KONSTRUKTIV DISKUSJON
Det er fire grunner til at dette emnet er tatt med:
1. Å lede oppmerksomheten til diskusjon som veien til kunnskap og toleranse
2. Bygge opp et begrepsapparat som passer for den videre diskusjonen
3. Forklare noen av de teknikker jeg har brukt for å komme frem til mine standpunkter og konklusjoner
4. Emnet er interessant og morsomt
Hoved-målet er å rette oppmerksomheten på diskusjonen som et middel til øket felles forståelse. For mange vil kanskje mye av det jeg sier fortone seg som rene selvfølgeligheter. Likevel viser ofte praksis at diskusjonen ikke fungerer. Det som trenges, er å bevisst lede oppmerksomheten på hvilket mektig redskap vi her har med å gjøre. Det finnes ikke noen bedre måte å oppnå kunnskap og forståelse på. Som alltid her i livet finnes det heldige og mindre heldige måter å bruke dette redskapet på. Det er slett ikke sikkert at jeg har alle svarene som skal til for å få maksimal nytte av diskusjonen. Hovedsaken er å rette oppmerksomheten mot problemstillingen.
I vårt samfunn er diskusjon / debatt blitt en del av vår hverdag.
Bøker, aviser, fjernsyn og radio preges av offentlig diskusjon. Vi unngår den heller ikke i privatlivet, eller på arbeidsplassen. I ethvert demokratisk samfunn er det diskusjonen som er, eller burde være, den ideelle konfliktløser. Den er m.a.o. en nødvendig del av demokratiet. Vi har to alternativer til diskusjon:
· Tvang (en bestemmer, de andre holder kjeft)
· Rå makt
Der diskusjonen må gi opp som konfliktløser, overtar som regel volden. Derfor er det viktig å ha de riktige holdninger til diskusjonen og å kunne diskutere. Hvorfor diskuterer vi egentlig? Er ikke diskusjon egentlig et tegn på uenighet og splid? Var det ikke bedre at vi levde i et samfunn hvor alle var enige?
Et samfunn er komplekst og baseres på at et utall ulike funksjoner eller oppgaver blir utført. Vi mennesker er forskjellige og forskjellige mennesker passer til ulike oppgaver. I det kommunistiske Kina prøvde Mao Tse Tung å innføre lik utdannelse for alle. Det gikk ikke så bra. Kineserne sliter den dag i dag med problemer som skyldes dette mistaket. De fikk utdannet folk som kunne litt om alt, men ingen eksperter på noen områder. Resultatet er at Kina i dag ligger etter i teknologi, og hvem vet hvor de hadde vært dersom ikke de hadde fått tilført slik kunnskap fra vesten. Dersom et samfunn skal fungere er det nødt til å bestå av mennesker som er svært forskjellige.
Frykt for det ukjente gjør at mange av oss trekker oss unna når vi konfronteres med annerledes tenkende mennesker. Alle som er forskjellige, innvandrere, homofile, samer eller kommunister utsettes daglig for storsamfunnets aggresjon. Jeg erkjenner at «et fargerikt felleskap» er nødvendig for samfunnet. Forskjellige mennesker, forskjellige oppgaver gjør at vi mennesker ser vårt samfunn fra forskjellige sider. Det dannes partier for særinteresser. Høyre for næringslivet, Arbeiderpartiet for fagbevegelsen, Kristelig Folkeparti for kristenfolket, Senterpartiet for bøndene, AKP for opprørerne og Fremskrittspartiet for kverulantene (de to siste var en spøk). Et objektivt og realistisk syn på vårt samfunn krever at vi abstraherer oss bort fra de enkelte særinteressene. Dette krever evne til å kunne kommunisere og diskutere med de enkelte grupper på et realistisk plan. Jeg tror stort sett at norske politikere er flinke til dette, men hva med de enkelte grupper, hva med deg og meg? Har vi evne til å diskutere med andre grupper og få en forståelse for dem? Kan vi tenke oss å fire på våre krav til fordel for andre? Her tror jeg det svikter for mange av oss. Likevel er forståelse for andre mennesker, andre grupper, annerledes tenkende en av grunnpilarene i ethvert demokratisk samfunn. Mitt motto er: vær aldri sikker på noen ting. Det å skifte mening er et tegn på dynamisk personlighet. Prestisje er en uting.
Evne til å delta i konstruktiv meningsutveksling beror ikke på intelligens eller kunnskap, den beror på en teknikk som alle kan lære, bortsett fra kverulantene. Men hva er en kverulant? Den såkalte kverulantpsykopaten finnes beskrevet i forskjellige psykologiske verker. Det er personer som har en karaktermessig forankret tilbøyelighet til stahet, påståelighet og retthaveri. M.a.o. overdreven prestisje-følelse. Det er karakterisert som abnorme personligheter, som det ikke nytter å argumentere med. Begrepet kverulant har imidlertid også kommet inn i vårt hverdagsspråk og det blir ofte urettmessig brukt om personer med originale oppfatninger. Jeg vil her omdefinere begrepet litt, og den formen for kverulanse jeg snakker om kan også «ramme» normale mennesker.
