Innledning

Jeg er vokst opp med forestillingen om dommedag og at vi lever i den siste tid. Jeg har for lenge siden gitt opp mine gamle adventistiske forestillinger. Men kanskje sitter dette igjen i meg den dag i dag på den måten at ja, jeg må innrømme at jeg hele mitt voksne liv ikke har klart å se for meg at den utviklingen verden er inne i nå, kan fortsette i så veldig mange generasjoner til. Vi tapper verden for ressurser, forurenser og ødelegger dens mulighet til å fungere like effektivt som før. Samtidig øker verdens befolkning dramatisk. Et eller annet sted i denne ligningen må jo disse to punktene en gang møtes. En eller annen gang vil naturen selv stoppe mennesket. Og naturen selv er ikke som forestillingen om Gud, som vi fantaserer har omtanke både for menneskeheten og for den enkelte, og med omhu bærer oss gjennom krisen. Nei, vi kjenner naturen så altfor godt. Den er ikke bare nådeløs. Den er bevisstløs, uten omtanke, hverken for mennesket, eller menneskeheten, den er uten moral, uten skånsel. På eget forgodtbefinnende kan den rulle over oss som om vi var et punktum på en vegg hvor malingsrullen fosser forbi. Vi er ikke helt der enda. Men et eller annet punkt på denne ferden, vil det kanskje gå opp for mennesket:

 Du er på egen hånd. Det er ingen som passer på deg. Ingen Noas Ark er bygget for deg.

La oss håpe at en slik erkjennelse får råde før siste mulighet til å bygge «Noas Ark» er passert, før siste dør for retrett er lukket. Det er ikke for ingenting jeg har konstruert opp begreper som strutsestrategi. Det temaet vi skal inn på er i overkant uhyggelig og skremmende. Vi mennesker er utstyrt med evne til rasjonalitet. Men den vil ikke fungere dersom vi gjemmer hodet i sanden, fantaserer oss bort i religion eller gjør andre utflukter. Rasjonalitetens første bud er å se realitetene i hvitøyet. Og deretter, handle med utgangspunkt i dette. Klarer vi ikke dette, er det slett ikke sikkert at vår sivilisasjon, som vi kjenner den, er her om hundre år. Velkommen til realitetene kjære medmenneske.

På Youtube finner du denne gode oversikten over trusler som menneskeheten står overfor.

Verdensveggen (Befolkning og ressurser)

Da jeg vokste opp var det stor fokus om befolkningseksplosjonen. Jeg opplevde passeringen av 3 milliarder, jeg husker 4 (1974) milliarder og nå er vi 7 milliarder (2011). Til sammenligning passerte vi 1 milliard i 1804, og vi var 1,6 milliarder i 1900. Dette er det vi kan kalle for en eksponentiell vekst, ikke ulik den man ser i alle biologiske kulturer hvor ressurstilgangen ikke begrenset. Prognoser fra FN anslår 9 milliarder i 2050 og 10 milliarder i 2100. Men det forutsetter endringer i fødselsraten. Med dagens fødselsrate vil vi være langt fler enn 10 milliarder i 2100. I våre dager har fokuset på befolkningseksplosjonen stilnet, fordi man anser at folketallet i verden er i ferd med å stabilisere seg.  Antall barn som fødes øker ikke lengre. Den årlige prosentvise veksten har avtatt de siste årene slik at man ser for seg at vi aldri kommer over 16 milliarder.

Jeg har alltid lurt på hva som egentlig er det ideelle tallet, sett opp imot følgende:

1)   Ingen dør av sult

2)   Alle lever noenlunde meningsfylte liv

3)   Vi har en bærekraftig utvikling med en rimelig økologisk balanse og forbruk av ressurser i balanse

4)   Vi har kraftig nok teknologi og kunnskapsutvikling i retning mot en gang å ta steget til kategori 1 sivilisasjon og til å handtere globale katastrofer uten å tape vår kulturelle formue.

Jeg er selvsagt klar over at denne fasiten varierer kraftig opp mot hvordan vi innretter oss i samfunnet. For eksempel, om vi baserer matforsyningen på kjøttproduksjon opp mot at vi legger om til mer planter og innsekter. Den siste varianten er en mye mer effektiv matproduksjon som krever mye mindre energi. I dag er vi ikke i nærheten av å tenke globalt om en slik omlegging. Men faktum er at skal vi bli flere så må matproduksjonen økes. Og selv med nåværende volum er utviklingen på ingen måte bærekraftig.

Jeg er også klar over at teknologi spiller en stor rolle her. Veldig sofistikert teknologi vil kunne skape en produksjon som dekker våre behov på et minimalt nivå av forbruk av energi og ressurser.

Jeg har også lurt på hvor langt det går an å presse ressursutnyttelsen på kloden uten at fundamentale økologiske systemer bryter sammen. Alt henger sammen med alt. Og kanskje finnes det terskler i systemene hvor næringskjeder bryter sammen og man får massive kollapser av økologiske systemer. Er vi i nærheten av dette nå eller har vi mye å gå på?

Vi ser i dag bekymringer på flere områder. For eksempel:

·       Energi
Energi er først og fremst et problem fordi vi fortsatt er tungt basert på forurensende ikke fornybar energi. Det vil si olje, gass og kull. Her har vi gående to kappløp med tiden. Forurensingen som med en viss sannsynlighet kan ødelegge klimabalansen på kloden, og det faktum at vi kan risikere å gå tom for olje uten at vi har gode nok erstatninger på alle områder. Men her er optimismen forholdvis stor fordi vi teknologisk har kommet veldig langt med bærekraftige erstatninger.

·       Vann
Dette er nok en usynlig trussel sett fra et hjørne av verden hvor rent vann finnes i rikelig monn og er en selvfølge. Men faktum er at verdens grunnvannsreservoar er i ferd med å synke i raskt tempo. Og dette handler ikke bare om vann men også om jordbruk og dermed også om mat. Her er noen linker om temaet:
http://www.aftenposteninnsikt.no/3-mars-2012/matboble-p%C3%A5-bristepunktet
http://forskning.no/klima-land-og-regioner/2013/03/grunnvannet-i-midtosten-forsvinner  http://forskning.no/havforskning-landbruk/2010/09/vi-bruker-mye-grunnvann
http://www.abcnyheter.no/nyheter/2015/03/17/220177/eksperter-bekymret-over-lavt-vanniva-i-verdens-storste-innsjo

·       Fosfat
Allerede i 1938 slo den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt alarm om at verden kunne gå på en fosfatkrise om noen generasjoner. Anslag i dag varierer mellom 30 og 100 år. Fosfat er en uunnværlig ressurs for dyrking av mat. Bruken av fosfat i kunstgjødsel har vært en revolusjon innen landbruket og gjort det mulig å mangedoble matproduksjon. Og vi er ikke i nærheten av å finne en erstatning. Dette handler om fosfor som jo er et grunnstoff.  Plantenes energikretsløp er basert på fosfor. Ergo er det noe som ikke enkelt bare kan erstattes med «moderne teknologi».  Overforbruket av fosfat blir å anse som en del av den kunstige miksturen som har gjort det mulig å blåse opp og supportere megabefolkninger i verden. Tap av fosfat vil redusere effektiviteten i landbruket dramatisk. Den eneste gangbare løsningen på dette er å begynne å resirkulere fosfat. Her en av de beste kildene urin fra mennesker. Men teknologien for å få til dette er enda ikke på plass.

Mye av dette oppsummerer seg i en bekymring. Det er ikke uten grunn at verdens befolkning har eksplodert i løpet av bare noen få generasjoner. Riktignok har den nærmest fulgt kurven til en bakteriekultur som vokser uhemmet til tilgang næring og plass setter sine grenser. Og det har aldri skjedd før i menneskets historie. Årsaken er utvikling av teknologi og vitenskap. Om vi stopper der, så er jo dette en selvfølge. For her har vi altså gjort dramatiske forbedringer på helse, barnedødelighet, pluss at vi er blitt supereffektive på energi og produksjon av mat. Men samtidig ser vi at vi rir på en bølge av teknologi, energi og overforbruk av klodens naturressurser. Det er dette som er befolkningseksplosjonens bakside. Tapes teknologien, energien, mat eller vannproduksjon, så bryter korthuset sammen. Og om en sånn kollaps innebærer en reduksjon av bare 10 % av vår kapasitet, så snakker vi mange hundre millioner i desperat krise, med de økonomiske og politiske jordskjelv det vil medføre. Det vi vet er at vi ikke kan fortsette å ta ut naturressurser i samme tempo som før. Vi aner ikke om vi er i stand til å kompensere dette med resirkulering og mer avansert teknologi. Vil vi se et punkt hvor verdens befolkning fortsatt er stigende samtidig med at verdens matproduksjon begynner å synke? Allerede i dag preges vår verden av overforbruk. Hvert eneste år blir vi 75 millioner flere mennesket. Og hvert eneste menneske krever sin plass her i verden. Vi er allerede alvorlig bekymret for klimaet. Og mennesket fortrenger stadig mer av andre dyrearters naturlige habitater.  I dag forsvinner arter i et tempo som minner om de store utryddelsene i fordums tid. Hvert år forsvinner 100 arter pr million arter pr. år. Det er 1000 ganger mer enn i førindustriell tid. Og for den som har lært en smule om økosystemer på skolen, så vet vi at alt henger sammen med alt. Mennesket er hundre prosent avhengig av biosfæren. Den forsyner oss med mat, oksygen, renser vann, resirkulerer avfallsstoffer, og bestøver avlingene våre. Og det er også lett å skjønne at etter hvert som arter forsvinner ut av dette, så endrer dette systemet, og skjer dette i for hurtig tempo så risikerer man å nå et kritisk punkt hvor systemet til slutt kollapser. Overbelastning av økosystemer handler altså om at mennesket sager av den greinen det sitter på.

Dette er verdensveggen. For nå skjer altså dette i global skala, og foreløpig har vi har ingen ny klode og flykte til.

Om nå dette regnestykket ikke går opp og menneskeheten over noen generasjoner må redusere befolkningstallet så er dette ikke uproblematisk. Vi har jo sett dette i Kina, hvor ett-barns-politikken har ført til flere smertefulle belastninger. For en ting er barnløshet eller muligheten til bare ett kjønn. Også her kan man kanskje se for seg en abort-praksis som glir ut, skjev kjønnsfordeling, press til abort, og at grensen mellom barnedrap og abort utviskes. Men i senere generasjonen skaper jo dette den velkjente eldrebølge problematikken. Og denne gangen på global basis. Det er jo på ingen måte politisk korrekt å tenke slike tanker jeg gjør nå. For den virker jo nesten menneskefiendtlig.  Den nærliggende løsning for den mere kynisk umoralske må jo være å «hjelpe til litt». Altså å begynne å ta livet av mennesker. Mitt svar er da at den som begynner å tenke slik, han eller hun oppfordres da til å begynne med seg selv.

Det absolutt ideelle måtte jo være å komme til et punkt hvor dette stabiliserte seg av seg selv. Og hvor befolkningsstørrelsen er innenfor grensene for bærekraftig utvikling. Og da snakker jeg om en stabilisering som har å gjøre med at samfunn utvikler seg til et velstandsnivå som gjør dette til en naturlig utvikling. Det er jo det vi har sett i de vestlige landene i løpet av de to tre siste generasjoner.

Den andre måten dette kan stabilisere seg på er naturens måte. Da snakker vi om at befolkningsveksten butter mot sulten. Og det er ikke et usannsynlig scenario.

Jeg tenker at veldig mye av menneskehetens skjebne nå er avhengig av timing. I hvilken rekkefølge vil tingene skje? Vil mennesket klare å bremse seg selv før den store trengselen med mat og ressursmangel kommer? Vil menneskeheten klare å utvikle teknologi som kompenserer for dette og får kontroll på befolkningsveksten før dette spinner ut av kontroll? Vil menneskeheten klare å etablere en koloni utenfor jordkloden, før sivilisasjonen har undergravet seg selv så mye at det løftet er umulig?

I skrivende stund ser vi flyktningproblemer i en skala vi ikke har hørt om på mange år. Millioner av mennesker er på flukt i Midtøsten. Nådeløse IS herjer langs kysten i Syria, Irak og Nord-Afrika, og dreper «de vantro» ned for fote.  Tusener på tusener av båtflyktninger risikerer livene sine for å komme fra Afrika til Europa. EU vurderer å sette inn militær kapasitet for å stoppe dem. I Sørøst-Asia har vi en katastrofe hvor det statsløse Rohingya-folket jages til havs. De har utgangspunkt fra Myanmar, men blandet med desperate mennesker fra Bangladesh, som jo er et av verdens tettest befolkede land. I våre land går diskusjonene varmt om flyktninger og asylsøkere. Skal vi ta imot noen, kanskje ti tusen (det er jo en dråpe i havet) eller skal vi forsøke å hjelpe dem der de er? Det holdt med kun et løst forslag på et landsmøte, og signalet gikk over hele verden. Plutselig har vi titusener strømmende inn over grensene. Gnisningene og trengselen er allerede over oss. Og om ikke dette er den endelige krisen, så gir alt dette oss en pekepinn på hvordan et slikt scenario kan utvikle seg.  Hva om en slik krise kommer sammen med en annen mega-krise slik at menneskeheten må handtere mega-kriser på to fronter samtidig?  Er vi allerede passert «the point of no return»? Hvilke backup-planer har vi for å overleve som sivilisasjon, som art? Mars?

I dag er hverken politisk system eller økonomisk system rigget for en retrett med synkende befolkning og forhøyet frustrasjonsnivå på grunn av omfattende globale omstillinger.  Men mer og mer er jeg overbevist om at menneskeheten står foran en fase hvor tap av sivilisasjon eller utryddelse er en mulighet og hvor en smertefull retrett kan være en vei ut. Men hvordan få en hel befolkning til å akseptere en smertefull retrett? Og hvem skal ta de verste belastningene?  Er det de som har de minst retoriske politikerne, eller er vi alle beredt til å ta vår rettferdige del av medisinen? Da er vi over på politikk.

Politisk system

Av alle politiske systemer menneskeheten har konstruert og testet ut opp gjennom tidene er det ingen som har fungert globalt. Pr. i dag har vi ikke utviklet noe effektivt velfungerende og rettferdig globalt politisk system.

Jeg oppfatter dagens tilstand å ligge nær en global naturtilstand. Her er forsøkt etablert overnasjonale institusjoner av type FN og en del internasjonale domstoler. Men det vi ser er at disse ikke kan lene seg på noen sentral makt og spillet mellom nasjonene preges av det gamle sosiale spill. De sterkeste har sikret seg vetoretter, de spiller høyt spill mot hverandre, blokkerer viktige vedtak og jager nådeløst sine egne interesser. Helt vesentlige tiltak for å sikre miljø, klima og bærekraftig utvikling utsettes av et nullsumspill hvor alle er redd for å ende opp med «svarteper», som jo er å ta mer av byrden enn de andre. Og den rå makt rår. Da Norge i sin tid og sin naivitet delte ut fredsprisen til en kinesisk opposisjonell, svarte store sterke Kina med isfront og sabotasje på handel og annet samarbeid. Hva gjør de andre landene? Omtrent som de grå mennesker i skolegården. De ser en annen vei. På sett og vis er nå dette en bagatell. I skrivende stund har Russland annektert deler av Ukraina. Det kan de gjøre fordi de er en stormakt og kan blokkere ethvert vedtak i FNs sikkerhetsråd. Og vesten svarer som alfa-hanner pleier å gjøre når de slåss. De svarer med sanksjoner. De forsøker å dominere hverandre. Det er den gamle menneskenaturen av sosiale spillere som spiller sine spill om dominans. Den gamle Israel-Palestina konflikten er vel nå på tredje eller fjerde generasjon. De søker å dominere hverandre. Palestinerne forsøker å presse Israel til å oppheve blokaden av Gasa, ved hjelp av å sende raketter tilfeldig inn i Israel. Og Israel banker opp jyplingen som nettopp sparket dem i skinnleggen. De er over-bevæpnet av et USA som domineres av pengesterke jødiske innflytelser og en hærskare av naive kristne som baserer sin politikk på en irrasjonell forestilling om opprettelsen av staten Israel, som forutsagt i skriften. Hittil denne sommeren er over tusen palestinere drept, blant dem flere hundre barn. Husene er jevnet med jorden. I skrivende stund har superekstreme Islamske Stat erobret et område på størrelse med Storbritannia i området Irak/Syria. De forsøker å dominere hele verden med skrekkbilder av brutale halshugginger og massehenrettelser.

I alle disse sakene er FN blokkert, handlingslammet og uten virkemidler til å påvirke partene med annet enn ord og formaninger.  Vi er fortsatt i en tilstand hvor USA, og NATO jevnlig har opptrådt som verdenspoliti. De siste årene har resultatene vært svært mislykket. USA har en av verdens sterkeste militære kapasiteter. Men det politiske håndverket, som skulle fulgt med har vært særdeles mislykket.  Både Irak, Afghanistan og Libya har endt opp som langt verre problemer enn noen gang tidligere.

Dette er alfa-mennesket testosterondrevne konflikter. De driver sitt spill i henhold til den gamle natur. Det er bare det at mens det før begrenset seg til stokker og stein, så er arenaen nå overtatt av kampfly, tanks, bomber og granater.

Og den store massen av mennesker lider under dette. Hvor kunne verden ha vært i dag uten alle disse irrasjonelle konfliktene? Og vi dumme hverdagsmennesker. Hvorfor innvilger vi disse testosteron-bøllene makten? 

Det vi skal være klar over er at det naturlige maktmennesket er, formet av, og styrt av spillet om dominans. Det å måtte gi etter for den andre parts dominans er et nederlag, et prestisjetap og tap av ære. Og ikke bare det. Dersom en part lar seg dupere, så signaliserer den svakhet eller sårbarhet. Forvent da ikke motpartens nåde eller velvilje, men en enda sterkere innsats for å gjøre dominansen total. En vinner du, eller så blir du undertrykket eller i verste fall tilintetgjort.  Vinn eller forsvinn! Dette er maktmenneskets språklige terminologi. Slik har maktmennesket oppdrått helt fra steinalderen og før det.

Så lenge den globale naturtilstanden varer vil mennesket være i konstant konflikt med seg selv. Innenfor hver enkelt stat er naturtilstanden eliminert ved at sentralmakter er etablert. Kommer jeg og naboen i konflikt så har vi muligheten til å løse dette ved å benytte en domstol som begge respekterer. Vi har overlatt retten til bruk av fysisk makt til staten. Til gjengjeld beskytter staten oss mot hverandre. På den måten avdempes vold og konflikt til et minimum. Vold kan aldri avskaffes, men måten samfunnet innretter seg på gjør det altså mulig med en dramatisk demping av voldsnivået i samfunnet.

Når vi nå har satt ord på den globale tilstand menneskets sivilisasjon befinner seg i, så kan det være betimelig å etterspørre om dette er en optimal organisering i forhold til å takle trusler og kriser på globalt nivå? Og dette er som vi har sett en høyst brennaktuell problemstilling.

I over 30 år har mennesket forstått at vi er i ferd med å overbelaste kloden. Akkurat nå er fokus på at vi er i ferd med å skape en global klimaforandring det neppe kan komme særlig mye godt ut av.

Måten dette er håndtert på kan kanskje fungere som fasit på vår sivilisasjons evne til å syre seg selv sikkert og rasjonelt gjennom kommende kriser. Og jeg tror det er få av oss som er imponert for å si det slik. I den samme 30 års perioden er nivået på CO2 utslipp øket år for år, på tross av avtaler, konferanser og mange godord. For å ta vår dagligdagse lokale politikk: Hvordan kan et samfunn kjøre omfattende holdningkampanjer for å få folk til å fly mindre, når de samtidig kjører prosjekter som dobler kapasiteten på landets hovedflyplass for å ta fremtidig trafikkøkning? Hvordan går disse holdningskampanjene og godordene sammen med at vi stadig åpner nye oljefelt for olje og gass og driver intens leting over hele verden etter enda mer? Dette er nå noen lokale lilleputt-eksempler. Men vi har vel ikke eksempel på et eneste land i verden som har redusert sine Co2 utslipp de siste 20 årene. Menneskeheten kan bare håpe på å bli reddet av andre virkemidler enn politikk, nemlig teknologi og av klimamodeller som kanskje har vist seg å overdrive risikoen. Den siste varianten er vel mer en strutsestrategisk benektelse.

