Innledning

Denne teksten handler mest om bedrag. Det er navngitt som upålitelighet. Men egentlig, rent teknisk sett kan upålitelighet handle, både om bedrag og om villfarelse. Les gjerne denne refleksjonen om løgn. I empatisk etisk tenkning er løgn en aktiv handling, med hensikt om å villede, mens villfarelse kun handler om en «ulykke». Det å feilinformere handler da om at man selv tror på det man serverer, selv om det ikke stemmer med fakta. I begge tilfeller kan man selvsagt snakke om ansvar. Villfarelse kan være klanderverdig dersom man har oppfattet risiko forbundet med det, og hadde ressurser til innsats på realitetsorientering. Men her er grader av villfarelse som kan være så dyp at man har mistet enhver forankring til virkeligheten. Og saken er jo den at nettopp det at dette er mulig, er jo det som gir bedrageren sitt spillerom. Kanskje kan man tenke om dyp villfarelse, som en slags patologi, sammenlignbar med f.eks. å ha fått lungekreft etter lang tids røyking. Og kanskje røykingen startet i tenåringens lettsindige sinn. Når man først er fanget, så hadde man ingen ressurser til å finne veien ut av det.
Dette er da også grunnen til at jeg tenker at filosofi er viktig, allerede fra barneskolen av. Allerede som 10-åringer bør man vite hva realitetsorientering er, og ikke minst den etiske grunnen til å holde på virkelighetsforankringen. Vi vil aldri komme dit at alle mennesker i samfunnet, eller i verden er sikkert vaksinert mot bedrageri. Men igjen så tror jeg allmenndannelse kan medvirke til å dempe noe av spillerommet til bedragerne, som jo alltid vil eksistere blant oss.

Vår bedragerske natur

Apeforskeren Richard Byrne beskriver en scene mellom en sjimpansemor, hennes avkom og en ung hunn. Dette foregår i tørketiden og den unge hunnen legger mye arbeid i å grave opp en spiselig rot fra den tørre bakken. I det hun får den opp, utstøter ungen et skrik som betyr «noen har angrepet meg og plaget meg». Mor, som ikke har sett situasjonen, styrter til og vurderer om den unge hunnen har stjålet mat fra hennes barn. Hun angriper, noe som fører til at den unge hunnen slipper roten, som raskt plukkes opp av den lille bløfferen. Bløffen ble observert flere ganger før den omsider ble avslørt, noe som medførte refs for den lille smartingen.[1]

Jeg definerer løgn temmelig strengt som enhver handling som bevisst har til hensikt å få andres virkelighetsoppfatning til å avvike fra egen virkelighetsoppfatning. Det betyr at det finnes utallige innretninger i naturen beregnet på å lure andre. Det kan være alt fra kamuflasje, til åte, til dufter og kjemiske signaler, til lydsignaler. Naturen har ingen moral. Her er det kun en ting som teller, det er genenes reproduksjon. Vi mennesker er definitivt ikke noe unntak. Evnen til å lyve er en sentral del av menneskets verktøykasse fungering i samspill med andre. Da handler det mest om at innslaget av det sosiale spill er så omfattende. Det nakne mennesket er konstant sårbart, både for andres angrep, men ikke minst også for egen selvfordømmelse. Det gir opphav til selvbedrag, som vi skal komme tilbake til.

Jeg knytter evnen til å lyve nært opp til våre kreative evner. Dette er igjen knyttet opp til vår erkjennelsesevne. Jeg tenker at det er de samme funksjonene som er virksomme, om man konstruerer en vitenskapelig hypotese, en religion, en god historie, eller en løgn. Alt sammen refererer seg tilbake til menneskets evne til innovasjon. Dette leder jo igjen til den refleksjonen at uten at vi hadde evnen til å lyve, så hadde vi heller ikke evnen til vitenskap. Det er et tankekors.

Veldig tidlig i men karriere av filosofiske refleksjoner, i IP-teorien var jeg inne på dette, og her konstaterer jeg at mennesket er et notorisk upålitelig medium. Og den verden jeg opplever å kjenne har jo hovedsakelig sin opprinnelse i nettopp andre menneskers meddelelser. Bare det i seg selv gjør jo at jeg må anse min egen virkelighetsoppfatning som å være nettopp det den er, en oppfatning, som ikke alltid harmonerer like godt med den reelle virkelighet.

Bedrag kan være mange ting.  Her er linken til en som er forferdelig opprørt over en scene på NRK hvor en kvinne skal ha tilbudt kjæresten oralsex. Han har klaget NRK inn for kringkastingsrådet. Jeg kikket på siste episode og konstaterte to drap og en henrettelse. Ingen hadde reagert på noe av dette. Det er ikke alltid lett å gjennomskue bedraget i en slik fremstilling. Men sannsynligvis er klageren langt mer motivert av oppmerksomhet, det å vise frem sin egen moralske indignasjon enn av fornærmelse på likestillingens vegne som jo dette fremstilles å være. Om jeg har rett i det, så handler det om bedrag, motivert av sosial kannibalisme. Man hever seg selv opp ved å tråkke andre ned. Poenget her er at enhver opportunistisk fremvisning av seg selv, slik at det passer med de normer som tilfeldigvis er på mote, eller med gruppens etikette, må regnes som falsk og dermed også som bedrag. De fleste former for retorikk inneholder som regel også innslag av falskhet, manipulasjon og bedrag. Summen av dette gjør det nærliggende å anta at vi alle har våre former for bedrag, og at dette er en av de mest grunnleggende våpen mennesket har i sitt sosiale spill.

Det er selvsagt også en refleksjon at det skal gode mentale ressurser til for å lyve troverdig og å komme unna det. For vi regner virkeligheten for å være stort sett logisk konsistent. Jeg kan ikke være i Norge og Tyskland samtidig.  Det å si sannheten, og alltid holde seg nøye til den er langt enklere enn å lyve. For den som lyver må ha tenkt grundig gjennom ting, slik at han ikke uforvarende innfører logiske selvmotsigelser i sin historie. Dette innebærer også erkjennelsen av at det er ressurssterke mennesker som kan komme lengst med løgn. Ofte går vår naturlige tillit motsatt vei. Vi har en tendens til å tro på eliten og de som står over oss, mens vi naturlig er mer mistenksomme til de som står nederst på rangstigen. Men virkeligheten er sannsynligvis motsatt.

Som en motvekt og et forsvar mot bedrag har vi mennesker også utviklet evnen til å være kritiske og mistenksomme. Kanskje er vår evne til logikk fremkommet nettopp på grunn av behovet for å vurdere våre medmennesker. Det er jo også vesentlig at vi samtidig også har utviklet evner til å bedømme andre. For opp i det hele, så er det jo ekstremt viktig at de vi forholder oss til er til å stole på. Og sannsynligvis er et menneske i nær relasjon mer til å stole på enn mennesker utenfor vår egen gruppe. Dette handler om slektskapsseleksjon og forholdet inngruppe/utgruppe.

