Gjennom denne fremstillingen benevner jeg de tiltalte slik:

K: Viggo Kristiansen
A: Jan-Helge Andersen

 

Innledning

Jeg har flere hensikter med å utvikle et eksempel på en modell av denne typen.

For det første fabulerer jeg om et nytt fag, kalt kilde-revisjon, hvor jeg har oppgitt saksmodellering som et viktig kompetanseområde. Denne analysen fungerer som eksempel på hva jeg egentlig mener.

For det andre indikerer forsøket på å eksemplifisere denne type verktøy en skepsis som jeg alltid har hatt til måten rettsprosesser fungerer på. Min oppfatning har vært at det er for stort rom for sosialt spill i slike prosesser, og at det har ødelagt mangt et menneske opp gjennom tidene.

For det tredje er det for meg viktig å vise frem at oppgaven med å få frem «den fulle og hele sannheten» i slike saker ofte er uoverkommelig.

Min hypotese er at mer realisme på treffsikkerheten i slike prosesser skaper et dilemma. For en vesentlig del av forebygging mot kriminalitet handler om oppdagelsesrisiko. Dilemmaet er om det offentlige etater skal forsøke å fremstå som bedre enn hva seriøs etterforskning og virkelighetsoppfatning gir dekning for. Hypotesen går da ut på at man velger «det minste av onder» og søker å fremstå med høyere oppklaringseffektivitet enn det er dekning for.
Da er vi tilbake til at mulighetsrommet for sosialt spill holdes åpent, nettopp av såkalte allmennpreventive hensyn. Og kanskje kan dette ha vært en strategi som kunne forsvares opp til for noen generasjoner siden. Men i vår tid har den mest sannsynlig utspilt sin rolle fordi det eksister en økende latent risiko for at det gjennomskues. Og da får det motsatt effekt.

La oss kalle denne hypotesen for «spill for galleriet». En av de indikasjoner som satt meg på sporet av denne hypotesen er nettopp retorikken rundt gjenopptakelse av straffesaker. Gjenopptakelse sitter svært langt inne, og hovedbegrunnelsen er at «det ikke finnes nye bevis». Det forutsetter at tidligere rettsprosesser anses som ufeilbarlig i sine vurderinger og fortolkninger av bevisene. Igjen kan dette handle om å fremstå som ufeilbarlig i sine vurderinger. Her er selvsagt andre grunner også. Saker som går i evig runddans, tapper jo systemet for ressurser. Poenget her er uansett at retorikken om «ingen nye bevis» som jo for meg indikerer spill for galleriet. Selvsagt går slike prosesser feil, gjerne på tross av bevisbildet, slik som i denne saken.

Min hovedtanke er å komme med forslag som styrker faglighet og vitenskapelighet i slike prosesser for derved å skyve risikoen for sosialt spill lengst mulig ned mot grensen for utopisk sone. Det er ikke et mål i seg selv å skape vinnere og tapere av slike prosesser. Målet er å komme frem til rasjonelt baserte faglige- og etisk forsvarlige tiltak for skadeoppretting og fremtidig forebygging mot lignende ulykker i fremtiden.  

Den vitenskapelige tilnærmingen ville vært å søke å analysere hvilke faktorer som utgjør risiko for at slike prosesser kan spore av og ende opp på avveie.

En «spill for galleriet»-strategi vil ha en rekke potensielle kostnader:

1)   Den undergraver rettsikkerheten

2)   Dersom det blir for mye av dette, undergraves også tilliten

3)   For stort mulighetsrom for sosialt spill vil også åpne muligheten for at juks, korrupsjon, prestisje, trynefaktor, politikk, profitt, karriere osv. får muligheter til å spille seg ut i slike prosesser.

4)   Uredelige virkemidler vil også skade kulturen, som derved står i fare for å utvikle ukultur i systemet.

5)   Dersom ukulturen blir for gjennomsiktig, vil risikoen for tap av tillit øke. Og tap av tillit vil videre nettopp svekke den forebyggende effekten som jo systemet er tiltenkt å skulle ha.

Det at Baneheia-saken brenner videre 20 år etter at forbrytelsene fant sted, er ingen god attest for det norske rettssystemet. Det at det skjer feil og tabber i slike prosesser kan forstås. Men her fremstår prosessen som preget av tunnelsyn, sosialt spill og juks. Et inntrykk av at slike faktorer får alt for stor innflytelse medfører risiko for tap av tillit.

Kanskje er det slik at den ureflekterte menigmann har en utopisk forståelse av dette systemet.  Når de verste barnedrapene i Norges historia hadde funnet sted, så oppstår det naturlig et folkekrav om at saken må løses og at de skyldige må bli tatt.

Den mest redelige måten å møte dette på er gjennom at samfunnet viser klar vilje til å gjøre de investeringer som er nødvendig for å oppnå akkurat dette. Den utopiske tenkningen handler om at resultatet av denne investeringen skal garanteres. Det er det jeg kaller for utopisk sone.

Samfunnet har kontroll på investeringen, men ikke på resultat i form av fasitsvar på hva som har skjedd. Etter min mening, så mangler vi her folkeopplysning. Da handler det nettopp om å differensiere mellom disse to.  Maksimal investering for å finne den eller de skyldige, er et folkekrav som kan loves. Men resultatet kan ende opp ufullstendig. Det vil si at den virkelighetsoppfatning som systemet legger til grunn for sine tiltak, kan være beheftet med større eller mindre grader av utilstrekkelighet og usikkerhet. Et ærlig og mer vitenskapelig system vil slike usikkerhetsfaktorer etterstrebes synliggjort, kalkulert og kvantifisert. Dette er etter modell av vitenskapelige målinger som ideelt oppgis i form av en verdi pluss usikkerhetsfaktoren kvantifisert.
Men det krever også at resten av systemet innrettes på å håndtere beslutninger under usikkerhet, og ikke minst treffe tiltak under usikkerhet. Dette forutsetter mer fokus på forebygging og skadeopprettelse, og mindre på straff. Og det er vel egentlig her kjernen i problemet ligger.

Vår tids rettssystem har en innebygget dikotomi i seg. Det heter seg at man ikke kan dømmes dersom det finnes rimelig tvil i saken. Og da snakker vi om en terskel som kanskje kan anslås å måtte overstige 99% sannsynlighet.  Man anslår jo egentlig ikke prosenter i straffesaker. Det er hundre prosent eller frikjent. Det er dikotomien. Det er enten eller. Poenget mitt er at å fremskaffe resultater, som er tilpasset denne tankegangen, effektivt plasserer utfordringen inn i utopisk sone. Med andre ord, det skaper forventinger som er utenfor hva som er mulig å levere.

Mitt forslag til å bruke modellering med sannsynlighetsanslag, er ment å vise at dette er tilfellet. Men det betyr jo også at dersom man skulle utvikle og ta i bruk slike verktøy, i fremtiden, så betyr jo det også en dramatisk reformasjon av hele systemet. For da handler det heller om sannsynligheter og risiko, mindre om «skyldig eller uskyldig».

Og jeg forstår jo og innser at dette er en tanke som i seg selv er utopisk. Ingen land eller rettssystemer har noensinne operert etter slike prinsipper. Men det er jo ingen grunn til å la være å så tanken eller ideen.

Hvorfor er det behov for å modellere denne type saker?

Den store utfordringen i baneheiasaken er at retten får seg forelagt to tekniske bevis som motsier hverandre. Det er DNA-beviset og mobil-beviset. Det kan faktisk se ut som at resonnementene i dommen ikke forsøker å forene disse bevisene, men heller baseres på følgende resonnement:

1)   DNA beviser viser utover enhver rimelig tvil at det var to personer til stede.

2)   A sin forklaring innbefatter K.

3)   A sin forklaring er troverdig.

4)   Dersom det ikke var K, hvem skulle det da ellers være?

5)   Mobilbeviset finnes det sikkert en eller annen forklaring på.

Vi innser hvordan den dikotomiske føringen i systemet leder til at et tungt teknisk bevis, rett og slett ofres for å få systemet til å gå opp.

En faglig holdbar konklusjon må jo være at når man har to tekniske bevis som strider mot hverandre, så bør det være et kraftig signal om at noe må være galt. Det er et signal som roper etter mer etterforskning. Dersom det sitter langt inne, er det kanskje på tide å investere i å la nye øyne se på saken. I den grad man erkjenner at en slik prosess har løpt løpsk, er det viktig å høste lærepunktene av dette.
Når det foreligger bevis som er så pass selvmotsigende som dette, må man gå kritisk løs på bevisene, og man kan utvikle hypoteser som er bedre rustet til å forene det som foreligger.

Den modellen som jeg forsøker å vise eksempel på tar høyde for dette. Fordelen med å utvikle sannsynlighetsmodeller er følgende:

1)   Man tvinges til å tallfeste sannsynlighets-estimatene på de enkelte elementene. Her kan det ligge resonnementer bak. Dersom man for eksempel har to hypoteser som dekker et mulighetsrom, og man ikke klarer å komme opp med argumenter som favoriserer den ene hypotesen foran den andre, så blir det 50/50. Er det tre hypoteser så blir det 33% sannsynlighet på hver. Har man gode argumenter for favorisering så kan man forskyve mellom hypotesene.

2)   Man utvikler en struktur som henger logisk sammen, og med sikker matematikk som oppsummerer sannsynlighet på hoved-hypoteser. På denne måten sikrer man mot f.eks. at man overestimerer enkeltelementer som man har hengt seg opp i, eller overser andre elementer som man i farten har glemt av.

3)   Modellen vil fungere som en felles referanseramme som strukturerer temaene man er uenige om, og sørger for at hvert tema blir helhetlig behandlet med nødvendig kontradiksjon.

4)   Hver enkelt av partene vil tvinges til å måtte forholde seg til, og synliggjøre sine egne estimater, også på elementer de helst skulle sett var avglemt.

En innvending som kan forventes er at det må være meningsløst å kvantifisere sine vurderinger. Man har likesom ingen referanse. Det blir omtrent som «tenk på et tall». Min respons på det er det er sannsynlighetsvurderinger som gjøres. Da er vi mellom null og hundre prosent. Det er en kjent skala, og er dermed også en god kandidat som felles referanseramme for dette.

I den grad det oppleves vanskelig å komme opp med anslag, sa avspeiler det ikke annet enn usikkerheten som eksisterer i vurderingen fra før. Den eneste forskjellen er at det blir tydeligere. Og dette er jo ikke forskjellig fra de utallige spørreundersøkelser som vi alle blir dratt med på. Denne type anslag på vurderinger er i fullt bruk i dag, innenfor mange fagområder.
Dersom et spørsmål oppleves vanskelig og ullent, så kan presisjonen økes ved å søke å bryte problemet ned i mindre problemstillinger. Så dette kan gjentas i det antall nivåer man finner nødvendig.

En slik modell vil naturlig kunne settes opp i et regneark, med tilhørende pro-kontra drøftinger i et tilleggsdokument. Setter man det opp i et regneark, vil man hele tiden kunne se hvordan vektleggingen av enkeltelementer vil så ut på resultatet.
I fremtiden kunne man godt tenke seg at det ble utviklet spesielle verktøy for dette formålet.

Man kan også tenke seg at enkelttemaer kan settes bort til ekspertise for separat bedømming uavhengig av kjennskap til saken ellers. Mye av poenget med dette er å redusere risikoen for sosialt spill, gruppetenkning, bekreftelsesfelle osv.
Strukturering av saken vil på en helt annen måte vise holdbarheten i aktørenes argumenter og, ikke minst, hvordan disse blir vektlagt. Argumentene tvinges til å være logisk holdbare og holde faglig mål.

Når modellen først er utviklet og har konsensus, er det ikke behov for noen dommer til å konstruere resultatet. Resultatet kommer opp som en observasjon, på samme måte som en vitenskapelig observasjon.
Så kan man stille spørsmål om en slik modell ville forbedret rettsikkerheten. Jeg tenker at dette vil redusere muligheten alle de feilkilder som preger menneskelige sosiale prosesser. Men selvsagt er det ingen mirakelmedisin.

Sett opp mot dagens rettssystem så tror jeg det kunne blitt mindre avsporinger slik som det ser ut til å ha skjedd i denne saken.

Noen ganger stusser vi, som står utenfor rettsprosessen, og ser på. For eksempel i Nokas saken. Her ble Thomas Thendrup tilsynelatende dømt på et DNA-bevis, funnet i hansker som han eide. Hanskene ble brukt under ranet. Men den broren som faktisk deltok i ranet forklarte at hadde lånt hanskene av Thomas. Hva er da DNA-beviset verdt i en slik sak? Selvsagt fant de eierens DNA i hanskene. Den gang ble det drama. Thendrup ble først frikjent i lagmannsretten, men frikjennelsen ble satt til side. Her har vi et kjent fenomen fra tiden med juryer i lagmannsretten. Det er at fagdommere, i større grad, er tilbøyelig til å dømme skyldig enn lekfolk. Det handler opplagt om vektlegging av tvil. Og det er vel her, de fleste av oss tenderer til å tenke at ja, dette er jo fagfolk, og de vet i større grad hva de holder på med. Men gjør de det? Eller bare fremstår de bare sånn? Jeg klarer ikke å motstå fristelsen til å nevne et solid funn som ble gjort av israelske forskere. Da handler det om søknader om prøveløslatelse. Den viktigste predikatoren på hvordan dommeren kom til å dømme, handler om hvor lenge siden det var at dommeren hadde spist. Og funnet er som sagt solid. Dette var statistikk basert på rundt 5000 saker[1].

Jeg skal ikke gå dypt inn i dette her og nå. Men jeg tror at så lenge man holder seg med rent kvalitative bedømmelser av type «å være overbevist» eller «uten rimelig tvil», så ligger det en plastisitet i dette som er veldig subjektiv og kan slå alle veier. Dette dekkes over av høy status, autoritet og skinn av faglighet. I dette ligger det ikke at jeg ikke tenker at dommere er både dypt seriøse og etterstreber høy grad av faglighet og integritet. Det vil jo være rart om de ikke var det, gitt at det er dette ryktet hele yrket er basert på. Men de er mennesker, og går vi psykologisk til verks så har vi åpenbart mange feilkilder her:

1)   Personlig kjemi

2)   Tendensen til forakt

3)   Bias

a.    Tendensen til ubalansert vektlegging av enkeltelementer

b.   Tendensen til å overse elementer som ikke passer inn

4)   Gruppetenkning

5)   Tendensen til å la fortolkningen styres av hva man tror er fasisten i saken (bekreftelsesfellen)

Det vi snakker om her, er altså å utvikle verktøy som kan være med å avdempe slike tendenser. Når det er sagt må det jo også kommenteres at det absolutt er gjort fremgang i politietterforskning siden den gang. Politiet har lagt om grunnmentaliteten fra målet om å få frem tilståelse, til et mål om faglig forsvarlig etterforskning. Her har jeg Asbjørn Rachlew som min store helt i det hele. Den vitenskapelige fremgangsmåten bygger på at man anstrenger seg for å sjekke folk ut av saken som alternativ til en fremgangsmåte hvor man søker bekreftelser. Gitt en slik fremgangsmåte i de avgjørende faser så ville K sannsynligvis ha vært sjekket ut av saken på grunn av mobilbeviset.
I stedet ble det åpnet et handlingsrom som gjorde at A, ikke bare oppnådde redusert straff, men også unngikk dem moralske fordømmelsen. Det ligger en risiko i dette. Det heter gjentagelsesrisiko. I verste fall, kan en slik feil koste enda flere barn livet.

Kritisk oppsummering av de viktigste resonnementene i analysen

 

Jeg starter da med følgende påstand:

Sannsynligheten for at K har vært på åstedet kan ikke være høyere enn summen av hypoteser som forklarer mobilbeviset i harmoni med dette.

I tema10 finner du en del lenker som gir god oversikt over mobilbeviset.

Hva dette betyr:

Dette betyr at man må forholde seg til mobilbeviset som like signifikant som DNA beviset. Det betyr i klartekst at man må utvikle hypotesemodeller som forklarer mobilbeviset i harmoni med en hovedhypotese om at K har deltatt i ugjerningen. Eksempel på slike hypoteser kan være:

1)   Atmosfæriske forhold eller «software versjoner i basestasjonene»

2)   At K har «lånt bort» telefonen sin

3)   At K har beveget seg inn og ut av området mens ugjerningene pågikk

Dette er gjort i tema 14. Poenget er å komme opp med sannsynlighetsanslag for hver av disse hypotesen, og så sannsynlighets-summere dem. Påstanden over sier da at sannsynligheten for at K har deltatt i dette aldri kan bli høyere enn denne summen av sannsynligheter som nøytraliserer dette beviset. Om summering av sannsynligheter, se her.

 

Dette vil jeg forsøke å belegge nå med følgende teoretiske betraktning:

1)   Et tall A som multipliseres med et annet tall B, hvor B er i området 0 til 1, kan aldri bli høyere enn tallet A.

2)   Sannsynligheter er tall mellom 0 og 1.

3)   Sannsynligheter som betinger hverandre beregnes ved å multiplisere sannsynlighetsanslagene for de enkelte elementene.

4)   Sannsynligheter multiplisert med hverandre kan aldri bli høyere enn det minste tallet av multiplikatorene.

 

Definisjon på betingelse:

En hypotese A er betinget av hypotese B dersom B må være sann for at A skal kunne være sann

Da er sannsynligheten for A aldri høyere enn sannsynligheten for B.

Eksistensen av mobilbeviset i baneheiasaken kan ha følgende hypoteser:

1)   Det er falskt (Ingen har benektet, så dette er en hypotese som umiddelbart kan avskrives)

2)   Viggo Kristiansen har ikke vært på åstedet (Kalt et såkalt utelukkelsesbevis)

3)   Viggo Kristiansen har likevel vært på åstedet

Hypotesen om at K har deltatt i ugjerningene betinges av at K har vært på åstedet. Dette innebærer at minst en av de hypotesene som forklarer alternativ 3, må være sann for at hovedhypotesen at K deltok, skal kunne være sann.

Dette betyr i klartekst at sannsynligheten for at K har vært på åstedet aldri kan bli mer sannsynlig enn hjelpehypotesene som må til for å forklare mobilbeviset i harmoni med hovedhypotesen.  Og det er da den påstanden jeg beskriver over. Jeg hevder da at påstanden er bevist.

I min modell summerer disse hjelpehypotesene seg opp til ca. 3%. Se tema 14 og også tema 10. Det er alt for svakt grunnlag til å dømme en person på.

 

Hva med DNA beviset?

