Det sosiale spill

 

Innledning

Hvis du som leser dette ønsker å ha en filosofisk tilnærming til dette stoffet er det en fordel at du bevisst forsøker å ta noen steg bort fra det sosiale spill. Forestill deg gjerne at du er en biolog fra en annen planet som observerer og analyserer menneskearten. Det er jo slik at det er først når man er i stand til å betrakte ting utenfra at man kan få et overblikk over terrenget, identifisere mekanismer og gjøre analyser av det vi observerer. Å komme helt ut av det sosiale spill er umulig. Selv når vi er alene spiller vi en rolle. Men vi kan bevisst forsøke å heve oss over konkurranseinstinktet, tendensen til forakt eller beundring, status og posisjonering, retorikk og språk, dominans eller undertrykkelse.

Jeg har etter beste evne forsøkt å betrakte disse prosessene som fenomener. Det vil si å basere meg på analyse og refleksjon. Det faktum at vi selv opplever det å være menneske kan forstyrre dette bildet. Vi må lære oss å sortere mellom mentale prosesser og sosialt og biologisk resultat. Dette temaet innebærer et hovedfokus på sosialt resultat, men det ligger i bunnen at høy sosial suksess er en vesentlig faktor for å styrke det biologiske resultat. Det gjør at sosiale prosesser i høyeste grad er preget av evolusjon og det naturlige utvalg.

Det sosiale spill i økonomiske termer

Dette en begrepsklargjøring av termer som jeg benytter meg av, stort sett over alt i mine refleksjoner. Det som kjennetegner et spill eller konkurranse er at det er et system som skaper vinnere og tapere i forhold til et mål. «Målet» for det sosiale spill er høyest mulig sosial kapital. Man kan gi flere mål på sosial kapital. Kort fortalt dreier deg seg om størrelser som status, rangering, makt, ære, oppmerksomhet osv. Transaksjoner som endrer verdien på den sosiale kapital kaller jeg for sosialt resultat. Positive resultater oppgis som sosial gevinst, mens negative resultater betegnes som sosiale kostnader.
Individet søker sosial gevinst i den hensikt å øke sin sosiale kapital. Men individets atferd eller andre forhold kan også medføre at individet pådrar seg sosiale kostnader.
Begrepet sosial suksess knyttes i denne sammenheng naturlig til de individer som lykkes med å tilegne seg rikelig med sosial kapital.

Det sosiale spillets grunnleggende drivkrefter

Mennesket er utstyrt med sosiale tilbøyeligheter som søker å optimalisere den sosiale kapitalen. Disse tilbøyelighetene er preget i vår art som følge av evolusjonære prosesser. Da snakker vi om det naturlige- og seksuelle utvalg. Jo høyere sosial suksess et individ har, desto større evne til å spre sine gener. Dette kan begrunnes gjennom at sosial suksess medfører bedre tilgang på partnere og det gir bedre muligheter til å gi avkommet en god start i livet. Dermed vil det sosiale spill hardne til etter hvert som generasjonene kommer og går. Studier av flokkdyr viser ofte at det etableres en sosial rangorden i en hierarkisk struktur. Hver på sitt nivå vil individene kjempe om sin plass i systemet. Dette kan ofte skje gjennom fysisk kamp, eller truende atferd, hvor den sterkeste befester sin stilling over den som er svakest. De mest resurssterke individene vil alltid besitte de høyeste posisjonene. Det er da også disse som får størst oppmerksomhet fra det motsatte kjønn, og derfor har størst mulighet til å spre sine gener.
Hos oss «siviliserte» mennesker handler det sosiale spill handler om oppmerksomhet, synlighet og makt eller kontroll. Som enkeltindivider kan vi kjempe med å synliggjøre våre positive personlige ressurser. Vi spiller på det vi har: rikdom, utseende, makt, dyktighet, suksess, bekjentskaper osv. Biologer opererer gjerne med et begrep kalt «handicapprinsippet». Det vil si man viser styrke ved å bære en unødvendig byrde. Det kan være en påfuglhale, eller elgens gevir. For oss mennesker kan kanskje dette dreie seg om hjernen[1]. På den måten signaliserer man gode gener, fordi gode gener gir styrke til å bære en slik byrde. Jeg tenker at det for oss mennesker kan handle om å fremvise livsoverskudd, styrke, og ferdigheter. Spillet kan være aktivt selv om det er bare to personer til stede. Jo flere personer som er til stede i en sammenheng, jo sterkere fremtrer spillet. Noen få (vinnerne) blir svært synlige. Så går gradene nedover til massen som kun er synlig gjennom massehysteriet, og over til taperne som enten kan være totalt usynliggjort eller, enda verre, gjenstand for massens forakt og fordømmelse og kanskje også aggresjon.

Enkeltmenneskets totale personlige ressurser vil som regel avgjøre dets plassering i det sosiale hierarki. Men her finnes en rekke selvforsterkende prosesser som gjør at små realforskjeller kan utvikle seg til gigantiske sosiale forskjeller. Generelt kan dette uttrykkes på den måten at jo større sosial kapital man har, desto større er muligheten for å skaffe seg enda mer sosial kapital. Men også andre forhold påvirker dette, nemlig den at høy sosial kapital også innebærer mye å forsvare. Mennesker med høy sosial kapital vil derfor ofte preges av ekstrem fokus på sosial gevinst. Klær er ikke godt nok, det må være merkeklær. Merkeklær er ikke godt nok, de må koste mye. Samme resonnement kan gjøres i forhold til hus, bil, mat reiser og til og med språkbruk. For de som er lengre ned på rangstigen kan dette oppfattes som tåpelig og absurd.

Det er grunn til å tro at intensiteten på det sosiale spill avhenger av sosialt klima. Et varmt sosialt klima med et godt etisk menneskeverd i bunnen vil som regel være mer preget av sosialt samspill enn av sosialt spill. På tilsvarende måte vil et kaldere sosialt klima med tilhørende dårlig menneskesyn intensivere det sosiale spill, noe som kan være svært usunt både på individ-basis og som kultur.

Overgangen fra sosialt samspill til sosialt spill kan kanskje sies å være en glidende overgang fra det samspill drevet av et grunnleggende behov for sosialt fellesskap og over på konkurransen om å skaffe seg fordeler, som jo er en vesentlig komponent i det sosiale spill. Kanskje kan strategier for å skaffe seg fordeler grovt deles inn i følgende grupper:

1)      Den dominante strategien
Domineres av fysisk makt og maktspråk, og mer eller mindre fordekte trusler om bruk av makt. Den dominante strategien har utgangspunkt i synlig makt som oppleves overlegen, hvor valget er enten å tilpasse seg eller å bli valset over. Den dominante strategien kan gjerne sorteres inn som en maskulin strategi. Den er i sin natur synlig og usjenert. Jo sterkere overmakten er, desto mindre er den sosiale reservasjon i forhold til å vise den frem.

2)      Den manipulerende strategien
Det finnes selvsagt innslag av manipulasjon i alle fire gruppene. Men manipulasjon som hovedstrategi kan sies å være den feminine varianten som matcher den mer maskuline dominante varianten.  I denne sammenheng handler det altså om å oppnå fordeler ved hjelp av virkemidler som på overflaten er usynliggjort. Men effekten kan ofte være vel så kraftig som den dominante strategien. En undervariant av dette handler om bevisst utnyttelse av andres behov. Det kan handle om alle slags behov fra fysiske behov til sosiale behov. Religion kan også være en slik utnyttelse.
Begge disse to øverste gruppene er strategier som er typisk for høy rang. De her store innslag av biologinærhet. Det vil si at det er snakk om individer med så store ressurser at de i ganske stor grad manøvrerer på magefølelsen, uten at det nødvendigvis ligger så mye bevisst kognitivt arbeid bak. Jeg sier nødvendigvis, for selvsagt finner også her varianter som er svært så sofistikerte og velregisserte. Særlig på området manipulasjon gjør jo dette seg gjeldende.

3)      Arbeidsstrategien
Arbeidsstrategien handler om å skape seg selv nytteverdi ved å produsere varer og tjenester som andre har behov for eller glede av.  Denne strategien preges i stor grad av rasjonalitet. Individet baserer sin strategi på at «her kommer ingenting gratis», så her må det bygges stein på stein. Man anskaffer kompetanse, og trener opp styrke, ferdigheter og utholdenhet, gjerne med langsiktige bevisste målsettinger. Når det er sagt, så er det ingen selvfølge at alle enkeltindivider har reell mulighet til å komme til denne strategien. Det kreves både mentale, fysiske og sosiale ressurser som utgangspunkt for å få det nødvendige fotfeste. Det skal både flaks og kløkt til for å bli klar over egne talenter. Og det kreves både utholdenhet og sosial støtte for så å kunne utvikle dette til å bli noe.

4)      Den usynlige strategien
Denne strategien handler først og fremst ikke om det sosiale spill, men om å unngå det. Det handler om å unngå synlighet, konflikt og konkurranse. En slik strategi kan være å lete seg frem til nisjer som andre ikke er interessert i, og som derfor er uten konkurranse. Det kan også handle om å leve som eremitt, eller utenfor samfunnet. Eller det kan dreie seg om forskjellige former for parasituell atferd. Man spiser «smulene fra den rike manns bord» som det heter. Men det kan også dreie seg om å operere under radaren, med alt fra sniking, til tyveri, til juks og bedrag. I dette sjiktet er det som regel stor kreativitet. Det kan selvsagt også innebære manipulasjon av forskjellige slag. Men stort sett handler dette om et hardt liv på utsiden hvor man må være rasjonell og utvikle en robusthet for å kunne overleve fra dag til dag.

 

Noen spesialiteter ved det sosiale universet.

Vi har lett for å tenke oss inn som en del av det fysiske universet, og det er alt. Men innenfor subjektivistisk tenkning vet vi at hjernen er et informasjonssystem. Det betyr at de rom vårt mentale jeg navigerer i, som oftest er virtuelle rom, som ikke har så mye med fysiske realiteter å gjøre. Jeg har tidligere benevnt seks slike universer: fortiden, fremtiden, makrokosmos, mikrokosmos, det mentale univers og det sosiale univers.

Hver av disse universene har sin egen dynamikk, sitt eget begrepsapparat, sin egen logikk osv. Det sosiale universet er sannsynligvis det viktigste vi har for vår egen suksess i livet. Ofte står det sosiale universet og virkeligheten som motsetninger til hverandre. Vi mennesker har individuelle forskjeller i vårt fokus på og hvordan vi behersker disse universene. Jeg forestiller meg faktisk en viss kjønnsforskjell. Jeg tenker at menn i gjennomsnitt er mer realitetsorientert, mens kvinner i gjennomsnitt er mer sosialorientert. Men her er jeg veldig klar over at det er spekulativt. I skrivende stund har Donald Trump akkurat overtatt presidentmakten i USA. For meg fremstår Trump langt mer sosialorientert enn realorientert. Og han er jo absolutt ikke kvinne. Så kanskje skulle vi også inkludere alfamennesker som veldig synlige i det sosiale universet.

Den store forskjellen mellom det sosiale universet og det virkelige universet er erkjennelsesprosessen. Og her må jeg innrømme at all min teori, og alle filosofers teorier før meg er fokusert på erkjennelse av realiteter. Hvordan kan man vite noe? Hva betyr det å vite? Platon satte det viktige kriterium at det man mener å vite må være sant. Og da snakker vi om sannhet som en korrelasjon mellom virkelighet og forestilling.

I det sosiale universet står dette kriteriet langt svakere. Først og fremst er erkjennelse av «den sosiale virkelighet» svært vanskelig. Dette har jeg vært inne på her. Vi vet ikke hva andre tenker, opplever og føler. Vi kan kun ha hypoteser om dette. Det kan kanskje forandre seg i fremtiden. Tankelesning er ikke lengre en umulighet. Det vil i så fall revolusjonere det sosiale universet. Men enn så lenge kjenner enhver av oss bare en av de milliarder aktører i det sosiale univers, nemlig oss selv. Og på oss selv og hva vi oppfatter at andre tror om oss selv, så kan vi erkjenne den sosiale erkjennelsens store svakhet. Hvem av oss opplever ikke å bli feiltolket, misforstått feilbedømt osv. Dette er sjelden rettferdig. De fleste av oss vet så alt for godt om vår feilbarlighet i forhold til sosial erkjennelse.

Men det går lengre enn som så. For nettopp denne usikkerheten skaper jo rom for å definere virkeligheten. I det sosiale univers erkjennes ikke virkeligheten, den defineres. Det er anti-realisme. Og det er selvsagt ikke Jørgen Hattemakers privilegium å kunne påvirke denne prosessen i nevneverdig grad. Også her er det slik at dette er maktens privilegium. Instrumentene for å skape den sosiale virkelighet er retorikk, makt, synlighet, sosial viljestyrke, sosial status osv. Alt dette er jo ressurser som er en del av den sosiale kapitalen. Slik at jo mer sosial kapital man har, desto større er evnen til å definere den sosiale virkeligheten. Slik gjelder jo også her loven om negativ omfordeling. Jo mer man har, desto større er evnen til å skaffe seg enda mer. Det som er vesentlig her er at i den fysiske verden så er korrekt virkelighetsoppfatning, altså nærmest mulig sannheten, et helt vesentlig kriterium i forhold til det å handtere virkeligheten. Dette er en lovmessighet som nesten er opphevet i det sosiale univers. Det er derfor jeg har innført begrepet sosial rasjonalitet. Mens ekte rasjonalitet gir mest suksess i den fysiske virkeligheten, så er din suksess i det sosiale univers i langt sterkere grad avhengig av din evne til å skape den virkelighet som er nødvendig for å oppnå dine mål. Det inkluderer selvsagt også det å lyve, retorikk og alt slags sosialt renkespill. I det sosiale univers er det nødvendigvis ikke sant at «ærlighet varer lengst». Det er en regel som kun gjelder for den som ikke er flink nok til å lyve.

Vi skal være klar over at analyse og forståelse, er mekanismer som avdemper og motsier definisjonsmakten. Derfor er ikke definisjonsmakt kompatibel med vitenskap og rasjonalitet. Typisk vil mange mennesker som er sosialorienterte fornekte eller motarbeide vitenskap, rasjonalitet og analyse. Eksempelvis ser vi denne konfliktlinjen i det jeg kaller for vinduet for fordømmelse.

Samme konfliktlinje ser vi i forbindelse med hat-ideologier og gruppemotsetninger. Jo svakere informasjonsflyt det er mellom gruppene eller hat-objekter, desto større nedslagskraft har definisjonsmakten. Derfor oppstår det ofte interessemotsetninger mellom de som ønsker å punktere sosiale spenninger og de som ønsker informasjonsmessig isolasjon. Det kan gå så langt som til forbud mot å ha noe som helst med «fienden» å gjøre. Dette ser vi innenfor politiske ideologier, som f.eks. i dagens Nord-Korea, og vi ser flust av disse tendensene innenfor fanatiske religiøse grupperinger. Vi skal også være klar over at den påvirkning dette skaper i hver enkelt av oss. For dette kan forme det fortolkningsskjema vi bedømmer hverandre med. Når vi så forstår hvor skjør vår bedømmelse av andre individer er, så skjønner vi at vi her har en kraftig mekanisme som utløser grove feilbedømmelser av hverandre.

Mange av de temaene vi skal inn på her refererer seg til strategier for å definere sannhet i det sosiale universet. Eksempler kan være:

·         Selvoppfyllende profetier

·         Dominans

·         Sosial distanse

·         Sosial Fortolkning

·         Sosial smaksforsterker

·         Sosial kannibalisme

·         Moralsk indignasjon

·         Baktalelse

·         Folkedemoner

·         Sosial stempling

·         Osv.

 

I det modne samfunn er det et mål å avdempe tendensen til definisjonserkjennelse i det sosiale univers. Prosjektet er realitetsorientering. Vi kan jo aldri komme unna at dette skjer. Men det som er vesentlig å få på plass når man skal organisere en stat er å nøytralisere disse effektene i den statlige og kommunale forvaltning. Ansvarlige innenfor slike etater skal være godt skolert på disse mekanismene, og kjenne dette igjen når de ser det, og kunne både avdempe seg selv og hjelpe andre til det samme, når det stormer som verst. Viktige instrumenter her er:

1)      Analyse

2)      Vitenskap

3)      Rasjonalitet

4)      Realitetsorientering

5)      Motvirke hatideologier, monsterfantasier og demoniseringer.

6)      Sosial omfordeling

7)      Trening på å motstå retorikk (Etos og Patos)

8)      Oppdage og kompensere for retorisk ubalanse mellom parter i konflikt.

Sosiale konstruksjoner

Begrepet «sosial konstruksjon» er vel mest brukt av ideologier på venstresiden i politikken. I sin mest ekstreme form snakker man om «sosial-konstruksjonisme». Da favner ideen absolutt alt i den menneskelige kultur. Biologiske mekanismer avvises. Jeg har en mellomposisjon på dette. For meg er det vanskelig å la være å se sammenheng mellom biologi og kultur. Men den sosiale overbygningen inneholder mye mer enn biologi. Det er det sosiale universet, som jo også er et kulturelt univers. En rekke tenkeforestillinger i våre kulturer refererer seg ikke til den fysiske virkelighet, men er fruktbar opp mot det å forholde seg til det sosiale univers. Men her er det svært viktig at vi er oppmerksom på at det sosiale universet er et plastisk univers. For det er ikke bare individer som defineres inn i dette, men en rekke forhold som handler om det å kunne tenke og snakke om elementer i det sosiale spill og i det sosiale samspill. Vi må ikke bli bergtatt av dette, slik at dette blir til ufravikelig virkelighet. Elementene i det sosiale univers er formbare. De er ofte et resultat av paleo-design. Ingen har planlagt det. Ingen har tenkt det ut. Det bare er med oss som en del av den sosiale verktøykasse. De er skapt i en lang utviklingsprosess av vekselvirkning mellom kultur og begreper. Og kulturene kan fanges i dette, og bli låst av det. Det er spesielt filosofers oppgave å bryte ut av slike tankefengsler, kle problemer inn i nye og mer rasjonelle språkdrakter, slik at vi kan tenke nytt og mer rasjonelt om vårt sosiale mellomværende. På den måten kan det rasjonelle mennesket bryte seg ut av tidligere tiders tankestengsler og løfte seg og sin kultur til et mer rasjonelt nivå.

Sosiale konstruksjoner handler om vår indre representasjon av det vi ofte ureflektert tror er sosiale realiteter. Mye av dette handler om moral og normer, karakteristikker, gjerne ideer som har fungert i årtusener. Eksempler kan være respekt, ansvar, rettferdighet, straff, fri vilje, ånd, fortjeneste, ære eller religiøse forestillinger som griper inn i dette. Listen over sosiale begreper kan gjøres svært lang. Bare tenk på begreper som avtale, lover, konge, rolle, forbilde, idol, tilbedelse, ydmykelse, løgn, kriminalitet, allianse osv. Fra moderne tid er begrepene blitt stadig mer avanserte: bedrift, konkurs, forskrift, rammeverk, diplomat, ja til og med penger er et sosialt konstruert begrep.

Vi innser at mye av dette handler om menneskets evne til abstraksjon og symbolspråk. Uten vårt symbolspråk hadde ikke alt dette vært mulig. Alt det jeg har nevnt er fullstendig meningsløst i resten av dyreverdenen.

Kontroversene rundt dette har spesielt gått på kjønn. Ekstreme konstrukualister kan ikke akseptere at kjønn har noe mer å gjøre med biologien enn de fysiske kjønnsforskjellene. Da avviser man enhver sammenheng mellom kjønnsroller og biologi. Dette handler igjen om at man oppfatter at likestilling avhenger av at kjønn er rene sosiale konstruksjoner. Det gir dermed håp om at disse kan rekonstrueres mer rasjonelt i likestillingens navn.  Noe av dette har jeg vært inne på her.

Problemet lar seg løse ved bruk av atferdsdualismen. Det er neppe noen forskjell på kjønnenes kognitive kapasitet. Det er altså intet belegg på at det er noen kognitive innramminger som styrer rolleforskjeller mellom menn og kvinner. Fornuften representerer fakta, læring og forståelse. Forskjellen ligger i den biologiske programmeringen. Dette er altså på et ikke-språklig intuitivt nivå. Jeg tenker at det er gjennomsnittsforskjeller på hvordan kvinner og menn responderer rent emosjonelt. Dette slår da ut i form av interesse, fokus og innsats på de forskjellige områdene. Disse forskjellene skaper en påvirkning inn i kulturen, gjerne i form av selvforsterkende vekselvirkninger. Slik oppstår forskjellige rollemønstre. Dette kan imidlertid overstyres, rent kognitivt. Det kan handle om ideologi, for eksempel likestilling, men det kan også handle om ren nød. Vi ser en klar tendens i verdens mest likestilte land til at kjønnsforskjellene blir mer markante i yrkeslivet. I utviklingsland kan kvinner være mer fokusert på å tjene penger enn på å forfølge egne interesser. Da påvirker dette yrkesvalget. Og det blir av fattig nød. Men i land hvor friheten er stor, så slår biologien gjennom og yrkesvalgene blir mer kjønnsdelte.
Sosiale konstruksjoner i forbindelse med kjønn handler ofte om at kjønnsrollemønstre, som kan utvikle seg forskjellig i forskjellige kulturer, blir sementert i kulturenes normsett og tradisjoner. Slik kan sosiale prosesser, som har utgangspunkt i differensiert biologisk programmering, og som får et tilfeldig kulturelt utrykk, til slutt påvirke utviklingen av moralske normer. Da er det det kulturelle utrykket av dette, som kan omformes og rekonstrueres til noe mer rasjonelt. Men den biologiske forskjellen vil alltid være der. I det modne samfunn innser man at også slike mekanismer virker inn. Det betyr at man motarbeider enhver form for moralisme i forhold til kjønnsroller. Da handler det om å forhindre at sosiale kjønnsrollemønstre får feste seg i kulturen.  Men faktisk er det slik at det er uheldig med for stor kjønns-segregering i de forskjellige yrkene og miljøene. Det optimale miljøet er blandingsmiljøer. Derfor ønsker vi flere kvinnelige ingeniører, og flere mannlige sykepleiere. Og kanskje enda viktigere: flere mannlige barnevernere, og flere kvinnelige ledere. For å få til dette, i et samfunn basert på frihet, må vi ha konstante virkemidler som fungerer som trekkplaster for de yrkene som er mindre attraktive for det enkelte kjønn. Dette er prosesser som må være konstant tilstede, så lenge mennesket er menneske.
Da har jeg dratt denne ganske langt i den hensikt å vise hvordan forståelse av slike mekanismer til syvende og sist kan ende opp i praktisk politikk og hvordan vi innretter oss i samfunnet.


 

Noen utvalgte temaer

 

Innledning

Å gi en praktisk beskrivelse av det sosiale spill som er fullstendig og troverdig er umulig. Det vi snakker om er sannsynligvis den definitivt største utfordringen ethvert menneske har i sitt liv. Hvordan tilpasse seg, hevde seg og få suksess i den kulturen jeg tilfeldigvis er havnet inn i, i denne verden? Det handler om å forstå seg selv, kjenne sine egne signaler og tilbøyeligheter, kontroll på seg selv, tolkning av andre, opparbeide kompetanse på skrevne og uskrevne kutymer for samspillet. Alt sammen utspiller seg i en svært kompleks, verbal og non-verbal strøm av informasjon i raskt tempo. Det handler om tilpasning av roller, bytte masker, spille kortene på en optimal måte. Det er kanskje nettopp denne utfordringen som en gang var drivkraften bak evolusjonen av hjernens størrelse. Å beskrive dette spillet er på mange måter som å beskrive fotball. Det gjøres kanskje best av lynraske fotball-reportere der og da, inn i det konkrete spill. Men fotball kan også beskrives mer teoretisk, hvor man beskriver regler, strategier, teorier om samspill og psykologien bak. Alt dette ender opp i en vitenskap som analyserer og forstår dette reduksjonistisk, del for del, men det kan jo aldri bli selve spillet. Det sosiale spillet er langt mer komplekst, langt mer variert og dynamisk. Jeg er ingen «fotball-reporter», som kan beskrive selve spillet fra innsiden. Min måte er å nærme meg dette, ved nettopp å se på en del fasetter ved det, del for del, med en total som sannsynligvis neppe blir fulldekkende. Selvsagt finnes det profesjonelle vitenskaper om dette, selv om de også bare dekker fasetter av det hele.

