Psykologi i politikk og etikk

Fra ånd til psykologi

For 500 år siden kunne man stå i fare for å bli brent på bål dersom man hadde epilepsi. Epilepsi, ble som så mange andre sykdommer og tilstander i hjernen, bedømt å handle om demonbesettelse og innflytelse av sataniske krefter. Innenfor det gamle middelalder-paradigmet blir vårt sinn og vår hjerne i stor grad betraktet som et medium. Vårt sinn er en arena hvor vår egen sjel kan uttrykke, seg. Men vår sjel er ikke alene om kontrollen over sinnet. Her virker også Gud, eller Guds Ånd, i tillegg til demoner av forskjellige slag. Vårt sinn er i all hovedsak en kamparena for alle disse kreftene.

Tenk på sykdommer som Tourettes-syndrom, hvordan dette passer inn og bekrefter denne virkelighetsforståelsen. En person som bare må banne eller komme med upassende utrop, passer jo helt perfekt til forestillingen om et sinn som er overtatt eller besatt av en demon. Så har vi sykdommer som schizofreni, og andre tilstander som leder til psykoser og noen ganger farlig atferd. Alt dette var symptomer som i middelalderen ble tolket inn i datidens åndsparadigme, og som bekreftet realitetene i dette. Slike tilstander har nok i fordums tid både vært med å formet religioner og gitt innhold og legitimitet til forskjellige former for overtro.

Etter hvert som vitenskapen vokser frem begynner den naturlig også å utfordre dette paradigmet. Noe av dette har jeg vært inne på i Fra Ånd Til Fysikk. Psykologien vokste frem som eget fag fra midten av 1800 tallet.
Psykologiens fremvekst er svært gode nyheter for alle mennesker som er rammet av forskjellige psykiske lidelser og tilstander. Husk at dette er mennesker som i tidligere tider var mat for teologiske og juridiske og politiske krefter som til fulle utnyttet dette i sine spill, enten det handlet om makt, moralisme, karriere, økonomi eller rett og slett muligheten til å plage, eller lage dramatikk og sosialt akseptert vold i bygda. Mennesker med psykiske tilstander var håpløst prisgitt i det gamle åndsparadigmet.

Og selvsagt har ikke denne utviklingen gått uten konfrontasjon. Det er ikke usannsynlig at jeg, for første gang, hørte om Freud og psykologi fra talerstolen i Adventistsamfunnet. Det var definitivt et tema. Og da dreide seg om kritikk av psykologien. Dette er veldig forståelig da psykologien, til de grader utfordrer, det som tidligere har vært teologiens ubestridte område, nemlig forståelsen av menneskesinnet selv.
Denne kampen er på ingen måte over. For menneskesinnet er svært komplekst. Selv i dag kan vi ikke si at vi har en grunnforståelse av dette som er så entydig at alle kan tilslutte seg dette under tyngden av empiriske bevis. La oss som et eksempel, gå inn i temaet «kampen om homofili».  Er homofili en synd, en villet tilstand eller en medfødt legning? Vårt syn på hva homofili er og mekanismene rundt dette, er avgjørende for hvordan samfunnet forstår og forholder seg fenomenet. Den opprinnelige religiøse tilnærmingen handler selvsagt om å skitne dette til, de-humanisere homofile, sanksjonere, utstøte alle plage. Man har tilstrebet et politisk regime som legitimerer homofili som en arena hvor all slik plaging av de homofile er akseptert. Det gir opphav til karriere og penger, en hel industri som kan fokusere rundt helbredelse. Her kan man avdekke, kartlegge, klassifisere de forskjellige homofile synder. Og man kan foreskrive en rekke former for behandling, alt fra demonutdrivelse til forskjellige former for kvasi-psykologiske behandlinger, gjerne understøttet av staten. Og det er selvsagt mat for politi og rettsvesenet når alle disse syndene skal påtales og sanksjoneres.
Det er svært mye som står på spill for veldig mange når et slikt paradigme trues. I kampen for homofile og homofiles rettigheter står psykologien sentralt. For det handler også om å forskning i et forsøk på å forstå fenomenet. Og det handler om forskning i å forstå f.eks. virkningen av homofil praksis. Man kunne jo f.eks. hevde at homofil praksis er skadelig. Vann på mølla får man jo gjerne fra all den elendighet og hyppighet av selvmord blant homofile. Dette er jo selvsagt en selvoppfyllende profeti, og må ses i sammenheng med hva stigmatisering og kriminalisering gjør med mennesker, rent generelt. Men for å bringe rasjonalitet og vitenskap inn i dette trenger vi psykologisk forskning og kompetanse som evner å distansere seg fra både tabu, stigmatisering osv. for å avdekke realiteten i dette.

Psykologi vitenskap og erkjennelse

Psykologi plasseres i dag inn under samfunnsvitenskapene. Man kan jo spekulere på om den plasseringen har påvirket måten faget har utviklet seg på. Om vi starter med den spede begynnelsen så har psykologien et fundamentalt problem i forhold til andre mer naturvitenskapelige disipliner. Det vitenskapelige idealet for erkjennelse er jo den hypotetisk deduktive metode. Og den fungerer best med klare begrepsapparat, som er kvantifiserbart, og som kan måles. Da kan man stille hypoteser, utføre eksperimenter, måle resultater, og på den måten sortere mellom gode og dårlige hypoteser. Opp imot dette idealet sliter psykologien på minst tre områder:

1)      Den mangler direkte tilgang til strukturen i de mekanismene som studeres. Det gjør at begrepsapparatet, med tilhørende strukturer ofte er eksperimentelle tankeverktøy, og ikke alltid har så mye med realiteter å gjøre. Her er alltid risiko til stede for selvbekreftende prosesser, altså at man utvikler strukturer, med tilhørende observasjon og eksperiment, som fortolkes inn i disse strukturene og dermed fungerer som en mental blindgate til overtro på en bestemt type tankestrukturer.
I våre dager aner vi muligheten for å kunne komme rundt mye av dette. Vi får stadig mer kunnskap om hjernens anatomi, kartlegging av funksjoner, direkte målinger av hva hjernen driver med. Vi har et eget fag som heter nevropsykologi, som søker å nærme seg problemet etter sandwich-metoden. Altså både fra psykologi-siden og fra nevrologi-siden. Men dette viser seg å være svært komplekst. Sannsynligvis kommer man aldri unna at man i psykologien må operere med begreper og strukturer som ikke kan gjenspeiles i hjernens anatomi, men som er mer som virtuelle informasjonsstrukturer å regne. Dette kan være svært fruktbart, både i forhold til diagnostisering og behandling av psykiske lidelser. Men her er det vesentlig at fagpersonell evner å se akkurat denne nyanseforskjellen, slik at ikke slike virtuelle modeller begynner å leve sitt eget liv og skape psykologisk overtro.

2)      «Måling» kan kun gjøres indirekte, da med særskilt vekt på fortolkning av tale og atferd.
Tradisjonell psykologi baserer seg i stor grad på introspeksjon og hva pasienter og andre subjektivt rapporterer. Man kommer aldri utenom det å fortolke signalstrømmer. Det gjelder for alle vitenskaper. Men det å fortolke naturlig tale er en egen utfordring. For her ligger alle de muligheter for forvrenging som ligger innebygget i denne kommunikasjonsformen. Her er risikoen, både for selvbekreftelse og overtolkning latent tilstede. Psykologer er mennesker. Jeg har hørt antydninger om at logos utgjør bare 20% av det man oppfatter av et budskap. Det betyr at resten handler om hvem det er som snakker og måten budskapet sies på. Det betyr i praksis at, budskapet vil oppfattes forskjellig om det er statsministeren eller Jørgen Hattemaker som sier akkurat de samme ordene. Vi må jo håpe at psykologer er mer trent og dermed mer resistente mot denne type svakheter. Men, som sagt, de er mennesker og denne type feil skjer mest sannsynlig hele tiden. Dette behøver ikke å være ødeleggende i kliniske sammenhenger, men i forhold til det å forstå menneskesinnet, grunnleggende universelt, så er dette en stor kilde til forurensing av psykologiske teorier. Selvsagt er det slik at psykologenes fortolkninger som regel blir selvbekreftende, åpner døren på vid gap for at feilaktige forestillinger sniker seg inn og sementerer seg i faget. Kanskje kan det gå generasjoner før det oppdages og lukes ut.

3)      Man har begrensede muligheter til eksperimentering.
Innenfor legevitenskapen er såkalte doble blindtester blitt standard for all utvikling av medisin og behandlingsformer. Det gjør at vi kan føle en viss trygghet i forhold til de medisinene legen foreskriver. Når jeg sier «en viss trygghet» så handler jo dette om organiseringen av dette og den beryktede legemiddelindustrien. Jeg drar opp dette poenget for å peke på at all slik forskning også har elementer av profitt og karriere i seg. Det gjelder selvsagt også innenfor psykologi-feltet. Men uansett så har altså legemiddelindustrien svært strenge krav på seg, på å vise eksperimentelt at behandlingen virker utover det vi kjenner som placeboeffekten.
Av åpenbare grunner kan man ikke gjøre lignende forsøk i forhold til psykologisk behandling. Det innebærer at man må basere seg på pasientevalueringer og lage en form for statistikk med utgangspunkt i det. Er det slik at placebofenomenet også er fullt ut gjeldende innenfor psykologien? Ja selvsagt. Det som er opplagt at på samme måte som den fysiske helsen svinger fra dag til dag, at vi blir syke, så blir vi friske og tenderer til å tro at det var det som skjedde den siste sykedagen som fikk oss frisk. Kanskje hadde vi drukket blåbærsaft, den dagen, eller en spåkone pustet på meg, eller jeg fikk kalde omslag, eller jeg fikk noen piller av legen. Hva gjorde meg frisk? Vi mennesker har vanligvis en tendens til å overdimensjonere den siste tids hendelser, og ofte undervurderer vi kroppens egen evne til å takle sykdomsforløp, helt av seg selv, uten vår hjelp. Alt dette, sammen med placebo gjør at vi stadig får høre forestillinger om mirakel medisiner, helsekost, eller mennesker med spesielle krefter. Dette er neppe så forskjellig i forhold til psykologi.
Dette åpner for muligheten for at enhver psykologisk klinikk kan utvikle en kollektiv overtro på egne behandlingsmodeller, men hvor behandlingsmodellen i seg selv, fungerer omtrent som årelating gjorde i gamle dager.

Samlet vil de mange usikkerhetskildene skape en risiko for utvikling psykologisk sekterisme, hver med sine yppersteprester og tilhengerskare av troende, ikke så ulikt religiøse sekter. Har dette skjedd? Ja, selvsagt har det skjedd. Se denne dokumentaren.
Summen av dette er at den fagkunnskap som til enhver tid finnes på området, risikerer å bli forurenset av denne type svakheter. Det skaper også muligheten for at faget blir fragmentert og at det kan kuppes av religiøse eller ideologiske krefter, som vil bruke dette som et instrument til å oppnå helt andre religiøse eller ideologiske formål.

Den såkalte Behaviorismen, som ble utviklet på begynnelsen av 1900 tallet forsøker å kompensere for en del av dette. Jeg har kritisert behaviorismen her. Hovedproblemet med behaviorismen er at dersom man ser bort fra subjektet, så har både individualiteten og etikken en tendens til å forsvinne med i dragsuget.
Likevel innser jeg det at det å objektivt studere, måle og klassifisere atferd, dens stimuli og responser, kan lære oss mye, også om mennesket. Den er på ingen måte fulldekkende, men kan utgjøre et viktig bidrag. Uansett hvordan vi snur og vender på det, er dette det nærmeste vi kommer objektivitet innenfor dette faget.

Selvsagt kan man også hente mye fra sosiologi, måle og telle forhold i samfunnet, og vurdere dette opp mot variabler man tror er adekvate.

Så man kan utvikle tester. Det er vel ingen som kan si eksakt hva man måler, når måler IQ, men man vet at mennesker skårer forskjellig, og at man kan gjøre forutsigelser på bakgrunn av resultatet. Selvsagt er det utviklet utallige tester på samme modell som for IQ. Poenget er at man heller ikke her alltid vet hva man måler. Men testenes evne til å si noe om individet og gjøre forutsigelser, kan gjøre dette til gode verktøy, blant annet for diagnostisering.

Men også her må man være obs på at slike tester ofte adresserer spesielle psykologiske modeller, som ikke nødvendigvis har noe med realiteter å gjøre.

Deler av psykologien baserer seg i større grad på denne type kvantifisering. På denne måten kan man skape et begrenset objektivt grunnlag for det man holder på med.

Den empatiske feilslutning kan være utbredt i psykologien

Den empatiske feilslutning er beskrevet her. Den går i korthet ut på en ubevisst antakelse om at «alle er som meg». Når sinn skal undersøke sinn, så fungerer ens eget sinn som basis anskuelsesform for det sinn man undersøker. I den grad dette ikke harmonerer, vil det resultere i feiltolkninger. Men her vil jeg inn på en spesialvariant av dette fenomenet. Det handler om forholdet mellom det bevisste og det ubevisste. Mitt mentale landskap avgrenses av min egen bevissthet. Oppdagelsen av at det finnes et langt større ubevisst mentalt univers der utenfor, er fundamental. Min egen bevissthetsopplevelse kan sies å avgrense av en slags tåke, eller at hav hvor elementer ligger og vaker mellom det bevisste og det ubevisste, men også hvor elementer strømmer inn fra tåken, og jeg har ingen aning om det der ute som produserer alt dette.

