En feministisk konspirasjonsteori

Innledning

Jeg skal nå inn på et følsomt tema. Og om det jeg skriver noen gang blir tatt alvorlig så vil kanskje kritikken hagle i forhold til dette. Og det hadde jo vært fantastisk. Uansett så har jeg selvsagt på forhånd bevæpnet meg med noen mer grunnleggende refleksjoner:

Mitt syn på likestilling er tindrende klart og jeg mener det er grundig begrunnet, rent filosofisk gjennom empatisk etikk. I praksis vil det si at jeg er totalt immun mot enhver ide som går ut på å tildele mennesker verdi og roller i kraft av sortering og stigmatisering. Jeg er tilhenger av personlig frihet og at individets autonomi skal ha gode mulighet til å komme til uttrykk, dog innenfor rammene av det gode sosiale samspill. Her er det ingen forskjeller, i forhold til kjønn, etnisitet, seksuell legning, religion eller andre sosialt konstruerte sorteringer.

Jeg sier om meg selv at jeg er feminist. Men selvsagt legger jeg da min egen betydning i begrepet og det kan jeg selvsagt, med rette, arresteres for. Men jeg prøver å være åpen og ærlig om det. Innenfor feministisk teori er det mye som er ukjent terreng for meg. Det er mye jeg ikke forstår eller vet om. Dermed blir det vanskelig for meg å kalle meg feminist i ordets rette forstand. Det er da også grunnen til at jeg legger min egen betydning i begrepet.

Så har jeg altså empatisk etikk i bunnen. Det er en etikk som bevisstgjør oss på forskjellen mellom nytteverdi og egenverdi. Den grunnleggende refleksjonen som følger av dette er at vi kan tåle å analysere våre ulikheter uten at det blir noen trussel mot individets egenverd.

Mer kontroversielt er det at jeg er blant dem som også har muligheten åpen for å trekke inn biologiske forklaringer på menneskets atferdsmønstre. Men da må jeg skynde meg å si at dette ikke er den eneste forklaringsmåten. Når menneskets atferdsmønster skal analyseres og forstås må man trekke inn en rekke vitenskaper, alt evolusjon, det naturlige og seksuelle utvalg som forklaring på individenes genetiske utgangspunkt, og over på individuell utvikling, fosterutvikling, biologisk kjønn, fysiologiske påvirkninger på den ene siden, over til det kulturelle eller sosiale faktorer, og videre via psykologi, hormoner, feromoner osv. Poenget er at jeg også tar med biologiske faktorer som del av slike forklaringer. Men slike forklaringer konverteres ikke til normer. Det er ikke det som er motivet for å søke etter forklaringer.  Det å finne frem til gode forklaringer handler altså ikke om å sementere normer og tradisjoner. Tvert imot så handler dette om mitt grunnleggende syn på rasjonalitet og det rasjonelt baserte samfunn. Jo mer vi forstår av menneskets natur, desto større er muligheten for å kunne bruke rasjonaliteten til å frigjøre oss fra de negative sidene av vår natur. Jeg opererer med et begrep som jeg kaller for biologinære standpunkter. Det er standpunkter som ureflektert lar våre biologiske impulser dirigere våre holdninger.

Dersom vi skal kunne forme samfunnet inn mot et samfunnsoppdrag som er orientert mot best mulig livskvalitet for alle, så er vi avhengig av å tilstrebe en rasjonell forståelse av oss selv, som jo er den mest grunnleggende enheten i samfunnet. Uten rasjonelt baserte forklaringer vil samfunnet hemmes fra å kunne utvikle optimale løsninger. Dette vil, i sin tur medføre enda mer lidelse og elendighet.

Jeg har inntrykk av at man innenfor en del radikale feministiske miljøer opererer med mer eller mindre generelle teorier på at menn har konspirert bevisst for å undertrykke kvinner. Jeg har ikke grunnlag for å benekte at slike bevisste konspirasjoner sporadisk har funnet sted men jeg tviler på at dette er noe som har forekommet i stor stil. I de verste fantasier kunne man forestille seg en verdensomspennende mannskonspirasjon. Her tenker jeg at slike konspirasjonsteorier har de samme kjennetegn som alle andre konspirasjonsteorier og er derfor uvitenskapelige og har ingenting med virkeligheten å gjøre. OK, skal innrømme at jeg ikke har analysert dette nok til å kunne påstå noe slikt. Det eneste jeg vet er at jeg er mann, og jeg vet ikke om noe slikt. Og jeg har da kjent en del menn opp gjennom tidene, og ingen av dem jeg kjenner har gitt uttrykk for noe slikt, bortsett fra i religiøs sammenheng. Men jeg tar likevel denne hypotesen som utgangspunkt for å komme med mine egne refleksjoner om dette. For det må jo regnes som faktum at menn har hatt de mest dominerende posisjoner i de fleste kulturer opp gjennom tidene. Et av hovedspørsmålene da er hvorfor det er slik. Med en oppvåknende feministiske revolusjonen i forrige århundre har det altså vokst frem mannskonspirasjonsteorier som søker å besvare akkurat det spørsmålet.

Men før jeg begynner analysen av et så sensitivt tema er det viktig mer konkrete å referere til er-bør-problemet. Jeg (og mange med meg) avviser fullstendig at det er noen nødvendig slutning fra hvordan ting er til hvordan ting bør være. I tillegg har jeg altså vist til en etisk grunnholdning som aviser enhver form for favorisering av enkeltgrupper.

Dermed har jeg frikoblet denne problematikken slik at den ikke forurenser min analyse om hvordan ting er eller har vært. Jeg regner denne type forutsetning som svært viktig for i det hele tatt å ha muligheten til å komme frem til en noenlunde realistisk virkelighetsoppfatning.

Så kan man jo selvsagt spørre hva jeg skal med en slik utredning dersom den ikke skal kunne brukes som argument i likestillingsdebatten. Mitt svar på det er at mitt syn på likestilling er klinkende klart i mitt etiske fundament. Det er ikke dette som skal forsvares med fakta, fordi det er verdier det er snakk om.

Min intensjon er å imøtegå to argumentasjoner fra hver sin side av likestillingsdebatten:

1)      Kjønnsmaktsperspektivet utledet som konspirasjonsteori (radikalfeministisk tenkning)

2)      Ideen om kjønnenes «naturlige plass og roller» (radikalkonservativ tenkning)

Min hensikt med dette er altså å påpeke hvordan begge disse perspektivene mangler de innsikter jeg her vil beskrive. Det vil si at den innsikten jeg vil beskriver i høy grad vil undergrave begge disse posisjonene.

Mitt utgangspunkt er ideen om atferds dualisme generelt og teorien om seksuelt utvalg spesielt. Noen vil sannsynligvis betegne dette for å være (kanskje ekstremt) et biologisk utgangspunkt. Og det er det, fordi mennesket er et biologisk vesen. Når man tar denne biologiske tilnærmingen så er på sin plass å rydde unna enda en potensiell villfarelse, nemlig den som ikke ser forskjell på biologisk og sosialt resultat og individets opplevde styring av egen atferd. Den biologiske påvirkning av menneskets atferd manifesterer seg altså gjennom det vi til daglig opplever som følelser motivasjon og vilje. Dette må kunne differensieres fra biologisk resultat. Den emosjonelle programmeringen preger altså menneskets atferdsmønster i samsvar med strategier som i tidligere tider har gitt biologisk suksess. Individet selv, har ingen kognitiv oppfattelse av dette. Individet selv er på ingen måte naturlig motivert av biologisk suksess. Naturlig har de fleste av oss overhodet ikke dette i tankene når vi går gjennom livet. Men det biologiske resultat av vårt liv vil likevel avtegne seg som en filtrering hvor de individer med størst biologisk suksess sprer sine arveegenskaper best.

Gitt naturlig utvalg og seksuell seleksjon er det altså min «kontroversielle» påstand at atferdsmønstret mellom kjønnene har en gjennomsnitts differensiering. Forklaringen er at de to kjønnene har delvis ulike utfordringer i forhold til reproduksjon. Og det lønner biologisk seg alltid å ha strategier som samsvarer best mulig med de utfordringer individet står overfor. Det gir seg altså utslag i gjennomsnittsforskjeller mellom kjønnene i forhold til emosjonell programmering. Konkret innebærer det at de to kjønnenes følelser og interessemønster har gjennomsnitts forskjellig profil.

Et kritisk blikk på kjønnsmaktsperspektivet

Den feministiske kulturforklaringen begynner med kjønnsmakts-perspektivet. Det går i korthet ut på en kulturforståelse hvor menn oppfatter seg som overordnet kvinnen, og anser kvinner som underordnet. Det innebærer at menn generelt har en dyp, kanskje ubevisst forankring i en slags naturgitt rett til å herske over kvinnen. Dette er en grunnholdning som erverves av en kultur som går i arv. Jenter og gutter behandles forskjellig, både bevisst og ubevisst.  Og de voksne rollemodellene er kjønnsdifferensierte. Selv om man har en kognitiv tilslutning til likestilling så finnes det underliggende holdninger som bobler opp til overflaten, og som preger individene inn mot kulturelt sementerte kjønnsroller. Noen er selvsagt seg bevisst disse holdningene og spiller sine kort for å få det som de vil. Jenter og kvinner vil naturligvis også preges av disse underliggende kulturelle strømningene. Ubevisst kan de både akseptere og oppmuntre dem. Slik går den patriarkalske kulturen i arv fra generasjon til generasjon. For å kunne bryte dette repeterende mønstret er det nødvendig med langvarig sterk fokus på holdninger som motvirker det.
Men selvsagt vil det, å bryte ned et slikt kjønnsrollemønster, slå negativt ut for mange menn som opplever sin «naturgitte posisjon», som jo oppfattes både behagelig og rett og rimelig, som truet.  Den jevne mann er ikke klar for å gi opp sin maktposisjon, og når den er truet så vil han ta i bruk de virkemidler som er nødvendig for å opprettholde sin posisjon. Menns tradisjonelle virkemidler for å oppnå dette er gjennom virkemidler som hersketeknikk, vold og voldtekt. Når en mann voldtar er det fordi han føler seg berettiget til å ta seg til rette i kraft av denne, sin naturgitte rett. Motivet for voldtekt handler altså om makt, og forsvar for det patriarkalske kjønnsrolle-mønstret.

Dette er i svært korte trekk essensen av denne teorien, slik jeg forstår den.

Jeg tenker at teorien, slik den er beskrevet her, kan ha delvis relevans på noen områder. For eksempel de miljøene Eva Lundgren forsket i på 80-90 tallet. Og for å ha sagt det med en gang. Det er viktig å ha fokus på og forstå dynamikken i par-relasjoner der vold og voldtekt er en del av mønstret. Og sannsynligvis har det mye for seg å trekke inn den virkningen det har på kvinnen som offer for vold, at hun etter hvert anser dette som normalt, og at hun bebreider seg selv når det skjer. For det betyr jo at slike forhold kan pågå i årevis uten at utenforstående aner at noe er galt. Følgelig er det grunn til å anta at her må det finnes mørketall. Og, moralsk sett, er det selvsagt totalt uakseptabelt at slikt skal kunne foregå.

Jeg anser det som meget sannsynlig at slike mekanismer finnes, og at de utløses i forhold der undertrykkelse skjer, særlig ved hjelp av fysisk og psykisk vold. Men jeg tenker at man begår en kardinaltabbe når dette universaliseres og gjøres til en enøyd universalforklaring på alle nivåer, i alle kulturer, fra det enkelte forhold til konflikter mellom kjønnene som grupper på samfunnsnivå.  For slike enøyde perspektiv vil alltid ende opp som en mental tvangstrøye, som hindrer videre forståelse og nyansering av et svært kompleks og sammensatt fenomen.

Eva Lundgrens forskning hadde utgangspunkt i strenge kristne miljøer fra bibelbeltet på Sørlandet. Og her snakker vi om en ideologi som på ingen måter kan tilskrives flertallet i vår kultur. Og det er vel ikke så rart at, dersom man er mann, med hang til fysisk vold, og får en slik idelogi opp i hendene, at Gud har forordnet en evig gyldig rangering mellom kjønnene, så er det vel neppe tvil om at dette er et våpen som vil bli brukt for alt hva det er verdt. Det er det jeg kaller for den sosiale ventilasjonseffekten. Man bruker ideologien som en rettferdiggjøring for egne handlinger. Og sannsynligvis får dette ekstra kraft fordi kvinnen jo kommer fra det samme miljøet og dermed ofte deler den samme ideologien. Det gjør terskelen for å akseptere og normalisere lavere.

Man kan også tenke seg andre ideologier trukket inn i en slik maktkamp. En rasistisk ideologi ville, for eksempel, kunne fungert der mannen er hvit, og kona er afrikaner. Og litt mer lokalt, kan jo mannen hevde at hennes familie er mindreverdig og trenger formynderi. Han kan være høyt utdannet, mens hun har folkeskolen. Da kan skolering og dannelse brukes som argument for å umyndiggjøre henne. Eller det er han som tjener pengene og det gir ham rett til å herske over henne. Altså er det bare fantasien som begrenser hva et individ kan bruke til å rettferdiggjøre noe vedkommende innerst inne vet er galt. Men de gamle tradisjonelle Midøsten-religionene serverer altså kjønnenes rangering på et fat.

Med utgangspunkt i at det finnes både kristne, muslimske og andre miljøer som forfekter slike ideer er det lett å godta at også et slikt perspektiv må med i analysen. Men det å gi denne forklaringsmodellen monopol som fortolknings skjema i forhold til alle slags fenomener i det menneskelige samspill, hvor kjønn inngår, er, etter min mening, en klar indikasjon på et underliggende dårlig menneskesyn

Mennesket er først og fremst individ. Og vi er svært komplekse individer, som inngår i enda mer komplekse sosiale interaksjoner med hverandre. Og jeg tenker at den jevne mann og kvinne i gata vil ha seg frabedt elitens sjablongmessige dusinvarefortolkning av hva som måtte oppstå av elendighet i våre liv. I sannhet er det dette som er diskriminering, og det er undertrykkende. Les i wikipedia om stigmatisering og du vil oppdage at et fastlåst kjønnsmaktsperspektiv fungerer akkurat slik. Poenget er at menns motiver blir avindividualisert. Alt de gjør eller ikke gjør blir enøyd fortolket inn i kjønnsmaktsperspektivet. Dette er en svært fornedrende umoralsk holdning som i dag anses, ikke bare som politisk korrekt, men som et politisk og akademisk overlevelseskriterium. Og det går mest ut over den lille etnisk vestlige mann. Alle andre menn er delvis beskyttet mot dette av antirasistiske holdninger og verdier. Dette så vi spesielt i forbindelse med overgrepene som skjedde rundt nyttår 2015-2016.

Jeg reagerte ganske kraftig da jeg ble klar over at den svenske riksdagen faktisk har vedtatt et monopol for kjønnsmaktsperspektivet som fortolkning på alle menneskelige relasjoner. Når det kommer så langt går vi over fra forestillinger som bergtar noen fanatikere, til å bli en fullblods politisk doktrine av totalitære dimensjoner.  Dette er det nærmeste vi kommer politisk diskriminering i vårt samfunn.  Og jeg synes det er forunderlig. For forestillingen om kjønnsmakt-perspektivet er en oppfatning men ikke et standpunkt. Det kan jeg si fordi et perspektiv handler om en måte å fortolke fakta på. Det er en måte å analysere fakta på som skal kunne gi ytterligere innsikt og forståelse av det som skjer. Resultatet er en virkelighetsforståelse. Og virkeligheten kan ikke vedtas. Virkeligheten er noe man erkjenner. Den kan ikke velges. Dette mener jeg er en fundamental filosofisk innsikt. Hvordan kan det være mulig for et lands nasjonalsamling å vedta en virkelighet? Ifølge Margareta Winberg gikk dette vedtaket veldig lett gjennom. I dokumentaren om «kjønnskrigen» svarer hun bekreftende slik:

Nei, jeg kjente aldri noen motstand i regjeringen, det må jeg ærlig innrømme. Og i blant så tolker jeg det slik at de ikke riktig visste hva jeg gjorde. Eller så visste de det og samtykket, jeg vet ikke. Men jeg ble aldri motarbeidet, det kan jeg si.

Hva er dette for en nasjonalforsamling ???

Kjønnsmakt-perspektivet må kunne karakteriseres som en endimensjonal politisk doktrine med uhørt retorisk sprengkraft, og like stort potensiale for irrasjonell politikk. Det er en kombinasjon verdt å frykte. Det skulle da også vise seg at dette vedtaket har fått omfattende skadelige konsekvenser. Men det er selvsagt konsekvenser som rammer den jevne kvinne og mann, og som på mange måter ikke angår den eliten som står for ideologien.

Hvor kommer kjønnsmaktfenomenet fra?

Jeg kjenner ikke til om det finnes noen dypere analyse av patriarkatets opprinnelse innenfor feministisk teori. Med kjønnsmakt så forstår jeg det slik at menn til alle tider har tatt seg til, og argumentert for, en slags naturgitt, eller gudegitt rett til å dominere over kvinner. Jeg gjetter at, for radikalfeminister, så er biologiske forklaringer er utelukket. Men man står da tilbake med mulige kulturelle forklaringsmodeller. Det jeg stort sett har hørt og oppfattet ligner påtagelig på konspirasjonsteorier. Kanskje kan jeg gå så langt som å hevde at kjønnsmakts-perspektivet er en konspirasjonsteori. Dersom du sjekker innledningen på min refleksjon om konspirasjonsteorier, så starter jeg med å ramse opp noen kjennetegn:

1.       En mektig organisasjon

2.       De jobber i det skjulte, med agendaer som ikke tåler dagens lys

3.       Formålet er penger eller makt, eller kontroll

4.       De har ekstrem gjennomslagskraft

5.       Og de er kyniske og uten skrupler

6.       Vi kan kun avsløre dem indirekte ved å identifisere virkningene av deres aktiviteter

 

Pkt. 1 er dekket: Vi snakker da om mannlig sammensvergelse mot kvinner. Og enten er det en global sammensvergelse, eller så snakker vi om lokale sammensvergelser som «tilfeldigvis» har oppstått i nesten samtlige kulturer i verden.

Pkt. 2 er dekket: Agendaen er makt og kontroll over kvinner.