Poenget er at resonnementet over gjelder uavhengig av DNA beviset. Det betyr ikke at DNA beviset ikke tas seriøst. Det som er spesielt i baneheiasaken er at vi har to signifikante tekniske beviser som motsier hverandre. Populistisk kan man si at DNA «beviser» at K har vært der, mens mobil-beviset «beviser» at han ikke har vært der. Da slår Aristoteles motsigelsesprinsipp inn: K kan ikke ha vært er og ikke ha vært der på samme tid.

Så et av disse bevisene må da være feil i den intuisjonen det frembringer. Det innebærer at vi må forlate intuisjonen og gå på analyse. Men det innebærer også at det å gå for et av alternativene - han har vært der, eller han har ikke vært der - innebærer å akseptere en usannsynlighet på kjøpet.

Poenget her er at det ikke er mulig å dømme K her uten store innslag av såkalt «rimelig tvil».

Det er uansett vesentlig å poengtere at den delen av DNA beviset som beviser at A var med på dette, står seg som et bunnsolid bevis, som for øvrig ble styrket av de siste undersøkelsene. Det som er omstridt, er holdbarheten til påstanden om det har vært to til stede. Den har vel blitt mer og mer svekket med årene.

Den modellen jeg har satt opp likestiller disse to bevisene, og prøver dem mot hverandre. Dette er grafisk illustrert i modellen. Prøving av bevisene mot hverandre viser at mobilbeviset er langt mer solid enn DNA-beviset for to gjerningsmenn. Mens mobilbeviset estimeres til 97% så estimeres DNA beviset for to gjerningsmenn til 29%. Ut fra disse estimatene er altså mobilbeviset tre ganger mer solid enn DNA-beviset.

Så kan selvsagt både estimat og modell diskuteres. Men det er jo det som er hele poenget med denne modellen. Den åpner for en langt mer systematisk gjennomgang av saken i sin helhet.

En potensiell innvending må nevnes. Det er at sannsynligheten for solo-hypotesen, altså at A har gjort dette alene ikke kan bli høyere enn 71% (100%-29%), gitt resonnementet over.  Likevel kommer jeg altså i sluttresultatet opp med et estimat på over 99%. Jeg har stusset litt på om det kan være en selvmotsigelse. Dette er som sagt uferdig tenkning. Men det jeg har gjort til slutt er å forholds-vurdere tre hypoteser mot hverandre. Disse tre hypotesene regnes da å fylle hele mulighetsrommet, altså 100%. Det som skjer er at både dominans-hypotesen (at K tvang A til å være med på dette), og samarbeidshypotesen (at de samarbeidet om dette) faller fullstendig gjennom i forhold til solo-hypotesen (at A gjorde dette alene). Gitt forutsetningen om at hypotesene dekker hele mulighetsrommet og at anslagene holder mål, så gir jo dette mening.

Gitt at mine analyser er på rett spor kan man jo spørre seg hvorfor en så pass grov feil kan ha passert både tingrett, lagmannsrett og 5 behandlinger i gjenopptakelseskommisjonen. Det krever nok en egen havarikommisjon. Min hypotese er at dette er en følgefeil som starter med at politiet utviklet en viss grad av tunnelsyn under etterforskningen. To feil ble begått: Man anså K og A som en aktør og vurderte i for liten grad hypoteser om at en av den kunne ha operert alene. Den andre feilen er at man hadde alt for svakt fokus på å få frem og analysere mobildata. Dette førte jo også til at bevis gikk tapt. Vi vet for lite om hva SMS-utvekslingene gikk ut på.

Følgen av dette kjenner vi jo som at A ble ledet inn i et narrativ som inkluderte dem begge. Man overser at dette representerte en mulighet for A til å nedspille sin rolle.

I rettsprosessen oppdager K sin advokat mobilbevisets betydning. Og jeg kan godt forstå strategien med å holde igjen og så overraske prosessen med dette i sakens sluttfase. Man kunne jo forestille seg et overraskelsesmoment som snudde hele saken. Og det ble jo oppstyr av dette. Men i ettertid innser vi at dette var en skjebnesvanger feil. Det jeg tror skjedde er veldig menneskelig. Det handler om at DNA-beviset hadde festet seg. Man levde fortsatt i en viss villfarelse om i hvilken grad vi hadde solid bevis for at det måtte ha vært to gjerningspersoner. Dette summeres da opp i:

Hvis det ikke var K hvem var det da?

Oppdag at dette spørsmålet baserer seg på samme resonnement som den utgangspåstanden som jeg startet med. Dersom vi vet at det var to gjerningspersoner, så vil en hypotese om at det var noen andre enn K, bli høyst usannsynlig. Dette avgjør da saken. Mobilbeviset får da følgende status:

Det utelukker ikke at K likevel kan ha vært der. Det er nærliggende å tenke man her begår den tankefeilen som kalles for «argument from ignorance», beskrevet her. Filen oppstår på grunn av man ubevisst forutsetter dikotomi av typen «Kan det ikke utelukkes må det jo være sant».  

Vi har altså en teoretisk mulighet for f.eks. atmosfæriske forhold, software og slike ting. Det man glipper på er å estimere hvor usannsynlig dette er, og benytte analyse til å vise i hvor stor grad dette svekker konklusjonens sannsynlighet.

Det er denne modellen som har festet seg, og ingen har klart å resonnere seg frem til akkurat det jeg påstår: At sannsynligheten for denne hjelpehypotesen har akkurat samme logiske status som hypoteser av typen «hvem skulle det ellers ha vært?».

Jeg tenker da at når en anke-prosess og fem gjenopptakelseskommisjoner ikke greier å oppdage dette, så er det all grunn til å stille spørsmålstegn ved om fremgangsmåter eller metoder ved kompleks bevisvurdering i denne type prosesser er forsvarlige, gitt de konsekvenser dette kan få, både i forhold til straff, men ikke minst i forhold til risiko.

 

Fremgangsmåte i denne analysen

Jeg har startet denne analysen med å strukturere saken i tema, og formulere relevante spørsmål som kan ha sannsynlighetsestimater som svar. Så har jeg forsøkt å gi begrunnede anslag på hvert spørsmål, for så å komme opp med relevante hypoteser som dekker hvert tema. Så har jeg hatt som mål å utvikle en eller flere heldekkende hypoteser for hele forløpet. Disse vil da bli estimert i en samlet modell basert på underliggende temaer. På den måten vil hoved-hypotesene kunne måles opp mot hverandre.

Når jeg så skal måle hypoteser opp mot hverandre, så regnes de om til hver sin andel av et hundreprosent-kart. Det vi får frem ut av dette er altså ikke en overbevisende sannhet, men en rangering av hypotesene, og da også hvilken hypotese som med rimelighet kan anses som den mest sannsynlige.

Her er det vesentlig at min gjennomgang av saken nødvendigvis vanskelig kan gjøres helt ned i dybden. Jeg har kanskje brukt tresifret antall timer på å gå gjennom materiale i saken, da i hovedsak basert på boka til Bjørn Olav Jahr, podkaster og Discovery-dokumentaren og dette nettstedet.

Jeg måler følgende hoved-hypoteser:

1)   Som beskrevet i dommen. La oss kalle den dominans-hypotesen.
Basert på A sin forklaring. K var pådriver og hovedmann. A ble presset inn i dette.

2)   De var sammen om det. La oss kalle den for samarbeids-hypotesen.
Det var delvis planlagt på forhånd. De samarbeidet om å gjøre det og begge aktive deltakere i det som skjedde. Denne tas med fordi det kan antas at både politi og retten regner med at A ned-spiller sin rolle i saken, men at det er en kostnad man har tatt for å få hull på saken. Så lenge K nekter å tilstå, så får A definisjonsmakt i saken, og han gis bevisst fordeler, for derved å skape press på K i saken. Med andre ord en «splitt-og-hersk» strategi fra politiet.
Men det fordrer da at man konstruerer en hypotese basert på disse premissene. Det er altså at de begge har vært mer likeverdige og aktive i forbrytelsen. Da må også denne hypotesen den mot de andre.

3)   A var alene om det. La oss kalle denne for solo-hypotesen.
Men han har dratt K inn i det for på den måten å kunne unndra seg ansvar. Han vil da ha enda større definisjonsmakt i saken, fordi en tilståelse fra K da ville vært en falsk tilståelse.
Hypotesen må jo da utvikles med tanke på at A har planlagt og gjennomført forbrytelsen på egen hand.

 

Hypotese 2 (samarbeids-hypotesen) og 3 (solo-hypotesen) er avhengig av å bli konstruert. Det som er viktig er at hypotesene ikke er selvmotsigende, og er i harmoni med tekniske bevis og befinner seg innenfor et rimelig mulighetsrom.

Det sier seg selv at da blir det vanskelig å bli veldig detaljert der man ikke har tekniske bevis, eller signifikante vitneobservasjoner å bygge på. På den ene siden gir dette hypotesene en fordel at de kan konstrueres i harmoni med de faktaopplysninger man har i saken. På den måten vil de kunne fremstå plausible og rimelige, bare av den grunn.

På den andre siden vet vi at hypotese 1 (dominans-hypotesen) også er en konstruksjon, som løpende har blitt tilpasset etter hvert som faktagrunnlaget i saken har utviklet seg.

Men uansett betyr dette at detaljeringene i hypotesene er begrenset av tilgjengelig faktagrunnlag. Jeg har ikke kompetanse nok om Baneheia til å kunne foreslå hvilke stier som kan være brukt når. Det er selvsagt en svakhet som jeg kunne fått hjelp til, for derved å kunne forbedret denne analysen. Men det er viktig her er at denne analysen ikke har som mål å komme opp med noen fasit. Resultatet kan kanskje gi en pekepinn. Men målet er heller å demonstrere hvordan man kunne arbeidet med en sak med utgangspunkt i sannsynlighets-modellering.

Litt teori: Jeg opererer med begrepene betingelser og indikasjoner. Betingelser er forhold som må være til stede for at hypotesen skal komme innenfor et rimelig mulighetsrom. Det vil si at dersom betingelsen faller, så faller også hypotesen. Hypotesens sannsynlighetsanslag vil dermed begrenses av betingelsens sannsynlighetsanslag. Det vil si at hypotesens sannsynlighetsanslag, ellers vil måtte multipliseres med betingelsens sannsynlighetsanslag. Finnes det flere slike betingelser, må anslagene multipliseres med hverandre.

Indikasjoner er forhold som støtter hypotesen. Hver indikasjon får et sannsynlighetsestimat, som angir i hvilken grad forholdet støtter hypotesen. Dersom forholdet er komplekst, kan man bryte det ned i underliggende lister av indikasjoner. Anslagene sannsynlighets-summeres etter beskrivelser gitt under. Man kan tenke seg negative indikasjoner. Disse kommer ikke med i listen over indikasjoner. Negative indikasjoner vil kreve alternative konkurrerende hypoteser. Der kommer de inn som positive indikasjoner til støtte for den konkurrerende hypotesen. Man må da fylle hele mulighetsrommet med en eller flere konkurrerende hypoteser. Summen av disse er jo hundre prosent. Og indikasjonene på hver av dem, angir fordelingen mellom dem.
På den måten vil negative indikasjoner påvirke anslaget negativt på utgangshypotesen.

Modellen som utvikles har utgangspunkt i de tre hypotesene. Så er det de to mest signifikante tekniske bevisene, som er DNA-beviset og mobil-beviset. En rask analyse er at de to sentrale tekniske bevisene støtter hver sin side av saken. Det betyr i praksis at DNA-beviset støtter dominans-hypotesen og samarbeidshypotesen fordi det sannsynliggjør at det står to gjerningspersoner bak. Og tilsvarende vil mobil-beviset støtter solo-hypotesen fordi det utelukker K, som gjerningsperson.

 

For dominans-hypotesen og samarbeidshypotesen, er man avhengig av å utvikle en forklaring som nøytraliserer mobil-beviset. En slik forklaring blir da å regne som betingelse for disse to hypotesene. Vi må da komme opp med sannsynlighetsestimat på denne betingelsen. La oss kalle denne for mobil-forklarings-betingelsen.

Og på samme måte må man utvikle en forklaring som nøytraliserer DNA-beviset for å forsvare solo-hypotesen. Og på samme måte vil denne forklaringen måtte estimeres og fungere som betingelse for solo-hypotesen. La oss kalle den for DNA-forklarings-betingelsen.

Det kan være andre forhold i saken som vil kunne fungere på samme måte. Disse vil da bli ført på regnskapene for henholdsvis betingelser og indikasjoner, etter hvert som analyse skrider frem.

Når vi har kommet opp med sannsynlighetsestimater på forklaringsbetingelsene, så vil vi lett kunne beregne alternativet som støtter motsatt hypotese. Det er hundre prosent minus anslaget på forklaringsbetingelsen. La oss kalle det for inversanslaget. Da er det logisk at inversanslaget støtter den/de motsatte hypotesen(e).

Fremgangsmåten blir da at man:

1)   Utvikler hypotesene, identifiserer, temaer, indikasjoner og betingelser. Fremgangsmåten er teoretisk beskrevet i neste avsnitt.

2)   Vi har allerede identifisert de sentrale tekniske bevisene (DNA og mobil-bevisene), som fungerer som indikasjoner støtter hver sine hoved-hypoteser.

3)   Vi har også identifisert mot-hypoteser som betingelser for sine respektive hypoteser.
Dominans- og samarbeids-hypotesen betinges av at mobilbeviset kan nøytraliseres, det gjøres altså i en mot-hypotesen. Denne hypotesens sannsynlighet fungerer da som en betingelse for disse hypotesene. Det samme gjelder DNA-beviset, bare nå at dette støtter de to nevnte hoved-hypotesene, og da vil en mot-hypotese som nøytraliserer DNA-beviset fungere som en betingelse for solo-hypotesen.

4)   Vi anvender matematikken for dette som er beskrevet i neste avsnitt.

Modellen er forsøkt visualisert i denne figuren:

 

 

Litt om matematikken som er brukt her

Du kan se innholdet av regnearket her.
Du kan laste ned regnearket her.

Jeg er ikke matematiker. Men jeg har vært nødt til å utvikle noen teknikker til bruk for slike modeller. Det ideelle ville selvsagt være å trekke matematikere med seg på laget når slike verktøy for alvor skulle utvikles.

Estimatene oppgis som sagt i prosenter mellom 0 og 100. Da er vi inne på en referanseramme som er familiær for oss alle. Rent matematisk vil dette omgjøres til reelle tall mellom 0 og 1. Og det er velkjent at dersom et utfall avhenger av flere betingelser, så vil man kunne beregne utfallet ved å multiplisere sannsynlighetsestimatene med hverandre. For eksempel:

Utfall X forutsetter betingelser gitt ved sannsynlighetsanslag A og B. Sannsynlighet for å at å kaste terning gir to seksere på rad er 1/6*1/6=1/36= ca. 2,78%.

Et enklere eksempel: Vi har to bokser med lokk på. Det ligger en mynt i en av dem. Du skal gjette. Hvor stor er sannsynligheten for å treffe rett? Statistisk vil man treffer rett i halvparten av tilfellene. Altså 50%= 0,5.

Men nå utvider vi eksperimentet. Før du får gjette på boksene må du først gjette riktig kort.  Du har to kort, et rødt og et sort. De er selvsagt snudd så du ser ikke fargen. Du skal peke ut det røde. Dersom du treffer riktig, kommer du videre og kan gjette i hvilken boks mynten befinner seg i. Da har du altså 50% sannsynlighet for å gjette riktig kort. Så om vi lot hundre personer gjøre dette, vil ca. 50 av dem gjette riktig kort. De vil da kunne gjette på mynten i boksen. Og da vil ca. halvparten av dem igjen gjette riktig boks. Alt så ca. 25. Formelen er altså 0,5*0,5=0.25.  

Dette er den enkle formelen som de fleste av oss kan. Men her er det vesentlig at vi tvinges til å skille mellom hva som er betingelser og hva som er indikatorer.

Et mer komplisert eksempel:
En hypotese forutsetter at mannen gikk over en stor myr. Dette blir en betingelse, for dersom mannen ikke kunne komme seg over myra, så faller hypotesen fra hverandre. Så dersom det er en hengemyr og den viser seg umulig å forsere, da faller hypotesen. Så hva er sannsynligheten for at mannen greide å forsere myren? Vi innser at hoved-hypotesen aldri kan bli sterkere enn dette sannsynlighetsanslaget. Og er det flere slike betingelser, ja så er vi over på den enkle formelen å multiplisere disse anslagene.

Hva med å summere sannsynligheter, altså at vi har flere indikatorer som peker i samme retning?

La oss si vi har et vitne som hadde utsikt over myra. Og vitnet så en mann gå over myra. Da er dette ikke en betingelse, men en indikator som støtter hypotesen. Har vi mange slike indikatorer så må de på et eller annet vis summere seg opp og styrke hypotesen. Men la oss si at vi ikke har ett, men fire vitner som mener å ha sett en mann passere myra i angitte tidsrom. La oss si vi anslår påliteligheten i form av sannsynlighet som 50% for hver av vitnene. Men her råker vi bort i et problem.

Problemet her er at man kan risikere å komme opp med en større mengde faktorer, hvis anslag ender opp med å overstige 100%.  Det er indikasjon på at man ikke bare kan summere slike anslag.

Min tilnærming er følgende:
Her har vi en hypotese X, som støttes av A med 50%, B med 50%, C med 50%, D med 50%.

Jeg skal ikke gå dypt i problematikken her, men kun forklare at ren summering blir feil fordi A, B, D og D også kan overlappe hverandre. For å unngå dette har jeg gjort følgende resonnement:

A gir X en sannsynlighet på 50%.
Da har vi 50% igjen som B kan spille seg ut på. Det gir 25%. Da er vi oppe i 75%.
Da har vi 25% som C kan spille seg ut på. Det gir 12,5% og vi er oppe i 87,5%.
Og så videre med D og vi ender opp med 93,75%

Jeg kaller dette for sannsynlighetssummering.

I Excel er tankegangen slik:

1)   Første element på listen legges ut i summeringskollonens som den er.

2)   De påfølgende gjør følgende: Fjerner prosentandelen fra forrige element og regner prosentandelen ut fra resten, og resultatet blir forrige element pluss den beregnede prosentandelen av resten. For eksempel: Første element er 50% neste element er 50%, Da vil operasjonen bli 100%-50%=50%. Så tar vi 50% av det, får 25% som vi legger til forrige og svaret blir 75%. Formelen ser slik ut:

=HVIS(B5>0;(C4+(B5*(1-C4)));"") (Hvor B5 er gjeldende segment, C4 er forrige resultat).