Den indre empatiske feilslutningen handler om en implisitt forestilling om at det som er der utenfor ligner på det som er innenfor. Med andre ord, når jeg analyserer det som går inn og ut av min bevissthetshorisont, så fortolker jeg det i lys av hvordan prosesser foregår i min bevissthet. Om jeg skulle foreslå en visuell modell for dette, så måtte det være en tegning hvor en hjerne representerer min bevissthet, men så har vi andre rom, som også er hjerner, men som er utenfor min rekkevidde. Men de tenker som meg. De har følelser, analyser, de har en historie, de har fantasier osv. Slik som jeg fremstiller dette er det jo åpenbart absurd. Det er fordi jeg setter ord på det. Vulgærpsykologien kan kanskje basere seg på noe slikt som dette, da ikke som en bevisst teori, men som en implisitt måte å forstå psykologien på. Impulsen til å tenke slik, kan kanskje ha opprinnelse i biologisk arv. For dette har med det man kaller for «theory of mind». Det vil si arter som har evne til å kalkulere inn andres sinn i ligningen. Da er det gitt en forutsetning om at andres sinn er som mitt sinn. Når sjimpansen ser en banan, så vet den at det ikke bare er han selv som har lyst på den. Den kalkulerer implisitt med, at det gjelder alle andre som ser den samme bananen. Dette er et overlevelseskriterium for arter som har sosial interaksjon med hverandre. Så vi har dette i oss. Jeg har en spekulasjon om at det tidlige barnet implisitt opplever alt som sinn. Det har jeg vært inne på her. Poenget er uansett at vi har en naturlig tendens til å gjøre empatiske feilslutninger i forhold til andre informasjonsprosesserende systemer, utenfor rekkevidden av vårt eget mentale univers. Og i den grad dette ikke blir bevisst, så blir det liggende som en stum premiss for våre fortolkninger. Jeg har den hypotesen at akkurat den samme mekanismen kommer til anvendelse når vi prøver å tenke om underbevisstheten. Det skaper en latent tilbøyelighet til å fortolke ubevisste prosesser, som om de ligner på den bevisste indre prosessen vi selv opplever og er en del av. Følgende analyse viser at dette på ingen måte behøver å være tilfelle:

1)      Underbevisstheten er sannsynligvis språkløs
Det meste av vår bevisste tenkning skjer i form av en indre dialog, basert på språk. Koding og dekoding av språk er i seg selv ubevisste automatiske prosesser. Men husk, som Alan Turing sa, at man trenger ikke å forstå konseptet aritmetikk, for å kunne utføre aritmetikk. En computer som utfører komplekse aritmetiske beregninger, har selv ingen peiling på hva den driver på med. Systemer som koder og dekoder språk, er verktøy. De har selv intet overordnet konsept om det de driver på med. Vår hjerne har en tredelt struktur: Lillehjernen og hjernestammen betegnes som krypdyrhjernen, fordi dette har vi felles med krypdyrene. Så har vi det limbiske system som vi har til felles med alle pattedyr. Over der har vi hjernebarken, som assosieres med mennesket, men som f.eks. sjimpanser også har en god del av. Poenget er at ingen andre arter har symbolspråk på samme måte som mennesket. Likevel har andre arter velfungerende hjerner. Da er det grunn til å tenke at, det meste av det vi ser vi har til felles med andre dyrearter, er funksjonalitet som foregår språkløst. Det betyr jo ikke at andre arter, eller babyer ikke har bevissthet. Men det betyr at mennesket gjennom språket har tatt denne evnen til et høyere nivå. Og det er ved hjelp av dette høyere nivået vi er i stand til å utvikle en analytisk forståelse av oss selv og verden rundt oss. Men det kan altså forblinde oss til å tro at resten av hjernen fungerer på samme måten.

2)      Store deler, kanskje hele underbevisstheten mangler identitet.
Den identiteten vi har i vår bevissthet består i all hovedsak av det jeg kaller for sosial identitet. Alt i hjernen er informasjonsstrukturer. Det gjelder også identitet. Det betyr at «jeg» som noe selvstendig eksisterende, uavhengig av min hjerne, er en illusjon. Denne illusjonen er konstruert av en rekke fasiliteter. Jeg har den hypotesen et en slik fundamental komponent er basert på organismens evne til å navigere i den fysiske verden. En annen slik komponent handler om kroppens avgrensing med omgivelsene. Evolusjonen har bygget identitet lag på lag, blant annet på denne type funksjonalitet. Men alt dette er samlet på et overordnet aggregert nivå i vår tenkende bevissthet. Det vil si at de fleste understrukturer i hjernen bare har et delvis og som regel intet forhold til dette. Systemer som beregner vinkler, detekterer mønstre osv. har overhodet intet forhold til slike overordnede kontekster. Og i den grad funksjonalitet har behov for informasjon om navigering, posisjon osv. så snakker vi kun om operativ signalering, og interne representasjoner, som ikke er forskjellig fra andre representasjoner. I praksis innebærer dette at de fleste operasjoner i hjernen opererer uten noen form for narrativ kontekst. De har ingen fortid, ingen fremtid, intet mål eller mening, med det de holder på med. De er redskaper, på samme måte som hammer og sag.
Selvsagt kan det nok være slik at på aggregerte nivåer, så begynner dette å summere seg opp til noe som ligner. Da ligger vi nok rett under overflaten på det bevisste.

3)      Informasjonsprosessen foregår over utallige nivåer
Det har jeg allerede vært inne på. I bunnen av alt finner vi de spesialiserte nervecellene vi kaller for hjerne-celler. Dette er organiske maskiner, som jeg tror, i prinsippet kunne blitt erstattet med annen teknologi, og systemet ville fungert like bra. Nå kommer jo dette an på hvilken teori man har om bevissthet. Men den naturalistiske tilnærmingen handler jo om at bevisstheten emergerer som følge av komplekse informasjonsprosesser. Min hypotese er at det ikke er hva som helst av informasjonsprosesser, eller at kompleksitet alene har en slags magi i seg som skaper bevissthet. Det er snakk om måten systemet er innrettet på. Bevisstheten er en konstruksjon, som krever spesifikke egenskaper for å kunne skapes. Det betyr at alle de komponentene som inngår i denne konstruksjonen, selv ikke er bevisste. Det innebærer også at det meste av hjernen ikke er en del av denne konstruksjonen, men fungerer som ressurser som integrerer med den. Denne måten å se hjernen på, som et komplekst informasjonssystem, som også har fasiliteter til å skape et subjekt, er grunnlaget for det jeg kaller for ekte subjektivisme.

4)      Store deler av informasjonsprosesseringen har ingen forhold til følelser.
På basisnivå opphører distinksjonen mellom «fornuft og følelser». Alt som foregår kan beskrives i form av signalutvekslinger, enten det er nervesignaler (elektrisk) eller kjemiske signaler som påvirker hjernecellene. Det vi kaller for følelser, eller emosjoner, er for det meste orientert rundt det limbiske system, altså den delen av hjernen vi deler med pattedyrene. Disse systemene er tett integrert, både nedover og oppover i systemet. Det vil si at de forsyner utallige hjernefunksjoner med informasjon. Like mye informasjon går den andre veien. Men for en funksjon, som f.eks. hemmes eller stimuleres av en «følelse», handler kun for den funksjonen om signaler, og styrke på signaler. Funksjonen i seg selv har intet forhold til at organismen akkurat nå opplever frykt eller aggresjon. Dens kommunikasjon med Amygdala, er som kommunikasjon med et hvilket som helst annet hjernesenter, logiske operasjoner basert på stimulans og respons.

Summen av dette er at jeg er kritisk til ideen om at man i underbevisstheten har en eller flere uavhengige «agenter» som tenker og analyserer slik som jeg gjør i min bevissthet. Men, her er sannsynligvis et unntak, som ligner. Og det kommer vi til nå.

Den underbevisste tenkemotoren

Alt dette betyr ikke at underbevisstheten ikke bidrar til tankeprosessen. Men det betyr at måten dette foregår på, kan være ganske annerledes enn det vi forestiller oss, fordi vi kun har det som skjer i vår egen bevissthet som referanseramme.

For det første er det mest sannsynlig språkløst. Kanskje er det slik at interne representasjoner som ikke er ord, er langt mer effektivt. Dermed foregår disse kalkuleringene lynkjapt. Det den gamle hjernen, før språk hadde å arbeide med var sanseinntrykk. Kanskje handler denne superraske språkløse prosessen om forkortede representasjoner av minner fra hørsel, syn, smak, kroppsfornemmelser osv. Den beste gjetningen på hvordan denne språkløse prosessen kan fungere er gitt i skissen over den kreative prosess. Det vi vet er at disse virker, både ovenfra og ned, og nedenfra og opp. Det er en motor som, straks den eksponeres for en utfordring (f.eks. sanseinntrykk), starter med gjetninger om hva dette er, hva det kan føre til, og som i tillegg til videre analyse signaliserer til det limbiske system for å få fram emosjonell respons: Ønsker eller ønsker ikke,  liker eller liker ikke. Jeg tenker da dette som en motor som vekselvirker oppover og nedover i systemet, og på den måten, evaluerer utallige scenarioer, både opp mot realisme og emosjonell respons. Denne må være optimalisert på hurtighet. Det betyr at sanseinntrykk representeres, men gjenskapes ikke nødvendigvis. Kanskje gjelder det også emosjonelle signaler. Det er først på et nivå over, når den kreative prosessen kommer opp med realistiske scenarioer, at dette omsettes til sanse-representasjoner, og emosjonelle representasjoner. Dette er dyrets livsverden. Individet ser scenarioene for seg i sitt indre blikk og kjenner på emosjonelle responser. Vi mennesker har altså et lag til, over dette, hvor de viktigste av disse representasjonene, omsettes i språk. Kanskje kan vi tenke oss at både prosessen å konvertere over til indre sanserepresentasjoner, og ikke minst prosessen med å produsere språk ut av dette, er mer krevende og langsomme prosesser. Derfor skjer det en sortering på veien, hvor alt som oppfattes som uvesentlig blir sortert ut. Men hva er vesentlig og hvordan skjer denne sorteringen? For det første handler dette om de emosjonelle responsene. Men kanskje er det enda mer komplekst enn som så. Vi snakker altså om to lag hvor slik konvertering skjer. Når scenarioet når opp til sanserepresentasjon, så er det i seg selv en hendelse, som hjernen reagerer emosjonelt på. Samme med laget over, fra sanserepresentasjon til språk. Kanskje vil disse sorteringsprosessene også kunne fungere som portvakter, slik at det er ting som prosesseres språkløst, men som, blir for smertefulle å ta videre til neste lag. Dette er ikke veldig forskjellig fra hvordan vi ellers erfarer at kroppen fungerer. Det hender vel for de fleste av oss at vi fra tid til annen har skader i armer og bein. Den som følger oppmerksomt med vil oppleve en slags motvilje eller bremse mot å gjøre enkelte bevegelser. Dette er ikke som en følge av bevisst analyse at skaden er sånn og sånn, og at den manøveren vil belaste disse muskelmassene slik eller slik, dermed vil det utløse smerter, som følge av skaden. I vår bevissthet opplever vi bare en bremse, som kanskje får oss til å rekonstruere den manøveren vi var på tur å gjøre. Det er åpenbart en underliggende motor, som kalkulerer alt dette, slik at den, før smerten er der, vet hva dette vil føre til. I vårt mentale univers fremstår det da som en motvilje, en sperre som eventuelt kan overvinnes, om vi tvinger oss til det. Jeg har den hypotesen at mentale strafferesponser er en videreutvikling av smertesystemet. Det betyr at den samme motoren, som bremser oss fra å foreta smertefulle fysiske bevegelser, også kan bremse oss fra å forfølge visse tankebaner, eller fremkalle visse minner.

På den måten kan vår bevissthet bli blind for noe som er i oss. Men dette høres jo irrasjonelt ut. Tenk om det er noe viktig, men vi er blind for det, fordi det blokkeres på vei inn i vår bevissthet. Forklaringen kan handle om evolusjon. Disse informasjonsmessige overordnede systemer, sanserepresentasjon og språkrepresentasjon, gir store fordeler, men har altså den leie bieffekten at de kan aktivere det emosjonelle systemet så kraftig at det leder til handlingslammelse, eller i verste fall overbelastning og skade på hjernen. Den totale ligningen blir da summen av alt dette. Vi får et kompromiss mellom de åpenbare fordeler de kognitive funksjonene har, opp mot å unngå skade som følge av overbelastning. Det viktigste prioriteres, men det kan også blokkeres, dersom det representerer fare for overbelastning, balansert mot at det ikke er ekstremt akutt.

Men her er et vesentlig poeng. Normalt sett er jo de fleste bevegelsesmanøvrer vi gjør, stort sett smertefrie. Det er først nå vi har en skade, at vi hemmes i våre bevegelser. Sannsynligvis er ikke dette veldig forskjellig fra det å tenke og mane frem forestillinger i oss. Dersom vi har fått oss en mental «kilevink», kan dette på samme måte som med muskler, skape overbelastning og skade. Det betyr at denne typer problemer først blir signifikant, dersom vi allerede har pådratt oss mentale skader. Det betyr at denne type mekanismer, ikke skaper problemer for den sunne psyke.

Vi kan da også trekke denne parallellen videre. Dersom jeg har en fysisk skade, som gjør at jeg unngår visse typer bevegelser, og også kanskje skeiv-belaster kroppen, så vil jo dette kunne utvikle seg temmelig dramatisk i negativ retning. Det er jo dette fysioterapeuter jobber med å rette opp igjen. Da er det heller ikke umulig å tenke seg at lignende prosesser kan skje, psykologisk, dersom det først har oppstått en skade. Totalt sett medfører det at det kognitive handlingsrommet snevres inn. Det er så få rom tenkningen kan være i, uten at det medfører smerte. Og rom som ikke brukes, vil forfalle og kanskje inngå i hele denne smerteproblematikken. Dermed har vi en selvforsterkende prosess som beveger seg i en nedadgående spiral.

Men vi kan også forestille oss det motsatte. Vi må kunne gjette på at også psykiske skader reparerer seg selv. På samme måte som for resten av kroppen, så trenger systemet en periode med ro. Tiden leger alle sår. Så når systemet har kommet seg, så tas det langsomt i bruk igjen, og den mentale helsen kommer tilbake til sin normaltilstand.

Da kommer jo selvsagt spørsmålet opp: når skal vi utfordre den psykiske smerten, og når skal vi la den være i fred. Selvsagt er det vanskelig å vite. Det vi vet, er et de fleste av oss, kan forebygge skaden, ved en såkalt «debrifing» rett etter at den traumatiserende hendelsen har skjedd. Kanskje har det å gjøre med at skaden ikke skjer i løpet av sekunder, en kanskje utvikler seg i løpet av timer, eller dager, og at man i den perioden kan avdempe dette ved å gi det et kognitivt rom for regulering av overbelastende følelser.