Så konklusjonen må bli at menneskehetens globale tilpasningsevne står meget svakt. Og hva skjer da om en eller to av de scenariene jeg er innom i denne refleksjonen virkelig skulle slå til, og gjerne ha et sammenfall i tid slik at krisen får en dobbel karakter? Har verden en robust politisk ledelse som evner å ta sivilisasjonen gjennom krisen, bevare den og komme ut av den på andre siden, ikke på steinaldernivå, men som den sivilisasjon vi er, med all den erfaring, kunnskap og kultur vi bærer med oss?

Med utgangspunkt i analysen over er det å anta at verdens globale politiske system på ingen måte er rustet for en slik krise. Med nesten hundre prosent sikkerhet vil en slik krise utvikle en alles krig mot alle, en verdenskrig, hvor hver forsøker å redde stompene for seg selv og sitt, hvor den koordinerte innsatsen som skulle til for å håndtere dette på en rasjonell måte, koker bort på en innbyrdes krig alle mot alle. Og det er tragisk for sannsynligvis så har mennesket mental kapasitet og kunnskap nok til å kunne takle de fleste truende scenariene.  Og sammen kunne vi mobilisert de virkemidlene som måtte til for å komme gjennom den. Selvsagt avhenger det av størrelsen på katastrofen. Men selv det, er mulig å komme rundt, ved f.eks. å etablere en bærekraftig koloni på Mars.

Konklusjon av dette er at menneskehetens globale politiske system per i dag, i seg selv er en utfordring. Det som kunne vært en del av løsningen blir i stedet en del av problemet. Og de linjene vi har trukket går direkte tilbake til menneskets natur, alfahannen, testosteron-strategien og urtidens naturtilstand.

Mennesket har utviklet en rasjonell kapasitet som i teorien kunne bøte på dette. Men mennesket er oppe mot selveste det naturlige utvalg, og det seksuelle utvalg som nådeløst preger dets handlinger. Om ikke mennesket makter å ta rasjonaliteten i bruk på globalt plan, er det dømt til undergang. Det vil, i så fall, aldri bli en del av universets Kosmiske Adel.

Økonomisk system

Vi har i dag en global økonomi hvor alle instanser er med på å holde oppe alle andre. Systemet er rigget slik at det må vokse for ikke å kollapse. Og veksten kommer grunnleggende fra en eksponentielt økende befolkning og et eksponentielt økende uttak av naturressurser.  Når det ikke lengre er mulig å vokse, vil systemet kollapse. I vår globale økonomi er det ikke mulig å begrense dette til regioner. Det vi si en økonomisk kollaps en plass i verden raskt kan utvikle seg til en global økonomisk systemkollaps.  Dette har jeg beskrevet nærmere her.

Trusselbildet

Mye av poenget mitt er også å påpeke at når nå menneskeheten går inn i sin kanskje mest kritiske periode i hele sivilisasjonens historie, så har vi bak oss en periode med optimalt klima uten istider, og ikke minst uten omfattende mega katastrofer. Menneskeheten kan ikke forvente en slik flaks i det uendelige. Mega katastrofer vil komme.  Det som er skrekkscenarioet er at flere en slik katastrofe kan inntreffe i det menneskeheten er i en sårbar fase av sin utvikling. Og det vil vi kanskje være i mange generasjoner fremover.

Truende naturkatastrofer

I løpet av den tiden mennesket har eksistert på kloden har det gjennomlevd minst en omfattende katastrofe. Det var for rundt 74 tusen år siden, da supervulkanen Toba i Indonesia gikk av. Nedfall fra vulkanen er blitt funnet så langt unna som i Saudi-Arabia.  Spor etter vulkanen finnes i isen på Grønland og i Arktis. På havbunnen kan vi også spore at verden gjennomlevde noen kalde år på den tiden. Mesteparten av menneskeheten døde ut, og man antar at mange av de menneskeartene som hadde utvandret fra Afrika døde ut, som følge av denne katastrofen. Vi kan til og med se på genene våre at vi har en innsnevring av variasjon som samsvarer med at vi kommer fra en gruppe på bare rundt 5-10 tusen individer som levde på den tiden. Det var de som overlevde katastrofen. Konklusjonen er at denne katastrofen var på nippet til å utrydde menneskeheten fullstendig.

Vi skal straks komme tilbake til supervulkaner, men her og nå så kan vi bare konstatere at menneskeheten har vokst frem i et rolig tidsvindu i denne planetens historie. Klimaet har vært gunstig, og etter Toba har vi blitt spart for de helt store katastrofene. Dermed er det ikke sagt at dette tidsvinduet vil vare for all fremtid. Det er ikke lengre spørsmål om den neste katastrofen vil komme. Det er heller et spørsmål om når. Og når den kommer, vil da menneskeheten stå mer uforberedt og sårbar enn noen gang? Eller snakker vi om en menneskehet som har tenkt gjennom dette og tatt de nødvendige forholdsregler for å bære seg selv, sin sivilisasjon og all sin kunnskap gjennom krisen?

Supervulkaner

Vår planet er geologisk aktiv. Kontinentene ligger på store plater som beveger seg. Og svært ofte har vi små vulkanutbrudd rundt omkring på kloden. En og annen gang kommer større utbrudd. Og noen ganger det vi oppfatter som gigantiske. Men de «gigantutbruddene» vi har sett i vår levetid er ingenting mot det man i dag kaller for supervulkaner. Vi er i dag i ferd med å kartlegge fortidens supervulkaner.  Det vi vet så langt er at menneskeheten i fordumstid opplevde en gigantkatastrofe av apokalyptiske dimensjoner. Det var supervulkanen Toba, som ligger på Sumatra. Den hadde sitt utbrudd for 74-75 tusen år siden.  Denne katastrofen var nær ved å utrydde menneskeheten. Den dag i dag preger dette våre gener. I dag vet vi at dette ikke er et fenomen som bare tilhører fortiden. Er det noe som er sikkert, så er det at dette er utbrudd som vil komme også i fremtiden.  En av de heteste tipsene her er Yellowstone, som ligger midt i USA.

Et utbrudd fra en supervulkan er en gigantisk global katastrofe. En ting er selve utbruddet og de enorme områdende rundt som blir dekket av aske. Og det er store områder det er snakk om. I tilfellet Toba finner man askenedfall så langt som til India. Men den globale katastrofen består i gass og aske som strømmer ut i atmosfæren og etter hvert fyller hele kloden. Vi får en vulkansk vinter som kan vare i mange år. Under slike forhold dør store deler av livet på kloden ut. Menneskeheten er pr. i dag på ingen måte forberedt på å overleve en slik katastrofe. Og vi er ikke i nærheten av å kunne forhindre at en slik katastrofe skjer. Dette er moder jord som synger når hun vil, uten hensyn til noe som helst. Sannsynligheten for at den kan bety slutten for menneskeheten er forholdsvis stor. For å få et inntrykk av hva dette kan innebære, sjekk gjerne de videoene som jeg har linket til i dette avsnittet.

Det menneskeheten bør ha tenkt gjennom er hvordan selvs sivilisasjon skal kunne berges gjennom dette. Vi har tidligere vært inne på at både politiske systemer og økonomiske systemer er lite robust. Den globale økonomien vil nok komme tel en bråstopp innen få dager.  Store menneskemengder vil være desperate etter å overleve. De fleste vil jo dø ut etter hvert. Men spørsmålet er innen det skjer vil vi for eksempel ha utløst atomvåpen? Kan noe slikt utløse en global atomkrig? Det å ha tenkt gjennom dette på forhånd handler også om å akseptere at de aller fleste av oss ikke vil bli videre med. Vi vil omkomme.  Men burde man ha en tanke for at dette er noe som de fleste vet om, de har lært det på skolen og de aksepterer det.  Man kan ha utviklet overlevelsessentre under jorden, som er i stand til å holde liv i grupper av mennesker over mange år. I tillegg er hele sivilisasjonens kulturarv samlet slik at den ikke går tapt. Og man har systemer og programmer som sørger for at den genetiske diversiteten på de som blir med videre opprettholdes. Man har sørget for genbanker for matplanter, og har en plan for hvordan man skal kunne komme seg videre på en karrig jord. Kanskje kan det eksistere tusenvis av slike overlevelsesentre spredt utover kloden. Det øker muligheten.

 

Kometer og Asteroider

For ca. 65 millioner år siden traff en stor en asteroide kysten av Mexico. Det finnes rester av krateret den dag i dag. Dette førte til en masseutryddelse av 75 % av jordens plante og dyrearter, inkludert dinosaurusene.   Så store treff er heldigvis svært sjeldne.  Jordkloden treffes jo daglig av tonnevis av stein fra rommet. Heldigvis er mesteparten så små at vi ikke merker noe til dem. Men nå og da slår det jo ned noen litt større. Velkjent er jo den som traff Sibir i 1908. I 2013 traff en større meteoritt i Ural regionen i Russland.  NASA har kartlagt rundt 1000 asteroide med en størrelse på minst 1 kilometer i diameter og som befinner seg relativt nær jordbanen. Før eller siden er en av disse på kollisjonskurs med jordkloden. Når det gjelder kometer så er anslaget svært usikkert.  Man regner med at det er kometer som har hatt med seg de store mengder vann som finnes på jordkloden i dag.

Dersom et slikt objekt skulle komme på kollisjonskurs med jordkloden, så ser vi i dag for oss muligheten til å redde oss unna en slik skjebne. Da handler det om forskjellige metoder for å puffe objektet ut av den farlige banen. Dette er noe menneskeheten bør legge stor vekt på å utvikle beredskap for. Tenk deg den dagen vi oppdager at en asteroide vil kollidere med jordkloden om la oss si 10-15 år. Så går man sammen i et hurtigarbeidende program, utvikler teknologien, sender den ut, og for første gang i jordklodens historie har vi en art som har tatt kontroll over klodens skjebne. På et vis tenker jeg at en slik mega-hendelse ville fått opp øynene våre, for hvor sårbare vi er og ikke minst, at ja vi er i samme båt. Og en menneskeart som ligger i konstant krig med seg selv, vil ikke være i nærheten av å kunne redde seg unna. Men samlet og med koordinert innsats kunne vi klart det. Kanskje en slik episode ville ført mennesket inn i en ny area, hvor ambisjoner og visjoner, ikke er rettet mot å vinne over hverandre, men mot en felles identitet som art, og en vilje til å ta skrittet ut og bli en del av Den Kosmiske Adel.

Men, igjen noe mer jordnært. Igjen burde menneskeheten ha an plan, lignende den som gjelder for supervulkaner, en gigant-plan om å bære menneskeheten gjennom en slik krise.

Her er noen videoer om temaet:

https://www.youtube.com/watch?v=J08PuCQChU4

https://www.youtube.com/watch?v=hqt4US72yec

Gamma glimt

Se denne videoen.

Menneskehetens utfordring ved gamma-glimt for eksempel fra to f.eks. to nøytronstjerner som kolliderer og hvor gamaglimtet treffer oss direkte vil resultere i at rundt 40 % av Ozon-laget vil bli ødelagt. Og atmosfæren vil fylles med gasser som nitrogendioksid, som igjen resulterer i en global nedkjøling som vil sende jordkloden inn i en istid i mange år fremover. Selve glimtet vil slå ut mesteparten av elektronikk på kloden. Den forhøyde innstrålingen av UV ståling fra solen, som følge av svekket ozonlag, vil ødelegge dyre og planteliv. Jorden vil ikke lengre kunne supportere mer enn 10 % av befolkningen med mat. Resten vil sulte i hjel. Men igjen, sannsynligvis vil dette medføre økonomisk og politisk kollaps, og kanskje ende i desperate kriger. Det hadde vært fint om det ikke eksisterte atomvåpen på kloden under en slik krise. Nå er sannsynligheten for denne veldig liten, men ting tyder på at jordkloden har blitt truffet før, for ca. 450 millioner år siden. Og sannsynlighetsberegninger tilsier omtrent en slik pr 2-3 hundre millioner år.

Burde menneskeheten ha en plan for dette? Absolutt, men den kunne jo inngå i planlegging av mega kriser-generelt.

Solstorm

Solstormer forårsakes av store eksplosjoner på Sola som sender ut kraftige skyer av plasma, eller såkalt solvind.  Dette skjer svært ofte i mindre skala. Da hender det vi ser nordlys helt nede på Østlandet. Men nå og da kommer det kraftige utbrudd i vår retning. Det skjedde i 1859. Da tok faktisk flere telegrafstasjoner fyr. I dag er vi mye mer sårbar i forhold til slike hendelser. For dette er ekstrem kraftig elektromagnetisk stråling med potensiale til å slå ut satellitter, strømnettet og all slags elektronikk. I 2012 var vi bare dager fra å bli rammet av en like kraftig solstorm.

Dette er en hendelse som med sikkerhet vil remme vår sivilisasjon. Og den kan like godt komme i morgen som om hundre år.- Og igjen så har verden eller menneskeheten ingen helthetlig plan for handteringa av dette.  Vi vil altså få en periode, kanskje på flere år hvor mye av den teknologien vi i dag tar for gitt, ikke lengre er tilgjengelig. Dette ødelegger både verdiskapning og effektivitet. Jo flere mennesker vi er på kloden, desto flere vil falle utenfor det verden klarer å supportere. Økonomien vil kollapse umiddelbart. Og da spørs det om våre politiske systemer er i stand til å forhindre at dette blir en alles krig mot alle. Forhåpentligvis er også atomvåpnene satt ut av spill, slik at de ikke kan bli brukt i kjølvannet av en slik hendelse.

 

 

Truende menneskeskapte katastrofer

At menneskeheten i seg selv har evnen og muligheten til å påføre seg selv eller egen planet omfattende katastrofer er jo en tanke vi etter hvert er i ferd med å venne oss til. Det som er den gode nyheten med dette er at det i alle fall er noe vi kan påvirke. Den dårlige nyheten er at vi enda ikke har utviklet gode nok politiske systemer til å få en god styring på oss selv som global sivilisasjon. Derfor er det ikke lengre en utenkelighet at Bibelens profetier om en menneskehet som ødelegger sin egen jordklode kan gå i oppfyllelse foran øynene på oss.  Men den gamle spådommen er ingen deterministisk forbindelse som vi aldri kan unnslippe. Tvert imot bør den inspirere oss til å reise oss mot den, i trass og forbande oss på at den for all fremtid skal bli gjort til skamme. Men foreløpig er vi ikke der. Og de menneskeskapte krisene står i kø foran oss. Som tidligere nevnt, så har flere av de temaene vi kommer inn på her nær sammenheng med det siste århundres eksploderende befolkningsvekst.

Klima

Hver gang det dukker opp nyheter som undergraver forestillingen om Co2 som drivhusgass og årsak til observert global oppvarming, har jeg Peder på tråden. Peder er mer klimaskeptiker en meg.  Det politisk korrekte er jo at debatten om sammenhengen mennesket, Co2 og global oppvarming er over. Men den på ingen måte over for meg og Peder.  Peder tror ikke på global oppvarming og han tror i alle fall ikke på at Co2 kan være årsaken. For noen år siden måtte jeg flere ganger gjenta for ham hvordan Co2 virker som drivhusgass. I dag tror jeg det har gått inn. Drivhuseffekten virker på følgende måte. Solens elektromagnetiske stråler treffer vår klode i alle frekvenser. Heldigvis stoppes den farlige partikkelstrålingen strålingen og mye av den høyfrekvente UV-strålingen av ozonlaget. Men den strålingen som ikke stoppes av ozonlaget treffer jordoverflaten. Dette medfører at jordoverflaten varmes opp. Ethvert legeme med temperatur på over det absolutte nullpunkt avgir elektromagnetisk stråling. Frekvens og intensitet på strålingen avhenger av hvor høy temperaturen er.  Den temperaturen jordoverflaten har gjør at den avgir ståling i det infrarøde området, som jo er lavfrekvent, altså har lange bølger. Men stråling med lange bølger reflekteres av drivhusgasser som metan og Co2 og vanndamp.  Summen av dette er altså den innkommende strålingen med korte bølger slipper inn, men den reflekteres tilbake som langbølget stråling. Men som langbølget stråling slipper den ikke gjennom atmosfæren og blir værende igjen på planeten. Følgelig påvirker dette balansen for inn og utstråling på planeten. Dersom planeten mottar mer energi enn den avgir blir resultatet naturlig nok at den blir varmere. I motsatt fall blir den kaldere. Dette lærte vi om i fysikktimene på Ingeniørhøyskolen. Vi regnet på det og jeg ble fortrolig med teorien for drivhuseffekt. Den gangen på 80 tallet husker jeg at faren for global oppvarming på grunn av økende mengder Co2 i atmosfæren var nevnt. Jeg så kurven for forekomsten av Co2, målt siden 1800 tallet, altså i industrialderens spede begynnelse. Jeg så en kurve som øket med årene. Spådommen var at da burde også temperaturen på kloden øke. Men det var til da ikke noen nevneverdige utslag. Og man hadde noen spekulasjoner på hvordan det kunne være tilfelle. Så da rapportene om global oppvarming begynte å få oppmerksomhet på slutten av 80 tallet og begynnelsen av 90 tallet, så var jeg egentlig klar og moden for å tro på dette fra første stund. Dette var jo noe som var forutsagt av hard og brutal fysikk og enkel matematikk.

Og drivhuseffekten lever vi med. Uten drivhuseffekt ville gjennomsnittstemperaturen på kloden vært -18 grader. I skrivende stund er den +15 grader.

Mitt utgangspunkt er altså at jeg har hatt sunn tillit til dette, og vært tilsvarende bekymret for hva det kan ende opp med. Mekanismen er ikke akademiske skøyerstreker. Den er hard fysikk og gullende ren matematikk. Slikt bør man bøye seg i støvet for. Er jeg like skråsikker på dette i dag? Vel, etter å ha vært foret med skeptikernes argumenter (se her og her) gjennom en årrekke så tenker jeg at jeg har en sunn skepsis på det hele. Men dette er jo ikke noe noen skråsikkert kan vite noe om. Planetens klimasystem er en kolossal kompleks materie, og den inneholder utallige innslag av det jeg kaller for kaotiske prosesser.  Vi vet at været er uhyre vanskelig å spå. I dag bruker man superkraftige datamaskiner til å spå været opp til ti dager frem i tid. Etter det blir usikkerhetsprosenten så stor at spådommen blir meningsløs. Med enda kraftigere datamaskiner kan man nok komme noen dager lengre, men slik jeg har forstått det, så øker regnevolumet eksponentielt med tidsvinduet man regner på. Og igjen, her har jeg måtte plukke ned enda et av Peders og klimaskeptikernes billige poenger. Hvordan kan man spå om klimaet hundre år frem i tid, når det er en slik formidabel oppgave bare å se noen få dager frem i tid? Vel, svaret er enkelt og kan forklares med en analogi. Jeg fyller et basseng med vann. Vannet lager strømninger og krusninger. På den måten er det umulig for meg å si på millimeteren hvor stor vannstanden er på et gitt punkt i bassenget, på et gitt tidspunkt. Likevel kan jeg, med matematisk sikkerhet, fortelle hvor høy den gjennomsnittlige vannstanden vil være til enhver tid i prosessen. Alt jeg trenger å vite er mengden av vann som strømmer inn pr tidsenhet, og volumet på bassenget. På samme måte er det umulig å si hva været blir på et bestemt sted på en bestemt dag om hundre år. Men det forhindrer ikke muligheten for å kunne si noe om gjennomsnittsverdier.

Det er denne type lettvinte klimaskeptiker-retorikk som gjør meg til en berettiget klimaskeptiker-skeptiker. Dette er for enkelt og det vitner om fundamental mangel på kunnskap og refleksjon.  Likevel innser jeg at det er mye usikkerhet rundt dette. Men her, som på livets mange andre områder, har jeg vennet meg til å inkludere sannsynligheter i min virkelighetsoppfatning.

