Det upålitelige mennesket

Vår bedragerske natur

Apeforskeren Richard Byrne beskriver en scene mellom en sjimpansemor, hennes avkom og en ung hunn. Dette foregår i tørketiden og den unge hunnen legger mye arbeid i å grave opp en spiselig rot fra den tørre bakken. I det hun får den opp, utstøter ungen et skrik som betyr «noen har angrepet meg og plaget meg». Mor, som ikke har sett situasjonen, styrter til og vurderer om den unge hunnen har stjålet mat fra hennes barn. Hun angriper, noe som fører til at den unge hunnen slipper roten, som raskt plukkes opp av den lille bløfferen. Bløffen ble observert flere ganger før den omsider ble avslørt, noe som medførte refs for den lille smartingen.[1]

Jeg definerer løgn temmelig strengt som enhver handling som bevisst har til hensikt å få andres virkelighetsoppfatning til å avvike fra egen virkelighetsoppfatning. Det betyr at det finnes utallige innretninger i naturen beregnet på å lure andre. Det kan være alt fra kamuflasje, til åte, til dufter og kjemiske signaler, til lydsignaler. Naturen har ingen moral. Her er det kun en ting som teller, det er genenes reproduksjon. Vi mennesker er definitivt ikke noe unntak. Bedraget er en absolutt nødvendig del av vårt samspill. Dette er fordi innslaget av det sosiale spill er så omfattende. Det nakne mennesket er konstant sårbart, både for andres angrep, men ikke minst også for egen selvfordømmelse. Det gir opphav til selvbedrag, som vi skal komme tilbake til.

Jeg knytter evnen til å lyve nært opp til våre kreative evner. Dette er igjen knyttet opp til vår erkjennelsesevne. Jeg tenker at det er de samme funksjonene som er virksomme, om man konstruerer en vitenskapelig hypotese, en religion, en god historie, eller en løgn. Alt sammen refererer seg tilbake til menneskets evne til innovasjon. Dette leder jo igjen til den refleksjonen at uten at vi hadde evnen til å lyve, så hadde vi heller ikke evnen til vitenskap. Det er et tankekors.

I IP-teorien er jeg inne på dette, og her konstaterer jeg at mennesket er et notorisk upålitelig medium. Og den verden jeg opplever å kjenne har jo hovedsakelig sin opprinnelse i nettopp andre menneskers meddelelser. Bare det i seg selv gjør jo at jeg må anse min egen virkelighetsoppfatning som å være nettopp det den er, en oppfatning, som ikke alltid harmonerer like godt med den reelle virkelighet.

Bedrag kan være mange ting.  Her er linken til en som er forferdelig opprørt over at en kvinne skal ha tilbudt kjæresten oralsex. Han har klaget NRK inn for kringkastingsrådet. Jeg kikket på siste episode og konstaterte to drap og en henrettelse. Ingen hadde reagert på noe av dette. Det er ikke alltid lett å gjennomskue bedraget i en slik fremstilling. Men sannsynligvis er klageren langt mer motivert av oppmerksomhet, det å vise frem sin egen moralske indignasjon enn av fornærmelselikestillingens vegne som jo dette fremstilles å være. Om jeg har rett i det, så handler det om bedrag, motivert av sosial kannibalisme. Man hever seg selv opp ved å trykke andre ned. Poenget her er at enhver opportunistisk fremvisning av seg selv, slik at det passer med de normer som tilfeldigvis er på mote, eller med gruppens etikette, må regnes som falsk og dermed også som bedrag. De fleste former for retorikk inneholder som regel også innslag av falskhet, manipulasjon og bedrag. Summen av dette gjør det nærliggende å anta at vi alle har våre former for bedrag, og at dette er en av de mest grunnleggende våpen mennesket har i sitt sosiale spill.

Det er selvsagt også en refleksjon at det skal gode mentale ressurser til for å lyve troverdig og å komme unna det. For vi regner virkeligheten for å være stort sett logisk konsistent. Jeg kan ikke være i Norge og Tyskland samtidig.  Det å si sannheten, og alltid holde seg nøye til den er langt enklere enn å lyve. For den som lyver må ha tenkt grundig gjennom ting, slik at han ikke uforvarende innfører logiske selvmotsigelser i sin historie. Dette innebærer også erkjennelsen av at det er ressurssterke mennesker som kan komme lengst med løgn. Ofte går vår naturlige tillit motsatt vei. Vi har en tendens til å tro på eliten og de som står over oss, mens vi naturlig er mer mistenksomme til de som står nederst på rangstigen. Men virkeligheten er sannsynligvis motsatt.