Pkt. 3 er dekket: Det handler om makt og kontroll

Pkt. 4 er dekket: Det skjer nesten i alle kulturer

Pkt. 5 er dekket: Vold og voldtekt er de viktigste virkemidlene.

Pkt. 6 er dekket: I tillegg til vold og voldtekt, så avsløres dette av pornografi, prostitusjon, religion, språk, kjønnsrollemønstre og kulturelle tradisjoner. Det vises også igjen ved dekonstruksjon av nesten all vestlig litteratur.

I min refleksjon om konspirasjonsteorier dveler jeg ganske mye med de mekanismer som skaper dette fenomenet. Det er å bemerke at det er dype mentale mekanismer vi snakker om. De samme mekanismene er inne i bildet ved dannelse av alt fra eventyr, myter, religion, ideologier, ja til og med vitenskap. Men innenfor vitenskapsfilosofien har man lagt vekt på å temme de prosesser som tenderer til å få det hele til å fyke av skaftet. For videre studium av disse mekanismene, les gjerne gjennom følgende:

1)      Virkelighetsoppfatning

2)      Se mønster i kaoset: her og her

3)      Lukkede forklaringsmodeller

4)      Det kreative mennesket

Når det kritiske mennesket får høre fantastiske historier om mektige onde krefter som opererer i det skjulte, så bør det alltid lyse en rød lampe. Da er det all grunn til å underkaste dette et kritisk blikk. Forestillingen om kjønnsmakts-perspektivet er åpenbart irrasjonell og i utakt med realiteter.

Men la meg begynne med å nyansere bildet litt. Jeg tenker at vi har en tendens til å anlegge et mer eller mindre stereotypt patriarkalsk blikk på fremmede kulturer og på fordums kulturer.  Jeg tror nesten jeg tør påstå at kvinner i alle kulturer og til alle tider har tatt lederansvar.  Om vi ser dette opp mot steinalderen så har jo kvinnen naturlig en slik rolle. Hun har som regel hatt hovedansvar for oppfostring av barn. Og her har hun jo en naturlig lederrolle. I tillegg kan man nok se for seg lange perioder hvor menn har vært på jakt, eller i krig, hvor kvinner selvsagt har stått for alt den praktiske organiseringen på hjemmebane. Der det har vært kjønnsdelte arbeidsoppgaver, ser jeg for meg at kvinner i all hovedsak har vært selvorganiserte innenfor sine områder. Og kvinnen er naturlig en utmerket leder, preget av det jeg kaller for feministiske verdier. Det vil si en større vektlegging på dialog og samarbeid, i stedet for konkurranse og dominans. Og for å trekke denne helt ut, så tenker jeg at nettopp denne feministiske tilnærmingen er det som vil fungere best i en moderne sivilisasjon. Men den type ledelse vi snakker om her kan ofte kalles for uformell ledelse. For det som går igjen i de fleste kulturer er at «landsbyhøvdingen» som oftest er en mann. Det vil si at gruppens formelle synlige lederpersoner som regel har vært menn. Det har også vært vanlig å anta at flesteparten av parforholdene her vært preget av mannlig dominans. Kanskje er det reelle bildet mer nyansert. Rent anekdotisk kan det for meg se ut som at, i de fleste forhold, så er det heller snakk om «utenriks-departement» (mannen) og «innenriksdepartement», ( kvinner), eller andre fordelinger. Likevel er det åpenbart at, fra steinalderen av, har mannen sittet med det endelige trumfkortet som kalles fysisk makt, og det har nok satt sitt preg på mange forhold, endt opp med å prege kjønnsrollemønstrene.

Men det er vesentlig at ingen av disse mønstrene er uten unntak. I historien finner vi jo kjente kvinnelige lederskikkelser som for eksempel Kleopatra, og Dronningen av Saba.

Ingeniørtenkning på dette området må jo begynne med det grunnleggende som er forsøket på å forstå kjønn. Dette har jeg vært inne på her. Og konklusjonen er at det kan være flere grunner til at kjønn er en vellykket evolusjonær strategi. Det er vel også en empirisk konklusjon all den tid kjønn er en svært utbredt biologisk strategi som kanskje også har oppstått flere ganger i evolusjonens historie.

Deretter kan vi gå over på seksuell seleksjon hvor vi blir oppmerksom på at asymmetri i kjønnenes investering i avkom, kan sette i gang en seksuell seleksjonsprosess, som både former fysisk utvikling, men ikke minst atferd.

Teorien på hvordan genetisk koding slår inn på atferdsmønstret er den jeg kaller for atferdsdualisme. Dette er jeg også inne på her. Konklusjonen er at vår atferd påvirkes av emosjonell programmering. Teorien på hvorfor mennesket både kan være kreativt og samtidig være påvirket av emosjonell programmering er beskrevet her og her. Jeg har også refleksjoner om hvordan individet kan være bevisst rasjonelt besluttende og ha en illusjon om fri vilje, i kombinasjon med emosjonell programmering.  

Samlet sett danner dette en forståelseshorisont hvor mennesket opplever seg fritt, opplever fri vilje, er kreativt og oppfinnsomt, men likevel tydelig influert av emosjonell programmering.

Med utgangspunkt i dette grunnsynet blir den videre oppgaven å analysere latent mannsdominans i kulturene i lys av emosjonell programmering og forsøke å forklare dette med utgangspunkt i naturlig utvalg og seksuell seleksjon.

I refleksjonen om det reproduktive mennesket slår vi fast et det er gjennomsnitts størrelsesforskjell på kjønnene hos mennesket. Det plasserer mennesket inn i en gruppe av arter hvor hanner konkurrerer om hunner. Jo hardere konkurransen er innad i den enkelte art jo større er den relative størrelsesforskjellen mellom kjønnene. Mennesket plasserer seg her moderat. Det vil si at mennesket ikke er noen typisk utpreget alfa-hann dominert art, hvor hver gruppe stort sett er dominert av en alfa-hann. Men mennesket har altså en avdempet dominans av et alfa-regime. Det er god grunn til å anta at slik har det vært i de fleste steinalderkulturer. Men igjen er det viktig å poengtere at kulturutvikling har sterke innslag av kaotiske elementer slik at mange varianter kan ha eksistert opp gjennom tidene. En mulig årsak til avdempet mannsdominans kan være at mennesket har gjennomgått en særskilt prosess med seksuell seleksjon på mental kapital. Her henger sosial kompetanse sammen med hjernestørrelse. Hjernestørrelse gir behov for stort hode. Stort hode gir problemer i forhold til fødsel. Det gjør igjen at barn fødes tidlig og at mesteparten av hjernestørrelsen må utvikles etter fødsel. Det gir hjelpeløse barn og lang oppfostringstid. Det gir større belastning som gjør det mer biologisk lønnsomt at begge foreldrene bidrar med oppfostring. Da vil etter hvert den emosjonelle programmeringen hos begge kjønn formes etter dette.

Det utelukker alfa-hannen som enerådende hann for avl og den seksuelle utvalgsmekanismen fremelsker omsorgsatferd også hos hanner. Og mer omsorgsatferd krever sterkere sosial kompetanse, som igjen krever mer hjernekapasitet. Dermed er vi inne i en kompleks selvforsterkende prosess som driver frem økende hjernekapasitet.

Summen av dette er altså et kompleks system av tilbøyeligheter med ulike relasjoner mellom hverandre, ulikt styrkeforhold og som står delvis i konflikt med hverandre. Men med utgangspunkt i kjønnsmessig reproduksjonsmessige interesseforskjeller skal det likevel være mulig å forutsi hvilke mønstre som vil gå igjen i de forskjellige kjønnene.

Mennesket ar altså en art hvor det er moderat konkurranse mellom menn om reproduksjon. Her har jeg listet opp tre forskjellige strategier for menn. Primærstrategien er fortsatt alfa-hann idealet. De fleste menn vil direkte eller indirekte strebe etter elementer som ligger i det å bli assosiert med en alfa-hann. Deretter følger den solide arbeidsorienterte strategien som preger flertallet så til slutt den snikende taper-hann strategien. I denne sammenheng er det vesentlig å bemerke at disse strategiene ikke utelukker hverandre. De er hovedsakelig styrt av den til enhver tid gjeldende arena. En taper kan godt ta ut sine alfa-ambisjoner på hjemmebane. Dette gir gjennomsnittsmannen primært større vekt på dominans og rivalisering og heroisme, hvor fysisk makt er et nærliggende virkemiddel. Sekundært snakker vi om arbeidende strategier med virkemidler av type kompetanse, omsorg, heroisme, trofasthet osv. Så til slutt kommer taper-strategien som kanskje er den mest mangfoldige og kreative av dem, men som også er full av juks og bedrag, kriminalitet, provokasjon og operasjoner «under radaren».

Men summen av dette er at menn i hovedsak er emosjonelt programmert på å oppnå sosial status gjennom å fremstå som resurssterke, dominante, heroiske, kompetente og solide. Det er også vesentlig å fremstå som moralsk for derved å fremstå som trofast. Men det handler om hvordan man fremstår. Mer diskret finnes både tilbøyeligheter til utroskap og sjalusi. Særlig taper-hann strategien preges også av sjalusi og aggresjon.

Det er vesentlig å være oppmerksom på at menns sosiale fallhøyde er brattere og mer brutal enn den er for kvinner. Menn har ofte kun nytteverdi å falle tilbake på, mens kvinner har større kapital av empatisk appell. Derfor er menns rivaliserings-iver et resultat av en mer brutal sosial virkelighet som mer eller mindre handler om vinn eller forsvinn.

Kvinners konkurransestrategier gir emosjonell programmering for å utvikle sosial kompetanse, utvikle en god sosial kapital, manipulasjon, empatisk appell, sjalusi osv.

Men alt dette er ikke et entydig bilde. For selvsagt er det store overlappinger mellom kjønnene. Slik at alle de egenskapene som er nevnt gjenfinnes i begge kjønnene. Men det man må se på er de store mønstrene som fremkommer ved hjelp av statistikk og gjennomsnittsbetraktninger.
Den emosjonelle programmeringen som ligger i dette har så etter hvert sementert seg på forskjellige måter i de forskjellige kulturene. Og her er det mange forhold som spiller inn i forhold til hvordan dette manifesterer seg. Vår kultur er preget av kristendommen, som jo har utgangspunkt i en gjeter og nomadekultur. Vi vet fra forskning at dette ofte er æreskulturer. I slike kulturer blir ofte denne kjønnsdiskrimineringen veldig markant. Abraham var en alfa-hann. Han var et ubestridt overhode, med minst to koner og kanskje et harem av slavinner i tillegg. Det er neppe tilfeldig at disse bibelske figurene ble kalt «patriarker».

Vi tar nå med oss denne bakgrunnen over på områder hvor kjønnsmaktsperspektivet har vært enerådende. Poenget er ikke å bortforklare kjønnsmaktsperspektivet der det åpenbart er plausibelt, men å vise til at det blir for snevert å ha dette som enøyd perspektiv i alle sammenhenger og at biologiske forklaringer kan være vel så plausible og ikke minst kanskje mer konstruktivt:

1)      Menns synlighet og dominans i samfunnet
Denne er i høy grad biologisk drevet. Her finner vi gjennomsnitts sterkere emosjonell programmering mot både dominans og mot synlighet. Dette er alfa-hann strategier som i fordumstid gav mulighet for store «reproduksjonsmessige lottogevinster». Det er en egen dynamikk i dette også. Den store sterke trygge mannen har større naturlig autoritet. Både kvinner og menn har emosjonelt insitament til å underkaste seg og tilbe slike mennesker. Og kvinner har en i tillegg en ekstra seksuell dragning mot slike menn.
Om vi trekker en sammenligning her opp mot kjønnsmaktsperspektivet så vil dette gi utslag i hvordan man forholder seg til det. I det modne samfunn er det en basis verdi at alle skal ha like muligheter til innflytelse på samfunnsutviklingen. Alle skal ha like muligheter til å inngå i lederroller, uavhengig av kjønn. Men om man har et kjønnsmaktsperspektiv på å forstå hvorfor det ikke alltid er slik, så innebærer jo det at dette ene og alene har med kulturen å gjøre. Følgelig er det en kamp som teoretisk sett kan vinnes. Akkurat som man har overvunnet en sykdom som kopper, slik kan kjønnsdiskrimineringen overvinnes en gang for alle.  Sett med et biologisk perspektiv, er dette ønsketenkning. Her er kjønnsdiskriminering å sammenligne med en kronisk sykdom. Man kan dempe symptomene, men aldri vinne krigen. Det betyr at strategien i det modne samfunnet er å ha på plass permanente strukturer og innsats for å motvirke enhver tendens til kjønnsdiskriminering på alle nivåer. Og kanskje må man til og med lage motsatte moderate mot-diskrimineringer (kvotering) nettopp fordi det er ønskelig med balanse mellom kjønn på alle ledernivåer. Da er dette strategier som kompenserer for gjennomsnitts lavere ambisjonsnivåer hos kvinner. Og det er i bunn og grunn en helt annen strategi. For da handler det ikke lengre om holdningskampanjer og nytteløs oppdragelse, men heller om å bygge insitamenter inn i strukturene med det formål å gjøre det mer attraktivt for kvinner å ta lederroller. Men det betyr jo frustrasjon for ambisiøse menn som derved nødvendigvis skyves til side. Også det bør man ha en strategi på, uten at jeg har noen gode forslag på det. Men det er jo en klar opplagt grunn til at menn tiltrekkes slike posisjoner. Det er fordi det gir status. Manglende status er ofte katastrofalt for menn. Jeg tenker at den fallhøyden er brattere enn for kvinner. Jeg tror at dersom man forsker på dette så vil menns sosiale kapital være mer følsom for dette enn kvinners. Mangel på sosial kapital fører ofte individet inn i en selvforsterkende negativ spiral. Man utestenges eller får ikke innpass i viktige sosiale fora. I den grad man får innpass må man ta til takke som benkfyll eller anonym pengebidragsyter. Både sosial attraktivitet og seksuell markedsverdi svekkes, både med manglende status og tiltagende svekket selvfølelse. Tap av sosial kapital innebærer også at informasjon uteblir, sosial kompetanse svekkes. Fellesarenaen for sosialt samspill med andre skrumper inn. Menn har som regel lite å hente på empatisk appell. Det er ikke menn som er overrepresentert hos psykologer eller andre støtteapparat. Alternativet kan ofte bli rus og kriminalitet eller selvmord. I et samfunn som forstår disse mekanismene vil man måtte ha en tanke for å kunne motvirke det. Skal vi ha en god kjønnsfordeling på prestisjefylte posisjoner i samfunnet, og det må jo være et mål, så må samfunnet ha på plass makenismer som gjør det mulig for den lille mann å oppleve et like sosialt meningsfylt liv som den lille kvinnen. Det ideelle her er jo en strategi som kunne dempe, eller aller helst, spre denne statusen til andre oppgaver og roller i samfunnet. Og dette handler selvsagt ikke bare om menns holdninger, men også om kvinners holdninger, ikke bare til sine medsøstre men også å avdempe den markante interesseforskjellen mellom høystatus og lavstatus menn. Og da snakker jeg om biologinære holdninger, som må kompenseres med mer rasjonelle kulturelle verdier.

2)      Systematisk kvinneundertrykkelse
I det første punktet snakker vi om biologinære atferdsmønstre. Men i enhver kultur er det et potensiale for sementering av slike biologiske tilbøyeligheter. Da blir dette fort til sosialetiske normer, som deretter formuleres videre inn i religion eller politiske ideologier. Her er det viktig å være oppmerksom på innslaget av sosial pelao-konstruksjon. Ingen fikk ideen, ingen tenkte det ut, ingen planla det og ingen satte det ut i livet. Slik er det med mange sosiale strukturer. Men, i den grad dette er normer som er formulert, og holdes i hevd, og forsvares så snakker vi om en systematikk i det hele.  Og dette kan av og til gå svært langt, slik som vi ser i enkelte muslimske kulturer.  Når vi først har en systematikk i det og tradisjoner som er formulert, logisk sammenhengende i dogmer og doktriner, da har vi også en argumentasjon på dette som kan gjenkjennes av kjønnsmaktsperspektivet. Det vil si at vi har menn og kvinner som argumenterer for en «naturens orden» eller religiøse forordninger. Det må jo være dette som er ekte patriarki. Men poenget her er å få frem hvordan slikt kan utvikle seg, i stor grad med utgangspunkt i emosjonell programmering, og tilfeldigheter, uten at slike ideologier eksisterte på forhånd. For veldig ofte er slike «åpenbaringer» bare bekreftelse på allerede eksisterende normer. Sannsynligvis en god strategi for gjennomslag, nettopp fordi det gir resonans i den lokale kulturen. Slik systematisk diskriminering i forhold til kjønn kan ikke aksepteres av det modne samfunn. Og dette er vel på dette området kjønnsmaktsperspektivet treffer best. For her snakker vi om bevisste holdninger i diskriminerende retning.  Strategien for dette er foreslått her. Forskjellen opp mot kjønnsmaktsperspektivet er jo at symptomet er jo stort sett det samme, det det er snakk om kulturelle fenomener som har låst seg fast. Strategien kan imidlertid bli noe forskjellig i den grad man antar at dette er en konspirasjon, og ikke et resultat av biologiske tilbøyeligheter i oss. For snakker vi konspirasjon, da snakker vi også om fiender og mektige krefter i sving.  Det gir en hardere og mer konfronterende motstrategi. Men med et biologisk perspektiv kan det mer handle om å imøtegå holdninger med argumentasjon, analyse, dialog og opplysning.