Men like fullt så har det jo kommet opp en del argumenter som jeg har måttet ta til meg, gjerne i mangel på kommentarer fra den motsatte siden.  Spesielt gjelder det fremstillingen av kurver og grafer som forteller noe om forløpet av klimaet på kloden fra en fjern fortid og frem til i dag. Det viser seg ofte at slike kurver kuttes på en slik måte at nåværende utvikling skal se mest mulig dramatisk ut. Men mistanke om manipulasjon av kurver går til begge sider. Så her er det tydeligvis mye som står på spill. Hva er det som står på spill? Peder er klar i sitt svar. Det er tale om en verdensomspennende industri. Forskere, politikere, skribenter og andre har gjort global oppvarming til sitt levebrød. Dersom en forsker i dag hevder noe annet enn majoriteten så blir han frosset ut av det gode selskap og han får problemer med å få oppdrag. Det er det økonomiske, eller korrupsjonsargumentet. Og det er da argumentet i forhold til den store vitenskapelige konsensusen på området. Men er det slik? Skal jeg være ærlig så innser jeg at måten dette er rigget på kan virke på denne korrupte måten. Det har skjedd før at samfunnet har blitt bergtatt av populære forestillinger, som senere viser seg å være dårlig fundamentert i virkeligheten. Politiske miljøer roter det gjerne til med å ta det populære utnytte det, misbruke det, springe vitenskapen i forkjøpet. Debatten er ikke avsluttet rent vitenskapelig. Sannsynligheten er beregnet rundt 90 % i favør av at vi har global oppvarming og at mennesket er årsaken. Og det er en meget sterk vitenskapelig hypotese. Politikerne vil da gjerne avvikle de siste 10 % rent politisk. Slikt er manipulasjon. Noen ser det, mister tiltroen, og slikt blir det konspirasjonsteorier av. Det er fortsatt usikkerhet om dette, og dette bør gjennomsnittsnordmannen tåle å høre uten å miste hodet av den grunn.

Personlig anser jeg argumentet om «den kompakte majoritet» for å være ugyldig. Og det går begge veier. Jeg er mest interessert i saklige fakta på området. Og da er dette en avsporing.

Klimadebatten består av to temaer. For det første: er vi på tur inn i en global oppvarming? For det andre: Er den forårsaket av mennesket?

Jeg vil gjerne starte med refleksjon over det siste spørsmålet, nemlig menneskets innvirkning. For tenk nå om vi måler global oppvarming, og dette har overhodet ikke med menneskets aktiviteter å gjøre. Noen ville kanskje pustet lettet ut. Det er moder natur som beveger litt på seg og det har hun alltid gjort. Men om vi ser på klimautviklingen på jordkloden så vil vi se både perioder mye varmere enn nå, og ikke minst istider. En varmeperiode med ørkenspredning som til og med når Scandinavia. Ekstreme tørkeperioder, ukontrollerte mega-uvær, avlinger som kollapser, en matproduksjon som bråstopper. Alt dette er skremmende. I motsatt ende har vi istiden, som jo kanskje ikke har noen grenser, at den nordlige is-kappen vil møte den sørlige, og dermed hylle jorden inn i en global is-kappe. Tenk om mennesket er prisgitt denne store naturens vilkårlighet, som på ingen måte angår oss, som om vi bare var prikker i et kosmisk hav. Prisgitt, smak på det ordet. På sett og vis er det vel egentlig noe trygghet i det at, ja det er vår skyld. Vi trenger bare å slutte å forurense, så vil problemet forsvinne. Det gir en følelse av kontroll, en følelse av håp.

Men har vi denne kontrollen, eller er den bare en kollektiv tankeflukt fra en kollektiv avmakt? Co2 er en svak drivhusgass. Forholdsmessig så er det lite av den i atmosfæren. Den er nå opp i 0,04 % mot at den har vært ca. 0,028 % i førindustriell tid. Det er ikke dermed sagt at mennesket står bak hele den økningen.  Noen hevder at menneskets bidrag til dette bare er små prosenter. Vel så kan man si et dette virker lite. En tanke jeg har tatt meg er at dersom dette er et nokså finstilt system, så vil jo selv en liten endring etter hvert kunne akkumulere seg opp over tid og skape store endringer.

Dermed koker dette ned til at det handler om å forstå klimamekanismene på kloden, og alt som påvirker dem og i hvilken grad de påvirkes. Først da kan vi gjøre kvalifiserte estimater på hvilken signifikans Co2 har i dette spillet. Vet vi dette i dag? Ikke annet enn at uenigheten er stor og det flommer argumenter begge veier. Jeg er ikke ekspert på noen av disse områdene. Jeg er heller ikke vitenskapsmann.  Dette er svært kompleks, og propagandastøyen er vel så pass høy at jeg ikke kan si noe om konsensus en gang. Jeg håper på å bli gammel nok til å kunne se den epoken vi nå er i perspektiv. Kanskje kunne det legge til ro en flik av min nysgjerrighet.

Spørsmålet om det virkelig foregår en global oppvarming er vel så interessant. Og det hele koker ofte ned til hvilket utsnitt av kurven vi betrakter, og i hvilken grad grunndata som ligger bak, er «vasket» og hvorfor de eventuelt er vasket. Jeg har hørt og sett påstander om både manipulasjon med data og med at kurvens yttergrenser plasseres beleilig slik at det forsterker et villet budskap. Slikt blir det ikke tillit av. Så lenge budskapet fra politikere og akademia adresserer Amygdala i stedet for hvert enkelt individs rasjonelle kognitive funksjoner så blir det slik. Det skaper ikke bare «frykt for gudene», men også en gnagende mistillit til budbringeren.

Det vil aldri kunne bevises, i matematisk forstand, at klimaendringer skyldes menneskeskapte utslipp. Det vil alltid være et spørsmål om indikasjoner (som nå blir stadig sterkere) som må gjennom en tolkningsprosess. FN’s klimapanel konkluderer derfor omtrent som følger: Det er meget sannsynlig (mer enn 90%) at mesteparten av de observerte temperaturøkningene de siste 50 år skyldes menneskeskapte utslipp.

 

Det er mange faktorer som kan påvirke klimaet. Dersom vi skal kunne hevde at mennesket påvirker klimaet må vi gjennom minst to steg. For det første må menneskeskapte utslipp av CO2 (og andre klimagasser) potensielt kunne påvirke klimaet. Dernest må det være sannsynlig at dette er en betydelig faktor bak den observerte oppvarmingen de siste tiårene.

 

 

Det finnes ingen seriøse forskere som betviler at det finnes en naturlig drivhuseffekt (uten den ville temperaturen på jorda vært rundt minus 19 i snitt i forhold til et gjennomsnitt på rundt 15 grader på jorda i dag). Det er heller ingen tvil om at CO2 - og andre gasser vi slipper ut, slik som metan og lystgass, er drivhusgasser. Det er de på grunn av sine fysiske egenskaper: De slipper høyfrekvent stråling fra sola gjennom nær uhindret mens de absorberer lavfrekvent varmestråling fra jorda og sender denne ut igjen tilbake til jorda og ut i verdensrommet. Det betyr ikke i seg selv at våre utslipp forsterker drivhuseffekten. For å kunne hevde det må det være slik at en stor andel av våre utslipp blir værende i atmosfæren og bidrar til økt konsentrasjon av drivhusgasser. Ved å studere karbonsyklusen vet vi at rundt halvparten av våre utslipp blir igjen i atmosfæren (den andre halvparten blir tatt opp i havet). Målinger viser redusert andel av karbonisotopen C14 i CO2 i atmosfæren og nedgang i oksygenkonsentrasjonen.

Det viser at økningen i innholdet av CO2 hovedsakelig skyldes forbrenning av fossilt brensel, og ikke for eksempel økt avgassing av CO2 fra havet (det ville ikke redusere oksygenmengden) eller økte utslipp fra økosystemer på land (det ville ikke redusere C-14 innholdet). Innholdet av CO2 har økt med nesten 40 prosent, og innholdet av metan er mer enn doblet - sammenlignet med før-industrielt nivå.

 

Det neste spørsmålet er hvor stor påvirkningen er - den kunne jo for eksempel være reell, men helt ubetydelig sammenlignet med naturlige endringer.

Et av klimaskeptikernes kronargumenter er at Co2 er en veldig svak drivhusgass, sammenlignet med f.eks. vanndamp og metan. Dette er en svært kompleks materie. Det er velkjent at f.eks. vanndamp er en langt sterkere klimagass enn Co2. Hvorfor er man da så opptatt av Co2? Betyr den da overhodet noe i den store sammenhengen.  Forklaringen er at man må se på helheten. Hvor mye er totaleffekten ev f.eks. en liter gass som slippes ut i atmosfæren. Det må jo bero på hvor sterk drivhuseffekten er pr. tidsenhet, ganger med hvor lang tid gassen forblir i atmosfæren. Og her ligger nøkkelen. Vanndamp som slippes ut i atmosfæren regner ganske fort ut igjen. Men Co2, den delen av gassen som ikke absorberes av havet forblir i atmosfæren i lang tid. Hvor lang tid vet jeg ikke. Poenget er at vi må se på totalregnskapet over lang tid. Et klimasystem i balanse avgir like mye varme som det mottar. Dersom denne balansen forskyves, bare litt vil vi få en akkumulerende effekt den ene eller den andre veien. Tenk i økonomiske termer. Om du forbruker tusen kroner mer enn du tjener hver måned, vil du ende i ruin. Om du forbruker tusen kroner mindre enn du tjener hver måned vil du over tid bli rik. Og som i økonomien, så har også klimaendringer selvforsterkende mekanismer. Det vil si at små endringer forsterker seg selv. Co2 blir liggende lenge i atmosfæren. Det forskyver balansen og vi får en akkumulerende temperaturøkning. Det er altså ikke noe hokuspokus eller propaganda i at en forholdsvis svak klimagass likevel kan ende opp med å gjøre det store utslaget. Husk at klimasystemet på kloden har en kaotisk natur med en rekke selvforsterkende og også regulerende mekanismer i seg.

Nå skal ikke jeg gå for langt i dybden på en diskusjon som både er svært omfattende, kompleks og har mye følelser i seg. For de som er klimaskeptikere kan det kanskje lønne seg å utfordre seg selv med forskernes svar på mange innvendinger, for dermed å få et mer balansert syn på saken.

 

Min konklusjon på det hele, tross sunn skepsis er at dette må vi ta på dypt alvor. Vi kan ikke si med sikkerhet hvor sterk denne effekten er. Skal vi tro de moderate middelanslagene er vi i trøbbel. Skal vi tro de mer pessimistiske anslagene er vi på vei mot katastrofe. Og her vil jeg igjen arrestere Peder for lettsindige bemerkninger om at dette fikser naturen uansett. Nei, dette er sett med naturens perspektiv svært plutselige endringer, som mest sannsynlig tidligere ikke har funnet sted.  Dette innebærer risiko for økologisk sammenbrudd i global skala.

Da tenker jeg på gammel livsvisdom som sier at det er bedre å unngå risikoen og ta feil enn å neglisjere risikoen og ta feil. Dersom vi neglisjerer muligheten for global oppvarming og tar feil, så kan det ende i katastrofe. Dersom vi tar risikoen på alvor men tar feil, ender vi ikke i katastrofe. Vi har kanskje gjort noen dumme ting, men også mange positive. Vi må jo ut av oljealderen uansett, og vi må lære oss høyteknologisk utnyttelse av solenergi. For meg er det å ta hensyn til klimatrusselen ikke annet enn ren livsvisdom.

Jeg må nok si at jeg her er forholdsvis resignert på menneskehetens vegne i forhold til vår evne, både til å forholde seg til risikoen og gjøre noe med det. Det ender som regel opp i svarteperspill, propagandakrig. På tross av alle avtaler, all diskusjon og politiske lovnader så har verdens utslipp hittil bare steget og steget.
Og om man ikke tror på global oppvarming så er jo dette en omstilling vi må gjennom uansett. Verdens fossile reserver varer ikke evig. Risikoen er i aller høyeste grad reell og katastrofen er så nær at den kan ramme våre barn eller barnebarn. La oss håpe at teknologien kan klare den omstillingen politikerne ikke klarer.

 

Økologisk sammenbrudd

Den biologiske naturen vi kjenner er en sammenvevd helhet av relasjoner, samspill, symbioser og avhengigheter på tvers av alle barrierer. Alt henger sammen med alt. Robustheten i dette ligger først og fremst i et hav av mangfold, både av former og strategier. Utfall av en komponent kan fort få ringvirkninger, men ikke alltid nødvendigvis, da organismene ofte har alternative strategier. Og dersom utfordringene kommer i avpassede porsjoner og ikke alt kommer på en gang, evner naturen å tilpasse seg gjennom individuelle og evolusjonære tilpasninger.  Men opp gjennom evolusjonens historie har vi fem velkjente forekomster av massedød, hvor opptil 90 % av artene har forsvunnet. Jo mer et økologisk system presses jo større er sannsynligheten for at det når et punkt hvor man får en selvforsterkende kjedereaksjon av kollaps. Dette skjer jo når artenes eller organismenes arsenal av strategier nærmer seg å bli uttømt. Og det er klart at i et økosystem hvor flere arter forsvinner på grunn av at flere arter forsvinner, vil til slutt ende opp i en kollaps som forsterker seg selv og til slutt legger hele økosystemet brakk. Dette innebærer at økosystemer som i utgangspunktet er forholdsvis robust, bare kan presses til en viss grense, en kritisk verdi hvor systemet tvinges inn i en negativ spiral av kollaps. Hvor disse grensene går er ikke alltid lett å konstatere. Dette er meget komplekse systemer, hvor det er vanskelig å ha full oversikt over alle variabler og relasjoner.
Om vi tenker oss en global situasjon med en kjede av kollapser i økosystemer, så er en ting sikkert. Disse vil aldri komme tilbake. Kollapsende økosystemer er svært dårlig nytt for menneskeheten. For det er nettopp disse som skaper den biosfæren mennesket er avhengig av for å overleve. Matproduksjon vil kollapse, og om vi f.eks. får en selvforsterkende kollaps i planteveksten som følge av at fuktighet forsvinner, en overflate som ikke lengre kan holde på fuktighet, og mister sin evne til å oppta vann, så kan planteproduksjon falle så dramatisk at oksygennivået begynner å falle. Nå er dette en ren oppdiktet selvforsterkende effekt. Poenget er at dette er mekanismer vi ikke kjenner godt nok, til å si hvordan de vil reagere når visse variabler kjøres ut i ytterligheter.

Økosystemene presses nå fra flere hold. Vi har allerede vært inne på global oppvarming, som jo er en hurtig forandring som i seg selv medfører store forandringer og utryddelse av arter. Mennesket legger beslag på stadig mer areal, noe som presser naturlige habitater.

Det hevdes at vi nå er inne i en sjette fase av artsmessig masseutryddelse.  Artene dør ut i et tempo man ikke har sett siden siste massedød for 65 millioner år siden. Og menneskets ressursforbruk, inkludert forbruk av dyr og planter, øker eksplosivt i takt med befolkningsveksten og stadig forbedret velstand mange steder i verden. Alt dette presser økosystemene og mangfoldet, som jo skulle skape robusthet mot kollaps er sterkt truet. Og, som sagt, vi vet ikke når grensen er nådd, eller hvor raskt en slik kollaps kan utvikle seg.

Men en ting er sikkert og det er at en ukontrollert global økologisk kollaps med stor sannsynlighet vil dra menneskeheten med seg i dragsuget. Mennesket er en art blant mange arter, det er like avhengig av biosfæren som alle andre dyr. Og, vi må jo også ha med i ligningen at denne prosessen er det motsatte av den lange perioden med vekst vi til nå av gjennomlevd. Her har vi en utvikling våre politiske og økonomiske systemer ikke er designet for å handtere. Utviklingen er til de grader mot vår natur. I tidligere tider har vi mennesket bare forflyttet seg bort fra utarmede områder, og tatt i bruk nye territorier. Nå er verdensveggen nådd og det steder mot menneskets naturlige emosjonelle programmering. Sannsynligvis vil det ende i konflikter, krig og sivilisasjonens sammenbrudd. Kanskje gjør menneskene kål på hverandre før tiden.

Status 2019: Forskere er bekymret for verdens innsekter.

Verdensomspennende pandemier

En pandemi er et omfattende utbrudd av en smittsom sykdom. Årsaken kan være både virus og bakterier. Men vi frykter mest virus fordi det er mye vanskeligere å bekjempe en slik sykdom. Virus muterer hele tiden. Det betyr at virus forandrer seg helt tilfeldig. Dette er evolusjon i sanntid. Nå og da, oppstår det varianter av virus som får nye egenskaper. De kan smitte fra dyr, eller direkte mellom mennesker. Menneskets immunsystem er ikke forberedt og vi får f.eks. typisk utbrudd av influensa. Men noen ganger er dette fatalt. En av de verste pandemier i nyere tid er spanskesyken. Den brøt ut i 1918 helt på slutten av 1 verdenskrig. Den tok livet av mellom 40 og 100 millioner mennesker. Det er langt mer enn antall døde etter første verdenskrig.

I skrivende stund har vi gående det mest omfattende utbrudd i nyere tid av Ebola i Vest-Afrika. Epidemien er fortsatt ikke under kontroll. Heldigvis må man komme i kontakt med den sykes kroppsvæske for å bli smittet. Det betyr en viss begrensing i smittefaren. Den dagen viruset muterer slik at det kan smitte gjennom luft er vi ille ute.

Forutsetningene for en global pandemi er i vår tid større enn noen gang. Jo større folketall vi har i verden, desto større er sannsynligheten for at nye farlige virus oppstår. Og spredning kan skje svært raskt via flytrafikken. Skrekk-scenarioet er at det oppstår et virus som

-         Har lang inkubasjonstid

-         Smitter lett via luft mellom mennesker

-         Har høy prosent dødelighet

For det betyr at viruset kan ha spredt seg over hele verden før det blir oppdaget. Når det først blir oppdaget blir verden tatt på senga og viruset er over alt. Vi får da en utvikling hvor antall syke og døde eksploderer. I noen deler av verden finnes det beredskapsplaner mot dette, mens andre deler er helt forsvarsløse. Sannsynligvis vil det umiddelbart oppstå både mistillit mot myndigheter og konspirasjonsteorier som gjør at folk verger seg mot å følge myndighetenes instrukser. Verdens økonomiske systemer er svært sårbare for slike plutselige nedadgående svingninger og vil sannsynligvis kollapse. Krisen dette skaper kan true samfunnsstabiliteten, og samfunn kan bli ustabile og kollapse som følge av dette.

Jeg tviler på at en pandemi i seg selv kan utrydde menneskeheten. Men er den omfattende nok står sivilisasjon og all vår kulturarv i fare. En kraftig pandemi kan kanskje sende mennesket tilbake til middelalderen. Dette skjer dersom vi får en omfattende samfunnskollaps og det hele ender i en alles krig mot alle, med et sammensurium av stammer, militser klaner og mafiaer som kjemper om makten i et rått og brutalt lovløst samfunn. Med alle de våpnene som eksisterer vil en slik tilstand kunne brenne av det meste som finnes av kunnskap og sivilisasjon. Og i og med at kunnskap og rasjonalitet forsvinner, og så lenge rå makt fritt får dominere, så mister menneskeheten etter hvert både teknologiske kunnskaper, vitenskapen kollapser, religiøs fanatisme overtar, infrastruktur, matproduksjon og industri forsvinner. Og i løpet av generasjoner finnes dette bare som vage minner, som kanskje er forbudt av makthaverne å snakke om.

Noen forskere anser det som svært sannsynlig at verden vil bli rammet av en omfattende pandemi i løpet av de neste hundre år. Forhåpentlig ikke så dystopisk som jeg har fremstilt det her.

 

Dommedagskrigen

Se også her.
2024: Er vi nærmere atomkrig enn noen gang? Se her.

Jeg har sitert Einstein før, men nå passer det igjen. Han bemerket at vi ikke kan vite så mye om hvordan tredje verdenskrig vil bli utkjempet. Men fjerde verdenskrig vil ganske sikkert bli utkjempet med stokk og stein.