Akutte situasjoner er spesielle. Dette vet vi fordi det ikke er sjelden at de mest ekstreme delene av hendelsen blir glemt. Her har jeg en anekdote fra eget liv. Jeg kan vel ha vært 13 eller 14 år. Vi var noen kamerater som hadde fått mani på å rulle steiner ut fra stup. Det er en mektig opplevelse å se et steinras. Det vekker både frykt og spenning. Så vi var på et fjell rett ovenfor der jeg bodde. Og vi trillet den ene steinen etter den andre utover stupet. Dette var på våren. Det var kalt og isete. Da skjedde det at jeg skled, mistet taket og begynte å rutsje nedover mot stupet. Jeg innså raskt at jeg ikke hadde noen mulighet til å stoppe katastrofen. Jeg ville rase ut for stupet, enten jeg ville det eller ikke. Jeg husker jeg så einebusker på kanten av stupet. Akkurat der vi var, hadde jeg ingen anelse om hvor høyt stupet var. Einebuskene skjermet så jeg kunne ikke se. Alt jeg visste var at her var det et stup. Det neste jeg husker var at jeg bremset opp i en snøfonn nedenfor stupet. Det hadde gått bra. Stupet var neppe mer enn 10 meter høyt. Men flaksen var altså at det hele endte i en snøfonn under som kurvet perfekt utover, slik at oppbremsingen ble perfekt. Jeg overlevde uten en skramme. Og det var jo fantastisk. Men jeg var raskt til å konstatere at jeg husker ingenting av svevet. Jeg har hørt andre fortelle lignende historier. Denne totale hukommelsessvikten er et velkjent fenomen. Psykologenes forklaringer på dette kan nok variere. Den gjengse forklaringen er at dette er en blokkering. Da kan det jo være fristende å dra opp min skisse av hvordan slike blokkeringer kan skje. Men min skisse handler om tenkning, ikke om handtering av akutte krisesituasjoner. Så jeg synes ikke den passer så godt.

Andre teorier om blokkeringer kan jo f.eks. være Freuds teori om fortrengninger, eller kanskje også med Janets teori om dissosiasjon. Teorien om at minner kan bli fortrengt, og hentes frem igjen er omstridt. Vi har foreløpig ikke funnet noen måte å bekrefte eller falsifisere dette på, vitenskapelig.

Da kan psykologer finne på å si at det er en instans i hjernen som måler affekter, og finner ut at, nei dette kan vi ikke utsette bevisstheten for, så dette kapsler vi inn. Denne måten å fremstille det på er antroposentrisk. Det vil si en ureflektert forestilling om at den dypere delen av hjernen tenker omtrent som «meg». Dette er forskjellig fra en ingeniørtenkning hvor, hvor dette beskrives mer som en hvilken som helst fysisk prosess. Da er vi tilbake til at dette handler om mekanismer som automatisk blokkerer emosjonelle overbelastninger, helt mekanisk uten noen paternalistisk overprosess som skal «passe på».

I stedet er det nærliggende å tenke som følger:

Det er å anta at hjernen har utallige strategier for krisehandtering. Om vi tenker oss at blodforsyningen til hjernen begynner å svikte. Så er det vesentlig at hjernen prioriterer blod til de viktigste livsopprettholdende funksjonene. Det er hjernestammen, lillehjernen, og hypothalamus. Dette er systemer som sørger for pusting, hjerterytme, temperatur osv. Når disse svikter så dør organismen. Sannsynligvis fungerer dette generelt slik at de mest primitive funksjonene i hjernen prioriteres først. Det betyr i motsatt rekkefølge av hjernens utviklingshistorie. Først slås storehjernen av. Fortsatt kan individet agere på det jeg kaller for primærstrategier. Det vil si i all hovedsak emosjonelt styrt. Neste system som slås av er det limbiske system. Da er individet i praksis bevisstløst, og har ingen respons på ytre stimuli. Men fortsatt er livsopprettholdende funksjoner i gang. Når dette bryter sammen, er mennesket dødt. Nå er nok dette en veldig forenklet beskrivelse. For sannsynligvis er dette mekanismer som er i spill hele tiden, og som regulerer hvilke deler av hjernen som får prioritet. I fortellingen over kan forklaringen være at selve systemet (hypocampus) som styrer lagring av minner, midlertidig er koblet ut. Det kan også være at selve systemet som skaper bevisstheten, er midlertidig koblet ut. Det kan også være at systemet som setter språk på opplevelsen, er midlertidig ute av funksjon. Det kan igjen medføre at evnen til å skape episodisk minne om det som skjer er blokkert. Da kan det tenkes at minnet er der, i form av implisitt minne. Men jeg har intet språk på dette, og heller ingen episodisk opplevelse av det. Dermed vil jeg heller ikke kunne gjenkalle det i min bevissthet.

Oppsummeringen av dette er altså at jeg her skisserer en psykologisk teori som er mer i tråd med evolusjonsteorien og hjernens evolusjonære utvikling. Den bygger på ideen om at vi alle har dyret i oss, og at vår spesifikke menneskelighet bare eksisterer som et skall på toppen av dette systemet. Da er det spesielt vår evne til å tenke i symbolspråk, som representerer våre bevisste tankeprosesser. Pattedyrs bevisste tenkning foregår i et underliggende språk, basert på sanseerfaringer emosjoner. Men det jeg lanserer er altså en kjerne innenfor som er helt uten disse språklige lagene, og som fungerer etter skissen av den kreative prosess. Hvert av de språklige lagene representerer en dramatisk forbedring, spesielt i sosial tilpasningsevne. Men dersom dette skal være mulig, må de overordnede lagene ha tilgang til å regulere emosjonelle utbrudd, slik at disse ikke alltid utløser primærstrategier. Det åpner igjen for mulige feilreguleringer, slik at det emosjonelle systemet blir skadet. Dermed oppstår muligheten for blokkeringer, som i utgangspunktet beskytter systemet, men som risikerer å ta en patologisk retning og sende hele systemet i en negativ spiral. Sluttresultatet av dette er forskjellige varianter av posttraumatisk-stress-syndrom.

Jeg har også antydet at akutte ekstreme opplevelser kan utløse andre mekanismer, som ikke handler om slike blokkeringer, men rett og slett at mekanismene som skaper hukommelse, midlertidig settes ut av spill.

I tillegg til dette er det jo vesentlig å reflektere over at det vi nå snakker om, i all hovedsak manifesterer seg i vårt mentale landskap som intuisjon. Dette er system1, den store motoren i oss, som vi på ingen måte kan klare oss uten. Hadde vi ikke denne, ville vi ikke kunne klart å tenke i det hele tatt. Tenk på ordene i ditt sinn. Hvor kommer ordstrømmen fra? De skapes ikke ut av løse luften i ditt mentale landskap. Ordene kommer rennende inn, sammen med alt mulig annet av visuelle, bilder, lydmønstre og fornemmelser. Dette er den indre mentale motoren som er fullt virksom, og som serverer oss ordene på et fat. Selvsagt kan man da spørre seg: Hvilken rolle har da egentlig jeg i det hele? Er jeg kun en tilskuer? Svaret er definitivt nei. Ditt jeg er fullintegrert med resten av hjernen. Dette vet vi fordi det går like mye signaler begge veier. Dette er en vekselvirkning. Dersom den ikke hadde noen påvirkning på dette, ville den ikke ha vært der.

Analog beregning

Den tankemotoren jeg har beskrevet baserer seg sannsynligvis i stor grad på det som kan kalles for analog beregning. Vi mennesker har blitt utrolig flinke til å kvantifisere ting. All vår vitenskap, ingeniørkompetanse, økonomi og til og med mange sosiale forhold hadde ikke vært mulig uten matematikk. Dette får vi til ved hjelp av å kvantifisere, analysere, finne sammenhenger og sette dette inn i matematiske modeller. På den måten blir det mulig for oss å regne oss frem til svaret. Så vi forbinder naturlig all kalkulasjon med tall og denne type prosesser. Derfor heter den jo «kalkulator», den innretningen som kan regne for oss. Da er det lett å gjøre en antroposentrisk feilslutning og tro at alle beregninger gjøres på denne måten.

Grunnleggende finnes det ikke et eneste tall i vår hjerne. Nevrale nettverk er analoge. Deres virkemåte avhenger grunnleggende av styrken på forbindelsene mellom hjernecellene. Men det er på det grunnleggende planet. Dette fortsetter på mange nivå oppover i systemet. Et eksempel på forskjellen kan være fotballspilleren som løper etter ballen der oppe, for å kunne ta den med hodet, og heade i mål. Hvordan vet han hvor ballen vil nå hodehøyde? Hvordan vet han hvor fort han må springe for å være akkurat der, i akkurat det øyeblikket? En «dum» analytiker som meg, ville nok ha slått opp i fysikk-bøker og matematikk, utnyttet Newtons bevegelseslover, loven om tyngdekraft, beregnet baner og hastigheter, og kommet frem til at han må løpe så og så fort i den og den retningen for å treffe det rette øyeblikket. Og kanskje noen vonde timer etter at ballen har landet, har jeg svaret. Hvordan greier hjernen det? Sannsynligvis, ved trening og atter trening så har underliggende ubevisste systemer funnet ut at ved å løpe slik at man beholder vinkelen i forhold til ballen på en bestemt verdi, så treffer man. Kalkuleringen skjer idet han løper, og kontinuerlig måler denne vinkelretningen. Ingen tall, ingen formler, men beregningen fungerer langt raskere og mer elegant, enn hva jeg kunne drømme om. Denne måten å beregne på driver hjernen med hele tiden. Og det går nok så dypt som til emosjonelle beregninger. Da snakker vi styrkeforhold mellom motstridende emosjonelle primærstrategier, avhengig av kontekst, avhengig av dagsform og tidligere erfaringer. Et godt eksempel er den gangen jeg traff på en andemor som lå og ruget på eggene sine. Det som var overraskende var at vi kunne gå helt nær, og den flyttet seg ikke. Vi kan jo bare tenke oss konflikten, mellom den naturlige frykten for mennesket, opp mot viljen til å beskytte eggene. Kanskje hadde akkurat denne andemoren gode erfaringer med mennesker, dermed var det omsorgen for eggene som vant denne gangen. Men det er viktig å forstå at dette både kan avhenge av kontekst, dagsform og tidligere erfaring. Dermed er dette ikke enkle prosesser, de er komplekse. Husk at hjernen har drevet med denne type kompleksitet, lenge før mennesket ble menneske. Det er viktig å erkjenne at, selv om vi kan bli imponert av prestasjonene til den kognitive delen av vår hjerne, så er den ofte langsom, og kommer til kort når det gjelder å skape den naturlige flyten i vår atferd, som kreves av våre omgivelser. Vi kommer ikke utenom vår intuisjon, vår magefølelse og emosjonelle påvirkning. Våre kognitive ferdigheter kommer i tillegg til alt dette, men de blir aldri en erstatning for villdyret i oss.

Så er det helt vesentlig å påpeke at alle slike kalkulasjoner er formet av biologiske realiteter. Enten har det gitt suksess, eller det har gitt fiasko. Suksess eller fiasko måles i levedyktige avkom. Det er alt. Slike kalkulasjoner fungerer dermed ikke som fasit, hverken i forhold til virkelighet, eller som moral. Mennesket er av natur, det har en natur og det er natur. Naturen har formet disse mekanismene, men naturen i sag selv er grunnleggende amoralsk. Dette er en blind prosess, som blir det den blir, fordi det viser seg å fungere.

For å dra dette videre, så finner vi denne type prosesser også på sosialt og kulturelt nivå. Om vi skal kalle det for beregninger eller ikke, kommer an på. Men den sosiale prosessen handler også ofte om spenninger og styrkenivå. Ofte tenderer vi jo til å tenke at de som vinner er de som har rett. For den vinnende part, definerer ofte både sannhet og moral. På sett og vis blir det på en måte fasiten, fordi det bestemmer vår egen skjebne i prosessen. Men igjen, dette har ingenting å gjøre med sannheten, sett opp mot realiteter, eller moral, sett opp mot mer idealistiske perspektiver.

Dyrenes livsverden og oss

Jeg sier ofte at vi har «villdyret» i oss. Det er fordi vi deler mesteparten av hjernens funksjoner med, spesielt pattedyrene. Nå antyder jeg altså at vi kan ane glimtet av dyrenes livsverden, ved å koble ut ordene, og se på det som ellers manifesterer seg vårt mentale univers. Det er alt det språkløse. Sansene, fornemmelsene, følelsene de visuelle forestillingene osv. Slik kan vi skape oss forestillinger om hvordan dyret opplever verden. Men kanskje er dette litt forhastet. For vi mennesker har jo dette språklige kognitive laget, som skaper det menneskelige i oss. Men de som forsker på dyr, vil jo hevde at dyrene selvsagt også kommuniserer med hverandre og med oss. Og dette kan være temmelig nyansert kommunikasjon. Jeg kaller det for signalspråk. Det inneholder både lyder, lukter og ikke minst kroppsspråk. Hypotesen er da at, i og med at vi mennesker baserer oss på symbolspråk og kognisjon, så er disse gamle funksjonene blitt noe rustet. Vi er på langt nær så flinke til å lese og forstå det gamle signalspråket. Da er det også nærliggende at dyrs tenkning, i langt større grad er basert på dette signalspråket. Da kan vi også ane at her kan være en dimensjon i dyrenes livsverden som vi mennesker ikke har del i. Vi kan nærme oss en kognitiv forståelse av dette ved såkalt etologisk tilnærming. Det handler om å få dyrene ut av burene, laboratoriene, og studere dem i sitt eget naturlige miljø. Det handler om forsøket på å snakke med dyr på deres egne premisser. På den måten kan vi komme mye lengre i vårt forsøk på å forstå dyr, og ikke minst utvikle en dyp respekt for dem. Til syvende og sist vil jo dette få etiske konsekvenser.

Minnefortregning eller unnvikelse?

Helt siden Freud kom opp med ideen om at minner kan bli fortrengt, har dette vært en het potet innenfor psykologien. Det ryktes at Freud mer eller mindre gikk bort fra dette.

En teori som er blitt veldig populær kalles for dissosiasjon. Det er en teori som ble utviklet av Pierre Janet i begynnelsen av forrige århundre. Teorien har utgangspunkt i Freuds teori om fortrenginger, men må anses som en modifisering eller videreutvikling av denne. Dissosiasjon et symptom på at hjernen ikke har nok kognitive ressurser til å bearbeide traumer som den har blitt eksponert for. Da går teorien slik at minnene om traumet blir så emosjonelt overveldende at de kobles fra bevisstheten.  Men dette fortsetter å leve sitt liv i underbevisstheten og kan for eksempel slå ut i fysiske symptomer som f.eks. lammelser. Men de kan også manifestere seg i bevisstheten som maskerte forestillinger og fikseringer. Under første verdenskrig så man en rekke tilfeller av noe man kalte for «bombesjokk». Det handler om at en rekke soldater utvikler merkelige fysiske symptomer. Det kunne handle om alt fra lammelser, blindhet, døvhet eller merkverdige repetitive bevegelser. Man skjønte etter hvert at dette ikke hadde noe med kroppen å gjøre. Det var mentale reaksjoner på sjokk. Det ble kalt for konversjonslidelser, fordi dette er mentale tilstander som blir «konvertert» over i fysiske lidelser. Den generelle teorien om dissosiasjon har basis i dette, men åpner også for at slike konverteringer også skjer mentalt. Da opptrer dette i form av fortrenginger, fikseringer, mental fragmentering eller tåketilstander. Man har også operert med såkalt personlighetsspaltning, som en del av dette, men dette er man mer eller mindre gått bort fra i våre dager.

