene utenfor menneskesinnet selv. Med andre ord transcendent.
2) Universets tilblivelse
Her legger Slick mest vekt på problemet med en evig fortid. Dersom universet er
forårsaket av noe så krever jo det at visse betingelser var til stede. Det er
de betingelser som måtte til for å utløse en spontan skapelse av universet. Men
sett opp mot en evig fortid, så burde universet, for lenge siden, være gammelt
og utdatert. Fordi de betingelser som kommer ut av en evig fortid, må jo til
enhver tid ha oppstått for en evighet siden. Men vi observerer ikke et gammelt
univers. Dermed er det umulig at det kan ha blitt til på denne måten. Ergo er
det ikke noe som har forårsaket universet, men noen. Det må være blitt til som
følge av en beslutning. Ergo, Gud besluttet det hele og handlet i henhold til
dette. Men for å kunne gjøre dette må Gud være utenfor det fysiske universet
han har skapt, fordi han eksisterte før universet ble til. Universet må derfor
ha et transcendent opphav.
3) Moralen
Hvordan kan en ateist begrunne at noe er rett eller galt? Han har jo ikke noe
referansepunkt utenfor seg selv å slå i bordet med. Ergo er ateisters utsagn om
at det og det er galt eller rett, fullstendig verdiløse fordi de ikke det
mangler en universell begrunnelse. Med hvilken rett kan en ateist bare påstå at
nazistenes utryddelse av jøder er moralsk galt? Som kristne har vi ikke dette
problemet fordi Gud har gitt oss moralske lover. Dermed er det mulig for oss å
evaluere våre handlinger med utgangspunkt i en referanse utenfor oss selv,
nemlig Gud. Det gir oss et objektivt grunnlag vi kan basere moralen på. Disse
lovene tilhører ikke den fysiske verden, de er ikke skapt av oss. Dette er
transcendente egenskaper.
I fantasien ser jeg for meg at jeg skulle besvart en slik utfordring. Her er omtrent hvordan jeg ville respondert på dette:
Den argumentasjonen vi hører, både i forhold til logikk, universets tilblivelse og moral handler først og fremst om menneskets lange fortid som «mindblinde» sansevesen. Det vi hører er altså enda en manifestasjon av blindhet for eget sinn. For å forklare hva jeg snakker om må vi sette dette inn i historisk perspektiv. De fleste dyrearter er mindblinde. Det betyr at de ikke har noe forhold til at de har et eget sinn. Jeg kan huske da jeg var liten, kanskje det er sjelden, at jeg oppfattet at jeg kunne se med hele ansiktet. Ja, jeg trodde alle ting kunne se, veggene, katten, glasset, gulvet, ballen og bamsen. Det er jo enkelt, jeg bare vender ansiktet mot det jeg vil se på, så ser jeg det. I ettertid må jeg nok kanskje raskt ha oppdaget øynene og at det faktisk er øynene som ser, ikke ansiktet. Men jeg tenker at de fleste dyr ikke en gang har et forhold til at de ser med ansiktet. De har ikke forhold til øyne i det hele tatt, annet som kommunikasjonsform med andre individer. Dyr opplever en umiddelbarhet i sin tilstedeværelse i verden. De har ingen forhold til de organer og det informasjonssystemet som gjør dette mulig. Så dyr er på mange måter mindblind og organblinde. Her er jo unntak. En kråke kan vite og forholde seg til at noen har sett hvor den gjemte maten. Det betyr en, i alle fall ikkespråklig «theory of mind» som forskerne kaller det. Og denne viten har de fordi det selvsagt i sluttsummen gir reproduksjonsmessig suksess. Men det er et sidespor. Poenget er at mennesket har et naturlig utgangspunkt i et slikt stadium. Det som opplagt, etter hvert, har utgjort en forskjell er at mennesket etter hvert utviklet et avansert symbolspråk. Dette har jeg reflektert over i refleksjonen jeg har kalt Fra ånd til fysikk. Språket tillater oss å skape begreper, og til å stille spørsmål. Straks vi har et «jeg» eller et «sinn» så er det mulig å spørre hva dette egentlig er for noe. Svaret ble gudene og det åndelige. Og her begynner en lang historie, som kanskje kan beskrives som menneskets svært langsomme erkjennelse av sitt eget sinn. Og den har vært innom mange spor og blindspor.