Jeg har jobbet med dette i to faser. Da jeg første gang begynte å skrive om det kom jeg bare opp med en rekke temaer som berører området. Det er de som følger under. I de senere år har jeg gått noe mer systematisk til verks og utviklet en bedre gjennomgang av selve menneskenaturen, samt menneskeserien. Begge deler hører definitivt med i min refleksjon om det sosiale spill. De temaene jeg er innom er hyppig referert i de fleste av mine refleksjoner. Om vi anser beslutningsteori, atferdsdualisme, rasjonalitet og empatisk etikk som kjernen i min filosofiske tenkning, så vil disse forestillingene om menneskets natur ligge som et skall rundt denne kjernen. Dette skallet danner igjen danner grunnlaget for mine politiske refleksjoner.

Begrepet «Fri vilje» og dets rolle i det sosiale spill

Mennesket har en naturlig opplevelse av å ha fri vilje. Om man plukker ut dette fenomenet og gjør det til et begrep, så vil dette begrepet fungere omtrent som en smaksforsterker fungerer for mat. Slik fungerer også forestillingen om menneskets frie vilje. Den forsterker både ære og skam. Hvordan kan jeg hevde den koblingen?

Tenk deg at du lager et utmerket måltid med mat. Du har lagt all din sjel og innsats i dette. Ikke bare har du trålet området etter de beste råvarene. Du har til og med dyrket frem noe av dette selv. Du har satt deg grundig inn i vitenskapen om mat og smak. Du har skaffet deg de beste verktøyene. Du har trenet deg opp til å finstille sammensettingen av krydder til en optimal smaksopplevelse. Du har satt deg grundig inn i å dandere dette på en estetisk kunstferdig måte.

Når du så opplever beundring og anerkjennelse for ditt mesterverk, så opplever du det rimelig nok som vel fortjent. Dette er din innsats, dine kunnskaper, din kompetanse. Og du berømmes for det og skinner som en sol.

Sannsynligvis ville du da oppleve møtet med en tørr filosof som forteller deg at egentlig har du ikke fortjent noe av dette, som temmelig irriterende. Han er frekk nok til å ramse opp alle de forhold hvor du har hatt flaks og vært privilegert som har gjort at du kunne utføre dette mesterverket. Det kan dreie seg om alt fra dine talenter, som du jo ikke har skapt selv, til dine foreldre som du ikke har valgt, til den del av verden du bor i, til hvem du har møtt i livet, til ditt livsoverskudd. Alt dette er et resultat av prosesser som du til syvende og sist ikke har hatt noen innflytelse på. Hvordan kan du da hevde å fortjene alt dette?

Jeg kan jo godt skjønne at filosofen er totalt malplassert i en slik situasjon og at du ønsker ham umiddelbart kastet ut av din tilværelse. Men jeg tenker at poenget er opplagt. Om ikke mennesket hadde en forestilling om fri vilje så ville sannsynligheten være stor for at det ødelegger for vår opplevelse av å fortjene noe. Og nettopp tanken på å kunne sole seg i sin egen fortjeneste er jo ofte det som motiverer til innsats.

Så det motsatte eksemplet. Du blir tiltalt for vold mot partneren din. Du har i lengere tid slitt med jobben, med alkohol og med et dårlig ekteskap. Du fikk ny sjef på jobben, kjemien stemte ikke og sjefen degraderte deg. Partneren gir stadig sterkere uttrykk for misnøye og frustrasjon over deg. Du drikker jevnlig for å døyve smerten og fortvilelsen. En dag, du kommer halvfull hjem, har partneren tømt kontoen og solgt myntsamlingen din for å finansiere sin neste ferie med felles venner, men du er behørig ekskludert. Du mistet besinnelsen og sparket og slo partneren som måtte på legevakten.

Aktor insisterer på at du er en ond person, at du visste hva du gjorde og hvorfor du gjorde det. Forsvarer prosederer på at du var presset opp i et hjørne, at du ikke helt visste hva du gjorde, at du hadde en dårlig oppvekst, ja til og med dårlige gener. I sin sluttprosedyre spissformulerer hun det slik at du i ditt liv var som en som er redusert til en blindpassasjer på egen skip.

Det er vel forholdsvis lett å innse at kampen mellom aktor og forsvarer i slike tilfeller ofte dreier seg om tiltaltes fortjenestefullhet i sine handlinger. Jo større innslaget av «fri vilje» i tiltaltes handlingsmønster oppfattes å være, desto bedre kort har aktor på handen.

Dette forteller oss at uakseptable handlinger vil bedømmes hardere jo mer «frivillig» de oppfattes å være.

Og dette kan trekkes lengre. Mennesker som havner i fattigdom og elendighet vil ofte selv bli ansvarliggjort for sin tilstand. Fordi de er jo like frie som de som har kommet bedre ut. De kunne jo ha gjort akkurat som dem.

Rent retorisk, i det sosiale spill vil man altså ha insitament begge veier, avhengig av hvor vellykket eller mislykket man føler seg. Dette er jo en spekulasjon. Men det er jo mulig å undersøke om forekomsten av fri vilje-tilhengere er større blant mennesker som føler seg vellykket enn blant tapere.

Idealet er selvsagt at man søker å frigjøre seg fra fristelsen til å bli tendensiøs i et så viktig spørsmål. For dette er et faktaspørsmål som ikke kan avgjøres på bakgrunn av hva vi måtte ønske.

Roller og rollemønstre

Min mor refererer mange ganger til diskusjoner hun hadde med min far på 50 tallet. Langt senere kommenterte min far at hun var «forut for sin tid». Diskusjonene handlet om kvinners rolle i samfunnet. Jeg blir overrasket når jeg får høre om posisjonene den gangen. Kvinner i politikk og ledende stillinger var utenkelig. Og min mor reagerte sterkt på systematisk forskjellsbehandling ved avlønning av kvinner og menn i samme stillinger. Min far forsvarte dette med at menn måtte ha mer i lønn fordi de hadde forsørgeransvar. Og selvsagt hjalp det ikke at min mor kom opp med alle unntakene. Ungdommer uten forsørgeransvar, som ble behandlet urettferdig, og ikke minst enker og skilte mødre, særlig med barn. Vi vet jo hvordan utviklingen ble i ettertid, og det er vel ikke for mye å hevde at vi i dag sitter med fasiten på dette. Men nok om det. Min analyse av den debatten handler ikke bare om bevisst diskriminering og makt, det handler også om en mer dypereliggende mekanisme som preger oss mennesker. Jeg tenker at mennesket, som det ekstremt sosiale vesen det er, har behov for å sortere mennesker for bedre å kunne håndtere de sosiale utfordringene. Som sosialt flokkdyr har vi en mentalitet og en kultur for differensiering og for mangfold. Det er det som gir det kollektive sin styrke. Og nettopp differensiering og mangfold gir opphav til sortering av mennesker. Og sortering gir igjen opphav til utvikling av roller og rollemønstre, med tilhørende sementering i kulturen. Dette gir igjen mulighet for forutsigbarhet og sosial kompetanse. Det innebærer igjen utvikling av proaktivt ansvar slik at individet unngår å ødelegge sine sosiale muligheter. Summen av dette er at sosiale roller skaper trygghet. Avvik fra sosiale roller skaper tilsvarende utrygghet. Selvsagt vil sosiale roller igjen bli momenter i det sosiale spill. Individer vil selvsagt utnytte dette, både for å låse andre og for å skape muligheter. Motstand mot endringer av rollemønstre kan derfor både handle om utrygghet, om makt og selvsagt også om ren retorikk. Når mennesker vokser opp med slike rollemønstre vil det ofte forme den sosiale kompetansen gjerne også på en språkløs måte. En måte å forstå debatten over på er at min far ikke evnet å sette ord på rollemønstret av mannen som forsørger og kvinnen som husholder. Dette fungerte som, det man ofte kaller for, ubevisste premisser i et resonnement. Man tar ting som så selvfølgelig at man hverken har språk eller analyse for det. Kanskje kunne det ha løsnet for min far, nettopp ved å sette ord på premissen. Er det noen logisk nødvendighet at mannens rolle i en familie er forsørger og hun er husholder og barnepasser? Vel, nå er jeg ikke så sikker på at et slikt spørsmål umiddelbart ville løst opp i den faktiske diskusjonen. Men jeg tenker at det ville satt i gang en prosess hvor min far nødvendigvis hadde måtte forholdt seg mer bevisst til denne delen av problemstillingen. Dette er en problemstilling som setter spørsmålstegn ved en fasttømret forestilling, sementert i en hel kultur. Mainstream reaksjon på noe slikt, tipper jeg kan gå både på prestisje og på å dempe usikkerhet. Begge deler ansporer til motvilje mot å videreutvikle en slik ide. Prestisjen ligger jo der som en drivkraft til aldri å gi seg uansett argument. Prestisjen skaper kreative argumenter som igjen har den evnen å bergta den som argumenterer i en slik grad at vedkommende aldri noensinne kommer ut av det. Men det er en digresjon her. For å oppsummere så har vi altså følgende mulige reaksjoner på en slik utfordring:

1)      Det sosiale spill
Som slår ut i form av prestisje, og i dette tilfellet for de mer beregnende individer i form av et maktspill hvor rollene forsøkes bevart i den hensikt å beholde kontroll.

2)      Bekymringen for at det å rokke ved en vel innarbeidet samfunnsstruktur skal virke destruktiv og ødeleggende for samfunnet. Eller i mindre grad, føre til omveltninger hvor resultatet er uforutsigbart.

3)      Undring, analyse og åpenhet for reform

Jeg tenker at min far, som respons på en slik utfordring ville kommet en et argument i retning av at dette er noe som ligger i kjønnenes natur. Menn er fysisk sterkere. Og i de dager så var jo arbeid i høy grad forbundet med kroppsarbeid. Kanskje kunne han til og med kommet med en gammel Aristoteles, at kvinnen også har et svakere sinn og derfor ikke passer til å ha noe annet ansvar enn de de blir tildelt som husmødre. Dette er jo en type argumenter som jo etter hvert er blitt velkjent i den store samfunnsdebatten som fulgte i tiårene etterpå. Og, for å fullføre den, så har jo dette etter hvert blitt en bevisst filosofi, med linjer trukket tilbake til de gamle fedre som i Bibelen, eller Aristoteles.
På denne måten blir kampen om rollemønstre sementert i kulturen. Kritiske spørsmål avstedkommer prestisje og forsvar for det bestående. Besvarelsen av dette kan utvikle seg til akademiske doktriner og politiske filosofier. Nå er jo debatten om kjønn noe som angår hele menneskeheten på et generelt plan. Men jeg tenker at en del av dette kan overføre til alle slags strukturer av mønstre og sortering mellom mennesker. En vesentlig ting som kvinnekampen har lært meg handler om en dynamisk variabel som fungerer i dette spillet og som hele tiden forblinder oss. Hvorfor trakk Aristotles den slutning om kvinnen at hun på alle måter var svakere og underlegen mannen? Hvorfor har Bibelens skribenter, og konservative krefter på 60-70 og 80 tallet trukket den samme slutning? Vår tid har jo fasiten. Kvinnekampen er vunnet, og kvinner står ikke på noen måte intellektuelt tilbake i forhold til menn. Hvorfor har vi dette fasitsvaret i dag? Jo fordi vi har sett kvinner utfolde seg på alle de arenaer menn var enerådende på før. Og vi har måttet erkjenne at hun klarer seg utmerket. Den usynlige variabelen jeg snakker om her er arena. I tidligere tider har kulturer utviklet seg i retninger hvor kvinnens arena har blitt begrenset. Det skjedde definitivt i den bibelske kulturen og i den greske kulturen. Men det har ikke nødvendigvis skjedd like sterkt over alt. Historien forteller oss f.eks. om kvinnelige faraoer i Egypt. Men de kulturer som har påvirket oss mest har definitivt utviklet en såkalt patriarkalsk virkelighetsforståelse. Dette er den sementeringen som nok er en manifestasjon av tidligere tiders nomade- og gjeter-kultur. Når vi er vant å se kvinnen ved kjøkkenbenken så ender vi opp med at både menn og kvinner tror at det bare er det hun kan. Femti prosent av individene i en kvinne diskriminerende kultur har et uutløst potensiale av talenter og muligheter som vi aldri har sett. Hvilket kollektivt tap dette har resultert i er det vel ingen som kan regne seg til. Selvsagt kan vi gjøre fra er til bør-slutninger, om at siden det er slik rollene er, så bør de være slik. Men tragedien er at når vi skal begrunne dette så er vi «vitenskapelig» og begrunner det ved hjelp av en observasjon. Det er bare det at observasjonen er en selvoppfyllende profeti. Det er en vekselvirkning mellom den arena et individ tildeles og hva som skaper individet. Naturlig vil individet tilpasses og formes av arenaen. Dermed ligger det også en dynamisk selvbekreftelse i denne prosessen. Og vi blir blind for eventuelle potensialer utenfor den fasttømrede arenaen.
En annen mekanisme ved dette er stereotypering. Da er vi tilbake til sorteringen. Altså at hjernen har behov for å sortere mennesker på synlige variabler og på den måten knytte egenskaper til sorteringen. Dermed har hjernen tatt en effektiv snarvei i forhold til å forstå og forholde seg til en stor mengde mennesker. Det er det jeg oppfatter å være innholdet i begrepet «stereotypering». Kvinner er slik og slik, mens menn er slik og slik, arabere er slik og slik, og bussjåfører er sånn og sånn. Hvilken trygghet vi oppnår ved en slik måte å se verden på. Vi har ikke behov for å analysere individet. Det holder med sorteringen. Kostnaden er at individet mister sin identitet. Dette gir store muligheter i det sosiale spill. De som er sosialt viljesterke kan utnytte dette og alltid få rett. Og da er vi igjen tilbake til at den mulighetsarenaen et menneske har tilgang til ofte former det mennesket. Summen av dette er at mennesker ofte formes i bildet av den kollektive vilje. Dermed blir det ofte slik at stigmatiseringen bekrefter seg selv. Når det er sagt så er det selvsagt ikke slik at individet alltid trives i den rollen det mer eller mindre er presset inn i av omgivelsene. Det er det jeg kaller for den sekundære sosiale identitetsfrustrasjonen, som jo omhandler den frustrasjonen det er å bli oppfattet som noe annet en det man opplever selv å være. En slik frustrasjon gir en drivkraft til å søke å sprenge seg ut av rollen. Selvsagt vil ressurser og muligheter avgjøre i hvilken grad individet faktisk forsøker å agere i forhold til dette. For det er ingen enkel oppgave og det medfører ofte stor risiko og forsøke seg på dette. Og ofte kan jo forsøkene være irrasjonelle, det kan være provokasjoner eller handlinger preget av aggresjon og vold. Men om et menneske har ressurser kan den sekundære sosiale identitetsfrustrasjonen være en svært konstruktiv kraft, som slår ut i kreativitet, kunst og skaperkraft. For slike individer er ikke en trang sosial rolle noen evig skjebne, men tvert imot en livsutfordring som ender i en suksess som igjen kan endre kulturen. Og det gir jo alle andre et håp som i seg selv kan være med å dempe frustrasjonen.

Til slutt, litt mer om sorteringer. Vi har jo vært inne på de store sorteringer, som kjønn, etnisitet, kultur osv. Og som gruppe er det jo disse som er i fokus og aktuell for vår bevissthet. Men selvsagt sorterer vi også i det små, altså innenfor gruppen. Den mest synlige sorteringen her er rangeringen. Og ofte er det slik at alle andre sorteringer vi gjør innenfor gruppen ofte relaterer seg til rangering. Og i den grad det sosiale klima tillater det, slår dette selvsagt også ut i hvordan vi behandler hverandre. Derfor blir den sosiale rolletildelingen av avgjørende betydning for individet. For det blir avgjørende for sosial funksjonering. Innenfor rangering får vi slike roller som ledere, tjenere arbeidere og diverse sosiale klasser. Det kan vel også kalles for store sorteringer. Men så har vi alle de små kulturelt baserte sorteringer. Fra vår kultur kjenner vi begreper som kverulant, livsnyter, pen, nerd, religiøs, naiv, stygg, fattig, rik, lat, selger, sterk, farlig, sjarmør, grubler, akademiker, teoretiker, upålitelig, streng osv. Om vi tenker oss om så har vi alle bilder av slike personer i hodet vårt og vi knytter egenskaper og forventinger til dette. I større eller mindre grad, tror jeg våre forventinger i forhold til personer vi sorterer på slike karakteristikker vil være med å fange mennesker inn i roller. I noen tilfeller så inntar vi også rollen som oppdragere, gjerne vel ment, men dette kan også være med på å forsterke en slik prosess i en uønsket retning som skaper mer frustrasjon.
Den siste og kanskje mest usynlige varianten av dette er det som kan kalles personlig stereotypering. Fra individet er født gjennomgår individet en utvikling hvor hjernen må forholde seg til et stadig økende persongalleri. Det begynner med mamma. Og den lille er veldig opptatt av mamma. Det er selvsagt mange grunner til det. Men en vesentlig grunn her er hjernens behov for å bygge sosial kompetanse. Da er forståelse av mennesket og interaksjon med andre mennesker helt vesentlige elementer i dette. Den lille utvikler kompetanse på mamma og hun blir hjernens første og viktigste prototype på mennesket. Den kompetansen den lille utvikler på mamma og etter hvert pappa vil deretter naturlig bli anvendt på søsken og andre mennesker. Individet baserer sin sosiale kompetanse på en grundig oppmerksomhet på de første individer som kommer i dets vei. Denne kompetansen projiseres så ut på nye relasjoner. Selvsagt ikke uten reservasjon. Dette er nok meget komplekse mekanismer som jeg her bare forsøker å tegne en enkel skisse av. Jeg tenker at dette er en prosess som utvikler seg og som individet baserer seg på resten av livet. Når vi møter et nytte menneske sorterer vi ut egenskapene og søker etter gjenkjennelse fra tidligere relasjoner. Og i den grad vi finner en slik gjenkjennelse, tenderer vi til å projisere egenskapene fra den relasjonen vi husker over på denne nye. Om jeg treffer en person som minner meg om en som jeg liker veldig godt, da er det sannsynlig at jeg vil møte det mennesket med større åpenhet og velvillighet enn om jeg møter et menneske som minner meg om noen jeg har dårlige erfaringer med.
Denne «førsteinntrykk» prosessen kan påvirkes ved at vi selv forsøker å ligne de mennesker vi liker, eller å fremstå som stereotyper vi vet assosieres positivt.
Ut av dette kan man trekke den slutning at de første mennesker i barnets liv ofte vil ha signifikant påvirkning på barnets sosiale utvikling. Man kan også anta at den såkalte kjemien som oppstår mellom mennesker som møtes ikke bare har med den isolerte hendelsen å gjøre, men også med den sosiale ballasten man drar med seg inn i dette og at dette har nær sammenheng med hvilke mennesker vi har møtt tidligere i livet og de erfaringer som kyttes til det.

Glansbilde-mennesket

Feil og utilstrekkeligheter er ikke bare personlige skavanker, men fungerer også som flekker på vårt sosiale image. Slike flekker avslører sårbarheter og det vil utløse skamfølelse. Opplevelse av skam er biologisk programmering til å ville fremstå som perfekt, eller fullkommen. Mye av det refleksjonene jeg har innenfor det sosiale spill handler om denne grunnleggende sosiale drivkraften til å ville fremstå som et fullkomment glansbilde. Og jo mer ressurssterk man er som menneske, desto mer vil man tendere til å investere i akkurat dette imaget. Man vil gi omverden et inntrykk at man er fysisk attraktiv, rik med stort sosialt nettverk, fremgangsrik og moralsk. Fullkommenheten er selve referansepunktet for det sosiale spill. Man må gjerne ha skavanker og svakheter innerst inne, men i den grad dette blir synlig er det å anse som en sosial kostnad.
Vårt behov for å fremstå som fullkommen er omvendt proporsjonalt med temperaturen på det sosiale klima. I et varmt sosialt klima, smelter massemenneskets rusting og vi blir til medmennesker med skavanker, omsorg for hverandre og evne til å gråte sammen.
De fleste av oss skjønner at glansbilde-mennesker er en illusjon. Da er det egentlig veldig rart at vi får en slik inderlig trang til å underkaste oss eller beundre mennesker som står frem på denne måten. For vi vet jo med fornuft at dette er bedrag. Sannsynligvis handler dette om underliggende språkløse reaksjonsmønstre. Den som kler seg i fullkommenhetens panser signaliserer flere ting:

·         Ressurser
Det skal mye ressurser til for å fremstå som perfekt.

·         Vilje til dominans
Se jeg er falsk og jeg har styrke nok til å komme unna med det. Pass deg!

·         Jeg er ikke interessert i deg
Ser man kun den perfekte siden av et menneske, så signalerer det det samme som å holde kortene tett inntil seg. Det betyr: jeg deler ingen hemmeligheter med deg. Du er ikke en del av min indre sirkel. Jeg har ingen allianse med deg.

·         Jeg kan være nådeløs og farlig
Du er for liten til å være interessant for meg. Du har ingen nytteverdi for meg. Etisk verdi er ikke en del av min verden. Jeg har ingen motforestillinger mot å valse over deg.

Baktalelsens språkløse effekter

Sladder må være viktig i det sosiale spill. Forskere har kommet frem til at to tredjedeler av all hverdags konversasjon mellom mennesker er sladder. Da handler sladder om at vi omtaler hverandre og bak hverandres rygg. Når et individ blir anklaget eller kritisert, bak sin rygg, så handler dette ikke bare om kritikken i seg selv. Det ligger noe dypere i dette. Neste gang du har mulighet til det, så observer deg selv når du hører noen kritisere et annet menneske. Da er det en viss fare for at det skjer en holdningsendring i deg.

1)      Den som blir kritisert falmer litt i glansen
Når vi hører kritikk om andre så vil tillit, sosial rangering og sosial anseelse naturlig svekkes. Denne effekten er nok større jo mindre vi kjenner den kritiserte. Den vil også påvirkes av de holdninger jeg har til vedkommende i utgangspunktet. Er det en jeg ikke liker vil kritikken ramme hardt. Er det en jeg liker eller har tillit til så kan det motsatte skje.

2)      Du blir nysgjerrig
Det sosiale univers er full av baktalelser. Den som ikke blir interessert når samtalen dreier inn på tredje-person er neppe særlig sosialt kompetent. De aller fleste av oss suger naturlig all den informasjon vi kan karre til oss om andre. Hvorfor? Fordi det å forstå sosiale omgivelser er avgjørende for evnen til å fungere og få suksess. De i fortiden som ikke hadde dette fokuset, de ble ikke våre forfedre. Med andre ord er vi emosjonelt programmert til å interessere oss for å høre om de andre.
Vi skal også være klar over den metainformasjon som ligger i baktalelse. Den forteller oss hvilke feller vi skal unngå, hva som er gjeldende normer, hvordan vi selv ikke skal fremstå osv. Baktalelsen er den viktigste mekanismen for spredning av kulturelle normer, tabuer og holdninger.

3)      Den som kritiserer øker sin status
Dette handler at det å kritisere signaliserer flere ting: det signaliserer «mine holdninger», noe som tenderer til å bygge opp den moralske kapitalen. Og det signaliserer dominans noe som i tillegg til å signalisere status, også kan utløse beundring.

4)      Baktalelse er alliansebygging.
Baktalelse av tredjeperson skjer nesten aldri i det åpne rom. Det å få være med i den lille krets, som får høre dette, er et signal om allianse mellom oss. «Vi er ikke slik som ham eller henne». Dette gir en opplevelse av å tilhøre et forbund, en liten ring av nære allierte. Dette må også ses i sammenheng med forrige punkt. For det kan være med å øke beundringen for den som kritiserer.