3)      Menns dominans i nære relasjoner
Først kan vi vel trekke tråden tilbake til forrige punkt og bare slå fast at en rekke tradisjoner og religiøse ideologier dikterer en familiær forordning med mannen som overhode Det er jo et kraftig virkemiddel som jo kan være fristende å utnytte opportunistisk for hva det er verdt. Også ureflekterte oppfatninger om kjønnsroller kan være med styre dette. Men det er selvsagt ikke i bare i slike forhold man finner mannsdominans. I familier, hvor slike ideologier ikke finnes, kan slike mønster likevel utvikle seg. Det kan handle om at mannen har en naturlig autoritet, i kraft av fysisk størrelse og stemme. Dette er jo egenskaper som knyttes til dominans. Og tradisjonelt har det jo vært slik at mannen har hatt de største økonomiske musklene. I tillegg kan jo mannen virke truende og spille på fysisk makt. Det som er interessant er at de egenskaper jeg her nevner nettopp er de som virker attraktive på kvinner. Her har vi jo nettopp det paradokset at kvinner tiltrekkes nettopp av de egenskaper med menn som utgjør størst fare for at de blir dominert av mannen. Summen av alt dette er jo at flertallet av forholdene har elementer i seg som øker sannsynligheten for at mannen blir en vinner i maktkampen mellom de to. Og det er ikke alltid i kraft av idelogi, men ofte så har vi en dynamikk her, som ubevisst går i mannens favør. De unge som inngår i parforhold burde ikke bare lære om kjønnsmaktsperspektivet, men også kjenne til dynamikken som styrer utvikling av maktfordeling i parforhold, slik at begge parter kan bruke kognitive strategier til å motvirke en uheldig utvikling som kan bite seg fast. Det ideelle parforholdet er jo demokratisk, hvor begge parter er likeverdige og gjensidig anerkjennes som de selvstendige individer de er.

4)      Vold i nære relasjoner
Fysisk vold er som regel resultat av aggresjon. Aggresjon er en affekt. I affekttilstand er det sjelden snakk om bevisste iskalde strategier, slik kjønnsmaktsperspektivet forutsetter. Den emosjonelle programmeringen for vold har selvsagt utgangspunkt i evne og styrke til å anvende dette som virkemiddel, og det er det primære biologiske virkemidlet for dominans. I gjennomsnitt har menn naturlig mer av alt dette enn kvinner. Det gjør menn i gjennomsnitt mer disponert for bruk av fysisk vold i et parforhold.
Når det er sagt så ligger her også biologiske motstrategier inne. For det første har kvinnen en sterk empatisk appell. En mann som er ekte glad i sin kone slår henne ikke, enkelt og greit fordi han ikke ønsker å gjøre noe vondt mot henne. For det andre er det å slå et forsvarsløst menneske en anti-heroisk handling. Fra vi var små ble vi gutter opplært med at «du slår ikke en jente». Det oppfattes om feigt, og står i grell kontrast til menns naturlige ønske om å fremstå som helter.
Akkurat det gir grunn til å anta at menns vold mot andre menn er mer utbredt enn menns vold mot kvinner. For her mangler denne heroiske empatiske sperren. Tvert imot kan det være «sexy» å utøve vold mot andre menn i andres påsyn. Dette burde slå ut i statistikken i form av at menn generelt sett er mer voldsutsatt enn kvinner. Indirekte antyder statistikken dette. Menn er langt mer utsatt for vold i det offentlige rom enn kvinner. Mens kvinner er overrepresentert på hjemmebane og på jobben. Det kan ikke bety annet enn at det nettopp er menns heroiske emosjonelle programmering, og de normer det har sementert i kulturen som er virksom her. Det er med andre ord ikke «kult» å banke kona. Tvert imot oppfattes det som skammelig i de fleste kulturer. Det er igjen en indikasjon på at det neppe kan være noen bevisst mannskonspirasjon inne i bildet her. Og jeg tenker at i den grad menn gir uttrykk for ideologisk tankegods i favør av «å tukte sin hustru» så handler det kanskje mer om vikarierende argumenter for rettferdiggjøring av handlinger som egentlig handler om noe helt annet. For eksempel, dersom du tar sosial kompetanse opp mot fysisk makt, så ender det jo oftest med at responsen på vinnerargumentasjon er slag, trusler og vold. Men det er jo bare et eksempel på hva som kan gå galt.  Krangling og rus, særlig alkohol er vel andre faktorer. Så kan det handle om sjalusi eller direkte plaging, eller at mannen tar ut frustrasjoner han har opparbeidet for eksempel på jobben. Variantene er mange. Og selvsagt kan dette dreie seg om maktkamp hvor mannen faller tilbake på fysiske virkemiddel for dominans. Poenget er at variasjonene er så mange og nyansene så omfattende at selv om vi så bort fra kjønnsmaktsperspektivet så er det nok fristende for all verdens psykologer og samlivseksperter å etablere en slags sjablongmessig forklaringsmodell på fenomenet. Det tror jeg egentlig er vanskelig. Og selv om det er følsomt å nevne det så består jo ethvert parforhold av to personer. Og begge parter kan inngå i den dynamikken som leder til vold. Dette må ikke misforstås dit hen at offeret på noen måte ansvarliggjøres. Vold er uansett og alltid uakseptabelt. Men i ethvert parforhold er det en egen dynamikk og en egen «kjemi». Og for å kunne forstå og beskrive akkurat dette parets dynamikk er det viktig å ta med helheten i prosessen. Uansett så blir et enøyd sjablongmessig kjønnsmaktsperspektiv total inadekvat i forhold til forståelse av denne problematikken. Og i Sverige førte det i sin tid til en svært så irrasjonell politikk, som heller bare forsterket problemet i stedet for å dempe det. Det skal vi komme tilbake til.

5)      Prostitusjon
Slik jeg forstår kjønnsmaktsperspektivet anvendt på prostitusjon, så handler det om at menn kjøper sex for å signalisere kvinnens underordning. Her kan hun behandles som en vare som kan kjøpes og selges etter menns forgodtbefinnende.  På denne måten befester menn sin stilling som overordnet. Motivet er makt og menns hemmelige forbund om å holde kvinnen nede. I dette bildet anses den prostituerte som passivt offer som jevnlig voldtas mot betaling. Menn som kjøper sex kan dermed karakteriseres å ha utdaterte dårlige holdninger i forhold til kjønn eller uvillige til å akseptere likestilling. Dette kommer jo i tillegg til religiøse karakteristikker om de er umoralske, driver hor osv. Ytterligere tillegg til dette er jo at dette er tapere som ikke får seg noe på «normalt» vis. Og på grunn av at området er så skambelagt er det vanskelig for kunder å forsvare seg mot denne type trakassering.
I forhold til prostitusjon tenker jeg at kjønnsmaktsperspektivet treffer svært dårlig. For om det var slik så skulle man tro at det var stort sett tilfeldig hvilke menn som kjøper sex. Nå har jeg egentlig aldri sett noen gode undersøkelser på det, og ofte poengteres det at det er menn fra alle samfunnslag som kjøper sex. Men jeg tenker at flertallet er menn fra den nedre delen av attraktivitetsskalaen. For det er som sagt ikke populært blant menn å kjøpe sex. Det er heller det motsatte. For da signaliserer man ikke alfa-hann status. «Jentene løper ikke etter meg, jeg må løpe etter dem, og ender uansett opp med å måtte betale til slutt». Det er ikke den attraktive populære mann som dras gjennom den sølen. Og hvem har egentlig makten i en slik transaksjon? Er det kjøper eller er det selger? Det er på ingen måte gitt at det er kjøper. Det biologiske perspektivet på dette er at skjevheten i det kommersielle kjønnsmarkedet i stor grad er drevet av emosjonell programmering. Og da i form ev en kombinasjon av både kvinnelig og mannlig emosjonell programmering. Vi har ingen problemer med å akseptere at det er biologi som skaper slike skjevheter blant andre dyrearter hvor det er konkurranse om hunner, hvorfor skulle dette plutselig endre seg for mennesket? Menn har et fysisk begjær etter kvinner og kvinnekropp. Menn har fantasier om kvinner og kvinnekropp. Og er det mangelvare, kan et være fristende å betale for det. Menn kjøper hovedsakelig sex fordi de har lyst på kvinner og kvinnekropp.
Og igjen kolliderer de to perspektivene i forhold til måten samfunnet skal forholde seg til dette. Kjønnsmaktsperspektivet anser dette som et kulturfenomen, som kan bekjempes og overvinnes. Strategier handler da om kriminalisering, sanksjoner, propaganda og holdningsskapende arbeid.
Med utgangspunkt i et biologisk perspektiv er prostitusjon noe som vanskelig kan overvinnes og som alltid i større og mindre grad vil være der.  I det modne samfunn er det ikke et mål i seg selv å bekjempe prostitusjon, men heller å dempe forekomst av lidelse og elendighet. Jo mindre fattigdom det er i samfunnet, desto færre vil benytte muligheten til å skaffe penger ved hjelp av sex.  Men det er jo bare halve problemet. Et problem som samfunnet også må ta på alvor er de mange mennesker ute i samfunnet som mislykkes på kjønnsmarkedet. Er det en lidelse og frustrasjon som samfunnet burde ta på alvor? Hvilken strategi har man i så fall i forhold til dette? Empatisk etisk samfunn har selvsagt også dette med i ligningen.

6)      Voldtekt
Slik jeg forstår den feministiske analysen av voldtekt med utgangspunkt i kjønnsmaktsperspektivet, er voldtekt bare et av voldens mange uttrykksformer. Og voldens primære motiv er makt eller undertrykkelse. Man bruker da gjerne begrepet «seksualisert vold» også om voldtekt. Med andre ord er voldtekt er et instrumentelt virkemiddel for å bryte ned og dominere et annet menneske. Det er altså ikke noen prinsipiell forskjell i forhold til motivasjon og hensikt, for bruk av vold eller voldtekt.
Jeg har med utgangspunkt i et biologisk perspektiv gjort den ganske annerledes analyse av dette. Og her er jeg tilbake til forestillingen om at kanskje flertallet av voldtekter som begås er seksuelt motivert. Her vil jeg skille mellom angrepsvoldtekter og kontaktvoldtekter. I forhold til kontaktvoldtekt så tenker jeg at en svært stor prosent av disse er seksuelt motivert. Dette gjelder kontaktvoldtekter utenom parforhold. I forbindelse med parforhold kan bildet være mer nyansert. Her kan det også dreie seg om maktkamp eller dominans. Mens angrepsvoldtekter nok kan være en miks av seksualitet, spenning, sadisme og aggresjon.
Selvsagt kan det forekomme instrumentelle voldtekter også. Det vil voldtekter som ikke primært er motivert av selve handlingen, men mer er å anse som en strategi for å oppnå noe annet. Også her vil jeg nyansere litt. Jeg tenker man kan skille mellom skinn instrumentelle handlinger og ekte instrumentelle handlinger. For det andre motivet som oppgis, for eksempel makt, dominans, å skape frykt, nedbrytning av motstand, religiøse eller ideologiske doktriner osv., alt dette kan også være vikarierende motiver. Voldtekten er en nærliggende strategi rett og slett fordi det er det vedkommende har lyst å gjøre.  Selv i krig, hvor dette instrumentelle elementet er mest aktuelt, viser det jo seg at det er de mest attraktive (fruktbare) kvinnene som er mest utsatt.
Men selvsagt opp i alt dette så forekommer det nok ekte instrumentelle voldtekter. Det vil si at vedkommende som utfører ugjerningen på ingen måte har lyst til å gjøre det han gjør. Men han gjør det han må, enten fordi det er en plikt (kommando)eller fordi dette er en mest effektive måten å oppnå noe annet på.
Kanskje er den mest utbredte instrumentelle voldtekten noe som forekommer i parforhold, da gjerne nettopp i forlengelse av et mønster av vold, som en del av et terrorregime.
I summen av dette er ikke jeg blant dem som blankt avviser kjønnsmaktsperspektivet, men jeg tenker at dette er enøyd og unyansert som en universalforståelse av fenomenet. Jeg tviler også på at kvinneundertrykkelse er den hyppigste årsaken. Tvert imot tror jeg andelen for denne varianten er forholdsvis lav. Jeg tror også at seksualitet er en komponent i dette i de aller fleste tilfeller av voldtektene. Og, igjen vil dette slå ut i forskjellige strategier i forhold til samfunnets innsats for å bekjempe fenomenet.  Voldtekt er for øvrig også et stort tema her, og her.

Er «Patriarki» en erstatning for «synd»?

En interessant sosiologisk forskning kunne vært å sett på sammenhengen mellom innslag av religion og feminisme. For en hypotese kan være at der religionen falmer, der øker også tendensen til radikal feminisme. For feminismens gjennomslag har jo stort sett kommet i områder der religionens opprettholdelse av tradisjonelle kjønnsroller har brutt sammen. Og det kan muligens henge sammen med generell svekkelse av religionen, som igjen er forårsaket ev velstand og vel fungerende stater. Men det er kanskje en overflatisk sammenheng. For, som jeg nok har vært inne på mange ganger, så er steinaldermenneskets biologiske programmering rigget for krig. Det betyr at lavstatusmannen ofte hadde et kort og brutalt liv, med kort levetid. Vi hadde altså en konstant naturlig avsetning på lavstatus menn. Og i den grad man hadde fredelige, gode perioder så, ble plagsomme lavstatusmenn enten kastet ut eller drept av indre justis. I dag fylles fengslene opp av dem. Men det er ikke nok til at fredsamfunnene flyter over. De indre mekanismer som da trer i kraft er det jeg kaller for sosiale utrenskningsmekanismer. Til dette formål har religioner fungert som utmerkede redskaper. De store «synderne» som Jesus vanket sammen med i det gamle Israel, var «syndere og tollere». Det handlet nok hovedsakelig om sosialt utstøtte menn. Synd er religionens form for sosial stempling. Dette henger nøye sammen med sosial utrenskning.

Når religionen falmer, så falmer også syndsbegrepet. Men menneskets biologiske drivkrefter for sosial utrenskning blir ikke borte av den grunn. Religionen er kun en manifestasjon av dette. Kanskje er radikalfeminismen en ny manifestasjon, som oppstår i det vakuumet som oppstår av en tilbaketrekkende religion.

I denne videoen forteller Gad Saad om at man, i en del, radikalfeministiske teorier anser bikinien som et undertrykkende plagg (i motsetning til Burka, som er frigjørende).  I denne videoen forteller han om konkrete forslag om å kriminalisere «bikinivoldtekt», altså det å stirre på en kvinne i bikini.

Vi har en nøyaktig parallell til dette i Det Nye Testamentet, Bergprekenen der Jesus sier noe slikt som at «den som ser på en kvinne for å begjære henne, han har drevet hor med henne i sitt hjerte».

Poenget her at det er selve den mannlige seksualiteten som stemples som syndig, og som angripes. Det vil si, vi har en nyanse her: Når en mann og en kvinne er likeverdig og gjensidig involverer seg i seksuelle aktiviteter og det ellers skjer i en sosialt akseptabel setting (som jo varierer med kultur) så er det OK.

Den klare parallellen her handler altså om stempling av menns seksualitet utenfor gitt kontekst som rammes inn av rigide moralske normer. Vi har også klarer paralleller i den sosiale prosessen rundt dette. Vi har anklagen, vi har den moralske indignasjonen, vi har masseraseri og vi har overmakten, som gjennomfører den sosiale utrenskningen ved å dømme og sanksjonere.

Dette er paralleller vi gjenkjenner fra alle de tre abrahamittiske religionene, og som nå gjenoppstår i ny drakt, nemlig radikalfeminisme.

Men dersom jeg hevder at en del religioner og radikalfeminisme, begge er manifestasjoner en underliggende biologisk realitet, hvilke drivkrefter snakker vi om da?

Jeg tenker at de er nok så lett å få øye på. Svært mye av den underliggende biologien er beskrevet i Det Reproduktive Mennesket. Det handler om seksuell seleksjon, om hvordan dette driver til sosial rangering, til utallige seksuelle strategier, til maktspill og til utrenskningsprosesser. Teorien om seksuell seleksjon har en utrolig forklaringskraft i forhold til de spenninger og prosesser vi ser i vårt samfunn i dag.

Det som er åpenbart er at dette ikke er kompatibelt med en moden sivilisasjon, med humanisme, med gode etiske standarder, med forestillingen om en global menneskehet. For det vi gjennomskuer er at radikalfeminismen representerer enda en manifestasjon av alfa-regimet. Så lenge villdyret fungerer usynlig i bakgrunnen, så vil ingen kunne temme det. Og det er jo et paradoks. For så snart vår kultur fikk øye på religionen, at vi så de undertrykkende mekanismene, de totalitære tilbøyelighetene, stemplingen av menneskeverdet, moralsk trakassering, i det hele tatt den dikotomiske splittingen mellom «det gode- og det onde mennesket», og all den ulykke som dette påførte hverdagsmennesket, så er det et paradoks at vi fortsatt er blinde for de underliggende mekanismene og at hele vår kultur lar seg forføre nok en gang. Og det mest ironiske av alt dette er at den mest treffende bekrivelse av dette er nettopp å finne i Bibelen: «Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret». Det er det enhver ikke-troende kan bli målløs av, er den kanskje ubevisste innsikt som kan ha ligget i noen av de gamle profetiene i Johannes åpenbaring, som kanskje ubevisst er drevet av en urgammel arketypisk forestilling om «dyret». Så har gjetningene gått over alle støvleskaft, fra Napoleon, til Hitler, til Den Katolske Kirke, men så har vi ikke sett at dette er dyp psykologi. For Johannes Åpenbaring beskriver kanskje en transformasjon, bort fra tradisjonell religion og over inn i noe annet. Men det er like fullt et bedrag, som gis navnet «dyret». Det er det store splint som evolusjonen har satt i mennesket, som er kampen mellom villdyret i oss, og våre rasjonelle kognitive evner. Nå er jeg langt ute på viddene i spekulasjon. Men det er jo morsomt. Men før jeg går videre vil jeg være litt mer konkret i å påpeke noen av de totalitære drivkrefter som ligger i dette:

1)      Forakten
Ingen av oss kan benekte at vi noen ganger føler forakt for andre. Den store forskjellen er hvordan vi forholder oss til den. Empatisk etikk har identifisert forakten, dens bakgrunn og har en klar oppfatning om at den alltid må motvirkes ved hjelp av kognitiv kapasitet. Forakt degraderer menneskeverd. Den gir oss et dårlig menneskesyn. Forakten i radikalfeministisk kultur har sannsynligvis mange kilder. Det åpenbare er jo krisesentre som jo samler opp kvinner som har vært utsatt for vold og misbruk fra menn. Et krisesenter vil jo da fungere som et ekkokammer, hvor det er en latent mulighet for ekstrapolasjon av det en liten prosent av menn bedriver, til å gjelde alle menn. Så kan jo dette også ha i seg tilsnitt av geriatrisk forakt. Man snakker ofte om mannegriser, og da ser man ofte for seg eldre menn. De er lett å forakte fordi de har trekk som forbindes med det onde.
Enda en nyanse opp i det hele handler om mange menns evige jakt etter seksuell tilfredsstillelse. Den slår jo ut i pornografi, prostitusjon, og dersom det ikke er interessant, en jakt etter eventyr på «lovlige» arenaer. Slike forsøk kan raskt bli bedømt som seksuell trakassering.