Formelen er testet ut via «Brute Force» i dataprogrammet PAdd som simulerer ti-tusener av forsøk på å bergene forholdet mellom antall treff og totale forsøk, på slike lister. Resultatet bekrefter at denne formen for summering er riktig, i alle fall innenfor 2% og det er mer enn nok da nøyaktigheten på dette neppe har noen mening på så lavt nivå.

Men la oss nå si at vi erstatter et av disse vitnene med et kamera. Det vil si vi sitter igjen med en video, hvor vi tydelig kan se en mann gå over myra, på et gitt tidspunkt. Hva er da sannsynligheten for at kamera-beviset er feil? Det kan jo for eksempel være «deep-fake». La oss si vi kommer opp med 99% for at dette viser at en mann går over myra., og 1% for at det er «deep fake». Da er denne 1% en betingelse for en hoved-hypotese som forutsetter at ingen gikk over myra.

I praksis innebærer dette at jeg opererer med betingelser, som krever multiplikasjon, og indikasjoner som krever sannsynlighetssummering.

Videre vil sannsynlighetsestimater på hypoteser kunne hjelpe oss med å se konkurrerende hypoteser i forhold til hverandre. Har vi to fulldekkende hypoteser og ingen andre kandidater, så vil det jo i teorien kun være nødvendig å estimere en av dem. Den andre hypotesen vil jo da logisk bli 100%-estimatet.

Og vi innser at jo flere hypoteser vi har, desto flere blir det å fordele sannsynligheten på.

Når det gjelder hoved-hypotesene i denne saken vil vi raskt innse at summen av anslagene ikke vil treffe hundre prosent. Totalen kan både bli over og under hundre prosent. Jeg tenker at når vi sitter med tre hoved hypoteser så er sannsynligheten nærmere hundre prosent for at en av disse hypotesene er riktig. Måten vi løser det på, er å fordele de anslagene som er gjort innenfor 100%. Man tar altså R=totalen/100. Så blir nytt anslag på hypotese1=anslag på hypotese 1/R osv.

Hypotese 1 Dominans-hypotesen

Dette er historien, omtrent som A har fortalt den. I og med at A var under K sin kontroll, så bergenser det i hvilken grad de kan ha samarbeidet, for eksempel ved å skille lag på kritiske punkter for å spare tid. A sin historie inneholder jo også sekvenser hvor det er krangel mellom de to.
Samtidig, når først A var presset til å begå drap og overgrep, så ville det skapt motivasjon til å samarbeide, om for eksempel å gjemme likene og fjerne spor fra åstedet.

Historien

I grove trekk er historien slik (hentet fra avhør september 2000)[2]:
A møtte på parkeringsplassen ved Svarttjønn, kl. 1745. Planen var joggetur med HV-ungdommen. Ingen kom, og han spaserte rundt Svarttjønn. Så kommer K syklende i retning bommen. De var da på østsiden av Svarttjønn. K foreslår at de går tur i Baneheia. Han låser sykkelen ved bommen, tar med seg mobilen (noe A sier han er helt sikker på). De går fra Bommen ca. 1810.
De går inn for å lete etter fremtidig teltplass. De følger lysløypa, og valser litt rundt før de finner en egnet teltplass. Da har det gått 15 minutter. Derfra går de ned langs en sti som leder til hoved-stien like ved 2.stampe (ca. 100 meter fra 3.stampe). Nede på hoved-stien går de bak en dame med lyst hår i 30-årene. Her møter de jentene på tur opp fra tredje stampe. K lokker dem med seg. Sammen går de så tilbake i den retning K og A kom fra (med andre ord sørover). De tar av på stien mot åstedet. Ulent terreng. De går av fra stien og må blant annet hoppe ned fra en knaus ned i et søkk. A forklarer at han pisser et sted der.
A forklarer at K drar fram en kniv. Sannsynligvis fra en slire på innersiden av bukselinningene. Forklaringen som nå følger, gjengir jeg ikke i detalj. Det som er relevant er at barna er manøvrert inn i et terreng hvor de er låst mot fjellskrenten, krypfuru, og ulendt terreng inkludert stup. De er borte fra stien og kan fort også ha vært retningsville. Dette er viktige detaljer fordi det sier noe om muligheten for en person til å ha kontroll på to barn. A forklarer også om bruk av trusler om å drepe. Dette føyer seg inn i samme mønster.
I A sin første forklaring deltar han ikke i overgrepene. K dreper den eldste jenta. Det oppstår krangel mellom de to. Men det ender med at A dreper den yngste. Deretter dekker de til jentene med einer, som A kutter på åstedet. K er nøye med å vaske kniven. De går nedover mot en demning hvor K gjemmer barnas klær. Han putter posen i en av lommene sine. Han kaster brusflasken opp i terrenget. Da var klokken ca. 2000.  De deler seg på turen tilbake. A går via Fant Olsen Stykke.

Jeg har gjengitt historien uten detaljer og tidsangivelser. Politiet har selvsagt forsøkt å kartlegge dette i langt større detalj. Når forlot de bommen ved Svarttjønn? Hvor lang tid bruke de på å finne teltplass? Når og hvor traff de jentene? Hvilken rute brukte de opp til åstedet? Hvor lang tid tok overgrepene, drapene og skjulingen av spor på åstedet?
Det som er klart, er at historien som A kom med i den første tilståelsen har mange og store svakheter. Det er vel åpenbart at A forsøker å minimalisere sin rolle så langt som overholde mulig. Han endrer forklaring etter hvert han konfronteres med beviser. Så vi innser at forklaringen ikke er pålitelig, og at den er tilpasset.
Men det betyr også påviste løgner og uklarheter opp i dette er forståelig med utgangspunkt i et perspektiv om at han forsøker å nedspille sin rolle i saken. Det at A svekker sin troverdighet gjennom dette, er med andre ord bare en indikasjon på at hele historien som involverer K er usann. Det vi kan bruke dette til, er å sortere mellom denne hypotesen (dominans-hypotesen) og hypotese 2 som er samarbeidshypotesen.

Indikasjoner på dominanshypotesen

1)   De må ha vært to for å holde kontroll (Tema 2) 3%

2)   K sine tidligere historier (Tema 6) 1%

3)   Sakkyndiges konklusjon om A sin troverdighet (Tema 12) 2%

4)   A sin forklaring; Troverdighet (Tema 12) 45%

5)   At de avtalte alibi (Tema 7) 15%

6)   DNA-beviset viser to på åstedet (Tema 9) 29%

7)   Begge var sett sammen før og etter hendelsen (Tema 19) 0%

8)   At de begge spurte etter hverandre da de ble arrestert. (Tema 20) 20%

 

Betingelser for dominanshypotesen

1.    At K har stått for det som måtte være av planlegging. (Tema 1) 8,41%

2.    At dette er begått av to personer (motsats til vurderinger i gjerningsmannsprofilen) (Tema 11) 81%

3.    At sykkelen har vært ved inngangen til Baneheia (Tema 3) 30%

4.    At historien kan tilpasses mobilbeviset (tema 10 og14) 3%

5.    Sannsynligheten for at K lyver (Tema 14) 27%

6.    At A snakker sant om drapsvåpenet (Tema 4) 13%

Hypotese 2 Samarbeidshypotesen

Historien

Jeg forsøker meg da på å skrive historien i korte trekk, slik den kunne ha skjedd, mest mulig konsistent med det vi har av vitneobservasjoner og andre opplysninger. Den første versjonen ignorerer flyverens vitnemål, mens den andre innarbeider denne, pluss flere andre vitneobservasjoner.

Versjon 1:
Vi starter da historien med at de to er like utenfor bommen litt før kl. 18:00, på drapsdagen. De går innover i Baneheia og merker seg lite trafikk den dagen. De diskuterer og er åpne om muligheten. På forhånd har de fantasert om hvordan de skal kunne lokke med seg barn, hvordan holde dem under kontroll, og hvordan man kan drepe dem med kniv. A har spanet dagen før, og sett jenter bade der. De har håp om at det gjentar seg i dag. De leter ikke etter teltplass, men et passende åsted. De er godt kjent og vet sånn ca. hvor de skal lete. De peker ut åstedet, og analyserer mulighetene. Klokken er nå ca. 18:30.  Så tar de strake veien ned stien mot vestsiden av andre stampe. Derfra går de nordover for diskret å sjekke badeplasser. Etter å ha passert 3 stampe, får de øye på to jenter på brygga, på tur til å bade. De legger en rask plan og deler seg. K tar med seg kniven og beveger seg mot åstedet. Her begynner han å skjære einer, klar til å dekke til likene. Dette passer med at greinene er avskjært uten rester av blod på kniven. A beveger seg til et utkikkspunkt hvor han kan følge med barna. Dessverre er det noen andre voksne der. K venter og følger med. Kl. 18:50 forlater de voksne plassen og A bestemmer seg for å slå til. Kl. 18:55, er han nede ved badebrygga. Jentene er oppe av vannet. Den ene har en flaske brus i hånden. A spiller ut lokketrikset og får dem med seg. De tar raskeste vei sørover langs 3 stampe, og følger stien opp mot åstedet. På veien mot åstedet kaster den ene jenta flaska fra seg ut i terrenget. De er ved åstedet ca. 1905. Begge to voldtar jentene, og A dreper dem begge i etterkant. De flytter dem i dumpen, og mens K dekker dem til, vasker A kniven, gjemmer posens innhold litt lengre nede, tar med seg posen som han senere kaster i en søppel-boks på vei hjem, og fjerner spor fra åstedet. Kl. 19:45 avtaler de alibi, og beveger seg hjem hver for seg. K kommer hjem ca. 20:20, mens A først er hjemme og dusjer, ankommer K ca. 20:30.

Versjon 2
Historien er lik frem til jentene er ferdig med å bade. A beveger seg til det samme utkikkspunkt hvor han kan følge med barna. Kl. 19:02 går jentene på land. De beveger seg bak noen busker for å skifte. Akkurat mens de skifter, kommer en jogger forbi. Han blir stående å strekke og tøye. Jentene blir værende bak busken til mannen er gått. K vender tålmodig på joggeren, og konstaterer at han springer sin vei kl. 19:10.  K beveger seg forsiktig og stille ned mot badebrygga. Han kontakter jentene ca. 19:25. A spiller ut lokketrikset og får dem med seg. Ca. kl. 19:30 går de nordover langs 3 stampe. Her blir de, uten å vite det observert av en jobber på andre siden av vannet. Så følger de lysløypa mot åstedet. De er der ca. 19:45. Begge to voldtar jentene, og ca. kl. 20:15 dreper A begge jentene med til sammen fire knivstikk. Skrikene blir oppfattet av en forbipasserende ved 3 stampe. De er så kraftige at ender leter fra vannet. De flytter likene i dumpen, og mens K dekker dem til vasker A kniven, fjerner spor fra åstedet og gjemmer posens innhold litt lengre nede, kaster flasken innover i terrenget, tar med seg posen som han senere kaster i en søppel-boks på vei hjem. Kl. 20:20 passerer en mann den øvre stien, og hører aktiviteten i retning åstedet. Ca. Kl. 20:30 avtaler de alibi, og beveger seg hjem hver for seg. På Fant Olsen Stykke treffer A på en person, A snur seg og later som han gjør tøyeøvelser. K kommer hjem ca. 20:45, mens A først er hjemme og dusjer, ankommer K ca. 21:05.

Drapsvåpenet

Gitt samarbeidshypotesen kan drapsvåpenet være skaffet til veie, både av A og av K. Men her er det et vesentlig poeng at dersom det er A som har skaffet drapsvåpenet, så har A all mulig grunn til å lyve om dette. Akkurat det har vi svært gode indikasjoner på. Se tema 4. Her kommer vi opp med 87% sannsynlighet for at A lyver om kniven. Gitt hypotesen om ansvarsfraskrivelse, så er dette veldig forståelig.
Det som er rart er at politiet ikke har sett denne muligheten. For etterforskningen på A sine kniver har vært for svak. A har hatt en Letherman-kniv som i lengde passer med de stikkene som er gjort på ofrene. Denne kniven er aldri redegjort for.
Sett opp mot hypotesen så passer det altså at A skaffet kniven, men tvinges til å lyve om dette nettopp, noe som er helt nødvendig for å kunne frakoble seg ansvaret.

Planlegging

Samarbeidshypotesen forutsetter at dette var planlagt, og at de to samarbeidet om det. Hypotesen om forhåndsplanlegging er analysert i tema 1. Dette er et meget svakt punkt for samarbeidshypotesen. Da handler det om at sannsynligheten for at K har hatt slike planer denne dagen, er høyst usannsynlig.

Indikasjoner på samarbeidshypotesen

1)   De må ha vært to for å holde kontroll (Tema 2) 3%

2)   K sine tidligere historier (Tema 6) 1%

3)   At A lyver om drapsvåpenet (Tema 4) 87%

4)   Avtale om alibi (Tema 7) 15%

5)   DNA-beviset (Tema 9) 29%

6)   Sammenfall med vitneobservasjoner
De to alternativene har en viss åpning for å kunne tilpasses vitneobservasjoner. Men dette blir for spekulativt så den tas ikke med.

7)   Begge var sett sammen før og etter hendelsen (Tema 19) 0%

8)   At de begge spurte etter hverandre da de ble arrestert (Tema 20)

Betingelser for samarbeidshypotesen

1)   De har planlagt dette sammen (Tema 1) 8,33%)

2)   At dette er begått av to personer (statistisk usannsynlig) (Tema 11) 81%

3)   Sannsynligheten for at A lyver (Tema 12) 100%

4)   At sykkelen har vært ved inngangen til Baneheia (Tema 3) 30%

5)   Hypotesen kan tilpasses mobilbeviset (tema 10 og 14) 3%

6)   At sakkyndige Olaf Bakke ble lurt av A (Tema 12) 98%

7)   Sannsynligheten for at K lyver (Tema 14) 27%

 

 

 

Hypotese 3 Solo-hypotesen

Solohypotesen er altså at A kan ha gjort dette alene, og at han senere, når han ble avslørt, drar med seg K i den hensikt å unndra seg ansvar.

Historien

Bjørn Olav Jahr gjør, i boken sin, et forsøk på å konstruere akkurat dette scenarioet. Kravet til holdbarhet av et slikt scenario, er at det skal være realistisk og samsvare med andre funn og vitner. I den grad ting ikke passer, krever det også en forklaring.

Min første intuitive innvending mot ideen om at dette er et enmanns verk, er spørsmålet om hvordan en person kan klare å kontrollere to barn på denne måten. Etter å ha satt meg mer inn i saken, og hørt forklaringene til A, og fått beskrevet åstedet, så skjønner jeg at dette er fullt mulig.
Denne er nå beregnet i Tema 2, kontroll hvor sannsynligheten er estimert til 97%. Denne fungerer som en betingelse for solo-hypotesen.

 

Jeg skal ikke gjengi Jahrs scenario, men nøye meg med å forsøke meg på komme opp med en liste med estimerte indikatorer som styrker denne hypotesen. Kommer jeg opp med indikatorer som svekker hypotesen, må disse føres over til de andre konkurrerende hypotesene.

Jeg starter med å påpeke at her kommer grufulle opplysninger opp, som jeg ikke var klar over og som ellers ikke ser ut til å ha blitt viet mye oppmerksomhet. Barna var utsatt for betydelig vold, mest sannsynlig i form av slag eller annen brutal behandling. Dette får Jahr til å spekulere på om motivet vel så mye kan ha vært selve volden som seksualiteten. Måten barna ble drept på, sammenfaller med hva man ser på krigsfilmer. I så fall passer sannsynligvis dette mer med A sin modus.
Så langt jeg kan se, passer voldsbruken ikke inn i A sin forklaring. Men de passer med og styrker hypotesen om at A gjorde det alene.

Jahrs scenario starter med at A kan ha kontaktet barna allerede på brygga, eller like i nærheten. Grunnen til å anta dette er basert på at A ikke kan ha visst hvilken rute jentene brukte til og fra badeplassen. A sin forklaring om at de møttes på en annen rute er derfor svært usannsynlig, og sannsynligvis konturert. Dette scenarioet er også tilpasset en observasjon gjort av en flyver på joggetur. Han skal ha befunnet seg på andre siden av 3-stampe og sett en voksen og to barn på andre siden, på tur nordover langs den nordlige ruten som jentene pleide å gå. Avstanden skal ha vært ca. 150-200 meter. Han skal ha hørt dem, og signalement på klær passer med A og de to jentene.
Da snakker vi om et tidspunkt rundt 1945. Dette må da tilpasses siste observasjon av jentene som var i vannet kl. 1850. Her kan vi tenke oss at det kan ha gått 10-20 minutter fra de var i vannet til de var oppe, kanskje hadde drukket brusen og var klare til å gå. Her må vi strekke litt i begge ender for å fylle denne tiden, og det svekker hypotesen noe. Alle tidsangivelser inneholder usikkerhet. La oss si 5%.

Vi kan da ta med et annet vitneutsagn, hvor noen hørte skrik. Det var kl. 2015 altså en halv time etter flyverens observasjon. I tillegg til dette har vi to observasjoner kl. 2020 og 2037 hvor man hører raslelyder fra åstedet. Dette er observasjoner som kan passe med dette scenarioet. Vi har med andre ord flere vitneutsagn som kan være med å styrke hypotesen.

I rundspørringen dagen etter drapene hevder K han at A kom til ham kl. 1930. Dette kan jo ikke stemme. I ettertid har kanskje K innsett at han kan ha tatt feil av dagene. Han husket jo heller ikke at han hadde blitt utelåst av bua, og møtte A for å få tak i reservenøkkelen. Uansett er dette hypotesens svakeste punkt. Dette kommer til syne i tema 7, som er tatt med som indikasjoner på de to andre hypotesene.

Oppsummeringen er at denne hypotesen er den eneste som forklarer voldsbruken. Den er flyttet i tid, slik at den passer med vitneobservasjoner. Uansett lar den seg ikke forene med K sin opplysning om når A kom tilbake.

 

Indikasjoner på Solo-Hypotesen

1)   At K aldri innrømmer (Tema 13) 5%

2)   K sin troverdighet (Tema 15) 80%

3)   Morens vitnemål om at K var hjemme (Tema 18) 0%

4)   A lyver om drapsvåpenet (Tema 4 ) 87%

5)   Jan Olav Olaussens vitnemål (Tema 8) 0%

6)   Mobil-beviset (Tema 10 og 14) 97%

7)   At det er statistisk sannsynlig med bare en gjerningsperson (Tema 11) 19%

8)   Manglende observasjoner i Baneheia (Tema 17) 20%

9)   K sin mor sitt vitnemål (Tema 18) 0%

Betingelser for solo-hypotesen

1.    At A kan ha gjort dette alene (Tema 2) 97%

2.    At dette var planlagt av A alene (Tema 1) 83,25%

3.    At A lyver (Tema 12) 100%

4.    At sakkyndige Olaf Bakke ble lurt av A (Tema 12) 98%

5.    A må ha skaffet drapsvåpenet (tema 16) 92%

6.    At den delen av DNA beviser som indikerer to gjerningsmenn er feil (Tema 13) 71%

Tema evalueringer

Tema 1: Fantes det en plan og hvem er planleggeren?