Kverulants:
- Mangel på erkjennelse av usikkerhet i forbindelse med kunnskap
- Ensidig subjektiv tolkning av kunnskap
- Liten kunnskap om kunnskapens natur
Dette er faktorer som kan fjernes hos et hvert normalt menneske, ingen behøver å være «normal» kverulant dersom de ikke vil. Min oppfordring er: åpne din hjerne for andres kunnskaper, og del dine erfaringer med andre. Da vokser vår samlede kunnskap, og alle tjener på det. Meningen med denne delen av boken er å skape en holdning til andre mennesker, og til selve emnet «diskusjon» slik at du blir mottagelig for påvirkning også fra annerledes tenkende.
Det er ikke å komme bort fra at diskusjon er et tegn på uenighet, MEN den er ikke nødvendigvis et tegn på konflikt. Med konflikt mener jeg da et forhold hvor vennskapet står i fare. Vennskapet kan gå over til fiendskap. Vi får ufred, og det liker vi ikke. En diskusjon som fører til uvennskap, fiendskap, slåssing, vold, krig osv. kaller jeg for en mislykket diskusjon. Det kan være flere årsaker til at en diskusjon mislykkes, jeg vil her diskutere to viktige:
1. Holdning til motstanderen og deg selv
2. Formålet med diskusjonen
Mennesker har, i likhet med mange dyr, en egen evne til å rangere hverandre. Denne rangeringen er avhengig av faktorer som status og personlighet. Dersom en av debattantene føler et stort gap i rang mellom seg og motstanderen, vil som regel diskusjonen bli lite fruktbar. Hvis du har en sterk ovenfra-og-ned holdning til din motstander kan dette føre til at du undervurderer ham. Du aviser kontant hans argumenter og lytter egentlig ikke på han. Han er uvitende og må belæres.
La oss nå tenke oss at og at han likevel satte deg fast. Du ble for ivrig i din argumentasjon og han fant flere logiske feil. Diskusjonen står nå i fare for å mislykkes totalt:
Din stolthet er såret, din prestisje står på spill og du blir aggressiv. Dette er en naturlig primitiv forsvars reaksjon. Du forsvarer din plass i hierarkiet mot en jypling. Det er i slike sammenhenger at fiendskap og vold har sin naturlige plass.
Den andre ytterligheten er at du undervurderer deg selv. Du tør ikke motsi din motstander av ren skjær over-respekt. Dette kan det aldri bli noe godt forhold av, du blir frustrert og bitter. Det blir en enveiskommunikasjon. Det er ikke alltid det er enkelt å endre på en slik situasjon, men jeg kan gi to råd:
1. Du må styrke din selvtillit (utenfor rammen av denne bok)
2. Du kan komme langt med å bruke spørsmålsmetoden (se 3.3)
En gjensidig fruktbar diskusjon blir det som regel ikke før partene ser på hverandre som likemenn (kvinner), men også her er det feller å gå i:
· manglende tillit
· manglende/ vaklende vennskap
«Like barn leker best», sier et ordtak. Dette mener jeg er noe tull vi snarest mulig må komme bort fra. Dersom en diskusjon skal bli fruktbar gjelder det å adskille meninger fra vennskap.
Du må kunne ha venner med andre meninger enn deg selv. Du må kunne stole på andre med forskjellig oppfatning. Vennskap med annerledes tenkende kan gi deg en helt ny dimensjon i livet. Unn deg selv denne muligheten.
Moralen er:
Ha respekt for din motstander, innse at sjansen for at du selv kan ta feil er stor. Statistisk er den faktisk større enn 50 %
Begrunnelse for den siste påstanden:
Hvis det foreligger en uenighet mellom to parter har vi fire muligheter:
1. Ingen har feil (det foreligger da som regel en misforståelse)
2. Du har feil
3. Motstanderen har feil
4. Begge har feil
(Ser bort fra muligheter for delvis riktig/galt)
I pkt.1 foreligger det ingen reell uenighet, så den ser vi bort fra. Vi står da igjen med de tre siste mulighetene. Fordelingen mellom disse er ukjent, men pkt. 2 og 3 må regnes som likeverdige og pkt. 4 er en reell mulighet, derfor må sjansen for at du har feil være større enn 50 %.
Diskusjoner oppfattes ofte som dueller. Det er om å gjøre å sette motstanderen effektivt fast, diskutere ham i senk. Når du har klart det har klart det har du vunnet diskusjonen. Men hva har du egentlig oppnådd? Du har kanskje skaffet deg en fiende, du har kanskje ødelagt et vennskap.
Det tradisjonelle formål med en diskusjon er å overbevise motstanderen om at han tar feil og at du har rett. Dersom det det ikke går vil du prøve å sette ham effektivt fast. Som regel klarer du ikke noen av delene. Har du noen gang hørt en politiker si: «Det var et meget godt argument, det har jeg faktisk ikke tenkt på, jeg må nok hjem og tenke over saken en gang til.»
Hvorfor hører man aldri slikt? Nøkkelordet her er prestisje. Man skal ikke tape ansikt. Man ønsker ikke å tape diskusjonen. De reelle problemene kommer i bakgrunnen. Det hele blir et slags spill. Så lenge vi diskuterer uvesentlige ting, kan dette være både morsomt og stimulerende. Dersom det motsatte er tilfelle, kan resultatet bli katastrofalt. Derfor mener jeg det er viktig at vi revurderer vår oppfatning av hvorfor vi diskuterer.