2)      Hatet
Egentlig er det vel bare gradsforskjell mellom forakt og hat. Mens forakt representerer sosial uvilje og utløser undertrykkelse, så handler hat enda mer om et uttalt ønske om å påføre lidelse og destruksjon. I kjølvannet av hat følger hat-ideologier og demonisering. Da utvikler vi et enda dårligere menneskesyn, og verden polariseres i «gode og onde mennesker». Det åpner for fantasier om vold, tortur og destruksjon av mennesker. Den som har makt nok, har potensiale til å sette det ut i livet.
Den radikalfeministiske drivkraften bak hatet er vel omtrent det somme som vi finner under forakt. Men måten hjelpeapparatet møter dette på kan være avgjørende for hvordan dette utvikler seg. Det kommer jeg tilbake til under neste punkt. Radikalfeminismen har valgt den motsatte strategien. Det er

3)      Spillet
En ny forkledning endrer spillets overflate, men de underliggende sosiale prosesser er de samme. I stedet for at vi nå snakker om «synd og «hor», så snakker vi om patriarkat, sexisme, voldtekstkultur og seksuell trakassering. Jørgen Hattemaker er uansett skyldig. Bakgrunnen for dette er altså biologisk programmering. Men den er ikke deterministisk. Dette kunne ha vært handter på en bedre måte. Radikalfeminismen har overgitt seg til en vei på hatets premisser. Det er jo nærliggende at kvinner som kanskje over lang tid har blitt utsatt for menns mørke sider, kan ende opp med å hate. Kanskje, særlig dersom man tidligere har normalisert volden, for så å oppdage at man er manipulert og holdt i et jerngrep i en årrekke. Da er det forståelig at det kan utløse hat. Men jeg tenker at det apparatet som kvinnen møter i ettertid har et ansvar her. I et modent samfunn ønsker man ikke å dyrke frem hat. Man ønsker tvert imot motvirke det. Det er fullt mulig å fordømme moralsk det et menneske har gjort. Men det er en forskjell på det og på å demonisere overtrederen. Tvert imot er det viktig å forsøke å forstå. For det er gjennom forgåelse at forebygging kan finne sted. Radikalfeminismen preges av å ha valgt den motsatte strategien. Drivkraften bak det er kanskje også biologisk. Det handler om tilfredstillelse av aggresjon. Men man kunne jo i konspirasjonsteorienes navn spekulere i om dette kan handle om en bevisst strategi. Et vellykket forebyggende arbeid vil jo undergrave eksistensen til de mange organisasjoner og foretak som lever av dette. En ferdigoppdratt mannskultur vil gjøre radikalfeminismen overflødig. Bevegelsens overlevelse tjener på å opprettholde og hause opp de problemene som er, og samtidig undergrave at de finner sin løsning. Jeg tviler nå egentlig på om denne spekulasjonen har med virkeligheten å gjøre. Men det er viktig å være klar over at måten bevegelsen agerer på, skaper spekulasjoner, særlig når man hverken skjønner noe av dette eller kjenner seg igjen i det fiendebildet som tegnes. Da vil enhver hjerne naturlig begynne å spekulere.

 

Skadevirkninger av et enøyd kjønnsmakt-perspektiv

Mye av stoffet her er hentet fra den svenske dokumentaren Könskriget. Det hører med til historien at den senere ble felt for uhederlighet av den svenske granskingsnemnden for radio og TV.  Deler av denne historien står å lese i Wikipedia om Eva Lundgren som visstnok var den som fremsette klagen. Hun mente seg kryssklippet. Nå er det ikke mulig for meg å evaluere dette all den tid jeg ikke har tilgang på det materiale som ble klippet bort. Men slik jeg forstår det kan kanskje de verste påstandene om barneofringer og satanisme avdempes noe. Det vil si at Lundgren kanskje står for et mer nyansert syn. Det var første del som ble klaget inn. Det vil si at andre del, i sin helhet og helhetlige historier strekkes over begge episodene kan betegnes å ha en kvalitet som har passert granskningskommisjonens nåløye. Uansett snakker vi om en kamp mellom ideologier. Og i slike kamper er det vel ikke annet å vente enn skitne trekk fra begge sider. Granskningskommisjonen skal visstnok ha blitt kritisert fra begge sider. Og hvem vet hvilken slagside som kan ha vært gjennom hele denne prosessen.  Du kan se hele dokumentaren på Youtube her.

Nå tenker jo jeg at vi mennesker har mange rare og motstridene oppfatninger om mangt og mye. Og det er en personlig frihet vi skal ha lov til å ha. Noe annet ville vært utenkelig i et moderne demokrati. Men, jeg har jo som sagt det grunnsynet at staten skal tilstrebe rasjonalitet i alt den gjør. Selv med et rasjonelt utgangspunkt vil likevel virkelighetsoppfatningen kunne avvike fra realitetene. Og gal virkelighetsoppfatning fører ofte til gale beslutninger.  Men jeg tenker at en stat som baserer seg på uavhengig vitenskapelig forskning har mindre sannsynlighet for å gjøre gale beslutninger.          

 

Forskning

I en fri demokratisk stat er det svært viktig at forskning og kunnskapsutvikling er fri og uavhengig. Dersom det ikke er tilfelle åpnes det for muligheten for at myndigheter i kraft av sin makt definerer «sannheten», dikterer forskning, bestiller resultater og gjør om forskningsinstitusjonene til eget propagandaapparat. At dette er noe som undergraver både demokrati og rasjonalitet i samfunnet er det neppe tvil om. Den svenske riksdagens vedtak om å monopolisere et enøyd kjønnsmaktsperspektiv, må sies å være det nærmeste man kan komme i forsøket på å definere en sannhet. Dette må jo være misbruk av skattebetalernes penger til propaganda for eget formål. Men det mest skremmende er at det ser ikke ut som at man helt var klar over hva man gjorde.

Margareta Winberg uttalte i dokumentaren at

Så lenge regjeringen har anerkjent kjønnsmakts-perspektivet og riksdagen har bekreftet dette og besluttet dette, da er jo dette den offisielle politikken, den politiske oppfatningen. Da får jo disse alternative teoriene og deres talspersoner forsøke å overbevise om at de har rett. Når de har gjort det, da blir det en annen politikk.

Er dette uttrykk for en velskolert vitenskapelig grunnholdning? For det det sier er at grunndata der det er relevant alltid skal tolkes på en bestemt måte. Det har riksdagen bestemt. Winberg innrømmer at det finnes alternative tolkningsmåter. Men de er altså ikke besluttet av riksdagen, og kan derfor ikke anvendes.

Hvordan skal da teorier kunne brytes mot hverandre?

Og her var man villig til å gå mye lengre, for alle utdannings og forskningsinstitusjoner skulle ensrettes mot dette perspektivet. Winberg hevdet i programmet at dette var en naturlig konsekvens av en agenda om å skape en gjennomgripende endring i samfunnet, med basis i denne feministiske virkelighetsforståelsen. En ting jeg ikke vet, og som jeg lurer på, er om akkurat denne agendaen var en pen valgkampsak i Sverige. Visste den jevne medelsvensson at det var en slik agenda han stemte for den gangen? Men det er en annen sak. De svenske kunnskapsinstitusjonene protesterte jo selvsagt høylytt og pålegget ble heldigvis stoppet av den ministeren som hadde ansvaret for dette området.

Jeg kan jo godt skjønne at Winberg var fristet av en slik tanke om å gjøre utdanningsinstitusjonene om til redskaper for egen propaganda. Men dette er totalitært og utenfor demokratiets spilleregler. I dokumentaren ble det sammenlignet med gamle DDR. Man kan sikkert ta med Nord-Korea og andre totalitære regimer i tillegg. Felles for dem er et de kveler vitenskapen. Og dermed ødelegges også rasjonaliteten.

Og selvsagt er det god grunn til å stille spørsmålstegn ved vitenskapeligheten i dette. Winberg sier videre at

Det er alltid en styrke å ha en regjering ved sin side der man bekrefter hverandre.

Ligner ikke dette på det man i dag kaller for ekkokammer? Altså at man har et forum hvor alle mener det samme, hvor ingen har motforestillinger, og hvor alle bekrefter hverandre. Vi har vel alle sett og hørt om dette fenomenet i ekstreme høyrepopulistiske miljøer, og vi er vel enige om at dette ikke er bra, og at det på ingen måte skaper en virkelighetsforståelse som i tråd med realitetene.

I dokumentaren ser jeg en gjennomgående selektivitet hvor alt som ikke passer med ideologien bare avvises. Dette minner om den åpenbaringserkjennelsen vi finner innenfor kreasjonistiske miljøer. Forskjellen er bare at det nå ikke er åpenbaringer det er snakk om, det er ideologi. Og kan skje kan man så at vi her har å gjøre med tre fundamentalt forskjellige måter å komme til sannheten:

1)      Den religiøse åpenbaringen: Sannheten er det som gudene åpenbarer for mennesket

2)      Den filosofisk vitenskapelige: Sannheten erkjennes

3)      Den politiske/ideologiske: Sannheten defineres

Og det er vel ingen tvil om at kun en av disse alternativene er rasjonell. Det er den vitenskapelige. Nok om det. Når ROKS leder blir konfrontert med forestillinger om rituelle drap på barn så virker hun overbevist om at rituelle drap er noe som foregår. Når hun blir konfrontert på at ingen politietterforskning noen gang har avdekket noe slikt, så snur hun bare utfordringen: «Hvordan vet du det?» Hvordan kan man bevise at noe ikke har skjedd? Og, som vi ser innenfor kreasjonismen, så ser vi her at dette fort bærer over i konspirasjonsteorier. Og da er vi langt over i det det fanatiske og det irrasjonelle. Den modne politiker baserer seg på å erkjenne sannheten. Den retoriske politikeren har heller en strategi om å definere sannheten. Det er dette jeg kaller for sosial rasjonalitet.

Nå må det i rettferdighetens navn sies at de karakteristikker, jeg deler ut her, neppe er noe som kan gjelde hele det feministiske miljøet det er snakk om. Jeg har ingen belegg for eksempel å påstå at det ikke er vitenskapelighet over f.eks. Eva Lundgrens forskning. Jeg tenker nok at mye av dette har vitenskapelig verdi, særlig det som går på dynamikken i det voldelige forhold. Men måten ekstrapolasjonen er gjort er sannsynligvis under enhver kritikk. Det handler om at det empiriske materialet har vært for snever koblet opp mot ekstreme kristne miljøer.  Og selvsagt må man jo alltid ta høyde for problemet med å forske på mennesket ved hjelp av samtaler. Her ligger veien åpen for det jeg kaller for kausalitetsforvrengning. Intervjuer kan bevisst eller ubevisst komme til å forme intervjuobjektets historie. Dette er velkjent problematikk, og det er en hel vitenskap på det å foreta avhør hvor disse mekanismene er dempet mest mulig. Bevisstheten om denne problemstillingen var på ingen måte til stede på 80-90 tallet da Eva Lundgren drev sin forskning. I tillegg til dette har vi jo hele problemkomplekset med falske minner. Det vil si at historien ofte delvis skapes og omformes i samtalen, og at det ender opp med at det er slik intervjuobjektet husker sin historie.

Men tilbake til mønstret med normaliseringsprosessen. Jeg tror det er en god teori. Men jeg tror det kan gjelde i enhver prosess der noen knekker og blir liggende under for andres dominans. Noe av dette har jeg vært inne på i forbindelse med sosial viljestyrke og i Det tilbedende mennesket. Dette er en overlevelsesstrategi for den svake i møte med den sterke.

Alkoholpolitikk

Først må jeg bare si som en digresjon at det som utløste min nysgjerrighet på ekstreme feministiske miljøer var et intervju med Hilde Pape forsker ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) på verdibørsen 12.10.2013. Den gangen fikk jeg hakeslepp, og fikk problemer med å tro det jeg hørte. For det hun sa at alkoholforskning i forhold til vold hadde en tendens til å bli ignorert. Pape hadde gjennomgått de de viktigste dokumentene om vold mot kvinner i nære relasjoner. Og her var det forunderlig å se at alkohol som risikofaktor var et neglisjert tema. Dette på tross av at forskning viser en klar og entydig sammenheng.

Pape har en analyse om at det nettopp er den feministiske ideologien som står i veien for å trekke alkohol inn i dette bildet. Her er hennes analyse:

Mine refleksjoner rundt det, det handler nok om mange ting at det er så fraværende. Jeg har skrevet en artikkel og jeg har nøye gransket alle de viktigste dokumentene på dette feltet. Det er en viss forandring underveis fra de første kom, rundt tusenårsskiftet og frem til i dag. Men alkohol er gjennomgående et neglisjert tema. I den tidlige fasen, så handlet nok dette veldig mye om et feministisk perspektiv på volden. Og i et slikt perspektiv så var det viktig å få frem at vold mot kvinner, slik det ble betraktet, dreide seg om menns undertrykkelse av kvinner, også på samfunnsnivå. Og man anså det slik at den volden som den enkelte kvinne ble utsatt for, på en måte bare gjenspeilte grunnleggende kjønnsskjeve maktstrukturer i samfunnet. Det var utgangspunktet. Og i et slikt bilde, så passer alkohol ikke inn. Og tvert imot så har det vært viktig for kvinnebevegelsen å avvise alkohol som risikofaktor for vold i nære relasjoner. Dels fordi det kunne oppfattes som en slags formildende omstendighet. Menn kunne ikke stilles til ansvar, de var beruset og slikt, men også fordi man var opptatt av å betrakte volden som et slags normalfenomen, at dette ble sett på som noe alle menn hadde i seg. At det ikke handlet om spesielt syke, stakkarslige eller alkoholiserte menn. Alkohol var forstyrrende. Det var nok utgangspunktet. Over tid så har nok dette kjønnsmakts-perspektivet modifisert seg en god del og man har åpnet opp for også andre måter å betrakte volden på.

Nå er jo dette norske forhold og heldigvis har ikke det norske Storting skjemt seg ut med å definere virkeligheten slik som svenskene har gjort. Dessuten tenker jeg at Norge har en forholdsvis fornuftig alkoholpolitikk. Så det er ikke sikket at et manglende alkoholperspektiv i dokumenter om vold i nære relasjoner hadde fått så mye å si. Men det er opplagt at dette er en indikasjon på hvordan en del ideologiske politiske miljøer tenker. De er ikke erkjennende, de er definerende. Og jeg må si at det er skremmende at slike holdninger i det hele tatt skal ha innflytelse på politikken. Hva dette har gjort med praktisk politikk for Norges del vet jeg ikke. Men uansett så tenker jeg at enhver forekomst av vold er en for mye. Og man kan ikke få til en optimal politikk på området, uten at man forstår mekanismene som er i spill her. På andre områder har jo alkoholpolitikken mye å si for omfang av vold, for eksempel i forhold til åpningstider på barer og restauranter.

Prostitusjon

Sverige innførte sexkjøpsloven i 1999 og i dag mistenker jeg at det nettopp er de samme krefter og den samme ideologien som her har gjort seg gjeldende.  Og jeg bet meg merke i en kommentar fra en svensk politiker under den norske debatten i forkant av at Norge fulgte etter i 2008. Hun sa at denne oven ikke hadde de prostituertes ve og vel som formål, men at det var selve kvinnebegrepet som her skulle beskyttes. Det er lenge siden og jeg kan dessverre ikke dokumentere hvilket debattprogram det var. Den gangen ble jeg sittende som et spørsmålstegn. I dag kan jeg forstå en slik argumentasjon om man ser dette i lys av kjønnsmaktsperspektivet. Og da handler ikke sexkjøp om sex men om maktutøvelse og dominans av kvinner. I forkant av det norske vedtaket i 2007 var jeg inne på et forum hvor kunder av prostitusjon diskuterte temaet. Og jeg så aldri noen kunder gi uttrykk for en slik motivasjon. Og jeg har heller aldri sett forskning som bekrefter denne hypotesen. Dette er en sannhet som er ideologisk påtvunget eller definert. Mennesker som blir kunder av prostituerte har nok mange forskjellige motivasjoner, men makt er neppe hyppig forekommende. Men her kan selvsagt være en sammenheng, all den tid en kunde kan ha ønsker om å gjøre ting han ellers ikke får prøvd ut med sin partner. På den måten er jo kunden i en posisjon hvor han eller hun kan bestemme en del. Det blir jo å sammenligne med å gå på restaurant. Det er jo lettere å spesifisere hva man vi ha der enn få forlange at partneren skal servere mat slik og slik. Dette er jo noe som alltid karakteriserer en kjøpssituasjon. Og selger har selvsagt alltid noen grenser han kan strekke seg innenfor. Utover grensen er det enten stopp, eller prisen går opp. På mange måter så blir dette perspektivet å sammenligne med at motivasjonen for å gå på restaurant, ikke er at man er sulten, eller har lyst på god mat, men man ønsker å utøve makt. Sex og mat inngår i det man kaller for fysiske behov. Og det er nok her begjæret gjør seg sterkest gjeldende. Dette er mekanismer som har eksistert i oss siden vi var krypdyr. For mat har vi et velutviklet fordøyelsessystem. Vår hjerne står i nær toveis integrasjon med dette. Begjæret er i høyeste grad fysisk. For sex har vi kjønnsorganer, og vi har den samme fysiske nærhet til vår mentale opplevelse. Men her er selvsagt kjønnsforskjeller.  Poenget er at vi på ingen måte har tilsvarende fysiske organer for utøvelse av makt. Det finnes et latent begjær etter makt i oss. Men det er på et langt høyere sosialt nivå og er på ingen måte å sammenligne med grunnleggende fysiske begjær. Et menneske våkner ikke på natta av en intens lyst på makt. Men man kan våkne opp med både lyst på sex og mat. Og mens begjær etter mat er noe vi alle har, og begjær etter sex er noe alle menn og mange kvinner har, så er begjær etter makt noe som er mindre universelt utbredt hos oss mennesker. For de aller fleste av oss mennesker er virkeligheten heller slik at det handler om å tilpasse seg de rådende maktforhold som måtte være i det aktuelle miljøet. Makt er for de få. Og da utløses det sannsynligvis dette hos de i individer som har mulighet og ressurser til å utøve makt på en eller annen arena. Og la nå det være klart at slike egenskaper nok får øker i hyppighet etter hvert som man stiger mot maktens tinder. Her ligger det et stort potensiale for empatiske feilslutninger. For maktspillere vil nok tendere til å fortolke all informasjon i lys av maktspill. Dermed kan jeg godt skjønne at en slik hypotese kan bite seg fast i slike miljøer, selv om den ikke har noe med virkeligheten å gjøre.
Virkeligheten er nok enklere enn som så. Når noen kjøper mat, er de motivert av lyst på mat. Når noen kjøper sex er de motivert av lyst på sex.