Summen av alt dette er at baktalelsen fungerer som sosial kannibalisme. Den gir sosial gevinst til de involverte, mens den den baktalte får en sosial kostnad.

Her er en litt mer etisk vinkling på fenomenet.

 

Bedømmelse av individet

Det er interessant å studere dynamikken i spillet rundt det å bedømme hverandre. Det er sjelden vår bedømming er rettferdig i den forstand at den blir en objektiv og god beskrivelse av et annet menneske. Her er det veldig fort å trå feil. Men det jeg skal fokusere på her er et par mekanismer som er virksomme i det sosiale spill, og som kan benevnes som sympatiske og antipatiske mekanismer. Dette er motsatte psykologiske prosesser som leder til henholdsvis sympati og antipati. Rent psykologisk virker begge disse prosessene som «vipper» på den måten at de er selvforsterkende. Dersom man i utgangspunktet har en sympatisk forventing til en person, vil man tendere til å tolke personens utrykk (handlinger, utseende, utsagn osv.). i et positivt lys, og dermed gi positive bekreftelser som forsterker forventningene osv. I tillegg kan en person som «føler» denne positive atmosfæren gjøre en bedre figur, både fordi prestasjonsangsten dempes og fordi det gir en god arene som åpner for muligheten til å vise sine beste sider fordi dette går så god resonans i omgivelsene.

Og motsatt: en skeptisk eller direkte negativ holdning gir tilsvarende negativt fargede tolkninger av individets utrykk, med tilsvarende selvbekreftende og selvforsterkende prosesser.

Praktiske eksempler på motsatte tolkninger: At man er velkledd kan bety at man er falsk og smiskete, eller at man er oppegående og elegant. At man er normalt kledd, kan bety at men er ekte, tøff selvstendig, eller at kjedelig og grå. At man er dårlig kledd kan bety at man hever seg over trivialiteter og fokuserer på det viktige i livet (askese?) eller at man er sjuskete, urenslig fattig eller respektløs. En middags invitasjon kan tolkes som forsøk på smøring, eller på å oppnå sex, eller som en omtenksom oppmerksomhet. En klage på maten forteller om en viljesterk person som ikke lar seg «plukke på nesen» eller som en egoistisk sytepave.

Poenget her er at det ofte ikke er spørsmål om hva, men hvem. Handlinger eller utsagn har som regel mange og tvetydige tokningsmuligheter. Hjernen tenderer til å fokusere på den tolkningen som passer best til den stereotype oppfatningen av personen bak. I neste omgang vil den rådende tolkningen forsterke eller bekrefte den tidligere oppfatningen av vedkommende person. Når først en oppfatning om en person er etablert i et miljø kan dette igjen resultere at personen selv mer eller mindre tvinges inn i den forventede og tiltenkte rollen. Er omgivelsene fiendtlige kan personen drives til å vise sine fiendtlige og negative sider. Frykt, fortvilelse, sinne avmakt osv. slår ut i negative handlinger, kanskje vold, krangling, beskyldninger osv. Handlingene sementerer omgivelsenes inntrykk og gir til slutt et varig preg på forholdet.  Dette virker som en selvoppfyllende profeti.

Og motsatt: åpne, vennlige og tolerante omgivelser åpner en arena og stimulerer til innsats, samarbeid og gjensidig respekt.

Det paradoksale med det hele er at slike selvoppfyllende profetier tenderer til å styrke troen på egen dømmekraft i forhold til å bedømme andre mennesker. Men kanskje en stor del av dette er egenskaper vi selv ubevisst, i større eller mindre grad, påfører våre omgivelser.

Som individer vil alle personer drive et eller annet form for spill i forhold til å styrke sin egen anseelse eller status, og som individer bombarderes vi stadig av personers kamp om oppmerksomhet. Hjernen må stadig gjøre hurtige bedømmelser av andre personer. Samtidig må den hele tiden tenke ut det neste trekket i sitt eget spill. Selv menneskehjernen må gi tapt i forhold til å kunne gjøre denne prosessen på en optimal eller objektiv måte. Det dreier seg om konstant informasjonsmangel, og konstant mangel på tid for grundige bedømmelser. Samtidig krever det sosiale spill hurtig respons. En analytisk og grundig tilnærming kan aldri bli noen suksess. Hjernen løser dette ved hjelp av snarveier, som består at den ved hjelp av «objektive kriterier» fastslår kategorien person den skal bedømme. Hvor gammel? hvilket kjønn? hvilken religion? Hvilket firma? Hvilken nasjonalitet? Hvilken rase? Størrelse? Utseende, klær, språk, ligner han/hun på noen vi har sett før? Førsteinntrykket dannes i løpet av sekunder. Og i løpet av sekunder har hjernen hentet frem den kategorien som passer best ut fra tilgjengelig informasjon. Den første følelsen av sympati eller antipati melder seg fordi den er direkte knyttet opp mot stereotypen. Det er derfor førsteinntrykket blir så ekstremt viktig. Fordi det så til de grader kan ta styring på den videre prosessen. Går det galt her kan personene ende som fiender for resten av livet. Hvilke forutsetninger må til for å kunne endre førsteinntrykket og vår tilsynelatende følelse av bekreftelse?

1.       Åpenhet

2.       At man blir kjent og samspiller over tid

3.       At førsteinntrykket er feil

 

Førsteinntrykket kan ofte erstattes av rene fordommer. Tilhører personen en gruppe vi i utgangspunktet forakter eller har nedlatende holdninger til? Hvordan vi reagerer på gruppetilhørigheten avhenger av tid og sted og hvilken gruppe vi selv tilhører.

En viktig årsak til gjensidig forakt eller antipati er sosial avstand. Sosial avstand begrenser informasjon. Avstanden kan være fysisk, men den kan også være av ren sosial karakter. Poenget er at blandingen mellom kulturene i de ulike gruppene er svak eller helt fraværende. Mindre informasjon og mer fantasi gir ofte grobunn for mistro og forakt. Karismatiske ledere og sterke personligheter forsterker gjerne fordommene ved å spre alskens vrengebilder av «fienden», for på denne måten å styrke sin egen posisjon. Det er et kjent fenomen at et sterkt fiendebilde og frykt øker oppslutning om egne ledere.

En del av det sosiale spill er også at eliten kan utnytte lavstatus eller foraktede personer for å vise sin egen makt. Det kan være alt fra forferdelige straffer til forskjellige former for offentlig ydmykelse.

 

Menneskets tendens til selvbekreftende overtolkning av hverandre kan også betegnes på en litt mer billedlig måte.

Det sympatiske utgangspunktet kaller jeg gjerne for Red-light effekten. Enkelte byer er kjent for sine Redlight District. Det er det karakteristiske røde lyset som ofte preger steder hvor sex er til slags. Det røde lyset er neppe tilfeldig. Det røde lyset har den effekten at det gjerne dekker over skavanker og aldringstegn. Dette er jo en fordel både for selger og kjøper. Jeg har valgt å bruke dette som en metafor på at vi også har mentale redlight briller. Når vi bedømmer andre mennesker, hvor vi i utgangspunktet er positive, så tenderer vi å ta på oss redlight brillene. Det innebærer at alt det mennesket gjør, vil vi forsøke å sette inn i et positivt lys. Det demper det negative og forsterker det positive. Dette tenderer igjen til å bekrefte vår positive bedømming av dette mennesket og vi får en effekt som forsterker seg selv. Den ekstreme redlight effekten oppstår gjerne når vi er forelsket (alt er rosa). Det er ikke for ingenting at det heter at forelskelse gjør blind.

Men red-light effekten har også sitt motstykke, den antipatiske. Den kaller jeg for gynolys effekten. Metaforen er gynekologens skarpe lampe, hvor ingen intime detaljer kan undra seg oppmerksomhet.  Når man setter et skarpt hvitt lys på et menneske får man den motsatte effekten av redlight. Man får fremhevet alt det negative. Selvsagt har vi også slike briller tilgjengelig i vårt mentale register. Om vi i utgangspunktet er negativ til et menneske, så tenderer vi til å fortolke dette mennesket i et overkritisk lys. Og alt det dette mennesket gjør, eller ikke gjør, overfortolkes og bekrefter dermed seg selv, slik at negativiteten forsterkes. Dette kan utvikle seg til fiendskap og gjensidige fiendtlige handlinger som jo ender opp som den ultimate bekreftelse på hvor elendig dette mennesket er.

 

Relasjoner og allianser

En relasjon handler, i denne sammenheng, om en-til-en forholdet mellom to enkeltindivider. Denne relasjonen kan ha en rekke egenskaper. Et viktig aspekt ved relasjonen handler om graden av gjensidighet, eller balanse. Dette kan man kalle for symmetri. Symmetrien på egenskapene sier mye om kvaliteten relasjonen. Den ideelle relasjonen er symmetrisk på alle egenskaper. Da snakker vi om en allianse. Da er partene villig til å stille opp for hverandre, og forholdet er preget av egenskaper som respekt, lojalitet og solidaritet. Det motsatte er asymmetri, det vil si en relasjon hvor en eller begge parter ikke opplever hverandre som likeverdige. En asymmetrisk relasjon finnes for eksempel i forholdet til profilerte mennesker. Alle kjenner pastoren, men pastoren kjenner ikke meg. Slike asymmetrier kan forekomme på en rekke kvaliteter, som respekt, verdighet, solidaritet, hengivenhet, kjærlighet, rang, avhengighet, åpenhet osv.

Et annen viktig egenskap er sosial distanse. Det vil si i hvilken grad man har personlig kjennskap til hverandre. Allianse handler om å stå sammen, være lojal og støtte hverandre.  Den viktigste alliansen i menneskets liv er foreldre/barn–alliansen. Den starter, paradoksalt nok, nesten hundre prosent asymmetrisk. Uten allianser vil ikke et individ kunne leve opp. Den første alliansen i individets liv er mor/barn alliansen. For barnets del er dette en allianse man får «gratis» ved fødselen. Den er selvsagt ikke hundre prosent selvfølgelig. Barnet kan bli adskilt, moren kan dø, eller barnet kan være uønsket osv. Det er unødvendig å argumentere for hvor avgjørende viktig denne alliansen er. Men, styrken på alliansen er ikke nødvendigvis likt fordelt blant alle barn, selv ikke blant søsken med samme mor. Alliansen i forhold til far er ikke nødvendigvis så selvfølgelig. Men det er vesentlig å innse at de barn som vokser opp med begge disse støttespillerne hundre prosent på lag, har en vesentlig fordel. Det er vel også velkjent at foreldre ofte favoriserer barn. Et lite barn vil neppe skjønne så mye av dette, rent bevisst, men jeg mistenker at dette er noe ubevisste deler av den unge hjernen er veldig oppmerksom i forhold til og at dette vil være avgjørende i forhold til styrkeforholdet mellom tilbøyeligheter. Dette kan kanskje gå så dypt som til epigenetikk, det vil si at gener kan slås av og på. Hypotesen er altså en antagelse om at personligheten formes, ikke bare «softwaremessig» men også «hardwermessig» av forhold i barndom og oppvekst.[2] Et barn vil ubevisst oppleve negativ forfordeling eller urettferdighet som en personlig katastrofe og innrette seg deretter. Jeg tenker at dette går langt tilbake i tid. Tenk på fugleungene i et reir. Det er ikke gitt at alle får like mye mat. Det er velkjent at den som gaper og skriker høyest får mest oppmerksomhet og mest mat. Men den som får mest mat vil da få større styrke til å søke enda mer oppmerksomhet. Selvforsterkningen går igjen hele tiden. Dette skaper et seleksjonspress i retning av å kjempe om oppmerksomheten. Den som taper blir straffet hardt av følelsene og det motiverer til større innsats neste gang.
I de første leveår handler allianser mest om den nære familie. Om ikke dette fungerer vil sannsynligvis evnen til skape allianser senere i livet reduseres. Men det er vesentlig å påpeke at evnen til å skape allianser også kan være genetisk betinget. Man skal alltid være varsom med å «skylde» på foreldrene.
Allianser er avgjørende for sosial suksess. Det handler om venneflokken, på skolen, på jobben, uansett om man mangler lojale medspillere som man kan stole på så kommer man ingen vei. Da er det selvsagt også slik at sett sosialt sett er mest lønnsomt å inngå i allianser med de som har mange og viktige allianser fra før. Igjen ser vi hvordan selvforsterkende tilbakekoblinger forsterker forskjeller som i utgangspunktet kan være ganske små. Et allianseløst menneske må ty til andre strategier for å overleve. Det kan være kriminalitet, fysisk makt eller man kan da skaffe seg allianser i forhold til den nytte man kan være til, for andre. Men, om alliansen kun baseres på nytte så vil den jo falle bort straks den dagen de tjenester man kan levere ikke er konkurransedyktige. Dette er den motsatte ytterlighet av de allianser som er bygget på menneskeverd og gjensidig respekt, med tilhørende solidaritet.
Det kan selvsagt være stor forskjell på oppfattede og reelle allianser. Ofte vil man ikke vite den reelle kvaliteten på en relasjon før man selv mister det som måtte være av nytteverdi i relasjonen. Den rike vil ikke vite om hans venner er der for ham eller pengene før den dagen han blir fattig. Den populære vil ikke vite kvaliteten på alliansen før den dagen han er ekskludert. Den flinke menneskekjenner har her en fordel fordi vedkommende som regel klarer å sortere dette ut. Hvem står meg bi i vanskelige situasjoner, hvem er likegyldig og hvem dolker meg i ryggen. Det å klare å sortere ut dette er oppskriften på god sosial suksess.
En vesentlig allianse er den som finnes mellom staten og enkeltindividet. I et sivilisert samfunn har individet krav på støtte fra samfunnet i kraft av å være samfunnsborger. Og motsatt gir det da også plikter. Dermed er det en allianse. Statens «kontrakt» med den enkelte kan virke utjevnende, eller omfordelende i forhold til de selvforsterkende mekanismer som er nevnt. For selv det allianseløse individet har f.eks. krav på utdannelse og på hjelp i forhold til helse og beskyttelse ellers. For det innebærer f.eks. at individer kan skaffe seg kompetanse og bygge seg et liv på tross av manglende støtte fra familie og omgivelser ellers. Men det forutsetter selvsagt at man har noen talent å spille på.

Profet i eget hus

Denne refleksjonen har nær sammenheng med den foregående om sosial distanse. Sosial distanse baserer seg på at informasjonsutvekslingen mellom individer eller grupper blir for svak. Og hjernen tenderer til å fylle ut kunnskaps-hullene med fantasi. Sosial distanse handler i all hovedsak om at denne fantasien er negativt ladet. Men det er ikke alltid tilfelle. Våre helter og idoler er jo mennesker vi som regel ikke kjenner. Men her går jo fantasien i motsatt retning. Fordi vi har en positiv grunnholdning til slike mennesker så fylles hullene med positiv fantasi. Vi glorifiserer og skaper oss mentale glansbilder. Jeg vet ikke, men jeg tenker nok at i den grad vi hadde mulighet til å komme nær slike idoler så vil nok mange bli skuffet. For da fylles de store gapene av fantasi med realisme. Og den skinner som regel på langt nær så fint.
Om vi nå drar inn de virkelig store sosiale avstander, slik som tid og død, så ser vi jo at denne effekten blir dramatisk. Når vi hører om kjente mennesker som levde for hundrevis, kanskje tusenvis av år siden, så har de en tendens til å få en slags gurustatus. Om avstanden blir så stor som til det som aldri har eksistert, vel hvem kan vel det være andre enn Gud, og selvsagt også Djevelen, negativt glorifisert. For da består absolutt alt av fantasi.
Men om vi nå går tilbake til de nære ting så fungerer jo dette også som forklaringen på hvorfor noen ikke blir «profet i eget hus». Vi kan nok sette de som står oss nær ganske høyt. Men samtidig, jo tettere vi er på, jo mer ser vi av deres utilstrekkelighet, ufullkommenheter og sårbarheter. De er så åpenbart mennesker. De er en av oss. Det gjør jo samtidig at alt de kommer med blir satt i et visst kritisk lys. Og jo mer ufullkommen vedkommende er, desto mer kritisk blir vi. Tenk på Muhammed. All den tid han bodde i Mekka, så kom aldri det helt store gjennomslaget. Det var først når han kom til Medina, som en fremmed, langt borte fra, som man hadde hørt rykter om, fantasert om, det var da det store gjennomslaget kom. Det å starte langt borte, og sende et godt etos i forveien, det er oppskrift på suksess. Det er jo umulig å få til hjemme. Følgelig skal det veldig mye til å bli profet i eget hus.

 

Om å utnytte eller bli utnyttet

Ethvert menneske som sliter med å kunne bidra med noe vil føle seg mislykket. For nettopp det å kunne bidra med noe er inngangsbillett til sosiale relasjoner, vennskap og allianser. Har man ingenting å bidra med, risiker man sosial fiasko. Derfor straffes individer hardt følelsesmessig i forhold til dette. Det å «bidra» med noe må ikke forstås for bokstavelig. En tigger kan bidra med bedende øyne, og stor takknemmelighet, så kan han eller hun spe på med lykkeønskninger og gode spådommer. Dermed er man raskt inne i religionens verden. Poenget er uansett at vi alle søker å være til nytte, om ikke nødvendigvis «matnytte», så til en nytte som betyr noe for andre mennesker. Dette blir umulig dersom vi ikke har noen å være til nytte for. Derfor ligger det ikke noe galt i det at vi mennesker bruker hverandres tjenester. Tvert i mot. Villighet til å «bruke» hverandre er en forutsetning for konstruktivt samarbeid. Utnyttelse blir det først når det oppstår en markert asymmetri i en slik relasjon. Hva vil det si? Det innebærer en gjensidig, men sterkt ubalansert utveksling av varer eller tjenester mellom to parter, hvor der også kan inngå i elementer av tvang og eller manipulasjon fra den begunstige parts side. En enklere måte å si det på er at utnyttelse betyr at ytelse og gjenytelse ikke står i forhold til hverandre. Det negative i dette handler ikke bare om asymmetrien. For asymmetrien bærer bud om en mer dypereliggende kynisme. Altså, den som utnytter har et likegyldig forhold til den som blir utnyttet. Det er bare nytteverdien som teller. Den som blir utnyttet innvilges ingen etisk verdi. Og akkurat det er kanskje det mest forsmedelige ved følelsen av å bli utnyttet. Man er ikke verdt noe, annet enn det man kan yte.

Nå kan det ofte være vanskelig å bedømme hva som er utnytting fordi ytelse og gjenytelse ofte er kvalitativt veldig forskjellig. Men det kan være flere måter å nærme seg dette på. En måte handler om å sammenligne hvor mye innsats, risiko og tid som hver av partene investerer i transaksjonen. En annen måte er å ha et system hvor alle tjenester skal betales med penger. Da kan ytelse/motytelse balanseres i forhold til pris. Er prisen for høy, trekker kjøperen seg, er prisen for lav, trekker selgeren seg. Noen millimeter-rettferdighet blir det jo aldri i dette fordi enkeltindividets effektivitet i forhold til å skaffe pengene jo varierer ekstremt mye. En taxisjåfør fra Norge kan sannsynligvis kjøre mange timer taxi i Thailand for en times taxi-kjøring i Norge. Men dette handler jo mer om politikk og samfunnssystemer enn om enkeltindivider som utveksler varer og tjenester.

Det er stor forskjell på individers effektivitet. Man kan si at enhver innsats kan bestå av

·         Tidsforbruk

·         Personlig energiforbruk

·         Ressurser i form av fysisk energi og materielle ressurser

Her er tidsbruken og den materielle energi og ressursbruken kvantifiserbare verdier som kan sammenlignes. Men det personlige energiforbruket er veldig individuelt og vanskelig å måle. For det første er energiomsetningen forskjellig for hvert individ. For det andre er det svært forskjellig hvor effektiv den personlige energibruken er. Dette avhenger av individets egne ressurser.

Om vi holder tjenesten som skapes konstant og lar mange forskjellige individer skape den samme tjenesten og det samme volum og forsket på dette ville vi sannsynligvis finne at:

·         Det er stor variasjon innsats og den opplevde belastning prosessen medfører

·         Det er stor variasjon i tidsbruken

·         Det er stor variasjon i kvalitet.

Så er jo spørsmålet hvordan rettferdighetsprinsippet skal anvendes her. Normalt og intuitivt måler vi jo dette objektivt i form av varer, kvalitet og penger. Det vil si at mennesker med store personlige ressurser vil bli vinnere og komme lettere til godene i alt de foretar seg. Sett i forhold til denne vinklingen vil altså den enkeltes personlige utkomme i forhold til opplevd innsats variere svært mye fra person til person. Den type individuelle forskjeller vi her snakker om er det som kan kalles for de krusninger på folkehavet som setter i gang sosiale butterfly-effekter. Dette er bølger som forsterker seg selv via det sosiale spill. Denne type effektivitet gir store sosiale gevinster fordi

·         Man fremstår som en vinner i mange flere sammenhenger

·         Det som regel er nær sammenheng mellom effektivitet og attraktivitet

·         Man får mer livsoverskudd som kan utnyttes videre i det sosiale spill

Alt dette innebærer store muligheter til å bygge verdifulle sosiale allianser, noe som igjen kan gi en sosial multiplikasjonseffekt og dermed bane veien for god sosial suksess. Dette skaper igjen maktbaser som igjen kan utnyttes til å forsterke den samme effekten ved stadige omdreininger på den samme spiralen.

Dette skaper en utvikling i retning av stadig større forskjeller på fattig og rik. Når vi først har disse forskjellene kan det bli virkelig interessant å se dette i lys av utnyttelse. For det er klart at den rike delen av menneskeheten ikke lengre er i nærheten av den innsatsen som fattige må yte bare for å overleve. Vi har etablert en situasjon hvor vi har en rik «adel» som ikke nødvendigvis yter så veldig stor personlig innsats men som mer eller mindre nyter store fordeler av de verdier som den fattige delen av befolkningen skaper. Rent etisk er dette selvsagt ikke holdbart og rent samfunnsmessig burde det motvirkes bare av denne grunn. Men det er grunn til å anta at en utvikling som går for langt i denne retningen også vil sette hele samfunnet i fare. Det som ofte skjer er at den rike adelen etter hvert vil bli arrogante, eksklusive og konservative. I dette ligger utnyttelsens grunnleggende natur. Nemlig at de utnyttede ikke lengre innvilges etisk verdi. Vi får en æreskultur. Alt dette vil etter hvert undergrave det sosiale samspill og samfunnets innovasjonsevne.

Betyr dette at det er umoralsk for rike å handle med fattige? Nei selvsagt ikke. Tvert imot så utjevner man jo forskjellene ved å handle med fattige og benytte seg av deres tjenester. Det som er vesentlig her er at den frivillig inngåtte handel mellom individer er den beste sikring mot utnyttelse, fordi det garanterer et vinn-vinn utfall. Moralen i dette er uansett at den sterke part, uansett om vi snakker om kjøper eller selger, ikke utnytter egen sosiale- og økonomiske- overlegenhet til å diktere eller dumpe prisene langt under anstendig nivå, eller motsatt, at selger utnytter en monopolsituasjon til å ta overpriser. Det er dette som er den egentlige sosiale dumping. Forskjellen er ikke om man handler eller ikke, forskjellen er at en respekterer motpartens etiske verdi. Og da tar man signifikant hensyn til motpartens egeninteresse i transaksjonen. I praksis kan det bety at den prisen som avtales er anstendig i forhold til varen eller tjenesten som leveres. Det er det som er forskjellen på utnyttelse eller likeverdig handel mellom rik og fattig.

