Det nostalgiske mennesket

På samme måte som fantasien skaper en visjon av fremtiden, så er den like egnet til å skape en visjon av fortiden. Menneskets hukommelse kan ikke sammenlignes med f.eks. minnet i en datamaskin, et bilde eller et taleopptak. De fleste av oss har vel opplevd at når vi mimrer om hendelser som ligger langt bak i fortiden, så er oppfatningene forskjellige om hvordan det egentlig var. Her er det flere mentale mekanismer inne i bildet og forstyrrer det hele. En forestilling jeg har er at om hjernen skulle lagre minner på samme måte som en datamaskin lagrer filer, så ville kapasiteten raskt bli brukt opp. Vi må ikke glemme at hjernen hvert øyeblikk bombarderes av at hav av inntrykk fra sansene. Vi har både kamera, mikrofon og en rekke sensorer for kropp og motorikk, konstant på. Vi har et korttidsminne som har forholdsvis god oversikt. Slik fungerer vi i nuet. Men så har vi et langtidsminne som gir oss muligheten til å lære for livet.  Følgelig finnes det sterke sorteringsmekanismer, optimalisert på å ta vare på den informasjon som er mest signifikant. Og hva er mest signifikant? Vel, indikasjonen finnes vel klart når vi aner hvordan dette er bygget opp. Langt inne i det limiske system finnes en hjernestruktur kalles for hippocampus. Denne strukturen er ansvarlig for å sortere ut og sette i verk lagring av minner. Den er nært knyttet til emosjonelle funksjoner. Forskning antyder at jo sterkere følelsesmessige reaksjoner det er i forhold til inntrykkene, desto større blir innsatsen for å få lagret dette. Om vi følger tankegangen i atferds-dualismen så er dette veldig forståelig. Det er viktigere med en hukommelse som indirekte er preget av genenes biologiske oppdrag, enn av en korrekt ufarget gjengivelse av virkeligheten.

Denne fantasiens tendensiøsitet forsterkes sannsynligvis av den neste mekanismen vi skal inn på, nemlig det faktum at hver gang vi leser et minne, så påvirker vi det. Hver gang vi drar frem de gamle minnene så settes hele bildet inn i en kontekst, skapt av fantasien. På mange måter så kan fantasien om fortiden sammenlignes med en film, med forholdsvis fri kunstnerisk frihet, men dog basert på virkelige hendelser. Regissøren heter fantasi. Og framstillingen preges av en tendensiøsitet koblet opp mot den biologiske emosjonelle programmering. De minnene vi har er som regel omgitt en aura av mer eller mindre begrunnede assosiasjoner, fortolkninger og overtolkninger.

Men dette går enda lengre. Nyere forskning viser at individet ikke bare er i stand til å forvrenge minner, men også til å skape helt nye minner. Med andre ord er vi mennesker i stand til å huske ting som faktisk aldri har skjedd. Til å begynne med kan dette høres utrolig ut. Men når vi forstår at selve den mekanismen, som gjør at vi kan skille et ekte minne fra et minne konstruert av fantasien, er feilbarlig, så blir dette mer forståelig. Alle mentale mekanismer er feilbarlige og ingen er optimale. Det som forteller oss at en forestilling tilhører virkeligheten, er også en fysisk mekanisme som ved gitte betingelser kan feile. Vi må ikke la vår mindblindness lure oss til å tro at opplevd virkelighet er det samme som virkeligheten selv. Men, selvsagt tenker jeg at det skal noe til for at dette skal kunne skje. Det er jo helt vesentlig for vår rasjonalitet at sinnet har en noenlunde treffsikker bedømmelse på hva som er fantasi og hva som er virkelighet. Men vi vet at diverse spørreteknikker som psykologer og politi i forhør til tider har brukt, har gitt denne effekten. Og kanskje kan denne mekanismen også inngå som en del av sinnets strategi for å beskytte seg selv mot ekstremt ubehagelige sannheter.