Vår hjerne er et ekstremt velutstyrt
system i forhold til både det visuelle og lyd. En gang så jeg et program på TV
hvor man målte en spesifikk hjernecelle. Den lå sånn normalt sett og sendte ut
signaler med en jevn frekvens. Forsøkspersonen ble vist forskjellige bilder av
vinkler. Og akkurat på en bestemt vinkel, f.eks. 22,4 grader så hugger denne
hjernecellen til og frekvensen mangedobles. Cellen signaliserer «Her ser jeg
noe». Og tusener av andre celler benytter så denne informasjonen videre inn i
deres oppgave. Dette er en et glimt inn i det enorme visuelle informasjonssystemet
vi har. Her finnes gridceller, organisert i en tredimensjonal struktur som
registrerer rom og bevegelse i rom, skalerbar til alle størrelser av rom. Og
selvsagt finnes det nok også sturkurer som handterer trekanter, buer, sirkler,
kuler osv. Og det i en så stor oppløsning at dette kan settes sammen til å
beskrive en hvilken som helst romlig form og dens bevegelser.
Tilbake til den gamle historien som egentlig handler om mystisismen. Vi er i
antikken. Pytagoreerne hadde allerede utviklet og satt ord på mye matematikk.
For dem var dette hellige universale fenomener. Dette var jo en egen religion.
Og Sokrates og Platon var inne på samme sporet. De oppdaget begrepene
og deres tilsynelatende universalitet. Tenk på en sirkel. Disse filosofer
erkjente at man nok kan ødelegge sirkelen i sanden, men selve begrepet «sirkel»
består til evig tid. Disse antikkens filosofer oppdaget vår hjernes kapasitet
til å dekomponere tingene, rent informasjonsmessig. Altså, man kan se en rund
ting, men vi har et begrep om det runde, som jo er uavhengig av den runde
tingen. Men
fortolkningen deres var mindblind. Tingenes former, og generelle egenskaper
ble etter hvert utviklet til en teori om en åndeverden hvor alle slike
fullkomne former eksisterte. Kan du se dette? Kan du se hvordan de gamle
ærverdige filosofer gjennom sine analyser får et gryende blikk på sitt eget
sinn. Men fortolkningen,
og man skal vel ikke vente noe annet, ble jo selvsagt helt feil. Dette er
begynnelsen på en interessant dualisme. Den ene siden består i mennesket som
ser sitt eget sinn, men egentlig ikke vet hva det er, og på den andre siden har
vi den fysiske verden. Det er ikke rart det ble diskusjon om dette. Dette er en
av de mange store menneskehetenes samtaler som vi enda ikke er i mål med.
Aristoteles var som kjent ikke enig med Platon. Han hevdet at tingenes
egenskaper eksisterte som muligheter i tingene selv. Vi fikk den såkalte universaliestriden,
som jo egentlig er helt grunnleggende i forhold til menneskets oppfattelse av
seg selv og verden. Her skrev jeg en gang en samling av refleksjoner som
kretser mye rundt denne dualismen. Dokumentet heter metafysikk.
Og mye av dette dreier seg nettopp om denne dualismen, eller mystisismen som
noen vil kalle det.