 

Selvbedrag

Jeg har hatt en periode nå hvor jeg ikke er særlig ivrig på å gå på vekten. Har fått noen antydninger, så jeg er smertelig klar over at jeg ikke er på rett vei. Hvorfor vegrer jeg meg da mot akkurat det tallet? Vel, det er vel ikke bare et tall, det er en slags ubehagelig sannhet midt i fleisen. Jeg er litt overrasket over meg selv her. For jeg har vanligvis som ideal å søke informasjonen som den er, og så ta det videre derfra. Kanskje jeg er i ferd med å bli feigere med årene. Uansett så observerer vi her en hjerne som finner det opportunt å «passe på» det lille jeget en plass der inne. Den truer meg med ubehag dersom jeg oppsøker realitetene. Det kan den gjøre fordi det er den som kontrollerer virkemidlene. Den masserer Amygdala i passende doser slik at jeg opplever frykt nok til å unngå «den ubehagelige» sannhet. Det er denne tendensen til å frykte og ville unngå informasjon som jeg kaller for strutsestrategi.

Det som er interessant her er at vi i et og samme informasjonssystem finner flere motstridende agendaer. Og kanskje ser vi også et glimt av et system som jo gladelig forteller meg at, ja jeg er sjefen. Jeg er administrerende direktør i mitt eget liv. Men … det er vel ikke den hele og fulle sannhet. I det politiske liv, i organisasjoner og i bedrifter ser vi mye av det samme. Mellomledere har sine agendaer og filtrerer gjerne informasjon både opp og ned i systemet. Ledelsen gis en opplevelse av makt og kontroll … men det stemmer ikke alltid med realitetene. Og det sosiale gjenspeiler det mentale. Slik er det sannsynligvis også i vårt sinn. Mitt bevisste jeg er diktert av det jeg kaller for emosjonell programmering. I det ligger det at målet handler om å melke hjernens belønningssystemer, og å holde hjernens straffesystemer i sjakk. Men dette er på ingen måte genenes agenda. For det handler om reproduksjon. Og ofte er de målsettingene på kollisjonskurs med hverandre. Når målet er forskjellig, da er ofte også strategien forskjellig. Dette innebærer også at vårt bevisste jeg, på ingen måte har oversikt over alt som skjer i hjernen. Det er den berømtere inndelingen mellom bevissthet og underbevissthet.
Denne inndelingen gjør det altså mulig for hjernen å bedra seg selv. Det vil si det er det ubevisste som bedrar det bevisste jeg. Og her er det mange nivåer. Det gjelder alt fra sanseoppfatning til virkelighetsoppfatning til beslutninger og til syvende og sist atferdsmønster.

Når jeg presser og overfokuserer på emosjonell programmering og atferdsdualisme, så handler dette også om erkjennelsen av at her handler det sannsynligvis ikke bare om enkeltmenneskets analyse for å forstå, men også om et velregissert selvbedrag om egen fri vilje. I dette selvbedraget er ofte emosjonenes virkning anonymisert slik at det blir usynlig i det mentale landskap. En analyse for å gjennomskue dette kan møte med motvilje eller aggresjon, alt sammen forsvarsmekanismer for å bevare selvbedraget. Dette er bare ett av mange forhold hvor vi kan mistenke vår hjerne for å ha skjulte agendaer, og hvor den viser det «besluttende jeg» det som er nødvendig for å få gjennom «den rette» beslutning.

Vi har også en tendens til å la oss bergta av vår egen argumentasjon. Jeg pleier ofte å si at først kommer standpunktet, så utvikler vi argumentasjonen. Hvor kom standpunktet fra? Vi kaller det for intuisjon. Intuisjon er en svært nyttig funksjon som vi ikke kunne ha klart oss uten. Men det har ledet oss til en slags klokketro på intuisjonen som en slags universal visdomsgud i vårt indre. Det er nok i seg selv et selvbedrag. Vår hjerne er ikke optimalisert på sannhet, men på fitness. Dersom det er sannhet vi er ute etter, så er intuisjonen på ingen måte et pålitelig system.

Det vil si at standpunktet, som bare ble servert meg, er subjektivt opportunt alt etter hva som tjener min biologiske egeninteresse. Under EU kampen fant vi neppe mange bønder som var for EU. Og vi fant neppe mange næringslivsfolk som var mot EU. Så det er jo ikke slik at flertallet sitter og vurderer alle argumenter, rettferdig opp mot hverandre. Tvert imot er vi mennesker naturlig tendensiøse. Vi stiller langt høyere krav til motpartens argumenter enn våre egne.

Men hvorfor skulle vår egen hjerne være utrustet til å bedra seg selv?  Vi er neppe ferdig utforsket på forklaringen på dette. På overflaten det virker jo ugjenkallelig idiotisk at vi her har et helhetlig fullintegrert informasjonssystem som er designet slik at det enkelte deler av systemet blir bedratt av andre deler. Sannsynligvis har dette helt grunnleggende med evolusjonen å gjøre. Jeg har allerede nevnt fitness-begrepet, koblet mot evolusjonen, og at optimalisering på overlevelse og reproduksjon ikke er det samme som sannhet. Men hvordan fungerer dette egentlig? Har kan vi lansere to hypoteser.

Den første hypotesen er manipulasjonshypotesen. Noen hevder at vår evne til å bedra andre i seg selv er grunnen til at vi i det hele tatt har utviklet intelligens.[2]  Og selvsagt er det slik at de av oss som virkelig tror på vårt eget budskap virker langt mer overbevisende på våre omgivelser. Dette må vi koble tilbake til refleksjonen om det å lyve. Det krever en helt annen mental innsats å lyve enn å snakke sant. Det betyr at vi kan legge en helt annen kraft i å argumentere for det vi selv tror på. Dette er kanskje hjernens mest grunnleggende retoriske knep. For fordelen her handler ikke bare om gjennomslag som passer min egeninteresse, men det handler også om den sosiale gevinsten som ligger i det å få gjennomslag og ha rett.

Det er de «nyeste» deler av hjernen som bedras av de eldre. Og kanskje er dette en av de mange bieffekter som følge av at mennesket jo har gjennomgått en utvikling hvor vår kognitive kapasitet har vokst ekstremt hurtig. Vår kognitive kapasitet er jo en slags universal løsning, som sameksisterer med tidligere eldre spesialiserte løsninger. Dette er på ingen måte en harmonisk løsning, men kan kun være et resultat av et såkalt evolusjonens paleo-design. Altså en løsning som bygger på og lever med det gamle, og som dermed er full av «lik i lasten». Hvor dyptgripende dette er, kan vi jo spekulere om. Men mange ganger tenker jeg at mitt jeg egentlig bare er en blindpassasjer på eget skip.