Formålet med en diskusjon bør være:
- Partene får øket forståelsen av det emne som diskuteres
- Partene får øket forståelsen for hverandre
En vellykket diskusjon er m.a.o. konstruktiv. Den gir alle parter øket innsikt. Begge parter vil gå beriket ut av den. Man er ikke nødvendigvis blitt enige, men man har fått større forståelse for hverandres syn, og man har fått nye tanker og ideer som man kan bygge videre på. Denne form for diskusjon har ingen tapere. Selvfølgelig kan du bli satt fast, men det er jo flott, du har jo fått avdekket en logisk feil i din egen tankegang. Denne har du nå muligheten til å rette opp igjen. I stedet for å gå lutrygget bort, roser du motstanderens argumenter opp i sky, og takker ham for det han har gitt deg. Vennskap og sympati øker.
Det viktigste først: Det er viktig å forstå at det er forskjell på uenighet og konflikt. Uenighet er noe konstruktivt, mens konflikt er destruktivt.
Det er alltid en glede for meg å ta imot Jehovas Vitner. Diskusjoner med dem har ofte gitt meg en hel del å tenke på. Under en slik diskusjon kom de inn på hvilken fantastisk og sammensveist organisasjon de hadde. Her var det aldri noen splid. I praksis gjorde dette seg f.eks. utslag i at de satte opp den ene «Rikets Sal» etter den andre på rekord tider, og alle jobbet selvfølgelig gratis. Når det gjaldt teologiske spørsmål, var det aldri noen uenighet. Alle var absolutt enige om hele læren. Jeg var mektig imponert. Etterpå har jeg imidlertid blitt adskillig mer kritisk. Er det egentlig bare positivt at alle er enige om alt?
Jeg var en gang med på et eksperiment. Vi var ca. 20 studenter som fikk utlevert hvert vårt ark med en trekant som var sammensatt av mange andre trekanter. Vi fikk beskjed om å finne ut hvor mange trekanter det var på arket. Deretter skulle vi skrive resultatet på en lapp. Instruktøren gikk deretter rundt og noterte svarene. Oppgaven hadde egentlig høy vanskelighetsgrad og vi hadde kort tid, derfor ble svarene selvfølgelig temmelig forskjellige.
Instruktøren fordelte oss nå i grupper, der vi skulle diskutere våre svar innbyrdes. I min gruppe varierte ikke svarene så mye. Vi diskuterte raskt de uoverensstemmelsene som var og vi ble tidlig ferdig. Vi var ganske sikre på at vi hadde gjort en perfekt jobb. Vi stusset litt på at de andre gruppene tok så mye lengre tid enn oss. Det hadde vi nok god grunn til. Når svarene kom opp på tavla viste det seg at vi havnet på desidert jumbo plass. Instruktøren hadde med hensikt tatt ut en bestemt gruppe hvor svarene var stort sett like. Det var vår gruppe.
De andre gruppene var sammensatt av studenter med høyst forskjellige svar. De arbeidet alle hardere enn oss og de fikk alle et mye bedre resultat. Dette eksperimentet, fortalte instruktøren oss, ble gjentatt mange ganger hvert år, og det slo aldri feil. Dette eksperimentet har lært meg at uenighet ikke er noe negativt. Det er tvert imot helt nødvendig for å oppnå gode resultater.
Vi mennesker er alle svært begrenset. Ingen er perfekt. Vi oppfatter stykkevis og delt, sjelden helt. For å bøte på dette er det nødvendig at vi samarbeider. Hvis vi slumper til å treffe mennesker som er enige med oss i ett og alt, har vi vært uheldig. Det gir oss ikke noe nytt. I motsatt fall er det en utfordring. Vi har sjansen til å bli beriket.
Full enighet om alle ting i en organisasjon kan ha to forklaringer:
1. Organisasjonen, dens medlemmer og form er perfekt
2. Noe er fundamentalt galt med organisasjonen (Tvang, hjernevask osv.)
Da ingen er perfekt, står vi igjen med alternativ 2. Uenighet er egentlig et tegn på sunnhet. Det som er usunt, er den ulogiske sammenknytningen mellom uenighet og fiendskap. Uenighet er nødvendig, fiendskap er absolutt ikke.
Det finnes enighet uenighet som ikke er reell. Det kommer av at vi ofte misforstår andres standpunkter. Misforståtte standpunkter kan få to følger:
1. Vi oppfatter oss enig selv om vi er uenige. Det foreligger da en skinnenighet.
2. Vi oppfatter oss uenige, selv om vi er enige. Det foreligger da en skinnenighet.
Da misforståelser egentlig er opphavet til disse problemer må vi arbeide for å unngå disse. Dette er nærmere diskutert under avsnittet om kommunikasjon.
Til slutt en personlig betraktning:
Uten uenighet ville det ikke være noen diskusjon. Diskusjon er morsomt, det er
en glede jeg ikke har kunnet unnvære, derfor takker jeg hjerteligst for at
uenigheten fins.