Man kan vel trygt si at menneskeheten tapte sin uskyld den dagen da den første atombomben ble sprengt i Alamogordo-ørkenen i New Mexico 16. juli 1945. Et par årtier senere eksisterte det nok atomvåpen i verden til å sprenge hele verden opptil flere ganger. Da den første atombomben ble detonert var dette en dyp hemmelighet. Og det er klart at amerikanerne umiddelbart skjønte trusselen i at et våpen med så kraftig potensiale skulle bli allemannseie. Likevel gikk det ikke mange år før russerne sprengte sin første bombe. Den generelle kunnskapen, som jo var åpen, pluss spionasje sørget for at amerikanerne ikke klarte å holde på hemmeligheten. Akkurat denne type fenomen legger en ekstra forsterker på frykten for den store dommedagskatastrofen. For selv de mest bevoktede hemmeligheter sprer seg og i dag har ni land utviklet atomvåpenteknologi, inkludert Nord-Korea. Det vi kan lære av det er at farlige teknologier som regel vil spre seg. Dette innebærer da også en latent risiko for at slike våpen en gang skal havne i hendene på terrorister og fanatikere. I dag er den kalde krigen over, og både Russland og USA har redusert på antall stridshoder. Men sprengkraften består. Og så lenge disse våpnene finnes, finnes også risikoen for at de kan bli tatt i bruk.

Atomvåpen i verdensrommet er ikke noen god ide. Se her.

En full atomkrig med full gjengjeldelse mellom USA og Russland er et fryktelig scenario. Filmen The Day After gir oss en pekepinn på et slikt scenario. Selve atomangrepene vil selvsagt utslette millioner av mennesker. Men i dagene og månedene etter vil ytterlige titalls, kanskje hundretalls millioner dø av radioaktiv stråling. Store områder vil bli ubeboelige. Men det er kanskje ikke det verste. For bombene sender enorme mengder med gass og sot ut i atmosfære. Det vil kunne ødelegge Ozonlaget. I tillegg skaper det en såkalt atomvinter vinter som kan vare i flere år. Temperaturene vil neppe komme over frysepunktet på det varmeste, og vil få temperaturer ned mot 70 minusgrader på det kaldeste. Følgelig vil de fleste økologiske systemer kollapse. Matproduksjonen vil stoppe opp. Og det største antall ofre vil sannsynligvis være mennesker som fryser eller sulter i hjel. Og igjen: vi har ikke økonomiske eller politiske systemer som kan overleve dette. Faren for at Einsteins spådom om en sivilisasjonens kollaps er overhengende.

Selv i mindre skala, altså en regional atomkonflikt vil kunne ødelegge store deler av ozonlaget og senke temperaturen på koden i så lang tid som 25 år fremover i tid. Dette vil påvirke matproduksjon og legge ekstra press på de økologiske systemene, sannsynligvis med global økonomisk og politisk krise som konsekvens.

Om vi nå skal holde oss til krig så er det jo slett ikke sikkert at atombomben er det eneste dommedagsvåpenet som ligger på bordet. Vi er på full fart inn i en høyteknologisk fase hvor selvsagt også mye av dette kan bli brukt til å utvikle nye typer farlige våpen. Vi skal komme inn på dette i neste avsnitt, men bare her nevne at man allerede er i full gang med å fase inn roboter for krigføring. Dette er alt fra førerløse fly, til droner og kanskje også i fremtiden mikro-roboter som kan sverme inn og drepe alle mennesker på dets vei. Og dette blir bare mer og mer sofistikert, med stadig mer intelligens. Våger vi en dag å utvikle disse til å kunne ta eget initiativ, utføre selvstendige operasjoner, vel da er vi på full fart inn i teknologier som vi kan miste kontrollen over og som vender seg mot oss. Men da er vi over på neste tema.

Teknologi ut av kontroll

Teknologien raser av sted, men visdommen står stille

Jeg har mange ganger tenkt på steinalderen i den fasen hvor mennesket, eller menneskets forløpere, sannsynligvis Homo Erectus begynte å eksperimentere med ild. Kanskje var det ren nysgjerrighet som lå bak den første leken. Kanskje har eksperimentene havnet ut av kontroll og laget store skogbranner som har brent til det ikke var noe mer å brenne. Kanskje store områder har blitt lagt øde. Kanskje noen fikk skylden og ble drept. Kanskje fikk vi kulter som forbød ild, mens andre lekte videre. En ting som kom ut av det, og som Homo Erectus ganske sikkert oppdaget var at kjøtt kunne gjøres både mer smakfullt, mindre farlig og mer lett fordøyelig. Og Homo Erectus må definitivt ha vært sugen på kjøtt.  Hjernevolumet var allerede opp mellom 750 -1250 Det kreves mye proteiner og energi til å drive en så stor hjerne. Men opplagt allerede i den fasen av menneskets historie holdt altså mennesket på med farlig teknologi, som nå og da kom ut av kontroll og skapte store og små katastrofer. Og siden har vi fortsatt. Jeg tror vi trygt kan si at det meste som er utviklet av teknologi, er utviklet med gode hensikter. Samtidig blir teknologien misbrukt. Misbruk av teknologi handler om at vi bruker teknologien på en slik måte at den blir en trussel for mennesker, dyr natur. Det mest synlige misbruk av teknologi er selvsagt våpen og krig.  Da jeg så denne forferdelige videoen om ISIL var det en ting som slo meg. Disse gruppene er foret med våpen fra andre mer avanserte kulturer som har evnet å utvikle våpnene og produsert dem. Og hva skjer når slike grupper får tak i dem? Jo våpnene dikterer den fysiske overmakten som er den gjeldende. Den som har «gunnern» har makten. Med andre ord snakker vi her om en kultur som hverken har visdom eller modenhet til å beherske slik teknologi. Det er som å gi en fireåring fyrstikker. Kanskje er det slik at de kulturene som utvikler teknologiene også modnes sammen med dette, og visdommen kommer langsomt slepende etter. Men når teknologien så spres til kulturer som ikke har vært gjennom samme utviklingen så kan katastrofen ligge på lur. Eller kanskje er det jeg sier her ren nonsens. Uansett dersom teknologi, modenhet og visdom ikke er synkronisert, så er medfører det i seg selv at trusselen fra teknologien blir stor. Og igjen vil jeg påpeke problemet med at kulturene i verden ikke går i takt. Jo kraftigere teknologi mennesket utvikler desto større er det ødeleggende potensialet, særlig i hendene på en kultur som ikke har tradisjon for forsiktighet og langsiktig rasjonalitet.

Den teknologiske fallhøyden

Ta et hvilket som helst menneske, berøv mennesket for alt «kunstig», inklusive klær og sko. Plasser vedkommende alene langt ut i vill natur. Det er vel ingen som vil nekte for at det mennesket er i akutt livsfare, langt mer en hvilket som helst annet dyr som lever der ute. En ganske høy prosent av oss ville sannsynligvis ha omkommet.

Det er teknologien som bærer mennesket. Uten teknologi, er det slett ikke sikkert at homo sapiens, hadde tatt steget ut av Afrika. Og jo mer teknologi, desto mer sårbare blir vi for å tape den. Og vi benytter teknologi for å sikre teknologi. Dette er en utvikling som startet lenge før menneske ble menneske. Vi har gode grunner for å anta at allerede Homo Erectus behersket ild.

Når jeg snakker om teknologi, så benytter jeg nok begrepet i en mer utvidet forstand enn de fleste. Jeg kan finne på å omtale for eksempel språk som teknologi. Kanskje kunne man sortere mellom biologisk teknologi, altså det som evolusjonen kommer opp med, primært som en del av vår kroppslige utrustning, og sekundær teknologi, som er et produkt av biologiske hjerner. Og kanskje nå, med inntog av AI, kan vi se for oss tredjegenerasjons teknologi, konstruert av datamaskiner.

Men temaet her handler ikke om teknologiens historie, men om den betraktning at jo mer teknologi, desto større er sårbarheten dersom man taper teknologien.

Da Toba gikk av for rundt 74 tusen anslår man at rundt 60% av menneskeheten ble utryddet. Det vises igjen som en flaskehals i våre gener. Mitt spørsmål er om en menneskehet i dag, i det hele tatt hadde overlevd dette. Da handler det om sannsynlighet for omfattende skade og tap av teknologi, og at kompetansen på å overleve med langt mindre teknologi, er radert bort. Det kan være menneskeheten hadde overlevd, rett og slett fordi vi er så mange og så spredt. Dersom vi legger planer for dette, med beskyttede habitater, beregnet for flere års overlevelse, hadde vært utviklet, spredt over hele kloden, og kanskje til og med på mars, så kunne vi i alle fall ha klart det.

Men poenget mitt her er at risikoen for omfattende tap av teknologi, i seg selv er en truende sårbarhet for oss mennesker, og noe vi bør ta høyde for, dersom vi har «ambisjoner» på menneskehetens vegner ut over oss selv.

Et vesentlig poeng her er erkjennelsen av at folketallet i verden er dramatisk oppblåst av teknologi. Teknologien mennesket hadde tilgjengelig for 1000 år siden, er ikke i nærheten av å kunne bære en befolkning av vår tids størrelse. Og selv for 1000 år siden var man kommet svært langt teknologisk, sammenlignet med hvor man var før jordbruksrevolusjonen for 15000 år siden. Det som jo er interessant er at verdens befolkning oppfører seg omtrent som en bakteriekultur i sukkervann. Den konsumerer uhemmet hva som måtte være tilgjengelig, og volumet styres utelukkende av dette.

Det betyr jo også at et sammenbrudd av matproduksjon med globale dimensjoner, vil utløse en sultkatastrofe med mange størrelsesorden hva mennesket tidligere har sett. Og matproduksjonen er etter hvert blitt høyteknologisk. Den er avhengig av en omfattende global infrastruktur og logistikk. Dermed er den sårbar for alt fra krig til store naturkatastrofer.
Vi har allerede nevnt solstorm, som jo har potensiale til å ta ut store mengder elektronisk og elektrisk teknologi over store områder på kloden. Her kommer jo akkurat denne sårbarheten inn. Samme effekt kan som sagt atombomber i atmosfæren ha.
Potensiale til å lamme store områder, rent teknologisk, skaper i sin tur risiko for tap av samfunnskontroll, plyndring, mafia, opprør, krig og kanskje hele staters sammenbrudd. Her slår alt vi har av både politisk- og økonomisk sårbarhet til. Og i stor nok skala, hvem vet ha dette kan utløse globalt sett. Og som sagt, bare eksistensen av atomvåpen under slike omstendigheter, burde få ethvert fornuftig menneske til å kjempe for å utrydde alt av atomvåpen fra jordens overflate.

Jeg tenker at menneskeheten bør ta den kostnaden det er å planlegge for scenarier med stort bortfall av teknologi. Da er det særlig på energi-området og det digitale området.

 

Datamaskiner eller roboter ute av kontroll

Se gjerne denne videoen som perspektiv. Her beskriver Stephen Fry historien som utspiller seg i gresk mytologi, om gudene som skapte mennesket, men Zevs var bastant på å nekte mennesket ild. Og da kan ild også forstås spirituelt, som sjelen, eller bevissthet som vi ville kalt det. Noen gav dette til mennesket, og Zevs ble rasende. Ot av resultatene av det var at han skapte Pandora, hun som hadde alle de fantastiske gavene. Men hun hadde også en krukke, som kunne åpnes. Og alle har hørt om hva som skjedde da hun åpnet dem. Da slapp all slags elendighet ut i verden, og vi fikk den syndige verden vi lever i.

Her er det ikke vanskelig å se paralleller med historier i Bibelen. Det første jeg tenker på er jo mennesket som spiste av treet til kunnskap om godt og ondt, og dermed slapp synden inn i verden. Men dette går jo videre bakover, gjennom myten om engelen Lucifer, som jo var den første engelen Gud mistet kontrollen over, og som ble til opprøreren, Satan, som fikk med seg en tredjedel av englene, og som i skapelsesberetningen opptrer som slangen som forførte Eva.

Fry never også Mary Shelly og romanen om Frankenstein, som åpenbart treffer det samme temaet.

Dette er intrikate myter og historier som alle berører dette temaet: tapet av kontrollen over eget skaperverk og ulykken som følger i kjølvannet av det.
Kan man trekke en «Jordan Peterson»-type dypere innsikt ut av dette, som en slags advarsel om menneskets eget potensiale?

En gang på 70 tallet så jeg en dokumentar som luftet den problemstillingen at datamaskiner en gang kom til å overta makten og kontrollen over mennesket. I mine refleksjoner over menneskenaturen har jeg uttrykt forholdsvis stor skepsis til en slik tanke. Årsaken er at tilbøyelighet til dominans eller andre naturlige tilbøyeligheter vi mennesker har, ikke har rot i vår fornuft eller kognitive kapasitet, men i det emosjonelle. Og når vi snakker om en utvikling hvor datakraften stiger omtrent eksponentielt, så er det hovedsakelig regnekapasitet vi snakker om. Og den regnekapasiteten kan fort passere mennesket i løpet av et par tiår. Det er å sammenligne med at mennesket for lenge siden har utviklet maskiner som er ufattelig mye fysisk sterkere enn mennesket selv. Men den fysiske styrken disse maskinene har er stort sett under kontroll av mennesket. Slik er det også med konvensjonell datateknologi. Så lenge det er ren regnekraft det er snakk om trenger ingen å frykte noe.

Likevel er jeg i dag på langt nær så avvisende til at skrekkscenarioer av type «maskinene overtar», kan bli virkelighet. For jeg regner det ikke lengre som usannsynlig at både følelser og bevissthet vil kunne skapes i fremtidens informasjonssystemer.  Men en slik utvikling handler ikke om uhell. Da snakker vi bevisst anstrengelse med intensjon om å skape bevissthet. Den eller de som koder dette inn i et informasjonssystem gjør det i så fall med overlegg. Og det er neppe enkelt å få til, og det krever store mengder datakraft. Dette er et område vi mennesker pr. i dag har alt for dårlig kompetanse på. Det er fortsatt svært mange ubesvarte spørsmål i forhold til følelser. Men med dagens utvikling innenfor nevro-vitenskap tror jeg det bare er et tidsspørsmål før mennesket sitter med oversikten. Positivt er jo dette en innsikt som sannsynligvis vil revolusjonere menneskets syn på seg selv og dets plass i naturen. Mye av min filosofiske tenkning handler jo om akkurat dette. Men samtidig gir det oss en innsikt som kan kopieres. Og deretter gis nesten ubegrenset med kognitive muskler. På sett og vis er det som en pyromans verk. Han setter i gang en ild som til slutt ikke kan kontrolleres og som både kan gi store ødeleggelser og liv kan gå tapt. Mennesker gjør slike handlinger hele tiden. Mennesker kan være mentalt syke, eller de kan være fanatiske, fulle av hat eller sterkt religiøse. Poenget er at alt uansett hvor irrasjonelt og katastrofalt noe er, så finnes det alltid noen som er villig til å kjøre løpet ut.

Og har vi først skapt et system med evne til fysiske handlinger, med vilje til dominans og med langt større kognitiv kapasitet enn oss selv, så er det som å åpne en Pandoras krukke. Da er det sterk fare for at dette begynner å leve sitt eget liv, benytte sin kapasitet til å skape enda mer sofistikerte systemer, kanskje i et eksponentielt tempo.

Interessante videoer om temaet

Se Sam Harris om AI.

https://www.youtube.com/watch?v=c0Ody-HLvTk

https://www.youtube.com/watch?v=LWiM-LuRe6w

Spørsmål til ChatGpt: Er kunstig intelligens en trussel?

Respons:
Spørsmålet om hvorvidt kunstig intelligens (KI) utgjør en trussel eller ikke, er et emne som det er delte meninger om blant eksperter og forskere. Det er viktig å merke seg at det finnes ulike former for kunstig intelligens, og graden av trussel de kan utgjøre, kan variere.

 

På den ene siden er det bekymringer knyttet til utviklingen av såkalt generell kunstig intelligens (AGI) – en form for KI som er like intelligent som eller mer intelligent enn mennesker på alle kognitive oppgaver. Hvis AGI blir utilbørlig kontrollert eller misbrukt, er det potensielle risikoer for menneskeheten. For eksempel kan AGI potensielt misbrukes i cyberangrep, autonom våpenteknologi eller på andre måter som truer personvern, sikkerhet eller økonomiske systemer.

 

På den annen side har kunstig intelligens også potensialet til å løse mange av dagens globale utfordringer og forbedre menneskers livskvalitet. Det brukes allerede i ulike sektorer, for eksempel helsevesenet, transport, utdanning og miljø. Kunstig intelligens kan øke effektiviteten, nøyaktigheten og hastigheten til visse oppgaver, samt bidra til vitenskapelig forskning og utvikling.

 

Det er viktig å utvikle KI på en etisk og ansvarlig måte og legge til rette for reguleringer og retningslinjer som fremmer sikkerhet og samfunnsnytte. Mange forskere, organisasjoner og land jobber med å utvikle prinsipper og retningslinjer for ansvarlig KI-utvikling, inkludert åpenhet, ansvarlighet, sikkerhet og personvern.

 

Konklusjonen er at potensialet for KI både som en trussel og en mulighet eksisterer. Det er viktig å være forsiktig med utviklingen og anvendelsen av KI, men samtidig dra nytte av de mange positive bidragene teknologien kan tilby.

Fysiske eksperiment

Under utvikling av atombomben var det flere fysikere som ropte et varsku. Man var redd for at dette kunne starte en kjedereaksjon som involverte atmosfæren. Dette ville i sin tur skape en ustoppelig atmosfærisk brann som kunne ende opp med å svi av hele atmosfæren. I praksis hele jordens overflate. Men ble så pass bekymret at man satte sammen en gruppe som skulle utrede sannsynligheten for dette. Men det tok tid. I mellomtiden valgte man å ignorere risikoen og da den første atombomben ble spreng var det da altså med en ukalkulert risiko for å kunne dra med seg hele menneskeheten i en global katastrofe. I ettertid har det vist seg at bekymringen var grunnløs. Men dette viser at enkeltmennesker og stater ikke har så høy terskel i forhold til å ta alvorlig risiko på menneskehetens vegne.
Lignende bekymringer har vært fremsatt i forhold til partikkelakseleratoren i Cern, hvor man ved hjelp av en 27 km lang sirkelrund bane akselererer partikler opp i svimlende hastigheter for så å kollidere dem. Noen mener at dette kan skape små mikroskopiske sorte hull, og at disse kan synke ned i jordas sentrum, hvor de begynner å vokse til et punkt hvor de er kraftige nok til å sluke hele jordkloden. De fleste fysikere og forskere avviser denne teorien som spekulativ, blant annet med den begrunnelsen at slike kollisjoner skjer hele tiden helt naturlig som følge av kosmisk stråling.
Men uansett kan man tenke seg en teoretisk mulighet for at mennesket i fremtiden vil kunne drive med fysiske eksperimenter de ikke har fattet rekkevidden av og som vil kunne skape katastrofer.

Nanoteknologi

Mange har hevdet at på samme måte som at elektrisiteten skapte en uforutsett teknologisk revolusjon i det 20 århundre, hvor den startet med lys og endte med datamaskiner og internett, på samme måte vil nanoteknologien revolusjonere det 21 århundre. Og potensialene er astronomiske.  Nanoteknologi kan revolusjonere alt fra helse, til produksjon, til resirkulering, til matproduksjon og kanskje også datamaskiner.

Nanoteknologi er menneskets svar på biologien. Biologien er naturens egen nanoteknologi. Biologien er basert på molekylær teknologi orientert rundt karbonatomets evne til å inngå i et uendelig antall komplekse bindinger. Nå er mennesket i gang med prosessen å utvikle og bygge maskiner på molekylært nivå. Og da snakker vi virkelig om små maskiner. Nano betyr en milliarddel. Her snakker vi altså om maskiner på størrelse med en milliarddel av en meter.