Konformitetseffekten

Det sies at vi alle fødes som originaler, men vi dør som kopier. Det handler nok om at vi alle formes av våre omgivelser. Konkret dreier det seg om de sosiale mekanismer som driver oss mot konformitet. Konformitet dreier seg ikke bare om utseende, men også om oppførsel, virkelighetsoppfatning, normer, verdier og språk. Vi bekrefter vår tilhørighet til gruppen ved å kle oss og oppføre oss som alle andre i gruppen. Vi viser også vår fortreffelighet ved å være tidlig ute med å oppdage de nyeste trendene og vise dem frem. Det gjelder å komme nærmest mulig det å definere trendene. De som gjør det, demonstrerer styrke og lederegenskaper, med dertil påfølgende sosial suksess. Disse mekanismene skaper et samlet konformitetspress inne i gruppen. Å melde seg ut av dette medfører alvorlig risiko for eksklusjon. Det sosiale spill i forhold til konformitet er ofte meget synlig. De som ikke følger eller respekterer gruppens kodekser risikerer negative reaksjoner i form av kritikk, utfrysning, sanksjoner eller eksklusjon. Evnen til å skape allianser svekkes fordi andre ikke vil assosieres med vedkommende. Dette er et æresspill. Men som hundre prosent konform kan man også risikere usynlighet. For det er jo slik at ledere og markante personer i gruppen, ofte blir ledere fordi de tør å utfordre det tradisjonelle og tenke nytt. Det å bryte ut på denne måten er et høyt spill i seg selv. Risikoen for tap er stor og konsekvensene av tap kan ofte være katastrofale. Men gevinsten av å vinne frem er desto høyere. Derfor har vi selvsagt også tilbøyeligheter som motvirker konformiteten. Den som bryter ut av dette signaliserer noe. Hva vedkommende signaliserer er ofte gjenstand for fortolkning. Det kan fortolkes som mot og styrke og vilje til å utfordre. Det kan også tolkes som opprør eller illojalitet. En tredje variant er ren skjær dumskap eller mangel på sosiale antenner. Dersom gruppens profilerte personer eller ledere oppfatter konformitetsbrudd som en provokasjon kan det utløse sterke reaksjoner. Samtidig gir dette enhver menig en mulighet til å demonstrere egen lojalitet og tilslutning til gruppens verdier. Samlet utgjør dette en formidabel risiko for den som bryter ut. For det innebærer store muligheter for at lederne får med seg mange i sin iver etter å påtale og sanksjonere avviket. Dette er maktgrunnlaget for gruppens konservative krefter. Motstykket er gruppens progressive krefter, som er de kreftene i gruppen som bevisst forsøker å få til forandringer. Motkreftene i enhver gruppe rekrutteres gjerne fra mennesker som er sterke og modige nok til å utfordre og de får med seg de innenfor gruppen som kanskje ikke finner seg så godt til rette eller er misfornøyde med tingenes tilstand. Mennesker som sliter innad i gruppen vil etter hvert kunne tape både lojalitet og fellesskapsfølelse. Terskelen er dermed lavere i forhold til å tilslutte seg motkreftene.

Konformitet er selvsagt også et utmerket redskap til å skille «klinten fra hveten». Dette utnyttes selvsagt i fullt monn i forhold til særlig eksklusive grupper. Om vi tenker en gangvei som er brolagt med lyse og noen mørke steiner. Om vi tenker oss en tiåring som har laget sin egen regel. Hun har kun lov til å tråkke på de sorte steinene. Hun spretter og hopper og beveger seg fremover uten å bryte regelen. Om vi så tenker oss en nittiåring med gåstol, som kreker seg langs den samme gangveien. Hun bryter tiåringens regler hele tiden og hun er ikke i stand til å gjøre noe annet. Så, om tiåringens regler skulle blitt gjort allment gjeldende ville 90 åringen ha pådratt seg sanksjoner og eksklusjon. Refleksjonen er selvsagt den at evnen til å etterleve normer og regler også avhenger av de ressurser enkeltindividet til enhver tid disponerer. Dermed handler konformitet også om å få de mer ressurssvake individer ut av gruppen, eller de kan bli gjenstand for ydmykelse og nedverdigelse. Den moralske refleksjonen opp i dette blir da i hvilken grad man ønsker å være med i en gruppe som fungerer slik, eller i hvilken grad man jobber for å motvirke denne effekten. Med henvisning til multiplikasjonseffekten er det en erkjennelse at enhver gruppe på lang sikt tjener på å fremelske mangfoldet som er det motsatte av konformitet.

Enhver gruppe får sin identitet definert i kontrast mot «de andre». For det ureflekterte gruppemedlem kan utenforstående brudd på gruppens kodekser virke støtende og fornærmende. Dette kan utnyttes av gruppens ledelse til å skape et fiendebilde og umenneskeliggjøre «de andre». Dette virker da samlende på gruppen. Jo mer truende den ytre fiende virker, desto mer samler gruppen seg om sin leder. Fra utsiden ser vi at dette også virker radikaliserende og faren for konflikt øker.
Jo sterkere konformitetspress det eksisterer i en gruppe, desto mindre individuell frihet innad i gruppen. Denne erkjennelsen gjør at det er vanskelig å forstå såkalte monokulturalister. Dette er jo mennesker som etter sigende skal befinne seg på høyresiden hvor der også er en sterk liberalistisk tradisjon. Den konforme monokultur ødelegger vilkårene for liberalismen. Det ensrettede samfunn er en motpol mot mangfoldet. Og mangfoldet er en forutsetning for individuell frihet.

 

Språkets rolle i det sosiale spill

Alt naturlig språk er dynamisk. Det vil si at nye ord og begreper hele tiden oppstår og andre faller ut. På samme måte endrer måten ord og begreper brukes på. I tillegg har man innflytelsen av språk utenfra. Språket varierer i dialekter, som jo har med geografi å gjøre. Men språket endrer seg også med sosiale strukturer, subkulturer og fagmiljøer. Det forandrer seg også med aldersgrupper. Men språket forandrer seg også med økende sosial distanse, og da også særlig i asymmetriske relasjoner. I en symmetrisk relasjon snakker man med hverandre. I en asymmetrisk relasjon snakker man mer til hverandre, eller om hverandre. Forekomsten av banning og humor, i dialogen mellom partene, avtar dramatisk. Dette med banning er spesielt interessant. Mesteparten av vårt kommunikasjonsregister er jo non-verbalt. Det vil si kroppsspråk, stemmeleie, øyekontakt osv. Jeg kaller det gjerne for retorikk. Men banning er jo nettopp en verbal kommunikasjon av følelser. Banning kan uttrykke glede, sinne, overraskelse, fortvilelse osv. Det samme kan man jo gjøre nonverbalt. Min observasjon er at begge uttrykksformer dempes av sosial avstand og graden asymmetri i relasjonene. Sannsynligvis er fellesbetegnelsen her at man skjuler egne følelser i den hensikt å skjerme sin egen sårbarhet. Sannsynligvis er dette hensiktsmessig i forhold til mennesker man kjenner dårlig, fordi det demper sannsynligheten for konflikt. Men ulempen er også at man derved ikke viser vesentlige deler av sin egen menneskelighet og således også kan mistolkes som umenneskelig.
I sosial sammenheng blir språket en del av identiteten. De forskjellige grupper og subkulturer utvikler etter hvert egner sjargonger, begreper eller særegne måter å bruke begrepene på. Møter du et religiøst menneske som snakker om «Satan Djevelen» eller «Jehova Gud». Da vet vi at vi har med Jehovas vitner å gjøre. Møter vi et politisk menneske som har overdreven vekt på «a-endelser» (regjeringa, arbeidstakera.. osv.) så vet vi at vi har med venstresiden å gjøre. På samme måte utvikler forskjellige fag-grupper sine «stammespråk».  Innenfor akademia ser man de samme tendensene. Dette handler altså ikke bare om kommunikasjon, det handler også om hvem som er utenfor eller innenfor min gruppe. Behersker man ikke «stammespråket» vil det kritiske søkelys bli slått på, og man vil selvsagt holdes på avstand.
Identitetstankegangen får en konserverende effekt på språket. Man får en form for «språkrøkting» med den hensikt å «bevare språkets originale form». Dette kan selvsagt hemme den naturlige kulturelle utvikling. For det er jo slik at kulturutvikling og språkutvikling henger sammen. Bremser man språket hemmes kulturen og motsatt.

Selvoppfyllende profetier

Det er velkjent at enkelte ektemenn foretrekker å kjøre bilen selv. Jeg har en slektning som er av den støpningen. Jeg husker at vi som barn moret oss over dette. Vi satt på i bilen med dem, og tilfeldigvis havnet kona bak rattet. Og ektemannen kjeftet høylytt. «Ska du kvæl både mæ å motoren?». Dette har vi ledd av mange ganger. Men saken er jo den at når kona kjørte uten at ektemannen var med, så var hun en utmerket sjåfør. Med andre ord gikk kjøreferdighetene betydelig ned i det hun hadde ektemannens kritiske blikk på seg. Dette er et godt eksempel på hvordan vår prestasjonsevne kan formes av andres atferd. Dette påvirker selvbildet og selvsikkerheten. Jo lavere selvbildet er desto mer sårbare er vi for slike situasjoner. En selvoppfyllende profeti kan kanskje best beskrives som at individet ender opp med å bli den rollen som omgivelsene definerer. Det er flere måter dette kan skje på. Vi har allerede vært inne på bedømmelse av individet. Det er jo en direkte variant av kunnskapens gravitasjonslov. Det betyr at individet ikke nødvendigvis påvirkes objektivt som følge av dette, men utsettes for urettferdig overtolkning av sin atferd. Uten tvil er dette med på å påvirke oss som mennesker. Har du opplevd mennesker som sliter med å stole på at andre kan gjøre jobben sin bra nok? Tenk deg at du er et menneske med noe i overkant gode evner. Det vil si at det du gjør det får du som regel til, kanskje bedre enn det du ser flertallet rundt deg presterer. Hva skjer om din oppfatning av dette blir oppfattet av de rundt deg? Det som skjer er at veldig mange vil prestere dårligere i ditt nærvær enn de ellers ville ha gjort. Følgelig vil din misoppfatning av omgivelsene forsterke seg. Og du blir et menneske som sliter med å slippe kontroll og overlate oppgaver til andre. Slike mennesker sliter seg ofte unødvendig ut. Dette er en typisk selvoppfyllende profeti.

Og det er jo en tragedie som hemmer menneskers evne til å utfolde seg og dermed også til å bidra med sitt beste. Et individ som konstant og urettferdig plasseres i en bås ikke kan forbli upåvirket av dette. Det formes av den rolle det presses inn i. Dette slår, til slutt ut, i samspillet mellom individ og omgivelser. Det gjør noe med individet, og det kan sette konkrete rammer for individets handlingsrom.

Dette kan få katastrofale konsekvenser. Det å oppleve seg selv mistolket, stigmatisert og urettferdig satt i en negativ bås, skaper sterke frustrasjoner, bitterhet og fortvilelse. I det hele tatt er det å bli stigmatisert egentlig å bli fratatt sin individuelle identitet. I stedet tilhører man en belastet kategori, hvor egenskapene utledes fra kategorien i stedet for fra individet selv. Dette tvinger individet inn i forsvarsposisjon. Samtidig er jo individet ekskludert som individ, og dermed også som verdig menneske. Det kan bety utenforskap. Det innebærer forsvarsstrategier og strategier preget av utenforskap. Det å befinne seg i forsvarsposisjon skaper ofte en dialog av type forelder mot barn. Gjennom denne strategien befester individet sin nedverdigede status. Samtidig vil utenforskapet ødelegge selvfølelse og fellesskapsfølelse. Dette vil ødelegge lojalitet og troverdighet. Om vi da tar med at i denne prosessen vil individets handlingsrom langsomt men sikkert bli begrenset, så får vi altså kombinasjonen: høy frustrasjon, dårlig handlingsrom, lav lojalitet kombinert med en ikke ubetydelig mengde av aggresjon og bitterhet. En kultur kan altså på denne måten skape det monsteret som de selv har profetert.

Er dette teori? Nei dessverre. Det beste eksempelet er kanskje homofili. Diskriminering av homofile foregår jo i stor skala i mange deler av verden og også i vår kultur frem til for et par generasjoner siden. La oss begynne bakfra og ta utgangspunkt i sluttproduktet. Homofili er kriminalisert. Det forringer den homofiles handlingsrom. Det gjør at homofile sniker, lyver og bruker unnvikende strategier. Alt dette gir skandaler hvor homofile blir tatt, nekter, forsøker å skjule sannheten osv. «Forbrytelsene» hauses opp. Det stempler dem også som løgnere og bedragere og lite troverdige. Alt dette gir «profetien» rett i at dette er umoralske mennesker. Så får de psykiske problemer, lever på samfunnets skyggeside, begår selvmord eller havner i institusjoner. Profetien får rett: homofili medfører moralsk forfall og psykiske og sosiale problemer. Og det at homofile må holde sin legning skjult, gjemme seg bort, ikke prate om det, gjør jo at de blir usynlig i samfunnet. De mangler med andre ord en arena å vise seg frem på, vise sin menneskelighet og en arena å forsvare seg på. Det gjør dem forsvarsløse i forhold til aggressiv samfunnspropaganda. Det åpner for forestillingen om fantasimonsteret, det umenneskelige, det heslige, et uvesen som må raderes bort fra jordens overflate. Og monsteret skaper frykt og hat. Det blir mange om beinet som skal «redde oss fra det», og som søker å trekke ut moralsk profitt ut av dette. De roper i moralsk indignasjon, og skaper noen ganger massesuggesjon og samfunnspanikk.

Et annet konkret eksempel fra vår tid er jo en episode jeg så på TV i forbindelse med prostitusjonsdebatten for en del år tilbake. Der var det noen kunder som deltok i debatten, men med maske på. Disse ble latterliggjort nettopp derfor. «Se de sitter med maske på og tør ikke å vise frem ansiktet». Dette sier man vel vitende om at kunder av prostituerte er både stigmatisert og kriminalisert. Hadde de stått frem kunne de ha risikert alt fra å miste jobb til trakassering, ja kanskje lynsjing, om stemningen hadde blitt pisket høyt nok. Dette er en ramme som samfunnet selv har skapt. Når så individet reagerer adekvat på dette, så bruker plagerne det mot dem som en bekreftelse på deres umenneskelighet.

Dette foredraget på TED er inne på det samme. Hun er inne på hvordan de rammene som samfunnet setter for prostitusjon forsterker stigmatiseringer og at disse to, rammene og stigmatiseringen forer prostituerte inn i den elendighet, som plagerne endelig kan redde dem fra.

Dominans

Kampen om dominans er eldgammel og grunnleggende. Vi er alle utstyrt med tilbøyeligheter til både dominans og underkastelse. Begge er overlevelsesstrategier, og faktisk også strategier for reproduksjon. De mest synlige i en flokk er de dominante. Det er jo primært dit alle vil, med kanskje litt gjennomsnittsdifferensiering på kjønn. Vår tilbøyelighet til å søke dominans er velkjent og veldokumentert. Men det som kan være verdt å reflektere over er den motsatte tilbøyeligheten, nemlig tilbøyeligheten til underkastelse. Her er det flere roller som passer inni det sosiale spill. Det ene er barnerollen. Det er velkjent at huskatten ofte oppfører seg på en måte som indikerer at den ikke er blitt voksen eller moden. Dersom den har noen som mater den og passer på den kan en slik strategi være lønnsom. Huskatten oppfører seg neppe på samme måte når den er ute sammen med andre katter. Dette er nok en atferd som den har evne til å dra frem når det passer. Det å stå i allianse med en overordnet sterk makt gir trygghet og mulighet for tilgang til goder man ellers ikke ville fått. Det er jo slik at et flertall av oss mennesker befinner seg i kategorien «underordnet». Til dette er vi utstyrt med tilbøyeligheter som beundring, persondyrkelse, tilbedelse øyentjeneri, konformitet osv. En vesentlig del av dette spillet er supermann-effekten. Den er todelt. De som besitter topp-posisjonene tenderer til å fremstå pompøst, som supermennesker eller guder, de er selvskrytene og har overdreven tro på seg selv. Underordnede får sin trygghet gjennom nettopp å se sine ledere som «guder» som kan alt, vet alt, er veldig kloke og veldig sterke. Det gir trygghet å stå i allianse med en slik. Den eneste risikoen er at man ikke må få dem mot seg. Det vil si man må vedlikeholde alliansen. Det gjør man med stadig å uttrykke sin beundring, lojalitet, vise sin underkastelse. Om man ikke helt klarer å leve etter strenge påbud, tyr man til øyentjeneri. Parallellen til barn/foreldre-forhold og til religion er åpenbar. Det er de samme tilbøyelighetene i den menneskelige natur som er i sving. Utstøtte og mennesker som annen måte ikke finner seg til rette i en slik setting gjennomskuer ofte dette spillet. Blir det mange nok som sliter og ikke føler denne alliansen, vil elitens maktgrunnlag være truet. Mangt en leder har gått nedenom og hjem fordi han har gått for langt og har et kynisk forhold til at «folket sulter». 

 

Rettferdighet

Jeg er blitt fortalt om en episode som skjedde da jeg var i to-tre-års alderen. Min mor, min storebror og jeg var på kafé. Min mor kjøpte bløtkake til storebror, mens jeg fikk en kjeks. Jeg reagerte spontant med et hylende raseri. I desperasjon byttet min mor kjeksen med kaken. Men det var for sent. Poden var ustoppelig rasende. Nå kan kanskje en slik reaksjon regnes som noe på utsiden av det normale spekter for en toåring. Men tilbøyeligheten er kjent. Ethvert barn vil ganske fort bli var på forskjellsbehandling fra foreldrenes side. Dette er nok en tilbøyelighet som ligger dypt nedarvet i oss. Fra fugleverden kjenner vi jo til hvordan kampen mellom fuglesøsken er hard og nådeløs. Den ungen som har det største gapet og som skriker høyest har en tendens til å få mest mat. Og som om ikke det er nok, så hakker de på hverandre. Det vil si at ungene veldig fort finner ut hvem av dem som er sveklingen. De kaller til stadig på den samme flekken, inntil der åpner seg et sår. Sveklingen ender med betennelse og blir svekket i forhold til sin evne å gape og skrike og påkalle foreldrenes oppmerksomhet. Dette får jo en selvforsterkende effekt, fordi med mindre næring taper sveklingen enda mer i konkurransen med søsknene og, etter all sannsynlighet vil den ikke overleve. Denne type konkurranse er svært utbredt selv om intensiteten kanskje varierer. Dette har skapt i oss en sterk tilbøyelighet til å reagere negativ på forfordeling som rammer oss selv. For å gå tilbake til åpningseksemplet, er det neppe sikkert at poden hadde reagert i det hele tatt om han hadde fått bløtkaken. Vi erkjenner en asymmetri i dette. Vi har større tilbøyelighet til å reagere på urettferdighet som går mot oss selv enn motsatt. Dette viser vel at de første spirene til rettferdighet er basert på egoistiske tilbøyeligheter. Det er først når man tar med empati og en god porsjon kognitive ressurser at vi evner å snu dette til et generelt prinsipp som gjelder like mye for alle uavhengig av «meg».  Men vi skal være klar over at også her treffer vi på menneskets egosentriske tilbøyeligheter. For det er jo en flott måte å vise frem seg selv på, det å reagere på at andre blir urettferdig behandlet. Dette er en type atferd som frembringer enorm sosial gevinst. For det man samtidig viser frem er jo eget livsoverskudd og selvoppofrelse. Dette er egenskaper som teller høyt i forhold til status.
I det sosiale spill er dette med rettferdighet en temmelig kompleks mekanisme. For det første har man den spenningen mellom det å utnytte eller å bli utnyttet. Vi misliker å bli utnyttet, samtidig som vi frykter det å ikke kunne være til nytte. Det å være unyttig, innebærer avhengighet av andre, risiko for forakt og utstøtelse. Samtidig kan det å være nyttig føre til utnyttelse. Da kan det være en strategi å fremstå som selvvalgt nyttig. For det gir tross alt noen pluss i det sosiale regnskapet. Og kanskje er det nettopp den mekanismen mer privilegerte mennesker er i stand til å utnytte. For det er jo slik at fordeling av goder aldri blir rettferdig, hverken på verdensbasis eller i ethvert samfunn. For det er jo ikke slik at privilegerte mennesker selv har skapt alle de ressursene de disponerer over. Det er svært sjelden mulig for enkeltmennesker å fremstå som suksessrik med høy status uten at man bygger dette på goder som andre har skapt. Og som alltid er det vel de som blir den tapende part i dette spillet som begynner å reflektere mer prinsipielt over rettferdighet orientert rundt fordeling av godene.
Men rettferdighetsbegrepet har også et annet innhold. Det handler om oppgjør. Har man gjort noe galt skal man gjøre opp for det. Dette handler jo mest om forhold mellom skadeforvolder og ofre, men om vi vinkler dette i forhold til det sosiale spill er der alltid en tredje pert som profiterer på å gjennomføre selve prosessen. For ethvert sivilisert samfunn er man selvsagt nødt til å ha en slik instans for å dempe æreskulturen. Poenget her er at dette behovet også blir utnyttet i det sosiale spil til å heve egen verdighet og tråkke på andres.