Konstruktiv kan bety oppbyggende, og det er akkurat det jeg mener: en diskusjon som bygger opp alle deltakerne. I felleskap økes vår forståelse av det emne som diskuteres. Dette kan skje på tre måter:
1. Partene blir kritisk innstilt mot sine egne tanker gjennom motstandernes innvendinger.
2. Partene får en ny innfallsvinkel på saken gjennom øket forståelse av motstandernes syn.
3. Gjennom den nye forståelsen skapes nye tanker og ideer som igjen brukes videre i diskusjonen.
Dette gir en spiraleffekt som øker den samlede forståelsen av problemet. I fig 1.1 har jeg forsøkt å illustrere en slik spiralmodell. Modellen illustrerer en diskusjon mellom to personer. De runde figurene er hjerneprosesser. Pilene representerer kommunikasjonen mellom dem. Prosessen starter nederst ved at person B gir uttrykk for en oppfatning eller et standpunkt. Dette formuleres i et utsagn. Person A trenger først å bearbeide utsagnet i den hensikt å forstå det. Deretter skjer det en kritisk refleksjon, som igjen leder til en øket innsikt i temaet. Så gir A en tilbakemelding i form av et nytt utsagn. Det kan være kritiskes bemerkninger, motargumenter eller spørsmål. Da skjer det en tilsvarende prosess hos B, noe som igjen utvider innsikten og prosessen repeteres med en gjensidig øket innsikt som resultat.
En svikt i en eller flere av disse funksjoner vil unektelig føre til at denne modellen ikke fungerer som den skal. Logisk kan vi, for en person, dele spiral-modellen i to deler:
1. Behandlingsprosesser
2. Kommunikasjonsprosesser
Ved å utvikle teknikker for å styrke disse to områdene kan vi (tror jeg) mangedoble effekten av spiralmodellen. For at kommunikasjonsprosessene skal kunne fungere best mulig må vi ha best mulig kommunikasjonsomgivelser og best mulig diskusjons teknikk.
Behandlingsprosessene avhenger av mange faktorer, som f.eks. intelligens, kreativitet, kunnskap osv. for å kunne fungere. De to første har vi ikke så stor innflytelse på, men på område kan kunnskap vi gjøre en hel del. I kap. 7 tar jeg for meg kunnskapsteori som er kunnskap om kunnskap. Dersom vi forbedrer oss på disse områdene tror jeg vi har gode muligheter til å bygge både oss selv og andre opp, ved hjelp av KONSTRUKTIV DISKUSJON.
Mange år etter at denne teksten ble skrevet er det aktuelt å kommentere begrepet «ekkokammer». Lenge før meg oppdaget filosofer som John Stuart Mill betydningen av at vi mennesker bryter våre synspunkter mot hverandre. Personlig er jeg svært takknemlig for enhver som tar seg bryet med å konfrontere meg og de synspunkter jeg uttrykker. Det har faktisk blitt sjeldnere med årene. Kanskje har jeg en virkning på mine omgivelser som jeg ikke er klar over. Men jeg har og har alltid følt et behov for å bryte meninger. For meg det ingen sosial prosess som er mer utviklende. Selve prosessen går jo sjelden etter de idealer jeg lister opp i denne teksten. Faktisk har jeg enda ikke fått muligheten til å praktisere konstruktiv dialog, som går over lengere tid, som har en viss struktur, slik at vi kommer i dybden og får analysert våre posisjoner. For det er jo egentlig litt av en investering som skal til. Nei, det meste handler om den gode gamle konfronterende stilen, hvor temaet blir litt tilfeldig, kanskje turne litt mellom forskjellige temaer. Vi avbryter hverandre, vi hever kanskje stemmen, snakker kanskje i munnen på hverandre, føler på dårlig stemning, kommer i affekt, roer oss ned. Slik svinger det frem og tilbake inntil vi legger litt innsats i å roe det hele ned, slik at vi kan forlate hverandre som venner, i alle fall halvveis. Det er ubehag knyttet til denne type sosiale prosesser. Jeg kaller det gjerne for oppoverbakker. Der og da føler jeg at jeg får så øra flagrer. Kanskje vi begge føler oss sårbare, undervurdert av den andre, misforstått, ja i det hele tatt så settes vårt vennskap på prøve. For mange er det nok en fristelse å skygge unna dette, nettopp på grunn av ubehaget. Jeg tenker ikke slik. Det er fordi jeg observerer at jeg selv blir superkreativ etter slike konfrontasjoner. Jeg tvinges til å tenke grundigere gjennom egne standpunkter og oppfatninger. Men interlektet har fått mat. Noen ganger kan det avstedkomme «store åpenbaringer», nye vinklinger, andre formuleringer, og en sjelden gang rikker jeg på mine synspunkter, innvilger motparten noe mer forståelse og innarbeider dette i min måte å tenke på. Det har hendt at jeg har snudd fullstendig. Det å endre standpunkt eller oppfatning sitter langt inne for de fleste av oss. Jeg skulle ønske jeg var flinkere til det. Vi har jo det gamle kinesiske ordtaket som sier et «En klok mann forandrer mening ofte». Det er et ideal jeg har, men ofte sitter det langt inne. Men, som jeg tidligere har vært inne på, så er jo målet med konstruktiv dialog å utvide hverandres forståelseshorisont. For min del vet jeg ikke om en eneste slik uenighetsprosess som ikke har gitt meg mange byks fremover i min tenkning. For i ettertid går jeg og tenker på dette. Jeg dveler med hva jeg selv har sagt, hvordan jeg kunne sagt det annerledes, eller andre vinklinger. Og jeg går gjennom de fulltrefferne som motparten kom med, analyserer dem, forsøker å forstå. Og jeg kan godt sitte igjen med sår som «må slikkes». Men min overordnede refleksjon er at: Ja, det er verdt det. Det er verdt det så lenge jeg og min motstander klarer å komme ut av dette med vennskapet i behold. For selvsagt er det ikke alle som takler dette, uten at det eskalerer til konflikt.