En motforestilling mot dette kan jo gå på forekomsten av voldsbruk innenfor prostitusjon. Å være prostituert utgjør jo også en risiko for å bli utsatt for vold. Jeg vet ikke i hvilken grad det har vært forsket på, men jeg tipper at voldsutøvelse i slike sammenhenger kan splittes opp i to kategorier. Den første kategorien og den jeg tror er mest vanlig, handler om krangel om pris, kondom eller andre uenigheter mellom kjøper og selger. Den andre kategorien kan handle om sadisme, hat eller plaging. Den siste kategorien kan selvsagt også knyttes til makt. Men her skal vi huske på at makt er en sosial konstruksjon. Den kan dekomponeres i en rekke tilbøyeligheter av type rivalisering, vold, sinne, hat, forakt osv. Dermed blir det et definisjonsspørsmål om dette handler om makt, eller om det stort sett er snakk om et biologinært atferdsmønster, uten videre refleksjoner om sosial effekt av det man gjør.

Jeg tenker uansett at konklusjonen av dette er at anvendelse av kjønnsmaktsperspektivet på prostitusjon er en villfarelse. Og dersom det er dette som utformer politikken, vil det selvsagt få konsekvenser. Mest for de som er nærmest fenomenet, nemlig de prostituerte selv og kundene.

Og la meg si det med en gang. I et ideelt samfunn skulle prostitusjon ikke eksistere. Men da må jeg skynde meg å slå fast at i et ideelt samfunn har absolutt alle, inkludert dyr et meningsfylt liv med utmerket livskvalitet. Her er det ingen som lever sine liv i elendighet, i kronisk frustrasjon og misnøye. Vi er autonome individer, og vi får alle muligheter til å slå ut våre vinger og fly fritt. I en slik setting har ikke prostitusjon noen plass, utenom i en setting av en eller annen form for spill eller lek eller noe slikt.

Men vi er ikke i nærheten av et slikt samfunn. Og kan neppe påregne noensinne å komme dit. Prostitusjon er et fenomen som eksisterer som følge av utilstrekkelige menneskers forsøk på å oppnå et mer meningsfylt liv. For selger er det pengene, og det det kan gi som er motivet. For kjøper er det menneskelig nærhet, kontakt og sex som er motivet. Ingen av disse gruppene har særlig sterke stemmer i den store samfunnssamtalen. Dette forbindes med skam og elendighet. Det elendige mennesket er forsvarsløst og kan glatt ignoreres med utgangspunkt i dårlig menneskesyn.

I skrivende stund har vi hatt en evaluering av virkningene av sexkjøpsloven som kom i 2008. Her er konklusjonen at prostitusjonen i Norge har gått ned med 25 %. Uten at jeg har lest evalueringen så antar det meg at dette er en ensidig evaluering, med hovedfokus på å dempe forekomsten av prostitusjon i samfunnet mest mulig. Og det er jo også i tråd med kjønnsmaktsperspektivet. Jeg er ikke så sikker på at dette er et mål i seg selv i Det modne samfunn. Prostitusjon er et symptom på noe annet. Og sexkjøpsloven angriper symptomene uten tanke for årsaken. Det blir som å ta bort feberen med paracet, og tro at sykdommen er borte. Med utgangspunkt i refleksjonen over er mekanismer som er innrettet på å forhindre at elendige mennesker utligner sin elendighet ved hjelp av denne type transaksjoner, et onde for de som rammes. Og det gjelder både selger, som går glipp av pengene, og kjøper som går glipp av kosen. I god empatisk etisk ånd må alle involverte tas med i det etiske regnskapet, også kjøperen. Begge grupper var jo sterkt mot loven da den ble innført. Men som sagt de har svake stemmer og ingen makt i samfunnet. Følgelig kunne de gladelig ofres på ideologiens alter. Det er jo sjelden at man protesterer på at stigmatiserte grupper blir tråkket på i et samfunn. Det er vel heller svakt skjult skadefryd som preger det hele. Dette er det plagende mennesket ved maktens tinder. Ikke det at jeg tror at alle de som var for, gjorde dette for å plage. For mange kan nok ha hatt gode hensikter. Men at det også handler om en underliggende forakt er vel vanskelig å tvile på. Det skal vi komme tilbake til.
Evalueringen sa vel heller ikke så mye om hva loven har gjort med den gjenværende prostitusjonen. Har innslaget av vold øket? Hva har skjedd i forhold til menneskehandel? I forhold til vold så er jo åpenbart den prostituerte mer sårbar under et slikt regime, hvor alt må skje i de skjulte og hvor kunden er ekstremt anonym. Og det er jo en dramatisk forverring for de det går ut over. Dette er jo noe som skulle ha vært tatt med i det etiske regnskapet, men som er ignorert.

I forhold til menneskehandel så får vi bare håpe på at loven har virket positivt. Etter som jeg forstod så var det heller ingen sikre tegn på dette. En evaluering av dette må jo handle om at færre kvinner og barn lures eller tvinges inn i en kriminelt organisert slavehandel. Hvordan kan man måle det? Det er vanskelig, men jeg er stygt redd for at resultatet omtrent hadde blitt null. Det norske markedet er pengesterkt, men det er lite. Jeg går ut fra at de kriminelle ikke har noen problemer med å få avsetning på sine «produkter» utenfor det norske markedet, eller til og med i skjul på det norske markedet. Denne refleksjonen forteller vel også meg at det egentlig ikke er sex-slavehandel som er adressen for denne loven. Hadde det vært det, ville vi sett helt andre virkemidler. For her snakker vi internasjonalt samarbeid og etterretning. Vi snakker intense folkeopplysningskampanjer i de områdene hvor rekruteringen skjer. Vi snakker tilstedeværelse i disse områdene. Og som de lange linjer så snakker vi om viljen til å gjøre vårt for at slike områder skal kunne utvikle seg ut av fattigdommen og komme i gang med skole, helse osv. Jeg skal ikke ta hele regla her, men poenget er rasjonelle handlinger som direkte adresserer årsaken til de problemer vi vil bli kvitt. Og det står i motsetning til det irrasjonelle, som det jo er å bruke ressursene på å ligge i buskene og ta Ola Nordman med buksene nede. På verdensbasis gjør dette ingenting for menneskehandelen.

I sum synes jeg det skinner gjennom at sexkjøpsloven handler mer om ideologi enn om en god praktisk og velmenende politikk, som jo ville blitt utformet med tanke på å dempe skadevirkningene av prostitusjon mest mulig. Da dreier det seg om å promotere et bedre menneskesyn i form av at både prostituerte og deres kunder innlemmes fullt og helt i menneskeheten som likeverdige mennesker. Det dreier seg om å legge til rette for at den prostitusjonen som foregår, skjer trygt og sikkert. Det dreier seg om å verdsette den innsats prostituerte gjør i form av å gi varm og nærhet til mennesker som trenger det. Men det dreier seg også om å hjelpe mennesker på sin livsvei slik at de kan klare dette sosiale samspillet på en bedre måte, eller enklere sagt, lære seg å finne en partner uten å måtte betale for det. Og det dreier seg om kampen mot fattigdom og elendighet. Og det dreier seg om at samfunnet også må lære seg å leve med fattigdom og elendighet. Det ene utelukker ikke det andre. Og det dreier seg om å ha gode støtteordninger for mennesker i prostitusjon. Og der som i forhold til selvbestemt abort. Den som vil ut, støttes. Den som vil bli støttes også. Den enkelte prostituerte er suveren forvalter av eget liv. Det er det som er ekte likeverdighet.

Vold mot kvinner

Det som går frem av dokumentaren er at Sverige over en lengre periode hadde dårlig og i det hele tatt manglende tilbud i forhold til behandling av voldelige menn. Hvor mye skade dette har medført avhenger av de resultater slik behandling kunne ha gitt. I Norge hevder man å ha svært gode resultater på å behandle voldelige menn.  Med en biologisk analyse er det god grunn til å tro på dette. Menn blir konfrontert i forhold til empati og det å forstå og sette ord på den skade volden deres gjør. Så tenker jeg at oppøvelse i selvkontroll og det å hjelpe menn til å finne andre mulighetsrom enn vold i forhold til sosiale utfordringer. Dette er noe som kan læres. Det er noe det er mulig å bli bevisst på. Dette er bevegelsen fra biologinærhet til rasjonalitet. Det er bevegelse mot modenhet. Ja, jeg har absolutt tro på dette. Og om virkeligheten er slik, da har altså svenskene gått glipp av mange år med denne muligheten. Det betyr jo at menn som går der ute, som kunne vært harmløse, går inn i nye forhold og banker stadig nye kvinner. Med andre ord så har vi en politikk som forsterker voldsbruken i stedet for å dempe den. Igjen ser vi at når det irrasjonelle og fanatiske får overtak i politikken, så får det store negative ringvirkninger. Og det går ut over de svakeste. Pussig nok så vil nok organisasjoner som ROKS tjene på akkurat den utviklingen. For krisesentrene vil jo ha mer enn nok å gjøre.

Voldtekt

Mesteparten av problematikken rundt voldtekt her diskutert her og her. Om man skulle postulere noen direkte skadevirkninger av nåværende politikk i lys av kjønnsmaktsperspektivet så måtte det være at fokus på de underliggende årsaker til at menn blir asosiale er alt for dårlig. For all forskning viser at det i all hovedsak er asosiale menn som begår voldtekter. Dette faktum er i alt for stor grad neglisjert av ekstremfeminister. De er veldig opptatt av å påpeke at voldtekt er noe hvem som helst kan finne på. Dermed blir man ikke oppmerksomme på forhold som kan få gutter og menn til å utvikle seg i feil retning. Det ser for meg ut som at ekstremfeminismen har en sterk motvilje mot i det hele tatt å analysere voldtektsmannen, annet enn i lys av det sjablongmessige kjønnsmaktsperspektivet. Dermed uteblir fokus på oppvekstmiljø på gutters premisser. Med det mener jeg at ja, det er nok fokus på kjønnsroller her. Men ser vi de gutter som faller gjennom? De som er frustrerte og som ikke helt får det til? Poenget er at gutter i gjennomsnitt er svakere på sosial kompetanse. For de gutter som faller gjennom her vil mulighetsrommet i forhold til å manøvrere gjennom sosiale utfordringer bli mye mindre. Og de taper, i forhold til andre gutter og i forhold til jenter.
Om det er noe i det jeg tenker her, og dette ikke blir adressert på adekvat måte, så må jo det føre til at flere gutter utvikler seg i asosial retning. Og jo flere asosiale menn, desto flere voldtekter. Og det er jo ikke bare voldtekt det er snakk om. Voldtektsmenn er kjent som multikriminelle. Altså har vi åpnet muligheten for en politikk som virker stikk motsatt av hva den er ment som.

Jeg tenker også at det er skadelig at voldtekts-begrepet har gjennomgått en betydelig inflasjon. Etter min mening burde det kun være reservert for de tilfeller hvor tvang åpenbart inngår i handlingen. Det er ikke dermed sagt at jeg ser lett på det å ta seg til rette, der samtykke ikke er åpenbart. Men man burde kalle det for noe annet og kanskje handtere dette innenfor helsevesenet i stedet for i rettsvesenet. Poenget er at stemplingen ødelegger menn for livet. Det er et tap for alle parter. Og rettslig behandling av dette er en stor og unødvendig belastning for begge parter. Og jeg tenker at voldtektsbegrepet burde vært reservert for de som virkelig var offer for dette. For jeg tror den traumatiske skadevirkningen av å bli angrepet eller utsatt for vold og tvunget til sex i forhold til det å våkne opp dagen derpå med en vond følelse av å ha blitt manipulert med på noe man egentlig ikke vil. I det første tilfeller er det ikke uvanlig for kvinnen å regelrett føle seg i livsfare og oppleve dødsangst. I det andre tilfellet kan det kanskje være nok til å føle seg såret og forbannet, men sannsynligheten for posttraumatisk stressyndrom er mye mindre.

Uansett så medfører denne inflasjonen av begrepet at statistikken eksploderer i forhold til andre lands statistikk med snevrere definisjoner. Og det setter igjen den norske mann i et urettferdig dårlig lys.

Notater:

 

Jeg må lage en pro kontra mellom evolusjon og kjønnsmaktsperspektivet. Retoriske konklusjon: Evolusjonen kan forklare kjønnsmaktsperspektivet men kjønnsmaktsperspektivet kan ikke forklare evolusjon.

 

**--**

Notater Kjønnskrigen:
http://www.youtube.com/watch?v=bw8XpOoh9ak

http://www.youtube.com/watch?v=K7fE76PtFsU

 

Fra kamp for likestilling til hat

Fra suksess til tomgang

Kvinnekampen i det 20 århundre har vært en suksesshistorie. Om man sammenligner kvinners kår i dag opp mot hva de var på 1800-tallet så må man jo si at fremgangen har vært dramatisk. Og på mange områder total seier. I store deler av verden har kvinner i dag de samme rettigheter som menn har. Kvinner har fulle demokratiske rettigheter, ubegrenset tilgang til utdanning, og ingen yrkesmessige begrensinger. I tillegg har hun full selvråderett over egen reproduksjon. Ved hjelp av prevensjon og selvbestemt abort kan hun forvalte og planlegge dette selv, slik at det passer inn med resten av livet. I tillegg har menn fått formaliserte forpliktelser i forhold til egne barn. På den måten er vi på tur inn i et samfunn hvor den biologiske skjevheten mellom kjønnene i forhold til investering i avkom, i stor grad forsøkes kompensert og rettet opp av samfunnet. Dette har selvsagt vært en kamp hvor absolutt ingenting har kommet av seg selv. Dermed står det all respekt av denne kampen og hva det har gitt samfunnet. Mye gjenstår selvsagt. Og store deler av verden henger igjen. Særlig den muslimske verden. Så det man kan kalle for en berettiget kamp for likestilling er på ingen måte over, om man ser på menneskeheten som en helhet. Og dersom jeg hadde vært strateg i denne bevegelsen er det ikke tvil om at fokus har vært størst på de områder og kulturer i verden som fortsatt henger igjen. I vår del av verden så tenker jeg at det jeg kaller for etisk likestilling og politisk likestilling i all hovedsak er på plass. Vi kan ha noen diskusjoner om pappapermisjon og hvordan samfunnet skal legge til rette på en slik måte at begge foreldrene tar likeverdig ansvar i forhold til barn. Og dette er nok noe man kan holde på å eksperimentere med i noen år før vi finner en rimelig balanse. I forhold til kulturell likestilling så er vi nok ikke helt på plass. Vi er fortsatt i en fase hvor vi jobber med å frigjøre oss fra tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Og her kolliderer forskjellige ideologier i forhold til hvordan strategien skal være på dette området. Kanskje kan det beskrives slik at det moderate alternativet handler om å slippe mennesket fri, mens det ekstreme alternativet handler om å tvinge individene inn i nye rollemønstre som passer bedre med et idealisert bilde av likestilling. Og det som jeg mener kompliserer denne ligningen er altså hypotesen om at de to kjønn i gjennomsnitt har forskjellig profil på den emosjonelle programmeringen. Det betyr i klartekst at når mennesket «slippes fri» så vil dette medføre en kjønnsmessig fordeling på yrker og interesser som ikke passer med et idealisert bilde av likestilling. Det var akkurat dette man så på i programserien hjernevask, hvor man var inne på det såkalte norske likestillingsparadokset. For her ser man at i de land der individets naturlige interessefelt får råde så får vi en sterkere kjønnsdeling i forhold til yrker. Og dette handler hverken om evner eller kapasitet. Det handler rett og slett om hva man interesserer seg for eller har lyst til. Et annet område som jeg tidligere har nevnt er at menn i gjennomsnitt har større ambisjoner i forhold til lederverv enn kvinner. Og igjen: det vil alltid være en potensiell fare for at dette sementerer seg inn i kulturens normer og tradisjoner. For den kvinnelige sykepleier blir et forbilde for hennes yngre medsøstre. Og den mannlige ingeniør blir et forbilde for de unge guttene. Dette forsterker og former de unges interessefelter. Dermed er kjønnsstereotypene tilbake igjen i fullt monn.

Med andre ord er det man kaller for det norske likestillingsparadokset slett ikke noe paradoks. Det lar seg utmerket forklare med utgangspunkt en kjønnsmessig gjennomsnittsforskjell i emosjonell programmering, formet av evolusjonen og det seksuelle utvalg. Et samfunn som forstår og forholder seg til dett har tatt et viktig steg på veien mot modenhet. Så er jo spørsmålet om dette er et problem man bør gjøre noe med. Jeg mener ja. Og her er det flere grunner. For det første ligger det alltid et latentpotensiale for sementering i kulturen. Og dette kan gå så langt at det biter seg fast i tradisjoner og ender opp som samfunnsormer. For vi må aldri komme dit hen at vi sier til datteren:

«Du kan jo ikke bli ingeniør du som er jente. Det blir jo helt feil. Nei finn på noe annet, lærer eller sykepleier eller noe slikt».

Og enda verre, dersom noen fanatiske religiøse eller ideologer får overtaket, så kan vi risikere at de sperrer ingeniørutdannelsen for kvinner. Dette er jo prosesser som kan gå over generasjoner. Men om vi ikke er oppmerksomme på dem, så kan de godt ta av og begynne å leve sitt eget liv.

Med andre ord må forståelse av hvordan kjønnsstereotyper utvikles og biter seg fast i et samfunn, være en selvfølgelig del av grunnopplæringen i skolen. Vi kan neppe forhindre at enkelte yrker og miljøer domineres av kjønn, men vi kan forhindre at dette konverteres til normer og sjablonger som skal tres nedover hodet på oss. Og vi kan hele tiden ha en oppmuntring til å tenke utradisjonelt.