Kanskje er dette enda mer sofistikert enn som så. Fenomenet dissosiasjon er jo velkjent innenfor psykologien. Dette handler om evnen til å skape midlertidig mental blindhet for det ubehagelige. Tendensen er jo at narrativet fragmenteres slik at det ubehagelige kommer så pass langt i bakgrunnen at vi er i stand til å fungere i hverdagen. Det heter jo at vi «legger ting bak oss» og «går videre i livet». Kanskje skulle man forsket mer på mennesker som får beskjed om at de har en dødelig sykdom. Ofte kan jo en slik beskjed komme år i forveien. Hvordan kan man da komme videre og ha livskvalitet i det gjenværende livet uten evnen til å skyve den ubehagelige sannheten ut av syne, for derved å rydde plass til å kunne leve? Og da handler det ikke bare om «det gode liv», men rett og slett å kunne fungere på en god måte i hverdagen. Og her er det åpenbart forskjell på oss. Jeg er oppvokst med den kristne religionen som hadde ubehagelige skyggesider. Da snakker jeg om forestillingen om fortapelsen. Det å gå fortapt kan handle om alt fra å bli brent langsomt til døde, til å befinne seg i evigvarende pine. De fleste av oss ville vel reagere med nærmest panikk med tanke på at dette var en skjebne som «jeg skulle lide». Og når man etter hvert kobler dette med at dette er en skjebne det store flertallet av mennesker skulle lide, så tilsier jo enkel matematikk at sannsynligheten for at dette skal ramme meg selv eller mine nærmeste, temmelig høy. Likevel virket alle rundt meg fullstendig uberørt av dette. Og noen av dem drev for eksempel med åpenbare løgner. Hvordan kunne de ikke legge to og to sammen og se for seg hva «de hadde i vente»? Forklaringen på dette handler nok om evnen til å sortere dette inn i lukkede rom i eget mentale landskap. Så jeg kunne altså undre meg over andre, som ikke tok dette alvorlig. Men hva med meg selv? Jeg var og er på alle måter et elendig menneske, som definitivt aldri ville nå opp på skalaen av en streng Guds godkjennelse. Hvordan levde jeg med vissheten om min egen grusomme skjebne? For selvsagt kunne også jeg ha dager av glede og begeistring over livet. Dette innebærer jo at jeg selv har sett denne egenskapen i mitt eget sinn. Og den har gjort det mulig for meg, å ha en viss plan i livet, ta en utdannelse og bygge sten på stein og komme noen vei. Heldigvis er jeg ute av troen på dette nå. Men jeg oppfatter meg selv like fullt som en person som hemmes av nettopp bekymringer, og jeg innser at det kan ha negativ innflytelse på prestasjonene i mitt liv.

Dersom det virkelig er slik, så betyr det at mennesker med den type egenskap som jeg beskriver, litt nevrotiske og bekymringsfulle nødvendigvis, rent statistisk vil få lavere biologisk suksess, og vi blir sjeldnere og sjeldnere å se i populasjonen.
Så dette er en hypotese som kan forklare selvbedrag. Evnen til å lukke øynene for bekymringer vil fremelskes av det naturlige utvalg. Det vil også medføre at normalmennesket kan forventes å ha en mer fragmentert helhetsforståelse av virkeligheten, enn mer nevrotiske personer som meg.

Den andre hypotesen har jeg allerede nevnt. Da handler det om evnen til å manipulere andre. Dette er altså en hypotese som hevder at dette er hoveddrivkraften bak utvikling av intelligens. Jeg har selv vært inne på at sosiale utfordringer kan være hoveddrivkraften bak utvikling av intelligens. Det har jeg vært inne på her. Men jeg har ikke vært så spesifikk som dette. Da tenker jeg spesielt på i hvilken grad manipulasjon gjennomsyrer våre sosiale prosesser, og hvilke biologiske gevinster dette medfører. Manipulasjon gir biologisk gevinst. Det har jeg vært inne på her. Men dette er et tveegget sverd. Manipulasjon innebærer risiko for å bli avslørt. Individet er med andre ord avhengig av å utvikle egen manipulasjonskompetanse for å kunne utnytte dette. En vesentlig del av dette handler om å kunne lyve med overbevisning. Da er vi igjen tilbake at dersom man tror på det man selv sier, så er sannsynligheten for å bli avslørt betydelig redusert. Dermed blir den virkelighetsoppfatning man selv skaper, også til et selvbedrag. Kanskje er dette noe av forklaringen til evnen til å tro på, selv det mest utrolige og urealistiske.

Men disse to hypotesene er på ingen måte gjensidig utelukkende. Begge mekanismene kan være en del av et komplekst samspill som har formet menneskearten til det den er i dag. Uten tvil så er mye av dette skadelig for menneskeheten som gruppe, og alt av subgrupper. Poenget er da, at som grupper, organisasjoner, bedrifter og politiske stater, så er dette skadelig, og direkte undergravende dersom omfanget vokser seg for stort.

Selvbedrag et i meg selv, kan motvirkes ved å gå meta. Det innebærer å utvikle evnen til å observere og analysere min egen mentale prosess. Det vil si å gå ut av kjernebevisstheten , mobilisere kognitiv kapasitet og forsøke å sitt eget indre liv utenfra. Ved hjelp av analyse av både virkelighetsoppfatning, og emosjonell programmering, så kan man får en aning om at her er det mer i spill enn bare det jeg umiddelbart ser. Men den beste måten å få dette til på er via dialog med andre som utfordrer deg, for eksempel en psykolog. Psykologer kjenner jo til mye av dette, og de kan avsløre det og gjøre oss bevisst på hva som egentlig skjer.

Juks til suksess

Mennesker er tusenkunstnere når det gjelder å bløffe. Mange bløffer er oppdaget gjennom tidens løp, noen var svært vellykkede. Det fortelles at hoffalkymisten Wenzel Seiler forvandlet en 7 kg tung sølvmedaljong til gull rett foran øynene på keiser Leopold den 1. av Tyskland, Ungarn og Bøhmen. Til dette brukte han et magisk rødt pulver som han kalte «de vises sten». Historien forteller at Seiler på keiserens navnedag lot medaljongen senkes ned i et bad med en spesiell væske. Han helte en skvett med «de vises sten» i og lot medaljongen boble litt.  Så trakk han den opp av badet og enhver kunne se at den, før sølvglinsende, overflaten nå strålte som pure gull. Resten av sine dager levde Seiler i luksus og lediggang, mens han offisielt virket som hoffalkymist.

Først i 1920 avslørte en kjemisk undersøkelse hvordan Seiler fikk til forvandlingen. Medaljongen består av en legering av ca. 50 % sølv og 50 % gull. Forvandlingsvesken var i all sin enkelhet et bad med salpetersyre.  Syren løser opp sølv, men ikke Gull. Dermed etses det meste av sølvet i overflaten bort.

 

I fotografienes barndom ble mange et lett bytte for enkle fototriks. Foretaksomme fotografer oppdaget at en enkelt dobbelteksponering kunne være verdt en formue, hvis man klarte å overbevise et bytte om at den tåkete skikkelsen øverst i bildet var ånden til en avdød. Her var det penger å tjene. Fotografiene ble nærmest satt i serieproduksjon.

Det indiske rep tricket er utvilsomt det mest berømte illusjonsnummer Østen noen gang har hatt å by på. For tilskuerne artet det seg omtrent slik:

En fakir kom frem sammen med en liten gutt og et tau. Han tok den ene enden av tauet og kastet opp i luften. På forunderlig vis ble tauet hengende der. Gutten klatret opp langs tauet og ble borte. Gutten forblir der oppe og fakiren begynner å rope etter ham. Men gutten kommer ikke ned og fakiren blir rasende. Med en stor kniv i munnen klatrer han etter gutten. Litt etter høres det høye skrik, og blodige deler av guttens parterte kropp kommer deisende ned. Et forferdelig syn. Fakirens hjelpere løper forskrekket inn i kretsen og stirret redselsslagne på de blodige lemmene samtidig med at fakiren kommer klatrende ned. Etter noen gester samler fakiren de blodige restene sammen i en kurv, og Hokus Pokus forvandlet han dem til en lys levende gutt.