Dette er svært kraftig teknologi hvor nano-maskiner i prinsippet kan reprodusere seg selv, bygge seg selv med utgangspunkt i omkringliggende ressurser, og holde seg gående på energi, for eksempel fra menneskekroppen. Og akkurat her ligger da også risikoen. Marerittet er effektive nano-maskiner, som ukontrollert reproduserer seg selv og konsumerer det meste av f.eks. biologisk materiale i sine omgivelser. Forskere er selvsagt oppmerksomme på farene. Men skal det bli effektivitet i produksjon av slike er nok fristelsen stor til å benytte seg av nettopp reproduksjon. For å kontrollere dette kan forskerne for eksempel bygge inn selvmords mekanismer som inntrer etter et visst antall generasjoner, eller at reproduksjonen avhenger av signalstoffer som forskerne har kontroll på. Det som jo er interessant her er at våre egne celler har lignende mekanismer innebygget. En celle har flere lag med forsvarsmekanismer mot å utvikle seg til en kreftcelle. Likevel skjer dette hele tiden. Naturen selv har altså ikke klart å utvikle idiotsikre beskyttelsesmekanismer mot dette, bortsett fra en. Kreft sprer seg ikke fra menneske til menneske. Det gjør den ikke fordi et hvert individs celler er unikt merket med en unik signatur. Oppdager immunsystemer celler med fremmed gen-signatur vil det gå til angrep. Så kreft kan ikke spre seg fra individ til individ så lenge immunsystemet fungerer. Vi må jo håpe på at forskerne finner like gode vanntette mekanismer for å holde kontroll på nano-maskiner. En glipp her og katastrofen kan bli total. I verste fall en nano-variant som reproduserer seg og eter seg i lynende hastighet, og fordøyer alt fra skog, til hus til mennesker.

 

Robotkrig

Roboter i krig er ikke lengre Sci-Fi. Det er en realitet. Vi har roboter som sporer og deaktiverer landminer, som kan spionere og ikke minst droner som gjør de skarpeste oppdragene fra luften. Og en rekke militære oppfinnelser er på vei. Felles for disse er at de ikke er spesialt smarte på den måten at de evner å vurdere og ta egne avgjørelser. Roboter kan ta seg inn i et område, få målet i sikte, armere våpnene men avventer ordre fra mennesker om å starte angrepet. Men det er klart at den ekstra tiden det tar med godkjennelse kan koste dyrt. Fristelsen er derfor stor til å utvikle roboter som, med utgangspunkt i et oppdrag, operer helt på egenhånd. Og jo mer sofistikert en slik Software er, desto større er muligheten for at programfeil, sabotasje eller programvirus skal kunne forstyrre stabiliteten og teknologien komme ut av kontroll, og starte en intelligent krig mot sine oppdragsgivere. Men jeg tenker at en slik trussel fortsatt er langt unna.

Digitale kopier av menneskehjernen

Dette er også et scenario som vi i dag ikke er i nærheten av å realisere. Men om Mores Lov fortsetter i noen tiår til er det ikke utenkelig at vi når opp både i forhold til regnekapasitet og lagringskapasitet.  Vi er heller ikke i nærheten av å kunne skanne en hjerne med alle dens hjerneceller og utallige forbindelser. Kanskje vil de første teknologier av denne art innebære at den originale hjernen blir ødelagt. Altså må den som blir skannet ofre seg og dø for prosjektet.  Vi har også en mengde ukjent terreng i forhold til forbindelsen mellom emosjoner, bevissthet og signaler fra en levende kropp. Dette er sannsynligvis tett integrasjon som må kartlegges og deretter simuleres. Det vil si at den hjernen vil befinnes seg i en virtuell kropp i en virtuell verden.  Det vi si vi snakker om en variant av software av type Matrix. Men selv om dette virker totalt uoppnåelig for oss i dag, er det ikke utenkelig at våre teknologier en dag kan nå dit. Om vi da tenker oss at vi i tillegg, til ren kopi, fyller på med langt kraftigere kognitiv kapasitet, med kraftig direkte integrasjon mot f.eks. internett, så har vi altså et system som tenker og føler som et menneske, men til de grader overgår oss biologiske mennesker, både i kunnskap og intelligens, men som like fullt har de samme følelsesmessige tilbøyeligheter som oss mennesker. Det kan jo bli en ekstrem farlig kombinasjon. Selvfølgelig kan dette avhenge av personligheten til den som blir kopiert. Et scenario med utgangspunkt i dette kunne jo være et en slik intelligens ville utnytte menneskets religiøsitet til å skape en massekult meg seg selv som guddom. Dermed kan det etableres forsvar på mange nivåer, inkludert flere instanser av det samme vesenet, og hybride hærer av roboter, mennesker og datamaskiner, som knuser all motstand, blir uovervinnelig og overtar verden. Morsom ide for Sci-fi forfattere.

Syntetisk biologi/Biologiske våpen

I mai 2010 klarte et amerikansk team ledet av Craig Venter å skape det første syntetiske liv. De hadde utgangspunkt i en levende celle. Men hele arvestoffet i kjernen ble erstattet av DNA kode som i sin helhet var kunstig fremstilt, selv om koden i hovedsak var kopi fra bakterie DNA, hadde syntetisering av DNA koden utgangspunkt i informasjon fra en datamaskin.  Følgelig snakker vi om det første steget i retning av å kunne sitte med en dataskjerm og designe DNA kode, bokstav for bokstav.  Dermed er veien vid åpen for å skape organismer med helt andre egenskaper enn det naturen hittil har kunnet frembringe. Dette gir svimlende perspektiver. Det kan revolusjonere områder som medisin, matproduksjon, kamp mot forurensing, kamp mot global oppvarming, og kanskje også hybrid datateknologi hvor det beste fra biologi og halvlederteknologi integreres. Nå er det jo slik at akkurat denne problemstillingen er både politikere og ikke minst religiøse engasjert i. Sannsynligvis handler dette mest om å gå høyt på banen for å hindre mennesket i å tukle med «det som hører Gud til», altså en mer dogmatisk etisk tilnærming. Men når det er sagt så er det absolutt grunn til skepsis, ikke fordi dette er «Guds domene», men fordi også dette er teknologi som teoretisk kan komme ut av kontroll. Dette er svært kraftig teknologi og jeg ser for meg minst to måter dette kan komme ut av kontroll på. Den ene er at man skaper en eller flere hardføre fleksible organismer som kommer ut av kontroll og begynner å spre seg ukontrollert i naturen. Her fortrenger den naturlige arter i en skala som gjør at økologiske systemer bryter sammen. Det andre scenarioet er at man skaper bakterier eller virus som skaper smittsomme sykdommer hos mennesker eller dyr, og som sprer seg over hele kloden i form av ukontrollerte pandemier. Selvsagt er man klar over slike mulige scenarioer. Og myndigheter over hele verden er opptatt å lage rammevilkår og regelverk som skal demme opp mot slike muligheter.

Høyteknologisk terror

Så lenge menneskehetens globale tilstand er slik som nå, med svært ujevn økonomisk fordeling, nasjonalstater i tilnærmet naturtilstand og med en kulturell historikk som skaper skarpe konfliktlinjer mellom kulturer, så er sannsynligheten for terror konstant høy i store deler av verden. Kanskje kan man si et at av målene på global sivilisasjonsgrad er forekomsten av terror i verden. Jo mer terror, jo større sannsynligheten er, desto mer må dette trekke ned på menneskehetens globale sivilisasjonsgrad.

I skrivende stund går dessverre den utviklingen feil vei. Det er en økende terrorfare i store deler av verden. Og med økende terrorfare så øker også muligheten for at høyteknologi av alle de typer som er nevnt skal kunne falle i terroristenes hender. Da snakker vi om atomteknologi, spredning av naturlige eller kunstige virus eller bakterier, nanoteknologi, roboter osv. Det som hovedsakelig hindrer terrorister å komme til disse teknologiene i dag er først og fremst mangel på kunnskap og høyteknologisk utstyr. Men mer og mer kunnskap spres over internett. Og terrorgrupper kan jobbe langsiktig over generasjoner, hvor de rekrutterer folk så etableres i høyteknologiske miljøer, med et formål, nemlig å få ut teknologi som terrorister kan utnytte.

I skrivende stund er det selvsagt atomvåpen som er i fokus. Dersom terrorister skulle lykkes i masseutryddelse i en helt annen skale enn det vi har sett til nå, ville kanskje både økonomiske og politiske ustabiliteter kunne utløses som følge av det. Husk at første verdenskrig startet med et attentat.

Sivilisasjonens sammenbrudd

Når jeg snakker om sivilisasjonens kollaps hva snakker jeg om da? For det er ikke det samme som at et samfunn kollapser eller at mega-katastrofer fører til masseutryddelse og store ødeleggelser. Sivilisasjonens kollaps er mer enn det. Det er at menneskeheten taper hele sin kulturelle formue. Hva er det? Da snakker vi om hele kulturarven, all kunnskapen, språket, erfaringen, historien, kunsten, litteraturen, vitenskapen, kompetansen, teknologien, filosofien, visdommen. Hva er visdommen?  Kanskje får vi en anelse om hva det er i refleksjonen om sivilisasjonsgrad. Alt dette og mere til er det som har gjort og gjør at menneskeheten er i stand til å skape, utvikle og opprettholde en sivilisasjon. I historisk tid har menneskeheten aldri gjennomlevd et altomfattende sivilisasjonssammenbrudd. Alle de eksempler vi kommer inn på handler om samfunn og kulturer som kollapset. Og her finnes det klare tilbakeslag. Men ethvert menneske bærer sin kultur med seg. Uansett har det alltid vært en kontinuitet som har ført tradisjoner og kunnskap videre fra generasjon til generasjon. På den måten har menneskekulturen en motstandskraft i seg. Kanskje har det største tilbakeslaget skjedd lenge før historisk tid. Da supervulkanen Toba gikk av for 74000 år siden var hele menneskeheten nede i kanskje 10 tusen individer. Alle kulturer som var vandret ut av Afrika den gangen forsvant. Og ingen av oss aner hva disse kulturene tok med seg i undergangen. Den gangen tapte mennesket mye av sitt genetiske mangfold. Men kanskje forsvant det meste av datidens kulturelle formue også med i det dragsuget.

I dag har vi en mer eller mindre global sivilisasjon. Vår kulturelle formue utvikles og utveksles over hele kloden. Det er vanskelig å forestille seg at alt dette kan forsvinne. Måten det kan skje på er gjennom store globale katastrofer som etterlater de overlevende i små isolerte grupper spredt rundt omkring på kloden. Og all teknologi er tapt. Elektrisitet er ikke tilgjengelig, heller ikke bilder eller maskiner. De fleste hus er ruiner, mens noen kanskje kan fungere som huler til skydd for vær og vinn. De overlevende er henvist til å benytte seg av steinalder-metoder for å overleve. Opp i dette kan det oppstå både kannibalisme, nådeløse konflikter, kamp om ressurser, sykdom osv. Det går neppe mer enn en til to generasjoner før den gamle kunnskapen er tapt, religiøse forestillinger har overtatt og mennesket er tilbake på steinaldernivå. Den gamle verden eksisterer etter hvert kun i form av myter. Myter om guder som fløy gjennom luften, helbredet sykdom og til og med reiste til månen. Men en hard og brutal virkelighet tærer nok på tiltroen til dette.

Menneskeheten sitter i dag på en kolossal intellektuell og kulturell formue. Den har aldri vært større. Likevel er tanke på at dette en gang kan mistes nesten ikke til å spore noe sted. Pr. i dag er menneskeheten nesten totalt uforberedt. Det finnes ingen plan B. Plan A handler om forsøket på å styre unna katastrofen. Plan B handler om å redde stumpene når katastrofen likevel er et faktum. Selvsagt er det viktig at vi prioriterer plan A. Men jeg tenker at vi likevel også må investere i en plan B.

Kan virkelig den store katastrofen skje? Min bekymring er enten at den store katastrofen rammer oss direkte, eller at mindre hendelser faller sammen og setter våre økonomiske og politiske systemer på prøver som de ikke består. Samfunn har kollapset før. Kulturer har blitt borte. Og politiske prosesser har spunnet ut av kontroll.

Historikerne forteller at da Den Første Verdenskrig brøt ut i 1914 tok den egentlig alle ledende politiske miljøer på sengen på den måten at de på ingen måte hadde kunnet forutse dens omfang og gru. På mange måter så betydde Den Første Verdenskrig et vendepunkt på den måten at krig ikke lengre er et naturlig instrument i politikernes verktøykasse. Før første verdenskrig var terskelen for bruk av krig mye lavere og den ble da ofte brukt. Det kunne man gjøre fordi omfang og kostnader ved den var overkommelig. Den første verdenskrig snudde opp ned på dette.

Den Første Verdenskrig er et utmerket eksempel på at en storpolitisk prosess kan spinne totalt ut av kontroll, at vi får kjedereaksjoner, dominoeffekter og selvforsterkende prosesser som ingen kunne ha forutsett. To ting skapte dette potensialet i 1914. Tettere global integrasjon og store militære teknologiske fremskritt. Da skulle det altså ikke mer enn et attentat til for å tenne den gnisten av irrasjonelle politiske avgjørelser, sosialt spill og ren dumskap som satte det hele i gang og sendte hele prosessen ut av kontroll.

Min bekymring er at vi i dag har en lang tettere integrasjon, teknologi til å utslette jordkloden, jeg vet ikke hvor mange ganger, en er nok, politiske og økonomiske systemer som på ingen måte er robust i forhold til det å spinne ut av kontroll enda en gang.

Store og mektige stater har som sagt brutt sammen før. Mest kjent er vel Romerriket som jo varte i 1200 år. Årsaken til kollapsen diskuteres enda. Men hoved-hypotesen handler nok om de store folkevandringene i Europa på den tiden. Men kanskje handlet det også om at systemet på ingen måte var robust i forhold til en slik krise. Her kan nevnes at det var ekstrem forskjell på fattig og rik. Skattebyrden var høy, men rike fikk skattefritak, noe som skapte generell misnøye. Kanskje man kan si det slik at vi generelt her hadde å gjøre med en stivnet elite som gjorde det som stod i deres makt for å holde på sin rikdom og sine privilegier. Dette skaper generelle misnøye og styringsdyktigheten forfaller jo lengre bort fra eliten man kommer. Og Romerriket var stort, dermed var de sjanseløse til å stå imot presset mot yttergrensen som folkevandringene skapte[1].

Et annet eksempel er Aleksander Den Stores rike som jo kollapset ikke lenge etter herskerens død. Sannsynligvis handler det om at viktige samfunnsinstitusjoner som integrerte hele riket ikke var kommet på plass. Riket hadde jo vokst utrolig raskt og da Aleksander døde var det intet som kunne forhindre at det hele bare falt fra hverandre enda fortere enn det hadde oppstått.

I vår tid har vi kunnet observere staters sammenbrudd. Somalia er et godt eksempel på at et slikt sammenbrudd kan skape dystopi-lignende tilstander. Når sentrale samfunnsfunksjoner bryter sammen er vi raskt tilbake til koblingen mellom fysisk makt og dominans. Den eller de gruppene som til enhver tid har den fysiske overmakten dominerer området. Man får sporadiske militser, og geriljagrupper, terrorister, religiøse fanatiske grupper, stammer, mafia og klaner som bokstavelig kjemper en kamp på liv og død. Det gjelder å sikre seg områder og alle former for ressurser. Den selvforsterkende tyngdeloven gjelder. De som har mest er også de som er i stand til å skaffe seg enda mer. Man ender gjerne opp med mellomstore grupper som ligger i konstant krig med hverandre. Slike naturlig baserte alfa- regimer er alltid brutale og grusomme. De lever av brutalitet, trusler og grusomheter. Her er det ingen kobling mellom rasjonalitet og suksess. Det er bokstavelig talt de sterkestes rett som gjelder. Vi får altså en mosaikk av brutale irrasjonelle regimer. Og skrekkscenarioet er jo at slike skulle få tak i avansert våpenteknologi, høyteknologi eller atomvåpen. Dette kunne jo skje en gang i fremtiden dersom en eller flere av atommaktene skulle miste kontrollen over eget territorium og folk.

Igjen må jeg påpeke at nåtidens økonomiske systemer er svært sårbare. Og individet er opportunistisk. Når tilliten til pengesystemet rakner, rakner også tilliten til samfunnet. Det grå opportunistiske mennesket er som regel i flertall, og de vil vende seg der de tror vinden blåser. Og det er som regel i flere retninger. Dermed faller samfunnet fra hverandre. Og det er utrolig hvor raskt mennesket tilpasser seg en lovløs situasjon. Og vi får se vanlige fredelige mennesker vise seg fra sider ingen kunne drømme om eksisterte.

Konklusjonen er at dersom sammenfallende kriser rammer og presser store deler av verden, så er sannsynligheten stor for at en uforberedt menneskehet selv vil gjøre resten av det som skal til for å utslette sivilisasjonen. Mennesket er overhodet ikke utviklet for å takle denne type utfordringer. Mennesket har en natur som er optimalisert for å leve i små konkurrerende grupper på savannene i Afrika. Det vil si at enkeltindividenes emosjonelle programmering på ingen måte er tilpasset denne type utfordringer. Menneskeheten kommer i krig med sin egen natur. Og om ikke menneskeheten har en kollektiv beredskap for å bevare rasjonaliteten gjennom krisen, så er mennesket fortapt.

 

Teknologioptimisme

Forestillinger om at teknologien skal kunne redde menneskeheten kommer sannsynligvis i mange varianter. Jeg har ikke den store oversikten, men skal forsøke å ta det litt mer systematisk og analytisk her. Jeg starter med følgende rammeverk:

1)   Hva som er fysisk mulig (det metafysiske mulighetsrommet)

2)   Hva menneskearten er i stand til å klare, innenfor det metafysiske mulighetsrommet (menneskeartens reelle handlingsrom)

3)   Timing
Klarer menneskeheten å få til utviklingen før det er for seint?

Det metafysiske mulighetsrommet

Dette har jeg beskrevet her. Dersom vi legger nåtidens vitenskapelige paradigmer til grunn, er det ikke mulig å reise hurtigere enn lyset. Mulighetene til å komme til andre galakser virker fullstendig marginale. Vi kan ikke skape ting eller energi ut av intet. Her kan det være fristende å påpeke vår uvitenhet. For vitenskapen er ikke kommet til bunns i alt dette. Ser vi bakover i tid, så oppdager vi at vår tids kunnskap om den fysiske verden inneholder fenomener som var totalt utenfor rekkevidden hos mennesker bare noen få generasjoner bakover i tid. Ergo kan vi hevde at det å basere seg på vår tids paradigmer, som om det skulle være det endelige, er å ha på skylapper. Dette må i alle fall jeg, som ny-subjektivist erkjenne. Mitt svar på det er ja. Men jeg har to innvendinger:

1)   Det er uansvarlig å basere seg på at så er tilfelle

2)   Selv om det kanskje er tilfelle, så er det neppe noen garanti for at vi som menneskehet er i stand til å avdekke det.

Innenfor fysikken så er det særlig to personer som tar førsteplassen i å imponere meg med sin innsats. Det er Isac Newton, og det er Albert Einstein. Det er få av oss som forstår dybden i det bidrag de har gitt til menneskeheten. Newton levde på 1600 tallet og Einstein på 1900-tallet. Siden har vi ikke sett noe lignende. Ikke det at vi har sett enorme fysiske bragder etter dette. Men noe har skjedd. Dette er blitt enormt komplekst, intellektualisert og krever stadig mer innsikt for å kunne ta det steget videre. Vi håper jo på store gjennombrudd. Men det er slett ikke sikkert. Kanskje mister vi i dag de største talentene til spill og underholdning. Eller kanskje hele faget fysikk, egentlig har havnet på et blindspor, og at man må rygge generasjoner tilbake for å komme på rett spor igjen. Kanskje er tidsvinduet for de store gjennombrudd i fysikken, i vår kultur, i ferd med å lukke seg.  Det jeg løfter her er altså, en skepsis til at vi bare kan ekstrapolere fra en tid som åpenbart har vært eksepsjonell i menneskehetens historie. Selvsagt kan jeg ta feil. Men vi bør vokte oss vel for ikke å gå i den tankefeilen som heter «argument med utgangspunkt i vår uvitenhet». Og det er dypt uansvarlig å basere fremtidsplanleggingen på dette.