En annen god grunn er jo at kjønnsmessige monokulturer på ingen måte er bra. Forskning viser at de best velfungerende sosiale miljøer er blandingsmiljøer. Kjønnsmessige monokulturer har en tendens til å utvikle de verste skyggesidene forbundet med hvert kjønn.

Så det modne samfunn har gode grunner til å bruke innsats for å motvirke den kjønnsmessige gjennomsnittsforskjellen i emosjonell programmering. Men da må man ikke falle i den grøften at man bruker de samme tvangsmessige virkemidlene som vi i utgangspunktet forsøker å unngå. For når datteren gjerne vil velge tradisjonelt, fordi hun ikke kan tenke seg noe annet, så skal hun ikke få høre at:

«Siden du er jente får du ikke lov til å bli sykepleier, for da bekrefter du bare kjønnsstereotypene. Nei, ta deg sammen og bli bussjåfør, flymekaniker eller noe slikt»

Eller at:

«Hei, nå har du vært hjemme lenge nok med barnet ditt. Du er jente, og du hører ikke til ved kjøkkenbenken, dit alle menn så gjerne vil tvinge deg».

Alle slike påbud, forbud og normer er et signal om manglende respekt og vilje til undertrykkelse. En kvinne som drømmer om å være hjemme og ta seg av hjem og familie, og som har mulighet til det, skal ikke skamme seg over det. Det kan ikke være slik at noen ideologer skaper en standardrolle som alle kvinner må bekle, for å kunne kalle seg likestilt.

I bunn og grunn handler dette om respekten for enkeltindividets autonomi. Og i det modne samfunn må vi klare å dempe de verste utslagene av vår emosjonelle programmering, samtidig som respekten for menneskeverdet aldri undergraves.

Dermed er vi i en balansegang i forhold til det å «slippe mennesket fri». Og i denne balansegangen skal vi ikke ha problemer med å akseptere kjønnenes forskjellighet like lite som vi skal ha problemer med å akseptere individenes forskjellighet.

Jeg tenker at store deler av den moderate feministiske bevegelsen har hatt denne strategien. Først frigjøring, så vil resten komme av seg selv. Og kampen er på mange måter vunnet.  Frigjøringen har blitt en realitet. Men på grunn av manglende kunnskaper om menneskets natur så har altså dette ikke gitt det idealbildet man en gang forestilte seg. Og det har nok etterlatt det politiske miljøet i villrede, enkelt og greit på grunn av uvilje mot å se mennesket som det egentlig er. Hva nå?

Hatet kommer frem

Men parallelt med dette har jo den mer militante feminismen utviklet seg. Det finnes jo fanatiske elementer i enhver bevegelse. Og ekstremfeminismen er en slik fanatisk variant av feminismen. Og her er kjønnskampen slett ikke over. Den har knapt begynt. For det er en fundamental forskjell på å se dette som en frigjøring fra fastgrodde kjønnsrollemønstre til å se på dette som en kamp mellom kjønnene.  På tross av likestilling på papiret, er vi på ingen måte kvitt vold mot kvinner, partnerdrap, voldtekt, økonomiske skeivheter, og mannsdominans i ledelse og topposisjoner. Og da er det særlig menns mishandling av kvinner vi skal ta utgangspunkt i her. For vi får altså etter hvert fremvekst av krisesentre for kvinner i det fleste vestlige land. Dette er en bevegelse på siden av det offentlige, men som opplagt har sin berettigelse. Og krisesentrene fylles av kvinner og barn som mishandles hjemme. Krisesentret blir redningen for utallige kvinner på flukt fra sin mann. Krisesenterbevegelsen har utgangspunkt i kvinnebevegelsen. Den oppstod på 1970-tallet og Norge fikk sitt første krisesenter i Oslo i 1978. I Sverige får vi den tilsvarende organisasjonen ROKS. Disse organisasjonene har etterhvert opparbeidet full offentlig finansiering fordi samfunnet etter hvert har erkjent behovet. Samtidig som det avhjelper kvinner i akutt krise, er bevegelsen aktiv med å få problemet på dagsorden i den offentlige debatt. Og det er svært viktig i forhold til å endre holdninger. Og forhåpentligvis har offentlighetens fokus på dette endret holdningene i samfunnet slik at mishandling og undertrykkelse av kvinner har avtatt. Dette er den positive siden. Men her kommer altså en medaljens bakside. Og den har etter min analyse to sider: For det første har den utgangspunkt i en feminisme som stadig utvikler seg i mer ekstrem retning. For det andre er krisesentrene fullstendig kvinnedominert. Og her får vi en egen dynamikk. For har får vi altså et miljø som graviterer inn kvinner som er mishandlet og kvinner med problematisk forhold til menn generelt. Og det er vel unødvendig å påpeke at det her finner sted en sortering av mennesker med en sammenfallende erfaringsbakgrunn. For de har alle opplevd fysisk og psykisk vold fra menn. De har alle opplevd å bli undertrykket og dominert av menn. At denne felles tunge erfaringsbakgrunn knytter dem sammen er jo heller ikke så vanskelig å forstå. At her utvikles en profesjonell samtaletjeneste som etter hvert leder kvinnene inn i en felles forståelse for prosessen heller ikke vanskelig å skjønne. Og det er jo positivt. For kvinner møtes på kvinners premisser, og deres erfaringsverden blir tatt på alvor. Dette skaper gruppeidentitet.  Begrepsapparatet tilpasses denne erfaringsverden. Det handler om kjønnsmaktsperspektivet, normalisering og menns «gudgitte» rett til å herske over kvinnen. Den sterke kvinnedominansen gjør selvsagt at menn stort sett er fraværende i dette. Det skaper den sosiale distanse som skal til for å utvikle et demonisert bilde av menn generelt.  For meg er det nærliggende å tenke at vi har snakker om et kulturelt ekkokammer hvor forestillingene utvikles i en selvbekreftende dialektisk prosess. Og forestillingene utfordres aldri. Og for hver ny kvinne med voldserfaring som kommer inn i miljøet, bekreftes forestillingen slik at den til slutt blir en felles sannhet i hele bevegelsen. Gruppeidentiteten gjør det mulig å definere alle menn i en gruppe. Og dette er vår gruppes fiender.  Dette skaper igjen grobunn for hat og til syvende og sist hat-ideologier.

I regjeringens handlingsplan mot radikalisering nevnes et kjennetegn på radikalisering som jeg synes treffer denne utviklingen:

En kognitiv utvikling mot en stadig mer ensidig virkelighetsoppfatning, der det ikke er rom for alternative perspektiver

Dersom kjønnsmaktsperspektivet anvendes ensidig og alle andre alternativer utelukkes, så er altså dette et kjennetegn på radikalisering. Og jeg tenker at dette gir god grunn til å karakterisere denne retningen som radikal feminisme.

Det andre kjennetegnet handler om viljen til å bruke vold:

Dernest en videre utvikling der virkelighetsoppfatningen oppleves så akutt og alvorlig at voldshandlinger er nødvendige og rettferdige.

Jeg vil ikke si at dette kjennetegnet er oppfylt. Men det spørs jo hva man forstår med vold. Eirin Pizzey, som selv har en sentral rolle i krisesenterbevegelsen, men som har gått ut og tatt avstand fra denne ensidige virkelighetsforståelsen skal visstnok ha mottatt draps-trusler fra militante feminister.

 

Umenneskeliggjøring av mannen

Fiendebildet som etter hvert utvikles av spesielt hvite voksne menn, er etter hvert blitt en del av det propagandatrykket vi ser i dag. Og dette etablerer jo radikalfeminismen som en ren hatideologi.

I 2012 ble den etnisk norske mann kåret til verdensmester i partnerdrap. Det er vel det man kan trekke ut av lanseringen av filmen «90 minutter». For her fortalte Eva Sørhaug at Norge ligger på verdenstoppen i partnerdrap, sammen med Spania. Da jeg begynte å grave i dette innser jeg at denne forestillingen enten bygger på ren propaganda eller på dårlige matematikkunnskaper. Jeg finner nok stoff på nettet til å ta stikkprøver. Det jeg har funnet at i Norge så ble det drept 184 menn og 146 kvinner i perioden 2003-2012. Det gir en drapsrate for kvinner på i gjennomsnitt 2,95 pr million pr år. Det betyr at det det blir drept omtrent 3 kvinner pr million innbyggere i Norge årlig.
Så snoket jeg opp denne siden som forteller litt om drapsstatistikk i USA i 2010. Der ble det drept til sammen 12966 mennesker dette året. 77,4 % av disse oppgis å være menn. Det gir 10036 drepte menn og 2930 drepte kvinner. Det gir en drapsrate pr million for kvinner på 9,5. Altså har vi en antydning om at det blir drept rundt 9 kvinner pr million årlig i USA. Nå er svakheten med dette at vi ikke vet hvor mye av dette som er partner. Det vi vet er at de fleste kvinner som blir drept, blir drept i partnerdrap. Mener det er over 50 %. Tror ikke dette er så veldig forskjellig fra USA. Konklusjonen er da at den jevnlige amerikaner dreper sin partner tre ganger så ofte som vi nordmenn gjør.

Men så ser vi en interessant ting ut av tallene. Vi kan se at i gjennomsnitt så er 44 % av de norske drapsofrene kvinner, mens 56 % er menn. De tilsvarende amerikanske tallene er 22,6 % kvinner og 77,4 % menn. Og her ligger da hunden begravet. For da kan man si at:

44 % av drapsofrene i Norge er kvinner, mens det tilsvarende tallet i USA «bare» er 22 %.

Ser man bare på disse tallene og ikke tenker over at prosentregning er forholdstall eller i det hele tatt mangler matematisk refleksjon, så ser jo plutselig den amerikanske mannen ut til å være veldig mye snillere. Men det er bare på papiret. Den egentlige virkeligheten her handler rett og slett om at det amerikanske samfunn er langt mer voldelig enn i det norske. Og mye av volden foregår i det offentlige rom, hvor vi vet at menn er overrepresentert som offer. Den amerikanske mann er rett og slett mye slemmere enn den norske. Drapsraten på amerikanske menn regner jeg meg frem til er ca. 32 pr million pr år.  For norske menn er det tilsvarende tallet i underkant av 4. Det betyr at amerikanere dreper 8 menn for hver mann nordmenn dreper. I sum betyr dette at den norske mann er 8 ganger så snill mot sine medbrødre enn den amerikanske, mens han er bare 3 ganger snillere mot kvinner. Og det at disse to forholdstallene er så forskjellig innebærer jo at den prosentvise forskjellen mellom kjønn på drapsoffer endres dramatisk. Og dette kan jo videre være kriminologisk interessant. For mens mannen er blitt langt mindre voldelig i det offentlige rom, så er fremgangen ikke fullt så sterk på hjemmebane. Hva kommer det av?

Men det er ikke poenget å gå videre med dette her. Poenget er at vi her har fått etablert en offentlig sannhet om den norske mannen som er helt uten hold i realiteter, og som samtidig bidrar til den feministiske monsterforestillingen av mannen.

Dokumentaren viser at når vi kommer inn i den innerste kjerne av feministiske kvinnehomogene miljøer, så finner vi alt fra sanger som håner menn, til sjikane og til uttrykk for rent hat. Her trer selvsagt også massesuggesjonen inn og forsterker hele bildet. Her er noen eksempel:

Her siteres Valerie Solanas:

«At kalle en mann et djur är at smickra honom; han är en maskin, en vandrande dildo, en emotionell parasit, en biologisk olycka; mannlighet är en sjukdom» Ref Kvinnotryck Oktober 2003

 

I dokumentaren svarer lederen for svenske ROKS Ireen von Wachenfelt på spørsmålet: At menn er dyr og maskiner og vandrende dildoer. Står du for det?

Ja det står jeg for. Menn er dyr, synes ikke du det?

Hun har senere tatt avstand fra dette svaret. Men alt dette indikerer at vi her har å gjøre med noe mer enn en politisk filosofi. Det jeg har antydet her er at vi har å gjøre med en organisasjon som bobler av et underliggende hat. Da er også tanken nærliggende på at dette kan slå på det politiske området.

Fra hat til maskuline strategier

Det hatet vi her har identifisert kan være en av forklaringene på ensrettingen mot kjønnsmaktsperspektivet. Dette perspektivet jo definitivt setter en bråstopp for all analyse av menns oppførsel. Alt erstattes med en forenklet sjablongmessig fortolkning som kun kan fravikes ved sterke mentale lidelser. Det er enkelt og greit at mannen slår fordi han er berettiget til det i kraft av sin overordning over kvinnen.

Da er vi tilbake til en kjent problemstilling jeg tidligere har vært inne på her. Den handler om konflikten mellom hatets utløp og kunnskap. Jo mer kunnskap, desto mindre berettiget er hatet. Jo mer vi kan forklare av en uakseptabel handling, desto mer svekkes potensialet for fordømmelse. Dersom kulturen er opphengt i et paradigme om skyld så vil en slik svekkelse av fordømmelsespotensiale også svekke legitimeringen av reaksjoner på handlingen. Altså vil man under et slikt paradigme oppleve et tiltagende potensiale for handlingslammelse etter hvert som vitenskap og forskning kan forklare mer og mer av menneskets handlingsmønster. På samme måte, så vil forøver nettopp kunne henvise til forklaringer i den hensikt å dempe reaksjoner. Og i den grad kulturen henger i et paradigme om skyld så vil slike argumenter ha irrasjonell gjennomslagskraft. Dette er en klar parallell til alle de filosofiske problemene som diskuteres rundt forholdet fri vilje, ansvar og determinisme. Det springende punkt er skyldebegrepet, som jo er en urgammel sosial konstruksjon og som har fulgt med på lasset i samtlige menneskekulturer fra tidenes morgen.

Kjønnsmaktsperspektivet kan dermed også ha et utgangspunkt i ønsket om å ville «nedkalle gudenes vrede» over den man hater. Og på samme måte som man uten spørsmål avliver hunder som er farlige, så er man uvillige til å vie mannen annen oppmerksomhet enn «den han fortjener». Og det er selvsagt å bli straffet som et monster. Helst så lenge som mulig.

Men, om vi tenker oss om så tenker jeg at feminismens gode verdier her er ofret på hatets alter. Sanksjonen, ydmykelsen, umenneskeliggjøringen, brutaliteten, alt dette er maskuline strategier, tatt rett ut av handlings-repertoaret til den mannlige undertrykkeren. Borte er dialogen, borte er analysen, borte er varmen og kjærligheten.

 

Fra ideologi til konspirasjonsteori

Mye av dokumentarens første del handler om en forholdsvis bisarr enkelthendelse. Et krisesenter evakueres, personellet med klienter legger ut på flukt. Årsaken er en angivelig trussel fra en mektig pedofilring. Det går ellers frem av dokumentaren at innenfor dette miljøet er troen på at det jevnlig skjer rituelle barneofinger i Sverige er stor. Dette ser ut som en historie som har i seg alle elementene i en konspirasjonsteori. Her finner man forestillinger om det mektige onde. De turte ikke å varsle politi eller myndigheter. For de regnet med at denne mektige pedofilringen hadde kontroll på alt dette. Og dette mektige vesenet er ondt og driver med ondskap. Her flettes forestillinger om satanisme, rituelle barnemord, eller ofringer av foster osv. Mye av dette er jo forestillinger som kommer fra Eva Lundgren. Og i og med et dette er pedofile så ser vi nok her levendegjort samfunnspanikken fra 80-90 tallet som blant annet resulterte i Bjugnsaken. Bland alt dette opp med ukritiske monsterforestillinger og hatideologer, så skal man vel se at individene bergtas av egne fantasier, blir toende, så kommer paranoiaen. Individet blir fanget av sine egne hatforestillinger. Flukten fra Sverige til Norge er en utrolig historie. Har det ikke vært for at denne også er fortalt av slike personer som Tove Smaadal, som jo selv er sentral i den norske krisesenterbevegelsen, så hadde jeg hatt vanskelig for å tro på dette. Jeg synes oppriktig synd på dem. Og igjen slår tanken meg at det som skal til for å vaksinere mennesker mot denne ulykken er: kunnskap, kunnskap, kunnskap, rasjonalitet, rasjonalitet, rasjonalitet og, ikke minst filosofi, filosofi, filosofi. Dette er unødvendig i vår opplyste del av verden. Vi har nok til å berge oss unna dette. Men så lenge vi lar det sosiale spill dominere og gir oss hen til politisk retorikk, og det blir basis for styring av samfunnet, så vil menneskenaturen ta siste stikk og da blir det slik.

 

Min stemme går til mennesket

Når jeg ser på denne dokumentering er det en ting som slår meg. Jeg opplever regelrett å synes synd på dem. For det første har de hatt uheldige opplevelser med menn. For flertallet av menn er ikke voldelige. En del kvinner i reportasjen uttaler at i stor grad har sluttet å ha med menn å gjøre. Dette er jo selvsagt at det har gjennomgått den «kursingen» ROKS har å tilby. Og her tegnes det neppe et særlig pent bilde av mannen. Kanskje mange av dem har hatt sin drøm i unge og naive dager. De har sett for seg familien, barna, hjemmet og den trygge gode mannen. De har sett for seg helgene foran peisen, eller TV-en, god mat, kanskje litt vin. De har sett for seg en evig blomstrende romantikk, med blomster og gaver. De har sett for seg lykkelige barn, som strutter av livsglede, og som noen ganger faller og slår seg, og pappa kommer og løfter opp, blåser på den lille og trøster. De har sett for seg feriene, til fremmede steder, sol og palmer, og barna som leker på stranden, og pappa som lærer dem å svømme. De har kort og godt sett for seg en mann som er der, som er til for dem, som ser dem, som lytter og forstår, og som lykkes med sitt gode forsett å bygge et trygt hjem, en trygg økonomi, en god familie, et utstillingsvindu, noe å være stolt av, noe å vise frem. De har sett for seg prinsen, og seg selv som prinsesse. Dette har kanskje vært den store ungdomsdrømmen som falt i grus. De fleste barn og unge skuer fremtiden via en drøm eller en fantasi. Og fantasien skaper forventinger, som regel svært urealistiske forventinger. Og ingen forteller de unge dette. I alle fall ikke på noen måte som når inn. For fantasien er så tror og den står for all mening. Drømmen kan ikke fravikes. Det er i bevegelsen fra fantasi til realitet at drømmen skaper seg om det jeg kaller for den sekundære kjønnsfrustrasjon.  Styrken på, og hvordan dette slår inn er individuelt. For noen merkes det kanskje ikke i det hele tatt. Fantasien har ikke vært så sterk, og man opplever å mestre livet på en god måte. I den motsatte enden kan fallet være dramatisk. For kanskje er det slik at signalene på den miserable virkelighet melder seg tidlig i livet. Det gjør fantasien desto større, desto mer påtrengende, desto mer fornektende. Så en dag slår realitetene inn som en eksplosjon, et fall utenfor fossen. Jeg tenker at denne erfaringen er noe som kan ramme begge kjønn med like stor sannsynlighet.