Her er det på sin plass å trekke inn lov-begrepet. Jeg føler meg temmelig sikker på at begrepet har sitt opphav som en sosial konstruksjon med opprinnelse i småsamfunn hvor lederne gav regler og lover, og endte opp med å formulere dette skriftlig. Sannsynligvis har begrepet blitt lånt av filosofi og vitenskap. Her har det ok i utgangspunktet vært brukt som en metafor. Innenfor filosofien har vi f.eks. fått lover for matematikk, logikk og etikk, mens man innenfor vitenskapen har fått naturlover. Men selve analogien her er sannsynligvis ikke så heldig. I et samfunn har vi en slags dualisme: På den ene siden har vi makten med sine lover og regler. På den andre siden så har du individene som følger lovene. Intet mystisk med dette, da det lar seg fullstendig forklare innenfor rammene av det sosiale samspill mellom mennesker. Men dette kunne bli mer sofistikert enn som så. For lovene kan jo hevdes å være gitt av Gud. Det gir jo en kraftig retorisk forsterkning med håp om å øke respekten for lovene. Da har du lovene som noe selvstendig eksisterende på den ene siden, og mennesket som følger lovene på den andre siden. Her kjenner vi igjen den samme dualismen. Om man så flytter dette over i naturvitenskapen så tar man lett med seg hele analogien. Du har naturlovene, gjerne gitt av Gud, på den ene siden. Så har vi materien som følger lovene på den andre siden. Dette grunnsynet er ofte svært integrert i menneskekulturene i dag. Og vitenskapen har måttet ristet hardt i seg selv for å riste dette av seg. Et motstridende grunnsyn er at materien agerer etter egen iboende natur, ikke etter ytre lover fra en eller annen transcendental verden. Det forholder seg lite annerledes med logikken. Den skal vi komme tilbake til. Men la oss nå riste litt på hodet og se litt på dette med transcendens.
Jeg har slått det opp i wikipedia og min oppsummering er egentlig at transcendens enkelt kan oversettes med ufattelig, eller utenfor fatteevne. Det Slick og mange med ham, kanskje ubevisst, gjør her er egentlig å trylle med ord. Her har jeg en refleksjon jeg kaller for Guds ufattelighet. Poenget er at en forklaring som er ufattelig ikke er en forklaring. Med å bytte litt på ordene her, så skapes en illusjon om en forklaring. Men jeg tenker at det er rimelig å stille som krav til en forklaring at den skal være fattbar. Ergo er Slicks forklaring på alle de fenomener han nevner egentlig ikke forklaringer i det hele tatt.
Men uansett står jo utfordringene der til ateisten. Hvordan skal vi forstå logikken, universets tilblivelse og moralen? Da er vi tilbake til den gamle historien om mystisisme som vi var inne på. La oss ha den som bakgrunn når vi ser på de enkelte utfordringene.
Vi starter med logikken. Se også her.
David Hume ville sagt at logikken er apriori fordi
den gjelder forholdet mellom ting og begreper. Kant var ikke helt enig. Egentlig
var det matematikken
som var stridstemaet, men som bl.a. Bertrand Russell har påvist så er
matematikken en forlengelse av logikken og hundre prosent basert på den. Uansett
tenker jeg at vi i dag vet nok til å kunne si at Kant tok feil. Det beste
eksemplet er kvantefysikken. Sannelig finnes det forhold i den fysiske verden
hvor noe kan eksistere og ikke eksistere på samme tid. Det er et direkte brudd
på kontradiksjonsprinsippet. Noen vil kanskje protestere og si at dette handler
om at vi enda ikke har klart å få de riktige begrepsstrukturene på plass. Det
kan så være, men det er opplagt at de fenomenene vi observerer i universet av
de veldig små ting, bryter med tiden, rommet, loven om årsak virkning, og
eksistens i den forstand som vi intuitivt forstår begrepene. I det hele tatt
