En strategi er et sett med handlinger eller en plan som er tenkt å bringe oss fra nåsituasjonen til en ønsket situasjon. Utvikling av strategi forutsetter rasjonalitet. Og rasjonalitet er å kjenne nåsituasjonen og være bevisst på mål for ønsket situasjon. Likevel er nok de fleste strategier intuitive. Det vil si delvis ubevisste og delvis ugjennomtenkte. Dyr kan også ha strategier. Dette er ikke noe som bare tilhører mennesket. Men mennesket har symbolspråk og langt bedre kognitiv kapasitet. Det gjør det mulig å utvikle svært langsiktige og sofistikerte strategier.

Her er min modell for menneskets bevisste utvikling av strategier. Kjernepunkter her er mål, virkelighetsoppfatning, kognitiv kapasitet og den kreative prosess.

Alt dette er også elementer i andres beskrivelse av den samme prosessen. Se f.eks. her:

http://www.ledernytt.no/ta-en-swot-og-finn-strategien-din.4515864-112537.html

Om forholdet mellom handling og strategi

En handling er en hendelse. En hendelse kan forårsake x antall nye hendelser. Om vi lister opp alle mulige tenkelige konsekvenser av en hendelse i et x antall ledd fremover i tid får vi raskt et stort og uoversiktlig mulighetsrom. Det å ha en strategi, innebærer å ha en forestilling om at det «jeg forsøker å oppnå» ligger innenfor det mulighetsrommet. Hva som ligger innenfor et slikt mulighetsrom avgrenses i sin ytterste konsekvens av hva som er logisk mulig. I praksis utnytter vi mennesker den kunnskapen og de forestillinger vi har til å få oversikt over et slikt mulighetsrom. For her kan det ligge både ønskede og uønskede konsekvenser. Altså en og samme handling kan med en viss sannsynlighet føre til det vi ønsker. Men der er også en risiko for at den fører til noe vi ikke ønsker.
Da jeg var liten hadde jeg en drøm om å lage noe som gikk rundt av seg selv, altså en motor. Men jeg hadde ikke peiling. I kjelleren og rundt om kring hadde jeg samlet meg en del spennende ting.  Blant annet var det neon ledninger og en stikkontakt. Jeg koblet dette tilfeldig sammen. Jeg fabulerte om at dersom jeg puttet stikkontakten i strømuttaket, så ville kanskje noe begynne å gå rundt.
Det jeg ikke hadde refleksjoner om er hva som rent teknisk må til for at noe skal kunne begynne å gå rundt (ingeniørtenkning). Jeg hadde heller ingen kunnskap om strøm og hvor farlig den kunne være.

Sannsynligheten for at en seksåring setter ting tilfeldig sammen slik at det blir en fungerende motor som går på strøm, er nok nær null, men ikke helt null. Derfor finnes mitt mål i dette mulighetsrommet. Men her finnes mange andre muligheter også. For eksempel den muligheten at jeg kan bli skadet eller drept av strømmen. Og sannsynligheten er jo riktig stor for at jeg har laget en kortslutning som tar sikringen. Det var akkurat det som skjedde. Jeg hadde flaks og lærte med ett hva en sikring var for noe.

Det vi kan lære av denne refleksjonen er flere ting. For det første er det ikke noe en-til-en forhold mellom handling og motiv. Vi kan altså ikke si noe sikkert om motivet for en handling, bare ved å se på hvilke konsekvenser handlingen fikk. Vi kan altså ikke ensidig bedømme et menneske bare ved å se på en handling begått av det mennesket.
Men dette åpner også for muligheten til å ha vikarierende motiv og til å mistro mennesker. En person kan se at en handling både kan ha et akseptabelt og et uakseptabelt utkomme i sitt mulighetsrom. Man kan da oppgi det akseptable, mens det uakseptable var en «uforutsett sidevirkning». Med andre ord snakker vi om strategier med vikarierende motiver.
Det motsatte er jo det at min handling er gjort i beste mening, altså med et akseptabelt motiv, men jeg så ikke hele mulighetsrommet, det gjør vi jo aldri, og dermed heller ikke for en kanskje katastrofal sideeffekt.
Handlingers mulighetsrom er som regel svært stort og uoversiktlig.  Det åpner for muligheten til at det jeg kaller for kortstokksyndromet skal kunne få full retorisk uttelling. For eksempel kan jeg tro at en innvandrer har et vedvarende konsekvent motiv om å lure og svindle oss nordmenn. Da kan jeg fortolke alt han gjør i lys av dette perspektivet. Og i de fleste av hans handlinger finner jeg slike muligheter innenfor mulighetsrommet. Dermed bekreftes min teori av alt vedkommende gjør. Og jeg risikerer å skape en selvoppfyllende profeti.

Og vi kan selvsagt videreføre dette eksemplet til at dette ikke bare gjelder den ene, men alle innvandrere. Da har vi konstruert oss en stereotyp eller et stigma. Anvendt på individer vil slike konstruksjoner alltid virke diskriminerende.

Sist men ikke minst erkjenner vi at det finnes «mange veier til Rom». I denne sammenheng betyr det i klartekst at det er en asymmetri mellom mål og strategi. Vi kan ha ett mål, men mange mulige veier til det målet. Denne asymmetrien finner vi igjen i vårt egent mentale landskap. Det emosjonelle systemet er langt mer rigid enn det kognitive. Det handler om akkurat dette forholdet. Følelser forteller oss om hva vi vil. Det er mål. Vår kognitive kapasitet er det som skal hjelpe oss å få det til. Det er strategien. Våre mål er gitt, selv om verden forandrer seg. Det er det som gir vår mentale tilpasningsevne. Det er naturens «strategi» for fleksibel atferd for å oppnå rigide mål.