Når vi nå skal fokusere på fortiden så er det enda en egenskap jeg tror de fleste av oss har erfart. Jeg har jo tidligere vært inne på at følelsesutbrudd kan huskes, og at vår atferd dermed indirekte påvirkes av følelser selv om vi ikke befinner oss i en affekttilstand. Når vi tenker oss om så er jo dette sinnrik smart mekanisme som gjør det mulig å fungere rasjonelt uten den reduksjonen i kognitiv kapasitet som affekttilstanden medfører.  Men nå skal vi ta denne mekanismen litt lengre. For nemlig denne muligheten til å kunne «huske» følelser kan selvsagt også kynisk brukes falskt av fantasien. Da snakker jeg om det som vi i øyeblikket opplever som nøytrale tilstander, uten de helt store følelsesmessige reaksjoner. Når vi tenker oss om så må jo de såkalte nøytrale hendelsesforløp kunne oppfattes som biologisk verdifulle. Det er situasjoner hvor det meste gikk på skinner. Individet opplever trygghet, uten de helt store problemer. Individet sultet ikke og hadde stort sett nok av det som behøves. Individet lider ikke overlast av noe slag. Dette er oppskriften på biologisk suksess. Dette oppfattes som gode vilkår for å kunne fostre frem avkom. Den reproduktive logikk sier at det er der individet bør være.  Måten dette skjer på er å skape en drivkraft for individet til å søke seg tilbake til slike tilstander. Men dette er tilstander uten de helt store affeksjoner. Da har evolusjonen enda et smart trekk i ermet. Det kan kalles for nostalgien.

I sangen heter det at «You only know you love her when you let her go». Det er først når øyeblikket er borte at du skjønner rikdommen i det. Men selvsagt er det ikke noe man «skjønner» med fornuften. Det er fantasien som skaper rikdommen i øyeblikket, lenge etter at det er borte. Igjen ser vi at fantasien brukes for å skape rosenrøde bilder av de mer nøytrale deler av fortiden.

Gjennom denne mekanismen skapes en tilbøyelighet i individet til å ville finne tilbake til de mer trygge problemfrie habitater. På mange måter er nostalgien et motstykke til leken og nysgjerrigheten. Om vi legger alt dette til sammen, så har vi altså et system som søker opp og utforsker nye habitater og muligheter, våger seg ut av komfortsonen, men som også finner tilbake til de beste alternativene. Dette er et komplett system for tilpasning til omgivelsene. Individene søker opp og finner de beste leveområdene. Samlet gir dette en den beste sannsynligheten for optimal reproduksjon. De individene med den beste balansen mellom disse drivkreftene er de som ble våre forfedre.

Men, kanskje spesielt for mennesket, som jo i følge noen er over-utrustet i forhold til kognitiv kapasitet, så får nettopp vår nostalgiske egenskaper en behagelig bivirkning. Som tidligere nevnt i forhold til religion, så er jo en del av drivkraften bak religion nettopp den evnen den har til å dempe den utrygghet og bekymring som følger av denne over-utrustingen. Nostalgien er en mekanisme med en lignende bivirkning. Den demper individets uro ved sin evne til å skape en opplevelse av mening med livet.

Menneskets opplevelse av mening med livet handler i høy grad om fantasiens evne til å vise frem en rosenrød fortid og en like rosenrød fremtid. Dette er fantasibilder som har lite med realiteter å gjøre, men det er heller ikke relevant. Det som er relevant er at individet ikke overmannes av en opplevelse av tomhet eller meningsløshet.

Læringen vi kan ha av dette er på mange måter paradoksal. For de flinkeste og mest suksessrike av oss er de som klarer å realisere mest av sine fantasifulle forestillinger. Dette reduserer fantasiens spillerom.  Det er det privilegerte menneskets svøpe å måtte stå i fare for å kjempe med den tomheten og følelsen av meningsløshet som dette skaper.