Da tror jeg jeg har nevnt mange av de fordeler og ulemper som følger i kjølvannet av en saftig diskusjon. Evnen til å kunne høste de kreative fruktene av dette er altså betinget av at vi behersker dette på en best mulig måte. Etter hvert innser jeg at det ikke er noen selvfølge. Kanskje går også utviklingen i feil retning.
Ubehag er jo noe vi unnviker. Vi unnviker jo også situasjoner som setter vår sosiale kapital på spill. Våre personlige relasjoner, og nære vennskap er en svært viktig del av vår sosiale kapital. Kanskje er det til og med slik at vi tenderer til å ofre noe av vår egen selvstendige tenkning til fordel for hva våre venner tenker og mener. Her blir det jo ofte slik at dominans-hierarkiet kan bli avgjørende. Man tilpasser sine meninger og tenkning til de mest dominante i venneflokken. Så har vi selvsagt også den varianten at vi graviterer rundt miljøer hvor vi føler oss mest hjemme. Og det er jo miljøer vi har mange felles synspunkter.
Et ekkokammer kan defineres som et sosialt miljø, hvor synspunktene er så homogene at uenighet nesten aldri forekommer. Et ekkokammer er en kunstig homogen monokultur. I dag finner man jo frem til dette via Internett og sosiale media. Men teknologien fungerer enda dypere enn som så. Mer og mer utvikler det seg i den retningen at store aktører som Google og Facebook, utvikler algoritmer som filtrerer innholdet i tråd med mine meninger og holdninger. Dette har en radikaliserende virkning på den måten at algoritmen beveger seg veldig raskt i en ekstrem retning. Jeg har selv en irriterende erfaring med Youtube. Først vil jeg si at Youtube nå er min fremste kilde til informasjon om temaer som interesserer meg. Det siste året har satt meg inn i vår tids postmodernisme, og alle de forgreiningene dette har inn i samfunnsprosessene. Da har jeg selvsagt hatt fokus på kritikk mot postmodernismen. Denne kritikken kommer særlig fra konservative politiske miljøer i USA og Canada. Så jeg har fulgt mye med på aktører som Gad Saad, Jordan Peterson, Rubin Report osv. Da dukker det opp videoforslag som er pro, både rasisme og Nazisme. Ingen av de nevnte aktørene er i nærheten av å ha slike holdninger. Men jeg blir dynget ned med forslag om videosnutter som forteller om sammenhenger mellom IQ og rase. Noen drar opp gamle teorier om at Hitler flyktet til Sør-Amerika, Holocaust-fornektelse, KKK og mye mer rart stoff. Faktisk sliter jeg med å finne stoff som er pro-postmodernisme. Åpenbart vil det prege meg og mine oppfatninger av dette.
Jeg har min venn Peder, som jeg noen ganger er i ekkokammer med. Andre ganger er vi vel mer eller mindre i tottene på hverandre. Jeg tenker at det er bra. Men jeg er ikke så sikker på at Peder tenker det samme. Han sier at han nå har sluttet å lese dagbladet, VG, Aftenposten osv. Det handler om at han finner at de har en dyp slagside på områder som klima og innvandring. Så han holder seg stort sett til nettsteder som dokument.no eller resett.no. Så har jeg andre venner som holder seg langt unna de sistnevnte nettstedene fordi de åpenbart har en propagandistisk agenda. Begge kan ikke ha rett på samme tid.
Selv er jeg reflektert på at min egen dømmekraft er feilbarlig. Det er anti-fanatisme pillen. Jeg vil ikke være et fanatisk menneske, og jeg har reflektert over det å ha en kritisk grunnholdning. Betyr det at jeg ikke kan bli lurt? Selvsagt ikke. Jeg kan ikke, bare ved å, lese en tekst finne ut at den har slagside. Min anti-fanatisme-pille har lært meg å si: «Jeg leser det du sier, forstår det så godt jeg kan. Det går inn som et element i min informasjonsbehandling. MEN: jeg henger meg ikke opp i det. Jeg kommer ikke med kraftfulle utsagn. Jeg legger en forsiktig vekt på det, og snoker videre etter kilder som kan motsi, eller belyse saken bredere. Jeg tviler på at journalister i Aftenposten, VG eller Dagbladet, bevisst fordreier og villeder, med utgangspunkt i en eller annen agenda. Men selvsagt tolker og forstår de verden ut fra sitt fortolkningsskjema. Kanskje er det slik at de fleste mennesker er blinde for egne fortolkningsskjema. De har en illusjon om nøytral fortolkning av verden. «Jeg er ikke ekstrem, jeg leser verden, som den er, helt uten min fortolkning». Det å oppdage at alle fortolker verden, med mer eller mindre innsnevret fortolkningsskjema, fører unektelig til den konklusjonen at det gjelder også meg. Også jeg sliter med mine blinde flekker. Derfor trenger jeg andre til å konfrontere meg med det.