 

For en menneskealder siden virket dette groteske nummeret nokså uforklarlig på dem som var vitne til det. Hvordan gikk det til? For det var et trick. Her er forklaringen:

For det første gjennomføres nummeret alltid i tussmørket. Belysningen er stilt opp slik at man ikke kan se hva som foregår i den øvre enden av tauet. For der er det nemlig en wire. Til tauet er det festet en tynn tråd som er usynlig for publikum. Når fakiren kaster tauet opp trekker noen medhjelpere i tråden og tauet får så pass feste at gutten kan klatre opp. Vel oppe fester gutten tauet. Når fakiren klatrer opp, har han en ape gjemt under klærne. Denne blir partert og kastet ned. På vei ned er det gutten som er gjemt under klærne. Han er klar til å stå frem når forvandlingen skal skje.

Tryllekunstnerne er selvfølgelig eksperter på illusjon og juks. Enkelte av dem faller for den fristelsen å bløffe at det er noe overnaturlig ved dem. For noen år siden stod to unge amerikanere frem for pressen og fortalte at de var svindlere. Tidligere hadde de overbevisst en lang rekke forskere om at de virkelig var i besittelse av overnaturlige evner. De bøyde gafler, skjeer og nøkler på samme måte som den legendariske Uri Geller. De to var simpelthen tryllekunstnere opplært av den amerikanske superillusjonisten «The Amazing Randi», alias James Randi. Randi hadde lært dem opp og skaffet dem kontakt med vitenskapsmenn, ene og alene for å bevise at selv garvede forskere kunne bli lurt av en god tryllekunstner. Han har innledet et privat korstog mot enhver form for «overnaturlig hokus pokus». Han har satt opp en dusør på 10000$, som blir utbetalt til den eller de som under kontrollerte laboratorieforhold kan utrette bare den minste overnaturlige bedrift. Flere hundre har prøvd å hente Randis sjekk, men foreløpig har ingen vært i stand til å prestere noe paranormalt under tryllekunstnerens skarpe prosjektører.

Randi selv er overbevist om at Uri Geller bare er en dyktig svindler.[i]

                       

Heller ikke innenfor vitenskapen har man gått klar av bløffmakerne. I juni 1922 for det over hele verden et flott fargebilde over to sider i «The Illustrated London News & Sketch». Bildet viste apemennesket Hesperopithecus ("vestape") fra Nebraska USA. Bildet var tegnet av en kunstner i samarbeid med Sir Grafton Elliot Smith, professor i anatomi i Manchester. Med bildet fulgte det en utfyllende artikkel av professoren om denne skapningen som hørte til våre forfedre. Det bemerkelsesverdige var at tekst og bilde bygde på funnet av en eneste tann, som senere viste seg å ha tilhørt en utdødd gris.

En annen falsknerihistorie er det funnet som ble gjort i Piltdown i England i årene 1908-13. Det var en skalle og et kjevebein. De fleste forskerne mente at vi her hadde foran oss en overgangsform mellom menneske og ape. Alpemannen fikk det populære navnet Piltdownmannen. Skapningen ble ivrig diskutert i alskens tidsskrifter. I 50-årene viste en ny undersøkelse at skallen kom fra et menneske som levde for ca. 500 år siden, mens kjevebeinet kom fra en ape fra ca. samme tid. Begge hadde blitt behandlet kjemisk for at de skulle se gamle ut. Hvem som stod bak forfalskningen, vet man ikke.  [ii]

 

Sir Cyril Burt (1883 - 1971), samtidens mest respekterte psykolog, «beviste» at eneggede tvillinger som vokste opp hver for seg hadde nesten identiske intelligenskoeffisienter, på tross av helt forskjellige miljøpåvirkninger. Dette ble tatt som bevis på at evner er medfødt og ikke kan forbedres med utdanning. På 50-tallet var faktisk det britiske skolesystem helt og holdent basert på Burts teorier. Etter Burts død ble det oppdaget grove feil i fremstillingene, og i 1972 gjennomgikk den amerikanske psykologen Leo Kamin hele Burts materiale, og fastslo at alt var svindel fra ende til annen. Undersøkelsene indikerte at Burt hadde diktet opp hele sitt materiale om tvillinger og at de vitenskapelige assistentene som hadde vært med på forsøkene, aldri hadde eksistert. [iii]

 

 

 

Fra løgn til massebedrag

Vår kommunikasjon med hverandre inngår som et mangfold i det sosiale samspill og i det sosiale spill. Kommunikasjon handler om å påvirke. Kommunikasjon er skapt av biologisk evolusjon. Biologisk evolusjon er utviklet av naturen. Naturen er i seg selv amoralsk. Alle disse verktøyene er amoralske. Det er først når vi skal fungere i det sosiale samspill at temaet moral gjør seg gjeldende. Vi utvikler normer basert på omsorg, vennskap, lojalitet og allianser. Vi utvikler samfunn hvor vi blir avhengig av høyere tillit enn det «naturen gir» for å kunne få det til å fungere. Vi er avhengig av tillit for å kunne omgås i store grupper, handle med hverandre og inngå i store fellesskap, samfunn og sivilisasjon. Tap av tillit er ødeleggende for samfunnet. Derav har vi også lang tradisjon med sterke normer mot løgn.

Men naturen er i oss. Naturlig intuitiv kommunikasjon er utviklet for å påvirke hverandre. Og biologisk står vi alle i et konkurranseforhold til hverandre. Da er det påvirkning som tilpasning til dette, vi er utviklet for. Vi har med andre ord impulser i oss som er inkompatible med vår nåværende tilstand, som høyt utvikle sosiale vesener som lever i store samfunn.

Effektiv påvirkning av hverandre innebærer selvsagt også manipulasjon. Barn prøver tidlig spontant ut sine evner til «å lure» andre, erte, mobbe og manipulere sine omgivelser. Dette ligger i oss, og som lykkes best utvikler det jeg kaller for manipulasjonskompetanse. Evne og impuls til manipulasjon ligger ferdig utviklet i oss fra lenge før mennesket ble menneske. Men selvsagt, med det menneskelige språk så har dette etter hvert nådd ekstreme høyder. Spenningsforholdet mellom impulsene og samfunnsnormene blir altså en del av det jeg kaller for «den store splinten» som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn.  Da er det selvsagt ikke slik at løgnens lønnsomhet er en enkel lineær variabel hvor lønnsomheten svekkes lineært med omfanget og kompleksitet på de sosiale omgivelsene individet er en del av. Hadde det vært slik, så hadde vi alle vært bunn ærlige individer fra den dag vi kom til denne verden.