Det virker som om moderne psykologi er mer avdempet i forhold til ideen om fortrenginger. Det handler om at moderne minneforskning motsier ideen om at sterke traumer glemmes. Tvert imot fungerer det motsatt.

Her kan man referere til arbeider gjort av fremtredende psykologer som Elisabeth Loftus og minneforskeren Richard McNally. McNally sier følgende i den svenske dokumentaren «Kvnnan bakom Thomas Quick» :

Mennesker hjemsøkes av påtrengende minner som de helst ikke vil tenke på. Men minnene fortsetter å komme tilbake til dem i form av tydelige bilder. Uhyggelige bilder fra bilulykker, voldtekter eller stridssituasjoner.  Problemet her er ikke at de har problemer med å minnes traumene, men at de husker dem alt for godt. Teorien om fortrenging motsier alt vi vet om hvordan sinnet virker hos mennesker som har opplevd traumatiske opplevelser.
 
Det vises også til vedlagte artikkel som ligger på Tidsskriftet.no, av den norske psykiateren Einar Kringlen (2002).
Den vinklingen jeg har på dette er at vi her ikke snakker om glemsel, men om et mønster av unngåelse. Det vil si at en person som har vært utsatt for noe, vet at dette har skjedd, men vil vegre seg mot å gå inn i detaljer om hendelsen.

Det vil jo ikke si at glemsel aldri kan skje. For vi vet at ekstrabelastninger av type krig, vil kunne overbelaste systemet. Så kan man bli blind av dette, så går det ikke an å nekte for at det også kan slå ut på hukommelsen.

 

Hva har dette å si for behandling av psykiske lidelser?

Tilbake til mitt resonnement om at den tenkende og analyserende delen av vår bevissthet, tenderer til å projisere egne egenskaper over på alle andre deler av hjernen. La oss kalle det for en antroposentrisk forestilling, om at resten av hjernen, fungerer og tenker på samme måte som vår språklige tenke-prosess. Denne forestillingen er et tveegget sverd. For det første åpner det for at den er feil på den måten at den konstruerer forestillinger som neppe harmonerer med realitetene. Men, for det andre, vil jo også denne kognitive prosessen kunne påvirke hele systemet, mentalt og sosialt.

Jeg har nå vært gjennom hjernens evolusjonære utvikling, hvordan dette ender opp med bevissthetsopplevelser på dyrenivå, og hvordan overgangen til det menneskelige, skjer via symbolspråk. Vi har vært innom hvordan hvert steg i denne prosessen, både gir fordeler og ulemper. Hver nyvinning setter individet i stand til å opptre smartere, gjøre bedre forutsigelser, bli mer langsiktig, og øke sin tilpasningsevne, særlig til sosiale utfordringer. Men nedsiden er at dette også øker muligheten for skade, i form av overbelastninger, og avgrensinger av det kognitive rom som følge av emosjonelle skader, unnvikelser og blokkeringer. Dette blir en del av det jeg kaller for den store evolusjonære splinten i menneskets sinn.   

Kanskje kan denne forståelsesmåten kan utvides til en generell skisse for handtering psykologisk patologi. Det handler om at store og små kriser i livet, kan utløse mekanismer som beskrevet. Resultatet kan være at den kognitive fungeringen innsnevres, eller at den avmattes, eller trigges til og gå i ring. Og nettopp dette er det som blokkerer systemets evne til å rehabilitere seg selv.

Psykologens vei i inn i systemet er normalt sett via samtale, som jo aksesserer det øverste språklaget. Kanskje kan man ved hjelp av hypnose, eller andre teknikker kommer rundt dette. Noen driver jo på med dette, og det kan absolutt være noe i det. Men her handler det om troen på at den kognitive funksjonen har potensiale for høy slagkraft i å påvirke de underliggende systemene.

Men da kan det kanskje være på sin plass å si litt om grunnfunksjonen til vår kognitive kapasitet. Min hypotese er, som sagt, at kognitiv kapasitet er et verktøy som primært er innrettet på å regulere emosjonelle prosesser. Regulering kan skje internt, ved at fornuften «trykker på knapper» eller sender signaler som manipulerer de emosjonelle prosessene. Kanskje er det innovative prosesser involvert. Den trykker forskjellige kombinasjoner, slik en eller flere optimale tilstander oppnås. Dersom dette ikke holder, så blir fornuften en del av den kreative prosess, som kommer opp med alternative strategier for atferd, altså strategier med potensiale til å fjerne seg bort fra primærstrategier, og mer tilpasset den utfordringen som oppfattes. Det er det ytre form for regulering. Frustrasjon eller spenning slår ut i handling, atferd, som i sin tur forhåpentligvis reduserer ubehag, og gjenoppretter den indre balansen i systemet. Det jeg sier her har i stor grad utgangspunkt i en freudiansk analyse av menneskelig drift og libido, som han kalte det. Men det handler også om hvordan vår kognitive kapasitet er helintegrert med det gamle emosjonelle systemet. Og integrasjonen fungerer på en måte som mangedobler individets evne til å løse livets utfordringer. Det er dette som til sammen skaper vår rasjonalitet. Det er nettopp på dette punktet jeg, i min tenkning avviker fra det meste av filosofisk tenkning som tenderer til å isolere disse to domenene fra hverandre. Men systemet krever balanse. Og da er det åpenbart flere forhold som kan dra systemet ut av denne balansen:

1)      At det finnes svakheter i systemet, i utgangspunktet (medfødt)

2)      Kjemiske overbelastninger (rus)

3)      Langvarig frustrasjon

4)      Langvarige mentale overbelastninger

5)      Sterke traumatiske hendelser

6)      Fanatisme (det å bli bergtatt av smale narrativ)

Alt dette har potensiale til å skape permanent skade i systemet. Og selvsagt er det slik at alt dette skaper vekselvirkninger, både mentalt og ikke minst sosialt, slik at årsaksforholdene etter hvert blir svært komplekse.

Logisk må vi kunne skille mellom skader, som er permanente og ugjenopprettelige, og skader eller ubalanser som kan gjenopprettes. Troen på psykologien handler da om forestillingen om at problemet kan repareres, eller i alle fall avdempes. Og da baseres jo det på hypotesen om at kognitiv aktivitet, har kraft i seg til å få dette til.

 Min måte å forstå dette på kan kanskje kalles for «placebohypotesen». Og den har utgangspunkt i resonnementene over.

Det handler om at terapeut og pasient sammen utvikler en såkalt narrativ, altså en historie, som pasienten forholder seg til som virkelighet. Det kan handle om barndommen, spesielle hendelser og fortolkningen av alt dette. Det behøver ikke å ha noe med de egentlige realiteter å gjøre, men det har gitt pasienten de verktøy som skal til for å handtere problemet.

De spesifikke modeller og teknikker som terapeuten kan bruke, kan kanskje variere, men kanskje er det ofte denne sosiale interaksjon, kombinert med den kognitive aktiveringen som skaper effekten.

Det at det finnes en åpning for denne type mulighet gir terapeuten en ekstra utfordring. Problemet er at både terapeut og pasient kan bli bergtatt av innholdet i terapien og begynne å tro på dette, selv om det bare var selve prosessen som gav utslaget.

I klartekst innebærer det at, det som trigger den kognitive funksjonen til å «trykke på de rette knappene», stort sett kan være hva som helst. Poenget er at aktiviteten utløser en mental effekt, som pasienten oppfatter som lindrende. Dette skaper tro på effekten av behandlingen. Dermed utvikler psykolog og pasient en vekselvirkning som samlet sett utvikler en strategi, for lindring og helbredelse. Medisinen er en språklig basert narrativ, en fortelling som fenger på en slik måte at det aktiverer den beste påvirkningen. Og det er gjennom denne fortellingen at pasienten klarer å regulere systemet. Språkliggjøringen med tilhørende narrativ åpner kognitive rom, som igjen aktiverer kognitiv kapasitet, som på en underfundig måte har evne til å massere det såre emosjonelle systemet på en slik måte at det skaper lindring. Det betyr i klartekst at fortellingen, i seg selv kan være rent oppspinn. Det kan være alt mulig, alt etter tid sted, pasient og kultur:

1)      Få tilgivelse og syndenes forlatelse (skrifting)

2)      Få satt ord på, og bearbeidet at man ble utsatt for overgrep fra en satanist-sekt da man var baby.

3)      Demonutdrivelse

4)      Kjæledyrets magiske kraft

5)      Bønn til Gud

6)      Tabletter

7)      Elektriske støt

8)      Religiøs omvendelse

9)      Bearbeidede barndomsopplevelser

10)   Bli kvitt romvesener fra Xenu (Scientologi)

 

Poenget er at den historien som har kraft til helbredelse, på ingen måte behøver å ha noe med virkeligheten å gjøre. Psykologens dilemma handler da om at denne historien må oppleves som «sann» for pasienten for at den skal kunne virke. Det vil si at pasienten blir motivert til å klynge seg til sin historie, med alle midler. Dersom historien er sosialt belastende (f.eks. at mine foreldre er satanister, eller at familien har misbrukt meg), så oppnår man ikke annet enn å forflytte problemet, og kanskje skape en sosial brann, som kan få store konsekvenser for flere generasjoner fremover.

Religioner har selvsagt hatt denne virkningen. Ofte kan religioner være velutviklet i sin evne til å skape slike effekter. Og det styrker selvsagt troen på religionen. På samme måten som at religionen skaper en narrativ som fungerer, og som dermed befester seg, så kan psykologiske teorier fungere på samme måte. Psykologens dilemma kan kanskje løses ved å skape gode historier av edruelige psykologiske, og vitenskapelige teorier. Det vil si teorier som ikke er fiksert på «blame-games»: hvem kan vi skylde på? Hvem kan vi utøse vårt hat over? Dersom utløsning av sinne, er nødvendig, så kan man kanskje utvikle metoder for å gjøre det på andre måter, enn å søke hat og hevn.

Vitenskapen er en fantastisk historie. Menneskets evolusjonære fortid, alt som formet oss, individets utvikling og hjernens fantastiske økologi. Alt dette er et fantastisk fengende stoff. Det å utvikle sin personlige narrativ, i lys av, vitenskapelige realiteter, er sannsynligvis vel så virkningsfullt. Da unngår vi at den psykologiske behandlingen, skaper bølger av sosiale konflikter, som igjen skaper nye offer som psykologer kan ta tak i. La oss ikke håpe at det er motivet.

Jeg er blant dem som tenker at realkompetanse om mekanismene i egen psyke, i seg selv gir individet flere verktøy for selvregulering og helbredelse. Psykologen behøver nødvendigvis ikke å utvikle hvilken som helst narrativ sammen med pasienten, men heller videreformidle egen faglige kompetanse.

Når alt dette er sagt, så er det jo vesentlig å påpeke at mentale problemer også kan handle om somatisk patologi. En overømfintlig og sår Amygdala, kan være nettopp det, rent fysisk, slik at den slår seg av og på i tide og utide og dermed utløser angst. Angst er en funksjon. Den behøver ikke å komme fra noe. Det kan være fysiske feil, som gjør at den lever sitt eget liv.

Slik kan det være med mange funksjoner i vår hjerne, store og små. I gamle dager trodde man at epilepsi var demon-besettelse. Men i dag er det ingen som går i terapi hos psykolog for å behandle epilepsi. Det er fordi vi vet at dette handler om fysiske skader. Selvsagt eksisterer det utallige slike feilfunksjoner. Det er bare det at de ikke er så kraftige at vi kan se dem. Ikke enda. Men forskningen går stadig fremover. Og kanskje blir vi en dag overrasket over hvor mye av våre mentale skavanker, som har fysiologiske årsaks-komponenter i seg. Mye av dette kompenserer sikkert hjernen for, men noe ender kanskje opp med å tyte ut i et eller annet merkbart problem. Utfordringen for psykologen er selvsagt å skille mellom hva som kan behandles, og hva som er utenfor psykologiens rekkevidde. Heldigvis vet de fleste psykologer i dag, at f.eks. homofili ikke kan «helbredes». Så verden går nå i alle fall fremover.

 

Behandling og effekt

En vesentlig drivkraft bak utvikling av psykologi som fag handler om å kunne avhjelpe psykiske lidelser. Etter over 150 år med psykologi må det gå an å spørre om psykologien har vært en suksess. Min umiddelbare respons på det er ja, selvsagt. Psykologien er i bruk i stort omfang. Den er anerkjent som en selvfølgelig del av helsevesenet. Hver eneste dag behandles tusenvis av mennesker. Dette hadde ikke vært tilfelle dersom man ikke ser åpenbare effekter av dette.

Men så stilte jeg meg det litt mer kritiske spørsmålet: er det mindre psykiske problemer nå enn det var for 200 år siden? Eller enda verre: er det mindre psykiske problemer i vår del av verden (hvor psykologi er svært utbredt) kontra andre deler av verden som ikke har så mye av slike tilbud? Jeg har sett antydninger om at det er motsatt. Men jeg lar den ligge for jeg finner ikke noen seriøs forskning på dette. Om det var slik, ville jeg være tilbakeholdende med å skylde på psykologien i seg selv. Den gjør jo at flere tilfeller blir oppdaget og diagnostisert. En annen tanke, jeg har tatt meg, er at velstand medfører risiko for et liv i nedoverbakke. Et liv i nedoverbakke medfører kanskje at hjernen får andre typer utfordringer enn det den er utviklet for. Og det kan kanskje skape psykiske lidelser.

Avsnittet over antyder problemet med å måle effekt av behandling. Bruk av tester kan nok avhjelpe dette. Særlig tester som kan måle forbedringen. Et banalt eksempel: man har en test som måler graden av depresjon, og som kan utføres ubegrenset, uten at målingen påvirker resultatet. Med et slikt verktøy kunne man teoretisk måle graden av depresjon. Så kan man behandle med forskjellige typer teknikker så måle depresjonsgraden igjen. På den måten kan man finne frem til hvilke teknikker som har best effekt.

Men, igjen, det er vesentlig å forstå at dette er empirisk forskning. Det vil si at man nok kan ha noen modeller om mekanismene som påvirkes, men at modellen kan være feil, men behandlingen virker likevel.