Og jeg tenker at de fleste innenfor dette miljøet har denne erfaringen. Og kanskje har de den erfaringen med flere menn. Det er jo hevdet at for noen kvinner, så blir menns vold blir en gjenganger gjennom flere forhold. Om det er korrekt eller ikke vet jeg ikke. Men om det er tilfelle kan det nok komme av flere ting. Men det kan ofte handle om at hun tiltrekkes av egenskaper ved menn som har volden som skyggeside. I en samlesekk kan kanskje dette være æres-orienterte menn, som skyter, er tøffe, beskyttende, stiller krav, sterk sosial viljestyrke, tar ansvar, er sterke og finner seg ikke å bli tullet med. I refleksjonen om Det Heroiske Mennesket er jeg inne på at menn oppnår reproduksjonsmessig suksess ved å banke hverandre. I alle samfunn er det menn som er mest voldsutsatt. Og de er overrepresentert på statistikken over drap. Mann-mot-mann-vold er ikke akseptabelt men det er sexy. Mange kvinner faller for den mannevolden som rammer andre, særlig «de taperne som fortjener den». Men noen kvinner faller ofte mer for slikt enn andre. Dette er alfa-attraksjon, og det er sexy. Noen kvinner fristes altså fort til å ta menn med «pen innpakning» men som ressursmessig egentlig står svakt likevel.

Dette er en variant. Det finnes sikkert mange flere. Uansett tenker jeg at slagene er mer enn bare fysisk smerte. Det er også uttrykk for en tapt illusjon. Og her er det fort slik at den tapte illusjonen ikke bare gjelder «min mann» men alle menn. Og det som er trist opp i det hele er at verden er full av gode og snille menn som aldri slår. De vises kanskje ikke så godt men de er der. Og det som jo er enda mer trist er at disse kvinnene jo har fedre, brødre og sønner. Hva med dem? Er pappa også et monster? Er min sønn et monster? På sett og vis er kjønnskamp en selvmotsigelse. Kvinner deler samtlige av sine egne gener med menn. De tilhører samme arten. De tilhører til og med samme kulturen, ja samme familie. Tenk på mødre med slike oppfatninger som føder sønner. Hva må de tenke? Er de i ferd med å fostre frem et monster? Hvilket utgangspunkt har den sønnen? Å postulere en kjønnskamp er å erklære krig mot sine egne. Bør man gjøre det før man har en grundig analyse av hva det er som egentlig foregår og hvilke konsekvenser det kan ha? Og en grundig analyse, hva bør den bygge på? Definerte retoriske dogmer? Åpenbaringer? Eller erkjente fakta?

Poenget er at vi alle er mennesker. Vi er alle av det samme kjøtt og blod. Vi sliter alle med våre frustrasjoner. I steinalderen hadde vi en kjønnsdeling som fungerte, i alle fall sånn noenlunde. Vi hadde en kjønnsdeling som naturlig og over langt tid er utviklet og tilpasset det liv som da levdes. Ikke det at dette var noe paradis, langt der i fra. Mennesket kjempet en innbitt daglig kamp, for seg selv, for sin familie og sitt avkom. Gleder og sorger fulgte tett på suksess og fiaskoer, i sanking, jakt, rivalisering, avkom og kamp om godene. Her er det vinnere og tapere. Naturen har ingen moral. Naturen er ikke rettferdig. Naturen er nådeløs.

I dag har vi skapt oss en ny sivilisasjon. Mange av disse nådeløse kampene er ikke her lengre. Men, dette har skjedd over en periode på mindre enn 10000 år. Vår emosjonelle programmering er fortsatt tilpasset steinalderen. Og det skaper våre dagers frustrasjoner.

Når jeg sier jeg stemmer på mennesket, så er det fordi jeg ser at mennesket har kommet en lang vei. For 740000 år siden var vi nær utryddet av en vulkan i Indonesia. Etter det har mennesket reist seg, overkommet sult og indre stridigheter, samarbeidet og konkurrert, utviklet kulturer, sivilisasjoner, teknologi, kunst og vitenskap.

Ja, noen av oss menn har noen uregjerlige tilbøyeligheter. Og slike tilbøyeligheter kan ikke aksepteres av et modent samfunn. Men sammen er vi mennesker, og med mindre vi biter tennene sammen og er sammen om våre utfordringer, så vil vi før eller siden gå under. For av alle typer forunderlige sorteringer vi kan gjøre av hverandre, og oppkonstruere sosial distanse og konflikt, så er vel dette den aller mest destruktive. Som i alle andre konflikter, risikerer vi en selvforsterkende dynamikk mot radikalisering. Vi har mannehatere og kvinnehatere. Det vil vi alltid ha. Men det går an å innrette samfunnet slik at det blir færrest mulig av dem. Et av de mest effektive virkemiddel mot dette er at samfunnet aldri lar seg bergta av deres retorikk. I det hele tatt, enhver politisk ideologi som inneholder hat og fiende bilder bør vi være advart mot. Og vi bør forstå og ha kunnskap om slike tema, slik at analysen kan kvele retorikken, og realitetene skinne som en sol. Vi trenger ikke konflikter i denne verden. Vi trenger samarbeid og gjensidig respekt. Så kan vi konkurrere der det er effektivt, dog innenfor rammen av sunn konkurranse.

 

Tilleggstema

Er kjønn en sosial konstruksjon?

Se også her (hvor jeg hevder en annen mening).

Dette er en diskusjon som har pågått noen tid. Og selvsagt er den kanskje både begrepsmessig uklar og ustrukturert. Biologene har for lenge siden definert kjønn som at hunner er de som har de største kjønnscellene, og hanner har de minste. På den måten er kjønn et fysisk fenomen som opptrer i naturen, og som sannsynligvis er svært biologisk lønnsomt. Men mange vil vel hevde at akkurat dette er en avsporing, fordi det er mennesker og menneskekulturer vi snakker om. Men jeg tenker at her er det en sammenheng. Og den må vi forholde oss til fra den dagen vi aksepterer at mennesket er en del av evolusjonen. Da strekker det seg en ubrutt kjede bakover fra mennesket og tilbake til den gang kjønn oppstod. Vi må ikke glemme at evolusjonen alltid bygger på det som er. Det vil si at hvert steg i utviklingen drar med seg en historie som strekker seg tilbake til tidenes morgen.

Men det er opplagt at kjønn også har med kultur å gjøre. Min forståelse av dette går gjennom det at kjønnene har ulike profiler for emosjonell programmering. Dette manifesterer seg på ulike måter i de forskjellige kulturene, men grunnmønstret går igjen. Spørsmålet er i hvilken grad det er mulig å dekomponere kulturell påvirkning fra emosjonell programmering. Jeg tror at det er en nesten umulig oppgave fordi disse vekselvirker fra den dagen vi er født. I tillegg kommer andre mekanismer i forhold til genetisk konfigurering av det enkelte individ. Alt dette er prosesser som slynger seg i hverandre og påvirker hverandre gjensidig. Til sammen er dette det jeg kaller for et kaotisk system. Et tenkt eksperiment kunne være (det er jo totalt uetisk) å utdanne spesialtrenet personell og slippe dem løs på noen titalls babyer på en øde øy. Kanskje vi til og med kunne lage innretninger slik at kjønnet var skjult for alle sammen. De skulle skape et absolutt kjønnsløst samfunn. Det hele ville jo nådeløst blitt avslørt ved puberteten men, før man kom så langt? Hva ville være individenes interesseområder? Og hvordan ville de oppføre seg? Ville typiske gutter fortsette å leke-slåss, konkurrere og rivalisere? Ville typiske jenter, leke med dukker, samle seg i grupper og være opptatt av hverandre og det sosiale samspill? Ville jenter vært mer interessert i mennesker og gutter mer interessert i ting? I følge den teorien jeg har skissert så tenker jeg at ja, vi ville absolutt ha sett en forskjell. Men hvor sterk den hadde vært og hvor omfattende, det er det vel ingen som kan si. Andre vil nok være uenige med meg. For det er jo mange som antar at mennesket fullt og helt formes av kulturen det er født inn i. Og man har vel påvist og er oppmerksom på at vi bevisst eller ubevisst behandler kjønnene forskjellig fra den dag de er født. Og opplagt er dette en del av det som former det enkelte individ. Og slik blir kjønnsrollene også en del av den sosiale arven.  Dette er selvsagt et stort problem i de kulturer hvor kjønnsroller er sementert inn som normer og til og med inn i det politiske lovverk. Men slik er det ikke i vår kultur, som jo er fullt og helt politisk likestilt. Og mitt retoriske spørsmål er da: hva er problemet? Vi klarer på ingen måte å bryte dette mønstret, det henger ved oss. Men er det noe stort problem? Var det ikke Frans av Assisis som bad denne bønnen:

God, grant me the serenityto accept the things I cannot change,
Courage to change the things I can,
and the wisdom to know the difference.

Visdommen ligger i å akseptere de forhold vi ikke kan gjøre noe med, eller som min venn sier: Ikke kjemp de kriger du ikke kan vinne.

Mitt store spørsmål opp i alt dette er om dette virkelig er et så stort problem. Jeg mener så lenge vi har millioner av mennesker på flukt, og tusener som dør av krig og sult hvert eneste år. Opp mot dette så ser jeg ærlig talt ikke det helt store problemet i at jenter liker rosa og gutter liker blått. Så lenge vi har et bunnsolid menneskeverd, politisk likestilling og er frigjort fra de styggeste sidene ved kjønnsrollemønstrene, så ser ikke jeg det helt store problemet. Skal samfunnet bruke tid og energi på å presse dette enda lengre? Vi må ikke glemme at det er en grøft og gå i på den andre siden. Det er den fanatiske, hvor vi utvikler nye strenge normer for hva kvinner og menn kan og ikke kan gjøre, ene og alene for å motsi de gamle kjønnsrollemønstrene. Og det bringer oss videre til neste tema.

Om friheten til å få være seg selv

Er det et mål i seg selv å viske ut kjønnsrollene? Handler ikke dette om et fundamentalt problem i samfunnet til å kunne forholde seg modent til mangfold? Hva er det? Jo det er å kunne verdsette, eller sette pris på forskjellighet, uten stereotyper og stigmatiseringer. Det handler om å kunne vite forskjell på menneskeverd, frihet og rettigheter på den ene siden og mangfold eller forskjellighet på den andre siden. Den første kategorien handler om verdier, og dypest sett moral og etikk. Den andre siden handler om vitenskap og fakta. Det er ingen formel som korrelerer disse på noen måte. En slik formel eksisterer simpelthen ikke, hverken rasjonelt eller etisk. Og, som nevnt mange ganger før, disse kategoriene kan ikke blandesDet modne mennesket forstår og forholder seg til det faktum at det ikke er noen nødvendig forbindelse mellom disse kategoriene. Følgelig finnes det intet holdbart rasjonelt argument for hverken å oppgradere, eller nedgradere menneskeverdet i forhold til egenskaper.

Med denne refleksjonen som bakgrunn kan det være betimelig å spørre hvorfor vi mennesker skal berøves gleden ved å være kjønn og å fremstå som kjønn. Dette er en fundamental del av egen identitet.

Husk at menn kommer fra en kvinne; er oppfostret i kjærlighet og omsorg fra en kvinne; vil alltid lengte tilbake til dette i sitt voksne liv; og således hige etter din aksept og beundring. Mange menn har ikke det samme verbale språk som vi kvinner har for å formidle kjærlighet, de trenger den fysiske nærheten for å vise at de elsker. Han trenger å føle seg fysisk forbundet til deg og motta kjærtegn fra deg. Om du gir han dette, vil han elske og ære deg. La han være mann, og tillat deg selv å være kvinne. Sammen utfyller dere hverandre og gjør hverandre enda bedre.

Kristin Spitznogle (sitat fra blogg om radikalfeminisme)

Er begjæret etter kvinnekroppen noe som er innlært av kulturen?

Jeg tror at enhver mann som evner å skille mellom følelser og fornuft, og som vet at følelser ikke kan læres, vet svaret på det spørsmålet. Og forklaringen på vår sterke tilbøyelighet til å begjære kvinnekroppen er biologisk og den er enkel. De menn som ikke var interessert i kvinnekropp ble ikke våre forfedre. Vi menn er altså emosjonelt programmert til å være veldig interessert i kvinnekropp. Kanskje er det tilsvarende spørsmålet for kvinne: er interesse for barn innlært av kulturen? Eller enda verre: Er gråt og latter innlært av kulturen? Det er noe nedverdigende i dette. For en ide om at dette er noe innlært innebærer at det også kan avlæres. Og det er det jeg ser for meg en del ekstreme feminister har for seg. Dette innebærer streng livslang oppdragelse for alle menn. Det er definitivt noe nedverdigende og undertrykkende over slike forestillinger. Tenk deg et lignende regime for kvinner. Du skal ikke interessere deg for barn. Du skal ikke ha fantasier om stelle med barn. Hver gang en slik fantasi dukker opp i ditt sinn skal den arresteres og du skal straffe deg selv. Og selvsagt må vi forby dukker, bamser og alt som minner om dette. Og kjæledyr, som jo fungerer som surrogat, akkurat som porno gjør det for menn, blir selvsagt forbudt. Er det dette som er å være menneske? Vil et menneskevennlig samfunn overhodet drive med slikt? Jeg tenker at et slikt prosjekt vil være ødeleggende for livskvaliteten i et samfunn. Sannsynligvis vil noen menn klare å undertvinge slike tilbøyeligheter i seg selv. Jeg så en gang en indisk hindu som hadde tvunget seg til å holde den ene armen rett opp i årevis. Og nå stod den der som en stokk, delvis visnet bort. Men den sto der, som et symbol på mannens mentale styrke til å undertvinge kroppen og egne tilbøyeligheter. Så ja, jeg tenker at det er mulig for noen mentalt råsterke individer, med de mentale konsekvenser det måtte få. For at dette skader er det vel neppe tvil om.  Resten av mennene spiller helt eller delvis skuespill. Og noen får ikke det til engang. Å ja, vi får en sortering her. Hvem skal belønnes og hvem skal fornedres. Det blir et sosialt spill og hykleri av en annen verden. Er det dette vi vil med samfunnet vårt? Hvorfor? Til hvilken pris? Er dette et menneskevennlig samfunn? Igjen kommer mitt retoriske spørsmål: hva er problemet? Kanskje kan man svare at dette handler om at samfunnet gjør kvinner til objekter. Her er jeg absolutt enig i at samfunnet bør være oppmerksomt på en slik kulturutvikling. Men da må jeg presisere hvilken kulturutvikling vi egentlig snakker om. For jeg tenker at det ikke er noen moralsk motsetning mellom å begjære en kvinnes kropp samtidig som hun opprettholder sitt etiske menneskeverd. Objektivisering er ignorering, eller benektelse av individets subjekt og som nødvendig følge av det, tap individets etiske verdi. Så når deler av kvinnebevegelsen hevder seg å være interesseorganisasjon for kvinner og ensidig kjemper frem saker som ødelegger livet for mange menn, og de anser ikke dette som deres problem, ja da er dette objektivisering av menn. Det enøyde kjønnsmaktsperspektivet er jo også en avindividualisering av menn. Det er akkurat det samme. Individet taper sin etiske verdi, fordi det taper sin individuelle identitet. Ethvert samfunn som skaffer seg hatobjekter, forholder seg til grupper i stedet for individer driver med objektivisering.  Derfor representerer ensidige interessegrupper alltid risiko for objektivisering, og kanskje også demonisering av andre. Og risikoen går langs linjen med radikalisering og fanatisme. Et menneskevennlig samfunn vil måtte jobbe hardt for å opprettholde et kompromissløst etisk menneskeverd på tvers av alle grupper og sorteringer i samfunnet.

Det doble mannsidealet

Det doble mannsidealet er kanskje best formulert av Kristin Spitznogle:

Kvinner er dobbeltkommuniserende i forhold til hva de ønsker fra mannen. Han kommer dem i møte på de myke verdiers arena, men hun savner et ekte mannfolk - og den maskuline seksuelle dominans - på soverommet. Det er nemlig den deilige kraften i maskuliniteten som vekker henne seksuelt, men så har hun forvandlet han fra en mannlig tiger til en søt kattepus. Menn trenger å få lov til å være menn på egne premisser, og hylles for dette. Det samme gjelder naturligvis kvinnen.

Kristin Spitznogle (sitat fra blogg om radikalfeminisme)

Sosialantropolog Inger Lise Lien forteller i denne debatten på NRK Verdt å vite om en studie hun gjorde på en skole i Oslo med mye innvandrerungdom. Hun forteller at somaliske og pakistanske gutter var mer opptatt av å beskytte jenter mot trakassering. Dersom jenter (det kunne også være norske jenter) , søstre eller mødre ble kalt «horer», mobiliserte de flokker på hver side som sloss mot hverandre. Norske gutter holdt seg som regel i bakgrunnen i all slik strid. For her i Norge har vi en kultur for at vold er umodent. Resultatet var at norske gutter var mindre populære og slet mer med å finne seg kjærester. Om man skulle ha en kamp om oppdragelse av kjønnene i vår kultur. Kanskje kan det være et tema for jenter: Hvorfor kan de ikke styre sin tendens til å falle for de mest voldelige av guttene? Jeg tviler selvsagt på realismen i en slik oppdragelse. Men det skader ikke å påpeke problemet.