Her skal vi frem til sannsynlighets estimater for at:

1)   A har planlagt ugjerningen

2)   K har planlagt ugjerningen

3)   A og K har planlagt ugjerningen i fellesskap

4)   Ingen har planlagt ugjerningen (dette var en impulshandling)

Anvendelsen av dette blir som følger:

Hoved-hypotese 1, dominans-hypotesen forutsetter at K har planlagt dette alene.
Hoved-hypotese 2, samarbeids-hypotesen forutsetter at A og K har planlagt dette sammen.
Hoved-hypotese 3, solo-hypotesen forutsetter at A har planlagt dette alene.

 

Fremgangsmåten blir da å sannsynliggjøre om det har vært planlagt, og deretter må estimatene på de tre første alternativene over multipliseres med dette, og alternativ 4 blir da differansen mellom 100% og sannsynlighetsestimatet for at det faktisk var planlagt.

Problemet med planleggings-hypotesen er at både K og A er målt til IQ i 83-84. Jeg har hørt at terskelen for å komme inn i det amerikanske forsvaret ligger på 82. Begge ligger akkurat innenfor. Likevel kan man spørre om dette er mental utrustning god nok til å kunne utvikle planer som lar seg gjennomføre.

En ting jeg har tenkt er at IQ-tester ofte er tidsbegrenset. Det vil si man må klare oppgavene innen en viss tid. Tanken er at mangel på IQ til en viss grad kan kompenseres med tid og innsats. Selv om metodene er snedig utspekulerte, så om man ser på hver enkel del, så er det ingen av disse strategiene som krever at man er rakettforsker for å kunne komme opp med dem. Så ja, den lave IQ-en er neppe til hinder for at mye kan være tenkt gjennom på forhånd.
En annen ting som kommer frem er at A har dysleksi. I boka er det gjengitt stikkord han skrev for søk etter dagbok på PC-en. Her ser man at dette er omfattende dysleksi. Kan det da være slik at dysleksi har påvirket IQ-testen til A? Kan det i så fall bety at A er smartere enn IQ-testen skulle tilsi? Det er kun spekulasjon fra min side.
Uansett tenker jeg at IQ-nivået ikke er til nevneverdig hinder for evnen til å planlegge dette, dager eller uker i forveien. Vi snakker da om en prosess hvor strategiene har modnet over dager eller uker.

En annen innvending kan være at jentene må ha vært tilfeldige ofre. Viser ikke det at det hele var impulsivt? Svaret er nei. Planleggingen handler ikke om hvem som skal rammes, men om hvordan det skal gjennomføres. Vi snakker ikke om en plan, som gjennomføres, instruksjon for instruksjon. Tenk heller planene som gjennomtenkte strategier som kan tilpasses den faktiske situasjonen slik som den måtte utspille seg.
Jeg synes også å se indikasjoner på at A kan ha høy manipulasjonskompetanse. Jeg setter 100% sannsynlighet på at begge var i stand til å planlegge.

 

Indikasjoner på at dette var planlagt:

Da starter vi med at her må ha vært gjort en god del tenkearbeid i forveien:

·       Hvordan komme usett i kontakt med barn som er uten oppsyn av voksne?
Planen kan ha oppstått en solskinnsdag på utflukt nettopp i Baneheia. Men tidspunktet måtte tilpasses en tid hvor det neppe var så mange på stedet. Derav ettermiddag eller kveld. Det at A oppholdt seg der på samme tidspunkt dagen før er jo en svært sterk indikasjon på at han hadde noe fore. Valg av tid og sted, vitner om at dette er tenkt gjennom på forhånd. Jeg estimerer 70% sannsynlighet for at dette er tilfelle.

·       Hvordan lokke med seg barn?
Metoden var utspekulert og kanskje spesielt innrettet mot jenter, som jo kan bli svært interesserte i å finne en katt med kattunger. Det kan ta tid å tenke ut noe slikt. Jeg estimerer 70% sannsynlighet for at metoden var tenkt ut på forhånd.

·       Hvordan kontrollere to barn?
Det var neppe planlagt at det skulle være to barn. Men det er vel sjelden eller aldri at et barn går alene for å bade. Så det kan være at vedkommende allerede under forarbeidene har sett for seg at man måtte handtere to barn. Vi ser tre viktige strategier som er brukt for å få til dette:

o  Bruk av trussel med kniv (stikker den ene av, blir den andre drept) 80%

o  Blending: man dekket hodet med jentenes klær. 80%

o  Valg av åsted: Når vi hører A’s forklaring på hvordan han ble truet og kontrollert av K, så handler det om ulendt terreng, hvor det vanskelig å bevege seg, og at det er vanskelig å orientere seg og vite hvor man skal springe. 90%

·       Hvordan utføre ugjerningen uten å bli oppdaget av utenforstående?
Igjen er valg av åsted avgjørende. Slik som beskrivelsen er så er det sannsynligvis det mest strategiske valget. Det var i et søkk, utilgjengelig alle veier for innsyn, og vanskelig å komme til. En vesentlig del av denne planleggingen må ha vært å blinke ut akkurat denne plassen.
Denne tas ikke med i beregningen da valg av åsted inngår i punktet over.

·       Hvordan skjule barna etter ugjerningen. Barna ble lagt i en dump, som etterpå ble dekket tildekket med greiner, skåret av busker og kratt i passe avstand fra åstedet. Her er det spekulasjoner på om greinene kan ha vært gjort klar på forhånd. Politiet sjekket skårene og fant ingen tegn til blod. Det er en indikasjon på at jobben var gjort på forhånd. Uansett vitner måten dette er gjort på om at det er strategisk tenkt gjennom på forhånd. Jeg gir 80% på denne.

Så har vi det faktum at gjerningspersonen hadde med seg kniv. Det er ikke vanlig å gå med kniv på seg, spesielt hvis man kun er på tur for å jogge eller bare labbe rundt. Jeg vil sette 90% sannsynlighet på at den som har tatt med seg kniven, har gjort det fordi vedkommende hadde planer om å begå ugjerningen.

Oppsummeringen på om dette var planlagt kan da anslås ved å kombinere anslagene over. Det gir en total på 99.9% Dette har også betydning fordi at da kan man være sikker på at dette er begått med overlegg.

Indikasjoner på at A hadde planlagt dette:

1)   Hvorfor løy han til sine foreldre om hva han skulle denne ettermiddagen? Han fortalte at han skulle trene med HV-ungdommen. Hvor sikre er vi på at han faktisk løy om dette. Det at han oppgav denne forklaringen er etter all sannsynlighet bekreftet, både av ham selv og foreldrene. Det gir 100%. Kartlegging i ettertid viser at treningen i Baneheia foregikk på onsdager. Men det hendte også at det var noe aktivitet et annet sted på fredager. A oppgir at han var usikker på avtalen og bare møtte opp. Dette høres jo veldig rart ut. Og det kom ingen. Det gjør det enda mer usannsynlig. La oss gi 20% sannsynlighet for at A sin forklaring på dette er sann. Da står vi igjen med 80% sannsynlighet for at A løy til sine foreldre om dette.

2)   A var observert i Baneheia dagen før. Her er det flere vitneobservasjoner av personer som kjente ham og snakket med ham. Begge de som kjente ham hadde reagert på dette. Dette var på en torsdag. Trening med HV pleide å være på onsdager. La oss gi 30% sannsynlighet på at A sin forklaring kan stemme. Det som trekker opp, er at A var nedbrutt denne dagen fordi han ikke hadde fått vite at han ikke hadde fått lærlingeplass. Det kan forklare noe av oppførselen til A denne dagen. Da står vi igjen med 70% sannsynlighet for at dette handlet om planlagte ugjerninger.

 

Indikasjoner på at K har planlagt dette

Her vil fremgangsmåten være slik at vi jo har mest indikasjoner på at K ikke kan ha planlagt dette. Dette er altså negative indikasjoner, som jo må plasseres på konkurrerende hypoteser. Det betyr at alle indikasjoner som er markert med minus, kommer som pluss indikasjoner på at det var A som hadde planlagt.

1.    A sin forklaring
Sannsynligheten vil da bli det samme som for påliteligheten av A sin forklaring. Dette blir vanskelig fordi den type estimat jeg gjør her, nødvendigvis nettopp vil inngå som en del av estimatet på nettopp troverdigheten til A sin forklaring. Min første intuisjon var å sette 50%. Men etter å ha gjennomgått de andre punktene innser jeg at A sin forklaring på dette området rett og slett kollapser under tyngden av andre indikasjoner. Det ender med at jeg tillegger denne forklaringen en vekt på 10% og mener at da her jeg tatt hardt i.

2.    K hadde med seg kniv
A forklarer at K hadde med seg kniv. Han forteller at K hadde skjult kniven i en slire på innersiden av buksa. Dersom dette er tilfelle så var dette planlagt fra K sin side. Dette må kobles opp mot pkt. 4 i denne lista. Den indikerer at dette er svært lite sannsynlig, da K ikke hadde planer om å komme dit, og heller ikke kunne ha hatt med seg kniv. Dette gir negativ indikasjon, men det bygges inn i punkt 4.

3.    Paradoks: Dersom K har planlagt, så virker det usannsynlig at han ville trukket med seg A på det hele. Det må jo være det svakeste punktet. For det første: I hvilken grad vil K kunne forutsi hvordan A vil reagere på dette? A er større enn K. Hva er risikoen for at A ikke ville overmanne, eller stikke av og i verste fall varsle? Hva er risikoen for at A kan fortelle om dette i ettertid? I tillegg må man kunne forvente en viss skam over å vise denne type tilbøyeligheter, så åpenlyst foran kameraten. Som sagt viser all erfaring at slike udåder begås av enslige menn. Det er ikke uten grunn. Her er paradokset: Planleggeren må ha tenkt ut åstedet. Vedkommende må ha tenkt ut hvordan jentene skulle lokkes, og hvordan de skulle kontrolleres. Hva er nødvendigheten av å ha en intetanende A med seg på dette, annet enn risikoen for å blåse hele opplegget? De to første punktene viser rasjonalitet og at det er gjennomtenkt. Det siste punktet viser fundamental mangel på dømmekraft. Det er paradokset. -50%

4.    K havnet i BH som følge av et uhell med at han låste seg ute.
Dette er et forhold det ikke er tvil om. Det er bekreftet av A, av K, av A sin far og av telefonutskrifter. Dette er en sterk indikasjon på at K ikke ser ut til å ha planlagt å dra til Baneheia den dagen. Han kom jo dit for å hente nøkkelen til bua. At turen gikk dit var jo fordi han fikk beskjed av faren til A at A var i Baneheia for å trene med HV. På det tidspunktet var K utelåst av bua. Hvordan kunne han da ha tilgang til kniv? Kanskje han ikke en gang hadde mobilen på seg. Han ringte jo via fast-telefonen hjemme. Han hadde altså hadde ingen planer om hvor han skulle. Likevel endte han opp i Baneheia, med kniv på innersida av boksa, og en klar plan for kvelden. Her virker faktisk all den andre planleggingen som motstridende mot dette. For hvordan kan han havne uplanlagt på tid og sted, uten anelse om mulige ofre, men likevel vel forberedt med kniv og klare planer for udåden?  -60%

5.    K hadde faktisk andre planer denne kvelden. Han skulle sitte barnevakt for nevøen. Så langt jeg forstår, så var dette avtalt på forhånd. Han oppholdt seg i bua, og moren vitner om at det var sporadisk kontakt mellom dem. Dette innebærer sannsynligheten for at K kunne blitt kontaktet eller ropt på. Hadde K hatt andre planer den kvelden at han ignorerte risikoen for at de hjemme skulle oppdage at han plutselig var borte. -20%

Indikasjoner på at begge hadde planlagt dette

Vi innser at dersom begge hadde planlagt dette så betinger det at K har planlagt og at A har planlagt. Følgelig blir beregningen her ganske enkel, at disse sannsynlighetene multipliseres med hverandre.

For å komme tilbake til startalternativene. Så har vi tre muligheter å estimere:

1)   Estimat på sannsynligheten at det faktisk var planlagt
Uavhengig av hvem som planla, så viser tilgang til kniv, valg av åsted, tidspunkt, lokking og kontroll av ofrene med klar tydelighet at dette var planlagt. Beregnet anslag 99,6%

2)   Det var ikke planlagt
Enkel matematikk gitt det forrige punktet 0,4%. Det er ikke umulig at dette kan ha vært impulsivt fra K sin side. Det forutsetter at han pleier å gå med skjult kniv på seg, at han er lommekjent i Baneheia, at han er snartenkt, både i hvordan lokke med seg jentene og på det å holde kontroll på alle tre samtidig. Men ingenting tyder på at K hadde for vane å gå med skjult kniv på seg. Det er vel den svakeste siden ved denne hypotesen. Et estimat på 0,4% er kanskje i høyeste laget.

3)   Begge hadde planlagt dette sammen
Dette kan være en mulighet. Det er gode grunner til at A i så fall ikke forteller om det. Det vil jo ødelegge historien hans fullstendig. K kan åpenbart ikke fortelle om det, da han nekter for alt. I så fall kan jo historien om dette være ganske annerledes enn det som har blitt fremstilt. Dersom man vurderer denne muligheten opp mot paradoksene som A sin forklaring medfører, så innser vi at mange ting kan være enklere. Er det avtalt på forhånd, så handler det om samarbeid. Totalrisikoen går ned, da vil risikoen for å miste kontroll over barna vil være lavere.
Dette utløser noe jeg vil betegne som et kjent scenario. Man er to om en forbrytelse, og den ene blir tatt. Den som blir tatt har da flere muligheter. Han kan være solidarisk og ta alt ansvaret på seg. Eller, han kan si det som det er. Eller han kan «kaste kameraten under bussen» og nedtone sin egen rolle maksimalt. På den måten kan han oppnå mildest mulig straff. Det som ofte kan skje er da at politiet gjennom forhørene kjører en «splitt og hersk strategi», da gitt under formålet å få en av dem til å tilstå. Asbjørn Rachlew hevder at forskning viser at dette fungerer kontraproduktivt opp mot å få tak i en mer sannferdig historie. Men dersom målet er tilståelse, tiltale, som og straff, så blir sannhetsgehalten underordnet.
Det er jo akkurat denne strategien som anvendes i denne saken. Vi har mange eksempler fra USA på at slike scenarioer har endt med dødsdommer på personer som ikke har tilstått og hvor historien i stor grad er formet av en mulig makker. Ikke bare oppnår man dom og straff på denne måten, men man oppnår en etterlengtet demonisering. Dette må tas med fordi det er en så viktig del av massemekanismene som fungerer i slike sammenhenger.
Og selvsagt i de tilfellene hvor den som rammes av dette faktisk er uskyldig kan vi få tilfeller av falske tilståelser, men også personer som aldri tilstår. Her er det verdt å merke seg at det er disse som blir straffet hardest. Da må det ses i lys av troen på at noen er skyldig, men nekter å ta noe som helst ansvar for det.  Da blir jo dette en del av demoniseringen og oppmuntrer til desto strengere straff.
Opp i dette får vi også hele det komplekset som kan kalles for troverdighetsbedømmelse. Her må jeg innrømme at tilliten til miljøene rundt slike saker står svakt. Det gjelder alt fra politi, til etterforskere, til sakkyndige til psykologer. Jeg mistenker at dette «faget» rammes, både av sosialt spill, men ikke minst av at troen på egen dømmekraft i høy grad overstiger den reelle evnen. Hoved-hypotesen er at troverdighet baseres dels på intuisjon, dels på bekreftelsesfellen. Og at det videre forløp påvirker fortolkning og fokus i prosessen. Det skaper i sin tur en selvforsterkende prosess, godt hjulpet av prestisje, låses mot et ønsket resultat.
Jeg vet ikke om dette alternativet noen gang har blitt seriøst vurdert. Det som plager meg, er erkjennelsen av at det faktisk kan passe bedre med de faktiske forhold enn A sin historie. En variant av dette er at det kan være at både politi og rettsvesen forstår dette enda bedre enn meg, men at det er en «kostnad man tar i saken» for lettere å få frem en tilståelse. Gitt en slik virkelighetsforståelse oppfattes det kanskje ikke som en særlig stor kostnad at K ofres på den måten, all den tid han oppfattes skyldig i det som er skjedd. I så tilfelle avdekkes grader av «spill for galleriet», fra myndighetenes side.
Men konspirasjonsteori til side. Det som taler mot dette, er først og fremst at det er statistisk svært usannsynlig at to personer planlegger en slik forbrytelse. Det andre er måten K havner opp i Baneheia på, nemlig fordi han har låst seg ute av bua. Her er foranledningen bekreftet både av A, og av telefonsamtalen fra K til A sine foreldre. Dette høres ikke planlagt ut.
Det fjerde er at det ikke er noe som tilsier at K hadde planlagt noe opphold i Baneheia denne kvelden. Tvert imot. Han holdt seg hjemme, hadde avtalt å være barnevakt, og var jevnlig i kontakt med foreldrene. Her vitner foreldrene at dette var situasjonen der og da. Her kan man vise til at foreldrene har redusert troverdighet. Det som er viktig å påpeke her, er at dersom foreldrene virkelig var interessert i å hjelpe sønnen med noen ingredienser av tilpasning av historien, hvorfor ikke ta ordentlig i, og gi ham et sikkert alibi. Man kunne ha knyttet falske observasjoner til konkrete klokkeslett. Det svake alibiet som foreldrene gir ham her, styrker foreldrenes troverdighet, nettopp fordi det er svakt. Uansett vil det være en risiko for at K kunne blitt kontaktet av noen oppe i huset. De ville da ha merket at han var borte. En dekkhistorie på hvor han var og hva han skulle (på samme måte som A gjorde), ville da ha fungert bedre. Intet av dette har skjedd. Jeg ender opp med å estimere 5% sannsynlighet for denne muligheten.