Individuell nostalgi

Individets tidsperspektiv kan sies å være tredelt. Vi har fortiden, vi har øyeblikket, og vi har fremtiden. Selvsagt er det stor individuell forskjell på fordelingen av fokus på hver av disse tre delene. Små barn lever hovedsakelig i nuet. Kanskje er det slik at jo yngre man er desto mer er fokuset på øyeblikket her og nå. Det vil jo være logisk både fordi hukommelsesfunksjonen ikke er fullt utviklet før ved 4-5 års alder, og fordi små barn ikke har nok erfaring til å bygge en visjon om fremtiden, i alle fall ikke fjern fremtid.  Og fortiden for små barn forsvinner fort inn i en tåke av uklare minnebilder. Etter hvert som individet lever sitt liv vil selvsagt forholdet mellom perspektiv på fortid og fremtid endre seg. De fleste unge mennesker utvikler etter hvert et forholdsvis sterkt fokus på fremtiden og forventinger om fremtiden. Og det er jo ikke så rart for det er jo der de forventer å tilbringe mesteparten av livet. Men jeg tenker at her er det store individuelle forskjeller ute og går. Unge mennesker som opplever at livet stort sett går på skinner, og har mye medgang tenderer hovedsakelig til å leve mer i nuet. Jeg synes å ane at det som ofte særpreger det vellykkede unge mennesket handler først og fremst om en øyeblikks orientering. Og dette er en forståelig og god strategi. For høy prioritering av mentale ressurser på øyeblikket her og nå, gir den beste sosiale gevinsten, forutsatt at autopiloten er sånn noenlunde kompatibel med det akseptable sosiale spillerom. Dette kan da også være en forklaring på at mange mennesker med høy sosial suksess ikke husker så veldig mye av fortiden. Og igjen kan jo dette slå ut i at ambisjoner og drømmer i forhold til fremtiden er mer dempet.

Individer som sliter mer vil selvsagt ha en annen utvikling og en annen strategi. Her er analyse av fortiden og de lærdommer man kan trekke av det, utgangspunkt for ambisjoner om fremtiden. Og ambisjoner for fremtiden er en forutsetning for å kunne legge en rasjonell strategi i forhold til å forbedre egen livssituasjon. Dette kan være noe av forklaringen på at mennesker som møter mye motgang på sin vei ofte kan bli mer analytisk og reflekterte.

Men uansett slike forskjeller vil vi alle ha disse fortidens, nåtidens og fremtidens perspektiver på livet. Og selvsagt er det vel slik at jo lengre man lever, jo mer av livet befinner seg i fortiden. Følgelig vil fokus på livet mer og mer bevege seg i retning av det bakover-skuende etter hvert som livet skrider fremover og nærmer seg slutten. Derfor vil jo tendensen gå i retning av at jo eldre mennesker er desto mer nostalgisk kan de bli.

Konservatisme

Når jeg snakker om konservatisme så tenker jeg på et mønster av motvilje mot forandringer, gjerne kombinert med orientering mot en historisk epoke, hvor «alt var så mye bedre».  I denne sammenhengen holder jeg selvsagt utenfor konservatisme som betegnelser på politiske retninger. Jeg sorterer gjerne konservatisme i tre kategorier alt etter som hva som er drivkraften bak:

1)      Rasjonell konservatisme
Selvsagt er det slik at man kan bli beskyldt for å være konservativ i forhold til enkeltstandpunkter. Men det jeg kaller for rasjonell konservatisme handler ikke om et mønster av motvilje mot forandringer, men om nettopp enkeltstandpunkter med gode rasjonelle begrunnelser for å beholde status quo. Derfor er egentlig ikke rasjonell konservatisme, konservativ i den forstand som jeg har beskrevet. Men selvsagt er det slik om man er høyt på banen og flagger standpunkt for status quo i enkeltsaker, så kan man jo tilsynelatende fremstå som konservativ og bakstreversk. Jeg har tatt det med her for å få frem at det ikke er all motstand mot forandringer som gir grunnlag for å bedømme et menneske som generelt konservativ.

2)      Strategisk konservatisme
Strategisk konservatisme handler om å tilhøre den delen av befolkningen som har det bra her og nå, og som har alt å tape på at forandringer kommer. Typisk kan det være landets elite, eller mennesker som sitter i de beste posisjonene. Motkreftene vil alltid være de som sliter i dagens system og som håper og tror at enhver forandring vil bli til det bedre.