Ekkokamre forhindrer meg fra å bli konfrontert med eget sneversyn. Tvert imot så forsterkes sneversynet. Man møter en masse mennesker. Vi får en vekselvirkning som fungerer som en utvidet versjon av det jeg kaller for kunnskapens gravitasjonslov. Mitt fortolkningsskjema forsterkes om og om igjen, helt til jeg bergtas fullstendig av mine forestillinger og blir en fanatiker uten at jeg vet at jeg er det.
Derfor er jeg åpen for å snakke med hvem som helst, uansett hvor politisk ukorrekte meninger de måtte ha. Det er et prinsipielt standpunkt med utgangspunkt i denne type refleksjoner. Faktisk er jeg mest interessert i å snakke med mennesker som har helt andre ståsteder enn meg selv. Men dette handler også om den selvsikkerheten som ligger i det å ha tatt en «anti fanatisme vaksine». Jeg er sleip som en ål og blir ikke fanget av noen -ismer. Mitt viktigste anliggende handler om å finne verktøyene som gjør at vi mennesker kan bygge bro mellom oss, bli modne, lære oss å utvikle vår egen forståelseshorisont, respektere hverandre og holde seg unna hat-ideologier.
Samfunnsmessig innebærer det nye fenomenet med ekkokammer, en bekymring. Kanskje forsterkes dette, ikke bare av sosiale media, men også av snowflake-generasjonen som ikke tåler noen form for konflikt, uten at de appellerer til overordnet myndighet om «å ordne opp». Det kan være en årsak til at rammene for politisk korrekthet stadig blir strammere og strammere. Vi får polariseringer. Det er det motsatte av sosial punktering. Det lover ikke godt for vårt samfunn. Mens jeg skrev dette fikk jeg en ide. Kanskje vi trenger å utvikle et opplegg hvor vi lærer oss å trene på uenighet. For jeg er overbevisst om at det er mulig å trene oss opp til å tåle det ubehaget som oppstår i en diskusjon. Det er neppe vanskeligere enn å trene oss til å tåle ubehaget ved fysiske anstrengelser. Man kunne kanskje utvikle en «uenighetsskole», hvor vi lærer oss å konfrontere hverandre, og høste berikelsen av det, uten å tape respekten for hverandre og likevel beholde vennskapet med hverandre. Er ikke det en god ide?
En stund etter at jeg hadde skrevet dette kom jeg opp med utrykket eksponeringsvegring. Jeg tenker at enhver psykolog umiddelbart vil skjønne hva jeg snakker om. Og for alt jeg vet finnes begrepet fra før. Det er velkjent at en del av behandlingsopplegget rundt nevrotiske lidelser, handler nettopp om eksponeringsterapi. Og da handler det om at akkurat denne tendensen til å ville skjerme seg mot eksponeringer av forskjellig art. Som regel er det selvforsterkende. Man ungår ubehaget ved eksponering. Men det svekker vår robusthet. Vi blir mer sårbare. Det gjør at ubehaget trenger nærmere inn mot oss. Og vi må stadig flytte grensene, inntil det fullstendig ødelegger vårt handlingsrom. Vi blir innestengt i vårt eget angstfengsel. Der er det vondt å være. Da er det naturlig med eksponeringsterapi. Det er altså å jobbe med å ta robustheten tilbake. Det skjer ikke uten ubehag. Noe av dette handler kanskje om grunntonen i vår egen holdning til verden. En del av modenheten er å akseptere at lidelse er en del av det å leve. Jeg har faktisk brukt en del innsats i det siste året, til å jobbe med akkurat det temaet. Se her og her og her. Vi kan ikke flykte fra lidelsen. Den vil uvegerlig forfølge oss og avgrense vår livs-arena. Og motsatt: konfronterer vi den, så åpner det for at vår livs-arena utvides. Det er det noen kaller for viljen til å bevege seg ut av komfortsonen. Dette gjelder i alle fall på dette området med å bli eksponert for utfordringer på egen forståelse og holdninger.
Da jeg og Peder hadde en diskusjon om
Trumps politikk med i forhold til handelsbalansen, så sa Peder stopp. Det
skjedde da jeg utfordret ham til mer analytisk ingeniørtenkning på området. Jeg har ingen svar, men oppfatter at han magitenker
litt. Dette er ikke første gang Peder setter på bremsene på denne måten. Det er
et mønster, og i natt kom jeg på uttrykket «Intellektuell eksponeringsvegring».