I vårt samfunn har vi gjennom de siste århundrene hatt en fantastisk nedgang i voldsbruk. Vi har utviklet sterke normer mot vold, og vi har lært oss alternative måter å handtere konflikt på. Vold anses som å være primitivt og destruktivt. Dette skaper også et varmere sosialt klima. Ja de sosiale hierarkiene finnes fortsatt, men vi dominerer ikke hverandre så strengt lengre. Det hele er litt mer avdempet, og litt mer avmattet. Vi liker vel å si at vi er mer siviliserte og mer humane. Vekten er på myke verdier. Og i tråd med dette er den norske mann blitt mer feminin. Han tar i større grad til seg feminine verdier. I langt større grad tar han seg av barn, hus og hjem og han er blitt snillere. Og ideelt sett, i dag, når man kommer til sengs så er det vel juridisk forventet at mannen pent skal spørre om samtykke. Kanskje det ikke er nødvendig i de situasjoner der hun lidenskapelig drar ham inn i akten. Men hvor ofte er hun slik lidenskapelig… med en snill tøffelhelt ved siden av seg, som attpåtil maser om samtykke?

Kvinner har en emosjonell programmering som drar henne mot prinsen, den store helten, beskytteren. Alt sammen nøyaktig forutsagt av teorien om det seksuelle utvalg. Nei vi vil ikke tilbake til voldssamfunnet. Nei vi vil ikke tilbake til den gamle patriarkalske æreskulturen. Vi vil aldri akseptere voldtekten, selv ikke innenfor hjemmets fire vegger. Dette aksepterer vi ikke, og vi kjemper oss ut av det. Men noe av lidenskapen går tapt i det dragsuget. Det er kostnaden. Og den er der fordi mennesket har fjernet seg fra den virkeligheten det er utviklet for, nemlig steinalderen. Vi har ikke en emosjonell programmering tilpasset store sivilisasjoner. Derfor bruker vi fornuften til å kompensere for dette, slik at vi kan fungere også i et slikt miljø. Og uten tvil savner noen av oss lidenskapen. I smug sniker vi oss ut av landet, til fjernere strøk, der hvor utviklingen ikke har gått fullt så langt i vår retning. Menn sniker seg til Thailand, og kvinner sniker seg til Afrika. Vi forsøker oss på et «Ja takk begge deler». Og muligheten vil jo vedvare så lenge resten av verden ikke går i vår retning.

På hjemmebane er altså den norske mann nesten ferdig oppdratt. Og selv om han i alle henseender er blitt snillere enn sine medbrødre fra ute i den store verden, så er han fortsatt gjenstand for hard oppdragelse. Og ikke alle får det til. Og den norske mann taper tydeligvis terreng blant de samme damene som oppdrar. Ekteskapskrangelen, kjeftingen og utskjellingen er dratt ut i det offentlige rom. Heltestatusen er tapt. For det er kanskje noe ved den ekteskapelige krangelen, som er skremmende biologisk. Kanskje er hennes urimeligheter og fornærmelser manifestasjon av urgammel biologisk tradisjon. Evner han å stå opp for seg selv, banke foten i gulvet og si i fra at nok er nok? Den mannen som ikke en gang klarte det i steinalderen, han er ikke verdt å samle på. Den biologinær responsen er forakt. Nå er prosessen tatt ut i det offentlige rom. Den etnisk hvite arbeidshesten av en mann, har bøyd sitt hode og blitt tam. Men det redder på ingen måte situasjonen.  Tilbake står et avkledd, tannløst monster av det som en gang skulle forestille en mann, men som nå er gjenstand for kollektivt forakt, og selvforakt. Og det er selvsagt ikke hvem som helst mann som ender slik. Dette er de vi kan være foruten, de vi kan forbruke, de som er uten egenverdi. Det er Jørgen Hattemaker som må bære stemplet.

Og likevel er det noen som ikke kan fatte nåtidens fenomen med de mange «hvite sinte menn».

Summen av dette er en tendens. Og det er en tendens, men ikke et fundamentelt problem som berører flertallet. Tendensen er menn som taper, både på kjønnsmarkedet og dermed også karrieremessig. Disse tingene henger sammen. Samtidig er de gjenstand for kraftig oppdragelse og sjikanering fra media og det offentlige. De «kan skylde sin tilstand på seg selv», og det tolereres mindre fra dem enn fra innvandrermenn.

Det sier seg selv at dette skaper et ulmende raseri, og til syvende og sist terrorisme.

Realmakt fordelt på kjønn, hvem vinner?

Jeg har tidligere nevnt at jeg ikke uten videre aksepterer en unyansert fremstilling av fortiden, som et patriarkalsk system hvor menn hadde all makt og kvinner var ingenting. Jeg nevnte Kleopatra, og den berømmelige dronningen av Saba, som jo etter sigende besøkte Kong Salomo, og som fikk en mottagelse like bra som enhver annen statsleder på denne tiden. Jeg finner ingen reservasjon, eller i det hele tatt refleksjon i forhold til hennes kjønn. Og dette skjer midt i superpatriarkalske gammeltestamentlige Israel. Det forteller meg at rangering av kjønnene ikke kan ha vært basert på noen sterk ideologi, generelt basert på kjønn.

Når jeg snakker om realmakt, så handler det om evne til innflytelse på de sosiale omgivelsene. Det som går igjen er at menn har de synlige formelle leder-posisjonene. Men et maktregnskap handler ikke bare om det formelle, men også om reell påvirkningskraft.

Her vil jeg først påpeke at innenfor ethvert sosialt rangeringshierarki så finnes det mange sosiale lag. Ingen kan påstå at det noensinne har vært slik at menn fyller de øverste lagene, mens de nederste består av kvinner. I hvert sosialt lag befinner det seg både menn og kvinner. Jeg kjenner ikke så mye til Saudiarabisk kultur. Men Saudi-Arabia er vel det landet hvor kvinnediskrimineringen er mest påtagelig. Her skulle jeg gjerne likt å sett samspillet mellom Ahmed Hattemaker og en av landets mange prinsesser. Jeg gjetter at hattemakeren ligger langflat og blir dominert av prinsessene. Det forekommer kvinner i alle sosiale lag. Det er en av grunnene til at jeg snakker om alfa-regimer. Jeg tenker at det er sjelden, kanskje aldri at alfa-regimet bare kontrolleres av menn.

Ordtaket sier at «det står en kvinne bak hver mann». Det er neppe tilfeldig. Dette er en erkjennelse. Historien er full av mødre som gjennom sosial intriger greier å få sine sønner helt fram og opp. Eksempler kan være Alexander Den Store og ikke minst, Nero. Kvinner har gjennomsnitts bedre sosial kompetanse enn menn. De dominerer det sosiale univers. De har jevnt over større sosialt nettverk, og flere sterke sosiale allianser. De er flinkere til å manipulere og mindre sårbare i forhold til rangering. Kurven for sosial rangering slakkere og bredere for kvinner. Dette gjør at kvinner, og kvinners nettverk, både innsetter og avsetter ledere.

Generelt kan man kanskje si, at status-menns naturlige maktbase er mer orientert mot det fysiske universet. Det starter med egenskaper som størrelse og fysisk styrke, som jo er eldgamle biologiske markører. Så har vi territorium (eiendom), teknologi, og videre over på kompetanse og økonomi. Alt dette er områder hvor realitetsorientering er en helt vesentlig suksessfaktor. Men en vesentlig nyanse må nevnes. Det er bare et fåtall menn som når alfa-status. I lagene under er nytteverdi helt avgjørende. Da handler det om å skape seg sitt liv ved hjelp av å være til nytte for andre, enten kroppsarbeid, eller via kompetanse og spesialarbeid, eller via underholdning, forretingsteft osv. Og igjen, alt dette baseres på realitetsorientering. Realitetsorientering, krever våre kognitive kapasiteter: observasjon, logikk, analyse, hypotesedannelse, naturvitenskap; evne til å la sine forestillinger forme etter hva naturen svarer. Alt dette kan ha fremelsket en preferanse for «ting» som en slags motsetning til kvinners preferanse for «mennesker». Alt dette er en nøyaktig forutsigelse basert på refleksjonen om det reproduserende mennesket; seksuell seleksjon. Men igjen er det vesentlig å poengtere at vi snakker gjennomsnittsforskjeller. Det er store overlappinger.

Uansett tenker jeg at det, i de fleste kulturer, etableres en usynlig maktbalanse, basert på feminine og maskuline krefter. Det er en helhetlig dynamikk i dette. For å opparbeide og opprettholde et alfa-regime kreves det kompetanse på hele spektret, fra teknologi, våpen, produksjon, verdiskaping til det sosiale samspillet som sveiser samfunnet sammen, og over i det sosiale spillet om posisjoner og generelt sosial kapital. Men kunne nok spørre en historiker, men jeg tenker at i samtlige regimer som har eksistert, så har kvinner spilt en rolle, enten i kulissene eller også mer i front. Det gjelder også alle de undertrykkende regimene som har vært, enten vi snakker om Romerriket fra eldre tider, alle moderne eksperimenter som Nazi-Tyskland, Pol Pot, Sovjetunionen. Test det ut. I samtlige regimer har kvinner eksistert som en del av undertrykkerregimet, og vært nådeløse støttespillere. Til og med i den nåtidige vulgariserte kampen mot kvinneundertrykkelse, står kvinner i fronten for undertrykkelse av prostituerte, og i mer eller mindre ledtog med noen av verdens mest kvinneundertrykkende regimer i de muslimske landene. Når kulturenes «kollektive ansvar» skal tildeles, er ikke kvinnen frikjent.

Poenget er at kvinner kan maktspill. De har alltid vært på banen, og de har alltid påvirket utviklingen, og de har vært en del av denne utviklingen, på godt og på ondt.

Når det er sagt, så er jo likevel kvinnekampen berettiget. Da handler det om kjønnsrollemønster, som jo er sementerte tradisjoner, gjerne med biologiske røtter. Det modne mennesket evner å riste på hodet og se at dette ikke er kompatibelt med utfordringen til moderne sivilisasjon. Her er jo likestillingen kommet langt. Men fordi vi kulturen enda ikke har tatt de biologiske mekanismene inn over seg, blir den siste delen av dette prosjektet, som er kulturomformingen, underminert. Mennesket har ikke vokst fra biologien. Den ligger der fortsatt og styrer vår atferd. Dersom vi ikke forstår disse mekanismene vil vår innsats på området bli ineffektiv.

Er det en virkelig en ulykke å bli født som jente i de skandinaviske kulturer?

Det modne mennesket hever sitt blikk og konstaterer at det er ikke lett å være menneske. Jeg tenker meg at steinalderkvinnen, der i sin hule, når hun er mett etter en vellykket dag, og alle er trygt tilbake og sover. Da kunne kanskje fantasien og bildene komme. I sine fantasier kunne hun kanskje drømme om hauger av mat og drikke som aldri tok slutt, en lykkelig tilværelse på mathaugen, slik at hun kunne sitte rolig noen dager, slappe av og se utover. Og kanskje hun også fantaserte om guder som leget alle sykdommer, og bortkomne sønner, som kom hjem igjen. Og kanskje gudene også kunne holde mennene litt i øra, slik at de ble litt snillere.

Men det er ikke bare steinalder kvinnen. Reis rundt i verden og se på mennesket som strever, som sliter, er frustrert og som drømmer seg bort fra sine frustrasjoner og sin misnøye med tilværelsen. Men har mennesket noen gang kommet dit at alle frustrasjoner og all misnøye er en saga blott? Vil vi dit… egentlig? Selv i vår rike, fredelige og likestilte del av verden, så matres vi av misnøye og frustrasjoner over et liv som ikke blir som vi ser for oss i fantasien.

Det er et paradoks at vi i den rikeste og mest likestilte delen av verden har størst fokus på misnøye med mannen og frustrasjon over en likestilling som har kommet for kort. Kanskje er dette et velstandsfenomen. De vonde tingene blir så mye vondere fordi vi har livsoverskudd til å dvele ved dem. Vi mister perspektivene og blåser problemene opp til mega-størrelser.

Sett i perspektiv har den skandinaviske kvinnen det svært godt. Det vil ikke si at alt er perfekt. Hun er fanget i en perfeksjonsspiral, ledsaget av dårlig menneskesyn. Man er ikke noe verdt dersom man ikke er vellykket. Og kanskje hun også frustrert over det tapte feminine. Hun kan ikke gå inn i den kvinnerollen hun så ofte drømmer om i hemmelighet, være fristerinne, hegne om mann og barn, la seg overmanne av en sterk og trygg mann. Nei livet er ikke uten humper, man må prioritere og av og til stemmer ikke livet med glansbildet.

Men livet er ikke uten frustrasjon, ikke for noen. Her er det kanskje jevnt fordelt mellom kjønnene, bare med forskjellig innhold.

Jeg har hørt antydet at kjønnene kommer stort sett likt ut i såkalte lykke-undersøkelser i Skandinavia. Noen ganger har jeg hørt antydninger om at kvinner skårer høyere. Men jeg vet ikke, for det er vanskelig for kvinner og menn å bedømme hverandre, på grunn av empatiske feilslutninger med basis i forskjellig profil på emosjonell programmering. Men jeg kunne ha tenkt meg et tankeeksperiment at du skal fødes inn i vår del av verden, i vår tid. Hvilket kjønn ville du valgt? Jeg tenker at de fleste ville hatt som mål og leve et godt, meningsfylt og langt liv. Hvilke kriterier ville vi da ha valgt å undersøke? Det vi ikke vet er hvilken status vi vil få. Vi kan med andre ord havne alle steder i det sosiale hierarki. Jeg har ikke mye forskning å vise til i forhold til forhold mellom livskvalitet og kjønn relatert opp mot sosial rangering. Her er hva jeg tror.

På toppnivå i vår del av verden er det ikke noe forskjell. Her er det ikke begrensinger og begge kjønn har like muligheter til å forfølge sin drøm. På mellomnivå er jeg mer usikker. Kvinner har bedre sosiale nettverk, men blir fort dobbeltarbeidende. Selv om jeg tror akkurat dette problemet er overdrevet i vårt samfunn. Først og fremst er jo automatiseringen kommet svært langt. For det andre tar jo gjennomsnittsmannen sine tak i langt større grad enn i tidligere generasjoner. For det tredje driver jo menn mer med vedlikehold, hage og bilstell. Jeg tenker at den beste måten å måle dette på er å se på personlig fritid. Med det mener jeg tid og innsats den enkelte bruker på seg selv, uten at det har noe med familien å gjøre. Eksempel på slike aktiviteter kan være se på fotballkamp, underholdning (alene), spille spill, shoppe, pynting (den overdrevne utover vanlig hygiene), snakke med venner/venninner i telefon, jentekveld med rødvin, lese bilmagasiner, eller moteblad, syklubben, spiller golf, jakt og fiske osv. Vi driver mye med slikt i Norge. Men er det noe forskjell i tid og innsats i forhold til kjønn, og hvordan varierer dette med sosial status? Er det bare min personlige erfaring at damer spiser langsommere, kler seg langsommere, bruker lengre tid på badet? Hvor mange ganger har jeg ikke sett gubben sitte frustrert i bilen og venter på at fruen endelig skal bli ferdig og komme? Tids og innsatsregnskapet hadde vært interessant å se forskning på. Det samme gjelder forbruk. Ja menn er fortsatt på inntektsstoppen. Men hva med forbruket? For det er vel det som betyr noe. Jeg har aldri sett undersøkelser på det. En måte å gjøre det på er å studere totalomsetningen til kjønnsspesifikke butikker her i landet. Mitt inntrykk er jo at de fleste butikker i et kjøpesenter ikke fanger min interesse. Jeg synes det hele bugner over av damesko, parfyme, dameklær, smykker, interiør og dill dall. Selvsagt finner jeg butikker med mannsklær også, og en gang i blant elektronikk. Men det er mitt subjektive inntrykk. Hvordan fordeler det personlige forbruket seg mellom Ola og Kari Nordmann?  Jeg er klar over at dette er vanskelig å måle fordi at det er vanskelig å sortere forbruket på den måten jeg skisserer. Når hun kjøper dill dall på interiørbutikken så går det jo på en måte til familien, selv om ingen har bedt om det, eller ønsker seg det. På samme måte, når han kjøper en minnepinne, så er jo det noe hele familien kan dra nytte av. Så dette er vel vanskelig å forske på men ikke umulig.

På noen områder er det vel opplagt en fordel å være kvinne på sosialt mellomnivå. Ved skilsmisse har hun fortsatt den beste muligheten til å sitte igjen med hus og barn. Men det viktigste er kanskje at hun nesten alltid tar med seg hele det sosiale nettverket. Risikoen for at mannen blir sittende igjen med skam og sosial svarteper er langt større enn 50 %. Og kanskje er denne formuen av langt større betydning enn den økonomiske.

Dersom man havner i det nedre sosiale sjiktet er det mitt inntrykk at man kommer langt bedre ut av dette som kvinne enn som mann. Kvinner har en langt større empatisk appell å spille på, de har bedre sosialt nettverk, og de har media og myndigheter på sin side. Lavstatus-menn havner fortere i rus, kriminalitet, fengsel og ulykker. OK, jeg har ikke belegg for å si at det er slik. Men med den kunnskapen jeg har, så er det ikke tvil om hvilket kjønn jeg ville valgt på dette nivået. Jeg ville blitt kvinne.

OK, nok spekulasjon og tankeeksperiment. Når man måler lykke og livskvalitet går man gjerne på lister av den typen jeg har laget under. Og her finnes det jo målinger og statistikk man kan ty til, og som gir indikasjoner.

1)      Dødsfall i selvmord: Menn er overrepresentert, men kvinner gjør flere forsøk.

2)      Ofre for drap: Menn er overrepresentert

3)      Ofre for vold: Menn er overrepresentert

4)      Kriminalitet: Menn er overrepresentert på kriminalitetsstatistikken

5)      Dødsulykker: Menn er overrepresentert

6)      Fengslede: Menn er i klart flertall

7)      Andelen barnløse menn ligger nå rundt 25 % mens andelen barnløse kvinner er under 12 %.

8)      Livslengde: Kvinner lever 4 år lengre

Summen av det hele er at vi i alle fall ikke har noen klare indikasjoner på at menn lever bedre liv i vårt samfunn enn kvinner. Tvert imot. Dersom jeg skulle ha tatt det valget i dag, så tror jeg at min sannsynlighet for et meningsfylt liv ville vært størst som kvinne. Og, som mann har jeg langt større sannsynlighet for å ende opp med et miserabelt elendig liv. Det er ikke så veldig forskjellig fra steinalderen, hvor fremvoksende tenåringsgutter fra den nederste delen av attraktivitetsskalaen, mest sannsynlig ble jaget ut av flokken.