Løgnens utfordring blir en del av det jeg kaller for samspillsbalansen. Vi har et ordtak som sier: Ærlighet varer lengst. Dessverre er nok det et ordtak som har store begrensinger. I et ideelt harmonisk sosialt klima, er dette sant, og hele samfunnet tjener på det. Men nå er det en gang slik at mennesket på ingen måte er kompatibelt med paradis. Ethvert sosialt klima vil alltid være forurenset av grader av giftighet. I det sosiale samspill forsøker jeg å beskrive noe av den ustabiliteten alltid vil ligge latent i sosiale prosesser. Dette er kanskje best beskrevet av samspillsbalansen, hvor det er slik at jo mer harmonisk samspillet her, desto mer sårbart blir det for utnyttelse. Jo mer naive vi er, jo mer ubetinget tillit vi gir hverandre, desto lettere er det å utnytte og lure oss. Latensen øker, og før eller senere bryter dette ut. Og de individer som evner å utnytte det, vinner stort på det. Løgnens lønnsomhet avgjøres av et komplekst samspill av variabler som manipulasjonskompetanse, sosialt klima og individets ressurstilstand, inklusive den sosiale kapitalen. Og selvsagt er den beste til å kalkulere dette, individets egen ubevisste intuisjon.

Selvsagt har vi en type tit-for-tat spontane forsvarsmekanismer mot det, men det er her jeg, ettersom livserfaringen har vokst, er blitt stadig mer overrasket over hvor sofistikert og omfattende løgn og bedrag kan utvikles i sosiale prosesser.

Egentlig er jeg overrasket over at filosofer vier så lite oppmerksomhet til løgnen som fenomen. Her kan jeg ta feil, for jeg vet ikke alt. Men inntrykket er at det som er av reflasjoner på dette er av ren normativ art. Det er galt å lyve. Vi ødelegger for oss selv og andre. Vi blir avslørt og mister tilliten for all fremtid. Ærlighet varer lengst, punktum.  Kan det være at det er vanskelig å oppfatte hvor omfattende løgnen som fenomen er og hvordan det preger våre liv? Det vil ikke forbause meg om de fleste verdensreligioner har sine opphav i bevisste sofistikerte og nærmest kunstnerisk gjennomførte sofistikerte bedrag.

Bare det å oppdage hvor grunnleggende vår sårbarhet for bedrag egentlig er, må jo være et sjokk. Bekreftelsesfellen baserer seg jo på at livserfaringen bygger seg inn i vår måte og fortolke verden på. Dette skaper jo en positiv tilbakekoblingsmekanisme som skaper selvforsterkning. Har løgnen først sneket seg inn der, så selvforsterkes den. Den selvfortserkes mentalt via bekreftelsesfelle. Og den mangedobles i sosiale prosesser med lignende selvforsterkende mekanismer. Så kommer altså moderne teknologi inn og forverrer dette ytterligere.

Men tilbake til det grunnleggende. Det er to grunnleggende måter å kontrollere et annet menneske på: Det er ved ytre kontroll, eller ved indre kontroll. Ytre kontroll handler om eksterne kontrollmekanismer. Man kan fysisk overmanne den andre, sperre vedkommende inne, binde ham fast, drepe ham eller knuse beina på ham så han ikke kommer seg noen vei. Vi kan spise hverandre. Da er vi på biologisk basis. Det blir ingen sosial gevinst før dette blir mer sofistikert. Neste stadium sanksjonisme. Oppdag at sanksjonisme er en kombinasjon mellom ytre og indre kontroll. Når vi «banker han opp» så påvirker vi hans emosjonelle indre. Han blir redd og føler seg truet. Vi kontrollerer atferden gjennom belønning og straff.

Løgnen kommer inn som redskap på neste nivå. For den som kontrollerer individets virkelighetsoppfatning, kontrollerer også individet. Oppdag hvordan dette passer inn med menneskets beslutningsmekanismer. Det siste som har kommet til, er våre kognitive evner, fornuften. Mens sanksjonismen adresserer det emosjonelle, så adresserer løgnen det kognitive. Det som er spesielt med løgnen er spredningsevnen. Les gjerne her om memer.

Oppdag at løgnens rekkevidde er langt mer omfattende enn sanksjonismen. Og, som nevnt, moderne teknologi gir en dramatisk forsterkning av dette.

Det vi skal snakke om nå er aktiv bruk av bedrag som sosial teknologi. Perspektivet her er åpenbart. Det handler om å ta kontroll på massene. Men la oss først starte med en oppsummering så langt.

Vi har utgangspunkt i den subjektivistiske definisjonen av løgn, som bevisst villedning. Det bevisste i dette handler om at «jeg vet noe annet». Men min kommunikasjon preges ikke av behov for å spre sannhet, men for å kontrollere andre i ønsket retning. Det forutsetter «theory of mind». Bedraget er en del av spillet i naturen fra lenge før mennesket ble mennesket. Og spontant lyver vi til hverandre. Det regulerer en del av samspilt, men sprer samtidig en gift av mistillit, og forsvarsmekanismer mot det. Vi utvikler normer mot løgn.  Det skaper risiko, og vi får en vekselvirkning som skaper et biologisk-sosialt våpenkappløp. Mennesket er født med manipulatoren i seg. Manipulatoren er en del av villdyret i oss.

Den første vi vet som realitetsorientere sin tenkning og satte ord på dette var den italienske filosofen  Niccolò Machiavelli. Han må nok betegnes som mildest talt kontroversiell, delvis forhatt nettopp fordi han idealiserer denne sosiale teknologien, setter den i system ut utvikler en rekke teknikker for anvendelse. Men det som er å bemerke er at dette tross alt er en realitetsorientering. Noe av det har jeg forsøkt å beskrive i denne teksten. Dette ligger i mennesket, og for å ta Machiavelli på alvor, så har denne realitetsorienteringen en implikasjon som skaper et grusomt etisk dilemma. For selvsagt hadde man sterke normer mot løgn, selv på Machiavellis tid.

Her er dilemmaet: Det kan kalles hardt mot hardt. Vi kan samspille med mennesker med utgangspunkt i etiske normer av type respekt og verdighet. Dette er de verdiene det ideelle sosiale samspill er basert på. Men, med en gang noen tar i bruk tvangsmidler for å tvinge gjennom sine egeninteresser på bekostning av den andres, så er denne harmonien brutt sammen. Dette er hardt-mot-hardt dilemmaet. Møter man tvangsmidler, så oppheves all virkning av etiske virkemidler. Dersom man ikke klarer å overgå motpartens «hardt» med noe enda «hardere» så har man tapt. Det er jo denne dynamikken som er drivkraften i eskalering av konflikt. Oppdag at løgnen er et tvangsmiddel. Men den er det mest sofistikerte vi har, fordi ofret selv ikke blir klar over hva det utsettes for. Dette er definisjonen på manipulasjon. Det er et virkemiddel som får ofret til å gå i tjeneste for bedrageren, uten at vedkommende vet det selv. Ofte vil man jo oppdage det etter hvert, men da er det som regel for seint. Man er lurt.
Den mest sofistikerte kampen mellom mennesker med tvangsmidler som våpen er kampen om sannheten. Og på et vis kan man kanskje se dette også som det minste av onder. Det er bedre å bli lurt enn å bli drept. Og kanskje kan man også se det slik, at som en fase på veien til utvikling av sivilisasjon, så representerer en tilstand hvor kampen avgjøres av manipulasjon og bedrag, en fremgang opp mot en tilstand der man drepes og alt blir ødelagt i krig.  Men det er nok svært begrenset. Som sagt, så eskalerer konflikt. Det kan starte med bedrag, men ender som regel med full krig.
Machiavelli hadde et alfa-perspektiv på sine refleksjoner. Da handler det nok mindre om krigene mellom alfaene, og mer om hvordan kontrollere «min flokk» på en mer sofistikert måte. For det er jo gjennom å ha full kontroll på egne undersåtter at man utvikler styrke og kraft nok til å hamle opp med andre rivaliserende alfaer i området. Og det er jo nettopp her bedraget kommer best til sin anvendelse, nettopp fordi ofrene ikke oppdager at de er lurt. Dermed svekkes hverken tillit eller lojalitet.
Men det er åpenbart at dette krever mer enn spontane intuitive løgner som passer der og da. Det er tross alt umulig å holde rede på og bli konsistent i sin fortelling. Følgelig snakker vi om en intellektualisering av manipulasjonskompetanse for derav å skape teknikker som både er kraftigere og mer sosial bærekraftige. Mitt inntrykk er at det var dette Machiavelli forøkte å gjøre. Jeg har ikke studert de teknikker Machiavelli foreslo. Men jeg vil her spesifisere et par begreper som passer inn under paraplyen sofistikert løgn eller bedrag. Disse vil da fungere som definisjoner i andre sammenhenger der jeg vil måtte få bruk for dem.