Placebo i forbindelse med psykologi, må også ses i sammenheng med den oppturen det er for et individ å få en psykologs fulle oppmerksomhet og omtanke, at man utvikler en verdifull relasjon. Sannsynligvis kan det ligge mye helbredelse bare i dette. Så tenker jeg, som sagt, at det også kan være slik at det å utvikle et begrepsapparat og en forståelse rundt det psykiske problemet, i seg selv virker lindrende. Man får satt ord på ting. Man aktiverer egne kognitive funksjoner. På den måten får kanskje hjernen nye redskaper til å møte problematikken med.

 

 



 

Psykologien i samfunnet

Fortsatt preges vårt samfunn av negative holdninger og stigmatiseringer til psykiske lidelser og forstyrrelser. Mennesket er mangfoldig. Det gjelder også menneskesinnet. For to hundre år siden var det høyst uvanlig å knytte psykiske lidelser til helse-begrepet. Da ble mennesker, som led av slike sykdommer, gjerne marginalisert, eller demonisert, eller i verste fall sanksjonert. Heldigvis er vi kommet lengre i dag. Men vi er sannsynligvis ikke kommet langt nok. Fortsatt er det slik at mentale skavanker tenderer til å havne i krimstatistikken i stedet for helse-statistikken, der det hører hjemme.

Selvsagt er det slik at psykologer er en del av samfunnet, og som alle andre vil de, i større eller mindre grad, preges av de fordommer og mentale sperrer som preger resten av samfunnet. Dermed handler psykologenes inntreden i samfunnet også om den risikoen at deres profesjon kan fungere som et redskap til å forsterke slike fordommer.

Et av psykologiens viktigste samfunnsoppgaver er å motvirke slike fordommer, og ikke minst forske og utvikle metoder som gjør oss alle resistente mot dette.

Samfunnets behov for psykologens tjenester har vært økende de siste årene. Psykologi har avgrensingspunkter opp mot mange områder: kultur, sosiologi, filosofi, biologi, nevrologi, pedagogikk, legevitenskap religion, kriminologi. Etter hvert kan psykologer bli etterspurt, både av reklamebransje, informasjons-bransjen, politikk, journalistikk, organisasjon, ledelse osv.

Det å forstå og kunne påvirke menneskesinnet er en kompetanse som står sentralt i mesteparten av det vi foretar oss. Da er det vesentlig å ta inn over seg at dette slår rett inn på etikkens område.

Derfor er det vesentlig at alle psykologer har solid utdannelse innenfor filosofi og særlig etikk. Det etiske må bli en sentral del av psykologens fagfelt. Da gjelder det både i forhold til terapi, utredninger og, ikke minst som en viktig stemme i samfunnet, på vegne av mennesker som sliter mentalt.
Filosofi er også vesentlig i forhold til evne til å utvikle meta-perspektiv på eget fag og de roller som spilles. Da handler det nettopp at psykologisk kompetanse innvilger definisjonsmakt i det sosiale universet. Husk at det å kunne uttale seg med autoritet om andres indre sinn, i høy grad skaper risiko for sosial definering, og initiering av selvforsterkende prosesser som ender opp i selvoppfyllende profetier. I det sosiale spill vil det alltid være en kamp om definisjonsmakten. Her er religioner og ideologier, sentrale. I dette spillet blir psykologien et tveegget sverd. Den kan avdempe dette ved å innføre analyse og forståelse. Men den kan også gjøre det motsatte, ved å sette sammen spekulative psykologiske teorier til lukkede forklaringsmodeller. Da vil pyskologien kunne bli et mektig redskap for faglig eller vitenskapelig legitimering av opportun sosial definisjonsmakt.
Et godt eksempel på dette finner vi i saken om Thomas Quick. Her hadde psykologien en sentral rolle i det drama som utspilte seg. Ved hjelp av teorier om dissosiasjon, fortrengte minner, og psykiske forsvarsmekanismer, var det mulig å få Thomas Quick til å erkjenne drap han ikke hadde begått, hvorfor han fornektet dem, hvorfor han ikke husket dem, og årsaken til hele problemet, som var overgrep i barndommen, som han heller ikke husket, og som ingen andre heller husket.

Sett utenfra er jo det kollektive selvbedraget i dette åpenbart. Men, nettopp med psykologien som legitimering av det hele, kunne et helt samfunn la seg bedra til det absurde. Det er kun religion som kan utrette mer sosial skade enn dette.

De av oss som fikk med seg litt av rettsaken mot Anders Bering Breivik, kunne neppe unngå at den psykologiske fag-ekspertisen på mange måter kunne minne om en fisk på land. Det var et kaos av diagnoser, spekulasjoner og uenighet.

Det er opplagt at psykologien her fremstod som inkompatibel med det juridiske. Vi fikk også forklart at dette kommer av psykologien er et fag, hvis diagnoser handler om å kartlegge tilstander med hensyn på å komme opp med adekvat behandling. Dette passer dårlig med jussens mer dikotomiske begrep om f.eks. tilregnelighet. Like fullt så ser vi i dag at det blir stadig mer etterspørsel etter psykologisk fagekspertise i rettsprosesser.

Det modne samfunn tar konsekvensen av det, og splitter disiplinen opp i to deler. Det ene er behov knyttet opp mot behandling av pasienter, altså terapi. Det andre er utredinger opp mot samfunnets behov. Da kan det både handle om utredning og kategorisering av skader. Personlighetsprofiler, både i forhold til etterforskning, og i forhold til å vurdere risiko.

Det er viktig at det å behandle og det å stille diagnoser utførers av uavhengige instanser. Dette er for å unngå sammensausing og problemstillinger av typen bukken og havresekken. Muligheten til å diagnostisere og utrede, med insitament at her skaper det oppdrag, engasjement, og karrieremuligheter, vil raskt kunne starte kulturelle branner, noe overgrepsindustrien er et godt eksempel på.

 

 

Derfor tenker jeg at det er å differensiere psykologirollen slik at man unngår uheldige rolleblandinger. Kanskje kunne man tenke seg en grunnutdanning pluss spesialisering. Grunnutdanningen må i tillegg til psykologi, også resultere i god innsikt i de avgrensende fagene som er nevnt, og kanskje flere. Så kunne man utvikle påbygninger med spesialisering, som for eksempel innenfor følgende områder:

1)      Utredning og diagnostikk opp mot psykisk patologi

2)      Utredning og diagnostikk opp mot juridiske utredninger

3)      Psykologisk terapi (de mange retninger)

4)      Psykologisk forskning og utvikling

Det er jo selvsagt ikke gitt at det er hensiktsmessig å strukturere det akkurat slik. Det jeg prøver å poengtere, er selve måten å tenke om dette på.

Psykologi er et mektig fag som går rett i strupen på det indre hos hver og en av oss. Den invaderer det private, og kler mennesket nakent. Når vi så vet hvilken kraft dette kan gi, positivt og negativt, så innser vi at det er nødvendig med ingeniørtenkning på hvordan vi kan kontrollere dette slik at vi kan få det beste ut av det, og hindre «atom» katastrofer av typen «sosial nedsmelting». Så psykologien må plasseres inn i en struktur som søker å eliminere risiko, samtidig som vi høster godene av den.

Et vesentlig moment her, er at på samme måte som man nitid monitorerer alle prosessene i et kjernekraftverk, så må psykologisk aktivitet monitoreres og evalueres. Her blir jo selvsagt en balansering mellom effektivitet og omfang. Men i stor grad skal pasienter og andre instanser ha mulighet til å gi sin evaluering. Og man bør alltid ha gående prosesser som evaluerer på lang sikt, slik at vi får god oversikt over hva som virker, hva som ikke virker, prognostiseringsevne osv. I tillegg må man etablere velfungerende frikoblede klageinstanser som har tilgang til virkemidler, til både korrigere, advare, suspendere, ja kanskje også sanksjonere. I tillegg bør individer, som rammes signifikant av psykologers feiltagelser, kunne søke om erstatning.

Sannsynligvis bør psykologi-studenter underlegges et regime hvor det filtreres på egnethet. Vi ønsker ikke å få inn personer med plagetendenser, fanatikere, dårlig menneskesyn osv. inn i posisjoner som psykologer besitter. Her bør det selvsagt være romslighet. Det er viktig at denne filtreringen fungerer rettferdig, treffsikker og ikke infiseres av det sosiale spill.

Alt dette summerer seg opp til at utøvelse av psykologi i samfunnet må være verdibasert Psykologiske teorier, og forståelsen av menneskesinnet er faktabasert. Men utøvelsen av faget kan aldri bli verdinøytralt.

Min fremstilling her, har selvsagt utgangspunkt i mitt ståsted, gitt i det modne samfunn. Jeg tenker at det er det mest allmennmenneskelige ståsted man kan ha. Samfunnets er til for alle, og menneskeverdet er begrunnet i livskvalitet, og det er ideologisk likt fordelt mellom alle.

Hva med den store jungelen av psykologiske teorier?

Kanskje, mangler men i samfunnet en generell meta-teori om konstruksjoner av psykologiske teorier, deres vitenskapelige forankring, anvendelsesområde og virkninger. Vi har en jungel av teorier, og utallige psykologiske retninger som beveger seg langs linjene på slike teorier. Foreløpig har vi ikke virkemidler til å realitetsorientere psykologiske teorier i samme grad som vitenskapelige teorier om den fysiske verden. Det er jo noe som kan endre seg. Uansett må jungelen av teorier valideres og evalueres. Om vi ser det utenfra, så oppdager vi at mange teorier er svært omstridt, at her finnes sekteriske tendenser innenfor psykologien. Alt dette forteller oss at vi er på usolid grunn.

Det legger veien åpen for vilkårlighet, som slår ut både i forvaltning og behandling.

Vi må skille mellom:

1)      Utredning/Diagnostisering
Denne videoen forteller i alle fall nok til at diagnostisering av psykologiske lidelser er svært komplisert. Som systemutvikler aner det meg at behovet for kobling mot behandlingsrettigheter er alt for styrende i forhold til de sorteringer som er gjort. Jeg tenker at det kan være slik at en rekke sykelige tilstander i våre sinn har et forholdsvis begrenset repertoar av manifesterende symptomer. Det betyr i klartekst at det kan være et utall årsaker til at noen blir deprimerte, får angst, blir utagerende, voldelige osv. Derfor tenker jeg at det hadde vært en fordel å, i første omgang, frikoble diagnostiseringer fra de mange kryssende behov, fra ulike instanser i samfunnet. I stedet kunne man utviklet verktøy som utreder eller kartlegger pasienten, på bred basis og gir poenger (ala IQ) på en rekke tilstander. Det er helt vesentlig å utvikle tester for dette, slik at man, i mindre grad, blir avhengig av faglig skjønn, som jo alltid vil ha en vilkårlighet ved seg.
Forskning og teorier på dette området bør i størst mulig grad konsentrere seg om det målbare og kvantifiserbare.
Psykologiske teorier kan påvirke dette. Det er vesentlig å ha et kritisk blikk på teoriene. Teorier som skaper lukkede forklaringsmodeller, må utelukkes. Det samme gjelder teorier som er omstridt på et høyt nivå, altså teorier som ikke har en bred konsensus. Kanskje bør samfunnet ha jevnlige gjennomganger av teorier, hvor teorier sertifiseres til bruk for utreding og diagnostisering. Jeg tenker at dette regimet bør være spesielt strengt på dette området. Vi vet at teorier ofte kan handle om mote og kulturelle strømninger. Denne type koblinger viser det subjektive elementet i dette. I forhold til diagnostisering og utreding må vi unngå for mye av dette, fordi det skaper vilkårlighet og åpner for sosialt spill.
Når det er sagt, så tenker jeg at bredden på kartleggingen bør utvides kraftig. Individets mentale prosess står i en vekselvirkning med omgivelsene, og med et livsforløp. Dette bør også inn i kartleggingen, selvsagt i begrenset omfang. Men det er nok en klar fordel å hente inn nærstående som også ser personen utenfra, for å se deres perspektiv. Det ideelle er selvsagt en så bred utredning som mulig. Men det ender nok alltid opp i et ressursspørsmål. Kanskje kunne man se på utredningen, som en slags «blodprøve», hvor man starter bredt, men dog med begrensinger ut fra symptomer, eller et grunnoppsett, hvor man kan bestille ekstrafordypninger på relevante områder.
Resultatet av dette vil altså komme i form av en rekke tester som forhåpentligvis ender opp med en rekke kvantifiseringer og kvalitative observasjoner.
Det er ikke til å unngå at denne kartleggingsprosessen har høy risiko for å redusere pasienten til «et kasus». Altså den medmenneskelige siden av det har en tendens til å bli borte. Dette er en vesentlig grunn at samme instans, som utreder, ikke skal behandle pasienten.
Så til diagnosen: Og da tenker jeg prosessen med å komme frem til mulige behandlingsalternativ.
Den starter «på ryggen» av denne mer objektive utredingen. Her kan man utvikle verktøy for gjenkjenning av mønstre og profiler, og derigjennom komme opp med et knippe av mulige adekvate tilnærmingsformer for behandling. Men her er det vesentlig med åpenhet for en sirkelbevegelse. Dersom man gjennom behandlingsprosessen avdekker forhold som bør utredes nærmere, så kan pasienten sendes tilbake til mer utreding, eventuelt endring av diagnostisering.
Diagnostisering bør, som sagt, aldri foretas av behandlende instans. I tillegg til den grunnen som allerede er nevnt, nemlig at pasienten, i en utredningsfase, fort kan reduseres til et kasus, så handler dette også om å unngå bukken og havresekken. Det skaper en barriere mot å tilpasse diagnosen slik at det tjener profitt eller karriereformål. I tillegg vil jo dette alltid sikre at det er flere personer involvert i denne bedømmelsen. I Det Modne Samfunn, nevnes sosiale brannmurer som et ytterligere virkemiddel for å forhindre korrupte koblinger i slike prosesser. Det kan være aktuelt, også på dette området.  
Et vesentlig problem med psykiske diagnoser er at dette ofte, over tid, vulgariseres og stigmatiseres av populærkulturen i samfunnet. Da er det heller ikke til å unngå at slike stigmatiseringer vil påvirke både behandlende psykologer og hele det samfunnsmaskineriet som forvalter dette. Kjennskap til denne prosessen medfører behov for at man jevnlig bytter ut belastede begreper i diagnostiseringsmanualene. En tilnærming kan være at samfunnet konstant monitorerer vulgariserings-tendensene og flagger når stigmatiseringer kommer for langt. En vesentlig del av det å motvirke denne tendensen er at samfunnet oppfyller sin plikt til å minimalisere forekomsten av dårlig menneskesyn i samfunnet. Psykologenes plikter å gjennomføre prosesser for bevisstgjøring slik at man klarer å stå imot å påvirkes av slike tendenser.
Dette henger selvsagt også nøye sammen med at det oppfattes som et problem å meddele pasienten diagnosen. Det er jo naturlig at det er behandler som gjør dette.