 

 

Konkurranse og samarbeid

Den som forelsker seg i darwinismen kan risikerer å ramle inn i en logisk felle. Man kan komme i skade for å misforstå det naturlige utvalg dit hen at alt handler om en beinhard konkurranse hvor de sterkeste dominerer og vinner over de svakeste. Denne type oppfatninger er blitt ideologisert av filosofer og politiske bevegelser. Tankegangen gjennomsyrer også mange områder i vårt samfunn i dag. Man dyrker konkurranse. Det gjennomsyrer områder som økonomi, sport, underholdning, debatter, moteklær, karriere og skole. Går man langt nok handler dette også om kulturer, religioner og nasjoner. Slikt blir det konflikt av.
Darwinismen handler ikke om at de sterkeste overlever. Darwinismen handler om at de mest tilpassede har størst sannsynlighet til å spre sine gener. Styrke kan være en strategi opp i det hele, men den er på langt nær den eneste. Suksess i konkurranser behøver ikke alltid være noen indikator på god genetisk tilpasningsevne. Reproduksjon kan også ses på som en usynlig konkurranse som ingen er bevisst, men som er et resultat av tilfeldigheter og tilpasningsevne. For eksempel kan jo rike og vellykkede kvinner la være å få barn, eller få bare ett barn fordi de ikke vil ofre karriere og det gode liv på barn. Deres fattige medsøstre som kanskje får både tre og fire barn, gjerne med forskjellige fedre, gjerne i sosial skam, kan spre sine gener langt mer effektivt, og blir dermed ubevisste vinnere i det genetiske kappløpet.
Ideologiseringen av denne misforståelsen er heller ikke en uproblematisk etisk posisjon. Det er jo en typisk slutning fra er til bør. En slik slutning er ikke noen mental nødvendighet. Det er ingen slik nødvendig kobling mellom etikk og logikk. Man har alt å tjene på å frigjøre seg mentalt fra denne type slutninger. Dermed behøver ikke det naturlige utvalg som mekanisme å være blanko modell for hvordan vi innretter samfunnet på små og store områder. Det er ikke dermed sagt at konkurransen som mekanisme ikke er nyttig. Vi mennesker er jo, av natur innrettet med sterke tilbøyeligheter til å ville konkurrere. Konkurransen er nyttig, både som insitament og som en måte å finne frem til gode talentet på. Den kan også fungere bra på områder innen økonomi (markedsøkonomi) og politikk (demokrati), og sikkert også mange andre områder. Poenget er at den ikke ideologiseres blindt som et universalmiddel som skal løse alt. For å bruke dette rasjonelt og fornuftig må man ty til ingeniørtenkning. Det innebærer at man må forstå mekanismen som den mekanisme den er og ikke som en trylleformel. Da oppnår man en rasjonell evne til å se muligheter og begrensninger for dette verktøyet.
Om man er litt observant og reflektert tar det ikke lang tid å erkjenne at samarbeid er et fenomen som er vel så utbredt i naturen som konkurranse. Organismenes oppfinnelse av samarbeid har vært en udiskutabel suksess fra første dag. Man finner spor etter encellede organismer så langt tilbake som for 4 milliarder år siden. Skjedde det noen form for samarbeid mellom disse? Mye tyder på det. Man finner også kolonier av encellede organismer. Men evolusjonen på denne tiden har gått svært langsomt. Det er på tross av at generasjonstiden ofte har vært svært lav (ned til 20 minutter) og mutasjonsraten svært høy. Hva har dette med samarbeid å gjøre? Jo det har å gjøre med det faktum at det oppstod en evolusjonær eksplosjon den dagen cellene begynte å samarbeide som noe annet en ensrettet monokultur, nemlig differensiert som flercellede organismer. Når skjedde dette? Det skjedde for ca. 650 millioner år siden. Det vil si at evolusjonen stod mer eller mindre i stampe i over 3 milliarder år, før den store revolusjonen kom. Biologene har et eget navn på oss flercellede organismer. Vi kalles for «superorganismer». En superorganisme får man når mange organismer går sammen og samarbeider. Denne formen for differensiert samarbeid begynte som sagt for 650 millioner år siden. Samtidig eksploderte evolusjonen.  Så etter hvert gjentar naturen sin egen suksess. Superorganismene begynner å samarbeide med hverandre. Vi får årevingene (maursamfunn, bier, veps osv.)  Her lar samarbeide seg enklere forklare fordi det genetiske slektskapet er nærmere enn for andre arter. Men gang på gang har jo andre arter utviklet flokkstrategier. Man kunne jo spekulere på hvorfor dette har skjedd om og om igjen. For den type samarbeid vi ser balanserer jo ofte syltynt opp mot faren for å bli utnyttet, og derved tape i den genetiske kampen. Så hvorfor skjer dette? Biologene kan sikkert svare, men min refleksjon er at dette har sin årsak i en tilbøyelighet som er lett å forstå, nemlig mor/barn relasjonen. De mødre som tok vare på sine barn fikk en fordel i forhold til å spre egne gener. Da er det også lett at slike tilbøyeligheter vil fremelskes. Men hva med steget videre? Her trekker jeg frem en refleksjon jeg har kalt genetisk lekkasje mellom kjønn. Det vil si at begge kjønn har ervervet tilbøyelighet til omsorg og empati. Dette er da utgangspunktet for slektskapsseleksjon. Så er det slik at tilbøyeligheter er abstrakte pådriv. Det betyr at evnen ikke har en presisjon som kun treffer foreldre/barn relasjonen. Den treffer langt videre.  I dag ser vi at denne tilbøyeligheten er så sterk at den kan strekke seg utenfor arten. Vår hang til kjæledyr er en del av dette. Men vi ser det også i dyreverden hvor man stadig ser «sensasjoner» av type hund som tar seg av kattunger osv. Når det kan strekke seg så langt er det ikke vanskelig å anta at disse tilbøyelighetene kunne være det som trigget de første flokkdannelsene. Poenget er at når dette først skjedde så var suksessen formidabel. I kjølvannet av flokken har vi fått utviklet en rekke av det jeg kaller for sosiale tilbøyeligheter (samvittighet, empati, gjengmentalitet, konformitet, underkastelse, dominans, arroganse, massesuggesjon, rettferdighet osv.)  Mennesket har hatt en enestående suksess som art. Mye av dette skyldes sannsynligvis at menneskets evne til differensiering er enestående. Differensiering gir en formidabel tilleggs gevinst til samarbeidet. Sannsynligvis mangedobles effekten. Dette gir da også den erkjennelse av variasjon er en nøkkelfaktor for gruppesuksess. Uten variasjon vil innovasjon og dermed tilpasningsevne utebli, og på lang sikt vil det ende i fiasko. I enhver gruppe vil det oppstå en spenning mellom konservative og progressive krefter. De konservative krefter jobber for å bevare tingenes tilstand. Det handler om konformitet, sterke normer og ufravikelige tradisjoner. Ofte idealiseres dette i en forestilling om en eller annen ideell tilstand som har vært i fortiden. De spiller også på vår innebygde tendens til å betrakte våre forfedre som suksessrike, og at vi dermed kan oppnå det samme ved å kopiere deres oppskrift. Det er det ideologiske, men selvsagt kan man jo finne flest konservative blant de som har størst fordel av å bevare tingenes tilstand, typisk elite og de som har god suksess i nåtilstanden. De progressive kreftene drives av flere typer motivasjoner. Det kan handle om opprør og tilbøyelighet til å ville utfordre dagens etablissement.  Men det kan også handle om generell misnøye, spesielt innenfor de undergrupper som er underpriviligerte og hvis suksess hindres av nåtilstanden. Her kan man reflektere over faren for høy maktkonsentrasjon innad i gruppen. Det er mange farer ved det, men en av dem er en konservativ forherligelse av monokultur og konformitet. Slike totalitære regimer vil på sikt drive gruppen mot undergang, fordi den stagnerer.
Som en digresjon til slutt er det jo et selvmotsigende paradoks innenfor mange såkalte liberalistiske miljøer at man samtidig idealiserer den såkalte monokulturen. Det monokulturelle samfunn frarøver enkeltindividet sin egen frihet, i det man dyrker frem strenge normer for hvordan man skal oppføre seg. Hvordan kan man kalle det for liberalisme? Her kommer det «hellige evangelium» inn i bildet. Det er at frihet og mangfold gir styrke fordi det gir innovasjon og tilpasningsevne. Den ekte styrke i et samfunn skapes gjennom frihet og mangfold, ikke ensretting og konformitet.

Mennesket som ressurs i forhold til menneske som subjekt

I vår del av verden har vi etter hvert utviklet et ideal om å se alle mennesker som subjekter. Det vil si at mennesket er et mål i seg selv, som Kant uttrykte det. Det vil si at vi samtidig er kritiske til å se eller anvende mennesker som middel. Mennesket som mål i seg selv uttrykkes i beslutningsregnskapet i form av at hensynet til enkeltindividet, dets verdighet og livskvalitet kommer til uttrykk på verdisiden. Men dette forhindrer ikke at vi trekker inn to vesentlige fakta i denne refleksjonen. For det første er mennesker også ressurser. For det andre ligger det en klar tilbøyelighet i oss til å ta dette i bruke, til nytte og glede for oss selv og for andre. Det er vel et ubestridelig faktum at mennesker som ikke får vist frem sitt potensial vil oppleve dette som en sterk mental belastning. Dette er en mekanisme som ligger dypt forankret i våre sosiale tilbøyeligheter. Den evolusjonære forklaringen kan ha å gjøre med at det er en sterk sammenheng mellom sosial suksess og hvilket ressursmessig arsenal som disponeres.  Dette er da også grunnen til at alle individer naturlig søker etter en arena og vise seg frem på. Dette er ikke nødvendigvis en fysisk arena hvor man har tilgang på et stort publikum. Tilgang på ressurser vil som ofte avgjøre hvilken strategi som kommer til anvendelse i forhold til det å skaffe seg en slik arena. Og tilgangen på ressurser for oss mennesker er svært forskjellig fra individ til individ. Derfor er kreativiteten enorm. De mest synlige er jo mennesker som på et eller annet vis utmerker seg på en måte som kan fenge det store flertallet av oss. I den kategorien kommer fotballspillere, politikere, dansere, musikere, skuespillere, forskere, professorer, religiøse ledere, næringslivsfolk osv. De mer vanlige av oss finner andre arenaer. Her er kanskje arbeidsplassen en av de viktigste. Vi har yrker med status, eller vi legger all vår ære og stolthet i å gjøre en god jobb. Om vi mislykkes her finnes det alltids muligheter innenfor familien eller i vennekretsen. Her kan man fremstå som, den snille, den modige, den morsomme, den omtenksomme, den selvstendige, den rampete, den fromme, eller den hjelpsomme osv.
Om individet mislykkes eller ikke er fornøyd med sin arena oppstår en følelse av usynlighet. Denne tilstanden straffes hardt mentalt. Grunnen er enkel at dette innebærer en stor risiko. Risikoen kan være å bli ekskludert, holdt utenfor, nedverdiget, tråkket på eller misbrukt. Derfor er det feil, å kun betrakte mennesket som subjekt. Mennesket har et innebygget behov også et å bli sett på som en ressurs. Det heter at man som regel blir mer glad av å gi enn å få. Dette handler om at vår evne til å gi, også handler om å vise frem eget livsoverskudd. Da blottstiller den som får også det motsatte. Her ligger det altså en tilbøyelighet til å føle ubehag med det å få noe, uten å kunne gjengjelde gaven. Derfor har vi også tilbøyeligheter i retning av å ville gi tilbake. Dette er ikke utelukkende en menneskelig mekanisme. Hos enkelte fuglearter er det faktisk slik at sterke hanner plutselig kan finne på å mate hanner som står lengre ned på rangstigen. Dette handler om å ydmyke mottaker i den hensikt å vise frem sin egen rangorden og sitt eget livsoverskudd.
Det er avgjørende for individets følelse av verdighet at man innehar ressurser som man føler har en viss etterspørsel i omgivelsene. Derfor er dette med å synliggjøre eller usynliggjøre hverandres ressurser en viktig del av det sosiale spill. Sjelden er omgivelsenes bedømmelse av enkeltindividets ressurser rettferdig, positivt eller negativt. For også her gjelder loven om selvforsterkning i høy grad. Den som har en arena å vise seg frem på, vil gjennom det gjerne erverve seg flere og større arenaer, som igjen gir større muligheter osv. Motsatt vil en usynlig ikke kunne vise frem noe som helst, noe som gjør vedkommende enda mindre interessant og enda mer usynlig. En annen faktor spiller også inn her, det handler om massesuggesjon, i liten eller stor skala. Om et menneske blir beundret, vil denne beundringen ofte smitte over til andre, som dermed viser at de er på høyde med det ”som skjer i tiden” og hva som er ”kult”, for dermed å befeste sin stilling som lojalt og verdig medlem av gruppen. Den samme effekten skjer selvsagt i forhold til forakt. Selvsagt er det jo også en del av det sosiale spill å søke å undergrave andre. Det kan gå på alt fra egenskaper til oppførsel.

Sosial distanse  

«Jeg er mest opptatt av fenomenet, og at man i fremtiden skal kunne hindre at det oppstår så store sosiale avstander mellom folkegrupper at man ikke får øye på hverandre som medmennesker, og derfor kan oppføre seg forferdelig» Nils Christie[3]
Det å forstå og holde rede på andre enkeltindivider er en komplisert mental prosess, krever mye kognitiv kapasitet. Enhver mental prosess krever energi. Derfor er det en grense for hvor mange enkeltindivider hjernen kan klare å holde rede på. Det har versert anslag på at grensen går opp mot 200 individer, noe som kunne passe godt med en typisk gruppe i steinalderen.

Vi kjenner best de vi omgås med til daglig. Det å omgås gir mye info og det åpner muligheten til å skape oss et detaljert eller nyansert bilde av nære individer. Men vi kan ikke se og oppleve hverandres mentale landskap. Hjernen kompenserer for dette med å ta utgangspunkt i seg selv. Vi tenderer til å forstå andre med utgangspunkt i oss selv. Dette er en svært kompleks prosess og den er full av feil, overtolkninger, mistolkninger. Alt dette inngår i det sosiale spill. Men når vi beveger oss bort fra den indre sirkel vil den felles arenaen for samspill skrumpe inn. Den umiddelbare erfaringen svekkes og informasjonsstrømmen blir svakere. Det vil i praksis si at individene blir usynlige for hverandre. For vi har ingen arena å oppleve hverandre på.

Dette kompenseres ved å lytte til andres erfaringer og innføre mer fantasi i egen bedømmelse. Og vi begynner å basere oss på kategorier; sortering av mennesker i grupper hvor hvert individ har identiske egenskaper. Analytisk sett innser vi at feilprosenten kan øke dramatisk på denne måten, men det er ikke naturgitt at vi innser dette mentalt sett. Det har kanskje med behovet for trygghet å gjøre. Hjernen har behov for illusjonen å «vite hvordan de andre er». En viktig biologisk forklaring på dette er at det er bedre å være skeptisk, og ta feil, enn å være naiv godtroen og bli lurt. Vår tendens til å anlegge en kritisk sjablongmessig holdning til fremmede grupper, kan dermed vøre en biologisk programmering.

Begrepet sosial avstand er konstruert for å beskrive i hvilken grad vi samspiller med andre mennesker som vi bedømmer. Jo mindre direkte samspill, desto større sosial avstand. Familie, nære venner og kolleger er individer vi har mye direkte erfaring med. Vår treffsikkerhet i forhold til bedømming av disse personene er forholdsvis høy. Jo fjernere mennesker er desto mer blir vi avhengig av andres erfaringer for bedømming, og ganske raskt ender dette opp i sorteringer, eller stereotype forestillinger. Når hjernen ikke lengre kan bedømme individet på direkte eller nære erfaringer, så trer naturlig en sorteringsmekanisme inn. Individene blir plassert i båser eller grupper og vi tildeler egenskaper til gruppen, og har forventinger om at alle individer oppfører seg i forhold til dette. Dette er en av hjernens mange strategier for å kompensere for manglende informasjon. Det gir en trygghet og en opplevelse av å kunne beherske sine omgivelser på en god måte.
De betraktninger jeg har gjort i forhold til «massemennesket» passer godt inn i dette bildet. For en måte å handtere dette på er å etablere et sosialt skall. Det vil si at arenaen for egen utfoldelse skrumper kraftig inn, man skjuler egne sårbarheter og følelser. Man filtrerer seg selv i den hensikt å signalisere styrke. Når alle gjør dette, så vil denne «offentligheten» bestå av det jeg kaller for massemennesker, altså mennesker som fremstår mer eller mindre som umenneskeliggjort. Denne umenneskeliggjøring blir igjen gjenstand for måten vi fortolker hverandre på.

Sosial avstand behøver ikke alltid å bety fysisk avstand. Vi kan godt ha forskjellige samfunnsklasser som eksisterer side om side, men har minst mulig med hverandre å gjøre. Det samme gjelder subkulturer og kulturer som lever på samme område men ikke har noe med hverandre å gjøre. Selv på en arbeidsplass kan den sosiale avstand mellom ledelse og medarbeidere være svært stor. Effekten av sosial avstand er som regel negativ. Den selvbekreftende overfortolkningen går som regel i den retningen også. Man ender opp med negativ stigmatisering av grupper. Dette kan igjen føre til frykt og fiendtlighet, og kan ende i konflikt og krig.
I ytterkantene av den sosiale avstand finner vi monstermennesket. Det er de mennesker som ingen har sett, men som alle snakker om. Det er velkjent at karismatiske leder og sterke personer bruker dette bevisst. Man fremhever det negative til det ekstreme eller regelrett dikter historier som umenneskeliggjør fienden. Dette er en mekanisme som blant annet hjelper soldater til å senke terskelen for å ta liv. Men bieffekten kan fort være at det samtidig senker terskelen for å begå ugjerninger og massakre på forsvarsløse mennesker. Men monstermennesket opptrer i en rekke sammenhenger i det sosiale spill. Ofte kan det se ut som vi har behov for slike kollektive vrengebilder, kanskje fordi det forsterker gruppetilhørigheten. Monstermennesket står for alt som er umoralsk, galt, ondt, dumt, ekkelt eller heslig. Gruppemedlemmenes klare avstandtaken indikerer god moralsk holdning og signaliserer tilslutning til gruppens verdier og normer. Man finner ideer om monstermennesker som tilhørende alle mulige slags kategorier. Jøder, religiøse minoriteter, katolikker, svensker, fattige, homofile, pedofile, innvandrere, vantro, muslimer, de rike, arbeiderklassen, de rødgrønne, akademia. I skrivende stund er man opptatt av de mange unge sinte menn. Det gjelder ikke min bror, eller min far, eller min sønn, eller kollegaene mine, eller vennene mine, men de finnes der ute de stygge sinte menn, som har alle de dårlige holdninger og politisk ukorrekte meninger. Refleksjonen er selvsagt at dette er fantasimonstre og kan ikke relateres til enkeltpersoner. Enkeltpersoner er alltid nyansert lar seg ikke fange inn i rigide sort hvitt mønstre.

 

Det høflige mennesket

Eksempler fra historien: se her.

Da jeg var liten syntes jeg det vi lært om høflighet virket tåpelig og rart. Vi lærte at når vi så fremmede på veien så skulle vi ta av oss lua, bukke og si «god dag». Og når vi møtte fremmede skulle vi ta dem i hånden og presentere oss. Tidlig forstod vi også at høflighet handlet om tilbakeholdenhet, være hjelpsom, ikke banne eller vise negative følelser.

Dette er jo noe som går igjen i alle kulturer, hver med sin egenart. I Thailand hilser man ikke som i Nord-Norge. Man hilser ved å sette håndflaten mot hverandre og bukke. Er man høyt rangert bukker man mindre enn om man er av lavere rang. Og rangen bestemmes ofte av synlig alder.

Som liten, oppfattet som sagt, jeg en viss tåpelighet i dette. Det var flaut, fordi det virket tilgjort, men også kanskje fordi denne bukkingen er et biologisk signal om underkastelse. Det ligger en viss ydmykelse i dette.

Vi fikk selvsagt aldri noen forklaring, eller refleksjon over hvorfor man skulle opptre så høflig, særlig mot fremmede, men det inngikk som en del av det sosial-kulturelle normsettet. På samme måte ser jeg, i Thailand, når f.eks. jeg møter foreldre med små barn, så ser jeg hvordan de arbeider med barnet for å få det til å gjøre sin «wai», den asiatiske hilsen. Dette innlæres som en del av det sosiale normsettet, uten nærmere forklaring eller refleksjon.

I dag, tenker jeg at dette er paleo-konstruksjon, som drives frem i møtet med en fundamental utfordring, i forhold til sosialt samspill, som går utover vår egen inngruppe. Det fundamentale problemet er allerede nevnt i refleksjonen om sosial distanse, og i forhold til massemennesket. Kortversjonen er at vår hjerne har begrenset kognitiv kapasitet, og informasjon i forhold til å kunne kjenne mer enn kanskje 200 mennesker på basis av individuelle egenskaper. Utenfor dette opererer hjernen med sorteringer og kategorier, hvor gruppene tilegnes egenskaper, i stedet for individet. Og som jeg er inne på i refleksjonen om sosial distanse, så bærer dette raskt over i fremmedfrykt eller fremmedfiendtlighet.

Den primære emosjonelle responsen i møte med fremmede mennesker er sannsynligvis frykt. Og fryktens første primærstrategi er å stikke av eller gjemme seg. Jeg husker en tv-dokumentar fra Brasil da jeg var liten. Det handlet om en indianer-stamme som aldri hadde vært i kontakt med sivilisasjonen. For det første var det vanskelig å finne dem. Og de eneste bilder eller film, vi så av dem, var at de flyktet inn i jungelen. Dette er en biologisk primærstrategi, fordi den er den sikreste måten å overleve på. Men dette må overvinnes dersom mennesket skal kunne samarbeide i store antall, noe som jo er menneskets varemerke.

Det neste biologiske hindret i møte med fremmede menneskegrupper er rangeringsmekanismen. Hvem av oss er størst og sterkest? Hvem skal dominere? Hvem skal underkaste seg? Hos dyr ser man jo dette best når vi ser fresing, reise bust, brøling og hyling. Vi mennesker har jo lignende signaler, gjerne i form av utrop, vi løfter hendene, eller legger dem i kors, setter beina langt fra hverandre osv. Alt dette er biologiske signaler for dominans.

Og det er klart at dersom disse biologiske primærstrategiene slipper til, så ender jo det enten med flukt, eller krig.

Det som er menneskets varemerke er at vi har klart å temme disse biologinære reaksjonene og utviklet måter å tilnærme oss hverandre på, som åpner for noe helt nytt: samarbeid på tvers av inngrupper.

Den biologiske drivkraften bak denne utviklingen er sannsynligvis nysgjerrigheten. Først var vi redd hverandre. Så hatet og foraktet vi hverandre. Men på et eller annet stadium i utviklingen har vi altså blitt nysgjerrige på hverandre. I den grad nysgjerrigheten har vært stor nok til å overvinne, frykten og aggresjonen, så har dette medført så store fordeler at dette er noe mennesket har endt opp med å investere i. Og fordelene er åpenbare. Her er det mulighet for:

·         Handel

·         Kulturutveksling

·         Teknologiutveksling

·         Genetisk utveksling (mindre innavl)

De grupper som klarte å samarbeide med hverandre, har sannsynligvis oppnådd så store fordeler at de har vokst på bekostning av andre, mer fiendtlige grupper. Dette er begynnelsen på utvikling av sivilisasjon.

Det er viktig å forstå at de første primære responsene på møte med fremmede er biologisk dominerende, og at det skal mye kognitivt arbeide til for å overvinne dem. Dette er en biologisk realitet som gjelder den dag i dag. De fleste av oss vil kjenner igjen disse responsene i møte med fremmede. Vi kjenner en viss nervøsitet, som jo er en fryktreaksjon. Vi kjenner sjenanse, som jo er redsel for å dumme oss ut, som igjen refererer seg til skam, som igjen refererer seg til sårbarhet og vårt behov for å skjule sårbarheten slik at vi kan fremstå med mest mulig styrke. Dette refererer seg igjen til uavklart rangering, og et ønske om å skåre best mulig på den skalaen. I tillegg vil noen av oss kjenne både på tendens til forakt, og behov for å dominere de andre.

Om vi legger alt dette sammen, så innser vi at møtet med fremmede er en svært kompleks sosial prosess. Vi kjenner ikke individet. Vi tenderer til å knytte det opp mot stereotyper som ofte kan være negative. Situasjonen har en innebygget latens for emosjonelle responser, som truer fred og likeverdig samarbeid mellom oss.

Alt dette møtes med en kulturelt paleo-konstruert strategi av høflighet. Bukkingen fungerer som et forsiktig tegn på underkastelse, eller i alle fall en vilje til ikke å dominere, eller å provosere. Vi innser at alle høflighetsfrasene har et rituelt preg over seg. Det gir en forutsigbarhet som demper usikkerheten mellom partene. Og høfligheten fremelsker positive signaler som hjelpsomhet og kanskje utveksling av gaver osv. Samtidig demper den alle negative impulser, slik at vi unngår å såre eller fornærme noen.

Alt dette hjelper oss til stålkontroll over våre biologiske impulser i en kritisk fase i møtet med fremmede. Og det er viktig å komme gjennom denne kritiske fasen, på en mest mulig positiv måte. For det skaper igjen den arenaen som skal til for å kunne vise oss frem for hverandre som individer med menneskelighet. På den måten har mennesket overvunnet et kraftig biologisk hinder for å kunne utvide sin sosiale kapital og skape symmetriske likeverdige allianser, til gjensidig nytte for hverandre.

Sosial punktering

Sosial distanse medfører akkumulering av sosiale spenninger. Prosessen er vel forholdsvis enkel å forstå. Sosial avstand forhindrer at informasjonen mellom oss flyter fritt. Jo større avstand, desto mindre vet vi. Men vet vi at vi ikke vet? Er vi ureflektert så gjør vi ikke det. For vi har en fantasi som kompenserer for dette i vårt mentale landskap. Og, som tidligere nevnt, så er ikke fantasien en nøytral mekanisme. Noen ganger når jeg møter mennesker jeg ikke har sett på lange, så kan jeg få den kommentaren at «jeg må ha slanket meg». Og jeg kan vite at det er det motsatte som har skjedd. Saken er sannsynligvis den at siden jeg er litt rund, og det er lenge siden noen har sett meg, så forsterkes denne egenskapen i fantasien, slik at de husker meg rundere enn jag faktisk var da de så meg sist. Fantasien former sine bilder etter eget «forgodtbefinnende». Ofte er dette påvirket av emosjoner. Hadde vi et godt forhold til et menneske, vi ikke har sett på årevis, vil det gjerne bli til et glansbilde i vårt sinn. Og motsatt: Vi har en naturlig biologisk programmering til å se på det fremmede med en blanding av frykt, forakt og aggresjon. Vår fantasi om «de andre» kan ofte ta denne retningen. Vi opplever fremmedfrykt. I mangel av noe annet, vil fantasien vår skape konspirasjonsteorier om de andre. Og vi tenderer til å demonisere dem. Om vi så lar vårt atferdsmønster styres av dette i vårt møte med de fremmede, så skaper det tilsvarende motreaksjoner. Våre antagelser bekreftes. Det blir en selvoppfyllende profeti. Slik kan fiendskap mellom grupper oppstå av absolutt ingen rasjonell grunn. Og alle taper på fiendskapet fordi det hindrer det gode samarbeid og det eskalerer fort til konflikt. Det jeg snakker om her er av den største viktighet. Dersom flertallet ikke skjønner dette, kan de føre senere generasjoner i avgrunnen.
En vaksine mot dette består av akkurat den kunnskapen jeg nå har formidlet, pluss viljen til å møte mine «fiender». Viljen til å møte, innebærer viljen til samvær, til dialog, til forståelse, til gjensidig respekt, til sosialt samspill, til å handle med hverandre, til å bruke hverandres produkter og tjenester. Alt dette kaller jeg for sosial punktering. For det vi snakker om her en bevissthet på å punktere spenningen mellom grupper og personer. Jo større avstand, jo lengere tid, desto høyere er den sosiale spenningen. Vaksinen er hyppige møter og jevnlig sosialt samspill.