La meg eksemplifisere dette med en diskusjon jeg hadde med Goliat, beskrevet her.  Den har utgangspunkt i spørsmålet om hvor mange mennesker det egentlig er plass til på denne kloden, gitt at vi skal ha en bærekraftig utvikling. Og jeg påpekte at vi allerede nå forbruker mer ressurser på et år enn jordkloden produserer. Her er en artikkel som beskriver dette. Goliat avviste denne problemstillingen som tull. Og innvendingen er nettopp dette at regnestykkene blir feil fordi den ikke tar høyde for at teknologiutviklingen vil løse dette. Dette skal jeg bruke som eksempel her.
For selvsagt tenker jeg da følgende: Det må være mulig å gjøre beregninger på den teoretiske grensen for dette. Da handler det om å finne frem til estimater som er maksimum, gitt de naturgitte rammer, som all teknologi vil begrenses av. Ett eksempel er lyshastigheten. Gitt at dette er en reell fysisk grense, så hjelper det ikke med all verdens teknologi.
Jeg ønsket å begynne med å få Goliat til å akseptere med at det måtte eksistere en slik grense. Så kan vi komplisere det med at variabler av type gjennomsnitts forbruk pr. individ varierer med standard eller livsstil. Vi kan jo tenke oss mennesker i bur, omtrent som pelsdyr. Med andre ord snakker vi om en etisk minstestandard, for et meningsfylt liv. Men problemet var at Goliat benektet muligheten for en slik teoretisk grense. Med andre ord, så kunne vi skapt mennesker nok til å fylle hele verdensrommet, og likevel skulle de fått plass på jordkloden. Her styrer med andre ord Goliat åpenbart utenfor fysikkens grenser og inn i en religiøs magisk sfære. Det kan man alltids gjøre, men det er ikke ansvarlig dersom man var politiker.

Hva menneskearten er i stand til å klare, innenfor det metafysiske mulighetsrommet?

I teksten om sivilisasjonens utvikling gjengir jeg noen ideer om såkalt sivilisasjonskategorier i en tenkt sivilisasjonsutvikling. Vi er en såkalt kategori 0-sivilisasjon på en skala fra 0-4. For å komme opp på kategori 1 må menneskeheten evne å høste energi fra vulkaner og tropiske stormer, og effektivt direkte fra sola. Vi er ikke i nærheten. Hvor mange generasjoner? Allerede på kategori 2, høster mennesket energi direkte fra mange stjerner. Poenget er at dette er fysisk mulig, men har menneskeheten handlekraft nok til å komme så langt? Et vesentlig hinder er jo at vi ligger i konstant konflikt med hverandre, og at vi som massemenneske er særdeles irrasjonelle. Også har vil nok Goliat ha hevdet at: slapp av, teknologien vil fikse dette.
Vel la oss starte litt mer jordnært på det som handler om å unngå å ødelegge oss selv ved å forbruke ressursene raskere enn de skapes. Da går vi konkret på diskusjonen mellom meg og Goliat, som et eksempel på dette. La oss si med den utviklingsbanen som man nå regner som sannsynlig for folketallet på kloden. Så kan man kanskje ved hjelp av vitenskap og teknologi finne frem til metoder for å brødfø befolkningen, innenfor rammene av bærekraftig forbruk. Et alternativ er å legge om fra kjøttproduksjon til plante-kost, med tilførsel av protein ved hjelp av enorme innsekts-farmer. Alt dette krever kanskje mer energi, men ikke minst store politiske reformer, over hele kloden. Er det mulig? Hvor mange smartinger tenker som Goliat og benekter at problemet eksisterer? Se hva vi får til på klimafronten?  Så vi har det politiske problemet. Men selvsagt er de tekniske utfordringene. Vi er tross alt over på konsepter som kanskje trenger tiår med utvikling. Hvem er villig til å investere i dette?
En joker Goliat kan komme med er såkalt AI. Vi utvikler intelligens som er mye smartere enn oss selv. Vi kan til og med se en spiraleffekt, hvor AI settes til å utvikle enda smartere AI, som igjen tar dette til nye høyder osv. Lenge har Goliat sett for seg AI nå dette punktet f.eks. i løpet av de neste 10 årene. Vi har Moores lov, som igjen har vært et tema mellom meg og Goliat. Jeg hevder at Moores lov neppe vokser inn i himmelen. Veksten har avtatt siden 2015. Det store håpet nå er Quantum computing. Men her snakker vi også om store begrensinger i anvendelse, som må overkommes, før dette kan bli et alternativ til dagens datamaskin-teknologi. Og selv om vi kommer så langt i regnekraft, så er det ikke gitt at vi klarer å skape noe som på en god måte forsterker menneskelig intelligens og innsikt. Kanskje vi ikke vil det, heller. Jeg bare påpeker utfordringer her. Og de er så store at jeg antar vi snakker noen 10-år før vi nærmer oss. Og dette under forutsetning av at vi ikke har blåst oss selv i filler med atomvåpen før vi kommer så langt.
Mennesket står foran en alvorlig krise, i form av klima-endringer. Som tidligere nevnt utgjør dette en betydelig risiko for stabiliteten til politiske systemer, av alle typer og på alle nivåer.

 

Timingen

Og dette bringer oss over i det tredje, og kanskje viktigste punktet sett opp mot teknologioptimismen, nemlig timing. Ja, jeg tror på fortsatt teknologiske fremskritt. Jeg tror imidlertid vi har tatt det meste av lavt hengende frukter nå, og at de nye store gjennombruddene kan ta lengre tid enn ventet. Motargumentet mot dette, er at det sannsynligvis aldri har vært flere forskere igjen med slike oppgaver enn nå. Det er fordelen med store befolkninger. Vi har mange å sette av til oppgaven. Men likevel tror jeg at kompleksiteten på det nye som skal komme er eksponentielt økende. Her han jeg selvsagt ta feil. Men det vil jo være rart, dersom det var noe enkelt, at vi med så mange flinke hoder enda ikke har kommet opp med det.

Timing handler om å vurdere: hva kommer først, krisen eller teknologien som skal redde oss ut av det. Og kriser kan bli så dype at det kan bli eksistensialt, for kulturer, for sivilisasjonen, ja for menneskeheten. Og selvsagt har vi sett kriser i tidligere tider, som vi vet at hadde teknologien vært der, så hadde det ikke skjedd. Et eksempel er svartedauden. Pandemien kunne kanskje ha vært avgrenset med vår tids teknologi.

En diskusjon mellom meg og Goliat har handlet om antibiotika-resistens. Goliat møter hele bekymringen med at skuldertrekk, absolutt trygg på at man nok vil finne opp gode erstatninger. Ja, vi har kanskje gode kandidater, men vil de være på plass den dagen antibiotika har mistet så mye effekt at krisen blir akutt? Alt dette handler om en ting: timing.

Et annet forhold, det nevnte eksemplet. Vi vil få en økende befolking, kombinert med en eldrebølge i årene som kommer. Vil matproduksjonen greie å holde tritt? Vil presset på resten av naturen bli så stort at vi opplever en selvforsterkende kollaps? Vil dette komme i perfekt storm med klimakrisen? Vil «den forjettede teknologi» være klar når krisen er et faktum? Igjen, handler det om timing.

Teknologi og ansvarlighet

Jeg håper du innser at det er uansvarlig å basere vår politikk på teknologi som enda ikke finnes. Vi har et ordtak som beskriver ansvar på en god måte: Vi håper på det beste, men forbereder oss på det verste.

Det er uansvarlig å selge skinnet før bjørnen er skutt. Mange kriser er varslede. Ansvarlighet handler om forsøk på å styre unna kriser, kombinert med planer for å handtere krisen dersom den ikke kan unngås. Her kan ikke ansvarlig planlegging basere seg på teknologiske luftslott. Selvsagt må planleggingen basere seg på kjente virkemidler, som vi vet vi har. Det vil ikke dermed si at vi stopper utvikling. Den ansvarlige teknologioptimismen handler ikke om å basere seg på «hva som kommer», men om viljen til innsats for å utvikle ny teknologi.  

Men vi skal være klar over, er at teknologi også skaper kulturell fallhøyde. For hver omdreining teknologispiralen tar, så øker den kulturelle fallhøyden. Kulturene blir stadig mer sårbar for svikt det enorme byggverket av teknologi som bærer oss alle. Det betyr at sårbarhet i dette har potensiale for stadig dypere kriser. Vi taper kompetanse på de mer primitive levemåter. Dersom effektiviteten som teknologien skaper, uteblir vil samfunnets evne til å brødfø og ta vare på individer, falle dramatisk i antall. Ansvarlighet handler også om å planlegge for teknologiutfall, på en slik måte at sivilisasjonen blir mer robust, også når krisene slår inn.

Summen av dette handler altså om ansvarlighet, om planlegging og å ha tenkt gjennom hvordan man kan «redde stumpene», selv når «worst case scenario» slår inn. Jeg kjenner som sagt mange lettvinte motargumenter mot dette. Det er fort å se seg blind på at man har vært gjennom et per-tre århundrer med rivende galopperende teknologisk utvikling. Men ren blind ekstrapolasjon basert på dette er urealistisk. Så selvsagt tok tenkere som Thomas Malthus og 70-tallets Paul R. Ehrlich feil i sine anslag av forholdet mellom befolkningsvekst og matproduksjon. Da er det ikke nødvendigvis resonnementene som var feil, men forutsetningene. For fortsatt er matte matematikken veldig enkel. Dersom X personer skal dele en kake med volum Y, gitt rettferdig fordeling, så blir svaret P=Y/X. Jo større x desto mindre blir P. Men forutsetningene sprakk, særlig på utviklingen av Y, for matproduksjon.  Og da handler det særlig om teknologi. I dette tilfellet kunstgjødsel og mekanisering. Men det å kalkulere med at denne utviklingen fortsetter i det uendelige, er jo å begå samme feil. Poenget er å erkjenne risikoen for at ubalanse kan skje. Selvsagt handler dette også om timing. I dag ser det ut som at æraen for kunstgjødsel kan ende som følge av mangel på fosfat. Men, ja vi kan redde oss unna ved resirkulering, eller ved å finne nye forekomster, eller hente fra andre kilder i solsystemet, eller en eller annen ukjent teknologi som lager det. Men intet av dette er gitt. Og om noe slik at mulig, hva med timingen? Har krisen rullet over oss lenge før redningen er der?

Det som erkjennes er risiko. Det har jeg reflektert over her. Risiko han analyseres, og vi kan gjøre estimater. Risiko er ikke forutsigelser, men ansvarlige forsøk på å finne risikopunkter, særlig de som er uakseptable høye. Det er de vi må adressere. Det er ansvarlighet.

 

Faktorer som påvirker sannsynligheten for å berge sivilisasjonen gjennom store kriser

Naturen kan opptre både tilfeldig og vilkårlig. Menneskeheten har en historie som kollektivt huskes omtrent fem tusen år bakover i tid. Det er egentlig uhyggelig kort tid. I historisk tid har vi på ingen måte sett alt naturen kan gjøre. Det er kun gjennom vitenskapen vi kan etablere sånn noenlunde sannsynlige forestillinger om tiden før vår kollektive hukommelse. Før vitenskapen har mennesket stort sett måttet ty til myter og religiøse forestillinger om fortiden. Alt dette viser seg i dag nesten verdiløst som innsikt i hva den reelle historien er. Vitenskapen er den rasjonelle metoden, som kan brukes til å forlenge vårt perspektiv både fremover og bakover. Og gjennom vitenskapens blikk finner vi som sagt en natur som på ingen måte kan ha menneskets beste «i tankene». På mange måter ser det ut som vi over en viktig periode av vår utvikling har vært forskånet fra mange av naturens lumske utfall. Vi avdekker sporene av jevnlige istider, varmeperioder, vulkanske katastrofer og asteroidenedslag. Alt dette har menneskeheten hittil stått forsvarsløs mot. Men heldigvis har denne kritiske perioden hvor menneskeheten etablerte sivilisasjonen vært en rolig periode med forholdsvis bra klima. Vi har hittil regelrett hatt flaks. Og det er bare å si det som det er. De vilkårligheter vi avdekker i fortiden vil også nødvendigvis måtte prege vår fremtid. Men spørsmålet er, neste gang katastrofen rammer, om mennesket bare kan skylde på uflaks. Vil vi også kunne skylde på vår egen dumhet? For nå er altså menneskeheten ved et punkt hvor uskylden på mange måter er tapt. Vi vet mer, og perspektivene er svimlende, både på godt og på vondt. Vi oppdager en menneskehet som på mange måter har vunnet selveste storpremien i lotto. Spørsmålet er om vi samtidig har utviklet den visdom som skal til for å hindre at det hele forskusles bort i ingenting. Det er ikke et spørsmål om katastrofen vil inntreffe, det er et spørsmål om når. Og når det skjer, er da mennesket like uforberedt som for 74000 år siden, eller kanskje enda mer uforberedt, fordi vi i dag er langt mer sårbare, eller vil katastrofen møte en forberedt menneskehet som med sammenbitte tenner og i ren faenskap og trass mot naturkreftene befester sitt brohode i tilværelsen, og kommer gjennom det med både seg selv og sivilisasjonen i behold.

I refleksjonen om det modne samfunn har jeg vært opptatt av de sivilisasjoner i universet som klarte seg gjennom krisene og klarte å utvikle teknologien så langt at de kom seg ut i verdensrommet, kunne høste av de enorme ressursene som ligger der, og etablere kolonier, først spredt rundt i galaksen, deretter intergalaktisk. Selvsagt er usikkerheten stor. At tilfeldigheter spiller en stor rolle er det neppe tvil om. Men sannsynligvis vil egenskapen til den arten som klarer dette bety en hel del. Og kulturen den skaper vil kanskje bety enda mer. I Science-Fiction-litteraturen ser vi ofte for oss ensartede arter som har utgangspunkt i globale kulturer. Mennesket har jo også en form for global kultur, men den er svak. Mennesket er svært fragmentert, både kulturelt, og i modenhet, i fordeling, i teknologi, i kunnskap osv. Og mennesket ligger i krig med seg selv.  Jeg tenker at dette er egenskaper ved vår kultur som taler mot vår evne til å komme gjennom krisen.  Det hele koker ned til rasjonalitetens stilling i kulturen. Og rasjonalitet handler om at kulturen er kollektivt målbevisst på å utvikle robusthet mot kriser. Den går også på kollektivt fokus på å utvikle en rasjonell virkelighetsoppfatning. Er man låst inne i religiøse forestillinger basert på åpenbaringer, eller politisk fanatisme basert på propaganda og definisjonsmakt. Dette leder ikke til de erkjennelser mennesket trenger for å kunne gjøre de rette grepene. Her er det kun den rasjonelle vitenskap som gjelder. Man kan heller ikke være preget av æreskultur, hatideologier og fiendskap mot andre grupper. Alt dette medfører at resurser sløses og bindes opp i konflikter. Det medfører også et grunnleggende svakt menneskesyn, og dermed ødelegges også den moralen som må til for å kunne skape det gode samspill mellom oss. Enhver intelligent art som ikke evner å plassere en ubetinget verdi på sine egne individer er dømt til indre strid æreskultur og sosialt spill. Slikt binder ressurser, skaper irrasjonalitet og gjør det umulig å ta de nødvendige kollektive grep.

Det som taler mot menneskehetens overlevelse er at haukenes strategi med retorikk, hatideologi, mistenkeliggjøring og grunnleggende fiendtlige holdning som regel har langt større massepåvirkning på det grå mennesket. Det som likevel gir håp er at vi tross alt har greid å utvikle humane kulturer, etablere humanistisk etikk, etablere vitenskap, politisk demokrati og menneskerettigheter. Alt dette skjer på tross av og i trass mot de mer ville sider av vår natur. Det vi kanskje trenger nå er at rasjonaliteten igjen kommer på moten. Det er ikke muskler og utseende som er menneskets adelsmerke, det er vår store hjerne, det er rasjonaliteten, evnen å lære, nysgjerrigheten, evnen til å trosse de mørke sidene av vår egen natur, dette er menneskets adelsmerke. Få rasjonaliteten på moten og vi overlever.

 

Humankritikk

Det finnes mange smarte mennesker, men i flokk blir selv smarte mennesker dumme som brød

 

Den store utfordringen

Kanskje kan veldig mye av min filosofiske tenkning oppsummeres i begrepet «humankritikk».
Jeg tenker meg at humankritikk kan være den grenen av filosofien som beskjeftiger seg med spørsmål av type:

·       Hvorfor er det så mye krig i verden?

·       Er det det virkelig slik at makt korrumperer?

·       Kan menneskets moral utnyttes umoralsk?

Kort og godt handler dette om menneskeartens totale forvalningsevne og ansvar. Er menneskearten som art kompetent nok? Har vi det som skal til som art for å kunne komme veldig mye lengre i det store sivilisasjonsprosjektet?

Og, ikke minst, kan vi ved å reise spørsmålet på denne måten, skape de øyeåpnere som må til for å få i gang en kulturell utvikling med bevissthet rettet mot et mål om å klare oppgaven?

Kanskje kan problemstillingen spisses ved å hevde at hver enkelt av oss, som individ, har potensiell både kompetanse og innsikt nok til å kunne se hva som må til. Men som gruppe, og som art i sin helhet, har jeg over tid kommet i dyp tvil.

Spørsmålet om hvorfor det er så mye krig i verden, aktualiseres dramatisk i skrivende stund hvor krigen i Ukraina herjer som verst. Og jeg kan se for meg at mange barn stiller akkurat det spørsmålet. Og kanskje er det det viktigste spørsmålet man kan stille. Men egentlig tror jeg det er få barn som har fått veldig gode svar på et slikt spørsmål. Svar har nok alle fått. Og alle svar vil nødvendigvis måtte inneholde noen kritiske blikk på oss selv som mennesker. Og mennesker fortolker dette ofte innenfor religiøse rammer, eller demoniserende rammer, og som regel alltid med en avstand til det, som på en måte frikobler oss selv fra det hele: Det handler ikke om oss, men om de andre.

Jeg er vokst opp i et adventistmiljø som «ventet på Jesu gjenkomst». Den som studerer kristen eskatologi, vil oppdage at grunntonen i dette egentlig er humankritikk.

Min mor beskrev for oss barn at det alltid, hver eneste dag vil være krig et eller annet sted på kloden. Dette er ikke noe vi som mennesker noensinne vil bli kvitt. Jeg kan huske at jeg som barn forundret meg over dette. Det burde jo ikke være vanskelig. Kanskje har denne undringen eksistert i uminnelige tider. Den kristne eskatologien står ikke isolert, men har røtter i mange tusen år gamle tradisjoner, som innenfor sine referanserammer har reflektert over dette.

Den religiøse forklaringen er at mennesket er hjelpeløst fanget i synd, og ute av stand til å redde seg selv. Jeg er oppvokst med bibel-vers av typen «Gud skal ødelegge de som ødelegger jorden». Hele den kristne eskatologi har omdreiningspunkt om det menneskelige vanstyret på jorden, og at hjelpen kommer utenfra. Men igjen, det er en tribalistisk tenkning dette med et skarpt skille mellom de frelste og de fortapte. Kan det være at nøkkelen til problemet, ligger nettopp i denne type tilbøyeligheter, bygget inn i vår natur av biologisk evolusjon gjennom millioner av år? Er vi derfor dømt til å styre mot vår egen utryddelse?

Jeg er også oppvokst i en tid hvor sanger som dette var populære. Og denne.

Til tider har man hatt forestillinger om at dette skulle la seg overkomme. Det handler kun om innsikt, dannelse og opplysning. Dette var optimismen ved inngangen til det 20-århundre. I så måte ble Første Verdenskrig et hardt slag mot en slik forestilling. Da handler det særlig om måten konflikten eskalerte på, uten at noen aktør hadde hverken regi eller kontroll på forløpet. Er det slik at mennesket på et vis er prisgitt iboende krefter som alltid vil vinne frem, uansett hvor fornuftig vi måtte bli på overflaten?

Er virkelig mennesket dømt til en evig tilstand av krig og konflikt, som en slags syndens forbannelse, som en skjebne man aldri kan fri seg fra? Og hva betyr dette for menneskets muligheter som ansvarlig forvalter av sitt samfunn og denne kloden?