Personlig føler jeg meg forholdsvis robust på området. Men jeg merker selvsagt
også sammen tendensen. Det er langt mer fristende å åpne en Youtube-video som
jeg forventer å bekrefte mitt syn, enn det motsatte. Og Youtube «hjelper» meg
med stort sett å vise meg innhold fra mitt eget ekkokammer. Jeg ønsker meg
faktisk en knapp hvor jeg kan be algoritmen om å konfrontere meg; finne videoer
som utfordrer meg og mitt. Så burde jeg kanskje ha en ambisjon om at annenhver
video, skal utfordre meg. Faktisk tror jeg at slike muligheter kunne ha
påvirket verdensutviklingen, fordi den avdemper den polariserende virkningen av
sosiale media. Kanskje kunne vi laget en mismatch-app som kobler oss sammen med
mennesker som har holdninger egnet til å utfordre oss.
Poenget er uansett erkjennelsen av at vi alle er i behov for å bli eksponert
for utfordringer, dersom vi ønsker å utvide vår intellektuelle horisont. Vi
trenger å utvikle motstandskraft. «Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere»,
som Nietzsche formulerer det. Men det vi skal være oppmerksom på at
villdyret i oss legger en rekke hindringer i veien
for nettopp dette. Da snakker vi f.eks. om dominans, prestisje, arroganse og alliansesignalisering. Alle disse har jeg linket til. Men i tillegg har vi også angst
for toksisk påvirkning. Sosialt har vi jo en rekke
mekanismer som driver oss til å mistro, forakte eller demonisere den andre siden. Dette forsterkes jo særlig av negative karakteristikker og hat-ideologier. Når jeg har nevnt alliansesignalisering, så handler jo dette også
om synkronisering av holdninger som finnes på egen side av gjerdet. Åpenbart så
frister jo dette til antisynkronisering over gjerdet. Det vil si at «jeg er
imot alt det fienden står for». Det å bli eksponert for utfordrerens
argumentasjon, har med andre ord en parallell til å
bli smittet av «syndens bedragerske virkning».
Følgelig gjør jeg alt for å forhindre en slik besmittelse.
Vi har med andre ord en rekke biologinære tilbøyeligheter i oss, som er velegnet til å rettferdiggjøre vår motvilje til å bli eksponert. Dette kan til tider få enorme
konsekvenser. Da mange stater i Afrika fikk sin selvstendighet, var ofte de
politiske valgene preget av at «vi gjør det motsatte som vesten». Resultatet
ble kommunistiske og sosialistiske diktaturer som ikke bygde de demokratiske
institusjoner og innrettinger som må til for å unngå at
en stat går av hengslende og blir til et monster.
Dette er et eksempel på det motsatte av ingeniørtenkning, nemlig magi-tenkning.
Det er ikke analyse av saken i seg selv som styrer, men hvor sympatier eller
antipatier ligger. Og vi vet alle hvilken ulykke det skapte f.eks. i Zimbabwe,
Kongo osv. Se her og her.
Om uenighet generelt, se her. Det er noen år siden jeg skrev dette. Nå er det på tide med litt
påfyll. En av grunnene til at jeg argumenterer for innføring av filosofi som
fag i skolen er nettopp for å heve opp bevisstheten om forskjellen på uenighet
og konflikt. Utviklingen har dessverre gått i motsatt retning. Et eksempel på
dette ser du her. Store deler av vestlig kultur er i ferd med å polariseres. Årsaksmønstret
er nok sammensatt, men det er åpenbart at
manglende evne til konstruktiv dialog er en del av dette bildet. Vi har etter
hvert fått utviklet begrepet av typen «safe
space», «mikroaggresjon», «trigger
warning» og «deplatforming». Vi har «offerkulturer» som blir «trigget» av å bli utfordret på sine forestillinger. Noe
av dette handler nok om kommersialiserte massemedia, men ikke minst handler det
om sosiale media, og at informasjonsflommen i dag er blitt så stor at det er
fullt mulig å holde seg med kanaler og grupper som er intellektuelt
synkronisert med egne oppfatninger og standpunkter (ekkokammer). Ikke bare er ytringsfriheten under press, men selve dialogen er
under press. Vi mennesker er av natur mangfoldig. Det gjelder ikke minst
intellektuelt. Et slikt mangfold er en viktig del av kulturens intellektuelle kapital. Uten dette
forfaller kapitalen og reduseres til doktriner, ortodoksi og ideologi. Et utrykk for dette i dag er at dialogen går over til et kappløp
i kreative karakteristikker av enhver som utfordrer ortodoksien.
I ettertid har jeg utviklet hypoteser på hvorfor det har utviklet seg i denne
retningen. Jeg tenker at det er en kombinasjon av drivkrefter som ligger i oss,
som jeg kaller for alliansesynkronisering, kombinert med tenkesurfing, igjen kombinert med sosiale media. Kulturen har nok vært for naiv
og umoden i forhold til det enorme potensialet som internett utgjør, og tatt på
sengen av drivkrefter i egen natur, som vi ikke har vært bevisste på.