Estimat planlegging

Starter med å liste opp hypotesene:

1)   A har planlagt ugjerningen

2)   K har planlagt ugjerningen

3)   A og K har planlagt ugjerningen i fellesskap

4)   Ingen har planlagt ugjerningen (dette var en impulshandling)

Det som blir spesielt er at vi kun har én positiv indikasjon på hypotese 2, nemlig A sin forklaring. Resten er momenter som motsier denne hypotesen. Da er oppskriften å føre slike på andre, konkurrerende hypoteser, der dette passer inn.

Vi ser umiddelbart at indikasjoner på at K ikke kan ha planlagt dette, ikke passer på hypotese 3 (at de hadde planlagt dette sammen). Da står vi igjen med hypotese 1 og 4.
Fremgangsmåten blir da at disse momentene går som indikasjoner på 1. Når det gjelder 4 er jo den teoretisk, for å fylle hele mulighetsrommet. Denne blir enkelt estimert som differansen mellom 100% og sannsynligheten for at det var planlagt.

Så er hypotese 1-3 betinget av at dette faktisk var planlagt. Dermed må estimatene på disse hypotesene multipliseres med denne betingelsen.

Når vi estimerer hypotesene uavhengig av hverandre så vil vi nødvendigvis ikke treffe 100%. Dette løser vi med en forholds-kalkulasjon (hvor stor andel har hver av hypotesene av en andel på 100%).

Utregningen er gjort i regnearket og her er resultatene:

H1 Planlagt av A	83,26 %	Føres som betingelse for Solo-hypotesen
H2 Planlagt av K	8,41 %	Føres som betingelse for dominanshypotesen
H3 Planlagt av A og K	8,33 %	Føres som betingelse for samarbeidshypotesen
Ingen hadde planlagt	0,01 %

 

 

Tema 2: Er det mulig for en person å gjøre dette alene?

Da snakker vi om sannsynligheten for at det er mulig for en person alene. Det springende punkt her er muligheten for å kontrollere to barn.

Dette temaet fungerer som en betingelse for solo-hypotesen. Mot-hypotesen er at A ikke kan ha gjort det alene. Denne fungerer da som indikator for dominanshypotesen og samarbeidshypotesen.

Vi har altså to konkurrerende hypoteser her:

1)   Det er mulig for én person å gjøre dette alene

2)   Det er umulig for én person å gjøre dette alene

Disse blir da konkurrerende hypoteser som fyller hele mulighetsrommet.  Da holder det i prinsippet å kalkulere bare en av dem.
Løsningen på dette ligger i A sin forklaring. Teknikkene er:

1)   Å lokke dem til åstedet
Teknikken er oppgitt. De ble lokket med kattunger. Det som kan vurderes her er i hvilken grad A har kunnet opptre troverdig eller tillitsvekkende overfor jentene. Her sies det at han alltid hadde smilet med seg, og vi ser jo gjennom hele prosessen at dette er et talent han har. Jeg gir 99% på at han er i stand til å lykkes med dette.

2)   Å kontrollere dem med kniv i terreng som gjør det vanskelig å rømme
Kniven var tilgjengelig. Og den var sannsynligvis så pass skremmende at den virker lammende på de fleste, og i alle fall barn. Terrenget er kjent som vanskelig å rømme fra, med kryp-einer, fjell på en side og stup på en annen side. Til sammen er dette kraftige kontroll-teknikker. 99%

3)   Å blende dem med klærne deres
Med denne teknikken strammes kontrollen enda hardere til. Er man blendet så vet man ikke hva som foregår, og er dermed svært usikker på om ikke forsøk på å komme unna, umiddelbart vil bli oppdaget. Jeg gir 99% på denne også.

Disse forutsetter hverandre, og vi lander da på en sannsynlighet på 97% Mot-hypotesen får 3%

Tema 3: Sykkelen låst til bommen

A sin forklaring er at etter at de hadde møttes ved Svarttjønn, så foreslår K tur i Baneheia. Så forklarer han at K låste sykkelen ved bommen. De dro 18:10 og K må ha vært tilbake en gang etter 2000. Ingen vitneobservasjoner av sykkelen. I tidsrommet fra kl. 1800-2000 er det minst 30 personer som passerer bommen. Fem av dem tøyer ut ved bommen etter trening.

Vitne så gutt komme syklende.  Gutten syklet inn forbi bommen. Kom tilbake sammen med annen gutt etter ett minutt. La merke til sykkelen. Jogget og strakk ut ved bommen ca. 1920. Så ikke sykkelen.

Vi fyller mulighetsrommet med følgende hypoteser.

1)   Sykkelen har stått der, men ingen har lagt merke til den.
Det som teller for denne hypotesen er at sykler ikke er det man vanligvis legger merke til. På den annen side så var altså denne sykkelen spesiell, og det hadde vært mange i området (30 hadde passert). Fem stykker hadde tøyet ut ved bommen. Det et sykkelen stor låst til bommen, er ureglementert. Vitner som tøyde ut der sier at det ville de lagt merke til. Vi gir denne hypotesen 25%.

2)   Sykkelen har vært i området, men ikke stått låst ved bommen.
Denne er brukt hypotetisk som en mulig alternativ forklaring. Den er svak. Det er ingen grunn til at A skulle lyve om dette. Det innebærer jo også risiko for at A svekker sin forklaring. Den rimelige forklaringen må jo da være at A i så fall husker feil. Vi gir denne 5%.

3)   A lyver. K syklet hjem igjen. Denne dekker det eksisterende mulighetsrommet: 70%.

Bruken av denne

Estimatet på hypotese 2 (A lyver) benyttes i troverdighetsvurderingen av A (Tema 12).
Summen av estimat 1 og 2 benyttes som betingelse for samarbeidshypotesen og dominanshypotesen. Dette begrunnes med at det er en del av A sin forklaring, og bekreftelse av vitner at K har vært der med sykkelen sin.

 

Tema 4: Med hvilken sannsynlighet har A forsøkt å knytte K til drapene ved å bløffe om drapsvåpenet?

Føljetongen om denne mulige bløffen finner du her. Det er også en indikasjon på tunnelsyn hos politiet. Oppsummeringen er at A beskriver et drapsvåpen som til forveksling ligner på en blå mora-kniv som K hadde i sin besittelse. Hypotesen er altså at dette er en bløff, i den hensikt å knytte K til drapene.

Så har det seg altså slik at en kniv som passer ganske nøyaktig til beskrivelsen, ble funnet av en nabo på plenen utenfor bua, hvor disse to pleide å oppholde seg. Hva er så sannsynligheten for at det er den faktiske kniven som er funnet? Her passer modell, farge og til og med skader på kniven. Så denne estimerer vi til 80%.

Så er det slik at kniven ble sjekket ut av saken. Man sjekket den for rester av blod, og man sjekket den i forhold til de merker som drapsvåpenet hadde satt. Kniven ble sjekket ut av saken med så høy sikkerhet at den ble forkastet som kandidat til å være drapsvåpenet. La oss si 95%.

Dette gir en sannsynlighet på 80%*95%=76% sannsynlighet for at A ikke bare lyver om drapsvåpenet, men også gjør det på en slik måte at kameraten forøkes naglet til drapene. Hvorfor skulle han gjøre dette, dersom hele ikke hele historien var oppkonstruert?

Videre i refererte tekst, får vi vite at K brukte fem minutter på grundig rengjøring av kniven. Hypotesen er at dette i så fall ville forklart hvorfor man ikke fant blodrester på kniven, dersom den ble funnet. Det er en med andre ord en helgardering basert på samme løgn. Hva er sannsynligheten for at dette er motivet for denne fremstillingen? La oss anslå 25%.

Men hvordan kan vi vite at ikke K hadde anskaffet en ny, egen kniv for anledningen? Fordi A beskriver bruksmerker på kniven. Her er også en annen indikasjon: A har inkonsistente fremstillinger fra forhør til forhør. I ett avhør beskriver han bruksmerkene, i et annet avhør sier han at han husker kniven så dårlig, på grunn av affekt og at den var oversprutet med blod. I et tredje avhør, hvor han får se, sannsynligvis den kniven som er funnet, sier at han er 110 prosent sikker på at det var den kniven. Denne inkonsistensen er i seg selv indikasjon på løgn. La oss anslå 30%

 

Totalt ender vi da opp med 87% sannsynlighet for at A sin historie er falsk.

Tilleggskommentar:

K oppgir i avhør at han husker å ha sett kniven i verktøykassen dagen før han ble arrestert. Han stiller seg ellers uforstående til at kniven er på avveie. I tillegg til dette hevder han å ha funnet kniven på søppelfyllinga. Det er det ingen som kan bekrefte. Dette er et tema som var oppe i begge rettsprosessene. Begge gangene handlet det om å svekke K sin troverdighet. Men la oss anta A sin historie, at dette var K sin kniv, at de begge kjente til kniven, at A gjenkjente den, og at K etter å ha vasket den svært grundig, tok med seg kniven.

En rasjonell person kan tenkes å ha vurdert to ulike strategier:

1)   Kvitte seg med drapsvåpenet, og heller ta risikoen på å ikke kunne redegjøre for kniven i ettertid. (En fullverdig plan ville jo vært å anskaffe våpenet til dette formålet, og sørge for at ingen andre hadde kjennskap til det. Da ville det ikke være noe å måtte redegjøre for)

2)   Grundig rengjøring av drapsvåpenet, for deretter å legge det på «sin vanlige plass». Da vil det ikke være noe å måtte redegjøres for, og kniven vil, på grunn av rensing, ikke kunne knyttes til drapene.

Det virker som om de fleste ville valgt det første alternativet. Den som vet litt om kriminaletterforskning, vet at funn av drapsvåpenet gir langt større sannsynlighet for å finne gjerningspersonen.

Dersom vi holder oss til tanke-eksperimentet, så forteller jo disse forholdene at den strategien K måtte ha hatt, ikke ligner på noe av dette. Forventningen er at k enten har desinfisert kniven fullstendig og lagt den tilbake i verktøykassen, eller han kan rett og slett ha kvittet seg med kniven. Det at han skal ha vasket kniven så grundig tyder i på strategi 2. I så fall burde jo kniven være på plass og dermed redegjort for. Det faktum at K tror han har sett kniven, mens den egentlig ikke var der, tyder på en viss grad av bevisstløshet på hvor kniven befinner seg. Det ville neppe ha vært tilfelle dersom det var drapsvåpenet K oppbevarte. Da ville han selvsagt ha vært bevisst på hvordan han oppbevarte kniven. Så akkurat denne feiltakelsen er faktisk en indikasjon på at K ikke kan ha hatt drapsvåpenet i sin besittelse.
Dersom K hadde kvittet seg med drapsvåpenet ville det vært naturlig å «ikke huske» når han så kniven sist, eller hvor den er blitt av. Det ville vært totalt mot sin hensikt å servere en løgn om hvor kniven er, når han vet at det vil være det første politiet vil sjekke ut. Det er jo oppskrift på å gjøre politiet mer mistenksomme.   

Som sagt dette henger ikke logisk sammen med noe motiv for å skjule noe i saken. Derfor er det forunderlig at aktor, ikke bare blåser dette opp i retten, men også det at K fant kniven på fyllinga ikke kan verifiseres. Det skal ikke mye analyse til for å innse at dette ikke har relevans, selv dersom K hadde noe å skjule.
Mitt generelle inntrykk av K er at han ikke er noe spesielt pålitelig som vitne. Han tar feil av dager, tidspunkter og snubler i detaljer. Men det er forskjell på pålitelighet og troverdighet. Påliteligheten handler om at dette er et område hvor K ikke er så veldig fokusert.
Egentlig tror jeg det er de færreste som vil kunne gjengi så mange detaljer om hendelser for to dager siden. Og langt mindre hvilke verktøy man så sist man kikket i verktøykassen.

 

Estimater og bruk

Denne er beregnet til 87%. Dette inngår da i troverdighets vurderingen av A. Det fungerer også som en indikasjon på solo-hypotesen. Dette må også sees i sammenheng med Tema 16 som tar for seg hypotesen om at A skaffet våpenet selv.
Dominanshypotesen betinges av at A ikke lyver om drapsvåpenet. Det er jo invershypotesen som da blir 13%.
På samarbeidshypotesen fungerer dette som en indikasjon, fordi motivet for å distansere seg fra drapsvåpenet blir så tydelig her.

 

 

Tema 5: Kan drapene ha skjedd senere?

Det er åpenbart at dersom man har mange vitneobservasjoner i en slik sak, så vil de alltid være i motstrid og delvis upålitelige. Det handler både om at folk husker feil og at noen konstruerer kun for å gjøre seg interessant. Så kan man selvsagt spekulere på i hvilken grad politiet er i stand til å gjøre kvalifisert siling på bakgrunn av evaluering av det inntrykket vitne gir. Igjen så stiller jeg meg kritisk til akkurat det. Vitnepsykologi viser oss at vitneobservasjoner er beheftet med stor usikkerhet.

Når jeg konstruerte historien basert på samarbeidshypotesen, omgikk jeg vitneobservasjonen, at brygga var tom kl. 1905, med en hypotese om at jentene f.eks. kunne vært bak et tre, eller en stein og skiftet. Men vi har selvsagt også muligheten for at vitnet kan ha tatt feil av både tid og dag.
Med denne vitneobservasjonen ute av bildet, så åpnes altså muligheten til å strekke hendelsesforløpet kanskje så mye som en time utover i tid. Og i det tidsrommet så finnes det jo andre vitneobservasjoner som nå plutselig blir relevante. Det tar jeg med i den historien jeg konstruerte.
Jeg tror at K sin utgående telefon kl. 20:19 i stor grad har vært styrende for politiets bruk av vitneobservasjoner.

Estimater og bruk Tema 5

Både dominanshypotesen og samarbeidshypotesen utelukker muligheten til å skyve hendelsene ut i tid.  Men dersom vi legger solo-hypotesen til grunn, så forsvinner den begrensingen. Fordelen med å kunne anvende den er at da kan det innpasses med flere vitneobservasjoner. Jeg gir denne muligheten 50%, men bruken av det er avhengig av at man konstruerer et troverdig hendelsesforløp, med dette utgangspunktet. Det har jeg ikke gjort. Dermed anvendes ikke denne.

 

Tema 6: K sine tidligere historier

K har altså en historie med overgrep mot et barn og en historie med kikking mot en ung dame. Dette er ingen god bagasje å ha med seg dersom man kommer søkelyset i en slik sak. K har innrømmet og ble senere dømt for overgrepssaken.
Et sidespor her er at det å ha slike ting i bagasjen også kan være en trigger for bias og tunnelsyn. Både i Birgitte Tengs-saken, i Fritz Moen saken og ikke minst Thomas Quick, har denne type tema spilt inn og kan anses som medvirkende årsak til avsporingen. Rent statistisk så er koblingen fra overgrep til drap, meget svak. Det er enkel matematikk. Vi vet at omfanget av seksuelle overgrep er stort. Skal vi tro statistikken snakker vi hundrevis av tilfeller i året. Med andre ord er vi raskt nede i promille-området på sannsynlighet for bevegelse fra overgrep til drap. Men det skal en liten investering av analyse for å gjøre denne slutningen, og jeg mistenker at den ikke er vanlig, selv blant politi-etterforskere.

I tillegg til dette kommer utfordringen med at seksuelle overgrep mot barn er vår tids mest forhatte kriminelle handling. Den overstiger drap med god margin. Dette påvirker hele samfunnskulturen, og sannsynligvis ødelegger det for utvikling av rasjonell kompetanse på området. Hatet driver frem et populistisk stigma, som sannsynligvis fungerer skadelig, også på etterforskningskulturer. Og stigmaet får stort sett leve sitt eget liv, da mantraet jo er at slike personer må «gjemmes og glemmes».

Poenget her er at dette i seg selv kan friste til bias og tunnelsyn. En variant av dette kan være at det ikke bare er A som har motiv for å koble K til saken, men at dette kan være en motivasjon som kan eksistere hos både etterforskere og domstol. En annen variant av dette er at A ikke representerer den populistiske «prototypen» på et «monster» som kunne gjøre noe slikt. K er kanskje nærmere et slikt bilde, både som person og med den bakgrunn han har. Jeg er klar over at dette er en spekulativ hypotese. Men da er vi tilbake til åpningspoenget at dersom det er rom for sosialt spill i slike prosesser, så kan slike motiver få spilt seg ut.

En annen spekulasjon: Tanken har slått meg at det ikke nødvendigvis har vært det seksuelle som har vært hovedmotivet bak denne forbrytelsen, men selve drapene. Grunnen til spekulasjonen er måten drapene er utført på, og at barna er blitt utsatt for vold. For det antydes at fremgangsmåten er «militær», at den er som hentet ut av krigsfilmer. Mennesker som er voldsfikserte kan ha utviklet en fristelse om å ville teste dette selv. Så er det faktisk slik at koblingen i hjernen mellom seksualitet og aggresjon til en viss grad er latent, i og med at hjernesentret Amygdala, er involvert i begge. Og vi vet at denne koblingen blir manifestert hos enkelte. Altså, volden og drapene kan ha utløst seksualiteten.
Dersom det er noe slikt inne i bildet, så kan være grunn til å ta en nærmere titt på A, sin psyke.

Men igjen, dette er mine amatør-spekulasjoner. Poenget her er uansett at statistikken ikke støtter noen nærliggende kobling fra det å begå seksuelle overgrep til å begå drap. Jeg setter 1% på denne.

Det faktum at K så lett innrømmet disse forholdene er kanskje en styrke for hans troverdighet.

Estimat og bruk

K sin tidligere historie er et forhold som ville satt ham på radaren som modus-kandidat, dersom det hadde vært kjent. Men som sagt sier statistikken at koblingen fra overgrep til drap er svært usannsynlig. Den er satt til 1% og brukt som indikasjon for samarbeidshypotesen og dominanshypotesen.

 

Tema 7: Kan A og K ha avtalt å gi hverandre alibi?

En slik avtale må nødvendigvis ha blitt gjort etter at ugjerningene har funnet sted. Da handler det om at her nok kan ha skjedd planlegging på forhånd, men tidspunktet kan ikke planlegges på forhånd da de er avhengig av å slå til når muligheten er der. Konklusjonen er at eventuelle alibi må tilpasses i ettertid.

Ifølge A ble avtalen inngått 21.mai på en gåtur. Jeg har opplysninger om at A besvarte spørreskjemaet 22 mai. Jeg vet ikke når K besvarte det.
Det vi vet er at K oppgav at han hadde oppholdt seg hjemme i bua, og at A hadde ankommet der kl. 1930.

A på sin side oppgav at han hadde gått til K kl. 2000. Hadde vært hjemme og dusjet ca. 2030-2045. Og deretter vært sammen med K resten av kvelden.