det er en bisarr verden vi har fått snusen i. Det dette forteller meg er at den
verden vi ser og oppfatter rent intuitivt, den oppfatter vi med et
informasjonssystem som er tilpasset vår lille avkrok av den fysiske verden. For
dette er det som er signifikant i forhold til vår reproduksjonssuksess. Det vi
har, er en prosess av biologisk utvikling hvor arters informasjonshåndtering er
tilpasset det
metafysiske mulighetsrom som gjelder lokalt der utviklingen skjer. Her er
åpenbart noen metafysiske forutsetninger som gjør biologisk evolusjon mulig. Det
vil også si er at dersom universet ikke har inneholdt store trekk av determinisme,
altså store
trekk av forutsigbarhet, så vil aldri livet kunne oppstått, heller ikke vesener
som har vært i stand til å tilpasse seg. Vi hadde heller ikke hatt vesener som
var i stand til å oppkonstruere informasjonssystemer med den egenskapen at det
kunne forutsi og dermed tilpasse seg de fysiske prosesser i verden. Dermed
ville det heller aldri i en slik verden kunne oppstå noen som kunne stille
spørsmål rundt dette. Vi mennesker hadde ikke kunnet vært her og spørre om
slike ting, dersom ikke universet hadde denne beskaffenheten. Finnes det andre
universer hvor alle slike lovmessigheter er fraværende? Det er en viss
sannsynlighet for det. Kanskje gjelder det flertallet av de universer som
finnes. Da er det selvsagt også å forvente at organismer som oppstår i et
forutsigbart univers, etter hvert lærer seg å utnytte denne forutsigbarheten.
Det er dette vi mennesker gjør med vårt biologiske informasjonssystem, som er
hjernen. I forhold til logikk, og også fysikk og naturlover så er det en annen
vesentlig betraktning å gjøre. Mitt syn er at
informasjon er lik datastrøm pluss fortolkning. Altså uten at hjernen fortolker
datastrømmen, så er vi ikke i stand til å hente ut informasjon. Og uten at vi
henter ut informasjon så får vi ingen nytte ut av dette. Her vil jeg sette
fokus på fortolkningen. For den historien jeg har snakket om her, er jo at
mennesket beveger seg fra en intuitiv bruk av informasjon, til å få øye på
fortolkningen av datastrømmen. Så prøver mennesket å fortolke fortolkningen. Så
når vi skaller av og skaller av så kommer vi ned til de mer grunnleggende,
hardkodede funksjoner i hjernen. Og med hardkoding så mener jeg at dette er
strukturer som i all hovedsak er
genetisk determinert. Det er ikke noe vi lærer, det er medfødt. Det handler
om gridseller som blir til rom, og annen funksjonalitet som blir til sirkler,
buer og vinkler, og logikk. Alt dette er det Kant kalte for anskuelsesformer.
Men hva er det, egentlig? Jeg tenker at det er opplagt at om man har
utgangspunkt i sinn som ikke ser seg selv, og langt mindre sitt eget fysiske
informasjonssystem så stopper det opp her. For dette dreier seg egentlig om
forsøket på å fortolke grunnleggende elementer for anskuelse av verden. Men her
slipper vi etter hvert opp for muligheter fordi vi mangler noe å fortolke
fortolkningene med. Dette kan ikke fortsette i det uendelige, men ender logisk
sett med erkjennelsen av våre anskuelesformer, slik de fortoner seg fra innsiden
av vårt mentale landskap. I dag kan vi se gridceller, men de gamle filosofer
kunne bare se rommet, det tredimensjonale rommet. I dag vet vi at selv det er
en spesialitet. Ingen av oss klarer å visualisere romtiden, for vi har enkelt
og greit ikke strukturer i hjernen som er laget for den oppgaven.
Så når filosofene stod der og så at deres evne til å komme videre, med å
fortolke fortolkningen, så stopper det opp. Informasjonssystemet strekker ikke
til. Det blir ufattelig. Og noen forsøker da å strekke dette litt lengre ved å
omdøpe ufatteligheten til et annet, litt mer spennende ord, nemlig
transcendens.