Kanskje er vi for sent ute med å etablere bevisstheten om dialogen som uunnværlig instrument for bærekraftig intellektuell kapital. Kanskje er vi for sent ute i å trene opp barn og ungdom i å handtere uenighet og intellektuelt mangfold. Kanskje er vi for sent ut til utbredt allmennkompetanse i å beherske konstruktiv dialog, i å se verdien i dette, i viljen til å ta den investeringen det er å gå de intellektuelle oppoverbakker, sammen med våre medmennesker. Vi blir aldri enige. Og det skal vi være glad for. Enighet er på langt nær en så viktig ressurs, som mangfold, nyansering, nysgjerrigheten og evnen til å vinkle fra utallige perspektiver.
Her om dagen kom jeg til å reflektere over dette. Det var et munnhell som gikk i mitt miljø for noen tiår tilbake. Jeg vet ikke hvor utbredt det var. Men uansett så tar jeg med selv i å implisitt legge denne holdningen til grunn som et ideal som «alle forholder seg til».
Og når man setter ord på det på denne måten, så kommer jeg i tvil om dette virkelig er en del av min kulturs felles referanseramme. En del av denne tvilen handler også om jeg har den samme forståelse av dette som mine omgivelser.
Hele min gamle refleksjon om konstruktiv dialog har jo dette som et innebygget premiss. Likevel ser jeg mange trekk i samfunnet og i egne omgivelser som indikerer at dette er et premiss som står svakt.
Så da er det på tide at jeg setter ord på hva jeg legger i dette.
Da starter jeg med å peke på mine refleksjoner om sunn og usunn konkurranse.
Jeg har tidligere påpekt at det i seg selv er usunt å se på en diskusjon, dialog eller uenighet som en konkurranse. Det står jeg ved. Det er ikke du eller jeg som skal vinne diskusjonen, det er de beste argumentene. Det vil si at vi leter etter vinneren utenfor oss, nemlig i refleksjoner, konsepter og argumenter.
Med en gang vi innfører et konkurranseelement mellom oss, i slike prosesser så innebærer det risikoen for at de beste argumentene ikke vinner frem. Det betyr i sin tur at vi ender opp med feil og mangler i vår fakta-forståelse, at vi tar dårlige beslutninger eller kommer opp med dårlige løsninger. Og det er jo nettopp dette munnhellet over søker å påpeke.
Jeg oppfatter begrepet «overbevise» som å basere seg på «bevis». Da handler det om ærlig argumentasjon basert på fakta, holdbare argumenter og åpent erklært verdigrunnlag. Med andre ord basert i rasjonalitet.
Det å overtale er noe annet. Det å overtale handler om kunsten å få andre mennesker til å føye seg etter deg. Her finnes en rekke virkemidler. Det kan handle om maktbruk, trusler, manipulasjon, bedrag, korrupsjon og hva man ellers kan klare å komme opp med av forskjellige hersketeknikker. Da er det igjen å påpeke dette på ingen måte er prosesser som leder til hverken den beste forståelsen eller de beste løsningene.
Jeg har den hypotesen at vi mennesker i vår natur har en langt sterkere tilbøyelighet til å overtale i stedet for å overbevise. Det å overtale er nært beslektet med dominans. Dermed kan «tradisjonene» tilbakeføres til millioner av år med evolusjon.
Strategien med å overbevise er en evne som setter mennesket i en egen kategori, opp mot andre arter. Den er basert på språk og fornuft. Dette innebærer at kostnaden ved å ta dette i bruk er at man må undertrykke impulser, som ofte kan være veldig sterke. Med andre ord kognitiv mobilisering.
Konklusjonen er at dette ikke kommer av seg selv. Det betinges at man tar seg sammen og etablerer en vilje til å skape denne type prosesser. Det er ikke lett. Men det er mulig. Det vet vi, for ellers hadde ikke vitenskapen eksistert.
· Diverse tema rundt diskusjon eller dialog
· Retorikk
I denne delen har jeg forsøkt å fokusere oppmerksomheten på selve diskusjonen som middel til egen og andres berikelse. Selv ser jeg på diskusjonen som uunnværlig for min egen intellektuelle fremgang. Den gjengse holdning til diskusjonen blant oss vanlige mennesker, er negativ. Ved å endre formålet med diskusjonen, håper jeg på å kunne snu denne holdningen. Jeg har fremhevet det faktum at mennesker er forskjellige. De må være det for at samfunnet skal fungere. Dette gjør uenigheter uunngåelige, konflikter må oppstå. Den beste løsning på konflikter er diskusjon. (Lytte, forklare, spørre) Den nest beste er autoritet. (avvisning, belæring, kommandering eller latterliggjøring) Den dårligste er rå makt. (Fysisk eller psykisk vold / tvang)
Det finnes to forskjellige måter å diskutere på:
· Den konfronterende
· Den analytiske
Det finnes fordeler og ulemper med begge, men de kan gjensidig utfylle hverandre. Det som avgjør kombinasjonen er de resurser man er villige til å putte inn i diskusjonen. Brukt på riktig måte gir diskusjonen en kunnskapsmessig spiraleffekt, den blir konstruktiv for begge parter. Det vil si at den samlede kunnskapsmengde har økt når man kommer ut av diskusjonen.
· Noen viktige forutsetninger for diskusjon er:
· Kjennskap til seg selv og motstanderen
· God kommunikasjon
· Gjensidig respekt
De deler av stoffet som er sentralt som bakgrunn og forståelse av resten av boken er:
· Begrepene fra kapittel 4.