Men vi snakker ikke bare krig her. De siste tiårene har vi altså blitt mer og mer oppmerksomme på at mennesket selv har satt planetens klimasystem og biologiske mangfold under sterkt press. Vi er i ferd med å sage over greina for vår egen eksistens. Det er vel ikke mer enn et par århundrer siden at basisforståelsen bak kunstgjødsel ble oppfunnet. Etter det har befolkningsutviklingen fulgt en kurve, omtrent som utvikling av bakteriekulturer i sukkervann. Det skal ikke mye matematikk til for å skjønne at her styrer vi mot vår egen katastrofe. Likevel, se hva som skjer og all konflikten rundt dette. Da er det betimelig å reise spørsmålet om menneskeheten er en art som er i stand til å forvalte ressursene på planeten på en bærekraftig måte, slik at man kunne fortsette i generasjon etter generasjon etter generasjon? Når vi ser konfliktene dette skaper, fornektelse, sosialt og politisk spill, urettferdigheten, og den svært svekkede handlingsevnen det skaper, så blir spørsmålet om menneskehetens forvaltningsevne svært relevant. Er det virkelig ikke noen forskjell på oss og en bakteriekultur? Er ikke vår fornuft i stand til å gjøre en forskjell?

Det er slike spørsmål humankritikken er ment å adressere. For en ting er sikkert: I den grad vi ikke forstår hva det er som herjer oss, så vil vi for alltid bli slave av det.

Så hvordan kan man nærme seg slike problemstillinger på en analytisk måte som kan gi håp om å kunne si noe kvalifisert om slike spørsmål? For det er åpenbart at dette er den eneste mulige veien ut av det, gitt at det eksisterer en mulig vei ut av dette. Eller har vi støtt på det endelige svaret på Fermis Paradoks? Kan svaret være at, ja filtret ligger foran oss, og det handler om at evolusjonen alltid bygger inn så mye «Cluster B»-trekk, i artenes natur, at ingen arter vil komme forbi det stadiet menneskearten er i nå. Enten ødelegger arten seg selv i atomkrig, eller man ødelegger klimaet og utarmer ressursene på planeten på en slik måte at steinalderen kommer tilbake raskere enn forventet. Så dør den såkalt «Intelligente» arten ut, som enda et punktum i tilværelsen.

For meg har det demret at man må knekke noen koder for å komme forbi dette stadiet. Og jeg tror første oppskrift er å komme ut av tribalisme og annet spill som rir oss. Dette er forhold som er innebygget i menneskenaturen. Eller hva?

Jeg har nå satt ord på noe, som jeg egentlig gjennom hele min filosofiske tenke-karriere har holdt på med. Jeg har landet på at nøkkelen i stor grad er å forstå menneskenaturen, mentale og sosiale prosesser. Det er mulig at løsningen ikke finnes, men den optimistiske tilnærmingen er jo at dersom løsningen finnes, så er den å finne gjennom å forstå menneskets natur.

Undersøkelsen må starte med et kritisk blikk på mennesket selv

Min tilnærming på en slik utfordring kan ikke starte med noe annet enn forsøket på å forstå mennesket selv, som art. Hva er våre suksessfaktorer? Hva er vår akilleshæl? Hele min filosofi gjennomsyres av en nærmest pervers nysgjerrighet på mennesket, dets muligheter og sårbarheter.

Jeg er alene med dette, men heldigvis født i en tid med utallige muligheter til å studere, på tross av min begredelige tilstand i den sosiale randsonen. Min fremgangsmåte er og har vært:

Studere hendelser som har sterke indikasjoner på sosiale eller mentale havarier. Det kan være store historiske hendelser, som f.eks. Nazismens oppkomst i Tyskland på begynnelsen av 1930-tallet, Holocaust, eller Inkvisisjonen, eller hendelsen med Peoples Temple i 1978, eller folkemordet i Rwanda, eller mer nære hendelser som åpenbart er sosiale havarier. Alt vi ser er enkelthendelser. Men kan vi analysere dette og finne mønstre som går igjen? Dersom vi finner slike mønstre, kan dette generaliseres på en måte som gjør det mulig å identifisere generelle trekk ved mennesket? Dersom vi finner slike trekk, er det noe som kan avdempes eller motvirkes?

Når jeg skriver dette, så setter jeg egentlig språk på hva min nysgjerrighet på mennesket egentlig handler om. Og jeg tenker at dette på ingen måte er bortkastede spekulasjoner. For dette er spørsmål som igjen er drevet av en realistisk pessimistisk bekymring på menneskehetens vegne:

Er det mulig å skape en form for samfunnsbygging på denne planeten som

1)   avskaffer krig, eller i alle fall holder den på trygg avstand i overskuelig fremtid?

2)   er et godt og trygt samfunn med gode forutsetninger for alle mennesker?

3)   forvalter resursene på en ansvarlig måte, slik at vi kan leve bærekraftig i overskuelig fremtid?

4)   gjør det mulig for menneskeheten å reagere hurtig og samordnet på alle de utfordringer som naturen måtte kaste i vår retning?

5)   lar menneskeheten utvikle teknologi som gjør det mulig for menneskeheten å etablere seg i andre stjernesystemer, eller intergalaktisk?

Men krig, konflikt, og brutalitet på alle plan, er faktisk noe som hefter ved alle kulturer til alle tider. Det som er vanskelig er nok erkjennelsen av at det handler om en iboende tilbøyelighet, dypt plantet i oss alle, nært sammenfiltret i menneskets natur.
Dette kan selvsagt høres veldig deterministisk ut, som en mørk skjebne dømt til å forfølge mennesket til siste utryddelse.
Men ikke nødvendigvis. Normalmenneskets forenklede forståelse av determinisme koblet mot natur, gjelder ikke i min tenkning.

Dette er en påvirkningsmekanisme, som vi må forholde oss til, men som ikke i seg selv har makt til å slavebinde oss. Vi har en rekke destruktive mekanismer i oss, som undergraver muligheten for et modent ansvarlig samfunn. Men det er på ingen måte gitt at dette suget i oss, må manifestere seg på de mest destruktive måter. Men er det en ting som er sikkert så er det dette: Den som fornekter villdyret i oss, han blir slave av det.

Vi må erkjenne våre skyggesider før vi kan handtere dem rasjonelt. Vi må kjenne menneskenaturen, for å kunne høste det beste ut av den.

Humankritikk er altså studiet av mennesket med fokus på sosiale prosesser, atferdsmønster og de mentale prosesser som skaper alt dette. Det er viktig at:

1)   humankritikken har et rent vitenskapelig utgangspunkt

2)   humankritikken har også et bevisst etisk utgangspunkt i menneskets ubetingede etiske verdi

3)   humankritikken erkjenner også problemet at det er mennesker som studerer mennesker og at dette er en feilkilde som lett leder oss til:

a.    å overdimensjonere det menneskelige i oss
Vi ser rasjonaliteten i oss som enkeltmennesker, men er blind for i hvilken grad denne feies av banen når massemekanismene slår inn.

b.   å sause det sammen med det sosiale spill
Vi ser irrasjonaliteten i «de andre», men det gjelder selvsagt ikke oss selv. Vi mister dermed fokus på mennesket selv, og flytter fokuset over på grupper i stedet. Dette er joe særlig synlig i vår tids identitetspolitikk.

c.     å fortolke fenomenene gjennom en antropisk linse og deretter via kulturelle og sosiale linser

Dette er ikke feilkilder man kan kvitte seg med, fordi erkjennelse ikke kan skje uten fortolkninger. Men det kan dempes, og det krever noe av humankritikeren.

Det krever:

1)   Kompetanse på erkjennelsesfilosofi

2)   Kompetanse på vitenskapsfilosofi

3)   Kompetanse på subjektivistisk filosofi

4)   Modenhet

a.     Ikke bergtatt av

                                                             i.      Religion

                                                          ii.      Politisk ideologi

                                                        iii.      Masse-bevegelser

                                                        iv.      Det sosiale spill

b.   Høy etisk moralsk bevissthet med et godt menneskesyn, selvstendig uavhengig av religion og politisk ideologi, gjerne etter modell av empatisk etikk

Et godt menneskesyn handler ikke om moralsk særstilling av menneskearten, eller om noen form for glorifisering, men heller om velvilje mot mennesker generelt, individverd på tross av menneskets utilstrekkelighet og mange sårbarheter. Dette er en forutsetning for å kunne tåle å være og se mennesket som de ufullkomne vesener vi er, uten å utvikle bitterhet, hat eller aggresjon. Det handler om å motstå fristelsen til å tildele skyld og skam på seg selv, enkeltpersoner eller grupper.

Menneskeartens ansvarsevne

Humankritikkens mest grunnleggende spørsmål er:

Har menneskearten global ansvarsevne?

I en populasjon vil vi ha et flertall av individer med individuell ansvarsevne. Det å ha ansvarsevne handler om å kunne forvalte seg selv og sitt liv på en bærekraftig måte, slik at man ikke unødig skusler det bort. Men siden menneskearten er en sosial art så innebærer denne individuelle ansvarsevnen også evnen til å kunne samspille ansvarlig med andre på en slik måte at det kommer den lokale gruppen til gode.

Da er jo neste spørsmål om menneskearten har lokal ansvarsevne. Svaret på det er ja. Vi er i stand til å innrette oss i grupper som forvalter gruppen på en etisk bærekraftig forsvarlig måte. Men det finnes andre arter som er i stand til det samme. Men alle andre arter er begrenset til å gjøre dette innenfor naturbetingelser som de er utviklet for. Menneskearten klarer å tilpasse seg store variasjoner i naturbetingelser.

Men så ser vi at menneskearten klarer noe mye mer enn dette. Når det handler om bystater, landområder og nasjonalstater, er det mye vanskeligere å etablere bærekraftige kulturer basert på sosialt samspill av god kvalitet. Det krever veldig mye å kunne organisere seg i strukturer som overskrider de «landsby-gruppene» vi er utviklet for å fungere i. For å få til dette må enkelte sider ved vår natur overvinnes. Dette har blitt oppnådd, ved bruk at mange forskjellige strategier, med varierende etisk fundament: sosial kontroll, sterke terror-regimer, religion, nasjonalisme, klasse-samfunn, kaste-samfunn.

Den beste varianten, tror vi er demokratiet. Men selv dette er å strekke menneskenaturen. Med demokratisk grunnholdning følger det menneskeverd, og dermed også at oppslutningen om fellesskapet har langt høyere grad av frivillighet i seg. Her har vi det jeg kaller for kognitiv mobilisering, som det naturlige redskap for tilpasning. Kognitiv mobilisering tar toppen av et impulsvelde som ofte er i utakt med utfordringer i et større samfunn. Og denne inkompatibiliteten øker med størrelse og kompleksitet på samfunnet. Med andre ord krever dette mer av oss, ikke bare i form av kognitiv mobilisering, men også av kompetanse slik at vi blir i stand til å forstå nødvendigheten av dette, for samfunnets stabilitet.

Men hva med videre konstellasjoner som overskrider nasjonalstaten?
Ja, vi ser at særlig EU-prosessen kan lære oss at det å komme videre og skape nært samarbeid mellom stater, skape frihet for borgere på tvers av landegrenser, er å strekke dette veldig langt, og prosjektet kan fort mislykkes. Kan vi konkludere med at menneskeartens ansvarsevne er ved sin yttergrense her? All erfaring viser at dette er vanskelig. EU har en struktur som ligner det som kalles en føderasjon. Ingen slike føderasjoner er uten utfordringer, og noen går i oppløsning.

Jeg har sett EU-kampen på nært hold. Og her er flere forhold som jeg tror kan generaliseres. For det første er det avstand til sentralmakten. «Vi vil ikke bli styrt fra Brussel». Vi ser jo samme problemet i liten skale, selv her i lille Norge, hvor man i Nor-Norge ofte hører om «de der nede i Oslo, som styrer uten å ha peiling». I en føderasjon er det jo hver stat delvis autonom. Men, som f.eks. i USA finner vi tydelige gnisninger, særlig mellom nord og sør.
Jeg tror også jeg kan påpeke enda et generelt problem. Kan jeg kalle det for elitisme? Kanskje ikke korrekt bruk av ordet. Poenget handler om den mentale korrumperingen som makt øver på menneskesinnet. I enhver form for maktposisjon ligger det potensiale til å utløse narsissistiske trekk. Dette har jeg beskrevet her. Mennesker blir arrogante, og de de styrer over har en tendens til å tape, både etisk og sosial verdi. Men, og det er viktig. Det er stor forskjell på i hvilken grad mennesker blir korrumpert på denne måten. Da kan det handle både om personlige egenskaper, men også om verdisyn og ideologi. Men i dette spenningsfeltet har vi nok en annen dynamikk. Det er at lav-status-mennesker nærmest forventer arroganse og elitisme fra ledere, særlig når det er stor avstand. Dette setter press på tillit, og man er mer motvillig, det blir mer protester, også irrasjonelle. Man mistolker, og er superkritiske. Og jo lengre avstand det er til ledelsen, desto kraftigere er slike impulser. Dette er en dynamikk vi kjenner. Og den kan vekselvirke og selvforsterke. Det er jo denne dynamikken som brutaliserer diktatorer, som løser problemet ved hjelp av frykt og terror.

Det er nettopp ved å se denne type dynamikk, at man kan bli temmelig pessimistisk på menneskehetens vegner, at vi skulle evne å samle oss under en paraply som sikre en stabil rettferdig global verdensorden.    

I løpet av de siste hundre årene har menneskeheten for alvor forsøkt å etablere en nettopp en global verdensorden. Noe av dette setter jeg i perspektiv her, spesielt med tanke på ideen om «den kosmiske adel».  Men nå kommer jeg på et annet bilde på dette.

Tenk deg at du drar på fotballkamp for å se hjemmelaget, forhåpentligvis slå rivalen fra nabobyen. Så du stiller opp med store forventninger. Men når laget kommer på banen, så får du se en forestilling som sjokkerer like mye som den skuffer. For laget er alt annet enn samspilt. De sloss internt om ballen. Noen spillere blir åpenbart boikottet og ekskludert av lagkameratene. Og når det gjelder så saboterer medspillere slik at den andre ikke skal få gleden av å skåre. Tenk over det. Vil et lag som fungerer slik overhodet ha noen vinnersjanse? Selvsagt taper hjemmelaget så det suser, og alle som så på vet hvorfor.

Konfliktens destruktive dynamikk, gjelder på alle nivåer. Dagens internasjonale arena er nesten på nivå med naturtilstand. Det betyr «den sterkestes rett». Vi har FN og internasjonale organer, designet for å avdempe dette. Men gang på gang ser vi at dette er for svakt. Og dette er på retur. USA, som på tross av mange skavanker og svin på skogen, har i løpet av det siste århundre vært eksponent for å utvikle verdens stater til frie demokratiske samfunn. Men pr. nå kan dette prosjektet se ut til å gå i oppløsning. Vi har sterke autoritære krefter på begge sider av den politiske aksen, som blåser hverandre gjensidig opp (polarisering) og etterlater den moderate liberalisme i sentrum i et vakuum.
De andre stormaktene, som kan ha signifikant påvirkning, er Kina og Russland. Begge er autoritære og totalitære. Og nå i skrivende stund raser Ukraina-krigen for fullt. Russland har det største arsenalet med atomvåpen, og Putin truer nå jevnlig med bruk av atomvåpen.

 

Det er ikke det at vi, som enkeltindivider mangler den innsikten at samarbeid er den mest lønnsomme strategien. Er det fiendskap mellom medspillere, så er dette svært dårlig nytt for ethvert lag. Som enkeltindivider vet vi dette. Men paradokset er at flokken vet det ikke. Les gjerne min refleksjon om massesuggesjon og få en innsikt i hvorfor det er slik. I flokk er vi mennesker i stor grad fortsatt villdyr. Mennesket har rivaliseringen i seg. Vi har i oss det sosiale spillet, tribalisme og antagonismen ligger latent på lur. Det er her utfordringen ligger. Noe av dette har jeg forsøkt å reflektere over i det sosiale samspill. Vi har evne til å spille sammen sosialt. Men det krever noe av oss. Det krever ansvarlighet og kompetanse. Og spørsmålet er om mobiliseringsvenen kan bli robust nok når flokken blir stor nok og presset fra det sosiale spillet krever offer av oss. Dette er ansvarligheten som er nødvendig for å få dette til.

Men hvordan komme dit?

Om vi tenker på dette i kosmisk perspektiv, så kan man se for seg arter som makter å skape global harmoni, og sammenligne med arter som ikke makter det samme. For meg er det åpenbart at arter med global harmoni vil ha større muligheter for å lykkes med å skape så høy bærekraft at arten kan fortsette i millioner av år og bli multi-planetarisk.

Så hvordan kan dette bli mulig? For selv om menneskearten teoretisk har global ansvarsevne, så er det på ingen måte sikkert at vi evner å realisere det.

La oss tenke oss en stor mur. På den ene siden har vi tilstanden i dag. På den andre siden har vi en velfungerende global sivilisasjon. Er det mulig å komme over den muren?

Vel, jeg tenker at ideer om hvordan en slik velfungerende sivilisasjon kunne fungerer, er særdeles viktig. Uten at vi har tenkt gjennom det, og her en visjon, så vet vi ikke hva det er vi forsøker å oppnå. Og dette er ikke noe lite, selvfølgelig poeng. Oppdag at mange ideologier er overfokusert på endringer og revolusjoner, men blir tafatte i møte med akkurat denne utfordringen. Karl Marx kommunistiske manifest endte vel stort sett med «proletariatets diktatur». Vi hører lite om hvordan det samfunn som skulle komme etterpå skulle være innrettet. Hverken Nazismen eller Fascismen hadde noe stort fokus på dette. Det viktigste var kampen, revolusjonen og utrenskningen av alle vi ikke likte.

Igjen refererer jeg Goliat, fra min egen erfaringsverden. Han er velig opptatt at «vi må forby Hijab». Når jeg etterlyser formålet med det, så uteblir noe konstruktivt svar. Han har åpenbart ingen visjon om dette. Dette og andre erfaringer har fått meg til å omfavne begrepet kampmodus. Det har jeg beskrevet her.  En god indikasjon på kampmodus er at visjon eller hensikt er, enten fraværende eller et sted i tåken. Og dessverre er jo dette noe som ikke har avtatt i vår tid. Noe av det som preger vår tid er postmodernisme, kritisk raseteori, identitetspolitikk og kansellerings-kultur. Jeg glemte å ta med radikal-feminisme. Alle disse har som fellesnevner at de mangler fremtidsvisjonen. Det handler kun om å få has på de vi hater.  Kritisk raseteori, som ligger i bunnen av mye av dette, har jeg beskrevet her. Les gjerne hele avsnittet om kritisk raseteori, fordi det berører velig mye av problemstillingene som omhandles her.

Men poenget er oppfordringen om å ta ansvar, mobilisere kognitivt og komme ut av kampmodus. Først da har vi ressurser nok på plass til å kunne begynne å tenke konstruktivt om fremtiden. Da snakker jeg ikke bare om egen fremtid, men om fremtiden til barn, barnebarn og alle våre etterkommere. For det er jo det som er vårt ansvar, er det ikke? Oppdag at kampmodus innebærer stor risiko for å bli med på bevegelser som raserer fremtiden til våre barn. Det er det det er snakk om her.

Min vurdering er altså at den eneste farbare vei er å komme opp med en type fritt demokratisk system med plass for mangfold av kulturer, grupper og etnisiteter. Altså noe i retning av det jeg beskriver i Det Modne Samfunn og oppsummert i en guide til politisk filosofi.

Men jeg må skynde meg å legge til at det ikke er fasiten jeg beskriver. Man må være mange og kompetente for å kunne komme opp med gode løsninger basert på gode intensjoner. Og vi må være så pass realistiske at vi innser risikoen for å feile, både i det små og i det store. Mitt poeng med å dra opp humankritikk som tema, handler om et ønske om å få dette på dagsorden. Da handler det om å bytte fokus over til å begynne å tenke i disse baner, og at det i seg selv vil fungere bevisstgjørende, og forhåpentlig endre perspektivet i måten vi tenker politikk og samfunn på.