Eksempler på beundringsverdig sosial punktering finner du f.eks. i denne dokumentaren på NRK. (Håper linken den varer). TV2 hadde i sin tid en serie som het «Til Bords med fienden». Dette var en serie om mennesker fra fiendegrupper som kom sammen for å spise. Dette med å spise sammen er faktisk ingen dårlig ide. For det gjør noe ubevisst med bindingen mellom mennesker. Sannsynligvis handler det om urgamle mekanismer i oss. Det er også viktig at vi sitter sammen, altså at vi ikke står. Dette er kroppsspråk som hjelper til med å åpne oss opp for hverandre. Kanskje går det an å eksperimentere enda mer med dette. Jeg har lenge tenkt at en god katalysator for å få en forhandling ut av vranglås er at det er små barn og kjæledyr tilstede. Dette utvider den arenaen vi viser oss frem på. Og det endrer våre bilder av hverandre. Det skjer en bevegelse fra massemenneske, det avindividualiserte og over til at vi ser hverandre som individer. Det er det som skal til for å tilegne hverandre etisk verdi. Det er en vinn-vinn for alle parter.

Eksempel på sosial punktering:
https://www.youtube.com/watch?v=bVV2Zk88beY

 

 

Rasjonelle beslutninger i det sosiale spill.
Se også her og her. Den som reflekterer over rasjonelle beslutninger kan fort komme til den tro at dette er den optimale måten å beslutte på i alle sammenhenger. Det er ikke tilfelle. Jeg mener å ha lest om forskning som antyder at mennesker som evner å følge intuisjon eller magefølelse har høyere suksessrate enn de som søker å ta beslutninger på en mer «faglig» eller «vitenskapelig» måte. Det kan være flere forklaringer på dette. Den ene er at de prosesser som foregår i underbevisstheten har langt større prosesseringskapasitet enn det bevisste. I dette kan det ligge mengder av ikke-språklig kunnskap, eller momenter som aldri er formulert i ord, men som likevel er vesentlig å legge vekt på. Med andre ord besitter man innsikt som man ikke er i stand til å formulere, men som likevel slår gjennom som intuisjon eller magefølelse. Årsaken til denne språkløsheten kan for eksempel være at innsikten er blitt til i deler av hjernen som er språkløse. Men det kan også være at det er sosiale tabuer, eller kraftige egoistiske tilbøyeligheter involvert, men at dette er så uakseptabelt at det skjules for bevisstheten. Dette kan være tilbøyeligheter som handler om å søke suksess i det sosiale spill. Det sosiale spill har sin egen dynamikk. Det er ikke nødvendigvis den med de viseste tilnærminger som vinner. Det er heller ikke den mest reflekterte. Dveling ved beslutninger fremviser nøling, usikkerhet. Dette er ikke egenskaper som vinner frem i det sosiale spill. De som vinner frem i det sosiale spill, gjør det ofte ved oppvisning av selvsikkerhet, styrke og besluttsomhet. Når man så oppnår gjennomslag opptrer selvforsterkningseffekten. For gjennomslag innebærer at man får flere med seg, det gir allianser, det gir makt, og dermed også enda større gjennomslagskraft. Dette forholdet skaper et paradoks man bør være klar over. For da er det slik at enkeltindivider med et velfungerende retorisk talent som oftest vinner over analytikerne, rent sosialt sett. Om man tenker på seg selv og sitt, så er det mest lønnsomt for de som klarer å utnytte intuisjon og følge sin magefølelse. Sosialt sett er det viktigere å få rett enn å ha rett. Men, min påstand er da, at å videreføre dette til å ta store beslutninger på vegne av de mange er fatalt. Beslutninger på gruppenivå, for bedriften, for samfunnet blir kun optimale med en mer vitenskapelig, faglig tilnærming. Men alt for ofte ser man at disse krefter, retorikk og sosialt spill infiserer slike store beslutningsprosesser. Stikkord her er prestisje. Prestisje handler jo om kampen for å få rett. Det å få rett gir alltid plusspoeng i det sosiale spill. Motsett, det å få feil, kan være fatalt.

 

Arroganse
Arroganse er en asymmetrisk sosial relasjon. Arrogant atferd kan defineres ved at man plasserer seg selv i en overordnet posisjon i forhold til den man har med å gjøre. Tendensen til å spille en rolle øker dramatisk med asymmetri. En arrogant person viser dette på mange måter. Han demper sin humor, han holder personlig avstand, han endrer språket (mer formell, banner ikke etc.). Han er bevisst på informasjonen som deles. Informasjon er gjerne tendensiøst fremstilt. Han er tilbakeholdende med å gi analytiske begrunnelser. Han går ikke inn i noen form for likeverdig dialog. Terskelen i forhold til manipulasjon øker med arroganse. Denne typen asymmetri virker ofte selvforsterkende fordi den begrenser den arenaen man har for å kunne vise frem sitt egentlige jeg. Derfor forsterkes stereotypene. Det kan tenkes at arrogante mennesker har en overhyppighet i tendensen til å anse seg selv som en del av en høyverdig gruppe, som håndterer mennesker i en mer mindreverdig gruppe. Slike tendenser kan fort utvikle seg til at etikken blir forskjellig for de to gruppene.  Kort oppsummert kan det vel bli slik at den mindreverdige gruppen avindividualiseres, mens i den høyverdige gruppen, aksepteres individet. Kanskje forsterkes også normkravene i den høyverdige gruppen, slik at høyverdigheten dermed kan bekreftes og forsvares.

Sjenanse kan ofte forveksles med arroganse, fordi den sjenerte ofte kan ha en atferd som ligner på de forhold som er nevnt.
Det er latent fare for arroganse i enhver relasjon hvor det forekommer innslag av eksklusivitet eller ujevnt maktforhold. Det kan være eksempel på relasjoner i den første gruppen kan være leder/medarbeider, lege/pasient, saksbehandler/klient, pastor/troende, politiker/borger, foreldre/barn, lærer/elev osv.. Den andre gruppen (eksklusivitet): mann/kvinne, rik/fattig, norsk/muslim, akademiker/lekmann osv.
For den/de som utsettes for arroganse er dette ikke bare negativt. Man lærer om en side av mennesket som kanskje er mer usynlig for de som er høyere opp i hierarkiet.

Sosial kannibalisme

En måte å opphøye seg selv på er å vise avstand i forhold til andre individer som det er akseptert å forakte. Det å fremstå som et såkalt «moralsk høyverdig» individ handler ofte om å vise avstand til andre på forskjellig vis. Teknikkene kan være mange. Det enkleste og mest direkte er jo å snakke om andre på en nedsettende måte. På engelsk kalles det for «virtue signaling». Det kan kanskje oversette med dyds-signalering. Man viser avstand ved å kritisere andre, og setter derved en høyere moralsk standard for seg selv. Samtidig vil jo den som omtales, tape moralsk anseelse. Med andre ord spiser man av andres moralske kapital.
Man kan også snakke nedsettende om grupper av mennesker. Man kan unngå bestemte steder. Man kan være eksklusiv i sitt valg av venner. Man kan tilhøre eksklusive grupper. Man kan innta en foreldre-rolle eller en formyndersk holdning overfor den foraktede. I alle slike sammenhenger så oppnår man en sosial gevinst på bekostning av andre. Derfor kan det også kalles for sosial kannibalisme. Dette er noe vi alle, mer eller mindre bevisst driver på med. Men med å være bevisst på fenomenet kan man jo forsøke å dempe det.

Etikk og moral som ingredienser i det sosiale spill

La meg starte med å påpeke at overholdelse av moral krever innsats. Innsats krever ressurser. Med andre ord varierer evnen til moralsk oppførsel mellom individer. Så vil jeg også påpeke at normer kan sorteres i forhold til signifikans på sosialt samspill, og på livskvalitet. Normer er nødvendig for å stabilisere det sosiale samspill. Og det er nødvendig for å dyrke frem livskvalitet, og spesielt avdempe lidelse. Dette siste poenget er jo det mest grunnleggende i Empatisk etikk.  Så i ene enden av denne skalaen finner vi altså normer som er absolutt nødvendige i forhold til de nevnte kriterier. Det er det jeg kaller for universelle normer. På den andre siden av dette spektrumet finner vi det jeg kaller for fin-etiske normer. Men disse normene kan være fjernt fra det nødvendige. Et eksempel på en slik norm kan være at du ikke må sovne når Den Store Leder taler.

Det at dette ikke er signifikant i forhold til de gitte kriteriene over betyr ikke at alle kulturer og sosiale miljøer tar lett på det. Det så vi for noen år siden, i Nord Korea, da en fremtredende minister, nettopp sovnet mens den nordkoreanske lederen talte. Det ble grusom dødsstraff. Et annet eksempel er f.eks. det gammeltestamentlige forbudet mot å samle ved på sabbaten. Det førte jo også til dødsstraff.

Jeg vokste opp som syvendedags adventist. Vi vokste opp med utallige regler[4]. Vi skulle ikke leke på sabbaten (lørdagen), vi skulle ikke høre på popmusikk, vi skulle ikke spise svin, blod eller sjømat, vi skulle ikke røyke eller drikke alkohol, vi skulle ikke drikke kaffe, vi skulle holde sabbaten (strenge krav), lese Bibelen, ikke ha sex før ekteskapet, vi skulle ikke en gang tenke på sex og aldri begjære noen. Vi skulle ikke handle på sabbaten, vi skulle ikke jobbe på sabbaten, vi skulle ikke gå på skole på sabbaten. Jenter kan kun bruke kjole på sabbaten. Listen over «gjøre, ikke gjøre» er uendelig. Vår evne til å holde alle disse reglene bestemte vår status i gruppen. Om vi framsto som flinke og fromme kunne statusen bli «en god adventist». Da ble man populær og fikk mange verv i menigheten. Jeg kaller det gjerne for moralsk kapital. Med i dette spillet hører selvsagt også høylytt uttrykt indignasjon over de andre som ikke er fullt så flinke. Slik atferd godskrives selvsagt også på kontoen for personlig moralsk kapital.

I den andre enden har man de som kanskje ikke får det til, ikke bryr seg så mye, eller uforvarende kommer til å blottstille sin utilstrekkelighet. Disse får kanskje status som usynlig, tolerert eller foraktet. Man ble aldri ekskludert, kanskje fordi det fikk negative økonomiske konsekvenser for menigheten.
Men, det finnes selvsagt mye verre systemer enn dette, selv i dag. Da vil jeg spesielt nevne Taliban. Taliban har blant annet forbud mot musikk, dans og film. De har strenge forbud for kvinner. Jenter kan ikke gå på skole, de må ha «verge» for alt de skal gjøre. De kan ikke kjøre bil, og de kan ikke vise seg offentlig uten burka.
Alt dette forsvares i moralens navn. Men det å steine et «skyldig» menneske er ikke umoralsk, det regnes vel tvert imot som moralsk. Ingen problem at barn ser på.
I det sosiale spill fungerer dette som hersketeknikk. Det åpner for en konstant prosess av «sosial utrenskning». Refererer her til refleksjonen rundt konformitet, som jo egentlig dreier seg om de samme mekanismene. For det andre gir et normsett, som er vanskelig å overholde mulighet, til å heve seg selv ved å kunne oppvise fromhet. Dette kan igjen forsterkes ved å fordømme de som ikke er fullt så flinke, slik at man hever seg selv opp ved å trykke andre ned. Den beste kur mot dette er at man ikke aksepterer at etikk, moral eller synd skal kunne fungere som en begrunnelse i seg selv.

I forhold til kommunikasjonsmodellen tenker jeg at den sosiale bindingseffekten er mye sterkere i barne- og foreldre-modus enn i voksenmodus. Foreldremodus er ofte en utveksling av holdninger av forskjellig art, også moralske. Ved å bekrefte hverandres holdninger skapes gruppetilhørighet og samhold. Jeg tror at de av oss med sterke sosiale antenner uttrykker og aksepterer holdninger, først og fremst på grunn av tilhørigheten, og ikke på grunn av holdningene i seg selv. Derfor kan helt urimelige holdninger vokse og utvikle seg i visse miljøer, og flertallet aksepterer dette. På toppen av det hele får vi den effekten som kalles massesuggesjon, hvor mennesker hauser hverandre opp, helt til massen blir et ustyrlig kynisk og heslig vesen med sitt eget liv, uten empati, uten refleksjon, men voldelig, ja til og med dødelig. Mye av den kulturelle moralen vi har vedlikeholdes og sementeres ved hjelp av disse mekanismene.

I forhold til vår tid, så er det en refleksjon at svingninger i normer skjer hurtigere enn tidligere. Vi har en verden som aldri har forandret seg hurtigere enn nå. Det betyr også at kulturelle endringer går raskere. Og på grunn av teknologi og globalisering så sprer dette seg hurtigere rundt omkring i verden. Når man i skrivende stund river ned statuer i USA, og uttrykker sterke moralske indignasjoner over politikere som kler seg ut i indianerdrakter, og ikke minst sterke kampanjer mot seksuell trakassering, så har alt dette sammenheng med normer som er i hurtig endring. Ting som var greit før, er ikke greit lengre. Ting som bare var problematisk før er nå karrieredrepende, selv om det skjedde for noen tiår siden da normene ikke var fullt så spisse. I dag er det ingen som aksepterer slaveri. Så kan vi si at verden går fremover. Sørstats-generalene for 200 år siden aksepterte slaveri. Men det gjorde de fleste i deres samtid. Er det grunn god nok til å rive ned statuer? I steinalderen satte man ut svake barn, og noen kulturer kastet de eldre utfor stupet.  Men sannsynligvis hadde ikke du og jeg eksistert om ikke noen den gang hadde gjort beinharde prioriteringer. Da er vi igjen tilbake til sammenhengen mellom normer og ressurser. Vår kultur har sannsynligvis muligheten til å holde seg med «finere» normer enn fortidens kulturer. Vi kan også forestille oss at veden enda går fremover i noen hundre år. Da kommer vi kanskje til en epoke hvor all mat er syntetisk produsert. Vi trenger ikke å spise dyr mer. I en slik kultur vil det raskt utvikle seg normer mot det å spise dyr. Man kan godt tenke seg at mennesker blir arrestert og straffet for «dyrespiseri». Hvordan vil så denne fremtidskulturen se på oss? Vi har jo utviklet rene konsentrasjonsleirer, for masseproduksjon av kjøtt. Er vi da så mye bedre enn de som i tidligere tider holdt slaver? Vi må ikke glemme at vi står på skuldrene til alle disse som gjennom sitt slit og sine prioriteringer gjorde vår kultur mulig. Og de stod på skuldrene til kulturer som måtte gjøre sine prioriteringer. Og dette strekker seg tilbake til steinalderen og før det, til en periode vor naturens harde brutalitet var enerådende.

Hovedproblemet her er et grunnleggende menneskesyn som ser mennesket gjennom dikotomiske briller av sort-hvitt. Enten ond eller god. Det er et menneskesyn som behøver realitetsorientering. Menneskekulturer handler i avmakt, hver på sitt nivå. Vi kan ikke stoppe dyrespisingen på et øyeblikk. Vi er avhengig av å utvikle kunnskap og teknologi som kan erstatte det som i dag er ugreit. Empatisk etikk er nådeløs på at det er etisk galt å spise dyr. Men empatisk etikk er grunnleggende utopisk. Det vil si at den stiller opp utopien foran oss, slik at vi vet i hvilken retning vi bør streve. Ja, vi er umoralske, og det vil vi sannsynligvis alltid være, målt opp mot denne utopien. For, i tillegg til det utopiske målet, så trenger vi også refleksjonen om menneskets avmakt, ikke som en sovepute, men for å kunne opprettholde forståelse og ikke minst aldri bruke denne avmakten til å gjøre det virkelig umoralske, nemlig å avskilte mennesket fra dets verdighet.

Sosial utrenskning med moralske virkemidler

Det ble lite søvn denne natten. Lille-jenta er syk. De mangler ved til å varme opp vann. Han rakk ikke å sanke ved i går fordi hele dagen gikk med på å finne et lam som var gått seg bort. Da Joshua endelig fant lammet sitt, kom han i klammeri med noen som hevdet at det var deres lam. Lammet var merket. Men det spilte ingen rolle. Joshua er både mindre og svakere enn gjennomsnittet. Mora var fattig enke. Det hadde vært magre kår i oppveksten. Han kjemper en hard kamp for seg og sin lille familie. Tapet av et lam kan bety liv eller død for minstejenta. Han hadde opponert og hevdet sin rett. Det hadde ikke hjulpet. Men bare det at han hadde åpnet sinn munn hadde gjort noen fornærmet. Joshua er en outsider. Han vet godt at han mangler de forbindelser og allianser som skal til for å vinne en eventuell tvistesak. Likevel hadde han åpnet sin munn og uttrykt sin mening.

Hele dagen og halve natten hadde gått med i denne harde kampen for tilværelsen. Nå var minstejenta livstruende syk. De hadde ikke ved og det var sabbat. Derfor hadde han gått grytidlig ut, slik at ingen skulle se ham. Dette er selvsagt ikke første gangen. Det hendte støtt og stadig at Joshua ikke klarte å rydde plass til sabbaten. All hans tid går med i kampen for å overleve. Hver syvende dag er for de rike. De som har tjenere, arbeidsfolk og slaver. Den som strever vil ofte slite med å klare dette.
Så Joshua hadde rutiner på å skjule sine aktiviteter på sabbaten. Men, i dag må noen ha sett ham, fordi de ventet på ham der ute. Hva de ellers gjorde der i utmarka, tidlig på en sabbats-morgen er vanskelig å si. Eneste grunn for å gå dit er jo å samle ved.

De tok ham og la ham i bakken. Han ble bakbundet og ført tilbake til landsbyen. Her ble han satt i en jordhule i påvente av at høvdingen skulle avgjøre hans videre skjebne. Mens han satt der fattet han håp om at han ville få en mild irettesettelse. Han var tross alt en fattig mann. Ikke hadde han drept noen, ikke drevet hor og heller ikke stjålet noe. Det var en liten forseelse gjort i ytterste nød. Han har alltid sett opp til landsbyhøvdingen som et rettferdig menneske. Han ville nok høre på fornuft.

Så kom tiden da han ble ført frem for landsbyhøvdingen Moses, som regjerte sammen med sin bror Aron.

Sjokket var totalt da Moses gav ordre om at han skulle steines. Alle hans forklaringer var blitt oversett, og Moses hevdet å ha fått ordren fra selveste Gud.

Teltet blir brutalt revet opp og en kommende enke og hennes dødssyke datter blir brutalt revet ut av sengene og ført ut av landsbyen. Ordren gjelder hele landsbyen. Alle er beordret til å overvære denne seansen, slik at de kan lære hva som skjer dersom man bryter sabbaten. Alle overværer de en brutal prosess med langsom og pinefull henrettelse av et menneske, som ikke har gjort annet galt enn å sanke ved på feil tid. De grå mennesker følger ordren. De er lydige, de er fromme de er datidens moralkorps. De kaster små steiner slik at lidelsen skal vare lenge. Lille-jenta overlever ikke den neste dagen, og det går ikke lenge før en desperat enke er fritt vilt på kjønnsmarkedet i et desperat forsøk på å overleve dag for dag.

(Fritt etter 4. Mos. 15 32-36)

Menneskets moral har utgangspunkt i en nyansert biologisk programmert miks. Et av disse elementene er det såkalte handicap-prinsippet. Det handler om å vise at man makter å slepe på en byrde, og oppnå sosial gevinst av det. Når alfa-mennesket finner opp normer av type «sabbat» og «tiende», handler det også om sosial utrenskning. For det å holde regler og normer, krever ressurser. De med minst ressurser vil ikke klare dette. De blir da offer for sosial utrenskning. Konsekvensen kan handle om skammeliggjøring, inndragning av rettigheter, utestenging, utfrysning, eller sterkere sanksjoner.

 I verste fall handler det om ren slakting slik at man i tillegg til den sosiale gevinsten også kan røske til seg det som måtte bli igjen etter dem. Er man heldig, slipper man unna med advarsel, eller ydmykelser.

Derfor er det viktig å være klar over disse mekanismene i det sosiale spill. Husk at det alltid er noen som tjener på slike prosesser. Det kan handle om alt fra oppvisning av makt, inndragning av goder, til avskrekking, til alliansebygging. Dette er også moralsk hersketeknikk. Og den er kun mulig dersom flertallet av oss gir dette næring i form av å opptre som lydige grå mennesker.

Rent moralsk gir det også grunn til å stille kritiske spørsmål ved alle normer og spørre seg selv hvilken funksjon de har. I et modent samfunn vil de normer, vi holder oss med, være rasjonelt begrunnet med utgangspunkt i et ufravikelig menneskeverd. Det vil automatisk renske bort slike normer som «sabbaten» fordi mekanismen ikke handler om menneskeverd, men om sosial utrenskning. Det hører ikke hjemme i et sivilisert samfunn.

Folkedemoner

Denne refleksjonen er en videreutvikling av refleksjonen om fantasimonstret, om moralsk kapital, om moral som hersketeknikk og det moralsk indignerte mennesket. Og refleksjonen, som jeg har gnaget på i mange år, er en mistanke om at ethvert samfunn, enhver kultur trenger en demonfantasi som et slags antimoralsk referansepunkt. En slik huggestabbe kan uten risiko brukes til å bygge og markere moralsk kapital. Den kan sveise sammen gruppesamholdet gjennom et ekko-kammer av foreldremodus kommunikasjon. Og, ikke minst så kan dette forsterke oppslutningen om egne ledere.

De enkleste fiender å demonisere er jo de ytre fra fremmede kulturer. For her har vi jo en naturlig geografisk avstand. I tillegg kan den sosiale avstand forsterkes ved å sementere egne kulturelle normer til absolutt moral. På den måten blir fienden umenneskeliggjort.

Men, selvsagt, til alle tider har man jo også demonisert sine indre fiender. På bibelsk tid kunne det være spedalske, annerledestroende eller «skjøger». Opp gjennom tidene har vi hatt mange varianter av dette. Hekser, homofile, besatte (mentalt syke), fattige, rike, yrkesgrupper, andre raser osv.

I det modne samfunn har man kunnskap om denne sosiale tilbøyeligheten. Derfor har man også fokus på det. Og man har kontinuerlig prosesser gående for å motvirke dette. Og staten selv går selvsagt aldri inn og fyrer opp under slike demonfantasier.

Sosial stempling

Sosial stempling fungerer i praksis på den måte at individet mister sin individuelle sosiale identitet, og at dette erstattes med et stempel, som jo er en negativ gruppeidentitet. Siden hjernen ikke kan kjenne alle, så skaper den virtuelle sorteringer(arketyper) som fungerer som mentale bokser man putter individene i, og hvor individene i boksen er å regne som dusinvare, hvor alle har de samme egenskapene. Dermed kan hjerne forholde seg til mennesker, ved å tillegge den enkelte, alle de karakteristikker som knyttes til kassen, eller sorteringer. Dette gir hjernen trygghet i en illusjon om å forstå mer av verden enn den egentlig gjør.

