Karl Marks og mange med han gjorde iherdige forsøk på å kvitte seg med klassesamfunnet. I noen samfunn har man kommet langt på den måten at alt som heter formelle sosiale klasseprivilegier er avskaffet. Men det vil ikke si det samme som at det ikke finnes sosial lagdeling i våre samfunn. De finnes der fortsatt og de vil nok finnes der så lenge mennesket har en natur. Jeg er en av dem som kan skrive fritt om dette fordi jeg tilhører bunnsjiktet. Da er det ingen som kan beskylde meg for å forsvare min egen posisjon.
Schjelderup - Ebbe fant ut i 1922 av det i en hønsegård er en bestemt sosial rangorden, som bestemmes av den såkalte hakkeloven. Et overordnet dyr kan hakke og jage et underordnet, mens et underordnet aldri forøker å hakke sin overordnede. Rangordenen bestemmes ikke bare av dyrenes styrke, men også av deres mot og av tilfeldige omstendigheter ved et sammentreff[1].

 

Selvsagt kan ikke hakkeorden blant høns dras som en direkte parallell til mennesker. Men det går ikke an å nekte for at sosial rangering er en del av menneskelig atferd og at dette er noe, men ser i alle sosiale sammenhenger fra barnehage til alderdom. Den sosiale rangering hos mennesket drives av det sosiale spill. Vi har tilbøyeligheter til å ville dominere, vise oss frem, ekskludere, diskriminere, beundre, forakte, underkaste oss osv. Alle disse tilbøyelighetene driver oss i retning av horisontal og vertikal segmentering.

Fordelingen av individene i hierarkiske strukturer er sannsynligvis at det er få på toppen, mens det store flertallet eller gjennomsnittet befinner seg i midten mens man nederst finner noen færre som virkelig sliter.

 

 

Men de enkelte forholdstallene er det vanskelig å si noe om. For det varierer sannsynligvis mellom kulturer og kanskje også mellom kjønn. Om man tar utgangspunkt i modellen om seksuell seleksjon er det grunn til å anta at prosentandelen menn som befinner seg på midten er noe lavere enn for kvinner. Det er altså større sannsynlighet for å finne menn blant de øverste og nederste lagene. Jeg har også prøvd å illustrere at hvert nivå, eller hvert lag kan bestå av mange subkulturer. Det kan være yrker, politiske miljøer, religiøse miljøer og eksklusive miljøer av forskjellige slag.

Man kunne kanskje tenke seg at det hadde vært en stor sosial vinning i å få dette bort. Men jeg er ikke så sikker. Da tar jeg utgangspunkt i noe jeg egentlig ikke liker, nemlig fotball. Fotball er organisert i flere divisjoner. Grunnen til dette er at man skal kunne konkurrere med passende motstandere. Det er ikke noe spennende med fotball hvor det ene laget er ekstremt mye bedre enn det andre. Det fører jo bare til total ydmykelse. Slik er sannsynligvis tilstanden blant oss mennesker også. Vi har en rekke selvforsterkende kaotiske utviklingstrekk som gjør at det ender opp med store forskjeller mellom oss. Da er det greit å kunne konkurrere på en meningsfylt måte med motstandere som er sånn noenlunde jevnbyrdige med oss selv. Og konkurranser er det over hele linja. Dagens moderne samfunn har ikke den samme klassedeling som i tidligere tider, og vi har større sosial mobilitet. Det som skiller oss er ofte i hvilken grad vi evner å knekke sosiale koder, vår evne til sosiale tilpasninger, våre verdier, vår økonomi, hvordan vi kler oss, kjøretøy, hvordan vi bor og hvor vi bor. Det som vår tids mennesker kanskje trenger å lære litt mer om er hvordan man forholder seg til mennesker som ikke tilhører vår egen sosiale stand. Er relasjonen preget av forakt eller sosial avstand? Det er en visdommens erkjennelse at slik behøver det slett ikke å være. Det kan være stor berikelse i det å klare å forholde seg på en likeverdig måte til mennesker av en annen rang enn oss selv.