2)      Behandling
Kravet til anvendelse av psykologiske teorier i behandling, evalueres på bakgrunn av effekt. Her er det vesentlig at effekten måles, ikke bare på pasienten, men også på omgivelsene. Dersom en pasient blir frisk av å fremdyrke raseri mot andre i omgivelsene, kan nok kanskje det fungere effektivt for pasienten, men vi får en lei sosial bivirkning, som jo kan slå dramatisk ut i samfunnet. Husk at det å behandle en pasient for mentale lidelser, ikke kan sammenlignes med f.eks. å helbrede et sår på foten. Mentale lidelser står alltid i vekselvirkning med omgivelsene. Pasienten har et liv, og det livet skal leves, for det meste i det sosiale univers. Behandlinger som fremdyrker negative relasjonelle emosjoner, som sinne, hat, forakt eller en sort-hvit oppdeling av verden, risikerer å starte sosiale branner som, riktignok kan gi psykologene mer å gjøre, men som definitivt undergraver samfunnsoppdraget.
I forhold til psykiske lidelser, så er det nærliggende å sammenligne det med software-problemer i en datamaskin. Men selvsagt kan det være slik at også fysiske tilstander kan ligge i bunnen og være en del av årsaks-komplekset til psykiske problemer.
Uansett så tenker jeg at, når symptomer avdempes som følge av behandling, så handler det ofte at den kognitive prosessen og den sosiale relasjonen med psykologen, har veldig mye å si, uansett hvilken teoretisk tilnærming psykologien måtte ha. Mangel på kvalitets-relasjoner er sannsynligvis omfattende i vår del av verden. Hva er en kvalitets-relasjon? Det er først og fremst en symmetrisk relasjon, av likeverd og gjensidig aksept. Pasienten, og psykologen teamer opp i en felles innsats for å bekjempe lidelsen. Pasienten er ekspert på sitt eget liv, psykologen er ekspert på mentale prosesser. Begge kobler dette sammen på en meningsfylt måte. Man skaper en narrativ, man kler problemet i en språkdrakt og strukturer som gir fornuften håndtak til å dra dette opp og sortere det ut gjennom bevisst refleksjon. Den psykologiske teorien fungerer da bare som en katalysator for å skape slike hensiktsmessige strukturer.
Relasjonen består i at man er felles og likeverdig i utvikling av en slik narrativ. Man har begge en arena å boltre seg på, man samspiller, man blir synlig for hverandre, og pasienten forlater aldri førersetet i forvaltningen av eget liv. Dette signaliserer pasientens egenverdi, noe som jeg tenker er basis for å kunne utvikle en god selvfølelse. Mennesket er først og fremst et sosialt vesen. Den helbredende virkningen ligger ofte i denne sosiale relasjonen. Men det forutsetter autonomi i utvikling av positiv sosial identitet. Denne kan ikke defineres av psykologen. Konstellasjoner av psykologiske teorier, som gjør det mulig for psykologen å definere pasienten sosialt, må anses som svært tvilsomme. Her bør det sannsynligvis trekkes noen grenser.
Det er også psykologens ansvar at den narrativ som utvikles, ikke er skadelig for omgivelsene. Her bør det nok også trekkes grenser for anvendelse av spekulative psykologiske teorier, som åpner for slike muligheter.

3)      Utreding til andre formål enn behandling
Andre formål kan handle om personlig egnethet til utøvelse av forskjellige yrker, pedagogikk, utdannelse, politietterforskning, vurdering av risiko, juridiske utredninger osv. Slike utredinger kan nok starte med den samme type kartlegging som er nevnt i pkt.1, men at når dette skal sorteres og evalueres, så kan det være aktuelt mer et begrepsapparat som i større grad er tilpasset det enkelte saksområde. Da sier det seg selv at dette krever spesialkompetanse for hvert enkelt område. Man må også akseptere at slike sett av begreper innenfor hvert enkelt område sjelden blir kompatible med hverandre. Man kan nok drømme om en så høy grad av objektivitet. Men med dagens erkjennelsesmessige begrensinger så er nok ikke dette mulig på lang tid.
Da har man altså en frihet til å utvikle adekvate teorier som tilpasses hvert enkelt saksområde. Slike teorier kan nok bygge på eksisterende psykologiske teorier og tilpasses det enkelte område, men man kan også tenke seg at man går inn og utvikler egne teorier.
For eksempel piloter. Vi vet i dag at dårlig samarbeid mellom piloter har ført til svært mange dødsulykker med fly. Vi vet også at sosial rangering er hovedproblemet. Kapteinen er arrogant, og andre-flygeren tør ikke å motsi ham. Her har vi altså et spesifikt yrke, hvor det må utvikles tester, både i forhold til arroganse og til autoritetsfrykt. Og disse kan sannsynligvis brytes ned i en rekke forhold i vår psyke. Det må utvikle kvantifiserbare tester som måler dette med presisjon. Og da har vi kun vært innom et yrke. Det sier seg selv at her er det duket for utallige spesialområder.
De mest sensitive områdene er nok innenfor jus, kriminalitet og egnethet i forhold til omsorg for barn. Dette er områder som selv i dag er svært sårbare for manipulering, lukkede forklaringsmodeller, partiskhet, vilkårlighet og ikke minst ukritisk anvendelse av spekulative psykologiske teorier.
Også her må samfunnet inn og evaluere, på vitenskapelighet, på treffsikkerhet, forutsigbarhet osv. Uegnede teorier må sorteres ut. Allerede i dag har rettsapparatet i den vestlige verden mer eller mindre sluttet å anvende informasjon som er kommet frem i terapi, i form av såkalt gjenskaping av fortrengte minner. Dette er fordi forskning viser at slike fortrenginger sjelden skjer, og at det er fullt mulig å indusere minner som pasienten blir overbevisst om, er sanne.
Men det virker som om prosessen med å evaluere de forskjellige teorier, er vilkårlig. I det modne samfunn vil slike evalueringer foregå systematisk og kontinuerlig.

Å være sakkyndig

Å være sakkyndig psykolog stiller helt andre krav i forhold til det å være behandler. Her må ikke kortene blandes. Som regel handler dette om konfliktområder hvor mye står på spill. Det kan handle om skole, juss, kriminalitet, barnevern osv. Da er det noen viktige egenskaper som må være på plass:

1)      Nøytralitet
En sakkyndig skal alltid unngå å ta stilling til konfliktspørsmål, men heller konsentrere seg om å få frem faktaopplysninger, sannsynligheter, risiko, prognoser osv. I prinsippet fungerer sakkyndig som premissleverandør. Da er det greit å kjenne til beslutningsteori, og vite at sakkyndiges oppgave handler om den virkelighetsoppfatning beslutningstakere skal basere seg på.
Utover dette kan selvsagt sakkyndige bidra med forslag til mulige alternativer, altså øke det mentale handlingsrommet i saken.

2)      Et godt etisk fundament
Det har vi vært inne på før, og kommer også inn på dette som eget tema.

3)      Høy kompetanse på sosiale prosesser som inneholder innslag av manipulasjon, retorisk ubalanse eller sosialt spill generelt.
En sakkyndig bær vite at det alltid vil oppstå mini-myter i en sak. Det er viktig at man unngår å svelge alt man hører og leser rått. Dersom historiene, man får seg forelagt, er relevante på den måten at de er med å påvirke sakens utfall, må de kvalitetssikres. Det gjøres ved å innhente begge parters versjon, undersøke verifiseringsmuligheter. I den grad de ikke finnes, og ord står mot ord, bør de ikke vektlegges. Her bør man også vurdere informasjonsmessig avstand. Hvor lang tid, og hvor mange menneskelige ledd har dette passert før det kommer til meg. For mange ledd, for lang tid, for store avvik i fremstillingen, gir grunn til å avskrive det hele som en mini-myte. Men, det kan selvsagt ligge informasjon i mønstre av slike mini-myter. Er det for eksempel slik at en av partene står for beskyldingene, og stadig kommer opp med nye anklager, mens den andre parten hele tiden befinner seg i en forsvarsposisjon, så må jo dette kunne fortelle noe om partene. Kanskje kan det si noe om personlighet, retorisk gjennomslagskraft, og maktforhold.
En sakkyndig bør ha evne til å avlese sin egen biologiske programmering, sette ord på den, og ha perspektiv på den. Er det involverte i saken man liker svært godt? Er det andre man misliker? Utløses det begjær om å dominere eller plage? Hva sier den opportunistiske radaren? Dersom man merker slike tendenser i seg selv, så bør det anses som et rødt lys på radaren. Refleksjonen er: Dersom jeg opplever det slik, er det sannsynlig at det gjør også andre aktører i saken. De man ikke liker, eller opplever uvilje mot, er sannsynligvis retorisk underlegen. Og motsatt, har man identifisert den parten som sitter med det retoriske overtaket. Når slike ubalanser er identifisert, er det selvsagt en utfordring å riste seg ut av denne naturlige biologiske programmeringen, og søke å opprettholde nøytralitetsidealet. Her må det utvikles teknikker som setter fagpersonen i stand til akkurat dette. Uansett hva det er så innebærer det en bevegelse fra det intuitive system 1 til det mer anstrengende system 2. Man må ta kontroll over autopiloten og tenke selv.
Det er vesentlig å kjenne til sosiale prosessers kaotiske natur, butterflyeffekten og hvordan slike ubalanser kan utvikle seg til å determinere sakens utfall. Da er det ikke fag som avgjør saken, men biologi. Det er steinaldermennesket som har tatt over. I et sivilisert samfunn må slike tendenser overvinnes. Rettferdighetens ideal er å behandle mennesker likeverdig. Det er jo ofte umulig, når vi har å gjøre med interessekonflikter og høye konfliktnivåer. Men man kan i alle fall bestrebe seg på høyest mulig grad av rasjonalitet. Da handler det om åpne, transparente målsettnger, og at men er mest mulig realitetsorientert i den virkelighetsoppfatning som ender opp med å bli grunnlag for den beslutningens som tas. Det er nettopp her, det er høy risiko for å gå i felle. For virkelighetsoppfatningen i det sosiale univers er, i høy grad, definerbar. Og det er som oftest den parten med det sterkeste retoriske overtaket som får definisjonsmakten. Her spiller dessverre ikke biologien på lag med rettsstatens idealer. Det skal mye kognitivt arbeid til for å motstå villdyret i oss. Men når man opptrer på statens vegne, så er det et krav, i det modne samfunn, at man kjenner til disse mekanismene. Særlig bør psykologer kjenne til dem, motvirke dem i seg selv og advare oppdragsgiver mot det samme.

4)      Evne til meta-perspektiv (unngå å bli sugd inn i saken)
Det velkjente Stanford fengsels-eksperimentet lærte oss mange ting. Men det som er interessant å merke seg her, er at forskningslederen, som også spilte rollen som fengselsdirektør, ble så sugd inn i spillet at han måtte fortelles av en kvinnelig med-forsker (som senere ble hans kone), at eksperimentet var gått av hengslene og måtte stanses.
Dette er sannsynligvis en viktig effekt av alt sosialt spill. Hvis man ikke er på vakt, vet man ikke av det før man er sugd inn i spillet. Det å bli sugd inn i spillet medfører tap av perspektiv og meta-kognisjon. Men slutter med andre ord å bruke fornuften, og går heller på intuisjon. I denne tilstanden er man slave av egen emosjonell programmering. Da er det steinaldermennesket som har overtatt, og igjen: dette er inkompatibelt med all vår oppfattelse av rettferdighet, likeverd og det modne siviliserte samfunn.

Så langt jeg kan se kan man ha to strategier for å unngå å tape nøytralitet, og unngå å bli manipulert:

1)      Skjerming: Den sakkyndige blir i størst mulig grad skjermet fra selve spillet og aktørene i saken, om nå det enn gjelder justis, barnevern, politietterforskning osv. Det er forskjell på «need to know» og «nice to know». De psykologisk sakkyndige skal kun kjenne det minimum av saksinformasjon som er nødvendig for å kunne gjøre en profesjonell vurdering. Poenget er å unngå at saksskapte fortolkningsskjema skal flyte rundt på tvers av instanser for så å forurense fortolkningen av de data som observeres.

2)      Mental vaksinering:
Den sakkyndige er godt skolert, kjenner disse mekanismene godt, og står kanskje i forbindelse med et kollegium, eller har en mentor som ikke kjenner aktørene i saken, og som har som oppgave å korrigere dersom det avdekkes at den sakkyndige begynner å ta farge av spillet.

Sannsynligvis er strategi nr. 2 den beste. For den gir den sakkyndige mulighet til å snakke med partene. Samtidig kan man operere med såkalte sosiale brannmurer opp mot de offentlige aktørene i saken. Man unngår da å overta forurensede fortolkningsskjema, og man unngår uheldige lojalitetsbånd mellom de offentlige aktørene. Dette siste poenget er vesentlig. Den sakkyndige må på ingen måte stå i noe avhengighetsforhold til noen av de andre aktørene. Det betyr i klartekst at ingen av de andre aktørene i saken skal kunne ha noen påvirkning på utnevnelsen. Man må altså innrette dette slik at, når det er behov for en sakkyndig, så går dette gjennom en uavhengig instans, som har nettopp dette som formål, nemlig å frikoble slike utnevnelser fra involverte aktører, slik at man unngår sortering på resultat.

Et ledd i en slik prosess kunne vært å innføre kilderevisjon, slik at det forelagte materialet i saken, blir fremstilt mest mulig som beskrivelser og observasjoner, og i mindre grad som fortolkninger. Nå er jo dette egentlig svært vanskelig. Det er umulig å beskrive noe uten å benytte seg av fortolkninger. Dessuten florerer selvsagt bekreftelsesfellen i alle slike saker, slik at observatører blir selektive i det utvalget av observasjoner de videreformidler. Intervju med informasjonsformidlerne, og kartlegging av fortolkningsskjema og graden av åpenhet i forhold til dette. Alt dette vil uansett alltid påvirke det materialet man får seg forelagt. Det er tenkt at kilderevisjon skal utgjøre en fagekspertise som er i stand til å avdekke og påpeke slike forhold. Det gjør at kilderevisjon kan være et verktøy for å opprettholde faglig nøytralitet i saken.