Første avhør (5. juni) forteller A om planlagt løpetur med HV, møter opp på parkeringsplass (Svarttjønn) 1800, løper alene 1815. Lang løpetur. Kommer tilbake og ankommer K 1930.

Det vi umiddelbart ser her er at A i første avhør oppgir samme klokkeslett som K hadde oppgitt i rundspørringen.
Dette sammenfallet fortolkes da som at guttene har gitt hverandre alibi. Dermed blir dette en viktig indikasjon på at de to hadde vært sammen om dette.

Problemet med alibi-hypotesen er altså at de to oppgir forskjellig tidspunkt under den første rundspørringen. (A opplyser ankomst til K kl. 2000, K opplyser 1930). Hadde de hatt fokus på dette like i etterkant av drapene, ville man forventet et sammenfall mellom forklaringene allerede på dette stadiet. Det er ikke tilfellet.
En hypotese om at A lyver om dette, både under rundspørringen og i første avhør 5 juni, er jo åpenbar. Vi vet nå at han oppkonstruerer. A gjør jo en grov feil i det han oppgir at HK-ungdommen pleier å møtes onsdager og fredager. Dette er verifiserbar informasjon. Og selvsagt verifiserer politiet, og finner ut at fredager aldri har vært en del av dette opplegget. Det er dette A vikler seg inn i ved første avhør.

Men hva med K? Hvorfor i all verden oppgir han dette klokkeslettet i den første rundspørringen? Forklaringen kan være enkelt at han husker feil.  Vi må gå ut fra at K har blitt spurt en gang i dagene etter søndag, da jentene ble funnet. Mest sannsynlig 22.mai samtidig med A. Her tror jeg svært mange av oss ofte vil ha problemer med detaljer om hva som hendte to dager før. Jeg merker meg at K sin svigerinne omtaler denne dagen som en hvilken som helst annen dag. Vi må regne det som en plausibel mulighet at K rett og slett roter litt med dager, tider og hendelser.
Her merker jeg meg for eksempel at K i første avhør heller ikke husker om han har brukt mobiltelefonen denne dagen. Han kobler heller ikke at han ble utelåst av bua, og møtte A i Baneheia denne dagen. Dette øker sannsynligheten for at dette for K hadde vært som en hvilken som helst dag, og at det dermed blir håpløst å huske detaljer fra den dagen.
Poenget her er at det på dette tidspunktet ikke kan ha eksistert noen avtale da de to oppgir forskjellig tidspunkt. Allerede her finner vi et avvik fra A sin forklaring om når avtalen ble gjort.

Sammenfallet kan ha blitt til i tiden etterpå. Avhøret fant sted 5. juni. Da hadde det gått 14 dager. I løpet av den tiden kan de to kameratene kan ha snakket om dette og A kan ha snappet opp K sin oppfatning om at A ankom K i nevnte tidsrom. Dette kan han ha utnyttet i avhøret.

Et annen viktig indikasjon på at det ikke eksisterte en avtale knyttes til historien om at K låste seg ute av bua. K kom uoppfordret med denne historien, etter å ha snakket med et vitne som møtte dem begge på lekeplassen utenfor bommen en gang før kl. 1800 denne dagen. Poenget her er at dette er en historie de begge bekrefter. Og de bekrefter begge at de skilte lag etter dette. K dro hjem til seg, mens A dro på joggetur. Hvorfor skulle de gjøre dette dersom de ønsket å gi hverandre alibi? Kunne de heller ikke lyve at de hadde vært sammen et helt annets sted?

Estimat

Jeg mener min fortolkning av at A hadde fanget opp hva K hadde oppgitt i rundspørringen er mer plausibel enn alibi-avtalen, nettopp fordi de to oppgir forskjellig tidspunkt under rundspørringen. Det gir en sannsynlighet på under 50%. Når i tillegg A etter tilståelsen oppgir at alibiet var avtalt før rundspørringen, så passer det da heller ikke med at de oppgav forskjellig tidspunkt. Det er da også en indikasjon på at han lyver om denne avtalen.
Videre har vi altså det faktum at de to ikke gir hverandre alibi for hele kvelden, men at de tvert imot går hver til sitt. Dette svekker alibi-avtale hypotesen ganske kraftig. Anslag 15%.
I tillegg er dette en indikasjon på at A tilpasser historien sin. Den gir jeg 30%.
Dette brukes slik:
Hypotesen om at A tilpasser historien (30%) er en indikasjon på samarbeidshypotesen og solo-hypotesen.
Hypotesen om at de to hadde avtalt alibi på forhand (15%) føres som indikasjoner på dominans-hypotesen og på samarbeidshypotesen.

Tema 8: Hvor sannsynlig er Jan Olav Olaussen sitt vitnemål?

A hadde en medfange i Skien landsfengsel som hevder at A åpnet seg for ham Han het Jan Olav Olaussen. Bjørn Olav Jahr og Sigurd Klomsæt snakket med ham på Ullersmo i 2016.Han forteller at A har gitt uttrykk for å angre på at han trakk K i dette. Olaussen gjengir detaljer som A har fortalt om ugjerningene. Historien er mye annerledes, som at begge jentene ble drept først, så voldtatt etterpå. Olaussen beskriver A som pedofil og nekrofil.
Spørsmålet er i hvilken grad denne versjonen stemmer med de faktiske funn på åstedet. Det at jentene var døde når de ble voldtatt, er kanskje noe som til en viss grad kan evalueres ut fra funn.  Muligheten diskuteres i noen få setninger i Jahrs bok. Uansett er det umulig for meg, som lekperson å bedømme.
Olaussen døde en måned etter at han slapp ut. Politiet registrerte det som selvmord. Så kan man selvsagt oppkonstruere konspirasjonsideer, i forhold til selvmordet kombinert med at han uttrykte at han følte seg truet.

Uansett er det vanskelig å feste lit til en slik historie. Vi kjenner alt for lite til personen som kom med den. Det er heller ikke vanskelig å finne motiver for at den kan være oppkonstruert. For eksempel å gjøre seg interessant. For eksempel for å få oppmerksomhet. For eksempel fordi han hatet A som han jo beskrev som pedofil.

Det gjør at jeg velger ikke å vektlegge denne. Anslag 0%. Setter den likevel opp på solo-hypotesen.

Tema 9: Hvor sannsynlig er det at DNA-beviset viser at det har vært to gjerningspersoner?

Utgangspunktet er et funn (C25) gjort på den eldste jenta. Det som er identifisert er et såkalt allel, som er et fragment fra mannlig DNA (Y-kromosomet), som ble identifisert som type 10, og som passer med K, men ikke med A. Denne typen passer med 54% av den mannlige befolkningen.

I rettsprosessen ble dette fremstilt som at funnet med sikkerhet fastslo at det må ha vært to gjerningsmenn på åstedet. Dette beviset er avgjørende for at K ble dømt.

I ettertid vise det seg at funnets pålitelighet i høy grad var overdrevet. Hvilke feilkilder har man:

1)   Selve prosessen, som på så svakt materiale har sannsynlighet for å komme opp med falske resultater. Hvor høy denne sannsynligheten er, er ikke anslått.

a.    En viktig indikasjon er prøve (B24) kom opp med fire gjerningsmenn. Dette funnet ble ikke rapportert. Men dette forteller en god del om kvaliteten, og at risikoen for falske resultater var overhengende. Anslag 25%

b.   Angående B25 så varierer resultatene A10 og A11 hver gang man analyserer resultatene. Anslag 20%

c.     I tillegg til dette har man gjentatt testen (C25) i 2010 (SKL) uten å klare å gjenskape resultatet. Det øker sannsynligheten for at det opprinnelige resultatet var feil. La oss anslå 20%.

d.   Metoden som ble brukt benevnt som «Y-STR-analysene» som ble utført på såkalte lavnivåbetingelser. Det betyr at man presser analysebetingelsene ved å kjøre flere og flere sykluser, man beveger seg inn på et område hvor man også vil kunne se mer bakgrunnsstøy og kontaminering. 20%

e.    C25 ble testet fem ganger med forskjellig resultat 10%

2)   Prøvene kunne være forurenset. Hva er sannsynligheten for det? Realiteten er at vi alle «lekker DNA» hele tiden. Det kan ha skjedd på åstedet, hvor det blant annet ble brukt en presenning for å beskytte mot regn. Det kan også ha skjedd under uttak av prøver, og på laboratoriet. Det som hevdes er at det bare var kvinner som handterte prøvene på laboratoriet. Det reduserer jo sannsynligheten noe i denne delen av prosessen. La oss anslå 15%.

Totalt betyr det at DNA beviset er svekket med 71%. Det betyr at DNA-beviset bidrar med 29% sannsynlighet for to gjerningspersoner.

Estimat og bruk Tema 9

Nøytralisering av DNA beviset er en betingelse for solo-hypotesen. Her føres altså 71% på betingelse for Solo-hypotesen.
Samtidig er selve beviset en indikasjon på dominans-hypotesen og samarbeidshypotesen. Så her føres 29% som indikasjon på begge disse.

Tema 10: Hvor sterkt er mobil-beviset?

Mobilbeviset handler om at man har hentet ut informasjon om trafikkdata i området, på den tiden da drapene skjedde. Trafikkdata viser at K sin telefon, i aktuelle tidsrom, kommuniserte seks ganger mot en basestasjon som ikke har dekning på åstedet.

 

Her er en som gir en oversikt:
https://www.youtube.com/watch?v=iwf3zjWJXFI

Se også her:
https://viggokristiansen.wordpress.com/2018/10/14/politispesialist-pa-teledata-anbefaler-at-baneheia-saken-blir-tatt-opp-igjen/

 

Jeg anbefaler her å lese Halvard Sivertsen sin rapport om mobilbeviset. Her får vi en god teknisk beskrivelse av hvordan GSM-fungerer. Og det er faktisk en viktig bakgrunn for å kunne forstå hvor sterkt dette beviset egentlig er.

Det første som slår meg når det gjelder mobil-beviset er at vi også kan ha å gjøre med en kulturkollisjon mellom ingeniørmiljøer og juss-miljøer. I Discovery-dokumentaren er det gjengitt en sekvens hvor Bjørn Amundsen fra Telenor intervjues om dekningsforholdene rundt åstedet.
Han bruker uttrykket «svært lite sannsynlig» at åstedet kunne vært dekket av basestasjon EG_A. Samtidig var det god dekning fra en rekke andre stasjoner i Kristiansand sentrum. Dette er igjen et kvalitativt anslag, som etter min mening burde ha vært kvantifisert. Hva er «svært lite sannsynlig»? Snakker vi om < enn 1%? Husk at dette ikke bare handler om styrken på signalet fra EG_A, men også om styrken i forhold til signaler på andre basestasjoner. På tross av at man forsøkte å tvinge telefonen over på EG_A, var det ikke mulig å få kontakt. Amundsen går så videre med å bekrefte at det ikke var driftsforstyrrelser i området, den aktuelle dagen.
Ingeniører er nærmere realorienteringen, det vitenskapelige. Da handler det om erkjennelsen av at det faktisk er ukjente variabler i denne vurderingen. For eksempel stillingen på antennen, programvare og evt. atmosfæriske forhold. Her kunne man kanskje ha gått lengre i å ramme inn slike usikkerheter. Men det er tross alt teoretisk. I min verden kunne man ha regnet på teoretiske muligheter her.  Men når en ingeniør sier «svært lite sannsynlig» så hører gjerne en jurist at «det er mulig».

Så her har vi to muligheter:

1)   Vi antar at trafikken har skjedd på åstedet, men må da justere hypotesens sannsynlighet i henhold til sannsynligheten for at det faktisk kan ha skjedd. Her kan strategien være å svekke Telenors vurderinger, slik at anslaget kan økes på denne måten. Dette er gjort under avsnittet «Hvor mye øker sannsynligheten for dekning med rapporten fra Teleplan», og konklusjonen er en sannsynlighet på 1%.

2)   Vi tilpasser hypotesen, slik at telefonen faktisk var innenfor dekningsområdet da kommunikasjonen skjedde. Denne muligheten er analysert i eget avsnitt i tema 14, og vi ender opp med 3% sannsynlighet.

Da har vi altså to anslag på mobil-forklarings-hypotesen på 1% og 3% alt etter om forklaringen forutsetter dekning på stedet, eller vi gjør tilpasninger for å få det til å passe med de sannsynlige dekningsforholdene. Vi velger det høyeste anslaget.

Tilsvarende vil mobilbeviset støtte solo-hypotesen med en inversanslaget av det f.eks. det høyeste anslaget vi har av disse to alternativene, altså 100-3%=97%

Allerede her kunne vi ha stoppet analysen. For dominans-hypotesen og samarbeids-hypotesen betinges jo av nøytralisering av mobilbeviset, og vi oppdager at dette beviset er ødeleggende for begge disse mulighetene.

I den nevnte discovery-dokumentaren uttaler John Christian Elden at slike mobil-bevis vanligvis legges til grunn som kron-bevis, som er umanipulerbare, og dermed legges til grunn som fakta i saken.

Dette kan man godt skjønne når man ser resultatet av denne analysen. Det som er betenkelig her, er at det å sette dette i så stor tvil og i tillegg får så høyt gjennomslag for det at det fører til domfellelse, så undergraver dette hva som ellers måtte komme av praksis i kommende saker. Dette er en sterk indikasjon på bias, og lista legges så høyt for bevisføring at det i praksis blir umulig å bevise noe som helst.

Bruken av dette

Anslaget for mobilbeviset føres opp som indikasjon på solo-hypotesen (97%), mens nøytralisering av mobilbeviset (3%) føres opp som betingelse for dominanshypotesen og samarbeidshypotesen.

 

 

Tema 11: Gjerningsmannsprofilen

Det ble utviklet en gjerningsmannsprofil som konkluderte med sannsynlighetsovervekt for at det hadde vært bare en gjerningsmann.

Dette var ment som et verktøy til bruk i etterforskningen. Det var ikke tiltenkt anvendt som bevis i straffesaken.

I vår modell får dette imidlertid innflytelse fordi solo-hypotesen betinger at det er mulig for en person å gjennomføre dette. Her kommer gjerningsmannsprofilen inn som en bekreftelse på at etterforskerne anså dette som mulig. Dette er noe vi bare registrerer.

Men det er jo egentlig ikke det som er det primære med gjerningsmannsprofilen. Her handler det om det underliggende, at denne type kriminalitet vanligvis begås av enkeltpersoner.
Dette kommer til anvendelse dersom det ikke er utvetydige bevis på at det må ha vært to gjerningspersoner involvert. Dersom DNA beviset svekkes vil vi måtte stå igjen med å gjøre denne typer analyser; sannsynlighetsvurdering på en eller flere gjerningspersoner basert på kunnskap om tidligere mønstre i denne type forbrytelser.

Fra Discovery-dokumentaren har jeg snappet opp tre momenter:

1)   Seksuelle overgrep mot barn begås i all hovedsak av enkeltpersoner. Det handler om at dette er svært skambelagt, og at det er uvanlig å dele fantasier om slikt med andre. Det man kunne ha gjort er å utvikle statistikker på fordelingen mellom tilfeller av en eller flere gjerningspersoner i slike saker. Det som teller mot dette, er det nære vennskapet mellom K og A. Det øker sannsynligheten for at de kan ha kommet nær nok til å oppdage en «felles interesse».
Det motsier dominans-hypotesen og solo-hypotesen, men samsvarer med samarbeidshypotesen. Hva er sannsynligheten for at K ville ha vist en slik atferd til kammeraten? Da er vi tilbake til statistikken. Her må vi bare gjette. La oss anslå at 70% av denne type forbrytelser begås av enslige gjerningspersoner. Anvendelsen av det er jeg usikker på. Det er åpenbart at dette kommer på kontoen for indikasjoner på solo-hypotesen. Men vekten av det kan ikke bli det samme som denne statistikken. Jeg fører opp 10%.

2)   Måten drapene ble utført på er så sammenfallende at det tyder på en gjerningsperson. Denne oppfattes som mer tvilsom. Den ene kan ha tatt etter den andre. Men her handler det ikke bare om hvor man stikker, men også med hvilken kraft. Stikkene hadde ikke helt samme dybde. Dessuten hadde den ene tre stikk og den andre hadde ett. Gir ikke mer enn 10% på denne.

3)   Den siste opplysningen er interessant. Det er at man kun fant spor etter en person på åstedet. Her er det mulig at jeg misforstår. Man bruker formuleringen at det var «situasjonsspor» etter kun en person på åstedet. Jeg velger å ikke ta med denne i beregningen. Men det er vesentlig å bemerke at i dette så ligger det at man på ingen måte ser noen hindringer for at dette kunne ha vært begått av en enkelt person.

Estimat og bruk

Totalindikasjonen for handlingen er begått av en enkelt person. Beregnes da til 19% sannsynlighet.

Dette føres da som en indikasjon på solo-hypotesen, og da fungerer den inverse verdien 81% som betingelse for dominans- og samarbeidshypotesen.

Tema 12 Troverdighetsvurdering A

Jeg har spekulert litt på hvordan bygge inn troverdighetsvurdering i en slik modell. Jeg er kommet til følgende forslag. Dersom det viser seg at vedkommende gjentagende ganger med høy sannsynlighet blir tatt i løgn så vil dette påvirke følgende:
Alle deler av vedkommendes narrativ som er signifikante og som ikke kan bekreftes eller sannsynliggjøres via alternative kilder, gis en sannsynlighetsvekt på 50%. Altså, er da sannsynligheten like stor for at det er sant som det er usant.
Det er vesentlig å sortere mellom pålitelighet og troverdighet. Feil i fremstillingen er ikke nødvendigvis bevisst løgn, men kan skyldes uklar hukommelse, eller annen kilde til feilinformasjon. Høy upålitelighet vil selvsagt også svekke narrativet. Finner vi mye av begge deler, er det kanskje grunn til å nedskrive anslaget over enda mer.

Så dette er da utgangspunktet. Fremgangsmåten blir da å vurdere de avvikene som har vært opp mot dette. Jeg setter terskelen for å nedskrive troverdigheten til 70% sannsynlighet for at vedkommende bevisst lyver.

I denne saken har vi en kompliserende faktor. Vi har sakkyndige Olaf Bakke som nesten uten forbehold går god for A sin troverdighet. Spørsmålet er hvordan man skal innarbeide dette, dersom tyngden av bevis fra andre kilder sier det motsatte? Det skaper to hypoteser:

1)   Sakkyndige har blitt lurt av A
Solo-hypotesen og samarbeidshypotesen betinges av at A faktisk har greit å lure sakkyndige. Det betyr at sannsynligheten for at sakkyndige ble lurt går inn blant betingelsene på disse hypotesene.
Gjennomgangen under konkluderer med overveldende sannsynlighet for at A faktisk lyver, og gjør det bevisst. Da er det bare å konstatere med nesten 100% sikkerhet at sakkyndige her faktisk blir lurt. I prinsippet bør man aldri si 100% så vi reduserer den til 98%.