Hierarkier

Den viktigste er kjennelsen ved hierarkier er formen de har. Jeg har gitt et forslag som er litt mer sofistikert enn den vanlige pyramiden som man pleier å tegne. Uansett gjenspeiler forman at det alltid er få på toppen og at flertallet befinner seg lang nede i de fleste hierarkier. Hierarkier er egentlig ren statistikk. Man finner kriterier for sortering, og måler distribusjonen. Da er det to egenskaper som avgjøre om dette er et hierarki:

1)   De er få på toppen og det blir flere og flere ettersom man beveger seg nedover i lagene

2)   De biologiske individene strever etter å komme oppover i slike hierarkier

Min figur avviker som sagt noe fra dette. Da må vi se dette i forhold til den berømte klokkekurven. Klokkekurven beskriver jo også en slik distribusjon. Og her finner vi en topp der flertallet befinner seg. Skal vi oppover i hierarkiet så beveger vi oss som regel godt utover mot en av flankene i en slik klokkekurve. Men vi oppdager jo at de lengst nederst er de som befinner seg på den motsatte enden. Uansett så innebærer det en innsikt av visdom å oppdage at det store flertall ikke befinner seg særlig langt oppe i slike hierarkier. Det betyr at det er mye livsvisdom å hente i å innrette sitt liv, og særlig sin mentale grunnholdning på livet i det nedre sjiktet av hierarkier. For dette skaper frustrasjon i mange av oss. Dette gjelder jo særlig dersom vi da samtidig blir tråkket på av de som er over oss. Men reflekter gjerne over at det finnes gode og dårlige hierarkier. Å være i en livssituasjon av krenkelse og undertrykkelse er uansett aldri bra. Vi bør alltid lete etter veien over i noe annet. Noen ganger er det ikke veier ut og bort fra dette. Da blir dette en livsutfordring, med tilhørende strategier for å kunne stå i dette og likevel høste goder av livsveien vår.
Mye av min livsfilosofi har omdreiningspunkt om denne type utforinger og hvordan de takles.

Kriterier og mekanismer for sortering i sosiale hierarkier

Det mest synlige og eldste kriteriet for sosial sortering er fysisk kapital, da gjerne i form av størrelse, fysisk styrke, eller forskjellige synlige markører som f.eks. farge på fjærdrakt. Noen ganger kan evolusjonen løpe løpsk på slike kriterier. Mye av dette handler om seksuell seleksjon, som jo blir en driver for å utvikle slike strukturer. Det har jeg vært inne på her.

Men her er det vesentlig å få med seg at sosiale hierarkier ikke bare handler om fysisk dominans og makt. Hos oss mennesker er dette mer sofistikert. Det handler om bevegelse over fra fysiske ressurser og over til de andre ressurskategoriene, som er mentale- sosiale og økonomiske ressurser. Det betyr ikke at det er slutt på de fysiske ressursene. Vi må ikke glemme at dette er evolusjonen. Sortering på størrelse fungerer som en arketyp som styrer de andre. Så størrelse har ikke bare nå om hvor stor man er, men også om sosial størrelse, altså hvor populær en er, eller økonomisk størrelse, altså hvor rik en er, eller mental størrelse, altså hvor flink eller smart en er. Evolusjonen bygger lag på lag. Så fysisk styrke og størrelse er grunntonen, men nå har vi altså mange andre flere varianter som dette kan sorteres på. Her kan det handle alt mulig f.eks. kompetansehierarkier, hierarkier basert på gruppeidentitet, penger, eller til og med fromhet og moralske normer.  Men på tross av alt dette, så lar nok alle slike sorteringer seg sortere inn i kategoriene for menneskelige ressurser: fysisk kapital, mental kapital, sosial kapital og økonomisk kapital. Og som jeg har vært inne på før. Ofte er det sammenheng mellom disse. Har man mye av det ene, så er sannsynligheten stor for at man også har mye av det andre.

Bevegelse i hierarkiene skjer gjennom dominans og konkurranse. Dette henger sammen. Jeg tenker som sagt at den eldste mekanismen handler om dominans. Da snakker vi om brytninger basert på styrkeforhold. Men etter hvert som, særlig vi mennesker, har utvidet repertoaret for sorteringskriterier, så har dette utviklet seg til konkurranse. Forskjellen er at konkurranse krever regler eller normer. Først uskrevne regler, deretter mer og mer formalisert. Og med normer for konkurransen, så kommer også muligheten for juks inn. Med mulighet for juks så oppstår også normer mot dette. Etter hvert formuleres og standardiseres regler og vi ender til opp med regelsett som stabiliserer konkurransen. Den normative bevegelsen fra dominans til konkurranse går fra «Måtte den sterkeste vinne» til «Måtte den beste vinne».

Det vi også oppdager, er at bevegelsen fra dominans til konkurranse også er en bevegelse fra det emosjonelle til det kognitive. Makt er den mest primitive form for rangering. Her gjelder ingen andre regler enn alfa-menneskets styrke og berettigelse. Konkurranse kan, derimot, bli svært sofistikert og kreve mye kognitiv kapasitet. Vi innser også at den sosiale prosessen går fra å være enkel til å bli sofistikert eller avansert.