Det som imidlertid er fantastisk med dette
er at, jo det er mulig å komme lengre. Til dette bruker vi observasjon, ved
hjelp av teknologi, matematikk og ikke minst utforskningen av vår egen hjerne.
Og det siste er ikke til å kimse av, for her er en unik mulighet til å kikke
bak kulissene i vårt eget mentale landskap. Og det er hit vi må for å fjerne de
siste skylapper fra vår mindbilindsness.
Et lite poeng til slutt. Jeg kaller dette for an ad hoc utfordring. «Gud skapte
logikken. Du tror ikke på Gud. Hvor mener du da logikken kom fra?» Implisitt i
dette ligger jo det at Gud skapte logikken. Det er ikke en nødvendighet i
dette, selv med troen på Gud. For man kan jo si at logikken bare er en
nødvendig del av virkeligheten, som både Gud, mennesker og materie er begrenset
av. Men da har man jo ikke et flott argument som dette å komme med. Og det har
konsekvenser. Det er derfor jeg kaller det for ad hoc. For teologene diskuterer
sjelden konsekvensen generelt og anvender den på alt annet de måtte tro på. Har
Gud skapt logikken, så står han utenfor den. Står Gud utenfor logikken, så er
han ikke begrenset av den. Hei og hopp hvilken potens det er i den oppfatningen.
En ting dette stemmer med er jo
allmakten, som nå blir absolutt ubegrenset. Der ryker ideen om fri vilje i
dragsuget. For det er ikke lengre noe som heter at Gud måtte … Han måtte ikke
skape mennesket med fri vilje for at vi ikke skulle bli roboter. Han måtte ikke
ofre
sin sønn for å frelse oss. Og han måtte ikke sortere mellom gode og onde
mennesker. Alt dette refererer seg til logiske begrensinger. Og Gud er ikke
begrenset av det. Med i det dragsuget ryker et hvert forsøk på å forklare de
vanskelige sider ved Guds handlinger, som alle ulykkene, alt det onde og
meningsløse, og fortapelsen. Det
ondes problem er ikke en ulykksalig nødvendighet. Den er et er et genuint
utslag av den rene Guds vilje. Dette har konsekvenser kjære teologer. Dere har
ikke regnet det inn i ligningen. Derfor er det Ad Hoc. For, sett i dette lys
blir Gud ond, og uten unnskyldning. Som en siste barnlig spiss på det hele kan
vi jo forsøke å forestille oss Gud, når han skulle skape logikken. Kanskje
førte Gud en indre samtale med seg selv: Hvorfor trenger vi logikk? Jo dersom
mennesket skal kunne fungere trenger vi et univers med forutsigbarhet, og vi
trenger en logikk som kan anvende seg av den forutsigbarheten. Altså premiss
en: for å fungere må universet være forutsigbart, og det må eksistere logikk.
Premiss 2: mennesket skal fungere. Konklusjon: vi må skape et forutsigbart
univers med logikk. Men ... eh … brukte ikke Gud logikken akkurat nå? Hm.. Gud
brukte logikken før han skapte logikken?
Vel kanskje det ikke var slik. Gud fører ikke noen slik indre samtale. Hæ.. Gud
tenker ikke, han bare skaper? Ingen resonnementer på forhånd, ingen plan, ingen
beslutning … egentlig så fantas jo heller ikke tiden. Da skjer det jo ingen
hendelser. Og det å tenke er en hendelse. Ergo tenker Gud ikke. Han planlegger
ingenting. Han ville ikke kunne si til seg selv «jeg tenker derfor er jeg».
Eksisterer han da?