2)   Sakkyndige har gjort korrekte vurderinger
Sannsynligheten for at sakkyndiges vurdering er korrekt går inn som en indikasjon på dominanshypotesen.
Gitt estimatet over settes denne til 2%.

Så er det et poeng at dersom A faktisk har greid å lure sakkyndige, så sier faktisk dette ganske mye om A sin manipulasjonskompetanse. Det er en ting som kanskje også burde veie inn i vurderingen. A kan ha utviklet et talent for å lyve og tilpasse narrativer. Er han flink nok, vil han også kunne lure fagpersoner. Er det utenkelig?  Les gjerne denne artikkelen, som kan ha en viss overførings-verdi her. Psykologi er ingen absolutt vitenskap. Samtidig kjenner vi mange eksempler på at selv garvede etterforskere lar seg lure av dyktige manipulatorer.
Så en konklusjon om at sakkyndige har blitt lurt, er samtidig en konklusjon om at A har høy manipulasjonskompetanse.

Videre må manipulasjonskompetansen kombineres med i hvilken grad politi og påtalemaktens utviser naivitet eller toleranse for manipulasjon. Handlingsrommet for anvendelse av manipulasjonsteknikker avhenger av omgivelsene som manipulatoren opererer i. Det er klart at dersom etterforskerne er positive til - og investert i dominanshypotesen, så øker det A sitt handlingsrom for bruk av manipulasjon. Og går dette langt nok, kan han slippe unna med omfattende manipulasjon, uten at konsekvensen ender opp i total nedskrivning av troverdighet. Dersom denne antakelsen er riktig, kan man forvente tilfeller hvor utenforstående lett gjennomskuer manipulasjon, mens de som er investert utvikler en tilsvarende blindhet. Vi kjenner fenomenet godt fra andre saker.
Det vi vet er at A ble ledet inn i dette i det første uformelle avhøret etter arrestasjonen. Dette får sterk kritikk, både av Asbjørn Rachlew og Gisli Gudjonsson. Kombinasjonen her av mulig høy manipulasjonskompetanse og nærmest invitasjon til å bruke den, skaper en gyllen mulighet for A til å utnytte dette maksimalt.
Vi ser også i retten at K ble langt hardere kjørt på sine forklaringer enn A. Dette kan være frukten som A høstet av sin evne til å benytte seg av en slik mulighet.
I avsnittet under blir det helt klart at indikasjonene på A sine løgner i saken overoppfyller kvoten som skal til for å nedskrive A sin troverdighet. Jeg har altså nedskrevet den til 50%. Grunnen er at han tross alt har vært med på og at man må påregne å finne noe verdi i den forklaringen som er gitt. Poenget er at alt han kommer med har like stor sannsynlighet for å være sant som det er usant, og at vi er avhengig av alternativer for å verifisere.
I regnearket har jeg lagt inn åpning for en ytterligere reduksjon i troverdigheten som følge av at politi og påtalemyndighet åpenbart tolererer A sin manipulasjon. Jeg kaller det for reduksjon som følge av rikelig handlingsrom for manipulasjon. Foreløpig har jeg satt den til 5%.

 

Videre så er jo både solo-hypotesen og samarbeidshypotesen betinget av hypotesen om at A lyver bevisst. Verdien her blir jo den samme som totalsannsynligheten for at A lyver. Altså i praksis 100%.

Indikasjoner på løgn

Da går vi til listen over indikasjoner på avvik. For hvert punkt vurderer vi sannsynligheten for at det er avvik. Deretter må dette kombineres med en sannsynlighetsvurdering på om dette skyldes hukommelse eller om det er løgn.

1.    Responsen på mobilbeviset er svært lite troverdig
I retten kom A med en ad hoc forklaring på mobilbeviset som må oppfattes lite troverdig.
Han hevdet at K la igjen mobiltelefonen i sykkelvesken. Han hevder også at K, mens ugjerningene pågikk, forlot åstedet, var borte en stund før han kom tilbake. I tema 14 har jeg forsøkt å konstruere et hendelsesforløp som passer med mobilbeviset, og som inkluderer forklaringen om mobilen i sykkelveska. Dette blir jo en hypotese som på ingen måte passer med det A ellers har forklart. Den havner ned i 3% sannsynlighet. Sannsynligheten for at dette er usant er da 97%. Denne forklaringen kom ikke i politiavhør, men i retten, etter at mobilbeviset ble forelagt.
I politiavhør sier A derimot at han er sikker på at K hadde mobilen med seg. Gitt situasjonen er det åpenbart at dette er en motivert løgn. Jeg setter 0% på at dette handler om hukommelse og 100% på at dette er løgn. Kombinert med sannsynligheten for at dette er usant, gir dette da 97% sannsynlighet for at det er bevisst løgn.

2.    Nektet først for overgrep, endret kun under trykket av bevis
Motivet for å gjøre dette er vel åpenbart. Dette er et avvik som er 100% sikkert. At det er motivert, er også sikkert. Men dette handler om forsøket på å lyve seg bort fra saken som helhet. Det kan jo være at A sluttet å lyve da han ble avslørt og kom med en «uforbeholden tilståelse». Derfor telles ikke denne med.

3.    Feil forklaring om hvem han voldtok
Denne er jo rar på den måten at når A først hadde innrømmet overgrep, hvorfor da lyve om hvem han forgrep seg på? Kan det være at han husker feil, eller at han gjetter feil fordi han ikke visste noe om DNA-beviset mot K? Var det slik at A hadde forgrepet seg på begge, men måtte velge bort ett av ofrene for å få det til å passe? Det er 100% sikkert at A har begått overgrep mot den yngste av jentene. Men her må vi være åpne for at han husker feil, selv om det er rart. Jeg gir 95% på feil hukommelse og 5% på bevisst løgn. Totalen blir 5%.

4.    Ingen observasjoner av sykkelen på tross av mange som var der.
Dersom vi legger A sin forklaring til grunn må sykkelen ha stått ved bommen i to timer. Ingen har sett den. Se tema 3 hvor dette er analysert. Hypotesen om at A lyver er estimert til 70%.

5.    Beskrivelse av begges observasjon ved utsiktspunkt stemmer ikke med tidspunkter
A beskriver at de var ved et utsiktspunkt og så jentene bade. Men tidspunktet kan ikke stemme (18:20), da jentene ikke hadde gått hjemmefra. I det hele tatt blir det vanskelig å plassere denne hendelsen, særlig derom vi tilpasser det til mobil-beviset.  Kan A ha rotet med tidspunkter her? Dersom han har vært her alene, og rotet med tidspunkter så kan han jo hatt plenty med muligheter til å ha gjort disse observasjonene på egenhånd. Denne er rar. Vanskene med å få det til å passe inn gjør det 60% sikkert at dette ikke er sant. Dersom det ikke er sant, er det igjen vanskelig å tenke seg at dette er noe A husker feil. Det gir 100% sannsynlighet for at det er en bevisst løgn. Totalen av denne blir da 60%.

6.    Forklaring utelukker at jentenes bukser var byttet om.
Ifølge A, ble jentene avkledt og påkledt etter tur. Måten A beskriver hendelsesforløpet på utelukker altså at klærne kan ha blitt byttet om. Her er altså en faktaopplysning som motsier en så sentral del av forklaringen at det må være vanskelig å rote seg bort i dette. Her har vi altså en forklaring som med 100% sikkerhet ikke passer med A sin forklaring. Hvorfor? Den nærliggende forklaringen er at buksene har vært av begge jentene samtidig, og at gjerningsmannen må ha tatt på dem buksene i ettertid, og da forbyttet dem. A sin forklaring kan være preget av en total omdiktning, for å få det til å passe med K sin deltakelse. Avviket her er 100% sikkert. Men, dersom A stort sett satt med ryggen til, så kan han ha bommet på hvordan forløpet egentlig var. Vi gir 50% på hukommelse, og 50% på bevisst løgn. Total 50%.

7.    Jentene blir funnet oppå hverandre i motsatt rekkefølge av hva A har forklart
Igjen handler dette om rekkefølge og uklarhetene nevnt i punkt 6. Avviket er 100% sikkert.
Årsaken til at historien ble slik handler om at A har forklart at K flyttet den eldste jenta til skjulestedet, mens A drepte den yngste. Ergo skulle den yngste ha kommet øverst. Dette er altså utledet av A sin forklaring. De ble funnet i motsatt rekkefølge, ergo må A sin forklaring være feil. Detaljene som A forklart om dette er grusomme å lese. Men historien er konstruert slik at det får frem A som å ha gjort dette på en skånsom måte, samtidig som han trøstet henne inn mot døden. Dette kan altså ikke være som han forklarer, gitt overnevnte fakta. Igjen antyder dette ikke så rent lite kreativitet i forsøket på å fremstille seg selv, i best mulig lys gjennom ugjerningene. Dersom ikke dette indikerer høy manipulasjonskompetanse, så vet jeg ikke hva som skulle det. Motivet er åpenbart. Det som teller mot, er at A kan ha husket feil om når K flyttet jenta til skjulestedet. Jeg gir hukommelse 20% og bevisst løgn 80%. Total 80%.

8.    Plastpose i feil søppelkasse
Uklarheten her handler om usikkerhet rundt hvilken søppelkasse plastposen kom fra. Det var jo en polititabbe at man ikke sikret søpla. Anslaget om hvilken søppel-boks det var, handlet om antall bananskall i søpla. Plasseringen hadde vært på et sted hvor det var «vanlig å ta seg en banan». Avviket er 40% sikkert. Det er eller vanskelig å se for seg at det skyldes hukommelse. Hukommelse 0%, bevisst løgn 100% Total 40%.

9.    Påstander om at han hadde skrevet dagbok kunne ikke verifiseres
A hevdet å ha skrevet dagbok på PC-en om hendelsen. Han gav dem en lapp med søkeord. Ingenting ble funnet på PC-en. Dette var i 2000. En vanlig delete ville ha lagt filen i søppel-boksen. Men selv om han hadde tømt søppelboksen, ville file fysisk ha vært tilgjengelig på harddisken, men da med fare for å bli overskrevet, særlig dersom harddisken nærmet seg full. Videre er det mulig å hente ut informasjon som er overskrevet (opptil 7 ganger), men her må helt spesiell ekspertise til, og det koster en del penger. Det er ukjent om politiet gikk så langt for å få data ut av harddisken. Jeg forutsetter at dette var kjent teknologi for politiet. Jeg gir 50% sannsynlighet på at A snakker sant her. Dersom det ikke er sant, så må motivet ha vært å styrke egen troverdighet, det kan ikke ha vært at han husket feil. Totalen blir da 50%.

10.                     Forklaringer om kniven. Se eget avsnitt «Med hvilken sannsynlighet har A forsøkt å knytte K til drapene ved å bløffe om drapsvåpenet» og utregning på dette 87% på at dette er en konstruert falsk historie. Er den konstruert, så er den åpenbart bevisst med 100% sikkerhet. Totalen av dette er 87%.

 

Estimater og bruk

Solohypotesen og samarbeidshypotesen forutsetter at A lyver. Sannsynligheten for det estimert til 100%. Troverdigheten til A er nedskrevet til 50%. Dette blir ført en indikasjon begrunnet av A sin forklaring, med sannsynlighet på 50%.
Videre har vi spørsmålet om A virkelig har klart å lure sakkyndige. Den er satt til 98%. Settes opp som forutsetning for solo-hypotesen og dominans-hypotesen. Vi står da igjen med at sakkyndiges rapport til fordel for A gis en sannsynlighet på 2% som går på indikasjoner for dominanshypotesen.

 

Tema 13: K har aldri innrømt befatning med ugjerningene

Det er et faktum at K aldri har innrømt å ha vært med på dette. Det er i skrivende stund gått 21 år. Denne type fenomen kunne jo være interessant å forske på. Hva er sannsynligheten for at en person av K’s personlighetstype ville fortsette å nekte i år etter år? Det vi vet er at det jevnlig skjer falske tilståelser. En motivasjon kan jo nettopp være den type situasjon som K er satt i. Dersom han har vært med på det, ville han oppnådd bedre påvirkningsmuligheter i saken. Me den kunne han tatt toppen av den moralske forsømmelsen (ved vilje til å ta ansvar), og det vil kunne gitt ham bedre muligheter i fremtiden. Uten dette risikerer han resten av livet i fengsel.
Dersom han ikke har vært med på det, vil jo en falsk tilståelse være en fristelse, nettopp av de samme grunner. Igjen er jeg ikke inne på forskningen når på falske tilståelser. Men det er åpenbart at slike lokkes frem nettopp med bud om de fordeler en slik tilståelse kan gi.

K er demonisert, i media og i samfunnet generelt. En vesentlig del av dette bildet handler om at det er skapt en oppfatning at vi har å gjøre med en person som har vært med på noe helt forferdelig, og som deretter gjør en total ansvarsfraskrivelse, ved å blånekte på alt for all fremtid. Dette tegner jo et bilde av noe helt umenneskelig, derav demonisering.
Passer dette med bildet av personligheten til K? Det ville jeg ha gått i dybden på. Men vi har en indikasjon, i og med at han jo tross alt har innrømmet et overgrep mot en mindreårig jente (Tema 6). Og den innrømmelsen kom forholdsvis lett når han ble konfrontert med det. Dette er i tråd med hva de nærmeste sier om ham og oppfatter om ham.

 

Estimat og bruk

Til sammen blir dette en indikasjon på uskyld som føres på solo-hypotesen 5%.

 

Tema 14: Nøytralisering av mobilbeviset

Dominanshypotesen og samarbeidshypotesen forutsetter at mobilbeviset nøytraliseres. Sannsynligheten for de mot-hypoteser vi kommer opp med, vil dermed fungere som betingelse for disse hypotesene. Inverteringen av dette vil komme opp som en indikasjon på solo-hypotesen.

Det er lansert to mulige hypoteser for nøytralisering. Jeg analyserer begge og velger den som kommer ut med høyest sannsynlighet.

De to hypotesene er:

1)   K sin mobil lå i sykkelveska på sykkelen som stod parkert ved bommen.

2)   Det har vært dekning fra EG_A på åstedet den dagen da dette skjedde.

 

K sin mobil lå i sykkelveska på sykkelen som stod parkert ved bommen

Denne hypotesen åpner for den muligheten at K sin mobil lå i sykkelveska mens ugjerningene pågikk. Det var dette A hevdet ad_hoc under rettssaken. Spørsmålet blir da i hvilken grad det er mulig å etablere en hypotese som både passer med mobil-trafikken og at de begge har deltatt i ugjerningen. Her har jeg frigjort meg fra A sin historie og forsøkt å konstruere denne muligheten, etter beste evne.

Her er en oversikt over trafikken på K sin telefon i aktuelle tidsrom.

 

Tid	Hendelse	Minutter mellom
18:55	Innkommende SMS
18:57	Utgående SMS	2
19:24	Innkommende SMS	27
19:37	Utgående SMS	13
20:19	Utgående samtale	42

 

 

Ved hjelp av denne tabellen kan vi finne de to lengste periodene mellom tidspunkter hvor K og telefonen må ha vært på samme sted.

Periode 1 er mellom 18:57 og 19:37 hvor K har sendt SMS. Det er 40 minutter. Og de førti minuttene starter der sykkelen, ifølge A, stod parkert ved bommen ved Svarttjønn.

Periode 2 er tiden mellom 19:37 og 2019. I denne perioden må oppryddingen ha pågått.

Jeg har vridd hodet i et forsøk på å få dette til å passe inn. Det tar ca. 11 minutter å gå mellom bommen og åstedet. For å få det til å passe, må ugjerningene ha blitt begått i denne perioden, og K må ha hatt turer ned dit for å betjene mobilen sin.

Her er det mulige forløpet jeg klarer å komme opp med:

 

1)   Etter 18:57 forlater de bommen og beveger seg inn i området.
K etterlater mobilen i sykkelveska.

2)   De påtreffer jentene. Vi anslår at dette forsinker turen mot åstedet med ca. 2 minutter.

3)   De beveger seg mot åstedet

4)   Ankommer åstedet ca. 19:10 (18:57 +2+ 11 minutter)

5)   Begår ugjerningene helt eller delvis i løpet av 16 minutter

6)   Sånn ca. 19:26 (19:37 – 11 minutter) forlater K åstedet og beveger seg tilbake til bommen

7)   A fullfører ugjerningene etter at K har gått og begynner «ryddeoperasjonen»

8)   19:37 er K tilbake ved bommen og sender SMS

9)   Han beveger seg deretter tilbake til åstedet

10)                    Ankommer åstedet 19:48 (19:37 + 11 minutter)

11)                    Rydder opp resten sammen med A og skjuler ugjerningen på ca. 12 minutter

12)                    Forlater åstedet ca. kl. 20:00

13)                    Ankommer hjemme og ringer ut kl. 20:19

 

Her må jeg vedgå å ha dårlige forutsetninger for å vurdere realismen i dette. Jeg oppdager at politiets anslag om at drapene har skjedd en gang mellom 1900 og 2000 stemmer ganske godt med dette. Det store avviket her er at politiet ser ut til å ha ignorert mobilbeviset. Kan det være fordi det forløpet jeg har skissert er urealistisk?

Vurdering av realismen i noen av punktene

Punkt 1 Mobilen i sykkelveska

Hvorfor skulle K etterlate mobilen i sykkelveska? Her har vi to hypoteser:

1)   Det var gjort bevisst for å hindre sporing.
K kan ha tenkt på muligheten for å spore mobilen. Men ville det da ikke være naturlig at han slo den av? Det gjorde han ikke fordi det kom jo en innkommende SMS kl. 1924. Ville det ikke være sikrere å «glemme» telefonen hjemme? Det er noen dilemma dersom det var snakk om en dekkoperasjon. En avslått telefon kunne også ha vekket mistanke. På den annen side, en ubesvart innkommen samtale er jo en betydelig større risiko. Og så har vi jo det faktum at han må ha forlatt åstedet, for å bruke telefonen. Vi kan være sikre på at K ikke hadde noen kunnskap om at det gikk en grense for dekningsområder akkurat her. Som sagt, dersom han som amatør hadde tenkt på sporing av telefonen, ville det vært naturlig, enten å slå den av, eller å «glemme» den hjemme. For alt han vet, vil plassering i sykkelveska, jo knytte ham til Baneheia. Dersom SMS-kommunikasjonen virkelig var en avledningsmanøver så burde vi regne med at K ville sikre sporene (lagrede SMS) på sin mobil. Det har han tydeligvis ikke gjort. Det er uklart hvem han kommuniserte med, og hva meldingene inneholdt. Det ser heller ikke ut til at han har henledet politiets oppmerksomhet på dette, under etterforskningen.
Dette er svært tvilsomt, nesten ned mot 0%.