Individer som blir tatt i det sosialt uakseptable risikerer selvsagt mange ubehageligheter. En ting er sanksjoner og all den nedverdigelse og skam som er rundt dette. Men opp i alt dette kan individet være heldig å bli beskyttet av en viss diskresjon rundt saken. Dermed kan vedkommende reise seg og komme videre i sitt liv. Men, i de tilfeller der vedkommende utleveres i stor utstrekning så sier man at vedkommende blir stemplet. Et slikt stempel kan ofte vare, ikke bare livet ut, men mange generasjoner etterpå. For eksempel hadde ABC-nyheter en hel serie i 2015 hvor de presenterte landssvikere fra Andre Verdenskrig. Sosial stempling har den funksjonen at den åpner for enhver til å rette sine private sanksjoner mot enkeltpersoner. Ofte handler jo det om baktaling, ekskludering eller utfrysning. Men det kan også gå så langt som allment yrkesforbud og diverse offentlige ydmykelser som det å spytte på noen. I vårt samfunn er det vanlig å utestenge potensielle arbeidstakere dersom man får nyss om at de har vært pornomodeller, eller prostituerte, eller har en dom på seg. Nå for tiden går det vel faktisk så langt at det holder å finne bilder på Google av vedkommende, enten halvnaken eller fra en fyllefest for mange år siden. Og selvsagt avslører de som driver med slikt, ofte en enda dårligere moral enn den de spytter på.
Sosial stempling fungerer ofte som en selvoppfyllende profeti. For hva gjør man når man for eksempel er uten jobb og samtidig sulten? Den som blir stemplet har fått ødelagt sin sosiale kapital. Vedkommende møter dermed helt andre og dypere livsutfordringer enn normalmennesket. I den grad dette fører til elendighet, eller at vedkommende blir tatt på nytt i et forsøk på å løse sin livs ligning med de midler som er til rådighet, så vil jo dette selv-forsterke seg å bli til en selvoppfyllende profeti.

Mini-myter

Vårt bevisste fokus på myter, handler som regel om de store kulturelle mytene, de som alle kjenner til og som preger vår kultur. Det vi kanskje ikke så ofte legger merke til ar at vår hverdag er full av mini-myter. Mini-myter er forestillinger som deles i et avgrenset miljø, og som kan ha helt tilfeldig opphav og også stå i et tilfeldig forhold til realitetene. Det avgrensede miljøet kan være en avdeling på en arbeidsplass, en familie, i en etterforskning, i en rettssak, i et politisk parti, i en menighet osv. Eksempler på slike mini-myter kan være f.eks. at pastoren kan helbrede, at eldstesønnen er ekstra smart, at herr Hansen ikke er til å stole på, at Kari er lærerens favoritt-elev osv. Mye lokal overtro er mini-myter. I min hjembygd er det fortsatt velkjent at en jente med navn Birgitte, for ca. hundre år siden ble tatt av hulderen, og ført inn i en stor stein, hvor hun var i syv dager. Noen ganger kan slike mini-myter ta av og vokse seg så store at de preger hele kulturen. F.eks. at Muhammed kløvde månen i to, eller at Jesus gikk på vannet. Men det er ikke temaet her. Mitt poeng er at slike mini-myter kan spille mektige roller i det sosiale spill. For faktum er at den nære sosiale prosess neppe kan fungere uten slike myter. Det er ved hjelp av slike myter vi forstår det nære sosiale univers. Vår oppfatning av enkeltpersoner og hvilke roller de spiller, baserer seg i høy grad på anekdoter, noe basert på egenerfaring, men mest handler det om forestillinger vi har hørt av andre. Det er som sagt svært vanskelig å realitetsorientere oss i det sosiale univers. Vår hjerne er i konstant underskudd på informasjon om alle menneskene rundt oss, hvem de er, hva de gjør, hvilke hensikter de har osv. Disse hullene fyller vi med spekulative fortolkninger, og et vell av myter basert på utveksling av erfaringer med andre.

Hvordan oppstår slike myter? Her er en liste over mekanismer som jeg tror er involvert:

1)      Det kreative mennesket
Vi har en usedvanlig kraftig fantasi, med kapasitet til å konstruere forestillinger.

2)      Vi er programmert til å se etter mønstre og sammenhenger
Og vi ser ofte sammenhenger der det kun handler om tilfeldigheter. Dette kan legge seg til eller starte utviklingen av en ny forestilling.

3)      Vi spiller sosialt spill, lyver eller tilpasser våre historier for å oppnå skjulte hensikter.
Gode sosiale spillere er som regel eksperter på å manipulere fortellingen slik at den tilpasses en skjult hensikt. Kunsten handler om å unngå å introdusere noe i forestillingen som er verifiserbart, eller i strid med noe annet. Dette handler også om en innsikt i hvordan vår hukommelse virker, hvordan den kan påvirkes/ manipuleres og utnyttelse av det faktum at detaljer forsvinner fra minnet over tid. Disse hullene kan da fylles med tilpasninger, og krydres med over-tolkninger.

4)      Vi overtolker
Det vil si at vi tilpasser våre fortolkninger til hensikt. Fortolkingene er ubalanserte, og man innfører ad-hoc forklaringer der fakta ikke passer.

5)      Vi benytter oss av sosial definisjonsmakt
Dette er alltid snakk om opportunistiske tilpasninger av fakta. Når disse først er etablert, så kan de spre seg i miljøer og etter hvert etablere seg som myter.

6)      Vi går i bekreftelsesfellen
Når myter sprer seg, vil det påvirke vårt fortolkningsskjema. Det styrer igjen våre fortolkninger. Dermed har vi den velkjente spiralen av selvbekreftelse.

7)      Selvoppfyllende profetier
Dette handler igjen om at myter påvirker våre fortolkninger, noe som vil endre vår atferd. Ofte får vi det resultatet at individer tvinges inn i ubekvemme roller. Og når de først er der, så bekrefter de sin rolle.

8)      Vår mistenksomhet
Frykt kan virke selvforsterkende i mangel på informasjon. Da tar fantasien over og vi konstruerer opp konspirasjonsteorier.

9)      Osv.

 

Kulturell normalisering

I skrivende stund er det bare uker til Donald Trump overtar som president i USA. Det finnes mange spekulasjoner om hvordan det kommer til å gå. Forhåpentligvis blir ikke det ikke katastrofe. En mulighet er at vi etter hvert får se en annen side av Trump enn den rabagasten vi har sett i valgkampen.  Om det skjer kan noe av forklaringen være det jeg kaller for kulturell normalisering. Hva er det? Det er enkeltmennesket i møte med en kultur man ikke kjenner så godt fra før av. Da snakker jeg ikke nødvendigvis kultur med stor K, men om større og mindre miljøer og subkulturer. Det kan handle om kulturen i en bedrift, i et statlig organ, i eliten eller et arbeidslag.
Når Trump møter det store kobbel av embetsfolk, politikere og elite, så er sannsynligheten stor for at de skarpeste kantene slipes bort. Vil Trump være like kvass og påståelig om klima, som han er nå? Hva med hans syn på meksikanere, handelsavtaler osv. Vi får se. Jeg har hørt at en tidligere finansminister fra Høyre sa at det tok omtrent tre uker før de sprekeste valgløftene ble droppet, og han var kultivert inn i systemet. Med Kristin Halvorsen, fra SV skal det ikke ha tatt mer enn en uke.

Opposisjonspolitikere med store ambisjoner slipes fort av, tar systemets grå farge og lar kolossen subbe videre med sitt.

Kulturell normalisering er altså at enhver av oss tenderer til å ta farge av den kulturen vi kommer inn i, og det er både på godt og på ondt. For de av oss som ikke er kulturrelativister så er det opplagt at hele miljøer og kulturer kan havne på dårlige spor. Når jeg sier dårlige spor, så impliserer det at jeg har tatt stilling til hva som er dårlig og hva som er bra. Det er ikke det samme som at det finnes objektive mål for dette, men med utgangspunkt i empatisk etikk og det faktum at vi kan vise til et diffust moralsk kompass, så går det han å hevde som jeg gjør: Kulturer og miljøer havner fra tid til annen på feil spor, og er i desperat behov av korrigering av kursen.
Jeg har lånt normaliseringsbegrepet fra feminismen. Her betyr det at offeret i et voldelig parforhold tenderer til å normalisere tilstanden. Et parforhold er også en kultur. Nesten alt man kan si om kulturer og kulturutvikling gjelder også for parforholdet. Så her har vi altså et godt eksempel på kulturell normalisering med negativt fortegn.
Noen ganger sier vi at «kulturen sitter i veggene».  Det er bare de færreste, som begynner i en bedrift, som starter i en posisjon eller har pondus nok til å være «nye koster» som omkalfatrer alt. Dette skjer, men langt oftere blir det slik at vi glir inn i miljøet og tar farge av det. Dersom nå dette miljøet driver med noe som vi fra utsiden normalt ville ha reagert på, så kan det godt være at innenfor miljøet så blir dette «normalt» fordi man jo opplever at «alle aksepterer det». Dette har jeg vært nærmere inne på her og her. Til sammen viser dette at nesten samtlige av oss har potensiale til å begå stor urett eller vold mot andre, dersom omstendighetene ligger til rette for det.

Noen ganger har jeg tenkt at f.eks. Nav, som jeg oppfatter å ha en inngrodd ukultur (kanskje urettferdig betegnelse), kanskje aldri kan endres innenfra, selv ikke med en minister som gjerne vil. Da har jeg tenkt på at kanskje samfunnet noen ganger ikke kan gjøre annet enn å opprette et parallelt organ, som starter helt fra bunnen av, med god veiledning og god kunnskap om å utvikle en profesjonell kultur. Så etter hvert kan denne parallelle enheten overta mer og mer, og forhåpentligvis kunne fase ut den kulturelt skadede enheten i løpet av en 10-20 års periode.
Kanskje enda viktigere kunne det være å gjøre en slik prosess med det norske barnevernet. Slike saker som dette forteller jo om et forvaltningsorgan som slever sitt eget liv, og som i alt for mange saker opptrer som et monster.  Kostnaden ved å ha slike troll i samfunnet kan jo bli formidabel på sikt.

 

 

Prestisje

I denne sammenheng bruker jeg begrepet om tilbøyeligheten til å ville rett uavhengig av om man har rett, eller ikke. Generelt betyr jo prestisje det som gir sosial gevinst eller høy status. Og opplagt handler dette om status. Dette er en menneske-ting. For det å ha rett signaliserer forståelse. Forståelse signaliserer intelligens. Intelligens signaliserer gode gener og store ressurser. Dette er gull verdt på kjønnsmarkedet. Dermed har man en reproduksjonsmessig fordel. Det å få rett uansett signaliserer også dominans og styrke. Den som får rett, stiger i hierarkiet. Han vinner rivaliseringen.  Derfor ligger dette i oss som en latent tilbøyelighet.
Sett i dette lyset blir det å ta feil å regne som en ydmykelse, eller nedverdigelse. I skrivende stund går det en sak i media om Nord-Koreas forsvarsminister som visstnok skal ha blitt henrettet for få dager siden. Grunnen skal visst nok være at han ved noen anledninger skal ha sovnet på møter og at han har motsagt landets overhode. I en æres-basert kultur er det jamgodt med en fornærmelse. Den store leder har ikke råd til å fremstå som feilbarlig. Jeg tenker at han, med en slik henrettelse, sender et kraftig signal om hvem av dem som alltid har rett uansett.  I det kalde sosiale klima, i æreskulturer er dette en av de ødeleggende effektene som gjør at slike kulturer har høy risiko for å tape både rasjonalitet og innovasjonskraft. I praksis ser vi også at fenomenet har veldig mye med personlige egenskaper å gjøre. Det mest ekstreme utslaget er de såkalte kverulantene. Det er personer som aldri gir seg uansett tyngden av bevis. Dette fenomenet har nær sammenheng med temaet Læring og Belæring. Vår hang til prestisje gjør oss til svært kreative agitatorer. Vi produserer, samler opp og finpusser argumentene slik at de passer med vår posisjon. Dette er selvsagt en fordel på den måten at enhver posisjon får brynet seg på utallige argumenter og angrep. Det er mat for intellektet og gir god motivasjon til analyse og forsøket på å forstå hva som skjer. Ulempen er jo at vi har den dynamikken at om man gjentar eget argument lenge nok, så blir man, til slutt bergtatt, både av argumentene og den posisjonen de forfekter.

I tillegg har man den varianten at dersom man foretar seg handlinger basert på det man påstår, så har man pådratt seg en sosial forpliktelse. Handlinger kan være alt fra å hevde sin oppfatning med styrke, til å at de handlingen man gjør får store omkostninger for en selv eller andre. Dette kan skape risiko for å utvikle en mental sperre mot åpenhet og man går i bekreftelsesfellen.


Når vi sier det går prestisje i en sak, så handler det nok sjelden om at noen bevisst vet at de har feil, men de gir seg ikke likevel. For om man vet at man har feil, så medfører det muligheten for at man blir svakere i sin fremtoning. Men om man i stedet er man i en bekreftelsesfelle og bergtatt av egen argumentasjon. Dette er ubevisste mekanismer. Man opplever seg sikker i sin sak. Dermed blir all energi lagt inn i det å forsvare denne posisjonen med troens kraft. Vaksinasjonen mot dette er analyse og vilje til å innrømme at man tar feil. Kostnaden er svakere sosial viljestyrke.

 

Korrupsjon

Hvis jeg skulle forsøke meg på en egen definisjon på korrupsjon så måtte det bli omtrent slik:

Korrupsjon er enhver atferd som på en skjult måte prioriterer egeninteresse foran formålet til det område man fremstår å skulle forholde seg til.

Dette er nok en definisjon som går langt videre enn den vanlige oppfatningen.
Normalt forbindes korrupsjon med økonomisk bestikkelse, både i det private næringsliv og i den offentlige forvaltning.  Og selvsagt er det denne som er mest synlig og som gir størst umiddelbar skadevirkning. Vanlig oppfatning av korrupsjon handler om korrumpering beslutningsregnskap, med tilhørende dårlige beslutninger. Hvis en saksbehandler vet at det vanker private goder dersom en bestemt leverandør blir valgt, så vil vedkommendes fokus på formål, endres fra den interessen han er satt til å ivareta over på egeninteresse. Det kan bety at vektleggingen av fordeler og ulemper kan bli påvirket. På samme måte kan virkelighetsoppfatningen bli preget av retorisk tunnelsyn som går i den «riktige» retningen.

I det sosiale spill går dette langt videre og bredere. Det sosiale samspill krever forutsigbarhet. Det betyr at vi har regler, systemer og roller å forholde oss til. Selvsagt kan ikke dette bli for rigid, men når vi først setter oss ut over reglene så må det skje i full åpenhet og uten at man mister felles formål ut av syne. I det sosiale spill er egeninteresse en skjult agenda opp i det hele, eller man kan utnytte hull og svakheter i de systemer som er til å oppnå fordeler som egentlig ikke var tiltenkt og som kan føre til dårligere beslutninger, urettferdighet, utnyttelse, feiloppfatninger, irrasjonalitet og systemsvikt.

I forbindelse med korrupsjon er det et par områder i samfunnet som jeg tenker har et forbedrings-potensiale. Det ene område er forskning. I dagens samfunn er forskeren avhengig av oppdrag og støtte. Om vi kombinerer dette med at de som påvirker dette er politikere og byråkrater fra det offentlige og pengesterke miljøer i det private næringsliv. Det er en kamp mellom forskerne om disse midlene. Denne kombinasjonen har to ulemper: 1) Det er penger og sterke politiske agendaer som setter agendaen, altså hva det skal forskes på. 2) Det blir fristende å bestille resultater i stedet for forskning. I den grad dette skjer, så er det korrupsjon. Selvsagt har både næringsliv og politikere interesse av å, til enhver tid, definere den «sannhet» som skal være gjeldende i vårt samfunn. Selvsagt kan dette medføre store forvrenginger i samfunnets kollektive virkelighetsoppfatning. I den grad dette skjer vil samfunnsprosessen bevege seg i retning av irrasjonalitet, noe som undergravet demokatiet. For et godt demokrati innebærer at de som skal stemme er rimelig ærlig informert, og at informasjonen ikke på noen måte bevisst er forvrengt i den hensikt å definere virkeligheten slik at den tjener noens særinteresser.

Det andre området har fortsatt med demokratiet å gjøre. I vårt samfunn har vi ingen sperrer mot at pengesterke særinteresser kan kjøpe seg profesjonelle informasjonskonsulenter for å lobbe mot politikere. Dette er en kraftig påvirkningsprosess helt utenfor demokratisk kontroll. I den grad politikere lar seg bergta av glatt retorikk, og kanskje også med utsikter til mektige allianser så er dette korrupt. For meg er det opplagt at beslutningsprosessen på samfunnsnivå må være frikoblet fra størrelsen på de økonomiske musklene til særinteresseorganisasjoner i samfunnet. Hvis ikke tas jo beslutningene på vegne av særinteresser og ikke for samfunnet som helhet. Det er irrasjonelt.

Sosial korrupsjon

Sosial korrupsjon handler om korrupte prosessert som påvirker den sosiale kapitalen. Dette er et område som i dag er så gjennomkorrupt at vi er blinde for det. Hele tiden utnytter mennesker, med muligheter, sine økonomiske fordeler, eller sosiale posisjoner til å utvikle egne allianser og ikke minst kontrollere, eller ødelegge andres muligheter på området. Dette er noe man kan drive med helt fritt, for det finnes hverken lover eller normer mot det. Men det er åpenbart at virkningen er skadelig. Det skaper sosialt spill, elite-dannelse, dynastier, konflikter og krig. Hverken holocaust, eller trakassering av f.eks. homofile ville vært mulig dersom man ikke på forhånd hadde sterke sosiale prosesser som masserer massen i retning av forakt og hat mot enkelte grupper av mennesker man ønsker av veien.

I det modne samfunn tar man til orde for sosial omfordeling. Dette handler om et forsøk på å avdempe disse mekanismene. Men det er behov for å forske på dette, for å identifisere og forstå prosessene, og deretter utvikle lover og normsett som søker å bekjempe sosial korrupsjon.

Læring eller belæring

En venn jeg hadde snakket ofte om et problem han hadde i forhold til jobben. Han er utvikler. Om man skal utvikle noe er man avhengig av å kunne undersøke det tekniske miljøet systemet skal fungere i. Lang erfaring har lært oss at dokumentasjon ofte er både utilstrekkelig, feil og ofte kan «stammespråket» den er formulert i være ukjent terreng. Den beste måten å få kunnskap om dette på er at man selv beveger seg i dette miljøet og utfyller dokumentasjon med egne erfaringer. Men organisasjonen, han jobber i, er av det rigide slaget med suboptimalisering på sikkerhet og nedsyltet av det sosiale spill, med arroganse og systematisk mistillit til medarbeidere som hovedingredienser. Så min venn var ikke i stand til å få gjennomslag for at han måtte de nødvendige tilganger for å kunne utvikle systemet på en god måte. Han stanget hodet i veggen og slet alvorlig med fremgangen. Han var selvsagt meget frustrert. Til meg snakket han stort sett «rett fra leveren». Han mente nok innerst inne at ledelsen var både arrogante og inkompetente. Men da jeg begynte å spørre nærgående om hvordan han argumenterte for sin sak viste det seg at han sannsynligvis snakket veldig indirekte og forsiktig. Han gav utrykk for at han ikke ville virke «belærende» på sine omgivelser av redsel for at det hele skulle gå fullstendig i vranglås. Men resultatet var at hans budskap aldri nådde frem.
Episoden fikk meg til å begynne å reflektere over dette begrepet «å belære». Hva er forskjellen på å lære og på å belære? Begge deler handler jo om å formidle kunnskap, så hva er egentlig forskjellen? Min konklusjon er at forskjellen ikke handler om kunnskapsformidlingen i seg selv. Om fenomenet blir læring eller belæring har med sosial rangering å gjøre.
Igjen kan det være interessant å dra frem det fenomenet med fugler av høyere rangorden som mater de mindre dominante.  Den mulige forklaringen som blir oppgitt i forhold dette kan kanskje sorteres under handikapprinsippet. Det handler om at de dominante hannene på denne måten viser frem en sløsende og raus atferd som signaliserer overskudd og dermed gode gener. Effekten av dette er at de vinner i kampen om partnere. Men samtidig blir jo den «matede» part ydmyket. De tar derfor bare motvillig imot denne «påtvungne gaven», som jo på tilsvarende måte reduserer deres mulighet til det viktigste i livet, nemlig en partner.
Om vi overfører denne tankegangen til mennesket så dreier dette ikke lengre seg om mat, men om mentale ferdigheter. Hos mennesket er sannsynligvis oppvisning av mentale ferdigheter er et kraftig virkemiddel for seksuell seleksjon. På samme måte som hos fuglene så oppfattes «belæreren» som den dominante mens den «belærte» er den svakere part. Følgelig kan vi tenke oss situasjoner hvor «belæring» utøves i den hensikt å ydmyke den andre og befeste og kommunisere egen sosial posisjon for omgivelsene. Dette er nok mekanismer som forekommer fra tid til annen blant oss mennesker, men det jeg ble opptatt av, er konsekvensene av dette. For det er jo slik at vi mennesker hele tiden har behov for å utveksle informasjon. Det jeg etter hvert ble klar over er at:

1.       disse ur-tilbøyelighetene ofte kan virke som unødvendige sperrer for god kommunikasjon oss mennesker imellom.

2.       At disse sperrene hovedsakelig opptrer der bevissthet om rangsforskjeller er til stede hos en eller begge parter.

3.       At disse mekanismene virker på samme måte som gravitasjonen virker på masse. Det er vanskeligere å formidle informasjon oppover i hierarkiet enn nedover. (Man kunne kanskje kalle det for informasjonens gravitasjonslov)

4.       At denne sperren nøytraliseres i likeverdige relasjoner.

5.       At det holder med at en av partene er rangorientert for at sperren skal oppstå. Om en part føler seg underlegen vil han være forsiktig med å uttale seg av frykt for å utfordre den overordnede for derved å kunne pådra seg sanksjoner. Om en part føler seg overlegen vil han begrense den underordnede part sin mulighet til dialog på en slik måte at rangeringen ikke blir truet.

Når dette er sagt må det jo også sies at ledere som er trygg på seg selv veldig lett overkommer disse ur-tilbøyelighetene. Det er jo ikke rasjonelt å blokkere informasjon når man er så avhengig av å treffe best mulige beslutninger som en leder er. Det er selvsagt i de omgivelser hvor fokus på ære, status og posisjon er høyt at denne effekten slår mest ut. Det er vel en av grunnene til at æres-orienterte grupper blir mer irrasjonelle.
Kan man dempe denne mekanismen? Ja, jeg tenker dette kan dempes i rause kulturer som greier å avdempe æres-orienteringen, med god sosial omfordeling, som dyrker mangfold, er eksperimentelle, håndterer feilbarlighet og utilstrekkelighet på en rasjonell måte, og har et sterkt generelt begrep om menneskeverd

 

Opportunisme

Opportunisme kan best beskrives som en prinsippløs tilpasnings-strategi. Begrepet er best beskrevet her. I tillegg vil jeg poengtere at vi mennesker har utviklet opportunistiske tilbøyeligheter som en ren overlevelsesstrategi. Etisk sett befinner vel mange opportunister seg på et ureflektert sosialetisk nivå. Men selvsagt kan vi ha andre varianter hvor moralen blir brukt i manipulerende hensikt. Det er heller ikke grenser for bruk av retorikk. Jeg tenker at det som kjennetegner opportunisme er høy sosial kompetanse. Det innebærer gode forutsetninger til å forstå hvor makten sitter og fremtidige utviklingstrender i forhold til dette.  Det innebærer også et bevisst forhold til å skaffe seg allianser i forhold til dette. Er alle opportunister psykopater? Nei det tror jeg ikke. Men jeg tenker at alle psykopater er opportunister. Opportunister kan også være grå mennesker.
Å gi uttrykk for standpunkter kan også være en viktig del av det sosiale spill. Men dersom standpunktene ikke er fundert i selvstendig kritisk tenkning er de gjerne opportunistiske.  Slike ukritiske tilslutninger til standpunkter kan gjerne være massehysteriske, ukritisk ideologi, uttrykk for gruppetilhørighet, eller rasjonell tilslutning, hvor standpunktet er et middel for å oppnå noe annet. Å uttrykke maktens såkalte politiske korrekte standpunkter, for å spille på lag med overmakten, må også regnes som opportunistisk.