3)      Nostalgisk konservatisme
Den delen av konservatismen som refererer seg til en storslagen fortid, kaller jeg for nostalgisk konservatisme.
Om man tar med de mekanismer som skaper illusjonen om en rosenrød fortid, så er det da heller ikke så unaturlig at det i kulturen kan skapes forestillinger om en storslagen fortid. En fortid som selvsagt aldri har eksistert.
Da jeg vokste opp var de såkalte «glade 50-årene» et tema de voksne vendte tilbake til. Og jeg må ærlig innrømme at 50-årene fremstår for meg som et glansbilde av en tid. Det var en uskyldighetens tid hvor alt var mulig. Det var en tid med stor fremgang og urealistisk fremtidsoptimisme. Det var en tid med akselererende teknologisk fremgang, hvor man ikke så grenser for hva man kunne få til. Ja det var til og med en tid med mye vakkert vær, og hvor enkelte somre i Nord-Norge varte til langt ut i oktober. Dette bilde av de sorgløse og glade femti-årene er noe jeg kommer til å bære med meg resten av livet. Jeg så jo ikke så mye til dem selv. Jeg er født i 1958. Så det bilde jeg har er skapt av min egen fantasi, inspirert av mine foreldres ungdomsopplevelser fra denne tiden.
Men selvsagt var nok ikke bildet så skinnende likevel. Den kalde krigen raste på sitt verste. Atomprøve-sprengingene kom på rekke og rad, med stadig større sprengstyrke. Atomfrykten rådet.  Koreakrigen tok livet av rundt 2,5 millioner mennesker. Men om jeg nå ikke hadde hatt disse historiske fakta å referere til, så kunne godt historien om 50-årene blitt til en slags urealistisk rosenrød forestilling om en glansperiode som vi gjerne vil tilbake til. I sitt manifest refererer f.eks. 22.juli terroristen til en illusorisk storslagen fortid av tempelriddere og korstog. Vi kjenner også til Amish-folket, som har gjort 1800 tallets leve måte til en ideologi. De kler seg og forsøker å leve som man gjorde den gangen.  Men den mest synlige nostalgiske konservatisme vi har i dag er en retning innenfor Islam som kalles for Salafisme. Denne refererer til den stor muslimske glansperioden som kan ha vært en plass rundt det 2. Kalifatet. Både Taliban, IS og deler av Islamismen inspireres av en ide om å vende tilbake til denne kulturen. Denne siste varianten viser hvor omfattende og kraftfullt de nostalgiske tilbøyelighetene i mennesket kan slå ut. Mønstret er det samme. Kulturen utvikler et fantasibilde av en glanskultur som aldri har eksitert. Så vil dette fungere som en motivasjon for en styrt utvikling som skal drive kulturen tilbake til denne drømmen. Men drømmen er en illusjon og strategien er like fånyttes som forsøket på å få en foss til å renne oppover. Kulturutvikling er en kaotisk enveiskjørt prosess som på ingen måte lar seg snu i motsatt retning. Selvsagt kan man påvirke kulturutviklingen, men hvordan det endelige forløpet blir har man dårlig kontroll over. Vaksinen mot å la konservativ nostalgi ta irrasjonell overhånd er mer analyse, mer kritisk tenkning, høyere rasjonell forståelse og ikke minst en god etikk i bunnen.