Men så tilbake til den store muren. Vi har altså nå tatt et blikk fremover og våget oss på en skisse, eller i alle fall lansert en type tenkning som adresserer utfordringen med å innrette menneskesamfunnet på en slik måte at det blir bærekraftig, politisk robust, økonomisk stabilt, med tilpassingsevne og et godt samfunn å leve i for våre etterkommere. Men er dette en totalt urealistisk visjon? Da er vi tilbake til virkeligheten, til realitetsorienteringen, til dagens tilstand. Og det ser ikke bra ut. Er det mulig å komme over muren?

Noen ganger tenker jeg at det er snakk om et tidsvindu, og at det kanskje er passert. Om vi overfører til individets utvikling, så er vi blitt veldig klar over at vi har med tidsvindu å gjøre. Jeg vil aldri kunne lære meg perfekt Japansk, fordi det tidsvinduet ble lukket før jeg fylte 10 år. Og sannsynlig har vi tidsvindu for verre ting enn det. Skavanker og skader vi pådrar oss i tidlig barndom, vil forfølge oss og prege oss gjennom resten av livet. Barndommen kan ikke nullstilles.

Gjelder det samme for menneskekulturer, eller for menneskeheten i sin helhet? Min politiske optimisme har vel aldri vært høyere enn på begynnelsen av 90-tallet da Sovjetunionen kollapset og våre demokratiske samfunnssystemer hadde «vunnet». Nå var det liksom bare et tidsspørsmål før hele verden ble demokratisert. Vel, tiårene etterpå har vist en annen utvikling. Hva kan vi lære? Analysene har vært mange. Men det grunnleggende humankritiske spørsmålet er: Er demokrati mulig uavhengig av hvilken tilstand startkulturen befinner seg i? Det så jo bra ut en stund. Jeg var så pass naiv at jeg så form meg, at selv Russland kunne bli en del av EU og til og med medlem i NATO. Dette har jo kollapset. Men det jeg spør meg om er, om det faktisk er mulig å utvikle demokrati i f.eks. en type kultur, som den russiske? Dette har jeg med årene blitt stadig mer tvilende på. Kulturer er preget av sin historie, og de preges av hva de holder på med. Det som i stedet har skjedd i tiårene etterpå er at vi i vesten får ord på oss for å drive en slags «ny misjon», som skal påtvinge andre samfunn vår måte å styre på. Det gir så absolutt en bismak, sett opp mot en historie av kolonialisme og kristen misjonering. På et vis har vesten kanskje oppdaget den beste styringsformen, men etos er tapt.
Selvsagt gir enhver tanke om globalisering lignende assosiasjoner. Og her kommer jo at den globaliseringsprosessen som har vært, har gått hardt ut over middelklasse og arbeiderklasse i vesten. Det handler om at industrien har flagget ut, særlig øst til asiatiske land. Den langsiktige mekanismen er at når grenser åpnes for fri flyt av varer og tjenester, så vil bedrifter tiltrekkes der kostnadsnivået er lavest. Det skjer selvsagt i land hvor lønnsnivåene er lave, og hvor arbeidstakeres rettigheter ofte er fraværende. Ena skjevere blir det der barnearbeid er utbredt, og ikke minst rovdrift på naturresurser, og forsøpling tas lett på. Men utviklingen er ofte slik at kostnadsnivåene etter hvert vil vokse i de land hvor bedriftene etablerer seg. Over tid taper disse landene igjen mot andre lavkostland. Min hypotese er at over noen generasjoner så ville dette ha utjevnet seg.

Men dette eksemplet viser noe av globaliseringens store problemer. For burde vi ikke stille krav til f.eks. arbeidstakeres rettigheter før vi tillater bedrifter å flytte? Jeg tenker at barnearbeid, begynner det å bli ganske høy enighet om. Så dette er jo en problemstilling.

Uansett har den omstillingen som har vært, sannsynligvis gått for raskt og for smertefullt. I vårt demokratiske vesten er globalisering blitt svært upopulært. Og det har fått store politiske konsekvenser. De store gamle sosialdemokratiske partiene, skrumper inn i rekordfart. Disse betegnes nå av noen som en slags akademisk elite, som har tapt sin basis i den tradisjonelle arbeiderklassen. Arbeiderklassen har gjerne gått langt til høyre, er anti-innvandring, hater globalisme og forherliger nasjonalisme, populisme og vil ha tilbake fortiden. Globaliseringsprosjektet i verden er i ferd med å havarere.

Samtidig står rekken av globale utfordringer i kø. Dette er problemer som kun kan finne sin løsning ved at det samarbeides globalt. Da snakker vi om

·       Klima
Klima kjenner ikke grenser. Vi får ikke bukt med dette før en samlet verden reduserer utslippene og ingen sniker seg unna. Eksempel på problemstilling som handler om dette: se her.

·       Naturtap
Eksempel: Regnskogen i Amazonas. Mister vi den, synker oksygen-produksjonen og store områder får ikke regn, og antall arter som trues er enormt.

·       Havene
Stort problem med plast-forurensing. Havet kjenner ikke grenser og vi må samarbeide om å rydde opp, og stoppe forsøplingen.

·       Legemidler
Antibiotika-resistens, samarbeid for å få bukt med pandemier. Bakterier kjenner ingen landegrenser. Dersom ikke alle land er med på restriksjoner og reguleringer, så vil vi kunne komme i tilstander hvor effekten av antibiotika er tapt, og helseteknologien er satt hundre år tilbake i tid. Ja, det kan være vi finner erstatninger. Men, det er noe som heter timing. Den kan komme for seint. Ellers vil menneskeheten være best tjent med at vi deler på medisinske innovasjoner, vi samarbeider om forskning og er forsiktig med profitt-drevne prosesser, da dette kan komme i konflikt med de interesser som tjener menneskeheten som helhet. Men dette er ikke mulig uten at alle land samarbeider om det.

·        Bioteknologi
Fullt mulig å lage virus, bakterier eller gen-modifikasjoner som kan spre seg ukontrollert og forårsake store ødeleggelser. Også her er det slik at mulighetene med teknologien er så store, og gir så mange potensielle fordeler, at hvis et land melder seg ensidig ut, så taper det i forhold til andre. En regulering må skje gjennom internasjonalt samarbeid.

·       Ai
Enorm datakraft kan komme i hendene på kriminelle, eller fiendtlige stater som misbruker dette til å angripe andre med. Det er ikke mulig for enkeltstater å gjøre noe med de trusler eller den risiko som dette utgjør. For dersom en stat regulerer, vil de andre få store fordeler av det. Regulering av AI må skje i nært samarbeid med alle andre.

·       sosiale media
Fungerer som en del av vår tids trussel mot demokratiet. Får frem det verste i mennesket. Persondata kommer på avveie, misbrukes mot enkeltpersoner, grupper og til og med land for å påvirke valg, og skape konflikter. Er i tillegg avhengighetsskapende og konsumerer store personlige ressurser. Skal sosiale media reguleres effektivt må det gjøres globalt. Dersom et land ensidig forsøker å regulere, vil det kun skape en undergrunns kultur som bruker det likevel.

·       Kjernefysiske våpen
Nåtilstanden er slik at om den varer over tid (generasjoner), så snakker vi om høyrisiko for kjernefysisk krig. Nåtilstanden er at atomvåpen fungerer som det ultimate utpressingsmidlet. Det er en svært farlig balansegang, og det er dypt uansvarlig.
Det holder med en uansvarlig leder på toppen av et hierarki, med tilgang til atomvåpen. Les gjerne her om sosiale magikere, og her om hvordan uansvarlighet trumfer det ansvarlige i sosiale prosesser hvor maktkamp er ingrediens.
Så lenge nåværende tilstand varer, er det et spørsmål om tid. Grunnen til at det krever globalt samarbeid å kvitte seg med dette, er at ingen kan gjøre dette ensidig uten samtidig å utsette seg for andre atommakters dominans. Det må gjøres koordinert, over tid.
Eksistensen av kjernefysiske våpen i verden er i dag den mest akutte trusselen mot menneskeheten.

·       Risikoen med globalisering
Det er mye konspirasjonsteorier knyttet til globalisering. Og selvsagt er det ikke utenkelig at det er en våt drøm for mange alfa-mennesker å komme på toppen av et globalt hierarki, med all makt. Den reelle risikoen er kanskje best beskrevet i teksten om statsmonsteret, her. En utvikling mot en global verdensorden med makt, kan ikke ende opp med makt konsentrert på få hender. Hele konstitusjonen må være gjennomtenkt nettopp med tanke på at menneskeheten ikke skal kunne miste den demokratiske kontrollen over dette. Det må nødvendigvis bli byråkratisk med maktfordeling, kontrollsystemer, selvmordsparagrafer, osv. Dette er et system som til de grader må være robust, med tanke på det vulgære alfa-menneskets mange finurlige muligheter for angrep.

 

Det jeg har listet opp er altså områder som avdekker et omfattende behov for globalt samarbeid. Så kan man hevde at det er mulig å komme hit ved hjelp av internasjonale avtaler og grundige forhandlinger. Jeg tviler på det. Rent empirisk kan vi jo bare se på prosessene rundt klima-utfordringene. Egentlig har vi visst om dette, minst de siste 40-50 årene. Men, vi er langt på etterskudd med å løse dette. Og jeg er slett ikke sikker på at vi makter det. Allerede i 2017 tok Donald Trump USA ut av paris-avtalen. Slikt kan fort skje igjen. Prosessen er full av konflikter, maktspill, sosialt spill og alle slags krumspring. Og de mektigste aktørene er fortsatt de verste forurenserne. Den teoretiske basis for problemet kaller jeg for samspillsbalansen. Det har jeg skrevet om her. I praksis har vi på global basis noe som er i nærheten av global naturtilstand. Og nettopp dette med naturtilstand er vesentlig. For det å komme ut av naturtilstanden fordrer noe jeg kaller for triangulering. Det har jeg beskrevet her. Konflikt dempes best ved at vi har en god nøytral overmakt, som på en rettferdig måte bestemmer, der partene ikke klarer å enes. Og en slik makt må altså ha midlene til å sanksjonere effektivt dersom dette brytes. På den måten holdes aktørene i sjakk. Dette sikrer da det best mulige samspill, noe som, på lang sikt, kommer alle aktørene til gode.

Er en fungerende global verdensorden et luftslott?

Problemet med å få dette til på globalt nivå er åpenbart. Vi har ingen slik makt. Det stilles noen krav til rettferdighet, etikk, integritet, tillit, nøytralitet, legitimitet osv. Men dette er ikke nok. Vi må ha makt bak, en underliggende trussel, som er så signifikant at aktørene kalkulerer det med høy vekt inn i sine beslutningsregnskaper. Alt dette er svært problematisk å etablere globalt. Og det innebærer risiko. Feiler vi her, så er vi på sikker kurs mot havari.

Mye av tenkningen i Det modne Samfunn, handler om forsøket på å demme opp for de mørke sidene av menneskenaturen, som så alt for lett får overtaket. Det som gir grunn til optimisme er jo det faktum at vi har greid å etablere demokratier, hvor mye av konstruksjonen åpenbart har mye av den samme menneskeforståelsen i tankene. Det handler om maktfordeling, unngå konsentrasjoner av makt, unngå at samfunns-panikk eller vulgariseringsprosesser får overtaket, og statsmonstret oppstår. Her er åpenbart svakheter i det. Vår tids demokratier kan vise seg ikke å være robuste nok. Vi vet mer i dag om menneskenaturen enn noensinne. Vi kjenner flere av mekanismene som er i spill. Det er kun et spørsmål om vilje til å ta dette inn, i filosofisk og politisk tenkning. Kan vi videreutvikle til et demokrati 2.0 som er i stand til å demme opp mot dette? Jeg tenker at vi i alle fall ikke kan la være å prøve.

Det kanskje viktigste problemet, som uansett gjelder internasjonalt er at en maktstruktur basert på sanksjonisme ikke er direkte overførbar fra hvordan dette fungerer i naturlige sosiale prosesser på individnivå. Problemet her er at det å «straffe et land», er som å straffe en abstraksjon. Oppdag at land er mer abstrakte konstruksjoner enn konkrete landområder. Selv grenser er sosiale konstruksjoner. Problemet er kjent. Sanksjoner går som regel ut over mennesker lengre ned i hierarkiene, som ikke har noe med storpolitikken å gjøre. Dette er ikke bare uetisk, det er også nytteløst. I skrivende stund fører Russland en nådeløs brutal angrepskrig mot Ukraina. Vi i vesten går nesten av oss skoene med sanksjoner mot landet. Dette ser ut til å prelle fullstendig av på lederne i Kreml. Eneste effekt er at sanksjonene han ha en utmattende effekt på sikt. Men lenge før det, så vil hver enkelt russer treffes av dette, på en langt mer direkte måte enn ledelsen i Kreml. For de er mektige, og har enorme ressurser til å omgå hva det måtte være av sanksjoner rettet direkte mot dem.
Fra gammelt av vet vi hvordan strenge sanksjoner mot Tyskland etter Første Verdenskrig, rammet sivilbefolkningen hardt og brutalt, og hvordan det i sin tur ble en del av årsaksbildet bak Andre Verdenskrig. Og dette var jo en type respons, uten gjennomtenkt formål. Med andre ord var dette irrasjonelt og konsekvensene ble katastrofale.
Jeg er generelt skeptisk til det jeg kaller sanksjonisme. Skal sanksjoner benyttes, så må vi tenke rasjonelt, vi må tenke etisk og vi må vite at det vi gjør har ønsket effekt. Alfa-mennesker er som regel immun mot hva som måte ramme sivilbefolkningen, og like ofte blind med tanke på en ikke for fjern fremtid. Skal sanksjoner fungere, så må de på en effektiv måte kunne ramme beslutningstakernes egeninteresse. Det skjer jo sjelden før lenge etter at katastrofen har skjedd. Jeg skal ikke forsøke å løse problemet her, men bare påpeke utfordringene.

For å spole litt tilbake. Det som kunne gi et lite glimt av håp er jo at menneskeheten har klart å etablere demokratier. Jeg tenker at det på ingen måte er noen selvfølge. For å kunne lykkes med det er vi avhengig av at regjerende maktapparat faktisk går inn for å etablere noe slikt. Et regjerende maktapparat, har alle muligheter til å sabotere dette for å holde seg selv ved makten. Og all erfaring, historisk og i nyere tid viser dette, gang på gang. Dette er som forventet, i tråd med impulsene i den menneskelige natur. Så hvordan kunne demokratiet oppstå? Det er nok en lang og komplisert historie, som jeg ikke skal våge meg på her. Men det skulle ikke forbause meg at mye av dette også handler om flaks og tilfeldigheter.
Men faktum er at det faktisk har skjedd. Dersom vi tenker veldig stort på det, på den måten at det utvikles en art, slik som oss, med evne til å skape sivilisasjon. Et scenario er jo en evig naturtilstand på global basis. Demokratier oppstår aldri. Prosessen hemmes av krig og konflikt på alle nivåer. Arten ender opp med å forbruke alle resursene for deretter å dø ut.

Man kan tenke seg en historisk utvikling hvor en totalitær og autoritær makt får et uoverkommelig maktovertak, og dermed tar kontroll over hele planeten. Ville den samfunnsorden som et slikt system utgjør, kunne oppnå global ansvarsevne?

Jeg tviler på det og det er det mange grunner til. Det vi har sett av slike regimer gjennom menneskets historie, forteller vel at de ikke er så fremgangsrike. Da handler det om alt fra korrupsjon, til at overmakten bevisst holder befolkningen i mørket, uten utdannelse, proppet av propaganda og på nåler for å unngå regimets vrede.

Totalitære regimer baserer seg alltid på virkemidler som skader regimet selv, etisk. Dette er beskrevet her. Og man driver med desinformasjon, som jo er grunnleggende antivitenskapelig. Regimet opprettholdes som regel ved hjelp av korrupsjon som jo er ødeleggende både for effektivitet, og innovasjonskapitalen i hele systemet. Alt dette øker risikoen for utvikling av topptung dekadanse i regimet, som jo igjen medfører at regimet selv destruerer i løpet av få generasjoner. I tillegg må nok slike regimer bruke mye mer ressurser for å holde kontroll, enn demokratiske regimer, med gode menneskeverds idealer i bunn. Med andre ord er risikoen større for at totalitære regimer bryter sammen, eller ender opp med å få en type totalt uansvarlig «Nero» på toppen, som gjerne i raseri kan trykke på atomknappen, og bombe menneskeheten tilbake til steinalderen.

Min virkelighetsoppfatning  heller mot at, for å bli en fremgangsrik sivilisasjon som er stabil, bærekraftig over millioner av år, så forutsetter det en gjennomgående høy etisk standard i samfunnet. Og høy etisk standard, kan ikke som samfunn bli noe annet enn det demokratiske. Da tenker jeg på den demokratiske grunnholdning, rasjonalitet og modenhet, slik som jeg beskriver i Det modne samfunn.

Dette må være til stede over et minimumsnivå generelt i samfunnet. Men så lenge det er på plass, så er det jo bare fantasien som begrenser i å finne frem til velfungerende måter å få det til på.

Dette er da også grunnen til at dersom vi skulle fått besøk av en fremmed sivilisasjon fra andre siden av galaksen, så er ikke jeg veldig bekymret. Jeg forestiller meg høy sannsynlighet for at en slik sivilisasjon vil ha høy etisk standard, og den vil være langt mer preget av nysgjerrighet enn av fiendtlighet.

Men en ting er at noen stater har klart å skape demokrati. Noe annet er å strekke det så langt at vi oppnår en rettferdig global verdensorden.

Men selv om det er urealistisk tenker jeg at det er en viktig del av humankritikken å reflektere over hvordan en slik global samfunnsorden må være innrettet. Uten at noen har den visjonen, så vil i alle fall intet skje.

Det grunnleggende problemet er at menneskenaturen er det den er. I tillegg til å skape store utfordringer i måten å komme dit på, så må selve innretningen av en slik global verdensorden være designet med robusthet slik at verden ikke mister kontrollen og skaper statsmonsteret.

Mennesket er sannsynligvis i behov av å eksistere i grader av konkurranse og rivalisering for å kunne fungere optimalt. Men samtidig ser vi, som i eksemplet med fotballaget over, at samarbeid må til på det lavere plan, for å kunne bli suksessrik på nivået over. Problemet med det globale er jo at det ikke eksisterer noe tydelig nivå over. Vi ser liksom ikke over til nabo-sivilisasjoner på andre planeter, deres suksess og fiasko, lære av dem og konkurrere med dem. Vi har ikke noen synlig interplanetarisk arena å konkurrere på. Spørsmålet er om vi kan skape en global forestilling om dette, som kan motivere nok mange mennesker til å ville dette?

Som en oppsummering kan vi sette det på spissen at det som er risikoen med en global verdensorden er nettopp statsmonsteret; at mennesket mister kontrollen over maktstrukturene, og vi ender opp med et globalt totalitært autoritært maktsystem, som er til for seg selv her og nå, og ikke til for verdens borgere, nå og i fremtiden.  

På den andre siden: Dersom mennesket ikke klarer å komme forbi en tilstand av global naturtilstand, så er risikoen mye høyere for at menneskeheten vil få samme skjebne som 99,9% av alle arter på denne planeten. Vi blir historie. Vi har ingen garanti mot at en ondartet global verdens orden uansett. Vi skal prise oss lykkelig for at USA har spilt den rollen som de har gjort fra 1900 tallet og frem til nå. På tross av alt som kan kritiseres, så har det vært et demokrati. Det har vært et frihetsideal. Det har vært menneskerettigheter.  Som jeg har nevnt før, så er et scenario hvor en nasjon blir så mektig at den tar over alt på en planet, fullt mulig. Denne muligheten hadde kanskje USA i tidsvinduet fra de utviklet atomvåpen til Sovjetunionen fikk til det samme. Hadde Nazityskland fått til dette, la oss si 10-15 år før, så hadde løpet vært kjørt.

Poenget er uansett at det handler om å veie disse opp mot hverandre: En global verdensorden med risiko for et globalt statsmonster, må veies opp mot en global naturtilstand, med høyrisiko for den endelige dommedagskrigen. Altså enten tar vi en farefull vei, med potensiale til stjernene, eller en enda farligere vei, hvor selvutslettelse er høy-sannsynlig. Min ordbruk i dette avslører selvsagt hvor jeg står.