Denne utviklingen er en viktig faktor for å kunne utvikle en avansert sivilisasjon. For konkurranse, driver frem våre mer avanserte og sofistikerte evner. Mens dominans i stor grad er orientert om aggresjon og destruksjon, så er konkurranse drevet av det motsatte, nemlig konstruksjon, via kompetanse og hard innsats for verdiskaping.

Men det er mer nyansert enn som så. For menneskets emosjonelle profil er fortsatt sterkt preget av sin gamle fortid. Igjen og igjen fristes vi til å la oss falle inn i det gamle mønstret av dominanshierarkier. Det er fordi vi har til dels sterk emosjonell programmering for dette.

Mye av de sosiale prosessene som inngår i dette er beskrevet her, her, her, her og her

Når vi utvikler mer sofistikert konkurranse, som et lag over det primitive sosiale dominanslaget, så er jo det alltid med en viss referanse tilbake til dominans. Den som sitter på toppen av et kompetansehierarki, eller et økonomisk hierarki, vil raskt kunne utvikle alfa-menneske-tilbøyeligheter. Alt dette henger sammen. Det er viktig å forstå slike mekanismer, slik at man kan ta i bruk kognitiv kapasitet til å avdempe de verste utslagene av dette.

Det er jo vesentlig å påpeke at, laget over dette, handler om evnen til organisert samarbeid i store grupper. Dette krever jo enda mer kognitiv kapasitet for å overvinne våre rivaliseringstendenser. Jo bedre vi får til det sosiale samspill, desto bedre utsikter til å lykkes som gruppe. Vi vil jo selvsagt aldri komme dit at konkurransen blir borte. Det som gjelder, er at vi kjenner dens begrensinger og at vi utvikler sunne konkurranseprinsipper.

Det som er viktig å forstå her er at jo mer vi lar oss falle tilbake til en rendyrking av den gamle urkraften for dominans, desto mer vil de sosiale prosessene avgjøres av rå makt. Vi har en biologisk programmering til å beundre denne urkraften. Jo mer rendyrket, dette er, desto mer tolererer vi mangel på restriksjoner. Donald Trump kan lyve og jukse, selv om alle vet det, og ser mellom fingrene. Men det kan ikke du og jeg. Vi innser også at dette ikke kan skape en stabil bærekraftig sivilisasjon.

Om det å forsvare æren

Det å bli fornærmet er en måte å vise styrke på. Av natur vil mennesker ta muligheten for å fornærme en mektig person svært alvorlig. En mektig person er mektig fordi vedkommende kan få avgjørende innflytelse på andres liv. Følgelig henger disse biologinære størrelsene sammen: ære, makt, respekt og redselen for å provosere eller fornærme. Ofte kan dette dulle mektige mennesker inn i en slags barbie-verden, hvor alle er veldig snille, positive, selvoppofrende lojale osv. Det gjelder selvsagt ikke mennesker som oppfatter seg som verdige rivaler. De kan finne på å provosere og også gjøre det synlig for all verden at de ikke har respekt. Mektige mennesker som blir provosert gir tydelig og kraftig uttrykk for fornærmelse. Og de må da forsvare sin ære ved utøvelse av makt og sanksjoner. Så lenge man føler seg sånn noenlunde likeverdige i styrke ligger det latente biologinære tilbøyeligheter til å ville dominere hverandre. Og det sier seg selv at slike kamper kan ha en lei tendens til å eskalere. Og prosessen er ofte selvforsterkende. For man må hele tiden overgå hverandres virkemidler.  Rivalisering handler om forsøket på å dominere hverandre helt til en av partene underkaster seg.

Det er verdt å merke seg at rivalisering nok foregår på alle nivåer i hierarkiet. Men sannsynligvis øker både hyppighet og virkemidler i styrke etter som vi stiger opp i pyramiden og mennesker får mer og mer makt. Men dersom noen hersker ubestridt på toppen og ikke føler seg truet av noen, så kan vedkommende bli som en slags «gud» som på en måte står hevet over det hele. Det ligger da i sakens natur at disse tilbøyelighetene da ikke lengre er synlige.

I den nederste enden av skalaen så vil de svakeste menneskene ikke ha sosial råd til å koste på seg fornærmelse. En fornærmet svekling kan neppe vente seg medynk. Og det er fare for at det lille som er igjen av respekt kan forsvinne. Vedkommende kan bli både foraktet, latterliggjort og i verste fall bli sanksjonert. På denne måten er det biologinære mennesket sosialt sett svært urettferdig. Og det skal en del refleksjon i forhold til menneskeverd og etikk til for å klare å motsette seg mot å bli dratt med i dette spillet.