Om fortiden som norm og autoritet

Det faktum at jeg eksisterer er et resultat av mine forfedres suksess. En kjede av suksess som strekker seg bak og forbi historiens tåkedis gjorde at mine forfedre hadde biologisk suksess som til syvende og sist resulterer i at jeg er her. Og selvsagt kan ikke selveste naturen la en slik suksesshistorie gå i glemmeboken uten å lære av den. For oss mennesker er læringsmekanismene todelt. Du har den biologiske læringen som jeg beskriver ved hjelp av atferdsdualismen. Så har vi den kulturelle læringen, som best kan beskrives ved vår evne til å ta farge av den kultur vi er født inn i. Det er jo så godt beskrevet i sitatet om at mennesket fødes som originaler men dør som kopier. For å ta inn metaforen om komfortsoner her, så snakker vi altså om to av dem; den biologiske- og den kulturelle komfortsonen. Det å bevege seg utenfor den biologiske komfortsonen kan oppleves som svært dramatisk. En gang for mange år siden hoppet jeg i fallskjerm. Det er definitivt å bevege seg ut av den biologiske komfortsonen. Genene har formet den hjerne-strukturen vi kaller for Amygdala, også for å gi oss evnen til å bli redd. Da jeg stod der i flydøra, lå Amygdala i fosterstilling og skrek stemmen av seg. Det skal kraftig overtalelse til for å motsette seg den stemmen.
Men det å bevege seg ut av den sosiale komfortsonen kan ofte oppleves like vanskelig. For det handler om å bryte tradisjoner eller normer, eller gjøre ting på nye og mer originale måter, noe som kan resultere både i ulykker, skandaler og sanksjoner. Inn i denne materien har vi «de gamles ord og formaninger». Det ligger en tilbøyelighet i vår natur til å lytte og respektere dette. De gamle har mer erfaring, og de gamle tradisjoner og normer kan ofte bære i seg en visdom eller klokskap, vi rent rasjonelt ikke klarer å knekke koden på, men som viser seg å ha sin misjon likevel. Sannsynligvis kan det ligge en biologisk tilbøyelighet i drivkraften om å ville lytte til dette. Kanskje er dette den biologiske bakgrunn for menneskets evne til å skape normer og tradisjoner som ramme rundt det sosiale samspill. Også dette er en strategi, som tillater å forme atferd, som et tillegg til den rent biologiske formingen av atferd. Og det må være en lønnsom strategi siden den ligger så dypt i oss. Sannsynligvis ligger hovedtyngden av suksessen til denne strategien i det forhold at individer som tilpasser sin atferd etter normene, unngår felleskapets reaktive ansvarliggjøring. Det er ikke bare en sosial katastrofe å bli stemplet. For det vil sannsynlig også medføre en biologisk katastrofe, altså individets sannsynlige reproduksjonsmessige suksess reduseres. Dermed har det naturlige utvalg en knagg å arbeide med.
Men selvsagt er det slik at om en kultur lar seg overmanne og stivne i strenge tradisjoner og normer, så vil dette kun fungere helt til den dagen det kommer signifikante endringer i de betingelsene kulturen lever under. Det kan for eksempel være miljømessige utfordringer, alvorlig sykdom, eller påtrykk fra andre kulturer. Når slike endringer kommer vil kulturen tjene på å tilpasse seg. Men en slik tilpasningsevne vil kunne bremses kraftig nettopp av slike konserverende mekanismer som det er snakk om her. Men selvsagt ligger det andre tilbøyeligheter i menneskenaturen som evner å bøte på dette. Mennesket kan for eksempel opponere, latterliggjøre, tenke kritisk, være kreativ, rasjonell eller eksperimenterende. Det som vil avgjøre kulturens skjebne i en presset situasjon kan ofte være det sosiale klima. Om kulturen dirigeres av en dominant elite med liten eller ingen vilje til endringer, eller toleranse for opposisjon kan det bety katastrofe.

Lærdommen av dette er selvsagt at det ikke ligger noen nødvendig autoritet i de gamle dogmer og formaningers visdom. Det modne mennesket er oppmerksomt på at den tyngden alder og historie gir ofte kan være illusorisk. Det vil si at tyngden i seg selv kun har retorisk virkning. Gitt den den ydmykhet og respekt man bør ha for den uvitenhet og dumskap en selv kan preges av, så fortjener den gamle visdom oppmerksomheten og det å bli tatt alvorlig. Men dermed er det ikke sagt at det modne mennesket slipper tak den kritiske side av seg selv. Noen ganger står normer og tradisjoner i veien for den gode livsutfoldelse, noen ganger virker de som maktmekanismer eller som ren sosial renovasjon. Våre holdninger vurderes kritisk i forhold til hva de gjør, hvilken virkning de har, men ikke hvor de kommer fra.
Ut av dette kommer også oppmerksomheten på at en del eldre, spesielt menn har en retorisk kraft, utelukkende gjennom sin aura. De fremstår med en slags verdighet og klokskap. Det er klart at dette gir gjennomslagskraft. Men det modne mennesket bestreber seg på ikke å slippe tak i sin egen kritiske vurderingsevne, hvor fristende det en kan være. Ayatolla Khomeini var en slik skikkelse. Jeg kan ikke akkurat si jeg er en stor beundrer av den undertrykkende terrorstaten han skapte.