Som en motvekt og et forsvar mot bedrag har vi mennesker også utviklet evnen til å være kritiske og mistenksomme. Kanskje er vår evne til logikk fremkommet nettopp på grunn av behovet for å vurdere våre medmennesker. Det er jo også vesentlig at vi samtidig også har utviklet evner til å bedømme andre. For opp i det hele, så er det jo ekstremt viktig at de vi forholder oss til er til å stole på. Og sannsynligvis er et menneske i nær relasjon mer til å stole på enn mennesker utenfor vår egen gruppe. Dette handler om slektskapsseleksjon og forholdet inngruppe/utgruppe.

 

Selvbedrag

Jeg har hatt en periode nå hvor jeg ikke er særlig ivrig på å gå på vekten. Har fått noen antydninger, så jeg er smertelig klar over at jeg ikke er på rett vei. Hvorfor vegrer jeg meg da mot akkurat det tallet? Vel, det er vel ikke bare et tall, det er en slags ubehagelig sannhet midt i fleisen. Jeg er litt overrasket over meg selv her. For jeg har vanligvis som ideal å søke informasjonen som den er, og så ta det videre derfra. Kanskje jeg er i ferd med å bli feigere med årene. Uansett så observerer vi her en hjerne som finner det opportunt å «passe på» det lille jeget en plass der inne. Den truer meg med ubehag dersom jeg oppsøker realitetene. Det kan den gjøre fordi det er den som kontrollerer virkemidlene. Den masserer Amygdala i passende doser slik at jeg opplever frykt nok til å unngå «den ubehagelige» sannhet. Det er denne tendensen til å frykte og ville unngå informasjon som jeg kaller for strutsestrategi.

Det som er interessant her er at vi i et og samme informasjonssystem finner flere motstridende agendaer. Og kanskje ser vi også et glimt av et system som jo gladelig forteller meg at, ja jeg er sjefen. Jeg er administrerende direktør i mitt eget liv. Men… det er vel ikke den hele og fulle sannhet. I det politiske liv, i organisasjoner og i bedrifter ser vi mye av det samme. Mellomledere har sine agendaer og filtrerer gjerne informasjon både opp og ned i systemet. Ledelsen gis en opplevelse av makt og kontroll… men det stemmer ikke alltid med realitetene. Og det sosiale gjenspeiler det mentale. Slik er det sannsynligvis også i vårt sinn. Mitt bevisste jeg er diktert av det jeg kaller for emosjonell programmering. I det ligger det at målet handler om å melke hjernens belønningssystemer, og å holde hjernens straffesystemer i sjakk. Men dette er på ingen måte genenes agenda. For det handler om reproduksjon. Og ofte er de målsettingene på kollisjonskurs med hverandre. Når målet er forskjellig, da er ofte også strategien forskjellig. Dette innebærer også at vårt bevisste jeg, på ingen måte har oversikt over alt som skjer i hjernen. Det er den berømtere inndelingen mellom bevissthet og underbevissthet.
Denne inndelingen gjør det altså mulig for hjernen å bedra seg selv. Det vil si det er det ubevisste som bedrar det bevisste jeg. Og her er det mange nivåer. Det gjelder alt fra sanseoppfatning til virkelighetsoppfatning til beslutninger og til syvende og sist atferdsmønster.

Når jeg presser og overfokuserer på emosjonell programmering og atferdsdualisme, så handler dette også om erkjennelsen av at her handler det sannsynligvis ikke bare om enkeltmenneskets analyse for å forstå, men også om et velregissert selvbedrag om egen fri vilje. I dette selvbedraget er ofte emosjonenes virkning anonymisert slik at det blir usynlig i det mentale landskap. En analyse for å gjennomskue dette kan møte med motvilje eller aggresjon, alt sammen forsvarsmekanismer for å bevare selvbedraget. Dette er bare ett av mange forhold hvor vi kan mistenke vår hjerne for å ha skjulte agendaer, og hvor den viser det «besluttende jeg» det som er nødvendig for å få gjennom «den rette» beslutning.

Vi har også en tendens til å la oss bergta av vår egen argumentasjon. Jeg pleier ofte å si at først kommer standpunktet, så utvikler vi argumentasjonen. Det vil si standpunktet er subjektivt opportunt alt etter hva som tjener min egeninteresse. Under EU kampen fant vi neppe mange bønder som var for EU. Og vi fant neppe mange næringslivsfolk som var mot EU. Så det er jo ikke slik at flertallet sitter og vurderer alle argumenter, rettferdig opp mot hverandre. Tvert imot er vi mennesker naturlig tendensiøse. Vi stiller langt høyere krav til motpartens argumenter enn våre egne. Og selvsagt er det slik at de av oss som virkelig tror på vært eget standpunkt virker langt mer overbevisende. Dette må vi koble tilbake til refleksjonen om det å lyve. Det krever en helt annen mental innsats å lyve enn å snakke sant. Det betyr at vi kan legge en helt annen kraft i å argumentere for det vi selv tror på. Dette er kanskje hjernens mest grunnleggende retoriske knep. For fordelen her handler ikke bare om gjennomslag som passer min egeninteresse, men det handler også om den sosiale gevinsten som ligger i det å få gjennomslag og ha rett.