Evnen til å bli fornærmet er nok kulturelt betinget. Men tilbøyeligheter som er inne i bildet kan være frykt for skam blandet med aggresjon som følge av behov for å dominere, og tilsvarende motvilje mot underkastelse.

I det kalde sosiale klima dominerer æreskulturen, og da er det naturlig snakk om store vertikale sosiale avstander. Fallhøyden er stor, og sikkerhetsnettet fraværende, rangeringskurven er bratt, hard og brutal. Fokus er i høy grad på ære og på det spillet å forsøke å dominere hverandre.

I det varme sosiale klimaet er dette mer neddempet. Hierarkiene er langt lavere og miljøet gjennomsyres mer av omsorg og menneskeverd.

Sammenhengen mellom narsissistiske trekk og rangeringsmekanismer

Det grunnleggende her er hypotesen om at rangeringsmekanismer er biologisk bygget inn i oss. Det starter med størrelse og avgjøres av styrkeforholdet mellom partene. Vi kjenner det hos mange arter, som en kamp, ofte på liv og død mellom rivaler. Dyret er fortsatt i oss og det manifesterer seg mentalt i emosjonelle komplekser av type dominans, stolthet, storhet,  skam, arroganse, forakt, sjalusi, rivalisering, plaging, underkastelse, beundring og tilbedelse. Fellesnevneren for alt dette er først og fremst basert på aggresjon. Men her er også ingredienser av både frykt, begjær og omsorg involvert inn i dette. Det som er verdt å påpeke her er at aggresjon og omsorg er motsetninger til hverandre. Hypotesen er at aggresjon har mekanismer for å slå av omsorgsevnen. Resonnementet er at dersom dette ikke var slik, så ville aggresjonen kunne miste sin effektivitet. Noe av dette kan kanskje begrunnes med måten som oksytocin virker på oss. Oksytocin kalles ofte for kjærlighetshormonet. Derfor var overraskelsen desto større når man oppdaget at denne virkingen i stor grad begrenser seg til nære omgivelser. I forhold til utgrupper har det samme hormonet motsatt effekt. Det forsterker fiendtligheten. Så virkeligheten er mest sannsynligvis at oksytocin generelt ikke forsterker omsorgsevnen, den bare fokuserer den, og da går det på bekostning av hva individet enn måtte oppfatte som utgruppen.
Poenget her er altså erkjennelsen av mekanismer som slår av omsorgsevnen, og hypotesen går altså på at aggresjon har betingede egenskaper i denne retningen.

Rangering handler om overordning og underordning. Dette kan avgjøres av rivalisering, men ofte indirekte via signaler som rangerer. Jeg har allerede nevnt størrelse. Denne funksjonaliteten gjenbrukes videre til det å tilhøre en større eller sterkere gruppe, eller sosial posisjon osv.

Her fokuserer vi på hvilke impulser som ledsages av det å oppleve seg som overordnet. Impulsene er stolthet, arroganse og ikke minst forakt.  Man forventer underkastelse, men har hele tiden beredskap på forsvar mot opposisjon. Disse er manifestasjoner av en underliggende aggresjon, som nettopp har den egenskapen at eventuelle omsorgsimpulser vil bli hemmet.

Dette leder til den narsissistiske tilstanden jeg kaller for identitetsberøvelse. Det er en type objektivisering hvor mesteparten av individets subjekt blir usynlig for den overordnede. Det eneste som blir igjen er evnen til å lide og evnen til å beundre. Lidelsen er nødvendig for å kunne tilfredsstille aggressivt begjær, mens evnen til beundring handler om såkalt «narsissistisk supply», dvs. fylle behovet for stolthet.

Alt dette er nærmere beskrevet i refleksjonen om narsissistisk atferd her. I denne sammenhengen påpekes det altså at det vi kaller for narsissistisk atferd på ingen måte er noe sykelig, men tvert imot funksjonalitet som er innebygget i alle menneskers emosjonelle profil. Som alle andre emosjonelle mekanismer så har dette utløsningsmekanismer. I dette tilfellet handler det altså om rangerinsmekanismene, og da spesielt opplevelsen av å være overordnet i relasjonen. Her er det verdt å merke seg refleksjonen om det store mennesket. Da handler det om at følelsen av storhet er diffus. Den kan utløses av å tilhøre et stort land, en stor bedrift, ha en større bil, en dyrere veske, et bedre uteseende osv. Med andre ord lar dette seg utmerket koble opp mot en gruppeidentitet. Følgelig kan dette utløse narsissistiske trekk som en del av en kultur, subkultur eller i en organisasjon. Bekymringen er da at dette kan gjøre sosiale miljøer dysfunksjonelle, irrasjonelle og til en fare for seg selv og sine omgivelser.