Her kommer vår lille refleksjon om transcendens inn for fullt. Det Slick her er inne på, er et problem med evigheten. Det har jeg adressert i kommantar 9 i dette dokumentet. Hovedproblemet her er informasjonssystemet i vår hjerne ikke er designet til å handtere evigheter og uendeligheter. Og vi har enda ikke funnet frem til noen god matematikk i forhold til å komme rundt problemet. Vi ser en rekke paradokser, og noen av dem er jeg i stand til å spekulere meg rundt. Men det skal innrømmes at hovedkonklusjon er at i forhold til dette så er vi alle på tynn is, av overnevnte grunner. Når det er sagt så er Slicks løsning, som tidligere nevnt, ikke en løsning, men en kvasi-forklaring. Slick sier at innenfor en evighet kunne dette umulig ha skjedd automatisk eller spontant. Det har han ikke grunnlag for å hevde, like lite som at jeg har grunnlag for å hevde det motsatte. Her må vi være modne mennesker og innse vår uvitenhet. Men at Gud skulle sitte på utsiden av dette og bare beslutte, blir jo igjen et problem. For han sitter jo på utsiden av tiden. Og tid er en funksjon av hendelser. En beslutning er en hendelse, ergo har den ikke kunnet finne sted, for dette var jo før tiden. Her kan jeg arresteres med at dette kan jeg jo ikke påstå, for her er vi over på det transcendente, og det er jo … eh … ja, pr. definisjon ufattelig. Akkurat sier jeg da. Da er selveste den løsningen som oppgis ufattelig, og dermed pr. definisjon ingen forklaring i det hele tatt. Med andre ord har vi ikke nærmet oss noen løsning på dette problemet i det hele tatt. Det eneste er at vi i farta kan bli litt bergtatt av ord-magi her, helt til vi får summet oss og analysert det hele.
Jeg er i utgangspunktet i tvil om vi her
har å gjøre med noe som har transcendente egenskaper i det hele tatt. Det skal
jeg komme tilbake til. Uansett er neppe tvil om at den forestillingen som Slick
her ser ut til å være bergtatt av er transcendent. Sannsynligvis, på direkte
spørsmål om disse lovene har noen selvstendig eksistens utenom vår fysiske
verden så vil han nok måtte svare ja på det. Det er mindblindness fordi han
ikke skjønner at det er begreper
i sitt eget sinn han tror er realiteter i den virkelige verden. Ikke så veldig
forskjellig fra Platon som trodde sirkelen som begrep hadde tilhørighet i en
slags åndelig ide-verden. Dette henger sammen, og det er utslag av den samme
mindblindness.
Jeg har allerede gitt forklaringen på hvordan dette kan være oppstått. Det
handler om at lov-begrepet som først regulerte det sosiale samspill, men
som deretter metaforisk har blitt trukket inn i filosofien og i vitenskapen. Og
på etikkens område har altså dette gitt opphav til forestillingen om absolutt
moral. Absolutt
moral er en illusjon. Og illusjonen skapes av mindblindness. I dette
tilfellet handler det om mennesket som ikke ser, vil se, eller overvinner egne
moralske bedømminger i dette spillet. Det lar seg veldig enkelt avsløre ved
tankeeksperimentet om den grusomme onde gud, som med forestillingen om absolutt
moral, i hånden søker å kommandere deg til å brenne ditt eget og andres barn
levende, slik at han kan pine dem og deg i et evig brennende helvete i all
evighet. Enhver som føler behov for å protestere mot et slikt påbud innrømmer å
gjøre egne moralske bedømminger av den absolutte moralen. Med andre ord
eksisterer moralen i deg, før du kognitivt kan oppfatte hva Gud vil opp i det
hele.
Men, når det er sagt, så påpeker jo de kristne et alvorlig problem med å kunne
begrunne moral, rent objektivt. Ofte ser vi jo dette argumentet brukt andre
veien. Altså: Hvis ikke Gud finnes, så finnes heller ikke moralen. Verden ville
blitt forferdelig. Ergo så må Gud finnes.
Dette er selvsagt en fullstendig
feilslutning. Den har et navn som jeg ikke kan. Jeg kaller den bare for teleologisk
fakta argumentasjon. Man kan ikke argumentere med at ting er slik og slik
fordi det er slik vi liker det. Men det er ikke det som er poenget her.