 

Psykologers makt og innflytelse i samfunnet

Psykologene har fått så mye makt over vår kultur at noen må rope varsko, hevder psykolog og filosof Ole Jacob Madsen til verdibørsen 9.mai 2017.

Jeg tenker at dette ikke er noe nytt. Jeg ser minst to farer ved psykologenes virksomhet i samfunnet:

1)      Når psykologer blir overmaktens medløpere
Det er ikke alltid lett å se forskjell på hva som er i samfunnets interesse og hva som er i maktens interesse. En stat kan komme ut av kontroll og utvikle seg til et maktmonster med egeninteresse totalt i motstrid med samfunnet. I så måte gjelder det for alle profesjoner, hvor den enkelte har en grunnleggende etisk holdning som sier stopp, og taler overmakten midt imot.
Men vår illusjon av glansbilde-mennesket gir oss fort en forestilling om at flertallet av oss er moralsk oppegående og motstandsdyktige når det gjelder. Slik er det selvsagt ikke. Psykologien kan (mis) brukes på mange måter. Som fag er den svært nærgående opp mot selve menneskenaturen. Det gjør at psykologi kan bli dratt inn i ideologiske og religiøse retninger. Psykologi kan også brukes til å sortere og umyndiggjøre mennesker. Den kan brukes i «normalismen» tjeneste, altså til å umyndiggjøre eller, i verste fall, støte ut og demonisere ytterkantene av mangfoldet. Man kan måle og teste, og komme opp med svært inngripende tiltak på bakgrunn av dette.
Da jeg var liten hørte jeg en historie, som jeg ikke har fått bekreftet. Det handlet om en psykolog som målte IQ og kanskje andre tester på barn som skulle begynne på skolen. På grunnlag av dette gav han fra seg en forutsigelse på hvordan barna ville gjøre det på skolen. Og det stemte flere år på rad. Ett år gjorde vedkommende en vri. Han rangerte motsatt. Poenget var at denne forutsigelsen stemte like godt. Den nærliggende forklaringen er selvsagt at elevens prestasjonsevne har nær sammen heng med lærerens forventning og holdning å gjøre. Sannsynligvis er dette overdrevet, men den underliggende lærdom er det høst sannsynlig noe i. Lærerens holdning til eleven, vil påvirke elevens prestasjoner. Og da snakker vi ikke bare om læreren, men om alle i omgivelsene som får seg forelagt profesjonelle psykologiske vurderinger av et annet menneske. Det ligger et element av selvforsterkning i det, det blir ofte til en selvoppfyllende profeti.  Psykologiske teorier er ikke eksakt vitenskap. De kan dermed være formbare til hensiktsmessige formål. Det gjør at psykologer kan bli et yndet redskap for maktapparatet. Og måten dette kanaliserer det sosiale trykket på, vil til slutt kunne forme et menneske, som regel til det negative.
Derfor er det sannsynligvis svært viktig at psykologens taushetsplikt i noen tilfeller er absolutt. Prinsippet om «Need to know / nice to know», må praktiseres med omhu. Er teorien omstridt, er resultatet en del av en større nyansert kompleksitet? Det er slett ikke sikkert at omgivelsene har den nødvendige kompetansen til å anvende seg av dette. Resultatet kan fort bli stempling, og en agering som ødelegger individet.
Selvsagt er det slik at det sosiale spill, og maktspillet gjør det fristende å få psykologien på sin side.
Her er det vesentlig at psykologen ikke blir dratt inn, som en del av dette spillet og lar seg friste til å forme resultater slik at de passer en agenda. Dette er korrupsjon.

2)      Kommersialisering av psykologien
Om vi går tilbake til Ole Jacob Madsen og verdibørsen 9.mai 2017 så setter han psykologien inn i et interessant perspektiv. Psykologien har spist seg kraftig inn på religionens område, hvor prester og sjelesørgere tradisjonelt hadde et kulturelt hegemoni. Det er vesentlig å forstå at, når vi mennesker trenger «sjelelig massasje», så handler det alltid om forsøket på å konvertere våre mentale og sosiale konflikter, over inn i det kognitive, for deretter å benytte kognitive ressurser til å regulere problemet. Det som før handlet om «kjødet, synden, ånden, gud og demoner», nå handler om underbevissthet, emosjoner og en rekke mentale mekanismer.
Det er, som sagt, ikke rart at pyskologien har møtt på religiøs motstand. De to profesjonene er mer eller mindre i direkte konkurranse. Tenk over det: når tragedien virkelig slår til, så er det vel i vår tid nesten like naturlig å involvere psykologen, som det er å involvere presten.
Madsen hevder at vi har utviklet en «terapeutisk» kultur i vesten. Han spissformulerer det med at det kollektive fokuset har gått fra «frelse til helse». Herunder er alle våre mentale utfordringer og belastninger, mer et spørsmål om psykisk helse enn om tro.
Da tenker jeg at, på samme måte som religionen, både har sine gode virkninger og skadevirkninger, så gjelder dette også for psykologien. Parallellen er åpenbar. Da snakker vi makt, innflytelse, ideologi og doktriner.
Min grunnide på dette med menneskets psykiske smerter, er at mennesket er kommet i en særstilling i naturen på grunn av følgende: Vi er et sosialt dyr. Det betyr at vi har en innebygget konflikt mellom egoistiske og sosiale drivkrefter i våre sinn. Dette er vi ikke alene om, i alle fall ikke blant pattedyr. Men, men mennesket er det mest ekstremt sosiale av alle arter som baserer seg på høyere nivås kognitive funksjoner for å handtere våre sosiale evner. Av det følger det også at mennesket har utviklet kognitiv kapasitet, nærmest som en ekstremitet, sammenlignet med andre arter. Kanskje kan det sammenlignes med noen av dyrerikets mest spektakulære ornamenter, som påfuglens hale.
Vår ekstreme kognitive kapasitet forsterker denne bivirkningen. Det gir oss innsikt i at vi er dødelig, og det gir oss evnen til å forsterke våre emosjonelle tilbøyeligheter, slikt som bekymringer, frykt, men også våre sosiale tilbøyeligheter, som forakt, misunnelse, aggresjon og hat.
Men det vi har oppdaget er at den kognitive kapasiteten også er nøkkelen til å regulere dette. Her har religionene hatt et mange tusen års hegemoni, frem til de to siste århundrene. Og vi vet, som sagt at dette også har sine store skadevirkninger.
Men, i forhold til religion, så er psykologien en tradisjon i sin pure ungdom. Den er ung og uerfaren, og er kanskje nesten uten kollektiv kulturell refleksjon over sin rolle og sitt potensiale, både positivt og negativt.
Er det en trend at den vestlige kulturen tenderer til å anse omtrent alle mentale varianter og smerter som sykelige, unormale, noe som trenger behandling? En ting er sikkert. Jo mer som defineres som sykt, desto større blir behovet for psykologer og terapeuter, desto mer kommersielt interessant blir det.
Vi har altså et latent driv mot å blåse opp mentale skavanker i den hensikt å øke profesjonens, betydning, utvikle karriere eller å tjene penger.
Den andre siden av dette er at fordommene mot psykiske lidelser fortsatt lever godt i vår kultur. Det vil si at psykiske lidelser fortsatt innebærer latent risiko for sosial stempling, og misbruk, også fra offentlige forvaltningsinstitusjoner.
Dette har også sin parallell i den religiøse sfæren, hvor man, stemples som syndige og mindreverdige dersom man ikke helt klarer å følge opp alle normer og krav.
Den religiøse normalisme er i ferd med å bli erstattet av en psykologisk normalisme. Jo smalere denne normalismen er, desto større behov, og desto større makt ligger det i dette.
Summen av dette, er jo risikoen for sosiale utrenskningsprosesser, som i tidligere tider ble handtert av profeter og prester i koalisjon med overmakten, men som nå blir handtert av professorer, psykiatere og psykologer i koalisjon med overmakten.
Nå er dette satt på spissen. Våre samfunn har tatt et oppgjør med religionen. I gamle dager var det religionen som kontrollerte samfunnet. I våre dager er det samfunnet som kontrollerer religionen. Selvsagt er det nyansert, men det er det store bildet, og de fleste av oss regner dette som et fremskritt.
Når et fenomen får lov til å vokse seg inn i samfunnet og spinne ut av kontroll i koalisjon med statsmakt, så skjer det fordi samfunnet er ureflektert og blind for det som skjer. Det er det jeg kaller for paleo-konstruksjon. Ingen har hatt ideen. Ingen har tenkt den ut. Ingen har planlagt den, og ingen satte den ut i livet. Det bare ble sånn, i en lang kompleks sosial prosess.
Men vi vet at sosiale prosesser kan styres. Men det krever bevissthet om fenomenet. Så er kanskje dette løsningen for psykologiens plass i samfunnet. Behovet for fagfeltet er åpenbart. Dette er et langt fremskritt i forhold til religion. Men, man må kanskje bli bevisst, at her også finnes store fallgruver. For psykologiens presteskap, psykiatere og psykologer er også mennesker. Foreløpig er dette ingen eksakt vitenskap. Da er det lett å henfalle til doktriner. Det er lett å bli dratt inn i det sosiale spill i samfunnet, i de machiavelliske renkespill, og psykologer er vel like påvirkelige i forhold til fordommer og mote-trender, ja til og med samfunns-panikker, som alle andre.
Derfor bør det tenkes høyt om dette. Det bør settes ord på det, og det bør være på det modne samfunns dagsorden. Hvordan kan man innrette psykologiens funksjon i det modne samfunn, slik at misbruk og skadevirkninger minimaliseres, samtidig som vi får optimal nytte?
Det er åpenbart at vi må ha en viss form for frikobling her, slik at den makten som til enhver tid rår, aldri skal ha muligheten til å forme eller utnytte psykologien til egne formål, på utsiden av samfunnsoppdraget. Samtidig bør det være en innretting på dette slik at en eventuell kommersialisering skjer regulert, slik at det ikke vokser frem hele industrier som blåser seg selv opp, ved å blåse sine temaer ut av proporsjoner. Som tidligere nevnt: det å stille diagnose skal ikke kobles mot behandling. Det å utforme diagnoser og satsningsområder, må være styrt av samfunnsoppdraget, og aldri bli forurenset av kommersielle- eller karriere-motiv.
Og kanskje har psykologene en offentlig oppgave i å hamre løs på våre forestillinger om glansbildemennesket. Kanskje kan de bidra til livets skole, hvor gjennomsnittsmennesket innser at livet aldri blir uten motbakker og humper, at vi er sårbare og full av mentalt mangfold, på godt og ondt, at misnøye, tap, fortvilelse og elendighet er den del av det vi får med oss på denne livsveien, at nullvisjoner er illusjoner, og at det finnes et godt nok. Så vil det alltid være de av oss som kommer utenfor det handterbare. Da har vi et alternativ til presten, det er en psykolog å snakke med.

Sosial folkehelse

I nær fremtid vil samfunnet forvente at psykologer har kompetanse på forebyggende tiltak som bedrer den psykiske helsen i befolkningen som et hele – ikke bare hos enkeltindivider. Særlig gjelder dette kommunepsykologer og spesialister i samfunnspsykologi her)

 

Psykologi og etikk

Det burde kanskje være overflødig å si at en psykolog som er sint på deg, forakter deg, er redd deg eller har fordommer mot deg, nødvendigvis må slite i forhold til å kunne gi deg en god behandling. Det er vel tenkbart at en kirurg som hater deg, likevel ville klare å gjennomføre operasjonen på en noenlunde profesjonell måte, selv om det nok også kan være risikabelt.

For en psykolog er dette langt verre. For, som jeg allerede har vært inne på, så vil neppe noen form for behandling, kunne fungere uten at psykologen utvikler en likeverdig relasjon til pasienten. Jeg tenker at dette gjør at psykologens etiske grunnsyn på mennesker generelt, vil prege vedkommende egnethet i forhold til å drive med psykologisk behandling.

Og det er ikke hvilket som helst etisk grunnsyn vi snakker om. Det er det spesifikke grunnsynet som ikke kompromitterer individets egenverdi, uansett omstendighet.

Men man kan jo motsi det på den måten at en psykolog som opererer under et Nazistisk raseregime, jo ville kunne fungere utmerket i forhold til hvite mennesker av den ariske rase.

Vel, da kommer det inn igjen, dette med samfunn og helhet. Hvor lett er det ikke å utvikle og anvende psykologiske teorier som relaterer alle lidelser til jøders aktiviteter i samfunnet. Hvor lett er det da ikke at behandlingen består i å projisere all ondskap på jøder? Ved å dyrke frem hatet, og søke å realisere det helbredes pasienten gjennom sin tilfredstillelse av destruksjon av den jødiske rase.

Det er ikke utenkelig at ikke en slik behandling ville fungert utmerket, og bekreftet teoriens fortreffelighet. Men vi innser raskt at om en slik behandling har effekt, så gjør den ikke annet enn å flytte eller transformere problemet over til noe som kanskje er mye verre.

Alt dette knytter psykologien nært opp mot etikken og etisk grunnsyn, også på samfunnsplan. Og det er et dilemma fordi egnethet til psykolog, i langt sterkere grad også vil påvirkes av etisk grunnsyn og dermed også livssyn.

Da er vi faktisk i den situasjon at psykologens livssyn kan påvirke egnethet i forhold til å kunne behandle pasienter. Det behøver ikke nødvendigvis være slik, for dette har også med evne til profesjonalitet å gjøre. Men det er opplagt at et livssyn som åpner for dårlig menneskesyn, har innslag av hat-ideologier, eller andre uheldige sorteringer av menneskeverd, bør plassere vedkommende på radaren. For hva skjer når psykologen møter en pasient av det slaget, hans livssyn har et negativt forhold til?
Empatisk etikk, har et menneskeverd som er robust og absolutt resistens mot ideologisk forvitring av menneskeverdet. Her går livssynet hånd i hånd med det menneskesyn som en profesjonell psykolog bør ha, for å kunne gjøre en god jobb med pasienten.

 

Åpenhet og det å teame opp med pasienten

Fordommer mot mentale lidelser og mentale skavanker utgjør alltid en risiko for at psykologen du møter vil betrakte deg som et kasus, og ikke som et medmenneske. Det er en fristelse. Psykologien betrakter menneskesinnet med utgangspunkt i faglige teorier. Da handler det selvsagt også om forsøket på å diagnostisere individet inn i handterbare kategorier. Konflikten oppstår fordi vi mennesker ikke opplever oss selv som kasus, men som individer, med egen identitet, og som står i sosiale prosesser med tilhørende sjeleliv. Da kan det oppleves nedverdigende å bli redusert til et kasus.