Desinformasjon

Desinformasjon kan defineres som et narrativ som har til hensikt å villede. Det betyr ikke at narrativet er en ren fabrikasjon, men en sofistikert blanding av fakta og fabrikasjoner. Her er noen sentrale egenskaper ved desinformasjon:

1)   Forekomsten av løgn i fremstillingen søkes mot absolutt nødvendig minimum. Det minimerer oppdagelsesrisikoen.

2)   Fremstillingen er et godt retorisk håndverk.

a.    Enkel i fremstillingen, troverdig og med god emosjonell appell.

b.   Vektlegging av elementene er tendensiøst for å understøtte intendert budskap i fremstillingen

c.     Bruk av ord og begreper er tilpasset mottakers begrepsrepertoar, og utnytter intuitive assosiasjoner i begrepene, til å forsterke fremstillingen på en måte som mottaker ikke oppdager.

3)   Fakta-elementene i fremstillingen er tendensiøst utvalgt, fra et ofte langt større og mye mer sofistikert mangfold. På denne måten skapes inntrykk av mønster.

4)   Desinformasjon skiller seg fra vanlig spontan løgnen på den måten at den er planlagt, sofistikert, ofte gjennomtenkt med mye arbeid bak.

5)   Desinformasjon skiller seg fra andre tendensiøse fremstillinger på den måten at den bevisste hensikten er å villede.

6)   Grader av informasjonskontroll
Dette kan handle om alt fra å etablere sosiale sperrer mellom mennesker, til arenakontroll til rene informasjonsmonopoler.

Propaganda

Propaganda er desinformasjon utviklet og spredt i stort omfang av en organisasjon eller en stat.

I mine gamle tekster har jeg skrevet om propaganda her. I dag tenker jeg at det er mer presist å forbinde propaganda hundre prosent med desinformasjon. Spredning av oppriktig informasjon er ikke propaganda, men folkeopplysning.

I dag ser vi det merkelige fenomenet at falske nyheter sprer seg mange ganger raskere i sosiale media enn ekte nyheter. Dette er jo et tankekors, og lover kanskje ikke godt for demokratiets fremtid. Jeg kjenner ikke årsaken, men spekulerer i at dette skjer, nettopp fordi desinformasjon er utviklet, spesielt med henblikk med formålet om å fenge. Man kan tenke seg vitenskapelig baserte teknikker for å skape slike effekter.

Så tenker jeg også at det å forholde seg til virkeligheten, blir kjedeligere og krever mer kognitivt av oss enn spennende falske nyheter.

Videre tenker jeg at mekanismer foreslått rundt massesuggesjon spiller inn her. I sosiale media opplever vi å «bli sett», vi opplever deltakelse i en folkemengde. Dette trigger sannsynligvis mekanisme de samme massesuggesjonsmekanismene i oss. Det å dele falske nyheter gir denne deilige responsen fra de sosiale omgivelsene. Dette kan være noe av forklaringen.

Uansett vet vi nå at dette er utnyttet, som for eksempel av russerne foran valget i 2016, og at det kommer til å bli utnyttet. Dessverre er hverdagsmennesket på ingen måte hverken skolert eller forberedt på annen måte til å motstå dette. Det er det som er den farlige utviklingen.

 

Sosial magi

En sosial magiker er en person som makter å trollbinde andre med forestillinger egnet til manipulasjon. Jeg er ikke spesielt tilhenger av magitenkning. Men når det kommer til den troll-binding enkelte mennesker kan ha på sine omgivelser, noe som strekker seg godt ut over mine aspergers-begrensede trekk, så er det vanskelig for meg å erkjenne fenomenet uten å ty til metaforer som magi. Da mener jeg selvsagt ikke magi i «magisk forstand», men heller at fenomenet har noe i seg som er svært vanskelig for meg å forstå. Det jeg ikke forstår er at normalmenneskets evne til å gjennomskue ser ut til å ha abdisert. For meg berører dette temaet jeg kaller for «det grå mennesket», som er en avart av det psykologer kaller for «enablers». Magien her handler altså mindre om «magikeren» men mer evnen til å bli bedratt, og følge bedrageren hele linjen ut.

Sosial magi kan defineres som evnen til å senke alerten hos andre mennesker ned godt under kritisk nivå, slik at de blir alt for lett mottagelige for manipulativ påvirkning.

Men først litt om hva jeg mener med «sosiale magikere». Vi snakker da om mennesker som greier å etablere usedvanlig høy innflytelse på sine omgivelser kombinert med snedige men, ofte åpenbare manipulasjonsteknikker. Og at disse teknikkene benyttes til å skape strukturer, narrativ og innretning som forsterker og befester magikerens overtak på omgivelsene.

Mine forklaringsmodeller for dette kan være begravd i tekster som

•                  Det tilbedende mennesket

•                  Det dominante mennesket

•                  Sosial appell

•                  Den sosiale Lydmuren

•                  Sosiale vippeprosesser

•                  Statsmonsteret

•                  Dissosiasjon

•                  Det troende mennesket

•                  Dydssignalisering

•                  Alliansesignalisering

Men dette er teoretisk. For meg er det vanskelig å forstå at omgivelsene ikke gjennomskuer, og klarer å avverge katastrofen i tide.

Det er enklest å finne eksempler på sosiale magikere blant diktatorer, som

•                  Muammar Gaddaffi

•                  Pol Pot

•                  Adolf Hitler

•                  Saddam Hussein

•                  Joseph Stalin

•                  Idi Amin

•                  Mao Zedung

•                  Benito Musolini

 

Felles for alle disse er sterk sosial appell, manipulasjon, propaganda og etter hvert ubegrenset brutalitet. Les gjerne min tekst om «Statsmonsteret» om hvordan maktovertak fungerer selvforsterkende. Diktatorer utnytter dette til fulle. Brutaliteten skaper frykt, og ingen vet hvem de kan stole på. På den måten blir det umulig å skape mot-allianser. Joseph Stalin og Muhammar Gaddaffi ble mester i den kunsten.  For den som ønsker tiltak for å demme opp mot statsmonsteret, så tenker jeg at det er viktig å kunne avsløre denne type magikere lenge før de får overtak nok til å selvforsterke. For eksempel har jeg utviklet begrepet «brutalitetstoleranse». Men generelt tror jeg man kunne kommet langt med f.eks. femfaktormodellen. Mennesker med trekk av antisosial personlighetsforstyrrelse, narsissisme eller machiavellisme, burde for alt i verden ikke slippe til i maktposisjoner.