 

Ærlighet varer lengst … for den som ikke kan lyve

«Kan ikke du ta denne videre opp i systemet. Du er enda bedre å lyve enn meg.» Omtrent slik falt ordene i et møte jeg var på for noen år siden.
Løgnen er en uunnværlig komponent i alt sosialt spill. Dersom vi er streng på definisjonen av hva en løgn er, og anser at alle, som har løyet en eller flere ganger i løpet av livet, kan kalles for løgnere, så kan vi konstatere at vi er løgnere alle sammen. Vi vet at det lyves hele tiden rundt oss. Og vi lyver jo selvsagt mest om det som er vanskelig å oppdage. Da er det dumt å lyve om forhold i den fysiske virkeligheten. For dette kan sjekkes og vi blir oppdaget. Da er det langt enklere å lyve om forhold i det sosiale univers. I den grad man får gjennomslag for en sosial løgn, har man gjort det jeg kaller for en sosial definisjon. Sosiale løgner er utsagn som beskriver forhold i det sosiale univers som det er vanskelig å etterprøve. Det dreier seg ofte om sosial kapital. Man krediterer eller diskrediterer andre, skryter av seg selv, deler ut karakteristikker, skyld, ansvar, begår karakter-drap, tillegger motiver, skjuler egne motiver, inngår hemmelige allianser, eller hevder at andre gjør det, tenker konspiratorisk eller er kategorisk ubalansert i bedømmelsen av andre.

Evnen til å lyve handler både om evne til kontroll av kroppsspråk, mimikk, til å fremstå som troverdig, og at historien er sammenhengende, uten selvmotsigelser og sammenhengende med felles virkelighetsoppfatning. Denne evnen avhenger sannsynligvis både av trening og i hvilken grad man tidligere har hatt god suksess med sine løgner og påstander. Som barn tester vi jo dette ut. Da vil suksessen eller fiasko prege denne evnen videre gjennom livet. Et individ, som ofte blir mistrodd, vil sannsynligvis være mer nervøs og dermed lettere avsløres igjen. Dermed blir dette også selvforsterkende. Ofte er jo det å bli mistrodd en selvoppfyllende profeti. Selv om man snakker sant blir man mistrodd. En opplevelse av mistro vil uvilkårlig frembringe nervøsitet uansett om man snakker sant eller ikke.

Sannsynligvis er det slik at vår toleranse for løgn avhenger like mye av hvem som lyver som av løgnens innhold og virkning. Dersom den som lyver er et alfa-menneske, har status og innflytelse er sannsynligheten stor fort at løgnen, selv om det blir forstått som et utsagn uten dekning, fungerer som en definisjon av virkelighet. Det vi vet er at jo lengre opp man kommer i hierarkiet, desto mer intenst blir det sosiale spill. Selvsagt ender man da opp i en verden hvor tettheten av velplasserte strategiske løgner florerer. Og jeg tenker at slike mennesker på et vis forstår hverandre og ofte dekker hverandre. I skrivende stund er Donald Trump president i USA. Han sier åpenbart hva han vil, det som passer der og da. Og det ser ut som toleransen for dette er svært høy. Jeg har tidligere vært inne på at det avmektige menneskets behov for å lyve er omvendt proporsjonal med temperaturen på det sosiale klima. Et varmt sosialt klima skaper mer modne mennesker. Modne mennesker legger større vekt på forståelse og avholder seg fra å utnytte sårbarhet. Her kan også det avmektige menneske være ærlig, selv om det avslører sårbarhet eller personlige skavanker av forskjellige slag. Men når den sosiale temperaturen synker, vil toleransen for sårbarhet og avvik reduseres tilsvarende. Behovet for løgn, som verktøy til å dekke over skavanker, blir derfor stadig mer påtrengende. Men selv for små mennesker, vil evnen til å lyve, variere svært mye fra person til person. For de som ikke kan lyve, vil det være vesentlig å ta inn over seg at «ærlighet varer lengst». Da kan man gå i motsatt retning, være nådeløst ærlig og ikle seg en moralsk profil som setter denne dyden svært høyt. Men for å få til dette så skal man ikke ha mange synlige skavanker før dette slår tilbake og oppfattes patetisk.
Men det er vesentlig å poengtere at forestillingen om at «ærlighet varer lengst» er en myte. Den som kan lyve og kommer unna med det, vil sannsynligvis kunne høste stor sosial gevinst av dette. Mennesker som høster store sosiale gevinster stiger opp i hierarkiet. Derfor er det grunn til å anta at de fleste individer høyt oppe i hierarkiet er svært flink til å lyve, og at dette er et våpen de helt naturlig har i sin sosiale verktøykasse.

Den som fungerer som forvalter av tjenester i det modne samfunn vil være oppmerksom på dette. Dette innebærer også å utvikle selvinnsikt på at man selv er sårbar for å bli manipulert av dette. Mennesker med god sosial gjennomslagskraft har som regel retorisk overtak, og motsatt. Dette er noe man bør være bevisst på og søke å kompensere i ved utøvelsen av sin gjerning på samfunnets vegne.

 

Konfliktens dynamikk

Å være uenig er ikke det samme som konflikt. Uenighet er en nødvendighet i det sosiale samspill. Hvordan skulle vi ellers kunne delta i den store samtalen med alle våre forskjellige innfallsvinkler? I mitt tankeunivers skiller jeg mellom uenighet om oppfatninger (fakta) og uenighet om standpunkter. Den beste måten å handtere dette på er gjennom analyse og konstruktiv dialog. I forhold til oppfatninger, så dreier dette seg om å analysere og bearbeide forskning og kunnskap på området. I forhold til standpunkter så innføres en ny dimensjon i ligningen, nemlig verdier. Og da er det som regel individers- eller gruppers egeninteresser som er i motstrid. Det er det jeg kaller for målkonflikter. Den videre analysen da er å gå over fra en faktabasert analyse til å utvikle og analysere et komplett beslutningsregnskap. Fortsatt er det fullt mulig å holde dette på et nivå av uenighet. Men det forutsetter en viss overordnet moralsk enighet. Det kan handle om vårt syn på rettferdighet, rimelighet, evne til kompromiss og grunnleggende etisk menneskesyn.
I den grad det er våre egne egeninteresser som er i spill, så snakker vi om forhandlinger. Men fortsatt er det mulig å holde dette på et uenighetsnivå, dersom begge parter har et godt moralsk grunnsyn på plass.
Men vi skal være klar over at all uenighet, ikke bare den som omhandler egeninteresse har et potensiale i seg for å eskalere til konflikt. Og veien er forholdsvis kort. Uenighet er mentalt utfordrende å handtere. Vi har alle en underliggende biologisk programmering til å reagere på dette med dominansens virkemidler. Og dominansens virkemidler er som regel basert på fysisk makt, vold og destruktiv atferd. Derfor krever det et godt stykke kognitivt arbeid til å kontrollere dette. Dette er et godt eksempel på at vårt biologisk programmerte atferdsmønster er inkompatibelt med hva som kreves av oss i en velfungerende sivilisasjon. Men det er også delvis inkompatibelt med et annet viktig fenomen, som vi har fått med oss på evolusjonens vei, nemlig slektskapsseleksjon. I forhold til slektskapsseleksjon har de moralske kvaliteter, som nettopp er nevnt, langt større gjennomslag. Derfor er sannsynligheten for en voldseskalerende konflikt lavere der våre slektskapsbaserte tilbøyeligheter er utløst. Vi mennesker står da også i en særstilling, da våre begreper om slekt også baseres på vår kognitive kapasitet. Det gjør at det som trigger samhold kontra fiendskap ikke bare begrenser seg til fysisk nær slekt. Vi har gode teknikker for å overføre dette til gruppesamhold. Og da snakker vi om grupper av ymse slag. På Dagsnytt 18 i går kom noen med forslag om at skolene skulle begynne skoledagen med å sverge troskap til det norske flagget. Dette handler om å styrke den norske identiteten. Dette er en del av den store samtalen som går i landet, om hvordan vi kan dempe radikalisering av innvandrerungdommer med muslimsk bakgrunn. Dette er en strategi som åpenbart går på akkurat denne biologiske programmeringen. Og sannsynligvis virker det. I andre sammenhenger er det bare å gå på en lokal fotballkamp. Da er gruppefellesskapet sentrert rundt de lokale fotballagene. Borte er nasjonalidentiteten og nabobyen er våre fiender. Så er det «vi i vesten», eller «vi kristne». Poenget er at dette er kognitive sorteringer. Nettopp det faktum gir håp om at det en gang skal bli «vi som bor på denne planeten».
Utfallet av en uenighet avhenger altså av minst tre faktorer, som er i spill:

1)      Viljen til å dominere (alfa-strategier)

2)      Viljen til samarbeid (slektskapsseleksjon, feminine strategier)

3)      Kognitiv kontroll

Jeg har en gang hatt det store privilegium å få være med på forhandlinger. Det var en klassisk situasjon. Bedriften forhandler med fagforeningen. Det var et lite glimt for en liten mann, men nok til å lære og til å sette i gang refleksjoner. Vi hadde en hjemme-vaktordning på IT-siden. Bedriften sa opp ordningen med den hensikt å forhandle frem en ny ordning. Akkurat da var jeg fungerende IT-sjef. Den gamle IT-sjefen hadde fått sparken og en av oss på IT måtte trå til. Jeg hadde tilfeldigvis markert meg positivt akkurat da, noe som gjorde at jeg klarte å karre til meg oppgaven. Det var en mektig interessant erfaring. Så kommer altså dette opp at it-vaktordningen skulle reforhandles. Jeg var selv omfattet av ordningen og meldte meg derfor til min sjef som inhabil. Det ble ikke tatt hensyn til, og jeg måtte pent stille opp og representere bedriftens IT-interesser. Så min interesse i dette var da formelt å sørge for at bedriftens IT-tjenester hadde den påkrevede tilgjengelighet. Opp i dette ble jeg en slags megler mellom bedriften, som ville gi oss dårligst mulige vilkår opp mot fagforeningen som ville gi oss best mulige vilkår. Først vil jeg jo gi den kommentaren at dette jo foregikk i siviliserte former. Vi kjempet med ord. Det endte ikke i håndgemeng. Og, jeg tror at prosessen ikke skapte fiendskap eller vondt blod. Men det var tøffe forhandlinger. Det jeg ble overasket over at det hverken var noen standard prosedyre eller styring på dette. Det rådet altså en viss verbal naturtilstand. Retorikken var av det ganske primitive nord-norske slaget. «Nææi ikke faen». «Det stemmer faen ikke». Og det som slår meg, i en slik kamp er at det som vinner frem i slike forhandlinger, ikke er saklig analyse, men hard munnbruk og retorikk. Man sloss bokstavelig talt med munnen i stedet for med nevene. I en slik setting er det ikke nødvendigvis den mest rettferdige løsningen som vinner frem. Det som preger en slik kamp er mangel på tillit mellom partene. I forhold til en bedrift vil jeg alltid spørre meg: Er dette innenfor bedriftens økonomiske handlingsrom? Altså setter vi bedriften i fare, på kort eller lang sikt? Et annet viktig spørsmål er: er dette rettferdig i forhold alle andre kollegaer i bedriften? Men hva er bedriftens egeninteresse her? For en viktig del av dette er jo eierne som ønsker mest mulig profitt ut av bedriften. Og jo mer profitt eierne tar ut, desto mindre blir det igjen til arbeidstakeren. Det gir da et ekstra insitament til å svartmale bedriftens økonomiske handlingsrom. Som fagforening ville jeg jo da ha fulgt med på nettopp dette. Hva er bedriftens tilstand over tid? Hva er bedriftens utsikter? Hvordan er trenden, år for år i forhold til eiernes uttak av profitt? Hva er en rimelig profitt i forhold til investeringer? Husk at om den blir for dårlig så tapes investeringsviljen og vi har ingen bedrift. Dette er en balansegang. Som bedrift innser jeg at arbeidsstokken er den viktigste formuen bedriften har. Ingen er tjent med en arbeidsstokk som går for lut og kalt vann. Ingen er tjent med en misfornøyd arbeidsstokk som føler seg utnyttet. Ingen er tjent med stor urettferdighet i bedriften. Ingen er tjent med at tilliten mellom partene er tapt. Det var nok akkurat det som var tilfellet i dette tilfellet. Om fagforeningen gjennomskuer at bedriften på en urimelig sterk måte overdriver bedriftens utfordringer, så tapes tilliten. Dette er første steg på veien mot konflikt. Tilliten tapes. For nå tror ikke fagforeningen på alt bedriftens forhandlere kommer med. Og selvsagt kan det også medføre at redeligheten fra fagforeningens side også forsvinner. Bedriftens forhandlere taper tilliten til fagforeningens forhandlere. Det er da vi havner i en type forhandlinger slik som den jeg var vitne til. Og dette er vel kanskje ikke helt atypisk i forhold til denne type forhandlinger, utover det ganske land.
Det som er interessant i dette er at forhandlingene da har beveget seg bort fra det analytiske, fra den konstruktive dialogen hvor man søker helheten, rettferdigheten, kompromisset, forsøker å forstå hverandre. Man er borte fra dette og over i en dragkamp. Da er det styrke som gjelder. I en primitiv dragkamp er det rå fysisk styrke som gjelder. Men nå har vi sivilisert oss bort fra dette. Styrken måles på andre parametere. Hva er det? I denne sammenhengen handler det om retorikk og sosial viljestyrke. Dette er frontens virkemidler. Men disse er støttet opp av økonomisk styrke og utholdenhet. For om en slik forhandling eskalerer videre over i konflikt og ut av kontroll utløser det som regel streik, eller i noen uvanlige tilfeller, lockout. Og her vil den parten med størst utholdenhet vinne. Har fagforeningen en feit streikekasse, har de sterke kort på hånden. Bedriften må i en slik periode av stillstand, tære på sin egenkapital. Går det for langt kan bedriften gå konkurs. Det som til slutt avgjør en slik konflikt er hvor sårbar bedriften er i forhold til akkurat denne arbeidstakergruppen, sett opp mot hvor lenge fagforeningen kan holde det gående med sin streikekasse. Er dette en rettferdig måte å avgjøre en slik konflikt på? Det er det opplagt ikke for her er vi på alfa-nivå med konflikten. Det er bare det at de fysiske virkemidlene er erstattet med økonomiske virkemidler. I så måte er det en fredelig og mer sivilisert konflikt.

La oss oppsummere dette mer generelt:
Når individene samspiller inneholder dette samspillet både uenighet, konkurranse og, noen ganger konflikter. Begrepet konflikt skiller seg fra de to andre ved at det blir mer personlig, og viljen til å ta i bruk totalitære virkemidler øker. Overgangen mellom disse er flytende og sannsynligvis veldig subjektiv. Om vi skulle kunne skille mellom uenighet og konflikt, så tenker jeg at vi må måle på to karakteristikker:

1)      Graden av fiendskap
Fiendskap handler om hat mellom individer eller grupper. Det handler om aggresjon, mangel på empati, mangel på etisk verdsetting av motparten og tendenser til dirtyfisering, monsterforståelse, mistenkeliggjøring osv.

2)      Virkemidler
Konfliktens uttrykk er forsøk på utøvelse av makt. Da er man passert det stadiet hvor uoverensstemmelsen søkes løst gjennom gjensidig rasjonelle aktiviteter, som dialog eller reelle gjensidige forhandlinger. Virkemidlene bærer da preg av vilje til å dominere, tvinge, skade, undertrykke, ydmyke osv. Og da snakker vi om maktbruk, alt fra skitne sosiale prosesser til trusler, til destruksjon, til vold, til våpen og krig.

Den dypere biologiske årsaken til uoverensstemmelser er genetiske interessekonflikter. Det sosiale samspillet forutsetter gjensidig tillit. Men den inneholder alltid risiko for utnyttelse eller å bli utnyttet. I dette spillet oppstår tilbøyeligheter både for gjengjeldelse og for tilgivelse. Den mildeste form for uoverensstemmelse er som sagt avvikende oppfatninger. Den ideelle måten å løse disse på er ved hjelp av forskning, eller undersøkelser av fakta. Dette er uenighet som det er godt håp om å kunne håndtere på en god måte innenfor det sosiale samspill. Det modne mennesket forstår at det er viktig at vi har et miljø med et mylder av avvikende oppfatninger. Dette skjerper vår kritiske sans og vil som regel føre til en stadig forbedring av kunnskap. Det er kun i et umodent miljø eller kaldt sosialt klima at slike uenigheter eskalerer til konflikter.

I alle andre tilfeller av uoverensstemmelser har vi det jeg kaller for målkonflikter. Den mildeste av disse handler om avvikende standpunkter hvor partenes personlige interesser ikke er direkte involvert. I de tilfellene hvor avviket skyldes forskjellige oppfatninger kan denne type uoverensstemmelse reduseres til en uoverensstemmelse om oppfatninger. Det er derfor vesentlig å analysere standpunktene med henblikk på å forstå avviket. I andre tilfeller vil jo en slik analyse avdekke en faktisk målkonflikt. Altså, vi har forskjellig mål og det leder til forskjellig standpunkt. Det er jo også en vesentlig avklaring. I begge disse tilfellene, med avvikende oppfatninger og avvikende standpunkt, så snakker vi om milde uoverensstemmelser. De er som regel avdekket gjennom dialog. Og så lenge dette begrenser seg til rasjonell saklig dialog så mener jeg at vi snakker om uenighet.

Men slike uenigheter inneholder alltid risiko for eskalering utover det saklige nivå. Veien dit går gjerne gjennom retorikk, usaklighet og, etterhvert personangrep. En vesentlig faktor i dette kan kalles for prestisje. Det blir etter hvert viktigere å få rett enn å ha rett. Debatten handler da mer om konkurranse og rivalisering enn om saken i seg selv. Da er uoverensstemmelsen eskalert utover saklig dialog og vi har kimen til konflikt på gang.

Men selvsagt er dette bare en av mange mulige veier inn i uoverensstemmelser med potensiale for eskalering til konflikt. Her er min liste (og den er selvsagt ikke komplett)

1)      Uenighet om oppfatning eller standpunkter
Det har vi akkurat vært inne på

2)      Interessekonflikt
Det kan dreie seg om alt fra penger, til partner til territorium, i det hele tatt handler dette om kampen om goder.

3)      Maktkamp

4)      Fornærmelser eller forulempinger
Handlinger vi reagerer på og som vekker behov for hevn eller oppgjør.

5)      Ære

6)      Forakt
Medfører behov for å plage, nedverdige eller undertrykkelse.

Begrepet «eskalering» er noe ethvert barn bør lære om før man fyller 12. Det er vesentlig å utvikle en kognitiv forståelse for at konflikter har en dynamikk som driver den ut av kontroll og inn i en retning som ingen av partene ønsker. Vi skal være klar over vår første intuitive reaksjon på uoverensstemmelser er drevet av vår biologiske programmering. Vi søker å dominere motparten, vi forsøker å vinne. Dette har ikke bare med selve uoverensstemmelsen å gjøre, dette dreier seg også om rangering. Og de virkemidlene vi tar i bruk, som høy stemme, reise seg, «reise bust» truende oppførsel osv. alt sammen er en arv fra alfa-menneskets tid. Men vi skal også vite at enhver av oss reagerer på forsøk på dominans med å forsøke å dominere tilbake. Vi skal også vite at det å trekke oss ut, instinktivt signaliserer svakhet. Når vi følger disse impulsene så agerer vi som i en typisk æreskultur. Det skal en åpenbar styrkeforskjell til for at den underlegne part underkaster seg. Den er ikke alltid til stede, og da har vi konflikten gående. Konflikteskalering er en selvforsterkende mekanisme. Forsøk på dominans betyr alltid å ta i bruk sterkere virkemidler enn motparten. På mange måter vil enhver eskalering binde motparten. Begynner jeg å lyve og baktale motparten, er det vanskelig for motparten å forsvare seg mot. Resultatet kan være at motparten lyver og baktaler meg. Men når det skjer så kan det jo ende i konfrontasjon. Kraftig stemmebruk, og usaklig personangrep. Det er vanskelig å forsvare seg mot dette uten å gå svare med samme mynt. Slik eskalerer det. Hvordan kan man besvare vold med diplomati? Det er jo opplagt at dersom det kommer så langt at virkemidlene har et voldelig preg så vil det binde motparten. Volden vinner frem. Vold avler vold. Og slik fortsetter det med våpen, drap, blodhevn og til slutt full krig.
Her er en video hvor Stefan Molyneux, trekker akkurat denne konklusjonen i en konfliktlinje mellom politisk høyre og venstre. Det går åpenbart frem at venstresidens virkemidler eller mindre dikterer høyresidens respons. Skitne virkemidler kan ikke annet enn møtes med skitne virkemidler. Det er makt mot makt, hvor enhver moralsk reservasjon, øker risikoen for å tape. Det jeg tror han ikke har reflektert over er at brutale maktmidler utgjør en stor risiko for også å brutalisere kulturen. Man kan selv ende opp som et statsmonster.
Det er ikke alltid så enkelt å være den parten som er fornuftig og forsøker å begrense uoverensstemmelsen. Det blir som sagt naturlig oppfattet som svakhet. Men også dette kan bearbeides med holdningsskapende arbeid. Hva er menneskets adelsmerke om et ikke var vår evne til å tenke rasjonelt? Har vi kommet dit vi er fordi vi er fysisk sterke? Eller var det noen av oss som var i stand til å «bruke hue»? Er det virkelig slik at æren følger styrken? Plasser en hvilken som helst bølle sammen med en fullvoksen sjimpansehann, så får vi se hvem som vinner. Det er ikke slik mennesket har vunnet sin posisjon her i verden. Det skal ikke så mye kognitivt arbeid til for å forstå det.

Hauk eller Due

Begrepene hauk og due er brukt som illustrasjoner på de to forskjellige strategiene for handtering av uoverensstemmelser. Rollene passer som hånd i hanske med de atferdsmønstrene vi snakker om her.
Haukens språk går via dominans. Uoverensstemmelsen avgjøres av styrkeforhold. Den er ensidig egeninteresseorientert, eller særinteresse orientert. Den appellerer til massesuggesjon og aggresjon. Virkemidlene handler om anklage, sanksjonering, maktutøvelse, utmanøvrering, kamp, våpen konfrontasjon osv.
Duens språk går via egenverdi. Uoverensstemmelsen avklares ved hjelp av gjensidig forståelse. Den setter individenes egeninteresse likt (likestilling). Den appellerer til empati og rettferdighet. Virkemidlene er dialog, analyse, refleksjon og kompromiss.

 

 



[1] Hjernen er kroppens mest kostbare organ. Hjernen forbruker rundt en femtedel av all energi som kroppen omsetter. Hjernen er overdimensjonert i forhold til de utfordringer som krevdes av livet på de afrikanske steppene. Det gir grunn til spekulasjon på om den kraftige veksten av hjernen som skjedde i denne perioden var et resultat av seksuell seleksjon.

[2] Forskerne er i ferd med å bekrefte at dette er tilfelle. Faktisk i ganske stor skala. Se Illustrert Vitenskap nr9/2013 Side 52

[3] Artikkel i Aftenposten 15 Nov 2012 om dødsleirene for jugoslaver på norsk jord under krigen.  http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Noen-av-krigens-grusomme-dodsleirer-var-pa-norsk-jord-7046657.html

 

[4] Dette var Adventismen slik den var på 60-70 tallet. Mye er nok forandret siden den gang.