2)   Han har glemt telefonen i sykkelveska.
Det er jo rart. De skal ha forlatt bommen 1810. Men K mottok SMS kl. 1855 og besvarte 1857. Da må han i så fall ha gått tilbake igjen. Da ville det vært naturlig at han tok den med seg. Alternativet er at de har gått fra bommen kl. 1857. Det er det jeg forsøker å innpasse i denne historien. Men det eliminerer ikke problemet med at han faktisk brukte telefonen akkurat da. Da burde det ikke være mulig å glemme den. Dette er igjen forsøkt forklart med at K hadde til hensikt å sykle hjem, men at han ombestemte seg, og at det var derfor mobilen ble igjen i sykkelveska. Også denne hypotesen nærmer seg 0% sannsynlig.

Andre alternativer? Her stopper fantasien min opp. Det er å påpeke at historien om mobilen i sykkelveska kom opp etter at mobilbeviset kom i fokus. Dette indikerer at vi snakker om en fabrikasjon. Det gjør at historien blir tvilsom allerede her.

Dette til sammen gjør denne hypotesen svært tvilsom. La oss likevel anslå 10%,

 

Punkt 2 De påtreffer jentene

Siste sikre observasjon av jentene var 18:50. Jeg har forstått det slik at da badet de fortsatt. I så fall må det ha gått minst 10 minutter før de var på vei hjem. Jeg ser av kartet at en del av den veien man kan forvente de gikk, sammenfaller med veien fra bommen. Skal vi få regnestykket til å gå opp må vi regne med at det var her de møttes. Dette stemmer ikke med A sin forklaring. Jeg legger til 2 minutters forsinkelse. Det er den tiden det kan ha tatt å lokke med seg jentene.
Sånn tidsmessig synes det som alt dette ligger innenfor marginene. 95%

Punkt 5 Begår ugjerningene helt eller delvis i løpet av 16 minutter

På 16 minutter har de overmannet jentene, og K begår overgrep mot den eldste av jentene og deretter dreper han henne.
Men ifølge A’s forklaring forgrep K seg på begge. DNA beviset er da også tolket i samme retning. K skal altså på 16 minutter, ha truet jentene til å kle av seg, forgrepet seg på dem etter tur, drept den eldste jenta og deretter truet A til å forgripe seg på den yngste, og deretter drepe henne. Spørsmålet her er om det er tid nok. Det er kanskje umulig å etterprøve.  La oss anslå 50%.

Punkt 6 K sender SMS mens A «rydder opp»

Denne er oppkonstruert fra min side, i den hensikt å vinne tid. Begge jentene ble påkledd (klærne byttet), og deretter båret til et sted noen meter unna. Jentene ble lagt opp på hverandre. I min konstruksjon er det A som utfører dette alene. Så begynner han jobben med å dekke til likene.
Totalt tilgjengelig tidsforløp på denne operasjonen er 34 minutter, hvor av at de var to om det i 12 minutter. De dekkes til med einer. Etter sporene må han ha gått litt rundt for å hente dem inn. Det ble til sammen kuttet 25 greiner. Det må jo ha tatt tid. Kanskje et halvt minutt pr grein. I så fall snakker vi om mer enn 10 minutter bare på denne jobben. Her dukker et problem til opp. Kniven er den samme som ble brukt til å drepe jentene. Men ingen av skjæreflatene som ble undersøkt inneholdt rester av blod. Kan han ha vasket kniven før bruk, nok til at blodrester ikke har blitt avsatt? Det må jo ha tatt tid, kanskje fem minutter. (I andre scenarioer kan kuttingen av greiner ha vært gjort på forhånd, og at det forklarer mangelen på blodspor på skjæreflatene). I tillegg har de dekket til alle spor, og gjemt posens innhold i demningen nedenfor.  Kunne de ha klart denne jobben på så kort tid? Det er jo slike ting en rekonstruksjon burde ha gitt svar på.  La oss si 95%.

Konklusjon tilpasning ved passering av mobilen i sykkelvesken

Det er flere alvorlige problemer med denne hypotesen. Den viktigste er at den har stor uoverensstemmelse med A sin fremstilling. Det andre er at forklaringen om mobilen i sykkelvesken, aldri kom på bordet før mobilbevisene ble presentert i retten. Dette er jo også denne hypotesens svakeste punkt. Skal K ha lagt den fra seg må det ha vært bevisst, eller han har glemt telefonen. Se momenter under punkt 1 som gjør dette svært usannsynlig.
I tillegg til dette har vi nærmest usannsynlig stram tidsplan for utførelsen av overgrep og drap.
Beregningen her baserer seg på at alle elementene som er evaluert, er forutsetninger for at denne historien kan være sann. Svikter ett av dem, svikter hele hypotesen.

Metoden for utregning blir da å multiplisere anslagene med hverandre. Da ender vi opp med 5% sannsynlighet for en slik historie.

Men i tillegg må alternativet reduseres med det faktum at den er totalt i uoverensstemmelse med noen forklaringer, og at det virker totalt meningsløst at K skulle tatt seg pauser i ugjerningene, og stukket av gårde for å sende tekstmeldinger til en venninne. Det er ikke urimelig å halvere anslaget på bakgrunn av dette. Så da ender vi opp med 3% sannsynlighet for denne.

Denne hypotesen er en nøytralisering av mobilbeviset. Den er en forutsetning for dominanshypotesen og dominanshypotesen. Den inverterte 97% er en indikasjon på solo-hypotesen.

 

Hvor mye øker sannsynligheten for dekning med rapporten fra Teleplan?

For å få en alternativ vurdering av mobil-beviset, engasjerte aktoratet Teleplan. Her ble det fremlagt en rapport i lagmannsretten. Det man kan trekke ut av denne rapporten er at den drar litt i den usikkerheten som Telenor hadde karakterisert som «svært usannsynlig».
Teleplan hadde gjort omtrent de samme funn som Telenor. Muligens hadde de trukket dekningsområdet hypotetisk litt lengre inn i terrenget (mellom 150-400 meter fra åstedet).

Men de sier også at:

«På grunn av at det ikke finnes tilgjengelige data med en fyllestgjørende beskrivelse av nettverkskonfigurasjonen den 19.5.00, er det ikke mulig å konstatere hvordan dekningen var på dette tidspunktet. Det er dermed heller ikke mulig å fastslå hvorvidt åstedet var eller ikke var innenfor dekningsområdet til stasjonen EG_A den 19.5.00.»[3]

Dette er informasjon som informasjon Telenor faktisk hadde tilgang til, og som selvsagt gjør Telenors vurderinger mer presise. Se siste episode av Discovery-dokumentaren hvor dette blir kommentert.

Herfra konkluderer altså aktoratet at siden man ikke kan si noe sikkert om dette, så utelukker det ikke at mobilen kan ha vært i bruk på åstedet og gått via EG_A.

Det er selvsagt en feilkonklusjon at sannsynligheten for at det var dekning i området øker med Teleplan sin konklusjon. Deres usikkerhet handler jo om at de har mindre informasjon om dette enn Telenor. Det er en kjent feilslutning: «Argument from ignorance». Jo mindre vi vet desto mer sannsynlig er det vi ikke vet. Og det burde selvsagt en rett på dette nivået klare å gjennomskue.

14 år senere blir Teleplans Inge Schøyen intervjuet av Dagbladet om sitt vitnemål: «Hvis min rapport og vitnemål i retten har blitt tillagt vekt for å dømme Kristiansen, så er jeg redd for at rettens aktører kan ha misforstått … Vår konklusjon var helt tydelig på at dekningsområdet for masten EG_A ikke innbefattet åstedet, slik nettet var da vi gjorde våre målinger.»[4]

Men det vesentlige med vurdering av sannsynlighet for dekning er at det, etter all sannsynlighet, var dekning i området, men via andre basestasjoner. Så et viktig poeng her er at telefonen ikke kommuniserte med andre basestasjoner i det aktuelle tidsrommet. Dette kommer i tillegg til sannsynligheten for at EG_A kunne ha dekning på åstedet i aktuelle tidsrom. Det gjør det helt usannsynlig at telefonen har vært på åstedet i det aktuelle tidsrommet.

Min konklusjon er at Teleplan rapporten ikke bringer noe nytt inn i saken. Selv om dekningsgrensen til EG_A skulle kunne varier noe, med konfigurasjoner, eller atmosfæriske forhold, så er det sannsynlig langt under hva som skal til for å danke ut noen av de andre senderne som hadde dekning i området.

Så vi blir nødt til å gjøre anslaget med utgangspunkt i Telenors konklusjon, som er «svært lite sannsynlig». Anslag 1%.

Estimat Tema 14: Tilpasning av mobilbeviset

Tilpasnings-hypotesen har høyest sannsynlighet på 3%. Denne vil da inngå som betingelse på dominanshypotesen og samarbeidshypotesen. Invers-verdien av denne, som er 97% vil da komme som indikasjon på solo-hypotesen.

 

Tema 15: K sin troverdighet

I rettssaken ble K presset ganske hardt på uklarheter og feil i sin forklaring. Men også her som for A, må vi sortere mellom bevisst løgn og det å huske feil. Også her vil jeg liste mulige avvik, anslå sannsynligheten for avvik, og anslå sannsynligheten for om dette var bevisst eller om det var hukommelse.

I tillegg vil jeg ta med en annen faktor, nemlig K sine tidligere historier (Tema 6). Er det slik at dette svekker eller styrker K sin troverdighet? Jeg tenker at dette indikerer at han ikke er totalt uvillig til å innrømme det han har gjort (Tema 13).

Listen over signifikante avvik i K sine forklaringer er kort:

1)   Tidspunktet når A kom på besøk til K
K oppgav i 19:30 i første rundspørring. Dette kan ikke stemme, da det ikke kan ha vært tid nok.  Dette er da brukt som støtte for hypotesen om at de hadde avtalt å gi hverandre alibi (Se Tema 7). I tema 7 er alibi-hypotesen analysert. Her er sannsynlighetsanslaget for avtalt alibi, 15% Dette gir følgende estimat: Sannsynligheten for at dette er et avvik er 100%. Sannsynligheten for bevisst løgn er 15%. Sannsynligheten for at han husket feil, blir da 85%,

2)   At han så den blå kniven i verktøykassen dagen før han ble arrestert.
Vi har bilder av verktøykassen som viser at kniven ikke var der. Avviket er 100%. Men det er vanskelig å finne hvordan en slik løgn skulle tjene K sine interesser på noen måte. Tvert imot blir jo dette brukt mot ham. Dette er nærmere analysert i tilleggskommentar i tema 4. Sannsynligheten for at dette er bevisst løgn settes til 5%, tilsvarende at han husket feil settes til 95%

3)   At han fant kniven på fyllinga.
Jeg klarer ikke med min beste vilje å forstå hvordan dette skal kunne ha noen relevans. Hvilken betydning har det om kniven var kjøpt, eller funnet på fyllinga? Vi vet ikke om kniven ble funnet på fyllinga, eller om det er K eller vitner som ikke kunne bekrefte dette, som husker feil. Det er ikke lansert noen hypotese om at K kan ha stjålet kniven, og at det er derfor han lyver. Men om så var tilfelle, så ville han neppe ha oppkonstruert vitner, som han vet ikke vil kunne bekrefte noe. Og om han virkelig hadde stjålet kniven, ville jo det vært en fillesak opp mot det han nå står i. Det er altså veldig gode grunner til ikke å lyve om dette. Alle andre alternativer er bedre enn å bli tatt i løgn. Sannsynligheten for at han bevisst lyver, kanskje fordi kniven er stjålet settes til 10%. Sannsynligheten for at dette handler om vitner som har glemt, settes tilsvarende til 90%.

 

Målet er jo å yte A og K rettferdighet. Følgelig forsøker jeg å bruke samme fremgangsmåte for begge. A sin troverdighet er analysert i tema 12. Her er konklusjonen at A med nesten hundre prosent sikkerhet benytter seg av løgn for å fraskrive seg ansvar. Men det betyr ikke at man med hundre prosent sikkerhet kan si at alt som A sier er løgn. Så jeg laget en terskelverdi for hva som skal til før man anser forklaringene til å være «kanskje sant, kanskje ikke». Med andre ord 50/50. Så fører jeg da bedømmelsen av A sin forklaring som helhet inn på indikasjoner på dominanshypotesen med 50%. Videre var planen at der vi er tvunget til å bare oss på påstander fra A som eneste kilde, og vi ellers ikke har noe annet å sammenholde det med, så gir det 50%.

Jeg har foreløpig i analysen unngått dette, da påstandene som regel kan anses som hypoteser som evalueres selvstendig ut fra andre forhold i saken.

Problemet her, er at samme analyse på K resulterer i at han kommer ut med 100% troverdighet. Men igjen gir ikke det grunn til å konkludere med at alt K sier=sannhet. K sine forklaringer har også feil. Men dette er altså feil, som etter all sannsynlighet handler om at han roter med dager, tider og upålitelig hukommelse. Dette kompenserer jeg for med å redusere K sin pålitelighet med 20%.

Estimater Tema 15

Estimatet på sannsynlighet for bevisst løgn er 27%. Dette fungerer da som betingelse for dominanshypotesen og samarbeidshypotesen. Videre går K sin troverdighetsvurdering på 80% inn som en indikasjon på solo-hypotesen.

 

Tema 16 Hva er sannsynligheten for at A kan ha skaffet drapsvåpenet?

Det er et vesentlig poeng at dersom det er A som har skaffet drapsvåpenet, så har A all mulig grunn til å lyve om dette. Akkurat det har vi svært gode indikasjoner på. Se Tema 4. Her kommer vi opp med 87% sannsynlighet for at A lyver om kniven. Dette er en indikasjon.

En annen indikasjon er at det er bekreftet at A har vært i besittelse av en Letherman-kniv som han nå ikke kan redegjøre for. Lengden på denne kniven passer med de stikkene som er gjort på ofrene. Denne indikasjonen estimeres til 40%

Estimat og bruk

Totalen estimeres sannsynligheten til 92%. Dette er en betingelse for solohypotesen. Den kommer ikke til anvendelse for dominanshypotesen fordi denne forutsetter at K skaffet våpenet, og det er handtert i Tema 4 og innarbeidet i denne. Den kommer heller ikke til anvendelse på samarbeidahypotesen, da det her er åpent og begge kan ha skaffet våpen.

Tema 17: Manglende observasjoner av K i Baneheia

Man regner med at det var minst 200 personer innom Baneheia i aktuelle tidsrom. Vi har ingen observasjoner av K, eller K sammen med A i Baneheia i aktuelle tidsrom. Det vi har er observasjoner som knyttes sammen med at K var og fikk nøkkel til Bua av A. Og det er interessant at det er det eneste. Og her har politiet gjort nitid kartlegging. En forklaring kan være at K i all hovedsak har oppholdt seg på steder med lite ferdsel. Det er jo ikke helt riktig ifølge A sine forklaringer.

Estimat og bruk

Jeg setter 20% sannsynlighet på at denne indikasjonen betyr at A ikke var der. Denne føres som indikasjon på solo-hypotesen.

Tema 18: Morens vitnemål om at K var hjemme

Mor til K har gitt uttrykk for å ha oppfattet at A på denne tiden opphold seg i bua. Samtidig har begge foreldre gitt uttrykk for usikkerhet på om K har vært med på dette, eller ikke. Dermed kan man vel konkludere at dette vitnemålet ikke er noe særlig å legge vekt på. 0%

Tema 19: K og A var sett sammen før og etter hendelsen

Denne tas med fordi det vektlegges i rettsprosessen. Vi har imidlertid en fullgod bekreftet forklaring på dette, nemlig at K ble utelåst av bua, og møtte A for å få tak i reservenøkkel. Dette er en historie som er hundre prosent sikker, og den skaper alvorlige problemer for både dominans-hypotesen og samarbeids-hypotesen. Derfor er det veldig vanskelig å forstå hvordan denne kan vektlegges. Det at de var sammen på tidspunkt A sannsynliggjør ikke at de var sammen på et senere tidspunkt.
Snu på det. X er beskyldt for å ha ranet banken kl. 1734. Han hevder å ha alibi, fordi han kan bevise at han var sammen med Y kl. 1600. Forutsetter at Y sin lokasjon er 10 minutter fra banken. Er det noen som forestiller seg at retten ville godtatt et slik alibi? 

Estimat og bruk

Jeg tviler så sterk på holdbarheten i dette resonnementet at jeg gir 0%. Denne inngår naturlig som en indikasjon på dominans-hypotesen og på samarbeids-hypotesen.

Tema 20 At de begge spurte etter hverandre da de ble arrestert

Man tar da dette som en indikasjon på at de to hadde vært sammen om dette.
Mot-hypotesen er at de begge hadde vært i avhør og at deres forklaringer var sammenfiltret, og at de visste at de ble sett i sammenheng.

Estimat og bruk

Mot-hypotesen bygger på noe som vi vet er faktum. Et slikt spørsmål er veldig naturlig, gitt denne kjente sammenhengen. Jeg gir denne forklaringen 80% og står dermed igjen med 20% på denne indikasjonen, som føres på dominans-hypotesen og samarbeids-hypotesen.

Tema 21 Den fysiske volden mot barna

En ting jeg reagerer på i denne saken er at obduksjons-rapporten beskriver betydelig ytre vold mot, særlig et av barna. Her mangler opplysning som anslår hva slags vold det kan være, eventuelt andre opplysninger. Det lille jeg har, tyder jo uansett på at dette er noe som har blitt påført før drapene. I så fall synes jeg det er veldig rart at ikke dette har fått mer oppmerksomhet i saken.
Det ligger jo åpenbart ingenting i A sin forklaring som forklarer dette. Hvorfor? Her har det vært rekonstruksjon, og alt er beskrevet i detalj. Hvordan kan det være mulig at denne volden kan ha blitt påført uten at A har merket noen ting? Er ikke dette enda en indikasjon på at A neppe forteller sannheten når han beskriver disse hendelsene? Jeg tar ikke dette med i modellen, da informasjon om dette er for tynn. Det ville ikke ha påvirket så mye likevel, da A sin troverdighet uansett er radert ut.