Nå er det alltid slik at relasjoner er å betrakte som en kaotisk prosess av gjensidig vekselvirkning mellom partene. Det betyr også at, måten prosessen starter på, vil ha avgjørende betydning for hvordan den utvikler seg. Og måten den starter på vil, i tillegg til førsteinntrykk, kunne påvirkes av fordommer og stereotyper. I en slik prosess vil både pasient og psykolog påvirke hverandre gjensidig.

Det er opplagt at det er psykologen som har det største ansvaret for at denne initieringen en kommer i gang på en slik måte at dette utvikler seg i en positiv retning. Det forutsetter:

1)      Oppgjør med relevante fordommer og stereotyper i forkant av møtet.

2)      Et ubetinget positivt menneskesyn

3)      At psykologen har en gjennomgående menneskepositiv grunnholdning

4)      Åpenhet, nysgjerrighet, genuin interesse og vilje til å forstå

5)      Avdemping av fordømmelse eller forakt

Alt dette har svært mye med etikk å gjøre. For menneskeverdet ligger i bunnen av alt dette. Man er blitt klar over at selvfølelse er en nøkkelfaktor for mental sunnhet. Man kan ikke ha selvfølelse uten evne til å verdsette seg selv. Det er nok interessant hvor langt det elendige menneske er villig til å gå i selvforakt. «Du hevder direkte eller indirekte at jeg er et elendig menneske. Jeg går langt i å bekrefte dette, i ord og handlinger». Hvorfor er det slik? Mye av dette handler om hvor langt individet er villig til å gå i å ha et fellesskap, en relasjon med andre mennesker. «Du og jeg er enige om noe, da setter du forhåpentligvis litt pris på meg». Dette er selvsagt et paradoks, at i kampen å øke egen verdifullhet, så snakker man ned sin egen verdifullhet.

Normalisme kontra mangfold

Det å være et individ er å være unik. Det å være unik er å være forskjellig fra alle andre. Det å være menneske er å være feilbarlig. Det er å ha gode sider, men også svakheter og sårbarheter i livet. Kanskje er en av velstandssamfunnets ulemper at perfeksjonistiske tendenser får stadig større gjennomslag. Normdannelsen som følger dette, kaller jeg for normalisme. Normalismens motsetning er mangfoldet, som samfunnet er så avhengig av for å kunne opprettholde og utvikle sin innovasjonskapital. Variantene på normalkurvens ytterflanker bærer innovasjonens kostnader.
Og selvsagt er det slik at når dette skaper helse-problemer for individet, så er det å betegne som et helseproblem. Helseproblemer skal utløse nødvendig støtte fra samfunnet, men samtidig må dette gjøres på en måte som bevarer individets verdighet. Hva betyr det? Se her.
Når det dukker opp mennesker som har utviklet problemer de trenger hjelp til, så tenker jeg at den mest verdige måten å gjøre det på er å sørge for at individet alltid er kaptein på eget skip, at individet lærer seg å bli stolt av sin egenart, og finner måter å snu det negative til noe positivt. Man opptrer som rådgiver, premissleverandører, og i de tilfeller hvor psykologen «tar roret» så er det fordi «kapteinen ber ham om det».
Jeg tenker også at det er nærliggende for psykologer å ha en rolle i å forske på og utrede samfunnsskade som følge av for høye nivåer av perfeksjonisme og æreskultur. Jeg tenker at psykologen er de første til å detektere følgeskader av dette. Da har også psykologene en rolle å spille i forhold til å varsle om dette og bidra til å utvikle strategier som kan avdempe dette.

Personvern

Den gamle katolske praksisen med skrifting hadde sterk tradisjon for konfidensialitet. Jeg vet ikke hvor langt det måtte gå, før presten måtte ty til varsling. Psykologien sliter jo med det samme dilemmaet. På den ene siden, er det ideelle at det skal være mulig å komme til en psykolog med alt. På den andre siden, dersom psykologen omfatter at her er det reell risiko for andres liv og helse, så må det finnes en måte å handtere dette på. Her er det vesentlig å regulere dette slik at terskelen for å måtte varsle må være høy. Da snakker vi om høy konkret risiko. Men her er det også viktig at måten samfunnet handterer dette på er moden og rasjonell. Og modenhet er da også stikkordet for utveksling av sensitiv helse-informasjon om enkeltindividet. Det betyr at psykologenes sentrale organer må sette høye krav, både til de instanser som skal motta slik informasjon og til enkeltpersoner som står for forvaltningen. Vi har alt for mange eksempler på at offentlige instanser misbruker slik informasjon, da særlig med referanse til barnevernet. Her burde psykologene sette ned foten, både fordi instansen i seg selv ikke fungerer, og fordi kravene til kompetanse på de som forvalter dette er alt for lave. I tillegg til at man skal ha behov for den spesifikke informasjonen, så kreves det også at man har avlagt en modenhetstest som viser at man ikke styres av fordommer, hat-ideologier , fanatiske religiøse forestillinger eller vulgære populærforestillinger som flyter i media.
Det modne samfunn vil ha lover som beskytter profesjonene mot tvang eller press til å inngå i uetiske partnerskap med mektige aktører i samfunnet, herunder også staten selv. Det betyr at staten eller offentlige instanser ikke har noen ubetinget tilgang til helse-informasjon om den enkelte. Jeg er nøye med å påpeke at det er helse-informasjon det er snakk om. Informasjonen er samlet inn og avgitt i den hensikt å handtere psykiske problemer.
Hva med opplysninger om kriminalitet? Her tenker jeg at psykologen ikke har noen umiddelbar plikt til å melde fra om kriminelle forhold han får vite om under behandlingen. Men her er jo selvsagt unntak. Og da gjelder det sikkerheten for andre samfunnsborgere, og i situasjoner der andre f.eks. er i ferd med å bli uskyldig dømt osv.
Vi må også påregne at psykologer kan (og vil) gjøre feilbedømninger. Noe av kvaliteten kan kanskje heves med f.eks. anonym tilgang til et nettverk med «second opinion». Uansett må det alltid påregnes en viss «kostnad» ved at psykologer bommer. Her er det viktig at man ikke roper høyt med alvorlig fordømmelse, men at man heller etablerer «havari»-kommisjoner i slike tilfeller, for å se om det finnes lærepunkter for alle innenfor faget. For sannsynligvis vil gevinsten uansett bli langt større enn kostnaden, dersom man hadde innrettet dette på en slik måte.

Bruk og misbruk av psykologiske teorier

Dersom vi setter sammen psykologiske teorier, om det ubevisste, om det fortrengte, om splitting, om dissosiasjon og om de utallige forsvarsmekanismene som individet utvikler for å vedlikeholde sine strukturer, så åpner dette for muligheten til å sosialt definere individer.

En psykolog kan med andre ord hevde at «jeg forstår deg, bedre enn du forstår deg selv».

Dette kan videreføres til at «Når du motsier min definisjon, så benekter du, fornekter eller du fortrenger realiteten. Derfor vil dine motsigelser bekrefte min hypotese. Dersom du aksepterer min hypotese, er det fordi du endelig åpner deg selv opp for de faktiske realiteter i ditt sinn. Da er dette også en bekreftelse på min hypotese».

Det er dette jeg kaller for dobbelgardert bekreftelse. Den er prinsipielt uvitenskapelig fordi teorien ikke er falsifiserbar.

Det er altså mulig, ved hjelp av psykologiske modeller å konstruere opp teorier om et annet menneskes sinn. Dersom pasienten bekrefter dette, vel da bekreftes jo teorien. Dersom pasienten ikke bekrefter det, vel da snakker vi forsvarsmekanismer. Da er det fornektelse, eller rettferdiggjørelser osv. vi snakker om. Og individet vet jo ikke dette selv, fordi alt er ubevisst.

I og med at psykologi ikke er en eksakt vitenskap, og at psykologer selv kan bli offer for egne psykiske mekanismer, så kan dette bli en svært farlig mikstur.

Relasjonen mellom psykolog og klient er ikke forskjellig fra alle relasjoner på den måten at den blir til som følge av vekselvirkinger med store innslag av kaotiske elementer i seg.

Dette er å sammenligne med kvantefysikken. Den kvantefysiske verden er så innfløkt at man påvirker den ene og alene ved å observere den. Måten man har løst dette på er ved å skrive det observerende subjekt inn i den matematiske teorien. I kvantefysisk teori inngår observatøren som en komponent i systemet som beskrives.

Psykologi er selvsagt langt unna fysikken. Men denne problemstillingen er den samme. Psykologen kan som regel aldri observere pasienten uten å påvirke. Og i en normal samtale, som jo er det psykologer som regel driver med, vil vi alltid ha en vekselvirkning som vil prege begge parter. Slike relasjoner vil alltid ha kaotiske elementer i seg og de er ofte selvforsterkende.

Mot dette vil noen hevde at psykologen kan lese kroppsspråk, som jo er signaler som pasienten avgir ufrivillig, og på den måten få en mer ufiltrert kanal inn i pasientens indre liv. Vi kan jo også anta et «psykologisk lag» i pasientens måte å snakke på, hvor pasienten sender ufrivillige signaler. Her viser forskningen at vår treffsikkerhet på dette nærmer seg ren tilfeldighet. Selv erfarne politietterforskere har høy feilprosent i slike bedømmelser. Det som er den store risikoen her er at psykologer får en tendens til å overvurdere seg selv. Det skaper risiko for at de drar konklusjoner som er feilaktige, men installerer seg i psykologens mentale fortolkningsskjema og former den videre vekselvirkningen mellom psykolog og pasient.

Teorier om det ubevisste, om fortrengninger, om splitting og dissosiasjon med et tilhørende tykt belte av forsvarsmekanismer, kan nok alle ha noe for seg. Men den reflekterte vil fort oppdage at dette også er det jeg kaller for en lukket forklaringsmodell. Så snart psykologen her «bestemt» seg for en oppkonstruert virkelighet i pasientens sinn, så vil alt som deretter skjer, fungere som en bekreftelse på hypotesen. Vi har med andre ord en latent bekreftelsesfelle i dette.

Dersom det kun er snakk om å behandle en pasient, altså å bevege en pasient fra en uholdbar psykisk helsetilstand, til øket sunnhet, så behøver ikke dette å være direkte uetisk. Man kan tenke seg at man kan konstruere opp en historie som omhandler både elementer fra pasientens liv, og fra forestillinger om mekanismer i pasientens sinn. Sammen utvikler man en såkalt narrativ, som fungerer for pasienten og fungerer helbredende.

Jeg tenker at de fleste psykologer kjenner til at, både årelating, helbredelse ved bønn, demonutdrivelse og trolldom, gjennom årtusener har fungert på samme måten. Og alt dette er lukkede forklaringsmodeller som fungerer selvbekreftende. Et tankekors er at fellesnevneren for alt dette er at vi aktiverer kognitive ressurser. Vi utvikler kognitive forestillinger og vi får kledt det hele inn i en språkdrakt. Og alt dette til sammen, gjør at vi skaper et kognitivt rom for våre følelser, og på et eller annet vis, skaper det et regime for også å handtere dem bedre.

Det etiske i dette er at den gode virkningen ikke kan tas som garantist for sannhetsgehalten i historien, forestillingen, eller den psykologiske modellen. Men, det som ofte skjer, er at både psykolog og pasient kan bli bergtatt av den narrativ som fungerer så fint for pasienten. Her tenker jeg at psykologen, som fagperson må være utstyrt med en rekke innsikter som vaksinerer ham mot dette. Dette er en innsikt som langsomt men sikkert må overføres til pasienten.

Innenfor legevitenskapen hender det ikke sjelden at medisiner har alvorlige bivirkninger. Så må man kanskje ha andre medisiner for å dempe bivirkninger. Slik kan man se på behandlingen som en fler-trinns rakett. Kanskje er det ikke så forskjellig i psykologien. Kanskje er det virkningsfullt å skape en kraftig narrativ om skurker og helgener i pasientens livshistorie. Men samtidig er det lett å resonnere seg frem til at det kan bli svært sosialt problematisk å vedlikeholde slike historier i det virkelige sosiale liv, hvor monstre, demoner, onde mennesker eller glansbilder ikke eksisterer. En pasient som går ut i samfunnet med behov for å vedlikeholde slike forestillinger, vil riktig nok skape enda flere behov for slike psykologens tjenester, men i samfunnet kan dette få alvorlige konsekvenser. Det overgrepshysteriet vi så på 80-90 tallet kan ha vært delvis skapt av denne typer prosesser hvor man søker å realisere de fantasiene som berget pasienter ut av sine mentale helseproblemer.

Derfor kan en behandling ikke avsluttes før pasienten er brakt tilbake til kompatibilitet med de omgivelser vedkommende skal fungere i. Det er kanskje effektivt å behandle mennesker med dikotome forestillinger om gode og onde mennesker, og kanalisere ut en masse aggresjonforestillinger om det onde. Men prisen er at man sender mennesket ut i samfunnet med det samme dårlige menneskesynet.

I det modne samfunn vil selvsagt man ha et ønske om å prioritere behandlinger som ikke dyrker frem monsterfantasier og hat-ideologier hos pasientene. Kanskje er det ikke nødvendig. Vi kjenner til, både fra Holocaust, Sør-Afrika og ofre for overgrep at dette med å hate og demonisere gjerningspersoner ikke nødvendigvis er den eneste helbredende veien ut av traumene. Det er kanskje individuelt. Men forskning på behandlinger som dyrker frem det gode menneskeverdet, vil absolutt være et prioritert område. Kanskje er det også slik at frem-dyrking av det gode menneskesynet kan fungere som en katalysator for utvikling av eget selvbilde i en positiv retning. Et positivt menneskesyn, vil nødvendigvis skape gode muligheter for et positivt syn på seg selv.

Psykologer er sannsynligvis de første til å forstå at menneskets indre mentale liv er svært kompleks, nyansert og at det neppe tjener neon til gode å bli tråkket ned i forakt eller skam, at menneskekulturen er på sitt beste når man dyrker frem det beste i hverandre.

Det er viktig at psykologer forstår hvilken makt de har, over menneskesinnet og at dette kan brukes både positivt og negativt.

Som sagt utgjør psykologiske teorier et potensiale for lukkede forklaringsmodeller. Det gjør det absolutt mulig å definere andre mennesker. Dette er sosiale definisjoner i det sosiale univers. Det betyr at slike stemplinger ofte kan være selvforsterkende, og dermed også fungere som selvoppfyllende profetier.

Det å utnytte denne innsikten og de muligheter den gir, til noe annet formål enn individet i seg selv, er å betegne som sosial korrupsjon.