Poenget er å peke på hvor viktig dette oppfattes å være, nemlig det at Gud gir
oss moralen, slik at vi evner å leve sammen på sivilisert vis. Derfor er jo det
ikke å kunne gi moralen en objektiv begrunnelse en filosofisk katastrofe for
mange. Da svarer jeg: Dere har rett. I
sin ytterste konsekvens kan ikke moralen begrunnes objektivt. Og som jeg
tidligere har påpekt, nei vi redder ikke oss ut av dette ved å dikte opp
historien om Gud og absolutt moral. Tvert imot har det vist seg å være en
livsfarlig vei. For forestillingen om absolutt moral, leder videre til
forestillingen om absolutt
lydighet, som igjen tvinger mennesket inn i en deduktivistisk
etisk form. Dette legger veien åpen for mennesker
som oppgir sine egne moralske antenner, og på godt og ondt blir et redskap for
overmakten, enten den måtte være god eller ond. Vi har sett det utallige
ganger. Menneskeindividet kan vaksinere seg mot dette ved å ta aktivt avstand
fra ideen om absolutt moral.
Det at moral ikke kan begrunnes objektivt betyr ikke det samme som at moral
ikke er mulig å begrunne. Det eneste som skjer er at begrunnelsen blir avhengig
av om du og jeg og samfunnet tilslutter oss et felles sett med grunnverdier.
Dette kan f.eks. handle om livskvalitet,
som jo er den grunnsteinen empatisk
etikk bygger på.
Men hovedpoenget her må jo være at menneskesamfunnet definitivt er i stand til
å implementere moralen i sitt samfunn ved hjelp av å ha en statsmakt organisert
som vår, med en lovgivende, dømmende og utøvende makt. I dag er samfunnene
modne nok til å få til dette kunststykket uten å ty til en metafor om Gud. For
vi er alle så pass oppegående at vi skjønner at begrunnelsen for dette kan stå
på egne bein, og at det i ytterste konsekvens handler om å realisere det gode
samfunn. Følgelig er forestillingen om en moral som står og faller på Guds
eksistens en retorisk illusjon. Mennesket har klart dette på egenhånd, og det
vil klare det igjen.
[1] Mange år etter at dette ble skrevet har man greid å fremkalle noe som ligner på religiøse opplevelser ved hjelp kraftig magnetpåvirkning av høyre tinninglapp.
[2] Dette er etiske problemstillinger jeg kommer sterkere tilbake til.
[i].Tenkningens historie side 531-537 / 539 (er generaliseringer gyldige)
[ii]. Dette er hentet fra boken "Livet- et resultat av utvikling eller skapelse". Det er en bok utgitt av Jehovas vitner. (forfatter er ikke oppgitt)
[iii]. Tanker i Tiden. Side 9/10.
[iv]. Troens ABC. Side 8.
[v]. Troens ABC. Side 11.
[vi]. Troens ABC. Side 13
[vii].Barne og ungsdoms psykologi side 369 / 370
[viii]. I forordet til sin bok "Gud i moderne filosofi" nevner Anfinn Stigen problemet med uklarhet i de religiøse begreper. Her er det viktig at vi ikke setter kravene til klarhet i begrepene for høyt, mener Stigen, fordi språket innenfor religionen har andre funksjoner enn i vitenskapen. Dette fikk filosofer på 20-30 tallet til i alt for høy grad å avvise religionen med den begrunnelsen at de var meningsløse. "Skal filosofien være en vitenskap, må den ytterste grad av klarhet tilstrebes. I religionen derimot blir dette krav meget tvilsomt. En ting har våre dagers filosofer lært av de logiske empirister: å ikke nøye seg med meningsløsheter. Og en ting har våre dagers filosofer lært av de logiske empiristers feilgrep: å ikke sette merkelappen "meningsløst" på alt som ikke er sant eller usant.