Hvorfor jeg ikke er sosialist

Med sosialisme så mener jeg den bevegelse som hadde utgangspunkt i ideer som startet med Jean-Jacques Rousseau og som inspirerte Karl Max og Friedrich Engels som gjorde opprør mot datidens undertrykkelse og utnyttelse av arbeiderklassen.

Jeg deler imidlertid deler av sosialismens grunnverdier, herunder ønsket om en mer rettferdig fordeling av godene i samfunnet, i det hele tatt mer rettferdighet og likestilling mellom mennesker og grupper av mennesker i verden. Dette er mål, det er visjoner. De fleste mennesker med rettferdighetssansen sånn noenlunde på plass vil lett kunne tilslutte seg slike mål.

Men et mål som står alene er maktesløst. Skal det kunne bli til noe må vi tenke rasjonelt. Og med rasjonaliteten så følger det også en virkelighetsoppfatning og en strategi. Og her skiller jeg grunnleggende lag med sosialismen.

Virkelighetsoppfatning

Det sosialistiske synet på mennesket er basert på doktriner og ideologi, men ikke på vitenskap. Sosialistisk ideologi har utgangspunkt i at mennesket er født som en blank tavle og kan formes som leire. Mennesket er hundre prosent formet av sine omgivelser, uavhengig av medfødte forutsetninger. Følgelig skaper dette en A4 tenkning og en ide om dusinmennesker, masseprodusert i det sosialistiske samfunns bakerovn.

I kontrast til dette har jeg et langt mer nyansert syn på menneskenaturen, basert på vitenskap og da særlig på evolusjonsteorien.

Det er velkjent at marxismen har et ambivalent forhold til evolusjonsteorien. På den ene siden hilses den velkommen, som et bidrag til ateismen, men på den andre siden representerer selve evolusjonsmekanismen et problem for marxismens dialektiske syn på hvordan utvikling finner sted. I det hele tatt er selve ideen om at noen arter rent naturlig er predisponert til å fortrenge og utrydde andre arter vanskelig å svelge. For om man overfører dette på mennesket, så kan noen dra den konklusjonen at noen menneskegrupper er predisponert til å herske over andre. Og vi vet jo at denne ideen slo gjennom i form av Nazismen, så det er lett å skjønne bekymringen.
Men spørsmålet er om det er særlig klokt å forsvare seg mot denne muligheten ved å skyve denne delen av evolusjonsteorien under teppet.
I Sovjet prøvde man å erstatte ideen om naturlig utvalg med en teori om dialektisk utvikling. Det gikk dårlig og holdt på å rasere Sovjetisk (og Kinesisk) landbruk.

Resultatet, rent idemessig er at de fleste med en sosialistisk ryggmargsrefleks ikke forstår evolusjonsteorien, og de forstår derved heller ikke mennesket. Det å bygge en politisk ideologi på en fundamental feil forståelse av selve grunnenheten i tankestrukturen, nemlig mennesket selv, må nødvendigvis føre galt av sted.

Grovt sett kan man si at marxismens syn på menneskenaturen medførte to politiske kardinalfeil:

1)   Utformingen av det sosialistiske samfunn skulle skje med rå makt. Dette forutsetter en periode med diktatur. Det er det man kaller for proletariatets diktatur. Dette er en kardinalfeil fordi det nesten uten unntak skaper et statsmonster. Det er en samfunnsprosess som er løpt løpsk og er ute av kontroll. Man har oversett alfa-mennesket, som selvsagt alltid vil dukke opp ved slike anledninger. Alfa-mennesket tar makten, befester den, og slipper aldri tak i den. Alfa-mennesket drikker seg beruset av makten og blir korrumpert.

2)   Dusinmennesket
Sosialismens doktriner om det kollektive, fellesskapet blir fort til fanatiske ideologier. Individet blir avindividualisert, og har sin eksistensberettigelse kun i kraft av den nytte det kan gjøre for fellesskapet. Dette er tap av menneskeverd. Det er undertrykkelse og det er en ideologi som går hånd i hånd med ideen om proletariatets diktatur. Med andre ord har alfa-mennesket ikke bare makt, men også en ideologisk plattform som gir alle muligheter til å utvikle en propagandaterminologi som massene kan masseres med.
Og riktig nok vil massene gjerne stå der og rope med hevede knyttnever og utøve de tilbedelsesstrategier som fordres for deres overlevelse. Men utenfor storebrors rekkevidde vokser en innbitt motvilje, en illojalitet som om ikke annet slår ut i ineffektivitet. «Han slæber sine ben efter sig», som de sa i «Den fordømte nordlendingen». Når mennesket blir fratatt sin individuelle identitet, når det blir fremmedgjort og taper sin verdighet, ja da «slæber det sine ben efter sig». Verdiskaping og innovasjon faller til et minimum. Forstår man menneskenaturen, så forstår man denne logikken. Dette er så fjernt fra hva et menneske naturlig er utviklet for, at det paralyserer menneskegnisten i individet, som da reduseres til et produksjonsmiddel. Mennesket har en naturlig innebygget drivkraft til å ville blomstre, slå ut vingene og bruke hele seg og alt sitt potensiale. Den sosialistiske firkant for dusinmennesket er et usynlig fengsel. Og det ødelegger mennesket.