Eksempler fra andre områder:

•                  David Koresh

•                  Svein Magne Pedersen

•                  Jeffery Epstein

•                  Elizabeth Holmes

•                  Jan Helge Andersen

•                  Åsa Waldau

•                  L. Ron Hubbard

•                  Donald Trump

•                  Jim Jones

•                  Bhagwan Shree Rajneesh

•                  Henry Rinnan

Det er mange mer eller mindre kjente personer på denne listen. Men jeg tror det bare er toppen av isfjellet. Hypotesen er at slike fenomener finner sted i mindre skala og med forskjellig intensitet på alle nivåer i samfunn og kultur. Felles for alle slike figurer er at hver av historiene, for utenforstående representer et mysterium, nettopp fordi teknikker og strategier er så åpenbare, sett fra utsiden. Mysteriet handler da ikke om magikeren selv, men om massemennesker som faller for illusjonen. Felles trekk er sjarme, evne til å begeistre og manipulasjon.

Jeg tenker også at det å falle for en sosial magiker må kunne anses som en «formildende omstendighet».  For vi oppdager at dette er noe som kan skje de fleste av oss. Adolf Hitlers grep på den tyske nasjonen og de ugjerninger den etter hvert begikk, er vel det mest åpenbare eksempel på at dette er noe vi alle kan falle inn i. Jeg tenker imidlertid at analyser av slike havarier kan gi oss lærepunkter med potensiale til delvis sosial vaksinering mot det.

Om mennesker med farlig sosial gjennomslagskraft og hvor trolldomsbegrepet er på sin plass.

Ord som forhekset, trolldom og bergtatt, henspiller alle på mentale tilstander som kanskje kan identifiseres i mennesket, og kan være resultat av menneskers evne til sosialt samspill, som jo ikke kan skje uten ledelse og koordinering. Et viktig poeng er at evolusjonen aldri kommer opp med perfekte løsninger. Sosiale havarier handler om at våre impulser, vår intuisjon kommer i konflikt med utfordringer vi ikke er biologisk utviklet for, og også hva vi rent kognitivt kunne oppfatte som «det gode samspill», eller «til beste for gruppen». Vi glemmer samspillsbalansen og at brutal narsissisme ofte er en vellykket reproduksjonsstrategi, på tross av at den kan være ødeleggende for gruppen man er en del av.

Og magien er som sagt for meg uforståelig. Ta for eksempel David Koresh. Utgangspunktet var altså en kristen sekt, hvor såkalt hor er en dødssynd. Likevel klarer han altså å omvende nesten hele menigheten på at han har seksuell enerett på alle damene i sekten, inkludert alle gifte kvinner, tenåringsjenter, mødre og deres døtre. Så har vi eksemplet med Knutby-saken og Åsa Waldau. Igjen: En kristen sekt, med grusomme trusler om helvete, for den som bryter Guds bud. Og igjen: Ifølge Guds bud skal man hverken lyve, drive hor eller drepe. Kjernen i sekten drev med akkurat det.  Er dette så vanskelig å koble?  Her var sannsynligvis teamet Åsa Waldau og pastoren Helge Fossmo på hver sin måte sosiale magikere. Dette var altså mennesker på toppen av hierarkiet i en streng intolerant menighet, sannsynlig med voldsom intoleranse mot f.eks. homofile. Likevel bryter man markant med den kristne moralen som Bibelen forfekter, som det måtte passe. Likevel holder man på med sine bønner til Gud, og sin lovsang. Det er komplett uforståelig. Både Koresh og hendelsene i Waco, og Knutby finnes som dokumentarer, med en rekke intervjuer. Det er gjennom studiet av slikt materiale at vi andre kan få et glimt bak lukkede dører i slike prosesser.

Jeg så nylig serien om Jeffery Epstein på nettfliks. Jeg skal si litt mer om denne. Det er vanskelig å tvile på at Epstein må ha vært en sosial magiker av format.

Et kjennetegn som går igjen i alle de tilfellene jeg har nevnt, er det jeg kaller for sosial appell. Et mysterium jeg ble opptatt av, er hvordan Epstein bygget seg opp. Det sies ikke veldig mye om det i den dokumentarserien jeg har sett. Ungdomsbilder av Epstein viser at han hadde godt utseende. Han fullførte ikke studiene. Likevel klarte han å manøvrere seg til en posisjon som universitetslærer i matematikk. Hvordan han klarte dette vet vi ikke. Men det er åpenbart at en slik posisjon fungerer som en byggestein for videre suksess. For det er neppe tvil om at en del av den sosiale magien handler om i hvilken grad man evner å få slike posisjoner til å se ut som, ikke bare litt mer enn det de er, men mye mer. Dette har vi jo alle erfart. For ingen av oss har vel unngått såpeglatte selgertyper i våre liv.

Det er mye sosial magi i å skape narrativer på basis av en kjerne av sannhet. Her er det vesentlig å forstå at det ikke er gitt hvem som helst å lykkes med slikt. Les gjerne her om toleransetrappen. Min hypotese er at individet må ha basis i grader av sosial attraksjon eller alfa-attraksjon. Det vil si man har en form for utstråling, både i utseende og via en slags magisk aura av status som man kan klare å skryte opp. Jeg vil tippe at Epstein i sine unge dager, på ingen måte manglet muligheter på kjønnsmarkedet. Sannsynligvis har han tatt for seg, og kanskje utviklet avhengighet. Men her skulle jeg gjerne sett psykiatriske utredinger av Epstein. Gjetningen er at han kan ha hatt tilknytningsproblematikk, og kanskje også narsissistiske- og psykopatiske trekk. Kanskje har han tidlig utviklet tilbøyelighet til å «forbruke»- mennesker.

Gjennom sin posisjon har Epstein tydeligvis kommet i kontakt med en rik finansmann. Med sin «matematikk»-bakgrunn, kanskje godt oppskrytt på finansiell høy-kompetanse må han ha vært i stand til å overbevise denne finansmannen om sine magiske finansielle talenter. Og han har nok hatt talent. Det var snakk om titalls millioner dollar han skal ha klart å svindle til seg, gjennom den tilliten han opparbeidet seg. Så tenker jeg at en dreven finansmann har et image å forsvare. Her gikk neppe alt på skinner, men det å innrømme seg bedratt og anmelde var kanskje ikke en opsjon. Nå spekulerer jeg. For det som kom etterpå viser kanskje andre snedige strategier i spill.

Jeg har tidligere beskrevet fenomenet å bli sosialt investert. Det var unge jenter som ble Epsteins bane. Men før det kom så langt, så er det nærliggende å tenke at nettopp unge jenter var en del av Epsteins tryllestav for å få makt over andre. For det er neppe bare Epstein som kan bli fristet av unge jenter. Jeg ser i media at Epstein ofte betegnes som pedofil. Det handler mest sannsynlig om at det har gått inflasjon i begrepet. Jeg har ikke hørt noen antydninger i retning av at Epstein var interessert i barn. Han var interessert i tenåringsjenter, og det har en egen betegnelse: hebefili. Og det er nok en tilbøyelighet som er langt mer utbredt og vanlig blant menn. Jeg tipper at andelen menn som opplever seg uanfektet av en 17 år gammel jente som Virginia Giuffre på bildet sammen med prins Andrew, er i stort mindretall.