Vi er neppe ferdig utforsket på hjernens evne til å bedra seg selv, og hvorfor den gjør det. For det virker jo ugjenkallelig idiotisk at vi her har et helhetlig fullintegrert informasjonssystem som er designet slik at det enkelte deler av systemet blir bedratt av andre deler. Sannsynligvis har dette helt grunnleggende med evolusjonen å gjøre. Det er de «nyeste» deler av hjernen som bedras av de eldre. Og kanskje er dette en av de mange bieffekter som følge av at mennesket jo har gjennomgått en utvikling hvor vår kognitive kapasitet har vokst ekstremt hurtig. Vår kognitive kapasitet er jo en slags universal løsning, som sameksisterer med tidligere eldre spesialiserte løsninger. Dette er på ingen måte en harmonisk løsning, men kan kun være et resultat av et såkalt evolusjonens paleo-design. Altså en løsning som bygger på og lever med det gamle, og som dermed er full av «lik i lasten». Hvor dyptgripende dette er, kan vi jo spekulere om. Men mange ganger tenker jeg at mitt jeg egentlig bare er en blindpassasjer på eget skip.

Men, selvbedrag kan motvirkes ved å gå meta. Det innebærer å utvikle evnen til å observere og analysere min egen mentale prosess. Det vil si å gå ut av kjernebevisstheten og forsøke å se den utenfra. Ved hjelp av analyse av både virkelighetsoppfatning, og emosjonell programmering, så kan man får en aning om at her er det mer i spill enn bare det jeg umiddelbart ser. Men den beste måten å få dette til på er kanskje samtale med en annen, for eksempel en psykolog. Psykologer kjenner jo til mye av dette, og de kan avsløre det og gjøre oss bevisst på hva som egentlig skjer.

 

Juks til suksess

Mennesker er tusenkunstnere når det gjelder å bløffe. Mange bløffer er oppdaget gjennom tidens løp, noen var svært vellykkede. Det fortelles at hoffalkymisten Wenzel Seiler forvandlet en 7 kg tung sølvmedaljong til gull rett foran øynene på keiser Leopold den 1. av Tyskland, Ungarn og Bøhmen. Til dette brukte han et magisk rødt pulver som han kalte "de vises sten". Historien forteller at Seiler på keiserens navnedag lot medaljongen senkes ned i et bad med en spesiell væske. Han helte en skvett med "de vises sten" i og lot medaljongen boble litt.  Så trakk han den opp av badet og enhver kunne se at den, før sølvglinsende, overflaten nå strålte som pure gull. Resten av sine dager levde Seiler i luksus og lediggang, mens han offisielt virket som hoffalkymist.

Først i 1920 avslørte en kjemisk undersøkelse hvordan Seiler bar seg ad med forvandlingen. Medaljongen består av en legering av ca. 50 % sølv og 50 % gull. Forvandlingsvesken var i all sin enkelhet et bad med salpetersyre.  Syren løser opp sølv men ikke Gull. Dermed etses det meste av sølvet i overflaten bort.

 

I fotografienes barndom ble mange et lett bytte for enkle fototriks. Foretaksomme fotografer oppdaget at en enkelt dobbelteksponering kunne være verdt en formue, hvis man klarte å overbevise et bytte om at den tåkete skikkelsen øverst i bildet var ånden til en avdød. Her var det penger å tjene. Fotografiene ble nærmest satt i serieproduksjon.

 

Det indiske rep tricket er utvilsomt det mest berømte illusjonsnummer Østen noen gang har hatt å by på. For tilskuerne artet det seg omtrent slik:

 

En fakir kom frem sammen med en liten gutt og et tau. Han tok den ene enden av tauet og kastet opp i luften. På forunderlig vis ble tauet hengende der. Gutten klatret opp langs tauet og ble borte. Gutten forblir der oppe og fakiren begynner å rope etter ham. Men gutten kommer ikke ned og fakiren blir rasende. Med en stor kniv i munnen klatrer han etter gutten. Litt etter høres det høye skrik, og blodige deler av guttens parterte kropp kommer deisende ned. Et forferdelig syn. Fakirens hjelpere løper forskrekket inn i kretsen og stirret redselsslagne på de blodige lemmene samtidig med at fakiren kommer klatrende ned. Etter noen gester samler fakiren de blodige restene sammen i en kurv, og Hokus Pokus forvandlet han dem til en lys levende gutt.