Det vi ser her er altså at et irrasjonelt ideologisk grunnsyn på menneskenaturen har medført kommunistiske katastrofer av formidable dimensjoner. Og da handler det selvsagt ikke bare om det naive glansbildet av det formbare mennesket, men mest om at man innretter samfunnet med utgangspunkt i ideologisk forblindelse. Men har ikke oppdaget alfa-mennesket i vår natur. Man ser ikke statsmonstret som lurer i bakgrunnen og man er notorisk oppslukt av det sosiale spill. Selvsagt må det gå galt. Og kostnaden bæres av den jevne mann og kvinne, som må kunne karakteriseres som heldig dersom de bare kommer unna det med «å slæbe sine ben efter sig».

Strategi

Det kan være vanskelig å skille virkelighetsoppfatning fra strategi. For dette henger jo nøye sammen. Dermed har vi allerede vært inne på mye som har med strategi å gjøre. Det jeg vil inne på her er at den opprinnelige marxistiske bevegelse mer eller mindre tok til seg et machiavellisk grunnsyn på forholdet stat individ. Begreper som fellesskap og det kollektivistiske blir hellige, mens individet taper sin etiske verdi. «Vi må knuse noen egg for å lage omelett. Du er egget vi spiser omeletten».  Dette er hundre prosent avvikende fra empatisk etikk som avviser enhver form for etisk forherligelse av begreper. I praksis vil dette si at det ikke finnes rammer for hva staten kan gjøre med enkeltindividet. Og det er et paradoks. For sosialismen har jo utgangspunkt i en rettferdighetstankegang, noe som absolutt er en moralsk dimensjon. Men innretningen av samfunnet er alt annet enn rettferdig. Her finnes ingen moralske rammer som kan beskytte enkeltmennesket. Med andre ord er det sosialistiske samfunn grunnleggende moralsk selvmotsigende.
Nå må jeg skynde meg å si at også jeg innser at staten må kunne ha tilgang til virkemidler som enkeltindividet ikke har. Den store forskjellen her er rammevilkårene for bruk, og hvilke virkemidler som kan brukes. Har man en ide om at staten har frie hender og ingen rammer. Da har vi jo oppskriften på statsmonsteret og den absolutt totalitære stat. Eksempler på slike stater er Nord-Korea. Her kan staten utøve all slags vold. Staten kan lyve, og den lyver hele tiden. Staten kan stjele og den stjeler hele tiden. Staten kan undertrykke og den undertrykker hele tiden. En kombinasjon av tapt etisk menneskeverd, dårlig menneskesyn og en ide om at alle virkemidler er tillatt, er alfa-menneskets paradis. Det er oppskrift på et «evigvarende» totalitært diktatur, et statsmonster.

 

Blod på hendene

Man kan jo hevde at mye av dette handler om kommunismen, særlig i forrige århundre og at dette ikke har mye med dagens sosialisme å gjøre. Det kan jeg være enig i. Men denne historikken etterlater meg men en grunnleggende skepsis til sosialister. Ikke på grunn av kampen for en mer rettferdig verden. Der er vi på linje. Det jeg ikke kan svelge er virkemidlene og det grunnleggende dårlige menneskesynet.

I Bibelen står det om Kong David at han ikke kunne være den som bygde tempelet fordi han hadde «blod på hendene». I de siste årene har jeg kommet til å reflektere over dette. Og jeg legger selvsagt noe annet i det, enn Bibelens skribenter.  Refleksjonen er at både enkeltmennesket og kulturer blir formet av de virkemidler de selv bruker. En bevegelse som har utgangspunkt i en uhemmet bruk av vold, manipulasjon og undertrykkelse vil få «blod på hendene» på den måten at kulturen vil ta preg av dette. Dagens generasjon av sosialister driver kanskje ikke med fysisk vold, men grunnholdningene, det grunnleggende dårlige menneskesynet vedvarer. Innenfor sosialistiske bevegelser finner man fortsatt fiendebilder og hat-ideologier. Og hvem vet hvor bevisst man er i forsøket på å definere sannheten, manipulere individene og massere massene. Dette er ikke en holdning som det modne rasjonelle mennesket bifaller. Dette er gårsdagens politikk for gårsdagens uopplyste masser. Dette er på ingen måte kompatibelt med dagens samfunn.  I dag er gjennomsnittskunnskapen bedre og informasjon lar seg ikke stoppe. Inngangen til det modne samfunn har utgangspunkt i visdom. Og visdommen er en omfavnelse av rasjonaliteten.  Appellen til massene skjer ikke via hysteri eller massesuggesjon, men med appell til enkeltindividets egen rasjonalitet. Det er den eneste måten for påvirkning som har utgangspunkt i likeverd.