Når vi nå har sett, både i Knutby-saken og i Waco, og i veldig mange andre slike tilfeller, er at menneskets moralske overbygning ofte er et korthus. Jeg er blant dem som hevder at forestillinger om menneskets moralske uskyld for alvor gikk tapt i Holocaust.

Min hypotese er følgende: Epstein klarte med sin magi å normalisere noe som det ellers i samfunnet var høy intoleranse mot. Som sagt, jeg vet ikke hva de har holdt på med, Bill Clinton, Bill Gates, Donald Trump, Prins Andrew og mange andre. Men en nærliggende tanke er følelsen av å tilhøre en indre krets, hvor deler av kulturens moraltrykk oppheves (såkalt moralsk asymmetri), kan nok være fristende, særlig når man over tid opplever unge damers nærvær, imøtekommenhet og mer eller mindre ubevisste signaler som, så alt for lett, fortolkes som invitasjon. Og Epstein omgav seg med et miljø av eksklusivitet, kombinert med bilder og malerier på veggene som signaliserte normaliseringen.

Det vesentlige her er kontrasten opp mot samfunnets moralnormer ellers. For det er dette som skaper den sosiale valuta. Innflytelsesrike menn, i hopetall som går i fella, blir sosialt investert. Det som forsterker min hypotese, er jo oppdagelsen av all den overvåkning som Epstein hadde installert. Her kunne han regelrett skape alle de tekniske bevis han kunne ønske. På den måten eksisterte altså muligheten for et nettverk av innflytelsesrike menn, totalt i hans makt.

I grove trekk kan Epsteins magi oppsummeres i følgende stunt:

1)   Han klarte å snakke seg til stilling på universitetet på tross av at formell kompetanse manglet.

2)   Han klarte ved hjelp av denne posisjonen, å få så mye tillit hos en dreven finansmann at han klarte å lure til seg flere titalls millioner dollar.

3)   Herfra utnyttet han denne basisen til å mangedoble sin formue. Veien hit kjenner vi ikke.

4)   Han klarte å få et magisk overtak på Ghislaine Maxwell. Her igjen er mye uklart. Jeg tenker at Maxwell var formuende og veldig pen. Det har nok mye å si. Dette skapte nok den felles arenaen de kunne møte på. Og vi vet at de fleste kvinner, i sine partnervalg orienterer seg oppover i systemet. Det gjorde nok Epstein til en mulig kandidat for henne. Men så lurer jeg på hva som kan ha drevet Maxwell til å løpe linen ut sammen med Epstein. En hypotese er at hun faktisk har delt noen av de samme interessene for ungjenter som Epstein. Noen av de beskrivelsene vi får høre om, kan tyde på det. Og husk, det skal ikke mer enn et glipp til, før de to er sosialt investert i «hverandres synd». Men likevel tenker jeg at Epstein også her må ha utnyttet all sin sosiale trolldomskraft. For Maxwell ble altså hans hovedkilde til rekrutering av ungjenter til deres prosjekt. De beskrivelsene vi får høre, tyder absolutt på at Maxwell ikke bare utnyttet sin naturlige tillit til å rekruttere, men også til å normalisere overgrepene ofrene ble utsatt for.  På den måten har hun fungert som katalysator, både for rekrutering og for normalisering. Maxwell er som sagt veldig pen, og hun kommer fra en rik familie. Det kan utløse narsissistiske trekk. Her går kanskje magien begge veier (narsissistisk vekselvirkning)

5)   Men det mest synlige markante stuntet var sannsynligvis avtalen som Epstein inngikk etter at han ble tiltalt i 2008. Det kan se ut som man allerede da hadde mer en nok til å få stoppet Epstain. Men statsadvokaten Alexander Acosta inngikk avtale, etter hemmelige forhandlinger med Epstein. Måten dette fremstilles på i dokumentaren antyder at her er lyssky sider ved denne saken. Dette er spekulasjoner. Men Epstein hadde neppe bare «kjente» nøkkelpersoner i sin stall. Han kan ha hatt overtaket på mange. For uansett hvordan man vrir og snur på det, så var dette en høyst uvanlig avtale, og Epstein slapp uvanlig lett unna. Da er det ikke usannsynlig at noen har trukket i tråder her.

6)   Måten Epstein døde på åpner også for spekulasjon. Det kan ha vært uheldige omstendigheter. Men det kan ikke utelukkes at Epstein også denne gangen "fikk hjelp".

 

Noen vil kanskje reagere på at jeg har listet opp Jan Helge Andersen på en liste over sosiale magikere. For han er egentlig utypisk sett opp mot de andre.  For den som lurer, så er Jan Helge Andersen en av to som i sin tid ble dømt i Baneheia-saken. Jeg har skrevet om denne saken her. Magien med Jan Helge Andersen er spesiell. For dette er en person med IQ godt under gjennomsnittet. Men det sies om ham at han er høy og snakker alltid med et smil om munnen. Dette er egenskaper som gir sosial appell. Hva er miraklet? Miraklet handler ikke om at han er god til å lyve. Historiene hans endrer seg hele tiden, alt etter som de motsies av andre fakta. Han lider av konstant selektiv hukommelse, og har et mønster av å plassere seg selv lengst mulig bort, og minst mulig ansvarlig for ugjerningene. Det er ikke det at politi og påtalemyndighet gjennomskuer noe av dette. Det er ikke det som er miraklet. Miraklet er viljen til å se gjennom fingrende med det. Miraklet er viljen til å, dyrke frem, ta vare på, og vektlegge den delen av vitnemålet som var nødvendig for å få Viggo Kristiansen dømt.  Miraklet er en forsker som snakker opp DNA-beviset utover hva som er forsvarlig. Miraklet er en psykiater som etter mange titalls timer samtaler med ham erklærte Andersen som fullt ut troverdig. Miraklet er et miljø som ender opp med å lukke øynene for mobilbeviset som i praksis frikjenner Viggo Kristiansen. Som sagt, det er ikke magikeren selv som skaper miraklet. Det er de sosiale omgivelsene.

Sannsynligvis er det slik, for alle de tilfellene jeg har nevnt, at det er lett å stå utenfor å tro at «dette hadde ikke jeg gått på». Det tror jeg vi skal være forsiktig med å tro om oss selv. Men når vi først erkjenner slike havarier er det ikke tiden for avsky, men for å granske og å lære. Noen filosofer snakker om det å ha «moralsk uflaks». Det er kanskje noe vi bør ta inn over oss. Da handler det ikke om å akseptere ugjerninger og overgrep, men om å lære for kanskje at flere av oss kunne stått bedre rustet neste gang. For som sagt, min hypotese er at dette bare er toppen av isfjellet. Sosial magi kan være vanligere og ha større utbredelse enn vi aner.  Det kan for eksempel være en av grunnene til at det er så vanskelig å få hull på mobbesaker blant skolebarn.