 

For en menneskealder siden virket dette groteske nummeret nokså uforklarlig på dem som var vitne til det. Hvordan gikk det til? For det var et trick. Her er forklaringen.

For det første gjennomføres nummeret alltid i tussmørket. Belysningen er stilt opp slik at man ikke kan se hva som foregår i den øvre enden av tauet. For der er det nemlig en wire. Til tauet er det festet en tynn tråd som er usynlig for publikum. Når fakiren kaster tauet opp trekker noen medhjelpere i tråden og tauet får så pass feste at gutten kan klatre opp. Vel oppe fester gutten tauet. Når fakiren klatrer opp har hen en ape gjemt under klærne. Denne blir partert og kastet ned. På vei ned er det gutten som er gjemt under klærne. Han er klar til å stå frem når forvandlingen skal skje.

Tryllekunstnerne er selvfølgelig eksperter på illusjon og juks. Enkelte av dem faller for den fristelsen å bløffe at det er noe overnaturlig ved dem. For noen år siden stod to unge amerikanere frem for pressen og fortalte at de var svindlere. Tidligere hadde de overbevisst en lang rekke forskere om at de virkelig var i besittelse av overnaturlige evner. De bøyde gafler, skjeer og nøkler på samme måte som den legendariske Uri Geller. De to var simpelthen tryllekunstnere opplært av den amerikanske superillusjonisten "The Amazing Randi", alias James Randi. Randi hadde lært dem opp og skaffet dem kontakt med vitenskapsmenn, ene og alene for å bevise at selv garvede forskere kunne bli lurt av en god tryllekunstner. Han har innledet et privat korstog mot enhver form for "overnaturlig hokus pokus". Han har satt opp en dusør på 10000$, som blir utbetalt til den eller de som under kontrollerte laboratorieforhold kan utrette bare den minste overnaturlige bedrift. Flere hundre har prøvd å hente Randis sjekk, men foreløpig har ingen vært i stand til å prestere noe paranormalt under tryllekunstnerens skarpe prosjektører.

Randi selv er overbevist om at Uri Geller bare er en dyktig svindler.[i]

                       

Heller ikke innenfor vitenskapen har mann gått klar av bløffmakerne. I juni 1922 for det over hele verden et flott fargebilde over to sider i "The Illustrated London News & Sketch". Bildet viste apemennesket Hesperopithecus ("vestape") fra Nebraska USA. Bildet var tegnet av en kunstner i samarbeid med Sir Grafton Elliot Smith, professor i anatomi i Manchester. Med bildet fulgte det en utfyllende artikkel av professoren om denne skapningen som hørte til våre forfedre. Det bemerkelsesverdige var at tekst og bilde bygde på funnet av en eneste tann, som senere viste seg å ha tilhørt en utdødd gris. (Dette folkens, er "de lærde" menns verk)

 

En annen falsknerihistorie er det funnet som ble gjort i Piltdown i England i årene 1908-13. Det var en skalle og et kjevebein. De fleste forskerne mente at vi her hadde foran oss en overgangsform mellom menneske og ape. Alpemannen fikk det populære navnet Piltdownmannen. Skapningen ble ivrig diskutert i alskens tidsskrifter. I 50-årene viste en ny undersøkelse at skallen kom fra et menneske som levde for ca. 500 år siden, mens kjevebeinet kom fra en ape fra ca. samme tid. Begge hadde blitt behandlet kjemisk for at de skulle se gamle ut. Hvem som stod bak forfalskningen vet man ikke.  [ii]

 

Sir Cyril Burt (1883 - 1971), samtidens mest respekterte psykolog, "beviste" at eneggede tvillinger som vokste opp hver for seg hadde nesten identiske intelligenskoeffisienter, på tross av helt forskjellige miljøpåvirkninger. Dette ble tatt som bevis på at evner er medfødt og ikke kan forbedres med utdanning. På 50-tallet var faktisk det britiske skolesystem helt og holdent basert på Burts teorier. Etter Burts død ble det oppdaget grove feil i fremstillingene, og i 1972 gjennomgikk den amerikanske psykologen Leo Kamin hele Burts materiale, og fastslo at alt var svindel fra ende til annen. Undersøkelsene indikerte at Burt hadde diktet opp hele sitt materiale om tvillinger og at de vitenskapelige assistentene som hadde vært med på forsøkene, aldri hadde eksistert. [iii]

 

 



[1] Det Biologiske Mennesket, side 125



[i].Mesteparten av dette stoffet er hentet fra artikkelen "Nytt lys over historiens største svindelnumre" i Illustrert vitenskap nr 1. 86.

[ii]. Dogmet om evolusjonen, side 65 / 66.

[iii]. Vitenskapens verden , bind 1 ,side 45